Del 2
Dåpsopplæring i framtiden

4 Visjonen: En dåpsopplæring for vår tid

• Hvert år bæres 50 000 barn til dåpen i Den norske kirke. Dåpen oppleves aktuell for enkeltmennesker og for samfunnet. Selv om samfunnet har endret seg raskt de siste tiårene, velger fortsatt de fleste foreldre å bære sine barn til dåpen. Et voksende antall barn og unge som ikke ble døpt som spedbarn, melder seg også til dåp. Hva er det dåpen gir som er så viktig at det utløser engasjement og rettferdiggjør betydelig ressursbruk i menighet og samfunn? Hva vil barn og unge, samfunn og kirke tape ved en mangelfull oppfølging av dåpen?

4.1 Fylt av glede over livets under

Svein Ellingsen, salmedikteren bak dåpssalmen »Fylt av glede» beskriver dåpsopplevelsen slik: »Det at vi får bære et hjelpeløst barn inn i kirken, der det er ventet, er et sterkt vitnesbyrd om hva det kristne evangelium vil si oss: Det finnes et sted i verden hvor vi blir tatt imot, uansett hvor svake vi er, uansett prestasjoner og posisjoner. På en sterk og talende måte forkynner barnedåpen at vårt menneskeverd ikke har sin grunn i hva vi har eller hva vi gjør, men i hva vi er: skapt av Gud, elsket av Gud, oppsøkt av Gud.»⁶⁶ Noe av det samme uttrykker han i dåpssalmen sin, for øvrig en av de mest brukte i forbindelse med dåp:

Fylt av glede over livets under,

med et nyfødt barn i våre hender,

kommer vi til deg som gav oss livet.

Fylt av beven foran ukjent fremtid

legger vi vårt barn i dine hender.

Det som skjer i dåpen, gir oss trygghet.

Fylt av undring er vi i din nærhet"

Du som bærer verdensrommets dybder,

venter på de små og tar imot oss.

Ved ditt verk, ved Kjærlighetens vilje,

er vi født på ny til liv i Kristus,

til et åpent liv i tro og tillit.

Og ved tidens grense lever fortsatt

dine løftes-ord ved døpefonten,

dåpens lys forblir når livet slukner.

Større rikdom enn hva ord kan romme,

har du gitt oss gjennom dåpens gave.

Herre, la vår tro bli fylt av glede"⁶⁷

»... kommer vi til deg som gav oss livet»

Salmen setter ord på det mange nybakte foreldre føler overfor det vesle barnet: Glede over det underet som har skjedd og uro for hva framtiden vil bringe. I dåpen legger foreldre og faddere barnet i Guds hender. Det allmenne og livsbekreftende i dåpen samstemmer med forkynnelsen av Gud som livets opphav og kilde, og at hvert menneske har identitet som et barn som er elsket av Gud.

Foreldre og faddere som kommer til dåp, har ulike tanker omkring hva som skjer i dåpen. Undersøkelsen Folkekirke 2000 viser at det er flere grunner til at foreldre velger å få barna sine døpt. Ofte er et positivt forhold til dåp sammensatt av tro på Gud, et ønske om trygghet for barnet, tro på at barnet blir Guds barn i dåpen, ønske om at barnet skal tilhøre kirken, ønske om å følge opp en tradisjon og behov for høytidelig markering av fødselen. Undersøkelsen synes å bekrefte at foreldre velger å bære sine barn til dåpen ut fra et bevisst valg, og at de i svært liten grad kun følger en tradisjon uten nærmere refleksjoner.⁶⁸

Mange opplever nok at undring og tro er sentrale begreper i møte med dåpen. En viktig side ved dåpsritualet er at det kan gi ord til tanker og følelser vi mennesker mangler ord for. Liturgienes språk bærer det religiøse på en måte som våre egne ord ikke klarer. Slik kan – ikke bare menneskenes tro og undring, men også bekjennelse - komme til uttrykk ved at man deltar i de kristne ritualene og at man ønsker at barna også skal få del i disse, og etter hvert som de vokser opp, bli kjent med dem.

