3 Lønnsutviklingen i senere år

• For både arbeidere og funksjonærer i industrien i NHO-bedrifter er årslønnsveksten fra 1998 til 1999 beregnet til 4,7 prosent. I forretnings- og sparebanker har lønnsveksten vært 5,9 prosent og 4,5 prosent i forsikring. For heltidsansatte i HSH-bedrifter er lønnsveksten beregnet til 4,9 prosent. For ansatte i staten, skoleverket og i kommunene er lønnsveksten beregnet til henholdsvis 4,7 prosent, 4,5 prosent og 5,0 prosent. Den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 1998 til 1999 for alle grupper under ett er anslått til 4,9 prosent mot 6,2 prosent året før.

• Overhenget til 2000 anslås til 1,3 prosent for alle grupper under ett. Dette er mindre enn halvparten av overhenget til 1999. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,2 prosent og til 2,0 prosent for industrifunksjonærer. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen er overhenget beregnet til 1 prosent, mens overhenget for statsansatte og for ansatte i forretnings- og sparebanker er beregnet til 1,4 prosent. For ansatte i kommunene og i skoleverket er overhenget beregnet til henholdsvis 0,8 prosent og 1,1 prosent.

• I løpet av den siste tiårsperioden har det generelt sett vært en utjevning i gjennomsnittlig lønn mellom kvinner og menn innen alle hovedområder utvalget har tall for. Tilnærmingen har vært sterkest blant ansatte i staten, skoleverket og i varehandelen. I de siste årene har utviklingen vært mer sammensatt; med en viss tilnærming innen noen grupper og stabilitet eller svakt økende lønnsforskjeller for andre grupper. Fra 1998 til 1999 har det vært en viss tilnærming i enkelte grupper som for eksempel i forretnings- og sparebanker og i forsikring og uendrede forskjeller for andre blant de grupper utvalget har tall for.

• Fra 1998 til 1999 var veksten i topplederes lønninger i privat næringsvirksomhet om lag 5 -16 prosent litt avhengig av hvilke bedriftsstørrelser en ser på. Særlig sterk var lønnsveksten for ledere i de store bedriftene (over 250 ansatte/lønnsforhold) med 16,5 prosent. Lønnsveksten fra 1998 til 1999 har vært hele 25,6 prosent blant den fjerdedelen som tjener mest av lederne i bedrifter med over 250 ansatte/lønnsforhold.

3.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper av lønnstakere

I Beregningsutvalgets rapport fra januar i år (NOU 2000:4), ble det lagt fram statistikk og beregninger over lønnsutviklingen fra 1998 til 1999 og dessuten anslag på overhenget i lønningene til 2000 for ulike grupper. I rapport av 21. mars 2000 ble det på grunnlag av ny eller mer fullstendig lønnsstatistikk for 1999 gitt en oppdatert oversikt. I rapport av 21. mars ble det også på grunnlag av Skattedirektoratets lønns- og trekkoppgaveregister presentert tall for lønnsutviklingen i 1999 for toppledere i privat næringsvirksomhet. I denne rapporten er det bare mindre endringer siden rapporten i mars. Utvalget gir imidlertid en oversikt over resultatene av lønnsoppgjørene i 2000 for en del grupper, jfr. vedlegg 2.

Beregningene av lønnsutviklingen bygger i hovedsak på prinsipper og forutsetninger som utvalget har lagt til grunn i tidligere rapporter. Utvalget understreker at en med dette ikke har tatt standpunkt til eventuelle andre prinsipper som partene måtte ønske å legge til grunn under forhandlinger.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Beregningsutvalget presenterer tall for gjennomsnittlig årslønn både for heltidsansatte, dvs. arbeidstakere som har utført et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid og gjennomsnittlig lønn per årsverk. Det siste begrepet omfatter både heltids- og deltidsansatte der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Beregningene av lønnsvekst er ført fram til 1999 og gjengis i tabellene 3.1 og 3.2. Begge tabellene bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år.

Statistisk sentralbyrå har foretatt en full omlegging av lønnsstatistikken i privat sektor. En har fått en individbasert statistikk som per i dag dekker alle lønnstakere med unntak av hotell- og restaurantvirksomhet og primærnæringene, og som er sammenlignbar mellom næringer, jfr. boks 3.1. Det er tall etter den nye lønnsstatistikken for årene 1997–99.

Av tabell 3.1 og tabell 3.2 framgår lønnsutviklingen i noen store forhandlingsområder. Størrelsen på lønnsveksten har variert og viste en fallende tendens fram til 1993/1994. Deretter har veksttakten økt noe igjen, særlig fra 1997 til 1998. I 1999 har veksttakten avtatt.

Fra 1998 til 1999 kan lønnsveksten i de store forhandlingsområdene beregnes til 4,7 prosent både for arbeidere og funksjonærer i industrien i NHO-bedrifter og for statsansatte. For ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen er lønnsveksten beregnet til 4,9 prosent. For kommuneansatte er veksten beregnet til 5,0 prosent og for ansatte i skoleverket til 4,5 prosent. Den sterkeste gjennomsnittlige lønnsveksten fra 1998 til 1999 har det vært blant ansatte i forretnings- og sparebanker med 5,9 prosent, se fotnote 5 tabell 3.1.

Det bør utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved vurdering av utviklingen i ett enkelt år. Variasjoner i lønnsutviklingen mellom grupper kan bl.a. ha sammenheng med endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken (f. eks. alder, utdanning og endringer i andelen menn/kvinner).

Vedleggstabell 9.6 viser lønnsutviklingen for noen flere grupper.

Tallene i utvalgets rapporter har tradisjonelt hatt mest fokus på å beskrive utviklingen over tid i lønn og de komponenter som har bidratt til denne. Selve lønnsnivået er gitt bare for enkelte år. Utvalget vil i senere rapporter gå nærmere inn på lønnsforskjeller og spredning i lønnsnivå for ulike grupper. I denne rapporten er det for første gang tatt inn lønnstall for visse utdanningsgrupper som viser lønnsnivå og lønnsutvikling i årene 1997–99, jfr. vedleggstabellene 9.7 og 9.8. Tabellene mangler bl.a. tall for fagutdanning, noe utvalget vil komme tilbake til i senere rapporter.

Vedleggstabellene 9.7 og 9.8 er framkommet ved å koble lønnsstatistikken mot registeret over befolkningens høyeste utdanning. Tabellene viser lønnsnivå og lønnsutvikling for heltidsansatte (9.7) og per årsverk (9.8). Imidlertid har vi foreløpig bare tall per årsverk for næringene i privat sektor. Det er liten forskjell mellom lønnsnivået for heltidsansatte og lønn per årsverk i de ulike næringene bortsett fra i varehandelen der omfanget av deltidsarbeid er størst i de gruppene i privat sektor som er med i tabellene 9.7 og 9.8.

Den sterkeste lønnsveksten i perioden 1997–99 har det vært for utdanningsgruppene med inntil 4 års utdanning og mer enn 4 års utdanning på høyskole eller universitet i industrien og i varehandelen.

Vedleggstabellene 9.7 og 9.8 viser videre at det er betydelige lønnsforskjeller for samme utdanningsgrupper mellom de ulike næringer/sektorer.

