Del 2
Flertallets utredning

1 Om gjennomføringen av arbeidet

For å gi et best mulig svar på spørsmålene reist i mandatet, ble det besluttet å gjøre omfattende arkivundersøkelser særlig ved Riksarkivet, men også ved andre arkivinstitusjoner. Det er også rettet henvendelser til andre offentlige institusjoner, og det har vært kontakt med private organisasjoner og personer. Utvalget bestemte seg for en fremgangsmåte som ville sikre rikelig med informasjon på individnivå. Dette har vært arbeidskrevende, men etter flertallets oppfatning viktig for å få både nyanser og helhet i forståelsen av hva som skjedde med jødenes eiendeler under og etter 2. verdenskrig. Informasjon på individnivå er registrert i en database på Riksarkivet. Det er i hovedsak opplysninger fra denne databasen som er brukt for beregning av udekket tap for jødene i kapittel 11. En fortegnelse over navnene til dem som er registrert i vår database, samt hva som er registrert inndratt og tilbakeført eller erstattet, overleveres departementet som utrykt vedlegg til utredningen.

2 Undersøkelser som utvalget har foretatt

2.1 Arkivundersøkelser ved Riksarkivet

Det er foretatt omfattende arkivundersøkelser. Det finnes bevart ved Riksarkivet en god del arkivmateriale som har betydning for utvalgets mandat, så vel fra okkupasjonstiden som fra etterkrigstiden. Fra okkupasjonstiden finnes arkivmateriale etter «Likvidasjonsstyret for inndratte formuer», fra etterkrigstiden finnes materiale etter «Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer». Tilbakeføringskontoret overtok arkivmaterialet etter Likvidasjonsstyret, og integrerte det i sitt eget arkiv. Det finnes derfor nå ikke noe separat arkiv fra Likvidasjonsstyret. Dessuten finnes arkivmateriale fra de ulike Krigsskadetrygdene og fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling.

For å gjøre en så grundig arkivundersøkelse som mulig, ble det bestemt at beslaglagte og tilbakeførte verdier samt erstatninger skulle registreres ved hjelp av edb på individnivå. Utvalget vurderte å foreta en utvalgsundersøkelse, men etter nærmere vurdering fant man likevel at det var riktigst å gjennomgå alle bomapper fra Likvidasjonsstyret og Tilbakeføringskontoret.

Gjennomgangen tok utgangspunkt i de alfabetisk ordnede bomapper fra Tilbakeføringskontoret. Opplysninger herfra ble supplert med informasjon hentet fra offentlige lister over beslagsbeslutninger og Kristian Ottosens lister over døde og deporterte jøder. Utgangspunktet var ikke å registrere alle husstandsmedlemmer i jødiske familier, men å registrere de tilfellene der det var økonomiske opplysninger å hente. Flere personer kunne sannsynligvis blitt registrert, hvis protokollene til Krigsskadetrygden hadde vært systematisk gjennomgått, men ventelig dreier det seg om et fåtall.

Det ble utarbeidet to typer registreringsskjemaer, ett for personer og ett for forretninger. Kopi av de skjemaer som har vært brukt ved registreringsarbeidet følger som vedlegg 3 og 4 til utredningen. I alt ble det registrert 1651 personer og 253 bedrifter eller institusjoner.

Som grunnlag for registreringen er brukt bomapper som inneholder opplysninger både fra krigstid og fra etterkrigstid, altså dokumenter fra Likvidasjonsstyret og Tilbakeføringskontoret. Innholdet i bomappene varierer, og det finnes heller ikke bomapper for riktig alle som har fått formue og eiendeler konfiskert. I noen tilfeller finnes bomappe for forretning, hvor også formuen til privatpersonen er tatt med, i andre tilfeller finnes bomapper for privatpersoner hvor forretning er tatt med. I noen tilfeller finnes egne bomapper for gifte kvinner og voksne barn, i andre tilfeller er opplysninger om husstandsmedlemmer med i bomappen til hovedpersonen. Materialet er således uensartet i omfang og informasjonsmengde.

I tillegg til bomappene finnes det fra Tilbakeføringskontoret beregnerskjema. Dette er skjemaer på flere sider som de som arbeidet med tilbakeføring av midler brukte. Ettersom det bare finnes sammenlignbare tall fra krigens tid for 20 % av boene, er det i registreringene brukt tall fra Tilbakeføringskontorets beregnerskjema. Der det finnes sammenlignbare tall fra krigen, er det et overbevisende samsvar mellom tall fra krigens tid og beregnerskjemaene, se ellers nærmere om Tilbakeføringskontoret i punkt 10.3.

De aller fleste jøder fikk erstatning også gjennom Krigsskadetrygden for bygninger og for løsøre. Se nærmere om dette i omtalen av Krigsskadetrygden under 10.7. Erstatningen fra Krigsskadetrygden er også notert på registreringsskjemaet. Noen har også fått billighetserstatning etter midlertidig lov av 25. april 1947 nr. 4 om erstatning for visse skader og tap som følge av krigen 1940-1945 m.v. I den grad det har vært praktisk mulig har også utvalget fått registrert disse erstatningene på de enkelte personene. Dette dreier seg primært om erstatninger som ble gitt for personlige eiendeler og som ikke ble dekket av Krigsskadetrygden. Andre billighetserstatninger er ikke blitt systematisk registrert. Det skyldes at arkivet etter Justisdepartementets Oppgjørsavdeling ennå ikke er ferdig ordnet og katalogisert. Det har derfor vært for arbeidskrevende å lete i dette arkivet.

I samarbeid med Riksarkivet har utvalget engasjert cand. philol. Frøydis Bryhn Ross, cand. philol. Ivo de Figueiredo, samt cand. mag. Elisabeth Nordby til å foreta arkivundersøkelsene. Disse undersøkelsene har vært gjennomført under veiledning av utvalgets medlem, arkivar Eli Fure og underdirektør Anne Hals, som begge er ansatt ved Riksarkivet. Ett av utvalgets medlemmer, cand. philol. Bjarte Bruland, har hatt en fri stilling til å foreta de undersøkelser m.v. som han selv har ment ville være nødvendig eller av betydning å foreta. Riksarkivet har ikke hatt noe faglig ansvar for de undersøkelser han har foretatt. Det vises til vedlegg 7 der Bjarte Bruland redegjør for de undersøkelser han har foretatt.

Som vedlegg 6 til utredningen følger en rapport fra Frøydis Bryhn Ross og Ivo de Figueiredo. De to nevnte har utført det meste av arkivundersøkelsene, og de gir i rapporten en nærmere beskrivelse av arbeidet. Videre følger som vedlegg 8 en samlet oversikt over de øvrige undersøkelser m.v. som utvalget har fått utført.

2.2 Andre undersøkelser som utvalget har foretatt

I følge utvalgets database ble 230 jødiske husstander utslettet under krigen, herav 131 en-persons husstander. Formuen til forsvunne og andre fraværende personer skal tas hånd om av Overformynderiet. Også umyndiges midler skal forvaltes av overformynderiet. Utvalget har derfor, som en del av oppdraget med å utføre arbeidet, ved verdifull hjelp fra overformynderiene fått foretatt undersøkelser i overformynderiene i de kommuner der jødene bodde da de ble arrestert. Disse undersøkelser har særlig tatt sikte på å finne ut om innbetalinger fra jødeboene til overformynderiene kan ha blitt utbetalt til statskassen og blitt værende statens midler. Utvalget har ikke funnet registreringer i overformynderiene som tyder på at staten har overtatt arv direkte fra overformynderiene.

Videre har utvalget bedt landets statsarkiver om bistand til å fremskaffe materiale fra skiftebehandlingene som ble holdt etter krigen vedrørende de jøder som ble drept. Utvalget har hovedsaklig fått kopi av dødsfalls- og skifteprotokollene for den enkelte drepte. De innsamlede opplysninger er bearbeidet og sammenstilt av utvalgets sekretær. Det er i hovedsak i de saker der det er holdt offentlig skifte at det foreligger opplysninger av interesse for utvalgets arbeid. De offentlige skifter gir en oversikt over de aktiva og passivaposter som påhvilte dødsboet etter krigen. Man får videre opplysning om hvem som arvet boets nettoformue, med eventuelt fradrag for ilagt arveavgift. Det vises til vedlagte rapport (vedlegg 5) fra utvalgets sekretær som gir nærmere opplysninger om undersøkelsen.

Finansdepartementet, Statsregnskapskontoret, har vært forelagt spørsmålet om staten i egenskap av arving har mottatt og beholdt arv etter jøder. I forbindelse med forespørselen til Finansdepartementet ble vist til at Oskar Mendelsohn i «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år», bind 2 (utg. 1987 s. 285) nevner at Stortinget ved særskilte vedtak har gått med på at staten har frafalt arv i et par konkret nevnte tilfelle, og deretter tilføyer: «Også ved et par senere anledninger har Stortinget avstått fra midler som ellers skulle ha tilfalt staten.»

I svarbrev opplyser Finansdepartementet:

«Finansdepartementet har gått gjennom statsregnskapene for regnskapsårene 1. juli 1941 til 30. juni 1954 for å se nærmere på arv som staten har mottatt i henhold til arvelovens § 46. Arvebeløpene er sendt statskassen i hovedsak fra sorenskrivere/skifteretter og ble inntektsført på egen depositokonto (interimskonto) i statsregnskapet benevnt «Fraværende arvingers midler». Når det ble endelig avklart at staten skulle beholde arven, ble beløpene ompostert til daværende kap 2920 Tilfeldige inntekter eller i enkelte tilfelle til kap. 2901 Bøter, inndragninger.

En kan ikke av regnskapsbøkene se at eventuell arv etter jøder er inntektsført i statsregnskapene for disse årene. Det er den enkelte skifterett/sorenskriver som muligens kan gi nærmere detaljer om de innbetalte beløp. Som regel er det navnet på skifteretten som er benyttet i regnskapsbøkene som posteringstekst. Posteringsbilag for disse årene foreligger ikke da oppbevaringstiden for regnskapsbilag er ti år.»

Det vises til foran nevnte rapport fra utvalgets sekretær (vedlegg 5) om gjennomgangen av skifte- og dødsfallsprotokollene. Den arv som staten har mottatt og beholdt har flertallet tatt i betraktning ved den forhøyelse av tapsanslaget som er foretatt i punkt 11.8.

Norges Bank har også vært tilskrevet med spørsmål om inndratte jødiske midler kan ha blitt stående på statlige konti uten i sin helhet å ha blitt tilbakeført til eierne. I svarbrev av 19. desember 1996 uttaler banken bl.a.:

«Penger fra jødiske bo og beslaglagte verdier ble satt inn på konto i Norges Bank, disponert av Likvidasjonsstyret for inndratte formuer. Denne kontoen, foliokonto 1001 i Riksfondet, hadde ved frigjøringen en saldo på kr. 889.277,66. Etter frigjøringen ble kontoen disponert av Finansdepartementet/Tilbakeføringskontoret. Hos oss er det ikke dokumentert bevegelser på kontoen etter 1948.

Det befinner seg ikke midler i Norges Bank idag som skriver seg fra inndratte verdier fra jødene. ...»

Videre kan nevnes at utvalget har henvendt seg til 3 arkiver i Tyskland, særlig om eventuelle opplysninger om verdier som jødene ble fratatt av statspolitiet og det tyske sikkerhetspolitiet ved beslagleggelsen. Dette gjelder lomme- og armbåndsur samt gull-, sølv og smykkesaker som umiddelbart skulle overtas av det tyske sikkerhetspoliti. Også disse gjenstander skulle det etter instruksene føres fortegnelse over selv om de skulle beslaglegges straks, se Instruks nr. 2 fra Likvidasjonsstyret som følger som vedlegg 9.

Utvalget har også kontaktet Holocaust-museet i Berlin og Yad Vashem-museet i Jerusalem.

Reisel og Bruland har holdt kontakt med Det Mosaiske Trossamfund i Oslo og i Trondheim under utvalgets arbeid.

Utvalgets leder og Bjarte Bruland har hatt en lengre samtale med en person som var medlem av Likvidasjonsstyret under krigen, dvs. fra starten i 1942. Utvalget har dessuten bl.a. gjennomgått straffesaken mot foran nevnte medlem og mot lederen av Likvidasjonsstyret.

En del personer som har vist interesse for saken har vært tilskrevet. Av disse har utvalget hatt konferanse med journalist Bjørn Westlie i Dagens Næringsliv, Kristian Ottosen (som selv har vært i tysk fangenskap og som dessuten har skrevet bok om jødenes situasjon under krigen), tidligere stortingspresident Jo Benkow og stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik. De øvrige som har vært tilskrevet, har svart at de neppe har opplysninger av betydning for utvalgets kartleggingsarbeid.

Mens utvalget har vært i arbeid, har det vært en del omtale (påstander) i media om at gull (gullbarrer) som skriver seg fra jødene, fortsatt skulle befinne seg i sveitsiske banker. Det har i media i den forbindelse også vært nevnt at Sverige (Sveriges Riksbank) under krigen skulle ha kjøpt gullbarrer fra Nazi-Tyskland, og at det kunne dreie seg om gull tatt fra jødene. Et stort antall jøder og andre forfulgte gjemte sine verdier i sveitsiske banker.

Utvalget har ikke foretatt undersøkelser eller rettet henvendelser til sveitsiske banker for om mulig å få opplyst om gull beslaglagt i Norge skulle være havnet der. Gull overlatt frivillig til sveitsiske banker før krigen vil falle utenfor utvalgets mandat, som er å kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler under 2. verdenskrig. Dessuten ville en eventuell undersøkelse om Nazi-Tyskland hadde sendt gull til Sveits som var beslaglagt i Norge under krigen (og etter at jødene var arrestert og fått sin formue beslaglagt), ikke kunne gi svar på hvem gullet var tatt fra.

3 Kort historikk om jødenes situasjon i Norge før den 2. verdenskrig og om bakgrunnen for de jødefiendtlige tiltak som Quislingstyret gjennomførte i Norge

3.1 Jødene i Norge inntil den tyske invasjonen

Da den nye norske staten ble grunnlagt i 1814, fikk jøder ikke adgang. Paragraf 2 i grunnloven slo fast at jøder «fremdeles» var utelukket fra riket. Dette «fremdeles» viste til et generelt forbud som hadde vært gjeldende i eneveldets Danmark-Norge. Den nye staten overtok med andre ord den gamle helstatens forordninger. Det hadde imidlertid vært visse unntak fra det generelle forbudet. Sefardiske jøder - de såkalte «portugisjøder» - hadde adgang, og andre jøder kunne søke om kongelig leidebrev for å slippe inn i landet. Enkelte jøder hadde derfor besøkt Norge, og noen slo seg øyensynlig også ned her, i det minste for en tid, men mange var det ikke. I 1814 skal det ikke ha vært jøder i Norge bortsett fra noen meget få som hadde latt seg døpe. Uvisst av hvilken grunn ble det generelle forbudet i det nye Norge tolket strengere enn under eneveldet, slik at det ikke ble gjort noen unntak i begynnelsen. Først senere ble det utstedt enkelte leidebrev, og i 1844 gikk departementet med på å unnta portugisjødene fra forbudet.

Forbudet i grunnloven hadde først og fremst en religiøs begrunnelse. Det ble derfor plassert i den samme paragraf som slo fast at den evangelisk-lutherske religion var statens offentlige religion, og at jesuitter og munkeordener ikke måtte tåles.

Fra slutten av 1830-årene arbeidet Henrik Wergeland aktivt for å få jødeforbudet opphevet. Det ble flere ganger fremlagt forslag om dette, men først i 1851 vedtok Stortinget med det nødvendige grunnlovsflertall å oppheve forbudet. Bare få jøder søkte seg hit etter opphevelsen. I 1866 var det ikke mer enn 25 jøder i Norge, et tall som i 1875 bare hadde økt til 34. De fleste av disse tidlige jødene kom fra Tyskland, Østerrike-Ungarn, Schleswig-Holstein eller Danmark.

Det store flertall av de europeiske jødene befant seg i Østeuropa, først og fremst i tsarriket, det vil si i de vestlige delene av det egentlige Russland, i Baltikum og Polen. Fra omkring 1880 kom en blanding av storrussisk nasjonalisme og antisemittisme til å prege rikets politikk, og pogromer ble en vanlig foreteelse. For å slippe unna, utvandret mange jøder, det store flertall til USA, men noen kom også til vårt land. I 1890 var det 214 jøder i Norge, og deretter økte tallet med rundt regnet 400 i hvert av de følgende tre tiår til det nådde et foreløpig toppunkt i 1920. Da var det 1457 jøder her.

De fleste jødene slo seg ned i byene. Generelt drev de med handel, industri og håndverk. Noen var skreppekarer, og ganske mange etablerte seg i klesbransjen der de slo seg opp. Etter hvert arbeidet også en del jøder som leger, tannleger og sakførere. De fleste jøder befant seg i eller nær Oslo og Trondheim som ble de to sentra for den mosaiske tro. Det mosaiske trossamfunn i hovedstaden ble etablert i 1892 og i Trondheim i 1905. Det var først og fremst disse to institusjoner som bidro til å opprettholde og befeste jødisk religion og identitet i Norge. Menigheten i Oslo fikk sin egen synagoge i 1920, og den i Trondheim fem år senere.

Hvor sterkt den jødiske minoritet etter hvert kom til å oppfatte seg som både jødisk og norsk, lar seg ikke lett måle. Første generasjons innvandrere må ha følt de samme vanskeligheter som alle immigranter opplever når de prøver å slå rot i et nytt land, og så neppe på seg selv som norske. Det gjorde nok derimot det store flertallet av deres barn som vokste opp her i landet.

Det ble ingen innvandring av betydning i 1920-årene, og tallet på jøder i 1930 var noe lavere enn ti år før. Men i 30-årene endret situasjonen seg drastisk for de europeiske jødene. Antisemittismen var på sterk fremmarsj, både i det nasjonalsosialistiske Tyskland og i en del østeuropeiske stater. Samtidig ble det stadig vanskeligere for jødene både å få utvandre og å innvandre til andre land. USA la nå sterke restriksjoner på all innvandring. I Europa førte statene en stram innvandringspolitikk, og i Palestina tillot britene bare et visst antall immigranter hvert år. Norge var så visst ikke noe unntak fra dette mønsteret. Også her var myndighetene svært forsiktige med å slippe jøder inn. Noen fikk likevel komme mot slutten av tiåret. Begivenhetene i Tyskland høsten 1938 («Krystallnatten») førte til at det på flere hold ble arbeidet for at Norge skulle ta imot et større antall jøder, noe som brakte visse resultater. I følge Einhart Lorenz' bok «Exil in Norwegen», kom det noe over 500 jødiske flyktninger til Norge i tiden 1933 - 9. april 1940, de fleste på slutten av perioden. Mange forlot landet etter en tid. Ved det tyske overfallet befant det seg trolig noe over 300 jødiske flyktninger i Norge. Det totale antall jøder lå da på omkring 2100 etter de beregninger som mindretallet har foretatt, og som gir et høyere tall enn tidligere anslag.

Norge gikk ikke fri for den antisemittisme som finner sine røtter i tiden før første verdenskrig, men som i vårt land først og fremst hører mellomkrigstiden til. De antisemittiske strømningene kan knapt betegnes som sterke, men det er ingen tvil om at de fantes. Den faktiske innvandring av jøder til Norge kan ikke forklare dette fenomenet siden det lenge ikke var noe press fra jøder som ville innvandre, og tallet på jøder gikk ned i 20-årene og bare steg beskjedent mot slutten av 30-årene. Frykten for en mulig større innvandring kan vel ha spilt en viss rolle i annen halvdel av 30-årene siden jødene da presset på alle lands grenser. Men først og fremst må forklaringen søkes i de autoritære eller fascistiske tendenser - alle sterkt nasjonalistiske - som preget mellomkrigstidens Europa. De var enten erklært antisemittiske eller viste en slags sympati for antisemittismen. I Norge var slike tendenser mindre markante enn i mange andre land om man ser bort fra Fedrelandslaget, som imidlertid først og fremst var nasjonalistisk, ikke antisemittisk. Men alt i alt må mellomkrigstidens tendenser til autoritær nasjonalisme bli en hovedforklaring på epokens antisemittiske tilbøyeligheter også i vårt land.

For øvrig bør man skille mellom to forskjellige uttrykk for disse tilbøyeligheter. Det ene var de erklært antisemittiske bøker, aviser, tidsskrifter og organisasjoner som så dagens lys, men som ikke fikk noen stor utbredelse. Det andre var en mer diffus antisemittisme som var vevd sammen med en alminnelig fremmedfrykt og antipati mot alle etniske eller religiøse minoriteter i Norge, jøder så vel som tatere, samer og kvener. Selv fremtredende personer i det norske samfunn kunne den gang uttrykke denne form for antisemittisme uten at det gikk ut over deres anseelse. Det er først med den andre verdenskrigs hendelser at dette har blitt umulig.

3.2 Bakgrunnen for nasjonalsosialistenes jødeaksjon i Norge

Ideologisk sett var den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Tyskland sterkt antisemittisk helt fra starten. Hitler-regimets antisemittiske politikk beveget seg imidlertid i etapper. Siste stadium i denne utviklingen var avgjørelsen om at alle jøder skulle utryddes, et massedrap som på tysk ble kalt for «die Endlösung» («den endelige løsning»), og senere på engelsk for «Holocaust». Det er ikke kjent nøyaktig når eller hvordan Hitler-Tyskland bestemte seg for dette, men det må ha skjedd en gang i 1941. Deretter var det vesentlig et spørsmål om hvordan avgjørelsen skulle gjennomføres.

Nasjonalsosialistenes jødeaksjon i Norge må først og fremst ses som et ledd i dette tyske Endlösungs-programmet, som skulle gjennomføres også i tyskokkuperte områder. Gjennomføringen her kom imidlertid til å bero på flere omstendigheter, ikke minst typen av okkupasjonsregime som varierte fra land til land. Dette gir således en hovedforklaring på hvorfor jødenes skjebne ble så forskjellig i Danmark og Norge, som hadde svært ulike okkupasjonsregimer. De fleste danske jøder slapp fra krigen med livet i behold, mens vel en tredjedel av jødene i Norge ble utryddet ifølge de tall utvalgets mindretall har kommet frem til.

Et særtrekk ved okkupasjonsregimet i Norge var at det ikke bare besto av et tysk sivilt styre med Reichskommissar Josef Terboven i spissen, men at tyskerne lot innenlandske nasjonalsosialister få del i regjeringsmakten. Allerede 25. september 1940 utnevnte Terboven NS-medlemmer til de fleste statsrådspostene, og etter 1. februar 1942 ledet Quisling en ren NS-regjering under tysk kontroll. Selv om initiativet til og drivkraften bak jødeaksjonen i Norge kom fra tyskerne, ble denne regjeringen tungt engasjert i jødeaksjonen.

Ved den såkalte Wannsee-konferansen i januar 1942 hvor gjennomføringen av Endlösungs-programmet ble diskutert, ble det slått fast at man foreløpig ikke skulle la det gjelde for Norge. Men på et eller annet tidspunkt før jødeaksjonen ble gjennomført høsten 1942, må det ha blitt avgjort at det skulle settes i gang en slik aksjon i Norge. Vi vet lite eller ingenting sikkert om når og i hvilken form avgjørelsen - om det da er tale om én avgjørelse - ble truffet, eller om hvilke instanser og personer som bidro til den. Pålitelig kildemateriale om forholdene på tysk side finnes nesten ikke. Avgjørelsen(e) kan ha blitt truffet på sentralt hold i Tyskland, eller lokalt hos tyske instanser i Norge. Eller det kan ha blitt truffet en generell bestemmelse i Tyskland, mens det ble overlatt til lokale instanser i Norge å avgjøre når og hvordan jødeaksjonen skulle gjennomføres.

Den egentlige jødeaksjon fant altså sted høsten 1942. Men før det hadde jødenes situasjon blitt forverret på forskjellige måter både som følge av rent tyske tiltak, og tiltak som NS-myndighetene satte ut i livet. Jødenes radioapparater ble inndratt allerede i 1940, over et år før andre nordmenn måtte levere inn sine apparater. I forbindelse med det tyske angrepet på Sovjet i juni 1941 ble for første gang et større antall jøder arrestert, og nordnorske jøder ble deretter holdt i forvaring inntil de senere ble deportert. Vinterhalvåret 1941-42 beslagla tyskerne jødenes eiendommer i Trondheim og arresterte mange jøder. Dette lokale fremstøtet skyldtes antagelig at det tyske sikkerhetspolitiet i Trondheim hadde fått den nidkjære Ernst Flesch som sjef i oktober 1941. Beslagene lå lenge under tysk kontroll gjennom et eget forvaltningskontor, ledet av en nordmann, men ble til slutt overført til NS-myndighetenes likvidasjonsstyre. I januar 1942 kom forordningen om at alle jøder skulle ha en «J» innstemplet i sine legitimasjonskort, og litt etter ble de pålagt å fylle ut spørreskjemaer med sikte på en mer inngående registrering. I mars 1942 ble den gamle norske grunnlovsbestemmelsen om at jøder ikke hadde adgang til riket, opphevet i 1851, gjeninnført.

Egentlig var det høsten 1942 ikke én, men flere jødeaksjoner. De føyer seg imidlertid sammen til et hele. Kildene sier lite om hvorfor det ble en slik skrittvis utvikling, men ytre omstendigheter synes iallfall å ha spilt en rolle for utløsningen av de enkelte aksjoner. Den blanding av plan og improvisasjon som var karakteristisk for nasjonalsosialistiske regimer i sin alminnelighet, finner vi antagelig også her.

Forholdet under jødeaksjonen mellom det tyske Reichskommissariat og sikkerhetspoliti på den ene siden og de norske NS-myndighetene på den andre, lar seg ikke alltid bestemme presist selv om kildematerialet her ikke er fullt så spinkelt som når det gjelder interne tyske forhold. Men ett generelt og meget slående trekk er klart nok. I Norge overlot tyskerne stort sett til innenlandske nasjonalsosialister, det vil si til den norske NS-staten og dens politi, å gjennomføre aksjonene. Først da deportasjonen til Tyskland med båt tok til, overtok tyskerne. At de valgte denne fremgangsmåten i Norge, hadde trolig flere årsaker. For det første fantes det et norsk nasjonalsosialistisk styre som tyskerne kunne utnytte. For det andre overlot tyskerne gjerne den politiske belastningen med å arrestere jødene til NS. For det tredje kunne nok norsk politi med sitt kjennskap til norske forhold lettere gjennomføre arrestasjonene enn tysk sikkerhetspoliti. Kanskje var det også et motiv at norsk politi ville virke mindre oppskakende enn tysk.

Særlig siden 1936 hadde NS vært et antisemittisk parti, og antisemittismen ble en sterk og sentral del av partiets ideologiske gods. Det er nok å lese Quislings taler eller partiets avis «Fritt Folk» for å finne fullgode uttrykk for det. Denne antisemittismen må langt på vei rekke som forklaring på hvorfor NS bidro så aktivt til jødeaksjonen. Hvor langt andre momenter gjorde seg gjeldende, lar seg vanskeligere avgjøre: tysk press, NS' ønske om å styrke sin stilling overfor tyskerne ved å bidra til en aksjon tyskerne ønsket, eller NS' forsøk på å øve innflytelse på hva tyskerne foretok seg i Norge. Det siste antyder et poeng. Selv om NS i det store og hele fungerte som tyskernes redskap for jødeaksjonen i Norge, sto de to partene ikke alltid på samme linje. NS prøvde også å forfølge sine egne interesser og kunne i visse tilfelle få gjennomslag for dem overfor tyskerne.

NS-myndighetene gjennomførte jødeaksjonen - det vil si arrestasjoner med sikte på en foreløpig internering - ved hjelp av sitt politi, sine fengsler og sine eller tyske interneringsleire. Som politi disponerte myndighetene først og fremst Statspolitiet (Stapo) som var et spesielt NS-politi, delvis også Hirden og frontkjempere, dertil andre deler av politiet som var mer eller mindre nazifisert. Generelt ble politiet okkupasjonstidens mest nazifiserte etat. Ved krigens slutt var 40,5 % av polititjenestemennene og 49,3 % av lensmennene medlemmer av NS. Det var likevel betydelige forskjeller mellom de ulike grener av etaten. Selv om langt fra alle politifolk var medlemmer av NS, og selv om noen av dem underhånden advarte en del jøder om den forestående arrestasjonen, må politiet først og fremst betraktes som nasjonalsosialistenes instrument for å gjennomføre jødeaksjonen. Særlig mellom tysk sikkerhetspoliti og Stapo var det et nært samarbeid.

De antisemittiske kreftene i NS må ha ønsket deportasjonen velkommen. Det fantes også kretser i NS som stilte seg uforstående til de antijødiske tiltakene, men det fikk liten betydning. Det er omstridt hva man i NS visste om hva som ville bli jødenes skjebne når de ankom kontinentet.

Jødeaksjonen høsten 1942 forløp kort fortalt som følger. I tiden 6.-12. oktober innførte tyskerne unntakstilstand i Trøndelag og henrettet i alt 34 personer. Samtidig arresterte norsk politi alle mannlige jøder som ble overført til den tyske interneringsleiren ved Falstad. To-tre uker senere, 26. oktober, ble alle andre mannlige jøder pågrepet og sendt først til NS-myndighetenes fengsel Bredtveit, og deretter til deres nyopprettede leir Berg ved Tønsberg. Det ser ut til at denne aksjonen ble utløst av en skyteepisode på Østfoldbanen 22. oktober da en grenselos som eskorterte noen jøder på vei til Sverige, drepte en NS-politimann. Samtidig som mennene ble arrestert, fikk alle jødiske kvinner meldeplikt. Som hjemmel for aksjonen hadde NS-myndighetene to dager før utstedt en egen lov. 26. oktober vedtok de dessuten en lov om at jødenes formue skulle inndras. Motivet var antagelig å sikre at formuen forble i landet og under NS-myndighetenes kontroll, et tiltak som kan ha hatt en brodd mot tyskerne. Kanskje ser man her også spor av en drakamp mellom tyskerne og NS-myndighetene etter som formuen ble delt. Tyskerne skulle få jødenes gull, sølv, smykker og ur, mens NS-myndighetene fikk hånd om resten.

Den største deportasjonen ut av landet ble iverksatt 26. november og inkluderte kvinner og barn som ble arrestert samme dag. En uke før hadde et mindre antall jøder blitt deportert, mens en siste større deportasjon fant sted 25. februar 1943. Dermed var jødeaksjonen i det store og hele gjennomført. I alt 767 jøder ble deportert, inklusive 5 britiske statsborgere som endte i interneringsleir i Frankrike, der en av dem døde en naturlig død, mens de andre overlevde. For øvrig kom bare 26 av de deporterte jødene tilbake fra de tyske utryddelsesleirene. De fleste andre jødene kom seg over til Sverige, særlig i tiden etter massearrestasjonen. I alt klarte ca. 1300 av de jødene som befant seg i Norge 9. april 1940 å flykte til vårt naboland.

