Hvor står vi i dag?

Kvinners rettigheter og kjønnslikestillingen i verden har gått fremover de siste tiårene. Det er flere kvinner i parlamentene, og flere kvinnelige statsledere enn det var for 30 år siden. Flere jenter og kvinner tar utdanning, flere har tilgang til prevensjon og færre jenter giftes bort.4 Det gjenstår fortsatt mye før vi har full likestilling, og vi er ikke i nærheten av å nå bærekraftsmålet om likestilling. Covid-19-pandemien har vist oss at fremgangen ikke alltid er varig. Verden er i stadig endring. Det gir utfordringer for kjønnslikestillingen, men det gir også muligheter. Politisk og økonomisk utvikling kan gi jenter og kvinner nye roller og beslutningsmakt. Digitale verktøy og nye teknologiske løsninger kan bidra til å utjevne forskjeller og gi alle jenter og kvinner nye muligheter. Moderne teknologi kan åpne for økt kunnskap, deltakelse og innflytelse i samfunnslivet, økte inntektsmuligheter og en mer inkluderende digital verden. Da må et likestillingsperspektiv ligge til grunn for utviklingen. Disse mulighetene må vi gripe, og bidra til at fremgangen fortsetter og styrkes.

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter5

Å kunne bestemme over egen kropp handler om makt, valgfrihet og ikke minst verdighet. Å bestemme over egen kropp er avgjørende for kjønnslikestilling.

I løpet av det siste tiåret har det blitt gjort betydelige fremskritt nasjonalt og internasjonalt med å styrke seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) gjennom politikk, lover og tiltak. For eksempel er abortlovgivning liberalisert i land som Argentina, Colombia, Nepal, Mosambik og Kambodsja.

Til tross for fremgang er det langt igjen før SRHR er sikret for alle. Det er ikke internasjonal enighet om normer og verdier rundt kvinners, jenters og lhbt+-personers rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Retten til å bestemme over egen kropp er ofte et av de første rettighetsområdene antidemokratiske krefter angriper. Seksualitetsundervisning er omstridt. Abort og seksualitet mellom to av samme kjønn er fortsatt kriminalisert i mange land. I tillegg ser vi at mange land innskrenker ytrings- og organisasjonsfriheten for å hindre fremme av grunnleggende rettigheter for lesbiske, homofile, bifile, trans- og interkjønnspersoner (lhbt+).

Lav eller mangelfull representasjon av kvinner, ungdom og marginaliserte grupper i relevante beslutningsprosesser bidrar til at SRHR ofte er underfinansiert og lavt politisk prioritert. Uønsket ungdomsgraviditet og mangelfull tilgang og negative holdninger til prevensjonsmidler gir utfordringer gjennom hele livssyklusen for jenter og kvinner.

FNs befolkningsfond (UNFPA) anslår at 257 millioner kvinner som ønsker å unngå graviditet, ikke bruker moderne prevensjon.6 I lavinntektsland er svangerskapsrelaterte komplikasjoner, inkludert utrygge aborter, den viktigste dødsårsaken blant jenter og kvinner i alderen 15–19 år. Den positive trenden med nedgang i svangerskapsrelatert dødelighet har stagnert de siste 10 årene.7 Styrking av helsesystemer slik at primærhelsetjenesten inkluderer en helhetlig tilnærming til SRHR er viktig for å snu dette i positiv retning igjen.

Manglende oppfyllelse av rettigheter og manglende tilgang til tjenester og informasjon om seksuell helse og egen kropp, skadelige skikker, hiv og aids, seksuelt overførbare sykdommer og menstruasjon gjør det vanskelig for mange å ta informerte og trygge valg om egen kropp og helse.

Utdanningsnivå er en viktig faktor for jenters livssituasjon og helse. Jenter med utdanning har lavere sannsynlighet for å bli gift og gravid i ung alder. Lengre skolegang reduserer også risikoen for å bli smittet av hiv. Jenter som faller tidlig ut av skolen har fem ganger større sannsynlighet for tidlig graviditet.8Uønskede tenåringsgraviditeter er tett knyttet til tvangs- og barneekteskap, og gjør det ofte vanskelig for jenter å fortsette skolegang.

