Del 3
Områder for norsk innsats

5 Bærekraftig bruk og verdiskaping

Den blå økonomien spiller en avgjørende rolle for norsk levestandard, velferd og den tilgangen vi har til produkter og tjenester fra hele verden. De ulike havnæringenes betydning vil likevel variere over tid. Olje- og gassressursene vil fortsette å spille en viktig rolle i tiår fremover, men vil en gang ta slutt. Fornybare ressurser som fisk vil kunne høstes til evig tid dersom vi forvalter disse ressursene på en helhetlig og bærekraftig måte. Nye næringer vil vokse fram, i Norge og internasjonalt.

Norge har store og rike havområder som gir et godt utgangspunkt for å ta del i den forventede globale veksten i den blå økonomien som OECD peker på i sin rapport fra 2016. Regjeringen har høye ambisjoner for verdiskaping i havnæringene slik det fremkommer i Havstrategien av 21. februar 2017, og i tidligere styringsdokumenter.

Størst verdiskaping får vi ved å bruke havene på en bærekraftig måte. Dette innebærer å opprettholde god økologisk tilstand. Det er viktig i et nasjonalt perspektiv, men også grunnleggende i vårt internasjonale engasjement. Bærekraftig bruk av havets ressurser og verdiskaping i havet bidrar til bærekraftsmål 14, men kan også bidra til flere av de andre bærekraftsmålene, som mål 2 om utrydding av sult, mål 7 om energi, mål 8 om anstendig arbeid og økonomisk vekst, mål 9 om innovasjon og infrastruktur, og mål 12 om bærekraftig forbruk og produksjon.

5.1 Olje- og gassektoren

Blant de norske havnæringene står petroleumssektoren i en særstilling. Næringen er landets største både målt i verdiskaping, eksportverdi og sysselsetting. I 2014 utgjorde samlet verdiskaping i næringen 668 milliarder kroner1. Norsk olje er en global handelsvare som selges til land verden over. For naturgass befinner de viktigste eksportmarkedene seg i EU, og norsk gass dekker over 20 prosent av unionens etterspørsel. I 2015 var Norge verdens åttende største eksportør av råolje og verdens tredje største eksportør av naturgass.

Mens næringen tradisjonelt har hatt sitt tyngdepunkt i Nordsjøen og Norskehavet, har det de senere år vært økt interesse for leting og produksjon i Barentshavet. Det første gassfeltet i Barentshavet, Snøhvit, ble satt i produksjon i 2007, mens det første oljefeltet, Goliat, startet opp i 2016. Leverandørindustrien knyttet til olje- og gassektoren er en høykompetent og internasjonalt konkurransedyktig industri.

Regjeringens ambisjon er at norsk petroleumsvirksomhet skal være verdensledende på helse, miljø, og sikkerhet (HMS). Det er igangsatt arbeid med en ny melding til Stortinget om HMS, som blant annet omfatter en bred gjennomgang av HMS-tilstanden i næringen og en vurdering av tilsynsoppfølging og regelverk.

Forvaltningen av petroleumsvirksomheten skjer innenfor forsvarlige rammer, og hensynet til det ytre miljø ivaretas. Et omfattende virkemiddelapparat bidrar til at de ulike aktørene tar hensyn til miljø og klima i alle faser av virksomheten, fra leting til utbygging, drift og avslutning. Myndigheter og oljeselskap har felles satsning på forskning, teknologiutvikling og kompetansebygging.

Verden trenger stadig mer energi. Befolkningsøkning og økt inntekt per innbygger bidrar til dette. Samtidig påvirkes fremtidig etterspørsel etter olje og gass av en rekke faktorer, som økonomisk vekst, teknologisk utvikling og klimapolitikk.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har utarbeidet tre scenarioer for fremtidig energietterspørsel (World Energy Outlook 2016). I IEAs scenarier øker etterspørselen etter olje og gass samlet sett frem mot 2030. På grunn av fallende produksjon fra eksisterende olje- og gassfelt globalt vil det være behov for å utvikle nye ressurser. Klimapolitikken og utvikling av lav- og nullutslippsløsninger innenfor sektorer som energi og transport vil kunne få stor betydning for bruken av og etterspørselen etter fossile brensler på sikt.

Olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel forventes å holde seg relativt stabil de nærmeste årene. Næringen forventes å være en viktig bærebjelke for norsk økonomi i mange år, både direkte og indirekte gjennom Statens pensjonsfond utland (SPU). Ved årsskiftet 2016/2017 var fondets verdi cirka 7500 milliarder kroner.

Både olje- og gassnæringen og leverandørindustrien er globalisert og henter voksende deler av sine inntekter fra investeringer i andre land og regioner. SPU investerer som prinsipp kun i andre land og ikke Norge. Det er en viktig oppgave for norsk utenrikspolitikk å fremme norske energiinteresser overfor myndigheter og andre aktører i de landene hvor de opererer, på en måte som er i samsvar med norsk petroleumspolitikk og FNs bærekraftsmål. Det er både i energiindustrien og andre havbaserte næringers interesse å ha gode, åpne og forutsigbare investeringsvilkår. Dette er prioriterte temaer i norske utestasjoners løpende arbeid overfor relevante nasjonale myndigheter. Innsatsen på dette området, både for havnæringene og generelt, ble betydelig trappet opp fra og med høsten 2013.

Norske internasjonale energiinteresser ble fastslått i Meld. St. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter – hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, som fikk bred oppslutning i Stortinget.

5.1.1 Internasjonalt samarbeid i olje og gassektoren

Regjeringen fremmer norske energinæringsinteresser gjennom internasjonale organisasjoner. Dette gjelder både arbeidet for frihandel og åpne markeder generelt, ikke minst innenfor WTO, og mer spesifikke multilaterale institusjoner som ivaretar energispørsmål.

Det internasjonale energibyrået er OECD-landenes samarbeidsorganisasjon innenfor energiområdet. Byråets målsetting er å bidra til forsyningssikkerhet for medlemslandene og å fremme en mer bærekraftig energibruk. IEA spiller en stadig viktigere rolle når det gjelder analyse av globale energitrender og betydningen av dette for fremtidig etterspørsel og bruk av ulike energikilder. Det er etablert dialoger med flere ikke-medlemsland, og det er med norsk støtte startet en assosieringsprosess for tettere samarbeid med viktige land utenfor OECD-området, som for eksempel Kina.

IEA er en sentral organisasjon i internasjonal energi- og klimapolitikk og et viktig organ for å gjøre norske energipolitiske syn og interesser gjeldende. Gjennom analyser og rapporter er organisasjonen premissleverandør både internasjonalt og i Norge i diskusjonen om globale energi- og klimautfordringer. IEAs analyser har en sterk stilling og er med på å forme et felles kunnskapsgrunnlag når det gjelder synet på utvinning av petroleumsressurser. Organisasjonen lager blant annet prognoser for verdens fremtidige olje- og gassproduksjon. IEA analyserer også utviklingen av fornybare energikilder, herunder offshore vind.

En annen organisasjon for internasjonalt energisamarbeid hvor Norge deltar og som Norge var en av initiativtakerne til, er International Energy Forum (IEF). IEFs hovedoppgave er å styrke dialogen mellom konsument- og produsentland, samt sørge for transparente data om energimarkedene (olje/gass) ved å arbeide for enhetlig internasjonal rapportering av statistikk på området. Organisasjonen har i dag cirka 75 medlemsland, herunder alle OPEC-land2 og Russland, samt store konsumentland som India og Kina. IEA og OPEC deltar også i organisasjonen. Organisasjonen er en viktig møteplass for konsumenter- og produsenter hvor alle typer energispørsmål kan tas opp, herunder spørsmål knyttet til petroleumsvirksomhet og -transport til havs.

Internasjonalt samarbeid omfatter også sikkerhet. En betydelig del av petroleumsvirksomheten foregår ved eller på tvers av avgrensningslinjene, eller på tvers av grenselinjene mellom ulike lands sokler. Dette skaper behov for tett samarbeid og erfaringsutveksling mellom myndighetene i de ulike land både når det gjelder regelverket, håndheving av dette og læring etter hendelser. For å legge til rette for en helhetlig oppfølging på tvers av avgrensningslinjene, har Norge inngått avtaler med flere land. Videre er det etablert en rekke samarbeidsfora som North Sea Offshore Authorities Forum (NSOAF) og International Regulators Forum (IRF). I regi av Arktisk råd ble det våren 2015 etablert et forum for myndighetssamarbeid om arktisk petroleumsvirksomhet (Arctic Offshore Regulators Forum).

I Nordøst-Atlanteren er OSPAR et viktig forum når det gjelder utvikling av felles regler og tiltak for å redusere forurensing fra offshore olje- og gassvirksomhet.

5.2 Maritim næring

Maritim transport er fundamentalt for verdenshandelen og tilgang til globale markeder, og dermed en nøkkelkomponent for å oppnå bærekraftig utvikling.

Norsk maritim næring omfatter rederier, verft og maritime utstyrs- og tjenesteleverandører og skapte i 2014 verdier for til sammen 183 milliarder kroner3. Produkter og tjenester til petroleumsnæringen, og sjøtransport, utgjør tyngdepunkter. Norsk maritim næring er utpreget internasjonal med skip, borerigger og annet avansert utstyr i virksomhet over hele verden. Etter petroleumsnæringen er det denne næringen som gir det største bidraget til eksportinntektene. Norge er verdens tiende største skipsfartsnasjon målt i tonnasje og verdens sjette største målt i verdi. Rederivirksomheten alene representer over halvparten av verdiskapingen i næringen. Den norske skipsflåten er moderne og spesialisert innen avanserte og kapitalintensive segmenter.

Vår maritime næring leder an på mange områder i form av høy kvalitet og kompetanse, utvikling og bruk av miljøteknologi, og leverer avansert teknologi for komplekse operasjoner. Blant de viktigste eksportmarkedene for norske maritime selskaper finner vi EU-land, USA, Brasil, Russland, Kina, Japan, Sør-Korea og Singapore. Ifølge OECD er sjøtransport og skipsbygging blant de sektorene som kan forvente betydelig global vekst frem mot 2030, som følge av økt verdenshandel.

Regjeringens maritime strategi Maritime muligheter – blå vekst for grønn fremtid, fremlagt i mai 2015, omfatter innsats og virkemidler som er særlig relevante for videre utvikling og verdiskaping i denne næringen.

Foto: Solvang ASA.

5.2.1 Internasjonalt samarbeid om skipsfart

Norge er en ledende skipsfartsnasjon og som en av våre mest globaliserte næringer tilstreber skipsfarten like konkurransevilkår over hele verden. Havrettskonvensjonen viser til at globale organisasjoner skal utforme bestemmelser for denne næringen. FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) er den viktigste, med cirka 55 vedtatte konvensjoner og et omfattende regelverk. Det er regjeringens mål at Norge er en pådriver for sikker og miljøvennlig skipstrafikk, og IMO er en viktig arena for å oppnå dette.

Noen av de mest sentrale konvensjonene er Den internasjonale konvensjonen om menneskeliv og sikkerhet til sjøs (SOLAS), som setter en rekke minimumsstandarder for konstruksjon og utrustning av skip, meteorologitjenester, søk- og redning og håndtering av farlig gods, Den internasjonale konvensjonen om forhindring av forurensning fra skip (MARPOL), Den internasjonale konvensjonen om normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk (STCW), og Den internasjonale konvensjonen om kontroll og behandling av ballastvann og sedimenter fra skip. Alle disse konvensjonene er ratifisert av Norge. Det er bekymringsfullt at IMOs konvensjon om sikker og miljømessig forsvarlig gjenvinning av skip (Hongkongkonvensjonen) ikke har trådt i kraft nær 20 år etter at Norge introduserte saken på IMOs dagsorden.

En sikker skipsfart er vesentlig for å sikre liv og helse til mannskap og passasjerer, samt for å forebygge forurensing. Regjeringen har ambisiøse miljømål for den maritime næringen. I Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU, har regjeringen pekt på miljøvennlig skipsfart som et prioritert innsatsområde.

Selv om sjøtransport i utgangspunktet er en energieffektiv og klimavennlig transportform er det en økende erkjennelse av at energieffektive og miljøvennlige skip vil klare seg bedre i fremtidens konkurranse. Skipsfarten har i de senere år blitt underlagt et strengere internasjonalt regime med regler som begrenser utslipp til luft og vann. Regjeringen er pådriver internasjonalt for en mer miljøvennlig skipsfart.

Som andre næringer må skipsfarten gjennomgå en stor og grunnleggende omveltning for å møte klimautfordringene. Dette blir krevende, men gir samtidig store muligheter for norsk maritim næring på den globale arena. Utvikling og innovasjon av nye miljøvennlige teknologier kan gi kostnadseffektive utslippsreduksjoner, og kan samtidig gi store ringvirkninger i form av økte eksportmuligheter, verdiskaping og arbeidsplasser. Mer effektive skip og ytterligere bruk av ny teknologi, flytende naturgass og batteridrift, vil kunne gjøre det mulig å redusere utslipp og samtidig møte verdenshandelens behov for transport. Utviklingen av grønn skipsfart kan bli et viktig bidrag til et grønt skifte, både nasjonalt og internasjonalt.

Piratvirksomhet, organisert kriminalitet, migrasjon og korrupsjon utgjør risikofaktorer for internasjonal skipsfart. Det er viktig å begrense konsekvensene av de sikkerhetsmessige utfordringene gjennom god skipsplanlegging, sikring av skipet, samarbeid med marinestyrker og god informasjonstilgang om trusselbildet

Norge har en lang tradisjon for tverrsektorielt samarbeid mellom myndigheter og næring for å sikre norskkontrollerte skip i utenlandstrafikk. Rederiforbundet får et årlig tilskudd for å ivareta samarbeid mellom relevante myndighetsaktører som Forsvaret, utenrikstjenesten, relevante departementer, og næringen. Dette gir et oversiktsbilde over hvilke ressurser som kan trekkes på ved en hendelse, samt god informasjonsdeling for å bedrive seilingsplanlegging.

En viktig oppgave for utenrikstjenesten er å yte bistand til skipsfarten ved for eksempel ordinære skipsulykker, problemer i havn, sjørøveri og mistanke om transport av last som kan relateres til terrorisme. Dette gjelder først og fremst norskregistrerte skip og norske borgere.

Regjeringen vil

• fortsette å arbeide for global implementering av og oppslutning om det internasjonale regelverket som regulerer skipsfarten

• styrke dialogen med toneangivende land om hvordan skipsfarten kan ytterligere bidra til miljøvennlige transport på globalt nivå

• arbeide med langsiktige tiltak for å bidra til å hindre at pirater fra Somalia kan gjenoppta sine angrep på skipsfarten i Adenbukta og Det vestlige indiske hav, og støtte land i Vest-Afrika slik at regionen selv skal evne å hindre piratvirksomhet

• etablere et samarbeid med berørte sjøfartsnasjoner i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN om maritim sikkerhet for å fremme sikker og fri sjøtrafikk gjennom farvann av strategisk økonomisk betydning i Malakkastredet og tilliggende havområder i Sørøst-Asia

• videreføre miljørettet bistand innenfor rammen av FNs sjøfartsorganisasjon sin støtte til utviklingsland, særlig for skipsopphugging

5.2.2 Skipsfart i nord

Norge har lange tradisjoner for skipsfart i nordområdene, og regjeringen ønsker å videreutvikle vår posisjon som en ledende og ansvarlig maritim aktør i nord. Over 80 prosent av skipsfarten i Arktis foregår i norske havområder. Vi har derfor et særskilt ansvar for å tilrettelegge for en sikker og miljøvennlig skipstrafikk og sikre god situasjonsforståelse og tilstedeværelse.

I de senere årene har vi sett de første kommersielle gjennomfartene med gods- og varetransport mellom Europa og Asia gjennom Den nordlige sjørute langs den arktiske kysten av Russland (Nordøstpassasjen). Antall seilinger er fortsatt begrenset, men hvis klimaendringene fortsetter i samme tempo og Russland legger til rette for økt trafikk, kan ruten få kommersiell betydning noe lenger frem i tid.

Økt skipsfart i nordlige havområder forventes i første rekke tilknyttet transport til og fra destinasjoner i regionen og tjenesteleveranser ved petroleumsutvinning. Etter som nye maritime muligheter åpner seg er det viktig med solid kunnskapsinnhenting. Center for High North Logistics (CHNL) ble opprettet i Kirkenes i 2008, og har siden utgjort et viktig kunnskapsmiljø for bruk av nye transportmuligheter i nord.

Norge har vært en pådriver for å få på plass globale kjøreregler for skipsfart i polare farvann. Sjøfartsdirektoratet ledet arbeidet med polarkoden i FNs sjøfartsorganisasjon. Polarkoden er sentral i arbeidet som gjøres for å sikre bærekraftig skipsfart i polare farvann, og inneholder skjerpede krav til sikkerhet og miljø. Koden trådte i kraft 1. januar 2017. Videre bidrar Avtalen om søk- og redning mellom de arktiske statene til sikker skipsfart i nord (se tekstboks). Også prosjekter som SARiNOR (Search And Rescue in the High North) og MARPART (Maritime Preparedness and International Partnership in the High North) er viktige.

Eksisterende systemer som tilbyr satellittkommunikasjon i havområdene nord for 75 grader har begrenset ytelse og kapasitet. Dette kan være en utfordring i blant annet søk- og redningsoperasjoner. Regjeringen gjennomfører en konseptvalgsutredning for å vurdere behov og mulighet for et satellittbasert kommunikasjonssystem i nordområdene.

Regjeringen vil

• arbeide nasjonalt og internasjonalt for å sikre effektiv gjennomføring av Polarkoden

• arbeide for å ivareta miljø, sjøsikkerhet og beredskap i havområdene i nord ved å styrke samarbeidet innenfor FNs sjøfartsorganisasjon, Arktisk råd og med andre land, herunder vurdere videre oppfølging av prosjektene SARiNOR 1 og 2 samt MARPART

• vurdere behov og mulighet for et satellittbasert kommunikasjonssystem som vil gi bedre ytelse og kapasitet for kommunikasjon i havområdene i nord

5.3 Sjømatnæringen

Norge har en betydelig sjømatnæring og har de siste tiårene engasjert seg tungt i internasjonalt samarbeid for bærekraftig fiskeriforvaltning. Det handler både om å ivareta egne interesser og å ta et globalt ansvar for det internasjonale samfunnets bruk av havet. Norge er avhengig av godt internasjonalt samarbeid for å høste av ressursene, skape verdier og for å gi et viktig bidrag til global matsikkerhet, om det er i våre nærområder eller i andre havområder hvor det drives norsk virksomhet. Internasjonalt samarbeid om bærekraftig bruk av levende marine ressurser berører sentrale norske utenrikspolitiske interesser.

Foto: Havforskningsinstituttet.

I Norge er havressursloven et viktig verktøy for god fiskeriforvaltning og for å imøtekomme våre internasjonale forpliktelser om blant annet å sikre biologisk mangfold. Loven omfatter prinsipper som pålegger forvaltningen å jevnlig vurdere om et fiske er forsvarlig eller om det er nødvendig å iverksette tiltak. I vurderingene skal det legges vekt på en økosystembasert tilnærming, og tiltak må være i tråd med føre-var-prinsippet.

Norsk sjømatnæring har de siste årene hatt kraftig vekst, både målt i verdiskaping og eksportinntekter. I 2014 utgjorde verdiskapingen i næringen 41 milliarder kroner4. Norsk sjømat eksporteres anslagsvis til 140 land. I 2016 eksporterte vi sjømat for 91,6 milliarder kroner, som er ny rekord og 23 prosent mer enn 20155. Fiskeriene representerer en viktig del av verdiene som hentes opp av havet, og torsken i Barentshavet representerer enkeltbestanden med størst verdi.

De største verdiene finnes i oppdrettsnæringen. Næringen, som hadde sin spede begynnelse på 1970-tallet, har vokst betydelig og gikk i 2006 forbi fiskeriene målt i eksportverdi. Norsk oppdrett domineres av atlantisk laks, og i 2016 ble det eksportert cirka 1 million tonn til markeder over hele verden, hvor EU-land og USA utgjør de viktigste. Norge produserer mer enn halvparten av verdens oppdrettslaks og er nå verdens største innen havbasert fiskeoppdrett. Regjeringen har ambisjoner om fortsatt vekst i oppdrettsnæringen.

