3 Miljøtilstand og utvikling i de norske havområdene

Miljøtilstanden i de produktive og ressursrike norske havområdene er i mange henseende god, men påvirkes i økende grad av klimaendringer, som har en tydelig påvirkning på tilstanden i økosystemene både i Nordsjøen og i Barentshavet. I Nordsjøen har økte temperaturer gitt endringer i dyreplanktonsamfunnet som har gitt et mindre produktivt økosystem med flere arter, der eksisterende fiskearter kan bli fortrengt av andre fiskearter som vandrer inn sørfra. I Barentshavet har oppvarming og tap av havis ført til en økning i den samlede primærproduksjonen, samtidig som de arktiske artene fortrenges av sørlige arter i store deler av havområdet, og dermed gir en ny type økosystem i det nordlige Barentshavet. Slike markerte endringer er ikke funnet i Norskehavet, men det er likevel observert noen endringer, som for dyreplankton kan knyttes til variasjon i klima.

Klimaet i havet er påvirket av både menneskeskapte klimaendringer og naturlige variasjoner som gir både økning og nedgang i temperatur. De menneskeskapte klimaendringene bidrar til en langtidstrend der temperaturene øker. Samtidig er de naturlige variasjonene fra år til år og tiår til tiår til dels store og vanligvis mye større enn de menneskeskapte endringene over slike tidsrom. I et lengre tidsperspektiv vil likevel den globale oppvarmingen øke havtemperaturen og føre til ytterligere minkende isdekke og store økologiske konsekvenser.

I Barentshavet har klimaendringene gitt seg utslag i en langtidstrend med økte havtemperaturer, minkende isdekke og store økologiske endringer. Det er så langt ikke registrert havforsuring i Barentshavet. Ut over klimaendringene er de samlede miljøendringene siden 2011 som følge av menneskelig aktivitet små. Fiskebestandene i Barentshavet er i all hovedsak bærekraftig forvaltet, og påvirkningen på økosystemet fra aktiviteter i forvaltningsplanområdet er innenfor akseptable og langsiktige rammer.

I Norskehavet har klimaendringene ført til økt vanntemperatur, og det er registrert forsuring. Det er ikke observert den samme endring i sammensetning av arter av dyreplankton og fisk som i havområdene lenger nord og sør, men man har heller ikke like gode data for Norskehavet. Produksjonen av dyreplankton og fisk har variert, men er nå for mange arter på et relativt høyt nivå, mens fiskepresset har avtatt siden årtusenskiftet. Tilførselen av forurensning er generelt stabil eller avtagende. Mange sjøfuglarter har hatt dramatisk bestandsnedgang siden begynnelsen av 1980-tallet. Sørlige arter av dyreplankton, som er vanlige i Nordsjøen eller lengre sør, og som tidligere ikke har hatt sitt tradisjonelle leveområde i Norskehavet, har fra 2006 blitt observert i økende grad i Norskehavet.

I Nordsjøen og Skagerrak har klimaendringene gitt seg utslag i en større oppvarming allerede fra slutten av 1980-tallet. Vanntemperaturen er fortsatt høy og fremmarsjen av sørlige dyreplanktonarter har fortsatt, med betydelige konsekvenser for resten av økosystemet. Tareskogene i Skagerrak er betydelig redusert de siste tiårene. «Marine hetebølger» med svært høye vanntemperaturer sommerstid har vært en viktig medvirkende årsak til dette. Mange av fiskebestandene har vokst betydelig de siste årene, og nivåene av forurensende stoffer som overvåkes, er stort sett uendrede eller lavere enn før.

Påvirkninger på et økosystem kan være knyttet til direkte påvirkning og inngrep i det aktuelle økosystemet eller være mer knyttet til endringer i stor skala som for eksempel klimaendringer. Flere ulike påvirkninger bidrar til den samlede belastningen på økosystemene. Når flere påvirkninger kombineres kan de virke sammen og forsterke konsekvensene for de marine økosystemene. Eksempler er at oppvarming av havet og tilførsler av næringsstoffer sammen forsterker problemer knyttet til oksygensvikt, og at varmere hav og havforsuring til sammen skader korallrev mer enn disse faktorene gjør hver for seg.

Effekten på naturmangfoldet av ulike menneskelige aktiviteter vurderes i en økosystemtilnærming gjennom prinsippet om samlet belastning. For å kunne vurdere den samlede effekten av flere menneskelige påvirkninger, er det viktig å forstå samspill mellom ulike påvirkningsfaktorer. Kunnskapsnivået her ansees som lavt, men stigende. I tillegg til eksisterende påvirkninger, er det viktig med god kunnskap om hvordan økende aktivitet og nye næringer vil kunne påvirke miljøet. Vi vet også med stor grad av sikkerhet at påvirkningen fra klimaendringer, og havforsuring, kommer til å øke betydelig. De sannsynlige hovedtrekkene i en slik påvirkning er også kjent, og er beskrevet i kapittel 4. Når det gjelder hvordan dette kommer til å påvirke ulike arter og økosystemer regionalt og lokalt er imidlertid usikkerhetene større. En hovedutfordring fremover blir samspillseffektene mellom de forventede konsekvensene av klimaendringer og havforsuring og de mer direkte lokale og regionale effektene av menneskelig aktivitet i havområdene og langs kysten. Noen påvirkningsfaktorer, som miljøgifter, havforsuring og klimaendringer, kan virke over store avstander og påvirke alle nivåer i økosystemet. Klimaendringer påvirker også hvordan miljøgifter spres og oppfører seg i miljøet. Organismer som allerede er under press, er ofte mer sårbare for andre påvirkninger eller en stor samlet belastning.

Særlig verdifulle og sårbare områder

Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) er områder som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen i havområdet, også utenfor områdene selv. Områdene er identifisert ved hjelp av forhåndsdefinerte kriterier hvor betydning for biologisk mangfold og biologisk produksjon har vært de viktigste. Særlig verdifulle og sårbare områder gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene.

Det er innhentet ny kunnskap om miljøverdier og sårbarhet i særlig verdifulle og sårbare områder. For flere av disse områdene har høy miljøverdi blitt bekreftet og styrket gjennom forskning, kartlegging og overvåking. Gjennomgangen av de særlig verdifulle og sårbare områdene har vist at det er behov for å se nærmere på verdi og sårbarhet for flere av områdene. Som en del av det fremtidige arbeidet med det faglige grunnlaget for forvaltningsplanene, vil Faglig forum gjennomgå de enkelte områdene i alle havområdene og vurdere behov knyttet til videre spesifisering av verdi og sårbarhet.

I tilknytning til flere av de eksisterende SVOene i Barentshavet–Lofoten er det identifisert arealer med særlig verdi, såkalte kandidatområder, basert på ny kunnskap om sjøfuglenes utbredelse og arealbruk. Sjøfuglkartlegging har avdekket at beitearealene for sjøfugl som søker næring i åpent hav strekker seg lenger ut fra kystnære områder enn tidligere antatt, til 100 km fra sjøfuglkoloniene.

Faglig forum vil som del av den videre gjennomgangen av alle SVOene også vurdere kandidatområdene og se nærmere på grensene for de gjeldende SVOene. Vurderingene av hva som kvalifiserer til SVO vil bli harmonisert for alle havområdene og det legges opp til en lignende tilnærming som for tilsvarende arbeid under Konvensjonen om biologisk mangfold, både med hensyn til omtale og bruk av kriterier. I arbeidet er det aktuelt å presentere sårbarhetsvurderinger for kandidatområdene og beskrivelser av pågående menneskelige aktiviteter og deres konkrete betydning for sårbarheten.

3.1 Miljøtilstanden i Barentshavet–Lofoten

Samlet vurdert er miljøtilstanden i Barentshavet generelt god. Høye temperaturer og minkende isdekke er de dominerende utviklingstrekkene. Disse har blitt ytterligere forsterket siden oppdateringen av forvaltningsplanen i 2011. Som følge av disse klimaendringene er det store forandringer i økosystemet i de nordlige delene av planområdet, hovedsakelig nord for polarfronten. Ut over klimaendringer er påvirkningen på økosystemet i Barentshavet innenfor forsvarlige rammer, og de samlede konsekvensene fra menneskelig aktivitet innenfor området er små. På grunn av klimaendringer og redusert fiskepress har særlig torskebestanden vokst og utvidet sitt utbredelsesområde i Barentshavet. Arktiske arter som polartorsk har samtidig fått et mer begrenset leveområde.

3.1.1 Hav og klima

Et dominerende trekk for økosystemet i Barentshavet er at langtidstrenden viser en økning i havtemperaturen de siste 40 årene, selv om det har vært markante variasjoner.

Temperatur, havis og økosystemendringer

I Barentshavet ser vi at den globale oppvarmingen har gitt en stigende langtidstrend i havtemperaturen. Samtidig er de naturlige variasjonene fra år til år og tiår til tiår til dels store. Summen av den globale oppvarmingen og de naturlige svingningene gir som resultat at en langsiktig temperaturøkning der temperaturen både ved toppene og bunnene i de naturlige svingningene blir høyere over tid. Havtemperaturene i Barentshavet var høye på 1940-tallet, og lave på slutten av 1970-tallet, men har økt betydelig etter det. De siste fem til seks årene har temperaturen i Barentshavet igjen gått noe ned (figur 3.1). Parallelt med den langsiktige økningen i temperatur har mengden havis avtatt. Isen har også blitt tynnere, og områdene med flerårsis er sterkt redusert. Havisen legger seg også senere på høsten, og trekker seg tilbake tidligere, slik at den isfrie perioden blir stadig lengre. Som følge av endringene i temperatur og isdekke har det vært store endringer i økosystemet de siste årene, hvor atlantiske og varmekjære arter har flyttet sin utbredelse fra de sørvestlige delene av Barentshavet mot nord og øst. Endringene i økosystemet er størst nord for polarfronten, det vil si nord for der atlantisk vann sørfra møter arktisk vann nordfra.

Kilde: Havforskningsinstituttet og Polar Research Institute of Marine Fisheries and Oceanography (PINRO)

Kilde: Norsk polarinstitutt/MOSJ

Endring i utbredelse av arter har ført til at næringsnettene (sammenhengen mellom ulike arter i økosystemet) endrer struktur. Torskebestanden har vært på et høyt nivå de siste ti årene, og endringen i utbredelse av denne arten har vært spesielt viktig, både for økosystemet og fiskeriene. I takt med at temperaturene har økt og isen trukket seg tilbake, har torsken i enkelte av de senere årene spredt seg helt til øst- og nordgrensene av Barentshavet. Dette har også ført til økt predasjonspress på polartorsk og andre arktiske arter i disse områdene. Endringene har gjort at de arktiske fiskeartene nå i stor grad bare finnes i et lite område lengst nord i Barentshavet (figur 3.4). Også for bunnlevende virvelløse dyr og maneter er det registrert flere sørlige arter lenger nord og øst i Barentshavet.

Videre er utviklingen preget av naturlig dynamikk som blant annet har gitt seg utslag i at loddebestanden, en sentral komponent i økosystemet, har kollapset flere ganger (figur 3.3). Andre viktige utviklingstrekk er nedgang i flere sjøfuglbestander, vekst i enkelte av sjøpattedyrbestandene som har vært fredet i mange år, og spredning av snøkrabbe inn i Barentshavet.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Endringene i temperatur og mengde havis har også ført til endringer i produksjon og biomasse i systemet. Den totale primærproduksjonen (planteplankton) har økt, og det har vært nærmere en dobling av biomasse i den pelagiske delen av økosystemet, hovedsakelig på grunn av at mengden av dyreplanktonet krill har økt (figur 3.5). Det er også observert økende antall av sørlige krillarter og minkende mengde fettrike, arktiske dyreplankton. En forventer at dette får konsekvenser for arktiske predatorer som for eksempel polartorsk.

Tap av havis har videre hatt direkte negative effekter på arter som er knyttet til isen, for eksempel ringsel og isbjørn og flere andre artsgrupper som lever i og på isen, som isalger, krepsdyr og polartorsk. Mange av disse artene vil få redusert sine leveområder, og kan på sikt forsvinne fra stadig større deler av Arktis. På grunn av det raske tapet av havis både sommer og vinter, er Barentshavet ett av områdene i Arktis der dette ventes å skje raskest.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Bunnlevende dyr kan også påvirkes negativt. Når det er is i et område, skjer en del av primærproduksjonen i isalger som sitter fast under isen. Når isen smelter om våren, faller mye av dette til bunnen og blir næring for bunnlevende dyr. Når et område ikke lenger har sesongmessig isdekke, vil primærproduksjonen skje i planteplankton, som i større grad blir spist av organismer som dyreplankton i vannmassene, og går inn i den pelagiske næringskjeden. Mengden næring som når bunnen, ventes derfor å bli mindre når havisen minker. Tynnere is fører nå til oppblomstringer av planteplankton også under isdekkede havområder. Dette kan muligens kompensere noe for redusert isalgebiomasse.

Klimamodeller tyder på fortsatt økning i temperatur og tap av havis i tiårene fremover. Endringene ventes å være minst frem mot 2030-tallet, og så øke frem mot 2060. Flere modeller viser svært lave nivåer av havis i Barentshavet i 2100. I et slikt tidsperspektiv viser klimamodellene også at utviklingen i klimagassutslipp vil være avgjørende for isutbredelsen og dermed konsekvensene for arter knyttet til havisen.

Havforsuring

Havforsuring har vært overvåket i Barentshavet siden 2010. Som i øvrige norske havområder overvåkes foreløpig kun de fysisk-kjemiske parameterne, men det jobbes med å etablere en overvåking av biologiske effekter. Foreløpig har ikke overvåking av surhetsgrad (pH) og oppløst CO₂ i Barentshavet bekreftet at innholdet av CO₂ øker, slik man har registrert i Norskehavet. På grunn av stor naturlig variasjon i havkjemi, vil det det kreves lengre tidsserier for å detektere havforsuring i Barentshavet enn i mange andre havområder.

Etter som det ikke er observert endringer i oppløst CO₂ er det heller ikke dokumentert økologiske effekter av havforsuring i Barentshavet. Det ventes å være stor forskjell mellom arter i hvordan de responderer på havforsuring. De arter som er forventet å være mest tolerante eller får fordeler av økt havforsuring, vil på sikt dominere, og dette kan føre til forandringer i artssammensetning i økosystemene. Dette vil kunne få konsekvenser for økosystemenes funksjon.

Nye modellberegninger kan tyde på at forsuringen kan bli mangedoblet i løpet av dette århundret. Det er anslått endringer i surhetsgrad i de nordiske havene og i Arktis frem til 2065 som vil være en brå endring i pH-nivået, i kontrast til det stabile pH-nivået i havet over mange millioner år. De største endringene forventes i Barentshavet, i områdene rundt Svalbard og i Polhavet.

Voksne individer av fisk antas å være robuste for havforsuring, men reproduksjon og tidlige livsstadier er potensielt mer følsomme. Eksempler er larvene til torsk og sild.

Havforsuring kan potensielt påvirke både konkurransen mellom arter og sammenhengene mellom nivåer i næringskjedene, på grunn av variasjonen i respons mellom arter. Slike endringer kan få effekter som spres i økosystemet.

Andre menneskelige påvirkningsfaktorer som virker samtidig med havforsuring, vil også kunne ha betydning for hvordan arter og økosystemer påvirkes og endres. Det er derfor behov for å se på den kombinerte effekten av havforsuring og andre påvirkningsfaktorer, for eksempel økende temperatur.

3.1.2 Utvikling i de ulike delene av økosystemet i Barentshavet–Lofoten

Utviklingen i økosystemet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er beskrevet i hovedsak med bakgrunn i indikatorene for tilstand og påvirkning i dette havområdet.

Plankton og isbiota

Endringene i temperatur og mengde havis har ført til endringer i produksjon og biomasse i systemet. Den totale primærproduksjonen har økt, og det har vært nærmere en dobling av biomasse i den pelagiske delen av økosystemet, hovedsakelig på grunn av at mengden krill har økt. Det er også observert økende antall av sørlige krillarter. For mellomstore arktiske dyreplankton er det vist at mengdene har avtatt betydelig siden rundt 2004 i et område i det sørvestlige Barentshavet hvor dette overvåkes. Også mengden av den arktiske amfipoden Themisto libellula, en sentral art i den arktiske delen av Barentshavet, har minket i takt med at mengden av kaldt arktisk vann har minket.

