4 Effekten av bistand

Bistandspolitikken i OECDs medlemsland blir jevnlig gjennomgått i såkalte partnerevalueringer (peer reviews). Siste gjennomgang av Norge var i 2013, og resultatet var i tråd med tidligere gjennomganger, der Norge jevnt over får meget gode skussmål. Det fremheves at Norge bidrar strategisk til globale utviklingsspørsmål, samtidig som vi har et klart fokus på fattigdomsbekjempelse. Norge roses for å være en generøs giver som er opptatt av å lytte til mottakernes behov og som innretter bistanden på en effektiv og god måte. Det bemerkes imidlertid at Norge i utviklingspolitikken har mange og til dels overlappende strategier. Ett av de viktigste formålene med denne meldingen til Stortinget er nettopp å gi en samlet fremstilling av norsk utviklingspolitikk, som også reflekterer endrede rammebetingelser og 2030-agendaen. Regjeringen ønsker tydeligere fokus og prioriteringer i bistanden, noe som vil gjøre måling av resultater og effekt lettere.

4.1 Virker bistand?

Diskusjonen om hvorvidt bistand virker eller ikke preges ofte av motpoler og blir i mange tilfeller ikke tilstrekkelig nyansert. Fremtredende forskere er uenige om hvilken rolle bistand har spilt og bør spille for å fremme utvikling. På den ene siden sier økonomiprofessor Jeffrey Sachs at vi kan løse fattigdomsproblemene i verden hvis vi er villig til å øke bistanden kraftig,1 mens William Easterly mener at bistand er direkte skadelig for utvikling.2 Videre mener Martin Ravallion at «[e]xternal development assistance should continue to play a role (…) It must be acknowledged, however, that the record of development aid has been uneven»,3 mens Paul Collier konkluderer med at «aid is part of the solution rather than part of the problem».4

En robust konklusjon på den samlede effekten av bistand på økonomisk vekst ville krevd at en til sammenligning visste hvordan utviklingen ville blitt uten bistand. I mangel av slik kunnskap må man bruke statistiske metoder for å forsøke å skille ut effekter av bistand fra mangfoldet av andre faktorer som påvirker vekst og utvikling. Flere nyere studier, der metodene og datagrunnlaget er bedre enn tidligere, konkluderer med at bistand har positiv effekt på vekst.

Makrostudier kan si noe om samlet effekt av internasjonal bistand, men effekten av norsk bistand kan ikke skilles ut. En hovedkonklusjon fra de nyeste studiene (siste tiår) er at internasjonal bistand sett under ett har bidratt til vekst, og at avkastningen er på linje med offentlige investeringer i utviklingsland. Dette betyr i så fall at resultatene har vært relativt bra i forhold til kostnadene.5

Slik forskning må ta hensyn til kompliserte mekanismer, som også gjør den offentlige debatten krevende. En betydelig del av bistanden sprer effekter over flere tiår. Støtte til grunnutdanning er et typisk eksempel der totaleffekten vil måtte måles over flere tiår.

Fordi det er så mange ulike faktorer som påvirker utvikling, er det generelt krevende å måle effekten av bistand på samfunnsnivå. Landets utgangspunkt når det gjelder utviklingstrinn, ressurser og styresett er den viktigste faktoren som påvirker effekten av bistand. Dersom landets myndigheter mangler vilje eller evne til en utviklingsprosess som gagner befolkningen som helhet, vil resultatene av bistanden påvirkes av dette.

Det er likevel liten tvil om at bistand har bidratt til å forsere utviklingen i mange land, spesielt når det gjelder tilgang til viktige sosiale tjenester som helse, vaksinasjoner, vannforsyning og utdanning. Mens det er utfordrende å måle effekt på samfunnsnivå, finnes det god dokumentasjon på at bistand har gitt resultater på program- og prosjektnivå.

Forskning og evaluering av bistand har pågått siden bistandens begynnelse. Tilnærminger til bistand har endret seg over tid og har hele tiden vært påvirket av forhold som global økonomi og global maktbalanse, ideologiske strømninger og grad av tro på markedet. Erfaring fra intervensjoner som ikke har gitt ønskede resultater og fremdrift i utviklingsprosessen, har bidratt til at nye modeller for utvikling og bistand er blitt tatt i bruk. Harmoniseringsagendaen kom for eksempel som en respons på erkjennelsen av at ulike bilaterale givere ikke samkjørte sin aktivitet. Mangel på koordinering og komplementaritet medførte at samlet bistand ikke ga optimal effekt, samtidig som det store antallet prosjekter og programmer ble en belastning for forvaltningsapparatet på mottakersiden. Et annet eksempel er hvordan utviklingspolitikken etter hvert fikk et sterkt fokus på kvinner. Dette var basert på erfaringen fra bistandsfinansierte tiltak der den forventede effekten uteble fordi maktforholdet og arbeidsdelingen mellom kjønnene var annerledes enn man hadde antatt.