Dagens produksjon av laks ville ikke vært mulig uten at nøkkelfaktorer som miljø og fiskehelse var hensyntatt. Men som for de fleste former for økonomisk aktivitet i havet har også oppdrett miljømessige konsekvenser. Aktuelle problemstillinger omfatter blant annet arealkonflikt i kystsoner, vannkvalitet i områder med intensiv oppdrettsaktivitet, smittsomme sykdommer inkludert parasitter som lakselus, rømming, og medisin- og kjemikaliebruk. Ivaretakelse av miljøhensyn er en forutsetning for ytterligere vekst.

Kunnskapsbasert forvaltning utgjør fundamentet i norsk politikk for sjømatnæringen, om det er villfisk eller oppdrett. Et sunt og rent hav med god miljøtilstand gir frisk og næringsrik fisk, som både er attraktiv for norske og internasjonale forbrukere, og gir god økonomi for sjømatnæringen.

5.3.1 Fiskerier og oppdrett internasjonalt

Bærekraftsmål nummer 2 slår fast at verden innen 2030 skal utrydde sult og sikre alle mennesker trygg og ernæringsrik mat. Dette vil bli en omfattende og sentral oppgave for verdenssamfunnet de nærmeste årene. Bærekraftsmål 14 spiller en viktig rolle i dette.

FNs matsikkerhetskomite har slått fast at sjømat, med sitt høye innhold av proteiner av høy kvalitet, omega 3-fettsyrer og andre viktige næringsstoffer, spiller en viktig rolle for matsikkerhet og ernæring, men at denne rollen ikke er tilstrekkelig vektlagt. Regjeringen jobber for økt oppmerksomhet om sjømatens rolle for matsikkerhet og ernæring. Det er satt av midler i 2017 for at Norge skal kunne dele kunnskap på dette området med andre land.

Matproduksjon påvirker miljøet. En tredjedel av all mat som produseres blir aldri spist. Redusert matsvinn vil gjøre mer mat tilgjengelig for verdens voksende befolkning og redusere presset på miljøet. På norsk initiativ er FNs organisasjon for ernæring og landbruk nå i gang med å utvikle retningslinjer for å redusere matsvinn i hele verdikjeden for fisk. Regjeringen bidrar til finansieringen av dette arbeidet.

Per kapita-konsumet av fiskeprotein har økt de siste årene, grunnet veksten i akvakultur og lavere priser på fisk. Verdens befolkning spiser nå mer oppdrettsfisk enn villfisk. Ifølge FAO utgjorde det globale forbruket av animalske proteiner fra sjømat 17 prosent av det totale animalske proteinforbruket i 2013. Potensialet for at sjømat kan spille en større rolle i matproduksjonen er følgelig stort. Og ettersom villfanget fisk ikke krever ferskvann, gjødsel, sprøytemidler eller medikamentbruk, er miljøeffektene fra villfanget fisk lavt sammenlignet med annen animalsk matproduksjon. Forutsetningen er at ressurser og hav- og kystområder forvaltes på en bærekraftig måte.

Selv om situasjonen for fiskebestandene som høstes i norske farvann er god, er situasjonen for verdens fiskerier som sådan en annen. Utviklingen er bekymringsfull da andelen av bestandene som høstes på biologisk bærekraftig nivå ifølge FAO har gått ned fra 90 prosent i 1974 til 68,6 prosent i 2013. Den negative utviklingen innebærer at cirka 31 prosent av verdens kommersielt interessante fiskebestander i dag er overfisket. De bestandene som ikke er fullt utnyttet utgjør 10,5 prosent. I en rapport fra Verdensbanken fra februar 2017 slås det fast at fiskerisektoren globalt kan tjene rundt 83 milliarder dollar mer årlig dersom man fisker mindre og bedre6. Ved å redusere det globale fisket vil man oppnå at overfiskede bestander igjen blir bærekraftige. Det vil igjen øke vekten av fangsten, og verdien og prisen på fisken som selges. Ifølge rapporten vil dette bidra til bedre matsikkerhet og økte inntekter for utviklingsland.

I en FAO-studie fra 2014 estimeres det at den globale produksjonen fra akvakultur vil vokse med hele 58 prosent innen 2022. Dette vil kunne gi et betydelig bidrag til global matsikkerhet. Det er essensielt at fremtidig vekst i akvakultur skjer innenfor miljømessige bærekraftige rammer. Samtidig har fiskeoppdrett i havet også miljøfordeler. Forskning tyder på at fisk fra oppdrett relativt sett har et lavt klimaavtrykk sammenliknet med andre proteinkilder7. Økt produksjon av oppdrettsfisk vil kunne lette presset på kommersielt viktige bestander i havet.

5.3.2 Norske nærområder

Vår lange kystlinje og omfattende havområder, som grenser opp mot en rekke andre kyststater i tillegg til internasjonale havområder, tilsier at effektivt regionalt samarbeid om bærekraftig forvaltning av de levende marine ressursene er avgjørende. Norge har spilt en sentral rolle i å utvikle de organisasjonene og arenaene som har vokst frem, og som er viktige for å fremme norsk politikk og havinteresser. Aktiv norsk deltakelse har stor utenriksøkonomisk betydning og utgjør en betydningsfull pilar i vårt bilaterale forhold til en rekke nærstående land.

Norge har aktivt bidratt til å utvikle og forme regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner ikke bare i våre nærområder, men også i andre deler av verden.

5.3.2.1 Fiskeriforvaltningssamarbeid i Nordøst-Atlanteren

Norge deltar aktivt i Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC), som er en av de eldste regionale fiskeriorganisasjonene og av stor betydning for Norge. Det overordnede målet er å kombinere langsiktig bevaring og best mulig utnytting av fiskeressursene i Nordøst-Atlanteren. Medlemmene er Danmark (på vegne av Færøyene og Grønland), EU, Island, Norge og Russland. Viktige oppgaver omfatter utvikling av gode kontrollordninger og økosystembasert forvaltning av fiskebestander. NEAFC setter også kvoter for enkelte dyphavsbestander i sitt regulatoriske område og samordner reguleringer av fiske på bestander som vandrer mellom kyststatens økonomiske soner og internasjonale havområder.

Beskyttelse av sårbare marine habitater er et viktig tema, og det er innført vernetiltak mot skadelig bunnfiske i flere internasjonale havområder i organisasjonens reguleringsområde. NEAFC har inngått samarbeid med OSPAR-kommisjonen, som har til oppgave å beskytte og bevare det marine miljøet i Nordøst-Atlanteren. NEAFC var den første regionale fiskeriforvaltningsorganisasjon som fikk på plass regler for havnestatskontroll, noe som er et effektivt virkemiddel i kampen mot ulovlig fiske.

5.3.2.2 Fiskeriforhandlinger og -avtaler

Opp mot 90 prosent av fiskeressursene Norge høster av deles med andre land. Forvaltningen og fordelingen av disse ressursene er tema for årlige internasjonale fiskeriforhandlinger. Fiskeriavtalene som inngås skal sikre at høstingen av bestander skjer innenfor bærekraftige rammer. De er derfor basert på uavhengige vitenskapelige råd om kvoter, og inneholder forpliktende bestemmelser om kvotefordeling, forvaltningstiltak og kontrollsamarbeid. De årlige fangstene som landes av norske fiskere som direkte resultat av de internasjonale fiskeriforhandlingene representerer betydelige økonomiske verdier. I tillegg kommer verdier skapt gjennom videreforedling.

Det er tre overordnede mål for Norges deltakelse i de ulike forhandlingsprosessene:

Foto: Norges sjømatråd.

• å fremme bærekraftig forvaltning av levende marine ressurser, basert på den best tilgjengelige vitenskapen og en økosystembasert tilnærming

• å sikre Norge en rettferdig andel ved kvotefordeling av felles regulerte bestander

• å sikre tilfredsstillende kontroll og håndheving innen de forvaltningsregimene som Norge deltar i

5.3.2.3 Bilaterale fiskeriavtaler og kystsatsavtaler

Norge inngår årlige bilaterale avtaler med Russland, EU, Færøyene, Island og Grønland. Avtalene med Russland og EU er de mest omfattende, og gjelder samarbeid om forvaltning knyttet til viktige delte bestander.

I en særstilling, både målt i volum og verdi, er torsken utenfor Lofoten og i Barentshavet. Totalkvoten for 2017, fastsatt av Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, basert på vitenskapelige råd, er 890 000 tonn. Dette er omtrent på samme nivå som de foregående to år og et høyt nivå i historisk sammenheng. Situasjonen for torsken i Barentshavet står i sterk kontrast til enkelte andre torskestammer i det nordlige Atlanterhavet. Det norsk-russiske fiskeriforvaltningssamarbeidet går mange tiår tilbake i tid og er et internasjonalt anerkjent eksempel på bærekraftig forvaltning og godt internasjonalt samarbeid.

Den årlige bilaterale avtalen med EU omfatter fiskebestandene i Nordsjøen. Storbritannias uttreden av EU vil få konsekvenser for denne avtalen, det samme vil gjelde de kyststatsavtalene der EU og Norge er part. Regjeringen legger vekt på god dialog med Storbritannia og EU om disse spørsmålene.

Foruten totalfangst og fordeling av kvoter for de aktuelle bestandene, omfatter de bilaterale avtalene som Norge inngår også forvaltnings- og kontrolltiltak, og bestemmelser om kvotebytte og gjensidig adgang til hverandres økonomiske soner. Avtalen med Russland omfatter i tillegg bestemmelser om forskningssamarbeid om levende marine ressurser og økosystemet i Barentshavet.

Norge inngår også kyststatsavtaler om totalkvote og kvotefordeling av pelagiske bestander som kan migrere mellom økonomiske soner, og mellom økonomiske soner og internasjonale havområder. De kommersielt viktigste pelagiske bestandene som høstes av norske fiskere er makrell, norsk vårgytende sild og kolmule.

Boks 5.2 Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon

Foto: Nærings- og fiskeridepartementet

Havforskningssamarbeidet mellom Norge og Russland går helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet og ble institusjonalisert på 1950-tallet. Siden 1976 har Norge og Russland (frem til 1991 Sovjenunionen) gjennom Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen samarbeidet om forvaltningen av de viktigste fiskebestandene i Barentshavet. Per i dag gjelder dette nordøstarktisk torsk, nordøstarktisk hyse, lodde, blåkveite og snabeluer.

En sentral oppgave er å legge forholdene til rette for en best mulig forvaltning av fellesbestandene. Det krever i første rekke en rasjonell beskatning av torskebestanden. På det årlige kommisjonsmøtet fastsetter partene totalkvoter og fordeler kvoter mellom Norge, Russland og tredjeland. Partene avtaler også gjensidig fiskeadgang i hverandres soner, bytter kvoter innenfor fellesbestander og nasjonale bestander, og de tilstreber harmonisering av teknisk regelverk og avtaler samarbeid om kontroll. Totalkvotene som Norge og Russland fastsetter er basert på anbefalinger om beskatningsnivå utarbeidet av Det internasjonale råd for havforskning (ICES), hvor både norske og russiske forskere er representert. Kvotefastsettelsen er basert på omforente og langsiktige høstingsregler.

Bekjempelse av ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) i Barentshavet har vært et viktig tema hvor det har vært betydelig framgang. Fra 2002 til 2005 var det årlige overfisket på cirka 100 000 tonn torsk hvert år, noe som utgjorde en stor belastning for bestanden, fiskerinæringen og fiskeriavhengige samfunn på kysten. Fra 2005 til 2009 ble overfisket sterkt redusert gjennom aktiv innsats fra norske og russiske myndigheter, og de siste årene er det ikke avdekket ulovlig overfiske av betydning i Barentshavet.

På 1990-tallet ble kommisjonens arbeid utvidet til nye tematiske områder blant annet ved opprettelsen av Det permanente utvalg for forvaltnings- og kontrollspørsmål i fiskerisektoren (1993). Gjennom dette samarbeidet er en rekke konkrete tiltak iverksatt for å bedre kontrollen med ressursene både på sjø- og landsiden.

Kontroll og håndhevelse av fiskerireguleringer er en sentral forutsetning for god ressursforvaltning. Her spiller Kystvaktens inspeksjoner av fiskefartøy en viktig rolle. Kystvakten har gjennom flere år arbeidet målrettet for å styrke sin etterforskningskompetanse. Som et resultat av dette håndteres et betraktelig antall saker som gjelder utenlandske fartøys overtredelse av fiskerireguleringer nå ved «sakte oppbringelse». Dette innebærer at fartøyet seiler mot havn ledsaget av Kystvakten, mens man forsøker å løse saken i sjøen. Dersom saken løses i sjøen er det ikke behov for å ta fartøyet til norsk havn.

Kampen mot overfiske har sammen med felles forvaltningsstrategier og samarbeid om ressurskontroll hatt stor betydning for at bestandssituasjonen i Barentshavet nå er svært god i global sammenheng. Dette gir grunnlag for et rikt fiskeri for norske og russiske fiskere.

5.3.3 Antarktis og andre regioner

Deler av havområdene rundt Antarktis har rik biologisk produksjon. Det er her den viktige rekearten krill holder til og norske fiskeriinteresser er i dag i første rekke knyttet til høsting av krill og tannfisk. I den relativt enkle antarktiske marine næringskjeden er krillen en nøkkelart og den viktigste føden for mange andre dyr som fisk, blekksprut, pingvin, sel og hval.

Forvaltningen av levende marine ressurser i disse havområdene er lagt til Kommisjonen for bevaring av de marine levende ressursene i Antarktis (CCAMLR). Kommisjonen har i dag 24 medlemsland og forvalter krill og andre arter gjennom en økosystembasert tilnærming, hvor bevaring også innebærer bærekraftig bruk av ressursene, samtidig som man ivaretar økosystemets integritet. Det blir lagt vekt på å sikre at fangstuttaket ikke går utover mattilgangen for artene som er avhengige av de artene som det drives fangst på. CCAMLR er en viktig bidragsyter til utvikling av internasjonal havmiljøpolitikk og arbeider aktivt for å bekjempe ulovlig, urapportert og uregulert fiske.

Norske fartøy har de senere år stått for over halvparten av fangsten av krill i CCAMLRs virkeområde. Norske myndigheter stiller de samme kravene til bærekraftig forvaltning i disse havområdene som i andre havområder hvor norske aktører høster av ressursene.

Forskningsinnsats er viktig som grunnlag for ressursutnyttelse. Havforskningsinstituttet og Norsk polarinstitutt deltar i arbeidet med det vitenskapelige grunnlaget for fiskeriregulering og spørsmål om marine verneområder. Regjeringen vil i 2017 legge fram planer for Stortinget om et forskningstokt til Antarktis.

5.3.4 Fiskeriforvaltning i FAO

Arbeidet som gjøres i FAO for å styrke global, bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene, er viktig. Norge yter et fast bidrag til FAOs budsjett og arbeidsprogram, i tillegg særskilte midler til enkeltsatsninger. Regjeringen arbeider for at fiskeri og akvakultur skal tillegges større vekt i arbeidet med global matsikkerhet og for at organisasjonen skal være den sentrale politiske plattformen for global matsikkerhet, ernæring og retten til mat. I dette arbeidet er også FNs matsikkerhetskomité en viktig arena.

FAO har utarbeidet flere ulike retningslinjer knyttet til fiske og marine ressurser. Norge har gitt støtte til utviklingen av flere av disse både i form av faglig kompetanse og finansielle ressurser. Eksempler på handlingsplaner og retningslinjer er Internasjonal handlingsplan mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske, Internasjonale retningslinjer om bifangst og reduksjon av utkast, Internasjonale retningslinjer for sertifisering av bærekraftig akvakultur, og Frivillige retningslinjer for sikring av bærekraftig småskalafiske i lys av matsikkerhet og fattigdomsreduksjon.

Norge støtter FAOs arbeid med å utvikle internasjonale retningslinjer for fangstsertifikater som vil gi økt sporbarhet av fiskeprodukter. Arbeidet forventes å sluttføres i 2017. Dersom innkjøpere, distributører og konsumenter stiller krav om at fiskeprodukter har bærekraftig opprinnelse, vil bærekraftig fiske utvikle seg til et konkurransefortrinn. Markedspress fra bevisste forbrukere kan potensielt gi viktige bidrag til bærekraftig fiske og oppdrett. Norge støtter også samarbeidet mellom FAO og Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), og FAO har bidratt med fagekspertise til ulike arbeidsgrupper i CBD på marine saker.

Et av de mest omfattende samarbeidsområdene Norge har med FAO er Nansenprogrammet, som omtales nærmere under Fisk for utvikling.

Regjeringen vil

• støtte opp under regionalt samarbeid om forvaltningen av felles fiskeressurser i samsvar med FNs Havrettskonvensjon, FN-avtalen om fiske på det åpne hav og relevante retningslinjer utarbeidet av FNs organisasjon for ernæring og landbruk

• videreføre og styrke samarbeidet med FNs organisasjon for ernæring og landbruk om bærekraftig forvaltning av marine ressurser

5.3.5 Gode arbeidsvilkår i fiskeriene internasjonalt

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er FNs særorganisasjon for arbeidslivet, opprettet for å bedre levevilkårene, arbeidsforholdene og arbeidsmulighetene for arbeidstakere verden over. ILO er ansvarlig for å sette opp og ha tilsyn med internasjonale arbeidsstandarder. Internasjonalt er fiskerisektoren blant sektorene med flest yrkesrelaterte dødsfall. Et annet alvorlig og betydelig problem, er tvangsarbeid og menneskehandel hvor fattige blir ofre for organiserte kriminelle som er involvert i ulovlig, uregulert og urapportert fiske og fiskerikriminalitet. I november 2015 arrangerte Norge og ILO et internasjonalt ekspertmøte om utnyttelse av arbeidskraft i fiskeriene. Møtet munnet ut i en anbefaling om en bred og tverretatlig tilnærming til problematikken.

Med norsk støtte vedtok ILO på sin 96. arbeidskonferanse i juni 2007 konvensjon nr. 188 om arbeidsvilkår i fiskerisektoren. Viktige målsettinger er å sikre arbeidstakere i fiskerisektoren bedre arbeidsmiljø, sikkerhet og helse til sjøs, og at syke og skadete fiskere får behandling i land. Norge ratifiserte konvensjonen i 2015 og den vil tre i kraft høsten 2017.

Regjeringen vil

• arbeide for å bekjempe tvangsarbeid og menneskehandel i den globale fiskeindustrien og for at ytterligere land ratifiserer Den internasjonale arbeidsorganisasjonens konvensjon nr. 188 om arbeidsvilkår i fiskerisektoren

• videreføre arbeidet med menneskerettighetsbasert utvikling av fiskeriene og arbeide for like rettigheter for menn og kvinner som arbeider i fiskerinæringene

5.4 Fremvoksende havnæringer

Den blå økonomien omfatter et bredt spekter av næringer, som alle gir viktige bidrag til sysselsetting og velferd på regionalt eller nasjonalt nivå i Norge og andre land. Enkelte av disse næringene er små, men har lange tradisjoner og potensial til å bli viktige på sikt. Det er i tillegg forventninger om at helt nye havnæringer kan vokse frem i fremtiden. Regjeringen vil legge til rette for bærekraftig vekst i disse næringene.

Fornybar energi til havs er havvind, tidevannskraft, bølgekraft og termisk havenergi (som utnytter temperaturforskjellene). Andre energikilder er saltgradienter (som utnytter energipotensialet knyttet til blanding av fersk- og saltvann) og marin biomasse (tang, tare og marint avfall til energiformål). Den norske havbaserte fornybarnæringen har hatt aktivitet internasjonalt i mange år. Den internasjonale veksten innen fornybar energi er betydelig. Gitt Norges lange erfaring med utvikling av olje- og gassteknologi til havs er norske leverandører godt posisjonert til å bidra med utviklingen av havbasert vindkraft. Norske bedrifter har etablert seg som betydelige underleverandører i enkelte nisjer. For de øvrige energikildene nevnt ovenfor har det i flere tiår vært forsket både i Norge og internasjonalt for å kommersialisere mulighetene, men de er foreløpig ikke blitt tilstrekkelig lønnsomme til å få noen større anvendelse.

Reiseliv har lang historie i Norge, og kyst- og havrelatert turisme omfatter blant annet cruisefart og ulike former for natur- og opplevelsesturisme. Sektoren har de siste årene opplevd jevn vekst, og det anslås at potensialet for videre økning er betydelig.

