Del 1
Langtidsplanens mål og prioriteringer

1 Regjeringens politikk for forskning og høyere utdanning

1.1 Regjeringens ambisjoner

Regjeringens mål er at vi skal ha et demokratisk og bærekraftig samfunn med høy verdiskaping, rettferdig fordeling, utbredt tillit i befolkningen og gode offentlige tjenester over hele landet. Samfunnet skal være basert på en trygg sikkerhetspolitikk. Deltakelse i utdanning og arbeid er nøkkelen til en mer rettferdig fordeling, mindre utenforskap, sterkere samfunnsengasjement og personlig frigjøring. Klima og natur skal være en ramme rundt all politikk.

Det var Stoltenberg II-regjeringen som tok initiativet til den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Denne langtidsplanen – den tredje i rekken – legges frem under andre omstendigheter enn de to første. I 2022 er det krig i Europa, samfunnet er på vei ut av to år med koronapandemi, det er knapphet og høye priser på energi, og de økonomiske utsiktene er usikre. Samtidig er de store samfunnsutfordringene som har vært kjent en stund, blitt enda mer akutte. Det gjelder særlig klima- og naturkrisen, men også den demografiske utviklingen mot en aldrende befolkning og sentraliserende tendenser som fører til mangel på kompetanse i deler av landet. Utfordringene forsterker behovet for en omstilling av økonomien, blant annet gjennom ny næringsvirksomhet.

I denne situasjonen mener regjeringen at forskning og høyere utdanning er viktigere enn noen gang. Vi er avhengige av forskningsbasert kunnskap og kompetanse for å forstå og løse de samfunnsutfordringene vi står overfor. Utviklingen av ny kunnskap gjennom forskning, ikke minst den langsiktige grunnforskningen, utgjør mye av grunnlaget vi står på når vi skal håndtere utfordringer og kriser. Norsk deltakelse i internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid er en viktig del av dette.

Regjeringen peker ut tre overordnede mål og seks tematiske prioriteringer for norsk forskning og utdanning i perioden 2023–32.

De overordnede målene er:

• styrket konkurransekraft og innovasjonsevne

• miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft

• høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning

De tematiske prioriteringene er:

• hav og kyst

• helse

• klima, miljø og energi

• muliggjørende og industrielle teknologier

• samfunnssikkerhet og beredskap

• tillit og fellesskap

Samlet dekker målene og prioriteringene de områdene hvor regjeringen mener det er viktigst med kunnskapsutvikling i årene fremover.

Men det er ikke tilstrekkelig at denne kunnskapen utvikles. Den må også gjøres tilgjengelig og tas i bruk, både i næringsvirksomhet, i offentlig sektor og i sivilsamfunnet. På dette området er det mye ugjort. Økningen i publisert forskning har vært eksplosiv de siste tiårene, men samfunnets evne til å absorbere denne kunnskapen har ikke holdt følge.1 Når nødvendige omstillinger av samfunnet går saktere enn vi skulle ønske, henger det blant annet sammen med at forskningen og kompetansen ikke er godt nok koblet til de områdene hvor det er behov for den. Et gjennomgående budskap i denne langtidsplanen er derfor at kunnskapen må tas i bruk i samfunnet.

Blant annet må det legges bedre til rette for at næringslivet kan ta i bruk forskning og utvikling, både for å øke verdiskapningen og for å løse viktige samfunnsutfordringer. I dag satser norsk næringsliv mindre på FoU enn næringslivet i mange andre land. Regjeringen varsler derfor en strategi om hvordan næringslivets FoU-investeringer kan økes til 2 prosent av BNP i 2030. Et viktig spørsmål her blir hvordan det offentlige kan legge til rette for en styrking av næringslivets egen innsats for forskning og forskningsdrevet innovasjon.

I denne langtidsplanen lanserer regjeringen også et nytt virkemiddel i det norske forskningssystemet for å bidra til en mer praktisk anvendelse av forskningsbasert kunnskap: målrettede samfunnsoppdrag. Målrettede samfunnsoppdrag er nyskapende og ambisiøse prosjekter der forskning kobles sammen med andre virkemidler for å løse konkrete problemer innen en gitt tidsfrist. Norge deltar allerede i EUs samfunnsoppdrag, og nå lanserer regjeringen i tillegg to nasjonale samfunnsoppdrag på prioriterte områder:

• bærekraftig fôr

• inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv

Se nærmere omtale av samfunnsoppdrag som virkemiddel i kapittel 6. De to nasjonale samfunnsoppdragene er beskrevet i kapittel 3.3 og 3.6.

En avgjørende forutsetning for at forskningsbasert kunnskap kan tas i bruk i samfunnet, er at det er bred tillit til den. I Norge har det lenge vært høy generell tillit til forskning, og under koronapandemien gikk tillitsnivået noe opp.2 Samtidig ser vi tendenser som vekker bekymring. Den akademiske ytringsfriheten trues i enkelte sammenhenger av ulike former for konformitetspress. Det rapporteres om forekomster av hets, trusler og forsøk på kansellering, og det reises fra tid til annen spørsmål om uavhengigheten fra politiske og økonomiske interesser.3 Den utbredte bruken av midlertidige vitenskapelige stillinger kan for eksempel føre med seg tendenser til selvsensur og ensretting av fagmiljøer.4 Videre ser vi at overdrevet publiseringspress og jakten på sensasjonelle funn i kombinasjon med manglende deling av data kan resultere i funn som ikke lar seg reprodusere av andre.5 En stor del av disse utfordringene må de akademiske miljøene selv ta tak i. Tilliten til forskningen er imidlertid så avgjørende for samfunnet at regjeringen ønsker å gi temaet oppmerksomhet. Se kapittel 7 for nærmere omtale.

1.2 Utfordringer og utviklingstrekk

Langtidsplanen har en tiårig horisont, men revideres hvert fjerde år for å ta hensyn til politiske og samfunnsmessige endringer. Siden de to første langtidsplanene ble lagt frem har verden endret seg på grunnleggende måter. Nedenfor gis det en kort omtale av fem områder hvor utviklingen har hatt stor betydning for utformingen av denne langtidsplanen.

1.2.1 Sikkerhet

Norge skal være et trygt land å bo i. Koronapandemien hadde store konsekvenser for hele samfunnet, og Russlands krig mot Ukraina og andre geopolitiske endringer, som for eksempel Kinas fremvekst, har skapt varige endringer i det internasjonale systemet, både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Terror, dataangrep, forsyningssvikt og alvorlige naturhendelser som følge av klimaendringer er i dag en del av det kjente trusselbildet som vi skal fortsette å verne oss mot. I tillegg må vi forberede oss på ukjente og sammensatte trusler og kriser.

1.2.2 Klima og tap av naturmangfold

Klimaet blir varmere og mer uforutsigbart, natur forsvinner, ekstremvær kommer oftere og artsmangfoldet er truet. Dette er konsekvenser av samfunnets overforbruk av naturens ressurser. Det haster med å finne gode og effektive løsninger for å kutte klimagassutslipp og tilpasse oss klimaendringene. Vi må sikre en rettferdig omstilling med legitimitet i befolkningen til et lavutslippssamfunn der vi tar vare på økosystemene og mangfoldet i naturen vår. Norge har unike forutsetninger for å møte klima- og naturkrisen, med rike naturressurser og andre miljøverdier på land og til havs, høy kompetanse innenfor blant annet teknologiutvikling og svært gode forutsetninger for å utvikle industri med utslippsfri produksjon. Disse mulighetene må vi gripe.

1.2.3 Energi

Norge er en energinasjon. Energinæringene – petroleum og fornybar energi – er og har i mange tiår vært Norges største næringer. Tiden etter at forrige langtidsplan ble lagt frem har imidlertid vært preget av en større uro i energimarkedene, og Russlands invasjon av Ukraina har forsterket utfordringene. Konsekvensene er store, både økonomisk, sosialt og politisk. Europa står foran en formidabel energiomstilling for å nå klimamålene, og EU har samtidig en ambisjon om å gjøre seg uavhengig av gassimporten fra Russland. Tilgangen til ren og rimelig fornybar energi har lenge vært et konkurransefortrinn for norsk industri og et gode for norske husholdninger. Den norske kontinentalsokkelen skal være en stabil og langsiktig leverandør av olje og gass til Europa i en svært krevende tid. Utviklingen av nye næringer som havvind, hydrogen og CO2-håndtering kan bygge på og videreutvikle kompetanse og teknologi fra de etablerte næringene.

1.2.4 Tillit

Tilliten er limet i samfunnet vårt. Når folk opplever at de kan stole på hverandre og på myndighetene, utvikles det fellesskap, samhold, gode demokratiske prosesser og høy verdiskaping. Synker tillitsnivået, oppstår det raskt store problemer. Mistillit utløser fort krav om kontrolltiltak, og løpende håndtering av de spenninger og konflikter som oppstår da, krever store ressurser. De høye transaksjonskostnadene i samfunn preget av lav tillit hemmer engasjementet, investeringslysten og troen på fremtiden.6 Det siste tiåret har vi sett urovekkende tendenser til polarisering og synkende tillit i flere deler av verden, også i vestlige land. I Norge er den generelle tilliten høy, men også her ser vi tendenser til spenninger på enkelte områder.7 Regjeringen mener at vi skal være på vakt mot at slike spenninger og tendenser til polarisering får utvikle seg. Nøkkelen er å forebygge i tide, særlig fordi synkende tillit kan være selvforsterkende.

1.2.5 Demografi

Synkende fødselstall kombinert med høyere levealder har gradvis endret alderssammensetningen i den norske befolkningen. Dette er også en utvikling man ser i en del andre land. Befolkningen blir i gjennomsnitt eldre, og andelen som er i arbeidsdyktig alder synker. Vi bruker lengre tid i utdanning, og pensjonistperioden er blitt betydelig utvidet. På den andre siden har pensjonsreformen og det økte utdanningsnivået bidratt til at eldre nå står lenger i arbeid enn for et par tiår siden. Det er likevel ikke nok til å veie opp for vridningene i befolkningssammensetningen og økende levealder.

Disse demografiske endringene har sammen med andre faktorer ført til mangel på arbeidskraft, ikke minst på høyt kvalifisert arbeidskraft.8 Høy sysselsetting er ønskelig, men når det blir knapphet på arbeidskraft, begrenser det verdiskapingen i samfunnet i betydelig grad. Denne knappheten er mest merkbar i distriktene, hvor rekrutteringsgrunnlaget er minst, men vil etter hvert også prege sentrale strøk.9 Dimensjoneringen i høyere utdanning må tilpasses disse endringene.

I tillegg til de fem utviklingstrekkene som er omtalt her kommer den løpende utviklingen innenfor flere viktige samfunnsområder, ikke minst økonomien og teknologien, hvor digitaliseringen utgjør en sentral del.

1.3 Nærmere om målene og prioriteringene

Regjeringens vurdering av samfunnsutviklingen, og særlig de utviklingstrekkene som er omtalt ovenfor, utgjør et viktig utgangspunkt for den nye langtidsplanen. I tillegg baserer langtidsplanen seg på omfattende innspillsrunder og et kunnskapsgrunnlag som er utarbeidet av blant annet Norges forskingsråd (Forskningsrådet), Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), Norsk organ for kvalitet i utdanningen – NOKUT, Sikt – kunnskapssektorens tjenesteleverandør, OECD og flere norske forskningsmiljøer. Det er gjennomført et stort tverrdepartementalt arbeid for å definere kunnskapsbehov. Flere departementer har egne forsknings- eller kunnskapsstrategier som er benyttet i arbeidet. På dette grunnlaget har regjeringen fastsatt de nye overordnede målene og prioriteringene i langtidsplanen.

Målene er formulert på et overordnet nivå, og er ment å være langsiktige. De innebærer høy grad av kontinuitet fra de tidligere langtidsplanene, samtidig som det er gjort noen justeringer. Målet om styrket konkurransekraft og innovasjonsevne er avgjørende for at Norge skal klare de omstillingene vi står overfor, og er videreført uten endringer. Dette målet inneholder brede generiske satsinger og prioriteringer innenfor forskning og høyere utdanning. Den tidligere formuleringen om å møte de store samfunnsutfordringene er erstattet av målet om miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft. På den måten fremhever langtidsplanen bærekraftperspektivet og knytter det også til Norges internasjonale arbeid. Målet om høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning omfatter fremdeles en ambisjon om flere fremragende fagmiljøer, som var den forrige målformuleringen. Stadig flere norske forskningsmiljøer hevder seg på internasjonalt toppnivå og vinner frem i den internasjonale konkurransen. Regjeringen har en ambisjon om flere fremragende fagmiljøer og vil legge til rette for virkemidler som bidrar til at den gode utviklingen fortsetter. Målformuleringen signaliserer samtidig at regjeringen har ambisjoner om forbedringer i hele bredden av norsk og samisk forskning og høyere utdanning. Målene er nærmere omtalt i kapittel 2.

De tematiske prioriteringene i langtidsplanen er områder hvor regjeringen mener det er særlig viktig at Norge satser strategisk på forskning og høyere utdanning i årene som kommer. To av prioriteringene – klima, miljø og energi og muliggjørende og industrielle teknologier – er videreført fra de tidligere planene. Men det er også noen endringer. Samfunnssikkerhet og beredskap og helse er aktualisert som særlig viktige områder i vår tid, og er blitt egne prioriteringer. Kyst er tilføyet, slik at hav og kyst ses mer i sammenheng. Tillit og fellesskap er en ny prioritering som viderefører flere elementer fra tidlige planer, herunder forskning og kompetanse på offentlig sektor, og retter dem inn mot to tradisjonelt sterke sider ved det norske samfunnet som regjeringen mener det er avgjørende å sikre gjennom forskning og høyere utdanning i årene som kommer. Kunnskapsbehov og tiltak for hver av prioriteringene er nærmere omtalt i kapittel 3.

1.4 Et velfungerende kunnskapssystem

For å følge opp målene og prioriteringene i langtidsplanen er vi avhengige av en velfungerende forsknings- og høyere utdanningssektor. I Norge er vi i den heldige situasjonen at samfunnet gjennom mange år med økonomisk vekst, og med bred politisk oppslutning, har trappet opp investeringene i forskning, utvikling og høyere utdanning. Utgiftene til høyere utdanning, målt som andel av BNP, har økt betydelig i senere år, jf. figur 1.1 med siste tilgjengelige tall fra OECD fra 2018.

Forstørr bilde

Kilde: OECD

Figur 1.2 viser at den norske offentlige finansieringen av forskning og utvikling (FoU) er nær verdenstoppen. Bare Sør-Korea brukte en høyere andel offentlige midler av BNP på forskning og utvikling enn Norge i 2019, som er siste år før covid-19-pandemien.

Forstørr bilde

¹ Sammenligningsåret for Hellas og Sveits er 2010

Kilde: OECD

Regjeringen mener at vi fortsatt skal ha et høyt nivå på investeringene i forskning og høyere utdanning i Norge. På flere områder er det også behov for forsterket innsats. Men fordi vi får et mindre økonomisk handlingsrom i årene som kommer, må vi i stor grad finne rom for disse satsingene innenfor gjeldende budsjettrammer. I denne situasjonen blir det med andre ord enda viktigere enn før at vi får mest mulig – og best mulig – forskning og høyere utdanning ut av de investeringene samfunnet gjør. Denne langtidsplanen legger derfor mer vekt på virkemåten til kunnskapssystemet enn de tidligere planene.

Det er Kunnskapsdepartementet som har det overordnede ansvaret for det norske kunnskapssystemet for forskning og høyere utdanning.10 Sektorprinsippet for forskning innebærer at hvert departement har ansvar for finansiering av forskning på sine områder, mens Kunnskapsdepartementet har ansvar for koordinering av forskningspolitikken, samt et særlig ansvar for grunnforskningen og den sektorovergripende forskningen. Se figur 1.3 og 1.4 for oversikt over departementenes FoU-bevilgninger. Når det gjelder høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning (fagskoler) er det Kunnskapsdepartementet som har hovedansvaret, men også her er kompetansebehovene i ulike samfunnssektorer et vesentlig hensyn.

Forstørr bilde

Kilde: Statsbudsjettanalysen/SSB

Forstørr bilde

Kilde: Statsbudsjettanalysen/SSB

I tillegg til forsknings- og høyere utdanningsinstitusjonene er Forskningsrådet, HK-dir, NOKUT og Sikt sentrale strategiske aktører i gjennomføringen av langtidsplanen. Når det gjelder de statlige universitetene og høyskolene, har de fått nye sektormål som henger godt sammen med langtidsplanens mål. Utviklingsavtalene mellom Kunnskapsdepartementet og de statlige universitetene og høyskolene skal bidra til at sektoren samlet sett følger opp strategisk viktige områder for å nå sektormålene og prioriteringene i langtidsplanen, jf. omtale i kapittel 5. Når det gjelder instituttsektoren, sitter den på avgjørende kompetanse om hvordan de store samfunnsutfordringene kan løses. Instituttene er derfor sentrale aktører i oppfølgingen av planen.

De overordnede målene og tematiske prioriteringene i langtidsplanen samsvarer godt med prioriteringene i det europeiske forskningssamarbeidet som EU legger til rette for. Det er viktig å sørge for å koordinere virkemidlene i det norske forskningssystemet og det europeiske, slik at vi får størst mulig samlet effekt av ressursene som investeres. Både forskning og høyere utdanning er i dag internasjonale aktiviteter, og mulighetene for internasjonalt samarbeid bør utnyttes i sterkere grad, enten det er i europeiske og nordiske fora, gjennom bilateralt samarbeid eller i regi av internasjonale organisasjoner som FN eller OECD.

Selv om det norske kunnskapssystemet har mange styrker, blant annet et solid fundament av offentlig finansiering, er det også flere utfordringer og et potensial for forbedring. Denne langtidsplanen inneholder derfor en egen del 2 om kunnskapssystemet der regjeringen omtaler behovet for og planene om ny politikk for forskning og høyere utdanning, blant annet for å sikre bedre ressursutnyttelse. Vi trenger tiltak for et mer velfungerende FoU-system, en dimensjonering av høyere utdanning som i større grad er innrettet mot samfunnets behov, bedre virkemidler for å ta kunnskapen i bruk (herunder målrettede samfunnsoppdrag), samt gode og ressurseffektive løsninger for datainfrastruktur og bygg.

1.5 Oppfølging av den nye langtidsplanen

Siden det økonomiske handlingsrommet i offentlige budsjettet blir mindre i tiden fremover, vil oppfølgingen av langtidsplanen i større grad enn tidligere skje gjennom bruk av eksisterende ressurser og omprioriteringer. Regjeringen legger til grunn at både departementene, virkemiddelaktørene og forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner med offentlig finansiering følger opp målene og prioriteringene i langtidsplanen med de ressursene som til enhver tid er tilgjengelige, utfra sine forutsetninger og sitt ansvar. Regjeringen vil vurdere behovet for ytterligere oppfølging i de årlige statsbudsjettene.

Det har i lang tid vært et politisk mål at investeringene i FoU skal utgjøre tre prosent av brutto nasjonalprodukt, og at det offentlige skal dekke en prosent av dette, mens næringslivet skal dekke to prosent. Disse målene ligger fast. Samtidig bør måloppnåelsen ses over en lengre tidsperiode og med utgangspunkt i en normalsituasjon. Unntakssituasjoner, som for eksempel koronakrisen eller den nåværende situasjonen med krig i Ukraina, kan gi store positive eller negative utslag som ikke gir et godt bilde av den mer langsiktige måloppnåelsen.

1.6 Rapportering på forrige langtidsplan

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2019–28 ble lagt frem høsten 2018. I perioden 2019–22 ble planen fulgt opp med om lag 3,3 mrd. kroner. Dette inkluderer både nye bevilgninger foreslått fra regjeringen, midler som har kommet gjennom Stortingets budsjettbehandlinger og omdisponerte midler innenfor rammene. Av dette fulgte i underkant av 1,6 mrd. kroner opp de tre opptrappingsplanene teknologiløft, FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.

Figur 1.5 viser hvordan målene og de langsiktige prioriteringene er blitt fulgt opp i perioden. Veksten har vært størst innenfor muliggjørende og industrielle teknologier og fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester når man ser på oppfølging både innenfor utdanning og forskning. Prioriteringen klima, miljø og miljøvennlig energi er den prioriteringen med størst vekst hvis man bare ser på satsinger innenfor forskning. Prioriteringen samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden er i minst grad fulgt opp med økte bevilgninger.

Forstørr bilde

Om lag 1,8 mrd. av pengene har gått til opptrapping innenfor forskning, mens 1,4 mrd. har gått til utdanning. En god del av midlene som følger opp planen innenfor utdanning har gått til studieplasser og opptrapping av disse i påfølgende år.

Totalt økte bevilgningene til FoU med 4,3 mrd. kroner i fireårsperioden. Noe av økningen skriver seg fra tiltak knyttet til koronapandemien og økte utgifter til norsk deltakelse i Horisont Europa. De samlede FoU-bevilgningene inkluderer blant annet midler til forskning og utvikling i underliggende etater og byggeprosjekter i universitets- og høyskolesektoren, samt kontingenter til norsk deltagelse i internasjonale grunnforskningsorganisasjoner og Horisont Europa.

2 Overordnede mål

I dette kapitlet gis det en nærmere omtale av langtidsplanens tre overordnede mål. Målene gjelder norsk og samisk forskning og høyere utdanning i hele planperioden og for alle fagområder, inkludert de seks tematiske prioriteringene som omtales nærmere i neste kapittel.

2.1 Styrket konkurransekraft og innovasjonsevne

Forskning, utvikling, innovasjon og høyere utdanning er grunnleggende for verdiskapingen i samfunnet. Dette gjelder ikke minst i en tid hvor økonomien og samfunnet skal gjennom en grønn og digital omstilling. I årene som kommer, vil regjeringen derfor legge bedre til rette for at både næringslivet og offentlig sektor skal utforske og ta i bruk kunnskap og teknologi.

Forskningsdrevet innovasjon er en viktig kilde til omstilling og helt nødvendig for å sikre fremtidig verdiskaping og løse de utfordringene som samfunnet står overfor. Sterke forsknings- og kunnskapsmiljøer og et godt utviklet internasjonalt kunnskapssamarbeid står helt sentralt i dette arbeidet. Når det gjelder innovasjonsbegrepet, legger regjeringen en bred forståelse til grunn. Begrepet omfatter innovasjon i både varer, tjenester, prosesser, organisasjonsmodeller og kommunikasjon, enten det er i privat eller offentlig sektor eller handler om sosial innovasjon i sivilsamfunnet. Innovasjon krever at de som skal løse oppgavene har solid og relevant kompetanse, dialog om utviklingen av kunnskap og effektive regelverk. Innovasjon skjer i et samspill mellom en rekke ulike aktører der både samarbeid, deling og konkurranse virker stimulerende. Aktørene vil ofte være kunder, leverandører, konkurrenter, finansinstitusjoner, kunnskapsinstitusjoner, konsulenter, myndigheter og sosiale entreprenører. Offentlig sektor skal utvikles videre med treffsikre og relevante tiltak og tjenester til innbyggere og brukere basert på forskning og kunnskap, effektiv bruk av ressurser og høy tillit. Dialogen med innbyggerne om utfordringer og kunnskapsbaserte løsninger skal derfor styrkes.

Mer forskning og utvikling i næringslivet og i offentlig sektor

Evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap er en nøkkel til omstilling i eksisterende næringer og legger grunnlaget for nye næringer. Derfor er denne evnen blant de viktigste konkurransefaktorene for norsk næringsliv. Det har vært en positiv utvikling i næringslivets FoU-investeringer de senere årene. Likevel er det fortsatt slik at norsk næringsliv samlet sett investerer mindre i FoU enn det OECD-landene gjør i gjennomsnitt.11

Offentlige bevilgninger til næringslivets egne FoU-prosjekter vil ofte ha en utløsende effekt på næringslivets investeringer i FoU. Regjeringen vil derfor prioritere å støtte næringslivets egne FoU-prosjekter. Videre vil regjeringen legge til rette for kommersialisering og nyetableringer basert på forskning i de offentlige kunnskapsmiljøene. Kommersialiseringen vil bidra til at det vokser frem nye kunnskapsintensive virksomheter innenfor både etablerte og nye næringer.

Kunnskapsbasert innovasjon og utvikling av offentlig sektor er avgjørende for å trygge demokratiet, sikre et bærekraftig velferdssamfunn og bidra til den grønne omstillingen. Offentlig sektor utgjør over 50 prosent av økonomien og er dermed et stort marked og en stor samarbeidspartner for privat sektor. En innovativ offentlig sektor – både den statlige og den kommunale – er altså viktig for økonomien i hele samfunnet, herunder for konkurransekraften i privat sektor.

Forskning er en viktig driver for innovasjon og utviklingen av offentlig sektor, men dagens omfang er for lite i forhold til behovene og det antatte potensialet. Forskning både på, i og med offentlig sektor er viktig for resultatene av innovasjonsarbeidet, og for regjeringens tillitsreform. Indikatorer viser at dersom innovasjonsarbeidet i offentlig sektor skjer i samarbeid med forskningssektoren, får det en bedre effekt, i form av forbedret kvalitet, økt medarbeidertilfredshet, bedre politisk måloppnåelse, økt brukermedvirkning og bedre effektivitet.12 Ikke minst er det viktig også å mobilisere kommunesektoren til en sterkere forskningsinnsats.

Det er et stort potensial for økt samarbeid om forskningsdrevet innovasjon i både privat og offentlig sektor. Her kan mange forskningsinstitusjoner og -miljøer bidra. Blant annet har instituttsektoren lang erfaring med å tilby en høy forskningskompetanse som er relevant for virksomhetenes konkrete behov.

Grønn og digital omstilling

Norge skal være et lavutslippssamfunn innen 2050, og regjeringen har som mål at de norske utslippene skal reduseres med 55 prosent innen 2030. Dette er svært ambisiøse mål, og både næringslivet og offentlig sektor har en viktig rolle å spille i den grønne omstillingen. En parallell satsing på digitalisering understøtter og muliggjør omstillingen. I tillegg til de nasjonale kunnskapssatsingene, deltar Norge i en stor satsing på grønn og digital omstilling gjennom Horisont Europa, Det europeiske forskningsområdet (ERA), Erasmus+ og Det europeiske utdanningsområdet. Deltakelsen i europeisk samarbeid og den nasjonale innsatsen må ses i sammenheng for å styrke måloppnåelsen.