»... født på ny til liv i Kristus»

Dåpen beskrives som en ny fødsel. Det døpte barnet blir født – ikke bare til et liv på jorden -men til et evig liv sammen med Kristus. Når den som skal døpes tegnes med korsets tegn er det for å bekrefte at dette mennesket skal tilhøre Jesus Kristus, han som døde på korset og seiret over døden.

»... gitt oss gjennom dåpens gave»

Dåpen er en gave, der Gud er giver og den som døpes er mottaker. Dåpen handler om ufortjent nåde. Hver dåpshandling er en demonstrasjon av Guds frelse, en gave Gud gir. Heller ikke troen er en menneskelig prestasjon, men en gave fra Gud.

»... la vår tro bli fylt av glede"»

Når vi bærer et barn til dåpen, står vi ansikt til ansikt med mysteriet. Ordene våre og forståelsen vår kommer til kort når dåpen skal beskrives. Dåpens gave tar vi best imot med glede og takknemlighet, uten at vi noen gang vil forstå dette mysteriet fullt ut. Som foreldre, faddere og kirke kan vi gjennom opplæring hjelpe det døpte barnet til å oppleve den samme gleden og takknemligheten i forhold til sin egen dåp og sitt eget Gudsforhold.

4.2 Dåpsopplæring – et liv forankret i dåpen

Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte.

Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem

når du sitter hjemme og når du går på veien,

når du legger deg og når du står opp.⁶⁹

Dette bibelsitatet skildrer jødenes syn på tradisjonsformidling, men kan også stå som en illustrasjon på hvordan kirken bør se på de sterke båndene som knytter dåp og trosformidling sammen. Kunnskap om og opplevelse av Gud må være integrert i det daglige livet. Barnet må få kjennskap til sin egen historie som døpt barn. Det må få vite at det er elsket og tatt imot i dåpen av Gud. Det må få en sjanse til å tolke sitt eget liv i forhold til det tros- og meningsunivers som forholder seg til en evig og nærværende Gud. Slik kan dåpen og gudsforholdet både være grunnlag for trygghet, selvforståelse og opplevelse av mening med livet.

Totalformidling

Gudsforholdet omfatter alle aspekter ved menneskelivet. Derfor må også dåpsopplæringen innebære en totalformidling: Opplevelser, handlinger, ritualer, følelser, kunnskaper og erfaringer. Dåpsopplæring er altså ikke bare et spørsmål om kunnskap, en rent intellektuell aktivitet. En kan skjelne mellom ulike dimensjoner for religiøst liv. Den intellektuelle dimensjonen omfatter kunnskap, begreper, trossetninger. Opplevelses- og erfaringsdimensjonen innebærer personlig kjennskap og følelsesmessige opplevelser, gjerne i forhold til religiøst liv eller noe utenom en selv. Trosdimensjonen innebærer en tilslutning til eller akseptering av sentrale elementer i religionens kunnskapsinnhold. Den rituelle dimensjonen gjelder ulike former for spesifikk religiøs aktivitet, slik som bønn, kirkegang, deltakelse i spesielle kirkelige handlinger og lignende. Konsekvensdimensjonen gjelder de virkninger religionen har på det sosiale og moralske livet.⁷⁰ Dåpsopplæringen skal gi rom for at alle dimensjonene for religiøst liv kan utvikle seg hos det døpte barnet.

Livstolkning

En viktig side ved barnets modning er utviklingen av livstolkning, det vil si mulighet til å forstå tilværelsen og seg selv i lys av tro og livssyn. Livstolkningen omfatter både kjennskap og tilhørighet til familie og slekt, kjennskap til og forståelse av egne evner og muligheter, kjennskap til og forståelse for nærmiljø og storsamfunn og kjennskap og tilhørighet til den sammenhengen som er enda større: Jordens tilblivelse og historie, historien om relasjonen mellom Gud og verden og forholdet mellom tid og evighet. Dåpsopplæringen skal hjelpe barnet til å se sitt liv som en viktig del av en større sammenheng, til å tolke det som skjer i livet i forhold til den kristne troen på Gud og mennesket. Dåpsopplæringen skal hjelpe barnet og den unge til å få en himmel over livet og relasjonene sine. Det skal kunne se seg selv i forhold til Gud, i forhold til medmennesker, i forhold til sitt eget menneskeverd, og i forhold til skaperverket.

