1 En styringspolitikk for framtidens universiteter og høyskoler

Forstørr bilde

1.1 En viktig samfunnsrolle krever god styring

Med styringsmeldingen legger regjeringen fram en helhetlig styringspolitikk som skal legge til rette for at universitetene og høyskolene framover styres mer i det store, og mindre i det små. Styringspolitikken skal sørge for at styringen er målrettet, basert på dialog og et solid kunnskapsgrunnlag, og er tilpasset den enkelte institusjon. Overordnet skal styringspolitikken sørge for at de statlige universitetene og høyskolene på best mulig måte innfrir hele bredden av politiske mål for forskning og høyere utdanning. Samfunnsutviklingen i hele landet er helt avhengig av at sektoren driver god og samfunnsrelevant forskning og høyere utdanning. Da må styringen legge til rette for tilstrekkelig institusjonell handlefrihet og hegne om den faglige friheten. Tydelige mål, roller og ansvar og et mangfold av institusjoner med ulik faglig profil og ulike roller skal samlet sett gi effektiv bruk av statens ressurser. Med dette vil regjeringen sette forutsigbare og tydelige rammer for den strategiske utviklingen av universitetene og høyskolene som kan stå seg over tid. Det er nødvendig for å sikre tilstrekkelig robusthet og fleksibilitet i kunnskapssektoren i møte med de omstillingene vi må gjennomføre de neste tjue årene.

Covid-19-pandemien påminner oss om hvor avgjørende den forskningsbaserte kunnskapen er for samfunnet. Trusselen fra covid-19 har vært umiddelbar, men også de mer langsiktige utfordringene vil kreve ny kunnskap og innovative og tverrfaglige måter å utvikle denne kunnskapen på. Det vil stille høye krav til riktig og relevant kunnskap i både offentlig og privat arbeidsliv. Pandemien har tydeliggjort kunnskapsbehovene på mange områder, for eksempel innenfor immunologi og matematisk modellering. Neste krise vil kunne kreve kunnskaper som vi ikke ser tydelig behov for i dag. En god kunnskapsberedskap innebærer derfor at vi har en bredde av forskningsmiljøer som vi kan dra nytte av når behovene blir aktualisert.

Globale makrotrender som klimaendringer, digitalisering og demografiske endringer vil også framover utfordre oss på helt nye måter. Nyskaping, grønn vekst og kompetanse er nøkkelområder for å lykkes med den omstillingen disse utfordringene krever. Det krever forskning og høyere utdanning av høy kvalitet, at studentene tar med seg oppdatert og relevant kunnskap og ferdigheter når de går ut i arbeidslivet, og at kunnskapen som utvikles i forskningsmiljøene, formidles og videreutvikles. Sterke og uavhengige fagmiljøer skaper aktive kunnskapsnettverk og produktive innovasjonsøkosystemer i regionene, noe som igjen bidrar til å utvikle nye bedrifter, ny praksis i helse- og velferdstjenestene og nye muligheter for verdiskaping i etablerte bransjer.

Universiteter og høyskoler har dermed en avgjørende samfunnsrolle, og det er dette som gjerne omtales som samfunnsoppdraget. De skal utdanne kunnskapsrike, aktive og bevisste samfunnsborgere og utvide kunnskapsfronten gjennom forskning og utviklingsarbeid av høy kvalitet. Behovene for kompetent arbeidskraft, forskningsbasert innovasjon og næringsutvikling er sentrale samfunnsbehov som universiteter og høyskoler må bidra til både nasjonalt og i sin region. Studenter og ansatte bidrar også til en opplyst og kunnskapsbasert utvikling og debatt om saker som angår oss alle – fra pasientbehandling og skoleutvikling til vindkraft og matsikkerhet. Uavhengige og kritiske universiteter og høyskoler er dermed en sentral del av et velfungerende demokrati. I Norge, og i mange andre land, er det dermed en sentral politisk verdi at høyere utdanning er tilgjengelig for alle, uansett bakgrunn, og at forskningen er fri og uavhengig.

