1 Hovedlinjer i den økonomiske politikken og utsiktene for norsk økonomi

Hovedmålet for Regjeringens økonomiske politikk er arbeid for alle og en rettferdig fordeling av goder og byrder. Med utgangspunkt i den norske samfunnsmodellen vil Regjeringen fornye og utvikle de offentlige velferdsordningene, bidra til en mer rettferdig fordeling og til et arbeidsliv basert på samarbeid, der alle kan delta. Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping og utvikling i hele landet, innenfor rammer som bidrar til at vi ikke undergraver kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov. En slik utvikling krever en ansvarlig politikk med vekt på natur- og miljøhensyn, en langsiktig forvaltning av nasjonalformuen, et opprettholdbart pensjonssystem, et velfungerende næringsliv og en sterk offentlig sektor.

Oljeinntektene setter Norge i en gunstig situasjon sammenliknet med mange andre land. Over tid er det likevel utviklingen i fastlandsøkonomien som betyr mest for velferd og levekår i Norge. Veksten i fastlandsøkonomien har tatt seg godt opp igjen etter tilbakeslaget under finanskrisen. Holder vi elektrisitetsproduksjonen utenom, kan det ligge an til en vekst i norsk fastlandsøkonomi litt under gjennomsnittet for de siste 40 årene i år og litt over til neste år. Det er nå sysselsatt om lag 85 000 flere personer enn ved konjunkturtoppen før finanskrisen. Ledigheten er betydelig lavere enn i de fleste andre land og klart under gjennomsnittet for de siste 25 årene. Utfordringen framover er å ta vare på disse gode resultatene i en situasjon der mange av våre handelspartnere fortsatt sliter.

Den økonomiske politikken må legge til rette for en balansert utvikling i norsk økonomi. Regjeringen følger handlingsregelen for en gradvis økning i bruken av oljeinntekter i statsbudsjettet, om lag i takt med utviklingen i forventet realavkastning av Statens pensjonsfond utland, anslått til 4 pst. av fondskapitalen. Handlingsregelen åpner for å bruke mer enn forventet fondsavkastning i år med tilbakeslag. Samtidig bør bruken av oljeinntekter ligge under forventet avkastning i år med høy aktivitet og press i økonomien. I en periode der fondskapitalen øker raskt, slik den gjør nå, ville en bruk av oljeinntekter i tråd med forventet fondsavkastning (4-prosentbanen) gitt en kraftig stimulans i økonomien. Dette ville være i strid med målet om en stabil økonomisk utvikling.

Kostnadsnivået i Norge er høyt. Vi har det siste året sett flere eksempler på at norske bedrifter taper for utenlandske konkurrenter i kampen om oppdrag, også i petroleumsrettet industri. Situasjonen tilsier etter Regjeringens vurdering at vi er varsomme med å øke bruken av oljeinntekter fra 2013 til 2014. I tråd med dette gir Regjeringens forslag til budsjett for 2014 en etterspørselsimpuls tilsvarende om lag ¼ pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge, målt ved den tradisjonelle budsjettindikatoren. Den anslåtte impulsen svarer om lag til den gjennomsnittlige innfasingen av oljeinntekter i de årene handlingsregelen har virket. Bruken av oljeinntekter over budsjettet utgjør 2,9 pst. av anslått kapital i Statens pensjonsfond utland. Tar vi hensyn til sammensetningen av budsjettets inntekts- og utgiftsposter, anslås forslaget til budsjett å virke om lag nøytralt på produksjon og sysselsetting.

Innenfor budsjettets rammer for bruk av oljeinntekter og et uendret skattenivå har Regjeringen lagt vekt på å redusere de sosiale forskjellene og styrke de brede fellesskapsløsningene innen helse, omsorg og kunnskap. Samferdselsinvesteringene trappes kraftig opp. Ved å investere i bl.a. kunnskap, helse og viktig infrastruktur og gjennom å spare for framtidige generasjoner i Statens pensjonsfond bygger vi framtidens Norge.

Bedring i internasjonal økonomi

Sterke økonomiske tilbakeslag har ofte hatt utgangspunkt i store ubalanser i finansmarkedene, bygget opp mens tidene var gode. Det er nå fem år siden den internasjonale finanskrisen brøt ut, og krisen har fått svært alvorlige virkninger. Riktignok har situasjonen i de internasjonale finansmarkedene bedret seg. Aksjekurser har steget, og rentene på statslån til utsatte euroland ligger klart lavere enn i fjor sommer. Utviklingen i produksjon og sysselsetting henger likevel etter, særlig i Europa. Vendepunktet kan imidlertid nå være nådd. Etter nedgang i BNP i euroområdet seks kvartaler på rad, var det igjen vekst i 2. kvartal i år. Arbeidsledigheten er kommet opp på et svært høyt nivå, men økningen har stoppet opp de siste månedene. Også andre indikatorer kan tyde på at den økonomiske utviklingen er i ferd med å snu til det bedre. Dette øker muligheten for at også euroområdet skal få vekst i aktiviteten fra 2013 til 2014.

I USA er veksten på vei opp og arbeidsledigheten på vei ned, understøttet av bedring i finansmarkedene og svært lave renter. Veksten er likevel lavere enn i tidligere perioder med økonomisk gjeninnhenting, noe som ikke er uvanlig når tilbakeslaget skyldes en finanskrise. Stram og uforutsigbar finanspolitikk som følge av uenighet i Kongressen bidrar også til å trekke veksten ned. Rentene på statsobligasjoner med lang løpetid ligger likevel vesentlig høyere enn for et halvt år siden. Det skyldes bedre vekstutsikter. Den amerikanske sentralbanken har i tråd med dette varslet at den snart vil begynne å trappe ned kjøpene av obligasjoner.

I Japan har omleggingen av den økonomiske politikken bidratt til at veksten har tatt seg opp og at vekstutsiktene er bedret. Også i Storbritannia har utviklingen vært bedre enn ventet den siste tiden, mens veksten i Sverige holdes nede av lav etterspørsel i eksportmarkedene. I flere framvoksende økonomier, bl.a. Kina, har den økonomiske veksten vært lavere enn ventet så langt i år, og utsiktene er svekket. Veksten er likevel fortsatt på et høyt nivå og mye sterkere enn i de tradisjonelle industrilandene.

Samlet sett kan det ligge an til en vekst i BNP hos Norges handelspartnere på vel 1 pst. i 2013 og det dobbelte i 2014. Dette er litt lavere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett 2013. Arbeidsledigheten ventes å holde seg rundt dagens nivå på 12 pst. i euroområdet, mens den i USA var 7,3 pst. i august og ligger an til å falle ytterligere. Sentralbankene ventes å holde styringsrentene nær null i lang tid framover både i USA, euroområdet, Storbritannia og Japan. Situasjonen i europeisk økonomi synes å være noe mer robust enn for et år siden. Usikkerheten om utviklingen internasjonalt er imidlertid fortsatt stor.

