7 Norges oppfølging av FNs bærekraftsmål

7.1 Innledning

FN vedtok i september 2015 nye bærekraftsmål for verden for perioden fram mot 2030. De 17 målene og 169 delmålene dekker de fleste samfunnsområder. Det overordnede målet er å utrydde ekstrem fattigdom og sult. Det er også en rekke andre universelle mål, blant annet om å ivareta menneskerettigheter, naturmiljøet og økonomisk framgang, og om å redusere ulikhet.

Målene er en videreføring av de åtte tusenårsmålene som FN vedtok i år 2000 for perioden 2000–2015. Det meste sentrale av disse var å halvere andelen som lever i ekstrem fattigdom. Blant annet som følge av sterk økonomisk framgang i Kina og andre store økonomier i Asia, har verdenssamfunnet tatt viktige skritt i retning av å nå dette målet. Også på andre områder har utviklingen gått i riktig retning, mens det for enkelte av målene fortsatt gjenstår betydelig arbeid.

Regjeringen har utpekt et ansvarlig departement for hvert av de 17 bærekraftsmålene. Alle departementene rapporterer om oppfølgingen av målene de har ansvar for i sine budsjettdokumenter. Finansdepartementet har koordineringsansvar for hovedmål 8 (om økonomisk vekst og sysselsetting) og hovedmål 10 (om å redusere ulikhet). Dette kapitlet gir en sammenfatning av oppfølgingen av de ulike målene samt en nærmere omtale av målene 8 og 10.

De nye bærekraftsmålene gjelder for alle land. Norge har gjennomført viktige tiltak og er på rett kurs for å kunne realisere mange av målene. Samtidig er det enkelte mål som det vil være krevende å oppfylle for oss. Noen er formulert som nulltolleransemål og noen kan fordre nye, sektorovergripende løsninger.

Hovedintensjonen bak målene er å legge til rette for et godt og trygt liv uten fattigdom for alle mennesker. De 17 hovedmålene representerer en slik ambisjon. Delmålene indikerer nærmere hva dette vil kreve av landene på ulike områder. På en del områder kan det være mer enn én vei til hovedmålet. Samtididig tilsier tidligere erfaring at omfattende fremgang vil være vanskelig uten at enkelte grunnleggende forutsetninger er på plass.

Mål 1 om å avskaffe ekstrem fattigdom er fundamentalt. Behov for mat, vann og bolig er grunnleggende for alle mennesker. Uten at disse er dekket, er det vanskelige å nå de øvrige målene. Samtidig kan man også trekke fram mål 16, som tar opp noen viktige sider ved et godt styresett, blant annet grunnleggende politiske og sivile rettigheter. Uten respekt for rettsstaten, demokrati, åpenhet og sterke mekanismer mot maktmisbruk og korrupsjon er det for eksempel vanskelig å nå målet om langsiktig økonomisk vekst og full sysselsetting, som igjen er av stor betydning for muligheten til å nå mange av de andre målene. Siden flere av bærekraftsmålene er gjensidig avhengig av hverandre, bør fremgang ikke bare måles ut fra utviklingen i ett eller noen få enkeltmål, men også ved å se på hvorvidt en får til en helhetlig utvikling i ønsket retning. I regi av FN arbeides det internasjonalt med å utvikle indikatorer for delmålene.

Ulike land har valgt litt forskjellige tilnærminger til arbeidet med å følge opp bærekraftsmålene. Regjeringen har lagt vekt på at oppfølgingen ikke skal medføre nye og ressurskrevende koordineringsprosesser og har valgt en modell som bygger på vårt politiske og administrative system. Det er også i tråd med et ønske om at bærekraftsmålene skal være integrert i ordinær politikkutvikling, ikke følge ett eget spor.

De ansvarlige departementene følger opp sine delmål som ledd i sin løpende virksomhet. Finansdepartementet summerer opp hovedpunktene i nasjonalbudsjettet. Utenriksdepartementet koordinerer oppfølgingen internasjonalt. Norge var blant de første landene som rapporterte til FN om sin oppfølging.

7.2 En samlet framstilling av arbeidet med bærekraftsmålene

Mål 1 – om å utrydde fattigdom

Norge er blant landene med minst inntektsforskjeller, og sammenliknet med de fleste andre land har det store flertallet av befolkningen en høy levestandard. Tilgang til gratis eller sterkt subsidierte helsetjenester, utdanning og andre velferdsgoder bidrar til å redusere forskjellene i muligheter og levekår.

Norge har ingen offisiell definisjon av fattigdom. En mye brukt indikator for hvor mange som er utsatt for fattigdom, er andelen som gjennom en treårsperiode har inntekt under 60 pst. av medianinntekten. Med en slik tilnærming har andelen med vedvarende lavinntekt ligget på 8–9 pst. siden første måleperiode (1996–1998). En relativt høy andel av denne gruppen var innvandrere fra ikke-vestlige land. Forekomsten av lavinntekt er relativt liten i Norge sammenliknet med andre land. Den viktigste årsak til lavinntekt er manglende eller liten deltakelse i arbeidslivet.

Universell tilgang til utdanning og en aktiv og inkluderende arbeidsmarkedspolitikk legger til rette for at alle får muligheter til å skape en fremtid for seg og sin familie. Inntektssikringsordningene gir økonomisk trygghet for de som ikke kan arbeide. Det er en nær sammenheng mellom arbeid og velferd, både for den enkelte og for samfunnet. Det legges derfor vekt på å utforme virkemidlene og velferdsordningene slik at det skal lønne seg å arbeide.

I den internasjonale oppfølgingen av mål 1 legger Norge stor vekt på tiltak rettet mot å utrydde fattigdom, særlig gjennom støtte til utdanning og helse.

Mål 2 – om matsikkerhet

Matsikkerheten er høy i Norge. De viktigste bidragene til matsikkerhet i Norge er høy matvareproduksjon og god tilgang til markeder utenfor landet.

