12 Energi
12.1 Innledning
Energi inngår som innsatsfaktor i alle sektorer og produksjonsprosesser i samfunnet. Energi brukes blant annet til oppvarming, elektrisk utstyr, i industriprosesser og til transport. Sammensetning og nivå på energiforbruk og -produksjon er avgjørende for utslippsutviklingen i ulike sektorer. Spesielt gjelder dette energiintensive sektorer, som for eksempel petroleumsindustrien, kraftintensiv industri og transportsektoren. Disse sektorene står for en betydelig del av det samlede energiforbruket i Norge.
Energieffektivisering og økt produksjon av fornybar energi vil være viktig globalt for å nå togradersmålet. Regjeringen har innført ulike virkemidler for å stimulere til energiomlegging. Klimaeffekter av utbygging av fornybar energi og energieffektivisering er omtalt avslutningsvis i kapittelet.
12.2 Bruk av energi innenlands
Sluttforbruket av energi1 utgjorde 247 TWh i 2010. Av dette ble 69 TWh brukt i industrien, 57 TWh til transport, 50 TWh i husholdningene, samt 48 TWh innen tjenesteytende næringer, primærnæringer og bygge- og anleggsnæringen, jf. figur 12.1. I tillegg kommer 23 TWh til energi brukt som råstoff. Forbruket av energi til olje- og gassutvinning inngår dermed ikke i sluttforbruket av energi. Dette forbruket utgjorde om lag 49 TWh i 2010, jf. også nærmere omtale av petroleumssektoren i kapittel 5.
Figur 12.1 Sluttforbruk av energi etter næring og energikilde, eksklusive energi som råstoff
Kilde: Statistisk sentralbyrå, 2010/miljøstatus.no
I transportsektoren i Norge kommer over 90 prosent av energibruken fra oljeprodukter. Energiforbruket i transportsektoren har steget med nesten 40 prosent fra 1990 til 2010. En stadig økende andel av vårt innenlandske sluttforbruk av energi har gått til transportformål de siste tiårene. Bedre teknologi har imidlertid gjort veitrafikken mer energieffektiv, noe som innebærer at både energiforbruk og utslipp vokser mindre enn passasjerkilometer og tonnkilometer. Veitransport er den mest dominerende transportformen og står for tre fjerdedeler av den totale energibruken i transportsektoren. Lastebiltransport står igjen for en stor andel av dette. For omtale av utslipp fra transportsektoren vises det til kapittel 6.
Norge skiller seg fra andre land ved at hoveddelen av det innenlandske stasjonære energiforbruket dekkes av elektrisitet (70 prosent i 2010). Samlet2 kraftforbruk utgjør omkring 130 TWh årlig. Av dette benyttes omkring 80 TWh til drift av bygg og omkring 35 TWh i kraftintensiv industri.3
12.3 Potensialer for fornybar energi og energieffektivisering
Norge har et betydelig teknisk potensial for utbygging av både vind- og vannkraft, bioenergi og annen fornybar energiproduksjon. Hvor omfattende utbyggingen av fornybar energi reelt sett blir, vil avhenge av mange faktorer, herunder grad av aksept for påvirkning på naturmangfold og andre miljøverdier, avveininger mot andre brukerinteresser, teknologiutvikling, utbyggingskostnader og fremtidige pris- og markedsforventninger fra aktørene.
Det er også betydelige muligheter for å redusere forbruket og begrense veksten i energibruken i blant annet industri, primærnæringer, næringsbygg og boliger. Potensialer for energieffektivisering vil endre seg over tid som følge av kontinuerlig utvikling av blant annet ny teknologi og endringer i økonomisk aktivitet. Tiltakskostnader og prisforventninger påvirker hvor stor andel av det samlede energieffektiviseringspotensialet som faktisk blir realisert.
