Del 1
Situasjonen for dåpsopplæringen fram til vår tid

2 Dåpsopplæring - tilbakeblikk og utblikk

• Dåpsopplæring i en eller annen form har alltid vært en del av kirkens liv. Ulike historiske epoker og ulike kirker har imidlertid løst oppgaven forskjellig. For å få perspektiver på og impulser til vår egen aktuelle debatt, rettes blikket i dette kapittelet både bakover i historien og utover til andre kirker og kirkesamfunn.

2.1 Dåpsopplæring fram til vår tid

2.1.1 Dåpsopplæring i hjem og kirke

Jesu egen befaling om å forkynne evangeliet ved å døpe og lære (Matt 28) er forpliktende for kirken. Helt fra Det nye testamentes tid har det derfor vært en nær sammenheng mellom dåp og opplæring. I den eldste kristne kirke var det hovedsakelig voksne som ble døpt, med vekt på opplæring forut for dåpen. Etter hvert ble barnedåp med etterfølgende opplæring mer og mer vanlig.

I Det nye testamente finner vi også spor av at den grunnleggende dåpsopplæring følges av en mer videregående opplæring, med »modenhet i Kristus» som målsetting. Dette avspeiler seg også i oldkirken, med en undervisning som ser ut til å være knyttet til menighetens liv og fellesskap. Opplevelse og miljø var altså viktig som veiviser inn i det nye livet, sammen med hovedelementer i undervisningen som Fadervår, trosbekjennelsen og de ti bud.

Da kristendommen ble riksreligion i Romerriket på 300-tallet, endret situasjonen seg dramatisk. Nå skulle kirken være kirke for alle. I stedet for å kunne konsentrere seg om interesserte som kom til kirken, skulle en nå gi et opplæringstilbud til et stort antall, noe som fikk konsekvenser for kravet til kvalitet og omfanget av undervisningen. Utover i middelalderen ser det ut til at undervisningen for alle de døpte ble mindre og mindre planmessig.

Vi kjenner lite til hvordan dåpsopplæringen ble gjennomført i den unge norske kirken. Prester og munker må ha spilt en viktig rolle, ikke minst som støtte til hjemmene, til foreldre og faddere. Gudstjenestene, sakramentene og ritualene fra vugge til grav har påvirket og hatt stor betydning for folks tro og tanke. Kristentro var for folket en livsform, og ikke bare kunnskap i kognitiv forstand.

Reformatoren Martin Luther understreket betydningen av å formidle grunnleggende kristen kunnskap. Som en hjelp til dette skrev han sine to katekismer, den store og den lille. Ikke minst Luthers lille katekisme har hatt en sentral plass i kirke og skole opp til vår tid. I følge Kirkeordinansen av 1539 for Danmark-Norge skulle presten ha en halvtimes innføring i barnelærdommen i gudstjenesten i tillegg til prekenen. Der dette var praktisk vanskelig, kunne presten ha katekismeundervisning rundt i soknet på en ukedag, gjerne med hjelp fra klokkeren (degnen). Dette var første forsøk i Norge på å organisere en regelmessig kristendomsundervisning for alle barn. Reformasjonen la også stor vekt på foreldres ansvar for kristen opplæring av sine barn.

2.1.2 Dåpsopplæring i skolen

Med Lov om konfirmasjonen i 1736 fikk man for første gang en ordnet opplæring av alle døpte, og denne ble en plikt for alle. En fikk en ordnet undervisning, «overhøring» og en liturgisk avslutning i kirken med løfte om å leve i dåpspakten. Betydningen av konfirmasjonen ble understreket ved at en uten å være konfirmert ikke hadde fullstendige borgerlige rettigheter, som for eksempel rett til å søke arbeid og til å gifte seg. Lov om allmueskolen som kom i 1739, må sees i sammenheng med konfirmasjonen. Ved disse lovene ble det innført en ny pedagogikk i kirken. Tidligere ble barn og unge fortalt bibelfortellingene, og de lærte mye utenat. Ved innføringen av skole skulle barna lære å lese og selv tilegne seg stoff på denne måten. Undervisningen i allmueskolen skulle forberede til prestens konfirmasjonsundervisning, og idealet var en undervisning som kunne vekke til tro og liv som kristen. Kristendomskunnskap var hovedfaget, støttet av fag som lesing, skriving og regning, og klokkeren og læreren forestod undervisningen under tilsyn av presteskapet. De første 150 årene av allmueskolens historie kan kalles kirkeskolens tid, men allmenndannende fag trer etter hvert tydeligere fram.

Folkeskolelovene for by og land i 1889 markerte overgangen fra kirkelig allmueskole til borgerlig folkeskole. Skolen ble nå en offentlig skole, med kommunen som ansvarlig. Kristendomsfaget var fortsatt et hovedfag, samtidig som andre fag fikk større plass. Det var på denne tiden vanlig med én kristendomstime hver skoledag. Det vil si at kristendomsundervisningen utgjorde ca. 20 - 25 % av alle timene i skolen. Gradvis ble det gitt enda større plass til andre fag. Selv om det fortsatt var nær forbindelse mellom skolen og konfirmasjonsopplæringen, ble disse institusjonene mer selvstendige. Blant annet kunne ikke konfirmasjonen lenger være skolens avgangseksamen.

En av oppgavene til Kirkekommisjonen av 1908 var å reformere konfirmasjonsundervisningen. Kommisjonen slo fast at den nødvendige kristendomsundervisningen burde gis i skolen, slik at kirken kunne konsentrere seg om det praktisk-kirkelige. I konfirmasjonsloven som ble vedtatt i 1911, ble konfirmasjonen gjort frivillig.

2.1.3 Staten markerer skolens selvstendighet i forhold til kirken

I normalplanene på 1920-tallet fikk kristendomsfaget gjennomgående 3 timer pr. uke, men da timetallet ikke var bindende, var det mange kommuner som ga faget et høyere timetall. I normalplanen av 1939 ble antall kristendomstimer redusert til 2 uketimer i byskolen og 3 timer i landsskolen, samtidig som det fortsatt var mange kommuner som valgte flere timer. I landsskolen var det vanlig med 3 uketimer i 3 år og 4 uketimer i 4 år. Ved økning av det totale timetallet og reduksjon av timetallet i kristendom opphørte kristendom å være skolens hovedfag. Kristendomsundervisningen utgjorde etter 1939-planen 8 -10 % av undervisningstiden. Med færre timer måtte også lærestoffet reduseres, samtidig som en trakk samfunnets livssynspluralisme inn i religionspedagogikken ved siden av det kristne mål for oppdragelsen. Det innebar at man allerede i 1939 markerte at skolens kristendomsundervisning ikke bare var en del av kirkens dåpsopplæring.

Gjennom årelange debatter ble tankegangen fra 1939 ført videre, inntil det i forbindelse med Lov om grunnskolen i 1969 ble slått fast at kristendomsundervisningen ikke kan kalles kirkens dåpsundervisning og at kirken selv har ansvar for å gi dåpsundervisning i kirkelig forstand.

Samtidig begrunnes kristendomsfaget blant annet i ønsket om å støtte foreldrene i å virkeliggjøre de oppdragelsesintensjonene de har uttrykt gjennom å bringe barna sine til dåpen.

I den 9-årige grunnskolen fra 1969 var det vanlig med 2 timer kristendom pr. uke i alle klassetrinn (dvs ca 8 % av undervisningstiden), selv om enkelte kommuner i en tid fortsatt hadde noen flere timer i barneskolen enn det som var minimum.

Når en sammenligner totalt antall undervisningstimer i kristendomskunnskap fra den 7-årige landsfolkeskolen fra 1939 til timetallet i den 9-årige skolen etter 1969, har det skjedd en betydelig endring. På 7 år hadde en i 1939 ca 900 timer, mens en etter Mønsterplanen fra 1974 hadde ca. 700 timer fordelt på 9 skoleår, eller ca. 550 timer de første 7 årene. For skoleårene før konfirmasjonstiden innebærer dette en reduksjon på rundt 350 timer eller 1/3 av timetallet.

Fortsatt kristendomsfag

Kristendomskunnskap fortsatte som en sentral del av skolen også i de påfølgende læreplanene, men med noen endringer i begrunnelse og fagprofil. Samtidig synes skolens kristendomsundervisning i lang tid fortsatt å bli oppfattet som dåpsopplæring i folks bevissthet. I Mønsterplanen av 1974 (M 74) ble faget begrunnet med at majoriteten av foreldrene hadde valgt å døpe barna, ved siden av at faget ble gitt en kulturell begrunnelse. I Mønsterplanen av 1987 (M 87) ble begrunnelsen i større grad knyttet til kristendommens betydning for vår kultur. I begge disse læreplanene var det mulighet for fullt fritak fra faget kristendomskunnskap for dem som ikke var medlemmer av Den norske kirke, samtidig som det ble tilbudt alternativ livssynsopplæring. Denne fritaksordningen, og de alternative undervisningsplanene, var med på å opprettholde bevisstheten om at skolens undervisning var kirkens undervisning.

Denne nære tilknytningen til kirken kom også til uttrykk ved fagets tilknytning til den evangelisk-lutherske lære. Denne forankringen har tradisjonelt vært begrunnet med den kirkelige situasjon i landet vårt, og har vært med på å gi faget en profil og en identitet. Forankringen av faget har også kommet til uttrykk ved at biskopene i Den norske kirke har hatt mulighet for tilsyn med undervisningen. Denne ordningen ble fjernet midt på 1990-tallet, i forbindelse med innføring av ny læreplan i 1997.

To nye sider ved M 87 var viktige sett fra kirkens side, nemlig lokalt læreplanarbeid og Praktisk, sosialt og kulturelt arbeid. I begge tilfeller ble kirken en naturlig samtalepartner og medarbeider for den lokale skolen, og mange steder fikk kirken utvidet sitt samarbeid med skolen.

Kristendommens betydning for skolen som en sentral del av vår kulturarv, videreføres og utdypes også i neste læreplanrevisjon. Læreplanen fra 1993, generell del, understreker kristendommen både som kulturarv og åndsstrømning i samfunn og kulturliv, og som tro og tradisjon med et definert trosgrunnlag og læreinnhold. Dette blir ført videre i Læreplanen av 1997 (L 97).

Også skolens formålsparagraf har vært med på å definere kristendomsfagets karakter og innhold i læreplanene på 1900-tallet. I skoleloven fra 1969 heter det at »Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding...». Dette gir undervisning om kristendommen en selvfølgelig plass.

Samtidig som L 97 har en viss kontinuitet med tidligere planer for kristendomsundervisning, foretas det ved denne læreplanen en forholdsvis stor kursjustering (se kapittel 3.2).

2.1.4 Kirkelig dåpsopplæringsarbeid

Formelt sett var en etter 1969-loven på en måte tilbake til tiden før Lov om allmueskolen av 1739. Det som var sett på som en normalordning, nemlig at skolen ivaretok viktige deler av kirkens dåpsopplæring, var i ferd med å bli avviklet. Det var en ordning som ble en forholdsvis kort epoke i kirkens historie, selv om det er en lang periode i skolens historie. Nå var det satt i gang en prosess for at dåpsopplæringen primært skulle være kirkens ansvar. Kirken var imidlertid verken økonomisk eller personellmessig rustet til denne store oppgaven, og den ble heller ikke tilført nye ressurser. Dåpsopplæringen i menighetene var i hovedsak knyttet til konfirmasjonsforberedelsen, søndagsskoler og de kristelige organisasjonenes barne- og ungdomsarbeid.

Undervisningsprogram for hjem og kirke

Det første systematiske program for dåpsopplæring i kirkelig regi kom i 1970, da Institutt for Kristen Oppseding (IKO) la fram Undervisningsprogram for hjem og kirke (UPRO). Det ble bygget opp som et faseprogram knyttet til dåp, 4 år, 6 -7 år, 11-12 år og konfirmasjonstiden. I praksis var det 4-årsfasen som slo bredt igjennom i menighetene, og i noen bispedømmer var det satsing på 11-årsfasen. I denne tiden ble det også utviklet materiell til hjelp i dåpsopplæringen i hjemmet, for eksempel det pedagogiske programmet Tripp Trapp.³ Arbeidet med dette gikk parallelt med utrednings- og planarbeidet på 70- og 80-tallet.

Utredningsarbeid

Bispemøtet satte i 1975 ned et utvalg som skulle utrede spørsmålene om kirkens dåpspraksis med sikte på »en samlet plan for den dåpsopplæring ethvert døpt barn i vår kirke skal ha rett til».⁴ Den mest omfattende utredningen ble lagt fram for Bispemøtet i 1982. Bispemøtet understreker at dåp og dåpsopplæring hører uløselig sammen. Skal folkekirken kunne opprettholde sin dåpspraksis, må den derfor oppruste dåpsopplæringen til å omfatte alle barn som tilhører kirken. Bispemøtet ønsket at det skulle utarbeides et dåpsopplæringsprogram som skulle forplikte kirken på alle plan.

Kirkemøtet behandlet i 1984 «Kirkens dåpsopplæring» som sak og vedtok at arbeidet med å styrke dåpsopplæringen måtte prioriteres og sikres nødvendige økonomiske og personellmessige ressurser. I 1986 forelå Utkast til Plan for dåpsopplæringen, og i tiden 1986 – 89 ble det gjort forsøk i alle bispedømmer.

En plan for dåpsopplæringen

Med opprettelsen av Kirkemøtet fikk Den norske kirke et organ med myndighet til å » fastsette retningsgivende planer og programmer for den kirkelige undervisning...».⁵ Dermed hadde en fått et organ med den myndighet som Bispemøtet manglet i 1975. Med hjemmel i Kirkeloven vedtok Kirkemøtet i 1991 Plan for dåpsopplæring i Den norske kirke som en retningsgivende rammeplan for dåpsopplæring i menighetene. Et hovedproblem gjenstod imidlertid: Kirken fikk myndighet til å fastlegge planer, men den nødvendige økonomien til å realisere planene fulgte ikke med.

Plan for dåpsopplæringangir mål, innhold og arbeidsmåter i dåpsopplæringen fra 0 -15 år, fra dåp til konfirmasjon. Målet er at barnet skal «bli hos Kristus når han/hun vokser opp, likesom han/hun i dåpen blir forenet med ham» (sml. dåpsliturgien i Den norske kirke). Hensikten med planen er derfor at både foreldre og faddere og kirken som helhet skal få praktisk hjelp til å gi alle døpte barn dåpsoppfølging og opplæring.

