Del 3
Mindretallets utredning

1 Prinsipiell dissens

1.1 Begrunnelse for mindretallets utredning

Utvalgets mindretall bestående av Berit Reisel og Bjarte Bruland har besluttet å levere en prinsipiell dissens da de ikke kan slutte seg til flertallets utredning og konklusjon. Mindretallet mener at de nazistiske overgrep og de systematiske antisemittiske holdninger under okkupasjonen har voldt skader av større omfang enn det har blitt tatt hensyn til i flertallets utredning. Mindretallet mener dessuten at flertallets framstilling av det totale sakskomplekset blir ufullstendig idet det ikke tas tilstrekkelig hensyn til likvidasjonens kollektive karakter når det gjelder den jødiske gruppen.

Flertallet har dessuten valgt å vurdere de økonomiske tap retrospekt, dvs. med utgangspunkt i etterkrigsoppgjøret, noe mindretallet mener gir et skjevt bilde av tapets totale omfang.

Mindretallet er dermed uenig i flertallets valg av premisser. Premissene er, slik de avspeiler seg i flertallets utredning, ikke tilstrekkelig tilpasset mandatet slik mindretallet forstår dette. Mindretallet har derfor etter nøye overveielse funnet å måtte fristille seg fra flertallets utredning på generell og prinsipiell basis.

Mindretallets utgangspunkt er at forholdet mellom den fysiske og den økonomiske likvidasjonen av jødene under annen verdenskrig er av sentral betydning når det gjelder å forstå omfanget av de økonomiske tap. Den fysiske og den økonomiske likvidasjonen av jøder må ses som deler av samme forbrytelse, med følgende klare organiserte trekk:

• Innskrenking av rettigheter.

• Utskillelse og isolasjon.

• Konfiskering og økonomisk likvidasjon.

• Deportasjon.

• Fysisk likvidasjon.

Denne tosidige likvidasjonen henger dermed sammen i én handling og hadde som mål den totale tilintetgjørelse av jødene som gruppe.

De metoder som ble benyttet for å gjennomføre denne målsettingen var av en slik art at skadene fikk konsekvenser også for det økonomiske oppgjøret om fant sted etter krigen. De religiøse og kulturelle sentra ble, sammen med de jødiske familiers formuesmasse og næringsvirksomheter, avviklet som om de var konkursbo. Dette for at de nazistiske myndigheter skulle sikre seg eiendomsmassen, samtidig som de skulle sørge for at enhver virksomhet opphørte. Denne praksis var et ledd i forbrytelsen mot den jødiske minoriteten i Norge. For å kunne vurdere hvorvidt erstatning står i forhold til det tap dette medførte, må man ha som utgangspunkt at selve likvidasjonen var forbrytersk. Mindretallet er av den oppfatning at flertallet i sin utredning ikke i tilstrekkelig grad har problematisert dette.

Mindretallet mener at en del av det lovverk som ble anvendt i forbindelse med erstatningsoppgjøret etter krigen hadde bestemmelser som fikk direkte uheldige økonomiske konsekvenser for den jødiske gruppen, på grunn av dennes særegne situasjon. Mindretallet er av den oppfatning at de problemer dette skapte er av så sentral betydning økonomiske sett, at de blir avgjørende for de konklusjoner som treffes. Mindretallet finner det derfor nødvendig å behandle dette spørsmålet mer utførlig enn flertallet har valgt å gjøre i sin utredning.

Mindretallet vil vise til flertallets utredning der dette er naturlig. Mindretallet har funnet det nødvendig å behandle lov- og regelverk selvstendig, til tross for at dette i enkelte tilfeller kan virke som dobbeltbehandling i forhold til flertallets utredning. Dette er fordi mindretallet har en annen innfallsvinkel til sakskomplekset enn den flertallet har. Mindretallet mener derfor at lov- og regelverk må presenteres slik det blir gjort i utredningen, fordi at det skal kunne forstås i den kontekst som er relevant. Da dissensen er av prinsipiell karakter, vil mindretallet kun kommentere flertallets utredning rent generelt.

1.2 Fortolkning av mandatet

Den økonomiske likvidasjonen av den jødiske gruppen i Norge under annen verdenskrig var av total karakter. Dette innebar opphør av ethvert personlig eiendomsforhold og avvikling av ethvert næringsgrunnlag. Mindretallet har valgt å legge dette utgangspunktet til grunn ved fortolkning av mandatet. For å forstå tapets totale omfang blir det nødvendig å tydeliggjøre tapsforholdenes art og definere disse nærmere.

Etter mandatets ordlyd skal utvalget blant annet kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under annen verdenskrig, og kartlegge hvorledes og i hvilket omfang beslaglagte verdier og eiendeler ble tilbakeført til jødene etter krigen. Formuleringene i mandatet kan lede tanken hen på at de verdier som skal kartlegges er begrenset til de verdier som ble registrert, slik at spørsmålet blir i hvilken grad registrerte verdier ble tilbakeført. Mindretallet forstår imidlertid mandatets intensjon dithen at alle formuesforhold skal kartlegges, uansett om disse ble registrert eller ikke.

Det er også naturlig å tolke mandatet slik at disse forhold skal klarlegges uten hensyn til om norske myndigheter er ansvarlig for tapet eller kan bebreides for forhold ved tilbakeføringen. Mindretallet tolker også mandatet slik at saksforholdene skal klarlegges uavhengig av hvorvidt andre norske borgere også led tap.

Jødenes økonomiske tap må forstås på flere nivåer, idet utgangspunktet må være at det økonomiske eksistensgrunnlaget for en hel befolkningsgruppe ble ødelagt. Det må her sondres mellom kvantifiserte verdier, ikke-kvantifiserte verdier og ikke-kvantifiserbare verdier. Til kvantifiserte verdier regnes verdier som kan omsettes direkte, og her inkluderes både de verdier som ble registert og de som ikke ble det. Til de ikke-kvantifiserte verdier regnes verdier som kan verdisettes, men hvor slik verdisetting ikke ble foretatt, for eksempel verdisetting av næringstap. Verdien av dette representeres i det potensialet som ligger i opprettholdelse og utvikling av verdiene.

Til ikke-kvantifiserbare verdier regnes fellesverdier som det er vanskelig å måle i penger, men som har betydning for gruppens religiøse, kulturelle og sosiale liv. Tap av denne type verdier får imidlertid store økonomiske konsekvenser, og kan i en viss grad kvantifiseres, i den forstand at gjenoppbygging av relasjoner også har økonomiske sider. Til ikke-kvantifiserbare verdier kan også regnes gjenstander med stor følelsesmessig eller religiøs betydning, men som ikke har noen omsetningsverdi i tradisjonell forstand.

For å forstå tapets totale omfang må disse tre nivåer ses i relasjon til hverandre. For å forstå den verdi tilbakeføringen representerte, må denne ses i forhold til alle disse tre nivåene. Dette fordi verdien av det som ble tilbakeført kun kan forstås når denne ses i forhold til det som i sin helhet gikk tapt.

2 Presentasjon av materialet

2.1 Grunnopplysninger

Det er nødvendig å nærme seg de problemområdene som skal belyses ved først å presentere den jødiske gruppen historisk og demografisk.

I forbindelse med utvalgsarbeidet har det blitt utarbeidet to databaser. Den ene med en fullstendig oversikt over antall jødiske personer som bodde i landet fram til deportasjonene, inkludert de personer som ble deportert eller flyktet fra landet før dette tidspunkt. Samtlige av disse fikk sine verdier likvidert. Basen bygger på informasjoner fra en rekke kilder:

• Beslagslister fra Innenriksdepartementet, som ble publisert i «Offentlige Kunngjøringer» i perioden november 1942 til juni 1943.

• En liste over såkalte «tyske jødebo», dvs. over jøder med tysk statsborgerskap utarbeidet av Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer og som ikke ble publisert i de ovennevnte beslagslistene fra Innenriksdepartementet.

• Lister utarbeidet som følge av «Kunngjøring om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder» (J-stemplingen) av 20. januar 1942.

• Lister over deporterte jøder hentet fra Kritian Ottosens bok «I slik en natt... Historien om deportasjonen av jøder fra Norge». Oslo, 1994.

• Oversikter over personer hvis bo ble tatt under behandling av Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer.

• Bomapper fra arkivet til Tilbakeføringskontoret for inndratte jødiske personer.

• Personer ført inn i utvalgets database over de personer som ble registert av Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer og Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer.

• Lister over jøder i Trondheim og Oslo utarbeidet av de Mosaiske trossamfunn etter tysk ordre i 1941.

• Arrestasjonslister oppsatt av Statspolitiet i forbindelse med arrestasjon av jøder oktober 1942 til februar 1943.

• Lister over personer som krysset grensen til Sverige i områdene Töcksmark, Skillingmark og Östervallskog i perioden 26. september til 30. desember 1942.

• Lister over beslag av personlige effekter utarbeidet av Statspolitiet i forbindelse med arrestasjonene av jøder høsten 1942 og våren 1943, samt lister over gjestander som ble gitt tyske myndigheter med navneangivelser.

• Lister utarbeidet av Oslo Byarkiv i forbindelse med undersøkelser foretatt av utvalget.

På grunn av materialets beskaffenhet er ikke alle personer i databasen oppført med alle spesifikasjoner. Disse er navn, adresse, fødselsdato, statsborgerskap og angivelse av hvorvidt de er overlevende eller døde. Basen er nøye gjennomgått av eldre medlemmer i de to trossamfunn for å korrigere for dobbeltføringer på grunn av adresseendring, inngåelse av ekteskap eller navneendring av andre årsaker. På grunn av likvidasjonsprosedyrene er det også gjort inndeling i kjernefamilier. Disse er inndelt etter navn, adresse og fødselsdato. Også i dette arbeidet har eldre medlemmer av trossamfunnene gitt verdifulle bidrag.

Den andre databasen inneholder en oversikt over jødiske forretninger i Norge. Basen bygger på informasjoner fra følgende kilder:

• Proklama utferdiget av Likvidasjonsstyrets bobestyrere og publisert i «Offentlige Kunngjøringer» i perioden november 1942 til september 1943.

• Bedrifter ført inn i utvalgets database over registrerte «jødebo».

• Lister over bedrifter i Trondheim, utarbeidet av Forvaltningskontoret i forbindelse med beslag av jødisk eiendom i området i perioden november 1941 til februar 1942.

• Relevante lister utarbeidet i forbindelse med likvidasjonen av jødiske forretninger i Norge, f. eks. lister fra Tobakksfabrikkenes Kontrollkontor. Alle hentet fra arkivene etter Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer.

• Oversikt over jødiske forretninger i vedlegg til Nasjonalt Tidsskrift for 1941. Denne oversikten er brukt med en betydelig grad av forsiktighet.

Den jødiske gruppen i Norge besto i 1941-42, før flukt og deportasjoner, av 2173 personer. Flertallet kom til landet rundt 1905. I mellomkrigstiden ble denne gruppen supplert med jødiske flyktninger fra kontinentet, se flertallets instilling, kap. 3.1. Ialt var 530 personer ikke norske statsborgere. Av disse var ca. 290 statsløse.

Minoriteten var i hovedsak organisert i to jødiske trossamfunn, ett i Oslo og ett i Trondheim. Begge steder utfoldet det seg et blomstrende kulturliv og trossamfunnene drev en rekke kulturelle og religiøse institusjoner. Disse institusjonene tok hånd om utdannings- og velferdsprogram og sørget for å opprettholde tradisjoner fra vugge til grav. Det ble i tillegg drevet alders- og barnehjem. I Oslo og Trondheim var det i alt tre synagoger samt sentra for religiøse studier. Begge trossamfunn hadde kapell med i alt tre gravlunder.

Gruppen representerte 962 husstander og var som nevnt hovedsakelig konsentrert i Oslo og Trondheim. Jødiske familier var imidlertid bosatt i om lag 60 kommuner landet over. Familiene var ikke spesielt barnerike. Fødselsraten sank som følge av oppblomstringen av anti-semittismen i mellomkrigstiden, og de flyktningene som kom til Norge, som følge av forfølgelsene i Europa, kom ofte enkeltvis eller uten barn da disse av forskjellige grunner var plassert andre steder.

Befolkningspyramiden i figur 2.1 viser gruppens aldersfordeling.

Materialet viser at 401 forretninger og fabrikker var eid av jøder. Dette tilsier at gruppen demografisk ikke representerte et gjennomsnitt av den norske befolkning. I tillegg livnærte ca. 40 personer seg ved frie yrker (leger, tannleger og advokater). For øvrig besto gruppen yrkesmessig for det meste av håndverkere og kunstnere. Ytterst få var offentlig ansatt og enda færre livnærte seg som bønder eller fiskere. Forretningene og bedriftene som var eid av jøder utgjorde ikke bare næringsgrunnlaget for denne gruppen. Flertallet av de ansatte i bedriftene var ikke-jøder. I tillegg drev minoriteten 18 institusjoner og foreninger som også representerte økonomiske verdier.

Samtlige husstander, bedrifter, institusjoner, religiøse og kulturelle sentra ble gjort om til konkursbo og likvidert som følge av lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder, eller som følge av tiltak rettet mot den enkelte jøde eller bedrift før dette tidspunkt, se mindretallets utredning kap. 5.3. Som følge av samme lov skulle verdiene i disse konkursbo registreres og verdisettes etter prisnivået pr. 8. april 1940. Formuesgjenstandene skulle så omsettes og utbyttet ved salget skulle gå inn i en jødisk fellesmasse. Oversikt over registrerte verdier skulle dessuten samles i individuelle bomapper. Fordi likvidasjonene måtte gå raskt, deportasjonene startet allerede 26. november, ble bo og forretninger ofte slått sammen slik at inntekter og utgifter ble fordelt etter skjønn. En del formuesgjenstander ble dessuten holdt utenfor registrering og fordelt etter en fordelingsnøkkel som beskrevet i mindretallets kapittel 7.

Det fantes ingen retningslinjer for opprettelse av bomapper. Noen ganger ble det laget mapper for alle medlemmene i en familie, i andre tilfeller bare for ett medlem. I tillegg ble en rekke mapper opprettet pro forma, disse var dermed tomme. Familiene ble som oftest gjort om til et «sameie» med en person som «eier», også betegnet som «hovedperson». Dette ble gjort av praktiske grunner og for å effektivisere likvidasjonen.

Lov av 26. oktober 1942 ble innført samme dag som de fleste mannlige jøder ble arrestert. Beslagene og arrestasjonene skjedde samtidig. Arrestasjonen av kvinner og barn fulgte en måned senere i tilknytning til deportasjonene. I mellomtiden hadde kvinnene meldeplikt, se mindretallets vedlegg 1. Ialt ble 767 personer deportert, hovedsaklig til utryddelsesleiren Auschwitz. 30 personer overlevde, 26 fra disse leirene og 4 fra interneringsleiren Vitell i Frankrike. De sistnevnte var britiske borgere. Ca. 10 personer ble drept som følge av anti-jødiske tiltak i Norge. I tillegg begikk 3 personer selvmord. Noen få barn og voksne lå i dekning i Norge. Ca. 50 jødiske menn i såkalte «blandingsekteskap» var internert på Berg utenfor Tønsberg. 2 kvinner i «blandingsekteskap» var internert på Grini. Resten klarte å flykte ut av landet.

I alt ble ca. 750 personer drept som følge av nazistiske overgrep i Norge og Tyskland. 48 av disse var barn under 15 år. Den jødiske minoriteten ble med andre ord sterkt desimert. 230 familier ble helt utryddet. Et levende og dynamisk samfunn var i tillegg gått til grunne.

I prinsippet skulle alle formuesverdier som tilhørte jødene i Norge registreres og omsettes av Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Etter krigen skulle Tilbakeføringsinstitusjonene sørge for å tilbakeføre disse midler etter visse regler. Materialet viser imidlertid at det ved krigens slutt kun fantes 1053 bomapper, mens det totale antall beslag var 1381. De registrerte beslag representerte 800 husstander for personbo og 253 for bedrifts- og institusjonsbo. 162 husstander hadde dermed ingen slik registrering av verdier. 165 bedrifter fantes det heller ingen opplysninger om i egne bomapper, medmindre de var ført over på eiers bo. Alle institusjonene var imidlertid registrert. Tabell 2.1 side 73 gir en samlet oversikt over materialet i sin helhet.

2.2 Metode og innfallsvinkler

Likvidasjonen av den jødiske minoriteten i Norge innebar at et levende dynamisk samfunn ble tilintetgjort. Å finne metoder som skal kunne kvantifisere et slikt tap er nærmest umulig. Likevel er det vesentlig å ha dette perspektivet for øye når en skal studere materialet. Likvidasjonsprosessen gikk nemlig ut på å redusere en religiøs og kulturell minoritets samlede verdier til kvantifiserbare størrelser ved å behandle alle eiendomsforhold som konkursbo. Dette for at de nazistiske myndigheter skulle sikre seg eiendomsmassen, isolere jødene økonomisk fra resten av samfunnet, og sørge for at all jødisk virksomhet opphørte. Formuesgjenstandene ble omsatt og registrert på individuelt nivå.

Skal man forsøke å rekonstruere og verdisette den helheten som gikk tapt ved at helheten ble redusert til et antall konkursbo, må man velge en kombinasjon av metoder og tilnærmingsmåter som fanger både kvantifiserte, kvantifiserbare og ikke-kvantifiserbare størrelser samtidig. I tillegg må metodene ta hensyn til det kollektive nivået såvel som det individuelle.

Det er viktig å presisere at mye informasjon ikke har vært tilgjengelig, uansett valg av metode. Dette er en begrensning som sammen med andre metodeproblemer må vurderes i forhold til de konklusjoner som skal trekkes.

Den mangelfulle informasjonen har sin årsak i at mye ikke er skrevet ned eller er forsvunnet. Ytterligere begrensninger ligger i at de registreringer som er gjort ikke er nøyaktige, eller bare beskriver deler av en helhet. For om mulig å kunne rekonstruere denne helheten blir det derfor nødvendig å sette sammen ulike kilder på en slik måte at de individuelle, de kollektive, de kvantifiserbare og de ikke-kvantifiserbare aspekter ivaretas.

Det er i hovedsak benyttet to tilnærmingsmåter for å forstå det totale sakskomplekset:

• Studie av generelt kildemateriale.

• Undersøkelse av registreringer i bomapper samt skifteprotokoller.

Ad. punkt 1:

Det generelle kildematerialet er hentet fra arkivene etter Likvidasjonsstyret, Tilbakeføringskontoret og Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre. I tillegg kommer landssviksaker, politiarkiver, lover og regelverk med forarbeider, samt materiale fra de Mosaiske trossamfunn og andre private kilder. Det er også foretatt undersøkelser i andre arkiv både i inn- og utland samt i banker, blant annet Norges Bank og i Nasjonalgalleriet. Til dette kommer innsendt materiale som blant annet omfatter ligningsprotokoller fra Trondheim. Det er også foretatt en rekke intervjuer.

Kildene inkluderer dessuten alle typer korrespondanse fra krigsårene samt informasjon om erstatningsoppgjøret etter krigen. Disse kildene gir generell informasjon, men har den begrensning at de ikke gir mulighet for tallfesting på det individuelle nivå. De gir en forståelse av hvordan systemet fungerte samt retningslinjer for destruksjonsprosessen. Denne destruksjonsprosessen gikk ut på å bryte ned en dynamisk helhet til verdimessig ugjenkjennelige deler eller partikler. Det er forståelsen av denne prosessen man må ha som utgangspunkt dersom man skal forsøke å slutte fra det partikulære til det helhetlige nivå.

Ad. punkt 2:

Det er gjort undersøkelser i Riksarkivets regi for å kartlegge «registrering av tilbakeføring av beslaglagte formuer og løsøre i arkivene fra Justisdepartementets Tilbakeføringskontor og Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre». 1 Registreringene har i hovedsak tatt utgangspunkt i bomapper fra Tilbakeføringskontoret, samt erstatningssaker fra Krigsskadetrygden. Formålet har vært å registrere hva som ble tilkjent av midler fra de ulike tilbakeføringsinstitusjonene. Registreringen har i tillegg tydeliggjort hvilke utgifter som påløp i boene gjennom likvidasjons- og tilbakeføringsprosessen. Registreringene er ikke ment å gi informasjon om hva boene opprinnelig representerte av verdier. Disse registreringene vil i det videre bli referert til som «bomappegjennomgangen».

Følgende metodiske problemer knytter seg til denne undersøkelsen. For det første finnes det kun 1053 registreringer, mens det ialt ble gjort 1381 beslag. 162 husstander, tilsvarende 275 personer og 165 bedrifter har ingen registrering, da verdiene disse boene representerte har blitt borte i likvidasjonsprosessen. Informasjonen dekker dermed kun en del av den gruppen vi har blitt bedt om å studere. For det andre gir undersøkelsen kun et bilde av hva den enkelte fikk tilkjent, ikke nødvendigvis det personen eller bedriften fikk utbetalt av midler fra tilbakeføringsinstitusjonene. På grunn av den høye dødsfallsfrekvensen ble nemlig flere hundre saker overført overformynderi og skifterett hvor de tilkjente midler fra Tilbakeføringsinstitusjonene gikk inn i et større regnestykke i forbindelse med de offentlige og private skifter, se mindretallets utredning, kapittel 9. Undersøkelsen er imidlertid interessant fordi den gir informasjon om hva tilbakeføringsinstitusjonene etter sine regler utbetalte til en gruppe av de overlevende.

Den andre store undersøkelsen utvalget har foretatt er registrering av skifteprotokoller, i det videre kalt «skifteregistreringen». På grunn av den høye dødsfallsfrekvensen ble som nevnt flere hundre saker overført overformynderiene og skifterettene i vel 50 kommuner. 530 personer representert i 429 saker er registrert i dette materialet. 172 av disse sakene gikk til offentlig skifte. Skifteprosessene var svært kompliserte fordi praksis var forskjellig fra kommune til kommune. Noen steder ble sakene overført skifterettene via overformynderiene, mens det i andre kommuner kunne være annen praksis. Noen saker ble dessuten værende i overformynderiene svært lenge. Noen er fortsatt ikke funnet og flere ble avsluttet så sent som i 1986.

Disse registreringene representerer følgende metodiske problemer. I enkelte tilfeller finnes ikke registreringer, eller det er framført at det ikke er noe å skifte. Mange skifter var private, og her er de endelige utbetalingene naturligvis ikke kjent fordi de ikke er registrert. Ved de offentlige skiftene er imidlertid dokumentasjonen god, og her kan man følge prosessen fram til de endelige utbetalte beløp. Den offentllige skifteprosessen gir dessuten informasjon som kan brukes som grunnlag for skjønn når det gjelder de private skiftene. Dette vil bli diskutert i mindretallets utredning, kapittel 9.2.

I utvalgets regi er det også foretatt en studie av et lite utvalg ligningsprotokoller. Dette for å få en oversikt over gruppens oppgitte formuesforhold for årene 1939-1940 og til sammenlikning 1945-46. En utvidet undersøkelse ble igangsatt, men utvalgets flertall ønsket av avslutte utvalgsarbeidet før undersøkelsen ble fullført.

Mindretallet bygger sitt tallmateriale blant annet på de registreringer som er gjort i forbindelse med bomappegjennomgangen. En revidert utgave av denne databasen ble tilsendt så sent som siste arbeidsdag før fristen for innlevering av utredningen, slik at en eventuell justering i forhold til de endelige tall ikke har latt seg gjøre. Eventuelle uoverensstemmelser mellom det tallmaterialet som presenteres i mindretallets utredning og de endelige tall fra databasen får imidlertid ingen konsekvenser for mindretallets analyser og resonnement.

3 Den økonomiske likvidasjonsprosessen

I det følgende vil mindretallet gi et bilde av likvidasjonsprosessen i Norge fra de første anti-jødiske tiltak i 1940, til avslutningen av Likvidasjonsmyndighetenes arbeid ved krigens slutt. Tiltakene vil bli satt inn i en historisk ramme og det vil bli gitt en oversikt over relevante lover, regler og bestemmelser. Selve likvidasjonsprosessen var omfattende og komplisert. Dette gjør det nødvendig å gjennomgå administrasjonen og distribusjonen av formuesobjektene i et eget avsnitt, før prosedyrer og praksis knyttet til den faktiske likvidasjonen blir gjort nærmere rede for.

3.1 Kort historikk

Den økonomiske destruksjonspolitikken fulgte forskjellige mønstre i Øst- og Vest Europa. Det vanlige mønsteret som ble fulgt i vest var at de økonomiske tiltakene kom gradvis, helt til jødene ble deportert, med andre ord en økonomisk utarmingspolitikk hvis formål var å isolere den jødiske minoriteten fra befolkningen forøvrig. I denne prosessen var det ikke bare tyske myndigheter som profitterte økonomisk. I stor grad må man kunne si at private firmaer og enkeltpersoner også beriket seg ved at de kunne kjøpe jødiske bedrifter og markedsandeler til spottpris. De private profittørene spilte derfor i tillegg til myndighetene en vesentlig rolle i disse destruksjonsprosessene.

I Norge var bildet anderledes. Norge hadde et eget nasjonalsosialistisk regime under ledelse av Ministerpresident Vidkun Quisling. Hans idéer og anti-jødiske ideologi var med på å forme den prosessen som ledet fram mot deportasjonen og den økonomiske likvidasjonen av minoriteten. Hovedtyngden av de økonomiske tiltakene fulgte dessuten i nær tilknytning til deportasjonene, og det var den norske stat som fikk det økonomiske hovedutbyttet.

Den anti-jødiske propagandaen som var et resultat av Nasjonal Samlings rolle som statsbærende parti hadde som mål å berede grunnen for mer systematiske tiltak rettet mot jødene. 2 Det første spesifikke tiltak kom allerede 10. mai 1940, da det tyske sikkerhetspoliti ba norsk politi i Oslo om å inndra alle radioapparater som tilhørte jøder. I rapporten fra Oslo Politikammer går det fram at 107 radioapparater ble inndratt som følge av denne aksjonen. Radioapparatene ble overlatt det tyske sikkerhetspoliti. 3 Senere fulgte en liknende aksjon i Trondheim.

Samtidig, eller i kjølvannet av denne inndragningen, gikk det ut ordre til landets to jødiske trossamfunn om å levere inn sine medlemslister til politiet.

I årene 1940 til 1941 fulgte flere tiltak rettet mot jøder. Av disse skal nevnes arrestasjonen av mannlige jøder sommeren 1941 i forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen. De jøder som ble arrestert under denne aksjonen, ble internert i leiren «Sydspissen». Senere samme høst fulgte inndragning av bevillinger til en rekke jødiske sakførere, og det var markeringer fra Nasjonal Samlings hird rettet mot jødiske forretninger i Oslo. I oktober 1941 gikk det ut et rundskriv til alle fylkesmenn om å registrere jødisk eiendom. Høsten 1941 startet også de første inndragningene av jødiske forretninger i Trøndelagsfylkene, Møre og Romsdal samt Nordland. På dette tidspunkt var den formaliserte likvidasjonsprosessen ennå ikke startet, noe som fikk betydning for hvordan utbyttet fra disse beslagene ble fordelt, se mindretallets utredning, kapittel 3.2.

Det var imidlertid 1942 som ble skjebneåret for jødene i Norge. I februar dette året ble Vidkun Quisling utropt til Ministerpresident, men allerede før dette, den 10. januar, ble det sendt ut rundskriv til alle landets politikamre om at jødenes legitimasjonskort skulle stemples med «J». I den forbindelse skulle den jødiske minoriteten systematisk kartlegges. I tilknytning til J-stemplingen ble det dessuten fra Politidepartementet gitt beskjed om at alle jøder skulle fylle ut «Spørreskjema for jøder i Norge». Spørreskjemaet inneholdt også spørsmål om økonomiske forhold og skulle, slik de nazistiske myndigheter hevdet, kartlegge den jødiske økonomiske innflytelsen i Norge. J-stemplingen og spørreskjemaene var senere samme år utgangspunktet for arrestasjoner og utarbeidelse av beslagslister i forbindelse med Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder.

Som markering av Quislings innsettelse som Ministerpresident 1. februar 1942 og Nasjonal Samlings ønske om å øke takten i tiltakene mot jøder, fulgte 12. mars gjeninnføringen av § 2 i Grunnloven, hvor det het: «Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget».

Disse tiltakene markerte opptrappingen av destruksjonsprossessen. Det endelige stadiet ble innledet 6. oktober 1942 i Trondheim, da alle jødiske menn ble arrestert. Kvinner og barn ble deretter konsentrert i to leiligheter tilhørende jøder. All eiendom ble beslaglagt i tilknytning til arrestasjonen. Arrestasjonen av jødiske menn i Trondheim ble gjennomført av vanlig norsk ordenspoliti etter ordre fra tyske myndigheter. De jødiske menn ble innbrakt på Falstad konsentrasjonleir utenfor Trondheim. Her ble fire jøder skutt, hvorav en som såkalt «sonoffer» under den pågående unntakstilstand som var innført i Trondheim.

Senere samme måned fulgte arrestasjonen av menn over 15 år i resten av landet. Ordre om dette ble gitt av leder for Statspolitiet i et iltelegram til alle landets politimyndigheter den 25. oktober. Telegrammet inneholdt klare instrukser for hvordan arrestasjonen skulle foregå og når den skulle finne sted, nemlig allerede klokken 6 om morgenen dagen etter. Arrestasjonen ble hjemlet i «Lov om tillegg til midlertidig forordning av 6. oktober 1941 om anvendelse av sikringsforføyninger overfor personer som mistenkes for visse overtredelser».