Endringene i utbredelse og mengde av atlantiske og arktiske arter i Barentshavet kan få en rekke videre effekter i økosystemet. Når for eksempel mengden fettrike dyreplankton avtar, må vi regne med at det får konsekvenser for de arktiske predatorene, som i stor grad er avhengige av fettrike byttedyr. Et eksempel er polartorsk, som beiter betydelig på den arktiske amfipoden Themisto libellula.

Tap av havis har hatt direkte negative effekter på isalger, amfipoder og andre krepsdyr som er knyttet til isen. Når det er is i et område, skjer en del av primærproduksjonen i isalger som sitter fast under isen. Når isen smelter om varen, faller mye av dette til bunnen og blir næring for bunnlevende dyr. Når et område ikke lenger har sesongmessig isdekke, vil primærproduksjonen skje i planteplankton, som i større grad blir spist av pelagiske organismer, som dyreplankton. Mengden næring som når bunnen, forventes derfor a bli mindre når havisen minker. Dette kan påvirke bunnlevende dyr negativt.

Fiskebestander

Som følge av klimaendringene er det store forandringer i økosystemet i de nordlige delene av planområdet, hovedsakelig nord for polarfronten. Nordlige arter som torsk og hyse har utvidet leveområdet kraftig mot nord og øst, og bestandene av disse artene er nå på henholdsvis høyt og gjennomsnittlig nivå. Fiskepresset på torskebestanden er redusert.

Kilde: Havforskningsinstituttet

På grunn av tidligere overfiske er bestanden av vanlig uer på lavt nivå. Bestanden av snabeluer har hatt en positiv utvikling de senere årene. For vanlig uer minker bestanden fortsatt, og er nå mindre enn noensinne observert tidligere. I den norske rødlista fra 2015 er den karakterisert som «sterkt truet». Norsk rødliste for arter er en nasjonal oversikt over arter som er vurdert å ha en risiko for å dø ut fra Norge.

Sjøfugl

Bestandene av flere av de vanligste sjøfuglartene i Barentshavet har vært i nedgang i flere tiår. Dette gjelder lomvi og krykkje langs den norske fastlandskysten og polarlomvi og lunde i hele eller det meste av den norske delen av Barentshavet. De tre sørlige pelagiske alkefuglene, alke, lunde og lomvi har etter bestandssammenbruddet som skyldtes næringsmangel vinteren 1986/87, vokst kraftig og vist tegn til restitusjon, spesielt på Bjørnøya. I Finnmark er bestandene fremdeles langt mindre enn de var. Polarlomvi går imidlertid sterkt ned, og på Svalbard, herunder Bjørnøya, har det siden 1990 har vært en observert bestandsreduksjon mellom 25–50 prosent. Hvis denne raten ikke endrer seg har polarlomvi på Svalbard en høy sannsynlighet for å gå mot et så lavt nivå at de muligens ikke er i stand til å komme seg innen de neste 50 årene. Nye resultater viser også at polarlomvi på Bjørnøya skiller seg ut med økt sårbarhet for akutte bestandsreduksjoner.

Økningen i sjøtemperatur har ført til at det arktiske næringsnettet erstattes av et mer sørlig næringsnett. Dette kan være en av forklaringene på at de arktiske sjøfuglartene (polarlomvi og alkekonge) er i nedgang, mens de mer sørlige sjøfuglartene som lunde, lomvi og alke er i oppgang. Tilgang på mat i hekketiden er viktig, og det er fastslått at tilbakegangen for sjøfuglbestandene skyldes redusert næringstilgang. Det er imidlertid vanskelig å konkludere med hva endringene i næringstilgangen skyldes, men sekundæreffekter av klimaendringer, og lavere produksjon av byttedyr har vært foreslått. I tillegg kan forholdene i vinterområdene ha mye å si. Uttak av fiskeressurser har tidligere vært vurdert som en mulig årsak, men dette antas nå å ha liten betydning. Store bestander av sild og makrell vil kunne være næringskonkurrenter til sjøfugl. For sjøfugl, så vel som for mange predatorer i marine økosystemer, er det viktig å sikre tilgangen av planktonspisende småfisk (fiskeyngel og små stimfisk), samt større dyreplankton som arktisk krill. Langs kysten er god tilstand for tareskogene viktige for sjøfugl og annet biologisk mangfold og produksjon. Flere av sjøfuglartene er rødlistet. En nærmere omtale av situasjonen for sjøfugl er gitt i naturmangfoldmeldingen, Meld. St. 14 (2015–2016).

Boks 3.1 Sjøfuglenes vandringer – Barentshavet er viktig for sjøfugl om høsten

Sporing av hekkende sjøfugl fra kolonier rundt Barents- og Norskehavet i regi av SEATRACK-programmet (http://seatrack.seapop.no/map/) viser at Barentshavet er viktigere for flere sjøfuglbestander enn tidligere antatt. Et eksempel er lunde, hvor fugler fra kolonier så langt sør som Runde ved Ålesund forflytter seg opp til Barentshavet etter hekkesesongen om høsten (se kart). Her oppholder de seg i perioden august til oktober, og møter fugler fra andre kolonier på fastlandet, fra Svalbard og med all sannsynlighet fra Russland. Et annet eksempel er lomvi. For denne arten utgjør Barentshavet et viktig oppvekst- og myteområde for bestander så langt unna som østkysten av Skottland i sør og Jan Mayen i vest. Sporingen av sjøfuglenes forflytninger gjennom året gjøres ved hjelp av såkalte lysloggere (GLS) som festes til fuglens fot med en plastring. Loggerstudier på stor geografisk skala, og over mange år, er den mest kostnadseffektive og presise metoden for å fremskaffe informasjon om våre havområders verdi for ulike arter og bestander av sjøfugl, og hvor dynamisk dette bildet kan være over tid. Loggerstudier er et viktig bidrag til en mer økosystembasert forvaltning av marine økosystemer.

Kilde: SEATRACK

Ny kunnskap fra kartleggings- og overvåkingsprogrammet SEAPOP med arealmodulen SEATRACK viser at de pelagisk beitende sjøfuglene, arter som blant annet lomvi, polarlomvi, lunde og krykkje, bruker et større område til næringssøk enn tidligere antatt, tidvis opptil 100 km ut fra hekkekoloniene.

Det er ventet at nye data fra sjøfuglkartlegging og -overvåking vil bidra med betydelig ny kunnskap om sjøfuglers arealbruk gjennom resten av året, samt bedre datagrunnlag også i hekkesesongen.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Bunndyr

Biomasse av bunndyr har variert betydelig i ulike deler av Barentshavet i de senere årene. Snøkrabbe ble registrert for første gang i Barentshavet i 1996 nær Novaja Zemlja, og arten har siden spredd seg vestover. Arten vil sannsynligvis etablere seg i store deler av det nordlige Barentshavet. Den ble observert første gang utenfor kysten av Finnmark i 2005 og ved Svalbard i 2011, og arten er nå utbredt over det meste av Barentshavet med høyeste tettheter sentralt i Barentshavet. Bestanden har nå spredt seg til alle egnede leveområder på norsk sokkel. Den har potensial til å vokse seg stor og arten kan bli et viktig rovdyr og byttedyr for andre arter i økosystemet. En russisk studie har vist at biomasse av andre bunndyr går ned der det har vært mye snøkrabbe i flere år. Det har vært usikkert om snøkrabben var introdusert i Barentshavet, eller om den har innvandret naturlig. Genetiske analyser og funn av snøkrabbe flere steder mellom Barentshavet og Beringstredet i øst, gjør at havforskere nå mener at snøkrabbe i Barentshavet kan ha spredt seg ved vandring vestover fra Beringstredet og inn i Barentshavet. Utbredelsen av snøkrabbe ventes å følge bunntemperaturen. Snøkrabbe foretrekker kaldere vanntemperaturer enn for eksempel kongekrabbe, og vil derfor sannsynligvis få en mer nordlig og østlig utbredelse. Selv om snøkrabbe er vanligst ute i de åpne havområdene, er det gjort enkeltfunn av krabber i kystområdene i Øst-Finnmark.

Bestanden av kongekrabbe er stabil, og det frie fisket vest for 26° øst ser foreløpig ut til å være effektivt for å begrense spredningen vestover. Det tas imidlertid kongekrabbe som bifangst i annet fiske flere steder i Troms. I Balsfjorden sør for Tromsø ser kongekrabben allerede ut til å formere seg. Det er imidlertid usikkert hvor langt sør den vil etablere seg. Kongekrabbe er plassert i kategorien «svært høy risiko» i Artsdatabankens fremmedartsliste, på grunn av stort invasjonspotensiale, og høy økologisk effekt.

Bestanden av dypvannsreke i Barentshavet har økt betydelig og er over langtidsgjennomsnittet.

Som vist til ovenfor, kan bunnfaunaen i områder der det blir mindre havis påvirkes negativt fordi tilførselen av næring fra isalger som sedimenteres blir mindre.

Sjøpattedyr

Både vekst etter fredning og klimaendringer påvirker nå bestandene av sjøpattedyr i Barentshavet. Hvalross er eksempel på en art som har økt etter fredning, mens ringsel er under press på grunn av tap av leveområder med havis. Den kritisk truede grønlandshvalen var lenge betraktet som nærmest utryddet på Svalbard etter århundrer med overbeskatning fra 1600 til 1800-tallet. Nyere undersøkelser viser at det likevel finnes et betydelig antall grønlandshval inne i drivisområdene nord for Svalbard og i Framstredet. Her viser tellingene også et betydelig antall av narhval. Begge disse hvalartene er fredet, men helt avhengige av havisen og derfor truet av klimaendringene. Det har også vært en stor nedgang i antall isbjørnhi i de viktigste hiområdene som følge av mindre havis.

Sjøpattedyr som fangstes, har stabile eller voksende bestander. Situasjonen er god for sel langs fastlandskysten av Barentshavet, til forskjell fra kystsel lenger sør langs norskekysten, inkludert Lofoten. Hos enkelte toppredatorer som isbjørn er miljøgiftnivåene høye nok til å kunne gi negative helseeffekter. Individer som er svekket av miljøgifter kan være mer utsatt for negative konsekvenser av klimaendringer.

Truede arter og naturtyper

I alt er 26 arter i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, medregnet Svalbard, plassert i kategorien truet i den norske rødlista fra 2015. Sammenlignet med 2010 er statusen forbedret for fem arter i 2015 (pigghå, snabeluer, ål, sabinemåke og fastlandsbestandene av steinkobbe), mens den er forverret for seks arter, de fleste sjøfugler (alke, makrellterne, polarlomvi, blåhval, ringsel og fastlandsbestanden av havhest). To naturtyper (grisehalekorallskogsbunn og nordlig sukkertareskogbunn) er sterkt truet mens naturtypen nordlig fingertarebunn er truet på Norsk rødliste for naturtyper 2018. Naturtypen polar havis er kritisk truet som en følge av reduksjonen i utbredelsen av flerårsis.

Kilde: Mareano

3.1.3 Forurensning

Hovedkilden til forurensning i forvaltningsplanområdet er langtransportert forurensning via luft og vann. Det er imidlertid fortsatt lite kunnskap om den samlede transporten av forurensning inn i planområdet.

Det er fortsatt nedgang i tilførslene og nivåene av flere av miljøgiftene som måles i lufta på Svalbard, for eksempel for tungmetaller og enkelte organiske miljøgifter. Men for noen stoffer, for eksempel plantevernmidlet HCB, har det vært en svak økning de siste årene. Det er fortsatt høye nivåer av miljøgifter i enkelte arter på toppen av næringskjedene. Økte temperaturer som følge av klimaendringer forventes å gi økt spredning av miljøgifter på verdensbasis. Smelting av havis og tining av permafrost kan forårsake remobilisering og fordamping av miljøgifter til atmosfæren i Arktis. Store skogbranner og branner på dyrket mark har vist seg å gi økt tilførsel av organiske miljøgifter til Arktis.

Kilde: Norsk institutt for luftforskning, Norsk lisens for offentlige data

Tilførselen av radioaktiv forurensning har gått ned de siste årene og nivåene av radioaktivitet i levende organismer er langt under grenseverdiene for humant konsum. Tilførsler av næringssalter og kobber øker langs norskekysten, primært som følge av oppdrettsvirksomhet, men det er uklart hvor mye av disse utslippene som transporteres fra kystsonen inn i forvaltningsplanområdet.

Nivåene av forurensende stoffer i levende organismer er stabile eller nedadgående. Nivåene er generelt lave og godt innenfor krav til trygg sjømat. Med unntak av enkelte toppredatorer, hvor det fortsatt måles høye nivåer, er konsentrasjonene av de fleste miljøgiftene også under nivåene som antas å kunne føre til effekter på de mest sårbare delene av økosystemene. Det er imidlertid usikkerhet knyttet til denne vurderingen av effektene på de mest sårbare delene av økosystemet på grunn av for lite kunnskap om biologiske effekter av miljøgifter, og fordi det oppdages stadig nye miljøfarlige stoffer i havområdene.

Undervannsstøy

Undersjøisk støy fra seismiske undersøkelser, sonarer og skipstrafikk kan påvirke adferd hos sjøpattedyr. Se også nærmere omtale under Norskehavet, som også er relevant for grønlandshval og narhval nord for Svalbard.

3.1.4 Særlig verdifulle og sårbare områder i Barentshavet–Lofoten

I Meld. St. 20 (2014–2015) viste regjeringen til at behovet for å oppdatere avgrensningen av de særlig verdifulle og sårbare områdene (SVO) iskanten, polarfronten og havområdene rundt Svalbard, herunder Bjørnøya ville bli vurdert i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen i 2020.

I arbeidet med det faglige grunnlaget ble det vurdert om det er andre områder ut over de eksisterende som oppfyller kriteriene for SVOer. Ingen helt nye SVOer ble identifisert, men det er på bakgrunn av den eksisterende kunnskapen endret avgrensning for noen av områdene.

Kilde: Miljødirektoratet

SVO Eggakanten

Eggakanten strekker seg fra Stad til nordvestspissen av Svalbard, og de oseanografiske prosessene langs denne er sammenlignbare i hele dens utstrekning. SVO Eggakanten er utvidet til også å dekke fortsettelsen av Eggakanten ved Svalbard, og fremkommer nå i forvaltningsplanene for både Norskehavet og Barentshavet på en ensartet måte. SVO Eggakanten omfatter hele sokkelskråningen og et stykke inn på sokkelen, fra Stad til Svalbard. Det er ulik bredde på området, avhengig av hvor bratt skråningen er. Stor variasjon i miljøforhold i bratte deler av skråningen gjør at diversiteten her vil være stor over korte avstander. For Yermakplatået (nordvest for Spitsbergen) omfatter avgrensningen av eggakanten omtrent halve platået, den delen av området som har høyest biologisk aktivitet, med dyp ned til ca. 800 meter (figur 3.10).

SVO Polar tidevannsfront

Det finnes tre fronter rundt Spitsbergenbanken og Hopendypet: en tidevannsfront, en smeltevannsfront og det som tradisjonelt har vært kalt polarfronten, det vil si der atlantisk vann sørfra møter arktisk vann nordfra. Frontene har ulik opprinnelse og struktur og derfor også ulik påvirkning på biologisk produksjon og aktivitet. Det faglige grunnlaget viser at tidevannsfronten er det frontområdet som er spesielt verdifullt og sårbart. Her er det høy biologisk produksjon, og det er blant annet et viktig beiteområde for sjøfugl. I tillegg har også øvrige deler av Spitsbergenbanken vist seg å være spesielt verdifulle med høy produksjon og stort biologisk mangfold, og stor betydning som beite-, oppvekst- og overvintringsområde. Øvrige deler av polarfrontområdet har antakelig ikke like stor betydning for produksjon som tidligere antatt og er derfor ikke identifisert som et SVO. Det betyr at de opprinnelige grensene for denne SVOen er endret til bare å omfatte tidevannsfronten, og navnet er endret til SVO Polar tidevannsfront.

SVO Iskantsonen

I tidligere forvaltningsplaner er iskanten definert og inntegnet på kart som et særlig verdifullt og sårbart område. Dette SVOet omfatter de havområdene iskantsonen beveger seg frem og tilbake gjennom i løpet av en årssyklus mellom sitt årlige maksimum i april og minimum i september. Dermed omfatter dette særlig verdifulle og sårbare området de havstrekningene som har størst betydning for biologisk produksjon og mangfold knyttet til iskantsonen som naturfenomen.

