8 Jordbruk, biogass og avfall

8.1 Klimatiltak i jordbruk

I 2010 utgjorde utslipp fra jordbruket om lag 10 prosent av Norges samlede klimagassutslipp. Gass fra husdyrgjødsel var en betydelig del av dette.

Regjeringen vil:

• Bidra til utvikling av biogass i Norge, blant annet gårdsbaserte biogassanlegg og store sambehandlingsanlegg for husdyrgjødsel og avfall.

• Revidere forskriften om nydyrking slik at også hensynet til klima blir gjenspeilet, jf. Meld. St. 9 (2011–2012).

8.2 Utslipp fra jordbruk og avfall

Utslippene fra jordbruk og avfall i 2020 anslås til 5,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, med en videreføring av dagens virkemidler. Anslaget er basert på framskrivinger fra Nasjonalbudsjettet 2011 med enkelte justeringer, jf. kapittel 4.4. Dette er en svak reduksjon fra 5,5 millioner tonn i 2010. Figur 8.1 viser utslipp fra jordbruks- og avfallssektorene i forhold til norske samlede utslipp i 2010. Mens jordbruk sto for 8 prosent sto avfall for 2 prosent av samlede utslipp dette året.

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå, 2012/miljøstatus.no

8.3 Jordbruk

8.3.1 Innledning

Utslippene fra jordbruket var i klimagassregnskapet for 2010 beregnet til 4,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, altså omtrent 8 prosent av de samlede klimagassutslippene (figur 8.2). Utslippene er hovedsakelig metan (CH₄) og lystgass (N₂O), som står for omtrent hver sin halvpart, med drøye 2 millioner tonn. Utslipp av metan kommer hovedsakelig fra fordøyelsesprosesser hos drøvtyggere og fra gjødsellagre, mens utslipp av lystgass stammer fra omdanning av nitrogen i jord og gjødsel. Utslippene har vært relativt stabile siden 1990, se tabell 8.1. Beregningsmetodikken for jordbrukets utslipp av klimagasser er beheftet med stor usikkerhet, spesielt for lystgass.

I tillegg til dette kommer utslipp fra oppvarming av bygninger og fra drivstoff til maskiner som er behandlet under henholdsvis kapittel 7.2 om bygg og kapittel 6.3 om landtransport i denne meldingen. Videre kommer altså utslipp av om lag 2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter fra oppdyrking av myr som inngår som en del av areal- og arealbruksendringer, og som ikke var inkludert under målsettingen fra den forrige klimameldingen. Disse utslippene er ikke med i dagens utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen, men Norge rapporterer disse utslippene til FNs klimakonvensjon.

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå, 2012/miljøstatus.no

8.3.2 Eksisterende virkemidler og internasjonale rammebetingelser

Fra 2013 vil over 80 prosent av klimagassutslippene i Norge stå overfor en karbonpris. Jordbrukets utslipp av metan, lystgass og CO₂ fra jordbruksjord er ikke med i kvotesystemet, og det er heller ikke pålagt CO₂-avgift på disse utslippene. Dette kommer i hovedsak av at det er vanskelig å måle disse utslippene, og at det er mange små foretak som gjør det utfordrende å innlemme det i et kvotemarked.

Det er likevel innført virkemidler som påvirker utslippene av klimagasser. Eksisterende virkemidler i jordbruket består av både juridiske, økonomiske og informasjonsvirkemidler. Landbruks- og matdepartementet avsatte 37 millioner kroner til klimarettet forskningsaktivitet i jordbrukssektoren i 2011. Økonomiske støtteordninger over Jordbruksavtalen er det viktigste økonomiske virkemiddelet i jordbrukssektoren. De økonomiske overføringene har stor betydning for produksjonsvolum, produksjonsfordeling og struktur i næringen.

I jordbruksoppgjøret i 2007 ble det etablert et femårig utviklingsprogram for klimatiltak. Den økonomiske rammen er nå på 6 millioner kroner per år. Hovedmålet for utviklingsprogrammet er å øke kompetansen om utslipp av klimagasser fra jordbruket og jordbrukspolitikkens innvirkning på utslippene. Programmet skal også legge til rette for gjennomføring og synliggjøring av effektive tiltak for utslippsreduksjoner.

