Til § 1-1. Interbanksystemer m.v.

Daglig foretas et stort antall overføringer mellom bankene. Når et betalingsoppdrag skal formidles mellom kunder som har konti i ulike banker, oppstår et fordringsforhold mellom bankene som skal gjøres opp. Det foretas også en rekke overføringer mellom bankene som følge av bankenes egen handel i valutamarkedet, pengemarkedet eller verdipapirmarkedet. Overføring og oppgjør av betalingstransaksjoner skjer i de fleste tilfeller gjennom ulike ordninger for avregning, oppgjør og overføring bankene imellom, jf. alminnelige motiver kapitlene 3 og 4.

I første ledd er det bestemt at loven gjelder etablering og drift her i riket av systemer basert på felles regler for avregning, oppgjør og overføring av betalinger mellom banker. Slike systemer omtales i lovforslaget som interbanksystemer.

I definisjonen er det presisert at det må dreie seg om systemer og at disse systemer må være basert på et felles regelverk. Dette innebærer at det er de formaliserte ordninger med en felles infrastruktur som omfattes.

Loven gjelder for interbanksystemer her i riket. Hvis sentrale deler av avregnings- og oppgjørsfunksjoner i et system er lokalisert utenfor Norge, vil systemet i utgangspunktet falle utenfor loven. Betegnelsen interbanksystemer og ordene mellom banker avgrenser definisjonen til systemer hvor banker deltar. Bankene som deltar må ha adgang til å drive slik virksomhet i Norge.

Annet ledd bestemmer imidlertid at som bank regnes også annen institusjon med tillatelse fra Kongen til å drive særskilte systemer for avregning, oppgjør og overføring av betalinger eller til å delta i slike systemer. Bestemmelsen i annet ledd gjelder bare interbanksystemer, således ikke lovens kapittel 3. Eksempler på institusjoner som fanges opp gjennom utvidelsen i annet ledd, er Verdipapirsentralen (VPS) og Norsk Opsjonssentral A/S (NOS).

Ved regulering av avregningssystemene for handel med finansielle instrumenter bør det legges vekt på de regler som gjelder for deltakerne dersom en oppgjørsdeltaker ikke kan møte sine betalingsforpliktelser. Rutinene for sikkerhetsstillelse og eksponeringsgrenser for den enkelte oppgjørsdeltaker, samt ansvarsreguleringen mellom deltakerne generelt vil være viktige elementer i denne sammenheng.

Begrepene avregning og oppgjør er definert i § 1-4.

Grenseoppgangen mellom interbanksystemer og systemer for betalingstjenester er nærmere beskrevet i spesielle motiver til §§ 1-2 og 2-5 første ledd bokstav e).

Tredje ledd første punktum fastsetter at loven også gjelder for oppgjørsbank og sentral motpart som er en del av interbanksystemet. Begrepene oppgjørsbank og sentral motpart er definert i § 1-4.

Norges Bank representerer i egenskap av rollen som bankenes bank, øverste leddet i hierarkiet av oppgjørsfunksjoner. I lovforslaget er sentralbanken blant annet tillagt tilsynsansvaret for interbanksystemene. Det er ikke meningen at sentralbanken som oppgjørsbank skal underlegges særskilt kontroll etter lovutkastet her. Derfor er det i annet punktum bestemt at Norges Bank kun regnes som oppgjørsbank i forhold til lovutkastets kapittel 4 om rettsvern og sikkerhet for avregnings- og oppgjørsavtaler.

Til § 1-2. Systemer for betalingstjenester m.v.

Ved siden av interbanksystemene omfatter lovforslaget også etablering og drift av systemer for betalingstjenester. I første ledd er systemer for betalingstjenester definert som systemer basert på standardvilkår for overføring av betalinger fra eller mellom kundekonti i finansinstitusjoner når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets. Felles for disse tilgangskriteriene er at betaleren legitimerer seg på en annen måte enn ved tradisjonelle identifikasjonsmetoder, typisk signatur – hvor det i ettertid vanligvis kan kontrolleres om det er rette vedkommende som har brukt betalingsinstrumentet. Tradisjonelle betalingsinstrumenter som giroblanketter og sjekker faller utenfor definisjonen og reguleres dermed ikke av lovutkastet kapittel 3. Disse systemer vil likevel i noen grad kunne omfattes av lovutkastet kapittel 2 gjennom tilknytningen til interbanksystemene, jf. § 2-5 første ledd bokstav e).

Selv om de signaturbaserte betalingsinstrumentene fremdeles er mye brukt, registreres en økende overgang til elektroniske tjenester basert på andre legitimasjonsmåter. Det antas at denne utviklingen vil fort­sette slik at en stadig større andel av betalingsoppdragene vil utføres i systemer som fanges opp av lovutkastet kapittel 3.

Betalingstjenestene i Norge er samordnet i høy grad og med standardvilkår som grunnlag for retten til å bruke de samordnede systemene, jf. alminnelige motiver kapittel 6.3.

Uttrykket ubestemt krets brukes flere steder i finanslovgivningen. Etter fbl. § 1 og spbl. § 1 kan forretnings- og sparebanker motta innskudd fra en ubestemt krets av innskytere. Det fremgår av forarbeidene til forretningsbankloven (bl.a. Penge- og Bankkomitéens innstilling av 1958 side 55) at uttrykket en ubestemt krets av innskytere er valgt i stedet for begreper som allmennheten eller publikum. Dette er begrunnet med at lovene også skal omfatte foretak som f.eks. bare tar imot innskudd fra banker, fra medlemmer i en forening e.l. Begrepet ubestemt krets er i utgangspunktet ment å ha samme meningsinnhold her som i banklovgivningen.

I første ledd er lovens anvendelsesområde knyttet opp til om betalingsoverføringene i systemene skjer fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak. Dette ledd i definisjonen må ses i sammenheng med § 3-2 som gir disse institusjoner en alminnelig adgang til å drive systemer for betalingstjenester innenfor sine virksomhetsområder. Andre institusjoner må ha konsesjon etter § 3-4. Som eksempler på foretak som må søke konsesjon, kan nevnes oljeselskaper, varehuskjeder o.l. Dersom konsesjon gis, gjelder loven også for systemer for betalingtjenester som ikke er knyttet til kundekonti i banker og finansieringsforetak, jf. annet ledd.

For å dekke markeder for småbetalinger, har det i den senere tid skjedd en utvikling i retning av bruk av såkalte forhåndsbetalte kort. I Norge finnes foreløpig ikke noe landsdekkende kort slik som det danske DANMØNT. Det finnes imidlertid regionale kort innen samferdselssektoren, lukkede systemer innen Telenor, kantinekort m.v., jf. alminnelige motiver kapittel 5.4.5. Kommisjonen mener at slike ordninger som har karakter av betalingssystem og som i økende grad forventes å erstatte småpenger, bør underlegges kontroll når beløpene som angis i kortene er av en viss størrelse.

Ved forhåndsbetalte kort er kjøpekraften angitt i penger i kortene. Gjennom kravet om at kjøpekraften skal angis i penger, avgrenses virkeområdet mot enkelte typiske abonnementsordninger som f.eks. gir rett til et visst antall enkeltreiser innenfor et gitt tidsrom. Betaling med forhåndsbetalte kort med et bredt anvendelsesområde kan funksjonelt på mange måter likestilles med betalinger fra eller mellom kundekonti i finansinstitusjon. Kommisjonen har vurdert ulike avgrensningskriterier og har blitt stående ved at systemer med kort hvor det forhåndsbetalte beløp overstiger en viss sum (kr 1000), bør underlegges en viss regulering, jf. tredje ledd. Dersom en utsteder av forhåndsbetalte kort med flere anvendelsesmuligheter skulle få problemer, vil dette kunne ramme ikke bare kortholder, men også de salgssteder som aksepterer betaling med slike kort. Kommisjonen antar derfor at forhåndsbetalte kort over den fastsatte beløpsgrense som hovedregel bare bør kunne utstedes av institusjoner som er under tilsyn, jf. alminnelige motiver kapittel 7.3 om EMIs anbefalinger knyttet til slike kort. Etter hvert som en vinner erfaring med forhåndsbetalte kort, er det mulig at den øvre grensen for forhåndsinnbetaling kan settes noe høyere eller at det kan settes andre avgrensningskriterier. Videre bør forholdet til innskuddsmonopolet, foreldelsesregler m.v. vurderes nærmere. Det foreslås at Kongen kan øke beløpsgrensen. Ellers vises til § 5-2 om Kongens kompetanse til å fastsette nærmere regler til gjennomføring, utfylling og avgrensning av bestemmelsene i loven.

Til § 1-3. Internasjonale betalinger

I flere av lovforslagets bestemmelser er virkeområdet eller kriterier avgrenset til her i riket, jf. §§ 1-1, 1-2, 2-8 og 3-2. Bestemmelsene i lovutkastet er utformet slik at de også omfatter utenlandske institusjoners adgang til å delta i norske interbanksystemer og systemer for betalingstjenester. Norske finansinstitusjoner benytter også i betydelig grad utenlandske betalingssystemer, jf. alminnelige motiver kapittel 3.3. Omfanget av grensekryssende betalinger er økende.

Kommisjonen foreslår i første ledd bokstav a) at Kongen kan fastsette nærmere regler om norske finansinstitusjoners deltakelse i utenlandske betalingssystemer. Etter utkastet bokstav b) kan Kongen også fastsette nærmere regler om avregning, oppgjør og overføring av betalinger til og fra utlandet. Bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med § 4-1 tredje ledd som gir Kongen hjemmel til å bestemme at avtaler som norsk finansinstitusjon inngår med utenlandske interbanksystemer, skal ha den rettsvirkning som følger av § 4-1.

Til § 1-4. Definisjoner

Området betalingssystemer har lenge vært preget av uklar og flertydig terminologi. Internasjonale fora som Bank for International Settlements (BIS), European Monetary Institute (EMI) og EU-kommisjonen har i den senere tid lagt stor vekt på å utarbeide felles definisjoner på området, jf. alminnelige motiver kapittel 7. Banklovkommisjonens lovutkast bygger enten direkte på, eller ligger nær opp til definisjoner som er utviklet internasjonalt.

