7 Bærekraftig utvikling

7.1 Innledning

Brundtlandkommisjonen definerte i 1987 bærekraftig utvikling som «en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstilt sine behov». Definisjonen har senere blitt konkretisert som et krav om at hver generasjon må etterlate seg en samlet formue, inklusive miljø- og naturkapital, som er så stor at kommende generasjoner kan unngå nedgang i levestandarden.

Gjennom FN har verdenssamfunnet samlet seg om at hovedutfordringene for en bærekraftig utvikling er internasjonal fattigdom, reduksjon i naturmangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter.

Begrepet bærekraftig utvikling retter oppmerksomheten mot fordeling mellom generasjoner, store inntektsulikheter og store miljøutfordringer. Begrepet sier ikke noe om hvor effektiv ressursutnyttelsen er. En effektiv bruk av våre samlede ressurser bidrar til en god velstandsutvikling både for nåværende og kommende generasjoner, noe som også vil gjøre det lettere å ivareta hensyn til bærekraft.

Produksjon og forbruk legger beslag på naturressurser og energi. I tillegg belastes miljøet, og naturmangfoldet kan bli redusert. Utslipp av klimagasser bidrar til global oppvarming. Andre utslipp til luft, vann og jord kan gi store lokale eller regionale skader. Noen negative følger kan oppveies ved økte investeringer i produksjonskapital og kunnskap. I andre tilfeller er det nødvendig å begrense den skadelige aktiviteten. Dette gjelder også for mange utviklingsland der naturmangfoldet reduseres som følge av avskoging, spredning av miljøgifter, økende utslipp av klimagasser og annen forurensning. I tillegg vil uttak av ikke-fornybare naturressurser uten tilsvarende investering i utdanning, helse eller oppbygging av realkapital, kunne svekke grunnlaget for framtidig økonomisk og sosial utvikling. Store inntektsforskjeller bidrar også til forskjeller i helsetilstand og utdanningsnivå.

Klimagassutslipp, langtransporterte luftforurensinger og reduksjon av naturmangfoldet er miljøutfordringer som ikke kan løses med nasjonale tiltak alene, men må møtes gjennom internasjonalt samarbeid.

Etter at Brundtlandkommisjonen la fram sin rapport i 1987 har flere rettet oppmerksomhet mot hva det vil si å oppfylle behov. Den såkalte Stiglitzkommisjonen presenterte høsten 2009 en rapport om måling av økonomiske resultater og sosial framgang, med vekt på begrepet livskvalitet, jf. omtale i flere nasjonalbudsjett og i Perspektivmeldingen 2013. Livskvalitet knyttes bl.a. til inntekt og materiell velstand, helsetilstand, utdanningsnivå, fordeling av inntekt, miljøtilstand og tilgang til rekreasjonsområder. Både innen forskning og datainnsamling satses det på å utvikle bedre indikatorer for levekår og livskvalitet. I avsnitt 7.2 gjøres det rede for Regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling og i avsnitt 7.3 drøftes utviklingen i de 17 nasjonale bærekraftsindikaorene. Avsnitt 7.4 omtaler ulike indikatorer for livskvalitet.

7.2 Arbeidet med bærekraftig utvikling

Internasjonalt foregår det et stort arbeid både med å utvikle indikatorer for å overvåke om utviklingen går i bærekraftig retning og med å utarbeide politikkanbefalinger for en bærekraftig utvikling. Et eksempel på dette er FNs klimapanel som har et særlig ansvar for å analysere klimautviklingen og dens årsaker og konsekvenser.

Erklæringen fra FNs konferanse om bærekraftig utvikling i Rio i juni 2012 som Norge har sluttet seg til, inneholder flere initiativ, bl.a. et nytt høynivåforum for bærekraftig utvikling og utvikling av globale bærekraftmål. Framover vil det særlig være viktig å etablere en mekanisme for å vurdere om utviklingen går i bærekraftig retning. Det vil gjøre det lettere for andre nasjoner og ulike aktører i det sivile samfunn å vurdere framdriften i de enkelte land. Norge tar aktivt del i de aktuelle FN-prosessene.

Andre internasjonale institusjoner følger opp arbeidet med bærekraftig utvikling på ulike måter. OECDs strategi for grønn vekst gir råd om innrettingen av politikken på flere områder for å vri utviklingen i bærekraftig retning. Strategien bygger på at økonomiske beslutninger i større grad må ivareta miljøhensyn. OECD følger opp strategien i ulike publikasjoner, som for eksempel sine vurderinger og råd om utformingen av politikken i de enkelte medlemslandene.

Europa 2020 er EUs strategi for bærekraftig vekst og sysselsetting. Strategien inneholder mål for økonomisk utvikling, inntektsfordeling, forskning, utslipp av klimagasser og produksjon av fornybar energi.

I avsnitt 7.3 i denne meldingen rapporteres det om utviklingen på viktige områder og om tiltak for å understøtte en bærekraftig utvikling. Regjeringens politikk for bærekraftig utvikling bygger på fem hovedprinsipper: rettferdig fordeling, internasjonal solidaritet, føre-var-prinsippet, prinsippet om at forurenseren betaler og felles innsats.

7.3 Rapportering om bærekraftig utvikling

7.3.1 Utviklingen i indikatorene – en sammenfatning

På mange områder går utviklingen i Norge i riktig retning. jf. boks 7.1. Inntektsnivå og levealder øker. Norges befolkning har et høyere utdanningsnivå enn gjennomsnittet for industrilandene. Arbeidsledigheten er lav i internasjonal sammenheng. Sysselsettingen er høy, men mange som står utenfor arbeidsmarkedet mottar helserelaterte ytelser. Inntektsfordelingen er jevnere enn i de fleste andre land.

Offentlige finanser er svært solide, og er blitt forbedret de siste årene. Pensjonsreformen legger til rette for at yrkesaktive står lengre i arbeid. Dette er viktig for å dempe de utfordringene aldringen av befolkningen stiller statsfinansene overfor. Som analysene i Perpektivmeldingen 2013 viser, må det likevel gjennomføres ytterigere tiltak for å sikre finansiering av velferdsordningene på lang sikt.

