1 Innledning

Den jordbruksbaserte verdikjeden er en av Norges få komplette verdikjeder. Regjeringen arbeider for å styrke konkurransekraften og effektiviteten på alle ledd slik at verdikjeden blir mindre politisk styrt og mer markedsrettet. Verdikjeden for jordbruk har store muligheter til å utvikle seg videre og jordbruksnæringen må bidra til den grønne omstillingen det norske samfunnet er i gang med.

Jordbrukspolitikken skal legge til rette for økt matproduksjon, mer mangfold, økt effektivitet og styrket konkurransekraft for jordbruksnæringen og tilhørende verdikjede. Norsk matproduksjon har mange konkurransefortrinn som gjør produktene konkurransedyktige på kvalitet både innenlands og utenlands. Samtidig er Norge et høykostland og med klima og topografi som påvirker økonomien i matproduksjonen. Disse kostnadsulempene medfører at norsk matproduksjon må bli mer effektiv for å være konkurransedyktig, samtidig som vi ivaretar særpreget i norsk matproduksjon.

Det norske markedet påvirkes av utviklingen i internasjonale markeder og priser, samt endringer i handelsstrømmer som følge av nye handelsavtaler, også de Norge ikke er part i. Det er derfor nødvendig å utvikle et sterkt og konkurransedyktig jordbruk med bærekraftige og konkurransedyktige arbeidsplasser i hele verdikjeden som igjen vil legge grunnlag for jordbruk over hele landet.

Grunnlaget for en velfungerende verdikjede er en effektiv og bærekraftig råvareproduksjon. Regjeringen vil legge til rette for at norsk jordbruk kan produsere mer av det vi har forutsetninger for å produsere innenfor bærekraftige økonomiske og miljømessige rammer. Regjeringen har allerede gjennomført flere endringer og forenklinger i jordbrukspolitikken. Det er et mål å stimulere til økt volum og redusere myndighetskontrollerte begrensninger for den enkelte næringsutøver, det være seg unødvendig byråkrati eller uhensiktsmessige produksjonsbegrensninger.

Jordbruket har viktige oppgaver i møte med miljø- og klimautfordringer. Det handler både om produksjon av miljøgoder, nødvendig klimatilpasning for å sikre norsk matproduksjon i fremtiden, og redusere jordbrukets utslipp av klimagasser. Regjeringen vil tillegge klimahensyn større vekt i kommende jordbruksoppgjør. Regjeringen styrker også klimainnsatsen i jordbruket gjennom etableringen av et system for klimarådgivning på gårdsnivå.

Jordbruket skal styrkes gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger, og ved å oppheve begrensninger som hindrer effektiv utnytting av kapasiteten på enkeltbruk. Eiendomsretten er en grunnleggende rettighet, og regjeringen vil styrke bondens rett til fritt å disponere egen eiendom.

En effektiv og forutsigbar råvareproduksjon er avgjørende for norsk jordbruksbasert næringsmiddelindustri. Samtidig må næringsmiddelindustrien være effektiv og innovativ for å møte endrede forbrukerpreferanser. Regjeringen ønsker sterkere konkurranse i næringsmiddelindustrien og vil derfor redusere konkurransebegrensningene på industrileddet gjennom endringer i markedsordningene.

Regjeringen har allerede gjennomført en rekke viktige endringer i jordbrukspolitikken både gjennom de årlige jordbruksoppgjørene og i andre prosesser. Fra og med jordbruksoppgjøret i 2014 er det til sammen gjennomført 40 forenklinger. Endringene har gitt den enkelte bonde større frihet og muligheter til å utvikle bruket og øke produksjonen.

Regjeringen vil styrke jordbruket og har derfor endret kvotebegrensninger og konsesjonsgrenser som har hindret utnyttelse av kapasitet på enkeltbruk og i samdrifter. I jordbruksoppgjøret i 2014 ble produksjonstaket i melkeproduksjonen hevet til 900 000 liter og det særskilte regelverket for samdrifter ble avviklet. Ved samme jordbruksoppgjør ble taket for tilskudd til husdyr doblet og det ble innført tilskudd for alle dyr, uavhengig av antall dyr i foretaket. Videre har regjeringen doblet grensene for konsesjonsfri drift på kylling (fra 140 000 til 280 000) og kalkun (fra 30 000 til 60 000). Økningen av konsesjonsgrensene gir større enheter med mer effektiv produksjon, og det gir grunnlag for at kylling og kalkun kan være en heltidsproduksjon.

