Del 2
Kunnskapssystemet

Innledning

For å følge opp målene og prioriteringene i denne langtidsplanen trenger vi et velfungerende kunnskapssystem. Det innebærer at fagmiljøene ved forsknings- og høyere utdanningsinstitusjonene må ha forutsetninger for å levere høy kvalitet og tilstrekkelig kapasitet på en effektiv måte. Kunnskapen og kompetansen som utvikles i fagmiljøene må være relevant for de ulike samfunnssektorene og dekke behovene i hele landet. Dette gjelder både norsk og samisk forskning og utdanning. I tillegg må forsknings- og høyere utdanningsinstitusjonene samvirke godt med Forskningsrådet, HK-dir, NOKUT, Sikt og andre deler av virkemiddelapparatet, samt med Kunnskapsdepartementet og regjeringsapparatet for øvrig.

Flere analyser fra de senere år viser at det norske kunnskapssystemet har mange sterke sider, men samtidig er det også behov for forbedringer på en del områder.1 Arbeidet med denne langtidsplanen og de mange innspillene Kunnskapsdepartementet har mottatt i den forbindelse, bekrefter dette. Regjeringen ønsker derfor å bruke del 2 i denne langtidsplanen til å gå gjennom noen av de viktigste utfordringene og varsle tiltak der det er nødvendig.

I kapittel 4 omtales politikken for høyere utdanning og kompetanse, og det vises til videre arbeid med to stortingsmeldinger på utdanningsområdet. I kapittel 5 drøftes status og utfordringer i forskningssystemet, og regjeringen varsler oppfølging gjennom blant annet en egen stortingsmelding om forskningssystemet. Deretter, i kapittel 6, følger en nærmere presentasjon av målrettede samfunnsoppdrag, som lanseres som nytt virkemiddel i Norge gjennom denne langtidsplanen. I kapittel 7 omtales akademisk frihet og tillit til forskning, som er grunnleggende forutsetninger for et velfungerende kunnskapssystem. Her redegjøres det blant annet for regjeringens oppfølging av Kierulf-utvalget om akademisk ytringsfrihet. I kapittel 8 presenteres politikken for åpen forskning sammen med en drøfting av verdien av data, og i kapittel 9 gis en kort omtale av arbeidet med universitets- og høyskolebygg.

4 Høyere utdanning og kompetansebehov

4.1 Kvalitet og kapasitet i høyere utdanning

Høyere utdanning av god kvalitet er en grunnleggende forutsetning for å videreutvikle Norge som et demokratisk og bærekraftig kunnskapssamfunn. Universitetene og høyskolene spiller en avgjørende rolle i samfunnet ved å utdanne kandidater med høy kompetanse som kan ivareta viktige samfunnsfunksjoner. Høyere utdanning har også stor betydning for enkeltmenneskers utvikling, både karrieremessig og personlig.

Dimensjoneringen av høyere utdanning skal møte både samfunnets kompetansebehov og utdanningssøkernes etterspørsel. Studentenes etterspørsel etter studier påvirkes av arbeidsmarkedsutsiktene og fungerer dermed godt sammen med analyser av fremtidige kompetansebehov for å dimensjonere utdanningstilbudene. Universitetene og høyskolene har et selvstendig ansvar for å dimensjonere sine studietilbud i tråd med kompetansebehovene i ulike deler av arbeidsmarkedet. Dessuten må utdanningsinstitusjonene i større grad enn tidligere innrette seg slik at befolkningen kan oppdatere og fylle på sin kompetanse. Som det kommer frem i Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler, er det behov for at aktørene som er involvert i dimensjoneringen av høyere utdanning – utdanningsinstitusjonene, utdanningssøkerne og myndighetene – får bedre tilgang til oppdatert informasjon og gode analyser av de regionale og nasjonale kompetansebehovene innenfor de ulike utdanningsområdene. Dette er bakgrunnen for at ansvaret for analyse- og informasjonsarbeid om kompetansebehovene er lagt til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.

Hvert år søker over hundre tusen personer seg til høyere utdanning, og det er grunn til å tro at stadig flere vil ønske å ta høyere utdanning fremover. Utdanningsvalg er et av de viktigste valgene vi gjør i livet. Kunnskapsdepartementet oppnevnte i 2021 et utvalg ledet av Marianne Aasen som skal foreta en helhetlig gjennomgang og vurdering av regelverket for opptak til høyere utdanning. Utvalget skal levere sin NOU 1. desember 2022. Norske studenter er blant de eldste studentpopulasjonene i verden, og det er viktig at systemet ikke hindrer unge mennesker i å komme i gang med utdanning. Regjeringen vil derfor vurdere endringer i regelverket for opptak til høyere utdanning.

Kunnskapsdepartement ønsker å bedre samhandlingen med andre departementer når det gjelder kompetansebehov i ulike sektorer. Samtidig er det et mål å skape økt bevissthet i andre sektorer om hvordan Kunnskapsdepartementet arbeider med å utvikle kompetansepolitikken og politikken for høyere utdanning. Kunnskapsdepartementet utarbeider derfor en veileder for departementenes arbeid med kompetansebehov, og det legges opp til halvårlige møter med øvrige departementer om tematikken.

Utdanningspolitikken er viktig for å styrke innovasjon og utvikling i alle sektorer. Forskningsbasert utdanning er en viktig grunnpilar, både for å besette stillinger i offentlig og privat sektor med rett kompetanse, og for styrke forskning og innovasjon slik at kunnskapen blir tatt i bruk. Et viktig bindeledd mellom studier og forskningsverdenen er doktorgradsutdanningen, som skal bidra til å dekke både forskningsmiljøenes og arbeidslivets behov for forskerkompetanse. Dersom flere nyutdannede forskere blir ansatt i arbeidslivet utenfor akademia, kan det bidra til at forskning i større grad blir tatt i bruk i norske bedrifter og offentlige virksomheter.

Samfunnet preges i dag av rask digital omstilling, noe som har konsekvenser for politikken for høyere utdanning. Hver enkelt av oss vil trenge kompetanse innenfor IKT og teknologi i større eller mindre grad. Den digitale omstillingen er på ingen måte over – utviklingen synes snarere å gå stadig raskere. I fremtiden må de fleste arbeidstakere derfor ha et visst nivå av digital kompetanse for å henge med. I dag er det underskudd på personer med høy IKT-kompetanse i Norge, og dette gjelder også internasjonalt. Utviklingen innebærer at det er et behov for både høy og spesialisert IKT-kompetanse, og for høyere IKT-kompetanse i befolkningen som en forutsetning for å kunne delta i arbeidslivet. Regjeringen forventer at utdanningsinstitusjonene arbeider kontinuerlig med å møte følgene av den digitale omstillingen, slik at de kan imøtekomme samfunnets behov for kunnskap og kompetanse. Utdanningsinstitusjonene må tilpasse både hvilken kompetanse de utstyrer kandidatene med, og hvordan de tilbyr og gjennomfører utdanningen.

I HK-dir er det opprettet en nasjonal konkurransearena for utdanningskvalitet for å stimulere til kunnskap, kompetanse og innovativt arbeid i utdanningene. I tillegg gjør den norske deltakelsen i Erasmus+ det mulig for norske universiteter og høyskoler å delta i internasjonale samarbeidsprosjekter som utvikler utdanningstilbudene. Regjeringen forventer at universitetene og høyskolene bruker de ulike ordningene som er tilgjengelige til kvalitetsutviklingsarbeid, og legger samtidig til grunn at institusjonene – uavhengig av ekstern støtte – jobber systematisk med å utvikle undervisnings- og vurderingsformer som aktiviserer studentene og fremmer læring.

4.2 Fleksibel og tilgjengelig utdanning

Norsk og samisk høyere utdanning skal være tilgjengelig også utenfor campus, nær der folk bor. Det bør være mulig for folk i alle livsfaser å ta høyere utdanning og fylle på sin kompetanse gjennom kurs og etter- og videreutdanning. Det er derfor behov for å tilrettelegge bedre for desentraliserte- og nettbaserte utdanningstilbud av høy kvalitet. Det er ikke behov for nye utdanningsinstitusjoner eller nødvendigvis flere campus for å lykkes med å tilby utdanning nærmere folk. Universitetene og høyskolene kan ta i bruk teknologi og digitale hjelpemidler og samarbeide med lokalt samfunns- og arbeidsliv. Med utgangspunkt i erfaringene fra blant annet koronapandemien kan det utvikles forbedrede løsninger der man tar i bruk digitale verktøy på en pedagogisk gjennomtenkt måte. Dette vil danne et godt utgangspunkt for tilgjengelige tilbud som er tilpasset læringsbehovene og arbeidskraftbehovene lokalt og regionalt.

Den campusstrukturen vi har i Norge, er grunnstammen i det desentraliserte studietilbudet. Studiesentermodellen er velegnet for å tilby utdanning og mobilisere til kompetanseutvikling flere steder utenfor campus, og fungerer som et godt supplement til studiestedsstrukturen. Studiesentermodellen baserer seg på at utdanningsinstitusjoner samarbeider med lokale myndigheter og samfunnsaktører, slik at de kan gi samlingsbaserte utdanningstilbud med digital undervisning og veiledning. En slik undervisningsform gjør det lettere og mer fleksibelt å kombinere høyere utdanning med arbeid og stedbundne forpliktelser. Nettbasert utdanning og hybride løsninger senker dermed terskelen for å ta utdanning og kurs.

Tilgjengelig høyere utdanning handler imidlertid ikke bare om samlingsbaserte eller nettbaserte utdanninger. Det er viktig at utdanningsinstitusjonene har et grunnutdanningstilbud over hele landet som gir folk overkommelig reisevei dersom de ønsker å studere på fulltid.

Regjeringen vil våren 2023 legge frem en melding til Stortinget om arbeidslivets kompetansebehov på kort og lang sikt. Meldingen har som overordnet mål å dekke de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet fremover, og sørge for at innbyggerne i hele landet har tilgang til utdanning. Ettersom vi har knapphet på arbeidskraft og en aldrende befolkning, blir det enda viktigere å prioritere utdanninger som er etterspurt fra både studentene og arbeidslivet og som gir kompetanse som er nødvendig for det norske samfunnet fremover.

Regjeringen har også varslet en melding til Stortinget om profesjonsutdanninger. Hovedvekten i denne vil ligge på lærerutdanningene, ingeniørutdanning og helse- og sosialfagutdanningene. Profesjonsfagene er svært viktige for velferdsstaten. Profesjonsutdanninger av høy kvalitet gir tilgang på kompetanse som vil sikre gode offentlige tjenester til innbyggerne over hele landet. Videre bidrar profesjonsutdanningene til faglig innovasjon og utvikling i blant annet skoler, helse- og omsorgsinstitusjoner og andre virksomheter. Perspektivene i profesjonsmeldingen vil omfatte både kvalitet og kapasitet.

4.3 Høyere yrkesfaglig utdanning (fagskoleutdanning)

Samfunnets kompetansebehov dekkes ikke bare av universitets- og høyskoleutdanning, og kompetansepolitikken må derfor se hele utdanningssystemet i sammenheng. En viktig utdanningstype i årene som kommer vil være høyere yrkesfaglig utdanning. De tre største fagområdene er tekniske fag, helse- og velferd, og økonomi- og administrasjon. En del fagskoler har samarbeid med norske høyskoler og universiteter som gjør det mulig å bygge på fagskoleutdanninger til en bachelorgrad og eventuelt en mastergrad.

Fagskoleutdanningene er en sektor i vekst. I 2021 ble 10 897 studenter uteksaminerte fra 61 fagskoler. Dette er en økning på om lag 31 prosent fra 2020 og 62 prosent fra 2019.2 HK-dir har i sitt innspill til langtidsplanen beregnet at arbeidslivets behov for kandidater fra fagskolene er stort og økende. I flere bransjer og regioner er det utdanning på fagskolenivå som er den største flaskehalsen. Fagskolene har god lokal forankring og tilbyr i stor grad fleksibel utdanning som kan tas i kombinasjon med andre forpliktelser. Regjeringen vil derfor understreke fagskolenes viktige rolle i kunnskapssystemet, ikke minst som leverandør av sårt tiltrengt fagkompetanse i arbeidslivet i årene som kommer.

