Hva fører til endring?

Diskriminerende normer, holdninger og praksiser har på mange områder vist seg å være vanskelig å forandre. Fremgang har vært skjør og tilbakeslagene hyppige. Det er behov for fornyet innsats som påvirker de grunnleggende årsakene til at ulikhet mellom kjønn opprettholdes. Internasjonalt omtales dette som transformativ endring.

Varige samfunnsendringer som fremmer kvinners rettigheter og likestilling på lokalt, nasjonalt og globalt nivå skjer langs flere dimensjoner samtidig.29 Handlingsplanen identifiserer tre transformative kategorier endringsdrivere:

1. Normative rammeverk, lover, strukturer og institusjoner Globalt vedtatte normer og rammeverk, gjennomføring av nasjonal lovgivning og institusjoner som fremmer kvinners rettigheter og kjønnslikestilling er viktige endringsdrivere. På globalt nivå handler dette blant annet om å bidra i forhandlinger i multilaterale fora om konvensjoner og resolusjoner. Det dreier seg også om å støtte regionale, nasjonale og lokale aktører som jobber for å få vedtatt nasjonale lover og politikk som fremmer kjønnslikestilling og sikrer like muligheter for alle. Ofte vil det være snakk om endringer i diskriminerende lovverk eller innføring av lover som beskytter kvinner, og regelverk som gir tilgang til ressurser. Det gjelder også endring av offentlige institusjoner og andre formelle strukturer, som fordeler og opprettholder makt, eller lover og praksis som diskriminerer eller hindrer likestilling for grupper på grunn av seksuell orientering eller kjønnsidentitet. I andre tilfeller handler det om å sikre at vedtatt lovverk blir gjennomført i praksis. Dette inkluderer også offentlig politikk som gir tilgang til tjenester og ytelser som fremmer likestilling, eller til realisering av kvinners menneskerettigheter, og gir like muligheter innen for eksempel utdanning, helse, og sysselsetting.
2. Maktrelasjoner Maktpersoners holdninger og praksiser som fremmer kjønnslikestilling og realisering av kvinners rettigheter er en viktig endringsdriver. Dette gjelder holdninger og praksiser som kommer til uttrykk i relasjoner mellom partnere og familiemedlemmer i husholdningen, i lokalsamfunn og i sosiale nettverk. Det gjelder også i mer formelle fora, slik som mellom ledere og ansatte på en arbeidsplass, eller mellom ledere i tradisjonelle og religiøse organisasjoner og deres medlemmer, og i samfunnet for øvrig. Det handler om å jobbe med relasjonene mellom jentene og kvinnene og de som sitter med definisjons- og beslutningsmakt.
3. Kvinners påvirkningskraft og beslutningsmakt Kvinners individuelle og kollektive kapasitet til å beslutte, handle og påvirke er en sentral endringsdriver. Kvinners individuelle handlekraft innebærer retten til å ta selvstendige valg, ha kontroll over egen kropp og seksualitet, kunne eie og inneha verv og posisjoner lokalt, nasjonalt og globalt, og til å uttrykke seg og drive menneskerettighetsarbeid. Dette forutsetter at kvinner har kunnskap, evne, og ressurser til å handle, lede og påvirke beslutninger. Kvinners kollektive handlekraft handler om deres mulighet til å organisere seg og delta i felleskap som kvinneorganisasjoner, politiske organisasjoner, nettverk og feministiske bevegelser, sivilsamfunnsorganisasjoner, kooperativer, arbeidslivsorganisasjoner og landbruksorganisasjoner. Retten til utdanning på alle nivåer er avgjørende for at kvinner skal kunne ta informerte valg og beslutninger i sine liv og påvirke det samfunnet de lever i.

Norge vil legge denne transformative tilnærmingen til grunn for hvordan vi vil bidra til endring innenfor handlingsplanens fem målområder. Vi vil jobbe systematisk med å vektlegge alle de tre overnevnte dimensjonene under hvert av målområdene og tilhørende prioriterte innsatsområder. Vi vil bidra der vår innsats har størst tilleggsverdi.