Del 1
Norge på nett

2 Digital deltakelse for alle

Stadig mer av samfunnet baserer seg på at folk er på nett. Er du ikke på nett, vil du derfor i mange sammenhenger oppleve at du er utenfor samfunnet. De fleste nordmenn tar del i det digitale samfunnslivet og bruker internett jevnlig. Det er en fordel både for den enkelte og for samfunnet i sin helhet. Samtidig er det noen som av ulike årsaker ikke er på nett. Regjeringen vil bidra til at alle som ønsker å bruke internett, har muligheten til det. Denne meldingen signaliserer derfor klare mål om digital deltakelse for alle.

Bred digital deltakelse er ikke bare viktig for den enkelte. Det er også et viktig konkurransefortrinn. Når en stor andel er på nett, betyr det også at markedet for digitale tilbud kan vokse. Med andre ord vil det gjøre at Norge blir et attraktivt land for digitale varer og tjenester. I tillegg kan Norge være tidlig ute med å tilby digitale varer og tjenester som ville vært ulønnsomme å tilby i andre land med lavere digital deltakelse. En aktiv politikk for digital deltakelse er derfor et viktig virkemiddel for at IKT kan bidra til verdiskaping og vekst i samfunnet. Sammenlikner vi oss med andre land, har Norge høy digital deltakelse, og vi har gode forutsetninger for å utvikle dette fortrinnet videre.

Regjeringens mål for digital deltakelse er:

• Alle som ønsker det, kan bruke digitale verktøy og tjenester.

• Det skal legges til rette for gode og relevante opplæringstilbud som er tilpasset aktuelle målgrupper.

• I løpet av fem år skal antallet som ikke er på nett være halvert fra 270 000 til 135 000.

• Utdanningssystemet skal gi den enkelte gode forutsetninger til å videreutvikle sin digitale kompetanse i takt med den teknologiske utviklingen.

• Ansatte skal kunne bruke digitale verktøy og utvikle digital kompetanse i arbeidslivet.

• Befolkningen skal ha tilstrekkelig kompetanse til å bruke internett på en sikker og trygg måte.

2.1 Befolkningens bruk av IKT

Sammen med Island har Norge den befolkningen i Europa som bruker internett oftest. Norge skårer også høyest (sammen med Island) når det gjelder andel av befolkningen med internett- og datakompetanse.1 Hele 86 prosent av den norske befolkningen bruker nettet hver dag.2 Over 90 prosent bruker internett minst én gang i uka. Til sammenligning bruker 68 prosent av EUs befolkning internett hver uke, men her er det selvsagt store variasjoner mellom de ulike landene.

Ifølge Statistisk sentralbyrå har 93 prosent av norske husholdninger tilgang3 til internett i hjemmet.4 I 2003 var tilsvarende tall 55 prosent. For EU samlet (27 land) har 73 prosent av husholdningene tilgang til internett i hjemmet (2011). Tilsvarende tall var 41 prosent i 2004.

Kilde: Eurostat – Information society statistics

Norge er i Europa- og verdenstoppen i bruk av internett på en rekke ulike områder. For eksempel bruker 86 prosent nettbank, mot inntil 80 prosent i de andre nordiske landene og 37 prosent i EU totalt. Andre områder hvor nordmenn er aktive, er kjøp av varer eller tjenester over internett, kontakt med offentlige myndigheter og deltakelse i sosiale nettverk.

Kilde: SSB – IKT i husholdningene, 2. kvartal 2012

E-post og informasjonssøk om varer og tjenester er det vi bruker mest. Ni av ti gjør dette. Nesten like mange leser nettaviser, og stadig flere bruker også nettet til å høre på radio eller se på TV.5 63 prosent har brukt sosiale nettsamfunn. Her er det stor spredning blant aldersgruppene: Ni av ti personer under 35 år har brukt nettsamfunn, mens bare 20 prosent av de mellom 65 og 74 år har gjort det samme.6

Måten vi lever på endres. Unge mellom 16 og 24 år bruker 1 time og 20 minutter av fritiden daglig på dataspill og annen databruk, og en halv time på sosialt samvær med venner.7 Fra 1980 til 2010 har tiden unge bruker på sosialt samvær i løpet av en dag blitt redusert med én time. Det fysiske sosiale samværet blir altså delvis erstattet av sosialt samvær via mobiltelefoner, nettbrett og datamaskiner.

2.1.1 De som ikke er på nett

Om lag 3 500 000 nordmenn mellom 16 og 79 år er på internett. Det utgjør 93 prosent. Totalt er det omtrent 270 000 personer mellom 16 og 79 år som ikke har brukt internett siste tre måneder. Regjeringen vil halvere dette antallet i løpet av de neste fem årene. Gjennom bevissthet om befolkningens digitale kompetanse og god kunnskap om utviklingen, kan myndighetene føre en politikk som sikrer at alle som ønsker det, deltar på best mulig måte.

Digital deltakelse måles på en lang rekke måter. Figur 2.4 viser hvor mange som har vært på internett i løpet av de siste tre månedene. Dette er et mål som det er enkelt å få nokså nøyaktige svar på i spørreundersøkelser. Samtidig viser figuren kun digital deltakelse på et lavt nivå. Den skiller heller ikke mellom de som bare har vært på internett noen få ganger og de som har vært på internett daglig i løpet av perioden.

Kilde: SSB – IKT i husholdningene, 2. kvartal 2012

Statistikken viser at det er systematiske forskjeller mellom ulike grupper når det gjelder hvor stor andel som er på nett.

Alder

Alder er den viktigste forklaringsfaktoren for digital deltakelse. For de mellom 16 og 54 år har omtrent alle, 99 prosent, brukt internett de siste tre månedene. For «60-åringene» (55–64 år) er andelen også veldig høy og ligger på 93 prosent. For «70-åringene» (65–74 år) har 69 prosent vært på nett. Det er altså et klart flertall av 70-åringene, men langt fra alle. Det er først i gruppen over 75 år (75–79) at nettbrukerne er i mindretall. I denne gruppen er andelen 47 prosent. I tillegg har vi gruppen eldre over 79 år, som ikke fanges opp av den offisielle statistikken. Her er også internettbrukerne i mindretall.

Over tid vil de forskjellene vi ser i dag gradvis bli mindre. Dette er fordi det er sannsynlig at de som er blitt vant til å bruke internett tar med seg sine vaner når de blir eldre.

Utdanning

Utdanningsnivå og nettbruk henger sammen. Av de med høyere utdanning har 99 prosent vært på nettet nylig. For de som kun har ungdomsskoleutdanning, er andelen noe lavere, 86 prosent.

