5 Ferdsel med hest

5.1 Innledning

Hestene i vår tid ferdes både i utmarka og i sterkt trafikkerte områder. Her gjelder ulike regler som det er viktig å kjenne til både for hestefolk, offentlige instanser, trafikanter og grunneiere. Kommuner som planlegger og tilpasser, bidrar til smidige løsninger og hindrer konflikter og ulykker.

Å kunne ri eller kjøre med hest i trygge omgivelser er et etterspurt gode. Mange ridehester trenes mye i ridehus eller på ridebaner, men ridehester trenger også avveksling fra ridehustrening. Travhester og hobbyhester for øvrig trenes og ferdes på baner, veier og stier.

Ferdselen stiller krav til hestefolk om å vise hensyn. For de fleste hestene er underlaget viktig, og mange vil unngå å ferdes over lange strekninger på asfalt og harde grusveier. Men i en god del tilfeller er det nødvendig å kjøre eller ri på asfalt- eller grusveier med trafikk for å komme til områder som er bedre egnet for hester. Det er også veldig viktig at andre trafikanter tar hensyn til hester som de møter.

For mange funksjonshemmede er hesten den eneste eller beste måten de har til å komme ut og oppleve naturen. Når de rir, er hesten deres bein.

5.2 Konflikter og ulykker

Mangel på løyper og stier for hest bidrar til konflikter og ulykker. Å opprette stier der ridning og kjøring med hest har prioritet, og andre brukere må vise hensyn kan være løsningen på mange konflikter som oppstår mellom ryttere/kusker, grunneiere og andre brukere. God informasjon i form av skilting langs traseen kan være konfliktforebyggende. Særlig gjelder dette i hestetette områder, der kommunen bør betrakte områdets hesteeiere på linje med andre turgåere og mosjonister.

Det viktigste av alt er at tallet på ulykker minsker når særlig yngre ryttere og kusker slipper å ferdes med hest i trafikkerte områder. Slike tiltak trenger ikke føre til at tallet på hest øker, men snarere at hestefolk holder seg til områdene som er tilrettelagt for dem, noe som også vil være til fordel for grunneierne.

5.3 Å anlegge og planlegge ride- og kjøreveier

Det første som må gjøres når man skal planlegge en ride- og kjørevei, eller sti, er å kartlegge behovet. Hvem ønsker en tilrettelagt vei – er det hestefolk, grunneiere, kommunen eller andre? Skal veien løse et akutt problem eller dekke et mer langsiktig behov? Har man funnet svar på disse spørsmålene blir videre arbeidet enklere. Man bør også avklare om man er ute etter en ridevei eller en kombinert løsning for både ride- og kjørehester, eller andre kombinasjoner som inkluderer hest og andre kjørende eller gående. Det er viktig med tidlig kontakt med kommunen dersom man ønsker å sette i gang med bygge- eller anleggstiltak, inkl bygging av vei. Det er kommunen som må ta stilling til om tiltaket er i tråd med kommunens planer eller om det kreves planendringer / reguleringsplan eller dispensasjoner, og hva slags tillatelser forøvrig som evt. kreves.

1. Kontakt med grunneiere
2. Det er avgjørende å spille på lag med grunneierne. Mange grunneiere har ingenting imot å legge til rette areal for hesteveier, forutsatt at det ikke fører til skader på underlag, dyrkamark eller lignende. Det finnes derimot også grunneiere som sier nei fordi de av ulike årsaker ikke ønsker hester på sin grunn. Det vil ofte være en fordel at aktører, inkludert kommunen, som har dialogen med grunneierne fra første stund har kunnskap til regelverk og utfordringer for å sikre en konstruktiv diskusjon.
3. Hensynet til hestens atferd
4. I planleggingsfasen er det vanskelig å styre unna alle momenter som kan virke skremmende på en hest eller som kan være vanskelig å passere for en hest. Men en bevisst planlegging kan likevel sikre smidige løsninger som kan forebygge skader og ulykker.
5. I våte perioder vil mange ryttere føre hestene sine ved siden av de opptrampede sporene på en sti. Dette kan fort føre til at hele stien blir et gjørmehav, noe som kan gi konflikter med andre brukere av stien. Hester i frihet følger naturlig etter sin leder i opptrampede spor når de søker etter godt beite, vann eller hvileplasser. Hestens væremåte og reaksjonsmønster overfor underlaget kan utnyttes for å finne positive løsninger. Med relativt enkle midler kan man utforme traseer som gir et naturlig veivalg for hesteekvipasjene. Det kan gjøres billig, men krever kunnskap og innsikt.

