Del 6

1 Mindretallets vedlegg

Mindretallets vedleggsliste

6.VED1 Kunngjøring datert 25. oktober 1942

Kunngjøring

Med hjemmel i lov av 24/1-1942 underrettes De herved om:

1. at Deres og den øvriges families samlede formue er beslaglagt

2. at eldste gjenværende medlem av familien pålegges daglig meldeplikt ved den politistasjon i hvis distrikt familien bor.

Forsøk på eller medvirken til å unndrage formue eller undlatelse av å etterkomme meldeplikten vil medføre de strengeste forholdsregler som overnevnte lov tillater.

Oslo 25 oktober 1942.

Statspolitiet

6.VED2 Avskrift av brev fra Ministerpresident Quisling til Statspolitisjefen, datert 12. november 1942

• Avskrift av brev fra Ministerpresident Quisling til Statspolitisjefen, merket «Gjenpart for Innenriksdepartementet», datert 12.11.1942 (RA, Tilbakeføningskontoret for de indratte formuer. Eske merket: Del E III «Jødeboer», sønnenfj. alfabetisk J-K. Mappe merket: X.X. Undermappe merket: Jødeloven av 26. oktober 1942 Beslutninger om jøder. Frigivelse av inndratte formuer av billighetshensyn. Journalført. I. D. J. Nr. 1503/1943 J I):

MINISTERPRESIDENTEN

Oslo 12 oktober 1942.

Personlig

Til Statspolitisjefen.

Inndragning av jødenes formue:

1. De ved inndragingen av jødenes formue i henhold til lov av 26.10.1942 beslaglagte lomme- og armbåndsur overdras til Wehrmacht for krigsøyemed og tilstilles umiddelbart det tyske sikkerhetspoliti.

2. De beslaglagte gull-, sølv- og smykkesaker skal som frivillig bidrag til dekning av krigsutgiftene stilles umiddelbart til disposisjon for dem Herrn Reichskommissar ved det tyske sikkerhetspoliti.

3. Ved hver overdragning i henhold til punkt 1 og 2 skal medfølge fortegnelse i 2 eksemplarer, hvorav det ene beholdes av det tyske sikkerhetspoliti, det annet i kvitteret stand oppbevares av statspolitiet.

Gjenpart av dette brev er sendt Innenriksdepartementet og Finansdepartementet samt Befehlshaber der deutschen Sicherheitspolizei, Oslo.

Heil og Sæl

Quisling (u)

Ø. Lundesgaard (u).

6.VED3 Rapport fra Statspolitisjefen til Sjefen for Sikkerhetspolitiet, «Evakuering av jøder». Datert 27. november 1942

Evakuering av jøder

Tirsdag den 24. November 1942 kl. 2000 fikk jeg melding fra Det tyske Sikkerhetspoliti, ved Hauptsturmführer Wagner, om at alle jøder med «J» stemplede legitimasjonskort, samt deres familie skulde evakueres fra Norge, og at det var stillet skibsleilighet til disposisjon med avgang fra Oslo torsdag den 26. November 1942 ca. kl. 1500.

Etter denne meddelelse forelå det for meg følgende oppgaver til løsning:

1. De mannlige jødene som oppholdt seg i interneringsleiren i Berg skulde transporteres til Oslo.

2. Jødefamilier som oppholdt seg i sine tidligere hjem landet rundt skulle pågripes og transporteres til Oslo.

3. De mannlige jøder over 65 år skulde anholdes og transportes til Oslo.

4. Alle jøder som lå på sykehus, og andre anstalter skulde avhentes og underbringes annet sted, inntil innlasting kunne begynne.

5. Midlertidig oppholdsted i Oslo skulde skaffes.

6. Nødvendig transportmateriell rekvireres og organiseres.

7. Proviant måtte skaffes tilveie for den tid transporten ville ta.

Samme aften ble samtlige av Statspolitiets embetsmenn innkalt, arbeidet planlagt, og oppgaver fordelt således:

1. Politifullmektig A:

   1. I løpet av onsdag 25., anholdes og underbringelse av jøder fra sykehus m.v.

   2. Ettersøkelse og anholdelse av mannlige jøder over 65 år i Oslo og Aker politidistrikt.

   3. Organisering av transport av de på Berg internerte ca. 300 jøder.

      Til assistande under denne transport rekvireres nødvendig vaktmannskap fra Beredskapsavdelingen i Oslo.

2. Inspektør B:

   1. Pågripelse av de jødiske familier i Oslo og Aker Politidistrikt, samt transport av disse til Utstikker I.

   2. Organisering av mottagelse - stasjon på Utstikker I med nødvendig betjening.

   3. Organisering av innskibningen.

      Til nødvendig assistanse rekvireres ca. 60 tjenestemenn fra Oslo Kriminalpoliti, ca. 100 fra Oslo Beredskapsavdeling, og videre stilles til disposisjon for ham ca. 60 hirdmenn, og 30 SS menn fra Germansk SS Norge.

3. Inspektør C:

   1. Anholdelse og transport av jødefamilie på Østlandet og Sørlandet, samt om mulig Trondheim og Bergen.

   2. Underbringelse og forpleining av disse i Oslo, inntil innskibningen kan begynne.

   3. Transport av disse til Utstikker I, når innskibningen begynner torsdag formiddag.

      Til løsning av sine oppgaver hadde han til disposisjon hovedkontorets tjenestemenn, de lokale politimestere, samt Statspolitiets utenbys avdelinger.

4. Politifullmektig D:

   1. Anskaffelse av nødvendige transportmidler for transporten i Oslo - anslagsvis 100 drosjebiler, samt den del busser.

   2. Anskaffelse av nødvendig proviant for jødene under transporten.

Klokken 2300, onsdag den 24. November 1942 gikk embetsmennene i gang med arbeidet, og det ble arbeidet sammenhengende inntil torsdag den 26. November 1942 kl. 1600.

Det som kreves mest arbeide, og som var vanskeligst å gjennomføre, var uten sammenligning anholdelsen av de jødiske familier (kvinner og barn) i Oslo politidistrikt. Spesielt fordi denne aksjon måtte gjennomføres helt slagaktig og i løpet av meget kort tid, fordi det viste seg umulig å skaffe brukbare underbringelsesrum i Oslo. En var derfor henvist til å utsette anholdelsen inntil torsdag den 26. November 1942 kl. 0500.

Innlastingen kunne nemlig ikke begynne før kl 0700 på grunn av at skibet ikke var utlosset før den tid. De ca. 300 mannskaper som stod til disposisjon for gjennomførelsen av denne aksjon ble derfor innkalt til instruksjon i Kirkevegen 23, den 26. November 1942 kl. 0430, samtidig med at de 100 drosjebiler ble klare i Kirkevegen.

Aksjonen ble utført således:

Den disponible styrke ble inndelt i ca. 100 patruljer. Hver patrulje bestående av en politimann, som patruljefører, + 2 hjelpere (hird eller SS menn eller politimenn).

Hver patruljefører fikk til disposisjon en drosjebil. Patruljeføreren fikk så utlevert 4 lister - 1 liste for hver familie, som skulde anholdes, og ble instruert om følgende framgangsmåte:

Hjelper nr. 1 og 2 leveres hver sin liste, kjøres ut på plass etter den adresse som står på listen.

Patruljeføreren tar liste nr. 3 og kjører til den der oppgitte adresse, anholder familien, kjører den til Utstikker I, avleverer personene til mottagelsen. Kjører straks tilbake til det sted hvor hjelper nr. 1 oppholder seg, tar denne familie i bilen, og kjører til Utstikker 1, samtidig met at han leverer liste til nr. 4 til hjelper nr 1, som får ordre om på hurtigste måte å begi seg til den på listen oppgitte adresse, for anholdelse og klargjøring av familien.

Etter å ha avlevert familie nr. 2 på Utstikker, avhentes de resterende 2 familier (hjelper nr. 2 og hjelper nr. 1) og avleveres ved mottagelsen, som foran nevnt.

Det viste seg at denne ordning var meget praktisk, idet samtlige adresser ble undersøkt i løpet av kort tid, og det ble derfor anledning til å anstille adskillige videre undersøkelser etter familier, som ikke oppholdt seg på de oppgitte adresser.

Av vanskeligheter som oppstod under aksjonen, skal her nevnes:

1. Onsdag den 25. November 1942 ca. kl. 2000, fikk jeg underretning fra Det tyske Sikkerhetspoliti, om at reglene for evakuering av jødefamiliene var blitt delvis forandret, idet det no var bestemt ar de familier hvor en av ektefellene var arier, ikke skulde evakueres i det hele tatt. Dette voldte oss adskillig bryderi, idet forarbeidene var kommet temmelig langt, på basis av det opprinnelige grunnlag.

2. Da jeg onsdag formiddag skulde skaffe oppholdsrum (mottakerstasjon) for de jødiske familier, som i løpet av onsdag og torsdag formiddag ville komme inn fra det øvrige land (med jernbane, busser og andre transportmidler) viste det seg at være uhyre vanskelig, idet Ordenspolitiet vegret seg ved å avgi det eneste for oss brukbare lokale i byen, nemlig gymnastikksalen ved Politikasernen, Majorstuen. Spørsmålet ble dog ordnet etter mange timers forhandling.