Regjeringens vridning i tilskuddene på lammekjøtt har bidratt til at import av fårikålkjøtt og pinnekjøtt ikke er nødvendig lenger. Det har i en årrekke vært underdekning på norsk produksjon av storfe, grønnsaker og korn og i jordbruksavtalen i 2016 ble det vedtatt tiltak for å stimulere til økt verdiskaping og kvalitet i produksjon av storfekjøtt, grønnsaker og korn.

Regjeringen er opptatt av å styrke den enkelte bondes råderett over egen eiendom. I juni 2016 sendte derfor regjeringen forslag til endringer i konsesjonsloven, jordloven og odelsloven på høring. Forslagene skal føre til færre konsesjonssøknader og delingssøknader, og til at færre erverv enn i dag skal underlegges priskontroll. Færre vil få boplikt ved erverv av landbrukseiendom. Forslagene innebærer i sum at private parter vil bruke mindre tid på søknader, og at det frigjøres ressurser i offentlig forvaltning.

Regjeringen arbeider for å få sterkere konkurranse i næringsmiddelindustrien og har foretatt en rekke forenklinger i prisutjevningsordningen for melk. Blant annet er avgift på yoghurt og ferske oster avviklet fra 1. juli 2016. Dette vil styrke konkurransekraften for norsk melk.

I forbindelse med jordbruksforhandlingene i 2016 ble løsdriftskravet utsatt fra 2024 til 2034. For å innfri kravet til løsdrift kreves store investeringer. En utsettelse til 2034 er et viktig grep for å gi mindre melkeprodusenter muligheten til å fortsette produksjonen og utnytte den kapitalen som allerede er investert.

Regjeringen har gjennomført endringer i alkoholloven, og fra 1. juli 2016 ble det tillatt å selge alkoholholdige drikkevarer med over 4,75 volumprosent, men svakere enn 22 volumprosent direkte fra produsent. Denne endringen gjør at bønder som produserer alkoholholdige drikker kan tilby en helhetlig opplevelse for turister og andre som besøker gården. Dette er viktig for alternativ næringsutvikling og vil gi bønder flere inntektsmuligheter, og grunnlag for nye arbeidsplasser.

Jordbrukspolitikken er preget av et omfattende virkemiddelsystem og for mange begrensninger. Regjeringen har fortsatt mye ugjort, og vil fortsette arbeidet med å forenkle virkemiddelapparatet og legge til rette for at norske bønder kan utnytte ressursene og møte miljøutfordringer på sitt eget bruk på en enda bedre måte.

Jordbruket i Norge må utvikles i tråd med samfunnets behov og forbrukernes preferanser. Regjeringen har startet på en kursendring for norsk jordbruk. Regjeringens politikk vil styrke norsk jordbruks konkurransekraft, og ivareta og videreutvikle særpreget i jordbruket og kvaliteten på norskproduserte råvarer.

Regjeringen legger med dette frem en næringspolitisk melding med en samlet politikk for jordbruket i Norge. Meldingen er en konkretisering av Sundvolden-plattformen, samarbeidserklæringen og merknader fra Stortinget siden regjeringsskiftet 2013. Stortingsmeldingen er en direkte oppfølging av flertallsmerknad fra samarbeidspartiene fra jordbruksoppgjøret 2014, der de ønsket en stortingsmelding om jordbruksnæringen.

1.1 Målstruktur

Jordbrukets samfunnsoppdrag er lønnsom og trygg matproduksjon i tråd med forbrukernes interesser, produksjon av fellesgoder og bidrag til sysselsetting og verdiskaping i hele landet. Landbrukspolitikken har fire overordnede mål: matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser.