Utnyttelse av mineraler på havbunnen kan bli en viktig næring. Omfanget av disse ressursene er så langt ikke kartlagt, men det er grunn til å anta at det potensielt er tale om betydelige verdier, også på norsk sokkel. Eventuell kommersiell utvinning av mineralforekomster ligger et stykke frem i tid og betinger blant annet utvikling av teknologi, utarbeidelse av regelverk og utreding av miljøeffekter. Internasjonalt er sektoren i sin spede begynnelse. Regjeringen vil foreslå en ny lov om mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. Ansvaret for mineralvirksomhet på sokkelen etter den nye loven vil tilligge Olje- og energidepartement.

Foto: K.G. Jebsen-senter for dyphavsforskning, Universitetet i Bergen.

Det foregår omfattende forskning på oppdrett av nye arter, både i Norge og andre land. Over tid er det sannsynlig at også andre fiskeslag enn laks og regnbueørret vil kunne produseres i stor skala langs kysten vår. En annen akvakultursektor det knyttes forhåpninger til er såkalte makroalger, blant annet ulike arter tang og tare. Tare har blitt høstet kommersielt i Norge i over 50 år og brukes i matvareindustrien, i medisin og som proteinrikt dyrefôr. Det er trolig potensial for kommersiell høsting av flere arter, og i tillegg har Norge et uutnyttet potensiale i form av dyrking i egne eller kombinerte akvakulturanlegg.

Regjeringens bioøkonomistrategi, Kjente ressurser – uante muligheter, fremlagt i november 2016, omfatter tiltak med relevans for oppdrett og dyrking i det marine miljø. Bioøkonomien åpner nye muligheter for utnyttelse av marine fornybare ressurser, og det er forventninger til videre vekst, for eksempel innen utnyttelse av nye arter og restråstoff. Det er grunn til å tro at det store biologiske mangfoldet i havet kan danne grunnlag for nye produkter innenfor en rekke områder som legemidler, prosessindustri, mat, fôr og kosmetikk.

5.5 Gode internasjonale handelsvilkår for havnæringene

Som en liten, åpen økonomi har Norge stort utbytte av den arbeidsdelingen internasjonal handel gir mulighet for. Utenrikshandel utgjør en stor del av den norske økonomien og Norge kunne ikke nådd dagens velstandsnivå uten denne. Åpne markeder betyr også at havnæringene får adgang til teknologi og innsatsvarer av høy kvalitet, uten at tids- og kostnadskrevende handelshindre står i veien.

Næringene i den blå økonomien spiller en nøkkelrolle. Det verdipotensialet som de representerer kan ikke realiseres uten gode internasjonale handelsvilkår for de varene og tjenestene som næringene genererer. Arbeid for markedsadgang og nedbygging av handelshindre, er viktige oppgaver i utenriks- og handelspolitikken og noe regjeringen legger stor vekt på.

Tre arenaer spiller særlig betydningsfulle roller. Dette er Verdens handelsorganisasjon (WTO), handelssamarbeidet med EU gjennom Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), og de bilaterale frihandelsavtalene fremforhandlet sammen med øvrige medlemsland i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Mange av utfordringene som havnæringene møter knyttet til markedsadgang er felles, men noen er særskilte for den enkelte næring. Utenriksdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og andre relevante departementer ivaretar norske handelspolitiske prioriteringer på de internasjonale arenaene.

Regjeringen arbeider for en offensiv handelspolitikk som ivaretar norske interesser, noe som fastlås i Meld. St. 29 (2014–2015) Globalisering og handel – Muligheter og utfordringer for Norge i handelspolitikken. I meldingen understrekes viktigheten av å sikre norske bedrifter økt markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport av varer, tjenester og investeringer globalt, både gjennom WTO, i forhandlinger med EU og i nye frihandelsavtaler, samtidig som man sikrer muligheten til å gjennomføre nødvendige reguleringer for å oppnå legitime nasjonale målsettinger.

Regjeringens prioriteringer og ambisjoner når det gjelder arbeidet for gode internasjonale markeds- og rammevilkår for norske havnæringer kommer videre til uttrykk i regjeringens havstrategi, fremlagt 21. februar 2017.

5.5.1 Utfordringer i det internasjonale handelssystemet

Norge har sterke interesser i et åpent, inkluderende og regelbasert internasjonalt handelspolitisk samarbeid. Vår primære handelspolitiske prioritering er følgelig å bevare og styrke det multilaterale handelssystemet. Forhandlinger for å videreutvikle WTO-regelverket er imidlertid vanskelige, og handelssystemet har fått en ny dimensjon ved at store økonomier forhandler om såkalte mega-regionale avtaler. USA har i flere år forhandlet med EU gjennom Det transatlantiske handels- og investeringspartnerskap (TTIP), mens en avtale mellom USA og Japan og andre markeder i Stillehavsregionen, Trans-Pacific Partnership (TPP), er ferdigforhandlet. Utviklingen så langt er likevel langt fra entydig. TTIP-forhandlingene har avdekket store interne uenigheter i EU og er satt på vent både på amerikansk og europeisk side. Det er usikkerhet om hvorvidt TPP vil bli iverksatt og i så fall av hvilke land nå som USA har trukket seg. I USA signaliserer den nye administrasjonen posisjoner som skaper uvisshet om fremtiden for mega-regionale avtaler som sådan.

Samtidig pågår det utvikling av andre regionale avtaler, for eksempel i Asia. Regjeringen vil følge nøye med på utviklingen i pågående og nye handelspolitiske prosesser der Norge ikke er involvert, og vil fortløpende vurdere tiltak for å verne om og fremme norske interesser.

5.5.2 WTO

Regjeringen vil benytte WTOs regulære arbeid til å fremme norske havinteresser, i tillegg til forhandlinger om markedsadgang og regelverk der det er mulig. Miljøvareforhandlingene i WTO, som omfatter 44 medlemsland inklusiv de store aktørene USA, Kina og EU, dreier seg om å få til full tollfrihet for varer som kan bidra til et bedre miljø og motvirke klimaendringer.

Avtalen vil kunne få både direkte og indirekte positive virkninger for havet. Den vil gi et positivt bidrag til klimautfordringene ved å gjøre viktig miljøteknologi lettere tilgjengelig til en lavere pris. Viktige eksempler på varer som det forhandles om og som vil ha en gunstig virkning på havmiljøet, er rensere av ballastvann og oljevernutstyr.

Skipsfartstjenester og energirelaterte tjenester, særlig tilknyttet leverandørindustriens offshorevirksomhet, utgjør vesentlige deler av norsk internasjonal tjenestenæring.

Energirelaterte tjenester inkluderer olje, gass og elektrisitet, og alle opp- og nedstrømaktiviteter. Slike tjenester er tidvis utsatt for betydelig statlig innblanding i rammevilkår som kan påvirke konkurransemuligheter for norske næringer. Forhandlinger om å fjerne restriksjoner og opprette forpliktelser på blant annet internasjonal skipsfart, tilhørende tjenester og tilgang til, og bruk av, havnefasiliteter, har så langt ikke frembragt resultater. Dagens situasjon gir en risiko for vilkårlighet og konkurransevridning til ulempe for norske skipsfartsinteresser.

Regjeringen vektlegger arbeidet for å avtalefeste multilateralt et åpent internasjonalt regime med like vilkår for skipsfartstjenester, og å oppnå en bred liberalisering for energirelaterte tjenester. Dette er en sentral norsk handelspolitisk interesse som forfølges i alle tilgjengelige fora. Norge har i den forbindelse inntatt en lederrolle i arbeidet med skipsfartstjenester og energirelaterte tjenester i forhandlingene med ett femtitalls land om den internasjonale tjenestehandelsavtalen TISA for å sikre et mest mulig ambisiøst resultat for disse næringene.

Viktigheten av å bekjempe skadelige fiskerisubsidier i WTO har fått ny aktualitet gjennom FNs bærekraftsmål 14, delmål 6. Mange utviklingsland, herunder minst utviklede land, som også er utsatt for ikke-bærekraftig fiske utført av andre lands fiskefartøyer, er blant forkjemperne for et multilateralt forhandlingsresultat i tråd med bærekraftsmålene. Dette gir håp om at man kan få til et resultat innen WTOs ministerkonferanse i desember 2017. Om det viser seg umulig å få en løsning som omfatter alle WTO-land, arbeides det parallelt med en avtale som i første omgang omfatter de land, deriblant Norge, med de høyeste ambisjonene på området.

5.5.3 EØS, det indre marked og markedsadgang

EU er Norges viktigste handelspartner, og gjennom EØS-avtalen er Norge integrert i EUs indre marked, inkludert EUs indre energimarked. Et velfungerende indre marked er viktig for norsk verdiskaping. EØS-samarbeidet sikrer avtalebasert markedsadgang i det indre marked, og gir også adgang til å drøfte og inngå dypere samarbeid med EU-land om spørsmål knyttet til marin og maritim sektor.

Unionen er vårt viktigste marked for sjømat. Handel med sjømat mellom Norge og EU reguleres av flere avtaler: Fiskeribrevet av 1973 (tilknyttet frihandelsavtalen), EØS-avtalens protokoll 9 (gir preferansetoll på hvitfisk) og en rekke bilaterale avtaler med omtrent 50 tollfrie kvoter («kompensasjonsavtaler»). Norsk fiskerinæring kan også bruke WTO-kvoter og EUs egne importkvoter som kan gi tollfrihet for flere fiskeprodukter som eksporteres til EU-landene. I juli 2015 ble Norge og EU enige om en ny avtale om markedsadgang for sjømat, og de nye kvotene ble åpnet 1. september 2016. I denne avtalen ble det oppnådd flere forbedringer i markedsadgangen sammenlignet med tidligere forhandlinger. Målsettingen er frihandel for all sjømat og regjeringen vil fortsatt arbeide for å oppnå enda bedre markedsadgang til EU.

Storbritannias uttreden fra EU vil også få konsekvenser for norske handelspolitiske interesser. Regjeringen vil aktivt følge prosessen rundt dette.

5.5.4 EFTA-frihandelsavtaler

Norge inngår frihandelsavtaler for å sikre norske bedrifter markedsadgang og bedre forutsigbarhet. Et sentralt prinsipp er å sikre at rammebetingelsene for norsk næringsliv i utenlandske markeder er minst like gode som for konkurrenter i andre land, og da særlig i EU. Regjeringen prioriterer frihandelsavtaler med land der en avtale kan gi det største bidraget til økt samlet handel og verdiskaping. I tillegg legges det – ved prioritering av land for mulige nye avtaler – vekt på utenriks- og utviklingspolitiske hensyn. Det legges til grunn at avtalene ikke skal begrense nasjonalt handlingsrom på viktige politikkområder, og at de skal bidra til det overordnede målet om bærekraftig utvikling for Norge og verden. Norge er nå i forhandlinger om EFTA-frihandelsavtaler med en rekke land, inkludert India, Indonesia, Vietnam, Malaysia og Ecuador. Gjenåpning av de bilaterale forhandlingene med Kina prioriteres høyt. Havnæringene er blant norske hovedprioriteringer i frihandelsavtaleforhandlinger.

Regjeringen vil

• arbeide for at WTO-avtalen om miljøvarer blir avsluttet så fort som mulig og helst i løpet av 2017 og deretter revideres jevnlig for å sikre inkludering av ny miljøteknologi med positiv innvirkning på havmiljø og -forvaltning, samt arbeide for å påvirke at flere land deltar i avtalen

• arbeide for likebehandling og forbedret og forutsigbar markedsadgang for maritime- og offshorerelaterte tjenester i WTO, i den internasjonale tjenestehandelsavtalen TISA og andre avtaler som berører tjenestehandel

• arbeide for at det fremforhandles en multilateral avtale til WTOs ministerkonferanse i desember 2017 som forbyr subsidier til ulovlig, uregulert og urapportert fiske og de subsidier som er mest skadelige når det gjelder overfiske og overkapasitet i fiskerisektoren. Regjeringen vil også arbeide parallelt for en plurilateral avtale med en engere gruppe ambisiøse WTO-medlemmer

• arbeide for å oppnå endra bedre markedsadgang til EU for sjømat

• arbeide for å inngå frihandelsavtaler for å sikre norsk næringsliv, herunder de havbaserte næringene, markedsadgang og forutsigbare rammevilkår i markeder utenfor EØS

5.5.5 Utenriksstasjonene og havnæringene

Støtte til næringslivet er en prioritert oppgave for Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten. Det gjelder for alle utenriksstasjonene, selv om behovene vil variere mellom land og regioner. For enkelte stasjoner, ikke minst i enkelte øst- og sørøstasiatiske land, er arbeid knyttet til de norske havnæringer og -klynger spesielt viktig. I disse landene utgjør den blå økonomien en betydelig del av stasjonenes kontakt med lokale myndigheter.

Utenriksstasjonene er døråpnere og nettverksbyggere. De har kunnskap om lokale forhold, markedsmuligheter og tilgang til fagmiljøer og myndigheter. Denne kunnskapen skal bidra til at norske bedrifter kan fatte beslutninger om virksomhet og samarbeidspartnere på best mulig grunnlag. Stasjonene samarbeider tett med andre aktører i det norske virkemiddelapparatet, herunder Innovasjon Norge, Norges sjømatråd og Norwegian Energy Partners.

Stasjonene koordinerer arrangement, profileringstiltak og skaper møteplasser gjennom Team Norway, som er et uformelt nettverk av relevante næringslivsaktører. En viktig oppgave er å bistå i og gjennomføre næringslivsprogram under statsbesøk, offisielle besøk eller andre besøk med næringslivsdelegasjoner. Stasjonene vil også kunne informere om vertslandets bestemmelser, lokalt regelverk og om særskilte vilkår man bør være oppmerksom på, og sørge for at bedriften får kontakt med rette myndighet i saker som er avhengige av offentlige godkjennelser og bistå med oppfølgingen. De kan gi konsulær bistand, for eksempel om visumspørsmål, og råd om bedrifters samfunnsansvar og de største utfordringene bedriftene kan møte i vertslandet innen miljø, korrupsjon, arbeidstaker- og menneskerettigheter.

Regjeringen vil

• i samarbeid med næringsaktørene og havklyngene bidra til at Team Norway styrker samarbeidet på tvers, for å fremme havnæringene samlet der det kan gi økt effekt

6 Rene og sunne hav

Klimagassutslippene og forurensning endrer havet på en måte vi ikke fullt ut kjenner konsekvensene av. Verdenshavene forsures, vannet blir varmere, havnivået stiger, havene forurenses og mengden av avfall i havet, som plast, tiltar. Disse belastningene har konsekvenser for marint liv. Økosystemer endres eller skades og det biologiske mangfoldet trues. Hvor alvorlig dette kommer til å bli avhenger av hvordan det internasjonale samfunnet håndterer problemene. OECD fremhever miljøproblemene som en hovedtrussel for å realisere vekstmulighetene i den blå økonomien.

Vi deler økosystemer og viktige marine ressurser med andre land, og det bilaterale og regionale samarbeidet for å sikre god miljøforvaltning er derfor svært viktig. På flere områder er det mest effektivt å samarbeide globalt, og arbeidet for å redusere utslipp av CO₂ er et godt eksempel på dette.

6.1 Bevaring av naturmangfoldet i havet

Naturmangfoldet gir grunnlaget for menneskenes liv på jorda. Mangfoldet av arter og naturtyper gir oss tilgang på alt fra mat og medisiner til råvarer og gode opplevelser. Mange næringer er avhengige av naturens ressurser, inkludert havbaserte næringer. Å bevare og sikre bærekraftig bruk av økosystemer i havområdene slik at de er velfungerende, er nødvendig for å legge til rette for verdiskaping og matsikkerhet, og for å opprettholde miljøverdiene i havområdene. Videre er det viktig for å forebygge fattigdom og alvorlige effekter av klimaendringer.

Økt forbruk av naturressurser har gitt rom for større matproduksjon og høyere levestandard for mange. Samtidig medfører den økte bruken av arealer og naturressurser et betydelig press på naturen. Noen av økosystemene i verden er så belastet av negativ påvirkning at de ikke lenger leverer de godene eller opprettholder de naturlige prosessene som mennesker er avhengig av. Belastningen på naturmangfoldet i verdenshavene skyldes klimaendringer, fremmede arter, overutnyttelse av ressurser, dårlig forvaltning, forurensning og andre påvirkningsfaktorer.

For naturmangfoldet i Arktis vil klimaendringene kunne gi store utfordringer. FNs klimapanel konkluderer med at det er svært høy risiko for store endringer i arktiske marine økosystemer på lengre sikt. Klimaendringene vil endre utbredelsen av arter og økosystemer knyttet til havisen, og redusere leveområdene til mange isavhengige arter. Barentshavet er blant de områdene der dette forventes å skje raskest. Klimaendringene kan også gjøre isavhengige arter og økosystemer mer sårbare for menneskelig virksomhet og andre typer påvirkning. Norge jobber tett samme med de andre arktiske statene om å kartlegge status for naturmangfoldet og følge opp med tiltak gjennom samarbeidet i Arktisk råd. Sentralt i dette arbeidet er rådets arbeidsgruppe for beskyttelse av det arktiske marine miljø (PAME) og arbeidsgruppen for naturmangfold (CAFF). Norge har ledet arbeidet med en egen statusrapport og overvåkningsplan for marint biologisk mangfold som legges frem for Arktisk råds ministermøte våren 2017.

Konvensjonen om biologisk mangfold er et viktig virkemiddel og rettslig rammeverk for bevaring og bærekraftig bruk av naturressurser. Den bidrar til å beskytte livet i havet, blant annet gjennom å identifisere økologisk og biologisk betydningsfulle områder, og miljøutfordringer som støy, forurensing og forsøpling, slik som blant annet plast og mikroplast. Norge deltar aktivt i arbeidet med oppfølging og implementering av konvensjonen. Flere av delmålene fra bærekraftsmål 14 er basert på Aichimålene fra 2010 under konvensjonen om biologisk mangfold. Nasjonal oppfølging av konvensjonen innebærer blant annet å utvikle mer konkrete mål for god økologisk tilstand og virkemiddelbruk i arbeidet med å opprettholde og oppnå god tilstand for marine økosystemer.

Også andre konvensjoner er viktige for det internasjonale arbeidet med å bevare marint naturmangfold. Konvensjonen om internasjonal handel ned truede dyre- og plantearter (CITES) har som formål å verne truede dyr og planter mot utryddelse som følge av internasjonal handel. Bonnkonvensjonen har som overordnet mål å fremme vern av besteander av trekkende ville dyr som regelmessig krysser nasjonale grenser. Konvensjonen om våtmarksområder av internasjonal betydning har som formål å fremme vern og bærekraftig bruk av våtmarker, både ferskvannsområder og marine områder.

Korallrev, korallskoger og svamper er fastsittende dyr som danner leveområder og skjulesteder for mange virvelløse dyr og fisk. De er derfor viktige for det biologiske mangfoldet i havet. Korallrev rundt i verden er truet av blant annet havforsuring og varmere vann forårsaket av de globale klimaendringene.

Foto: Havforskningsinstituttet

Det globale naturpanelet (IBPES) er en sentral kunnskapsleverandør for biologisk mangfold og politikkutvikling på globalt nivå og kan sees på som en parallell til Klimapanelet.

Det er vedtatt å starte en global utredning om naturmangfold og økosystemtjenester under Naturpanelet, for ferdigstilling i 2019. Denne utredningen vil også omfatte marint biologisk mangfold og økosystemtjenester i havet.

Arbeidsprogrammet for Naturpanelets andre periode (2019–2022) er ikke endelig bestemt, men programmet vil med stor sannsynlighet inkludere en rapport om fremmede arter både på land og i havet og vil identifisere konkrete tiltak for hvordan man kan håndtere disse. Fremmede arter er også et av delmålene under bærekraftsmålene, som er identifisert som spesielt utfordrende for Norge.

Gjennom å støtte Den globale miljøfasiliteten (GEF) med 432 millioner kroner i perioden 2014–18, gir Norge et betydelig bidrag til den eneste finansieringsmekanismen med mandat til innsats på alle globale miljøområder. Ettersom GEF støtter tiltak som både tar hensyn til klima, biologisk mangfold, ozonlaget, miljøgifter, forørkning, avskoging og hav- og vannspørsmål, kan ressurser ses i sammenheng og brukes mer effektivt. Om lag 11 prosent av GEFs totale budsjett går til innsats knyttet til hav- og vannspørsmål.