Bærekraftsmålene er i seg selv et eksempel på endret tilnærming. Mer enn noe annet rammeverk vedtatt av det internasjonale samfunn viser bærekraftsmålene kompleksiteten i internasjonal utvikling og behovet for å ha et helhetlig perspektiv. Uten en god forståelse for konteksten og sammenhengen mellom ulike faktorer som påvirker utvikling, vil ikke bistand ha optimal effekt.

Fokus på effekt og resultater har økt betydelig de senere årene, både hos bilaterale og multilaterale aktører. Det vil alltid være utfordrende å måle effekter av bistand på samfunnsnivå, men vi er bedre rustet til å måle resultater nå enn tidligere. Systematisk måling og evaluering tvinger oss til å tenke resultatkjeder fra vi planlegger prosjekter og gjør oss mer bevisste på sammenhengene mellom innsats og resultater.

Basert på tiår med evaluering og andre erfaringer er det etablert viktig kunnskap om faktorer som er viktige for effektiviteten og som går på tvers av land, sektorer og innsatsområder: Det kreves langsiktighet for å få til endring; det er viktig med felles mål, lokalt eierskap og kunnskap for å sikre at det er lokale drivkrefter bak initiativene; og det er viktig å forstå formelle og uformelle maktstrukturer, relasjoner og kultur.

På samme måte som for offentlige tiltak og støtteordninger i Norge, er det tiltak som har bedre og dårligere effekt enn andre. I stedet for en lite meningsfull diskusjon om hvorvidt bistand totalt sett virker eller ikke, er det mer relevant og konstruktivt å analysere resultater i forhold til ressursinnsats, hva slags bistand som virker best og dårligst, hvordan disse forskjellene kan forklares og deretter trekke lærdommer av dette for bistanden fremover.

«Look to South Korea»?

Det er gode holdepunkter for at bistand virker og gode grunner til å opprettholde et høyt bistandsnivå. Men i tråd med et av gjennomgangstemaene i denne meldingen, må vi bruke bistanden smartere og øke den samlede effekten. Hva er det som gjør at bistand virker bedre i noen land enn i andre?

Det er et tankekors at Sør-Koreas BNP per innbygger i 1960 var på nivå med mange land i Afrika sør for Sahara. I 1996 var BNP per innbygger rundt ti ganger så høyt og landet ble medlem av OECD. I 2010 ble Sør-Korea det første ikke-europeiske landet som gikk fra å være bistandsmottaker til å bli et OECD-giverland (se boks 4.1). Det er mange grunner til at forskjellen er så enorm, ikke minst hvilket utgangspunkt landene hadde med tanke på institusjonell styrke og kapasitet til å ta nasjonalt eierskap.

Mye av det som ble initiert i Sør-Korea tidlig i utviklingsprosessen, som la grunnlag for senere suksess, ble sterkt kritisert i samtiden. Vi kan ikke utelukke at Sør-Korea av ulike grunner hadde større handlingsrom for å ta styring med sin egen utviklingsprosess enn mange afrikanske land, selv der fremgangsmåten kanskje kom i konflikt med internasjonalt omforente standarder for demokrati og gjengs oppfatning av hva som var godt styresett. Hva som viser seg å være suksessfaktorer vil være landspesifikt og avhenge av forhold ved landets historie, geografi og kultur. Det er likevel nyttig å se hva man kan lære av land som har lyktes.

Etiopia er et land i Afrika som fører en politikk man kjenner igjen fra Sør-Korea. Landet prioriterer infrastruktur, industrialisering og eksport av arbeidsintensive industrivarer. Landet har også et omfattende familieplanleggingsprogram. Den økonomiske veksten per innbygger i perioden 2004–2014 har vært minst på linje med de høye vekstratene i Sør-Korea. Etiopia har imidlertid store utfordringer knyttet til nasjonale motsetninger og tørke.

4.2 Effekten av norsk bistand

På samme måte som for internasjonal bistand generelt, kan vi ikke – uansett hvor gode metoder vi har – måle den samfunnsmessige effekten av den enkelte norske bistandskronen. Men selv om vi ikke kan knytte resultater direkte til norske kroner, er det fullt mulig å si noe om hva vi har fått til sammen med andre. Vi kjenner ressursbruken – vår og andres – og vi vet mye om hvilke faktorer som fremmer utvikling.