I tilknytning til arrestasjonen av de jødiske mennene ble Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder innført. Det ble også i telegrammet fra Statspolitiet henvist til at alle formuer som tilhørte jøder skulle beslaglegges og at de viktigste og de lettest omsettelige formuesobjekter skulle sikres umiddelbart. I forbindelse med arrestasjonen av mennene i Oslo ble det dessuten utlevert en kunngjøring hvor det het at formuen var beslaglagt. Denne ble levert både til de arresterte og til de gjenværende familiemedlemmer. De mannlige jødene ble så innbrakt til Berg interneringsleir utenfor Tønsberg.

Alle jødiske kvinner ble ilagt meldeplikt i tilknytning til at mennene ble arrestert. Etter arrestasjonen av mennene og innføringen av Lov av 26. oktober om inndragning av formue som tilhører jøder, fulgte begivenhetene i rask rekkefølge. Tidlig i november ble Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer opprettet. Dette styret skulle forestå den økonomiske likvidasjonen av all jødisk eiendom i Norge. Her gjaldt imidlertid ett unntak, nemlig gull-, sølv- og smykkesaker, samt ur. I henhold til brev fra Ministerpresident Quisling til leder av Statspolitiet den 12. november 1942, skulle de inndratte gull-, sølv- og smykkesaker overleveres Reichskommissar Terboven ved det tyske sikkerhetspolitiet «som et frivillig bidrag til krigsutgiftene». Lomme- og armbåndsur skulle overlates den tyske hær «for krigsøyemed». 4

Disse overdragelsene var resultatet av en avtale mellom tyske myndigheter i Norge og Quisling-regjeringen. Det må antas at gull- og sølvgjenstandenene skulle benyttes av de tyske myndigheter til å betale transporten av jøder til utryddelsesleirene. Det var vanlig praksis at jødene måtte betale sin egen transport. Likevel må utbyttet av gull- og sølvsakene ha vært betydelig for de tyske myndigheter. Overdragelsen av disse vil imidlertid bli behandlet senere, se mindretallets kapittel 3.4 og 11.

Den 17. november 1942 fulgte «Lov om meldeplikt for jøder». Denne inneholdt bestemmelser som sikret at alle personer som kunne oppfattes å ha «jødisk blod» ble registrert av myndighetene. Disse ble inndelt i kategoriene «full-, halv- og kvartjøder». I forbindelse med denne loven var det på tale med et steriliseringsprogram som skulle omfatte «halv- og kvartjøder» samt «heljøder» i såkalte «blandingsekteskap». Dette ble aldri gjennomført i stor skala og så vidt man kjenner til ble sterilisering kun gjennomført i tre tilfeller.

Natten til 26. november 1942 ble jødiske kvinner, barn og syke arrestert. 5 Det tyske sikkerhetspolitiet hadde klart å skaffe skipstransport fra Oslo til Stettin i Tyskland, og de arresterte ble derfor bragt direkte til Oslo havn, utstikker I, og ombord i skipet «Donau». Samtidig ble mennene fra Berg sendt med tog til Oslo for å bli ført ombord i båten. I alt ble 532 jøder deportert med denne transporten.

Fordi jødene fra Vestlandet, Trøndelagsfylkene og Nord Norge ikke nådde fram til Oslo før Donau forlot byen, ble disse internert på Bredtvet sammen med 5 britiske jøder fra Oslo. Jødene fra Bredtvet ble deportert med skipet «Gotenland» den 25. februar 1943. I alt var 158 jøder med i denne transporten.

I tillegg til de to hovedtransportene, ble ialt 45 jøder deportert med det tyske transportskipet «Monte Rosa» via Århus i Danmark til Auschwitz i to omganger. Den første allerede 20. november og den andre 26. november, altså samme dag som Donau. Før disse transportene var 11 jøder blitt deportert med forskjellige fangetransporter til forskjellige leire i løpet av årene 1941 og 1942. Resten av minoriteten klarte å ta seg ut av landet, og det gjensto bare for myndighetene å gjennomføre likvidasjonen av det som hadde vært det økonomiske grunlaget for jødenes religiøse, kulturelle og sosiale liv i Norge.

3.2 Økonomiske tiltak før formaliseringen av likvidasjonsprosessen

Endel økonomiske likvidasjonstiltak ble iverksatt før den formaliserte likvidasjonsprosessen. Dette dreier seg i første rekke om tiltak i myndighetsområdet til Kommandeur der Sicherheitspolizei Gerhard Flesch i Trondheim. Myndighetsområdet inkluderte Trøndelagsfylkene, Møre og Romsdal samt Nordland.

De første forretningene som ble konfiskert i dette området var to jødiske forretninger i Mosjøen. Disse ble beslaglagt og stengt allerede i juni 1941. Konfiskasjonen ble begrunnet med at innehaverne «hadde brutt rasjonerings- og prisbestemmelsene». 6 Samtidig fulgte arrestasjon av forretningenes innehavere, utkasting fra leiligheter og hus, samt sperring av private bankkonti.

Konfiskasjonen av jødiske forretninger i Trondheim startet høsten 1941. Aksjonene ble grovt sett gjennomført i to runder, en i november 1941 og en i februar 1942. I tillegg ble to forretninger i Kristiansund og en i Ålesund konfiskert.

For å administrere tiltakene best mulig opprettet Kommandeur Flesch et Forvaltningskontor under ledelse av en nordmann. Lederen av hadde ingen innflytelse over hvilke foretak eller eiendommer som skulle konfiskeres, men gitt disse, hadde han betydelig innflytelse. Begrunnelsen for tiltakene ble konstruert, og selve beslagleggelsen gjennomført ved at lederen av Forvaltningskotoret sammen med to politibetjenter oppsøkte foretaket. Beslagsordren ble lest opp, innehaveren arrestert, forretningen stengt og registrering og taksering påbegynt. Det ble innsatt spesiell kontrollør, og forretningens regnskap ble gjennomgått av revisorer. Banker, post og telegraf ble varslet.

Det ble undersøkt om forretningene kunne karakteriseres som «livsviktige». I slike forretninger og bedrifter ble det innsatt en bestyrer, og til disse foretakene ble det overført varelagre og kvoter fra de forretningene som ikke kunne karakteriseres som «livsviktige». De ikke «livsviktige» ble dermed likvidert og tømt.

En del konfeksjonsforretninger samt en fabrikk i Trondheim ble drevet videre av Forfaltningskontoret. Ifølge oppgaver fra Forvaltningskontorets leder utgjorde disse i alt 10 av 27 foretak, og i tiltalebeslutningen mot ham etter krigen het det at disse hadde en årlig gjennomsnittlig omsetning på 10 millioner kroner. Disse midlene ble overtatt av det tyske Sicherheitspolizei. I tillegg ble 49 private eiendommer beslaglagt i Trondheim før 10. oktober 1942. 7

Den viktigste forskjellen mellom disse konfiskasjonene og den senere formaliserte likvidasjonsprosessen, var at midlene ikke ble registrert og ført inn i den jødiske fellesmasse. Det hele ble administrert av tyske okkupasjonsmyndigheter, og den delen som ikke gikk til administrasjon, tilfalt det tyske sikkerhetspoliti. 8

Også utenfor Flesch' myndighetsområde ble jødiske forretninger konfiskert før formaliseringen av likvidasjonsprosessen. Dette skjedde blant annet i Tromsø, Stavanger, Haugesund og Elverum.

3.3 Formaliseringen av likvidasjonsprosessen gjennom lover, forskrifter og bestemmelser

Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder, må forstås i sammenheng med den totale tilintetgjørelsesprosessen. En så total inndragning av en hel folkegruppes eiendom og formue hadde ikke latt seg gjøre dersom det ikke forelå planer om internering eller deportasjon. Denne loven kan derfor ikke ses på som en lov i vanlig forstand, men som en legitimering av visse typer handlinger innenfor et ideologisk system.

Lov- og regelverk må av samme grunn ses i forhold til de prosedyrer og den praksis som fulgte. Mindretallet har derfor valgt å presentere lovverket sammen med de instrukser og bestemmelser som regulerte gjennomføringen av loven. Det er imidlertid viktig å være klar over at den formaliserte likvidasjonsprosessen kun håndterte en del av de formuesobjekter som lot seg kvantifisere direkte. Andre formuesobjekter og ikke-kvantifiserbare verdier ble overhode ikke vurdert i likvidasjonsprosessen. Helheten ble atomisert og redusert til omsettelige verdier.

Lov om inndragning av formue som tilhører jøder, og om ble benyttet i likvidasjonsprosessen, inneholdt ialt fem paragrafer. I § 1 het det at «formue av enhver art som tilhører jøde som er norsk statsborger, eller jøde uten statsborgerrett som oppholder seg her i landet, inndras til fordel for statskassen». Materialet viser imidlertid at inndragningen gjaldt jøder uansett statsborgerskap med visse helt spesielle unntak. I tillegg ble det laget en avtale mellom tyske myndigheter i Norge og Quislingregimet for særskilt å regulere inndragning av formue som tilhørte jøder med tysk statsborgerskap. Avtalen gikk ut på at formue som tilhørte disse jødene skulle tilfalle tyske myndigheter i Norge.

I lovens § 2 ble Innenriksdepartementet gitt i oppgave å utarbeide beslutningslister over de personer hvis formue skulle inndras. Listene skulle inneholde oversikt over samtlige personer, men de listene som ble utarbeidet, og som ble offentliggjort i Fritt Folk, omfatter ikke samtlige jøder som fikk sine eiendeler inndratt. Listene over beslagsbeslutninger ble dessuten offentliggjort på forskjellige tidspunkt, en av dem så sent som i juni 1943, et tidspunkt da de fleste jøders formue for lengst var likvidert. Mange jøder som fikk sine formuer likvidert var dermed ikke å finne på de publiserte beslagslistene. Disse inneholdt 1359 navn, mens det totale antall jøder som fikk sin formue likvidert var 2173.

Det het videre i lovens § 3 at inndragningen ikke skulle berøre «pant eller annen rettighet som tredjemann har i det som blir inndratt». I korthet betød det at personer, institusjoner eller for den saks skyld den norske stat, ikke skulle berøres av en inndragning som spesifikt gjaldt for jøder. Videre går det fram at beslagene skulle forvaltes av Finansdepartementet. Det samme departement kunne gi forskrifter til utfylling av loven, noe vi vil komme tilbake til.

Det ble i tillegg i § 4 framholdt at det var forbundet med strenge straffer, inntil 6 års fengsel, å holde jødisk eiendom skjult eller på annen måte forhindre gjennomføringen av lovens øvrige bestemmelser.

I §5 het det at loven skulle tre i kraft umiddelbart.

I tilknytning til loven ble det den 20. november 1942 utferdiget forskrifter. Disse ga retningslinjer for hvordan beslagleggelsen skulle foregå. Det skulle opprettes et Likvidasjonsstyre for inndratte jødiske formuer. Dette skulle være «direkte underlagt Finansministeren og skulle bestå av en leder (likvidator) og to rådgivere». Det skulle i tillegg oppnevnes bobestyrere for hvert bo. Videre ble det angitt hvilke lovverk som skulle komme til anvendelse ved avviklingen av de jødiske formuene, nemlig tvangsfullbyrdelseslovens §§ 70-74. Ut over dette hadde Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer vide fullmakter til å organisere seg selv, både når det gjaldt å organisere framgangsmåten ved beslagene og når det gjaldt å innhente opplysninger som skulle være til hjelp ved likvidasjonen. Likvidasjonsstyret skulle dessuten selv sørge for kontroll av sin virksomhet og revisjon av sine regnskaper. I forskriftene het det videre at bobestyrer skulle utstede proklama med oppfordring til fordringshavere om innen en måned å melde sine krav i boet. Fristen for utenlandske fordringshavere var to måneder.

Etter at Likvidasjonsstyret var etablert, utferdiget de instrukser til bobestyrerne, ialt syv. To av disse var instrukser for administrasjon av spesielle formuesgjenstander. De øvrige var av generell karakter og inneholdt retningslinjer for gjennomføringen av likvidasjonsprosessen. Hvordan denne likvidasjonsprosessen i praksis skulle gjennomføres var opp til bobestyrerne og ble regulert gjennom rundskriv, ialt over 50.

Langt senere, 6. januar 1944, kom et tillegg til lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder. Tillegget tilføyde en ny § 3 a, til den opprinnelige loven. Denne paragrafen omhandlet mortifikasjon av omsetningsgjeldsbrev, og handlet i korthet om å få opprettet nye omsetningsgjeldsbrev der de gamle var forsvunnet.

3.4 Administrasjon og distribusjon av formuesobjektene

Som nevnt startet en del av likvidasjonsprosessen allerede før selve likvidasjonsarbeidet var formalisert. Dette førte til at formuesobjekter for en rekke familiers vedkommede ikke ble registrert og dermed holdt utenfor den jødiske fellesmasse. Fra nå av skulle imidlertid alle familier registreres. I den forbindelse ble det laget regler for hvilke formuesobjekter som skulle registreres og omsettes, og hvilke formuesobjekter som skulle holdes utenfor slik registrering.

Instruks nr. 2 fra Likvidasjonsstyret til bobestyrerne omhandlet de tidligere nevnte gull-, sølv-, og smykkegjenstander, samt ur. Disse skulle ifølge brev fra Quisling til leder for Statspolitiet overdras det tyske sikkerhetspoliti. 9 I instruks nr. 2 går det fram at dersom det fortsatt fantes slike gjenstander i boet skulle disse overlates det tyske sikkerhetspoliti. Slike gjenstander ble imidlertid i svært liten grad registrert av bobestyrerne fordi de allerede var tatt i forbindelse med aksjonen 26. oktober 1942, hvor instruksen fra Statspolitiet gikk ut på at slike gjenstander skulle sikres umiddelbart for deretter å gis som frivillig bidrag til krigsinnsatsen. Ur skulle imidlertid overdras det tyske Wehrmacht for distribusjon til soldatene.

Disse gjenstandene ble ikke taksert og omsatt, men overlevert det tyske sikkerhetspoliti direkte, slik følgende korrespondanse viser: 10

«Am 14.11.1942 wurden mit einer Aufstellung vom 6.11.1942 - gezeichnet X, Y und Z - die bei Juden beschlagnahmten Gold- und Silberwaren, Uhren usw. durch zwei Bemamte der norwegischen Staatspolizei überr den Befehlshaber der Sicherheitspolizei an die Hauptabteilung Volkswirtschaft der Reichkommissariates abgegeben. Wie sich nun herausgestellt hat, bestanden bei der Überprüfung der Gegenstände folgende Differenzen: [...]»

I tilknytning til aksjonen 26. oktober ble det også gitt instruks om at bankbokser skulle tømmes. Spesielt verdifulle gjenstander som biler, pelser, malerier og liknende skulle i prinsippet også holdes utenfor registrering. Andre typer formuesobjekter som ble holdt utenfor var spesielle typer varelagre. Her nevnes tekstiler, metervare og liknende, som kunne brukes som utstyr til soldatene ved østfronten og av Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon (NSH).

I instruks nr. 4 het det dessuten at kontormøbler, kontormaskiner og annet kontorutstyr ikke skulle realiseres, men overtas av stats- og partikontorer. Hus, leiligheter og andre lokaler sto i en særstilling. Disse objektene skulle videreformidles av Likvidasjonsstyret. Allerede i forskriftene ble det gitt bestemmelser om at NS-folk i ledende parti- og statsstillinger skulle ha fortrinnsrett til leieleiligheter som hadde tilhørt jøder. I instruks nr. 4 fra Likvidasjonsstyret til bobestyrerne var det videre gitt beskjed om håndtering av faste eiendommer. Det het i instruksen at «fast eiendom må ikke selges, men alene overtas til bestyrelse». Likvidasjonsstyret ønsket nemlig selv å administrere og distribuere disse objektene. Fast eiendom ble i de sammenhenger de ble omsatt ikke omsatt av bobestyrerne, men av Likvidasjonsstyret selv. En del av eiendomsmassen ble på denne måten solgt, mens resten ble overtatt av Likvidasjonsstyrets eiendomsavdeling til bestyrelse. Utbyttet ved salg av fast eiendom gikk inn i fellesmassen.

Kontanter ble i hovedsak inndratt under aksjonen den 26. oktober 1942. Regelen var at beløpene skulle føres inn i fellesmassen. Med hensyn til kontanter inndratt av tyske myndigheter i forbindelse med aksjonen i Trondheim 6. oktober, er dette imidlertid mer usikkert. Når det gjaldt bankkonti som ble inndratt, ble beløpene utbetalt bobestyrerne og først senere ført inn i fellesmassen.

Livspoliser ble realisert ved at den såkalte «gjenkjøpsverdi» ble utbetalt bobestyrer. Forsikringsforholdet ble deretter avviklet. Polisene ble med andre ord ikke innløst som om vedkommende var død, bortsett fra i noen tilfeller. Andre typer forsikringer, som brannforsikring, innboforsikring osv., ble bare avviklet, da disse ikke representerte noen gjenkjøpsverdi.

Aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer ble innløst dersom Likvidasjonsstyret vurderte at dette lønte seg. Ble de innløst gikk beløpene inn i fellesmassen. Ble disse ikke innløst, ble verdipapirene deponert i Christiania Bank- og Kreditkasse, og utbyttet utbetalt Likvidasjonsstyret, for deretter å bli ført inn i fellesmassen.

De jødiske forretninger og bedrifter representerte mange bransjer. De som ikke ble drevet videre av likvidasjonsmyndighetene ble realisert som konkursbo, og utbyttet av salget ble ført inn i den jødiske fellesmasse. Under denne konkursavviklingen meldte det seg imidlertid to hovedproblemer. Det ene problemet var hvordan de kvoter som tilkom de jødiske foretakene skulle fordeles. Det andre var hvordan varebeholdningene skulle omsettes. Problemene ble løst på følgende måte.

De kvoter som nå ble ledige ved at jødiske forretninger ble likvidert ble overført til ikke-jødiske forretninger. Kvoteordningen skyldtes rasjonering av varer, og regulerte retten til innkjøp av disse. I noen tilfeller ble kvoteordningene administrert av overordnede myndigheter, i andre av bransjeforeningene i samarbeid med Likvidasjonsstyret. Det siste gjaldt særlig knapphetsvarer som tobakk. Tobakksfabrikkenes Kontrollkontor bestemte for eksempel hvilke ikke-jødiske kiosker og forretninger som skulle overta de jødiske tobakkforretningenes kvoter.

En del foretak ble imidlertid drevet videre av likvidasjonsmyndighetene selv. Dette gjaldt særlig i Trondheim, men også i byer som Haugesund og Bergen. Disse foretakene representerte nesten utelukkende konfeksjonsbransjen. Her ble kvotene overført fra de jødiske forretningene som ble likvidert til de jødiske forretningene som ble drevet videre.

Omsetningen av varebeholdningene fulgte vanligvis ett av tre spor. For det første kunne forretningen fortsettes under midlertidig bestyrelse av likvidasjonsmyndighetene til varelageret var solgt. For det andre kunne varelageret selges «en bloc» som det het, til ikke-jødiske forretningsdrivende. For det tredje kunne varer fra enkelte jødiske forretninger samles i andre jødiske forretninger, for deretter å bli solgt i større partier til ikke-jødiske forretninger. Dette skjedde kun i Oslo.

Praksis ved avhending av innbo og løsøre varierte sterkt, og var avhengig av hvordan bobestyrer anså det hensiktsmessig å kvitte seg med gjenstandene. Auksjoner og salg til Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon eller Frontkjemperkontoret var imidlertid det mest vanlige. Før formaliseringen av likvidasjonsprosessen var det dessuten ikke uvanlig at den tyske institusjonen som overtok en jødisk eiendom også overtok alt innbo av interesse.

En form for avhending skal imidlertid nevnes spesielt. I Oslo ble det opprettet ialt fire såkalte samlesentraler. Disse sentralene avhendet alle typer innbo, men innboet ble fordelt til de forskjellige sentralene etter type. 11Samlesentralene favoriserte enkelte kjøpegrupper. Prisene var i utgangspunktet satt svært lavt, men ble ytterligere redusert i forhold til disse. 12

Innbo som av likvidasjonsmyndighetene ble betegnet som «skrot» ble ikke registrert, men i hovedsak gitt til Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon.

Som det framgår var det kun visse formuesobjekter som gikk inn i den jødiske fellesmasse etter at disse var omsatt på forskjellig vis.

På neste side følger i figur 3.1 en skjematisk oversikt over de samlede formuesobjekter samt hvordan disse i grove trekk ble omsatt og fordelt. Skjemaet viser formuesobjektenes art, hvem som formidlet disse, hvordan de ble avhendet dersom de ikke ble solgt direkte, og hvem som var mottakere av formuesobjektene, enten de tok dem i bruk eller formuesobjektene ble realisert ved salg. Den jødiske fellesmasse ble til ved at bobestyrerne solgte de formuesobjektene som er angitt i skjemaet, og førte disse midler inn i den jødiske fellesmasse etter at utgifter ved salget var trukket fra.

3.5 Prosedyre og praksis ved registrering og likvidering av formuesobjektene

Dette avsnittet omhandler likvidasjonen av de formuesobjekter hvis realiserte verdi i prinsippet skulle danne den jødiske fellesmasse. Den jødiske fellesmasse utgjorde det økonomiske utbytte ved salg av en del av formuesobjektene i boene. I Stortingsmelding 60 for 1952 framheves det imidlertid at gjenstandene ble solgt til spottpris, mens de i prinsippet skulle prissettes etter verdi av 8. april 1940. Bobestyrer skulle levere inn oversikter over inntekter og utgifter ved disse salgene, og det beløp som gikk inn i fellesmassen var forskjellen mellom det beløp objektene ble omsatt for, og det det kostet å administrere salget. Hvert bo skulle avvikles for seg, og bobestyre skulle føre inntekter og utgifter for hvert bo inn i en bilagsmappe, også kalt bomappe. Når hjemmene og foretakene var tømt og bobehandlingen sluttført, skulle utbyttet inn i fellesmassen. Så nøyaktig gikk det imidlertid ikke alltid for seg.

De fleste bobestyrere hadde mange hjem og forretninger å avvikle. Av praktiske hensyn ble ofte flere bo avviklet samtidig ved å fordele formuesobjektene til ulike samlesentraler og oppkjøpere, eller ved å omsette samtlige gjenstander på en gang. Inntektene og utgiftene ved disse avviklingene ble ofte fordelt skjønnsmessig på de enkelte bo. 13 I tillegg hendte det at bobestyrerne ikke erindret hvilket bo verdiene tilhørte. 14

Som nevnt hadde Likvidasjonsstyret vide fullmakter når det gjaldt den praktiske gjennomføringen av likvidasjonen. På det meste hadde dette kontoret 40 til 50 funksjonærer i Oslo og 20 til 25 funksjonærer i Trondheim. I tillegg kom bobestyrere. Likvidasjonsstyret i Oslo var hovedkontoret som koordinerte gjennomføringen av den økonomiske likvidasjonen rundt om i landet.

Følgende formuesobjekter skulle selges, og utbyttet føres inn i fellesmassen:

• Innbo og løsøre.

• Varelagre, detalj.

• Faste eiendommer som ble solgt.

Følgende formuesobjekter skulle føres direkte inn i fellesmassen:

• Kontanter.

• Bankkonti.

• Gjenkjøpsverdi av livspoliser.

• Innløste aksjer og obligasjoner eller utbyttet av disse.

Fordi boene ble avviklet etter konkursprinsippet, måtte utgifter og gjeldsposter dekkes. Disse utgiftene ble ført til fradrag. I tillegg påløp det utgifter ved Likvidasjonsstyrets forvaltning av fellesmassen.

Utgiftene som påløp det enkelte bo hadde blant annet sin årsak i at aksjonen mot jødene skjedde plutselig. De fleste hadde derfor økonomiske forpliktelser de ikke hadde rukket å innfri da de ble deportert eller måtte flykte. Dette var vanlige forpliktelser som lån, skatter, avgifter og skolepenger. Eller regninger av alle slag som ikke hadde forfalt til betaling. Etter konkursprinsippet ble dette definert som fordringer og ble ført til fradrag fra midlene i boet. Mange av de økonomiske forpliktelsene opphørte dessuten ikke selv om det økonomiske mellomværende var gjort opp fram til likvidasjonsdato. Dette fordi boet ble definert som juridisk person. «Personene» fantes dermed fortsatt i det offentlige systemet og deres økonomiske forpliktelser opphørte ikke selv om de til og med fysisk var tatt av dage. Dette gjaldt særlig skatter og avgifter og disse utgiftene fortsatte å spise av bomassen selv lenge etter krigens slutt.

I rundskriv fra Likvidasjonsstyret ble bobestyrerne oppfordret til å gjennomføre likvidasjonen raskt. Det ble understreket at det ville bli lagt vekt på dette når honorar skulle utbetales. Likevel kunne det ta lang tid før registrering av innbo og løsøre ble foretatt. I løpet av denne tiden ble gjenstander ofte fjernet og i mange tilfeller ble hele hjem plyndret. 15 Det er dessuten kjent at bobestyrere ofte underslo midler underveis i prosessen, 16 og materialet viser også at selv de ansatte ved Likvidasjonsstyrets kontor forsynte seg av midlene. 17

I tillegg var det ikke uvanlig at det ble gitt gaver og bidrag til Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon, Frontkjemperkontoret og andre NS-institusjoner. 18 Dette ble trukket ut av det som til slutt skulle utgjøre den jødiske fellesmasse.

I noen ganske få tilfeller ble det imidlertid foretatt såkalte «redningskjøp». Dette gjaldt for både person- og forretningsbo.

Likvidasjonsstyret brukte midler fra den jødiske fellesmassen til sin egen administrasjon. Dette var utgifter til lønninger, bobestyrersalær, representasjonsutgifter og alle andre utgifter, som drift av lokaler, bilhold etc. Salærene var meget høyt stipulert. Som eksempel kan nevnes at Likvidasjonsstyrets leder hadde en inntekt inklusive representasjon på kr. 23.000 pr. år, og de øvrige styremedlemmers inntekt inlusive representasjon utgjorde kr. 18.000 pr. år. Til sammenlikning kan neves at en lektorlønn i samme periode utgjorde kr. 4.000 pr. år. Salærene til bobestyrerne var også svært høye. 19

I mai 1943 overtok Likvidasjonsstyret behandlingen av såkalte «flyktningebo» i tillegg. Disse hadde tidligere stått under administrasjon av Innenriksdepartementet og fylkesmennene. Likvidasjonsstyrets administrasjonen ble ved dette drastisk utvidet, med dertil følgende dramatisk økning av administrasjonsutgiftene. Disse utgiftene ble i den første fasen belastet den jødiske fellesmassen.

På neste side følger i figur 3.2 en skjematisk oversikt over likvidasjonsprosessen for de formuesobjekter som ble ført inn i fellesmassen. Disse objektene var:

• Innbo og løsøre.

• Varelagre, detalj.

• Kontanter.

• Bankkonti.

• Gjenkjøpsverdien av livspoliser.

• Innløste aksjer og obligasjoner.

• Faste eiendommer som ble solgt.

Den jødiske fellesmasse utgjorde summen av inntektene ved salg av formuesobjektene, etter at utgiftene ved salget var trukket fra. Gjennom hele krigen ble det imidlertid trukket utgifter både fra fellesmassen i sin helhet og fra det enkelte bo, fordi dette fortsatt ble definert som juridisk person. Disse utgifter var:

• Bobestyrersalær.

• Gaver og overføringer til NS Hjelpeorganisasjoner o. l.

• Likvidasjonsstyrets administrasjonsomkostninger.

• Administrasjonsomkostninger ved likvidasjon av ikke-jødiske flyktningebo.

• Utgifter kyttet til boene fra likvidasjonstidspunktet til 8. mai 1945.

Den jødiske fellesmasse utgjorde 8. mai 1945 differansen mellom det som opprinnelig ble ført inn, og de utgifter som ble trukket ut i løpet av krigsårene. Midlene i fellesmassen pr. 8. mai 1945 representerte med andre ord ikke på langt nær de verdier som i realiteten hadde gått tapt.

4 Beregning av den jødiske fellesmasse

Likvidasjonsstyret hadde klare retningslinjer for hvordan de skulle holde midlene fra «jødebo» og «flyktningebo» atskilt. Ved krigens slutt fantes det derfor en jødisk fellesmasse og en samlet oversikt over midler fra flyktningebo. Mindretallet vil i dette kapitlet gjøre rede for de summer som ved krigens slutt utgjorde den faktiske eller bestående jødiske fellesmasse, og vise hvordan dette på ingen måte kan holdes opp mot hva et levende dynamisk samfunn med sine religiøse, kulturelle og sosiale institusjoner kan ha representert av verdier.

I brev fra Tilbakeføringskontoret til landssvikavdelingen ved Oslo Politikammer i forbindelse med landssviksaken mot Likvidasjonsstyrets leder, går det fram at den jødiske fellesmasse for store deler av det sønnenfjeldske området utgjorde kr. 8.863.699,08 pr. 8. mai 1945: 20

«På foranledning av kriminalbetjent N. N. meddeles at Likvidasjonsstyrets bøker pr. 8 mai 1945 viser følgende bokførte verdier:

A. FlyktningerKr. 16.117.902,46

B. JøderKr. 8.863.699,08

En gjør oppmerksom på at Likvidasjonsstyret på grunn av forskjellige forhold ikke har bokført alle formuesverdier som har gått gjennom bobestyrere og utenbys avdelinger. Dette gjelder vesentlig avdelingskontorer i Trondheim, Vestfold og Bergen.»