Aksjonen mot jødene ble gjennomført med varierende grader av brutalitet. Verst var det i Trøndelag. Ved Falstad ble jødene satt til tungt arbeid, måtte jevnlig gjennomgå straffeksersis, og ble mishandlet på forskjellige måter. Tre eldre og svakelige jøder ble henrettet. Ellers var det forholdene i Berg interneringsleir som var hardest.

4 Kort oversikt over regler som gjaldt under og etter den 2. verdenskrig om beslag, inndragning og tilbakeføring av eiendeler som tilhørte norske jøder

4.1 Særregler gitt under okkupasjonen som utelukkende gjaldt beslag og inndragning av jødisk eiendom

Den første inndragning av jødiske eiendeler som skjedde etter krigsutbruddet, var at jødenes radioapparater ble inndratt av det norske politi etter tysk ordre. Det skjedde allerede i mai 1940, først i Oslo og Trondheim - noe senere også ellers i landet. Dette var et særlig tiltak som ble satt i verk mot jøder og uten at det kan sees å foreligge noen forordning, rundskriv o.l. om tiltaket, se nærmere kapittel 8. De første særregler (lover, forskrifter, rundskriv o.l.) som ble gitt av nazimyndighetene (okkupasjonsmyndighetene) og som bare gjaldt for jøder er et rundskriv av 2. oktober 1941 fra Justisdepartementet til fylkesmennene. I følge Oskar Mendelsohn: Jødenes liv og historie i Norge gjennom 300 år, bind 2, utg. 1987, s. 46, ga departementet i rundskrivet en fortrolig beskjed til fylkesmennene om at de skulle be tinglysingsdommerne sende departementet fortegnelse over all fast eiendom som jøder eiet. Den 10. januar l942 sendte Politidepartementet ut et rundskriv om «Stempling av jøders legitimasjonsbevis». I rundskrivet heter det bl.a.: «Legitimasjonskort, grenseboerbevis, passersedler og tjenestebevis som tilhører jøder skal for å være gyldige være stemplet med «J». ...» Deretter kommer en definisjon av hvem som etter denne bestemmelse anses som jøde, noe som det ikke her er grunn til å gå inn på. Det var tidligere (ved forordning av 30. januar 1941) gitt regler om legitimasjonsbevis, men de gjaldt alle - også ikke-jøder. Påbudet om stempling ble kunngjort i samtlige landets aviser den 20. januar 1942. Et spørreskjema for jøder (som synes å være sendt ut i 12 000 eksemplarer) er fra 26. januar l942. Den 12. mars l942 får vi så bestemmelsen om gjeninnføring av grunnlovens bestemmelse i § 2: «Jøder er udelukkede fra adgang til riget.»

For særlig å ramme jøder ga Quislingstyret den 24. oktober 1942 en «Lov om tillegg til midlertidig forordning av 6. oktober 1941 om anvendelse av sikringsforføyninger overfor personer som mistenkes for visse overtredelser». Loven har følgende ordlyd:

«I samsvar med § 3, annet ledd, i Ministerpresidentens kunngjøring av 5. februar 1942 fastsettes følgende som gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser:

§ 1. Midlertidig forordning av 6. oktober 1941 om anvendelse av sikringsforføyninger overfor personer som mistenkes for visse overtredelser får tilsvarende anvendelse overfor personer som med skjellig grunn mistenkes for å ha fremmet eller å fremme folke- eller statsfiendtlige bestrebelser.

§ 2. Denne lov trer i kraft straks.»

Som det sees er denne lov etter sin ordlyd ikke formet som en særbestemmelse for jøder. Den midlertidige forordning av 6. oktober 1941 som er nevnt i § 1 og som «får tilsvarende anvendelse» gjelder heller ikke bare for jøder. Den kommer som det sees til anvendelse overfor enhver person som mistenkes for visse overtredelser, nemlig overtredelser som fremmer «folke- og statsfientlige bestrebelser». Det er imidlertid klart at det er denne loven av 24. oktober 1942 som var forutsatt å være hjemmel for selve arrestasjonene av jødene.

Dagen etter at loven ble gitt - dvs. den 25. oktober 1942 - sendte statspolitisjefen et iltelegram til norske politimyndigheter. Det hadde følgende ordlyd:

«Alle mannlige jøder over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover, og transporteres til Kirkeveien 23, Oslo. Arrestasjonen skal skje mandag den 26. oktober kl. 0600. Arrestantene må medta skaffetøy, rasjoneringskort og alle legitimasjonsdokumenter. Formuen beslaglegges. Oppmerksomheten henledes på verdipapirer, smykker og kontanter, og heretter må det ransakes. Bank-konto sperres og bankbokser tømmes. Det beslaglagte beror hos Dem inntil nærmere ordre. Registreringsdokumenter innsendes hertil snarest. Det må innsettes bestyrer av de arrestertes forretninger. Oppgave over de arresterte med oppgave over statsborgerskap, spesielt om tidligere tysk statsborgerskap, avsendes omgående hertil. Alle voksne jødinner pålegges daglig meldeplikt ved ordenspolitiets kriminalavdeling.»

I en annen instruks om hva jødene skulle ta med seg ved arrestasjonen er det sagt følgende:

«Proviant for 4 dager. Arbeidsklær, skotøy, undertøy, ullteppe, spisetøy (kopp, tallerkner, kniv, skje og gaffel), toiletsaker, eventuelle medisiner, samtlige rasjoneringskort og legitimasjonskort.» Senere i instruksen heter det: «Bagasjen må være best mulig, men ikke for stor - kuffert, bylt e.l.»

Instruksene om hva jødene kunne ta med seg, er antatt å være formet slik for at jødene skulle tro at de hadde en fremtid også etter arrestasjonene og forvisningen ut av landet. De gjenstander jødene fikk ta med seg, ble tatt fra dem når de kom til Auschwitz.

Det sies ikke noe i arrestordren om hvorfor jøder skulle arresteres. Men det skyldtes åpenbart en beslutning fra tysk side hvoretter jøder i alle land under tysk herredømme skulle tilintetgjøres, se punkt 3.2.

Dagen etter statspolitisjefens iltelegram - dvs. 26. oktober 1942 - utferdiget Quislingstyret «Lov om inndraging av formue som tilhører jøder». Loven, som trådte i kraft straks, er inntatt som vedlegg 1. Innledningsvis er det i denne lov, som i mange andre regler gitt under okkupasjonen, sagt at reglene gjelder «uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser». Den sentrale bestemmelse er § 1 som lyder: «Formue av enhver art som tilhører jøde som er norsk statsborger, eller jøde uten statsborgerrett som oppholder seg her i landet, inndras til fordel for statskassen. Det samme gjelder formue tilhørende jødens ektefelle og barn.»

Selv om dette synes å være den første lovbestemmelse om inndragning av jødenes formue som ble gitt i Norge under 2. verdenskrig, er det helt på det rene at det ble foretatt beslag og inndragning av eiendeler som tilhørte jøder før det ble skaffet «lovhjemmel» ved loven av 26. oktober l942. F.eks. fremgår av dokumenter i straffesaken mot den som ledet arbeidet med beslag og inndragning av jødenes formue i Trondheim at første beslag der skjedde allerede 7. november 1941. Et eget «Forvaltningskontor» ble i følge dokumentene i saken opprettet i Trondheim i januar/februar 1942.

Det som ble beslaglagt (inndratt), skulle etter lovens § 3 annet ledd forvaltes av Finansdepartementet «som kan forlange det registrert og sørger for den nødvendige avvikling». Finansdepartementet ble i loven gitt fullmakt til å gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av inndragningsreglene. Etter § 2 skulle Innenriksdepartementet innen 1. januar 1943 treffe beslutning «om hvilke personers formue» som skulle inndras. Dette ble også gjort. Fortegnelse over disse jøder følger som utrykt vedlegg l. Beslagsbeslutningene ble utarbeidet på grunnlag av den foran nevnte J-stempling i jødenes legitimasjonskort m.v. De beslagsbeslutninger utvalget har funnet fram til, er sammenlignet med andre opplysninger som utvalget har, bl.a. med de opplysninger Kristian Ottosen gir i sin bok «I slik en natt», utgitt i 1994. I boken har han i et vedlegg tatt med navn på 767 jøder i Norge som ble deportert.

I tillegg til de beslutninger om beslag og inndragning som ble truffet overfor jøder, kommer familiemedlemmer (særlig barn) som det ikke ble truffet egen beslagsbeslutning for. Men inndragningen ble også gjort gjeldende for eiendeler som tilhørte ektefelle og barn til vedkommende. Etter loven gjaldt nemlig som nevnt foran inndragningsbeslutningen også formue tilhørende jødens ektefelle og barn. Barn under 15 år ble det ikke truffet særskilt (egen) beslagsbeslutning for. Det var ca 150 barn under 15 år som ble rammet av beslagsbeslutningene.

Loven eller forskriftene synes egentlig ikke å gi noen hjemmel til å gjøre unntak fra bestemmelsene om inndragning når lovens betingelser var til stede. Det fremgår imidlertid bl.a. av brev fra Innenriksdepartementet til Finansdepartementet av 18. januar 1943, jfr. også Innenriksdepartementets notat av 11. februar 1943, at Ministerpresidenten kunne gjøre unntak fra beslutninger om beslag og inndragning, dvs. frigi inndratte formuer av billighetshensyn. Det ble også gjort. Det er på det rene at det fra flere hold ble utvirket at en del beslag og inndragninger som var besluttet, ble frafalt i enkelttilfeller, bl.a. i en del tilfeller der jødene hadde utenlandsk statsborgerskap. I et brev fra Finansdepartementet datert 6. januar 1943 er det sagt at inndragningsbeslutninger «for en rekke personers vedkommende» er opphevet av Innenriksdepartementet. Det fremgår dessuten av «Instruks nr. 1» fra Likvidasjonsstyret at når inndragning ville berøre «arisk ektefelles eller annet familiemedlems formuesgjenstand på en måte som, alle hensyn tatt i betrakning, kan anses ubillig», da kunne søknad fremmes for Likvidasjonsstyret som skulle forelegge søknaden for Finansministeren. I såkalte «blandingsekteskap» var det normale at beslaget ble opphevet.

I en senere «Instruks nr. 6» ble det riktignok bestemt at også formue tilhørende jøders ektefelle og barn (jfr. foran), skulle omfattes av inndragningsbestemmelsen i lovens § 1. Denne sistnevnte instruks omhandler imidlertid ikke inndragning overfor nye grupper/personer, men slik adgang hadde man jo allerede etter § 1.

Inndragningene skulle skje innen 1. januar 1943, men denne frist ble ved lov 30. desember 1942 forlenget til 1. juli 1943. Arbeidet var heller ikke ferdig innen sistnevnte frist. Beslutning om beslag og inndragning ble også utferdiget senere, men det har ingen betydning for dette utvalg.

Det var straffbart å unndra formuesgjenstander fra inndragning, f.eks. å overlate eiendeler til andre for oppbevaring. Like fult kjenner man til at venner og naboer i en del tilfeller tok vare på verdisaker.

«Forskrifter vedrørende inndragning av formue som har tilhørt jøder» ble gitt ved en forordning av Finansdepartementet av 20. november 1942. I mellomtiden - den 12. november l942 - ga Quisling en egen ordre til Statspolitisjefen om delvis overføring av jødiske formuer til tyskerne, se punkt 3.2. tredje siste avsnitt. Denne ordre er i en senere Instruks nr. 2 fra Likvidasjonsstyret konkretisert slik: Beslaglagte lomme- og armbåndsur skulle overdras til Wehrmacht (den tyske militærmakt) for krigsøyemed og umiddelbart tilstilles det tyske sikkerhetspoliti. Beslaglagte gull-, sølv- og smykkesaker skulle umiddelbart stilles til disposisjon for den tyske regjering ved det tyske sikkerhetspoliti og anvendes som bidrag til dekning av krigsutgiftene. Dette synes å måtte bety at disse eiendeler ikke kunne bli og heller ikke ble verdsatt på samme måte som andre formuesgjenstander. Om disse beslag ble registrert, se nærmere punkt 5.6. nedenfor.

På grunnlag av forskjellige dokumenter/forklaringer må det legges til grunn at en del beslaglagt innbo (f.eks. møbler og malerier) i en del tilfeller ble tatt til bruk for det tyske sikkerhetspoliti, av Quislingstyrets tilhengere (frontkjempere eller andre som sympatiserte med dem), eller eiendelene ble overtatt av tyske militære myndigheter. Flertallet har ikke oversikt over i hvilken utstrekning dette skjedde, og det er uklart om alle slike eiendeler ble registrert før de ble fjernet fra boene de tilhørte. I landssviksaken mot lederen av Likvidasjonsstyrets kontor i Trondheim er det f.eks. i en forklaring sagt at innbo etter registrering ofte ble overlatt til bruk for frontkjempere, tyskere eller andre. Lederen ble også selv dømt for å ha tatt aktiva fra jødebo til Frontkjemperkontoret m.v. Ting ble også stjålet fra boene før registreringen, se også kapittel 6.

Forskriftene av 20. november 1942, som er inntatt som vedlegg 2 til utredningen, opprettet «Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer» som skulle forestå forvaltningen av den formue som ble inndratt i medhold av loven. Fra tidligere var det i forbindelse med beslagleggelsen av jødiske firmaer i Trondheim etter tysk ordre opprettet et forvaltningskontor der for beslaglagte firmaer. I 1942 ble det nordenfjells opprettet et Likvidasjonsstyre, men det skulle bare ta seg av bo beslaglagt av Statspolitiet. De tyske beslag var fortsatt underlagt det tyskkontrollerte forvaltningskontor. Fra høsten 1944 ble forvaltningen av alle beslag overført til Likvidasjonsstyrets Nordenfjellske avdeling, som dekket fylkene fra og med Møre og Romsdal og til og med Finnmark. Likvidasjonsstyret hadde også andre distriktsavdelinger. Likvidasjonsstyret var direkte underlagt finansministeren og besto av leder (likvidator) og to rådgivere (§ 1). Dette styret skulle oppnevne bobestyrere for det enkelte bo, og disse skulle forestå avviklingen av de bo som ble inndratt (§ 2). Bobestyrerne burde fortrinnsvis ha juridisk utdannelse. Den enkelte bobestyrer hadde flere forskjellige bo til behandling samtidig - visstnok opptil 60 bo (rundskriv av 27.01.1943).

Ved siden av bobestyrer kunne Likvidasjonsstyret oppnevne ett eller flere kontrollerende og rådgivende medlemmer. Muligens var det forutsatt at det bare unntaksvis skulle oppnevnes flere medlemmer av bostyret i det enkelte bo (flere enn bobestyreren), jfr. ordlyden i forskriftenes § 2 første ledds tredje punktum hvor det heter: «Hvor forholdene tilsier det ...». Forklaring til utvalget av en person som hadde vært medlem av Likvidasjonsstyret, synes å bekrefte at styrebehandling av det enkelte bo (av flere medlemmer) iallfall ikke var den normale ordning.

Det var åpenbart heller ikke forutsatt at det som en normalordning skulle skje revisjon eller kontroll av andre enn den bobestyrer som foresto avviklingen av boets regnskaper, jfr. § 2 annet ledd som lyder:

«Hvor omstendighetene tilsier at revisjon av boets regnskaper utføres av noen andre enn bobestyreren, kan Likvidasjonsstyret beskikke en eller flere revisorer.»

Flertallet har ikke kunnskap om i hvilken utstrekning booppgjørene virkelig ble kontrollert, dvs. kontrollert av andre enn den bobestyrer som foresto bobehandlingen. Men etter § 11 skulle Likvidasjonsstyrets regnskaper revideres av Riksrevisjonen, som også kunne «revidere bostyrernes regnskaper i den utstrekning det antas hensiktsmessig». Hvorvidt og i hvilken utstrekning revisjon virkelig skjedde i det enkelte bo, har flertallet som nevnt foran ikke kunnskap om. Men utvalget har iallfall funnet eksempler på revisjonsantegnelser som viser at Riksrevisjonen hadde gått ganske detaljert inn i Likvidasjonsstyrets regnskaper. Men her må en huske på at også Riksrevisjonen var bundet av det regelverk som var gitt.

På Finansdepartementets vegne kunne Likvidasjonsstyret gjennom vedkommende skifterett begjære foretatt beslagleggelse og registrering av formuer som skulle inndras, jfr. brev av 19. desember 1942 fra Likvidasjonsstyret til bobestyrerne. Videre kunne det - og det ble også gjort - oppnevnes utvalg av «registreringsmenn og registreringsvitner» til å forestå registreringen. Men kvaliteten og objektiviteten av det arbeid disse gjorde, er det antagelig grunn til å sette spørsmålstegn ved. Dette til tross for at det i følge Instruks nr. 1 til Likvidasjonsstyret ble bedt om at det ble utvist «pinlig nøyaktighet», jfr. nærmere kapittel 6. Under selve registreringen skulle minst ett vitne være til stede ved siden av bobestyreren (forutsatt at bobestyrer var oppnevnt).

Det skulle etter forskriften § 5 kunngjøres i «Offentlige Kunngjøringer» oppfordring til fordringshaverne i boet om innen 1 måned (2 måneder for utenlandske fordringshavere) å melde sine krav til vedkommende bobestyrer. Bobestyreren skulle ellers bl.a. tinglyse melding om inndragning av fast eiendom og skip i de distrikter der vedkommende hadde slike formuesgjenstander (§ 6).

Om booppgjøret fremgår det ellers av forskriftene at boets aktiva snarest skulle realiseres «på den mest hensiktsmessige måte. Fast eiendom skal som hovedregel selges på offentlig auksjon.» Men i følge Instruks nr. 4 fra Likvidasjonsstyret skulle fast eiendom ikke selges, «men alene overtas til bestyrelse.»

4.2 Regler gitt under og etter den 2. verdenskrig om ugyldigheten av okkupasjonsmyndighetenes bestemmelser

De regler som er gjengitt foran under punkt 4.1, ble gitt av okkupasjonsmyndighetene eller de nazistiske myndigheter. Vår lovlige regjering i London ga allerede under krigen rettsgyldige bestemmelser (såkalte provisoriske anordninger) som gjorde det klart at okkupasjonsmyndighetenes lovregler var ugyldige. Det vises til provisorisk anordning av 18. desember 1942 om ugyldigheten av rettshandler m.v. som har sammenheng med okkupasjonen. Der var også bl.a. inntatt bestemmelser om tilbakesøkning m.v. av eiendom som var konfiskert under okkupasjonen. Videre kan nevnes provisorisk anordning av 24. november 1944 om okkupasjonslovgivningen som rent generelt i § 1 bl.a. slår fast følgende:

«Bestemmelser av lovgivningsmessig innhold som er gitt i Norge under den tyske okkupasjon blir ikke å anvende etter frigjøringen forsåvidt at bestemmelsene har hatt til overveiende formål å tjene okkupasjonsmaktens interesser eller må anses som et ledd i Nasjonal Samlings forsøk på å nazifisere landet eller de ellers må anses som utslag av maktmisbruk fra okkupasjonsmaktens side, eller ...»

Ved kgl. res. av 4. mai 1945 ble bl.a. bestemt at lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder «ikke blir å anvende etter frigjøringen».

Senere fikk vi midlertidig lov om konfiskert eiendom av 13. desember 1946 som ga eiere rett til å kreve seg gjeninnsatt i fast eiendom eller løsøre m.v. som hadde vært konfiskert av okkupasjonsmakten eller av myndigheter eller institusjoner som var innsatt eller godkjent av den. Dermed var det klart at bl.a. jødene kunne kreve sine eiendeler tilbake uten hensyn til om den som hadde tingen, hadde ervervet den i god tro.

4.3 Internasjonale erklæringer om tiltak for å få tilbakeført formue beslaglagt i okkuperte områder

Norge avga sammen med allierte land en «Interalliert erklæring» (Joint declaration) den 5. januar 1943 om «økonomisk utplyndring av områder under fiendtlig okkupasjon eller kontroll». Erklæringen lyder slik i norsk oversettelse (se Norges traktater I 1641 - 1944 nr. 417:

«Regjeringene for Amerikas Forente Stater, Australia, Belgia, Canada, China, Det Forente Kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Hellas, India, Jugoslavia, Luxembourg, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Sovjet-Samveldet, Sør-Afrika-Sambandet, Tsjekkoslovakia, og Den Franske Nasjonalkomité:

Utferdiger herved en formell advarsel til alle vedkommende, og i særdeleshet til personer i nøytrale land, om at de har til hensikt å gjøre sitt ytterste for å overvinne de berøvelsesmetoder som praktiseres av de regjeringer som de er i krig med mot de land og folk som er så tøylesløst overfalt og plyndret.

I samsvar hermed forbeholder de regjeringer som lager denne erklæring og Den Franske Nasjonalkomité seg alle sine rettigheter til å erklære ugyldig hvilkensomhelst overføringer av, eller rettshandler med hensyn til eiendom, rettigheter og interesser av hvilkensomhelst art som befinner seg, eller har befunnet seg, i de områder som, direkte eller indirekte, er blitt okkupert av, eller kommet under kontroll av, de regjeringer som er i krig med, eller som tilhører eller har tilhørt personer (innbefattet juridiske personer) som oppholder seg i slike områder. Denne advarsel gjelder hva enten slike overføringer eller rettshandler er skjedd i form av åpen røving eller plyndring, eller av transaksjoner som tilsynelatende er formelt lovlige, selv når de utgir seg for å ha funnet sted frivillig.

De regjeringer som lager denne erklæring og Den Franske Nasjonalkomité fastslår høytidelig sin solidaritet i denne sak.»

Det kan være noe uklart hvilke folkerettslige forpliktelser denne erklæring innebærer for de stater som har undertegnet den. Det er ikke nødvendig å gå inn på det her. Dette skyldes at for Norges vedkommende ble det som nevnt i punkt 4.2 gitt bestemmelser av våre lovlige myndigheter som ga rett til tilbakesøkning av eiendom som var konfiskert under okkupasjonen. Dessuten ble bestemmelser gitt av okkupasjonsmakten om beslag og inndragning, erklært ugyldige. For så vidt gjelder jødisk eiendom spesielt, minnes om kgl.res. 4. mai 1945 hvor det ble bestemt at bl.a. lov 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder, «ikke blir å anvende etter frigjøringen».

Uansett hva man måtte legge i foran siterte felleserklæring, må det være klart at norske myndigheter har oppfylt de løfter som erklæringen gir uttrykk for. Felleserklæringen går ikke lenger enn å gi løfte om at de stater som har undertegnet den, vil erklære visse transaksjoner m.v. ugyldige. Det har den norske regjering gjort. Den gir ikke noe løfte som f.eks. kan tolkes slik at en regjering (her den norske regjering) har garantert at all konfiskert eiendom blir tilbakeført til de rette eiere.

Erklæringen av 5. januar 1943 er ikke nevnt i St. Meld. nr. 60 (1952) som bl.a. redegjør for arbeidet med tilbakeføring av jødenes formuer som ble inndratt.

Den norske regjering avga 2. mai 1944 også en erklæring «vedrørende aksemaktenes salg av gull røvet fra okkuperte land». Erklæringen viser til den foran nevnte advarsel av 5. januar 1943 som den norske regjering sammen med andre regjeringer rettet spesielt til personer i nøytrale land. Hovedinnholdet i erklæringen av 2. mai 1944 er at den norske regjering «hverken godkjenner eller vil godkjenne overdragelse av røvet gull som aksemaktene ... besidder eller har avhendet på verdensmarkedet ... og at den ikke vil kjøpe gull ... uten at den er helt overbevist om at slikt gull ikke er gull ervervet direkte eller indirekte fra aksemaktene ...». Erklæringen er inntatt i Norges Traktater I 1661 - 1944 nr. 421.

Det har også vært reist spørsmål om de beslutninger, erklæringer og resolusjoner som ble vedtatt på De Forente Nasjoners konferanse i Bretton Woods i tiden 1.-22. juli 1944, hadde betydning for arbeidet med å tilbakeføre jødisk formue som ble beslaglagt under den 2. verdenskrig. Norge er blant de land som har undertegnet sluttakten i Bretton Woods. Den ble undertegnet 22. juli 1944. Sluttaktens del VI har en viljeserklæring (politisk erklæring) fra regjeringene om «å ta de nødvendige skritt med henblikk på tilbakeføring til de rette eiere» av aktiva som fienden hadde overtatt. Men denne anbefaling gikk til de nøytrale lands regjeringer, dvs. anbefalingen var ikke rettet til Norge. Det Norge i tilfelle hadde påtatt seg her, var å oppfordre de nøytrale land om ikke å utnytte fiendtlig aktiva de hadde tatt hånd om. Sluttakten er inntatt i Norges traktater I 1661 - 1944 nr. 422.

5 Nærmere om beslag av jødisk eiendom

5.1 Innledning

Lov 24. oktober 1942 var de nazistiske myndigheters grunnlag for å arrestere jødene. Statspolitisjefen sendte 25. oktober 1942 ut ordre om at alle mannlige jøder skulle arresteres. Telegrammets ordlyd er gjengitt i punkt 4.2. Fortegnelse over jødene (med adresse) hadde Quislingregimet skaffet seg ved det pålegg som ble gjennomført om merking med bokstaven «J» i jødenes legitimasjonsbevis.

Arrestasjonene av mennene ble utført av Statspolitiet ved hjelp av bl.a. andre politienheter og hirden (altså forsterket politi). Alle jødiske kvinner ble samtidig pålagt meldeplikt. Det ble i arrestordren for mennene særskilt nevnt at det i forbindelse med arrestasjonene skulle skje ransaking bl.a. etter «verdipapirer, smykker og kontanter». Ved arrestasjonene skulle jødenes lomme- og armbåndsur samt gull-, sølv- og smykkesaker beslaglegges straks. Det skulle «medfølge fortegnelse i to eksemplarer» over disse beslaglagte formuesgjenstander. Det ene eksemplar av fortegnelsen skulle beholdes av det tyske sikkerhetspoliti, og det andre eksemplar skulle oppbevares av Statspolitiet.

Det kan være noe uklart ut fra ordlyden i denne instruks om dette betydde at disse formuesgjenstander også skulle holdes eller ble holdt utenfor den registrering som senere skulle foretas i det enkelte bo. I og med at disse eiendeler skulle tilstilles det tyske sikkerhetspoliti umiddelbart etter inndragningen, kan det ikke ved beslagleggelsen ha skjedd noen verdsettelse av disse eiendeler. Spørsmålet om disse eiendeler ble registrert er drøftet i kapittel 6 nedenfor.

De mannlige jøder som ble arrestert i Sør-Norge ble fraktet til Berg interneringsleir, og de satt internert der til 26. november 1942. Da ble de fraktet til Oslo. Jødiske kvinner og barn ble nå også arrestert. I Trondheim (det nordenfjeldske området) ble de gjenværende jødiske menn arrestert og fraktet til Falstad leir. Kvinnene i Trondheim ble samtidig internert i et par leiligheter i byen.

Sammen med de tidligere arresterte jødiske menn ble både menn, kvinner og barn den 26. november 1942 ført ombord i troppetransportskipet «Donau» som fraktet dem til Stettin. Senere ble flere jøder arrestert og deportert. Deportasjonene ble avsluttet den 25. februar 1943 med at 158 personer ble deportert med skipet «Gotland». I alt ble 767 jøder deportert. Bare 30 overlevde.

Mange av jødene i Norge klarte å flykte til Sverige før og mens arrestasjonene og deportasjonene ble gjennomført. Men også disse fikk sine eiendeler beslaglagt dersom de ikke hadde gjenværende (ikke-jødiske) familiemedlemmer og derfor unngikk beslag og inndragning.

De som ble arrestert måtte, i hovedsak etterlate seg sine eiendeler. De fikk i praksis bare med seg nødvendige klær m.v. for personlig bruk, jfr. den instruks som er gjengitt i punkt 4.1. Etter at også jødiske kvinner og barn ble arrestert, skulle altså alt det de arresterte jøder eide (unntatt det de fikk ta med seg av nødvendige klær m.v.), beslaglegges. Boligen eller leiligheten skulle forsegles (låses). Registrering skulle skje senere. Dog skulle politiet som allerede nevnt (i punkt 4.1.) ved arrestasjonen ta hånd om lomme- og armbåndsur samt gull-, sølv- og smykkesaker.

Dersom vedkommende jøde som ble arrestert, drev forretning, ble også vanligvis forretningen stengt og senere avviklet. En del jødiske forretninger ble drevet videre selv om eierne ble arrestert, normalt på vegne av boet til den arresterte. I noen tilfeller foretok imidlertid venner eller ansatte i de jødiske firmaene såkalte redningskjøp. Det betydde at de kjøpte forretningen pro forma for å drive den videre, enten inntil jøden kom tilbake, eller for å unngå at den falt i tysk- eller NS-vennlige hender.

Registrering av boet til den arresterte skulle etter forskriftene utføres av oppnevnte registreringsmenn. Det skulle være minst ett vitne til stede under registreringen. Etter forskriftene skulle registreringen foretas «så vidt mulig» samtidig med beslaget, se forskriftenes § 4. Men når registreringen ble utført senere, kunne problemer oppstå, se punkt 6.2.

5.2 Fremgangsmåten ved beslagene - realisering av jødenes eiendeler til en fellesmasse (Likvidasjonsstyrets fellesmasse)

I forbindelse med selve arrestasjonen av en jøde eller jødisk familie skulle formuen beslaglegges. Verdipapirer, smykker og kontanter skulle tas med ved selve arrestasjonen. Bankkonto skulle sperres og bankbokser tømmes. Boligen (hus eller leiligheter) skulle avlåses. Eiendeler som ble tatt med fra den enkelte jøde eller jødefamilie skulle registreres.

«Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer» ble opprettet som det organ som skulle forestå forvaltningen av den formue som ble inndratt hos jødene. Dette organ skulle da bl.a. ordne med registrering av det inndratte og forestå avvikling av formuen. Aktiva skulle realiseres, dvs. gjøres om i penger, dog skulle fast eiendom ikke selges, jfr. punkt 4.1. siste avsnitt. De nærmere regler om hvordan dette skulle gjøres er nevnt i punkt 4.1. Jfr. også vedlegg 2 hvor reglene er gjengitt.

Jødenes forretninger ble beslaglagt, og noen av disse ble straks stengt og avviklet (som en del av eierens formue). Noen forretninger fikk drive videre en tid og ble senere realisert. De fleste jødiske forretninger ble stengt og avviklet på den måte at varebeholdningene ble solgt samlet («en bloc») til andre kjøpmenn. Salget skjedde via en eller et fåtall jødiske forretninger (gjelder særlig Oslo), som ble drevet videre en tid før de ble avviklet. Løsøre ellers ble samlet i samlesentraler og derfra solgt på auksjon.