Kilde: SSB – IKT i husholdningene, 2. kvartal 2012

Arbeidssituasjon

Nær sagt alle som er i arbeid eller studerer, har vært på internett de siste tre månedene. Andelen er henholdsvis 98 og 100 prosent. Pensjonister og trygdede bruker internett langt mindre hyppig.

For de utenfor arbeidslivet i aldersgruppen under 55 år har 4,8 prosent ikke vært på nett de siste tre månedene. Til sammenlikning er andelen som ikke har vært på nett de siste tre månedene under 1 prosent for de som er i arbeid eller studier.

Kilde: SSB – IKT i husholdningene, 2. kvartal 2012

Kjønn

Det er ikke markerte forskjeller på bruk av internett mellom kjønnene, men likevel en tendens til at det er lavere internettbruk for kvinner enn for menn i gruppene som er utenfor arbeidslivet.

Kilde: SSB – IKT i husholdningene, 2. kvartal 2012

Inntekt og barn

98 prosent av husholdningene i Norge med bruttoinntekt over 600 000 kroner har tilgang til internett. For husholdninger med bruttoinntekt under 200 000 kroner er tallet 82 prosent. 100 prosent av husholdningene med barn har tilgang til internett, mens det samme gjelder ni av ti husholdninger uten barn. Det er her sammenheng mellom flere forklaringsfaktorer. For eksempel vil husholdninger med høy inntekt stort sett være i arbeid, og voksne i barnehusholdninger vil stort sett være yngre voksne.8

Oversikt over ulikheter

Regjeringen ønsker digital deltakelse for alle. For å nå målet, må vi ha god kunnskap om situasjonen i dag. Statistikken på digital deltakelse viser noen helt klare tendenser. Innenfor store grupper er det svært få som ikke bruker internett:

• Nær sagt alle som er i arbeid eller studier bruker internett.

• Nær sagt alle med høyere utdanning bruker internett.

• Nær sagt alle under 55 år bruker internett.

Totalt sett er det nesten 270 000 personer mellom 16 og 79 år som ikke har brukt internett de siste tre månedene. Av disse er

• 27 000 under 55 år

• 38 000 mellom 55 og 64 år

• 67 000 menn over 65 år

• 132 000 kvinner over 65 år

Tre firedeler, omtrent 200 000, av de som ikke har brukt internett de siste tre månedene er altså over 65 år. De øvrige er stort sett utenfor arbeidslivet. Hvis man ikke er under utdanning eller i arbeid, er det lett å falle utenfor og ha et dårligere utgangspunkt for deltakelse i samfunnslivet. Da vil muligheten for å utvikle digital kompetanse også være dårligere. Digitale skiller henger altså nært sammen med sosiale faktorer. Det er behov for mer kunnskap om hvilke forhold som kjennetegner de gruppene som ikke er på nett.

2.2 Digital kompetanse

Oversikten over bruk av internett siste tre måneder avdekker bare den aller mest grunnleggende bruken. Å være på nett en gang eller flere i løpet av de siste tre måneder sier imidlertid lite om den faktiske digitale kompetansen. Digital kompetanse er et videre begrep. Regjeringens politikk for digital kompetanse skal ikke bare bidra til at folk kommer seg på nett, men også bidra til at de blir kompetente brukere.

Digital kompetanse er evnen til å forholde seg til og bruke digitale verktøy og medier på en trygg, kritisk og kreativ måte. Digital kompetanse handler både om kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Det dreier seg om å kunne utføre praktiske oppgaver, kommunisere, innhente eller behandle informasjon. Digital dømmekraft, slik som personvern, kildekritikk og informasjonssikkerhet, er også en viktig del av den digitale kompetansen.

Digitale tjenester brukes i ulik grad og på ulik måte, avhengig av livssituasjon. Hvor avansert digital kompetanse den enkelte har, er også avhengig av hvilke behov og hvilket utgangspunkt man har. Den enkelte skal ikke behøve å ha spesielt høy kompetanse for å bruke de mest sentrale og nyttige nettjenestene, verken fra det offentlige eller private leverandører. Samtidig bør norske nettbrukere ha gode nok kunnskaper og forutsetninger til å bruke digitale tjenester på en kreativ, trygg og innovativ måte. Kompetansen er heller ikke statisk, men må endre seg i takt med den teknologiske utviklingen. EU har trukket frem digital kompetanse som en av åtte ferdigheter som er sentrale for livslang læring.9

Digitale produkter og tjenester endres raskt, og det kan være krevende å holde seg oppdatert og følge utviklingen. Det kommer stadig mer avansert utstyr. For mange kan det fremstå som vanskelig å henge med i svingene – for andre er denne utviklingen en økt motivasjon for å komme på nett.

2.2.1 Digital dømmekraft og trygghet

Tidligere tenkte man på trusler på internett primært i form av «hackere», eller datakriminelle som skaffet seg ulovlig tilgang til systemer hos virksomheter gjennom å knekke passord og adgangskontroller. I dag er det stadig mer vanlig at brukere blir lurt til å laste ned skadelig programvare, eller til å gi fra seg personlige opplysninger som kan bli brukt til svindel. Anti-virusprogrammer og brannmurer kan hjelpe noe mot slike hendelser, men det blir stadig viktigere at brukeren selv kan vurdere hvilke nettsteder og avsendere som er til å stole på. Dette krever både kjennskap til hvilke trusler som finnes, og forutsetninger til å skille mellom ekte og falske henvendelser og nettsider. Det å kunne ferdes på nett på en trygg måte omtales ofte som digital dømmekraft.

Digital dømmekraft handler i tillegg om kunnskap og evne til å reflektere over hvilken informasjon man kan legge ut på nett om seg selv og andre, hvordan man skal forholde seg til opphavsrettsbeskyttet materiale og hvordan man ytrer seg på nett. Sosiale medier og nettsamfunn åpner opp for at brukerne deler private bilder og informasjon med andre. Dette kan blant annet være en utfordring for personvernet. Mange oppgir i ettertid at de angrer på innhold de har lagt ut på nett. Noen er ikke bevisste hvilke regler som gjelder, mens andre opplever at deres personlige opplysninger blir lagt ut på nettet av andre, bevisst eller ubevisst. Utviklingen innen sosiale medier tydeliggjør også problemstillinger knyttet til ytringsfrihet, sensur og medieregulering. Dette har blant annet vært tema i personvernkommisjonens og medieansvarsutvalgets utredninger.10 En bredere omtale av personvern og sikkerhet på nett er presentert i en egen melding til Stortinget.11 I tillegg er det utarbeidet en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet.12

Trygghet innebærer også trygghet mot medieinnhold som kan være skadelig for mindreårige. Barn og unge skal sikres ytrings- og informasjonsfrihet innenfor en ramme som ivaretar deres sikkerhet mot medieinnhold som kan være skadelig. Film- og videogramkontrollen, kringkastingslovens regler om beskyttelse av barn, og Norges deltakelse i EU-programmet Safer Internet er elementer i dette.