Universitets- og høyskolesektoren har over 280 000 studenter og mer enn 14 000 årsverk benyttet til forskning og utviklingsarbeid. Det publiseres godt over 23 000 vitenskapelige artikler årlig. Nesten 50 000 kandidater avlegger en grad, og nær 1 600 personer tar doktorgrad hvert eneste år. Alle tar de med seg sin nyervervede kunnskap inn i et arbeidsliv som de skal være med å utvikle i møte med nye utfordringer. Jevnt over leverer norske universiteter og høyskoler resultater på høyt nivå. Viktige indikatorer slik som studietilfredshet, sysselsettingsgrad, vitenskapelige publiseringer og suksess på nasjonale og internasjonale konkurransearenaer viser at det er forskning og høyere utdanning med god kvalitet ved norske institusjoner.

I Meld. St. 4 (2018–2019) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028 har regjeringen satt tre klare mål for norsk forskning og høyere utdanning: å styrke konkurransekraften og innovasjonsevnen, møte store samfunnsutfordringer og utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet. I Meld. St. 14 (2020–2021) Perspektivmeldingen 2021 pekes kunnskap og kompetanse ut som sentrale for å få til omstilling, nyskaping og grønn vekst. OECD har i sin gjennomgang av forsknings- og innovasjonspolitikken pekt på at Norge framover må prioritere disse målene enda tydeligere, gjennom målrettede virkemidler og en aktiv forsknings-, innovasjons- og høyere utdanningspolitikk.1

De samfunnsutfordringene vi står overfor, vil imidlertid utfordre universiteter og høyskoler på andre måter enn tidligere, og deres rolle i omstillingene blir tydeligere og viktigere både regionalt og nasjonalt. Det vil være behov for at enda flere tar høyere utdanning, både som førstegangsstudenter og gjennom hele yrkeslivet, og at denne utdanningen gir kunnskap og ferdigheter som er tilpasset et arbeidsliv i rask endring. Kunnskapsbasert omstilling, innovasjon og tverrfaglig og tverrsektoriell tilpasning til nye krav og utfordringer vil være avhengig av det forsknings- og utviklingsarbeidet som skjer på institusjonene. I tillegg samarbeider norske universiteter og høyskoler med institusjoner over hele verden, og det er viktig at de har gode rammebetingelser som legger til rette for og støtter opp under dette globale kunnskapssamarbeidet.

Med denne meldingen vil regjeringen legge fram en helhetlig og forenklet styringspolitikk som på best mulig måte legger til rette for universitetenes og høyskolenes langsiktige faglige og strategiske utvikling.

Styringspolitikken som legges fram i denne meldingen, har som mål at universiteter og høyskoler lykkes med samfunnsoppdraget med utdanning, forskning og formidling av høy kvalitet. Da må styringspolitikken gi institusjonene større handlingsrom, tillit og ansvar. Regjeringen vil med meldingen sørge for at styringspolitikken er grunnlag for et transparent og forutsigbart styringssystem som gir institusjonene tydelige rammer, og der politikken omsettes til god styringspraksis ved å styre dialogbasert, differensiert, strategisk og kunnskapsbasert. Styringspolitikken må utformes slik at den kan ivareta politiske hensyn, samtidig som den ivaretar det viktige politiske og demokratiske ansvaret det er å skjerme den faglige friheten, og demme opp for overdreven detaljstyring. Samtidig skal Kunnskapsdepartementets styring også framover ivareta legitime politiske styringsbehov, hvor sikring av høy kvalitet i utdanning og forskning og støtte til institusjonenes samfunnsoppdrag med relevant kunnskap og kompetanse er sentralt. Inkludert i dette er også en større ansvarliggjøring av institusjonene, hvor styret og ledelsen ved det enkelte lærested selv har, og må følge opp, ansvaret for prioriteringer og veivalg og konsekvensene av disse. Tilgjengeliggjøring av resultatene hos den enkelte institusjon og på prioriterte områder regionalt, nasjonalt og internasjonalt vil være et viktig verktøy for å følge opp dette fra departementets side.