Den formue som Likvidasjonsstyret etter hvert fikk hånd om ved realisasjon av de jødiske formuer, ble satt inn på en samlekonto for de realiserte verdier fra boene. Dette ble Likvidasjonsstyrets fellesmasse, som da var verdien i penger (motverdien) av den samlede formue (utenom den faste eiendom) til alle de jødiske bo som Likvidasjonsstyret tok hånd om (forretning eller enkeltperson).

Størrelsen av det pengebeløp som skriver seg fra det enkelte bo (fra den enkelte jøde) etter at formuesgjenstandene var omgjort i penger, og som for så vidt er hans/hennes formue, vil gå fram av overføringen/overføringene til fellesmassekontoen.

Ved siden av midler innbetalt til denne konto, ble den belastet for utgifter. Ved krigens slutt besto derfor kontoen av motverdien av det som var kommet inn i rede penger fra samtlige bo med fradrag av det som kontoen hadde vært belastet med av utgifter/omkostninger, og som var blitt dekket av disse midler, se nærmere om dette i punkt 10.4.

5.3 Særskilt om beslag av hus og leiligheter (fast eiendom)

Når jødene ble arrestert og fikk sine eiendeler beslaglagt, skulle alle hus, leiligheter og lokaler som de eide eller leide, stilles til disposisjon for Likvidasjonsstyret. Fast eiendom skulle ikke selges, bare «overtas til bestyrelse». Dette er bestemt i Instruks nr. 4 fra Likvidasjonsstyret, og det er også i St. meld nr. 60 (1952) s. 13 sp. 2 sagt at «Fast eiendom ble dog som oftest ikke solgt, bare bortleiet for Likvidasjonsstyrets regning.» Både for faste eiendommer og leiligheter som ble beslaglagt, skulle det etter nevnte instruks gis melding til Likvidasjonsstyret. I Instruks nr. 6 gjentas at oppgave over faste eiendommer, leiligheter og lokaler skulle sendes Likvidasjonsstyret. Denne institusjon skulle for husrom «bebodd eller tidligere bebodd av jøder» ha oppgitt bl.a. rommenes antall og størrelse. Dersom det gjaldt «enebolig, aksjeleilighet, obligasjonsleilighet osv. oppgis dette særskilt med nærmere spesifikasjon».

Hus, leiligheter og andre lokaler som jødene eide eller brukte (leieforhold uten innskudd o.l), ble i adskillig utstrekning overtatt og brukt av tyskerne eller av noen som ble tildelt (fikk bruke) huset/leiligheten. Det samme skjedde med lokaler (forretningslokaler) som tilhørte jødene og hadde vært brukt av dem før de ble arrestert og fikk sin forretningsvirksomhet avviklet.

Om erstatning for mulig tap fordi hus, leiligheter og forretningslokaler ble beslaglagt, vises til punkt 11.1 og 11.2.1.

5.4 Særskilt om beslag av løsøre (herunder biler, inventar, klær m.v.)

Under okkupasjonen ble all formue til jødene inndratt til fordel for staten. I boliger ble alt av innbo og løsøre beslaglagt. Også alle andre formuesgjenstander ble beslaglagt, f.eks. biler, inventar og varebeholdninger (til jødiske forretningsdrivende).

Fast eiendom skulle ikke selges, og alle leiligheter og lokaler skulle stilles til disposisjon for Likvidasjonsstyret. Kontormøbler, kontormaskiner og annet kontorutstyr skulle heller ikke realiseres idet statens kontorer skulle overta slike gjenstander etter fordeling av Likvidasjonsstyret, jfr. Instruks nr. 4 fra Likvidasjonsstyret.

Etter Instruks nr. 2 fra Likvidasjonsstyret skulle beslaglagte lomme- og armbåndsur overdras til Wehrmacht for krigsøyemed og tilstilles det tyske sikkerhetspoliti. Beslaglagte gull-, sølv- og smykkesaker skulle anvendes som bidrag til å dekke krigsutgiftene og stilles til disposisjon for den tyske regjering ved det tyske sikkerhetspoliti.

Hvis aksjer i aksjeselskaper var på jødiske hender, skulle oppløsning og avvikling skje etter aksjeloven, jfr. Instruks nr. 7.

Tyskerne tilegnet seg også biler, bl.a. ved konfiskasjon. Ved frigjøringen overtok norske myndigheter besittelsen av alle biler som tyskerne rådet over. For så vidt angår konfiskerte biler kunne eierne i medhold av konfiskasjonsloven vindisere (kreve tilbake) sine motorkjøretøyer. Biler som hadde gått tapt, kunne det gis billighetserstatning for, se St.meld. nr. 60 (1952) s. 28-29.

Om mulig udekket tap fordi beslaglagt løsøre ikke ble tilbakeført, vises særlig til punkt 10.3 og 11.2.8.

5.5 Særskilt om beslag av bankinnskudd, verdipapirer og livsforsikringer

Inndragning av formuen til jødene etter loven av 26. oktober 1942 omfattet også bankkonti, verdipapirer og livsforsikringer. Bankkonti ble sperret fra kunngjøringen av beslutningen om at formuen var inndratt, se rundskriv fra Bank- og Sparebankinspeksjonen av 3. desember 1942 (se utrykt vedlegg 5). Likvidasjonsstyret hevet bankinnskudd som da ble en del av vedkommende jødes bomasse.

Likvidasjonsstyret realiserte også verdipapirer og livsforsikringer. Når det gjelder verdipapirer, ble det under krigen ved en egen lov av 6. januar 1944 om tillegg til loven av 26. oktober 1942 om inndragning av formuer som tilhørte jøder, åpnet adgang for det offentlige til å mortifisere (dvs. ved dom erklære ugyldig) verdipapirer (omsetningsgjeldsbrev og andre legitimasjonspapirer) og kreve at det ble utstedt nytt dokument. Likvidasjonsstyret hevet deretter utbytte på de nye kuponger.

Likvidasjonsstyret realiserte også eventuelle livsforsikringer. Gjenkjøpsverdien ble gjort til en del av boets masse.

Om tilbakeføring av bankinnskudd, verdipapirer og livsforsikringer vises særlig til punkt 10.5 og 11.2.2-11.2.4.

5.6 Særskilt om beslag av lomme- og armbåndsur samt gull-, sølv- og smykke-saker

Det fremgår av det som er nevnt i punkt 5.1. at samtidig med arrestasjonen skulle jødenes formue beslaglegges. Verdipapirer, kontanter, lomme- og armbåndsur samt gull-, sølv- og smykkesaker skulle beslaglegges straks. Ellers skulle boligen avlåses, og registrering av de øvrige formuesgjenstander skje senere.

Både for så vidt angår lommeur og armbåndsur, samt gull-, sølv- og smykkesaker skulle det utarbeides en fortegnelse over disse formuesgjenstander i to eksemplarer. Det ene eksemplar skulle beholdes av det tyske sikkerhetspoliti, og det andre eksemplar skulle oppbevares av Statspolitiet. Gjenstandene skulle merkes med eierens navn og sendes (hvis det ikke allerede var gjort) til Statspolitiet, jfr. rundskriv av 14.11.1942 fra Statspolitisjefen til landets politimestre. Statspolitiet oversendte deretter denne del av jødenes formue til tyskerne.

Utvalget har ikke funnet noen oversikter utarbeidet under krigen om hvor mye av disse gjenstander som ble beslaglagt hos jødene. Taksering eller annen verdiangivelse er ikke nevnt i det arkivmateriale som utvalget er kjent med. Vi er gjort kjent med noen fortegnelser fra Statspolitiet i Oslo over beslaglagte ur, ringer, smykker og sølvsaker, se nærmere punkt 11.2.8.1.

5.7 Særskilt om beslag av jødiske forretninger (varelagre)

Utvalgets database består av to deler, en for personer og en for bedrifter. Databasen for bedrifter inneholder 253 navn. I tillegg kommer noen bedrifter ført i persondatabasen. I forhold til den jødiske gruppes størrelse, var det mange som drev forretningsvirksomhet. Særlig var det mange som drev forretningsvirksomhet innen maufakturbransjen. Det fremgår av databasen at det også var relativt mange som drev innen bransjer som barber, frukt- og tobakk, skotøy og skredder. De fleste jødiske bedrifter fantes i Oslo og Trondheim.

Når forretningene ble beslaglagt, skulle varelagrene realiseres. Ofte skjedde det ved at varelagrene for flere forretninger ble samlet i en eller et fåtall forretninger og der solgt ut samlet. Det skjedde særlig i Oslo. F.eks. ble det foretatt felles avviklingssalg for et 30 talls forretninger innen herre- og damekonfeksjon i lokalene til Dressmagasinet. Verdien av varelagrene var registrert for hvert enkelt firma. Etter krigen foretok Tilbakeføringskontoret en fordeling, slik at hvert enkelt firma fikk en prosentvis andel av fortjenesten basert på registreringsverdiene av varelagrene.

Spørsmålet om hvilken samlet verdi varelagrene hadde, er drøftet og anslått i punkt 11.2.7.

Utvalgsmedlemmene Bruland og Reisel har også utarbeidet en database over beslaglagte jødiske bedrifter. Den inneholder et større antall bedrifter enn databasen som er utarbeidet ved Riksarkivet. Se nærmere vedlegg 18 og 19.

6 Særskilt om påliteligheten av de registreringer/verdsettinger som skjedde under krigen

6.1 Uriktig eller mangelfull registrering av verdiene

I Instruks nr. 1 fra Likvidasjonsstyret var det gitt følgende bestemmelser om arbeidet med beslag og inndragning av jødiske formuer:

«Det er av største viktighet at disse formuer, som er Statens eiendom, i enhver henseende behandles med den omsorg og hederlighet som behandlingen av offentlige midler tilsier. Når det finnes grunn til særlig å presisere dette, er årsaken at enhver disposisjon av disse midler vil bli fulgt i vide kretser, og at selv det minste feilgrep vil innby til alvorlig kritikk.

Det ligger i sakens natur at gjeldende lover, forordninger og direktiver må følges med pinlig nøyaktighet, ...».

I Instruks nr. 2 gjengis skriv fra Ministerpresidenten hvor det i pkt. 1 heter at beslaglagte lomme- og armbåndsur skal overdras til Wehrmacht «for krigsøyemed og tilstilles umiddelbart det tyske sikkerhetspoliti». I samme instruks pkt. 2 er det videre bestemt at de beslaglagte gull-, sølv- og smykkesaker skal anvendes «som bidrag til dekning av krigsutgiftene og stilles umiddelbart til disposisjon for den tyske regjering ved det tyske sikkerhetspoliti.»

I et pkt. 3 i denne instruks er det som tidligere nevnt bestemt at det «skal medfølge fortegnelse i to eksemplarer»; det ene eksemplar skal beholdes av det tyske sikkerhetspoliti og det andre eksemplar skal oppbevares av Statspolitiet.

Det er dessuten tilføyd i instruksen at «Det forutsettes at vedkommende formuesgjenstand blir ordentlig registrert og vurdert, og at bostyrene erholder tilbørlig kvittering for det som utleveres.»

Etter denne instruks skulle det altså både i et eventuelt arkiv for det tyske sikkerhetspoliti og hos det norske Statspoliti finnes en fortegnelse over de beslag som ble gjort av lomme- og armbåndsur samt av gull-, sølv- og smykkesaker. Og i og med at Instruks nr. 1 sier at «gjeldende lover, forordninger og direktiver (noe som bl.a. må omfatte instrukser) skulle følges med «pinlig nøyaktighet», må vi regne med at slike fortegnelser har vært laget. Men utvalget har kun funnet noen få slike fortegnelser. Vi har f.eks. ikke funnet noen samling av disse fortegnelsene - hverken i Statspolitiets arkivmateriale eller i Likvidasjonsstyrets arkiver. Vi har forgjeves undersøkt det som foreligger av arkivmateriale fra Statspolitiet under krigen, og vi har gjort henvendelse til tyske myndigheter og arkiver.

Det er imidlertid av andre dokumenter og opplysninger klart at noen «pinlig nøyaktighet» ikke ble praktisert. Likevel må regnes med at iallfall noe av dette ble registrert. Disse verdisaker skulle tas (beslaglegges) straks ved arrestasjonen, men det skulle etter instruks nr. 3 særskilt anmerkes i registreringsprotokollen for vedkommende bo det som var tatt «i politiets forvaring». Denne instruks ble sannsynligvis gitt i desember 1942, mens beslagene i det vesentlige ble foretatt i oktober 1942.

I Instruks nr. 5 fra Likvidasjonsstyret ble instruks nr. 2 endret. Etter endringen skulle «De beslaglagte gull-, sølv- og smykkesaker» stilles umiddelbart til disposisjon for «den Herrn Reichskommisar ved det tyske sikkerhetspoliti» som «frivillig bidrag» til dekning av krigsutgiftene.

En tysk korrespondanse som tilfeldigvis er bevart, viser at gull- og sølvvarer, smykker m.m. fra jødene, var deponert i det tyske rikskommissariatet, og at Wehrmacht mottok 337 ur fra dette depoet desember 1942/januar 1943. Det sies ikke hvor mye det hadde mottatt av de totale beslag.

I Innstilling fra Krigsskadetrygdkomiteen avgitt 28. mai 1946 kommer komiteen inn på tyskernes og NS' konfiskasjon av privat eiendom. Det nevnes at konfiskasjonen særlig har gått ut over politiske flyktninger, fanger og jøder. Det heter om dette s. 26 sp. 2 bl.a.:

«De tap som derved er oppstått skiller seg vistnok etter sin art ikke vesentlig fra dem som oppstår på annen måte, ved direkte krigsskade o.l. Men skadeårsaken er så vidt særegen at en særlig fremstilling antas å være på sin plass. I noen grad vil det også bli spørsmål om særlig behandling av disse saker, som nedenfor skal omhandles.

Oppgaven å tilbakeføre konfiskerte verdier og å bistå rammede i å søke etter sine ting, påhviler Tilbakeføringskontoret, jfr. provisorisk anordning 21. september 1945. I alt regnes det med at ca. 12 000 boer har vært beslaglagt av tyske og norske nasister. En god del av disse har imidlertid ingen bomasse i behold, heller ikke midler som er kommet til inntekt hos Likvidasjonsstyret, som foresto forvaltningen og realisasjonen av de fleste konfiskerte boer. Tallet på boer som har verdier under tilbakeføring antas å bi mellom 6 og 8 000 og de verdier som forvaltes av Tilbakeføringskontoret utenom de gjenstander som kan tilbakeleveres rette eiere antas å dreie seg om 7-8 mill. kroner. Til Likvidasjonsstyrets «forvaltning» antas å være gått med ca. 2 500 000 som er tatt av konfiskerte midler.

Dette beløp og de beholdne verdier Tilbakeføringskontoret disponerer, representerer ikke på langt nær summen av de verdier som ble beslaglagt. I en stor del av tilfellene er kun en del av de konfiskerte ting realisert på en slik måte at verdien i sin helhet er kommet til inntekt i Likvidasjonsstyret. En må regne med at en betydelig del overhodet ikke er blitt registrert, at meget uten videre er blitt underslått på norsk side av hird, statspoliti, registratører og forvaltere, og på tysk side av Gestapo og hjelpere. Dertil kommer at utvilsomt atskillig er realisert under virkelig verdi til venner og bekjente fortrinnsvis innen N.S. Til tapene av tingene slutter seg da videre tap av avkastning og annen inntekt som er gått til Likvidasjonsstyret eller ikke oppebåret. Tilsvarende, eller enda ugunstigere stiller spørsmålet seg når det er andre naziorganer som har forestått forvaltningen. Da er i alminnelighet visstnok intet regnskap ført for vedkommende bo, men eiendommen enten brukt eller solgt til fordel for vedkommende institusjon eller person.»

Flertallet drøfter konsekvensene av det som her er sagt i kapittel 11.

6.2 Forskjellige typer av «svinn» fra boene (tyveri, underslag, gaver, salg til urimelig lave priser m.v.)

Verdien av den formue som ble beslaglagt hos jødene, og som Likvidasjonsstyret disponerte, ble redusert hovedsaklig på to måter. For det første forsvant forskjellige aktiva fra boene. Noe ble tatt før registreringen av boet begynte. Noe forsvant trolig under registreringen. Det var også tilfelle av tyveri og underslag fra boene etter registreringen. Noen eiendeler ble gitt som gaver til okkupasjonsmakten eller dens hjelpere.

Det er i og for seg ingen tvil om at dette foregikk. Spørsmålet er bare hvilket omfang det hadde. Her står til en viss grad to ulike kildetyper mot hverandre. Avisene fra sommeren 1945 hadde overskrifter som «Jødeboene var som regel plyndret før bestyreren fikk adgang til lokalene» eller «Nazistene forsynte seg av de konfiskerte boer etter ønske» (Mindretallets vedlegg 10 og 12). Slike sterke utsagn gjenspeilte også den alminnelige stemning i den første etterkrigsperioden og det sterke behov man da følte for et «oppgjør» med NS og NS-myndighetene.

Omvendt finner man i arkivmaterialet fra Likvidasjonsstyret riktignok noen henvisninger til at ting var blitt stjålet før registreringen og noe etter registreringen. Men referansene er ikke mange. Det kildekritiske spørsmål er hvor langt man skal se bort fra dette bare fordi Likvidasjonsstyret var en NS-institusjon og derfor må anses som upålitelig.

Konklusjonen på dette er først og fremst usikkerhet - usikkerhet knyttet til vurderingen av kildematerialet og usikkerhet knyttet til hvilket omfang tyveri, underslag etc. hadde.

For det andre ble den beslaglagte formuen redusert ved at jødiske eiendeler ble solgt til for lave priser. Dette kunne ha flere årsaker. Likvidasjonsstyret hadde dårlig med lagerplass og ville snarest mulig selge unna. Gode nordmenn kunne være tilbakeholdende med å kjøpe eiendeler som hadde tilhørt arresterte eller flyktede jøder. Gjenstander kunne for eierne ha en affeksjonsverdi som ikke lot seg uttrykke i noen salgspris.

Det kan imidlertid anføres motforestillinger. Det var økende vareknapphet under krigen, noe som gjorde det lettere å få solgt tingene til de fastsatte maksimalpriser. Det kanskje største salg av jødiske varelagre som NS-myndighetene foretok, ble gjennomført i regi av det beslaglagte Dressmagasinet. Da ble både varelageret til Dressmagasinet og en rekke andre jødiske forretninger i Oslo-området solgt. To uavhengige revisorer gjennomgikk salget etter krigen og konkluderte med at det hadde blitt gjennomført på en forretningsmessig måte og med meget godt resultat. Påtalemyndigheten frafalt anklagen mot den som hadde stått i spissen for salget hva det angikk.

Konklusjonen må igjen bli usikkerhet, ikke om at jødenes eiendeler alt i alt ble solgt til for lave priser, men usikkerhet omkring hvor mye jødenes reelle formue ble redusert med på denne måten.

For en vurdering av hva jødene fikk tilbake etter krigen, er alt dette bare én side av saken. Tilbakeføring og erstatning etter krigen tok ikke utgangspunkt i den reduserte formue, men i hva man mente å ha funnet fram til var jødenes reelle formue. Da bygde man også på de opplysninger jødene selv oppga etter krigen. For dette se nærmere kapittel 11.

7 Bestemmelser om beslag og inndragning av eiendeler som ble gitt under 2. verdenskrig, og som gjaldt andre enn jøder

Ved forordning av 15. november 1941 fra Quislingstyret ble det bestemt å inndra formue til nordmenn som befant seg i utlandet, og som der «viste fiendtlig sinnelag». De skulle også fratas norsk statsborgerrett. Denne forordning tok særlig sikte på formuene til de landflyktige medlemmer av Nygaardsvold-administrasjonen.

Senere fulgte ved lov av 19. mars 1942 en mer generell lovbestemmelse om formuesinndragning på grunn av folkefiendtlig og statsfiendtlig virksomhet. Denne sistnevnte lov tok særlig sikte på å ramme motstandsvirksomhet til fordel for eksilmyndighetene og de allierte. Videre fulgte særregler om beslag og inndragning av jødisk eiendom som er behandlet foran i punkt 4.1. Forordningen av 15. november 1941 ble avløst av en mer omfattende lov av 20. mai 1943 nr. 1 om «frakjenning av norsk statsborgerrett». Her ble det bestemt at «Den som ulovlig har forlatt landet etter 8. april 1940, eller heretter ulovlig forlater landet, kan frakjennes norsk statsborgerrett». Antagelig var bakgrunnen for loven at det ble mange som etter hvert flyktet til Sverige.

Etter lovens § 2 kunne den som har fått norsk statsborgerrett ved bevilling før 25. september 1940 (dvs. før okkupasjonsmyndighetene tok fullstendig kontroll over det norske samfunn), frakjennes denne. Det kunne samtidig avgjøres om frakjenningen også skulle gjelde statsborgerretten til vedkommendes ektefelle og barn eller noen av dem.

I lovens § 3 er videre bestemt:

«Når noen frakjennes eller tidligere er frakjent sin norske statsborgerrett etter § 1, eller vilkårene for slik frakjenning foreligger, kan vedkommendes formue eller visse formuesdeler inndras til fordel for statskassen.»

Loven, som følger som vedlegg 10, har 9 paragrafer. Den synes å ha som forbilde lov 26. oktober 1942 (som altså gjaldt bare for jøder) i og med at mange av bestemmelsene har et noenlunde tilsvarende innhold, men den avløste ikke 1942-loven. Bl.a. fremgår (av § 5) at det kan utstedes preklusivt proklama (dvs. kunngjøring om at krav mot vedkommendes bo tapes dersom krav ikke meldes innen en gitt frist), og at inndratte verdier kan avvikles (avhendes), dvs. selges til fordel for statskassen. Det skjedde altså en endelig inndragning av formuesgjenstandene som tilhørte vedkommende slik som det også ble gjort for jødene.

Med hjemmel i § 8 i foran nevnte lov av 20. mai 1943 nr. 1 ble det 3. juli 1943 gitt forskrifter til loven. Forskriftene opprettet (formelt sett) bl.a. et Likvidasjonsstyre (underlagt Finansdepartementet) som skulle forestå forvaltningen av formue som ble beslaglagt eller inndratt i medhold av loven. Dette organ var imidlertid det samme organ, eller en videreføring av det samme organ, som det som ble opprettet ved forskriftene til loven av 26. november 1942, og som da het «Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer». Senere endret det navn til «Likvidasjonsstyret for jødiske og andre formuer», deretter til «Likvidasjonsstyret for inndratte formuer» for til slutt å bruke betegnelsen Likvidasjonsstyret (sirkulære nr. 58 av 06.06.1943).

Når dette organ som opprinnelig var opprettet for å ta seg av beslagte jødiske formuer, nå også fikk til oppgave å behandle flyktningebo, var sammenhengen antagelig at det hadde opparbeidet seg kompetanse for bobehandling. Og i og med at samme organ skulle behandle flyktningebo, skulle også samme regler gjelde for taksering (verdsettelse) m.v. for flyktningebo som for jødebo.

Likvidasjonsstyret fikk dermed en meget stor utvidelse av arbeidsområdet. Kolsrud (i artikkel i Håndbok for Riksarkivet) oppgir at Likvidasjonsstyrets kartotek ved okkupasjonens slutt inneholdt navn på ca. 12 000 personer som hadde fått sin eiendom helt eller delvis konfiskert (beslaglagt/inndratt) av okkupasjonsmyndighetene. I St.meld. nr. 60 (1952) nevnes at Tilbakeføringskontoret (som også behandlet jødeboene) har behandlet ca. 11 500 bo. Antall jødiske personer som fikk sin formue konfiskert utgjorde derfor ca. 10 % av det samlede antall personer som det ble foretatt beslag/inndragninger hos. Se også punkt 10.6.

Likvidasjonsstyret realiserte verdiene i hvert enkelt bo, dekket gjeld og førte nettoutbyttet med fradrag av administrasjonskostnader på en felleskonto, se St. meld. nr. 60 (1952) s. 13 sp. 2.

8 Om den faktiske og rettslige forskjell mellom beslag og inndragning hos jøder og andre nordmenn under krigen

Innledningsvis er det grunn til å understreke at forskjellen mellom innholdet i lover og forordninger som gjaldt beslag og inndragning hos jøder, og de som gjaldt for andre nordmenn, ikke var betinget av handlinger som jødene som gruppe hadde begått eller ville begå. Forskjellen i regelverk var ideologisk betinget. Reglene som ble gitt for jøder, rettet seg mot en bestemt gruppe mennesker, mens reglene som gjaldt andre nordmenn rettet seg mot motstandere av regimet. De som tilhørte gruppen skulle dø; ikke for noe hun/han hadde gjort, men fordi vedkommende tilhørte gruppen.

Beslagene av jødenes eiendeler var et kollektivt tiltak rettet mot hele gruppen (fra nyfødte til oldinger). For flyktninger var beslagene rettet mot enkeltpersoner, ikke hele familier (med noen unntak, f.eks. Telavåg). Resten av familien til den flyktede fikk beholde innbo og eiendom. Bare aktiva som tilhørte flyktningen, ble beslaglagt.

Quislingstyrets regelverk om beslag og inndragning av jødisk eiendom og tilsvarende regler som ble gitt for andre nordmenn, er det redegjort for i punkt 4.1. og i kapittel 7. Her gjengis en sammenligning av reglene:

Det første særtiltak som ble satt i verk for jøder under krigen, var at jødenes radioapparater ble inndratt av politiet før inndragning av radioapparater ble satt i verk for andre nordmenn (bortsett fra de som var medlemmer av NS). Tilbakeføring etter krigen ble forestått av politiet for alle som hadde fått sine radioapparater inndratt. En egen St. meld. (nr. 24 for 1948) omhandler «Disponeringen av de herreløse radioapparater».

I St. meld. nr. 60 (1952) s. 33-34 er opplyst at av bortimot 540 000 beslaglagte radioapparater var ved frigjøringen ca. 150 000 i behold. Av disse fikk de reelle eiere tilbake ca. 110 000. Det opplyses videre bl.a.:

«I forarbeidene til krigsskadelovene var det uttalt at erstatning for tapt radioapparat i alminnelighet ikke skulle gis.»

Men det kunne gis billighetserstatning for tap av radio der tapet virket særlig hardt, f.eks. til ubemidlede syke og gamle.

Ca. 40 000 herreløse radioapparater samt noen til ble reparert og delt ut bl.a. til personer som hadde mistet sine apparater under okkupasjonen.

Bortsett fra at jødene fikk inndratt sine radioapparater før andre nordmenn, må situasjonen i det vesentlige kunne sies å ha vært den samme for jøder som for andre nordmenn.

Etter forordning 15. november 1941 kunne formue tilhørende nordmenn som befant seg i utlandet og som der «viste fiendtlig sinnelag» inndras. Denne bestemmelse, samt den senere lov 19. mars 1942 om formuesinndragning på grunn av folkefiendtlig og statsfiendtlig virksomhet, gjaldt både for jøder og andre nordmenn.

Men for særlig å ramme jøder ga Quislingstyret 24. oktober 1942 en lov som etter ordlyden ikke var formet som en særbestemmelse for jøder, men som var forutsatt og også ble brukt som hjemmel for å arrestere jødene og å beslaglegge deres formue. Den 26. oktober 1942 kom så loven (særloven) om inndragning av formue som tilhører jøder. Men i en viss utstrekning hadde beslag og inndragning av jødisk eiendom skjedd før sistnevnte lov, se punkt 4.1. Beslag var da gjort av rasemessige årsaker, og var ikke foretatt med «hjemmel» i noen norsk lov.

Forordningen av 15. november 1941 ble avløst av en mer omfattende lov av 20. mai 1943 nr. 1 om «frakjenning av norsk statsborgerrett», og som er formet slik at den ville gjelde alle nordmenn, også jøder. Men den var ikke myntet på jødene, fordi de var da stort sett allerede arrestert, og hadde fått sine eiendeler/formue beslaglagt etter særloven av 1942 eller ved tiltak iverksatt tidligere uten spesielle nazistiske lovbestemmelser.

Mange av bestemmelsene i loven av 20. mai 1943 og som bl.a. gjaldt beslag av formue til nordmenn som ulovlig hadde forlatt landet, har noenlunde tilsvarende innhold som særloven for jøder av 26. oktober 1942, f.eks. at inndratte verdier kunne selges til fordel for statskassen. M.a.o. det antas å være forutsatt en endelig inndragning på samme måte som for jødene.

En tid etter at særloven for jødene kom, fikk samme institusjon som hadde som oppgave å forestå forvaltningen av den formue som ble inndratt fra jødene, nemlig «Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer», til oppgave også å forestå forvaltningen av formue inndratt hos andre. Dette førte til en omfattende utvidelse av arbeidsområdet for Likvidasjonsstyret. Likvidasjonsstyret endret av den grunn også navn og ble til «Likvidasjonsstyret for inndratte formuer», senere ble navnet bare «Likvidasjonsstyret».

Gjennom de foran nevnte bestemmelser kunne formue tilhørende både jøder og andre nordmenn beslaglegges under 2. verdenskrig, dog slik at jødene ble arrestert og fikk sine formuer beslaglagt utelukkende fordi de var jøder.

Men nazimyndighetene ga egne regler for forvaltningen av jødenes beslaglagte formue: Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder med forskrifter til loven gitt ved forordning 20. november 1942, og en rekke instrukser, de fleste gitt av den institusjon som ble opprettet for å forestå arbeidet. Dette var særregler som bare gjaldt beslag og forvaltning av jødenes eiendeler.

Ved arrestasjonen skulle jødenes lomme- og armbåndsur beslaglegges og overdras Wehrmacht og tilstilles det tyske sikkerhetspoliti. Gull-, sølv og smykkesaker skulle også beslaglegges straks og stilles til disposisjon for den tyske regjering ved det tyske sikkerhetspoliti. Gjenstandene skulle merkes med eierens navn og sendes (hvis det ikke allerede var gjort) Statspolitiet, jfr. rundskriv av 14.11. 1942 fra Statspolitisjefen til landets politimestre. I samme rundskriv er det om bomassen ellers sagt: «Det øvrige beslaglagte (resten av boene) blir i sin tid å stille til disposisjon for de bobestyrere som oppnevnes av Finansdepartementet.»

Utvalget har ikke funnet oversikter utarbeidet under krigen om hvor mye som ble beslaglagt hos jødene av disse gjenstander. Verdsettelse/taksering er ikke nevnt i de instrukser som er gitt om disse formuesgjenstander, noe som skjedde for andre formuesgjenstander som ble beslaglagt.