Identitet

Kirkens opplæring skal hjelpe barn og unge, som lever under svært krevende vilkår, til å utvikle en trygg og god identitet. Dette har blitt særlig viktig ettersom samfunnet har blitt mer og mer uoversiktlig for de som nå vokser opp og som utsettes for svært mange ulike impulser fra de er for små til selv å skape sammenheng i de impulsene de mottar. Kirken har et medansvar for å gi barna hjelp til å utvikle sin egen identitet og finne sitt eget ståsted i møte med mangfoldet. Dette gjelder ikke minst i forhold til tro og livssyn. Den kristne kulturen som har vært en basis for folket i 1000 år, er fortsatt viktig for den voksne delen av befolkningen som vokste opp med et mer homogent samfunn. De som er barn i dag opplever at den kristne kulturens ytre kjennetegn har blitt mindre synlige i offentlig sammenheng og i folks privatliv. Det dreier seg for eksempel om hvordan helligdager og høytider markeres og i hvilken grad bordbønn og andre bønner har sin selvfølgelige plass. Dette – sammen med at de religiøse livserfaringer ikke har samme plass i skolen som tidligere – gir kirken en særlig utfordring når det gjelder å gi de barna som er døpt i Den norske kirke en trygg identitet som de trenger for å ha en reell dialog i møte med annerledes troende.

Erfaring og liv

Kristen tro og kristent liv gir seg for mange særlig uttrykk gjennom ritualene. Ritualenes funksjon er å gi språk til troen og gi ramme for religiøse opplevelser. Bønn, salmesang, gudstjeneste, dåp, nattverd og konfirmasjon er ritualer som har lang tradisjon og en viktig plass i vår religiøse kultur. Det døpte barnet må få en sjanse til å leve seg inn i denne tradisjonen og disse ritualene. Det betyr at barnet må få anledning til å delta i bønn og tenne lys, synge sanger og salmer, lære Fadervår, være til stede ved dåp, delta i nattverden når de har fått veiledning om dette og selv ønsker det. Etter hvert som barnet vokser opp, har det da fått innarbeidet gode vaner slik at det kan oppleve at ritualene også bærer dets egen tro. Dåpsopplæringen må gi rom for dette. Det må legges vekt på at barnet kan gjøre erfaringer som innebærer muligheten for å oppleve det hellige, og oppleve at dets eget liv har noe med det hellige å gjøre.

Holdning og handling

En svært sentral del av all oppdragelse er å bidra til at barna utvikler gode og sunne holdninger, både i forhold til seg selv, sine medmennesker og samfunnet omkring seg. Oppdragelsen skal bidra til at barnet etter hvert som det vokser opp, er med og tar ansvar både for seg selv og for andre. Dette er ikke minst viktig for kirkens dåpsopplæring. Dåpsopplæringen må på en god måte utfordre barn og unge – gjennom undervisning, praktiske oppgaver, samtale og lek – til selv å være aktive medmennesker i fellesskapet. Kirkens opplæring skal bidra til at barnet utvikler sin selvtillit, forståelse for andre, empati og toleranse. Det skal gis oppgaver og ansvar i forhold til sitt mestringsnivå. Det skal gis muligheter til å utvikle seg som medmenneske og leder som kan være med å ta ansvar. Barn og unge må gjennom dåpsopplæringen få vite at det er bruk for det de kan bidra med: Initiativ, kunnskaper, omsorg, aktiviteter og aktiv medvirkning. Dette gjelder både i familie og omgangskrets, i nærmiljøet og i internasjonalt perspektiv.