I vedleggstabell 9.9 vises lønnsutviklingen per årsverk for utdanningsgrupper i det kommunale tariffområdet. Utdanningsgrupperingen her er ikke sammenlignbar med grupperingen i vedleggstabellene 9.7 og 9.8.

I tabell 3.3 har en beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for to hovedsektorer:

• ansatte i industrien

• ansatte i offentlig forvaltning

Samlet årslønnsvekst fra 1998 til 1999 for alle grupper er beregnet til 4,9 prosent mot 6,2 prosent i fjor. Fra 1998 til 1999 var lønnsutviklingen ganske lik i de to hovedsektorene det gis tall for i tabell 3.3. Tabellen viser videre at lønnsveksten i offentlig forvaltning har vært noe svakere enn i industrien i perioden 1989–99. Dette skyldes hovedsakelig svakere lønnsvekst i første halvdel av perioden.

I tabell 3.4 er årslønnsveksten de siste årene for hovedgruppene i tabellene 3.1 og 3.2 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning. I offentlig sektor har bidraget fra lønnsglidningen i perioden 1995–99 ligget i størrelsesorden 0–3/4 prosent i året. For gruppene i privat sektor har det variert mellom 1 og 2 prosent unntatt for industrifunksjonærer. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales alle tillegg lokalt, blant annet som resultat av lokale forhandlinger. Dette medfører at all lønnsendring for disse betraktes som lønnsglidning i hht. Beregningsutvalgets definisjon av dette.

Tallene i tabell 3.4 for industriarbeidere, staten, skoleverket og kommunene er basert på lønn per årsverk. For de andre er det lønn for heltidsansatte.

3.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

3.2.1 Lønnsutviklingen for arbeidere i LO-NHO-området

• For INDUSTRIARBEIDERE steg årslønn per årsverk (både heltid og deltid) fra 1998 til 1999 med 4,7 prosent, mens veksten året før var 5,6 prosent.

Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 1999 var 2,8 prosent. På grunn av forbundsvise lønnsoppgjør i 1998 med senere reguleringstidspunkter og tarifftillegg som var langt høyere enn i 1999, skyldes omlag 60 prosent av den gjennomsnittlige lønnsveksten fra 1998 til 1999 tillegg gitt i 1998.

Tabell 3.5 viser utviklingen i timefortjenesten, fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien (menn + kvinner) fra samme kvartal året før. Timefortjenestene er beregnet eksklusive overtidstillegg og omregnet til 37,5 t/uke.

På grunn av statistikkomlegging og metodiske endringer er 1998- og 1999-tallene beheftet med større usikkerhet enn før innenfor enkelte bransjer eller enkelte tariffområder.

Lønnsoverhenget inn i 2000 er beregnet til 1,2 prosent.

Lønnsoppgjøret for arbeidere i LO-/NHO-området ble gjennomført som et samordnet oppgjør. Etter streik og fornyet mekling ble tilleggene gitt med virkning fra konfliktens slutt 9. mai 2000 innenfor alle arbeidergrupper.

Gjennomsnittlig tarifftillegg for industriarbeidere ble kr 2,11, eksklusive prosenttillegg som over tid automatisk fører til en økning i visse former for uregelmessige tillegg. Vanligvis omfatter slike tillegg noe i underkant av 5 prosent av tillegget på grunnsatsene, slik at det totale tarifftillegget for industriarbeidere basert på Beregningsutvalgets årslønnsbegrep kan beregnes til tilnærmet kr 2,20.

Tarifftillegget slår ut med et bidrag på 1,1 prosent i årslønnsveksten fra 1999 til 2000.

Lønnsoverheng og tarifftillegg utgjør således 2,3 prosent. I tillegg kommer bidraget fra lønnsglidningen i løpet av 2000, som ikke vil være klar for statistikk for 2000 foreligger i begynnelsen av 2001.

Tabell 3.4 viser at bidraget fra lønnsglidningen var 1,6(1,56) prosent i gjennomsnitt for de siste 5 årene og 1,7 prosent i 1999. På grunn av ny form for lønnsregistrering er forholdet mellom beregningene for lønnsoverheng og bidrag fra lønnsglidning det påløpende år mer usikker i 1999/2000 enn tidligere.

Opptjening av 2 ekstra feriedager i 2000, som tas ut i 2001, vil ikke føre til økt årslønn, etter den beregningsmetoden utvalget benytter, men vil isolert øke de påløpte kostnadene per arbeidet time med ca. 0,8 prosentpoeng i 2000.

Avtalte tarifftillegg per 1. april 2001 bidrar til årslønnsveksten med om lag 0,8 prosentpoeng fra 2000 til 2001. To nye feriedager i 2002 vil øke kostnadene med ytterligere 0,8 prosentpoeng per arbeidet time.

De gjennomsnittlige tarifftilleggene , inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til (totale nivåtillegg):

På grunn av forbundsvise lønnsreguleringer både i 1994,1996 og 1998, ble sentrale lønnstillegg gitt fra det tidspunkt de enkelte bransjeavtalene hadde utløp. De fleste har utløp 31.mars.

• For arbeidere i BYGGEVIRKSOMHET ble årslønnsveksten fra 1998 til 1999 5,8 prosent, mot 6,9 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere o.l.

Etter flere år med lav gjennomsnittlig lønnsvekst for byggevirksomhet før 1994, har det i takt med bedre tider for byggevirksomhet, vært en jevnt stigende lønnsvekst fra årsskiftet 1993/94 med 1,2 prosent lønnsvekst fra 1. kvartal 1994 til om lag 8 prosent i 4. kvartal 1998, i forhold til samme kvartal året før. Tallene for 1999 tyder for denne sektoren på en avtakende lønnsvekst i 1999 og inn i 2000.

Tarifftillegget for byggearbeidere i 2000 ble kr 1.70 per time, inklusive generelt tillegg og forbundsvise tillegg gjennom økning i minstelønnssatsene. Dette betyr isolert sett et bidrag på 1 prosent lønnsvekst fra 1999 til 2000. Den gjennomsnittlige lønnsveksten i bransjen styres imidlertid i større grad av typen arbeidsoppdrag med akkordbestemt avlønning etc.

Anleggsbransjen består av kraftlinjefirmaer og anleggsbedrifter med oppdrag både innenfor kraftverkssektoren, oljerelaterte virksomheter og veiprosjekter (inkl. tunnelarbeider).

For bygge- og anleggsvirksomhet under ett er lønnsveksten fra 1998 til 1999 beregnet til 5,6 prosent.

• For LANDTRANSPORT som blant annet omfatter rutebilselskaper, grossistbedrifter, spedisjonsfirmaer, oljeselskaper m.v. økte årslønn fra 1998 til 1999 med 4,8 prosent mot 6,4 prosent året før.

Det ble konflikt i tariffoppgjøret 1998, slik at tilleggene ble gitt med virkning fra første del av juni, istedenfor fra 1. april.

Innenfor rutebilsektoren ble det i 2000 gitt et tarifftillegg på i størrelsesorden kr 3,70, mens grossister/speditører fikk kr 3,20, samt noen grupper lavere. Innenfor gruppen landtransport som Beregningsutvalget tidligere har presentert tall for (med utgangspunkt i NHOs tidligere kvartalsstatistikk), er tarifftillegget i gjennomsnitt ca. kr 3,50 gitt fra 9. mai 2000. Dette gir et utslag i årslønnsveksten fra 1999 til 2000 på 2,1 prosent.