Når det gjelder beslag ellers av jødenes formuesgjenstander, må det sondres mellom beslag av formuen til de som rømte til Sverige, og de som ble deportert. De som rømte (jøder og andre nordmenn) kunne i større grad sørge for å få andre til å ta vare på formuesgjenstander (få gjemt unna eiendeler). Men jødiske flyktninger måtte ta med seg barn og eldre, noe motstandsfolk ikke behøvde. Jødene antas derfor i mindre grad å kunne ha tatt sine forholdsregler mot formuesinndragningen uansett om de ble deportert eller rømte. Dessuten - når så mange ble drept - skapte det større vanskeligheter for arbeidet med tilbakeføring av og erstatning for beslaglagte eiendeler til deres etterkommere.

Sommeren 1943 fikk Likvidasjonsstyret også ansvaret for forvaltningen av boene til andre nordmenn som hadde fått sin formue beslaglagt (forskrifter av 3. juli 1943). Fra dette tidspunkt hadde man rettslig sett samme regler for beslag og forvaltning av formue tilhørende jøder og andre nordmenn, men nå var jødenes formue forlengst beslaglagt. Men faktisk sto jødene som gruppe i en ugunstig særstilling fordi så mange av dem ble deportert og likvidert (drept). Og det er dette som er den avgjørende forskjell. Som gruppe ble de gitt en helt annen behandling enn andre nordmenn, noe som hadde sammenheng med at deres skjebne var knyttet til det tyske program for masseutryddelse av jødene. På grunn av masseutryddelsene hadde familiene/arvingene til de som ble likvidert, ikke i samme grad som andre nordmenn som ble utsatt for beslag, noen her hjemme til å ivareta sine interesser ved tilbakeføringsarbeidet.

Det er i flere dokumenter fra etterkrigsoppgjøret nevnt at eiendeler ble underslått og stjålet fra boene til de jøder som ble arrestert, eller at eiendeler ble solgt til underpris eller gitt bort. Det samme skjedde nok også med eiendeler fra andre nordmenn som ble arrestert, men neppe i samme omfang i og med at de vanligvis hadde noen i Norge til å gjemme unna formuesgjenstander eller til å ta andre forholdsregler. Møbler fra samlesentralene i Oslo for beslaglagte varer/eiendeler ble i noen grad også solgt til frontkjempere og deres pårørende til sterkt reduserte priser (halv pris). Det skjedde som nevnt foran at også jødene fikk reddet noe, f.eks. tatt med seg noe (smykker o.l.) eller gjemt unna eiendeler, jfr. også Mendelsohn s. 93 som nevner at «gode nordmenn» tok vare på en del for jødene.

Nå var retten til og muligheten for tilbakeføring av formuesgjenstandene til eieren eller eierens arvinger eller pårørende ikke avhengig av at registrering av gjenstanden hadde skjedd ved beslaget. Manglende registrering (også på grunn av at gjenstanden hadde blitt stjålet eller underslått) var ikke til hinder for tilbakeføring eller erstatning. Tap her vil særlig gjelde løsøre, og slike formuesgjenstander var vanligvis dekket av ordningen med krigsskadetrygd for løsøre. Eieren eller noen på hans/hennes vegne eller arving eller pårørende måtte i alle tilfelle utfylle skadeskjema over tapene. Utgangspunkt for tapsmeldingen ville i slike tilfelle antagelig bli tatt i det som var registrert i forbindelse med beslagleggelsen. Det særegne for tilbakeføringsarbeidet for de jøder som ble likvidert, og der ingen var kjent med omfanget av det som var inndratt, var at man da kanskje ikke kunne få opplysninger fra noen som kjente til hva som var inndratt. Man kunne f.eks. ikke få eierens egen tapsmelding, og måtte sannsynligvis da i stor grad bygge på det som var registrert som beslaglagt.

Både jødeboene og flyktningeboene ble behandlet av Likvidasjonsstyret. Private jødebo og jødiske forretningsbo ble realisert, og motverdien ble satt inn på Likvidasjonsstyrets felleskonto (fellesmassekonto). Likvidasjonsstyret sondret imidlertid klart mellom beslag og inndragning fra jøder og fra flyktninger. Det var adskilte regnskaper - bokstavene «J» og «F» ble brukt for å skille de to gruppene fra hverandre.

Etter krigen var det samme institusjon som foresto tilbakeføringsarbeidet både for jødeboene og flyktningeboene, og de samme tilbakeføringsregler og erstatningsregler gjaldt for jøder som for andre nordmenn.

9 Om statens mulige folkerettslige ansvar for å dekke krigsskader påført noen under 2. verdenskrig

Det ligger utenfor utvalgets mandat å uttale seg om statens ansvar for å dekke krigsskader påført noen under 2. verdenskrig. Man vil imidlertid bemerke at Justisdepartementet i forbindelse med utarbeidingen av St.meld. nr. 15 (1950) som gir en «Oversikt over statens virksomhet til erstatning av de økonomiske skader som krigen har medført for private interesser», synes å ha vurdert spørsmålet. I innledningen i meldingen heter det således bl.a.:

«Det er internasjonalt alminnelig antatt at staten ikke har rettslig forpliktelse til å dekke skader påført landets borgere ved krig. ...»

Under et avsnitt i meldingen som gir en oversikt over krigsskadebegrepet og lovreglene om statens direkte dekning av krigsskader, uttales bl.a. (s. 55. sp. 2):

«På grunnlag av regjeringens kunngjøring av 9. juni 1942 om behandling av krigsskader, blir alle skader på bygning og løsøre som skyldes tysk eller norsk nasistisk overgrep dekket som vanlig krigsskade. Det gjelder tap ved konfiskasjon, beslagleggelse eller ødeleggelse, ...».

Etter å ha redegjort for mulighetene til å få dekket en del av krigens skader gjennom tvungne eller frivillige trygdeordninger, uttales s. 57 sp. 2 bl.a.:

«Forskjellig fra de foran nevnte sikringsforhold er de tilfeller, hvor staten av samfunnsmessige grunner utreder erstatning for krigsskader.

Den skadelidte har i disse tilfelle intet rettskrav på erstatning. Hver borger har rettslig plikt til selv å bære de byrder krigen medfører for ham. Men hensyn til rimelighet og rettferdighet kan tilsi at den enkelte skadelidte ikke bør bære skaden alene. Erstatningen er da et uttrykk for statens interesse i at byrdene bæres såvidt mulig likelig og at samfunnet snarest settes på fote igjen.»

I St. meld. nr. 60 (1952) om «Beretning om Justisdepartementets Oppgjørsavdelings virksomhet fra 1940 til 1952» er det på s. 16 sp. 2 (under omtalen av midlertidig lov av 25. april 1947 nr. 4 om erstatning for visse skader for tap som følge av krigen 1940-45 m.v.) uttalt følgende:

«Erstatningsloven (dvs. nevnte lov av 1947, flertallets mrk.) bygger på den forutsetning at staten ikke har noe alminnelig ansvar for krigsskader som har rammet private, men at disse skader bør dekkes av det offentlige etter billighet og utgiftene fordeles på det hele samfunn. Denne forutsetning førte til en rekke begrensninger av dette krigsskadeoppgjør.

Da skadene ikke dekkes av trygd eller forsikring, men vesentlig av ordinære og ekstraordinære skatteinntekter, kan de bare dekkes i den utstrekning samfunnets økonomi tillater det. På grunn av de samlede private skaders store omfang blir det bare tale om delvis dekning. ...»

Flertallet forstår de foran siterte utsagn slik at det legges til grunn at staten hverken kan eller kunne holdes ansvarlig for de overgrep som okkupasjonsmyndigheten og dens nazistiske hjelpere foretok overfor sivilbefolkningen under siste krig.

10 Arbeidet etter krigen med tilbakeføring av og erstatning for det som ble beslaglagt under krigen

10.1 Innledning

Tilbakeføring og erstatning av jødenes eiendeler var en liten del av et stort og innviklet krigsskadeoppgjør. Det store behov for å komme i gang så snart som mulig etter krigen, gjorde at det ikke var tid til å bygge ut et enhetlig og strømlinjeformet apparat for tilbakeføringer og erstatninger. Mange institusjoner var derfor engasjert i arbeidet. Det var behov for samkjøring og koordinering, men også for rask handling. Allerede 26. mai 1945 trykket Justisdepartementet i avisene en oversikt og orientering til publikum hvor det ble redegjort for hvordan det skulle forholdes med eiendom av forskjellig art som hadde tilhørt, vært rekvirert, inndratt eller brukt av den tyske krigsmakt, av NS osv. Veiledningen var først og fremst en oversikt over de myndigheter som publikum kunne henvende seg til, bl.a. ble nevnt Krigsskadetrygden for Bygninger og Løsøre, Tilbakeføringskontoret, Oppgjørsavdelingen m.fl., se utrykt vedlegg 3. Dette kapitlet vil dreie seg om regelverk og det arbeidet som ble gjort i disse organisasjoner.

Av disse institusjoner hadde Tilbakeføringskontoret det mest avgrensede arbeidsområdet, og det var ferdig med sitt arbeid allerede ved utgangen av 1947. Tilbakeføringskontoret var et kontor for fordeling av de midler som ennå var i behold etter det nazistiske Likvidasjonsstyret. Krigsskadetrygden ytte erstatning dels etter forsikringsprinsipper, dels etter prinsipper om billighet, sosiale hensyn og gjenreisningshensyn. Justisdepartementets oppgjørsavdeling ytte erstatning kun etter sistnevnte typer prinsipper. Alle tre institusjoner behandlet saker for jøder så vel som for ikke-jøder, men det forholdsmessige antall saker som berørte jøder, var høyest i Tilbakeføringskontoret. Derfor er det naturlig å begynne med Tilbakeføringskontoret.

For å forstå arbeidet med tilbakeføring og erstatning er det viktig å ha den historiske situasjon i 1945 og de følgende årene for øye. Den nasjonale enighet som da preget opinionen, hadde også konsekvenser for behandlingen av jødene. Landet hadde mistet 10 000 nordmenn som følge av krigshandlingene, 40-50 000 nordmenn hadde vært politiske fanger, Finnmark og Nord-Troms var rasert, og etter de beregninger som foreligger i dag, hadde den samlede realkapital blitt redusert med 14 %. Det var en alminnelig følelse av at nasjonen som helhet hadde lidd, og en viss uvilje mot å sammenligne lidelser. «Alle» hadde vært «i samme båt».

Samfunnet hadde en selvfølgelig plikt til å hjelpe de som ikke kunne klare seg selv på grunn av krigen, eller som hadde lidd så store økonomiske tap at de ville ha vanskelig for å komme i gang igjen etter okkupasjonen. Slik hjelp var både en del av «gjenreisningen» og et bidrag til den: folk måtte gis de nødvendige midler for å kunne delta i gjenoppbyggingen av landet. Det var ikke økonomisk mulig å yte full erstatning, hverken til jøder eller ikke-jødiske nordmenn for hva de hadde tapt under krigen. Nasjonen som helhet hadde jo tapt. Da måtte også de enkelte borgere finne seg i å gå ut av krigen med økonomisk tap og nedsatt velferd.

10.2 Provisorisk anordning, kgl. res. og lov om tilbakeføring

Den 15. mai 1945 nedsatte Finansdepartementet et styre på tre medlemmer som skulle forestå tilbakeføring av formue som hadde stått under forvaltning av Likvidasjonsstyret for inndratte formuer, og som var inndratt eller beslaglagt bl.a. hos jøder. Et av styremedlemmene, disponent Erling Alexander var valgt for særlig å representere jødene. Styret (Tilbakeføringstyret) skulle engasjere de nødvendige funksjonærer ved styrets kontor. Retningslinjene for kontoret var ved opprettelsen, foruten mandatet fra Finansdepartementet, kun de to bestemmelsene om konfiskert eiendom i den provisoriske anordning som var gitt av vår Londonregjering 18. desember 1942, §§ 2 og 3 (se punkt 4.2). Denne anordning gav kun prinsipielle bestemmelser. I samråd med Justisdepartementet ble det nedsatt et utvalg som skulle gi forslag til utfyllende regler. Utvalgets utkast ble i det vesentligste tiltrådt av Tilbakeføringsstyret. Justisdepartementet innstilte på at det ble vedtatt ny provisorisk anordning om konfiskert eiendom (Konfiskasjonsanordningen). Denne ble gitt 21. september 1945, og den opprettet under Tilbakeføringsstyret et Tilbakeføringskontor for inndratte formuer.

Tilbakeføringskontorets formål ble angitt slik: «Forvalte og tilbakeføre verdier som har vært konfiskert av okkupasjonsmakten eller myndigheter eller institusjoner som er innsatt eller godkjent av ham». Dessuten skulle kontoret hjelpe eiere som søkte tilbake konfiskerte verdier. Ved provisorisk anordning av 30. november 1945 (Opplysningsanordningen) fikk Tilbakeføringskontoret myndighet til å innhente opplysninger og foreta undersøkelser for å oppspore konfiskerte verdier.

Ved kgl.res. 10. mai 1946 ble det gitt nærmere regler om oppgjør av Likvidasjonsstyrets fellesmasse, se vedlegg 12. Grunnen til at det tok så lang tid var at Justisdepartementets Oppgjørsavdeling i mellomtiden kom med forslag om at de beholdne verdier i penger (motverdier) av det som ble konfiskert, skulle inndras til statskassen og overføres til et særskilt fond til dekning av krigsskader. Eierne av konfiskerte formuer skulle henvises til de aktuelle krigsskadeinstitusjoner med sine tap. Dette ble imidlertid avvist.

Konfiskasjonsanordningen og Opplysningsanordningen ble samtidig omgjort til to midlertidige lover: Lov om konfiskert eiendom (lov 13.12.1946 nr. 27), se vedlegg 16, og lov om plikt til å gi opplysninger om løsøre som er kommet bort som følge av forføyninger av okkupasjonsmyndighetene eller deres hjelpere (lov 13.12. 1946 nr. 28), se vedlegg 17. I det vesentlige var det ingen endringer fra anordninger til lover. Se nærmere Ot. prp. 137 (1945-46). Samtidig med disse lovene kom også den kgl. res. som overførte Tilbakeføringskontoret fra Finansdepartementets administrasjonsområde til Justisdepartementets.

10.3 Nærmere om Tilbakeføringskontorets arbeid med ettersøkning etter konfiskerte verdier og løsøre

Etter konfiskasjonsanordningen av 21. september 1945 fikk Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer (senere kalt Tilbakeføringskontoret) som allerede nevnt en todelt oppgave: Det skulle forvalte og tilbakeføre verdier som hadde vært konfiskert, og det skulle hjelpe eierne med å få tilbake sine konfiskerte verdier. Kontoret ble ledet av et styre og en direktør.

Etter konfiskasjonsanordningens § 3 kunne eieren «uten hensyn til besitterens gode tro kreve seg gjeninnsatt i besittelsen av fast gods og rettigheter herover som etter 9. april 1940 har vært konfiskert av okkupasjonsmakten eller av myndigheter eller institusjoner som er innsatt eller godkjent av ham. På samme måte kan han kreve tilbake løsøre og fordringer av enhver art, herunder omsetningsgjeldsbrev og andre legitimasjonspapirer, uten hensyn til om besitteren på ervervstiden visste eller burde forstå at tingene hadde vært gjenstand for konfiskasjon.»

Det vises ellers til anordningen som er gjengitt i vedlegg 15.

Tilbakeføringskontoret avsluttet sitt oppdrag ved utgangen av 1947. Saker som dukket opp etter den tid, skulle overføres til Oppgjørsavdelingen i Justisdepartementet.

I St. meld. nr. 60 (1952) er det gitt en «Beretning om Justisdepartementets Oppgjørsavdelings (og senere Oppgjørskontors) virksomhet fra 1940 til 1952.» Her er også virksomheten til Tilbakeføringskontoret beskrevet. Det heter blant annet «Tilbakeføringskontoret utførte et meget betydelig arbeid for å hjelpe dem som hadde vært utsatt for konfiskasjon til å få sine ting tilbake...Det hadde knyttet til seg en rekke etterforskere som foretok ransakninger og avhøringer, og det hadde også lokale underavdelinger.»

I stortingsmeldingen (s. 12 sp. 2) opplyses at tilbakeføring av rekvirert fast eiendom rettslig og faktisk var nokså enkel. Det samme antas stort sett å ha vært tilfelle når det gjelder arbeidet med å tibakeføre konfiskert fast eiendom (forretningslokaler, hus og leiligheter). Konfiskert fast eiendom skulle for øvrig ikke selges, bare «overtas til bestyrelse», jfr. Instruks nr. 4 fra Likvidasjonsstyret. At fast eiendom som oftest ikke ble solgt, bare bortleid, er også nevnt i foran nevnte St. meld. s. 13 sp. 2, se nærmere punkt 5.3. Men fast eiendom som ble tilbakeført etter krigen, måtte i mange tilfelle repareres og pusses opp. Om eventuelt udekket tap fordi fast eiendom ble beslaglagt, vises til kapittel 11 (11.1 og 11.2).

Problemene knyttet seg særlig til arbeidet med tilbakeføring av og erstatning for konfiskert innbo og løsøre. Dette arbeidet var meget komplisert. Gjennom salg under krigen (av Likvidasjonsstyret), var konfiskert innbo og løsøre nærmest blitt spredt overalt. I de tilfeller der løsøre ble funnet igjen og levert eier, var Tilbakeføringskontoret ferdig med saken. Hvis løsøret var beskadiget, måtte eier søke erstatning hos Krigsskadetrygden for løsøre. For løsøre som ikke var kommet til rette, men hvor inntekten (motverdien) av solgt løsøre var kommet Likvidasjonsstyrets fellesmasse til gode, utbetalte Tilbakeføringskontoret som regel ikke dividenden av motverdien direkte til skadelidte, men overførte den til Krigsskadetrygden, hvor de skadelidte kunne melde hele tapet direkte. Det heter om dette i St.meld. nr. 60 s. 14 sp. 1 bl.a.:

«Deres tap var regelmessig lang større enn det beløp de hadde fått godskrevet av Likvidasjonsstyret. Dette hadde nemlig dekket sine egne omkostninger av boene. Dertil var det høyst tilfeldig hvilke priser det hadde realisert boene til. Ofte var ting stjålet, underslått eller solgt for spottpris. Ved å melde sitt krav til Krigsskadetrygden fikk skadelidte vanlig krigsskadeerstatning for de ting som falt inn under denne. Den dividende de skadelidte har fått utbetalt av Tilbakeføringskontoret har fortrinnsvis gjeldt ting Krigsskadetrygden ikke erstattet, som kontanter, bankinnskudd, verdipapirer, innkasserte leier m.v.»

Ca. 3 mill. kroner ble på denne måten overført til Krigsskadetrygden, som på sin side utbetalte et mye høyere beløp til de skadelidte. De fleste fikk krigsskadetrygd. De som ikke fikk slik trygd, fikk utbetalt dividende av solgt løsøre fra Tilbakeføringskontoret. Om dividenden, se nærmere punkt 10.4.

Når det gjelder verdipapirer (omsetningsgjeldsbrev), kunne de etter NS-myndighetenes lov av 6. januar 1944 om tillegg til loven av 26. oktober 1942 kreves mortifisert, slik at nytt dokument kunne utstedes. Likvidasjonsstyret hevet deretter utbytte på de nye kuponger. Etter krigen måtte imidlertid selskapene betale om igjen til rette eier (eierens bo) fordi mortifikasjonene under krigen ble erklært ugyldige. Konfiskasjonslovens § 3 fastslår som nevnt foran at eieren bl.a. kunne kreve tilbake «fordringer av enhver art, herunder omsetningsgjeldsbrev og andre omsetningspapirer» uten hensyn til besitterens gode tro, se vedlegg 15. Eventuell betaling til Likvidasjonsstyret (eller andre uberettigede) var uten betydning for rette eiers krav mot selskapet. I hovedsak må en derfor kunne legge til grunn at det ikke oppsto tap på grunn av beslagene av verdipapirer.

Om beslaglagte bankinnskudd og forsikringspoliser vises til punkt 10. 5.

10.4 Nærmere om reglene for Tilbakeføringskontorets oppgjør av Likvidasjonsstyrets fellesmasse

Likvidasjonsstyrets fellesmasse beløp seg etter krigen til ca. 8.750.000 kroner, se punkt 10.6. Dette var altså beløp fra bo konfiskert hos jøder og andre nordmenn som var flyktet fra landet, eller fra bo som av andre grunner ble konfiskert. Beløpet var kommet inn ved at Likvidasjonsstyret hadde realisert verdien i hvert enkelt bo, dekket gjeld og ført nettoutbyttet med fradrag av administrasjonskostnader på en felleskonto. Fast eiendom ble ikke solgt, men bortleid for Likvidasjonsstyrets regning.

Beløpet som var i behold etter krigen, var altså en rest av det som opprinnelig var inndradd av NS-myndighetene. Dette skulle nå fordeles mellom dem som hadde krav i fellesmassen. De enkeltes krav kunne ikke dekkes fullt ut, fordi fellesmassekontoen hadde dekket utgifter og omkostninger, f.eks. fellesutgifter, ved driften av Likvidasjonsstyret, se nærmere punkt 5.2.

Den 6. august 1945 foreslo Tilbakeføringsstyret for Finansdepartementet at staten skulle skyte til det beløp som manglet, for at Likvidasjonssstyrets fellesmasse kunne bli i stand til å tilbakebetale til eierne i penger hele beløpet som var kommet inn ved salg av de inndratte verdier. Tilbakeføringkontoret foreslo i første omgang et beløp på 1,5 millioner kroner. Dette beløpet tilsvarte omtrent det Tilbakeføringskontoret på et tidlig stadium kunne se var gått med til dekning av Likvidasjonsstyrets fellesomkostninger, så som kontorinnredning, husleie, lønninger, reiser og representasjon. I tillegg måtte senere, når de enkelte bo var behandlet, bevilges de utgifter som urettmessig var belastet boene direkte, altså alle slike utgifter som hadde med konfiskasjonen å gjøre, så som f.eks. registreringsgebyrer, transportutgifter, salgsomkostninger og bobestyrersalær.

Det totale beløpet som var gått med til konfiskasjonene og Likvidasjonsstyrets administrasjon, viste seg ved det endelige oppgjør å utgjøre ca. kr. 3.275.000, jfr. nedenfor under punkt 10.6. Løsningen med at staten skulle dekke de urettmessige kostnadene, ble imidlertid ikke realisert, til tross for at Justisdepartementet støttet Tilbakeføringskontoret. Finansdepartementet konfererte med Krigsskadekomiteen, og meddelte i brev av 11. oktober 1945 at det ikke skulle ytes noe særskilt tilskudd til dette formål av statskassen. Synspunktet var at dette i så fall ville ha ført til en særbehandling av dem som hadde fått sine formuer og eiendom konfiskert. Man fant den gang at tapene burde behandles på lik linje med tap som følge av krigsskader for andre grupper av skadelidte. Loddeierne i fellesmassen måtte derfor nøye seg med en delvis dekning, en dividende, som var mindre enn 100 % (de fikk til slutt 68 % dividende), men de kunne søke andre institusjoner som f.eks. Krigsskadetrygden eller Justisdepartementets Oppgjørsavdeling om ytterligere kompensasjon.

Hvordan ble dividenden regnet ut? Rammen var klarlagt i den kgl. res. av 10. mai 1946 (se vedlegg 10). Her ble Likvidasjonssstyrets fellesmasse definert, og det ble bestemt at den skulle gå til dekning av krav fra eierne av inndratte formuesverdier.

Dividenden skulle etter den kgl. res. fastsettes på grunnlag av den verdi som den enkelte loddeier hadde tilført fellesmassen i kontanter. Det var således et vilkår for dividende at de konfiskerte eiendeler var omsatt i kontanter, og at de kontante motverdiene var gått inn i Likvidasjonsstyrets bøker. Tilbakeføringskontoret var ikke en erstatningsinstitusjon. Der det ikke var innløpt kontante motverdier, kunne det heller ikke deles ut noe. Hvis Tilbakeføringskontoret skulle ha brukt av midlene etter Likvidasjonsstyret til å gi erstatninger til noen som ikke hadde bidratt til fellesmassen, ville det ha betydd at de måtte ha tatt midler fra de eiere som hadde bidratt til fellesmassen. Det ville ha vært utjevningspolitikk, ikke tilbakeføring. Verdier som var gitt bort, eller der betaling ikke var innløpt, gav altså ikke rett til dividende. Slike verdier måtte det søkes andre institusjoner om erstatning for.

Ved beregning av kravene skulle det altså etter resolusjonen bare tas hensyn til de beløp som i følge Likvidasjonsstyrets bøker faktisk var gått inn i fellesmassen i kontanter, ajourført og eventuelt beriktiget av Tilbakeføringskontoret. Det ble også uttrykkelig nevnt at kravene skulle reduseres med kontante utbetalinger som Likvidasjonsstyret hadde belastet eller rettelig skulle ha belastet vedkommende bo, såfremt utbetalingen var brukt til å dekke en forpliktelse som eieren var ansvarlig for, eller som på annen måte var kommet eieren til gode. Man hadde altså adgang til å gjøre fradrag for ethvert utlegg som var betalt av fellesmassen og som faktisk var kommet rettighetshaveren til gode, se resolusjonens § 4 og Ot.prp. nr. 137 (1945-46) s. 13 sp. 2.

Tilbakeføringskontoret hadde overtatt arkivet etter Likvidasjonsstyret, med mapper for de enkelte bo, samt ulike typer regnskapsbøker. Til beregning av dividenden brukte Tilbakeføringskontoret et skjema som ble kalt beregnerskjema. For arbeidet med fellesmassen utarbeidet Tilbakeføringskontoret mer detaljerte regler for oppgjør av fellesmassen, se utrykt vedlegg 4. Den prosentvise dividenden ble utregnet til 68 % som helhet. Av de resterende 32 % var 28 % gått til Likvidasjonsstyrets omkostninger, 4 % til Tilbakeføringskontorets oppgjørsomkostninger. Disse siste mente Tilbakeføringskontoret at staten burde dekke, men Finansdepartementet gikk ikke med på det.

Det beløp som man skulle regne dividende av for den enkelte, ble kalt den dividendeberettigede fordring. Den ble regnet ut på følgende måte: Kontantverdiene som den enkelte hadde tilført fellesmassen, ble summert. (Som regel ble løsøre holdt utenom dette regnestykket, jfr. punkt 10.8). Fra denne summen ble trukket de såkalte «rettmessige» belastninger. Det gjaldt utbetalinger som var anvendt til dekning av forpliktelser som vedkommende ville ha vært ansvarlig for selv om inndragning ikke hadde funnet sted. Typiske eksempler for slike belastninger var betaling av gjeld og gjeldsrenter, ordinære utgifter vedrørende fast eiendom, f.eks. eiendomsskatt, renholdsavgift, reparasjoner og vedlikehold. Dette var utgifter som måtte bli betalt uansett. Det ble også trukket fra utgifter for påkostninger som betydde forbedringer av det konfiskerte. Ved tvil om en belastning var rettmessig, skulle det konfereres med hovedbokholder, eller om nødvendig med kontorsjef eller direktøren. Var det begrunnet tvil om en reparasjon var ledd i ordinært vedlikehold, var det i den interne arbeidsinstruks presisert at utgiften ikke skulle regnes som rettmessig.

Hvis forretningen var drevet videre, måtte både utgifter og inntekter tas med i beregningen. Også husleie kunne trekkes fra etter at jødene var arrestert eller hadde flyktet. Dette kan i utgangpunktet synes noe eiendommelig, og det ble da også gjenstand for en juridisk vurdering etter krigen, hvor det bl. a. het:

«... når en leieboer fraflyttet en leilighet ved flukt eller deportasjon hadde [huseieren] et økt ansvar for å ivareta leiernes interesser. Det har da vært et naturlig utgangspunkt for huseierne å regne med at flukten eller deportasjonene var en midlertidig avbrytelse av leieforholdet, og at han handlet mest i overensstemmelse med leieboernes interesser ved lengst mulig å bevare leiligheten for leieboeren. Ofte har også situasjonen vært den - dette gjelder ved leieboernes flukt - at huseieren ikke uten å utsette leieboeren og hans pårørende for represalier fra okkupasjonstidens myndigheter, måtte hemmeligholde fraflyttingen.»

I slike tilfeller ble huseierens krav om å få dekket leie av de inndradde midler normalt anerkjent.

Utgifter til forbedringer eller forandringer skulle det søkes kontakt med eieren om, eventuelt skulle det foretas besiktigelse, og søkes oppnådd enighet om hva eieren skulle belastes med ved oppgjøret. (Ombygginger forekom sjelden.) Det ble fremhevet i instruksen som et prinsipielt synspunkt at ekstraordinære utgifter bare måtte medtas såfremt de virkelig var kommet eieren til gode og representerte en berikelse.

Det het videre i instruksen at man måtte være forberedt på et det ville komme protester mot slike belastninger. Dem skulle man vurdere, og gjennomgangen av bomapper og beregnerskjema som er foretatt for dette utvalgets arbeid, viser at det som oftest ble tatt hensyn til eiernes innvendinger, når de kunne fremlegge nødvendig dokumentasjon. I noen tilfeller ble imidlertid utgifter som det var uenighet om, ansett for rettmessige av tilbakeføringsmyndighetene og derfor opprettholdt. Et slikt eksempel kunne være at en eier av tilbakeført fast eiendom hadde blitt kreditert en husleie som lå under markedsrenten, mens han på den andre side ble belastet fullt ut for betalte renter og ordinære utgifter, med andre ord et eksempel på dårlig eiendomsforvaltning fra Likvidasjonsstyret. Dette tapet kunne eieren søke om å få erstattet fra de aktuelle krigsskadeinstitusjoner.

Den dividendeberettigede fordring var altså summen av kreditpostene minus de rettmessige utgifter. Hvis utgiftene var høyere enn inntektene, fremsto dette som en debetsaldo, eller en gjeld til fellesmassen, jfr. nærmere nedenfor. Ved den endelige utlodningen ble det bestemt hvor stor dividenden skulle bli.

Før utlodning kunne finne sted, måtte utskrift av oppgjøret sendes eierne av de konfiskerte boene (loddeierne), eller dem som opptrådte på vegne av loddeierne. Vedkommende hadde anledning til å komme med merknader innen 6 uker. Utlodningen skulle foretas med endelig virkning av Tilbakeføringskontoret (etter at eventuelle merknader til den forelagte utskrift var vurdert). Med Justisdepartementets samtykke kunne Tilbakeføringskontoret foreta foreløpig utlodning, og i særlige tilfeller utbetale forskudd på dividende til enkelte loddeiere.