Norsk næringsliv har gode forutsetninger for å bidra til den grønne omstillingen. Den norske arbeidsstyrken er godt utdannet, kapitalmarkedene fungerer i hovedsak godt, og sunne konkurranseforhold bidrar til innovasjon og økt effektivitet. Dette er faktorer som bidrar til å lette endringsprosesser og redusere kostnadene ved omstilling. I tillegg har Norge rikelig med fornybare biologiske ressurser som kan danne grunnlag for ny grønn næringsvirksomhet og klimavennlige produkter.

Offentlig sektor kan fortsette å bruke sin innkjøpsmakt til å anskaffe grønne og bærekraftige løsninger, for eksempel gjennom ordninger som innovasjonspartnerskap, førkommersielle anskaffelser og andre innovative anskaffelsesformer. Innsatsen for en mer klima- og miljøvennlig næringsvirksomhet vil bidra til økt grønn konkurransekraft, noe som kan være positivt for norsk næringsliv i nasjonale så vel som globale markeder, der miljøhensyn tillegges stadig mer vekt.

Regjeringen ønsker å legge til rette for en generell dreining i næringslivets forsknings- og innovasjonsaktiviteter mot mer klima- og miljøvennlige løsninger i hele landet. Grønn omstilling og en mer effektiv og sirkulær økonomi med økt gjenbruk kan bidra til fremvekst av ny industri, opprettelse av nye arbeidsplasser og redusert press på naturressursene våre. For å stimulere til grønn omstilling i næringslivet vil regjeringen prioritere grønne innovasjonsprosjekter. Grønn omstilling og konkurransekraft er blant annet førende i de målrettede ordningene Grønn plattform og Grønne vekstlån.

Regjeringen vil innføre et hovedprinsipp om at prosjekter som mottar støtte gjennom det næringsrettede virkemiddelapparatet skal ha en plass på veien mot omstillingsmålet for 2030 og at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Prinsippet favner både prosjekter med nøytral effekt og prosjekter med positiv effekt på grønn omstilling og er for eksempel ikke til hinder for å støtte gode prosjekter i petroleumsnæringen. Virkemiddelapparatet skal mobilisere gode prosjekter som bidrar til grønn omstilling eller svarer til andre viktige formål, blant annet relatert til områdene som er pekt ut i regjeringens veikart for et grønt industriløft.

Digitalisering vil styrke næringslivets konkurranseevne og øke samfunnets produktivitet gjennom den grønne omstillingen. Forskningsbasert kunnskap, teknologi og kompetanse innenfor IKT vil bidra til å både endre og skape nye produkter, produksjonsmetoder og forretningsmodeller. Digitaliseringen går raskt og preger næringslivet generelt og utviklingen i industrien spesielt, noe som gir store muligheter i mange sektorer.

Selv om norsk offentlig sektor er blant verdens mest digitaliserte, er det fortsatt potensial for forbedring. Flere offentlige virksomheter benytter allerede løsninger som er basert på kunstig intelligens til å levere mer treffsikre og brukerorienterte tjenester, øke samfunnsnytten av egen virksomhet, effektivisere driften og arbeidsprosessene og redusere risiko. I fremtiden vil det trolig bli enda mer bruk av kunstig intelligens, og dermed øker kompetansebehovet i Norge innenfor blant annet kunstig intelligens og maskinlæring. Siden det er krevende å følge med i denne utviklingen, særlig for mange av de mindre virksomhetene, er det behov for både spesialiserte og mer fleksible utdanninger på området.

Både økt digitalisering, mer bruk av sensorer og flere digitale verdikjeder bidrar til at det genereres store mengder data. Disse dataene kan være en svært verdifull ressurs for fremtidig innovasjon og verdiskaping, i markedsføring og i automatisert produksjon. Også offentlige virksomheter skaper store mengder data. Samtidig har Norge gode registerdata på mange samfunnsområder og systemer for å dele data. God dataforvaltning legger til rette for næringsutvikling, men også for en mer effektiv offentlig sektor med brukeren i sentrum. Bedre utnyttelse av data vil også bidra til at Norge lykkes i overgangen til et mer bærekraftig samfunn og en grønnere økonomi. Meld. St. 22 (2020–2021) Data som ressurs – Datadrevet økonomi og innovasjon, som ble behandlet i Stortinget våren 2021, løfter frem ambisjonen om at data skal bidra til økt verdiskaping i hele landet. Målene og tiltakene i meldingen skal bidra til at verdiene av dataene kommer hele samfunnet til gode, og at bruken av data skal skje på en ansvarlig og pålitelig måte. Se også omtale i kapittel 8 om infrastruktur og datadeling.

Høy kvalitet i forskning og høyere utdanning samt solid og relevant kompetanse er viktig for å lykkes med en grønn og digital omstilling, men det er ikke tilstrekkelig alene. For å lykkes med forskningsdrevet innovasjon på dette feltet er det også nødvendig å sikre gode rammebetingelser og legge til rette for samspillet mellom norske og internasjonale kunnskapsmiljøer, næringslivet og offentlig sektor. Partnerskapet og samfunnsoppdragene i Horisont Europa og de nasjonale samfunnsoppdragene er viktige arenaer for slikt samspill.

2.1.1 Tiltak

Regjeringen vil:

• legge frem en strategi for at forskning og utvikling i næringslivet skal utgjøre 2 prosent av BNP innen 2030

• legge mer vekt på å støtte næringslivets egne FoU-prosjekter

• fortsette å styrke arbeidslivsrelevans i utdanningene basert på regionale og nasjonale behov gjennom å tilrettelegge for mer systematisk dialog og samhandling

• bruke forskning og høyere utdanning til å fremme konkurransedyktige grønne næringer i hele landet

• sikre god norsk deltakelse i EUs kunnskapssatsinger for den grønne og digitale omstillingen

• styrke kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken for privat og offentlig sektor

• mobilisere flere aktører i bredden av norsk næringsliv og i offentlig sektor, herunder også kommunesektoren, til å delta og investere mer i forskning og utvikling

Forstørr bilde

I FoU-statistikken inngår helseforetakene i henholdsvis universitets- og høyskolesektoren (universitetssykehus) og instituttsektoren (øvrige helseforetak og private ideelle sykehus).

Kilde: SSB/NIFU, FoU-statistikk

2.2 Miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft

Bærekraftig utvikling ble satt på den globale politiske agendaen av Brundtland-kommisjonen i 1987. Tankegangen var basert på forskningsbasert kunnskap om at de komplekse systemene som vi mennesker er helt avhengige av, må være i balanse for å kunne utvikle seg på en god måte over tid. Disse systemene omfatter både økosystemene og de økonomiske og sosiale systemene. Belastes systemene utover hva som er bærekraftig, risikerer vi ikke bare at de blir gradvis svekket, men at selvforsterkende mekanismer fører til at de til slutt bryter sammen.

Basert på denne bærekraftstenkningen vedtok FN i 2015 den såkalte 2030-agendaen, som er verdens handlingsplan for en bærekraftig utvikling. 2030-agendaen er konkretisert gjennom 17 bærekraftsmål og 169 delmål og handler om å oppnå en bærekraftig utvikling langs tre dimensjoner: økonomisk, sosialt og miljømessig.

Meld. St. 40 (2020–2021) Mål med mening er en handlingsplan for den norske innsatsen for å nå bærekraftsmålene. Stortingsmeldingen beskriver hvordan bærekraftsmålene kan forstås i norsk sammenheng og ut fra norske politiske mål. Meldingen ble behandlet i Stortinget i april 2022, jf. Innst. 218 S (2021–2022). Regjeringen har fordelt ansvaret for de 17 bærekraftsmålene og de tilhørende delmålene til de ulike fagdepartementene, som vil følge opp tiltakene som Stortinget vedtok.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan vi skal ivareta hensynene til samfunnet, miljøet og økonomien i den pågående grønne omstillingen. Endring og utvikling i én sektor kan få store, og av og til utilsiktede, konsekvenser i andre deler av samfunnet. Tilnærmingen må derfor være helhetlig. Slik mange av innspillene til langtidsplanen la vekt på, er det behov for mer tverrfaglig, tverrsektorielt og internasjonalt samarbeid.

De store samfunnsutfordringene vi står overfor er både globale og sektorovergripende, men samtidig er de lokalt forankret. Det innebærer noen ganger vanskelige avveininger, for eksempel mellom hensynet til globale klimagassutslipp på den ene siden og lokale naturverdier eller urfolks tradisjonelle næringsveier på den andre siden. Slike avveininger må foretas på et best mulig og mest mulig omforent kunnskapsgrunnlag.

Satsingen på «Europas grønne giv» (Green Deal) skal omstille EU til en ressurseffektiv og konkurransedyktig økonomi og er en viktig del av EUs strategi for å implementere FNs 2030-agenda og bærekraftsmålene. Norge støtter visjonene i Europas grønne giv og skal være en partner i dette arbeidet.

Forstørr bilde

Kilde: www.regjeringen.no

Miljømessig bærekraft

Miljømessig bærekraft innebærer at vi tar vare på klimaet, naturen og andre miljøverdier for kommende generasjoner. Flere store globale kunnskapsrapporter viser imidlertid at klimaet endrer seg, at miljøet og naturmangfoldet er truet, og at utviklingen går i feil retning.13 De siste rapportene fra FNs klimapanel slår fast at livsgrunnlaget vårt er i fare, og det er de mest sårbare som rammes hardest. Utfordringene kan bare løses ved gjennomgripende samfunnsendringer, og tiden vi har til å handle for å sikre en bærekraftig fremtid er knapp.

Ambisiøse utslippsmål og bevaring av naturmangfold må balanseres med bærekraftig bruk og forvaltning av areal- og miljøressurser. En forutsetning for omstillingen av norsk økonomi er at det må skje innenfor grensene som settes av Parisavtalen og hensynet til bærekraftig bruk av ressurser. Norge må redusere sitt globale fotavtrykk og bidra til reduserte klimagassutslipp og mindre belastning på naturen.

Tilstanden i norske økosystemer er samlet sett god, men også i Norge har vi utfordringer knyttet til tap av naturmangfold. Den viktigste årsaken til at arter og naturtyper er truet, er menneskeskapte arealendringer. Men de økonomisk viktigste fiskeartene forvaltes på en bærekraftig måte, og utvinningen av petroleum er underlagt strenge miljøkrav.

FNs naturpanel peker på at naturen kan bevares, restaureres og brukes bærekraftig samtidig som andre samfunnsmål nås, men at nye og bedre løsninger forutsetter ny kunnskap på en rekke områder. Vi trenger kunnskap om naturen, klimaet og bærekraftig forvaltning, og vi trenger også kunnskap om menneskelig atferd for å kunne lykkes med en rettferdig og effektiv omstilling. Kunnskaps- og kompetansebehovet i tiden fremover og regjeringens prioriteringer innenfor hav og kyst og klima, miljø og energi utdypes i kapittel 3.1 og 3.3.

Sosial bærekraft

Det moderne samfunnet utvikler seg i et høyt tempo, og de stadige sosiale, kulturelle, demografiske og teknologiske endringene påvirker måten vi lever på. Samtidig hviler samfunnskontrakten mellom enkeltindividene og storsamfunnet på at det er noen grunnleggende verdier som må respekteres, som rettferdighet, likeverd og frihet for enkeltindivider. Sosial bærekraft handler om mennesker og om livsbetingelser for mennesker som gir muligheter for god helse og livskvalitet. Det handler også om en god samfunnsutvikling med en rettferdig fordeling av både goder og byrder. Som vi har sett i en del andre land kan urettferdighet og utenforskap, regionale motsetninger og spenninger mellom by og land føre til polarisering og sosiale oppløsningstendenser. Politisk ustabilitet på sin side gjør det vanskeligere å nå målene om miljømessig bærekraft.

Vi har gode forutsetninger for å ivareta den sosiale bærekraften i Norge, men det er noen bekymringsfulle utviklingstrekk også her i landet. Kunnskapsbehovet i tiden fremover og regjeringens prioriteringer når det gjelder tillit og fellesskap utdypes i kapittel 3.6.

Økonomisk bærekraft

En økonomisk bærekraftig utvikling handler om å sikre økonomisk trygghet for mennesker og samfunn innenfor klodens tåleevne. Meld. St. 14 (2020–2021) Perspektivmeldingen 2021 peker på at det i tiden fremover vil være færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. Statens utgifter til pensjon og helse og omsorg vil dermed gå opp, mens skatteinntektene vil vokse saktere på grunn av utflating i veksten i antall sysselsatte. Utfordringene vil gjelde hele landet, men slå sterkest ut i distrikts-Norge. Samtidig har Norge et godt utgangspunkt for å håndtere utfordringene og få til nødvendige omstillinger sammenlignet med mange andre land.

Utvikling og innovasjon har bidratt til at Norge i dag er et moderne velferdssamfunn. Fremover må vi legge til rette for at forandringene skjer innenfor bærekraftige økonomiske rammer. Bærekraftig velferd krever kunnskap og prioriteringer. Et godt utdanningssystem og en stor forsknings- og utviklingsinnsats vil bygge opp under innovasjon og nyskaping. Regjeringen vil arbeide for en god økonomisk utvikling i hele Norge.

2.3 Høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning

For at vi skal nå målene om konkurransekraft, innovasjonsevne og bærekraft, som er omtalt ovenfor, er det avgjørende at norsk forskning og høyere utdanning har høy kvalitet og er tilgjengelig for de som har bruk for den. I tillegg er det et mål i seg selv for Norge som kunnskapsnasjon å ha faglig sterke og godt utbygde systemer for forskning og høyere utdanning. Vi skal ha verdensledende fagmiljøer på enkelte områder og sikre høy kvalitet i hele bredden av forskning og høyere utdanning. Regjeringen vil legge et godt grunnlag for å utvikle flere fremragende fagmiljøer og heve kvaliteten på forskning og utdanning. I tillegg vil regjeringen sikre at det er god tilgang på forskning og utdanning i hele landet og ivareta sine forpliktelser for samisk forskning og høyere utdanning. Både den langsiktige grunnleggende forskningen og den tematiske forskningen skal sikres gode vilkår. Norges utdannings- og forskningssamarbeid med Europa og prioriterte partnerland utenfor EU skal dessuten videreføres og utvikles.14 Norge må også bidra til det internasjonale kunnskapssamarbeidet om felles utfordringer, ikke minst på de områdene som er dekket av målene og prioriteringene i denne langtidsplanen.

Kvalitet og tilgjengelighet i forskning

Forskningens egne kvalitetssikringssystemer, som fagfellevurdering av publikasjoner, prosjekter og tilsettinger, er sentrale verktøy for både å fremme og måle forskningskvalitet. I tillegg gir systematiske fagevalueringer viktig kunnskap om status på feltet. På bakgrunn av denne kunnskapen vurderer OECD at kvaliteten i norsk forskning har økt i senere år, og at utfordringen nå er å holde kvalitetsnivået oppe og videreføre virkemidlene for fremragende forskning, samtidig som det legges bedre til rette for å ta kunnskapen i bruk.15 Mange av institusjonene har nå toppmiljøer med meget høy kompetanse som de vil kunne nyttiggjøre seg i sitt eget utviklingsarbeid fremover, både faglig og strategisk.

For beslutningstakere i kunnskapssystemet er den viktigste oppgaven å bidra til velfungerende systemer, strukturer, virkemidler og regelverk som gjør det mulig for forskningsmiljøene å utvikle forskning av høyest mulig kvalitet. Der det er potensial for det, bør ambisjonene være å bli verdensledende. Forskning må uansett utføres på en forskningsfaglig og metodisk tilfredsstillende måte og være av jevnt høy kvalitet. Det må også sikres at kvaliteten ikke faller under en kritisk grense som kan svekke tilliten til forskning. I denne langtidsplanen ønsker regjeringen derfor å gi en samlet omtale av noen sider ved forskningssystemet som bør utvikles videre. Se en nærmere omtale av dette i kapittel 5.

Overordnet sett krever god forskningskvalitet at FoU-systemet er velfungerende. Det innebærer at det må være et godt samspill mellom forskerinitiert og brukerinitiert forskning, mellom grunnforskning og anvendt forskning, innovasjon og kommersialisering og mellom ulike institusjoner som utfører forskning, slik som universiteter, høyskoler, institutter, helseforetak og bedrifter. Ved disse institusjonene er det viktig med langsiktighet, strategiske prioriteringer, tidsriktig infrastruktur og riktig kompetanse. Videre må forskerne sikres gode forskningsvilkår og tilstrekkelige driftsmidler til forskeraktiviteten. Alle disse faktorene må være på plass for at fagmiljøene skal kunne arbeide med komplekse og ambisiøse ideer, og dermed være attraktive samarbeidspartnere både i og utenfor akademia, nasjonalt og internasjonalt. I møte med de stadig mer komplekse samfunnsutfordringene må forskningen i økende grad ha en tverrfaglig tilnærming. Det er ofte ikke nok å studere tekniske forhold; vi må også vurdere de samfunnsmessige og kulturelle sidene av for eksempel klimatiltak eller offentlige tjenester. Som en hovedregel bør derfor relevante fagområder slik som samfunnsvitenskap, humaniora og jus involveres i alle tverrfaglige prosjekter.

Kvaliteten i forskningen styrkes for øvrig av forskningsbasert undervisning. Slik undervisning lar studenter bidra med nyskaping og nye perspektiver, noe som er viktig for at fremtidige forskere skal få mulighet til å utvikle sine ferdigheter allerede under studiene.

Forskningsinstitusjonene skal samlet sett bidra med den kunnskapen og kompetansen som de forskjellige samfunnssektorene har behov for. En høy grad av tilgjengelighet i det norske forskningssystemet handler om at både allmennheten og virksomheter av ulik størrelse over hele landet har god tilgang til forskningsbasert kunnskap. Det kan være gjennom en åpen tilgang til publikasjoner, kunnskapsoppsummeringer, forskningsformidling i mediene eller gjennom direkte kontakt med forskere, for eksempel i form av oppdragsforskning, innbyggerinvolvering eller annet samarbeid.

Kvalitet og tilgjengelighet i høyere utdanning

Kvalitet i høyere utdanning omfatter blant annet studentenes læringsutbytte, gjennomføringen av studiene og studienes arbeidslivsrelevans. Universitetene og høyskolene i Norge har hatt en positiv kvalitetsutvikling i senere år. Det er gjort et stort arbeid blant annet for å sikre sammenheng og helhet i studieprogrammene, utvikle mer studentaktive læringsformer og ta i bruk digitale verktøy. På en del områder er det likevel fortsatt for svake resultater.16

Høyskolene og universitetene utdanner kandidater som skal møte både dagens kompetansebehov og nye behov som samfunnsmessige og teknologiske endringer fører med seg. Dagens studenter skal altså være med på å utvikle fremtidens arbeidsliv gjennom solid faglig kompetanse og generiske ferdigheter, blant annet i kritisk og analytisk tenkning, informasjonsbehandling og innovasjon og entreprenørskap. Institusjoner som samarbeider godt med arbeidslivet og øvrige samfunnsaktører, får god innsikt i hvilken kompetanse som trengs. Samarbeid gjør det dermed lettere å skape attraktive og relevante studietilbud i hele landet.

Videre skal høyere utdanning være et middel til personlig utvikling og frigjøring, til samfunnsdeltakelse og til å ta grep om eget liv og bidra i utviklingen av samfunnet. Gjennom å tilegne seg solid fagkunnskap og gjennom øvelse i blant annet saklig argumentasjon skal studenter i høyere utdanning få muligheten til å realisere sitt potensial, både personlig og i en samfunnsmessig kontekst. Det klassiske akademiske målet om danning skal fremdeles stå sentralt i norsk høyere utdanning. Se også kapittel 7 om akademisk frihet og tillit til forskning.

Forstørr bilde

Kilde: Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Kvalitetsmeldingen).

Veksten i andelen med fullført høyere utdanning er lavere i Norge enn gjennomsnittet i OECD-landene. Årsakene til dette er sammensatte.17 Hvis utviklingen fra de siste ti årene fortsetter, vil andelen 25–34-åringer med fullført høyere utdanning komme under gjennomsnittet for OECD-landene i 2033. Utdanningstilbøyeligheten har imidlertid økt de senere årene, særlig i 2020, noe som blant annet har sammenheng med koronapandemien. I 2022 sto 11,8 prosent av de kvalifiserte søkerne uten noe studietilbud etter suppleringsopptaket.18

Målet med å dimensjonere utdanningskapasiteten er å dekke studentenes etterspørsel etter utdanning og arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft i hele landet. Institusjonene har ansvar for å dimensjonere kapasiteten sin i tråd med dette målet. Dette innebærer at de trenger kunnskap om kompetansebehovene i de ulike regionale arbeidsmarkedene. Dermed må de være i dialog med regionale myndigheter og aktører som har kunnskap om kompetansebehov og mangel på kvalifisert arbeidskraft. Fremtidig vekst i utdanningskapasiteten innenfor prioriterte områder vil ikke bare kunne finansieres med økte bevilgninger; institusjonene selv bidrar ved å gjøre nødvendige omprioriteringer innenfor sine egne rammer. Se kapittel 4 for en nærmere omtale av utdanningskapasitet.

Regjeringen vil ivareta en desentralisert struktur og bidra til bedre studiekvalitet og livslang læring. Da må høy kvalitet i forskning og utdanning ligge til grunn for tilbudene i hele landet. En tettere kopling mellom utdanningstilbudet og lokale virksomheter vil styrke utdanningenes relevans. Ifølge demografiutvalget i NOU 2020: 15 Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene er dessuten tilgang til kompetanse lokalt den viktigste faktoren for at det også etableres kunnskapsvirksomheter lokalt.

Regjeringen arbeider for å styrke tilgangen til fleksible utdanningstilbud som kan tas som etter- eller videreutdanning og i kombinasjon med jobb. Livslang læring og fleksible og desentraliserte tilbud er en sentral del av institusjonenes samfunnsoppdrag. Digital teknologi og digitale undervisningsmetoder må brukes til å tilpasse studietilbudene til regionale og mer lokale kompetansebehov for å øke tilgjengeligheten til både studietilbudene og kompetansen.19

3 Tematiske prioriteringer

De seks tematiske prioriteringene som presenteres i dette kapitlet, er utvalgte områder hvor regjeringen mener det er særlig viktig at Norge satser strategisk på forskning og høyere utdanning i årene som kommer. For hver av prioriteringene gis det en omtale av utfordringer og kunnskapsbehov fremover. Avslutningsvis under hver prioritering omtales planlagte tiltak og oppfølging.

3.1 Hav og kyst

Verdens hav- og kystområder gir oss mat, energi, arbeidsplasser, natur- og kulturopplevelser og er nøkkelen til å oppnå flere av FNs bærekraftsmål. Havene dekker hele 70 prosent av jordoverflaten og består av et rikt artsmangfold og ulike økosystemer med stor variasjon med hensyn til naturverdier. Havene bindes sammen av havstrømmer, vi deler fiskebestander med naboland, og maritim transport binder sammen kontinenter. Sjøtransporten er viktig for havnæringene og bidrar til varestrømmer nasjonalt og internasjonalt. Havene har en svært viktig rolle i klimasystemet; de står for om lag halvparten av jordens oksygenproduksjon og absorberer om lag 25–30 prosent av våre årlige CO₂-utslipp. Samtidig er jordens havområder under press som følge av både klimaendringer, forurensning, overforbruk av høstbare ressurser og tap av naturmangfold. Også norske havområder er under press, men tilstanden i norske farvann er i hovedtrekk god, med unntak av noen kystområder. Tilstanden varierer mer i andre lands havområder og i internasjonale farvann. Det er altså ulike utfordringer i ulike havområder, noe som også understreker betydningen av målrettet kunnskap og kompetanse tilpasset ulike hav- og kystområder og formål.

Havet gir store muligheter for å møte verdens mat-, energi- og transportbehov på en bærekraftig måte. Norge har et særskilt forvaltningsansvar i Arktis og i Antarktis og har verdensledende havnæringer innenfor både petroleum, skipsfart, fiskeri og havbruk. Norske forskningsmiljøer står svært sterkt på alle disse områdene, og vi har solide utdanningsmiljøer som bidrar til høy kompetanse i hele bredden av næringer. Disse miljøene bidrar også i forståelsen av og i forvaltningen av hav- og kystområdene. Det er behov for at utdanningene gir både spesifikk og generisk kompetanse, og det er viktig at de som allerede står i jobb, får muligheten til å oppdatere sin kompetanse.

Kvaliteten på og relevansen til prosjektene som støttes gjennom Forskningsrådets havportefølje, vurderes som meget god. Videre gjør Norge det svært godt i konkurransen om europeiske forskningsmidler, og vi spiller en sentral rolle i å bygge opp og koordinere viktige initiativer og partnerskap. Vi har også betydelig forskningssamarbeid med land utenfor Europa.20 Med dette utgangspunktet er det naturlig at vi i innsatsen fremover bør ha ambisjoner om å videreutvikle kunnskapen om økologiske sammenhenger i havet. Videre bør vi gjøre resultater av forskningen mer tilgjengelige og anvendbare, for eksempel gjennom å øke oppmerksomheten rundt deling av data og standardisering av systemer.

FNs havforskningstiår (2021–2030) for bærekraftig utvikling er en viktig kontekst for arbeidet knyttet til hav og kyst. Norges bidrag i denne satsingen har som mål å styrke både den nasjonale og den internasjonale kompetansen. Videre er Norges deltakelse i EUs samfunnsoppdrag «Sunne hav og vann innen 2030» viktig for å nå målene om et friskere verdenshav der klimagassutslipp og forsøpling reduseres. En god miljøtilstand og muligheten for å utnytte havets ressurser på en bærekraftig måte henger tett sammen. Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet), som er ledet av Norge og Palau, har pekt på sammenhengen mellom havøkonomien, god havforvaltning og rike og rene hav. En viktig del av den norske bistanden er å fremme bærekraftige hav, og kunnskap og forskning må bidra til å gjøre innsatsen vår mest mulig virkningsfull.

