3 Nasjonale raser

I Norge har vi fire nasjonale hesteraser: nordlandshest/lyngshest, fjordhest, dølahest og norsk kaldblodstraver. De tre førstnevnte rasene er særnorske raser av gammel opprinnelse med en spesiell kulturell verdi, mens kaldblodstraveren er en videreutvikling av dølahesten, avlet for travprestasjoner. Dølahest, fjordhest og nordlandshest/lyngshest sliter med å opprettholde en bærekraftig populasjonsstørrelse og antall fødte føll per år er lavere enn anbefalt. Disse rasene er definert som kritisk truet på bakgrunn av lave fødselstall, mens kaldblodstraveren er definert som truet (se informasjon om status fra NIBIO).

Norge har et ansvar for å bevare de nasjonale rasene gjennom at vi har ratifisert FN-konvensjonen om biologisk mangfold, og dermed forpliktet oss internasjonalt til å passe på at våre nasjonale raser ikke blir utryddet. Det er laget en handlingsplan for de nasjonale hesterasene som blant annet skal bidra til:

• Flere fødte føll
• Flere velutdanna hester i markedet
• Bedre og faglig velbegrunna retningslinjer i avlsarbeidet
• Økt kunnskap om de nasjonale hesterasene
• Økt bruk av de nasjonale hesterasene i næring og derved økt omsetning
• Styrke samarbeidet mellom de ulike institusjoner og interesseorganisasjoner som arbeider for de nasjonale rasene nasjonalt og internasjonalt

Handlingsplanen omtaler i hovedsak de øvrige tre nasjonale rasene og i mindre grad kaldblodstraveren da denne har et noe annet bruksområde og avlsmål.

Kilde: Lyngshest, dølahest og fjordhest på Norsk Hestesenter (Foto: LMD)

Status for alle de nasjonale hesterasene overvåkes kontinuerlig, og ulike tiltak og virkemidler for å bidra til økt avl og bruk av disse gjennomføres av Norsk Hestesenter og de respektive raseorganisasjonene, se artikkel.

Alle fire nasjonale hesteraser er tilpasset norske driftsforhold og har et temperament og størrelse som gjør dem egnet til de aller fleste brukergrupper. I en stadig mer globalisert verden har lokale produkter økende betydning for vår nasjonale identitet. Likevel har vi sett en dramatisk nedgang i antall fødte føll i de minste populasjonene av de nasjonale hesterasene fjordhest, dølahest og nordlandshest/lyngshest. Selv om kurven har flatet ut, har rasene færre fødte føll enn hva som er anbefalt ut fra et bærekraftig perspektiv (Olsen & Klemetsdal 2010). Dette indikerer at de nasjonale rasene ikke får utnyttet sitt markedspotensial. Antakeligvis både fordi konkurransen er hard i de markedssegmenter de opererer i, og at rasene i tillegg er utydelige i andre potensielle segmenter, som for eksempel helsesegmentet gjennom hesteassisterte tjenester (Norsk Hestesenter 2012). De nasjonale hesterasene anses for å ha en rasefordel gjennom sitt stabile temperament som gjør dem robuste overfor fysiske og mentale påkjenninger og påvirkning utenfra (Norsk Hestesenter 2012; Olsen et al. 2015). Dette kan styrke konkurransefortrinnet deres, og representerer et uutnyttet potensial. Når de norske hestenes egenskaper ble beskrevet kom det frem temperamentsfaktorer som nysgjerrighet, sosial, arbeidsevne og flokkatferd (Olsen 2013).

Dølahest

Dølahesten har sin opprinnelse i Gudbrandsdalen og Østlandet for øvrig. Rasen ble etablert i 1857, og oppsto etter at det midt på 1800-tallet ble behov for å avle fram en hest spesielt egnet til arbeid i jord- og skogbruk og til skyssvesenet. Det offisielle navnet på rasen var østlandshest fram til 1947.