God vekst og lav arbeidsledighet i norsk økonomi

Forholdene i norsk økonomi skiller seg fra situasjonen hos mange av våre handelspartnere. Høy etterspørsel fra oljevirksomheten og økt privat forbruk ventes å bidra til en vekst i norsk fastlandsøkonomi på 2,2 pst. i år og 2,7 pst. neste år, mot et gjennomsnitt på 2,6 pst. for de siste 40 årene. Anslagene er litt lavere enn i Revidert nasjonalbudsjett 2013. For inneværende år trekkes veksten ned med 0,3 prosentenhet som følge av lav produksjon av elektrisk kraft.

Utviklingen i arbeidsmarkedet har vært relativt stabil, og oppgangen i sysselsettingen har fortsatt i inneværende år. De siste årene har arbeidsinnvandringen gitt et betydelig bidrag til oppgangen i arbeidsstyrken. AKU-ledigheten anslås å holde seg rundt 3½ pst. av arbeidsstyrken.

Siden 2000 har den sterke veksten i Kina og andre framvoksende økonomier bidratt til at Norge har fått glede av store bytteforholdsgevinster. Mens prisene på olje og andre norsk eksportprodukter har økt betydelig, har prisene på importvarer bare økt moderat. Høyere olje- og gasspriser har bidratt til en markert vekst i etterspørselen fra oljevirksomheten. Samtidig har bedringen i bytteforholdet gitt oppgang i Norges disponible inntekt og bidratt til en vekst i reallønningene som har ligget klart over veksten i produktiviteten. Denne utviklingen har brakt lønnskostnadene i norsk industri opp på et nivå som i fjor var nær 70 pst. høyere enn nivået hos våre handelspartnere i EU, og nær 30 pst. høyere enn nivået i Sverige. Både for i år og neste år anslås en vekst i årslønnen på 3½ pst. Dette er ½ prosentenhet lavere enn resultatet for 2011 og 2012, men fortsatt over forventet lønnsvekst hos våre viktigste handelspartnere. Litt lavere vekst i årslønnen og høyere prisvekst enn i de siste årene gir mer moderat vekst i reallønningene i år og neste år.

Mange eksportrettede virksomheter sliter tungt som følge av høyt kostnadsnivå og svak utvikling i eksportmarkedene, selv om en svekkelse av kronekursen på nærmere 9 pst. siden årsskiftet vil kunne hjelpe noe. Samtidig har den sterke veksten i etterspørsel fra oljevirksomheten bidratt til høy aktivitet i bedrifter som leverer til denne næringen, og aktiviteten i bygg og anlegg har økt markert. Norges Banks regionale nettverk melder imidlertid om en viss avdemping også i disse næringene, men fra et høyt nivå. Den svake utviklingen i fastlandsbedriftenes investeringer etter finanskrisen kan også være et tegn på at kostnadsnivået i Norge oppleves som for høyt når bedriftene vurderer om og hvor de skal investere i ny produksjonskapasitet. Dette kan være en årsak til at bedriftene nå rapporter om utsikter til noe mer avdempet vekst i produksjon og sysselsetting i fastlandsøkonomien framover.

Lav rente og høy inntektsvekst over flere år har bidratt til et høyt press i boligmarkedet. Oppgang i prisene på bolig har gått sammen med økende opplåning i norske husholdninger. Norske husholdningers gjeld vokser fortsatt raskere enn inntekten, men forskjellen er mindre enn før finanskrisen. De siste månedene har boligprisene flatet ut. Historisk sett er prisnivået svært høyt, også sammenliknet med husholdningenes inntekter. Prisnivået for næringseiendom er høyt, selv om veksten ikke har vært like sterk som for boliger.

Oljeprisen er de siste 10 – 15 årene blitt drevet opp av sterk vekst i etterspørselen fra Kina og andre framvoksende økonomier. Uro rundt situasjonen i flere oljeproduserende land i Midtøsten og Nord-Afrika har også bidratt. I begynnelsen av oktober var oljeprisen litt under 110 dollar per fat, tilsvarende om lag 650 kroner. I budsjettet for 2014 er det lagt til grunn en oljepris på 635 kroner per fat i år og 600 kroner per fat neste år, alt i 2014-kroner. For årene deretter er det lagt til grunn 535 kroner per fat, i tråd med de langsiktige prisanslagene i Perspektivmeldingen 2013. Gassprisen følger et liknende forløp.

Høye inntekter fra olje- og gassproduksjonen og renter og utbytte fra investeringene ute gjør at Norge for tiden har store overskudd på driftsbalansen med utlandet. Det bidrar samtidig til at kapitalen i Statens pensjonsfond utland vokser raskt.

Orden i økonomien er det beste vernet mot økonomiske kriser

Norge har en åpen økonomi og er en stor kapitaleksportør. Viktige eksportvarer, som olje, metaller og fisk, selges til priser som bestemmes i internasjonale markeder. Norske banker låner i det internasjonale finansmarkedet. Norsk økonomi er derfor sårbar for tilbakeslag ute.

Det er ikke mulig å gjemme seg for kriser og store svingninger i verdensøkonomien. Vi kan likevel forberede oss på å stå imot eller begrense virkningene av slike hendelser. Vårt viktigste forsvarsverk er god styring av egen økonomi. Vi må holde orden i og styrke de forhold vi selv kan påvirke. Det vil stille krav til partene i arbeidslivet og til vår evne til å gjøre de riktige valgene i den økonomiske politikken. Vi må innrette oss slik at norsk økonomi og konkurranseutsatt næringsliv kan ta del i de mulighetene en internasjonal oppgang fører med seg. En lærdom fra tidligere er at gode tider må brukes til å bygge opp reserver til å møte perioder der utviklingen ikke er like gunstig. Dette gjelder for både husholdninger, bedrifter og banker, og det gjelder for staten.

For statens del ivaretar handlingsregelen dette hensynet. Den bidrar til at vi bruker av oljeinntektene på en måte som kan bære over tid, samtidig som vi bygger opp reserver for kommende generasjoner. Handlingsregelen sier at vi i budsjettene over tid kan bruke forventet realavkastning av kapitalen i Statens pensjonsfond utland, anslått til 4 pst. Fra år til år må bruken av oljeinntekter også tilpasses konjunktursituasjonen. I år med god vekst i fastlandsøkonomien bør vi ligge under forventet fondsavkastning. På denne måten bygger vi også opp reserver i gode tider som kan brukes til å dempe virkningen av tilbakeslag i økonomien.

Rammeverket rundt bruken av oljepenger i budsjettene har bidratt til at statens finanser er solide og kan tåle svikt i rente- og aksjemarkeder og et betydelig fall i oljeprisen. Derimot kan lavere oljepris raskt slå ut i industrien og arbeidsmarkedet. Dette vil kunne kreve økonomiske tilpasninger og understreker behovet for et nært samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Hensynet til konkurranseutsatte næringer må legge rammene for inntektsoppgjørene. I tillegg må vi bygge opp under produksjonsgrunnlaget i fastlandsøkonomien slik at vi står bedre rustet til å møte fall i oljeprisen og kapitalinntekter.