Det går altså fram av brevet at dette ikke inkluderte midlene fra blant annet Trondheim, Vestfold og Bergen.

Når det gjaldt avdelingskontoret i Trondheim representerte dette både Trondheim by og resten av det nordenfjeldske området. For Trondheim by utgjorde den totale jødiske fellesmasse kr. 4.897.422,69. Dette inkluderte imidlertid takstverdien av faste eiendommer. De faste eiendommer ble imidlertid svært sjelden omsatt, og verdiene ble derfor holdt utenfor den jødiske fellesmasse. Etter at beløpet for disse av den grunn er trukket fra, samt kr. 150.000 som ble utbetalt Likvidasjonsstyret i Oslo på et tidligere tidspunkt, utgjør sluttsummen ca. 1,75 millioner kroner. I tillegg kommer ca. kr. 415.000 fra resten av det nordenfjeldske området. Fellesmassen for hele landsdelen utgjør dermed 2,165 millioner kroner ved krigens slutt.

De tyske «jødeboene» ble samlet for seg. Nettoverdien av disse utgjorde kr. 332.808,70.

For Bergens vedkommende har vi kun spesifiserte oppgaver over én av bobestyrernes regnskaper. Én oversikt viser at bruttoverdien i de bo han likviderte utgjorde kr. 536.189,36, dvs. før administrasjonsutgifter var trukket fra. Nettoverdien utgjorde kr. 242.192,43. 21 To andre rapporter viser imidlertid at den samlede nettosum var henholdsvis kr. 154.822,54 og kr. 126.999,11. Hvilke av disse tallene man ønsker å legge til grunn ved beregningen av den totale fellesmasse for Bergenområdets vedkommende er i og for seg likegyldig fordi de ikke sier noe om hva boene egentlig representerte av midler. Som eksempel kan nevnes at ett av boene i Bergen alene hadde aktiva ifølge skifteprotokollene etter krigen for over 1,7 millioner kroner.

Fra en generaloversikt over «jødeboene» i Vestfold går det fram at nettoverdien av disse utgjorde kr. 77.043,31. Av dette dokumentet går det også fram at bruttoverdien for de samme bo var kr. 114.000.

Legger man sammen nettosummene, kommer man fram til det som var igjen i den jødiske fellesmasse ved krigens slutt. Dette inkluderer imidlertid ikke innbetaling fra alle bobestyrere, slik det framgår i det allerede nevnte brev fra Tilbakeføringskontoret.

Skal man imidlertid forsøke å danne seg et bilde av hva bruttosummen utgjorde, dvs. hva fellesmassen beløp seg til før Likvidasjonsstyret brukte midler til egen administrasjon, må man forsøke å rekonstruere denne fellesmassen på følgende måte.

For Trondheim og Oslos vedkommende, samt for de tyske «jødeboene», utgjorde nettobeløpene i alt kr. 11.361.507. Ifølge Stortingsmelding 60 for 1952 tilsvarte Likvidasjonsstyrets adminstrasjonsomkostninger ca. 33 % av fellesmassen, noe som for disse boene ville ha tilsvart kr. 5.680.753. Dette gir en bruttosum på i alt kr. 17.042.260.

For Vestfold og Bergens vedkommende, finnes imidlertid bruttobeløpene, nemlig kr. 114.000 for Vestfold og kr. 536.189 for Bergen. Dermed kan man anslå hva som kan ha blitt innbetalt til den jødiske fellesmasse under forutsetning av at opplysningene i Stortingsmelding 60 for 1952 og generaloversiktene over boene medfører riktighet. En må da også gå ut fra at alle administrasjonsutgifter som ble trukket ut ligger i de 33 %. Den samlede jødiske fellesmasse skulle dermed utgjøre kr. 17.692.449.

Som tidligere nevnt ble en del bo og forretninger konfiskert før likvidasjonsprosessen ble formalisert. Fra det tidligere materialet som er presentert, går det fram at 162 husstander og 165 foretak ikke er med i det registrerte materialet, i alt 327 enheter. Det registrerte materialet utgjør 1053 enheter, dvs. husstander, bedrifter og institusjoner. Ca. 24 % av enhetene ble dermed ikke registrert. Skulle man anta at disse representerer midler av tilsvarende størrelse som de som ble registrert, noe følgende beskrivelse indikerer, ville dette, under de samme forutsetninger, ha beløpet seg til en samlet sum på kr. 5.500.000: 22

«Likvidasjonsstyrets Nordenfjeldske avdeling var underlagt Likvidasjonsstyret i Oslo, men arbeidet temmelig selvstendig på grunnlag av retningslinjer og rundskriv fra Likvidasjonsstyret i Oslo.

Likvidasjonsstyret i Oslo var misfornøyd med at tyskerne beholdt de «feteste» boene. Både Kontorsjef Æ, Sjefsrevisor Ø og Å jr. ved avdelingen i Trondheim uttrykte sin misnøye med dette. Avh. fikk inntrykk av at disse mente at X hadde noe skyld i at tyskerne tiltok seg så stor rådighet over boene.»

Legger man beløpet for de ikke-registrerte bo sammen med det øvrige beløp, utgjør summen ialt ca. kr. 23.000.000, altså summen av en rekonstruert jødisk fellesmasse etter prisnivået pr. 8. april 1940.

Som understreket tidligere, ble alle bo avviklet etter konkursprinsippet, hvilket i seg selv innebar en forringelse av verdiene. I tillegg forsvant mye før bobestyrer kom så langt som til å omsette formuesobjektene, og ofte var hele bo plyndret. De beløp som inngikk i den jødiske fellesmasse, var dermed kun verdien av en del av de samlede formuesobjekter som igjen kun var en del av de samlede verdier totalt.

For å danne seg et bilde av hva slags verdier som egentlig gikk tapt, må man i tillegg inkludere alt som ikke ble registrert og omsatt, alt som gikk direkte til de tyske okkupasjonsmyndigheter som en del av avtalen med Quisling-regimet, og de verdier som ligger i de formuesobjekter som ikke ble verdisatt. I tillegg gjenstår å vurdere hva de ikke-kvantifiserbare verdier representerte, og hva det innebar av økonomiske tap at en minoritet med sine religiøse, kulturelle og sosiale sentra ble tilintetgjort.

5 Retningslinjer fra eksilregjeringen i London

Den 18. desember 1942 utferdiget London-regjeringen «Provisorisk anordning om ugyldigheten av rettshandler m. v. som har sammenheng med okkupasjonen». Videre ble utferdiget Provisorisk anordning av 24. november 1944 om okkupasjonslovgivningen, samt Kongelig resolusjon av 4. mai 1945 hvor det het at «Lov av 26. oktober 1942 m. m. ikke blir å anvende etter frigjøringen». Med hensyn til disse lovreglene, vises til flertallets utredning kapittel 4.2, fram til det avsnitt som omhandler Lov om konfiskert eiendom av 13. desember 1946.

I tillegg var eksil-regjeringen i London med på å utferdige viljeserklæringer som i en viss forstand må oppfattes som forpliktende. En av disse med særlig relevans var «Inter-Allied Declaration Against Acts of Dispossession committed in Territories under Enemy Occupation and Control» . Norge undertegnet erklæringen sammen med representanter fra 16 andre land 5. januar 1943 i London. Innledningen til selve erklæringen lyder som følger:

«His Majesty's Government in the United Kingdom have to-day joined with sixteen other Governments of the United Nations, and with the French Natinal Committee, in making a formal Declaration of their determination to combat and defeat the plundering of the enemy Powers of the territories which have been overrun or brought under enemy control.»

Videre heter det:

«His Majesty's Governemnt agree with the Allied Governments and the French National Committee that it is important to leave no doubt whatsoever of their resolution not to accept or tolerate the misdeeds of their enemies in the field of property, however these may be cloaked, just as they have recently emphasised their determination to exact retribution from war criminals for their outrages against persons in the occupied territories.» 23

Selve erklæringen, som også er gjengitt i flertallets utredning, lyder som følger:

«Regjeringene for Amerikas Forente Stater, Australia, Belgia, Canada, China, Det Forente Kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Hellas, India, Jugoslavia, Luxembourg, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Sovjet-Samveldet, Sør-Afrika-Sambandet, Tsjekkoslovakia og Den Franske Nasjonalkomité:

Utferdiger herved en formell advarsel til alle vedkommende, og i særdeleshet til personer i nøytrale land, om at de har til hensikt å gjøre sitt ytterste for å overvinne de berøvelsesmetoder som praktiseres av de regjeringer som de er i krig med mot de land og folk som er blitt så tøylesløst overfalt og plyndret.

I samsvar hermed forbeholder de regjeringer som lager denne erklæring og Den Franske Nasjonalkomité seg alle sine rettigheter til å erklære ugyldig hvilkesomhelst overføringer av, eller rettshandler med hensyn til eiendom, rettigheter og interesser av hvilkensomhelst art som befinner seg, eller har befunnet seg, i de områder som, direkte eller inndirekte, er blitt okkupert av, eller kommet under kontroll av, de regjeringer som de er i krig med, eller som tilhører eller har tilhørt personer (innbefattet juridiske personer) som oppholder seg i slike områder. Denne advarsel gjelder hva enten slike overføringer eller rettshandler er skjedd i form av åpen røving eller plynding, eller av transaksjoner som tilsynelatende er formelt lovlige, selv når de utgir seg for å ha funnet sted frivillig.

De regjeringer som lager denne erklæring og Den Franske Nasjonalkomité fastslår høytidelig sin solidaritet i denne sak.»

Erklæringen inneholder i tillegg syv noter eller utfyllende kommentarer som understreker den forpliktelse som følger både nasjonalt og internasjonalt ved å ha sluttet seg til erklæringen. Denne forpliktelsen dannet blant annet grunnlaget for Provisorisk anordning av 21. september 1945 om konfiskert eiendom.

Våren 1944 fikk eksilregjeringen i London en henvendelse fra World Jewish Congress i forbindelse med utryddelsen av jødene i Europa. World Jewish Congress uttrykte sin bekymring med hensyn til skjebnen til de norske jødene, og ba om at den lovlige norske regjering gjorde hva den kunne for å bringe på det rene hva som hadde skjedd med dem. I brev av 13. april 1944, svarer Helsedirektør Sverre Støstad, parafrert av Karl Evang blant annet:

«The Norwegian authorities feel a strong responsibility and obligation to do their utmost to take all possible measures that can give relief or perhaps rescue to all Norwegian subjects who are interned or imprissoned in Nazi-occupied territories. In these cases we do not make any distinction among the Norwegian subjects, whether they are of Jewish or non-Jewish origin. But we realize that the special conditions forced upon our Nationals of Jewish origin may make special measures necessary.» 24

Videre heter det:

«The Norwegian authorities are therefore interested in any information about our Jewish nationals. All measures that can be accomplished for their relief or rescue will have the sympathy of the Norwegian Government.»

Det understrekes til slutt i brevet at den norske regjering ønsker å inngå et samarbeid innenfor rammen av internasjonale forpliktelser og de generelle prinsipper det er oppnådd enighet om.

Eksilregjeringen i London forberedte seg altså allerede på et tidlig stadium til gjenoppbyggingsprosessen etter krigen. De var seg også bevisst sine internasjonale forpliktelser, og var slik det framgår i brev til World Jewish Congress, informert om den spesielle skjebne det jødiske folk i Europa var blitt til del.

6 Restitusjonsprosessen

6.1 Introduksjon

Med freden startet arbeidet for å bøte på de ødeleggelser krigen hadde forvoldt. Dette arbeidet omfattet også tilbakeføring av verdier til personer eller instanser som hadde fått disse konfiskert eller fratatt på annen måte. Mindretallet vil i dette kapitlet gjøre rede for tilbakeføringen av midler til den jødiske gruppen. Men for å forstå denne tilbakeføringsprosessen må det først sies noe om denne gruppens situasjon når krigen endelig var over, og det må sies noe om de norske myndigheters grunnleggende holdninger i det opprydningsarbeidet som fulgte. Når det gjaldt de norske myndigheters holdninger var gjenreisningstanken sentral. Den la premissene for lovverket som regulerte tilbakeførings- og erstatningsarbeidet, og for hvordan dette lovverket ble anvendt. Når det gjaldt den jødiske minoriteten ble den med sine religiøse og kulturelle sentra økonomisk og til dels fysisk likvidert under krigen, noe som førte til at de gjenlevende sto i en helt spesiell situasjon etter krigen i forhold til befolkningen forøvrig. Dette gjaldt både i forhold til hvordan de klarte å ta vare på sine rettigheter, og hvordan gjeldende lovverk skulle komme til å virke i forhold til de problemer deres særegne situasjon representerte.

De jødiske flyktningene hadde under hele krigen et håp om at deres deporterte slektninger skulle være i live. Selv om katastrofens omfang for folk flest var kjent ved krigens slutt, var dette en virkelighet de jødiske gjenlevende ikke maktet å slippe inn på seg før de ikke lenger hadde noe valg. I nær sagt alle familier var én eller flere drept i utryddelsesleirene. Det følelsesmessige utgangspunktet for disse flyktningene var derfor et annet når de vendte hjem, enn for de flyktningene som vendte hjem etter at de hadde måttet forlate landet på grunn av sin motstand mot naziregimet. På den ene side var jødene selvfølgelig lettet over at krigen var slutt, men mens de andre jublet over at det «gode hadde seiret over det onde», ble det for mange jøder som om det «onde hadde seiret over det gode».

Ingen visste hva som ventet dem hjemme, verken når det gjaldt holdninger fra befolkningen generelt eller hva som var igjen av deres eiendeler. På grunn av den massive antisemittiske propagandaen som hadde pågått gjennom fem år, var mange usikre på hvorvidt disse holdningene hadde festet seg i befolkningen også ut over dem som aktivt bekjente seg til nazismen.

Når det gjaldt eiendeler skulle det vise seg å være svært lite igjen. Mange fikk tilbake selve husværet, men slett ikke alle. Det samme gjaldt for forretningslokalene. En av synagogene i Oslo var ille tilredt og ble aldri tatt i bruk igjen. Den andre synagogen var imidlertid inntakt. Den hadde vært brukt som lagerlokale. Synagogen i Trondheim, som hadde vært benyttet som innkvarteringsbrakke for tyske soldater, ble i mai 1945 rekvirert av Løsørevernet og brukt som lager- og utstillingslokale for gjenstander. Etter mange forsøk ble synagogen først gitt tilbake høsten 1947. I mellomtiden var trossamfunnet henvist til å bruke metodistkirkens lokaler.

Allerede i mai 1945 kom de første kunngjøringene og informasjonsbrosjyrer om hvordan man skulle gå fram for å søke erstatning for tap av eiendom og eiendeler, samt hvilke rettigheter man hadde med hensyn til å kreve tilbake gjenstander som var forsvunnet. De fleste jøder var ikke vendt tilbake til Norge på dette tidspunkt, og jo lenger tid det tok før man kom tilbake, desto vanskeligere var det å orientere seg.

For andre grupper som hadde lidd felles skjebne under krigen, som for eksempel flyktninger, sjøfolk, og befolkningen i Finnmark og Nord-Troms, ble det opprettet særskilte kontor man kunne henvende seg til for å få informasjon og hjelp. Disse var for eksempel Sosialdepartementets kontor for finnmarkinger og flyktninger og Sentralregisteret for sjømenn, med Nortraship. Det ble ikke opprettet noe spesielt kontor for jødiske saker.

For to grupper av jøder ble dessuten hjemkomsten særlig problematisk. Den ene gruppen var de overlevende fra utryddelsesleirene. Den norske regjering i London hadde forhandlet med Røde Kors om å få hentet ut norske fanger i Tyskland. De norske jødene var ikke inkludert i denne avtalen, og ble ved avreisen tatt ut av gruppen på appellplassen og bragt tilbake i leiren. Det tok derfor lenger tid for dem å komme hjem. Den andre gruppen var de ca. 100 jødiske statsløse flyktningene. Problemet her var at regjeringen ikke ville betale hjemsendelsen av denne gruppen som for de øvrige ca. 100.000 flyktninger. I en artikkel i Verdens Gang 29. november 1947, skrev overrettssakfører Leon Jarner: 25

«I sitt utkast til Kgl. resolusjon foreslo Sosialdepartementet at hjembringelsen av folk som hadde flyktet fra landet under okkupasjonen også skulle omfatte statsløse som på grunn av sin avstamning hadde måttet forlate landet. Da utkastet i mars 1945 ble behandlet av regjeringen, ble Sosialdepartementets forslag om at de statsløse skulle få reise hjem på statens bekostning avvist.»

Overrettssakfører Jarner forsøkte å bringe på det rene om avgjørelsen var av økonomisk eller prinsippiell natur. Statsministeren bekreftet at avgjørelsen var av prinsippiell natur og uttalte: «Vel, vi har ytt dem assistanse både hjemme og i Sverige i en vanskelig situasjon, og vi vil heller ikke nekte dem adgang til å komme tilbake til landet, men vi har ikke villet bruke penger på å bringe d i s s e menneskene hjem». Det skal understrekes at svært mange hadde bodd i Norge i 30-40 år og at alle selvfølgelig var del av den gruppen som var blitt økonomisk likvidert.

Fra de norske myndigheters side var som nevnt gjenreisningstanken sentral i opprydningsarbeidet etter krigen. Landet skulle bringes på fote, og forholdene tilbake til sin opprinnelige orden. Dette var grunnleggende prinsipper og de fikk stor betydning for det lov- og regelverk som ble utformet, og for hvordan dette ble anvendt. Det lovverk som særlig fikk betydning i denne sammenhengen var Provisorisk anordning av 21. september 1945, som senere ble erstattet av Midlertidig lov om konfiskert eiendom av 13. desember 1946. 26 Loven besto av 20 pragrafer inndelt i 5 kapitler. Lovens intensjon svarte til de prinsippene som var nedfelt i den inter-allierte erklæringen av 5. januar 1943. § 3 i Midlertidig lov om konfiskert eiendom lyder:

«§ 3. Eieren kan uten vederlag og uten besitterens gode tro kreve seg gjeninnsatt i besittelsen av fast gods eller rettigheter herover som etter 9. april 1940 har vært konfiskert av okkupasjonsmakten eller av myndigheter eller institusjoner som er innsatt eller godkjent av ham. På samme måte kan han kreve tilbake løsøre og fordringer av enhver art, herunder omsetningsbrev og andre legitimasjonspapirer, uten hensyn til om besitteren på erhvervstiden visste eller burde forstå at tingene hadde vært gjenstand for konfiskasjon.»

Det lot seg imidlertid ikke gjøre å føre alle eiendeler tilbake til rette eier fordi eiendelene simpelten var forsvunnet. Det ble derfor laget ulike tilbakeførings- og erstatningsordninger og disse ble i hovedsak forvaltet av tre institusjoner: Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer, Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre, og Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Disse skulle i praksis ha ansvar for ulike områder av erstatningsoppgjøret.

Tilbakeføringskontoret skulle ha to sentrale oppgaver. Den ene var å hjelpe rette eier til å finne tilbake sine eiendeler. Den andre var å tilbakeføre motverdien av de gjenstander som ikke var kommet til rette, dvs. det beløpet som var ført inn i fellesmassen og som utgjorde overskuddet ved salg etter at utgiftene ved salget var trukket fra. Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre hadde som oppgave å yte erstatning for enkelte typer krigsskader, mens Justisdepartementets Oppgjørsavdeling skulle yte billighetserstatning etter «Midlertidig lov om visse skader og tap som følge av krigen m. v.» av 25. april 1947. Disse institusjonene hadde et utvidet samarbeid og skulle sørge for et samordnet oppgjør.

For å forstå tilbakeføringsprosessen, blir det nødvendig å forklare hvordan de tre institusjonene arbeidet i forhold til sine regler og bestemmelser, og å se nærmere på den praksis som ble fulgt.

6.2 Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer

Provisorisk anordning av 21. september 1945 var selve utgangspunktet for tilbakeførings- og erstatningsprosessen etter krigen. I § 1 beskrives Tilbakeføringskontorets oppgaver og ansvarsområde slik:

«§ 1. Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer skal ha følgende oppgaver:

1. Forvalte og tilbakeføre verdier som har vært konfiskert av okkupasjonsmakten eller myndigheter eller institusjoner som har vært godkjent av ham.

2. Bistå eiere som søker tilbake konfiskerte verdier etter § 3. Kongen eller den han bemyndiger kan legge andre oppgaver til kontoret.»

Tilbakeføringskontoret ble opprettet 15. mai 1945. Kontoret ble ledet av et styre, og med en direktør som daglig leder. Hovedkontoret lå i Oslo med avdelingskontor i Trondheim. I tillegg var en rekke distriktsrepresentanter knyttet til virksomheten. Kontoret skulle dessuten selv ta seg av klagesaker.

Etter krigen ble de midler jøder og flyktninger fikk tilkjent, utbetalt fra samme pott, den såkalte «fellesmassen». Denne fellesmassen skulle nå avvikles etter de samme prinsipper som var benyttet under boavviklingen under krigen, nemlig konkursprinsippet. Alle som var registrert med midler i denne fellesmassen var å betrakte som fordringshavere med krav i forhold til de registreringer som var gjort. Fordringshaverne som opprinnelig var enkeltbo ble kalt loddeiere. Det var i alt ca. 11.500 slike loddeiere, hvorav 1053 jødiske. 27 Deres samlede krav sto imidlertid ikke i forhold til fellesmassens størrelse. Denne kunne med andre ord ikke dekke kravene fullt ut. Årsaken var at Likvidasjonsstyret, som beskrevet tidligere, hadde brukt av midlene. Hvordan dette problemet skulle løses ble gjenstand for diskusjon mellom Tilbakeføringskontoret, Finansdepartementet og Justisdepartementet.

Tilbakeføringskontoret mente at de midler som manglet for å bringe fellesmassen i balanse slik at loddeiernes krav kunne dekkes fullt ut, burde komme som tilskudd fra staten. For å styrke sin argumentasjon ble det understreket at beløpet nok ikke ville bli så stort som det i utgangspunktet lå an til, fordi mange sannsynligvis ville finne tilbake sine eiendeler, noe som ville føre til at de krav de hadde mot fellesmassen ville bli redusert. I tillegg ville «staten i enkelte tilfeller antakelig [..] tre inn som successor i jødeboer hvor det ikke lenger er berettigede slektninger». 28 Tilbakeføringskontoret fikk støtte fra Justisdepartementet i sitt syn om at staten burde gå inn som bidragsyter. Justisdepartementet hevdet i brev til Finansdepartementet 24. september 1945 at «det er lite rimelig at eierne skal lide tap ved likvidasjonsmyndighetenes urettmessige forvaltning av konfiskerte verdier». 29 Det ble derfor foreslått at det ble bevilget et tilstrekkelig beløp for å dekke de utgiftene Likvidasjonsstyret hadde påført loddeierne.

Finansdepartementet avslo anmodningen, og støttet seg til Krigsskadekomitéen som uttalte: 30

«Hva forholdet til eierne av de i sin tid inndradde verdier angår, ser komiteen det slik at Tilbakeføringskontoret nu disponerer en formuesmasse som gjennom overgrep er fratatt en bestemt krets av personer. Vi vil anbefale at eierne overensstemmende med restitusjonsprinsippet tilbakebetales den beholdne formuesmasse (om dette bør skje gjennom en særbehandling av de enkelte boer eller gjennom fellesbobehandling er et juridisk spørsmål vi ikke behøver å ta stilling til). I den utstrekning eierne på denne måte får sine verdier tilbake, er de ikke lenger skadelidte. Differansen mellom hva hver enkelt i sin tid blev fratatt og hva han nu får restituert, er imidlertid etter komiteens oppfatning et tap som bør behandles på lik linje med tilsvarende krigsskader. Skulle nu staten i nærværende tilfelle - slik som Tilbakeføringskontoret har søkt Finansdepartementet om - skyte til et beløp på ca. 1,5 millioner kroner for å gjennomføre tilbakebetalingen, vil eierne antagelig bli bedre stillet enn andre krigsskadelidte. Komiteen kan derfor ikke anbefale at der ytes noe tilskudd av statskassen. Eierne bør henvises til å melde sine skadekrav på vanlig måte.»

Dermed var saken avgjort, og konklusjonen ble at loddeierne skulle få reduserte utbetalinger, dvs. den samme prosentdel av sine krav mot fellesmassen, også kalt dividender. Tilbakeføringskontoret gikk så i gang med å utarbeide oppgjørsregler som kom i Kongelig resolusjon av 10 mai 1946 under tittelen «Regler for oppgjør av Likvidasjonsstyrets fellesmasse». 31

Oppgjørsreglene besto av 6 paragrafer. De beskrev hvordan Tilbakeføringskontoret skulle administrere utlodningen av midlene, og hvordan de skulle finansiere sitt eget arbeid, De beskrev også hvordan samarbeidet med andre institusjoner skulle foregå, og hvordan dividender det ikke ble rettet krav om, skulle anvendes. Ledige dividender oppsto ved at gjenstander ble ført tilbake «in natura», eller ved at loddeiernes krav ble dekket av annen erstatningsordning. Det skulle videre sendes melding, en såkalt «saldoerkjennelse», til alle loddeiere om hva deres krav i fellesmassen utgjorde, slik at loddeieren kunne komme med merknader. Disse skulle meldes innen 6 uker. Det ble videre understreket at de dividendeberettigede krav skulle fastsettes med endelig virkning av Tilbakeføringskontoret. Det het også at Tilbakeføringskontoret, med Justisdepartementets godkjenning, kunne foreta foreløpige utlodninger.

I § 4 het det dessuten:

«Kravene blir å redusere med kontante utbetalinger som av Likvidasjonsstyret er belastet eller rettelig skulle ha vært belastet vedkommende bo, så framt utbetalingen er anvendt til dekning av en forpliktelse som eieren er ansvarlig for eller på annen måte er kommet ham til gode.»

Dette innebar at Tilbakeføringskontoret skulle akseptere de utgiftene Likvidasjonsstyret hadde belastet boene med, og i tillegg føre inn utgifter som de mente Likvidasjonsstyret burde ha belastet boene med.

I brev fra Finansdepartementet av 15. september 1947, ble dessuten Tilbakeføringskontoret instruert om å belaste fellesmassen med halvparten av sine administrasjonsutgifter. Loddeierne måtte dermed selv dekke halvparten av Tilbakeføringskontorets administrasjonskostnader, som ialt beløp seg til kr. 960.336,21. 32

Tilbakeføringskontoret var ansvarlig for utbetaling til alle loddeiere som hadde krav i fellesmassen. Unntatt fra denne utbetalingen var imidlertid verdier som var gått inn i massen gjennom salg av løsøre. Årsaken var at Krigsskadetrygden for løsøre skulle dekke disse kravene. Til forskjell fra Tilbakeføringskontoret måtte man selv henvende seg til Krigsskadetrygden dersom man skulle få sine tap erstattet.

6.3 Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre

Krigsskadetrygden for bygninger ble opprettet av Administrasjonsrådet 14. mai 1940, og 24. mai samme år ble den utvidet til også å omfatte løsøre. Krigsskadetrygden kan forstås som en offentlig forsikring knyttet til brannforsikringen på bygninger. Den skulle gi erstatning ved krigsskader, dvs. skader påført ved krigshandlinger, og hadde man brannforsikring og betalte en ekstra premie, omfattet forsikringen både bygninger og løsøre. Denne tilleggspremien ble gjort progressiv og utlignet i forhold til brannforsikringen. Krigsskadetrygdens ansvars- og virkeområde ble beskrevet av Administrasjonsrådet i vedtak av 24. mai 1940, og fikk sin endelige utforming i forordning av 21. august 1941 om Krigsskadetrygden for løsøre. Denne forordning ble i det alt vesentlige opprettholdt i Provisorisk anordning av 8. mai 1945 om Krigsskadetrygd for bygninger og løsøre. Det betyr at de bestemmelser som gjaldt under okkupasjonen ble opprettholdt også etter krigen.

Begrepet «krigsskade» ble i Forordning av 21. august 1941 om krigsskadetrygd for løsøre, definert slik:

«Krigsskade vil si enhver materiell ødeleggelse eller skade hvis årsak er handlinger med krigsformål, uansett om skaden er voldt ved brann, sprengning, nedstyrtning, beskytning, oversvømming eller lignende. At løsøret er stjålet, bortkommet, forkommet eller lignende som følge av handlinger som nevnt, regnes også som krigsskade. Når krigshandlinger ikke i uvesentlig grad har ledet til skaden, bør tapet i alminnelighet erstattes som krigsskade i den utstrekning det faller utenfor området for ordinær skadetrygd. Skade som følge av rekvisisjon fra norsk eller fremmed myndighet anses i alminnelighet ikke som krigsskade.»

Etter krigen ble krigsskadetrygdens ansvarsområde utvidet til også å omfatte såkalte «overgrepsskader». Begrepet blir i kontorregel fra Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre av 31. august 1945 definert som følger: 33

«Som overgrepsskader behandles skader og tap påført bygninger og løsøre av tyskere eller Quisling-styret ved inndragning, tyveri, hærverk, razziaer, straffeforanstaltninger, tvangsevakueringer o. l.»