Norske økosystemer er generelt i god stand. De fleste av våre økonomisk mest betydningsfulle fiskebestander er på et bærekraftig nivå. Utslippene av de fleste langtransporterte luftforurensninger går stadig ned. Utslipp av klimagasser medregnet opptak i skog og landarealer har vist en synkende tendens i mange år. Utenom opptak i skog og landarealer har utslippene avtatt noe siden toppen i 2007.

Bistandsnivået ligger klart høyere enn i de fleste andre land.

7.3.2 Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom

Regjeringen er en pådriver for redusere global fattigdom og støtter internasjonalt miljøarbeid.

Bistand og gjeldslette

Offisiell norsk bistand som andel av anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) er bærekraftindikator 1. Indikatoren fanger opp hvordan bistand prioriteres av norske myndigheter. Regjeringen foreslår å øke offisiell norsk bistand til 31 522 mill. kroner i 2014. Dette tilsvarer 1,0 pst. av anslått BNI, jf. figur 7.1.

Kilde: NORAD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

FNs mål er at giverlandene skal yte minst 0,7 pst. av BNI i bistand. Fem land (Danmark, Nederland, Norge, Luxembourg og Sverige) hadde nådd dette målet i 2012. OECD-landenes offisielle bistand tilsvarte i gjennomsnitt 0,3 pst. av BNI i 2012. Norge er blant de land som gir mest bistand målt som andel av BNI. I tillegg rapporterer ikke Norge, i motsetning til en del andre land, bilaterale gjeldsettergivelse som bistand.

Etter anbefaling fra OECD er metoden for å rapportere bistand noe endret. Bevilgninger til skogtiltak i utviklingsland rapporteres nå til OECD som offisiell bistand på det tidspunkt mottakerlandet har tilgang til midlene. Tidligere ble midlene rapportert som offisiell bistand når midlene ble overført til gjeldsbrevkonto i Norges bank. Omleggingen av rapporteringstidspunkt medfører endringer i rapportert bistand tilbake til 2010. Det bidrar til at rapport bistand er lavere enn de samlede bevilgningene til bistand i det enkelte år. Når mottakerlandene får tilgang til midlene vil det bidra til at rapportert bistand ligger over de samlede bevilgningene til bistand.

Olje for utvikling

Norge har gjennom mer enn 40 år høstet erfaringer med utvinning av petroleum og forvaltning av store petroleumsinntekter. Norge lanserte programmet Olje for utvikling i 2005 for å overføre norsk kompetanse til utviklingsland slik at landene settes bedre i stand til å forvalte petroleumsressursene på en bærekraftig måte. Programmet omfatter ressursforvaltning, inntektsforvaltning, skattlegging, miljø- og kompetansebygging. I 2013 omfatter samarbeidet 18 land.

Miljørettet utviklingssamarbeid

Den norske satsingen på miljørettet utviklingssamarbeid bygger på en erkjennelse av at det er en klar sammenheng mellom fattiges livsvilkår og lokale og globale miljøforhold. I tråd med handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid legges det bl.a. opp til en videreføring av satsingen på biologisk mangfold og naturressurser, vannressurser og sanitære forhold, utslipp av klimagasser og tilgang til ren energi. Norge legger vekt på å stimulere bærekraftige investeringer i utviklingsland. Målet er å fremme økonomisk vekst og gi bedre tilgang til fornybar energi samtidig som naturgrunnlaget bevares.

Tiltak mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland

Utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland ble i 2007 anslått av FNs klimapanel å utgjøre 17,4 pst. av de samlede årlige klimagassutslippene. Nyere studier trekker i retning av at dette tallet nå er noe lavere, bl.a. som følge av de store reduksjonene i avskogingen i Brasil. Norge er en aktiv pådriver for å redusere avskoging i alle de tre viktige tropiske skogområdene: Amazonas, Kongo-bassenget og Sørøst-Asia. Tiltak mot avskoging og skogforringelse kan bidra til betydelige, kostnadseffektive og målbare utslippsreduksjoner. Tiltakene kan også bidra til bærekraftig utvikling lokalt og bevaring av biologisk mangfold og vannressurser.

Arbeidet internasjonalt med å redusere avskoging og skogforringelse er basert på FNs klimakonvensjons prinsipper for REDD+ (Reduced Emissions from Deforestation and forest Degradation). Gjennom de internasjonale klimaforhandlingene er det enighet om et rammeverk for REDD+. Norge arbeider for at avskoging og skogforringelse skal omfattes av en ny klimaavtale.

Norge har intensjonsavtaler om REDD+ med Brasil, Indonesia og Guyana. Det samarbeides også med Etiopia, der utslipp fra avskoging, energiproduksjon og landbruket ses i sammenheng. Norge arbeider dessuten i Kongo-bassenget sammen med andre giverland og ønsker å utvide samarbeidet med Vietnam og med land i Amazonas-regionen. Sammen med andre givere støtter Norge opp om initiativ i regi av Verdensbanken, FN og Afrikabanken. Til sammen støttes mer enn 40 land gjennom disse initiativene.

I perioden 2008–2013 er det bevilget til sammen 11,6 mrd. kroner til klima- og skogsatsingen. For 2014 foreslås det å videreføre en bevilgning på om lag 3 mrd. kroner.

Energi

Tilgang på energi er en forutsetning for økonomisk vekst, redusert fattigdom og bedre helse- og livskvalitet. Samtidig har økt forbruk av energi bidratt sterkt til å øke klimagassutslippene. Norge vil hjelpe utviklingslandene i å utnytte fornybare energiressurser.

Handel med utviklingsland

Handel er sentralt for utviklingslandenes økonomiske utvikling og dermed deres muligheter til å redusere inntektsgapet til de rike landene. Bærekraftindikator 2 viser hvor stor del av vår import som kommer fra utviklingsland totalt og fra de minst utviklede landene (MUL), jf. figur 7.2. Regjeringen arbeider for et internasjonalt handelsregelverk hvor hensyn til utvikling i fattige land, miljø, faglige og sosiale rettigheter og matsikkerhet vektlegges sterkere. Siden 2002 har det ikke vært toll eller kvoter på import fra MUL.

