Del 2
Den digitale revolusjon

4 Næringsliv og handel

IKT-næringen er viktig for verdiskapingen i Norge. Enda viktigere er likevel hvordan andre deler av økonomien og andre bransjer tar i bruk IKT-næringens produkter og tjenester til å effektivisere, innovere og sikre velferden. I en undersøkelse blant 2000 bedriftsledere svarer 76 prosent at utvikling av nye IKT-løsninger blir stadig viktigere for konkurransekraften i egen bransje.1

Næringslivets administrative kostnader knyttet til etterlevelse av lovpålagte krav er beregnet til om lag 54 milliarder kroner årlig. Krav til pålagte rapporteringer til myndighetene – enten via skjemaer eller andre kanaler – utgjør om lag 15 milliarder. Regjeringen har satt et ambisiøst forenklingsmål hvor bedriftenes administrative kostnader skal reduseres med 10 milliarder kroner innen utgangen av 2015.

Norge er et lite land som geografisk ligger i utkanten av det europeiske markedet. Det er derfor spesielt viktig at norske virksomheter og forbrukere kan delta på internasjonale arenaer og innenfor EUs digitale marked.

Regjeringen vil at Norge skal bli ledende når det gjelder næringslivets muligheter for å drive forretning digitalt, bruke digitale betalingssystemer og å bruke IKT på en effektiv og innovativ måte – også i nettskyen. Norge har spesielt gode forutsetninger for dette, blant annet fordi manuelt arbeid er dyrt, noe som gjør det lønnsomt å innføre teknologi og prosesser som sparer manuell arbeidskraft. I tillegg er den norske befolkningen moden i sin bruk av teknologi og digitale betalingsløsninger.

Regjeringens mål er at vi skal ha et mest mulig digitalt næringsliv.

• Regjeringen vil legge til rette for digitale løsninger for effektivisering av forretningsprosesser og grenseoverskridende handel.

• Staten vil selv gå foran gjennom å utvikle offentlige digitale løsninger rettet mot innbyggere, organisasjoner og næringsliv.

• Betalere skal i flest mulig situasjoner ha effektive, elektroniske betalingsløsninger som et alternativ til kontanter.

4.1 Digitale forretningsprosesser

Et av de viktigste bidragene til forenklingsarbeidet er omlegging til elektronisk rapportering og utvikling av gode elektroniske tjenester rettet mot næringslivet.

To faktorer som særlig bidrar til effektivitet er gjenbruk av vare- og betalingsinformasjon i handelsprosessene (forespørsel, ordre, faktura, betaling) og mindre avhengighet av å transportere fysiske dokumenter. For at bedriftene skal ønske å ta de digitale løsningene i bruk, må de imidlertid oppleve løsningene som både enkle og sikre.

Kilde: SSB – Bruk av IKT i næringslivet, 2011

Hovedtyngden av norske virksomheter har få ansatte og lite ressurser – mer enn 460 000 bedrifter har færre enn 10 ansatte.2 Så langt har disse i liten grad digitalisert sine forretningsprosesser. Potensialet er med andre ord betydelig.

4.1.1 Forenkling basert på IKT

Regjeringen har lagt vekt på at arbeidet med næringsrettet forenkling skal styrkes og konkretiseres. Målet er å utforme reguleringer på en slik måte at de ikke påfører norske bedrifter unødige kostnader og ulemper, og å sikre at offentlige tjenester bygger opp under norsk næringslivs verdiskaping. Offentlige reguleringer og krav om informasjon skal ivareta samfunnets behov uten at det fører til mer ressursbruk i bedriftene enn nødvendig.

Regjeringen har satt et konkret mål for forenklingen: Bedriftenes kostnader med å følge opp myndighetspålagte rapporteringskrav og reguleringer skal reduseres med 10 milliarder kroner innen utgangen av 2015. Tidligere har Regjeringen gjennomført et kartleggingsprosjekt for å identifisere informasjonskrav i lover og forskrifter rettet mot næringslivet. I perioden 2006 til 2009 var næringslivets ressursbruk knyttet til administrative aktiviteter anslått til om lag 54 milliarder kroner årlig. Kunnskap og erfaringer fra dette kartleggingsarbeidet blir brukt i arbeidet med å nå forenklingsmålet.

I norsk næringsliv har 99,5 prosent av bedriftene færre enn 100 ansatte. Kravene i regelverk er ofte de samme for små bedrifter som for store, selv om små bedrifter har færre ressurser til å utføre administrative oppgaver. Forenklingsarbeidet kommer derfor spesielt de mindre bedriftene til gode.

Regjeringen la i april 2012 frem en strategi for små og mellomstore bedrifter. Strategien omtaler tiltak rettet mot små og mellomstore bedrifter spesielt, men også forenkling for næringslivet generelt.3 Regjeringen har allerede satt i verk flere konkrete tiltak for å oppnå forenklinger for norsk næringsliv:

• Det skal etableres en ny felles ordning for rapportering fra arbeidsgiver om ansettelses- og inntektsforhold, elektronisk dialog med arbeidsgiver (EDAG). Formålet er i første rekke å forenkle innrapporteringen ved at arbeidsgiver skal slippe å levere de samme opplysningene flere ganger. Analyser anslår en årlig innsparing for arbeidsgiverne på om lag 500 millioner kroner når ordningen er på plass.

• Regjeringen har også fremmet forslag om endringer i blant annet bokføringsloven, verdipapirhandelsloven og eiendomsmeglingsloven. Et av forslagene er at bedriftene fritt skal kunne velge hvordan de lagrer bokføringsdata, og at de også kan lagres elektronisk. Bokføringslovens krav om utarbeiding av spesifikasjoner av pliktig regnskapsrapportering skal lempes på.

• Regjeringen gjennomfører et omfattende arbeid med å videreutvikle Altinn. Altinn er en felles teknisk plattform for offentlige digitale tjenester og dessuten en nettportal for næringslivet. Altinn gjør at man kan bruke de samme komponentene til å utføre flere tjenester hos mange forskjellige etater.

• Regjeringen har siden oktober 2011 oppfordret bedrifter og næringslivsorganisasjoner til å komme med konkrete innspill til forenklingstiltak på nettstedet enklereregler.no. Over 300 innspill til forenklingstiltak er mottatt og oversendt til de ansvarlige departementene for vurdering. Flere av disse følges nå opp. Nettstedet vil også i tiden fremover brukes aktivt i forenklingsarbeidet.

4.1.2 Nye fakturakrav

Å bruke elektronisk fakturering og oppgjør kan være svært ressursbesparende for virksomheter. Flere sektorer, for eksempel bank, transport og dagligvarehandelen, har kommet langt på såkalt B2B-kommunikasjon (bedrift-til-bedrift). De store, norske dagligvareaktørene stiller blant annet krav om at alle leverandører må kunne sende elektroniske fakturaer.

Regjeringen vil stimulere til større utbredelse av digitale forretningsprosesser. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet sendte høsten 2012 ut et rundskriv til alle statens virksomheter hvor de pålegges å kreve at leverandører sender fakturaer og kreditnotaer slik at de kan mottas elektronisk i samsvar med standarden Elektronisk handelsformat4 (EHF), jf. standardiseringsforskriften.5 Kravet gjelder alle nye kontrakter som inngås etter 1. juli 2012.

EHF er et åpent format. Alle økonomi- og regnskapssystemer som ønsker det, kan dermed utvikle nødvendige grensesnitt for å sende elektroniske fakturaer til offentlige virksomheter.

Staten etablerer også en ny, digital infrastruktur for forsendelse av EHF-fakturaer og andre forretningsdokumenter. Denne infrastrukturen består av aksesspunkter for utveksling av elektroniske fakturaer og andre handelsdokumenter i Norge. Et aksesspunkt er en aktør som kan ta imot og videresende handelsmeldinger, for eksempel fakturaer, på en standardisert måte, uavhengig av hvilke formater avsender og mottaker har i sine systemer. Innføringen av elektronisk faktura som et infrastrukturtiltak er viktig for fornying og effektivisering i offentlig sektor, men vil også styrke norsk næringslivs konkurranse- og innovasjonsevne.

Direktoratet for økonomistyring (DFØ), som mottar fakturaer på vegne av mange statlige virksomheter, har opplevd en markert økning i antall elektroniske fakturaer de siste to årene. I 2010 utgjorde elektroniske fakturaer kun fem prosent av de samlede fakturaene til DFØ. I 2012 har andelen elektroniske fakturaer økt til om lag 13 prosent, og trenden viser fortsatt vekst. Det er rimelig å anta at de bedriftene som ikke sender elektronisk faktura til det offentlige heller ikke gjør det til andre bedrifter. Derfor kan kravet fra det offentlige om elektronisk faktura bidra til å øke utbredelsen ytterligere, også mellom bedrifter.

Staten vil også tilby elektronisk faktura til innbyggerne. Alle relevante statlige virksomheter skal tilby elektronisk faktura, slik at de som ønsker det kan få faktura fra staten direkte i nettbanken sin. Statlige virksomheter skal også, så langt det er mulig, tilby avtale om elektronisk trekk på tjenester som egner seg for dette. Regjeringen vil ta initiativ overfor næringen for å bidra til at elektronisk faktura blir den normale måten for folk å motta fakturaer fra staten på.

4.1.3 Handel på tvers av landegrenser

I stadig større grad må virksomheter kunne drive handel på tvers av landegrensene. Digitalisering vil bidra til at internasjonal handel blir mer effektiv. På en del områder er det gjort en betydelig innsats for å digitalisere flere typer handelsdokumenter, slik som tolldeklarasjoner, transitteringsprosedyrer og forhåndsmelding av gods ved eksport og import. Likevel er fortsatt mye ugjort. Opprinnelsesbevis, helsesertifikater og andre viktige dokumenter distribueres ennå som innskannede kopier av originaldokumentene. Neste ledd i kjeden må da taste inn eller tolke opplysningene på nytt. Transportører, banker og andre tredjeparter innfører i økende grad digitale løsninger, men disse løsningene kontrolleres gjerne av enkeltaktører, slik at de i liten grad kan brukes gjennom hele kjeden fra råvareleverandør via produsent til kunde.

Til nå har nasjonale ulikheter i forretningsmodeller og mangel på standarder gjort samhandling og elektronisk informasjonsflyt i den grenseoverskridende handelen vanskelig. Det gjenstår fortsatt en del standardisering før handelsprosesser og økonomisk samhandel på tvers av landegrensene er fulldigitalisert.

Manglende standardisering påvirker konkurransekraften negativt, og dette har derfor stor oppmerksomhet fra EUs side, blant annet gjennom arbeidet med Digital Agenda for Europe.

Regjeringen har som mål at det i 2020 skal være mulig for bedrifter i Norge å operere helt uten papirdokumentasjon, også når det gjelder å dokumentere handel og forretningsprosesser over landegrensene.

Internasjonale handelsavtaler

Norge arbeider innenfor Verdens handelsorganisasjon, WTO, for å skape gode internasjonale rammebetingelser for handel. For tiden arbeides det med Arbeidsprogrammet for elektronisk handel. Dette arbeidet pågår blant annet i WTOs tjenesteråd, hvor medlemmene diskuterer å etablere prinsipper for e-handel. Disse prinsippene dreier seg om å effektivisere og utnytte mulighetene slik handel gir, samtidig som man ivaretar behovet for forbukerrettigheter og personvern. Informasjonsteknologiavtalen ITA, som omfatter 70 medlemsland som til sammen representerer 97 prosent av verdenshandelen, er for tiden under revisjon. Det pågår forhandlinger om en ny liste over IKT-varer som er gjenstand for tollfri import til medlemslandene, og forhandlingene ventes ferdigstilt i løpet av første halvdel av 2013. Det arbeides også med andre handelshindringer enn toll under denne avtalen, og det er satt i gang diskusjoner om en avtale for tjenester hvor IKT forventes å bli en viktig komponent.

Veiledning for virksomheter

Nye direktiver og initiativer fra EU kan få stor betydning for norske virksomheter som driver handel på tvers av landegrensene. Mange etterspør kunnskap og råd om internasjonal handel. Enterprise Europe Network er et rådgivingsnettverk for næringslivet, med kontor i omkring 50 land. I Norge er rådgiverne knyttet til Innovasjon Norge, Nofima Mat, IRIS og Norut. Rådgiverne er spesialister innen regelverk, teknologioverføring, forskningsprosjekt, bedriftssamarbeid og markedstilgang i Europa. Rådgivingstjenestene er gratis.

Gjennom SOLVIT-nettverket samarbeider EU og EØS-landene for å finne pragmatiske løsninger på problemer som oppstår dersom en offentlig myndighet ikke anvender lovgivningen om det indre marked riktig. Det finnes SOLVIT-sentre i Norge, på Island, i Liechtenstein og i alle EU-land. SOLVIT-sentrene behandler klager fra både borgere og foretak. Sentrene skal finne konkrete løsninger innen ti uker. Det er gratis å få en sak behandlet av SOLVIT. SOLVIT-sentrene er en del av statsforvaltningen. I Norge er det Nærings- og handelsdepartementet som er nasjonalt SOLVIT-senter.

4.2 Forbrukernes netthandel

I 2011 kjøpte nordmenn varer og tjenester over nettet for ca. 22 milliarder kroner.6 Antallet nordmenn som handler på nett har steget for hvert år, og målinger gjort i 2. kvartal 2012 viste at 76 prosent hadde bestilt varer eller tjenester på internett i løpet av det siste året.7

Kilde: SSB – IKT i husholdningene, 2. kvartal 2012

En grunn til at netthandelen øker, er at tilliten til betalingssikkerheten er høy. Ifølge tall fra TNS Gallup har norske forbrukeres tillit til betalingssikkerheten på nett ligget stabilt rundt 90 prosent de siste tre årene.8 Dette er betydelig høyere enn i andre europeiske land – i Europa totalt oppgir 35 prosent av internettbrukerne at de er usikre på sikkerheten ved betaling på nett.9

Når forbrukerne begynner å forholde seg til digitale forretningsmodeller, nye tjenester og nye aktører, blir det nødvendig løpende å vurdere behovet for tilpasning av eksisterende lovgivning. Personvernet, forbrukerrettigheter og immaterielle rettigheter utfordres på stadig nye måter.

Kilde: DIBS E-commerce Survey 2011 – A Comprehensive Study of European E-commerce

4.2.1 Netthandel, eID og e-signatur på tvers av landegrensene

Omfanget av e-handel over landegrensene i EU har ennå ikke tatt av. Bare 3,4 prosent av omsetningen i europeisk detaljhandel skjer over nett.10

EU oppgir større sikkerhet og trygghet for både bedrifter og borgere som de viktigste forutsetninger for å få i gang markedet for e-handel. Det er også viktig at de elektroniske løsningene for autentisering og e-signatur fungerer på tvers av landegrensene. Direktivet om elektronisk signatur fra 1999 har ført til at alle EU/EØS-landene har regler om elektronisk signatur, men disse er ikke ensartede, og det gjør grensekryssende, elektroniske transaksjoner vanskelig.

Europakommisjonen fremmet 4. juni 2012 et forslag til forordning om et felles rammeverk for elektronisk identifikasjon, elektronisk signatur og andre relaterte «tillitstjenester».11 Formålet med endringene er å legge til rette for økt elektronisk samhandling mellom næringsdrivende, borgere og offentlige myndigheter på tvers av landegrensene i EU/EØS og dermed bidra til sterkere økonomisk vekst i det indre marked.

Forordningsforslaget utvider virkeområdet sammenliknet med dagens e-signaturdirektiv, og tilbyderne av elektroniske tillitstjenester får flere plikter å forholde seg til, blant annet plikt til årlig revisjon. Forslaget legger opp til en ordning med gjensidig aksept av nasjonale eID-løsninger.

Dagens regler om elektronisk signatur skal styrkes, og det innføres regler om elektroniske «segl», elektronisk tidsstempling, aksept av elektroniske dokumenter, elektroniske leveringstjenester og autentisering av websider.

Regjeringen vil følge opp EUs forslag til ny forordning om eID og e-signatur.

4.2.2 Norske forbrukerinteresser

På noen områder ønsker Norge å påvirke EUs posisjoner fordi vi har særskilte hensyn som er viktige for oss. For eksempel er norsk regelverk om forbrukervern strengere enn EUs regelverk på enkelte punkter. På forbrukerområdet vil en eventuell fullharmonisering av regelverk i Europa kunne innebære dårligere vilkår for norske forbrukere, ikke minst knyttet til netthandel og fjernhandel. Både myndighetene og Forbrukerrådet har en viktig rolle i å følge opp forslag fra EU og arbeide for best mulig ivaretakelse av norske forbrukeres interesser.

4.3 Digitale betalingstransaksjoner

Digital betaling vil si betaling med betalingskort, nettbank, mobil eller andre elektroniske betalingsformer. Norge er et av de land hvor digital betaling er mest utbredt. I 2011 behandlet bankene nesten 2 milliarder betalingsoppdrag fra kunder (eksklusive minibank). Av disse ble 98,7 prosent innlevert til bank i elektronisk form. Norge ligger også i verdenstoppen når det gjelder bruk av betalingskort. Det gjennomføres i snitt mer enn 4 millioner kortbetalinger med norske betalingskort hver dag. Bruken målt i kroner har mer enn doblet seg de siste 10 årene, mens antallet transaksjoner er tredoblet.12

4.3.1 Først og fremst digital betaling

Det norske betalingssystemet er hovedsakelig bygget opp rundt to betalingsmidler: kontanter og kontopenger. Kontanter (sedler og mynt) er såkalt tvungent betalingsmiddel, det vil si at alle forbrukere kan kreve å betale med kontanter. Kontopenger er innskudd på en konto i en bank.