Pilotforsøk for å teste ut effekter og kostnader ved bruk av mer avansert spredeutstyr for husdyrgjødsel er et annet eksempel på tiltak som pågår. Det vil kunne bidra til å redusere tapet av nitrogen fra husdyrgjødsla, og dermed redusere den totale bruken av nitrogen i næringen. Videre er det over de regionale miljøprogrammene (ett per fylke) tilskudd til endret jordarbeiding. Denne ordningen har som hovedformål å redusere erosjon til vassdrag, men reduserer i tillegg tapet av karbon fra jordbruksjord.

Landbruks- og matdepartementet har også klimarelaterte investeringsordninger. På jordbruksavtalen er det et bioenergiprogram som skal stimulere bønder og skogeiere til å produsere, bruke og levere bioenergi. Programmet forvaltes av Innovasjon Norge. Gjennom programmet kan det gis investeringsstøtte til anlegg bygd for varmesalg, gårdsvarmeanlegg, veksthus og biogass. Bioenergiprogrammet vil med utbyggingene i 2011 ha en total produksjon av energi/varme på om lag 210 GWh.

Enovas støtteordninger kan også gå til prosjekter i landbruket, og det kan her søkes om investeringsstøtte til lokale energisentraler eller industrielle anlegg for produksjon av biogass. Prosjekter som dekkes av bioenergiprogrammet til Innovasjon Norge kan ikke støttes gjennom Enovas program for biogass. Så langt er erfaringen med de aktuelle ordningene i Innovasjon Norge og Enova at de ikke gir tilstrekkelig lønnsomhet til å utløse bygging av anlegg i stor skala.

Jordbruket er ikke en del av EØS-avtalen. Men implementering av EØS-regelverk og forpliktelser til internasjonale konvensjoner kan likevel ha implikasjoner for jordbruket, direkte eller indirekte. Norsk landbrukspolitikk må tilpasse seg regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og dette påvirker blant annet grensene for total handelsvridende jordbruksstøtte og størrelsen på grensevernet. Det forhandles om en ny WTO-avtale for handel med jordbruksvarer.

Forskrift om gjødselvarer med videre av organisk opphav er for tiden under revisjon. Å tilpasse regelverket bedre til klimautfordringene vil være ett av målene med denne revisjonen. Det er spesielt nitrogenstrømmen og dermed lystgass som vurderes i en klimasammenheng.

Kilde: Foto: Orsolya Haarberg/Samfoto/NTB scanpix

8.4 Produksjon og bruk av biogass

8.4.1 Innledning

Biogassproduksjon basert på gjødsel, avløpsslam og ulike typer avfall har et vesentlig potensial for å redusere utslipp av klimagasser. Klimakur utredet to ulike ambisjonsnivåer for biogasstiltak. Det laveste ambisjonsnivået som Klimakur 2020 utredet (trinn 1) reduserer utslippene i verdikjeden med 400 000 tonn, knapt én prosent av de samlede norske utslippene. Nær halvparten av denne reduksjonen kommer fra reduserte utslipp fra husdyrgjødsel i jordbruket, mens resten skyldes at biogass erstatter fossil energi og dermed kan bidra til reduserte utslipp fra for eksempel transport eller fra oppvarming av bygninger. Samtidig er ikke biogass bare et klimatiltak, siden tiltaket har en lang rekke andre fordeler i tillegg til klimaeffektene. Det kan være fornuftig å ta vare på energiressursene som ligger i avfall og i husdyrgjødsel. Ved å bruke matavfall og husdyrgjødsel til energiproduksjon, unngår man miljøutfordringer som er knyttet til annen energiproduksjon. Ifølge Østfoldforskning er det i et klimagassutslippsperspektiv om lag ti ganger bedre å forebygge matavfallet enn å bruke det til energiproduksjon, men matavfallet som uansett oppstår kan utnyttes til biogassproduksjon.