Som nevnt tidligere ble det som regel ikke utbetalt dividende av solgt løsøre. Dette fordi det var mer gunstig for skadelidte å få erstatning fra Krigsskadetrygden, se punkt 10.8. Men i de tilfeller hvor vedkommende boeier ikke hadde rett på krigsskadetrygd, ble det utbetalt dividende av solgt løsøre (med 68 %).

Dividende som ble ledig fordi tapet ble erstattet av Krigsskadetrygden eller annen erstatningsinstitusjon, skulle stilles til rådighet for de respektive institusjoner. Dividende som ble ledig av andre grunner (f.eks. verdien i penger av eiendeler som var kommet til rette), skulle stilles til disposisjon for Justisdepartementet til erstatning for krigsskadelidte.

Hvis det etter utregningene i Tilbakeføringskontoret fremsto en debetsaldo, altså en gjeld til fellesmassen, ble det løst på ulike måter. En slik debetsaldo oppstod når de rettmessige utgiftene var høyere enn inntektene. Hvis f.eks. en boeier hadde greid å gjemme unna noen midler før konfiskasjonen, eller det var tatt eller underslått midler fra boet før registreringen av Likvidasjonsstyret, kunne en debetsaldo oppstå etter at de rettmessige utgifter var betalt. Hvis det var en forretning som var i økonomiske vanskeligheter fra før, kunne en debetsaldo fort oppstå. Det er viktig også å ha klart for seg at debetsaldoen som regel ble utregnet uten at de verdier som salg av løsøre hadde tilført boet, var tatt i betraktning. På en eller annen måte måtte debetsaldoen dekkes. En udekket debetsaldo ville bety at det ble mindre penger til de andre boeierne i fellesmassen, og det ville ikke være riktig etter prinsippet om tilbakeføring av de verdier som var gått inn.

For boeiere som ikke mottok krigsskadetrygd, ble debetsaldoen trukket fra den sum penger som Likvidasjonsstyret hadde innbrakt ved salg av boets løsøre. Hvis det ikke var nok penger her til å dekke debetsaldoen, ble denne likevel dekket enten fra Krigsskadetrygden eller fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling.

For boeiere som mottok krigsskadetrygd, ble debetsaldoen dekket ved at Krigsskadetrygden trakk debetsaldoen fra når den utbetalte krigsskadeerstatning. På den måten ble ikke de andre loddeierne ansvarlig for debetsaldiene.

Tilbakeføringen bygget på de verdier som gikk fram av de dokumenter som Tilbakeføringskontoret hadde overtatt fra Likvidasjonsstyret. Ting som var underslått, stjålet eller på annen måte bortkommet, gav ikke rett til utbetaling fra Tilbakeføringskontoret. Dette fordi kontoret arbeidet med fordeling, ikke erstatning. Krav om erstatning måtte fremmes overfor de aktuelle erstatningsinstitusjoner. I forhold til Tilbakeføringskontoret spilte det ingen rolle om boeier hadde overlevd krigen eller ikke. Der boeier var død, og hvor det var behov for det, oppnevnte Tilbakeføringskontoret en verge. Det spilte i denne sammenheng ingen rolle om vergene visste hvilke verdier boene hadde før konfiskasjonen. Tilbakeføringskontoret skulle uansett bare forholde seg til de verdier som var dokumentert inngått i deres bøker.

10.5 Regler om oppgjør ved tap av forsikringspoliser og bankinnskudd

I en protokoll fra et møte 19. juni 1945 i Norske Forsikringsselskapers Forbund (nå Norges Forsikringsforbund) er følgende protokollert om «Inndratte poliseverdier»:

«Myndighetene har hittil ikke tatt noe standpunkt til spørsmålet om en kreditor kan kreve at skyldneren skal oppfylle en gang til hvis skyldneren under krigen har vært tvunget til å oppfylle like overfor okkupasjonsmakten eller de nazistiske myndigheter. Det er imidlertid opplyst at Oslo Sparebank og Aker Sparebank i ethvert fall delvis foretar ny utbetaling til innskytere hvis midler har vært inndratt og utbetalt til nazistene under krigen. Samtlige selskaper (bortsett fra et par, hvor saken enda ikke har vært styrebehandlet), erklærte at de ville foreta ny utbetaling av inndratte gjenkjøpsverdier til rette vedkommende som måtte melde seg, eller - om det foretrekkes av forsikringstakeren - la poliser løpe fortsatt som om inndragning ikke hadde funnet sted. Til gjengjeld ville selskapene forbeholde seg å få transport på kreditors erstatningskrav på statskassen og skadevolderen. (Utkast til transporterklæring vedlegges).

I de tilfelle hvor forsikringen er forfalt som følge av inntruffet dødsfall etter at gjenkjøpsverdien er utbetalt tyskerne eller N.S., var man enig om å anbefale at selskapene som alminnelig regel utbetaler full forsikringssum uten fradrag av tidligere utbetalt gjenkjøpsverdi, men mot transport på erstatningskravet. Det ble dog nevnt at det kunne være naturlig i slike tilfelle å begrense utbetalingene til de tilfelle hvor avdøde etterlater seg forholdsvis nære arvinger, så som ektefelle, livsarvinger eller foreldre.

I følge selskapenes opplysninger er det av inndratte poliseverdier (gjenkjøpsverdier og erstatninger) utbetalt til tyskerne eller nazistene i alt ca. kr. 600,000,-.»

Utvalget legger etter dette til grunn at forsikringsselskapene iallfall i hovedsak betalte full forsikringssum til den berettigede etter polisen, foretok ny utbetaling av inndratte gjenkjøpsverdier til rette vedkommende, eller lot polisene løpe fortsatt som om inndragning ikke hadde funnet sted. Det skulle da ikke ha oppstått udekket tap ved konfiskering av forsikringer, forutsatt at det var kjent under tilbakeføringsarbeidet at det forelå forsikring. Der det fremgår av bomappen at det forelå forsikring, må en iallfall regne med at forsikringen er dekket fullt ut. Usikkerheten om utbetalinger der avdøde ikke etterlot seg nære arvinger, vil bli drøftet i kapittel 11.

For så vidt angår konfiskerte bankinnskudd, vises til sirkulære nr. 42 - 1947 (datert 2. juni 1947) fra Den norske Bankforening til foreningens medlemmer. I sirkulæret oppfordres medlemsbankene til å betale beslaglagte eller konfiskerte innskudd til rette eier - dvs. betale på ny dersom utbetaling under krigen hadde skjedd til andre enn innskyteren. Bakgrunnen for sirkulæret var Høyesteretts dom i Rt. 1947 s. 235: To banker ble tilpliktet å erstatte Norges Rederforbunds beslaglagte midler med tillegg av renter som bankene under krigen ble tvunget til å utbetale til Gestapo. Kravet fra Gestapo var folkerettsstridig og uten hjemmel i norsk lov. Når bankene etterkom kravet, skyldtes det den tvangssituasjon de var i. Men forpliktelsen overfor innskyteren falt ikke bort av den grunn. Dommen ble avsagt med 3 mot 2 stemmer.

Sirkulæret fra Den norske Bankforening presiserte at hele innskuddet ikke alltid ville bli utbetalt påny. Det gjaldt f.eks. hvis innskyteren hadde fått dekket eller senere ville få dekket noe av innskuddet, enten i form av dividende fra Tilbakeføringskontoret eller på annen måte. Det betydde at hvis Likvidasjonsstyret hadde brukt deler av eller hele bankinnskuddet til å nedbetale gjeld, betale påløpte skatter eller andre utgifter som eieren, uansett beslag eller ikke, ville ha måttet betale, ble ikke denne delen utbetalt på ny av bankene. Det ville i så fall ha betydd at gjelden ble betalt to ganger.

I sin innberetning om virksomheten i tidsrommet 1. juli 1946 - 30. juni 1947 skrev Tilbakeføringskontorets direktør Per Helweg at bankene som følge av denne dommen utbetalte de konfiskerte bankinnskudd på ny til innskyterne med fradrag av den del av innskuddet som innskyterne allerede måtte ha fått tilbake i form av forskuddsdividende fra Tilbakeføringskontoret.

Utvalget legger til grunn at alle som ble kjent med dommen eller bankforeningens oppfordring, har fått tilbake sine bankinnskudd med tillegg av renter. Det usikre måtte i tilfelle være om f.eks. alle arvinger eller etterkommere av de som ble deportert og drept, har vært oppmerksom på at innskudd i bank som hadde tilhørt den deporterte, ville bli dekket påny. Men det er rimelig å anta at verger eller andre som opptrådte på vegne av etterkommerne av de drepte, sørget for dette. De hadde jo adgang til å se Tilbakeføringskontorets skjemaer, og ville der se om det var konfiskerte bankinnskudd som var gått inn i fellesmassen.

10.6 Sluttoppgjøret av fellesmassen

Tilbakeføringskontorets virksomhet kan som nevnt deles i to hoveddeler; den ene gjaldt bistand med ettersøkning av konfiskerte eiendeler, den andre oppgaven var sikring og oppgjør av kontante motverdier, dvs. eiendeler omgjort i penger, som den konfiskerende myndighet hadde i behold ved frigjøringen. Det sistnevnte dreide seg i hovedsak om Likvidasjonsstyrets såkalte «fellesmasse». Denne beholdningen tilhørte både jøder og ikke-jødiske nordmenn som hadde fått sine formuer beslaglagt. Det ble tidlig klart at denne fellesmassen ikke kunne dekke alle fordringshaveres krav fullt ut. Årsaken var at en del av fellesmassen hadde vært brukt til å dekke omkostninger ved driften av Likvidasjonsstyret.

Akkurat hva som stod på konto pr. 8.5.1945, er ikke så interessant for utvalget. Det interessante er hva beløpet utgjorde ved det endelige oppgjør av Likvidasjonsstyrets fellesmasse. Da stod det ca. kr. 8.725.000 kroner på aktivasiden, mens bokravene (summen av registrerte aktiva) beløp seg til ca. kr. 12.000.000. Dette var verdien i penger av de beslaglagte eiendeler som hadde blitt realisert, men med fradrag av de utgifter som eierne uansett ville ha måttet betale eller som hadde kommet dem til gode. Se nærmere om dette i punkt 10.4. M.a.o. manglet det ca. kr. 3.275.000 for at alle registrerte krav mot fellesmassen kunne bli dekket fullt ut. Ut fra dette ble det beregnet en foreløpig dividende på 72 % (den endelige ble på 68 %).

I resolusjonen av 10. mai 1946 forbeholdt Justisdepartementet seg retten til å avgjøre i hvilken utstrekning forvaltnings- og oppgjørsomkostninger skulle belastes fellesmassen, dvs. Tilbakeføringskontorets utgifter ved bobehandlingen, se resolusjonens § 2 annet ledd. Dette var så vidt man kan se en endring i forhold til Finansdepartementets oppnevningsbrev av Tilbakeføringsstyret, hvor det stod at «Utgiftene i samband med tilbakeføringen av de omhandlede formuer vil bli dekket av statskassen».

Tilbakeføringskontoret foreslo med bakgrunn i oppnevningsbrevet overfor Justisdepartementets Oppgjørsavdeling at utgiftene til kontorets drift skulle dekkes av staten. Spørsmålet ble forelagt Finansdepartementet. Dette departement meddelte at halvparten av utgiftene ved Tilbakeføringskontorets virksomhet burde belastes fellesmassen. Det ble i brevet fra departementet (av 15. september 1947) ikke gitt noen begrunnelse for det. Sannsynligvis gikk Finansdepartementet med på at staten skulle dekke kostnadene for den delen av virksomheten som hadde gått med til å oppspore og tilbakeføre konfiskert gods. Den andre halvparten som særlig gjaldt oppgjør og utlodning av de midler som var igjen etter Likvidasjonsstyret, skulle tas av fellesmassen. Halvparten av Tilbakeføringskontorets utgifter beløp seg til ca. 480.000. Det førte til at den endelige dividenden ble satt til 68 % i stedet for 72 %. Dette ble fastsatt i brev fra Justisdepartementet til Tilbakeføringskontoret den 6. oktober 1947. De resterende 28 % var altså blitt brukt til å dekke Likvidasjonsstyrets urettmessige omkostninger.

Et overskytende udisponert beløp (beregnet til ca. 85.000) ble stilt til disposisjon for Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Det skulle tjene som avsetning til å møte eventuelle reguleringer av oppgjøret, eller til å dekke dividende av løsøre til de som hadde søkt, men ikke fått innvilget sin søknad om krigsskadetrygd. Riktig nok skulle utlodningen fra Tilbakeføringskontoret være endelig, men man lot det altså være en åpning for tilleggstilbakeføring i tilfelle noen loddeiere var forbigått, eller det kom frem nye opplysninger som gjorde den opprinnelige utbetaling for lav.

I alt behandlet Tilbakeføringskontoret ca 11500 bo. Det gjaldt både jødebo og flyktningebo (flyktninger som ikke var jøder). For utvalgets arbeid er det registrert 1651 personer og 253 bedrifter. I tillegg er noen bedrifter registrert i personbasen.

Flyktningeboene var ofte nullbo, idet verdiene ble overtatt av familiene før konfiskasjonen, eller frigitt kort tid etter konfiskasjonen. Flyktningeboene innbrakte i forhold til sitt store antall forholdsvis lite til fellesmassen. Vi kjenner ikke til fordelingen av den jødiske og ikke-jødiske del av fellesmassen, men når det gjelder dividenden, har vi regnet ut at ca. 3.150.000 ble utbetalt til jøder, ca. 2.100.000 til andre. Altså en fordeling på 60:40. I tillegg vet vi at ca. 3 millioner kroner ble overført til Krigsskadetrygden, som i sin tur utbetalte et høyere erstatningsbeløp til dem som søkte erstatning der. Fordelingen mellom jøder og andre av de midler som ble overført til Krigsskadetrygden, er ukjent.

Tilbakeføringskontoret hadde en viktig, men forholdsvis liten og avgrenset del av krigsskadeoppgjøret, hvor oppgaven var å fordele restene av det som ble inndratt på dem som hadde fått sine verdier inndratt. Erstatning måtte søkes fra andre institusjoner.

Tilbakeføringskontoret var vesensforskjellig fra Krigsskadetrygden og Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Det fordelte bare de midler som var gått inn i bøkene til Likvidasjonsstyret. Fordelingen skjedde forholdsmessig etter den enkeltes krav, og tok ikke hensyn til sosiale forhold eller landets gjenreisning etter krigen. Alle boene fikk oppgjør i to runder, først en forskuddsdividende på 50 %, deretter den resterende dividende på 18 %, dvs. samlet 68 %.

Tilbakeføringskontorets arbeid medførte ingen forsinkelser for jøder i forhold til ikke-jøder. Hvis boeier var død, ble pengene der det var aktuelt, utbetalt til skifterett eller overformynderi. Spørsmålet om jødene som gruppe måtte vente lenger enn ikke-jøder på tilbakeføring/erstatning, vil bli drøftet i forhold til disse institusjonene, se punkt 10.10 og kapittel 11.

10.7 Krigsskadetrygden

10.7.1 Bakgrunn for Krigsskadetrygden

Rett før krigen nedsatte Sosialdepartementet først en komite som skulle utrede spørsmål om dekning av skade på bygninger ved krigshandlinger, deretter en komite som skulle gjøre det samme for løsøre. Arbeidet fortsatte under Administrasjonsrådet, som opprettet én Krigsskadetrygd for bygning og én for løsøre, begge i mai 1940. (Krigsskadetrygd for bygninger ble opprettet 14. mai 1940 og for løsøre 24. mai 1940.) Begge trygdene var bygget på gjensidighetsprinsippet. Vedtektene undergikk redaksjonelle endringer og fikk forordnings form under Innenriksdepartementet høsten 1941. I forordningene mistet trygdeordningene karakteren av gjensidighet, og de ble nærmere knyttet til staten. Det fantes også en varelagertrygd (Krigsforsikringen for varelagre), men den kom ikke til å få noen betydning for konfiskerte varelagre. (Se punkt 10.9.3.2.)

I London ble det også arbeidet med forsikringsspørsmål. Den 4. mai 1942 oppnevnte Sosialdepartementet der en komite som skulle gjennomgå og vurdere bestemmelsene som var gjennomført i Norge siden 9. april 1940 om Krigsskadetrygden. Den skulle også foreslå hvilke bestemmelser om krigsskadetrygd som de norske statsmyndigheter burde gjennomføre. Resultatet ble provisorisk anordning og kgl. res. av 8. mai 1945. Denne ble erstattet av midlertidig lov om krigsskadetrygd for bygninger av 19. juli 1946 nr. 19 og av midlertidig lov om krigsskadetrygd for løsøre av 25. april 1947 nr. 3.

Justisdepartementet nevner innledningsvis i St. meld. nr. 15 (1950) om «Oversikt over statens virksomhet til erstatning av de økonomiske skader som krigen har medført for private interesser», bl.a. (s. 2 sp. 1) at det internasjonalt er alminnelig antatt at staten ikke har noen rettslig plikt til å dekke skader påført landets borgere ved krig, se nærmere kapittel 9. Men det tilføyes at det har vist seg at staten må dekke en vesentlig del av utgiftene.

Departementet gir deretter i meldingen en oversikt over hvordan krigsskadeoppgjøret hadde foregått i ulike land. Oversikten viser at statene ikke hadde noen uttømmende lovgivning om dekning av krigsskader før krigsutbruddet. Lovbestemmelser kom dels under krigen, dels etter krigen - ja, dels lenge etter at krigshandlingene var opphørt. Det nevnes (s. 21) at statene regelmessig ikke ville påta seg noe bestemt og omfattende rettslig ansvar for krigsskader før krigens slutt.

Midler til dekning av erstatningsbeløpene skaffet statene seg dels ved direkte skattepålegg, dels ved løpende premiebetaling og dels ved etterfølgende utligning, med ulik vekt på de ulike elementene landene i mellom. Ofte ble flere dekningsmåter brukt i ulike kombinasjoner. Formene for erstatning varierte også fra land til land. Dels ble utbetalt erstatning i penger - en gang for alle eller i årlige beløp, dels utstedte man mer eller mindre lett omsettelige obligasjoner, dels ble ytt naturalerstatning. Ved utbetalinger i penger ble det i stor utstrekning forlangt at de ble nyttet til utbedring, gjenreisning eller gjenanskaffelse.

Departementet pekte videre på (s. 28 sp. 1) at når det gjaldt snarest mulig å bringe et land i ordnede forhold og å bringe landets næringsliv på fote igjen etter en krigs ødeleggelse, var det betydelig forskjell mellom de forskjellige arter av skade. Stort sett var inntrykket at i de fleste land ble det gitt erstatning etter noenlunde samme prinsipper. Erstatningene var lavt beregnet i forhold til dagjeldende priser: Luksus ble i adskillig utstrekning ikke erstattet, og heller ikke ting av liten eller ingen samfunnsmessig betydning. De meget rike fikk ofte mindre erstatning, eller man erstattet skader inntil et visst beløp fullt ut, mens skader utover dette ble redusert etter en glideskala. Dette gjaldt særlig for personlig løsøre.

En rangordning for skader ble i Norge drøftet av Krigsskadekomiteen av 1945, og den viser seg i praksis i lovene om krigsskadetrygd for bygninger og løsøre og i loven om billighetserstatning. Se nærmere om det i punkt 10.7.2 og 10.7.3.

Det samlede erstatningsbeløp fra Krigsskadetrygden for bygninger var på 770 millioner kroner. Av dette ble vel 40 % dekket ved utligning, resten i hovedsak ved skatt (krigsskadeavgift på formue og inntekt). Fra Krigsskadetrygden for løsøre var det samlede erstatningsbeløp på ca. 250 millioner kroner. Det ble foretatt en utligning under krigen på 42 millioner kroner. Det resterende beløp ble dekket på samme måte som for Krigsskadetrygden for bygninger.

Krigsskadetrygdens regelverk slik den ble utformet etter krigen, må forstås på bakgrunn av det store erstatnings- og gjenreisningsbehov. De regulære innbetalinger til trygden var langt fra tilstrekkelige til å erstatte alle skader som var oppstått under krigen. Ekstra skatter måtte til for at trygden skulle gi en erstatning som monnet. Det ville ha betydd en kraftig underdekning for alle forsikringsmottakerne om ikke staten hadde gått inn. Alternativet ville ha vært å utligne erstatningsutbetalingene på alle forsikringstakerne etter et gjensidighetsprinsipp. Når staten ved skattlegging finansierte store deler av trygden, ønsket den også å kanalisere erstatningene på en slik måte at den tok særlig hensyn til mottakerens økonomiske behov og den mulige gjenreisning.

10.7.2 Krigsskadetrygden for bygninger

Krigsskadetrygden for bygninger som ble opprettet ved Administrasjonsrådets vedtak av 14. mai 1940 (se punkt 10.7.1.), fortsatte sin virksomhet på grunnlag av bestemmelsene i midlertidig lov nr. 19 av 19. juli 1946 om krigsskadetrygd for bygninger. Loven hadde som oppgave å yte hel eller delvis erstatning for krigsskade på bygninger her i landet, jfr. lovens § 1.

Krigsskadetrygden omfattet enhver bygning her i landet som var forsikret mot brann og tilhørte norsk statsborger, jfr. § 6 (med en del unntak som ikke er av interesse her). Krigsskade på bygning som tilhørte utlendinger, kunne erstattes dersom Kongen eller den han bemyndiget, traff bestemmelse om det.

Loven åpnet adgang til å regulere erstatningenes størrelse ut fra sosiale og samfunnsøkonomiske hensyn, men som alminnelig regel ble det ytt full erstatning for skade på vanlige hus og forretningslokaler. Skade som følge av rekvisisjon av norsk eller fremmed myndighet kom ikke inn under trygden. Skade på bygninger som følge av vanskjøtsel fra NS-myndighetenes side, ble derimot erstattet av Krigsskadetrygden for bygninger.

10.7.3 Krigsskadetrygden for løsøre

Sosiale hensyn, gjenreisnings- og billighetsbetraktninger satte i adskillig grad de rene forsikringsprinsipper til side i loven om krigsskadetrygd for løsøre. Det skulle tas hensyn til skadelidtes økonomiske stilling og behov, skadens omfang og hva slags ting som ble rammet. Yrkesløsøre ble som regel erstattet etter skadebeløpet, dvs. etter takst, mens personlig løsøre ble erstattet etter en glideskala.

Krigsskade ble definert slik i § 21 første ledd:

«Krigsskade vil si enhver materiell ødeleggelse eller skade, hvis årsak er handlinger med krigsformål, ...At løsøret er stjålet, bortkommet, forkommet eller lignende som følge av handlinger som nevnt, regnes også som krigsskade. Når krigshandlinger ikke i uvesentlig grad har ledet til skade, bør tapet i alminnelighet erstattes som krigsskade i den utstrekning det faller utenfor området for ordinær skadetrygd».

Det er åpenbart at løsøre som ble beslaglagt av NS-myndighetene, kom inn under krigsskadebegrepet. Normalt måtte man være brannforsikret for å ta del i Krigsskadetrygden. Denne begrensning for trygdens virkeområde gjaldt ikke for spesielt krigsskadde områder. Der ble det gitt erstatning uavhengig av om man var uforsikret eller underforsikret. Men ellers kunne erstatningsbeløpet normalt ikke overstige forsikringsbeløpet.

Melding om krigsskade skulle normalt sendes til det forsikringsselskap hvor man var brannforsikret. Prisene pr. 8. april 1940 skulle legges til grunn for verdiansettelsene, og disse skulle være nøkterne. Brannforsikringsselskapet skulle videresende meldingen til Krigsskadetrygden, og spesifisere forsikringsbeløpet. Ved forlangende skulle det holdes takst av sakkyndige og upartiske menn.

Dette fremgår av § 1 annet ledd hvem som kunne få krigsskadetrygd:

«Trygden har til oppgave å yte hel eller delvis erstatning for krigsskade på løsøre som befinner seg her i landet og tilhører norsk statsborger som er bosatt her eller bosatt i utlandet i norsk offentlig tjeneste, eller norsk selskap eller annen sammenslutning».

Grunnen til å begrense erstatningen for krigsskade til Norge og til norske statsborgere hang dels sammen med gjenoppbyggingstankegangen, dels med at man nølte med å gi erstatninger til borgere i andre land, med mindre man hadde gjensidighetsavtaler. Etter § 10 kunne det imidlertid gis erstatning også til utlending bosatt i eller utenfor Norge. Det finnes i databasen minst 50 hovedpersoner og 131 husstandsmedlemmer som ikke var norske statsborgere, men som likevel fikk krigsskadetrygd.

Erstatningsbeløpet ble redusert etter en glideskala som reduserte erstatningen med en viss prosent basert på takstbeløpet:

Skade til og med kr. 3000 ble erstattet med 100 %, mellom 3000 og 5000 ble erstattet med 90 %, mellom 5000 og 10000 ble erstattet med 75 %, mellom 10000 og 20000 med 60 %, og endelig ble skader over 20000 erstattet med 50 %. I husstander med mange medlemmer ble det i tillegg til husstandsoverhodets foran nevnte erstatningsbeløp, lagt til et ytterligere tillegg på 1000 kroner pr. hode på de forskjellige satser før de reduserte satsene tok til å virke. Skade på løsøre som var eid av personer i samme husstand skulle behandles som én skade.

For en husstand med tre personer hvor skadebeløpet eller taksten beløp seg til 20000 kroner, skulle det da først utbetales 5000 kroner før glideskalaen begynte å virke fordi det var 3 personer i husholdningen (3000 + 1000 + 1000). Deretter skulle det betales 90 % av kr. 2000, altså kr. 1800, så skulle det betales 75 % av kr. 5000, altså kr. 3750, og endelig skulle det betales 60 % av de resterende kr. 5000, altså kr. 3000. Til sammen ble det 5000 + 1800 + 3750 + 3000 = 13550. Fra erstatningsbeløpet ble det trukket en egenandel på 2 0/00, eller minst kr. 50. Til slutt ble lagt til kompensasjon for prisstigning etter egne regler.

Det var også anledning til å redusere erstatningen for særdeles verdifullt innbo. Det ble stilt spørsmål ved det rimelige i å yte full erstatning for særdeles verdifulle løsøregjenstander i en situasjon med store krigsskader, og hvor oppgjøret skapte store finansielle problemer for landet. Disse bestemmelsene gjenfinnes i lovens § 15 fjerde ledd, hvor det het at det som ikke var av vesentlig betydning for tingenes utseende eller bruk, ikke skulle tas med ved taksering av skaden. Og i § 16 nr. 1 bokstav a fjerde ledd het det:

«Hvor styret finner det rimelig, kan det innføre skadebeløpet for enkelte gjenstander eller grupper av sånne i foranstående beregning (dvs. glideskalaen) med reduserte beløp, eller helt se bort fra det».

Ved siden av reglene gjengitt foran om prosentvis redusert erstatning (avkortning) med økende skadebeløp, hadde § 16 nr. 5 en bestemmelse om at erstatningsbeløpet kunne settes ned eller helt sløyfes «når det gjelder partielle skader endog helt sløyfes når det finnes rimelig av hensyn til skadelidtes økonomiske stilling og behov.» Dette var en helt generell bestemmelse, og hang sammen med Krigsskadetrygdens sosiale profil. Var den økonomiske stilling til en krigsskadelidt god, kunne erstatningsbeløpet settes ned. Det kunne være flere grunner til at en skadelidt hadde en god økonomisk stilling, men Krigsskadetrygden var ikke opptatt av grunnen til rikdom, kun om det faktisk forelå en god økonomisk stilling.

For noen jøders del kunne en god økonomisk stilling være oppnådd på grunn av såkalt «unormal dødsfallsrekkefølge», dvs. arverekkefølgen ble unormal på grunn av at mange dødsfall skjedde innen familien. Det betydde at noen kom til å arve personer som vedkommende under normale omstendigheter ikke ville ha arvet. Dette kunne f.eks. skje ved at en fars bror med kone og barn alle var døde. Da ville gjenlevende nevøer og nieser arve. På denne måten kunne de tragiske dødsfall føre til at gjenlevende i slekten fikk tilgang til en større formue, som igjen, gitt at formuen var stor nok, kunne føre til at erstatningen fra Krigsskadetrygden ble redusert. For de enkeltpersoner som fikk avkortet erstatning på grunn av slike forhold, kan man vanskelig si at de i forhold til andre ble hardere økonomisk rammet i forhold til førkrigssituasjonen, men for familie formuer er det klart at disse ble redusert, der hvor familiene hadde blitt desimert. Krigsskadetrygdens regelverk var formet for å gi de gjenlevende størst mulig hjelp til gjenreisning. Målet var ikke å gjenopprette familieformuer som hadde eksistert før krigen.

Eventuelle konsekvenser av at det skjedde avkortning i erstatningsbeløpet på grunn av unormal dødsfallsrekkefølge, blir vurdert i kapittel 11.

Prisene pr. 8. april 1940 skulle legges til grunn for verdiansettelsene, jfr. § 11 tredje ledd nr. 1. Prisene skulle være nøkterne, og det skulle f.eks. bare tas hensyn til utgifter «ved enkel reparasjon av tingen» (tredje ledd nr. 2 og 3). Det var gitt bestemmelser om tillegg for prisstigning i lovens § 16 nr. 4. Bestemmelsene om tillegg for prisstigning hadde dels en sosial profil, dels en gjenreisningsprofil. Reglene om tillegg for prisstigning var sinnrike, dels var det forskjellige satser, og dels var beregningsgrunnlaget forskjellig. Allerede under krigen var det ytt krigsskadeerstatning med prisstigningstillegg, men det gjaldt selvsagt ikke jødene. For utbetalinger som skjedde i 1944 eller senere var maksimalsatsen på 40 %. Prisstigningstillegg ble kun gitt når skaden omfattet en vesentlig del av løsøret. Siden jødene var rammet av et mer totalt beslag, førte dette sannsynligvis til at flere jødiske enn ikke-jødiske personer fikk prisstigningstillegg. Maksimalsatsen ble bare brukt for det beløpet som ble ytt før glideskalaen begynte å virke. For høyere beløp ble det bare gitt halvt prisstigningstillegg, altså 20 %. For enkelte gjenstander, f.eks. bøker og smykker, ble det ikke gitt prisstigningstillegg.

For å få tillegg for prisstigning var det normalt også krav om norsk statsborgerskap, og at man var bosatt i Norge. Tillegg for prisstigning ble heller ikke gitt hvis det ikke var til boeier selv, eller til livsarvinger. Årsaken til det var at pristigningstillegget var motivert ut fra et gjenreisningshensyn.