På prosjektnivå er det lettere å måle resultater, og dette er vi blitt stadig bedre til. God rapportering og oversikt over vår egen bilaterale innsats er et godt utgangspunkt for å knytte våre bidrag og vår innsats til utviklingen i enkeltland.

Vi har hatt en tendens til å sette for høye mål for det enkelte bistandsfinansierte tiltak. Vi tar gjerne utgangspunkt i store samfunnsproblemer, som bistand alene ikke kan løse, og har satt målene deretter. Evalueringer og gjennomganger ser på det som er oppnådd i forhold til målene. Dermed har programmer og prosjekter som strengt tatt har gitt positive resultater på et lavere nivå, regionalt eller lokalt, likevel blitt negativt vurdert sammenlignet mot målene som er satt på samfunnsnivå.

Det er viktig å ha ambisiøse og langsiktige overordnede mål. Samtidig må vi være realistiske, gitt kontekst for det enkelte tiltak og de virkemidler vi har til rådighet.

I diskusjonen om effekten av bistand må vi huske på at lindring av nød og fattigdomsbekjempelse har vært – og er – det primære mål for norsk bistand. Vi har vært – og er – engasjert i noen av verdens fattigste land og der forutsetningene for vekst og utvikling er aller svakest. Det hadde vært lettere å oppnå resultater og effekt i land med bedre forutsetninger, i land med en bedre utdannet befolkning, godt styresett og lavt korrupsjonsnivå. Det er imidlertid i liten grad der de mest nødstilte og de fattigste befinner seg. Bistand til fattige land med til dels svært dårlig utgangspunkt innebærer høy grad av risiko. Skal vi kunne si noe om hvorvidt resultatene står i forhold til ressursinnsatsen, må vi blant annet ta hensyn til dette.

Der hvor større multilaterale organisasjoner som UNICEF eller Verdensbanken oppgir å ha oppnådd resultater, kan Norge som betydelig bidragsyter med rimelighet være med å dele disse resultatene. Norges andel av bidragene til disse organisasjonene kan gi en indikasjon på hvor stor del av resultatene som kan krediteres Norge.

Vår bistand til multilaterale organer som FN og utviklingsbankene har dessuten gitt oss en plass ved bordet i mange sammenhenger der vi ellers ikke ville fått noen rolle. Dette har gitt Norge en internasjonal profil og en innflytelse som er høyere enn det vår størrelse skulle tilsi. Igjen blir det vanskelig å si noe eksakt om hvorvidt resultatene står i forhold til ressursinnsatsen.

En generell utfordring når det gjelder å dokumentere resultater, er at resultatene av innsatsen i veldig mange tilfeller først kan leses mange år etter at et konkret tiltak er avsluttet. Det kan derfor være behov for å følge utviklingen selv etter at samarbeidet har blitt avsluttet for å måle de samlede resultatene og effekten av tiltaket over tid.

Vi har i dag gode rutiner for forvaltning og dokumentasjon av resultater eller mangel på sådanne. Vi må imidlertid bli enda bedre til å lære av erfaringer. Vi må kunne kontekst og vi må ha tydelige og realistiske mål for hva vi ønsker å oppnå i hvert tilfelle der vi går inn med bistandsmidler. Kostnadseffektivitet i bistandssammenheng betyr at vi må gjøre gode risikovurderinger. Det betyr at vi må vurdere på hvilken måte våre midler kan gi størst effekt forholdene tatt i betraktning.

4.3 Systemer og verktøy for evaluering og resultatmåling

En grunnleggende forutsetning for å oppnå resultater er å ha forståelse for bistandens rolle og den sammenhengen den brukes i. Analyse av kontekst er avgjørende for god bistand. Vi må ha gode systemer for, og tilstrekkelige ressurser til, utforming og oppfølging av tiltak. Regjeringen har understreket betydningen av systematisk arbeid med resultatoppfølging og evaluering for å gjøre norsk bistand bedre.

Den systematiske evalueringsvirksomheten i norsk bistandsforvaltning ble etablert allerede i 1977, som den første formaliserte evalueringsfunksjonen i den norske sentralforvaltningen. Et utall evalueringer og studier har blitt initiert og gjennomført siden den tid.

Evalueringsfunksjonen ligger nå i Norad, men rapporterer direkte til Utenriksministeren. Evaluering er en svært viktig kilde til kunnskap om hva som virker og gir erfaring som kan videreføres til nye tiltak. Det ligger fortsatt et forbedringspotensial i hvordan resultatene fra evalueringene brukes.