4.4 Tiltak

Regjeringen vil:

• legge frem en melding for Stortinget om arbeidslivets kompetansebehov på kort og lang sikt

• legge frem en melding for Stortinget om profesjonsutdanningene

• utvikle et analyse- og informasjonssystem om nasjonale og regionale kompetansebehov i HK-dir

• vurdere endringer i opptakssystemet til høyere utdanning

• systematisere departementenes arbeid med kompetansebehov gjennom en veileder og faste halvårlige møter mellom departementene

5 Et forskningssystem i god balanse

Hvorvidt det norske forskningssystemet er i god balanse, er stadig gjenstand for debatt. Det er mange ulike synspunkter på hva som er «god» balanse og om systemet nå er i «ubalanse», og tilsvarende ulike meninger om hvilke deler som bør balanseres bedre enn i dag. Det kan gjelde forholdet mellom grunn- og anvendt forskning, mellom andelen forskning utført i de ulike sektorene, mellom internasjonal og nasjonal forskningsfinansiering, mellom grunnbevilgning og konkurranseutsatte midler, og mellom investering i forskning og verktøy for forskning slik som infrastruktur. Det finnes altså mange svar på hva som er «god» balanse i disse forholdene, og svarene vil variere med ståsted. Regjeringen mener det er på tide med en gjennomgang av forskningssystemet for å vurdere om det er behov for endringer som kan bidra optimalt til de forskningspolitiske målsettingene.

Det er også enkelte tema som er modne for tiltak allerede før den brede gjennomgangen av forskningssystemet. Det angår internasjonalt samarbeid, norsk fagspråk, forskning og utvikling i næringslivet, koordinering av forskningspolitikk og karrierepolitikk hos universitetene og høyskolene.

5.1 Bakgrunn

I Norge jobber om lag 90 000 mennesker med forskning og utvikling fordelt på tre forskningsutførende sektorer: universitetene og høyskolene, instituttsektoren og næringslivet.3 Disse sektorene har vokst frem og utviklet seg over lang tid i et gjensidig vekselforhold med hverandre, med politiske myndigheter og med samfunnsmessige behov. Universitets- og høyskolesektoren har tradisjonelt hatt sitt tyngdepunkt i grunnforskning og forskning knyttet til utdanningsområdene. Instituttsektoren, som er den minste av de tre sektorene, har for en stor del ivaretatt anvendt forskning. Næringslivet, som er den største FoU-sektoren målt i investeringer, har lagt mest vekt på utviklingsarbeid og satset mindre på forskning enn næringslivet i mange andre land.

De siste 20 årene har FoU-bevilgningene i Norge økt både kraftigere og jevnere enn i de fleste sammenlignbare land. Det har funnet sted en ønsket internasjonalisering. Overordnet er forskningskvaliteten god. Norge er rangert som nummer 10 av verdens 43 største nasjoner målt i publiseringsvolum. Norske forskere lykkes svært godt i EU. Forskningsrådets merverdi er godt dokumentert gjennom systematiske undersøkelser på en rekke områder, som eksempelvis undersøkelsene som viser merverdien av Forskningsrådets støtte til næringslivet.

Veksten og vinklingen på FoU-bevilgningene har med andre ord tjent oss godt i mange henseende. Likevel er det på tide med ekstra oppmerksomhet om forskningssystemet, på grunn av de betydelige endringene som har vært de siste 10–15 årene.

5.2 Endringer i forskningssystemet

Det har vært vesentlige endringer i forskningssystemet, både innenfor og mellom de tre forskningsutførende sektorene, og fordelingen av FoU-aktivitetene mellom dem har forandret seg. En rekke universiteter og høyskoler har fusjonert, og flere institusjoner har fått universitetsstatus. Universitets- og høyskolesektoren har også vokst betydelig. Fra 2015 til 2019 økte FoU-utgiftene til sektoren med 27 prosent, mens FoU-personalet økte med 17 prosent.4 Studenttallet økte med 9 prosent i samme periode.5 Endringene har blant annet medført at noen av universitetene og høyskolene er blitt mer orientert mot anvendt forskning og innovasjon, og særlig de store institusjonene henter i dag inn mer eksternfinansiering enn før. Andelen grunnforskning på universiteter og høyskoler har sunket fra 48 til 38 prosent de siste 20 årene, og nær halvparten av aktiviteten i denne sektoren er nå anvendt forskning. I absolutte tall har også grunnforskningen vokst betraktelig i perioden.

I instituttsektoren har det også vært endringer. Blant annet på grunn av endringene i universitets- og høyskolesektoren har instituttsektorens tilgang til finansiering fra Forskningsrådet blitt svekket. Videre har flere institutter valgt å fusjonere med andre institutter eller gått inn i universiteter eller høyskoler. Den første norske strategien for instituttpolitikk ble lagt frem i 2020.6 Som følge av strategien har nå forvaltningsinstituttene, sammen med de grunnfinansierte instituttene og SIMULA, en felles oppfølging i Forskningsrådet. Videre reviderte regjeringen retningslinjene for statlig grunnbevilgning til instituttene i 2021.

Både i universitets- og høyskolesektoren og i instituttsektoren har det vært en økning i publiseringen av forskning, og en stadig større andel av publiseringen foregår nå i åpne kanaler.

Næringslivets andel av nasjonal FoU har hatt en positiv utvikling i de siste 10 årene og ligger i 2020 på om lag 47,5 prosent av Norges totale FoU-utgifter. Ekstraordinært store offentlige tilskudd på grunn av pandemien i 2020 bidro til en økning dette året. Næringslivets FoU viser likevel realvekst i perioden 2010 til 2020 på om lag 50 prosent. Veksten sammenfaller med vekst i offentlige tilskudd til næringslivets forskning, utvikling og innovasjon. I perioden 2012–17 ble den denne støtten doblet.7 Tilskuddene ble redusert i 2018 og 2019, og tilsvarte i 2019 cirka 30 prosent av næringslivets utgifter til egenutført FoU.

Sammenlignet med mange andre land er FoU-aktiviteten i norsk næringsliv fortsatt lav. Det skyldes blant annet den norske næringsstrukturen med høy spesialisering i næringer med relativt lav FoU-intensitet og en stor andel små og mellomstore bedrifter. Mesteparten av næringslivets FoU-arbeid skjer i tjenestenæringene, og det er også i tjenestenæringene at veksten er høyest. Regjeringen har uttrykt en ambisjon om at næringslivets FoU skal utgjøre 2 prosent av BNP.

En av de mest merkbare endringene de siste 10–15 årene er den markante internasjonaliseringen av forskningen og det norske forskningssystemet. Andelen forskere med utenlandsk bakgrunn ved norske universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter har steget fra 18 prosent i 2007 til 29 prosent i 2018. Om lag 80 prosent av forskerne med utenlandsk bakgrunn er internasjonalt mobile forskere. I 2018 hadde nær halvparten av de ansatte i midlertidige stillinger ved universitetene og høyskolene utenlandsk bakgrunn, mot rundt 20 prosent av de fast ansatte.8 Andelen utenlandske doktorander var på 44 prosent i 2021, og i matematikk, naturvitenskap og teknologi var den utenlandske andelen på rundt 60 prosent.9 Andelen utenlandske søkere til stipendiat- og postdoktorstillinger ligger på rundt 80 prosent.10

EUs forskningspolitikk og virkemidler har fått enda større betydning nasjonalt. Deltakelsen i Horisont 2020 var en suksess, med sterk økning i tilslagsprosenten utover i programperioden. Regjeringen har enda høyere ambisjoner for deltakelsen i Horisont Europa, herunder det nye virkemiddelet samfunnsoppdrag, for perioden 2021–27.

I tillegg deltar Norge nå aktivt i Det europeiske forskningsområdet (ERA) – et indre marked for forskning, innovasjon og teknologi. Deltakelsen gir tilgang på ny kunnskap, viktige nettverk og impulser til politikkutvikling om blant annet grønt og digitalt skifte, forskerkarrierer, akademisk frihet, datainfrastruktur og åpen deling av kunnskap. Samarbeidet skjer på bakgrunn av et sett med felles verdier og prinsipper for forskning og innovasjon vedtatt i EU.

På strategisk og politisk nivå i Norge har det vært færre strukturelle endringer, men likevel endringer innenfor et stabilt ytre system. Hovedstrukturen, med ett forskningsråd, har i store trekk ligget fast. Forskningsrådet er blant annet finansieringskanal og kvalitetssikringsmekanisme for forskningsprosjekter, og har en viktig forskningsstrategisk rolle i å ivareta nasjonale prioriteringer, medvirke til utvikling av solide forskningsmiljøer og få frem yngre forskertalenter. Videre skal Forskningsrådet fungere som en forskningspolitisk rådgiver for myndighetene. Søknadsbehandlingen ble lagt om til porteføljestyring i 2019, og bruken av programstyrer internt i rådet ble da endret i tråd med dette. Siste gang Forskningsrådet ble evaluert var i 2012.11 I senere år er det gjennomført to områdegjennomganger som har omfattet Forskningsrådet, uten at disse medførte store endringer av Forskningsrådets ansvarsområder eller roller.12 Endringer i de forskningsutførende sektorene påvirker Forskningsrådet og samspillet mellom rådet og sektorene, som kan gi noen utfordringer som beskrevet nedenfor. I tillegg kommer den vanskelige økonomiske situasjonen i Forskningsrådet som ble avdekket våren 2022, jf. omtale i Prop. 1 S (2022–2023) for Kunnskapsdepartementet. Situasjonen viser Forskningsrådets sentrale rolle i forskningssystemet og hvor avgjørende den delen av forskningsfinansieringen som blir gitt via konkurransearenaene er for norske forskningsmiljøer.

På politisk nivå har sektorprinsippet og Kunnskapsdepartementets koordineringsansvar i forskningspolitikken ligget fast. Det er fordeler og ulemper ved dette prinsippet, som innebærer at alle departementene har ansvar for forskning innenfor sin sektor. På den ene siden sikrer det oppmerksomhet og kunnskap om forskningens betydning i hele regjeringsapparatet. På den andre siden krever denne arbeidsdelingen at det er tydelig hva ansvaret går ut på og at koordineringen er effektiv. Kunnskapsdepartementet utarbeidet Veileder for sektoransvaret for forskning i 2017, i samarbeid med de øvrige departementene.13 Selv om denne tydeliggjorde hva sektoransvaret innebærer kan det stilles spørsmål ved om koordineringen er tilstrekkelig virkningsfull, gitt det stadig økende behovet for tverrsektorielt samarbeid.

5.3 Utfordringer og problemstillinger

Mange av endringene som er omtalt ovenfor har ført til forbedringer, både når det gjelder kvalitet og kapasitet, og de hviler også på et stort omstillingsarbeid i mange virksomheter. Allikevel ser vi i dag flere utfordringer i forskningssystemet. Både forskere, forskningsinstitusjoner og ulike interesseorganisasjoner peker på vanskeligheter og uavklarte problemstillinger som også ser ut til å ha en viss innbyrdes sammenheng.

Flere sentrale aktører opplever at rolle- og ansvarsfordelingen mellom de tre forskningsutførende sektorene er blitt for uklar. Når universitetene og høyskolene nå arbeider med å utvikle differensierte faglige profiler, blant annet gjennom utviklingsavtaler med Kunnskapsdepartementet, er det flere vanskelige balanseganger som må håndteres. Både i og på tvers av institusjonene er det avveininger om hvor høyt man skal prioritere grunnforskningen i forhold til andre områder, som innovasjon og utvikling av profesjonsfagene. Institusjonene har et strategisk ansvar for egne prioriteringer, og skal få utvikle seg ut fra sine styrker. Samtidig må universitets- og høyskolesektoren samlet sett ivareta både de nasjonale og regionale samfunnsbehovene, delta i internasjonalt samarbeid og hevde seg i den internasjonale konkurransen om forskningsmidler.

Instituttsektoren på sin side opplever at forskningslandskapet er endret på en måte som gjør det vanskelig for mange institutter å sikre tilstrekkelig prosjektfinansiering, mye på grunn av økt konkurranse med universitetene og høyskolene om forskningsmidler.

Når det gjelder forskning og utviklingsarbeid i næringslivet, kan det bli krevende å nå regjeringens mål om at FoU-investeringene i næringslivet skal utgjøre to prosent av BNP innen 2030. Offentlig støtte til forskning og utvikling skal bidra til at næringslivet satser mer på dette enn det ellers ville gjort.

Skattefunn er en støtteordning for forskning og utvikling i næringslivet. Flere analyser peker på at Skattefunn-ordningen ivaretar viktige målsettinger, særlig for små og mellomstore bedrifter, men også at hovedvekten av Skattefunn-midler går til utviklingsprosjekter fremfor forskning. Det er behov for å se nærmere på hvordan det offentlige best kan legge til rette for økt forskning og utvikling i næringslivet.