Etter bokstav a) skal begrepet avregning forstås som en formalisert ordning for motregning av betalingsforpliktelser som oppstår mellom to eller flere banker eller mellom bankene og oppgjørsbanken eller sentral motpart.

Skjer avregningen utelukkende ut fra de alminnelige regler om rett til ensidig motregning faller den utenfor definisjonen. Ordene formalisert ordning forutsetter at det foreligger en avtale mellom deltakerne i avregningen. Gjennomføres formalisert avregning mellom to banker, kalles dette bilateral avregning. Skjer avregningen mellom flere enn to banker, kalles dette multilateral avregning, jf. bokstav b). Ved multilateral avregning blir hver enkelt deltaker stående med bare et netto fordringsforhold overfor de øvrige deltakerne.

Både ved bilateral og multilateral avregning skjer det et etterfølgende oppgjør gjennom et interbanksystem. I lovutkastet menes med oppgjør endelig overføring av betalingsmidler fra betalerbanken (den eller de som står i minus etter avregningen) til mottakerbanken (den eller de som står i pluss), jf. bokstav c).

I et interbanksystem vil det som oftest være en oppgjørsbank som gjennomfører oppgjør på vegne av bankene, jf. bokstav d). Som eksempel på slike oppgjørsbanker kan nevnes Sparebanken NOR, Sparebanken Midt-Norge og Norges Bank, jf. alminnelige motiver kapittel 4.4.

Juridisk risiko knyttet til multilateral avregning, oppgjør og overføring av betalinger har ført til at det internasjonalt er lagt ned betydelig arbeid for å finne frem til avregnings- og oppgjørsssystemer som reduserer likviditetsbehovet og rettslig usikkerhet ved multilaterale systemer. Det er utviklet bilaterale avregnings- og oppgjørssystemer basert på at avregningssentralen går inn som motpart i forhold til hver av de deltakende bankene, jf. alminnelige motiver kapittel 4.2.5. Slike systemer gir mange av de samme positive virkningene som et multilateralt system, men fremstår formelt som et bilateralt system mellom avregningssentralen som sentral motpart på den ene siden og hver av de direkte deltakerne på den andre siden. Gjennom lovutkastet kapittel 4 foreslår kommisjonen å åpne for at både multilaterale systemer og systemer basert på sentral motpart gis rettsvern. I bokstav e) første punktum defineres sentral motpart som operatør som påtar seg ansvar for at andre deltakere oppfyller sine forpliktelser. Operatøren vil være den som meddeles konsesjon for etablering og drift av interbanksystem etter § 2-6 annet ledd. I annet punktum åpnes det for at Norges Bank kan godta en annen institusjon enn operatøren som sentral motpart.

Definisjonen av betalingskort i bokstav f) bygger på kommisjonens tidligere forslag i NOU 1994:19 Finansavtaler og finansoppdrag § 2-4 første ledd bokstav d).

Til § 2-1. Formål

Lovutkastets kapittel 2 gjelder for systemer basert på felles regler for avregning, oppgjør og overføring av betalinger mellom banker (interbanksystemer), jf. spesielle motiver til § 1-1. Interbanksystemene representerer kjernen i det finansielle systems infrastruktur for pengestrømmene. Svikt i disse systemene kan medføre betydelige forstyrrelser og i verste fall sammenbrudd i det finansielle system.

Første ledd første punktum slår fast at formålet med bestemmelsene i kapittel 2 er å bidra til at interbanksystemene innrettes og drives slik at hensynet til finansiell stabilitet blir ivaretatt. Hva som forstås med innrettes og drives er utdypet i §§ 2-3 til 2-5. Begrepet finansiell stabilitet er nærmere omtalt i alminnelige motiver kapittel 9.2. Det er i annet punktum presisert at det særlig skal legges vekt på å motvirke risiki som følge av likviditets- eller soliditetssvikt hos deltakere i interbanksystemer.

Interbanksystemene er i dag et nødvendig ledd for å få betalinger på plass mellom kundekonti i ulike banker. Formålet om finansiell stabilitet er slik sett en nødvendig forutsetning for å sikre allmennheten og samfunnet tilgang til effektiv og sikker betalingsoverføring innenlands og overfor utlandet, jf. annet ledd.

Med effektiv forstås både kostnadseffektiv og hurtig ekspedering av betalingsoppdrag. Begrepet kostnadseffektivt må blant annet vurderes nærmere i forhold til mekanismer som sikrer konkurransen, jf. alminnelige motiver kapittel 9. Ved gjennomføringen av et betalingsoppdrag vil det ofte være en avveining mellom hurtighet, sikkerhet og kostnader relatert til betalingsoppdraget. Med sikker betalingsoverføring menes både at systemene er sikret mot manipulasjon eksternt og internt, at betalingskanalene holdes åpne, og at kundene kan stole på at betalingsoverføringen gjennomføres korrekt.

Betalingstjenestene i Norge er godt samordnet ved at kunder i ulike banker kan betale og motta betalinger uavhengig av hvor betaler og mottaker har konti. Dette er betinget av et rasjonelt samarbeid om fellestjenester og samordning av virksomheten til de deltakende institusjoner. I annet ledd er det fremhevet at bestemmelsene i kapittel 2 også skal fremme rasjonell samordning av virksomheten til de deltakende institusjonene.

Når det gjelder betalingsoverføringer til og fra utlandet, vil reglene i kapittel 2 bli supplert av valuta­reguleringen, jf. alminnelige motiver kapittel 6.2. Det vises også til Kongens forskriftskompetanse etter lovutkastet §§ 1-3 og 5-2.

Til § 2-2. Konsesjon

Etablering og drift av interbanksystemer er i dag ikke underlagt særskilt konsesjonsbehandling, jf. alminnelige motiver kapittel 9.1. Kommisjonen foreslår å styrke den offentlige kontrollen ved at det innføres krav om konsesjon for etablering og drift av interbanksystemer, jf. første ledd. Kravet om konsesjon gjelder også for systemer som er etablert før lovens ikrafttreden, jf. § 5-5 annet ledd.

I annet ledd foreslås at Kongen kan bestemme at første ledd også skal gjelde for lignende system for avregning, oppgjør og overføring av betalinger. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 1-1 annet ledd.

Til § 2-3. Avtaleverket

Interbanksystemene er i dag regulert gjennom et sett av avtaler og regler mellom deltakende banker og mellom bankene og datasentralene. Dagens avtaleverk er i stor grad relatert til systemene for betalingstjenester og andre systemer for betalingsoverføringer, og i mindre grad rettet direkte inn mot de hensyn som fremgår av formålsbestemmelsen i § 2-1. For at interbanksystemene skal virke på en betryggende og effektiv måte, må avtaleverket gi klare rammer for deltakelse, ansvarsfordeling, sikkerhetsstillelse, rutiner for informasjonsutveksling, standardisering og teknisk tilrettelegging. I første ledd første punktum er det derfor bestemt at avtaleverket for et interbanksystem skal angi hvilke rettigheter og plikter de deltakende banker og operatører skal ha overfor hverandre. Kommisjonen antar at dagens avtaleverk må suppleres bl.a. ved å definere klarere ansvarsforhold og forpliktelser mellom deltakende banker, operatøren og oppgjørsbanken.

I enkelte utenlandske avregningssystemer og i Norsk Opsjonssentral fungerer avregningssentralen som sentral motpart i de kontrakter som avregningen gjelder. Dersom avregningssystemet skal være basert på sentral motpart, må den sentrale motparts rettigheter og plikter i forhold til deltakerne også være klarlagt i avtaleverket, jf. første ledd annet punktum.

Gjennom tiltredelsesvilkårene bør operatøren sørge for at deltakerne er solide og at de følger de nødvendige prosedyrer og krav som myndighetene har fastsatt. På den annen side bør vilkårene for deltakelse ikke fastsettes slik at de hindrer konkurranse mellom banker. Interbanksystemene er sentrale i infrastrukturen i betalingssystemene. For banker som ønsker å drive generell kunderettet bankvirksomhet, vil deltakelse i disse systemene normalt være en nødvendighet for å utøve bankkonsesjonen.

Avtaleverket bør også fastsette krav til partene om å følge vedtatte regler eller standarder for sikker og effektiv informasjonsutveksling både til kundene og informasjonsutveksling mellom de deltakende banker.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 har regler om godkjenning av samarbeidsavtaler mellom finansinstitusjoner. Bestemmelsen gir Finansdepartementet mulighet til å underkjenne avtaler i finansmarkedet som hindrer konkurranse mellom deltakerne. Ved søk­nad om konsesjon for et interbanksystem vil det være naturlig at behandling av konsesjonssøknaden og vurdering av avtalene etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 blir samordnet av de aktuelle myndigheter.

For at myndighetene skal ha én ansvarlig å forholde seg til, stilles det i annet ledd første punktum krav om at et interbanksystem skal ha en operatør som er ansvarlig for etableringen og driften av interbanksystemet. Det antas at operatøren i de fleste tilfeller vil være identisk med systemets driftsoperatør. I lys av den senere tids utvikling, kan det tenkes at det også kan bli vanlig å utpeke en annen enhet enn driftsselskapet som ansvarlig operatør. Det sentrale vil være at det stilles krav til at organisering og drift er lagt opp slik at konsesjonsinnehaveren er en ansvarlig juridisk person med de nødvendige kvalifikasjoner. Videre må det kreves at konsesjonsinnehaveren i praksis har avgjørende innflytelse på systemets organisering og drift.

I annet punktum slås det fast at operatøren skal pekes ut i avtaleverket. Dagens avregningssentraler knyttet til betalingssystemene er hovedsakelig organisert som aksjeselskaper. VPS, som er avregningssentral og oppgjørsenhet for verdipapirer, er en selveiende stiftelse. Det foreslås en vid ramme for den organisasjonsform som kan velges. For å unngå at kravene til selskapsform for operatøren skal virke sementerende, foreslår kommisjonen at som operatør kan utpekes en av de deltakende banker eller annet selskap, selveiende institusjon eller en forening, jf. tredje punktum. Det er således åpnet for at f.eks. en av bankforeningene kan ha en slik rolle. Om krav til operatørens styre og ledelse vises til § 2-9 første ledd. Kongen vil for øvrig kunne fastsette nærmere regler om organisasjonsform i medhold av § 5-2.