Arbeidskraften er uten sammenlikning vår viktigste ressurs. Den må vi ta godt vare på, bl.a. ved å stimulere flere eldre til å stå lenger i arbeid og ved å unngå at mange faller ut av arbeidslivet. Å foredle og utvikle arbeidskraften er vår viktigste oppgave. Økt samlet arbeidsinnsats i årene framover vil være det viktigste bidraget til en god balanse mellom generasjonene.

Den internasjonale finanskrisen minnet oss om at store økonomiske tilbakeslag ofte har sitt utspring i finansielle ubalanser. Husholdningene kan ikke basere seg på at det lave rentenivået og den gode lønnsveksten vil vare ved. Evnen til å betjene høy og voksende gjeld kan bli dårligere. Det er derfor viktig at den økonomiske politikken bidrar til solide finansinstitusjoner og en sunn utvikling i finansmarkedene. Gjennom de nye kravene til kapitaldekningen i bankene styrkes finansnæringen. Det gjør norsk økonomi mer solid og forutsigbar og styrker vår evne til å tåle økonomiske tilbakeslag.

Norge er i en spesiell økonomisk situasjon. Statsfinansene er sterkere enn i andre land, sysselsettingen er høy og ledigheten lav. Norges befolkning har gjennomgående et høyt utdanningsnivå. Vi nyter godt av høy levestandard og en velferdsstat av høy kvalitet. Dette er et resultat av møysommelig innsats over lang tid. At det vil fortsette slik, er ikke naturgitt. Olje- og gassressursene vil ikke vare evig, og befolkningen blir eldre. For å kunne møte disse utfordringene må vi innrette oss slik i dag at det ikke reduserer mulighetene for generasjonene som kommer etter oss. Derfor må de politiske valg vi tar nå også ha et langsiktig perspektiv.

Avveiingene i den økonomiske politikken

Den økonomiske politikken må bidra til et nivå på aktivitet og sysselsetting som er forenlig med lav og stabil inflasjon, en kostnadsmessig konkurranseevne som gir grunnlag for langsiktig balanse i utenriksøkonomien, bærekraftige statsfinanser og et gjeldsnivå for næringsliv og husholdninger som er opprettholdbart. Det er flere hensyn som tilsier at vi nå går forsiktig fram i budsjettpolitikken:

• Handlingsregelen tar høyde for at budsjettet kan brukes til å dempe svingningene i økonomien. En ekspansiv budsjettpolitikk i nedgangskonjunkturer må motsvares av tilbakeholdenhet i bruken av oljeinntekter når de økonomiske utsiktene på nytt ser forholdsvis lyse ut. I en periode der fondskapitalen øker raskt, slik den gjør nå, ville en bruk av oljeinntekter i tråd med forventet fondsavkastning (4-prosentbanen) gitt en kraftig stimulans i økonomien. Dette ville være i strid med målet om en stabil økonomisk utvikling. I denne meldingen anslås en vekst i fastlandsøkonomien nær det normale i 2014. Arbeidsledigheten anslås å holde seg rundt dagens nivå, som både historisk og internasjonalt sett er lavt. Utsiktene for vekst, sysselsetting og ledighet tilsier dermed tilbakeholdenhet i budsjettpolitikken i 2014.

• Hensynet til kronekurs og konkurranseutsatt sektor tilsier at budsjettet for 2014 ikke bør gi vesentlige nye vekstimpulser til norsk økonomi. Kostnadsnivået er høyt, og lønnsveksten anslås å bli klart høyere enn hos våre handelspartnere neste år. Mange eksportbedrifter sliter med svak etterspørsel, lavere priser og høye lønnskostnader. Høye lønnskostnader er også en utfordring for andre deler av næringslivet. Ved å holde igjen i budsjettpolitikken lettes presset på lønnsnivå, kronekurs og konkurranseutsatt sektor.

• Hensynet til finansiell stabilitet taler for at budsjettet ikke bør øke presset i norsk økonomi. De høye boligprisene og husholdningenes store gjeld innebærer risiko for en vesentlig korreksjon i boligmarkedet, som kan gi et markert tilbakeslag i norsk økonomi og true den finansielle stabiliteten.

• Generasjonskontrakten. En aldrende befolkning vil gi høyere utgifter til pensjoner, omsorg og helse på lang sikt. Samtidig anslås veksten i kapitalen i Statens pensjonsfond utland å avta i årene framover. Det framtidige handlingsrommet i budsjettet vil øke dersom det strukturelle underskuddet nå holdes under forventet realavkastning av fondet. Perspektivmeldingen illustrerer at vi på lang sikt står overfor et betydelig udekket finansieringsbehov for offentlige forvaltning. Statens pensjonsforpliktelser er vesentlig større enn kapitalen i Statens pensjonsfond. Veksten i pensjonsutgiftene og andre aldersmessige kostnader knyttet til helse og omsorg vil legge beslag på en stadig større del av det økonomiske handlingsrommet i årene framover. Det tilsier forsiktighet med ytterligere bindinger på utgiftssiden i budsjettet. Samtidig må vi unngå å svekke statens og kommunenes inntekter.

Mange år med sterk vekst i etterspørselen fra oljevirksomheten har gjort norsk økonomi mer sårbar, særlig hvis oljeprisen skulle falle markert. Da vil norsk økonomi kunne møte betydelige tilpasningsproblemer, drevet av fallende aktivitet i oljevirksomheten og i bedrifter som leverer til denne næringen. En svakere krone vil et stykke på vei kunne dempe utslagene for næringslivet av et fall i oljeprisen, slik vi også så i 2008/2009. Det fordrer at lønnstakerne over tid er villige til å godta den reduksjonen i kjøpekraft som en svakere krone fører med seg. Det kan likevel bli krevende å unngå at arbeidsledigheten øker dersom vi blir stilt overfor vedvarende lavere oljepris, men med handlefrihet i finanspolitikken kan vi dempe utslagene.

De ulike delene av den økonomiske politikken må støtte opp under hverandre.Årets lønnsoppgjør ser ut til å kunne gi en noe lavere lønnsvekst enn i tidligere år, slik at hensynet til bedriftenes konkurranseevne blir bedre ivaretatt. Erfaringene med lønnsdannelsen de senere årene og utfordringer framover vurderes av det såkalte Holden III-utvalget, som vil legge fram sin innstilling før jul. Regjeringen la i Revidert nasjonalbudsjett 2013 fram en vekstpakke for næringslivet, hvor formålet var å bedre vilkårene for næringsvirksomhet i Norge. Dette blir fulgt opp med konkrete forslag til skatteendringer i budsjettet for 2014. Skatteutvalget som Regjeringen oppnevnte i mars (Scheel-utvalget), vil vurdere selskapsskatten i lys av den internasjonale utviklingen og skattesystemet for øvrig. Vilkårene for næringsvirksomhet i Norge vil i tillegg bedres ved den omfattende satsingen på samferdsel som varsles i Nasjonal transportplan 2014 – 2023. Også arbeidet med forenkling av kontakten mellom næringslivet og myndighetene har bidratt til reduserte kostnader for bedriftene. Budsjettpolitikken må trekke i samme retning som de øvrige delene av den økonomiske politikken. For 2014 betyr det at vi må holde igjen på økningen i bruken av oljeinntekter.