3.1.1 Hovedutfordringer og kunnskapsbehov

3.1.1.1 Hav, klima og miljø

Helhetlig forvaltning av havområdene

Forvaltningen av norske havområder er basert på solid kunnskap. Det er imidlertid fortsatt mange forhold ved hav- og kystmiljøet som er lite forstått, og som fortsatt krever at vi bygger kunnskap og kompetanse. Å videreutvikle forståelsen vår av havet og kystområdene er grunnleggende for at vi skal kunne forvalte de marine økosystemene på en bærekraftig måte.

Havet spiller en viktig rolle med hensyn til å regulere klimaet og bremse opp den globale oppvarmingen ved å absorbere overskuddsvarme og CO₂. Et for stort opptak av varme og CO₂ fra atmosfæren har imidlertid skadelige effekter på livet i havet. I en økosystembasert forvaltning av havet og kystområdene må vi se konsekvensene av klimaendringene i sammenheng med andre påvirkningsfaktorer. Videre må vi tilpasse og styrke forvaltningen når klima- og miljøbetingelsene endres. Klimaendringene gir nye utfordringer med å sikre at den samlede forvaltningen og ressursutnyttelsen er bærekraftig. Samtidig må det eksisterende kunnskapsgrunnlaget videreutvikles for å underbygge havforvaltningen.

Økende utfordringer knyttet til hav og klima, blant annet tap av naturmangfold, havforsuring, miljøgifter, plastforurensning og andre påvirkningsfaktorer, påvirker økosystemenes dynamikk og funksjon, og må møtes med tiltak for å sikre robuste og produktive marine økosystemer. Vi trenger mer kunnskap om og forståelse av økosystemenes funksjon og sammenhenger og hvordan de påvirkes av den samlede belastningen fra ulike påvirkningsfaktorer. Norge legger vekt på en kunnskapsbasert, helhetlig og ansvarlig hav- og kystforvaltning som skal bygge på et godt kunnskapsgrunnlag ut fra kartlegging, forskning og miljøovervåking.

Samtidig trenger vi bedre metoder for å overvåke endringene og vurdere den samlede belastningen og effekten på marine økosystemer. Gjennom en effektiv datainnhenting kan vi oppnå raskere og bedre kunnskap om tilstanden og endringer i havet. Økt digitalisering og bruk av kunstig intelligens er viktig for å utnytte store datamengder på en effektiv måte. I tillegg kan vi i større grad bruke data fra miljøovervåkingen i forskningen.

Det er viktig at eksisterende kunnskap tas aktivt i bruk, og at den gjøres tilgjengelig og forståelig for relevante brukere. Det å bruke kunnskapen i forvaltningssystemer for hav gir nytte gjennom nye tilnærminger og driver kunnskapsutviklingen videre. Innenfor enkelte temaer kan bruken av kunnskapssynteser gi ny innsikt og nytte for forvaltningen. I den internasjonale forvaltningen møtes ulike stater, organisasjoner og politiske kulturer. Det er således et behov for i større grad å se fagområdene i sammenheng. Vi trenger blant annet å videreutvikle kunnskap om en helhetlig forvaltning av hav- og kystområdene gjennom samfunnsvitenskapelig, humanistisk og juridisk forskning.

Hav og klima

For å kunne bygge robuste marine økosystemer og sikre naturmangfold, biologisk produksjonsevne og grunnlag for høsting er det viktig å bevare den marine naturen. Da trenger vi å videreutvikle kunnskapen om tiltak for bevaring og bærekraftig bruk av den marine naturen. I den forbindelse er også kunnskap om hav og klima svært relevant, særlig med tanke på hvordan havet og økosystemene påvirkes av klimaendringer, og hvordan de tar opp klimagasser. Denne kunnskapen er viktig for å kunne vurdere naturbaserte løsninger for å binde og lagre karbon. Tare, tang og ålegress blir ofte omtalt som blå skog. Sammen med andre planter og planteplankton i havet er den blå skogen verdifull i klimasammenheng fordi den tar opp og lagrer CO₂. Om lag halvparten av alt opptak av CO₂ skjer i havvannet og i marine planter. Planter og planteplankton i havet produserer dessuten halvparten av alt oksygenet på jorden. Økt kunnskap om den blå skogen i klimasammenheng og en bærekraftig forvaltning og dyrking av tare kan bidra til både karbonfangst og utvikling av ny næringsaktivitet. I forbindelse med havforskningstiåret er samspillet mellom klimaet og miljøet et viktig tema. Hvordan den blå skogen påvirkes av og selv påvirker økosystemet, karbonbudsjettet og menneskelig aktivitet, er viktig kunnskap for å forstå dette samspillet. Et annet aktuelt tema er økosystemregnskap for havet, som vil si at man vurderer verdien av marine økosystemer og økosystemtjenester.

Økende havforsuring som følge av CO₂-opptak, er en av konsekvensene av klimagassutslipp, og derfor er det behov for mer kunnskap om effektene det har på marint liv. Betydningen av bevaringstiltak og restaurering for å gjenoppbygge funksjoner og bygge robusthet mot klimaeffekter i marine økosystemer er et sentralt forskningsområde for å videreutvikle havforvaltningen. Å forebygge skader fra fremmede organismer er et tema som krever god kunnskap om spredningsveier og økologiske effekter av slike arter, også under endrede klimabetingelser.

Varmere hav fører til endringer i de marine økosystemene. Arktiske arter fortrenges nordover, mens atlantiske arter har økt i utbredelse. I de norske havområdene er endringene spesielt tydelige lengst nord og i Polhavet. Havisen har minket kraftig de siste tiårene, både i omfang og tykkelse, og åpent hav blir stadig mer dominerende. Det er derfor behov for kunnskap om hvordan havstrømmene, karbonkretsløpet og fiskevandringer utvikles i et polhav som har isdekke bare om vinteren. Slik grunnleggende kunnskap er nødvendig for å forstå og forvalte konsekvensene klima- og økosystemrelaterte endringer har for næringen og samfunnet.

Lagring av karbon i sedimenter på havbunnen får stadig større oppmerksomhet, men betydningen av slike prosesser er fortsatt ikke tilstrekkelig kjent. Det er behov for kunnskap både om karbonlagring i havbunnen og om utslippseffekten av aktiviteter som berører havbunnen.

Det er mange forhold som fører til at behovet for kritiske metaller og sjeldne jordarter er svært stort: gjennomføringen av det grønne skiftet, elektrifisering, digitalisering, batterier og fornybare energikilder. Mange av mineralene og metallene til slike formål finnes på havbunnen. Det er behov for forskning og teknologiutvikling på dette området for at kommersiell utvinning av havbunnsmineraler skal kunne bli en realitet, og for at slik virksomhet skal kunne gjennomføres på en bærekraftig måte.

Miljøgifter og forurensning

Det å begrense forurensningen av havene er viktig for å sikre havets helse og en trygg matproduksjon og for å bevare de marine økosystemene. Kunnskap som dokumenterer forekomsten og virkningene av skadelige kjemiske stoffer i miljøet, fører til at stadig nye stoffer identifiseres som miljøgifter. Miljøgiftovervåking og dokumentasjon av de toksikologiske effektene og de samlede økosystemeffektene er et viktig grunnlag for å gjøre gode reguleringer av miljøgifter internasjonalt.

Plastforurensning omfatter plast i alle størrelser på avveie i miljøet, helt ned til mikro- og nanoplast. Produksjonen av plast og tilførslene til havområdene er raskt økende. Plast er lite nedbrytbart i miljøet og truer livet i havet, levende ressurser, trygg sjømat og menneskers bruk av havet på mange måter. Det er også bekymring rundt helseeffektene mikroplast og nanoplast har for dyr og mennesker. I FNs miljøforsamling har verdenssamfunnet vedtatt en prosess og et mandat for å forhandle frem en global avtale mot plastforurensning. Avtaleteksten skal være ferdig i 2024. Omforent kunnskap og anvendelse av kunnskap vil være sentralt for en slik avtale, blant annet i forbindelse med målemetoder, indikatorer, rapportering og statistikk når det gjelder miljøtilstand og tilførsler. Andre relevante temaer er spredning og effekter av plast i miljøet, koblingen til miljøgifter og fremmede organismer samt helseeffekter av plast. Videre er det behov for kunnskap om bærekraftige alternativer til plast, konsekvensene av å erstatte plast med andre materialer og effektive forebyggende tiltak mot plastforurensning. I Norges plaststrategi, som ble lagt frem i juni 2021, beskrives flere prioriterte kunnskapsbehov fremover. Plastforurensning er et område hvor tiltak og kunnskap er under rask utvikling. En forskningssatsing må derfor være fleksibel nok til å fange opp dette.

Teknologi for miljøovervåking

Nye teknologier og metoder for miljøovervåking av havområdene kan gi store sprang når det gjelder tilfanget av data, informasjonsmengden og kunnskapsproduksjonen – ikke minst under miljøforhold som er i forandring på grunn av klimaendringer. Videre kan nye teknologier og metoder på dette feltet gi en mer effektiv kunnskapsproduksjon. Kartlegging og miljøovervåking gir også data som kan være et grunnlag for forskning. Det er behov for å videreutvikle overvåkingen av hvordan menneskelige aktiviteter påvirker miljøet i havområdene, og hvilke effekter påvirkningen har. Det er også behov for å videreutvikle forståelsen av hva som skyldes påvirkningen fra aktiviteter i havområdene eller tilgrensende kyst- og landområder, hva som skyldes klimaendringer og andre omfattende endringer, og hva som skyldes naturlige prosesser og variasjoner i havområdene. Kartlegging og overvåking i havområdene er for øvrig et felt der det er behov for å utvikle bedre og mer kostnadseffektive metoder. Dersom norske aktører utvikler nye metoder og teknologier for miljøovervåking, kan de få et fortrinn og muligheter for leveranser til et internasjonalt marked.

3.1.1.2 Økt verdiskaping gjennom bærekraftig forvaltning av havnæringer

En vesentlig del av verdiskapingen og sysselsettingen i Norge foregår i havrelaterte næringer. Norske havnæringer bidro totalt sett med 680,9 mrd. kroner i bruttoprodukt i 2019; det utgjorde om lag 19 prosent av totaløkonomien. Fiskerier og havbruk sto alene for om lag 120,8 mrd. kroner i eksportverdier i 2021. Vi er imidlertid ikke alene på havet, det forvaltes i fellesskap med andre land.

Havet binder oss sammen med resten av verden

Forurensning og miljøgifter fra utslipp både på land og til havs spres over store områder. Skal vi ivareta og styrke havets funksjon som en leverandør av mat, grunnleggende økosystemtjenester, verdiskaping og sysselsetting, må vi ha en bærekraftig forvaltning og et bærekraftig næringsliv både på land og på havet. Gjennom Havpanelet har vi forpliktet oss til at vi skal ha en bærekraftig forvaltning av 100 prosent av havområdene våre innen 2025.

Det er kontinuerlig behov for forskning på og utvikling av forvaltningssystemer, både internasjonale og nasjonale. Det er viktig å ivareta et helhetlig perspektiv på hvordan vi påvirker havet og det marine miljøet, og på hvordan næringer påvirker hverandre. Fremtidens forvaltningssystemer og regelverk bør utvikles slik at de stimulerer til innovasjon, og slik at næringenes verdikjeder bygger systemer for en effektiv ressursutnyttelse og en mer sirkulær økonomi som bidrar til akseptable fotavtrykk. Mange av verdikjedene på havet er i dag internasjonale med multinasjonale bedriftsaktører, og derfor er det helt nødvendig med internasjonalt samarbeid om forskning og rammebetingelser for hvordan vi skal forvalte havets ressurser.

Utdanning, forskning og innovasjon spiller viktige roller i forbindelse med havområdene. Utdanningene må ivareta den kontinuerlige strømmen av ny relevant kunnskap om bærekraft, og denne må deles og utveksles med andre land. Forskning og innovasjon har en særlig viktig funksjon når det gjelder å finne og utvikle løsninger som fører til en lavere miljøbelastning totalt sett, men som ikke fører til for store konsekvenser for næringslivets kostnader og vår velferd. Løsningene det er snakk om, omfatter både teknologi og bedre måter å jobbe på som ivaretar sirkulærøkonomien. Det er for øvrig viktig at forskning på havretten og sentrale forvaltningsmekanismer bidrar med innsikt som også har et fremtidsperspektiv. Forvaltningssystemene må tilpasses den konteksten de skal fungere i, og det fordrer også perspektiver fra humaniora og samfunnsvitenskapelige fag. Dermed er forskning og utdanning viktig også innenfor disse fagområdene. Videre må forvaltningen av hav- og kystområder ta hensyn til at ulike næringer skal eksistere sammen på havet og langs kysten. Forskningen krever god og kostbar infrastruktur som må utnyttes så effektivt som mulig. Dette gjelder både forskningsfartøy, instrumenter og utstyr, forskningsstasjoner, satellitter mv.

Sameksistens i våre kyst- og havområder

Det er svært utfordrende å utvikle bærekraftige havnæringer. Eksisterende næringer slik som fiskerier, havbruk, transport og petroleum skal ivaretas samtidig som det etableres nye næringer. Noen eksempler på nye næringer er havvind, havbruk til havs, CO₂-lagring under havbunnen, mineralutvinning på havbunnen, krabbefiske i Barentshavet, høsting av raudåte og nye mesopelagiske arter og dyrking av tare, skjell og tunikater. For å kunne utnytte det fulle næringspotensialet i havet kreves det en god sameksistens mellom næringene og en bærekraftig forvaltning. Vi må derfor vite mer om hvordan eksisterende og nye næringer påvirker hverandre og økosystemene. Klimaendringene påvirker i dag de ulike hav-, kyst- og fjordsystemene våre i betydelig grad, og i forvaltningen av havnæringene må vi derfor ta hensyn til effekten av klimaendringene. I fiskeriene endrer bestandene vandringsmønster, og i havbruksnæringen påvirker den økte temperaturen og avrenningen tilstanden. Dermed må både bestandsforskningen og havbruksforskningen utvikles videre. Vi trenger også mer kunnskap om bunnforholdene i relevante områder og om hvilke effekter havvind og mineraluttak på havbunnen har på marine ressurser, naturen og andre næringer. En oppdatert kartlegging og oversikt over sentrale gytefelt er et av mange viktige kunnskapsverktøy her.

Dyrking av tang, tare, tunikater med videre krever store arealer, noe som gjør sameksistens med friluftsliv og andre næringer utfordrende. Det bør derfor forskes mer på effektene av denne næringen og på mulighetene for en god og effektiv allokering av arealer i kystsonen. Det bør også forskes mer på mulighetene for å kombinere tare- og skjellproduksjon med ulike driftsformer for havbruk og havvind.

I tillegg til at vi trenger forskning på teknologiske og naturvitenskapelige elementer, trenger vi samfunnsvitenskapelig forskning for å sikre at regelverket blir utviklet på en god måte. Vi trenger blant annet kunnskap om hvordan digitalisering og ny teknologi påvirker risikobildet for ulike typer næringsaktiviteter. En effektiv sameksistens mellom sektorer krever at de deler data mellom seg, og at de samordner digitaliseringen blant annet gjennom felles datastandarder.

Å ivareta havet som matfat – bærekraftig vekst i fiskeri- og havbruksnæringen

Mat fra havet er avgjørende for å sikre nok mat til en økende befolkning globalt. Dessuten er mat fra havet gunstig fra et ernærings- og helseperspektiv og et klimaperspektiv. Det finnes muligheter for å utnytte matproduksjonen i havet – til både fôr og mat – på en bedre måte ved å høste og dyrke marine arter på et lavere trofisk nivå. Først må vi imidlertid løse en rekke utfordringer for å oppnå trygge og sunne produkter. Vi må sørge for at næringsstoffer og fremmedstoffer i sjømaten blir kontinuerlig overvåket, og for at vi får ny kunnskap og nye innovasjoner som utnytter ressursene optimalt.

Videre trenger vi ny kunnskap om hvilke samvirkende effekter fremmedstoffer og næringsstoffer i fisk og annen sjømat har for folkehelsen. Det er nemlig behov for mer kunnskap om årsakssammenhenger for å kunne redusere risikoen for å få for mye fremmedstoffer i mat og fôr.

Det er viktig å utvikle teknologier og metoder for å overvåke og påvise giftige alger, miljøgifter og plastforurensning. Samtidig er det viktig med kunnskap som bidrar til å finne og eliminere kilden, og teknologier for å fjerne skadelige komponenter fra mat og fôr. Videre trenger vi å forstå hvordan verdikjeder for sjømat påvirker klimaet, og hvilket fotavtrykk de har. Kunnskapen om hvor viktig det er å ha en bærekraftig produksjon av mat fra havet i et nasjonalt og globalt matsikkerhets- og ernæringsperspektiv, må styrkes.

Bærekraftige fiskerier krever at det utføres god forskning på bestander og ressurser i havet, langs kysten og i fjordene, og dette er da også prioriterte områder innenfor marin forskning. Bakgrunnen for forskningen er at det legges opp til vekst i havbruket gjennom nye driftsformer. Ny kunnskap om bærekraft og fiskevelferd er avgjørende for å lykkes med dette. Vi må styrke kunnskapen om hvordan vi oppnår robust fisk med høy overlevelsesrate. Dyrking av blant annet tang, tare og tunikater er nye marine næringsmuligheter som kan gi mer mat og fôr. I denne produksjonen vil et eventuelt overskudd av næringssalter tas opp.

En forutsetning for at vi skal kunne ha en bærekraftig matproduksjon i havet, er at vi har tilgang på fôr med lave klimagassutslipp. Det må utvikles fôr med god kvalitet, som gir trygg mat for konsumentene, og som er bra for miljøet. Det er behov for å øke fôrproduksjonen fra mer lokale kilder, og utnytte ressursene mer effektivt og sirkulært. Nye innovative løsninger for en mer avansert prosessering vil være viktig for å utvikle denne industrien i Norge. En økt produksjon av bærekraftig fôr i Norge åpner muligheter for sysselsetting og eksport av teknologi. Samfunnsoppdrag om bærekraftig fôr til oppdrettsfisk og husdyr er omtalt i prioriteringen klima, miljø og energi.

3.1.1.3 Klima- og miljøvennlig maritim transport

Norge er en ledende maritim nasjon, og norske rederier opererer i et globalt marked. Vi har en ambisjon om å halvere utslippene fra innenriks skipsfart og fiske innen 2030 sammenlignet med 2005. Det innebærer at det skal stimuleres til null- og lavutslippsløsninger i alle fartøyskategoriene, jf. Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030.

Norsk skipsfart må omstilles for å innfri internasjonale og nasjonale klimaforpliktelser, og dekarboniseringen har så vidt begynt.21 Rundt 1 prosent av den norske flåten er nullutslippsfartøy, mens 23 prosent drives enten hybridelektrisk, med den flytende naturgassen LNG eller med andre lavutslippsløsninger, for eksempel et diesel-elektrisk maskineri på offshorefartøy.

Regjeringen har lagt til grunn at den maritime politikken skal bidra til å utvikle verdensledende norske industri- og kompetansemiljøer. Myndighetene vil sammen med næringen sikre at utvikling av skipsfart – med lave utslipp og nullutslipp – blir et viktig norsk bidrag til å redusere de globale utslippene. Å satse på grønn skipsfart vil i tillegg bidra til verdiskaping og sysselsetting i Norge.

Den nasjonale forsknings- og innovasjonsstrategien Maritim21 anbefaler at vi satser stort på å digitalisere den maritime næringen, at vi utvikler lav- og nullutslippsløsninger, og at vi gjør en innsats på tvers av maritime verdikjeder. Norge deltar i Zero-Emission Shipping Mission, som er en offentlig-privat innovasjonsallianse under det globale initiativet Mission Innovation. Målet er at minst 5 prosent av den globale «deep sea»-flåten skal kunne ta i bruk nullutslippsdrivstoff innen 2030. Norge har også signert Clydebank-erklæringen sammen med 21 andre land.22 De 22 signaturlandene skal jobbe sammen for å etablere minst seks grønne korridorer innen midten av dette tiåret.

Denne utviklingen mot klima- og miljøvennlig maritim transport krever nye energibærere og fremdriftssystemer, løsninger for energieffektivisering, renseteknologier for å hindre utslipp til luft og sjø og digitale løsninger som kan effektivisere skipsfarten. Omstillingen fordrer også at det utvikles og demonstreres nullutslippsløsninger for større skip som går over lengre strekninger.

Videre er det behov for samarbeid på tvers av fagdisipliner og operativ kompetanse om sikker bruk av ny teknologi. For at dekarboniseringen av den norske og internasjonale flåten skal kunne realiseres, vil det være avgjørende å ha tilgang til nye energibærere og infrastruktur i havnene der skipene anløper og bunkrer, og til grønne produkter og tjenester i hele den maritime verdikjeden.

3.1.1.4 Sikker energiforsyning fra havet

Olje- og gassvirksomheten er Norges største enkeltnæring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi og bidrar til økonomisk aktivitet i hele landet. Regjeringen vil fortsette med å satse på energi- og petroleumsforskning, blant annet for å kunne nå målene om reduserte klimagassutslipp i Norge innen 2030 og nullutslipp i 2050. Energi- og petroleumsforskning skal også bidra til å nå målene for omstilling, nye grønne næringer og økte eksportinntekter. En satsing på petroleumsforskning skal bidra til å videreutvikle næringen og gjøre den lønnsom også i fremtiden. Regjeringen legger vekt på at letevirksomhet og utvinning på norsk sokkel skal baseres på norsk verdensledende teknologi som ivaretar tungtveiende hensyn til helse, miljø og sikkerhet og sameksistens med andre næringer.

Utslippene fra sokkelen skal ned, og regjeringens politikk skal støtte aktivt opp under grønn omstilling hvor vi bygger på kompetansen fra olje- og gassindustrien også innenfor nye næringsområder. Myndighetene skal i samarbeid med petroleumsnæringen jobbe for at utslippene fra olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel kuttes med 50 prosent innen 2030 og til netto null i 2050. Dagens kunnskap tilsier at det å redusere utslippene med 50 prosent innen 2030, vil medføre investeringer på flere titalls mrd. kroner. Forskning og utvikling vil imidlertid spille en viktig rolle i arbeidet med å redusere kostnadene og finne gode løsninger for utslippsreduksjoner og omstilling.

Norge skal fortsette å være en stabil og langsiktig leverandør av olje og gass til Europa i en svært krevende tid. Norsk sokkel er imidlertid i en moden fase, og det er forventet at produksjonen gradvis vil avta. Om lag 50 prosent av det man regner med er de totale utvinnbare ressursene (inkludert areal som ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet), er allerede produsert. Forskning på geologi og undergrunnsforståelse er derfor viktig for å øke verdiskapingen og realisere de gjenværende ressursene på norsk sokkel. Slik kompetanse har også overføringsverdi til andre næringer og sektorer i samfunnet.

Det vil være viktig med digitalisering og å utvikle digitale verktøy for å muliggjøre en bedre ressursutnyttelse og bidra til energibesparelser, lavere klimagassutslipp og en redusert risiko ved boring. Samtidig kan det være utfordrende å gjennomføre helhetlige vurderinger av hvilke konsekvenser endringer knyttet til stadig flere automatiserte prosesser kan få for sikkerhet og arbeidsmiljø.

Petroleums- og leverandørindustrien er tett knyttet til sterke forskningsmiljøer og har kompetanse, kunnskap og teknologi som det vil være behov for i næringsutviklingen for grønn omstilling både på land og til havs. Kompetansen kan dermed bli viktig for norsk økonomi lenge etter at utvinning av olje- og gassressurser tar slutt. Men det vil være viktig å sørge for at kompetansen og teknologien som finnes i petroleumsnæringen, utnyttes i andre og nye næringer. Regjeringen har for eksempel store ambisjoner for havvind og andre nye næringer, for eksempel utvinning av havbunnsmineraler, CO₂-håndtering og blått hydrogen. Også disse næringene vil ha et stort utbytte av kompetansen i petroleums- og leverandørindustrien. Utviklingen av nye energikilder og teknologi for det grønne skiftet er nærmere omtalt i prioriteringen klima, miljø og energi.

3.1.2 Tiltak og oppfølging

Regjeringen forventer at universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger følger opp den tematiske prioriteringen av hav og kyst og bidrar til å dekke kunnskaps- og kompetansebehovene som er omtalt ovenfor, ut fra sine forutsetninger og sitt ansvar.

Regjeringen vil:

• særlig prioritere følgende områder innenfor forskning og forskningsdrevet innovasjon:

  • teknologi og andre løsninger for økte verdier fra næringene i hav- og kystområdene og på kontinentalsokkelen

  • sameksistens mellom havnæringer og god forvaltning av økosystemer og ressurser i hav- og kystområdene

  • effektene av klimaendringene og havets rolle i klimasystemet, herunder i Polhavet

  • naturbaserte løsninger for binding og lagring av karbon i havet

  • rene og rike hav og sunn og trygg sjømat

  • energi- og petroleumsforskning som bidrar til grønn omstilling og lavutslipp og videreutvikler næringen til å være lønnsom også i fremtiden

  • klima- og miljøvennlig maritim transport, prioriteringene i Maritim 21-strategien ligger til grunn

• særlig prioritere følgende områder innenfor høyere utdanning og kompetanse:

  • relevante profesjons- og disiplinutdanninger for havnæringene og forvaltning og forståelse av hav og kyst

  • desentralisert og fleksibel utdanning

• lansere et samfunnsoppdrag med mål om at alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr skal komme fra bærekraftige kilder (se omtale i prioriteringen klima, miljø og energi)

• vurdere tiltak for bedre utnyttelse av store datamengder blant annet i forbindelse med havforvaltning

• legge til rette for effektiv utnyttelse av forskningsfartøy og annen forskningsinfrastruktur

3.2 Helse

God helse og livskvalitet er en forutsetning for et godt liv og muligheten til å bidra og delta i samfunnet. Det er da også dette som ligger til grunn for FNs bærekraftsmål 3. Det er flere grunner til at helse er et eget prioritert område i langtidsplanen. Koronapandemien og håndteringen av den har vist hvilken betydning helse har for samfunnssystemet og økonomien, også utover de helsemessige effektene. Pandemien har også demonstrert viktigheten av grunnleggende forskning, og hvordan forsknings- og innovasjonsaktørene spiller en avgjørende rolle med hensyn til å levere kunnskap for å håndtere helsekriser.