NorSIS

Norsk senter for informasjonssikring, NorSIS, skal blant annet bidra til bevisstgjøring om trusler og sårbarheter på nett og gi informasjon om konkrete tiltak. Målgruppen er primært små og mellomstore virksomheter i privat og offentlig sektor og kommuner. NorSIS skal, så langt som mulig, også imøtekomme innbyggernes behov for informasjon. Alt materiale skal derfor være åpent tilgjengelig slik at alle samfunnsgrupper får anledning til å nyttiggjøre seg informasjonen.

NorSIS er også ansvarlig for å drifte slettehjelpsordningen slettmeg.no. Formålet med tjenesten er å gi råd, veiledning og konkret bistand til dem som føler seg krenket på nett, eller som av andre grunner ønsker å få slettet, eller rettet opp, personopplysninger som er publisert på internett. Svake grupper i samfunnet, som for eksempel barn og unge, har vært prioritert. I 2011 håndterte slettmeg.no over 6100 henvendelser om uønsket innhold eller krenkelser på internett. I mange av tilfellene dreier det seg om at innbyggere trenger hjelp til å slette brukerkontorer (profiler) hos ulike nettjenester.

Medietilsynet

Barn og unges trygge mediebruk er et sektorovergripende felt. Medietilsynet har det nasjonale ansvaret for å koordinere innsatser innen dette feltet, i dialog med myndigheter, frivillig sektor og bransjeaktører. Medietilsynet har utarbeidet en tiltaksplan for barn, unge og internett.13 Planen gir en oversikt over prioriterte områder med forslag til fremtidig innsats for å sikre barn og unges trygge internettbruk. Medietilsynets Trygg bruk-senter har det operative ansvaret for gjennomføringen av tiltaksplanen.

Nettvett.no

Nettvett.no er et nettsted med informasjon, råd og veiledning om sikker bruk av internett. Informasjonen er rettet både mot forbrukere og små og mellomstore bedrifter. På Nettvett.no er det informasjon og hjelp til blant annet bruk av e-post, chat, nettbank og sosiale medier, og informasjon om spam, virus, deling av filer på internett, og beskyttelse mot angrep utenfra.

Nettvett.no er laget av Post- og teletilsynet på oppdrag fra Samferdselsdepartementet og i samarbeid med andre myndigheter, IKT-bransjen og representanter for brukerne.

2.3 Arenaer for læring

Mye av tilegnelsen av digital kompetanse skjer gjennom uformelle arenaer og privat bruk av internett. Barn og unge lærer besteforeldrene sine å bruke nettløsninger, man spør folk man kjenner når det er noe man ikke forstår eller lærer gjennom praksis. Men for å tilegne seg mer systematisk kunnskap, eller for grupper hvor uformell læring ikke er tilstrekkelig, trenger vi andre arenaer. Det er derfor viktig å legge til rette for at det er gode og relevante opplæringstilbud til de som trenger det.

2.3.1 Arenaer for læring i kommunene

Skole og barnehage

Det er viktig at skolen er i stand til å forberede elevene til et arbeids- og samfunnsliv basert på IKT. Å kunne bruke digitale verktøy er en av de fem grunnleggende ferdighetene i Læreplanverket for Kunnskapsløftet. De grunnleggende ferdighetene, inkludert bruk av digitale verktøy, er integrert i kompetansemålene i alle fag fra grunnskole til videregående opplæring. Også for barnehagene blir digitale verktøy fremhevet som en viktig kilde til lek, kommunikasjon og innhenting av kunnskap.

Lærere må ha den nødvendige kompetansen i hvordan de kan bruke IKT i undervisningen. Også i barnehagene bør det være oppmerksomhet rundt hvordan IKT brukes på en god måte i det pedagogiske arbeidet. Mange nyutdannede og erfarne lærere opplever at de ikke har god nok kompetanse i pedagogisk bruk av IKT. Kun fire av ti studenter ved den tidligere allmennlærerutdanningen oppgir å ha lært hvordan IKT kan brukes i undervisningen.14 Blant styrere og pedagogiske ledere i barnehagene oppgir rundt 45 prosent at det er stort eller svært stort behov for kompetanseheving innen temaet IKT i arbeidet i barnehagen.15 Det er positiv utvikling på alle områder når det gjelder elevenes bruk av digitale verktøy i skolen. Samtidig er det mange utfordringer, særlig knyttet til den store variasjonen skoler imellom og elever imellom.

Det er viktig at IKT i skolen bygger opp under skolen som en arena for inkludering og mangfold. Senter for IKT i utdanningen vil på ulike måter bidra til at IKT-løsninger som benyttes i skolen er tilgjengelige for alle elever i skolen på en likeverdig måte (se også kapittel 2.4.1 om universell utforming av IKT).

Kunnskapsdepartementet har i over et tiår satset på en rekke ulike tiltaksområder for å øke den digitale kompetansen i skolen. I 2010 ble dette blant annet en av hovedoppgavene for det nyetablerte Senter for IKT i utdanningen. I tillegg har det vært en storstilt satsing på videreutdanning av lærere de siste årene, med den nasjonale videreutdanningsstrategien Kompetanse for kvalitet. Skoleeier (kommune, fylkeskommune, private eiere) vurderer hvilke lærere og fag/områder de vil prioritere, før søknadene videresendes til Utdanningsdirektoratet. Det er derfor sentralt at skoleeier og skoleleder har god kjennskap til skolenes kompetansebehov. Senter for IKT i utdanningen har utviklet to verktøy, skolementor og lærementor, som blant annet bidrar til å kartlegge skolens og lærernes styrker og svakheter knyttet til pedagogisk bruk av IKT.

Senter for IKT i utdanningen har også et eget barnehageprosjekt som skal bidra til å fremme utviklingen av digital kompetanse i barnehagesektoren og barnehagelærerutdanningen. Digital kompetanse i barnehagen omfatter å integrere IKT på en relevant, sikker, og motiverende måte i barnehagens aktiviteter. Senteret har en sentral rolle som initiativtaker, koordinator og informasjonsformidler.