Planen bygger på fasetenkningen fra 1970-tallet, med avgrensede tiltak som det forventes at alle døpte deltar i, og kontinuerlig arbeidsom består i barneforeninger, klubber kor, speider og lignende som bør være et tilbud til flest mulig. Det understrekes at dåpsopplæring er mer enn kunnskap. Den er også hjelp til å leve i menighetens fellesskap og til å leve som en kristen. Dåpsopplæring er livslæring. Utfordringen var å tenke gjennom det arbeidet en hadde, sette det i system og utvikle menighetens egne lokale forpliktende plan. (Se mer om planen i kapittel 3.4.1)

Arbeid med planer for konfirmasjonstiden

I etterkrigstiden hadde det vært gjort flere forsøk på å komme fram til en helhetsplan for konfirmasjonstiden. Allerede i 1949 var et utvalg blitt oppnevnt av Bispemøtet. Men først i 1978 forelå Plan for konfirmasjonstiden i Den norske kirke. Med denne ble konfirmasjonstiden utvidet til 8 måneder. Gudstjenester og miljøarbeid ble integrert i konfirmasjonsopplæringen, og konfirmasjonstidens innhold ble fastlagt. En konsekvens av innføringen av planen ble framveksten av de nye konfirmantbøkene, hvor konfirmasjonstidens innhold ble forsøkt tilrettelagt for ungdom. Plan for konfirmasjonstiden ble revidert i 1997. I den nye planen er omfanget og rammene for konfirmasjonstiden stort sett beholdt, men innholdsbestemmelsene er lagt tettere opp til dåpsopplæringsplanen, og konfirmasjonstidens pedagogikk er preget av en målsetting om vekselvirkning mellom kunnskap, opplevelse og erfaring i konfirmasjonsopplæringen. (Mer om dette i kapittel 3.4.3)

Katekettjenesten

I 1969 ble Lov om katekettjeneste vedtatt. I henhold til loven skulle kateketene særlig ha ansvar for undervisningsarbeidet i menigheten, for eksempel konfirmantundervisning, ungdomsarbeid og studiearbeid. Utover 70- og 80-tallet ble det opprettet både statlige og kommunale kateketstillinger, til en i 1995 hadde ca. 200 kateketer. Utviklingen av katekettjenesten har hatt stor betydning for undervisningsarbeidet i menighetene. Men det er fortsatt langt igjen til en har oppnådd intensjonen om tilstrekkelig katekettjeneste til å ivareta menighetenes behov. Kirken har i dag ikke nok personell til å dekke de behov for opplæring som ligger i minimumsrammen innenfor dåpsopplæringsplanen.

2.1.5 Gudstjenesten

Både Plan for dåpsopplæring og Plan for konfirmasjonstiden legger vekt på gudstjenesten som et fast fellesskap for alle døpte. Slik synliggjør dagens planer betydningen av gudstjenesten, kirkens grunnleggende samværsform gjennom 2000 år.

Gudstjenesten har alltid vært betraktet som en viktig anledning for formidling av kristen kunnskap gjennom preken, skriftlesing, salmesang og bønner. Men også utover dette utgjøre gudstjenesten et læringsmiljø, hvor alle menneskets sanser utfordres. Derfor åpner gudstjenesten for en forståelse som kan gå langt ut over det en for eksempel intellektuelt sett, er i stand til å gripe. Gudstjenesten er en fellesskapshandling. Dermed er det også sagt at gudstjenesten primært sett ikke er for tilskuere, men for deltakere.

Det skjedde flere viktige forandringer i gudstjenestefeiringen gjennom forrige århundre. Vi har fått større variasjon i type gudstjenester, tilegnet ulike aldersgrupper og behov. I alterboken av 1920 fantes det en egen ordning for barnegudstjenester. I 1966 kom familiegudstjenesteordningen som ble fornyet ved kongelig resolusjon i 1982. Familiegudstjenesten er godt innarbeidet i de fleste norske menigheter. I 1993 vedtok Kirkemøtet at barn som er døpt og har fått veiledning om nattverd, kan delta ved nattverden. Med dette vedtaket er tidligere aldergrense for nattverddeltakelse tatt bort.

Siden ca 1960 har det foregått en del prøveprosjekter i forhold til ungdomsgudstjenester. Dette har ført til en helt annen spennvidde i stil også inne i kirkerommet, der ulike uttrykksformer blir tatt i bruk. Ungdomsgudstjenesten er kjent i de fleste norske menigheter. En videreføring og fornyelse av ungdomsgudstjenesten er Ung messe. Konfirmanter er ofte knyttet opp til disse sammen med menighetenes øvrige ungdomsmiljø.

Gjennom samarbeidet kirke/skole og kirke/barnehage har det vokst fram mange kreative gudstjenester. Det særegne er at den tradisjonsrike salmeskatten og deler av det liturgiske språket lyder sammen med barn og unges uttrykksformer. Mange er ikke kjent med gudstjenestens språk og har ikke bakgrunn for gudstjenestens innhold. Dette er et viktig og utfordrende møtepunkt med barn og unge. I en del norske menigheter har menighetsrådet oppnevnt gudstjenesteutvalg. Dette skal være med å planlegge menighetens gudstjenester sammen med de ansatte.

Det regjeringsoppnevnte utvalget ønsker en vektlegging av menighetens og lekfolkets medansvar for gudstjenesten. Gudstjenesten handler om deltakelse og medlevelse. Den er et møtepunkt mellom Gud og mennesker, samlingsstedet for alle døpte i forskjellige faser av livet. For at den skal være tilgjengelig for alle, er det viktig at kirken har nødvendige ressurser og tilstrekkelig bemanning til å planlegge og gjennomføre gudstjenester i kirker og kapell jevnlig – også i grisgrendte strøk.

2.1.6 Barnehagen og kirken i historien

Kirken har helt fra begynnelsen av 1800-tallet (barneasyl i Trondheim i 1837) vært pådriver for omsorg for barn i førskolealder, og i mange kommuner var det kirken som startet den første barnehagen. Etter hvert dannet også flere kristelige organisasjoner egne barnehager.⁶ Barnehagene/daghjemmene var basert på ulike pedagogiske tradisjoner og hadde ulik lengde på åpningstiden.

Ved innføring av Lov om barnehager i 1975, ble det en betydelig fart i byggingen av både kommunale og private barnehager. Etter en omfattende debatt fastslo barnehageloven av 1983 følgende formålsparagraf: »Barnehagen skal gi barn under opplæringspliktig alder gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem. Barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier» (§ 1). Nå ble verdigrunnlaget nærmere definert i forskrifter og rundskriv, og barnehagene fikk dermed et mer likt utgangspunkt over hele landet. Dette var nytt. Spørsmålet var ikke lenger om barnehagen skulle formidle kristne grunnverdier, men heller hvordan. Og dette styrket muligheten for samarbeid mellom offentlige barnehager og kirken.

Fra kirkens side ble forholdet mellom kirke og barnehage tatt opp til drøfting på Kirkemøtet i 1988, og det ble pekt på at barnehagen blir »ein samfunnsinstitusjon som kyrkja for alvor må ta opp til drøfting og engasjera seg i.»⁷ Kirkens dåpsopplæringsplan fra 1991 peker på barnehagen som en støtte og medspiller i dåpsopplæringen, og det understrekes at «Kontakten med skolen og eventuelt også med barnehagen, bør få en egen plan etter gjensidig avtale.»⁸

Rammeplan for barnehagenble innført i henhold til barnehageloven av 1995, der det var bestemt at departementet skulle fastsette en rammeplan for barnehagens innhold. Rammeplanen fikk status som forskrift til barnehageloven. (Mer om dette i kapittel 3.3.)

Ved lovendringen i 1983 og fastsettelsen av formålsparagrafen for barnehagen, ble det gitt mulighet til en såkalt «vid praktisering av barnehagelovens formålsbestemmelse». Det innebærer at barnehageloven gir anledning for private barnehageeiere og menigheter innen Den norske kirke til å praktisere særlige bestemmelser for livssynsformål, og at private barnehageeiere også kan reservere seg mot lovens kristne livssynsformål.⁹ Private barnehager utgjør ca. 40 % av det totale barnehagetilbudet. Av dette utgjør menighets- og organisasjonsbarnehager et betydelig innslag.

2.2 Frivillige kristelige organisasjoner

2.2.1 Vekkelsestradisjoner i kirken

De frivillige kristelige organisasjonene har stått for et betydelig dåpsopplæringsarbeid i kirken de siste 150 årene. Det første pedagogisk tilrettelagte arbeid for barn i frivillig kristelig regi, var søndagsskole. Den første vi kjenner til ble startet ca 1734, mens den første som ble organisert som et offentlig tilbud med klasser og lærere, kom i 1844. Dette arbeidet utviklet seg etter hvert til en landsomfattende bevegelse, og Norsk Søndagsskoleforbund ble stiftet i 1889. Kirker, bedehus og private hjem stilte lokaler til disposisjon, og oppslutningen ble omfattende. Bibelfortellinger og enkle barnesanger ble formidlet ved vanlige lekfolk. I 1894 overtok Norsk Søndagsskoleforbund et barneblad som var startet i 1854 og som fortsatt utkommer.

Mens de store vekkelsesbevegelsene på 1800-tallet i Sverige førte til dannelsen av en rekke frikirkesamfunn, bidro de samme vekkelsesbevegelsene i Norge til opprettelsen av flere frivillige kristelige organisasjoner innenfor rammen av statskirken. Disse har spilt en viktig rolle i norsk kirkeliv fra tidlig på 1800-tallet. Den norske kirke fikk dermed en egenartet struktur med sin kombinasjon av tradisjonell stats- og folkekirkelighet og frivillig vekkelsespreget kirkeliv. Det ene med basis i lovgivning og statsapparat, og det andre som et resultat av frivillig initiativ. Det utviklet seg også som to linjer fra lokalt til sentralt nivå, kirken med sin struktur og organisasjonene med den lokale foreningen eller laget, kretsplanet og sentraladministrasjonen for hele landet.

Lokalt kommer denne kombinasjonen av frivillighet og kirken med presteembetet ofte til uttrykk i to hus: kirken og bedehuset, i tillegg til det kristelige barnearbeidet som foregikk i private hjem. Mens kirken tok seg av de tradisjonelle folkekirkelige oppgavene som gudstjeneste, nattverd, dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse, fant en i bedehuset et nærmere felleskap av troende - men også et utstrakt miljøarbeid og variert kristelig arbeid. Her foregikk også et omfattende lokalt barne- og ungdomsarbeid som viste veien videre til regionale og sentrale leirtilbud i organisasjonsregi. Etter hvert ble det også etablert barne- og ungdomsarbeid i regi av den lokale menighet og kirkelig ansatte, og det ble bygd menighetshus og arbeidskirker med økende aktivitet. Noen steder ble dette arbeidet tilknyttet en organisasjon. Både den offisielle kirken og organisasjonene har oppfattet organisasjonenes barne- og ungdomsarbeid som en del av kirkens egen virksomhet - selv om det til tider har vært uenighet om ulike spørsmål. De ulike organisasjonene har også hatt ulike syn på forholdet til kirken.

Når det gjelder dåp og konfirmasjon, har en tradisjonell arbeidsdeling mellom kirke og organisasjoner gjerne vært at kirken foretok dåpshandlingen og hadde ansvar for konfirmasjonsforberedelse og konfirmasjonshandling. Mye av kirkens øvrige dåpsopplæring skjedde imidlertid gjennom et allsidig barne- og ungdomsarbeid i organisasjonsregi. Ikke minst blant annet søndagsskolebevegelsen hadde stor betydning for kirkens dåpsopplæring på de laveste alderstrinnene. Ledere var som oftest frivillige lekfolk med forskjellig bakgrunn. Innholdsmessig kunne en bygge på et kunnskapsgrunnlag gitt gjennom skolens kristendomsundervisning. Organisasjonene utviklet ledermateriell og kurs, og det ble laget opplegg for forskjellige aldersgrupper.

I deler av Norge, for eksempel i de nordligste fylkene, har de kristelige organisasjonenes former og tradisjoner hatt liten eller ingen innflytelse. Derimot har Læstadianismen satt sitt preg på kristendomsforståelsen og kirkelivet. I begynnelsen framstod Læstadianismen som en front mot statskirken, begrunnet i motstanden mot makten og maktutøvelsen som kirken og embetsverket viste overfor befolkningen. I dag utgjør læstadianderne innenfor de fleste retningene en viktig del av de lokale menighetene i Den norske kirke, og deltar aktivt både i gudstjenesteliv og menighetsråd. Den læstadianske bevegelsen er særlig sterk i de samiske menighetene. I de læstadianske bedehusene er det i dag en utstrakt virksomhet med systematisk opplæring av barn og unge, og de fleste finner sin plass innenfor bevegelsens rekker gjennom oppveksten.

Den intense og omfattende fornorskningspolitikken som startet allerede på slutten av 1800-tallet og førte til en nedgradering av alt som hadde med samisk kultur, språk og identitet å gjøre, oppleves ennå ikke som avsluttet. Og fortsatt er svært mye ugjort, for eksempel til dåpsopplæringen, når det gjelder litteratur og materiell på samiske språk.

2.2.2 De kristelige organisasjonene og Plan for dåpsopplæring

Planene for dåpsopplæring og for konfirmasjonstiden tillegger de kristelige organisasjonenes barne- og ungdomsarbeid betydelig vekt når det gjelder kontinuerlige og regelmessige tiltak. Det uttrykkes at organisasjonenes arbeid ikke er noe ved siden av menighetens arbeid, men er en viktig del av kirkens liv og må inngå i en helhetstenkning for dåpsopplæringen i menigheten.

Samtidig er organisasjonene ikke en del av den formelle kirkestrukturen. Kirken kan derfor ikke pålegge organisasjonene arbeidsoppgaver og tiltaksformer, og det er opp til organisasjonene selv å gjøre vedtak om å arbeide i forhold til for eksempel Plan for dåpsopplæring, noe som i stor grad har skjedd. For å styrke bevisstheten om en felles visjon har det de siste årene vært arrangert drøftingsmøter mellom ledere for organisasjonenes barne- og ungdomsarbeid og den offisielle kirke, der arbeidet for dåpsopplæringen har stått i fokus.