Regjeringen vil

• fortsatt delta aktivt i FNs arbeid med å styrke de havrettslige rammene for bevaring og bærekraftig bruk av havets ressurser

• bidra aktivt i videreutvikling av det marine arbeidet under Konvensjonen om biologisk mangfold, samt til styrket gjennomføring av konvensjonen

• fortsatt bidra med støtte til økt kunnskap om naturmangfoldet i havet og bedre samordning og kostnadseffektivitet i havkartleggingsprosesser. Naturpanelet (IBPES) som tverrgående kunnskapspanel vil bli prioritert

• fortsette å bidra til økt kunnskap om tilstanden for naturmangfoldet regionalt og bidra i arbeid med tiltak for å bevare marint naturmangfold både i nordlige og sørlige havområder gjennom Arktisk råd, OSPAR, NEAFC og CCAMLR

6.2 Havforurensning

Gjennom FNs bærekraftsmål 14, delmål 1, har verdenssamfunnet forpliktet seg til å forhindre og i betydelig grad redusere alle former for havforurensning innen 2025, særlig fra landbasert virksomhet.

Påvirkning på de marine økosystemene skyldes menneskelig aktivitet som pågår ute i havet, langs kysten eller på land. Fiskeri, fiskeoppdrett, skipsfart, olje- og gassvirksomhet, industri, avløp og landbruk, samt marin forsøpling og mikroplast er betydelige påvirkningsfaktorer. Påvirkningen er størst i kystsonen ved industristeder og store byer. Økosystemene påvirkes også av forurensning som fraktes med luft- og havstrømmer langveisfra. Kombinasjonen av tilførsler av forurensninger og overbeskatning av marine ressurser utgjør mange steder i verden et betydelig press på naturmangfoldet, og kan også være en trussel for matsikkerheten.

Utslipp fra landbasert industri har ført til stor skade på det marine miljøet i mange områder. Skadene er i stor grad forårsaket av miljøfarlige stoffer som tungmetaller, men også utslipp av ulike organiske forbindelser, som tjærestoffer og tungt nedbrytbare miljøgifter. De senere år et det gjort mye for å redusere og eliminere utslipp av de mest miljøfarlige stoffene gjennom nasjonale og regionale reguleringer, og globale konvensjoner. Skipsfarten har et bredt spekter av miljøpåvirkning både når det gjelder vann og luft, og det trengs et kontinuerlig arbeid for å minimere denne påvirkningen. Resultater fra miljøovervåking som viser spredning av miljøgifter og effekter på miljø og helse er viktig for å få gjennomslag for internasjonale reguleringer.

I noen havområder, som for eksempel Nordøst-Atlanteren, har tiltak ført til at utslipp fra landbasert industri er sterkt redusert og at konsentrasjonene av enkelte miljøgifter i havet går ned. Norske åpne havområder er lite forurenset, men det er problemer i enkelte kystområder, spesielt i sedimenter i havner og utenfor industristeder, som er resultat av tidligere utslipp. Norge overvåker nivåene av uønskede stoffer i sjømat, for å sikre at sjømat som skal omsettes er trygg. Dataene som generes gjennom overvåkingsprogrammet er åpent tilgjengelig gjennom Sjømatdatabasen (NIFES).

Også i Arktis er miljøtilstanden i hovedsak god, men noen steder er det høye nivåer av enkelte miljøgifter på grunn av langtransportert forurensning. Miljøspørsmål er sentralt i samarbeidet i Arktisk råd og det er opprettet en egen arbeidsgruppe for beskyttelse av det arktiske marine miljø (PAME). Det er også arbeidsgrupper som arbeider med forurensning (ACAP), naturmangfold (CAFF), miljøovervåking (AMAP) og forebygging av og beredskap mot akutt forurensning (EPPR). Arktisk råd forventer at fremtiden vil kreve mer av arktisk havmiljøforvaltning og har satt i gang en prosess for å videreutvikle og styrke havsamarbeidet sitt.

Havmiljøsamarbeidet med Russland er en høyt prioritert del av det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet. Formålet er å bevare Barentshavet som et rent og rikt hav gjennom å bidra til en forvaltningsplan på russisk side av Barentshavet etter de samme prinsipper som de norske forvaltningsplanene. En samordnet miljøovervåkning og felles miljøkunnskap er en viktig del av samarbeidet.

I enkelte andre deler av verden er forurensningssituasjonen krevende. Industriproduksjon, med tilhørende utslipp av avfall og forurensing, har særlig økt i kyststater i det østlige Asia og i land med kystlinje mot Sør-Atlanteren og Det indiske hav. Det er risiko for at problemene forbundet med dette kan bli enda mer omfattende som følge av forventet befolkningsvekst de kommende tiårene. Det finnes metoder og teknologi for å unngå eller redusere utslipp, men disse er ikke tatt i bruk alle steder. Det er behov for kapasitetsutvikling, mer miljøvennlig produksjons- og renseteknologi, bedre avfallsforebygging, -innsamling og -håndtering, samt mer miljøvennlig forbruk.

Under UNEPs globale handlingsplan om beskyttelse av det marine miljø mot landbaserte aktiviteter8 er det etablert globale partnerskap for frivillig samarbeid om marin forsøpling, avløpsvann og næringssalter.

6.2.1 Sentrale miljøkonvensjoner med relevans for havforurensing

Et viktig verktøy for å bekjempe havforurensing nasjonalt og internasjonalt, er de mange konvensjonene som har blitt inngått de senere tiårene. Regjeringen arbeider for at konvensjonene gjennomføres fullt ut.

London-konvensjonen er en global avtale som ble inngått i 1972 med formål om å beskytte havmiljøet og gjennomføre praktiske tiltak for å bekjempe havforurensning som følge av menneskelig aktivitet. Dette gjelder blant annet utslipp av miljøfarlig industriavfall og dumping av avfall og annet materiale fra skip og fly. På sikt skal konvensjonen erstattes av Londonprotokollen fra 1996, som trådte i kraft i 2007. Protokollen legger stor vekt på føre-var-prinsippet og har strengere miljøkrav enn konvensjonen.

FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) har vedtatt flere konvensjoner som bidrar til å beskytte havmiljøet mot utslipp av olje og kjemikalier, avfall fra skip og spredning av fremmede arter. Viktige konvensjoner omfatter Konvensjonen om hindring av forurensning fra skip, Konvensjonen om beredskap, aksjon og samarbeid ved oljeforurensning, Konvensjonen om regulering av skadelige bunnstoffsystemer på skip, Hongkongkonvensjonen om sikker og miljømessig forsvarlig gjenvinning av skip, og Konvensjon om kontroll og behandling av ballastvann og sedimenter fra skip. Alle disse konvensjonene er ratifisert av Norge og sistnevnte konvensjon vil tre i kraft i september i år, blant annet som et resultat av norsk støtte gjennom IMO.

Norge har siden 2012 samarbeidet med IMO for å bistå Indonesia, Malaysia, Kambodsja, Vietnam, Thailand og Filippinene med implementering og ratifisering av sentrale miljøkonvensjoner.

Stockholmkonvensjonen fra 2001 om persistente organiske forbindelser (POP) er en viktig konvensjon som regulerer eller forbyr en rekke miljøgifter og dermed hindrer spredning av disse tungt nedbrytbare stoffene som kan oppkonsentreres via næringskjeden og transporteres over store geografiske avstander med luft- og havstrømmer. Norge ratifiserte konvensjonen i 2002.

Konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren, OSPAR-konvensjonen, regulerer internasjonalt samarbeid om beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige atlanterhavsområdet. Gjennom OSPAR foretas vurderinger av miljøtilstanden i et felles overvåkings- og miljøvurderingsprogram hvor det utarbeides miljøvurderinger for hvert tema og hver påvirkning som grunnlag for utvikling av tiltak.

Baselkonvensjonen vedrørende kontroll med transport av farlig avfall regulerer grensekryssende transport av slikt avfall. Landene som har sluttet seg til konvensjonen forplikter seg også til å sluttbehandle og håndtere farlig avfall på en miljømessig forsvarlig måte. Norge ratifiserte konvensjonen i 1990.

Regjeringen vil

• fortsette det internasjonale arbeidet med å redusere havforurensing. Dette omfatter blant annet å arbeide for at flere stoffer blir regulert under Stockholmkonvensjonen. Flere av miljøgiftene som er omfattet av konvensjonen er relevante i en marin sammenheng. Norge vil i samarbeid med FNs miljøprogram arbeide for gjennomføring av konvensjonen

• øke bruken av satellittbasert overvåkning som virkemiddel for kunnskapsinnhenting om havforurensing, og arbeide for effektiv håndheving av tiltak for å hindre miljøkriminalitet

• bidra til at havforurensing også fremover vil være en sentral oppgave for arbeidsgruppene i Arktisk råd og at OSPAR iverksetter tiltak basert på trusler som er identifisert i OSPARs miljøstatusrapporter

• videreføre samarbeidet med FNs sjøfartsorganisasjon om støtte til utviklingsland for å få ratifisert og implementert viktige internasjonale miljøkonvensjoner for å forhindre havforurensning. Dette gjelder også konvensjonen om sikker og miljømessig forsvarlig gjenvinning av skip

6.3 Marin forsøpling og mikroplast

Tilførselen av avfall og mikroplast til havmiljøet er raskt økende, og plast er særlig et problem fordi det brytes svært langsomt ned. Marin forsøpling og mikroplast har negativ påvirkning på marine økosystemer, naturmangfold og bærekraftig utvikling. Fiskerier, turistindustri, båttrafikk og annen bruk av hav og kyst blir også rammet. En rapport utarbeidet for World Economic Forum anslo at hvis det ikke iverksettes omfattende tiltak for å bekjempe problemet, vil det målt i vekt være mer plast enn fisk i havet i 20509. Dette er usikre anslag, men det er bred global enighet om alvorligheten av problemet. Under FNs bærekraftsmål 14 om hav har FN-landene blitt enige om å forhindre og i betydelig grad redusere marin forsøpling innen 2025.

Marin forsøpling har sin opprinnelse fra mange ulike aktiviteter, og består av mange ulike typer. Plast utgjør den største andelen av alt marint søppel. Plast har også et større skadepotensial enn papp, papir, tre, metall og andre materialer. Mer enn halvparten av plastavfallet som havner i havet er estimert å komme fra et fåtall land i det sørøstlige Asia.

Kilde: «Plastic waste inputs from land into the ocean», Jenna R. Jambeck, Roland Geyer, Chris Wilcox, Theodore R. Siegler, Miriam Perryman, Anthony Andrady, Ramani Narayan, Kara Lavender Law, Science, 13. februar 2015.

Plastavfallet spres med havstrømmene. Noe av plasten virvles sammen av havstrømmene til områder med forhøyet konsentrasjon av plast og mikroplast. I disse områdene forekommer sammenhengende belter av plast. De høyeste konsentrasjonene finnes likevel i strandsonen. Den plasten vi kan se utgjør bare deler av problemet. Det er anslått at 15 prosent av det marine avfallet flyter på havet, 15 prosent ligger i strandsonen og at hele 70 prosent synker og blir liggende på havbunnen. Deler av avfallet i havet føres med strømmene ned til dype kløfter på havbunnen hvor det samles opp og blir liggende, kanskje for alltid.

Norske forskere fant i 2017 for første gang arten gåsenebbhval utenfor norskekysten. Hvalen var døende, men magen full av plast – blant annet 30 plastposer, et to meter langt plastflak og mange små plastbiter. Dette er ett av mange tydelig eksempler på at plasten er en trussel mot livet i havet. Plasten kan også true matsikkerhet til menneskene både i et «nok mat»-perspektiv ved at det utgjør en fare for marine arter som brukes til mat, men også i et mattrygghetsperspektiv dersom stoffene tas opp i menneskene som spiser sjømaten. Det er behov for mer kunnskap om dette.

6.3.1 Mikroplast

Når plast brytes ned dannes mikroplast og nanoplast. Mikroplast havner også i havet fordi det brukes som ingrediens i produkter. I Norge er slitasje fra bildekk den største kilden til mikroplast fra landbasert virksomhet. Andre kilder er blant annet kunstgressbaner, maling, vedlikehold av skip og fritidsbåter og syntetiske tekstiler.

I dag blir mikroplast funnet i alle havområder, fra havoverflater til bunnsedimenter, og i Arktis er det funnet mikroplast frosset inn i havisen. De små plastpartiklene blir tatt opp i marine organismer. Partiklene kan både skade organismene i seg selv, og bidra til spredning av miljøgifter som er tilsatt eller binder seg til plasten. Den kan også spre fremmede organismer som for eksempel sykdomsfremkallende bakterier. Forskere har påvist mikroplast i en lang rekke dyr fra det minste plankton til fisk og hval. Dette gjelder også arter vi spiser hele slik som østers, ansjos og blåskjell. Det forskes på effektene av mikroplast på fisk, dyr og mennesker. Det er særlig bekymring knyttet til de minste partiklene – nanoplasten.

Det er i dag ingen avtale eller instrument som generelt omhandler tiltak for å redusere marin forsøpling og spredning av mikroplast. Regjeringen vil følge opp arbeidet i FNs miljøforsamling på dette feltet og bidra til å styrke de internasjonale rammebetingelsene for å bekjempe problemet.

6.3.2 Bred internasjonal innsats for redusere marin forsøpling og mikroplast

Omfanget av problemet viser at arbeidet for redusere marin forsøpling og mikroplast må prioriteres. Regjeringen vil trappe opp innsatsen og ha en bred tilnærming til problemet. I denne meldingen fremmer regjeringen tiltak til hvordan Norge bør arbeide internasjonalt for å bekjempe marin forsøpling og mikroplast i havet. Nasjonale tiltak med fokus på havmiljø og maritime kilder blir nærmere gjennomgått i stortingsmelding om oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet som overleveres Stortinget våren 2017. Nasjonale tiltak for å redusere tilførsler og nivå av plast og mikroplast i havmiljøet, og Norges prioriteringer overfor EU i denne sammenheng, gjennomgås i den igangsatte stortingsmeldingen om avfallspolitikken og sirkulær økonomi.

Regjeringen vil arbeide for at internasjonalt samarbeid og tiltak styrkes, og at det skal være målrettet og ressurseffektivt. Det mest effektive tiltaket for å redusere tilførsel av plast og mikroplast i havet er å sikre god avfallshåndtering og redusere avfallsmengdene. Utvikling av en sirkulær økonomi vil også være viktig for å redusere forsøplingen på sikt. I tillegg må det ryddes opp i den marine forsøplingen med vekt på områder hvor plasten særlig truer dyreliv, sårbar natur og menneskers helse, livskvalitet, fiskerier og annen mulighet for bærekraftig bruk som for eksempel turisme. Dette må gjøres mest mulig kostnadseffektivt og miljøvennlig.

For å bekjempe marin forsøpling og mikroplast vil Norge arbeide nasjonalt, regionalt og globalt – i en rekke internasjonale hav- og miljøfora. Dette må gjøres i samarbeid med andre nasjoner, sentrale multilaterale aktører, privat sektor, forskningsmiljøer og sivilt samfunn. Det er viktig at det internasjonale samfunnet prioriterer de delene av verden der problemene er størst.

Regjeringen har de siste årene tatt initiativ til å sette marin forsøpling og mikroplast i havet høyt på den internasjonale dagsordenen. Norge har blant annet fremmet forslag til vedtak i FNs miljøforsamling, støttet av Indonesia, Chile, Australia og Monaco, som har fått bred tilslutning og bidratt til økt internasjonalt engasjement. Vedtakene retter seg mot alle aktører, inkludert FN-organisasjoner, regionale havmiljøkonvensjoner, nasjonale myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn og gir anbefalinger om samarbeidsformer og tiltak for forebygging og opprydding. Vedtakene vektlegger blant annet samarbeid om regionale handlingsplaner, og støtte til land og regioner som har behov for bistand i utvikling og gjennomføring av slike planer.

Basert på et forslag fra Norge vedtok over 170 land i FNs miljøforsamling i mai 2016 å gjennomføre en global utredning av internasjonale og regionale forvaltningsstrategier og regelverk. Utredningen skal identifisere behovet for grep som styrket samordning og en global juridisk bindene avtale for å bekjempe marin forsøpling og mikroplast. Regjeringen vil følge opp utredningen med forslag til vedtak om veien videre på FNs miljøforsamling i desember 2017.

En annen sentral samarbeidsarena som Norge vil prioritere framover, er det globale partnerskapet mot marin forsøpling (GPML). GPML ble lansert under FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Rio i 2012, etter initiativ fra 64 land, samt EU. GPML er et åpent frivillig partnerskap som samler internasjonale organisasjoner, myndigheter, næringsliv, akademia, ikke-statlige organisasjoner og andre. Samarbeidet omfatter konkrete prosjekter og tiltak for å bekjempe marin forsøpling. Reduksjon av tilførsler fra landbaserte og havbaserte kilder, og opprydding av avfall som har samlet seg opp langs kysten og i havet er prioritert. Flere FN-aktører deltar i partnerskapet, og FNs miljøprogram er sekretariat. Norge har i flere år bidratt med finansiering av tiltak under partnerskapet gjennom vår støtte til FNs miljøprogram. Eksempler på aktiviteter under GPML er deling av informasjon, støtte til regionale handlingsplaner mot marin forsøpling, teknologiske demonstrasjonsprosjekter, og partnerskap mellom offentlig og privat sektor for å igangsette kampanjer og fremme tiltak. Regjeringen vil nå bruke dette partnerskapet mer aktivt, blant annet med mål om at næringsliv og sivilsamfunn engasjeres i enda større grad gjennom internasjonale samarbeidsprosjekter.

Foto: Peter Prokosch/www.grida.no

I våre nærområder samarbeider Norge blant annet gjennom OSPAR og Nordisk ministerråd om styrket kunnskap og løsninger på hvordan marin forsøpling og mikroplast kan reduseres. Norge vil, blant annet gjennom norsk formannskap i Nordisk ministerråd i 2017, styrke dette arbeidet ytterligere. Norge arbeider også med temaet i Arktisk råd, og vil vurdere muligheter for bredere samarbeid om problematikken med observatører, og med næringslivet gjennom Arctic Economic Council.

Som et ledd i oppfølging av OSPAR-konvensjonens handlingsplan mot marin forsøpling i Nordøst-Atlanteren, gjennomfører Norge prosjektet Fishing for Litter. Prosjektet er et prøveprosjekt og bidrar til opprydning. Fiskebåter som deltar samler opp avfall som kommer opp med fiskeredskapene under fisket. Avfallet leveres i havn hvor det blir sortert, registrert og håndtert. Avfall som er egnet til gjenvinning leveres til Norsk Fiskeriretur. Prosjektet styrker kunnskapen om typer marint søppel i havet og om materialgjenvinning. Erfaringene skal også brukes i utvikling av forslag til en varig ordning som sikrer at fiskere og andre som får opp søppel fra havet kan levere dette i havner uten merkostnad og at plastsøppelet så langt mulig gjenvinnes.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) er også en sentral samarbeidsarena for Norge, og Norge har bidratt til at reduksjon av tap av fiskeutstyr er på agendaen til FAO og i det pågående arbeidet under FNs fiskeriresolusjon. Redskap som blir tapt kan bli stående i sjøen og fiske og dette omtales ofte som spøkelsesfiske. Tapte redskap bidrar også til plastforsøpling. Norge har lang erfaring med å redusere marin forsøpling fra fiskerier, og norsk kompetanse om dette er etterspurt. FAOs fiskerikomité har gjennomført en ekspertkonsultasjon om merking av fiskeredskap for å muliggjøre gjenfinning og unngå spøkelsesfiske. Norske fiskere er etter havressursloven pålagt å sokne etter tapte redskaper og rapportere tapet til Kystvaktsentralen dersom redskapene ikke blir gjenfunnet. Tilsvarende regler finnes også i flere av de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene som Norge er medlem av. Fiskeridirektoratet gjennomfører årlige tokt med opprydding av tapte fiskeredskaper i prioriterte områder langs norskekysten. Siden opprenskingen startet på begynnelsen av 1980-tallet er det tatt opp circa 20000 garn (nær 600 km), samt store mengder med andre fiskeredskaper.