3. Det var alt for knapp tid til forarbeide av en så omfattende aksjon. Jeg burde ha hatt like mange uker, som jeg no hadde døgn, til disposisjon. Følgen av denne knappe tid er bl.a.:

   1. at en hel del jødefamilier kom for sent inn til Oslo, bl.a. fra Trondheim og Bergen, og at jeg derfor no må internere disse i Bredtvedt for ubestemt tid.

   2. at jeg ikke fikk anholdt på langt nær alle familier, på grunn av at dikke hadde skiftet bopel, var bortreist, var på arbeide o.s.v.

Der vedlegges en liste over de jøder, som ved denne anledning ble evakuert fra Norge - det er ialt 524 personer.

6.VED4 Brev fra Finans- og Tolldepartementet til Det tyske Sikkerhetspoliti datert 23. november 1941

Det tyske Sikkerhetspoliti .........

Norske og statsløse jøders inndratte formuer

En tillater seg å vise til lov av 26. Oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder. Etter § 5 i denne lov har dette departement den 20 . november d.å. gitt nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av visse av lovens bestemmelser. En tillater seg å vedlegge et eksemplar til orientering.

Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer har overfor dette departement gjort oppmerksom på at det tyske Sikkerhetspoliti før loven trådte i kraft skal ha arrestert endel jøder som er norske statsborgere eller statsløse og overtatt forvaltningen av disse formue.

Som det imidlertid framgår av nevnte lovs § 1 er de beslaglagte jødiske formuer norsk statseiendom. Det bør følgelig fra tysk side treffes beslutning om overdragelse av forvaltningen fra de tyske treuhändere til det Norske Likvidasjonsstyres representanter av de formuer som det tyske Sikkerhetspoliti har beslaglagt hos jøder som er norske statsborgere el er statsløse.

En tillater seg for sitt vedkommende å foreslå at saken ordnes på en måte at Det tyske Sikkerhetspoliti lar utgå underretning til sine tjenesteorganer (Dienststellen) om at forvaltningen av inndratte jødiske formuer av denne art i sin helhet skal overgå til de personer Likvidasjonsstyret har oppnevnt og befullmektiget i så henseende.

Dersom Det tyske Sikkerhetspoliti ikke skulle være enig i denne framgangsmåten, ber en om at det snarest må bli konferert om saken. Det bør nemlig straks bli trukket opp klare linjer på området, slik at man undgår mulige friksjoner mellom de tyske og norske myndigheter.

Oslo 23 november 1942.

6.VED5 Brev fra Der Befehlshaber der Sicherheitspolizei til Finans-, og Tolldepartementet datert 11. desember 1942. Svar på brev (vedlegg 4)

An das Finanz- und Zolldepartement, Oslo

Betr.: Verwaltung der Vermögen und Wohnungen von Juden.

Vorg.: Dort. Schreiben Jnr. 1005/42 und 1006/42 v. 23.11.1942.

Ich übertrage hiermit die Liquidation der Vermögenswerte von Juden deutscher Staatsangehörigkeit dem vom Finanzdepartement eingerichteten Liquidationsbüro. Nach erfolgter Liquidation ist der Gegenwert an die Deutsche Sicherheitspolizei abzuführen. Für die Liquidation der Vermögen von Juden deutscher Staatsangehörigkeit bitte ich einen Spezialbearbeiter namhaft zu machen, der vierteljährlich einen Rechenschaftsbericht abzulegen hat.

Die Liquidation umfasst auch die Verwaltung der freigewordenen Wohnungen von Juden deutscher Staatsangehörigkeit.

Die Vermøgenswerte und Wohnungen, die bereits von der Deutschen Sicherheitspolizei beschlagnahmt und verwaltet worden sind, bleiben auch in Zukunft unter der Verwaltung der Deutschen Sicherheitspolizei.

Im Auftrage:

A:

6.VED6 Rundskriv nr. 14 fra Likvidasjonsstyret til bobestyrerne, datert 3. desember 1942

Rundskriv nr. 14

Til bobestyrerne

Under henvisning til tidligere rundskriv angående Samlesentralen i Storgaten 19 meddeles at vi nu har måttet oprette en samlesentral til i Brogaten 19, tidligere Konfektsjonsmagasinet Garanti ved Vaterland bro, tlf. 14711.

Til den nye sentral skal sendes alt mere verdifullt innbo, enten det er enkelte møbler eller hele møblementer. Nedenfor opregnes endel ting som antyder retningslinjene for hvorledes godset bør fordeles:

Storgaten 19: Brogaten 19:

Brukte klær, Møblementer,

brukt skotøy, enkeltmøbler,

dekketøy, tepper,

sengeklær, bøker,

portierer, maskiner av enhver art, verktøy,

gardiner, malerier,

servis, kunstgjenstander,

bestikk,

kjøkkenutstyr,

matvarer.

Dette er gjort forat auksjonsmarkedet ikke skal bli oversvømmet; alt mindreverdig innbo og skrot sendes selvfølgelig på auksjon.

Oslo 3 desember 1942

Likvidasjonsstyret

for inndratte jødiske formuer

6.VED7 Brev fra Finans- og Tolldepartementet til Likvidasjonsstyret datert 29. mars 1943

Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer

Oslo

Salg av møbler som har tilhørt jøder.

Brev av 1. mars d.å.

Ministerpresidenten har den 19. Mars d.å. i samsvar med dette departements framlegg bestemt følgende:

Trengende, fortrinnsvis gifte frontkjempere som blir utpekt av Frontkjemperkontoret, får anledning til å ta ut løsøre inntil kr. 1500.-. Herfra undtas dog gjenstander som ikke er alminnelige bruksgjenstander, hvilke selges på auksjon.

Frontkjemperne tillates å betale gjenstandene med 50 % av taksten i rimelige avdrag. Frontkjemperkontoret står ansvarlig for betaling av avdragene.

Ordningen gjelder også for frontkjempere som allerede har overtatt løsøre men ennu ikke betalt det.

Alle øvrige utestående fordringer forutsettes innkrevet.

Gjenpart av dette brev er sendt Frontkjemperkontoret.

Oslo 29 mars 1943.

Etter fullmakt

X. Y.

6.VED8 Avskrift av innberetning merket «Generelt» fra bobestyrer i Likvidasjonsstyret. Udatert

Kopi

Generelt.

For hvert bo er i bomappen innlagt skjema for kartotek og i dette er innklebet gjenpart av de resp. boers regnskap. Bomapper inneholder alle bilag vedr. boene.

Det er ført kassajournal med kontobok for boene. Registreringsprotokoll foreligger.

Samlelager i Elvegaten. Fra endel boer ble kjøkkenutstyr, lintøi, dekketøy etc. overført til eget samlelager i Elvegaten. Dette lager ble av advokat Z. i sin tid overlatt Frontkjemperkontoret på den noe enkle måte, at nøklen til samme ble utlevert. Det har vært visse vansker med å få en ordning angående betaling av dette lager, idet det ikke har noen avtale om det økonomiske forhold. Jeg har imidlertid etter lange forhandlinger godtatt som fullt oppgjør en rund sum av kr. 8.000.-, som er blitt fordelt skjønsmessig mellom de interesserte boer.

Det skulde være unødvendig å påpeke arbeidets omfang ved bobehandlingen. En kan til en viss grad danne sig et begrep om samme ved gjenemgåelse av de nu avlagte regnskaper med nærværende innberettning.

Jeg vil fremheve, at jeg har fått verdifull assistanse av disponent X. X., som er medlem av bostyret.

Heil og Sæl

Y. Y.

6.VED9 Innberetning fra bobestyrer. Udatert. Fra Arnold Selikowitz

Jeg ansatte frk. A. A. høsten 1942. Hun opplyste å være perfekt bokholderske, en opplysning jeg hadde grunn til å stole på. Da jeg ble oppnevnt som bobestyrer av Likvidasjonsstyret påtok hun seg selvstendig å utføre bokholderiet. Alle inn og utbetalinger er gått gjennom henne. I de tilfeller hvor hun ikke har mottatt beløpene har hun alltid fått oppgave således at alt skulde kunne fremgå av hennes regnskap under forutsetning av at dette er ordentlig ført.

Jeg har dessverre ikke kontrollert regnskapsførselen hvilket skyldes at jeg har pådratt meg adskillig mer arbeid enn jeg kunne makte. Jeg var i det hele tatt meget sjelden på kontoret.

Første gang jeg ble oppmerksom på den manglende bokførsel var den 17. ds. da Likvidasjonsstyrets kontrollorganer innfant seg. Følgende inntektsposter er inngått hos meg:

Beløpet er et ca.beløp, idet det kan være gått inn noen småbeløp, men det samlede inntektsbeløp kan ikke overstige 120.000 kr.

På grunnlag av de utgiftsoppgaver jeg etterhånden har mottatt fra bokholdersken anslår jeg de regulære utbetalinger hvorfor der skal forefinnes bilag til kr. 60.00. Jeg mener bestemt å kunne si at jeg personlig har hevet á konto salær kr. 35.000,-. Jeg har ikke innhentet Likvidasjonsstyrets samtykke hertil, hvilket må bebreides meg. Uten å kunne antyde noe bestemt beløp mener jeg at boene har en meget stor samlet bruttoverdi likesom jeg har hatt et meget stort arbeid. Selvom jeg skulde komme i skade for å heve for meget ville jeg dessuten på et øyeblikks varsel være i stand til å innbetale differansen.

På konto innestår ca. 15.000 kr.

