Del 3
Utfordringer for samfunn og næringsliv

7 Internasjonale avtaler og utviklingstrekk i sentrale markedsområder. konsekvenser for norsk næringsliv og næringspolitikk

Rammebetingelser kan defineres som forhold som virker inn på det spillerom en bedrift har for innretning av sin virksomhet. Internasjonale forhold påvirker i stadig større grad det spillerom bedriftene i Norge opererer innenfor. Utviklingen i de ulike markedene, de internasjonale rammebetingelsene bedriftene er underlagt i sin tilgang til markedene, og de rettigheter de har når de møter problemer på disse, er viktige faktorer som har betydning for utviklingen i norsk næringsliv.

Internasjonaliseringen av norsk næringsliv er intet nytt fenomen, jf. kapittel 4. Som en liten økonomi med svært ensidig næringsstruktur, er det naturlig at norske bedrifter er vant til å opptre internasjonalt. Mens det tidligere i hovedsak var de største bedriftene som internasjonaliserte sin virksomhet, står vi nå overfor en trend hvor små og mellomstore bedrifter i økende grad selger sine spesialiserte produkter på verdensmarkedet. Internasjonaliseringen preges i tillegg til den tradisjonelle økningen i vareeksporten, også av etablering og oppkjøp i andre land, og av allianser og samarbeid over landegrensene.

Det er viktig for Norge å sikre norske bedrifter like konkurransevilkår og lik adgang til markeder som det konkurrenter og handelspartnere har. Dette krever et internasjonalt avtalesystem, som sikrer mindre nasjoner og aktører rettferdig behandling. Norge har derfor arbeidet aktivt både for EØS-avtalen (Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde) og WTO-avtalen (Avtalen om opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon), og andre internasjonale avtaler som regulerer handels- og investeringsforhold. EØS-avtalen er svært viktig for å trygge virksomhet rettet mot vårt viktigste marked - Europa. Etableringen av et internasjonalt regelverk for store deler av verdenshandelen er av økende betydning, fordi det bidrar til å trygge virksomhet på nye markeder. Internasjonale miljøavtaler supplerer de handelspolitiske avtalene, og er også av stor betydning for norsk næringsliv.

WTO-avtalen, EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler legger føringer for Norges utforming av næringspolitikken. Regelverket i WTO og EØS blir til dels implementert i nasjonal lovgivning. Næringslivet møter først og fremst konsekvensene av avtalene gjennom de nasjonale myndighetenes praktisering i Norge og andre medlemsland. Ved tvister om tolkning eller utøving av slikt nasjonalt regelverk, vil imidlertid den aktuelle avtalens tvisteløsningsorgan avgjøre uenigheten i henhold til avtaleteksten, og partene i saken vil måtte forholde seg til det internasjonale avtaleverket.

Avtalene utgjør viktige rammebetingelser for norsk næringsliv både på hjemme- og utemarkedene, og er viktig for norske bedrifters mulighet til å utnytte markedsmuligheter. Det er en viktig næringspolitisk oppgave å videreutvikle og sørge for fortsatt trygghet for disse avtalene, og det er opp til næringslivet å utnytte de handelsmulighetene som avtalene skaper.

I kapittel 7.1 gis en summarisk oversikt over innholdet i WTO-avtalen og EØS-avtalen, samt enkelte andre internasjonale avtaler av betydning for Norge. I kapittel 7.2 skisseres enkelte virkninger for norsk næringsliv av disse avtalene. I kapittel 7.3 belyses de internasjonale avtalenes betydning for utformingen av norsk næringspolitikk. Til slutt gis en kort omtale av enkelte utviklingstrekk i sentrale markedsområder.

7.1 Internasjonale avtaler

I den senere tid har antallet og omfanget av regionale handelsavtaler vokst kraftig. Som en «motvekt» framstår WTO-avtalen som en overbygning over det globale handelssystemet. Internasjonaliseringen kjennetegnes slik sett dels av globalisering og dels av regional økonomisk-politisk integrasjon.

Da Norge undertegnet WTO-avtalen var vi allerede medlem av EØS. Bindinger i EØS-avtalen la føringer for hvilke forpliktelser Norge kunne akseptere i WTO-avtalen. I dag virker regelverkene parallelt, det vil si at vi ikke kan binde oss opp til endringer i EØS-avtalen som ikke aksepteres under WTO-avtalen, og omvendt.

Verdens handelsorganisasjon - WTO

Fram til 1945 fantes ingen multilateral organisasjon eller avtale som etablerte regler og samarbeidsordninger for internasjonal økonomi. De enkelte land hadde myndighet til å innføre de ordninger de ønsket for å ivareta sine økonomiske interesser, og denne friheten ble spesielt i mellomkrigstiden brukt i proteksjonistisk øyemed.

Mot slutten av annen verdenskrig ble Bretton Woods-forhandlingene innledet. Forhandlingene tok sikte på å etablere omforente spilleregler både for handel og økonomisk politikk, og førte blant annet til opprettelsen av Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken. En ferdigforhandlet avtale mellom mer enn 50 land om å etablere en internasjonal handelsorganisasjon strandet. Avtalen var ment å inneholde blant annet regler om toll og handel, internasjonale investeringer og tjenestehandel, sysselsetting, råvareavtaler, konkurransepolitikk. På handelsområdet endte man likevel opp med Generalavtalen om tolltariffer og handel, (GATT-avtalen).

Hovedprinsippet i GATT-avtalen var at handelen skulle skje uten diskriminering, ved at ett GATT-land skulle behandle alle andre medlemsland likt (bestevilkårsklausulen). Unntak fra dette prinsippet gjaldt for land som hadde sluttet seg sammen i en tollunion eller i et frihandelsområde, og for landinnrømmelser overfor utviklingsland. GATT-avtalen ble undertegnet av 23 FN-land i Genève i oktober 1947, og trådte i kraft 1. januar 1948.

Fram til 1986 ble det i GATTs regi gjennomført sju multinasjonale forhandlingsrunder for reduksjon av handelshindre (tollrunder). Forhandlingene dreide seg i hovedsak kun om industrivarer. Den åttende forhandlingsrunden, Uruguay-runden, ble formelt avsluttet i 1994. Av 125 deltagerland undertegnet 111 land sluttakten med innholdet av alle forhandlingsresultatene. Den tidligere avtalen hadde kun tilslutning fra 25 land.

Avtaleverket etablerer for første gang et globalt regelverk for handel med tjenester (GATS) og for handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS). Avtalen om immaterielle rettigheter gir forbedret beskyttelse for varemerker, geografiske varebetegnelser, industrielle mønstre og patenter. Tjenesteavtalen som omfatter alle tjenestesektorer, med unntak av tjenester som ytes under utøvelse av statsmyndighet, bidrar til mer likeverdig konkurranse i tjenestemarkedene. En rekke områder, som finansielle tjenester, basis telekommunikasjoner, skipsfart og personbevegelser, ble imidlertid ikke ferdigforhandlet før Uruguay-runden ble avsluttet.

Avtalen fra Uruguay-runden etablerer et regelverk for handel med jordbruksvarer og tekstiler, som i praksis ikke har vært omfattet av det tidligere GATT-regelverket. Uruguay-runden omfatter også en plan for videre nedbygging av eksisterende tollsatser og andre handelshindre på samme måte som de tidligere forhandlingsrundene. Sett fra norsk side er det blant annet oppnådd enkelte gode resultater for fiskeindustrien.

Parallelt med Uruguay-runden fant det sted forhandlinger om en utvidet og forbedret GATT-avtale for offentlig innkjøp. Landene som deltok i forhandlingene var foruten Norge og andre EØS-land; Canada, Hong Kong, Israel, Japan, Singapore, Sveits, Korea og USA. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1996. Avtalen regulerer større anskaffelser foretatt av offentlig sektor. Til forskjell fra den tidligere avtalen omfatter den ikke bare varekjøp, men også tjenesteanskaffelser samt bygg- og anleggskontrakter over visse terskelverdier.

Gjennom forhandlingene i Uruguay-runden ble landene enige om å opprette en ny internasjonal organisasjon, Verdens handelsorganisasjon (World Trade Organization, WTO), for å sikre en institusjonell overbygning over enkeltavtalene. WTO-avtalen trådte i kraft 1. januar 1995. Den nye avtalens virkefelt, jf. figur 7.1, blir dermed GATT, de multilaterale varehandelsavtalene for landbruk og tekstiler, de multilaterale avtalene om handel med tjenester og handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter samt avtalen om offentlig innkjøp, meieriavtalen og den internasjonale avtale om storfekjøtt. De tre sistnevnte avtalene er såkalte plurilaterale, det vil si avtaler med begrenset deltagelse.

Gjennom WTO-avtalen er det etablert et tvisteløsningssystem og en ankeinstans som er ment å sikre en likeverdig og effektiv håndhevelse av regelverket.

EU, EFTA og EØS

I 1951 dannet Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg Det Europeiske Kull- og stålfellesskap, og de samme landene undertegnet i 1957 Romatraktaten om det europeiske økonomiske fellesskap (EF). Traktaten la grunnlaget for å fjerne skranker på handelen mellom landene, og å opprette en felles handelspolitikk.

Parallelt med denne prosessen ble det innledet forhandlinger om et frihandelsområde mellom syv av de europeiske landene som sto utenfor EF, deriblant Norge. Forhandlingene ledet fram til EFTA-konvensjonen, som ble undertegnet i Stockholm i 1960. Konvensjonen inneholdt blant annet bestemmelser om avvikling av toll- og mengderestriksjoner på handel med industriprodukter. I 1973 inngikk EFTA-landene og EF-landene frihandelsavtaler som sikret avvikling av toll- og mengdebegrensninger i handel med industrivarer mellom disse landene.

På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet sto mange europeiske land overfor store økonomiske problemer med stagnasjon og vedvarende høy arbeidsledighet. Europeisk næringsliv hadde konkurransemessige problemer, spesielt overfor USA og Japan. Prosessen med etableringen av EFs indre marked, blant annet for å bidra til styrket konkurranseevne for næringslivet ved fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital innen området, ble startet i 1987. Det indre markedet ble endelig etablert i 1992. Enhetsakten, som regulerte etableringen av det indre markedet, la i tillegg grunnlag for økt samarbeid på områder som miljøvern, arbeidsmiljø og forskning og utvikling.

Da Maastricht-traktaten trådte i kraft 1993 ble samarbeidet mellom EU-landene ytterligere styrket. I tillegg til endringsbestemmelser til de eksisterende traktater, inneholder Maastricht-traktaten bestemmelser om å videreutvikle en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og bestemmelser vedrørende samarbeid i justis- og innenrikssaker. Planene om å gjennomføre en økonomisk og monetær union med felles valuta er en sentral del av traktaten.

EU har inngått assosieringsavtaler med de sentral- og øst-europeiske landene Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Romania, Bulgaria, de tre baltiske landene og Slovenia. Hovedmålsettingen er å støtte opp om de økonomiske og politiske reformene, og å legge det nødvendige grunnlag for et fremtidig fullverdig medlemskap i EU. Avtalene inneholder blant annet et regelverk for frihandel med industrivarer. Noen sensitive produkter, blant annet stål og teko, står på tollnedtrappingslister. De øst-europeiske landene er gitt anledning til langsommere tollnedtrapping enn EU-landene. Målet er full gjensidig frihandel etter en overgangsperiode på ti år. Egne bestemmelser om handel med landbruksvarer og fisk kommer i tillegg til avtalene.

EFTA har også inngått frihandelsavtaler med sentral- og øst-europeiske land, bortsett fra de baltiske landene, hvor Norge har inngått bilaterale avtaler. Frihandelsavtalene omfatter blant annet industrivarer, foredlede landbruksprodukter, fisk og fiskevarer. Også i disse avtalene er det lagt opp til en ti-års overgangsperiode før full gjensidig frihandel med industrivarer er etablert.

En avtale som sikrer EFTA-landene deltagelse i EUs indre marked, EØS-avtalen, trådte i kraft 1. januar 1994. EFTA-siden av avtalen består nå av Norge, Island og Liechtenstein. EØS-avtalen er langt mer omfattende enn den tidligere frihandelsavtalen. Foruten en vesentlig bedring av vilkårene for handel med varer, omfatter avtalen fri handel med tjenester og fri bevegelse av kapital og personer. Avtalen omfatter ikke en felles landbrukspolitikk eller en felles fiskeripolitikk. Den omfatter heller ikke handelspolitikk overfor tredjeland, skatte- og finanspolitikk eller deltagelse i Den økonomiske og monetære union som er under utvikling.

Multilateral avtale om investeringer

OECD-landene gjennomfører forhandlinger om en multilateral avtale om investeringer. Det er enighet blant OECD-landene om behovet for en slik avtale. De fleste medlemsland mener at avtalen bør utformes slik at den i prinsippet sikrer en reell liberalisering av internasjonale investeringer, dog slik at det fortsatt skal være mulig å ta reservasjoner basert på nasjonal lovgivning. Avtalen skal være åpen for alle OECD-land, men også ikke-medlemsland skal kunne slutte seg til. Det er en intensjon hos flere medlemsland at avtalen på et senere tidspunkt skal overføres til WTO. Forhandlingene skal etter planen avsluttes med en ferdig avtale innen 1997.

Avtale om avvikling av skipsbyggingsstøtte

I regi av OECD ferdigforhandlet EU, USA, Japan, Sør-Korea, Finland, Sverige og Norge i 1994 en avtale om avvikling av direkte og indirekte støtte til skipsbyggingsindustrien. Avtalen innebærer at støtteordninger som strider mot avtalen må avvikles fra det tidspunkt den trer i kraft. Avtalen må imidlertid vedtas av de enkelte lands myndigheter, og er foreløpig ikke gjort gjeldende.

Andre internasjonale avtaler

OECD Consensus er en avtale som regulerer eksportsubsidier til andre kapitalvarer enn skip. I henhold til OECD Consensus har det gjennom flere år skjedd en nedbygging av subsidier som tillates. Etter 31.12.1996 vil i hovedsak alle rentesubsidier være fjernet, og det vil etter dette tidspunktet ikke være anledning til å yte eksportkreditter med rentesubsidider under Consensus-avtalen.