En del av utfordringene beskrevet ovenfor er knyttet til Forskningsrådets roller og virkemidler. Det kan for eksempel synes som universitets- og høyskoleforskernes økte avhengighet av finansiering fra eksterne kilder som Forskningsrådet blant annet har sammenheng med veksten i antall vitenskapelig ansatte. Hvis dette stemmer kan det tyde på at institusjonene selv ikke har sterk nok kapasitet eller kultur til å fordele ressursene slik at prioriterte forskningsoppgave kan ivaretas. Her er imidlertid årsakssammenhengene kompliserte, og disse spørsmålene bør derfor undersøkes nærmere.

Konkurransebaserte ordninger i Forskningsrådet er viktige for å sikre høy kvalitet og for å innrette forskningsaktiviteten mot kunnskapsbehovene i ulike samfunnssektorer. Dette gjelder alle de tre forskningsutførende sektorene. Med så lav innvilgelsesprosent som en del av utlysningene har hatt i senere år, og kanskje særlig på den åpne konkurransearenaen Fri prosjektstøtte, er det flere som har stilt spørsmål ved om transaksjonskostnadene i form av søknadsskriving og administrasjon står i forhold til gevinstene. Den økende mengden avslag utfordrer tilliten til systemet og bidrar også til debatter om tidsbruk, vurderingskriterier, søknadsbehandling og Forskningsrådets tilbakemeldinger til søkerne.

En annen utfordring er at svært mye av den prosjektfinansieringen universitetene og høyskolene mottar fra Forskningsrådet brukes til å tilsette i stipendiat-, postdoktor- og andre forskerstillinger på midlertidige kontrakter, noe som i realiteten forutsetter sterk og kontinuerlig vekst i de fast ansatte forskningsstabene hvis det ikke skal bidra å forsterke midlertidighetsproblemet. Gitt det begrensede økonomiske handlingsrommet som er omtalt i kapittel 1, kan man imidlertid ikke regne med ytterligere vekst i bevilgningene for å finansiere større staber av vitenskapelige ansatte.

Det er også gode grunner til å se på effektene av sektorprinsippet i norsk forskning. OECD har i flere rapporter fremhevet faren for silotenkning og utilstrekkelig samlet kraft i politikkutviklingen på forsknings- og innovasjonsområdet. Det gjelder i stadig større grad gitt økende behov for å løse samfunnsutfordringer som for eksempel innenfor klimaendringer og helse. I sitt innspill til arbeidet med denne langtidsplanen foreslår OECD at det etableres sterkere koordineringsmekanismer på høyt nivå.

Et tema som har vært diskutert lenge, er de utilsiktede og uønskede konsekvensene av indikatorene som siden 2003 har vært brukt i den resultatbaserte finansieringen av forskningen ved de statlige universitetene og høyskolene, store deler av instituttsektoren og i sykehusene.14 Mye kan tyde på at insentivvirkningen av disse indikatorene har vært medvirkende til den betydelige veksten i publisering. Samtidig har bruken av indikatorene også hatt uheldige konsekvenser, som overdrevet søkelys på kvantitet snarere enn på kvalitet i forskningen, og et uheldig publiseringspress, særlig blant yngre forskere, noe som kan ha fortrengt andre viktige oppgaver.

Den høye andelen vitenskapelig ansatte i midlertidige stillinger i universitets- og høyskolesektoren har også vært et problem over tid. Dette er uheldig, særlig for unge forskere som ikke får nødvendig jobbtrygghet, men også for forskningssystemet som blir preget av kortsiktighet og ad hoc-løsninger snarere enn helhetlige strategier der rekruttering, karriereløp, og faglig profil utvikles i sammenheng. På tross av langvarige diskusjoner og en rekke politiske initiativer har det bare vært en liten nedgang i andelen som er i midlertidige stillinger, fra 16,7 prosent i 2016 til 12,7 prosent i 2021, mens tallet for arbeidslivet generelt er 8 prosent og for instituttsektoren under 1 prosent.15

Internasjonaliseringen av det norske forskningssystemet som er beskrevet over, har blant annet bidratt til økt kvalitet i norsk forskning, og det er grunn til å tro at den sterke veksten i andelen forskere med utenlandsk bakgrunn også har bidratt positivt i så måte. Samtidig viser flere debatter fra de senere år at de raske endringene også har skapt utfordringer, blant annet knyttet til ivaretagelsen av norsk fagspråk og norske forskningstemaer og forskningsperspektiver. Sterk vekst i andelen utenlandske forskere henger også sammen med midlertidighetsproblemet, ettersom en høy andel av disse ansettes på midlertidige kontrakter. Stor tilgang på utenlandsk arbeidskraft kan dessuten dekke over andre underliggende utfordringer, blant annet svak rekruttering av norske studenter til realfagene.

5.4 Regjeringens politikk

Regjeringen mener det er et politisk ansvar å legge til rette for at Norge har et velfungerende forskningssystem der rollene til de ulike aktørene er avklart i forhold til hverandre, og balansert slik at de samlet sett når de overordnede målene i forskningspolitikken. Et system med så kompliserte oppgaver og så mange mennesker vil nødvendigvis oppleve utfordringer, og mange av utfordringene må møtes av de forskningsutførende institusjonene og virkemiddelaktørene i deres løpende strategiske omstillingsarbeid. Det samlede utfordringsbildet som er skissert ovenfor tyder imidlertid på at det i tiden fremover også er behov for politiske tiltak. På enkelte områder er kunnskapsgrunnlaget tilstrekkelig til at grepene kan tas relativt raskt, mens det på andre områder er behov for et mer langsiktig arbeid.

En nærmere vurdering av hva som er et optimalt forhold mellom de tre forskningsutførende sektorene, blant annet i lys av de utfordringene som er beskrevet ovenfor, er et spørsmål som krever mer langsiktig arbeid. Regjeringen har tidligere etablert et prinsipp om at politikkutvikling for én av de forskningsutførende sektorene må ses i sammenheng med politikken for de øvrige forskningsutførende sektorene.16 Den foreløpige vurderingen er at dagens situasjon når det gjelder ansvar, roller og oppgaver er for uklar og under for sterkt press, og at dette vanskeliggjør videreutvikling av hver av sektorene og av forskningssystemet samlet. En ytterligere komplikasjon er at alle tre sektorene også har betydelig intern variasjon. Blant annet derfor er det ikke ønskelig å gå tilbake til en «tradisjonell arbeidsdeling», slik enkelte har tatt til orde for. OECDs vurdering i sitt innspill til langtidsplanarbeidet er at denne arbeidsdelingen «er gått ut på dato på mange områder, som et resultat av den naturlige utviklingen av samfunnsoppdragene til disse institusjonene, og på grunn av kompleksiteten i de vitenskapelige, teknologiske og samfunnsmessige utfordringene som institusjonene skal møte.»17 Regjeringen deler OECDs vurdering på dette punktet, og mener derfor ikke at det er aktuelt å for eksempel begrense universitetenes virksomhet til grunnforskning.

For å kunne avklare hva som er hensiktsmessige roller, ansvar og oppgaver for ulike kategorier av aktører for fremtiden, trenger vi et bedre analysegrunnlag. Regjeringen har derfor besluttet å igangsette et arbeid med en egen stortingsmelding om forskningssystemet, der blant annet disse spørsmålene vil bli nærmere belyst.

Et nært forbundet tema som også må vurderes i dette arbeidet er Forskningsrådets roller og funksjoner i det norske forskningssystemet. Rådet er en sentral aktør med kraftfulle virkemidler og et stort apparat for kvalitetssikring og tildeling av forskningsprosjekter, men dets sentrale rolle innebærer også en risiko for at for eksempel universitetene baserer seg på Forskningsrådet og ikke i tilstrekkelig grad utvikler egen strategisk kapasitet på de ulike nivåene i organisasjonen til å sikre gode og tydelige forskningsprofiler, herunder helhetlige rekrutterings- og karriereplaner og løpende kvalitetsvurdering av prosjektideer.18 Sårbarheten som ligger i dette ble synlig da de økonomiske problemene i Forskningsrådet våren 2022 førte til sterk uro i forskningsmiljøene og frykt for at det ville bli nærmest umulig å gjennomføre viktige forskningsprosjekter og sørge for ønsket rekruttering av nye forskere. Regjeringen mener det er behov for å vurdere Forskningsrådets roller og funksjoner for å sikre at rådet skaper god merverdi for norsk og samisk forskning uten å fortrenge de forskningsutførende institusjonenes strategiske ansvar. Som ledd i dette bør det vurderes nærmere hva som er en hensiktsmessig fordeling mellom de store finansieringskanalene for norsk forskning, slik som forholdet mellom grunnbevilgninger og konkurranseutsatte midler og forholdet mellom internasjonal finansiering – særlig EU – og nasjonal finansiering.

I tillegg til Forskningsrådets roller og funksjoner rettet mot de forskningsutførende institusjonene, er det også behov for en nærmere vurdering av rådets forhold til sentralforvaltningen og rollen som forskningspolitisk rådgiver, og særlig forholdet til Kunnskapsdepartementet som har ansvar for koordineringen av forskningspolitikken.

Regjeringen har varslet at den vil vurdere endringer i budsjetteringen av Forskningsrådet, herunder en gjennomgang av kapittel- og poststrukturen i de delene av statsbudsjettet som omfatter Forskningsrådet. Forskningsrådet har i dag en komplisert budsjettmodell med tildeling av midler over mange ulike poster i statsbudsjettet og mulighet til å overføre ubrukte bevilgninger til neste års budsjett. Det er ønskelige å se på alternativer som kan bidra til mer hensiktsmessig finansiering av norsk forskning og innovasjon gjennom Forskningsrådet og til bedre økonomisk styring. Dagens økonomisituasjon er med på å aktualisere denne problemstillingen. Regjeringen vil komme tilbake til dette senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2024. I tillegg er det behov for en gjennomgang av hvordan rådgivningen til Forskningsrådet fungerer, både i ordinært løpende arbeid, i utfordrende situasjoner som den knyttet til den pågående økonomisituasjonen, og i forhold til større prosesser som arbeidet med denne langtidsplanen.

I 2023 er det tretti år siden Forskningsrådet ble etablert, og over ti år siden sist det ble evaluert. I lys av omtalen ovenfor mener regjeringen at tiden er moden for en gjennomgang av Forskningsrådet og dets funksjoner i det norske forskningssystemet. Denne gjennomgangen vil være et viktig kunnskapsgrunnlag for stortingsmeldingen som regjeringen planlegger å legge frem mot slutten av denne stortingsperioden, og som vil gi en helhetlig vurdering av hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre et velfungerende og fremtidsrettet forskningssystem i Norge og styrke Forskningsrådets merverdi.

Sektorprinsippets fordeler og ulemper har stor oppmerksomhet. Uansett må koordineringen av forskningspolitikken forbedres og forsterkes. Derfor er det nødvendig å se nærmere på hvilke styrker og svakheter vi har i dag og hvordan systemet kan forbedres samlet sett.

Regjeringen har også et mål om at næringslivet selv skal forske mer enn det gjør i dag, og da bør det vurderes hvilke forhold ved dagens forskningssystem som fremmer en slik utvikling, og hvilke som hemmer. Det meste av næringslivets forskning og innovasjon foregår uten støtte fra det offentlige. Det tyder på at privat næringsliv ser det som lønnsomt å investere i ny kunnskap. Instituttsektoren, herunder forvaltningsinstituttene, innehar avgjørende kompetanse for å løse samfunnsutfordringene. Vi trenger at instituttene bidrar med sine styrker, blant annet som «forskningsavdelinger» for små og mellomstore bedrifter. Samtidig er det foreløpige tall som tyder på at næringslivets innkjøp av forsknings- og utviklingstjenester avtar. Dette må undersøkes nærmere. Selv om en av fire bedrifter rapporterer om aktiviteter innenfor forskning og utvikling, er det kun cirka 5 prosent av bedriftene som benytter seg av det samlede virkemiddelapparatet for forskning, utvikling og innovasjon. Vi trenger mer kunnskap om hvordan det offentlige kan legge til rette for en styrking av næringslivets egen innsats for forskning og forskningsdrevet innovasjon.

Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å oppnå nasjonale mål innenfor forskning og høyere utdanning. Regjeringen vil fortsatt legge til rette for at norske aktører kan utnytte mulighetene i det europeiske forsknings- og innovasjonssamarbeidet på en god måte. Dette krever blant annet et godt nasjonalt støtteapparat som mobiliserer til og støtter opp om deltakelse i Horisont Europa og at nasjonale konkurransearenaer innrettes slik at de virker godt sammen med de europeiske og mobiliserer til deltakelse i rammeprogrammet. Norge skal også bidra til å utvikle den europeiske politikken, med sikte på et velfungerende europeisk forskningsområde som også kommer norske forskere og kunnskapsaktører til gode.

Når det gjelder norsk fagspråk har regjeringen gitt tydelige føringer om at ansvaret som ligger i universitets- og høyskoleloven § 1-7 om å vedlikeholde og utvikle norsk fagspråk må følges opp i praksis. Utviklingen har gått i retning av at norsk har tapt terreng for engelsk (såkalt domenetap) innenfor både forskning og høyere utdanning, noe regjeringen ser på med bekymring. Situasjonen er spesielt utfordrende for nynorsk, som det minst brukte av de to norske skriftspråkene, men også bokmål er under betydelig press. Særlig bekymringsfull er den raske nedgangen i bruk av norsk som undervisningsspråk i senere år, noe som henger sammen med at det i mange fag også er for få læremidler på norsk. Regjeringen mener dette er en utvikling som må snus, og det må gjøres i tide. Regjeringen viderefører derfor støtten til norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter og til utvikling av lærebøker på norsk, særlig nynorsk, og samisk der lærebokmangelen er ekstra stor. Uten et godt norsk fagspråk vil kandidater fra høyere utdanning ha vanskelig for å kommunisere faglig i møte med et norskspråklig samfunns- og arbeidsliv. Videre vil formidlingen vil bli svekket, og det i en tid der den snarere bør styrkes, slik Kierulf-utvalget nylig har tatt til orde for, jf. kapittel 7. Forskningen og forskeropplæringen vil også over tid bli svekket av et mangelfullt norsk fagspråk, særlig i fag hvor kunnskapen er uløselig knyttet til den språklige fremstillingen. Internasjonalt er det nå en økende bevissthet om verdien av å bevare og utvikle morsmålet som et akademisk fagspråk.

I tildelingsbrevene for 2022 ber regjeringen om at institusjonene ivaretar sitt ansvar for norsk fagspråk, gjennom blant annet språkopplæring til ansatte som trenger det og løpende arbeid med norsk fagterminologi på begge målformer. Når det gjelder fagterminologi gjør Universitetet i Bergen et viktig arbeid med Termportalen, som er en fritt tilgjengelig ressurs til norsk terminologi innenfor en lang rekke fagområder. Regjeringen forventer at institusjonene og fagmiljøene bidrar til utviklingen av Termportalen og andre initiativer av denne typen, slik at vi kan bevare muligheten for akademisk arbeid på norsk. Kunnskapsdepartementet vil følge utviklingen på dette området og vurdere behov for sterkere tiltak hvis situasjonen ikke snart bedrer seg.

Finansieringssystemet i universitets- og høyskolesektoren er nylig utredet. En ekspertgruppe («Hatlen-utvalget») la frem en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet i mars 2022, hvor utvalget blant annet foreslår å forenkle finansieringssystemet betraktelig ved å redusere antall indikatorer fra åtte til to.19 Regjeringen vil komme tilbake med en nærmere vurdering av Hatlen-utvalgets forslag og utviklingen av finansieringssystemet for statlige universiteter og høyskoler. Se Prop. 1 S (2022–2023) for Kunnskapsdepartementet for nærmere omtale.

Regjeringen vil arbeide for en mangfoldig universitets- og høyskolesektor hvor tydeligere profilering og arbeidsdeling mellom institusjonene bidrar til høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning. Utviklingsavtaler ble innført som virkemiddel for å ivareta differensiering i styringen og legge til rette for at institusjonene kan ivareta sitt samfunnsoppdrag og svare på nasjonale, regionale og lokale behov. Avtalene ble inngått puljevis i perioden 2016–18, og varer til utgangen av 2022. Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler slo fast at utviklingsavtalene skal få en mer sentral plass i styringen av sektoren. Nye utviklingsavtaler skal gjelde i perioden 2023–26.

Utviklingsavtalene skal ta utgangspunkt i sektormålene. Kunnskapsdepartementet har våren 2022 fastsatt tre nye overordnede sektormål for universiteter og høyskoler gjeldende fra 2023:

• høy kvalitet i utdanning og forskning

• bærekraftig samfunnsutvikling, velferd og innovasjon

• god tilgang til utdanning, forskning og kompetanse i hele landet

Disse målene er utformet spesifikt for universitetene og høyskolene, med de særtrekkene denne sektoren har, men samsvarer godt med de overordnede målene i denne langtidsplanen, som gjelder all norsk forskning og høyere utdanning. Deltakelse i internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid er en forutsetning for at universitetene og høyskolene skal nå disse målene.

Institusjonene skal ha handlingsrom til selv å utvikle sin profil. Kunnskapsdepartementet har imidlertid ansvaret for helheten, slik at samfunnets behov dekkes med god ressursbruk. Utviklingsavtalene skal bidra til å følge opp strategisk viktige områder for å nå sektormålene og følge opp målene og prioriteringene i langtidsplanen, ut fra institusjonenes egenart og profilen til den enkelte institusjon. Utviklingsavtalene er del av regjeringens tillitsreform, jf. boks 3.14. Kunnskapsdepartementet har en dialogbasert prosess med institusjonene om nye avtaler i 2022.

Mye av diskusjonen om mangfold i norsk høyere utdanning har dreid seg om høyskolenes mulighet til å bli universitet gjennom en akkrediteringsprosess. Regjeringen har oppnevnt en ekspertgruppe som skal vurdere kvalitets- og akkrediteringskrav for universiteter. Ekspertgruppens forslag vil inngå i beslutningsgrunnlaget når regjeringen skal ta stilling til disse spørsmålene i forbindelse med proposisjonen om ny lov om universiteter og høyskoler i 2023.

Når det gjelder universitets- og høyskolesektoren har regjeringen videre uttrykt en klar målsetting om å få ned midlertidigheten, slik at den kommer på samme nivå som i det øvrige arbeidslivet. Som et ledd i oppfølgingen av denne målsettingen kommer regjeringen til å foreslå endringer i universitets- og høyskoleloven som strammer inn muligheten for midlertidige ansettelser. På dette området er det imidlertid også behov for et mer helhetlig og langsiktig arbeid, blant annet i forlengelsen av Kunnskapsdepartementets Strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling og det pågående arbeidet med en ny forskrift for ansettelse.20 Arbeidet bør ses i lys av at vurderingssystemene for forskere og forskning er i endring nasjonalt og internasjonalt, blant annet for å endre kvalitetskulturen bort fra et overdrevent fokus på antall publiseringer, jf. kapittel 7.

5.5 Tiltak

Regjeringen vil:

• legge frem en stortingsmelding om forskningssystemet i løpet av inneværende stortingsperiode, basert blant annet på en gjennomgang av Forskningsrådet. Meldingen skal se de forskningsutførende sektorene i sammenheng med hverandre og med Forskningsrådets funksjoner.

• foreta en gjennomgang av Forskningsrådet og dets roller og funksjoner i det norske forskningssystemet

• styrke kunnskapsgrunnlaget og koordineringsmekanismene for forskningspolitikken

• sikre god, norsk oppfølging av den forsterkede satsingen på et europeisk forskningsområde og vurdere et nasjonalt veikart for norsk oppfølging av aktuelle ERA-tiltak

• følge opp universitetenes og høyskolenes arbeid for å styrke norsk fagspråk og vurdere behovet for ytterligere tiltak hvis ikke situasjonen bedrer seg

• legge frem en strategi for at forskning og utvikling i næringslivet skal utgjøre 2 prosent av BNP innen 2030

• komme tilbake med en nærmere vurdering av Hatlen-utvalgets forslag om utviklingen av finansieringssystemet for statlige universiteter og høyskoler

• følge opp arbeidet med rekruttering og karriere for å legge til rette for en helhetlig karrierepolitikk ved universitetene og høyskolene, herunder arbeide for å få ned midlertidigheten gjennom ny lov om universiteter og høyskoler og i styringsdialogen med sektoren

6 Målrettede samfunnsoppdrag

Regjeringen ønsker å bidra til at den forskningsbaserte kunnskapen tas i bruk i konkret problemløsning i møte med vår tids store samfunnsutfordringer. I den forbindelse er både grunnforskning og anvendt forskning viktige forutsetninger. De tradisjonelle virkemidlene i forskningspolitikken gir imidlertid ikke alene en klar nok retning eller kraft til at vi faktisk klarer å løse problemene i tide. Store mengder kunnskap publiseres i artikler og rapporter, men veien derfra til konkret anvendelse blir noen ganger for lang og for avhengig av tilfeldigheter. Dette er bakgrunnen for at regjeringen i denne langtidsplanen tar i bruk målrettede samfunnsoppdrag som et nytt virkemiddel i norsk forsknings- og innovasjonspolitikk.21 I første omgang vil det bli iverksatt samfunnsoppdrag om bærekraftig fôr og inkludering av flere barn og unge i utdanning og arbeids- og samfunnsliv. Se nærmere omtale av disse samfunnsoppdragene i kapittel 3, om de tematiske prioriteringene klima, miljø og energi og tillit og fellesskap. I tillegg er Norge en aktiv deltaker i EUs samfunnsoppdrag gjennom Horisont Europa.

6.1 Hva er målrettede samfunnsoppdrag?

Målrettede samfunnsoppdrag er banebrytende satsinger der målet er å finne løsninger på definerte teknologiske og/eller samfunnsmessige problemer innenfor en angitt tidsfrist. Det er relevant å sette i gang et samfunnsoppdrag når utfordringen er kjent, men løsningen er ukjent. Arbeidsformen gir en mulighet for å involvere blant annet bedrifter, offentlige tjenesteytere og regulatoriske myndigheter i samarbeid med forskere.22 Hensikten er at kloke hoder med kunnskap fra flere sektorer koordinerer seg for å lykkes. Samfunnsoppdragene skal også ta i bruk den kunnskapen som allerede finnes, og resultatene skal reelt implementeres i samfunnet.

Utviklingen internasjonalt de seneste årene, spesielt i EU, har vist at samfunnsoppdrag er et lovende forsknings- og innovasjonspolitisk verktøy. Ideen om målrettede samfunnsoppdrag er imidlertid ikke ny. Den har eksistert i ulike former siden etter andre verdenskrig, men den er blitt aktualisert gjennom blant annet Europakommisjonens arbeid med Horisont Europa. I tillegg har flere land, for eksempel Storbritannia og Nederland, etablert strategier for målrettede samfunnsoppdrag.23 OECD har også vært en viktig pådriver i utviklingen av metoder for målrettede samfunnsoppdrag.24

For at et samfunnsoppdrag skal kunne mobilisere tilstrekkelig innsats fra alle involverte, er det nødvendig å definere målet slik at man kan vite om det er nådd innen angitt tid. Målet for samfunnsoppdraget vil dermed være en kvantitativ størrelse eller et klart definert kvalitativt mål. Definerte delmål vil kunne gi en indikasjon på om resultatene fra de ulike tiltakene og prosjektene går rett vei.

De store samfunnsutfordringene som målrettede samfunnsoppdrag tar mål av seg å løse, har sjelden enkle løsninger. Samfunnsoppdragene som regjeringen nå lanserer, går på tvers av flere politikkområder og krever at flere virkemiddelaktører følger opp. De er derfor tydelig forankret på politisk nivå, og det legges til rette for bred medvirkning av relevante aktører.

I litteraturen deles målrettede samfunnsoppdrag inn i to idealtyper: akselererende og transformerende samfunnsoppdrag. Rendyrkede akselererende samfunnsoppdrag har som mål å få opp tempoet på utviklingen innenfor et bestemt avgrenset område. Transformerende samfunnsoppdrag er mer komplekse og innebærer en stor grad av sosiale endringer og endringer i reguleringer, lovverk og politikk.

Disse to idealtypene er ikke gjensidig utelukkende. Vi kan se for oss store transformerende samfunnsoppdrag hvor det er en rekke akselererende oppdrag, men samtidig også mindre transformerende samfunnsoppdrag med klare målsettinger på enkelte underliggende områder. I hvilken grad oppdragene er forskningsdrevne, kan variere, men som oftest spiller forskningsbasert kunnskap en viktig rolle.