Tilsvarende vil tarifftilleggene for 2001 variere innenfor enkeltgrupper fra 1 kr per time til 3 kr per time avhengig av lønnsnivået innenfor respektive tariffavtaler.

En del nye grupper eller tariffavtaler innenfor transportrelatert virksomhet har innrapportert tall til lønnsstatistikken for 1999. Utvalget vil i neste rapport for 2001 se på hvilken måte transportsektoren skal inngå i utvalgets rapporter og hvordan transport samlet sett skal presenteres.

3.2.2 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

• Veksten i årslønn for industrifunksjonærer(heltid) i NHO-bedrifter ble 4,7 prosent fra 1998 til 1999, mot 6,8 prosent året før.

Lønnsveksten for industrifunksjonærene (som utgjør vel 60 prosent av alle funksjonærer innenfor NHO-området) gjennom året målt mot samme perioder året før, synes å ha været stabil.

Lønnsvekst «hittil i år» 1999(i praksis ca. 3 første kvartaler av året) i forhold til tilsvarende periode av 1998 var 4,7 prosent. Lønnsveksten for «siste lønnsperiode» ved rapporteringstidspunkt, som i praksis betyr fra ca. 1. oktober 1998 til ca. 1. oktober 1999 var også 4,7 prosent

Betydelige endringer i statistikkgrunnlaget for funksjonærene fra 1998, kan ha påvirket nivå- og veksttall i forhold til fastsatte beregninger etter det tidligere opplegget. NHO valgte å nedlegge sin funksjonærstatistikk per 1. september etter gammel mal fra og med 1998. Statistikk for 1998 er således basert på data med den nye innsamlingsformen, med SSB som primær innsamler av data. På grunn av at innrapporterte tall fra SSB var en utvalgsundersøkelse og at tallene for 1997 og 1998 inneholdt noe forskjellige lønnsbegreper, ble lønnsveksten fra 1997 til 1998 basert på bransjevekter og lønnsbegreper fra NHOs funksjonærstatistikk per 1. september 1997 og opplysninger om reguleringstidspunkter i 1997 (jfr. vedlegg 4 i NOU 1999:12).

I 1999-undersøkelsen er funksjonærene blitt innrapportert etter samme mal som i 1998, ved et utvalg av bedrifter som SSB har trukket til strukturstatistikken. I tillegg inneholder utvalget bedrifter som NHO har supplert, med primært mål å dekke tariffavtaler for arbeidere. Innsamlingsmåten for arbeidere og funksjonærer er nå lik.

Ettersom man for 1998 for første gang baserte seg på utvalg, er bransjevektene endret. Både vektgrunnlaget mellom bransjene og beregningsmetodene er lagt om, i tillegg til at lønnsopplysninger for «hittil i år» (3 kvartaler) både i 1998 og 1999 danner basis for årslønnsveksten, sammen med lønnsnivå per 1. oktober de respektive år.

NHO samler ikke lenger inn reguleringstidspunktene i løpet av året (siste gang 1997), men sammenstillingen mellom lønnsnivåene per 1. oktober og «hittil i år» (3 første kvartaler) bidrar til informasjonen, slik at man kan beregne lønnsvekst fra 1998 til 1999 på en relativt presis måte. Som i andre områder må man eventuelt anslå endringer etter 1. oktober. Bonus er med i tallene, mens overtid ikke er med.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for funksjonærer i alle sektorer innenfor NHO-området (hvor man har godt nok grunnlag for beregning av utviklingstall) er 4,8 prosent fra 1998 til 1999. I tillegg til industrifunksjonærer er funksjonærer i transport, bygge- og anleggsvirksomhet, oljevirksomhet, forskningsinstitusjoner, rengjøring etc. med (Gruppen dekker om lag 90 prosent av alle funksjonærgruppene innenfor NHO-bedrifter.)

3.2.3 Lønnsutviklingen i andre områder i næringsvirksomhet

I hotell og restaurantvirksomhet ble det for alle unntatt prosentlønnet serveringspersonale i lønnsoppgjøret våren 1999 gitt et generelt tillegg på kr 1,20 per time fra 1. april. Videre blir det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 1999 på kr 1,08 per time.

I hoteller og restauranter steg den gjennomsnittlige timefortjenesten for fastlønte (heltid og deltid) etter NHOs lønnsstatistikk med 3,5 prosent for menn og kvinner under ett fra oktober 1998 til oktober 1999.

For heltidsansatt prosentlønnet serveringspersonale steg den gjennomsnittlige timefortjenesten med 2,4 prosent for voksne menn og kvinner under ett fra perioden 1. mai 1998 – 31. oktober 1998 til 1. mai 1999 – 31. oktober 1999.

På grunnlag av statistikk for april og oktober 1999 er lønnsveksten per årsverk for alle fastlønte beregnet til 4,8 prosent fra 1998 til 1999, mens lønnsveksten for prosentlønte steg med 5,3 prosent fra 1998 til 1999.

For fastlønte og prosentlønte under ett er lønnsveksten per årsverk fra 1998 til 1999 beregnet til 4,1 prosent 1 .

I lønnsoppgjøret våren 2000 ble det for alle unntatt prosentlønnet serveringspersonale gitt et generelt tillegg på kr 1,50 per time og et lavlønnstillegg på kr 2,- per time til alle fastlønte fra 9. mai. Potten på kr 0.20 per time til forbundsvise tilpasninger ble brukt til å øke ansiennitetssatsene fra fire år og oppover med kr 1,- per time. Videre blir det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 2000.

Overhenget til 2000 for fastlønte er beregnet til 1,6 prosent. Sammen med de sentrale tarifftilleggene og de forbundsvise tilpasningene, gir dette en årslønnsvekst fra 1999 til 2000 på 4 prosent for fastlønte før garantitillegget 1. oktober 2000 og lønnsglidningen er regnet med. I 1999 bidro garantitillegget til årslønnsveksten med 0,3 prosentpoeng, mens lønnsglidningen i sum var tilnærmet null.

I 2001 er det for fastlønte i hotell- og restaurantvirksomhet gitt kr 3 per time fra 1. april som gir et bidrag til årslønnsveksten 2000–2001 på 2,2 prosentpoeng.

Som en del av lønnsoppgjøret i 2000, er det avtalt at den resterende delen av den femte ferieuken tas ut med 2 feriedager i 2001 og de øvrige i 2002. Opptjening av 2 ekstra feriedager i 2000, som tas ut i 2001, vil ikke føre til økt årslønn, etter den beregningsmetoden utvalget benytter, men vil isolert sett øke de påløpte kostnadene per arbeidet time med om lag 0,8 prosentpoeng i 2000.

I forretnings- og sparebanker steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten i følge lønnsstatistikken for 1999 med 4,9 prosent for heltidsansatte menn og kvinner under ett fra 1. september 1998 til 1. september 1999.