1. Bygging av ride -og kjørestier
2. Det er viktig å ta utgangspunkt i lokale forutsetninger, ikke endre naturen unødig og forholde seg til regelverk som gjelder for det aktuelle området (f.eks. naturmangfoldloven,). Selvsagt skal alle inngrep skje etter avtale med grunneier. Drenering og fyllinger er ofte aktuelle tiltak. Kvisting kan medføre skader, spesielt på gran, og bør skje i samråd med fagfolk. God skilting er vesentlig, og det bør finnes markeringer overalt der det kan oppstå usikkerhet om retningen. Det kan være fornuftig å skilte stien eller veien ved start og slutt.
3. Det er en fordel å kunne kjøre eller ri en runde framfor å ferdes fram og tilbake. Alternative strekninger gir større variasjon og gjør stien mer interessant. Det kan være en fordel om vegetasjon og terreng gir hesteekvipasjen utfordringer av ulik grad.
4. Større sti- og veianlegg bør avklares i reguleringsplan jf. kapittel 8, særlig dersom det innebærer større vegetasjons- og terrenginngrep, flerbruk mellom ulike brukergrupper osv. For større sti- og veianlegg kan det også være hensiktsmessig med behandling i kommuneplan.
5. Dimensjoner på ride- og kjøreveier
6. Bredden på stien eller veien bør være på minimum 2,5 meter, og gjerne 3 meter. Bredden sikrer god sikt og muligheter for at hester kan passere hverandre. Her vil vurderingen av om trassen skal være tilpasset både ridende og kjørende med hest være avgjørende. Greiner som henger lavere enn 2,75 meter bør fjernes av sikkerhetsmessige årsaker. Samme høyde gjelder for tuneller og andre typer av passeringer. Store steiner og farlige punkter bør markeres, og man bør vurdere om inngjerding kan være en løsning.
7. På områder som er særlig utsatt for å bli gjørmete i våte perioder kan det være nødvendig med forsterkninger, slik som dreneringsrør og veimatter. Dette dekkes med grov grus og bark eller flis. På denne måten vil bunnen tåle slitasje bedre ved regelmessig bruk.

5.4 Tiltak som kan dempe konflikter og hindre ulykker

Utviklingen i Sverige og Norge kan på mange måter sammenlignes. Jordbruket i vår tid har i utviklet seg til å bestå av færre og større gårdsbruk. Mindre og eldre gårdsbruk blir ikke sjelden kjøpt av hesteinteresserte samtidig som det bygges nye hesteanlegg. Eiere av mindre gårdsbruk der det er oppstallet hester vil i mange tilfeller ha behov for å bruke områder utenfor gårdens grenser for ridning og/eller kjøring. Det kan lede til konflikter, først og fremst mellom grunneiere og hestefolk. Konflikter oppstår også mellom hestefolk og andre brukere av skog og utmark, kanskje spesielt i tettstedsnære områder.

Den svenske forskeren Hanna Elgåker mener at kommunen bør bli mer bevisst og ta et større ansvar for utviklingen. Hun understreker at trenden med at hestetallet har økt kraftig siden 1960 er den samme over store deler av den vestlige verden. Elgåker viser til eksempler i England der man i stor grad har bygd stier for hest i tettbygde strøk, og der man også har tilpasset trafikklys med knapper i rytterens høyde. Å gi hester tilgang til tuneller under trafikkerte veier er et annet mulig tiltak. Det er viktig at hesten forstår hvor utgangen er og at den ikke blir innestengt på alle sider. Det kan være utfordrende for mange hester å gå inn i en tunnel som er mørkere enn omgivelsene fordi hesten må tilpasse synet sitt til mørket. Hesten bør kunne se gjennom tunnelen eller se lyset i den andre enden.