1.1.1 Matsikkerhet

Matsikkerhet innebærer at befolkningen til enhver tid har fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat. Matsikkerheten sikres gjennom nasjonal produksjon, handel og ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget. Regjeringen har som mål å øke matproduksjonen og styrke jordbrukets konkurransekraft. De landbrukspolitiske virkemidlene skal innrettes slik at de innenfor økonomiske, miljømessige og handelspolitiske rammer bidrar til økt produksjon der det er muligheter og marked for det.

Det er forbrukernes etterspørsel som gir produksjonsmulighetene. Når folketallet vokser, må produksjonen økes i takt med den endrede etterspørselen der dette er mulig for å holde hjemmemarkedsandelene på samme nivå. Regjeringen vil prioritere sektorer med markedsmuligheter og underdekning i norsk produksjon når dette ikke er i konflikt med andre viktige samfunnsmål.

Regjeringen prioriterer effektiv vareproduksjon høyt og har gjennomført flere tiltak og dereguleringer for å øke effektiviteten i vareproduksjonen. Blant annet har regjeringen lagt til rette for strukturendringer gjennom heving av produksjonstak og en justering av strukturprofil i tilskuddssatser.

All mat som selges i Norge skal være trygg. Produksjonen av trygg mat skaper tillit, sikrer avsetning av varer og legitimitet for et levende landbruk, og for næringsmiddelindustrien. Regjeringen prioriterer å opprettholde den gode statusen plante- og dyrehelsen har i Norge.

1.1.2 Landbruk over hele landet

Ressursgrunnlaget i Norge er spredt og vilkårene for jordbruksdrift varierer. Regjeringen ønsker et sterkt og konkurransedyktig landbruk i alle deler av landet. Norsk jordbruk er mangfoldig. Mangfoldet er en forutsetning for, og et resultat av landbruk over hele landet, og det er derfor viktig at alle bruk utnytter sitt potensial.

Jordbruket er en næring som har gjennomgått store endringer og sysselsettingen og antall gårdsbruk er kraftig redusert siden 1950. Samtidig har det vært en sterk produktivitetsvekst i næringen. På tross av reduksjon i antall jordbruksbedrifter har produksjonsvolumet økt. Den generelle samfunnsutviklingen med industrialisering, urbanisering, økonomisk vekst og velferdsutvikling er sentrale drivere. Jordbruket har konkurrert om arbeidskraft med annen virksomhet med bedre lønnsevne og ordnet arbeidstid. Sammen med den teknologiske utviklingen har dette ført til færre sysselsatte i primærnæringen. Effektiviseringen i jordbruket var en viktig forutsetning for velstandsutviklingen i tiårene etter 2. verdenskrig. Den generelle samfunnsutviklingen vil også i fremtiden påvirke utviklingen i jordbruket.

Næringsvirksomhet utenom tradisjonell jordbruksproduksjon er viktig som grunnlag for et mer fremtidsrettet jordbruk. Regjeringen vil legge til rette for at næringsutøvere i landbruket i størst mulig grad skal kunne utnytte de totale ressursene på landbrukseiendommen innenfor en bærekraftig ramme. Landbrukseiendommen kan være utgangspunkt for produksjon av en rekke ulike varer og tjenester, som det er en økende etterspørsel etter i samfunnet. Denne typen næringsvirksomhet utgjør et viktig bidrag til landbruk over hele landet. Meld. St. 31 (2014–2015) Garden som ressurs – marknaden som mål synliggjør hvordan landbrukets ressurser i hele landet kan bidra til sysselsetting og verdiskaping på både store og små bruk.

Andre sentrale bidrag fra jordbruket, i tillegg til matproduksjon, er samfunnsgoder som blant annet biologisk mangfold, reiseliv, opplevelser, velferdstjenester, verdiskaping i hele landet, kulturlandskap, kulturminner og kulturmiljøer. Dette gir grunnlag for næringsutvikling og vekstkraftige distrikter over hele landet.