Differansen kr. 10.000 og enhver ytterligere differanse må dessverre skrives på bokholderskens konto. Denne påstand vil jeg nærmere kunne underbygge ved en fullstendig forklaring.

Jeg overtar imidlertid det øk. ansvar for ethvert underslag fra hennes side.

Jeg tilbyr øyeblikkelig å innbetale den samlede differanse med kr. 45.000. Videre ber jeg om isammen med Likvidasjonsstyrets bokholder og revisor å få rekonstruere regnskapet, idet jeg fullstendig stiller meg til disposisjon til dette formål. Enhver mulig ytterligere differanse vil jeg nårsomhelst kunne dekke.

P.S. I tillegg til ovenstående inntektsbeløp kommer kr. 2.100 som jeg har mottatt av hr. B. B. i anledning salg av bil fra Ls. bo.

X. X.

(sign.)

6.VED10 Artikkel i Aftenposten - «Jødeboene var som regel plyndret før bobestyreren fikk adgang til lokalene». Udatert

Jødeboene var som regel plyndret før bestyreren fikk adgang til lokalene

Drastiske opplysninger om råttenskapen i Statspolitiets behandling av likvidert gods

X. X., født 1895, høyesterettsadvokat, siktet for å ha bestyrt beslaglagte jødeboer ble framstilt for dommer Zimmer i forhørsrett i Ila fengsel i går

Siktede forklarer at han ikke har vært medlem av NS. Han har fungert som bestyrer av 14-15 jødeboere som han fikk overlatt av Likvidasjonsstyret. Samtlige boer gjaldt jøder som enten var flyktet fra landet eller arrestert. Siktede hadde ellers ikke hatt noen forbindelse med NS. Oppnevnelsen som bobestyrer i jødeboerne skjedde uten noen som helst foranledning fra siktedes side.

Siktede har en ledende stilling i Hærmuseet og opplyser at det i museets kontor befinner seg to portrettmalerier av jødinner. Portrettene er utført av ukjente kunstnere. Siktede har tatt vare på forskjellige andre ting. Siktede erklærer at han alltid forlangte at boenes løsøre skulde takseres og deretter selges ved auksjon. I noen få tilfelle forlangte Likvidasjonsstyret at frontkjempere skulde overta etter lave takster. Siktede måtte gå med på dette, men sørget alltid for at det ble vanlig takst. Videre gav han beskjed til auksjonsforretningene om å føre nøyaktige fortegnelser over hvor det ble av gjenstander tilhørende jødeboene. Dette gjorde han med sikte på seinere gjenkjøp, da de fleste av boenes eiere var i Sverige.

Det viste seg etterhånden sier siktede, at det nesten ikke fantes sølvtøy i boene, ikke en eneste håndkoffert, ikke en ryggsekk. Og som regel bar leilighetene preg av å være plyndret. Siktede har anmeldt forholdet til Statspolitiet. Men tross gjentatte anmodninger både skriftlig og muntlig tok det opp til tre uker før siktede fikk utlevert nøkler fra Statspolitiet i de boer som han skulde bestyre. Bare et eneste lokale var forseglet på forsvarlig måte. De andre stedene var seglene brutt. Det forekom også at dørene ikke hadde vært forseglet i det hele tatt.

Advokat X. X. underslo 70.000 kroner for jødeboer.

Påstår at han tapte dem i poker til «kampfelle» hotelleier Y.

Blant de quislinger som nu blir hentet hjem fra Sverige, er også naziadvokaten X. X., kjent fra forskjellige meritter også før han gikk inn for «den nye tid». Advokat X. var en av den som ble betrodd bestyrelsen av jødeboer. Han fikk over trevde boer å skalte og valte med. Imidlertid kom han i skade for å gjøre et større underslag av bomidlene, det skal dreie seg om 70.000 kroner. Han skal ha påstått at han har tapt det meste av disse pengene i poker til sin venn og «kampfelle» hotelleier Y. som drev en større spillebule i Savoy hotell, hvor han var direktør.

[...]

6.VED11 Brev fra II. Hirdfordeling til Forvaltningskontoret, Trondheim, datert 12. januar 1945

Landsviksak D 730-731, Trondheim

• Brev av II. Hirdfordeling v. Intendanten til Forvaltningskontoret. Datert 12.01.45.

Vi vil hermed få overbringe Dem vår hjerteligste takk for kr. 10.000,00 som vi har mottatt av firmaene Paris-Wien og S. Paltiel til dekning av omkostninger i forbindelse med innredning av hirdkasino.

Heil og Sæl

6.VED12 Intervju med Per Helweg i Aftenposten - «Nazistene forsynte seg av de konfiskerte boer». Datert 6. juni 1945

Nazistene forsynte seg av de konfiskerte boer etter ønske og Likvidasjonsstyret sørget godt for seg selv

Av jødenes 1200 boer og de øvrige anmeldte 10 000 boer rakk det å behandle 6-7000. Aksjer for 13,5 mill. kroner, obligasjoner for 1,4 mill. og bankinnskudd på 3,3 mill. kroner i behold. Anti-likvidasjonskontoret tar fatt på å føre eiendelene tilbake.

Som tidligere meddelt er det opprettet et tilbakeføringskontor for inndratte formuer - personalet ved kontoret kaller det forresten karakteristisk nor for «Antilikvidasjonskontoret». Det er nemlig det kontoret er. Det skal forsøke å gjøre godt igjen hva nazistenes likvidasjonsstyre gjorde av forbryterske transaksjoner mot gode nordmenns eiendeler.

En dag satt en av våre kjente professorer som nettopp er vendt tilbake fra landflyktigheten, hos direktør Per Helweg for å forsøke å finne rede på hvor hans ting var havnet. Han nevnte blant annet et blått stuemøblement. Det kunde forresten likne dette her, sa han, og strøk over stolen han satt i. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det var professorens møbler som stod på kontoret. Og det viste seg at stolen som direktør Helweg satt i, var professorens skinnbetrukne skrivebordstol. Likvidasjonsstyret hadde nemlig utstyrt sine kontorer med stjålne saker, og nu har Tilbakeføringskontoret overtatt lokalene. Det var da heller ikke å undres over at pressens representanter under en konferanse hos direktøren i formiddag også satt i stoler som har tilhørt gode nordmenn, og skrev ved et bord som også var tyvgods. Men heldigvis, de rette eiermenn har allerede begynt å få sine ting igjen.

Det nye kontoret er opprettet av Finansdepartementet for å bistå med tilbakeføringen av formuer som er inndratt under nazistyret og som har vært forvaltet av Likvidasjonsstyret for inndratte formuer. Likvidasjonsstyret blev opprettet i november 1942, opprinnelig for å ta hånd om jødenes inndratte formuer. Seinere fikk Likvidasjonsstyret også overført til seg fra «Innenriksdepartemenetet» flyktningboer og dessuten midler som var inndratt hos gode nordmenn på grunn av såkalt «folkefiendtlig og statsfiendtlig» virksomhet uansett om de var flyktninger. Under Tilbakeføringskontoret hører imidlertid ikke de tidligere frimurerlosjers eiendeler. De har ikke vært forvaltet av Likvidasjonsstyret, men av Nasjonal Samlings riksøkonomisjef. Det samme er tilfelle med de tidligere politiske partiers eiendommer. Eiendommer beslaglagt direkte av tyskerne har vært forvaltet av særlige forvaltere.

- Hvor mange boer har Likvidasjonsstyret behandlet?

- Her har vært behandlet ca. 1200 jødeboer, og dessuten har det vært anmeldt til Likvidasjonsstyret gjennom Statspolitiet og andre myndigheter ca. 10 000 boer tilhørende flyktninger og såkalte «folkefiender». Men av disse 10 000 er det ikke på langt nær alle Likvidasjonsstyret rakk å behandle før kapitulasjonen. For det første hadde en hel del av flyktningene sine «ribbentropper» i funsjon, folk som reddet inn boet etter at eierne var flyktet. En hel del av de andre boer, hvor det kan ha vært midler, rakk ikke fram til behandling. Vi regner med at av disse 10 000 er rundt regnet 5000 behandlet, så alt i alt er er altså behandlet 6-7000 boer, etter den oversikt vi har i dag.

Formannen i Likvidasjonsstyret var «høyesterettsdommer» X. til 1. februar i år, da ble han avløst av overrettssakfører Y. Formannstillingen var lønnet med 18 000 kroner om året, og styrets medlemmer hadde 15 000 kr. om året. Hertil kom en representasjonsgodtgjørelse på henholdsvis 5000 og 3000 kroner pr. år.

- Jeg kan trygt si, fortsetter direktør Helweg, at det har vært en gnaske dyr spas, disse folk har drevet. I de ca. 2 år som Likvidasjonsstyret virket har driftsomkostningene vært ca. 1,5 mill. kr. Det nøyaktige tall ifølge bøkene pr. 31. mars i år var 1 121 000 kr. Av disse er ca. en halv million kroner gått til lønninger til styret og personalet og bobestyrerne. Til innredning og utstyr av kontorene her har Likvidasjonsstyret brukt 115 000 kr. - til tross for at de fleste av møblene er stjålet. Inndragningen er nemlig rettslig sett å sidestille med tyveri. Driften av styrets bil har kostet 47 000 kr. Styret har også hatt representasjonskonto utenom styremedlemmenes personlige godtgjørelse. Likvidasjonsstyret har ikke kunnet utføre alt arbeid selv, men har brukt bobestyrere. Disse stillinger ble utdelt som «bein» til fortjente medlemmer av «det statsbærende parti». For ikke å gjøre noen urett, må jeg nevne at rent unntagelsesvis finnes det skikkelige folk som har tatt imot vervet som bobestyrer for om mulig å redde verdier fra ødeleggelse.

