2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I dette kapitlet redegjøres det nærmere for inntektsutviklingen for husholdningene samlet sett, for enkelte lønnstakerhusholdninger og utviklingen i pensjonsytelser. I tillegg redegjøres det for utviklingen i inntektsfordelingen for yrkestilknyttede og pensjonister på individnivå. Det er benyttet både makrodata basert på nasjonalregnskapet og mikrodata fra Statistisk Sentralbyrås inntektsregister.

Inntekt kan defineres som mulig konsum over en periode uten at realverdien av formuen reduseres. Dette begrepet omfatter alle pengemessige og ikke-pengemessige inntekter (f.eks. naturalytelser og ikke-realiserte gevinster).

I praksis er det meget vanskelig å måle et slikt fullstendig inntektsbegrep. Det er to hovedproblemer: For det første finnes det ikke datakilder som kan belyse viktige inntektskomponenter. Dette gjelder i hovedsak inntekter som ikke er resultat av markedstransaksjoner og der markedsprisen er vanskelig tilgjengelig (f.eks. fordel av egen bolig og urealiserte gevinster). For det andre kan det være betydelig avvik mellom målte og reelle verdier på enkelte inntektskomponenter. Dette gjelder spesielt frynsegoder og verdistigning på realkapital. Mulighetene for å lage gode estimater på slike inntekter kan være forskjellige på makro- og mikronivå. Det er derfor forskjeller i inntektsbegrepene basert på mikro- og makrodata.

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningssektorens disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapstall. Dette inntektsbegrepet inneholder bl.a. en beregnet verdi av boligtjenester i makro.

I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for reallønnsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger der en spesielt fokuserer på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I dette avsnittet ses det kun på årslønn. I avsnitt 2.3 omtales kort utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 1997 til 1999.

I avsnitt 2.4 redegjøres det til slutt for en del trekk ved inntektsutviklingen for yrkestilknyttede og pensjonister på individnivå. Til dette formålet utnyttes Statistisk Sentralbyrås inntektsstatistikk som hovedsakelig inneholder selvangivelsesstatistikk. Først ses det på fordelingen etter lønnsinntekt før skatt. Deretter brukes samlet inntekt etter skatt (deriblant lønns-, nærings- og kapitalinntekter og overføringer). Beregnet verdi av fordel ved egen bolig og renteutgifter er utelatt fra dette inntektsbegrepet for å unngå en for stor asymmetri mellom formuesinntekter og -utgifter.

2.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

• Husholdningenes disponible realinntekt gikk ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet opp med 2,2 prosent fra 1998 til 1999. Dette er 3 prosentpoeng lavere enn veksten i 1998, og den laveste veksten i disponibel realinntekt siden 1990. Lønnsinntektene og stønadene fra det offentlige ga de største bidragene til inntektsveksten. Regnet per person gikk disponibel realinntekt opp med 1,5 prosent i 1999.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren se boks 2.1). Figur 2.1 viser husholdningenes disponible inntekt som andel av disponibel inntekt for Norge totalt, og som andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren. Som det framgår av figuren, gikk husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge totalt opp med i underkant av 5 prosentpoeng fra 1997 til 1998. Denne utviklingen hadde i stor grad sammenheng med de lave oljeinntektene og den høye veksten i husholdningenes disponible inntekt i 1998. I 1999 steg oljeinntektene kraftig og veksten i husholdningenes disponible inntekt flatet ut, dette bidro til at husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge falt. Husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren har vist en nedadgående tendens i konjunkturoppgangen etter 1993 og fram til 1997. For 1998 og 1999 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at denne andelen har steget noe.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster. Det har på 1990-tallet vært høy vekst i disponibel realinntekt for husholdningene. Spesielt høy var veksten i årene 1991–1993 og 1996–1998. I følge foreløpige nasjonalregnskapstall, økte husholdningenes disponible realinntekter med 2,2 prosent i 1999. Dette er 3 prosentpoeng lavere enn veksten i 1998.