Internasjonalt legger Norge vekt på at befolkningen i alle land skal sikres tilstrekkelig tilgang til mat. Vår politikk er basert på retningslinjene vedtatt i Verdens matsikkerhetskomité (Committee for Food Security, CFS). Siktemålet er blant annet å øke produktivitet og styrke småskala matprodusenters innflytelse over sine levekår.

Norge følger også opp CFSs oppfordring om å sikre og synliggjøre fiskens viktige rolle for matsikkerhet og ernæring. Regjeringen ønsker å prioritere temaene trygg sjømat og kunnskap om sjømatens næringsinnhold og betydning av dette for menneskenes helse. Norge har ledende kompetanse om sammenhengen mellom sjømat, ernæring og helse og om overvåkning for å sikre trygg og sunn sjømat, samt om teknologi og bærekraftig forvaltning.

Svalbard Globale frøhvelv, som ble åpnet i 2008, er verdens største sikkerhetslager for frø. Her gis frø fra hele kloden sikker langtidslagring i kalde og tørre fjellhaller. Frøhvelvet bidrar til å ta vare på den store genetiske variasjonen innen verdens matplanter. Svalbard Globale frøhvelv er del av en verdensomspennende forsikring for matforsyningen til kommende generasjoner.

Mål 3 – om å sikre god helse

Den generelle helsetilstanden for nordmenn er god. Forventet levealder er relativt høy både for menn og kvinner. Norge har et velutviklet offentlig helsevesen. God helse i befolkningen er også avhengig av utviklingen på andre områder, blant annet ernæring, fysisk aktivitet, trafikksikkerhet, lokal luftforurensing og eksponering mot skadelige stoffer.

I bistandspolitikken legger Norge stor vekt på helse, med særlig vekt på forholdene for kvinner og barn. Norge gir betydelig støtte til organisasjoner som arbeider for å fremme helsen til fattige i utviklingsland.

Mål 4 – om å sikre god utdanning og livslang læring

Utdanning er et prioritert område for Regjeringen. Norge har et høyt utdanningsnivå sammenliknet med de fleste andre land. I alderen 25–64 år har mer enn 70 pst. videregående utdanning, og nær 45 pst. har høyere utdanning. Nesten alle norske ungdommer begynner på videregående utdanning.

Norge har imidlertid også utfordringer knyttet til utdanning. Norske 15-åringer scorer så vidt over gjennomsnittet i OECD-området i læringsutbytte målt ved PISA, til tross for at Norge er blant de landene som bruker mest ressurser per elev. Frafallet i videregående utdanning er relativt høyt, særlig blant gutter. For elever som startet videregående utdanning i 2010 har det imidlertid vært en tydelig økning i andelen fullført og bestått etter 5 år. Gjennomføringen har økt med 2 prosentpoeng og ligger nå på 73 pst. Gjennomsnittet i OECD-området er på 87 pst. etter fire år. Også blant studenter på universiteter og høyskoler er det relativt høyt frafall. Regjeringen vil følge opp disse forholdene i kommende stortingsmeldinger.

For verden under ett er tallet på barn som ikke får skolegang, halvert siden 1990. Likevel er det fortsatt nærmere 60 millioner barn som ikke får skolegang. Jenter og barn med nedsatt funksjonsevne er særlig utsatt. Norge har gitt utdanning høy prioritet i utenriks- og bistandspolitikken. Norge vil doble støtten til utdanning over en fireårsperiode.

Mål 5 – om likestilling mellom kjønn

Norge har høy grad av likestilling mellom kjønnene. Flere universelle velferdsordninger bidrar til å gjøre det lettere for foreldre å kombinere familieliv og arbeid. Omfattende ordninger for statlig betalt permisjon for nybakte foreldre og god tilgang til rimelige barnehageplasser har bidratt til at Norge er blant de land som har høyest yrkesdeltakelse for kvinner. Samtidig oppnår jenter bedre skoleresultater på de fleste nivåer, og flertallet av kandidater som fullfører høyere utdanning, er kvinner. Likevel er det fortsatt noen systematiske forskjeller mellom kjønnene.

Kvinner utsettes i større grad enn menn for vold i nære relasjoner, for seksuell trakassering, voldtekt, sterk sosial kontroll, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Regjeringen prioriterer arbeidet med å forebygge og avdekke slike overgrep, blant annet gjennom oppfølging av en rekke handlingsplaner på feltet og et eget forskningsprogram. Høsten 2016 vil Regjeringen komme med en egen handlingsplan mot menneskehandel, og det vil komme en ny handlingsplan mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Likestilling og kvinners rettigheter er et prioritert område i utviklingspolitikken. Norge gir støtte til å bedre leveforhold, utdanning og rettigheter for jenter og kvinner i utviklingsland. Personer med nedsatt funksjonsevne er en prioritert gruppe i norsk utviklingsarbeid.

Mål 6 – om å sikre tilgang på vann og avløp

I Norge er det god tilgang på rent drikkevann. Ifølge OECD er Norge blant de land hvor innbyggerne er mest tilfredse med tilgangen og kvaliteten på drikkevannet. Det er strenge reguleringer av utslipp av farlige stoffer som kan påvirke drikkevannet. Omfattende regulering av avfallshåndtering bidrar også til å beskytte drikkevannet. Andelen ubehandlet spillvann er allerede redusert til vel 20 pst., og andelen er synkende.

Tilgangen på vann er meget god i Norge. En del steder er det imidlertid begrensinger i kapasitet og standard på det lokale ledningsnettet for vann og avløp. Det er utarbeidet regionale vannforvaltningsplaner for perioden 2016–2021, og gjennomføring av disse planene vil sikre god økologisk tilstand i de fleste vannforekomster innen 2033.

Internasjonalt støtter Norge aktiviteter i en rekke land for å bedre tilgang til trygt drikkevann og tilfredsstillende sanitærforhold. Dette arbeidet gjøres først og fremst gjennom prosjekter for å bedre helse og utvikling av infrastruktur.