- Hvilke regler hadde bobestyrerne å gå etter?

- Det foreligger en rekke instrukser som er ganske morsomme. Instruks nummer 1 begynner meget bra: «Det er av største viktighet at disse formuer, som er statseiendom, i enhver henseende behandles med den omsorg og hederlighet som behandlingen av offentlige midler tilsier». Men så kommer instruks nummer 2, og der heter det at det er innkommet en skrivelse fra «Ministerpresidenten» om at jødenes lommeur og armbåndsur overdras til Wehrmacht for krigsøyemed og gull- og sølv-smykkesaker stilles til disposisjon for den tyske regjering som frivillig bidrag til dekning av krigsutgiftene. Framgangsmåten ved disse boer ser således ut til å ha vært, at først forsyner tyskerne seg med det de vil ha, og så har «det statsbærende parti» vært på markedet og tatt det som trengtes, og så har delvis Likvidasjonsstyret forsynt seg. I skuffer her på kontoret har vil blandt annet funnet endel sølvsaker som man ikke hadde rukket å fjerne. Resten, det vil særlig si løsøre, har vært omsatt delvis ved auksjoner og dels solgt via frontkjemperkontoret for en slikk og ingenting, især til frontkjempere som ville stifte familie. Det er jo noe svineri at auksjonsfirmaer har stilt seg til disposisjon for slik trafikk. Innehaverne av et slikt byrå, Z., er arrestert. Men vi har også i noen av disse auksjonsfirmaene fått verdifull hjelp av personalet.

Hva kan det gjøres for å oppspore det som er solgt?

Denne oppgave er helt uoverkommelig for dette kontor, i det hele tatt for et enkelt kontor. Vi henstiller derfor til de som er berørt av inndragning i alle tilfelle selv å utnytte alle sine kilder for å skaffe opplysninger om hvor løsøre har tatt veien. Ellers står vi til disposisjon her med opplysninger fra Likvidasjonsstyrets arkiv og andre tilgjengelige kilder. Hvis politiet ikke har hatt det kjør det har og samtidig på grunn av utrenskingen blitt så forholdsvis desimert, ville det i stor utstrekning ha vært naturlig å henvise til politiet for ettersøkning. Det er nemlig helt på rene at denne inndragning er en forbrytelse i seg selv og er straffbart forhold. Men det nytter ikke å basere seg på hjelp fra politiet nu. Dette er selvfølgelig ingen kritikk mot politiet, bare konstatering av fakta. Vi overveier derfor å organisere vår egen etterforskningsavdeling her ved kontoret. Vi håper etter hvert å få spesialister til å oppspore eiendeler som tilhører jøder og flykninger. Vi arbeider for øyeblikket også sammen med et par andre kontorer for å få en mer betryggende ordning med samlesentraler, hvor herreløst løsøre kan bli samlet og hvor publikum som savner noe kan bli henvist for om mulig å gjenkjenne sine eiendeler. Løseørevervet har alt gjort et forberedende arbeid her.

Vi har fått en provisorisk anordning ute som bestemmer at den som rettsstridig avhender eller tar i besittelse eller på annen måte nyttiggjør eiendeler som han vet eller bør vite er konfiskert, plikter å erstatte alt tap som derved oppstår, og hvis han har handlet forsettelig, kan han straffes med fengsel eller bøter opptil 100.00 kroner, eller begge deler. Den rette eier kan med loven i hånd henvende seg til besitteren og kreve besittelsen overført til seg. Og man bør alltid forsøke en minnelig ordning før man tyr til Tilbakeføringskontoret. I riktig vanskelige og store bo vil vi i noen utstrekning kunne engasjere privatpraktiserende jurister for å assistere med tilbakeføringen. Angående vår egen etterforskingsgruppe, så vil dette også bli praktisert i Bergen og Trondheim, hvor Likvidasjonsstyret hadde distriktskontorer.

Hva er i behold av Likvidasjonsstyrets midler?

Til tross for den forferdelige måte de har vært forvaltet på er det heldigvis atskillig igjen. Vi sitter for eksempel med aksjer som er bokført for 13,5 millioner kroner, og vi sitter med obligasjoner for 1,4 million kroner. Den store forskjell på disse poster er det lett å forklare. Aksjer er navnepapirer, som er vanskelig å stikke unna for dem som rammes av inndragning - men også vanskeligere å omsette på markedet av Likvidasjonsstyret. Obligasjoner derimot, som er ihendehaverpapirer, var det lettere for publikum å få unna, men også lettere å omsette. Tilbakesøkningen er aksjer og obligasjoner er satt i samme stilling som løsøre. Det er en av våre gjeldene rettsregler til fordel for eierne av konfiskert eiendom.

Det er gått inn i kassen med kjøpesummen for realiserte eiendeler og motverdien av hevede bankinnskudd og unntagelsesvis beslaglagte kontanter med tilsammen 4,5 millioner kroner. Dette er altså ting som er gjort om i kontanter. Men av dette er igjen gått ut som anvendt til utgifter til Likvidasjonsstyrets drift 1-1,5 millioner kroner. Driften er altså båret ved det som er kommet inn ved salg og bankinnskudd som er hevet. Prinsippet har vært at faste eiendommer ikke skal selges, men settes under forvaltning. Det innestår på felleskonto i et par banker ca. 3,3 millioner kroner, og på disse konti er midlene blandet slik sammen at Tilbakeføringskontoret ikke kan påvise den enkeltes penger.

Disse konti bør derfor formentlig betraktes som en samlet tilbakeføring av inndratte formuer og utloddes som dividende til dem hvis midler pengene kan skrive seg fra. Men vi kan ikke foreta utbetaling av disse konti til skadelidte før stillingen her er nærmere klarlagt, og det blir et ganske vidløftig arbeid. Men når vi har fått litt bedre oversikt over disse konti, vil Tilbakeføringskontoret antagelig foreslå for Finansdepartementet at det foretas en foreløpig utlodning.

Hvor mange faste eiendommer er inndratt?

Ca. 600 i hele landet, og det er fra hytter og landsteder til klinikker. Av landeiendommer er det meget få, ca. 30. Disse er stilt under forvaltning og avkastningen er inngått her i noen utstrekning. For faste eiendommer vil ordningen i framtiden bli den at de enkelte eiere rykker inn og overtar besittelsen i den utstrekning ikke Oppgjørskontoret stiller seg imot det av hensyn til boligsituasjonen. Eierne vil kunne innkassere husleie og overta bestyrelsen. Derimot vil oppgjøret for det som har funnet sted hittil bli en lang og vidløftig affære. Det henger sammen med disse eieres erstatningskrav. Dette spørsmål ligger prinsippielt utenfor rammen av Tilbakeføringskontoret. I hvilken utstrekning denne krigsskade skal dekkes hører inn under Erstatningsdirektoratet.

Hele krigsskadespørsmålet er så stort at det må løses av Stortinget. At det tap det her dreier seg om posteres på krigsskadekontoen er opplagt.

6.VED13 Avskrift av brev fra Tilbakeføringskontoret til Landssvikavdelingen ved Oslo Politikammer datert 22. januar 1946

Landssvikavdelingen, Oslo

Ang. X. X.

På foranledning av kriminalbetjent Y. Y. meddeles at Likvidasjonsstyrets bøker pr. 8. mai 1945 viser følgende bokførte verdier:

A. Flyktninger kr.16.117.902,46

B. Jøder kr.8.863.699,08

En gjør oppmerksom på at Likvidasjonsstyret på grunn av forskjellige forhold ikke har bokført alle formuesverdier som er gått gjennom bobestyrere og utenbys avdelinger. Dette gjelder vesentlig avdelingskontorer i Trondheim, Vestfold og Bergen.

Foreldrebeslag ble ikke bokført.

6.VED14 Erklæring datert 5. januar 1943. «Inter-Allied Declaration against Acts of Dispossession committed in Territories under Ene my Occupation and Control»

Miscellaneous No. I (1943)

Inter-Allied Declaration against Acts of Dispossession committed in Territories under Enemy Occupation or Control (with covering Statement by His Majesty's Government in the United Kingdom and Explanatory Memorandum issued by the Parties to the Declaration) London, January 5. 1943

His Majesty's Government in the United Kingdom have to-day joined with sixteen other Governments of the United Nations, and with the French National Committee, in making a formal Declaration of their determination to combat and defeat the plundering by the enemy Powers of the territories which have been overrun or brought under enemy control. The systematic spoliation of occupied or controlled territory has followed immediately upon each fresh aggression. This has taken every sort of form, from open looting to the most cunningly camouflaged financial penetration, and it has extended to every sort of property - from works of art to stocks of commodities, from bullion and bank-notes to stocks and shares in business and financial undertakings. But the object is always the same - to seize everything of value that can be put to the aggressors' profit and then to bring the whole economy of the subjugated countries under control so that they must slave to enrich and strengthen their oppressors.

It has always been foreseen that when the tide of battle began to turn against the Axis the campaign of plunder would be even further extended and accelerated and that every effort would be made to stow away the stolen property in neutral countries and to persuade neutral citizens to act as fences or cloaks on behalf of the thieves.