Både for skip og øvrige kapitalvarer vil det imidlertid videreføres muligheter for en eksportfinansieringsordning basert på internasjonalt fastsatte rentesatser i ulike valuta, basert på tilnærmede kommersielle renter (commercial interest reference rates, CIRR).

Også innen bistandsområdet har det vært arbeidet internasjonalt med å unngå at bistandsordninger gir konkurransevridninger. Gjennom Helsinki-pakken fra 1992 ble det innført begrensninger i bruken av blandede kreditter for å sikre at midlene ble kanalisert mot prosjekter som ikke kunne finansieres kommersielt, og for å unngå konkurransevridninger. Dette har ført til nedgang i bruken av blandede kreditter internasjonalt. Når det gjelder andre former for bistand er ikke disse på samme måte regulert i internasjonale avtaleverk som ivaretar kravene til innsyn og konkurransehensyn. Det er imidlertid viktig å påse at nedbygging av OECD-regulerte ordninger ikke fører til en oppblomstring av andre former for bistand som i realiteten innebærer en binding til vedkommende lands eksport.

Miljøavtaler

Miljøavtalene omfatter forskjellige forhold som forurensninger, risikofylt virksomhet, behandling og transport av avfall, vern av naturområder og handel med sjeldne planter og dyr. Over tid har avtalene generelt blitt mer omfattende, både med hensyn til ambisjonsnivå og reguleringsmekanismer. Bakgrunnen for utviklingen er den økende politiske forståelsen for at mange av miljøproblemene går på tvers av landegrensene, og ikke kan løses av enkeltland alene. En annen årsak kan være at de virkemidlene enkeltland har utviklet nasjonalt, skaper behov for eller ønsker om en koordinering. Et eksempel er problemer med konkurransevridning, som mange land har støtt på i forbindelse med innføring av CO2-avgifter. Med hensyn til samordning av miljøavtaler og det internasjonale handelspolitiske regelverket, pågår det arbeid både i WTO og i OECD under overskriften «handel og miljø».

Internasjonale miljøspørsmål er for en stor del regulert i egne avtaler, som land står fritt til å velge om de vil slutte seg til. Avtalene har ulik juridisk status, fra å være folkerettslig forpliktende til intensjonspregede erklæringer eller anbefalinger. Et nytt utviklingstrekk er at miljøspørsmål også blir en del av regionale samarbeidsavtaler. For eksempel har EU utviklet et omfattende regelverk på miljøområdet, som i mange sammenhenger er både mer vidtrekkende og forpliktende enn de særskilte miljøavtalene.

Miljørelaterte problemstillinger omfattes av EØS-avtalen. Det innebærer at EUs bestemmelser på miljøområdet integreres i norsk regelverk. Normalt vil endringer og nye bestemmelser bli gjort gjeldende på samme tid i de øvrige EØS-landene som i EU. Samtidig gir EØS-avtalen Norge mulighet til å påvirke utformingen av EUs bestemmelser, først og fremst gjennom deltakelse i ekspertmøter om miljøsaker som er under forberedelse for Europa-kommisjonen. Bestemmelsene på miljøvernområdet vil dels være krav om full harmonisering, dels minimumsbestemmelser. Produktkrav er som regel fullt harmoniserte, mens bestemmelser om forurensende utslipp og miljøkvalitet i hovedsak er fastsatt som minstekrav. Foruten de konkrete bestemmelsene, inneholder EØS-avtalen også prinsipper som gir generelle føringer for miljøpolitikken, blant annet prinsippet om at forurenseren skal betale. Videre skal krav til vern av miljøet være en del av avtalepartenes politikk på andre områder.

Bestemmelser i EU som kan være viktig for næringsvirksomhet gjelder først og fremst produktkrav, behandling av emballasjeavfall og muligheter for offentlige støtte til miljøtiltak. EØS-avtalen pålegger ikke tilpasning til EUs avgiftspolitikk, men gir likevel noen føringer for den nasjonale avgiftsbruken. Foruten det generelle kravet om ikke-diskriminering av importerte produkter, kan det i miljøvernbestemmelsene være nedfelt prinsipper som begrenser mulighetene for utforming av produktavgifter.

Når det gjelder forurensninger omfatter EUs regelverk i hovedsak transportmidler, varmekraftverk, avfallsanlegg og lokale luftkvalitetskrav. Et rammedirektiv for regulering av industriutslipp og -avfall er imidlertid under forberedelse, det såkalte IPPC-direktivet («Integrated Pollution Prevention and Control»). Det er ikke lagt opp til at dette direktivet skal inneholde konkrete krav til bedriftene, men det vil gi føringer for nasjonale myndigheters reguleringspraksis, og for eventuell koordinering av utslippskrav mellom medlemslandene.

Avtaler om forurensninger regulerer først og fremst nivået på den samlede nasjonale innsatsen. For eksempel forplikter den nye svovelavtalen Norge til å redusere de samlede utslippene med 76 prosent i forhold til 1980-nivået innen 2000. Hvordan og i hvor stor grad næringslivet blir berørt vil i stor grad avhenge av de beslutninger norske myndigheter tar om virkemidler. I flere sammenhenger spesifiserer imidlertid avtalene minstekrav knyttet til ulike utslippskilder som skal gjelde i alle de deltakende landene. Hvor forpliktende kravene er varierer fra veiledende informasjon til obligatoriske bestemmelser.

Det pågår for tiden en diskusjon om hvorvidt ambisiøse internasjonale eller nasjonale miljøpolitiske tiltak kan komme i konflikt med de handelspolitiske forpliktelsene i WTO-avtalen. Hovedprinsippet for det handelspolitiske regelverket er ikke-diskriminering av like produkter. WTO-avtalen står ikke i veien for regulering eller avgiftsbelegging av et produkt som er miljøskadelig, bare nasjonale og importerte produkter behandles likt. Konflikter kan imidlertid oppstå når land har ulike oppfatninger om hva som er miljøskadelig, eller nasjonale bedrifter og andre lands eksportbedrifter rammes ulikt.

Et eksempel kan være forskjeller i produksjonsteknologi eller råstofftilgang som medfører at en bestemmelse særlig rammer importerte produkter. Forskjellsbehandling av produkter på grunnlag av miljøskader som produksjonen i andre land skaper, har derimot vært ansett å være klart i strid med WTO-avtalen. Likevel er dette en sentral mekanisme i enkelte miljøavtaler. For produserte varer er det i begrenset grad blitt introdusert handelstiltak i miljøavtaler, men det pågår en betydelig diskusjon om temaet. Montreal-protokollen om stoffer som reduserer ozonlaget og Basel-konvensjonen om transport av farlig avfall har bestemmelser som kan virke handelsbegrensende i visse sammenhenger, særlig i forhold til utviklingsland.

Mange av spørsmålene som en aktiv miljøpolitikk reiser i forhold til det handelspolitiske regelverket må anses som uavklarte. Som nevnt pågår det et internasjonalt arbeid for å klargjøre forholdet mellom handels- og miljøspørsmål, og som tar sikte på å fastsette retningslinjer for hvordan disse spørsmålene skal håndteres i fremtiden.

7.2 Virkninger for norsk næringsliv

Etableringen og utviklingen av det internasjonale regelverket er av stor betydning for norske bedrifters virksomhet på de ulike markedene.

EØS-avtalen bidrar til mer stabile rammevilkår for de deler av norsk næringsliv som konkurrerer på det europeiske markedet. WTO-avtalen øker forutsigbarheten i rammebetingelsene for norske eksportbedrifter på store deler av verdensmarkedet forøvrig. Gjennom EØS-avtalen og WTO-avtalen er det etablert et sterkere regelverk rundt håndhevelse av avtalene. Et sterkere regelsystem er ment å bidra til å forhindre vilkårlighet, gi større forutsigbarhet i systemet, øke sannsynligheten for etterlevelse og bidra til et likeverdig regelverk for bedrifter i alle medlemsland. Dette gir økt tillit til og effektivitet i gjennomføringen av selve avtaleverket, og vil ha betydning for de økonomiske aktørene, spesielt for små land. Resultatet av Uruguay-runden (WTO-avtalen) innebar en betydelig utvidelse av det felles avtaleverket i forhold til den tidligere GATT-avtalen. WTO-avtalen innebærer at flere sektorer, områder av politikken og virkemidler underlegges felles regler, og at flere nasjoner og bedrifter i økende grad konkurrerer på like vilkår. Innenfor EØS-området bidrar felles regler for statsstøtte, konkurranseregler, standardisering og forbud mot favorisering av nasjonalt næringsliv til at bedriftene må forholde seg til det samme regelverket. Dette bidrar til mer likeverdig konkurranse.

EØS-avtalen har gitt norsk næringsliv nye markedsmuligheter. Avtalen innebærer blant annet et felles regelverk for handel med tjenester. EØS-avtalen har samtidig åpnet for økt konkurranse på hjemmemarkedet, noe som i neste omgang bidrar til å framskynde omstillinger og forbedre konkurranseevne i næringer som tidligere har vært skjermet. Nedbyggingen av tollbarrierene innenfor WTO medfører økt konkurranse for norsk næringsliv på hjemmemarkedet også fra landene utenfor EØS-området. Som følge av WTO-avtalen vil særlig næringsmiddelindustrien og tekstilindustrien på sikt måtte regne med å møte økt konkurranse hjemme. Avtalen innebærer på den annen side økt markedsadgang for norsk næringsliv ute, og har først og fremst betydning for norsk eksport til ikke-europeiske OECD-land. Dette er i første rekke USA og Japan, ny-industrialiserte land som ASEAN-landene og Korea, samt en del land i Latin-Amerika. Dette er i stor grad markeder i sterk vekst. For viktige industriprodukter som bygg- og anleggsutstyr, landbruksmaskiner, medisinsk utstyr, stål, farmasøytiske produkter, papir, papp, tre og møbler er det oppnådd enighet om tollfrihet blant de mest sentrale markeder og produsentnasjoner.

Både EØS-avtalen og WTO-avtalen innebærer at betydelige offentlige anskaffelsesmarkeder åpnes for internasjonal konkurranse. Avtalen medfører økte markedsmuligheter for norske leverandører og eksportbedrifter på andre lands offentlige innkjøpsmarkeder, men også mer konkurranse om leveranser på hjemmemarkedet. Det offentlige innkjøpsmarkedet i EU rettet mot sektorer som varer, bygg og anlegg, telekommunikasjon, energiforsyning, vannforsyning, transport og kjøp av tjenester er blitt åpnet for Norge som følge av EØS-avtalen.

Anslagsvis utgjør det offentlige innkjøpsmarkedet i EU 5000 milliarder kroner, mens det norske markedet utgjør 140 milliarder kroner. Norsk næringsliv har med dette fått vesentlig bedre tilgang til et stort marked. Norske forpliktelser etter den nye GATT-avtalen går ikke lenger enn EØS-avtalen med hensyn til hvilke etater og anskaffelser som dekkes. På den annen side gjelder den nye GATT-avtalen om offentlig innkjøp i forhold til flere land enn EØS-reglene, og opererer med noe lavere terskelverdi for statlige etaters anskaffelse av varer og tjenester.

Både EØS-avtalen og avtalen fra Uruguay-runden om handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter gir regelverk på områder hvor Norge har eksportinteresser. Dette gjelder først og fremst etableringen av standarder og regler for industrielle mønstre, patenter og varemerker som sikrer industriprodukter mot ulovlig kopiering på eksportmarkeder. Et system som sikrer opphavsrett vil bidra til å trygge investeringer og satsinger på eksportmarkeder, og er viktig for blant annet norske produsenter av merkevarer.

EØS-avtalen innebærer at nordmenn og utlendinger skal likebehandles når det gjelder etablering av ny virksomhet eller kjøp av eierandeler i eksisterende virksomheter. I Uruguay-runden representerte forhandlingene om handelsrelaterte investeringstiltak (TRIMS) en begynnelse på området. Et fremtidig mul tilateralt regelverk om investeringer vil gjøre investeringer tryggere, og kan bidra til bedre muligheter for og beskyttelse av norske investeringer i en rekke land.

EØS-avtalen skal sikre gjensidig godkjenning av utdanning og yrkeskompetanse mellom EØS-land. Dette bidrar til at norsk næringsliv har tilgang til et langt større arbeidsmarked enn det rent nasjonale, og gir således bedriftene økte muligheter for å få dekket ulike kompetansebehov. Det kan imidlertid også bidra til større konkurranse om høyt kvalifiserte arbeidstagere.

Ambisiøse miljømål som følger av internasjonale avtaler kan føre til at blant annet næringslivet må gjennomføre nye miljøtiltak. På den annen side har mange norske bedrifter allerede i utgangspunktet en høy miljøstandard. Bedrifter som ligger i forkant kan trekke fordeler av at land går sammen om å heve ambisjonsnivået i miljøpolitikken. Det er en pågående diskusjon i internasjonale fora om avtalene skal være rettet mer mot miljøtilstanden eller mer mot standardkrav for den enkelte utslippskilde. Norge har arbeidet for at avtalene først og fremst skal regulere ambisjonsnivået, og at land skal stå fritt i utformingen av virkemidlene. Dette kan blant annet være av betydning for om det blir mulig å videreføre en resipientorientert miljøpolitikk, der det åpnes for at like bedrifter kan få ulike miljøkrav avhengig av hvordan miljøet påvirkes av utslippene. Så langt har avtalene i liten grad påvirket utformingen av de miljøpolitiske virkemidlene overfor næringslivet i Norge. Næringslivet blir imidlertid også påvirket av den nasjonale miljøpolitikken i andre land. Dette gjelder ikke bare myndighetenes krav, men også produktspesifikasjoner og dokumentasjon som kundene krever. Norge har en klar interesse av at det utvikles internasjonale regelverk som hindrer at miljø kan brukes som begrunnelse for tekniske handelshindre.

Både EØS- og WTO-avtalen gir en viss sikkerhet i forhold til dette. Handel og miljø er imidlertid et område der internasjonal praksis er under utvikling, og som vil kreve stor oppmerksomhet både fra myndighetenes og næringslivets side i årene framover.