Budsjettpolitikken i 2014

Den økonomiske situasjonen og vårt høye kostnadsnivå tilsier nå tilbakeholdenhet i bruken av oljeinntekter. Regjeringen har i denne situasjonen funnet det riktig å begrense økningen i bruken av oljeinntekter til en etterspørselsimpuls på om lag ¼ prosentenhet, målt ved endringen i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge. Det tilsvarer den gjennomsnittlige innfasingen av oljeinntekter i de årene handlingsregelen så langt har virket. Tar vi hensyn til at ulike inntekts- og utgiftsposter kan ha ulik virkning på norsk økonomi, indikerer modellberegninger at forslaget til budsjett for 2014 vil kunne virke om lag nøytralt på aktiviteten.

Det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet i 2014 anslås til 135 mrd. kroner. Ved et slikt opplegg anslås avstanden til banen for forventet fondsavkastning å øke til 54 mrd. kroner i 2014, opp fra 33 mrd. kroner i 2013. Den økte avstanden til den såkalte 4-prosentbanen må ses i sammenheng med sterk vekst i fondskapitalen som følge av høye inntekter fra petroleumsvirksomheten, god avkastning på kapitalen og svakere krone. Økt fondskapital som har sitt motstykke i svakere krone, øker ikke kjøpekraften av fondet.

Den anslåtte avstanden i 2014 tilsvarer vel 2 pst. av BNP Fastlands-Norge. Denne avstanden gir oss en viss reserve til å møte dårligere tider. Erfaringer fra både Norge og andre land viser at budsjettet kan bli kraftig svekket ved et økonomisk tilbakeslag, også etter at vi har korrigert for normale konjunktursvingninger. Den avstanden vi nå har til 4-prosentbanen, er i et slikt perspektiv ikke spesielt stor. Dersom budsjettpolitikken skal underbygge en stabil utvikling i norsk økonomi, kan det være nødvendig å ligge under banen for forventet realavkastning i perioder der fondet vokser raskt og veksten i økonomien er god.

Regjeringens forslag til budsjett for 2014 har følgende hovedtrekk:

• Et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd på 135,1 mrd. kroner. Dette er en økning på 11,1 mrd. kroner fra 2013, målt i faste 2014-priser.

• Målt som andel av fondskapitalen ved inngangen til budsjettåret kan bruken av oljeinntekter nå anslås til 2,9 pst. i 2014, som er en nedgang fra 3,2 pst. i 2013.

• Et uendret skatte- og avgiftsnivå.

• En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på 2,5 pst. fra 2013 til 2014, eller knapt 26 mrd. kroner. Av dette utgjør veksten i utgiftene i folketrygden om lag 10 mrd. kroner. Den nominelle veksten i statsbudsjettets utgifter er på 5,5 pst.

• En reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter fra 2013 til 2014 på 2,0 pst., eller 7,7 mrd. kroner, hvorav 5,2 mrd. kroner i frie inntekter. Veksten er regnet i forhold til inntektsnivået i 2013 slik det ble anslått i Revidert nasjonalbudsjett 2013.

Det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet måler den underliggende bruken av oljeinntekter i budsjettet etter at det bl.a. er korrigert for at skatteinntektene varierer som følge av konjunkturutviklingen. Det faktiske uttaket fra Statens pensjonsfond er lik det oljekorrigerte underskuddet. I perioder med høy aktivitet og lav arbeidsledighet er det oljekorrigerte underskuddet som regel lavere enn det strukturelle. For 2014 er korreksjonene for konjunkturutviklingen forholdsvis små, og det oljekorrigerte budsjettunderskudd anslås til 133 mrd. kroner.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås til 314 mrd. kroner. Netto avsetning i Statens pensjonsfond utland, der overføringen til statsbudsjettet er trukket fra, anslås til 181 mrd. kroner. I tillegg kommer renter og utbytte på fondskapitalen på 147 mrd. kroner, slik at det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens pensjonsfond kan anslås til 328 mrd. kroner. Det tilsvarer 10,6 pst. av BNP.

Den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond ved utgangen av 2014 anslås til 5 366 mrd. kroner. Av dette er om lag 5 203 mrd. kroner i Statens pensjonsfond utland. Til sammenlikning anslås verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden til nærmere 6 044 mrd. kroner ved utgangen av 2014. Videre har staten forpliktelser til opparbeidede rettigheter til alderspensjon i Statens pensjonskasse som utgjorde om lag 550 mrd. kroner ved utgangen av første halvår 2013.

Det vises til nærmere omtale av budsjettpolitikken i kapittel 3.

Hovedtrekk i skatte- og avgiftsopplegget

Regjeringens mål for skatte- og avgiftspolitikken er å sikre inntekter til fellesskapet på en effektiv måte, bidra til rettferdig fordeling og et bedre miljø, fremme sysselsettingen i hele landet og bedre økonomiens virkemåte. Skattesystemet bringer inn mer enn 1 200 mrd. kroner i 2013. Dette tilsvarer over 40 pst. av samlet BNP og utgjør det viktigste grunnlaget for å finansiere velferdsgodene. Regjeringen legger derfor vekt på å vedlikeholde skattesystemet og vurderer løpende behovet for justeringer og forbedringer.

Brede skattegrunnlag som fanger opp faktiske inntekter, formuer og forbruk, gjør det mulig å holde skattesatsene lavere enn de ellers måtte vært. Brede grunnlag er det beste utgangspunktet for å sikre høye skatteinntekter til lavest mulig kostnader for samfunnet, for å likebehandle ulike skattytere og virksomheter og for at skattesystemet skal gi det ønskede bidraget til omfordelingen av inntekt. Smalere skattegrunnlag gjennom nye eller utvidede fradragsordninger vil svekke fellesskapets inntekter og føre til en skjevere fordeling av skattene. Regjeringen har styrket fordelingen ved å fjerne skatten på små formuer og skjerpe den for store formuer. Internasjonalt ser vi at formue øker raskere enn vanlig inntekt. Lav eller ingen skatt på formue svekker derfor grunnlaget for fellesskapets skatteinntekter.

I skatte- og avgiftsopplegget for 2014 fremmes forslag som vil bidra til å styrke arbeidslinja, tette skattehull, forenkle systemet og bedre miljøet. Regjeringen følger opp vekstpakken for næringslivet som ble varslet i Revidert nasjonalbudsjett 2013 ved å redusere skatten for selskap med 1 prosentenhet. Selvstendig næringsdrivende og personlige deltakere i deltakerlignede selskap gis tilsvarende lettelser. Tiltakene vil bedre konkurransekraften, fremme lønnsomheten og styrke investeringer i fastlandsbedriftene. For å gjøre det norske skattegrunnlaget mer robust innføres begrensninger i fradraget for gjeldsrenter mellom nærstående selskap.