Den kulturen vi møter gjennom underholdning og media, har et sterkt trykk i retning av selvsentrering, materialisme og relativisering av verdier. Det er viktig at også kirken aktivt gjennom sin opplæring samarbeider med de grupper i samfunnet som ønsker å bygge opp under verdier som menneskeverd, solidaritet, offervilje, ærlighet og ansvar for skaperverket.

Kristen kunnskap

Kirkens dåpsopplæring skal bidra til at det døpte barnet får en bredere og mer helhetlig formidling av troen enn det i dag får gjennom skolens undervisning i Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Sentralt i den kristne kunnskap står bibelfortellingene, fortellingen om Jesus, hans liv, død og oppstandelse, kristen troslære, etikk, kunnskap om gudstjenesten og sakramentene, kirkehistorie og liturgi. En viss plattform av kristen kunnskap er viktig for at det døpte barnet skal kunne føle trygghet i forhold til sin egen tro og forståelse av Gud og det kristne evangeliet. Et minimum av kunnskap er også viktig for at alle de døpte, og ikke bare en liten gruppe skal kunne forstå og delta i menighetens liv på en likeverdig måte. Det vil for eksempel ha betydning for opplevelsen av likeverd når det gjelder å delta i kirkelige valg, delta i avgjørelser om kirkens anliggender og kunne påta seg ansvar som leder for grupper og arbeid i kirken.

Livskompetanse

Menneskelivet er fylt med utfordringer og kriser, det består av gode og onde dager, og alle vil møte både medgang og motgang. Barn og unge trenger oppdragelse og opplæring som gir livskompetanse - også til å møte de vanskelige dagene. Livskompetansen inneholder blant annet mot og optimisme, tro på egne ressurser og tro på framtiden. Til nødvendig livskompetanse hører også håpet,særlig i situasjoner hvor alt håp kan synes knust. Det norske samfunnet er på verdenstoppen når det gjelder antall selvmord, særlig blant barn og unge. Det er et alvorlig tankekors for alle som er opptatt av oppdragelse og verdiformidling. Det er viktig å sette søkelys på hvilken kompetanse barn og unge får til å mestre de onde dagene, til ikke å miste håpet og livsmotet i krisene, til å vite hvor man kan søke hjelp når livet oppleves for vanskelig. Kirken har ansvar for – gjennom sin opplæring - å bidra til å gi barn og unge den nødvendige livskompetanse og realisme i møtet med framtiden. Ikke minst er dette viktig i ungdomsfasen.

Kirken må være et sted der barnet og ungdommen kan få hjelp til å samle trådene og se helhet og sammenheng. Det innebærer at det må få hjelp til etiske vurderinger og til å utvikle sin egen tro. Kirken må også være et sted der det kan søke trøst og hjelp når det har behov for det. Et mål må være å skape gode vaner som kan holde troen og den religiøse orienteringen ved like. Kirken har et medansvar for å ivareta barnekonvensjonens uttrykte rett til åndelig utvikling. Alt dette skal dåpsopplæringen bidra til å fremme.

4.3 Dåpsopplæring - et liv i fellesskap

4.3.1 Menigheten som læringsfellesskap

Kirke handler om fellesskap av mennesker på dåpens og troens grunn. Dette fellesskap trer synlig fram først og fremst i den lokale menighet, gjennom gudstjenester og andre samværsformer. I dåpsopplæringen utgjør dette fellesskapet et helt nødvendig læringsmiljø. Her »skjer» det læring, uavhengig av om det fra kirkens side er lagt til rette for læring eller ikke. I dette perspektiv blir dåpsopplæring noe langt mer enn formidling av kunnskap. Selve læringsfellesskapet er en del av opplæringen. Derfor blir det avgjørende å skape et godt miljø rundt undervisningen og legge til rette for en sosialisering som fremmer kirkens egen målsetting med sin undervisning. Barn og unge må få erfaring med et religiøst liv, et fellesskap og troverdige bærere av kristen tro.