Diskriminerende og stigmatiserende normer og praksiser fører til at jenter og kvinner med nedsatt funksjonsevne, urbefolkningsgrupper og skeive kan oppleve enda større utfordringer enn majoriteten, både med hensyn til tilgang til seksualitetsundervisning og seksuelle og reproduktive helsetjenester (SRH). Eksempelvis, kan personer med nedsatt funksjonsevne oppleve at deres seksualitet blir stigmatisert. Kvinner og unge jenter som bruker narkotika, som sitter i fengsel, eller som selger sex, er både mer utsatte og vanskeligere å nå med relevante hiv- og SRH-tjenester.

Seksualisert og kjønnsbasert vold og skadelige skikker

Seksualisert og kjønnsbasert vold og skadelige skikker er et strukturelt problem som handler om kontroll av jenters og kvinners seksualitet. Dette henger blant annet sammen med diskriminerende lovverk, kulturelt og religiøst baserte kjønnsroller og familietradisjoner, negativ sosial kontroll og ujevn maktfordeling mellom kjønn. Med kjønnsbasert vold menes alle typer vold: fysisk vold, digital vold, seksuell vold, psykisk vold, økonomisk vold, vold i nære relasjoner og kjønnsbasert og seksuell trakassering. Seksualisert og kjønnsbasert vold finner også sted i det digitale rom, og henger ofte sammen med fysisk vold og overgrep.

Med skadelige skikker tenker vi særlig på barne- og tvangsekteskap, og kvinnelig kjønnslemlestelse. Skadelige skikker er også en form for kjønnsbasert vold. Dette er skikker som begrenser jenters og kvinners autonomi og kontroll over egen seksuell og reproduktiv helse. Det begrenser også mulighet til utdanning, tilgang til helsetjenester, tilgang til og kontroll over ressurser og inntekt, og deltakelse i samfunns- og arbeidsliv.

Globalt har 27 pst. av kvinner over 15 år blitt utsatt for fysisk og seksualisert vold av en ektemann eller partner en gang i løpet av livet.9 Jenter, kvinner og lhbt+-personer utsettes i størst grad for kjønnsbasert vold, men gutter og menn rammes også. Gjennom generasjoner kan vold mot mor og barn videreføres. Kjønnsbasert vold forekommer også på digitale plattformer. Kvinner og lhbt+-personer opplever vold, trakassering, og trusler på nett i større grad enn menn.

Personer som er utsatt for diskriminering på flere grunnlag, er ekstra utsatte. Lhbt+-personer, jenter og kvinner med nedsatt funksjonsevne, urfolk og etniske og religiøse minoriteter er særlig utsatt. Jenter og unge kvinner med nedsatt funksjonsevne, særlig de med kognitive utfordringer,10 har større risiko for å bli utsatt for overgrep enn andre. Kvinner med nedsatt funksjonsevne har fire ganger høyere risiko for å utsettes for seksualisert vold enn andre kvinner.11 Studier viser at urfolkskvinner har vært særlig utsatt for grov kjønnsbasert vold, slik som tvangssterilisering, menneskehandel, seksuell vold under migrasjon og i konfliktsituasjoner.12 Særlig utfordrende er det for urfolkskvinner og skeive som engasjerer seg i rettighetsspørsmål. Lhbt+-personer kan utsettes for skadelige forsøk på å endre deres seksuelle orientering og/eller kjønnsidentitet. Konverteringsterapi kan utføres både av helsepersonell og religiøse ledere.

Når jenter og kvinner utsettes for skadelige skikker, kan dette bli rettferdiggjort med henvisning til kulturell eller religiøs praksis og normer. Fattigdom eller sosial ulikhet kan bidra til økning av praktiseringen. Globalt blir 12 millioner jenter giftet bort årlig.13 Andelen barneekteskap er høyest i Vest- og Sentral-Afrika. Gutter er også offer for barneekteskap, men ikke i like stor grad som jenter. Konsekvensene er også ofte langt verre for jentene. Kriser forårsaket av fattigdom, naturkatastrofer, epidemier, krig og konflikt øker risikoen for og forekomsten av barneekteskap.