Boks 12.1 Ulike typer potensialer for fornybar energi og energieffektivisering
Studier av potensialer for fornybare energiressurser og energieffektiviseringstiltak benyttes av myndigheter, organisasjoner og andre aktører for å kartlegge muligheter innenfor ulike områder. Alle slike beregninger er usikre. De teoretiske og tekniske potensialene for produksjon av fornybar energi og energieffektivisering blir ofte anslått å være store. Anslagene forutsetter at man tar i bruk hele ressursen (teoretisk potensial) eventuelt med de begrensningene som kommer når man tar hensyn til ulike samfunnsforhold (teknisk potensial). Ved beregning av det økonomiske potensialet, tas det hensyn til kostnader og energipriser og dette vil være betydelig lavere enn det teoretiske og tekniske potensialet. Ikke alle barrierene for å ta i bruk en ressurs fanges opp i en beregning av et økonomisk potensial, og det kan da være aktuelt å vurdere nærmere hva som kan være et realistisk potensial som tar hensyn til de ulike barrierene. Det er viktig å være bevisst egenskapene ved ulike potensialberegninger og forutsetningene som skiller disse. Det vises til Energiutredningen (NOU 2012:9) om verdiskaping, forsyningssikkerhet og miljø for nærmere omtale av potensialstudier for ulike energiressurser samt energieffektivisering i bygg og industri.
Potensialberegninger for fornybar energi
NVE har gjennomført en digital kartlegging av det teknisk-økonomiske restpotensialet for utbygging av vannkraft. Forutsatt en investeringsgrense på inntil 3 kr/kWh for små vannkraftverk, samt potensialet i Samlet Plan, anslo direktoratet i 2011 restpotensialet utenfor vernede vassdrag til å være rundt 30 TWh. Dette inkluderer nye vannkraftverk og opprusting og utvidelse av eksisterende vannkraftverk. På tidspunktet for oppdateringen var det i tillegg vannkraftverk tilsvarende totalt rundt 3,5 TWh som hadde tillatelse, men som enten ikke hadde påbegynt eller ferdigstilt utbygging.
Tilsvarende er det gjort vurderinger av potensialet for utbygging av vindkraft i Norge. Basert på kun kartlegging av vindressursene fremstår potensialet både på land og til havs som enormt. Både tekniske, økonomiske og miljømessige faktorer setter imidlertid rammer for hva som er en realistisk vindkraftutbygging i Norge. NVE og Enova gjennomførte i 2008 en mulighetsstudie for hva som med utgangspunkt i eksisterende og planlagt kapasitet i sentralnettet, er et teknisk realiserbart omfang av vindkraftutbygging på land i Norge innen 2025. Studien viser at det fram mot 2025 totalt vil være mulig å bygge ut om mellom 5800 MW (17,4 TWh) og 7150 MW (21,5 TWh) vindkraft. For vindkraft til havs, utarbeidet en gruppe fagdirektorater ledet av NVE, i 2010 en første vurdering av arealer som kan være egnet for vindkraftutbygging i norske havområder. De pekte ut 15 potensielle områder som de anbefalte at utredes videre. Teoretisk kan det i disse områdene bygges ut vindkraftverk som samlet kan gi en årlig produksjon på mellom 18 og 44 TWh. Alle de 15 områdene utredes videre gjennom pågående strategiske konsekvensutredninger i løpet av 2012. Endelig vedtak om hvilke områder som eventuelt åpnes for vindkraftutbygging fattes av Kongen i statsråd.
Potensialstudiene for vann- og vindkraft som er nevnt ovenfor, er tekniske og økonomiske vurderinger av mulighetsrommet Norge har for fornybarutbygging. Hvor omfattende utbyggingen av fornybar energi reelt sett blir, vil avhenge av mange faktorer, herunder ivaretakelse av hensynet til naturmangfold og andre miljøverdier, teknologiutvikling, utbyggingskostnader og fremtidige pris- og markedsforventninger fra aktørene. Norge har gjennom innføringen av elsertifikatmarkedet, sammen med Sverige satt seg et mål om utbygging av 26,4 TWh ny fornybar kraftproduksjon samlet i de to landene innen 2020.
Det har blitt utarbeidet en rekke studier av potensialet for bioenergi. Skogsavfall og tynningsvirke, avfall fra jordbruk og treindustri, avfall fra næringsmiddelindustri, husdyrgjødsel, kloakkslam, matavfall og andre nedbrytbare komponenter av husholdningsavfall er alle bioressurser som kan utnyttes til energiformål. Hoveddelen av ressurspotensialet ligger i økt utnyttelse av skogsråstoff. Dette omtales i kapittel 9.
