2 Norske ressursar kan bidra til å dekkje eit stort og veksande metallbehov globalt og i Vesten

I dagens samfunn nyttar vi dagleg produkt og teknologiar som er produserte av metall. Metall blir brukte i mobiltelefonar, overføringsnett, motorar, harddiskar, batteri og mykje meir. Alle industrielle verdikjeder treng metall, og etterspurnaden etter metall er venta å auke mykje i åra framover. Delar av dette behovet kan dekkjast gjennom resirkulering og gjenvinning, men på grunn av den sterke forventa veksten i behov og omløpstider vil ikkje det åleine kunne dekkje heile behovet. Verda treng derfor auka produksjonskapasitet både for å erstatte eksisterande produksjonsområde som blir tømde, og for å dekkje eit aukande behov.

Påliteleg og sikker tilgang til metall har fått auka merksemd blant både styresmakter, internasjonale organisasjonar og industriar. Det er i dag høg geografisk konsentrasjon blant produsentlanda, noko som kan gi utfordringar for forsyningstryggleiken. Produksjonskjedene for fleire sentrale mineral og metall er dominerte av land utanfor Vesten. Den vestlege verda, og spesielt Europa, er i dag i stor grad avhengig av import for å dekkje behovet for metall. Forsyningstryggleiken for mineral og metall har derfor fått betydeleg auka merksemd dei siste åra både i USA, i Europa og i resten av verda.

Den internasjonale diskusjonen om å opne for utvinning av havbotnmineral er prega av ulike synspunkt. Miljørørsla, delar av akademia, faglege institusjonar og enkelte land og næringslivsaktørar er kritiske til utvinning av havbotnmineral, både på kontinentalsokkelen til landa og i det såkalla Området – havbotnen utanfor nasjonal jurisdiksjon – før det ligg føre tilstrekkeleg kunnskapsgrunnlag om miljøforhold og miljøkonsekvensar. Det er oppretta ein allianse av nokre land og sivilsamfunnsaktørar som ønskjer eit moratorium i påvente av auka kunnskap. EU-parlamentet og EU-kommisjonen har uttrykt skepsis til utvinning av havbotnmineral. Samtidig blir forsyningstryggleiken for mineral i aukande grad vektlagd. Det er dessutan ulike syn blant EU-landa, også i dei pågåande forhandlingsprosessane innanfor ramma av Den internasjonale havbotnstyresmakta (Havbotnstyresmakta), der statane forhandlar om det internasjonale regelverket for slik aktivitet utanfor nasjonal jurisdiksjon.

Norsk kontinentalsokkel har eit ressurspotensial som gjer at Noreg på noko sikt kan bidra i større grad til å dekkje noko av behovet for mineral og metall i Vesten og verda. Dette føreset at slik verksemd kan utøvast på berekraftig vis, og at ressursbasen er lønnsam.

2.1 Aukande behov for metall

Fram til i dag har behovet for metall auka i takt med ei meir digitalisert og elektrifisert verd. Sjølv om kopar har vore i bruk i over 10 000 år, er den globale bruken av kopar meir enn tredobla dei siste 50 åra.1 Dette kjem av auka etterspurnad knytt til elektriske og elektroniske produkt, bygg og anlegg, maskiner og verktøy nytta i industrien, transportsektoren og generelt veksande forbruk. Befolkningsveksten, auken i velstandsnivå og overgangen til lågutsleppssamfunnet er faktorar som driv etterspurnaden etter metall.

Det er brei semje om at verda vil trenge auka forsyning av metall.2 Ifølgje IEAs rapport The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions3 kjem fornybare energiteknologiar til å bli det raskast veksande segmentet for etterspurnad av kritiske mineral. Rapporten inkluderer heile mineral- og metallverdikjeda frå gruveutvinning til prosessering, men nyttar «mineral» som eit samleomgrep. IEA definerer kritiske mineral som mineral og metall som ved manglande forsyning kan hindre det internasjonale arbeidet med å redusere klimaendringane.

Lågutsleppsteknologiar er materialintensive. Til dømes krev ein typisk elbil seks gonger meir av kritiske mineralressursar samanlikna med ein bensindriven bil, og eit landbasert vindkraftverk krev ni gonger meir av kritiske mineralressursar samanlikna med eit gasskraftverk med same kapasitet, sjå figur 2.1. Materialintensiteten for kritiske mineral aukar også for fossildrivne teknologiar dersom ein aukar effektiviteten. Til dømes krev det mest effektive kolkraftverket mykje meir nikkel enn det minst effektive som følgje av høgare forbrenningstemperaturar, og katalytiske omformarar bruker platina eller palladium til å redusere utslepp frå forbrenningsmotorar. Den sterke koplinga mellom kritiske mineral og lågutsleppsteknologiar vil gi auka behov for tilgang til slike mineralressursar i åra som kjem.