Regionalt og sentralt forvalter kristelige organisasjoner store ressurser ved sine leirsteder og skoler, der det blant annet blir arrangert leirer og gitt tilbud om ledertrening. Lokale lag og ressurspersoner yter viktige bidrag i søndagsskole, klubbarbeid, misjons- og speidergrupper, kor, skolelag m.m. Mange steder er det utviklet gode samarbeidsrelasjoner når det gjelder dåps- og konfirmasjonsopplæringen hvor menigheten gjør bruk av organisasjonens tilbud om leirer, ledertrening osv., og prester, kateketer og andre kirkelig ansatte benyttes som talere og predikanter ved organisasjonens arrangementer.

2.2.3 Status for det kristelige barne- og ungdomsarbeidet

Oppslutningen om de kristelige organisasjonenes barne- og ungdomsarbeid nådde en topp på 1960- og 70-tallet. I løpet av 80- og 90-årene har det vært en dramatisk nedgang i antall betalende medlemmer. Det har imidlertid vist seg vanskelig å framskaffe entydige tall som viser utviklingen. Vi er blant annet kjent med at en del lag og foreninger ikke har vært opptatt av å registrere sitt medlemstall p.g.a. kompliserte registreringskrav. Statens ungdoms- og adopsjonskontor opererer med følgende tall (1980-tall i parentes): Indremisjonens barn og unge hadde i 1998 ca. 9 300 betalende medlemmer (ca. 26 500), Norges KFUK-KFUM ca. 12 000 (43 000), Norsk Søndagsskoleforbund ca. 27 800 (ca. 156 500), Norsk Luthersk Misjonssamband ca. 8 500 (ca. 28 600), Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag ca. 1 700 (ca. 10 200). Sammenligning av de aktuelle årstallene kan lett gi et misvisende bilde i og med at kravene til dokumentasjon er blitt endret i mellomtiden. Tallene sier dessuten ikke alt om situasjonen. Arbeidet involverer etter alt å dømme mange barn og unge som ikke er betalende medlemmer. Tendensen for antall lokallag peker imidlertid gjennomgående i samme retning.

Nedgangen synes ikke å være unik for barne- og ungdomsarbeidet i Den norske kirke. En ser de samme tendensene for frikirker, andre kristne fellesskap, og andre barne- og ungdomsorganisasjoner og politiske ungdomsparti. Mange medlemsbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner melder om nedgang i medlemstall. En kan stille spørsmål ved om det kan være andre religiøse grupperinger som tiltrekker seg ungdom. Det kan også være at ikke alle årsmeldingsskjemaene blir sendt inn. Mange deltar dessuten på leirer og stevner uten å være medlem av eller knyttet til organisasjonen resten av året.

Alle tilbud et barn får både ved avgrensede og kontinuerlige tiltak, vil gjensidig berike hverandre og ha betydning for barnets samlede dåpsopplæring. Enkelte steder i landet foregår det meste av dåpsopplæringen gjennom organisasjonenes arbeid, andre steder er slikt arbeid bortimot fraværende. Det største nedslagsfeltet har tradisjonelt vært Agderfylkene samt Vestlandskysten opp mot Møre og deler av Østfold. En slik geografisk variasjon gjør det vanskelig for kirken å basere seg på dette arbeidet alene, når hensikten er å få oppslutning fra alle døpte. Den generelle nedgangen i barne- og ungdomsarbeidet understreker dette ytterligere. Som en naturlig følge av at det er kirken som døper, bør kirken derfor både av prinsipielle og praktiske grunner ta ansvar for at det blir gitt et tilbud som når ut til alle døpte, og som følger opp barnet til og med konfirmasjonen og videre opp til myndighetsalderen. I mange tilfeller vil det kunne skje gjennom samarbeid med en eller flere kristelige organisasjoner. De kristelige barne- og ungdomsorganisasjonene representerer en viktig ressurs når det gjelder aktiviteter, personell, ledertrening og programarbeid. Det ville være uklokt av kirken ikke å regne med disse i sitt dåpsopplæringsarbeid.

Tradisjonelt har organisasjonenes ungdomsarbeid vært et viktig rekrutteringsgrunnlag til kirkelige stillinger. Dette er fortsatt situasjonen for noen av de kristelige ungdomsorganisasjonene. Det er derfor grunn til å vie rekrutteringen oppmerksomhet i tiden som kommer.

Siden det har skjedd et til dels dramatisk fall i medlemstallet i de fleste barne- og ungdomsorganisasjonene de siste 20 årene, kan en i kirkens undervisning for ungdom ikke lenger regne med at en stor del av de unge har erfaring med tidligere deltakelse i aktiviteter og arrangementer i regi av slike organisasjoner. Tilgangen på frivillige ledere er forskjellig i ulike kristelige organisasjoner og lokalmiljø. Kirkens dåpsopplæring kan derfor i mindre grad enn tidligere hente ressurser fra frivillige i organisasjonene.

Summen av disse faktorene bygger opp under at det offentlige i langt større grad enn tidligere må sette inn ressurser dersom kristen kunnskap skal opprettholdes som fundament i morgendagens samfunn.

2.3 Noen kirkesamfunn i Norge

Kirkesamfunn utenom Den norske kirke har alltid vært avhengige av å ta ansvar for egen tros- og dåpsopplæring. Det kan derfor være interessant å se hvordan noen av kirkene har valgt å løse oppgaven.

2.3.1 Den katolske kirke

Den katolske kirke bruker betegnelsen katekese om dåpsopplæring, det vil si formidling av troen til de døpte. I katekesen skal barna lære å bekjenne, feire og leve troen og gjøre det i sitt eget miljø. Det understrekes at katekesen er et oppdrag for hele Kirken og må prege den på alle områder. Biskopen har et sentralt ansvar, og all katekese i menighetene skal innordne seg i bispedømmets kateketiske program. Det kateketiske senter er biskopens forlengede arm når det gjelder å ta vare på, veilede og styre all katekese i bispedømmet. Våren 1999 vedtok Den nordiske bispekonferansen nye retningslinjer for katekesen myntet på de enkelte lands kateketsentraler.

Katekesen er en oppgave for hele menigheten med dens liv og feiring. Alle menighetslemmene skal »bære vitnesbyrd om troen», samtidig som både prestene, diakonene, ordensfolk og lekfolk utfører et kateketisk arbeid, og det understrekes at foreldre er barnas første og viktigste kateketer. Likevel finnes det kateketer som har en særskilt undervisningsoppgave. Soknepresten har ansvar for å kalle folk til tjeneste som kateketer og gi dem opplæring. Flertallet av kateketene er frivillige, men det er også behov for fulltidsarbeidende kateketer. Skolering, opplæring og etterutdanning av kateketer blir sett på som svært viktig og har absolutt prioritet i bispedømmets pastoralprogram.

Soknepresten er kateketenes overordnede, mens menighetsrådet har et administrativt ansvar med praktisk tilrettelegging og samordning.

Barna gjennomgår kateketisk opplæring fra andre til og med tiende klasse. I løpet av denne perioden er det to anledninger undervisningen skal konsentrere seg mest om: «førstekommunion» (nattverd), som finner sted når barna går i tredje klasse, og «fermingen» (konfirmasjonen) i tiende klasse. Både førstekommunion og ferming skal forberedes med minimun to års undervisning med 20 undervisningstimer hvert år. I tillegg skal barna møte til barnemesse.

I retningslinjene fra Vatikanet framholdes voksenkatekesen som den viktigste form for katekese, særlig for foreldre som har barn som forberedes for nattverd og konfirmasjon. Siden det er foreldrene som har det primære ansvaret for barnas katolske oppdragelse, anbefales det at menigheten også gir et tilbud om voksenkatekese til de foreldrene som ønsker det, i forbindelse med undervisningen av barna.¹⁰

2.3.2 Noen frikirker

Det er vanskelig å få en samlet oversikt over hvordan ulike kirkesamfunn i Norge organiserer sin tros- og dåpsundervisning. Generelt ser de fleste på opplæring som en naturlig og viktig del av menighetens arbeid uavhengig av om kirkesamfunnet praktiserer barnedåp eller voksendåp. Det er imidlertid ulike måter å organisere arbeidet på både innenfor en kirke og kirkesamfunnene imellom.¹¹

Den Evangelisk Lutherske Frikirke

Ved dåpen påtar både foreldre og menighet seg et ansvar for å gi den døpte opplæring. Hele menigheten har fadderansvar. I tillegg kan foreldre velge personlige faddere/forbedere for dåpsbarnet. Gjennom dåpssamtalen skal foreldre få veiledning om hva det innebærer å døpe barnet. Menigheten på sin side er forpliktet til å gi regelmessig veiledning og hjelp til foreldre som har brakt sine barn til dåpen, blant annet gjennom egne samlinger.

Det sies i Reglement for dåp og menighetens kristendomsopplæring at menigheten bør ha kontakt med foreldrene og dåpsbarna ved bestemte alderstrinn etter dåpen, blant annet gjennom besøkstjeneste og invitasjon til spesielle gudstjenester og samlinger. ¹² For 11-14-åringer bør det være kristendomsskole eller tilsvarende kursopplegg, sies det i reglementet. Der skal det gis både kunnskap og erfaring med menighetens virksomhet. Konfirmatundervisningen ved 14-15-årsalderen har tradisjonelt vært kunnskapsorientert, men omfatter nå også erfaringer, opplevelser og tjenesteoppgaver. Det legges også vekt på en planmessig undervisning utover konfirmasjonstiden.

Pinsebevegelsen

Av bevegelsens 270 menigheter driver 180 barne- og/eller ungdomsarbeid. Det synes imidlertid ikke å foreligge en helhetlig plan for opplæring og undervisning, og arbeidet baserer seg på konkrete tekstplaner og opplegg. Undervisningen skjer i søndagsskole og i ulike typer barne- og ungdomsarbeid i tilknytning til gudstjenesten eller på jevnlige samlinger. Noen få menigheter har ansatt barne- og/eller ungdomspastorer, men det aller meste av arbeidet blir drevet av frivillige medarbeidere som dyktiggjøres gjennom sentrale og lokale kurs og konferanser.

Baptistsamfunnet

Kirken legger vekt på opplæring av barn og unge, og har derfor utarbeidet studieopplegg for ulike arbeidsformer. De fleste menigheter har barnearbeid, og i søndagsskolene drives planmessig undervisning, gjerne i tilknytning til gudstjenesten. Baptistsamfunnets konfirmantundervisning kalles Kristendomsskole og organiseres blant annet som helgesamlinger og leirer. Det drives ungdomsarbeid på ukentlig basis, og det er tatt i bruk CD-rom og Internett.

Baptistsamfunnets ungdomsorganisasjon har ansatte ledere, og noen av disse driver bare med undervisning. I menighetene drives arbeidet stort sett av frivillige medarbeidere som dyktiggjøres gjennom ledertrening.

Metodistkirken

I Metodistkirken er menigheten fadder ved dåp. Det innebærer at ansvaret for opplæring er lagt på menigheten. Foreldrenes ansvar er at de gir menigheten anledning til å utøve sin forpliktelse ved å bringe barnet til ulike aktiviteter for de aktuelle alderstrinn. Alt barne- og ungdomsarbeid, slik som søndagsskole, barneklubb, ungdomsklubb, konfirmantundervisning, kor- og speidervirksomhet, er forankret i Metodistkirkens Ungdomsforbund.

Det finnes ikke sentrale planer som gjelder for alle menighetene. Fra sentralt hold legges det vekt på at det blir utviklet lokale målrettede handlingsplaner, og arbeidet varierer derfor fra menighet til menighet. På lokal- og distriktsplan drives arbeidet av frivillige, mens det på landsplan både er frivillige og ansatte. Ledere rekrutteres gjennom lederopplæringsprogram.

2.3.3 Oppsummering

Selv om kirkesamfunnene tillegger opplæring av barn og unge stor vekt, varierer det sterkt hvordan dette kommer til uttrykk i praksis. Noen har målrettede planer og en strategi for opplæringen, mens andre baserer seg på enkelttiltak uten å ha formulert en opplæringsplan for kirkesamfunnet. Det er også store forskjeller i menneskelige og økonomiske ressurser til å drive arbeidet, og mye hviler på frivillig engasjement.

En styrking av dåpsopplæringen i Den norske kirke vil trolig også få konsekvenser for andre kirkesamfunn i Norge.

2.4 Folkekirker i Norden

Både Danmark, Sverige, Finland og Norge har i flere århundrer hatt folkekirker som har samlet majoriteten av landenes befolkning. Kirkene har historisk hatt en nær tilknytning til staten. Dette har imidlertid endret seg i noen land. Blant annet ble den svenske kirken skilt fra sin tilknytning til staten 1. januar 2000. Alle landene har tradisjon for kristendomsopplæring i skolen, men utviklingen har gått i noe forskjellig retning i løpet av 1900-tallet. Særlig pågikk det et aktivt reform- og revisjonsarbeid på slutten av hundreåret. Det samme gjelder kirkenes arbeid med dåps- og konfirmasjonsopplæringen. Oppslutningen om dåp og konfirmasjon har blitt svekket i ulik grad. Siden de nordiske landene har så mange fellestrekk, kan det være interessant for arbeidet med dåpsopplæringen i Norge å se på hvordan de ulike landene møter og løser parallelle utfordringer.

2.4.1 Danmark

Den danske folkekirken har ikke en struktur som gjør det mulig å lage en samlet plan for dåpsopplæringen i hele landet. For å støtte dåpsopplæringen på landsbasis, opprettet Kirkeministeriet i 1992 Folkekirkens Pædagogiske Institutsom skal gi hjelp til inspirasjon ved å holde kurs, utvikle prosjekt, bidra til bokutgivelser og arbeide med forskjellige pedagogiske metoder. Dette skjer også i stigende grad i stiftsregi (bispedømmeregi). I noen stift er det opprettet stiftssentraler og religionspedagogiske utvalg, og det er ansatt pedagogiske konsulenter. Disse samarbeider i noen grad med Folkekirkens Pædagogiske Institut.

Lokalt er det presteembetet som har ansvar for dåpsforberedelse og -oppfølging. Menighetsrådet har ingen lovfestet myndighet i forhold til dåpsopplæringen, men kan bidra ved økonomiske midler, blant annet ved å opprette stillinger. I de senere årene er det blant annet ansatt ca. 150 soknemedhjelperesom både har kateketiske og diakonale oppgaver.