6.3.3 Bistandsprogram for å redusere marin forsøpling og mikroplast

Et grovt estimat tilsier er at 80 prosent av avfallet i havet på verdensbasis er landbasert og at de viktigste kildene er land i rask økonomisk vekst og med mangelfull avfallshåndtering. Det er i Norges interesse å bidra til å redusere forsøpling fra disse landene. Mange utviklingsland mangler kapasitet og gode incentivmekanismer for å få bukt med avfallsproblemet. Tiltak for å håndtere avfall kan vurderes å støttes gjennom resultatbasert finansiering. På denne måten vil man kunne bidra til å styrke landenes eierskap til avfallshåndteringsprosessene og til at lokale krefter trekkes inn. Norge vil kunne bidra til å utvikle hensiktsmessig infrastruktur gjennom å dele kunnskap og teknologi. Det vil blant annet kunne være nyttig å utvikle incentivordninger som motiverer aktørene til å nå konkrete resultater. Norske erfaringer tilsier at dette kan bidra til å endre forbrukeratferd, som fører til at reduserte mengder avfall havner i havet, samt bidra til å ansvarliggjøre bedrifter og myndigheter. Regjeringen vil lansere et nytt bistandsprogram for å redusere marin forsøpling og mikroplast i havet.

Regjeringen vil

• ta relevante initiativ i FNs miljøforsamling og være pådriver i arbeidet for gjennomføring, samordning og videre utvikling av internasjonalt regelverk som skal forhindre marin forsøpling og mikroplast, inkludert fra landbaserte kilder

• benytte FN-systemet og andre relevante arenaer, som Our Ocean-konferansene, for å bidra til at det internasjonale samfunn fremmer effektive tiltak mot marin forsøpling og mikroplast og retter særlig oppmerksomhet dit hvor utslippene og problemene er størst

• lansere et eget bistandsprogram i kampen mot marin forsøpling og mikroplast, som blant annet vil omfatte reduksjon av avfallsmengder, bedre avfallshåndtering og andre tiltak for å redusere marin forsøpling

• støtte Interpols arbeidsgruppe mot forurensningskriminalitet i arbeidet mot ulovlig dumping av plast og annet avfall i havet

• inngå strategiske partnerskap med sentrale europeiske land og andre stater som prioriterer arbeidet mot marin forsøpling og mikroplast høyt, samt søke å engasjere næringsliv, sivilsamfunn, og andre viktige aktører i internasjonalt prosjektsamarbeid gjennom Global Partnership on Marine Litter

• arbeide internasjonalt for å redusere tap av fiskeredskap og unngå spøkelsesfiske, blant annet gjennom å oppfordre land til å innføre relevant regelverk og gjennomføre opprydningstokt

• sikre at Norge gjennom internasjonalt forskningssamarbeid bidrar aktivt til styrket kunnskap om kilder, effekter og kostnadseffektive tiltak mot marin forsøpling og mikroplast i havet, og bidra til kunnskap om hva plastforurensning i havene betyr for økosystemene, matsikkerhet og mattrygghet

• aktivt følge opp arbeidet mot marin forsøpling og mikroplast i havet overfor EU og ved styrket innsats gjennom regionale fora som OSPAR, NEAFC, Nordisk ministerråd og Arktisk råd

• vurdere hvordan tiltak mot marin forsøpling, blant annet gjennom grønnere produksjonsprosesser og produkter, kan styrkes i miljøsamarbeidet med landene som mottar EØS-midler

6.4 Klimaendringer

Det viktigste som kan gjøres for å begrense klimaendringenes negative konsekvenser for havet, er å redusere de globale CO₂-utslippene. Bred tilslutning til og gjennomføring av Parisavtalen, som inneholder bestemmelser om utslippsreduksjoner, klimatilpasning og støtte til utviklingsland for omstilling til lavutslippsutvikling, er avgjørende.

Siden den industrielle revolusjon har utslippene av drivhusgasser økt stadig raskere som en følge av økende befolkning og økonomisk vekst basert på energi fra fossile brensler. Økt konsentrasjon av CO₂ og andre drivhusgasser i atmosfæren fører til at jorda tar opp mer varme fra sola. Mer enn 90 prosent av den ekstra varmen jordkloden har absorbert, er lagret i havet. Dette har ført til oppvarming av havvannet, særlig nær overflaten. Utbredelsen av havis i Arktis har blitt stadig mindre, særlig om sommeren. Siden år 1900 har havnivået på verdensbasis i gjennomsnitt økt med 0,19 meter. Dette skyldes at havvannet utvider seg når det varmes opp og at isbreer på land smelter og renner ut i havet.

Ifølge FNs klimapanel øker faren for alvorlige skadevirkninger raskt når den globale temperaturøkningen overstiger 1–2 grader. Ved en global oppvarming på mer enn 3 grader blir risikoen høy, særlig på grunn av den økte faren for rask og irreversibel havnivåstigning som følger av smelting av isbreene på Grønland og i Antarktis. Risiko knyttet til klimaendringer er ujevnt fordelt og generelt størst for fattige mennesker og samfunn i utviklingsland. Lavtliggende kyst- og øystater forventes å bli hardt rammet. Selv om tilpasning i en del tilfeller kan redusere risikoen, vil høye utslipp i mange tilfeller gjøre tilpasning vanskelig, ikke minst på lave breddegrader der konsekvensene blir størst og kapasiteten til å gjøre nødvendige tilpasninger mange steder er begrenset.

En annen risiko er ødeleggelse av korallrev som en følge av at tropiske havområder blir varmere enn det korallene og organismene de lever i fellesskap med tåler. Dette fører til episoder med høy dødelighet og bleking av revene, og redusert naturmangfold og fangstpotensial.

6.4.1 Havforsuring

Gjennom bærekraftsmål 14, delmål 3, har det internasjonale samfunnet blitt enig om å mest mulig begrense og håndtere konsekvensene av havforsuring, blant annet gjennom økt vitenskapelig samarbeid på alle nivåer.

Foto: Ann Kristin Balto, Norsk Polarinstitutt.

Havet har så langt absorbert omtrent 30 prosent av CO₂-utslippene fra menneskelig aktivitet. Den forsuringen av havvannet vi har sett siden den industrielle revolusjon, er trolig den raskeste en har hatt gjennom jordas historie.

Hvis ikke klimagassutslippene reduseres betydelig, vil havforsuring utgjøre en betydelig risiko for marine økosystemer, og da i særdeleshet for korallrev og polare økosystemer.

Simuleringer utført av Bjerknessenteret i Bergen viser at omkring 2080 vil Røstrevet, som er verdens største kjente kaldtvannskorallrev, bli utsatt for vann som er tilført så mye CO₂ at kalk kan gå i oppløsning. Konsekvensene av havforsuring kan bli store i Arktis, hvor kalkdannende planktonarter, som representerer et viktig fødegrunnlag i næringskjedene, vil bli skadelidende. Hvor omfattende konsekvensene av havforsuring blir, avhenger blant annet av omfanget av klimagassutslippene.

Regjeringen vil

• videreføre bidragene til forskning på omfang og effekter av havforsuring, inkludert i Arktis. Dette vil gi mer informasjon til Klimapanelets og Naturpanelets arbeid for å øke den globale kunnskapen om havforsuring og gi bedre grunnlag for beslutning under internasjonale konvensjoner

6.4.2 Parisavtalen

Helt siden klimaforhandlingene startet i 1990, har vi visst at verden må håndtere og begrense klimagassutslippene fra alle land med utslipp av betydning. Norge har hele tiden, gjennom skiftende regjeringer, vært en pådriver for ambisiøse internasjonale avtaler på klimaområdet. Parisavtalen representerer et vendepunkt for internasjonalt klimasamarbeid. Alle parter er enige om at alle skal bidra. En nøkkel for å sikre mer universell deltakelse er at avtalen er bygget opp «nedenfra og opp», med de nasjonalt fastsatte klimabidragene som fundamentet i avtalen. Dette gir rom for mer fleksibel tilnærming enn tidligere avtaler.

Norge var tidlig ute med å ratifisere avtalen, som har som overordnet formål å holde den gjennomsnittlige globale temperaturstigningen under 2 grader og tilstrebe maksimal stigning på 1,5 grader. Avtalepartene har sendt inn nasjonalt bestemte bidrag til avtalen. Samlet er de bidragene som er meldt inn til nå ikke nok til å nå avtalens langsiktige mål, og det er anslått at en står foran en temperaturøkning på mellom 2,7 og 3,5 grader innen 2100. Disse anslagene er svært usikre, men er likevel viktig informasjon for å beregne den potensielle virkningen på havet.

Partene skal vurdere gjennomføringen av avtalen og den kollektive fremgangen hvert femte år, første gang i 2023. Den globale gjennomgangen skal være retningsgivende for partene når de skal oppdatere og forbedre sine tiltak etter avtalen.

6.4.3 Klima og matsikkerhet

Når globale temperaturer stiger, øker også trusselen mot matsikkerhet i sårbare områder. Ifølge FN vil alle aspekter ved matsikkerhet kunne påvirkes av klimaendringene. Matsikkerhet handler både om hvor mye mat som er tilgjengelig i et samfunn, og i hvilken grad menneskene har tilgang til den. Nok mat, og trygg og næringsrik mat, står sentralt. Global oppvarming vil utgjøre en stor risiko for den globale og regionale matsikkerheten og risikoen øker ved høyere temperaturstigning. Avbøtende tiltak for klimatilpasning blir også vanskeligere jo sterkere klimaendringene er. Risikoen er størst på lave breddegrader.

Ifølge Klimapanelet vil fordelingen av primærproduksjon og fangstpotensial kunne endres betydelig. Klimaendringene og havforsuring kommer på toppen av og forsterker de eksisterende truslene mot matsikkerhet fra overfiske, forurensning, dårlig kystsoneforvaltning og andre påvirkningsfaktorer. Utsiktene til redusert fangstpotensial på lave breddegrader utgjør den største risikoen for matsikkerheten, men det er grunn til å tro at oppdrett kan oppveie for en del av dette. Sjømat fra nordlige breddegrader, både villfisk og oppdrett, kan bli viktig i global matsikkerhetssammenheng. Usikkerhetene omkring fremtidige effekter på fangstpotensialet regionalt og globalt er store, særlig når det gjelder de kombinerte effektene av varmere hav, havforsuring og andre påvirkninger.

Havnivåstigning kan true matproduksjonen i kystsonen både fra jordbruk, fiske og akvakultur. Land med hav- og kystområder og mange øystater, hvor matproduksjonen kan påvirkes negativt av stigende havtemperaturer og havforsuring, er ofte også sårbare for havnivåstigning og andre effekter av klimaendringene som truer landbruket. Tiltak som kan bidra til å styrke matsikkerheten i sårbare land og regioner bør derfor ha et langsiktig perspektiv og se hav, kyst og land i sammenheng.

Regjeringen vil

• arbeide for å integrere hensyn til klimaendringer, havnivåstigning og havforsuring i relevante internasjonale institusjoner, herunder FNs organisasjon for landbruk og ernæring sin innsats for en bærekraftig forvaltning av marine ressurser globalt

6.4.4 Omfattende norsk klimaengasjement

Regjeringen vil i 2017 bruke over fem milliarder kroner på klimatiltak over bistandsbudsjettet. Det internasjonale klima- og skoginitiativet, REDD+ (Reducing Emissions from Deforestation and forest Degradation in developing countries), er Norges største globale klimasatsing. I 2015 tilsvarte satsingen i Brasil og Guyana mer enn 40 millioner tonn reduserte CO₂-utslipp. Satsingen bidrar til styrket innsats mot avskoging i en rekke tropiske skogland, og det forventes at et voksende antall land vil kunne rapportere om, og få betalt for, verifiserte utslippsreduksjoner i årene framover. I tillegg bidrar Norge til klimatiltak gjennom finansiell støtte til en rekke utviklingsbanker10 og internasjonal fond, herunder Det grønne klimafondet.

Norge har videreført støtten til fornybar energi i utviklingsland og økt kapitaltilførselen til Norfund for å dreie innsatsen i retning av private investeringer i ren energi. Norge støtter også FNs klimakonvensjon sitt sekretariat, klimateknologiprosjekter, prosjekt for rene kokeovner, utfasing av fossile subsidier, forskning og utvikling innen innovativ klimafinansering, forebygging og tilpasning knyttet til klimarelaterte katastrofer, klima- og værtjenester i utviklingsland, og klimatilpasset landbruk. I tillegg bidrar Norge med støtte til klima- og miljøtiltak i europeiske land som omfattes av EØS-finansieringsordningene.

Regjeringen vil

• styrke samarbeidet om klimaspørsmål med små øystater som er særlig sårbare for klimaendringer

• ta initiativ til å styrke den multilaterale dialogen med asiatiske land om effektiv, grønn skipsfart innenfor ASEM (Asia-Europe Meeting) og overfor den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, hvor formålet er å dreie global og lokal skipsfart i en klimavennlig retning

• arbeide for en tettere kobling mellom klimavitenskapelig miljøer og de miljøene som vurderer sikkerhetstrusler, for å få en bredere tilnærming til vurdering av truslene som en står overfor på lengre sikt

6.5 Den blå skogen

Skog og planter i havet er, i likhet med skog og planter på land, spesielt verdifulle i klimasammenheng fordi de tar opp og lagrer CO₂. Over halvparten av alt opptak av CO₂ skjer i havet. Den blå skogen som mangrove, sjøgress og saltmarsker spiller her en viktig rolle. Norge bidrar til å synliggjøre betydningen av den blå skogen internasjonalt, og støtter samarbeidspartnere i det nasjonale og internasjonale nettverket for blå skog.

Viktigheten av den blå skogen for opptak av atmosfærisk karbon er påpekt av FNs klimapanel. En studie av alle nasjonale tiltak publisert i forbindelse med COP21-møtet i Paris 2016, viste at mange land inkluderer blå skog i sine tiltak under Parisavtalen. Dette gjelder blant annet Haiti, Somalia, Myanmar og Tanzania, som er norske partnerland i utviklingspolitikken.

Det er beregnet at blå skog i tropiske områder står for mer enn 50 prosent av all karbonlagring i marine bunnsedimenter, selv om de arealmessig kun dekker 0,5 prosent av havbunnen. Dette er opptil fem ganger mer enn det som lagres i tropiske regnskoger per arealenhet. I klimatilpasningsøyemed er tropisk blå skog også viktig som beskyttelse mot kysterosjon, stormer, oversvømmelser og tsunamier. I tillegg representerer den en inntektskilde for deler av kystbefolkningen, ved at den er kilde til mat, medisiner og byggematerialer. Eksempelvis er mangrover viktige for reproduksjon av lokale fiskearter, og dermed også viktig for lokal matsikkerhet i kystnasjoner i sør.

Norge støtter prosjekter rettet mot blå skog-økosystemer for å forbedre forvaltning og involvere lokale kystsamfunn for fattigdomsbekjempelse ved å fremme bærekraftig bruk. Norsk nettverk for blå skog11 mottar støtte for å styrke kompetansen på blå skog hos nasjonale aktører. Dette omfatter blant annet forskning for å bedre kunne utnytte dens fulle potensial for fangst og lagring av CO₂ og en rekke andre økosystemtjenester både nasjonalt og globalt.

6.5.1 Tare – den «nye» klimaaktøren?

Tareskog vokser langs alle kontinenter unntatt Antarktis og dekker cirka 35 prosent av verdens kyststrekninger. Dyrking av tare i stor skala er en etablert industri i Asia, og det er økende interesse for dyrking av tare i Europa. Regjeringen har siden 2014 tildelt tillatelser til dyrking av tare til cirka 25 ulike selskaper på om lag 35 steder.

Foto: Janne K. Gitmark/NIVA og Norwegian Blue Forests Network.

Vi kjenner ikke karbonbindingsraten for tare like godt som vi gjør for mangrove, sjøgress og saltmarsk, spesielt fordi den vokser på fjellbunn uten direkte sedimentlagring. Tareskog er foreløpig ikke inkludert i verken klimaforhandlingene eller Klimapanelets arbeid, men karbonbindingsraten er antatt å være betydelig. Biomassen anslås av Havforskningsinstituttet til 50–80 millioner tonn, pluss et stort potensiale for tilvekst i nedbeitede områder. I norske havområder kan bærekraftig utnyttelse, restaurering og dyrking av tare både gi omfattende karbonbinding og utvikling av ny næringsaktivitet.

Tareskogen påvirkes av beiting fra kråkeboller, overgjødsling og stigende havtemperaturer (i sør, men ikke i nord). I hvilken grad havforsuring vil kunne påvirke tare, er mer usikkert. Kartlegging og forskning har vist at selv om globale drivere kan ha påvirkning, så er det lokale og regionale forhold som i hovedsak påvirker utbredelse og vekst. Dette viser at en god nasjonal forvaltning som bygger på prinsippet om samlet belastning og tar hensyn til lokale og regionale forhold er spesielt viktig, for Norge og for andre nasjoner.

Regjeringen vil

• forsterke norsk deltagelse i internasjonale kunnskapsprosesser rettet mot blå skog som ledd i å nå bærekraftsmål 13 om bekjempelse av klimaendringer, og bærekraftsmål 14 om bevaring og bærekraftig bruk av hav

• forsterke kunnskaps- og kapasitetsstøtte til tropisk blå skog-tiltak i partnerland med blå skog, det vil si Haiti, Somalia, Myanmar og Tanzania

• styrke innsatsen for å inkludere mangroveskoger i arbeidet med reduserte klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse

• bidra til å prioritere forskning om tarens rolle i det globale karbonkretsløpet, blant annet gjennom inkludering i Klimapanelets rapporter

6.6 Marine verneområder og andre områdebaserte forvaltningstiltak

Havrettskonvensjonen kombinerer retten til å bruke havet og utnytte dets ressurser med en plikt til å verne det marine miljø. Bruken skal være bærekraftig – det vil si at den skal innrettes slik at den imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov. Havforvaltning må tilstrebe et helhetsperspektiv som ser bruk, påvirkning, naturverdier og økosystemer i sammenheng. Norge har gitt sin tilslutning til målsetningen om en slik økosystembasert tilnærming til havforvaltning i viktige fora som FNs generalforsamling, regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner, OSPAR og i Arktisk råd. Nasjonalt har vi etablert de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder for å ivareta et slikt helhetsperspektiv.

På Johannesburgkonferansen om bærekraftig utvikling i 2002 ble man enige om å opprette et representativt nettverk av marine verneområder innen 201212 og redusere bruken av destruktive fiskemetoder. Dette ble fulgt opp av FNs Generalforsamling i 2002 som oppfordret alle stater til å opprette marine verneområder. Dette ble videre fulgt opp i Konvensjonen om biologisk mangfold ved vedtakelsen av de globale «Aichi-målene», hvor en av målsetningene er å bevare minst 10 prosent av verdens kyst- og havområder innen 2020 og hvor partene ble oppfordret til å vedta hensiktsmessige tiltak for bærekraftig bruk og vern i sårbare områder, blant annet gjennom etablering av marine verneområder og andre områdebaserte forvaltningstiltak. Denne målsetningen er også reflektert i vedtak gjort av Generalforsamlingen og stadfestet i bærekraftsmål 14.

De målsettingene som vedtas i FN og i Konvensjonen om biologisk mangfold oppnås gjennom vedtak i stater eller organisasjoner med operativ forvaltningskompetanse. Regionale miljøkonvensjoner som OSPAR kan etter havretten etablere marine verneområder, mens restriksjoner på aktiviteter som faller inn under andre organisasjoners kompetanse innføres i et samspill med de relevante organisasjonene. FNs sjøfartsorganisasjon kan for eksempel etablere områder med begrensninger på skipsfarten. Regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner, som NEAFC, kan stenge områder for fiske eller bruk av skadelige redskaper, mens Den internasjonale havbunnsmyndigheten kan stenge områder for mineralutvinning.

For Norge er det vesentlig at det legges til rette for en helhetlig forvaltning som sikrer en bærekraftig bruk av ressursene. Bærekraftig bruk krever at vi har kunnskap om påvirkningene og miljøtilstanden i de ulike havområdene, og at vi bruker dette til å utvikle god politikk og treffe effektive forvaltningstiltak. God miljøtilstand og produktive hav må sikres gjennom et bredt spekter av virkemidler.

Marine verneområder og andre områdebaserte forvaltningstiltak er viktige redskaper i arbeidet for å fremme bærekraftig bruk og bevaring av marine økosystemer.

Områdebasert forvaltning innebærer at ulike områder og økosystemer, med utgangspunkt i deres ulike naturverdier og miljøtilstand, forvaltes forskjellig, for eksempel ved at noen områder gis større grad av beskyttelse. Marine verneområder kan omfatte områder med fullstendig vern til områder som tillater utnyttelse i større eller mindre grad. Hvilke aktiviteter som skal tillates i et verneområde må vurderes i lys av verneformålet og de ulike aktivitetenes samlede negative påvirkning. Norge legger vekt på at beslutninger om å etablere marine verneområder skal være godt vitenskapelig begrunnet. Det må legges til rette for bærekraftig bruk der dette er forenelig med verneformålet. Føre-var-prinsippet skal ligge til grunn der det ikke foreligger tilstrekkelig kunnskap. Det er viktig at formålet med verneområdet er godt definert og at vernetiltaket er effektivt og målrettet og egnet til å sikre langsiktig vern av naturen og økosystemene.