Forstørr bilete

Kjelde: IEA

Kva grunnstoff som krevst er avhengig av kva bruksområde det er snakk om, og av framtidig teknologiutvikling og kva løysingar som blir valde. Til dømes trengst litium, nikkel, kobolt, mangan og grafitt i batteri. Sjeldne jordartar er nødvendige for permanente magnetar i vindturbinar og motorar i elbilar. Overføringsnettet, som vil vekse i takt med auka elektrifisering globalt, vil krevje enorme mengder kopar og aluminium. Kopar peikar seg spesielt ut som ein avgjerande innsatsfaktor i alle elektrisitetsrelaterte teknologiar. Kor mykje etterspurnaden etter dei ulike grunnstoffa kjem til å auke, kjem mellom anna an på kor raskt overgangen til lågutsleppsteknologiar skjer, og kva lågutsleppsteknologiar som vinn fram.

For å seie noko om utviklinga i etterspurnad har IEA i rapporten om kritiske mineral nytta Stated Policies Scenario (STEPS) som eit utgangspunkt. STEPS er ei modellbasert framskriving av energiforsyninga i verda som tek utgangspunkt i klimatiltak som allereie er implementerte, og klimatiltak som i dag er under utvikling i ulike land. Dette scenarioet viser tydeleg auka etterspurnad etter mineral dei neste 20 åra. Ifølgje scenarioet kjem den totale mineraletterspurnaden frå lågutsleppsteknologiar til å vere dobla innan 2040. Eit anna scenario IEA nyttar i rapporten, er Sustainable Development Scenario (SDS). Når IEA utarbeider SDS, tek dei utgangspunkt i at verda når klimamålet om ein temperaturauke «godt under 2 grader». Deretter lagar dei ein utviklingsbane som gjer at dette målet blir nådd. For å etablere denne utviklingsbanen gjer dei ei rekkje antakingar om tilstrekkeleg teknologiutvikling og nye klimatiltak som gjer at målet blir nådd, sjølv om det basert på dagens situasjon ikkje nødvendigvis er utsikter til ei slik utvikling, og sjølv om ein kan nå det totale målet på ei rekkje ulike måtar.

IEA peikar spesielt på det aukande behovet for mineral og metall i batteriteknologiar. Figur 2.2 viser IEAs vekstanslag for etterspurnaden av metall som trengst i produksjonen av batteri og fornybare energiteknologiar i STEPS og i SDS. Som figur 2.2 viser, vil ein utviklingsbane som i STEPS føre til ein kraftig etterspurnadsvekst for utvalde mineral frå fornybare energiteknologiar, mens SDS vil føre til ein enorm auke. Eksempelvis aukar etterspurnaden etter litium med 42-gongen frå 2020 til 2040 i SDS.

Forstørr bilete

Kjelde: IEA

Sjølv om det er uvisse om framtidig teknologiutvikling, er tendensen klar: Det grøne skiftet og auka bruk av lågutsleppsteknologi vil føre til auka etterspurnad etter kritiske mineral.

2.2 Sikker og påliteleg forsyning av mineral og metall

Metall blir i dag produserte frå landbaserte kjelder gjennom uttak av malm til oppriking og vidareforedling gjennom prosessering av mineralkonsentrat. Australia, Kina, USA, Russland, Chile, Brasil, Canada, Sør-Afrika, Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo), Indonesia, Filippinane og Peru er blant landa med store ressursar og produksjon. Påliteleg og sikker tilgang til rimeleg energi og råvarer har fått auka merksemd blant både styresmakter, internasjonale organisasjonar og industriar.

Ettersom mineral og metall er så viktige for energi, teknologi og forsvarsindustri, har desse råvarene ein tryggingspolitisk dimensjon som truleg vil bli sterkare vektlagd i åra som kjem. Teknologisk innovasjon i sivil, kommersiell sektor kan også utnyttast militært. Høgteknologi vil kunne vere særleg utsett.