Satsstrukturen i lønnsbeskatningen videreføres. Den reelle progresjonen i lønnsbeskatningen opprettholdes ved å øke innslagspunktene i toppskatten, personfradraget og øvre grense i minstefradragene i lønn og pensjon med 3,5 pst., som tilsvarer forventet lønnsvekst for 2014. Bunnfradraget i formuesskatten er økt fra 151 000 kroner i 2005 til 1 mill. kroner i forslaget for 2014. Samtidig utvides grunnlaget. Med dette er andelen av skattyterne som betaler formuesskatt, mer enn halvert fra 33 pst. i 2005 til 14 pst. i 2014. Fribeløpet i arveavgiften økes til 1 mill. kroner, og satsstrukturen forenkles. Forslaget vil redusere antallet som betaler arveavgift, med om lag 65 pst.

Regjeringen foreslår å begrense skattefritak ved boligsalg til en andel av gevinsten som er lik antall år eier har bodd i boligen, dividert med antall år eier har eid boligen. Hensikten med forslaget er å begrense muligheten for at eiere av ekstra boliger kan slippe skatt ved å flytte inn i boligen og bo der det siste året før boligen selges. Egen bolig vil fortsatt være fritatt for skatt på gevinst i den grad eier har bodd i boligen sin.

Det skal lønne seg å arbeide. Flere endringer i skatte- og trygdesystemet de siste årene har støttet opp under arbeidslinja. Regjeringen foreslår nå å skattlegge overgangsstønaden for enslige forsørgere som lønn. Samtidig økes overgangsstønaden for nye mottakere slik at stønadsnivået etter skatt opprettholdes på minst samme nivå som i dag for mottakere som har stønad hele året og bare standard fradrag. De nye reglene skal kun gjelde for nye stønadsmottakere.

I 2013 ble skatteklasse 2 fjernet for enslige forsørgere. Regjeringen foreslår nå å fjerne skatteklasse 2 også for ektepar fra 2014. Forslaget vil styrke arbeidslinja og bidra til likestilling og integrering. Det vil også medføre skattemessig likebehandling av ektepar og samboere på dette området.

Regjeringen foreslår å fjerne de mest kompliserte elementene i reglene for å skattlegge elektroniske kommunikasjonstjenester som er finansiert av arbeidsgiver.

Regjeringen styrker klima- og miljøprofilen i avgiftsopplegget. Blant annet foreslås CO₂-avgiften på mineralolje og gass økt til om lag 330 kroner per tonn. Autodiesel holdes utenfor avgiftsøkningen, mens satsene for innenriks luftfart økes med om lag 50 kroner per tonn CO₂. Satsene i omregistreringsavgiften for biler blir redusert med gjennomsnittlig 12,5 pst. reelt. Det foreslås videre å legge mer vekt på CO₂- og NO_x-utslipp i engangsavgiften for biler og mindre vekt på motoreffekt. Også for tyngre kjøretøy blir miljøprofilen styrket. Den miljødifferensierte vektårsavgiften foreslås økt, og omregistreringsavgiften foreslås fjernet for kjøretøy med totalvekt over 7,5 tonn. Forbruksavgiften på elektrisk kraft foreslås økt med 1,12 øre per kWh utover prisjustering.

Regjeringen fortsetter oppryddingen i sektoravgifter og overprisede gebyrer. Det foreslås bl.a. at tinglysningsgebyrene reduseres ytterligere slik at de kommer ned på kostnadsriktig nivå i 2014. Medregnet forslagene i årets budsjett har Regjeringen samlet sett redusert overprisede gebyrer med om lag 1,6 mrd. 2014-kroner siden 2007.

Samlet sett innebærer skatte- og avgiftsopplegget en lettelse på 887 mill. kroner påløpt og 92 mill. kroner bokført i 2014. Regjeringen viderefører skattene på 2004-nivå i tråd med skatteløftet. Det vises til nærmere omtale av skatte- og avgiftsopplegget i kapittel 4 i denne meldingen og i Prop. 1 LS (2013 – 2014) Skatter, avgifter og toll 2014.

Viktige prioriteringer på budsjettets utgiftsside

Budsjettforslaget for 2014 bidrar til økt omfang og høyere kvalitet på fellesskapsløsningene innen helse, omsorg og kunnskap. Det tas et krafttak for samferdsel, og det legges til rette for økt verdiskaping i hele landet.

Kommunene har fått betydelig økte inntekter de siste årene. Det legges opp til en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på 7,7 mrd. kroner fra 2013 til 2014, hvorav 5,2 mrd. kroner i frie inntekter. Fra 2005 til 2013 har deres inntekter økt reelt med 70 mrd. kroner, eller 2,6 pst. per år. Det er nesten en halv prosentenhet høyere enn i perioden 1990 til 2005. En sterk kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet. Barnehager, skole, primærhelsetjenester, pleie- og omsorgstjenester og barnevern er viktige velferdstjenester kommunene har ansvar for.

Helse- og omsorgstilbudet betyr mye for den enkeltes levekår og livsutfoldelse. Eldreomsorgen skal gi trygghet og være tilpasset behovet hos den enkelte. Pleie- og omsorgstilbudet i kommunene er styrket med mer enn 24 000 årsverk siden 2005. Regjeringen vil gi tilsagn om tilskudd til 12 000 heldøgns omsorgsplasser i perioden 2008 – 2015. For 2014 foreslås det 101 mill. kroner til 2 000 heldøgns plasser. Nå går alle helseregionene i økonomisk balanse og har bedre mulighet til å investere. Helseforetakene tilføres vel 2 mrd. kroner slik at pasientbehandlingen kan økes med opp mot 2,3 pst. neste år. Helseforetakene tilføres også 250 mill. kroner til IKT og medisinsk-teknisk utstyr.

Nasjonal transportplan 2014 – 2023 (NTP) har en samlet planramme for perioden 2014 – 2023 på 508 mrd. 2013-kroner. For 2014 foreslås bevilgninger til NTP-formål på til sammen 41 mrd. kroner. Dette omfatter forslag om økte bevilgninger til riksvei og jernbane på henholdsvis 1,8 mrd. kroner og 4,2 mrd. kroner, samt økte bevilgninger til kollektivtransport, fylkesveier og kystformål. Med Regjeringens forslag for 2014 vil bevilgningene til jernbane og riksveier reelt øke med 20,3 mrd. 2014-kroner fra 2005. Dette tilsvarer en vekst på nær 90 pst. For samme periode anslås en reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på 22 pst. Siden 2005 er antall km firefelts motorvei nær doblet, antall km dobbeltsporet jernbane økt med 40 pst. og antall trafikkdrepte redusert med 35 pst.