7.3 Føringer for næringspolitikken

Næringspolitikk inkluderer alle de virkemidler som i vesentlig grad påvirker rammebetingelsene for å etablere og drive næringsvirksomhet, jf. kapittel 3. EØS-avtalen, WTO-avtalen og de øvrige avtalene Norge har tilknytning til blir dermed en viktig del av næringspolitikken.

Toll og importrestriksjoner kan ha avgjørende betydning for næringslivets konkurransesituasjon og markedsadgang. Internasjonale avtaler gjør at denne type reguleringer i stadig mindre grad kan benyttes for å skjerme eget næringsliv. Innenfor EØS-området er alle toll- og importrestriksjoner fjernet for de fleste typer varer og tjenester. Også WTO-avtalen forplikter medlemslandene til å bygge ned handelshindre, og reduserer derfor de ulike lands myndigheters mulighet til å bruke toll og importrestriksjoner for å beskytte spesielle næringer.

Myndighetene har stadig mindre mulighet til å favorisere eget næringsliv. EØS-avtalen innebærer at medlemslandene ikke kan favorisere egne bedrifter i forhold til andre lands når det gjelder etablering, oppkjøp og drift. Forholdet mellom handels- og investeringspolitikk er kommet i fokus i OECD som har igangsatt forhandlinger om en bindende avtale om investeringer, jf. kapittel 7.1. Dersom det oppstår enighet om denne avtalen vil det innebære at nasjonal favorisering ikke tillates i OECDs og eventuelt etterhvert WTOs medlemsland. Ved ikrafttredelsen av Generalavtalen for handel med tjenester vil det for første gang bli innført omfattende multilaterale regler for alle tjenestesektorene. Norge har gjennom avtalene forpliktet seg til ikke å innføre reguleringer som vil diskriminere mellom norske og utenlandske tjenesteleverandører, samt ikke å innføre strengere reguleringer enn gjeldende norsk regelverk for markedsadgang. Både EØS-avtalen og WTO-avtalen legger begrensninger på bruk av offentlige innkjøp som virkemiddel for å favorisere eget næringsliv. De to avtalene er noe forskjellige med hensyn til hvilke sektorer og anbudsstørrelser som omfattes. Ordningen med Offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU) kan videreføres innenfor EØS-avtalen, men det forutsetter et klart skille mellom OFU-prosjektet og den påfølgende anskaffelsen.

Innholdet i konkurransepolitikken er i stadig større grad regulert i internasjonalt regelverk. EØS-avtalen omfatter felles konkurranseregler for handelen i området. Det norske regelverket gjelder imidlertid fortsatt for konkurransebegrensninger på det norske markedet. I WTO-sammenheng er en harmonisering av de konkurransepolitiske virkemidlene et fremtidig forhandlingsområde.

Bruk av statsstøtte til næringslivet begrenses både av EØS-avtalen og WTO-avtalen. EØS-avtalen innebærer at landene i mindre grad enn tidligere kan bruke statsstøtte til å skjerme deler av eget næringsliv. Det er likevel mulig å gi støtte, etter nærmere fastsatte regler, til for eksempel små og mellomstore bedrifter, og til FoU-aktiviteter. Avtalen setter grenser for størrelsen på slik støtte. WTO-regelverket setter også klare begrensninger for bruk av subsidier i næringspolitikken. For eksempel er subsidier knyttet til eksport forbudt i henhold til den nye avtalen. En rekke spesifikke subsidieordninger kan opprettholdes. Dersom subsidiene medfører skade for et annet lands næringsliv, eller direkte eller indirekte opphever fordeler bundet under GATT, kan det imidlertid iverksettes mottiltak (pålegges utjevningsavgifter). Subsidier som ikke berøres er, etter nærmere spesifiserte kriterier, støtte til forskning og fremming av tilpasning til nye forurensningskrav, samt regionalstøtte. Også OECDs avtale om avvikling av skipsbyggingsstøtten vil begrense bruken av slike virkemidler.

Nasjonale krav til standarder, prøving og sertifisering kan blant annet være begrunnet i ønsker om å beskytte helse, sikkerhet og miljø. Slike krav vil kunne ha som bieffekt at eget næringsliv favoriseres på hjemmemarkedet. WTO-avtalen og EØS-avtalen skal forhindre at tekniske handelshindre som tekniske forskrifter og standarder så vel som prosedyrer, skaper unødige hindringer for handelen. Som et tiltak for åpnere handel, anbefaler WTO at internasjonale standarder anvendes dersom slike finnes. For øvrig er WTO-avtalen lite forpliktende på dette området. Gjennom EØS-avtalen tas det derimot i bruk regelverksharmonisering og gjensidig anerkjennelse som virkemidler.

Generelt bygger det internasjonale regelverket opp under tiltak som fremmer en bedre ressursbruk. Det kan imidlertid være vanskelig å gjennomføre slike tiltak nasjonalt dersom handelspartnerne fører en proteksjonistisk politikk. Det internasjonale regelverket gjør det derfor lettere for land å bedre effektiviteten i økonomiene.

EØS-avtalen åpner for samarbeid på en rekke områder som er viktige for norsk næringslivs konkurranseevne. Avtalen gir oss mulighet til å delta i programmer eller prosjekter som vi vanskelig kan gjennomføre på egenhånd, og hvor internasjonalt samarbeid er en sentral faktor. Avtalen om samarbeid gir Norge rett til full deltagelse i EUs fjerde rammeprogram for forskning for perioden 1994-1998. Programmet har en samlet ramme på 102 milliarder kroner, og det norske finansieringsbidraget er på ca. 350 millioner kroner pr. år. Både forskningsmiljøer og bedrifter kan delta i prosjektene. Norge deltar også i EUs program Info 2000 som er etablert for å styrke Europas posisjon på markedet for informasjonstjenester, og legge til rette for et indre marked for slike tjenester. Små og mellomstore bedrifter er et eget samarbeidsområde i EØS. Norske små og mellomstore bedrifter kan gjennom deltagelse i programmer for eksempel få bedre tilgang på informasjon om markedsmuligheter, og delta i internasjonale bedriftsnettverk. På utdanningsområdet har Norge full tilgang til utdanningsprogrammene Leonardo og Sokrates, som er rettet mot henholdsvis yrkesutdanning, grunnskolen og høyere utdanning.

7.4 Enkelte utviklingstrekk i sentrale markedsområder

Utviklingen i norsk handel (tradisjonelle varer) med utlandet er vist i figur 7.2. Vår utenrikshandel retter seg i stor utstrekning mot landene i EU, og mot Nord-Amerika.

Nord-Amerika: Canada + USA.

Vest-Europa: EU + EFTA + DDR (1980).

DAE: Thailand, Singapore, Taiwan R.O.C., Sør-Korea, Malaysia, Hong Kong.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Spesialkjøring.

Utviklingen i norsk direkte investert kapital i utlandet og utenlandsk direkte investert kapital i Norge er vist i figur 7.3.

1. 1

   Økningen fra 1989 til 1990 for norsk direkte investert kapital i utlandet må blant annet ses i sammenheng med at f.o.m. dette året inkluderes datterselskapers datterselskaper i tallgrunnlaget. F.o.m. 1991 ble tilsvarende endringer gjort for utenlandsk direkte investert kapital i Norge.

Kilde: Norges Bank

Den geografiske fordelingen av beholdningen av norsk direkte investert kapital pr. 31.12.1993 er vist i tabell 7.1. Hoveddelen av beholdningen av norsk investert kapital i utlandet er plassert i EU-land, og i USA.

Selv om norske bedrifters eksport og investeringer i utlandet har økt kraftig, spesielt i de senere årene, har den geografiske fordelingen av eksporten og investeringene endret seg lite.

Et karakteristisk trekk ved utviklingen i verdensøkonomien de siste tiårene er de store forskjellene i utvikling mellom de ulike regionene og markedene. Den økonomiske veksten i EU er, til tross for problemer på en rekke områder, langt jevnere enn i flere andre regioner. I Øst-Europa har produksjonen falt betydelig i forbindelse med den pågående reformprosessen. I de fleste landene synes imidlertid bunnen å være passert. En rekke land i Asia, spesielt Kina, har hatt kraftig økonomisk vekst de siste årene.

Karakteristisk for utviklingen er også at det er inngått flere regionale økonomisk-politiske avtaler. I tillegg til EU/EFTA/EØS er NAFTA (North American Free Trade Association), APEC (Asia Pacific Economic Cooperation), ASEAN (Association of Southeast Asian Nations) og AFTA (Asian Free Trade Agreement, et slags Asias EFTA) eksempler på slike avtaler. Hensikten med avtalene er i hovedsak å fjerne barrierer for handel med varer og tjenester og barrierer for investeringer, å skape rettferdig konkurranse, sikre intellektuell eiendomsrett og håndtere tvister mellom medlemslandene. Avtalene i seg selv er fremmende for vekst i de aktuelle områdene, men kan virke begrensende for handel mellom regionene.

Den fremtidige utviklingen i de ulike markedene eller områdene representerer muligheter og utfordringer for norske bedrifter, både i forhold til eksport og i forhold til etablering av næringsvirksomhet, og samarbeid med multinasjonale selskaper og lokale aktører. Nedenfor følger en kort omtale av enkelte utviklingstrekk i noen sentrale markedsområder for norske bedrifter.

Det europeiske markedet, herunder Sentral- og Øst-Europa og Russland

EU-landene utgjør vårt viktigste eksportmarked, med Tyskland og Sverige som de viktigste enkeltmarkedene. Omlag 80 pst. av den norske eksporten går til EU. EU-landene er også hovedmottaker av norske direkteinvesteringer i utlandet. I 1993 var om lag halvparten av norske direkteinvesteringer i utlandet investert i EU-landene. Det kan forventes at EU-markedet fortsatt blir det dominerende markedet for eksport og investeringer for norske bedrifter i årtier framover.

Vi er gjennom EØS-avtalen økonomisk integrert i EU, og utviklingen i det europeiske markedet og Norges posisjon i denne utviklingen, betyr dermed mye for utviklingen i norsk næringsliv. Et forventet utviklingstrekk for EU-markedet er en utvidelse av antall medlemsland, og en styrking av avtaleverket som regulerer virksomhet i området.

EU har ambisjoner som en stor handelspolitisk aktør i verdenssamfunnet, med utvikling av ulike frihandelsmessige relasjoner til andre regioner. Blant annet har EUs forhold til Sentral- og Øst-Europa og også til USA vesentlige implikasjoner for Norge. Norsk næringsliv må forholde seg til den sannsynlige utvikling at de aller fleste av de 10 aktuelle sentral- og øst-europeiske søkerlandene om 5-10 år vil bli medlemmer av EU, og dermed av EØS.

Det politiske regimeskiftet som fant sted i Øst-Europa på slutten av 1980-tallet har ført til store endringer også i det økonomiske systemet, og bidratt til en utvikling som andre lands næringsliv betrakter med interesse. I framtiden vil bedrifter fra Øst-Europa representere nye konkurrenter for norsk næringsliv, og etterhvert som velstand og kjøpekraft i disse landene øker, også gi økte eksportmuligheter for norske bedrifter. Lavt kostnadsnivå i flere av landene gjør isolert sett området attraktivt som produksjonssted.

Norges handel (tradisjonelle varer) med Sentral og Øst-Europa (SØE) er liten, jf. figur 7.4. Tall for eksporten til SØE-markedene viser imidlertid en kraftig økning, hele 30 pst. i perioden 1992-94. Norske bedrifter har hatt størst eksportframgang i Polen, Tsjekkia og de baltiske land. Olje, fisk og bearbeidede produkter åpner for store muligheter. Norske direkteinvesteringer i SØE-landene er foreløpig små.

1980: Russland = Sovjetunionen, Slovakia inkludert i Tsjekkia.

Sentral-Europa: Ungarn, Slovakia, Romania, Bulgaria.

DDR: Tall for 1980 er skilt ut fra Øst-Europa.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Spesialkjøring.

De norske eksportbedriftene ser de største mulighetene for eksportvekst nettopp i de sentral- og øst-europeiske landene. Fram mot århundreskiftet forventer norske bedrifter årlig en eksportvekst på i gjennomsnitt 5 prosent på dette markedet. En lang rekke bedrifter ønsker å etablere seg med produksjonsselskap eller salgs- og serviceselskap. Dette skyldes blant annet lave kostnader og nærhet til markedet, men også at etablering anses som et krav fra myndighetene i landene for å få drive forretninger. Etablering i Polen vurderes som strategisk interessant. Det gir lave kostnader og kort veg til sentrale EU-markeder og til det russiske markedet.

Nedgangen i produksjonen i Russland har vært meget stor, produksjonen i 1993 er anslått til 62 prosent av produksjonen i 1990 (nedgangen kan være noe overdrevet, på grunn av svak statistikk og en stor svart økonomi). Nedgangen skyldes blant annet manglende omstillingsevne. Det er klare forbedringer, men ustabile forhold, manglende gjennomføring av nasjonalt regelverk, uklare og skiftende rammevilkår samt framveksten av korrupsjon og mafiatilstander vanskeliggjør investeringer og utvikling av handel, og skaper høy risiko for bedriftene som går inn i dette markedet.

Norges handel med Russland er ikke stor, men økende, jf. figur 7.4. De store omveltningene i Russland skaper nye muligheter og utfordringer for norsk næringsliv. Av særlig interesse for Norge er handelen med Nordvest-Russland. Dette åpner interessante perspektiver for norsk næringsliv generelt, og for nordnorsk næringsliv spesielt, som for første gang får et stort eksportmarked i nærområdet. Området er meget rikt på naturressurser, samtidig som det er store miljømessige utfordringer. Godt koordinerte framstøt og avstemt bruk av midler innenfor i første rekke vår nærings-, miljø-, distrikts- og handelspolitikk kan gi Norge en solid utgangsposisjon i konkurransen i dette markedet.

Det arbeides for å utvikle et sterkere samarbeid innenfor fiskeindustrien, verfts- og reparasjonsbransjen, og for miljøteknologi og konsulenttjenester.