Figur 12.2 Fornybar energi, solcellepanel på linkstasjon i Oppdal, Sør-Trøndelag
Kilde: Bjørn Rørslett/Samfoto/NTB scanpix
Også andre typer energikilder har betydelige potensialer for utnyttelse. For eksempel kan grunnvarmebaserte varmepumper gi stabile varmeleveranser uavhengig av årstid. På oppdrag fra NVE gjennomførte Asplan Viak i 2011 en undersøkelse av potensialet for uttak av grunnvarme i Norge. Undersøkelsen viste at potensialet for å bruke grunnvarmebaserte varmepumper til oppvarmingsformål er betydelig. Ifølge rapporten er det et teoretisk potensial for at hele landets behov til oppvarming og kjøling av bygninger kan dekkes av lavtemperert grunnvarme. Det økonomiske potensialet er i stor grad avhengig av kostnader ved installasjon av anlegget, og begrenset av utbredelsen av varmedistribusjonsanlegg i bygg. De fleste norske bygg har i dag ikke slikt utstyr installert. Vannbåren varmedistribusjon i bygg gjøres normalt kun i nybygg og i forbindelse med større rehabiliteringer og ombygginger.
Boks 12.2 Virkninger for miljø og lokalsamfunn – nærmere om noen av forholdene i en samfunnsøkonomisk vurdering av energianlegg
Fornybar energiproduksjon og kraftledninger har både positive og negative virkninger for miljø og lokalsamfunn. De positive virkningene for lokalsamfunn kan være økt forsyningssikkerhet og muligheter til næringsutvikling gjennom både produksjon og forbruk. I hovedsak innebærer imidlertid all produksjon og overføring av energi miljøvirkninger i form av naturinngrep.
Motsetningen mellom klimahensyn og lokale naturinngrep er en utfordring for alle land som satser på en ambisiøs fornybarutbygging. Hensynet til ikke å øke klimagassutslippene er en viktig grunn til at det nesten utelukkende er fornybar energiproduksjon som gis tillatelse i Norge. Fornybare energiressurser som vannkraft og vindkraft må utnyttes der ressursene er. Et kraftsystem med spredt produksjon, slik som vårt, krever overføring av kraft over lengre avstander. Økt andel uregulert kraftproduksjon i form av vannkraft uten magasiner og vindkraft, stiller også økte krav til nettet. Andre produksjonsteknologier basert på kull, gass eller bioråstoff kan bygges nærmere forbruket.
Gjennom myndighetenes konsesjonsbehandling skal det sikres at de totale samfunnsmessige fordelene knyttet til etableringen av et nytt energianlegg overstiger ulempene. Både de virkningene som kan prissettes og de virkningene som er vanskelige å prissette inngår i en samlet vurdering av om en slik utbygging vil være samfunnsmessig rasjonell. Herunder vurderes virkninger på naturmangfold, arters leveområder, urørt natur, kulturminner og -miljøer, landskap og arealinteresser som friluftsliv, reiseliv, reindrift, landbruk, fiskeriinteresser, havbruk og skipstrafikk. De negative konsekvensene varierer blant annet med hvilken type energikilde som bygges ut, lokalisering, prosjektets omfang og muligheten for, og gjennomføringen av avbøtende tiltak.
Valg av trasé og utforming av kraftledninger og anlegg for energiproduksjon innebærer ofte avveininger mellom hensyn til kraftoverføring, kostnader, nærmiljø, natur og andre samfunnsinteresser. Ved siden av vassdrags- og energilovgivingen setter blant annet naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven viktige juridiske rammebetingelser for konsesjonsbehandlingen.