Importen fra utviklingslandene har økt fra 9 pst. av samlet import i 2000 til over 18 pst. i 2012. Importandelene for Norge er høyere enn for de andre nordiske landene, men lavere enn gjennomsnittet for EU. Import fra Kina utgjorde i 2012 om lag halvparten av samlet norsk import fra utviklingslandene. For årene 2008–2012 kom i gjennomsnitt om lag ½ pst. av importen fra de fattigste landene.

¹ Land som ifølge OECD kvalifiserer for å motta utviklingshjelp.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

7.3.3 Klima og langtransporterte luftforurensninger

Målet for den globale innsatsen gjennom FNs klimakonvensjon er å begrense global oppvarming til under to grader i forhold til førindustriell tid, for derved å hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimaet. Bærekraftindikator 3 viser utslipp av klimagasser fra norsk territorium både med og uten opptak i skog og landarealer. Indikatoren omfatter ikke norsk finansiering av utslippsreduksjoner i utlandet, og omfatter dermed ikke samlet norsk innsats for å redusere utslipp av klimagasser.

Norske utslipp av klimagasser var i 2012 på 52,9 mill. tonn CO₂-ekvivalenter, jf. figur 7.3. Bortsett fra i 2009, da utslippene gikk ned som følge av lav økonomisk aktivitet, har ikke utslippene vært lavere siden 1995, til tross for sterk økonomisk vekst og høy innvandring gjennom flere år. Denne utviklingen ser en igjen i utslippsintensiteten (utslipp per enhet BNP) som har falt med 40 pst. siden 1990. Dette viser at vår nasjonale klimapolitikk virker.

Norge har et høyt CO₂-opptak i skog og landarealer, anslått til 22–27 mill. tonn CO₂-ekvivalenter årlig de siste årene. Opptaket tilsvarer opp mot 50 pst. av de samlede norske klimagassutslippene. Til sammenlikning var opptaket rundt 15 mill. tonn i 1990. Norske utslipp av klimagasser, medregnet opptak i skog og landarealer, er dermed nesten 25 pst. lavere enn i 1990.

Kilde: Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå.

Norge oppfyller sin forpliktelse under Kyoto-avtalen for perioden 2008–2012 uten behov for statlig kvotekjøp. På frivillig basis overoppfyller vi Kyotoforpliktelsen med tilsammen 6,6 mill. kvoter årlig. Norge har sammen med EU og enkelte andre land påtatt seg utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen også for periode 2013–2020.

Klimapolitikken styrkes i årets budsjett. Blant tiltakene som foreslås prioritert i 2014, er videre oppbygging av Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging, fortsatt omlegging av bilavgifter, styrke kollektivtransporten og jernbaneutbyggingen og kjøp av klimakvoter. Fangst og lagring av CO₂ er en sentral del av regjeringens klimasatsing. Selv om arbeidet med å planlegge fullskala CO₂-håndtering på Mongstad avsluttes, trappes andre tiltak for å utvikle teknologier for CO₂-håndtering opp. Regjeringen foreslår i årets budsjett å benytte 150 mill. kroner til videreutviklling av teknologisenteret for CO₂-fangst på Mongstad. Forskningen på teknologi for CO₂-håndtering trappes opp, og Gassnova arbeider med å kartlegge mulighetsrommet for nye fullskala renseprosjekter i Norge. En nærmere omtale av klimapolitikken er gitt i avsnitt 3.8.

Langtransporterte luftforurensinger

Bærekraftindikator 4 omfatter utslipp av de fire langtransporterte gassene: nitrogenoksider (NO_X), svovel (SO₂), ammoniakk (NH₃) og flyktige organiske forbindelser unntatt metan (NMVOC). De første tre gassene har forsurende virkninger. Gøteborgprotokollen regulerer partenes årlige utslipp av disse gassene. I 2012 ble partene i Gøteborgprotokollen enige om nye utslippsforpliktelser fra 2020. Utslippene av både SO₂ og NMVOC ligger allerede under den nye forpliktelsen for 2020, jf. figur 7.4.

Kilde: Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå.

Hovedinnsatsen framover i arbeidet med langtransportert luftforurensning vil være å redusere utslippene av NO_x og ammoniakk. NO_X-utslippene ligger over forpliktelsen for 2020 og også over forpliktelsen fra 2010. Olje- og gassutvinning og innenriks sjøfart og fiske er de største kildene til utslipp av NO_X. Det meste av disse utslippene er regulert gjennom NO_X-avtalen som inneholder forpliktelser om utslippsreduksjoner for perioden 2011–2017. En betydelig andel av tiltakene som er finansiert av NO_X-fondet, gjelder for skip. Veitrafikk står for rundt 20 pst. av NO_X-utslippene. I 2012 ble NO_X-utslipp tatt inn i beregningsgrunnlaget for engangsavgiften på biler. Det foreslås å legge mer vekt på NO_X-utslippene i avgiften for 2014. For ammoniakk skjer nærmere 90 pst. av utslippene i landbruket. Nye krav til bl.a. husdyrhold og gjødsellager vil bidra til å redusere utslippene.

7.3.4 Naturmangfold

Bærekraftindikatorene 5 og 6 reflekterer utviklingen i naturmangfoldet og er basert på Naturindeksen for Norge. Naturindeksen er et indikatorsystem som skal fange opp tilstand og utvikling i naturmangfoldet. Den bygger på over 300 enkeltindikatorer som dekker ni hovedøkosystemer. Naturindeksen er beregnet fra 1990 og fram til 2012. Verdien 1 betyr at forholdene i det studerte økosystemet er tilnærmet intakt eller lite påvirket av menneskelig aktivitet. Indikatoren for åpent lavland får imidlertid høyest verdi når kulturlandskapet er velstelt og ikke gror igjen.

Tilstanden for norske økosystemer er generelt god. Indikatorene for hav og kystvann viser at tilstanden er god for Barentshavet og Norskehavet, mens tilstanden for Nordsjøen og Skagerrak er mindre god, jf. figur 7.5. I de frie vannmassene i hav og kystvann er tilstanden samlet sett forbedret de siste 20 årene. Dette skyldes i stor grad bedre fiskeriforvaltning, men kan trolig også knyttes til naturlige svingninger i fiskebestander.

