2 Havbasert aktivitet

Som kyststat har Norge rettigheter til ressurser i havet, herunder på kontinentalsokkelen, og plikt til å bevare og beskytte havmiljøet. De ulike maritime sonene er beregnet i samsvar med bestemmelsene i FNs havrettskonvensjon1. Norge har ulike rettigheter og plikter avhengig av om man snakker om territorialfarvannet, 200-milssonene (sonene opprettet i samsvar med økonomiske soneloven) eller kontinentalsokkelen.

Forstørr bilde

2.1 Havnæringenes plass i norsk økonomi

Havnæringene bidrar til å dekke viktige behov i det norske samfunnet, som mat, energi og transport, og er samtidig en sentral del av økonomien. I perioden 2016–2020 bidro de norske havnæringene med mellom 19 og 26 prosent av Norges brutto nasjonalprodukt2. Som følge av økte priser særlig på naturgass, økte andelen til 31 prosent i 2021 og 44 prosent i 2022. Størsteparten av den havbaserte verdiskapingen kommer fra petroleumssektoren, etterfulgt av sjømat, sjøfart og annen havrelatert produksjon. Samtidig er havområdene arena for utvikling av nye næringer.

Figur 2.1 Utvikling i havnæringenes andel av nasjonal verdiskaping 2016–2022²

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Satellittregnskap for hav

Havnæringene sysselsatte 233 600 personer i 20222, som tilsvarte vel åtte prosent av sysselsettingen i Norge samme år. Utenom skipsfart og tilknyttede næringer økte antall sysselsatte i alle sektorene i perioden 2016-2022, og totalt økte sysselsettingen i havnæringene med omtrent sju prosent. Havnæringene har stor betydning for sysselsettingen langs kysten.

Havnæringene samhandler på ulike måter. Sjøtransport er for eksempel en viktig innsatsfaktor i andre havnæringer. Kunnskaps- og teknologiutvikling som skjer i én sektor, vil også kunne være relevant for andre. Nye næringer vil kunne dra nytte av erfaringer gjort i eksisterende næringer. Gjennom kjøp av varer og tjenester skaper havnæringene også ringvirkninger i form av verdiskaping og sysselsetting i leverandørbedrifter. Utvikling av nye havnæringer kan derfor bli viktig for næringslivet i distriktene.

Tabell 2.1 Verdiskaping og sysselsetting i de havbaserte sektorene i 2022

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Satellittregnskap for hav

Figur 2.2 Sysselsetting i havnæringene i 2022

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Satellittregnskap for hav

2.2 Havnæringenes bidrag til grønn omstilling

Havet og havnæringene spiller en viktig rolle i møte med klimaendringene og overgangen til et lavutslippssamfunn. Utvikling av bærekraftige og utslippsfrie løsninger er viktig for å lykkes med overgangen. Det er viktig at rammevilkårene legger til rette for at næringene kan utnytte potensialet i den grønne omstillingen.

Havets bidrag til å løse klimautfordringene og havnæringenes bidrag til reduserte klimagassutslipp er beskrevet i forvaltningsplanene for havområdene.

2.3 Mat fra havet

Havet er et matfat, og mat fra havet er en viktig bidragsyter til bærekraftige matsystemer og matsikkerhet. Norske havområder har alltid vært rike på fisk, og fiskeri har vært og er en viktig næring for Norge og norsk økonomi. Havbruk har også vokst til å bli en næring av stor økonomisk betydning. Bearbeiding av både villfanget og oppdrettet fisk er en sentral del av verdikjeden til fiskeri og havbruk.