Dåpsopplæringen rommer også et dialogisk perspektiv. Foreldre, barn og unge må oppleve at de blir tatt på alvor med den livserfaring og livstolkning de har. I ekte dialog forvalter ingen alle de rette svarene. Opplevelsen av å bli sett, verdsatt og utfordret i et møte mellom likeverdige mennesker er den gode dialogens klangbunn. For å utvikle også de sider ved sin identitet som handler om religiøs tro, trenger barn og unge noen å gå sammen med, noen som bryr seg, noen som kan veilede, noen å lære av og bryne seg mot. Dialog handler om medvandring, ikke minst gjennom vanskelige livssituasjoner. Slik kan dåpens »liv i Kristus» næres, det åpne liv »i tro og tillit» utvikles. (Jfr. Fylt av glede, vers 4.)

4.3.2 Fellesskap med og relasjon til voksne

Barn og unge lærer også i kontakt og fellesskap med voksne. Foreldrene er de viktigste personene for barnets religiøse oppdragelse, og dermed også dåpsopplæring. Foreldrenes egen tro, forståelse av og holdning til dette vil prege barnas nære oppvekstmiljø. Foreldrene kan gi barna mulighet til å erfare for eksempel bønn, bibelfortellinger, til å samtale om og undre seg over spørsmål som berører liv og død. De kan gi barna en opplevelse av at dette er spørsmål som det er helt naturlig å være opptatt av. De kan ta barna med til familiegudstjenester eller la dem delta i kirkens barnearbeid.

Kirken er ved flere anledninger i kontakt med foreldre til barn og unge, slik som i dåpssamtale og ved foreldremøter i ulike tiltak for barn og unge. Det er viktig at kirken tar foreldrene på alvor og møter dem i deres intensjon når de kommer til kirken. Det er derfor nødvendig at kirken ikke bare tenker på barna og de unge i dåpsoppfølgingen, men også er bevisst på betydningen av å møte foreldrene på en god måte. Det bør være et dialogisk møte, slik at foreldre opplever at kirken lytter til og forholder seg til deres livssituasjon. En må møte foreldrene ut fra deres egne forutsetninger og lytte til deres erfaringer. En må vise respekt for deres oppfatninger og gi dem oppmuntring og utfordringer til arbeidet med en kristen oppdragelse. Samtidig er det vesentlig at kirken er i dialog med foreldre med tanke på at de selv skal få økt innsikt i den kristne tro.

Noen barn vokser opp med bare en av foreldrene. Kanskje kan det være behov for at kirken bidrar til nettverksbygging med andre i samme situasjon. En del barn vokser opp med to hjem. Det kan gjøre det vanskelig for foreldrene å prege barnets oppvekst med de samme verdiene. Men det er viktig at barn og unge opplever foreldre og andre nære voksne som gode medvandrere uavhengig av samlivsform. Foreldrenes ansvar for å følge opp dåpen gjelder uavhengig av hvilket forhold de har til hverandre. En må kunne forvente at kirken er støttende når familieliv og samliv har blitt så vanskelig at foreldre har valgt å skille lag, eller når kvinner har valgt å bære fram barn alene. Dåpsopplæringen og støtte til foreldre må omfatte alle døpte barn, uavhengig av familiemønster. Alle barna og foreldre må kjenner seg like inkludert og velkommen. Det må være en målsetting for kirkens dåpsopplæring å legge til rette for at barn og unge kan møte voksne mennesker som kan være gode og tydelige forbilder, og gi dem støtte i livet.

4.3.3 Samvær og fellesskap med jevnaldrende

Det at barn og unge hele tiden er i interaksjon med miljøet rundt, gjelder ikke minst forholdet til de jevnaldrende. Spesielt i ungdomsalderen er en opptatt av samvær med jevnaldrende og av å bli sett og å få anerkjennelse. Kirken må derfor ta hensyn til de jevnaldrendes betydning når en legger til rette for dåpsopplæring. Dette betyr blant annet at en satser på å bygge opp sosiale miljø som kan gi støtte for en gudstro som en del av sin livstolkning. Det innebærer miljø der barn og unge kan se at det er jevnaldrende som deler troen. Det er derfor et pedagogisk poeng at det er noen som deltar i et kontinuerlig arbeid for ulike aldersgrupper i menigheten, samtidig som en i mer avgrensede tiltak kommer i kontakt med bredden av barn og unge.