5.5 Ferdsel med hest i inn- og utmark: Allemannsretten

Norsk natur innbyr til flotte opplevelser i samspill med hesten. Gjennom allemannsretten har vi i utgangspunktet lov til å ferdes fritt i naturen. Allemannsretten er noe mer begrenset for ryttere enn når man ferdes til fots. Hestefolk skal også vise hensyn slik at man ikke ødelegger eller skaper problemer for grunneiere og andre som bruker naturen. Og selvsagt skal man alltid vise respekt for naturen i seg selv. Hesten setter sine spor i naturen, og mange steder er dette en slitasje som tåles godt. Men det er viktig at hestefolk viser stor forsiktighet og er bevisste på hva ferdsel med hest innebærer. I kommersielle sammenhenger er det viktig å inngå avtaler med grunneiere. En avtale er spesielt viktig for rideskoler o.l. som regelmessig bruker veier og stier i utmark.

Den frie ferdselsretten- allemannsretten- er lovfestet i Friluftsloven. Miljøverndepartementet utga i 2007 et rundskriv om praktisering av loven til kommunene, fylkeskommunene og fylkesmennene. Det er viktig å vite om at friluftsloven ikke bare inneholder rettigheter, men også plikter. Bestemmelsene er ulike for bruk av hest i inn- og utmark. I tillegg gjør loven forskjell på om man rir eller kjører med hest.

Aktsomhetsbestemmelsen i friluftsloven suppleres også av bestemmelser i andre lover. Det vises f.eks. til forurensningslovens § 28 som setter forbud mot forsøpling og den generelle aktsomhetsplikten i naturmangfoldloven § 6.

5.5.1 Hva regnes som innmark?

Innmark er gårdsplasser, hustomter, hyttetomter, hager og dyrka arealer slik som åker, eng og beiter som ligger i tilknytning til gårdsbruk.

Kilde: (Foto: Ingrid Lampe)

Det er forbudt å ferdes med hest på innmark, og forbudet gjelder året rundt. Private veier og gårdsveier som går gjennom innmark regnes ofte som en del av innmarka, men dette må vurderes konkret. Ridning på innmarksveier eller stier som fører til utmark vil ofte være tillatt jf. friluftsloven § 3a. Dersom det er innmark bare på én side av veien, går veien i utmark. Denne retten gjelder imidlertid ikke for organisert aktivitet som for eksempel rideklubber. Ryttere og kusker som er i tvil om hva som gjelder, bør alltid ta direkte kontakt med grunneieren og gjøre tydelige avtaler. På den måten unngår man også at det oppstår konflikter. Samtidig er det viktig at både hestefolk og grunneiere kjenner loven.

5.5.2 Hva regnes som utmark?

Utmark er arealer som ikke er dyrka, slik som skog, fjell, strender og svaberg.

Friluftsloven tillater ridning og kløving med hest på alle stier og veier i utmarka. På veier og løyper om vinteren som er preparert for skigåing, har derimot hesten ikke adgang. I mange områder oppstår det konflikter mellom ulike brukergrupper når det prepareres skiløyper i traseer som resten av året har vært aktivt brukt av både gående, syklende og ridende. Det kan derfor være fornuftig at kommunen, der de har mulighet til det, bidrar til at man ved valg av løypetraseer ivaretar at flere brukergrupper gis tilgang til ferdsel på veier i utmark også om vinteren.

Plantefelt ble tidligere regnet som innmark, men regnes nå som utmark. Det er likevel ikke lov å ri her, med mindre dette skjer på sti og vei gjennom et plantefelt.

I fjellet over skoggrensa er det lov å ri over alt. Men samtidig sier loven at alle som ferdes på annen manns grunn skal opptre varsomt og vise hensyn slik at man ikke påfører skader eller ulemper for grunneiere, miljøet og andre som bruker utmarka.

Under vårløsning og i perioder med mye nedbør kan stier og veier i utmarka bli ødelagt av hesteferdsel. Kommunen kan i slike tilfeller stenge eller begrense ferdsel med hest etter samtykke fra grunneier eller bruker.

I områder med mye hest er det fornuftig å gjøre skriftlige avtaler om bruk. Avtalen kan spesifisere hvilke stier/veier det er greit å ferdes på, hvilke tider på året ferdselen kan foregå og eventuelt vedlikehold av vei.