Inntil 1975 fungerte skolens kristendomsundervisning som kirkens dåpsopplæring gjennom sin konfesjonelle tilknytning til folkekirken. Nå bidrar skolen ved å gi barn og unge kunnskap om bibel, kirkeliv, kirkehistorie m.m. i faget Kristendomskunnskap. De siste årene har livsfilosofi og etikk kommet inn i læreplanen, og kunnskap om andre religioner og livssyn er tatt inn på de eldste klassetrinnene. Det framheves at elevene skal få forståelse for kristendommens betydning for kulturens verdigrunnlag. Skoleloven av 1994 åpner for et samarbeid mellom skole og kirke, og dette skjer i stor utstrekning enten ved forskjellige former for samarbeid mellom den lokale presten og skolen, eller ved mer formaliserte kirke-skole-tiltak. Det er også lagt opp til en rekke prosjekter i menighet, kommune, prosti og stift.

Kirken legger vekt på at den viktigste dåpsopplæringen skjer i hjemmet. Det er derfor utviklet ulike typer materiell til bruk hjemme. I menighetene er det i hovedsak to dåpsopplæringstiltak som fokuseres: konfirmasjonsforberedelse og juniorkonfirmanter (innledende konfirmasjonsforberedelse).

Konfirmasjonforberedelsen (7. eller 8. klasse) har hjemmel for å bruke skoletiden til undervisningen. Det er da ingen religionsundervisning i skolens regi. Undervisningen blir for det meste holdt i kirken eller et annet kirkelig lokale. Oppslutningen er stabil med en andel på 80 % av årskullet, nesten like stor som folkekirkens medlemsprosent. Bortsett fra det som finnes av bøker og materiell i undervisningen, blant annet produsert av Religionspædagogisk Center, finnes det ingen felles didaktikk for konfirmasjonsforberedelsen på landsplan. For å støtte prestene i konfirmasjonsundervisningen, har Folkekirkens Pædagogiske Institut og Prestehøjskolen satt i gang et utviklingsprosjekt om arbeidsveiledning.

Juniorkonfirmasjon omfatter barn på et lokalt valgt alderstrinn mellom 9 og 13 år. Rundt en tredel av menighetene har foreløpig innført ordningen. Undervisningen foregår utenfor skoletiden, men gjerne i umiddelbar tilknytning til skoledagen. Den danske kirke vurderer dette som et vellykket tiltak.

Mange kirker har jevnlig barne- og familiegudstjenester, og noen har startet barne- og ungdomskor. I tillegg finnes det lokalt arbeid i regi av frie kirkelige barne- og ungdomsorganisasjoner. Det er god oppslutning om mødre-/foreldregrupper, lekestuer og barneklubber. Kontakten med vanlige kommunale barneinstitusjoner har blitt vanligere, særlig i forbindelse med jul og advent.¹³

2.4.2 Sverige

Den svenske kirken formulerte på 1960-tallet for første gang et helhetssyn på dåpsundervisningen.¹⁴Siden den tid har det foregått et omfattende arbeid med kirkens undervisning. I 1994 kom nye retningslinjer for konfirmantarbeidet, og i 1999 kom et felles dokument om kirkens arbeid blant barn 0 - 14 år. Det foreligger ikke noen sentralt utarbeidet dåpsopplæringsplan for den svenske kirken, men kirkemøtet har oppfordret alle menighetene til å formulere sin egen «dopspastoral» - en lokal plan for dåpsopplæringen - med forslag til dåpsforberedelse, dåp og dåpsoppfølging. Det er utarbeidet sentrale retningslinjer for hva planen skal inneholde, og den skal godkjennes av stiftets undervisningsnemnd.

Allerede i 1919 ble skolens religionsundervisning konfesjonsfri og løsrevet fra den svenske kirken, og i 1969 ble faget endret til et obligatorisk religionsfag, der kristendommen ble sidestilt med andre religioner. Fagplaner og lignende utarbeides i dialog med representanter for kirken/trossamfunnene. En sentral målsetting er at faget skal bidra til elevenes refleksjon over viktige livsspørsmål og gi grunnlag for selvstendige valg. Denne »livsfrågopedagogiken» har vært sentral i Sverige det siste tiåret. De siste årene har en også lagt større vekt på trosdimensjonen i undervisningen, slik denne kommer til uttrykk i blant annet andaktsformer, religiøse tekster og standpunkt i moralske og etiske spørsmål.

Situasjonen i skolen har utfordret kirken til å starte arbeidet med å bygge opp en egen trosundervisning. Samtidig har det vært et utstrakt samarbeid mellom skole og kirke (Skolkyrkan).

I 1998 lå dåpsprosenten på 75 % av alle fødte (med store lokale variasjoner), mens oppslutningen om konfirmasjon var 46,7 % av alle 15-åringer (også her med variasjoner mellom stiftene). I retningslinjene fra 1994 understrekes det at konfirmasjonsarbeidet er lagarbeid, der mange tar del, og der hele menigheten er ansvarlig. En arbeider nå med å følge opp kontakten med de unge etter konfirmasjonstiden.¹⁵

2.4.3 Finland

Den evangelisk-lutherske kirken i Finland har et offisielt totalprogram for opplæring som stammer fra 1977. Dette omfatter hele livet fra barndom til alderdom. På bakgrunn av dette programmet ble alle menighetene oppfordret til å lage egne, målrettede planer for opplæringen. På slutten av 1999 godkjente kirkemøtet en ny kristenlære, katekese, som legges til grunn for konfirmantundervisningen. Kirken legger vekt på hjemmets betydning i opplæringen, noe som blant annet kommer til uttrykk ved at Katekesen deles ut til alle husstander i år 2000. I de kommende årene vil hovedvekten av kirkens virksomhet ligge på dåpsopplæring og på kristen opplæring i hjemmet.

I den finske skolen er religionsundervisningen et ordinært skolefag som er «konfesjonsdelt» og obligatorisk, men med mulighet for fritak på visse vilkår. Skoleloven av 1998 slår fast som hovedprinsipp at religionsundervisningen ved den enkelte skole skal gis i samsvar med trosbekjennelsen i det trossamfunnet som majoriteten av elevene tilhører. Hvis det bor minst tre elever i kommunen som tilhører et annet kristent trossamfunn eller religiøst samfunn, har de rett til å få undervisning i skolen i sin egen tro og religion. Elever fra en minoritetsreligion og elever som ikke tilhører noe trossamfunn og som har rett til fritak fra religionsundervisning, skal få undervisning i livssynskunnskap. Trossamfunnene bidrar noe i utviklingen av læreplaner, men ansvaret ligger hos skolemyndighetene i kommunen. Det er primært skolens egne lærere som underviser, men det er også adgang for trossamfunnenes egne lærere i visse tilfeller.

Forholdet mellom skolens religionsundervisning og menighetens virksomhet er preget av naturlig samarbeid på ulike områder. I barnehagen er det ikke-konfesjonell religiøs opplæring.

I 1999 ble 87,5 prosent av alle barn som ble født, døpt. Menighetene har ulike tiltak i dåpsopplæringen. Før dåp har presten dåpssamtale med foreldrene. Etter dåpen holdes kontakt med foreldrene gjennom dåpshilsener, arrangement for foreldre og faddere, besøk i barnets hjem, korttidsbarnehager, søndagsskole, leirarbeid, ulike typer klubbvirksomhet m.m. Det arbeides nå spesielt med opplegg for 10-12-åringene. Menighetene deltar også sammen med organisasjoner og kommunale institusjoner i et bredt nettverksarbeid for skoleelever. En viktig dimensjon i dåpsopplæringen er gudstjeneste- og andaktslivet. Ulike grupper har ansvar for virksomheten. I 1998 var 1745 ansatt i menighetenes barnearbeid og 1037 i ungdomsarbeidet. I tillegg bidrar en del frivillige.

Konfirmantarbeidet er forholdsvis stabilt med en oppslutning på ca. 90 % av alle 15-åringene. En prest eller lektor har ansvar for konfirmantundervisningen sammen med kantor og ungdomsleder, men også diakoner deltar enkelte steder. Etter konfirmasjonen deltar ca. en tredel av ungdommene i videre undervisning og i opplæring som hjelpeledere i konfirmantarbeidet.¹⁶

2.4.4 Internasjonalt perspektiv

Når det gjelder forholdet til skolens undervisning, kan vi kort si at det internasjonalt i hovedsak er tre hovedtradisjoner, eller løsninger for kirkelig undervisning/trosopplæring:

Kristendoms- eller religionsundervisning som skolefag

Religionsundervisning i land som tradisjonelt har hatt/har statskirke eller stor folkekirke, slik som Danmark, Sverige, Finland og Norge. Også England kan komme i denne kategorien. Dette er land som tidligere har hatt en enhetlig konfesjonell kristendomsundervisning i skolen, og skolen har vært sett på som et redskap for kirken. Som en konsekvens av økende sekularisering og pluralitet på det religiøse området, har undervisningen, om enn i ulik grad og på ulikt vis, endret seg i retning av en mer allmenn religions- eller kristendomsundervisning, der en også inkluderer andre kristne trosretninger og andre religioner. I de offentlige skolene som er for alle elever, uavhengig av religiøs tilhørighet, blir det mer lagt vekt på kunnskap om religion enn undervisning i religion (trosopplæring). Fra skoleledelsen legges det vekt på at dette er en undervisning som skal ivareta alle barn og unge. Den skal gi innføring i den kulturelle tradisjon landet står i, og bidra til at elevene får nødvendig kompetanse i det pluralistiske samfunnet.

Parallelt med en økende utvidelse av emneområdene, og med fokus på orientering framfor innføring i og opplevelse av religiøs praksis, utvikles det undervisningsprogram for de ulike kirker/trossamfunn. Norges kan sees på som et typisk land i denne kategorien.

Uavhengig av skolen

Trosopplæring skjer helt uavhengig av skolen. Dette begrunnes med et prinsipielt skille mellom skole og kirke/trossamfunn. Skolen og det offentlige samfunnet vil ikke blande seg inn i religiøse spørsmål, og anser dette som uvedkommende for den offentlige skole. Trossamfunnene gis imidlertid gode muligheter til å ha sin egen opplæring. De typiske landene i denne tradisjonen er Frankrike og USA.

Kirkelig undervisning i skolen

Skolen som arena for kirkelig undervisning. Skolen inkluderer her trosopplæring på kirkens egne premisser, som en del av skolens tid. Slik undervisning sees ikke på som en arv fra en statskirke, men heller som et resultat av den nøytrale stat, der trossamfunnene har frihet og ansvar for opplæring av »sine» barn. Skolen vil derfor ikke ved sin faste lærerstab, ta ansvar for denne type undervisning, men overlate den til trossamfunnene. Dette har vært modellen for Tyskland etter annen verdenskrig, og bygges nå opp i flere av de østeuropeiske statene etter Murens fall.

For noen av disse landene er det også selvstendige opplæringsprogrammer uavhengig av skolens undervisning, og da spesielt knyttet til søndagsskolevirksomhet.

Kirkelig drevne skoler

Som parallell til alle de tre ovennevnte modellene eller tradisjonene, er det i mange land vanlig at kirker eier og driver egne skoler. Det varierer imidlertid mye i hvilken grad dette er skoler som ivaretar en spesifikk trosopplæring eller ikke. I noen tilfeller, som for eksempel i England, er de tradisjonelle kirkeskoler i praksis nærmest som de offentlige skolene, både når det gjelder undervisningsplaner og elevgrunnlag. I andre land, som i Skandinavia, framstår de kirkelige og de private kristne skolene mer som alternativer til det offentlige skoleverket når det gjelder den religiøse undervisning og oppdragelse.

2.5 Konklusjoner

Helt fra den første kristne tid har kirken lagt vekt på opplæring i samband med dåp. Fram til innføringen av Lov om allmueskolen i 1739 foregikk denne undervisningen i hjem og kirke. Fra da av ble en vesentlig del av kirkens opplæring knyttet til kristendomsundervisningen i skolen. I løpet av 1900-tallet endret imidlertid kristendomsfaget gradvis karakter og begrunnelse. Fra å være en uttalt del av kirkens dåpsopplæring fikk det etter hvert sin legitimering i historien, kulturen og samfunnslivet, der også andre religioner og livssyn enn kristendommen har sin naturlige plass.

Forarbeidene til Lov om grunnskolen av 1969 slo fast at kristendomsundervisningen ikke lenger kunne kalles kirkens dåpsopplæring, og at kirken selv måtte ta ansvar for å gi dåpsundervisning i kirkelig forstand. Formelt sett innebar dette at kirkens dåpsopplæring falt ut av skolen. Bortfallet av dåpsopplæring i skolen skjedde uten at kirken ble tilført nødvendige ressurser til å utvikle en selvstendig dåpsopplæring. Opprettelsen av katekettjenesten innebar imidlertid et løft i riktig retning, selv om de totale ressursene til dåpsopplæring gikk dramatisk ned i løpet av disse årene.

Sett fra kirkens side gir barnehage og skole verdifull kristen kunnskap om og kjennskap til tro, tradisjon og ytringsformer til store deler av befolkningen. Dette vil særlig gjelde barnehager drevet av menigheter og kristelige organisasjoner.

De kristelige organisasjonene har tradisjonelt ivaretatt en viktig del av de kontinuerlige tiltakene i dåps- og konfirmasjonsopplæringen. De siste årene har det vært en betydelig nedgang i dette arbeidet som også har store geografiske variasjoner både i omfang og karakter. Denne utviklingen er et stort tap for kirkens dåpsopplæring, og bør møtes med nye tiltak.

Når det gjelder de nordiske folkekirker, viser den korte gjennomgangen at det er store variasjoner landene i mellom både i organisering og oppslutning.

3 Situasjonen for dåpsopplæringen i dag

• Dåp og dåpsopplæring kan aldri leve sitt eget liv i en lukket kirke, men finner sted i et samspill med samfunnet og kulturen. Dette utfordrer kirken til å være i tiden og møte menneskene der de er. Dette kapittelet beskriver kristendomsformidling i skole, barnehage, kirke og hjem i dag som bakgrunn for framtidig satsing på dåpsopplæring.