Kilde: Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå.

For landøkosystemene er tilstanden i ferskvann generelt god, våtmark og fjell er i en mellomstilling, og skog og åpent lavland har lavest naturindeks, jf. figur 7.6. For myr har utviklingen vært svakt negativ de siste 20årene. For åpent lavland har det vært en markant forverring, noe som i stor grad skyldes gjengroing som følge av opphør av beite og slått i utmark.

Kilde: Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå.

Arealendringer forurensning, klimaendringer, fremmede arter og overbekatning er hovedtruslene mot naturmangfoldet. Naturmangfoldloven fastsetter forvaltningsmål for naturtyper og arter, krav til kunnskapsgrunnlaget og miljørettslige prinsipper, herunder føre-var-prinsippet og krav til samlet belastning. Av i alt 21 000 vurderte arter er 2 398 arter klassifisert som truet og 1 284 som nær truet ifølge Norsk rødliste for arter. Norsk rødliste for naturtyper, som ble lansert i 2011, er den første rødlista for naturtyper i Norge og trolig også i verden. I alt inneholder rødlista 80 naturtyper, hvorav halvparten er å regne som truet.

Flest truete naturtyper finner vi i våtmark og skog. For å bidra til å bevare naturmangfoldet i skog foreslår Regjeringen å øke bevilgningen til skogvern med 100 mill. kroner til 331 mill. kroner. Dermed vil det kunne fattes flere vernevedtak for områder der det er inngått avtaler om frivillig vern.

Spredning av fremmede organismer er en trussel mot naturmangfoldet, også i Norge. Ifølge norsk svarteliste har 216 fremmede arter svært høy eller høy økologisk risiko. Forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål trådte i kraft 1. juli 2012, og det arbeides med en ny forskrift om innførsel og utsetting av fremmede organismer. Disse forskriftene vil gi bedre kontroll med fremmede arter i Norge.

Kvaliteten av jord, vegetasjon, vann og grunnvann i nærheten av veier er sårbart for bruk av vegsalt. I 2014 blir det innført en ny standard for vinterdrift av veier, og den vil bidra til å redusere bruken av vegsalt.

I august i år la ekspertutvalget for verdsetting av økosystemtjenester fram sin rapport (NOU 2013: 10). Utvalget beskriver tilstanden og utviklingen i norske økosystemer og økosystemtjenester og hvordan insentiver kan utformes for bedre å hensynta disse verdiene. Det pekes på et behov for mer kunnskap om verdsetting av økosystemer. Utvalget diskuterer også hvordan insentiver for at private og offentlige beslutninger i større grad enn i dag skal ta hensyn til verdien av økoystemtjenester. Utredningen er sendt på høring.

7.3.5 Kulturminner

Kulturminner må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Ett av fire nasjonale mål på kulturminneområdet knytter seg til fredete og fredningsverdige kulturminner som skal være sikret og ha et ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020. Utviklingen i tilstandsgrad er positiv, men en del kulturminner har fortsatt et betydelig vedlikeholdsbehov. Beregninger fra 2012, basert på data som er samlet inn i 2011 fra fire fylker, viser at 12 pst. av fredete bygninger i privat eie har behov for store utbedringer.

Vedlikeholdstilstanden på fredete bygg vises i bærekraftindikator 7, jf. figur 7.7.

Kilde: Riksantikvaren.

For fredete bygninger i offentlig eie er tilstandsregistreringen ikke kommet like langt som for bygninger i privat eie. Foreløpige tall indikerer likevel at tilstanden på disse gjennomgående er på linje med de privateide bygningene.

7.3.6 Naturressurser

Produksjon og forbruk av energi

Norge har stor vannkraftproduksjon og er en av verdens største eksportører av olje og gass. Hensynet til miljøet og bærekraftig utvikling er, og har alltid vært, en integrert del av norsk energipolitikk. Satsing på fangst og sikker lagring av CO₂, energieffektivisering og fornybar energi er sentrale elementer i denne politikken. Bærekraftindikator 8, samlet energibruk per enhet bruttonasjonalprodukt, er gjengitt i figur 7.8.

¹ BNP, ekskl. utenriks sjøfart i faste 2012-priser.

² Tall for 2012 er samlet energibruk.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Energiintensiteten, målt som energibruk per enhet BNP, er redusert med 37 pst. siden 1976. Det svarer til en gjennomsnittlig årlig reduksjon på 1,3 pst. Reduksjonen skyldes både energisparing og vridning i næringsstrukturen i retning av større andel tjenesteproduksjon og mindre andel energikrevende råvareproduksjon. Energiintensiteten i Norge er klart lavere enn for gjennomsnittet av EU-landene, men høyere enn i for eksempel Japan, Danmark og Storbritannia.

Satsing på fornybar energi

Norge skal øke andelen fornybar energi til 67,5 pst. i 2020. Ifølge Statistisk sentralbyrå var andelen fornybar energi i Norge 65 pst. i 2011. I Europa er det bare Island som har en høyere andel. Et felles norsk-svensk marked for elsertifikater startet 1. januar 2012. Det vil bidra til å nå det norske og svenske målet i Fornybardirektivet. Ordningen vil sikre en samlet utbygging av 26,4 TWh fornybar elektrisitetsproduksjon i Norge og Sverige til sammen innen 2020. Norge og Sverige er ansvarlige for å finansiere halvparten av støttebeløpet hver. I 2012 ble det tildelt elsertifikater for anlegg med en samlet normalårsproduksjon på 3,2 TWh, hvorav 0,4 TWh i Norge. Det ble i Norge i tillegg godkjent anlegg under overgangsordningen som til sammen tilsvarer en normalårsproduksjon på 0,46 TWh.

For 2014 foreslår Regjeringen å øke kapitalinnskuddet til Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging med 5 mrd. kroner, slik at samlet fondskapital vil komme opp i 40 mrd. kroner. Teknologisatsingen har som mål å redusere klimagassutslipp og gi varige energibesparelser i industrien gjennom å utvikle og ta i bruk nye teknologier.