6.2 Samfunnsoppdrag i EU

Europakommisjonen har lansert fem samfunnsoppdrag i sitt rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa. Fire av de fem samfunnsoppdragene, «sunne hav og vann», «klimanøytrale og smarte byer», «tilpasning til klimaendringer» og «jordhelse og mat», er koblet til både EUs politiske ambisjoner om et grønt skifte, FNs bærekraftsmål og Parisavtalen. Det femte samfunnsoppdraget, «kreft», er koblet til EUs kreftplan. Norges deltakelse i EUs samfunnsoppdrag er politisk forankret i regjeringen.25 Europakommisjonen legger stor vekt på at EUs samfunnsoppdrag også skal implementeres på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Departementene har en tydelig rolle i oppfølgingen av EUs samfunnsoppdrag fordi det er et stort behov for koordinering på tvers, fordi det er nære koblinger mellom vår nasjonale og internasjonale agenda, og fordi departementene skal bidra til å utvikle regelverk som støtter opp under målene. I tillegg skal nasjonale satsinger og aktiviteter kobles sammen med aktivitetene på EU-nivå. En tett involvering fra departementene er med på å sikre en mer effektiv mobilisering, koordinering og gjennomføring av den norske deltakelsen og nasjonal politikk. Norges forskningsråd og Innovasjon Norge har også et viktig overordnet ansvar for å koordinere og mobilisere til norsk deltakelse i tråd med deres rolle som nasjonalt støtteapparat for Horisont Europa.

6.3 Samfunnsoppdrag i Norge

Selv om målrettede samfunnsoppdrag ikke har vært en integrert del av den overordnede norske forsknings- og innovasjonspolitikken frem til nå, finnes det områder der virkemiddelaktørene anvender en tilnærming som har mange fellestrekk med målrettede samfunnsoppdrag for å akselerere teknologiutvikling, blant annet PILOT-E og CLIMIT. OECD og NIFU påpeker at disse utfordringsdrevne programmene er gode utgangspunkt å bygge videre på for å realisere akselererende samfunnsoppdrag der modning og kommersialisering av teknologi spiller en viktig rolle.26

Samfunnsoppdragene som lanseres i denne langtidsplanen, tar utgangspunkt i områder som har høy prioritet for regjeringen, og hvor forskningsbasert kunnskap og kompetanse er nødvendig for å nå det konkrete målet. Det er også lagt vekt på at forholdene for øvrig ligger til rette. Et viktig premiss er at samfunnsoppdragene skal kunne innpasses i eksisterende beslutningsstrukturer, og at de har et klart og målbart politisk siktemål, slik at det er mulig å beskrive og vurdere måloppnåelsen.

De følgende to målrettede samfunnsoppdragene lanseres i forbindelse med denne langtidsplanen:

Bærekraftig fôr

Regjeringen har satt seg som mål at alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr skal komme fra bærekraftige kilder og bidra til å redusere klimagassutslippene i matsystemene. Befolkningsvekst, økt press på arealer og ressurser og mer usikre forsyningslinjer kan sette matsikkerheten under press. Samfunnsoppdraget om bærekraftig fôr skal bidra til nye og innovative løsninger for å utnytte ressursene bedre. Samtidig vil oppdraget gi viktige bidrag til de målene Norge har satt for klima, miljø, matproduksjon, sysselsetting og verdiskaping. Den endelige formuleringen av hovedmålet, tallfesting og videreutvikling av delmålene vil utvikles i en design- og implementeringsfase i 2022/2023. Samfunnsoppdraget er nærmere omtalt i kapittel 3.3 om den tematiske prioriteringen klima, miljø og energi.

Inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeids- og samfunnsliv

Regjeringen vil lansere et samfunnsoppdrag som skal inkludere flere unge i utdanning, arbeids- og samfunnsliv gjennom en tverrsektoriell og målrettet innsats. Ungt utenforskap er en stor samfunnsutfordring og har betydelige kostnader for den enkelte og for samfunnet. Utenforskap blant unge voksne har ofte rot i barne- og ungdomsårene. Den endelige formuleringen av hovedmålet, tallfesting og videreutvikling av delmålene som retter seg mot skole og kvalifisering, helse, livskvalitet, mestring, deltakelse og inkludering, vil utvikles i en design- og implementeringsfase i 2022/2023. Samfunnsoppdraget er nærmere omtalt i kapittel 3.6 om den tematiske prioriteringen tillit og fellesskap.

6.4 Videre arbeid

Det legges opp til en design- og implementeringsfase i 2022–23 hvor de to målrettede samfunnsoppdragene blir videreutviklet og iverksatt. Denne prosessen vil etablere organisering av samfunnsoppdragene, og sikre god involvering og videreutvikling sammen med virkemiddelapparatet og aktuelle forskningsmiljøer og brukere. Det vil være spesielt avgjørende med god brukermedvirkning, slik at samfunnsoppdragene forankres hos aktørene som skal ta kunnskapen i bruk. Design- og implementeringsprosessen vil avklare de budsjettmessige rammene for det videre arbeidet med samfunnsoppdragene.

7 Akademisk frihet og tillit til forskning

Det moderne samfunnet er avhengig av forskning – i teknologien vi bruker, i forskningsbaserte profesjoner, som grunnlag for den offentlige debatt og på en rekke andre områder. Dette er vi blitt vant til, og i hverdagen tar vi det litt for gitt. Når vi står overfor kriser, blir vi imidlertid minnet om den avgjørende betydningen forskning har. I møte med krig, terror, helsetrusler eller en global klimakrise er det i stor grad forskningen vi vender oss til for å forstå hva som skjer og hvilke handlingsalternativer vi har.

Vi stoler på forskningen blant annet fordi vi regner med at forskere står fritt til å følge sannheten uten å ta andre hensyn, og fordi vi vet at all forskning må gjennom en grundig fagfellevurdering. Forskerne er i tillegg i skarp konkurranse med hverandre, samtidig som de er forpliktet av forskningsetikken.27 I sum inngir dette tillit.

En fersk rapport om dette temaet fra OsloMet understreker imidlertid at vi ikke bør ta tilliten til forskning og forskere for gitt, og at tilliten heller ikke bør være blind.28 Forskningen selv lærer oss at etablerte sannheter skal utfordres. Det gjelder både internt i akademia og i den offentlige debatt. Uinnskrenket tillit til forskning er altså ikke ønskelig. Men blir tilliten for lav, lavere enn nivået for sunn skepsis og saklig kritikk, kan det være et tegn på at noe er galt. Da bør det undersøkes hva årsakene kan være, om det har festet seg en usunn mistillit og mistenksomhet til forskningen, eller om forskningens tillitsverdighet faktisk kan ha gått ned, generelt eller på enkelte områder.

I Norge i dag er den generelle tilliten til forskningen høy.29 Også her i landet er det likevel registrert flere uheldige utviklingstrekk i senere år. I ulike sammenhenger har det blant annet vært rapportert om press mot den akademiske friheten, og særlig mot den akademiske ytringsfriheten.30 I tillegg er det slik at selv om den generelle tilliten til forskning er høy, er det klare forskjeller i tillitsnivå avhengig av hvilke fagområder og samfunnsgrupper det er snakk om. Enkelte forskningsområder oppfattes som kontroversielle og er tidvis involvert i polariserte debatter med lavt saklighetsnivå.31

Slike utfordringer er bakgrunnen for at regjeringen ønsker å bruke langtidsplanen til å rette oppmerksomhet mot tilliten til forskning. Nedenfor omtales forutsetninger som regjeringen mener er særlig viktige for å opprettholde høy tillit til forskningen i tiden fremover. At befolkningen har høy tillit til forskning er i sin tur en forutsetning for at samfunnet skal fortsette å investere i og basere samfunnsutviklingen på forskningsbasert kunnskap.

7.1 Akademisk ytringsfrihet

Kunnskapsdepartementet nedsatte sommeren 2021 et ekspertutvalg ledet av førsteamanuensis Anine Kierulf (heretter Kierulf-utvalget) til å utrede vilkårene for den akademiske ytringsfriheten i Norge. Utvalget la i mars 2022 frem utredningen NOU 2022: 2 Akademisk ytringsfrihet — God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag.

Kierulf-utvalget mener at akademisk ytringsfrihet for den enkelte er en nødvendig forutsetning for akademisk virksomhet overhodet. Utvalget formulerer dette slik: «Den frie ytring er livsnerven i akademia».32 I likhet med forarbeidene til dagens bestemmelse om akademisk frihet i universitets- og høyskolelovens § 1-5, mener Kierulf-utvalget at begrunnelsen for den akademiske ytringsfriheten ikke primært er hensynet til forskerne selv, men samfunnets behov for sannhetssøken som det kan festes bred tillit til.33 Samfunnet trenger at etablerte sannheter utfordres. Andre viktige begrunnelser, ifølge utvalget, er behovet for en opplyst demokratisk debatt, sosialt, kulturelt og politisk mangfold, samt innovasjon og konkurranseevne.34

Kierulf-utvalget behandler akademisk ytringsfrihet som en «funksjonell delstørrelse av henholdsvis akademisk frihet og ytringsfrihet».35 I tråd med mandatet konsentrerer utvalget seg først og fremst om den individuelle akademiske friheten, forstått som friheten og ansvaret den enkelte vitenskapelige ansatte har til å ytre seg om faglige spørsmål etter eget skjønn og i tråd med grunnleggende vitenskapelige kvalitetskrav og forskningsetikk.36 Kierulf-utvalget mener at kravet til vitenskapelig kvalitet er det som primært skiller den akademiske ytringsfriheten – som gjelder spesifikt for vitenskapelig ansatte når de uttaler seg i kraft av sin stilling – fra den generelle ytringsfriheten som omfatter alle borgere, og som ikke har slike krav. Utvalget understreker at rammene for den akademiske ytringsfriheten til den enkelte ansatte må anses å være svært vide. Videre mener utvalget at kvalitetskravet må forstås som et ansvar som både den enkelte og fagfellesskapet skal ivareta gjennom åpen og saklig debatt – ikke gjennom pålagt forhåndskontroll, sanksjoner eller utilbørlig press.

Kierulf-utvalgets rapport omhandler ytringsfrihet innenfor både forskning, utdanning og formidling, men legger særlig vekt på formidling, som utvalget mener får for lite oppmerksomhet:

Akademisk ytringsfrihet og formidling henger tett sammen, som kunnskapsbasert, sannhetssøkende kommunikasjon. Formidling er viktig innad i akademia, mellom fagfeller og mellom og blant ledelse, ansatte og studenter. I tillegg er den avgjørende for oppfyllelsen av akademias brede samfunnsoppdrag gjennom formidling utad – fra fag til folk, og fra folk til fag.37

Basert på det tilgjengelige kunnskapsgrunnlaget mener Kierulf-utvalget at det finnes flere typer utfordringer for den akademiske ytringsfriheten i Norge i dag:

Politiske og strukturelle prioriteringer, finansiering, regler og retningslinjer som rammeverk for akademisk ytringsfrihet, sikkerhetsvurderinger, spenninger innad i akademia, lite kollegialt debattklima, konformitetskultur, kanselleringskultur, uenigheter om kvalitetskontroll og utfordringer ved formidling og kommunikasjon utad, som populisme, politisering og medieutfordringer. Et hardt debattklima kan være særlig krevende, ikke minst for dem som jobber med kontroversielle vitenskapelige tema.38

Kierulf-utvalget mener at den individuelle akademiske ytringsfriheten er så grunnleggende at bestemmelsen i universitets- og høyskoleloven som omhandler dette temaet bør endres for å gi den et bedre vern. Dette er i tråd med vurderingene til Aune-utvalget, som i 2020 kom med et samlet forslag til en ny universitets- og høyskolelov.39 Kierulf-utvalget gir konkrete anbefalinger om hvordan dette kan gjøres. Samtidig sier utvalget at mange av de utfordringene som omtales i utdraget ovenfor er av en slik art at de først og fremst krever en forbedret akademisk ytringskultur. En slik kultur kan ikke bare skapes gjennom lovregler; den må først og fremst vokse ut av de akademiske miljøene selv.

Som et utgangspunkt for videre drøfting i fagmiljøene og ved institusjonene av hva god ytringskultur innebærer, kommer Kierulf-utvalget med forslag til en erklæring om akademisk ytringsfrihet. Erklæringen gir en kort innføring i hva akademisk ytringsfrihet er, hvordan den er begrunnet, og hvilke implikasjoner den har. Kierulf-utvalget har også utarbeidet ytringsvettregler som henvender seg til enkelte akademiker. Erklæringen og ytringsvettreglene er gjengitt i vedlegg 1 til denne langtidsplanen.