I et lengre perspektiv er deltagelse i utvinning av olje- og gassressursene på russisk område, samt investeringer i og leveranser til slik virksomhet en utfordring for norsk næringsliv. På kort sikt vil det imidlertid være stor risiko forbundet med en satsing i dette markedet. Den nye situasjonen i Russland åpner også opp for et felles nordisk-russisk samarbeid om utviklingen av hele Barents-regionen. Et vest-øst samarbeid i nord kan få stor betydning for den regionale utviklingen på hele Nordkalotten.

Asia

En rekke asiatiske land er inne i en periode med svært høy økonomisk vekst. Utviklingen er særlig sterk i mange land i Øst-Asia. Når en ser ett eller to tiår fram i tid, kan det antas at den øst-asiatiske regionen vil stå for en langt større del av global handel og investeringer enn den gjør i dag.

Asia består av forskjellig land med ulike vekstforløp, land som har unike kulturer og politiske system. Dette innebærer at erfaringer fra et land ikke uten videre kan overføres til et annet. Det finnes imidlertid en del fellestrekk for regionen. India og Kina skiller seg spesielt fra de øvrige landene, og gis en egen omtale.

De landene som har hatt den sterkeste veksten, satset tidlig på en eksportrettet strategi ²1. Etter hvert som landene har utviklet sin industri, har produksjonen av arbeidsintensive varer i betydelig grad blitt flyttet til naboland med lavere lønnsnivå. På denne måten har både handelen og investeringsstrømmene innen regionen økt.

Eksporten har utviklet seg fra arbeidsintensive produkter som tekstiler og sko, til mer kapitalintensive varer som skip, kjemikalier og datautstyr. En viktig faktor bak den høye økonomiske veksten har vært evnen til å ta i bruk eksisterende, men for mange av landene ny teknologi. De har på denne måten oppnådd svært høy produktivitetsvekst.

Landene har fortsatt potensiale for teknologisk oppgradering, men potensialet avtar etter hvert som de når et høyere utviklingsnivå. Bedre levestandard kan etterhvert føre til at innbyggerne i økende grad vil etterspørre forbedret miljø, bedre infrastruktur og mer fritid, og at veksten dermed vil skifte fra å være eksportledet til i større grad å være drevet av innenlandsk etterspørsel. Slike utviklingstrekk er allerede tydelige i flere av landene.

India har fra 1991 gjennomført programmer for deregulering og åpnet for større utenlandsk deltagelse i næringslivet. Import av råmaterialer og kapitalvarer er blitt frigjort, tollsatsene er reduserte og valutaen gjort konvertibel. I flere byer er et betydelig miljø utviklet rundt informasjonsbehandling og programmering. Det gjenstår imidlertid mye. Import av forbruksvarer er fortsatt forbudt, og det eksisterer en rekke andre restriksjoner i markedene. Videre ekspansjon begrenses av flaskehalser i infrastrukturen, som for eksempel tilgang på elektrisitet. Sparingen er lav sammenlignet med i resten av Asia. Store deler av befolkningen er fremdeles uten elementær grunnutdanning. Når en ser framover, er det derfor vanskelig å se et snarlig gjennombrudd for økonomisk vekst og utvikling av den typen man har sett i endel andre asiatiske land.

Kina har i de siste årene hatt svært høy produksjonsvekst, og har mottatt omfattende utenlandske direkte investeringer. Det har imidlertid vært tegn til at veksten har vært for rask. Inflasjonen har i perioder vært svært høy. Flaskehalser innenfor transportsektoren er et problem, likeså den skjeve utviklingen mellom kystområdene utpekt som «økonomiske soner» og innlandet. Kina konkurrerer med andre utviklingsland innenfor en rekke arbeidskraftintensive næringer. Landet konkurrerer med mer avanserte land på felter som for eksempel forbrukerelektronikk. Både som følge av sin størrelse og den generelt høye vekstraten på omlag 10 prosent i det siste tiåret, vil Kinas økonomiske og politiske betydning øke. Det ligger dermed an til en økonomisk maktforskyvning i området fra Japan til Kina. En slik utvikling avhenger imidlertid av en rekke faktorer, som landets videre politiske utvikling, og da spesielt holdningen til videreføring av de økonomiske reformene.

For noen norske bedrifter er Asia allerede et viktig marked. Norges handel (tradisjonelle varer) med landene i Sør- og Øst-Asia er imidlertid liten, men økende, jf. figur 7.5. I den senere tid synes flere norske selskaper å ha økt sin innsats på disse markedene. Nisjemarkeder som kan være interessante for norsk næringsliv åpner seg. Store infrastruktur- og industriutbyggingsprosjekter medfører etterspørsel etter ulike industrielle varer, innenfor eksempel telekommunikasjoner, energi og miljøteknologi, jf. boks 7.1, gjerne i form av systemløsninger. Det forventes en utvikling i inntektsnivået som tilsier kraftig vekst i etterspørselen etter en rekke forbruksvarer og -tjenester.

Rest Sør-Øst Asia: Vietnam, Myanmar, Indonesia, Kampuchea, Laos, Bangladesh, Filippinene og India.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Spesialkjøring.

Boks 7.1 Boks 7.1 Internasjonale markeder for miljøprodukter

OECD har, med grunnlag i studier fra ulike konsulentfirmaer, anslått de globale miljømarkedene til om lag USD 250 milliarder i dag, voksende til om lag USD 300 milliarder i 2000. Miljømarkedene er da definert som utstyr for utslippsbegrensning, avfallsbehandling og overvåking, samt tilknyttet tjenesteproduksjon og andre miljøtjenester. Anslaget inkluderer i noen grad «ren» teknologi, d.v.s. produkter eller prosesser med forbedrede miljøegenskaper. OECD antyder at miljømarkedene, slik de her er definert, kan sammenlignes i størrelse med markedene for datamaskiner eller farmasøytiske produkter. Etterspørselen etter miljøteknologi er dominert av OECD-landene, som utgjør om lag 80 prosent av det globale markedet. Handelen med miljøvarer og -tjenester er økende, men produksjon for hjemmemarkedene dominerer fremdeles ¹. OECD mener internasjonaliseringen av miljøproduktene har blitt hindret av ulike nasjonale reguleringer, næringsstruktur (noen få store selskaper, mange små spesialiserte) og den store andelen offentlige innkjøp.

1. 1

   OECD (1996): «The Global Environmental Goods and Services Industry».

8 Utfordringer for samfunn og næringsliv

Økt internasjonal konkurranse, rask teknologisk endring og krav til en bærekraftig utvikling gir nye betingelser for lønnsom produksjon. Samtidig skjer det endringer i samfunnet som stiller krav til økt verdiskaping for å oppnå overordnede politiske mål. Arbeidsledigheten er fremdeles på et høyt nivå etter norske forhold, og med vekst i arbeidsstyrken de neste 10 - 15 årene, vil det for å oppnå full sysselsetting være nødvendig med en betydelig tilvekst i antall arbeidsplasser. Etter 2010 vil andelen eldre i befolkningen øke kraftig. En hovedutfordring på lengre sikt vil være å opprettholde grunnlaget for velferdssamfunnet, særlig i lys av at det utover i neste århundre ikke kan forventes videre vekst i inntektene fra petroleumsvirksomheten. Til sammen innebærer disse utfordringene at økt verdiskaping i det fastlandsbaserte næringslivet blir nødvendig for å oppnå overordnede politiske mål.

Verdiskapingen er avgjørende for velferd, sysselsetting og miljø som kan realiseres på lang sikt. Slike samfunnsmål vil også legge føringer for hvordan og i hvilke sammenhenger næringsvirksomhet kan foregå, og kan dermed redusere enkelte muligheter for kortsiktige gevinster. Det er imidlertid utvalgets mening at et samfunn som har mye å tilby det enkelte mennesket har en god grobunn for et konkurransedyktig og vekstkraftig næringsliv. Politikken for å øke næringslivets evne til nyskaping, omstilling og vekst må derfor legges opp innenfor rammen av ambisiøse mål for samfunnsutviklingen .

8.1 Velferdsutfordringen

Det norske velferdssamfunnet er kjennetegnet av at offentlig sektor har et hovedansvar for sentrale oppgaver som blant annet utdanning, helsetjenester, trygdeordninger og eldreomsorg. I stor grad er rettighetene knyttet til det enkelte menneskes behov, og i mindre grad til arbeidsdeltakelse og premieinnbetaling. Velferdsordninger som omfatter alle bidrar til trygghet for den enkelte og rettferdig fordeling . Et samfunn med rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale motsetninger og konflikter. Samtidig er det viktig å sikre høy yrkesdeltakelse, slik at en stor del av de menneskelige ressursene settes inn i virksomhet som bidrar til verdiskapingen og videreutvikling av velferdssamfunnet. Høy yrkesdeltakelse bidrar til at befolkningens kunnskap og kompetanse kommer til nytte. Videre vil en høyere yrkesdeltakelse redusere utgiftene til stønader og pensjoner.

De offentlige velferdstjenestene og overføringene er i hovedsak bygd opp over de siste 50 årene. Høy økonomisk vekst, over det meste av perioden, har gjort det mulig å frigjøre en stadig større del av ressursene til utbygging av det sosiale tjenesteapparatet og omfordele mer av verdiskapingen. Offentlig forvaltnings utgifter til undervisning, helsestell, og sosial trygd og velferd som andel av bruttonasjonalproduktet økte fra 25,4 prosent i 1980 til 35,2 prosent i 1994. Folketrygdens utgifter til alders- og uførepensjon var i 1994 økt med 67 prosent i forhold til 1980, målt i faste kroner, og nær firedoblet i forhold til 1967. Antall mottakere av alders- og uførepensjon var mer enn doblet over hele perioden.

I årene framover står det norske samfunnet overfor velferdsutfordringer knyttet til et økende antall eldre i befolkningen . Aldersgruppen over 80 år øker i årene framover. Antallet over 67 år er anslått å være tilnærmet stabilt til omkring 2010, for deretter å vokse kraftig. Over tjueårsperioden fram til 1991 vokste antallet uførepensjonister kraftig. Det er mange faktorer som påvirker omfanget av uførepensjonering, og det er derfor vanskelig å anslå utviklingen framover for denne pensjonistgruppen. Ut fra aldringen av befolkningen i yrkesaktiv alder, er det fram til 2010 sannsynlig at antallet uførepensjonister igjen vil vokse betydelig.

Et økende antall eldre vil føre til økt behov for pleie-, omsorgs- og helsetjenester, som vil kreve at ressursene i større grad disponeres til disse formålene. Produksjonen av sosial- og helsetjenester er arbeidskrevende. Etterspørselen etter arbeidskraft til sosial- og helsetjenester vil øke, selv om arbeidsbesparende innovasjoner og effektivisering trolig vil kunne dempe veksten en del. Fram til 2010 vil det være vekst i arbeidsstyrken. Deretter vil befolkningen i yrkesaktiv alder være tilnærmet stabil. Over tid vil det bli færre yrkesaktive bak hver pensjonist . På lengre sikt er det sannsynlig at økende velferdsoppgaver vil bidra til større knapphet på arbeidskraft, særlig når det gjelder personer med kvalifikasjoner for oppgaver innenfor sosial- og helsesektoren. I figur 8.1 er det gitt en oppsummering av utviklingen fra 1970 og framskrivninger videre av antall pensjonister og personer i arbeidsstyrken pr. pensjonist.

Framtidens pensjonister vil ha tjent opp høyere tilleggspensjoner enn dagens. Sammen med økt antall pensjonister, betyr det en kraftig vekst i utgiftene til pensjoner. Alders- og uførepensjoner under folketrygden tilsvarer i dag om lag 8 prosent av bruttonasjonalproduktet. Disse vil øke til 10 prosent av bruttonasjonalproduktet i 2010 og 15 prosent i 2030, basert på den framskrivningen av norsk økonomi som er gjengitt som referansealternativet i avsnitt 6.1.2.. Utover dette kommer tjenestepensjonsordninger knyttet til arbeidsgiver.

Fordi en stor del av pensjonsrettighetene er knyttet til Folketrygden, innebærer økningen av pensjonsutgiftene finansielle utfordringer først og fremst for staten. Med den kraftige økning i pensjonsutbetalingene som følger av dagens trygdeordninger, vil det særlig etter 2010 bli et betydelig press på offentlige utgifter. Folketrygden er i hovedsak finansiert gjennom løpende inntekter og over statsbudsjettet. Utgiftsøkningen utover veksten i økonomien, vil derfor måtte finansieres gjennom reduksjon av andre offentlige utgifter, økning i skatteinngangen eller fra statens finansformue (ved løpende avkastning eller realisering).

De fleste utviklede industriland forventer et liknende forløp når det gjelder utgifter til pensjoner og pleie- og omsorgsbehov. For Norge får finansieringssiden av velferdsutfordringen en tilleggsdimensjon, ved at en stor del av statens inntekter er knyttet til den løpende produksjonen av olje og gass. Statens nettokontantstrøm fra petroleumsvirksomheten (skatter og avgifter, overskudd fra Statens direkte økonomiske engasjement og utbytte fra Statoil) er for 1996 anslått til om lag 57 milliarder kroner eller vel 6 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Olje og gass er ikke-fornybare ressurser. Selv om det gjøres nye funn og utvinningsteknologien stadig forbedres, vil uttømming av reservene medføre at produksjonen begynner å avta før eller siden. Ut fra dagens kunnskap om utvinningsprofilen og forventninger om oljeprisutviklingen, vil de løpende inntektene fra petroleumsvirksomheten ha passert toppen når pensjonsutgiftene rundt 2010 begynner å vokse kraftig. Figur 8.2 illustrerer utviklingen i statens netto petroleumsinntekter og folketrygdens utgifter til alders- og utførepensjon som andel av bruttonasjonalproduktet. De forutsetninger for den økonomiske utviklingen som er presentert som referansealternativet i avsnitt 6.1.2. er lagt til grunn, bortsett fra når det gjelder oljeprisen fra 2001. Statens netto kontantstrøm er illustrert både med en høyere oljepris enn i referansealternativet (135 1996-kr/fat råolje) og med en lavere oljepris (95 1996-kr/fat råolje). Det framgår av figuren at såpass moderate endringer i oljeprisen isolert sett ikke vil forandre hovedbildet når det gjelder statens finansielle utfordringer inn i neste århundre.