Overgangen fra kontantbetaling til ulike elektroniske betalingsløsninger har vært viktig for utviklingen av langdistansehandelen, og for utviklingen av finansmarkedene. For Norge, som er en liten åpen økonomi, er velfungerende og effektive elektroniske betalings- og oppgjørssystemer av stor betydning.

Også i detaljhandelen har elektroniske betalingsløsninger etter hvert fått et betydelig omfang i mange land, og særlig i Norge. En av årsakene har trolig vært at norske banker tidlig utviklet et effektivt betalingssystem (debetsystemet Bank Axept), og at bankene tidlig begynte å prise de manuelle tjenestene sine slik at digitale alternativer ble billigere for kundene.

Overgangen fra kontantbetaling til elektroniske betalingsløsninger har hatt positive virkninger. Elektroniske betalingsløsninger i detaljhandelen har blant annet vært en forutsetning for fremveksten av detaljhandelen på nett. Effektive og trygge elektroniske betalingsmidler har vært et viktig bidrag til fremvekst av netthandel på bekostning av fysiske utsalgssteder.

Redusert bruk av kontanter vil i noen tilfeller kunne føre til blant annet redusert risiko for vinningskriminalitet. Videre er bruk av betalingskort i mange sammenhenger mer kostnadseffektivt enn bruk av kontanter, ettersom kontanter er kostbart å produsere og distribuere. De vanligste formene for elektroniske betalinger er kontokortbetalinger og kredittkortbetalinger, samt kredittoverføringer (ordinære girobetalinger) via nettbank eller mobilbank. Innenfor andre områder, som for eksempel brukthandel og umiddelbare pengeoverføringer mellom privatpersoner, er kontanter fortsatt det mest utbredte alternativet.

Regjeringen fremmet i 2010 og 2011 forslag til lovendringer for å legge til rette for utvikling av nye digitale betalingsløsninger.13 Stortinget vedtok i 2010, i samsvar med Regjeringens forslag, et nytt kapittel 5 i betalingssystemloven som skal sikre at nye aktører får tilgang til betalingssystemene på ikke-diskriminerende vilkår. I 2011 vedtok Stortinget nye regler om e-pengeforetak, for å senke etableringskravene for slik virksomhet, og på den måten legge til rette for utvikling av nye digitale betalingsløsninger.

Regjeringen mener at det er viktig å fortsette å jobbe for at det skal vokse frem sikre og enkle betalingsløsninger innenfor alle mulige transaksjonssituasjoner. Gode digitale alternativer til kontanter kan bidra til at andelen digitale betalingstransaksjoner på sikt økes. Tilrettelegging for teknologisk utvikling må imidlertid ikke gå på bekostning av tilliten, sikkerheten og stabiliteten i betalingssystemene.

4.3.2 Nye tjenester basert på betalingsinformasjon

Forbrukerne har i dag liten tilgang på informasjon knyttet til egne betalingstransaksjoner. De finnes i elektronisk form hos betalingsmottakeren, og til dels hos betalingsformidler (banken) og i forbrukernes nettbank.

I dag kan en del banker «kode», eller sortere, betalinger etter hvilken type forretning innkjøpene stammer fra, slik at kunden kan få bedre oversikt over eget forbruksmønster. Det finnes også aktører i markedet som tilbyr forbrukerne elektronisk informasjon om enkeltkjøp helt ned på varenivå (såkalte «point of sale»-data). I forslaget til kassasystemforskrift14, som er til behandling i Finansdepartementet, gis det en generell mulighet for utsalgsstedene til å sende kundene elektronisk kvittering for sine transaksjoner.

Regjeringen vil vurdere om betalingsinformasjon skal kunne gjøres tilgjengelig for viderebruk, etter samtykke fra kunden. For at banker og butikker skal kunne pålegges å gi utenforstående tilgang til betalingsopplysninger som er lagret i deres systemer, må det utvikles tilfredsstillende sikkerhetsløsninger. Videre må spørsmål knyttet til fordeling av risiko og ansvar løses. Løsninger som åpner for differensiert tilgang til opplysninger må være på plass, slik at kunden for eksempel skal kunne gi tredjeparter tilgang til informasjon om kontoer og transaksjoner, men ikke til resten av funksjonaliteten i banken.

Å gjøre betalingsinformasjon tilgjengelig for viderebruk kan tenkes å åpne for innovasjon og konkurranse innenfor ulike nyttetjenester som utnytter denne type data. Kunden kan velge å dele sine data med nye typer aktører, herunder aktører som kan tilby et bedre informasjonsprodukt enn banken, eller en bedre oversikt enn det butikkjedenes fordelskort representerer.

4.3.3 En fremtid med mobilbetaling

Mange norske bankkunder bruker i dag mobilbank til å sjekke saldo eller overføre penger mellom konti, men det er fortsatt ikke vanlig å bruke mobilen som betalingsmiddel. Flere land har tatt i bruk mobilen også til betalinger, men dette er lite utbredt i Norge.

Near Field Communication (NFC) er en teknologi for trådløs kommunikasjon over svært korte avstander, typisk noen centimeter. Den baserer seg på at mobiltelefoner har ørsmå radiobrikker (RFID). Etter hvert har stadig flere mobiltelefonprodusenter kommet med modeller som støtter denne typen kommunikasjon. Et bruksområde for teknologien er å bruke mobiltelefonen som lommebok. Mobiltelefonen fylles opp med digitale kontanter som så kan brukes til å betale småbeløp – ikke ulikt slik elektroniske reisekort eller kantinekort brukes. For å begrense eventuelle tap ved tyveri, kan brukeren selv definere maksimumsbeløp per transaksjon og en øvre grense for bruk. Betalingen skjer ved at mobilen holdes på kort avstand fra en betalingsterminal.

Så langt er det ikke mange brukersteder som har investert i betalingsterminaler som håndterer NFC. En årsak til dette er at vanlige betalingskort med PIN-kode fungerer godt i Norge. Men Finansnæringens hovedorganisasjon vurderer kostnadene ved å oppgradere terminaler til å kunne håndtere NFC som beskjedne. Vi forventer derfor større utbredelse av NFC-teknologi de kommende årene.

Et sikkerhetsproblem med bruken NFC-teknologi er at kommunikasjonen mellom brikke og avleser ikke er underlagt krav om kryptering. Dette gjør kommunikasjonen sårbar for angrep, for eksempel avlytting, modifisering av data og svindel.

Et marked hvor det mangler gode, digitale betalingsløsninger i dag, er digitalt innhold rettet mot unge. Ungdom er storforbrukere av musikk og film som i økende grad kun selges som digitale produkter over nett. Spillprodusentene har også begynt å unngå fysiske bærere, og selger i stedet spill direkte over konsollenes internettilknytning. Men ungdom har i liten grad kredittkort. Enkle betalingsløsninger som ikke krever kredittkort, men som for eksempel er knyttet til mobiltelefonen, kan bidra til at ungdom i større grad velger lovlige kanaler når de skaffer seg underholdningsprodukter.15

EU har lagt frem en konsultasjonsrapport (green paper) om kort- og mobilbetaling.16 Fremover blir det viktig å følge utviklingen i Norge og vurdere tiltak dersom det viser seg at det er vanskelig å få frem en eller flere betalingsløsninger som kan benyttes av alle som har mobiltelefon til å betale for alle typer tjenester eller produkter. For å oppnå stor utbredelse av mobilbetaling er man avhengig av standarder og gjensidige avtaler som sikrer at kundene kan betale med sin mobil på alle utsalgssteder, uavhengig av hvilken type mobiltelefon de har eller hvilken mobiloperatør de har avtale med.

4.3.4 Single Euro Payments Area (Sepa)

Betalinger på tvers av landegrensene er normalt langt mer ressurskrevende å gjennomføre enn nasjonale betalinger. Dette skyldes at hvert enkelt land har sine egne systemer for betalinger, og at disse systemene ikke «snakker sammen». Grensekryssende betalinger innebærer derfor flere manuelle transaksjoner, noe som betyr at betalingene tar lengre tid og blir dyrere for kundene. EU-landene er Norges viktigste handelspartnere. Et velfungerende betalingssystem på tvers av landegrensene i Europa kan skape betydelige muligheter også for norsk næringsliv.

SEPA er et prosjekt initiert av den europeiske banknæringen for å gjøre grensekryssende betalinger i euro like enkle og billige som innenlandske betalinger i euro. Innføringen av SEPA-instrumentene startet i begynnelsen av 2008 med at SEPA kredittoverføringer (ordinære girobetalinger) ble lansert. SEPA-prosjektet omfatter hele EØS-området samt Sveits, og innebærer blant annet felles rammeverk og tekniske standarder for blant annet direktedebiteringer (trekk fra konto), kredittoverføringer og kortbetalinger. SEPA-løsningen for kortbetalinger var ved utgangen av 2011 støttet av 90 prosent av alle kort i EU.17 Overgangen til SEPA-instrumentene direktedebiteringer og kredittoverføringer har imidlertid gått tregere enn forutsatt, og for å få fremdrift har EU vedtatt en forordning om at overgangen til disse SEPA-instrumentene skal være sluttført innen 1. februar 2014.

Norske banker deltar i utviklingen av SEPA, og SEPA-instrumentene brukes av norske banker for grensekryssende betalinger i euro.

4.4 Nettskyen

Tradisjonelt har programvare og tjenester blitt lagret lokalt på brukernes datamaskiner eller virksomhetenes egne servere. I stadig større grad blir programvare og tjenester nå levert over internett. Dette kalles gjerne for skytjenester. Eksempler på skytjenester kan være kontorstøtteprogrammer som leveres gjennom nettleseren, slik som e-post eller tekstbehandling. Det kan også være lagring av filer eller prosessering av store mengder data på maskiner et annet sted, med tilgang via internett, i steden for lokalt på maskinen. Leverandørene av skytjenester har enorme datasentre og kan dra nytte av de stordriftsfordelene og den fleksibiliteten dette gir. Dette gjør at kundene kan spare mye penger sammenliknet med å ha egne servere.

4.4.1 Typer skytjenester

Vi skiller gjerne mellom tre typer tjenester som leveres via skyen:18

• applikasjoner; for eksempel tekstbehandling eller e-post levert via en nettleser

• utviklingsplattform; når en tilbyder benytter nettskyen for å utvikle egne applikasjoner som leveres til kundene via internett

• infrastruktur; når kunden bruker egne programmer, men kjøper lagringsplass og prosessorkraft hos en skyleverandør

Det viktigste kjennetegnet på en skytjeneste er forretningsmodellen, som er basert på at man kun betaler for det man bruker – enten det er e-postkontoer, lagringsplass eller prosessorkapasitet. Fordi man kun betaler for bruk, er skytjenester gunstige for virksomheter som trenger mye datakraft i korte perioder, for eksempel ved kjøring av årlige eller månedlige jobber, slik som lønn og fakturering. Gjennom å benytte fleksibiliteten i skyen slipper de å dimensjonere egne systemer til å håndtere «topper» i eget databehov.

Kombinasjonen av betaling for bruk, og fleksibilitet og skalerbarhet er også en særlig fordel for virksomheter i etableringsfasen, enten de trenger løsninger for kommunikasjon og kontorstøtte, eller de skal utvikle og drifte applikasjoner som skal tilbys egne kunder. Ved å bruke skyen slipper de høye etableringskostnader – som investeringer i maskinvare og lisenser – og de kan skalere opp etter hvert som behovene endrer seg i form av flere ansatte eller kunder.

Nettskyen vil representere store potensielle besparelser, ikke bare for virksomheter, men også for offentlig forvaltning og enkeltpersoner, siden behovet for egne installasjoner og infrastruktur reduseres. Derfor lanserte EU-kommisjonen i 2012 en strategi for bruk av skytjenester der de ser på muligheter og utfordringer knyttet til bruk av nettskyen for offentlige myndigheter.19

EU-kommisjonens strategi for skytjenester setter frem tre overordnede tiltak:

• standardisering

• arbeid for sikre og rettferdige kontraktsbetingelser

• etablering av et europeisk partnerskap for å drive innovasjon og vekst

Norge vil følge nøye med på EUs politikkutvikling på dette området. Det foregår også et arbeid på dette området på nordisk nivå, i regi av Nordisk ministerråds sekretariat. Norge deltar i dette arbeidet.

4.4.2 Utfordringer med skytjenester

Fordi leverandører av skytjenester er store aktører som stort sett leverer standardiserte tjenester, vil enkeltkunder i hovedsak være henvist til å benytte disse leverandørenes standardavtaler. Dette kan komme i konflikt med krav i norsk regelverk, for eksempel kravene til informasjonssikkerhet i personopplysningsloven.

Personopplysningsloven stiller krav til lagring av personopplysninger. Dette innebærer at personopplysninger normalt kan lagres innenfor EU/EØS-området, hos virksomheter i USA som følger «Safe Harbour»-prinsippene eller andre land som EU-kommisjonen mener har et akseptabelt beskyttelsesnivå. «Safe Harbour»-prinsippene skal sikre at personopplysningene behandles i henhold til EUs personverndirektiv. Fordi kundene ved bruk av noen nettskyløsninger ikke vet nøyaktig hvor dataene befinner seg til enhver tid, kan det være juridisk vanskelig å bruke slike løsninger når man behandler personopplysninger. I Norge har Datatilsynet utviklet en veileder som ser spesifikt på personvernutfordringene ved skytjenester.

Datatilsynet har i 2012 vurdert bruken av nettskytjenester i to norske kommuner, Narvik og Moss. Basert på dette har tilsynet kommet med noen prinsipielle avklaringer rundt bruken av slike tjenester:

• Det må gjennomføres grundige risiko- og sårbarhetsanalyser i forkant. Virksomheten må spørre seg selv om hva som kan gå galt, og hvilke følger det i så fall kan få.

• Selskapene må ha en tilfredsstillende databehandleravtale som er i tråd med norsk regelverk. Det er den norske virksomheten som har ansvar for at lovens krav følges.

• Bruken av nettskytjenester må jevnlig revideres. Det vil si at en tredjepart gjennomfører en sikkerhetsrevisjon på vegne av virksomheten og sikrer at databehandleravtalen følges.

• Databehandleravtalen må være det som gjelder og leverandørens generelle personvernerklæring må ikke gå utover denne.

Bokføringsloven stiller krav om hvor data kan lagres geografisk for å sikre at skattemyndighetene har tilgang til data de trenger for sine kontroller. Dette kan være en utfordring når dataene er lagret i skyen. I 2010 kom det en ny forskrift til bokføringsloven, som tillater elektronisk lagring av bilag i enkelte utvalgte EØS-land utenfor Norge (Danmark, Island, Finland og Sverige).

Regjeringen ser at skytjenester kan bidra til rimelige og fleksible løsninger, både for næringsliv og offentlige virksomheter. Regjeringen ønsker derfor å legge til rette for sikker og forutsigbar bruk av slike tjenester innenfor rammene av det norske regelverket.

5 Digitalt innhold og viderebruk av offentlige data

Digitaliseringen og internett har endret mange bransjer. Dette gjelder ikke minst mediebransjen, underholdningsbransjen og kulturbransjen. Disse bransjene baserer seg på håndtering av innhold som egner seg godt for digitalisering, slik som bøker, film og musikk – derav betegnelsen digitalt innhold.

Overgangen til en digital medie- og innholdsøkonomi har gitt og vil gi vekst og nye arbeidsplasser. Samtidig vil arbeidsplasser knyttet til de tradisjonelle medieformene forsvinne. Studier viser imidlertid at for hver arbeidsplass som forsvinner på grunn av internettøkonomien, genereres 2,6 nye.20

Norge var et av de første landene i verden som opplevde at inntektene fra digitalt musikksalg ble høyere enn inntektene fra salg av musikk på tradisjonelle, fysiske formater.21 Alt ligger til rette for at Norge også fremover vil være et viktig marked for digitalt innhold. Så godt som alle har mulighet til å koble seg til bredbånd, og de fleste av innbyggerne er på nett.

Regjeringen ønsker at norske aktører også skal kunne ta del i de store vekstmulighetene digitalt innhold innebærer. EU har i sin digitale agenda beregnet at det er potensial for en firedobling av salgsinntektene for digitalt innhold sammenlignet med dagens situasjon. Erfaringer med nettbasert tilgjengeliggjøring i musikkbransjen viser imidlertid at det er viktig å sikre god balanse mellom publikums interesser og kunstnernes opphavsrettslige og økonomiske interesser.

Et annet område hvor det er beregnet et stort potensial for innovasjon og verdiskapning, er viderebruk av offentlige data. Regjeringens mål er at Norge skal være et foregangsland i bruk av og verdiskaping basert på digitalt innhold.

Regjeringen vil etablere rammevilkår som stimulerer til nye og innovative digitale tjenester og digitale forretningsmodeller. Offentlige data skal i størst mulig grad være praktisk tilgjengelig for viderebruk og verdiskaping, og offentlig finansiert innhold bør som hovedregel være offentlig tilgjengelig.