Å gjøre avtaler med grunneier på forhånd er særlig viktig for dem som driver profesjonelt innen ridning, hesteutleie, travsport eller galoppsport. Ved en organisert virksomhet vil belastningen bli større på eiendommen, og derfor er en slik avtale ekstra viktig.

I noen tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre om en privat vei ligger i innmark eller utmark. For eksempel kan en vei som går gjennom et hytteområde vurderes som utmark og dermed være tilgjengelig for hest. En avklaring med grunneier på forhånd er viktig.

Kilde: (Foto: Ingrid Lampe)

5.5.3 Rettigheter og plikter i kommersielle sammenhenger

5.5.4 Lokale bestemmelser

Kommunen kan lage lokale bestemmelser dersom ferdselen fører til ulempe for naturen, grunneieren eller andre brukere. Grunneier eller kommune, eller andre, kan ta initiativ til å få laget slike bestemmelser. For å unngå konflikter er det derfor viktig at alle hestefolk viser aktsomhet, og at de som er ansvarlige for kommersiell aktivitet tar et særlig ansvar for at bruken ikke fører til skader eller ulempe for andre. De lokale bestemmelsene kan si noe om hvilke stier og veier som kan brukes til hest, og eventuelt begrense ferdselen visse deler av året. Kommunen har ikke anledning til å forby ridning over store deler av kommunens område. I områder der hestene fører til stor slitasje er det naturlig at hestefolk og grunneiere avtaler fordeling av vedlikehold og reparasjoner av veier og stier der hester ferdes. Noen har også god erfaring med å lage egne stier som er tilrettelagt spesielt for hest. Det finnes mange eksempler fra ulike deler av landet der grunneiere har fått penger fra kulturlandskapsmidler i kommunen for å opparbeide ride- og kjørestier.

Kilde: (Foto: Sissel Heigre)

5.5.5 Forskjell på å ri og kjøre

Den som ferdes med hest på andres grunn må kjenne til at loven skiller mellom å ri/kløve og å kjøre med hest. I utgangspunktet er det lov å kjøre med hest på privat vei som ligger i utmark. En grunneier har imidlertid lov til å forby hest og vogn på sin private vei. Hestefolk bør derfor være oppmerksom på skilting langs veier i utmarka. Igjen er det lurt å ta kontakt med grunneieren på forhånd dersom man ønsker å kjøre regelmessig med hest på en privat vei. Kjøring med hest på private veier i innmarka er ikke tillatt. Det er likevel fullt mulig å ta kontakt med den som eier den private veien og spørre om lov.

5.5.6 Hva kan kommunen gjøre?

Kommunen kan med fordel kartlegge hvor hestene befinner seg, og særlig være klar over områder der det er mange hester. Hesteaktivitetene i kommunen bør integreres i kommuneplanleggingen for å finne gode løsninger og komme i forkant av mulige konflikter. Kommunen bør også engasjere seg i å utforme retningslinjer for ferdsel med hest der det er fornuftig, og gjøre dette i samarbeid med tillitsvalgte for hestefolk og grunneiere. Det kan også være lurt å involvere andre brukergrupper av løyper og stier, for eksempel lokale idrettslag. Det kan f.eks. bli behov for å dele opp bruken av løypenett. Løyper og stier som er tilrettelagt for hest bør innarbeides i kart, også på tvers av kommunegrenser.

Et sammenhengende nettverk av ridestier i og mellom kommunene, kan bl.a. legge til rette for virksomhet som Bed & Box, hvor man rir fra hytte til hytte og også får fasiliteter for hesten på hytta. Der ridende og gående har samme rett til ferdsel bør dette skiltes/merkes for å unngå konflikter. I kommunal og fylkeskommunal utarbeidelse og revisjon av sti- og løypeplaner, bør ridestier inkluderes.

Kilde: (Foto: Sissel Heigre)

5.5.7 Verneområder, nasjonalparker

Det følger av naturmangfoldloven at saksbehandlingen i vernesaker skal legge til rette for best mulig samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, berørte næringsinteresser og representanter for lokalbefolkningen.