Krigsskadetrygden skulle med andre ord også inkludere i sitt ansvarsområde tap ved beslag, konfiskasjon og økonomisk likvidasjon. Midlertidig lov av 25. april 1947 erstattet de tidligere lover og bestemmelser, og lovens hovedlinjer kan kort skisseres som:

1. Bestemmelser om hvilke personer som hadde rett til krigsskadetrygd.

2. Avgrensning av type løsøre som falt utenfor Krigsskadetrygdens ansvarsområde.

3. Betingelser og regler for utregning og utbetaling av erstatningsbeløp.

4. Retningslinjer for skjønnsmessige vurderinger.

Ad. 1: For å ha rett til krigsskadetrygd måtte man i prinsippet ha betalt inn tilleggspremie eller utligning av brannforsikringen. Oppgave over skaden skulle skrives på Krigsskadetrygdens eget skjema, og søknaden måtte attesteres av politi eller lensmann (§§ 11 og 12). Den måtte deretter bringes via søkerens forsikringsselskap til Krigsskadetrygden. Rett til krigsskadetrygd hadde dessuten kun «norske statsborgere som er bosatt her i landet eller bosatt i utlandet i norsk offentlig tjeneste, eller norsk selskap eller annen sammenslutning» (§ 1, 2. ledd). Her kunne det gjøres untak dersom vedkommende var bosatt i landet og søkte norsk statsborgerskap.

Ad. 2: Løsøre som falt utenfor Krigsskadetrygdens ansvarsområde var varelagre, kontanter, verdipapirer og andre dokumenter, samt båter, biler og motorsykler. I tillegg løsøre som var eid av staten, eller som var forsikret i andre institusjoner (§ 6). Trygden kunne dessuten reservere seg i forhold til enkelte typer løsøre «helt eller for bestemt tidsrom» (§ 6, pkt.5). Krigsskadetrygden skilte mellom personlig løsøre og yrkesløsøre, og det var knyttet forskjellige regler til beregningen av erstatningsbeløpene.

Ad. 3: Det var svært mange bestemmelser som regulerte hvordan erstatningsbeløpet skulle beregnes. Disse var omfattende og til dels kompliserte og vil først bli presentert i mindretallets kapittel 8.2. I denne sammenhengen skal kun nevnes den såkalte «glideskalaen» som gjaldt for personlig løsøre (§16, pkt. 1 a). Her skulle «skade på løsøre som tilhørte samme husstand behandles som en skade». Uansett tap, skulle erstatningen beregnes som følger: De første kr. 3.000 skulle erstattes fullt ut. De neste kr. 2.000 skulle erstattes med 90 %, de neste kr. 5.000 med 75 % og den delen av erstatningen som falt innenfor de neste kr. 10.000 skulle erstattes med 60 %. Den overskytende del av tapet skulle erstattes med kun 50 %. Basisbeløpet, dvs. det som ble erstattet 100 %, ble dessuten utvidet med kr. 1.000 pr. husstandsmedlem. Prisen pr. 8. april 1940 ble lagt til grunn for alle erstatningsberegninger, men for i noen grad å kompensere for det tap dette representerte, ble det laget egne regler for prisstigning.

Ad. 4: Krigsskadetrygden skulle dessuten utvise skjønn og ta hensyn til «skadelidtes økonomiske stilling og behov» ved beregning av erstatningsbeløpet, og ved fastsettelse av prisstigningstillegget (§ 16, pkt. 4, 3. ledd og § 15, pkt. 5). Det ble utferdiget instruks til beregnere og skjønnsmenn. 34

6.4 Krigsskadetrygden for varelagre

Krigsskadetrygden for varelagre ble obligatorisk ved vedtak av Administrasjonsrådet 21. juni 1940. Den skulle omfatte «ethvert varelager her i landet som er trygdet mot brann for minst kr. 2.000 og tilhører personer som er bosatt i riket. Også branntrygdede varelagre som allerede er ødelagt eller skadet gjennom krigshandlinger, kommer inn under trygden.» Varelagertrygden utvidet ikke sitt skadebegrep til å omfatte overgrepssskader slik Krigsskadetrygden gjorde det. Den type likvidasjon som det jødiske forretningslivet ble gjenstand for kunne dermed ikke erstattes gjennom denne trygdeordningen. Varelagertrygden ble imidlertid bedt av Justisdepartementet om å taksere overgrepsskadene, selv om det ikke skulle utbetales erstatning for dem. Varelagertrygden sa seg villig til dette «og gikk ut fra at «overgrepsskadene» også skulle innbefatte skade på varelagre som var påført eierne av rasemessige grunner («jødeskader»)». 35

6.5 Justisdepartementets Oppgjørsavdeling

Oppgjørsavdelingen ble opprettet i 1940 for å yte kompensasjon for tyske rekvisisjoner. Etter krigen ble avdelingen underlagt Justisdepartementet og fikk tilleggsoppgaver. Justisdepartementets Oppgjørsavdeling skulle yte billighetserstatning ved tap som ikke ble dekket av annen erstatningsordning. Dette gjaldt billighetserstatning for tap av skipsfartøyer, erstatninger for tyske rekvisisjoner av fast eiendom, varelagre og tap av effekter i tysk fangenskap utenfor Norge. «Midlertidig lov om visse skader og tap som følge av krigen 1940-45 m. v.» av 25. april 1947 regulerte Oppgjørsavdelingens arbeid. Justisdepartementets Oppgjørsavdeling var overordnet etat for Tilbakeføringskontoret.

Det var knyttet til dels strenge betingelser for tilkjenning av billighetserstatning i loven, både med hensyn til nasjonal holdning under krigen, og økonomisk stilling og behov. Det var dessuten en betingelse at erstatningen ble brukt til gjenanskaffelse av gjenstanden. Billighetserstatninger fra Oppgjørsavdelingen kan derfor ikke sidestilles med reelle erstatninger.

7 Likvidasjon og tilbakeføring

Av de 1447 norske fangene som ble drept i tyske konsentrasjonsleire var 737 jøder. Den jødiske minoriteten, bestående av 2173 personer, utgjorde i 1942 ca. 960 husstander eller kjernefamilier. 230 av disse ble totalt utslettet. De resterende ca. 730 ble også hardt rammet i det 60 % av alle drepte var menn i arbeidsfør alder. Ikke alle mistet sine aller nærmeste, men fordi gruppen hadde et sterkt sammenvevd familiemønster, mistet alle noen nære eller fjernere slektninger. Ikke andre her i landet enn jødiske familier ble utslettet eller desimert på denne måten under krigen. Riktignok ble mange flere i antall drept i løpet av de fem krigsårene, men ikke hele familier og ikke så mange innenfor samme slektsfelleskap. Årsaken var som kjent at jødene ikke var krigsofre i vanlig forstand, men ofre for systematisk folkemord.

Alle dødsfallene og det særegne dødsfallsmønsteret skulle dessuten vise seg å få avgjørende økonomiske konsekvenser etter krigen. På samme måte som den økonomiske likvidasjonen under krigen ikke kan ses uavhengig av den fysiske likvidasjonen, kan tilbakeføringen av midler heller ikke ses uavhengig av dette dødsfallsmønsteret. De konsekvenser dette fikk var omfattende og gjaldt bare den jødiske gruppen. Dette ble dermed et helt spesifikt jødisk problem. Tilbakeføringsprosessen kan dermed ikke ses uavhengig av likvidasjonsprosessen, snarere tvert om, den må ses i lys av denne.

Dette vises allerede ved at Tilbakeføringskontoret fulgte Likvidasjonsstyrets inndeling av eierforhold i fellesmassen. Likvidasjonsstyret gjennomførte den praksis å slå sammen medlemmene i hver husstand til et sameie, med hovedpersonen i husstanden, mannen, som «eier». Dette fordi det var mest effektivt da den økonomiske avviklingen måtte gå raskt, og da det ikke var meningen at noen skulle overleve. I rundskriv datert 3. april 1943 fra Likvidasjonsstyret het det blant annet: 36

«Man må henstille til bobestyrerne så hurtig som råd er å etterkomme alle Likvidasjonsstyrets anmodninger, idet det ikke er meningen at disse boer skal unnergis de samme sendrektige behandlinger som vanlige boer.

For å unngå misforståelser gjøres oppmerksom på at salæret for bobestyrerne ikke blir fastsatt under hensyn til den tid som er anvendt, men at det særlig vil bli lagt vekt på hvor hurtig og ekspeditt boene blir likvidert.»

Ved tilbakeføringen var det kun den som var blitt oppført av Likvidasjonsstyret som «eier» som kunne ta ut lodd eller midler av massen. Når så hovedpersonen var død, fikk de øvrige familiemedlemmer et problem. De andre var nemlig ikke lenger eiere til sine egne eiendeler, men arvtakere etter avdøde hovedperson. For å få ut sitt arvelodd måtte de derfor framskaffe dødsattest. Jødene ble imidlertid ikke drept enkeltvis, men massakrert i store grupper og det ble i den forbindelse ikke utstedt dødsattester. Slike kunne av den grunn ikke framskaffes. De drepte ble derfor av myndighetene etter krigen registrert som forsvunne personer og ikke som døde, og kom inn under lov om forsvunne personer av 12. oktober 1857. Reglene i denne loven tilsa at midlene etter forsvunne personer ikke kunne skiftes før det var gått 7 år. Tilbakeføringskontorets leder Per Helweg henvendte seg til Justiskommitéen i Stortinget ved flere anledninger for å finne en løsning på dette problemet. En lov om forsvunne personer under krigen var under utarbeidelse, og Helweg anmodet i sitt brev av 14. mai 1947 Justiskomitéen om å få denne saken framskyndet. I brevet skrev han: 37

«Da Tilbakeføringskontoret under sin virksomhet har erfaring med at den nevnte lov er imøtesett av mange mennesker utover landet hvis nærmeste er blitt borte i tyske konsentrasjonsleire og på annen måte, tillater en seg høfligst å anmode Justiskommitéen om å påskynde sakens behandling mest mulig, slik at loven under alle omstendigheter kan bli forelagt Stortinget før det tar sommerferie. Mange av de etterlatte sitter i trange kår og er selv på forskjellig vis rammet av krigen, slik at det vil spille en stor økonomisk rolle for dem snarest mulig å komme i besittelse av de forsvunne arvelateres midler.»

Framskynding av loven kom også som krav fra de overlevende via skifterettene landet rundt. Justisdepartementet forsøkte å avhjelpe denne situasjonen ved å innhente rettslige forklaringer fra norske jøder som var vendt tilbake til Norge etter å ha vært deportert til Tyskland under okkupasjonen. De overlevende skulle avgi forklaring og bevitne at personer som fram til da kun var definert som forsvunne, faktisk var døde. Forklaringene skulle brukes som utgangspunkt når skifterettene skulle behandle saker, og det het i Justisdepartementets rundskriv av 20. mai 1947 angående rettslige forklaringer fra hjemvendte norske jøder: 38

«Deptet finner å burde bemerke at det henhører under skifteretten å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt en forsvunnet person skal ansees for å være død, og i tilfelle - forsåvidt det har betydning for arveforholdene - når dødsfallet har funnet sted. Ved bruk av forklaringene kan skifteretten derfor ikke uten videre legge til grunn en uttalelse om at den person det gjelder, skal være død. Forklaringene med bilag bør gjennomleses i sammenheng og vurderes av skifteretten på fritt grunnlag, eventuelt i forbindelse med mulige andre opplysninger som måtte foreligge for dem.

Forsåvidt skifteretten i det enkelte tilfelle ikke finner at det foreligger tilstrekkelig bevis for at vedkommende person er død, vil det måtte erhverves dødsformodningsdom i henhold til lov av 12. oktober 1857 om forsvunne og andre fraværende personer.»

De rettslige forklaringene ble dermed liggende som underlagsmateriale ved skiftebehandlingene. Det var imidlertid opp til den enkelte skifterett å bestemme hvorvidt denne informasjonen var tilstrekkelig for å kunne starte skiftebehandlingen. Her var praksis forskjellig. Mange skifteretter krevet dødsformodningsdom i tillegg. En dødsformodningsdom gikk i korthet ut på at man fikk erklært vedkommende død gjennom en uteblivelsesdom i by- eller herredsrett.

10. oktober 1947 kom «Midlertidig lov om folk som er kommet bort under krigen». Denne løste en del av problemet ved at fristene ble forkortet, men også ved at det ble fastsatt et fribeløp på kr. 3.000. Dette innebar dødsformodningsdom ikke var påkrevet dersom det var verdier for under kr. 3.000 i boet.

Skiftebehandlingen av disse sakene ble ikke ordentlig påbegynt før høsten 1947. Ifølge Ot. prp. nr. 14 for 1947 dreide dette seg om mellom 500 og 600 saker, dvs. ca. halvparten av alle jødiske tilbakeføringssaker. Dette førte dermed til at det økonomiske oppgjøret for den jødiske gruppen fulgte to ulike spor. Ett for de overlevende som var direkte eiere i fellesmassen og ett for dem som hadde indirekte eierforhold i fellesmassen, dvs. som ikke selv var registrert ved navn og dermed kunne komme til sine egne midler, selv om de i realiteten var eiere av disse midlene.

De tre tilbakeføringsinstitusjonene spilte ulike roller i tilbakeføringsprosessen. Tilbakeføringskontoret administrerte «fellesmassen». Reglene som ble fulgt når det gjaldt oppgjør av denne, var i hovedsak lik for jøder og ikke-jøder. Allikevel oppsto store forskjeller fordi effekten av likvidasjonsprosessen forplantet seg inn i etterkrigsoppgjøret. I tillegg førte regelverket som ble anvendt under oppgjøret etter krigen til at disse forskjellene ble ytterligere forsterket, se mindretallets utredning, kapittel 8 og 9.

Det særegne ved den økonomiske likvidasjonen av de norske jødene var at den var ledd i forsøket på å tilintetgjøre den jødiske minoriteten. I tillegg skulle den tjene de nazistiske samfunnsinteresser. Begge disse målsettingene var sentrale og ble nedfelt som prinsipper i regler og prosedyrer for likvidasjonen. Dette førte til et system der det i hovedsak ble benyttet to fordelingsnøkler for avvikling. Den ene gikk ut på å holde gjenstander utenfor registrering og la disse fordeles direkte til de ulike interessegruppene. Den andre gikk ut på å omsette gjenstandene, og da under samme forutsetning, dvs. at de nazistiske samfunnsinteressene fortsatt skulle stå sentralt. Det var dermed av underordnet betyding hva som kom inn i den jødiske fellesmasse under den enkeltes navn, eller for den saks skyld hva utbyttet av salget ble. Som det het i brev fra Likvidasjonsstyret til en bobestyrer, datert 21. juli 1943: 39

«I besiddelse av Deres skrivelse av 17 d.s., skal vi meddele at bobestyrerne selvsagt ikke er ansvarlig for diferansen mellom takstprisene og salgssummen. Registreringen og den deri nevnte takst er jo et foreløbig grunnlag å arbeide videre på og er spesielt beregnet på å sikre boets masse.

Vedrørende det gamle rasket som De nevner, ser vi helst at dette brennes opp hvor det ikke har verdi som salgsvare. Spesielt gamle billeder, familiealbum etc. har svært liten interesse for den oppvoksne slekt i det nye Norge.»

I realiteten ble hele den jødiske minoriteten med sine religiøse og kulturelle sentra økonomisk likvidert gjennom konkursprinsippet. Den økonomiske likvidasjonen var med andre ord total. Det som ble omsatt og derved registrert inn i den jødiske fellesmasse gir derfor ikke noe bilde av hvilke verdier som egentlig gikk tapt, fordi disse midler kun utgjorde utbyttet ved salg av en del formuesobjekter, dvs. forskjellen mellom det gjenstandene ble solgt for og de utgifter som ble trukket fra ved salget.

De økonomiske tiltakene rettet mot flyktningebo var av en annen karakter, hadde en annen målsetting og var ikke på samme måte totale. Disse var dessuten ikke kollektive, men individuelle, selv om registreringene heller ikke her ga uttrykk for de reelle verdier som gikk tapt. Det var dermed forskjell mellom de jødiske og de ikke-jødiske likvidasjoner, og når man så skulle hente ut midler etter krigen, forplantet disse forskjellene seg fordi man ikke hadde rett til å hente ut mer enn det som var registrert inn.

Ifølge Stortingsmelding 60 for 1952 behandlet Tilbakeføringskontoret ialt ca. 11.500 saker. 7.000-8.000 av disse var registrert som «nullbo» ifølge Tilbakeføringskontoret. Av disse «nullbo» var 118 jødiske. Et nullbo betød at boet var regstrert, men at det hverken var ført midler inn i fellesmassen fra boet, eller at boet var blitt belastet med utgifter av Likvidasjonsstyret.

At det var såpass mange nullbo hadde flere årsaker. Det skulle dessuten vise seg at det var forskjell mellom jødiske nullbo, og nullbo fra flyktninger. Ikke i forhold til nullboene som sådan, men i forhold til hvordan disse var oppstått. Når det gjaldt flyktningeboene, kunne nullbo oppstå ved at beslagene ble gjort pro forma, dvs. beslaget ble kun notert, men formuesobjektene ble ikke utlevert eller omsatt. Disse bo ble bare beslaglagt i prinsippet. Dette gjaldt særlig der bare deler av husstanden var flyktet. De gjenværende fikk dermed beholde eiendelene, selv om disse var beslaglagt. Nullbo kunne også oppstå dersom vedkommende som var flyktet ikke hadde egne midler. Dette gjaldt særlig unge mennesker. Her ble det ofte gjort såkalte «foreldrebeslag», men disse ble også i hovedsak gjort pro forma. En del flyktninger som kunne planlegge flukten på forhånd, lyktes nok også i å holde verdier unna. Det må dessuten antas at en del flyktningebo ble utsatt for plyndring og tyveri, slik at det var tømt når Likvidasjonsstyret fikk beskjed om at personene var flyktet, eller før bobestyrer kom for å registrere.

Det var to hovedårsaker til at jødiske bo endte opp som nullbo, en situasjonsbetinget årsak og en prosedyrebetinget årsak. Den situasjonsbetingede årsaken besto for det første i at de jødiske boene i stor grad ble utsatt for plyndring og tyveri. Mange så på jøder som fremmede og lojaliteten var ikke den samme som i forhold til motstandsfolk som måtte flykte på grunn av sin motstand mot regimet. Dessuten var mentaliteten i deler av befolkningen preget av den massive antisemittiske propagandaen. I manges bevissthet var det heller ikke meningen at jødene skulle vende tilbake, og endel nordmenn hadde derfor færre motforestillinger når det gjaldt å erverve seg etterlatte eiendeler fra jøder. Det refereres i mange tilfeller til at seglene var brutt og at eiendelene fjernet når bobestyrer kom for å registrere boet.

Framgangsmåten ved likvidasjonen tilsa også at formuesobjektene ble fordelt etter en annen fordelingsnøkkel i de jødiske boene. Endel formuesobjekter skulle omsettes, mens andre skulle fordeles på annen måte, se mindretallets kapittel 3.4. Når bobestyrer så skulle registrere det som skulle omsettes, hendte det at det ikke var gjenstander tilbake. Av effektivitetshensyn, og som et ledd i den kollektive likvidasjonen, ble dessuten enkelte bo inkorprert i andre bo. Dette gjaldt særlig der flere kjernefamilier var i slekt. Fordelingsprosedyrene kunne også føre til at utkommet av de omsatte formuesobjekter ikke oversteg kostnadene ved omsetningen, slik at det ikke ble noe igjen å føre inn i massen. Likvidasjonen skulle nemlig som nevnt tjene det nazistiske systemets interesser, og som et sirkulære fra Likvidasjonsstyret til bobestyrerne viser, ble prisene ofte satt svært lavt: 40

«Vi anmoder om at det blir satt en rimelig takst på de ting som går til denne samlesentral, da tingene her skal sorteres, eventuelt renses og vaskes, for siden å bli stillet til disposisjon for N.S.H.-N.S.K./Frontkjemperkontor, Frontkjemperhjem eller lignende institusjoner som kan nyttiggjøre seg tingene.

Vi går ut fra at bobestyrerne gjør alt de kan for at sentralen blir effektivt utnyttet og snarest mulig begynner å sende tingene dit.»

Det ble også gjort pro forma beslag i såkalte jødebo. Disse var imidlertid bare delvise og gjaldt kun enkelte tilfeller der ikke-jødiske ektefeller satt tilbake i boet. I tillegg ble noen få såkalte jødebo frigitt. Dette gjaldt jøder fra nøytrale land, og jøder med statsborgerskap i land hvor den tyske stat ennå ikke hadde fått tillatelse til å deportere jøder. Disse to gruppene utgjorde ifølge registreringsmaterialet ialt 55 personbo.

8 Det økonomiske oppgjøret

8.1 Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer

Tilbakeføringskontoret hadde til reell behandling ca. 4000 bo. 1053 av disse var jødiske. Tilbakeføringskontoret hadde til disposisjon for hele arbeidet kr. 8.723.105,31. Kr. 3.749.779,93, eller mer enn 40 %, ble overført Krigsskadetrygden og Justisdepartemetets Oppgjørsavdeling. Disse institusjonene skulle ta seg av deler av oppgjøret.

Krigsskadetrygden, som i prinsippet skulle erstatte tapt løsøre, fikk overført de midler som var gått inn i den opprinnelige fellesmasse ved salg av disse. Tilbakeføringskontoret skulle så utbetale motverdien av de resterende formuesobjekter, bortsett fra de som kom til rette. Salgssummen av de tilrettekomne formuesobjekter skulle overføres Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, og inngå i det generelle erstatningsoppgjøret. Tilbakeføringskontoret skulle dessuten i en viss forstand sluttføre den bobehandlingen Likvidasjonsstyret hadde påbegynt.

Den fellesmasse Tilbakeføringskontoret hadde til disposisjon, dekket ikke eiernes bokrav. Dette var større enn det beløp Tilbakeføringskontoret hadde til disposisjon. 32 % var nemlig gått med til Likvidasjonsstyrets og Tilbakeføringskontorets administrasjon.

Hele den jødiske økonomien ble tilintetgjort ved avvikling gjennom konkursprinsippet. Det var metoden som gjorde det mulig på den ene side å sikre seg eiendomsmassen, samtidig som man sikret seg at all virksomhet opphørte. De totale verdier som gikk tapt gjennom denne avviklingsprosessen er umulig å anslå med sikkerhet. Det kan kun slås fast at verdiene ble redusert til det ugjenkjennelige før de ble ført inn i regnskapene. Tilbakeføringskontoret som skulle sluttføre bobehandlingen, skulle sørge for at eier fikk utbetalt differansen mellom de midler som var ført inn i boet, og de utgifter som hadde påløpt underveis. Disse utgifter påløp fordi man selv etter avviklingen definerte boet som juridisk person med ansvar for enhver økonomisk forpliktelse som følger av å være delaktig i et forpliktende samfunnsfellesskap. Boet måtte svare for disse forpliktelsene selv om «personen» var død, eller selv om «personen» i tidsperioden ikke hadde hatt anledning til inntjening, eller til å benytte seg av goder, rettigheter eller privilegier som er en naturlig side ved å tilhøre et slikt forpliktene fellesskap.

Det var et møysommelig og vanskelig arbeid å finne ut av hvordan dette skulle regnes ut, og i et brev fra Tilbakeføringskontorets nordenfjeldske avdeling til hovedkontoret går det fram at det ble benyttet funksjonærer fra Likvidasjonsstyret fordi disse hadde god erfaring og særlig kjennskap til saken. I brevet, som er datert 26. november 1945, het det: 41

«Siden virksomheten her begynte har vi så og si daglig hentet fra fengslene tidlgere funksjonærer ved Forvaltningskontoret og Likvidasjonsstyret for at de kunne gå til hånde med opplysninger.

Et par av disse funksjonærene er nå løslatt men arbeider her daglig. De har bedt meg forespørre om det lar seg gjøre å utbetale noe i lønn idet de begge har familie som har svært lite til underhold.

Jeg nevnte dette for herr advokat Derichen i sommer, men han mente den gang at det ikke lot seg gjøre. Det er imidlertid mange forhold som har endret seg siden den gang.

En kan ikke si at vi i dag akkurat trenger disse folk, men når utbetaling av motverdier skal påbegynnes, vil de kunne gjøre god nytte for seg idet de er fullt habile regnskapsfolk.

[...]»

Til forskjell fra Likvidasjonsstyret, inndelte Tilbakeføringskontoret boutgiftene i to kategorier, «urettmessige» og «rettmessige» utgifter. «Urettmessige utgifter» skrev seg i hovedsak fra kostnader både ved bobehandlingen og administrasjonen av denne. «Rettmessige utgifter» omfattet alt som kunne sies å være boets økonomiske forpliktelser slik ovenfor nevnt. Tilbakeføringsmyndighetene tok ikke opp til diskusjon hvorvidt man skulle forholde seg til at selve den økonomiske likvidasjonen med konkursavvikling hadde sitt utgangspunkt i en forbrytelse. Men de tok opp til diskusjon hvorvidt den del av utgiftene som var gått med til administrasjon av likvidasjonen skulle holdes utenfor eiers ansvar. Tilbakeføringskontoret var av den oppfatning at disse utgiftene burde holdes utenfor. Det dreide seg her om utgifter til: «Registreringsgebyr, transportutgifter, salgsomkostninger (provisjon, tinglysning, stempel, konsesjonsgebyr etc.)», samt «Likvidasjonsstyrets fellesomkostninger såsom utgifter til kontorinnredning, husleie, lønninger, reiser og representasjon etc». Utgifter de mente burde belastes boene var skatter og avgifter samt: «Renter, avdrag og andre ordinære utgifter vedrørende forvaltet fast eiendom, vedlikeholds- og reparasjonsutgifter, innfridd gjeld etc.». 42

Korrespondanse viser at tilbakeføringsmyndighetene oppfattet det som et problem at boene skulle belastet med en del av disse utgiftene. Dette representerte tydeligvis et dilemma, men som tidligere nevnt ble løsningen at eierne måtte dekke samtlige utgifter, se forøvrig mindretallets utredning, kapittel 6.2. 43 Dette utgjorde et betydelig beløp, bare de «urettmessige utgifter» tilsvarte som nevnt 32 % av den totale fellesmasse. Det som ble belastet av «rettmessige utgifter» utgjorde ifølge bomappegjennomgangen kr. 2.762.024,27. Dette tilsvarte 46 % av dividenden på 68 % som Tilbakeføringskontoret skulle tilkjenne jødiske loddeiere.

De midler som var gått inn i den opprinnelige fellesmasse fra det enkelte bo var utgangspunkt for utregningen av hver enkelt loddeiers krav. Fra dette beløpet ble midler som var kommet inn ved salg av løsøre trukket fra, samt verdien av de formuesobjekter som var kommet til rette. Fra det resterende beløp ble så de foran nevnte «rettmessige utgifter» avregnet. I motsetning til de «urettmessige utgiftene» som ble fordelt likt på hver loddeier i form av at kravet ble beskåret med 32 %, varierte de ovenfor nevnte «rettmessige utgiftene» fra bo til bo. De «rettmessige utgiftene» spilte en sentral rolle i det endelige booppgjøret, fordi de så og si regulerte hva den enkelte fikk tilbake. Dette fordi det ble anlagt en helhetsvurdering der de «rettmessige utgifter» kom til fradrag i forhold til hele kravet, slik at ingen formuesobjekter i prinsippet gikk fri, eller i sin helhet ble holdt utenfor regnestykket. Hvordan dette artet seg i de enkelte bo var dermed avhengig av forholdet mellom inngåtte midler og de «løpende utgifter».

Var de «løpende utgifter» større enn boets aktiva, betød det at boet kom i debet. Boet ble m.a.o. skyldig fellesmassen penger. Dette skrev seg fra at boet, som altså på likvidasjonstidspunktet ble gjort om til en gitt størrelse, ble belastet med løpende «driftsutgifter» som om det var en «løpende virksomhet». Disse «driftsutgiftene» oversteg så etterhvert de opprinnelige midler i boet.

Debetsaldiene, dvs. eierens gjeld til fellesmassen, ble gjort opp etter forskjellige retningslinjer. Debetsaldoen kunne enten trekkes fra de midler som eventuelt gikk inn i Krigsskadetrygden eller Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. I så fall kom beløpet til fradrag ved utbetaling fra disse institusjonene. Enkelte tilfeller viser også at debetsaldo fra ett bo ble overført til andre bo. Eller debetsaldoen kunne belastes eieren selv, dersom det ikke var annen dekning. Eieren måtte i så fall betale inn til fellesmassen. Denne ordningen opphørte imidlertid i mars 1947, da det ble besluttet å la debetsaldi der det ikke var dekning, bli belastet fellesmassen som sådan med 50 %, og midlene som var overført Justisdepartementets Oppgjørsavdeling med 50 %. Av de i alt 1053 jødiske bo var 163 debetbo.

Var de «løpende utgifter» mindre enn boets aktiva, hadde loddeier verdier til gode. De formuesobjekter Tilbakeføringskontoret avregnet i forhold til, var motverdien av bankinnskudd, forsikringspoliser, aksjer og obligasjoner, og andre verdipapirer. I tillegg kom motverdier inngått ved salg av varelagre og administrasjon av inntekter og utgifter på fast eiendom.