1.1.3 Økt verdiskaping

Potensialet for økt verdiskaping basert på jordbruksressursene er stort. Jordbruket må bidra til den grønne omstillingen Norge skal gjennom. Politikken skal legge til rette for kostnadseffektiv og bærekraftig matproduksjon, og regjeringen har prioritert tiltak som skal styrke konkurransekraften i hele verdikjeden. Økt verdiskaping skal sikres gjennom konkurransedyktig råvareproduksjon og næringsmiddelindustri, samt gjennom lønnsom utnytting av gårdens samlede ressurser.

Bønder er selvstendig næringsdrivende, og det er et mål for regjeringen å gi den enkelte næringsutøver større frihet til å utnytte ressursene på gården mer effektivt. Innenfor det tradisjonelle jordbruket er det behov for modernisering av driften med mer rasjonelle driftsenheter og mer effektiv produksjon. Ny teknologi gir bruk av alle størrelser bedre muligheter til å utnytte de ressursene som er på gården. Innenfor annen landbruksbasert næring er det behov for å stimulere til mer entreprenørskap og økt lønnsomhet og sysselsetting.

Det norske matmarkedet har blitt mer variert både når det gjelder pris og kvalitet. Omsetningen av lokalmat er i vekst, og regjeringen har satt som mål at markedet for lokalmat skal øke fra dagens 4,8 mrd. kroner til om lag 10 mrd. kroner i 2025. Her ligger det et potensial for økt verdiskaping og lønnsom næringsutvikling basert på landbrukets ressurser.

Forenkling av lover, regler og støtteordninger skal bidra til mer verdiskaping for næringsaktører i jordbruket. Jordbruket må ha forutsigbare rammevilkår som kan bidra til at den samlede lønnsomheten blir bedre i årene som kommer.

1.1.4 Bærekraftig jordbruk

Bærekraft har en økonomisk, sosial og miljømessig dimensjon. Den økonomiske og sosiale dimensjonen ligger i målene om matsikkerhet og økt verdiskaping. Et miljømessig bærekraftig landbruk innebærer ivaretakelse av jordbrukets varierte og mangfoldige kulturlandskap med kulturverdier, naturmangfold og tilgjengelighet for allmennheten. Videre er redusert forurensning til vassdrag, reduserte utslipp av klimagasser, økt lagring av karbon og gode klimatilpasninger sentrale forutsetninger for å kunne oppnå et miljømessig bærekraftig jordbruk.

Kulturlandskapet er i kontinuerlig endring og er blitt til gjennom flere hundre år med menneskelig aktivitet. Aktiv drift i landbruket utvikler kulturlandskapet og holder det ved like slik at ressursgrunnlaget, naturtyper og areal med høyt naturmangfold også blir ivaretatt. Eksempler på dette er naturtyper som slåttemark, naturbeiter og kystlynghei som er avhengig av beitebruk og slått for å hindre gjengroing.

Riktig bruk av og vern om arealressursene er en forutsetning for å nå produksjonsmålet. Både mengden av og kvaliteten på jord er avgjørende for landbruket og måloppnåelsen i landbruket. Derfor er det viktig å ta vare på gode jordbruksareal og matjord gjennom å holde omdisponeringen av dyrket jord på et lavt nivå. Samtidig må jordvernet balanseres mot storsamfunnets behov. Regjeringen følger opp det fastsatte målet om at årlig omdisponering av dyrka mark ikke skal overstige 4 000 dekar innen 2020.

Klimaendringene og press på ressursgrunnlaget utgjør en trussel mot målet om økt matproduksjon. Disse utfordringene krever gode tilpasninger i landbruket. Regjeringen vil føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket. Utslipp fra jordbruket er omfattet av Norges utslippsmål for 2030 som er meldt inn til FN. Dersom Norge inngår en avtale om felles gjennomføring av klimamålene med EU, vil Norge få et eget klimamål for ikke-kvotepliktig sektor. Målet i ikke-kvotepliktig sektor kan nås gjennom nasjonale utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor eller ved bruk av fleksible mekanismer i EU/EØS. Utslipp fra jordbruket utgjør om lag 8 pst. av Norges utslipp. Klimagassutslippene bokført jordbrukssektoren har gått ned med 11,6 pst. fra 1990 til 2014. Alt landbruk starter med og forutsetter opptak av CO₂. Landbruket er opphav både til utslipp av klimagasser og opptak gjennom lagring av karbon i jord og skog.