Avgrensningen av iskanten som et særlig verdifullt og sårbart område er i forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten satt der det statistisk sett har forekommet havis 30 prosent av dagene i april måned (30 prosent isfrekvens) basert på en flerårig tidsserie med satellittobservasjon av isutbredelse. Isfrekvens brukes til å beskrive hvor sannsynlig det er at iskantsonen vil befinne seg i et bestemt område i en gitt måned. April er valgt fordi dette vanligvis er måneden med størst isutbredelse, og derfor representerer maksimal sørlig utbredelse av iskantsonen gjennom året. Kriteriet for forekomst av is er en iskonsentrasjon større enn 15 prosent, som betyr at isen dekker mer enn 15 prosent av havoverflaten.

I forvaltningsplanene fra 2006 og 2011 er grensen for dette SVOet kartfestet på grunnlag av eldre isobservasjoner fra perioden 1967–1989. I Meld. St. 20 (2014–2015) Oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten med oppdatert beregning av iskanten, ble det presentert en oppdatert beregning av grensen på grunnlag av data for 30-årsperioden 1985–2014, og varslet at det ville bli foretatt en ny oppdatering av denne beregningen i revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten i 2020. Det ble også varslet en gjennomgang av definisjonen som ligger til grunn for beregningen av iskanten.

Ifølge Faglig forum er det mer korrekt å snakke om en iskantsone fremfor en iskant, da områdets egenskaper og biologiske prosesser som har betydning for områdets verdi og sårbarhet omfatter mer enn akkurat overgangen mellom is og åpent hav. I tråd med dette benyttes SVO Iskantsonen som betegnelse på dette særlig verdifulle og sårbare området.

Som naturfenomen er iskantsonen beskrevet som en overgangssone mellom isfritt og isdekket hav, hvor mellom 15 prosent og 80 prosent av havoverflaten er dekket av is. Denne overgangssonen er vanligvis begrenset til noen titalls kilometer. Iskantsonen er svært dynamisk og beveger seg i løpet av året fra områdene ved Bjørnøya i sør om våren, til nord for Spitsbergen tidlig på høsten. I tillegg til sesongmessige variasjoner forekommer mer kortvarige variasjoner, for eksempel forårsaket av vindretning og vindstyrke.

Når isen smelter og trekker seg nordover i løpet av våren og sommeren, skapes det spesielle lys- og næringsforhold i og ved iskantsonen som gir en konsentrert oppblomstring av isalger og planeplankton. Isalger i eller på undersiden av isen bidrar relativt sett mer til den totale primærproduksjonen jo lenger nord man kommer. Modellresultater tyder på at størstedelen av planteplanktonproduksjonen skjer i iskantsonen og et stykke sør for denne, og reduseres betydelig når iskonsentrasjonen er mer enn 80 prosent. Fra april til september beveger denne produktive sonen seg nordover gjennom Barentshavet og følges av dyreplankton, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr som beiter seg nordover.

Fordi denne produksjonen i hovedsak foregår innenfor en sone på noen titalls kilometer, kan konsentrasjonen av beitende arter til tider være høy. Sammen med den viktige rollen havisen har som leveområde for mange arter, gjør dette iskantsonen til et biologisk viktig og verdifullt område.

For de kommersielt viktige fiskeartene i Barentshavet er iskantsonen først og fremst et beiteområde, og i noen grad også et oppvekstområde. Med unntak av to pelagiske arter (polartorsk og istorsk), er de fleste fiskeartene i iskantsonen i Barentshavet sterkt tilknyttet havbunnen.

Av sjøfuglene kan særlig polarlomvi og alkekonge forekomme i store konsentrasjoner i iskantsonen og inne i råker om våren, men også teist og ismåke er vanlig. I tillegg observeres havhest, polarmåke og krykkje i iskantsonen gjennom hele året. 80–90 prosent av den globale bestanden av ismåke finnes i iskantsonen nord i Barentshavet på sensommeren. Isbjørn finner man i større tettheter nær yttergrensen av iskantsonen enn lenger nord i drivisområdene.

Flere selarter bruker isen som kaste-, hårfellings- og hvileområde, men betydningen av iskantsonen varier mellom arter og gjennom året. Grønlandshval, hvithval og narhval er de eneste hvalartene som er tilpasset til å være i områder med is hele året. I tillegg beiter bardehvaler (blåhval, finnhval, knølhval og vågehval) og tannhvaler (spekkhogger) langs iskanten i sommermånedene.

En stor del av produksjonen i iskantsonen sedimenterer også ut av vannsøylen og kommer bunnlevende organismer til gode. Iskantsonen og de nordlige delene av Barentshavet er generelt kjennetegnet av et høyt antall bentiske arter og høy biomasse av bunndyr.

En av de mest markante konsekvensene av klimaendringer i Arktis er redusert isutbredelse i tid og rom. Trenden viser at isen trekker seg nordover over tid, både for sommer- og vintersesongen, men det er store mellomårlige variasjoner. Isdekket blir også tynnere. Naturtypen polar havis, som er flerårsis og finnes i de nordligste delene av SVO Iskantsonen, er på bakgrunn av klimaendringene og den raske tilbaketrekningen av havisen vurdert som kritisk truet på Norsk rødliste for naturtyper 2018.

Ifølge Faglig forum er det nå bedre kunnskap om økologi, inkludert interaksjoner og forekomst av arter, og sårbarhet for påvirkning. Det foreligger også oppdaterte bestandstall for flere arter, økt kjennskap til forekomst vinterstid, bedre kunnskap om koblingen mellom samfunn på havbunner, i vannmassene og isen, og bedre modeller med flere komponenter, både fysiske og biologiske.

Kilde: Norsk Polarinstitutt, von Quillfeldt m.fl. (2018)

Dette faglige grunnlaget viser at produksjonsforhold, forekomst av arter, sårbarhet for ulike typer påvirkning og hvordan dette varierer gjennom året og mellom år har betydning for i hvilken grad iskantsonen er verdifull og sårbar. Imidlertid vil hele iskantsonen alltid være viktig for flere arter og biologiske prosesser uavhengig av årstid.

Faglig forum har vurdert avgrensningen av SVO Iskantsonen. En slik avgrensning må ta hensyn til hvilke områder iskantsonen som naturfenomen beveger seg frem og tilbake innenfor, inkludert de store variasjonene i utbredelse fra år til år. Faglig Forums anbefaling er at avgrensningen fortsatt bør beregnes på grunnlag av forekomst av havis i april måned, og at beregningen bør baseres på den nyeste tilgjengelige tidsserien med satellittobservasjon av isutbredelse, som er 30-årsperioden 1988–2017. Det er imidlertid forskjellige syn i Faglig forum på om det skal benyttes 30 prosent (som tidligere), eller 0,5 prosent isfrekvens som gir en avgrensning betydelig lengre sør.

I lys av anbefalingene fra Faglig forum har regjeringen satt grensen for SVO Iskantsonen der det forekommer havis 15 prosent av dagene i april (15 prosent isfrekvens), basert på satellittobservasjon av isutbredelse fra 30-årsperioden 1988–2017. Denne grensen kan oppdateres med nye isdata ved senere oppdateringer av forvaltningsplanene.

Iskantsonen slik den er identifisert og avgrenset som et SVO i Barentshavet strekker seg videre inn i de nordlige og vestlige delene av Norskehavet. Dette gjelder områder med havis i Framstredet vest for Svalbard, og Vesterisen nordvest i fiskerisonen ved Jan Mayen. Disse områdene er nærmere omtalt under beskrivelsen av SVOer i Norskehavet i kapittel 3.2.5.

SVO Havområdene rundt Svalbard

SVO Havområdene rundt Svalbard, er identifisert og beskrevet som et særlig verdifullt og sårbart område i forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten, men det er bare rundt Bjørnøya dette området er kartfestet i forvaltningsplanen. I Meld. St. 20 (2014–2015) ble det varslet at en vurdering av hvordan det særlig verdifulle og sårbare området rundt Svalbard kan avgrenses ville bli gjort som en del av det faglige arbeidet frem mot revideringen av forvaltningsplanen i 2020.

Som et resultat av dette arbeidet foreligger det nå et forslag til avgrensning av SVO Havområdene rundt Svalbard. Avgrensningen som nå er gjort er basert på vurdering av miljøverdiene i området, men det gjenstår å gjøre en vurdering av sårbarhet. Vurderingen av sårbarhet vil bli gjort i en videre prosess i Faglig forum med gjennomgang av alle SVOene. Den endelige avgrensningen av dette området vil være en del av denne prosessen.

Kilde: Norsk Polarinstitutt

Tre hovedelementer har bidratt i vesentlig grad i forslaget til avgrensning av SVO Havområdene rundt Svalbard; viktige beiteområder for pelagisk beitende sjøfugl som hekker på Svalbard, beite- og reproduksjonsområder for marine pattedyr med tilhold i Svalbardområdet gjennom hele året, og ulike miljøverdier på Spitsbergenbanken. Det forekommer imidlertid også en rekke andre miljøverdier innenfor det avgrensede området som samlet bidrar til å styrke verdien til hele området. Arealbruk og betydning av ulike deler av SVOet vil variere gjennom året og noe mellom år, bl.a. avhengig av hvor beiteorgansimer og havisen til enhver tid befinner seg.

Spitsbergenbanken har en avgjørende betydning for økosystemene i området. På grunn av gunstige fysiske forhold er den årlige primærproduksjonen på Spitsbergenbanken kanskje den høyeste i hele Barentshavet. Store deler av primærproduksjonen fra isen og vannmassene når bunnen, og dette gjenspeiles i høy biomasse på havbunnen. En ny biotop for Barentshavet, brunpølsebunn, ble registrert på Spitsbergenbanken i 2017.

Havområdene rundt Bjørnøya utgjør den sørligste delen av SVO Havområdene rundt Svalbard. Bjørnøya er et nøkkelområde for sjøfugl og har en av de største sjøfuglkoloniene på den nordlige halvkule. De vanligste artene er lomvi, polarlomvi, alkekonge, krykkje, havhest og polarmåke. Øya har verdens nordligste, større hekkekoloni av lomvi med nesten 90 prosent av samlet norsk bestand og en av verdens nordligste alkekolonier. Polarlomvi og alkekonge er arktiske arter som på Svalbard og i Barentshavet har sin sydligste forekomst på Bjørnøya. Det regnes med at over en million sjøfugl er knyttet til øya i hekketida. Dette skyldes blant annet gode næringsforhold i de omkringliggende havområdene.

SVO Vestfjorden

Vestfjorden, mellom Lofoten og Salten i Nordland fylke, har tradisjonelt vært et hovedgyteområde for nordøstarktisk torsk. Gjennom det meste av perioden 1970–2000 var Vestfjorden med Ofotfjorden og Tysfjorden også det dominerende overvintringsområdet for Norsk vårgytende sild (NVG-sild). Selv om områdets betydning for sild har vært mindre de siste årene, er Vestfjorden likevel potensielt et svært viktig område for to av Norges viktigste kommersielle fiskebestander. Geografisk ligger størstedelen av dette området i Forvaltningsplanen for Barentshavet og ikke i forvaltningsplanen for Norskehavet. Omtalen for SVO Havområdene utenfor Lofoten til Tromsøflaket gjelder også for dette området.

SVO Tromsøflaket

Tromsøflaket er et grunt havområde med et rikt naturmangfold som ligger i inngangen til Barentshavet. Bunnkonturene styrer i stor grad strømsystemene, og en strømvirvel fører til at vannmassene får en forlenget oppholdstid over Tromsøflaket. Tromsøflaket er et bankområde ved kanten av kontinentalsokkelen. Fiskelarver av blant annet sild, torsk og hyse og andre organismer som driver passivt med vannmassene har lang oppholdstid i området på grunn av strømsystemet, noe som også kan medføre lengre eksponeringstid for negativ påvirkning. Nordenden av Tromsøflaket er også et viktig gyteområde for flekksteinbit. Tromsøflaket har en stor og viktig svampfauna. Lopphavet har dypvannsrenner og en stor korallfauna som er oppvekstområde for flere fiskeslag.

Området er viktig for hekkende og overvintrende sjøfugl, herunder to av de fem største lundekoloniene i Norge. Totalestimater indikerer at lundekoloniene i området ikke har gått tilbake på samme måte som de lenger sør. Viktigheten av disse koloniene øker relativt sett ettersom den nasjonale andelen av disse øker. To krykkjekolonier har en stabil bestand, i motsetning til de fleste andre norske krykkjekolonier.

SVO Kystnære områder fra Tromsøflaket til grensen mot Russland (Kystsonen Finnmark)

De kystnære områdene utenfor Finnmark har et produktivt miljø med høy biodiversitet. Områdene er rike på fiskeressurser, og er gyteområde for lodde, som er en nøkkelart i økosystemet. Det er store konsentrasjoner av sjøfugl, særlig i hekketida. Sjøfuglene driver næringssøk inntil 100 kilometer utenfor grunnlinjen. Indre Varangerfjord er et viktig overvintringsområde for stellerand, ærfugl, praktærfugl og havelle. Stellerand er den mest sjeldne dykkandarten i verden, og hele 5–10 prosent av hele verdensbestanden overvintrer i fjorden. Området er myteområde for norske og russiske bestander av ærfugl, praktærfugl og andre havdykkender. Sjøpattedyr finnes i hele området og korallrev finnes i den vestlige og sørlige delen. I dette området er det også positiv bestandsutvikling for arter som har negativ bestandsutvikling lenger sør. Unntaket er krykkje, som har hatt en svært dårlig bestandsutvikling. Både lomvi og lunde som hekker langs fastlandskysten er sårbare for forstyrrelser fra den økende havørnbestanden. De siste årene med fritt fiske viser at kongekrabben har minimal utbredelse utenfor ti nautiske mil fra land. Store områder av stor- og sukkertareskog langs kysten av Nord-Norge er beitet ned av kråkeboller. Reduserte arealer har ført til at de nå er på rødlisten for naturtyper.

SVO Havområdene utenfor Lofoten til Tromsøflaket

Området har stor variasjon av marine naturtyper og landskap, et rikt naturmangfold, og huser en kombinasjon av viktige hekke-, gyte-, oppvekst- og overvintringsområder for kommersielt viktige fiskearter, samt sjøpattedyr og sjøfugl. Området er det viktigste gyteområde for nordøstarktisk torsk (skrei) og hyse. Her ligger Røstrevet, verdens største kjente dypvannsrev av øyekorallen Lophelia pertusa. Revet er 35 km langt og 3 km bredt. Områdene innenfor eggakanten utenfor Lofoten og Vesterålen er svært næringsrike med høy planktonproduksjon. Området har et rikt dyreliv i de grunne områdene. Her ligger også området Hola med 330 små og intakte korallrev, noen opp mot 40 meter høye.

Røst, Værøy og Bleiksøy har store hekkekolonier av blant annet lomvi og lunde. Områdene rundt Røst er også viktig hekkeområde for kystbundne sjøfuglarter som teist, ærfugl og skarv, og viktig trekk- og overvintringsområde for en stor andel av verdensbestanden av gulnebblom. Området blir i økende grad brukt som rasteplass under vårtrekket for gjess. Sjøpattedyr som havert, steinkobbe, spekkhogger og spermhval finnes også i disse områdene.

3.2 Miljøtilstanden i Norskehavet

Miljøtilstanden i Norskehavet er gjennomgående god, med få unntak. Hovedtrekkene i miljøtilstand og -utvikling for Norskehavet viser en økning i vanntemperatur og total mengde pelagisk fisk siden midten av 1990-tallet, samtidig som mengden dyreplankton har sunket til lavere nivåer. Vi kjenner i liten grad til hvordan disse endringene eventuelt henger sammen. Saltholdigheten i de øvre vannmassene i Norskehavet har gått drastisk ned i 2017 og 2018, og er de ferskeste siden 1980. Dette kan knyttes til at oppstrøms kilder både fra Atlanterhavet og fra Islandshavet er blitt ferskere. I Framstredet, nord i Norskehavet, er det en nedadgående trend i havisutbredelse. Vannet i Norskehavet har blitt surere i hele vannsøylen, og det ser ut som pH-verdien har sunket raskere i deler av Norskehavet enn globalt. Dette kan ha konsekvenser for marine organismer med skall eller skjelett av kalk. Forsuring av havet vil pågå i lang tid, og det er viktig å følge med på hvor fort denne utviklingen går. Det er usikkert hvilke effekter dette kan ha på økosystemet over tid.