Tabell 2.2 Verdiskaping og sysselsetting i sjømatsektoren i 2022

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Satellittregnskap for hav

Forstørr bilde

Foto: Jørgen Ree Wiig / Fiskeridirektoratet

Mål og fremtidsutsikter

Fiskeri

Fisken tilhører det norske folk i fellesskap, og ressursene skal forvaltes til det beste for dagens og fremtidige generasjoner. Fiskeflåten skal sikres stabile, forutsigbare og gode rammebetingelser. Det er et mål for regjeringen å øke bearbeidingen av sjømat i Norge. Naturgitte forhold fører til at de ulike fiskebestandene og dermed høstbare overskudd i norske farvann vil kunne variere fra år til år. Forskning, overvåkning og forvaltning bidrar til å sikre at uttaket fra bestandene er innenfor bærekraftige rammer. Størrelsen på kvotene og prisene i markedet er bestemmende for verdiene som høstes fra havet.

Havbruk

Havbruksnæringen er av stor betydning for norsk matproduksjon og verdiskaping, og regjeringen ønsker å legge til rette for videre vekst for å skape flere arbeidsplasser, mer bearbeiding, større verdiskaping og økte eksportinntekter. All akvakultur i Norge foregår i dag innenfor grunnlinjen, men det har over tid vært et politisk mål om bærekraftig vekst for havbruksnæringen, også lengre til havs enn dagens lokaliteter. Regjeringen arbeider med å utvikle et eget konsesjonsregime for oppdrett til havs med strenge krav til bærekraft og sameksistens mellom ulike havnæringer.

Taredyrking er fortsatt i en utviklingsfase i Norge og alle lokaliteter og tillatelser for taredyrking ligger kystnært. Regjeringen vil legge til rette for mer kunnskap om og mer næringsaktivitet knyttet til tang og tare og nye marine ressurser. Dyrking og kultivering av makroalger, herunder tang og tare, vil også kunne være et virkemiddel for naturbasert binding av karbon.

Arealbruk

Fiskeri

Fiskeri foregår både kystnært og til havs. Fiskeriaktiviteten varierer med tid på året, mellom år, med utviklingen i ulike bestander og med utbredelse/vandringer. Fangstområdene har i realiteten ingen klar avgrensning. Det er ulike reguleringer og arealbehov for ulike redskapstyper. For mange fiskearter observeres endringer i leveområder og vandringsmønster som følge av klimaendringer3.

Havbruk

Havbruksnæringen drives i dag på tildelte lokaliteter i kystsonen. Akvakulturlovens virkeområde omfatter hele norsk økonomisk sone, men det er per i dag ingen anlegg utenfor grunnlinjen. Arealbeslaget avhenger av hvor stor biomasse lokaliteten er klarert for. I tillegg til selve anlegget vil fortøyningene kreve areal.

Ved havbruk til havs vil både teknologi og miljøbetingelser på lokalitetene være forskjellig sammenlignet med dagens tradisjonelle kystlokaliteter. Fisken vil bli utsatt for mer ekstreme forhold, og driftsoperasjoner vil bli mer komplisert på eksponerte lokaliteter. Bølger, strømforhold og temperatur påvirker laksens velferd og vekstbetingelser. Dette har betydning både for hvilke områder som er egnet for havbruksaktivitet til havs, og hvor stort arealbehovet vil være.

Taredyrking

Det er en økende interesse for taredyrking i Norge. Aktiviteten er i dag kystnær, og det er derfor lite erfaring med dyrking i eksponerte lokaliteter eller områder langt til havs.

En modell utviklet ved Sintef indikerer at dyrkingspotensialet øker når man fjerner seg fra kysten. Mens det langs kysten (innenfor grunnlinjen) kan dyrkes i gjennomsnitt 75 tonn tare per hektar sjøareal, kan det være mulig å dyrke over 150 tonn per hektar ute på kontinentalsokkelen4. Variasjonen i taredyrkingspotensial antas å være stor, noe som tilsier at det vil være viktig å kunne velge gode områder blant de tilgjengelige arealene.