Senter for IKT i utdanningen initierer også forskning og kartlegginger på området. Et eksempel på dette er rapporten Små barns digitale univers som kom ut i 2012. Her finner man at små barn i stor utstrekning benytter forskjellige digitale medier og at barnehagen derfor har en viktig rolle å spille for barna også på dette området. Senteret utvikler blant annet ulike ressurser som barnehagene kan dra nytte av.

Kunnskapsdepartementet har dessuten fått utarbeidet Temahefte om IKT i barnehagen16for å øke kunnskapen om bruk av digitale verktøy i det pedagogiske arbeidet. Dette er en viktig ressurs for barnehagene og kartlegginger viser at barnehagene bruker digitale medier i ganske stor utstrekning allerede. Dette dreier seg oftest om digitale kameraer som benyttes til å dokumentere barnehagehverdagen i samspill med barna.

Opplæring for voksne

Etter opplæringsloven har voksne som trenger det, rett til grunnskoleopplæring. Det er kommunene som har ansvaret for å gi slik opplæring. Den voksne kan velge om han eller hun vil ta full grunnskoleopplæring med sikte på vitnemål eller kun opplæring i deler av fag. Vox – nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk – samarbeider med kommuner for å utvikle opplæringstilbud for voksne i grunnleggende ferdigheter. Kommunene kan blant annet få gratis veiledning om voksnes læring, opplæring i grunnleggende ferdigheter og forslag til egnede læringsarenaer, samt gratis kurs for lærere som underviser voksne.

Vi har sett at det fortsatt er mange voksne som ikke er på nett (270 000 i alderen 16–79 år). Innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika er overrepresentert i gruppen som ikke tar i bruk digitale tjenester. I denne gruppen har mange lav inntekt i husstanden, eller står helt utenfor arbeidslivet. Innvandrere er en mangfoldig gruppe som kan få tilbud om kompetanseheving gjennom ulike arenaer. Ordninger som offentlig utdanning eller kurs i regi av NAV eller arbeidsgivere er viktige også for innvandrere. En del nyankomne innvandrere har rett og/eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere, i henhold til introduksjonsloven. Den reviderte læreplanen i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, som er tatt i bruk og gjort gjeldende fra høsten 2012, fastsetter mål for digital kompetanse. Planen sier blant annet at alle deltakere skal få praktisk erfaring med bruk av digitale verktøy. Det kan bidra til å heve den digitale kompetansen i denne målgruppen.

2.3.2 Frivillige, offentlige og private organisasjoner

Ideelle organisasjoner kan spille en viktig rolle for å nå utvalgte grupper effektivt med tilbud om opplæring i digitale ferdigheter.

Eldre har tidlig pekt seg ut som en gruppe med særlig behov for opplæring og kurs i bruk av IKT. Samtidig er Norge helt i tet internasjonalt når det gjelder eldres digitale deltakelse.17 Etter hvert som stadig flere av de som blir pensjonister kommer fra arbeid hvor de har benyttet IKT, kan vi forvente en økning i andelen eldre som er aktive brukere av digitale verktøy og tjenester. Likevel er det langt igjen til deltakelsen i denne gruppen er like høy som i resten av befolkningen. Det er derfor behov for opplæring og kurs rettet mot eldre i tiden fremover.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet gir blant annet tilskudd til foreningen Seniornett Norge, slik at de kan tilby IKT-opplæring for eldre. Opplæringen skjer for eksempel på eldresentre og biblioteker. Seniornett har også utstrakt samarbeid med aktører fra privat sektor som ønsker å bidra til at flest mulig deltar digitalt slik at markeder for digitale produkter og tjenester utvides. Seniornett er medlem i studieforbundet Folkeuniversitetet.

Studieforbundene, som har vel 400 medlemsorganisasjoner, får tilskudd til opplæringsvirksomhet fra Kunnskapsdepartementet, via Vox. Flere av disse tilbyr kurs med tema digital læring, enten gjennom studieforbundet eller gjennom en av medlemsorganisasjonene. Nettskolene (fjernundervisningsinstitusjonene) gir tilbud om læring via ulike nettmedier.

Også ideelle organisasjoner bidrar til å støtte opp om befolkningens digitale deltakelse på en positiv måte. Noen har også samarbeidet med private aktører for å få det til. For eksempel har Røde Kors samarbeidet med et stort programvareselskap for å kunne tilby innvandrerkvinner i Oslo IKT-opplæring.

Kommunene kan også bidra til digital læring utenom skolen. Offentlige arenaer som bibliotek er viktige for opplæring i bruk av digitale verktøy. Prosjektet Digital kompetanseheving i biblioteket, i regi av ABM-utvikling (nå Nasjonalbiblioteket), så på muligheten til å bruke bibliotekene som læringsarena for digital kompetanse på en mer systematisk måte. Samarbeid med ulike aktører i nærmiljøet, både bedrifter og ideelle, viste seg å være viktige suksessfaktorer. Som en del av prosjektet er det utviklet et eget veiledningshefte for dataopplæring i regi av bibliotek.18

2.3.3 Arbeidslivet

Arbeidslivet krever i stadig større grad digital kompetanse, og utvikler samtidig digital kompetanse hos dem som jobber og bruker IKT til hverdags. Regjeringen ønsker at IKT skal være en vesentlig del av kompetanseutviklingen for å bidra til å få folk inn i arbeidslivet. Samtidig er det viktig at de yrkesaktive får utviklet sin digitale kompetanse på arbeidsplassen.

Tallene for internettbruk siste tre måneder viste en sterk sammenheng mellom yrkesdeltakelse og bruk. En undersøkelse fra Vox viser at det er en klar sammenheng mellom ferdighetsnivå og yrkesdeltakelse også for mer avansert IKT-kompetanse. Blant sysselsatte oppgir 80 prosent at de er erfarne IKT-brukere. Tilsvarende tall for arbeidsledige er 66 prosent.19

Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA) er en tilskuddsordning rettet mot bedrifter for at arbeidstakere kan styrke sin grunnleggende kompetanse på områdene lesing, skriving, regning og grunnleggende IKT-ferdigheter. Programmet gir delfinansiering av tiltakene og ga tilsagn til søknader for 106 millioner kroner i 2012. 24 prosent av søknadene hadde økt digital kompetanse som hovedmål, og IKT nyttes som verktøy i flere av kursene i de andre emnene i programmet. Det er også et mindre forsøk i enkelte fylker med opplæring for arbeidssøkende i samarbeid med NAV. Vox samarbeider med NAV for å gi deres veiledere økt kunnskap om grunnleggende ferdigheter, noe som skal bidra til å øke kvaliteten på opplæringen. Programmet administreres av Vox, på vegne av Kunnskapsdepartementet.