Tabell 2.2 og 2.3 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1990–1999 1 . Bidraget fra lønnsinntektene var små og til dels negative i perioden 1990–1993. I perioden 1994–1998 steg bidraget fra lønnsinntektene markert. Til tross for dette, har kjøpekraftsutviklingen for husholdningene vært jevn. Med unntak for 1996, var bidragene fra offentlige stønader forholdsvis lave i perioden 1993–1997, og de negative bidragene fra skatter økte til og med 1997. Denne utviklingen har i stor grad sammenheng med de automatiske stabilisatorene i økonomien.

Vekstbidraget fra lønnsinntektene er for 1999 anslått til 17,5 milliarder 1999-kroner som tilsvarer 2,9 prosentpoeng. Dette er 2,2 prosentpoeng lavere enn lønnsbidraget i 1998.

Offentlige stønader , som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i perioden 1990–1999 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I perioden 1990 til 1995 var det gjennomgående en avtakende tendens i bidraget fra stønadsveksten. Nedgangen i antall arbeidsledige forklarer mye av denne utviklingen. Nasjonalregnskapstall viser imidlertid at bidraget fra offentlige stønader tok seg markant opp i 1996, og var da nesten på høyde med bidragene i begynnelsen på 1990-tallet. For 1997 viser nasjonalregnskapstall at vekstbidraget fra offentlige stønader var på ett halvt prosentpoeng. I 1998 økte dette bidraget igjen til i overkant av 1 prosentpoeng, som må ses i sammenheng med en økning i pensjonssatsene, vekst i antall pensjonister, samt innføring av kontantstøtteordningen. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at offentlige stønader bidro med 1,5 prosentpoeng til økningen i husholdningenes disponible realinntekt i 1999.

Bidraget fra skatt av inntekt og formue vil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. I forbindelse med skattelettelsen ved innføringen av det nye skattesystemet i 1992 bidro denne utgiftsposten med om lag 1 prosentpoeng til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt fra 1991 til 1992. De negative vekstbidragene for årene 1993–1999 har sammenheng med realinntektsveksten som har funnet sted i denne perioden. For 1999 viser nasjonalregnskapstall at skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 5,9 milliarder 1999-kroner, tilsvarende 1 prosentpoeng.

Husholdningenes formuesinntekter består av renter på bankinnskudd, aksjeutbytte, beregnet avkasting på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Formuesutgiftene består i all hovedsak av gjeldsrenter. Posten netto formuesinntekter bidro positivt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1990–1997. Denne utviklingen henger blant annet sammen med den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene, med betydelig gjeldsnedbetaling eller økning av fordringer. Vekstbidraget fra husholdningenes netto formuesinntekter var på 1 prosentpoeng i 1997. I 1998 endret dette bildet seg noe. En markant økning i rentene i 3. kvartal 1998 bidro til en økning i husholdningenes renteutgifter. Denne utgiftsøkningen ble til en viss grad motvirket av at husholdningenes aksjeutbytte også økte, slik at posten kun ga et svakt positivt bidrag til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt i 1998. For 1999 viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at utviklingen fra 1998 har fortsatt. Det har vært en betydelig økning i netto renteutgifter. Inntektene fra aksjeutbytte har ikke økt like sterkt, slik at posten netto formuesinntekter ga et negativt vekstbidrag på 6 milliarder 1999-kroner til økningen i husholdningenes disponible realinntekt. Dette tilsvarer et negativt vekstbidrag på 1 prosentpoeng.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

2.1.1 Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel realinntekt regnet per person kan for 1999 anslås til i overkant av 136 000 1999-kroner. Med omtrent 2,2 personer per husholdning (jfr. Inntekts- og formuesundersøkelsen 1997) blir gjennomsnittlig disponibel realinntekt per husholdning rundt 300 000 kroner. I tabell 2.4 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet per person i perioden 1990–1999. For 1999 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at veksten var på 1,5 prosent. Dette er 3 prosentpoeng lavere enn veksten i 1998, og den laveste veksten i disponibel realinntekt per person på hele 1990-tallet.