Bankkonti ble inndratt av Likvidasjonsstyret under krigen, og beløpet ført inn i den opprinnelige fellesmassen. Ved krigens slutt, ble bankkonti ikke automatisk gjenopprettet, og den enkelte ble henvist Justisdepartementets Oppgjørsavdeling for billighetserstatning. Banken så det nemlig ikke som sitt ansvar å gjenopprette den kontoen som Likvidasjonsstyret hadde innløst. Norges Rederforbund anla imidlertid sak mot Andresens Bank A/S og Bergen Privatbank A/S fordi disse bankene hadde betalt ut Norges Rederforbunds konti til Gestapo under krigen. Byretten fastslo at bankene hadde plikt til å gjenopprette kontiene med renter. Bankene anket saken til høyesterett, men Høyesterett stadfestet dommen 26. april 1947, og dommen dannet dermed presedens. 44 Den norske Bankforening sendte så ut et sirkulære til bankene angående høyesterettsdommen, og i sirkulæret het det: 45

«Endel innskytere som tidligere har henvendt seg til Justisdepartementets Oppgjørsavdeling med krav om erstatning for tap ved konfiskering av bankinnskudd, har nu fått meddelelse fra departementet om at de ingen erstatning vil få, men må henvende seg til vedkommende banker.

Hvor forholdet ligger slik an at bankene etter den foreliggende høyesterettsdom anser seg forpliktet til å betale påny, må de være oppmerksomme på at det i mange tilfelle ikke blir spørsmål om utbetaling av hele innskuddet. Det bør bringes på det rene om innskyteren har fått dekket eller senere vil få dekket noe av innskuddet, enten i form av dividende fra Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer eller på annen måte.

Det må merkes at en del av de boer som har vært under behandling i Likvidasjonsstyret og deretter gjøres opp av Tilbakeføringskontoret, nu ved oppgjøret er blitt belastet for utgifter som Likvidasjonsstyret har dekket (når utgiftene etter sin art påhvilte eieren fra før eller faktisk er kommet ham til gode). Det kan derfor hende at en eier ved oppgjøret faktisk har fått full dekning (100 %) for et konfiskert bankinnskudd, eller i ethvert fall mer enn Tilbakeføringskontorets gjennomsnittlige dividendeprosent.»

Før bankinnskuddet kunne gjenopprettes måtte dette altså avregnes i forhold til hvorvidt vedkommende hadde fått erstatning fra annet hold, eller hvorvidt det måtte trekkes fra for «rettmessige utgifter». Dette tilsier at svært få bankkonti kunne gjennopprettes fullt ut.

Dette prinsippet ble også anvendt når det gjaldt gjenoppretting av livspoliser. Disse ble frikjøpt av Likvidasjonsstyret under krigen, og gjenkjøpsverdien ble ført inn i den opprinnelige fellesmasse. Dersom det på grunn av de «rettmessige utgifter» oppsto en differanse, måtte eieren selv betale inn denne for å gjenopprette polisen på samme nivå, i tillegg til at det måtte betales inn premie fra innløsningstidspunktet. Dersom eier var død, gikk forsikringsbeløpet til livsarvinger eller andre vedkommende hadde tilgodesett i sine forsikringsvilkår. Dersom disse også var døde, og det ble fastslått et senere dødsfallstidspunkt for dem, ble beløpene ført inn i boet på vanlig måte (om denne dødsfallsproblematikken, se mindretallets utredning, kapittel 9.2). I de tilfeller der utbetaling ble foretatt, ble det tillagt renter. I de tilfeller der arveberettigede døde tidligere enn eier, bortfalt selskapets betalingsplikt. Ved eventuell utbetaling, ble premien fram til dødsfallstidspunktet uansett trukket fra.

Når det gjaldt aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer, ble eier i prinsippet henvist til angjeldende institusjon for utstedelse av ny aksje eller gjenopprettelse av eierforhold. Hvor store verdier som her gikk tapt for den jødiske gruppens vedkommende er uklart på grunn av alle dødsfallene og det særegne dødsfallsmønsteret. Det var ikke alle gjenlevende som var velorientert om detaljer i familiens økonomi. Forutsetningen var dessuten at aksjeselskapet fortsatt var i virksomhet etter krigen, slik at man kunne få utstedt nye aksjer. Her oppsto det et spesielt problem i forbindelse med de jødiske aksjeselskapene. Materialet viser at det var minst 116 registrerte jødiske aksjeselskap på likvidasjonstidspunktet. Disse aksjeselskapene hadde ikke lenger noen aksjekapital og skulle selskapet gjenopprettes, måtte aksjekapitalen bygges opp på nytt. Hvor mange av de jødiske aksjeselskapene som ble gjenopprettet er ikke kjent.

Som nevnt, erstattet ikke Varelagertrygden varelagre som hadde vært utsatt for overgrepsskader, dvs. såkalte «jødeskader». Derfor fikk Tilbakeføringskontoret ansvaret for å betale ut det dividendeberettigete beløp. Ved likvidasjonen ble hele det jødiske næringsgrunnlaget i prinsippet redusert til innkjøpsprisen av varelagrene. Midler fra varelagre som ble omsatt, ble ført inn i den opprinnelige fellesmassen. De midler som ble ført inn fra salg av disse varelagrene, kan dermed overhodet ikke sammenliknes med hva varelagrene i realiteten var verdt.

De over 400 forretningene og bedriftene var dessuten ryggraden i den jødiske økonomien. De verdier som gikk tapt ved at hele denne virksomheten ble avviklet kan ikke lenger tallfestes, men det er åpenbart at et slikt næringstap representerer svært store verdier.

En del av Tilbakeføringskontorets ansvarsområde var dessuten å gjøre opp det økonomiske mellomværende for faste eiendommer som var inndratt under krigen, og som Likvidasjonsstyret hadde drevet videre. Dette gjaldt i første rekke leiegårder og forretningsgårder. Lokalene i disse eiendommene ble under krigen fordelt til høyere NS-folk og medlemmer av partiet. Administrasjon og utleie av disse eiendommene ga inntekter, men i nær sagt alle saker vi kjenner, gikk inntektene opp i opp med administrasjon av utleie. Disse eiendommene ble ikke drevet videre for å øke inntjeningen verken til den jødiske eller den ikke-jødiske fellesmasse, men føyde seg inn i mønsteret som gjaldt å tilgodese nazistiske samfunnsinteresser.

Når disse eiendommene skulle tilbakeføres etter krigen oppsto imidlertid et problem. Boligen var ofte bebodd og det kunne ta lang tid før man fikk egen eller tilsvarende bolig tilbake. I et tilfelle ble for eksempel boligen benyttet som kommunalt aldershjem og ble først frigitt i løpet av 1947. En god del av de faste eiendommene måtte dessuten omsettes fordi eieren ikke lenger var i live. Andre ble seksjonert, fordi myndighetene mente at boligen var større enn de desimerte familiene hadde behov for. 46 Disse disposisjoner var ikke alltid i eiers eller arvtakers interesse.

Leide forretningslokaler ble svært ofte ikke levert tilbake eller ble levert tilbake svært sent, fordi annen virksomhet var etablert i lokalene. Det innebar at man måtte finne andre lokaler dersom man skulle forsøke å etablere seg på nytt. Dette førte imidlertid med seg et tilleggsproblem, idet man ikke kunne vise til en gående virksomhet når man søkte om tildeling av kvoter under rasjoneringen etter krigen.

Bomappegjennomgangen viser at av de ialt 1053 registrerte jødiske forretnings- og personbo, har kun 653 fått utbetalt mer enn kr. 0 fra Tilbakeføringskontoret. 162 personbo og 165 bedrifter er dessuten ikke inkludert i materialet fordi disse av forskjellige grunner, som tidligere nevnt, falt utenfor registrering. Disse har selvfølgelig heller ikke fått tilbakeført midler, slik at det samlede antall bo som står uten tilbakeføring fra Tilbakeføringskontoret utgjør 727.

8.2 Krigsskadetrygden

For å kvalifisere til krigsskadetrygd, måtte følgende betingelser være oppfylt: Søkeren måtte ha innbetalt tilleggspremie, man måtte være bosatt i landet, være norsk statsborger eller hvis utenlandsk statsborger, være bosatt i landet og søke om norsk statsborgerskap. Krigsskadetrygd måtte søkes om på egne skjemaer som skulle attesteres av politimyndighet, for deretter å sendes Krigsskadetrygden via det selskap man var brannforsikret i.

Forholdet mellom Krigsskadetrygden og Tilbakeføringskontoret er tidligere beskrevet. Med hensyn til ersatning fra Krigsskadetrygden, var denne erstatningen ikke avhengig av hva som var registrert av Likvidasjonsstyret, men av de løsøregjenstander søkeren selv oppga som tapt. I den sammenheng anga søkeren også en egentakst. Denne ble kontrollert av krigsskadetrygdens takstmenn. Problemet var imidlertid at disse takstmenn måtte basere seg på en rekonstruksjon av verdien av de gjenstander eieren søkte erstatning for, fordi gjenstandene jo i seg selv ikke lenger fantes. Materialet viser at egentaksten regelmessig var langt høyerer enn den rekonstruerte taksten fra Krigsskadetrygden. Utgangspunktet for takstberegningen var prisnivået pr. 8. april 1940. Løsøret ble så inndelt i grove kategorier etter skjønn, fordi det var forskjellige regler og beregningsnøkler knyttet til erstatningen av de ulike kategorier. Kategoriene var:

• Vanlig løsøre,

• Personlige effekter,

• Spesielt verdifult løsøsre,

• Samlinger

• Yrkesløsøre.

Gjenstander tilhørende disse kategorier ble så ført inn i en beregning over hvorvidt de kunne erstattes fullt ut, eller bare delvis. I instruks til beregnere og skjønnsmenn het det: 47

«Ved større innbo eller når det gjelder partielle skader bør luksuspregede gjenstander og særlig kostbare bruksgjenstander, trekkes ut av skadeoppgaven og reduseres med mellom 50 og 75 %.

«Samlinger» av enhver art føres inn i beregningen med redusert beløp så fremt det ikke dreier seg om yrkessamlinger. Vanligvis innføres «samlingen» i beregningen med 50 %, mens frimerkesamlinger innføres i beregningen med maksimum 33 1/3 % av takstbeløpet (kontorregel nr. 83).

I tilfelle hvor det alene er «samlinger» eller del av «samling» som er gått tapt, kan reduksjonen økes ytterligere, eventuelt skaden avslåes helt som gjenreisningsmessig betydningsløs.»

Det ble også gjort fradrag for avdøde personers gangtøy og personlige effekter.

Etter at en slik beregning var foretatt for søkerens samlede krav, ble summen sammenholdt med det forsikringstaker hadde rett til å ta ut i forhold til hva han var forsikret for, og justert deretter. En forsikringstaker kunne vanligvis ikke få mer enn han var forsikret for, bortsett fra i noen tilfeller: 48

«Den alminnelige regel er at erstatningsmessig skade begrenses av trygdesummen på skadetiden, men erstatning er ikke i alle distrikter ubetinget avhengig av forsikring. Når det gjelder skade i Finnmark, Nord-Troms, Telavåg, Svolvær, Reine, Svalbard, Maaløy, samt skader på effekter tilhørende norske sjøfolk på norske eller allierte skip er hovedregelen at erstatning skal betales også for underforsikret og uforsikret løsøre. Videre kan der ytes erstatning utover trygdesummen hvor skadeårsaken er nøye forbundet med en positiv innsats for landets frigjøring.»

Summen kravet nå utgjorde, ble så gjort til gjenstand for en ytterligere avkortning i forhold til glideskalaen, og her ble løsøre tilhørende samme husstand behandlet som én skade. Uansett tap skulle erstatningen beregnes som følger: De første kr. 3.000 skulle erstattes fullt ut. Dessuten ble det gitt kr. 1.000 pr. husstandsmedlem. De neste kr. 2.000 skulle erstattes med 90 %, de neste kr. 5.000 med 75 %, og den delen av erstatningen som falt innenfor de neste kr. 10.000 skulle erstattes med 60 %. Den overskytende del av kravet skulle erstattes med kun 50 %.

For i noen grad å kompensere for prissettingen pr. 8. april 1940, ble det laget regler for prisstigningstillegg. Prisstigningstillegget skulle utgjøre 40 %. Prisstigningstillegget ble imidlertid ikke gitt i alle sammenhenger, i enkelte sammenhenger ble det gitt bare delvis:

• For skader som ikke var vesentlige (dvs. utgjorde minst 40 % av forsikringssummen), ble prisstigningstillegg ikke gitt.

• Når løsøret ikke kunne gjenanskaffes eller repareres, ble prisstigningstillegg ikke gitt.

• Når gjenstander var ført inn med redusert beløp i beregningsordningen (dvs. samlinger, såkalte «luksusgjenstander» etc.), ble prisstigningstillegg ikke gitt.

• For yrkesløsøre som ikke skulle gjenanskaffes, kunne prisstigningstillegget settes ned eller helt sløyfes.

Etter at de endelige beregninger var avsluttet, og erstatningsbeløpet fastlagt, ble eventuelle debetsaldi fra Tilbakeføringskontoret trukket fra det endelige erstatningsbeløpet, før dette ble tilkjent forsikringstaker.

Ifølge Krigsskadetrygdens instruks til beregnere og skjønnsmenn skulle det ikke gis erstatning til utenlandske borgere eller norske borgere bosatt i utlandet. Det eneste unntaket var dersom vedkommende bosatte seg i Norge etter krigen og ble innvilget norsk statsborgerskap. Problemet oppsto imidlertid dersom den utenlandske borger var død og dermed ikke kunne søke om sådant. Søkte norsk statsborger, bosatt i landet, erstatning etter utenlandsk borger, ble utbetalingen dessuten redusert eller avslått, som følgende sak viser: 49

«Ovennevnte skadelidtes husstand besto av ham selv, hustru og fem barn. Kun tre av barna blev reddet. De øvrige blev deportert og drept. De drepte var statsøse, men de tre reddede oppgis å ha vært norske statsborgere allerede da saken oppsto.

Skaden er på kr. 18.221,- og trygdesummen er kr. 15.000,- Utbetalt kr. 8.000,-

Den ene gjenlevende sønn er bosatt i Sverige, de to gjenlevende tilhørte ikke husstanden, idet de var nygifte. Det opplyses dog at de hadde endel gjenstander stående hjemme hos faren.

Erstatningen foreslåes fastsatt til det utbetalte beløp kr. 8.000,- da skadelidte ikke var norsk statsborger, idet erstatning da ansees ytet for de gjenstander som tilhørte de gjenlevende barn som var norske statsborgere på skadetiden.»

Regler for utmåling av erstatning fra Krigsskadetrygden falt særdeles uheldig ut for den jødiske gruppen. Dette fordi den økonomiske likvidasjonen var total, og fordi en rekke av de formuesgjenstander som var gått tapt nødvendigvis måtte falle innenfor de kategorier der det ble gitt redusert erstatning. Det samme gjaldt ved fastsettelse av prisstigningstillegg.

I tillegg til de vurderinger som er redegjort for her, og som ble gjort gjeldende for beregning av erstatningsbeløp, oppsto spesielle problemer som kun fikk konsekvenser for den jødiske gruppen. Disse problemene hadde sammenheng med det tidligere nevnte dødsfallsmønsteret. I tillegg til de 230 familiene som ble helt utslettet, var det også mange familier der store deler av husstanden var drept. Når de overlevende søkte erstatning, var dette dermed ikke bare for egne eiendeler, men også for eiendeler fra nære og fjernere slektninger de etter vanlig norsk arvelov var arveberettiget til.

Når boet søkte erstatning, skjedde dette gjennom verge eller bobestyrer. Her oppsto det imidlertid et problem ved at disse representanter som oftest ikke var kjent med boets opprinnelige beskaffenhet, og i svært mange tilfeller kun hadde Likvidasjonsstyrets egne registreringer å støtte seg til. Disse søknadene kunne derfor ofte stå i sterk kontrast til hva boet egentlig hadde inneholdt av erstatningsberettigede løsøregjenstander, noe følgende brev fra Krigsskadetrygden viser: 50

«Vedlagt oversendes nedennevnte skademeldinger i taksert stand.

Samtlige skader er regulert uten konferanse med skadelidte, og det sier seg selv at vurderingene da er helt skjønnsmessig satt.

Skadene er taksert etter de regler og normer som gjelder for Krigsskadetrygden for Løsøre.»

Etter skjønnsmessige vurderinger kunne Krigsskadetrygden redusere, eller helt avslå krav fra dødsbo eller dødsboets arvinger, med den begrunnelse at dersom vedkommende person eller bo skulle bli tilkjent midler, ville det være å anse som en uventet fortjeneste, fordi man under normale omstendigheter ikke arver så mange mennesker på en gang. Denne argumentasjonen ble utdypet i et internt notat av 16. april 1948, foranlediget av en henvendelse fra cand. jur. Willy Rødner, der han ber om at Krigsskadetrygden redegjør for hjemlene for hvorfor slik erstatning ble avslått: 51

«I henhold til Midlertidig lov om krigsskadetrygd for løsøre, §16, kan erstatning settes ned eller når det gjelder partielle skader endog helt sløyfes når det finnes rimelig av hensyn til skadelidtes økonomiske stilling og behov. Det er på det rene i disse tilfelle at der foreligger totalskader og forsåvidt skulle trygden kun ha anledning til å sette ned erstatningen, ikke å avslå disse fullstendig, hvis man helt og holdent skulle følge lovens bokstav. I alle forarbeider og kommentarer går det som en rød tråd at erstatning fra Krigsskadetrygden for Løsøre skal ytes med henblikk på gjenanskaffelse og til hjelp for gjenreisningen. I disse tilfeller hvor arven faller personer til del som under en fredstids normale dødsfallsrekkefølge aldri ville ha kunnet gjøre regning med noen arv, representerer imidlertid ikke erstatningene noen hjelp til gjenanskaffelse, men faktisk en uventet fortjeneste. I loven står det at erstatning for partielle skader kan helt sløyfes når det finnes rimelig av hensyn til skadelidtes behov. Det er på det rene at behovet i disse tilfelle, i trygdens forståelse av begrepet, ikke foreligger.

Det blir da også et spørsmål om man kan betrakte disse skader som totale skader. For avdøde selv hadde skaden utvilsomt vært total, hvis han hadde overlevet ulykken, men for arvingene er vel skaden bare partiell, idet jo arvingene er i besiddelse av verdier til hvilke erstatningen kun ville representere et delvist (partielt) tillegg. Loven benytter over hele linjen begrepet krigsskadelidt. I disse tilfelle eksisterer det ikke krigsskadelidte i den forstand som loven legger i begrepet, idet det med en krigsskadelidt må forståes en person som har lidt et materielt tap i forbindelse med krigsoperasjonene og som vil benytte en erstatning til gjenreisning eller gjenopprettelse av skadene. Rødner er tidligere underrettet om at skadene av denne art er avvist med hjemmel i § 16, punkt 5, og også fordi der ikke foreligger noen skadelidt eller noen gjenreisningsinteresse i lovens forstand.»

Man kan her nærmest ane konturene av en interessekonflikt mellom de grunnleggende holdninger fra myndighetenes side i det opprydnings- og gjenreisningsarbeid som fulgte etter krigen, og de jødiske ertstatningsinteresser. Hvordan disse sakene ble løst i praksis, viser følgende to eksempler:

Eksempel 1:

Vedkommende arvelater var familiens eneste overlevende fra Auschwitz, i tillegg til en niese. Familien besto opprinnelig av foreldre samt 8 barn. De var næringsdrivende og gårdbrukere. De to arvelaterne, som altså begge var livsarvinger, søkte erstatning på vanlig måte i forhold til forsikring som var tegnet i Norges Brannkasse, men fikk kun utbetalt 2/8 del av skadebeløpet. I Krigsskadetrygdens begrunnelse for avkortningen het det: 52

«Etter vanlige arveregler skulle XX og YY først ha hver sin 8-part av foreldrenes bo, og så skulle de ha hver sin halvpart av søsknenes bo, dvs. 3 åttendeparter hver, eller med andre ord hver sin halvpart av de samlede bo.

Etter trygdens vanlige framgangsmåte, blir det imidlertid noe mer komplisert, idet det ikke er alminnelig å yte full erstatning til arvinger som ikke er direkte livsarvinger. Man må se det slik at gjenlevende XX og YY, på grunn av krigsskaden og den ulykkelige dødsfallsrekkefølge er blitt arvinger til langt større arvelodder enn de under normal fredstid ville være blitt til del. Forat derfor trygdens erstatninger ikke skal kunne føre til fortjeneste, er det derfor naturlig å redusere erstatningen for dødsboene i noen grad.

På den annen side har jo utvilsomt de to gjenlevende vært utsatt for en påkjenning som savner like, men det kan vel neppe være trygdens oppgave å erstatte den slags i materielle tap, men dette må utvilsomt være moment ved den skjønnsmessige bedømmelse av størrelsen på erstatningen for det materielle tap.»

Saken ble anket av arvtakernes verge, som anførte følgende: 53

«Jeg tillater meg å gjøre følgende bemerkninger til den foretatte erstatningsberegning:

1. Det er gitt fradragsfritt beløp for 1 istedenfor 2 husstandsmedlemmer.

2. Erstatning for klær er helt sløyfet. Jeg er ikke klar over hjemmelen for dette.

3. Det øvrige løsøre tilhørte ZX [XX' far], som var å regne som «pater familias». XX er som sønn så nær arving som han kan være. YY er barnebarn og altså også livsarving.

Man vet intet sikkert om rekkefølgen for dødsfallene for de 7 medlemmer av familien X og man kan like godt gå ut fra at faren ZX er død som den siste som den første av dem.

Det er ikke grunnlag for den betraktning at skadebeløpene med vanlig fradrag etter loven i dette tilfelle vil gi de gjenlevende urimelig profitt. Skal de to gjenlevende settes i stand til å anskaffe vanlig løsøre og utstyr til hvert sitt hjem vil de på langt nær makte det med de erstatningsbeløp som de vil få etter de ekstra-reduksjoner som Krigsskadetrygden har gjort i skadebeløpene. Selv om de får erstatning etter vanlig reduksjon i loven, vil det bli lite nok til anskaffelse av alminnelig løsøre og utstyr for de to gjenlevende.

Reduksjon ned til 2/8 av skadebeløpene synes for meg å være bygget på en helt kunstig betraktning, som ikke er lovhjemlet og som vil føre til det helt urimelige resultat at de to arvinger får tilsammen kr. 6.153 til anskaffelse av oppgitt tapt løsøre som er lavt taksert til kr. 15.553 etter førkrigspriser.

Jeg nevner i denne forbindelse at det må antas at det løsøre som er tapt, er atskillig mere enn det som er oppgitt på skademeldingen. Forholdet er nemlig at XX var den eneste som kunne gi opplysninger om løsøret i hjemmet. Han var imidlertid bare unggutten da han ble tatt vekk fra hjemmet, og det var derfor ikke mulig å få med på skademeldingen annet enn det mest oversiktelige løsøret. Også dette moment mener jeg taler for at det ikke gjøres noen ekstra-reduksjoner i erstatningen for løsøret som er oppgitt som tapt.»

Anken omfattet også krav om prisstigningstillegg for vanlig løsøre. Skadeavdelingen i Krigsskadetrygden vurderte anken og konkluderte som følger: 54

«Skadeavdelingen finner ikke at der er framkommet opplysninger som kan endre kontorets oppfatning av saken framlagt for ekspedisjonssjef Leivestad den 10. mai d. å. utover at der også må medtas erstatning for gjenlevende XX klær med kr. 1.400. Jeg foreslår derfor at o. r. Leinæs' skriv oversendes Krigsskadenemda med følgende påtegning:

«Oversendes Krigsskadenemda idet trygden vil uttale følgende:

Det dreier seg her om en taksert skade pr. 8/4 1940 på alminnelig fellesløsøre kr. 5.138. Klær tilhørende husstandens 8 avdøde medlemmer a kr. 1.400-kr. 11.200. Klær for gjenlevende XX kr. 1400. Besetning for kr. 6.720 og endelig avling med omtaksert krav kr. 12.000. ZX med 7 barn omkom i Tyskland. Den eneste gjenlevende av husstanden er nevnte XX som da står som arving. Dessuten dukker der opp et uekte barn til ÆX. Hun hadde intet med husstanden X å gjøre, men skal nu ha sin part av den arv som faller etter X dødsbo.

Dødsfallsrekkefølgen spiller liten rolle. I korte trekk har det for trygden vært om å gjøre å yte en erstatning til boet som etter billighet på den ene side skulle sette XX i stand til å drive gården «G» og på den annen side ikke skulle føre til en uforholdsmessig stor arv for arvingene som følge av den fullstendig unormale dødsfallsrekkefølge. De momenter som ved denne vurdering har gjort seg gjeldende er forsåvidt ikke hjemlet i noen arverett, men bygger på § 16, punkt 5, i Løsøreloven av 25/4-47, hvoretter erstatningsbeløpet kan settes ned når det finnes rimelig av hensyn til skadelidtes økonomiske stilling og behov. Ut fra dette syn vil en få bemerke til de forskjellige punkter i o. r. Leinæs brev:

1. Det er kun e n gjenlevende person i husstanden, arvingen YY tilhørte ikke husstanden.

2. En har sløyfet erstatning for de avdødes personlige effekter ut fra det syn at disse ikke vil bli gjenstand for gjenanskaffelse eller benyttelse etter sitt opprinnelige formål. Dette er i overensstemmelse med en rekke lignende avgjørelser av trygdens styre (styremedlem).»

[...]»

Eksempel 2: 55

«XX, hans hustru og tre barn omkom i Tyskland. Eneste gjenlevende er YX som tilhørte husstanden og som har fått utbetalt forskudd kr. 1.500.

Skadeoppgaven inneholder kr. 9.313 i alminnelig felles løsøre og kr. 4000 i gangklær for 5 personer.

Gangklærne for 3 søsken a kr. 1.000 = kr. 3.000 - foreslåes sløyfet og resten kr. 10.313 - foreslåes på 1-en-persons glideskala uten pristillegg. Herr Broch [styremedlem i Krigsskadetrygdens styre] erklærte seg enig. Erstatning ble deretter utregnet til kr. 7.985 uten pristillegg.

På vegne av gjenlevende YX sendte sakfører Willy Rødner den 20/8-1948 trygden følgende brev:

«På vegne av ovennevnte tillater jeg meg hermed å be om at den ærede trygd tar oppgjøret av rubr. skade opp til fornyet behandling.

Såvidt jeg har bragt i erfaring er erstatningen utregnet uten at styret har funnet det riktig å benytte adgangen etter 1, av 25/4/47 § 16 til å gi skadelidte et prisstigningstillegg.

I § 16. 4 siste ledd gir loven styret adgang til å nedsette eller sløyfe tillegg når særlige grunner gjør det rimelig. Jeg vet ikke hvilke særlige grunner styret har bygget sin avgjørelse på, men etter mitt kjennskap til skadelidte synes avgjørelsen særdeles urimelig. Skadelidte har som følge av krigen mistet far, mor og 4 søsken samt 32 av sin nærmeste familie. Han var selv så «heldig» at han slapp med å sitte på Bredtvet i 2 1/2 år. Med de nåværende priser på møbler og det han ellers måtte trenge har han vanskelig nok å bygge opp sitt hjem påny. Som det vil sees av de tidligere innsendte skjemaer har skadelidte ingen formue.

Idet jeg viser til ovenstående, vil jeg henstille til trygden å ta saken opp til ny behandling.»»

Hertil har avdelingssjef Kallevig bemerket i notat 31/1-1949:

«Når det gjelder disse skadene hvor det er arvinger som skal ha utbetalt erstatning etter dødsboene, har avdelingen fulgt den precedens som ved en rekke avgjørelser er gitt av styret med hjemmel i Midlertidig lov om krigsskadetrygd for løsøre av 25/4-47, § 16, punkt 5, hvoretter erstatningsbeløp kan settes ned når det finnes rimelig. I henhold hertil har det fra trygdens side vært om å gjøre å yte en erstatning til arvingene som på den ene side dekker det faktiske materielle tap de har lidt ved «krigsskaden», og på den annen side ikke fører til uforholdsmessig stor arv og dermed stor fortjeneste på grunn av den fullstendig unormale dødsfallsrekkefølge. Løsørelovens § 16 binder således ikke løsøretrygden til arvelovgivningens prinsipper, men bestemmer at løsøretrygden faktisk skal skjønne seg fram til en erstatning som ikke fører til fortjeneste. Når en mann mister foreldre og 4 søsken på en gang, så er det klart at det er nettopp denne unaturlige dødsfallsrekkefølge som forårsaker at skadelidte blir arving til verdier han ellers under normale forhold aldri ville fått kontakt med.»

Erstatningen til ZX er fastsatt av de skadelidtes representant i styret, stortingsmann rådmann Broch. De momenter som Rødner nu trekker fram i sitt brev av 20/8-48 er uten reell betydning for skadeavdelingens stilling. Saken bringes altså fram for styret etter uttrykkelig anmodning.

Skaden ble i 1947 taksert ialt for kr. 13.313. Herfra er trukket kr. 4.000 i gangklær og andre presonlige effekter for 5 voksne personer. Det øvrige i skadeoppgaven er alminnelig innbo.

Det er jo riktig som Kallevig sier at arverekken er unormal fordi den gjenlevende sønn under alminnelige forhold ikke ville blitt enearving, ihvertfall ikke nu. På den annen side er det rimelig at han gis mulighet til å stifte et hjem igjen, hvilket han jo hadde før.

Oslo, den 5. februar 1949.»

Erstatningsordningene i Krigsskadetrygden ble konstruert med henblikk på å ivareta to hovedformål, utjevningsformålet og gjenreisningsformålet. Idéen var å dele det man hadde, og stå sammen om gjenreisningsarbeidet. Sett i forhold til jødiske erstatningsinteresser oppsto det imidlertid et problem fordi de som hadde mistet mest fikk forholdsvis minst tilbake. Et resultat glideskalaen som reguleringssystem førte til. Når det så kom erstatningskrav fra arvinger etter en rekke døde personer, hvor det ikke forelå noe gjenreisningspotensiale, ble det i tillegg innført reguleringer også her for å ivareta fellesskapets interesser.