I oppgjøret våren 1999 ble det gitt et generelt tillegg på alle lønnstrinn på kr 3 725 eller i gjennomsnitt 1,4 prosent fra 1. mai. I følge opplysninger fra Finansnæringens Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 0,5 prosent 1. januar 1999 og 1,0 prosent 1. juli 1999.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 1999 og lønnstilleggene i 1999, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 1998 til 1999 til 5,9 prosent for heltidsansatte. Gjennomsnittlig lønnsvekst per årsverk fra 1998 til 1999 har utvalget beregnet til 6,0 prosent. Lønnsveksten fra 1998 til 1999 er påvirket av utbetaling i Kreditkassen fra et «ansettelsesfond» som ble bygd opp gjennom avsetninger i 1997 og 1998. Årslønnsvirkningen i 1999 utgjorde om lag prosent for hele tariffområdet.

I lønnsoppgjøret våren 2000 ble det gitt et generelt tillegg på 1,3 prosent på alle trinn på lønnsregulativet fra 1. mai. I følge opplysninger fra Finansnæringens Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 0,4 prosent 1. januar 2000.

Overhenget til 2000, beregnet til 1,4 prosent, og det sentrale tillegget i 2000, gir en årslønnsvekst på om lag 2 prosent fra 1999 til 2000. I tillegg kommer lokale tillegg 1. januar og 1. juli 2000 og annen lønnsglidning (strukturendringer). I 1999 utgjorde bidraget til årslønnsveksten fra lønnsglidningen 2,6 prosentpoeng, mens bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt har vært 1,9 prosentpoeng i perioden 1995–99.

I 2001 er det avtalt et generelt tillegg på 1,2 prosent fra 1. mai som bidrar til årslønnsveksten 2000–2001 med 0,8 prosentpoeng.

Som en del av lønnsoppgjøret i 2000, er det avtalt at den resterende delen av den femte ferieuken tas ut med 2 feriedager i 2001 og de øvrige i 2002. Opptjening av 2 ekstra feriedager i 2000, som tas ut i 2001, vil ikke føre til økt årslønn, etter den beregningsmetoden utvalget benytter, men vil isolert sett øke de påløpte kostnadene per arbeidet time med om lag 0,8 prosentpoeng i 2000.

I forsikringsvirksomhet steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten i følge lønnsstatistikken for 1999 med 3,6 prosent for heltidsansatte menn og kvinner under ett fra 1. september 1998 til 1. september 1999.

I lønnsoppgjøret våren 1999 ble det enighet om et generelt tillegg fra 1. mai på 1,0 prosent. I følge opplysninger fra Finansnæringens Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 1,0 prosent 1. januar 1999.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 1999 og lønnstilleggene i 1999, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 1998 til 1999 til 4,5 prosent for heltidsansatte. Gjennomsnittlig lønnsvekst per årsverk fra 1998 til 1999 har utvalget også beregnet til 4,5 prosent.

I lønnsoppgjøret våren 2000 ble det gitt et generelt tillegg på 1,3 prosent på alle trinn på lønnsregulativet fra 1. mai. I følge opplysninger fra Finansnæringens Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 1,2 prosent 1. januar 2000.

Overhenget til 2000, beregnet til 1,3 prosent, og det sentrale tillegget i 2000, gir en årslønnsvekst på knapt 2 prosent fra 1999 til 2000. I tillegg kommer lokale tillegg 1. januar og annen lønnsglidning (strukturendringer). I 1999 utgjorde bidraget til årslønnsveksten fra lønnsglidningen 1,5 prosentpoeng, mens bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt har vært 1,7 prosentpoeng i perioden 1995–99.

I 2001 er det avtalt et generelt tillegg på 1,2 prosent fra 1. mai som bidrar til årslønnsveksten 2000–2001 med 0,8 prosentpoeng.

Som en del av lønnsoppgjøret i 2000, er det avtalt at den resterende delen av den femte ferieuken tas ut med 2 feriedager i 2001 og de øvrige i 2002. Opptjening av 2 ekstra feriedager i 2000, som tas ut i 2001, vil ikke føre til økt årslønn, etter den beregningsmetoden utvalget benytter, men vil isolert sett øke de påløpte kostnadene per arbeidet time med om lag 0,8 prosentpoeng i 2000.

I varehandel steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten i følge lønnsstatistikken for 1999 for alle heltidsansatte med 2,8 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1998 til 1. september 1999. For ansatte i bedrifter som var med i statistikken både i 1998 og 1999 (identiske bedrifter) var lønnsveksten 4,8 prosent i den samme perioden.

I lønnsoppgjøret våren 1999 mellom LO Service og HSH ble det enighet om et generelt tillegg på 1,20 kroner per time, samt justeringer av minstelønnssatsene. HSH og YS ble enige om en avtale med et tillegg på 1,20 kroner per time. Det ble også gitt et garantitillegg fra 1. februar i 1999.

For ansatte i identiske bedrifter i HSH-området har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 1998 til 1999 til 4,9 prosent. Lønnsveksten i HSH-området fra 1998 til 1999 er sterkt preget av at langt flere HSH-bedrifter er med i statistikken for 1999 enn i tidligere år. På individnivå har økningen vært særlig stor for personer i stillingsgrupper med lønn under gjennomsnittet for HSH-bedrifter, noe som har trukket lønnsveksten ned. I varehandelen totalt er årslønnsveksten fra 1998 til 1999 beregnet til 5,0 prosent, i engroshandel totalt til 4,8 prosent og i detaljhandel totalt til 3,7 prosent, se vedleggstabell 9.6.

I lønnsoppgjøret våren 2000 ble LO og HSH enige om et generelt lønnstillegg til alle på kr 1,50 per time fra 1. april. Videre ble det etter mønster av avtalen i LO/NHO-området gitt lavlønns/likelønnstillegg på kr 1,50,- per time for avtaleområder med lønnsnivå mellom 87,1 prosent og 92 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, dvs totalt kr 3,- per time. For avtaleområder med lønnsnivå lavere enn 87 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var lavlønns/likelønnstillegget på kr 2,- per time, dvs totalt kr 3,50 per time. Dessuten ble det som i LO/NHO-oppgjøret gitt kr 0,20 til forbundsvise tilpasninger. Disse forhandlingene omfattet overenskomstene HSH har med Handel og Kontor, Norsk Transportarbeiderforbund, Norsk Arbeidsmandsforbund, EL og IT – forbundet og Kommuneforbundet. Overenskomsten mellom HSH og Handel og Kontor er den største.

For varehandelsbedriftene i HSH gir overhenget til 2000, beregnet til 1 prosent, og de sentrale tilleggene, de forbundsvise tilpasningene og garantitillegget fra 1. februar (bidrar til årslønnsveksten med 0,1 prosentpoeng) en årslønnsvekst på knapt 3 prosent fra 1999 til 2000. For 1999 er bidraget til årslønnsveksten fra lønnsglidningen beregnet til 2,1 prosentpoeng for ansatte i identiske bedrifter, se fotnote 4 i tabell 3.1 for nærmere omtale. I perioden 1995–98 har bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt vært 1,6 prosentpoeng.

I 2001 er det avtalt et generelt tillegg på kr 1,- per time fra 1. april og lavlønnstillegg som i 2000. Dette er beregnet å bidra til årslønnsveksten 2000–2001 med 1,3 prosentpoeng.

Som en del av lønnsoppgjøret i 2000, er det avtalt at den resterende delen av den femte ferieuken tas ut med 2 feriedager i 2001 og de øvrige i 2002. Opptjening av 2 ekstra feriedager i 2000, som tas ut i 2001, vil ikke føre til økt årslønn, etter den beregningsmetoden utvalget benytter, men vil isolert sett øke de påløpte kostnadene per arbeidet time med om lag 0,8 prosentpoeng i 2000. Deltidsansatte som arbeider 3 dager eller mindre per uke kan kreve at den avtalefestede ferien plasseres i arbeidsfrie perioder.