5.1 Offentlige data – tilgjengeliggjøring og viderebruk

Regjeringen ønsker å stimulere til at mest mulig offentlige data blir gjort tilgjengelig for viderebruk. Det bør gjøres på en slik måte at det blir enkelt å ta i bruk dataene. Å tilrettelegge for viderebruk handler om å gjøre det enklere å bruke dataene i nye sammenhenger. Det kan etatene gjøre for eksempel ved å kvalitetssikre dataene, strukturere dem på en logisk måte og legge ut datasettet i kjente filformater med god dokumentasjon. Tilgjengeliggjøring og tilrettelegging må skje på en måte som ivaretar sikkerhet og personvern.

Tilgjengeliggjøring av offentlige data kan bidra til å nå flere mål:

• Utvikling av nye tjenester. Offentlige data om for eksempel geografiske forhold, vannføring og meteorologi er data som kan danne grunnlag for nye tjenester. Standardisering av dataformater og programvare har bidratt til at det ligger godt til rette for at private aktører kan utnytte offentlige rådata i nye, innovative produkter og tjenester. Vi ser allerede flere eksempler på at offentlige data egner seg for utvikling av enkle applikasjoner på mobiltelefoner og nettbrett.

• Demokratisk kontroll. Informasjon er en viktig forutsetning for å kunne ta stilling til saker, delta i debatter og påvirke samfunnsutviklingen. Muligheten for innsyn i saker og prosesser gir mulighet til å kontrollere hvordan byråkrater og politikere forvalter sine posisjoner og samfunnets midler. Alle kan for eksempel bruke Offentlig elektronisk postjournal til å be om innsyn i forvaltningens dokumenter. Men det er ikke bare dokumenter som kan brukes til demokratisk kontroll. Bruk av data som kilde til kritisk journalistikk er på fremmarsj. Stortingets tjeneste data.stortinget.no gir for eksempel en systematisk oversikt over hvordan representanter har stemt i ulike saker. Gjennom bearbeiding av offentlige datasett kan pressen eller andre for eksempel avdekke uregelmessigheter i systemer eller saksbehandling.

• Effektivisering i offentlig sektor. Offentlige data brukes også på tvers av offentlige virksomheter. Når data blir gjort tilgjengelig, kan for eksempel offentlige virksomheter slippe å hente inn data som andre deler av det offentlige allerede har. Det kan bidra til at oppgaver løses på en mer effektiv måte.

5.1.1 Juridiske rammer for tilgjengeliggjøring av data for viderebruk

Norske regler stiller krav om at offentlige virksomheter skal tilgjengeliggjøre data for viderebruk.

De norske viderebruksreglene er basert på EUs viderebruksdirektiv (PSI-direktivet) fra 2003. Direktivet skal harmonisere EU-landenes praksis for viderebruk av offentlige data. Et hovedmål var å utløse potensialet for innovasjon og verdiskaping basert på offentlige data i privat sektor. Direktivet ble innført i Norge da dagens offentlighetslov ble vedtatt og satt i kraft. Offentlighetsloven gir innbyggere vid adgang til innsyn i forvaltningens dokumenter og databaser. Etter loven har man også rett til å viderebruke informasjon man får innsyn i.

Et viktig mål med reglene for viderebruk er at alle som får tilgang til informasjon, skal få tilgang på like vilkår. Som hovedregel er det forbud mot å forskjellsbehandle sammenlignbare tilfeller eller å avtale at noen skal ha enerett på viderebruk av informasjon.

Et annet mål er å bidra til at kostnadene for tilgang og viderebruk er lave og forutsigbare. Hovedregelen i offentlighetsloven er at det kan kreves betaling som skal dekke de faktiske kostnadene knyttet til selve tilgjengeliggjøringen. I enkelte tilfeller er det anledning til å ta en rimelig fortjeneste, blant annet om informasjonen blir produsert eller bearbeidet utelukkende for å dekke behov hos eksterne aktører. Geodata og eiendomsinformasjon er også unntatt fra reglene. Regjeringens utgangspunkt er likevel at mest mulig offentlige data skal være tilgjengelig gratis eller til en pris som ikke overstiger merkostnadene knyttet til å gjøre materialet tilgjengelig.

De fleste offentlige virksomheter omfattes av viderebruksbestemmelsene, som nå er en del av offentlighetsloven. Noen virksomheter, slik som forskningsaktiviteten ved universiteter eller programvirksomheten i NRK, er unntatt viderebruksbestemmelsene i offentlighetsloven selv om de for øvrig er omfattet av loven. Andre virksomheter som ikke er omfattet av offentlighetsloven, vil allikevel kunne omfattes av viderebruksbestemmelsene. For eksempel vil offentlige virksomheter som ikke er pliktige til å utlevere data etter offentlighetsloven, allikevel måtte følge likebehandlingsreglene i offentlighetsloven dersom det rent faktisk gis tilgang til informasjon.

5.1.2 Offentlig finansiert innhold skal være offentlig tilgjengelig

Innhold som er offentlig finansiert, bør som en hovedregel være tilgjengelig digitalt. Gevinstene ved tilgjengeliggjøring kan være store, ikke bare økonomisk. Hvis lyd og bilde formidles digitalt, kan for eksempel gleden ved en konsert på en scene i hovedstaden deles med langt flere enn de som sitter i salen.

Mye av innholdet som er offentlig finansiert, men som ikke eies av det offentlige, kan også ha stor verdi for andre. Dette gjelder blant annet film, teater- og konsertforestillinger finansiert av det offentlige, forskningsresultater, tv-programmer eller innholdet i museumssamlinger og arkiver. Dette er digitalt innhold som offentligheten ikke nødvendigvis har krav på tilgang til. Det er imidlertid ikke noe forbud mot å gjøre denne type innhold tilgjengelig – heller ikke for viderebruk – såfremt det er avklart med dem som eventuelt har rettighetene til materialet. Kontrakter kan for eksempel utformes på en slik måte at det offentlige har rettigheter til å la flere få glede av innholdet. Regjeringen vil stimulere til tilgjengeliggjøring og viderebruk også av innhold som det offentlige ikke har en plikt til å tilgjengeliggjøre, slik at vi kan få større samfunnsmessig avkastning av investeringene det offentlige gjør.

Arkiv, bibliotek og museer (ABM-sektoren)

Regjeringen vil at mest mulig av de offentlige samlingene i arkiv, bibliotek og museer blir tilgjengelig for befolkningen, også for viderebruk der det er mulig. Samlingene skal gjøres søkbare, og innholdet skal formidles på en brukervennlig måte. Det kan gi stor verdi for brukerne å få tilgang til foto og publikasjoner på internett og dermed slippe å måtte oppsøke den konkrete institusjonen som har originalene. Om man kan bruke innholdet videre, for eksempel bruke det til å lage nye tjenester, vil blant annet avhenge av den opphavsrettslige statusen for materialet og hensyn til personvern.

Kulturdepartementet har aktivt oppfordret museene (statsinstitusjonene og de som mottar tilskudd) til å gjøre rådata offentlig tilgjengelig på maskinlesbare formater der hvor det har samfunnsmessig verdi, dataene kan viderebrukes, informasjonen ikke er taushetsbelagt og hvor kostnadene ved tilgjengeliggjøring antas å være beskjedne.

Forskningsresultater og forskningsdata

Det offentlige bruker årlig store summer på forskning. Det er derfor naturlig å stille krav til forskningsinstitusjonene om at resultatene som en hovedregel skal tilhøre fellesskapet. I dag formidles forskningsresultater i hovedsak gjennom artikler i vitenskapelige tidsskrifter som det er kostbart å abonnere på eller kjøpe tilgang til. Prinsipielt bør all offentlig finansiert forskning være åpent tilgjengelig, så sant ikke andre hensyn hindrer det. Åpen tilgang («open access») betyr at det er gratis elektronisk tilgang til artiklene. Åpen tilgang til forskningsartikler vil gi økt spredning av forskningsresultater og kan bidra til mer effektiv forskning, ved at forskerne får bedre tilgang til relevant litteratur. Forskningens verdi for samfunnet vil også øke gjennom at praktikerne i ulike yrker, næringslivet og den interesserte allmennheten får bedre tilgang til forskningsresultatene.

I tillegg til å arbeide for å tilgjengeliggjøre forskningsresultater, vil regjeringen også arbeide for at forskningsdata blir tilgjengelig for viderebruk. I arbeidet med dette vil vi blant annet følge opp OECDs prinsipper og retningslinjer for tilgang til offentlig finansierte forskningsdata. Norges forskningsråd har kartlagt publisering og tilrettelegging for viderebruk av forskningsdata ved universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter og helseforetak. Det viser seg at det er stor variasjon mellom ulike institusjoner og fagområder. Det er flere grunner til at offentlig finansierte forskningsdata ikke blir gjort åpent tilgjengelig i større grad, blant annet spørsmål om rettigheter og fordi det er dyrt å tilgjengeliggjøre dem. Regjeringen ønsker derfor å utrede hvordan man kan sikre åpen tilgang til data fra offentlig finansiert forskning.

NRKs programinnhold

Programarkivene i NRK er en viktig del av vår felles kulturarv. Det bør være en overordnet ambisjon å gjøre dette materialet tilgjengelig for alle. NRK arbeider derfor med å digitalisere mest mulig av sitt arkiv. For nye produksjoner inngås det så langt som mulig avtaler med rettighetshaverne som sikrer muligheten til å gjøre programtilbudet tilgjengelig på internett. De fleste av de eldre programmene til NRK kan ikke gjøres tilgjengelig for viderebruk fordi andre har rettigheter til ulike deler av produksjonen.

NRK jobber med å gjøre nytt innhold direkte tilgjengelig for viderebruk. Dette er mulig når NRK selv sitter med alle rettighetene. NRK har for eksempel tilgjengeliggjort film i høy kvalitet fra sendingene «Bergensbanen minutt for minutt» og «Hurtigruta minutt for minutt» under en Creative Commons-lisens, og har oppfordret andre til å viderebruke filmmaterialet på nye måter.

5.1.3 Stimulering til viderebruk

Offentlige data er gjerne råstoffet, eller deler av råstoffet, som gode nye applikasjoner eller tjenester utvikles av.

Mange offentlige virksomheter forvalter store mengder data og informasjon i elektronisk form. Det varierer likevel i hvilken grad virksomhetene gjør dataene sine tilgjengelig for viderebruk. Det kan skyldes økonomi og kapasitet, men også mangel på kunnskap om hvordan man tilgjengeliggjør, eller frykt for at informasjon skal feiltolkes eller misbrukes. Videre setter personvernregler noen nødvendige grenser, blant annet for å sikre enkeltpersoners integritet.

Regjeringen har tatt initiativ til ulike tiltak som skal stimulere til viderebruk av offentlige data, slik som:

Felles krav i alle tildelingsbrev til statlige etater

I 2011 og 2012 ble tilgjengeliggjøring av offentlige data tatt inn som et felles krav i tildelingsbrevene til alle statlige etater.

I tildelingsbrevene ble det stilt krav om at etatene skulle gjøre egnede og eksisterende rådata tilgjengelige i maskinlesbare formater. Dette gjelder informasjon som har samfunnsmessig verdi, som kan viderebrukes, som ikke er taushetsbelagt og der kostnadene ved tilgjengeliggjøring antas å være beskjedne. Etater som vurderer å etablere nye eller å oppgradere eksisterende publikumstjenester med utgangspunkt i rådata, skal normalt gjøre disse rådataene offentlig tilgjengelig i maskinlesbare formater, dersom ingenting er til hinder for det. Før virksomheten eventuelt selv etablerer nye publikumsløsninger basert på rådata, må det vurderes om det er mer kostnadseffektivt å tilgjengeliggjøre rådata i maskinlesbare formater som grunnlag for at andre kan utvikle tjenester. Etatene skal informere om hvilke datasett som er gjort tilgjengelig i 2011 og 2012 i sine årsrapporter.

Kravet om tilgjengeliggjøring i fellesføringene har bidratt til å sette temaet på dagsorden, og økt bevisstheten knyttet til offentlige data. Mange virksomheter har siden satt i gang interne utredningsprosjekter for å finne ut hva slags data som kan tilgjengeliggjøres og på hvilken måte data bør tilgjengeliggjøres.

Krav om tilgjengeliggjøring i tildelingsbrevene er fra 2013 videreført i tilsvarende krav i digitaliseringsrundskrivet.

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet.

Retningslinjer ved tilgjengeliggjøring av offentlige data

Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet har gitt ut retningslinjer til bruk ved tilgjengeliggjøring av offentlige data. Retningslinjene utdyper hva som ligger i begrepet viderebruk av offentlige data, og gir anvisninger om hvordan virksomhetene bør gjøre datasett tilgjengelig. Hensikten med retningslinjene er å fastsette prinsipper ved tilgjengeliggjøring av data for viderebruk, og slik bidra til at data blir gjort tilgjengelig på en hensiktsmessig, enhetlig og effektiv måte. De største statlige etatene samt KS deltok i en referansegruppe for dette arbeidet.

Data.norge.no

Data.norge.no er en datakildekatalog med beskrivelser av data som er tilgjengelig for viderebruk, altså en slags «gule sider» for forvaltningens data. Her kan aktører som ønsker å viderebruke offentlige data, sjekke hvilke datasett som er tilgjengelige. Data.norge.no skal også være et møtested for personer som er opptatt av viderebruk, og en kunnskapsbase for de som ønsker å lære mer om temaet.

Knyttet til data.norge.no har Difi utviklet et datahotell som gjør det mulig for offentlige virksomheter å legge ut datasett for tilgjengeliggjøring. På datahotellet kan virksomhetene på en enkel måte laste opp små, «lette» datasett i et format og på en måte som gjør det lett å viderebruke dataene.

Norsk lisens for offentlige data (NLOD)

Når data publiseres for viderebruk, er det viktig at det klart fremgår hvordan dataene kan brukes. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har derfor utarbeidet en egen lisens for offentlige data, kalt Norsk lisens for offentlige data (NLOD). Lisensen gjør det lett å presisere hvilke vilkår som gjelder for bruk av et datasett.

Difis støttefunksjon for viderebrukere

Difi har det operative ansvaret for regjeringens arbeid med viderebruk. De veileder offentlige etater som ønsker å gjøre egne data tilgjengelig for viderebruk. De kan også veilede aktører som ønsker tilgang til bestemte offentlige datasett for viderebruk og som er usikre på hvor de kan finne dem, eller hvordan de skaffer seg tilgang til datasett som ennå ikke er publisert.

5.2 Digitalt innhold, medier og konvergens

Tidligere var det klare skiller mellom ulike medieprodukter: Tv og radio ble kringkastet gjennom lufta, mens bøker og aviser ble trykket og solgt i bokhandler, kiosker og andre utsalgssteder. Musikk ble utgitt på plater og cd-er og solgt i musikkbutikker og bensinstasjoner. I dag er alle disse medieproduktene – eller rettere sagt innholdet – tilgjengelig på internett i form av nett-tv og nettradio, e-bøker, nettaviser og musikkfiler eller strømmetjenester. Det har blitt en glidende overgang mellom mediene og innholdselementer, for eksempel ser vi nettaviser som har direktesendinger med nyheter og sport. Vi kaller dette fenomenet konvergens.

Medie- og underholdningsbransjen er en av bransjene som i størst grad allerede er påvirket – og fortsatt vil påvirkes – av internett og digitalisering. Tradisjonelle medieprodukter som aviser, film og spill egner seg spesielt godt for digitalisering. De digitale produktene åpner opp for et mer mangfoldig, bedre og større tilbud til forbrukerne. Utviklingen har gitt aktørene nye måter å mangfoldiggjøre og distribuere produktene sine på. Men utviklingen er ikke problemfri. Det er en utfordring for aktørene å finne nye, gode forretningsmodeller som appellerer til forbrukerne og samtidig sikrer rettighetshavernes og næringens økonomiske interesser. Regjeringen har oppnevnt et utvalg som blant annet skal se nærmere på dette (se boks 5.6).

5.2.1 Regelverk

Konvergensen skaper uklare overganger mellom produkter og tjenester som tidligere har hatt egne reguleringer. Når teknologi og handlemønstre endres, utfordres regelverket. Åndsverkloven har teknologinøytrale hovedregler, men overgangen til digital teknologi gjorde det nødvendig å presisere reglene om kopiering til privat bruk. Innføring av beskyttelse for kopisperrer på for eksempel cd-er viste på den annen side at det kan være nyttig å se an utviklingen før regelverket endres. Kort tid etter at reglene ble innført – etter lange diskusjoner – avviklet platebransjen ordningen med kopisperrer.

Teknologi, anvendelsesområder, forretningsmodeller og bruksmønstre endres raskt. Utfordringen for myndighetene er å opprettholde et mest mulig teknologinøytralt regelverk som så langt det er mulig ivaretar de samme interessene som tidligere.

Fra pressestøtte til mediestøtte

Digitalisering skaper store muligheter for både medier og konsumenter. Digitale medier kan være svært mye billigere, mer fleksible, bedre oppdatert og med større mulighet for individuell tilpasning enn analoge medier. Men i brytningstiden mellom det analoge og det digitale, der vi står nå, ser en også utfordringene. Eksisterende selskaper og forretningsmodeller kommer under press. Inntektsstrømmene for de gamle mediene svekkes, og de flyttes ikke automatisk over til nye medier. Gamle virkemidler må tilpasses en ny tid for å være relevante.