God folkehelse er en forutsetning for en bærekraftig samfunnsutvikling. Sosial ulikhet og kjønnsforskjeller i helse, demografiske endringer, utvikling i sykdomsbyrden med et høyt innslag av ikke-smittsomme sykdommer, økende helseutgifter og en synkende sysselsettingsrate gir økt behov for et kunnskapsbasert folkehelsearbeid.

Det er en nær sammenheng mellom folkehelse, dyrehelse, plantehelse, matproduksjon og miljøet rundt oss, og derfor har vi begrepet én helse. Mennesker har gjennom tidene klart å bekjempe mange alvorlige infeksjonssykdommer – også gjennom miljørettede tiltak. På bakgrunn av klimaendringer, globalisering, urbanisering og befolkningsvekst må vi forvente at smittsomme sykdommer sprer seg raskere til flere mennesker i hele verden. Komplekse helseutfordringer kan ikke løses uten at ulike fagområder, metoder og ideer nærmer seg hverandre og skaper en helhet. En slik faglig konvergens må ta hensyn til disse sammenhengene i en annen skala enn vi hittil har klart.

Norge skal ha bærekraftige helse- og omsorgstjenester i årene som kommer. Flere eldre med sammensatte behov og endringer i sykdomsbyrden vil imidlertid gi et økt press på tjenestene fremover. Helse- og sosialpersonell er den viktigste innsatsfaktoren i helse- og omsorgstjenestene og legger beslag på cirka to tredjedeler av kostnadene i spesialisthelsetjenesten. Ifølge fremskrivinger vil årsverksbehovet – gitt dagens bruk av personell – øke med cirka 35 prosent de nærmeste 15 årene.23 Utdanningskapasiteten for helse- og sosialpersonellet og kompetansen deres må være i samsvar med behovene i tjenestene og innrettes etter utviklingen i demografien, sykdomsbyrden, organiseringen av tjenestene og utvikling av nye, kunnskapsbaserte behandlingsmetoder. Samtidig kan vi ikke bemanne oss ut av konsekvensene som følger av den demografiske utviklingen. Ved å legge økt vekt på å forebygge og mestre vil vi kunne redusere behovet for tjenester.

Helse og omsorg er det største tematiske forskningsområdet i Norge, og det nest største utdanningsområdet målt i antall studenter. Norge har en voksende helsenæring og store forsknings- og fagmiljøer innenfor blant annet livsvitenskap, kreft og nevrovitenskap. Forskning er en av fire hovedoppgaver i sykehusene, og det er et nært samarbeid mellom universiteter og høyskoler og helseforetak om helse- og omsorgsforskning. Det er et mål å få mer forskning i og på de kommunale og fylkeskommunale tjenestene og på forhold som påvirker folkehelsen. Bedre bruk av folkehelsedata og helse- og registerdata gjennom forskning kan bidra til bedre kvalitet i tjenestene, bedre oversikt over risiko- og påvirkningsfaktorer for folkehelsen og utvikling av ny og effektiv behandling. Hvis slike data brukes i næringslivssamarbeid kan det øke den norske verdiskapingen, samtidig som det bedrer helsen. Tilstrekkelig kapasitet i utdanningssystemet er for øvrig en nødvendig innsatsfaktor for å styrke forskningskapasiteten.

Helse som prioritering i langtidsplanen skal fremme tiltak innen forskning- og høyere utdanning som bidrar til bedre forutsetninger for å lykkes med helse- og omsorgsutfordringene. Tiltakene skal gi økt kunnskap, innovasjon og næringsutvikling, kompetanseutvikling, mer tverrfaglighet og bedre samhandling. Det er behov for et godt samvirke av virkemidler i flere sektorer for å løse utfordringer og fremme god helse for både mennesker, dyr, planter og miljø. For å hindre og håndtere kriser er det viktig å forebygge og gjøre en løpende innsats. Beredskap for og håndtering av kriser omtales i prioriteringen samfunnssikkerhet og beredskap. Inkluderende samfunn preget av god oppvekst, deltakelse og sysselsetting har stor betydning for helse, og er først og fremst omtalt i prioriteringen tillit og fellesskap.

3.2.1 Hovedutfordringer og kunnskapsbehov

3.2.1.1 Folkehelseutfordringer

Folkehelsen er avgjørende for helsetilstanden og for utviklingen i helse og livskvalitet i befolkningen. Helsen vår påvirkes av samfunnsutviklingen, og god helse utvikles først og fremst utenfor helse- og omsorgstjenestene. Hvordan samfunnet er innrettet og legger til rette for gode helsevalg gjennom livsløpet er sentralt for folkehelsen. Den sosiale fordelingen av forutsetningene for helseutvikling er også av stor betydning.

Psykiske plager og lidelser er blant våre store folkehelseutfordringer. Det er behov for mer kunnskap om årsakene til økningen i psykiske plager og lidelser blant unge, konsekvensene av utviklingen og hvilke tiltak som kan iverksettes. For å fremme god psykisk helse og forebygge psykiske lidelser er det også behov for å styrke den psykiske helsekompetansen i befolkningen. I det langsiktige arbeidet med forskning på folkehelse er det to hovedprioriteringer. Den første innebærer at det skal fremskaffes bedre data på folkehelseområdet, inkludert data om sykdomsbyrde og hvordan denne påvirkes av demografiske trender. Det er blant annet behov for bedre representativitet for ulike befolkningsgrupper og å bruke koblinger mot registerdata på en bedre måte. Den andre hovedprioriteringen handler om å forske på tiltak og deres helsegevinst, kostnadseffektivitet og eventuelle uintenderte konsekvenser. Satsingen «Program for folkehelsearbeid i kommunene 2017–2027» vurderes som en plattform for å utvikle et kunnskapssystem for folkehelse i kommunene. Samfunnsvitenskapelige fag bidrar betydelig til forskning om forebygging og har et stort potensial for å bidra til at folkehelseinnsatsen lykkes enda bedre.

Et godt felles kunnskapsgrunnlag forutsetter et godt samarbeid på tvers av ulike sektorer, og med næringslivet. Et kunnskapssystem kan gi Norge et felles kunnskapsgrunnlag om folkehelse som gir de beste forutsetningene for å nå nasjonale og internasjonale folkehelsemål frem mot 2030. Innholdet i kunnskapssystemet for folkehelse vil utdypes i stortingsmeldingen om folkehelse som legges frem i 2023.

Helseutfordringer kan forklare at mange står utenfor arbeidslivet og utdanning, ikke minst gjelder dette psykiske plager og lidelser og muskel- og skjelettlidelser. Til tross for at det er en relativt god helsetilstand i befolkningen har Norge den høyeste andelen av befolkningen på helserelaterte ytelser av OECD-landene24. Vi har mye kunnskap om bruken av helserelaterte ytelser, men mindre kunnskap om hvorfor andelen er høyere enn i sammenlignbare land. Det er fortsatt behov for forskning som kan belyse sammenhenger mellom helse, arbeidsliv og sysselsetting, samt årsaker til at vi har en høy andel på helserelaterte ytelser.

Arbeidsmiljøet kan påvirke helsen til arbeidstakerne både positivt og negativt. For at arbeidslivet vårt skal kunne være bærekraftig i fremtiden, er det avgjørende med en fortsatt kunnskapsutvikling om hvilke arbeidsmiljøfaktorer som kan fremme helse, og hvilke som kan utgjøre en risiko for uhelse og arbeidsrelatert sykefravær og frafall. Vi trenger også kunnskap om hva som skal til for å forebygge uhelse og konsekvenser av dette.

Utsatte barn og unge er ekstra sårbare for å utvikle uhelse. Vi vet for eksempel at barn som mottar tiltak fra barnevernet også har et stort behov for helse- og omsorgstjenester. Det er behov for økt kunnskap om utsatte barn og unge, inkludert risikofaktorer, effekten av forebyggende tiltak og tiltak som motvirker utenforskap, marginalisering og psykiske og fysiske plager og lidelser. Se mer om utsatte barn og unge i prioriteringen tillit og fellesskap.

Kjønn har betydning for helse og for helseutfordringer. Vi må sikre at alle i Norge, uavhengig av kjønn, har likeverdige muligheter til best mulig helse, og mottar trygge og gode helse- og omsorgstjenester når det er behov for det. Det er behov for mer forskning på hva helseforskjeller relatert til kjønn består i og årsakene til disse. Vi må også ha mer kunnskap om utviklingstrekk som kan gi uønskede kjønnsforskjeller i helse, med særlig fokus på kvinnehelse.

For å forstå på hvilke måter endringer i klima og miljø kan komme til å påvirke folkehelsen i Norge, er det behov for å legge til rette for et tverrsektorielt samarbeid og et sterkt fagmiljø som arbeider helhetlig og systematisk. Dette er også viktig for å kunne delta i samarbeidet om helse innenfor Horisont Europa.

Regjeringen vil bekjempe smittsomme sykdommer og bidra til finansiering, utvikling og likeverdig fordeling av vaksiner og annen teknologi som markedet ikke leverer alene. En satsing gjennom Forskningsrådet på global helseforskning skal finansiere forskning som kan bidra til varige forbedringer i helsetilstanden til sårbare grupper i lavinntektsland og i lavere mellominntektsland. Satsingen skal også bidra til at kunnskapen er relevant for politikkutforming og praksis. I tillegg skal satsingen bidra til å oppfylle Norges forpliktelser i forbindelse med et nytt partnerskap om global helse i Horisont Europa, EU-Africa Global Health Partnership.

3.2.1.2 Én helse-tilnærming

Koronapandemien har bekreftet at dyrs helse og menneskers helse påvirker hverandre. Det er et stort kunnskapsbehov om sammenhengen mellom folkehelse, dyrehelse, plantehelse, matproduksjon og miljø (én helse). Smitte som overføres mellom dyr og mennesker, direkte eller for eksempel via mat, fôr og vann, kan utgjøre en trussel for vår helse og velferd. Majoriteten av nye infeksjonssykdommer hos mennesker er sykdommer som har smittet fra dyr til mennesker (zoonoser).25 Derfor trenger vi kunnskap som gjør oss bedre i stand til å forstå hvordan og hvorfor sykdomsfremkallende mikroorganismer overføres mellom dyr, mennesker og miljøet på land, ved kysten og i havet. Slik kunnskap er viktig for å overvåke, forutse og forhindre fremtidige utbrudd av sykdommer, og ikke minst for å redusere omfanget av konsekvensene slike utbrudd kan få. Det er avgjørende at slik kunnskap bygger på en tverrfaglig, tverrsektoriell og helhetlig én helse-tilnærming.

En helhetlig tilnærming er også sentralt for å oppnå robuste, trygge og bærekraftige matsystemer26 som igjen er viktig for å sikre en god folkehelse, dyre- og fiskehelse og plantehelse samt en trygg matproduksjon og et trygt miljø. For at vi skal kunne produsere sunn og trygg mat også i fremtiden, trenger vi blant annet kunnskap om hvilke effekter klimaendringer har på norsk matproduksjon og ulike produksjonssystemer. Videre har vi behov for å vite hvordan klimaendringer påvirker bruken av nye ressurser til mat og fôr, ny teknologi og nye emballasjeløsninger. Vi har også behov for økt kunnskap om opphopningen av miljøgifter og andre fremmedstoffer i organismer og næringskjeder, eksponeringen for disse og hvilke skadelige virkninger de kan ha på helse og miljø.

En tverrfaglig og helhetlig tilnærming til helse må også legges til grunn i bekjempelsen av antimikrobiell resistens (AMR), som er en av de største truslene for global helse, matsikkerhet og moderne medisin. Feil bruk og overforbruk av antibiotika fører til at et voksende antall infeksjoner både hos mennesker og dyr blir vanskeligere å behandle, noe som igjen kan lede til lengre sykehusopphold, høyere kostnader i helse- og omsorgstjenestene, økt dødelighet og dårligere dyrehelse og dyrevelferd. Vi har derfor behov for mer kunnskap om hvordan vi kan redusere behovet for og bruken av antibiotika, og hvordan vi kan hindre spredning av resistente bakterier. Videre har vi behov for ytterligere kunnskap om alternativer til antibiotika, bruk av smitteverntiltak og vaksiner i forebyggende arbeid både hos mennesker og dyr samt tiltak for å begrense smittespredning. Det er også et stort behov for forskning på hvilken rolle miljøet spiller med hensyn til utvikling og spredning av resistente bakterier og resistensgener, og hvordan disse flyter i og mellom land og hav, inkludert mennesker, husdyr og ville dyr. Ny kunnskap på disse områdene skal bidra til å hindre store sykdomsutbrudd og redusere bruken av antibiotika og andre legemidler. Kunnskapen skal også sørge for at vi bruker legemidler riktig for å håndtere og redusere resistensutfordringene.

3.2.1.3 Tjenestenes bærekraft er under press

I flere deler av helse- og omsorgstjenesten, særlig i distriktene, er mangel på kvalifisert personell allerede en utfordring.27 Behovene for helse- og sosialpersonell følger utviklingen i sykdomsbyrden, som påvirkes av de demografiske trendene, deriblant økt levealder, lavere fødselstall og bestemte flyttemønstre. Samtidig blir tilgangen på personell påvirket av de demografiske trendene. Det er i tillegg en vekst i bruken av helse- og omsorgstjenester også blant yngre brukere, noe som bidrar til å øke presset på helse- og omsorgstjenestene. Det er særlig et økt behov for tjenester innenfor psykisk helse og rus. Helse- og sosialpersonell med kompetanse på dette fagområdet vil derfor prioriteres i denne planperioden. Innholdet i utdanningene til helsepersonellet som trengs, må møte behovene til en helse- og omsorgstjeneste i stor utvikling. Den helhetlige sammensetningen av kompetanse og personell vil dermed variere over tid. Det vil være behov for nye personellgrupper, og enkelte av de tradisjonelle vil få mindre betydning. Regjeringen har nedsatt Helsepersonellkommisjonen for å etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak i årene fremover for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenester i hele landet. Formålet er å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt.

Prosjektet Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er et utviklingsarbeid for å utvikle nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene. RETHOS legger opp til samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren, tjenestesektoren og studentene for at kandidatenes sluttkompetanse skal treffe tjenestenes behov. Prosjektet skal evalueres i perioden 2023–25. Systemene som skal anslå det samlede behovet for helse- og sosialpersonell og behovet for ulike grupper av personell, inkludert mulige nye typer personell må utvikles for at de skal møte tjenestebehovet. Innholdet i og dimensjoneringen av helse- og sosialfagutdanningene må også innrettes for å møte tjenestebehovet. Desentraliserte utdanningsmodeller kan bedre rekrutteringen i nærområdene og er viktige for å rekruttere helse- og sosialpersonell til distriktene.28

Dersom de helsefaglige oppgavene løses på samme måte og med den samme sammensetningen av personell i fremtiden som i dag, er det ikke bærekraftig å øke utdanningskapasiteten og bemanningen i helse- og omsorgstjenestene. Endringer i samfunnet gjør at tjenestene må leveres på nye måter. Innovasjon og samarbeid med næringslivet er sentralt for å skape bærekraftige helse- og omsorgstjenester over hele landet.

Endringer i samfunnet gjør nemlig at tjenestene må leveres på nye måter. Innovasjon og samarbeid med næringslivet er sentralt for å skape bærekraftige helse- og omsorgstjenester over hele landet. Endringer i organisering, oppgavedeling og bruk av arbeidsbesparende innovasjoner forutsetter imidlertid at helse- og sosialpersonellet deltar i utviklings- og innovasjonsarbeid og i implementeringen av løsningene. Videre trenger vi kunnskapsmiljøer som kan bidra til å evaluere effektene når nye innovasjoner implementeres og spres. De kan blant annet bruke helsedata på en systematisk måte for å vurdere effekter. Helsevitenskapelige fag som medisin og livsvitenskap skal følgelig inngå i disse miljøene, men det er også relevant at disse kunnskapsmiljøene inkluderer humaniora og samfunnsvitenskap. Bidrag fra humaniora og samfunnsvitenskap kan være viktige for at kunnskap og tiltak implementeres i sektoren, og i forbindelse med for samarbeid og etisk brukermedvirkning.

For en rekke helseutdanninger er det viktig med praksisundervisning for å oppnå læringsutbytte, og i mange tilfeller er det manglende praksiskapasitet som begrenser mulighetene for å øke utdanningskapasiteten. Det er derfor behov for et tettere og mer dynamisk og forpliktende samarbeid lokalt mellom utdanningsinstitusjonene og helse- og omsorgstjenestene, slik at alle relevante læringsarenaer blir benyttet. Økt kvalitet og kapasitet på praksisplasser i kommunene er avgjørende for å kunne utdanne tilstrekkelig antall kvalifiserte ansatte til helse- og velferdstjenestene. Regjeringen har derfor inngått en bilateral samarbeidsavtale med KS om kvalitets- og kapasitetsøkning i praksis for helse- og sosialfagstudenter. Handlingsrommet for andre løsninger, for eksempel simulering, må dessuten utnyttes best mulig for å bidra til kapasitet og kvalitet i praksis.

3.2.1.4 Forskning er utilstrekkelig integrert i tjenestetilbudet

En klinisk og praksisnær forskning danner grunnlaget for en kunnskapsbasert praksis. Deltakelse i forskning og fagutvikling er dessuten viktig for å rekruttere og beholde helsepersonell i alle grupper, på tvers av tjenestenivåene og innenfor både somatikk, psykisk helse og rusarbeid. Regjeringen ønsker at det å delta i fagutvikling og forskning skal være en reell mulighet og karrierevei for alle profesjoner som arbeider i helse- og omsorgstjenestene.

Kliniske studier er ikke tilstrekkelig integrert i klinisk praksis og pasientbehandling, noe som blant annet kommer til uttrykk ved at systemene som brukes i behandlingen, ikke er kompatible med behov i forskningen. I en del av den kliniske forskningen i sykehusene brukes det nasjonale og lokale medisinske kvalitetsregistre og forskningsregistre. I den forbindelse er det behov for bedre samsvar mellom variabeldefinisjoner, mer automatisk innrapportering og bedre rutiner, prosedyrer og samarbeid om deling av data. Klinisk forskning skal bli en mer integrert del av pasientbehandlingen gjennom oppfølgingen av Nasjonal handlingsplan for kliniske studier 2021–2025.

Mer bruk av persontilpasset medisin vil føre til at avanserte beslutningsstøtteverktøy og analyser og fortolkninger av data fra registre blir en del av pasientbehandlingen. Forskningsmessig utprøving som en del av pasientforløpet gir et stort potensial for å utvikle ny diagnostikk og behandling. En bredere anvendelse av persontilpasset medisin innenfor ulike fag- og teknologiområder vil imidlertid kreve kompetanse, infrastruktur, bedre IKT-løsninger, samarbeid på tvers av sektorer og en bedre helhet av forskning og behandling. Helse- og omsorgsdepartementet vil derfor legge frem en ny nasjonal strategi for persontilpasset medisin i løpet av 2022.

Bedre kunnskap gjennom forskning er sentralt for utviklingen av fremtidens helse- og omsorgstjeneste. Det er imidlertid et stort kunnskapsbehov i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Mengden forskning i og for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten står ikke i forhold til kunnskaps- og samhandlingsbehovet i stadig mer komplekse kommunale tjenester. Et sterkere kunnskapsgrunnlag vil bidra til bedre kommunal planlegging og utvikling, riktigere prioritering og nye og gode løsninger i helse- og omsorgstjenestene. Mer forskning vil dermed styrke kvaliteten i tjenestene, noe som er nødvendig blant annet for å møte langsiktige utfordringer, slik som nye brukergrupper og flere eldre. Fastlegene og helse- og sosialpersonell som jobber i fastlegepraksiser, spiller en sentral rolle i det helsefremmende og forbyggende arbeidet. Det bør derfor legges til rette for å forske på allmennlegetjenestens rolle i dette arbeidet. Et tettere samarbeid mellom allmennlegetjenesten og universiteter og høyskoler kan bidra til mer forskning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. HelseOmsorg21-rådet initierte en utredning av Kommunens strategiske forskningsorgan (KSF) som et tiltak for å legge til rette for mer og bedre organisert samarbeid om forskning som er relevant for kommunenes kunnskapsbehov.29 En viktig forutsetning for å få til mer forskning i og for den kommunale helse- og omsorgstjenesten er at kommunene selv prioriterer ressurser til formålet og iverksetter tiltak for å få på plass en god struktur.

Det har vært en betydelig produksjon av forskningsbasert kunnskap om psykisk helse og rus de siste 20 årene. Likevel er det behov for mer forskning om både forebygging og de faktiske pasientgruppene. For noen psykiske lidelser mangler det også kunnskap om hvilken behandling som har best effekt. Det er et potensial for å implementere kunnskapsbasert praksis i alle deler av tjenestene på en bedre måte og for å styrke samarbeidet på tvers av tjenester for psykisk helse og rus. Regjeringen skal legge frem en opptrappingsplan for psykisk helse og en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet der kunnskapsbasert praksis er et sentralt tema.

3.2.1.5 Bedre bruk av helsedata

Tilgang til sammenstilt informasjon om store populasjoner på tvers av helseregistre og biobanker legger til rette for epidemiologisk forskning, åpner for eksplorative analyser og kan gjøre det enklere å identifisere egnede pasientgrupper til kliniske studier. Det kan imidlertid være ressurs- og tidkrevende å få tilgang til helsedata til forskning, særlig når det er behov for kobling av data fra flere kilder. Det er likevel behov for å legge til rette for å utnytte det mangfoldet av helsedatakilder som er tilgjengelig blant annet sentrale helseregistre, medisinske kvalitetsregistre og befolkningsbaserte helseundersøkelser og liknende. Et eksempel kan være helse- og levekårsundersøkelsen SAMINOR. Videre er det behov for å tilgjengeliggjøre helsedata for forskning gjennom kvalitetssikrede dataprodukter og fleksible analysetjenester. På noen områder, for eksempel innenfor psykisk helse, er det også behov for flere og bedre kvalitetsindikatorer og bedre styringsdata.

Regjeringen vil legge til rette for at Norges omfattende og verdifulle helsedata skal gjøres mer tilgjengelige for forskning, innovasjon og næringsutvikling til det beste for pasienter og innbyggere. Tjenesten Helsedataservice derfor skal videreutvikles som en nasjonal løsning for å få en helhetlig oversikt over og tilgjengeliggjøring av offentlige helsedata. Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring et forslag om å gi Helsedataservice vedtaksmyndighet for å bidra til enklere og mer effektiv søknadsbehandling. Når det gjelder søknadsbehandling og saksbehandlingsprosessen, tilbyr Helsedataservice allerede informasjon om registre og søknadsprosessen, et felles søknadsskjema, en variabelutforsker, en filoverføringstjeneste, et felles søknadsmottak og en veiledning. Det pågår et arbeid med å vurdere alternativer til Helseanalyseplattformen. Dette inkluderer bruk av eksisterende infrastrukturer i universitets- og høyskolesektoren, med Helsedataservice som nasjonal funksjon for tilgangsstyring og utlevering av data, der dataene kan gis direkte fra registrene til forskernes analyserom i infrastrukturene.

HelseOmsorg21-monitoren er en oppfølging av forrige langtidsplan for forskning og høyere utdanning og kan være et viktig hjelpemiddel for å se sammenhengen mellom hva det forskes på og sykdomsbyrde. Monitoren kan utvikles videre slik at den kan gi oversikt og danne grunnlag for en analyse av prioriteringer, for eksempel innenfor folkehelse.

3.2.1.6 Mer verdiskaping ut av investeringer i livsvitenskap og helseforskning

Helseforskning og livsvitenskap danner grunnlaget for en bedre forståelse av liv, økosystemer og dyrs, planters og menneskers helse. Økt kunnskap kan føre til innovasjon og næringsutvikling, slik at fagmiljøer kan skape nye lønnsomme og kunnskapsbaserte arbeidsplasser over hele Norge. Samtidig fordrer industri- og næringsutvikling at vi har et godt samspill mellom et bredt sett av aktører på tvers av sektor-, fag- og landegrenser. Utdanning og forskning er en viktig del av dette samspillet. Utviklingsløpene i innovasjon og næringsutvikling er ofte lange og kapitalkrevende, siden det er høye krav til dokumentasjon på sikkerhet og effekten av produktene.

Oppstartsbedrifter som skal i gang med testproduksjon og oppskalering, bør ha tilgang til kompetanse og nødvendige fasiliteter både i og utenfor de offentlige forskningsinstitusjonene. Dersom bedriftene velger å flytte ut av Norge for å starte opp produksjonen, kan vi gå glipp av industrialisering og verdiskaping her hjemme.

Den internasjonale helseindustrien investerer svært mye i forskning og innovasjon.30 Regjeringen ønsker å tiltrekke seg internasjonal kapital og kompetanse og vil derfor legge til rette for industrifinansierte kliniske studier gjennom blant annet partnerskapet NorTrials. Videre må norsk næringsliv og norske forskningsmiljøer benytte seg av mulighetene som ligger i EUs helseprogram, EU4Health, og i relevante partnerskap og prosjekter gjennom Horisont Europa. Forsknings- og innovasjonsmiljøene våre innenfor helse og livsvitenskap må bli en mer attraktiv partner for næringslivet i Norge og internasjonalt.

3.2.2 Tiltak og oppfølging

Regjeringen forventer at universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger følger opp den tematiske prioriteringen av helse og bidrar til å dekke kunnskaps- og kompetansebehovene som er omtalt ovenfor, ut fra sine forutsetninger og sitt ansvar.