3.2.4 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

Lønnsstatistikken for statstilsatte per 1. oktober 1999 omfattet 132 210 arbeidstakere som utførte 123 745 årsverk. Lønnsveksten per årsverk fra 1. oktober 1998 til 1. oktober 1999 var på 2,4 prosent. For heltidstilsatte var økningen også 2,4 prosent i samme periode. For heltidstilsatte menn var økningen 2,3 prosent, og for kvinner 2,5 prosent. Virkningen av de lokale forhandlingene per 1. september 1999 er ikke med i statistikktallene. Derimot er det sentrale justeringsoppgjøret per 1. august 1999 og de lokale forhandlingene per 1. september 1998 med i tallene. Tallene er eksklusiv BA-selskapene (særlovsselskaper med begrenset ansvar).

Årslønnsveksten fra 1998 til 1999 er på grunnlag av lønnsstatistikk per 1. oktober 1999 beregnet til 4,7 prosent.

I lønnsforhandlingene for 2. avtaleår (1998–2000) våren 1999 ble det gitt følgende tillegg:

• en avsetning på 1,09 prosent per 1. august 1999 til sentrale justeringsforhandlinger og endringer av begynnerlønninger fra 1. august. Forhandlingene skulle ta hensyn til virksomhetenes rekrutterings- og konkurransesituasjon, samt grupper med særlig svak lønnsutvikling. Lavtlønte prioriteres samtidig som kvinner skulle ha en større andel av lønnsmidlene enn en prorata fordeling tilsa.

• en pott på 0,4 prosent til lokale forhandlinger per 1. september 1999. I tillegg kommer 0,1 prosent i frigjorte lønnsmidler. Kvinner burde få en større andel av potten enn en prorata fordeling tilsa.

I oppgjøret mellom staten og Politiets Fellesforbund ble det enighet om de samme tillegg som for statsansatte ellers.

I hovedoppgjøret våren 2000 ble staten, LO-Stat, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund-Stat, Akademikernes Fellesorganisasjon, Akademikerne og Norsk Lærerlag enige om å anbefale Riksmeklingsmannens skisse som bl.a. omfattet følgende:

• det gis et generelt tillegg på kr 5000 på alle lønnstrinn på lønnstabellen fra 1. mai 2000.

• det skal føres sentrale justeringsforhandlinger per 15. juli 2000 innenfor en økonomisk ramme på 2,2 prosent per dato.

• med virkning fra 1. september 2000 forhandles det innenfor en ramme på 0,85 prosent per dato av lønnsmassen, herav utgjør 0,1 prosent lønnsmidler som blir ledige på grunn av lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere.

• med virkning fra 1. mai 2001 gis et generelt tillegg på kr 2 2000 på lønnstabellen.

• det skal føres sentrale justeringsforhandlinger per 1. september 2001 innenfor en økonomisk ramme på 1,0 prosent per dato.

• med virkning fra 1. oktober 2001 forhandles det innenfor en ramme på 0,6 prosent per dato av lønnsmassen, herav utgjør 0,1 prosent lønnsmidler som blir ledige på grunn av lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere.

I oppgjørene mellom staten og Politiets Fellesforbund, Norges Ingeniørorganisasjon og Norges Farmaceutisk Forening la Riksmeklingsmannen fram en skisse som er tilnærmet lik skissen for hovedsammenslutningene og Norsk Lærerlag og som partene anbefalte.

Skoleverket.

Lønnsstatistikken for skoleverket per 1. oktober 1999 omfattet 98 355 arbeidstakere som utførte 86 148 årsverk. Lønnsveksten per årsverk fra 1. oktober 1998 til 1. oktober 1999 var 1,9 prosent. Lønnsveksten for heltidstilsatte i alt var også 1,9 prosent. For heltidsansatte menn og kvinner var lønnsveksten henholdsvis 1,7 og 2,1 prosent. Virkningen av de lokale forhandlingene per 1. september 1999 er ikke med i statistikktallene. Derimot er det sentrale justeringsoppgjøret per 1. august 1999 og de lokale forhandlingene per 1. september 1998 med i tallene.

Årslønnsveksten fra 1998 til 1999 er på grunnlag av lønnsstatistikk per 1. oktober 1999 beregnet til 4,5 prosent.

Elementene i lønnsoppgjøret for staten både i 2000 og i 2001 vil være gjeldende også for skoleverket.

Lønnsvekst i det statlige tariffområdet

Overhenget i det statlige tariffområdet inn i 2000 er anslått til 1,25 prosent. I staten er overhenget 1,4 prosent og i skoleverket 1,1 prosent. Sammen med de avtalte tilleggene i 2000 gir dette en årslønnsvekst i det statlige tariffområdet fra 1999 til 2000 på om lag 3 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. I 1999 bidro lønnsglidningen til årslønnsveksten fra 1998 til 1999 med 0,3 prosentpoeng. I perioden 1995–99 har bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt vært 0,4 prosentpoeng.

I 2001 gir de avtalte tilleggene et bidrag til årslønnsveksten fra 2000 til 2001 på om lag 1 prosentpoeng.

Som en del av lønnsoppgjøret i 2000, er det avtalt at den resterende delen av den femte ferieuken tas ut med 2 feriedager i 2001 og de øvrige i 2002 for statsansatte. I staten avsettes det ikke midler til feriepenger året før utbetalingen skjer, slik som prinsippene er for privat sektor og for kommuner og fylkeskommuner. Budsjettvirkningen eller kostnadene av økt ferie for statsansatte i 2001 og 2002 vil derfor i hovedsak komme i disse to årene. For skoleverket er de 2 ekstra feriedagene både i 2001og 2002 tatt ut i penger i stedet for redusert tilstedeværelsesplikt. Dette utgjør ett lønnstrinn eller 1,6 prosent med virkningsdato 1. januar 2001.

Kommunene

I følge lønnsstatistikk for 1999 fra Kommunenes Sentralforbund steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten per årsverk for kommunale arbeidstakere og ansatte som er timelønte med 1,5 prosent fra 1. oktober 1998 til 1. oktober 1999. Ansatte i Oslo er ikke med i disse lønnsveksttallene. Lønnsutviklingen inkluderer ikke resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. desember 1999 på 0,6 prosent. Derimot er resultatet av de lokale forhandlingene per 1. november 1998 på 0,78 prosent med i veksttallet. Årslønnsveksten fra 1998 til 1999 i tabell 3.2 er korrigert for dette.

I lønnsoppgjøret i 1999 i det kommunale tariffområdet brøt LO, YS og AF forhandlingene med KS og oppgjørene gikk til mekling. Den 20 . mai satte Riksmeklingsmannen fram et forslag til avtale som partene anbefalte. Avtalen innebar:

• avsetning til lokale forhandlinger 1. desember 1999 tilsvarende 0,05 prosent som bidrag til årslønnsveksten eller 0,6 prosent per dato.

• endring av lønnsrammer m.m. fra 1. august 1999 tilsvarende 0,09 prosent som bidrag til årslønnsveksten eller om lag 0,2 prosent per dato.