I tillegg til arbeidet som gjøres av evalueringsavdelingen i Norad, initieres evalueringer, gjennomganger, analyser og vurderinger av andre enheter i Utenriksdepartementet og Norad med ansvar for tilskuddsforvaltning. En svært viktig del av oppfølgingen er de interne forvaltningsgjennomgangene som skjer regelmessig.

Riksrevisjonen foretar jevnlig gjennomganger av tematiske eller sektormessige satsinger i norsk bistand. Informasjonen fra disse gjennomgangene er sentral i arbeidet med å kontinuerlig forbedre målingen av resultater. Dessuten foretas det gjennomganger og vurderinger av bistanden i både norske og utenlandske forskningsinstitusjoner og tenketanker.

Evaluering er ikke et styringsinstrument og kan ikke erstatte den løpende resultatmåling som må gjøres underveis i tilknytning til det enkelte tiltak. Derfor gjøres det et betydelig løpende arbeid for å utvikle bedre systemer og verktøy for resultat- og effektmåling. Dette gjelder både den multilaterale og den bilaterale bistanden, inkludert bistand kanalisert gjennom sivilt samfunn. Tyngden av dette skjer i tilknytning til den bilaterale bistanden. Det er gjerne denne delen av bistanden som får størst oppmerksomhet i offentligheten. Vi må bli bedre til å vise frem hvilke resultater som oppnås sammen med andre, ikke minst gjennom multilaterale kanaler.

4.4 Resultatmåling i multilaterale organisasjoner

Da omkring halvparten av norsk bistand er multilateral, er det viktig å sørge for at de multilaterale organisasjonene har gode systemer for resultatrapportering. Norge er pådriver for videreutvikling av organisasjonenes arbeid med åpenhet, strategisk og operasjonell styring, ansvarlighet og evaluering. De siste årene har vi jobbet mer systematisk og brukt mer ressurser på å styrke resultatarbeidet i flere av de store multilaterale organisasjonene, blant annet som en direkte respons på Riksrevisjonens undersøkelse av resultatorienteringen i norsk bistand fra 2011.

Resultatarbeidet i de fleste multilaterale organisasjonene har blitt betydelig styrket, blant annet gjennom årlig rapportering om oppfølgingen av organisasjonenes langtidsplaner. I styrende organer har Norge også arbeidet for å styrke evalueringskontorenes uavhengighet og kapasitet.

Norge er med i Multilateral Organisation Performance Assessment Network (MOPAN), som består av 17 medlemsland med felles interesser for vurdering av multilaterale organisasjoners effektivitet. Vi bruker rapportene fra MOPAN-gjennomgangene i dialogen med organisasjonene, blant annet i styrearbeid og årlige konsultasjoner. MOPAN gir kostnadseffektive vurderinger av organisasjonene, ved at flere land samarbeider om innretningen på MOPANs gjennomganger og finansiering. Felles gjennomganger er mindre belastende for organisasjonene enn hva mange bilaterale gjennomganger ville være. Det at vurderingene gjennomføres av eksterne konsulenter etter et fast indikatorsett, bidrar til objektivitet. Vi anser MOPAN som den viktigste kilden for vurderinger av multilaterale organisasjoner.

Enkelte multilaterale organisasjoner rapporterer at funnene fra gjennomgangene er nyttige innspill i interne reformprosesser. Over tid kan dette bidra til mer robuste systemer og mer effektive organisasjoner. MOPAN-gjennomgangen av UNDP i 2012 bekreftet for eksempel at mange svakheter som ble identifisert i 2009-gjennomgangen hadde blitt utbedret, men at det fremdeles var rom for forbedring. Resultatarbeidet var et område med forbedringspotensial. Norge har vært opptatt av dette i kontakten med UNDP og har brukt ekstra ressurser for å styrke dette arbeidet. UNDP viser i sine årsrapporter for 2014 og 2015 at organisasjonen har tatt flere skritt i riktig retning de siste årene. Dette er et eksempel på hvordan MOPAN-rapportene kan være et viktig utgangspunkt for dialogen med organisasjonene og dermed bidra til endring.

Enkelte giverland gjør i tillegg egne vurderinger av de multilaterale organisasjonene. Storbritannia har nylig lansert sin 2016-gjennomgang av 38 multilaterale og andre internasjonale organisasjoner og fond.6 De 38 organisasjonene rangeres etter to akser; hvordan organisasjonens mandat samsvarer med britisk politikk, og hvordan organisasjonene fungerer blant annet med hensyn til åpenhet, ansvarlighet, risikohåndtering, kostnadseffektivitet og resultatoppnåelse. Rangeringen viser fremgang fra forrige gjennomgang og bekrefter blant annet at det er skjedd forbedringer i UNDP.