De private høyskolene bidrar til et bredere mangfold i den norske universitets- og høyskolesektoren og spiller også en viktig rolle i realiseringen av nasjonale mål og prioriteringer. Det er derfor av stor samfunnsmessig betydning at også private institusjoner er organisert og styrt slik at de er i stand til å oppfylle sine mål på best mulig måte.

1.2 Høy kvalitet bygger på akademisk frihet og institusjonelt selvstyre

Idealet om akademisk frihet står sterkt i demokratiske samfunn. Samtidig ser vi at tilliten til akademia er under press flere steder, og at økende autoritære tendenser i mange land truer den akademiske friheten. I lys av dette har EU nylig tatt initiativ til en felles internasjonal erklæring om forskningsfrihet, Bonn Declaration on Freedom of Scientific Research, som Norge også har sluttet seg til. Erklæringen understreker betydningen av akademisk frihet som et grunnleggende prinsipp for internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid. Også i det internasjonale Bologna-samarbeidet, som Norge er en del av, blir viktigheten av å respektere og fremme akademisk frihet understreket. Regjeringen anerkjenner at institusjonenes troverdighet og vitenskapelig kvalitet er avhengig av den akademiske friheten. Om det mistenkes at forskningen eller innholdet i utdanningene er styrt etter særinteresser – politiske eller andre – reduseres tilliten til kunnskapen. Tilliten til uavhengig og kvalitetssikret kunnskap kan også svekkes i møtet med populistiske strømninger og spredningen av falske nyheter og alternative fakta. Styringen må derfor hegne om og beskytte den akademiske friheten som en sentral demokratisk verdi.

Universiteter og høyskoler har videre en viktig demokratisk funksjon ved å utfordre offentlige myndigheter gjennom åpen, uavhengig og kritisk forskning, formidling og samfunnsdebatt. Som forvaltningsorganer er statlige universiteter og høyskoler underlagt departementets generelle instruksjonsmyndighet, men universitets- og høyskoleloven avskjærer denne myndigheten på visse områder og gir institusjonene faglig frihet og ansvar. Institusjonene har også en rekke særskilte faglige og administrative fullmakter. Som en del av oppfølgingen av NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler, vil regjeringen legge fram forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven våren 2021. Regjeringen ser oppfølgingen av utvalgets forslag i sammenheng med blant annet denne meldingen og stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans. Regjeringen vil derfor arbeide videre med utvalgets forslag og andre endringer som bør vurderes, og komme tilbake til Stortinget med forslag til en ny lov om universiteter og høyskoler på et senere tidspunkt.

Samfunnet investerer også store midler i universitetene og høyskolene, og det er rimelig at det i den politiske styringen av institusjonene settes prioriteringer og stilles tydelige krav og forventninger til resultater. I tillegg er det en rekke viktige og legitime samfunnsinteresser som staten ved statsråden og departementet skal ivareta gjennom styringen. Dette gjelder sentrale rettigheter på individ- og institusjonsnivå, at forsknings- og utdanningskapasiteten er i tråd med samfunnets behov nasjonalt og regionalt, at utdanningene er innenfor et nasjonalt system, og at utdanning og forskning holder høy kvalitet og bidrar til utvikling og innovasjon. Eksempler på dette er studentenes rettigheter når det gjelder blant annet læringsmiljø, representasjon og klage som er fastsatt i universitets- og høyskoleloven, og prioriteringer av særlige utdanninger og forskningsområder i de årlige statsbudsjettene.

Statlig styring legger generelt vekt på at styringen i størst mulig grad skal være rettet mot overordnede mål, og ikke detaljert aktivitetsstyring, og at myndighet delegeres i størst mulig grad. Hensikten er å gi handlingsrom i oppgaveløsingen. Effektiviteten øker når det nivået som kjenner utfordringene best, får frihet til å bestemme hvordan de skal nå målene. Det er derfor viktig at styringen av universiteter og høyskoler hele tiden balanserer hensynet til akademisk frihet og institusjonelt selvstyre mot behovet for nasjonal og regional samordning og statsrådens politiske og konstitusjonelle ansvar for å sette og følge opp nasjonale prioriteringer.