Til § 2-4. Søknad om konsesjon

Etter første ledd skal operatøren sende søknad om konsesjon til Norges Bank. Regelen om at søknaden skal sendes Norges Bank, har sammenheng med sentralbankens særlige kompetanse på dette området og den rolle banken er tiltenkt som saksforberedende organ og tilsynsmyndighet etter lovutkastet §§ 2-6 til 2-10. Kommisjonen forutsetter at det ikke vil oppstå rollekonflikter mellom sentralbankens foreslåtte offentligrettslige oppgaver og bankens operative roller som kontofører og oppgjørsbank for bankene, jf. alminnelige motiver kapittel 9.2.

Etter annet ledd skal søknaden inneholde opplysninger om eier- og deltakerforhold samt plan for systemets organisering og drift, herunder om oppgavefordelingen mellom banker og andre institusjoner som deltar i systemet.

Søknaden skal videre opplyse om de kriterier som er fastsatt for tilslutning til og deltakelse i systemet, jf. tredje ledd første punktum. Bestemmelsen må ellers ses i sammenheng med § 2-8 første ledd første punktum som bestemmer at det skal være offentlig tilgjengelige og objektive tilgangskriterier til interbanksystemene. Kriterier for ekskludering fra systemet regnes også som en del av tilgangskriteriene. I annet punktum er det fremhevet at søknaden skal opplyse om vilkårene dersom deltakelse i systemet er betinget av medlemskap eller kapitalinnskudd. Slike vilkår står sentralt når det gjelder infrastrukturhensyn knyttet til adgang og bruk av systemene. Det vises i denne sammenheng også til § 2-8 første ledd annet punktum.

§ 2-5 stiller ytterligere krav til konsesjonssøknadens innhold.

Til § 2-5. Vedlegg til konsesjonssøknaden

Første ledd gir nærmere regler om konsesjonssøknadens innhold. De forhold som er nevnt i bokstavene a) til e) angir de hovedelementer som normalt danner rammereguleringen rundt et interbanksystem. Mange av de forhold som er opplistet i første ledd er regulert i gjeldende avtaler og prosedyrer, jf. alminnelige motiver kapittel 6.3. Disse avtaler og prosedyrer er i dag i stor grad godkjent av Finansdepartementet etter finansieringsvirksomhetslovens § 2-7 om samarbeidsavtaler. Slik godkjenning skjer imidlertid ut fra konkurransehensyn og ikke på bakgrunn av en vurdering ut fra hensynene til interbanksystemenes finansielle stabilitet og sikkerhet. For å sikre at også disse hensyn ivaretas, kan det blant annet være behov for å fastsette krav på andre områder enn det som er regulert i eksisterende avtale- og regelverk.

I bokstav a) er det bestemt at avtaleverket som er nevnt i § 2-3 skal vedlegges konsesjonssøknaden.

Etter bokstav b) må vilkår som skal gjelde i forholdet mellom operatør og medhjelpere, f.eks. om drifts- eller avregningssentral, vedlegges. Operatøren for interbanksystem behøver ikke selv stå for driften av systemet. Man kan tenke seg at driften i sin helhet utføres av andre eller at deler av driften settes bort til underleverandører. I så fall bør det mellom operatøren og driftsselskap være fastsatt ansvarsforhold og forpliktelser mellom partene som ivaretar lovens formål.

Operatøren må sørge for at avregningssystemet er sikret operasjonell teknisk pålitelighet både i den løpende drift og en driftsavbruddberedskap for gjennomføring av avregningen dersom det ordinære systemet ikke fungerer, jf. bokstav c).

Deltakerne i interbanksystemer bør være i stand til å håndtere den kreditt- og likviditetsrisiko de er utsatt for i systemet. Systemets prosedyrer for håndtering av slike risiki, og den enkelte deltakers ansvar både i forhold til den ansvarlige operatør og i forhold til de øvrige deltakere, bør være regulert i avtalene. Videre kan det være aktuelt å sette krav om en maksimumsgrense for den kreditteksponering som kan påføres systemet av hver enkelt deltaker, jf. bokstav d). Noen av interbanksystemene gjennomfører både avregning av transaksjonene og oppgjøret av de beregnede posisjonene mellom deltakende banker. Andre systemer er basert på at posisjonene gjøres opp i Norges Bank. I de tilfeller hvor en oppgjørsbank inngår i systemet, skal dennes arbeidsoppgaver og ansvar beskrives i søknaden. I den forbindelse kan det blant annet være aktuelt å vurdere i hvilken grad oppgjørsbanken overtar forpliktelsene til deltakerne mht. de avregnede posisjonene før det endelige oppgjøret har funnet sted. I oppgjørssystemer hvor det er en sentral motpart som påtar seg forpliktelser i forhold til deltakerne, kan det være aktuelt å stille andre krav til sikkerhet og eksponeringsgrenser enn ellers.

De fleste betalingstransaksjoner initiert av kundene vil på én eller annen måte ende opp i interbanksystemet. Det skal opplyses om prinsipper for tilknytning av systemer for betalingstjenester til interbanksystemene, jf. bokstav e). Prosedyrene for transaksjons- og informasjonsutveksling inn til interbanksystemet kan få betydning for sikkerheten og effektiviteten ved betalingsoverføringene. Etter bokstav e) skal det også opplyses om annen betalingsoverføring mellom kundekonti er knyttet til interbanksystemet. Det siktes her blant annet til sjekksystemer, blankettbaserte girosystemer og andre systemer for betalingstjenester som faller utenfor reguleringen i lovutkastet kapittel 3.

Det er flere, til dels store systemer for betalingstjenester, utenfor banksystemene. De fleste av disse kortsystemene aksepterer også bankkort og genererer således transaksjoner som kanaliseres inn i interbanksystemene. Det kan være nødvendig å stille tilsvarende krav til slike systemer som til banksystemene, blant annet med hensyn til standarder for sikkerhet, transaksjons- og informasjonsutveksling og krav til ansvarsregulering.

Første ledd inneholder ikke noen uttømmende opplisting. Etter hvert som en vinner mer erfaring, kan det vise seg å være behov for nærmere regler om hvilke opplysninger en søknad skal inneholde. Norges Bank kan derfor etter annet ledd kreve ytterligere opplysninger og kan gi nærmere regler om hvilke opplysninger søknaden skal inneholde.

Til § 2-6. Meddelelse av konsesjon

Etter første ledd skal Norges Bank forberede konsesjonssaken. Når det gjelder Norges Banks tiltenkte rolle etter lovutkastet, vises det også til §§ 2-4 første ledd og 2-10.

Etter annet ledd første punktum skal tillatelse meddeles operatøren som blir konsesjonsinnehaver, jf. § 2-3 annet ledd. Etter annet punktum kan det settes vilkår for tillatelsen. Kommisjonen har ikke i lovutkastet foreslått nærmere regler om hvilke innhold slike vilkår kan ha. Det pekes på at alminnelige skranker for forvaltningsorganers myndighetsutøvelse vil sette rammer for hvilke vilkår som kan stilles. Vilkårene bør utformes slik at det kan foretas en løpende kontroll med at disse oppfylles, jf. § 2-10. Hvis vilkårene ikke oppfylles, kan det iverksettes sanksjoner i form av tilbakekall av konsesjon, straff og tvangsmulkt, jf. §§ 5-3 og 5-4.

Etter tredje ledd kan Kongen fastsette nærmere krav til virksomheten, herunder kapital- og sikkerhetskrav til operatøren, oppgjørsbank eller sentral motpart. I lovutkastet har operatøren fått en sentral rolle som konsesjonsinnehaver og som ansvarlig for systemet. I det avtaleverk bankenes interbanksystemer bygger på, er ansvarsforholdene i stor grad avtalt mellom deltakende banker, mens operatørene av systemene i mindre grad er regulert. Etter lovutkastet vil det bli nødvendig med økt fokus på operatørens rolle. Kommisjonen antar at de krav som settes til operatør, oppgjørsbank eller sentral motpart i stor grad vil være generelle og basert på objektive kriterier.

Kommisjonens flertall bestående av Selvig, ­Nyhagen, Bjarkøy, Breck, Dalsøren, Fidjestøl, Fusdahl, Gjelsvik, Gjønnes, Nygaard Haug, Kobberstad, P. Melsom, S. Melsom, Myhre, Nygaard Ottesen, Skomsvold, Stalheim og Vannebo foreslår at det i fjerde ledd tas inn en bestemmelse om saksbehandlingstid ved konsesjonsbehandling. I denne forbindelse kan det nevnes at det ved lovendring 28. juni 1996 nr. 45 i banklovene og finansieringsvirksomhetsloven er fastlagt en seks måneders frist for myndighetenes behandling av konsesjon for kredittinstitusjoner. Lov­endringen skjedde for å tilfredsstille EØS-regler. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om tillatelse skal gis, regnes fristen fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt. Selv om det ikke er gitt EØS-regler for konsesjonsbehandling knyttet til interbanksystemer, har flertallet i kommisjonen funnet det hensiktsmessig å foreslå en bestemmelse om at en konsesjonssak også i disse tilfelle i utgangspunktet skal være avgjort innen seks måneder. Kommisjonen legger til grunn at konsesjonssaker av ordinær karakter skal avgjøres på vesentlig kortere tid enn seks måneder. Det vises i den forbindelse til forvaltningsloven § 11 a som bestemmer at når saken er ferdig forberedt, skal forvaltningsorganet treffe avgjørelse uten ugrunnet opphold. Slike konsesjonssaker kan unntaksvis være av så spesiell karakter at det er nødvendig med lenger saksbehandlingstid enn seks måneder. Ved ordlyden med mindre der foreligger særlige grunner er det åpnet for lengre saksbehandlingstid i særtilfeller.