Klimaendringene endrer forutsetningene for planteproduksjon i Norge og globalt. God tilpasning til et klima i endring blir viktig for å redusere sårbarheten og for å utnytte mulighetene som følger med klimaendringene. Tap av jord- og næringsressurser gjennom erosjon og avrenning krever bruk av forebyggende tiltak. Jordbrukets miljøvirkemidler bidrar til gjennomføring av slike tiltak, eksempelvis gjennom regionale miljøprogram.

De genetiske ressursene for husdyr og matvekster er en vesentlig del av det biologiske grunnlaget for økt matproduksjon. God forvaltning av de genetiske ressursene gjennom bruk og vern er viktig for god måloppnåelse i landbruket.

1.2 Effektivitet og konkurransekraft i det grønne skiftet

Norge står foran en krevende økonomisk omstilling, og regjeringen vil stimulere til vekst i privat og konkurranseutsatt næringsliv. Kraftig fall i oljeprisene og lav internasjonal vekst har vært en utfordring for norsk økonomi.

Det må legges til rette for at flere næringer i Norge styrker seg, at det skapes nye verdier og flere arbeidsplasser. Norge har gode forutsetninger for å lykkes hvis de rette valgene tas, og vi ikke utsetter gjennomføring av nødvendige endringer.

Jordbruket har til alle tider produsert mat, fôr og fiber med utgangspunkt i fornybare biologiske ressurser. Jordbrukets produksjon av biomasse utgjør sammen med biomasse fra skog og fisk basisen i bioøkonomien. All produksjon og verdiskaping i bioøkonomien skjer med utgangspunkt i disse tre næringene. Regjeringens nasjonale bioøkonomistrategi, Kjente ressurser – uante muligheter, peker på potensialet i en samlet satsing for bedre utnyttelse av biologiske ressurser. Bioøkonomien skal bidra til næringsutvikling og et grønt skifte. Norge trenger mer effektiv, lønnsom og bærekraftig produksjon, uttak og utnyttelse av bioråvarer. Vi må bruke våre biologiske ressurser smartere og utvikle nye produkter, som er mindre ressurskrevende og mer klima- og miljøvennlige.

Økt og mer helhetlig ressursutnyttelse vil både kunne øke verdiskapingen og konkurransekraften i eksisterende næringer og skape grunnlag for nye. Norge har rikelig tilgang på biologiske ressurser, både i havet og på land. Utnyttelse av disse gir muligheter for nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser i hele landet.

Grønn konkurransekraft stiller krav til både økt lønnsomhet og redusert miljøpåvirkning. En stor utfordring fremover er å legge til rette for at norsk matproduksjon kan øke samtidig som utslipp reduseres i tråd med norske mål og internasjonale forpliktelser på klimaområdet.

Jordbrukspolitikken er preget av en sammensatt målstruktur og et komplekst virkemiddelsystem som ofte har vært utformet ut fra andre hensyn og prinsipper enn å korrigere markedssvikt med lavest mulige kostnader.

Stortinget har de siste årene prioritert økt matproduksjon, og regjeringen har fulgt opp dette gjennom virkemidler som skal stimulere til økt produksjon. Økt matproduksjon oppnås mest effektivt ved å ta bort begrensinger og la produsentene få muligheter til å produsere det de har potensial for.

1.3 Oppsummering

Kapittel 2 Verden i endring beskriver de internasjonale og samfunnsmessige endringene som påvirker norsk jordbruk, slik som økende befolkning, klimaendringer, endret forbruk og nye handelsstrømmer. Norge er en handelsnasjon, og handel og investeringer over landegrenser bidrar til å øke vår levestandard og påvirker vår næringsstruktur. Nedbygging av handelshindre, teknologisk utvikling og globalisering av verdikjeder gir nye handelsstrømmer og endret dynamikk i handelen globalt. Fortsatt internasjonalt samarbeid om velfungerende handelssystemer multilateralt, regionalt og bilateralt er viktig for global og norsk matsikkerhet.