4.5 Eksempler på resultater av norsk bistand

Selv om vi kan vise til betydelige resultater av bistand, må vi erkjenne at en god del av det vi har gjort i norsk bistand ikke har gitt gode nok resultater. Vi må bli flinkere til å ta konsekvensene av tidligere erfaringer og kunnskapen vi har om hva som skal til for å gi god bistand. Samtidig er det viktig å huske på at mesteparten av norsk bistand har gått til de minst utviklede landene, med de aller dårligste forutsetningene for å få fortgang i utviklingsprosessen. Også fremover kommer vi til å gi bistand til land der rammebetingelsene er utfordrende. Vi må være beredt til å ta kalkulert risiko. Vi skal ha gode systemer for planlegging, oppfølging og måling. Men vi kan ikke garantere oss mot tap og dårlige resultater.

Det er ofte de mindre vellykkede tiltakene som får størst oppmerksomhet i offentligheten. Det finnes imidlertid mange eksempler på at bistand har gitt resultater. Som nevnt er det utfordrende å måle effekten på samfunnsnivå. Det finnes likevel flere studier, blant annet av budsjettstøtte, som viser at utviklingen av sosiale tjenester som helse og utdanning neppe ville skjedd i samme takt uten bistand. Forventet levealder har økt i mange av de fattigste landene, og i mange land ble flere av tusenårsmålene helt eller delvis oppfylt. Selv om dette ikke kan tilskrives bistand alene, er det rimelig å anta at bistand spilte en rolle for fokus på utvikling og mobilisering av midler.

Resultatinformasjon fra norsk bistand formidles systematisk videre i den årlige budsjettproposisjonen til Stortinget og i andre rapporter. Resultateksempler som favner hva som er oppnådd over en lengre tidsperiode kommuniseres også gjennom Norads web-baserte resultatportal og i Norads resultatrapporter. Resultatrapportene tar for seg enkelte tema og går i dybden på disse.

Nedenfor gis noen eksempler på områder der norsk bistand har bidratt til å gi resultater.

Utdanning:

Over 95 prosent av barna i Nepal begynte på skolen i 2013, mot 89 prosent i 2008. Norsk bistand utgjør om lag fem prosent av totalbudsjettet og har vært med på å utløse avgjørende bidrag fra Nepal selv.

UNICEF er en viktig partner for Norge i utdanningssatsingen. Norge var UNICEFs syvende største giver totalt sett i 2015, femte største bilaterale giver og største giver av tematisk støtte. Norge bidro til at rundt 7,5 millioner skolebarn i humanitære situasjoner fikk skolegang gjennom UNICEF-støttede programmer i 2015. Sammen med myndigheter og andre partnere bidro UNICEF til at 279 000 syriske barn i Tyrkia fikk skolegang i 2015. Ved skolestart i Syria høsten 2016 fikk 2,5 millioner barn utdelt skolebøker av UNICEF og deres samarbeidspartnere. Rundt 200 000 av disse barna lever under beleiring eller i områder som er vanskelig å nå.

GPE er en viktig samarbeidspartner for den norske utdanningsstøtten, og fremme av jenters utdanning er et hovedmål. Norge er tredje største giver etter Storbritannia og EU-kommisjonen. Partnerskapet ga blant annet økonomisk støtte til 11000 kvinnelige lærere i Nigeria. En viktig grunn til at jenter ikke begynner eller dropper ut av undervisningen i det nordlige Nigeria er mangel på kvinnelige lærere.

Afghanske myndigheter har med bistand fra blant andre Norge bidratt til en betydelig økning i antall barn i Afghanistan som går på skole. I 2001 gikk omlag én million barn, hovedsakelig gutter, på skole. I 2015 gikk om lag 8,2 millioner barn på skolen, hvorav nesten 40 prosent jenter. Norge har bidratt med omkring seks prosent av det store gjenoppbygningsfondet for Afghanistan (ARTF), som administreres av Verdensbanken, og nesten ni prosent av bidragene til GPE, som er de to største aktørene for utdanning i Afghanistan.

Med støtte fra Norge tilbød Flyktninghjelpen i 2016 tilpasset grunnutdanning og yrkesopplæring til om lag 2000 barn og unge i og utenfor leirene nord i Etiopia. For å gjøre det mulig for unge kvinner å delta i opplæringen, er det opprettet barnehage i tilknytning til skolene.

