1 Innledning

1.1 Regjeringens politikk for å dekke framtidens kompetansebehov

Utdanning er avgjørende for å skape et godt liv for den enkelte og for å skape et godt samfunn for oss alle. For enkeltindividet er utdanning viktig for livskvaliteten, gjennom blant annet helse, inntektsevne og deltakelse i samfunns- og arbeidslivet. Utdanningssystemet er en hjørnestein i vårt demokratiske samfunn, og det er et mål at det skal bidra til å skape kunnskapsorienterte, åpne, selvstendig tenkende og bevisste samfunnsborgere som deltar aktivt i folkestyret.

Denne stortingsmeldingen handler primært om betydningen utdanning og kompetanse har for samfunnet. Befolkningens kompetanse er Norges viktigste ressurs. Et høyt utdannings- og kompetansenivå i befolkningen legger til rette for en mer produktiv arbeidsstyrke og økonomisk vekst. Humankapitalen utgjør 74 prosent av Norges nasjonalformue.1 God tilgang på kompetanse er avgjørende for at bedrifter skal kunne skape verdier i alle deler av landet, og for at offentlige virksomheter skal kunne levere gode og likeverdige tjenester til innbyggerne. Utdanning og kompetanse er nøkkelen til utvikling i regioner og kommuner, bidrar til offentlige tjenester av høy kvalitet i hele landet og fremmer nødvendig innovasjon i næringslivet.

God tilgang til opplæring og utdanning i hele landet er en viktig forutsetning for at vi kan ivareta det beste med Norge: den høye tilliten vi har til hverandre og det sterke fellesskapet som binder oss sammen.

Det norske utdanningssystemet kjennetegnes av verdier som åpenhet, menneskeverd, mangfold og aktivt medborgerskap. En godt utdannet befolkning er således et forsvar mot både totalitære og udemokratiske strømninger, rasisme, ekstremisme, diskriminering og intoleranse. Utdanning bidrar til å gi den enkelte utvidede perspektiver og evne til kritisk tenkning. Dette er et gode, både for den enkelte og for samfunnet – spesielt i en tid hvor spredningen av falske nyheter og alternative fakta er et økende problem.

Ulikhet og utenforskap er en av vår tids store utfordringer. Å falle utenfor arbeidslivet er krevende for den enkelte, både sosialt og økonomisk. For samfunnet skaper utenforskap også en rekke negative konsekvenser, og det bidrar til å legge beslag på store menneskelige og økonomiske ressurser. Økt sysselsetting gir tilsvarende store samfunnsmessige gevinster og økt handlingsrom på statsbudsjettet. Selv om tiltak for å få flere inn i arbeidslivet vil innebære økte offentlige utgifter til ulike tiltak, gir det samtidig økte skatteinntekter og reduserte trygdeutgifter. Eksempelvis er det beregnet at utenforskap som følge av frafall i videregående opplæring koster samfunnet 73 mrd. kroner per år.2^, 3

Som samfunn står vi overfor flere langsiktige og komplekse utfordringer: kjente, som klima- og miljøendringer, ulikhet og utenforskap, polarisering og demografiske endringer, så vel som ukjente. Samtidig står vi midt i en omstilling drevet av både digitalisering og bærekraft. Felles for de langsiktige samfunnsutfordringene er at håndteringen av dem stiller store krav til kompetanse, kunnskap og innovasjon. Dette krever en gjennomgripende omstilling i norsk arbeids- og samfunnsliv og stiller økte krav til utdanningssektoren.

Å ha en godt utdannet befolkning er en del av forsikringen vår for framtiden. Dagens elever, lærlinger og studenter er framtidige arbeidstakere, arbeidsgivere og skapere av arbeidsplasser. Som samfunn må vi utdanne mennesker som er i stand til å delta i, og bidra til å utvikle framtidens arbeidsliv og samfunn. Da trenger vi kandidater med tverrfaglig kompetanse og generiske ferdigheter som kan både utvikle seg gjennom hele yrkeslivet og takle omstillinger og også bidra til nødvendige endringer. Samtidig er forskning og innovasjon helt sentralt for å kunne møte utfordringene og drive samfunnet framover. En bredde av forskningsmiljøer som er tett koblet til både utdanning og innovasjon, er derfor en viktig del av kunnskapsberedskapen.

I regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning (2023–2032) er det tre overordnede mål: å styrke konkurransekraften og innovasjonsevnen, å styrke den miljømessige, sosiale og økonomiske bærekraften og å øke kvaliteten og tilgjengeligheten i forskning og høyere utdanning. Forskning, utvikling, innovasjon og kompetanse er grunnleggende for verdiskapningen i samfunnet. Evnen til å utvikle ny kunnskap og ta den i bruk er en av de viktigste konkurranse- og verdiskapingsfaktorene for norsk næringsliv.

Arbeidslivet er den viktigste arenaen for livslang læring. Det er på arbeidsplassen størsteparten av kompetanseutviklingen foregår. Kompetansepåfyll gjennom yrkeslivet blir stadig viktigere. Arbeidslivet spiller derfor en sentral rolle i å bidra til at ansatte får kompetansen som trengs for å takle omstillingene vi står overfor. Dette skjer i et samspill mellom eiere, virksomhetens ledelse og de ansatte. Arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har hovedansvaret for læringen og kompetanseutviklingen som skjer i arbeidslivet. Samtidig har staten også en rolle i å tilrettelegge for et læringsintensivt arbeidsliv. Et velfungerende trepartssamarbeid er derfor sentralt.

Beholdningen av kompetanse i Norge er ikke ubegrenset. Ikke siden før finanskrisen har det vært større etterspørsel etter arbeidskraft, og spesielt i distriktene er det store udekkede behov for kompetanse. En viktig del av utdanningsinstitusjonenes samfunnsoppdrag er å bidra til at elevene, studentene og arbeidslivet regionalt og nasjonalt får den kompetansen de trenger. En forutsetning for dette er et tilgjengelig og fleksibelt utdanningssystem som legger til rette for at folk kan ta utdanning der de bor og styrke kompetansen sin gjennom hele livet, uavhengig av livssituasjon.

I årene som kommer, er det sannsynlig at knapphet på kompetanse vil bli en av de viktigste flaskehalsene for å løse de store utfordringene vi som samfunn står overfor. Kompetansemangel kan hemme framveksten av ny lønnsom grønn virksomhet og industri, forsinke digitalisering i arbeidslivet og bremse produktivitetsvekst. Det kan dessuten gjøre det krevende å gi gode tjenester i hele landet.

Norge skal omstille seg til et lavutslippssamfunn innen 2050, og i 2030 skal Norge kutte utslippene med 55 prosent. Kompetanse er essensielt for den omstillingen Norge skal gjennom, og som vil berøre alle samfunnsområder. Vi må også forberede og tilpasse oss konsekvensene av klimaendringer.

Kompetanse er også viktig for å følge opp det globale rammeverket for naturmangfold (naturavtalen) som ble vedtatt i desember 2022. Avtalen har globale mål for beskyttelse av natur fram mot 2030.

Vi blir relativt færre mennesker i arbeidsfør alder etter hvert som befolkningen blir eldre og ungdomskullene blir mindre. Denne utviklingen har vært kjent lenge og begynner nå å få merkbare effekter. Norge har i mange år tiltrukket seg arbeidskraft ved arbeidsinnvandring, og under pandemien så vi hvor sårbart deler av det norske arbeidslivet er. Tilgangen til arbeidskraft fra utlandet er usikker, og alle kompetanseproblemene kan ikke løses ved å hente inn ressurser fra andre land. Det blir derfor viktig å utvide arbeidsstyrken gjennom å kvalifisere og utdanne flere av dem som står utenfor arbeidslivet.

Samtidig går vi inn i en tid med strammere økonomisk handlingsrom enn i tidligere år. Regjeringen er opptatt av å redusere presset i økonomien. Derfor vil det bli mindre vekst i de offentlige budsjettene i årene som kommer, og det blir nødvendig å prioritere det som er viktigst. Vi må vise måtehold og bruke ressursene smartere og mer effektivt – også på utdannings- og kompetanseområdet.