Mål 7 – om å skaffe energi for alle

Energimålet og de tilhørende delmålene er enten oppnådd nasjonalt eller i tråd med norsk politikk og nasjonale mål. Så langt det er hensiktsmessig er alle sikret tilgang på energi. Det aller meste av produksjonen av elektrisitet i Norge er basert på fornybare kilder, i hovedsak vannkraft. Andelen fornybar energi utgjør om lag 69 pst. av samlet energiforbruk, medregnet transportsektoren. Dette er svært høyt i internasjonal sammenheng. Virkemiddelbruk på både tilbuds- og forbrukssiden legger til rette for ytterligere overgang fra fossil til fornybar energi. En rekke virkemidler bidrar til energieffektivisering nasjonalt. Enova gir støtte til å utvikle markeder for energieffektive løsninger og energieffektivisering. Det er høye avgifter på bruk av fossil energi.

Internasjonalt arbeider Norge for å fremme tilgang til fornybar energi og for å redusere utslipp av klimagasser. I 2015 bevilget Norge 1,8 mrd. kroner til utbygging av fornybar energi i utviklingsland.

Mål 8 – om å fremme inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst og sysselsetting

Gjennom de siste 25 år har Norge hatt høyere økonomisk vekst, høyere sysselsettingsgrad og lavere arbeidsledighet enn de fleste andre industriland. God makroøkonomisk styring og et fleksibelt arbeidsmarked med en høy deltagelse av kvinner, har bidratt til denne utviklingen. Samtidig har petroleumssektoren bidratt til sterk vekst. Fremover må økonomien i større grad finne vekstimpulser fra andre markeder.

Gode rammevilkår for næringslivet, et godt utdanningssystem og et velfungerende arbeidsmarked er bærebjelker i politikken for å fremme økonomisk vekst og sysselsetting. Erfaring tilsier at økonomisk vekst og høy sysselsetting best oppnås med stor grad av åpenhet mot internasjonale markeder. Det øker konkurransen for eget næringsliv, samtidig som landene gis grunnlag for å utnytte sine komparative fortrinn. Et enkelt og vekstfremmende skattesystem med brede grunnlag og tilsvarende lavere satser gjør det mer lønnsomt å arbeide og investere i nye arbeidsplasser.

For å holde høy sysselsetting er det viktig at unge ikke faller ut av arbeidslivet. Et delmål sikter mot å redusere andelen unge utenfor skole eller arbeid betydelig. En ny ungdomsinnsats skal fra 2017 erstatte dagens ungdomsgarantier. Målgruppen er unge arbeidssøkere under 30 år som etter åtte ukers ledighet ikke er i arbeid, utdanning eller annen aktivitet.

Internasjonalt arbeider Norge for å fremme godt styresett. Norge søker å bidra til økonomisk vekst og sysselsetting i utviklingsland. Privat sektor må bidra til å løfte mennesker ut av fattigdom ved å være en drivkraft i å skape lønnsomme arbeidsplasser. Det er også viktig med en effektiv og velfungerende offentlig sektor. Mange lavinntektsland lider under svakt utbygd infrastrukturer. Dette henger ofte sammen med et lite effektivt system for å inndrive skatter. Norge søker å bidra til at lavinntektsland kan bedre sine systemer for finansiering og drift av offentlig sektor. Et eksempel er bistandsprogrammet Olje for utvikling, som skal bidra til økonomisk, sosial og miljømessig forsvarlig forvaltning av petroleumsressurser i utviklingsland. Arbeidet med å følge opp mål 8 er nærmere omtalt i avsnitt 7.3 nedenfor.

Mål 9 – om å bygge robust infrastruktur og bidra til innovasjon

På mange områder har Norge en godt utbygd infrastruktur. Infrastruktur for transport, tilgang på energi og vann og effektiv formidling av informasjon har stor betydning for et velfungerende samfunn og et konkurransedyktig næringsliv. Det stiller krav til vedlikehold og oppgradering.

Fornyelse og innovasjon er nøkkelen til framtidig konkurransekraft, bærekraftig vekst og velstand. Ny kunnskap og teknologiske forbedringer kan bidra til mer effektivt produksjon med reduserte utslipp av miljøskadelige stoffer. Myndighetene fremmer innovasjon og utvikling av ny teknologi gjennom et bredt sett av virkemidler, blant annet Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Selskapet for industrivekst (Siva).

Internasjonalt bidrar Norge til støtte til utbygging av fornybar energi, vann og avløp. De internasjonale utviklingsbankene er viktige kilder for infrastrukturinvesteringer i lavinntektsland. Norge bidrar til finansiering av disse og har prosjektbasert samarbeid med dem. I 2016 lanserer Norge nye initiativ for utvikling av privat sektor i utviklingsland. Det legges blant annet vekt på å bedre tilgangen til utdanning og arbeid for unge og kvinner.

Mål 10 – redusere ulikhet i og mellom land

Sammenliknet med nesten alle andre land har Norge små inntektsforskjeller. Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet innebærer at en stor andel av befolkningen deltar i inntektsskapende arbeid. Overføringer for å kompensere for tap av inntekt pga. arbeidsledighet, sykdom og uførhet bidrar til å redusere ulikhet i inntekt. Det samme gjør utformingen av skattesystemet. Skattenes viktigste bidrag til utjevning er å finansiere helse, utdanning og inntektssikringsordninger. Samtidig må skattesystemet utformes slik at det oppmuntrer til høy yrkesdeltakelse og verdiskaping. Et eksempel er nye regler fra 2015 som har gjort det lettere å kombinere uførestønad og arbeid. For å hindre økte inntektsforskjeller er det også viktig å få til en rask integrering av innvandrere i arbeidsmarkedet. Det krever også kontroll med det samlede innvandringsnivået.

Norge er blant de land som gir mest bistand, regnet per innbygger, til utviklingsland. En stor del av bistanden går til verdens fattigste land. Videre gir Norge prioritet til de fattigste landene i utenrikshandelen. Norge arbeider også for utvikling og redusert ulikhet gjennom å støtte internasjonale organisasjoner, herunder Verdensbankens arbeid for å redusere fattigdom og ulikhet. I tillegg bidrar Norge til finansiering av Den afrikanske utviklingsbankens arbeid for inkluderende og grønn vekst i lavinntektsland i Afrika. Gjennom medlemskapet i den Internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) arbeider Norge for å fremme sysselsetting, gode arbeidsforhold og sosial sikkerhet. Oppfølgingen av mål 10 er nærmere omtalt i avsnitt 7.4 nedenfor.