Kilde: Dølahest ( Foto: Norsk hestesenter)

Dølahesten er i dag brukt som fritidshest til kjøring og ridning, men benyttes også som arbeidshest i jordbruk og skogbruk. Den er kjent for å være sterkbygd, den har gode bruksegenskaper og ikke minst har den et rolig og godt gemytt. Rasen ble dannet med utgangspunkt i norske hester som på Østlandet gjennom avl hadde blitt påvirket av tyngre importerte hingster, særlig fra Danmark og Tyskland. Fullblodshest fra Storbritannia har også hatt noe påvirkning. Dølahesten skal være en sunn, funksjonell og middels tung hest med gode bruksegenskaper. Den har en mankehøyde på om lag 148 til 155 cm og godkjente farger er svart, brun, rød, borket, gul, blå og andre skimler. Avtegn som stjerne og bles eller i kombinasjon er vanlig. Landslaget for Dølahest ble stiftet i 1947, og er ansvarlig for rasen. Det er i dag 18 lokallag rundt i hele landet.

Fjordhest

Før 1860-tallet var det dårlig med veistruktur på Vestlandet, og fjordingen, eller vestlandshesten som den også ble kalt, sto for en viktig transportform i fjell og langs fjorder. I det bratte og ulendte terrenget passet denne lette og stødige hesten godt.

Kilde: Fjordhest (Foto: Åsmund Langeland)

Etter initiativ fra Det Kongelige Selskap for Norges Vel ble den første stamboka for fjordhest utgitt i 1910. Rasens bruksområder varierer i dag fra tung drift som arbeidshest til en lettere og god sportshest til kjøring og riding. Fjordhesten er lett gjenkjennelig med sin blakke farge og (klippet) ståman. Etter rasestandarden skal den være mellom 135 cm og 150 cm i mankehøyde, og har følgende farger: brunblakk, grå gulblakk, rødblakk og ulsblakk. Norges Fjordhestlag ble stiftet i 1949, og er ansvarlig for fjordhestavlen. Det er i dag nesten 50 lokallag for rasen spredt over landet, og det eldste ble stiftet allerede i 1899.

Nordlandshest/lyngshest

Den første, kjente og dokumenterte utstilling hvor lyngshest var stilt, var i 1898 på Lyngseidet i Troms. På 1930 tallet ble det satt i gang organisert avl av nordlandshest/lyngshest. Da var populasjonen lokalisert til de nordligste fylkene med hovedtyngde langs Lyngenfjorden i Troms. Rasen ble anerkjent med egen rasekode av departementet i 1968, og den første hingsten ble stambokført i 1969. Rasen har vært kalt lyngshest eller nordlandshest avhengig av hvor i landet den har befunnet seg, men i 1998 ble det vedtatt at det offisielle navnet er nordlandshest/lyngshest. Rasen har alltid hatt et allsidig bruksområde, og var tidligere brukt til all slags gårdsarbeid og som skyss- og ridehest. Den er en allsidig hest alle i familien kan bruke. Den er sterk nok til å bære en voksen rytter, og er høvelig i størrelse og lynne også til barn og ungdom. Nordlandshest/lyngshest er en velegnet konkurransehest i alle disipliner innenfor ridning og kjøring, og er også godt egnet til turridning og kløving. Landslaget for nordlandshest/lyngshest ble stiftet i 1992. Rasen skal være om lag 125 til 145 cm i mankehøyde, og følgende farger er godkjent: rød, brun, svart, gul, borket, sølvbrun, sølvsvart, sølvborket og alle avblekbare skimmelvarianter av disse. Det er i dag åtte lokallag, spredt over hele Norge.

NRK laget i 2013 en underholdningsdokumentar i serien "Folk", som heter "Lykken er en lyngshest". Den viser mange av lyngshestens flotte kvaliteter. Filmen kan ses her.

Kilde: Nordlandshest/lyngshest (Foto: Norsk hestesenter)

Kaldblodstraver

Bakgrunnen for utviklingen av travløp var blant annet at en rask landeveishest var et samfunnsmessig mål, som spesielt presteskapet arbeidet for å utvikle på 1700-tallet. På landsbygda ble arbeidshester brukt til kappkjøring for konkurranse og underholdning. Fra 1872 delte man avlen av dølahesten i to, og hester som viste stor hurtighet ble avlet for å bli travhester, dette var utgangspunktet for kaldblodstraveren. Den svenske og norske kaldblodstraveren er nært beslektet og landene samarbeider i dag om avl av kaldblodstraver. Det Norske Travselskap (DNT) ble stiftet i 1875 og består av 12 travforbund og 174 travlag fordelt over hele landet.

Kilde: Kaldblodstraver (Foto: Ingrid Lampe)