Regjeringens tillitsreform har som mål å gi mer velferd og bedre tjenester til innbyggerne gjennom blant annet å la de ansatte få større innflytelse over oppgaveløsingen. Det er en reform som skal utvikles nedenfra og opp i systemet. Regjeringen vil at universitetene og høyskolene skal få mer frihet og tillit til å gjøre egne prioriteringer innenfor de gjeldende rammevilkårene. Regjeringen forutsetter at denne friheten og tilliten også kommer fagfolk i førstelinjen til gode gjennom økt innflytelse på egen arbeidshverdag.

Denne meldingen skal være retningsgivende. Den peker på de viktigste kompetansebehovene framover og gir retning for regjeringens politikkutvikling i årene som kommer. Et solid kunnskapsgrunnlag om kompetansebehovene i dag og framover er avgjørende for å kunne gjøre nødvendige prioriteringer. Vi har relativt god nasjonal oversikt over dagens kompetansebehov. Det er vanskeligere å si noe presist om kompetansebehovene på lengre sikt, men trender som aldrende befolkning, grønn omstilling, teknologiske endringer og endringer i arbeidsdeling og organisering i arbeidslivet vil være av betydning. Det meste taler for at en godt utdannet befolkning gir en god beredskap for å håndtere endringer som vi vet kommer, men som vi ikke vet hva vil bestå i.

Målet for denne meldingen er å bidra til høy sysselsetting og til å dekke de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet framover. Meldingen redegjør for regjeringens politikk innenfor følgende områder:

• dimensjonering av utdanningssystemet

• utdanning i hele landet

• finansiering av universiteter og høyskoler

• læring i arbeidslivet

• kvalifisering av arbeidskraftreserven

• bruk av kompetanse fra utlandet

1.2 Innspill fra partene i arbeidslivet, fylkeskommunene og utdanningstilbyderne

Regjeringen er opptatt av å utforme kompetansepolitikken i tett samråd med partene i arbeidslivet og med andre kompetansepolitiske aktører. Et godt trepartssamarbeid er en forutsetning for å lykkes med høy sysselsetting og best mulig samsvar mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse.

Regjeringen har diskutert politikken som presenteres i denne meldingen med kompetansepolitisk råd, som er regjeringens råd for kompetansepolitikk, der partene i arbeidslivet og representanter for opplæringstilbydere og regionale myndigheter deltar. Medlemmene i rådet har gitt skriftlige innspill til arbeidet.

Regjeringen er også opptatt av at kompetansebehovene ikke er de samme i de ulike regionene i Norge, og at fylkeskommunene spiller en viktig rolle for å dekke regionale behov. Fylkeskommunene har gitt innspill gjennom sin representant i kompetansepolitisk råd. Regjeringen har også arrangert innspillskonferanser i forbindelse med arbeidet med den kommende Distriktsmeldingen der alle fylkeskommunene har deltatt. Kunnskapsdepartementet har også deltatt på Kommunal- og distriktsdepartementets kontaktkonferanser for fylkeskommunene. Innspillene fra fylkeskommunene har vært nyttige for arbeidet med denne meldingen.

I forbindelse med utarbeidelsen av meldingen satte Kunnskapsdepartementet ned en arbeidsgruppe med representanter fra universitets- og høyskolesektoren for å innhente råd og innspill om dimensjoneringsarbeidet ved universiteter og høyskoler.

Alle innspillene som har kommet til arbeidet, kan leses på regjeringen.no.4

1.3 Sammendrag av utfordringsbildet og regjeringens prioriteringer

1.3.1 Utfordringsbildet

Utdanningsnivået i Norge er så vidt over gjennomsnittet for OECD-landene. Det er store forskjeller i utdanningsnivå mellom distrikt og sentrale strøk. Oslo har et langt høyere utdanningsnivå enn resten av landet. Om lag 55 prosent av unge i Norge begynner i høyere utdanning, og nesten halve voksenbefolkningen har fullført utdanning utover videregående opplæring. Norge har relativt få med høyere utdanning i realfag og mange med helse- og sosialfag og lærerutdanning.

Åtte av ti som fullfører en utdanning, går rett ut i arbeid, eller ni av ti hvis vi ser bort fra dem som tar videre utdanning. Sysselsettingen er høyest blant dem som har en utdanning i teknologifag, håndverksfag, helsefag eller som lærer. Det er vedvarende stor mangel på arbeidskraft innenfor flere av disse fagene.