Pressefrihet og godt fungerende medier er en forutsetning for ytringsfrihet, rettssikkerhet og et levende demokrati. Begrunnelsen for at pressen har egne støtteordninger, har vært at redaksjonelt innhold har en stor verdi for samfunnet og derfor bør nå ut til så mange som mulig. At befolkningen har tilgang til gode reportasjer og artikler øker for eksempel kunnskapsnivået og fremmer norsk språk og kultur. Merverdiavgiftsfritaket for papiravisene har vært et viktig virkemiddel for å sikre mediemangfold. I tillegg har vi en pressestøtte som er forbeholdt trykte medier.

Innovasjonspotensialet innenfor mediene er stort, og gjør det til et område som er spesielt interessant for verdiskaping. Nye produkter som smarttelefoner og lesebrett åpner for mange nye medieprodukter. Stadig flere nyhetsmedier og magasiner eksperimenterer nå med egne formater spesielt for nettbrett, gjerne med innkapslede videoer og annet innhold, for å prøve ut markedets betalingsvilje for denne type produkter.

Utviklingen de siste årene har ført til at mediehverdagen er blitt stadig mer digital. Regjeringen har derfor foreslått en omlegging av pressestøtten. Forslaget går ut på at det ikke lenger skal stilles krav om at støttemottakeren må utgi papiravis. Det er imidlertid foreslått at det fortsatt skal være et krav at mediet skal være betalt fra forbruker, ha en ansvarlig redaktør, og at minst halvparten av opplaget skal selges gjennom abonnement. I tillegg foreslås endringer i kriteriene for fordeling av støtte som innebærer at alle publiseringsplattformer, inkludert digitale utgivelser, trekkes inn i beregningen av tilskudd.

Merverdiavgift på digitale varer og tjenester

Inntil 1. juli 2011 var det ikke avgift ved kjøp av digitale varer og tjenester fra utlandet. Dette skapte en konkurransevridning hvor norske aktører kom dårligere ut fordi de måtte belaste sine kunder med 25 prosent merverdiavgift. Musikkfiler og programvare kjøpt hos en norsk nettleverandør kostet altså mer enn tilsvarende filer kjøpt fra utlandet. Det ble nødvendig å få på plass en regulering for å sikre norske aktører mest mulig like konkurranseforhold. Fra 1. juli 2011 er det derfor innført merverdiavgift også for digitale tjenester levert over internett fra utlandet.

5.2.2 Opphavsrett

Digitale produkter kan kopieres, deles og distribueres i langt større grad enn analoge produkter. Det er en utfordring for opphavsretten. Ulovlig kopiering og deling av opphavsrettsbeskyttet materiale gjør at rettighetshaverne mister inntekter.

Klarering av rettigheter

En hovedutfordring med medieinnhold, slik som musikk og film, er klarering av rettigheter for distribusjon, særlig på tvers av markeder. Mediebransjen har tradisjonelt delt markedene inn i regioner eller enkeltland og selger rettighetene til visning eller distribusjon til ulike aktører i ulike land. Det er ofte vanskelig å etablere tjenester på tvers av landegrensene, noe som i stor grad begrenser mulighetene i Europa, som er sammensatt av mange små markeder. Forbrukerne på sin side ser seg selv i økende grad som del av et globalt marked, og viser liten forståelse for at de ikke får tilgang til innhold som er tilgjengelig i et annet marked.

I arbeidet med et digitalt felles marked har EU derfor prioritert å få på plass kollektive ordninger for klarering av rettigheter for audiovisuelt innhold.22 EU-kommisjonen har i 2012 fremmet et forslag til et direktiv om forvaltning av kollektive rettigheter. Direktivet antas å bli viktig for hele det europeiske markedet for musikk- og audiovisuelle tjenester.

EU fremsetter også en rekke andre direktiver og direktivrevisjoner på områder som er av betydning i denne sammenheng. Blant annet vil det nye direktivet om verk med ukjent opphav («orphan works») lette arbeidet med å digitalisere og gjøre tilgjengelig millioner av opphavsrettslig beskyttede verk fra forrige århundre. Dette er verk som hittil ikke har vært tilgjengelige fordi det ikke har vært mulig å lokalisere rettighetshavere for klarering av rettigheter. I Norge og Norden for øvrig har systemet for avtalelisens medført at slik klarering har vært enklere enn i de fleste andre land.

Det finnes også en stor mengde verk som er «falt i det fri». Dette betyr at det er gått så lang tid (i de fleste tilfeller 70 år) siden opphavspersonens død at verket ikke lenger har opphavsrettslig beskyttelse. Alle rettigheter faller bort, og hvem som helst kan viderebruke verket, også i digital kontekst og for kommersielle formål.

Revisjon av åndsverkloven

Mange oppfatter åndsverksloven og de opphavsrettslige prinsippene som kompliserte. Kulturdepartementet er nå i gang med en helhetlig revisjon av loven, blant annet slik at den skal bli lettere tilgjengelig for alle brukere.

Som en del av dette arbeidet har man også sett nærmere på hvordan ulovlig fildeling og andre krenkelser av opphavsrett på nett håndheves. Høsten 2011 ble det sendt ut et høringsnotat om saken, og en proposisjon med forslag til endringer i åndsverkloven på dette området ble oversendt Stortinget februar 2013.

5.2.3 Forbrukerperspektivet

Det er flere forbrukerpolitiske aspekter ved overgangen til den digitale medieøkonomien. Som vi har sett innebærer konvergensen i utgangspunktet flere og bedre tjenester. For å utnytte det fulle potensialet er det imidlertid avgjørende at folk flest har god kunnskap om de muligheter og begrensninger som gjelder. Det kan for eksempel fortsatt være uklart hva som er lov og ikke lov når det gjelder bruk av musikk fra nettet. Det er derfor viktig med informasjon og veiledning om opphavsrettslige regler og andre reguleringer på innholdsområdet.

Regjeringen vil derfor ta initiativ til at det utvikles bedre og mer forbrukerveiledning på området. Blant de temaer det er aktuelt å veilede om, er kjøpsrettigheter på nett, verktøy for sikker e-handel, lovlige mekanismer for nedlasting og bruk av innhold, betaling av merverdiavgift, og oversikter over relevante tilbydere av ulike typer tjenester.

6 Helse og omsorg

Få sektorer betyr så mye for så mange som helse- og omsorgssektoren. I løpet av et år er mer enn 75 prosent av alle nordmenn i kontakt med denne sektoren. Hver fjerde nordmann er i kontakt med lege flere enn fem ganger i året.23 Helse- og omsorgssektoren har over 300 000 ansatte.24 Norge brukte i 2011 om lag 250 milliarder kroner på helse- og omsorgsformål.25 Helse- og omsorgssektoren er mindre digitalisert enn mange andre sektorer, selv om det finnes mye avansert medisinsk teknologi, og en stadig større del av informasjonsutvekslingen i helse- og omsorgssektoren går elektronisk. Det betyr at det er stort rom for positive endringer for sektoren og brukerne. Samtidig vil mulighetene for å levere private produkter og løsninger til helse- og omsorgssektoren vokse.

Innføring av nettbank flyttet oversikt, kontroll og muligheter fra banken over til folk selv. Noe liknende ønsker regjeringen for helse- og omsorgssektoren.

Regjeringens mål er at:

• Innbyggerne ved hjelp av IKT kan få bedre kontroll over egen helse og større mulighet til å bo hjemme trygt og med høy livskvalitet.

• IKT skal brukes til å oppnå kvalitet og effektivisering i helse- og omsorgstjenestene.

• IKT skal bidra til at eldre og andre kan ha trygge, selvstendige liv hjemme til tross for svekket helse.

6.1 Velferdsteknologi for gode, selvstendige liv

De eldre vil utgjøre en stadig større andel av befolkningen. Flere norske og europeiske undersøkelser viser at de fleste eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. De fleste flytter helst ikke fra sitt eget hjem før alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse gjør det helt nødvendig. I Norge bor for eksempel halvparten av alle personer med demens hjemme. Kun om lag halvparten av disse mottar kommunale hjemmetjenester.26

Ny teknologi vil gjøre det mulig for den enkelte å bo hjemme og samtidig være selvhjulpen og føle seg trygg, til tross for sykdom og funksjonsnedsettelse. For enkelte kan hjemmet i fremtiden bli et reelt alternativ til opphold i institusjon eller på sykehus.

Velferdsteknologi omfatter også lavteknologiske hjelpemidler, som for eksempel rullator eller toalettforhøyer. Dette er hjelpemidler som er godt kjent og som har vært i bruk i omsorgssektoren lenge. Fremover vil vi se en økt satsing på velferdsteknologier basert på IKT, slik som trygghetsalarm, komfyrvakt, fallsensor eller ulike mobile sensorer for å overvåke helsetilstand. Hjem som er koblet opp med slike teknologier, kalles gjerne smarthus.

Velferdsteknologi blir fremover et viktig satsingsområde for forskning og næringsliv. Velferdsteknologi vil kunne bidra til å øke kvaliteten og effektiviteten på omsorgstjenestene, og samtidig bidra til å gi brukere og pårørende større trygghet, selvstendighet og kontroll over egen tilværelse. Kommuner og brukere vil fremover etterspørre velferdsteknologi i langt større grad enn tidligere. Samtidig viser erfaringer fra Danmark at det ligger et eksportpotensial i velferdsteknologi.

Nettbaserte tjenester, mobilapplikasjoner, mobile måleapparater, sensorer og smarthusløsninger vil i fremtiden være en del av det samlede helse- og omsorgstilbudet. Med slike tjenester og løsninger kan vi klare oss bedre på egen hånd. Pasienter og brukere får bedre mulighet til å være aktive deltagere, får tilgang på informasjon som kan gi bedre innblikk i egen situasjon og større mulighet for å mestre egen sykdom, problem eller funksjonsnedsettelse.

6.1.1 Brukerne – stadig mer teknologivante

Det er først og fremst helsefaglige vurderinger som må være utgangspunktet for god omsorgsteknologi. Den offentlige innsatsen på området må skje innenfor gjeldende økonomiske rammer, men må være tilpasset brukernes behov, ønsker og muligheter. Kommunene vil spille en særskilt rolle som ansvarlig for offentlige omsorgstjenester. Omveltningene i omsorgstjenestene vil ikke kunne skje på basis av en offentlig utrulling av teknologi alene, men være et resultat av at brukerne etterspør og har kompetanse til å utnytte de teknologiske mulighetene som finnes.

Over halvparten av dagens 70-åringer har bredbånd hjemme. I 2020 vil de være ca. 80 år. Flertallet av disse vil ha bredbånd hjemme, og flertallet av dem vil ha brukt internett og digitale løsninger. I økende grad vil innbyggere, også de eldre, forvente tilgang til gode, elektroniske tjenester hele døgnet. De vil forvente at gode velferdsteknologiske løsninger er en integrert del av det offentlige helsetilbudet.

I stadig større grad kan politikken ta utgangspunkt i at hjemmene har teknologi på plass, og at de eldre har brukt teknologi før.

I motsetning til situasjonen for 10–20 år siden, har vi i dag mye digital teknologi i hjemmene våre, slik som pc-er, telefoni, kabel-TV, smarttelefoner, nettbrett, innbrudds- og brannalarmer og trådløse nett. Men det er foreløpig få anvendelser innen helse- og omsorgsområdet som er beregnet for bruk i hjemmet.

De eldre i Norge har i stor grad tatt i bruk internett og bredbånd, og er som gruppe mer teknologivante enn sine jevnaldrende i andre land. Morgendagens seniorer vil være mye mer vant til å bruke teknologi enn dagens seniorer. I dag ser vi at yngre brukere med nedsatt funksjonsevne går foran i å ta i bruk moderne teknologi og avanserte hjelpemidler. Etter hvert vil de nye seniorene følge i deres fotspor.

Kilde: SSB – IKT i husholdningene, 2. kvartal 2003–2012

Regjeringen vil gjennom sin politikk for digital deltakelse og kompetanse (kapittel 2) bidra til at flest mulig blir parate til å bruke nye teknologiske løsninger. Regjeringen vil i sin politikk for velferdsteknologi vektlegge brukernes behov og tilrettelegge den offentlige politikken slik at velferdsteknologier kan integreres uavhengig av leverandører og på tvers av offentlig og privat sektor.

6.1.2 Teknologien – mangfold og behov for standarder

Teknologien man trenger i velferdstjenestene vil variere fra det enkle til det svært krevende og komplekse. Stadig mer av denne teknologien er rimelige, standardiserte hyllevareløsninger. For eksempel kan robotstøvsugere i dag kjøpes for en pris som tilsvarer få arbeidstimer for en hjemmehjelp.

De teknologiske forutsetningene er altså gode for den velferdsteknologiske omveltningen, og forutsetningene vil bli stadig bedre etter hvert som teknologien utvikles videre. Samtidig er det ikke produktene alene som skaper gode velferdsteknologiske løsninger. I tillegg trenger man en fleksibel og standardbasert IKT-arkitektur for at tjenestene og produktene skal fungere optimalt. IKT-arkitekturen skal vise hvordan systemet er bygget opp, hva slags komponenter som inngår og hvordan de skal virke sammen. I sin rapport om velferdsteknologi fra 201227 peker Helsedirektoratet på arkitektur som et av flere områder hvor det er behov for standardisering.

Velferdsteknologiske løsninger kan bestå av:

• Utstyr, for eksempel sensorer. Det kan være bevegelsessensorer for å slå på lys, sensorer på dører, fallsensorer, dører og vinduer som kan åpnes og lukkes automatisk, komfyrvakt og annet utstyr. I tillegg kan også beboeren være koblet til trygghetsalarm eller mobile sensorer for eksempel for overvåkning av blodtrykk eller blodsukker. I prinsippet er det mange typer utrustning som kan tilknyttes – også mer avanserte medisinske måleapparater.

• Infrastruktur som kopler sammen de ulike delene av utstyret og gir grunnlag for styring. Det finnes i dag løsninger for infrastruktur i smarthus som er basert på åpne, internasjonale standarder, og som de fleste store elektronikkleverandørene forholder seg til.

• For at alt skal fungere sammen på en måte som er robust og ikke fordrer spesiell kompetanse eller vedlikehold fra beboeren, trengs en form for informasjonssentral. Informasjonssentralen skal håndtere informasjon om hvordan huset ser ut og hvor de ulike sensorene befinner seg (for eksempel modellert i en bygningsinformasjonsmodell, BIM – se kapittel 7), hvilke målegrenser som er kritiske for den aktuelle brukeren, og hvem som skal varsles (pårørende, kommune, private tjenestetilbydere, nødetat) i ulike situasjoner.

• Kommunikasjonslinjer ut av huset, for eksempel til familie eller kommunen. Dette er normalt en vanlig bredbåndslinje.

Det er viktig for brukerne at løsningene fungerer problemfritt på tvers av utstyrsleverandører. Helsedirektoratet fremhever i sin rapport at man er nødt til å ta i bruk standarder for å lykkes med innføring av velferdsteknologi. Bruk av standarder sikrer at informasjon fra ulike enheter blir kommunisert og forstått, og at utstyr fra én produsent kan byttes ut med utstyr fra en annen produsent. Dette skal bidra til at brukere eller det offentlige ikke blir låst til én eller få leverandører av utstyr eller programvare.

De sentrale informasjonsmodellene er et spesielt viktig område for standardisering. Dette er et av de områdene hvor standardiseringsorganisasjonene CEN og ISO har et samarbeid for å utvikle helseinformatikkstandarder. Gjennom å fremme bruken av åpne, internasjonale modeller, sikrer man at brukerne kan velge utstyr uavhengig av om det er levert av NAV, kommunen, spesialisthelsetjenesten eller private aktører. Dette vil også skape forutsigbare betingelser for private aktører som ønsker å utvikle tjenester. Dette er igjen en fordel for brukene, som får større valgfrihet.

Hagen-utvalget (se boks 6.3) mente blant annet at det er behov for en standardisert kommunikasjonsplattform i hjemmet som støtter muligheten for å bo lenger i eget hjem. En slik løsning bør ha mulighet for fremtidig tilkobling til kommunalt eller regionalt mottaksapparat for sikker oppfølging og kommunikasjon. Regjeringen vil, med utgangspunkt i Hagen-utvalget, legge frem en egen melding for Stortinget om innovasjon i omsorg.

Smarthuskonseptet er ikke bare noe for private hjem. Regjeringen har sørget for at det fra 2012 er stilt krav om at sykehjem og omsorgsboliger som får tilskudd fra Husbanken, skal tilrettelegges for tilkobling av elektroniske hjelpemidler, kommunikasjons- og varslingssystemer og annen velferdsteknologi. Både sykehjem og omsorgsboliger har noe erfaring med bruk av smarthusteknologi. Foreløpig har man begrenset erfaring med denne typen teknologi i private hjem, men det antas at smarthusteknologi vil være relevant for utviklingen av boliger og bygningskvalitet i fremtiden.28

6.1.3 Kommunene – nye utfordringer og muligheter

En undersøkelse viser at om lag 55 prosent av kommunene i Norge har tatt i bruk velferdsteknologi. De fleste kommuner har tatt i bruk trygghetsalarmer, men det er beskjeden bruk av mer avanserte typer velferdsteknologi. Ulikheter i teknisk utforming av systemer og brukergrensesnitt er en mulig årsak til dette. Usikkerhet om regler rundt personvern er en annen mulig årsak. Av de kommunene som ennå ikke har tatt i bruk velferdsteknologi, sier 26 prosent at de har planer om det.29

Det er et stort potensial i kommunene for å ta i bruk velferdsteknologi. KS har vedtatt å opprette et program for IKT-samordning i kommunesektoren, KommIT. KS/KommIT deltar i regjeringens samarbeidsråd for styring og koordinering av tjenester i e-forvaltning (Skate, se boks 8.3).