Den siste store endringen i styringssystemet for universiteter og høyskoler kom med Kvalitetsreformen for tjue år siden, jf. St.meld. nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – krev din rett: Kvalitetsreform av høyere utdanning. Ambisjonen med reformen var at Norge skulle være en ledende kunnskapsnasjon. Et sentralt premiss var at dette ville kreve et mangfold av institusjoner som var tilpasset samfunnets mange ulike kunnskapsbehov. Institusjonene skulle være mer fleksible og omstillingsdyktige, noe som ville fordre mindre av den sentrale statlige styringen enn det som hadde vært tilfellet fram til reformen. Det var nødvendig å gi institusjonene større handlingsrom og et mer selvstendig ansvar for å utvikle sin egen virksomhet. Målet med reformen var derfor at institusjonene skulle få styrket sin evne til strategisk utvikling gjennom større handlefrihet. Den nasjonale styringen skulle være overordnet og begrenses til å ivareta viktige politiske interesser. Derfor la reformen opp til at institusjonene skulle få betydelig større beslutningsmyndighet på en rekke områder og et stort antall nye fullmakter.

Strukturreformen, jf. Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet: Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren, førte til at antall statlige universiteter og høyskoler ble redusert fra 33 til 21. Regjeringen ønsket å samle ressursene på færre, men sterkere institusjoner for å styrke kvaliteten på utdanning og forskning, sikre tilgang til høyere utdanning over hele landet og videreutvikle institusjonenes regionale rolle. En viktig del av dette formålet var en mangfoldig sektor med et utstrakt samarbeid med nasjonalt og regionalt arbeids- og næringsliv og god styring og ledelse.

Et grunnleggende premiss for både Kvalitetsreformen og regjeringens strukturreform var altså at måten universitets- og høyskolesektoren styres på, er sentral for at universiteter og høyskoler skal lykkes med å sikre det norske samfunnet nødvendig kunnskap og kompetanse. Endringene – først i styringssystemet og siden i institusjonslandskapet – skulle bidra til mer mangfold i sektoren gjennom utviklingen av ulike og komplementære institusjoner, større grad av samarbeid og solide fagmiljøer med høy kvalitet i forskning og høyere utdanning.

Styringen av universiteter og høyskoler har altså over lang tid vært basert på erkjennelsen av at institusjonenes samfunnsoppdrag krever stor grad av faglig uavhengighet, og at akademisk frihet og stor grad av institusjonelt selvstyre fører til bedre måloppnåelse og bedre ivaretakelse av samfunnets kunnskapsbehov. Norge investerer betydelige offentlige midler i forskning og høyere utdanning. Mindre detaljert og omfattende styring vil gi mer handlekraftige og strategiske institusjoner som selv utvikler og ivaretar høy kvalitet i forskning og høyere utdanning. God styring av universiteter og høyskoler har derfor stor samfunnsverdi.

1.3 Dialog og differensiering skal prege styringen

Strukturreformen resulterte i et institusjonslandskap med færre og større universiteter og høyskoler. Også internasjonalt har det skjedd betydelige endringer siden starten av 2000-tallet. Norske institusjoners deltakelse i internasjonalt samarbeid, særlig gjennom EU, har blitt en stadig mer sentral del av norsk forsknings-, innovasjons- og høyere utdanningspolitikk. Siden Kvalitetsreformen har imidlertid ingen regjering lagt fram en stortingsmelding om styringspolitikken for universitets- og høyskolesektoren.

Utredninger viser at statens styring av universitetene og høyskolene har blitt stadig mer omfattende i årene etter Kvalitetsreformen, etter at reformen hadde sørget for mer institusjonelt selvstyre og mindre detaljert styring av universitetene og høyskolene.2 Styringen består i dag av svært mange og sammenflettede styringsvirkemidler som virker samtidig – og enkelte ganger mot hverandre. Sammenhengen mellom virkemidlene og prioriteringene er ikke alltid tydelig, og samlet sett er styringen preget av kompleksitet og vekst i antall virkemidler, med tilhørende høyt styringstrykk.