NAV gjennomfører en årlig undersøkelse som beregner arbeidskraftmangelen i ulike deler av arbeidslivet. I 2022 var det helse- og sosialsektoren som rapporterte om størst udekket kompetansebehov, med 22 prosent av den samlede arbeidskraftmangelen. Det er særlig mangel på sykepleiere. Om lag 20 prosent av den rapporterte arbeidskraftmangelen kom fra bygge- og anleggsnæringen. Her er det størst etterspørsel etter betongarbeidere og tømrere. Andre næringer som opplevde et stramt arbeidsmarked i 2022 inkluderer visse deler av industrien og ingeniør- og IT-yrker. Det er de største fylkene som mangler mest arbeidskraft målt i antall personer. Nord-Norge, Møre og Romsdal og Vestfold og Telemark har likevel et strammere arbeidsmarked hvor det er vanskeligere for bedriftene å rekruttere rett kompetanse.

Utenlandsk arbeidskraft dekker over 20 prosent av arbeidskraftbehovet i Norge – og langt mer innenfor ufaglærte yrker og håndverksyrker. Også i yrker som krever høyere utdanning, øker bruken av utenlandsk arbeidskraft, noe som særlig gjelder IT-utviklere og andre teknologer, helsepersonell og faglig ansatte i universitets- og høyskolesektoren. Øst-Europa og Asia har tatt over for Norden og øvrige Vest-Europa som viktigste avsenderområder.

For å håndtere den demografiske utviklingen og økningen i antall eldre og for å kunne ha gode velferdstjenester i hele landet vil det bli behov for mer arbeidskraft med helse- og omsorgskompetanse. Lave fødselstall kan redusere behovet for lærere. Det kan bli vanskeligere å rekruttere fra utlandet fordi også mange avsenderland har en aldrende befolkning og knapphet på arbeidskraft.

Behovet for å få ned antallet i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet, øker når det er mangel på arbeidskraft. I dag har 44 prosent av voksne utenfor arbeidslivet kun grunnskoleutdanning, og slik kompetanse er i stadig mindre grad tilstrekkelig for oppgavene som skal utføres.

På lengre sikt er det større usikkerhet om hva slags kompetanse som blir nødvendig for det grønne skiftet og for å opprettholde et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv. Vi vet at det med stor sannsynlighet vil være behov for teknisk kompetanse og flere teknologer. Kompetanse innenfor humaniora og samfunnsfag blir også nødvendig for å møte stadig mer komplekse utfordringer. I tillegg er det sannsynlig at vi vil ha behov for et enda høyere utdanningsnivå i befolkningen generelt, blant annet for å kunne dra nytte av den raske teknologiutviklingen og for å håndtere klima- og miljøkrisen. Arbeidsstyrken må utrustes med et bredere sett av kompetanser. Sosial kompetanse vektlegges i økende grad i arbeidslivet, og fler- og tverrfaglighet kan bli avgjørende for å møte de store samfunnsutfordringene.

Utdanningssystemet er myndighetenes viktigste virkemiddel for å dekke samfunnets kompetansebehov. Det finnes likevel grenser for hva myndighetene kan oppnå gjennom å satse på utdanning. Utdanningssystemet kan ikke alene dekke behovene for kompetanse i arbeidslivet. Arbeidslivet er den viktigste arenaen for livslang læring, og det er på arbeidsplassen at størsteparten av kompetanseutviklingen foregår. Arbeidslivet har selv et betydelig ansvar for å tiltrekke seg arbeidskraft, holde på og videreutvikle sine ansatte slik at de er faglig oppdaterte. Manglende rekruttering til et yrke kan skyldes forhold som dårlige arbeids- og lønnsvilkår og mangel på læreplasser og praksisplasser.

Etterspørselen etter kompetanse i arbeidslivet avhenger også av hva som skjer i andre deler av politikken og i andre sektorer – det være seg etterspørsel etter arbeidskraft som følge av store offentlige byggeprosjekter eller offentlige krav til hva slags kompetanse som må til for å løse en oppgave.

Selv om utdanningssystemet ikke kan løse alle problemer med knapphet på kompetanse, kan vi likevel sørge for et bedre samsvar mellom hva utdanningssystemet leverer, og det samfunnet har behov for.