Hvis en person hadde fått offentlige midler til gjenanskaffelse av løsøre, f.eks. midler til klær som flyktning i Sverige, skulle ikke tapet av slike eiendeler erstattes på ny i Norge etter krigen. I den grad Krigsskadetrygden fikk melding om dette, ble beløp som tidligere var utbetalt av stat, kommune eller av offentlig innsamlede midler til gjenanskaffelse av løsøre, trukket fra i den endelige utregningen. Det ble imidlertid ikke regnet som bryet verdt å utarbeide detaljerte oppgaver om dette, og fradraget gjaldt i alle fall bare for erstatninger der det var gitt tillegg for prisstigning. Støtte fra Nasjonalhjelpen ble ikke trukket fra. Heller ikke støtte til nødhjelp i Sverige ble trukket fra.

Spørsmålet om jødenes spesielle situasjon kan ha hatt betydning for utbetalingene fra Krigsskadetrygden for løsøre, drøftes i punkt 11.4.

10.7.4 Krigsforsikringen for varelagre

Det fantes en egen krigsforsikring for varelagre, men den erstattet ikke skade som følge av overgrep. (Konfiskasjon var en type overgrep.) Den komiteen som var nedsatt for å utrede krigsskadetrygdkomplekset, Krigsskadekomiteen, påpekte i sin innstilling av 26.3. 1946 at det saklig sett ikke var noen grunn til at det skulle være forskjellige erstatningsregler for overgrepsskader for varelagre og tilsvarende skader på alminnelig løsøre. Grunnen til forskjellen berodde på den historiske tilfeldighet at Varelagertrygden ble vedtektsfestet før Løsøretrygden, og at definisjonen for Varelagertrygden var formet etter en definisjon for bygninger. Den var dermed ikke beregnet med tanke på ting som var kommet bort, stjålet etc.

En tilsvarende erstatningsordning for varelagre som for andre krigsskader ville ha betydd at de skadelidte hadde hatt krav på å få erstatning hvis de hadde tegnet brannforsikring på varelageret for minst kr. 2000. Men i og med at Krigsforsikringen for varelagre hele tiden hadde drevet sin gjensidige virksomhet kun på grunnlag av materielle krigsskader, både med hensyn til ansvarsberegning og erstatning, mente Krigsskadekomiteen at det ville være både uriktig og urimelig å bruke de beløp som kom inn ved utligning, til noe annet enn det forsikringen etter sin definisjon var ansvarlig for. Det ble til at Krigsforsikringen for varelagre skulle taksere og beregne erstatninger mot å få utgiftene for dette arbeid dekket av staten. Selve overgrepsskadene på varelagre skulle dekkes av staten ved Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, men da som billighetserstatning. Se nærmere om erstatning for varelagre i punkt 10.9.3.2 om Justisdepartementets Oppgjørsavdeling.

10.8 Tilbakeføringskontoret og Krigsskadetrygden

Det ble tidlig klart at det måtte et samarbeid til mellom Tilbakeføringskontoret og Krigsskadetrygden når det gjaldt spørsmål om tilbakeføring av verdier omgjort i penger (motverdier) for solgt løsøre og forretningsinventar, eventuelt i form av erstatning fra Krigsskadetrygden. Man kunne jo ikke få begge deler. Det gunstigste var å få skaden erstattet av Krigsskadetrygden, fordi det der ble lagt til grunn en takst som tok sikte på gjenanskaffelse. Fra Tilbakeføringskontoret var det kun tale om tilbakeføring av verdien i penger (motverdien) for det solgte løsøre som var gått inn i Likvidasjonsstyrets fellesmasse, noe som viste seg å gi dekning for 68 % av verdien i penger.

Tidlig på høsten 1945 tok Tilbakeføringskontoret kontakt med Krigsskadetrygden for løsøre. Etter noen møter og korrespondanse kom det til en ordning hvor Tilbakeføringskontoret foreløpig ikke skulle utbetale motverdier av solgt og sannsynligvis tapt løsøre. Eiernes krav på motverdien i Likvidasjonsstyret skulle vente til det viste seg hvilket oppgjør eierne fikk av Krigsskadetrygden. I mellomtiden skulle Tilbakeføringskontoret opprette en konto i Krigsskadetrygdens navn for disse motverdiene. Denne kontoen fikk Krigsskadetrygden disponere fordi det viste seg at det var mer fordelaktig for skadelidte å få erstatning fra Krigsskadetrygden enn dividende av motverdien for solgt løsøre.

Et problem oppstod fort når motverdiene av solgt løsøre ble holdt utenfor beregningene av hva boeierne skulle få tilbake. I og med at beslagene skjedde plutselig, var det, både for personer og firmaer, så vel formuesposter som gjeldsposter. De gjeldsposter eller utgifter som Tilbakeføringskontoret i tråd med kgl. res. av 10. mai 1946 vurderte som rettmessige (dvs. utlegg som faktisk var kommet rettighetshaveren (boeieren) til gode), ble det tatt hensyn til i regnskapet. I noen tilfeller kunne disse påløpte utgifter være så høye at de oversteg det som var av aktiva i boet i form av kontanter, bankinnskudd, verdipapirer og poliser. I slike tilfeller var det ikke nok penger i boet til å utbetale noe i det hele tatt; tvert om var det slik at boet regnskapsmessig «stod i gjeld» til fellesmassen. Dette kunne man ikke uten videre se bort fra, fordi det ville bety at de andre boeierne ville måtte dekke dette tapet, og altså få en lavere dividende. Tilbakeføringskontoret var et fordelings-, ikke et erstatningsorgan.

I noen tilfeller hadde det vært mulig å dekke denne gjelden ved å bruke av de kontante motverdier for solgt løsøre. Men man valgte å overføre denne gjeldsposten (debetsaldo) til Krigsskadetrygden, på samme måte som man overførte dividenden av de kontante motverdier for solgt løsøre. Krigsskadetrygden fikk med dette sikkerhet for beløpet, og avregnet gjeldsposten i det totale erstatningsbeløp.

Det kunne også forekomme at det oppstod en debetsaldo (dvs. at et bo sto i gjeld til fellesmassen fordi det var tatt av fellesmassen for å dekke utgifter for dette bo) som det kunne ha vært dekning for hvis Tilbakeføringskontoret kunne ha tatt med verdien i penger av tilrettekomne eiendeler på eierens konto. Men ettersom disse motverdiene var overført til Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, ga avdelingen tilsagn om at beløpet kunne dekkes av departementets konto. (Det var i praksis en felleskonto for Krigsskadetrygden og departementet.)

I noen tilfeller var det slik at det kun var delvis dekning, når solgt løsøre var medtatt, i atter andre tilfeller var det ikke dekning i det hele tatt. Det siste gjaldt i de tilfeller der Likvidasjonsstyret hadde bestridt rettmessige utgifter for boet uten at det var inngått noen motverdier til Likvidasjonsstyret. Innkreving av slike debetsaldi ble lagt på is, men til slutt ble det enighet om at også disse debetsaldi skulle belastes Krigsskadetrygdens og Oppgjørsavdelingens felles konto.

For de boeiere som ikke fikk krigsskadetrygd, f.eks. fordi de ikke var norske statsborgere, ble det utbetalt 68 % dividende av solgt løsøre. I de tilfeller der det var tale om debetsaldo før løsøret var regnet med, ble da denne debetsaldoen trukket fra solgt løsøre, før det ble gitt 68 % dividende av solgt løsøre.

For tap som ikke ble dekket av Krigsskadetrygden, kunne det søkes om billighetserstatning etter loven av 1947, se om denne punkt 10.9 nedenfor.

10.9 Justisdepartementets Oppgjørsavdeling

10.9.1 Opprettelse og ansvarsområde for Justisdepartementets Oppgjørsavdeling

I løpet av april-mai 1940 etablerte Administrasjonsrådet et «Sentralkontor for rekvisisjoner og krigsskader». Oppgavene var først å besørge økonomisk oppgjør for norske rekvisisjoner og krigsskader, samt formidling av tyske rekvisisjoner og formidling av oppgjør for tyske krigsskader som man antok skulle erstattes av den tyske stat. Etter 25.9. 1940, da NS-myndighetene overtok det norske statsapparatet, ble kontoret overført til det nyopprettede Innenriksdepartementet, og fikk navnet «Oppgjørsavdelingen». Etter frigjøringen gikk Oppgjørsavdelingen tilbake til Justisdepartementet. Avdelingen ble nedlagt pr. 1. juli 1950, men arbeidet med avvikling av gjenstående erstatningssaker fortsatte i to kontorer, senere i ett kontor - Oppgjørskontoret, som ble nedlagt fra 1. april 1952.

Oppgjørsavdelingen var en kriseinstitusjon. Den arbeidet i okkupasjonstiden særlig med å yte billighetserstatning for skader og tap som følge av krigen som ikke falt inn under noen trygdeinstitusjon. Etter frigjøringen i mai 1945 fikk avdelingen først og fremst som oppgave å tilbakeføre til de rette eiere alle de eiendomsobjekter som var blitt rekvirert, beslaglagt eller konfiskert av den tyske okkupasjonsmakt og dens hjelpere. Dernest skulle alle krigsskader som ikke hørte under andre krigsskadeinstitusjoner, f.eks. krigsskadetrygdene for bygninger eller for løsøre, meldes, registreres og prøves (avgjøres). Avdelingen - senere Oppgjørskontoret - var et oppsamlingssted for de saker som ikke hørte under andre institusjoner. Et viktig saksområde var behandling av søknader om erstatning etter lov nr. 4 av 25. april 1947 (billighetserstatningsloven), se punkt 10.9.2. Etter sistnevnte lov kunne det også gis erstatning for tap av varelagre, se punkt 10.7.4.

Forholdet mellom Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, Krigsskadetrygden og Tilbakeføringskontoret kan i korthet beskrives slik: Tilbakeføringskontoret hadde som nevnt i punkt 10.3 til oppgave å ettersøke og tilbakeføre eiendeler som var konfiskert. Kontoret skulle utføre arbeidet uten tanke på noen vurdering av eierens behov for å få sine gjenstander tilbake. Heller ikke hadde f.eks. formuesstilling for eieren eller statsborgerskap noen betydning for den hjelp eieren fikk av Tilbakeføringskontoret. For å få erstatning av Krigsskadetrygden hadde derimot flere forhold mer eller mindre betydning (eierens formuesstilling, slektskapsforhold, statsborgerskap og om gjenoppbygging skulle skje), se punkt 10.7.3. For å få erstatning fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling var forhold som f.eks. formuesstilling og behov for gjenoppbygging av helt avgjørende betydning for resultatet. Dette fordi avgjørelsen skjedde ut fra en billighetsvurdering.

En fyldig beretning om Justisdepartementets Oppgjørsavdelings virksomhet fra 1940 til 1952 finnes i St.meld. nr. 60 (1952). Her heter det innledningsvis om etterkrigsoppgjøret (s. 15, sp.1):

«Krigens avslutning stilte avdelingen overfor meget omfattende arbeidsoppgaver. De oppgjør som var påbegynt, men ikke endelig avgjort under krigen, måtte bringes til avslutning. I tillegg hertil ble nye, store skadegrupper trukket inn under avdelingens område, først og fremst inntekts- og formuestapene. De forskjellige krigsskadespørsmål måtte prinsippmessig utredes for å forberede lovgivning på området og skape rettslig hjemmel og ensartede retningslinjer for avdelingens avsluttende virksomhet.»

10.9.2 Erstatningsloven av 1947 og retningslinjene for og erfaringene med oppgjøret etter krigen

Lov om erstatning for visse skader og tap som følge av krigen 1940-1945 bygget på fire innstillinger gitt av Krigsskadekomiteen av 1945. Alle gjaldt dekning av private krigsskader som ikke falt inn under noen annen krigsskadeinstitusjon, eller som ikke kunne dekkes ved trygd. Loven ble vedtatt av Stortinget 17. april 1947 og trådte i kraft 25. april s.å. Detaljerte forskrifter om lovens gjennomføring ble gitt ved kgl. res. av 6. juni 1947.

Om denne erstatningsloven heter det i St.meld. nr. 60 (s. 16 sp. 2 og s. 17 sp. 1):

«Erstatningsloven av 1947 brakte ingen vesentlig endring i de hovedprinsipper som Oppgjørsavdelingen hadde arbeidet etter under okkupasjonen, men ga regler og forskrifter for hvordan oppgjørene skulle endelig avsluttes. Den trakk inn under oppgjøret nye skader som det under krigen av naturlige grunner ikke kunne gis erstatning for, eller bare i sterkt begrenset omfang, - først og fremst immaterielle krigstap, og overgrepstap. Den engasjerte kommunene direkte i oppgjøret, idet den bestemte (§15) at kommunene både skulle bistå med behandlingen av kravene og bære en del av utgiftene (nærmere fastsatt i lov om dekning av utgifter i samband med krigsskadeoppgjøret av 6. juli 1947).

Erstatningsloven bygger på den forutsetning at staten ikke har noe alminnelig ansvar for krigsskader som har rammet private, men at disse skader bør dekkes av det offentlige etter billighet og utgiftene fordeles på det hele samfunn. Denne forutsetning førte til en rekke begrensninger av dette krigsskadeoppgjør.

Da skadene ikke dekkes av trygd eller forsikring, men vesentlig av ordinære og ekstraordinære skatteinntekter, kan de bare dekkes i den utstrekning samfunnets økonomi tillater det. På grunn av de samlede private skaders store omfang blir det bare tale om en delvis dekning. Man har derfor måttet innskrenke seg til i første rekke å hjelpe særlig hardt rammede personer og bedrifter på fote igjen, hvorved man i betydelig utstrekning har lagt det syn til grunn at de utbetalinger som skjer må betraktes som gjenreisingshjelp og ikke som skadeserstatning i vanlig forstand. For utbetaling av erstatning er det derfor vanligvis stillet som vilkår at pengene skal brukes til utbedring, gjenanskaffelse, nyetablering o.l. ....

En annen begrensning ligger i den store vekt man har tillagt skadelidtes økonomiske stilling og behov. ... I alle sakgrupper har man ... lagt vekt på tapets størrelse i forhold til skadelidtes økonomiske stilling. Ved en skjønnsmessig vurdering av det inngrep i skadelidtes økonomi som skaden eller tapet utgjør, har man søkt å fastsette erstatningens størrelse på en slik måte at den på den ene side betyr en virkelig hjelp i den foreliggende konkrete situasjon, og på den annen side ikke - sett i sammenheng med de samlede erstatningsoppgjør - bidrar til en unødig belastning av samfunnets økonomi, dvs. i siste instans de enkelte skattytere. ...»

De foran nevnte hensyn var grunnen til at det alltid ble satt en egenandel. Av samme grunn ble luksusting som regel ikke erstattet.

Oppgjørets art og omfang nødvendiggjorde et utstrakt samarbeid med lokale myndigheter. Der kommunene skulle være med på å dekke erstatningene, ble søknader innkommet til Oppgjørsavdelingen oversendt de kommunale oppgjørsnemnder til undersøkelse og uttalelse. Oppgjørsnemndene bestod av minst tre medlemmer som var oppnevnt av formannskapet. Om arbeidet i oppgjørsnemndene heter det i stortingsmeldingen at de gjennomgående har gjort et godt arbeid, men at det i enkelte tilfeller hadde vært ønskelig med en grundigere behandling, særlig om skadenes størrelse og årsak, og de skadelidtes økonomiske forhold og erstatningsverdighet. De nevnte forhold hadde ført til at departementet måtte sende saker tilbake til kommunene, noe som ofte hadde ført til forsinket behandling.

Departementets avgjørelser etter erstatningsloven av 1947 var forvaltningsavgjørelser bygget på skjønn. Noen få saker ble lagt frem for Krigsskadenemnda for veiledende uttalelse. Når det gjelder oppsummering av erfaringer fra avdelingens praksis, heter det i stortingsmeldingen at man tilspisset kunne uttrykke det slik, at de skadelidte i stor utstrekning hadde vært prisgitt Oppgjørsavdelingens skjønnsmessige avgjørelser, men at systemet hadde fungert heldig ved sin smidighet og raskhet. En forutsetning var at systemet ble brukt med takt og åpenhet, og at misfornøyde skadelidte måtte få anledning til å få vite hva avgjørelsene bygde på, og til å få komme med klager og å få vurdert tilleggsopplysninger. Det heter videre i stortingsmeldingen:

«Det er verd å legge merke til at Oppgjørsavdelingen, tross det overmåte store sakantall, som rommer et overveiende antall avslag, ikke har vært utsatt for nevneverdig offentlig kritikk. I de tilfelle hvor enkelte skadelidte har stått uforstående overfor en ugunstig avgjørelse, har man søkt utførlig å begrunne avdelingens standpunkt, særlig å vise den store linje i erstatningsoppgjøret sett som samfunnsproblem, og de hensyn som man derfor har måttet ta, blant annet til både den enkelte og samfunnets økonomiske forhold».

10.9.3 De enkelte grupper av saker

10.9.3.1 Tilbakeføring av fast eiendom og løsøre

Det som gjelder leieinntekter av beslaglagt fast eiendom og løsøre, har mindre interesse i denne sammenheng enn det som gjelder skade. Ved beregning av de materielle skader og tap ble veiledende takster avholdt av sakkyndige lagt til grunn. Ved utmåling av erstatningen ble i samsvar med lovens § 3 tatt hensyn til skadelidtes økonomiske stilling og behov, men dette hensyn fikk mindre vekt her. Blant annet av hensyn til det offentliges gjenreisningsinteresse ble materielle skader, særlig på hus og grunn, i alminnelighet helt eller delvis erstattet, gitt at erstatningen skulle brukes til utbedring. Unntaket var hvis skadelidtes økonomiske stilling var særlig god, eller vesentlig bedret under krigen. Ved bedømmelsen av formuesstillingen så man stort sett bort fra stigning som skyldtes arv, ekteskap, forhøyelse av skattetakst o.l. Ut fra regelverket ser det ikke ut til å være noe spesielt å bemerke for jødenes vedkommende for så vidt angår erstatning for skade på fast eiendom.

Det vanskelige arbeid var som nevnt foran (punkt 10.3) tilbakeføring av konfiskert løsøre. Det er om tilbakeføring av løsøre generelt sagt (i St.meld. nr. 60 s. 12 sp. 2) at man fant f.eks. konfiskert løsøre i tyske forlegninger, rekvirerte eiendommer og leiligheter, og at dette var blandet sammen med løsøre av tysk opprinnelse eller løsøre kjøpt eller rekvirert. Det var svært vanskelig eller umulig å avgjøre hvilken kategori det hørte til. For å forhindre tyveri av løsøre og forviklinger ved at eierne og andre tok seg til rette, ble det flere steder, særlig i større byer, organisert løsørevern i tilknytning til politiet, som skulle forsegle fraflyttede leiligheter og ta vare på løsøret.

Oppgjørsavdelingen hadde stedlige representanter som skulle foreta registrering av løsøre i de rekvirerte leiligheter som ble frigitt, og ta vare på løsøre når den rette eier ikke straks kunne overta det. Det var en rekke institusjoner som skulle ta seg av konfiskert løsøre, blant dem Tilbakeføringskontoret, som har spesiell interesse i denne sammenheng. Etter at de forskjellige institusjoner så vidt mulig hadde overtatt det løsøre som de skulle ta seg av, ble det gjenværende lagret og utstilt av oppgjørskontorene der hvor det var større mengder av det. Ved rundskriv 27. desember 1945 ga Oppgjørsavdelingen beskjed om at det mindre verdifulle løsøre man ikke hadde funnet eierne til, skulle selges på auksjon etter l. februar 1946. Verdifullt løsøre (f.eks. pianoer, malerier) ble det laget en katalog over som ble spredt over hele landet, og folk ble gjort oppmerksom på dette gjennom presse og kringkasting.

Eiendeler som hadde tilhørt familier som ble utryddet, og som ikke var registrert under krigen, kunne være vanskelig å etterlyse fordi vergene eller slektninger ikke sikkert kjente til alt som disse familiene hadde eid. Det er imidlertid et åpent spørsmål hvor mye som ikke var registrert.

I Stortingsmelding nr. 60 (1952) s. 13 sp. 2 heter det om oppsporing og tilbakeføring av løsøre bl.a.:

«Det var et meget omfattende arbeid som slik ble utført for å bringe løsøre tilbake til tidligere eiere. Det ble foretatt inngående undersøkelser, avhørt en mengde personer, ikke minst N.S.-folk. Meget løsøre kom også til rette. Det var imidlertid også betydelige mengder man ikke fant eiere til, og som måtte realiseres. I atskillig utstrekning hadde en inntrykk av at eiere unnlot å melde seg fordi de foretrakk å fremme krav om erstatning fremfor å lete etter sine ting, eller hente ting som var blitt ramponert. Den ting at så mange opprinnelige eiere, særlig jøder, var omkommet, gjorde det også forklarlig at det måtte bli atskillig løsøre en ikke fant eier til.

Etter at det ikke lenger kunne regnes med at eiere ville melde seg, ble så etterhånden også det verdifulle løsøre realisert. Det meste ble solgt ved auksjon. Hvor særlige interesser forelå, ble løsøret solgt på annen måte. Nasjonalgalleriet fikk anledning til å overta noen malerier, pianoer ble fortrinnsvis solgt til sykehus, gamlehjem eller yrkesmusikere o.l.

Utgiftene ved henting, lagring og utstilling av løsøre var meget betydelige, og det som kom inn ved salg dekket derfor ikke de samlede omkostninger.

Arbeidet var først endelig ferdig og regnskapene avsluttet i løpet av 1949.»

Under henvisning til det som er gjengitt foran om at Nasjonalgalleriet skulle ha overtatt «noen malerier», har utvalget forelagt disse opplysninger for galleriet. Utvalget har også funnet andre arkivopplysninger som antydet at Nasjonalgalleriet hadde overtatt malerier eller tegninger som man etter krigen ikke fant eierne til.

Nasjonalgalleriet har opplyst at to malerier som galleriet skulle være interessert i å overta i følge en korrespondanse fra 1948 mellom Justisdepartementets Oppgjørsavdeling og Oslo Oppgjørskontor, ikke befinner seg i Nasjonalgalleriet. Videre opplyses at et bilde som er nevnt i en «Landskatalog over gjenfunnet løsøre» (som ble utgitt etter krigen for om mulig å finne eierne), er i Nasjonalgalleriets eie, men at galleriet fikk det som en testamentarisk gave i 1981. Endelig opplyses det at tre arbeider, «Mottatt uten vederlag av oppgjørskontoret for fientlig eiendom» i desember 1948 (en pennetegning og to raderinger), er i galleriets eie.

Det er ikke helt klarlagt om de tre foran nevnte arbeider har tilhørt jødiske familier. De kan stamme fra andre steder. I landskatalogen for gjenfunnet løsøre fantes løsøre, ikke bare fra Tilbakeføringskontoret, men også fra Direktoratet for fiendtlig eiendom og andre institusjoner som satt inne med herreløst løsøre (St. meld. nr. 60, s. 13, sp.1). Tatt i betraktning at det er usikkert om de har tilhørt jøder, har ikke utvalget funnet det nødvendig å fremskaffe en verdivurdering av disse. Dessuten må utvalget uansett basere et anslag om udekket tap på en del skjønnsmessige avveininger, og i den sammenheng vil disse tre arbeidene ha minimal betydning.

10.9.3.2 Varelagre

Om bakgrunnen for at administreringen av varelagererstatningen ble lagt til Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, vises til punkt 10.7.4.

Opprinnelig var det bestemt at Varelagerforsikringen skulle avgi takster før Oppgjørsavdelingen avgjorde erstatningen, men her kom det forholdsvis raskt en endring. Prisen for å få avholdt takster i Varelagerforsikringens regi ble så høy at takstutgiftene ofte ikke stod i forhold til verdien av det tapte varelager. Oppgjørsavdelingen bestemte derfor at følgende saker skulle behandles av Justisdepartementet direkte, uten Varelagertrygdens tekniske behandling og innstilling:

1. Skadebeløp av bagatellmessig karakter, nærmere definert til skader på under kr. 3000.

2. Skadebeløp som i forhold til søkerens formue var bagatellmessige.

3. Når skadelidte var død og ikke etterlot seg livsarvinger.

4. Saker hvor det tapte eller skadede varelager ikke var forsikret.

Departementet regnet med at etter denne nyordningen kunne ca. halvparten av søknadene bli behandlet i Oppgjørsavdelingen uten forutgående takst.

Et internt notat i Oppgjørsavdelingen redegjorde nærmere for punkt 3:

«Dette gjelder særlig jøde-skadene, hvor ofte skadelidte og hele hans familie er død. En mener her at det ikke er grunn til å gi erstatning til en fjern slektning for det tap avdøde har hatt på sitt varelager, særlig hvis forretningen ikke skal fortsettes. En mener derfor at slike skader også bør behandles av Justisdepartementet, og eventuelt være gjenstand for billighetserstatning.»

Notatet tok også opp forholdet mellom den oppfatning at overgrepsskader på varer skulle dekkes som om det var krigsforsikringsskade, og det syn at Oppgjørsavdelingen skulle dekke dette som billighetserstatning. Som forsikringssaker ville behandlingen ha skjedd etter lignende bestemmelser som for Krigsskadetrygden, men ved behandlingen i Oppgjørsavdelingen kom disse sakene inn under billighetserstatningsloven. Det betydde blant annet at det i Oppgjørsavdelingen skulle tas hensyn til skadelidtes økonomiske stilling og behov.

Konklusjonen ble at ordningen med erstatning for tap av varelagre til en viss grad skulle tillempes prinsippene i billighetserstatningsloven av 1947, i hvert fall slik at uvesentlige varelagertap ikke skulle erstattes. Tap under kr. 500, eller noe mer hvis det gjaldt særlig kapitalsterke skadelidte, ble regnet som uvesentlige. Videre het det i notatet at det syntes «å være liten grunn til å betale erstatning til utarvinger, i særdeleshet hvor det gjelder tap i en forretning som disse ikke skal fortsette. Dette er særlig aktuelt for jødenes virksomhet, og her kommer også det til at de gjenlevende jøder i stor utstrekning vil samle seg formuer som arvinger etter de som ble drept i Tyskland. Det må også være berettiget å sette vilkår for anvendelsen av varelagererstatningene.»

Tilbakeføringskontoret utbetalte 68 % dividende av «solgt varelager». I tillegg ble billighetserstatning gitt hvis gapet mellom varelagertaksten og Tilbakeføringskontorets utbetaling var urimelig stort, og eierens inntekt og formue var lavere enn før krigen. Dette viste seg sjelden i praksis. Derfor ble det samlet ikke gitt store beløp i erstatning fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling.

Krigsskadekomiteen hadde gått inn for at det ikke skulle gis pristillegg til erstatningsbeløp for varelagre. Dette ble begrunnet dels i at skadene ble taksert til skadedagens verdi (i motsetning til 9. april ellers), dels i at en betydelig del av erstatningsbeløpene ble utbetalt relativt kort tid etter at skadene inntraff. Dette siste har selvsagt ikke vært tilfelle for jødene, men hele spørsmålet om prisstigning ble mindre viktig siden erstatningen for varelagre var en billighetserstatning.

I en oversikt fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling over varelagertap datert i april 1950, kommer det frem at takserte krav på overgrepsskader på varelagre var på 6 millioner kroner. (Uforsikrede varelagre, særlig skader i Finnmark er da holdt utenfor.) Beløpet gjaldt overgrepsskader og skader ved eksplosjoner i Filipstad i Oslo og i Bergen. Antall søknader var 700, og det ble gitt erstatning i 150 saker. Det samlede erstatningsbeløp ble på kr. 800.000, men det er egentlig ikke riktig å kalle det erstatning for varelagre. Utbetalingene skjedde helt ut etter billighetsbetrakninger, og erstatning ble bare gitt dersom det virkelig ville være en hjelp til gjenreisning, og hvor inntekt og formue var lavere etter enn før krigen.

I oversikten het det også at tallet for erstatningssummen ikke hadde synderlig verdi fordi: « Ved avgjørelsen av sakene i Oppgjørsavdelingen er det lagt vekt på den økonomiske stilling og behovet i hvert enkelt tilfelle, likesom kravene er blitt vesentlig redusert ved utbetaling fra Tilbakeføringskontoret. ...»

På en liste fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling fra november 1946 finnes 329 søknader om varelagererstatning, hvorav 102 er fra jøder. Vi vet ikke hvordan denne listen er sammensatt i forhold til alle søknader, men hvis vi forutsetter at andelen er lik for alle søknader, vil det bety at 1/3 av overgrepsskadene av varelagre gjelder jøder.

10.9.3.3 Skade på eiendeler tilhørende norske politiske fanger og krigsfanger i utlandet

Under Justisdepartementets Oppgjørsavdeling ble det også gitt billighetserstatning for tap av personlige effekter og klær under opphold som politisk fange i fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland under okkupasjonen. I tillegg kunne man søke om erstatningskjøp for klær og tekstilvarer samt skinnsko. Disse to siste erstatningsformene har vi ikke behandlet her. Når det gjelder tap av personlige effekter og klær under Tysklandsoppholdet, ble det erstattet etter de vanlige regler for billlighetserstatning: Takstene skulle være nøkterne, luksusverdier ble ikke erstattet, med mindre de også hadde nytteverdi. Prosjektmedarbeiderne har gjennomgått de aktuelle mapper for jøder og notert både taksten og det beløpet som ble erstattet. I taksten er også gullsmykker og gullur tatt med. Det viser seg altså at mer enn det høyst nødvendige ble tatt med ved deportasjonen. Dette reflekterer at jødene ble forespeilet en annen fremtid enn konsentrasjonsleirene. Billighetserstatning skulle ikke gis til fjernere arvinger enn ektefelle, barn, foreldre eller søsken. Hvis det var flere døde enn én person i familien, skulle det normalt kun gis erstatning for én person, vanligvis for den som hadde lidt størst tap. Det ble normalt heller ikke gitt erstatning til utenlandske statsborgere, og det ble tatt hensyn til formuesforhold hos søkeren.

10.10 Måtte jøder vente lengre enn ikke-jøder på tilbakeføring eller erstatning? Nærmere om dødsformodningsdommer

Tilbakeføringskontoret var ferdig med sitt arbeid ved utgangen av 1947. Utlodning foregikk i to omganger: En foreløpig utlodning på 50 %, og en avsluttende utlodning på 18 %, samlet 68 %. Utlodningene skjedde dels i 1946, men for det meste i 1947.

Men selv om utlodningen var avsluttet fra Tilbakeføringskontoret, var det bo som måtte skiftes før arvingene (de berettigede) fikk sine penger. Gjennomgangen av utbetalinger fra Krigsskadetrygden til jøder som er utført i regi av utvalget, viser at Krigsskadetrygden som regel utbetalte forskudd. En stikkprøve på 25 tilfeldig valgte mapper viser at forskudd ble gitt i 21 tilfeller. Der det ikke ble gitt forskudd, skyldtes det i ett tilfelle at beløpet var lite og iallfall utbetalt tidlig, i de tre andre tilfellene skyldtes det at hjemmet ikke skulle gjenopprettes. Noen fikk forskudd allerede så tidlig som i november 1945, mens de fleste fikk forskudd i 1946.