Krigsskadetrygden behandlet, ifølge bomappegjennomgangen, ialt 633 personkrav om krigsskadetrygd. Ialt ble det tilkjent krigsksadetrygd i 401 tilfeller. Av 253 forretnings-, bedrifts- og institusjonsbo fikk 65 tilkjent krigsskadetrygd. 587 av de ialt 1053 registrerte bo ble altså ikke tilkjent midler fra Krigsskadetrygden. I tillegg må inkluderes 327 bo som ikke var registrert, slik at det antall bo som ikke fikk krigsskadetrygd ialt utgjorde 914. I de 466 saker hvor det ble innvilget erstatning fra Krigsskadetrygden, ble ifølge registreringsmaterialet prisstigningstillegg avslått i minst 80 tilfeller. I enkelte tilfeller ble det tilkjent erstatning både for bygninger og løsøre. Dette får ikke konsekvenser for antall utbetalinger eller for det samlede tilkjente beløp.

8.3 Justisdepartementets Oppgjørsavdeling

Justisdepartementets Oppgjørsavdeling ga billighetserstatning etter reglene i «Midlertidig lov om visse skader og tap som følge av krigen m. v. 1940-45». Det kunne søkes erstatning for tap ved tyske rekvisisjoner av fast eiendom, tap ved utleie av fast eiendom, tap av personlige effekter i tysk fangenskap, tap av varelagre og tap av kontanter. Bomappegjennomgangen viser lite om hva som totalt er tilkjent den jødiske gruppen av billighetserstatninger, men i Stortingsmelding 60 for 1952 heter det:

«De erstatningskrav som kom inn til Oppgjørsavdelingen var ikke særlig mange og gjaldt ikke særlig betydelige beløp. Grunnen til dette er at det er blitt forholdsvis få udekkete tap av denne art som faller utenfor Krigsskadetrygden.»

Bomappegjennomgangen viser ikke hvorvidt det ble gitt billighetsertatning for tap av kontanter, tap i forbindelse med tyske rekvisisjoner av fast eiendom, eller tap i forbindelse med utleie av fast eiendom.

Når det gjaldt billighetserstatning for tap av personlige effekter i tysk fangenskap, tilsa reglene at det kun ble gitt slik erstatning for én person i hver familie. Dessuten ble erstatning ikke gitt til utenlandske borgere, og det kunne ikke søkes erstatning for fjernere slektninger enn foreldre, barn og søsken. Det skulle dessuten tas hensyn til søkerens økonomiske stilling og behov. Registreringsmaterialet viser at Oppgjørsavdelingen behandlet 44 søknader fra jøder om billighetserstatning for tap av personlige effekter i tysk fangenskap. 13 av disse ble avslått. I 8 av tilfellene oppgis utenlandsk statsborgerskap som årsak. I ett tilfelle var søker bosatt i utlandet, og oppfylte dermed ikke betingelsene for billighetserstatning. I de øvrige 4 tilfeller gir registreringsmaterialet ingen informasjon om hvorfor søknaden ble avslått.

Som tidligere nevnt var forretningsdriften ryggraden i den jødiske økonomien. I tillegg til den tilkjente dividende fra Tilbakeføringskontoret var billighetserstatning fra Oppgjørsavdelingen den eneste muligheten for erstatning ved tap av varelagre for den jødiske gruppen. Dette fordi overgrepsskader, eller som det het «jødeskader», ikke ble erstattet av andre institusjoner. Den erstatning man kunne få gjennom Oppgjørsavdelingen for krigsskader på varelagre, tok imidlertid ikke utgangspunkt i skadebeløpet, men var en billighetserstatning der man i første rekke vurderte søknaden i forhold til søkerens økonomiske stilling og behov. Billighetserstatning ble altså her gitt etter en skjønnsmessig forvaltningsavgjørelse. Tilkjent dividende fra Tilbakeføringskontoret ble lagt til grunn når Oppgjørsavdelingen skulle vurdere i hvilken grad søkeren var berettiget til slik billighetserstatning. Registreringsmaterialet viser at 100 forretninger fikk tilkjent dividende fra Tilbakeføringskontoret. Dette antallet kan være noe høyere fordi Likvidasjonsstyret i noen tilfeller førte forretningsboet sammen med personboet, slik at eier kan ha fått denne dividende gjennom sitt personbo. Dette fikk imidlertid ikke innvirkning på det samlede beløp vedkommende fikk utbetalt.

Ved vurdering ble det også lagt til grunn hvorvidt midlene skulle brukes til gjenanskaffelse og gjenoppstarting av tidligere virksomhet. Det betød at dødsfallsmønsteret for den jødiske gruppen fikk betydning også i denne sammenhengen. I et håndskrevet notat fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, datert 11. november 1946, het det: 56

«[...] Videre synes det å være liten grunn til å betale erstatning til utarvinger i særdeleshet hvor det gjelder tap i forretning som disse ikke skal fortsette. Dette er særlig aktuelt for jødenes vedkommende, og her kommer også det til at de gjenlevende jøder i stor utstrekning vil samle seg formuer som arvinger etter de som ble drept i Tyskland.

[...]»

Bomappegjennomgangen viser ingen tilfeller av tilkjent billighetserstatning for tap av varelagre. Disse registreringene er imidlertid noe ufullstendige.

9 Den samlede tilbakeføring

9.1 Det direkte og det indirekte oppgjøret

Når de jødiske flyktningene kom tilbake til Norge etter krigen, var hele næringsgrunnlaget ødelagt. Svært få kunne derfor gå direkte inn i lønnet virksomhet, men måtte søke annet næringsgrunnlag, eller forsøke å bygge opp forretningsvirksomheten på ny. De jødiske institusjonene var også økonomisk likvidert, og måtte bygges opp fra grunnen av før det jødiske hjelpeapparatet kunne fungere igjen. Gruppen var dermed avhengig av tilbakeføring av de midler de var blitt fratatt under krigen.

Slik materialet viser, var det imidlertid langt fra alle som fikk tilbakeført midler fra tilbakeføringsinstitusjonene. De som fikk tilbakeført midler, fikk kun en svært liten del av det de opprinnelig hadde eid, og i de tilfeller der midler ble tilbakeført, kunne dette ta svært lang tid. De seneste oppgjørene vi kjenner til er fra 1987.

Det var to hovedårsaker til at det tok lang tid. Den ene skyldtes de vanlige tilbakeføringsprosedyrer og skapte et problem både for jøder og ikke-jøder. For å avhjelpe denne situasjonen ble Tilbakeføringskontoret gitt anledning til å foreta en foreløpig utlodning av midler fra fellesmassen sommeren og høsten 1946. I tillegg kunne Krigsskadetrygden gi forskudd i forhold til godkjent erstatningsbeløp. Disse forskuddene utgjorde en prosentdel av det tilkjente beløpet. Tidspunktet for når disse forskuddene ble utbetalt varierte fra sak til sak, avhengig av når søknaden ble behandlet. Den endelige saksbehandlingstid varierte så, men det var ikke uvanlig at prosessen tok omkring 10 år.

Den jødiske gruppen ble dessuten offer for ekstra lang saksbehandlingstid på grunn av det særegne dødsfallsmønsteret. Dette var et spesifikt jødisk problem. Som nevnt i Ot. prp. 14 for 1947 ble 500-600 saker overført overformynderi og skifterett til behandling som følge av dette, dvs. halvparten av alle jødiske tilbakeføringssaker. Dette fordi hovedpersonen, dvs. eier av midler i tilbakeføringssystemets forstand, var død, og fordi de gjenlevende ikke var oppført som eiere, og derved ikke kunne komme til sine egne midler direkte. Dette førte som tidligere nevnt til at tilbakeføringsprosessen for den jødiske gruppen fulgte to ulike spor, ett spor for de overlevende som var direkte eiere i fellesmassen. For dem gjaldt prosedyren som beskrevet ovenfor. Og ett spor for dem som hadde indirekte eierforhold i fellesmassen, dvs. som selv var del av boet, men som ikke selv var registrert ved navn, og som dermed ble arvtakere til boets hovedperson.

I det følgende vil mindretallet presentere det totale bildet av de midler som ble fordelt til jødiske person-, forretnings- og institusjonsbo, samt hvordan beløpene ble fordelt til de enkelte bo. Her vil de uregistrerte boene også bli inkludert fordi oppdraget ifølge mandatet, blant annet er å vise hva som ble tilbakeført av midler til den jødiske gruppen i sin helhet.

Det samlede tilkjente beløp fra erstatningsinstitusjonene til registrerte person-, bedrifts- og institusjonsbo var kr. 7.854.758,10. Dette fordelte seg slik:

• Kr. 6.209.714,10 ble tilkjent personboene. Her ble kr. 2.150.862,10 tilkjent fra Tilbakeføringskontoret, kr. 3.849.804,00 fra Krigsskadetrygden, mens andre tilbakeføringer utgjorde kr. 209.048,00.

• Kr. 1.645.044,00 ble tilkjent bedriftsboene. Her ble kr. 1.032.944,00 tilkjent fra Tilbakeføringskontoret, kr. 558.379,00 fra Krigsskadetrygden, mens andre tilbakeføringer utgjorde kr. 53.721,00.

Ifølge bomappegjennomgangen ble de tilkjente beløp fordelt på de enkelte personbo slik figur 9.1 viser. Det gjøres oppmerksom på at det her også er tatt med uregistrerte personbo oppført under kolonnen 0, for å gi et samlet inntrykk av fordelingen av midler til den jødiske gruppen som helhet.

Ifølge bomappegjennomgangen ble de tilkjente beløp fordelt på de enkelte bedrifts- og institusjonsbo slik figur 9.2 viser. Det gjøres oppmerksom på at det også her er tatt inn uregistrerte bedriftsbo, for å gi et inntrykk av fordelingen av midler til samtlige jødiske bedrifter.

Ifølge bomappegjennomgangen ble de tilkjente beløp fra Tilbakeføringskontoret fordelt på de ulike personbo slik figur 9.3 viser. Her er uregistrerte personbo ikke tatt med.

Ifølge bomappegjennomgangen ble de tilkjente beløp fra Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre fordelt på de ulike personbo slik figur 9.4 viser. Her er uregistrerte personbo ikke tatt med.

Som nevnt fulgte de samlede utbetalinger to spor. Fordeler man de tilkjente beløp langs disse spor, utgjør beløpet som gikk til personbo med direkte eierforhold i fellesmassen kr. 3.179.321,77, og beløpet som gikk til personbo med indirekte eierforhold i fellesmassen, dvs. til bo der eier var død, kr. 3.030.392,33. Totalsummen fordeler seg med andre ord omtrent likt, mens det interessante er at dette ikke er tilfelle når det gjelder tildelingen fra den enkelte erstatningsinstitusjon. Tabell 9.1 på neste side viser dette, samt hvilke beløp som ble fordelt til bo med direkte utbetaling, og til bo som gikk videre til overformynderi og skiftebehandling.

Omtrent 69 % av de tilkjente midler fra Tilbakeføringskontoret gikk til personbo som ble viderebehandlet i skifteretten. Omtent 37 % av midlene fra Krigsskadetrygden gikk til personbo som ble viderebehandlet av skifteretten. Grunnen til denne skjeve fordelingen var at Tilbakeføringskontoret tildelte midler uavhengig av om vedkommende var i live, mens tilkjenning av midler fra Krigsskadetrygden var avhengig av at krav ble fremmet.

Når det gjelder rubrikken «andre tilbakeføringer» er det uklart om disse midler ble tilkjent loddeier, eller om de gikk inn i regnskapet til dekning av debetsaldi. I utvalgets database ligger det en mulig feilkilde her fordi debetsaldi har blitt registrert som 0, og ikke som et negativt tall. De samlede debetsaldi utgjør nemlig kr. 334.279,47 for person-, bedrifts- og institusjonsbo. Samtidig er dekning av debetsaldi i Justisdepartementets Oppgjørsavdeling i en del tilfeller registrert som utbetaling, mens beløpene i realiteten har gått tilbake inn i systemet. Hvilken effekt det hadde fått på tallmaterialet som helhet dersom disse beløpene ikke var blitt ført som utbetalinger, er uklart.

Mindretallet har konsekvent brukt betegnelsen «tilkjent» når det gjelder utbetalte beløp fra de ulike erstatningsinstitusjonene. Dette fordi det kun var de overlevende som selv var hovedpersoner, som fikk «direkte oppgjør». Det er kun i disse tilfeller vi vet at beløpet i sin helhet tilkom eier.

Ifølge bomappegjennomgangen fikk 401 personbo fra denne gruppen utbetalt mer enn kr. 0 fra tilbakeføringsinstitusjonene, slik figur 9.5 viser.

For de resterende, dvs. for dem som ikke selv var eiere i fellesmassen, ble beløpet overført overformynderiet, for så i hovedsak å inngå i et større regnskap i forbindelse med skiftebehandling.

Ifølge bomappegjennomgangen ble 370 fra denne gruppen personbo tilkjent mer enn kr. 0 fra tilbakeføringsinstitusjonene. Midlene fordeler seg på de enkelte bo slik figur 9.6 viser.

På grunn av det særegne dødsfallsmønsteret var det imidlertid langt flere enn 370 saker som ble behandlet i skifterettene. Hvor mye av de tilkjente midler som til slutt kom eieren eller arvtakeren til gode er ikke mulig å oppspore.

Utbetalingene til bedrifter fulgte de samme spor som ved utbetaling til personbo, fordi disse fulgte hovedpersonen. Var denne død, ble forretningsboet overført overformynderi og skifterett sammen med personboet. Institusjonsboene ble behandlet uavhengig av de to øvrige kategorier. Av de 253 registrerte forretningsbo var 17 institusjonsbo. Av disse 253 bo, gikk 127 inn under kategorien «direkte oppgjør», mens 126 bo ble overført overformynderi og skifterett. Bomappegjennomgangen viser at tilkjente beløp ble fordelt som følger:

Totalsummen var ialt kr. 1.645.044. Levende hovedpersoner fikk utbetalt ialt kr. 956.527. Døde hovedpersoner (dødsbo) ble tilkjent kr. 786.616. Følgende kakediagram (figur 9.7) angir prosentvis fordeling av midler til bo med direkte oppgjør og fordeling av midler til dødsbo.

9.2 Det indirekte oppgjøret

De beløp tilbakeføringsinstitusjonene tilkjente bo der eier var død i Auschwitz eller i andre leire, ble nå ført over til det «indirekte booppgjøret». Her ble de tilkjente beløp sammen med eventuell annen formuesmasse gjort til gjenstand for et nytt booppgjør. På grunn av det særegne dødsfallsmønsteret, og på grunn av at man ikke kjente dødsfallstidspunktet, ble denne prosessen svært omfattende og komplisert og ikke minst svært kostbar. Prosessen fulgte dessuten flere trinn. Saken ble først overført overformynderiet, der det ble oppnevnt verge. Vergen skulle ivarta boets interesser og opptre på vegne av avdøde. Som nevnt tidligere, sto vergen i disse sakene ofte fjernt fra familiene, med liten kjennskap til deres opprinnelige formuesforhold, noe som kunne gjøre det vanskelig å lete opp eiendeler og identifisere gjenstander. Loddeierne fikk dessuten melding, en såkalt «saldoerkjennelse», fra Tilbakeføringskontoret, som de kunne komme med merknader til innen 6 uker. Dette for å kunne korrigere for feil. Med den begrensete kunnskap vergen hadde til boets opprinnelige beskaffenhet, ble det vanskelig å korrigere også dette utgangspunktet.

For at arveberettigede skulle få ut sine arvelodd, måtte sakene gjennom skiftebehandling. Men forutsetningen for at en sak kunne overføres skifteretten var at det forelå dødsformodningsdom eller annen type dødsfallsbekreftelse. De tidligere nevnte rettslige forklaringer fra hjemvendte jøder kom først sommeren 1947. 21. oktober samme år kom «Midlertidig lov om folk som er kommet bort under krigen», og det var først fra disse tidspunkt sakene kunne oversendes skifteretten for videre behandling. I skifteretten ble det avgjort om boet skulle skiftes privat eller offentlig. Vergen fortsatte ofte som bobestyrer i disse sakene. De fleste skiftesaker ble avsluttet i løpet av en 5-8 års periode, selv om noen kunne ta lenger tid, og det er indikasjoner på at det fortsatt kan befinne seg saker i systemet som ikke er avsluttet.

Ifølge skifteregistreringen var det flere kategorier skiftesaker. Ialt omfattet de 538 personer. Kategoriene fordelte seg slik:

• 172 offentlige skifter, hvorav staten var arving i 16. Antallet kan være noe større fordi en del saker ble liggende i overformynderiet utover en 20 års periode, og informasjon om slike har vi kun fått sporadisk fordi det her ikke har vært gjort systematiske undersøkelser.

• 172 private skifter. Her kan det dreie seg om flere idet opplysninger om en del private skifter ikke er sendt inn til utvalget.

• 20 saker der ektefelle satt i uskiftet bo.

• 49 saker der det er opplyst «intet å skifte».

• 16 saker er undratt behandling. Årsaken til dette er ikke kjent.

De offentlige skiftesaker med protokoller og vedlegg er et unikt materiale fordi det gir et differensiert og mer fullstendig bilde av eiendomsmassen enn noe annet materiale utvalget har hatt til vurdering. Det gir en oversikt over 70 ulike aktivaposter, dvs. poster som angir ulik formuesforhold, og 136 ulike passivaposter, dvs. poster som angir ulike typer utgifter. Materialet gir dessuten utførlig informasjon om skifteprosessen, og om de utgifter den medførte. Skifteprosessen skulle nemlig vise seg å følge de samme retningslinjer som tilbakeføringsprosessen hva gjaldt belasting av utgifter, idet boet fremdeles ble definert som juridisk person med det samme ansvar for økonomiske forpliktelser som tidligere diskutert. De tilkjente midler fra tilbakeføringsinstitusjonene gikk dermed inn i et nytt booppgjør med nye avregninger, og hadde ingen sammenheng med de beløp arvingene til slutt fikk utbetalt. Disse tilkjente midler hadde heller ingen sammenheng med boets opprinnelige aktiva slik man kanskje kunne få inntrykk av når beløpene sto alene som de gjorde ved det direkte booppgjøret. En indikasjon på dette er at de 172 bo som gikk til offentlig skifte, alene representerte aktiva for kr. 8.826.804, hvorav kr. 1,5 millioner var takstverdien på fast eiendom.

Skifteregistreringene viser dessuten at det for de samme 172 bo ble trukket utgifter for tilsammen kr. 3.736.438. Det blir dermed umulig å vite hvorvidt de midler som ble tilkjent arvingene fra tilbakeføringsinstitusjonene kom disse til gode, eller hvorvidt de gikk med til å dekke ytterligere økonomiske forpliktelser i forbindelse med denne bobehandlingen. De fleste skifteprosesser var nemlig på grunn av sin kompleksitet svært omfattende, noe følgende sak illusterer: 57

«Ad: Bo nr. 151/45 - XX og YX dødsbo.

For dette bo - som blev tatt under offentlig skiftebehandling i desember 1945 - tillater jeg meg vedlagt å oversende oppgjør m/bilag - herunder kassabok, samt boets kontrabok nr. 22822 A/S Bergens Skillingsbank.

Aktiva:

Jeg henviser til registreringsutgiftene og medfølgende bilag, hvorved aktiva vil være legitimert, idet bemerkes at overrettssakfører Harris.'s skrivelse til meg angående boets arvelodd i AA dødsbo stor kr. 85.963,16 blev overlevert herr skifteforvalteren ved personlig konferanse 2/15 1953.

Passiva:

Jeg henviser til medfølgende m/ bilag, samt boets kassabok.

[...]

Skatter:

Skattene er betalt også for 1953/54 i henhold til forhåndsligning. For inntektsåret 1953 vil boet ikke bli ilagt nogen skatt.

Salær:

Jeg foreslår mitt salær i boet ansatt til kr. 5000. I denne forbindelse opplyses:

Det var temmelig innviklet å få bragt på det rene hvad der hørte til boets masse eller ikke. Det blev endog i sakens anledning nødvendig å foreta en vidnavhøring i skifteretten den 30/11-1946. Boets aktiva var placert diverse steder, - således at der måtte holdes 6 forskjellige registreringer. Aktiva blev dels solgt ved auksjonarius Mohn, - dels underhånden (se kassaboken). Urealisert henstår fremdeles en diamantring og et dameur, idet advokat E. M. Martens har uttalt ønsket om at hans mandant måtte få overtatt disse gjenstandene til registreringstaksten (se regnskapet). Der var også betydelig korrespondance omkring policerne - før beløpene inngikk. Selvangivelser er levert for årene 1945/1952 samt formuesoppgave pr. 9/9-1945. Endelig vil jeg nevne at jeg på vegne av boet har møtt på praktisk talt alle skiftesamlinger i AAs dødsbo, - såvidt jeg kan se 18 à 19 skiftesamlinger. Disse var som skifteretten vil erindre ofte meget langvarige og omfattet store interesser og vanskelige spørsmål.»

Slik en annen sak illustrerer, kunne de økonomiske forpliktelsene dessuten være svært omfattende. I følgende tilfelle ble det i løpet av skifteprosessen ialt trukket utgifter for nærmere 1,5 millioner kroner, mens boets aktiva på skiftetidspunktet utgjorde ca. 1,8 millioner kroner. Fradragene skrev seg blant annet fra utgifter til: 58

• Skifteforvalter.

• Bobestyrer.

• Rettsvitner og lokaler.

• Mapper.

• Proklama.

• Porto.

• Bevisopptak i Haugesund, Hønefoss, Oslo og Trondheim byrett, samt Salten sorenskriveri.

• Gebyr og porto for dødsformodningssak.

• Stempelmerker og attester.

• Driftsutgifter fast eiendom og pantegjeld.

• Krigsskadereparasjoner.

• Innløste aksjer.

• Anmeldte fordringer.

• Assuransepremier.

• Godtgjøring for oppbevaring av verdier.

• Kommune- og statsskatter 1942-1953.

• Krigsskadeavgifter.

• Verneskatt.

• Etterligningsskatter.

• Tilleggskatt til staten.

• Renteskatter.

• Engangsskatten.

• Omsetningsavgift.

• Bobehandlingsomkostninger.

• Vergehonorar.

Boets beholdning til slutt utgjorde dermed kun ca. kr. 300.000. Beløpet ble fordelt til arvingene. Disse ble så belastet arveavgift og formuesskatt. Arveavgiften varierte i forhold til arverekkefølgen. Den var lavere for livsarvinger enn for såkalte utarvinger og fjernere slektninger. For livsarvinger var det et fribeløp på kr. 2.000, for utarvinger var fribeløpet kr. 1.000. Arveavgiften var så progressiv opp mot kr. 100.000. Over dette beløp varierte den fra 45-65 %. Arveavgiftene for de offentlige skiftene alene beløp seg til kr. 415.435.

På grunn av det særegne dødsfallsmønsteret oppsto dessuten det fenomen at dødsbo kunne arve andre dødsbo. Dermed gikk dødsboet inn i en ny bobehandling. Hvilke dødsbo som arvet andre dødsbo, og i hvilken rekkefølge boene skulle arves ble gjort avhengig av fastslått dødsfallstidspunkt. Man kjente ikke det reelle dødsfallstidspunktet, men måtte for å kunne finne fram til en arverekkefølge, fastslå dette ved skjønn. Man konstruerte så og si en arverekkefølge, noe følgende eksempel viser: 59

«Begge arvelaterne samt sønnen Z omkom i tysk fangenskap, men nøyaktig tidspunkt for dødsfallene har en ikke kunnet få. Det antas imidlertid at XX døde først idet siste underretning om ham er fra 3/12-1942. Siste underretning om YX og sønnen Z er at de ankom til Auschwitz 3/3-1943. Det antas at sønnen døde først av disse to. Følgen herav blir at det hele bo går til YX og tilfaller hennes tante fru A, Tel-Aviv, som er den eneste kjente gjenlevede av slekten.»

Den konstruerte arverekkefølgen skapte problemer i forhold til om man ble definert som livsarving eller såkalt utarving, med de forskjeller i beregning av arvelodd dette innebar. Antok man at foreldrene døde først, ble arveloddet anderledes utregnet enn om det ble fastslått at søsken døde først, og etterlot foreldrene i live. I følgende tilfelle ble det fastslått ved skjønn at foreldrene ble drept først, slik at eneste gjenlevende barn måtte dele arveloddet med sine avdøde søsken. I følgende sak argumenterte imidlertid vergen for å få sin klient definert som livsarving: «Man vet intet sikkert om rekkefølgen for dødsfallene for de 7 medlemmer av familien X og man kan like godt gå ut fra at faren ZX er død som den siste som den første av dem». 60 Henstillingen ble ikke tatt til følge. Vedkommende fikk dermed sitt arvelodd beskåret i forhold til om han hadde blitt definert som livsarving, noe som også fikk konsekvenser for beregning av arveavgiften.

Den uklare dødsfallsrekkefølgen skapte mange usikkerhetsmomenter og fikk også andre økonomiske konsekvenser, som for eksempel når det gjaldt livsforsikringsspørsmål. Her var det jo som nevnt vesentlig om det var polisens innehaver eller dennes arvtaker som døde først, med hensyn til om polisen skulle utbetales boet. Døde polisens innehaver først, arvet pårørende polisens pålydende og beløpet ble overført boet. Døde arvtaker først, bortfalt forsikringsselskapets betalingsplikt.

På grunn av det særegne dødsfallsmønsteret, hvor 230 familier ble totalt utslettet, måtte de fleste av deres bo arves inn i andre bo før de kom til endelig utbetaling til eventuell overlevende arvtaker. Fordi arvelovgivningen skulle følges også her, måtte man konstruere borekkefølger, som førte til at man ved skjønn måtte avgjøre hvilke bo som arvet hvilke bo. Tidspunkt for endelig utbetaling ble dermed avhengig av tidspunktet for når det siste boet i arverekken ble oppgjort. Et dødsbo kunne for eksempel være avklart allerede i 1946, mens midlene kunne bli utbetalt langt senere, fordi det var avhengig av avslutning av bobehandligen i det siste boet i borekkefølgen. På grunn av den jødiske minoritetens internasjonale karakter, ble i tillegg både dødsfallsproblematikken og dødsfallsrekkefølgeproblematikken vevet inn i en større europeisk sammenheng, hvor tilintetgjørelsen av den jødiske gruppen i sin helhet kom inn i bildet. Følgende eksempel illustrerer dette. Her er alle omkommet, bortsett fra en søster bosatt i Tel Aviv, og som det framgår, ble borekkefølgen konstruert for å finne fram til endelig arvtaker: 61

«Ved Bergen skifteretts upåankede dom av 5. juni 1949 er arvelateren formodet død den 16. februar 1943 i medhold av lov av 10. oktober 1947 nr. 2.

Avdøde hadde tre søsken, hvorav en søster nå lever. Broren YX [dødsbo 1] døde i tysk fangenskap den 27. februar 1942. Han etterlot seg en datter KK [dødsbo 3] som overlevet XX [hovedboet, dødsbo 2]. Søsteren PP [dødsbo 4] var bosatt i Grajewo Polen, og hadde flere barn, deriblant NN [som er det siste dødsboet i rekken, altså dødsbo 5], som var bosatt i Norge. Sistnevnte overlevet XX [hovedboet, dødsbo 2]. PP [dødsbo 4] har man ikke hatt forbindelse med eller fått underretning om på 7 år, hvorfor disse settes ut av betraktning på skiftet i medhold av lov av 12. oktober 1857 jfr. lov 7/7-1922 § 22.

[...]»

Et bo som var ferdigbehandlet ble dermed ført inn i et nytt bo til videre behandling. De økonomiske forpliktelsene fortsatte imidlertid å løpe, inklusive arveavgifter, selv om arvtakerne i den konstruerte borekkefølgen var omkommet. I følgende brev fra arvtaker til avdøde i Auschwitz het det: 62

«Jeg har tenkt over problemet dobbeltbo og dobbelavgifter, og ber Dem vennligst, herr byfogd, å prøve på å spare YX for avgifter, da hun på grunn av sin bortgang ikke hadde noen som helst nytte av hele boet, men døde før det kom til en løsning.»

Anmodningen ble ikke tatt til følge.

Ifølge skifteregistreringene gikk 172 bo til privat skifte. Hva aktiva i disse boene utgjorde foreligger det ingen opplysninger om. Det foreligger heller ingen opplysninger om hva arvingene til slutt satt igjen med. Prosedyren ved private skifter var noe anderledes enn ved de offentlige. Her overtok nemlig arvingene selv boet med boets samtlige forpliktelser. Skifteattest ble utferdiget og boet ble taksert, hovedsaklig for å beregne arveavgiften. Arvingene kunne la utstede preklusivt proklama for å avvise ytterligere krav i boet. De utgifter som påløp under den private skiftebehandling var delvis de samme som ved de offentlige skifter. Sannsynligvis tok imidlertid denne skifteprosessen kortere tid, slik at utgiftene neppe ble like høye ved private som ved offentlige skifter. Omkostningene ved offentlig skiftebehandling falt dessuten bort. Med utgangspunkt i de offentlige skifter er det imidlertid rimelig å anta at utgiftene var betydelige. For de offentlige skifter påløp det utgifter for ca. 3,7 millioner kroner, hvorav kr. 696.674 var pantegjeld. Dette var i hovedsak utgifter som gikk tilbake til Staten, og da er formuesskatt ikke iberegnet. Når det gjelder de private skifter, kan man anta at beløpet var lavere, men ikke nødvendigvis svært mye lavere. Dette innebærer at man faktisk kommer fram til et beløp som ligger i nærheten av de summer som samlet ble utbetalt til den jødiske gruppen fra tilbakeføringsinstitusjonene. Da er omkostningene i de øvrige 85 bo, som av forskjellige grunner ikke falt inn i disse to kategorier ikke tatt med.