Potensialberegninger for energieffektivisering i bygg
Det er gjort flere potensialstudier for energieffektivisering i bygg de siste årene, og de fleste av disse tar utgangspunkt i det tekniske potensialet.Tilnærmingene i de ulike studiene er svært ulike. Lavenergiutvalget (2009) foreslo å sette et mål om å redusere energibruken i bygg med 10 TWh innen 2020 og 40 TWh innen 2040. I Arnstad-gruppas rapport om energieffektivisering i bygg (2010) ble det konkludert med at det var realistisk å oppnå lavenergiutvalgets målsetting for 2020 og mulig å oppnå målsettingen for 2040.
Enova publiserte i 2012 en potensial- og barrierestudie om energieffektivisering i norske bygg. Rapporten oppsummerer resultatene fra tre delstudier som har avdekket potensialer og barrierer knyttet til energieffektivisering i yrkesbygg og boliger. Studien viser et teknisk potensial for energieffektivisering i eksisterende norske boliger på 13,4 TWh innen 2020. For yrkesbygg viser studien et teknisk potensial på 19,5 TWh innen 2020. Det økonomiske potensialet er vesentlig knyttet til energitiltak som blir gjort i forbindelse med nødvendig vedlikehold eller påkrevet rehabilitering. Studien viser et økonomisk potensial innen 2020 på om lag 2,4 TWh i boliger og 9 TWh i yrkesbygg.
Det realistiske potensialet beregnes på bakgrunn av studier av atferd på individ- eller bedriftsnivå, gitt forutsetninger om blant annet rehabiliteringstakt, rammebetingelser og andre strukturelle forhold i markedet. Studien viser at det er mest kostnadseffektivt å påvirke de som allerede har planer om å bygge nytt eller rehabilitere. Rehabiliteringstakten er en forutsetning som det knytter seg usikkerhet til. Enova har beregnet at det innen 2020 kan utløses 1,4–3 TWh av det tekniske potensialet for energieffektivisering i boliger og 3–4,5 TWh av det tekniske potensialet i yrkesbygg.
Potensialberegninger for energieffektivisering i industri
Enova publiserte i 2009 en potensialstudie for energieffektivisering i norsk landbasert industri. Rapporten identifiserte et teknisk potensial for å redusere netto energibruk med 27 TWh i 2020 i forhold til en referansebane. Det totale tekniske potensialet stammer fra 120 enkelttiltak med ulike kostnader. 80 prosent av potensialet er knyttet til redusert bruk av elektrisk kraft mens 20 prosent knytter seg til andre energibærere. Av det totale potensialet ble 12 TWh identifisert som økonomisk lønnsomt potensial som reduserer industriens egen energibruk uten forutsetning om ekstern infrastruktur.Studien identifiserer også ulike barrierer som kan gjøre at selv lønnsomme tiltak ikke blir utløst.
12.4 Utslipp av klimagasser fra oppvarming av bygg, kraftproduksjon og damp- og varmtvannsforsyning
Alle utslipp knyttet til produksjon og bruk av energi er omtalt i kapitlene 5–9. I dette kapitlet omtales utslipp fra energisektoren som er knyttet til oppvarming av bygg, kraftproduksjon og damp- og varmtvannsforsyning (herunder fjernvarme), jf. omtale i kapittel 7 (bygg og fjernvarme) og kapittel 5 (fastlandsindustri og petroleumsvirksomhet).
Med en stor del av det stasjonære energiforbruket dekket av elektrisitet basert på vannkraft har Norge relativt lave klimagassutslipp knyttet til det innenlandske energiforbruket sammenliknet med andre land.
Klimagassutslippene fra denne delen av energisektoren4 utgjorde 4,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010, eller 7,8 prosent av Norges samlede utslipp. Det var en sterk økning i utslippene fra 2009 til 2010. Dette hadde særlig sammenheng med høyere fyringsoljeforbruk i 2010 på grunn av svært lave vintertemperaturer, en svak magasinfylling og en økning i gasskraftproduksjonen. Figur 12.3 viser samlet utslipp fra energisektoren 1990–2010. Utslippene i 2010 viser hva som skjer når temperaturer og tilsigsforhold gjør at vannkraftproduksjonen ikke strekker til.