Norge er opptatt av å nå de mest sårbare gruppene. Dette gjør vi blant annet gjennom Verdensbanken. En tredjedel av Verdensbankens utdanningsprosjekter har komponenter som er målrettet mot personer med funksjonsnedsettelser, barn som trenger spesialundervisning samt andre underrepresenterte og marginaliserte grupper.

Helse:

Den globale vaksinealliansen mobiliserer finansiering av rutinevaksinasjonssystem for barn i lav- og mellominntektsland. Over halvparten av alle barn som mottok vaksiner i 2015 fikk GAVI-støttede vaksiner. 580 millioner barn er vaksinert siden 2000, og dette har bidratt til at over 8 millioner dødsfall er forhindret. For perioden 2016–2020 er målet å vaksinere ytterligere 300 millioner og å avverge mellom 5 og 6 millioner dødsfall. Norge har siden oppstart i 2000 bidratt med om lag ti prosent av budsjettet til GAVI og det norske bidraget vil ifølge GAVI således sørge for vaksinasjon av over 30 millioner barn og redde mellom 500 000 og 600 000 liv.

Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM) mobiliserer finansiering av tiltak for å bekjempe disse sykdommene. Fondet innretter innsatsen mot land og sårbare områder hvor behovene er størst. Ved utgangen av 2016 forventes fondet å ha bidratt til å redde 22 millioner liv siden opprettelsen i 2002 og å ha avverget 140–160 millioner nye infeksjoner. Norge vil for perioden 2017–2019 være tiende største bidragsyter.

UNFPA bidro i 2014 og 2015 til at 23 millioner kvinner fikk tilgang til prevensjon og 11,2 millioner tenåringer fikk tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester. 12,3 millioner ikke-planlagte svangerskap ble forhindret og 4,4 millioner utrygge aborter avverget. UNFPA og UNICEF har bidratt til at nærmere 3000 lokalsamfunn erklærte offentlig forbud mot kjønnslemlestelse. Norge er den nest største giveren til UNFPAs kjernebidrag og femte største giver totalt.

Næringsutvikling og jobbskaping:

Norfund er Regjeringens viktigste instrument for jobbskaping og næringsutvikling i lav- og mellominntektsland innen sektorer som fornybar energi, landbruk og tilgang til finansielle tjenester. Fondet har investert mer enn 15 milliarder kroner i om lag 700 selskaper i Afrika, Asia og Latin-Amerika, som sysselsetter 382 000 mennesker. Dette har ført til at 8,6 milliarder kroner er innbetalt i skatter og avgifter til lokale myndigheter.

Gjennom kjernestøtte til Afrikabanken har Norge støttet bedriftsutvikling i de fattigste landene i Afrika, noe som har skapt 3 millioner arbeidsplasser, hvorav over 800 000 for kvinner. Norge er niende største bidragsyter til Afrikafondet.

Gjennom omfattende kjernestøtte til FNs utviklingsprogram bidro Norge i løpet av toårsperioden 2014–2015 til at det ble skapt 1,3 millioner arbeidsplasser og til at 18,6 millioner (halvparten kvinner) fikk styrket livsgrunnlaget på andre måter.

På Sri Lanka er det anslått at det såkalte business match-making-programmet, som koblet norske og lokale bedrifter, fra 1994 til 2015 utløste norske private investeringer på om lag 270 millioner kroner og førte til 7 000 nye arbeidsplasser.

Energi:

Energibistanden har tidligere fått kritikk for manglende resultater og måloppnåelse. Det er tatt grep for å lære av og følge opp denne kritikken. Erfaringer fra støtte til rammeverk og kapasitetsbygging er blitt gjennomgått kritisk med tanke på forbedringer. Norfund har gradvis dreid sine investeringer mot Afrika og fattige land, innsatsen er konsentrert om færre land og prosjekter, og det er tatt initiativ for bedre styring og koordinering av innsatsen.

Norad har nylig oppsummert resultatene fra norsk energibistand, inkludert gjennom Norfund, i tidsrommet 2007–2015, og det vises til mange positive resultater av norsk energisamarbeid. Rapporten viser at Norge har bidratt til at cirka 18 millioner mennesker har fått tilgang til elektrisitet eller renere og mer effektive kokeovner, og at vi har bidratt til over 6000 MW med produksjonskapasitet (anslått til å dekke strømbehovet til over 30 millioner mennesker). I tillegg har norsk bistand bidratt til å bygge ut cirka 9000 km med strømnett, samt å styrke energifaglig kompetanse i mange lands institusjoner.