Forskning og høyere utdanning. Regjeringen foreslår en samlet innsats til forskning og utvikling på 28,9 mrd. kroner. Fra 2005 gir dette en reell vekst på 34 pst. Norge er med dette blant de OECD-landene som har høyest offentlig finansiert forskningsinnsats per innbygger. Det foreslås økte bevilgninger til bl.a. isgående forskningsfartøy, forskning i helseforetakene, internasjonale romprogrammer og EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. Regjeringen vil opprette 400 flere studieplasser i 2014. Totalt vil det da i perioden 2006 – 2019 være lagt til rette for 24 800 nye studieplasser. Regjeringen legger også opp til å utvide studiestøtten til 11 måneder og foreldrestipendperioden til 49 uker fra undervisningsåret 2014/2015. Regjeringen vil øke utstyrsstipendet i videregående opplæring. Regjeringen foreslår nå tilskudd til 1 300 nye studentboliger, slik at det fra 2006 til 2014 er bevilget midler til 9 100 nye studentboliger. Regjeringen foreslår startbevilgninger til rehabilitering av Norges idrettshøgskole og nytt bygg for medisin- og helsefag ved Universitetet i Tromsø.

Barn og unge. Regjeringen har nådd målet om full barnehagedekning. Siden 2005 har over 62 000 flere barn fått plass i barnehage, og 97,6 pst. har nå barnehageerfaring før skolestart. Regjeringen foreslår en opptrapping mot to barnehageopptak i året og reelt redusert foreldrebetaling. Prisen på en barnehageplass er reelt redusert med 35 pst. siden 2005. Barnevernet styrkes på både kommunalt og statlig nivå. I tillegg til flere stillinger, foreslås tiltak for bedret kompetanse og tilsyn i barnevernet. Det foreslås å bevilge 136 mill. kroner til økt innsats mot barnefattigdom. I grunnskolen innføres nytt valgfag på 10. trinn. I videregående opplæring foreslås rett til påbygging etter fagbrev og satsing på fag- og yrkesopplæring. Prosjektet Ny Giv for å bedre gjennomføringen i videregående opplæring videreføres. Regjeringens tiltak har bidratt til at det aldri har vært registret færre ungdommer utenfor opplæring og arbeid enn i dag.

Samfunnssikkerhet og beredskap. Det er nå nær 2 200 flere årsverk i politi- og påtalemyndigheten enn i 2005, og opptaket til Politihøgskolen er doblet. Regjeringen vil bruke 314 mill. kroner slik at nyutdannede fra Politihøgskolen kan tilbys jobb i politiet. Politiet styrkes ytterligere med midler til bl.a. prosjektering av beredskapssenter, til informasjonshåndtering og livvakttjeneste i PST og til økt grunnberedskap. Det foreslås å øke bevilgningene til IKT i politiet med 150 mill. kroner. Regjeringen vil legge til rette for lagring og utlevering av data i tråd med Datalagringsdirektivet og vil styrke fagmiljøet innenfor IKT-sikkerhet i sivil sektor. Kapasiteten i norske fengsler økes, og sikkerheten bedres. Det foreslås økte bevilgninger til å sikre departementenes erstatningslokaler etter angrepene 22. juli 2011 og Høyesterett og Oslo tinghus.

Kultur. Regjeringen oppfyller målsettingen i Kulturløftet om at 1 pst. av statsbudsjettets utgifter skal benyttes til kulturformål. I 2005 var denne andelen 0,8 pst. I 2014 foreslås det å bevilge 840 mill. kroner til å følge opp kulturløftet. Gjennom Kulturløftet bidrar Regjeringen til at kunst og kultur blir tilgjengelig for stadig flere, både som deltakere og publikum, i alle deler av landet. Rammen for merverdiavgiftskompensasjon til frivillige organisasjoner foreslås økt med vel 250 mill. kroner til 1 200 mill. kroner. I tillegg til bevilgningene i Kulturløftet foreslås det 276 mill. kroner til videreføring av byggeprosjektet for nytt Nasjonalmuseum på Vestbanen. Idrettens andel av Norsk Tippings overskudd økes dessuten fra 48 til 56 pst., mens den direkte tildelingen til kulturformål økes fra 14,6 pst. til 14,9 pst.

Klima- og miljø. Klima- og miljøtiltakene gir resultater. Utslippene av klimagasser i Norge går ned og er nå de laveste siden 1998, med unntak av finanskriseåret 2009. Utslippene fra nye biler er redusert med 30 pst. siden 2005. Satsingen videreføres i 2014. Blant tiltakene som foreslås prioritert, er å øke kapitalen i Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging med 5 mrd. kroner, videreutvikle teknologisenteret for CO₂-fangst på Mongstad, bedre kollektivtrafikken, øke jernbaneutbyggingen, øke satsingen på skogvern, styrke klima- og miljøforskningen, kjøpe klimakvoter og gjennomføre tiltak mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Klima- og miljøprofilen i avgiftsopplegget foreslås også styrket.

Bistand og internasjonalt engasjement. Regjeringen foreslår å videreføre det høye nivået på bistanden. Det tilsvarer 1 pst. av anslått bruttonasjonalinntekt også i 2014, som er en økning fra 0,95 pst. i 2005. Innenfor bistandsbudsjettet prioriteres tiltak for rettferdig fordeling, globale helse- og vaksineinitiativ og utdanning. I budsjettforslaget er det tatt høyde for en tilleggskvote for syriske flyktninger på 1000 personer på grunn av den kritiske situasjonen i Syria.

Fornying av statlige tjenester. Regjeringen har som mål at forvaltningens kommunikasjon med innbyggere og næringsliv som hovedregel skal skje digitalt. Økt digitalisering i rapporteringen har gitt betydelige kostnadsreduksjoner for næringslivet og en mer effektiv stat. Siden 1998 er næringslivet ressursbruk ved lovpålagt innsending av informasjon til det offentlige redusert med 2 400 årsverk, en nedgang på 34 pst. I budsjettforslaget for 2014 øker Regjeringen bevilgningene til IKT- og digitaliseringstiltak innenfor bl.a. NAV, helse- og omsorgssektoren, skatteetaten og politiet, både til allerede igangsatte prosjekter og til nye tiltak.

Regjeringens hovedprioriteringer på utgiftssiden er nærmere omtalt i Gul bok. Kommuneøkonomien er også omtalt i avsnitt 3.3. Resultatene av Regjeringens politikk gjennom de siste åtte årene er oppsummert i kapittel 8.

Pengepolitikken

Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. Samtidig skal pengepolitikken bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.

Etter at styringsrenten ble satt ned med til sammen 0,75 prosentenheter høsten 2011 og våren 2012, har Norges Bank holdt den fast på 1,5 pst. Ifølge Norges Banks rentebane fra september i år vil styringsrenten holdes på dagens nivå fram mot sommeren 2014, for deretter å bli satt gradvis opp mot 2¾ pst. ved utgangen av 2016.