Figur 12.3 Samlet utslipp fra energiproduksjon og oppvarming av bygg, 1990–2010
Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet, Statsistisk sentralbyrå, 2010/miljøstatus.no
Figur 12.4 Utslipp av klimagasser fra oppvarming av bygg etter næringer, 1990–2010
Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå, 2012/miljøstatus.no
Bruken av oljeprodukter i energisektoren har tradisjonelt vært knyttet til oppvarming av næringsbygg og boliger. Prisene på fyringsoljer er i dag høye i Norge i forhold til de fleste andre land og bruken er langt lavere enn i de fleste andre industriland5. Figur 12.4 viser klimagassutslippene fra oppvarming av bygg fordelt på næringer 1990–2010. I 2010 var utslipp fra energibruk til oppvarming av bygg med videre på 1,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Utslippene tilsvarer 3–4 prosent av nasjonale utslipp. Det har vært en markant nedadgående trend i utslippene siden 1990. Dette skyldes hovedsakelig redusert bruk av fyringsolje, særlig i boliger.
Den kraftigste reduksjon av klimagassutslippene fra oppvarming av bygg har kommet i boligsektoren (husholdninger) der utslippene har blitt om lag halvert i løpet av de siste tyve årene. Utslippene kan variere betydelig fra år til år. Lave temperaturer og høye strømpriser førte imidlertid til at bruk av fyringsoljer og parafin økte igjen i 2010, slik at klimagassutslipp fra oppvarming av bygg ble høyere enn året før. Husholdningers energibruk blir i stadig større grad dekket av elektrisitet. Fyringsoljer utgjorde drøyt 4 prosent av husholdningenes totale energiforbruk i 2009, mot 12 prosent i 1990. Innen tjenesteyting har utslippene vært på omtrent samme nivå gjennom denne perioden til tross for stadig større aktivitet i denne delen av økonomien.
De siste årene har det vært en betydelig økning i utslippene fra strømproduksjonen. Dette er primært knyttet til etableringen av gasskraftverk. Utslippene vil blant annet avhenge av den årlige produksjonen ved gasskraftverkene. Utslippene av klimagasser fra strømproduksjon og damp- og varmtvannsforsyning utgjorde i 2010 i alt 4,3 prosent av Norges totale utslipp. Figur 12.5 viser klimagassutslippene fra energiproduksjon fordelt på utslipp fra damp- og varmtvannsforsyningen (herunder fjernvarme) og produksjon av elektrisitet 1990–2010.
I løpet av de siste årene er det etablert gasskraftverk på Kårstø og Mongstad. Klimagassutslippene fra energiproduksjon økte betydelig i 2009 på grunn av høy aktivitet ved gasskraftverket på Kårstø. I 2010 gikk utslippene ytterligere opp etter idriftsettelsen av det nye kraftvarmeverket på Mongstad. Det har imidlertid vært store variasjoner i kraftproduksjonen ved Kårstø. Eksempelvis produserte gasskraftverket vesentlig mindre i 2011 enn året før. Så langt i 2012 har det nesten ikke vært produksjon i gasskraftverket på Kårstø. Den årlige produksjonen ved Kårstø vil variere med prisen på kraft, gass og kvoter, mens produksjonen ved Mongstad i større grad er styrt av varmebehovet ved Mongstadanlegget. Utslippene fra de norske gasskraftverkene er omfattet av det europeiske kvotesystemet.
Figur 12.5 Utslipp av klimagasser fra energiproduksjon, 1990–2010
Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå, 2012/miljøstatus.no
Også klimagassutslippene fra damp- og varmtvannsforsyningen har økt siden 1990, fra 0,3 til 0,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010. Avfallsforbrenning sto for en betydelig del av disse utslippene i 2010.
Ifølge framskrivingen presentert i Nasjonalbudsjettet 2011 anslås utslippene fra energisektoren å være 3,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020.
Boks 12.3 Klimakur om energi
På bakgrunn av tall fra Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå, laget Klimakur en referansebane for samlet energibruk i Norge frem mot 2020. I referansebanen er det en vekst i samlet energibruk på 0,5 prosent per år fra 2007 til 2020. Dette omfatter både energibruk i Fastlands-Norge og på norsk sokkel, mens energivarer brukt som råstoff er holdt utenfor. Yrkesbygg innenfor tjenesteytende næringer er blant de viktigste bidragsyterne til vekst i stasjonær energibruk i Fastlands-Norge fremover. Dette medfører en vekst i etterspørselen etter energivarer som elektrisitet og fjernvarme. Husholdningene og industrien er derimot antatt å ha en lav vekst i energibruken fremover.