6.1.4 Næringslivet – mulighetene for innovasjon

Velferdsteknologi er en kommende vekstbransje som norsk næringsliv i økende grad kan ta del i.

For å lykkes bør det utvikles enda sterkere innovasjonsarenaer. Miljøer med forskjellige kunnskaper og erfaringer må knyttes sammen. KS og NHO har satt i gang et leverandørutviklingsprosjekt som skal bidra til at offentlige anskaffelser i større grad stimulerer til innovasjon og verdiskaping på dette området.

Økt innovasjon ved offentlige anskaffelser

Offentlig sektor kan være med og stimulere til økt innovasjon og næringsutvikling på velferdsteknologiområdet. Det offentlige står for over 80 prosent av helseutgiftene i Norge. Gjennom kjøp av varer og tjenester og offentlige forsknings- og utviklingskontrakter har staten og kommunene store muligheter til å være en kunde som stiller krav og etterspør innovasjon som bidrar til utvikling av bedrifter og næringer.

I St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge og i St.meld. nr. 36 (2008–2009) Det gode innkjøp slås det fast at offentlige anskaffelser er viktig for å fremme innovasjon i næringslivet, og at regjeringen ønsker å jobbe for økt innovasjon ved offentlige anskaffelser. Dette er senere blitt fulgt opp med flere tiltak.

For å oppnå en varig og generell forbedring av innkjøpspraksis, har regjeringen lagt frem en strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser.30 Hvis offentlige anskaffelser innrettes slik at de i større grad resulterer i innovative løsninger, kan dette bidra til innsparing for det offentlige. Varer og tjenester leveres bedre og mer effektivt, og man får bedre tjenester til innbyggerne og økt verdiskaping i næringslivet.

I strategien gjennomgås de viktigste utfordringene, og det foreslås tiltak for å møte dem. Videre er det viktig at næringslivet er engasjert i offentlig sektors utviklingsbehov.

Det er viktig at innkjøperne har redskapene og kompetansen de trenger. Et av målene er å bidra til større grad av konkurranse gjennom å legge til rette for at det blir flere potensielle leverandører til krevende anskaffelser.

Arbeidet for å oppnå et hensiktsmessig samspill mellom offentlig sektor og næringslivet når det gjelder innkjøp vil berøre flere departementer, direktorater og de sentrale virkemiddelaktørene.

Behovsdrevet innovasjon og næringsutvikling i helse- og omsorgssektoren

Helse- og omsorgsdepartementet har sammen med Nærings- og handelsdepartementet en tiårig (2007–2017) satsing på behovs- og forskningsdrevet innovasjon og kommersialisering i helse- og omsorgssektoren. Satsingen inkluderer innovasjon innen IKT og medisinsk-teknisk utstyr, innovasjon i offentlige anskaffelser, samt innovasjon på bakgrunn av store samfunnsutfordringer. Slike utfordringer kan være kroniske sykdommer, en økende aldrende befolkning, og bedre samhandling mellom tjenestenivåene og personellbruk.

Viktige aktører i satsingen er de regionale helseforetakene, InnoMed, Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Helsedirektoratet. Aktørene har inngått en nasjonal samarbeidsavtale og tiltaksplan. De regionale helseforetakene utarbeidet i 2011 en rapport med forslag til nasjonale indikatorer for innovasjon i helsesektoren. I 2012 utarbeidet de, i samarbeid med Difi, Innovasjon Norge og Helseforetakenes innkjøpsservice, en rapport om økt innovasjon og innovative løsninger i spesialisthelsetjenesten gjennom offentlige anskaffelser.

Satsingen omfatter en styrking av ordningen med offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU) til helseformål og tiltak for å stimulere til arenaer og møteplasser mellom leverandørindustrien, helsesektoren og virkemiddelapparatet.

Selv om offentlig sektor står for mye av anskaffelsene i helse- og omsorgssektoren, forventer vi at brukerne og deres pårørende blir stadig viktigere kundegrupper som vil etterspørre teknologi, slik som nettbrett og digitale måleapparater.

6.1.5 Personvernet skal ivaretas

Visse typer velferdsteknologi kan være en utfordring for personvernet, for eksempel gjennom økte muligheter for innsamling av informasjon. Også lagring og utveksling av sensitiv helseinformasjon, slik som opplysninger om medisinbruk, bevegelsesmønstre eller data fra kroppssensorer, kan by på utfordringer for personvernet. Det er viktig at teknologien inneholder gode personvernløsninger som ivaretar integritet og behovet for privatliv, og at løsningene tilfredsstiller kravene til informasjonssikkerhet for denne type data.

De personvernmessige utfordringene ved velferdsteknologien ble utredet av Helsedirektoratet i 2012.31

6.2 Trygge og enkle digitale helse- og omsorgstjenester

Regjeringen har lenge prioritert arbeidet med IKT i helse- og omsorgstjenestene. I samhandlingsreformen er IKT et viktig virkemiddel for å yte gode og effektive tjenester i hele pasientforløpet. Teknologien skal legge til rette for at all nødvendig informasjon er tilgjengelig ved behov, der hvor pasienten befinner seg. IKT skal også bidra til mer effektiv samhandling, bedre ressursutnyttelse, kvalitetsheving i alle deler av behandlingskjeden og økt pasientsikkerhet. I tillegg er det et mål at digitale verktøy skal bidra til at pasienten får bedre informasjon enn i dag. I den grad det er hensiktsmessig skal pasienten være en aktiv deltaker i behandlingen.

Det kommer stadig innovative løsninger innen tjenesteyting i helse- og omsorgssektoren som gjør det mulig å involvere pasienten i større grad i egen behandling. Slike løsninger kan innebære at pasienter og brukere kan motta tjenester hjemmefra, såkalt telemedisin. Telemedisin er løsninger for å gi medisinsk hjelp på avstand, for eksempel når lege og pasient befinner seg på ulike geografiske steder. I sin enkleste form kan det være å konsultere lege via videokonferanse, men det kan også involvere bruk av sensorer som tar målinger av pasienten. Den telemedisinske løsningen kan da på en sikker måte overføre medisinske data, bilder og helseinformasjon fra pasient til behandler.

Et eksempel på en teknologi som kan bidra til å redusere antall liggedøgn er KOLS-kofferten. Dette er en elektronisk diagnoseenhet som blant annet gjør det mulig å ha toveis kommunikasjon med bilde og lyd mellom pasient og lungesykepleier. Et annet eksempel er mobilt røntgen på sykehjem, som reduserer behovet for å flytte pasienter fra sykehjem til sykehus, og i stedet flytter tjenesten dit pasienten er.

Det er også ønskelig å involvere den enkelte mer aktivt gjennom å gi informasjon om egen helse, og gjennom utveksling av informasjon med spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette kan også ha en forebyggende effekt, fordi den enkelte engasjerer seg i større grad i egen behandling og i forebyggende aktiviteter.

6.2.1 Elektroniske resepter

Elektroniske resepter erstatter resepter på papir. I stedet for at legen gir pasienten resepten på papir, gis informasjonen fra legen til en sentral database, reseptformidleren. Slik kan apoteket eller bandasjisten laste ned resepten og gi pasienten riktig medisin. Pasienten slipper å ha med seg papirresepten for å få medisinen sin. Systemet gjør hverdagen enklere, sparer penger, og sikrer bedre kvalitet. Elektroniske resepter ble ferdig innført hos alle landets fastleger og apotek i februar 2013.

6.2.2 Én innbygger - én journal

For å sikre best mulig behandling må helsepersonell ha rask, enkel og sikker tilgang til alle nødvendige opplysninger, uavhengig av hvor i landet pasienten eller brukeren blir syk eller får behandling. I dag er helseopplysninger spredt i en rekke forskjellige systemer i avdelinger og virksomheter der pasienten har mottatt helsehjelp.

Regjeringen mener det er behov for større endringer enn bare å forbedre eksisterende systemer dersom vi skal oppnå fordelene som informasjonsteknologi gir. Regjeringen ønsker en helhetlig og felles løsning for hele helse- og omsorgssektoren. Hovedmålet er én innbygger – én journal. Arbeidet med å velge en teknisk løsning for dette er startet. Etablering av en slik løsning vil være et stort nasjonalt løft, som vil gi nye muligheter for helse- og omsorgstjenesten. Både helsepersonell og leverandører skal involveres i arbeidet.

Helseregisterloven gjennomgås slik at journalopplysninger skal kunne følge pasienten og brukeren gjennom behandlingsforløpet.

6.2.3 Kjernejournal

I noen situasjoner trenger helsepersonell å få livsviktig og kritisk informasjon om pasienten så raskt som mulig. I disse situasjonene er det ikke alltid pasienten kan gi denne informasjonen selv. Regjeringen vil derfor etablere en nasjonal kjernejournal. Journalen skal inneholde noen sentrale opplysninger om pasienten, slik som bruk av legemidler (medisinkort), allergier, sykdommer og tidligere behandlinger. Løsningen skal ivareta pasientens integritet og personvern, og opplysningene vil bare være tilgjengelige for helsepersonell som trenger opplysningene for å få utført behandlingen, samt for pasienten selv. Det etableres også et system for loggføring av hvem som har sett i journalen. Den enkelte pasient kan da se hvem som har hatt tilgang til opplysningene i journalen. Det vil være mulig å reservere seg fra registrering.

6.2.4 Helsenorge.no

Internett er blitt den viktigste kilden til helseinformasjon for pasienter og pårørende. Det finnes mange nettsteder, både offentlige og private, som tilbyr informasjon om sykdommer og hvordan de forebygges og behandles. For pasienten har det imidlertid vært vanskelig å finne frem til og forstå informasjonen. Dertil kommer at stadig flere pasienter og brukere ønsker tilgang til egne helseopplysninger.

Tjenestene i helse- og omsorgssektoren er fragmenterte, og pasientens behov for koordinerte tjenester har ikke alltid vært godt nok ivaretatt. Samhandlingsreformen skal møte disse utfordringene. Nettbaserte tjenester kan gi brukerne bedre innblikk i egen helsesituasjon. Riktig og kvalitetssikret informasjon om sunnhet og helse kan forebygge helseskader. Veivisere som hjelper brukeren å finne frem og ta riktige valg, styrker pasientrollen. I dag er det imidlertid få som har tilgang til egne journalopplysninger på nett.

I 2011 etablerte Helsedirektoratet helseportalen www.helsenorge.no for å tilby én samlet inngangsport til helseinformasjon. Portalen omfatter også selvbetjeningsløsninger som Mine vaksiner, Mine egenandeler og Mine resepter. Fremover vil den videreutvikles med selvbetjeningsløsninger som timebestilling, bestilling og refusjon av pasientreiser og fornyelse av resepter. I tillegg er det et mål at helsenorge.no skal tilby elektronisk kommunikasjon med helsepersonell.

Helseportalen helsenorge.no skal hjelpe innbyggere og pasienter med å finne frem til riktig tjeneste. En godt utviklet helseportal med kvalitetssikret informasjon vil gjøre det lettere å finne frem i helse- og omsorgstjenestene. I tillegg vil det bli lettere å finne den tjenesten som best møter brukerens krav, for eksempel hvilket behandlingssted som ligger nærmest geografisk eller hvor det er kortest ventetid. En forutsetning for dette er god dataflyt og gode grunnlagsdata, samt oppdaterte data om kvalitet, kapasitet og lignende om den enkelte aktør i helse- og omsorgstjenestene.

Portalen skal også kunne være basis for nye, innovative tjenester fra både offentlig og privat sektor. Ved å gjøre data og tjenester fra disse aktørene tilgjengelige for gjenbruk gjennom helsenorge.no, legges grunnlaget for en ny type innovasjon på helseområdet. På sikt kan man vurdere å lage en offentlig oversikt over nyttige tjenester.

6.2.5 Norsk helsenett

Norsk helsenett ble stiftet høsten 2004 for å etablere et sikret nettverk for elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren i Norge, med tilhørende relevante tjenester – helsenettet. Helsenettet skal bidra til at IKT-målene i samhandlingsreformen nås, og legge til rette for og være en pådriver for sikker og kostnadseffektiv elektronisk samhandling.

7 IKT og klima

Norge fører en aktiv nasjonal klimapolitikk. Klimaproblemet kan bare løses gjennom bred internasjonal samhandling. Det meste av den konkrete politikken bestemmes likevel nasjonalt. Det enkelte land har et ansvar for å føre en aktiv nasjonal politikk for å redusere utslippene av klimagasser. Det har vært bred politisk enighet i Norge om at vi skal ta et slikt ansvar. Vi har også satt oss ambisiøse mål om å redusere de nasjonale utslippene og omstille Norge til et lavutslippssamfunn frem mot 2050.

Isolert sett vil den globale veksten i bruk IKT bidra til økte klimagassutslipp. Men IKT kan også potensielt bidra til å redusere utslippene.

Regjeringen ønsker fremover å legge til rette for:

• Grønn IKT – det vil si arbeid for å redusere energiforbruket og utslippene knyttet til produksjon og bruk av IKT.

• Avmaterialisering – det vil si å erstatte fysiske produkter, og aktiviteter som slipper ut mye klimagasser, med digitale alternativer som har små eller ingen utslipp, eller har andre fordeler.

• Smart IKT – det vil si å bruke IKT som verktøy for å redusere energiforbruk, materialbruk og utslipp i etablerte næringssektorer, for eksempel innen transport, varehandel og tradisjonelle industrisektorer.

Innenfor alle disse tre områdene finnes det tiltak som kan bidra til å spare energi og/eller redusere klimagassutslippene, men også tiltak som kan bidra til næringsutvikling, effektivisering av offentlige tjenester eller ha andre positive effekter.

Potensial for reduserte klimagassutslipp ved bruk av IKT

Ved behandlingen av Meld. St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk (klimameldingen) fattet Stortinget følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen vurdere potensialet for å redusere klimagassutslippene i Norge ved bruk av IKT.»

Det ble ikke vurdert egne tiltak for IKT i klimameldingen. IKT inngår derimot som en del av teknologien i alle sektorer. Regjeringens virkemidler, både eksisterende og nye virkemidler som ble varslet i klimameldingen, skal bidra til å ta i bruk utslippsreduserende løsninger, også løsninger som innebærer bruk av IKT.

IKT som verktøy for å redusere energibruk, materialbruk og utslipp i etablerte næringssektorer omtaler vi som smart IKT.

Innenfor smart IKT er det spesielt interessant å vurdere potensialet for reduserte klimagassutslipp innen intelligente strømnett og styrings- og målesystemer for energi, bygg og styringssystemer i bygg, og transport og intelligente transportsystemer. Disse områdene omtales nærmere i kapittel 7.3.

Den samlede betydningen av grønn IKT vil kunne avhenge av situasjonen. I noen tilfeller vil for eksempel redusert energibruk bety lavere pris, og dermed økt etterspørsel etter produktet. Da kan samlet reduksjon bli noe mindre enn forbedringer per produserte enhet skulle tilsi. I andre tilfeller vil for eksempel effekten av sanntidssystemer i kollektivtrafikken avhenge av hvor godt utbygd kollektivtrafikken er mer generelt.

Potensialet for spart energi og reduserte klimagassutslipp ved hjelp av IKT må ses i sammenheng med andre konsekvenser ved økt bruk av IKT. Bruk av IKT vil ha miljøkonsekvenser gjennom hele teknologiens livsløp. Elementer i dette vil være:

• Elektrisk og elektronisk utstyr inneholder farlige stoffer, slik som tungmetaller og organiske miljøgifter. Disse stoffene kan medføre miljøfare både under produksjon og avhending av produktene, og i begrenset grad også i driftsfasen. Produksjon av elektronikk er ressurskrevende og forutsetter blant annet bruk av relativt sjeldne metaller. Gruvedriften for å ta ut disse metallene kan medføre store avfallsmengder og utslipp av kjemikalier.

• I driftsfasen har elektronikkbruken i liten grad direkte miljøkonsekvenser, men driften krever bruk av elektrisitet.

• Fordi utstyret inneholder farlige stoffer, er det viktig at kasserte produkter håndteres i egne systemer. Dette er regulert, men det er likevel en utfordring både å sikre at alt avfall samles inn og håndteres i godkjente retursystemer og å hindre at kassert IKT-utstyr eksporteres ulovlig til land hvor håndteringen kan foregå under helse- og miljøfarlige forhold.

Norge er omfattet av det europeiske kvotesystemet. Etter utvidelsen i 2013 vil om lag 80 prosent av de nasjonale utslippene være underlagt kvoteplikt eller CO₂-avgift. Kvotemengden i kvotesystemet setter et tak på samlede utslipp. I et velfungerende kvotesystem vil utslippsreduksjoner i én virksomhet føre til at utslippene øker tilsvarende andre steder innenfor kvotesystemet. De samlede utslippene i kvotesystemet kan bare reduseres gjennom å redusere den samlede kvotemengden.