Et mindretall bestående av Halvorsen, Løining og Rikheim er ikke enige i at det tas inn en slik bestemmelse om saksbehandlingstid. Disse medlemmer vil peke på at spørsmålet om å lovfeste tidsfrister for forvaltningens saksbehandling, reiser en rekke grunnleggende spørsmål som angår god forvaltningspraksis, forsvarlig saksbehandling, rettsikkerhet og likebehandling. Disse medlemmer viser til at Stortinget 31. oktober 1994 vedtok å be Regjeringen fremme forslag om innføring av tidsfrister for forvaltningens saksbehandling. Jf. Dok. 8:14 (1993-94) og Innst. S. nr. 8 (1994-95). På denne bakgrunn vurderer Administrasjonsdepartementet spørsmålet om saksbehandlingsfrister med sikte på å fremme forslag som kan imøtekomme dette ønsket på generell basis. Spørsmålet om å lovfeste en tidsfrist for behandlingen av søknader om konsesjon til interbanksystemer bør vurderes i lys av de løsninger som vil bli foreslått generelt.

Til § 2-7. Endringsavtaler og nye avtaler

Første ledd pålegger operatøren å underrette Norges Bank om endringer av betydning når det gjelder eier-, organisasjons- og driftsforhold m.v. som nevnt i §§ 2-3 til 2-5.

Hensikten med en meldeplikt for endringer av betydning er å åpne for at aktørene kan tilpasse seg endringer i teknologiske og markedsmessige forhold uten ny konsesjonsbehandling. Operatøren vil f.eks. i utgangspunktet kunne velge den underleverandør som til enhver tid er best egnet, mot å gi melding til Norges Bank. Ordene av betydning avgrenser meldeplikten mot mindre endringer av praktisk eller teknisk art. Dette er et skjønnspreget avgrensningskriterium som Norges Bank etter tredje ledd kan fastsette nærmere regler om.

Annet ledd legger til grunn at endringer etter første ledd kan iverksettes dersom Norges Bank ikke har truffet annen beslutning innen to måneder etter at melding er mottatt. Selv om saksbehandlingstiden i de fleste saker antas å være kortere enn to måneder, ønsker kommisjonen å markere at denne tidsfrist i alminnelighet bør være en normal yttergrense for saksbehandlingstiden for denne type saker. Fristen er ikke absolutt i den forstand at Norges Bank alltid må treffe en endelig beslutning innen to måneders-fristen. Dersom det må innhentes ytterligere opplysninger, kan det i særlige tilfeller skje at den totale saksbehandlingstid forlenges. Bestemmelsen i annet ledd skal i disse tilfeller forstås slik at Norges Bank i tilfelle må fatte en beslutning om å innhente ytterligere opplysninger innen fristen.

I tredje ledd første punktum er det bestemt at Norges Bank kan fastsette nærmere regler om hvilke endringer som omfattes av paragrafen, herunder regler om fritak for meldeplikten.

Enkelte endringer kan være av en slik karakter at det er naturlig med ny konsesjonsbehandling. Dette kan f.eks. være tilfelle dersom endringene på sentrale punkter fraviker eller er direkte i strid med den konsesjon som er gitt. I annet punktum er det derfor foreslått en bestemmelse om at Kongen avgjør i tvilstilfelle om endringen krever ny konsesjon.

Kommisjonen forutsetter at hensynet til aktørenes behov for å kunne tilpasse seg endringer i teknologi og markedsforhold vil bli tillagt vekt ved de avveininger som måtte bli aktuelle etter § 2-7.

Til § 2-8. Adgangen til å delta i interbanksystemene

Første ledd første punktum lovfester prinsippet om åpenhet i tilgangskriteriene for banker. Etter denne bestemmelsen har banker som har adgang til å drive virksomhet her i riket, rett til å bli medlem i interbanksystemer og til å bruke disse i samsvar med fastsatte tariffer og alminnelige forretningsvilkår. Denne generelle adgangen omfatter også kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat i EØS.

Prinsippet om åpenhet i tilgangskriteriene ligger i et spenningsfelt mellom samordning og konkurranse, jf. alminnelige motiver kapittel 9. Hovedregelen i første punktum har som formål å sikre åpne og offentlige kjente kriterier i de sentrale interbanksystemene som bankene i praksis må få tilgang til dersom de skal kunne utføre alminnelige banktjenester. Denne tilgangen er betinget av at banken aksepterer fastsatte tariffer og følger alminnelige forretningsvilkår som for øvrig vil være underlagt en viss form for kontroll, jf. §§ 2-4 tredje ledd og 2-8 annet ledd. En bank kan ellers suspenderes fra medlemskap eller deltakelse etter bestemmelsene i § 2-9. Når det gjelder medlemskap eller deltakelse fra andre kontoførende enheter enn banker, vises til spesielle motiver til § 1-1 annet ledd.

Annet punktum fastslår at den alminnelige rett til tilgang til systemet etter første punktum ikke gjelder dersom konsesjonen for systemet forutsetter at det skal gjelde særlige vilkår for tilknytning til eller deltakelse i systemet. Også innenfor disse systemene må det legges til grunn åpenhet og offentlighet i tilgangskriteriene innenfor deltakerkretsen. Dette er forhold som vil måtte bli vurdert i forbindelse med konsesjonsbehandlingen.

I annet ledd er det bestemt at Kongen kan forby bruk av tariffer og andre forretningsvilkår som anses ubetryggende eller urimelige og avgjør i tvilstilfelle om et interbanksystem er av en slik karakter at det omfattes av første ledd. Også ved slike systemer vil det måtte gjøres en vurdering av tilgangskriterienes konkurransemessige konsekvenser.

Til § 2-9. Operatøren

Etter første ledd skal daglig leder og styremedlemmene oppfylle nødvendige krav til hederlig vandel og erfaring. I rådsdirektiv 77/780/EØF (første bankdirektiv) artikkel 3 stilles det krav om at myndighetene ikke skal gi kredittinstitusjon tillatelse til å drive virksomhet dersom de personer som faktisk bestemmer hovedlinjene for institusjonens virksomhet mangler den nødvendige gode vandel eller tilstrekkelige erfaring for å utøve disse funksjonene. Selv om direktivets bestemmelser ikke gjelder direkte for en operatør av et interbanksystem, har kommisjonen funnet det naturlig å stille tilsvarende krav til de ansvarlige personer hos operatøren. Da betalingsformidling etter rådsdirektiv 89/646/EØF (annet bankdirektiv) er en av de type tjenester som banker og andre kredittinstitusjoner kan drive, og disse institusjonene er underlagt krav til ledelsen, bør dette kravet også gjelde for andre som ønsker å være operatør for et interbanksystem. Kommisjonen legger til grunn at den foreslåtte bestemmelsen skal forstås på samme måte som tilsvarende bestemmelser i forretningsbankloven § 8a, sparebankloven § 3 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tilføyet ved lov 28. juni 1996 nr. 46. Dersom ledelsen ikke lenger fyller kravene til hederlig vandel, vil Kongen etter omstendighetene kunne trekke tillatelsen tilbake, jf. § 5-3.

Etter annet ledd første punktum skal operatøren suspendere en institusjon fra systemet dersom fortsatt deltakelse vil være i strid med formålsbestemmelsen i § 2-1, eller det foreligger forhold som nevnt i § 5-3.

Før vedtak om suspensjon treffes, skal saken såvidt mulig drøftes med Norges Bank, jf. annet punktum. Det antas at situasjoner hvor det er behov for en umiddelbar reaksjon med suspensjon bare unntaksvis vil være aktuelt. Vanligvis vil derfor slike saker bli lagt frem for Norges Bank. De internasjonale anbefalingene som er nevnt i de alminnelige motiver kapittel 7, tar ikke stilling til hvem som skal kunne beslutte suspensjon. Kommisjonen er blitt stående ved at det må være operatøren som konsesjonsinnehaver og ansvarlig for systemet, som bør ha denne retten og plikten. Siden et vedtak om suspensjon kan få dramatiske konsekvenser for den vedtaket retter seg mot, er det i bestemmelsen nærmere angitt hvilke omstendigheter som kan lede til et slikt resultat. Når det gjelder henvisningen til formålsbestemmelsen, understreker kommisjonen at det må foreligge konkrete omstendigheter som gir grunn til å frykte at systemet ikke virker som angitt i § 2-1. Videre skal en deltaker suspenderes dersom det foreligger forhold som nevnt i § 5-3, dvs. grov eller vedvarende overtredelse av plikter, misligheter eller andre omstendigheter som gir grunn til å frykte at systemet ikke vil fungere som angitt i formålet eller at deltakeren ikke lenger driver aktiv virksomhet knyttet til den konsesjonspliktige virksomheten.

I spesielle situasjoner kan det være behov for å skifte operatør uten at konsesjonen tilbakekalles etter § 5-3. Tredje ledd gir Kongen myndighet til å kreve at det utpekes ny operatør dersom operatøren ikke lenger anses egnet til å forestå virksomheten. Interbanksystemene eies og drives i stor grad av bankene i fellesskap. Alternativt kunne en tenke seg myndigheten etter tredje ledd ble lagt direkte til sentralbanken som skal føre tilsyn med systemene. Et slikt forslag ville korrespondere godt med EMIs anbefalinger som er omtalt i alminnelige motiver kapittel 7.3. Siden de regler tredje ledd omhandler henger nær sammen med tillatelse til, og tilbakekall av konsesjon, er imidlertid kommisjonen blitt stående ved at kompetansen bør ligge hos Kongen.

Til § 2-10. Tilsyn

Mens Norges Bank har ansvaret for velfungerende finansmarkeder og effektiviteten i betalingssystemene, har Kredittilsynet tilsynsansvaret for finansinstitusjoner som kan etablere og drive slike systemer. Det er slik sett både sammenheng og et skille mellom sentralbankens ansvar for de kollektive systemer og Kredittilsynets ansvar for de individuelle institusjoner og deres systemer. Kommisjonen har i utformingen av tilsynsbestemmelsene i §§ 2-10 og 3-8 bygget på den grenseoppgang som har utviklet seg gjennom lovgivningen og tilsynsarbeidet i praksis.

Sentralbankens tilsynsansvar er basert på makrovurderinger knyttet til finansiell stabilitet og effektive betalingssystemer. Etter første ledd første punktum skal Norges Bank føre tilsyn med interbanksystemene og virksomheten til operatørene. Begrepet virksomheten avgrenser sentralbankens tilsyn overfor operatøren til de aktiviteter som er knyttet til det kollektive interbanksystemet. Bestemmelsen tar ikke sikte på å gripe inn i Kredittilsynets institusjonsbaserte tilsyn. I visse tilfeller kan det være vanskelig å trekke et skarpt skille mellom de to institusjoners tilsyn. Annet punktum fastslår derfor at Norges Bank kan inngå avtale med Kredittilsynet om fordeling av tilsynsoppgavene.