Det finnes en del fagområder hvor interessen fra både utdanningssøkerne og arbeidslivet er stor, uten at kapasiteten i utdanningssystemet klarer å holde tritt. Tilsvarende finnes det fagområder med lavere etterspørsel enn tilbud og det finnes fagområder der en del av kandidatene opplever utfordringer med å få relevant arbeid. I en tid med knapphet på folk og høy omstillingstakt i arbeidslivet blir det enda viktigere at utdanningssøkende får tilgang til kompetanse som er etterspurt, og at kapasiteten i utdanningssystemet følger etterspørsel etter utdanning i samfunnet. Når det er vanskelig å dekke arbeidslivets behov for kompetent arbeidskraft, er det desto viktigere at utdanningssystemet kan tilby et bredt spekter av fleksible tilbud som er enkle å kombinere med jobb, og som er tilgjengelige i hele landet. Det er særlig en utfordring å få tilgang til utdanning for personer som bor på mindre steder langt fra et studiested, eller som ønsker å ta en utdanning som ikke tilbys nær bostedet.

Manglende kompetanse, helseutfordringer eller en kombinasjon av disse er årsaker til at mange mennesker står utenfor arbeidslivet. Et stort antall av dem som står utenfor arbeidslivet, ønsker å jobbe, enten heltid eller deltid. Å mobilisere denne arbeidskraftreserven er viktig for den som ønsker og har kapasitet til å jobbe, og for virksomheter som sliter med å få tak i folk.

1.3.2 Regjeringens prioriteringer

Strukturell mangel på arbeidskraft og udekket etterspørsel etter flere sentrale og kritiske kompetanser gjør at det er nødvendig å prioritere hva vi bør satse på. Regjeringen prioriterer følgende for utdannings- og kompetansepolitikken framover:

• kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv

• kompetanse som er nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet

• kompetanse som er nødvendig for å ha gode velferdstjenester i hele landet og for å håndtere den demografiske utviklingen, balansert opp mot behovet for arbeidskraft i andre sektorer i samfunnet

• å kvalifisere og mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet

Det er mange forhold som påvirker sysselsettingen og arbeidslivets tilgang til kompetanse. Denne meldingen handler først og fremst om utdanning, læring og kvalifisering. Tiltak for å øke tilbudet av arbeidskraft gjennom for eksempel å redusere deltidsarbeid eller sykefravær omtales ikke i meldingen.

Vi redegjør i denne meldingen for den videre retningen for regjeringens utdannings- og kompetansepolitikk på følgende områder:

• dimensjonering av utdanningssystemet

• utdanning i hele landet

• finansiering av universiteter og høyskoler

• læring i arbeidslivet

• kvalifisering av arbeidskraftreserven

• bruk av kompetanse fra utlandet

Dimensjonering av utdanningssystemet

Regjeringen vil ta grep for at utdanningssystemet skal levere kompetanse i tråd med prioriteringene nevnt ovenfor. For å dekke de viktigste kompetansebehovene framover må hele utdanningssystemet innrettes og dimensjoneres slik at kapasiteten følger etterspørselen fra utdanningssøkende og arbeidslivets behov, både på kortere og lengre sikt.

I videregående opplæring er det fylkeskommunene som har ansvar for dimensjoneringen. Fylkeskommunene må veie ulike hensyn, som elevenes ønsker, tilgang på læreplasser lokalt og arbeidslivets og samfunnets behov for kompetanse. Dimensjonering i videregående er også et spørsmål om i hvilken grad de fag- og svennebrevene som tilbys, verdsettes i arbeidslivet. Regjeringen vil, i samarbeid med partene i arbeidslivet, vurdere enkelte strukturelle endringer i videregående opplæring for bedre å møte arbeidslivets og samfunnets behov for kompetanse. I tillegg vil regjeringen vurdere tiltak for å gjøre løpene bedre tilpasset voksne og utrede løp som i større grad enn i dag, ivaretar ungdommers ønske om mer fleksible karriereveier. Det er viktig at videregående opplæring er tilgjengelig for flere av dem som står utenfor arbeidslivet. Regjeringen vil derfor vurdere tiltak som kan motvirke nedgang i læreplasser under nedgangskonjunkturer. Samtidig må arbeidslivet i større grad rekruttere fra arbeidskraftreserven og gi ansatte muligheten til å formalisere kompetansen sin, uavhengig av konjunktursituasjonen.