Kilde: Finansdepartementet

I den perioden vi har bak oss, har økte petroleumsinntekter gjort det mulig å finansiere en sterk vekst i velferdsytelsene. Framover må det for en forsvarlig økonomisk politikk legges til grunn at utover i neste århundre kan ikke petroleumsinntektene dekke en fortsatt vekst i velferden.

De nærmeste 10-15 årene vil petroleumsproduksjonen være høy. Dersom oljeprisen opprettholdes rundt dagens nivå vil det gi høye inntekter, hvorav en stor del tilfaller staten. Staten har dermed mulighet til å bygge opp finansielle fordringer uten innstramminger i den økonomiske politikken. En reell oppbygging av finansformue på statens hånd krever betydelige budsjettoverskudd de nærmeste årene . I budsjettsammenheng vil dette fremkomme som avsetninger på Statens Petroleumsfond. I den grad Petroleumsfondet bidrar til å sikre sparingen, kan behovet for framtidige skatteøkninger eller kutt på utgiftssiden begrenses. Samtidig vil, i overgangen til en økonomi med relativt mindre petroleumsinntekter og en relativ større andel pensjonister, behovet for omstillinger reduseres og gjennomføres over en lengre periode.

Det vil være av vesentlig betydning for næringsutviklingen hvordan staten bygger opp finansielle fordringer, først og fremst om fordringene plasseres innenlands eller i utlandet. En innenlands fordringsoppbygging ville innebære at staten kjøpte verdipapirer eller eierandeler fra privat sektor. Det reiser spørsmål om det er ønskelig å øke det statlige eierskapet i norsk næringsliv. Eierskap er drøftet i avsnitt 10.5.. I forhold til velferdsutfordringen er hovedpoenget at bruk av petroleumsinntekter til oppbygging av statens fordringer innenlands vil innebære en mer ekspansiv økonomisk politikk. Det skyldes at disse inntektene ikke har samme inndragende virkning på aktiviteten som bruk av skatteinntekter fra fastlandsøkonomien. Dersom bruken av petroleumsinntektene øker sterkt, kan dette skape press i økonomien som slår ut i pris- og kostnadsvekst. I så fall vil konkurranseevnen svekkes. Videreføring av Solidaritetsalternativet forutsetter at den kostnadsmessige konkurranseevnen i hvert fall opprettholdes. Økt bruk av statens petroleumsinntekter innenlands ville svekke vekstmulighetene i det fastlandsbaserte næringslivet.

Oljeprisen har erfaringsmessig svingt kraftig, og en løpende bruk av de økte petroleumsinntektene ville gi stor ustabilitet i økonomien. En balansert vekst i økonomien, uten for store svingninger i forbruk og investeringer, er avgjørende for at omstillinger og nyskaping i næringlivet skal gå i en retning som over tid bygger opp under verdiskapingen. Petroleumsfondet vil også ha en funksjon som buffer i forhold til svingninger i petroleumsinntektene .

Ut fra den nåværende økonomiske situasjonen er det grunn til å forvente betydelige overskudd på statsbudsjettene de nærmeste årene. Likevel vil en betydelig del av petroleumsinntektene gå med til å dekke løpende konsum og investeringer. Regjeringen la i Revidert nasjonalbudsjett 1996 opp til en avsetning i Statens petroleumsfond på 25 milliarder kroner dette året. Det oljekorrigerte underskuddet, som uttrykker det løpende forbruk av petroleumsinntekter over statsbudsjettet, ble anslått til å bli 32 milliarder. Så sent som i 1995 gikk nesten hele petroleumsinntekten med til å dekke statens løpende utgifter. Uansett størrelsen på petroleumsinntektene er en grundig prioritering og effektiv bruk av utgiftene over statsbudsjettet nødvendig for å møte velferdsutfordringen og øke verdiskapingen.

Avtakende vekst i petroleumsvirksomheten vil etter hvert redusere etterspørselsimpulsene fra denne sektoren. Investeringene i petroleumsutvinning og rørtransport har avtatt siden 1993. Oljeproduksjonen er antatt å passere toppen i begynnelsen av neste tiår. Petroleumsvirksomheten gir likevel perspektiver langt inn i neste århundre, og vil være en betydelig sektor i norsk økonomi i lang tid framover. Men veksten i økonomien må utover i neste århundre komme fra andre næringer enn petroleumssektoren. Når virksomheten i en sektor nedtrappes, vil etter hvert en mindre del av samfunnets ressurser gå til anvendelser i denne sektoren. Ressurser som dermed frigjøres vil gi grunnlag for ekspansjon i annen næringsvirksomhet. For at ressursene skal gå til ekspansjon og nyskaping som styrker verdiskapingen, er det avgjørende med en stabil økonomisk utvikling og velfungerende kapitalmarkeder.

Som det følger av den foregående drøftingen, vil oppbygging av reserver i petroleumsfondet de nærmeste årene være viktig både for å møte de statsfinansielle utfordringene i en ekspansjonsfase for pensjonsutgiftene etter 2010, og for å motvirke presstendenser i økonomien over en periode med høye oljeinntekter. Dette er viktige sider ved velferdsutfordringen, men bør ikke overskygge at det er den løpende produksjon av varer og tjenester som skal finansiere det aller meste av velferden. Produksjonsevnen i økonomien legger grunnlaget for velferdsordningene på lang sikt. Velferdsutfordringen er derfor først og fremst et spørsmål om de langsiktige forutsetninger for vekst i økonomien. Det er et spørsmål om innretning av den samlede politikken - eller i bred forstand oppgavene for næringspolitikken - og om næringslivets evne til å skape ny vekst.

8.2 Miljøutfordringen

Miljøutfordringen angår mange sider ved samfunnsutviklingen. Aktiv medvirkning fra næringslivet er nødvendig for å finne fremtidsrettede løsninger. Næringsvirksomhet anvender naturressurser som råstoff for videre bearbeiding, og står for behandlingen av restprodukter, forurensende utslipp og avfall. Bedriftenes valg av produksjonsteknologi, driftsformer og produktutvikling bestemmer for en stor del samfunnets ressursbruk og påvirkning av naturmiljøet. Det er også næringslivet, men ikke nødvendigvis de samme bedriftene, som utvikler nye teknologier og produkter. I denne nyskapingen ligger muligheter for mer effektiv ressursbruk og redusert forurensning, og det kan ligge nye anvendelser for restprodukter og avfall.

Vekst og miljø

Store deler av verden har i dette århundret oppnådd en økonomisk vekst som savner sidestykke i historien. Etter 1950 har verdens samlede produksjon av varer og tjenester vokst med 4 prosent årlig. Over samme periode er verdens befolkning mer enn doblet. Verdiskapingen for hvert menneske har dermed vokst med om lag 1,5 prosent årlig. Men det er store forskjeller i hvordan veksten er fordelt mellom land, og blant befolkningene i mange land.

Det stilles spørsmål om samfunnsutviklingen, særlig i industrilandene, kan baseres på fortsatt økonomisk vekst. Det er særlig to problemstillinger som reises i denne sammenheng. For det første, kan uttapping av ikke-fornybare naturressurser sette grenser for den økonomisk veksten? Den andre problemstillingen knytter seg til naturinngrep, forurensende utslipp og avfall som følger med økonomisk aktivitet. Vil fortsatt økonomisk vekst føre med seg miljø- og helseskader eller klimaendringer som ikke er akseptable? Spørsmålene må sees i lys av at grunnleggende materielle behov ikke er dekket for mennesker i store deler av verden. Skal disse behovene kunne møtes må en større del av den økonomiske veksten skje i utviklingslandene i årene framover.

På 1970-tallet dreide vekstdebatten seg først og fremst om faren for uttømming av ikke-fornybare naturressurser (olje, metaller o.a.). I en markedsøkonomi vil ressursknapphet slå ut i prisvekst. Selv om produksjonen av råvarer har fortsatt å vokse, har hovedtendensen vært fallende råvarepriser. Bedre utvinningsteknologier, mer ressurseffektivt forbruk og utvikling av erstatningsstoffer kan forklare at ressursknapphet ikke har gjort seg gjeldende i råvaremarkedene. Det er lite som tyder på at tilgangen på ikke-fornybare ressurser vil sette grenser for ytterligere økonomisk vekst de nærmeste tiårene.

Den siste tiårsperioden har vekstdebatten i mindre grad dreid seg om vekst er ønskelig, og mer om hva som bør være innholdet i veksten. Sentralt i denne debatten er begrepet «bærekraftig utvikling», som ble satt på den politiske dagsorden med rapporten fra Verdens-kommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen), som kom i 1987. En bærekraftig utvikling beskrives i rapporten som en utvikling som tilfredsstiller dagens generasjoners behov, uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Kommisjonen understreker at truslene mot en bærekraftig utvikling er sammensatte og meget alvorlige. Konklusjonen er at det er mulig å oppnå økonomisk vekst, samtidig som ressursgrunnlaget bevares og økes, og at en slik vekst er nødvendig for å bekjempe fattigdomsproblemene i verden. For å oppnå en bærekraftig utvikling kreves det imidlertid aktiv politisk handling. Hovedbudskapet er at det økonomiske og politiske samkvemmet i verdenssamfunnet må endres, og at den økonomiske veksten må få et nytt innhold.

For næringsvirksomhet er hovedutfordringen sammenfattet i spissformuleringen «å produsere mer av mindre», som er et krav om mer effektiv ressursbruk. For å ta vare på miljøet samtidig som menneskelige behov dekkes, er det nødvendig både å øke produktiviteten og endre produksjonsstrukturen. På bedrifts- og selskapsplan må ressurs- og miljøhensyn integreres i planlegging og beslutningsprosesser. Når bedriftene identifiserer forurensning som en kostnad, kan de bli motivert til investeringer i produksjonsprosesser og utvikling av produkter som reduserer forurensningen og effektiviserer ressursbruken. Næringslivets svar på miljø- og ressursproblemene bør imidlertid ikke være begrenset til å forholde seg til myndighetenes virkemiddelbruk. Verdenskommisjonen mener næringslivet bør tilta seg en bred sosial ansvarsfølelse og sikre bevissthet om miljøhensyn på alle nivåer. Et spesielt ansvar har næringsvirksomhet som investerer i utviklingsland, der miljøstandarder og kontrollapparat ofte er mangelfulle.

Verdenskommisjonens rapporten ble fulgt opp med FN-konferansen for miljø og utvikling i 1992 (Rio-konferansen). Konferansen førte fram til vedtak blant annet om en rammekonvensjon om klimaendinger (Klimakonvensjonen), «Rio-erklæringen» og «Agenda 21». Norge har ratifisert klimakonvensjonen og vedtatt en handlingsplan for oppfølging av forpliktelsene. Det vises i denne sammenheng til St.meld. nr. 41 (1994-95) «Om norsk politikk mot klimaendringer og utslipp av nitrogenoksider (NOx)».

Rio-erklæringen inneholder generelle prinsipper om rettigheter og forpliktelser knyttet til miljø og utvikling. Erklæringen er ikke folkerettslig bindende, men vil kunne få betydning etter hvert som prinsippene om en integrert tilnærming til miljø og utvikling innarbeides i politikk og beslutningsprosesser. Selv om ansvaret legges hos statene, ligger det store utfordringer for næringslivet i en oppfølging av prinsippene.

Agenda 21 inneholder mer konkrete anbefalinger om hva som bør skje i den enkelte sektor for å bygge opp under en bærekraftig utvikling. Næringslivets utfordring er i første rekke mer miljøvennlig produksjon og ansvarlig nyskaping. Effektiv ressursbruk , fra designfasen via uttak og behandling av råvarer fram til gjenvinning av avfallet, er satt opp som hovedmålet. Etter hvert bør miljøkostnadene gjenspeiles i prisene på hvert enkelt stadium av et produkts livsløp, fra råvare via bruk til avfallsbehandling. Videre oppfordres næringslivet til å avgi årlige regnskap for ressursbruk og miljøfølger av sin virksomhet. Frivillige retningslinjer og rapportering er framhevet som et viktig virkemiddel, men da som et supplement til det offentlige regelverket og økonomiske virkemidler. Agenda 21 peker på behovet for et tettere samarbeid mellom forvaltningen og næringslivet om utviklingen av økonomiske og administrative virkemidler.

På mange områder er næringslivet i Norge allerede godt på vei med å møte utfordringene fra Verdenskommisjonens rapport og Agenda 21, både som følge av myndighetenes virkemidler og egne initiativ. Alle bedrifter med fare for store forurensende utslipp og avfallsproblemer må rette seg etter utslippskrav fra forurensningsmyndighetene. Norge har i sterkere grad enn de fleste andre land tatt i bruk økonomiske virkemidler i miljøpolitikken. De økonomiske virkemidlene som har vært anvendt omfatter tilskudd, garantier for lån, miljøavgifter og pante- og returordninger. Internkontroll krever at bedriftene gjennomfører en systematisk kontroll og opplæring når det gjelder helse, miljø og sikkerhet (HMS), og i samarbeid med de ansatte utvikler et system for å overvåke gjennomføringen. Gjennom opplæring og motivering av egne ansatte bidrar næringslivet til kompetanse og innsats i miljøarbeidet.

I noen grad har næringslivet selv tatt initiativ til miljøtiltak gjennom frivillige avtaler med myndighetene. Flere bransjer har utviklet systemer for innsamling og gjenvinning av avfallet fra produktene. Blant annet er seks materialselskaper opprettet for å ta hånd om emballasjeavfall, gjennom et samarbeid mellom emballasjeprodusenter, annen industri, importører og varehandel. Aksjeselskaper er pålagt å redegjøre i årsberetningen for om virksomheten forurenser miljøet og hvilke tiltak som i så fall er satt i verk for å motvirke dette. Flere norske selskaper utgir jevnlig egne miljørapporter. Gjennom tilslutning for eksempel til miljøansvarsprogrammet fra Prosessindustriens landsforening eller Det internasjonale handelskammers «Business Charter for Sustainable Development», understreker næringslivet sine forpliktelser til et bredt og aktivt miljøengasjement.