I Norge benyttes en rekke områdebaserte tiltak for å sikre vern og bærekraftig bruk av havmiljøet og de marine ressursene. Eksempler omfatter hummerreservat, forbud mot bruk av bunnredskap for å verne koraller, forbud mot visse former for oppdrett i særskilte områder og opprettelse av naturreservater, nasjonalparker og marine verneområder langs kysten. Dette er nærmere omtalt i naturmangfoldmeldingen, Meld. St. 14 (2015–2016). I 2016 besluttet regjeringen å verne en rekke nye områder i det marine miljø13. Dynamisk og hensiktsmessig fiskeriforvaltning omfatter også utvikling av mer skånsomme fiskeredskap, stenging av felt ved gyting og stor yngelinnblanding, minstemål for en rekke arter, forbud mot direktefiske på enkelte bestander og tidsavgrenset fiske.

På regionalt nivå er det under OSPAR-konvensjonen etablert et nettverk av marine verneområder i Nordøst-Atlanteren. For å sikre bedre samarbeid og koordinering av vern i Nord-Atlanteren har OSPAR og NEAFC innledet et viktig samarbeid om områdebaserte forvaltningstiltak, og har i flere sammenhenger vernet og iverksatt tiltak i omtrent de samme områdene. OSPARs verneområder utenfor nasjonal jurisdiksjon sammenfaller til dels geografisk med vedtak i NEAFC om forbud mot bruk av bunnredskaper som kan skade bunnhabitater, som for eksempel koraller. De marine verneområdene i norsk territorialfarvann inngår i OSPAR-nettverket, som teller over 400 marine verneområder, inkludert syv i områder utenfor OSPAR-medlemslandenes nasjonale jurisdiksjon.

Arktisk råd har utarbeidet et rammeverk med felles mål og prinsipper for etablering av marine verneområder, som statene kan benytte ved etablering av slike områder i Arktis. Selve utvelgelsen av marine verneområder er opp til statene. De arktiske statene samarbeider nå om å sammenstille informasjon om eksisterende marine verneområder i nord og ulike tiltak for områdebasert forvaltning som statene kan benytte for å bevare naturmangfoldet i Arktis. Dette vil legges frem for utenriksministrene i de arktiske statene på Arktisk råds møte våren 2017.

https://mfat.govt.nz/en/environment/antarctica/ross-sea-region-marine-protected-area/

Når det gjelder vurdering av vernetiltak i internasjonale havområder som ligger over nasjonale kontinentalsokler utenfor 200 nautiske mil, er det viktig at kyststaters rettigheter og særlige posisjon respekteres. På grunn av de særlige jurisdiksjonsforholdene i områder med nasjonal sokkel under internasjonale havområder, har det utviklet seg praksis for i relevante vedtak å uttrykkelig presisere at opprettelse av et marint verneområde eller andre tiltak utenfor 200 nautiske mil etter havretten ikke berører kyststatens rettigheter knyttet til sin kontinentalsokkel.

6.6.1 Verdens største marine verneområde

Havområdene rundt Antarktis er i liten grad påvirket av menneskelig aktivitet. Høsten 2016 ble medlemmene i Kommisjonen for bevaring av de levende marine ressursene i Antarktis (CCAMLR), enige om å opprette et verneområde i Rosshavet. Verneområdene i Rosshavet er på størrelse med Norden og er verdens største marine verneområder. Det er utformet ved bruk av den beste tilgjengelige kunnskapen om miljøet i området og sikrer en god balanse mellom vern og bærekraftig bruk av ressursene. Forslaget har de siste fem årene vært gjenstand for inngående vurderinger fra det internasjonale forskningsmiljøet i Kommisjonens vitenskapskomite. Norge jobbet i en årrekke sammen med de andre medlemmene i CCAMLR for å opprette verneområdet. Nesten tre fjerdedeler av det er stengt for fiskeri.

Det omfattende vernet vil sikre leveområdene til mange antarktiske arter framover. På sikt vil effekten av de globale klimaendringene kunne sette de antarktiske artene under press. Å verne et så stort område er et viktig tiltak blant annet for å bedre forstå hvordan mennesker påvirker det. En viktig forutsetning for at vernetiltaket skal ha effekt, er at partene i CCAMLR bidrar med forskning og kunnskapsinnhenting i området. Derfor er det blant annet satt av egne områder til forskningsfangst.

Regjeringen vil

• fortsatt arbeide aktivt i FN for en ny avtale som skal sikre gode havrettslige rammer for vern og bærekraftig bruk av biodiversitet utenfor nasjonal jurisdiksjon

• fortsette å samarbeide med andre land om behov for utvikling og etablering av marine verneområder og andre områdebaserte tiltak for å bevare marine økosystemer, herunder bidra aktivt for å avklare hvilke virkemidler som kan bidra til å nå det globale målet om å bevare 10 prosent av verdens kyst og havområder innen 2020 (Aichimål nummer 11). Regjeringen vil støtte utviklingslands deltakelse i dette arbeidet

• fremme forståelse internasjonalt for at det må legges til rette for at vernetiltak i internasjonale havområder skal kunne kombineres med bærekraftig bruk, så lenge dette er forenelig med verneformålet. Dette er også viktig for Norges partnerland i sør og små øystater

• arbeide for at innføring av vernetiltak må være basert på best tilgjengelige kunnskap, slik at verdenssamfunnet bruker ressursene på mest mulig effektiv måte og sikrer at det treffes passende tiltak. Dette må følges opp med forsknings- og kunnskapsinnhenting for å sikre at vernetiltakene til enhver tid svarer til vernebehovene

• bidra til styrke arbeidet under Konvensjonen om biologisk mangfold med identifisering av økologisk og biologisk viktige områder og sikre at den vitenskapelige informasjonen er oppdatert og av god kvalitet

• arbeide for at kyststaters rettigheter og særlige posisjon respekteres ved etablering av vernetiltak i internasjonale havområder som ligger over nasjonale kontinentalsokler utenfor 200 nautiske mil

7 Blå økonomi i utviklingspolitikken

Befolkningsveksten tilsier at det vil være mer enn to milliarder flere mennesker på jorden innen 2050. De fleste av disse vil bo i utviklingsland. Mange utviklingsland knytter store forhåpninger til mulighetene for økonomisk og sosial utvikling representert ved den blå økonomien. De ser til havet for å få dekket sine nåværende og fremtidige behov. Samtidig er det et økende press på miljøet og ressursene som hindrer optimal utnyttelse.

Vår egen historie viser at ressurser fra havet kan bygge velstand når de forvaltes ansvarlig. Norge opplever stor pågang fra både lav- og mellominntektsland som ønsker tilgang til norsk kompetanse på områder knyttet til blå økonomi. Norske erfaringer fra sektorer som energi, skipsfart og maritim teknologi, i tillegg til næringer som fiskeri og oppdrett, er etterspurt. Det samme gjelder våre erfaringer med helhetlig, økosystembasert forvaltning som ser ulike aktiviteter i sammenheng. Norge kan vise til et mangeårig og bredt engasjement knyttet til hav og marine ressurser i utviklingspolitikken.

Havet og de store ferskvanns- og elveområdenes potensial som matfat er en sentral forutsetning for å nå bærekraftsmål 1 og 2 om fattigdom, sult, matsikkerhet og bedre ernæring. Bærekraftsmål 14, om bevaring og bruk av hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling, støtter opp om mål 1 og 2 og blir derfor et tydelig og viktig mål i utviklingspolitikken.

7.1 Potensialet i den blå økonomien

Mange av Norges partnerland i sør har betydelige marine ressurser og gode muligheter for utvikling i de blå næringene. Potensialet innen fiskeri- og oppdrettssektoren er betydelig. 70–80 prosent av alt fiske og 95 prosent av all fiskeoppdrett foregår i dag i utviklingsland14. Et annet trekk er fremvekst av den blå bioøkonomien, industriell utvikling basert på marine ressurser som restprodukter fra oppdrett og fiske, tang- og tare, dyreplankton og nyoppdagede arter. Det kan ligge et betydelig uutnyttet potensiale for mange utviklingsland i disse ressursene. Dette er i tillegg et område hvor Norge kan lære av andre land.

Produksjon av olje og gass er en ny og viktig inntektskilde for mange utviklingsland. Om ressursene forvaltes forsvarlig, kan de fremme bærekraftig økonomisk vekst og velferd for befolkningen. Også energipotensialet fra havvind er stort, men i konkurranse med annen fornybar og fossil energi har anvendt teknologi ennå ikke blitt tilstrekkelig lønnsom.

Mange land er sårbare for grenseoverskridende problemer som marin forurensing, klimaendringer, og kriminalitet til havs. Miljøkriminalitet og ulovlig fiske undergraver levekårene i lokale kystsamfunn. På nasjonalt nivå kan lav institusjonell kapasitet representere en utfordring, med negative konsekvenser for landenes evne til lov- og regelverksutforming, forvaltning, overvåking og håndheving. Til sammen kan dette være alvorlige hindringer for å ta ut potensialet i den blå økonomien.

Problemenes alvorlighetsgrad varierer mellom regioner og land. Utfordringene som må håndteres er både av global art og nasjonalt betinget. Bilateralt jobber Norge direkte med partnerland eller i partnerskap med internasjonale institusjoner – gjennom kapasitetsbygging og forskningssamarbeid – for bærekraftig bruk av havets ressurser, jobbskaping og næringsutvikling.

I Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben – næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet, legger regjeringen opp til styrket og strategisk innrettet støtte til næringsutvikling, som skal legge til rette for private investeringer, jobbskaping og fattigdomsreduksjon. Et velfungerende næringsliv er grunnleggende for å skape arbeidsplasser, økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. All innsats for næringsutvikling skal skje på en måte som kan bidra til bærekraftig ressursutnyttelse.

Mange utviklingsland er blitt oppmerksomme på potensialet som ligger i marine ressurser, samtidig som det er utfordrende å utvikle planer som er bærekraftige. I mer enn 40 år har Norge bidratt med marin og maritim kompetanse, med vekt på hele verdikjeden. Viktige aktører i den samlede innsatsen omfatter fagfolk fra norsk forvaltning, kunnskapsmiljøer, næringsliv og internasjonale institusjoner. Bistandsprogrammene Fisk for utvikling (Ffu) og Olje for utvikling (Ofu) viser betydningen av å mobilisere fagressurser på tvers av sektorer.

7.1.1 Sokkelinitiativet

For å kunne utnytte potensialet i den blå økonomien fullt ut er det avgjørende for kyststatene å fastsette sokkelens utstrekning, inkludert eventuelle avgrensningslinjer mot andre staters sokler. For 54 av verdens fattigste land utgjør havet en betydelig del av statens jurisdiksjon. Norge har siden 2008 – gjennom Sokkelinitiativet – ytt faglig bistand til en rekke afrikanske land for at de skal bli bedre rustet til å ivareta sine interesser knyttet til kontinentalsokkelen. Initiativet har blitt gjennomført i to faser. Det har bidratt til å sikre sentrale rettigheter etter havretten for mange utviklingsland, noe som kan legge grunnlag for økonomisk og sosial utvikling for fremtidige generasjoner i disse landene. For mange av disse landene gjenstår det arbeid for endelig å få fastsatt kontinentalsokkelen. Mange utviklingsland mangler nødvendig kompetanse for å fremme dokumentasjon for kontinentalsokkelens utstrekning.

Alle kyststater har etter Havrettskonvensjonen uten videre kontinentalsokkel ut til 200 nautiske mil, mens sokkel ut over dette må dokumenteres for FNs kontinentalsokkelkommisjon. Dokumentasjon må i utgangspunktet fremlegges senest ti år etter at Havrettskonvensjonen trådte i kraft for vedkommende stat. Norge fikk i 2008 gjennomslag i FN for at land kan avbryte tiårsfristen ved å sannsynliggjøre sokkel utenfor 200 nautiske mil. Over 40 stater har så langt benyttet denne metoden.

Med erfaringer fra Norges fremlegg av dokumentasjon for egen sokkel og etter oppfordringer fra FNs generalforsamling, utviklet Utenriksdepartementet fra 2008 Sokkelinitiativet. Norsk erfaring og ekspertise ble gjennom dette initiativet stilt til rådighet for at utviklingsland skulle kunne sikre egne sokkelinteresser til fordel for fremtidige generasjoner. I prosjektets første fase fikk 10 utviklingsland norsk bistand til å legge foreløpige sokkeldata frem for Kontinentalsokkelkommisjonen. Også andre land fikk norsk rådgivning.15

Sokkelinitiativets fase II (2010 – 2014) var et regionalt prosjekt med de syv vest-afrikanske landene Kapp Verde, Gambia, Guinea, Guinea-Bissau, Mauritania, Senegal og Sierra Leone. Formålet med prosjektet var innsamling og bearbeidelse av sokkeldata for utarbeidelse av fullstendige datafremlegg for Kontinentalsokkelkommisjonen. Videre bisto Norge ved fastsettelse av grunnlinjer og utvikling av relevant lovgivning. Sentralt i prosjektet var afrikansk eierskap og regional tilnærming. Den regionale tilnærmingen av initiativet var kostnadseffektiv, men også viktig fordi nabostater måtte samtykke til behandling av hverandres sokkelfremlegg i omstridte områder. Liberia fikk støtte til datafremlegg basert på tilgjengelige data, men var ikke del av det mer omfattende initiativet med de øvrige syv vest-afrikanske landene. Norge ga også lignende bistand til Somalia. Somaliaprosjektet ble avsluttet i juli 2014 da Somalia la sin dokumentasjon frem for Kontinentalsokkelkommisjonen.

I 2014 ble de vest-afrikanske landene enige om å gjøre ett felles datafremlegg for. Den endelige dokumentasjonen ble levert til FNs havrettskontor i september 2014. Det var historisk at syv land la frem felles datafremlegg for kommisjonen. Prosjektet ble finansiert med cirka 100 millioner kroner.

Sokkelinitiativet har vært viktig av flere grunner. Det er i norsk utenrikspolitisk interesse at havretten fungerer ved at alle stater kan nyttiggjøre seg sine rettigheter. Sokkelinitiativet tjener derfor både fattige lands interesser og norske interesser. For Norge er det essensielt at prosjektet har bidratt til å styrke implementeringen av havretten. Videre var initiativet viktig fordi naboland i tråd med Havrettskonvensjonen tok første viktige skritt på veien for å samarbeide om å avklare maritime avgrensningslinjer i omstridte områder. Initiativet har således styrket det regionale samarbeidet på et sensitivt og vanskelig område. I tillegg til selve datafremlegget, er betydelig teknisk, juridisk og prosessuell kunnskap overført.

Det kan ta flere år før landene selv skal forsvare sine konklusjoner når deres sokkeldokumentasjon kommer til behandling i Kontinentalsokkelkommisjonen.

Regjeringen vil

• bidra til et oppfølgingsprosjekt som vil vedlikeholde faglig og operativ kompetanse i de syv vest-afrikanske landene som deltok i sokkelinitiativets andre fase, slik at landene skal være i stand til selv å forsvare sine konklusjoner overfor FNs kontinentalsokkelkommisjon

• vurdere muligheten for å bidra til å vedlikeholde faglig og operativ kompetanse knyttet til kontinentalsokkelspørsmål i land i Afrika sør for Sahara ut over de syv vest-afrikanske landene

• vurdere økt politisk og finansiell støtte til FNs Havrettssekretariat (DOALOS) sitt arbeid, blant annet gjennom ytterligere bidrag til FNs bistandsfond for støtte til medlemmer av Kontinentalsokkelkommisjonen, som tiltak for å fremme havretten

7.2 Bistand til helhetlig forvaltning lokalt og regionalt

Norges modell for helhetlige forvaltningsplaner for våre havområder er attraktiv for mange utviklingsland. Det er et stort behov for å etablere og styrke forvaltningsregimer som bidrar til å utvikle potensialet for næringsutvikling og bærekraftig ressursutnyttelse i havet, og samtidig sikrer god miljøtilstand og velfungerende økosystemer som grunnlag for fremtidig utnyttelse.

Utviklingslandene mangler ofte forskningsbasert kunnskap om forvaltning av havressurser. Mesteparten av marin forskning utføres av eller i vestlige land, og det finnes i dag ikke gode nok mekanismer for internasjonal deling av maritime forskningsresultater. Det er behov for å forbedre datainnsamling og overvåkning og systematisering av kunnskap om miljøet og ressursene gjennom blant annet kapasitetsbygging og styrking av nasjonale institusjoner. Mange land mangler oversikt over egne havressurser og er dermed ikke i stand til å forhandle gode avtaler med eksterne aktører om bruken av dem. Regjeringen har blant annet støttet Sierra Leones arbeid med å utarbeide den første helhetlige oversikten over landets havressurser, som ble ferdigstilt i 2015.16 Kapasitetsbygging og -overføring blir avgjørende for å løse felles utfordringer, og for at verden skal nå bærekraftsmål 14.

Norge har over lang tid støttet Organisasjonen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR), hvor et av forskningsinstituttene, WorldFish, har fiske som sitt ansvarsområde. Forskningen retter seg mot akvakultur, bærekraftig småskalafiske, entreprenørskap, verdikjeder og fiskens bidrag til ernæring. Regjeringen vil øke støtten til CGIAR.

Tverrsektorielt samarbeid er en av bærebjelkene i global havforvaltning, og ikke minst en forutsetning for å lykkes med bistand til å utvikle helhetlige forvaltningsprogrammer og en bærekraftig blå økonomi. God forvaltning av ressursene krever et hensiktsmessig regelverk for ivaretakelse av økosystem og matsikkerhet, basert på best tilgjengelig kunnskap og landenes egne prioriteringer og politikk. Internasjonale konvensjoner og avtaler legger viktige rammer for nasjonal lovgivning. Det som ofte svikter er håndhevingen av regelverket, som krever at et sett av institusjoner og aktører samarbeider.

Styrket samhandling mellom sektororganisasjonene, for eksempel på områder som fiskeri og miljø, gjør det mulig å se ulike aktiviteter og økosystemer i sammenheng, med potensial til å realisere en helhetlig regulering av menneskelig aktivitet for bærekraftig bruk av marine ressurser. Det må legges til rette for at regionale sektororganisasjoner samarbeider godt seg imellom, i tillegg til å samarbeide nært med globale institusjoner, som for eksempel FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). FAO er toneangivende i det internasjonale arbeidet med bærekraftig fiskeri- og havbruk i utviklingsland. Det er viktig å styrke organisasjonens kapasitet til å bistå utviklingsland på dette feltet.

Ett eksempel på regionalt samarbeid gjelder Benguela-strømmen langs kysten av Sør-Afrika, Namibia og Angola. Det naturgitte forholdene gir grunnlag for et rikt fiske og området omfatter gyteplasser for viktige fiskearter i det sørlige Atlanterhavet. Forvaltningen av disse områdene er et felles ansvar og landene har, blant annet ved hjelp av norske midler og kompetanse, gått sammen om å danne en regional forvaltningsorganisasjon, Benguela Current Commission (BCC). Norge har også, gjennom mange år, bidratt til å kartlegge og følge utviklingen i fiskebestandene i dette havområdet. I lys av en stadig sterkere beskatning av fiskebestandene, både lovlig og ulovlig, har dette arbeidet ikke blitt mindre viktig. Regjeringen vil fortsette sin støtte til regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner.

Norge har også gitt betydelig støtte til oppbyggingen av det regionale havprogrammet for det sørvestlige Atlanterhavet, gjennom Abidjan-konvensjonen.