Mål 11 – om å fremme robuste og bærekraftige byer

Nesten alle som bor i norske byer har tilgang til tilfredsstillende boliger, godt drikkevann, velfungerende avløp, pålitelig energi og offentlig transport. Norge har få hjemløse, lav kriminalitet og relativt trygge byområder.

Det forventes fortsatt høy vekst i innbyggertallet i de største byene og de nære omegnsområdene. Veksten er knyttet til innvandring og innenlandske flytting. Befolkningsveksten krever en relativt sterk utbygging av alle typer infrastruktur i byene og har bidratt til å løfte etterspørselen etter boliger. Det vil være krevende å møte en forventet videre økning i etterspørselen etter boliger i byene i årene framover. En annen krevende oppgave er å redusere kødannelsen i trafikken og å bedre luftkvaliteten i byene. Regjeringen vil i 2017 legge fram en stortingsmelding om bærekraftige byer og sterke distrikter.

Flertallet av verdens befolkning bor i byer, og andelen er økende. Denne utviklingen skaper utfordringer for myndighetene, særlig i utviklingslandene, hvor veksten i byene er sterkest. Norge støtter arbeidet for robuste og bærekraftige byer gjennom en rekke internasjonale utviklingsbanker og organisasjoner.

Mål 12 – om bærekraftig produksjon og forbruk

Målet krever at produsenter og forbrukere tar hensyn til skade på miljøet av produksjon og forbruk. Myndighetene kan bidra til det ved bruk av avgifter eller andre reguleringer.

Siden 1970-tallet har utslipp i Norge av farlige kjemikalier og avfall blitt sterkt redusert. Fra 1995 har avfallsmengden i Norge økt med over 50 prosent. Av den økte avfallsmengden har gjenvinningen økt sterkt de siste tiårene. Farlig avfall blir samlet inn og håndtert særskilt. Materialgjenvinning har økt sterkt de siste tiårene.

Ulike initiativer internasjonalt og i Norge har som mål å redusere matsvinn og matavfall. Nesten en tredel av maten som produseres i verden tapes. Mindre matsvinn vil gjøre mer mat tilgjengelig for verdens voksende befolkning og mindre press på miljøet. Hvert år kastes det over 360 000 tonn spiselig mat i Norge. Myndighetene undertegnet 7. mai 2015 en intensjonsavtale om reduksjon i matsvinn med representanter for hele matbransjen. Norge har også tatt initiativ internasjonalt for å utvikle retningslinjer for reduksjon av svinn i verdikjeden på sjømat og vil også bidra finansielt til dette.

Mål 13 – om klima

Den nasjonale oppfølgingen av Parisavtalen vil danne grunnlag for oppfylling av FNs bærekraftsmål 13. Norge har en betinget forpliktelse om å redusere utslipp av klimagasser i 2030 med minst 40 pst. sammenliknet med 1990. Norge forhandler med EU om å oppfylle denne forpliktelsen i samarbeid med EU.

De viktigste virkemidlene for å redusere utslipp av klimagasser i Norge er avgifter på utslipp og deltagelse i EUs kvotehandelssystem. Over 80 pst. av norske utslipp er på denne måten priset, enten gjennom kvoteplikt eller avgift. Ifølge OECD er Norge blant de land som har de høyeste avgiftene på fossil energi. I tillegg til prising benyttes også direkte reguleringer, standarder og stønader for å redusere utslippene.

Norge er blant landene som har lavest utslipp av klimagasser per produsert enhet. Bruk av virkemidler har over tid hatt betydelig effekt på utslipp av klimagasser i Norge. I siste rapport til FNs klimakonvensjon ble det anslått at utslippene av klimagasser i 2020 ville blitt 17–20 mill. tonn CO₂-ekvivalenter høyere enn det som nå anslås, dersom ingen nye tiltak hadde blitt gjennomført etter 1990.

Internasjonalt prioriterer Norge arbeidet for å sette en pris på utslipp av klimagasser. Uten en pris på utslipp vil det ikke være mulig å redusere utslipp betydelig og effektivt. En utslippspris er også avgjørende for å stimulere utvikling av klimavennlig teknologi.

Norge vil fortsette å være en langsiktig og betydelig bidragsyter til finansiering av utslippsreduksjoner og klimatilpasning i utviklingsland. Siden 2009 har Norge bidratt med om lag 17 mrd. kroner til tiltak for å redusere avskoging i utviklingsland. Regjeringen har besluttet å fortsette dette programmet fram mot 2030. Norge er også en betydelig bidragsyter til Det grønne klimafondet.

Mål 14 – om bærekraftig forvaltning av hav

Norge har omfattende systemer og reguleringer for å sikre god forvaltning av havområdene rundt våre kyster. Flere næringer som petroleumsproduksjon, fiskeri, fiskeoppdrett, skipsfart og turisme er basert på utnyttelse av ressurser i og ved havet.

Norge investerer mye i forskning, kartlegging og overvåking knyttet til havområder. De helhetlige forvaltningsplanene som er etablert for norske havområder, viser at tilstanden i Barentshavet og Norskehavet er god, mens tilstanden for Nordsjøen og Skagerak er mindre god.

Kystområdene er mest intensivt utnyttet av de marine områdene, og det er her presset på hav i Norge er størst. Forurensingsloven regulerer alle utslipp fra næringsvirksomhet i Norge. Norske utslipp av miljøfarlige kjemikalier til hav er sterkt redusert de siste tiårene. Norge har etablert vernesoner i noen av de mest sårbare områdene, og nye områder vurderes.