4.4 Dåpsopplæring for alle

4.4.1 Like muligheter

For utvalget er det viktig at dåpsopplæring gjelder alle barn og unge som er døpt og de som forbereder seg til dåp. De fleste som døpes i Den norske kirke er spedbarn. Hovedtyngden av dåpsopplæringen må derfor ta utgangspunkt i en dåpsopplæring fra 0 år og oppover. En viktig forutsetning er at dåpsopplæringen favner bredden av barn og unge, og ikke bare henvender seg til en snever gruppe med særlige ressurser og interesser. I dag får barn og unge svært ulike muligheter til dåpsopplæring. Tilbudene som gis er avhengig av hvor i landet en bor, den lokale kommunes og kirkelig fellesråds økonomi og hvilke prioriteringer som gjøres i den enkelte menighet. Mulighetene for dåpsopplæring er i dag også avhengig av hvilken familie en vokser opp i, og om en er funksjonsfrisk eller funksjonshemmet. Utvalget mener at dette er en uholdbar situasjon, og at alle barn som er døpt eller ønsker å bli døpt i Den norske kirke, skal ha lik rett til dåpsopplæring, uavhengig av bakgrunn, personlige forutsetninger, funksjonsdyktighet, kulturell og etnisk tilhørighet og bosted.

Kirken har de siste årene opplevd at et økende antall barn og unge som ikke er døpt som spedbarn, nå ønsker å bli døpt. Disse har også rett til opplæring i forbindelse med sin dåp, og dette stiller krav om egnet opplegg og ressurser fra kirkens side.

Skal dåpsopplæringen være for alle, må det tas hensyn til at vi har svært ulike kristendomstradisjoner i vårt vidstrakte land. Det må legges vekt på at opplæringen gjøres stedegen, slik at barn og unge opplever samsvar mellom sin egen hjemmekultur og den de møter i dåpsopplæringen. Dåpsopplæringen skal respektere lokale variasjoner og positivt utnytte lokale ressurser. Vi vil her særlig peke på det behov som er for tilrettelegging av materiell for samiske barn og unge.

Noen barn og unge trenger mer ressurser for å få det samme tilbudet som andre. Det gjelder i særlig grad barn og unge med ulike funksjonshemninger. Behovene er selvsagt forskjellige avhengig av arten av funksjonshemning. Noen trenger fysisk tilrettelegging, som for eksempel rullestolbrukere, mens andre har behov for egne opplegg eller bistand av assistenter. Det arbeides i dag med tilbud til mennesker med psykisk utviklingshemning, og det finnes arbeid med å tilrettelegge materiell for blinde .Utvalget legger til grunn at ressursene må prioriteres slik at alle barn og unge faktisk får de samme mulighetene til å delta i dåpsopplæringen.

Et eksempel på behov for spesiell tilrettelegging, og også en annen organisering enn i vanlige menigheter, finner vi i arbeidet blant døve. Dette arbeidet er hovedsakelig organisert gjennom egen døvekirke med kirker, menigheter, prester og andre kirkelig ansatte. Også dette arbeidet trenger ressurser til ansatte og materiell. I dag er døvekirkenes arbeid konsentrert til 4 steder i landet, men utvalget er kjent med at det arbeides med døvekirkens organisering. Resultatet av dette må få konsekvenser for hvordan dåpsopplæringen for de døve organiseres.