Miljøtilstanden i Norskehavet ble nærmere omtalt i Meld. St. 35 (2016–2017). Omtalen i dette kapittelet legger hovedvekten på ny kunnskap fra Overvåkingsgruppens statusrapport for Norskehavet fra 2019.

3.2.1 Hav og klima

Norskehavets klima, eller vannmassefordeling, er i hovedsak bestemt av egenskapene i de to hovedstrømmene som forbinder Atlanterhavet og Arktis; Den norske atlanterhavstrømmen, som transporterer relativt varmt og salt vann nordover i den østlige delen, og Østgrønlandsstrømmen, som bringer relativt kaldt og ferskt vann mot sør i den vestlige delen av Norskehavet.

Temperatur og havis

Tidsseriene for temperatur viser at det i perioden fra 1951–2000 var vekslende temperaturer og at det etter år 2000 har vært forhøyede temperaturer. Som for Barentshavet og Nordsjøen kan oppvarmingen knyttes til naturlige endringer i den storstilte sirkulasjonen i Atlanterhavet i kombinasjon med den globale oppvarmingen.

Nord i Norskehavet, i Framstredet mellom Svalbard og Grønland, er det store mellomårlige variasjoner i havisutbredelse. Både i april og september er det en nedadgående trend i perioden fra 1979 til 2017. Økte temperaturer i hav og luft medfører redusert havisdekke. Siden målinger av havisdekke med satellitt ble startet i 1979 ser man en nedadgående trend i havisutbredelse i store deler av Arktis. I Framstredet er isdekket også sterkt påvirket av prosesser i Polhavet. Istykkelsen minker, og det er indikasjoner på at iseksporten fra Polhavet gjennom Framstredet øker fordi isen strømmer raskere gjennom området enn tidligere.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Havforsuring

I Norskehavets sentrale deler viser studier av karbondata fra mer enn tre tiår at vannet blir surere og kalkmetningen avtar i hele vanndypet. Observasjoner viser at havvannet blir surere raskere i deler av Norskehavet enn globalt.

Havforsuring har konsekvenser for marine organismer som har skall eller skjelett laget av kalk. Slike organismer vil ha vanskelig for å vokse og leve i områder der havvannet blir for surt, da dette løser opp kalk. Marine arter i faresonen i norske områder vil for eksempel være kaldtvannskoraller, som vokser langs store deler av norskekysten, og vingesnegl, som blant annet lever i Norskehavet. Vingesnegl er et viktig byttedyr blant annet for fisk og sjøfugl. Havforsuring kan også ha direkte effekter på fiskelarver og små hoppekreps.

Forsuring av havet vil pågå i lang tid, selv om CO₂-utslippene skulle avta. Det er viktig å følge med på hvor fort forsuringen skjer og hvilke områder som opplever størst endring. Havforsuring blir påvirket direkte og/eller indirekte gjennom endringer i temperatur, saltholdighet og biologisk aktivitet, og de naturlige sesongvariasjonene er store. Lange dataserier er av avgjørende betydning for å forstå hvordan havforsuring opptrer i ulike havområder.

3.2.2 Utvikling i de ulike delene av økosystemet i Norskehavet

Utviklingen i økosystemet i Norskehavet er beskrevet i hovedsak med bakgrunn i indikatorene for tilstand og påvirkning i dette havområdet.

Tareskog

Stortareskog er viktig leve- og oppvekstområder for blant annet fisk. I Nord-Norge (Norskehavet og Barentshavet) har store områder med tareskogbunn vært nedbeitet av kråkeboller de siste 40–50 årene. I løpet av de siste par tiårene har det vært en gradvis reetablering av tareskogene i sørlige områder (Trøndelag og inn i Nordland). Dette skyldes antagelig at kråkebollene rekrutterer dårligere i varmere vann. Det er også forventet at både stortare- og sukkertareskog vil fortsette å reetablere seg videre nordover i årene som kommer.

Sukkertareskog i Norskehavet og Barentshavet (Nordlig sukkertareskog) er kategorisert som sterkt truet på Norsk rødliste for naturtyper 2018. Selv om store arealer med tareskog har vokst tilbake, er fremdeles det tapte arealet av sukkertareskog i nord antatt å være på mer enn 50 prosent. Nordlig stortareskog er kategorisert som nær truet på rødlista. Stortaren har vært mindre utsatt enn sukkertare, og stortareskog i svært bølgeeksponerte områder har aldri vært nedbeitet. Fremdeles er det tapte arealet antatt å være på mer enn 20 prosent.

Boks 3.2 Sammenhenger i økosystemet i tareskogen – ungsei og toppskarv

Foto: Svein-Håkon Lorentsen

Tareskogene langs kysten er viktige oppvekstområder for de yngste årsklassene av sei, frem til de er ca. tre år og rekrutterer til den pelagiske voksenbestanden. Studier der man har merket toppskarv med GPS-loggere viser at de for en stor del finner maten sin i tareskogene, og at hovedtyngden av fisken de spiser er unge årsklasser (null- og ettåringer) av sei. Siden kysttokt som foregår i gyteområdene ikke i tilstrekkelig grad kan brukes til å estimere mengde ett- til toåringer av sei, mangler gode og tidlige data for rekruttering til seibestanden. Nye studier viser at forekomsten av ettåringer av sei i dietten hos toppskarv på Sklinna i Trøndelag har sterk sammenheng med Havforskningsinstituttets indeks for rekruttering av treårig sei (estimert to år senere), der det finnes gode data på den siste. Denne metoden har derfor i seg muligheten for å få et rekrutteringsestimat for sei to år tidligere enn det man får i dag, noe som kan bidra til et bedre grunnlag for fastsetting av seikvoten.

Plante- og dyreplankton

Mengden planteplankton i havet bestemmes av havstrømmer, lysforhold, sjøtemperatur, tilførsel av næringssalter og beiting fra organismer høyere oppe i næringskjeden. Med data fra forholdsvis få år og målinger gjort på ulike tider av året, er det foreløpig vanskelig å si noe sikkert om endringer i mengde, artssammensetning, eller tidspunkt for våroppblomstring av planteplankton. Satellittdata kan potensielt gi bedre data for planteplanktonmengdene i overflaten av Norskehavet.

Dyreplankton beiter på planteplankton, og er viktig for alle leddene lengre oppe i næringsnettet, som dyrespisende dyreplankton, fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. I Norskehavet er dyreplankton næringsgrunnlag for de pelagiske fiskeartene sild, makrell og kolmule, og for fiskeyngel og larver av en rekke andre fiskearter, bl.a. torsk.

Dyreplanktonmengden på våren (målt i mai) ble redusert fra tidlig på 2000-tallet, men det kan synes som om mengden er på vei oppover igjen. I 2018 var biomassen for dyreplankton på nivå med gjennomsnittet for hele tidsserien. Det er observert en sterk reduksjon i mengden av to viktige subarktiske dyreplanktonarter, uten at de videre økologiske konsekvensene av dette er kjent.

Såkalte «varmekjære» eller «sørlige» arter i Norskehavet er arter som er vanlige i Nordsjøen eller lengre sør, og som tidligere ikke har hatt sitt tradisjonelle leveområde i Norskehavet. Det er observert en kraftig økning i sørlige arter i Norskehavet fra 2006, som flere arter av hoppekreps og en art av vingesnegl. Den høyeste forekomsten av slike sørlige arter hittil ble registrert i 2011. Slike arter er indikatorarter som gjenspeiler endringer i det fysiske, kjemiske eller biologiske miljøet og indikerer biogeografiske endringer eller skifter blant annet som følge av klimaendringer.

Fiskebestander

De tre sentrale pelagiske fiskebestandene i Norskehavet er norsk vårgytende sild, makrell og kolmule. Total mengde av disse fiskebestandene økte betydelig fra 1995 mot år 2005, og har etter dette ligget på et relativt høyt nivå. Selv om analysene tydelig viser at pelagisk fisk konkurrer om næring, vet man fortsatt ikke om de økte mengdene pelagisk fisk etter 1995 er årsaken til at det har vært mindre dyreplankton etter år 2000.

Gytebestanden av norsk vårgytende sild nådde en foreløpig topp i 2009, men har etter dette minket. I 2018 ble gytebestanden estimert til å være 3,8 millioner tonn, som er over føre-var-nivået. Rekruttering fra unge årsklasser til gytebestanden har vært dårlig i mange år.

Makrell har i de senere årene økt sin utbredelse i Norskehavet. Det har vært undersøkt om de økte temperaturene har vært årsak til dette. Resultatene viser at utbredelsen har økt først og fremst fordi bestanden har blitt større, ikke fordi det har blitt varmere.

Kolmule økte i utbredelse og mengde i Norskehavet frem til 2003, men gikk så kraftig tilbake. I 2011 snudde trenden, og bestanden økte midlertidig frem til 2016, for deretter å reduseres igjen. Det har i tillegg vært dårlig rekruttering i bestanden i 2017 og 2018.

Bestanden av nordøstarktisk sei var på et historisk høyt nivå fra 2001 til 2007, etterfulgt av en bratt nedgang i bestanden frem til 2011, men deretter har den tatt seg opp igjen.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Snabeluerbestanden har en positiv utvikling. Rekrutteringen til bestanden var svak fra 1996 til 2004, men har blitt klart styrket etter dette.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Bestanden av vanlig uer er nå på det laveste nivået som noen gang har vært målt, og har hatt lav rekruttering siden sent på 1990-tallet. Bestanden minker fortsatt. Det internasjonale havforskningsrådet ICES vurderer bestanden til å ha redusert reproduksjonsevne og at den nå er på et historisk lavt nivå. Gitt den nåværende lave produksjonen av vanlig uer, forventes det at bestanden fortsatt vil være svak i mange år. Vanlig uer er kategorisert som en truet art på rødlista fra 2015. Øvrige fiskearter på rødlista er storskate, brugde, blålange og pigghå.

Boks 3.3 Tobis langs norskekysten

Foto: Arild Hareide, Runde Miljøsenter

Små, stimlevende fisker har en nøkkelrolle i marine økosystemer som bindeledd mellom dyreplankton og topp-predatorer, deriblant sjøfugler. I norske farvann er fiskearter som brisling, sild, lodde og tobis (sil) spesielt viktige i næringsnettet. Tobis er en samlebetegnelse på små langstrakte fiskearter i silfamilien. Havsil og småsil finnes langs hele norskekysten, mens storsil forekommer vanligst i sør. De opptrer tallrikt i stimer og er helt avhengige av spesielle sandbunnhabitater som de ligger nedgravd i store deler av året.

Løpende overvåking av dietten til hekkende sjøfugl viser at tobis er blant de to-tre viktigste byttedyrene for de typiske fuglefjellsartene, og utgjør mange steder en vesentlig andel av menyen til ungene av krykkje, lomvi, alke og lunde.

Det er lite kunnskap om forekomst og dynamikk til tobisbestander i nærheten av de store sjøfuglkoloniene. De hekkende fuglenes tilgang til tobis er trolig mest bestemt av naturlig variasjon i rekruttering og avstanden til lokale forekomster. Hvor viktig lokal rekruttering er for lokale bestander av tobis er ikke kjent, men studier har ikke påvist genetiske forskjeller mellom tobis (havsil) langs kysten og i Nordsjøen. Hovedtanken er lokal rekruttering, men i enkelte år er det larvedrift til kysten fra Nordsjøbestandene.

Ved Runde har det siden 2016 pågått arbeid med å kartlegge leveområder og samle biologiske data for tobis. Sommeren 2019 ble det registrert uvanlig store forekomster av tobis langs kysten fra Rogaland og nordover til Møre og Hitra. Sjøfugl på Runde beitet i stor grad på tobis, og fiskere rapporterte at både torsk, sei, hyse og makrell var stinne av tobis. Tilsvarende mengder av tobis er ikke registrert siden 1960-tallet. Det var også sporadiske rapporter fra Nord-Norge, men der var ikke innslaget av tobis i sjøfuglenes næring høyere enn normalt.

Sjøfugl

Mange sjøfuglarter i Norskehavet har hatt dramatiske bestandsendringer siden begynnelsen av 1980-tallet, da det meste av bestandsovervåkingen startet. Bestanden av lomvi (kritisk truet) er redusert med 99 prosent, krykkje (sterkt truet) er i noen kolonier redusert med over 90 prosent og lunde (sårbar) har gått tilbake med 71 prosent i denne perioden.

Havsule er imidlertid en sjøfuglart som har økt kraftig i samme tidsperiode. Bestanden av havsule i Norge teller nå ca. 6000 par (5000 i Norskehavet), og er i økning. En viktig årsak til dette antas å være at den lever av større fisk, som sild og makrell.

Kilde: NINA/Miljøstatus

Ærfugl har i denne perioden gått tilbake om lag 5 prosent i året i de områdene som overvåkes mellom Møre og Røst. Tilbakegangen i hekkebestandene er bekymringsfull, særlig fordi årsakene er dårlig kjent.

Årsaken til de observerte endringene er delvis dårlig kjent, men endringer i klima og næringsforhold (dyreplankton, små fisk av pelagiske og bunnlevende arter som sild, tobis og torskefisk) kan ha en stor betydning. Den norske vårgytende sildebestanden har ikke produsert sterke årsklasser av yngel siden 2004, noe som i stor grad har påvirket hekkesuksessen hos de norske pelagisk beitende sjøfuglbestandene. Det er ikke kjent om økningen i makrellbestanden i Norskehavet har påvirket rekrutteringen av viktige fiskeslag i dietten for sjøfugl. Både lomvi og krykkje som hekker på åpne hyller (for eksempel på Runde) er også utsatt for angrep eller forstyrrelser fra rovfugler, spesielt havørn.

Beitearealene for pelagisk beitende sjøfugl som lomvi, lunde og krykkje strekker seg opptil 100 km ut fra de viktigste hekkekoloniene ved Jan Mayen og fra kolonier på fastlandet.

Sjøpattedyr

Selarten klappmyss er på et historisk lavt nivå. Modellering av bestandsutviklingen siden 1945 for nordøstatlantisk klappmyss viser en dramatisk nedgang fra ca. 1,3 millioner dyr til om lag 200 000 dyr i 1980, og en videre reduksjon til et bestandsestimat på 81 000 dyr i 2012. For grønlandssel er bestanden estimert til ca. 430 000 i 2018. Det er en reduksjon på 35 prosent siden 2012.

Kilde: Havforskningsinstituttet/MOSJ

Ingen nye bestandsestimater på kystselene havert og steinkobbe er fremkommet siden Overvåkingsgruppens statusrapport i 2016. For havert og steinkobbe har man derfor opprettholdt jaktforbudet, som ble innført i deler av Trøndelag etter en plutselig bestandsnedgang i 2015.

Ny kunnskap viser hvordan arktiske hvalarter bruker den nordlige delen av forvaltningsplanområdet i Norskehavet og at narhvalbestanden er stasjonær.

Tellinger av nise i 2015 ga et bestandsestimat på omlag 83 700 niser i norske farvann nord for 62 °N (ved Stad). Niser i fjorder utenom Vestfjorden er ikke inkludert og antas å kunne øke estimatet med rundt 15 prosent. Nye analyser viser en gjennomsnittlig årlig bifangst av 3000 niser i norsk garnfiske fra 2006 til 2015. For nise viser modellering at det kan ha vært en viss reell nedgang i bestanden i perioden 2006–2016 som følge av bifangst.

Grønlandshval, klappmyss og oter er på Norsk rødliste for arter (2015).

Truede naturtyper

Ingen andre steder er det registrert så mange rev av kaldtvannskorallen Lophelia pertusa som i Norge, og mesteparten finnes i Norskehavet. På grunn av reduksjon av totalareal og forringet kvalitet er korallrev vurdert som nær truet i rødlista fra 2018. Mellom 30 og 50 prosent av registrerte rev som er undersøkt utenfor Norskekysten er påvirket med fysiske skader av bunntråling i større eller mindre grad. Der det er stor påvirkning har man fått en markert effekt på utstrekning av revet og sammensetningen av de arter som finnes der, men også ved påvirkning av mindre omfang er det vist at dette har en effekt på artssammensetningen og på biologiske prosesser.

Naturtypen hardbunnkorallskoger karakteriseres av sårbare og svært skjøre hornkoraller (risengrynkorall, sjøtre og sjøbusk). Hardbunnkorallskog er kategorisert som nær truet på grunn av reduksjon i totalareal og påvirkning fra fiskerier.