Et effektivt tilsyn forutsetter at tilsynsorganet kan føre en løpende kontroll med virksomheten. Etter annet ledd kan Norges Bank kreve at operatøren gir de opplysninger som sentralbanken anser nødvendig for å påse at systemet innrettes og drives i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. De forhold ved systemene for betalingstjenester som i denne sammenhengen har betydning for formålet angitt i § 2-1, vil etter dette også omfattes av Norges Banks tilsynsansvar.

Dersom den løpende overvåkningen avdekker forhold som ikke er i samsvar med bestemmelser fastsatt i eller i medhold av lov, kan Norges Bank gi operatøren de pålegg som er nødvendige for å rette på forholdet, jf. tredje ledd. Dersom operatøren ikke følger pålegget, innebærer dette at det kan settes i verk sanksjoner enten i form av tvangsmulkt eller straff etter § 5-4. Tilbakekall av konsesjon kan også bli aktuelt.

Til § 3-1. Formål

Lovutkastet kapittel 3 gjelder for systemer for betalingstjenester. Dette er systemer basert på stan­dardvilkår for overføring av betalinger fra eller mellom kundekonti når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets, jf. § 1-2.

Etter første ledd er formålet med bestemmelsene i kapittel 3 å bidra til at systemer for betalingstjenester innrettes og drives slik at hensynet til sikker og effektiv betalingsoverføring og til rasjonell og samordnet utførelse av betalingstjenester ivaretas.

Gode kontrollrutiner er viktige for å oppnå sikker betalingsoverføring og for at systemene skal oppnå nødvendig tillit blant brukerne. Kontrollrutinene må være innrettet for å hindre og avsløre feil, misbruk og manipulering i systemene. Driftsstabilitet er også en viktig side av sikker betalingsoverføring. Hvordan eventuelle feil, misbruk m.v. som inntreffer skal løses mellom kundene og institusjonene er det foreslått regler om i Banklovkommisjonens første utredning, NOU 1994:19 Finansavtaler og finansoppdrag.

Med effektiv betalingsoverføring siktes det til kostnadseffektiv overføring av betalinger. Som pekt på i spesielle motiver til § 2-1 annet ledd, vil en ved betalingsoppdrag ofte måtte foreta en avveining mellom hurtighet, sikkerhet og kostnader ved oppdraget. Effektiv betalingsoverføring henger også sammen med rasjonell og samordnet utførelse av betalingstjenestene. Dagens betalingssystemer er i stor grad samordnet, og en rasjonell samordning er en viktig forutsetning for å sikre brukerinteresser. Kommisjonen har markert dette ved å peke på at det er en viktig side av formålet med bestemmelsene i kapittel 3 å bidra til at hensynet til en rasjonell og samordnet utførelse av betalingstjenester ivaretas.

Mens første ledd bygger på generelle samfunns­økonomiske betraktninger, fokuserer annet ledd direkte på brukernes interesser når det gjelder frivillighet, tilgjengelighet og oversiktlighet.

Begrepet frivillighet må ses i sammenheng med reglene om tvungne betalingsmidler og adgangen til å gjøre opp med kontanter, jf. lovutkastet § 2-30 i NOU 1994:19 Finansavtaler og finansoppdrag. I utgangspunktet må det være kundens valg om betalingen skal gjøres opp med kontanter eller bruk av betalingsinstrumenter som f.eks. betalingskort. Det kan være ulike grunner til at brukerne ønsker å benytte kontanter ved oppgjør av betalingsforpliktelser. Det kan f.eks. skyldes sikkerhets- eller personvernmessige forhold, herunder ønske om at andre ikke skal kunne danne seg et bilde av ens kjøpemønster gjennom såkalte elektroniske spor. Spørsmålet om brukernes frivillighet knyttet til bruk av betalingstjenester er også en frihet for partene til å avtale oppgjør med en type betalingsinstrument uten at dette setter krav om at partene er kunder i bestemte banker. Det er heller ikke reell valgfrihet dersom den ene part kan tvinge gjennom oppgjør ved bruk av bestemte tjenester som er uforholdsmessig tungvinte eller kostbare.

Den betydning betalingssystemene har for den økonomiske aktivitet i samfunnet, tilsier at grupper av brukere eller enkeltpersoner ikke på usaklig grunnlag skal kunne utelukkes fra å benytte betalingsinstrumenter. Bestemmelsene i kapittel 3 tar blant annet sikte på å sikre at tjenestene er tilgjengelige for brukerne.

Ved bruk av moderne betalingsinstrumenter som betalingskort, kan det ofte være vanskelig å få oversikt over hva bruk av kortet innebærer i forhold til tran­saksjonskostnader, bruksområder m.v. Det er et mål at systemene skal innrettes og drives slik at de også gir oversiktlighet i forhold til brukerne, jf. også spesielle motiver til §§ 3-6 og 3-7. Betingelsene for bruk av betalingskortet (pris, funksjonsmåte, bruksområde, ansvarsbestemmelser etc.), bør derfor være lett tilgjengelige og forståelige for brukerne.

Til § 3-2. Rett til å drive systemer for betalingstjenester

Det er i dag ingen uttrykkelig bestemmelse som regulerer adgangen til å etablere og drive systemer for betalingstjenester.

Etter første ledd bokstav a) har banker som har adgang til å drive virksomhet her i riket, og som har gitt melding som nevnt i § 3-3, adgang til å etablere og drive systemer for betalingstjenester. Med banker menes spare- og forretningsbanker, samt Postbanken. Kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat vil også omfattes av bokstav a).

Bankenes særegne stilling som betalingsformidlere henger nøye sammen med rollen som kontoførere, både ved kontohold generelt og innskudd spesielt. I praksis er det bare banker som kan drive alle former for betalingsoverføringer, fordi mange betalingstjenester er knyttet til innskuddskonti i bankvesenet. Bankenes samlede kontomasse utgjør på mange måter grunnmuren i systemene for betalingstjenester.

Norges Bank regnes ikke som bank etter bokstav a). Selv om banken etter sentralbankloven § 1 annet ledd kan drive alle former for banktjenester til fremme av sine formål, har banken andre oppgaver enn det ordinære bankvesenet, jf. Ot.prp. nr. 25 (1984-85) Om lov om Norges Bank og pengevesenet side 60. Sentralbanken vil kunne drive systemer for betalingstjenester overfor allmennheten dersom det oppstår en ekstraordinær situasjon, jf. sentralbankloven § 1 første ledd andre punktum og annet ledd.

Etter bokstav b) skal finansieringsforetak fortsatt ha adgang til å etablere og drive de systemer for betalingstjenester som foretakets alminnelige konsesjon gir adgang til, når foretaket har gitt melding som nevnt i § 3-3.

Etter bokstav c) kan banker i fellesskap drive systemer for betalingstjenester når det er oppnevnt en operatør. Når det gjelder begrepet operatør, vises det til spesielle motiver til § 2-3 annet ledd. Ved fellessystemer vil det normalt være behov for avregning og oppgjør av transaksjoner mellom banker. Fellessystemene har derfor ofte et grensesnitt mot interbanksystemene, jf. § 2-5 første ledd bokstav e).

Den tradisjonelle strukturen med fellessystemer for betalingssystemer er i ferd med å mykes opp. Man kan se for seg en desentral utvikling hvor den enkelte bank eller datasentral utvikler egne systemer for betalingstjenester som ikke er basert på fellesløsninger. I første omgang vil dette kunne dreie seg om overføringskanaler via telefon eller Internett. Kredittilsynet vil måtte vurdere om denne type virksomhet ligger innenfor en institusjons bankkonsesjon eller om det dreier seg om systemer som faller inn under konsesjonskravet i annet ledd.

Etter annet ledd må andre institusjoner enn banker og finansieringsforetak ha særskilt tillatelse etter § 3-4 for å etablere og drive systemer for betalingstjenester. Dette gjelder likevel ikke for systemer for forhåndsbetalte kort når det forhåndsbetalte beløp ikke overstiger kr 1000,- eller et høyere beløp fastsatt av Kongen, jf. § 1-2 tredje ledd. Konsesjonskravet i annet ledd representerer en endring av gjeldende rett. Forslaget innebærer blant annet at flere av oljeselskapenes systemer for betalingstjenester nå må søke konsesjon.

Tredje ledd angir en vid ramme for hvem som kan være operatør for fellessystemer for banker. Bestemmelsen tilsvarer § 2-3 annet ledd tredje punktum og det vises til spesielle motiver til denne bestemmelsen.

Paragrafen gjelder i utgangspunktet for innenlandske betalingssystemer. Adgangen til å drive ervervsmessig betalingsformidling med utlandet på vegne av allmennheten, er i dag regulert i forskrift om valutaregulering av 27. juni 1990 nr. 595 kapittel 4, jf. alminnelige motiver kapittel 6.2. Det vises også til spesielle motiver til § 1-3.

Til § 3-3. Meldeplikt

Første ledd bestemmer at banker og finansieringsfore­tak som vil etablere og drive system for betalingstjenester, uten unødig opphold skal gi melding til Kredittilsynet om etablering av systemet . Bestemmelsen er en ren meldepliktsordning begrunnet i Kredittilsynets tilsynsbehov, jf. § 3-8.

Meldingen skal gjøre det mulig for Kredittilsynet å vurdere om systemet vil bli innrettet og drevet i samsvar med formålsbeskrivelsen i § 3-1, jf. annet ledd første punktum.

Ved behandling av søknad om konsesjon for interbanksystemer, skal det gis opplysninger om prinsipper for tilknytning av systemer for betalingstjenester m.v., jf. § 2-5 første ledd bokstav e). Endringer av betydning for tilknytning av slike systemer skal meldes til Norges Bank, jf. § 2-7. På bakgrunn av sammenhengen mellom meldesystemet etter § 2-5 første ledd bokstav e) og etter § 3-3, finner kommisjonen det naturlig at Kredittilsynet orienterer Norges Bank om meldinger som tilsynet mottar.