4.4.2 Videreføring av folkekirken

Utvalget er sterkt opptatt av at Den norske kirke videreføres som folkekirke. Det kan bare skje om dåpsopplæring prioriteres og organiseres på en helt annen måte enn i dag. Kirkens opplæring kan ikke lenger bare favne de få, men må organiseres slik at alle døpte kan delta. I dag er det bare i konfirmasjonstiden en ser at en lykkes med at bredden av de døpte deltar i en opplæring. Bare den kirke som overleverer, kan overleve. Folkekirken er et trossamfunn som er avhengig av at det blir gitt opplæring for fortsatt å være en kirke som har bredt grunnlag i befolkningen.

Alle døpte må bli involvert for å oppleve seg som en del av kirken. En slik involvering og deltakelse i barndom og ungdom er avgjørende for at en senere i livet skal oppleve seg som en del av kirken. Dette er viktig for at en skal benytte seg av kirkens tjenester og delta i kirkens liv i ulike faser og perioder av livet, for eksempel i menighetsrådet. Det vil også kunne bidra til en større sosial trygghet i kirken. En kirke som har et stort antall medlemmer som ikke deltar i kirkens liv, vil etter hvert miste sin karakter som folkekirke.

4.5 Konklusjoner

Dåp og dåpsopplæring hører uløselig sammen. Kristen dåp eksisterer ikke uten forutgående eller etterfølgende undervisning. Dåpsopplæringen er derfor noe menigheten har ansvar for og alle døpte har rett til. Mulighetene for dåpsopplæring må være like i hele landet, samtidig som den tilpasses lokale forhold. Dette må gjelde også undervisning og materiell til alle uansett kulturell og språklig tilhørighet, i tråd med deres evner og forutsetninger.

Hovedmålsettingen med en dåpsopplæring for vår tid er å føre barn og unge inn i den kristne tro og gi dem livshjelp, det vil si støtte til å tolke og mestre tilværelsen og sitt eget liv i lys av evangeliet. Det vil derfor være en sentral oppgave at alle som deltar, får kjenneskap til hva det innebærer at Kristus kan gi trygg identitet, håp for framtiden og mot til å reise seg i krise og nederlag. Skal dette lykkes, må opplæringen ha preg av totalformidling og omfatte alle dimensjoner i religiøst liv, ikke bare den kognitive. Barn og unge må gis anledning til å møte et kristent fellesskap, bekjennende og tydelige modeller og på andre måter gjøre egne erfaringer gjennom kontakt med et miljø som synliggjør og bekrefter det kristne budskap.

En betydelig opprustning av dåpsopplæringen er en forutsetning for en kirke som fortsatt skal ha et bredt grunnlag i befolkningen.

5 Organisatoriske modeller for dåpsopplæring

• Hovedsaken i dette kapittelet er å beskrive organiseringen av dåpsopplæringen. Først omtales forhold som er avgjørende for organiseringen, slik som alder og tid og sted for undervisningen. Når vi innledningsvis omtaler barn og unges religiøsitet og religiøse utvikling, er dette tenkt som en bakgrunn for den organisatoriske inndeling og forslag til ulike typer arbeidsformer som fremsettes. Forskjellige organisatoriske modeller (kapittel 5.2) skisseres for å vise at en kan ha ulike måter å løse utfordringen på. Utvalget anbefaler en modell som kan sees på som en helhetsmodell (kapittel 5.3) ved at en her har med ulike elementer fra de tidligere omtalte modellene.

5.1 Avgjørende faktorer for organisering

5.1.1 Barn og unges religiøsitet og religiøse utvikling

Religiøsitet og religioner finner en i alle kulturer. Det tyder på at religiøsitet svarer til noe i menneskets natur. Men den konkrete utforming av religiøsiteten kan, liksom språket, få ulike uttrykk gjennom en gitt kontekst og historisk situasjon. De konkrete religiøse uttrykk oppstår ikke av seg selv, men formes gjennom erfaringer og impulser mennesket får. Menneskets faktiske religiøsitet blir derfor en vekselvirkning mellom individuell utrustning, miljøpåvirkning og oppdragelse. Men knapt noen enkeltfaktor i barns religiøse liv har så stor betydning som den tidlige påvirkning i familie og nærmiljø.