For å komme fram til løsninger som bygger opp under en bærekraftig utvikling er det viktig at bedriftene selv vurderer alternative produkter og teknologier. Bedriftenes egeninnsats vil være det viktigste bidraget til å utvikle produksjon og forbruk som er bærekraftig. Miljøvennlige produksjonsmetoder og produkter er også et marked som gir muligheter for utvikling av bedrifter og sysselsetting. Et samarbeid mellom arbeidslivets parter om en bærekraftig utvikling vil gi tiltakene en større bredde og bedre grunnlag for å lykkes. Norge har gode tradisjoner for samarbeid i arbeidslivet som bør videreføres og videreutvikles på miljøområdet.

Næringslivets miljøtiltak - fra problem til potensiale

Industrien som forurensningskilde fikk for alvor oppmerksomhet fra begynnelsen av 1970-tallet. Miljøproblemene som ble angrepet var åpenbare, som regel hadde de en klar kilde, og det var bred enighet om at noe måtte gjøres både i lokalsamfunnene og nasjonalt. Aktuelle tiltak var reduksjon av store punktutslipp fra industrien, blant annet av støv, gasser, spillvann og støy. For å motvirke skader eller ulemper av forurensningen har miljømyndighetene satt krav til maksimalt utslipp av ulike stoffer eller støynivå. Det kan også være bestemmelser som overlater mer til bedriften, for eksempel å finne løsninger for en forsvarlig avfallsbehandling, eller å vurdere tekniske og økonomiske muligheter for ytterligere utslippsreduksjoner.

Gjennomføring av de pålagte tiltakene har isolert sett påført bedriftene kostnader, men også bidratt til teknologisk utvikling og framskyndet modernisering av produksjonen. For å være konkurransedyktige må de fleste bedrifter ta i bruk stadig bedre teknologier. Det har ofte vist seg at investeringer og teknologifornyelse både kan gi bedre miljø og styrke konkurranseevnen for bedriftene. Utvikling av bedre miljøløsninger krever kontinuerlig oppmerksomhet om forbedringer som kan gjøres. Miljøtekniske gjennomganger i bedriftene har ofte avdekket et betydelig potensiale for mindre investeringer eller endringer i driftsopplegg, som både er bedriftsøkonomisk lønnsomme og som gir et bedre miljø. Kostnadene ved større miljøtiltak kan ofte reduseres når bedriftene på forhånd innpasser disse i investeringsplanene, framfor å vente med planleggingen til etter at de har fått nye pålegg.

Det er ikke lenger bare myndighetene som stiller miljøkrav overfor næringslivet. Miljøkrav fra markedet blir en stadig viktigere faktor i bedriftenes forbedringsarbeid. Både eiere, långivere og kunder inntar en aktiv rolle i forhold til bedriftenes miljøprofil. Miljømerking, blant annet det nordiske Svanemerket, gir kundene informasjon om hvilke produkter som er miljøvennlige. Dagligvarehandelen stiller spørsmål blant annet om produsentenes valg av emballasje. Banker og forsikringsselskaper har begynt å vurdere risiko knyttet til kundenes miljøsituasjon. For eksempel må nå bedrifter som søker lån i SND gjennom en nøye miljøvurdering. Har bedriftene for store miljøproblemer, kan de risikere å få avslag på lånesøknaden.

Stadig flere bedrifter ønsker en uavhengig gjennomgang av miljøkonsekvenser og ressursbruk i virksomheten, såkalt miljørevisjon. Et frivillig system for miljørevisjon, EMAS (Eco Management and Audit Scheme) ble i 1995 introdusert i EU. Miljøverndepartementet har utgitt en forskrift som stiller krav til norske bedrifter for en slik miljørevisjon. Fra samme år ble det også introdusert en internasjonal standard for miljøledelse i næringslivet, ISO 14 001. For at en bedrift skal kunne sertifiseres må krav til miljøstrategi, organisasjon, internkontroll o.a. være oppfylt. Slike internasjonale standarder er vesentlige for å gi en felles basis i næringslivets miljøarbeid på tvers av land. Næringslivet har kommet raskt igang med gjennomføringen av EMAS/ISO 14001, både når det gjelder norske bedrifter som har blitt akkreditert som sertifiseringsorgan og bedrifter som har blitt godkjent etter kriteriene.

Tidlig gjennomføring av miljøtiltak kan bli en konkurransefordel når andre bedrifter senere må komme etter. Det er flere eksempler på at norsk industri nå arbeider for at teknologien de bruker skal legges til grunn for internasjonale miljøstandarder. En kan imidlertid ikke se bort fra at det er betydelig risiko og kostnader forbundet med å utvikle ny miljøteknologi, og at langt fra alle bedrifter har ressurser til å ligge i forkant av utviklingen.

Industrien har oppnådd betydelige reduksjoner i utslippene av mange forurensende stoffer. En del bedrifter har også valgt å undersøke om reststoffer eller avfall kan finne produktive anvendelser, og kommet fram til kreative løsninger som har styrket bedriften. Bark og avlut fra treforedlingsindustrien brukes nå i stor grad som brensel i prosessen. Borregaard har utviklet betydelig ny kjemisk industri basert på reststoffer fra celluloseproduksjon. Støvet som renses fra ferrolegeringsovner, har Elkem utviklet til produktet mikrosilica, som bl.a. kan brukes til å forsterke betong. Marint avfall fra fiskeri og havbruk utnyttes i dag i stor grad. Hovedanvendelsen er fôrtilsetning, men også finkjemikalier utvinnes fra avfallet. Dette er et utvalg eksempler fra norsk næringsliv som viser at det som i går var forurensning, i en del tilfeller kan bli en økonomisk ressurs for morgendagen.

En god miljøprofil gir muligheter i markedsføring og kundeforhold, samtidig som det forplikter til oppfølging i egen organisasjon. Det bidrar til motivasjon og ansvarsfølelse å arbeide i en organisasjon der miljøkonsekvenser av virksomheten vektlegges. Miljøhensyn er ikke lenger bare et myndighetskrav som næringslivet blir pålagt, men i stadig større grad en forutsetning for å kunne hevde seg i krevende markeder.

Miljø som marked

Bekjempelse av miljøproblemene skaper ny etterspørsel for varer og tjenester i mange sammenhenger, og vil dessuten påvirke utforming av og egenskaper ved eksisterende produkter. Tidlig innføring av miljøkrav har bidratt til å utvikle norsk produksjon av miljøteknologi. Med en årlig omsetning som har blitt anslått til om lag 4 milliarder kroner, hvorav halvparten for eksport, er produksjonen av varer og tjenester med miljøformål i dag en betydelig del av norsk næringsliv (se boks 6.4).

Norske produsenter av miljøteknologi møter særskilte utfordringer. Forurensningen og avfallsproduksjonen i Norge er små i volumer, blant annet fordi miljøkravene allerede er strenge. Det norske markedet blir derfor lite for de fleste miljøprodukter. Samtidig vil etterspørselen i miljømarkedene for en stor grad være bestemt av offentlige reguleringer, som til vanlig skjerpes sprangvis og til samme tid i hvert marked. Bedrifter med bare ett eller noen få produkter, som er typisk for mange produsenter av miljøteknologi, vil derfor oppleve store svingninger i etterspørselen fra det norske markedet. Et annet problem bedriftene kan møte, er at løsninger utviklet for norske forhold ikke uten videre kan overføres til andre land. Dette kan skyldes reelle forskjeller, for eksempel i klima og geografi, men det kan også være utformingen av miljøreguleringene som er til hinder for å overføre teknologi.

Miljøforbedringene kommer både fra en generell utvikling av produksjonsprosesser og produkter sammen med endringer forbruksmønsteret, og fra produkter utviklet spesifikt med miljøformål. «Miljøteknologi» har tradisjonelt vært knyttet til den siste kategorien av miljøforbedringer. Etter hvert som miljøhensyn integreres i prosesser, produkter og anvendelser blir behovet mindre for i tillegg å utvikle spesifikk miljøteknologi. I mange av de landene som har kommet lengst med å bekjempe miljøproblemene prioriterer myndighetene utvikling av «ren» teknologi framfor ytterligere rensetiltak. I grove trekk kan en se for seg at miljøtiltakene vil gå gjennom en første fase med «sluttbehandling» av utslipp og avfall, fulgt av en andre fase hvor en stadig større del av forbedringene kommer fra en integrert utvikling av miljøegenskaper i produksjonsprosesser og produkter, og fra gjenvinning av produkter som forlenger materialenes levetid. En slikt forløp vil medføre at det etter hvert blir forholdsvis mindre behov for renseanlegg og sluttbehandling av avfall. Markedene for de bedriftene som har basert seg på å rense andres utslipp vil først vokse, for deretter å avta. Figur 8.3 illustrerer hvordan det er mulig å tenke seg utviklingen over tid i markedene for miljøteknologi.

Det er usikkert hvor fort en slik utvikling vil kunne skje, og det er neppe realistisk å tenke seg at markedene for utstyr og tjenester til rensing og avfallsbehandling forsvinner fullstendig. Miljøovervåking og produktgjenvinning vil alltid være nødvendig for å opprettholde en høy miljøstandard. Men uansett peker ideen om «ren» teknologi i retning av at fremtidens miljønæringer vil være de som kan levere produksjonsanlegg og produkter uten miljøproblemer, og i mindre grad de som er rettet mot utslippsrensing og sluttbehandling av avfall. Utfordringen vil være å utvikle systemleveranser og produkter der «miljø» inngår i helheten.

For mange av dagens norske miljøteknologibedrifter, som ofte er basert på bare ett produkt eller ett miljøproblem, kan det være nødvendig å finne fram til allianser eller samarbeid som integrerer virksomheten i komplette systemløsninger eller produktkjeder. Utfordringen blir å levere gode miljøløsninger, framfor gode løsninger på miljøproblemer.

8.3 Sysselsettingsutfordringen

Arbeidsledigheten i Norge og resten av OECD-Europa har økt kraftig siden 1970-årene og er i årene framover en politisk, sosial og økonomisk hovedutfordring for alle disse landene.

Ledighetsproblemet har flere dimensjoner. Det er et problem for den enkelte, som settes utenfor arbeidslivet. Det er også et problem for samfunnet, som taper produksjonsevne og svekker sine sosiale nettverk. Endelig er det et problem for statens finanser, slik vi har sett i en rekke OECD-land.

I dag har vi i Norge en åpen arbeidsledighet på om lag 100 000 personer, og det er omtrent like mange som oppgir at de er undersysselsatte og kan tenke seg å arbeide mer enn de gjør. I tillegg er om lag 45 000 personer registrert i ulike typer arbeidsmarkedstiltak.

Fram til år 2010 vil arbeidsstyrken i Norge vokse med om lag 200 000 personer. Veksttakten er likevel lavere enn den var i første halvdel av 1990-tallet. Etter 2010 vil befolkningen i yrkesaktiv alder være tilnærmet stabil, mens antall alderspensjonister vil øke kraftig. Over tid vil det bli færre yrkesaktive bak hver pensjonist, samtidig som etterspørselen etter arbeidskraft innenfor helse- og omsorgstjenester vil øke.

Viktigheten av redusert arbeidsledighet og økt sysselsetting understrekes både av de store sosiale problemene knyttet til varig høy ledighet og av behovet for å opprettholde en høy yrkesdeltaking i lys av en stadig aldrende befolkning. En hovedutfordring både på kort og lang sikt vil være å sysselsette en størst mulig andel av befolkningen, uten at det medfører press i arbeidsmarkedet og i resten av økonomien.

Frem til slutten av 60-tallet var utviklingen i OECD-området preget av lav og stabil ledighet. Siden begynnelsen av 70-tallet har det vært betydelige fluktuasjoner i ledigheten, men på en slik måte at ledighetsnivået i høykonjunkturene stadig har blitt høyere. Det har vært betydelige forskjeller mellom landene. Utviklingen i Norge var lenge preget av klart lavere ledighet enn de fleste andre land. Høye oljeinntekter bidro til å muliggjøre dette.

Fra slutten av 80-tallet økte imidlertid ledigheten sterkt også i Norge. Selv om sysselsettingen har økt og ledigheten avtatt i den inneværende oppgangskonjunkturen synes det, i likhet med hva andre land har opplevd, vanskelig å få ledigheten ned mot tidligere nivåer. Dette understreker behovet for en økonomisk politikk som i størst mulig grad sikrer stabil økonomisk utvikling, slik at brå omstillinger med fallende sysselsetting som resultat kan unngås.

Den langvarige høye arbeidsledigheten som OECD-landene, og særlig Europa, har opplevd, blir ofte forklart med utgangspunkt i et skille mellom strukturell og konjunkturell ledighet. Den konjunkturelle ledigheten følger utviklingen i samlet produksjon. I en nedgangskonjunktur der samlet produksjon stagnerer eller faller, vil den konjunkturelle ledigheten øke. I oppgangskonjunkturer, med sterk vekst i samlet produksjon, vil den konjunkturelle ledigheten reduseres. Den strukturelle ledigheten skyldes mer grunnleggende problemer i arbeidsmarkedet, blant annet funksjonsmåten, som forårsaker en vedvarende arbeidsledighet som ikke reverseres i en høykonjunktur. Erfaringene fra Europa tyder på at den høye ledigheten i vesentlig grad skyldes strukturelle forhold. Det er grunn til å tro at slike mekanismer også gjør seg gjeldende i det norske arbeidsmarkedet.