En evaluering av BKA-ordningen avdekket at kursene i ganske stor grad treffer de gruppene hvor flest har dårlig basiskompetanse, og de som ellers får lite tilbud om opplæring på arbeidsplassen. De fleste av arbeidsgiverne mener at opplæringen har bidratt til at mange arbeidstakere har fått mer lyst til å ta i bruk ny teknologi og at deltakerne bruker pc mer enn tidligere.20

For å få bedre kunnskap om hvilke ferdigheter og hvilken kompetanse som kreves i dagens samfunns- og arbeidsliv, deltar Norge i en større internasjonal undersøkelse som kartlegger dette (se boks 2.4). Undersøkelsen vil gi oss viktig kunnskap som grunnlag for videre oppfølging.

2.3.4 Arenaer for de som er utenfor arbeidslivet

Grunnleggende ferdigheter blant voksne som står utenfor arbeidslivet er et tema som gjelder både utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken. Opplæring tilbys derfor av arbeidsmarkedsmyndighetene (NAV), i samarbeid med utdanningsmyndighetene. Opplæring foregår enten i form av et arbeidsmarkedskurs (AMO) eller innenfor det ordinære utdanningssystemet, og kan være tilknyttet studieforbund eller andre private tilbydere. Arbeidsrettede tiltak blir tilpasset den enkeltes behov og kompetanse. Samlet sett utformes de på bakgrunn av situasjonen på arbeidsmarkedet og politiske føringer.

Tiltakene skal bidra til å:

• styrke kompetansen og evnen til arbeid

• øke muligheten for vanlig arbeid

• skaffe til veie kvalifisert arbeidskraft

• forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet

• hindre at arbeidstakere faller ut av arbeidslivet

NAV tilbyr opplæring både for ordinære arbeidssøkere og for personer som har fått arbeidsevnen sin nedsatt. Hensikten er å i større grad gjøre den enkelte mest mulig kvalifisert for ledige jobber.

NAV utarbeider aktivitetsplaner for personer som har behov for bistand for å komme i arbeid. Dette gjøres i samarbeid med den enkelte arbeidssøker. Dersom økt digital kompetanse er av betydning for at den enkelte får styrket arbeidsevnen, vil dette kunne vurderes i utarbeidelsen av den enkelte brukers aktivitetsplan.

2.4 Tilgjengelighet

Reell digital deltakelse for alle krever at tjenestene er utformet og tilrettelagt slik at flest mulig kan ta dem i bruk. En pc eller et nettbrett koblet til internett gir tilgang. Men dersom tjenesten ikke er tilrettelagt for eksempel for svaksynte, vil den ikke være tilgjengelig for personer med synshemninger.

2.4.1 Universell utforming av IKT

Universell utforming betyr utforming eller tilrettelegging av for eksempel bygg, uteområder eller IKT, slik at de vanlige funksjonene kan bli benyttet av flest mulig, også de med funksjonsnedsettelser. Ved å lage én løsning som alle kan bruke, slipper man å utvikle spesialtilpasninger til ulike grupper. For å kunne nå et størst mulig marked, forenkler tilbyderne av maskinvare og programvare stadig produktene sine og gjør dem mer brukervennlige. Tilbydere av allment utbredte nettjenester eller for eksempel automater som møter oss i dagliglivet, vil nå større grupper av brukere når produktene blir universelt utformet.

Universelt utformede IKT-løsninger gjør at svaksynte for eksempel kan gjøre teksten på en nettside større, eller kan få ekstra god kontrast for å lette lesing. Standardfunksjoner gjør det mulig å få lest opp teksten på en nettside, og blinde kan benytte leselist med blindeskrift. Universelt utformede IKT-løsninger betyr også at brukere med bevegelseshemninger kan benytte alternativt pekeutstyr eller alternative tastaturer. Slike tilpasninger er spesielt viktige for brukere med ulike funksjonsnedsettelser, men kan også bidra til å bedre tilgjengeligheten for eldre, og for den store gruppen nordmenn som har lese- og skrivevansker. Mange av de produktene vi bruker i dag, som for eksempel fjernkontroll til TV, ble i sin tid utformet med tanke på grupper med særlige behov.

Krav til universell uforming av IKT er allerede delvis innarbeidet i Difis kvalitetskriterier for offentlige nettsteder.

Difi arbeider for å øke kvaliteten på offentlige nettsteder. En sentral del av dette arbeidet er den årlige kvalitetsvurderingen av 700 statlige og kommunale nettsteder. Statusmålingene har vært gjennomført i 10 år. Formålet med kvalitetskriteriene og vurderingen er å bidra til oppmerksomhet om områder som tilgjengelighet, brukertilpasning og nyttige tjenester på forvaltningens nettsteder.

2.4.2 Flere offentlige tjenester på nett og klarspråk

Regjeringens digitaliseringsprogram slår fast at digital kommunikasjon skal være hovedregelen for kontakt med forvaltningen. Innsending av søknader, fakturering, timebestillinger, utsending av vedtak, og ulike former for rapporteringer skal skje digitalt, så sant brukeren ikke har reservert seg mot dette.

Tilgjengelighet handler også om at den enkelte kan forstå innholdet i den tjenesten som benyttes. Hver tredje nordmann synes det er vanskelig å fylle ut offentlige skjemaer. I digitaliseringsprogrammet blir det lagt vekt på at offentlige digitale selvbetjeningsløsninger skal være forståelige og enkle å ta i bruk. Brukere som har behov for det, skal få hjelp og veiledning gjennom nettveiledere eller direkte kontakt, for eksempel på chat eller telefon. Den enkelte virksomhet har ansvar for at brukerne får den hjelpen og veiledningen de trenger.

Det skal være enkelt å finne frem i forvaltningen og til riktig digital tjeneste. Forvaltningen skal være oversiktlig og bruke betegnelser og uttrykk om seg selv som gjør det enklere for folk å vite hvilken virksomhet de har med å gjøre. Om brukeren må ha kontakt med mange ulike virksomheter i ett og samme ærend, skal virksomheten de tar kontakt med gi veiledning om hele prosessen og informere om hvor brukeren skal henvende seg videre.

Regjeringen vil, gjennom de ulike virksomhetene, arbeide aktivt med å kommunisere hvordan man bruker de digitale tjenestene og hvilke fordeler det er for den enkelte å ta dem i bruk.