I høyere yrkesfaglig utdanning er det også fylkeskommunenes ansvar å dimensjonere slik at kapasiteten i fagskolene vokser der det er størst behov i arbeidslivet. Fagskolene skal raskt kunne svare på nye behov for kompetanse i arbeidslivet. Ved framtidige tildelinger av studieplasser til fagskolene vil regjeringen prioritere studieplasser innen tekniske fag, helse- og omsorgsfag og områder som er viktige for det grønne skiftet. Regjeringen vil samtidig legge opp til en dialog med fylkeskommunene om hvordan de kan følge opp disse prioriteringene i forvaltningen av sektoren. For å gi fagskolene enda bedre rammebetingelser til å sette i gang relevante tilbud vil regjeringen også foreslå institusjonsakkreditering. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget om høyere yrkesfaglig utdanning for å følge opp dette og andre problemstillinger.

I høyere utdanning har universitetene og høyskolene og myndighetene et delt ansvar for å dimensjonere tilbudet. De sentrale myndighetene har et ansvar for den samlede utdanningskapasiteten og har dimensjonert dels på bakgrunn av studiesøkning, dels ut fra særlige arbeidskraftsbehov og dels ut fra opptakskapasitet og praksiskapasitet, særlig i en del profesjonsutdanninger. Ved universitetene og høyskolene har styrene ansvar for å dimensjonere studieporteføljene i tråd med både studiesøkning og arbeidsmarkedsbehovene. Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler innenfor sin portefølje prioriterer ressurser til helsefag, IT og områder som er viktige for det grønne skiftet. Institusjonene kan hente ressurser til økt utdanningskapasitet på prioriterte områder ved å redusere kapasiteten på andre områder eller gjøre andre omdisponeringer, blant annet ved å gå kritisk gjennom administrasjonskostnadene som en del av tillitsreformen. I tillegg forventer regjeringen at institusjonene gjør løpende vurderinger av framtidige kompetansebehov, både nasjonalt og regionalt, og vurderer tiltak for en mer fleksibel og dynamisk utnyttelse av utdanningskapasiteten. Regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget om kompetansebehov og dimensjonering innenfor høyere utdanning og evaluere kvalitet og relevans i utdanningstilbudene innenfor IT.

Regjeringen vil vurdere hvordan den samlede kapasiteten i universitets- og høyskolesektoren og i fagskolesektoren kan utnyttes bedre.

Utdanning i hele landet

Regjeringen vil legge til rette for fleksibel utdanning i hele landet og ta flere grep for at utdanning og opplæring skal være tilgjengelig for alle. Det er også et mål for regjeringen å bevare fagmiljøer i hele landet. Med knapphet på arbeidskraft er det avgjørende at utdanningssystemet er tilgjengelig og fleksibelt, og at bosted ikke blir en hindring for å ta utdanning og oppdatere kompetansen gjennom livet. Et fleksibelt utdanningssystem skal motvirke sentralisering og bidra til at distriktene får tilgang til den kompetansen de trenger. Studie- og opplæringstilbud med større eller mindre innslag av digitalisering er viktig for å kunne oppnå dette, også i videregående opplæring. Fylkeskommunene har en sentral rolle i dette arbeidet gjennom ansvaret for kompetansepolitikken i sin region. Det innebærer at de skal ha oversikt over kompetansebehovet i arbeidslivet, både i offentlige og privat sektor. Universiteter og høyskoler skal videreføre samarbeidet med fylkeskommunene og andre relevante aktører for å styrke det desentraliserte tilbudet og møte regionale kompetansebehov. Regjeringen vil videreføre satsingen på fleksibel og desentralisert utdanning i høyere yrkesfaglig utdanning og i høyere utdanning og sørge for at dette blir en integrert del av institusjonenes utdanningsvirksomhet. Framover vil regjeringen vurdere hvordan universiteter og høyskoler kan ta et større ansvar for å tilby fleksible og desentraliserte tilbud blant annet gjennom endringene i finansieringssystemet. Regjeringen vil også vurdere tiltak for å gi studiesentrene mer forutsigbare rammer.