Miljødirektoratet har gitt ut en veileder om opprettelse av verneområder etter naturmangfoldloven. Veilederen inneholder en omtale av de ulike verneformene ved områdevern etter naturmangfoldloven kap. V, og saksbehandlingsregler ved opprettelse av verneområder.

Av Miljødirektoratets veileder fremgår det bl.a. at:

5.6 Hest i trafikken

Tallet på hest er bortimot seksdoblet de siste 50 år. Nullvisjonen for Nasjonal transportplan (2002-2011) er blitt stående som et sentralt begrep innenfor trafikksikkerhetsarbeidet, og er fulgt opp både i Nasjonal transportplan (2010-2019 og 2014-2023) samt i Nasjonal tiltaksplan for sikkerhet på vei (2018-2021). Nullvisjonen innebærer at det ikke skal forekomme ulykker med drepte eller livsvarig skadde i trafikken. Trafikantgruppen hest og ridende eller kusk er ikke er nevnt spesifikt i disse dokumentene. Arbeidet med nasjonal transportplan 2022-2033 vil snart starte opp.

Vegtrafikkloven gjelder for ferdsel med hest, jf. § 1, og trafikkreglene om trafikk med kjøretøy gjelder også for rytter og fører/driver av hest, så langt de passer (jf. forskriftens §2, pkt. 2). I Norge finnes det ingen statistikk som viser omfanget av trafikkulykker eller trafikkuhell der hest er involvert. Det skjer ulykker i trafikken der hester blir skadet eller drept, men så lenge det ikke skjer personskader blir disse hendelsene ikke innrapportert til politiet.

Her i landet er det gjort liten eller ingen forskning på hest i trafikken. Men i en undersøkelse utført av Norsk islandshestforening i 2015, i forbindelse med utarbeidelse av informasjonssiden Hest i trafikken, svarte over 6000 kusker og ryttere på en rekke spørsmål om hest i trafikken. 90 prosent av de som svarte oppga at de benyttet offentlig vei i sin aktivitet. 16 prosent svarte at de har vært utsatt for en ulykke med hest i trafikken, mens 50 prosent svarte at de kjenner noen som har vært utsatt for ulykke med hest i trafikken. 52 prosent oppga at de selv har vært utsatt for en nestenulykke eller kjenner noen som har vært det. Undersøkelsen er ikke vitenskapelig, men forskning fra Storbritannia peker på at de ridende i trafikken utgjør en stor gruppe myke trafikanter. De antar at det er en underrapportering av hesterelaterte trafikkulykker, og at tallet på nestenulykker er høyt. I en britisk vitenskapelig undersøkelse fra 2011* svarte 60 prosent av de spurte at de har vært i en situasjon med nesten-ulykke.

*Chapman, C. & Musselwhite, C.B.A. (2011)Equine road user safety: Public attitudes, understandings and beliefs from a qualitative study in the United Kingdom. Elsevier. Accident Analysis & Prevention, 43 (6), 2173-2181

I 2008 ble det utgitt en svensk forskningsrapport basert på politirapporterte ulykker med hest i trafikken. Her kommer det fram at fra 1992 til 2005 var det 157 ulykker der en rytter eller kusk var involvert, og der 201 personer var skadet. Ulykkene skjedde særlig vår og høst, og møteulykker og påkjørsel bakfra var høyt representert. Den svenske forskningen tyder på at ulykker med hest skjer under gode forhold; de skjer på rettstrekninger, i dagslys og under bra føreforhold.

Både engelske og australske forskere* viser til at temaet hest i trafikken har fått lite oppmerksomhet i vitenskapen og i transportpolitikken sett i forhold til andre utsatte trafikantgrupper. Samtidig mener de at utfordringene må settes i sammenheng med holdninger og rapportert atferd både hos bilførere og kusker/ryttere. Funn viser at bilføreren og den som fører hesten ofte ikke er oppmerksomme på de samme farene på veien. Noen bilførere reagerer for eksempel med frustrasjon over at hesten går sakte og er i en fritidsmodus mens de selv har det travelt og er ute på veien i jobbsammenheng. Dessuten har mange bilførere liten eller ingen kunnskap om hestens atferd om hva som kan utløse frykt hos hesten. Et annet moment er at trafikkferdighetene hos ryttere og kusker er ulik. Det finnes for eksempel ingen nedre aldersgrense i Vegtrafikkloven for å ferdes med hest i trafikken.