Hvis biogass videreforedles til drivstofformål, kan den i tillegg til å være et klimatiltak bidra til å redusere andre miljøproblemer som lokal luftforurensning og støy. Økt produksjon av biogass vil mest sannsynlig ikke være i konflikt med naturmangfold eller andre viktige miljøverdier, jf. utredning fra Direktoratet for naturforvaltning. Selve produksjonen av gassen fører ikke til negative virkninger på naturmiljøet, i motsetning til de fleste andre typer ny utbygging av energiproduksjon.

Ved biogassproduksjon er det to hovedprodukter. I tillegg til selve gassen produseres også en biogjødsel (biorest). Biogjødsel har en fordeling av næringsstoffer som ligner på mineralgjødsel og kan redusere behovet for mineralgjødsel og dermed utslippene fra produksjon av denne. I tiltaket som er drøftet her inngår først og fremst husdyrgjødsel og våtorganisk avfall. Hvis det inngår avløpsslam i biogassproduksjonen, kan man få høye verdier av tungmetaller som i så fall kan gjøre den uegnet som gjødsel på landbruksjord. Hvilket innhold av tungmetaller som kan aksepteres i gjødsel, er regulert gjennom gjødselvareforskriften. For å unngå spredning av plante- og dyresykdommer ved bruk av biogjødsel er det også viktig at det gjennomføres analyser av biogjødselen i forhold til dette, og ikke bare med hensyn til næringsinnhold og tungmetaller. I en deklarert biogjødsel vil innhold av næringsstoffer være kjent. Dette gjør det enklere for bonden å dosere gjødselmengden riktig sammenlignet med dagens håndtering av husdyrgjødsel.

Det er et tilleggspoeng ved biogjødsel at den kan bidra til bedre anvendelse av fosfor i gjødsla slik at behovet for fosfor fra mineralgjødsel blir mindre. Fosfor er en ressurs med begrensete lagre. Teknologi som holder fosfor innenfor kretsløpet vil dermed være positivt. Bruk av biogjødsel kan også bidra til redusert næringsstoffavrenning til vassdragene gjennom bedre dosering av organisk gjødsel. Landbruket er ifølge karakteriseringen av vannressursene i Norge den tredje største påvirkeren av vassdragene, og en mer presis bruk av organisk gjødsel kan redusere jordbrukets påvirkning i vassdrag i områder med mye husdyrgjødsel.

Biogass kan produseres fra blant annet husdyrgjødsel, matavfall, avfall fra fiskeoppdrett og annen næringsmiddelindustri og fra avløpsslam. Denne type biogassproduksjon har et betydelig potensial til å redusere utslipp av klimagasser. Bruk av biogjødsel til gjødslingsformål forutsetter risikovurderinger av produktene med hensyn til mattrygghet og dyre- og plantehelse.

I St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringer – Landbruket en del av løsningen, heter det at regjeringen mener at det bør være et mål at 30 prosent av husdyrgjødsla går til biogassproduksjon innen 2020. Dette var ikke ferdig kostnadsberegnet. Klimakur 2020 viste at biogasstiltak har relativt høye kostnader i produksjon og distribusjon. Dette har bidratt til at utbyggingen av biogassanlegg, og særlig dem basert på husdyrgjødsel, har vært begrenset. Det er heller ikke noen pris på utslipp fra sektoren som gjør at det lønner seg for bonden å redusere utslippene. Kostnaden ved å behandle 30 prosent av all husdyrgjødsel i sambehandlingsanlegg er beregnet til 1200–1300 kroner per tonn CO₂-ekvivalenter. Kostnadene ved enkeltanlegg vil imidlertid variere ut fra husdyrtetthet, transportavstander med videre. Eksempelvis vil to store biogassanlegg i Rogaland kunne redusere utslippene med 54 000 tonn, til en kostnad på 700 kroner per tonn CO₂-ekvivalenter.