På grunnere vann i kystsonen, er nordlige tareskoger av sukkertare og stortare nå vurdert som henholdsvis sterkt truet og nær truet, og to naturtyper er vurdert til kategorien sårbar (nordlig fingertarebunn og eksponert blåskjellbunn). I Framstredet forekommer naturtypen polar havis, som er vurdert som kritisk truet i rødlista for 2018 på grunn reduksjonen i flerårsis.

Fremmede arter

Menneskelig aktivitet som skipstrafikk og klimaendringer kan føre til at fremmede arter i økende grad etablerer seg i Norskehavet. Klimaendringer kan være årsak til at fremmede arter som ellers ikke ville kunne overleve i Norskehavet, nå får en mulighet til å etablere seg.

Ribbemaneten Mnemiopsis leidyi ble introdusert til Europa med ballastvann fra nordøstkysten av USA, og har etablert populasjoner i Nordsjøen. Arten er antagelig ikke etablert med reproduserende bestand i Norskehavet. Betydelige mengder ribbemaneter føres likevel tidvis inn i Norskehavet med den norske kyststrømmen. Risikoen for at arten kan reprodusere i Norskehavet er vurdert som svært høy.

Stillehavsøsters er registrert på Eide på Nordmøre. Arten har etablert seg i Norge som følge av viderespredning fra Sverige og Danmark, men kan også ha innslag av individer fra tidligere oppdrettsvirksomhet. To fremmede arter mosdyr, artene Tricellaria inopinata og Schizoporella japonica er i løpet av 2017 og 2018 funnet flere steder langs Mørekysten. Mosdyrenes habitatpreferanser tilsier at også de sannsynligvis kan etablere seg på faste eller oppankrede installasjoner i selve planområdet. Disse eksemplene viser at potensialet for spredning også til forvaltningsplanområdet kan være betydelig.

Foto: Erling Svensen (til venstre), Kim Abel, Naturarkivet (til høyre)

3.2.3 Forurensning

Tilførselen av forurensning til Norskehavet er generelt stabil eller avtakende. Nivåene av forurensende stoffer er generelt lavere enn i enkelte fjorder langs kysten og lavere enn i Nordsjøen og Skagerrak. Det er likevel noen bekymringsfulle trekk.

Miljøkvalitetsstandardene som er satt for å beskytte de mest sårbare delene av økosystemet, overskrides for blant annet kvikksølv, PCB og bromerte flammehemmere (PBDE) hos flere arter. Dette innebærer at toppredatorer, som for eksempel sjøfugl og sjøpattedyr, vil kunne akkumulere så høye nivåer av miljøgifter at det kan medføre effekter. Likevel er nivåene av miljøgifter og radioaktive stoffer stort sett under grenseverdier for mattrygghet i artene som overvåkes. Unntak er fiskelever som ofte har høye nivåer av organiske miljøgifter, atlantisk kveite fra ytre Sklinnadjupet, hvor det er funnet høye nivåer av både kvikksølv, dioksiner og dioksinliknende PCB, taskekrabbe nordover fra Saltfjorden som har høye nivåer av kadmium samt brosme fra Vestfjorden som har høye nivåer av kvikksølv. Marint søppel inkludert mikro- og nanoplast finnes over alt, både på havbunnen, i vannmassene og langs strendene. Det er liten kunnskap om nivåer av mikro- og nanoplast i sjømat.

De pelagiske fiskeartene fiskes i store mengder i Norskehavet og er en viktig sjømatressurs. Det gjennomføres kontinuerlig overvåking av miljøgifter i både sild og makrell i Norskehavet. Overvåkingen viser at miljøgifter er til stede i disse artene, men at nivåene ikke øker og er godt under grenseverdier som gjelder for mattrygghet.

Siden 2010 er det målt konsentrasjoner av miljøgifter i luft på Andøya i Nordland. Siden oppstarten har konsentrasjonene av bly og kadmium vært tilnærmet uendret og på omtrent samme nivå som på Svalbard, men lavere enn nivåene som måles på Birkenes på Sørlandet. Målingene av kvikksølv på Andøya viser minkende nivåer av kvikksølv i luft, noe som også observeres på Birkenes og Svalbard.

Mange organiske miljøgifter måles i lavere nivåer på Andøya enn på Svalbard. Det gjelder for eksempel plantevernmiddelet HCB, PCB og bromerte flammehemmere (PBDE). For plantevernmidlene HCH og DDT, og for perfluorerte stoffer (PFAS, inkludert PFOA) er nivåene like høye eller noe høyere på Andøya enn på Svalbard.

Beregninger av årlige tilførsler til kystsonen viser at bly generelt har hatt en nedadgående trend. Kobberutslippene viste tendens til stabilisering eller svak tilbakegang fra 2009, men har siden økt igjen i perioden 2013–2017. Økningen skyldes i hovedsak akvakulturnæringens bruk av kobber til impregnering av laksenøter. Tilførslene av næringssalter økte kraftig i kystsonen i en periode fra 1990-tallet, i hovedsak på grunn av fiskeoppdrett, mens konsentrasjonen av stoffer som fraktes med elvene ut til kysten har vært relativt uforandret. Det har ikke vært noe betydelig økning siden 2012. Det er imidlertid uklart hvor mye av disse utslippene som transporteres fra kystsonen og inn i selve forvaltningsplanområdet.

Bidraget av produsert vann fra Norskehavet er i dag 10–20 prosent av de totale mengdene på sokkelen, og utslippet av olje i vannet er begrenset i forhold til utslippet i Nordsjøen.

Undervannsstøy

Undersjøisk støy fra seismiske undersøkelser, sonarer og skipstrafikk kan påvirke adferd hos sjøpattedyr.

Skipsstøy ligger innenfor høreområdene til både fisk og sjøpattedyr. Det er lite sannsynlig at skipsstøy medfører direkte skader på disse organismene, slik som det er blitt påvist når det gjelder individer som befinner seg i nærheten av kraftige støykilder som seismikk og lavfrekvent sonar. En midlertidig skremmeeffekt kan likevel forventes. Skremselseffekten fra skip har blitt undersøkt for noen hvalarter. For vågehval og nise har det blitt påvist at de kan gjøre unnvikelsesmanøvre når de kommer innenfor en radius på henholdsvis ca. 600 og ca. 1000 meter fra båten. Andre arter som for eksempel kvitnos tiltrekkes av båter. Reaksjonsmønstre kan derfor variere fra art til art. Dette kan forklares med at fisk og sjøpattedyr kan vise en tilvenning til slike støykilder, til og med slike som i utgangspunktet er ment å skremme dem. Undersøkelser tyder på at sel og nise kan venne seg til lydskremsler festet til fiskeredskap med oppgave å unngå uheldige interaksjoner mellom fiskeaktivitet og sjøpattedyr.

Passiv akustisk overvåking (med lyttebøyer) i nordvestre deler av Norskehavet har vist at undervannsstøy forekommer stort sett hele året i områder som er nøkkelhabitater for truede bestander av ulike hvalarter. Dette er områder som er relativt sett lite brukt, og beskriver ikke støybildet i resten av havområdet. Både grønlandshval og narhval finnes i drivisen i Framstredet året rundt, med intens vokal aktivitet i vintermånedene (parringstiden).

3.2.4 Naturverdier i dyphavet

Norge har store dyphavsområder i Norskehavet, som inkluderer den nordligste delen av Den midtatlantiske ryggen. Dette er Norges mest aktive geologiske område med store undersjøiske fjell og sprekkedaler, områder med særpregede miljøforhold og til dels lite kjente økosystemer og naturtyper.

Områder med vann- og gassoppkommer og tilhørende forekomster av metallsulfid er leveområde for svært spesialiserte organismer som gir grunnlag for særegne marine økosystemer langs Den midtatlantiske ryggen. Langs kontinentalskråningen finnes det oppkommer av metangass og tilhørende forekomster av metanhydrat (naturgass bundet til iskrystaller) som også gir grunnlag for liknende økosystemer. Disse økosystemene er basert på kjemosyntese, det vil si at organismene utnytter energi fra kjemiske forbindelser istedenfor energi fra sollys. Det er mikroorganismene som er primærprodusentene i økosystemet og er viktige for å danne grunnlaget for livet man finner her. Geotermiske oppkommer kan være aktive i over tusener av år. Når de slukner, endrer økosystemene seg fra særegne kjemosyntetiske systemer til vanlig bunnfauna. Det er også avsetninger av manganskorper som er rike på en rekke metaller over store områder i Norskehavet. Skorpene er utfelt av sjøvannet og dannes på bart fjell og inneholder viktige grunnstoffer. Det er nå et økende forsknings- og forvaltningsfokus på dyphavsområdene. Miljøverdiene i dyphavet er også nærmere omtalt i oppdateringen av forvaltningsplanen for Norskehavet, Meld. St. 35 (2016–2017).

Liv i ekstreme dyphavsmiljø har ekstreme egenskaper. Det kan høstes mikroorganismer og biomolekyler for industriell og medisinsk bruk (marin bioprospektering) fra de hydrotermale feltene. Bruk av nyere forskningsmetodikk innen DNA-sekvensering har avdekket en bred diversitet i mikroorganismer og et stort og unikt genreservoar fra disse systemene. Hvordan livet på havbunnen samvirker med livet i havområdene over er mindre avklart og gjenstand for fremtidig forskning.

Geotermiske oppkommer og dannelse av mineralavsetninger

Så langt har syv aktive og to inaktive hydrotermale felt med metallavsetninger blitt oppdaget på dyp mellom 140 og 3100 meter i Norskehavet.

Foto: Universitetet i Bergen

Områder rundt geotermiske oppkommer består ofte av naturtyper dominert av svamper og andre filterspisere. Kjennskapen til biologien varierer mellom feltene. Ved Syv Søstre- og Jan-Mayen-feltene har man blant annet funnet tette forekomster av sjøanemoner og snegler som beiter på bakteriemattene, kjøtt- og metanetende svamper, kalksvamper, hydroider og store mengder med sjøliljer. Det er disse tre feltene, som ligger 70 km nordøst for Jan Mayen som er best kartlagt hittil. Ved Ægir-feltet kjenner vi lite til biologien, men den har en del arter til felles med det langt bedre kjente Lokeslottet, som ble oppdaget i 2008, og som var det første funnet av arter som er spesielt tilpasset varme gassoppkommer i våre dyphavsområder. Her er det et stort mangfold av spesialiserte arter, som også er endemiske for området (arter som bare finnes her).

I 2018 ble Fåvne-feltet oppdaget på 3000 meters dyp midtveis mellom Jan Mayen og Bjørnøya. Her strømmer det ut svart metallrikt vann fra en rekke skorsteiner. Oppdagelsen av Fåvne-feltet har bidratt med ny forståelse av faunaen tilknyttet varme kilder. Faunaen på de aktive hydrotermale feltene Lokeslottet, Fåvne og Ægir står i en særstilling blant dypvannsområdene. Disse er særlig tilpasset miljøforholdene og energiomsetningen er drevet av tette samspill mellom mikroorganismer og høyere organismer (symbiose). Faunaen er dominert av spesialiserte børstemark, snegler, amfipoder (tanglopper) og svamper, og har likhetstrekk med faunaen vi finner på varme kilder opp mot kanten av polbassenget.

Foto: Universitetet i Bergen/SponGES

Metanhydrater

Metanhydrater er innefrosset naturgass på havbunnen som bare er stabile under høyt trykk og lave temperaturer. De forekommer på kontinentalsokkelen og i kontinentalskråningen i tilknytning til naturlige oppkommer av gass. Metanhydrater kan være en energikilde. Rundt slike metanhydrater og gassoppkommer er det spesielle geokjemiske bunnsubstrater som er leveområder for kjemosyntetiske bakterier. Bakteriene blir igjen utnyttet av en spesiell fauna som ikke er ulik den man finner ved de geotermiske oppkommene. Forskjellen ligger i at faunaen knyttet til metanhydratene finnes over større områder, og er ganske lik fra lokalitet til lokalitet.

3.2.5 Særlig verdifulle og sårbare områder i Norskehavet

Faglig forum har i sin sammendragsrapport omtalt områder der det faglige grunnlaget viser at det er behov for endringer. For de øvrige områdene bekreftes verdien og sårbarheten gjennom oppdatert kunnskap. Det er også gjort en opprydding i kartfestingen av SVOer. De enkelte SVOene og miljøverdiene er nærmere omtalt i Faglig forums rapporter og tidligere meldinger om forvaltningsplanene. Her omtales også noen oppdateringer av kunnskapen i SVOene.

SVO Vestfjorden i forvaltningsplanen for Norskehavet fjernes og omtales i forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten, da størstedelen av dette området ligger innenfor SVO Lofoten til Tromsøflaket, som er identifisert der. Den resterende delen av området overlapper i stor grad med SVO Kystsonen i Norskehavet.

I SVO Kystsonen er det tilbakegang av kråkeboller og gjenvekst av tareskog langs ytre del av kysten opp til sørlige deler av Nordland. Tilstanden til korallrevene i SVO Iverryggen er vurdert som god. Områdene fra Vikna til og med verdensarvområdet Vega og områdene ut til og med SVO Sklinnabanken er verdifulle for sjøfugl. Innenfor dette området finnes store overvintrende og hekkende bestander av kystnære sjøfugl som ærfugl, toppskarv, storskarv og teist, i tillegg til pelagisk beitende arter som lomvi, lunde og krykkje. Sildemåke av den nordlige underarten fuscus hekker også i området. Denne underarten er regnet som mer pelagisk beitende enn sørligere underarter.

I SVOene ved Jan Mayen og Vesterisen er Jan Mayen i norsk sammenheng et svært viktig hekkeområde for sjøfugl, med 15 arter som hekker i 22 sjøfuglkolonier med mer enn 300 000 hekkende par sjøfugl. Tidsseriene for overvåking av sjøfugl er relativt korte, og noen arter kan ha store årlige variasjoner. Det er registrert nedgang i bestandene av lomvi og polarlomvi, mens havhest og polarmåke er stabile og storjo har økt. Områdene nord- og vestover fra Jan Mayen, Vesterisen, er kjerneområde for yngling av klappmyss og grønlandssel. Vesterisbestanden av klappmyss er nå på mindre enn ti prosent av nivået etter andre verdenskrig og har vært fredet siden 2007. Bestandsnedgangen hos klappmyss kan ha sammenheng med reduksjonen i isdekket.

SVO Havis i Framstredet er dominert av havis som blir fraktet ut med strømmene fra Polhavet. Isen i Framstredet er ofte en blanding av is med ulik opprinnelse og består derfor av istyper med ulik alder og egenskaper. Isen i Framstredets iskantsone er i gjennomsnitt tykkere, med mer snø og dekker dypere havområder i nordlige del av Norskehavet enn i store deler av Barentshavet. Stor variasjon i istyper medfører også mange ulike typer av issamfunn. Iskantsonen i Framstredet er viktig for ismåke, og den kritisk truede spitsbergenbestanden av grønlandshval. Trenden viser at havisen i Framstredet trekker seg nordover over tid, både for sommer- og vintersesongen, men det er store variasjoner mellom år.

Iskantsonen slik den er identifisert og avgrenset som en SVO i Barentshavet strekker seg videre inn i de nordlige og vestlige delene av Norskehavet, der det også forekommer havis deler av året. Dette gjelder havis i Framstredet vest for Svalbard, og Vesterisen nordvest i fiskerisonen ved Jan Mayen. Grensen for disse SVOene er oppdatet i samsvar med det som er gjort i Barentshavet, slik at grensen nå går ved 15 prosent isfrekvens i april basert på isdata fra årene 1988–2017. For SVOene ved Jan Mayen–Vesterisen viser det faglige grunnlaget at det ikke er grunnlag for å skille mellom indre og ytre område som i dagens SVO. Dette skillet har Faglig forum derfor opphevet.

SVO Den arktiske fronten er grensen mellom atlantisk og arktisk vann, altså et fenomen som knytter seg til vannmassene. Opprinnelig ble området omtalt som et smalt bånd med høy biologisk produktivitet og høyt mangfold av dyrearter med utstrekning gjennom hele Norskehavet. Som for polarfronten er det så langt ikke dokumentert økt produksjon i frontområdet sammenlignet med områdene rundt. Men fronten kan likevel ha en betydning som habitatsgrense for ulike arter, og fungere som et aggregeringsområde for ulike nivåer i næringskjeden. Det er også en artsdiversitet av blant annet byttedyr på tvers av fronten. Dette frontområdet er et viktig beiteområde for flere hvalarter som blåhval, finnhval, vågehval og nebbhval. Posisjonen til den arktiske fronten har også betydning for vandring og utbredelse av NVG-sild, som i stor grad unngår arktiske vannmasser.