I tillegg tar Kierulf-utvalget opp en del viktige forutsetninger for en god ytringskultur og formidlingsaktivitet, ikke minst et velutviklet norsk fagspråk. Utvalget har en rekke forslag til tiltak som rettes til de akademiske institusjonene og til fagmiljøene om hvordan den akademiske ytringsfriheten kan styrkes gjennom blant annet institusjonelle strategier, klok ledelse, bevisstgjøring om hva akademisk ytringsfrihet innebærer, og prosedyrer for håndtering av vanskelige og betente situasjoner i fagmiljøene.

Forslag som rettes til myndighetene omtales nærmere nedenfor.

Regjeringens vurderinger

Regjeringen mener at Kierulf-utvalgets rapport gir en grundig og dekkende drøfting av hva akademisk ytringsfrihet er, og hvordan den kan begrunnes. Rapporten er en nødvendig påminnelse om at akademisk ytringsfrihet for den enkelte forsker er helt avgjørende for at akademisk virksomhet kan ha den høye tilliten som den har i Norge i dag. Videre mener regjeringen at rapporten gir en god og balansert beskrivelse av hvilke utfordringer den akademiske ytringsfriheten står overfor. Disse utfordringene må tas på alvor mens de ennå er håndterbare. Hvis de bagatelliseres, risikerer vi at tilliten til forskningen svekkes. Erfaringer fra andre land viser at det kan skje i løpet av kort tid.

Regjeringen merker seg at Kierulf-utvalget peker på både eksterne og interne utfordringer. I begge tilfeller har ledelsen ved de akademiske institusjonene en sentral rolle som beskyttere av den akademiske ytringsfriheten. Når det gjelder press fra aktører utenfor akademia, enten det er utilbørlig innblanding fra uprofesjonelle oppdragsgivere eller hets og trusler i sosiale medier, er det avgjørende at forskerne som står i stormen opplever at ledelsen ved institusjonen hvor de jobber støtter dem i å bruke den akademiske ytringsfriheten. I tilfeller hvor utfordringene oppstår innenfor det akademiske miljøet – for eksempel i form av et sterkt konformitetspress eller forsøk på kansellering – er det også viktig at ledelsen tar sitt ansvar. Ledelsen bør motvirke bruk av ikke-akademiske sanksjonsformer og legge til rette for saklig diskusjon basert på perspektivmangfold i fagmiljøene. Yngre forskere og midlertidig ansatte kan være i en særlig utsatt posisjon (se nærmere omtale av utfordringen med midlertidighet i kapittel 5).

Regjeringen har merket seg Kierulf-utvalgets forslag om å lovfeste institusjonenes ansvar for å verne den akademiske ytringsfriheten og er enig i at det kan være et aktuelt tiltak. Regjeringen vil vurdere nærmere hvordan dette i så fall kan gjøres i arbeidet med en ny universitets- og høyskolelov, i lys av innspillene fra høringsrunden. I den sammenheng vil regjeringen også vurdere Kierulf-utvalgets øvrige lovforslag.

Regjeringen mener at de samme grunnvilkårene for akademisk ytringsfrihet må gjelde for både forskning, høyere utdanning, formidling og kunstnerisk utviklingsarbeid, og forventer at alle universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger verner om den akademiske ytringsfriheten til sine ansatte. Regjeringen oppfordrer også andre aktører som driver akademisk virksomhet, inkludert forskningsvirksomheten i næringslivet, til å ivareta den akademiske ytringsfriheten.

Videre mener regjeringen at det er godt begrunnet når Kierulf-utvalgets rapport særlig vektlegger formidlingsoppdraget, både fordi press mot forskeres ytringsfrihet ofte oppstår i forbindelse med formidlingsaktivitet, og fordi formidling synes å ha et svakere fundament i dagens akademia enn de øvrige akademiske oppgavene. Kierulf-utvalget har som nevnt flere interessante refleksjoner og forslag til hvordan formidlingen kan styrkes. Når det gjelder forslaget om å innføre en formidlingsindikator i finansieringssystemet for de statlige universitetene og høyskolene, vil regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med en helhetlig vurdering av finansieringssystemet. Se Prop. 1 S (2022–2023) for Kunnskapsdepartementet for nærmere omtale. Regjeringen er for øvrig enig i forslaget om å forenkle rapporteringssystemet for formidling, og vil be Sikt om å sette i gang et arbeid med dette som målsetting. Kunnskapsdepartementet vil ta opp formidling i styringsdialogen med universitetene og høyskolene.

Regjeringen deler ekspertutvalgets vurdering om at god ytringskultur må bygges nedenfra, og at både ytringsfriheten og ansvaret for kvalitetssikring må forvaltes i det daglige av fagfellesskapene gjennom saklig og kritisk debatt. Grunnleggende lovbaserte regler er nødvendige, men en god ytringskultur krever at både studenter og ansatte internaliserer kunnskap om hva ytringsfriheten består i, hva som begrunner den, og hvilke implikasjoner den har. Erklæringen og ytringsvettreglene som Kierulf-utvalget har foreslått i sin rapport utgjør – sammen med den debatten rapporten har medført – et godt utgangspunkt i så måte. Som utvalget også understreker i sin rapport, er det å ha et velutviklet norsk fagspråk en forutsetning for et godt formidlingsarbeid. Se nærmere omtale av norsk fagspråk i kapittel 5.

Regjeringen forventer at akademiske institusjoner, og særlig høyere utdanningsinstitusjoner, som et ledd i sin ordinære virksomhet ivaretar nødvendig opplæring i akademisk ytringsfrihet for ulike nivåer av ansatte og studenter. Det kan for eksempel være gjennom examen philosophicum, forskeropplæring, lederopplæring eller på annen egnet måte. Regjeringen forventer også at institusjoner som tilbyr forskeropplæring vurderer hvordan denne opplæringen kan ivareta kompetanse i formidlingsarbeid som en viktig akademisk oppgave. Hvorvidt det er behov for å lovfeste ansvaret for å gi opplæring i akademisk ytringsfrihet og formidlingsarbeid vil regjeringen komme tilbake til i forbindelse med forslaget til en ny universitets- og høyskolelov.

Akademisk frihet har de senere årene fått større oppmerksomhet også internasjonalt, blant annet i Det europeiske forskningsområdet. Regjeringen vil arbeide for å fremme akademisk frihet på alle arenaer der Norge deltar i internasjonalt arbeid.

7.2 Nærmere om akademisk kvalitet

Den akademiske friheten er uløselig forbundet med en forpliktelse til å følge vitenskapelige kvalitetsnormer. I dagens universitets- og høyskolelov er denne sammenhengen understreket i tittelen på den relevante bestemmelsen i § 1-5, «faglig frihet og ansvar» og ved at den pålegger institusjonene å sikre et «høyt faglig nivå». I lovens formålsbestemmelse, § 1-1, heter det at institusjonene skal levere høyere utdanning, forskning, og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid «på internasjonalt høyt nivå».

Også Kierulf-utvalget understreker akademikeres ansvar for akademisk kvalitet, både individuelt og som deltakere i fagmiljøer:

Akademikere har for det første et ansvar for å forholde seg til de vitenskapelige kvalitetsnormer som gjelder på feltet deres og de saklighetsnormer som muliggjør meningsbrytning. For det andre har de et ansvar for å bidra til at andre akademikere holder seg til disse normene, for eksempel i form av fagfellevurderinger og fremsettelse av alternative hypoteser, eller ved imøtegåelse med motargumenter i debatt.40

Kierulf-utvalget kommer imidlertid med en viktig presisering av hvordan dette ansvaret skal ivaretas:

…kvalitetskontrollen av akademiske ytringer skal foretas av fagfellesskapet, gjennom vitenskapelige metoder og med argumenter, ikke av staten med rettslige sanksjoner eller politiske vedtak eller føringer, eller av de akademiske institusjonene.41

Dette reiser et viktig spørsmål for de akademiske institusjonene, ikke minst for universitetene og høyskolene, som har et lovpålagt ansvar for den akademiske kvaliteten:

Hvordan tar en universitetsledelse ansvar for at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper, samtidig som den enkeltes akademiske (ytrings)frihet skal vernes og fremmes?42

Kierulf-utvalgets vurdering er at de akademiske institusjonene, det vil si styret og ledelsen på ulike nivåer i organisasjonene, ikke selv kan eller bør gjennomføre kvalitetskontrollen. Institusjonene har like fullt har et ansvar for å påse at den blir utført «av fagfellesskapet, gjennom vitenskapelige metoder og med argumenter». I det daglige arbeidet er det den faglige ledelsen på fakultets- og instituttnivå (eller tilsvarende) som må sikre at den løpende kvalitetssikringen foregår på en god måte, samtidig som den akademiske (ytrings)friheten til hver av de ansatte ivaretas. Dette er en krevende balansegang, noe som også er bakgrunnen for at Kierulf-utvalget legger så stor vekt på klok ledelse og god opplæring.

Regjeringen slutter seg til Kierulf-utvalgets forståelse av institusjonenes kombinerte ansvar for akademisk ytringsfrihet og akademisk kvalitet. Det er svært viktig for samfunnets tillit til forskning og forskningsbasert kunnskap at den akademiske kvaliteten blir ivaretatt ved institusjonene. Like viktig er det at den akademiske kvalitetskontrollen ikke blir forsøkt gjennomført med sanksjoner eller styringsvirkemidler fra institusjonene som arbeidsgivere, eller fra politisk eller rettslig hold.

Når det gjelder de etablerte systemene for fagfellevurdering, som er akademias egne systemer for faglig kvalitetssikring av blant annet publikasjoner, prosjekter og ansettelser, bør det understrekes at disse er i utvikling, nasjonalt og internasjonalt. Erklæringen San Francisco Declaration on Research Assessment (DORA) ble lansert i 2012. Erklæringen, som senere er signert av Forskningsrådet og flere norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner, inneholder et sett av anbefalinger om god praksis for kvalitetsvurderinger. Et viktig formål med erklæringen er å motvirke en tendens fra senere år til å basere kvalitetsvurderinger kun på forskningstidsskriftenes innflytelsesfaktor og andre kvantitative indikatorer. Erklæringen oppfordrer til i større grad å gjøre vurderinger av de enkelte forskningsarbeidenes faktiske kvalitet.

I tillegg til fagmiljøenes løpende fagfellevurdering i forbindelse med blant annet publikasjoner og ansettelser, har Forskningsrådet et ansvar for å gjennomføre større nasjonale kvalitetsevalueringer av forskningsvirksomheten til de norske fagmiljøene. Selve evalueringsarbeidet utføres av internasjonale fagpaneler ut fra relevante kvalitetskriterier. NOKUT har et tilsvarende ansvar for å evaluere fagmiljøenes utdanningsvirksomhet. Slike kvalitetsevalueringer har stor betydning for å styrke fagmiljøenes kvalitetsarbeid, og dermed sikre at befolkningen kan ha fortsatt høy tillit til forskningsbasert kunnskap og kompetanse. For å bidra til bedre koordinering av kvalitetsevalueringen av forskning og høyere utdanning etablerte Kunnskapsdepartementet i 2021 et eget rammeverk for evaluering av forskning og høyere utdanning.43

7.3 Ansvarlighet, involvering og bruk av forskning

Forskningen foregår ikke i et vakuum. Mye forskning blir til i dialog med brukere og samarbeidspartnere i ulike samfunnssektorer. Hvordan forskningen blir brukt av for eksempel politiske myndigheter, mediene og næringslivet, har også stor betydning for tilliten.44 Uansvarlig bruk og videreformidling kan sette forskningen i et dårlig lys. Derfor er det for eksempel viktig å unngå tendensiøse gjengivelser av forskning. En bør også unngå å – bevisst eller ubevisst – velge ut bestemte funn til fortrengsel for andre som egentlig er like relevante, fordi man vil legitimere en forutbestemt konklusjon. Også mediene må være bevisste på dette. En fersk undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) viser at den viktigste årsaken til at en del forskere vegrer seg for å formidle forskningen sin er frykten for at journalister skal fremstille den på en misvisende måte for å få den til å passe med en bestemt journalistisk vinkling.45

Behovet for ansvarlighet ved bruk av forskning blir særlig tydelig i forbindelse med oppdragsforskning. Oppdragsgiveren må vise varsomhet for å sikre at den akademiske friheten ivaretas, samtidig som det selvfølgelig skal være full anledning for oppdragsgiveren til å definere kunnskapsbehovene. Oppdragstakeren er på sin side forpliktet av forskningens kvalitetskrav. En god måte å regulere forholdet mellom oppdragsgiver og oppdragstaker på, er å bruke statens standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag. Avtalen er tilgjengelig for alle som ønsker uavhengig oppdragsforsking med høy legitimitet.