Akademikerne og KS ble enige om en avtale 1. mai. Avtalen innebar at det gjennomføres lokale forhandlinger innenfor en ramme på 0,6 prosent med virkning fra 1. desember.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 1999 er lønnsveksten per årsverk beregnet til 5,0 prosent fra 1998 til 1999. Justeringer av særavtaler for e-verkene bidrar med 0,05 prosent til årslønnsveksten fra 1998 til 1999.

I hovedoppgjøret i det kommunale tariffområdet våren 2000 ble KS, LO, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Akademikernes Fellesorganisasjon og Akademikerne enige om å anbefale Riksmeklingsmannens skisse til ny hovedtariffavtale i kommunene fra 1. mai 2000 til 30. april 2002. Skissen betyr følgende tillegg:

• det gis et generelt tillegg på kr 5 000 fra 1. mai 2000.

• det er gjennomført sentrale justeringer per 1. mai på 1,1 prosent.

• det er avsatt en pott til lokale forhandlinger per 1. august på 1,5 prosent.

• med virkning fra 1. mai 2001 gis et generelt tillegg på kr 2 200.

• det er gjennomført sentrale justeringer på 0,4 prosent per 1. juli.

• det er avsatt en pott til lokale forhandlinger per 1. november på 0,9 prosent.

Tre enkeltforbund i kommunesektoren var uenige i riksmeklingsmannens skisse og tok ut medlemmer i streik. Det var Norsk Lærerlag, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere og Det norske maskinistforbund.

Overhenget til 2000, beregnet til 0,8 prosent, og de avtalte lønnstilleggene i 2000 gir et bidrag til årslønnsveksten fra 1999 til 2000 på om lag 3 2/3 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. I 1999 er bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten fra 1998 til 1999 beregnet til knapt 0,4 prosentpoeng. I perioden 1995–99 har bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt vært 0,3 prosentpoeng.

I 2001 gir de avtalte tilleggene et bidrag til årslønnsveksten fra 2000 til 2001 på om lag 1 prosentpoeng.

Som en del av lønnsoppgjøret i 2000, er det avtalt at den resterende delen av den femte ferieuken tas ut med 2 feriedager i 2001 og de øvrige i 2002. Regnskapsforskriftene for kommunene innebærer at det må avsettes midler til feriepenger året før utbetalingen skjer. Dette er i tråd med de prinsippene som gjelder for privat sektor, mens statlige virksomheter som nevnt ikke gjør en slik avsetning. Denne merutgiften kan stipuleres til ca 1 mrd kr i 2000, jfr. brev av 26. mai fra Statsministeren til KS, sitert i vedlegg 2.

3.2.5 Lønnsutviklingen for ledere i privat næringsvirksomhet

Utvalget presenterer i dette avsnittet opplysninger om lederlønn fra følgende kilder:

• aksjeselskapers årsberetning til Brønnøysundregisteret om lønn og annen godtgjørelse til administrerende direktør/daglig leder for årene 1995–98.

• Skattedirektoratets lønns- og trekkoppgaveregister (LTO) for årene 1995–1999.

Siden utvalgets januarrapport, jfr. NOU 2000:4 er det kommet foreløpige tall for lederlønn i 1999 basert på LTO-registeret. Det er ikke nye tall fra Brønnøysundregisteret siden januar.

Det vises til boks 3.4 for nærmere omtale av datagrunnlag, lønnsbegrep m.m.

1. Tall fra Brønnøysundregisteret

Lønnsbegrepet som skal brukes i årsberetningene til aksjeselskaper og som skal innberettes til Brønnøysundregisteret er hjemlet i aksjelovens § 11–12, hvor det bl.a. heter:

«...Dessuten skal gis opplysning om de samlede utgifter til lønn og annen godtgjørelse til henholdsvis bedriftsforsamling, representantskap, samt revisor og administrerende direktør».

Dette er et omfattende lønnsbegrep og skal i prinsippet omfatte all godtgjøring til toppleder, herunder fordel ved opsjoner, fordel ved kjøp av aksjer til underkurs og naturalytelser.

Lønnsutviklingen fra 1995 til 1998 har variert en del etter bedriftsstørrelse, jf tabell 3.6. I 1996 og 1997 varierte lønnsveksten mellom i underkant av 3 og 8 prosent, mens den var mellom om lag 7 og 15 prosent i 1998. Den sterkeste gjennomsnittlige veksten i perioden 1995–98 under ett har det vært for ledere i bedrifter med over 250 ansatte og i bedrifter med 100 til 249 ansatte. Fra 1997 til 1998 var lønnsveksten spesielt sterk for ledere i bedrifter med over 250 ansatte med 15,4 prosent. Gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett var til sammenlikning 4,4 prosent fra 1995 til 1996, 4,3 prosent fra 1996 til 1997 og 6,2 prosent fra 1997 til 1998.

Tabell 3.6 viser at det var 5 627 ledere med oppgitt lønn i 1998 i bedrifter med 25 ansatte og over. Antall ledere i statistikken blir redusert til 4 158 (jfr. tabell 3.7) når en går fra alle til identiske, dvs ledere som var med både i 1997 og 1998. Avhengig av hvilke bedriftsstørrelser en ser på, var lønnsveksten for identiske ledere i bedrifter med over 25 ansatte om lag 6–8 prosent i 1996, om lag 5 -10 prosent i 1997 og om lag 10 til knapt 17 prosent i 1998. Lederne i bedriftene med over 250 ansatte har også for identiske ledere hatt den sterkeste lønnsutviklingen fra 1995 til 1998.

2. Lønnsutviklingen for identiske ledere i aksjeselskaper og i allmenne børsnoterte selskaper etter LTO-registeret

Utvalget har i dette avsnittet sett på lønnsnivå og lønnsutvikling etter to lønnsbegreper:

• Det første omfatter all utbetalt lønn og annen kontantgodtgjørelse, dvs. lønn og honorarer m.m for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet (kode 111) og skattepliktige og trekkpliktige naturalytelser som ikke er opptjent som ledd i selvstendig næringsvirksomhet (kode 112), jfr. boks 3.4.

• Det andre er et utvidet lønnsbegrep som i tillegg til postene i første strekpunkt også omfatter kode 132, fordel ved kjøp av aksjer til underpris.

Fordel ved erverv og fordel ved salg/innløsning av opsjoner i arbeidsforhold er med i det første lønnsbegrepet, men lar seg ikke skille ut som egen post. Fordel ved kjøp av aksjer til underpris er registrert på egen kode og kan således behandles særskilt. Det første lønnsbegrepet er i store trekk det samme som vi bruker ellers i kapittel 3. Det inneholder imidlertid en del naturalytelser som ikke er med i lønnsbegrepet, slik det anvendes i lønnsstatistikken og f. eks. i tabellene 3.1 og 3.2. Naturalytelsene utgjør en liten andel, om lag 0,3 prosent av lønn og honorarer i gjennomsnitt, og er dermed av liten betydning for lønnsnivå og lønnsutvikling.

I LTO-registeret er det ingen opplysninger om stilling, noe som gjør det vanskelig å skille ut administrerende direktør/daglig leder i selskapene. «Leder» er definert som den personen i hvert foretak som har høyest utbetalt lønn både i 1995 og 1996, i 1996 og 1997 osv., jfr. boks 3.4. Det kan ikke utelukkes at en på denne måten i noen tilfeller har fått med personer som har høy lønn pga. sin spisskompetanse uten å være toppleder. Utvalget tror ikke dette er noe stort problem.