There is evidence that this is now happening, under the pressure of events in Russia and North Africa, and that the ruthless and complete methods of plunder begun in Central Europe are now being extended on a vast and ever increasing scale in the occupied territories of Western Europe.

His Majesty's Government agree with the Allied Governments and the French National Committee that it is important to leave no doubt whatsoever of their resolution not to accept or tolerate the misdeeds of their enemies in the field of property, however these may be cloaked, just as the have recently emphasised their determination to exact retribution from war criminals for their outrages against persons in the occupied territories. Accordingly they have made the following joint Declaration, and issued the appended explanatory memorandum on its meaning scope and application: -

Declaration

The Governments of the Union of South Africa; the United States of America; Australia; Belgium; Canada; China; the Czechoslovak Republic; the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland; Greece, India, Luxembourg; the Netherlands; New Zealand; Norway; Poland; the Union of Soviet Socialist Republics; Yugoslavia; and the French National Committee:

Hereby issue a formal warning to all concerned, and in particular to persons in neutral countries, that they intend to do their utmost to defeat the methods of dispossession practised by the Governments with which they are at war against the counties and peoples who have been so wantonly assaulted and despoiled.

Accordingly, the Governments making this Declaration and the French National Committee reserve all their rights to declare invalid any transfers of, or dealings with, property, rights and interests of any description whatsoever which are, or have been, situated in the territories which have come under the occupation or control, direct of indirect of the Governments with which they are at war, or which belong, or have belonged to persons (including juridical persons) resident in such territories, This warning applies whether such transfers of dealings have taken the form of open looting or plunder, or of transactions apparently legal in form, even when they purport to be voluntarily effected.

The Governments making this Declaration and the French National Committee solemnly record their solidarity in this matter.

Note on the meaning, scope and application of the Inter-Allied Declaration against acts of dispossession committed in territories under enemy occupation or control.

1. The governments who have to-day issued this Declaration include all the Governments of the United Nations who have suffered the invasion of their national territory by brutal and rapacious enemies.

2. The Declaration is being communicated on behalf of all parties to the Governments of the other United Nations, with an invitation to consider making their adherence to the principles embodied in the Declaration by some pronouncements of their own. The Declaration is also being brought to the notice of neutral Governments. The parties to the Declaration are collaborating to arrange the maximum publicity for it, through the press and by broadcasting.

3. The Declaration is in the form of a general statement of the attitude of the participating Governments and of the French National Committee towards the acts of dispossession of whatever nature, which have been, and are being increasingly, practised by the enemy Powers in the territories which they have occupied or brought under their control by their successive aggressions against the free peoples of the world. The Declaration makes it clear that it applies to transfers and dealings affected in territory under the indirect control of the enemy (such as the former «unoccupied zone« in France) just as much as it applies to such transactions in territory which is under his direct physical control.

4. In the Declaration the parties «reserve all their rights« to declare invalid transfers of or dealings with property, rights, &c., which have taken place during the period of enemy occupation or control of the territories in question. It is obviously impossible for a general declaration of this nature to define exactly the action which will require to be taken when victory has been won and the occupation or control of foreign territory by the enemy has been brought to an end. Dispossession has taken many forms and all will require consideration in the light of circumstances which may well vary from country to country. The wording of the Declaration however, clearly covers all forms of looting to which the enemy has resorted. It applies, e.g. to the stealing or forced purchase of works of art just as much as to the theft or forced transfer of bearer bonds.

5. In so far as transfers of dealings are confined in their scope to the territory of a particular country, the procedure of examination and the decision reached regarding their invalidation will fall to be undertaken by the legitimate Government of the country concerned on its return, The Declaration marks however, the solidarity in this important matter of all the participating Governments and of the French National Committee, and this means that they are mutually pledged to assist one another as may be required, and in conformity with the principles of equity, to examine and if necessary to implement the invalidation of transfers or dealings with property, rights, &c., which may extend across national frontiers and require action by two or more Governments.

6. The expression of solidarity between the parties also means that they are agreed so far as possible to follow in this matter similar lines of policy, without derogation to their national sovereignty and having regard to the differences prevailing in the various countries, The parties making the Declaration have accordingly decided as a first step in this direction to establish a committee of experts, who will consider the scope and sufficiency of the existing legislation of the Allied countries concerned for the purpose of invalidating transfers or dealings of the nature indicated in the Declaration in all proper cases. The Committee have also been asked to receive and collect available information upon the methods adopted by the enemy Governments and their adherents to lay their hands upon property, rights, &c., in the territories which they have occupied or brought under their control. When a report is available from this committee of experts the whole question will be reviewed by the Governments making the Declaration and the French National Committee. The other Governments of the United Nations will be informed of the results of this enquiry.

6.VED15 Brev fra Director-General of the Public Health Services, Regjeringen i London til Dr. Arieh Tartakower, World Jewish Congress, datert 13. april 1944

Jrn. M.D./1183/4/AS/LS

Confidential

Dear Sir,

Re. Relief for Norwegian Jews, now in Germany and Poland.

Your letter of March 5th, 1944.

We are in receipt of your letter, and your information and proposals have been forwarded to the proper Norwegian authorities.

The Norwegian authorities are grateful for this opportunity to give you their views in this matter as follows:

It was with very great interest and encouragement that we learned about the great work done by the remaining Jewish population in Nazi-occupies Europe, an especially in Poland.

The Norwegian authorities feel a strong responisbility and obligation to do their utmost to take all possible measures that can give relief or perhaps rescue to all Norwegian subjects who are interned or imprisoned in Nazi-occupied territories. In these cases we do not make any distinction among the Norwegian subjects, whether they are of Jewish or non-Jewish origin. But we realize that the special conditions forced upon our Nationals of Jewish origin may make special measures necessary.

We want to confirm our information, given in our conferense in the Ministry, that the number of Norwegian subjects deported by the Germans as Jews, amount to between 700 and 800.

We have rather scarce and insufficient information about their present whereabouts, conditions or fate. In spite of our efforts, we have hitherto not been able to undertaks any relief work for this group of our deportees.

The Norwegian authorities are therefore interested in any information about our Jewish nationals. All measures that can be accomplished for their relief or resue will have the sympathy of the Norwegian Government.

In our Relief work the Norwegian Government co-operates with the Inter-allied and international organisations working on this very great and difficult task and is a member of the INTERGOVERNMENTAL COMMITEE for refugees.

The Norwegian Government has expressed its conformity with the principles of the American Board of Refugees, and all Norwegian agencies are instructed to co-operate with the agents of that Board.

The Norwegian Government is participating with the UNRRA organisation for the Post-War tasks for relief and repatriation and rehabilitation.

Within the framework of the official interallied and international organisations, the Norwegian Government is strongly inerested in co-operation with any voluntary organisation within our international obligations and the general principles agreed upon.

Sverre Støstad

Karl Evany

6.VED16 Artikkel av Leon Jarner i Verdens gang 29. november 1945

«- - - JEG HAR HØRT at jødene»

Anti-semittismen i norsk hverdagsliv»

Da jeg av Verdens Gang ble anmodet om å skrive noen ord om hvordan «den utvilsomt voksende anti-semitisme» ga seg utslag i Norge, stilte jeg meg i første omgang noe tvilende. Meg bekjent har en i Norge under normale forhold aldri kunnet tale om noen antisemitisme som bevegelse, selv om jeg er fullt klar over at vi har hatt og fremdeles har et større eller mindre antall bevisste anti-semititter. Jeg er også selvsagt klar over at en både før og nå har kunnet konstatere en ganske utbredt aversjon mot jøder og alt jødisk, uten at en dog ofte kan konstatere dens tilstedeværelse i bevisst uttrykksform således at den f.eks. i visse aktuelle tilfelle gir seg utslag i positiv handling. Jeg har også alltid vært i tvil om nytten av å skrive mot en anti-semitisme, som på den ene side mange vil benekte er til stede og på den annen side, etter min oppfatning, ikke vil kunne påvirke den bevisste fordomsfulle anti-semitt. For den blinde skinner solen forgjeves!

Når jeg likevel har besluttet meg til å følge Verdens Gangs anmodning, skyldes det i første rekke boken «Gentlemen's Agreement» av den amerikanske-jødiske forfatterinne Laura Z. Hobson, som nylig er utkommet på norsk under tittelen «Mellom gentlemen». Såvidt jeg har kunnet se har boka fått en strålende mottakelse i den samlede norske presse. Anmelderne framhever boka utmerkede opplegg: Den ikke-jødiske journalist som utgir seg som jøde og således på nært hold får oppleve og avsløre anti-semitismens ytringsformer. Det slås fast at boka vil være nyttig lesning for noen hver, men - så sier enkelte - som med lettet pust: Boka er skrevet i Amerika og retter seg mot forholdene der! Vel, vi kjenner alle rasefordommene i Sambandsstatene, som i sin ytterste konsekvens i første rekke rammer negrene. Men den form for anti-semitisme Laura Hobsons bok gir uttrykk for er og har alltid vært til stede praktisk talt i alle land hvor jøder lever.