SVO Remman er et referanseområde for stortare, og har derfor ikke tarehøsting. Det er en begrenset øking i sårbarhet for sjøfugl i området som følge av bifangst i garn og linefiske.

SVO Kystsonen strekkes seg fra Stadt i Sør til Vestfjorden i nord. Mange arter bruker dette kystnære område som leveområde og område for næringssøk, og særlig finner man mange viktige områder for sjøfugl langs kysten av Norskehavet. Områdene fra Stadt til Runde, Trøndelagskysten med Froan, Vikna og Sklinna, Helgelandskysten med Sømna og Vega, Remman og Vestfjorden er vurdert som særlig verdifulle. Sjøpattedyr som havert, steinkobbe, nise og spekkhogger finnes langs hele kyststrekningen. Tareskog er viktig leveområde for et stort antall marine organismer i kystsonen.

Kilde: Miljødirektoratet

3.3 Miljøtilstanden i Nordsjøen og Skagerrak

De viktigste utviklingstrekkene i økosystemet i Nordsjøen og Skagerrak siden 2011 er at temperaturen fortsatt er høy, at fremmarsjen av sørlige dyreplanktonarter har fortsatt med betydelige konsekvenser for resten av økosystemet, at mange av fiskebestandene har vokst betydelig de siste årene, og at nivåene av forurensende stoffer som overvåkes, stort sett er uendrede eller lavere enn før.

3.3.1 Hav og klima

Den nordlige Nordsjøen med dyp fra 0 til 500 meter, som omfatter hoveddelen av forvaltningsplanområdet, påvirkes i stor grad av innstrømming av oseanisk vann fra Norskehavet og Atlanterhavet.

Temperatur

Fra slutten av 1980-tallet ble det registrert en generell økning av sjøtemperaturen i Nordsjøen og Skagerrak, og temperaturene har etter dette stort sett ligget over langtidsgjennomsnittet (1981–2010). Oppvarmingen har flatet noe ut de siste ti årene, men temperaturene har holdt seg høye både i overflatevannet og i dypvannet de siste 30 årene. Selv om noe av oppvarmingen kan knyttes til naturlige endringer i den storstilte sirkulasjonen i Atlanterhavet, så henger mesteparten sammen med den oppvarmingen man ser globalt.

Kilde: Havforskningsinstituttet

3.3.2 Utvikling i de ulike delene av økosystemet i Nordsjøen og Skagerrak

Utviklingen i økosystemet i Nordsjøen og Skagerrak er beskrevet i hovedsak med bakgrunn i indikatorene for tilstand og påvirkning i dette havområdet.

Tareskog

Sukkertareskog er en viktig naturtype i norske kystområder som oppvekst- og leveområder for mange marine arter. I Skagerrak og på Sør-Vestlandet er slik tareskog og ålegrasenger sterkt påvirket av ulike faktorer. Nedgangen i utbredelse av sukkertare i Skagerrak skyldtes mest sannsynlig perioder med svært høy sommertemperatur på slutten av 1990-tallet, som kan ha vært dødelig for sukkertaren, kombinert med høy næringssalttilgang som har vært positiv for konkurrerende trådalger. Økt avrenning fra land og tilførsler av humus og partikler kan bidra til å formørke kystvannet, slamme ned havbunnen og redusere voksedypet for tare. Formørkning av kystvannet er observert i den norske kyststrømmen over en lang periode. Dette kan være et resultat av økt direkte avrenning til kystområdene. Gjennom overvåking av elver som renner ut på Skagerrakkysten ser man at disse har ført med seg økt mengde løst organisk materiale til kysten. På hardbunn i Skagerrak vokser nå sukkertaren grunnere enn tidligere.

Etter årtusenskiftet har tilstanden for sukkertare hatt en svak forbedring, men i et 50-års perspektiv har sukkertaren hatt en nedgang i utbredelse i sør, spesielt i Skagerrak. Det største tapet av sukkertareskog har vært i Skagerrak rundt år 2000 (50–80 prosent), men tapet har også vært betydelig i Nordsjøen (50 prosent). Sukkertareskog i Nordsjøen og Skagerrak (sørlig sukkertareskog) er kategorisert som sterkt truet på Norsk rødliste for naturtyper 2018.

Plante- og dyreplankton

Primærproduksjonen, produksjonen av planteplankton, har minket de senere årene. Årsaken er sannsynligvis lavere tilførsel til hele Nordsjøen av næringssalter fra de store europeiske elvene og andre landbaserte kilder. Dette betyr at de tidligere betydelige problemene med overgjødsling nå i stor grad er løst.

I Nordsjøen har mengden av sørlige dyreplanktonarter økt på bekostning av dyreplanktonarter som er tilpasset kaldere vann. Hoppekrepsen raudåte (Calanus finmarchicus) er en viktig dyreplanktonart i Nordsjøen. I de senere årene har denne i økende grad blitt erstattet av den mer varmekjære arten Calanus helgolandicus. Det er også påvist andre endringer med økende andel av andre varmekjære dyreplanktonarter. En samlet effekt av dette er at reproduksjonen hos dyreplanktonartene foregår senere på året enn den gjorde før.

Kilde: Edwards m.fl. MCCIP Science Review 2013/ICES

Disse endringene i dyreplanktonsamfunnet har hatt en rekke effekter på de øvrige delene av økosystemet i Nordsjøen og Skagerrak. Skiftet i tidspunkt for reproduksjon av dyreplankton har gjort at dette i mindre grad sammenfaller med gyteperioder for fisk, og kan ha bidratt til redusert næringstilgang og den lave rekrutteringen man har sett i flere fiskebestander. Skiftet i retning av mer sørlige arter bidrar også til en generelt lavere produksjon av dyreplankton, som forventes å ha betydning også for hele bestanden av fisk, spesielt for planktonspisende arter.

Det økte innslaget av sørlige dyreplanktonarter kan samtidig være årsaken til at forekomsten har økt av sørlige fiskearter som er tilpasset denne typen dyreplankton, som havabbor, ansjos og sardiner. Slike arter har tidligere forekommet sporadisk i Nordsjøen, men er nå i ferd med å etablere reproduserende bestander. Endringene i Nordsjøen har gitt et økosystem som nå har høyere artsdiversitet, men lavere produktivitet. Det pelagiske økosystemet i Nordsjøen er svært komplekst, og det er liten kjennskap til kobling mellom økologien i vannmassene og på havbunnen. Det er derfor svært vanskelig å forutsi fremtidige effekter av klimaendringer på bunnsamfunnene.

Bunndyr

Det har de senere årene blitt registrert reduksjon i blåskjellbestander. Det er svært liten kunnskap om omfanget og årsakene til denne bestandsreduksjonen, men mulige årsaksforklaringer kan være endringer i havmiljøet, økt predasjon og forekomst av sykdom. Reduksjon i blåskjellbestandene er også observert blant annet i Frankrike og Nederland. Blåskjellbunn er for alle de norske havområdene kategorisert som sårbar på Norsk rødliste for naturtyper.

Fiskebestander

Gytebestanden for torsk økte fra 2011, men har siden 2017 falt betydelig til under grensen for å være bærekraftig. Tobisbestanden i den sørlige delen av forvaltningsplanområdet har økt. Bestandene av øyepål, sei, sild og hyse er godt over «føre var»-nivået. Flere undersøkelser tyder likevel på at rekrutteringen er svak og nettoproduksjonen lav, og bestandene kan få en negativ utvikling over tid om ikke rekrutteringen blir bedre. Bedre fiskeriforvaltning har bidratt til at tilstanden hos majoriteten av de kommersielt viktigste fiskeartene i Nordsjøen nå er bedre enn i 2011 og betydelig bedre enn lenger tilbake, da flere bestander var i dårlig forfatning bl.a. på grunn av tillatt utkast i EU og Storbritannia sin del av Nordsjøen og Skagerrak og andre svakheter ved fiskerireguleringene.

Kilde: Havforskningsinstituttet/Miljøstatus

Bestanden av rødspette har økt fra en gytebestand estimert til 200 000 tonn i 2006 til 980 000 tonn forventet gytebestand i 2018, og er nå større enn da overvåkingen startet på 1950-tallet. Man kjenner ikke de økologiske konsekvensene av denne endringen.

Sjøfugl og sjøpattedyr

Den samlede sjøfuglbestanden i Nordsjøen og Skagerrak er redusert i den siste tiårsperioden (2007–2017). Dette skyldes først og fremst nedgang i ærfuglbestanden og hekkebestandene av de store måkeartene, som sildemåke. Årsakene til dette er i hovedsak ukjent. Nylig har EUs fiskeripolitikk forbudt utkast av bifangst eller uønsket fangst. Dette vil sannsynligvis ha negativ virkning på bestanden av sjøfugl, som frem til nå har spist av bifangsten som fiskeflåten har dumpet. I norsk sektor har det lenge vært landingspåbud, og sjøfuglbestandene som finner føde i norsk sektor av Nordsjøen, vil trolig ikke påvirkes ytterligere.

Sjøpattedyrbestandene har ikke endret seg noe særlig de siste tiårene. Bestanden av nise ser ut til å være stabil. Ynglekolonien for selarten havert i den norske delen av Nordsjøen viser ingen endringer de siste år. Resultatene av en internasjonal telling av småhval viser en bestand på rundt 350 000 niser i Nordsjøen og Skagerrak. Nise blir tatt som bifangst i fiskerier, men omfanget er ikke kjent. Størrelsen av vågehvalbestanden er uforandret.

Fremmede arter

Et stort antall av den varmekjære blåmaneten (Cyanea lamarckii) har vært observert om sommeren i Skagerrak og i østlige deler av Nordsjøen. Om høsten blir den fremmede arten amerikansk lobemanet (Mnemiopsis leidyi) stadig oftere observert i kystnære strøk, særlig fra midten av august og utover høsten. Utbredelsen er hovedsakelig knyttet til kystnære områder, mens det er lave tettheter ute i åpent hav. Maneter er rovdyr og kan ha stor innvirkning på det planktoniske næringsnettet.

3.3.3 Forurensning

Tilførselen av forurensning til forvaltningsplanområdet via luft og elver er generelt stabil eller avtakende siden 2011. Tilførslene av miljøgifter via luft og elver er uendret eller avtakende siden 2011. Tilførselen av fosfor, nitrogen og kobber fra fiskeoppdrett langs vestlandskysten har økt kraftig fra 1990. Etter 2011 har tilførslene fortsatt å øke, men ikke like kraftig. Det er usikkert i hvilken grad disse utslippene transporteres videre ut i forvaltningsplanområdet. Arealene med havbunn påvirket av hydrokarboner fra oljeindustrien har de siste årene gjennomgående vært uforandrede, men har økt noe i enkelte områder. Siden 2011 har det ikke vært betydelige endringer i mengden av forurensende stoffer i produsert vann som slippes ut fra oljeinstallasjoner.

Nivået av miljøgifter i levende organismer i Nordsjøen er generelt noe høyere enn i Barentshavet og Norskehavet. Med unntak av dioksiner og dioksinlignende PCB i fiskelever, og til dels kvikksølv i filet av brosme, er nivåene av de fleste miljøgifter under grenseverdiene for mattrygghet. I de fleste artene var likevel nivåene av kvikksølv, PCB og PBDE over de lave miljøkvalitetsstandardene som skal beskytte arter høyere i næringskjeden, som sjøfugl og sjøpattedyr. Det er ikke grunnlag for å fastslå at det har vært noen endring i forurensningsnivået i levende organismer i Nordsjøen siden 2011.

Det er lave nivåer av radioaktiv forurensning i sjøvannet i Nordsjøen og Skagerrak, men likevel noe høyere enn i Norskehavet og Barentshavet. Det skyldes nærhet til de viktigste kildene for radioaktiv forurensning i norske havområder: gjenvinningsanleggene Sellafield i Storbritannia og La Hague i Frankrike, samt utstrømmende Østersjøvann som fremdeles inneholder forurensning fra Tsjernobyl-ulykken. Nivåene av radioaktiv forurensning i det marine miljø har avtatt gradvis de siste tiårene. Fisk og sjømat har nivåer langt under grenseverdien for mattrygghet, som gjelder cesium-137.

Kilde: Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet/Havforskningsinstituttet

3.3.4 Særlig verdifulle og sårbare områder

Det faglige grunnlaget peker på at innhentet kunnskap fra de særlig verdifulle og sårbare områdene i Nordsjøen og Skagerrak, ikke tilsier at det er behov for å endre status for de eksisterende områdene. Verdi og sårbarhet i områdene bekreftes gjennom oppdatert kunnskap. Kystsonen i Nordsjøen–Skagerrak er tatt ut fordi dette området ikke er identifisert som et SVO, men som et generelt verdifullt område. Faglig forum vil se nærmere på kystsonen i Nordsjøen–Skagerrak i sitt videre arbeid med SVOene. De enkelte SVOene og miljøverdiene er nærmere omtalt i Faglig forums rapporter og tidligere meldinger om forvaltningsplanene.

Delene av SVO Skagerrak og av SVO Makrellfelt som ligger utenfor norske områder, er fjernet, da disse ikke omfattes av forvaltningsplanen for Nordsjøen–Skagerrak. Kystsonen ut til 25 km fra grunnlinjen er identifisert som et generelt verdifullt område i forvaltningsplanen for Nordsjøen–Skagerrak, men er ikke identifisert som SVO i forvaltningsplanen. Faglig forum vil imidlertid se nærmere på kystsonen i Nordsjøen i sitt videre arbeid med SVOene.

SVO Makrellfelt ble opprinnelig begrunnet med at det omfatter de viktigste feltene der nordsjømakrellen gyter i overflatelaget i mai–juni. Makrell er en økologisk og kommersielt viktig fiskebestand i Nordsjøen. Atlanterhavsvann med egg og larver kommer inn fra gytefeltene for makrell vest av Skottland og Irland i denne delen av den nordlige Nordsjøen. Området er derfor verdifullt, men dette avgrensede området har ikke større betydning for selve gytingen enn områdene rundt. Dette er et område Faglig forum vil se nærmere på i sitt videre arbeid.

Kilde: Miljødirektoratet

3.4 Marin forsøpling og mikroplast

Marin forsøpling og mikroplast er et økende miljøproblem som truer videre bærekraftig utvikling av bruk av havet, som kan påvirke økosystemene og kan være en utfordring for både mattrygghet og matsikkerhet.

Regjeringen la i Meld. St. 45 (2016–2017) Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulær økonomi frem en generell helhetlig plaststrategi. I oppdateringen av forvaltningsplanen for Norskehavet fra 2017 ble tilstand og virkemidler relevant for alle norske havområder utdypet og beskrevet i et eget kapittel. I rapport fra Overvåkingsgruppen 2019 om Status for miljøet i Norskehavet oppdateres og utdypes status for marin forsøpling i alle norske havområder.

3.4.1 Tilstand og kilder til marin forsøpling

I Nordsjøen brukes mengde plast i magen til sjøfuglen havhest som indikator for marin forsøpling. Dette er en felles indikator for OSPAR. Mengden plast i havhestmagene har vært stabilt høyt i perioden 2005–2014. Mer enn 60 prosent av havhestene har hatt nivå over 0,1 gram plast i magen, mens målet Norge har sluttet seg til under OSPAR er at dette skal gjelde maksimalt 10 prosent av fuglene. I Barentshavet og Arktis er det funnet plast i mager eller gulpeboller fra flere sjøfuglarter, herunder havhest, alkekonge og polarlomvi.

Kilde: NINA

Kunnskapen om plast og mikroplast i levende organismer, også i norske havområder, er begrenset. I Norge er mikroplast blant annet funnet i blåskjell og andre muslinger, torsk, snøkrabbe, ullhåndskrabbe og marine ormer. Nivåene som har vært påvist har vært lave. Generelt finner man større antall plastpartikler jo mindre størrelser man klarer å analysere. Det er påvist gjennom studier av dyr at de minste partiklene kan tas opp i vevet via magen. I tillegg til effekten av plasten i seg selv, er også kjemikalier i eller bundet til plasten et problem. Videre kan skadelige organismer som bakterier, virus og fremmede arter i eller på plasten spres til nye områder med havstrømmene.