På områder som er underlagt generelle virkemidler, som kvotesystemet, skal det som hovedregel unngås ytterligere regulering. Samtidig må muligheten til å benytte andre virkemidler i tillegg videreføres. For eksempel kan utvikling av ny teknologi i Norge bidra til å redusere utslippene utenfor systemet, og bidra til en raskere omstilling til bruk av mer klimavennlige teknologier.32

7.1 Grønn IKT: Mindre miljøskader av produksjon og bruk av IKT

IKT står for nærmere to prosent av verdens menneskeskapte klimagassutslipp,33 og bidrar vesentlig til utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer. Ettersom IKT etter hvert inngår i nesten alt vi omgir oss med, vil også forbruket av IKT vokse. Selv om IKT-utstyr stadig blir mer energieffektivt, forventes veksten og utbredelsen av IKT å bli enda større enn dagens effektivitetsforbedringer kan kompensere for. For å begrense energibruk ved produksjon og bruk av IKT, kan vi bruke mer energieffektivt utstyr, og organisere IKT-bruken på mer energieffektive måter. Det er dette som er kjernen i Grønn IKT. Grønn IKT handler i tillegg om å minimere de negative miljøeffektene av selve fremstillingen, bruken og avfallshåndteringen av IKT-utstyret.

Hele livssyklusen har stor betydning for energibruken knyttet til IKT-utstyr, sluttmengden av avfall, og for den samlede ressursbruken. Den totale miljø- og klimaeffekten gjennom hele livssyklusen til et produkt må legges til grunn når man skal vurdere utskifting av eksisterende teknologi. Det vil variere hvor gammelt utstyret må være for at det skal lønne seg med utskifting. Dersom det er skjedd et skift i teknologi som gir en dramatisk bedring i energibruk – slik man for eksempel hadde for tv-er med overgang fra plasmaskjermer til LED – kan det fra et energiperspektiv lønne seg å bytte ut relativt nytt utstyr.

Klimavennlige produkter er ofte ikke optimale i første generasjon. Arbeidet med teknologiutvikling og forskning på området er derfor viktig, selv om første produktgenerasjon ikke nødvendigvis er bedre enn de beste eksisterende produktene.

I lov og forskrift om offentlige anskaffelser slås det fast at man ved planlegging av den enkelte anskaffelse skal ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen. Gode målinger og bruk av pålitelige standarder for klima- og miljøvennlighet er viktig for å hjelpe innkjøperne å ta riktige valg.

7.1.1 Grønne datasentre og skytjenester

En stor del av strømutgiftene til offentlige og større private virksomheter skyldes driften av virksomhetenes egne, lokale datamaskiner og serverrom. Det er vanskelig å finne eksakte tall på dette, fordi strømutgiftene knyttet til IKT-bruk sjelden regnskapsføres separat, men inngår i de samlede strømutgiftene for virksomheten. I USA regner man at ca. tre prosent av samfunnets strømforbruk går til datasentre, og mange vestlige land opererer med tilsvarende tall.

Et datasenter er et lager hvor flere dataservere er samlet. Størrelsen på datasenteret kan variere – det kan være et eget rom, en kjeller eller en hall, eller dekke et areal som tilsvarer rundt ti fotballbaner over flere etasjer. Et grønt datasenter bruker mye mindre energi og ressurser enn andre datasentre. En måte å oppnå dette er ved å samlokalisere flere datasentre til større fellesanlegg, hvor det er mulig å oppnå synergier knyttet til strømforsyning, bredbåndstilgang, kjøling og en mer fornuftig utnyttelse av overskuddsvarmen fra maskinene.

En overgang til grønne datasentre vil kunne redusere strømforbruket med mellom 15 og 80 prosent, avhengig av hvor energieffektive de er i utgangspunktet. Reduksjonen vil også være avhengig av i hvilken utstrekning man tar i bruk såkalt virtuelle servere (se boks 7.1) og datasentre i nettskyen.

Det har vært en stor vekst i antall skytjenester og bruken av disse de siste årene. Det er ventet at omfanget og bruken av skytjenester bare vil øke fremover, først og fremst som et bidrag til å kutte kostnader (se kapittel 4.4). Med økt bruk av skytjenester vil det være behov for flere datasentre. Hvordan virksomhetene kan bruke skytjenester, avhenger blant annet av typen data som håndteres. Lovverket stiller bestemte krav til hvor og hvordan for eksempel persondata kan behandles.

Fordi energi er en så stor del av kostnadene ved datasentre, vil virksomhetene ha sterke grunner til å ta i bruk energieffektive løsninger. Det er stort sammenfall mellom det politiske ønsket om grønnere IKT og virksomhetenes ønske om å holde kostnadene nede. Markedet for grønne datasentre vil utvikles videre. Det er fremdeles for tidlig å si hvilke løsninger som vil være de mest konkurransedyktige på sikt.

Norge har med sitt kalde klima, gode IKT-fagmiljø og rikelige tilgang på ren energi gode forutsetninger for å huse store, grønne datasentre. Regjeringen har finansiert mulighetsstudier og forarbeid for slike datasentre og gitt støtte til flere enkeltprosjekter gjennom det ordinære virkemiddelapparatet. I tillegg arbeider regjeringen aktivt med å promotere Norge som vertsland for grønne datasentre internasjonalt, og Norge har deltatt i internasjonalt arbeid for blant annet standardisering og tilrettelegging på dette området.

I 2010 begynte den europeiske organisasjonen for kjernefysisk forskning, CERN, å undersøke muligheten for å etablere et nytt, grønt datasenter utenfor sitt hovedkvarter i Sveits. Norge var en av kandidatene. I etterkant har flere statsråder hatt møter med potensielle norske tilbydere. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har, på vegne av den norske regjeringen, hatt møter med, og sendt brev til, ledelsen ved CERN for å fremme Norges kandidatur til kontrakten. Våren 2012 ble det klart at CERN har valgt Ungarn som vertsland for sitt nye datasenter.

Invest in Norway

Regjeringen ønsker generelt å legge til rette for en mer systematisk og helhetlig håndtering av henvendelser fra utenlandske selskaper som vurderer lokalisering i Norge, blant annet for å sikre forsvarlig behandling, effektiv ressursbruk, læring og gjenbruk av kunnskap. Internasjonale aktører ønsker ofte å etablere relasjoner med offentlige myndigheter, og få følelsen av å være velkommen og støttet. Å samordne håndteringen av henvendelser fra utenlandske selskaper er også mer kostnadseffektivt enn å behandle slike saker ad hoc, særlig med tanke på oppbygging av nettverk og kompetanse. Regjeringen har derfor besluttet å etablere en profesjonell og robust funksjon i det offentlige virkemiddelapparatet – Invest in Norway – for håndtering av slike saker. Denne funksjonen skal håndtere henvendelser relatert til ulike typer investeringsbeslutninger. Invest in Norway vil kunne bidra til raskere og smidigere prosesser også når utenlandske aktører vurdere å etablere grønne datasentre i Norge.

Invest in Norway skal være et kontaktpunkt og en koordinator. Dette innebærer å tilrettelegge for dialog mellom internasjonale selskaper som vurderer å etablere virksomhet i Norge og norske myndigheter og virkemiddelaktører. Invest in Norway skal vurdere potensialet i eventuelle investeringer og informere aktører om eksisterende rammebetingelser og støtteordninger. De skal også formidle kontakt mot offentlige myndigheter og andre aktører på lokalt og nasjonalt nivå når dette er aktuelt. Det må bygges opp og vedlikeholdes kunnskap om hvordan slike henvendelser best håndteres, samt informasjon og fakta på områder hvor Norge har spesielt god kompetanse eller andre fortrinn.

Innovasjon Norge har etablert funksjonen Invest in Norway i samarbeid med SIVA og Norges forskningsråd, og det er utarbeidet nærmere planer for Invest in Norway sitt arbeid. I tillegg til koordinering med det norske næringsrettede virkemiddelapparatet, vil funksjonen samarbeide med nettverk av tilsvarende funksjoner i andre land. Funksjonen vil ha en internettside med relevant informasjon om norsk næringsliv, rammebetingelser og muligheter, og med kontaktpunkter. Med sin forankring i det næringsrettede virkemiddelapparatet vil Invest in Norway kunne tilby unik kompetanse, et unikt nettverk og et omfattende tjenestespekter.

Innovasjon Norges utekontorer skal utvikle et tettere samarbeid med utenrikstjenesten i de land hvor Innovasjon Norge ikke er representert. Slik kan de best bistå i norske virksomheters internasjonaliseringsarbeid, og i forhold til henvendelser om potensielle investeringer i Norge.

7.2 Avmaterialisering: Fra fysiske produkter til digitale alternativer

Avmaterialisering handler om å erstatte fysiske produkter, og aktiviteter som slipper ut mye klimagasser, med digitale alternativer som har små eller ingen utslipp.34

Typiske eksempler er å kjøpe musikkfiler eller film digitalt via internett i stedet for en fysisk CD eller DVD, eller å sende dokumenter elektronisk i stedet for på papir med post eller bud. Avmaterialisering handler også om at IKT kan brukes til å lage nye tjenester med mer optimal ressursbruk. For eksempel har IKT bidratt til at en enkelt digital mobiltelefon kan overta funksjonen til en lang rekke analoge gjenstander, som musikkspillere, radio og kamera – i tilegg til å være en telefon.

Avmaterialisering har et stort potensial innen mange samfunnsområder. Offentlige virksomheter kan bidra til en god utvikling på flere måter, blant annet gjennom å legge til rette for digitale selvbetjeningsløsninger. Innen helse- og omsorgssektoren kan telemedisin, elektroniske resepter og digitale konsultasjoner med lege begrense pasientens behov for å forflytte seg. Dette kan spesielt ha stor effekt i områder hvor det er langt til nærmeste sykehus eller legekontor. Også statens krav om at leverandører må sende fakturaer til staten elektronisk fra juli 2012 vil redusere mengden papirfakturaer og omfanget av fysisk transport.

I digitaliseringsprogrammet fra april 2012 slår regjeringen fast prinsippet om at digital kommunikasjon skal være hovedregelen for kommunikasjon mellom innbygger og det offentlige. Dette betyr blant annet digitale skattekort, digitale brev og skjemaer fra etater som NAV, Lånekassen og Vegvesenet, digitale fakturaer og en rekke selvbetjeningsløsninger på nett. De digitale løsningene skal gjøre det enklere og mer effektivt for folk å bruke offentlige tjenester, de skal bidra til å effektivisere offentlig sektor, og de skal ha en positiv klimaeffekt. I en samfunnsøkonomisk analyse fra 2012 anslår Oslo Economics at offentlig sektor (staten og kommunene) årlig sender ut ca. 125 millioner brev. Statlige virksomheter og helseforetak mottar årlig om lag 4,5 millioner fakturaer til betaling.35

Å redusere transportomfanget kan også gjøres ved økt bruk av IKT i form av telemøter, videokonferanser, nettmøter osv. Dette er nedfelt som strategier i de fleste miljøstyringssystemer. Mange private og offentlige virksomheter har slike systemer, og alle statlige virksomheter skal ha det. Til tross for slike verktøy er ikke transportomfanget totalt sett redusert i Norge eller resten av verden. Det kan imidlertid antas at IKT-løsninger har bidratt til å redusere veksten i transportbehov, men hvor mye dette betyr er vanskelig å beregne. Det kan også antas at IKT-verktøy fører til økt kommunikasjon, og ikke bare redusert reising. Det er skapt nye behov og andre arbeidsformer. Det kan være behov for se nærmere på mulige virkemidler for å få til faktiske utslippsreduksjoner ved arbeidsreiser og hva som må til for å redusere reisevirksomheten.

7.3 Smart IKT: IKT som verktøy for et bedre miljø

Som denne meldingen viser, er det mye bruk av IKT som er smart. Begrepet Smart IKT er like fullt avgrenset til bruk av IKT som verktøy for å redusere energiforbruk, materialbruk og utslipp i etablerte næringssektorer. Det kan for eksempel være innen transport, varehandel og tradisjonelle industrisektorer. Smart IKT kan dreie seg om alt fra logistikksystemer som reduserer transportbehovet til systemer som analyserer komponentene i et planlagt bygg slik at man sikrer mest mulig energivennlige valg. En rapport fra The Climate Group – Smart 2020 – viser at bruk av IKT på tvers av sektorer kan være med på å redusere de totale klimagassutslippene i verden med 15 prosent innen 2020.36 Reduksjonen forutsetter en aktiv rolle fra offentlige myndigheter både som aktør og tilrettelegger for bruk av IKT i samfunnet. The Climate Group har utarbeidet en oversikt over områder hvor bruk av IKT kan medvirke til reduksjon av klimagassutslipp.

Kilde: The Climate Group on behalf of the Global eSustainability Initiative (GeSI) (2008) – SMART 2020: Enabling the low carbon economy in the information age

7.3.1 Intelligente strømnett

Intelligente strømnett («smart grids») er infrastruktur for elektrisitet som utformes og drives for å oppnå et mer effektivt samlet energisystem basert på IKT og markedsbaserte løsninger.

• Intelligente strømnett kan bidra til økt forsyningssikkerhet i områder hvor det i dag er kapasitetsskranker i nettet. Nettselskapene får bedre mulighet til å styre kraftforbruk i perioder når kraftsystemet er under press, for eksempel ved utfall av nett eller kraftproduksjon, og forbrukstopper.

• Intelligente strømnett kan legge til rette for å integrere mer kraft fra uregulerbare fornybare energikilder i kraftsystemet, slik som sol, vind og småkraft.

• El- og hybridbiler kan bli mer brukervennlige gjennom ulike former for intelligent hurtigladning. En storskala utrulling av el- og hybridbiler kan utfordre dagens elektrisitetssystemer. Intelligente strømnett kan bidra til å håndtere disse utfordringene, og også gjøre det mulig for forbrukerne å utnytte sin elbil som en energireserve om de ønsker det. Noen land, deriblant Danmark, har som et forsøk tatt i bruk bilparker som mellomlagre for strøm.

Dagens nettdesign og systemløsninger må videreutvikles for å møte fremtidens krav. Det gjelder både de tekniske løsningene og funksjonaliteten. Forskning og utvikling på nettdesign og systemløsninger er avgjørende for å lykkes med dette. Regjeringens satsing på FoU og kompetansebygging knyttet til smarte nett har i hovedsak vært ivaretatt gjennom Norges forskningsråds RENERGI-program (Fremtidens rene energisystem). RENERGI-programmet har snart vart i ti år, og det skal avsluttes i 2013. Det vil etterfølges av et nytt stort energiforskningsprogram, ENERGIX. Dette programmet har en varighet på 10 år og har stort sett samme faglige innretning som RENERGI. Det nye programmet skal blant annet bidra til å utvikle teknologi for et smartere og mer robust transmisjons- og distribusjonssystem.

7.3.2 Energistyring og energimåling

I årene som kommer vil avanserte energisystemer i hjemmene sannsynligvis bli mer utbredt. Flere vil kunne produsere og lagre egen energi ved hjelp av teknologi som for eksempel solfangere, varmepumper og vindmøller. Det vil også kunne bli vanligere å levere overskuddsenergi tilbake til strømnettet. Smarte termostater, sensorer og energistyring med enkle brukergrensesnitt, for eksempel som en applikasjon på mobiltelefonen, vil kunne gjøre energistyring og energisparing enklere for vanlige forbrukere.

I tiden fremover vil bruken av avanserte måle- og styringssystemer (AMS) i kraftsektoren øke, og norske strømkunder vil få installert AMS innen 1. januar 2019. Målerne registrerer strømforbruket på timebasis og sender automatisk informasjonen om forbruket til nettselskapet. Dette skiller AMS fra tradisjonelle målere hvor strømkunden må lese av strømmen manuelt og selv sende informasjon om forbruket til nettselskapet. Med AMS kan strømkundene også få bedre informasjon om eget forbruk. For nettselskapene gir AMS viktig informasjon for å styre og dimensjonere nettet, og kan blant annet lette administrasjonsbyrden knyttet til måling, avregning og fakturering.

En rekke standarder er nå på plass gjennom EUs standardiseringsarbeid, og disse vil kunne benyttes i Norge. AMS-systemer basert på åpne standarder vil gjøre det lettere å integrere løsninger fra en tredjepart med systemene fra nettselskapene. Slike tredjepartsløsninger kan for eksempel gjøre det mulig å styre varmepumper mot energiinformasjon fra kraftselskapet, og å kombinere flere ulike energibærere, som strøm, solenergi eller fjernvarme, på best mulig måte.37

Hyppig strømavlesing og datalagring kan være en utfordring for personvernet. Detaljerte oversikter over strømforbruket kan si mye om beboernes forbruksmønster. Det er derfor viktig at slike data sikres både under overføring og ved lagring. Dataene må også behandles i henhold til formålet det er inngått avtale om, og ikke oppbevares utover fastsatt lagringstid, eller utleveres til andre uten samtykke fra brukeren.

Forbrukerne eier dataene om eget strømforbruk og kan dele dem med valgt leverandør av tilleggstjenester. Aktuelle tilleggstjenester som benytter AMS-måledata kan være sanntidsinformasjon og statistikk om strømforbruket og systemer for å styre energiforbruket automatisk basert på parametre som tid, bruk, temperatur og lignende.38

7.3.3 Smarte bygg

Drift av bygninger står for nærmere 40 prosent av den totale energibruken i Fastlands-Norge.39 Av dette utgjør elektrisitet ca. 78 prosent, olje og gass ca. 9 prosent, fjernvarme nærmere 3 prosent, og bioenergi ca. 10 prosent.