Mange av de jødiske familier som ble deportert under krigen, ble helt utryddet. Dette skapte særskilte problemer for noen av etterkommerne/arvingene til disse. Men også arvingene eller etterkommerne til forsvunne personer fikk utbetalt forskudd.

For mange av dem som ble deportert og omkom under krigen, forelå det forholdsvis sikre opplysninger om dødsfallet. Det innebar at deres verdier kunne bli fordelt etter de vanlige regler, etter testament der slikt forelå, og ellers etter lovens alminnelige arvegangsregler. I andre tilfelle førte kunnskap om et dødsfall til at en person ble satt ut av betraktning som arving. Men der det var rimelig tvil om vedkommende var død, måtte man som vanlig gå fram etter reglene om dødsformodningsdom. Dvs. at en persons formue kunne ikke gjøres til gjenstand for et arveoppgjør før det forelå en dødsformodningsdom, og at en arving kunne ikke settes ut av betraktning før man hadde slik dom.

Reglene om dødsformodningsdommer fantes den gang i lov av 12. oktober 1857 om «forsvundne og andre fraværende Personer». Kap. 1 hadde regler om forsvundne personers formue og kap. 2 om fraværende personers arv. For den forsvundne som hadde formue, skulle det oppnevnes verge, med mindre vedkommende «her i Riget efterlader Ægtefælle i Formuesfællesskab». Skifte kunne imidlertid først skje etter oppnådd dødsformodningsdom, som det tok lang tid å få. Var vedkommende «bleven borte under Omstændigheder, der lade formode, at han er omkommen ved en bestemt Begivenhed», kunne slik dom fås etter tre år (§ 4); ellers var fristen sju år (§ 5).

Disse reglene ble imidlertid praktisert med betydelig liberalitet, men like fullt ble de ansett altfor strenge for å kunne løse etterkrigstidens problemer på en rimelig måte. Dette førte til en midlertidig lov av 10. oktober 1947 nr. 2 «um folk som kom burt i krigstida». Det vesentlige var at fristene i 1857-loven ble forkortet til henholdsvis ett og tre år.

Forarbeidene til denne midlertidige loven gir en del informasjon om hvorledes loven av 1857 ble anvendt, jfr. Ot.prp. nr. 14 (1947) hvor det bl.a. heter (s. 5-6):

«Departementet har innhentet opplysninger fra en del av de største skifteretter og fra Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer om anvendelsen av våre gjeldende regler for så vidt angår personer som er kommet bort under krigen.

Av praktiske grunner er det Tilbakeføringskontoret som på skifterettenes vegne har sendt innberetning til fylkesmennene (jfr. § 1 i loven av 1857) om deporterte jøder som er kommet bort. På grunnlag av innberetningene er det oppnevnt verger for alle de nevnte personer bortsett fra et relativt lite antall hvor det dels har vært gjenlevende ektefelle som har overtatt bestyrelsen av boet i medhold av § 3 i loven av 1857, dels har foreligget tilstrekkelig bevis for at vedkommende var død. Alt i alt er det oppnevnt mellom 200 og 300 verger for mellom 500 og 600 bortkomne. Størsteparten av disse hører hjemme i Oslo og Akershus. Hvor mange dødsformodningssaker som er anlagt i landet som helhet angående personer som er kommet bort under krigen, har man ikke nøyaktige oppgaver over. Man kan imidlertid med sikkerhet gå ut fra at antallet er meget lite. Av de skifteretter som har svart på departementets henvendelse (skifterettene i Oslo, Aker, Bergen, Trondheim, Stavanger og Drammen) er det bare skifteretten i Oslo som har mottatt noen dødsformodningsdom med begjæring om skifte. De øvrige nevnte skifteretter har heller ikke kjennskap til noe tilfelle hvor dødsformodningssak er anlagt.

Grunnen til dette er formentlig dels at arvingene har funnet det praktisk å vente til man kunne få sikrere opplysninger om de bortkomnes skjebne, dels at fristen etter loven av 1857 i mange tilfelle ennå ikke er løpt ut og dels at man har villet avvente nye lovbestemmelser.

For så vidt angår kravene til bevis for at en person er død, opplyser de nevnte skifteretter at de ikke i alle tilfelle har krevet full sikkerhet. De har i det store og hele fulgt den praksis, som også tidligere har hatt hevd hos oss, at dødsattest utstedes i alle tilfelle hvor det ikke er rimelig grunn til tvil om at vedkommende er død. Man har nøyet seg med dødsmeldinger fra tyske myndigheter og med opplysninger innhentet gjennom Røde Kors, når disse med en til visshet grensende sannsynlighet viser at vedkommende er død. Hva spesielt de deporterte jøder angår har skifterettene i enkelte tilfelle godtatt som fyldestgjørende dødsbevis vitneprov fra medfanger om at vedkommende er ført til en bygning som de visste var gasskammer. Derimot er etter det opplyste den omstendighet at en person er ført som fange til Tyskland og er kommet bort der, ikke i noen tilfelle ansett som tilstrekkelig bevis for at han er død.

På forspørsel har skifterettene i Oslo, Aker, Bergen og Stavanger uttalt at det etter deres mening er behov for lovregler som forkorter fristene i loven av 1857 §§ 4 og 5 for så vidt angår personer som er kommet bort under krigen. Skifteforvalteren i Drammen uttaler at man der ikke er i besittelse av noe praktisk materiale til å bedømme behovet for slike lovregler. Skifteretten i Trondheim antar for sitt vedkommende at da det nå er gått så vidt lang tid siden frigjøringen, må de fleste bortkomnes skjebne antas klarlagt, slik at det ikke skulle være særlig behov for lovregler som nevnt.»

Etter at man fikk loven av 10. oktober 1947 ble det ikke lenger nødvendig med dødsformodningsdom når nettoformuen ikke var over kr. 3 000. Dessuten kunne man nå straks få dødsformodningsdom i alle andre saker i og med at fristene ble så sterkt forkortet at de var løpt ut i disse saker.

Om etterkommere etter jøder som mistet livet, led et ekstra tap fordi de måtte vente lenger enn andre på skifteoppgjøret, er drøftet i punkt 11.4.

11 Flertallets standpunkt til hva som kan anses som samlet udekket tap til de jøder som fikk sine eiendeler beslaglagt under 2. verdenskrig

11.1 Generelt om flertallets beregninger av samlet udekket tap

Utvalgets oppgave er å beregne hvor store økonomiske tap jødene i Norge led ved beslagleggelsene under krigen. Fremgangsmåten er i og for seg enkel nok. Først skal utvalget finne ut hvor mye som tyske og norske NS-myndigheter tok fra jødene under okkupasjonen. Dernest skal det fastslå hvor mye jødene fikk tilbake av dette etter krigen. Til slutt skal det bestemme differansen mellom de to beløpene for å finne fram til hva jødene har tapt. Om fremgangsmåten er klar i prinsippet, støter den i praksis på mange problemer.

Det første leddet i operasjonen - å finne ut hva som ble fratatt jødene under krigen - er det vanskeligste. I hovedsak har man to typer opplysninger, de som skriver seg fra okkupasjonstiden, og de som kom fram etter frigjøringen. Fra okkupasjonstiden har man først og fremst materialet etter det NS-organ som registrerte og tok hånd om jødenes inndratte formue, Likvidasjonsstyret. Materialet fra det gir opplysninger både om hva som ble registrert, og om hvilke retningslinjer som gjaldt for registreringen og den videre behandling. Det er flere problemer knyttet til dette materialet. Et problem knytter seg til verdsettelsen av det som ble beslaglagt, det gjelder spesielt varelagre og løsøre. Et annet problem knytter seg til at det ikke finnes dokumentasjon i forhold til alle som ble rammet av inndragningen, og for det tredje ligger det en usikkerhet i hva som ikke ble registrert fordi det på en eller annen måte kom bort før registreringen begynte.

Fra tiden etter frigjøringen stammer kildematerialet først og fremst fra de tre institusjonene som skulle tilbakeføre eller erstatte det som flyktninger og deporterte hadde tapt, Tilbakeføringskontoret, Krigsskadetrygden og Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Dette materialet forteller først og fremst om hva jødene fikk tilbake etter krigen. Det gir imidlertid også opplysninger om hva som ble tatt fra dem. De fleste skadelidte søkte nemlig Krigsskadetrygden og noen også Oppgjørsavdelingen om erstatning. De måtte da oppgi hva de hadde tapt under krigen. Det vil si at man ikke bare har NS-myndighetenes Likvidasjonsstyre å holde seg til når man søker opplysninger om okkupasjonstidens beslagleggelser. Man kan også gå til de informasjoner som jødene gav når de søkte erstatning etter krigen, men det hefter usikkerhetsmomenter også ved denne typen kilder.

Det andre leddet i operasjonen er enklere: å finne opplysninger om hva jødene fikk tilbake etter krigen. Opplysningene som utvalget har kunne innhente, stammer først og fremst fra de tre nevnte institusjoner Tilbakeføringskontoret, Krigsskadetrygden og Oppgjørsavdelingen. Materialet fra dem forteller om regelverket og om hva jødene faktisk fikk via disse institusjonene. Noen opplysninger kjenner vi imidlertid ikke til. Det gjelder særlig omfanget av alt som private og offentlige måtte levere tilbake til rette eier etter krigen, uansett om vedkommende person, firma eller institusjon hadde vært i god tro, eller hadde vært tvunget til å betale til NS-myndighetene det som rettelig tilhørte jødene. Siden så mange jøder ble drept, fant tilbakeførte eller erstattede formuer ofte sin lovlige eier først etter et arveskifte. Utvalget har derfor søkt opplysninger hos skifterettene rundt i landet for å finne ut hvem som fikk hva etter at skifte var foretatt.

I det offentlige ordskifte har oppmerksomheten særlig vært rettet mot de to institusjonene Likvidasjonsstyret under krigen og Tilbakeføringskontoret etter krigen. Det har vært fremstilt som om jødene bare fikk tilbake 68 % av hva de hadde tapt under krigen. Dette er en for snever betraktningsmåte. De tre institusjonene, Tilbakeføringskontoret, Krigsskadetrygden og Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, var ment å komplettere hverandre. Det totale bilde av hva det offentlige foretok seg, får man bare ved å se på hva de til sammen gav. I tillegg ble betydelige verdier tilbakeført in natura.

Ved en beskrivelse av hva som på den ene side ble tatt fra jødene, og på den andre side tilbakeført eller erstattet etter krigen, har flertallet funnet det best å knytte beskrivelsen til de ulike kategorier av formue som jødene eide. Hver kategori har nemlig sine særtrekk og reiser sine spesielle problemer. Den følgende beskrivelse er derfor oppdelt etter kategoriene fast eiendom, bankinnskudd, forsikringer, verdipapirer, kontanter, innkasserte fordringer av ulike typer, varelagre og endelig innbo og løsøre. For hver kategori redegjøres det for hva utvalget mener ble inndratt. Til slutt, i punkt 11.8, gjøres det en samlet beregning av hva som ble inndratt, hva som ble tilbakeført eller erstattet, og hva som var differansen mellom de to, altså tap. I noen tilfelle kan utvalget bygge på relativt sikre tall og beregninger. Andre ganger har det måttet utøve en betydelig grad av skjønn.

Det som skal gjennomgås i det følgende, er i alle tilfelle komplisert og ikke lett å forenkle ut fra pedagogiske hensyn. En viss hjelp kan det kanskje gi å nevne et skille som spenner over alle de nevnte formueskategoriene. På den ene siden av dette skillet finner vi all den eiendom - først og fremst fast eiendom, men også en del løsøre - som kunne tilbakeføres til eierne «in natura» etter krigen. Dersom eiendommen var skadd, kunne man søke Krigsskadetrygden om erstatning for skaden, og eventuelt få det etter bestemte regler. Formue av typen bankinnskudd, forsikringer og verdipapirer dreide seg ikke på samme måte om fysiske gjenstander. Det kan likevel være greiest å nevne også dem her. Slike eiendeler ble som oftest tilbakeført eierne i sin helhet.

På den andre siden av skillet finner vi all den eiendom, særlig løsøre og varelagre, som ikke ble tilbakeført eier «in natura» etter krigen. I hovedregel utbetalte Tilbakeføringskontoret 68 % dividende av det som var solgt. Tilbakeføringen måtte i alle disse tilfelle ta form av kontanter, men ut fra en kontantmasse («fellesmassen») som var betydelig mindre enn verdien av det som i sin tid ble beslaglagt.Tilbakeføringskontorets oppgave var å fordele en rest som var igjen fra krigens tid så rettferdig som mulig. Som unntak fra hovedregelen var behandlingen av solgt løsøre. Her ble det som regel ikke utbetalt 68 % dividende til eierne. Beløpet ble overført til Krigsskadetrygden som utbetalte en høyere erstatning enn dividenden. Erstatningen ble avgjort etter en takst og etter bestemte erstatningsregler. Det man ikke fikk på denne måten, kunne man søke Justisdepartementets Oppgjørsavdeling om å få dekket. Mens det under krigen hadde vært spesielle regler for jøder, var reglene etter krigen like for alle.

Gjennom engasjerte prosjektmedarbeidere har utvalget fått registrert motverdiene i penger av inndratte formuesgjenstander i følgende grupper: kontanter, bankinnskudd, poliser, aksjer/obligasjoner, annet (innkasserte fordringer, husleieinntekter, avkastning av fast eiendom), varelagre og løsøre.

Som nevnt innledningsvis har utvalget som oppgave å finne fram til differansen mellom det jødene ble fratatt under okkupasjonen, og det de fikk tilbake etter krigen. Eventuell tapt inntjening under krigen fordi jødenes forretninger ble beslaglagt og realisert, og etter krigen fordi deres forretninger måtte startes påny (de som gjorde det), har utvalgets flertall ansett å falle utenfor mandatet, som bl.a. er å kartlegge «hva slags eiendeler som ble beslaglagt og antatt verdi på disse». Det bør likevel nevnes at inntektstap kunne man søke om å få erstattet i Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Mulige privatøkonomiske tilleggstap som beslagene medførte (tap i fremtidig inntekt o.l. tap som beslagene medførte), er likeledes ansett å falle utenfor mandatet. Inntektstap - enten man drev forretning eller var arbeidstaker - bør for øvrig etter utvalgets syn likestilles.

11.2 Om verdiene av de enkelte kategorier av formuesgjenstander som ble beslaglagt

Som nevnt i punkt 11.1 drøfter utvalgets flertall i det følgende mulig udekket tap for de forskjellige kategorier av formuesgjenstander som ble inndratt hos jødene. For de fleste av formuestypene er verdianslagene basert på skjønn. Men utgangspunktet for skjønnet er de arkivundersøkelser som utvalget har fått gjennomført, se særlig punktene 2.1-2.2. Verdianslagene gjelder for de ulike kategorier av formuesgjenstander som helhet, og gir ikke grunnlag for anslag på hva de individuelle verdiene har vært.

11.2.1 Fast eiendom

Utvalget legger til grunn at fast eiendom (herunder forretningslokaler, hus og leiligheter) ble tilbakeført til eierne eller de som trådte inn i eiernes sted (arvinger), se punkt 10.3. Beslaglagt fast eiendom skulle for øvrig ikke selges, se punkt 5.3. Inntekter som Likvidasjonsstyret fikk ved utleie av fast eiendom, ble en del av fellesmassen, samtidig som utgifter ble belastet fellesmassen. Tilbakeføringskontoret fordelte disse utgifter og inntekter på de enkelte bo.

Fast eiendom som ble tilbakeført etter krigen, måtte imidlertid i mange tilfelle repareres og pusses opp. Krigsskadetrygden for bygninger dekket som nevnt i punkt 10.7.2 skade på bygning som var forsikret mot brann. I prinsippet skulle det gis full erstatning av Krigsskadetrygden for reparasjoner og utbedringer av bolighus og forretningslokaler, forutsatt at det ble søkt erstatning, noe som bør kunne legges til grunn her. Loven om Krigsskadetrygd for bygninger åpnet imidlertid adgang til å begrense erstatningsbeløpet ut fra sosiale og samfunnsøkonomiske hensyn. Det ble f.eks. ikke gitt full erstatning for skade på hytter. Utvalget har ikke oversikt over hvorvidt, og i tilfelle med hvilket samlet beløp, Krigsskadetrygden reduserte erstatningsutbetalingene til jøder av disse grunner.

Gjennomgang av alle offentlige skifter (skifteutlodninger) for jødene etter krigen som utvalget har foretatt, viser at det i noen få bo har vært dekket reparasjonsutgifter på boets faste eiendom. Men skifteoppgjørene gir ingen opplysning om utgiftene skyldes at eiendommene hadde blitt skadet i beslagstiden, eller om det er ombygginger som eierne har ønsket å foreta av andre grunner. I så fall hadde ikke Krigsskadetrygden dekket noe.

Leieforhold av bolig som det ikke var knyttet innskudd eller obligasjon til, og som ble avbrutt fordi husstanden ble depotert eller flyktet, regnes ikke som noe formuesgode på leietakers hånd. At leieforholdet opphørte, anses derfor ikke som noe økonomisk tap i vanlig forstand, men likefullt et tap av et gode for dem som kom tilbake og ikke fikk leie sitt gamle husvære. Flertallet kjenner ikke til om, og i tilfeller i hvilken utstrekning, dette forekom.

Under henvisning til det som foran er nevnt, mener flertallet at det i hovedsak bør kunne legges til grunn at skade på fast eiendom ble dekket ved erstatningsoppgjøret etter krigen. Ved den skjønnsmessige helhetsvurdering har flertallet likevel tatt hensyn til at det også her er en viss usikkerhet om alle tap vedrørende fast eiendom ble dekket fullt ut.

11.2.2 Bankinnskudd

Utvalget har registrert at samlet sum av inndratte bankinnskudd utgjør kr. 1.051.285 for private og kr. 419.459 for forretninger, altså samlet kr. 1.470.744. Bankinnskuddene ble imidlertid gjenopprettet etter krigen, dvs. at den eller de som trådte inn i vedkommendes rettigheter kunne kreve ny betaling med renter, jfr. foran i punkt 10.5. Det må forutsettes at dette var kjent under tilbakeføringsarbeidet - også av etterkommerne eller oppnevnte verger. På bakgrunn av det som foran er nevnt, legger utvalgets flertall til grunn at det ikke er udekket tap på konfiskerte bankinnskudd.

11.2.3 Forsikringer

Blant de formuesverdier som de nazistiske myndigheter inndro, var også gjenkjøpsverdien av jødenes forsikringer. Utvalgets prosjektmedarbeidere har registrert verdien av inndratte poliser. Samlet verdi av de inndratte poliser utgjør kr. 405.707.

Forsikringsselskapene drøftet allerede i juni 1945 hvordan de burde stille seg til spørsmålet om å gjenopprette inndratte poliseverdier. De bestemte seg for å la polisene løpe som om inndragning ikke hadde skjedd, se nærmere punkt 10.5.

I de tilfeller der opplysninger om forsikringer foreligger i bomappen, har utvalgets flertall lagt til grunn at forsikringstakeren har fått full dekning fra forsikringsselskapet for polisens verdi. Man må også kunne legge til grunn at der forsikringstakeren er død, og det forelå opplysninger om nære arvinger (som ektefelle, livsarvinger eller foreldre), har rettighetene etter polisen blitt dekket fullt ut av selskapet. Det som gjenstår som usikkert er om utbetaling har skjedd i de tilfelle hvor forsikringstakeren og alle som hadde rett til å tre inn i rettighetene i forsikringstakerens sted, ble utryddet. Men i sistnevnte tilfelle bortfalt selskapenes betalingsplikt fordi det ikke var noen berettigede etter polisen.

Etter flertallets syn har det derfor ikke foreligget noe udekket tap i forbindelse med poliser.

11.2.4 Verdipapirer (omsetningsgjeldsbrev, aksjer og obligasjoner)

Prosjektmedarbeiderne har registrert at det ble inndratt aksjer og obligasjoner hos private for samlet kr. 264.686, og hos bedrifter for samlet kr. 8.972, dvs. samlet inndratt verdi kr. 273.658. Eierne av disse verdipapirer kunne kreve ny betaling etter krigen, også om det var omsetningsgjeldsbrev, se konfiskasjonslovens § 3 (se vedlegg 14).

I hovedsak må det etter flertallets syn kunne legges til grunn at verdien av disse verdipapirer ble gjenopprettet etter krigen.

11.2.5 Kontanter

Det er registrert inndratt kr. 512.634 i kontanter hos private og kr. 263.802 i bedrifter (forretninger), til sammen kr. 776.436. Her har vi en klar pengeverdi på det beslaglagte som er kommet inn og registrert som en del av Likvidasjonsstyrets fellesmasse. Problemet her er om alt av kontanter som ble tatt fra jødene ble registrert. NS-myndighetene hadde strenge regler som skulle forhindre underslag o.l. av beslaglagte verdier. Likevel må en anta at bl.a. kontanter kan ha blitt underslått før registrering. Dette tas det hensyn til i punkt 11.8.

Kontanter var en av de kategorier som ble tatt med da Tilbakeføringskontoret regnet ut dividenden. Krigsskadetrygden dekket ikke tap av kontanter, men tap av kontanter ut over det som ble dekket av Tilbakeføringskontoret, kunne meldes til Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Erstatning derfra var ikke betinget av at beslaget var registrert hos Likvidasjonsstyret, men her var en rimelighetsvurdering avgjørende for om erstatning ble gitt, og i tilfelle i hvilket omfang. På den tid utvalget har hatt til rådighet har det ikke vært mulig å finne ut hvor mange som har søkt eller fått erstatning der for tap av kontanter. Av den grunn ser man bort fra eventuell erstatning for kontanter fra Oppgjørsavdelingen.

11.2.6 Innkasserte fordringer, husleieinntekter, avkastning av fast eiendom, utbytte av verdipapirer

Innkasserte fordringer, husleieinntekter, avkastning av fast eiendom samt utbytte av verdipapirer var for personer kr. 1.128.890, for bedrifter kr. 819.504, til sammen kr. 1.948.394. Beløpet avrundes til kr. 1.950.000. Når det gjelder husleieinntekter, kunne det forekomme at de var lave fordi de ble leid ut til NS-sympatisører, men som regel fortsatte de som hadde leid leiligheter av jødene, å opprettholde sitt leieforhold som før, men altså via Likvidasjonsstyrets bobestyrere. Lave husleier skyldtes primært en streng husleieregulering under krigen. De andre postene synes å ha en enda mer uproblematisk pengeverdi. Flertallet legger derfor til grunn at verdiene av disse kreditpostene representerer de reelle verdier.

11.2.7 Varelagre

Varelagertap ble etter krigen dekket med 68 % av det som ble innbrakt til fellesmassen ved de realisasjonssalg som ble foretatt av varelagrene. Krigsskadetrygden dekket ikke varelagertap. Det har ikke vært tid til en systematisk undersøkelse av hvor meget som ble ytt som billighetserstatning fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, men som det fremgår av nedenstående, har prosjektmedarbeiderne gjennomgått et ganske stort antall saker der det er blitt søkt om slik erstatning.

Prosjektmedarbeiderne har registrert samlet salgssum for inndratte varelagre med kr. 1.915.519.

Verdianslaget for varelagre er usikkert av flere grunner. Dels kan varer ha blitt underslått før registrering. Sannsynligheten for at det kan ha skjedd antas å ha vært størst i de mindre forretninger. Videre vil opphørssalg i seg selv vanligvis medføre at verdien i penger blir mindre enn ved normalt salg. Riktignok var det vareknapphet og lett å få omsatt selv ukurante varer. Likevel må antas at opphørssalgene innbrakte mindre enn varenes virkelige verdi på den tid. Utvalgets flertall legger til grunn at det som helhet kom inn mindre ved salg av disse varelagre enn om bedriftene hadde fått fortsette sin virksomhet. Arkivmaterialet viser imidlertid betydelige forskjeller her. Noen varelagre ble solgt for en «slikk og ingenting», og i noen tilfelle gitt bort uten vederlag. I andre tilfelle har prisene sannsynligvis ikke ligget så mye under hva som ville blitt oppnådd ved vanlig salg. Nazistene hadde her som i så mange andre sammenhenger en dobbeltholdning; dels var det viktig å skaffe så mye penger som mulig, dels var det viktig å hjelpe NS-folk, frontkjemperfamilier m.v. Se for øvrig punkt 6.2.

Det var streng prisregulering på varer under krigen. Utvalgets flertall har lagt til grunn at vårt verdianslag må bygge på lovlige priser (maksimalpriser). Lovlig omsetningsverdi (substansverdi) er derfor lagt til grunn for utvalgets anslag her om mulig tap. At varene kunne utbringe høyere pris - kanskje betydelig høyere pris på svartebørsen - kan ikke være relevant. Utvalgets flertall har ved verdivurderingen av varelagrene bedømt situasjonen som om den næringsdrivende hadde kunnet fortsette sin virksomhet på linje med ikke-jøder.

Siden konfiskasjon av varelagre ikke ble erstattet av en forsikringsordning, kunne man søke om erstatning fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Dette skjedde i mange tilfeller, og i den forbindelse ble varelageret verdsatt på vegne av Oppgjørsavdelingen. Forholdet mellom takst og salgsinntekter er sammenlignet for et utvalg på ca. 50 varelagre for på den måte å prøve å finne en faktor for å justere opp verdien av varelagrene. Disse varelagrene er ikke valgt etter noen tilfeldighetsmekanisme, men etter et «spadestikk» i arkivene etter Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Tall for flere varelagre kunne ha blitt funnet frem hvis utvalget hadde hatt mer tid, men takster for alle varelagre finnes nok ikke i arkivene. Det aller største varelageret var blant de varelagrene som kom med i undersøkelsen. Her innbrakte salget ikke vesentlig mindre enn taksten. Faktoren for å justere opp verdien av varelagrene blir forskjellig om vi tar med denne forretningen i beregningen eller ikke. Tar vi den med, blir faktoren 1,75, tar vi den ikke med, blir faktoren 2,3. Tatt i betraktning av at faktoren skal brukes til å multiplisere opp salgstallet for det samlede varelager, hvor inntektene av dette salget stod for nesten 20 %, er det ikke rimelig å se bort fra dette varelageret, men det er heller ikke rimelig å la det telle fullt ut. Uansett blir det her tale om et skjønn, og utvalgets flertall har valgt å bruke faktoren 2. Dette tallet kan selvsagt ikke brukes til å anslå varelagertapet for den enkelte.

Skjønnsmessig anslått blir dermed samlet verdi av varelageret kr. 3.831.038, avrundet til kr. 3.831.000. Her er da ikke trukket fra utgifter som ble dekket av Likvidasjonsstyret, og som eieren var ansvarlig for, f.eks. kassakreditt og leverandørkreditter. Om fradrag for utgifter dekket av Likvidasjonsstyret, se punkt 11.6. I forhold til det som er nevnt i punkt 10.9.3.2. om at det samlede takserte varelagertap for hele Norge var kr. 6.000.000 synes kr. 3.831.000 i hvert fall ikke urimelig lavt, når det er beregnet at 1/3 av overgrepsskadene på varelagre gjelder jøder.

11.2.8 Innbo og løsøre

Som nevnt i punkt 10.3 og 10.9.3.1 var tilbakeføring og erstatning for tapt løsøre (innbo og løsøre) det vanskeligste tilbakeføringsarbeid etter krigen. Ved siden av varelagre, antas det her å være størst usikkerhet på anslag om hva som kan anses som udekket tap.

Usikkerhetene henger dels sammen med at man under tilbakeføringsarbeidet ikke hadde oversikt over alt av innbo og løsøre som hadde vært beslaglagt. Etter det som er nevnt flere steder i utredningen, har utvalget lagt til grunn at ikke alt som ble inndratt (tatt fra jødene) ble registrert, jfr. det som er gjengitt i punkt 6.1 fra Krigsskadekomiteens innstilling fra 1946. Se også punkt 6.2 i denne utredningen. Denne mangel kunne imidlertid repareres dersom tapet ble anmeldt etter krigen. Dette fordi det var ikke noe vilkår for tilbakeføring eller erstatning at tapet var registrert av de nazistiske myndigheter under krigen. Men dels er det normalt vanskelig å vite nøyaktig hvor mye innbo og løsøre man eier dersom ikke alt er nedtegnet, dels er verdsettelsen vanskelig. For de husstander som ble utryddet, og hvor det ikke var nære slektninger med forholdsvis god kjennskap til hjemmene, måtte arbeidet med tilbakeføring eller erstatning i det vesentlige bygge på det som var registrert av likvidasjonsmyndighetene under krigen.

Utvalgets database var laget for å anslå økonomiske tap, ikke husstands- eller slektskapsstruktur. Av registreringstekniske årsaker er det registrert egne husstander i en del tilfeller hvor det etter enhver normal definisjon av husstandsbegrepet ikke er noen husstand. Antall husstander er derfor blitt for høyt, se vedlegg nr. 20. Det er registrert 230 «husstander» som er helt utryddet. Av disse bestod 131 «husstander» av kun én person. Det er ut fra databasen derfor ikke så lett å si noe om hvor ofte det ikke var slekt eller husstandsmedlemmer til å gi eventuelle supplerende opplysninger. Arkivmaterialet viser at registreringene fra Likvidasjonsstyret som oftest var meget detaljerte. De usikkerhetsmomentene som likevel knytter seg til manglende registreringer fra Likvidasjonsstyret der det ikke var noen til å gi supplerende opplysninger, er små, men det er tatt hensyn til den i den skjønnsmessige helhetsvurdering i punkt 11.8.

I og med at Krigsskadetrygden vanligvis dekket tap av løsøre, har utvalgets flertall kommet til at den taksten som Krigsskadetrygden foretok etter krigen, bør kunne brukes som utgangspunkt for verdsettelsen, da det viste seg at det ikke var mulig å finne gode anslag på dette fra krigens tid. Taksten bygde på opplysninger fra eier eller representant for eier som deretter ble gjennomgått av takstmenn. I noen få tilfeller ble takst fastsatt uten konferanse med eier.

En sammenligning av takst og innvilget erstatning er gjort for et utvalg som utgjør mer enn halvparten av materialet i sin helhet. Det er ingen grunn til å tro at dette utvalget ikke er representativt for hele materialet med hensyn til forholdet mellom takst og utbetalt beløp. Resultatet viser at for utvalget ble det fra Krigsskadetrygden utbetalt kr. 2.537.876 i 1946-1947-kroner, mens taksten var på kr. 2.837.365 i kroneverdi pr. 9. april 1940. De utbetalte beløp inkluderte som oftest et prisstigningstillegg, men det kompenserte ikke for hele prisstigningen. Det registrerte utbetalte beløp for hele materialet var på kr. 4.437.247.