Behovet for ansvarlighet blir også stadig viktigere i akademisk samarbeid med andre land. Den geopolitiske utviklingen bidrar til økt oppmerksomhet om sikkerhetspolitiske utfordringer, særlig knyttet til teknologisamarbeid. Utviklingen reiser også det prinsipielt viktige spørsmålet om hvordan grunnleggende verdier og normer ivaretas i samarbeid med land hvor friheten til å diskutere eller forske på politiske sensitive temaer gradvis innskrenkes, eller er fraværende. Dette er temaer som vil bli belyst i retningslinjene for ansvarlig internasjonalt samarbeid som utarbeides av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse og Forskningsrådet på oppdrag av KD.

For bedrifter, offentlige virksomheter og andre brukere av forskning, kan det noen ganger være vanskelig å vurdere hvilken forskning som skal legges til grunn, ettersom forskningslitteraturen på mange områder er svært omfattende, og ofte peker i litt ulike retninger. I tillegg til at det er vanskelig å få oversikt, kan det være utfordrende å vurdere hvilken forskning som representerer etablert kunnskap med høy grad av konsensus i fagmiljøene, og hvilken som er mer usikker eller omstridt. Et godt verktøy for å skaffe oversikt over et forskningsfelt er systematiske kunnskapsoppsummeringer. Se boks 7.1 for nærmere omtale. Slike oppsummeringer har i enkelte sektorer vært i bruk en stund, særlig innenfor helse.46 Når vi har systematisk og balansert oversikt over et forskningsfelt, sikrer vi legitimitet på tvers av sektorer. Videre reduserer vi risikoen for beslutninger på sviktende grunnlag, og ikke minst unngår vi å sette i gang ny forskning på områder som allerede er undersøkt. Regjeringen vil derfor bidra til å øke bruken av systematiske kunnskapsoppsummeringer i offentlig virksomhet, også ut fra ressurshensyn.

I senere år er folkeforskning og innbyggerinvolvering blitt tatt i bruk blant annet for å styrke forskningens legitimitet gjennom en tettere kobling mellom forskning og samfunn. EU har for eksempel vektlagt folkeforskning i rammeprogrammet Horisont Europa, og prøver nå ut ulike metoder for å involvere innbyggere i forskning, spesielt i samfunnsoppdragene. På noen områder er det i tillegg en utvikling som går i retning av å vektlegge kunnskapsproduksjonens lokale kontekst, særlig når det utvikles kunnskap med sikte på lokal anvendelse. Et eksempel på dette kan være involvering av tradisjonell kunnskap i utredning av spørsmål som angår urfolks interesser. Dette er interessante initiativer, og potensialet for å styrke tilliten til forskning gjennom slike metoder bør undersøkes nærmere i årene som kommer.

7.4 Andre forhold knyttet til akademisk frihet

I debatten om akademisk frihet og i høringen av Kierulf-rapporten, er det flere som har pekt på at dette temaet er omfattende, og berører mange sider ved akademisk virksomhet, herunder organisering, finansiering, ledelse, ulike former for politisk styring, og så videre. Regjeringen er enig i at det er viktig å ivareta den akademiske friheten i alle spørsmål som angår den faglige virksomheten. Det begrenser seg ikke til den akademiske ytringsfriheten for hver enkelt vitenskapelig ansatte, som var hovedtemaet i Kierulf-utvalgets mandat. Som Kierulf-utvalget selv er inne på, henger akademisk frihet også sammen med en rekke strukturelle forhold. Politikken på disse områdene, enten det gjelder finansiering, lovregler eller andre forhold, må utformes slik at den akademiske friheten ivaretas.

Samtidig er det nødvendig å skille mellom den faglige kjernevirksomheten, som er omfattet av universitets- og høyskolelovens § 1-5 om faglig frihet og ansvar, og andre sider ved driften av forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner som ikke har direkte sammenheng med kjerneoppgavene. I Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler trekkes det et skille mellom akademisk frihet og institusjonelt selvstyre, og om sistnevnte heter det blant annet:

Når universiteter og høyskoler også gis institusjonelt selvstyre i spørsmål som ikke er av faglig art, eller har vesentlig betydning for den akademiske friheten, er det begrunnet med at selvstyre vil gi bedre måloppnåelse enn mer sentralisert styring. Dette innebærer at institusjonelt selvstyre som går utover det som kan begrunnes med hensynet til akademisk frihet, må forstås som en form for delegert myndighet som forutsetter tilfredsstillende måloppnåelse over tid.

Den akademiske friheten innebærer altså ikke at universiteter, høyskoler og andre akademiske institusjoner som eies av staten og finansieres av offentlige midler er fritatt for ordinær statlig styring. Den er heller ikke til hinder for at politiske myndigheter utvikler og finansierer tiltak for å realisere forskningspolitiske eller utdanningspolitiske målsettinger. Den akademiske friheten betyr først og fremst at akademiske ytringer ikke skal begrenses av andre forhold enn akademiske kvalitetskrav og norsk lov, og at den politiske styringen av de offentlige akademiske institusjonene skal være slik at den gir handlingsrom for forskere til å drive sannhetssøken i tråd med eget faglig skjønn og de akademiske normene i fagfellesskapet.

7.5 Tiltak

Regjeringen vil:

• be alle universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger om å verne om den akademiske ytringsfriheten til sine ansatte, tilby nødvendig opplæring i hva ytringsfriheten innebærer, og sikre at akademiske kvalitetsnormer ivaretas gjennom fagfellevurdering og levende debatt i fagmiljøene

• sikre at den akademiske friheten ivaretas i politikken for forskning og høyere utdanning

• vurdere Kierulf-utvalgets lovforslag i forbindelse med regjeringens forslag til en ny universitets- og høyskolelov

• bidra til å fremme akademisk frihet gjennom internasjonalt samarbeid

• ta opp formidling i styringsdialogen med universitetene og høyskolene

• be Sikt forenkle formidlingsregistreringen

• be Forskningsrådet og NOKUT om å koordinere sin evalueringsvirksomhet i tråd med rammeverket for kvalitetsevalueringer

• bidra til økt bruk av systematiske kunnskapsoppsummeringer i offentlig virksomhet

8 Åpen forskning og verdien av data

Akademisk frihet fordrer at offentligheten har tillit til forskning og høyere utdanning, og den tilliten kan forsknings- og utdanningsaktørene bare få gjennom kvalitet, etisk fremferd og åpenhet, jf. kapittel 7.

Det er fremdeles mange i forskning og nærings- og samfunnsliv som ikke har åpen tilgang til offentlig finansierte vitenskapelige artikler. Forskningsdatasett er ikke enkelt tilgjengelige, og det er et internasjonalt problem at en del forskningsfunn ikke kvalitetssikres så godt som de kunne ha blitt dersom forskere delte og gjenbrukte data mer. Større åpenhet i forskningen er viktig for å bidra til ønsket endring i evalueringen av forskning og forskere. Enklere datatilgang kan utløse innovasjons- og verdiskapingspotensialet som ligger i viderebruk av forskningsdata. Den store økningen i datamengder stiller store krav til forskningsnett, til regnekraft samt til datainfrastruktur i alle sektorer. Datainfrastruktur er kostbart, og det er derfor nødvendig å bruke felles nasjonale og internasjonale løsninger så langt som mulig.

8.1 Åpen tilgang til vitenskapelige artikler

Forskningsresultater skal være umiddelbart tilgjengelige for alle som har nytte og interesse av å følge med på fagutviklingen, enten det er for å gjøre en god jobb eller fordi de trenger kunnskap i egenskap av å være pasienter, pårørende eller foreldre i skolen. Regjeringens mål er at innen 2024 skal alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler være åpent tilgjengelige.

Tilstandsrapporten for høyere utdanning viser en sterk vekst i antall åpne artikler det siste tiåret, med rundt 75 prosent åpent tilgjengelige artikler i 2021. Norge deltar i internasjonalt samarbeid gjennom Horisont Europa, cOAlition S, Science Europe, OECD, Global Research Council og UNESCO for å kreve at forskere ikke må tvinges til å gi fra seg opphavsretten til de store forlagene for å få publisert artiklene sine. I forhandlinger om publiser og les-avtaler med de store forlagene er det et sentralt prinsipp at vilkårene i nye avtaler er åpne. Publiser og les-avtaler innebærer at det i en periode betales kombinert for å publisere artikler åpent og for lesetilgang til tidsskrifter som fremdeles er lukket. Totalkostnadene skal ikke øke, og forhandlingene skal brukes til å få fortgang i overgangen til åpen publisering.

En omlegging til umiddelbar åpen publisering i åpne tidsskrifter eller på åpne plattformer er regjeringens hovedmålsetting, og overgangsperioden med dobbel betaling for både publisering og lesing bør være så kort som mulig. For å realisere denne ambisjonen kreves innsats på flere fronter fremover. Sikt må videreføre arbeidet med kunnskapsgrunnlag for utvikling av åpen publisering og bidra med analyser av økonomien i dette. Publiser og les-avtaler vil fortsatt være et viktig virkemiddel i overgangen og muligheten for tilgjengeliggjøring via vitenarkiv må styrkes, men hovedinnsatsen må legges på å oppnå åpne publiseringskanaler som forskerne opplever som gode og meritterende.

8.2 Forskningsdata er offentlig informasjon

Forskningsdata fra offentlig finansiert forskning må i all hovedsak regnes som offentlig informasjon på linje med data fra annen offentlig virksomhet. I behandlingen av Meld. St. 22 (2020–2021) Data som ressurs: Datadrevet økonomi og innovasjon sluttet et samlet Storting seg til fire nasjonale prinsipper for deling og bruk av data: 1) Data skal åpnes når de kan, og skjermes når de må, 2) Data bør være tilgjengelige, gjenfinnbare, mulige å bruke, og kunne sammenstilles med andre data, 3) Data skal deles og brukes på en måte som gir verdi for næringslivet, offentlig sektor og samfunnet, og 4) Data skal deles og brukes slik at grunnleggende rettigheter og friheter respekteres, og norske samfunnsverdier bevares.

Forskningsdata er inkludert i EUs åpne data-direktiv, som skal gjennomføres i Norge. Her står det blant annet at offentlig finansierte forskningsdata skal være vederlagsfrie dersom de er offentliggjort av forskere, forskningsutøvende organisasjoner eller forskningsfinansierende organisasjoner gjennom et sentralt datalager i institusjonen eller et emnebasert datalager.47

Europa er i ferd med å etablere European Open Science Cloud (EOSC). EOSC er et system av forskningsinfrastrukturer og digitale plattformer. Målsettingen er at disse infrastrukturene og plattformene skal snakke godt sammen og fungere slik at forskere opplever åpne og sømløse tjenester for lagring, forvaltning, analyse og gjenbruk av forskningsdata. Dette innebærer at norske løsninger og forskningsdata må følge de internasjonalt etablerte FAIR-prinsippene, som sier at data skal være gjenfinnbare, tilgjengelige, kompatible og gjenbrukbare. De norske infrastrukturene må være kompatible med de internasjonale og må kunne ta hensyn til fremtidig datavekst og behov for sammenstilling av datakilder både nasjonalt og internasjonalt.

8.3 Den digitale forskningsgrunnmuren – forskningsnett og superdatamaskiner

Forskningsnettet er internettforbindelsen for studenter, forskere og ansatte i kunnskapssektoren, der forskere jobber sammen og deler data og resultater. Det norske forskningsnettet forvaltes av Sikt. Nettet brukes i dag av 150 organisasjoner i universitets- og høyskolesektoren, institutter, fagskoler, vitensentre og næringslivet og har 300 000 brukere. Det finnes 125 forskningsnett over hele verden, det norske inkludert. Gjennom internasjonalt samarbeid er disse nettene særskilt godt og tett sammenkoblet for å kunne tilby alle de nettegenskapene forskning og høyere utdanning har behov for. Som nasjonalt forskningsnett får man adgang til disse nettverkene, samt alle brukertjenestene som er utviklet og som tilbys både nasjonalt og internasjonalt. Dagens avtaler om nettkapasitet ble inngått i 2003 og nye avtaler må inngås i 2023/2024.