2.4 Olje og gass

Norge er den største produsenten av olje og gass i Vest-Europa, og eneste nettoeksportør. Petroleumssektoren er i dag Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. Den gir store ringvirkninger på fastlandet. Næringen er derfor svært viktig for norsk økonomi. Et overordnet prinsipp i norsk petroleumsforvaltning er at leting, utbygging og drift av petroleumsressursene skal skape størst mulige verdier for samfunnet, og at inntektene skal komme hele samfunnet til gode, både dagens og fremtidige generasjoner.

Tabell 2.3 Verdiskaping og sysselsetting i petroleumssektoren i 2022

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Satellittregnskap for hav 

Mål og fremtidsutsikter

Regjeringen vil legge til rette for lønnsom og bærekraftig produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Samtidig skal en stor andel av verdiskapingen tilfalle den norske stat, slik at den kan komme hele samfunnet til gode. Forvaltningen skal skje innenfor forsvarlige rammer når det gjelder helse, miljø og sikkerhet, og hensynet til det ytre miljø skal ivaretas. Virksomheten skal også skje i sameksistens med andre næringer.

Arealbruk

Petroleum er en stedbundet ressurs som er naturgitt, og som finnes der det er sedimentære bergarter. Aktiviteten foregår dermed i hovedsak der ressursene er, innenfor de delene av norsk kontinentalsokkel som er åpnet for petroleumsvirksomhet.

Virksomheten består av en rekke aktiviteter og innretninger. Det samles inn seismikk for å kartlegge ressurser og overvåke reservoarer. For å påvise og utvinne ressurser må det bores brønner. Leteboring krever lite areal og pågår i en begrenset periode. Når ressursene er funnet og anses lønnsomme, kan operatøren søke om å bygge dem ut. Utbyggingsløsningene varierer fra stedfaste plattformer med rørledninger og landanlegg, til utbygginger som består av en havbunnsramme koblet opp med rør/kontrollkabel til en vertsinnretning. Det er anlagt om lag 9000 km med store eksportrørledninger til andre land i Europa, i tillegg til mindre rørledninger mellom felt. Det legges også sjøkabler som forsyner petroleumsinnretninger med elektrisk kraft fra land. I tillegg legges det kabler, både for strøm og styring av innretninger.

Det er begrenset permanent arealbruk knyttet til petroleumsvirksomheten i den forstand at det hindrer alternativ virksomhet i samme område. Både rørledninger og øvrig undervannsutstyr er eksempelvis mulig å tråle over. Rundt plattformer og produksjonsskip og andre overflateinnretninger er det en sikkerhetssone på 500 meter. Samlet arealbruk for produserende felt på hele norsk sokkel, inkludert sikkerhetssone, er til sammen mindre enn en blokk i Nordsjøen.

Forstørr bilde

Foto: Fanny Løvholm / Energidepartementet

2.5 Fornybar kraftproduksjon til havs

Vindkraft til havs kan gi muligheter for Norge og norsk industri, bidra til teknologi- og næringsutvikling og gi vesentlig økt fornybar kraftproduksjon. Norge har store havområder med gode vindressurser. Store deler av de norske områdene egner seg bare for flytende havvind.

Norsk industri har et godt utgangspunkt for å bidra i en lønnsom havvindnæring. Hovedmarkedene for norske leverandørbedrifter til havvind de nærmeste årene er i Europa, men det er også muligheter globalt. Norsk industri har allerede betydelig aktivitet innen havvind. I 2022 omsatte norske leverandørbedrifter for i overkant av 34 mrd. kroner.5 Majoriteten av dette er internasjonal omsetning.