En kartlegging av forskningslitteraturen om styring og Kunnskapsdepartementets styringspraksis har gitt tydelige anbefalinger: Styringen bør være dialogbasert og differensiert for hver enkelt institusjon. Omfanget av krav og forventinger bør reduseres, og styringen bør være rettet mot overordnede mål. Ansvar og myndighet bør i størst mulig grad delegeres i tråd med styringsprinsippene i staten og de kravene som ligger i økonomiregelverket.3

Denne meldingen slår fast at i dagens styring av universiteter og høyskoler virker svært mange mål og virkemidler samtidig. Det gjør systemet komplekst, og det blir uklart for institusjonene hvilke prioriteringer som er gjort, og hvordan Kunnskapsdepartementet og regjeringen styrer. Samtidig drar virkemidler og insentiver i ulike retninger slik at den faktiske effekten av departementets styring blir usikker. Kompleksitet og uklarhet i styringen gjør institusjonenes faktiske handlingsrom vesentlig mindre enn det som er forutsatt på papiret. Dermed svekkes styrets og ledelsens evne til å følge opp de målene departementet og regjeringen har satt. Det kan i verste fall gå på bekostning av kvaliteten i både utdanning og forskning og hindrer omstilling i møte med nye utfordringer og nye oppgaver.

Et styringssystem hvor svært mange virkemidler virker samtidig og der mange mål er felles for alle, uavhengig av institusjonens faglige profil og strategi, kan også bidra til en uønsket ensretting. Som kunnskapsnasjon har Norge behov for en universitets- og høyskolesektor med arbeidsdeling, mangfold og sterke regionale institusjoner. Ulike institusjoner har ulike utfordringer, regionale roller og strategiske satsingsområder, og styringssystemet må derfor ta vare på og støtte opp om dette.

I tillegg til de utfordringene som preger styringen av universiteter og høyskoler i dag, står vi som land overfor nye oppgaver og nye utfordringer som vil kreve en ny styringstilnærming. Regjeringen har satt i gang en kompetansereform som skal gi befolkningen kunnskapen og ferdighetene de trenger i møte med nye krav til omstilling, innovasjon og verdiskaping og for å få nye jobber når arbeidslivet er i endring. Flere vil ha behov for å vende tilbake til høyere utdanning gjennom yrkeslivet, og styringssystemet må støtte opp under institusjonenes muligheter til å møte disse forventningene. Meld. St. 16 (2020–2021) Utdanning for omstilling: Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning skal styrke utdanningenes arbeidslivsrelevans gjennom et bredere og mer systematisk samarbeid mellom institusjonene og arbeidslivet om samfunnets kompetansebehov og studentenes læring. Sist, men ikke minst, er det internasjonalt i ferd med å etablere seg en dyptgripende erkjennelse av at komplekse samfunnsutfordringer, slik som klimakrisen, også må møtes av store endringer innenfor forskning, innovasjon og høyere utdanning.

Den politiske styringen skal trekke opp de lange linjene, og peke ut de utfordringene som forskningen og utdanningen må bidra til å løse. Politikken kan imidlertid ikke være låst til konkrete løsninger, men må legge til rette for et mangfold av tilnærminger, hvor de med høyest kvalitet og nytte vinner fram. Styringspolitikken må derfor være fleksibel nok til å ivareta oppfølgingen av sentrale samfunnsbehov og prioriteringer, samtidig som institusjonene gis tilstrekkelig handlingsrom til at mange forskjellige gode løsninger kan realiseres samtidig. Regjeringen mener at dette målet best ivaretas gjennom dialogbasert styring basert på institusjonenes ulike strategiske og faglige profiler.