3 Bredbånd – blant de beste i Europa

Tilgang til bredbånd er en forutsetning for digital verdiskaping og deltakelse. En rekke studier dokumenterer at tilgang til og bruk av bredbånd er positivt både for sysselsetting og verdiskaping. Et godt utbygd bredbåndsnett er viktig for norske innbyggere, offentlige virksomheter, frivillige organisasjoner og et konkurransedyktig næringsliv.

Regjeringen ønsker at Norge skal ha en ambisiøs bredbåndspolitikk og vil derfor:

• fortsette arbeidet for å tilrettelegge for bredbånd med tilstrekkelig kapasitet til å møte fremtidige behov innenfor skole, helse, næringsliv og husholdninger i hele landet

• at Norge skal være blant de beste i Europa både når det gjelder tilbud av bredbånd og når det gjelder andelen som bruker bredbånd

• videreføre målrettede bevilgninger på minimum 150 millioner kroner per år inntil alle husstander (100 prosent) har et bredbåndstilbud av grunnleggende god kvalitet

• stille krav om dekning i auksjonen av frekvenser i 800 MHz-båndet til bruk for mobilt bredbånd, som gjør at minst 98 prosent av husstandene i løpet av fem år vil få dekning med gjennomsnittlig overføringshastighet på minimum 2 Mbit/s

• legge til rette for at Norge skal ha sikre og robuste faste og mobile bredbåndsnett av god kvalitet

• legge til rette for at norske bredbåndsnett skal fremme mangfold i tjenestetilbudet til brukerne

• legge til rette for nettnøytralitet

Status for tilgang til bredbånd i Norge

I dag har nesten alle husstander i Norge mulighet til å koble seg til bredbånd (Figur 3.1). Regjeringen har etablert tilskuddsordninger for de områdene hvor det ikke er tilbud om bredbånd. Gjennom tilskuddene ønsker regjeringen å sikre et bredbåndstilbud de stedene det ikke er lønnsomt for markedet å bygge ut bredbånd.

De siste årene har det vært sterk vekst i andelen av befolkningen som har tilbud om raskt bredbånd. Flertallet i Norge abonnerer på bredbånd med lavere hastighet enn de har tilgang til. Om lag 14 prosent av husholdningene abonnerer ikke på bredbånd selv om de kan gjøre det.

Kilde: Nexia (2012) – Bredbåndsdekning 2012, rapport utarbeidet for FAD, Nexia (2012) – Bredt nok?, rapport utarbeidet for Post-og teletilsynet og SSB – IKT i husholdningene, 2. kvartal 2003–2012

To tredeler av husholdningene i Norge kan få bredbånd med minst 25 Mbit/s hastighet, men bare rundt 13 prosent velger faktisk å abonnere på så raskt bredbånd (Figur 3.2).

Kilde: Nexia (2012) – Bredbåndsdekning 2012, rapport utarbeidet for FAD, og SSB – Internettmålinga, 2.kvartal 2012

Alle i Norge har i praksis tilgang til et bredbåndstilbud som minimum dekker normal, enkel bruk av internett, slik som bruk av e-post, nettbank og offentlige nettjenester. Selv om de aller fleste har et godt bredbåndstilbud, og selv om de fleste abonnerer på bredbånd med lavere hastighet enn de har tilgang til, er det også innbyggere og næringsliv som ønsker seg raskere bredbånd enn de kan få. Fremover vil sannsynligvis stadig flere ønske høyere hastighet på sitt bredbånd. Virksomheter vil trenge høyere hastighet blant annet på grunn av økt bruk av videomøter og annen stedsuavhengig kommunikasjon, som igjen kan muliggjøre mer effektive arbeids- og samarbeidsformer. Private brukere vil trenge økt kapasitet både for å se video eller tv over bredbåndslinja, men også til for eksempel å følge undervisning på nett. Mange familier vil dessuten ha flere brukere på den samme bredbåndslinja. Både privatpersoner og virksomheter vil bruke flere skytjenester, for eksempel til å lagre bilder og video på nett. For at hele landet skal få tilgang til disse tjenestene, må det finnes bredbånd med god kapasitet og pålitelighet i alle deler av landet. I tillegg til kapasitet, er nettbrukerne opptatt av at internett er tilgjengelig 24 timer i døgnet og at sikkerheten er god.

Tabell 3.1 indikerer hva ulike tjenester og innhold krever av kapasitet på bredbåndet. Det er viktig å presisere at det kan være vanskelig å plassere enkelte tjenester i en bestemt hastighetskategori, fordi brukeropplevelsen avhenger både av brukernes forventninger og av tekniske forhold, for eksempel skjermoppløsning.

Norge er ikke et enkelt land å bygge bredbånd i. Vi bor spredt, og det er lange avstander og naturgitte utfordringer. I områder med få mennesker er det som regel dyrere å bygge ut bredbånd enn i byer og tettbygde strøk, og konkurransen mellom utbyggerne er ofte svak. Tilbyderne av bredbånd vil i noen tilfeller ikke finne det lønnsomt å bygge ut i disse områdene. I andre tilfeller vil tilbudet om økt kapasitet i slike områder først komme en god stund etter at andre deler av landet har fått slikt tilbud (Figur 3.3).

Kilde:  Bredbåndsdekning 2012, rapport utarbeidet for FAD

Norge er et rikt land med relativt jevn inntektsfordeling. Prisen på et bredbåndsabonnement er derfor moderat sammenliknet med de flestes inntekt; kostnaden ligger på om lag 1 prosent av årsinntekten for gjennomsnittsnordmannen. Flertallet av nordmenn har både vilje og evne til å betale for bredbåndstilgang.

Sterk etterspørsel gjør at bredbåndstilbudet utvikles raskt basert på mange forskjellige teknologier. Flere nye områder får fast bredbånd med høy hastighet. Stadig flere får også tilgang til raskt mobilt bredbånd.

3.1 En markedsdrevet og teknologi-nøytral bredbåndspolitikk

Bredbåndspolitikken i Norge har hatt som et hovedelement at kommersielle tilbydere vil bygge ut bredbånd ut fra innbyggernes og bedriftenes behov, altså en markedsbasert bredbåndspolitikk. Den markedsbaserte bredbåndspolitikken, supplert med offentlig støtte til utbygging i de ulønnsomme områdene, har gitt Norge en bredbåndsinfrastruktur med god dekning og høy kapasitet de fleste steder. Til tross for at Norge er et dyrt og krevende land å bygge ut bredbånd i, har vi fått til god utbygging med moderat bruk av offentlige midler. Den markedsbaserte bredbåndspolitikken har derfor vært en vellykket strategi. Den vil fortsatt være hovedregelen for regjeringens bredbåndspolitikk.