2.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Lønnstakere hadde en gjennomsnittlig økning i reallønn etter skatt på om lag 2,9 prosent fra 1998 til 1999.

Avsnitt 2.1 gjengir tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet, som i tillegg til lønnsinntekter bl.a. omfatter pensjonsinntekter, blandet inntekt (i hovedsak driftsresultatet fra næringsvirksomhet) og netto formuesinntekter, jfr. boks 2.1. I dette avsnittet studeres inntektsutviklingen for ulike grupper lønnstakerhusholdninger, som har lønn som hovedinntektskilde. Den totale lønnsveksten , avhenger bl.a. av den tariffmessige lønnsøkningen det forhandles om under lønnsoppgjørene og av virkningen av lønnsglidningen. I tillegg vil skatter og økning i priser normalt bidra til at realverdien av den totale lønnsøkningen blir mindre enn økningen i det nominelle lønnstillegget. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.

Utgangspunktet for beregningene i dette avsnittet er gjennomsnittlig årslønn for lønnstakere som har utført et fullt normalårsverk uten overtid. Økningen i gjennomsnittlig reallønn etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) var om lag 2,9 prosent fra 1998 til 1999. Veksten i husholdningenes reallønnsinntekter, som i tillegg til lønnsveksten er påvirket av utviklingen i antall utførte årsverk, var om lag 3,9 prosent i samme periode. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt regnet per person var om lag 1,5 prosent fra 1998 til 1999. Negative vekstbidrag fra netto formuesinntekter og blandet inntekt for husholdningene som gruppe og ulik vekst i antall årsverk og antall personer var viktige kilder til den ulike inntektsveksten for de to inntektsbegrepene. 2

Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 1997 til 1999 for hovedgrupper av lønnstakere

Reglene for beskatning av inntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 2000. Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent i disse årene. Maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992, 49,5 prosent fra 1993 til 1998 og 49,3 prosent i 1999. I 2000 utgjør maksimal marginalskatt på lønn 55,3 prosent som følge av innføring av et nytt trinn i toppskatten. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 1996 til 2000 fremgår i vedlegg 9, tabell 9.1.

I tabell 2.5 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 1997 til 1999. Det er i hovedsak tatt utgangspunkt i datamaterialet for årslønnsveksten som gjengis i tabellene 3.1 og 3.2.

Tabell 2.5 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt på om lag 2,9 prosent fra 1998 til 1999. Det er sett bort fra endringer i skattemessige fradrag den enkelte måtte ha hatt. Når en forutsetter at netto fradragene vokser i takt med lønnen, vil størrelsen på fradragene i liten grad påvirke veksten i reallønn etter skatt i denne perioden, jfr. boks 2.2.

For industriarbeidere økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med om lag 2,5 prosent fra 1998 til 1999, mens økningen for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var om lag 2,8 prosent i samme periode. For kommuneansatte økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 2,8 prosent fra 1998 til 1999, mens veksten for statsansatte var på om lag 2,9 prosent. For ansatte i skoleverket økte reallønnen etter skatt med om lag 2,8 prosent i denne perioden. Dette er en relativt stor vekst i forhold til anslått lønnsvekst før skatt. Årsaken er at gjennomsnittet for ansatte i skoleverket falt ut av toppskatteposisjon i 1999.

Tabellen illustrerer at ansatte i HSH-bedrifter innen varehandelen har fått en vekst i reallønn etter skatt på om lag 2,7 prosent fra 1998 til 1999. I samme periode hadde ansatte innen bankvirksomhet en tilsvarende kjøpekraftsutvikling på om lag 3,5 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på hva familie- typer kan bety for kjøpekraftsutviklingen. I tabell 2.6 har en beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 1999 på henholdsvis 250 000 kroner og 450 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn. Det er beregningsmessig forutsatt at barna er mellom 3 og 12 år.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.

Utvalget har i beregningene i tabell 2.6 lagt til grunn en lønnsvekst på 6,2 prosent fra 1997 til 1998 og 4,9 prosent fra 1998 til 1999.