Det ble identifisert til sammen 42 tiltak i energisektoren med et teknisk potensial for å redusere utslipp av klimagasser i energisektoren med om lag 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år innen 2020 (ikke medregnet ev. CO2-håndtering). Samfunnsøkonomiske tiltakskostnader spenner fra -770 kroner til ca. 3000 kroner/tonn CO2-ekvivalent reduserte utslipp, dersom man ser bort fra energieffektiviseringstiltakene i bygg som for en stor del har svært høye kostnader per tonn CO2 redusert. Usikkerheten i kostnadsanslagene er stor.
Klimakur har videre beregnet konsekvenser for energibruk som følge av de fire ulike virkemiddelmenyene som ble utarbeidet. I samtlige virkemiddelmenyer anslås det en viss nedgang i samlet energibruk til 2020. I samtlige menyer beregnes det kraftig økning i bruk av bioenergi til erstatning for fossile energibærere. Dette skyldes primært overgang til bioenergi som råstoff i industrien, samt til dels overgang til biodrivstoff i transportsektoren.
12.5 Virkemidler
Regjeringen har innført en rekke virkemidler for å stimulere til økt produksjon av energi fra fornybare energikilder og energieffektivisering. Alle energianlegg for produksjon og overføring av kraft må ha konsesjoner for utbygging og drift. Konsesjon og konsesjonsvilkår er avgjørende for utbyggingstakten.
Et viktig verktøy i energipolitikken er statsforetaket Enova. Det har til formål å fremme miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon gjennom utvikling av markedet for effektive og miljøvennlige energiløsninger. Enovas innsats er i dag rettet inn mot stasjonær produksjon og bruk av energi. Særlige innsatsområder for Enova er:
å stimulere til å begrense energibruken i industri, næringsbygg og boliger.
å stimulere til miljøvennlig energiproduksjon, herunder varmeløsninger basert på andre energibærere enn elektrisitet, olje og gass.
For en omtale om regjeringens nye satsing gjennom Enova, se kapittel 5.1.
Siden Enova ble etablert i 2001, har Enova utløst prosjekter som til sammen gir 16,6 TWh spart energibruk og ny energiproduksjon fra fornybar energi eller spillvarme. Av dette utgjør varmeproduksjon fra fornybare energikilder, spillvarme og varmepumper 5 TWh. Prosjektene på dette området omfatter store og små fjernvarmeanlegg og mindre energisentraler i boliger, næringsbygg og industri. Mer enn 4 TWh er oppnådd i industrien gjennom energieffektiviseringsprosjekter, eksempelvis ved utnyttelse av spillvarme, og gjennom omlegging fra bruk av fossile energibærere. Mer enn 3 TWh er oppnådd i næringsbygg og boliger. Dette er for en stor del energieffektiviseringsprosjekter. Enova har dessuten en viktig oppgave i den siste delen av innovasjonskjeden for nye teknologier og løsninger, gjennom demonstrasjon og introduksjon.
Gjennom Landbruks- og matdepartementets Bioenergiprogram, som forvaltes av Innovasjon Norge, er det siden oppstarten i 2003 gitt investeringsstøtte til småskala biovarmeanlegg med en samlet kapasitet på 0,2 TWh i årlig energileveranse. I tillegg har Landbruks- og matdepartementet en energiflisordning, som ble etablert i 2009, og som skal stimulere til uttak av biomasseråstoff.
Gjennom byggteknisk forskrift stilles det krav til energieffektivitet og energiforsyning i nye bygg og ved hovedombygninger. Det er innført en energimerkeordning for bygninger. Det er også innført energikrav til produkter og energimerking av energirelaterte produkter. Husbanken stimulerer også til energieffektive bygg, blant annet ved å stille krav til energieffektivitet for å få grunnlån og ved støtte til informasjons- og kompetansespredning.