Mål og fremtidsutsikter

Regjeringen har en ambisjon om at det skal tildeles områder for 30 GW havvind innen 2040. Satsingen på havvind skal bidra til økt utslippsfri kraftproduksjon, industriutvikling, innovasjon og teknologiutvikling. Havvind i Norge har et industrielt potensial, ved at det kan gi nye markedsmuligheter for norsk leverandørindustri. Gjennom utlysning av havvindområder i Norge vil norske leverandører ha gode muligheter til å delta i konkurransen, på grunn av nærhet til markedet og erfaring fra norsk sokkel. Flytende havvind kan bli en viktig kilde til fornybar energi både på verdensbasis og på norsk sokkel. Markedet for flytende havvind er fremdeles umodent, og det er behov for teknologiutvikling, innovasjon og skalering for å redusere kostnader og bygge kompetanse i leverandørkjedene. Mye av teknologien er samtidig testet og bevist, og dermed moden.

Landene rundt Nordsjøen har også ambisiøse planer for utbygging av fornybar energi til havs, og havvind er en sentral del av EU-kommisjonens arbeid knyttet til Europas grønne giv. Per i dag har EU mål om 300 GW havvind innen 2050.

Arealbruk

Utvikling av havvind i tråd med regjeringens ambisjon vil kreve areal. Arealbehovet avhenger av en rekke ulike faktorer, som for eksempel kapasitetstetthet, utnyttelsesgrad og behov for fleksibilitet innenfor områdene. Endelig benyttet areal vil erfaringsmessig være vesentlig mindre enn utlyst areal. Havvindanlegg vil medføre permanent arealbruk i den perioden tillatelsen gjelder for. I 2020 ble de to første områdene for fornybar energiproduksjon åpnet, og i 2024 ble det første prosjektområdet tildelt.

2.6 Transport

Sjøtransport er en viktig del av transportsystemet i Norge, og er både effektivt, sikkert og relativt lite arealkrevende. Næringslivet i Norge er spredt langs hele kysten, og sjøtransporten er derfor avgjørende for å ivareta behovet for godstransport både nasjonalt og internasjonalt. Målt i tonn blir rundt 90 prosent av samlet godsmengde i utenrikshandelen fraktet på sjø, mens skip står for om lag halvparten av godstransporten innenriks målt i transportarbeid. I et normalår er om lag 7000 unike skip innom norske farvann.

Maritim næring har en sentral posisjon blant de norske havnæringene og i norsk næringsliv, og bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser i hele landet. Norsk maritim næring har over tid utviklet seg til å bli en av verdens mest komplette maritime miljøer og består av rederier, verft, utstyrsleverandører og tjenesteleverandører. Havnene er en helt nødvendig del av infrastrukturen for sjøtransporten og fungerer som sentrale logistikk-knutepunkter. De mer spesialiserte fiskerihavnene spiller på sin side en avgjørende rolle for videreutviklingen av fiskeriavhengige kystsamfunn. Transportsektoren er også en sentral del av totalforsvaret, og sjøtransporten og havner har en nøkkelrolle i inntransport av allierte forsterkninger.

Tabell 2.4 Verdiskaping og sysselsetting i maritim sektor i 2022

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Satellittregnskap for hav

Mål og fremtidsutsikter

Det overordnede målet for transportpolitikken er «Et effektivt, miljøvennlig og trygt transportsystem i hele landet i 2050». Innen sjøtransport vektlegges god fremkommelighet som gir økt konkurranseevne for næringslivet, ivaretakelse og styrking av sjøsikkerheten i tråd med nullvisjonen for drepte og hardt skadde, samt bidrag til oppfyllelse av Norges klima- og miljømål. Transportpolitikken, herunder mål, virkemidler og tiltak innen sjøtransport, legges frem i Nasjonal transportplan.

Maritim næring skal bli grønnere og mer digital. Norges ambisjon er at klimagassutslippet fra innenriks sjøfart og fiske skal halveres innen 2030, sammenlignet med 2005. I 2022 utpekte regjeringen grønn maritim industri som et eget innsatsområde i Grønt industriløft, og grønn skipsfart er sammen med havvind utpekt som én av de to første eksportsatsingene til Nasjonalt eksportråd.