For jenter kan barneekteskap føre til tidlig graviditet, sosial isolasjon, psykiske problemer, avbrutt skolegang, begrensninger i deltakelse i arbeidslivet og økt risiko for vold i hjemmet. Barneekteskap fratar jenter muligheten til å bestemme over eget liv og truer deres utdanningsløp, økonomiske, politiske, og sosiale deltakelse. Når unge jenter føder øker risikoen for komplikasjoner og dødsfall. Globalt er andel jenter som blir utsatt for barneekteskap redusert de siste årene, men det er regionale forskjeller. Særlig ser man nedgangen i Sør-Asia, der andelen av barnebruder har gått ned fra nesten 50 pst. til under 30 pst.14 Likevel må fremgangen gå 17 ganger raskere enn den har gjort det siste tiåret for å nå bærekraftsmålet om å stoppe barneekteskap innen 2030.15

Kjønnslemlestelse utgjør en ekstrem form for diskriminering og vold mot jenter og kvinner. Inngrepet kan medføre sterke negative psykiske reaksjoner og alvorlige, langvarige fysiske komplikasjoner og død. FN anslår at minst 200 millioner jenter og kvinner, som lever i dag, har blitt utsatt for kjønnslemlestelse.16 Selv om det er fremgang i en del land, er praksisen fortsatt utbredt i deler av Afrika, og i utvalgte land i Midtøsten og Asia. Samarbeid med og engasjement fra lokalsamfunnsaktører har vist seg å gi gode resultater i å bekjempe kjønnslemlestelse.17

Likeverdige økonomiske rettigheter og deltakelse i arbeidslivet

Styrking av kvinners økonomiske rettigheter er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Konsekvensene av lav kvinnelig deltakelse i økonomien er slående. Beregninger fra det internasjonale pengefondet (IMF) viser at land med lave nivåer av kvinnelig deltakelse i arbeidsstyrken kan øke sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) med opptil 35 pst. ved å tette kjønnsgapet i arbeidslivet.18

Kvinner rår over en mindre del av verdens ressurser enn menn.19 De har ikke de samme mulighetene og rettighetene til å ta utdanning, til å opparbeide egne finansielle midler eller eiendom, til å arve, til deltakelse i det formelle arbeidsmarkedet eller til å påvirke arbeidsdeling og ansvar i egen husholdning. Det er fortsatt et vedvarende lønnsgap mellom kjønnene. Videre påvirker ofte manglende ansvars- og arbeidsdeling i hjemmet kvinners mulighet til å disponere egen tid og ha inntektsgivende arbeid. Bedre omsorgsfordeling mellom menn og kvinner i hjemmet fører til at kvinner kan ta større del i arbeidslivet. Når menn tar en større rolle som omsorgsgivere bidrar det videre til bedre oppvekstsvilkår for barn, og både fedre og mødre oppnår flere helsefordeler.20

Stigmatisering og diskriminering av skeive skaper uforholdsmessig fattigdom for denne gruppen. Manglende tilgang til og fullføring av planlagt utdanningsløp utover grunnskolenivå svekker unge kvinners og lhbt+-personers langsiktige sosiale og økonomiske mobilitet. Normer som tilsier at kvinnens plass er i hjemmet, hindrer mange kvinner å delta i arbeidslivet. I andre omstendigheter vil manglende ammefri, foreldrepermisjon og tilgang til barnehager være barrierer for kvinners likeverdige deltakelse i arbeidslivet. Arbeidsgiveres utilstrekkelige beskyttelse mot seksuell trakassering av kvinner og skeive på arbeidsplassen kan også være et hinder.

Entreprenørskap kan være en vei til sysselsetting og økonomisk myndiggjøring for kvinner, men mulighetene for kvinnelige entreprenører er ofte begrenset. Studier viser at andelen kvinneledede virksomheter synker etter hvert som størrelsen på firmaet vokser.21 Denne trenden påvirkes av faktorer som normer, tilgang til barnehager, manglende tilgang til finansiering, nettverk, markeder og teknologi. Manglende tilgang til og kompetanse i å bruke digitale verktøy, samt underrepresentasjon i IT-jobber, hindrer kvinner i å dra nytte av og delta i den digitale transformasjonen.

Kvinner er viktige aktører i landbruket og fiskerinæringen i lav- og middelinntektsland. Likevel mangler kvinner ofte eiendomsrett til jord og tilgang til kapital og andre innsatsfaktorer. Dette rammer kvinner med nedsatt funksjonsevne og urfolkskvinner ekstra hardt fordi andre strukturelle hindre i kombinasjon med kjønn forsterker ulikheten. Klimaendringene forsterker disse utfordringene. I mange samfunn har kvinner i større grad enn menn uformelle arbeidsoppgaver og ansvar, og i mindre grad formelt eierskap til land. Dette gjør at kvinners bidrag og behov lett kan overses, og at de i mindre grad involveres i prosesser og beslutninger som i stor grad vil påvirke deres virke.