Regjeringen vil:

• særlig prioritere følgende områder innenfor forskning og forskningsdrevet innovasjon:

  • bærekraftige helsetjenester, for eksempel gjennom Pilot Helse

  • livsvitenskap

  • persontilpasset medisin

  • kjønnsforskjeller i helse med et særlig fokus på kvinnehelse

  • tverrfaglig forskning i et én helse-perspektiv

  • tverrsektoriell forskning som belyser aldring

  • bærekraftige matsystemer inkludert den gjensidige påvirkningen i ulike ledd og på tvers av verdikjedene, der én helse–perspektivet skal ivaretas

  • forskning på, i og om den kommunale helse- og omsorgstjenesten

• særlig prioritere følgende områder innenfor høyere utdanning og kompetanse:

  • arbeide for økt kvalitet og kapasitet i praksisstudiene i kommunene, blant annet gjennom oppfølging av den bilaterale samarbeidsavtalen mellom regjeringen og KS

  • profesjonsfag som er viktige for personellutfordring i helse- og omsorgstjenestene, særlig innenfor psykisk helse og rus

  • desentralisert og fleksibel utdanning

• særlig prioritere følgende områder innenfor infrastruktur og digitalisering:

  • videreutvikle Helsedataservice som en nasjonal funksjon for søknadsbehandling og tilgjengeliggjøring av helsedata , med gjenbruk av eksisterende analysetjenester

  • vurdere behovet for data på grupper og risikofaktorer, innhenting og kobling av data fra befolkningsundersøkelser og helseregistre, og videreutvikle bruken av sykdomsbyrdeanalyser

  • biobanker og befolkningsundersøkelser

• legge frem en ny nasjonal strategi for persontilpasset medisin i løpet av 2022

• beskrive innhold og retning for et kunnskapssystem for folkehelsen i Folkehelsemeldingen 2023

• fortsette utviklingen av forskningsinfrastruktur for kommunale helse- og omsorgstjenester som en del av arbeidet med Nasjonal helse- og samhandlingsplan

3.3 Klima, miljø og energi

Om vi skal sikre en bærekraftig fremtid, må det utvikles nye klima- og miljøvennlige løsninger. FNs klimapanel konkluderer med at vi må handle nå hvis vi skal ha håp om å oppfylle Parisavtalen. Raske og kraftige utslippsreduksjoner, mer ren energi, bedre ressursutnyttelse og klimatilpasning krever at vi utvikler og prøver ut et bredt spekter av klimatiltak og teknologier i alle sektorer. Samtidig må vi bevare økosystemene våre.31 Norge har over tid ført en politikk som har bidratt til økonomisk fremgang og som samtidig har tatt hensyn til opprettholdelse av naturressurser og økosystemer. Ifølge OECD ligger Norge godt an til å kunne nå de fleste bærekraftmålene innen 2030.

Norge har gode forutsetninger for å gjennomføre en nødvendig omstilling og samtidig stimulere til ny verdiskapning og bærekraftig næringsutvikling. Vi har sterke forsknings- og innovasjonsmiljøer, rike natur- og miljøressurser og et tillitsbasert samfunn som muliggjør en rettferdig omstilling. Disse forutsetningene må vi bruke på en bedre måte enn vi gjør i dag, dersom vi skal klare å nå klima- og miljømålene. For å skape de beste løsningene må vi bygge på kompetanse, høyere utdanning og forskning av høy kvalitet.

En bærekraftig og rettferdig omstilling innebærer ikke bare behov for ny kunnskap om ressurser, teknologi og naturmangfold. Klimautfordringene må også møtes med kunnskap om hvordan mennesker forstår sine kulturelle og naturlige omgivelser, og tar beslutninger på bakgrunn av de kulturelle, samfunnsmessige, språklige og historiske forutsetningene de lever under. Dette fordrer en helhetlig og integrert tilnærming der samfunnsvitenskap, humaniora og andre relevante fagområder må inn i klima- og miljørelevant forskning og utdanning. For å ivareta mangfold, likestilling, hensyn til urfolk, sosial rettferdighet og god helse, må vi ha mer kunnskap om sosiale og økonomiske konsekvenser av aktiviteter og tiltak som skal imøtekomme klima- og naturutfordringene. På den måten kan vi sikre at det grønne skiftet blir både effektivt og rettferdig.

3.3.1 Hovedutfordringer og kunnskapsbehov

3.3.1.1 Helhetlig forvaltning på miljøets premisser

Behovet for en omfattende og hurtig omstilling til en bærekraftig fremtid krever at virkemidler og tiltak i ulike deler av samfunnet sees i sammenheng. Vi trenger kunnskap om hva økosystemene tåler, hvilke konsekvenser ulike tiltak for omstilling vil ha, og hvilke endringer vi må være forberedt på i fremtiden. Forskningsbaserte scenarioer og fremskrivninger som viser sannsynlig utvikling i klima- og miljøtilstand står sentralt i dette arbeidet. Slike scenarioer og fremskrivninger lages for klima, men for naturmangfold, økosystemer og andre miljøressurser er det mangelfullt og fragmentert.

Vi må utvikle mer kunnskap om naturbaserte løsninger og tiltak som er bra for både klimaet og naturen. Videre trenger vi kunnskap om hvordan vi kan begrense skadelig aktivitet i naturen og restaurere skadet natur. Utviklingen av et nasjonalt naturregnskap i tråd med FNs standard for naturregnskap vil brukes til å systematisere kunnskap om naturens utbredelse, tilstand og økosystemtjenester og bidra til bedre beslutninger for en bærekraftig utvikling.

En bærekraftig forvaltning av natur og miljø krever kunnskap om hvilke økonomiske og kulturelle verdier natur og miljø representerer for samfunnet. I den forbindelse må hensyn til urfolk, lokalsamfunn og næringsliv sees i sammenheng. Det er ulike former for utbyggingspress i fjellområder, utmark og sjøområder blant annet knyttet til energiproduksjon, mineralutvinning, akvakulturanlegg, naturbasert reiseliv og hyttebygging. Ny kunnskap er viktig for å finne fremtidige løsninger for en bærekraftig arealbruk som tar hensyn til både miljøet, næringene og menneskene som berøres.

3.3.1.2 Effektiv og rettferdig omstilling til et bærekraftig lavutslippssamfunn

Norge er godt rustet for omstilling til et lavutslippssamfunn. Vi har rikelig tilgang på fornybare ressurser fra sjø og land. Vi har industriell og teknologisk kompetanse, tilgang på kritiske råvarer og infrastruktur og erfaring fra produksjon og foredling av energi gjennom mange tiår. Samtidig som vi har gode forutsetninger, er veien frem til klimamålene fortsatt lang. I dette bildet står kompetanse, forskning og teknologiutvikling sentralt, for å nå klima- og miljømålene og sikre en rettferdig omstilling, og for å bidra til næringsutvikling og økt verdiskaping for samfunnet. Kunnskapsutvikling, innovasjon og utdanning står derfor sentralt i regjeringens storsatsing for et grønt industriløft, som ble lagt frem våren 2022.32

Kraftsituasjonen i Norge og Europa den siste tiden illustrerer viktigheten av å øke tilgangen på fornybar kraft. Norge har store havområder med gode vindressurser, og disse har potensial til å bli en viktig kilde til fornybar energi både i Norge og i Europa. Store deler av havområdene egner seg bare for flytende havvind. I motsetning til bunnfaste vindturbiner som er en etablert teknologi, er flytende turbiner en umoden teknologi med vesentlig høyere kostnader. Regjeringen vil legge til rette for en storstilt satsing på havvind som skal bidra til kraft til folk og bedrifter over hele landet. Det er store behov for forskning knyttet til industrialisering og kommersialisering av verdikjeden for havvind, digitalisering, integrasjon av havvindanlegg i kraftsystemet og arealforvaltning til havs. Vi trenger også kunnskap om miljøeffektene av havvind og sameksistens med fiskeri. I tillegg må den generelle kunnskapsbasen knyttet til havvind styrkes.

Olje- og gassektoren står for mer enn en fjerdedel av norske klimagassutslipp og er den nest største utslippssektoren etter transport. Regjeringen skal i samarbeid med næringen jobbe for at utslippene fra olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel kuttes med 50 prosent innen 2030 og til netto null i 2050. For å nå disse målene må næringen ta i bruk løsninger med en høy tiltakskostnad. Forskning og utvikling av utslippsreduserende teknologi og løsninger vil imidlertid bidra til å redusere disse kostnadene. Samtidig har petroleumsrelatert leverandørindustri og tilknyttede sterke forskningsmiljøer kompetanse, kunnskap og teknologi som det vil være behov for i næringsutviklingen for det grønne skiftet. Forskning og utvikling knyttet til petroleumsvirksomheten er nærmere omtalt i den tematiske prioriteringen hav og kyst.

Hydrogen kan bidra til å redusere klimagassutslippene vesentlig og øke verdiskapingen og sysselsettingen i Norge. Regjeringen vil bidra til å bygge en sammenhengende verdikjede for hydrogen som er produsert med lave eller ingen utslipp, og der produksjonen, distribusjonen og bruken utvikles parallelt. For å lykkes, trenger vi forskning og teknologiutvikling for å redusere kostnadene og øke energieffektiviteten langs hele verdikjeden for hydrogen, i tråd med regjeringens ambisjoner om et grønt industriløft.33 Det er behov for forskning og utvikling knyttet til sikkerhet, integrasjon av hydrogen i det eksisterende energisystemet og rammebetingelser. Internasjonalt forskningssamarbeid og deltakelse i EUs forsknings- og innovasjonsprogrammer står sentralt i dette arbeidet.

Bioenergi i ulike former utgjør en viktig del av energisektorens potensial for utslippskutt på globalt nivå. Norge har relativt betydelige uutnyttede bioressurser som kan nyttes til energiformål og samtidig gi økt verdiskaping og sysselsetting. Det er viktig å få frem kunnskap om hvor bruken av disse ressursene vil gi størst klimanytte.

Bygg- og anlegg står for rundt 15 prosent av klimagassutslippene i Norge, og er den største kilden til avfall her i landet. Samtidig er det et betydelig potensiale for energieffektivisering, særlig i eksisterende bygg. Bygg- og anleggsnæringen er derfor viktig for at vi skal nå klima- og miljømålene. Det er behov for kunnskap om effektive tiltak for å redusere klima- og miljøavtrykket og energibehovet i bygg og anlegg.

Batterier blir regnet for å være kjerneteknologi i omstillingen til fornybar energi, særlig i transportsektoren. Batterier er imidlertid også viktig for å stabilisere strømnettet, energiforsyningen og energilagringen, noe som gir industrimuligheter også for Norge. Europeiske og andre internasjonale batterisatsinger la viktige føringer for den nasjonale batteristrategien vår, som ble lagt frem juni 2022. For EU er det et sentralt strategisk mål å bygge opp en egen batteriindustri. Norske industribedrifter produserer innsatsfaktorer, produkter og tjenester på flere områder av den komplekse batteriverdikjeden allerede, og over mange tiår har materialkunnskap blitt utviklet i et tett samspill mellom prosessindustrien og akademia. Nå bygger norske fagmiljøer videre på denne kunnskapen i utviklingen av avanserte batterimaterialer. Den planlagte veksten i den norske batteriindustrien skaper store behov for en langsiktig satsing på kompetanse i hele utdanningsløpet, fra fagbrev til høyere utdanning og forskning.34

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å fremme CO₂-håndtering (CCUS) som et viktig bidrag til å nå klimamålet og etablere en ny grønn industri og eksport av teknologi. For at CO₂-håndteringen skal bli et kostnadseffektivt klimatiltak, vil det være sentralt med forskning og demonstrasjon som kan redusere teknologikostnadene for CO₂-håndtering og gjøre teknologiene mer konkurransedyktige, når det gjelder både fangst, transport, bruk og lagring av CO₂. Ny teknologi vil blant annet støtte opp under det store karbonhåndteringsprosjektet Langskip, som er et norsk fullskala demonstrasjonsprosjekt for CO₂-håndtering som omfatter fangst av CO₂ fra sementproduksjon (Norcem) og avfallsforbrenning (Hafslund Oslo Celsio), samt transport og lagring av CO₂ i geologiske formasjoner under havbunnen (Northern Lights). CO₂ kan også brukes som en innsatsfaktor i industrien, ved å bidra til at karbonholdige produkter kan inngå i en sirkulær økonomi, redusere utslipp og samtidig skape ny industriaktivitet. Behovet for CCUS-forskning knytter seg både til utvikling av nye teknologier og oppskalering til kommersielle verdikjeder, nye forretningsmodeller, markedsmodeller, rammeverk for fangst, lagring og bruk av CO₂. Det er i tillegg behov for økt kunnskap om samfunn og miljø i forbindelse med CO₂-håndtering.

CCS-satsingen i Norge dreier seg i hovedsak om Langskip-prosjektet, Teknologisenter Mongstad (TCM) som tester og kvalifiserer ny CO₂-fangstteknologi, og forsknings- og demoprogrammet CLIMIT. I tillegg legges det til rette for kommersielle prosjekter ved å tilby lagring. Når det gjelder CLIMIT, har programmet siden 2021 også dekket direktefangst av CO₂ fra luft, noe som på sikt kan bli et nødvendig tiltak for å redusere CO₂-innholdet i atmosfæren. I forbindelse med direktefangsten er det behov for en oppsummering av kunnskapsstatus, blant annet for energibehov, muligheter for økt energieffektivitet og arealbruk. Det er for øvrig sentralt å utvikle robuste metoder for livsløpsanalyser for å synliggjøre klimaeffekten av CO₂-fangst og gjenbruk. Det er også et behov for å forske på virkemidler og identifisere barrierer for å skape et velfungerende marked.

Alt fra bygg og anleggsvirksomhet til klimatilpasning, naturregnskap og klimafremskriving avhenger av at vi har presise og tilgjengelige geodata. Forskning og utvikling står helt sentralt i videreutviklingen av hvordan vi samler inn, foredler og legger til rette for bruk av vår felles geografiske informasjon. FN anslår at så mye som 80 prosent av alle data kan knyttes til en geografisk lokasjon. Det ligger et betydelig potensial i å utnytte disse dataene bedre og mer effektivt.

Satellitter spiller en avgjørende rolle i å etablere et faktagrunnlag for en kunnskapsbasert klima- og miljøpolitikk. Mange av de essensielle klimavariablene som omhandles i rapportene fra FNs klimapanel, er i vesentlig grad basert på satellittmålinger. Internasjonalt samarbeid er bærebjelken i regjeringens satsing på romvirksomhet. Miljøkriminalitet og regjeringens klima- og skoginitiativ samt fiskerikriminalitet og regjeringens Blue Justice initiativ er noen eksempler på områder hvor Norge har tatt internasjonalt lederskap og hvor data fra satellitter er et viktig redskap. Samtidig åpner småsatellitteknologi nye muligheter for løsninger i nasjonal regi.

3.3.1.3 Nullutslippstransport og helhetlig arealplanlegging

Velfungerende transportsystemer er nødvendig for å forflytte folk og varer trygt og effektivt, og er avgjørende for konkurranseevnen i næringslivet.35 Samtidig må transportsektoren stå for en vesentlig del av de norske utslippskuttene fremover. Utbygging, drift og vedlikehold av transportinfrastruktur legger beslag på betydelige arealer og har negative konsekvenser for klimaet og miljøet. Norge har kommet langt når det gjelder å elektrifisere personbiler. Norsk industri og offentlig sektor står likevel overfor en krevende omstilling, særlig innenfor godstransport og luftfart hvor teknologiutviklingen fortsatt er i en tidlig fase.

Forskning og innovasjon er avgjørende for at vi skal lykkes med en rask og kostnadseffektiv overgang til utslippsfrie løsninger for alle transportformer. Både offentlig forvaltning og industri/næringsliv er avhengig av ny kunnskap og en rask overgang til ny transportteknologi som forbedrer kjøretøyene, som bidrar til en effektiv bruk av utslippsfrie løsninger, og som utnytter dagens transportinfrastruktur bedre. Videre trengs det vedlikehold og infrastrukturutbygging med lavest mulig kostnader og miljøpåvirkning. Vi er også avhengige av atferdsendringer, for eksempel når det gjelder bruken av transportløsninger, slik som kollektivløsninger, effektive logistikkløsninger og delingsmobilitet.

I forbindelse med Transport21, som er en strategi for forskning, utvikling og innovasjon i transportsektoren, er det blitt identifisert sentrale forskningstemaer som kan bidra til å fremskynde omstillingen til en utslippsfri person- og godstransport. Det omfatter infrastruktur for nullutslippsløsninger, energieffektivitet, bruk av biodrivstoff og hydrogen i transport, logistikk-knutepunkter, smart godslevering og delingsløsninger. Vi trenger også ny kunnskap og teknologi som kan bidra til en mer miljøvennlig og helhetlig transportplanlegging, blant annet simuleringsverktøy og nye metoder for å optimalisere og utnytte kapasiteten. For å fremskynde teknologiutviklingen og bidra til en tidlig markedsintroduksjon er det vesentlig med risikoavlastning, pilotering av senfase teknologiutvikling og innovative offentlige anskaffelser. I denne sammenhengen har blant annet Enova, PILOT-E og PILOT-T vært sentrale virkemidler. Det er avgjørende å videreutvikle leverandørnæringen for at vi skal lykkes nasjonalt, men også for at vi skal kunne utnytte mulighetene for verdiskaping som ligger i det voksende internasjonale markedet for innovative mobilitetsløsninger. Ifølge Transport21 har Norge gode forutsetninger for å lykkes med å utvikle nye samhandlende digitale styringssystemer på systemnivåer (samhandlende ITS), kunstig intelligens, stordata, tingenes internett og autonome systemer.

Det er viktig med et tett samarbeid mellom forskningsmiljøer, myndigheter og næringsliv for å utnytte mulighetene og for at vi skal lykkes med å rette innsatsen mot områder der Norge har konkurransefortrinn og særlige behov.

Det er samtidig viktig at virkemidlene bidrar til at vi får flere nyutdannede med transportrelevant teknologikompetanse, noe det vil være et betydelig behov for i årene som kommer.

Flertallet av Norges befolkning bor i byer og tettsteder. Målet med å utvikle «den smarte byen» er ofte å forbedre innbyggernes livskvalitet, utnytte felles ressurser optimalt og redusere klima- og miljøproblemer i byene. Klima- og miljøproblemer i byer kan for eksempel være knyttet til energi, mobilitet, drift og vedlikehold, utvikling av offentlige tjenester og næringsutvikling. Fortetting og transformasjon av arealer innebærer at vi trenger ny kunnskap for å sikre en miljøvennlig by- og tettstedsutvikling som også ivaretar innbyggernes helse og livskvalitet. Ny teknologi og kunnskap kan bidra til at vi får et lavere klimagassutslipp gjennom økt ressursutnyttelse, en sirkulær økonomi ved at vi gjør det mulig å gjenbruke materialer, en mer miljøvennlig godslevering og mobilitet og at vi tilpasser oss til et endret klima. I byer verden over blir teknologi testet ut og brukt i en rekke offentlige og private tjenester; Fortau og veier lages av solcellepaneler, søppelkasser sier ifra når de må tømmes, luftkvaliteten overvåkes, nye transportløsninger reduserer behovet for person- og varebiler, mat dyrkes i hydroponiske anlegg og på tak, og kjøtt kan fremstilles industrielt. Videreutviklingen av nasjonal forskning og innovasjon må sees i sammenheng med Horisont Europas partnerskap Driving Urban Transitions og EUs samfunnsoppdrag om klimanøytrale og smarte byer.

En helhetlig areal- og samfunnsplanlegging skal fremme gode livsvilkår for innbyggere og bidra til attraktive byer og steder. Byene trenger flere grønne arealer med trær og åpne vassdrag, såkalt blågrønn infrastruktur, for å håndtere økt tørke, varme og overvann som vil komme med klimaendringene. Det er derfor behov for kunnskap om metoder for å etablere og bevare grønne arealer og kulturhistoriske verdifulle miljøer. Urbant landbruk kan bidra til å utvikle fremtidens byer og tettsteder i en mer sirkulær og bærekraftig retning, i tråd med FNs bærekraftmål.

3.3.1.4 Vi må tilpasse oss et klima i endring

Klimaendringene gir oss utfordringer på tvers av sektorer, aktører og samfunnsområder og påvirker alle bærekraftmålene.36 FNs klimapanel vurderer nå at virkninger klimaendringene har på naturen er større og mer omfattende enn tidligere antatt.37 Det haster derfor mer enn noen gang å legge om til en klimarobust utvikling, som er sammenkoplingen av klimatilpasning og tiltak for utslippsreduksjon- og opptak for å fremme en bærekraftig utvikling.

Klimaendringene i Norge vil blant annet kreve tilpasninger i arealbruk, energiproduksjon, samferdsel, landbruk, kulturmiljø og naturforvaltningen. Det er viktig å ha et godt kunnskapsgrunnlag om klimaendringenes samlede konsekvenser for å planlegge for løsninger som både reduserer utslippene og reduserer risiko og sårbarhet. Vi må fremskaffe og tilrettelegge for et godt naturvitenskaplig kunnskapsgrunnlag om klimadata og utvikle solide klimafremskrivninger og risikovurderinger.

3.3.1.5 Bærekraftig og klimatilpasset landbruk

Jordbrukets viktigste oppgave er å ha bærekraftig produksjon av nok, sunn og trygg mat basert på norske naturressurser. Derfor må vi ta vare på dyrkbar mark og økosystemer som jordbruket er avhengig av. Samtidig skal klimagassutslippene reduseres og opptaket av karbon økes. Teknologiutvikling og ny kunnskap spiller en sentral rolle i videreutviklingen av et fremtidsrettet og klima- og miljøvennlig landbruk og vil gi viktige bidrag til å redusere klimagassutslippene fra jordbruket og øke opptaket og karbonbindingen i jord og skog.

Utslippene fra jordbruket utgjør om lag 9 prosent av Norges samlede utslipp. Det er behov for kunnskap om hvordan utslippene kan reduseres samtidig som matsikkerheten økes. Det er også behov for mer kunnskap om driftsformer som er til hjelp for biologisk mangfold, jordhelse og lagring av karbon i jord. God jordhelse betyr at jordas fysiske, kjemiske og biologiske komponenter fungerer optimalt sammen, både for produksjon og andre jordfunksjoner. Det er viktig å ta hensyn til jordhelsen i et klima i endring. Som et av få land i Europa har Norge sitt eget jordhelseprogram som inneholder et forslag til en implementeringsplan.38

Dersom verdens arealer blir forvaltet bærekraftig, er det anslått at skogen og andre landøkosystemer kan bidra med over en tredjedel av utslippsreduksjonene som er nødvendig for å oppnå 2 graders-målet før 2030, ifølge FNs naturpanel. Ny kunnskap kan belyse hvordan vi kan utnytte potensialet for økt CO₂-opptak og lagring av karbon, og hvordan vi kan bruke råstoffene fra norsk skog mest mulig klimavennlig, ikke minst for å kompensere for utslipp i andre sektorer.

Norge har store skogressurser, og det er et potensial for å øke hogsten. Dette må imidlertid skje innenfor bærekraftige rammer som ivaretar truede arter og andre viktige miljøhensyn. Samtidig kan verdikjedene fra skog gi et vesentlig større bidrag til norsk økonomi enn de gjør i dag, ved at vi øker den lønnsomme foredlingen av disse ressursene i Norge.

Høy forsknings- og innovasjonsaktivitet er viktig for å styrke konkurranseevnen i skog- og trenæringen og utvikle en skogindustri som bidrar positivt i klimasammenheng ved å foredle fornybare råstoffer og restråstoffer. Ny kunnskap skal legge grunnlaget for videreutviklingen av et bærekraftig og lønnsomt skogbruk med gode kunnskapsbaserte avveiinger mellom skogbruksaktivitet og klima- og miljøhensyn.

Landbruket berøres direkte av klimaendringene og må rustes for et klima som endrer seg i retning av høyere temperaturer, vesentlig lengre frostfrie perioder, ekstremnedbør, tørke og endret biomangfold. Endringer i klimaet kan gi utfordringer i form av nye plante- og dyresykdommer, nye fremmede skadelige arter, færre pollinatorer, hyppigere og større skogbranner, flom og generelt mer krevende produksjonsforhold, inkludert svært krevende drifts- og beiteforhold for rein. Samtidig kan et mildere klima og en lengre vekstsesong også gi en mulighet for økt produksjon og et grunnlag for nye vekster. Naturbaserte løsninger vil kunne bidra til å ruste landbruket for klimaendringer, for eksempel beskyttelse og restaurering av myr og våtmark samt åpning av bekker og elver. Noe av det som vil være avgjørende for et klimatilpasset jord- og skogbruk, er ny teknologi, digitalisering og utvikling av klimatilpasset plantemateriale, husdyravl, og kunnskap innenfor agronomi og nye driftsformer.

Et jord- og skogbruk i endring øker også behovet for å styrke tilgangen til relevant kompetanse gjennom økt rekruttering til landbruksfag og videreutvikling av relevante utdanninger på alle nivå.

3.3.1.6 Økt sirkularitet og bærekraftig bioøkonomi

En mer bærekraftig økonomi forutsetter at vi utnytter ressurser og sekundært råmateriale langt bedre enn vi gjør i dag. Ved å omstille oss til en mer sirkulær økonomi vil vi bidra til å redusere tap av natur- og miljøressurser og hindre at naturressursgrunnlaget blir svekket. Økt bruk av sekundære råmaterialer bidrar til bedre utnyttelse i hele verdikjeden. Samtidig er det avgjørende for overgangen til sirkulær økonomi at miljøgifter og farlige stoffer tas ut av kretsløpet. Den sirkulære økonomien kan deles opp i to materialsykluser: en for ikke-fornybare ressurser og en for fornybare biologiske ressurser.