Det er eit tryggingspolitisk mål å minimere avhengnaden av import av kritiske innsatsfaktorar. Høg grad av importavhengnad kan gjere nasjonar, samfunn og industriar sårbare for marknadsforstyrringar som følgje av geopolitiske konfliktar, alliansar og konkurranse. Sikker tilgang på mineral og metall har derfor fått aukande merksemd i EU og globalt. Fleire aktørar har utarbeidd ei oversikt over råvarer dei reknar som kritiske i lys av rolla dei spelar for nasjonal tryggleik eller økonomisk utvikling.

Europakommisjonen har utarbeidd ei oversikt over kritiske råvarer.4 Europakommisjonen definerer kritiskeråvarer som dei som har signifikant økonomisk betydning, og der det er knytt risiko til forsyninga. I tillegg inkluderer lista strategiske råvarer som er avgjerande for teknologiar som er viktige for EUs ambisjonar innanfor mellom anna grøn og digital utvikling. Oversikta blir jamleg revidert og oppdatert, sist i 2023, og består no av 34 råvarer. USA5 og Australia6 har produsert liknande oversikter for kritiske mineral. USAs oversikt over kritiske mineral blei sist oppdatert i 2022 og inneheld 50 mineral.

På norsk kontinentalsokkel er det påvist to typar mineralførekomstar: sulfid og manganskorper. Sulfidmineraliseringa på norsk sokkel er dominert av kopar og sink og kan innehalde interessante mengder gull, sølv og kobolt. I manganskorpene på norsk sokkel er det påvist mangan, jern, titan, kobolt og vanadium, og dessutan sjeldne jordartar som scandium, neodym, terbium og dysprosium. Fleire av desse har EU, USA og Det internasjonale energibyrået (IEA) identifisert som mineral som er nødvendige for dagens økonomi og med risiko knytt til forsyninga. Kapittel 2.4 inneheld ei nærare oversikt over forventa tilstadeverande ressursar på norsk kontinentalsokkel.

2.2.1 Sirkulærøkonomien

Det er eit stort potensial for å auke resirkuleringa og gjenvinninga av metall. Gjenvinning og utvikling av ein sirkulær økonomi vil vere viktig for å utnytte ressursane som allereie er i omløp, og for å redusere behovet for utvinning. Resirkulering og gjenvinning vil vere viktig for å redusere miljømessige verknader og kan bidra til å sikre lokal tilgang på mineral og metall.

Ulike produkt har ulik levetid og ulikt resirkuleringspotensial. Til dømes vil ein brusboks typisk bli ein del av avfallsstraumen i løpet av ein månad etter at brusen er konsumert, mens det kan ta over 40 år frå byggjemateriale blir brukte, til dei blir samla inn for resirkulering.

Den auka etterspurnaden av metall er i stor grad driven av auka etterspurnad i lågutsleppsteknologiar. I det siste er det sett sterkare søkjelys på lågutsleppsteknologiar, og dei blir tekne i bruk i større og større skala, men mange av dei har ikkje vore nytta lenge nok eller i stor nok grad til at det er fysisk mogleg å dekkje etterspurnaden i vesentleg grad gjennom gjenvinning.

I framtida vil derimot teknologiane som blir nytta i dag, kunne føre til at produkt blir resirkulerte, dersom gjenvinningsalternativa er til stades. IEA reknar med at gjenvinning av fornybare energiteknologiar kan bli ei stor kjelde til forsyning etter 2040. Likevel meiner IEA at gjenvinning ikkje vil eliminere behovet for kontinuerleg investering i utvinning av metall.

Nye produkt og meir kompliserte samansetjingar av metall innanfor forbrukarelektronikk og legerte materiale kan gjere gjenvinning meir krevjande. Potensialet for å resirkulere ulike metall kan derfor variere mellom dei ulike produkta og metalla. Til dømes kan nye jern- og koparlegeringar gi forbetra funksjonalitet, men gjere gjenvinning vanskelegare.

2.2.2 Behovet for auka produksjon

Å auke tilgangen på mineral og metall krev store investeringar i ny infrastruktur for mineralutvinning og prosessering, og kan innebere miljø- og samfunnsmessige utfordringar. All slik aktivitet skjer i dag på land.

Utsiktene for den kortsiktige mineralmarknaden er blanda. Ifølgje IEA vil nokre mineral vere i overskot på kort sikt (litium råmateriale og kobolt), mens andre mineral (litiumhydroksid, nikkel til bruk i batteri og enkelte sjeldne jordartar) kan stå overfor ein stram marknad allereie dei neste åra som følgje av auka etterspurnad. I IEAs STEPS overgår etterspurnaden etter mineral anslått produksjon frå eksisterande gruver og planlagde utvinningsprosjekt innan 2030 for dei fleste mineralressursane. Utilstrekkeleg forsyning av mineralressursar kan føre til auka prisvolatilitet, flaskehalsar og geopolitiske konfliktar.