3.1 Kristendom og religion i det norske samfunnet

Det har foregått betydelige endringer i det norske samfunn de siste 10 årene når det gjelder religion og kirke. Fra å være et forholdsvis homogent folk, religiøst sett, har vi nå et samfunn med ulike religioner og meningsunivers som lever ved siden av hverandre. Det har foregått en viss oppsplitting av allmenngyldige sannheter som meningsbærende for hele folket, og det et er i dag større grad av religiøs pluralisme enn vi har hatt tidligere. Det er flere positive sider ved et slikt mangfoldig samfunn, samtidig som det også innebærer betydelige pedagogiske utfordringer. Blant annet har det redusert muligheten, ikke minst for ungdom, til identitetsforming og livstolkning i lys av kristen tro og tradisjon.

Samtidig som det har foregått en sekularisering og pluralisering av samfunnet, ser det ut til at det også har skjedd en religiøs oppblomstring i nyere tid. O. Krogseth¹⁷ har i den sammenheng lansert en dialektisk sekulariseringsteori: Selv om det skjer en av-sakralisering på samfunnsplan, framelsker den samme utviklingen - mot vanlige forventninger - også en re-sakralisering på det individuelle og kulturelle plan.

Når en vurderer religiøse endringer i Norge etter 1960, kan en konstatere en betydelig nedgang i andelen som går regelmessig til gudstjeneste, velger kirkelig vigsel, samt døper sine barn. Dette kan tolkes som et sekulariseringsutslag i betydningen av å følge tradisjonell kristen praksis. En generell nedgang i deltakelse i organiserte kirkelige tiltak for barn og ungdom er tydelig. Imidlertid er oppslutningen om konfirmasjonstiden fortsatt stor, selv om det har vært en viss nedgang. Spørreundersøkelsen Folkekirke 2000,som ble gjort blant medlemmer av Den norske kirke, viser at tre av fire hadde deltatt på gudstjeneste eller et annet kirkelig arrangement i den lokale kirken i løpet av det siste året.¹⁸ Det er for øvrig store regionale forskjeller, og ulike »religiøse kulturer» i ulike deler av landet.

Medlemstallet i Den norske kirke har holdt seg relativt uendret det siste ti-året. I 1998 er 86,0 % av befolkningen medlemmer av Den norske kirke, 4,5 % er medlemmer av andre kristne trossamfunn, 1,5 % av Islam, 2,0 % av Human-Etisk Forbund og 6,0 % er ikke med i noe tros- eller livsynssamfunn.¹⁹ Dette betyr at 90,5 % av den norske befolkningen er medlem av et kristent trossamfunn. Innslaget av ikke-kristne religioner og livssyn varierer imidlertid sterkt geografisk. For eksempel er ca. 80 % av alle muslimer i Norge og nærmere en tredel av registrerte human-etikere bosatt i Oslo og Akershus.

Undersøkelser viser at det er en viss nedgang i troen på de tradisjonelle bibelske dogmene, samtidig som andelen av befolkningen som beskrev seg som religiøs var like stor ved inngangen til 90-årene som 10 år tidligere.²⁰ Det er tegn som tyder på at en i moderne samfunn snarere ser en fornyelse enn en svekkelse av religionene. En tenker ikke her i første rekke på tradisjonell religiøs praksis, men på eksistensielt engasjement og en ny åpenhet for religiøse perspektiver og tilværelses-tolkninger.

Nordmenns forhold til religion karakteriseres altså fra en side sett av relativ sterk tilhørighet og tilslutning til kirke og institusjonell kristendom, men uten særlig oppslutningutover spesielle merkedager. En bør være tilbakeholden med å karakterisere den norske befolkningen som sekularisert. Kristen tro og tradisjon er etter alt å dømme fremdeles et sentralt element i folks religiøsitet og kulturelle identitet. Konkret kommer dette ikke minst til uttrykk ved oppslutningen om Den norske kirke i juletiden og i »livs- og dødsritualene» (dåp, konfirmasjon, vigsel, begravelse), der kirken hvert år kommer i kontakt med brede befolkningsgrupper. Medlemsundersøkelsen Folkekirke 2000²¹ viser at kirken stadig er viktig som identitets- og kulturformidler. Gjennom medlemmenes forståelse av medlemskap og ritualene er kirken med på å gi svar på hvem en er, og hvor en hører hjemme. I ritualene er tradisjon og estetikk viktig, men de forankres også i kristent preget religiøs tro.²²

Religions- og livssynspluralisme kan gi seg utslag på det indre plan. I de fleste teorier om modernismen hevdes det at det ikke lenger finnes et overgripende og felles forpliktende meningssystem og at individet derfor pendler mellom flere. Sannheten er subjektiv og derfor mangfoldig. I det kulturelle og individuelle identitetsvakuum kan det dermed utvikle seg en form for privatisert blandingsreligiøsitetsom utfolder seg i randsonen av tradisjonell religion. Den er sjelden direkte kristendomsfiendtlig, men snarere tolerant og åpen i flere retninger samtidig – både i forhold til astrologi, sjelevandring, spiritisme og mystikk.

Samlet sett viser dette at det norske samfunn i de siste årene utvilsomt er blitt mermangfoldig på det religiøse og livssynsmessige plan. Det dreier seg likevel ikke om dramatiske endringer. Når det gjelder landet som helhet, er det fortsatt i stor grad en kristen homogenitet og stabilitet, ikke minst i bygdene. Dette gjelder spesielt holdninger til kristen tro, mens det på atferdsplanet er en mer framtredende pluralitet. På bakgrunn av dette ser en at religiøs tro og praksis for tiden ikke går tilbake, men er i endring.

Konturene i framtidsbildet er imidlertid uklare. Utslagene av sekularisering og manglende fortrolighet med kristen tro og tradisjon er tydeligst i de yngste årsklassene. I noen tilfeller ser det ut som at kirkens virksomhet har virket mer immuniserende enn den har fremmet engasjement og deltakelse i kirkens liv. Mye avhenger derfor av om kirke, skole og andre oppdragelsesinstitusjoner makter å formidle kristne livstolkningsalternativer som oppleves troverdige og relevante nettopp i denne viktige fasen av livet. Dermed settes fokus på hvordan kirken ivaretar sitt dåpsopplæringsansvar.

3.2 Verdigrunnlag og fagplan i skolen

3.2.1 Kultur- og verdigrunnlaget

Reformarbeidet i skolen (93 – 97) fikk som resultat en 10-årig grunnskole fra 6-årsalderen med nye fagplaner på alle trinn (L 97). I Læreplanverkets generelle del vektlegges det kultur- og verdigrunnlaget hele skolens virksomhet skal bygge på. Oppfostringen i skolen skal baseres på kristne og humanistiske verdier og bære videre og bygge ut kulturarven. Viktigheten av at alle elever skal få del i et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag framheves. Opplæringen har som oppgave å balansere en rekke doble formål, blant annet å gi fortrolighet med vår kristne og humanistiske arv og kjennskap til og respekt for andre religioner og livssyn. Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie og er en arv som forener oss som folk på tvers av trosretninger.

I innledningen til Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering hevdes det at framtidens unge fratas et viktig grunnlag for å forstå normer og verdier, språk, litteratur og kunst hvis de ikke får kjennskap til den kristne tro og tradisjon.

Skolen ønsker å være aktiv som ressurs-, kraft-, og kultursenter for lokalsamfunnet og legger opp til et utvidet samarbeid med sitt lokale miljø. Skolen ønsker, som kirken, å skape et godt og allsidig oppvekstmiljø for barn og unge i samarbeid med foreldrene. I Prinsipper og retningslinjer for opplæringen i grunnskolen legges det til rette for et samarbeid med organisasjoner og institusjoner i lokalsamfunnet som arbeider med tiltak for barn og unge. Lokalt utviklingsarbeid understrekes, den estetiske dimensjon framheves, og tverrfaglig samarbeid vektlegges i Læreplanen. Dette gir nye utfordringer og vinklinger til skole-kirke-samarbeidet.

3.2.2 Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering

I 1997 ble faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL) innført i norsk grunnskole. Dette skjedde samtidig med en omfattende reform av hele grunnskolens læreplan. Det startet med generell læreplan for grunnskolen, videregående opplæring og voksenopplæring som ble ferdig i 1993. Kristendomsundervisningen fikk spesiell oppmerksomhet gjennom utredningen »Identitet og dialog» (NOU 1995:9),omfattende debatt og grundig behandling i Stortinget.

Kontinuitet med tidligere kristendomsundervisning

I Stortingets kommentarer til forslag til nytt fag sies det at kristen tro og tradisjon har vært bærende i vårt samfunn i 1000 år. »Innflytelse fra kristendommen finner vi igjen i kunst og litteratur, men også i lovverk, tradisjoner og i det daglige språk. Alle elever må få kunnskap om hvordan kristendommen har gitt både basis og håp til det å være menneske i Norge gjennom århundrene. På denne basis må kristendomskunnskap framstå som det sentrale innslaget i faget.»²³

Undervisningen skal ta utgangspunkt i kristendommen slik den er til stede i kirke og samfunn i dag, samtidig som elevene også skal få god oversikt over ulike kristne trosretningers lære, utbredelse og utvikling. Undervisning om kristendommen skal ha en stedegen form, og ta utgangspunkt i den tro og tradisjon som preger det norske samfunnet. Elevene skal få grundig kjennskap til Bibelen og kristendommen som kulturarv og levende kilde for tro, moral og livstolkning. Elevene skal ikke bare få kunnskap om kristendommen, men også få oppleve møter med kristen tro og praksis, slik denne kommer til uttrykk i deres lokalmiljø.²⁴

Kursendring for kristendomsundervisningen

Det er sider ved det nye faget (KRL) som markerer en endring i forhold til tidligere undervisning i kristendomskunnskap

Faget er et fag for alle elever, med bare begrenset mulighet for delvis fritak. Det framstilles som et åpent og inkluderende fag som kan tilpasses lokale forhold. Det er mulighet for pedagogisk eller organisert differensiering for å unngå fritak. I Stortingets behandling ble det understreket at faget skal ha en dobbelt funksjon. Faget skal »ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet, samtidig som det skal fremme dialog i en felles kultur.»²⁵Faget skal bidra til bedre forståelse for egen religion eller livssynsmessige tradisjon, og bidra til å utvikle egen religiøs eller livssynsmessig identitet.

Undervisningen skal mer enn tidligere stimulere til forståelse og dialog mellom mennesker med ulik tro. Det presiseres at faget ikke skal være en arena for forkynnelse. Faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro.

Faget skal ha som funksjon å gi elevene felles referanseramme og verdier. Dette kan være med på å gi viktige elementer til barns og unges framtid og evne til å orientere seg i livet, samtidig som det kan gi helhetsperspektiv på tilværelsen. Planen sier at uten kjennskap til den kristne tro og tradisjon, vil barn og unge mangle viktige deler av de felles referanserammer for samfunnet. Kunnskap om kristendommen og om andre religioner og livssyn, skal stimulere til en felles kulturell identitet, bygd på kunnskap om og forståelse mellom ulike religioner og livssyn.

I tillegg til at andre religioner og livssyn har fått en langt større plass i faget enn i tidligere kristendomsfag, skal de samme pedagogiske prinsipper legges til grunn for arbeidet med kristendommen og andre religioner og livssyn. Det skal ikke være en undervisning av andre religioner og livssyn på kristendommens premisser.

Et fag som preges av lokalmiljøet

Det vil ikke være mulig å vurdere hvordan faget fungerer som formidler av kristen tro og kunnskap, bare ved å se på emnene i fagplanen. Blant annet vil fagets kontekst, elevsammensetning, læremidler, arbeidsmåter og ikke minst læreren ha innflytelse på hvordan faget oppleves for elevene. Det vil ved alle skoler foregå en lokal tilpasning, om det er planmessig eller mer eller mindre improvisert. Ved at det ikke er mulighet for fullt fritak, er det grunn til å tro at lærere generelt er noe forsiktige og usikre i undervisningssituasjonen, for at ikke noen elever eller foreldre skal oppleve undervisningen vanskelig. I hvilken grad skolens undervisning fungerer som støtte til kirkens opplæring, kan en først få vite ved kontakt og samarbeid mellom kirke og skole i det enkelte lokalmiljø.

Med tanke på et samarbeid mellom skole og kirke, legger læreplanen stor vekt på at skolen er en del av lokalsamfunnet. I åpningskapittelet heter det: »Det må være et tett samspill mellom fostringen i hjemmene, skolens opplæring og samfunnet som omgir den». Dette underbygges også av den generelle del av læreplanen, i kapittelet om skolen og lokalsamfunnet, der det heter at »skulen bør samarbeide med organisasjonar, institusjonar og andre i lokalsamfunnet som arbeider med tiltak for barn og unge.»²⁶ Med bakgrunn i samfunnets kultur- og verdigrunnlag vil det være naturlig med kontakt mellom kirke og skole, ikke minst i forbindelse med de kristne høytider og merkedager.

Det er vanskelig å si hvor mye tid som faktisk benyttes til undervisning i kristendomskunnskap, da dette i praksis blir avgjort i det lokale planarbeidet. Timetallet i KRL-faget er ifølge læreplanen (L 97) økt noe i forhold til kristendomsfaget i 1987. Fagplanene inneholder samtidig mange emner som ikke er kristendomskunnskap. Faglige emner inngår også oftest i tverrfaglig prosjektundervisning. I alle fall må en regne med at omfanget av kristendomsundervisningen er betydelig mindre enn det som var tilfelle etter både M 87 og M 74.

3.2.3 Skolens undervisning og konsekvenser for kirken

Med tanke på kirkelig dåpsopplæring legger utvalget til grunn følgende forståelse av skolens KRL- undervisning:

• Faget er skolens fag, ikke kirkens eller trossamfunnenes fag. Faget har en pedagogisk begrunnelse. Faget har en plass i skolen fordi kristendommen, andre religioner og livssyn eksisterer i samfunnet som tradisjoner og tro, kulturelle uttrykk, kultisk praksis og sosialt og moralsk liv.

• Undervisningen skal ikke bare gi en teori om religioner og livssyn. Skolen skal også formidle et pedagogisk tilrettelagt møte med tro slik den eksisterer i forestillinger og praksis hos folk, og slik denne kommer til uttrykk innenfor trossamfunn. Det er imidlertid ikke et forkynnende fag.