Likeverdig deltakelse i det politiske og offentlige liv

Styrking av kvinners rett til likeverdig deltakelse i politisk og offentlig liv er en forutsetning for velfungerende demokrati. Kvinner er politiske aktører som politikere i politiske partier, parlamenter og regjeringer, og som velgere. De påvirker også beslutninger av betydning for samfunnet som aktivister, ledere og aktører i lokalsamfunn, myndighetsapparat, organisasjoner, næringsliv, akademia og media. Likevel viser data at kvinner er underrepresentert i beslutningstaking på alle nivåer.22 Kvinner som er utsatt for flerdimensjonal diskriminering hindres i større grad fra å delta.

Selv om kvinner har tatt viktige steg inn på politiske arenaer på ulike nivåer, er det langt frem til likestilt deltakelse og fremgangen går for sakte.23 For eksempel er politisk ledelse av departementene mange steder kjønnsdelt. Departementene som typisk ansees å handle om kvinner, som likestilling, familieforhold, sosial inkludering, velferd, urfolk og minoriteter, ledes av kvinner, mens kvinner i mindre grad leder finans-, forsvars- og innenriksdepartementer.24

Det er godt dokumentert at kvinners lederskap i politiske prosesser gir beslutninger som fremmer likestilling.25 Inkluderende fredsforhandlinger der kvinner deltar som fredsmeklere og fredsaktivister gir fredsavtaler med artikler som omhandler kvinners rettigheter og likestilling. Slike avtaler har potensial til å være mer bærekraftige og varige. Kvinners deltakelse og integrering av kjønnsperspektivet i gjenoppbygging etter konflikt er også avgjørende for å sikre jenters og kvinners rettigheter og likestilling i et samfunn.

Organisasjonsfrihet er sentralt for å drive rettighetskamp på tvers av sektorer og samfunnsområder. Kvinneorganisasjoner, fagforeninger, media, journalister og menneskerettighetsforsvarere er viktige aktører for å ivareta og fremme organisasjonsfrihet. De er viktige for å endre arbeids- og familielovgivning, og viktige for å sikre kvinners rett til anstendig arbeid og like rettigheter i arbeidslivet.

Ekskludering, vold og hatefulle ytringer er forhold som begrenser kvinners og lhbt+-personers muligheter til og ønske om politisk deltakelse og menneskerettighetsarbeid. Myndigheter kan også begrense handlingsrommet for sivilsamfunnsaktører. Fremskrittene som gjøres er skjøre i møte med trusler og angrep, seksuell trakassering, overgrep og misbruk. Dette skjer også på digitale plattformer hvor kvinner og skeive er særlig utsatt.26

Til tross for ulike tiltak for å styrke kvinners politiske deltakelse, er det vanskelig å endre diskriminerende normer, holdninger og praksiser. Politisk deltakelse er mange steder fremdeles sett på som noe som er forbeholdt menn, og det er liten interesse for å endre strukturelle forhold som begrenser kvinners deltakelse i det politiske og offentlige liv. Dette kommer blant annet til uttrykk i nominasjonsprosesser i politiske partier og organisasjoner. Manglende tilgang til nettverk og finansiering gjør at kvinnelige kandidater ikke vinner frem. Kvalitetsutdanning for alle kan bidra til å endre diskriminerende normer, holdninger og praksiser, og gi kvinner tilgang til nødvendig kunnskap for å kunne delta aktivt i offentlig og politisk liv. Skolen er en viktig arena for å styrke jenters demokratiske deltakelse gjennom elevråd og ulike fora for barn og unges deltakelse og ledelse.

Klimaendringer rammer ulikt27

Klimaendringer, naturkatastrofer og tap av naturmangfold er en av vår tids største utfordringer. Klimakrisen og naturkrisen har negative konsekvenser for matproduksjon og matsikkerhet, og kan forsterke utfordringer knyttet til migrasjon, humanitære kriser, krig og konflikt. Vold og flerdimensjonal diskriminering, særlig av urfolk, lhbt+-personer og personer med nedsatt funksjonsevne, kan øke. Kvinner har gjennomgående mindre tilgang til ressurser og tjenester enn menn. Det gjør at konsekvensene av klimaendringer og forringet natur rammer kvinner uforholdsmessig hardt.