Norske havområder er viktige for matproduksjon. Norge legger store ressurser i en kunnskapsbasert fiskeri- og havbruksforvaltning, der en bærekraftig, langsiktig og ansvarlig utnyttelse av naturressursene legges til grunn. Håndheving av lover til havs utføres av kystvakten. Den samarbeider med russiske myndigheter, og i løpet av det siste tiåret har omfanget av uregistrert og ulovlig fiske i Barentshavet blitt sterkt redusert.

Overfiske, forurensning og ødeleggelser av viktige leveområder er de viktigste trusler mot havområder. Årsaken til disse problemene er ofte utilstrekkelig lokal og regional forvaltning. Norge legger sterk vekt på internasjonalt samarbeid om havrelaterte saker. Norge har bistått utviklingsland i å forberede saker for å fastslå grensen for landenes kontinentalsokkel. Norge er også aktiv i Verdens handelsorganisasjon (WTO) om forbud av subsidier til ikke-bærekraftig fiske.

Søppel og mikroplast er et økende problem i internasjonale havområder. Marint søppel er også et problem i Nordøst-Atlanteren, inkludert langs norskekysten og ved Svalbard. Norge har tatt initiativ i FN for å bekjempe dette problemet. Norge er aktiv i internasjonale organisasjoner som har mandat til å arbeide for en bærekraftig forvaltning av verdenshavene.

Mål 15 – om å sikre bærekraftige økosystemer og stanse tap av artsmangfold

Norske økosystemer har overodnet sett en relativt god tilstand, men også i Norge har vi utfordringer. Norge har gjort mye for å ivareta naturen, og har mange juridiske og økonomiske virkemidler som kan bidra til en god og økosystembasert forvaltning. Med fortsatt god forvaltning vil man kunne nå og opprettholde god tilstand i økosystemene.

I mai 2016 vedtok Stortinget Norges plan for naturmangfold. Det er det viktigste redskapet for å nå Aichi-målene under konvensjonen om naturmangfold og de nasjonale målene. Aichi-målene er harmonisert med FNs bærekraftsmål 15. I Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet – norsk handlingsplan for naturmangfold gjorde Regjeringen rede for politikken for å følge opp Aichi-målene. Oppfølgingen er i gang. I meldingen beskrives Norges politikk for å beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av norske økosystemer.

Delmålet om å stanse spredning av nye arter anses å være krevende å oppnå, også for Norge. Nye reguleringer vurderes for å kunne nå dette delmålet.

Norge er en pådriver i det internasjonale samarbeidet om naturmangfold. Vi søker å fremme ambisiøse mål og avtaler. Norge støtter flere prosjekter som sikter mot at bruk av naturressurser tas med i nasjonal planlegging og reflekteres i nasjonalregnskapet. Norge bruker store ressurser på å bidra til å redusere avskoging i utviklingsland. I tillegg til å redusere utslipp av klimagasser bidrar dette også til å bevare skoger med et svært stort artsmangfold.

Mål 16 – om å fremme rettsvern og gode institusjoner

Norge har et velfungerende rettsvesen og godt utbygde og velfungerende institusjoner. Demokrati, menneskerettigheter og likhet for loven er en bærebjelke i det norske samfunnet. Grunnloven er et sentralt fundament i sikring av ytringsfrihet og grunnleggende rettsvern.

I Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettigheter som mål og middel i utenriks- og bistandspolitikken etablerer Regjeringen prioriteringer for fremme av menneskerettigheter i Norges internasjonale arbeid. Her slås det fast at menneskerettigheter skal stå sentralt i politikkutformingen.

Både i Norge og internasjonalt legger Regjeringen vekt på å stanse misbruk av og vold mot barn og kvinner. En ny plan for dette vil bli presentert i høst. Norge deltar i arbeid mot korrupsjon både gjennom FN og andre internasjonale organisasjoner, blant annet OECD. Gjennom programmet Olje for utvikling hjelper Norge fattige oljestater i å bygge opp systemer for god forvaltning av ressursene og inntektene fra uttappingen. Korrupsjon er straffbart for norske borgere både i Norge og i utlandet.

Fred og sikkerhet er forutsetninger for økonomisk framgang. Norge støtter arbeid for å forebygge og megle i konflikter både bilateralt og gjennom FN. Norge bidrar også til internasjonal sikkerhet gjennom deltagelse i FN-støttete militære operasjoner og oppbygging av lokal kapasitet. Norge gir for tiden slike bidrag bl.a. i Irak, Mali og Afghanistan.

Mål 17 – om å styrke gjennomføringsevne og globalt partnerskap

For noen land vil det være svært krevende å nå flere av bærekraftsmålene uten bistand utenfra. Norge er blant de landene som gir størst andel av inntekten i bistand, om lag 1 pst. av brutto nasjonalinntekten. Gjennomsnittet blant OECD-land er om lag 0,3 pst. Vi vil fortsette å gi betydelige støtte til utvikling i fattige land, men vi vil også rette mer oppmerksomhet mot resultatene av bistanden, ikke bare volumet.

Samtidig er det klart at bistand bare kan være en begrenset kilde til finansiering av tiltak for å nå bærekraftsmålene. Økonomisk framgang gjennom bedre utnyttelse av egne ressurser er den viktigste bidragsyter til nå andre bærekraftsmål. Det krever et velfungerende statsstyre og markeder for arbeidskraft og investeringer. Realisering av flere av målene krever også bredere utnyttelse av eksisterende teknologi og utvikling av ny teknologi.

En fri internasjonal handel er en forutsetning for at land skal kunne utnytte sine komparative fortrinn og få tilgang til ny teknologi. Norge støtter arbeidet for å liberalisere handel med varer og tjenester i globale institusjoner som Verdens handelsorganisasjon. I tillegg gir Norge tollpreferanser til de minst utviklede landene for å bidra til å integrere disse bedre i verdenshandelen.