I Fastlands-Norge er nesten all elektrisitetsproduksjon basert på vannkraft. Det gir ikke utslipp av klimagasser, men utbygging av vassdrag kan redusere naturmangfoldet. For å bevare verdifull vassdragsnatur skal det legges til rette for bedre utnyttelse av eksisterende vannkraftanlegg og etablering av nye kraftverk som gir god ressursutnyttelse uten at naturmangfold, friluftsliv eller store landskapsverdier går tapt.

Petroleumsvirksomheten

Utslipp til luft fra norsk petroleumsvirksomhet er i stor grad eksos fra energiproduksjon som trengs for å drive installasjonene. I tillegg kommer forbrenning av gass over fakkel av sikkerhetsmessige årsaker, samt for avdamping av oljekomponenter ved lagring og lasting av olje. Vurdering av miljøkonsekvenser skjer i alle stadier av virksomheten, fra vurdering om et felt skal bygges ut til driften av feltet.

Regjeringen har de siste årene lagt fram flere meldinger om Petroleumsvirksomheten. Meld. St. 28 (2010–2011) går gjennom status og viktige utviklingstrekk på miljøområdet for petroleumsvirksomheten. De helhetlige rammene for petroleumsvirksomhet blir fastlagt i forvaltningsplanene for hvert enkelt havområde. Forvaltningsplanen for Barentshavet-Lofoten er oppdatert, jf. Meld. St. 10 (2010–2011), og rammene for petroleumsvirksomhet i dette området er revidert. Det ble videre lagt frem en forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak våren 2013.

Norsk-russisk havmiljøsamarbeid – felles program for miljøovervåking

Som en del av det norsk-russiske havmiljøsamarbeidet har arbeidet med et felles program for miljøovervåkning av Barentshavet startet opp. Et slikt program vil forbedre grunnlaget for en helhetlig økosystembasert forvaltning ut fra felles prinsipper og kriterier i hele havområdet. Prosjektet har tatt utgangspunkt i den norske forvaltningsplanen, og denne vil være en referanse i arbeidet med forvaltningsplanen for russisk del av Barentshavet.

Marine ressurser

Bærekraftindikator 9 er gytebestand for nordøst-arktisk torsk, norsk vårgytende sild, nordsjøtorsk og nordøst-arktisk sei, sammenliknet med føre-var-verdier, jf. figur 7.9.

Kilde: Det internasjonale havforskningsrådet (ICES).

Gytebestanden av nordøst-arktisk torsk har økt sterkt de siste årene og er anslått til over 2 mill. tonn i 2013. Dette er det høyeste nivået siden målingene startet i 1946. Bestanden ligger langt over føre-var-nivået på 460 000 tonn. Bestanden har full reproduksjonsevne og beskattes bærekraftig.

Bestanden av norsk vårgytende sild ligger høyt over nivået tidlig på 2000-tallet og er over føre var-verdien. Det har imidlertid vært en nedgang i bestanden siden 2010.

Nordøst-arktisk sei var under føre-var-grensen fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet. Etter det økte bestanden sterkt. Til tross for en nedgang de siste år er bestanden fortsatt på et bærekraftig nivå.

Bestanden av nordsjøtorsk lå i perioden 2003-2008 på om lag en firedel av føre-var-grensen. De sist årene har bestanden tatt seg noe opp og anslås i 2013 å ha kommet opp på om lag halvparten av føre-var-grensen. Norge har en forholdsvis lav andel av de samlede kvoter av nordsjøtorsk, og den videre utviklingen i bestanden vil i første rekke avhenge av forvaltningsregimet i EU. I fiskerisamarbeidet med EU om forvaltningen av bestandene i Nordsjøen har Norge de siste årene lagt vekt på tiltak for å redusere uttaket av fisk. EU-kommisjonen foreslo i mai i år tiltak mot overfiske i EUs farvann. Tiltakene vil kunne få positiv virkning også for nordsjøtorsk.

Kystvakten har de siste årene gjort en stor innsats for å bekjempe ulovlig, uregistrert og urapportert fiske. Et resultat av denne innsatsen er at det ulovlige overfisket av torsk og hyse i Barentshavet gradvis har blitt redusert, og etter 2008 er det ikke registrert slikt fiske.

Jordbruk og kulturlandskap

Bærekraftindikator 10 er irreversibel avgang av produktivt jordbruksareal. I 2012 ble målet om at årlig omdisponering av jordbruksareal skal være under 6 km² nådd, jf. figur 7.10. Bruttoavgangen på 5,8 km² var den laveste på 36 år. Fra 1976 til 2012 var samlet irreversibel omdisponering av dyrket jord etter plan- og bygningsloven og jordloven på 330 km². Omdisponeringen av dyrkbar mark har vært noe lavere, 241 km², noe som svarer til 6,5 km² per år. I alt er det dermed omdisponert 571 km² dyrket og dyrkbar jord fra 1976 til 2012. Nydyrking har imidlertid bidratt til å oppveie avgangen av jordbruksareal.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Norge har omtrent like mye dyrkbar som dyrket mark. Mesteparten av det gjenværende dyrkbare arealet har imidlertid et dårligere dyrkingspotensial enn det som er dyrket, bl.a. fordi det ligger i mindre gunstige klimasoner. Dessuten er om lag 30 pst. av dette arealet myr eller torvmark som det av miljøhensyn vil være uheldig å dyrke. En del av det dyrkbare arealet ligger dessuten i verneområder eller i andre områder som gjør det uaktuelt å gjøre det om til landbruksareal.

7.3.7 Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Bærekraftindikator 11, utslipp av farlige stoffer, viser utslipp av kjemiske stoffer som er kreftfremkallende, arvestoff- og reproduksjonsskadelige (CMR), kronisk giftige, allergifremkallende og miljøfarlige, jf. figur 7.11.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Mange helse- og miljøfarlige kjemikalier brytes svært langsomt ned i naturen og hoper seg derfor opp i næringskjedene. Dette representerer en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet, matforsyning og helse for kommende generasjoner. Regjeringens mål er at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige stoffer ikke skal føre til helseskader, skader på økosystemer eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse.