8.4.2 Dagens virkemiddelbruk

Produksjon av biogass støttes i dag gjennom Enova (store anlegg) og Innovasjon Norge (små gårdsbaserte anlegg). Enovas ordning er en midlertidig ordning. Totalt sett er det etablert om lag 35 biogassanlegg i Norge som årlig leverer i underkant av 200 GWh. Ingen av anleggene ville trolig vært lønnsomme uten støtte fra Innovasjon Norge eller Enova, og alle anleggene har mottatt støtte. Av disse er 23 anlegg basert på avløpsslam, fem for matavfall, ett for sambehandling av avløpsslam og matavfall og fem mindre anlegg for husdyrgjødsel med sambehandling med avfall. Flere større anlegg basert på våtorganisk avfall er under bygging eller prosjektering. Det er per i dag et fåtall større anlegg for husdyrgjødsel eller sambehandling av husdyrgjødsel og avfall under planlegging. Enova bevilget 142 millioner kroner i tilsagn til biogassproduksjon i 2011, som er viktige bidrag for å øke biogassproduksjonen i Norge. Likevel har dagens støtte ikke vært tilstrekkelig for å gi god nok lønnsomhet i slike prosjekter. I dag brukes den produserte gassen hovedsakelig til varme- og kraftproduksjon. Noe benyttes også til bussdrift i noen av de største byene, mens det også går en del gass til eksport.

I perioden 2009–2011 har Transnova støttet biogassprosjekter i transport med nær 25 millioner kroner. Biogass er fritatt fra veibruksavgift, betaler ikke CO₂-avgift og teller med i omsetningskravet på 3,5 prosent biodrivstoff til veitrafikk.

8.4.3 Potensial for større produksjon av biogass

Økt produksjon og bruk av biogass er utredet i Klimakur 2020-utredningen. I tillegg har Klima- og forurensningsdirektoratet utarbeidet en egen rapport som ser på kostnader og utslippsreduksjoner i hele verdikjeden for sambehandling av husdyrgjødsel og avfall, samt fått fram bedre kostnadsdata for anvendelse av biogass til ulike formål. Det såkalte trinn 1-tiltaket fra Klimakur 2020 innebærer at 30 prosent av husdyrgjødsla brukes til biogassproduksjon i kombinasjon med 200 000 tonn avfall. Sambehandlingsanlegg som sikrer at en betydelig andel av husdyrgjødsla brukes til produksjon av biogass gir større utslippsreduksjoner per krone enn biogassanlegg basert på avfall eller husdyrgjødsel alene. Dette skyldes at man får en større tallmessig reduksjon i de norske klimagassutslippene ved å produsere biogass fra husdyrgjødsel enn avfall. Dette kommer av at under den eksisterende lagringen av husdyrgjødsel dannes de potente klimagassene metan og lystgass og omfanget av denne lagringen – og dermed utslippene – reduseres ved produksjon av biogass. Tidligere oppsto tilsvarende utslipp av metan også ved avfallsdeponering, men slik deponering ble forbudt for flere år siden og det ble investert i blant annet komposteringsanlegg eller forbrenning som reduserte utslippene. Klimakur 2020 viser videre at større sambehandlingsanlegg for husdyrgjødsel og våtorganisk avfall er det mest kostnadseffektive biogasstiltaket for å redusere klimagassutslipp gjennom verdikjeden. Dette skyldes at større anlegg har lavere investerings- og driftskostnader per produserte enhet. Sambehandling av husdyrgjødsel og avfall gir et større ressursgrunnlag innenfor en gitt region. I tillegg kan sambehandling av husdyrgjødsel og andre organiske restprodukter gi større utbytte av biogass enn når råstoffene behandles hver for seg.