7.3 Nærmere om oppfølgingen av mål 8

Dette målet dreier seg om å opprettholde økonomisk vekst per innbygger gjennom entreprenørskap, innovasjon og bedret produktivitet, samtidig som sammenhengen mellom økonomisk vekst og miljøskade reduseres. Sett i et internasjonalt perspektiv har Norge de siste 25 årene hatt høy økonomisk vekst, høy sysselsettingsandel og lav ledighet. God makroøkonomisk styring, et fleksibelt arbeidsmarked og samarbeid mellom arbeidslivets parter har understøttet denne utviklingen. Samtidig har oljevirksomheten gitt betydelige vekstimpulser til resten av økonomien. De siste årene har denne drahjelpen snudd til motvind, og fastlandsnæringene må i tiden fremover finne grunnlag for vekst i andre markeder. Som omtalt i kapittel 2 bidrar lavere lønnsvekst og en betydelig svekkelse av norske kroner, understøttet av lavere styringsrente og en troverdig økonomisk politikk til omstillingen.

Innenlandsk oppfølging

Erfaring tilsier at høy økonomisk vekst og full sysselsetting best oppnås med åpenhet mot andre økonomier, konkurransebaserte markeder og stabile rammevilkår for næringsliv og enkeltpersoner. Gode rammevilkår gir insentiver til innovasjon, teknologiutvikling, kompetansebygging og arbeidsinnsats. Fri handel med varer og tjenester gir land mulighet til å utnytte sine relative fortrinn og er en viktig drivkraft for vekst i inntekter og levestandard. Sterk konkurranse, både mellom nasjonale og internasjonale aktører, fremmer høyere produktivitet og god utnyttelse av våre ressurser. Et enkelt skattesystem med bredt grunnlag og tilsvarende lave satser gjør det mer lønnsomt å arbeide og investere i ny teknologi og arbeidsplasser. Universelle stønadsordninger fanger opp dem som faller utenfor, men må utformes slik at de ikke samtidig undergraver insentiver til utdanning og arbeid.

To av delmålene under hovedmål 8 dreier seg blant annet om produktiveten i næringslivet og om å fremme entreprenørskap, kreativitet og innovasjon. Delmålene vurderes ikke som særskilt krevende. Regjeringen ønsker å redusere tid og kostnader som bedrifter må bruke til å rapportere til offentlige myndigheter. Regjeringens forenklingsarbeid bidrar til dette. Per august 2016 hadde regjeringen iverksatt 53 forenklingstiltak, og ytterligere 24 tiltak er under gjennomføring. Regjeringens Gründerplan, som ble lagt fram høsten 2015, peker på tiltak som kan gjøre det lettere å etablere og drive nye bedrifter. Planen vil også bidra til mer entreprenørskap i små og mellomstore bedrifter og blant kvinner. Regjeringen vil følge opp anbefalinger fra produktivitetskommisjonens rapporter, se nærmere omtale i kapittel 5. Reduksjonen i formuesskatten kan øke sparingen og gi lettere tilgang til kapital for bedrifter som er avhengig av det norske kapitalmarkedet. Lavere skatt på bedriftenes overskudd vil gjøre det mer lønnsomt å investere i norske bedrifter.

Et delmål handler om å bryte koblingen mellom vekst og miljøskader. I Norge er over 80 pst. av utslipp av klimagasser underlagt en pris. Det er også tiltak rettet mot å redusere utslipp fra kilder uten utslippspris. I forbindelse med Parisavtalen om klima har Norge meldt inn at vi vil påta oss en betinget forpliktelse om å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 pst. i 2030 sammenliknet med nivået i 1990. Norge er i dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen. På andre miljøområder er utfordringene gjennomgående mindre i Norge enn i de fleste andre industriland. Utslipp av farlige kjemikalier er sterkt redusert de siste tiårene. Utslipp av partikler til luft er imidlertid fortsatt en utfordring i de største byene, selv om luftkvaliteten har bedret seg noe det siste tiåret, og konsentrasjonene gjennomgående er lavere enn i tilsvarende byer andre steder i Europa.

Fire av delmålene dreier seg om full sysselsetting, anstendig arbeid for alle, lik lønn for likt arbeid, ungdomssysselsetting og arbeidstakerrettigheter. Et fleksibelt arbeidsmarked støtter også opp under disse målene. I tillegg motvirker diskrimineringslovgivningen forskjellsbehandling basert på blant annet kjønn, etnisitet, religion og nedsatt funksjonsevne. Regjeringen vil samle de fire diskrimineringslovene i én felles likestillings- og diskrimineringslov. Den norske arbeidslivsmodellen, samt lover og forskrifter, beskytter arbeidstakeres rettigheter og fremmer et trygt arbeidsmiljø for alle. For de aller fleste norske arbeidstakere er dette delmålet oppfylt, men i noen deler av arbeidslivet er det utfordringer knyttet til blant annet sosial dumping og svart arbeid. Regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet vil bidra til å styrke innsatsen mot de useriøse aktørene i arbeidslivet, til å gi likere konkurransevilkår for bedrifter og til å gi migranter og flykninger et bedre arbeidsliv.

Et delmål handler om å legge til rette for migrasjon og mobilitet i ordnede former. Godt tilrettelagt migrasjon kan bidra til økonomisk utvikling, mens irregulær og ukontrollert migrasjon har negativ virking på utviklingen. Regjeringen vil arbeide for at migrasjon fra land utenfor Schengenområdet begrenses.

Et delmål sikter mot å redusere andelen unge utenfor skole eller arbeid betydelig. Både norske og internasjonale erfaringer viser at lange perioder utenfor yrkeslivet kan føre til svak arbeidstilknytning, og at faren er særlig stor for ungdom. Det siste tiåret har en relativt høy andel av unge falt utenfor skole eller arbeid. Med en fullføring på 74 pst. etter normert tid i videregående skole er Norge blant de OECD-land som har lavest gjennomføring. Regjeringen vil sikre tidlig innsats for unge som har behov for arbeidsrettet bistand for å komme i jobb, se Meld. St. (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet. Regjeringen gjennomfører flere tiltak for å øke andelen som gjennomfører. Høsten 2015 ble det etablert et forsøk med NAV-veileder i videregående skoler. Regjeringen har også gjennomført flere tiltak for å gjøre det lettere og tryggere for arbeidsgivere å ansette nye personer med begrenset arbeidslivserfaring, noe som særlig vil komme unge til gode. Økt adgang til midlertidig ansettelse, økt bruk av lønnstilskudd og nye og bedre tilretteleggingsordninger kan øke sjansen for at flere får fast ansettelse. Regjeringen prioriterer også unge til ulike tiltak, blant annet ved tildeling av arbeidsmarkedstiltak. I budsjettet foreslås bevilgning til aktivitetsplikt for sosialmottakere under 30 år. Regjeringen har sendt på høring forslag om endringer i trygderegelverket, i lys av asylsøkersituasjonen, som vil fremme arbeidslinjen og insentivene til rask integrering.

