2 Utfordringen
Boks 2.1
Opplæring har en rekke tilsynelatende motstridende formål:
å bibringe vår kulturs moralske fellesgods, dens omtanke for andre - og gi evne til å stikke sin egen kurs.
å gi fortrolighet med vår kristne og humanistiske arv - og kjennskap til og respekt for andre religioner og trossyn.
å kjenne og pleie nasjonal arv og lokale tradisjoner for å bevare egenart og særdrag - og åpent møte andre kulturer for å kunne gledes av mangfoldet i menneskelige ytringsformer og å lære av kontraster . . .
Læreplan for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring - generell del, s. 38 og 39
Skolefagene kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion skal virke både identitetsformende og dialogfremmende. De gir mulighet for forankring i fellesskap og tradisjoner og utvikling av individuell selvstendighet og selvkritikk.
Utvalget har i sitt arbeide lagt størst vekt på situasjonen i grunnskolen. Ingen fag er gjenstand for mer oppmerksomhet og flere kryssende interesser enn kristendomsfaget. Mange er meningsberettiget, og konfliktpotensialet er stort. Ofte virker symbol-ord som tennmekanismer for ladninger som sprenger egne skyttergraver enda dypere. Utvalget ønsker å bygge broer mellom motsetninger. Med ståsted i norsk virkelighet har utvalget ønsket å tegne konturene av et fag som er slik at alle kan delta, samtidig som enhetsskolen bevares.
Utvalget har arbeidet med dette som utgangspunkt:
Alle elever skal få kjennskap til visse sider ved vårt samfunns tro og tradisjoner.
Det er visse grunnleggende etiske og moralske spørsmål alle elever må møte i opplæringen.
Tro og livssyn er noe av det viktigste i et menneskes tanke- og følelsesliv. De former dybdestrukturer i menneskets bevissthet,levendegjør verdier, tydeliggjør normer og skaper mening i tilværelsen.
Tro og livssyn er grunnleggende når eleven skal forme sin identitet. Eleven trenger røtter og et livssynsmessig fellesskap.
Tro og livssyn er så sentrale innslag i samfunnets kultur at den som ikke kjenner disse områdene vil få problemer med å skjønne og identifisere seg med fellesskapet.
Kunnskap om egen kultur er en forutsetning for åpenhet, toleranse og dialog.
2.1 Dilemmaer
Grunnskolen er basert på prinsippet om enhetsskole, som blant annet betyr at alle elevene skal få likeverdig tilbud - samtidig som foreldreretten medfører at elever kan fritas fra deler av undervisningen.
Det norske samfunnet opplever en økende grad av pluralisering. Samtidig innebærer det forhold at ca. 95% av elevene deltar i kristendomsundervisningen, en stor grad av homogenitet og enhet.
Grunnskolen har en kristen formålsparagraf. Likevel kan enkelte elever gå gjennom grunnskolen uten å delta i kristendomsundervisningen, hvor hoveddelen av opplæringen om kristendommen blir gitt.
Kristendomsfaget er det mest naturlige obligatoriske sted å ta opp viktige etiske og moralske spørsmål. Samtidig er mange elever tatt ut av klassen i dette faget.
Det er, med dagens praktisering av grunnskoleloven, knyttet kriterier til å få fritak. Det er likevel ikke knyttet betingelser til hva elevene skal lære eller gjøre når de har fått fritak.
Elever som er fritatt fra kristendomskunnskap og som ikke benytter seg av noe alternativt tilbud,vil heller ikke være til stede i undervisning om helt sentrale sider ved vår kultur og vårt samfunnsliv, etikk og verdier.
Generell del av læreplan for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring legger stor vekt på den kristne tro og tradisjon, likevel er det flere studieretninger i videregående opplæring som ikke gir undervisning om religion.
Det er også et dilemma at mange lærere og instruktører i yrkesfagene ikke har noen formell kompetanse på området.
I grunnskolen er 5-6% av elevene fritatt fra kristendomskunnskap. Disse elevene benytter seg av kommunale tilbud (som livssynskunnskap), tilbud i regi av eget trossamfunn (som koranskole) eller de benytter seg ikke av noe undervisningstilbud i det hele tatt. En slik oppdeling av elevene kan lett komme til å formidle indirekte og uønskedebudskap:
Når det handler om religioner og livssyn, er det naturlig at mennesker splittes opp i adskilte grupper.
Religion og livssyn omfatter så farlige, ømfintlige og vanskelige tema at elevene ikke kan være samlet.
Til forskjell fra andre fag, er dette fag der elevene fortrinnsvis skal lære om sin egen tro og livssyn og egne tradisjoner - ikke andres.
I løpet av den siste tiden har forholdet til nykommerne i landet vårt endret seg. Konflikter har tilspisset seg, fokus er rettet mot grupper av innvandrere - ikke minst innvandrerungdom. I media er forholdet mellom innvandrere og nordmenn og forholdene for ulike grupper innvandrere stadig oftere blitt tema. Samtidig arbeides det mer aktivt for å finne tilbud og løsninger for ulike grupper innvandrerungdom. Flere og flere innser behovet for dialog mellom innvandrere og nordmenn, og mellom grupper av innvandrere. Ikke minst voldstendenser og mobbing blant barn og unge stiller økede krav til dialog og møteplasser. Dette medfører nye og forsterkede utfordringer til skolen i sin alminnelighet og til fagfeltet kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion i særdeleshet.
Utvalget har hatt som oppgave å se hvordan de ulike utfordringer og problemer knyttet til fagene kan løses på en best mulig måte for flest mulig elever, skole, foreldre og samfunn. Utvalget har dessuten sett som en utfordring å skissere hvordan disse fagene kan utvikle sine muligheter. Utvalget ser at fagene har grunnlag for å bli skolens viktigste og mest spennende fag, i det de stiller, anskueliggjør og levendegjør livets store spørsmål og gir hjelp til å modnes når det gjelder egen livs- og virkelighetsfortolkning.