Som nøkkelinnsatsfaktorar i lågutsleppsteknologiar vil eit utilstrekkeleg tilbod av mineral og metall få negative konsekvensar for overgangen til eit dekarbonisert energisystem og det grøne skiftet.

Ifølgje IEA er dagens forsynings- og investeringsplanar ikkje tilstrekkelege for energiomstillinga, jf. figur 2.3. Eksisterande produksjon og produksjon under utbygging for kopar, litium og kobolt fram mot 2030 er vesentleg lågare enn den etterspurnadsutviklinga som IEA trekkjer opp i analysane sine. IEA peikar på fleire utfordringar som kan påverke gjennomføringa av dagens planar, og som kan føre til strammare marknad og nye prissyklusar og dermed bremse energiomstillinga. Utfordringane inkluderer:

1. høg geografisk konsentrasjon av produksjonen

2. manglande samsvar mellom tempo i etterspurnadsveksten og typisk leietid for prosjekt

3. effekten av avtakande ressurskvalitet

4. auka regulering av produksjon som følgje av miljø- og samfunnsomsyn

5. høgare eksponering for klimarisiko, for eksempel vassmangel i vassintensive gruveprosessar

IEA meiner det er nødvendig å auke investeringane og ha meir ambisiøse utvinningsplanar for at verda skal lykkast med overgangen til eit fornybart energisystem. Påliteleg og berekraftig forsyning kan avgjere om mineral og metall gjer det grøne skiftet mogleg eller blir ein flaskehals i prosessen.

Forstørr bilete

Kjelde: IEA

Historisk sett har utvinning og prosessering av mineral og metall hovudsakleg vore konsentrert i eit fåtal land. Denne geografiske konsentrasjonen gjeld framleis i dag, jf. figur 2.4. Ifølgje IEA stod DR Kongo i 2019 for over 80 prosent av den globale produksjonen av kobolt, Chile produserte over 25 prosent av den globale forsyninga av kopar, og Kina stod for ca. 70 prosent av den globale produksjonen av sjeldne jordartar. Ifølgje IEAs analyse av dagens prosjektplanar er det usannsynleg at dette biletet blir endra i nær framtid. Ser ein vidare i verdikjeda for prosesseringsaktivitetar, oppdagar ein at også desse er konsentrerte i eit knippe land. Kina er ein spesielt stor aktør med ein marknadsdel innanfor prosessering på rundt 35 prosent for nikkel, 50–70 prosent for litium og kobolt, og nesten 90 prosent for sjeldne jordartar (IEA). Dette gjer marknadene sårbare for politisk uro og endring, geopolitiske konfliktar, fysiske forstyrringar (til dømes jordskjelv og flaum) og potensielle eksportrestriksjonar. Ifølgje IEAs gjennomgang av eksisterande produksjon og planlagde prosjekt kjem den geografiske konsentrasjonen i stor grad til å vere uendra dei kommande åra.

Forstørr bilete

Kjelde: IEA

Auka etterspurnad, forbetra teknologi og høgare råvareprisar har ført til ein auke i talet på påviste ressursar og reservar av mineral dei siste åra. Som eit resultat har påviste økonomisk lønnsame reservar vakse trass i auka produksjon. Likevel kan minkande malmkvalitet i eksisterande gruver by på fleire utfordringar for utvinning, prosesseringskostnader, utslepp og avfallsmengde. Minkande malmkvalitet kan dermed føre til høgare prisar som følgje av auka produksjons- og prosesseringskostnader. Nye utvinningsprosjekt vil over tid vere nødvendig for å erstatte eldre gruver.

Ei stor utfordring for investeringar i gruvedrift og utvinning er den lange leietida frå funn til produksjon, jf. figur 2.5. Ifølgje IEA tek det i snitt meir enn 12 år å gjennomføre leite- og lønnsemdsstudiar, mens utbyggingsfasen tek 4–5 år. IEA åtvarar om at dersom ein ventar med å starte nye utvinningsprosjekt til knappleiken i forsyninga av metall er synleg, vil ein risikere strammare metallmarknad, med tilhøyrande høge prisar og auka prisvolatilitet.