For kostnadene på brukssiden, har energiprisen betydning. Ved siden av å utløse de tiltakene som er minst kostbare i produksjonen, er det derfor ønskelig å kunne produsere biogass til lavest mulig energikostnad. Biogassproduksjon basert på avløpsslam er i Klimakur 2020 vurdert å ha en energikostnad nær null ut fra at produksjonen ikke koster mer enn alternative behandlingsmåter for slammet. I en utredning fra Mepex, utført for Klima- og forurensningsdirektoratet i 2008, ble det beregnet et potensial for å øke biogassproduksjonen fra avløpsslam med 150 GWh drivstoff per år. Også ved deponier som har krav om oppsamling av metangass, er det mulig å produsere biogass til en lav ekstrakostnad. Deponigass utgjør imidlertid små mengder. Produksjon av biogass fra våtorganisk avfall er i Klimakur 2020 beregnet å ha en energikostnad på 0,48 kroner/kWh. I utredningen fra Mepex, som referert til ovenfor, ble potensialet for økt utnyttelse av våtorganisk avfall estimert til 700 000 tonn avfall, tilsvarende 630 GWh biogass som drivstoff per år. De mest kostnadseffektive løsningene er ofte produksjon av biogass basert på våtorganisk avfall, avløpsslam og deponigass. Det oppnås større utslippsreduksjoner på produksjonssiden hvis det legges til rette for produksjon som i tillegg er basert på husdyrgjødsel. Jo mer avfall som benyttes i kombinasjon med husdyrgjødsel, desto lavere vil kostnadene ved utnyttelse av husdyrgjødsel i biogassproduksjon være. På en annen side kan bruk av slam medføre at biogjødselen ikke kan brukes som gjødsel i jordbruket.

8.4.4 Bruk av biogass

Biogass kan anvendes på ulike måter, herunder oppvarming av bygg, til transport og i industrien. For tunge kjøretøy særlig i langtransport, har utvikling av hybride og elektriske løsninger kommet relativt kort. Derfor er det få alternativer på kort til mellomlang sikt annet enn overgang til biodrivstoff. For disse kjøretøyene er biogass et svært godt alternativ, også teknisk sett. Kostnadene per tonn CO₂ redusert er noe større ved å bruke biogass til transport enn ved å bruke gassen for eksempel til oppvarming i bygg. For oppvarming av bygg, finnes det imidlertid mange tiltak som har bedre kostnadseffektivitet enn overgang til biogass (se kapittel 7 om bygg og fjernvarme). Teknisk sett er biogass et svært godt alternativ for tyngre dieselkjøretøy, og gir tilnærmet samme energieffektivitet brukt i transport som brukt i oppvarming. Biogass fra avfall, slam og gjødsel er den typen biodrivstoff med minst risiko for negative miljøeffekter, og gir en vesentlig bedre energieffektivitet og arealeffektivitet enn flytende biodrivstoff. Man får også en samfunnsmessig gevinst ved betydelig reduserte partikkelutslipp ved overgang fra diesel til biogass i tettbygde strøk. Den svenske energimyndigheten konkluderte i sin biogasstrategi fra 2010 at minskede partikkelutslipp tilsier at det burde prioriteres å bruke biogass i tunge kjøretøy i tettsteder. I kost-/nyttevurderingene av biogass er det grunn til å tro at kostnadene knyttet til helseeffekten av de aller minste partiklene kan være undervurdert. Overgang fra diesel til biogass kan derfor gi større positive helseeffekter enn tidligere antatt. Biogasskjøretøy støyer dessuten mindre enn dieselkjøretøy, noe som vil være en fordel for de som bor langs trafikkerte veier.

Det vil være en begrenset energimengde som kan hentes ut fra norske restprodukter til biogassproduksjon. Det er derfor hensiktsmessig i første omgang å utnytte biogass til drift av flåtekjøretøy som krever lite ny infrastruktur.

Kilde: Foto: Ruter

8.4.5 Kostnader

Kostnadene ved etablering og drift av biogassanlegg varierer fra anlegg til anlegg avhengig av blant annet husdyrtetthet, om det er separatanlegg eller sambehandlingsanlegg, transportavstand, om gassen skal videreforedles til drivstoffkvalitet med videre. Kostnadene vil stige med økende samlet ambisjonsnivå. Kostnaden ved å utløse hele tiltaket fra St.meld. nr. 39 (2008–2009) på 30 prosent av all husdyrgjødsel er beregnet til 1200–1300 kroner per tonn CO₂-ekvivalenter. Kostnadene ved enkeltanlegg vil imidlertid kunne være langt lavere. To store biogassanlegg i Rogaland vil eksempelvis kunne stå for halvparten av energileveransene fra dette tiltaket og alene redusere utslippene med 54 000 tonn, og altså til en kostnad på 700 kroner per tonn CO₂-ekvivalenter. Da er imidlertid ikke kostnaden ved håndtering av biogjødsel tatt med.