Et delmål handler om å fremme en bærekraftig reiselivsnæring. Regjeringen planlegger å legge frem en stortingsmelding om norsk reiselivspolitikk høsten 2016. Meldingen vil rette oppmerksomhet mot hvordan man kan fremme bærekraftig og lønnsom vekst i denne næringen.

Et konkurransekraftig og omstillingsdyktig næringsliv er avgjørende for å sikre vekstkraft og likeverdige levekår i hele landet. Regjeringen satser på vekstfremmende skattelettelser, utbygging av infrastruktur, forskning og innovasjon som vil fremme næringslivets konkurranseevne. Regjeringen vil i 2017 legge fram en stortingsmelding om bærekraftige byer og sterke distrikter, der omstillingsdyktige næringsmiljø og vilkår for vekst og utvikling ulike steder i landet behandles.

Norges internasjonale oppfølging

Internasjonalt arbeider Norge for bærekraftig økonomisk vekst og full sysselsetting blant annet ved å fremme fri internasjonal handel. Godt styresett vurderes ofte som den viktigste faktor for at et land skal få økonomisk framgang. Mange fattige land lider under svakt utbygd rettssystem, mangelfull beskyttelse av privat eiendomsrett, svakt utbygd infrastrukturer, et lite effektivt system for å inndrive skatter og lav produktivitet i offentlig forvaltning. Norge arbeider derfor for å fremme godt styresett i fattige land. Dette skjer dels gjennom målrettede partnerskap i bistandspolitikken og dels gjennom utforming av vår deltagelse i internasjonale institusjoner som for eksempel IMF og FN. Norge arbeider videre for velfungerende internasjonale finansmarkeder som underletter muligheten til å finansiere investeringer i fattige land. Det vises også til bredere omtale av virkemidler i Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben – Næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet.

7.4 Nærmere om oppfølgingen av mål 10

Sammenliknet med nesten alle andre land har Norge små inntektsforskjeller. Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet innebærer at en stor andel av befolkningen deltar i inntektsskapende arbeid. Overføringer for å kompensere for tap av inntekt pga. arbeidsledighet, sykdom og uførhet bidrar til å jevne ut ulikhet i inntekt. Skattesystemet bidrar også til å jevne ut inntekten, men i mindre grad enn overføringsordningene. I tillegg bidrar tilgang på gratis helsetjenenester og utdanning til å redusere forskjeller i forbruksmuligheter. Denne utjevningen fanges ikke opp av de mest brukte mål på inntektsulikhet. Norge anses å oppfylle eller å være på vei mot å oppfylle de fleste delmål knyttet til FNs bærekraftsmål 10.

Gini-koeffisienten benyttes mye som mål på graden av inntektsulikhet. Gini-koeffisienten måler spredningen i inntektene i en befolkning. Hvis alle har lik inntekt har koeffisienten verdi lik 0. Dersom all inntekt tilfaller én person, har koeffisienten verdi 1. Inntektsulikheten i OECD-landene har økt markert de siste tiårene, og var i 2014 den høyeste på 30 år. De ti prosent rikeste i OECD-landene tjener nå om lag ti ganger så mye som de ti prosent fattigste, mot syv ganger så mye i 1980. Studier, basert på noe usikre data, indikerer imidlertid at forskjellene på individnivå på verdensbasis trolig ikke har økt i perioden. Det skyldes at sterk inntektsvekst i mange fattige og fremvoksende økonomier har motvirket økte forskjeller innen mange land.

Figur 7.1 A viser også at inntektsfordelingen i Norge og de andre nordiske landene er blant de jevneste i Europa. Også i Norge har inntektsulikheten målt med Gini-koeffisienten økt siden 1980-tallet, men økningen har vært langt mer moderat enn i de fleste andre land. Det tyder på at den økonomiske veksten i denne perioden har blitt fordelt jevnere i befolkningen i Norge, enn i mange andre land.

OECD definerer lavinntekt som inntekt under 50 pst. av medianinntekten, mens EU setter lavinntektsgrensen ved 60 pst. Med EUs definisjon har andelen i Norge med vedvarende lavinntekt, definert som gjennomsnittsinntekt de siste tre år, vært relativt stabil på om lag 8 pst. siden slutten av 1990-årene. Med OECDs definisjon har andelen økt fra 2 pst. til nærmere 4 pst., se figur 7.1 B. Økningen fra den foregående til den siste treårsperioden må særlig ses i sammenheng med høy innvandring. 28 pst. av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre hadde vedvarende lavinntekt i perioden 2012–2014, ifølge EUs definisjon. Høyere arbeidsledighet kan også ha hatt betydning for utviklingen i antallet med lav inntekt i den siste perioden.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og OECD.

Innenlandsk oppfølging

Skal vi redusere ulikhet på lengre sikt, må vårt utdanningssystem gi barn og unge god kompetanse. Skattesystemet og stønadsordningene må utformes slik at de understøtter verdiskaping og høy deltakelse i arbeidslivet. Økt deltakelse i arbeid er det viktigste virkemidlet for ytterligere å forebygge varig lavinntekt og øke inntektene i lavinntektsgruppene. Ny uføretrygd fra 2015 gjør det enklere å kombinere arbeid og uføretrygd. God makroøkonomisk styring, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og koordinert lønnsdannelse bidrar også til å jevne ut inntektsulikhet.