Pengepolitikken påvirker norsk økonomi gjennom renten og indirekte også gjennom kronekursen. Den lave renten ute spiller inn på Norges Banks avveiinger i rentesettingen, ettersom en høyere rente i Norge enn i andre land kan slå ut i sterkere krone. Over tid påvirkes kronekursen også av oljeprisen og andre størrelser som har betydning for samlet etterspørsel og balansen i norsk økonomi. Gjennom de siste 10 – 12 årene har det vært en trendmessig styrking av kronen. Dette har isolert sett bidratt til lavere prisvekst i Norge, men også til svakere lønnsomhet for de konkurranseutsatte delene av norsk næringsliv. Etter at Norges Bank nedjusterte rentebanen i juni, svekket imidlertid kronen seg nokså markert. Kronen svekket seg på nytt i august og september, bl.a. etter signaler om at den amerikanske sentralbanken ville begynne å trappe ned de ekstraordinære tiltakene i pengepolitikken. Kronen er nå nærmere 9 pst. svakere enn ved årsskiftet og litt svakere enn gjennomsnittet for perioden etter at inflasjonsmålet ble innført i mars 2001.

Renten på norske ti års statsobligasjoner var i mai helt nede i 2,0 pst., noe som er svært lavt sett i et historisk perspektiv. Siden da har denne renten steget til rundt 3,0 pst. Oppgangen har gått sammen med økning i tilsvarende renter på amerikanske og tyske statsobligasjoner.

Pengepolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.4.

Finansiell stabilitet og nye kapitalkrav

Finansielle markeder spiller en sentral rolle i moderne økonomier. Det er viktig at det finansielle systemet er robust og solid nok til å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte, både i oppgangs- og nedgangstider. Realøkonomien og finanssektoren er knyttet tett sammen, og problemer i den ene slår negativt ut også i den andre. De fleste store økonomiske kriser har hatt utspring i eller blitt forsterket av adferd i finansielle markeder. For å redusere risikoen for problemer i finanssektoren legges det stor vekt på å fremme soliditet, likviditet og god adferd gjennom offentlig regulering og myndighetstilsyn. Regulering og tilsyn bidrar til at husholdninger og foretak har tillit til finansinstitusjoner og finansielle markeder, slik at de kan utøve sin virksomhet.

Høye boligpriser og stor gjeld i husholdningene utgjør en risiko for den finansielle stabiliteten i Norge. Erfaringer viser at kostnadene ved finansiell ustabilitet i særlig grad rammer eget lands økonomi og statsfinansene. Et godt og robust regelverk er et konkurransefortrinn for banknæringen, særlig i nedgangstider. Mer solide banker får lavere innlånskostnader og lavere avkastningskrav på egenkapitalen. Dette vil tjene både bankenes eiere og bankenes kunder, så vel som norsk økonomi.

Lovendringer om nye og gradvis høyere kapitalkrav for norske banker som har bakgrunn i utviklingen av regelverket i EU, trådte i kraft fra 1. juli 2013. Nærmere regler for opplegget med såkalt motsyklisk kapitalbuffer er fastsatt. Norges Bank vil gi råd om nivået på motsyklisk kapitalbuffer når neste rapport om pengepolitikk legges fram i desember.

Det er mye oppmerksomhet internasjonalt rundt bankenes modeller for beregning av kapitalkrav, særlig rundt risikovektene for bolig- og næringslån. Det er avdekket vesentlige svakheter i modellene som kan tilsi revisjoner og nye krav til myndighetenes oppfølging. Finansdepartementet har nå fastsatt regler for beregning av risikovekter på boliglån for banker som bruker interne modeller for å beregne kapitalkrav.

Renten på boliglån i Statens pensjonskasse følger normrenten for rimelige lån i arbeidsforhold. Forskjellen mellom normrenten og andre lånerenter har økt vesentlig de senere årene. Regjeringen vil på denne bakgrunn øke påslaget i normrenten fra 0,5 til 1,0 prosentenhet, slik at normrenten samsvarer bedre med ordinære renter på boliglån. Endringen vil påvirke normrenten fra 1. mars 2014. Regjeringen foreslår også å øke Husbankens rentemargin fra 0,5 til 0,75 prosentenhet slik at renten på utlån isolert sett øker med ¼ prosentenhet.

Finansiell stabilitet og finansmarkedsregulering er nærmere omtalt i avsnitt 3.5. Opplegget med motsyklisk kapitalbuffer er omtalt i avsnitt 3.6.

Statens pensjonsfond

Statens pensjonsfond skal understøtte statlig sparing for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og underbygge langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter.

Statens pensjonsfond skal forvaltes med sikte på å oppnå høyest mulig avkastning over tid, innenfor rammen av moderat risiko. En langsiktig og trygg forvaltning av fondet bidrar til å sikre at petroleumsformuen kan komme både dagens og kommende generasjoner til gode.

Investeringene i Statens pensjonsfond har en svært lang tidshorisont. Strategien for fondet bygger derfor på vurderinger av forventet avkastning og risiko på lang sikt. Investeringene er spredt på ulike aktivaklasser og et bredt utvalg av land, sektorer og selskaper. Som en langsiktig investor i et stort antall av verdens selskaper har vi både et ansvar for og en egeninteresse i å bidra til god selskapsstyring og ivareta miljø- og samfunnsmessige hensyn. Videre er det viktig for oss at fondet har adgang til å investere i markedene ute uten store kostnader.

Evnen til å tåle svingninger i fondets avkastning fra år til år er stor. Det er viktig at vi holder fast ved en langsiktig investeringsstrategi også i perioder med uro i finansmarkedene. Samtidig arbeider Finansdepartementet løpende med å videreutvikle den langsiktige strategien. De siste årene er bl.a. den geografiske spredningen av fondets investeringer blitt enda bredere.

Forvaltningen av Statens pensjonsfond er nærmere omtalt i kapittel 5.

Sysselsettings- og inntektspolitikken

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Norge har over tid lykkes med å holde sysselsettingen høy og ledigheten lav. Samtidig er det en utfordring å begrense overgangen fra arbeidslivet til ulike trygdeordninger. Bærekraften i de fellesfinansierte velferdsordningene avhenger av at vi lykkes med arbeidslinja. Regjeringen vil legge til rette for et inkluderende arbeidsliv der alle kan delta. De senere årene er det satt i verk flere reformer og tiltak med sikte på å holde yrkesdeltakingen høy. Pensjonsreformen er den viktigste.

Sysselsettingspolitikken må tilpasses at situasjonen i arbeidsmarkedet fortsatt er god. Samtidig følger Regjeringen opp Meld. St. 46 (2012 – 2013) Flere i Arbeid og øker innsatsen for personer med nedsatt arbeidsevne. Arbeidsmarkedstiltakene videreføres på et høyt nivå, samtidig som sammensetningen vris noe mer i retning av personer med nedsatt arbeidsevne. Regjeringen foreslår 70 700 tiltaksplasser i 2014, fordelt på 56 700 plasser til personer med nedsatt arbeidsevne og 14 000 plasser til ordinære arbeidssøkere. I tillegg kommer 400 plasser til forsøk med arbeidsavklaringspenger som lønnstilskudd. Utformingen av tiltakene må legge vekt på tett oppfølging, aktivisering og hensynet til å lette overgangen til jobb.