Tabell 2.6 illustrerer hvordan kjøpekraften for de valgte husholdningstypene påvirkes av skatteendringene fra 1998 til 1999. Med de forutsetningene som er valgt, økte reallønnen etter skatt for de utvalgte typehusholdningene med mellom 1,8 prosent og 2,8 prosent i denne perioden. At barnetrygden ble redusert fra 1998 til 1999 for barn mellom 3 og 16 år var en viktig kilde til lavere reallønnsvekst etter skatt for lønnstakere med barn enn for lønnstakere uten barn. Reduksjonen av toppskatten bidro videre til størst vekst i reallønn etter skatt for lønnstakere med de høyeste inntektene.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 1997 til 1999

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1,5 for ektepar) og særtillegg. Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir endret 1. mai hvert år gjennom en økning av grunnbeløpet i folketrygden, eventuelt også i kombinasjon med en oppjustering av særtilleggssatsene. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige fødte uføre/unge uføre i perioden 1.5.1993 til 1.5.2001 fremgår av vedlegg 9, tabell 9.2. Det vises for øvrig til tabellene 3.1 og 3.2 som bl.a. beskriver det gjennomsnittlige årslønnsnivået for noen hovedgrupper av lønnstakere.

Tabell 2.7 viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue fra 1997 til 1999. Veksten i utbetalt minstepensjon på vel 7,5 prosent fra 1998 til 1999 må ses i sammenheng med overhenget til 1999 som følge av at minstepensjonen ble økt med 1 000 kroner per måned fra 1. mai 1998 for enslige pensjonister og med om lag 940 kroner per måned for gifte pensjonister og visse grupper samboende pensjonister.

Pensjonister har rett på særfradrag for alder og uførhet mv. og betaler lav trygdeavgift på inntekter som ikke gir opptjening av pensjonspoeng. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer videre at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utenom pensjon ikke skal betale skatt. Denne fordelen avtrappes gradvis ved økende inntekt.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin pensjonsinntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Økningen i grunnbeløpet var 5,75 prosent fra 1997 til 1998 og om lag 4,5 prosent fra 1998 til 1999. Dette bidro isolert sett til at realinntekten før skatt steg med om lag 3,4 prosent fra 1997 til 1998 og om lag 2,2 prosent fra 1998 til 1999.

Den gjennomsnittlige pensjonsinntekten for pensjonister som gruppe har reelt sett økt betydelig de siste årene og har trolig vært vel på høyde med inntektsutviklingen for flere grupper yrkesaktive. Foruten økninger i grunnbeløpet skyldes denne inntektsveksten at en stadig større del av de nye pensjonistene har tilleggspensjon. Gjennomsnittlig tilleggspensjon øker dermed etter hvert som nye pensjonistkull kommer til, selv om ikke pensjonen for den enkelte pensjonist øker. For pensjonister med minstepensjon har også endringer i særtillegget påvirket utviklingen.

Kommentarene foran gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse. Økningen i rentenivået i 1998 og 1999 har isolert sett gitt et positivt vekstbidrag i disponibel realinntekt for pensjonister med netto renteinntekter.

For utviklingen i disponibel realinntekt for den enkelte pensjonist kan resultatet variere noe, avhengig av bl.a. pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

Pensjonsregulering i 2000

Resultatet av pensjonsoppgjøret innebærer at grunnbeløpet øker med 2 140 kroner til 49 090 kroner f.o.m. 1. mai 2000. Dette innebærer en økning i det gjennomsnittlige grunnbeløpet fra 1999 til 2000 på om lag 4,2 prosent Gjennomsnittlig minstepensjonen for 2000 blir dermed 86 754 kroner for enslige og 149 320 kroner for ektepar. Se også vedleggstabell 9.2.

2.4 Fordeling av inntekt

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram en del statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for individer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av arbeids- og kapitalinntekter.