For utvalget må vi multiplisere utbetalt beløp med 1,12 for å få taksten i 1940-kroner. Hvis vi regner med den samme faktoren for hele materialet, betyr det at vi må multiplisere utbetalingen med 1,12 for å få et anslag på taksten for hele materialet i 1940-kroner. Det betyr avrundet 4.970.000.

En undergruppe blant dem som fikk krigsskadetrygd, må det gjøres nærmere rede for. Det gjelder der forsikringstaker var død, og det ikke var noen igjen til å bygge opp hjemmet. I slike tilfeller gav Krigsskadetrygden kun 1/4 av det utregnede beløp uten prisstigningstillegg. Bakgrunnen var at utbetalinger skulle gå til gjenreisning. Arvingene til hjem som ikke ble gjenreist, fikk tilbake de eiendelene som lot seg tilbakeføre, men altså bare delvis erstatning for det som ikke kunne tilbakeføres. Dividenden fra Tilbakeføringskontoret ble utbetalt uavkortet til boet, uavhengig av arveforhold. I persondatabasen finnes det registrert 10 bo hvor det kun er gitt 1/4 erstatning. Til sammen fikk disse boene kr. 27.000 i erstatning. I vedlegg 20 er det gjort rede for hvordan dette beløpet er oppjustert. Det oppjusterte tallet blir 91.000 i 1940-kroner.

I alt har vi registrert at 403 husstandsoverhoder mottok krigsskadetrygd. Til disse hovedpersonene er det tilknyttet 615 husstandsmedlemmer. I tillegg er det utbetalt Krigsskadetrygd til 67 bedrifter. Med andre ord mottok altså minst 1085 av 1651 personer krigsskadetrygd. Tallet kan være noe høyere, fordi antall husstandsmedlemmer i alle husstander er ukjent. Siden registreringen har tatt utgangspunkt i arkivet til Tilbakeføringskontoret, vil det sannsynligvis også være flere som mottok krigsskadetrygd enn det registreringen viser.

For en del bo eller personer ble det ikke gitt erstatning fra Krigsskadetrygden. Det skyldtes dels at erstatning i utgangspunktet bare skulle ytes til norske statsborgere bosatt i landet, se nærmere punkt 10.7.3. Dels skyldtes det at det i en del tilfeller ikke ble utbetalt noe til fjerne slektninger, dels skyldtes det manglende forsikring der Krigsskadetrygden vurderte at slik forsikring burde vært tegnet. I alt ble søknader om krigsskadetrygd avslått i 64 tilfeller. Utvalgets prosjektmedarbeidere har som nevnt i punkt 10.7.3 registrert at det likevel er gitt erstatning av Krigsskadetrygden til 50 bo som til sammen utgjorde 181 personer som ikke var norske statsborgere.

Det tilføyes at de undersøkelser som prosjektmedarbeiderne har gjort, viser at reglene om redusert erstatning for særlig verdifulle gjenstander (se punkt 10.7.3) ikke har betydd meget for det endelige oppgjør, jf. vedlegg nr. 20.

For de jøder som da bare fikk 68 % dividende av den salgssum som det solgte løsøre hadde innbrakt i fellesmassen, må salgssummen justeres kraftig opp for å gi en reell verdi (gjenanskaffelsesverdi). Måten det er gjort på, er å se på forholdstallet mellom kontantverdien av solgt løsøre som er kommet inn til fellesmassen og verdien av det som er ytt i krigsskadetrygd for dem som har fått krigsskadetrygd. Dette forholdstallet er 3,2. Se vedlegg 20.

Samlet verdi av løsøre i de tilfeller der det ikke er gitt krigsskadetrygd, er på kr. 353.465. Vi multipliserer dette tallet med 3,2, og får kr. 1.131.088. Til dette må det også legges 12 %. Utvalget anslår dermed verdien av solgt løsøre som det ikke ble gitt krigsskadetrygd for til kr. 1.267.000.Tallene og multiplikatorene gjelder bare for hele materialet, de kan ikke brukes til å anslå enkelte personers verdier.

Krigsskadetrygden erstattet ikke personlige effekter (klær m.v.) dersom eieren omkom under krigen. Derimot ble slike effekter tapt i fangenskap erstattet av Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, men erstatning ble bare gitt for disse eiendelene til ett medlem pr. husstand. Tallene derfra viser at takstene for disse eiendeler lå på omkring kr.1.000 pr. husstandsmedlem som fikk erstatning. Takseringen inkluderte også slike personlige effekter som ur og smykker. Dersom man multipliserer dette tallet (1.000) med antall personer over 21 år som omkom under deportasjonen, vil det anslåtte bruttotapet her utgjøre kr. 610.000 etter dagjeldende prisnivå. Sannsynligvis blir dette noe høyt, 1000 kroner pr. person i 1942 betyr nesten 15.000 kroner i dagens penger. På den andre siden erstattet Oppgjørsavdelingen kun effekter tapt under fangenskap, ikke slike personlige effekter som var beslaglagt hjemme. Det er vanskelig å vite hvor mye man skal anslå dette til. Siden vi ikke vet verdien av personlige effekter som ikke ble tatt med til fangenskap, har flertallet valgt å ta dette med i det skjønnsmessige tillegg i punkt 11.8.

11.2.8.1 Særskilt om erstatning for verdien av lomme- og armbåndsur samt gull-, sølv- og smykkesaker

Beslag av lomme- og armbåndsur samt gull-, sølv- og smykkesaker skulle skje samtidig med arrestasjonen, og det skulle føres fortegnelse over det som ble tatt. Lomme- og armbåndsur skulle ovedras til Wehrmacht og tilstilles det tyske sikkerhetspoliti, mens gull-, sølv- og smykkesaker skulle stilles til disposisjon for den tyske regjering ved det tyske sikkerhetspoliti. Utvalget har ikke funnet noen samlet oversikt over disse aktiva, se punkt 5.6 og 6.1.

Når disse gjenstander ikke ble tilbakeført, skulle de i prinsippet anmeldes og erstattes etter krigen på samme måte som andre private eiendeler. Her som ellers var erstatning etter krigen ikke betinget av at registrering hadde skjedd ved beslagleggelsen. Tap skulle anmeldes til Krigsskadetrygden og Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, og erstattes etter de gjeldende regler. Listene med anmeldte krav i Krigsskadetrygden inneholder mye både av gull, sølv og smykkesaker. Spesielt verdifulle smykker var ført inn med reduserte beløp, men ur og sølvtøy, som f.eks. bestikk, var ikke gjenstand for noen spesiell reduksjon i taksten i forhold til andre eiendeler.

Utvalget er gjort kjent med noen fortegnelser fra Statspolitiet i Oslo over beslaglagte ur, ringer, smykker og sølvsaker foretatt hos jøder. Fortegnelsene omfatter ca. 630 beslag. De fleste gjenstander er ur (lommeur og armbåndsur - noen også i gull), men ellers omfatter fortegnelsene også en del smykker. Navn på eierne er angitt. Ved en stikkprøve i arkivet etter Krigsskadetrygden er det funnet at de samme gjenstandene som står på fortegnelsen fra Statspolitiet, gjenfinnes i skademeldingene til Krigsskadetrygden, jfr. utrykt vedlegg 9.

11.3 Samlet vurdering av de enkelte kategorier av formuesgjenstander som ble beslaglagt

I tabell 11.1 over samlet anslått verdi av inndratte eiendeler gir den siste kolonnen verdien i kroner ved årsskiftet 1946/47. Prisstigningen fra november 1942 til årskiftet 1946/47 var ca. 10 %. Kontanter, innkasserte fordringer og varelagre er derfor tillagt 10 % prisstigning. Fra april 1940 til januar 1947, hadde vi en prisstigning på ca. 40 %. Verdien av innbo og løsøre samt personlige effekter er tillagt 40 %.

Samlet anslått inndratt verdi av det som ikke ble tilbakeført «in natura» eller gjenopprettet utgjør således avrundet kr. 16.927.000, oppjustert og priskorrigert til årsskiftet 1946/47.

11.4 Særskilt om booppgjøret tok lengre tid for jødene og om det påløp større omkostninger, om arveavgift og arv til staten

Med det store antall drepte ble det også et stort antall skifteoppgjør som måtte gjennomføres etter krigen. Det vises her til vedlegg 5 om de foretatte undersøkelser av dødsfall- og skifteprotokoller. Av dette vedlegg fremgår det at de innhentede opplysninger fra statsarkivene samt enkelte skifteretter omfatter 539 personer som fordeler seg på 440 saker. I hovedtyngden av sakene har det vært skiftet privat (172 saker), vært etablert uskifteordning (20) eller ikke vært noe til skifte (49). Det har vært offentlig skifte i 172 saker, hvilket var påkrevet der det var mindreårige arvinger og der voksne arvinger ikke overtok ansvaret for boets gjeld.

Spørsmålet om sent oppgjør vedrører de offentlige skifter. Avslutningen (sluttutlodningen) i disse har funnet sted som vist i figur 11.1.

Ved utgangen av 1950 var således 109 skifteoppgjør avsluttet, ved utgangen av 1952 var tallet 147. De 5 bo som ble avsluttet i 1959, gjaldt en familie. I boene avsluttet i 1968 og 1988 var staten arving, mens boet som ble avsluttet i 1986 hadde private arvinger (netto i boet kr. 5.742).

Total aktivamasse for disse offentlig skiftede bo var ca. kr. 8.833.000 (netto kr. 5.096.000). Av dette beløp utgjorde arv fra andre bo ca. kr. 918.000. Forskuddsutbetaling av arv har bare funnet sted i beskjeden utstrekning.

Ser man bort fra saken som ble avsluttet i 1986 (og som det må antas har fått en kritikkverdig sen avslutning), er det etter flertallets vurdering grunn til å anta at skifteoppgjøret nok har tatt lengre tid enn vanlig - og at medvirkende årsaker til dette har vært uvisshet om den antatte arvelaters død (jfr. det som er sagt i punkt 10.10 om dødsformodningsdommer) og om hvilke aktiva som tilkom boet (jfr. det som er sagt om tidspunktet for oppgjør fra Tilbakeføringskontoret og andre offentlige instanser samt reetablering av bankinnskudd og poliser m.v.). At det ofte har vært nær sammenheng mellom flere bo, jfr. det som er nevnt om at ca. kr. 918.000 av den totale aktivamasse (vel 10 %) var arv fra andre boer, kan nok også ha medført at oppgjøret i et bo trakk ut. På den annen side må det minnes om at det var skifterettens oppgave å sørge for at midler den hadde hånd om, ble gitt best mulig avkastning.

I forbindelse med så vel de private som de offentlige skifteoppgjør har det vært reist spørsmål om de påløpte utgifter. Det dreier seg om gebyr til det offentlige, disse var små den gang. Utgifter til bobestyrere og verger trakk vesentlig mer. I de 172 offentlige skifteboene er det registrert følgende utgiftsposter: salær bobestyrer vel kr. 190.000, verge vel kr. 15.000 og medhjelper vel kr. kr. 9.000.

Flertallet antar at de særlige forhold som er nevnt ovenfor m.h.t. fremdriften i skifteoppgjøret, også har gitt seg utslag i forhøyede omkostninger. Flertallet finner det riktig at det ved den skjønnsmessige totalvurdering som foretas nedenfor i punkt 11.8, legges en viss vekt på de forhold som nå er omtalt.

Av vedlegg 5 fremgår at det i forbindelse med de offentlige skifter ble betalt arveavgift med ca. kr. 415.000. Denne skatt til staten påløper ved ethvert arvefall. Her ble det tidsmessig fremskyndet ved de nazistiske massedrap, men flertallet kan ikke se at denne posten dermed i prinsippet skal ansees som et økonomisk tap, men her må det antas at arveavgiftsbelastningen er blitt større ved det store antall bo med indre sammenheng. Denne forøkende belastning er det rimelig blir tatt i betraktning ved den skjønnsmessige vurdering i punkt 11.8.

Vedlegg 5 gir videre tall om hvilke verdier som er gått til staten i samsvar med vanlige arvegangsregler. Disse verdier som ikke er kommet jødene til gode, er det også tatt hensyn til ved den skjønnsmessige vurdering i punkt 11.8.

11.5 Særskilt om erstatning for tap av «goodwill»

En forretnings eller virksomhets goodwill er den merverdi en kjøper vil gi når han akter å fortsette virksomheten, målt i forhold til den som kjøper for å realisere aktivene, jfr. nærmere i vedlegg 18.

En rekke jødiske virksomheter (bedrifter) opphørte for godt eller midlertidig som følge av de nazistiske beslag. I vedlegg 18 har flertallet redegjort for det tallmaterialet som finnes når man skal ta standpunkt til hvilket goodwill-tap som ble påført innehaverne av de jødiske bedrifter ved beslagene. Materialet er svakt, hvilket bl.a. skyldes at det ved oppgjøret etter krigen ikke ble reist spørsmål om erstatning for tap av denne art fra Krigsskadetrygden eller fra det offentlige for øvrig. Når goodwill skal vurderes, bør man ha regnskapstall for minst tre år. Det var ikke mulig å fremskaffe slik dokumentasjon i det foreliggende materiale. Noenlunde gjennomgående og sammenlignbare tall fantes kun for 1941.

Flertallet har konkludert med at det forelå et goodwill-tap, som det er meget vanskelig å tallfeste. Man har funnet det riktigst at tapt goodwill inngår som ett av de momentene som tas i betraktning ved den skjønnsmessige sluttberegning av tapet, jfr. nedenfor i punkt 11.8. Det er i denne vurdering lagt vekt på at hovedtyngden av de bedrifter som hadde et overskudd i 1941, fortsatte sin virksomhet eller ble gjenåpnet etter krigen.

11.6 Særskilt om «rettmessige utgifter»

Flertallet har måttet ta et klart standpunkt til begrepet «rettmessige utgifter». Bakgrunnen for begrepet er som følger. Etter krigen overtok Tilbakeføringskontoret den sum av kontanter som Likvidasjonsstyret disponerte, i alt vel 8 millioner kroner. Denne summen hadde først og fremst blitt til ved at Likvidasjonsstyret solgte mange av jødenes eiendeler, blant annet løsøre og varelagre. Det var Tilbakeføringskontorets oppgave å sørge for at summen ble tilbakeført jødene etter krigen.

Det var klart at beløpet under alle omstendigheter var for lavt og ikke representerte de virkelige verdier av det som var solgt. Grunnene til det er det redegjort for, og flertallet behøver ikke å gjenta det her. Spørsmålet var om beløpet var for lavt også fordi Likvidasjonsstyret hadde trukket fra forskjellige utgifter på de inndratte boene. Måtte alle slike utgifter forkastes, eller kunne noen av dem betraktes som «rettmessige» slik at jødene ikke kunne gjøre krav på å få dem dekket etter krigen?

Flertallet finner grunn til å nevne at gjennomgangen av Tilbakeføringskontorets arkiver gir et klart inntrykk av at det ble nedlagt et stort og samvittighetsfullt arbeid fra Tilbakeføringskontorets side vedrørende de utgifter som Likvidasjonsstyret hadde belastet de enkelte bo. Tilbakeføringskontoret delte utgiftene i to. En kategori av utgifter kunne ikke godtas, de var «urettmessige». Men noen av de utgiftene som Likvidasjonsstyret hadde trukket fra, var det rimelig å godta selv fra et etterkrigssynspunkt. Dette er «de rettmessige utgifter» som jødene etter Tilbakeføringskontorets syn ikke hadde noe legitimt krav på å få dekket etter krigen.

Det sto uten videre klart for Tilbakeføringskontoret at mange av de utgifter som Likvidasjonsstyret hadde trukket fra, var « u rettmessige». Først og fremst dreide det seg om utgifter som Likvidasjonsstyret hadde hatt til sin egen administrasjon, utgifter som kontorleie, kontorinnredning, lønninger, reiseomkostninger, transportutlegg osv. Det var helt uakseptabelt at jødenes formue skulle brukes til å dekke slike utgifter.

Men det fantes utgifter av en annen type. Ved konfiskasjonen hadde et antall jøder gjeld av ulikt slag som Likvidasjonsstyret betalte i forbindelse med den økonomiske likvidasjonen. Noen skyldte husleie eller skatt for tiden før arrestasjonen eller flukten. Dette ble dekket av Likvidasjonsstyret som dessuten trakk fra utgifter som hadde gått til å forbedre det beslaglagte. Tilbakeføringskontoret godtok alle disse utgiftene. Kontoret aksepterte med andre ord de av Likvidasjonsstyrets utbetalinger som hadde gått til å dekke forpliktelser som eieren i alle tilfelle var ansvarlig for forut for arrestasjonen eller flukten, eller som på annen måte var kommet eieren til gode. Det var denne typen utgifter som Tilbakeføringskontoret betraktet som «rettmessige».

Noen utgifter ble betraktet som rettmessige til tross for at de påløp etter at jødene var arrestert eller hadde flyktet. I noen tilfelle ble forretninger drevet videre etter arrestasjonen. Slike forretninger hadde både inntekter og utgifter. Regulære utgifter under forretningsdriften ble regnet som rettmessige. Tilbakeføringskontoret betraktet også noen ganger utgifter til husleie som rettmessige selv for tiden etter at jødene hadde flyktet. Det var i tilfelle hvor huseieren ville hemmeligholde at leieboeren hadde flyktet for ikke å utsette vedkommende eller de pårørende for noen ekstra fare. Huseieren leide derfor ikke ut leiligheten, men fikk senere dekket leien av vedkommende jødes bo.

Ved første øyekast kan det virke underlig at noen av de utgifter som det nazistiske Likvidasjonsstyret påførte jødenes bo, skulle være «rettmessige» og ikke erstattes etter krigen. Det kan saktens også diskuteres om Tilbakeføringskontoret traff riktig i alle sine avgjørelser om hva som var «rettmessige utgifter». Man kan for eksempel spørre om det var rimelig at jødene skulle dekke utgifter til husleie etter sin flukt selv om det skjedde til beste for dem selv. Iallfall dreide det seg her ikke om noen økonomisk forpliktelse som den flyktede hadde pådratt seg tidligere slik tilfellet var med gjeld.

Ved en samlet og nøye vurdering har flertallet kommet til at det vil godta Tilbakeføringskontorets begrep «rettmessige utgifter» og ikke overprøve kontorets skjønn på dette felt. Grunnleggende sett må det kunne aksepteres at det fantes en kategori av utgifter som var «rettmessige», og som det ikke var rimelig å erstatte etter krigen. Den tvil det kan være om Tilbakeføringskontorets skjønn i enkelttilfelle, og som bør komme jødene til gode, vil flertallet heller ta hensyn til under en generell oppjustering. En slik oppjustering må i alle tilfelle foretas ved den avsluttende helhetsvurdering fordi det finnes så mange usikre sider ved etterkrigsoppgjøret.

De «rettmessige utgifter» utgjør i alt kr 1.410.814 for private og kr 1.351.943 for bedrifter, til sammen kr 2.762.757. Når tallet kan synes relativt høyt for bedrifter, skyldes det at kassakreditter, påløpte skatter og leverandørkreditter var tunge poster. Det samlede beløp blir da å trekke fra det samlede bruttotap som inndragningen påførte jødene.

11.7 Gjenopprettelse, erstatning og tilbakeføring etter krigen

Samlet bruttoverdi for inndratte kontanter, varelagre, løsøre og «annet» utgjør etter punkt 11.3 kr. 16.927.000 i 1947-kroner. Her har vi ikke tatt hensyn til de regler som gjaldt for erstatning etter krigen, men brukt tallmaterialet til å anslå verdien av det som ble inndratt (med unntak av det som ble tilbakeført in natura) spesielt for jødene. Fra dette beløp for samlet bruttotap må gjøres fradrag for de utgifter som er behandlet i forrige punkt.

Fra bruttotapet må også trekkes fra det som ble gitt i dividende fra Tilbakeføringskontoret. Utbetalt dividende var for personer kr. 2.178.998 og for bedrifter kr. 1.053.544, til sammen kr. 3.234.542. Hele dette sistnevnte beløpet kan imidlertid ikke trekkes fra, fordi en del av beløpet ble transportert til banker og forsikringsselskaper. De fikk nemlig sin del av dividenden, mens de selv kompenserte eier fullt ut. Akkurat hvor stor del av dividenden banker og forsikringsselskap fikk, er ikke mulig å si uten et omfattende regnestykke. Grunnen er at dividenden på 68 % ikke ble gitt for hver enkelt kreditpost, men for summen av kreditpostene minus de rettmessige utgiftene. Kun i de tilfeller der boene ikke hadde rettmessige utgifter, vil dividenden for de enkelte postene bli 68 %. I gjennomsnitt er den utbetalte dividenden på 45 % når den fordeles på alle kreditpostene. Gitt denne prosentsatsen, kan vi regne med at bankene og forsikringsselskapene fikk tiltransportert 45 % av bankinnskuddene og polisene. Når vi i regnestykket har med at bankinnskuddene og polisene ble gjenopprettet, må vi trekke fra 45 % av sum for bankinnskudd og poliser fra dividenden fra Tilbakeføringskontoret.

Sum av bankinnskudd var kr. 1.470.744, av poliser kr. 405.707. Til sammen blir det kr. 1.876.451. 45 % av dette blir kr. 844.403. Dividenden fratrukket det beløpet som gikk til banker og forsikringsselskap blir da kr. 2.390.139, avrundet til kr. 2.390.000.

Andre utbetalinger til de skadelidte er registrert til et beløp på kr. 314.269, hvorav kr. 239.548 på personer, kr. 74.721 på bedrifter. Det gjelder stort sett billighetserstatninger fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, og beløp fra Nasjonalhjelpen. Alle billighetserstatninger er ikke registrert. Beløpet blir derfor noe for lavt her.

Krigsskadetrygden har utbetalt kr. 557.843 til bedrifter, kr. 3.865.426 til personer, til sammen kr. 4.423.269. Dette gjelder både Krigsskadetrygden for bygninger og Krigsskadetrygden for løsøre.

Hvis vi i tabell 11.2 legger sammen det som ble erstattet eller tilbakeført, får vi følgende oppstilling og sum i kroner med verdi 1946/47. Her må vi legge til en prisstigning på 10 % for det som er godskrevet eier, fordi det var prisstigningen fra november 1942 til årsskiftet 1946/47.

Sum godskrevet, tilbakeført og erstattet i kroneverdi pr. 1946/1947 er kr. 10.166.671, avrundet til kr. 10.167.000.

11.8 Beregning av samlet tap i kroner ved årsskiftet 1946/1947

Det beregnede tap i kroneverdi ved årsskiftet 1946/1947 er etter dette anslått til kr. 6.760.000.

Ved fastsettelsen av dette tallet er det tatt hensyn til krigsskadetrygdens nøkterne taksering og effekten av glideskalaen. Det er også foretatt tillegg for de tilfeller hvor det ble ytt redusert eller ingen krigsskadetrygd, samt ved verdifastsettelse av varelager.

Det knytter seg usikkerheter til følgende forhold: uregistrerte tap av kontanter, skader eller tap av eiendeler (herunder fast eiendom) med luksuspreg, personlige eiendeler til avdøde, tilfeller av underforsikring, samt ufullstendige opplysninger til Krigsskadetrygden, videre tap lidt av personer som ikke er registrert i databasen, enkelte rettmessige utgifter som Tilbakeføringskontoret etter reglene måtte belaste eierne med, samt dekning av goodwilltap. Det samme gjelder for de forhold som er omtalt i punkt 11.4, jf. vedlegg 5.

For å ta hensyn til disse usikkerhetene forhøyes tapsbeløpet videre til kr. 8.000.000. Det er da etter flertallets syn tatt rimelig hensyn til alle usikkerheter om størrelsen av udekket tap.

11.9 Beregning av det samlede udekkede tap omregnet til nåverdi

Utvalget har innhentet råd fra Statistisk Sentralbyrå. Utregningene foran om inflasjonskorrigering bygger dels på prisnivået pr. april 1940, dels på prisnivået i 1942, begge oppjustert til prisnivået i 1946/47.

Konsumprisene har økt med en faktor på 13,6 fra januar 1947 til april 1997. Tapet beregnet ut fra dagens prisnivå blir dermed kr. 8.000.000 x 13,6 = kr. 108.800.000.

Flertallets konklusjon er etter dette at jødenes udekkede tap etter nåverdi settes til avrundet 110 millioner kroner.

12 Om utbetaling av udekket tap

Utvalget har fått i oppdrag å kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig, og hvorledes og i hvilket omfang de beslaglagte eiendeler ble tilbakeført jødene etter krigen. Det er på det rene - noe både flertallets og mindretallets undersøkelser viser - at jødene ikke fikk tilbakeført alt, med andre ord at de led et tap. Mandatet sier ikke noe om at utvalget skal foreslå i hvilket omfang og hvordan et slikt tap eventuelt skal dekkes i dag. I mandatets punkt 3 står det imidlertid at utvalget også «kan behandle andre forhold av betydning for saken». For så vidt vil flertallet bemerke:

Det foreligger her tre spørsmål, som i dag ikke er av rettslig, men politisk karakter. Det gjelder om det av billighetsgrunner skal foretas et etteroppgjør, i tilfelle med hvilket beløp og til hvem.

Flertallet vil skissere tre modeller.

1. Flertallet har anslått jødenes samlede tap til 8 millioner kroner etter kroneverdien i 1946/47, omregnet og avrundet anslås beløpet etter dagens verdi til 110 millioner kroner. Dette beløpet utgjør antatt differanse mellom det som ble beslaglagt under krigen, og det som ble tilbakeført eller erstattet etter krigen. Det siste, tilbakeføringen og erstatningen, skjedde i samsvar med vedtatte regler som gjaldt for både jøder og ikke-jødiske nordmenn som fikk sine eiendeler beslaglagt eller ødelagt. Etter denne modellen blir det fulle beløp å betale i dag. Modellen innebærer en positiv diskriminering av jødene i forhold til ikke-jødiske nordmenn.

2. Etterkrigstidens regler for tilbakeføring og erstatning var de samme for jøder og ikke-jødiske nordmenn. Flertallets undersøkelser viser imidlertid at reglene slo ut i jødenes disfavør på forskjellige måter. På de foregående sider er det gitt mange eksempler på det, og de skal ikke gjentas her. De fleste av dem kan føres tilbake til det overordnede faktum at så mange jødiske familier ble helt eller nesten helt utslettet på en måte som ikke finner noen parallell hos ikke-jødiske nordmenn. Flertallet anser det ikke for mulig å kvantifisere tap av denne art på samme måte som man har arbeidet seg fram til et anslag på 110 millioner kroner for jødenes totale tap. Anslagene må bli enda løsere og mer omtrentlige. Etter denne modellen erstattes i så fall tap som jødene led, og som var spesielle for dem. Ikke-jødiske nordmenn diskrimineres ikke.

3. Man kan velge å se bort fra mer eller mindre kvantifiserbare tap som jødene led enten det nå dreide seg om tap som var spesielle for dem, eller tap som også ikke-jødiske nordmenn led. I stedet kan man peke på at jødene som gruppe var mer utsatt og hadde større tap av menneskeliv enn noen annen gruppe i det norske samfunn. Dette er ikke å underkjenne de lidelser eller påkjenninger som krig og okkupasjon medførte for alle nordmenn. Det er nok å minne om at i alt 10 000 nordmenn mistet livet som følge av krigshandlinger 1939-45, og 40-50 000 ble fengslet av politiske grunner. Likevel var jødenes skjebne spesiell. Etter nye beregninger ble vel 1/3 av denne gruppen drept bare fordi de var jøder og ble rammet av et uhyggelig utryddelsesprogram. En erkjennelse i dag må først og fremst bli av moralsk og symbolsk art. Men den kan i tillegg gis uttrykk i et pengebeløp, en erkjentlighetssum som kommer jødene i Norge til gode.

Ved en eventuell bevilgning går det et skille mellom individuell og kollektiv tildeling.

Ved en individuell tildeling kan enkeltpersoner søke billighetserstatning. Det kan dreie seg om de personer som ennå lever av krigstidens generasjon eller deres arvinger. Det kan også dreie seg om arvinger etter de som ble drept.

Argumentene mot et individuelt oppgjør kan være flere. Om også etterkommerne regnes med, kan det muligens bli mange søknader om erstatning og i så fall vil behandlingen av søknadene kreve en del arbeid. Utvalgets undersøkelser kan ikke uten videre begrunne utbetalinger på individnivå så det må søkes opplysninger på nytt i arkivene, og kvaliteten på opplysningene vil variere. Det er også et spørsmål hvor rettferdig det vil føles i dag å utbetale erstatning f.eks. til etterkommere av de som da led tap.

Et kollektivt oppgjør kan gis på forskjellige måter, f.eks. ved en direkte tildeling til de to mosaiske trossamfunn i Norge eller ved at det opprettes et fond til støtte for jødisk religion og kultur eller for studier i jødisk religion, kultur og historie i vårt land. En fordel ved et kollektivt oppgjør er at liksom jødenes tap under krigen står særlig markant fram som et kollektivt tap, gis erstatningen eller erkjentlighetssummen en tilsvarende kollektiv karakter. En motforestilling kan være at det blant jødene selv har hevet seg enkelte røster som har bedt om et individuelt oppgjør.

Blant utvalgets flertall vil lederen (Skarpnes) anbefale at staten bevilger det beløp som flertallet har antatt som udekket tap (110 millioner kroner), og at de skadelidte eller deres etterkommere/arvinger får anledning til å søke billighetserstatning for inntil det beløp som sannsynliggjøres som udekket tap. Resten av det beløp som måtte bli bevilget, kan i så fall overlates til et fond som skissert foran for kollektive jødiske formål. De resterende medlemmer av flertallet (Falkanger, Fure, Grimnes, Sunde) nøyer seg med å peke på de modeller og alternativer som er skissert ovenfor. De ønsker ikke å ta stilling til om det skal betales noe, eventuelt hvor meget og til hvem.

13 Korte merknader om mindretallets utredning

Et førsteutkast fra mindretallet til kapittel 1 til og med kapittel 10 punkt 5 (10.5) ble mottatt av utvalgets leder den 6. mai 1997, og sendt til utvalgets øvrige medlemmer samme dag. På utvalgets møte 12. mai 1997 ble det klart at mindretallet ønsket at deres utredning skulle stå samlet i den endelige utredning fra utvalget.

Flertallets utkast til deler av utredningen har vært drøftet i en rekke møter i utvalget. På grunnlag av drøftelsene har utkastene vært ytterligere bearbeidet.

Det har ikke vært noen behandling eller drøfting i utvalget av mindretallets utredning.

Flertallet har merket seg at mindretallet har en annen oppfatning av mange forhold i saken. Både av tidsmessige og andre grunner finner flertallet å ville avstå fra å kommentere deres utredning.