Boks 8.6 Biogassanlegget på Tomb

Det ble åpnet et biogassanlegg på Tomb landbruksskole i Østfold i 2010 som viser at det går an å bygge et velfungerende biogassanlegg med tilfredsstillende økonomi. Tomb ønsket å investere i nytt energisystem for å varme opp driftsbygning og internat, og valget sto mellom flis, jordvarme og biogass. Tomb sier selv at biogass ble valgt fordi det var den billigste løsningen. I tillegg kommer ønsket om å redusere egne utslipp. Anlegget er relativt lite og skal produsere 500–600 000 kWh energi i året og hadde en totalkostnad på 3,2 millioner kroner. Støtten fra Innovasjon Norge til dette demonstrasjonsanlegget var 40 prosent av anleggskostnadene. Behovet for personell er begrenset, noe som holder driftskostnadene nede. Anlegget er anslått til å redusere klimagassutslippene med 180 tonn CO₂-ekvivalenter årlig. Biogassanlegget er et sambehandlingsanlegg og kombinerer 2000 kubikkmeter husdyrgjødsel (kumøkk) med om lag 500 tonn matavfall. Den produserte gassen brennes lokalt og produserer varmtvann som distribueres i et nærvarmeanlegg til undervisningsbygg og internat på skolen.

Kilde: Foto: Per Fjeldal

Det planlegges i dag flere større biogassanlegg basert på avfall og noen mindre anlegg basert på husdyrgjødsel, men det er usikkert hvor mye som vil bli realisert med dagens rammebetingelser. Anleggene for husdyrgjødsel som er under planlegging, vil bare benytte seg av marginale deler av tilgjengelig husdyrgjødsel. Dette til tross for at den største klimagevinsten i produksjonsleddet ligger på gjødselsiden. Barrierer for økt produksjon av biogass kan være at dagens gjødselhåndtering er den billigste for bonden, at det ikke er krav til alternativ håndtering samt at det ikke en noen pris på utslipp fra sektoren som gjør at det lønner seg å redusere utslippene. Videre konkurrerer biogass mot energivarer som har en etablert og nedskrevet infrastruktur for distribusjon og bruk, og det er betydelige etableringskostnader langs verdikjeden.

Noe av utfordringen med å utløse biogasstiltak er at flere samfunnssektorer må jobbe tett sammen. For å utløse de største utslippsreduksjonene på produksjonssiden, bør biogassanlegget basere seg på husdyrgjødsel, mens kostnadene isolert sett blir lavest hvis biogass produseres fra avfall og avløpsslam, som har lavest produksjonskostnad for energien. Brukerne av gassen vil ofte være utenfor både avfallsbransjen og jordbruket, for eksempel transportsektoren eller energibransjen. Slik virkemidlene er innrettet i dag, er det ikke lønnsomhet i å starte biogassproduksjon.

8.5 Avfall

8.5.1 Bakgrunn

Avfallshåndtering omfatter innsamling, transport, sortering og behandling av avfall. Behandlingsløsningene blir ofte grovt inndelt i sluttbehandling, energiutnyttelse og materialgjenvinning. Alle disse aktivitetene kan medføre utslipp av klimagasser. I klimagassregnskapet er disse utslippene fordelt på en rekke ulike sektorer. En samlet gjennomgang av avfallssektorens ulike miljøeffekter vil bli gitt i regjeringens kommende stortingsmelding om avfallspolitikken.

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå, 2012/miljøstatus.no

I klimagassregnskapet inkluderer avfallssektoren kun utslipp fra avfallsdeponier og fra avløp og avløpsrensing. Disse utslippene var i 2010 på ca. 1,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Utslippene fra avfall i 2020 anslås til 0,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, med en videreføring av dagens virkemidler. I 2030 anslås utslippene til 0,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Anslaget er basert på framskrivinger fra Nasjonalbudsjettet 2011 med enkelte justeringer, jf. kapittel 4.4.