Sentrale faktorer som påvirker funksjonsdyktigheten i arbeidsmarkedet er drøftet nærmere i kapittel 10.6, og omfatter blant annet:

• systemet for lønnsdannelse

• utformingen av stønadssystemet

• lover og regler

• arbeidsstyrkens kompetanse

• effektiv arbeidsformidling

Partene i arbeidslivet har et særlig ansvar for at arbeidsmarkedet fungerer slik at det understøtter nødvendige omstillinger og tilpasninger, og slik at det ikke eksisterer unødige hindringer for bedrifter som innoverer og tilpasser seg aktivt til de krav som følger av viktige endringsprosesser som økt globalisering og bruk av ny teknologi. Samtidig må den enkelte arbeidstakers behov for trygghet ved omstilling tas hensyn til. Også myndighetene har et ansvar for å bidra til et godt fungerende arbeidsmarked, jf. kapittel 10.6

Høy strukturell ledighet avspeiler bl.a. mistilpasning mellom bedriftenes etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft og arbeidsstyrkens kvalifikasjoner og motivasjon. Dette understreker viktigheten av å se sysselsettingsutfordringen i nær sammenheng med utdannings- og kompetansepolitikken. I OECD-området har det vært særlig sterk økning i ledigheten blant personer med lave kvalifikasjoner. Dette har dels sammenheng med at potensielle jobber for denne gruppen har forsvunnet i den omstillingsprosessen disse landene har gått igjennom de siste ti-årene. Teknologisk utvikling og endringer i markedene har skapt behov for omstillinger i næringslivet. Samtidig stiller mange av de nye jobbene som skapes, krav til særskilte kvalifikasjoner.

I Norge skapes det nye arbeidsplasser hele tiden; i underkant av 10 prosent av det totale antall arbeidsplasser pr. år. Imidlertid forsvinner det årlig omtrent like mange. Ved å spille en aktiv rolle som kompetanseoppbygger og -etterspørrer kan næringslivet gi viktige bidrag til å møte sysselsettingsutfordringen, og samtidig øke sin egen konkurranseevne.

Med en god etter- og videreutdanningspolitikk kan myndighetene gjøre denne oppgaven lettere for bedriftene, og dermed bidra til både økt sysselsetting og økt verdiskaping.

Det er viktig for alle bransjer og bedrifter å ha tilstrekkelig og riktig kompetanse. Hvilken kompetanse som er mest hensiktsmessig innenfor ulike bransjer og bedrifter avhenger av hvilke varer og tjenester som produseres, innslaget av teknologi i produksjonen og hvilke markeder bedriften opptrer på.

I en undersøkelse om kompetanseheving i næringslivet ¹2 gjennomført av SNF, forventer et flertall av bedriftene økt kompetansebehov de neste 4-5 årene. Uavhengig av bransjetilhørighet fremhever bedriftene behov for selvstendige, fleksible og omstillingsdyktige medarbeidere med høy læringskapasitet, mens behovet for kunnskaper og ferdigheter innenfor spesielle fagområder ikke fremheves i forhold til annen kompetanse. Dette kan tolkes som forventninger til omstillinger i næringslivet i årene som kommer. Det er en utfordring å utvikle denne type kompetanse, både for utdanningssystemet, bedriftsledelsen og den enkelte. Utvikling av kompetanse for å kunne møte omstillinger er også viktig for mulighetene til å opprettholde høy sysselsetting.

Utvikling av den enkeltes kompetanse må skje gjennom hele livet. Det viktigste grunnlaget for livslang læring legges i grunnutdanningen. Dette stiller store krav til utdanningsinstitusjonene, jf. kap. 10.2. Både skolen og arbeidslivet utgjør viktige læringsarenaer, og en nær kobling mellom disse vil utvalget framheve som viktig. Fagopplæringen representerer et viktig bidrag på dette området. Fagopplæring bidrar både til å lette overgangen fra skole til arbeid for elevene, og til at næringslivet får tilgang til arbeidskraft som er tilpasset bedriftenes behov. For næringslivet, og særlig for mindre bedrifter, er det en utfordring å utnytte dette ved økt bruk av lærlinger.

I et næringsliv preget av økende krav til omstilling, vil stadig kompetansefornyelse være nødvendig. Den enkelte arbeidstakers kompetanse og bedriftens kompetansebase bidrar imidlertid til verdiskaping, kun i den grad den er tilpasset bedriftens behov. Deltagelse i kompetansehevende tiltak gir ikke automatisk en effekt i form av økt sysselsetting og verdiskaping. Behovet for systematisk kompetanseutvikling blant de ansatte er ikke lik for alle bedrifter, og må ses i lys av forhold som bransjetilhørighet, bedriftsstørrelse og markedssituasjon.

For at kompetansehevende tiltak skal kunne bidra til å øke verdiskapingen og løse sysselsettingsutfordringen må det utvikles de typer kompetanse som bedriftene har bruk for. Kompetanseutvikling som en generell velferdsreform vil trolig ha liten effekt sett i forhold til den nødvendige ressursinnsatsen. Det er i denne sammenheng viktig at den enkelte bedrift, eventuelt gjennom bransjeorganisasjonen, kommuniserer til utdanningsinstitusjonene og andre tilbydere av kompetansehevende tiltak hvilke kunnskaper og ferdigheter de trolig vil ha behov for i fremtiden. Dette diskuteres nærmere i kapittel 10.2.

I takt med globaliseringen av handel og produksjon og utviklingen av ny teknologi, skjerpes konkurransesituasjonen for norsk næringsliv. Etter utvalgets oppfatning vil arbeidskraften og dens kompetanse framstå som vår viktigste ressurs for å sørge for at en tilstrekkelig grad av verdiskaping kan skje i norsk næringsliv. Tilgang på og utvikling av høy kompetanse peker seg derfor ut som et hovedsatsingsområde for å takle de viktigste utfordringene. Næringslivet står i denne sammenheng overfor en betydelig utfordring som en aktiv kompetanseoppbygger og -etterspørrer, og har et særlig ansvar for å kartlegge og formidle framtidige kompetansebehov til rette instans.

8.4 Konkurranseutfordringen

I takt med globaliseringen, dereguleringen av en rekke markeder, og den teknologiske utviklingen, skjerpes konkurransen for norsk næringsliv. Dette gjelder både ved salg av varer og tjenester, og i etterspørselen etter kapital og kompetent arbeidskraft. Internasjonal handel og konkurranse generelt er viktige for utviklingen av velferd og fornyelse i norsk økonomi og næringsliv. Utfordringene for samfunns- og næringslivet ligger i evnen til omstilling for å tilpasse seg skiftende rammebetingelser og markedsforhold.

En betydelig del av norsk økonomi og næringsliv er i hovedsak knyttet til hjemmemarkedet, på nasjonalt eller lokalt plan. Eksempler på dette er offentlig tjenesteyting som helsesektoren og utdanningssystemet, og ulike typer privat tjenesteyting, restaurantbransjen og deler av varehandelen. Deregulering og teknologisk utvikling bidrar til økt konkurranse også for bedrifter i disse næringene. En rekke næringer vil i tillegg, som følge av at de handler med bedrifter som opererer i internasjonal konkurranse, oppleve økte krav til kvalitet og effektivitet som en indirekte følge av den internasjonale utviklingen. Hvordan den hjemmemarkedsorienterte delen av næringsvirksomheten, både i privat og offentlig sektor, klarer å møte nye krav til omstilling og effektivisering, vil være av stor betydning. Dette er viktig både fordi deler av hjemmemarkedsproduksjonen er sentrale innsatsfaktorer i eksportproduksjon, og fordi effektivitet i hjemmemarkedsproduksjonen påvirker det generelle velferds- og kostnadsnivået.

Norge har en omfattende utenrikshandel. Utviklingen i internasjonale markeder og rammebetingelsene for internasjonal handel har dermed stor betydning for norsk næringsliv. Dette gjelder i første omgang vareprodusenter som konkurrerer internasjonalt, og tjenestesektorer som for eksempel skipsfart, reiseliv, media, finans, forsikring og telekommunikasjoner. Den internasjonale utviklingen representerer utfordringer og muligheter. Utfordringer oppstår fordi konkurransen øker, og produkter og markeder endres raskere. Bransjer som tidligere har vært beskyttet av skjerming blir mest berørt. Utfordringene for næringslivet generelt forsterkes av at mange av de nye konkurrentene kommer fra land med lavere lønnsnivå og til dels høyt kompetansenivå. Utviklingen gir muligheter fordi nye markeder i sterk vekst åpnes for norsk næringsliv.

Utviklingen i EU er næringslivets viktigste internasjonale utfordring. Norsk eksport og import er i stor utstrekning dominert av handel med landene i EU, og utgjør i dag om lag 75 pst. av Norges eksport og i overkant av 70 pst. av importen ²3. Gjennom EØS-avtalen har norske og andre europeiske bedrifter tilnærmet felles avtaleverk på de fleste områder som er av betydning for investeringer og handel. Dette innebærer at norsk næringsliv kan betrakte hele EØS-området som sitt hjemmemarked. Utfordringen ligger i å vinne fram i konkurransen i dette markedet. I tillegg til å være konkurransedyktig på pris og kvalitet, kreves det solide kunnskaper om de rettigheter og muligheter som finnes i avtaleverket knyttet til blant annet markedsadgang, standardisering, etablering av nettverk, forskningssamarbeid, og leveranser til offentlig innkjøp. En kan ikke ta det for gitt at norske bedrifters rettigheter gjennom EØS-avtalen vil være kjent og respektert i EØS-området. Dette fordrer en aktiv innsats fra både næringsliv og myndigheter for å overvinne de «handelsbarrierer» som dette innebærer, og kunne realisere målet om et felles marked.

EU vil trolig bli utvidet med mange av landene i Sentral- og Øst-Europa (SØE-landene) innen en tiårs periode. I forkant av dette vil EU antakelig tilby disse landene EØS-lignende konkurransevilkår på EU-markedet. Det vil være av stor betydning for Norge å utvikle tilsvarende handelsmessige betingelser med SØE-landene.

En utvidelse av EUs fellesmarked representerer en utfordring for norsk næringsliv ved at bedrifter fra SØE-landene kan få like rettigheter som norske bedrifter på Norges viktigste eksportmarked. Lavt kostnadsnivå og et høyt kompetansenivå i flere av landene forsterker konkurranseutfordringen. Norske bedrifter kan, når forholdene ellers ligger til rette, etablere produksjon i disse landene for å utnytte de konkurransefordeler som dette representerer. SØE-landene åpner også for store markedsmuligheter for norsk næringsliv. På kort sikt vil det i de fleste av disse landene være behov for til dels omfattende investeringer på områder som telekommunikasjon og annen infrastruktur, produksjonsutstyr og modernisering av offentlig sektor. Etterhvert som velstand og kjøpekraft øker i SØE-landene, vil norske bedrifter få økte eksportmuligheter til en rekke andre markeder i disse landene.

Et annet potensielt viktig område for norsk næringsliv er Nordvest-Russland. Handel med dette området har historiske tradisjoner og åpner for interessante perspektiver, spesielt for næringslivet i Nord-Norge. Både norske myndigheter og næringsliv arbeider for å utvikle et sterkere samarbeid med næringslivet og myndighetene i Nordvest-Russland innenfor blant annet fiskeindustrien, verkstedindustrien, og innenfor miljøteknologi og konsulentbransjen.

I tillegg til at utviklingen i Europa er av sentral betydning for utviklingen i norsk økonomi og næringsliv, representerer den økonomiske utviklingen i en rekke asiatiske land en utfordring for utviklingen i europeisk økonomi og næringsliv generelt. Utviklingen i disse landene har dermed både direkte og indirekte effekter for norsk økonomi og næringsliv. Utviklingen har direkte effekter fordi den representerer økt konkurranse og nye markedsmuligheter, og indirekte effekter fordi den vil få økende betydning for den økonomiske utviklingen hos våre viktigste handelspartnere. Det er særlig Kina og andre land i Øst-Asia som er inne i en periode med svært høy økonomisk vekst. I løpet av de nærmeste ett til to tiår vil den øst-asiatiske regionen stå for en langt større del av global handel og investeringer enn den gjør i dag. Utviklingen er av et slikt omfang at den vil ha betydning for det internasjonale økonomiske styrkeforhold.

Mange av de øst-asiatiske landenes evne til å satse på eksportrettede strategier og til å ta i bruk eksisterende, men for mange av landene ny teknologi, har gjort deres bedrifter til sterke konkurrenter til næringslivet i de etablerte industrilandene, både på hjemme- og utemarkedet. De har i utgangspunktet lave lønnsnivå, enkelte av landene har i økende grad høyt utdannet arbeidskraft og de har i stor grad tilgang til samme teknologi som bedriftene i de etablerte industrilandene. For at norsk næringsliv skal kunne møte denne konkurransen er det viktig å tilegne seg erfaringer fra handel i Asia ved å etablere seg på markedene i landene, og å utnytte de kostnadsfortrinn for produksjon som finnes i enkelte av landene.

Norges handel med Sør- og Øst-Asia er liten, men til dels sterkt økende. I den senere tid har en rekke norske selskaper økt sin innsats på disse markedene, både i form av eksport og etableringer. Mulighetene for norsk næringsliv i disse landene er først og fremst på nisjemarkeder. Selv en svært liten del av et nisjemarked i et eller flere av disse markedene vil representere en stor tilvekst for de fleste norske bedrifter. Store infrastruktur- og industriutbyggingsprosjekter medfører etterspørsel etter ulike industrielle varer, innenfor for eksempel telekommunikasjon, energi og miljøteknologi, gjerne i form av systemløsninger. I flere av landene er det allerede utviklet en stor middelklasse, med en inntektsvekst som tilsier kraftig vekst i etterspørselen etter en rekke forbruksvarer- og tjenester, som for eksempel reise- og fritidsaktiviteter. Norske selskaper vil ikke være alene om å utnytte mulighetene som åpner seg. I tillegg til andre industrialiserte lands satsing i disse landene, er den interne handelen i regionene økende. Asiatiske selskaper er og vil være sterke konkurrenter for andre lands selskaper i denne regionen. Deres erfaring fra og forståelse for særtrekk i regionen gir dem ofte et forsprang i forhold til andre.

For å lykkes på internasjonale markeder er norsk næringsliv avhengig av internasjonale avtaler, som EØS og WTO. Avtalene er imidlertid ikke tilstrekkelig for å lykkes i internasjonaliseringen. Enkelte viktige land, deriblant Kina, tilfredsstiller ikke betingelsene for WTO-medlemskap. I tillegg er det en rekke former for handelshindre som det enten ikke er ønskelig eller mulig å regulere i det internasjonale avtaleverket. Eksempler på dette er nasjonale lover og regler som gir landets bedrifter konkurransefortrinn, og kompliserte, trege og uforutsigbare byråkratiske prosesser. For bedrifter som ønsker å gå inn på nye og ukjente markeder stilles det store krav til profesjonalitet og kunnskaper på områder som kultur, språk, markedsstrategier, og lokale forretningsmetoder. Det kreves også god soliditet og som regel langsiktighet. Etableringer og oppkjøp i andre land, og allianser og strategiske samarbeidsavtaler med andre lands bedrifter er karakteristiske trekk ved internasjonale utviklingen i dag, og blir stadig viktigere. I enkelte land er det også en forutsetning at bedriften legger deler av sin produksjon til kjøperlandet for å få markedsadgang. Disse formene for internasjonalisering representerer nye utfordringer for mange norske bedrifter.