Annet ledd annet punktum inneholder nærmere regler om hvilke opplysninger meldingen skal inneholde.

Meldingen skal opplyse om avtaler som er inngått mellom deltakende institusjoner, om overføring eller uttak av betalingsmidler, jf. bokstav a). Slike avtaler vil beskrive deltakernes rettigheter og plikter i forhold til hverandre og i forhold til den institusjon som driver systemet. Det forutsettes også at slike avtaler beskriver de forretningsmessige vilkår som gjelder for deltakelse.

Etter bokstav b) skal meldingen også inneholde opplysninger om avtalene om tilknytning av brukersteder. Disse avtalene vil normalt fastsette regler om tilgangskriterier og valg av sikkerhetsnivå knyttet til transaksjonsflyten.

Etter bokstav c) skal meldingen inneholde opplysninger om avtalene mellom systemer for betalingstjenester. Det vil her dreie seg om avtaler for samordning av ulike tjenester som f.eks. bankenes debetkortsystemer og finansieringsforetaks kredittkortsystemer brukt på salgssteder osv.

Det er etablert flere systemer for betalingstjenester som er basert på betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon. For å vurdere om systemet innrettes og drives i samsvar med § 3-1, må det gis tilstrekkelige opplysninger om rutiner som kundene skal følge når betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon skal benyttes ved betalingsoverføring, jf. bokstav d).

For å ivareta formål nevnt i § 3-1, er det i tredje ledd foreslått en bestemmelse om at Kredittilsynet kan kreve at visse standardvilkår skal inngå i avtaleverket. Eksempler på slike standardvilkår kan være vilkår mellom de deltakende institusjoner, vilkår mellom institusjon og kunde (f.eks. identifikasjonsmetode) og vilkår knyttet til salgsstedsterminaler (EFTPOS) m.v. Tredje ledd bestemmer også at Kredittilsynet kan innhente ytterligere opplysninger om systemene.

Etter markedsføringsloven § 9a kan vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere forbys når de finnes urimelige overfor forbrukerne, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn. Det vises også til rådsdirektiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtale.

Til § 3-4. Konsesjon

Mens banker og finansieringsforetak er underlagt meldeplikt etter § 3-3, må andre institusjoner som vil etablere eller drive systemer for betalingstjenester søke tillatelse av Kongen, jf. første ledd første punktum. Den foreslåtte forskjell i regulering må blant annet ses i sammenheng med at banker og finansieringsforetak er underlagt konsesjon og tilsyn. Foretak som omfattes av bestemmelsen om konsesjon i § 3-4 første ledd, vil i hovedsak ikke være regulert av den alminnelige finanslovgivning. Kortsystemene til oljeselskapene og enkelte varehuskjeder er eksempler på systemer som vil omfattes av konsesjonskravet.

Søknaden om konsesjon sendes Kredittilsynet som forbereder saken, jf. annet ledd første punktum og tilsynsloven § 8. Kredittilsynets rolle som saksforbredende organ må ses i sammenheng med de oppgaver Kredittilsynet har etter lovutkastet §§ 3-3 og 3-8.

Tredje ledd bestemmer at tillatelse skal gis med mindre det vil få uheldige virkninger for brukerne eller for øvrig vil være i strid med lovgivning eller allmenne hensyn, jf. § 3-1. Andre forhold som gir adgang til å avslå konsesjonssøknad, er at det er grunn til å anta at styrets medlemmer eller daglig leder ikke oppfyller nødvendige krav til hederlig vandel og erfaring, sml. § 2-9 første ledd. Ved utforming av regelen i tredje ledd, har kommisjonen ønsket å markere at konkurransehensyn tilsier at det bør være vid adgang til å etablere og drive systemer for betalingstjenester.

Til § 3-5. Alminnelige systemkrav

Både nasjonalt og internasjonalt legges det stor vekt på fastsettelse av systemkrav. Første ledd første punktum bestemmer at systemer for betalingstjenester skal innrettes og drives i samsvar med formålet i § 3-1. Formålsbestemmelsen danner dermed rammene for utformingen av alminnelige systemkrav.

Finansinstitusjonene generelt, og bankene spesielt, har inngått avtaler hvor det er fastlagt alminnelige systemkrav som dekker flere av de sentrale elementer i formålsbeskrivelsen. For å sikre at alle elementene i formålsbestemmelsen dekkes på en tilfredsstillende måte, kan Kongen fastsette nærmere regler om stan­dardisering av avtaler, vilkår, tekniske forhold m.v. for systemer for betalingstjenester, jf. annet punktum.

Kommisjonen legger til grunn at myndighetene ved en eventuell fastsettelse av nærmere regler påser at de ansvarsforhold som fastsettes gir deltakerne insentiver i tråd med lovens formål. Videre bør avtalene forplikte deltakerne til å følge fastsatte standarder som er av stor betydning for systemenes sikkerhet og effektivitet.

Dagens systemer for betalingstjenester er dels fellessystemer hvor de fleste bankene deltar og dels systemer hvor deltakelsen er begrenset til enkeltbanker eller et fåtall aktører. Konkurransen mellom bankene fremover vil trolig resultere i at det utvikles lukkede systemer med tilbud om spesielle betalingstjenester til egne kunder. Det bør derfor ikke nødvendigvis være krav til åpenhet mht. deltakelse i systemer som er bygget opp med sikte på én eller få tilbydere. Myndighetene vil innenfor de hjemler lovforslaget gir, måtte avgjøre om et system kan ha begrenset deltakelse eller om det er av så stor allmenn betydning at det bør holdes åpent for deltakelse fra alle banker eller finansinstitusjoner, jf. §§ 3-3 tredje ledd, 3-4 og 3-8. Det er imidlertid viktig at også systemer for betalingstjenester med én eller få deltakere følger de fastsatte standarder til informasjonsutveksling og sikkerhet slik at lovens formål om sikkerhet og effektivitet ved betalingsoverføringer ivaretas. Den sentrale oppgaven fra myndighetenes side i denne forbindelse må være å stille visse minstekrav til standardisering slik at formålsbestemmelsen i § 3-1 oppfylles på en tilfredsstillende måte. Samtidig må det legges vekt på å unngå uheldige bivirkninger for den enkelte institusjons forretningsmessige forhold.

Til § 3-6. Kobling av betalingskort

Det har vært en bred behandling i kommisjonen av spørsmål knyttet til kobling av betalingskort. For det første har det vært vurdert om det ut fra hensyn til fleksibilitet, konkurranse og samordning overhodet er ønskelig med særskilt lovregulering av dette området. For det annet har det vært pekt på at en lovregulering bør ses i sammenheng med konkurranselovgivningen. En tredje problemstilling har knyttet seg til reglenes utforming.

Et flertall av kommisjonens medlemmer bestående av Selvig, Nyhagen, Bjarkøy, Fidjestøl, Fusdahl, ­Gjelsvik, Halvorsen, Nygaard Haug, Løining, ­P. Melsom, Nygaard Ottesen, Rikheim og Stalheim er blitt stående ved at en bør ha bestemmelser om kobling av betalingskort. Siden det her dreier seg om problemstillinger spesifikt knyttet til betalingskort, bør bestemmelsen inkorporeres i en lov om betalingssystemer. I utformingen av reglene har flertallet blant annet vurdert den danske bestemmelsen om koblinger med andre ytelser, funksjoner og rabatter. I motivene til den danske loven pekes det på at bestemmelsen er en videreføring av det alminnelige frivillighetsprinsipp og at den skal sikre at det ikke gis særfordeler til kortkunder, jf. også NOU 1994:19 Finansavtaler og finansoppdrag § 2-30. I tillegg har Kredittilsynets rundskriv av 28. mars 1990 om bankenes rabattklubbsystemer vært vurdert.

Blant kommisjonens flertall foreslår medlemmene Selvig, Nyhagen, Fidjestøl, Fusdahl, Gjelsvik, ­Halvorsen, Nygaard Haug og P. Melsom å lovfeste en generell inngrepshjemmel med adgang til nærmere regulering i forskrift. En slik løsning vil etter disse medlemmers mening hindre en uønsket tilstivning av regelverket og dermed gi den nødvendige fleksibilitet. I vurderingen er det lagt vekt på at betalingskort også fremover antas å få økende betydning på bekostning av kontanter. Bestemmelsen omfatter alle typer betalingskort, dvs. debet- og kredittkort og forhåndsbetalte kort som faller inn under loven.

Disse medlemmer foreslår en bestemmelse som i første ledd gir Kredittilsynet adgang til å gripe inn mot kobling av betalingskort med andre ytelser, funksjoner eller rabatter som anses å stride mot formålet i § 3-1. Bestemmelsen skal blant annet sikre frivillighet, tilgjengelighet, oversiktlighet og vern mot innelåsning. Siktemålet er at en skal hindre at faktorer det konkurreres på, f.eks. pris og kvalitet, tilsløres. Kredittilsynet kan også gripe inn mot markedsføring av slik kobling.

Det legges til grunn at Kredittilsynets eventuelle inngrep etter første ledd ikke kommer i konflikt med Forbrukerombudets kompetanse etter markedsføringsloven eller Konkurransetilsynets virkeområde. Inngrep av den art det her vil være tale om hører naturlig innenfor finanslovgivningens alminnelige virkeområde. Helhetsbetraktninger taler også for en slik løsning, selv om det i praksis vil kunne bli en viss overlapping.

I annet ledd foreslår disse medlemmer en bestemmelse som utdyper hva Kredittilsynets inngrepshjemmel etter første ledd omfatter. Vedtak om inngripen kan gå ut på å nedlegge forbud, gi påbud eller gi tillatelse på vilkår.

Dersom det i praksis viser seg behov for et mer generelt regelverk, kan Kongen etter forslagets tredje ledd gi nærmere regler som begrenser adgangen til kobling av betalingskort mot andre ytelser, funksjoner eller rabatter.

Blant kommisjonens flertall foreslår medlemmene Bjarkøy, Nygaard Ottesen og Stalheim en lovparagraf som inneholder et uttrykkelig forbud mot å koble betalingskort med andre ytelser. Disse medlemmer støtter subsidiært forslaget om inngrepshjemmel.