1.4 Styring med og for kvalitet

Regjeringen legger med denne meldingen fram en styringspolitikk som fremmer kvalitet i høyere utdanning og forskning, kunnskap og kompetanse i hele landet og omstilling og innovasjon. Kunnskapsdepartementet vil på grunnlag av overordnede politiske prioriteringer og dialog med institusjonene sette tydelige mål som skal følges opp gjennom en aktiv styringsdialog og krav til, og synliggjøring av, resultater. Det må både være en hensiktsmessig arbeidsdeling på noen felt, men også bredde i utdanningstilbudet og forskningen ved flere institusjoner slik at studentene og arbeidslivet regionalt og nasjonalt får den kompetansen de trenger. Regjeringen ønsker at styringen skal støtte og forsterke utviklingen av hver enkelt institusjons faglige og strategiske rolle og kvaliteten i forskning og høyere utdanning. De nasjonale forsknings- og høyere utdanningspolitiske prioriteringene skal fortsatt være felles, men det skal være et betydelig rom for strategiske satsinger, lokale prioriteringer og ulikheter i hvordan oppgavene løses ved den enkelte institusjon.

For å legge til rette for dette vil regjeringen basere styringspolitikken på følgende prinsipper:

• Dialogbasert styring. Styringsdialogen skal sikre at styringen er transparent og forutsigbar. Tiltak og prioriteringer settes i verk i samhandling med den enkelte institusjon.

• Differensiert styring. Styringen skal sikre mangfold og at ulike institusjoner utfyller hverandre. Ulike institusjoner styres mot felles nasjonale mål, men i tråd med den enkelte institusjons rolle, forutsetninger og utfordringer og på en måte som gir rom for lokal ledelse.

• Strategisk styring. Styringen intensiveres etter behov og varigheten av nye virkemidler vurderes for å unngå lite effektiv lag-på-lag-styring.

• Kunnskapsbasert styring. Statistikkgrunnlaget for sektorens resultater videreutvikles og institusjonene ansvarliggjøres gjennom offentliggjøring av resultater, evalueringer og tilsyn.

Samtidig videreføres de grunnleggende styringsprinsippene i staten i styringen av universitetene og høyskolene: at det skal settes mål og resultatkrav og at styringen skal tilpasses virksomhetenes egenart og risiko. Det utøvende nivået skal gis tilstrekkelig frihet til å velge virkemidler og tiltak. Slik får de som kjenner området best, brukt denne kunnskapen til å finne gode løsninger, og styringen legger til rette for mer effektiv og målrettet virkemiddelbruk.

En tydelig styringspolitikk for statlige universiteter og høyskoler som er lagt fram av regjeringen og besluttet i Stortinget skal sikre en helhetlig tilnærming til styringen og ligge til grunn for valg av styringsvirkemidler. De ulike virkemidlene i styringssystemet virker sammen og må derfor ses i sammenheng. Noen virkemidler er best egnet for å løse ett sett problemer, noen er mer treffsikre på andre. I denne meldingen går derfor regjeringen inn for en rekke endringer i styringssystemet. Disse innebærer både endringer i måten styringsvirkemidlene brukes på, og endringer i hvilke styringsvirkemidler som skal brukes til å støtte opp under ulike prioriteringer. Meldingen tydeliggjør også ansvar og roller i styringssystemet og gir en prinsipiell vurdering av myndighetenes styringsansvar og forholdet mellom faglig frihet, institusjonenes selvstyre og styringen. Utover dette er de viktigste tiltaksområdene som følger:

• Mål- og resultatstyring. Regjeringen vil forenkle målene og styringsparameterne for de statlige universitetene og høyskolene. Kunnskapsdepartementet skal etter dialog med alle institusjonene fastsette institusjonsvise mål og styringsparametere gjennom reviderte utviklingsavtaler fra og med 2023. Departementet vil fortsatt sette nasjonale mål for universitets- og høyskolesektoren sett under ett gjennom de årlige statsbudsjettene.

• Finansiering. Regjeringen vil sette i gang en helhetlig gjennomgang av hvordan finansieringen av universiteter og høyskoler bedre kan støtte politiske mål, ivareta sektoransvaret og sikre bedre ressursutnyttelse. I tråd med Stortingets anmodningsvedtak omfatter dette en vurdering av de eksisterende resultatbaserte indikatorene, en vurdering økonomiske insentiver basert på blant annet relevant arbeid etter endt studium og arbeidslivsrelevans, og en gjennomgang av finansieringskategoriene i høyere utdanning.