Markedene for innsatsfaktorer er i ulik grad påvirket av den internasjonale utviklingen. Økte kapitalbevegelser mellom land er et markant trekk ved internasjonaliseringen. Det har blant annet vært en kraftig økning i de direkte investeringene over landegrensene i løpet av det siste tiåret. Fra 1980 til 1994 var det en økning på nærmere 11 pst ³4 pr. år (nominelle tall). Risikojustert avkastning på investert kapital er pr. i dag gjennomgående høyere i mange av de asiatiske landene enn i de etablerte industrilandene ⁴5. En følge av dette er at vi er inne i en periode med betydelig kapitaloverføring fra de etablerte industrilandene og til de nye industrilandene. På sikt vil utviklingen trolig gå mot større grad av global utjevning av kapitalavkastningen. En situasjon med tiltakende kapitalmobilitet representerer en utfordring for norsk næringsliv når det gjelder å presentere prosjekter med høy avkastning for å kunne tiltrekke seg og betjene kapital.

Etter hvert som kapital og ny teknologi i økende grad blir like tilgjengelig for de fleste bedrifter og land, er det vårt kompetansenivå, og vår evne til å nyttiggjøre oss innsatsfaktorene kapital og teknologi som i størst grad kan utvikles som konkurransefortrinn. Gjennomgangen i kapittel 6.4 kan tyde på at lønnsnivået for høyt utdannet arbeidskraft i Norge er lavt i forhold til i andre industrialiserte land. Dette kan representere et konkurransefortrinn. Norsk næringsliv vil imidlertid ikke kunne være konkurransedyktige i forhold til bedrifter i områder som Sentral- og Øst-Europa og store deler av Asia når det gjelder lønnskostnader generelt, så lenge inntekts- og velferdsnivået er lavere i disse landene. Norges fremste konkurransefortrinn er god tilgang på høyt kvalifiserte arbeidstakere. En best mulig anvendelse og utvikling av enkeltmenneskers kompetanse og innsats kan i stor grad kompensere lønnsforskjeller.

Norske bedrifters utfordring er derfor å utnytte konkurransefortrinnet som ligger i god tilgang på høyt utdannet arbeidskraft og spesialkompetanse, og gode samarbeidsforhold mellom ansatte og ledere. Arbeidet bør organiseres slik at medarbeiderne får ansvar, og at de gjennom samarbeid og medbestemmelse utvikler sin kompetanse. Dette stiller store krav til god ledelse av bedriftene. Det er i noen grad økende tendens til at personer, og da særlig personer med høy utdanning, ønsker arbeidsopphold i utlandet. Utveksling av kompetente medarbeidere med andre land, innenfor eller utenfor organisasjonen, er viktig for å utvikle konkurransekraft i et internasjonalt miljø. Norge må imidlertid ikke bli nettoeksportør av kompetent arbeidskraft. Dette innebærer at vi må oppnå at minst like mange kompetente personer velger Norge som arbeidssted som det antall en må forvente velger å arbeide i andre land. Konkurransedyktige arbeidsforhold og arbeidsutfordringer i næringsmiljøer er blant forutsetningene for å kunne tiltrekke seg og beholde personer med spisskompetanse.

En annen side ved den økende globaliseringen er at også politisk stabilitet, og rammebetingelsene som settes av myndighetene i form av krav og forutsetninger for næringsvirksomhet, skatter og avgifter i økende grad vil bli utsatt for internasjonale sammenligninger. Det samme gjelder for personer. Dette vil være tilfelle ved vurdering av attraktive etableringssteder for ny virksomhet eller ved at den påvirker konkurransen mellom aktører hjemmehørende i forskjellige land. Skipsfart er den bransje hvor dette har blitt mest fokusert, men krav om sammenlignbare rammebetingelser må forventes å komme også fra andre bransjer. Myndighetene må være bevisst på effekten av avgifter eller pålegg som legges på næringslivet og den virkning disse vil ha på berørte næringers internasjonale konkurransekraft. Det er ulike oppfatninger i utvalget om hvilke skattepolitiske konsekvenser som bør trekkes av dette, men utvalget har i henhold til mandatet ikke gått lengre i vurderingene av disse spørsmålene.

8.5 Teknologiutfordringen

Den teknologiske utviklingen gir bedriftene muligheter for stadig effektivisering av produksjons- og framstillingsprosesser. Teknologisk fornying reduserer i de fleste tilfeller bedriftenes kostnader og gir en restrukturering av behovet for arbeidskraft og kapitalutstyr, og fører dermed til økt produktivitet. Teknologiske nyvinninger og innovasjoner legger også grunnlag for forbedring av produktegenskaper, framstilling av nye varer og tjenester, og etablering av nye bedrifter.

Konkurransen i markeder både for innsatsvarer og produkter er, sammen med økt reallønn og sosiale ytelser, en av de viktigste drivkreftene bak utvikling og innføring av mer effektive produksjonsmetoder og endringer i produkttilbudet. Internasjonalisering og globalisering bidrar til å fremme investeringer og spredning av ny teknologi mellom land. Tilsvarende virker teknologiutviklingen i seg selv, spesielt utviklingen innenfor informasjonsteknologi, forsterkende på internasjonaliseringsprosessen.

Alle bedrifter anvender en rekke teknologier i de ulike ledd i verdikjeden, særlig i produksjon. Utvikling og bruk av teknologi har store konsekvenser for bedriftenes konkurranseforhold. Den teknologiske utviklingen reduserer varigheten av konkurransefortrinn. De bedriftene som kontinuerlig evner å gjennomføre forbedringer i produkter, produksjonsprosesser og organisasjons- og ledelsesformer, har de beste forutsetningene for å bli de mest konkurransedyktige.

Noen bedrifter er bygget opp rundt spesielle egenutviklede teknologier. Disse bedriftene er avhengige av å hele tiden ligge i front på sine teknologiområder for å opprettholde eller styrke posisjonen i forhold til konkurrentene, og er derfor svært forsknings- eller utviklingsorienterte. Det er viktig for norsk næringsliv at noen bedrifter innenfor enkelte områder ligger langt framme i teknologiutviklingen. De færreste bedrifter har imidlertid ressurser til eller behov for å utvikle mye av teknologien de anvender. Selv de største norske bedriftene konsentrerer seg hovedsaklig om å utnytte allerede utviklede nøkkelteknologier. Det innebærer at utfordringen for de fleste bedrifter er effektiv bruk av eksisterende teknologi.

En helt sentral utfordring for næringslivet er dermed kontinuerlig å være informert om det som skjer innenfor vitenskap og teknologiutvikling, og å kunne nyttiggjøre seg dette. Det er viktig at bedriftene evner til å se muligheter innenfor det de allerede er involvert i, men også nye muligheter som kan styrke fremtidig inntjening.

Avansert teknologisk utstyr er ikke tilstrekkelig for å oppnå konkurransefordeler. For at avansert teknologi skal være til nytte, må den brukes effektivt. Kunnskaper og ferdigheter som muliggjør anvendelser og løsninger er helt nødvendig. Høyt kompetansenivå blant de ansatte er en sentral faktor for å lykkes. Høyt teknologisk kompetansenivå bidrar både til å redusere risiko ved å investere i ny teknologi, til å bedre bedriftenes evne til å etterspørre riktig teknologi, til en mer effektiv utnyttelse av nye og eksisterende teknologiske løsninger samt til å øke evnen til å fungere som oppdragsgiver og samarbeidspartner for teknologiutviklingsmiljø. For mange næringer og bedrifter vil evnen til å konkurrere i årene som kommer i mindre grad enn tidligere være knyttet til den fysiske teknologien i vare eller tjenesteproduksjonen og til lokaliseringssted. Andre forhold, som kompetanse om teknologiske muligheter, og kreativitet i utnyttelse av den, vil i like stor grad som de materielle investeringene gi bedriftene konkurransefortrinn.

For å oppnå suksess kreves det også at bedriftene kombinerer teknologisk innovasjon med fornyelse av ikke-teknologiske forhold som organisasjon og ledelsesstruktur. Effektiv bruk av ny teknologi krever at teknologi ses i sammenheng med bedriftsutvikling. Bedriftenes evne til å organisere, koordinere og mobilisere tilgjengelige ressurser og kunnskap på en slik måte at nye og endrede teknologier kan tilpasses og integreres er avgjørende. Det er en utfordring for bedriftene å styrke evnen til å tilpasse organisasjonen for å realisere gevinstene ved å innføre ny teknologi.

Mye tyder på at utviklingen innenfor informasjonsteknologi og bioteknologi i årene framover vil skje hurtigere, og for mange næringer være mer gjennomgripende enn utviklingen av annen teknologi.

Utviklingen innenfor informasjonsteknologi har skapt en rekke nye produkter som påvirker de fleste bransjer. Spesielt for utviklingen de siste årene er at den har åpnet for nye kommunikasjonsmuligheter som bidrar til at informasjon blir tilgjengelig i større bredde fra flere kilder til flere brukere, og at informasjonen kan overføres billigere og raskere uavhengig av geografisk avstand. Dette åpner for nye og mer effektive former for organisering, samarbeid og gjennomføring av næringslivets oppgaver. Samtidig skjerpes konkurransen.

De forskjellige næringsgrener opplever effekten av IT-utviklingen i ulik grad. I næringer der informasjon er hele eller vesentlige deler av selve produktet, er konsekvensene langt mer synlige enn i annet næringsliv. Informasjonsteknologi er for lengst blitt tatt i bruk i disse næringene, men ny teknologi og nye anvendelsesmuligheter krever stadig omstilling. Utviklingen innenfor IT har også lagt grunnlaget for nye metoder for å utvikle og tilby produkter innenfor blant annet media- og underholdningsbransjen og bank- og finansnæringen. Dette skaper store utfordringer for aktørene på disse markedene. For alle næringer representerer utviklingen muligheter for å forbedre kommunikasjon og informasjonsflyt i bedriftene og til bedriftene.

Anvendelse av informasjonsteknologi kan i mange sammenhenger særlig representere en mulighet for små og mellomstore bedrifter. Etablering av nettverk mellom bedrifter, handel via elektroniske markeder og rask og effektiv informasjonstilgang og kommunikasjon, kan redusere betydningen av bedriftenes størrelse og geografiske plassering. Dette gjør det mulig for disse bedriftene å påta seg flere og mer kompliserte oppdrag enn hva som var mulig tidligere.

Det er en utbredt oppfatning at økningen i overføringskapasitet, datalagring og bearbeidingsmuligheter vil fortsette, selv om det er vanskelig å forutsi med hvilken hastighet informasjonsteknologiens utvikling og spredning vil gå, og hvilke konsekvenser dette vil få. Norge kan sies å ha kommet langt med innføringen av IT. Teknologien alene medfører imidlertid ikke nødvendigvis bedre resultater. Effektiv bruk av IT krever i mange tilfeller endret organisasjonsstruktur. En viktig faktor for å klare å hevde seg i den internasjonale konkurransen vil være evnen til å håndtere og bruke IT innovativt, og evnen til å samle og effektivt bruke tilgjengelig informasjon vil bli mer avgjørende enn tidligere. Dette stiller krav til kompetanseutvikling både hos ledelse og ansatte.

Utviklingen av bioteknologi har på samme måte som informasjonsteknologi store konsekvenser for en rekke næringer og bedrifter. Bruken av tradisjonell bioteknologi er relativt utbredt, mens anvendelse av moderne bioteknologi basert på genteknologi foreløpig er liten i Norge. Moderne bioteknologi gir muligheter til å fylle en rekke behov innenfor medisin og helse, landbruk, havbruk og industri. Med ny teknologi kan oppgaver løses på en enklere, mer kostnadseffektiv og mer miljøvennlig måte enn tradisjonell framstilling gjør. Ny teknologi gir også muligheter til å løse tidligere uløste oppgaver.

Utviklingen av bioteknologi er meget ressurskrevende, både i forhold til FoU, finansiering og kompetanse. Kravene til ressursinnsats gjør det krevende for norske bedrifter, selv i samarbeid, å utvikle seg til ledende bioteknologiselskaper innenfor omfattende områder. For norsk næringsliv vil det ligge best til rette for å satse på nisjeområder hvor bedriftene kan hevde seg internasjonalt, og hvor de har spesielle interesser eller forutsetninger for å ligge i front, for eksempel innenfor marin bioteknologi.

Hovedutfordringen for norske bedrifter på dette området blir dermed å ta teknologien i bruk. Selv om utviklingen innenfor bioteknologi kan sies å være på et tidlig stadium, er en rekke interessante anvendelser kommet til syne. Såvel tradisjonell som moderne bioteknologi vil imidlertid gjøre seg stadig mer gjeldende, og inngå både i prosesser, produkter og tjenester. Utviklingen i anvendelse kan illustreres ved en forventet vekst i omsetningen for bioteknologiske produkter i Europa fra 5,1 mrd. ECU i 1994 til over 80 mrd. ECU i år 2000 ⁵6. Det er av stor betydning at norsk næringsliv utvikler kompetanse for å kunne ta i bruk mulighetene som bioteknologi gir, for å kunne ta del i denne utviklingen.

Bruken av moderne bioteknologi stiller samfunnet overfor fundamentale etiske spørsmål, spesielt knyttet til den medisinske anvendelsen av genteknologien. Skal Norge ta del i utviklingen på bioteknologiområdet vil det som hovedregel være nødvendig å følge den internasjonale utviklingen. Muligheten for å sette egne standarder for utvikling og bruk vil være begrensede. En utfordring for både næringslivet og myndighetene blir å definere den rammen som teknologien skal utvikles og anvendes innenfor.