Norfunds investeringer i ren energi gir reduserte C02-utslipp på 7,4 millioner tonn (2015), og kraftselskapene Norfund har investert i betaler rundt to milliarder kroner årlig i skatt. Totalt har Norfund investert eller forpliktet seg til å investere mer enn 7 milliarder kroner i ren energi.

Norsk støtte til fornybar energiutbygging i Uganda har bidratt til 25 000 nye strømkunder og 2 000 km med nye kraftlinjer. Utbyggingen av Bugoye-kraftverket (TrønderEnergi og Norfund) bidro ifølge en studie fra Overseas Development Institute til å skape cirka 10 000 nye arbeidsplasser. Norge har bidratt til at Uganda gjennom 25 år har femdoblet sin årlige kraftproduksjon, noe som har ført til at blant annet industri, skoler og sykehus har fått nødvendig stabil kraftforsyning.

I Nepal har Norge sammen med blant annet Danmark støttet det nasjonale programmet for landsbyelektrifisering. Det har gitt om lag 130 000 fattige husholdninger tilgang til elektrisitet og om lag 300 000 husholdninger tilgang til rentbrennende kokeovner (2015). For mange kvinner resulterer dette i bedre luftkvalitet innendørs og frigjøring av tid som ellers ville gått til å skaffe brensel.

Foto: Norad

Klima:

Norges største internasjonale klimasatsing er klima- og skogsatsingen. Siden oppstarten i 2008 har satsingen bidratt til at flere titalls utviklingsland har fått på plass nasjonale strategier for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse. Så langt har Brasil fått betalt for 218 millioner tonn reduserte CO₂-utslipp, Guyana for 30 millioner tonn og Colombia for to millioner tonn. Norge betaler kun for en liten andel av utslippsreduksjonene. Eksempelvis var de faktiske utslippsreduksjonene i Brasil i samme periode om lag 4 milliarder tonn CO₂. Flere andre land, herunder Indonesia og Peru, forventes å levere utslippsreduksjoner i årene fremover.

Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner er også en viktig del av den norske klima- og skogsatsingen. En evaluering viser at denne støtten har bidratt til verdifull kapasitetsutvikling hos sivilt samfunn på både lokalt og nasjonalt nivå. Innspill, kritiske vurderinger og forslag fra det sivile samfunn bidrar til etableringen av gode strategier og avtaler for reduserte klimautslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland. For eksempel støtter Amazonasfondet i Brasil opplæring av urfolk for bærekraftig produksjon og salg av grønnsaker samt prosjekter som gir mulighet til å overvåke skogen – for eksempel ved å ta i bruk teknologiske hjelpemidler. I Indonesia har satsingen gjennom støtte til sentrale sivilsamfunnsaktører bidratt til lovendringer som forbyr ødeleggelse av både skog og torvmyr. Gjennom støtte til globale overvåkingssystemer for skog har kunnskapen om, og innsikten i, skogødeleggelsen økt betydelig. Når skogen nå brenner i Indonesia, er det mulig å identifisere hvem som er ansvarlig.

Norge arbeider for å styrke værvarslingstjenester i utviklingsland og støtter blant annet tilpassing av værvarsling til katastrofeforebygging, landbruk og helse i land som Tanzania og Malawi. Dette skjer gjennom det globale rammeverket for klimatjenester (GFCS), administrert av Verdens meteorologiske organisasjon (WMO). Gjennom Flyktninghjelpen bidrar også Norge med ekspertise som skal styrke institusjoner innen klimatjenester i fattige land. I tillegg har støtte via Meteorologisk Institutt styrket katastrofeforebyggingen i flere land i Asia. Arbeidet kan blant annet vise til forbedret stormvarsel i et land som Bangladesh, som er viktig for å forebygge tap av menneskeliv og annen skade

Norge har bidratt til å tilrettelegge for klimasmart landbruk i Afrika. Dette innebærer landbruksmetoder som bidrar til å forebygge konsekvensene av klimaendringene, for eksempel tørke eller flom. Innsatsen omfatter 600 000 småbønder i Zambia, Malawi og Mosambik, som dermed har fått bedre avlinger og økte inntekter.