3.1.1 Teknologinøytralitet

Regjeringen vil føre en teknologinøytral politikk for å sikre virksom konkurranse mellom ulike teknologiske plattformer. Teknologier og bruksmønstre endrer seg svært raskt. Staten kan derfor ikke velge mellom teknologier, men overlater dette til markedsaktørene som kjenner kostnader og behov best.

3.1.2 Tilrettelegging for kostnadseffektiv utbygging

Etablering av føringsveier for bredbåndsnett er den største kostnadskomponenten for tilbyderne ved utbygging av bredbånd. En føringsvei er en fellesbetegnelse på en innretning brukt til fremføring av kabler og ledninger. Eksempler på føringsveier er master, rør og grøfter. Noen steder er det unødvendig dyrt å bygge bredbånd på grunn av dårlig koordinering mellom ulike infrastruktureiere eller kostbar planprosess. Ved å legge til rette for bedre tilgang til eksisterende føringsveier og for etablering av nye føringsveier, kan kostnadene ved utbygging reduseres betydelig, og flere kan få tilbud om moderne bredbåndstjenester.

Flere tiltak kan bidra til en mer kostnadseffektiv utbygging. Et viktig tiltak vil være etablering av felles standarder for utveksling av data om kabler og ledninger. Slike standarder vil gjøre det enklere for tilbyderne å få oversikt over hvor det etableres nye kabler og hvor det finnes kabler fra før. Dette arbeidet er påbegynt og ledes av Statens kartverk.

Et annet tiltak er å vurdere forenkling av regler for graving i offentlig grunn. Det er flere regelverk som regulerer slik graving, både på nasjonalt og kommunalt nivå. Samferdselsdepartementet vil fastsette en forskrift etter vegloven om ledninger i og langs vei.21 Videre vil myndighetene fortsatt oppfordre aktørene til å prøve å løse noen av utfordringene gjennom standardisering.

Enkelte kommuner har etablert systemer for koordinering av graving. Slike systemer kan bidra til at infrastruktureiere for eksempel kan dele på kostnadene ved etablering av nye føringsveier. Miljøverndepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil, i samarbeid med andre departementer og interessenter, vurdere om det er behov for system for gravekoordinering i andre områder enn der slike finnes i dag.

I noen tilfeller er det ikke mulig eller ønskelig at det etableres parallelle føringsveier. Etter lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) er Telenor, som tilbyder med en sterk markedsposisjon, i flere enkeltmarkeder pålagt å gi andre tilbydere tilgang til lokaler, master og så videre (samlokalisering). Post- og teletilsynet vil føre tilsyn med at dette regelverket legger til rette for effektiv utbygging.

3.1.3 Mobilt bredbånd

Regjeringen vil arbeide for et godt og fremtidsrettet tilbud av mobilt bredbånd. Godt mobilt bredbånd krever at det er tilgang til nødvendige frekvensressurser for dette formålet. Frekvenser er fellesressurser som skal forvaltes effektivt til samfunnets beste. Regjeringen har kunngjort at frekvenser som ble frigjort da det analoge tv-nettet ble slukket (båndet 790–862 MHz, ofte omtalt som digital dividende), skal benyttes til mobile bredbåndstjenester i Norge. Dette frekvensbåndet har tekniske egenskaper som gjør det velegnet for kostnadseffektiv etablering av mobilt bredbånd med god dekning.

Regjeringen vil gjennom prosessen for tildeling av frekvensene (frekvensauksjon) bidra til at det bygges ut mobilt bredbånd av høy kvalitet med høy dekning. Det vil, for en del av båndet, stilles krav om dekning av 98 prosent av befolkningen innen fem år, med gjennomsnittlig overføringshastighet på minimum 2 Mbit/s. I en rapport fra Nexia22 er det lagt til grunn at dekning over 95 prosent vil medføre en form for offentlig kostnad. Ved å legge inn dekningskrav i frekvensauksjonen kommer denne kostnaden i form av reduserte inntekter fra auksjonen. Nexia har anslått etableringskostnadene ved å øke dekningen fra 95 prosent til 98 prosent til om lag 200 millioner kroner. De samlede netto kostnadene er avhengig av hvor mye teleaktørene antar abonnentsinntektene og driftskostnadene vil øke.

Kostnadseffektiv utbygging av mobilt bredbånd er avhengig av at utbygger får tilgang til å plassere sendeutstyr på punkter som gir god radiodekning. Dette vil også bidra til at senderne kan plasseres der de er til minst sjenanse, og redusere antallet sendere som er nødvendig for å etablere tilfredsstillende dekning og tjenestekvalitet. Tilgang til offentlige bygninger og eiendommer for plassering av mobilkommunikasjonsutstyr har derfor stor betydning for å nå nasjonale mål knyttet til utbredelse og konkurranse innen mobiltelefoni og mobilt bredbånd. Alternativet til plassering i sentrale offentlige bygg er i mange tilfeller at tilbyderne må sette opp flere sendere på private bygninger eller flere master i området for å oppnå tilsvarende dekning. Regjeringen vil tilrettelegge for bedre tilgang til statlige bygg og eiendommer for innplassering av utstyr for elektronisk kommunikasjon.

3.1.4 Tilrettelegging for konkurranse

Myndighetene vil legge til rette for konkurranse mellom utbyggere og teknologier gjennom effektiv markedsregulering. Bredbåndsmarkedet er underlagt et regelverk som er en del av det felles europeiske rammeverket for elektronisk kommunikasjon. I Norge er dette regelverket implementert i ekomloven med forskrifter. Dette regelverket gir myndighetene hjemmel til blant annet å pålegge forpliktelser på tilbydere med sterk markedsstilling i et forhåndsdefinert relevant marked. Norske myndigheter vil fortsatt arbeide for et velfungerende bredbåndsmarked og håndheve regelverket på en måte som fremmer bærekraftig konkurranse, legger til rette for ulike forretningsmodeller og legger til rette for at tilbyderne kan fortsette utbyggingen.

Post- og teletilsynet gjennomførte i 2012 en ny analyse av grossistmarkedene for bredbåndstilgang. For det kobberbaserte aksessnettet har Telenor vært pålagt flere forpliktelser. Post- og teletilsynet arbeider med en regulering som kan innebære at også Telenors fibernett skal reguleres, slik at andre aktører får tilgang til fiberinfrastrukturen.

Myndighetene legger også til rette for at flere tilbydere kan etablere egne nett for å styrke konkurransen i markedet. Et eksempel på dette er å regulere prisene tilbyderne må betale seg i mellom (termineringspriser).