• Faget legger til rette for læring gjennom erfaring ved å møte representanter for religioner og livssyn, være til stede ved høytidsfeiring, gudstjenester og ritualer og arbeide med religiøse tekster, bilder, musikk med mer. For skolen er dette pedagogiske læremidler, og ikke en del av en religiøs praksis.

• Skolen eller lærerne representerer ikke noe trossamfunn. Uavhengig av egen overbevisning, skal lærerne ivareta elevens identitet ut fra den tradisjonen denne tilhører. Skolen skal hjelpe elevene til å komme til rette med sin egen tro og livstolkning.

Til forskjell fra skolen og KRL-faget, kan en kort skissere dåpsopplæringens særpreg slik:

• Kirken har det faglige og pedagogiske ansvaret, og opplæringen er forankret i kirkens tro og liv.

• Dåpsopplæringen er uløselig knyttet til dåpen og har som mål at de døpte skal bli hos Kristus som de er døpt til.

• Den kunnskap som barn og unge får, skal knyttes til det å leve og vokse som kristen, og delta i en kristen menighet. Opplæringen skal fokusere på et levende møte med Jesus Kristus. Forkynnelse er en naturlig del av kirkens liv og dåpsopplæring.

• De som deltar i dåpsopplæringen, har sitt oppdrag fra kirken, og må selv dele kirkens tro og ta del i kirkens liv.

Forskjellen mellom skolens og kirkens oppgave og mål viser at det er et behov for at kirken har en selvstendig undervisning. Ved innføring av L 97 og KRL-faget har dette behovet blitt betydelig større enn tidligere. Kirken kan fortsatt regne med at barn og unge får kunnskap om kristendommen og kirken i skolen, men en kan i mindre grad enn tidligere regne med at denne undervisningen bidrar til kirkens egen målsetting. Samtidig forutsetter skolen at det finnes både en kirke og trossamfunn som gir en identitetsdannende opplæring for sine medlemmer.

3.3 Kristendommen som kulturarv i barnehagen

3.3.1 Ulike typer barnehager

Barnehagene er i dag mangfoldige når det gjelder eierform, organisering og drift. Det er variasjoner i oppholds- og åpningstider, fra korttids- og halvdagsbarnehager til heldags- og nattåpne barnehager. Familiebarnehageneholder vanligvis til i private hjem og drives av assistenter under tilsyn av en førskolelærer. I 1998 hadde ca. 13 000 barn plass i familiebarnehager.

Åpne barnehager har i dag ca. 4 000 plasser, men ingen fast gruppe av barn. De tar imot barn sammen med foreldre eller andre voksne (dagmammaer) til lek og sosialt samvær. Åpne barnehager er ikke spesielt omtalt i barnehageloven, men tilbudet får statstilskudd.²⁷

I de fleste kommuner finnes det både kommunale og private barnehager. De private barnehagene eies blant annet av frivillige kristelige organisasjoner, menigheter, foreldrelag, stiftelser og bedrifter. Ved utgangen av 1998 var det totalt 6 178 barnehager, av disse var 3 169 private. I 1998 gikk ca.188 000 barn i barnehage. Av disse hadde 77 000 plass i en privat barnehage.²⁸

3.3.2 Rammeplan for barnehagen

Rammeplan for barnehagen bygger på barnehagelovens formålsbestemmelse som blant annet sier at »Barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier» (§1). »Dette innebærer at barnehagen skal bygge sin virksomhet på de etiske grunnverdier som er forankret i kristendommen, og som forutsettes å ha en bred oppslutning i det norske folk. Den etiske veiledning barnehagen gir, må ta hensyn til barnas alder og modenhet og deres hjemmemiljø. Barnehagen skal også formidle sentrale kristne tradisjoner slik de blant annet kommer til syne ved de store høytider.» ²⁹

Rammeplanen stadfester at »all pedagogisk virksomhet formidler verdier. En verdinøytral barnehage er derfor verken mulig eller ønskelig.»³⁰ »Både lokale kulturverdier og den nasjonale kulturarv slik den gjenspeiles i barnas oppvekstmiljø, må være representert i barnehagens virksomhet. Den kristne tro og de etiske grunnverdier i kristendommen er klart forankret i vår kulturtradisjon. Det er viktig å se hele denne kulturarven i sammenheng for at barn skal få forståelse av egen identitet og tilhørighet. Kulturverdier som er knyttet til religiøse tradisjoner, høytider, kunstneriske uttrykk, fellesskapsformer og omsorgstjeneste, er en del av den kulturarven som det er naturlig at barnehagebarna får kontakt med.»³¹

»Vår kultur har imidlertid skikker og tradisjoner i forbindelse med høytider og merkedager i livet. Dette må alle barn få innblikk i og få hjelp til å møte. Religiøse livssynsspørsmål må behandles på lik linje med andre spørsmål.»³² Det er et mål for barnehagen at barnas tros- og livssynsspørsmål må bli tatt på alvor, og at det skal settes av tid til undring og stillhet.

Når det gjelder praktiseringen av »de kristne grunnverdier», skiller planen mellom de kristne etiske normene og den kristne tro og lære.Siden de kristne etiske normene gjennomgående har en forholdsvis allmenn karakter og en bred tilslutning i befolkningen ,er det etikken som får hovedvekten i formidlingen av grunnverdiene.

I tros- og lærespørsmål understreker Rammeplanen hjemmenes hovedansvar. Barna skal oppleve at deres tros- og livssynsmessige bakgrunn anerkjennes og respekteres. Dette gjelder også barn fra andre religioner enn den kristne som må bli tatt på alvor og oppleve respekt for sine religiøse røtter og sin identitet.

De kristne høytidene er synlige uttrykk for kristendommens nedslag i kulturen. Barna skal derfor få del i den bibelske fortellingen, få kunnskap om bakgrunn og tradisjoner og oppleve både alvoret og gleden i feiringen. Dersom barnehagen har barn fra andre religioner og kulturer, er det naturlig at også deres høytider markeres.

Barnehageloven gir anledning både til å reservere seg mot den kristne formålsparagrafen og til å ha en utvidet praktisering. I merknadene til loven og i rammeplanen sies det at dersom vedtektene har særlige bestemmelser om livssyn, og disse har et kristent innhold, betraktes de som et supplement til formålsbestemmelsens kristne verdigrunnlag. De åpner dermed for en utvidet praktisering av det kristne verdigrunnlaget i forhold til det som gis ut fra formålsbestemmelsen alene, og det religiøse og moralske området vektlegges her sterkere enn i andre barnehager.³³

Ut fra den formålsparagraf og den rammeplan som ligger til grunn for de kommunale barnehager i Norge og de mange menighets- og organisasjonsbarnehager som er i drift, ser vi det naturlig og formålstjenlig for både barnehage og menighet å utvide de kontaktpunkt og det samarbeidet som eksisterer i dag. Det lokale oppvekstmiljøet i kirkelig sammenheng må også være et kontaktpunkt som barnehagen kan trekke veksler på.

3.3.3 Kultur- og verdifellesskap mellom barnehage og kirke

Rammeplanen peker på flere møtepunkt mellom barnehagen og kirken. Ikke minst legges det vekt på kontakt med kirken som en del av både hverdagslivet og kulturlivet i lokalmiljøet. Mange steder har det derfor i tråd med Rammeplanen utviklet seg varierte samarbeidsformer. Det er stor tradisjon i lokalmiljøene i dag for å forberede både jul og påske i et samarbeid mellom barnehagene og kirken, og mange har innarbeidet tradisjon for feiring av kirkens fødselsdag til pinse. Dette skjer blant annet ved gudstjenester i tilknytning til høytidene, og i forbindelse med merkedager som høsttakkefest og FN-dagen. I noen større byer arrangeres det nå store barnehagegudstjenester som samler hundrevis av barn hver høst (som f. eks. i Oslo Domkirke), og en del barnehager har gode erfaringer med julevandring og påskevandring i kirken. Mange menighetsbarnehager har innarbeidet deltakelse på familiegudstjenester i sin årsplan.

Barnehagens og kirkens formidling av den kristne tro, tradisjon og kulturarv har mye felles som det er viktig å bygge videre på. For begge instanser er det viktig å ta barnas tros- og livsspørsmål på alvor. Barnehagen skal imidlertid ivareta barn med ulik religiøs og trosmessig bakgrunn. Kirkens samarbeid med barnehagen må derfor skje i bevissthet om barnehagens egenart. Barnehager med vid praktisering av formålsparagrafen har naturlig nok et mer omfattende kristent innhold. Overfor disse barnehagene kan menigheten ha tettere samarbeid og større forventning om deres bidrag til kristen opplæring.

Kirkens egen dåpsopplæring kan og må på en helt annen måte være tydelig på innholdet og utfordringen i den kristne tro. Sett fra kirkens side kan det som skjer i barnehagen, imidlertid være et supplement som på sin måte gir viktige bidrag til dåpsopplæringen.

3.4 Kirken, dåpen og oppfølgingen

3.4.1 Plan for dåpsopplæring

Da Kirkemøtet i 1991 vedtok Plan for dåpsopplæring, ble det lagt fram en handlingsplan for innføringen og opprettet en referansegruppe. Dåpsopplæring ble et satsingsområde. Kirkemøtet signaliserte at dåpsopplæringen måtte få et lokalt og stedegent preg, og at menighetene måtte avpasse arbeidet etter sine egne muligheter og behov. Hver menighet skulle vurdere sitt eget dåpsopplæringsarbeid og gjøre forpliktende vedtak for å få utarbeidet lokal plan for dåpsopplæring.

Etter 5 år viste rapporter fra bispedømmene at ca. 66 % av menighetene hadde vedtatt eller arbeidet med en lokal plan for dåpsopplæring. Det ble imidlertid rapportert om store geografiske forskjeller, fra 100 % av menighetene i Sør-Hålogaland, Stavanger, Tunsberg og Møre bispedømmer til ca. 35 % i Agder og Bjørgvin.³⁴

En situasjonsrapport om dåpsopplæringen i Den norske kirke utført av Agderforskning i 1996, oppsummerer noen hovedinntrykk.³⁵ Blant annet pekes det på store ulikheter mellom landets menigheter, men det er også store forskjeller på type tiltak innenfor menighetene. Det betyr at en menighet som ligger langt framme på ett område, for eksempel kontinuerlige tiltak som søndagsskoler, barnegrupper m.m., samtidig kan ha lav aktivitet på andre områder. En del tiltak, som dåpssamtale, hilsener på de tre første årsdagene for dåp og»4-årsbok» er i ferd med å bli gode tradisjoner,samtidig som det er vanskelig å etablere planlagte tiltak for 6-åringer. 11-årsfasen med utdeling av Det nye testamente/Bibel ser ut til å bli innarbeidet som fast tradisjon en del steder.³⁶

En tredel av menighetene oppgir kontakt med barnehager. Tallet er noe høyere når det gjelder kontakt med skolen (i 1996 - før L 97). Nyere tall viser at skolegudstjenestene har hatt framgang, mens samarbeidet med barnehagene har hatt noe tilbakegang.³⁷ Oppslutningen om søndagsskoler og barnegrupper er høyest blant 7 åringene (ca. 12 % av årskullet). Til sammenligning svarer 60 % av foreldre med barn døpt i 1983 at deres barn i større eller mindre grad hadde deltatt i slikt arbeid. Det kan bety at det er stor gjennomtrekk i disse tiltakene.

Menighetene hadde gjennom arbeidet med dåpsopplæringen styrket sin bevissthet om hjemmenes betydning. Samtidig viser rapporten at foreldres største hindring for å gi barna en kristen oppdragelse, er at de har for lite syn/interesse for kirkens budskap. Foreldrene synes å ha sterkere intensjoner om å gi barna en kristen oppdragelse enn det de senere viser i praksis.

Kirkemøtet i 1996 understreket et fortsatt behov for fokusering på dåpsopplæringsarbeidet som hovedsatsingsområde for nye 5 år. Utfordringen er å gjøre dåpsopplæringen interessant og tilgjengelig, og skape økt bevissthet hos dåpsforeldre om at opplæring er en naturlig oppfølging av dåpen.

3.4.2 Hvor mange deltar i dåp og dåpsopplæring?

En stor prosent av nybakte foreldre velger å bære sine barn til dåp i Den norske kirke. Dersom vi ser bort fra oppslutningen om andre religioner, som for en stor del er en følge av økt innvandring, har andelen holdt seg forholdsvis stabil gjennom en periode som er preget av store samfunnsmessige endringer. I 1999 lå dåpsprosenten på 81,2 av alle fødte i landet. Det er imidlertid store geografiske variasjoner, fra Oslo med 48,8 % til Møre med 99,8 %. 2,4 % av alle døpte var 12 år eller eldre.

Statistikken viser at menighetene i Den norske kirke i 1999 til sammen hadde 4595 regelmessige kontinuerlige tiltak.³⁸ Det utgjør i gjennomsnitt 3,4 pr. sokn. Til sammen deltok det i overkant av 72 000 barn på disse tiltakene, dvs. gjennomsnittlig 58 barn pr. sokn.

Når det gjelder dåpsopplæringsplanens avgrensede tiltak, som for eksempel utdeling av 4-årsbok, markering av årsdagene for dåp og lignende, er det ikke store variasjoner mellom bispedømmene. I 1999 deltok vel 125 500 barn på de avgrensede tiltakene. Enkelte avgrensede tiltak i noen menigheter som skolegudstjenester, kirkebesøk og barnehagesamlinger i kirken har ca. 80 - 100 % deltakelse av barn.

De tall som foreligger for årene 1997 – 99, synes å vise at det har vært en liten nedgang. Det er imidlertid vanskelig å få eksakt oversikt over menighetenes dåpsopplæring/barnearbeid, og det mangler tall fra en del menigheter. Tallene tyder imidlertid på at ca. 10 % av alle barn mellom 0 og 13 år er regelmessig med i dette arbeidet, og at ca. 15 % deltar i menighetens avgrensede tiltak. Til sammen skulle det tilsi at menigheten når hvert fjerde barn, men her vil det nok være mange barn som deltar i begge kategoriene.

Ut fra statistikken er vel 14 600 frivillige medarbeidere på denne måten engasjert i menighetenes dåpsopplæringsarbeid for barn.

Erfaringen med realiseringen av Plan for dåpsopplæring viser at det er et stort sprik mellom intensjoner og skissering av behov i planen og muligheter for praksis og realisering i menighetene. Kirken mangler ressurser - økonomisk og personellmessig - for å kunne oppfylle målsettingen om en likeverdig dåpsopplæring for alle døpte. Skal kirken få dekket sitt opplæringsunderskudd, må det tas store løft.