Humanitær bistand:

Norge er femte største humanitære giverland til Syria og nabolandene. Gjennom støtte til UNICEF, Flyktninghjelpen og Redd Barna har Norge bidratt til at 360 000 syriske flyktningbarn mellom fem og 17 år har fått utdanning i Jordan og Libanon. Gjennom Norges Røde Kors har Syria Røde Halvmåne gitt mat, medisiner, vann og annen nødhjelp til om lag 350 000 mennesker i 2016 med direkte støtte fra Norge. Norge er den desidert største giveren og bidrar med hele 85 prosent av budsjettet til Kirkens Nødhjelps arbeid med å sikre rent vann og bedre sanitærforhold for 1,7 millioner mennesker i Syria, Libanon og Irak (2014–2015).

FNs nødhjelpsfond (CERF) er en viktig del av den internasjonale førstelinjeberedskapen ved humanitære kriser. Norge er den tredje største bidragsyter til CERF når vi ser de samlede bidragene under ett siden fondet ble etablert i 2006. I 2016 var vi femte største bidragsyter med 388 millioner kroner. Midlene brukes til rask utbetaling av nødhjelp i akutte kriser og underfinansierte «glemte» kriser. CERF bidrar hvert år, i gjennomsnitt, til at 20 millioner mennesker får akutt medisinsk hjelp og ti millioner får matvarehjelp. I tillegg sikrer fondet at åtte millioner får rent vann og tilgang til sanitære fasiliteter, fem millioner får støtte til bedre levevilkår, fire millioner gis beskyttelse og én million får husly.

Norge er tiende største giver til Verdens matvareprogram (WFP), som er verdens største humanitære aktør. Norges støtte bidro til at WFP i 2015 kunne gi livreddende matvarehjelp til 76,7 millioner mennesker i 81 land.

Norge er blant de fem største giverlandene til rydding av udetonerte eksplosiver etter krig og konflikt. Norsk Folkehjelp har etablert seg som en av verdens største humanitære mineoperatører. Norge støtter ryddeoperasjoner i 20 land i samarbeid med blant andre Norsk Folkehjelp. I 2015 ble totalt 171 km² minelagte områder ryddet globalt, med destruksjon av mer enn 150 000 anti-personellminer og 13 500 anti-kjøretøysminer. Nesten dobbelt så mye udetonert klaseammunisjon ble uskadeliggjort i 2015 sammenlignet med året før. Både i 2014 og 2015 foregikk den største andelen av rydding i Laos, som er ett av de land i verden som er hardest rammet av klaseammunisjon. Norge inngikk høsten 2014 en bilateral avtale med Laos for å bistå landet med å oppfylle sine forpliktelser under Klasevåpenkonvensjonen innen 2020.

Menneskerettigheter:

Norge er den nest største giver av frivillige bidrag og den største givere av ikke-øremerkede bidrag til FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR). OHCHR bidro i 2015 til økt tilslutning til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner (51 nye ratifikasjoner). Nye nasjonale institusjoner for menneskerettigheter ble operative i tre land, og med støtte fra OHCHR ble det utviklet nasjonale handlingsplaner for menneskerettigheter i 13 land. Høykommissæren bidro til at over tre tusen mennesker ble løslatt fra vilkårlig fengsling og at 47 000 torturofre og 10 000 slaver fikk rehabilitering. Dokumentasjon av menneskerettighetsbrudd (for eksempel 3 192 overgrep begått av staten mot 6 892 sivile ofre i Den demokratiske republikken Kongo) er også en viktig del av organisasjonens arbeid. Menneskerettigheter ble inkorporert i 27 av FNs landprogrammer der OHCHR har tilstedeværelse.

Norsk bistand til UNDP utgjorde omkring 1,1 milliarder kroner i 2015. Det gjorde Norge til UNDPs sjette største bilaterale giver og nest største yter av kjernebidrag (i overkant av 12 prosent av det totale budsjettet). Demokratisk styresett er et hovedinnsatsområde for UNDP, og valgorganisering og mobilisering av velgere er en kjerneoppgave. I 2015 medvirket UNDP til at mer enn 38 millioner velgere gikk til valgurnene og at nesten 35 000 kvinnelige kandidater stilte til valg. UNDP gjør en betydelig innsats for universell tilgang til grunnleggende tjenester og bidro i 2015 til at nesten 650 000 mennesker fikk bedre tilgang på rettstjenester. Mer enn halvparten av disse var kvinner.

Likestilling:

Norge var i 2015 tredje største giver av kjernebidrag til UN Women, det vil si nesten 10 prosent av totalbudsjettet. Med norsk støtte bidro UN Women i 2015 til åtte grunnlovsreformer og 32 lovendringer som gjør at jenter og kvinners rettigheter ivaretas bedre. Norges støtte til UN Women har også bidratt til at kvinner deltar i fredsprosesser i en rekke land, blant annet i Colombia, Syria og Afghanistan.