2.4.1 Nærmere om fordelingen av lønnsinntekt før skatt

Tabell 2.8 illustrerer fordelingen av lønnsinntekt 3 (inkludert sykepenger og arbeidsledighetstrygd) blant lønnstakere for 1986, 1993 og 1998. Fokus er på fordelingen og utviklingen i lønnsinntekt for heltidsarbeidende. I tallmaterialet (selvangivelsesstatistikk) har det imidlertid ikke vært mulig å identifisere arbeidstiden til den enkelte. Analysen er derfor avgrenset til individer med en lønnsinntekt som overstiger 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Vi får da i stor grad med de lavest lønte heltidsansatte både i stat, kommune og i den organiserte delen av privat sektor. Analysen vil også omfatte en del deltidsansatte, men disse vil i stor grad ha lønnsarbeid som hovedbeskjeftigelse. Andelen deltidsansatte som kommer med i gruppen, har trolig vokst utover på 90-tallet.

Tabell 2.8 viser blant annet hvor stor del av de samlede lønnsinntektene de ulike inntektsgruppene mottar. I 1998, som er det siste år det per i dag finnes statistikk for, mottok de 10 prosentene av individene med lavest lønnsinntekt (1. desil, se boks 2.3 for en nærmere forklaring av desilbegrepet) 5,5 prosent av de samlede lønnsinntektene. Desil 2 mottok 1 prosentpoeng mer. Deretter øker andelen med 0,6 - 1,0 prosentpoeng mellom hver desil inntil 9. desil, som mottar 13,1 prosent av samlet lønnsinntekt eller 1,9 prosentpoeng mer enn desil 8. De 10 prosentene med høyest lønnsinntekt (10. desil) mottok i 1998 20,1 prosent av samlet lønnsinntekt.

Ser man på utviklingen over tid, er det en stor grad av stabilitet i inntektsfordelingen. Alle desilene endret sin andel av de samlede lønnsinntektene relativt lite. De 10 prosentene med de høyeste lønnsinntektene økte sin andel med 1,1 prosentpoeng fra 1986 til 1998. Dette har skjedd på bekostning av stort sett alle de andre gruppene. Det må nevnes at selv om inntektsfordelingen er relativt stabil, kan det være en betydelig mobilitet blant individene mellom inntektsgruppene i perioden.

Målt ved Gini-koeffisienten (se boks 2.3 for en forklaring av Gini-koeffisienten) har forskjellene i lønnsinntekt samlet sett økt svakt fra 1986 til 1998. En del av denne endringen kan trolig tilskrives at skattegrunnlaget økte på slutten av 80-tallet slik at inntektsbegrepet i selvangivelsesstatistikken ble mer omfattende. Dette gjaldt bl.a. en del frynsegoder. Det er grunn til å tro at andelen denne type inntekt utgjør av samlet lønnsinntekt, gjennomgående øker med høyere inntekt.

Siste kolonne i tabell 2.8 viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig reallønnsinntekt fra 1986 til 1998. Samlet sett økte gjennomsnittlig reallønnsinntekt med 15,2 prosent. De 10 prosentene med de høyeste inntektene hadde den klart største økningen i reallønnsinntektene med 21,4 prosent. Desilene 1 til 9 hadde alle en noe lavere vekst i realinntektene enn gjennomsnittet og den laveste økningen hadde desil 7 og 8 med 12,9 prosent.

2.4.2 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede.

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av samlet inntekt for yrkestilknyttede. Gruppen vi studerer utvides i forhold til forrige avsnitt med selvstendig næringsdrivende. Analysen begrenses til individer med en yrkesinntekt (sum av lønnsinntekt og næringsinntekt) som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Tabell 2.9 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene i 1993 og 1998 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler). Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden for alle desilene, spesielt for desil 1 til desil 8. Med unntak av desil 1 og 10 stiger lønnsandelen fra 1993 til 1998. Andelen næringsinntekt er relativt høy for desil 1 og er fallende til desil 5 for begge årene. Deretter stiger andelen med samlet inntekt. Med unntak av desil 1 faller andelen næringsinntekt fra 1993 til 1998 for alle desilene.