Regjeringen legger forbrukernes interesser til grunn ved utforming av landbruks- og matpolitikken i kapittel 3 En forbrukerdrevet verdikjede. Jordbrukets viktigste oppgave er å produsere mat, og norsk jordbruk og matindustri skal produsere varer som norske forbrukere etterspør. Forbrukerne er driverne i det som representerer en av Norges få komplette verdikjeder og det er et stort mangfold i jordbruksproduksjonen og næringsmiddelindustrien. Den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien bearbeider og omsetter i hovedsak norske jordbruksråvarer og produksjonskapasiteten er i stor grad dimensjonert ut fra tilgang på norskproduserte råvarer og salg til hjemmemarkedet.

Kapittel 4 Mangfold i primærleddet viser viktigheten i produksjonen og hvor den foregår. Bare 3 pst. av Norges areal er jordbruksareal, og av dette er om lag en tredjedel kornareal. Norge er et grasland hvor store jordbruksarealer bare er egnet for produksjon av gras eller annet grovfôr. Utmarksbeite er også en stor ressurs. De store produksjonene er innenfor korn, melk, storfe, lam, svin, fjørfekjøtt, egg og frukt, bær og grønnsaker. Men andre jordbruksprodukter, sammen med tjenester basert på gårdens ressurser, bidrar til et stort mangfold i jordbruket og til at bøndene får vist frem sine gründeregenskaper.

Kapittel 5 Jordbruksnæringen i endring og utvikling viser at jordbruket er en næring i konstant forandring og effektivisering. Økt produktivitet gir samfunnet mer igjen for ressursinnsatsen og har stor betydning for næringens konkurranseevne. Jordbruket må, som et bidrag til det grønne skiftet og som en av tre basisnæringer i bioøkonomien, videreutvikle det potensialet som ligger i produksjonen av biomasse både til tradisjonelle og nye produkter. Norske bønder har vært raske til å ta i bruk ny teknologi for å optimalisere egen drift. Teknologiutviklingen har vært produktivitetsfremmende og arbeidsbesparende, og har endret måten landbruket drives på. Norge har konkurransefortrinn i utvikling av godt plante- og dyremateriale, noe som har gitt grunnlag for eksport av genmateriale til en lang rekke land samtidig som det er grunnleggende for mattrygghet, kostnadseffektivitet og en langsiktig og bærekraftig matproduksjon.

Kapittel 6 Handelspolitiske rammevilkår handler om at rammevilkårene for norsk jordbruk utformes gjennom internasjonale avtaler, samt av utviklingen i internasjonal handel. I tillegg til rammene gitt i internasjonale avtaler, påvirker utviklingen i priser og markeder utenfor Norge konkurransesituasjonen for norsk jordbruk og næringsmiddelindustri. Oppfølging av Norges handelspolitiske forpliktelser gir rammer som har stor betydning for norsk jordbruk og utformingen av de økonomiske virkemidlene i norsk jordbrukspolitikk.

Kapittel 7 Avtalesystemet og inntekt omhandler de institusjonelle rammene rundt jordbrukspolitikken. Regjeringen og samarbeidspartiene vil opprettholde avtalesystemet. Å legge til rette for en tilstrekkelig inntektsutvikling er et virkemiddel for å nå samfunnets mål med politikken og kapittelet diskuterer inntektsmålet. Bønder er private næringsdrivende, med betydelig ansvar for, og påvirkning på, det økonomiske resultatet de oppnår gjennom driften. Det offentlige kan bare gi muligheter, som bøndene selv må utnytte best mulig.

Kapittel 8 Økt produksjon på norske ressurser omtaler noen av de sentrale målene i jordbrukspolitikken. Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv matproduksjon. Regjeringen legger stor vekt på produksjonsmålet, og mener at effektiv matproduksjon skal veie tungt i forhold til andre hensyn, men produksjonen må være bærekraftig. Det er forbrukernes etterspørsel som gir produksjonsmulighetene.