Lønnsnivået for identiske ledere i bedrifter med 25 ansatte og over er lavere i LTO-materialet enn i Brønnøysundregisteret. Det skyldes i hovedsak at det er flere lønnsforhold enn ansatte, dvs. at det er med noen flere mindre bedrifter i tabell 3.8 enn i tabell 3.7 (som viser tall fra Brønnøysundregisteret). En kan derfor ikke direkte sammenlikne lønnsnivå for ledere som er sortert etter henholdsvis antall ansatte og antall lønnsforhold.

Sammenliknet med 1995–96 var det en tiltakende lønnsvekst fra 1996 til 1997 for toppledere etter LTO-registeret. Fra 1995 til 1996 hadde identiske ledere i bedrifter med over 25 lønnsforhold gjennomgående en lønnsvekst på om lag 6–7 prosent, mens veksten var om lag 6–9 prosent fra 1996 til 1997.

Fra 1997 til 1998 var lønnsveksten for toppledere i de minste bedriftene (25–49 lønnsforhold) lavere enn året før, 6,2 prosent mot 7,3 prosent. Denne gruppen omfatter over halvparten av lederne tabellen dekker. For topplederne i de andre størrelsesgruppene var lønnsveksten større i 1998 enn året før. Særlig gjaldt dette for toppledere i bedrifter med over 250 lønnsforhold som hadde en vekst på 18,1 prosent fra 1997 til 1998.

Fra 1998 til 1999 har lønnsveksten vært 16,5 prosent for ledere i bedrifter med over 250 lønnsforhold. For de andre størrelsesgruppene har lønnsveksten vært fra om lag 5 til om lag 11 prosent. Gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett var 4,9 prosent fra 1998 til 1999.

I perioden 1995–99 har lønnsveksten i gjennomsnitt for lønnstakere vært 21,3 prosent eller 4,9 prosent per år. Topplederne har til dels hatt en langt sterkere lønnsvekst. Tabell 3.8 viser at i denne perioden varierte lønnsveksten fra om lag 27 prosent for lederne i bedrifter med 25–49 lønnsforhold til om lag 58 prosent for lederne i de største bedriftene. For den siste gruppen var lønnsveksten særlig sterk i 1998 og 1999 med en samlet vekst på 37,6 prosent.

Tabell 3.9 viser lønnsnivå og lønnsutvikling når en inkluderer kode 132, fordel ved kjøp av aksjer til underkurs i materialet.

I 1997 betydde fordel ved kjøp av aksjer til underkurs mest for lederne i de større bedriftene. Ved å inkludere fordel ved kjøp av aksjer til underkurs (kode 132) i lønnsbegrepet økte gjennomsnittlig lønnsvekst fra 9,2 prosent til 11,0 prosent for ledere i bedrifter med 100–249 lønnsforhold og fra 8,0 prosent til 9,5 prosent i bedrifter med over 250 lønnsforhold, jfr. tabellene 3.8 og 3.9.

Fordelen ved kjøp av aksjer til underkurs vil i hovedsak svinge i takt med utviklingen i aksjekursene. I 1998 har fordelen for de gruppene som er med i tabell 3.9 i gjennomsnitt betydd mindre enn i 1997, noe som gir lavere vekst fra 1997 til 1998 enn når fordel ved kjøp av aksjer til underkurs holdes utenom lønnsbegrepet. F. eks. ble veksten for toppledere i bedrifter med over 250 lønnsforhold redusert fra 18,1 til 17,0 prosent når fordel ved aksjekjøp til underkurs inkluderes i lønnsbegrepet.

Fra 1998 til 1999 betydde fordel ved kjøp av aksjer til underkurs mindre for lønnsveksten enn i de to foregående årene. F. eks. økte lønnsveksten med 0,2 prosentpoeng for toppledere i bedrifter med over 250 lønnsforhold og med 0,1 prosentpoeng i størrelsesgruppen 50–99 lønnsforhold.

Tabell 3.10 viser fordelingen av lønnsinntekt blant de 500 ledere i bedrifter med over 250 lønnsforhold i 1998 og 1999, jfr. tabell 3.8. De er gruppert i kvartiler etter stigende lønn, dvs. at det er en fjerdedel (125 ledere) i hvert kvartil.

Tabell 3.10 viser at lederne i 4. kvartil har en gjennomsnittslønn på vel 2 mill. kroner i 1999 og at veksten har vært hele 25,6 prosent fra 1998 til 1999. Det er først og fremst lederne i denne gruppen som trekker opp gjennomsnittlig lønnsvekst for lederne i bedrifter med 250 lønnsforhold og over. I 1. og 2. kvartil har lønnsveksten vært knapt 7 prosent fra 1998 til 1999. Gjennomsnittlig lønnsnivå er også langt lavere med om lag 482 000 kroner i 1. kvartil og om lag 701 000 kroner i 2. kvartil.

I boks 3.5 kommer en nærmere inn på opsjoner og kjøp av aksjer til underkurs og den skattemessige behandlingen.

3.3 Lønnsoverhenget

Overhenget til 2000 for gruppene i tabell 3.11 er klart lavere enn til 1999, særlig gjelder dette for kommuneansatte. Overhenget til 2000 varierer fra 0,8 prosent for ansatte i kommunene til 2,0 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,2 prosent, til 1,4 prosent for statsansatte og til 1 prosent for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen. Samlet overheng til 2000 kan beregnes til 1,3 prosent. Samlet overheng til 1999 for de samme gruppene var 3,2 prosent og til 1998 1,6 prosent.

3.4 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

Utvikling i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

I dette avsnittet har en i hovedsak lagt til grunn samme lønnsbegrep som ellers i kapittel 3. Tabell 3.12 og 3.13 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn. I tabell 3.12 presenteres hovedgruppene. I tabell 3.13 er en del av hovedgruppene fordelt videre på undergrupper. Tabellene viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner som andel av gjennomsnittlig årslønn for menn samt gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 1999.

Årsaker til lønnsforskjeller mellom kvinner og menn kan skyldes forskjeller i alder, utdanning og stillingsplassering. Dette kan da igjen skyldes at menn og kvinner gjør ulike valg og har ulike preferanser. Ulike konkurranseforhold sektorene imellom kan og bidra til å forklare en del av forskjellene i lønn mellom kvinner og menn. Dessuten kan strukturendringer, som er omtalt i boks 3.3, påvirke utviklingen i lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Lønnsforskjellene som omtales i dette avsnittet vil derfor uttrykke «bruttoforskjeller». I NOU 2000:4 vedlegg 5, presenteres analyser som belyser lønnsgapet mellom kvinner og menn nærmere. Hovedkonklusjonene fra disse analysene er at lønnsforskjeller mellom kvinner og menn innenfor samme sektor i stor grad skyldes ulik stillingsplassering.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn kan imidlertid også skyldes ulike former for diskriminering. Vi kan her skille mellom det man kaller stillingsdiskriminering (ulik adgang til stillinger), direkte diskriminering (ulik lønn for likt arbeid) samt verdsettingsdiskriminering (kvinnedominerte yrker mindre verdsatt enn mannsdominerte yrker) jfr. NOU 2000:4 vedlegg 5.