I syklusen for ikke-fornybare ressurser sirkulerer produkter, komponenter og materialer med egenskaper som gjør dem egnet til å brukes flere ganger, og som gjør dem enkle å reparere, renovere, modernisere eller gjenvinne. Vi har behov for forskning vi kan legge til grunn i arbeidet med å innrette rettslige og næringsrettede virkemidler på en god måte. Forskning og innovasjon innenfor sirkulær-økonomien må løfte seg fra isolerte til helhetlige tilnærminger, fra lineære til sirkulære kretsløp, fra avfall til sekundære råvarer og fra fossile til fornybare løsninger. Det er derfor viktig at virkemiddelaktørene videreutvikler den grønne sirkulære økonomien som et satsingsområde på tvers av fagområder og sektorer, bygger felles kunnskapsgrunnlag med næringsorganisasjoner og andre interessenter, og samarbeider om å koordinere innsatsen.

I syklusen for fornybare ressurser vil en økt bruk av fornybare biologiske ressurser på bekostning av fossilt karbon bidra til å redusere klimagassutslippene. Utviklingen av ny kunnskap og teknologi, blant annet innenfor bioteknologi og industriell prosessteknologi, gjør det mulig å utnytte mer av de mange fornybare biologiske ressursene inkludert det som i dag regnes som avfall på en trygg og effektiv måte. Vi trenger imidlertid kunnskap om hvordan vi effektiviserer gjenvinningen av materialer samtidig som vi tar miljøgifter og farlige stoffer ut av kretsløpet.

Det er et stort potensial for å øke utnyttelsen av ulike biologiske restråstoffer og sidestrømmer. Alt fra gjødsel og slam til produksjonsavfall og matavfall kan potensielt bringes tilbake til matkjeden som næringsmiddel, fôr, gjødsel og jordforbedring – forutsatt at stoffene er trygge. Flere av disse ressursene egner seg også som råstoffer til bioenergi. Det er dermed behov for forskning, innovasjon og teknologiutvikling for å utnytte potensialet for næringsstoffer, energiprodukter og andre verdifulle biokjemiske bestanddeler fra bioressursene.

Vi ser også en fremvekst av industrielle miljøer som baserer seg på komplementært samarbeid. Bedriftene samarbeider om å utnytte hverandres restmaterialer, avfallsstrømmer, overskuddsvarme eller andre ressurser, og slik bidrar de til å redusere klimagassutslippene og belastningen på miljøet. Gjennom målrettet kunnskapsutvikling vil verdikjedene for de fornybare ressursene i industrielle miljøer knyttes tettere sammen med verdikjedene for materialsykluser, for eksempel gjennom å produsere alger eller andre mikroorganismer som binder karbon og utnytter restvarmen som slippes ut fra prosessindustrien.

3.3.1.7 Hindre utslipp og spredning av miljøskadelige stoffer

Det er behov for økt kunnskap om hvordan helse- og miljøfarlige stoffer spres i miljøet, blant annet betydningen av ulike spredningskilder og veier. Videre trenger vi mer kunnskap om samvirkende effekter av helse- og miljøfarlige stoffer og hvordan stoffene påvirker enkeltindivider, populasjoner og økosystemer, både alene og sammen med andre påvirkningsfaktorer, slik som klimaendringer. Vi mangler kunnskap om utbredelsen av helse- og miljøfarlige stoffer i den norske befolkningen. Det er særlig behov for kunnskap om i hvilken grad ulike grupper eksponeres for slike stoffer, deriblant barn, eldre, gravide og ulike sosiale lag i samfunnet. Internasjonalt forskningssamarbeid og kunnskap om forhold i andre deler av verden vil stå sentralt i dette arbeidet.

Vi har også behov for mer kunnskap om effektene av å bli eksponert for helse- og miljøfarlige stoffer, blant annet opphopning av miljøgifter i kroppen, sykdom og livskvalitet. Det er også viktig å vurdere hvordan effektene slår ut for de ulike gruppene i befolkningen.

3.3.1.8 Mer kunnskap om klimaendringene i polarområdene

Kunnskap om klimaendringer og miljøpåvirkning i polarområdene er strategisk viktig for å kunne forvalte et miljø i rask endring, og det er avgjørende for samfunnsutviklingen, klimatilpasningen og beredskapen i nord. Klimaendringene er spesielt raske i Arktis. Gjennom å forske på de polare økosystemene, får vi dermed også verdifull kunnskap om den fremtidige utviklingen i andre områder. Vi har derfor behov for en effektiv kartlegging og miljøovervåking. I tillegg trenger vi forvaltningsrettet kunnskap om miljøkonsekvenser av næringsvirksomhet i nord. Videre trenger vi mer kunnskap om effektene av miljøgifter, havforsuring og redusert isdekke i kombinasjon med økende menneskelig aktivitet i polarområdene – og om hvordan disse påvirkningene samlet belaster økosystemene.

Svalbard har en stor geopolitisk betydning, og er en viktig plattform for forskning og høyere utdanning, og for internasjonalt samarbeid. Norge bør fortsatt være en sterk polarforskningsnasjon, og det er særlig potensial for økt norsk forskningsaktivitet i Ny-Ålesund. Svalbard er også et viktig utgangspunkt for forskning i Barentshavet og Polhavet.

De raske endringene i de arktiske økosystemene på land kan på sikt få stor betydning for bruken av naturen i nord, ikke minst for reindriften, men også for skogbruk, jakt og fiske, reiseliv og friluftsliv. En god forvaltning av Arktis i fremtiden vil kreve god kunnskap og fremskrivinger av utviklingen, slik at vi har et godt grunnlag for samfunnsplanlegging. Det vil også være viktig med kunnskap om hvordan forvaltningssystemet kan ivareta de gjeldende interessene til dagens naturbrukere i polarområdene.

Antarktis har en sentral posisjon i det globale klimasystemet, ikke minst når det gjelder økt havnivå. En styrket forskningsinnsats kombinert med mer observasjonsdata er avgjørende for å øke forståelsen vår av klimaendringene i Antarktis. Den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud Land er en unik plattform for slik kunnskapsutvikling og gir Norge et godt utgangspunkt for å bidra i den internasjonale kunnskapsdugnaden for Antarktis.

3.3.2 Tiltak og oppfølging

Regjeringen forventer at universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger følger opp den tematiske prioriteringen av klima, miljø og energi og bidrar til å dekke kunnskaps- og kompetansebehovene som er omtalt ovenfor, ut fra sine forutsetninger og sitt ansvar.

Regjeringen vil:

• særlig prioritere følgende områder innenfor forskning og forskningsdrevet innovasjon:

  • grønn og rettferdig omstilling til et bærekraftig og fremtidsrettet landbruk, nærings- og samfunnsliv

  • sosial og kulturell bærekraft i den grønne omstillingen

  • økosystemer i Norge, inkludert naturens tålegrenser, mulige vippepunkter, naturens verdi og bærekraftig arealforvaltning

  • fornybare energiløsninger, lavutslippsteknologi og CO₂-håndtering, inkludert pilotering

  • sirkulære løsninger og trygg bruk av bioressurser på tvers av næringer, sektorer og fagområder

  • nordområdene, Arktis og Antarktis

• særlig prioritere følgende områder innenfor høyere utdanning og kompetanse:

  • relevante profesjons- og disiplinutdanninger innenfor klima, miljø og energi

  • desentralisert og fleksibel utdanning

  • tverrfaglighet og humanistiske perspektiver i høyere utdanning med relevans for klima, miljø og energi

• Særlig prioritere følgende områder innenfor infrastruktur og digitalisering:

  • videreutvikle et effektivt og tilgjengelig miljødatasystem for forskning og forvaltning

• lansere et samfunnsoppdrag med mål om at alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr skal komme fra bærekraftige kilder

3.4 Muliggjørende og industrielle teknologier

Muliggjørende og industrielle teknologier har en transformerende kraft til å være med og realisere et bærekraftig samfunn gjennom en grønn og digital omstilling. Regjeringen vil derfor prioritere disse teknologiområdene.

Muliggjørende teknologier er grunnleggende, avanserte teknologiområder som legger til rette for å utvikle mer effektive, lønnsomme og bærekraftige løsninger, produkter og prosesser. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), nanoteknologi og bioteknologi er slike muliggjørende teknologiområder. Disse teknologiene omfatter en rekke smalere teknologiområder, for eksempel kunstig intelligens, sensorteknologi og genteknologi. Muliggjørende teknologier bedrer forståelsen og bruken av grunnleggende elementer i naturlige og menneskeskapte materialer og systemer. Kunnskapen vi får, påvirker hvordan vi produserer mat og legemidler, hvordan naturens råstoffer bearbeides til egnede og mer miljøvennlige materialer og hvordan store mengder data og komplekse systemer kan forstås, sikres og brukes.

Industrielle teknologier er avanserte, generiske teknologiplattformer som bygger på og utnytter de muliggjørende teknologiene. Plattformene gjør det mulig å utvikle avanserte materialer, produksjonsprosesser og komponenter, for eksempel gjennom robotisering, 3D-printing, bioraffinering, biokatalyse og industriell fermentering. Høykostnadsland, slik som Norge må produsere varer mer effektivt enn land med stor tilgang på billig arbeidskraft. For at produksjonen skal være kostnadseffektiv og konkurransedyktig, må den i økende grad være automatisert og fleksibel.

Grunnleggende forskning på de muliggjørende og industrielle teknologiene bereder grunnen for konkrete anvendelser innenfor de andre prioriterte områdene i langtidsplanen. Slike anvendelser av teknologiene, og det å ta moden teknologi i bruk, er i hovedsak integrert i langtidsplanens øvrige prioriteringer og mål. Utviklingen av teknologiene går svært raskt og det er derfor viktig med et tett samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og næringslivet.

3.4.1 Hovedutfordringer og kunnskapsbehov

3.4.1.1 Utvikling av teknologier for økt verdiskaping og bærekraft

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)

IKT er ikke lenger bare en teknologi, men like mye en transformerende drivkraft, som gir grunnlag for nye forretningsmodeller og anvendelser i alle samfunnsområder. For de fleste nye teknologier er IKT blitt en nødvendig del. Næringslivet står for den desidert største FoU-innsatsen innenfor IKT, der de legger vekt på utviklingsaktivitet. Det er potensial for at de beste fagmiljøene innenfor IKT-forskning utnytter EUs rammeprogrammer enda bedre.

Bioteknologi

Bioteknologi er på mange områder blitt en moden teknologi og er tatt i bruk innenfor mange anvendelsesområder. De offentlige FoU-miljøene står for godt over halvparten av FoU-aktivitetene på bioteknologiområdet. Helseforetakene har en stor forskningsaktivitet innenfor bioteknologi, mens aktiviteten i instituttsektoren er liten. Koblingen mellom universitetene, høyskolene, instituttene, helseforetakene og næringslivet kunne dessuten vært bedre. Innenfor marine næringer, landbruket og matnæringen er koblingen god og instituttsektoren er sterk, men den grunnleggende forskningen bør styrkes. Bioteknologi er en egen disiplin, men også disipliner som medisin, biologi, fysikk og kjemi har et godt grunnlag for å drive med bioteknologi. Rekrutteringen til bioteknologi er god. Både bioteknologi og livsvitenskap har store, gode miljøer som når relativt godt opp i den nasjonale konkurransen om forskningsmidler, men de kunne ha utnyttet mulighetene i EUs rammeprogrammer bedre. Infrastrukturinvesteringer er sentrale for å lykkes.

Nanoteknologi

Nanoteknologi og -innovasjon kommersialiseres i økende grad – ofte via små og mellomstore forskningsintensive bedrifter. Det er ofte en tett kobling mellom offentlige FoU-miljøer og bedrifter, og det skjer mye radikal innovasjon. Nasjonalt er universitetene, høyskolene og instituttene drivere for grunnleggende teknologiutvikling – i samspill med og influert av internasjonale fagmiljøer og trender. Sektorene har dessuten stor kapasitet til å gjøre seg nytte av forskningsmidler fra nasjonale og internasjonale kilder. Nasjonale investeringer i infrastruktur innenfor nanoteknologi er viktig for et høyt aktivitetsnivå. På nanoteknologiområdet står næringslivet for godt over halvparten av FoU-innsatsen.

Nye avanserte materialer gjør energilagring enklere og mer effektivt, noe som kan gi økt tilgang til fornybar energi til overkommelige priser og i et tilstrekkelig omfang for å få til en grønn omstilling. Avanserte nanomaterialer vil for eksempel kunne bidra til å redusere bruken av pesticider og biocider i jordbruket, mens avanserte biomaterialer vil bidra til en mer bærekraftig bruk av plast.

Avanserte industrielle teknologier

Covid-19-pandemien viste hvor komplekse og sårbare de globale verdikjedene hadde blitt. Det er behov for å utvikle en mer fleksibel teknologi som kan håndtere sårbarhetene som oppstår når de globale verdikjedene forstyrres.

Digitalisering og automatisering av produksjonsprosesser vil sammen med avansert overvåkings- og sensorteknologi være viktige drivere for å reduserte utslipp og øke gjenbruket av ressurser. 3D-printing gjør at produkter kan skreddersys og dermed kan det brukes mindre materialer.

Teknologikonvergens

Sammensmeltingen mellom flere av de muliggjørende teknologiene har avdekket at det er behov for mer kompetanse på ansvarlig teknologiutvikling blant teknologer og innenfor humaniora og samfunnsfag.

Noen eksempler på aktuelle fremvoksende og konvergerende teknologiområder er kvanteteknologi og nevroteknologi. Fremskritt innenfor nevroteknologi har potensial til å forbedre diagnostiseringen og behandlingen av hjernelidelser og på den måten forbedre helsen og velferden vår. Det finnes imidlertid etiske, rettslige og sosiale utfordringer knyttet til fremveksten av nevroteknologi, og satsingen må utformes i lys av disse. Muligheten til å manipulere og kontrollere kvanteeffekter på et stadig mer nøyaktig nivå ved å bruke kvanteteknologi gir nye muligheter for blant annet kommunikasjon, målinger og sensorer, simulering og datamaskiner. Utviklingen av kvantedatamaskiner er forventet å revolusjonere den digitale verden og vil kunne påvirke globale kommunikasjonsnettverk og sikkerheten på internett.

Boks 3.8 Teknologiområder i Forskningsrådet

Forstørr bilde

Kilde: Forskningsrådet

Forskningsrådet har ikke noe eget program som retter seg spesifikt mot kunstig intelligens (KI), men KI har vært en sentral prioritering i IKT-satsingen, IKTPLUSS. Beregninger fra 2021 viser at nesten 50 prosent av tildelingene til IKT fra Forskningsrådet går til prosjekter innenfor KI, robotikk og informasjonshåndtering.

3.4.1.2 Ansvarlig teknologiutvikling

Samfunnsansvarlig teknologiutvikling

Raske teknologiske endringer kan innebære negative konsekvenser og risiko for individer, samfunn og miljø og bidra til sosial distanse, ulikhet, og trusler mot sikkerhet og menneskerettigheter. En betydelig utfordring fremover er hvordan vi skal kunne dra nytte av fordelene ved ny teknologi samtidig som vi håndterer de mulige negative eller ekskluderende effektene teknologien kan ha. Dette fordrer en bred tverrfaglig tilnærming der både juridiske, etiske, samfunnsmessige og kulturelle perspektiver dras inn.

Helse, miljø og sikkerhet – etiske, juridiske og sosiale aspekter

Hensynene til helse, miljø og sikkerhet (HMS) og etiske, juridiske og sosiale aspekter (ELSA) er godt integrert i forvaltningen av Forskningsrådets portefølje for muliggjørende teknologier, både gjennom støtten til dedikerte prosjekter og gjennom krav til at hensynene er integrert i teknologiutviklingsprosjektene.

En sentralt policy for å fremme HMS i utviklingen av avanserte kjemikalier og materialer er at sikkerhet og bærekraft skal sikres gjennom design. Europakommisjonen arbeider med et rammeverk, som skal brukes for å utvikle kriterier for å vurdere hvorvidt materialer og kjemikalier kan anses som å være sikre og bærekraftige gjennom design. Rammeverket kan benyttes tidlig i designfasen i teknologiutviklingsprosjektene.

I den nasjonale strategien for kunstig intelligens slås det fast at Norge skal gå foran i utviklingen og bruken av kunstig intelligens og ha respekt for den enkeltes rettigheter og friheter.39 Kunstig intelligens i Norge skal bygge på etiske prinsipper, respekt for personvernet og god digital sikkerhet.

Arbeidet med å sikre en etisk og ansvarlig utvikling av kunstig intelligens er avhengig av internasjonal enighet og samarbeid. De norske prinsippene samsvarer godt med tilsvarende prinsipper i EU, OECD og FN.

3.4.1.3 Bedre forutsetninger for å utvikle og bruke teknologiene

Kompetanse

For få elever i videregående opplæring i Norge velger fordypning i realfag og teknologi. Andelen som studerer realfag og teknologi i høyere utdanning er lavere enn OECD-snittet.40

Etterspørselen etter arbeidskraft med IKT-kompetanse er større enn tilgangen. Arbeidslivet etterspør både folk med en digital kompetanse som er tilpasset det yrket de skal inn i, og folk med en spesialisert teknologikompetanse.

For å sikre samfunnets behov for kompetanse på kunstig intelligens, skal tilbudet i høyere utdanning samsvare med de ulike sektorenes behov for både avansert kompetanse i kunstig intelligens, og kompetanse i grunnleggende fag som statistikk, matematikk og informatikk.

Vi ser at det er en økning i bruken av innleid utenlandsk arbeidskraft og utkontraktering av IKT-tjenester til utlandet for å møte behovet for digital kompetanse i Norge. Det kan ofte være fornuftig og den eneste måten å skaffe nødvendig kapasitet på. Samtidig kan det føre til økt sårbarhet og svekke evnen til å ivareta våre egne sikkerhetsinteresser.

I en verden der digitale og hybride trusler blir en stadig større del av trusselbildet, er det også kritisk å ha kompetanse på digital sikkerhet. Undersøkelser som er gjennomført av Nasjonal sikkerhetsmyndighet, viser at mange virksomheter har betydelige forbedringsbehov knyttet til sikkerhetsbevissthet og sikkerhetskompetanse.

To tredjedeler av nyutdannede ph.d.-kandidater innenfor teknologi i Norge er utenlandske statsborgere, og mange av dem vil muligens ikke kunne sikkerhetsklareres. Dermed kan de ikke arbeide med sikkerhetsgradert informasjon i virksomheter som ivaretar nasjonale sikkerhetsinteresser. Konsekvensen av dette er et økende behov for å styrke utdanningene og rekrutteringen av personell som kan sikkerhetsklareres innenfor de muliggjørende teknologiene generelt og innenfor digital sikkerhet og kryptologi spesielt.

Infrastruktur

Skal norske forskningsmiljøer være i stand til å ta i bruk de muliggjørende teknologiene, må de ha tilgang til nødvendig forskningsinfrastruktur. De generelle behovene for forskningsinfrastruktur omtales i kapittel 8. Når det gjelder muliggjørende og industrielle teknologier, er det særlig viktig å ha god tilgang til tungregningskapasitet. Behovet for datalagring og regnekraft er stort og voksende innenfor de fleste fag som benytter seg av muliggjørende teknologier.

I lys av den internasjonale utviklingen mener regjeringen det er behov for å kritisk vurdere den norske teknologiinfrastrukturens avhengighet av systemer og komponenter som produseres og driftes i samfunn med andre åpenhetsstandarder enn Norge.

Regelverk og sikkerhet

For at Norge skal kunne bidra i forskningsfronten innenfor muliggjørende og industrielle teknologier, er det viktig å ha klare juridiske rammebetingelser. Bio- og genteknologisk forskning er regulert både nasjonalt gjennom bioteknologiloven og genteknologiloven og gjennom internasjonale konvensjoner.

Bioteknologi og genteknologi har fått en langt bredere anvendelse de siste 20 årene, men de juridiske rammene har i store trekk ligget fast. Stortinget vedtok imidlertid en ny bioteknologilov i mai 2020 som legger til rette for forskning og for å ta i bruk genterapi. Norske særregler for å prøve ut legemidler som inneholder genmodifiserte organismer, har gjort Norge lite attraktivt for forskning på genterapier og teknologier som CRISPR og mRNA-vaksiner.

Regjeringen satte i november 2020 derfor ned et utvalg for å foreta en bred faglig gjennomgang av status, muligheter og regulatoriske rammer for genteknologi. Utvalget skal levere sin utredning innen 1. desember 2022. Mandatet deres går blant annet ut på å vurdere den norske praksisen for å vurdere og godkjenne GMO-legemidler til klinisk utprøving. På bakgrunn av dette skal de eventuelt foreslå endringer.

Regelverket for personopplysninger legger føringer for forskningen innenfor maskinlæring. Den mest utbredte måten for å skaffe seg lovlig tilgang til personopplysninger som skal brukes i kunstig intelligens (KI), er samtykke. Når man samler inn personopplysninger med utgangspunkt i en bestemt lovhjemmel, er muligheten for å bruke opplysningene til noe annet enn det opprinnelige formålet svært begrenset. Unntaket er hvis den nye bruken er forankret i en lovhjemmel. Offentlige virksomheter har derfor i liten grad mulighet til å bruke dataene de samler inn, til å analysere sin egen virksomhet ved hjelp av KI. EUs kommende datastyringsforordning legger imidlertid opp til at avpersonaliserte data på bestemte vilkår kan tilgjengeliggjøres for forskning gjennom verktøy som Helseanalyseplattformen og lignende. Dermed kan vi dekke forskningens behov uten av det går på bekostning av personvernet.

3.4.2 Tiltak og oppfølging

Regjeringen forventer at universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger følger opp den tematiske prioriteringen av muliggjørende og industrielle teknologier og bidrar til å dekke kunnskaps- og kompetansebehovene som er omtalt ovenfor, ut fra sine forutsetninger og ansvar.

Regjeringen vil:

• særlig prioritere følgende områder innenfor forskning og forskningsdrevet innovasjon:

  • grunnforskning på fagområder som er nødvendige for utvikling av muliggjørende og industrielle teknologier

  • kunstig intelligens, kvanteteknologi og nevroteknologi

• særlig prioritere følgende områder innenfor høyere utdanning og kompetanse:

  • nødvendig spisskompetanse innenfor fremvoksende og konvergerende teknologier av særskilt strategisk betydning

  • flere studenter fra norske utdanningsinstitusjoner inn i doktorgradsutdanninger i teknologi

  • desentralisert og fleksibel utdanning

• vurdere oppfølgingen av tilrådingene i den kommende NOU-en fra genteknologiutvalget som gjelder forsknings- og innovasjonsaktivitet

• vurdere om det er regelverk som er til hinder for hensiktsmessig og ønsket bruk av kunstig intelligens i offentlig og privat sektor

3.5 Samfunnssikkerhet og beredskap

Som nevnt i kapittel 1, lever vi i en urolig tid med store endringer i samfunnet. Regjeringen ønsker derfor å styrke arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap også gjennom forskning, innovasjon og utdanning. Samfunnssikkerhet og beredskap handler om samfunnets evne til å forebygge og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare.41 Vi håndterer kriser best når vi i normalsituasjonen har robuste systemer som vi kan oppskalere når krisen oppstår og når vi har ressurser som er tilgjengelige i hele landet. Krisehåndteringen må dessuten bygge på klare strukturer, ansvarsforhold og regelverk og tilstrekkelig kunnskap og kompetanse på alle nivåer.42 I tillegg må vi følge opp krisene med forskning som er med på å forebygge kriser.43

Hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner kan være utløst av naturkatastrofer, pandemier, konflikt og krig, tekniske eller menneskelige feil eller bevisste handlinger. Når klimaet blir varmere, fører det med seg et uforutsigbart værmønster der alvorlige naturhendelser vil forekomme oftere. Dermed blir samfunnssikkerheten utfordret, og matsikkerheten og tilgangen til livsviktige naturressurser truet. Klimaendringene sammen med økende globalisering vil også øke risikoen for spredning av smittsomme sykdommer. Videre vil endringer i verdens maktsystemer, i en situasjon med tett sammenvevd global økonomi og sårbarhet i verdikjeder øke risikoen for og konsekvensene av konflikter betraktelig. Det kan potensielt få store konsekvenser for samfunnssikkerheten og beredskapen. Befolkningens tillit til at forsyningssystemene for mat, vann, medisiner, vaksiner og energi er robuste og vil fungere godt i enhver situasjon, er en grunnleggende forutsetning for samfunnets sikkerhet og den sosiale og politiske stabiliteten i samfunnet. I møte med en krise er befolkningen og ulike aktører i forvaltningen, næringslivet og sivilsamfunnet ressurser, og deres respons er avgjørende for utfallet av krisen. Det er derfor behov for innsikt i hvordan vi kan aktivere disse i kriser. Videre har vi behov for kunnskap om hvordan vi kan kommunisere effektivt med ulike grupper i samfunnet og hvordan vi kan gjøre dem bevisste på at de er en del av beredskapsstyrken.

Ny teknologi utvikles og tas i bruk i et raskt tempo. Dette skaper muligheter, men kan også utfordre den nasjonale sikkerheten og samfunnets sikkerhet. Det kan dessuten utfordre befolkningens grunnleggende rett til personvern. Det er viktig at vi tar i bruk ny teknologi på en trygg måte, at teknologien som utvikles er sikker, og at det er mulig å forebygge og straffeforfølge kriminalitet som er begått med nye teknologier. Disse behovene for digital sikkerhet øker raskt når samfunnets kritiske infrastruktur blir stadig mer avhengig av digitale verdikjeder.