Boks 7.1 Blå skog

Foto: UNEP

Norge har siden 2011 hatt et samarbeid med FNs miljøprogram om naturressurs- og miljøforvaltning i to av Haitis sørlige provinser, Sud og Grand Anse. Et hovedkomponent i samarbeidet har vært støtte til fiskerikooperativer og lokal fiskeri- og kystsoneforvaltning i et område hvor kystnært småskalafiske er en av de viktigste økonomiske aktivitetene. I en rekke fiskerisamfunn i regionen har man bidratt til bygging av fiskemarkeder, installering av kjøleanlegg, vedlikehold av fiskebåter og opplæring i mer bærekraftige fiskerimetoder. Videre gis det støtte til vern av marine økosystemer ved å iverksette tiltak for å beskytte korallrev, rehabilitere mangroveskog og redusere erosjon og sedimentering, samt utarbeide forvaltningsplaner for Haitis første marine verneområder. Haiti er et av verdens mest utsatte land hva gjelder naturkatastrofer, og samarbeidet har også som målsetting å styrke naturens eget vern mot ekstremvær i form av vegetasjon og naturlige buffere.

Regjeringen vil vektlegge økt støtte til regionalt samarbeid gjennom egnede multilaterale organer. FNs miljøprogram (UNEP) bidrar med å danne en overbygning for ulike regionale havprogram. UNEP er i varierende grad involvert i de ulike programmene. I regioner som besitter betydelig kapasitet og står solid på egne ben er det lite behov for involvering. I regioner hvor kapasiteten er lavere og havprogrammene mindre utviklet kan engasjementet være langt bredere. Noen steder fungerer organisasjonen som sekretariat og gir faglige bidrag. Økt støtte til UNEPs arbeid for de regionale havprogrammene kan bidra til bedre havforvaltning på regionalt nivå i utviklingsland. Hensikten vil være å bruke organisasjonens eksisterende system for å etablere og styrke de regionale samarbeidsformene. Gjennom dialog med UNEP vil det kartlegges hvilket arbeid som allerede gjøres, muligheter for å styrke eksisterende arbeid og vurdering av hvilke regioner som har størst behov. Når det gjelder marine ressurser, er det viktige at landene jobbere sammen gjennom regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner om delte bestander. Det normative arbeidet for forvaltning av marine ressurser som gjøres i FAO spiller her en viktig rolle.

I denne sammenheng bør det også vurderes hvordan erfaringene fra velfungerende regionale havprogram fra andre havområder, eksempelvis i Nordøst-Atlanteren, kan trekkes på. Her spiller NEAFC og OSPAR viktige roller i henholdsvis fiskeriforvaltning og miljøspørsmål. Det er viktig med koordinering av arbeidet til UNEP og FAO når det gjelder regionale institusjoners mandat og roller, for å unngå overlapping i arbeidet.

Regjeringen vil

• styrke innsatsen for bedre regional forvaltning av marine ressurser og miljø ved å støtte regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner samt FNs organisasjon for ernæring og landbruk og FNs miljøprogram sitt arbeid med regionale havprogrammer

• dele erfaringene med de helhetlige forvaltningsplanene for de norske havområdene med utviklingsland

• styrke FNs organisasjon for ernæring og landbruk sin kapasitet til å bistå utviklingsland med bærekraftig fiskeri- og havbruksforvaltning

• øke støtten til fiskeriforskning gjennom Organisasjonen for internasjonal landbruksforskning sitt forskningsinstitutt WorldFish

• arbeide for internasjonal deling av maritime forskningsresultater, og bidra til kunnskapsoppbygging og kapasitetsoverføring til utviklingsland

• videreføre samarbeidet med FNs sjøfartsorganisasjon om støtte til utviklingsland for å forhindre havforurensning fra skip

7.3 Olje for utvikling

Produksjon av olje og gass er en viktig inntektskilde for mange utviklingsland og kan om den forvaltes godt, bidra betydelig til økonomisk og sosial utvikling. Men det har ofte vist seg vanskelig å omsette petroleumsinntekter til økt velferd for befolkningen. Formålet med Olje for utvikling (Ofu)-programmet17 er å overføre norsk kompetanse slik at utviklingsland kan forvalte petroleumsressursene på en måte som bidrar til varig reduksjon av fattigdom og sikrer forsvarlig hensyntagen til miljøet. Da Ofu-programmet ble etablert i 2005 hadde Norge allerede i flere tiår bidratt med kompetanseoverføring innen petroleumsforvaltning til utviklingsland. Dette arbeidet er betydelig trappet opp og utvidet gjennom programmet, som bygger på en helhetlig organisering og rammeverk for petroleumssektoren.

Innholdet i Ofus landprogram er tett knyttet til de norske fagdepartementenes ansvarsområder i norsk forvaltning og kan deles inn i fire hovedkomponenter: ressurs, miljø, sikkerhet og finans. De norske fagdepartementene jobber tett for å sikre en helhetlig programtilnærming:

• Ressurskomponenten: Å utvikle petroleumspolitikk, lovverk og andre rammebetingelser, kompetanse og kapasitet som til sammen legger til rette for god ressursforvaltning og samfunnsøkonomisk og bærekraftig produksjon av olje og gass.

• Miljøkomponenten: Å utvikle kompetanse og kapasitet til å samhandle på en profesjonell måte med olje- og gasselskapene, samt sikre at uønskede miljøvirkninger av petroleumsvirksomheten blir holdt på så lavt nivå som mulig.

• Sikkerhetskomponenten: Å styrke kapasiteten til å følge opp at aktørene i petroleumsvirksomheten holder et høyt nivå innen sikkerhet, primært for å forebygge og begrense skadeomfang ved storulykker, akutte utslipp og personskader.

• Finanskomponenten: Bidra til at landene beholder en rimelig andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten, effektiv ressursutnyttelse og til at inntektene fases inn i økonomien slik at makroøkonomisk ustabilitet i størst mulig grad unngås.

Åpenhet i forvaltningen av petroleumsressursene er et bærende prinsipp i Ofu, og det gis støtte til opplæring av parlamentarikere, sivilt samfunn og media for å bidra til demokratisk kontroll og ettersyn med myndighetenes petroleumsforvaltning. Slik kan vi bidra til et mer demokratisk styresett – en forutsetning for å skape varig fred, stabilitet og utvikling som kommer landenes innbyggere til gode.

Programmet har utviklet seg til å bli et etterspurt program i våre partnerland, og vektingen av de ulike elementene tilpasses de enkelte samarbeidsland. Ofu-programmet omfatter per i dag tolv land, de fleste i Afrika18.

Programmet opererer innenfor en kompleks kontekst med operasjonell risiko knyttet til petroleumsvirksomhet og finansiell risiko knyttet til samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse i en sektor utsatt for korrupsjon. En styrking av partnerlandenes miljøforvaltning, antikorrupsjonsarbeid, oljevernberedskap, og arbeid med operasjonell sikkerhet for å unngå ulykker og utslipp, blir stadig viktigere.

Olje- og gassvirksomheten er en betydelig kilde til utslipp av klimagasser. Ofu-programmet gir i dag samarbeidslandene informasjon om utslipp av klimagasser ved petroleumsproduksjon og om lovgivning og regulering av fakling av gass. Gjennom opplæring i effektiv ressursutnyttelse og miljøforvaltning bidrar programmet dermed til å redusere negative klima- og miljøkonsekvenser. Det informeres også om system for avgifter relatert til klimagassutslipp, og det gis bistand til kartlegging, måling og rapportering av klimagassutslipp, samt måling av gass til fakling.

Flere evalueringer og gjennomganger konkluderer med at Ofu har bidratt til å legge grunnlaget for bedre petroleumsforvaltning i samarbeidslandene og er et eksempel på erfaring og kompetanse som har gjort Norge mer synlig i mange land. Samtidig ser man at institusjons- og kapasitetsbygging tar tid.

Boks 7.2 Nasjonal oljevernberedskapsplan

Foto: Ken Opprann

Store akutte oljeutslipp kan få alvorlige miljøkonsekvenser. En nasjonal oljevernberedskapsplan og implementeringen av denne er avgjørende for å kunne håndtere kritiske oljeutslipp raskt og med riktige tiltak. Norge, ved Kystverket, har gjennom flere år utviklet et nasjonalt system for å håndtere fremtidige oljeutslipp fra skipsfart og oljeindustri. Gjennom Olje for utvikling programmet har Kystverket bistått med kapasitetsbygging for relevante myndigheter i flere av programmets samarbeidsland. I Tanzania, Uganda og Libanon bidrar Kystverket til at myndighetene får på plass en nasjonal beredskapsplan. I tillegg har Kystverket lagt til rette for en fullskala-øvelse i Tanzania med aktiviteter både på sjø og på land. Kystverket har hatt besøk av delegasjoner blant annet fra Tanzania, Uganda og Libanon for å delta på fullskala-øvelser i Norge. Kystverkets arbeid har for eksempel ført til at det nå er bedre samarbeid mellom alle aktører innenfor den nasjonale oljevernberedskapskomiteen i Tanzania og mellom nasjonale og lokale myndigheter og industrien.

Regjeringen vil

• videreføre arbeidet med å styrke partnerlandenes ressursforvaltning, miljøforvaltning, oljevernberedskap og operasjonell sikkerhet, samt finansforvaltning innen Olje for utvikling-programmet. Tverrgående hensyn som klima og miljø, menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling samt antikorrupsjon skal ivaretas.

7.4 Fisk for utvikling

Programmet Fisk for utvikling (Ffu) ble lansert i 2015 for å øke støtten til fiskeribistanden og styrke effekten av bistandstiltak knyttet til levende ressurser fra hovedsakelig hav, men også ferskvann. Det overordnede målet er fattigdomsbekjempelse gjennom økt matsikkerhet, bærekraftig forvaltning og lønnsom næringsvirksomhet. Programmet har tre hovedpilarer: 1) Forskning og utdanning, 2) Forvaltning, lover og regler og 3) Næringsutvikling.

Ffu bygger på mangeårig norsk bistand innen fiskeri og oppdrett og forutsetter betydelig langsiktighet basert på etterspørsel fra landene. Fagmoduler på de ulike områdene kan tilbys gjennom relevante fagmiljøer i Norge. Utgangspunktet er at etterspørsel og behov hos samarbeidslandet møtes med kompetanse og kapasitet fra norske kunnskapsmiljøer.

Foto: Tone Slenes

Gjennom kapasitetsoppbygging på myndighetssiden, bedre kunnskapsgrunnlag, god lovgiving, overvåking og kontroll, samt økt regionalt samarbeid, skal programmet bidra til at myndighetene i partnerland forvalter marine ressurser på en bærekraftig måte. Regjeringen vil bidra til at forskning, utvikling og utdanning skal styrke både offentlig og privat sektor, og bidra til en lønnsom og bærekraftig utnytting av marine ressurser.

Samarbeidet mellom privat næringsliv, myndigheter og forskningsinstitusjoner var sentralt i oppbyggingen av oppdrettsnæringen i Norge. Erfaringer herfra tas med i Ffu. Regjeringen vil bidra til å styrke dette trepartssamarbeidet i Ffu. I land med svak forvaltning kan sivilsamfunnsorganisasjoner ha en viktig rolle. Dette kan være på lokalt nivå med jobbskaping knyttet til småskalafiskerier og oppdrett. I tillegg kan internasjonale organisasjoner bidra til å fremme åpenhet, rettighetsbaserte forhold og normative instrumenter for å sikre en bærekraftig fiskeri og oppdrettsnæring.

Programmet bygger på de erfaringene man allerede har høstet gjennom en mangeårig innsats innen fiskeribistand. Samarbeidet med Namibia på 1990- og 2000-tallet viste at ved å se alle tiltakene i sammenheng, og å gå bredt inn i et land der myndighetene selv både prioriterer dette området og følger opp på sin side, er det mulig å få svært gode resultater. Namibias fiskeriforvaltning rangeres nå som en av de ti beste i verden. Det langvarige samarbeidet med Norge for å skape en bærekraftig nasjonal fiskeriforvaltning har i vesentlig grad bidratt til dette.

Boks 7.3 Dr. Fridtjof Nansen

Foto: Kjartan Mæstad

Nansenprogrammet ble startet i 1974 med utgangspunkt i norske erfaringer med bestandsforvaltning. Kjernen i programmet har vært det norskeide og -drevne forskningsfartøyet Dr. Fridtjof Nansen. Båten har vært plattform for bestandsmålinger, opplæring av lokale forskere og forvaltere, og undersøkelse av havmiljøet. Etter at regjeringen fjernet krav om egenfinansiering fra de deltakende landene vil Havforskningsinstituttet og FAO fra og med 2017 kunne legge opp et langt bedre vitenskapelig toktprogram. Det nye forskningsfartøyet vil kunne legge til rette for mer omfattende havforskning og økosystembasert fiskeriforvaltning i utviklingslandene.

Det er i dag stor etterspørsel etter Ffu. Regjeringen vil øke tildelingen til programmet for å møte den store etterspørselen etter kunnskap og forvaltningserfaring knyttet til marine ressurser og hav i utviklingsland. Det vurderes fortløpende hvilke sektorer og land man skal konsentrere seg om. Regjeringen vil blant annet kartlegge muligheten for bistand innen fiskeri- og oppdrettssamarbeid med Colombia, Ghana og Myanmar.

Regjeringen vil

• øke tildelingen til Fisk for utvikling-programmet for å møte den store etterspørselen etter kunnskap og forvaltningserfaring knyttet til marine ressurser og hav i utviklingsland

• bidra til å styrke effektivt samarbeid mellom offentlig sektor, privat næringsliv og akademia i Fisk for utvikling-programmet

• bidra til kompetanseheving i partnerland gjennom samarbeid med relevante norske næringsaktører og gjennom samarbeid om yrkesutdanning i havrelaterte næringer og sektorer

• vurdere igangsetting av samarbeid med nye hovedland innenfor rammen av Fisk for utvikling-programmet

• styrke samarbeidet med aktører som kan bistå med kompetanse og investeringer slik at de kan bidra til å realisere potensialet i den blå økonomien i norske partnerland

7.4.1 Nansenprogrammet

I mer enn 40 år har Norge støttet Nansenprogrammet i samarbeid med FAO. Programmet, som er det største enkelttiltaket i Fisk for utvikling, støtter utviklingslands fiskeriforskning og -forvaltning for bærekraftig utnyttelse av levende marine ressurser og økt beskyttelse av det marine miljø. Det langsiktige målet er at samarbeidslandene har systemer og kompetanse til å forvalte sine ressurser på en bærekraftig måte. Programmet gir forskere og myndighetspersoner nødvendig opplæring og bidrar til utvikling og implementering av bærekraftige forvaltningsplaner.

Nansenprogrammet representerer en effektiv plattform for samarbeid, kunnskapsgenerering og teknologioverføring mellom kunnskapsbaser i Norge og samarbeidsland. Det tredje «Dr. Fridtjof Nansen»-fartøyet, som er blant de mest avanserte forskningsfartøyene i verden, ble døpt i Oslo 24. mars 2017. Da startet også en ny fase i programmet. Regjeringen vil gjennom det nye forskningsfartøyet legge til rette for mer omfattende havforskning og økosystembasert fiskeriforvaltning i utviklingslandene.

Hovedtyngden i programmet vil fremdeles være å bistå utviklingsland i å etablere økosystembasert fiskeriforvaltning i samarbeid med FAO. Dette innebærer å samle inn fysisk og biologisk informasjon fra tokt i hav- og kystområder, samt drive opplæring av lokale forskere i praktisk havforskning og toktvirksomhet. Økte ressurser innenfor programmet vil gå til analyse av de innsamlede dataene og bearbeiding av disse slik at de kan brukes som grunnlag for forvaltningsbeslutninger. Videre vil det bli lagt større vekt på å styrke forvaltningens evne til å bruke dataene på en hensiktsmessig måte.

Den nye programfasen styrker miljø- og klimarelatert havforskning, noe det nye fartøyet er utrustet for å kunne gjennomføre. Miljøforskning kan være særlig nyttig for land med petroleumsvirksomhet, og for å kartlegge havforurensing, konsentrasjon av plast, mikroplast og annen marin forsøpling. Under et tokt i Det indiske hav i 2015 avdekket forskningsfartøyet plastpartikler i alle vannprøvene som ble tatt.

Regjeringen vil i økt grad se det nye fasen i Nansenprogrammet i sammenheng med andre norske satsinger, og sikre at innsamlede data fra forskningstoktene i større grad blir brukt til forskning og som grunnlag for helhetlige forvaltningsbeslutninger. Det vil bli lagt større vekt på kapasitetsbygging for å støtte opp under landenes havressursforvaltning. Regjeringen vil videre sikre at norsk støtte til ulike internasjonale organisasjoner ses i sammenheng med større satsinger som Nansenprogrammet.

Regjeringen vil

• benytte det nye forskningsfartøyet «Dr. Fridtjof Nansen» til å legge til rette for mer omfattende havforskning og økosystembasert fiskeriforvaltning, inkludert kapasitetsutvikling, i utviklingsland

• i økt grad se det nye fasen i Nansenprogrammet i sammenheng med andre norske satsinger innenfor hav og marine ressurser

• sikre at norsk støtte til ulike internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, GEF og FNs miljøprogram ses i sammenheng med andre norske satsinger, som Nansenprogrammet

7.4.2 Småskala fiskeri

De fleste fiskere i utviklingsland driver sitt fiske i liten skala, men med stor betydning for sysselsetting og lokal matsikkerhet. Småskala fiskeri er en viktig, men ofte undervurdert kilde til sysselsetting, matsikkerhet og inntekt i utviklingslandene. På global basis anslås det at om lag 90 prosent av fiskeriene er småskala, og at nærmere 75 prosent av oppdrettsforetakene er småskala. Mens 19 prosent av fiskerne er kvinner, anslås det at andelen øker til om lag 50 prosent av arbeidsstokken i foredlings- og omsetningsleddet.19

For å støtte opp under denne type fiske framforhandlet FAO i 2014 «Frivillige retningslinjer for sikring av bærekraftig småskalafiske i lys av matsikkerhet og fattigdomsreduksjon». FAOs arbeid med gjennomføringen av retningslinjene, som vil kreve revisjon av mange staters politikk og lovgivning, mottok norsk støtte på 15 millioner kroner i perioden 2015–2016. Regjeringen vil vurdere å videreføre denne støtten til FAO og søke å ivareta innholdet i disse retningslinjene innenfor annet bilateralt og multilateralt samarbeid i fiskerisektoren

Næringsutvikling innen småskalafiske omfatter tiltak for å redusere svinn etter at fisken er fanget og støtte langs verdikjeden, inkludert foredling av fangsten, slik at den når et bredere marked, med bedre priser. Dette er tiltak hvor sivilsamfunnsorganisasjoner med spesiell kompetanse både om lokale forhold og fiskerifeltet kan spille en viktig rolle.

Regjeringen vil

• vurdere å videreføre støtten til FAOs Globale program for gjennomføring av de «Frivillige retningslinjene for sikring av bærekraftig småskalafiske i lys av matsikkerhet og fattigdomsreduksjon», og arbeide for å ivareta innholdet i disse retningslinjene innenfor annet bilateralt og multilateralt samarbeid i fiskerisektoren

7.4.3 Opplæring og utdanning

Norge har over mange år bygget opp et utdanningsløp innen fiskerifagene, både akademisk på universitetsnivå og innen praktiske fiskerifag. Mange studenter fra utviklingsland har gjennom årene fått sin utdanning i fiskerifag ved norske universiteter. Disse har i stor grad returnert til sine hjemland, og brukt utdanningen til det beste for sine land. Det er både afrikanske fiskeriministre og fiskeridirektører som har sin utdanning fra Norge.

Nærmest alle bistandstiltak Norge støtter inneholder en form for kompetansebygging, og kapasitetsutvikling blir en integrert del av samarbeidet. Dette har vært vesentlige bidrag til utviklingen av fiskerifaglig kompetanse i land som Namibia, Angola, Sør-Afrika og Vietnam, og det er fortsatt etterspørsel etter slike studieplasser. Mange land velger å sende sine kandidater til de norske universitetene. Slik sett opprettholder også de norske universitetene sin kompetanse på utviklingslandenes problemstillinger innenfor sektoren.

Ettersom afrikanske og asiatiske universiteter blir etablerte samarbeidspartnerne med norske universitet innen fiskeri- og havforskning, er det opprettet nye samarbeidsprosjekt. Dette drar begge parter nytte av. Norges forskningsråd kan i fortsettelsen spille en rolle i dette samarbeidet.

Norges program for kapasitetsutvikling innen høyere utdanning og forskning (NORHED), er ikke en del av Ffu, men har som mål å styrke kapasiteten til høyere utdanningsinstitusjoner i lav- og mellominntektsland. Prosjektene er valgt ut basert på behov og prioriteringer gjort av partnerinstitusjonene, og må være knyttet til myndighetenes prioriteringer. Samarbeidsområdene bør også være i tråd med prioriterte områder for norsk utviklingspolitikk, og representere områder hvor Norge har komparative fortrinn. Programmet har en klar intensjon om å søke synergi med andre norsk finansierte innsatser innen samme området. Per i dag omfatter porteføljen blant annet prosjekter knyttet til klimaendringer i kystlandskap, fiskehelse og vannkvalitet.