Indikatorverdiene illustrerer nivået i forhold til situasjonen i 2002, og sier ikke noe om utslippene i forhold til et bærekraftig nivå eller Regjeringens langtidsmål. For kreftfremkallende, reproduksjonsskadelige og mutagene stoffer (CMR-stoffer) har det de siste årene vært en klar nedgang i utslippene. Beregnede utslipp av miljøfarlige stoffer med langtidsvirkninger fortsatte å stige noe også i 2011. Det er økt bruk av kobberoksid i bunnstoff og til impregnering av not som bidrar mest til økningen. Utslipp av kroniske giftige stoffer og allergifremkallende stoffer har også økt noe de sist to år. Dette gjelder hovedsakelig stoffer til industriell bruk som i hovedsak vil påvirke arbeidsmiljøet i virksomheter det brukes i. Forbedret innrapportering til produksjonsregisteret kan ha påvirket statistikken.

7.3.8 Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling

Bevaring av nasjonalformuen for kommende generasjoner

Nasjonalformuen er et uttrykk for den samlede nasjonale ressursbasen og består av verdien av arbeidskraften, natur- og miljøkapital, realkapital og netto fordringer på utlandet. Det er først og fremst menneskelig kapital som gjør Norge til et rikt land. Beregningene viser at nasjonalformuen per innbygger har økt med om lag 80 pst. siden 1985. Dette reflekterer i første rekke økning i den menneskelige kapitalen, men også i realkapitalen.

Nasjonalinntekten kan betraktes som den markedsmessige avkastningen av nasjonalformuen. Bærekraftindikator 12 viser utviklingen i nettonasjonalinntekt per innbygger totalt og fordelt på kilder, jf. figur 7.12. Nettonasjonalinntekten per innbygger er blitt fordoblet siden 1985. Den klart viktigste kilden er bidraget fra den menneskelige kapitalen. De ikke-fornybare naturressursene, i all hovedsak olje og gass, er også en viktig inntektskilde for Norge. Denne kildens bidrag til vår inntekt er økt fra 5 pst. i 1986-1990 til 17 pst. i 2011-2012. De fornybare naturressursene bidrar derimot lite til nettonasjonalinntekten. Det skyldes langt på vei at en stor inntekt fra vannkraft motsvares av en stor negativ inntekt i jordbruket som følge av omfattende subsidier til næringen. Bidragene fra fiskeoppdrett, skogbruk, samt fiske og fangst, er relativt små. Samlede bidrag fra fornybare naturressurser har vært om lag null de siste årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I internasjonal sammenheng har Norge et høyt inntektsnivå. Ifølge OECD var inntektene fra Fastlands-Norge, justert for forskjeller i prisnivå, i 2011 om lag 36 pst. over gjennomsnittet for EU. Finanskrisen bidro til en merkbar reduksjon i inntektsnivået i OECD-landene, inklusive Norge. I Norge tok sysselsettingen seg raskt opp etter finanskrisen. Inntekt per innbygger passerte i 2012 nivået før finanskrisen. Veksten har blitt noe dempet av relativt svak produktivitetsutvikling de siste årene.

Inntektsfordeling

Regjeringen arbeider for å redusere de økonomiske forskjellene i samfunnet. Bærekraftindikator 13, utvikling i inntektsfordeling, jf. figur 7.13, inneholder to ulike mål på inntektsforskjeller mellom husholdningene; Gini-koeffisienten og forholdstallet mellom den husholdningen som har høyere inntekt enn 90 pst. av husholdningene og den som har høyere inntekt enn 10 pst. av husholdningene (P90/P10). Variasjonen i Gini-koeffisienten i perioden 2004-2006 henger sammen med at innføringen av skatt på aksjeutbytte fra 2006 bidro til at mange tok ut større utbytte enn normalt i 2004 og 2005. Samlet viser indikatorene at inntektsfordelingen er blitt noe mer ujevn siden midten av 1980-tallet. De kan imidlertid se ut til at denne langsomme bevegelsen i retning av mindre likhet de siste årene har stoppet opp. I internasjonal sammenheng er inntektsfordelingen i Norge blant de aller jevneste.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kvinners skattbare inntekt utgjør i gjennomsnitt om lag to tredeler av menns inntekt. Forskjellen skyldes hovedsakelig at flere kvinner arbeider deltid og i gjennomsnitt har lavere timelønn enn menn. Endringer i formuesskatten og innføring av utbytteskatt har bidratt til å jevne ut økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn.

Bærekraftige offentlige finanser

Bærekraftindikator 14, generasjonsregnskap, belyser indekningsbehovet i offentlige finanser av å videreføre dagens budsjettpolitikk. Indikatoren tar hensyn til demografiske utviklingstrekk på et forholdsvis detaljert nivå. I tillegg tas det hensyn til offentlig finansformue, inkludert gjenværende petroleumsformue på norsk sokkel. Generasjonsregnskapet tar som utgangspunkt at det er rimelig å se petroleumsformuen som en gave fra naturen som tilhører alle generasjoner.

Som følge av aldringen av befolkningen vil utgiftene til pensjoner, helse og omsorg øke i tiårene framover. Beregningene viser at med en videreføring av dagens velferdsordninger og dagens arbeidsinnsats må offentlige budsjetter styrkes for at framtidige generasjoner ikke skal stå overfor en økt skattebyrde. Virkninger av pensjonsreformen på arbeidstilbudet er ikke medregnet. Det anslåtte inndekningsbehovet økte markert som følge av de finanspolitiske tiltakene under finanskrisen, jf. figur 7.14, men har senere avtatt noe. Fra 2013 er beregningsmetoden endret. De nye beregningene tilsvarer EU-kommisjonens beregninger av den såkalte S2-indikatoren. Disse vurderes å gi et mer dekkende bilde av bærekraften i de offentlige finanser enn tidligere beregninger av generasjonsregnskapet. For 2014 anslås inndekningsbehovet i offentlige finanser til 3,6 pst. av BNP for fastlands-Norge. Det er noe lavere enn anslått med utgangspunkt i budsjettopplegget for 2013, men om lag som anslått i Perspektivmeldingen 2013. Det er gjort nærmere rede for utviklingen i offentlige finanser og bærekraften i velferdsordningene i avsnitt 3.2 i denne meldingen. Det vises til Perspektivmeldingen 2013 for en mer omfattende drøfting.