De siste tiårene har oppmerksomheten flyttet seg mellom ulike trusler, slik som terror, pandemi, dataangrep, krig og alvorlige naturhendelser som følge av klimaendringer. Disse og andre kjente trusler skal vi fortsette å verne oss mot. I tillegg må vi ha en beredskap som forbereder oss på ukjente og sammensatte trusler og kriser, og kunnskap om hvordan vi kan håndtere situasjonen og reparere etter at krisen er over. Et kjennetegn ved samfunnssikkerhet og beredskap er at det er sammensatt, og at risiko- og aktørbildet er komplekst. En krise kan ofte avle nye kriser eller være tett knyttet til kriser i andre sektorer, slik klimakrisen har konsekvenser for matsikkerhet, migrasjon og energi- og sikkerhetspolitikk. Her spiller forskning og utdanning en avgjørende rolle. Vi har behov for å kartlegge status for krisene. Videre behøver vi kunnskap om hvordan trusler og kriser utvikler seg og kunnskap om effekten av ulike tiltak. Ikke minst må vi utdanne kandidater for fremtidens behov. Arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap involverer mange disipliner og fagfelt som må ses i sammenheng. Samfunnssikkerhet og beredskap handler ikke minst om hvordan man styrker tilliten i samfunnet – at folk stoler på myndighetene og hverandre, og at grupper med ulik kulturell bakgrunn og tilhørighet finner sammen. En tverrfaglig tilnærming må derfor også inkludere samfunnsvitenskapelige og humanistiske perspektiver. Norge deltar i samarbeid om samfunnssikkerhet og beredskap i Horisont Europa og i programmer som har koblinger til Horisont Europa. Videre samarbeider vi og utveksler erfaringer med EU i arbeidet med våre nasjonale retningslinjer for ansvarlig internasjonalt samarbeid. Tverrfaglighet og globalt samarbeid i både forskning og utdanning er nødvendig for å forberede seg på kjente og ukjente trusler.

3.5.1 Hovedutfordringer og kunnskapsbehov

3.5.1.1 Globale helsetrusler

Antimikrobiell resistens (AMR) er en av de største truslene for global helse, matsikkerhet og moderne medisin, jf. omtalen i prioriteringen helse. Globale trender slik som en økende befolkning, urbanisering og økt reisevirksomhet vil dessuten kunne øke frekvensen av pandemier, som på sin side vil få konsekvenser for samfunnssikkerhet og beredskap. Samspillet mellom folkehelse, dyrehelse, plantehelse, matproduksjon og miljø (én helse) er sentralt både i pandemier og for å bekjempe antibiotikaresistens.

Tiltak for å bremse pandemier kan påvirke alle deler av samfunnet. Vi må derfor forberede oss, slik at vi kan møte pandemier med kunnskapsbaserte tiltak som gir færrest mulige negative effekter. Dette krever at vi utvikler og forbedrer kunnskapssystemer som raskere gir oss ny kunnskap i en krise. Både Koronakommisjonen44 og Holden-utvalget45 har pekt på at vi trenger å satse på økt kunnskap og bedre digitale løsninger. De fremhever også at vi må styrke den globale helseberedskapen, slik at verden kan forebygge, tidlig oppdage og raskt respondere på resistensutvikling og nye eller vedvarende infeksjonstrusler. Dette krever også at vi har nok utdanningskapasitet på feltet, slik det er påpekt i prioriteringen helse. I Folkehelseinstituttets rapport om kunnskapshull, utfordringer og aktuelle tiltak i forbindelse med antibiotikaresistens blir det påpekt at vi mangler kunnskap om miljøets rolle i utviklingen og spredningen av antibiotikaresistens i Norge og globalt.46 For å forebygge resistens trenger vi globalt forskningssamarbeid og mer kunnskap om smittevern i helsetjenesten. Et godt smittevern kan nemlig forebygge infeksjoner og hindre at resistente mikrober sprer seg. Forebyggende arbeid utenfor institusjonene og god dyrehelse er også avgjørende for å begrense smittespredning og slik opprettholde et lavt forbruk av antibiotika til mennesker og dyr. Folkehelseinstituttet foreslår flere tiltak i sin rapport, blant annet å forske mer på forebygging i og utenfor tjenestene.

3.5.1.2 Matsikkerhet, drikkevann og forsyningsrisiko

Matsikkerheten i Norge blir ivaretatt ved at vi har en nasjonal matproduksjon og ivaretar produksjonsgrunnlaget vårt. Vi utnytter jordressursene godt og har godt jordvern. Internasjonal handel sørger også for matsikkerheten vår. Selv om den norske matsikkerheten er god, kan klimaendringer og mer ekstremvær påvirke hyppigheten av avlingssvikt. Videre kan både klimaendringer og internasjonale konflikter føre til forstyrrelser i verdikjeden og gjøre forsyningssikkerheten mer utfordrende. Styrket beredskap i form av økt norsk matproduksjon må basere seg på en bærekraftig forvaltning og mer sirkulær utnyttelse av ressursene kombinert med et sterkt jordvern. Samtidig må jordvern balanseres mot andre samfunnsbehov. En god tilstand i økosystemene og økosystemtjenester slik som vannregulering og vannrensing er en forutsetning for matsikkerhet og drikkevannsforsyning. Fremtidens utfordringer krever en helhetlig tilnærming til de ulike samfunnsbehovene.

Verdens handels- og matsystemer er også i endring. Både befolkningsvekst, klimaendringer, press på naturressurser, vannknapphet, koronapandemien og den sikkerhetspolitiske krisen som følge av krigen i Ukraina, bidrar til å sette matsikkerhet høyt på dagsordenen, nasjonalt og internasjonalt. Andre store miljøødeleggelser, sikkerhetspolitiske kriser og uforutsette hendelser, slik som pandemier, kan også forstyrre verdikjedene.

I tillegg til at vi har behov for kunnskap som bidrar til økt nasjonal selvforsyning innenfor våre naturgitte forutsetninger, trenger vi kunnskap om risikohåndtering og mer robuste handelssystemer, både nasjonalt og globalt. Vi må øke forståelsen vår av risiko, gjensidig avhengighet og sårbarhet for forstyrrelser i et globalt produksjonssystem. Vi må også øke kunnskapen vår om hvordan vi kan bygge beredskapssystemer for å hindre fattigdom, matmangel og sult som følge av svikt i matproduksjonen og matdistribusjonen.

En sikker leveranse av trygt drikkevann er avgjørende for at samfunnet skal fungere. For at kommunene skal kunne sikre rent og trygt vann til hele Norges befolkning, må det utdannes og ansettes nok fagarbeidere og ingeniører/sivilingeniører innenfor vann, avløp og miljø. Det er også viktig å utvikle og ta i bruk ny teknologi i kommunene for å sikre effektive, kostnadseffektive og bærekraftige løsninger på vann- og avløpsområdet.

3.5.1.3 Energiforsyningssikkerhet

Europa har de siste årene satt seg ambisiøse mål for å redusere klimagassutslippene og omstille energimarkedene. Det er bygget ut en betydelig fornybar, men uregulerbar kraftproduksjon, og samtidig har en stor andel av den regulerbare produksjonskapasiteten blitt faset ut. Dette vil påvirke kraftprisene i Europa fremover. En økt etterspørsel etter ren energi sammen med et lavt tilsig i det norske vannkraftsystemet og høye gass-, kull- og CO₂-priser har gitt store utslag i kraftprisene også i Norge. Det norske kraftsystemet er tettere integrert med de europeiske landene enn før gjennom flere utenlandskabler. Når kraftmarkedet i Europa endres som følge av veksten i uregulerbar fornybar kraft, påvirker det oss også.

Det er nødvendig å utvikle ny kunnskap og nye teknologier og løsninger for å forvalte, føre frem og bruke energien på en god og riktig måte. Det er viktig også for å gjøre energisystemet mer sikkert, robust og fleksibelt. Vi trenger kraftmarkedsmodeller som kan gi oss en riktig forståelse av sammenhengene i kraftmarkedene fremover, og kunnskap om det norske samfunnets avhengighet av en sikker energiforsyning. Videre har vi behov for kunnskap om hvordan energipolitikken som helhet har konsekvenser for ulike grupper i samfunnet, og hvilke implikasjoner den har for fordelings- og velferdspolitikken. Energiforsyningssikkerhet er et spesielt viktig nasjonalt ansvar, noe som innebærer at vi må ha kompetansemiljøer og verktøy for å sikre forsyningssikkerheten. Den storstilte satsingen på havvind forsterker behovet for økt kunnskap og et oppdatert modellapparat som håndterer energi- og kraftmarkedsanalyser.

3.5.1.4 Alvorlige naturhendelser

Skader fra særlig flom, skred, storm og vind har bestandig vært en vesentlig del av utfordringene Norge står overfor. Fremover må vi forvente mer ekstremvær og økte påkjenninger fra disse naturhendelsene, særlig knyttet til dramatisk endret nedbør. Mer ekstrem nedbør gjør at vi kan få skred i områder som frem til nå har vært skjermet for dette. Endringer i klimaet øker også sannsynligheten for at vi får flere tørkeperioder. Tørke kan føre til lavere vannkraftproduksjon, økt skogbrannfare, sviktende avlinger, begrenset drikkevannsforsyning og skader på økosystemer.47 Issmelting øker den menneskelige aktiviteten i områder som tidligere ikke var tilgjengelige. Aktiviteten gjør naturen mer sårbar, og da øker risikoen for negativ påvirkning.

Som en følge av ekstremvær og skader på infrastruktur får vi i tillegg store indirekte kostnader, blant annet i form av en redusert trygghetsfølelse og avbrudd i næringsvirksomhet. En følgehendelse kan være at det skjer en svikt i kritiske samfunnsfunksjoner. Det vil øke presset på myndighetene, kommuner og virksomheter om å ha kapasitet til å forebygge og håndtere kriser og utføre redningsoperasjoner. Vi har derfor behov for å identifisere nye forskningsområder i lys av klimaendringene for å forebygge naturfare.

Videre har vi behov for å bedre forstå hvilke konsekvenser naturskader gir for natur, samfunn, migrasjon og økonomi. Matproduksjonen, bosettingen, vannforsyningen og annen infrastruktur kan påvirkes på en uheldig måte. Samtidig har Norge til dels krevende topografi og svært store avstander. Vi trenger derfor kunnskap om hvordan risikoen for klima- og værrelaterte skader og større hendelser utvikler seg og varierer i ulike deler av landet, og hvilke tiltak som kan redusere risikoen for skader og hendelser. I tillegg har vi behov for innovasjoner innenfor redningsteknologi og økt kompetanse hos rednings- og beredskapspersonell.

3.5.1.5 Atomsikkerhet og atomberedskap

Nukleær forskning i Norge bidrar til at vi har kunnskap og kompetanse på områder som strålevern, atomsikkerhet og atomberedskap, radioaktiv forurensning og radioøkologi samt radiofarmasi. Norge har ikke kjernekraftreaktorer for elektrisitetsproduksjon, men land rundt oss har kjernekraft og planlegger å utvikle ny kjernekraft. Vi må derfor ha fagmiljøer som kan håndtere hendelser der det spres radioaktive stoffer som kan ramme Norge. Et ledd i dette er at vi vil fortsette med å gi finansielle bidrag til Det europeiske atomenergifellesskap, Euratoms, forsknings- og kompetanseprogram (2021–2025), selv om Euratoms forskningsprogrammer ikke omfattes av EØS-avtalen og Norge ikke er medlem i Euratom. For Norge er det mest relevant å forske på strålevern, effekten av radioaktiv forurensning i miljøet og i næringsmiddelkjeden og avfallshåndtering, og vi har derfor prioritert disse områdene.

Nedleggingen av forsøksreaktorene på Kjeller og i Halden gjør at vi har behov for kunnskap og kompetanse om hvordan vi skal behandle, lagre og sluttdeponere radioaktivt avfall, og hvordan vi skal bygge ned atomanlegg på en trygg måte. Dette er et arbeid som sannsynligvis vil vare i en rekke tiår. Strålevernsmiljøet i Norge er lite, og kompetansemangel kan gjøre det utfordrende å gjennomføre en forsvarlig dekommisjonering av atomanleggene. Vi har hatt tradisjon for å hente inn internasjonal kompetanse, men også internasjonalt er det nå mangel på relevant kompetanse siden flere land er i ferd med å planlegge dekommisjonering av anlegg. Vi må derfor styrke de fagmiljøene som utfører grunnleggende forskning og tilbyr forskningsbasert utdanning på det nukleære området. Regjeringen har allerede startet dette arbeidet, jf. Prop. 115 S (2021–2022) og Innst. 450 S (2021–2022).

3.5.1.6 Sikkerhetspolitiske endringer og ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid

Russlands krig mot Ukraina har fått vesentlige politiske og økonomiske følger i en global skala og skapt varige endringer i det internasjonale systemet, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Samtidig vil en økt stormaktsrivalisering og en sammenvevd global økonomi fortsette med å påvirke og forsterke konsekvensene av potensielle fremtidige konflikter. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å bygge opp og å styrke norske forskningsmiljøer som har kompetanse på sikkerhetspolitiske endringer og utviklingstrekk på regionalt nivå i Europa og på globale maktforskyvninger og konfliktpotensial. Av særlig betydning er dynamikken i forholdet mellom USA, EU, Russland og Kina og hvilke implikasjoner denne dynamikken har for Norge og den nasjonale sikkerheten. FNs rolle og funksjon inngår i dette bildet.

Regjeringen ser det som særlig viktig å styrke det sikkerhetspolitiske forskningssamarbeidet med EU og andre nærstående partnere og allierte, men mener det også er viktig å styrke samarbeidet med andre internasjonale partnere med utenriks- og sikkerhetspolitisk forskningskompetanse. Vi har behov for tverrfaglig kunnskap om enkeltlands politiske utvikling og sikkerhetspolitiske prioriteringer og hva dette betyr for Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom. Både i en norsk kontekst og mer allment er det vesentlig å finne og forstå virkemidler som kan gi effekt i arbeid med å redusere og håndtere konflikter, nasjonalt og internasjonalt. Vi må forstå hvordan vi kan utvikle institusjonelle og legale rammer for å håndtere internasjonale politiske konflikter og følgene av slike konflikter de kommende årene.

Den geopolitiske utviklingen påvirker også rammebetingelsene for internasjonalt høyere utdannings- og forskningssamarbeid. Regjeringen er opptatt av at norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner i møte med utenlandske partnere er godt rustet til å beskytte verdiene de forvalter, inkludert kunnskap om og kompetanse på kritiske og potensielt sensitive områder. Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å videreutvikle Norge som en kunnskapsnasjon og for å finne gode løsninger på globale utfordringer. Det internasjonale samarbeidet omfatter også institusjoner og enkeltforskere fra land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Flere av disse landene kan vise til sterke fagmiljøer på områder som er viktige for å utvikle kunnskap og kompetanse Norge har behov for, inkludert fagområder av sikkerhetspolitisk betydning.

Regjeringen ønsker å ha en god balanse mellom en fortsatt åpen og internasjonalt orientert kunnskapssektor og behovet for økt aktsomhet som følge av økende global spenning og polarisering. For å tilrettelegge for et målrettet samarbeid som ivaretar både etablerte verdier og normer for akademisk samarbeid og bredere nasjonale interesser, har HK-dir og Forskningsrådet fått i oppdrag å utvikle nasjonale retningslinjer for ansvarlig internasjonalt samarbeid. Retningslinjene, som vil være klare i løpet av første halvår 2023, skal bidra til økt kunnskap og bevissthet blant norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner om både muligheter og utfordringer knyttet til internasjonalt kunnskapssamarbeid.

Norges rammer for trygghet blir påvirket av utviklingslands mulighet for å endre seg positivt, økonomisk, sosialt og politisk. Tverrfaglig forskning som gir bedre og bredere innsikt i hvordan disse landenes utvikling kan styrkes, øker derfor kunnskapsgrunnlaget som Norges utviklingspolitiske innsats hviler på.

3.5.1.7 Teknologi og samfunnssikkerhet

Norge har en digital grunnmur i verdensklasse som legger til rette for digitalisering og innovasjon. Stadig flere viktige og kritiske tjenester for samfunnet hviler på denne grunnmuren. Samfunnets økende avhengighet av digitale tjenester styrker behovet vi har for kunnskap om risiko og hva som reduserer sårbarheten til verdikjeder i økonomien og kritiske samfunnsfunksjoner og informasjonssystemer. Vi trenger blant annet kunnskap om utviklingen innenfor tradisjonelle og sosiale medier. Den raske utviklingen av nye og banebrytende muliggjørende teknologier, som er nærmere omtalt i prioriteringen muliggjørende og industrielle teknologier, vil få betydning for norsk sikkerhet og personvern i årene som kommer. Noen eksempler på slike teknologier er stordata, kunstig intelligens, tingenes internett, autonomi, romteknologi og kvanteteknologi. Disse teknologiene kan bidra til å gi større trygghet for samfunnet og befolkningen. Videre kan de skape bedre muligheter for forebygging, redningsoperasjoner, brannberedskap og krisehåndtering, men de kan også innebære nye store utfordringer for sikkerheten og personvernet.

Trusselen fra organisert kriminalitet er i økende grad digital. Vi trenger derfor å forstå gjensidige avhengigheter i en global, digital økonomi og samfunnsutvikling. Videre må vi forstå hvordan kriminelle og stater kan bruke digitale virkemidler til å påvirke og true vårt samfunn og nasjonens sikkerhet. Vi må også utvikle kunnskap og metoder for å kunne bekjempe kriminalitet på internett og ulike former for påvirkning og desinformasjon. I tillegg må vi gjøre oss mindre avhengige av teknologi fra autoritære stater. Vi har derfor behov for å styrke utdanningen innenfor IKT-sikkerhet og øke antallet arbeidstakere med digital sikkerhetskompetanse og evne til å håndtere digital risiko. Det er viktig at sikkerhet og personvern er en forutsetning i utviklingen av alle nye produkter og systemer, slik at samfunnet ikke må bruke store ressurser på å tette sikkerhetshull etter at disse blir tatt i bruk.

Teknologiutviklingen er en integrert del av den sikkerhetspolitiske utviklingen og totalforsvaret. Både på militær og sivil side vil teknologiutviklingen få stor betydning for utviklingen av nye kapasiteter som har betydning for forsvarsevnen og sivilt-militært samarbeid. Vi trenger sterke forskningsmiljøer med forankring i den norske konteksten som kan samarbeide om å styrke forsvarssektorens og den sivile sektorens evne til å forstå og utnytte ny og banebrytende teknologi, også rent operativt.

3.5.1.8 Kunnskap i kriser

Kriser er hendelser som avviker fra det normale, og som har medført eller svært fort kan medføre tap av liv eller skade på helse, miljø og materielle verdier. En krise kjennetegnes ved å være en situasjon av ekstraordinær karakter der det er et akutt behov som ikke kan dekkes av ordinære ressurs- og ansvarsforhold. En omlegging eller ekstra tilførsel av ressurser er derfor nødvendig i en krise. Koronapandemien har vist svakheter i dagens kunnskapssystem og gjort det klart at vi trenger bedre beredskap for å håndtere kunnskapsbehov når det oppstår en krise, inkludert om psykososial beredskap.48 God krisehåndtering krever gode vurderinger av hvilke fagmiljøer som skal involveres på hvilket tidspunkt i krisen. Et kjennetegn ved samfunnssikkerheten er at risiko- og aktørbildet er komplekst. Det er behov for en overordnet kunnskapsutvikling som belyser sammenhenger og vurderer effekter av ulike former for beredskap og krisehåndtering.

For å understøtte den kunnskapsbaserte krisehåndteringen trengs det rask tilgang til eksisterende statistikk og data. Det er også behov for å utvikle ny statistikk og data, og det må være gode muligheter for å gi gode forsknings- og analysemiljøer innenfor flere fagfelt tilgang til dataene. Det er blant annet viktig at de raskt kan gjennomføre raske og kvalitetssikrede kunnskapsoppsummeringer som politikere kan legge til grunn for sine beslutninger. Videre trenger vi kunnskap om effektiv kommunikasjon i kriser.

Vi må også vurdere hvordan gjeldende regelverk praktiseres, og eventuelle muligheter til å effektivisere saksbehandlingen. Det er viktig å kunne innhente data raskt, og dermed må vi forenkle regelverket og praktiseringen av det. Vi må blant annet vurdere regelverket for og etiske sider ved bruken av randomiserte forsøk og andre metoder for å avdekke årsakssammenhenger. Det er i tillegg nødvendig at vi har tilstrekkelig kapasitet i den grunnleggende infrastrukturen for datadeling og regnekraft uansett hvilke områder en krise rammer.

3.5.2 Tiltak og oppfølging

Regjeringen forventer at universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger følger opp den tematiske prioriteringen av samfunnssikkerhet og beredskap og bidrar til å dekke kunnskaps- og kompetansebehovene som er omtalt ovenfor, ut fra sine forutsetninger og sitt ansvar.

Regjeringen vil:

• særlig prioritere følgende områder innenfor forskning og forskningsdrevet innovasjon:

  • effekten av smitteverntiltak og antibiotikaresistens

  • internasjonalt forskningssamarbeid om klimasmart landbruk og global matsikkerhet

  • utvikling av modeller og analyseverktøy for forsyningssikkerhet for energi

  • gjensidige avhengigheter og handelssystemer i en global, digital økonomi og samfunnsutvikling

  • styrking av den norske forskningskapasiteten med hensyn til geopolitisk dynamikk, særlig i forbindelse med politiske, sikkerhetspolitiske og økonomiske endringer globalt

  • konsekvenser av den sikkerhetspolitiske utviklingen og endringer i trusselbildet for den nasjonale sikkerheten i Norge

  • effektiv bekjempelse av kriminalitet på internett og ulike former for påvirkning og desinformasjon

  • styrking av synergier i teknologiutnyttelse og forbedring av evnen til å håndtere komplekse redningsoperasjoner og møte nye og sammensatte trusler

  • legge til rette for forskning for dekommisjonering av norske atomanlegg

• særlig prioritere følgende områder innenfor høyere utdanning og kompetanse:

  • legge til rette for å utdanne flere ingeniører og sivilingeniører og kandidater med tverrfaglig samfunnssikkerhetskompetanse

  • legge til rette for å utdanne flere ph.d.-kandidater som kan sikkerhetsklareres

  • styrke nukleære fagmiljøer og utdanninger

  • legge til rette for å styrke den digitale sikkerhetskompetansen i sentrale fag

  • desentralisert og fleksibel utdanning

• særlig prioritere følgende innenfor datainfrastruktur og digitalisering:

  • infrastruktur som kan håndtere store datamengder for å styrke beredskapen og for å forebygge kriser og håndtere dem når de oppstår

  • investere slik at vi gjør oss mindre avhengige av teknologi fra autoritære stater

• møte nye og sammensatte trusler gjennom å styrke samarbeidet innenfor forskning, innovasjon og kompetanseutvikling på tvers av sektorer og gjennom tverrfaglige perspektiver

• utvikle modeller og analyseverktøy og styrke kompetansen og forståelsen knyttet til vannets syklus, forsyningssikkerhet for energi og forebygging av tørkeskader og flom- og skredskader

• etablere en bedre beredskap for å håndtere kunnskapsbehov og oppskalere systemer når en krise inntreffer og tydeliggjøre forskningsbehov for å forebygge kriser

• styrke kunnskapsgrunnlaget om fagfelt som krever særskilt aktsomhet i samarbeidet med utenlandske aktører

• opprette et forskningssenter som vektlegger geopolitiske forhold

3.6 Tillit og fellesskap

Det norske velferdssamfunnet bygger på høy tillit mellom folk og utstrakt bruk av fellesskapsløsninger. Den høye graden av tillit – både mellom individer og grupper i befolkningen, mellom befolkningen og myndighetene og mellom by og land – har lange historiske røtter, og har sammenheng med opplevelsen av fellesskap og kulturell identitet.49 Utbyggingen av felles velferdsordninger og andre sosiale institusjoner har gjort det mulig for den norske samfunnsmodellen å forene sosial trygghet med høy verdiskaping.50 Over et langt tidsrom er levekår utjevnet mellom regioner og mellom tettbygde og spredtbygde strøk.

I dag er tillitsnivået i det norske samfunnet blant de høyeste i OECD-området. Faktorer som bidrar til dette er ifølge OECD et sterkt velferdssystem, inntektsutjevning gjennom skatt, petroleumsinntektene til staten, trepartssamarbeidet i arbeidslivet, lite korrupsjon og høy etterrettelighet i det offentlige.51

I en tid med rask omstilling mener regjeringen at vi må styrke tilliten og fellesskapet for å sikre bærekraften i den norske samfunnsmodellen. Det innebærer at vi må redusere økonomiske, sosiale og regionale forskjeller, bekjempe utenforskap, trygge arbeidsplasser, motvirke tendenser til polarisering og avmaktsfølelse, bidra til demokratisk deltakelse og bekjempe hatytringer og diskriminering. Videre må vi styrke tilliten i sivilsamfunnet og tilliten til offentlige tjenester og myndigheter. I tillegg må vi sikre det økonomiske grunnlaget for velferdsordningene. Ansvaret for alt dette ligger ikke i én enkelt samfunnssektor. For å lykkes må vi evne å se sammenhengene mellom mange samfunns- og politikkområder og ha et langsiktig perspektiv. Dette forutsetter også innsikt i hva som over et langt tidsspenn har formet dagens samfunn og utfordringene vi nå står i.

Regjeringen ønsker å fremheve tre hovedutfordringer når det gjelder tillit og fellesskap. Vi trenger et bedre kunnskapsgrunnlag for å 1) sikre deltakelse og mangfold på fellesarenaene, 2) motvirke utenforskap og 3) utvikle en innovativ og effektiv offentlig sektor som leverer gode tjenester til brukerne. Disse temaene krever en tverrfaglig tilnærming, særlig fra humaniora, samfunnsvitenskap og profesjonsfagene. Når det gjelder tillit til den forskningsbaserte kunnskapen, er dette nærmere omtalt i kapittel 7.

3.6.1 Hovedutfordringer og kunnskapsbehov

3.6.1.1 Sikre deltakelse og mangfold på fellesarenaene

Et levende demokratisk samfunn bygger på innbyggernes aktive deltakelse. De sosiale og kulturelle arenaene må derfor være innrettet slik at en mangfoldig befolkning motiveres til å bidra. Det gjelder både i den offentlige samtalen, i politiske partier og folkevalgte organer, i utdanning og arbeidsliv og på andre fellesarenaer. Når vi stimulerer til bred deltakelse, forebygger vi samtidig utenforskap. I dag lykkes vi ikke godt nok med dette, som omtalt i avsnittet nedenfor om å bekjempe utenforskap.