Skattesystemet er utformet slik at det bidrar til å redusere forskjeller, se figur 7.1. C. Skattesystemets viktigste utjevnende rolle er likevel bidraget til å finansiere utdanning, helse og omsorg og inntektssikring gjennom folketrygden. I et fordelingsmessig perspektiv er det derfor viktig at skattesystemet fremmer produktivitet og god ressursbruk, se omtalen av Regjeringens oppfølging av Produktivitetskommisjonens anbefalinger i kapittel 5.

Den store innvandringen fra EØS-området de siste ti årene har bidratt til økonomisk utvikling ved å redusere flaskehalser i økonomien og bedre tilgangen på knapp kompetanse. Norge har også høy innvandring fra lavinntektsland. Mange av disse migrantene har klart lavere yrkesdeltakelse enn befolkingen for øvrig, blant annet som følge av manglende utdanning og svakere norskkunnskaper. Dette gir tilstrømming til lavinntektsgruppene. Det kan også bidra til press nedover på lønninger til personer med lav utdanning. Norge søker å begrense og kontrollere innvandring samtidig som vi søker å gi beskyttelse til personer som har krav på det. For å motvirke økte inntektsforskjeller er det særlig viktig å få til en rask integrering av innvandrere i arbeidsmarkedet. Integreringsprogrammer, norskopplæring, utdannelse og effektiv kartlegging av kompetanse er sentrale faktorer. Regjeringen har sendt på høring forslag om endringer i trygderegelverket, i lys av asylsøkersituasjonen, som vil gi innvandrerne sterkere insentiver til arbeid og integrasjon. Det vises her til Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk.

Frafall i den videregående skolen gir større risiko for arbeidsledighet eller varig utstøting fra arbeidslivet. Risikoen forsterkes av en vedvarende utvikling mot økende kvalifikasjonskrav i arbeidslivet, blant annet som følge av automatisering og raskt økende bruk av IKT.

Regionale inntekts- og helseforskjeller er redusert, og sysselsettingsnivået er relativt likt i ulike deler av landet. Det er viktig å videreføre disse utviklingstrekkene for å unngå økende ulikhet mellom ulike deler av landet. Regjeringen vil i 2017 legge fram en stortingsmelding om bærekraftige byer og distrikter, der spørsmålet om balansert uvikling behandles.

Norges internasjonale oppfølging

Internasjonalt bidrar Norge til å redusere ulikhet gjennom arbeidet for et fritt internasjonalt økonomisk samkvem. Bistandspolitikken har som mål å bidra til det samme. Norge er blant de land som gir mest bistand, regnet per innbygger, til utviklingsland. Størstedelen av Norges bistand går til verdens fattigste land. Norge gir dessuten preferanser til de minst utviklede land i vår utenrikshandel, blant annet tollpreferanser for import. Norge arbeider også for utvikling og redusert ulikhet gjennom å støtte internasjonale organisasjoner. Norge støtter Verdensbankens arbeid for å redusere fattigdom og ulikhet. Videre bidrar Norge til finansiering av Den afrikanske Utviklingsbankens arbeid for inkluderende og grønn vekst i fattig land i Afrika. Gjennom medlemsskapt i den Internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) arbeider Norge for å fremme sysselsetting, gode arbeidsforhold og sosial sikkerhet.

Norge arbeider, bl.a. gjennom IMF, for at utviklingsland og framvoksende økonomier over tid skal bli gitt en større rolle i internasjonale institusjoner i samsvar med deres økende deltakelse i verdensøkonomien. Norge støtter også tiltak for å bedre effektiviteten i finansmarkedene.

7.5 Bærekraftsmål og livskvalitet

Arbeidet for å oppfylle bærekraftsmålene skal bidra til bedre levestandard og dermed bedre livskvalitet for mennesker over tid. God inntekt er viktig for høy livskvalitet. Den enkeltes livskvalitet avhenger i tillegg av faktorer som helse, familieforhold, sosiale relasjoner, miljø, trygghet og demokratiske rettigheter.

Inntektsvekst omtales ofte som bærekraftig eller grønn dersom den opprettholder naturkapitalen. Perspektivmeldingen 2017, som legges fram tidlig i 2017, vil inneholde en nærmere omtale av grønn vekst.

Hvilke faktorer som er viktige for å måle livskvalitet vil variere mellom land, individer og over tid. Flere internasjonale organisasjoner har utviklet statistikk som belyser ulike aspekter ved livskvalitet og levekår. Norge kommer generelt godt ut når slik statistikk sammenliknes mellom land.

FNs indikator for menneskelig utvikling (Human Development Index) inkluderer forventet levealder, utdanning og BNP per innbygger i en helhetlig vurdering av et lands utvikling. Indikatoren brukes oftest for å måle utviklingen i fattige land, men den gir også resultater for industrialiserte land. I 2015 var Norge rangert som land nummer 1 i denne sammenstillingen. Også land som Australia, New Zealand, USA og Canada ligger normalt høyt i denne rangeringen.

OECD har utarbeidet et indikatorsett for livskvalitet. Indikatorene søker å belyse både økonomiske størrelser og andre verdier, knyttet til menneskers opplevelser, sosiale forhold og miljø. OECD trekker særlig fram utdanningsnivå, inntektsnivå, sysselsetting, helse, klima, miljø og styringssystem som viktige faktorer for å vurdere livskvalitet. Tallene viser at nordmenn er blant de innbyggerne i OECD-området som er mest tilfredse med livet, se figur 7.2. Det er likevel forskjeller i vurderingene av ulike kategorier. For Norge er det særlig indikatorer for sysselsetting og inntekt, balanse mellom jobb og fritid, sikkerhet og generell tilfredshet med livet som trekker opp, mens vi gjør det svakere på områder som utdanning og kompetanse.

¹ Indikatorsettet består av i alt 24 indikatorer fordelt på 11 hovedkategorier (vist i figuren) og er i hovedsak basert på eksisterende OECD-statistikk.

Kilde: OECD.