Arealbruk

Den maritime aktiviteten i Norge er omfattende og variert. Skipstrafikken er i utgangspunktet fleksibel med hensyn til arealbruk. Arealer for trafikkseparasjonssystemer, seilingsleder og andre farledsreguleringer fastsettes etter havne- og farvannsloven. Innføringen av trafikkseparasjonssystemer og anbefalte seilingsleder langs kysten har bidratt til å flytte skipstrafikk ut fra kysten, separere motgående trafikkstrømmer og etablere et fast seilingsmønster. Dette reduserer sannsynligheten for kollisjon og grunnstøting og gir bedre muligheter til å gripe inn ved eventuelle ulykker. Trafikkseparasjonssystemer og anbefalte seilingsleder i norsk økonomiske sone må godkjennes av FNs sjøfartsorganisasjon (IMO).

Forstørr bilde

Foto: Rune Nylund Larsen / Kystverket

2.7 Fangst, transport og lagring av karbon (CCS)

CO₂-håndtering omfatter fangst, transport og lagring av CO₂ (CCS). Regjeringen har en bred politikk for å fremme CO₂-håndtering som et klimatiltak for å nå temperaturmålet i Parisavtalen, og vil legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom lagring av CO₂ på norsk sokkel. Tilrettelegging for kommersiell lagring av CO₂ gjøres blant annet gjennom å tildele lagringsareal til selskaper med konkrete industrielle planer som gjør at de har lagringsbehov.

Norge har lagringspotensialet, viljen og kompetansen. Europa har høye klimaambisjoner og store utslippskilder som står overfor en stadig høyere utslippskostnad. En rekke norske industriaktører, herunder i avfallsbransjen, planlegger CO₂-fangst i stor skala med lagring på norsk sokkel. Fangst, transport og lagring av CO₂ er fortsatt i en tidlig fase. Utvikling og etablering av kompliserte verdikjeder med omfattende infrastruktur som krever betydelige investeringer, er avgjørende for å lykkes.

Arealbruk

Lagring av CO₂ skal skje der aktiviteten ikke kommer i konflikt med utvinning av petroleum og flere slike områder på norsk sokkel er identifisert. I januar 2019 tildelte myndighetene for første gang en tillatelse til å utnytte et areal for injeksjon og lagring av CO₂. Det tildelte arealet ligger i nærheten av Troll-feltet i Nordsjøen. Ved inngangen til 2024 var det tildelt en utnyttelsestillatelse (Northern Lights) og seks letetillatelser etter lagringsforskriften. I juni 2024 ble det tilbudt fire nye letetillatelser. Det forventes begrenset permanent arealbruk knyttet til kommersiell CO₂-lagringsvirksomhet.

2.8 Havbunnsmineraler

Utvinning av havbunnsmineraler kan bli et nytt, viktig område for norsk mineralproduksjon i fremtiden og kan samtidig bidra til å sikre tilgangen på viktige metaller. Fra mangeårig norsk forskningsaktivitet og Sokkeldirektoratets kartlegging er det fastslått at det finnes både sulfidavsetninger og ferromanganskorper i de dypere delene av norsk kontinentalsokkel. Havbunnsmineralene inneholder metaller som bl.a. vil være viktige i den globale overgangen til lavutslippssamfunnet.

Havbunnsmineraler er stedbundne ressurser og må letes etter og utvinnes der de er lokalisert. Før det kan gis tillatelser til aktivitet, må områder åpnes for virksomhet. Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding6 med forslag om åpning av område på norsk kontinentalsokkel for mineralvirksomhet. Meldingen ble behandlet i Stortinget 9. januar 2024, og et bredt flertall sluttet seg til hovedlinjene i regjeringens forslag, inkludert forslaget til åpningsområde. Kongen i statsråd besluttet 12. april 2024 å åpne et område i Norskehavet og Grønlandshavet for havbunnsmineralvirksomhet. Regjeringen ønsker å legge til rette for lønnsom havbunnsmineralvirksomhet innenfor forsvarlige og bærekraftige rammer. Kommersiell utvinning av havbunnsmineraler på norsk sokkel ligger fortsatt et stykke frem i tid, men vil, dersom det blir økonomisk lønnsomt, og utvinning kan skje bærekraftig og forsvarlig, kunne bli en ny og viktig havnæring for Norge. Det vil legges til rette for en skrittvis utforskning av området gjennom tildeling av tillatelser med tilhørende leteaktivitet som vil bidra til viktig kunnskapsoppbygging og datainnsamling.