Det er godt dokumentert at mange dyr lider og dør som følge av at de sitter fast i, eller spiser plast. Men det er lite kunnskap om hvordan plastavfall og mikroplast påvirker bestander eller økosystemer. En risikovurdering foretatt av den norske vitenskapskomiteen for mat og miljø viser at risikoen for negative effekter nå er liten, men at dette bildet kan endre seg over tid.

Overvåking av syv norske strender som inngår i OSPAR-overvåkingen av marin forsøpling viser et bilde relativt uforandret over tid. Dette indikerer at tilførsler av avfall ikke går ned. Minst 90 prosent av avfallet er plast. Avfall blir observert på havbunnen i alle undersøkte områder, men det er så langt for lite data til å vurdere om nivået er økende.

Kilde: MAREANO

Marin forsøpling har sin opprinnelse fra mange ulike kilder fra virksomhet både i havområdene og på land. Av avfallet utgjør plast den største andelen og det største problemet. Mikroplast kommer fra nedbrytning av plastavfall, sjøbaserte kilder som maling på skip og fra akvakultur, samt tilførsler fra en rekke landbaserte kilder. Det er stor usikkerhet om hvor mye avfall og mikroplast som havner i det marine miljøet fra de ulike kildene.

Registreringer av plastavfall som flyter i land på strender langs Norskekysten og på Svalbard viser at forbruksrelatert avfall dominerer i sør, mens sjøbaserte kilder herunder fiskerier dominerer nordover langs Norskekysten og på Svalbard. Dette henger naturlig sammen med befolkning og aktivitetene langs kysten. I kystområder med høy fritidsaktivitet observeres mye forsøpling fra denne typen aktivitet. Plastavfall og mikroplast fraktes med havstrømmene over store avstander mellom land og kontinenter, slik at en del av det som finnes i norske havområder stammer fra andre land. Mikroplast spres også med luftstrømmer og finnes igjen selv i is i Arktis. Det er indikasjoner på at det er i ferd med å dannes en oppsamlingssone for plast og mikroplast i Barentshavet. Videre er havis et mulig oppsamlingssted for mikroplast i arktiske strøk. Forskere tror at mikroplast i havvannet fanges opp og muligens oppkonsentreres i havis, og denne frigjøres når isen smelter.

Observasjoner gjennom MAREANO-kartleggingen tyder på at fiskeredskaper er en av hovedkildene til avfall på havbunnen i Barentshavet og Norskehavet. Om lag 40–60 prosent av plast registrert i bunntrålhal i Barentshavet er fiskerirelatert. I strandsonen finner man en vesentlig andel av små plastenheter og rester fra tau, som ikke kan spores tilbake til eksakt kilde. For norske havområder generelt har fiskeri, akvakultur og skipsfart vært identifisert som de største kildene til marin forsøpling. Beregninger av omfang vil blant annet avhenge om man måler i antall, volum eller vekt av avfallet.

En ny rapport fra SALT og Nordlandsforskning anslår at akkumulert mengde avfall i strandsonen i Norge fra sjømatnæringer (fiskeri og akvakultur) nasjonalt og internasjonalt er i størrelsesorden over 100 millioner gjenstander, med samlet vekt over 10 000 tonn. Identifiserte årsaker til plastforsøpling fra fiskeri- og akvakulturnæringene spenner ifølge rapporten fra mangler i avfallshåndtering og etterlevelse av rutiner, automatisert atferd, slitasje og manglende vedlikehold, til bevisst dumping. Tauavkapp fra bøting og reparasjoner og nettkapp til sjøs er også vanlige kilder. Kunnskapen fra disse undersøkelsene skal gi datagrunnlag for næringenes handlingsplaner for å redusere plastutslipp til det marine miljø.

3.4.2 Status og videre arbeid med marin forsøpling

Miljødirektoratet vil i løpet av 2020 legge frem en oppdatert kunnskapssammenstilling om kilder til marin forsøpling og mikroplast i Norge, herunder sjøbaserte kilder som fiskerier, akvakultur og skipsfart. Videre skal den rådgivende ekspertgruppen under FN-systemet Joint Group of Experts on the Scientific Aspects on Marine Environment Protection (GESAMP) legge frem en rapport om sjøbaserte kilder i et internasjonalt perspektiv. Miljødirektoratet skal i 2020 legge frem forslag til supplerende tiltak for reduksjon av plast og mikroplast fra sjøbaserte kilder hvor denne kunnskapen er viktig underlag.

Det skal også utarbeides en oppdatert og bredere nasjonal plaststrategi i lys av ny kunnskap både om forekomst, kilder, effekter og aktuelle tiltak, og erfaring med ulike virkemidler. Strategien vil omfatte plastforsøpling og mikroplast både i hav, vann og på land.

Fiskeridirektoratet har siden begynnelsen av 1980-tallet gjennomført oppryddingstokt etter tapt fiskeredskap, hvor det er tatt opp mer enn 21 000 garn og 10 000 teiner. Totalt er dette anslått til nærmere 1000 tonn. Det meste som oppdages er trolig mistet gjennom uønskede hendelser, men det har så sent som i 2019 blitt funnet komponenter som beviselig er dumpet. Norske fiskere er pliktig til å melde fra om tap av fiskeredskap, og rapporteringen er med på å danne grunnlag for hvor oppryddingstoktene skal foregå. I de senere årene har opp mot 70 prosent av oppfisket utstyr blitt levert tilbake til eier.

Fishing for Litter er en ordning der fiskere som deltar kan levere avfall som de får som bifangst i sine redskaper, vederlagsfritt til ni utvalgte havner langs kysten. SALT Lofoten AS har vært ansvarlig for planlegging og gjennomføring av ordningen siden 2015, med finansiering fra Miljødirektoratet. I 2020 skal ordningen utvides med to havner. Regjeringen vurderer nå hvordan et regelverk om vederlagsfri levering av oppfisket avfall i tråd med EUs reviderte skipsavfallsdirektiv kan innføres. Erfaringene fra prøveprosjektet Fishing for Litter er et viktig underlag. Miljødirektoratet la i 2018 frem en utredning om produsentansvar for plast fra fiskeri og oppdrett. Denne er nå til vurdering i Klima- og miljødepartementet.

Siden innføringen av vrakpantordningen for kasserte fritidsbåter i 2017, har over 20 000 båter blitt innlevert. Ordningen utvides fra 2020 til å omfatte også aluminiumsbåter og andre båter med kjøl og ballast av metall.

Miljødirektoratet forvalter en tilskuddsordning som skal bidra til gjennomføring av tiltak for å redusere marin forsøpling i Norge, både opprydding og forebyggende tiltak. Hovedmålet med ordningen er opprydding i strandsonen. I 2020 er det bevilget 70 millioner kroner til ordningen.

Næringslivet bidrar også med vesentlig finansiering av oppryddingstiltak.

Hold Norge Rent gjør en viktig jobb innen koordinering og veiledning av frivillig ryddearbeid i Norge. Stiftelsen arrangerer også arenaer for samling av både næringsliv, myndigheter og private aktører innen marin forsøpling og mikroplast. Hold Norge Rents driftstilskudd skal derfor økes fra 2020.

Senter for oljevern og marint miljø i Lofoten/Vesterålen er under oppbygging som et kompetansesenter innen opprydding av marin forsøpling og forebygging fra sjøbaserte kilder. En sentral oppgave er å etablere en godt fungerende database og kartløsning for oppryddingsinformasjon som skal legge til rette for godt koordinert og effektivt nasjonalt ryddearbeid. Senteret skal også bidra til kunnskapsspredning innen forebygging av marin forsøpling fra sjøbaserte kilder.

EUs direktiv fra 2019 om å redusere miljøkonsekvenser av enkelte plastartikler stiller bl.a. krav om at land må innføre produsentansvar for fiskeri- og havbruksutstyr. EU har også revidert skipsavfallsdirektivet, som blant annet stiller krav til at landene har gode løsninger for levering av oppfisket avfall i havn. Norske myndigheter arbeider nå med å gjennomføre disse direktivene.

3.5 Status for måloppnåelse

Status for måloppnåelse er gått gjennom av Faglig forum, og hovedtrekk gjengis nedenfor. Rapporteringen er gjort på målene slik de er formulert i tidligere forvaltningsplaner. Målene er i stor grad videreført, men er nå harmonisert i ordlyd. De nye målene er gjengitt i kapittel 2.4.

Trygg sjømat

Fisk og annen sjømat skal være trygg og oppleves som trygg av forbrukeren i de ulike markedene. Basert på dagens kunnskap er dette målet nådd for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, mens det for Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak er delvis nådd. Nivåene av de miljøgifter og radioaktive stoffer i sjømat er generelt lave og stort sett under grenseverdiene for mattrygghet. Enkeltarter i visse områder og enkeltindivider av arter høyt i næringskjeden for eksempel kveite, kan likevel ha verdier over grenseverdi. Dessuten kan nivåene av miljøgifter i fiskelever og taskekrabbe være over grenseverdi. For å sikre at sjømaten er trygg er det i noen tilfeller gjennomført tiltak, som fangstforbud og kostholdsråd. Eksempelvis ble det i oktober 2017 innført fangstforbud for kveite fra ytre Sklinnadjupet og et utkastpåbud for all kveite over to meter.

Virksomhet i Norskehavet og Nordsjøen og Skagerrak skal primært ikke bidra til forhøyede nivåer av forurensende stoffer i sjømat. Det er trolig primært aktivitet utenfor forvaltningsplanområdet som er hovedkilden til nivåene vi finner i sjømat. Det er liten kunnskap og stor usikkerhet om i hvilken grad virksomheten i Nordsjøen og Skagerrak bidrar til disse nivåene, målet er oppnådd for miljøgifter. Det er usikkert om målet er nådd for Norskehavet grunnet manglende kunnskap om kildene til miljøgiftene som er funnet i sjømat.

Miljøfarlige stoffer

Konsentrasjonen av helse- og miljøfarlige kjemikalier og radioaktive stoffer i miljøet skal ikke overskride bakgrunnsnivå for naturlig forekommende stoffer, og skal være tilnærmet null for menneskeskapte forbindelser. Utslipp og tilførsler av helse- og miljøfarlige kjemikalier eller radioaktive stoffer fra virksomhet i havområdene skal ikke bidra til overskridelser av disse nivåene. Det er fremdeles tilførsler av miljøfarlige stoffer og radioaktive stoffer til alle havområdene, og målene om miljøfarlige stoffer er i hovedsak ikke nådd. Dette er konklusjonen basert på en samlet vurdering av tilgjengelig kunnskap om tilførsler og nivåer av helse- og miljøfarlige kjemikalier og radioaktive stoffer.

Operasjonelle utslipp fra petroleumsvirksomhet og skipsfart

Operasjonelle utslipp fra virksomhet i området skal ikke medføre skade på miljøet, eller bidra til økninger i bakgrunnsnivåene av olje eller andre miljøfarlige stoffer over tid. Operasjonelle utslipp fra petroleumsvirksomhet i Nordsjøen er betydelige og bidrar til økninger i bakgrunnsnivå av olje, andre miljøfarlige stoffer og naturlig forekommende radioaktive stoffer over tid. Det slippes også ut naturlig forekommende miljøfarlige stoffer, naturlig forekommende radioaktive stoffer og miljøfarlige kjemikalier med produsert vann fra petroleumsvirksomheten i Norskehavet. Nivåene av forurensning i Norskehavet er generelt lave, og det gir liten grunn til å tro at tilførslene via operasjonelle utslipp fra petroleumsvirksomhet eller skipstrafikk medfører miljøskade. Det er usikkerhet om skadeeffekter fra operasjonelle utslipp, inkludert mulige langtidseffekter på koraller og svamp påvirket av borekaks. Målet anses derfor ikke som nådd for operasjonelle utslipp fra petroleumsvirksomheten i disse havområdene.

Operasjonelle utslipp i Barentshavet er begrenset, og antas ikke å bidra til økninger i bakgrunnsnivå av olje eller andre miljøfarlige stoffer og naturlig forekommende radioaktive stoffer over tid.

Operasjonelle utslipp av olje til sjø med lensevann fra skipstrafikk i de norske havområdene er små og hittil uten påviselige effekter på økosystemene. Det er usikkert om målet er nådd når det gjelder operasjonelle utslipp av miljøfarlige kjemikalier (hylseolje) fra skipsfarten på grunn av manglende kunnskap.

Marin forsøpling

Tilførsel av søppel som har negativ påvirkning i kystområder, på havoverflaten, i vannmassene og på havbunnen skal reduseres. En samlet vurdering av kunnskapen indikerer at målet for marin forsøpling ikke er nådd for noen av havområdene. Marin forsøpling registreres i stort omfang en rekke steder langs kysten, i trålhal, under kartlegging av havbunnen og i mager til sjøfugl og andre dyr. Resultater fra overvåking av strandsøppel indikerer at det ikke er noen nedgang i antall gjenstander som finnes på referansestrendene i forvaltningsplanområdet siden forrige rapportering, selv om områdene ryddes jevnlig.

Overvåkingen, kunnskap om skade på miljø og om utslipp fra kilder i og utenfor forvaltningsplanområdene er mangelfull.

Risiko for akutt forurensning

Risikoen for skade på miljøet og de levende marine ressursene som følge av akutt forurensning skal holdes på et lavt nivå, og skal kontinuerlig søkes ytterligere redusert. Videre skal sjøsikkerhet og oljevernberedskap utformes og dimensjoneres slik at den bidrar effektivt til fortsatt lav risiko for skade på miljøet og de levende marine ressursene.

Ulykkesrisikoen knyttet til petroleumsvirksomhet er vurdert å være lav i alle havområdene. Det at målet vurderes nådd sier noe om effektiviteten av ulykkesforebygging i rapporteringsperioden og om tiltak som kan understøtte arbeid med å forhindre ulykker fremover.

Når det gjelder miljørisiko er det variasjoner i mulig konsekvensbilde fra område til område og gjennom året, spesielt som følge av tilstedeværelse og sårbare perioder for sjøfugl. Utslippspotensialet, spesielt i de nordlige delene av Barentshavet sør, er betydelig lavere enn ellers på sokkelen. Likevel er miljørisiko for sjøfugl på åpent hav i Barentshavet generelt høyere enn i Nordsjøen og Norskehavet, fordi tilstedeværelsen av sårbar sjøfugl er betydelig høyere i store deler av året. Målet om lav risiko for skade på miljøet og de levende marine ressursene er derfor ikke nådd for Barentshavet, selv om ulykkesrisikoen er lav.

Miljørisikoen knyttet til felt i drift i Norskehavet og Nordsjøen anses for å være på samme nivå som tidligere. Miljørisikoen knyttet til enkelte aktiviteter har vært høy, med behov for risikoreduksjon, spesielt knyttet til høye utslippsrater og kystnær aktivitet. Målet anses derfor kun som delvis nådd.

Gjennomførte tiltak har medført at sannsynlighet for ulykker som gir utslipp fra skipstrafikk i havområdene er redusert. Kun enkelte ulykker resulterer i akutt forurensning og målet om å redusere risikoen for skade på miljøet anses som delvis oppnådd. Det er imidlertid ikke gjennomført spesifikke vurderinger av miljørisikonivået og faktiske endringer i dette nivået.

Det er økning i trafikken med reaktordrevne fartøy i alle havområdene og økning av trafikk med radioaktiv last på russisk side av Barentshavet. Målet om å redusere risikoen for skade på miljøet fra denne aktiviteten anses derfor ikke som nådd.

Både statlig, kommunal og privat beredskap mot akutt oljeforurensning er risikobasert. Beredskapen er styrket og flere tiltak er gjennomført, både i statlig regi og av petroleumsvirksomheten. Gevinsten av tiltakene målt i forhold til konsekvensreduksjon kan imidlertid vanskelig verifiseres, og måloppnåelsen er derfor usikker.

Den nasjonale maritime atomberedskapen i havområdene har blitt noe styrket, men det er behov for ytterligere forbedring av tilgjengelige måleressurser og preventiv innsats mot havaristen ved en ulykke.

Undervannsstøy (Nordsjøen/Skagerrak)

Aktiviteter med støynivå som kan påvirke arters adferd skal begrenses for å unngå bestandsforflytning eller andre virkninger som kan medføre negative effekter på det marine økosystemet. Det er ikke etablert indikatorer som viser utvikling i undervannsstøy fra aktiviteter i havområdene og eventuelle konsekvenser av dette. Det er heller ikke tilstrekkelig kunnskap om klare sammenhenger mellom støy fra ulike aktiviteter og konsekvenser for økosystemene. Det er derfor ikke mulig å si noe konkret om måloppnåelse.