For høyinntektsgruppene (spesielt desil 10) utgjorde kapital- og næringsinntekter en relativt stor andel av samlet inntekt både i 1993 og 1998. Kapitalinntektenes relative betydning har økt mens næringsinntektenes andel har sunket. Andelen som kapitalinntekt utgjør av samlet inntekt øker med økt inntekt i både 1993 og i 1998. Med unntak av desil 1 og 10 utgjør kapitalinntektene en mindre andel av de samlete inntekter i 1998 enn i 1993. Nedgangen i andelen må ses i lys av at renteutgiftene ikke er trukket fra i inntektsbegrepet vi benytter samtidig som at rentenivået har falt fra 1993 til 1998. Desil 1 har en negativ andel, dvs. at de hadde et netto tap på sine kapitalplasseringer både i 1993 og 1998, selv om tapet ble redusert.

Tabell 2.9 viser også at samtlige desiler har økt andelen av samlet inntekt som betales i skatt fra 1993 til 1998. Mye av denne økningen kan forklares med renteutviklingen og inntektsbegrepet vi nytter. Rentenivået falt fra 1993 til 1998. Ettersom renteutgiftene er fradragsberettiget trekker dette i retning av høyere skatt. Rentenedgangen har også bidratt til å redusere renteutgiftene. Ettersom renteutgifter ikke er tatt med i inntektsbegrepet vi studerer, vil dette bidraget til høyere inntekt bli borte og dermed også trekke i retning av at skatteandelen øker. En annen medvirkende årsak er at progressiviteten i beskatningen av lønn fører til at skatteandelene øker noe siden samtlige desiler har hatt en reallønnsøkning fra 1993 til 1998.

Tabell 2.10 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene. Desilenes andeler av lønnsinntekt, næringsinntekt og overføringer endrer seg relativt lite mellom desilene fra 1993 til 1998. Den største endringen skjer for kapitalinntekter hvor desil 10 øker sin andel fra 70,8 prosent i 1993 til hele 82,8 prosent i 1998. Med unntak av desil 1 reduserer alle de andre desilene sin andel. Desil 10s andel av lønnsinntekter øker også. Samlet sett fører dette til at desil 10 øker sin andel av samlede inntekter etter skatt fra 20,9 prosent i 1993 til 21,9 prosent i 1998. Også her blir andelene til de andre desilene med unntak av desil 1 redusert.

Samlet sett økte forskjellene i samlet inntekt etter skatt fra 1993 til 1998. Gini-koeffisienten for yrkestilknyttede steg fra 0,210 i 1993 til 0,218 i 1998. En kan legge merke til at Gini-koeffisienten er klart høyere for fordelingen av samlet inntekt etter skatt, enn for fordelingen av lønnsinntekter før skatt (tabell 2.8). Årsaken til dette er at både kapitalinntekter og næringsinntekter er skjevere fordelt enn lønnsinntekter i tillegg til at folk med høye lønnsinntekter ofte også har høye kapital- og næringsinntekter.

2.4.3 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter for yrkestilknyttede

Tabell 2.11 gir en oversikt over fordelingen av de ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede. I tabellen er de 10 prosentene med høyest samlet inntekt oppdelt videre i 5 grupper. De gjennomsnittlige kapitalinntektene øker systematisk med økende samlet inntekt.

Kapitalinntektene øker markert fra 1. til 2. desil og fra 8. til 9. desil, men fra 9. til 10. desil ser vi at økningen er betydelig.

Inntektene av de fleste typer kapitalinntekter øker med økende inntekt, men det er noen unntak. Renteinntektene var i 1998 svært like i desilene 1 til 8. De gjennomsnittlige renteinntektene var noe over 3 ganger så store i desil 10 som i desil 9. For de andre kategoriene av kapitalinntekter var forskjellene langt større. I 1998 var de gjennomsnittlige utbyttene under 600 kroner for desilene 1 til 7 og desil 8 hadde 968 kroner. 9. desil og 10. desil hadde derimot henholdsvis 2 281 kroner og 69 874 kroner i utbytte. Realisasjoner av kapitalgevinst/tap viser nesten den samme fordelingen, men med noe lavere nivå. Andre kapitalinntekter, som blant annet omfatter leieinntekter, avkastning av pensjonsforsikring og enkelte næringsinntekter (opptjent utenbygds), viste et liknende mønster, men økningen fra 9. til 10. desil var klart mindre. Renteinntektene utgjorde den største andelen av kapitalinntekter for desilene 1 til 9, men den minste andelen av desil 10s kapitalinntekter.