Kilde: Finansdepartementet.

Forvaltningen av Statens pensjonsfond utland

Statens pensjonsfond utland (SPU) sikter mot å oppnå høyest mulig avkastning over tid gitt moderat risiko. SPU var tidlig ute blant statlig eide fond når det gjelder å ta hensyn til etikk, miljø- og samfunnsmessige forhold i forvaltningen. Fondets investeringer er spredt på mange forskjellige aktiva, land og sektorer. Finansdepartementet har i mandatet for forvaltningen av SPU fastsatt at fondets eierrettigheter skal utøves basert på internasjonalt anerkjente prinsipper og at hensynet til god selskapsstyring, miljø- og samfunnsmessige forhold skal være en integrert del av fondsforvaltningen. Dette er et ambisiøst mål som er i tråd med FNs prinsipper for ansvarlig investeringspraksis.

SPU har et program for miljørelaterte investeringer som omfatter investeringer innen vannforvaltning, miljøteknologi og ren energi. Ved utgangen av 2012 utgjorde dette 26 mrd. kroner. Forvaltningen av SPU omtales i kapittel 5.

Høyere utdanning

Et høyt utdanningsnivå i befolkningen er en forutsetning for en bærekraftig økonomisk utvikling i et moderne kunnskapssamfunn. Utdanning gir grunnlag for arbeidsmarkedstilknytning og inntekt, som igjen er viktig for en god helse. Forskning og høyere utdanning øker verdien av den menneskelige kapitalen, som er den viktigste målbare enkeltkomponent i nasjonalformuen.

Bærekraftindikator 15, befolkningen fordelt etter utdanning, viser at utdanningsnivået har steget markant siden 1970 og at det fortsatt øker, jf. figur 7.15.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Andelen av befolkningen i aldersgruppen fra 20 til 66 år med universitets- eller høyskoleutdanning utgjorde 30 pst. i 2012 mot 7,4 pst. i 1970. Utdanningsnivået i Norge forventes å stige framover, bl.a. som følge av at stadig flere unge kvinner fullfører høyere utdanning. Hele 53 pst. av kvinnene i alderen 25–29 år hadde høyere utdanning i 2012, og andelen har økt med 9 prosentenheter de siste ti år. For menn i samme aldersgruppe hadde 34 pst. høyere utdannelse, og andelen har økt med 3 prosentenheter de siste ti år. Samtidig som en økende andel fullfører høyere utdanning, er frafallet i videregående utdanning, særlig yrkesfagene, høyt. Det representerer en betydelig utfordring.

Utstøting fra arbeidslivet

Regjeringen fører en politikk som legger til rette for at flest mulige kan delta i arbeidslivet, jf. kapittel 3.7 om sysselsettingspolitikken. Sysselsettingen i Norge er høy i internasjonal sammenheng. Bærekraftindikator 16 viser at summen av uføretrygdede og personer på arbeidsavklaringspenger som andel av befolkningen gjennomgående har økt over tid, men med en liten nedgang de siste par årene, jf. figur 7.16.

¹ Arbeidsavklaringspenger ble innført 1. mars 2010 og erstattet medisinsk rehabilitering, attføring og tidsbegrenset uførestønad.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå.

Det er få uføretrygdede som vender tilbake til arbeidslivet. Tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at nærmere halvparten av mottakerne av arbeidsavklaringspenger blir uføretrygdet. At en stor andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder er arbeidsufør, svekker verdiskapingen og evnen til å videreføre gode velferdsordninger. Det er særlig alvorlig hvis ungdom ikke får innpass på arbeidsmarkedet eller faller ut av utdanning. Regjeringen foreslår målrettede tiltak for å hindre dette.

Om lag 12 pst. av Norges befolkning har innvandrerbakgrunn. Sysselsettingsandelen er relativt lav i flere innvandrergrupper. Den registrerte ledigheten blant innvandrere er om lag tre ganger så høy som for befolkningen for øvrig. Det er imidlertid store variasjoner mellom ulike grupper. Regjeringen vil arbeide for at innvandrere i størst mulig grad kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.

Arbeid mot sosialt betingede helseforskjeller

Bærekraftindikator 17 er forventet levealder ved fødsel. Det har i lang tid vært en økende trend i forventet levealder, jf. figur 7.17. Økningen var sterk fra begynnelsen av 1900-tallet til rundt 1950. Etter det avtok økningen markant, men de siste to tiår har veksten igjen tiltatt. Siden 1990 har levealderen økt med 3,6 år for kvinner og med hele 6 år for menn. Forventet levealder for kvinner født i 2012 er 83,4 år og for menn 79,4 år. Norge er blant landene i verden med høyest forventet levealder.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Økningen i forventet levealder er et resultat av en samfunnsutvikling med forbedrede levekår og gode velferdsordninger og helsetjenester. Gjennomsnittstallene skjuler imidlertid store forskjeller i befolkningen. Slike forskjeller reflekteres bl.a. i indikatorer for dødelighet, sykelighet, psykisk helse og selvopplevd helse.

Utfordringene via livsstilsykdommer øker. Andelen overvektige har økt over tid. Overvekt og fedme fører til type 2-diabetes og økt forekomst av hjerte-karsykdommer.

Folkehelsemeldingen ble behandlet i Stortinget i juni 2013.

7.3.9 Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen

Primærnæringer som reindrift, jordbruk og fiske er sentrale elementer i samisk kultur og samfunnsliv. Ifølge lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) skal det legges tilbørlig vekt på det samiske naturgrunnlaget ved vedtak. Det er videre tatt inn en bestemmelse i loven om å ivareta urfolks og lokalsamfunns interesser når fordelene fra utnytting av genetiske ressurser fra naturen skal fordeles.

Det er etablert institusjonelle mekanismer som skal bidra til at samiske perspektiver ivaretas etter lovverket. Iht. til den nye forvaltningsmodellen for nasjonalparker og andre store verneområder oppnevner Sametinget representanter til de interkommunale verneområdestyrene der samiske interesser blir berørt. Den nye plandelen av plan- og bygningsloven gir Sametinget innsigelsesmyndighet dersom en plan får «vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse».

Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og statlige myndigheter har bidratt til bedre kommunikasjon og styrket kunnskapsgrunnlag.

7.4 Indikatorer for livskvalitet

Muligheten for den enkelte til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv avhenger av en rekke forhold. Helse, sosiale relasjoner og økonomiske forhold er sentrale faktorer. Sammenhengen mellom overordnet økonomisk utvikling, politiske beslutninger og den enkeltes livskvalitet er komplisert. Drøftingen i Perspektivmeldingen 2013 viser at hvilke faktorer som påvirker livskvalitet, vil variere mellom individer og over tid. Det er derfor vanskelig å se for seg en enkelt indikator eller et fast indikatorsett som sammenstiller de relevante størrelsene på en enkel og udiskutabel måte.

Ulike faktorer som kan ha betydning for livskvaliteten viser i hovedsak at forskjellene mellom folk i Norge er mindre enn i mange andre land. I tillegg går forskjellene, bl.a. i inntekt, i mindre grad i arv. Det forklares gjerne med relativt små lønnsforskjeller, høy sysselsetting og lav ledighet, samt skatte- og overføringssystemer som omfordeler inntekter. Like muligheter for innbyggerne fremmes ved betydelig offentlig satsing på bl.a. barnehager, skole og høyere utdanning. Gratis eller offentlig subsidierte tjenester bidrar også til å jevne ut konsummuligheter. Gode inntektssikringsordninger og et bredt tilbud av offentlige tjenester reduserer risiko ved sykdom, uførhet og tap av arbeid. Norge er blant de landene som i størst grad har klart å kombinere god økonomisk vekst og jevn inntektsfordeling. Små forskjeller bidrar til oppslutningen om en samfunnsmodell med brede, skattefinansierte velferdsordninger. Tillit er en vesentlig del av et samfunns sosiale kapital og bidrar til å øke effektiviteten i samfunnet. Ikke i noe land i verden er det flere som svarer at folk flest er til å stole på enn i Norge. Figur 7.18 skisserer enkelte av disse sidene ved det norske samfunnet.

¹ Andel av befolkningen som svarer at «folk er til å stole på». 2005–2008.

² Elastisitet mellom foreldre og barns inntekter. En lav elastisitet betyr at inntekten i en generasjon avhenger lite av inntekten i generasjonen over.

Kilde: Corak (2013), World Values Survey.

Både nasjonalt og internasjonalt arbeides det med å videreutvikle metoder for måling og sammenlikning av livskvalitet, jf. drøftingen i Perspektivmeldingen 2013. Enkelte internasjonale organisasjoner har utviklet omfattende statistikk som belyser ulike aspekter ved livskvalitet og levekår. FNs indikator for menneskelig utvikling (Human Development Index) tar utgangspunkt i at et lands utvikling ikke bør måles ved inntekt alene. FN ser derfor i tillegg på forventet levealder og utdanning. Sammen med land som Australia, New Zealand, USA og Canada har Norge ligget på topp i denne rangeringen siden den startet i 1980. Det siste tiåret har indikatoren for Norge vært omtrent uendret fra år til år. Det er små forskjeller i indeksverdien for landene i toppsjiktet, og indikatoren brukes i større grad for å måle samfunnsutvikling i fattige land. I 2010 presenterte FN i tillegg en justert indeks som også omfatter inntektsfordeling. Også med denne utvidede indikatoren er Norge på topp. Våre nordiske naboland rykker flere plasser oppover på rangeringen når det tas hensyn til inntektsfordeling, mens USA faller klart tilbake. Tabell 7.2 viser de ti OECD-landene som har høyest BNP per innbygger og høyest forventet levealder, samt de ti landene som skårer høyest på mer utvidede mål for livskvalitet.

OECDs indikatorer for livskvalitet ble første gang lansert i 2011. Indikatorsettet tar sikte på å belyse både viktige økonomiske størrelser og verdier knyttet til menneskers opplevelser, sosiale forhold og miljø. Indikatorene er basert på statistikk som i hovedsak er publisert av OECD i andre sammenhenger. Settet består av 24 indikatorer innenfor 11 hovedkategorier som måles i en skala fra 1 til 10, jf. figur 7.19. OECD understreker imidlertid at det ikke er opplagt hvordan hovedindikatorene skal vektes. OECD har derfor også et interaktivt verktøy som gir mulighet for brukeren til å sammenlikne livskvaliteten i OECD-landene etter egen vektlegging. Arbeidet er stadig under utvikling. I 2012 ble måling av ulikheter mellom kjønnene og mellom ulike sosiale grupper innarbeidet. Indikatorsettet inneholder ikke lange tidsserier, og kan foreløpig bare i begrenset grad brukes til å belyse utviklingen over tid.

Kilde: OECD.

Indikatorsettet ble sist oppdatert i mai 2013. OECD publiserer indikatorene for 36 land. I en rangering der alle indikatorene vektes likt, skårer Australia høyest med Sverige på andreplass, etterfulgt av Norge på fjerde. Det er lite som skiller landene i det øvre sjiktet. Nederst kommer Tyrkia og Mexico. Norge kommer svært godt ut på de fleste indikatorene. For 10 av 11 indikatorer kommer Norge bedre ut enn et uveiet gjennomsnitt av OECD-landene, og for 8 av 11 indikatorer ligger Norges resultater over eller på nivå med et uveiet gjennomsnitt av landene i Norden. Det er små endringer i indikatorene for Norge fra 2011 til 2012.

Det kan være flere problemer ved slike internasjonale sammenlikninger som gjør tolkningen av dem usikre. For eksempel har ulik samfunnsorganisering betydning for resultatene. Norge skårer bare gjennomsnittlig på indikatoren for inntekt. Dette skyldes at husholdningenes netto finansformue benyttes som indikator på samlet formue, det vil si at en ser bort fra bl.a. boligformue. Nordmenn har imidlertid relativt mye formue plassert i bolig sammenliknet med andre land. Dessuten bidrar gode offentlige forsikringsordninger til at behovet for privat pensjonssparing er mindre. OECDs tilnærming gir dermed et skjevt bilde av husholdningenes samlede formue i Norge.