Forstørr bilete

Kjelde: IEA

Auka forsyning kan bidra til meir fleksibilitet i marknaden og dermed stabilisere prisutviklinga. I tillegg vil ei stabil, kontinuerleg forsyning av metall kunne bidra til meir føreseielege metallprisar. Eit tiltak for å sikre kontinuerleg forsyning kan vere å auke talet på utvinningsområde og redusere den geografiske konsentrasjonen. Noreg har eit ressurspotensial på norsk kontinentalsokkel som på noko sikt i større grad kan bidra til diversifisering og møte delar av det auka behovet for mineral og metall i framtida.

2.3 Havbotnmineralaktivitet globalt

Det går ikkje føre seg kommersiell utvinning av havbotnmineral i verda i dag. Det vil ta tid før mineral frå slike førekomstar i stor grad kan vere med å dekkje mineralbehovet i verda. Samtidig kan det bli ei viktig og stor kjelde til mineral dersom ressursane viser seg å vere lønnsame å utnytte og utvinning kan skje på berekraftig vis.

2.3.1 Aktivitet utanfor den nasjonale jurisdiksjonen til statane

Havbotnen og undergrunnen utanfor den nasjonale jurisdiksjonen til statane utgjer det internasjonale havbotnområdet (omtalt som «Området» i havrettskonvensjonen). Ifølgje konvensjonen tilhøyrer Området og førekomstane av ressursar der heile menneskeslekta som «den felles arven til menneskeslekta». Den internasjonale havbotnstyresmakta (Havbotnstyresmakta) handlar på vegner av menneskeslekta. Alle statspartane til havrettskonvensjonen er utan vidare medlemmer av Havbotnstyresmakta. Konvensjonen seier at mineralressursane i Området skal forvaltast slik at dei kjem heile menneskeslekta til gode, uavhengig av den geografiske plasseringa til statane, og med særleg omsyn til mellom anna interessene og behova til utviklingsland.

Havbotnstyresmakta, som har hovudkontor i Kingston på Jamaica, blei oppretta i 1994 og forvaltar i dag desse mineralressursane i tråd med føresegnene i konvensjonen. Eit regelverk for leiting etter nodular blei vedteke i 2000, og i løpet av eit år blei dei første sju leitekontraktane tildelte. Sidan år 2000 har Havbotnstyresmakta også fått på plass regelverket for leiting etter manganskorper og sulfid og tildelt 24 kontraktar til. I tida etter 2012 var det ein periode med markant auke i talet på søknader om nye leitekontraktar, sjå figur 2.6.

Forstørr bilete

Kjelde: Data frå Havbotnstyresmakta, samanstilt av Oljedirektoratet

Dette kan henge saman med at leiteregelverket for alle dei tre typane havbotnmineral var komme på plass på dette tidspunktet. Auken fall dessutan saman med tida då det blei klart at det var i ferd med å utvikle seg ein monopolsituasjon i marknaden for kritiske metall. Per 1. januar 2023 er det 31 aktive leitekontraktar innanfor Området, fordelt på Stillehavet, Atlanterhavet og Indiahavet. Det er 19 kontraktar for nodular, 7 for sulfid og 5 for manganskorpe (sjå figur 2.7). Den vesentlegaste mengda med data og informasjon om ressursgrunnlag og biologi i desse djuphavsområda er samla inn gjennom desse leitekontraktane. Dette er eit viktig og stort bidrag til djuphavsforskinga.

Forstørr bilete

Kjelde: Oljedirektoratet

Ein leitekontrakt kan tildelast direkte til ei regjering eller til eit offentleg eller privat selskap. Kontrakten gir kontraktøren einerett på leiting innanfor kontraktsområdet. Kontraktøren forpliktar seg til eit nærare detaljert leiteprogram med budsjett og må årleg rapportere inn all aktivitet og innsamla data. Eit slikt leiteløyve gir ikkje automatisk rett på utvinning, og det må søkjast eige løyve for seinare utvinning.

For å få ein leitekontrakt må søkjaren ha formell støtte frå ein stat som garanterer at søkjaren er under effektiv kontroll av denne staten (omtalt som «sponsorstat»). Dei fleste kontraktørane som driv aktivitet innanfor Området, er statsinstitusjonar og statseigde selskap, mens mindretalet er private selskap. Land som Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Belgia, India, Brasil, Polen, Russland, Kina, Sør-Korea, Nauru, Tonga, Kiribati, Singapore, Cookøyane og Jamaica er sponsorstatar. I tillegg til kartlegging av ressursane omfattar leitekontraktane også moglegheit til å teste utvinningsutstyr. Det har blitt gjennomført ulike testar av mellom anna utvinningsutstyr for nodular i Clarion Clipperton-sona sentralt i Stillehavet, jf. figur 2.7. I august–september 2022 gjennomførte Nauru Ocean Resources Inc. (NORI) den til no mest omfattande utvinningstesten, der dei testa både noduloppsamlar og hevingssystem. Testen var vellykka, og dei henta opp 3000 tonn nodular frå 5000 meters djup i Clarion-Clipperton-sona.