Den 1. januar 2012 trådte ordningen med el-sertifikater i kraft. Formålet med ordningen er å bidra til økt produksjon av elektrisitet fra fornybare energikilder. Gjennom ordningen med elsertifikater har Norge sammen med Sverige mål om å øke den fornybare elektrisitetsproduksjonen med 26,4 TWh i 2020.
Virkemidler og aktiviteter innen CO2-håndtering inkluderer blant annet etablering av teknologisenter på Mongstad, planlegging av fullskala CO2-håndtering på Mongstad, og kartleggingsarbeid knyttet til fangst og lagring av CO2.
Et viktig virkemiddel er også reguleringen av gasskraft. Regjeringen vil videreføre at alle nye gasskraftkonsesjoner skal basere seg på fangst og lagring av CO2 ved oppstart. Dette innebærer at strømproduksjonen må baseres på fornybare energikilder inntil CO2-håndtering har funnet en tilfredsstillende løsning.
Også kvotesystemet og CO2-avgiften kan påvirke utbygging av fornybar energi og energieffektivisering. Det europeiske kvotesystemet omfatter utslipp fra gasskraftverkene og utslipp fra fjernvarmeanlegg med installert effekt over 20 MW. Kvoteplikten omfatter i dag ikke utslipp fra avfallsforbrenning som nyttes til fjernvarmeproduksjon.
Bruk av mineralolje er belagt med CO2-avgift, grunnavgift på mineralolje og svovelavgift dersom svovelinnholdet er over en bestemt vektandel. Det er også CO2-avgift på bruk av naturgass og LPG på samme nivå som for lette oljer. Avgiftene omfatter blant annet bruk til oppvarming i bygg og i fjernvarmeproduksjon. Det gis refusjon for CO2-avgiften ved kvotepliktig bruk.
I forrige klimamelding ble det satt et mål om å øke utbyggingen av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020.
Transnova ble opprettet som en prøveordning i 2009 på bakgrunn av klimaforliket. Transnova gir direkte finansiell støtte til prosjekter innenfor miljøvennlig transport og skal bidra til reduserte CO2-utslipp fra transportsektoren. Det er også innført omsetningskrav for biodrivstoff som kan bidra til økt fornybarandel i transportsektoren.
Boks 12.4 Fornybardirektivet
Fornybardirektivet (2009/28/EF) ble innlemmet i EØS-avtalen 19. desember 2011 og trådte i kraft i Norge 20. desember. Målet i EU er en samlet andel fornybar energi på 20 prosent i 2020. Byrdene er ulikt fordelt mellom de enkelte medlemsstatene; blant annet ble veksten i fornybarandelen delvis bestemt ut fra hvor høy BNP per innbygger var i det enkelte land. Direktivet åpner for at landene kan samarbeide om å nå sine mål ved hjelp av såkalte samarbeidsmekanismer.
Norge har påtatt seg en forpliktelse om å øke vår andel fornybar energi til 67,5 prosent i 2020. Dette er den klart høyeste andelen i Europa, jf. figur 12.6. Andelen fornybar energi i Norge i 2010 er av Statistisk sentralbyrå anslått til om lag 62 prosent.
Figur 12.6 Andel fornybar energi i 2005 og mål for 2020
Kilde: EU/Eurostat, 2012/miljøstatus.no
Direktivet omfatter energi til kraft, varme/kjøling og transport. Det er i direktivet satt et tilleggsmål om at 10 prosent av energibruken i transportsektoren i 2020 skal dekkes med fornybar energi. Dette tilleggsmålet er felles for alle EØS-landene, se også kapittel 6 om transport.
Det vises til de relevante sektorkapitlene for nærmere omtale av virkemidler.
12.6 Utslippsffekter av energieffektivisering og økt produksjon av energi fra fornybare kilder
Energieffektivisering og økt produksjon av fornybar energi vil være viktig globalt for å nå togradersmålet. Mange av de tiltakene som må gjøres for å redusere utslippene av klimagasser er tiltak som fremmer fornybar energi. Utredninger fra blant annet Det internasjonale energibyrået (IEA) viser at energieffektivisering og økt produksjon av fornybar energi vil være sentralt for å nå togradersmålet. Prising av karbon vil være sentralt for å realisere en slik overgang fra fossil til fornybar energi.