Medlemmene Løining og Rikheim har ikke tatt endelig stilling til om en bestemmelse om kobling av betalingskort bør være utformet som en inngrepshjemmel eller som en forbudsregel.

Et mindretall av kommisjonens medlemmer bestående av Breck, Dalsøren, Gjønnes, Kobberstad, S. Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo kan ikke gi sin tilslutning hverken til en generell inngrepshjemmel eller til et utrykkelig forbud.

Begrunnelsen for de ulike forslag er behandlet i alminnelige motiver kapittel 9.3.

Til § 3-7. Kostnader knyttet til betalingskort

Ved bruk av betalingskort er vanligvis en rekke parter involvert. Disse er kortutsteder (bank, kortselskap), korthaver (betaler) og brukersted (betalingsmottaker). Ved elektronisk bruk av kort kommer også terminaleieren inn som part (ofte bank, kortselskap eller samarbeidende selskaper). For kort som bare kan benyttes hos en tjenesteyter eller forretningskjede er ofte terminaleier, kortutsteder og brukersted helt eller delvis sammenfallende.

All betalingsoverføring medfører kostnader, både i form av faste kostnader til systemutforming og terminalutstyr m.v., og løpende kostnader til transaksjonsinnsamling og -behandling. Den oppgaven som utføres av tilbyder av tjenesten, kan ses på som en tjeneste både rettet mot betaler og betalingsmottaker. I et velfungerende marked kan partenes betaling for tjenestene ses som et uttrykk for den nytte eller verdi tjenestene har for den enkelte part. Dette vil gjelde både for betaler og betalingsmottaker. I betalingsformidlingen generelt blir kostnadene dekket dels ved transaksjonsgebyrer og årsavgifter overfor betaler, dels ved leieinntekt for terminaler, brukerstedsgebyrer og tran­saksjonsgebyrer overfor betalingsmottaker, og dels ved kryssubsidiering mellom kundegrupper og forretningsområder. De totale kostnadene og fordelingen av disse varierer sterkt. Særlig gjelder dette ved bruk av betalingskort.

Betalingstjenester har på mange måter karakter av å være et allmennt gode som alle har nytte av. Fler­partsforholdet, særlig i betalingskortsystemer, innebærer en fare for at betaling for tjenesten i enkelte tilfeller innkasseres fra den svakeste part i transaksjonen. På denne bakgrunn mener et flertall av kommisjonens medlemmer bestående av Selvig, Nyhagen, Bjarkøy, Fidjestøl, Fusdahl, Gjelsvik, Halvorsen, Nygaard Haug, Løining, P. Melsom, Nygaard Ottesen, Rikheim og Stalheim at det er behov for en hjemmel som kan gi grunnlag for å regulere fordelingen av kostnadene knyttet til betalingskort. For betalingskortsystemer hvor finansinstitusjoner tilbyr betalingstjenester, vil Kongen kunne gi forskrifter om prisfastsetting og kostnadsbelastning etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-13. Siden betalingskortsystemer vil kunne bli drevet av andre enn finansinstitusjoner, er det behov for en generell reguleringshjemmel.

Prisene ved bruk av betalingskort er regulert i avtaler mellom korthaver og kortutsteder og mellom kortutsteder og brukersted. Hvis brukerstedet av markedsmessige grunner ikke kan unnlate å akseptere betalingskort, og belastes med et uforholdsmessig høyt brukerstedsgebyr, kan dette hindre utbredelse av mer kostnadseffektive systemer.

Innenfor den øvrige betalingsformidling har man sett det motsatte bildet. Der har kostnaden blitt belastet betaler, mens betalingsmottakere i mindre grad gebyrlegges. Store betalingsmottakere har dermed i liten grad betalt for den nytte og effektiviseringsgevinst den elektroniske betalingsformidlingen har gitt. Spørsmål om kostnader knyttet til betalingskort er nærmere omtalt i alminnelige motiver kapittel 6.2.

Første ledd bestemmer at kostnadene ved bruk av betalingskort skal fordeles på en rimelig måte mellom kortutsteder, korthaver og brukersted. Bestemmelsen er i første rekke tatt med for å hindre at brukerstedet må betale en uforholdsmessig stor andel av kostnadene ved kortbetalinger. Man kan også tenke seg situa­sjoner hvor korthaveren må betale en uforholdsmessig stor del av kostnadene.

Det kan være vanskelig å fastslå hvilke kostnader som skal relateres til kortbetalingen og hva som er en rimelig fordeling av kostnadene. Kostnadene bør stå i et visst forhold til fordelene de ulike partene oppnår, og til markedsmessige forhold. Både korthaverne og brukerstedene kan ha fordeler dersom kortbruken forenkler betalingene og reduserer kostnadene ved kontanthåndtering. For forretningene kan dessuten det å kunne tilby kundene å betale med kort medføre visse markedsmessige fordeler. I tillegg til de direkte inntektene av transaksjonsgebyrer og årsgebyrer osv., kan kortutsteder ha andre fordeler ved at kortene benyttes. I et markedsbasert system vil betalingsvilligheten hos partene kunne være et uttrykk for verdien av fordelene.

I annet ledd er det bestemt at Kongen kan fastsette nærmere regler om hvilke kostnader som kan medregnes, herunder om fordelingen mellom partene. Generelt kan en i dag fastslå at kortselskaper og banker, med unntak av de såkalte betalingskortselskapene, i all hovedsak finansierer transaksjonskostnadene ved kortbruken ved å belaste korthaver. Som en følge av at salgsstedsterminaler kan ta ulike kort, kan termi­nal­eieren gjennom leieavtaler med de ulike kortselskapene differensiere leien alt etter hvilken strategisk posisjon kortene har. En mer likeartet prisstruktur for å belaste korthaver for transaksjonskostnader ved bruken, vil kunne bidra til en mer kostnadsriktig prissetting generelt, og for terminalleie spesielt.

Kommisjonen legger til grunn at gjeldende kontokortforskrift vil bli gjennomgått i lys av den foreslåtte bestemmelsen i § 3-7.

Et mindretall av kommisjonens medlemmer be­stående av Breck, Dalsøren, Gjønnes, Kobberstad, S. Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo frarår en slik prisreguleringsbestemmelse jf. alminnelige motiver kapittel 9.3.

Til § 3-8. Tilsyn

Lovutkastet bygger på en delt tilsynsfunksjon for betalingssystemene. For interbanksystemene er tilsynsmyndigheten lagt til Norges Bank, jf. § 2-10. Tilsynsbehovet for systemer for betalingstjenester har sitt tyngdepunkt i forholdet mellom finansinstitusjonene og kundene. Slik som systemer for betalingstjenester er avgrenset i lovutkastet, er de dermed knyttet tett opp til den alminnelige institusjonslovgivning og tilsynsloven, jf. §§ 1-2 og 3-3.

Ut fra ovennevnte skille og inndeling foreslås det i første ledd første punktum at Kredittilsynet skal føre tilsyn med systemer for betalingstjenester. Tilsynet vil omfatte både systemer underlagt meldeplikt og systemer som krever konsesjon, jf. §§ 3-2 og 3-4. Internasjonalt skilles det gjerne mellom sentralbankens overvåkeransvar og det alminnelige finanstilsyn, jf. alminnelige motiver kapittel 7. Ut fra dette relativt vage skille, beror det i stor grad på historiske betingelser hvordan tilsynsfunksjonene er nærmere utformet nasjonalt. Det synes å være en tydelig tendens at sentralbankene har tilsynsansvaret for interbanksystemene, mens det er mer variabelt hvor tilsynet for de kunderelaterte deler av betalingssystemene ligger. Den ansvarsfordeling mellom Norges Bank og Kredittilsynet som lovutkastet legger opp til, er etter kommisjonens syn i tråd med sentralbanklovens og tilsynslovens system, og med de internasjonale anbefalinger som er gitt. Den inndeling som foreslås, representerer etter kommisjonens mening en praktisk tilpasning av de nevnte lovers tilsynsfunksjoner for betalingssystemene. I erkjennelsen av at det ikke er mulig å trekke et skarpt skille mellom de to tilsynsfunksjoner, foreslås det i annet punktum at Kredittilsynet kan inngå avtale med Norges Bank om fordeling av tilsynsoppgavene, jf. tilsvarende bestemmelse i § 2-10 første ledd.

I annet ledd er det bestemt at dersom Kredittilsynet finner at et system ikke innrettes eller drives i samsvar med bestemmelser fastsatt i eller i medhold av lov, kan Kredittilsynet gi den institusjon som driver systemet, de pålegg som er nødvendige for å rette på forholdet.

Til § 4-1. Avtaler om avregning og oppgjør

Første ledd bestemmer at avtaler om avregning og oppgjør kan gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om en deltaker kommer under offentlig administrasjon eller insolvensbehandling når betalingsoppdraget er mottatt av avregningssentral, sentral motpart eller oppgjørsbank før vedtaket om offentlig administrasjon eller insolvensbehandling treffes. Dette innebærer at et administrasjonsbo ikke kan motsette seg at avregning og oppgjør gjennomføres, såfremt avtalene er registrert i henhold til § 4-2. Regelen omfatter i utgangspunktet både bilateral og multilateral avregning av betalingstransaksjoner og uansett om oppgjøret skjer i private oppgjørsbanker eller i Norges Bank. Videre gjelder forslaget også systemer der avregningssentralen eller oppgjørsbanken trer inn i deltakernes avtaler som avtalemotpart – såkalt bilateral avregning med sentral motpart. Begrepet oppgjør omfatter også brutto oppgjørstransaksjoner. Utenfor faller enkeltstående avregninger over bankers mellomregningskonti som ikke er knyttet til et system med avregningssentral, sentral motpart eller oppgjørsbank.

Utkastet til EU-direktiv fastsetter at avregninger er bindende når betalingsordren er kommet inn i betalingssystemet før åpningen av insolvensbehandlingen. Kommisjonen legger til grunn at direktivutkastet på dette punkt må forstås slik at betalingsordren må være mottatt av systemet. Første ledd bestemmer derfor at betalingsoppdraget skal være mottatt av avregningssentral, sentral motpart eller oppgjørsbank før vedtaket om offentlig administrasjon eller insolvensbehandling treffes. Det kan i praksis oppstå tvil om når et oppdrag er mottatt. Kommisjonen foreslår derfor i annet ledd at Norges Bank kan fastsette nærmere regler om når et betalingsoppdrag skal anses mottatt.