Finansiering av universiteter og høyskoler

Regjeringen vil at finansieringen av universiteter og høyskoler skal bidra til kvalitet i forskning og utdanning, og at kapasiteten og innretningen av studietilbudet i størst mulig grad treffer kompetansebehovene hos den enkelte og for samfunnet. Derfor vil regjeringen justere dagens finansieringssystem i retning av mer tillit, rom for å prioritere fremtidige kompetansebehov på kort og lang sikt, og styrke tilgangen til utdanning i hele landet. Selv om dagens finansieringssystem på mange måter har fungert godt, er det en fare for at mange detaljerte indikatorer, satser og insentiver er til hinder for gode prioriteringer og ansvar ved at institusjonene i hovedsak tilpasser seg systemet og bruker mye tid på det som premieres. I kapittel 7 legger regjeringen fram endringer i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler som støtter opp under budskapet om at universiteter og høyskoler må ta enda større ansvar for å prioritere og dimensjonere studietilbudet innenfor gjeldende budsjettrammer og -mål, og at myndighetenes rolle tydeliggjøres gjennom overordnede rammer for hvilke kompetansebehov som må prioriteres framover.

Systemet forenkles ved å fjerne indikatorene for eksterne inntekter og utvekslingsstudenter og ved å redusere antallet finansieringskategorier fra seks til tre. Dagens indikator for uteksaminerte kandidater erstattes av en indikator for fullføring av studieprogrammer, som skal ivareta hensynet til fullføring av gradsutdanningene, men som ikke skaper disinsentiver for tilbudet av videreutdanning. Det nye systemet får virkning fra statsbudsjettet for 2025 og innføres uten omfordeling mellom det enkelte universitet og høyskole. Det er resultatendringer fram i tid som vil gi uttelling med andre satser enn dagens system. Endringene innebærer at det vil bli mer attraktivt å prioritere kapasitet innenfor fagområder som lærerutdanning, helse- og sosialfag og matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag. Disse fagene er viktige for velferdstjenestene, et høyproduktivt næringsliv og det grønne skiftet. Det vil også bli mer attraktivt å tilby fleksibel og desentralisert utdanning og særlig videreutdanning sammenliknet med dagens system.

Videreutdanninger gir formell kompetanse i form av studiepoeng. Slik utdanning kan tilbys fulltid på en campus, men vil ofte tilbys fleksibelt fordi den gjerne retter seg inn mot voksne studenter som er i jobb og som allerede har en grunnutdanning. Det er bred enighet om at universitetene og høyskolene bør få bedre og mer fleksible rammer, slik at de kan øke sine tilbud av videreutdanninger som er særlig rettet mot folk i arbeid. Kunnskapsdepartementet har fastsatt endringer i egenbetalingsforskriften med virkning fra januar 2024 med en overgangsperiode til januar 2025. Den viktigste endringen er at universiteter og høyskoler vil kunne bruke innhold fra ordinære utdanningstilbud når de utvikler studiepoenggivende utdanningstilbud som er rettet mot personer med arbeidserfaring. De vil også kunne tilby hele grader mot betaling, slik som dagens erfaringsbaserte mastergrader. Samtidig begrenses rammene for betalingstilbud på en måte som skjermer grunnutdanningene og gratisprinsippet ved at det i forskriften stilles krav om at tilbudene skal være tilpasset yrkesaktive.

Læring i arbeidslivet

Regjeringen har som mål at flere i arbeidslivet skal kunne tilegne seg oppdatert og formalisert kompetanse. Læring i arbeidslivet er nødvendig for at arbeidstakere skal tilegne seg kompetanse slik at de kan mestre nye oppgaver, og stå i arbeid over tid. Det er også nødvendig for å oppnå høy produktivitet i norsk arbeidsliv, og for å møte krav til omstilling. Trepartssamarbeidet er en nøkkel for å lykkes med å skape et læringsintensivt arbeidsliv der arbeidsfolk får oppdatert kompetansen sin.