Det inntektspolitiske samarbeidet er en sentral del av den økonomiske politikken i Norge. Høy organisasjonsgrad og koordinerte forhandlinger har lagt til rette for at lønnsveksten kan avstemmes mot hensynet til lav ledighet. Høy grad av koordinering kan også bidra til at lønnsutviklingen holdes innenfor rammer som sikrer en tilstrekkelig størrelse på konkurranseutsatt virksomhet over tid, ved at konkurranseutsatte deler av norsk næringsliv forhandler først og angir retning for øvrige forhandlinger.

Regjeringens kontaktutvalg legger til rette for samordnet innsats tuftet på en felles forståelse av utfordringene for norsk økonomi. Samarbeidet i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) bidrar til å redusere uenighet omkring tallgrunnlaget for oppgjørene.

Over flere år har betydelige bytteforholdsgevinster og høy kapasitetsutnyttelse bidratt til en lønnsvekst som er høyere enn hos våre handelspartnere, og en reallønnsvekst som ligger over veksten i arbeidsproduktiviteten. Deler av eksportrettet virksomhet har nå et kostnadsnivå som gjør konkurransen med utlandet krevende. Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg, det såkalte Holden III-utvalget, som skal se på erfaringene med lønnsdannelsen gjennom de siste 12 årene og utfordringer framover. Utvalget vil legge fram sin innstilling før jul.

Sysselsettings- og inntektspolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.7.

Tiltak for å bedre bruken av samfunnets ressurser

Full sysselsetting og god vekst i økonomien krever at ressursene anvendes best mulig. Strukturpolitikk er en samlebetegnelse på offentlige tiltak som skal bidra til dette.

I produktmarkedene kan konkurranse mellom tilbydere gi en kraftig stimulans til kostnadsreduksjoner, innovasjon og effektiv bruk av samfunnets ressurser. Et siktemål i strukturpolitikken er å redusere private og offentlige reguleringer som hindrer virksom konkurranse eller etablering av ny virksomhet.

Næringer som er basert på utnyttelse av felles naturressurser, må reguleres slik at en sikrer en forsvarlig og langsiktig forvaltning av ressursene. Riktig utformet vil en skatt på den høye avkastningen i slike næringer ikke påvirke verdiskapingen negativt. Ved effektiv beskatning kan derfor en stor andel av grunnrenten i næringene trekkes inn til fellesskapet. Det bidrar til å finansiere offentlige utgifter og gir grunnlag for lavere skatter på andre områder.

Næringslivet får offentlig støtte gjennom tilskudd, særskilte skattefradrag og skjerming fra utenlandsk konkurranse mv. All næringsstøtte påvirker konkurransen mellom bedrifter og næringer og dermed hvordan ressursene i økonomien brukes. Det rettes derfor særlig oppmerksomhet mot nivået og innretningen av næringsstøtten.

God kvalitet og et godt tilbud av offentlige tjenester er viktig for befolkningens velferd, for å møte krav og forventninger og for å sikre oppslutning om fellesskapsløsningene. Offentlig tjenesteproduksjon må derfor drives effektivt, ikke minst dersom vi skal ha muligheter til å finansiere økte utgifter knyttet til aldringen av befolkningen. En velfungerende offentlig sektor kan også bygge opp under effektiviteten i næringslivet. Regjeringens innsats for digitalisering av forvaltningens kommunikasjon med innbyggere og næringsliv har gitt betydelige kostnadsreduksjoner for næringslivet og en mer effektiv stat. Strukturpolitikken må videre legge til rette for omstillinger, slik at det kan skapes nye arbeidsplasser med høy produktivitet og god lønnsomhet.

Tiltak for å bedre bruken av samfunnets ressurser i produktmarkedene og legge til rette for fornying og økt effektivitet i offentlig sektor er nærmere omtalt i kapittel 6.

Arbeidet med bærekraftig utvikling og Regjeringens klimapolitikk

En bærekraftig utvikling ivaretar nåværende generasjoners behov uten å undergrave kommende generasjoners muligheter til å dekke sine behov. FN har slått fast at hovedutfordringene for en bærekraftig utvikling er internasjonal fattigdom, reduksjon i det biologiske mangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter.

Norge skal være et foregangsland i arbeidet for en bærekraftig utvikling. For å følge utviklingen på en systematisk måte er det utviklet 17 indikatorer som det rapporteres om i de årlige nasjonalbudsjettene. Indikatorene dekker bl.a. økonomisk samkvem med utviklingsland, utslipp til luft, biologisk mangfold, naturressurser, helseskadelige miljøgifter og økonomiske og sosiale forhold.

Indikatorene viser bl.a. at inntektsnivå og levealder øker og at inntektsfordelingen er jevnere enn i de fleste andre land. Arbeidsledigheten er lav i internasjonal sammenheng. Regjeringen oppfyller målet om at offisiell norsk bistand skal utgjøre 1 pst. av anslått brutto nasjonalinntekt (BNI).

Regjeringen vil fortsette å utvikle indikatorer for livskvalitet i tråd med drøftingen i Perspektivmeldingen. Her vil vi bl.a. bygge på det arbeidet OECD gjør.

For perioden 2008 – 2012 oppfyller Norge sin utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen uten behov for statlig kvotekjøp, og på frivillig basis overoppfyller vi vår forpliktelse med 10 pst. I tillegg har vi valgt å avstå fra å benytte kvoter knyttet til tilvekst av skog. Statens kvotekjøp anslås nå å være tilstrekkelig for å nå målet som er satt for første Kyoto-periode. Oppgjøret for denne perioden er i 2015.

Regjeringen arbeider aktivt for å få på plass en ambisiøs internasjonal klimaavtale. Det er enighet internasjonalt om å forhandle fram en ny bred klimaavtale som skal tre i kraft fra 2020. Fram mot 2020 vil Norges forpliktelser først og fremst følge av en videreføring av Kyotoprotokollen. Dette er en avtale av begrenset omfang, der kun EU, Sveits, Australia, Norge og enkelte andre land vil påta seg en forpliktelse til å redusere utslipp.

Hovedvirkemidlene i Norges klimapolitikk er avgifter og omsettelige utslippskvoter. Kvotesystemet er en integrert del av EUs kvotesystem. Fra og med 2013 er rundt 80 pst. av de norske klimagassutslippene omfattet av økonomiske virkemidler. Den nasjonale virkemiddelbruken forsterkes i statsbudsjettet for 2014.

Regjeringens klimapolitikk er nærmere omtalt i avsnitt 3.8, mens arbeidet knyttet til bærekraftig utvikling er omtalt i kapittel 7.