Næringssalter, nedslamming og organisk materiale (Nordsjøen/Skagerrak)

Menneskeskapt tilførsel av næringssalter, nedslamming og tilførsel av organisk materiale skal begrenses slik at vesentlige negative effekter på naturmangfold og økosystem i forvaltningsplanområdet unngås. Selv om tilførslene av næringssalter fra Norge øker, er det ikke påvist vesentlige negative effekter i form av eutrofiering (overgjødsling) eller nedslamming i havområdene. Målet som helhet anses ikke som nådd, da tilførslene av næringssalter øker.

Klimaendringer og havforsuring (Nordsjøen/Skagerrak)

Bruken av marine økosystemer som karbonlagre skal ta hensyn til opprettholdelse av naturmangfold og økosystemenes naturlige funksjoner. Det er per i dag ikke aktivitet som har som formål å bruke marine økosystemer som karbonlagre. Det er svært vanskelig å si noe om utviklingen i den samlede menneskeskapte belastningen på arter og naturtyper som er påvirket av klimaendringer og havforsuring, og hvorvidt denne er minimert.

Særlig verdifulle og sårbare områder og naturtyper

Menneskelig aktivitet i særlig verdifulle og sårbare områder skal vise særlig aktsomhet og foregå på en måte som ikke truer økologiske funksjoner, produksjon eller naturmangfold. For noen SVOer anses målet som nådd, mens for andre vurderes målet som delvis nådd. Med det menes at noen vurderingselementer har en positiv utvikling mens andre har stabil eller negativ utvikling. For andre områder er det usikkert om målet er nådd. Det er ofte usikkert om, og i hvilken grad, aktivitet innenfor et enkelt SVO påvirker områdets økologiske funksjon eller naturmangfold. I flere av disse områdene har det foregått fiskeriaktivitet, spesielt tråling, i lang tid. Fiskeri gir nødvendigvis et fotavtrykk i områdene de er inne i og det er tatt høyde for dette i vurderingen av måloppnåelse. I tillegg er ikke alle de særlig verdifulle og sårbare områdene tilstrekkelig kartlagt, hverken med tanke på biologisk mangfold eller menneskelig påvirkning. Målet er ikke nådd for SVOene Transekt Skagerrak, Ytre Oslofjord og Skagerrak på grunn av overbeskatning av hummerbestanden og mulige indirekte effekter av menneskelig aktivitet på sjøfuglbestandene.

Skade på marine naturtyper som anses som truede eller sårbare, skal unngås. Målet er vurdert i forhold til menneskelige aktiviteter i havområdene. Med skade menes skade som kan påvirke bestander og biologisk mangfold i økosystemet, ikke skade på enkeltindivider. Også her er det et variert bilde; for noen naturtyper er målet nådd eller delvis nådd, for noen er det usikkert på grunn av manglende kunnskap. Målet er ikke nådd for de to naturtypene bambuskorallskogbunn og dyp slambunn i Skagerrak.

Forvaltning av arter

Naturlig forekommende arter skal finnes i levedyktige bestander som sikrer reproduksjon og langsiktig overlevelse, og hvor det genetiske mangfoldet opprettholdes. Dette målet er nådd for alle de store kommersielle fiskebestandene og høstede sjøpattedyr i alle havområdene, men er mer usikkert for de ikke-kommersielle fiskebestandene og bunnlevende organismer. Målet er ikke nådd for sjøfugl, noen av de mindre, kommersielle fiskebestandene og selarten klappmyss i Norskehavet.

Arter som er viktige for økosystemenes funksjon, struktur og produktivitet, skal forvaltes slik at de kan ivareta sin rolle som nøkkelarter i økosystemet. Målet anses som nådd når det gjelder forvaltning av nøkkelarter i alle havområdene.

Truede og sårbare arter og nasjonale ansvarsarter skal opprettholdes på eller gjenoppbygges til livskraftige nivåer. Målet er ikke nådd da det fremdeles er mange sårbare og truede arter og nasjonale ansvarsarter som ikke er på «livskraftige nivåer» ifølge den norske rødlista fra 2015.

Menneskeskapt introduksjon og spredning av organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemene, skal unngås. Målet er ikke nådd for Nordsjøen og Skagerrak, mens det er usikkert om målet er nådd i de andre havområdene. Det er mangelfull overvåking av fremmede organismer som spres med ballastvann eller som påvekstorganismer på skipsskrog, så det er ikke mulig å vurdere måloppnåelse for slike arter. Det er for tidlig å kunne observere virkninger av gjennomføring av Ballastvannskonvensjonen, som trådte i kraft i 2017.

Bevaring av marine naturtyper

Opprettelse av marine beskyttede og vernede områder i norske kyst- og havområder skal bidra til et internasjonalt representativt nettverk av marine beskyttede og vernede områder. Målet anses ikke som nådd for noen av havområdene fordi det mangler mye på gjennomføring av marin verneplan og fordi områdene som er opprettet ikke anses å utgjøre et representativt nettverk som bevarer variasjonsbredden i naturtyper.

Bærekraftig høsting/bruk

Prinsippene for bærekraftig høsting skal ligge til grunn for forvaltningen av de levende marine ressursene. Dette målet er nådd for alle bestander som høstes i Norskehavet, både de store og de mindre kommersielle bestandene.

Levende marine ressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte gjennom økosystembasert tilnærming basert på beste tilgjengelige kunnskap. Høsting skal ikke ha vesentlige negative påvirkninger på andre deler av det marine økosystemet eller økosystemets struktur. Disse målene vurderes som nådd for Nordsjøen og Skagerrak.

Bifangst av sjøpattedyr og sjøfugl skal reduseres til et lavest mulig nivå. Det er usikkert om dette målet er nådd for Nordsjøen og Skagerrak.

Høsting av levende marine ressurser skal foregå med best tilgjengelige teknikker innenfor de ulike redskapstypene for å minimere uønskede virkninger på andre deler av økosystemet som sjøpattedyr, sjøfugl og havbunn. Målet anses som nådd for Nordsjøen og Skagerrak.

Artersom høstes skal forvaltes innenfor sikre biologiske grenser slik at gytebestandene har god reproduksjonsevne. Dette er oppnådd i Barentshavet med unntak av for kysttorsk og vanlig uer. Målet er nå også nådd for kongekrabbe som er en forbedring siden 2010.

3.6 Kunnskapsoppbygging og -behov

Norge legger vekt på en kunnskapsbasert, helhetlig og ansvarlig havforvaltning. En god forvaltning av norske havområder må bygge på et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag fra kartlegging, forskning og miljøovervåking. Noen hovedtrekk i kunnskapsbehovene er sammenfattet i dette kapittelet. Viktige kunnskapsbehov er også omtalt i tidligere forvaltningsplaner og regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Havforvaltningen i norske havområder er basert på mye solid kunnskap. Det er imidlertid fortsatt mange forhold ved havmiljøet som er lite kjent eller forstått, og som krever videre innsats på kartlegging, forskning og miljøovervåking. Å videreutvikle denne forståelsen er grunnleggende for bærekraftig forvaltning av de marine økosystemene.

Havet er i endring som følge av klimaendringer, havforsuring og tilførsler av forurensning som miljøgifter og plastavfall. Disse endringene er, og vil i stadig større grad bli, av et omfang som går utover det vi har historisk erfaring med gjennom naturlige svingninger (se kap 4). Dette påvirker ikke bare havmiljøet, men også grunnlaget for fremtidens havnæringer. Kunnskap om slike endringer og vår evne til å forutse og motvirke dem er svært viktig både for forvaltningen av arter og økosystemer og for den videre utviklingen av næringene. Dette vil også bidra til å oppnå bedre miljøtilpasning og styrket grønn konkurransekraft i havbaserte næringer.

3.6.1 Havmiljø og klimaendringer

I alle forvaltningsplanområdene er det observert markante endringer som følge av klimaendringer. Disse endringene forventes å fortsette og bli større over tid. Sammen med havforsuring forventes dette å påvirke ikke bare havtemperaturen, men også havstrømmer, isforhold, forekomst av ekstremvær, bølgehøyde og kjemiske forhold som havvannets surhetsgrad og oksygeninnhold. Det er derfor behov for fysiske og kjemiske data gjennom ulike årstider for å få bedre kunnskap om endringer fra år til år og være i stand til å følge utviklingen i havklima og havforsuring.

Det er også behov for forskning og utvikling av metoder og modeller for bedre å kunne forutsi hvordan klimaendringer og havforsuring vil påvirke grunnleggende økologiske forhold som primærproduksjon, fordeling av ulike arters og bestanders størrelse og utbredelse, og fremtidig fangstpotensial.

Boks 3.4 Forskningsprosjektet Arven etter Nansen

Foto: Robin Hjertenes, Havforskningsinstituttet

Det nasjonale samarbeidsprosjektet Arven etter Nansen ble startet i 2018, og har som hovedformål å bidra til økt vitenskapelig forståelse av klima og marine økosystemer i de sentrale og nordlige delene av Barentshavet. Prosjektet er et samarbeid mellom ti norske forskningsinstitusjoner.

I 2019 ble fem forskningstokt gjennomført, de fleste med det isgående forskningsfartøyet «Kronprins Haakon». Det er samlet tverrfaglige data som viser forskjeller mellom år med ulikt isdekke og vanntemperatur i det nordlige Barentshavet. Polarnatt-tokt i desember har vist uventet mange organismer inne i isfylte farvann i drivisen, og at det var stor reproduksjon under isen. Data fra måleinstrumenter som har stått ute i mer enn et år i Barentshavet viser at det i vinterhalvåret kommer mye varmt atlantisk vann inn i Barentshavet nordfra – noe man hittil ikke har hatt observasjoner av.

Foreløpige analyser av geologiske kjerneprøver av havbunnssedimenter gir bedre forståelse av havisdynamikken i Barentshavet etter siste istid. Analyser av historiske økosystemdata fra

Barentshavet viser hvordan havklima påvirker dynamikken mellom dyreplankton og fisk, en sammenheng som har stor betydning for en bærekraftig forvaltning.

Det er 40 doktorgradsstipendiater og unge forskere i prosjektet, som jobber sammen med mer erfarne forskere om å hente inn og analysere data. Disse unge forskerne vil være en bærebjelke for fremtidig marin polarforskning på tvers av fagdisipliner og -institusjoner i Norge.

Prosjektet legger vekt på kommunikasjon av problemstillinger og resultater til ulike grupper i samfunnet gjennom en rekke kanaler. Målgruppene inkluderer ungdom, publikum generelt, forskere, beslutningstakere og ulike interessegrupper.

3.6.2 Økosystemene i havet

Kunnskap om havmiljøet, de marine økosystemene og prosessene i havet gjør oss i stand til å følge tilstand og utvikling, forvalte bruken av havområdene og forstå sammenhengen mellom påvirkninger og konsekvenser for økosystemer, naturtyper og arter. Et helt sentralt kunnskapsbehov for bærekraftig forvaltning av havet er bedre forståelse av funksjonene og de naturlige sammenhengene i de marine økosystemene.

Det er også generelt et stort behov for mer kunnskap om økosystemkonsekvenser av klimaendringer og havforsuring. Dette gjelder både hvordan klimaendringer og havforsuring påvirker økosystemene i dag, og kunnskap som gjør oss bedre i stand til å forutsi fremtidige endringer og forbedre grunnlaget for forvaltningen. Vi trenger mer kunnskap og forståelse av hvordan økosystemene påvirkes av faktorer som høsting, forurensning, fremmede arter og plastavfall og mikroplast (se kap 3.6.4). Støy under vann er et annet eksempel på et tema hvor virkningene på marine arter er lite kjent.

Menneskelig aktivitet på hav og på land påvirker de marine økosystemene, og det er viktig med en helhetlig forståelse av den samlede påvirkningen fra all aktivitet. Det er derfor et generelt behov for mer kunnskap om samlet påvirkning, som eksempelvis i hvilken grad effekter fra ulike påvirkningsfaktorer påvist på individnivå har konsekvens for bestander. Det er behov for å videreutvikle harmoniseringen av en skala for påvirkning fra ulike sektorer, og å videreutvikle metoder for vurdering av samlet påvirkning og miljøkonsekvenser. Når det gjelder klimaendringer, er det også behov for mer kunnskap om hvordan reduksjon av andre påvirkningsfaktorer kan bidra til å opprettholde økosystemenes funksjon og gjøre dem mer motstandsdyktige, og hvordan ulike virkemidler og kombinasjoner av virkemidler mest effektivt kan bidra til dette.

Det er store endringer i sjøfuglbestandene langs kysten. Det er behov for videre studier som kan forklare årsakene og som ser sammenhengen mellom økosystemprosesser og disse endringene. Blant annet tyder enkelte studier på at det er en sterk sammenheng mellom havklima, larvedrift og nedgangen i sjøfuglbestandene. Det er også behov for videre kunnskapsoppbygging om sjøfuglenes arealbruk gjennom året.

Det er behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget for virkninger på økosystemet ved høsting på nye arter eller nye deler av økosystemet som for eksempel raudåte og mesopelagisk fisk, og under ulike klimatiske betingelser som kan føre til forflytninger av bestander.

3.6.3 Kartlegging av havbunn

Det er behov for videre kartlegging av havbunnen i norske havområder. MAREANO-programmet kartlegger dybde og bunnlandskap, geologi, sediment, naturtyper og forurensning på havbunnen i norske havområder, og har siden 2005 kartlagt havbunn i norske havområder. Ved utgangen av 2019 fantes det dybdedata for 28 prosent av alle norske kyst- og havområder. Sedimentkart og biotopkart var på samme tidspunkt fremstilt for henholdsvis 10 prosent og 7 prosent av kyst- og havområdene.

MAREANO-programmet er viktig som grunnlag for en helhetlig og økosystembasert forvaltning av norske havområder. Det er behov for å videreføre arbeidet med å øke kunnskap om naturtyper på havbunnen som har viktige funksjoner som leveområder, og om marine bunnøkosystemers tåleevne og sårbarhet for påvirkning og samlet belastning, blant annet basert på kunnskap opparbeidet gjennom MAREANO.

Kilde: MAREANO

3.6.4 Marin forsøpling og mikroplast

Det er behov for økt kunnskap om kilder, spredningsveier og effekter av plastavfall, mikro- og nanoplast på dyreliv, økosystemer, økosystemtjenester, matsikkerhet og helse.

Det er videre behov for forskning og innovasjon om effektive og miljøvennlige metoder og tiltak for å forebygge og redusere tilførsler av marin forsøpling og mikroplast.

Standardiserte metoder og indikatorer for måling og overvåking av plast i havmiljøet er helt nødvendig for å kunne å kunne si noe om utviklingen i mengden og type plast over tid

Et bedre datagrunnlag er også nødvendig for å kunne vurdere tiltak og se på effekten av tiltak. Slike metoder og indikatorer bør utvikles i internasjonalt samarbeid, blant annet som del av arbeidet under OSPAR.

Kartlegging og overvåking av plastavfall og mikroplast i havmiljøet i Norge bør styrkes og bidra til et styrket internasjonalt kunnskapsgrunnlag og samarbeid.

3.6.5 Miljøovervåking

Flere av indikatorene for miljøovervåking trenger videreutvikling eller styrket rapportering gjennom tilgjengeliggjøring av data eller forbedring av overvåkingen. Det er behov for økt fokus på artssammensetning, inkl. på lavere trofisk nivå i overvåkingen samt flere tidsserier på bestandsstørrelse og habitatbruk. Dette er nødvendig for å få en mer nyansert verdivurdering og/eller sårbarhetsvurderinger i tid og rom. Det er også mangler i overvåking av bunnsamfunn, fremmede arter og truede og sårbare arter, samt i forurensningsovervåkingen.

Det er behov for å videreutvikle overvåking av påvirkning fra menneskelige aktiviteter og effektene av disse, og videreutvikle forståelsen av hva som skyldes påvirkning fra aktivitet i havområdene eller tilgrensende kyst- og landområder, og hva som skyldes klimaendringer og andre storskala endringer, eller naturlige prosesser og variasjoner i havområdene. Dette gjelder særlig for påvirkning av områder som er identifisert som særlig verdifulle og sårbare. Kartlegging og overvåking i havområdene er også et felt der det er behov for å utvikle bedre og mer kostnadseffektive metoder.