3.4.3 Plan for konfirmasjonstiden

Kirkemøtet vedtok, etter flere års revisjonsarbeid, ny plan for konfirmasjonstiden (PKT) i 1997 som erstatning for planen fra 1978.³⁹

I den nye planen defineres konfirmasjonstiden som en del av den totale dåpsopplæringen. Konfirmasjonstidens innhold og arbeidsmåter bygges derfor opp på samme måter som i Plan for dåpsopplæring, og menighetsrådene er forutsatt å skulle vedta en lokal plan for konfirmasjonstiden, tilsvarende den lokale dåpsopplæringsplanen. PKT skal gi menighetene grunnlag og retningslinjer for å legge lokalplanen. Hensikten er å sikre både enheten og mangfoldet i konfirmasjonsarbeidet i kirken.

Plan for konfirmasjonstiden inneholder bestemmelser om obligatoriske og valgfrie arbeidsformer, fordeling av ansvar og oppgaver i konfirmantarbeidet og samarbeid med foreldre/foresatte og de frivillige kristelige organisasjonene.

Konfirmasjonstidens omfang er som tidligere 45 samvær over 8 måneder. Valg av arbeidsformer og aktiviteter må skje ut fra lokale ressurser. Kirkelig fellesråd har ansvaret for økonomi til lokaler, utstyr og materiell til konfirmasjonsopplæringen.

Dagens lovgivning gir kirken mulighet til å benytte én undervisningstime pr. uke av skolens tid til konfirmasjonsundervisning. Denne ordningen har lange tradisjoner i vårt land, og er i senere år mest begrunnet ut fra problemer med skyss for den enkelte konfirmant. Det vises for øvrig til utvalgets drøfting av denne ordningen i kapittel 6.5.

Konfirmasjonsplanen legger opp til at konfirmanten skal få oppleve seg selv som en ressurs i konfirmasjonstiden, og bli tatt på alvor som enkeltmenneske med sin kompetanse og troshistorie. Planen legger derfor vekt på at det tas i bruk varierte arbeidsformer som kan gi både erfaringer, kunnskap og opplevelser i konfirmasjonstiden.

3.4.4 Hvor mange deltar i konfirmasjonsopplæringen?

Oppslutningen om kirkelig konfirmasjon er fortsatt svært stor. I 1999 valgte 71,7 % av ungdomskullet å bli konfirmert i Den norske kirke (73,3 % i 1998). Som ved dåp, er det også her store forskjeller mellom bispedømmene. Prosentandelen i Oslo lå i 1998 på 48,1, mens den i resten av landet var 76,4. Sammenligner vi imidlertid med dåpstallene 15 år tidligere, ligger konfirmasjonsprosenten på 91 i 1999 – en økning på én prosent i forhold til 1998. Av de som er døpt, er det altså bare 10 % som velger ikke å la seg konfirmere.

I de kommende 10 år vil antall 14-åringer øke med ca. 10 000. Det kreves betydelig styrking av stillinger og ressurser for at alle menighetene skal kunne gi et adekvat tilbud om konfirmasjonsopplæring til et økende antall unge. Fra kirkens side er det nødvendig med en satsing for å unngå at konfirmasjonsprosenten skal bli ytterligere redusert.⁴⁰

3.5 Tros- og tradisjonsformidling i familie og fritid

God kontakt med barnas foreldre og familie er vesentlig for å kunne opprettholde vår kirkes dåpspraksis. For å kunne komme de døpte og deres familier i møte på en saksvarende måte, er det derfor viktig for kirken å ha inngående kjennskap til familiens situasjon og til forventninger og behov. Variasjonene vil imidlertid være store og variablene mange. Vi vil likevel peke på noen generelle trekk.

3.5.1 Hvilke familier vokser dåpsbarn opp i?

Familien har gjennomgått store endringer de siste 30 årene. Det mest gjennomgripende var at mor fikk et aktivt yrkesliv utenfor hjemmet. Det førte ikke bare til økt behov for barnetilsyn, men også til en endring av sentrale kulturelle og sosiale mønstre. Utdanningssamfunnet har i løpet av 80- og 90-årene endret yrkeskarrieren og livsløpet både for kvinner og menn, og kontinuerlig kvalifisering og langsiktig planlegging er blitt en viktig del av tilværelsen. Arbeid med likestilling i yrkeslivet har ført til en økende fokusering på fars forhold til og praktisk ansvar for barna.⁴¹ Dette kommer blant annet tydelig til uttrykk ved den store økningen av fedre som tar ut »pappapermisjoner» i forbindelse med fødsel.

Selv om familiemønsteret i dag er sammensatt, bodde opp mot 90 % av alle spedbarna sammen med både mor og far ved inngangen til 1999. I løpet av oppveksten opplever om lag 15 000 barn under 18 år at mor og far skiller lag. Dette innebærer at mange bor mer eller mindre i to hjem og forholder seg til flere nære voksne. Og i mange tilfelle opplever barna ulikt forhold til kristen tro og praksis i hjemmene. Ofte bor foreldrene i forskjellige menigheter, noe som utfordrer menighetens praksis når det gjelder kontakt med hjemmene.

3.5.2 Hva er barnet opptatt med?

Barn har i stigende grad og i yngre alder blitt selvstendige aktører på arenaer utenfor familien . Forskere peker på at det har skjedd en institusjonalisering av barndommen. Det betyr at barn fra tidlig alder forholder seg til institusjoner og organiserte aktiviteter, der de møter voksne som har barn som profesjon og yrke.

Barn og institusjoner

Mange barn begynner i barnehage eller har en eller annen form for tilsyn utenom familien. I 1970 hadde knapt 3 % av barna i førskolealder plass i barnehage, mens barnehagedekningen for barn i alderen ett til og med 5 år ved utgangen av 1998 lå på over 61 % på landsplan. Her er det store variasjoner mellom kommunene, for eksempel hadde Oslo høyest dekning med 73,7.⁴² Det er bred enighet blant foreldre om at barnehage er et godt tilbud for barna. Det kan imidlertid være noe uenighet om barnas alder ved barnehagestart og om hvor lenge de bør være i barnehagen pr. dag. Det er stor interesse for alternative driftsformer for barnehage, for eksempel åpen barnehage.⁴³ Fra statens side er det de siste årene satt i gang flere tiltak for å gi mer tid til barn og foreldre, blant annet utvidelse av fødselspermisjonen, ordning med tidskonto og kontantstøtte.

Helsestasjonener den institusjonen som møter alle familier som får barn, og som følger barnet over i ungdomsalderen. Kontakten er tett den første tiden. Senere knytter den seg i hovedsak til visse aldersmessige treffpunkt. I tillegg til vaksinasjons- og annet helsearbeid har helsestasjonen også ansvar for foreldreveiledningsprogrammet som ble utviklet i løpet av 1990-tallet. Hensikten med programmet - som også kanaliseres gjennom barnehage og skole - er å bistå foreldrene i deres foreldreoppgave. Noen menigheter samarbeider med helsestasjonen om kurstilbud, samtalegrupper o.l. for foreldre.

Opplæringsloven⁴⁴ fastsetter at kommunene skal ha et tilbud om skolefritidsordning (SFO) før og etter skoletid for 1.- 4. klassetrinn.⁴⁵ I skoleåret 1999/2000 benyttet ca. 115 250 barn seg av ordningen.⁴⁶ SFO er et frivillig tilbud som skal gi de yngste skolebarna et godt sted å være mens foreldrene er på arbeid. Kommunene har det praktiske ansvaret for utbygging og drift, mens statlige myndigheter gir veiledning og informasjon til kommunene om utformingen av tilbudet. Det blir understreket at SFO er barnas fritid, og det oppmuntres til samarbeid med andre kommunale tiltak og med frivillige organisasjoner og aktiviteter om et variert tilbud.⁴⁷Flere steder har den lokale menigheten lagt noe av sitt barnearbeid til SFO-tiden.

I de fleste lokalsamfunn har barn og unge tilbud om varierte fritidsaktiviteter. Idrettslag topper statistikken over medlemmer, men også kulturaktiviteter som korps, teater, kor og ulike former for barnearbeid i regi av kirke og frivillige kristelige organisasjoner samler barn og unge. Forskere har pekt på at det kan ligge en fare i overaktivisering, der det blir for liten tid til egenaktivtet. På den andre siden er det urovekkende at en del barn og unge som kunne ha behov for det, faller utenfor organiserte fritidstilbud og kan bli dradd inn i destruktiv aktivitet eller ensomhet.

Den moderne barndommen stiller store krav til oppfølging fra foreldrenes side .Både barnehage og skole understreker samarbeid med hjemmene både i det daglige og i råd og styrende organer. Fritidsaktivitetene krever engasjement blant annet ved å skulle transportere barna til og fra aktiviteten og ved å skulle bidra til å skaffe til veie nødvendige økonomiske midler, for eksempel til idrettslaget . Noen av aktivitetene koster så mye at en del barn og unge av den grunn avskjæres fra å delta.

Utviklingen har ført til en konkurranse om barns, unges og foreldres/foresattes tid og oppmerksomhet. Trolig er dette noe av grunnen til nedgangen i antall barn og unge som deltar i kristelig barne- og ungdomsarbeid og til mangelen på frivillige ledere. Det er derfor en utfordring for kirken å kunne gi en opplæring av barn og unge som ikke oppleves som ytterligere press i en trengt situasjon, men heller som støtte i livet med og oppdragelsen av barna. Det ligger en oppgave i å gi det frivillige engasjementet en form som det er mulig for den enkelte voksne å gå inn i.

Hele verden inn i huset

Tidlig på 1900-tallet fikk Norge sin første radiokanal, og i 1960 fant den offisielle åpningen av fjernsynet sted. Siden tidlig på 1980-tallet har tilgangen til ulike elektroniske medier eksplodert. Bruk av video har økt - ikke minst blant barn og unge, og mange bruker mye tid til data- og TV-spill. Tilgangen til Internett har hatt en rekordartet vekst i løpet av 1990-tallet. Ved utgangen av 1998 hadde nesten halvparten av alle nordmenn tilgang til nettet, og hver tredje brukte dette regelmessig. I aldersgruppen 13 - 19 år var 64 % brukere av nettet.⁴⁸

Forholdet mellom barn og unge og mediene utgjør både en rikdom og en risiko. Mangfoldet av medier gir informasjon, underholder, utfordrer og sysselsetter barn og unge. De samme mediene innebærer også muligheter for utnyttelse, misbruk, feilinformasjon, passivisering, eksklusjon og forringelse av barndommen. Medienes sentrale betydning i oppveksten gjør dem til en kilde til både godt og vondt i barnets utvikling.

Barndommen er under stort press fra en kommersiell industri som stadig mer offensivt rettes mot barn og unge som målgruppe gjennom ulike medier. Reklameinnslag på TV har stor gjennomslagskraft. Mange foreldre opplever det kommersielle medietrykket og markedsføringen som truende for barnets utvikling. De kjenner seg ofte maktesløse overfor sterke krefter som konkurrerer med dem om oppdragelsen av barna og som for mange setter standard for hva som er vellykket. Dette står ofte i sterk motsetning til det kirken ønsker å formidle om menneskets verdi . Bruk av medier foregår ikke i et tomrom, men må sees i sammenheng med barnets og den unges totale livssituasjon. Barn og unge som i utgangspunktet er svakest stilt, vil derfor kunne være mest utsatt for medienes uheldige og skadelige virkninger, for eksempel vold og aggressiv atferd.

Bruk av Internett åpner for en ny type innhenting av informasjon, kontakt og kommunikasjon. Blant annet er det i dag store muligheter for utdanning og etterutdanning via nettet. I vår tid har det også vokst fram såkalte »nettkirker» - ikke minst i USA. En amerikansk trendforsker viser i en undersøkelse i 1998 at ca. 4 % av tenåringene i USA bruker Internett for religiøse eller åndelige formål. 16 % sier at de innen fem år regner med å bruke nettet som erstatning for religionsutøvelse i kirken.⁴⁹

I Norge er det gjort noen erfaringer med bruk av data og Internett i dåpsopplæringen med stort hell. Det gjelder både i barnearbeid og i konfirmasjonsundervisningen. Barna henter informasjon og presenterer eget arbeid via dataskjermen. Ved hjelp av e-post holder de kontakt med barn i andre land og andre steder i Norge. I dåpsopplæringen vil dataspill kunne ha en naturlig plass. Det finnes få egnede spill på norsk, mens det er tilgang på noe på engelsk. I konfirmasjonsundervisningen er teknologien prøvd ut for en gruppe konfirmanter med stor geografisk spredning. Blant annet bruker misjonsorganisasjoner og Sjømannsmisjonen – Norsk kirke i utlandet undervisning via Internett for norske barn som bor i ulike deler av verden. Også voksne i barne- og ungdomsarbeidet har tilgang på informasjon på nettet. I USA har mange kirker anskaffet seg en »datalab» i søndagsskolearbeidet.⁵⁰ Norsk Søndagsskoleforbund har også tatt i bruk ullike dataprogram.

Utvalget mener at dåpsopplæring via data kan være et viktig supplement til andre former for tiltak. I en tid med ulike familiestrukturer vil kirken på denne måten kunne ha kontakt med barnet der det er. Det er viktig for kirken å være på banen i forhold til de nye mediene som kan utnyttes og brukes både i forhold til opplæring, samtalegrupper og dataspill.

Kompetente barn og unge

Tidligere var det et vanlig mønster at barn og unge lærte av voksne. Voksne lå »foran» barn og unge i kunnskap, innsikt og erfaring. Ikke minst ulike bruk av medier viser at dette ikke uten videre er tilfelle i dag. Utviklingen i medieverdenen går så raskt at mange foreldre og andre voksne ikke makter å »henge på» og være like oppdaterte som mange barn og unge, og læringsprosessen går her ofte fra de yngre til de eldre.