Utslipp fra avfallsdeponering skyldes at det under nedbrytingen av organisk materiale på deponiene, dannes deponigass. Gassen inneholder om lag 60 prosent metan og 40 prosent karbondioksid. Utslippene fra avfallsdeponering var i 2010 på ca. 1,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. I 1990 var utslippene på ca. 1,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter og utslippene er blitt gradvis reduserte siden slutten av 1990-tallet. Nedgangen skyldes at det deponeres mindre nedbrytbart avfall og at det er etablert anlegg for oppsamling av deponigass ved mange deponier.

I klimagassregnskapet er utslipp fra avfallsforbrenning ført under de sektorene hvor avfallet forbrennes, hovedsakelig fjernvarmeproduksjon (energiproduksjon). Utslipp fra fjernvarmeproduksjon er beskrevet i kapittel 7.3. Det er utslipp fra materialer med fossilt opphav, som plast, som inngår i klimagassregnskapet. Utslipp fra biologisk nedbrytbart materiale, som papir, tre og våtorganisk avfall, anses som CO₂-nøytrale. Siden 1990 har utslippene økt. Økende utslipp fra avfallsforbrenning skyldes blant annet at de totale avfallsmengdene øker, og at en større andel av avfallet går til forbrenning.

Håndteringen av avfall påvirker også utslipp av klimagasser utover de direkte utslippene fra deponering og forbrenning av avfall. Gjenvinning medfører normalt mindre energibruk og lavere klimagassutslipp enn uttak og bearbeiding av nye råvarer. Dette er blant annet vist i «Klimaregnskap for avfallshåndtering» utført av Østfoldforskning i 2009. Dersom gjenvinning erstatter produksjon basert på nye materialer, kan det derfor være med på å redusere utslippene fra råvareuttak og industri, både nasjonalt og internasjonalt. Utnyttelse av avfall til biogassproduksjon er omtalt i kapittel 8.4.

8.5.2 Dagens virkemidler

I 2009 ble det innført forbud mot deponering av nedbrytbart avfall. Forbudet omfatter blant annet papir, tre, våtorganisk avfall og slam, og innebærer i praksis at blandet avfall fra husholdninger og tjenesteytende næringer ikke kan deponeres. Etter deponiforbudet vil det i liten grad bli tilført nytt nedbrytbart materiale til deponiene, og framtidige klimagassutslipp vil i hovedsak skyldes avfall som allerede er deponert.

Avfallsforskriften gir mulighet til å gi midlertidige dispensasjoner fra deponiforbudet. Avfall som leveres til deponi med dispensasjon fra deponiforbudet, er belagt med deponiavgift på 470 kroner per tonn. Avfall som ikke omfattes av deponiforbudet er belagt med deponiavgift på 284 kroner per tonn avfall som deponeres.

I avfallsforskriften stilles det krav om at deponigass skal samles opp ved alle deponier som mottar biologisk nedbrytbart avfall. Gassen kan energiutnyttes eller fakles.

Utslipp fra forbrenning av avfall er i de fleste tilfeller unntatt fra kvoteplikt selv om virksomhetene som forbrenner avfallet omfattes av kvotesystemet. Enkelte industrivirksomheter svarer imidlertid kvoter for utslipp fra avfallsforbrenning. Tidligere var avfallsforbrenning belagt med sluttbehandlingsavgift, blant annet begrunnet i klimagassutslippene. Avgiften ble fjernet fra 1. oktober 2010 med bakgrunn i vanskelige konkurransevilkår for forbrenningsanleggene.

Andre virkemidler i avfallspolitikken, som avfallsforskriftens krav til håndtering av ulike typer avfall og produsentansvarsordninger for utvalgte avfallsfraksjoner, kan også påvirke klimagassutslippene ved at de stimulerer til gjenvinning. Enova har programmer som fremmer økt utnyttelse av avfall som energikilde i fjernvarmeproduksjon og produksjon av biogass.