Regjeringen vil utvikle en bred kompetansereform for arbeidslivet. Regjeringen er opptatt av å løfte kompetansen i hele arbeidslivet og at dette gjøres i samarbeid med partene i arbeidslivet. Sentrale deler av reformen vil være satsingen på høyere yrkesfaglig utdanning. Dette er særlig viktig for fagarbeidere. Regjeringen vil i tillegg vurdere hvordan utdanningssystemet kan bidra til bedre karriereveier for fagarbeidere.

Tiltakene som gjøres for at universiteter og høyskoler skal få bedre muligheter til å tilby desentralisert og fleksibel utdanning, vil også være viktige bidrag til en kompetansereform for arbeidslivet. Endringer i egenbetalingsforskriften vil gjøre det enklere for universiteter og høyskoler å tilby enkeltemner særlig tilrettelagt for personer i arbeid. Endringer i satsene for utdanningsindikatoren i finansieringssystemet vil gjøre det mer attraktivt å tilby videreutdanning, fleksibel utdanning og desentraliserte tilbud enn i dag. Regjeringen vil også vurdere å gi institusjonene frihet til å gi opptak til kortere studier for personer uten studiekompetanse.

I tillegg vil regjeringen i dialog med partene i frontfagsoppgjøret vurdere hvordan arbeidet med å dekke kompetansebehovene i industrien kan understøttes, hvilke flaskehalser som eksisterer i dagens virkemidler og hvordan disse kan tilpasses for å bedre treffe industriens behov. Regjeringen vil også videreutvikle bransjeprogram og Industrifagskolen i tråd med arbeidslivets behov. Utdanningsstøtteordningene skal utvides slik at også kortere utdanningstilbud kan gi rett til studielån.

Et viktig hensyn i kompetansereformen vil være å sørge for en helhetlig organisering av kompetansepolitikken, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

Kvalifisering av arbeidskraftreserven

Regjeringen vil satse på kompetanse for å få flere inn i arbeid. Voksne med lav utdanning står oftere utenfor arbeidslivet enn andre. Mange har også ulike helseproblemer, i tillegg til manglende kompetanse. For at flere NAV-brukere og deltakere i introduksjonsprogrammet får mulighet til å kvalifisere seg til varig tilknytning til arbeidslivet, vil regjeringen videreutvikle det tverretatlige samarbeidet. Regjeringen vil blant annet ha et tettere samarbeid mellom fylkeskommunene og Arbeids- og velferdsetaten slik at flere kan få mulighet til å fullføre en utdanning som fører til fag- eller svennebrev. Det er allerede satt i gang lokale samarbeidsmodeller flere steder i landet mellom Arbeids- og velferdsetaten, fylkeskommunene og arbeidsgivere om fag- og yrkesopplæring. Erfaringer fra disse vil nå brukes for å videreutvikle tilbud i hele landet. Arbeids- og velferdsetaten spiller en nøkkelrolle i dette arbeidet. Regjeringen vil også sette i gang et forsøk med lengre varighet på opplæringstiltaket i Arbeids- og velferdsetaten fordi begrensningen på varighet kan være en barriere for noen brukere. I tillegg vil regjeringen vurdere hvordan ordningen Fagbrev på jobb kan utvides til også å bli en ordning for NAVs brukere og deltakere i introduksjonsprogrammet.

Samtidig er det viktig at utdanningssystemet er fleksibelt nok slik at det kan benyttes av voksne i ulike livssituasjoner, som NAVs brukere. Dette er noe av bakgrunnen for at modulstrukturert opplæring fra høsten 2024 innføres som hovedmodell for voksne i videregående opplæring.5 Usikkerhet rundt livsopphold oppleves av mange som en barriere for å ta videregående opplæring som voksne. Regjeringen vil derfor vurdere hvordan livsopphold for voksne som har behov for opplæring, kan bli mer forutsigbart.

Bruk av kompetanse fra utlandet

Utenlandsk arbeidskraft har siden EU-utvidelsen i 2004 spilt en viktig rolle for å dekke arbeidslivets behov. Godkjenning av kompetanse fra utlandet kan utløse en kompetansereserve hos utenlandske arbeidstakere og kan samtidig gi dem bedre muligheter til å delta i kompetanseutvikling i arbeidslivet. Regjeringen vil fortsette å utvikle de ulike godkjenningsordningene slik at det skal bli enklere å ta i bruk kompetanse fra utlandet i det norske arbeidslivet.