Post- og teletilsynet og Konkurransetilsynet har et formalisert samarbeid, og Konkurransetilsynet er en viktig rådgiver i Post- og teletilsynets markedsvurderinger. Konkurransetilsynet fører dessuten tilsyn med den generelle konkurransesituasjonen i markedet, blant annet fører det fortløpende tilsyn med fusjoner, selskapsovertagelser og lignende.

3.1.5 Offentlige tilskudd

Staten har siden 2006 bidratt med over én milliard kroner til bredbåndsutbygging i områder uten et kommersielt bredbåndstilbud. Av dette er 370 millioner kroner bevilget over budsjettet til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og 756 millioner kroner til fylkeskommunene over budsjettet til Kommunal- og regionaldepartementet. Midlene har trolig bidratt til at det er blitt bygget om lag 100 000 nye bredbåndsaksesser. For 2012 ble det tildelt 123 millioner kroner til fylkeskommuner og kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Fylkeskommunene mottar dessuten andre regionale utviklingsmidler som også kan brukes til bredbånd. Regjeringen har foreslått at ordningen med øremerkede bredbåndsmidler over budsjettet til Kommunal- og regionaldepartementet skal fortsette også i 2013.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet opprettet i 2011 en midlertidig statlig støtteordning for bredbånd. Ordningen, som er på 15 millioner kroner, administreres av Norges forskningsråd under navnet Høykom Infrastruktur 2011. Midlene ble tildelt i 2012.

Fremover vil regjeringen utvikle ytterligere tiltak som legger til rette for en markedsbasert utbygging av bredbånd. Men det er noen områder hvor det ikke er lønnsomt for markedet å bygge ut bredbånd med tilstrekkelig kapasitet til å møte behovene. Det vil derfor fortsatt være nødvendig med offentlige tilskudd i områder hvor det ikke er grunnlag for et tilstrekkelig godt markedsbasert tilbud. Regjeringen vil følge markedsutviklingen nøye fremover og kontinuerlig vurdere behovet for økt bruk av offentlige virkemidler for bredbånd. Dette krever god kunnskap både om bruksmønster, behov og tilbud.

Regjeringen har som ambisjon at alle husstander (100 pst) skal ha tilgang til et bredbåndstilbud av grunnleggende god kvalitet. Det videreføres midler på minimum 150 millioner kroner per år inntil målet er nådd. Midlene målrettes mot områder som ikke har bredbåndstilbud. Det legges til grunn at selve utbyggingen gjennomføres av kommersielle aktører.

3.1.6 Sikkerhet og robusthet i nettene

Til tross for at 2011 var et år med uvanlig mange brudd og hendelser, har de norske telenettene en gjennomgående høy sikkerhet og oppetid sammenlignet med nett i andre land. Brukere som trenger ekstra sikkerhet, kan kjøpe slike tjenester i markedet. I tillegg kjøper myndighetene ulike tjenester for å bidra til ekstra sikkerhet i nettene. Post- og teletilsynet og Samferdselsdepartementet vurderer ytterligere tiltak for å gjøre nettene mer robuste.

3.2 Nettnøytralitet

I enkelte land forekommer det at de som abonnerer på bredbånd ikke fritt kan velge hva de ønsker å bruke internettforbindelsen til. Regjeringen mener det er et viktig prinsipp at internettbrukerne kan velge hvilke tjenester og hvilket innhold de ønsker å bruke internettforbindelsen til. Dette prinsippet kalles nettnøytralitet.

Nettnøytralitet skal sikre at internett gir åpen og ikke-diskriminerende tilgang til alle former for kommunikasjon og innholdsdistribusjon. Nettnøytralitet er en viktig forutsetning for demokrati og fri tilgang til informasjon, og har også en funksjon i å sikre forbrukerrettigheter.

Det er ikke bredbånds- eller internettleverandørens rolle å styre dette. Dette er særlig viktig i et lite og spredtbygd land som Norge, hvor man i enkelte områder av landet kun vil ha tilbud fra én, eller svært få, internettilbydere. Dette gjelder både fast og mobilt bredbånd. Så lenge det er begrenset valgfrihet mellom ulike tilbydere, må det være valgfrihet hos den enkelte tilbyder.

3.2.1 Retningslinjer om nettnøytralitet

Post- og teletilsynet publiserte i 2009 norske retningslinjer for nettnøytralitet (se boks 3.3). Retningslinjene er utarbeidet av en arbeidsgruppe ledet av Post- og teletilsynet med deltakere fra internettilbydere, innholdsleverandører, bransjeorganisasjoner og forbrukermyndigheter.

De fleste bredbåndstilbyderne i Norge har sluttet seg til retningslinjene for nettnøytralitet. Senere evalueringer av retningslinjene viste at aktørene gjennomgående mener at retningslinjene fungerer etter hensikten. Det har den senere tid vært rettet spesiell oppmerksomhet mot nettnøytralitet i forbindelse med mobil internettilknytning. I utlandet ser vi eksempler på at tilbydere av mobilt bredbånd har blokkert tilgangen i sine nett for konkurrerende tilbud som bruker bredbåndet til å tilby telefontjeneste (bredbåndstelefoni). De norske retningslinjene for nettnøytralitet gjelder både i fastnett og mobilnett, og vi har ikke hatt tilsvarende hendelser i Norge.

Salg av bredbånd, tv og telefoni i pakker

Bredbånd, tv og telefoni kan leveres over samme infrastruktur og selges ofte i pakker, også kalt «triple play». Dette er en mye brukt strategi for å tilby flere tjenester fra samme leverandør. For eksempel stiller mange kabel-tv-selskaper krav om at forbrukerne må kjøpe tv-signaler for å få tilgang til høyhastighets bredbånd, og noen telefoni- og fiberselskaper krever at forbrukerne kjøper internettilgang for å få tv-signaler og telefoni.23 Salg av pakker kan være en utfordring for prinsippet om nettnøytralitet, fordi det gjør det vanskelig for forbrukerne å fritt velge leverandør for de ulike kommunikasjons- og tv-tjenestene. Samtidig gjør salget av pakker at forbrukerne på en enkel måte kan forholde seg til én leverandør av tjenester og tilbyderne får en større sikkerhet for sine investeringer i infrastrukturen.

Post- og teletilsynet og Samferdselsdepartementet følger utviklingen på dette området og vil om nødvendig vurdere regulatoriske tiltak dersom det viser seg at bransjeavtalen om nettnøytralitet ikke er tilstrekkelig.