Barn av i dag er svært forskjellige fra gårsdagens barn, skriver Barneombudet. »Det moderne barn har innsikt og erfaring i mange av livets realiteter og mysterier, områder som for noen få år tilbake var tabu eller var skjermet fra barndommen. Barn av i dag er viktige prosjekter for deres foreldre, prosjekter som skal lykkes. Suksessen er avhengig av om barnet blir tatt på alvor, sett, hørt og opplever likeverd og respekt. Og noen ganger er barns behov og rettigheter i konflikt med voksnes interesser.»⁵¹

Barn blir i dag sett på som sosiale vesener som allerede fra fødselsen er disponert for et samspill med andre, og som er aktive i forhold til egen utviklings- og læringsprosess. Det blir understreket at det er viktig med tilknytning til nære omsorgsgivere. Men også nærmiljøet og kulturen får betydning for barnets utvikling. Barn har en kompetanse på sitt eget liv som det er viktig å ta på alvor. Dette gjelder også i dåps- og konfirmasjonsopplæringen, der det må være viktig å lytte til og leve sammen med barn og unge og legge forholdene til rette for blant annet troserfaringer.

3.5.3 Hva betyr dåpen for dagens familie?

I alle samfunn er det vanlig å markere overganger i tilværelsen med ritualer. I vårt land er det tradisjonelt kirken som har vært ritualforvalter gjennom de såkalte livs- og dødsritualer (dåp, konfirmasjon, vigsel, gravferd). Siden Human-Etisk Forbund ble stiftet i 1956, har det vært etablert borgerlige alternativer til kirkens ritualer, som navnefest og borgerlig konfirmasjon.

I vårt samfunn er det sosialt akseptert ikke å delta i en seremoni ved fødsel og i ungdomsalderen. Foreldre i dag har således flere alternativ til de kirkelige ritualene. Når de kommer til kirken for at barna skal bli døpt, må en derfor regne med at det er fordi de bevisst har valgt kirkelig dåp. Begrunnelsen kan imidlertid være forskjellig. I en spørreundersøkelse blant medlemmer av Den norske kirke offentliggjort våren 2000,⁵² markerer foreldre som har døpt sine barn, hva de synes er viktig ved at barnet er døpt. Over 80 % synes det er viktig at barnedåp er en fin tradisjon, og over 60 % ville ha en vakker høytidlighet for barnet. For vel 70 % har det hatt betydning at de selv er døpt. Nærmere 70 % mener dåpen gir barnet en bedre mulighet til å velge selv senere i livet. Andre grunner som oppgis, er at de selv har (hadde) en kristen tro (47 %), at dåpen gir trygghet (55 %), at barnet skal være en del av kirken (ca. 52 %) og at barnet skal vokse opp som kristen (44 %).

Når det gjelder dåpens teologiske innhold er det ifølge Folkekirke 2000 vanskelig for medlemmene å vite hva de skal tro. En av tre er usikre på om barnet blir Guds barn i dåpen og om barnet er under Guds omsorg når det er døpt. To av fem bekrefter at de tror dette, mens en av fire ikke gjør det.⁵³ Ut fra dette kan det synes som om kirkens forståelse av dåpens innhold – uttrykt i dåpsritualet – ikke uten videre når fram til majoriteten av foreldre og faddere. Dette utgjør enorme utfordringer til kirken på mange plan. Kirken må kommunisere til bredden av dåpsfamilier hva dåpen innebærer kirkelig sett, samtidig som det er viktig å ivareta dåpens folkelige tradisjoner. For å kunne snakke om oppfølging av dåpen, er det dessuten viktig å møte den enkelte dåpsfamilie der de er, på en god måte.

3.5.4 Familien og dåpsopplæringen

Ved døpefonten lover foreldre og faddere at barnet skal oppdras i den kristne forsakelse og tro. Det er imidlertid store variasjoner i hvordan dette løftet blir oppfattet og fulgt opp, både fra menighetenes, fra foreldres og fadderes side. Ifølge Folkekirke 2000 mener tre av fem at kirken ikke bør kreve noen form for forpliktelse fra dåpsforeldrene til å gi barnet en kristen oppdragelse, mens én av fem sier ja til dette og like mange er usikre. Samtidig mener halvparten at det er nødvendig at en eller begge foreldre vil at barnet skal få en kristen oppdragelese.⁵⁴ Barn som er døpt, har derfor svært ulike holdninger og engasjement hos sine foreldre og dermed ulike forutsetninger for å bli kjent med dåpens innhold og gjøre erfaringer med religiøs praksis.

Ulike intensjoner

En intervjuundersøkelse fra tidlig på 80-tallet viser i hovedsak tre ulike holdninger når det gjelder foreldres forhold til barnedåp og kristen oppdragelse.⁵⁵ Den trosintegrerende holdningen ønsker ikke bare å formidle kristen kunnskap, men også at kristentroen skal bli integrert i barnas liv og hverdag. Den tradisjonsformidlende holdningen er mest dominerende og varierende, og begrunnes i en positiv erfaring med for eksempel aftenbønn og søndagsskole/kristent barnearbeid i oppvektsten. Nyere forskning understreker også betydningen av besteforeldrenes rolle. Den realitetsaksepterende holdningen er mest reservert til kristen opplæring og påvirkning i det hele og kjennetegnes ved at en aksepterer kristendommen som en realitet i vår kultur som barna vil måtte få noe kunnskap om. Her legges det ikke til rette for at barna skal kunne gjøre religiøse erfaringer.⁵⁶ I følge denne undersøkelsen var aftenbønn den mest utbredte trosytringen i hjemmet.

Også i følge Folkekirke 2000ber eller formidler vel halvparten av foreldrene jevnlig et kristent budskap til barna i form av en sang eller en bønn. En av fem sier ja til at de ber kveldsbønn eller synger en kristen sang for barnet hver kveld når det legger seg. En av fire gjør det av og til, og omtrent like mange lar spørsmålet være ubesvart. En av tre ber eller synger aldri. Det er foreldre som selv har vokst opp i et kristen hjem som formidler kristendommen på denne måten daglig til barnet. Blant de foreldre som ber eller synger av og til for barna sine, er bakgrunnene mer sammensatt. Hver femte forelder i denne gruppen mener at de ikke fikk en oppdragelse som var preget av kristen tro og moral.⁵⁷

En studie fra en Oslo-menighet (Voksen), der foreldre med barn i alderen 0 - 4 år blir spurt om deres holdning til oppfølging av dåpen, understreker at kveldsbønn fortsatt er den trosytringen som favner bredest i folkekirken. I overkant av 1/3 av foreldrene svarer at de regelmessig ber aftenbønn med sine barn. Litt i underkant av 1/3 har et »delvis»-forhold til dette, mens ca. 1/3 ikke ber aftenbønn med barna.

En oppfølgingsstudie fra samme Oslo-menighet viser at når familien får utdelt konkret materiell fra menigheten, øker bruken av barnebibel og aftenbønn.⁵⁸ Erfaringene både der og andre steder viser at det er viktig med et tilbud fra kirkens side. Det er imidlertid avgjørende hvordan menighetene møter familiene med sine tilbud, og at en må vise takt og klokskap på et ømfintlig område. De færreste foreldre ønsker å framstå som hjelpetrengende, verken på det religiøse eller andre områder.⁵⁹ I følge Folkekirke 2000 ønsker bare hver tredje forelder »hjelp» fra kirken til å gi barna en kristen oppdragelse, mens tre av fem er negative eller ambivalente til dette.⁶⁰ Sannsynligvis leder spørsmålstillingen i gål retning. Utvalget antar at et langt større antall foreldre ønsker samarbeid med kirken i barnets dåpsopplæring. Andre svar i undersøkelsen tyder på det. Imidlertid synliggjør Folkekirke 2000 kirkens store kommunikasjonsoppgave overfor dåpsforeldre. Ved å ikke bare være ritualforvalter, men også samtalepartner i dåpsopplæringen, viser kirken at den ønsker å bistå foreldrene og fadderne i deres ansvar for barnet. For at kirken skal være troverdig for alle dåpsforeldre, må en derfor være konkret på hva dette samarbeidet innebærer.

Noen enkelttiltak

Et dåpsopplæringstiltak overfor familien som har vunnet stort gjennomslag de senere år, er tradisjonen med å dele ut kirkebok til 4-åringene . 9 av 10 foreldre opplevde dette som positivt, ifølge situasjonsrapporten om dåpsopplæringen i Den norske kirke i 1996.⁶¹ Et annet viktig møtepunkt mellom familien og kirken er dåpssamtalen. 90 % av dåpsforeldrene møter til dåpssamtale, som i gjennomsnitt varer i en halv time. En undersøkelse tidlig på 80-tallet viser at de korte dåpssamtalene ikke fungerte godt. Når det var satt av for kort tid ble samtalen relativt formell og lite sensitiv på foreldrereaksjoner.⁶²

En nyere mindre intervjuundersøkelse konkluderer med at dersom kirken ønsker å engasjere dåpsforeldre utover selve dåpshandlingen, er det nødvendig med en åpen dialog rundt det en er med på. Her er dåpssamtalen et viktig møtested. I denne sammenhengen er det ikke bare det som sies fra kirkens side som er viktig. Det er også vesentlig hvordan folk blir møtt. Studien viser at enveiskommunikasjon stenger for en god samtale, mens positiv interesse for folks historie og livssituasjon derimot kan åpne og engasjere, og at en dialog i gjensidig respekt og anerkjennelse gir muligheter for ny erkjennelse - også i forhold til dåp og oppfølging.⁶³

Rapporten fra 1996 viser at avstand til dåpen i tid virker inn på hvordan foreldrene ser på kontakten med kirken og betydningen av kristen oppdragelse. Foreldrene var mer positive kort tid etter dåpen enn senere. Dette kan tyde på at møtet med kirken aktualiserer spørsmålsstillingen for familien, og at hyppige møtepunkt med kirken er nødvendig for å holde ved like intensjonen om en kristen oppdragelse.

Hva opplevde så foreldre som hindringer eller begrensninger for kristen oppdragelse? Begrunnelsene synes å være flere, blant annet for liten personlig interesse for kirkens budskap, at barnet selv har liten interesse for tilbudene, at barnet er engasjert i og opptatt av mange andre aktiviteter, eller at foreldrene har liten tid.⁶⁴ Studien fra Oslo-menigheten støtter opp om denne holdningen.

Hvilken kontakt med kirken ønsker foreldrene? I spørreundersøkelsen fra 2000 er det kontakten med kirken gjennom barnehage og skole som skårer høyest blant foreldre flest. Tre av fire ønsker besøk av prest/kateket i barnehage/skole, mens to av tre er positive til barnehage- og skolegudstjeneste. Av individuelle tilbud fikk aktiviteter som juletrefest, kor og familiegudstjeneste størst tilslutning. Over halvparten av foreldrene ønsker slike aktiviteter. Søndagsskole og årlige samlinger i kirken for hver årsklasse er positivt for nærmere halvparten av foreldrene.

En del av foreldrene til barn i alderen 0-12 år (en av åtte) synes det er interessant med en tettere og mer forpliktende oppfølging, som ukentlige barnegrupper eller at barna skal være med på et kirkelig tilbud i samarbeid med SFO. Denne svake interessen skyldes kanskje usikkerhet omkring tilbudet – i motsetning til innarbeidede tiltak som søndagsskole og speider. Totalt ønsker kirkens medlemmer, i følge undersøkelsen, at kirken skal prioritere sine ressurser til aktiviteter for barn og unge.⁶⁵

Når kontakten med kirkens budskap og arbeid er svak og sporadisk hos mange foreldre, er det naturlig at kirken må være konkret på hva den kan bistå med i dåpsopplæringen. Valget om å døpe barnet er et ønske om tilhørighet til kirken. Det er viktig at kirken møter foreldrene der de er, for at barnet skal få en best mulig oppfølging av dåpen.

3.6 Konklusjoner

Selv om det norske samfunnet er blitt mer religiøst og livssynsmessig mangfoldig de siste årene, er kristen tro og tradisjon fremdeles et sentralt element i folks religiøse og kulturelle identitet. Ikke minst kommer dette til uttrykk i ritualer som dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse. Det kan imidlertid synes som at barn og unge er mindre fortrolig med kristen tro og tradisjon, og nyere tall viser at menighetene har problemer med å nå bredden av barn og unge gjennom sine dåpsopplæringstiltak.

Etter innføringen av L 97 og KRL-faget kan kirken fortsatt regne med at barn og unge får kunnskap om kristendommen og kirken i skolen, og mange steder er det et godt samarbeid mellom skolen og kirken. Skolen har ikke mandat fra kirken og skal ikke ivareta kirkens dåpsopplæring, men forutsetter at det er kirken og andre tros- og livssynssamfunn som gir den identitetsdannende opplæring for sine medlemmer. Denne oppgaven har Den norske kirke hittil ikke hatt ressurser til å gå inn i med nødvendig tyngde. Dette er en stor utfordring som dette utvalget finner påkrevet at det blir gjort noe med.

Rammeplan for barnehagen åpner for varierte samarbeidsformer mellom barnehage og kirke. Siden barnehagens oppgave er å ivareta barn med ulik religiøs og trosmessig bakgrunn, må kirken i samarbeidet være bevisst på barnehagens egenart. Barnehager med vid praktisering av formålsparagrafen har imidlertid større mulighet til å profilere kristen opplæring. Sett fra kirkens side kan det som skjer i barnehagen på sin måte være et bidrag til kirkens dåpsopplæring.

I en tid med store endringer i familiens situasjon, med påvirkninger fra ulike hold og med store valgmuligheter, er dåpsprosenten fortsatt høy. Av døpte 15-åringer velger 90 % kirkelig konfirmasjon. Disse møteplassene må styrkes og utvides. I hele perioden fra dåp til konfirmasjon er det viktig at kirken legger til rette for god kontakt med foreldre og andre voksne som står barnet nær, for eksempel fadderne. Det kan skje ved å bidra med tips og materiell som barn og familie kan bruke hjemme, men også ved arrangement for både voksne og barn.

Kirken har satset på et omfattende planarbeid både i dåps- og konfirmasjonsopplæringen. Planarbeid er imidlertid ikke nok. Ressursene - både økonomiske og personellmessige - har ikke vært store nok til å oppfylle målsettingen om en likeverdig dåpsopplæring til alle døpte. Fortsatt er ressursene til opplæring ulikt fordelt blant de døpte. Noen får mye og andre får lite. Det er dessuten store variasjoner i forhold til lokal kultur, religiøse uttrykksformer og ressurser. Dette viser behovet for en opptrapping av de totale ressursene til dåpsopplæring, samtidig som arbeidet gis et lokalt preg.