* * *

Når jeg nå har grepet pennen for å skrive noen ord om «antisemitisme» som jeg ser den, er det ikke fordi jeg tror meg særlig kallet eller spesielt kvalifisert til helt ut på å påvise omfanget av den eventuelle anti-semitisme i Norge, eller til med noen autoritativ bakgrunn å påvise bestemte årsaker eller finne botemidler for den antijødiske stemning som måtte være til stede. Jeg skriver heller ikke på vegne av andre enn meg selv. Jeg vil bare både for dem som vil benekte at det fins noen anti-semitisk stemning i Norge, og for dem som har en mer eller mindre ubevisst aversjon «fordi de har hørt at jødene -» nevne sprette eksempler på at krasse former for antisemitisme også har fått utslag i Norge og eller i all beskjedenhet forsøke å gi uttrykk for min oppfatning av spørsmålet som det stiller seg i dag. Uten å befatte meg nærmere med det vil jeg, fordi mange kanskje har glemt det, nevne at det i Norge før krigen fantes et organ som kaltes Nasjonalt Tidsskrift, hvis eneste oppgave det var å angripe jøder og alt jødisk. Utgiveren av dette organ moret seg samtidig med jevne mellomrom å utgi publikasjonen «Hvem er hvem i jødeverdenen», vel nærmest for å fortelle den norske almenhet hvilke obskure personer som ruslet fritt omkring i blant den, og på denne måte advare mot forbindelse med dem. Jeg kjenner ikke disse publikasjoners utbredelse, jeg vet bare at de en gang fikk Paul Gjesdahl til i Dagbladet å gi dem betegnelsen «antisemittisk smusslitteratur» hvilket brakte utgiveren i harnisk, og følgen ble injuriesøksmål mot Gjesdahl. Gledeligvis ble Paul Gjesdahls uttrykk ikke mortifisert, men jeg har en følelse av at publikasjonen «Hvem er hvem i jødeverdenen» nok kunne gjøre skade blant ubefestede sjeler.

Så sent som i 1932 opplevde vi imidlertid et tilfelle som åpenbarte en antisemitisme i krasseste form og fra personer som man ikke uten grunn skulle tro bedre om. Midt ute i Oslofjorden ligger en idyllisk liten øy, hvor det visstnok bare fins én fastboende, men hvor en del Oslofolk har sine sommerbosteder. Den 22. august 1932 holdtes generalforsamling i øyas Vel, og her er referatet:

«Generalforsamling holdtes i Xøyas Vel mandag den 22/8 1932 under ledelse av styrets formann, fabrikkeier N. N. Generalforsamlingen besluttet enstemmig at salg eller bortleie av eiendommene skal forelegges styret, som kun skal nekte godkjennelse hvis det gjelder salg eller bortleie til folk av semittisk avstamning (jøder).»

Protokollen var undertegnet av alle øyas eiendomsbesiddere, deriblant 5 jurister, hvorav 3 var privatpraktiserende. Bare en av skjøteinnehaverne, en dame som ikke hadde kjennskap til beslutningen og til tinglysningen av den, protesterte.

Nå, selv om man den gang kunne få tinglyst praktisk talt hva som helst, var denne erklæring uten rettsvirkning, den stiftet ingen rett og stred for øvrig mot norsk lov. Når jeg imidlertid har funnet å burde nevne dette eksempel, er det fordi man ikke så lett bør hevde at vi i Norge er fri for fordommer eller begrepet «anti-semitisme», og ikke bare skal slå det vekk med et «It can't happen here».

Jeg skal nevne et annet tilfelle som jeg selv opplevde, og som jeg finner på sin plass å referere fordi det skjedde under krigen, mens demokratiene kjempet på liv og død mot aksemaktene og millioner av jøder ble drept med de mest bestialske midler. I krigens siste år var en bestemt avdeling i Sosialdepartementet i London beskjeftiget med å utarbeide planer for hjemsendelse av nordmenn i utlandet etter krigen. Hjembringelsen gjaldt i første rekke nordmenn som under okkupasjonen hadde måttet flykte fra landet, og som da befant seg i stort antall i Sverige, Storbritannia, Canada og Sambandsstatene. I sitt utkast til Kgl. resolusjon foreslo Sosialdepartementet at hjembringelsen av folk som hadde flyktet fra landet under okkupasjonen også skulle omfatte statsløse som på grunn av sin avstamning hadde måttet forlate landet. Da utkastet i mars 1945 ble behandlet av Regjeringen, ble Sosialdepartementets forslag om at de statsløse skulle få reise hjem på Statens bekostning avvist. Til mine kollegers ros i Sosialdepartementet skal det sis at Regjeringens holdning vakte bestyrtelse. Jeg besluttet meg til å forsøke å bringe årsaken til Regjeringens holdning på det rene og henvendte meg til daværende statsminister Nygaardsvold, som jeg hadde en samtale med den 4. april 1945.

Mitt første sprørsmål til statsministeren var om Regjeringen av økonomiske grunner ikke hadde bifalt departementets forslag. I så fall måtte Regjeringen være feil underrettet, idet det såvidt jeg da visste, ikke kunne dreie seg om mer enn om lag 100 personer av kanskje 100 000 som skulle bringes hjem. Dessuten hadde den svenske stat erklært seg villig til å yte gratis reise med jernbane på svensk område. Jeg framholdt videre for statsminister Nygaardsvold at hvis avgjørelsen var av prinsipiell natur, avar forholdet verre. Statsministeren bekreftet at Regjeringens avgjørelse var av prinsipiell natur. Jeg framholdt deretter at av de retningslinjer som var utarbeidd av flyktningesjefen i Sverige, h.r.advokat Annæus Schjødt, ble statsløse jøder som var flyktet fra Norge behandlet på like fot med norske flyktninger dersom de oppfylte bestemte krav om oppholdstid i Norge m. v. Statsministeren erklærte seg ikke å kjenne til disse retningslinjer til tross for at advokat Schjødt på forhånd hadde forelagt dem for Regjeringen, som også i sin tid hadde godkjent dem. Etter dette sa statsministeren: «Vel, vi har ytt dem assistanse både hjemme og i Sverige i en vanskelig situasjon, og vi vil heller ikke nekte dem adgang til å komme tilbake til landet, men vi har ikke villet bruke penger til å bringe disse menneskene hjem.» (Uthevelsen av meg.)

Jeg ber leseren være oppmerksom på at det blant det lille antall statsløse det her gjaldt, fantes folk som har bodd i Norge i 30-40 år, med voksne barn som var født i Norge, og som altså var norske statsborgere, og som bare på grunn av sin avstamning måtte flykte fra landet.

Når jeg har referert denne samtale med statsminister Nygaardsvold, er det ikke for derved å søke å bevise at han er en bevist antisemitt, hva han selvsagt heller ikke behøver å være. Når jeg nevner det, er det fordi et slikt vedtak (som visstnok senere ble omgjort) for den det gikk ut over, måtte fortone seg som en nedvurdering, samtidig med at de som på forhånd var belemret med en anti-jødisk innstilling deri kunne finne en offisiell bekreftelse på at det her dreide seg om mindreverdige personer.

[...]

6.VED17 P.M. - «Likvidasjonsstyrets kontantbeholdning», datert 15. juni 1945

Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer, Oslo 15. juni 1945

P. M.

Likvidasjonsstyrets kontantbeholdning

Inndratte eiendeler som det lykkes å finne igjen «in natura« er gjenstand for vindikasjon, jfr. prov. anordning av 18/12 1942 § 2. Eierens eiendomsrett anses bestående uten hensyn til Likvidasjonsstyrets disposisjoner. Vanskeligheten består i å etterspore gjenstander.

I en rekke tilfeller er imidlertid vindikasjon utelukket fordi gjenstanden ikke lenger kan påvises i sin opprinnelige form. Det gjelder således følgende tilfeller.

1. Inndratte kontanter

2. Hevete bankinnskudd

3. Gjenkjøpte poliser

4. Uttrukne verdipapirer, utbytte og renter av verdipapirer.

5. Innkasserte fordringer såsom forfaldne gjeldsbrev, avdrag på pantobligasjoner etc.

6. Innkassert avkastning av fast eiendom f.eks. husleie, tomteleie, forpaktningsavgift.

7. Solgt løsøre, (herunder verdipapirer) som ikke er kommet tilrette.

Felles for de under 1-7 oppregnet tilfeller er at der kan påvises en motværdi som er gått inn i Likvidasjonsstyrets kasse. Motværdien er kreditert vedkommende bos (eiers) konto i Likvidasjonsstyrets bøker.

De innkasserte motværdier er imidlertid ikke adskilt for hvert bo, men er inngått i felleskassen og derfra innsatt på forskjellige felleskonti i bank. Om de viktigste bevegelser på disse konti henvises til et P.M. fra hovedbokholder Anstensen.

De forannevnte, på forskjellig vis, realiserte verdier har vært benyttet til dekning av Likvidasjonsstyrets driftsutgifter (pr. 31/4 45 ca. kr. 1.121.000). Det er følgelig på det rene at Likvidasjonsstyrets kontantbeholdning i kasse og i bank ikke gir full dekning for kreditorene. Det er på den annen side for tiden ikke mulig å bestemme hvor stor dekningsprosenten er. Ved første øyekast synes det som om utregningen måtte være ganske liketil: en summerer opp beholdningen og trekker fra driftsutgiftene. Men så enkelt er det ikke. For det første kan en ikke idag bestemme kreditorenes krav. Inndratt eiendom kan være bortleid til underpris, løsøre er i mange tilfeller solgt for en slik og ingenting. Eieren av bortkommet løsøre vil melde krav på gjenstandenes verdi, ikke hva gjenstandene faktisk er solgt for. På den annen side vil forhåpentlig etterhvert adskillig solgt løsøre komme tilrette. Da regress er utelukket for ondtroende kjøper vil det på denne post bli midler disponible som det vil være naturlig å anvende til dekning for dem hvis ting er borte. En hel del av de gjenstander som blir funnet igjen vil imidlertid vise seg å være skadet eller forringet i verdi, hvilket betinger en ny kategori av erstatningskrav.