På grunn av lavere rentenivå var renteinntektene målt i 1998-kroner for alle inntektsgruppene langt lavere i 1998 enn i 1993. Realinntektene fra de andre kapitalartene har i denne perioden økt for nesten alle inntektsgruppene. Økningen er imidlertid langt sterkere for de 10 prosent rikeste enn for de andre gruppene. Det framgår videre at de fleste desilene i gjennomsnitt hadde et netto realisasjonstap både i 1993 og 1998.

Oppsplittingen av 10. desil viser at det er de 2 prosentene (persentil 99 og 100) med høyest inntekt som har de helt høye kapitalinntektene. I gjennomsnitt hadde personer i denne gruppen (som i 1998 besto av om lag 34 500 personer) om lag 520 000 kroner i kapitalinntekter i 1998, noe som svarer til at denne 2-prosentsgruppen la beslag på 68 prosent av de samlede kapitalinntektene. Dette er en økning på om lag 13 prosentpoeng fra 1993. Dette kommer hovedsakelig av at denne gruppen har økt sine inntekter fra utbytte og realisasjonsgevinster betydelig siden 1993.

2.4.4 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 2.12 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Samlet inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 1 til 6, mens desil 7 til 10 har hatt en noe lavere vekst. Dette har ført til at inntektsforskjellene målt ved Gini-koeffisienten har blitt redusert fra 0,247 til 0,230. Dette er hovedsakelig på grunn av en utjevning i overføringene hvor desil 1 til 5 har fått økt andel overføringer, mens desil 7 til 10 har fått reduserte andeler. Overføringer utgjør om lag 88 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 1998 (se vedleggstabell 9.3). Hovedårsaken til utjevningen kommer av at grunnbeløpet i pensjonsytelsene har økt relativt mye, jfr. avsnitt 2.3. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden.

Ellers viser tabellen at de fleste desilene, med unntak av desil 1, 2, 3 og 10, har fått redusert andelene av de samlede kapitalinntektene som pensjonistene mottar. Dette har blant annet sammenheng med at pensjonister stort sett mottar renteinntekter (se også vedleggstabell 9.4). På grunn av fallende rentenivå har renteinntektene blitt betydelig redusert. Desil 10 mottar på den andre siden hovedsakelig andre kapitalinntekter som bl.a. aksjegevinster og utbytte. Til tross for den kraftige økningen i kapitalinntekter, har desil 10 sin andel av pensjonistenes og de trygdedes inntekter etter skatt blitt redusert fra 1993 til 1998.

2.4.5 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Fordelingen av kapitalinntekter mellom de ulike inntektsgruppene er relativt skjev mellom kvinner og menn. Figur 2.3 viser at denne forskjellen har økt mellom 1993 og 1997 4 . I tillegg til at menn mottok mesteparten av økningen i kapitalinntekter fra 1993 til 1997, ble også kvinners samlede kapitalinntekter redusert. Dette har sammenheng med at kvinner hovedsakelig mottok renteinntekter. Blant annet på grunn av redusert rentenivå er renteinntektene blitt nærmere halvert over perioden. Kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster, ble redusert fra om lag 32 prosent i 1993 til om lag 22 prosent i 1997.

Skjevfordelingen mellom kvinner og menn kan være et resultat av at ulike inntektsarter er ulikt fordelt mellom ektefeller/samboere i husholdningene. Mens kvinner for eksempel mottar all barnetrygd/kontantstøtte i en husholdning, kan det være slik at menn hovedsakelig mottar kapitalinntektene. Samtidig kan menn stå for betaling av kapitalutgiftene. Siden kapitalutgifter ikke er med i denne statistikken vil dette kunne moderere bildet som er gitt i figur 2.3.

Kilde: Sjølvmeldingsstatistikk 1997, Statistisk Sentralbyrå.