2.9 Bevaring av viktige områder for marin natur

Vern og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak bidrar til å ta vare på viktig undervannsnatur og økologiske funksjoner. Det er sammenheng mellom et rikt naturmangfold og biologisk produksjon, økosystemtjenester som gir potensial for høsting, og verdiskapingen vi får fra å høste av fornybare ressurser. Nytteeffekter vil blant annet være økte bestander av fisk og skalldyr, opptak og lagring av karbon i marin vegetasjon og i sedimenter, og beskyttelse mot effekter av klimaendringer. Områder som settes av til ulike bevaringsformål kan i mange tilfeller fortsatt være tilgjengelig for flere, men ikke alle, former for menneskelig aktivitet.

Det er et nasjonalt mål at et representativt utvalg av norsk natur skal tas vare på for kommende generasjoner. I Hurdalsplattformen har regjeringen slått fast at tap av sårbar natur skal forebygges og repareres, og vern av representativ norsk natur skal sikres.

Det er også et globalt mål i Naturavtalen at minst 30 prosent av verdens havområder skal være bevart innen 2030, gjennom marine verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak. Områdene skal være effektivt forvaltet, økologisk representative og danne et sammenhengende nettverk. Norge følger aktivt opp globale og regionale mål vi har sluttet oss til.

Som en oppfølging av Meld. St. 29 (2020–2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur, jf. Innst. 557 S (2020–2021), gjennomføres det prosesser for kartlegging og utredning av egnede områder for bevaring av verdifulle områder for naturmangfold og karbonlagring.

Naturavtalen har et globalt mål om at 30 prosent av områder som er forringet skal være under aktiv restaurering innen 2030. Dette kan gjøres enten ved at naturen gis rom for å gjenoppbygge seg selv, eller gjennom aktive grep for å gjenoppbygge habitater og økosystemer.

Norges nye handlingsplan for naturmangfold vil legges frem høsten 2024.

2.10 Skyte- og øvingsfelt i sjø

Skytefeltene er sentrale for Forsvarets operative virksomhet, og i siste instans for den nasjonale beredskaps- og krisehåndteringsevnen. Feltene skal dekke behovet å trene, øve, utdanne personell, prøve ut materiell og fartøyer, og ivareta alliert øving og trening. Skytetrening er en helt essensiell del av kampkraften til Forsvaret med tanke på personellets kompetanse, for å opprettholde god nok teknisk status på våpensystemene, og for å sikre evne til samvirke med andre avdelinger i Forsvaret og utenlandske styrker.

Skytefeltene er områder hvor Forsvaret, alene eller sammen med allierte, kan gjennomføre skytetrening under alle værforhold. Utdanning, trening og øving med militært materiell, fartøyer og våpensystemer er en grunnleggende forutsetning for at alle Forsvarets mannskaper og avdelinger skal kunne levere den beredskap og operative evne som forutsettes til enhver tid. Samvirket mellom de ulike våpensystemene er avgjørende for å få hentet ut den tiltenkte samlede kampkraft. Det er derfor behov for å trene både på de enkelte våpensystemene, på samvirket mellom de ulike våpensystemene og på tvers av våpengrenene som skal virke sammen. Det er viktig at Norge er en troverdig og forutsigbar tilrettelegger for øving og trening med våre allierte, i egne interesse- og nærområder.

Forstørr bilde

Foto: Lars Røraas / Sjøforsvaret