Ved den stadig raskere teknologiske utviklingen på fiskerifeltet, ikke minst innen oppdrett, er det i økende grad behov for fiskerifaglig yrkesutdanning. Regjeringen vil satse mer på yrkesfaglig opplæring knyttet til den blå økonomien i utviklingsland. I Norge finnes det videregående skoler som driver yrkesfaglig utdanning innen en fiskerifagene. Med norsk støtte er det tidligere etablert en tilsvarende skole i Mbegani, Tanzania. Norsk støtte opphørte i 1990, men skolen fortsatte under fiskerimyndighetene i Tanzania. Namibia fikk støtte til sin fiskerifagskole, (NAMFI), innenfor det bilaterale samarbeidet 1990–2005.

Som en del av Fisk for utvikling-programmet er det planlagt økt satsing på yrkesfaglig opplæring innen oppdrettssektoren.

Regjeringen vil

• satse mer på yrkesfaglig opplæring, studentutveksling og samarbeidsprosjekter innen fiskeri og oppdrett med universiteter i partnerland

7.4.4 Fiskeriforvaltning og -regelverk

En vellykket fiskeriforvaltning krever både kunnskap om marine økosystemer, et godt rettslig rammeverk og forvaltningsregime som gir gode rammebetingelser for private investeringer, samt effektive håndhevingsmekanismer. Oppdrett i utviklingsland er risikofylt, og virkemidler for å redusere risikoen ved investeringer er ofte påkrevd. Norsk kompetanse er etterspurt, ikke minst når det gjelder hva som kreves av offentlig tilrettelegging og forvaltning for en gryende oppdrettsnæring. Norge har bistått i utviklingen av oppdrettssektoren i flere land, samt til forvaltningen av denne sektoren. Norge støtter også kunnskapbygging om oppdrettssektoren gjennom internasjonale institusjoner, som f.eks. FAOs arbeid med sårbarhetsanalyser av fiskeoppdrett ved klimaendringer i forskjellige regioner.

Land i Afrika, Asia og Latin-Amerika er i forskjellig grad tilsluttet, og etterlever, internasjonale lover og regler på det maritime og marine feltet, og har i ulik grad implementert disse i nasjonalt lovverk for fiskeriforvaltningen. God gjennomføring er av stor betydning for deres evne til å håndtere saker knyttet til hav og innsjøer generelt, og til fiskerier spesielt, herunder oppdrett.

Regjeringen vil

• bidra til at partnerland får på plass regelverk innen fiskerisektoren, som kan ivareta målsettingen om en bærekraftig sektor, både innenfor marint fiske og fiskeoppdrett

• bistå utviklingsland, spesielt i Asia, med tiltak som fremmer fiskehelse og miljøaspekter i oppdrettsnæringen

7.4.5 Næringsutvikling

I lys av forventet vekst i oppdrettssektroren, er det økende interesse fra norske bedrifter for å investere i denne sektoren i utviklingsland. Det er viktig at aktørene satser langsiktig og målet bør være at oppdrettsnæringen skal være industrialisert med storskala teknologi og merder. Utvikling av næringen kan spille en viktig rolle for matsikkerhet og jobbskaping, og bidra til at overbeskattede fiskebestander skjermes. For å lykkes med fiskeoppdrett må hele verdikjeden fungere, og det er viktig at ulike innsatser sees i sammenheng. Dette kan danne grunnlag for etablering av strategiske partnerskap mellom offentlige og private aktører.

Regjeringen vil konsentrere en større del bistanden til kompetansebygging innen næringsutvikling basert på både marine ressurser og ferskvannsressurser. Norges støtteordninger til næringsutvikling har blant annet bidratt til utvikling av fiskeoppdrett. Oppdrettere og andre næringsutøvere i verdikjeden har også fått opplæring som en del av støtten. Støtte til investeringer i oppdrettssektoren vil sees i nær sammenheng med øvrig arbeid i Fisk for utvikling-programmet, slik at nasjonale rammebetingelser og forskning innen oppdrett støtter opp om næringsmuligheter i landene.

Oppdrettssektoren, slik vi kjenner den i Norge, er en høyteknologisk, kapitalkrevende industri. Det er en forutsetning at lokale lover og regler for sektoren er utarbeidet, og at myndighetene implementerer disse. Mulighetene for å skape store verdier, som vil generere sysselsetting og betydelige skatteinntekter til landene, er tilstede ved etablering av oppdrettsindustri. Men det er mange utfordringer som kan medføre økonomiske tap og miljømessige ødeleggelser. Oppdrett i utviklingsland er risikofylt, og virkemidler for å redusere risikoen ved investeringer er ofte påkrevd. Nøkkelfaktorer for å lykkes er blant annet en kontrollert vekst og god kontroll med fiskehelseutfordringer.

Regjeringen vil se bistand til næringsutvikling i nær sammenheng med arbeidet som gjøres for å styrke rammevilkår, forvaltning og utdanning innen oppdrettssektoren i partnerland. Det er blant annet et stort behov for kompetent arbeidskraft og støttefunksjoner, samt drift av infrastruktur for en gryende oppdrettssektor. Det er i tillegg nødvendig med forskningsbasert kunnskapsutvikling- og samarbeid.

Tverssektorielt engasjement er nødvendig for å bidra til bærekraftig vekst i den blå økonomien i utviklingssamarbeidet. Regjeringen vil legge til rette for arenaer der norsk næringsliv, forskning og kompetansemiljøer bidrar til kapasitetsbygging, investeringer, jobbskaping og samarbeid med våre partnerland.

Matsvinn er et stort problem også innenfor fiskeriene. Dette reduserer matsikkerhet og inntekter. Her er det flere initiativ og innovasjonsrettede tiltak som kan støttes, og både regelverk, teknologiutvikling og industrien kan bidra til reduksjon av matsvinn.

Boks 7.8 Vietnam – oppdrett og fiskerilov

Foto: Ken Opprann

Norge har gitt Vietnam fiskeribistand siden 1998. Dette har vært vellykket, og den norske bistanden trappes ned og fases ut. Det er særlig to områder det er fokusert på: en bærekraftig oppdrettsnæring, og utarbeidelse og implementering av ny fiskerilov. Norge har støttet forskning og utvikling innenfor oppdrett siden 1998. Vietnam har mottatt til sammen 42 millioner kroner og forskningen har ført til at fattige familier har økt sin produksjon med opptil 40 prosent etter å ha deltatt i et oppdrettsforsøk med en ny type tilapia-fisk. Gjennom selektiv avl fikk fisken 46 prosent høyere vekstrate og større kuldetoleranse enn vanlig niltilapia. Av oppdrettsanleggene som tok i bruk metoden var det få som hadde forekomst av fiskesykdom, mens sykdom forekom hos de fleste av de andre oppdretterne. I 2001 var samlet produksjon av tilapia 15 000 tonn i Vietnam og denne hadde steget til 187 000 tonn i 2015. Gjennom sin støtte har Norge også bedret den vietnamesiske forskningskapasiteten innen genetikk, fiskehelse og marint oppdrett.

Videre har Norge med næringslivsordningene bidratt til fôrproduksjon i Vietnam. Opplæring og HMS-tiltak. Dette har bidratt til en betydelig økning i andelen lokalt produserte fôringredienser på bekostning av importert fiskemel, forbedret HMS-opplæring for ansatte og underleverandører, samt at 500 vietnamesiske fiskeoppdrettere har fått opplæring i hvordan optimal fôring kan øke effektivitet og kvalitet i produksjonen.

I arbeidet med å bistå Vietnam med å utarbeide ny fiskerilov, og å implementere denne loven, har Norge lagt vekt på at lovverket skal sikre en miljømessig og økonomisk bærekraftig fiskerinæring, og gi fiskere og oppdrettsnæring forutsigbare rammevilkår. Prosjektet ble gjennomført i to faser i perioden 1999–2011. Vietnam klarte på rekordtid å utarbeide lovverk, og få dette vedtatt høsten 2003. Samlet bidrag fra Norge var 34 millioner kroner. Resultater viste seg i form av økte inntekter og færre lovbrudd. Gjennom reguleringer har det nye lovverket bidratt til å redusere presset på Vietnams fiskeressurser, blant annet ved å øke satsingen på oppdrett. I 1996 sto fiske for 66 prosent av de samlede inntektene i sektoren. Ti år senere var andelen halvert. I perioden 2005–2015 økte oppdrettsproduksjonen med 7,1 prosent årlig. Verdien av akvakulturproduksjon i 2015 var 6,9 ganger så stor som i 2001. Den nye fiskeriloven har dessuten innført reguleringer for å beskytte sårbare arter, og det er etablert 15 verneområder langs kysten.

Forvaltningsplaner, lisenser og kontroller har gitt bedre og mer forutsigbar forvaltning. I Thang Loi i Halong Bay-området har lokalbefolkningen fått tildelt oppdrettslisenser. Lisensene muliggjør kreditt og lån, og har bidratt til økt næringsaktivitet. En undersøkelse foretatt av lokale myndigheter viser at antallet fattige i kommunen ble redusert fra 48 prosent til 18 prosent 2007 til 2012. Det er blitt satset mye på å øke kunnskapen om den nye fiskeriloven for å øke bevissthetsnivået og endre skadelig praksis. En undersøkelse foretatt blant utvalgte fiskere fire år etter at loven ble innført, viste at lovbruddene hadde blitt redusert med mellom 50 og 70 prosent. De største endringene var forurensning av det marine miljøet. Kompetanseheving i den vietnamesiske forvaltningen har ført til at Vietnam deltar mer aktivt i regionalt fiskerisamarbeid og i internasjonale fora som FAOs fiskerikomite og FNs Havrettskonvensjon. Dette har gitt Vietnam mulighet til å fremme egne interesser og påvirke internasjonal politikk.

Regjeringen vil

• konsentrere en større del av bistanden til kompetansebygging innen marin næringsutvikling

• styrke næringsutvikling knyttet til oppdrett og se dette arbeidet i nær sammenheng med arbeidet som gjøres for å styrke rammevilkår, forvaltning og utdanning innen oppdrettssektoren i partnerland

• bidra til å redusere matsvinn fra fiskeriene

7.4.6 Finansiering

Norge opplever stor pågang fra våre partnerland som ønsker tilgang til kompetanse og finansiering på områder knyttet til en bærekraftig blå økonomi. Norge anses som en foretrukket partner på en rekke felt, og norske bedrifter og kunnskapsinstitusjoner mottar mange henvendelser med ønske om samarbeid.

I tillegg til tilskudd til forundersøkelser før beslutninger om investeringer, er det behov for adekvate finansieringsordninger på ulike nivå. Dette kan være ordninger for småskala-tiltak, støtte til oppstart for små og mellomstore bedrifter, og tilgang til kapital for store investeringer innen for eksempel oppdrettsnæringen. Felles for disse ordningene er at dette er lån, på rimelige vilkår, som skal betales tilbake. Det vil gi pengene økt verdi, og skape muligheter for flere til å kunne starte opp og utvikle det lokale næringslivet.

Det finnes flere viktige bistandsprogrammer hvor regjeringen vil vurdere en tydeligere blå innretning. Tilskuddsordningen for midler til næringsutvikling mottar allerede i dag søknader knyttet til for eksempel oppdrett, fiskerivirksomhet og næringsutvikling innenfor sjømat. Det vil være mulig å øke innsatsen på dette området. Helt overordnet kan man se for seg å bygge programmene inn i et større blått utviklingsinitiativ.

Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (Norfund) har til formål å medvirke med egenkapital og annen risikokapital, samt yte lån og stille garantier til utvikling av bærekraftig næringsvirksomhet i utviklingsland20 Norfund gjør investeringer i matindustri, herunder oppdrett. Slike investeringer er prioritert i Norfunds strategi 2016–2020.

Regjeringen vil

• vurdere å styrke næringsutviklingsordningen knyttet til blå økonomi i utviklingsland

7.4.7 Ulovlig, urapportert og uregulert fiske, og fiskerikriminalitet

Selv om oppdrett er den sterkest voksende fiskerisektoren, vil fangst av villfisk fortsette å spille en viktig rolle i mange utviklingsland. For å sikre at denne sektoren realiserer sitt potensiale, er bærekraftig høsting av ressursene av stor betydning. Blant de største truslene mot dette finner vi ulovlig, uregulert og urapportert fiske (UUU-fiske) og fiskerikriminalitet. I mange utviklingsland er det et stort behov for å etablere og styrke forvaltningsregimer som kan begrense tapene og bidra til å utvikle potensialet for bærekraftig ressursutnyttelse i havet. Regjeringen har betydelige satsinger mot ulovlig fiske og fiskekriminalitet.

7.4.7.1 Bekjempelse av ulovlig, urapportert og uregulert fiske

UUU-fiske er særlig et problem i land og regioner med svak fiskeriforvaltning og mangelfulle systemer for overvåking og håndhevelse av regelverk. For vestafrikanske fiskebestander og fiskerier representerer UUU-fiske utført av andre staters fiskeflåte et stort problem. Det er beregnet at Vest-Afrika alene har et tap på USD 1,3 milliarder per år21. Estimatene for omfanget av problemet globalt er beheftet med usikkerhet, men det er antydet at det kan omfatte opp til 26 million tonn fisk hvert år22. Dette utgjør mer enn 15 prosent av verdens samlede produksjon av villfisk. Problemet tapper utviklingsland for store ressurser og undergraver levekårene i kystsamfunn.

Norge bistår multilaterale og regionale organisasjoner med å bekjempe UUU-fiske gjennom blant annet Avtalen om havnestatskontroll («Havnestatsavtalen»), som ble vedtatt på FAOs konferanse i 2009 og er en bindende avtale for å bekjempe slikt fiske. Norge ratifiserte avtalen i 2011 og den trådte i kraft etter at 25 land hadde ratifisert den i juni 2016. Arbeidet med avtalen ble initiert av Norge, norske eksperter bidro i utformingen, og det meste av finansieringen av forhandlingene som ligger til grunn er kommet fra Norge.

Avtalen representerer en viktig milepæl i arbeidet med å forebygge, hindre og eliminere UUU-fiske internasjonalt. Gjennom avtalen skal stater samarbeide om ikke å ta imot fisk i havn når fangsten er tatt i strid med bærekraftig forvaltning og dersom det nasjonale regelverket er på plass for rettslig forføyning, ta arrest i slike fartøy. Avtalen omfatter blant annet stenging av havner for svartelistede fartøy, informasjonsutveksling, gjennomføring av kontroll og forebyggende tiltak. Målet er å hindre eller gjøre det mindre lønnsomt å lande fangst som ikke er høstet i tråd med bærekraftig forvaltning.

Regjeringen skal være vertskap for det første statspartmøtet under avtalen i slutten av mai 2017. Det er vesentlig for avtalens gjennomslag at den får bred internasjonal oppslutning, herunder i utviklingsland. Regjeringen vil arbeide for at ytterligere stater slutter seg til avtalen og gi støtte til implementeringen av den i utviklingsland. Oppfølging av avtalen, og effektiv implementering av dens bestemmelser, kan være en utfordring i land med lav institusjonell kapasitet .

Regjeringen vil

• styrke kampen mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske ved å arbeide for at ytterligere stater slutter seg til Havnestatsavtalen og ved å være vertskap for det første statspartmøtet under avtalen i 2017

• gi støtte til implementeringen av Havnestatsavtalen i utviklingsland

• fortsatt støtte regionalt samarbeid mot ulovlig fiske

• bidra til å hindre omsetning av fisk som er fanget gjennom UUU-fiske gjennom utvikling og anvendelse av relevante internasjonale retningslinjer fremforhandlet av FAOs medlemsland

• bidra til at alle multilaterale organisasjoner med mandat på UUU-fiske, menneskerettigheter og arbeid mot fiskerikriminalitet, samarbeider og samordner sine aktiviteter. Dette gjelder bl.a. FAO, ILO, IMO, UNODC og Interpol.

7.4.7.2 Bekjempelse av fiskerikriminalitet

Fiskerikriminalitet er en rekke kriminelle handlinger som undergraver bærekraftig forvaltning av verdens fiskeressurser og representerer et økonomisk problem og et sikkerhetsproblem i mange utviklingsland. Problemet omfatter alle straffbare forhold gjennom hele verdikjeden for fisk, inkludert ulovlig fiske, skattekriminalitet, tollsvindel, bedrageri, korrupsjon, menneskehandel i form av tvangsarbeid i fiskerisektoren, menneskesmugling og narkotikasmugling. Effektiv bekjempelse fordrer innsats på tvers av administrative skiller. I de fleste tilfeller er fiskerikriminalitet knyttet til grenseoverskridende organisert kriminalitet, og krever koordinert internasjonal respons.

For enkelte utviklingsland er fiskerikriminalitet en direkte trussel mot økonomiske utvikling. Norge støtter opplæring av fiskeriinspektører for bekjempelse av fiskerikriminalitet gjennom et samarbeid med Nelson Mandela University i Sør-Afrika. Prosjektet vil styrke Sør-Afrikas og på sikt også andre afrikanske staters evne til å overvåke egne kyst- og havområder. Dette kan gi et positivt bidrag til regionalt samarbeid på et viktig felt for Afrika og for Norge.

Fiskerikriminalitet er et område som må gis oppmerksomhet og oppfølging internasjonalt. Norge er en pådriver for å utvikle verktøy for å håndtere problemet, blant annet ved å fremme strafferettslig samarbeid mellom ulike lands kontrollmyndigheter og politi, og gjennom internasjonalt politisamarbeid. Regjeringen vil arbeide for vedtakelse av en resolusjon om fiskerikriminalitet i FNs kriminalitetskommisjon.

Sammenstilling og tilrettelegging for informasjonsdeling mellom kontrolletater og politi er sentralt for å bekjempe ulovlig virksomhet. Gjennom BarentsWatch samarbeider offentlige etater om å samle, utvikle og dele kunnskap om kyst- og havområdene. Fiskeridirektoratet og Kystverkets analyseenhet ved Vardø sjøtrafikksentral samarbeider med BarentsWatch for å avdekke ulovlig fiske og bedre sjøsikkerheten på havet. Enheten, som har spesiell kompetanse bygget opp gjennom norsk innsats mot ulovlig fiske i Barentshavet, utfører oppdrag på bestilling fra både nasjonale og internasjonale myndigheter, og har bistått flere utviklingsland med å samle inn og analysere informasjon om kriminell virksomhet på havet. Enheten har også bidratt til opplæring av analytikere fra en rekke utviklingsland.

Bekjempelse av fiskerikriminalitet skjer gjennom rettsvesenet og internasjonalt samarbeid. Viktige aktører er Interpol og FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC). Norge var en pådriver for at Interpol opprettet en egen arbeidsgruppe for fiskerikriminalitetssaker i 2013, og støtter Interpols arbeid med dette. Regjeringen inngikk i november 2016 en fireårig avtale med UNODC på 39,7 millioner kroner for å bekjempe transnasjonal organisert fiskerikriminalitet i utviklingsland. UNODC vil bistå med oppdatering av lovgivning, og med kompetanse- og kapasitetsbygging av politi, tollmyndigheter og rettsapparatet. Den norske støtten representerer en betydelig internasjonal styrking av innsatsen mot fiskerikriminalitet.

Regjeringen vil

• videreføre den omfattende norske støtten til Interpol og FNs kontor for narkotika og kriminalitet, arbeide for en resolusjon mot fiskerikriminalitet i FNs kriminalitetskommisjon og jobbe for en fortsatt norsk pådriverrolle på fiskerikriminalitetsområdet

• støtte videreutvikling av Analyseenheten i Vardø og BarentsWatch for å kunne bistå utviklingsland med analyser og satellittbasert informasjon for å avdekke ulovlig fiske og andre ulovligheter på havet

8 Økonomiske og administrative konsekvenser

De økonomiske og administrative konsekvensene av tiltakene i meldingen lar seg i ulik grad fastslå nøyaktig. Etter hvert som forslag konkretiseres vil det som et ledd i vurderingene av tiltak være viktig å utrede videre eventuelle konsekvenser på vanlig måte i tråd med utredningsinstruksen. Tiltak vil dekkes innenfor berørte departementers gjeldende budsjettrammer.