Demokrati og offentlighet

Statlige myndigheter har et grunnlovsfestet ansvar for å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Demokratiet krever kritisk diskusjon og et mangfold av perspektiver for å utvikles og fornyes. Samfunnsutfordringene må løses gjennom saklig debatt og respekt for demokratiske prosesser. Å trygge demokratiet er en sentral samfunnsoppgave for alle sektorer.

Rammene for den offentlige samtalen og fellesarenaene har endret seg de siste tiårene. Ny teknologi gir store muligheter for at et mangfold av stemmer kan delta i debatten. Samtidig ser vi at demokratiske prosesser og den offentlige debatten er kommet under press, blant annet på grunn av trollfabrikker, falske nyheter, ulike former for manipulasjon gjennom digitale medier og fremveksten av ekkokamre. Slike forhold kan svekke demokratiet og true samfunnssikkerheten (se en nærere omtale av dette i kapittel 3.5). Videre ser vi at kansellering, selvsensur og sjikane på nye plattformer kan begrense hvor mange som ytrer seg i den offentlige debatten, særlig om omstridte spørsmål. Vi ser også spenninger mellom by og land. I sum bidrar dette til polarisering av samfunnet. Noen av de samme utfordringene preger også akademia (se omtale i kapittel 7).

Vi trenger forskning på hvilke drivere som påvirker den offentlige samtalen i dag og hva som styrker eller svekker saklig meningsbrytning og demokratiske prosesser. Både politiske, teknologiske, kulturelle, sosiale, regionale og juridiske sider bør belyses. Vi trenger også forskning på hva som fremmer og eventuelt hemmer utviklingen av demokratisk kompetanse hos alle – uavhengig av bakgrunn – i utdanning, arbeidsliv og sivilsamfunn. Videre er det nødvendig med et regionalt perspektiv på forskningen som fanger opp likheter og ulikheter mellom ulike regioner, landsdeler, by og land og særskilte distriktsutfordringer. Det øker sannsynligheten for at et mangfold av regionale perspektiver kommer til uttrykk dersom forskningsmiljøer er lokalisert i ulike deler av landet. På disse områdene er det mye å hente i internasjonalt forskningssamarbeid, blant annet gjennom Horisont Europa. Inkludering og mangfold og unge menneskers deltakelse i demokratiet er også viktige prioriteringer innenfor Erasmus+ og Det europeiske utdanningsområdet.

Kultursektoren, sivilsamfunnet, frivilligheten, mediene og utdanningssystemet er alle sentrale i arbeidet med å trygge demokratiet. Vi trenger derfor forskning på hvordan den gjeldende politikken på disse feltene står seg i møte med nye utfordringer som angår språk, sosiale omgangsformer og ytringskultur. Noen eksempler på aktuelle problemstillinger er globale teknologigiganters dominans som innholdsleverandører, politisk påvirkning via nye medier, rettighetsproblematikk og betydningen av nye, digitale kulturelle møteplasser og kommunikasjonsformer. Hvordan økt digitalisering påvirker mennesker med svak digital kompetanse bør også belyses.

Deltakelse i utdanning og arbeidsliv

Deltakelse i barnehage og skole og på andre utdanningsarenaer gir personlig vekst, er helsefremmende og åpner dører til deltakelse i arbeidsliv, sivilsamfunn og demokratiske prosesser. Det norske utdanningssystemet er en fellesskapsarena som skaper tilhørighet og styrker tilliten i samfunnet ved å gi alle tilgang til læring og utvikling basert på et felles verdigrunnlag. Vi trenger kunnskap om hvordan vi kan sikre et læringsmiljø som bidrar til at alle gjennomfører grunnopplæringen og utvikler den kompetansen de trenger for å delta aktivt i samfunnslivet.

For den enkelte er arbeid en kilde til inntekt, økonomisk trygghet og selvrealisering. Deltakelse i arbeidslivet motvirker levekårsforskjeller, bidrar til å forebygge og bekjempe fattigdom, og har stor betydning for sosial inkludering. Arbeid er i hovedsak helsefremmende, men for noen kan arbeidet og arbeidsmiljøet også være årsak til helseproblemer, sykefravær og frafall fra arbeidslivet. Vi har behov for kunnskap om hvordan vi kan fremme et produktivt, mangfoldig og inkluderende arbeidsliv.

Tilhørighet og medvirkning

Fellesskap fordrer identifikasjon, inkludering og aksept til tross for ulikheter. Videre krever et inkluderende samfunn sosial tilhørighet og identitet, både hos majoritets- og minoritetsgrupper. Vi har behov for forskning på kultur- og identitetsspørsmål, inkludert historiske og religiøse dimensjoner ved dette. Det norske forskningssystemet har et særlig ansvar for å frembringe solid forskning om norsk og samisk språk, kultur, historie, økonomi og andre samfunnsforhold, herunder forskning på regionale forhold.

Deltakelse og medvirkning er en rettighet for barn og unge. En digital oppvekst innebærer muligheter, men også betydelige risikofaktorer. Medieskadelighetsutvalget, som la frem sin utredning i mars 2021, anbefaler at det forskes mer på barns mediebruk og medieinnhold, spesielt når det gjelder seksualisert innhold, hatefulle ytringer, digital mobbing og ekstremt innhold.52

Videre har vi behov for kunnskap om hvilken betydning det har for den enkelte å delta i kultur- og fritidsaktiviteter og hvilken betydning slike arenaer i lokalsamfunn har for folkehelsen, inkludert forskning på hvordan barrierer for å delta i slike aktiviteter kan bygges ned både for voksne og barn.

Vi trenger også forskning på hvilke muligheter urfolk, nasjonale minoriteter og andre minoritetsgrupper har for å ivareta egen kulturarv og utøve egen kulturell praksis på tvers av landegrenser og i møte med majoritetssamfunnet. At kulturelle praksiser brytes mot hverandre og nye oppstår, anses ofte som utviklende ved at det gir rom til flere og inkluderer bredere. Det trengs forskning på slike dynamikker og deres rolle i ivaretagelsen av både fellesskap og tillit.

Likestilling, ikke-diskriminering og mangfold

Regjeringens ambisjoner om mer likestilling, mindre diskriminering og større mangfold favner mange samfunnsarenaer og vil bidra til bedre liv for mange. Likestillings- og diskrimineringsloven er dessuten nylig utvidet til å gjelde flere former for diskriminering.

Politikkområdet betegnes imidlertid som «forskningssvakt» av Forskningsrådet. Kultur- og likestillingsdepartementet har derfor etablert et samarbeid med Forskningsrådet med sikte på å legge frem en tverrsektoriell FoU-strategi i 2023. En ny rapport fra NIFU anbefaler særlig styrket forskning på grunnlag og diskrimineringsformer som det frem til nå er forsket lite på, og på de diskrimineringsutfordringene som er mest alvorlige for enkeltpersoner og samfunnet.53

Den kommende FoU-strategien skal styrke kunnskapsgrunnlaget for likestillingsinnsatsen på en rekke arenaer og sektorer i flere år fremover. Kunnskapsbehovene som blir avdekket vil danne utgangspunkt for retningsvalg og prioriteringer. Forskningsmiljøer, sektormyndigheter, interesseorganisasjoner med flere vil involveres i utviklingsarbeidet.

3.6.1.2 Motvirke utenforskap

Utenforskap er et sammensatt og gjenstridig samfunnsproblem. Å falle utenfor de sosiale fellesskapene som andre deltar i og finner mening i – skole, arbeidsliv, fritidsaktiviteter eller kulturelle arenaer – er noe av det vanskeligste man kan oppleve som menneske. Årsakene er ofte sammensatte, og utenforskap i én sammenheng fører ofte til andre former for utenforskap. På gruppe- og samfunnsnivå skaper utenforskap en lang rekke negative konsekvenser og legger beslag på store menneskelige og økonomiske ressurser. Kampen mot utenforskap krever en betydelig innsats fra ulike aktører og tjenester, enkeltvis og i samarbeid.

For å bekjempe utenforskap må vi forstå årsakene. Ikke minst må vi forstå hvordan ulike risikofaktorer henger sammen og ofte forsterker hverandre. Nedenfor gis det en kort omtale av sentrale utfordringer og kunnskapsbehov knyttet til bestemte grupper eller temaer. De mer tverrgående kunnskapsbehovene for å utvikle bedre og mer effektive offentlige tjenester er omtalt i siste del av dette kapitlet.

Utsatte barn og unge

Utsatte barn og unge er en heterogen gruppe. Noen vil ha problemer i en kort periode, mens andre har langvarige og sammensatte behov. I denne gruppen finner vi blant annet barn og unge som opplever omsorgssvikt, vold og overgrep, eller som lever i familier med lav inntekt eller andre levekårsutfordringer. Videre finner vi barn og unge som har nedsatt funksjonsevne eller som har psykiske utfordringer. Vi finner også barn og unge som er ungdomskriminelle, som har skolefrafall eller som har læringsutfordringer. Andre grupper som kan være særlig utsatte, er barn med innvandrerbakgrunn eller som er adopterte. Mange av de utsatte barna og ungdommene har sammensatte vansker. Barn og unge som ikke får tilstrekkelig omsorg, læring og erfaringer som forbereder dem på voksenlivet, har høyere risiko for varig utenforskap.

I forsknings- og innovasjonsstrategien BarnUnge21 fremkommer det at forskningen på området er svakt fundamentert, sektorisert og kortsiktig. Videre pekes det på behovet for solid og fremtidsrettet kunnskapsutvikling om hva som sikrer barn og unge trygghet, inkludering og utvikling.54 En helhetlig forskningsinnsats skal bidra til å dekke kunnskapshull, spesielt når det gjelder de tverrsektorielle utfordringene. Strategien påpeker behovet for bedre tilgang til, bruk og kobling av data som grunnlag for forskningsbaserte analyser av barn og unges liv og deres sammensatte behov. Det er behov for et kunnskapsgrunnlag som gir bedre, mer forskningsbaserte utdanninger, mer treffsikre tjenester og tilbud og bedre forutsetninger for god politikkutvikling. Profesjonsutdanningene bør ses i et tverrsektorielt perspektiv, både for å kunne knytte forskning og praksis tettere sammen, og for å møte behovene til barn og familier på en helhetlig måte. Vi har behov for forskning på årsaker til utenforskap og om forløpet for og konsekvenser av utenforskap. Ikke minst trenger vi forskning på hvordan tiltak for å forebygge og redusere utenforskap blant barn og unge virker.

Arbeidsliv og utenforskap

Sysselsettingspolitikken, sammen med den øvrige politikken, skal sørge for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. De som kan jobbe skal få muligheten til det, slik at vi kan sikre bærekraft i velferdsordningene, utjevne sosiale forskjeller og motvirke fattigdom.

Det er imidlertid mange i yrkesaktiv alder som står utenfor arbeidslivet og mottar offentlige ytelser. Bruken av helserelaterte ytelser er dessuten høy sammenliknet med andre OECD-land (se kapittel 3.2 om helse). Enkelte grupper er overrepresentert blant dem som har problemer med å få eller beholde jobber: unge, noen innvandrergrupper og personer med svake kvalifikasjoner eller helseproblemer. Det er bekymringsfullt at unge som mottar helserelaterte ytelser har økt over tid. Sysselsettingsutvalget har foreslått flere tiltak som kan motvirke denne utviklingen.55 I tillegg må vi bekjempe useriøsitet i arbeidslivet og arbeidslivskriminalitet.

Behovet for forskning som kan bidra til et mer inkluderende arbeidsliv, er sammensatt. For det første trenger vi langsiktig forskning om hvordan arbeidslivet og arbeidsmarkedet utvikler seg, og hvilke trender og utviklingstrekk som kan identifiseres. Forskningen skal gi oss et kunnskapsgrunnlag for å tilpasse politikken og prioriteringene, og for at vi kan innrette tiltak på en god måte.

For det andre er det viktig at forskningen bidrar til kunnskap om hvordan myndighetenes innsats virker for økt arbeidsinkludering, og hva som kan være alternative fremgangsmåter. Forskningen må ha både et samfunnsøkonomisk makroperspektiv og et mikroperspektiv hvor bistand til særlig utsatte grupper studeres. For å få særlig utsatte grupper inn i arbeidslivet, eller forebygge at de faller fra, er det vesentlig at arbeids- og velferdssektoren, helsesektoren og utdanningssektoren samarbeider. Vi har behov for forskning som reflekterer disse sammenhengene. Slik forskning kan belyse hvordan politikken kan innrettes, for eksempel hvordan arbeidsrettet oppfølging kan drives samtidig som det gis helsehjelp.

Integrering

Integreringspolitikken går på tvers av sektorer og bygger på partssamarbeid mellom stat og kommune, partene i arbeidslivet, sivilsamfunnet og private aktører. Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) skal bidra til at flere innvandrere kommer i jobb, slik at de kan forsørge seg selv og sine, bidra til et økonomisk bærekraftig velferdssamfunn og være en del av det norske samfunnet.

Forskning viser at sysselsettingen blant innvandrere er lavere enn for den øvrige befolkningen på alle utdanningsnivåer. Dette kan skyldes flere forhold, og det er også forskjeller mellom innvandrergrupper. Innvandrere som har tatt utdanningen i Norge, har vesentlig høyere sysselsetting enn innvandrere med samme utdanningsnivå fra utlandet.56 Det er også betydelige forskjeller mellom for eksempel flyktninger og arbeidsinnvandrere. Også andre forhold kan ha betydning for sysselsettingen. For eksempel kan stigmatisering og diskriminering føre til marginalisering og være et hinder for inkludering i samfunns- og arbeidsliv.

I nyere tid har vi sett hvordan akutte kriser har drevet store folkemengder på flukt, noe som har utfordret nasjonale myndigheters evne til koordinert samarbeid på tvers av land. Det har også utfordret den nasjonale responsen når det gjelder mottak, bosetting og integrering av nyankomne flyktninger i lokalsamfunn.

Integreringspolitikken må understøttes av forskning som gir kunnskap om hva som virker for at ulike innvandrergrupper inkluderes og deltar i norsk samfunns- og arbeidsliv, og som bidrar til å utvikle likeverdige utdannings- og velferdstjenester til en mangfoldig befolkning.

Kriminalitetsforebygging

Å styrke deltakelsen på fellesarenaene er en indirekte, men effektiv måte å forebygge kriminalitet på. Reduksjon av frafall i videregående skole og økt deltagelse i arbeidslivet er eksempler på tiltak som på sikt vil gi mindre kriminalitet.

Vi vet fra tidligere forskning at det er flest unge menn som begår kriminalitet, og at lav sosioøkonomisk posisjon er en kjent risikofaktor. Innvandrerbefolkningen som gruppe er overrepresentert i kriminalstatistikken, noe som blant annet henger sammen med at denne gruppen i gjennomsnitt er yngre og har dårlige levekår enn resten av befolkningen. Unge og innvandrere er også mer utsatt for lovbrudd enn andre, særlig for vold og seksuelle overgrep. Vold og seksuelle overgrep er de lovbruddene som koster samfunnet mest. Kriminalitet som har betydning for samfunnssikkerheten er nærmere omtalt i kapittel 3.5.

For å prioritere og velge riktig innretning på politikken har vi behov for forskning om konkrete årsakssammenhenger og om hvilke tiltak som har dokumentert effekt. Vi vet for eksempel ikke om dårlige levekår fører til kriminalitet, om kriminalitet fører til dårlige levekår eller om begge skyldes en felles bakenforliggende årsak. Det samme gjelder for sammenhengen mellom kriminalitet og andre faktorer, slik som psykisk helse, rusmiddelbruk og deltakelse i arbeidsliv eller utdanning. Vi vet også for lite om hvilke straffereaksjoner og andre reaksjoner som virker best for å forebygge kriminalitet. På dette forskningsområdet bør Norge kunne utnytte den komparative fordelen som ligger i at vi har bedre muligheter enn mange andre land til å koble individdata fra flere registre, slik at vi kan identifisere sammenhenger og påvise effekter.

3.6.1.3 En innovativ og effektiv offentlig sektor som leverer gode tjenester til innbyggerne

En kunnskapsbasert offentlig sektor med bred tillit i befolkningen er grunnleggende for den norske velferdsmodellen. Skal vi klare å bevare denne velferdsmodellen i en periode med mindre økonomisk handlingsrom – og samtidig bevare tilliten – trenger vi å tenke nytt om hvordan offentlig sektor skal utformes med sine tiltak og tjenester. Det er helt avgjørende for utviklingen av effektivitet, kvalitet og tillitsbaserte styringssystemer i offentlig sektor at sektoren har evne til å initiere, delta i og ta i bruk forskning i sin egen utvikling. I møte med blant annet demografiske endringer trenger vi å utvikle offentlige tjenester og tilbud som møter brukerbehovene på en relevant og effektiv måte – også på tvers av sektorene. Ikke minst trenger vi å utvikle offentlige tjenester som gir et bedre tilbud til brukere med ulike og sammensatte behov. Regjeringen vil gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor for å sikre at de ansatte får det handlingsrommet de trenger for å tilby gode tjenester (se omtale i boks 3.14).

I Meld. St. 30 (2019–2020) En innovativ offentlig sektor, stadfestes behovet for å styrke satsningen på forskning om og med innovasjon i offentlig sektor. Videre viser undersøkelser at vi får bedre effekt av innovasjonsarbeidet i offentlig sektor dersom det gjøres i samarbeid med forskning og høyere utdanning. Effektene viser seg i form av forbedret kvalitet, økt medarbeidertilfredshet, bedre politisk måloppnåelse, økt brukermedvirkning og bedre effektivitet.57 De samme undersøkelsene viser imidlertid at bare 24 prosent av innovasjonsarbeidet foregår i samarbeid med forskning og høyere utdanning.

I deler av offentlig sektor er det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget svakt. Innenfor flere områder er det behov for mer og bedre forskning, både på innholdet i selve tjenestene, på strukturene de inngår i, hvordan de fungerer sammen i et helhetlig tjenestetilbud overfor brukerne, og hvilke effekter de har. Dette gjelder både statlige og kommunale tjenester. Et eksempel på dette er den praksisnære forskningen knyttet til arbeids- og velferdstjenestene, der forskningsinnsatsen er noe svak. Mer og bedre kunnskap om hva som virker for hvem, vil være en støtte for saksbehandlere i arbeids- og velferdsforvaltningen og samarbeidspartnere i helsesektoren, utdanningssektoren og i arbeidslivet.

Et annet eksempel er barnevernet, som skal ta vare på noen av de mest utsatte barna og familiene i samfunnet vårt. Vi trenger forskning på barn og foreldres utfordringer og deres behov for hjelp på tvers av tjenestene. Det er særlig behov for å vurdere hjelpetiltakene kommunene tilbyr, og om disse oppnår ønskede resultater. Videre mangler vi kunnskap om hva som er god omsorg og behandling i en barnevernsinstitusjon, og hvordan vi kan forhindre uønskede flyttinger for barn som bor i institusjon og i fosterhjem. De ansatte i barnevernet forvalter noen av velferdsstatens mest inngripende tiltak. Dermed trenger de høy kompetanse og kontinuitet i fagmiljøene for å gi tjenester av høy kvalitet og samtidig ivareta barn og foreldres rettssikkerhet. Frem mot full implementering av kompetansekravene i sektoren i 2031 er det behov for å prioritere barnevernsfaglig mastergradsutdanning.

Når det gjelder barnehage og skole trenger vi et godt datagrunnlag og forskning av høy kvalitet på hele opplærings- og utdanningsløpet. For å få til dette må det legges bedre til rette for gjen- og videre bruk av data, blant annet til forskningsformål, samtidig som personvernet blir ivaretatt. Forskningen må gi innblikk i årsak- og virkningsforhold mellom ulike fenomener av betydning for barns og unges trivsel, utvikling, læring, utdanningsvalg og inkludering i et lengre tidsforløp. Vi trenger både forskning på hva som virker for hvem og hvorfor, og forskning som fører til teori- og metodeutvikling.

I tillegg til forskning på enkeltsektorer har vi behov for å styrke den sektorovergripende forskningen og forskningen på tverrsektorielt samarbeid. Silotenkning begrenser i for stor grad samarbeidet mellom sektorer og myndighets-nivåer, og hindrer utviklingen av gode tilbud for innbyggere med behov for hjelp og bistand fra flere tjenester eller sektorer. Det er videre behov for bedre og mer dynamisk samarbeid mellom forskningen, utdanningene og ulike profesjoner i praksisfeltet. Her står kommunesektoren sentralt. Både forskningen og utdanningene må ha relevans for kommunen, og mobilisere kommunen som en verdsatt utdannings- og forskningsaktør. I den forbindelse må vi utvikle bedre samarbeidsmodeller for forskning med kommunene, ikke bare på og for kommunene. Dette er spesielt viktig i en tid med store demografiske endringer. Et aktuelt samarbeidstiltak kan være å utvikle befolkningsdata på fylkes- og kommunenivå til folkehelseprofiler, som kan gi kunnskap om effekt av tiltak. Slik kunnskap kan ligge til grunn for tiltak i kommuneplanens samfunnsdel.58

Det er videre behov for å styrke kunnskapen om samhandling og samarbeid mellom offentlig sektor, især kommunene, og frivillige organisasjoner på flere velferdspolitiske områder, slik som utdanning, barn og unges oppvekstsvilkår, integrering av innvandrere, eldreomsorg, folkehelse og beredskap. Stiftelser og ideelle aktører har en viktig rolle her.

Virkemidler i Forskningsrådet er i den senere tid blitt styrket for å bygge kapasitet og bidra til at forskning og innovasjon gir økt kvalitet, kompetanse og effektivitet i de offentlige helse- og omsorgstjenestene (se kapittel 3.2 om helse), arbeids- og velferdstjenestene, i utdanningssektoren, barnevernet og familievernet. Formålet er blant annet å styrke den praksisnære forskningen i miljøer med ansvar for profesjonsutdanningene, sikre utdanning av fagpersoner til praksisfeltet og bidra til økt samarbeid om innovasjon mellom forskere, profesjonsutøvere, tjenesteutøvere og brukere. Denne innsatsen skal fortsette. Deltakelse i internasjonalt samarbeid, ikke minst Horisont Europa og Erasmus+, bidrar også til å utvikle bedre offentlige tjenester.

Siden de økonomiske rammene for offentlige utgifter generelt trolig blir strammere fremover, også på forskningens område, blir det viktigere å prioritere mellom gode formål. Et viktig bidrag når det gjelder å prioritere er kunnskap om hvordan tiltak virker, blant annet gjennom forsøk. Effekter av tiltak og tjenester må i større grad dokumenteres, for eksempel gjennom effektforskning. Videre må de følges opp med følgeforskning ved å bruke blant annet registerdata for å sikre at tiltakene gir riktig hjelp til den enkelte samtidig som det er bærekraftig for samfunnet. Nyutdannede kandidater, kunnskapsoppsummeringer og økt bruk av resultater fra forskningen – for eksempel ved å utarbeide faglige retningslinjer – er viktige kanaler for å få kunnskapen raskt ut i tjenestene.

I tillegg til at vi må videreutvikle det offentlige tjenestetilbudet, har vi et behov for kunnskap om hvordan vi kan sikre fortsatt høy tillit til offentlige myndigheter og de styringsverktøyene som brukes i offentlig forvaltning. Flere utviklingstrekk aktualiserer dette. Økt kompleksitet i samfunnet fører til økt rettsliggjøring, blant annet når store samfunnsutfordringer møtes med regulatoriske virkemidler. Det er derfor et generelt behov for mer forskning og kompetanse på lovgivning som styringsverktøy. Vi trenger forskning på kvaliteten på og etterlevelsen av regelverk, den sosiale funksjonen lovgivningen har, bruken av ny teknologi og forholdet til grunnleggende rettigheter.

Den såkalte EØS-saken og den tilhørende utredningen NOU 2020: 9 Blindsonen – Granskning av feilpraktiseringen av folketrygdlovens oppholdskrav ved reiser i EØS-området, viser at det kan være en stor risiko for å gjøre feil ved gjennomføringen eller praktiseringen av EØS-regelverk som gjennomføres i norsk rett. Slike feil kan få store negative konsekvenser for enkeltpersoner. Feilpraktisering av loven gjør også noe med folks tillit til myndighetene og forvaltningen. Vi har derfor behov for mer rettsvitenskapelig forskning som kan danne et kunnskapsgrunnlag for rettspraksis og for forvaltningens arbeid med å utvikle og praktisere regelverk.

I kjølvannet av koronapandemien har vi også behov for kunnskap om befolkningens tillit til myndighetenes råd i helsekriser. Vi trenger blant annet å forske på kommunikasjon med ulike befolkningsgrupper og betydningen av å være åpne om kunnskapsgrunnlaget for rådene som gis.

3.6.2 Tiltak og oppfølging

Regjeringen forventer at universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger følger opp den tematiske prioriteringen av tillit og fellesskap og bidrar til å dekke kunnskaps- og kompetansebehovene som er omtalt ovenfor, ut fra sine forutsetninger og sitt ansvar.

Regjeringen vil:

• særlig prioritere følgende områder innenfor forskning og forskningsdrevet innovasjon:

  • styrking av tillit, fellesskap og mangfold, herunder forskning på demokratiet som styringsform og levesett, demokratisk deltakelse, sivilsamfunn, likestilling, regionale forhold og digitalt utenforskap

  • bekjempelse av utenforskap, herunder forskning på vold, overgrep og hatkriminalitet og forskning om utsatte barn og unge

  • styrking av offentlig sektors innovasjonsevne og effektivitet, herunder økt bruk av følgeforskning og effektforskning

• særlig prioritere følgende områder innenfor høyere utdanning og kompetanse:

  • relevante profesjonsutdanninger med underdekning, særlig barnevern, lærere i distriktene og lærere med samisk språkkompetanse

  • desentralisert og fleksibel utdanning

• iverksette samfunnsoppdrag om å inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv

• vurdere anbefalingene fra Ytringsfrihetskommisjonen

• utvikle samarbeidsmodeller mellom forskningen og praksisfeltet som kan svare på offentlig sektors fremtidige kunnskaps- og innovasjonsbehov

• utarbeide og gjennomføre en tverrsektoriell FoU-strategi for å styrke kunnskapsgrunnlaget for likestillings-, ikke-diskriminerings- og mangfoldsinnsatsen