Tungregning, eller High Performance Computing (HPC), inkludert høykapasitets dataanalyse, maskinlæring og kunstig intelligens, involverer tusenvis av PC-prosessorer som jobber parallelt med å beregne og analysere enorme mengder data i sanntid. Slike omfattende beregninger er det ikke mulig å utføre på vanlige datamaskiner. Til dette brukes superdatamaskiner.

Superdatamaskiner har tradisjonelt vært brukt innenfor forskning i realfagene, men har etter hvert blitt tatt i bruk innenfor de fleste fagfelter, også innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Utvikling av kunstig intelligens er avhengig av denne typen maskinvare. Superdatamaskiner blir også i stadig større omfang benyttet innenfor forvaltningen. For eksempel brukte Folkehelseinstituttet denne typen teknologi i sine beregninger knyttet til ulike koronarelaterte problemstillinger under pandemien.

Tidligere hadde hver forskningsinstitusjon hver sine superdatamaskiner som de brukte til tungregning. Det var ingen felles strategi, og de konkurrerte stort sett om de samme midlene. I 2004 ble derfor universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø, sammen med NTNU i Trondheim og daværende Utdannings- og forskningsdepartementet, enige om å opprette et selskap for å koordinere tungregning og lagring. De fire universitetene og Forskningsrådet bidrar med finansiering. Nå har selskapet skiftet navn til Sigma2 AS. Det er eid av Sikt og har fått det strategiske og operasjonelle ansvaret for nasjonale superdatamaskiner. Infrastrukturen er åpnet opp for alle institusjoner som har behov for denne typen tungregning, datalagring og tilhørende tjenester.

Gjennom Sigma2 har Norge vært med på byggingen av en av verdens største superdatamaskiner, LUMI, i Kajaani, Finland. Dette er et samarbeid mellom 10 land, og prosjektet har fått 1 mrd. kroner fra EuroHPC-programmet i EU.48 Sigma2 inngår også i nettverket av europeiske kompetansesentre for HPC. Dette nettverket og slike HPC-sentre skal støtte industri og offentlig sektor i å ta i bruk høykapasitets beregningstjenester i forretningsmodellen samt å drive innovasjon og kunnskapsbygging gjennom å tilby støtte og kompetansedeling.

Superdatamaskiner er i dag en absolutt nødvendighet for å drive forskning av høy kvalitet og etter hvert også for å drive effektiv og god forvaltning. Verdifulle data genereres i økende omfang, og det er påkrevd med oppdatert infrastruktur av denne typen.

8.4 Den digitale grunnmuren for Samordna opptak

Samordna opptak koordinerer opptaket til 27 universiteter og høyskoler, og 27 fagskoler. Samordna opptak var tidlig ute med å digitalisere sine løsninger, og har avgjørende betydning for at opptak til høyere utdanning kan gjennomføres. Mens den teknologiske utviklingen har gått fremover, har imidlertid ikke datasystemene til Samordna opptak fulgt samme utvikling. Systemene som ble utviklet på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet er i 2022 utdaterte og foreldet.

I 2023 skal Sikt og HK-dir fortsette arbeidet med å planlegge utviklingen av et nytt system. Målet med prosjektet er å utvikle et sikkert, pålitelig og fremtidsrettet system, slik at opptaket til høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning kan gjennomføres også i kommende år.

8.5 Informasjonssikkerhet

Mye av forskningsinfrastrukturen er digital infrastruktur eller er avhengig av digital infrastruktur for å fungere. Denne infrastrukturen forvalter og behandler store verdier. Eksempler på slike verdier kan være store mengder sensitive personopplysninger, forskningsdata i form av rådata, bearbeidede data og forskningsresultater, IKT-systemer og e-infrastruktur. Dette er digitale verdier som gjør forskning og utdanning mulig. De digitale verdiene har forskjellig sikkerhetsbehov enten det er konfidensiell informasjon, data og systemer som må fungere og være tilgjengelige i kritiske prosesser eller informasjon som må være intakt og til å stole på. Noen digitale verdier er uvurderlige og kan ikke gjenskapes, slik som for eksempel lange tidsserier for forskningsdata. Informasjonssikkerheten skal bidra til å ivareta tilliten til den kunnskapen som skapes og forvaltes av institusjonene, og dermed også tilliten til institusjonene selv. Den enkelte forskningsutførende institusjon har ansvaret for at informasjonssikkerhet og personvern ivaretar disse verdiene. Ansvaret for informasjonssikkerheten og personvernet i forsknings- og utdanningsvirksomheter under Kunnskapsdepartementet følges opp i departementets styringsmodell for informasjonssikkerhet og personvern i høyere utdanning og forskning. Modellen organiserer ansvaret og styringsprosessene til Kunnskapsdepartementet og HK-dir overfor de underliggende virksomhetene i høyere utdanning og forskning på informasjonssikkerhets- og personvernområdet. En årlig risiko- og tilstandsvurdering for universitets- og høyskolesektoren gir en felles situasjonsforståelse og et grunnlag for Kunnskapsdepartementet til å fastsette risikoreduserende tiltak for sektoren og gi individuelle tilbakemeldinger til den enkelte virksomhet.

8.6 Datainfrastruktur

For å stimulere til bærekraftig og etisk forsvarlig datadrevet forskning, forvaltning og verdiskaping i Norge er det behov for oppdatert datainfrastruktur. Med datainfrastruktur menes verktøyene, tjenestene og systemene som er nødvendige for å innhente, analysere, lagre, organisere, dokumentere og tilgjengeliggjøre data.

Behovet for oppdatert datainfrastruktur er blitt påpekt i en rekke rapporter de senere årene,49 og i mai 2022 kom rapporten Investering i infrastrukturer for FAIR forskningsdata og særlig relevante forvaltningsdata for forskning fra det såkalte datainfrastrukturutvalget.50 Utvalget var satt sammen av representanter fra forskningsinstitusjoner, offentlige organer med ansvar for særlig relevante forvaltningsdata for forskning og næringslivet. Utvalget har trukket veksler på de førnevnte utredningene og på utredninger om, og initiativer for, deling av helsedata, sosioøkonomiske data, marine data og klima- og miljødata som bakgrunn for sin anbefaling om ambisjonsnivå for datainfrastruktur i Norge:

• forskere ved norske universiteter og institutter skal ha tilgang til datainfrastrukturer som muliggjør forskning og utdanning i verdensklasse.

• innen 2030 skal alle fagområder i Norge tilbys kompetanse, veiledning og kuratering av forskningsdata, enten i form av nasjonale løsninger eller helt eller delvis gjennom deltakelse i europeisk eller internasjonalt infrastruktursamarbeid.

• Norge skal på utvalgte områder ha datainfrastrukturer i verdensklasse som blir foretrukket av internasjonale brukere.

• Norge må ha en opptrappingsplan for organisering og finansiering av datainfrastrukturer som gjør det mulig å hente ut gevinstene av de store datamengdene som vil genereres med offentlig finansiering i årene som kommer.

Regjeringens vurdering er at datainfrastrukturutvalgets foreslåtte ambisjonsnivå er realistisk, samtidig som det gir noe å strekke seg etter. Det er allerede investert mye i datainfrastruktur i Norge som det kan bygges videre på, og det kan samordnes bedre nasjonalt og internasjonalt. På noen områder er Norge allerede veldig gode og kan ha ambisjoner om å ta det siste skrittet og tilby datainfrastruktur i verdensklasse som blir foretrukket av internasjonale brukere.

8.7 Regjeringens politikk

For å realisere målene i langtidsplanen er det behov for større åpenhet og mer datadeling i forskningen. Den digitale forskningsgrunnmuren, som består av forskningsnett og superdatamaskiner, må videreutvikles i takt med forskningens og forvaltningens behov. Infrastrukturen til Samordna opptak for opptak til universiteter, høyskoler og fagskoler må fornyes. Informasjonssikkerhet og personvern må ivaretas slik at grunnleggende rettigheter og friheter respekteres og nasjonal sikkerhet ivaretas. Det er behov for oppdatert datainfrastruktur, og det må arbeides på bred front for å heve kompetansen når det gjelder datahåndtering.

8.8 Tiltak

Regjeringen vil:

• sørge for at offentlig finansiert forskning er tilgjengelig og at alle høyere utdanningsinstitusjoner har ordninger for publisering med åpen tilgang

• be HK-dir, Sikt og Forskningsrådet om å bistå forskningsinstitusjonene med å utarbeide en strategi for norsk vitenskapelig publisering etter 2024 og en plan for å nå målene i en slik strategi

• sørge for at Norge har et oppdatert forskningsnett

• sørge for tilstrekkelig nasjonal tungregnekapasitet (superdatamaskiner) til å dekke nåværende og fremtidige behov i forskning og forvaltning

• fortsette arbeidet med å utvikle et nytt teknisk system for Samordna opptak

• legge datainfrastrukturutvalgets anbefalinger til grunn for videre arbeid med datainfrastruktur

9 Universitets- og høyskolebygg

Forskning og utdanning av god kvalitet forutsetter bygg som egner seg til å utvikle og formidle kunnskap, identitet og verdier. Universitets- og høyskolesektoren disponerer 3,6 mill. kvadratmeter og representerer med dette den største porteføljen i statlig sivil sektor. Om lag 2,7 mill. kvadratmeter er statlig eid, mens noe leies i det private markedet.

I den første langtidsplanen – Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 – prioriterte regjeringen to byggeprosjekter som er særlig viktige for å nå målene i planen: Livsvitenskapsbygget i Oslo og Ocean Space Centre i Trondheim. Livsvitenskapsbygget er under bygging og vil etter planen stå ferdig i 2026. Bygget vil bidra til et bredt forskningssamarbeid mellom utdanningsfeltet og helse- og næringsaktører innenfor anvendt livsvitenskap. Ocean Space Centre fikk startbevilgning i 2022 og skal etter planen stå ferdig i 2028. Senteret skal sikre Norges posisjon som en ledende havnasjon og bidra til den grønne omstillingen.

I langtidsplanen som ble lagt frem i 2018 – Meld. St. 4 (2018–2019) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028 – ble det for første gang etablert en egen politikk for utvikling, forvaltning og prioritering for universitets- og høyskolebygg. Hovedbudskapet var å bruke de arealene vi har, på best mulig måte. Dette innebærer at vi blant annet må tilrettelegge for effektive lokaler som støtter virksomhetenes formål.

Utviklingen innenfor forskning og utdanning krever at man løpende må vurdere å tilpasse rom og bygg og den tilhørende organiseringen av tilbud og aktiviteter. Digitaliseringen driver frem endringer i studievaner og læringspreferanser som universitetene og høyskolene må møte for å være relevante. En erfaring fra koronapandemien er at fremtidens utdanning bør kombinere fysisk tilstedeværelse og et digitalt tilbud på en måte som fremmer læring, læringsmiljø, fleksibilitet og bærekraft. Den fysiske og teknologiske infrastrukturen må legge til rette for en undervisning som er både fysisk, heldigital og hybrid. Campusutvikling og undervisningsarealer må derfor tilpasses ulike studiesituasjoner. Videre må arealer og digitale løsninger utformes slik at de understøtter både individuelt arbeid og gruppearbeid i åpne og mer «uformelle» områder. Campusutviklingsplaner er et viktig verktøy for at institusjonene kan tilpasse sine arealer til endrede behov på en systematisk måte. Ordningen evalueres i 2022.

10 Økonomiske og administrative konsekvenser

I norsk forskningspolitikk er det et prosentmål om ressursinnsats til forskning og utvikling (FoU). Dette innebærer at 3 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) skal gå til FoU innen 2030. 1 prosent skal komme fra offentlig finansiert FoU, og det dobbelte fra næringslivet. Dette er mål som må vurderes over tid og med utgangspunkt i en normalsituasjon, ikke i unntakssituasjoner som gir sterke positive eller negative utslag. Regjeringen vil legge frem en strategi for at forskning og utvikling i næringslivet skal utgjøre 2 prosent av BNP innen 2030.

Kunnskapsdepartementet anslår at de samlede bevilgningene til FoU i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2023 utgjør 43,6 mrd. kroner. Dette utgjør 0,77 prosent av anslaget for BNP i 2023.

Økonomisk oppfølging av langtidsplanen vil bli håndtert i de årlige statsbudsjettene.

Regjeringen forventer at målene og prioriteringene i langtidsplanen på sikt vil føre til at ressursbruken vris i retning av disse. Departementene følger opp gjennomføringen av langtidsplanen i styringsdialogen med Norges forskningsråd, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør, universiteter, høyskoler og andre relevante underliggende virksomheter.