Det blir i dag ikkje vunne ut mineral frå djuphava nokon stad i verda. Statane i Havbotnstyresmakta forhandlar for tida om eit regelverk for utvinning av mineral frå Området. I utgangspunktet er det teke sikte på å ferdigstille dette i 2023.

2.3.2 Aktivitet innanfor nasjonal jurisdiksjon

Havbotnmineralressursane på kontinentalsokkelen tilhøyrer kyststaten og blir forvalta av denne. Det går føre seg havbotnmineralaktivitet i område innanfor nasjonal jurisdiksjon i ulike delar av verda. Både Japan, Kina, Papua Ny-Guinea, India, USA og Cookøyane har gjennomført ulike prosjekt på eigen kontinentalsokkel.

Det er Solwara 1-prosjektet på Papua Ny-Guinea som har komme lengst i utviklinga. Prosjektet skulle bli den første kommersielle produksjonen i verda av havbotnmineral, og formålet var å vinne ut sulfid frå 1600 meters djup i Bismarckhavet. Det canadiske selskapet Nautilus Minerals stod bak prosjektet. Utstyr for produksjon av sulfida på havbotnen i tillegg til stigerøyr og løfteutstyr, var klart til produksjon med planlagd oppstart i 2018, men selskapet erklærte seg konkurs i 2019.

Japan har gjennom fleire år hatt leiteaktivitet i statleg regi og gjennomført kartlegging av område innanfor nasjonal jurisdiksjon. Både i 2017 og 2020 gjennomførte Japan Oil, Gas & Metals Corporation (JOGMEC) testar av utvinningsteknologi. I 2017 blei teknologi for utvinning av sulfidførekomstar testa, med utgraving av malm på 1600 meters djup og transport av malmen til overflata. I 2020 blei det gjennomført undersøkingar og uttak av skorper frå sjøfjell på mellom 800 og 2400 meters djup. Desse blei deretter knuste, og sand og bergartar blei løfta opp på skipet. Malmen blei smelta, og kopar, nikkel og kobolt blei skilde ut. Denne aktiviteten er ein del av planane som japanske styresmakter har for å utnytte marine ressursar. Planane blei oppdaterte i 2019.

I 2024 planlegg Japan å starte produksjon av sjeldne jordartar på mellom 5000 og 6000 meters havdjup ved Minami-Torishima-atollet i Stillehavet, 1900 kilometer søraust for Tokyo. Dette er eit ledd i arbeidet med å bli mindre avhengig av Kina når det gjeld slike ressursar.7 Japan har begynt arbeidet med å utvikle teknologi for utvinning av ressursane, og det er løyvd midlar til å utvikle utstyr som skal brukast til prøveutvinning på 6000 meters vassdjup.

I april 2021 gjennomførte det indiske National Institute of Ocean Technology ein test av nytt utstyr for utvinning av havbotnmineral og utforsking av malmprospekt, og ein test av ein såkalla «seabed crawler» på havdjup ned til 5000 meter. Dette er den djupaste testen som så langt er gjennomført. Det indiske prosjektet «Deep Ocean Mission» til 500 millionar USD skal styrkje evna landet har til å undersøkje og utnytte ressursane i djuphava dei neste fem åra.

Kina driv også med havbotnmineralaktivitet innanfor nasjonal jurisdiksjon. Mellom anna har dei gjennomført ein test i Sør-Kina-havet av utvinningsutstyr for skorper. Testen omfatta eit køyretøy, Pioneer I «seafloor crawler», som skal brukast til leiting, prøvetaking og forsking. Testen blei gjennomført på havdjup frå 1000 til 2500 meter.

Cookøyane i Stillehavet har opna for kommersiell leiteaktivitet innanfor sine område. I februar 2022 tildelte øygruppa tre leiteløyve for nodular på eigen sokkel. Løyva er berre for leiting og gjeld for fem år. Det er ikkje opna for kommersiell utvinning av nodular frå havbotnen.