Dødsfallsmønsteret og den uklare dødsfallsrekkefølgen førte til at de økonomiske belastningene på den jødiske gruppen etter krigen ble av en helt spesiell karakter. Også fordi tilbakeføringsprosessen førte til så store økonomiske belastninger i seg selv. Dette var et spesifikt jødisk fenomen, og man ser igjen hvordan den fysiske likvidasjonen griper inn i det økonomiske oppgjøret og regulerer de endelige tilbakeføringer.

9.3 Samlet oversikt

Mindretallet har i kapitlene 8 til 11 gjennomgått tilbakeføringsprosessen for den jødiske gruppen, og vil med følgende figur gi en samlet presentasjon. Her følger en kort oversikt med tegnforklaring (figur 9.8).

Fellesmassen Tilbakeføringskontoret hadde til disposisjon for samtlige jødiske og ikke-jødiske bo utgjorde 8,7 millioner kroner. Disse midlene ble fordelt mellom Tilbakeføringskontoret, Krigsskadetrygden og Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Det samlede antall jødiske person-, forretnings- og institusjonsbo var 1381. Av disse var 1053 registrert.

Tilbakeføringskontoret skulle utbetale motverdiene for inngåtte midler til fellesmassen, med unntak av verdien av løsøre og tilrettekomne gjenstander. Fra det resterende beløp ble det trukket «driftsutgifter» og generelle administrasjonskostnader fra Likvidasjonsstyret og Tilbakeføringskontoret. I tillegg ble trukket «rettmessige utgifter» fordi boet ble definert som juridisk person. Enkelte gjenstander ble holdt utenfor booppgjøret også etter krigen, og solgt uten gevinst eller gitt til ulike institusjoner. Av ialt 1381 bo, fikk 653 bo tilkjent midler fra Tilbakeføringkontoret.

Fra Krigsskadetrygdens utbetalinger ble trukket verdien av gjenfundne gjenstander, utgifter til nødhjelp som flyktning, samt verdien av personlige eiendeler tilhørende avdøde. I tillegg kom spesielle reduksjoner på grunn av den økonomiske likvidasjonens omfattende karakter, dvs. effekten av glideskalaen. Reduksjoner ble også innført på grunn av den fysiske likvidasjonens omfattende karakter, dvs. det særegne dødsfallsmønsteret. I tillegg ble det trukket 2 ‰ egenandel. Av det totale antall bo, 1381, ble 466 tilkjent krigsskadetygd.

I tillegg ble det i enkelte tilfeller gitt billighetserstatning fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Også her fikk det særegne dødsfallsmønsteret spesielle konsekvenser for den jødiske gruppen, dette fordi det ble lagt særlig vekt på gjenreisningspotensialet. I hvor mange tilfeller billighetserstatning ble tilkjent er ikke kartlagt.

Alle saker ble i prinsippet behandlet etter disse prosedyrer. For omtrent halvparten av boenes vedkommende ble de tilkjente beløp utbetalt til eier fordi denne var i live, og oppgjøret kunne dermed betegnes som direkte. På grunn av det særegne dødsfallsmønsteret gikk imidlertid den andre halvparten av de tilkjente midler videre til ny bobehandling i overformynderi og skifterett. Denne prosessen førte til et såkalt indirekte oppgjør. Kostnadene ved dette inndirekte oppgjøret ble belastet boene, og tilsvarte for en stor del det beløp som ble tilkjent hele den jødiske gruppen fra tilbakeføringsinstitusjonene.

Under de videre booppgjør i overformynderi og skifterett ble det trukket skatter og avgifter til bobehandlingen var avsluttet. En av de skatter som ble trukket var «engangsskatten». Denne skulle beskatte formuesstigning under krigen. Hvordan denne formuesstigning ble regnet ut for de drepte jødene var noe forskjellig, men i et tilfelle nevnes at innlsøning av livspolise førte til en slik formuesstiging, som igjen ble gjort til gjenstand for denne beskatning. Boene ble i tillegg belastet vergehonorar og bobestyrersalær, skifteomkostninger og utgifter til dødsformodningsdom. Dessuten påløp diverse andre utgifter, for eksempel alderstrygdavgift, krigsskadetrygdutligning, utgifter til vedlikehold av faste eiendommer mens prosessen pågikk osv. Det inngikk imidlertid renter fra overformynderiet. Ved endelig boavslutning ble boet belastet arveavgift som varierte i forhold til arvtakers slektsforhold til avdøde. Det er uklart hvor mange bo som i denne prosessen var gjennom mer enn en bobehandling. Det er dessuten uvisst hvorvidt det fremdeles verserer saker i overformynderiene og skifteretten. Ifølge skifteregistreringen gikk staten inn som arving i 16 bo. Etter at de endelige beløp ble utbetalt til eier eller arving, ble det betalt formuesskatt på beløpet.

10 Om andre grupper som ble behandlet ensartet

Mandatet ber utvalget belyse «den faktiske og rettslige forskjellen når det gjelder beslag av jødenes eiendeler i Norge og de beslag Quisling-regimet foretok i eiendeler tilhørende andre nordmenn». Mandatet sier ingenting om hvorvidt situasjonen etter krigen, med tilbakeføring av midler til de ikke-jødiske gruppene, skal belyses. Mindretallet har imidlertid sett det som nødvending å se krigstiden og etterkrigstiden i sammenheng, og støtter seg i dette til mandatets punkt 3 hvor det heter at «utvalget kan behandle andre forhold av betydning for saken».

I mindretallets utredning er det gjort rede for forskjellene mellom «flyktningebo» og «jødebo» når det gjelder beslag og tilbakeføring, se mindretallets utredning, kapitlene 5, 8, 9, 10 og 11. Mindretallet vil derfor i det følgende konsentrere seg om andre grupper som ble behandlet ensartet under krigen og se nærmere på det særegne ved disse gruppenes situasjon. Mindretallet har valgt å konsentrere seg om følgende grupper:

• Befolkningen i Finnmark og Nord-Troms.

• Befolkningen i Tælavåg.

• Norske sjøfolk i utenriksfart.

• Tysklandsfangene.

10.1 Befolkningen i Nord-Troms og Finnmark

Befolkningen i Nord-Troms og Finnmark ble tvangsevakuert høsten 1944 på grunn av den sovjetiske hærs framrykking på nordflanken. Tyskernes svar på dette var den brente jords taktikk. Om skadenes omfang heter det i boken «Opp av ruinene«: 63

«Det er vanskelig å summere opp det som skjedde. Med litt runde tall kan man si at det ble tvangsevakuert ca. 73.000 mennesker fra Finnmark 23.000 mennesker ble værende igjen. De fleste i Øst-Finnmark.

I Troms gikk det ut over de 6 nordligste kommunene: Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjærvøy, Nordreisa og Kvenangen. Over 9.000 kvadratkilometer med ca. 3.700 boliger ble avsvidd, og over 12.000 innbyggere ble tvangsevakuert.

I Finnmark var de materielle ødeleggelser vest for en linje Berlevåg-Tana nesten 100 %. I de østlige kommuner var skadene mellom 60 og 70 %.»

Skadene på bygninger, anlegg, veier og fartøy utgjorde tilsammen 350 millioner i 1940-kroner, inklusive 50 % prisstigningstillegg. I tillegg kom skader som ble dekket av Krigsskadetrygden for løsøre, som landbruks- og fiskeredskaper, inventar, verktøy, utstyr, varelagre, tap av husdyr, samt skader på jord og skog. Hva disse skadene beløp seg til er ikke opplyst. 64

Innbyggerne i disse distriktene mistet med andre ord hus og hjem, eiendeler og næringsgrunnlag. Det ble imidlertid ikke gjort beslag eller foretatt økonomisk likvidasjon av annen art. Etter krigen var gjenreisningen av landsdelen sentral i norsk distriktspolitikk. I tillegg var det stor oppslutning fra private organisasjoner når det gjaldt økonomisk hjelp til gjenoppbyggingen. Fylkesmann Peder Holt beskrev arbeidet med gjenreisningen slik i et foredrag: 65

«Dette å bygge opp en landsdel fra grunnen av eller hva som kanskje var enda vanskeligere - å bygge den opp på ruinene av det som en gang var, det førte med seg at alle samfunnsmessige forhold måtte opp i smeltedigelen for å støpes om. Enten det nå gjaldt selve boligproblemet, fiskeriene og fiskeriproduksjonene, landbruket, industrien, eller den offentlige sektor så som skoler, kirker, sykehus, kommunikasjoner, byplaner og regulering for øvrig, så måtte det hele tas opp fra nytt av og passes inn i en ny sammenheng. Det gamle Finnmark var nå engang gått opp i flammer, og det nye lot seg ikke reise på de sørgelige rester av sundsprengte grunnmurer som sto igjen.»

Denne befolkningsgruppen mistet, på samme måte som den jødiske minoriteten, sine eiendeler og sitt næringsgrunnlag. I tillegg mistet de sine hus. Utover dette er det lite som kan sammenliknes med jødenes situasjon både under og etter krigen.

10.2 Befolkningen i Tælavåg

Fiskeværet Tælavåg ble i 1942 brent ned som en hevnaksjon fordi to tyske gestapooffiserer ble drept i kamp med Linge-folk. Alle menn mellom 16 og 65 år ble deportert til Sachsenhausen, ialt 72. 31 ble drept, 1 ble skutt på Trandum. Deres familier, 260 kvinner og barn ble internert fram til krigens slutt på Framnes kristelige Folkehøyskole i Strandebarm, Hardanger. Disse familiene mistet også hus, hjem og næringsgrunnlag, og dessuten omtrent halvparten av mennene i arbeidsfør alder. Noe som fikk konsekvenser når familiene skulle bygge opp samfunnet sitt igjen etter krigen. Det ble heller ikke her gjort beslag og foretatt økonomisk likvidasjon av annen art.

Når det gjaldt gjenreisningen av Tælavåg, inngikk bygda i det generelle gjenreisningsprogrammet, og var det første krigsherjede sted som ble gjenreist etter krigen. Som kuriositet kan nevnes at en av de overlevede fra Sachsenhausen henvendte seg til myndighetene og ba om at det ble sendt 20-30 tyskere til Tælavåg, for å hjelpe til med opprydningsarbeidet slik at gjenreisningen kunne begynne. Dette gikk i orden.

10.3 Krigsseilerne

24.000 norske sjøfolk seilte i utenriksfart, og de representerte en annen gruppe som led felles skjebne under og etter krigen. Mange ble torpedert, og 3734 ble drept. Mange av dem som overlevde krigsårene på sjøen, fikk store fysiske og psykiske skader. Denne gruppen og deres familier ble ikke systematisk utsatt for nazistiske overgrep. Derimot oppsto det problemer etter krigen fordi en del av den hyre sjøfolkene skulle ha fått utbetalt, istedet ble overført Nortaships sjømannsfond. Dette ble gjort fordi det ble besluttet at de norske sjøfolkene skulle seile under samme tariff som sine britiske kollegaer. Den norske tariffen var høyere, men for ikke å skape problemer ombord, ble differansen overført Norwegian Seamen's Saving Office . Her ble midlene forvaltet, og meningen var at de skulle komme sjøfolkene, eller deres etterlatte til gode etter krigen. Fondet utgjorde i 1947 kr. 43,7 millioner. Det oppsto imidlertid strid om anvendelsen av midlene. Sjøfolk som hadde seilt under krigen reiste krav på disse midlene, men tapte for Oslo byrett og Høyesterett i 1954. I 1972 vedtok imidlertid Stortinget å bevilge 155 millioner kroner til krigsseilerne og deres etterlatte. Krigsseilernes situasjon og deres problemer var med andre ord av en helt annen karakter enn situasjonen for den jødiske gruppen.

10.4 Tysklandsfangene

Ialt 9.000 personer ble deportert til tyske fange- og konsentrasjonsleire. 767 av disse var jøder, de øvrige var politiske motstandere av naziregimet. 1.447 ble drept, av disse 737 jøder. De politiske fangene og deres familier, som ofte måtte flykte, fikk sine eiendeler og formuesgjenstander beslaglagt og konfiskert på samme måte som de øvrige flyktninger. Denne gruppen er vel derfor kanskje den som ligger tettest opp mot den jødiske når det gjelder påkjenninger, selv om det er store og helt klare forskjeller. Her dreide det seg ikke om kollektiv likvidasjon, verken økonomisk eller fysisk. Disse fangene ble ikke utsatt for massedrap som de jødiske fangene ble, og hele familier ble heller ikke utryddet. Tilbakeføring av midler til denne gruppen etter krigen fulgte derfor bare deler av den prosess tilbakeføringen av midler til den jødiske gruppen fulgte, slik tidligere beskrevet.

De grupper som her er beskrevet led alle ulik skjebne. Som krigsofre betraktet hadde deres situasjon imidlertid få likhetstrekk. I sin helhet var imidlertid den jødiske minoritetens skjebne så særegen at den ikke kan sammenholdes med noen av disse fire gruppenes skjebne.

Det lov- og regelverk som ble benyttet etter krigen var dessuten av en slik art at forskjellene ble forsterket. På den ene side ble det innført lettelser som tilgodeså visse grupper av krigsskadelidte. På den annen side var regelverket slik utformet at der hvor hele familier ble utryddet ble gjenlevendes erstatning særlig beskåret.

Lettelsene kom i form av at det ble gjort unntak når det gjaldt krav om forsikring i forbindelse med erstatning fra Krigsskadetrygden: 66

«Den alminnelige regel er at erstatningsmessig skade begrenses av trygdesummen på skadetiden, men erstatning er ikke i alle distrikter ubetinget avhengig av forsikring. Når det gjelder skade i Finnmark, Nord-Troms, Telavåg, Svolvær, Reine, Svalbard, Maaløy, samt skader på effekter tilhørende norske sjøfolk på norske eller allierte skip er hovedregelen at erstatning skal betales også for underforsikret og uforsikret løsøre. Videre kan der ytes erstatning utover trygdesummen hvor skadeårsaken er nøye forbundet med en positiv innsats for landets frigjøring.»

Den jødiske gruppen falt utenfor disse kategoriene. Jødenes erstatning ble i tillegg særlig beskåret på grunn av det særegne dødsfallsmønsteret. I tillegg var 530 utenlandske borgere. Disse hadde ikke automatisk rett til krigsskadetrygd.

Effekten av glideskalaen fikk dessuten særlige konsekvenser for den jødiske gruppe, fordi den økonomiske likvidasjonen var av så omfattende karakter, og fordi gjenreisningspotensialet dessuten ikke ble sett på som tilfredsstillende. Det samme gjaldt ved fastsettelse av prisstigningstillegg. Med hensyn til billighetserstatning fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, gjorde de samme forhold seg gjeldende.

10.5 «Wiedergutmachung»-utbetalingen eller fangeerstatningen

Dette var en erstatning for dødsfall og utholdt fangenskap. Den var ingen kompensasjon for tap av materielle verdier. Grunnen til at mindretallet ønsker å nevne denne spesielle form for erstatning i utredningen, er at den inngår i en helhetsvurdering.

Etter krigen kom det et krav fra hele Europa om at Tyskland skulle gjøre opp for seg i forbindelse med de lidelser de hadde påført store deler av Europas befolkning, som følge av drap og fangenskap. Norge var et av de land som reiste krav i den anledning, og arbeidet fram en avtale om et erstatningsbeløp basert på det totale antall drepte og overlevende fanger i tysk fangenskap i og utenfor Norge. Beløpets størrelse var basert på to forhold. Antall politiske fanger og deres fangetid, og antall drepte politiske fanger, herunder også jøder. Avtalen var at Norge selv skulle lage regler for utbetaling av erstatningsbeløpene, og disse går ofte under betegnelsen Wiedergutmachung -utbetalingen. I løpet av årene 1960-61 betalte den tyske stat 60 millioner DM til den norske stat, tilsvarende 102,66 millioner kroner i datidens pengeverdi. 67

Fordelingsstyret for fangeerstatningen skulle stå for beregning og utbetaling av erstatningsbeløpene i henhold til lov av 25. mars 1960, nr. 2. Erstatningen var ment som en kompensasjon for de lidelser fangene og deres pårørende var blitt påført under krigen, på grunn av opphold i tysk fangenskap. Erstatningene ble tilkjent etter følgende regler: 68

• Erstatningen skulle kun ytes til politisk forfulgte på grunn av rase, tro eller verdensanskuelse arrestert av tysk okkupasjonsmakt i Norge eller deres medhjelpere.

• Det ble stilt som vilkår at den forfulgte var norsk statsborger og likeledes at han eller hans etterlatte var norske statsborgere ved lovens ikrafttreden i 1960.

• Videre var det et vilkår at den arresterte hadde vist god nasjonal holdning.

• Dersom etterlatte døde i tidsperioden 1945 til 1960 hadde vedkommende krav på samme erstatningsbeløp, som da ble utbetalt dennes nærmeste slektninger.

• Var den forfulgte omkommet i fangenskap, eller som følge av fangenskapet, skulle det utbetales til hans etterlatte, men kun til ektefelle og barn, eventuelt foreldre, ialt kr. 12.000 pr. avdød. I motsetning til at etterlatte kunne arve selv om de døde i tidsperioden 1945 til 1960, måtte etterlatte være i live fram til 1945. Dødsbo kunne med andre ord ikke arve erstatningene.

• Dersom den forfulgte oppfylte kravene om norsk statsborgerskap ved arrestasjonen og ved lovens ikrafttreden hadde han krav på erstatning for utholdt fangetid, regnet på basis av kr. 200-250 pr. hele måned. For fangetid over 18 måneder ble det utbetalt tilleggserstatning med 50 % av disse 18 måneder. De som fikk erstatning for invaliditet kunne ikke få denne tilleggserstatning for fangenskap som hadde vart i mer enn 18 måneder.

• Det ble også laget spesielle regler for invaliditet påført under fangenskapet.

Dette var en erstatning tilpasset Tysklandsfangene i sin alminnelighet. Regelverket fikk imidlertid en slik utforming at den jødiske gruppen kom særdeles dårlig ut både på grunn av det særegne dødsfallsmønsteret, den blandede befolkningsgruppen hva gjaldt nasjonalitet, samt at det var så få overlevende som kunne benytte seg av erstatningen for utholdt fangenskap. De midler som ble overført den jødiske gruppen utgjorde dermed bare noen få prosent av det samlede beløp.

Ved forhandlingene mellom Norge og Vest-Tyskland ble imidlertid det totale antall drepte fanger brukt som utgangspunkt for beregning av erstatningsbeløpet. De Mosaiske trossamfunn, ved forstander Harry Koritzinsky henvendte seg til Stortingets sosialkomité med en henstilling om at det beløp som var forhandlet fram på denne bakgrunn, og som den jødiske gruppe ikke kunne benytte seg av på grunn av fordelingsreglene, ble overført til et fond som kunne komme de to trossamfunn til gode. I brevet het det: 69

«[...]

Vi har bragt på det rene at av de omkomne var det mere enn 250 personer som ikke hadde så nære slektninger som fangeerstatningsloven setter som vilkår for å kunne sende krav inn. Som det vil sees av vedlagte fortegnelse er ofte hele familier utryddet.

Hvis fangeerstatningsloven hadde fulgt bestemmelsene i den vanlige arvelov, vilde erstatningen vedrørende nevnte 250 personer ha tilfaldt deres gjenlevende slekt i Norge.

Fangeerstatningsloven har imidlertid sterkt begrenset kretsen av de fangeerstatningsberettigede som bare omfatter helt nære slektninger.

Erstatningen for nevnte gruppe vil da enten tilfalle den norske Stat eller bli utbetalt som en del av den tilleggserstatning som fangeerstatningslovens § 2 siste passus regner med skal utbetales til de etterlatte.

Det vil være rimelig og naturlig om erstatningen etter de nevnte 250 personer helt eller delvis ble overført til et fond som kunne forvaltes av begge de mosaiske trossamfund, og nyttes til formål av sosial, humanitær og kulturell art.

De mosaiske trossamfund varetar norsk-jødiske interesser på de nevnte områder, men av forståelige grunner er den økonomiske ydeevne blitt sterkt svekket. Dette har ikke bare gjort seg gjeldende efter krigens avslutning, men antas å vare ved til en ny generasjon vokser opp. En stor del av medlemsskaren består idag av flyktninger som er kommet til Norge i de siste årene, og enker efter de omkomne. Hertil kommer at våre samfund bare opprettholdes ved frivillige bidrag uten noe tilskudd fra stat og kommune.

Under henvisning hertil vil vi anmode Sosialkomiteen om å oppta forslag til Stortinget om at erstatningen etter de nevnte 250 norske jøder - helt eller delvis - går til et fond som forvaltes av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo og av Det Mosaiske Trossamfunn, Trondheim og nyttes til sosiale, humanitære og kulturelle formål.»

Henstillingen ble ikke tatt til følge.

Mindretallet har i dette kapitlet søkt å belyse situasjonen for andre grupper som hver på sin måte ble behandlet ensartet under og etter krigen. Det er fellestrekk mellom enkelte av disse gruppenes skjebne, og i noen sammenhenger også mellom disse og den jødiske gruppens skjebne. Den helt vesentlige forskjellen er imidlertid at de overgrep de øvrige grupper ble utsatt for var ledd i en krigføring, og ikke et forsøk på systematisk tilintetgjørelse av gruppen som sådan. Det som dessuten skulle vise seg forskjellig, var den plass restitusjonen og rehabiliteringen av gruppene inn i samfunnet fikk i etterkrigstiden.

11 Evaluering og beregning av tap

Mindretallet har i sin utredning søkt å klarlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under annen verdenskrig, og forsøkt å redegjøre for i hvilket omfang beslaglagte verdier og eiendeler ble tilbakeført etter krigen, slik mandatet ber om.

Utgangspunktet for mindretallets tilnærming til sakskomplekset har vært at den fysiske og den økonomiske likvidasjonen av jødene må ses på som deler av samme forbrytelse. Denne forbrytelsen hadde som mål å tilintetgjøre jødene som gruppe, og førte blant annet til en altomfattende økonomisk likvidasjon der de nazistiske myndigheter sikret seg eiendomsmassen, isolerte jødene økonomisk fra resten av samfunnet, og sørget for at all jødisk virksomhet opphørte. Som det framgår av utredningen dreier det seg derfor om tap på flere nivåer. I dette kapitlet vil mindretallet forsøke å tydeliggjøre tapets totale omfang.

For å forstå hva som gikk tapt må man ta utgangspunkt i likvidasjonsprosessens karakter, og se tilbakeføringen av midler i lys av denne. Først når disse forhold ses i relasjon til hverandre, og i forhold til de utgifter som påløp gjennom tilbakeføringsprosessen, kan man få et inntrykk av tapet i sin helhet. For å studere disse forhold har utvalget benyttet følgende tilnærmingsmåter: Studie av generelt kildemateriale, og kartlegging av registreringer i bomapper og skifteprotokoller. Kildematerialet gir generell informasjon om tapets omfang og karakter. Kartleggingen av registreringer i bomapper gir informasjon om hva som ble tilkjent av midler fra de tre tilbakeføringsinstitusjonene til de enkelte bo etter krigen. Skifteprotokollene gir differensiert informasjon om formuesforhold, og om de kostnader som påløp gjennom den lange og kompliserte skifteprosessen.

Kartleggingen av registreringer i bomappene gir dessverre ingen indikasjon på hva boet opprinnelig representerte av verdier, og kan derfor heller ikke benyttes som utgangspunkt for å anslå et tap. Dette fordi de tre tilbakeføringsinstitusjonene ikke tok utgangspunkt i hva de enkelte bo representerte av verdier før likvidasjonen, men kun den sum likvidasjonsmyndighetene hadde registrert som utbytte ved salg av endel formuesobjekter, samt opplysninger fra kun den tredjedel av gruppen som fikk innvilget erstatning for tap av løsøre. Tilbakeføringsinstitusjonene brukte i tillegg et meget komplisert system av beregnings- og avkortningsmetoder for å fastslå de endelige tilkjente beløp. Dette fordi de skulle ivareta to hovedprinsipper: Utjevningsprinsippet og gjenreisningsprinsippet. Utjevningsprinsippet ble ivaretatt ved at det ble beregnet avkortninger etter en glideskala, som førte til at desto større tapet var, jo mindre fikk man prosentvis tilbake (se mindretallets utredning, kapittel 6.3). Gjenreisningsprinsippet ble ivaretatt ved at det ble gjort spesielle avkortninger for avdøde familiemedlemmer i boet.

Disse grunnholdninger fikk helt spesielle konsekvenser for den jødiske gruppen, både på grunn av likvidasjonens kollektive og totale karakter, og på grunn av det særegne dødsfallsmønsteret. At så mange familier ble helt utryddet, samtidig som det var store menneskelige tap i de øvrige, førte til at de gjenlevende ikke representerte et fullverdig gjenreisningspotensiale slik tilbakeføringsmyndighetene så det. De gjenlevende fikk derfor avkortninger i sine erstatninger eller de ble simpelten ikke tatt med i betraktning når erstatning skulle utbetales, selv om de var arvinger etter loven. Man kan her ane konturene av en interessekonflikt mellom rådende holdninger fra myndighetenes side og de jødiske erstatningsinteresser.

Dødsfallsmønsteret fikk også andre økonomiske konsekvenser. Fordi den jødiske minoritet ble offer for massedrap og ikke krigshandlinger i vanlig forstand, ble de drepte ansett som «forsvunne» og ikke som døde, fordi det ikke kunne framskaffes dødsattester. Det førte til at boavviklingen for ca. halvparten av boene først kunne starte høsten 1947. Dette forsinkede oppgjøret førte til en ekstra utgiftsbelastning for det enkelte dødsbo, fordi arvinger og bo måtte bære alle økonomiske forpliktelser som fulgte av den forbrytelse de var blitt offer for så lenge boet var under avvikling (se mindretallets utredning, kapittel 9.2).

Fordi disse boene ble forvaltet av bobestyrere og verger, var det vansker forbundet med så vel ettersporing av forsvunne gjenstander som utarbeidelse av erstatningskrav. Krigsskadetrygden tok nemlig utgangspunkt i de gjenstander skadelidte selv meldte tapt. Materialet viser imidlertid at de overlevende regelmessig meldte langt høyere tap enn Krigsskadetrygden til slutt tilkjente erstatning for. Når man så ikke hadde førstehåndskjennskap til boets beskaffenhet, slik tilfellet var i dødsbo med bobestyrere og verger, hadde disse kun registreringer fra Likvidasjonsstyret å ta utgangspunkt i. Disse registreringer avspeilte helt åpenbart ikke boets opprinnelig verdi.

I tillegg baserte tilbakeføringsinstitusjonene seg på den samme definisjonen av «bo» som likvidasjonsmyndighetene hadde gjort, nemlig at hvert bo fortsatte som juridisk person etter at likvidasjonen var gjennomført, dvs. boene var ikke reelle konkursbo. De var gjort om til en gitt størrelse, men med et fortsatt ansvar for enhver økonomisk forpliktelse som følger av å være delaktig i et forpliktende samfunnsfellesskap. Boet måtte med andre ord svare for en rekke økonomiske forpliktelser, selv om «personen» var død, eller selv om «personen» i tidsperioden ikke hadde hatt anledning til inntjening, eller til å benytte seg av goder, rettigheter og privilegier som er en naturlig del av å tilhøre et slikt fellesskap.

At bo blir definert som juridiske personer med de forpliktelser som følger av dette, er ikke spesielt. Det følger av vanlige juridiske prosedyrer. Det som er spesielt ved denne situasjonen er at utgangspunktet var tilintetgjørelsen av den jødiske minoritet i Europa, Shoah (Holocaust). Denne tilintetgjørelsen kan ikke sidestilles med vanlige dødsfall, og vanlige juridiske prosedyrer for håndtering av dødsbo egner seg derfor heller ikke. Utfordringen i denne sammenhengen blir dermed at man etter krigen ikke tok konsekvensen av at den økonomiske likvidasjonen var del av nettopp denne forbrytelsen. 70 Det er hevet over tvil at de norske myndigheter så på det som hadde rammet den jødiske minoriteten i Europa som en forbrytelse, men det var som om dette ikke fikk konsekvenser for tilbakeføringsprosessen i Norge. Et inntrykk som ble forsterket ved at tilbakeføringsmyndighetene skulle stå for sluttføringen av den avvikling Likvidasjonsmyndighetene hadde startet, og belaste boene med de kostnader som påløp gjennom hele avviklingsprosessen.

De økonomiske forpliktelser som påhvilte det enkelte bo gjennom denne prosessen representerte betydelige beløp, og regulerte hva boet fikk tilkjent av midler etter krigen. Dette gjaldt både ved erstatning og tilbakeføring, samt ved gjenopprettelse av bankinnskudd, poliser og verdipapirer. Materialet viser at for 163 bos vedkommende, oversteg de løpende utgifter de verdier boet var registrert med i fellesmassen fra likvidasjonsmyndighetenes side. Dette betød at boet ble skyldig fellesmassen penger, fordi det gjennom likvidasjonsprosessen hadde påløpt så betydelige utgifter.