I 2017 startet et forskningsprosjekt ved Handelshøgskolen/Nord Universitet om hest i trafikken som skal belyse rettspraksis i trafikkulykker med hest og hvordan lovverket er tilpasset dagens bruk av hest i trafikken. Prosjektet ser også hvordan hest og rytter/kusk reagerer på ulike kjøretøy og hvilke tiltak som gjøres i hestemiljøene for å hindre farlige hendelser i trafikken.

Utenfor hestemiljøet spør noen seg hvorfor hesten skal oppholde seg i trafikken siden den kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. De færreste kusker og ryttere har noe spesielt ønske om å ferdes på sterkt trafikkerte veier. Ofte er det derimot slik at mange hesteekvipasjer må passere via trafikkerte strekninger for å komme fram til veier og stier med liten trafikk. Å generelt forby hesten på offentlig vei er derfor ikke noen løsning.

*Chapman & Musselwhite 2011; Thompson, McGreevy &Mc Manus 2015

Hestens atferd

Hesten er et dyr som reagerer med å flykte vekk fra faren dersom den får panikk. En voksen hest på rundt 500 kg som flykter er farlig. Fluktinstinktet er sterkt også hos dagens hester, og en hest i flukt vil kun tenke på å komme seg unna uten å gjøre noen vurdering av situasjonen for øvrig. Samtidig er det viktig at hester får trene på å omgås trafikk. Et samspill mellom hest, kusk/rytter og andre trafikanter kan bidra til å dempe faren for at det skjer ulykker.

Hestens hørsel er mye bedre enn menneskets. Hesteøret kan bevege seg etter hvor lyden kommer fra, og det kan signalisere hestens sinnsstemning. Hesten har panoramasyn, men synsfeltet rett fram med begge øynene er mer begrenset enn vårt.

Skarpe eller skramlende lyder, en motor som plutselig ruser eller en gjenstand som for oss er helt ufarlig kan skape frykt hos noen hester, og det kan igjen føre til at hesten kommer ut av kontroll. Hesten er et flokkdyr. Det betyr at dersom flere hester er ute sammen og en av dem blir redd og stikker, så kan man risikere at flere hester blir med i flukten.

Hva kan sjåførene gjøre?

Det aller viktigste trafikanter som møter hester i veien kan gjøre er å senke farten rolig og i god tid før man nærmer seg hesten, passere med god margin (2 meter) og øke farten forsiktig etter at man har passert hesten. Sjåfører bør også lære tegngivingen fra rytter/kusk som signaliserer stopp, svinging eller anmodning om å senke farten.

Hva kan rytteren og kusken gjøre?

Hester, ryttere og kusker som har liten erfaring med å ferdes i trafikken bør trene sammen med andre som er trygge. Det finnes ingen nedre aldersgrense for å ferdes med hest i trafikken ifølge Vegtrafikkloven, og det stilles ingen formelle krav til opplæring for å føre hest i trafikken. Hesteorganisasjonene anbefaler at ryttere og kusker som ferdes alene er i stand til å håndtere hesten i trafikken og er i stand til å lese trafikkbildet på en hensiktsmessig måte.

Trafikkreglene sier ingenting om refleksbruk hos hesteekvipasjer. Hesteorganisasjonene anbefaler derimot at hester, kusker og ryttere er utstyrt med refleks og lys når det er dårlig sikt eller mørkt. Utstyret skal være plassert på en slik måte at det kan sees av andre veifarende både forfra, fra siden og bakfra. Minimum bruk av refleksutstyr er refleksvest, refleksbånd, refleks på to hestebein diagonalt - gjerne alle fire bein, refleksbånd på hjelm og lykt bak på vogn i tillegg til refleks ved kjøring.

Ryttere og kusker bør kunne signalgivingen til andre trafikanter ved svinging, stopp eller anmodning til andre trafikanter om å senke farten. Norges Rytterforbund tilbyr Grønt Kort-kurs til sine medlemmer, og stiller krav om godkjent kurs før rytterne kan løse ut rytterlisens. I kurspakken ligger også kunnskap om ferdsel med hest i trafikken.