USA kartlegg miljøverdiar og havbotnmineral langs Atlanterhavskysten, Stillehavskysten og Alaska. Utanfor austkysten ligg Blake Plateau, som har nodul- og skorperessursar, og der ein på 1970-talet testa utstyr for utvinning. I eit område utanfor California kalla Escanaba Through finst hydrotermale kjelder, mens djuphavsslettene ved Hawaii har potensial for nodular. Langs Aleutane vest for Alaska kan det finnast hydrotermale kjelder. Kartlegginga blir gjennomført i regi av Bureau of Ocean Energy Management (BOEM), United States Geological Survey (USGS) og National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA).

Fleire statar har oppretta nasjonale forbod mot havbotnmineralverksemd, mellom anna Palau og Fiji. I New Zealand kom høgsteretten i landet til at utvinning av mineral frå havbotnen var i strid med nasjonal lovgiving, ettersom det ikkje kunne godtgjerast at vilkåra for utvinning var tilstrekkelege til å verne miljøet. I tillegg er havbotnmineralverksemd forbode i delstatane Nordterritoriet i Australia, og i Washington og California i USA.

2.4 Norske havbotnmineralressursar

Oljedirektoratet har sidan 2011 gjennomført datainnsamling i djupvassområde i Norskehavet og Grønlandshavet i samarbeid med Universitetet i Bergen, frå 2020 også i samarbeid med Universitetet i Tromsø. Det er samla inn geologiske og geofysiske data som til dømes detaljerte djupnedata.

Forstørr bilete

Kjelde: United States Geological Survey og Minor Metals Trade Association.

Som eit ledd i den pågåande opningsprosessen har Oljedirektoratet fått i oppdrag å kartleggje dei kommersielt mest interessante mineralførekomstane på norsk kontinentalsokkel og utarbeide ei vurdering av ressurspotensialet på basis av kartlegginga.

Det finst i dag ingen spesifikk, akseptert og utbreidd modell for ressursvurdering av havbotnmineral. Oljedirektoratets ressursvurdering er den første offentlege vurderinga for norsk kontinentalsokkel (utgreiingsområdet). Data frå Oljedirektoratets kartleggingstokt og samarbeid med vitskaplege institusjonar, supplert med andre data og vitskapleg arbeid, er grunnlag for ressursvurderinga. Ressursvurderinga inngår som del av avgjerdsgrunnlaget for opning av område for mineralverksemd og ligg som vedlegg 2 til stortingsmeldinga.

Oljedirektoratets ressursvurdering gir anslag om kva ressursar som finst. Dette er tilstadeverande ressursar som er påviste, eller som ein antar finst. Ein del av desse tilstadeverande ressursane vil kunne vere utvinnbare. Mengda utvinnbare ressursar kjem an på teknologi og økonomi. Det er så langt for lite kunnskap om utvinningsteknologi og utbyggingsløysingar til at det er funne formålstenleg å vurdere malmar og estimere utvinningsgrad. Kartlegging av og oppbygging av kunnskap om ressurspotensialet for havbotnmineral på norsk sokkel er viktig for å sikre statens rolle som ressursforvaltar og -eigar og for å sikre nasjonale interesser.

2.4.1 Oljedirektoratets ressursestimat for ulike metall

Oljedirektoratets ressursvurdering gir eit utfallsrom for kor store mengder det kan finnast av dei ulike metalla. Dei samla forventa tilstadeverande ressursane for begge typane ressursar (sulfid og skorper) i utgreiingsområdet er store sett i forhold til dagens årlege globale utvinning av dei respektive metalla, jf. figur 2.8.

Av metalla på denne oversikta som inngår i Oljedirektoratets ressursvurdering på norsk kontinentalsokkel, er mellom anna mangan, kopar, kobolt og sjeldne jordartar å finne på Europakommisjonens oversikt over kritiske råvarer framover.

Ressursvurderinga gir ei første samla vurdering av potensialet for havbotnmineral i utgreiingsområdet. Datagrunnlaget kan styrkjast vidare, og metodikk for ressursmodellering kan vidareutviklast. Teknologiutvikling, saman med meir og betre data, vil forbetre forståinga av ressurspotensialet. Dette vil gjere det mogleg å flytte ressursar til meir modne ressursklassar.

Forstørr bilete

Kart over Norskehavet og Grønlandshavet med påviste hydrotermale sulfidførekomstar. Kartet viser også påviste lokalitetar for manganskorpe frå samarbeidstokt gjennomført av Universitetet i Bergen og Oljedirektoratet.

Kjelde: Universitetet i Bergen og Oljedirektoratet.