Klimaendringer påvirker kvinners helse på ulike måter og gir dem økte helseutfordringer. Gravide kvinner er særlig utsatte for heteslag. De rammes også av økning i sykdommer som malaria og dengue. Klimaendringer kan også føre til redusert tilgang på næringsrik mat. Ulike former for naturkatastrofer kan ødelegge helseinfrastruktur og tilgang på seksuelle og reproduktive rettigheter og helsetjenester.

Utslippsreduksjoner er sentralt for å møte klimakrisen. Klimatilpasning og forebygging er viktig for å redusere klimaendringenes negative konsekvenser for samfunn, miljø og økonomi. Kvinner mangler ofte nødvendige ressurser for å tilpasse seg klimaendringer. I mange situasjoner vil strukturelle forskjeller mellom kjønn forsterkes. Urfolk er spesielt hardt berørt. Miljøforurensning og tap av landområder kan føre til at deres levevilkår faller bort. I tillegg fører stigma, samt fysiske og økonomiske barrierer, til at personer med nedsatt funksjonsevne ikke har samme muligheter til å delta i landbruket. I arbeidet med å bygge klimarobuste samfunn er det avgjørende at nasjonale og lokale myndigheter får støtte til å sikre at diskriminering og ekskludering ikke reproduseres. Det må utvikles løsninger som tar hensyn til og inkluderer hele befolkningens erfaringer og behov. Samtidig er også omstilling en ny mulighet til nettopp å øke fokus på likestilling.

Jordbruk, skogbruk, fiske og akvakultur er klimautsatte næringer som er viktige for matsikkerhet. Mange av småskalaprodusentene er kvinner og blant de mest sårbare for klimaendringer og andre naturhendelser. Kvinnene i næringene har mindre tilgang til økonomiske innsatsfaktorer, kunnskapsnettverk og ressurser, som kreditt og tilgang til marked, noe som gjør det vanskeligere for dem å ta i bruk tilpasningsstrategier. Småskala matprodusenter blir ofte utelatt fra teknologisk innovasjon og politiske beslutninger. Videre er teknologisk innovasjon i sektoren ofte rettet mot mannlige bønder.

Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) vil det å fjerne kjønnsforskjeller i matsystemene kunne bidra til USD 1 billion ekstra i globalt BNP. Det vil også kunne gi 45 millioner mennesker matsikkerhet.28 Småskala matprodusenter mangler organisering og forhandlingsmakt i markedene. Studier viser at medlemskap i bondeorganisasjoner og samvirker kan ha positiv effekt på bønders inntekter. Kvinners og urfolks rettigheter kan ivaretas gjennom blant annet kvinneledede kooperativer, bonde- og fiskeriorganisasjoner og gjennom deltakelse i sosial dialog mellom myndigheter og småskala matprodusenter.

Omstillingen til lavutslippssamfunnet og introduksjon av fornybar energi, kan gi betydelig muligheter for kjønnslikestilling og styrking av kvinners rettigheter. Kvinner deltar imidlertid i liten grad i utforming av energipolitikk og i planlegging og gjennomføring av tiltak for energitilgang og omstilling til ren energi. Kvinners posisjon globalt, nasjonalt og i husholdninger gjør at kvinner i mindre grad enn menn identifiseres som relevante aktører og endringsagenter for grønn omstilling. For å lykkes med omstillingen må jenter og kvinner inkluderes i både planlegging og gjennomføring av omstillingstiltak på globalt, nasjonalt og lokalt nivå.

Kvinners deltakelse i klima- og miljøforhandlinger og i politiske beslutningsprosesser knyttet til klima, miljø og matsikkerhet er lavere enn menns. Klimaaktivister som fremmer likestilling kjemper for at klimahandling skal være kjønnsresponsiv, men det er liten enighet og kunnskap om hva dette faktisk skal bety. Selv om kjønn og likestilling er integrert som mål i overordnede klimaavtaler, blir kunnskap om dette i liten grad integrert i forhandlinger og diskusjoner om konkrete løsninger og finansieringsmekanismer.

Det er behov for mer forskning om hvordan klima påvirker mennesker ulikt, basert på kjønn og andre faktorer. Vi mangler også kunnskap om sammenhengen mellom klima, kjønn og helse, mellom kjønn og omstilling til ren energi og en kjønnsdimensjon på sammenhengen mellom klima og migrasjon.