Materialet fra Tilbakeføringskontoret og de offentlige skifter viser at de utgifter som påhvilte boene som juridiske personer utgjorde kr. 6.498.462,27 for hele gruppen. Dette før arveavgift og formueskatt var trukket (se mindretallets utredning, kapittel 9). Disse utgiftene ble belastet boene før tilkjenning av midler, eller i løpet av skifteprosessen. Hvilke utgifter som ble belastet de private skifter foreligger det ingen informasjon om. De private skifter var like mange i antall som de offentlige skifter, og gjeldende prosedyre skulle tilsi at de utgifter som ble belastet boene ved privat skifte var de samme som ved offentlig skifte, med unntak av offentlige skifteomkostninger. Vi kan dermed anta at utgiftene for private skifter ligger opp mot utgiftene ved de offentlige skifter, nemlig ca. 3 millioner kroner. I tillegg kommer 85 skifter av annen art. Her kjenner vi ikke utgiftsnivået. Ikke alle midler gikk tilbake til staten, men kravene fra det offentlige til boene oversteg sannsynligvis langt det beløp gruppen i sin helhet fikk tilkjent fra tilbakeføringsinstitusjonene som kompensasjon for de verdier de var blitt frarøvet under krigen. Og da er de bo der staten gikk inn som arving ikke inkludert.

Med de reservasjoner som allerede er presentert i mindretallets utredning kapittel 9, kan vi med en viss grad av sikkerhet fastslå hva som ble tilbakeført av midler til den jødiske gruppen i tillegg til fast eiendom. Likvidasjonsstyret tok nemlig selv hånd om fast eiendom, som i hovedsak ikke ble omsatt, men forvaltet med nazistiske samfunnsinteresser for øye. Av de ialt 1381 bo som ble økonomisk likvidert, fikk 893 person- og bedriftsbo tilkjent mer enn kr. 0 fra tilbakeføringsinstitusjonene. 510 av disse fikk tilkjent mer enn kr. 1000. Midlene ble så tilbakeført langs to spor, ett for «direkte oppgjør», dvs. til de overlevende som sto oppført som hovedpersoner i likvidasjonsmyndighetenes registreringer, ialt 470 person- og bedriftsbo. Her fulgte bedriften eieren og det totale beløp som ble utbetalt til denne gruppen utgjorde kr. 3.179.321,77 for personer og kr. 956.527 for bedrifter og institusjoner. De øvrige midler, kr. 3.030.392,33 for personer og kr. 786.616 for bedrifter, fulgte et annet spor, og gikk over i «det indirekte oppgjøret» for videre behandling i overformynderi og skifterett, ialt 423 saker, som totalt omfattet 538 personer. Midlene ble tilkjent arvtakerne til boets hovedperson. Disse kunne imidlertid like fullt være medlemmer av husstanden, men sto ikke selv oppført som eiere av midler. Dette fordi likvidasjonsmyndighetene gjorde om husstander til sameier, med hovedpersonen i husstanden som eier av sameiets midler. Hvor store beløp som til slutt kom disse «arvingene» til gode er uklart, fordi det påløp så store omkostninger i løpet av den videre bobehandling. Denne kunne strekke seg over svært lang tid, og mange bo gikk inn i nye booppgjør på grunn av det særegne dødsfallsmønsteret. De siste saker vi kjenner til ble avsluttet i 1987, og det er ikke usannsynlig at det fortsatt finnes saker i overformynderi og skifterett som ennå ikke er avsluttet.

Det som gikk tapt kan vanskelig tallfestes i sin helhet. Et levende og dynamisk samfunn ble tilintetgjort og måtte bygges opp på nytt av de overlevende. De tap det her dreier seg om må derfor beskrives på flere nivåer. Ett nivå er det der verdier lar seg omsette direkte i kroner og øre. Til dette hører den jødiske fellesmasse samt de formuesgjenstander som ble holdt utenfor denne fellesmassen. Skal man forsøke å tallfeste de verdier som gikk tapt på dette nivået, kommer man imidlertid bare et stykke på vei.

Under de forutsetninger som er diskutert i mindretallets utredning kapittel 4, utgjorde den jødiske fellesmasse før administrasjonskostnader var trukket fra, ca. 17,5 millioner kroner. Dette gjaldt imidlertid kun for 1053 bo. 328 bo eller enheter, dvs. ca. 24 % av den totale bomassen ble aldri inkludert i fellesmassen. Dette blant annet fordi en del av den økonomiske likvidasjonen startet før denne ble formalisert, slik følgende eksempel indikerer: 71

«Likvidasjonsstyret i Oslo arbeidet med å få overdratt under sin forvaltning de jødeboer i Trondheim som det tyske Sikkerhetspoliti hadde beslaglagt. Avh. var i den forbindelse i en rekke konferanser med Y ved Reichskommissariat i Oslo. For å forvalte disse boer kom det på tale å opprette et avdelingskontor i Trondheim. Initiativet til opprettelsen av dette kontor kom fra Likvidasjonsstyret i Oslo.

Tyskerne gikk omsider med på å overdra til forvaltning ved Likvidasjonsstyret de fleste beslaglagte jødeboer i det Nordenfjeldske Norge. De ga da sterkt uttrykk for ønske om at X skulle lede forvaltningen av disse boer. Avh. som konfererte med Y om dette oppfattet det nærmest som en betingelse for at boene skulle bli overdratt Likvidasjonsstyret.

[...]

Likvidasjonsstyrets Nordenfjeldske avdeling var underlagt Likvidasjonsstyret i Oslo, men arbeidet temmelig selvstendig på grunnlag av retningslinjer og rundskriv fra Likvidasjonsstyret i Oslo.

Likvidasjonsstyret i Oslo var misfornøyd med at tyskerne beholdt de «feteste» boene. Både Kontorsjef Æ, Sjefsrevisor Ø og Å jr. ved avdelingen i Trondheim uttrykte sin misnøye med dette. Avh. fikk inntrykk av at disse mente at X hadde noe skyld i at tyskerne tiltok seg så stor rådighet over boene.»

Man kan altså anta at tilsvarende formuesgjenstander fantes i disse bo, og at de ville ha utgjort tilsvarende beløp dersom de hadde inngått i den formelle likvidasjonsprosessen. Under denne forutsetning ville verdien av de samme typer formuesobjekter fra disse bo ha beløpet seg til ca. 5,5 millioner kroner. Verdien tilsvarende en konstruert fellesmasse skulle dermed for hele den jødiske befolkningsgruppen beløpe seg til ca. 23 millioner 1940-kroner (8. april 1940).

I tillegg kommer verdien av de formuesobjekter som ble holdt utenfor fellesmassen, se mindretallets kapittel 3.5:

• Gull, sølv og smykkesaker.

• Ur.

• Spesielt verdifulle gjenstander.

• Innhold i bankbokser.

• Kontorutstyr, -maskiner og -møbler.

• Varelagre en gros/metervare.

Forsåvidt gjelder sølv, gull, smykkesaker og ur, foreligger det ingen fullstendig fortegnelse over beslagene, kun enkelte lister over beslag av ur og noen ganske få opplysninger om beslag av sølv, gull og smykkesaker. Når det gjelder ur, finnes lister over 234 beslag, ialt 445 ur. I materialet inngår også varelager fra en urmakerforretning med 186 ur i ett beslag. 72 Det fantes ialt 5 urmakerforretninger. Hvor store verdier det totale beslag kan ha representert kan ikke etterspores. Det eneste man med sikkerhet kan si er at dette er beslag fra ca. 1/9 del av gruppen i sin helhet.

Som nevnt inngikk gull, sølv og smykkesaker fra jødiske bo i den avtale som ble inngått mellom Quisling-regimet og den tyske okkupasjonsmakt i Norge. Disse gjenstander ble av Quisling-regimet stilt til disposisjon for Rikskommissariatet som frivillig bidrag til dekning av krigsutgiftene, og da i hovedsak til dekning av jødenes egen transport, noe som var vanlig også ellers i Europa. Alle typer sølv- og gullgjenstander fra personlige eiendeler som smykker, til husgeråd og utsmykninger var inkludert i denne avtalen.

Av de ganske få beslagslister som det har vært mulig å oppspore, går det fram at det dreier seg om store verdier. Følgende tilfelle viser dette, selv om dette tilfellet ikke er representativt for flertallet av beslagene: 73

«XX var en meget rik mann hvis hus ble beslaglagt av tyskerne i september 1942. Han ble siden gjentagne ganger innkalt til Y og ble pålagt bl. a. å innlevere formuesoppgave samt ønsket Y å komme i besittelse av hans sølvtøy. XX hentet sitt sølvtøy til en verdi av ca. 14.000 kr.»

Ialt dreide det seg om beslag fra ca. 2.000 voksne personer. Disse utgjorde med sine barn ca. 1.000 husstander. I tillegg inkluderte disse beslagene også gjenstander fra en av synagogene i Oslo. Det Mosaiske Trossamfund søkte Krigsskadetrygden for løsøre om erstatning for dette spesielt verdifulle utstyret. Saken ble vurdert og avgjort som følger: 74

«Denne skade forelegges styret til spesialbehandling, ikke på grunn av skadeårsaken som må ansees som en normal følge av nasistenes overgrep overfor jødene, heller ikke fordi skadebeløpet er såvidt stort at det krever særbehandling; men fordi de gjenstander som er gått tapt for en stor del er av så egenartet karakter at erstatningsberegning ikke kan finne sted uten videre.

Oppdelt i grupper ser skadeoppgaven slik ut:

Det ligger nær å sammenligne dette løsøre med det losjemessige løsøre som i sin tid blev meldt av frimurerlosjene, og som styret besluttet å erstatte etter sterkt reduserte takster; idet det i begge tilfeller dreier seg om løsøre som har en utpreget rituell karakter og som ikke på noen måte kan finne anvendelse annet enn for sitt spesielle formål i en spesiell seremoni. Det er imidlertid en vesensforskjell mellom de nær sagt frivillige losjeinstitusjoner og de institusjoner som er nødvendig ledd i jødenes gudsdyrkelse og religion. Det spesielle utstyr som er nevnt ovenfor er like nødvendig for de jødiske kirkelige seremonier som bibler, døpefonter og altergangsutstyr er for den protestantiske kirke. Ut fra den forutsetning at de beløp som er benyttet for hver enkelt gjenstand er riktige etter prisene pr. 8. apr. 1940 mener jeg derfor at full erstatning bør ytes innenfor rammen av branntrygdesummen, beregnet som yrkesløsøre. Til styrets underretning undlater jeg ikke å hitsette takstmannens notat etter gjennomgåelsen av skaden.

«Ad. 92999 Det mosaiske Trossamfund.

På grund av at enkelte av de oppførte poster er nokså spesielle vil jeg for disses vedkommende belyse dem nærmere.

1. Thorarull. Består av 60 cm. brede kalveskinnspergamentruller. Når disse er sammenrullet er de ca. 4-5 cm. tykke i diam. På disse 2 ruller er de 5 mosebøker skrevet på hebraisk med håndskrift, og iflg. opplysninger tar det ett år for en mann å skrive det ferdig. En kan ikke finne at kr. 1500,- pr. stk. er for høyt satt. Når skadelidte har oppført gjenverdi på kr. 600,- er det fordi en rull var reddet, men sterkt beskadiget så den var mere eller mindre uleselig. (Skadelidte fremførte at det ikke var noen gjenverdi, tatt i betraktning at en skadet Thorarull, etter lovene er forbudt å bruke.)

18 sett utstyr. Rundt enhver Thorarull er sydd en sylinderformet pose, kan en si - av fløyel. Hver rull har 3 slike i forskjellige farver - rødt, blått og gult - som blev benyttet en farve til hver høytid, rødt til påske, gult til jul osv. De er laget i dobbel fløyel med håndbrodert gullpynt og hebraiske tekster. Pyntet med snorer og rysj. Skadelidtes pris kr. 75,- er likevel, etter min mening for høy. Takst av meg pr. stk. kr. 60,-.

Herav 2 med sølvtøy. Enkelte Thora-ruller var forsynt med diverse sølvutstyr. I dette tilfelle 2 stk. Ut av den ovenfor omtalte sylinderpose kom det 2 store sølvspyd (de gikk inn i de 2 pergamentrullene) på hver side, altså 4 stk. De var 25-30 cm. høye, siselert, snelleformet og med div. påheng av blader og ringer. Utenpå sylinderne hang en skjoldplate også i sølv med ringer, søljer og opphøyde gullplater med innskripsjoner på hebraisk. Det er meget flott utstyr, men etter min mening er kr. 3000,- for høyt satt på dette utstyret. Det er jo meget vanskelig å taksere dette nøyaktig, men jeg tror ikke man gjør skadelidte urett ved å taksere til kr. 2000,-.

4 sølv pekefingre. Til spydene var det på hver Thorarull festet en såkalt pekefinger i sølv. (Til å peke med ved opplesning) Det er en 20 cm. lang stav på tykkelse av en pekefinger, litt buet, forskjellige utforminger. Tilsynelatende ikke massiv. Kr. 150,- må etter min mening være altfor høyt satt. Jeg vil taksere hver til kr. 75,-, som må være en mere korrekt pris etter trygdens bestemmelser.

3 sett forheng. Thorarullene ligger i et innebygget skap i veggen. Foran døren er et forheng i tykk fløyel, foret. Det er 3 forheng i hver sin farge (se under 18 sett utstyr). Hver enkelt var brodert med gull og påsydd forskjellige opphøyede foringer i gull, hebraisk tekst i gull, og agramaner og rysj. Takst pr. stk. kr. 150,-.

3 duker. Disse lå over alteret, og var hver i sin farve. Disse var også spesielt flott utstyrt med broderier, om ikke i den grad som forhengene. Takst pr. stk. kr. 80,-.

Jeg går ut fra at den takst som nu foreligger er så riktig som det er mulig å komme. Ut fra den betraktning at det ikke er noen grunn til å anta at prisstigningen på gjenanskaffelse av gjenstander som her er nevnt er noe mindre enn på annet løsøre som oppebærer normalt pristillegg, vil jeg anbefale at der ytes fullt pristillegg.»»

Dette utstyret representerte imidlertid verdier av en størrelsesorden som vanskelig lar seg erstatte. I tillegg kan nevnes at én Torah-rull i dag har en innkjøpsverdi på ca. kr. 500.000. Eksemplet viser for øvrig hvor vilkårlig takster kunne fastsettes.

Andre verdifulle gjenstander var de mange typer formuesobjekter som ble holdt utenfor registrering fordi de skulle tjene nazistiske samfunnsinteresser. Dette var særlig malerier, flygler / pianoer, pelser osv. Se mindretallets utredning, kapittel 3. Noen av disse formuesobjektene ble gjenfunnet etter krigen. En del gjenstander forsvant imidlertid, og atter andre ble omsatt på auksjon i regi av løsøreregisteret. Dette fordi rettmessige eiere ikke meldte seg, og i Stortingsmelding 60 for 1952 heter det: 75

«Den ting at så mange opprinnelige eiere, særlig jøder, var omkommet, gjorde det også forklarlig at det måtte bli atskillig løsøre en ikke fant eier til.

Etter at det ikke lenger kunne regnes med at eiere ville melde seg, ble så etterhånden også det verdifulle løsøre realisert. Det meste ble solgt ved auksjon. Hvor særlige interesser forelå, ble løsøret solgt på annen måte. Nasjonalgalleriet fikk anledning til å overta noen malerier, pianoer ble fortinsvis solgt til sykehus, gamlehjem eller yrkesmusikere o. l.

Utgiftene ved henting, lagring og utstiling av løsøre var meget betydelige, og det som kom inn ved salg dekket derfor ikke de samlede omkostninger.»

Det antas altså at det også her må ligge betydelige verdier som aldri ble tilbakeført.

Noe mer usikker er kategorien «innhold i bankbokser». Registreringsmaterialet viser at det i flere tilfeller ble betalt bankboksleie, uten at det går klart fram at innholdet i disse bankboksene ble ført inn som egen kategori i fellesmassen.

Kontorutstyr, -maskiner og -møbler ble, som nevnt i mindretallets kapittel 3, overført direkte til stats- og partiinstitusjoner under krigen. Motverdien av disse gjenstandene ble altså ikke ført inn i fellesmassen. Etter krigen ble problemet løst etter retningslinjer fra Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, slik det framgår i brev til Tilbakeføringskontoret: 76

«Avviklingen av Tilbakeføringskontoret.

Under henvisning til telefonsamtale med direktør Helweg meddeles at Finansdepartementet 14. august 1947 har skrevet følgende til Justisdepartementet:

«En skal herved be innskjerpet overfor de institusjoner under Justisdepartementet, som er under hel eller delvis avvikling, (landssvikpolitiet) at lediggjort kontorutstyr som skriver seg fra tyske eller norske nasistiske kontorer skal innraporteres til Riksarkitekten. En ber samtidig presisert at det er Rikarkitekten som treffer den videre disposisjon av materiellet. De enkelte institusjoner har derfor ingen adgang til fritt å disponere det således lediggjorte utstyr.»

Det er av direktør Helweg opplyst at en liste over det inventar som ikke er utlånt fra andre institusjoner og som skal tilbakeleveres, er under utarbeidelse. Ved utarbeidelsen av denne liste ber en påsett at det blir tatt unna det nødvendige kontorutstyr til de to funksjonærer i Tilbakeføringskontoret (sekretær frk. K. og assistent R). som skal fortsette avviklingen av kontoret i Oppgjørsavdelingen, da en her ikke har noe ledig utstyr. Det må også holdes unna det nødvendige inventar til oppbevaring av arkivet, regnskapet m. v.

Når det gjelder inventar som tilhører Likvidasjonsstyrets fellesmasse, skulle formentlig verdien formelt godskrives fellesmassen. Da det imidlertid er på det rene at det etter den endelige utlodning vil bli et udisponert beløp som skal stå til disposisjon for Oppgjørsavdelingen på kap. 1041, post 8, jfr. Finansdepartementets brev av 15. september 1947, vil verdien i tilfelle bli godskrevet denne konto.

Under disse omstendigheter finner Oppgjørsavdelingen det mest praktisk, og også ubetenkelig at overføringen av inventaret til andre institusjoner skjer vederlagsfritt.»

Hvor mye utstyr som ble inndratt fra den jødiske gruppen er ukjent, men yrkesmessig besto gruppen i hovedsak av selvstendig næringsdrivende.

Når det gjelder tap av verdi i forbindelse med varelagre en gros og metervare som ikke ble omsatt, men overført NS Hjelpeorganisasjon og Frontkjemperkontoret, foreligger det få opplysninger om varenes art og omfang. Dette var varer fra en del jødiske konfeksjonsforretninger og fabrikker. Til dels ble varene overført de ulike institusjoner innenfor NS-systemet, og til dels ble det sydd utstyr av det til soldatene på østfronten.

De kategorier formuesobjekter som her er omtalt ble altså holdt utenfor fellesmassen. Verdien av disse ble dermed ikke registrert i eiernes bo på noe tidspunkt. Det samme gjelder verdien av det som ble plyndret og stjålet. Fellesmassen utgjorde dermed kun motverdiene av endel formuesobjekter etter at disse var blitt omsatt etter prosedyrer som tidligere beskrevet. De registrerte beløp gir dermed ikke et bilde av hva boene i realiteten representerte av verdier, og kan dermed heller ikke brukes som utgangspunkt for beregning av det totale tap.

Skal man forsøke å beregne dette totale tapet, må man i tillegg til de formuesobjekter som kunne kvantifiseres direkte og som her er omtalt også inkludere et næringstap.

De jødiske bo ble, som beskrevet, avviklet etter konkursprinsippet. Dette for at myndighetene skulle sikre seg eiendomsmassen, og samtidig sørge for at all virksomhet opphørte. Det gjaldt også for all jødisk forretningsdrift, med unntak av to til tre konfeksjonsforretninger som ble drevet videre av Likvidasjonsstyret fram til krigens slutt.

Forretningsdrift var i hovedsak den jødiske minoritets eksistensgrunnlag. Den utgjorde familienes næringsgrunnlag, men fordi minoritetens institusjoner var selvbærende og dermed avhengige av medlemmenes bidrag, opprettholdt den også de religiøse og kulturelle institusjoner, og dermed indirekte minoritetens eksistens. De verdier som gikk tapt ved at all forretningsdrift ble avviklet er derfor av en ganske annen størrelsesorden enn utbyttet av de formuesobjekter fra disse som ble omsatt og ført inn i fellesmassen. Varene og gjenstandene bedriften eier gir nemlig sjelden en pekepinn om bedriftens verdi. Denne ligger hovedsaklig i det inntektspotensialet en løpende virksomhet representerer. Den forretningsdrift som ble ført videre av Likvidasjonsstyret i Trondheim viser for eksempel hva omsetningen utgjorde selv etter at forretningene var beslaglagt: 77

«[...]

Tiltalte fikk etter hvert til forvaltning 16-20 jødiske forretninger hvis årlige omsetning gikk opp i over 10 millioner kroner.

Forvaltningsmassen i de øvrige boer kom opp i ca. 5-6 millioner kroner.

Av det beslaglagte løsøre tok tyskerne vederlagsfritt det de hadde bruk for. Det øvrige ble solgt med bistand av tiltalte.

[...]»

Dette gjaldt konfeksjonsbedrifter, mens forretningsdriften generelt representerte mange ulike bransjer, som frukt, tobakk og andre næringsmidler, glass og stentøy, samt sko, manufaktur o. l. Hva en årlig omsetning hadde beløpet seg til innenfor disse bransjer gir materialet ingen indikasjon på. Mindretallet påpeker imidlertid at det representerte et særskilt problem at den jødiske gruppen, i tillegg til å få sine eiendeler konfiskert, også fikk selve næringsgrunnlaget tilintetgjort.

Et næringstap kan i prinsippet beregnes, slik det for eksempel er nødvendig å gjøre når et ekspropriasjonsinngrep fører til at en ekspropriat helt, eller for en tid, taper sitt næringsgrunnlag. En slik beregning ble ikke foretatt, hverken under eller etter krigen. Det betyr imidlertid ikke at det ikke foreligger næringstap, snarere tvert imot. I realiteten ligger det største økonomiske tapet på dette område, i og med at de forretninger og bedrifter som ble tilintetgjort, representerte ryggraden i den jødiske minoritetens økonomi. Samtidig er størrelsen av tapet umulig å tallfeste fordi det i dag ikke foreligger tilgjengelige data for å kunne klarlegge hvilket inntektspotensiale som lå i den enkelte bedrift. Selv om de opplysninger om omsetning som er gitt i eksemplet over kan gi en viss pekepinn.

I mandatet heter det: «Utvalget gis i oppdrag å kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig». Mandatet ber dermed ikke eksplisitt om at verdier på det nivå som her blir omtalt skal vurderes. Mindretallet velger imidlertid å tolke begrepet «eiendeler» dithen at dette også inkluderer bedrifter, institusjoner o. l. I tillegg heter det i mandatets punkt 3 at utvalget også kan behandle andre forhold av betydning for saken. For å få et mer fullstendig bilde av hva som gikk tapt av verdier, må dermed dette nivået også inkluderes.

I tillegg vil mindretallet peke på at det oppsto problemer selv om en jødisk næringsdrivende skulle makte å starte opp ny virksomhet. På grunn av avviklingen, kunne en jødisk forretningsdrivende ikke vise til en «gående virksomhet» når det for eksempel skulle søkes om kvoter under rasjoneringen etter krigen. Det innebar at det ble ekstra vanskelig å starte opp ny virksomhet. Dersom vedkommende imidlertid lyktes i dette, måtte kundegrunnlaget og renomméet opparbeides. I enkelte tilfeller kunne dessuten konkurrende bedrifter i mellomtiden ha øket sin konkurranseevne ved å ha overtatt varelagre og utstyr fra beslaglagte jødiske forretninger. Dette i tillegg til å ha overtatt kundegrunnlaget. Dette gjaldt imidlertid kun der de overlevende representerte kunnskap og kompetanse som gjorde det mulig å starte opp i det hele tatt.

De tap krigen og nazismen påførte den jødiske minoritet økonomisk og menneskelig var altomfattende både på det individuelle, det kollektive og det kulturelle plan. I tillegg førte de økonomiske og menneskelige tap til at gjenoppbyggingen av trossamfunnene etter krigen ble ekstra vanskelig. For at minoriteten fortsatt skulle bestå som minoritet måtte et minimum av religiøse og kulturelle institusjoner bringes i funksjon igjen, også økonomisk, i og med at disse utelukkende var selvbærende. Med de økonomiske og menneskelige sår de overlevende var blitt påført, kjentes dette løftet ekstra tungt. Det tap dette representerer lar seg ikke kvantifisere, men er helt vesentlig når man skal bedømme tragedien i sin helhet.

Når omfanget av et slikt totalt tap skal tydeliggjøres, må utgangspunktet være at dette ikke kan tallfestes i sin helhet. Man må istedet bygge på den informasjon som kan framskaffes, og forsøke å trekke slutninger ut fra det som finnes av dokumentasjon. Det blir derfor naturlig å ta utgangspunkt i den konstruerte jødiske fellesmasse, som beløper seg til ca. 23 millioner 1940-kroner, for å anslå den del av verdiene som ble kvantifisert på likvidasjonstidspunktet. Dette beløpet må multipliseres med 19,07 for å komme opp i dagens kroneverdi (ifølge Statistisk Sentralbyrås prisindeks). Dernest må tas i betraktning de verdier som ikke ble registrert og kvantifisert, samt næringstapet, som tilsammen utgjør langt større summer enn det som ble registrert og ført inn i denne fellesmassen. I tillegg kommer så de verdier som ikke lar seg kvantifisere, men som i sin ytterste konsekvens førte til økonomiske belastninger, og som i realiteten har vært helt avgjørende for den jødiske minoritets religiøse og kulturelle liv i Norge gjennom hele etterkrigstiden.

De midler som ble tilkjent den jødiske gruppen fra tilbakeføringsinstitusjonene beløp seg ialt til 7.854.758,10 1947-kroner for person-, bedrifts- og institusjonsbo. For å komme opp i dagens kroneverdi, må dette beløpet ifølge Statistisk Sentralbyrås prisindeks multipliseres med 13,59. 78 Av disse ble kr. 4.135.848,77 utbetalt til overlevende gjennom «det direkte booppgjøret», og mottakerne ble kun belastet med formuesskatt på beløpet. Kr. 3.718.914,33 ble overført «det indirekte oppgjøret» og gikk inn i skifteprosessen, noe som gjør at man ikke vet hvor mye som til slutt tilfalt arvtakerne før arveavgift og formuesskatt ble beregnet.

Materialet viser imidlertid at de utgifter som ble belastet boene fra 1942, da boene ble gjort om til gitte størrelser, og fram til avsluttet bo- og skiftebehandling, utgjorde langt mer enn det beløp som ble tilkjent fra tilbakeføringsinstitusjonene. Ikke alle av disse utgifter gikk tilbake til staten i form av skatter og avgifter, men langt de fleste, og da er ikke medregnet de bo der staten gikk inn som arving.

For å forstå hva som gikk tapt ved at den jødiske minoriteten ble økonomisk likvidert må man, slik antydet innledningsvis, både se på hva som gikk tapt gjennom likvidasjons- og avviklingsprosessen, og på hva som ble tilbakeført etter krigen, samt hvordan disse midler ble tilbakeført. Før disse forhold ses i relasjon til hverandre, kan man ikke forstå tapets totale omfang. Slik mindretallet forstår mandatet er det nettopp disse forhold som skal belyses, uavhengig av om de norske myndigheter i dag kan anses å ha et juridisk ansvar, og uavhengig av om andre grupper også led tap som følge av krigen og nazismens overgrep. Andre vurderinger eller anbefalinger ligger utenfor mandatet.

Når de norske myndigheter nå har tatt initiativ til å få dette sakskomplekset belyst, forstår mindretallet det slik at det er fordi det her ligger et moralsk imperativ ved siden av et ønske om å gjøre opp et økonomisk mellomværende. Slike synspunkter kom til uttrykk i den ordveksling som fulgte i den offentlige debatt ved innledningen til dette arbeidet, og stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik uttrykte det slik i et innlegg til Stortingets spørretime 31. januar 1996:

«Ved siden av den fysiske likvidasjon av jøder foretok naziregimet en storstilt økonomisk likvidasjon også i vårt land. Dette kan aldri gjøres godt igjen, men vi kan heller ikke bare la det være som det nå er. Det er etter min vurdering allerede klarlagt at det er behov for et vederlag, som er et økonomisk, men kanskje først og fremst et moralsk-etisk oppgjør. Og det er det ingen andre enn den norske stat som kan bidra til.»

12 Mindretallets kommentar til flertallets utredning

Mindretallet har tydeliggjordt sine valg av premisser, og klarlagt saksforholdene slik de oppfatter at mandatet ber om. Dette er ikke i overensstemmelse med flertallets forståelse av sakskomplekset. Mindretallet har derfor valgt ikke å kommentere flertallets utredning, men markere sin prinsipielle uenighet gjennom en mindretallsutredning. Det fullstendige utkast til flertallsutredning med vedlegg er dessuten blitt tilsendt mindretallet etter fristen for innlevering av manuskript, slik at det heller ikke av den grunn har latt seg gjøre å gå inn i noen inngående drøfting.