• Dimensjonering. Regjeringen vil fastholde at målene for dimensjoneringen er å dekke studentenes etterspørsel og arbeidslivets behov og samtidig tydeliggjøre på egnet måte institusjonenes ansvar for dimensjonering i tråd med begge målene. Regjeringen vil stille klare forventinger til at det gjøres løpende vurderinger av dette, blant annet i forbindelse med utviklingsavtalene I tillegg vil regjeringen rydde opp i uheldige sider ved noen styringsvirkemidler som gjør det vanskeligere å for universitetene og høyskolene å levere i tråd med etterspørselen i arbeidslivet og hos studentene. Dette inkluderer å:

  • utvikle et helhetlig analyse- og informasjonssystem om de nasjonale og regionale behovene for høyt utdannet arbeidskraft rettet mot studiesøkere, universiteter og høyskoler og myndigheter. Ansvaret for analyse- og informasjonssystemet plasseres i det nye Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, og systemet skal baseres på Kompetansebehovsutvalgets analyser og tilknyttende prosesser.

  • bruke konkurransearenaen for utdanning i det nye direktoratet som et sentralt virkemiddel for fordeling av særskilte tildelinger

  • bruke det nye Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse til å utrede samfunnsbehov i forbindelse med omdiskuterte nedleggelser av utsatte fag (jf. Lie-utvalgets utredning om små humaniorafag), og beslutte om tiltak er nødvendig i samråd med berørte sektordepartementer

  • gå gjennom dagens bruk av kandidatmåltall og vurdere alternative virkemidler

  • tildele gradsrettigheter innenfor rettsvitenskap, psykologi og teologi til de institusjonene som får akkreditering av NOKUT. For medisin er det behov for økt utdanningskapasitet, og regjeringen vil ta initiativ til en nasjonal prosess om dimensjonering. Prosessen skal involvere universitets- og høyskolesektoren og de regionale helseforetakene, og bidra til at nasjonale behov kan dekkes med god ressursutnyttelse og høy kvalitet på studietilbudet. Finansiering og fordeling av eventuelle midler til nye studieplasser håndteres gjennom den ordinære budsjettprosessen.

  • følge opp kompetansereformen ved å gjøre regelverket for egenbetaling mer fleksibelt og åpne for at statlige universiteter og høyskoler i større grad enn i dag kan tilby utdanninger mot egenbetaling

• Rammeplanstyrte profesjonsutdanninger. Regjeringen vil gjøre rammeplanene for de rammeplanstyrte utdanningene mer overordnede og mindre detaljerte og ikke lenger forskriftsfeste retningslinjene for de ulike utdanningene. Videre vil regjeringen gi universitetene og høyskolene ansvar for å, i samarbeid med relevant arbeidsliv, fastsette og utvikle retningslinjene for de ulike utdanningene, slik systemet er for ingeniørutdanningene i dag. Dette vil i første omgang gjelde for lærerutdanningene. De nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) skal evalueres i perioden 2021–2015. Utfallet av evalueringen vil avgjøre om og når styringssystemet for disse utdanningene skal endres.

• Sammenslåing av direktorater og statlig eide aksjeselskaper. Regjeringen har besluttet å slå sammen flere virksomheter til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse med virkning 1. juli 2021. Sammenslåingen vil omfatte Kompetanse Norge, Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) og deler av Unit – Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning. Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) og Register over vitenskapelige publiseringskanaler (Kanalregisteret) flyttes fra NSD – Norsk senter for forskningsdata AS til direktoratet. Oppgavene til Universell flyttes fra NTNU til direktoratet. NOKUT vil bli rendyrket som tilsyns- og akkrediteringsorgan, og oppgaver vil bli overført til det sammenslåtte direktoratet. De endelige oppgavene til NOKUT vil bli sett i sammenheng med ny universitets- og høyskolelov. Direktoratet får hovedkontor i Bergen, og vil i tillegg ha kontorer i Oslo, Tromsø og Trondheim. Units digitale tjenesteleveranser organiseres sammen med Uninett AS og deler av NSD i et eget tjenesteleveranseorgan. Dette organet får hovedkontor i Trondheim og kontorer i Bergen og Oslo.