Kapittel 9 Forenkling viser at for næringsdrivende i jordbruket, som i andre sektorer, er det sentralt at myndighetenes eventuelle reguleringer er enkle og lite byråkratiske. Virkemiddelsystemet i jordbrukspolitikken må forenkles for å sikre legitimiteten til ordningene på sikt, og for å bidra til en mer effektiv og lønnsom sektor. For næringsdrivende i jordbruket, som i alle andre sektorer, er det avgjørende at myndighetenes eventuelle reguleringer er enkle og lite byråkratiske. Regjeringen foreslår også forenklinger i kapitlene om markedsbalansering, miljø og forvaltningssystem for produksjonstilskudd.

Kapittel 10 Markedsbalansering omtaler regjeringens ønsker om sterkere konkurranse i næringsmiddelindustrien. Regjeringen vil gjøre endringer for å gjøre ordningene mer uavhengig av samvirkene, redusere risiko for konkurransevridninger og forenkle virkemiddelbruken. Markedsbalanseringen er et gammelt system med behov for opprydding og økt konkurranse. I regjeringens forslag til endringer i markedsbalanseringen er det benyttet elementer fra alle de tre alternativene i markedsbalanseringsutvalget, tilpasset de ulike sektorene.

Kapittel 11 Rekruttering, utdanning og kompetanseheving viser at formålet med en aktiv rekrutteringspolitikk er å sikre at de landbrukspolitiske målene nås. Det er viktig å utvikle og sikre et attraktivt og godt utdanningstilbud innen landbruk i det ordinære løpet. Det må også legges til rette for fleksible ordninger som er tilpasset de som vil etablere seg i næringen og som har en annen utdanning fra før, eller de som ikke har anledning til å følge ordinært utdanningsløp innen landbruk.

Kapittel 12 Miljø og klima viser at jordbruket gjennom alle tider har skapt et kulturlandskap som danner livsmiljø for arter og økosystemer, samt inneholder viktige kulturhistoriske verdier. Kapittelet omtaler jordbrukets bidrag til kulturlandskapet i Norge og at jordbruksaktiviteter også er opphav til utslipp til luft og vann. Virkemidlene på miljøområdet presenteres og det foreslås forenklinger og mindre endringer i virkemiddelsystemet.

Regjeringen har vedtatt at Norge innen 2030 skal redusere sine utslipp av klimagasser med minst 40 pst., sammenlignet med 1990. Det er ikke mulig å produsere mat uten utslipp av klimagasser, men utslippene varierer mye mellom ulike typer matvarer. Utslipp fra jordbruket omfattes av Norges klimamål, og jordbruket må så langt som mulig ta sin del av reduksjonene. Jordbrukspolitikken bør derfor gradvis legges om i en mer klimavennlig retning.

I de senere årene er det rettet oppmerksomhet mot at dyrket myr er en kilde til klimagassutslipp. Myr er et naturlig karbonlager på linje med olje og gass, som kan avgi store mengder klimagasser når den dreneres og tas i bruk for eksempel til matproduksjon. Kapittelet viser at det er behov for ytterligere forskning og utredning som kan bidra til økt kunnskap om klimaeffektene knyttet til dyrking og myr- og torvjord.

Kapittel 13 Økologisk produksjon og forbruk viser at økologisk produksjon bidrar til økt matmangfold og til at forbrukerne får tilgang på produkter de etterspør. I økologisk produksjon settes det ekstra krav til miljøhensyn og dyrevelferd, og økologisk produksjon kan dermed også bidra til at norsk jordbruk blir mer miljøvennlig og bærekraftig. Dagens målsetting for økologisk produksjon og forbruk er svært ambisiøs. Regjeringen legger til grunn at utviklingen innen økologisk produksjon og forbruk skal være etterspørselsdrevet.

Kapittel 14 Forvaltningssystem produksjons- og avløsertilskudd viser til at Riksrevisjonen ved flere anledninger har omtalt svakheter ved tilskuddsforvaltningen. Kommunenes nærhet til tilskuddsmottaker, ulike roller og kompetanse- og ressursmangel medfører risiko for misligheter og feil i saksbehandlingen og utbetaling av tilskudd. Meldingen drøfter egnede tiltak som kan forbedre forvaltningsregimet for produksjonstilskudd og sikre tilfredsstillende kontroll, særlig på kommunenivå.