For det annet er heller ikke Likvidasjonsstyrets bokførte driftsutgifter sikre tall å regne med. En har eksempel på at Likvidasjonsstyret har brukt midler av felleskassen til påkostning av inndratt fast eiendom som kommer eieren til gode. Det kan bli spørsmål om å kreve denslags spesialutgifter helt eller delvis refundert hos eieren; andre kan ihvertfall ikke belastes for dem.

Skal Likvidasjonsstyrets fellesmasse behandles som et konkursbo med prøvelse og fordringer, utlodning og etterutlodning vil det bli en lang og omstendelig og dyr affære. Et slikt oppgjør hører i tilfelle inn under Erstatningsdirektoratet. De krav som fremsettes mot fellesmassen er i virkeligheten erstatningskrav for tap lidt som følge av inndragning av Likvidasjonsstyrets rettsstridige disposisjoner over de inndratte formuer. Det er skade voldt av N.S. og NS-medlemmer under forfølgning av partiets formål, og etter landssvikanordningen skal slike erstatningskrav gjøres gjeldende av Erstatningsdirektoratet på de skadelidtes vegne. Saken hører prinsipielt ikke inn under Tilbakeføringskontoret, som vil ha mer enn nok å gjøre med å bistå eieren av inndratte formuer med å etterspore og skaffe dem besittelsen av eiendeler som kan være gjenstand for vindikasjon. Meget kunne tale for at Likvidasjonsstyrets kontantbeholdning i kasse og bank overføres til Erstatningsdirektoratet samtidig som alle krav om utbetaling av kontanter henvises til dette direktorat.

En slik ordning vilde formentlig nødvendiggjøre at også Likvidasjonsstyrets regnskaper og arkiv helt eller for en vesentlig del blir overført til Erstatningsdirektoratet. Dette ville volde vanskeligheter for Tilbakeføringskontorets arbeid. Bomappene kan en åpenbart ikke gi slipp på, og en trenger også stadig å konferere med konti. Det siste gjelder særlig eiendomsavdelingen som i det hele tatt reiser særegne spørsmål. Tilbake står den utveg som for det skadelidte publikum er den eneste tilfredsstillende, nemlig at Staten overtar å dekke Likvidasjonsstyrets driftsutgifter og bemyndiger Tilbakeføringskontoret å utbetale til rette eier den av Likvidasjonsstyret innkasserte motværdi av realiserte eiendeler ettersom krav derom innløper.

Nedenfor skal undersøkes om det i de enkelte anvendelser er nødvendig å gjøre noe skår i dette prinsipp.

1. Inndratte kontanter som forøvrig er et særsyn, tilbakebetales uten renter.

2. Hevete bankinnskudd tilbakebetales uten renter, idet det enkelte tilfelle undersøkes at utbetaling ikke allerede har funnet sted av vedk. bank. (Et par banker har allerede vedtatt å utbetale til eieren bankinnskudd tilhørende personlige innskytere som Likvidasjonsstyret har hevet, mot transport på innskyterens erstatningskrav).

3. Gjenkjøpte poliser. Den hevete gjenkjøpsverdi bør utbetales uten renter. Forsikringstakeren må selv ordne seg med vedkommende forsikringsselskap hvis han vil søke å få polisen satt i kraft igjen.

4. Uttrukne værdipapirer, innkassert utbytte og renter av disse. Utbetales uten renter fra innkasseringsdagen.

5. Andre innkasserte fordringer. Som post 4.

6. Innkassert avkastning av inndratt eiendom, f.eks. husleie, tomteleie, forpaktningsavgift. Det gjelder her fast eiendom som har vært forvaltet av Likvidasjonsstyret. Der er først driftsregnskap med egen konto for hver eiendom. Overskudd fra kontoen må kunne utbetales når eieren melder seg og selv overtar bestyrelsen. Skulde han ikke få disponere overskuddet, vilde han ofte ikke ha noe til å bære driftsutgiftene med, f.eks. renter og avdrag som forfaller med det første. Et overskudd utelukker naturligvis ikke at eieren kan mene å ha erstatningskrav som følge av slett drift fra Likvidasjonsstyrets eller bobestyrers side. Sådant krav må henvises til Erstatningsdirektoratet. Det samme gjelder hvor driften viser underskudd. Her er kun tale om å utbetale hva der ifølge eierenes konti i Likvidasjonsstyret er i behold.

7. Solgt løsøre (herunder verdipapir som ikke er kommet til rette. Tidspunktet er åpenbart ikke inne til å gå til utbetalinger på denne konto. Det må først vise seg om gjenstandene kommer tilrette. Det anbefales at Staten oppretter en lånekasse for folk som er rammet av krigsskade, hvor nødlidende kan få lån til anskaffelse av det mest nødvendige innbo og bruksgjenstander. Lånekassen må kunne sette som vilkår at lånetakeren gir kassen sikkerhet i sitt eventuelle krav på Likvidasjonsstyret eller andre. Lånekasser bør kontinueres med et anvisningssystem som på den ene side gir låntakeren fortrinnsrett til kjøp av møbler etc. og på den annen side hindrer at lånet kan anvendes til annet formål.

De utgifter Staten påtar seg ved den foreslåtte ordning synes små i forhold til hvad en derved oppnår. Det er også en viss mulighet for at utgiftene kan bli mindre enn de er på papiret idag. For det første fordi solgte eiendeler vil komme tilrette uten at noen har krav på motverdien, for det annet fordi Staten i enkelte tilfeller antakelig vil tre inn som successor i jødeboer hvor det ikke lenger er arveberettigede slektninger.

6.VED18 Avskrift av brev fra Finans- og Tolldepartementet til Justisdepartementet, Oppgjørsavdelingen, datert 15. september 1947

Justisdepartementet, Oppgjørsavdelingen

Sluttoppgjør av Likvidasjonsoppgjørets fellesmasse.

Idet en viser til det ærede departements skriv av 6. ds. (jnr. N.8/A.5) meddeles at halvparten av utgiftene ved Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer (kap. 1041) bør belastes fellesmassen. Det beløp som således skal tilbakebetales statskassen blir i statsregnskapet å føre til inntekt for nytt kap. 225. Delvis refusjon av utgifter til tilbakeføringskontoret for inndratte formuer (jfr. Kap. 1041).

Under samme kapitel i statsregnskapet blir også å føre til inntekt det ved sluttutlodningen udisponerte beløp, såvel som de beløp som kommer inn ved realisasjon av Tilbakebetalingskontorets inventar etc.

Da det udisponerte beløp, foreløpig oppgitt til ca. kr 85.000,-, skal tjene som avsetning til å møte eventuelle reguleringer av oppgjøret, og til dette formål stå til disposisjon for Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, har en ikke noe å innvende mot at Oppgjørsavdelingen anviser på kap. 1041, ny post 8, etterreguleringer inntil det beløp som blir innbetalt som udisponert ved sluttutlodningen.

En har forøvrig intet å bemerke til den framlagte utgiftsberegning.

Etter fullmakt

6.VED19 Avskrift av brev fra Tilbakeføringskontoret til Finansdepartementet, datert 14. januar 1948

Det kgl. Finans- og Tolldepartement

Sluttoppgjør av Likvidasjonsstyrets fellesmasse.

Idet en viser til det ærede departements brev til Justisdepartementets Oppgjørsavdeling av 15. September 1947 (Fd j.nr. 3645 og 3646/1947 C, ref. CL/sb), tillater en seg å meddele at Tilbakeføringskontoret i dag har anmodet Norges Bank om å overføre fra Tilbakeføringskontorets konto til konto for Finansdepartementet til inntekt for nytt kap. 2225. Delvis refusjon av utgifter til Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer (jfr. Kap. 1041)

Kr. 480.168.10

hvilket utgjør halvparten av Tilbakeføringskontorets kontoutgifter etter følgende oppstilling:

Medgått i budgettåret 1945/46.......Kr. 490.814,37

Medgått i budgettåret 1946/47.......Kr. 317.021,84

Budgettert for 1947/48..........................Kr. 152.500,00

Kr. 960.336,21

hvor halvparten motsvarer ovennevnte beløp.

Det ved sluttutlodningen udisponert beløp, d.v.s. det beløp som overstiger den utbetalte 68 % dividende, overføres foreløpig til Justisdepartementets Oppgjørsavdeling som vil sørge for at det senere blir plassert til inntekt for ovennevnte nye kapitel i statsregnskapet.

Tilbakeføringskontorets (Likvidasjonsstyrets) inventar etc. er etter Finansdepartementets bestemmelse stillet til rådighet for Riksarkitektkontoret som har fordelt det til forskjellige statsinstitusjoner uten kontant oppgjør.

Per Helweg

Henry O. Foyn

6.VED20 «Kontorregel om overgrepsskader som behandles av Krigsskadetrygden for Bygninger og Krigsskadetrygden for Løsøre». Datert 31. august 1945

KONTORREGEL

om overgrepsskader som behandles av Krigsskadetrygden for Bygninger og Krigsskadetrygden for Løsøre.