Det vises til kommisjonens første utredning NOU 1994:19 Finansavtaler og finansoppdrag hvor kommisjonen foreslår i lovutkastet § 2-19 at betalingsoppdrag ikke kan tilbakekalles etter at betaling har skjedd. Denne regel anses å harmonere med forslaget til EU-direktiv hvor det foreslås at en betalingsordre ikke kan trekkes tilbake etter at systemets regler fastsetter at betalingsordren er bindende.

Etter tredje ledd kan Kongen bestemme at avtaler som norsk finansinstitusjon inngår med utenlandske interbanksystemer, skal ha den rettsvirkning som følger av første ledd. Forslaget vil lette norske bankers adgang til å delta i utenlandske betalingssystemer, og er for øvrig i samsvar med § 57 i forslaget til den danske verdipapirhandelloven.

Til § 4-2. Registrering

Siden lovutkastet § 4-1 gir deltakerne i interbanksystemer et visst konkursprivilegium, mener kommisjonen at det bør innføres regler som skaper notoritet om avtalenes eksistens og inngåelse, jf. alminnelige motiver kapittel 9.4. Første ledd bestemmer at avtaler om avregning og oppgjør må registreres i Norges Bank senest dagen før det treffes vedtak om offentlig administrasjon eller insolvensbehandling for å få den rettsvirkning som følger av § 4-1. Videre må etablerte sikkerheter registreres samtidig med avtalen, jf. § 4-3.

Etter annet ledd skal Norges Bank føre dagbok over innkomne avtaler og over hvem som er parter i avtalene. Forslaget til EU-direktiv om endelig oppgjør og sikkerhetsstillelse inneholder ikke regler om en særskilt rettsvernsakt. Direktivet er imidlertid et såkalt minimumsdirektiv, og kommisjonen mener at forslaget om registrering i § 4-2 er forenlig med direktivforslaget, jf. alminnelige motiver kapittel 9.4.

Til § 4-3. Avtaler om sikkerhetsstillelse

For at deltakere i interbanksystemer som gjennom avregning i systemet har en fordring på insolvent bank, i økt utstrekning skal få oppgjør utover dividendekrav, foreslår kommisjonen i § 4-3 regler om sikkerhetsstillelse for banker som deltar i systemet. Sikkerhetsstillelse vil kunne hindre at betalingsvansker hos en deltaker smitter over på andre deltakere i betalingssystemet.

I første ledd første punktum er det på denne bakgrunn foreslått en regel om at banker som deltar i multilateralt avregnings- og oppgjørssystem og som registrerer avtale etter § 4-2, skal stille sikkerhet overfor oppgjørsbanken eller sentral motpart.

Reglene om rettsvern og sikkerhet for avregnings- og oppgjørsavtaler som sikrer deltakerne i interbanksystemer, må ses i sammenheng med kommisjonens tidligere forslag om sikringsfond som sikrer bankenes kunder, jf. NOU 1995:25 Sikringsordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner.

Det kan avtales at sikkerhet skal stilles for hver enkelt deltakers netto debetposisjon, eller at det skal etableres kollektive sikkerheter (solidaransvar). Selv om deltakerne etablerer sikkerhet, kan det likevel oppstå situasjoner hvor det er usikkert om nettooppgjøret kan gjennomføres. Med dagens systemer kan øvre grense for eksponering av såkalte caps neppe kontrolleres fullstendig. Det kan derfor være en viss risiko for at avregningen resulterer i at netto debetposisjonene blir større enn de etablerte sikkerhetene.

Etter annet punktum skal sikkerheter meldes til Kredittilsynet. Bestemmelsen svarer til hovedregelen i forretningsbankloven § 21 fjerde ledd første punktum som pålegger en forretningsbank å melde til Kredittilsynet dersom den stiller sine verdier til sikkerhet for forpliktelser. Unntatt fra meldeplikten etter forretningsbankloven § 21 fjerde ledd annet punktum, er sikkerhet for lån i Norges Bank og Forretningsbankenes sikringsfond. Bestemmelsen i annet punktum i lovutkastet her, går foran unntaksregelen i forretningsbankloven § 21 fjerde ledd annet punktum. Sparebankloven § 23 første ledd bestemmer at en sparebank ikke kan stille sine eiendeler som sikkerhet for egne eller andres forpliktelser. Unntatt er sikkerhet stilt for lån i Norges Bank og Sparebankenes sikringsfond, jf. annet ledd. I tillegg kan Kredittilsynet dispensere fra regelen i sparebankloven § 23 første ledd. Bestemmelsen om sikkerhetsstillelse etter lovutkastet her innebærer en utvidelse av sparebankers adgang til å stille sine eiendeler som sikkerhet i forhold til gjeldende regler i sparebankloven. Som nevnt i spesielle motiver til § 4-2, vil Norges Bank få kjennskap til sikkerheten samtidig med registrering av avtalen.

Etter tredje punktum kan Norges Bank fastsette krav til den sikkerhet som skal stilles og kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra kravet om sikkerhet. Denne regelen gjelder enten oppgjøret skjer i sentralbanken eller i private oppgjørsbanker.

Dekningsloven § 5-7 rammer sikkhertsstillelse for eldre gjeld. Slik sikkerhet kan omstøtes dersom den er etablert senere enn tre måneder før fristdagen. Det er et vilkår for omstøtelse at sikkerheten er stilt for gjeld som skyldneren har pådratt seg før sikkerheten ble avtalt eller at rettsvernet ikke ble brakt i orden uten unødig opphold etter at gjelden ble pådratt. Det kan ikke utelukkes at sikkerhet overfor oppgjørsbanken kan falle inn under dekningsloven § 5-7. Det foreslås derfor i annet ledd at dekningsloven § 5-7 om omstøtelse av sikkerhetsstillelse for eldre gjeld ikke får anvendelse på sikkerhet stilt etter § 4-3 i lovutkastet her.

Til § 5-1. Taushetsplikt

Paragrafen er formulert etter mønster av forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-14.

Etter første ledd første punktum har ansatte og tillitsvalgte i institusjoner som omfattes av loven taushetsplikt med hensyn til opplysninger de får om andres forretningsmessige eller private forhold. Det er gjort uttrykkelig unntak fra taushetsplikten dersom annet følger av lov. Etter annet punktum gjelder taushetsplikten også for andre som utfører oppdrag for institusjonen.

I annet ledd, som bygger på forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 annet ledd første punktum og finansieringsvirksomhetsloven § 3-14 første ledd tredje punktum, er det presisert at taushetsplikten ikke er til hinder for at styret eller noen som har fullmakt fra styret gir andre finansinstitusjoner, herunder utenlandske finansinstitusjoner, opplysninger som er mottatt i egenskap av operatør.

Til § 5-2. Forskrifter m.v.

Paragrafen gir Kongen hjemmel til å fastsette nærmere regler til utfylling og avgrensning av bestemmelsene i loven.

Som eksempler på forhold hvor det kan være behov for å gi nærmere regler, kan nevnes forhold knyttet til at en operatør suspenderer en annen institusjon etter § 2-9 annet ledd eller at Kongen utpeker ny operatør etter § 2-9 tredje ledd.

Til § 5-3. Tilbakekall av konsesjon

Paragrafen bygger på forsikringsvirksomhetsloven § 2-2. Etter første og annet ledd kan Kongen trekke tillatelsen etter §§ 2-6 eller 3-4 helt eller delvis tilbake dersom bestemte forhold er tilstede. For interbanksystemene vil utpeking av f.eks. en annen operatør etter omstendighetene være mer hensiktsmessig fremfor tilbakekall av konsesjon, jf. § 2-9 tredje ledd. Videre vil det kunne være naturlig å benytte påleggskompetansen etter §§ 2-10 tredje ledd og 3-8 annet ledd før konsesjon eventuelt trekkes tilbake.

Til § 5-4. Straffebestemmelser og tvangsmulkt

Første ledd er utformet etter mønster av, og inneholder samme strafferamme, som forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 og finansieringsvirksomhetsloven § 5-1.

Annet ledd første punktum fastslår at overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven skal anses som forseelse. Etter straffeloven § 2 regnes i utgangspunktet en handling som en forbrytelse når overtredelse av straffebud kan medføre fengsel i mer enn tre måneder.

I annet punktum foreslås det at foreldelsesfristen til å reise straffesak skal være 5 år. Ut fra strafferammen i første ledd ville foreldelsesfristen etter straffeloven § 67 ha vært 2 år. Kommisjonen mener at en foreldelsefrist på 2 år vil kunne være for kort for de handlinger som rammes av straffebudet her. I stedet for å øke strafferammen for å oppnå en lengre foreldelsesfrist, foreslår kommisjonen en bestemmelse om å sette foreldelsesfristen til 5 år. Det vises for øvrig til NOU 1996:3 hvor tilsvarende bestemmelse er fore­slått for allmennaksjeselskaper, jf. lovutkastet § 16-13 tredje ledd.

Etter tredje ledd kan departementet ilegge en daglig løpende mulkt til de personer eller den institusjon som ikke etterkommer pålegg gitt med hjemmel i loven. I utgangspunktet vil det være selskapets styre som er ansvarlig for å etterkomme pålegg, men det kan også være aktuelt å pålegge daglig leder tvangsmulkt for forhold som hører under den daglige ledelse. Etter annet punktum er pålegg om mulkt tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 5-5. Ikrafttreden. Overgangsregler

Paragrafen har regler om lovens ikrafttreden og overgangsregler. Første ledd første punktum gir Kongen hjemmel til å fastsette fra hvilket tidspunkt loven skal tre i kraft. Etter annet punktum kan Kongen sette i kraft de enkelte bestemmelser til ulik tid.

I annet ledd første og annet punktum er det presisert at krav om konsesjon samt meldeplikt etter § 3-3 også gjelder for systemer som var etablert ved lovens ikrafttreden. Kongen fastsetter overgangsbestemmelser for disse tilfellene, jf. tredje punktum.