Siden en stor del av det stasjonære energiforbruket i Norge er dekket av elektrisitet basert på vannkraft, har vi relativt lave klimagassutslipp knyttet til det innenlandske energiforbruket sammenliknet med andre land. Energieffektivisering og utbygging av fornybar energi vil derfor ha begrensede effekter på utslipp i Norge.
Økt utbygging av fornybar energi kan, gjennom priseffekter i markedet, føre til at annen energiproduksjon reduseres eller at forbruket øker. Tilsvarende gjelder for energieffektivisering. Endringene i produksjon og forbruk kan komme innenlands, eller utenlands gjennom krafteksport til andre land. Større eksport kan føre til lavere produksjon av kull- eller gasskraft og følgelig lavere utslipp i importlandene.
Økt norsk eksport vil også kunne bidra til å støtte opp under utbyggingen av fornybar energi i andre land. Norsk vannkraftproduksjon er en fleksibel kraftressurs som i stor grad kan tas ut ved behov. Ved økt innfasing av vindkraft og annen uregulerbar fornybar energi i Europa, kan fleksibiliteten i det norske vannkraftsystemet bidra positivt til utjevningen av krafttilgangen i de landene vi har knyttet overføringsforbindelser til.
Utslipp fra energiproduksjon er omfattet av det europeiske kvotesystemet. Innenfor det europeiske kvotesystemet er samlede utslipp i utgangspunktet gitt i forpliktelsesperioden fram til 2020. Dette legger viktige premisser for vurderinger av tiltak innenfor energisektoren.
Dersom energieffektivisering og økt produksjon av fornybar energi fører til redusert produksjon av fossil kraft, kan dette isolert sett bidra til reduserte kvotepriser. Det vil gi reduserte insentiver til å gjennomføre utslippsreduserende tiltak i andre sektorer. På den andre siden vil en lavere kvotepris kunne påvirke de politiske beslutningene om kvotetaket i fremtidige kvoteperioder. Norsk produksjon og forbruk av energi er imidlertid liten i europeisk målestokk slik at effektene av norske tiltak på kvotepris er liten.
Investeringer i energisektoren som gjøres i dag, vil kunne legge føringer for utvikling i produksjon og bruk av energi langt framover i tid. Dette gjelder både utbygging av produksjonskapasitet, infrastruktur som kraftnett og varmedistribusjonssystemer og løsninger som påvirker forbruket, for eksempel energieffektiviseringstiltak. De valgene som gjøres på disse områdene i dag, vil derfor kunne påvirke mulighetene for omstilling på lang sikt.
Boks 12.5 Effekter i det nasjonale klimagassregnskapet
I det nasjonale klimagassregnskapet, som årlig rapporteres til FNs klimakonvensjon, telles utslipp fra produksjon av ulike energivarer i det landet hvor produksjonsutslippene skjer og utslipp fra bruk i det landet hvor bruksutslippene skjer. Unntaket er bioenergi, der utslippene fra bruken (forbrenningen) ikke telles i landet hvor bruken skjer, men i landet hvor biomassen ble høstet. Dette innebærer blant annet at utslipp fra petroleumsutvinning på norsk sokkel, samt raffinering i Norge og fra bruk av petroleumsprodukter i Norge, medregnes i det norske klimagassregnskapet.
Utslipp fra forbrenning av eksportert olje fra norsk sokkel medregnes derimot hos importlandene som utslipp under bruk der, mens utslipp fra forbrenning av bioenergi i Norge medregnes i eksportlandet. Elektrisitet kan medføre klimagassutslipp under produksjon, for eksempel ved produksjon basert på gass- eller kullkraft. Import av elektrisitet som er basert på fossile energikilder påvirker imidlertid ikke Norges klimagassregnskap da utslippene skjer i produsentlandet. Dette er førende for hvilke tiltak som gir utslag på Norges klimagassregnskap.