2.4.2 Sulfidførekomstar

For sulfidførekomstar tek Oljedirektoratets ressursvurdering utgangspunkt i den nordlege Mohnsryggen. Havbotnspreiinga i området Mohnsryggen går sakte: noko under 1 cm i året til kvar side av spreiingsaksen8.

Knipovitsjryggen er ein yngre spreiingsrygg enn Mohnsryggen – denne ryggen begynte å utvikle seg for ca. 20 millionar år sidan, og sidan har det blitt danna havbotnskorpe der som kan innehalde interessante sulfidressursar. Dette er eit kortare tidsspenn enn for danninga av sulfidområda langs Mohnsryggen, og spreiingsfarten på Knipovitsjryggen er lågare, slik at beltet med aktuelle sulfidområde langs Knipovitsjryggen vil vere smalare enn langs Mohnsryggen.

Innanfor dagens spreiingsgrøft langs Mohnsryggen og Knipovitsjryggen er det påvist fleire sulfidførekomstar, sjå figur 2.9.

Sulfidførekomstane kan delast i to typar, alt etter kva tektonisk posisjon dei har i aksedalen9 i spreiingsryggene: flankeførekomstar og aksialførekomstar:

• Aksialførekomstane ligg i vulkankompleksa inne i spreiingsgrøfta, oftast på skrå over grøfta (dette omfattar Lokeslottet og Ægirs kjelde).

• Flankeførekomstane ligg i og langs hovudforkastingane langs flanken av spreiingsgrøfta (dette omfattar Gnitahei, Fåvne og Mohnsskatten). Denne er igjen delt i to underkategoriar: kobolt-type (Fåvne) og kopar-sink-type (Gnitahei og Mohnsskatten).

Forstørr bilete

Foto: Oljedirektoratet

Forstørr bilete

Foto: Oljedirektoratet

Forstørr bilete

Figuren viser den sentrale aksedalen (også kalla spreiingsgrøfta) sett frå sør, der havbotnspreiinga mellom Noreg og Grønland skjer. Dei aktive geologiske prosessane (tektonikk og vulkanisme) som skjer i og langs aksedalen, resulterer i at dei to jordskorpeplatene flyttar seg utover til kvar side med 0,8 cm per år. Flankeskrentane i aksedalen blir danna av store flankeforkastingar, der forkastingane på nordvest-flanken er dei dominerande (største). Aksialførekomstane ligg i vulkankompleksa inne i spreiingsgrøfta. Flankeførekomstane ligg i og langs flankeforkastingane.

Kjelde: Oljedirektoratet

Ressursvurderinga spenner opp eit utfallsrom for kor store vi kan forvente at ressursane i utgreiingsområdet er. Det er usikkert kor stor del av desse som eventuelt vil vere kommersielt utvinnbare. Tabell 2.1 gir ei oversikt over forventningsverdiane for tilstadeverande moglege metallressursar frå sulfid i utgreiingsområdet.

2.4.3 Manganskorpeførekomstar

Manganskorpe finst på bert fjell på havbotnen. Slikt bert fjell finn vi i bratt terreng på undersjøiske rygger og fjellformasjonar i mesteparten av djuphavsområda på norsk sokkel, etter at det gjennom tid har blitt danna mellom anna ved prosessane i aksedalen. Dei undersjøiske fjellformasjonane finst ut til 200–300 kilometer på begge flankane av Den midtatlantiske spreiingsryggen. I tillegg til desse har vi dei prominente ryggstrukturane Vøringutstikkaren og Jan Mayen-ryggen i dei sørlege delane av utgreiingsområdet.

Forstørr bilete

Figuren viser korleis geologiske prosessar i og under aksedalen gir dei store flankeforkastingane. I tillegg til å danne grunnlag for sulfidførekomstane (sjå figur 2.12), dannar denne forkastingsaktiviteten også det omkringliggjande fjellandskapet med store sjøfjell som er underlaget for manganskorpeavsetningane. Manganskorpene blir felte ut direkte frå havvatnet på bert fjell på undersjøiske rygger og fjellformasjonar i djuphavet.

Kjelde: Oljedirektoratet

Tabell 2.2 gir ei oversikt over gjennomsnittsgehaltar og forventingsverdiar for mengda metall i antatt tilgjengelege manganskorper i utgreiingsområdet. Som for sulfidførekomstane gir ikkje ressursvurderinga noko grunnlag for å vurdere om dette er utvinnbare ressursar eller ikkje.