Smarte bygg er et begrep som ofte benyttes i forbindelse med planlegging og oppføring av nye bygg, hvor både byggeprosessen og senere vedlikehold og styring er spesielt ressurseffektiv. Ett av målene med smarte bygg er at de skal forbruke mindre energi gjennom hele livssyklusen enn konvensjonelle bygg.

For å oppnå god ressursinnsparing er det blant annet nødvendig å benytte digitale verktøy gjennom hele planleggings- og byggeprosessen – fra programmering og skisseprosjekt til ferdigstilt bygg. Bygningsinformasjonsmodellering (BIM) er en modell basert på åpne, internasjonale standarder for lagring av data, terminologi og beskrivelse av forretningsprosesser. BIM gjør det mulig å effektivisere byggeprosessen, automatisere byggesaksbehandlingen og legge til rette for smart anvendelse av IKT i selve bygget. Når alle elementene i et bygg er beskrevet ved hjelp av BIM, kan man benytte modeller for klimagassberegning for å vurdere materialvalg, planløsninger, systemer for oppvarming og andre elementer som påvirker bygningens totale klimagassutslipp. Slik kan man sikre at bygget samlet sett blir mest mulig klimavennlig.

Regjeringen har foreslått å utvikle en strategi med sikte på å etablere ByggNett.40 Denne strategien kan også være grunnlag for et register for dokumentasjon og oppbevaring av byggesaker. Et slikt register vil kunne gi den enkelte byggherre og øvrige aktører enkel tilgang på teknisk dokumentasjon. Det kan danne utgangspunkt for rasjonelle valg for forvaltning, drift og vedlikehold av byggene. En strategi for ByggNett vil kunne omfatte – i tillegg til et register for byggdokumentasjon – tilrettelegging for full elektronisk saksbehandling og integrering av bygningsinformasjonsmodeller (BIM).

Gjennom de store offentlige byggherrene – Statsbygg og Forsvarsbygg – kan staten være en viktig pådriver for å fremme utviklingen av såkalt bærekraftige bygg. Bærekraft avgjøres både av miljøpåvirkning og sosiale og økonomiske aspekter gjennom hele byggets livsløp.41 Et ledd i arbeidet har vært å utvikle en helhetlig metode for klimagassberegninger for bygg. I mars 2011 lanserte Statsbygg versjon 3 av den gratis, web-baserte modellen klimagassregnskap.no. Modellen benytter BIM-standarder og er planlagt videreutviklet med enda tettere koblinger til modeller for bygningsinformasjon.42 Klimagassregnskap.no omfatter modulene materialbruk, transport, drift og uteområder.

Statsbygg har siden 2010 krevd at alle nye byggeprosjekt over EØS-terskelverdien skal gjennomføres ved bruk av BIM. Terskelverdien for bygg- og anleggsprosjekter er per 1. juli 2012 på 40 millioner kroner.

Intelligente styringssystemer i bygninger

Intelligente styringssystemer i bygninger er systemer der IKT bygges inn i byggstrukturen for mest mulig effektiv overvåking og drift av bygget. Det kan for eksempel være ventilasjon, varmegjenvinning, varmepumper, alarmsystemer, telefoni og energistyring, inkludert styring av egenprodusert energi. Slik IKT i form av systemer for regulering, styring og overvåking er et viktig verktøy for å redusere energiforbruk i bygg. Disse systemene vil samvirke med bedre byggstandarder og bygningsinformasjonsmodeller. Styringssystemene kan også være knyttet til såkalte smarthusløsninger for velferdsteknologi (se kapittel 6.1), og til bruken av avanserte måle- og styringssystemer (AMS) for strømforbruk.

Automatisering av energibruken gjennom sentral driftskontroll vil kunne bidra til lavere energibruk. På den annen side er det også vist at bygg der teknisk utstyr styres med avanserte styringssystem kan bruke mer energi enn gamle hus med mindre teknisk utstyr, men da med tilhørende dårligere inneklima. Ofte er en viktig parameter for energibruk i næringsbygg den menneskelige faktoren – at man har en driftsperson eller vaktmester som følger aktivt med på og kalibrerer energibruken jevnlig.

I Klimakur 2020 ble det utredet behovsstyring av lys, varme og ventilasjon og automatikk for dette, utover det som er eksisterende standard for rehabilitering og nybygg av boliger og næringsbygg. Det ble identifisert et potensial på rundt 700 GWh for eksisterende boliger som skal rehabiliteres, og på ca. 200 GWh for nye boliger. For næringsbygg som skal rehabiliteres ble potensialet funnet å være på ca. 250 GWh og under 100 GWh for nye næringsbygg. Dette potensialet ble beregnet ut fra erfaringsdata knyttet til hvilke tiltak som gjennomføres i de ulike boligkategoriene.

Det utvikles stadig nye og kreative systemer for å kunne produsere egen energi. For eksempel forskes det på systemer som kan nyttiggjøre seg energien fra trykkbelastningen når noen går eller kjører på en overflate. I områder eller lokaler med mye trafikk, slik som sykehus, kan denne energien utnyttes til for eksempel belysning. Bruk av åpne, internasjonale standarder vil sikre at også fremtidige løsninger kan integreres i dagens styringssystemer.

7.3.4 Intelligente transportsystemer (ITS)

Utslipp fra transportsektoren utgjør en femtedel av klimagassutslippene nasjonalt og omtrent halvparten av utslippene lokalt i Oslo-området. I en rekke land innføres det såkalte intelligente transportsystemer (ITS), som er et bidrag for å regulere trafikken og redusere miljøbelastningene.43 Senere i meldingen vises konkrete eksempler på ITS-løsninger for vei, luft og sjø.

ITS omfatter systemer og tjenester hvor IKT brukes til å gi en mer effektiv, fleksibel, sikker og miljøriktig utnyttelse av transportinfrastrukturen.44 ITS inngår i regjeringens arbeid med å oppfylle målene i Nasjonal transportplan om fremkommelighet, trafikksikkerhet, miljø og tilgjengelighet.

EU har anslått at ITS kan bidra til en reduksjon i reisetider på 20 prosent, økt kapasitet i vegnettet på 5–10 prosent og vesentlige reduksjoner i miljøbelastninger.45 Utviklingen av ITS stiller økende krav til standardisering og tilpasning mellom land. I 2010 ble det derfor vedtatt et eget ITS-direktiv i EU. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen i 2011.

Her i landet har transportetatene for vei, bane, sjø og luft arbeidet aktivt med ITS i mange år. Det er blant annet etablert et rammeverk for utvikling av ITS-løsninger på tvers av de ulike transportformene for å sikre samhandling – ARKTRANS.

Regjeringen ønsker å stimulere til innovasjon gjennom et tett samarbeid mellom staten og næringslivet på transportområdet. Et viktig tiltak er å tilgjengeliggjøre transportetatenes data også for eksterne aktører.

Intelligente transportsystemer på veg og bane

Kollektivtrafikken må ha god fremkommelighet i byområdene dersom den skal kunne konkurrere med privatbil. Tiltak for å få til dette er aktiv signalprioritering for kollektivtransport (det vil si at det legges til rette for at kollektivtrafikken i størst mulig grad skal få grønt lys i lysregulerte kryss), og systemer som gjør det lettere å kombinere bruk av personbil og tog, slik som intelligente «park and ride»-løsninger.

For næringstransporten kan systemer for sanntidsinformasjon om reisetider og kjøreforhold, og automatisk varsling om køer og uforutsette hendelser, gi større forutsigbarhet og raskere transport. Sammen med systemer som velger den beste kjøreruten, kan dessuten slike data effektivisere kjøre- og distribusjonsrutene. Slik kan utnyttingsgraden på kjøretøy øke, og tomkjøring og ventetid reduseres. I sum vil dette bidra til mer miljøvennlig kjøreadferd. For godstransport brukes ITS-løsninger blant annet for å spore og holde oversikt over hvor godset befinner seg.

ITS kan også brukes for å bedre sikkerheten i samfunnet. For eksempel kan sensorer overvåke tilstanden på viktig infrastruktur, og systemene kan automatisk registrere feil og vurdere feilfrekvenser og alvorlighetsgrad.

Intelligente transportsystemer i luft

I luftfarten er de største klimagevinstene knyttet til utskifting av gamle fly med nye og tiltak på selve flyene.46 Det ligger imidlertid også et potensial for reduksjon i utslipp i måten flyene opereres på. ITS i luftfarten handler blant annet om å tilrettelegge for ny teknologi, endrede prosedyrer for inn- og utflygning og omlegging av luftrommet. Omlegging av luftrommet betyr at flyene kommer mer direkte inn mot flyplassen og glideflyr ned for landing. Dette reduserer sirkling og kødannelse, og bidrar til lavere drivstofforbruk.

Det er allerede igangsatt et prosjekt på Østlandet for å øke antallet kontinuerlige landinger og avganger. At alle fly letter og lander på tildelte tider vil i perioder med mye trafikk føre til mindre venting – både på bakken og i lufta – og dermed reduserte klimagassutslipp. I prosjektet vil man også videreutvikle styringen av luftrommet over Østlandet gjennom bruk av moderne satellittbasert navigasjonsteknologi.

Norge deltar i initiativet Det felles europeiske luftrom («Single European Sky»). Målet er blant annet at en gjennomsnittlig flygning innen 2020 skal spare 8–14 minutter flytid og dermed mellom 1–1,5 tonn CO₂. EU anslår at tiltaket vil redusere miljøbelastningen fra europeisk luftfart med 10 prosent.

Intelligente transportsystemer på sjøen

Et område hvor ITS kan ha vesentlige gevinster, er styring av skipstrafikk, for eksempel havnetrafikk. Trafikkstyring kan hindre unødvendig havnetid, ventetid og tomgang, og kan bidra til vesentlige reduksjoner i drivstofforbruk og utslipp fra skipstrafikken. Dette er spesielt viktig i land som Norge, som har mye sjøfart og skipsbasert transport.

Intelligente transportsystemer og personvern

På samme måte som de avanserte måle- og styringssystemene (AMS-løsningene) i strømnettet, samler også ITS-systemer potensielt mye persondata. Særlig sensitivt vil det være når systemene lagrer data om hvor den enkelte befinner seg til enhver tid. For privatpersoner vil dette spesielt gjelde i vegtrafikken og kollektivtransporten. Flåtestyringssystemer, elektroniske billettsystemer, bomstasjoner og automatiske fartskontroller er eksempler på systemer som registrerer hvor personer oppholder seg.

Det er viktig at innsamling og behandling av data for ITS-formål alltid veies mot de potensielle inngrepene i de reisendes personvern. Nasjonal transportplan for 2010–2019 slår fast at det alltid skal foretas en vurdering av personvernkonsekvenser av nye tiltak.

8 Digitalisering i offentlig sektor

I Norge er en rekke offentlige funksjoner og tjenester digitalisert. Norge er langt fremme på å levere digitale tjenester til næringslivet. Men det er fortsatt en vei å gå. Mye av den skriftlige kommunikasjonen mellom folk og forvaltningen går fortsatt på papir. Om du ønsker digital kontakt, må du be om det. En kartlegging gjort av Difi i 2011 viser at bare rundt 30 prosent av de 100 mest brukte statlige tjenestene er fulldigitalisert.

Kilde: Difi Rapport 2011:2 – Digitalt førstevalg – status for elektroniske tjenester i staten med Vedlegg 1 – Tjenestematrise. Helse- og omsorgstjenester og kommunale tjenester er i hovedsak holdt utenfor

Digitaliseringsprogrammet «På nett med innbyggerne»

Med digitaliseringsprogrammet som ble lagt frem i april 2012, ønsker regjeringen å øke farten på digitaliseringen i forvaltningen. I fremtiden skal digital kommunikasjon være hovedregelen. Innsending av søknader, fakturering, timebestillinger, utsending av vedtak og ulike former for rapporteringer skal skje digitalt. Dette vil gjøre offentlige tjenester lettere tilgjengelig, og offentlig sektor mer effektiv.

I digitaliseringsprogrammet har regjeringen satt følgende mål:

• Den statlige forvaltningen skal, så langt det er mulig, være tilgjengelig på nett.

• Nettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens kommunikasjon med innbyggere, organisasjoner og næringsliv.

• En digital forvaltning skal gi bedre tjenester.

• Digitalisering av forvaltningen skal bidra til å frigjøre ressurser til områder hvor behovet er stort.

Regjeringen har som ambisjon at Norge skal ligge i front internasjonalt i å utvikle en digital forvaltning.

Kilde: Rambøll (2012) – IT i praksis

Digitalisering av offentlige tjenester kan bidra til at innbyggerne har et godt møte med det offentlige. Digitalisering vil gjøre det enklere og raskere for brukeren å forholde seg til forvaltningen. Det vil gjøre det enklere å samordne informasjon og tilby helhetlige tjenester. Brukeren vil for eksempel slippe å oppgi de samme opplysningene flere ganger. Digitale tjenester er i tillegg tilgjengelige døgnet rundt, og man kan bruke tjenestene fra sin egen mobiltelefon eller pc-en hjemme. Brukeren får dessuten raskere svar.

Kilde: Innbyggernes vurdering av kontakten med det offentlige er hentet fra Rambøll (2012) – IT i praksis. Kostnadsestimater for ulike typer henvendelser hentet fra Københavns kommune (2009) – Citizen.2012. Service- og kanalstrategi for Københavns Kommune 2010–2012

Digitalisering kan både effektivisere og forbedre forvaltningen. Økt brukertilgjengelighet og gode digitale tjenester vil føre til at kvaliteten på informasjonen som kommer inn, blir bedre. Samtidig vil digitalisering gjøre det mulig å automatisere prosesser som man tidligere måtte utføre manuelt. Det er tid spart for både forvaltningen og for brukeren.

Offentlig sektor digitaliseres for å gi brukerne gode tjenester og fordi vi ønsker å bruke offentlige midler effektivt. Men offentlig sektor er også viktig for IKT-sektoren i Norge. Offentlig sektor står for en tredel av etterspørselen etter IKT-tjenester. Det er viktig at offentlige virksomheter er kompetente kunder som bidrar til å utvikle bransjen videre.

Kilde: Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (2012) – På nett med innbyggerne. Regjeringens digitaliseringsprogram

Digitaliseringsprogrammet er utarbeidet i et langsiktig perspektiv og vil bli lagt til grunn for regjeringens videre arbeid med digitalisering av offentlig sektor. Programmet viser hvordan digitalisering skal skje innenfor de ulike fagsektorene som forvaltningen består av. Dette skal resultere i bedre tjenester til innbyggerne (se kapittel 8.2). For å realisere fremtidens digitale forvaltning må visse forutsetninger være på plass. Det er behov for en felles digital infrastruktur som består av tekniske løsninger som hele forvaltningen kan benytte (se kapittel 8.3). Det er også behov for bedre styring og organisering av IT på tvers av sektor- og virksomhetsgrenser (kapittel 8.4). Lover og forskrifter må tilpasses slik at de tilrettelegger og understøtter digital kommunikasjon (se kapittel 8.5). Et grunnleggende premiss for digitaliseringsarbeidet er at hensyn til sikkerhet, robusthet og personvern ivaretas (se kapittel 10.4)

Bred og sterk satsing på IKT i 2013

Regjeringen legger i 2013 opp til en bred og sterk satsing på IKT i tråd med digitaliseringsprogrammet. Statens totale IKT-utgifter var 10,8 milliarder kroner i 2011, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. I statsbudsjettet for 2013 er det prioritert digitaliseringstiltak i NAV, politi- og justissektoren og helse- og omsorgssektoren, samt fellesløsninger som Altinn, sikker digital postkasse og elektronisk dialog med arbeidsgiver (EDAG).

8.1 Digitale tjenester til innbyggerne

Regjeringen har som mål at innbyggerne skal kunne betjene seg selv på nett. Derfor har regjeringen slått fast at alle statlige virksomheter, inkludert statlige helseforetak, skal tilgjengeliggjøre sine søknader, skjemaer og rapporter digitalt. Dette skal skje trinnvis over de neste par årene, og de mest brukte skjemaene skal digitaliseres først. Det betyr at brukerne etter hvert skal slippe å fylle ut skjemaer, søknader og rapporter på papir og sende med posten.

Digitalisering kan bidra til merkbare forbedringer i hele offentlig sektor de kommende årene. Regjeringen har store ambisjoner innenfor en rekke av de viktigste områdene som påvirker innbyggere og næringsliv. NAV, helse- og omsorgssektoren og justissektoren er noen av samfunnsområdene med en markant digitaliseringssatsing i 2013. Helse- og omsorgssektoren er omtalt i kapittel 6 i denne meldingen.

8.1.1 Digitalisering i NAV

Målet for etableringen av NAV var arbeidsretting, brukerretting og effektivisering. Flere skal i arbeid og aktivitet, forvaltningen skal være enklere for brukerne og bedre tilpasset deres behov, og etaten skal være helhetlig og effektiv. For å nå disse målene er det helt nødvendig å utvikle nye IKT-løsninger for NAV. Dette arbeidet har regjeringen startet opp. NAV skal de neste årene utvikle nye rutiner og systemløsninger for alle statlige ytelsesområder, bortsett fra pensjonsområdet, hvor nye rutiner og systemløsninger allerede er innført.

IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten skal utvikle bedre tjenester til brukerne og legge til rette for bedre og mer effektiv oppfølging med sikte på overgang til arbeid. Programmet vil blant annet omfatte nye løsninger for uførepensjon og sykepenger, selvbetjeningsløsninger, økt automatisering av vedtaksbehandling og elektronisk samhandling med samarbeidsparter. Programmet er planlagt gjennomført over 6 år, og er inndelt i tre prosjekter. Stortinget har gitt sin tilslutning til første del som startet opp i august 2012 og planlegges gjennomført over 2 ½ år. For 2013 er det bevilget 735 millioner kroner til prosjektet. Modernisering av IKT vil også, etter hvert som utviklede løsninger settes i drift, frigjøre ressurser og kompensere for økte driftsutgifter til IKT i Arbeids- og velferdsetaten.

8.1.2 Digitalisering i justissektoren

IKT er stadig viktigere for at justissektoren kan nå sine overordnede mål om redusert kriminalitet, økt trygghet og sikkerhet, bedre effektivitet og god rettssikkerhet. Mye er gjort for å berede grunnen for utvikling av nye elektroniske løsninger i justissektoren. Blant annet er det kartlagt informasjonsflyt og arbeidsprosesser som er helt nødvendige for å innrette IKT-investeringene effektivt. Samtidig er mye av teknologien gammel, og det hindrer effektiv elektronisk samhandling i politiet. Dette blir blant annet trukket fram i Gjørv-kommisjonens rapport, NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Regjeringen har som mål at IKT i årene fremover skal bidra til effektiv samhandling, god informasjonssikkerhet og god styrings- og beslutningsinformasjon i justissektoren. Informasjonen skal i større grad bare registreres og kvalitetssikres én gang, og deles og gjenbrukes på tvers av saksområder og virksomheter. På sikt bør papirbaserte ordninger for informasjon og saksbehandling i størst mulig grad avvikles, og elektroniske løsninger brukes i stedet.

8.1.3 Digital tinglysing

Norge har en velfungerende ordning for tinglysing av rettigheter i fast eiendom og borettsandeler. Ansvaret for tinglysingen ligger til Statens kartverk. I 2011 tinglyste Kartverket ca. 1,5 millioner rettsstiftelser. Av disse sakene ble 97 prosent avgjort i løpet av 4 virkedager, inkludert postgang.

Tinglysing skjer ved registrering av tinglysingsavgjørelsen i grunnboka. Føring av grunnboka skjer elektronisk, men er basert på innsending av papirdokumenter. Kartverket arkiverer kopi av det tinglyste dokumentet (tinglysingsgjenparten) i pantebokarkivet.

Kartverket arbeider med å etablere et digitalt pantebokarkiv. Til nå har Kartverket skannet (digitalisert) tinglysingsgjenparter tilsvarende 2 kilometer arkivhyller. Det gjenstår å etterskanne vel 4 kilometer. Kartverket skanner i dag alle nyinnkommende dokumenter.

Grunnboka har ikke en teknisk struktur som tilfredsstiller dagens krav. Den er blant annet annet delt i ulike databaser for rettigheter i fast eiendom og borettsandeler.

Kartverket arbeider med en nødvendig restrukturering blant annet for å kunne tilby et teknisk grensesnitt som gir brukere av digitale opplysninger likeverdig teknisk tilgang grunnboka.

Tinglysing vil kunne skje mer effektivt hvis dokumentene sendes inn elektronisk. Kartverket driver forsøk med dette basert på en pilotløsning. Løsningen omfattet i begynnelsen kun nye pantedokumenter og sletting av disse. Pilotløsningen er over tid blitt utvidet og omfatter nå også sletting av øvrige pantedokumenter, og håndtering av utlegg og konkursbegjæringer fra namsmannen. Pilotløsningen er tatt i bruk av 46 ulike brukere, hovedsakelig banker og eiendomsmeklerforetak.

Pilotløsningen anses som vellykket, men har store tekniske begrensinger. Elektronisk tinglysing i stor skala vil ikke være mulig innenfor pilotløsningen. Pilotløsningen vil ikke bli utvidet til nye brukere.

8.2 Fellesløsninger i forvaltningen

Digitaliseringen skjer først og fremst i den enkelte sektor. Samtidig er det ofte de samme tekniske løsningene som må lages for å få de digitale tjenestene til å fungere. For å unngå at forskjellige deler av forvaltningen utvikler hver sin løsning for omtrent den samme funksjonen, er det behov for noen fellesløsninger, også kalt felleskomponenter. Viktige felleskomponenter i dag er registrene med informasjon om personer, eiendom og virksomheter (Folkeregisteret, matrikkelen og Enhetsregisteret) og andre fellesløsninger som Altinn og felles infrastruktur for elektronisk ID (ID-porten).

Brukerne vil nyte godt av felleskomponentene, for eksempel i form av at de får én felles innloggingsløsning til offentlige tjenester og én felles digital postkasse for post fra forvaltningen. Felleskomponentene legger på den måten til rette for gode, sammenhengende digitale tjenester på tvers av virksomhetsgrenser i offentlig sektor.

I statsbudsjettet for 2013 er det prioritert flere slike fellesprosjekter, slik som Digital postkasse, Altinn og EDAG (se kapittel 4.1.1).

8.2.1 Digital postkasse til innbyggere og bedrifter

Digitaliseringsprogrammet fastslo at offentlig sektor som hovedregel skal kommunisere digitalt med innbyggere og næringsliv. På sikt skal de aller fleste statlige virksomheter kunne kommunisere med innbyggernes digitale postkasse. Mange statlige virksomheter og kommersielle tilbydere av digitale postkasser har derfor en viktig jobb å gjøre i tiden framover. Regjeringen ønsker at innbyggerne skal kunne velge mellom markedsbaserte postkasseløsninger, og kunne få post fra det offentlige i samme digitale postkasse som de bruker til annen digital post.

Innbyggerne vil få mulighet til å reservere seg mot digital post, mens ordningen blir obligatorisk for næringslivet. Det skal arbeides for at også kommuner skal kunne kommunisere med innbyggerne med digital post.

Innbyggere og bedrifter skal få varsel på sms eller e-post når det kommer nye brev i den digitale postkassen. Kontaktinformasjonen (mobilnummer og e-postadresse) skal samles på ett sted, slik at brukerne slipper å oppgi dette flere ganger til ulike deler av forvaltningen.

8.2.2 Altinn som felles plattform for digitale tjenester

Regjeringens digitaliseringsprogram beskriver hvordan fremtidens digitale tjenester skal etableres på en felles plattform av felles tekniske løsninger. Altinn skal være en sentral del av denne felles plattformen. Altinn er kanskje det beste forenklingsredskapet vi har. Regjeringen fortsetter derfor det gode arbeidet med å utvikle Altinn-plattformen som et av de viktigste verktøyene for digitale tjenester for næringsliv og privatpersoner. Altinn II-prosjektet, som har utviklet den nye Altinn-plattformen, er inne i siste fase i 2013, etter å ha pågått siden 2008. For å sikre og utnytte de verdiene som er skapt og som Altinn representerer i dag, jobbes det på kort sikt med å gjøre plattformen mer robust og øke bruken av eksisterende funksjonalitet og tjenester.

8.2.3 Elektronisk ID (eID)

En elektronisk ID gir mulighet for sikker bruk av digitale tjenester. MinID er en offentlig eID-løsning på mellomhøyt sikkerhetsnivå (nivå 3).

For å gi tilgang blant annet til tjenester som inneholder sensitive personopplysninger eller der det kreves signatur, er det behov for eID på høyt sikkerhetsnivå (nivå 4). Innbyggerne kan i dag bruke eID fra private leverandører som oppfyller kravene til høyt sikkerhetsnivå og som har avtale med det offentlige. I november 2012 ble det inngått avtale mellom staten og alle de tre leverandørene av eID på høyt sikkerhetsnivå som opererer i Norge (BankID, Buypass og Commfides). Dette innebærer at over 2,8 millioner innbyggere nå har tilgang til offentlige, digitale tjenester som krever høy grad av sikkerhet. Med stor utbredelse av eID på høyt sikkerhetsnivå i befolkningen, forventer regjeringen at en rekke nye, avanserte digitale tjenester gjøres tilgjengelig.

Regjeringen tar også sikte på å etablere et nasjonalt ID-kort med en offentlig utstedt eID på høyt sikkerhetsnivå. Det nasjonale ID-kortet skal, foruten å inneholde en elektronisk ID, være et offentlig utstedt ID-bevis og vil være gyldig reisebevis i Schengen-området.

ID-porten skal videreutvikles til også å tilby elektronisk signering og kryptering. Elektronisk signering vil gjøre det mulig å kommunisere elektronisk der hvor det i dag må signeres på papir. Kryptering skal sikre at informasjon som utveksles med forvaltningen ikke kommer på avveie.

8.2.4 Digital dokumentutveksling i staten

Når statlige virksomheter skal utveksle dokumenter, skrives dokumentene ofte ut og sendes med post eller egne bud. Regjeringen vil at digital kommunikasjon som hovedregel også skal gjelde internt i staten. Det vil spare ressurser til skanning, brevporto og manuelt arbeid, tid i postgang og samtidig skåne miljøet. Regjeringen tar derfor sikte på at alle statlige virksomheter skal etablere et system for sikker digital dokumentutveksling internt. Dette krever såkalte virksomhetssertifikater, som er en elektronisk ID for en virksomhet. I praksis betyr det at dokumentene blir sendt digitalt på en sikker måte mellom ulike virksomheter. Det skal arbeides videre med å avklare hvilke kategorier av dokumenter som skal utveksles digitalt, og hvordan et opplegg for digital dokumentutveksling kan utformes. Staten vil også legge til rette for at kommuner på en enkel måte kan kobles på og bli en del av infrastrukturen etter hvert. Dette krever imidlertid at kommunesektoren er samordnet.

8.2.5 Fellesregistre som støtte for digital forvaltning

Mange offentlige virksomheter er avhengige av rask og enkel tilgang til oppdatert og korrekt informasjon om personer, virksomheter eller eiendom for å kunne utføre sine oppgaver på en god måte. Denne informasjonen ligger i henholdsvis Folkeregisteret, Enhetsregisteret og Matrikkelen. De tre registrene er viktige felleskomponenter.

Folkeregisteret har opplysninger om blant annet fødsel, sivilstand, oppholdstillatelse og bostedsadresse for alle personer som bor eller har bodd i Norge. Skattedirektoratet har satt i gang et prosjekt for modernisering av folkeregisteret. Den tekniske løsningen, organiseringen og registerinnholdet vil bli sett i lys av de behov og muligheter digital forvaltning og digitale tjenester gir.

Formålet med enhetsregisteret er å samordne bruk av grunndata fra næringslivet, blant annet for å unngå å belaste bedriftene med dobbelt innrapportering. Oppgaveregisteret holder løpende oversikt over næringslivets oppgaveplikter til staten. Regjeringen vil vurdere om virksomheters elektroniske adresser skal være grunndata i enhetsregisteret.

Matrikkelen er et offentlig register over fast eiendom, herunder opplysninger om bygninger og adresser. Matrikkelen skal videreutvikles slik at opplysningene i registeret også kan brukes i en digital forvaltning.

8.3 Organisering og samordning for mer effektiv ressursbruk

Utveksling av informasjon skjer i stadig større grad på tvers av virksomheter og sektorer i det offentlige. Det er en utfordring at forvaltningen ikke har utviklet tilstrekkelig gode strukturer for å håndtere at informasjon blir sendt fra én virksomhet til en annen. Økt digitalisering av det offentlige tjenestetilbudet krever sterkere samordning.

Regjeringen vil derfor bedre samordningen av departementenes arbeid med IKT-utvikling i forvaltningen og vurdere den fremtidige organiseringen av IKT-felleskomponenter. Regjeringen vil også stille krav til forvalterne av nasjonale felleskomponenter om at de ivaretar offentlig sektors samlede behov. Over tid vil det være nødvendig å forenkle finansieringsmodellene for de nasjonale felleskomponentene.

8.3.1 Digitalisering i kommunene

Innbyggere og næringsliv skal på en enkel måte kunne utføre sine ærender med offentlig sektor uavhengig av om det er staten, kommunen eller fylkeskommunen som har ansvaret for tjenesten. Det er kommunenes eget ansvar å finne frem til gode digitaliserings- og utviklingstiltak på sine områder. For regjeringen er det viktig at offentlig sektor fremstår helhetlig overfor innbyggere, organisasjoner og næringsliv. Fellesløsninger må derfor legges til rette for at kommunene på en enkel måte kan ta dem i bruk. Det gjelder ikke minst for helt sentrale løsninger som digital postkasse, eID, Altinn og Folkeregisteret. For at staten skal kunne legge best mulig til rette for kommunalt bruk av disse løsningene, er det viktig at kommunene samordner sine behov. Et viktig steg i denne retningen ble tatt i 2012 da KS etablerte KommIT, som skal være en samordningsinstans for IT i kommunesektoren.

Kommunesektoren står for en stor andel av de tjenestene som offentlig sektor leverer til innbyggere og bedrifter. Forvaltningen har i tillegg en rekke viktige reformer som hviler tungt på at kommunene klarer å gjennomføre sin del av jobben, slik som samhandlingsreformen og NAV-reformen. IKT gir muligheter til å tenke nytt om hvordan forvaltningen totalt sett løser sine oppgaver på en mest mulig rasjonell måte. Men det krever at hele forvaltningen – stat, fylkeskommuner og kommuner – samarbeider, tar felles initiativ og utvikler løsninger som kan brukes på tvers.

8.3.2 Felles IKT-støttefunksjoner

For å effektivisere statlige virksomheter vurderer Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet å etablere flere fellestjenester, slik man blant annet har for lønn og regnskap i Direktoratet for økonomistyring. En undersøkelse gjennomført av Statistisk sentralbyrå i 2012 viser at ressursbruk til IKT-støttetjenester per ansatt er mindre jo større virksomheten er. Konkret er det nå igangsatt et arbeid for å vurdere å etablere felles IKT-støttefunksjoner i staten for å utnytte stordriftsfordelene i utførelsen av slike funksjoner.

8.3.3 Realisering av gevinster

IKT kan benyttes til organisasjonsutvikling, prosessforbedring og tjenester som potensielt er svært lønnsomme for samfunnet. Dette potensialet blir imidlertid ikke alltid realisert. Det er særlig krevende med finansiering og gevinstrealisering av prosjekter på tvers av sektorer og virksomhetsgrenser, fordi kostnader kan oppstå ett sted, mens gevinstene ofte realiseres mange steder, eller kommer til ulik tid i sektorene. Regjeringen vektlegger at det lages gode gevinstplaner allerede ved planlegging av IKT-prosjekter i staten og at planene følges opp etter at IKT-løsningene er tatt i bruk. Det bør utarbeides planer for å måle og realisere gevinstene.

8.4 Lover og forskrifter tilpasset digital forvaltning

Når teknologien og organiseringen i forvaltningen åpner for nye og mer effektive måter å løse offentlige oppgaver på, bør også utformingen av aktuelt regelverk gis en ny vurdering. Lov- og regelverk bør legge til rette for digital kommunikasjon med innbyggere og næringsliv, gjøre det mulig å gjenbruke informasjon, og legge til rette for automatisert saksbehandling der dette er relevant.

I 1999 ble det satt i gang et prosjekt for å fjerne bestemmelser som er til hinder for elektronisk kommunikasjon, eRegelprosjektet. Prosjektet resulterte i Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) og Ot.prp. nr. 9 (2001–2002) hvor det ble foreslått endringer i 39 lover. Regjeringen går nå et skritt videre. Fra å likestille elektronisk og papirbasert kommunikasjon, ønskes en utvikling i retning av at den elektroniske kommunikasjonen blir hovedregelen og papirbasert kommunikasjon blir unntaket.

8.4.1 Digital kommunikasjon som hovedregel

Fremover vil regjeringen arbeide for at regelverket blir endret slik at post fra forvaltningen kan sendes digitalt med mindre mottaker har reservert seg (se kapittel 8.2.1). I dag stiller forvaltningsloven § 16 og § 27 for eksempel krav om uttrykkelig godkjenning for å motta forhåndsvarsel og underretning om enkeltvedtak digitalt. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet sendte høsten 2012 en utredning av disse problemstillingene på høring.

Den såkalte 7-dagersregelen i eForvaltningsforskriften § 8 nr. 7 pålegger forvaltningen å sende et vedtak på papir dersom den elektroniske meldingen om enkeltvedtak ikke er åpnet innen én uke. Gjennom kongelig resolusjon er 7-dagersregelen fjernet fra eForvaltningsforskriften med virkning fra 1. januar 2013.

Regjeringen har dessuten satt i gang et større og mer langsiktig arbeid med å se nærmere på regelverk som er til hinder for digital kommunikasjon. Målet er å få fjernet slike hindringer. Nye lover og regler bør utformes slik at de understøtter og legger til rette for digitale tjenester og digital kommunikasjon.

8.4.2 Gjenbruk og deling på tvers av forvaltningen

Regelverk skal legge til rette for digitalisering. Lover og forskrifter skal dessuten legge til rette for at informasjon som er levert til én offentlig virksomhet, i større utstrekning enn i dag kan gjenbrukes av andre offentlige virksomheter. Dette forutsetter lovlig behandlingsgrunnlag og krever utredninger og avveininger mot hensynet til personvernet. Det er også behov for å se nærmere på lov- og regelverk med tanke på at forvaltningen kan bruke informasjon i offentlige fellesregistre mer effektivt, for eksempel opplysninger i folkeregisteret. Gjenbruk av opplysningene skal ivareta personvernet til den enkelte.