1. Som overgrepsskader behandles skader og tap påført bygninger og løsøre av tyskere eller Quislingstyret ved inndragning, tyveri, hærverk, razziaer, straffeforanstaltninger, tvangsevakuering o.l.

2. Som overgrepsskader ansees også skade ved tap av effekter i politiske fangeleirer i Norge.

3. Som overgrepsskader ansees også utgifter til innkjøp av løsøre fra likvidasjonsstyrer eller auksjoner foranstaltet av tyskere eller Quislinstyret hvor innkjøpet er skjedd i den hensikt å redde løsøre for rette eier. Det må føres strengt bevis for hensikten med innkjøpet og sakene forelegges i styret.

4. Hvor skaden eller tapet er oppstått i forbindelse med politisk flukt og hvor skaden eller tapet ikke faller inn under hvad som er nevnt foran, vil spørsmålet om erstatning avgjøres av trygdens styre i hvert enkelt tilfelle.

5. Som overgrepsskade behandles ikke skade på bygninger og løsøre som er oppstått i forbindelse med tysk formell eller faktisk rekvisisjon av en bygning. Det samme gjelder rekvirerte/beslaglagte biler og lystfartøyer.

6. Beslaglagte radioer og våpen registreres, men behandles foreløpig ikke.

Oslo 31 august 1945.

Georg Sibbern

6.VED21 Rundskriv fra Likvidasjonsstyret til bobestyrerne, datert 3. april 1943

Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer

Rundskriv.

I rundskriv av 11/3 1943 nr. 45 anmoder Likvidasjonsstyret om at det øyeblikkelig blir begjært Prisnemndas takst over faste eiendommer.

Likvidasjonsstyret foretok i går en kontroll av hvorvidt denne anmodning var etterkommet.

De viste seg at det bare i 1 av de tilfeller som ble undersøkt var innsendt sådan begjæring.

Man må henstille til bostyrerne så hurtig som råd er å etterkomme alle Likvidasjonsstyrets anmodninger, idet det ikke er meningen at disse boer skal unnergis de samme sendrektige behandlinger som vanlige boer.

For å unngå misforståelser gjøres oppmerksom på at salæret for bostyrene ikke blir fastsatt under hensyn til den tid som er anvendt, men at det særlig vil bli lagt vekt på hvor hurtig og ekspeditt boene blir likvidert.

LIKVIDASJONSSTYRET

for inndratte jødiske formuer.

6.VED22 Avskrift av brev fra Tilbakeføringskontoret til Stortingets Justiskomité datert 14. mai 1947

Journalnr. den 14. mai 1947.

Stortingets Justiskomité

Utkast til midlertidig lov om folk som er kommet bort under krigen.

Tilbakføringskontoret erfarer at Odelstingsproposisjonsnr. 14 for 1947 nu er sendt Justiskomiteen til behandling. Da Tilbakeføringskontoret under sin virksomhet har erfaring for at den nevnte lov er sterkt imøtesett av mange mennesker utover landet hvis nærmeste er blitt borte i tysk konsentrasjonsleire og på annen måte, tillater en seg høflig å anmode Justiskommiteen om å påskynde sakens behandling mest mulig, slik at loven under alle omstendigheter kan bli forelagt Stortinget før det tar sommerferie. Mange av de etterlatte sitter i trange kår og er selv på forskjellig vis rammet av krigen, slik at det vil spille stor økonomisk rolle for dem snarest mulig å komme i besittelse av de forsvunne arvelateres midler.

Per Helweg

Theis Høyer

6.VED23 Sirkulære fra Likvidasjonsstyret til bobestyrerne. Udatert

Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer

Cirkulære:

For å lette bobestyrerne i deres arbeid med avlevering av allslags brukte klær og sko, dekketøy, sengklær etc. samt matvarer eller ting som ikke egner seg for auksjon, har Likvidasjonsstyret opprettet en samlesentral i Storgt. 19, 1. etg., tidligere Herreekviperingen A/S, fra mandag den 30. November kl. 9.00, tlf. 15570, hvor der vil være folk tilstede hele dagen for å motta tingene.

Vi anmoder om at det blir satt en rimelig takst på de ting som går til denne samlersentral, da tingene her skal sorteres eventuelt renses og vaskes, for siden å bli stillet til disposisjon for N.S.N-N.S.K./Frontkjemperkontor, Frontkjemperhjem eller lignende institusjoner som kan nyttiggjøre seg tingene.

Vi går ut fra at bobestyrerne gjør alt de kan for at sentralen blir effektivt utnyttet og snarest mulig begynner å sende tingene dit.

6.VED24 Brev fra Krigsskadetrygden for løsøre til Tilbakeføringskontoret, datert 15. juli 1949

Krigsskadetrygden for løsøre

Rek: Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer, Oslo

Vedlagt oversendes nedennevnte skademeldinger i taksert stand.

Samtlige skader er regulert uten konferanse med skadelidte, og det sier seg selv at vurderingene da er helt skjønnsmessig satt.

Skadene er taksert etter de regler og normer som gjelder for Krigsskadetrygden for Løsøre.

Oslo, 15. Juli 1949

For KRIGSSKADETRYGDEN FOR LØSØRE

HANS BJØRKUM

Oppgjørsmann

U.L. 37583. A. A., Calmeyersgt. 15, Oslo.

« « 43798. B. og C. C., Innherredsveien 53, Trondheim.

« L. 92605. D. A/S, Storgt. 19, Oslo.

« L. 92422. E. E., Bjerregårdsgt. 39, Oslo.

U.L. 46005. F. F., Bogstadveien 60, Oslo.

« « 35629. G. G., Mogaten 16, Oslo.

« L. 92995. H. H., Brinkengt. 23 og Torggt. 18, Oslo.

« L. 92948. I. I.

U.L. 36484. J. J., Stavanger.

« « 46292. K. K., Ths. Heftyesgt. 41, Oslo.

« « 37608. L. L., Bjerregårdsgt.

« « 37595. M. M., Bjerregårdsgt. 29, Oslo.

« « 38849. N. N., Brogt. 1, Oslo.

« L. 92975. O. O., Brinkensgt. 2 B, Oslo.

« L. 82929. P. P., Guneriusgt. 12, Oslo.

U.L. 43340. Q. Q., Skolegt. 7, Strømmen.

« « 47297. R. R., Trondheim.

« « 47386. S. S., Harstad.

6.VED25 Brev fra Det Mosaiske Trossamfund til Stortingets Sosialkomite, datert 12. mai 1961

Det Mosaiske Trossamfund

Til Stortingets Sosialkomité

Ad. Ot.prp. nr. 53/1961

Det Mosaiske Trossamfund, Oslo - (grunnlagt 1892) og Det Mosaiske Trossamfunn, Trondheim - (grunnlagt 1905), vil hermed henvende seg til Sosialkomiteen i anledning av følgende sak.

Forhandlingene mellem Norge og Forbundsrepublikken Tyskland om fangeerstatning ga som resultat en avtale om et erstatningsbeløp på 60 millioner D-mark.

Beløpets størrelse ble basert på:

1. Antall politiske fanger og deres fangetid

2. Antall omkomne politiske fanger, herunder norske jøder.

Punkt 2 omfatter alle norske jøder - ca. 750 Personer - som er drept enten i Norge eller i Tyskland og nærliggende land, og uansett om disse hadde noen nære slektninger som vilde kunne gjøre erstatningskrav gjeldende.

Vi har nå bragt på det rene at av de omkomne var det mere enn 250 personer som ikke hadde så nære slektninger som Fangeerstatningsloven setter som vilkår for å kunne sende krav inn. Som det vil sees av vedlagte fortegnelse er ofte hele familier utryddet.

Hvis fangeerstatningsloven hadde fulgt bestemmelsene i den vanlige arvelov, vilde erstatningen vedrørende nevnte 250 personer ha tilfaldt deres gjenlevende slekt i Norge.

Fangeerstatningsloven har imidlertid sterkt begrenset kretsen av de erstatningsberettigede som bare omfatter helt nære slektninger.

Erstatningen for nevnte gruppe vil da enten tilfalle den norske Stat eller bli utbetalt som en del av den tilleggserstatning som fangeerstatningslovens § 2 siste passus regner med skal utbetales til de etterlatte.

Det vil vel vere rimelig og naturlig om erstatningen etter de nevnte 250 personer helt eller delvis ble overført til et fond som kunne forvaltes av begge de mosaiske trossamfund, og nyttes til formål av sosial, humanitær og kulturell art.

De mosaiske samfund varetar norsk-jødiske interesser på de nevnte områder, men av forståelige grunner er den økonomiske ydeevne blitt sterkt svekket. Dette har ikke bare gjort seg gjeldende efter krigens avslutning, men antas å vare ved til en ny generasjon vokser opp. En stor del av medlemsskaren består idag av flyktninger som er kommet til Norge i de siste årene, og enker efter de omkomne. Hertil kommer at våre samfund bare opprettholdes ved frivillige bidrag uten noe tilskudd fra stat eller kommune.

Under henvisning hertil vil vi anmode Sosialkomiteen om å oppta forslag til Stortinget om at erstatningen etter de nevnte 250 norske jøder - helt eller delvis - går til et fond som forvaltes av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo og av Det Mosaiske Trossamfunn, Trondheim og nyttes til sosiale, humanitære og kulturelle formål.

Oslo 12 mai 1961.

Harry Koritzinsky