Utviklingen fra 1998 til 1999

Vi har for 1999 fått et brudd i serien på områdene HSH-bedrifter i varehandelen, forretnings- og sparebanker, varehandel i alt, forretningsmessig tjenesteyting og forsikring. For disse områdene var tallene til og med 1998 ikke inklusive direktør, disponent etc. For 1999 er lønn for disse lederne inkludert slik at lønnsstatistikken nå skal omfatte alle ansatte på området. For å kunne sammenligne tallene er det laget en ny tallserie for 1998 som inkluderer alle ansatte på området. Vi ser av den nye tallserien for 1998 og 1999 at forretningsmessig tjenesteyting, forretnings- og sparebanker og varehandel totalt har hatt en tilnærming i det relative lønnsnivået mellom kvinner og menn. For de andre områdene er det uendret bortsett fra på anleggs og næringsdrift under statsansatte som har hatt en nedgang. Imidlertid skyldes dette i hovedsak et brudd i statistikken ved at BA-selskapene (Posten, NSB etc.) er utelatt.

Tall for NHO-bedrifter foreligger foreløpig ikke for 1999.

Utviklingen fra 1990 til 1999

Det har i perioden 1990–99 i gjennomsnitt vært en bedring i kvinners relative lønnsnivå innen alle de hovedgruppene vi har tall for. Den sterkeste tilnærmingen mellom kvinners og menns lønnsnivå har det på 90-tallet vært blant statsansatte, skoleverket og innen varehandel.

Det er fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn hovedgruppene imellom. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I gruppen industriarbeidere f.eks. er stillingsstrukturen relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i forretnings- og sparebanker og i kommunene.

Et veidd gjennomsnitt av gruppene som inngår i tabell 3.12 og 3.13 (hvor sysselsettingen er brukt som vekter), viser at samlet sett utgjorde heltidsansatte kvinners lønn om lag 86 prosent av heltidsansatte menns lønn i 1998. I 1990 var andelen 85 prosent. Gruppene som inngår omfatter om lag 60 prosent av alle heltidsansatte.

Vi har ikke noe godt mål for lønnsforskjellen mellom alle kvinner og menn under ett. Levekårsundersøkelsen 1996 viser at gjennomsnittlig timelønn (inklusiv overtidsbetaling) for kvinner utgjorde 80,6 prosent av gjennomsnittlig timelønn for menn, mens levekårsundersøkelsen 1991 viste en andel på 81,3 prosent.

Forhold som kan forklare forskjellen mellom Levekårsundersøkelsen og resultatet av sammenveiingen av 3.12 og 3.13, er bl. a. at Levekårsundersøkelsen inkluderer overtid, mens det lønnsbegrep vi bruker i denne rapporten som nevnt ikke har med overtid. Videre inkluderer også Levekårsundersøkelsen deltidssysselsatte, som i stor grad er kvinner. Det er dessuten knyttet usikkerhet til disse resultatene fra Levekårsundersøkelsen, fordi den er en utvalgsundersøkelse og basert på opplysninger direkte fra inntektstakerne. Bl. a. i Beregningsutvalgets rapport nr. 1 1998 (NOU 1998:2) er det en nærmere gjennomgang av tallene fra Levekårsundersøkelsen.

Vedleggstabell 9.5 viser utviklingen for arbeidere innen en del bransjer i industrien. Innenfor flere enkeltbransjer var det fortsatt tilnærming mellom kvinners og menns gjennomsnittlige timefortjeneste fra 1997 til 1998. Det var imidlertid tilbakegang eller stagnasjon i andre bransjer. I treindustrien og i elektrokjemisk industri, som er sterkt mannsdominerte bransjer, var gjennomsnittlig timelønn for kvinner høyere enn for menn i 1998. Det foreligger foreløpig ikke 1999-tall.

Tabell 3.13 viser at innenfor landtransport, hvor kvinneandelen er lavest, er forskjellen minst mellom kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn. Innenfor området behandling av klienter i kommunesektoren – som har den høyeste kvinneandelen – er imidlertid lønnsforskjellen relativt stor, og den økte fra 1995 til 1998. Hovedforklaringen til denne store forskjellen i gjennomsnittslønn mellom kvinner og menn i klientbehandlende stillinger i kommunesektoren er at de har ulik utdanning og stillingsplassering. Om lag 30 prosent av legene og 90 prosent av hjelpepleierne er kvinner.

Flere undersøkelser 2 har vist at det er en sterk tendens til at lønnsnivået er lavest der en finner den største andelen kvinner. Ser vi spesielt på industrien, viser kolonnene 2 og 3 i vedleggstabell 9.5 at det ikke er en slik entydig sammenheng, men sterkt kvinnedominerte bransjer, som f.eks. konfeksjonsfabrikker og vaskerier og renserier, har lavere gjennomsnittlig lønnsnivå enn de øvrige bransjer. Motsatt ser vi en tendens til høyere gjennomsnittlig lønnsnivå i sterkt mannsdominerte bransjer – som elektrokjemisk industri og grafisk industri.

Likelønnstrekk ved lønnsoppgjør

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

2. Fordelingen av de lokale tilleggene.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Nedenfor gis hovedtrekk ved lønnsoppgjørene våren 2000 for noen grupper i privat sektor og for offentlig sektor.

Privat sektor

Oppgjøret i LO/NHO-området ble gjennomført ved sentrale forhandlinger. Fra 9. mai ble det gitt et generelt tillegg på kr 1,50 per time og et særskilt lavlønns-/likelønnstillegg på kr 2,00 per time for overenskomster med lønnsnivå lavere enn 87 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. For overenskomster med lønnsnivå mellom 87 og 92 prosent ble det i tillegg til det generelle tillegget gitt et særskilt lavlønns-/likelønnstillegg på kr 1,50 – per time. Dette ga – som følge av høy kvinneandel i lavere lønte bransjer – oppgjøret en likelønnsprofil.

Avtalen mellom LO og HSH ga de samme sentrale lønnstilleggene som LO/NHO-oppgjøret. Avtalen gjelder fra 1. april 2000.

Både mellom LO/NHO og LO / HSH ble det enighet om et aktivitetsprogram for å fremme likestilling.

I forretnings-og sparebanker og forsikringsvirksomhet ble partene enige om et generelt tillegg fra 1. mai på 1,3 prosent.

Offentlig sektor

I staten ble det gitt et generelt kronetillegg på kr 5000 fra 1. mai. I tillegg ble det avsatt en pott til sentrale justeringsforhandlinger på 2,2 prosent med virkning fra 15. juli. Partene var bl.a. enige om at kvinner skulle få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsa. Med virkning fra 1. september 2000 skal det forhandles innenfor en ramme på 0,85 prosent Det ble også bl.a. enighet om at de sentrale parter tilrår at partene lokalt kartlegger eventuelle kjønnsbetingede lønnsforskjeller på alle nivå, og forhandlingene skal bidra til å fjerne disse.

I kommunene ble det også gitt et kronetillegg på kr 5000 fra 1. mai. Det er gjennomført sentrale justeringer per 1. mai på 1,1 prosent. Dessuten er det avsatt en pott til lokale forhandlinger per 1. august på 1,5 prosent.

Nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 2000 er gitt i vedlegg 2.