Når det gjelder barns og unges religiøse utvikling, er det utviklet flere teorier. Det vanlig er å konsentrere seg om det kognitive og intellektuelle og dele utviklingen i tre stadier.⁷¹ Det er imidlertid vanskelig å operere med absolutte aldersgrenser for de ulike stadiene. Siden religiøs utvikling er avhengig av blant annet miljø og erfaring, vil det for eksempel være slik at en 10 åring som har vokst opp med en aktiv dåpsopplæring har et helt annet forhold til det religiøse enn en 10-åring som er fremmed for religiøst liv. En annen 10-åring kan ha fått et nytt forhold til det religiøse etter å ha opplevd dramatiske hendelser som sykdom og død.

Med tanke på ulike modeller for dåpsopplæringen kan det likevel, på tross av mange forbehold, være nyttig å se på noen av de trekkene som er framtredende på ulike alderstrinn.

Førskolealder

I denne fasen har foreldrenes religiøse atferd avgjørende betydning for barnas første religiøse forestillinger og opplevelser. Når det gjelder forestillinger om Gud og verden, bruker barna gjerne sine egne erfaringer som kilde. Men allerede tidlig kan barn være klar over at det finnes flere virkelighetsplan. Og dersom de får mulighet til å gjøre erfaringer med religiøs praksis, vil dette naturlig prege deres forestillinger. De kan oppleve Gud som en usynlig realitet som de kan be og forholde seg til. Hvilket forhold barna får til religiøse spørsmål i fortsettelsen, avhenger mye av hvordan de blir møtt av foreldre, barnehageansatte og andre nære voksne.⁷²

Religionspsykologen Hjalmar Sundén kaller aldersperioden fra 2 til 4 år for »de religiøse oppdagelsers år», og understreker hvor viktig det er for barn i denne alderen å erfare bønn, gjerne faste bønner som kveldsbønn og bordbønn.⁷³ Erfaringer i denne alderen har også betydning for hvordan barna tolker senere erfaringer og påvirkninger.⁷⁴

Barneskolealderen

Denne perioden er ofte blitt karakterisert som en periode da det religiøse er trengt i bakgrunnen til fordel for ytre og mer saklige interesser. Undersøkelser tyder imidlertid på at det religiøse engasjement fortsetter dersom betingelsene er til stede.

Forskere har forsøkt å danne seg et bilde av hvilke religiøse forestillinger og begreper som dominerer i denne alderen. Flere undersøkelser beskriver en utvikling i retning av en åndelig oppfatning av for eksempel gudsbegrepet. Andre viser at barn allerede før 9-10-årsalderen mer eller mindre klart erkjenner at Gud sprenger grensene for våre menneskelige forestillinger. Barnas evne til å gi uttrykk for religiøse begreper og forestillinger er også her avhengig av opplevelser barna har av religiøs tradisjon og praksis i sine nærmeste omgivelser. Det samme gjelder religiøst språk, der nordisk forskning viser at det er vanskelig for barn å tilegne seg dette, dersom de ikke lever i et miljø der slikt språk er vanlig.⁷⁵

Den første tvil i barnealderen oppstår gjerne når barnet oppdager svikt eller inkonsekvens i formidlingen, mellom lære og liv. Tvilstanker begynner særlig å gjøre seg gjeldende fra 10-årsalderen og øker fram til 12-13-årsalderen. Dette kan sees i sammenheng med en økende rasjonell virkelighetserkjennelse. Det kognitive og kunnskapsmessige er viktig i denne fasen.

Ungdomsalderen

En tendens i flere undersøkelser er at ungdom ofte har et uklart og skiftende forhold til religion, og at de har vanskelig for å formulere et eget standpunkt på en konsekvent måte. Ungdomsalderen er likevel ofte avgjørende for de holdninger og verdier som vil prege personene resten av livet.

Et gjennomgående trekk er at de unge ønsker å tro på sin egen måte og ha kontroll over sitt eget liv. I denne alderen er det viktig å finne sin plass i forhold til jevnaldrende og bli akseptert og bekreftet av andre. Det kognitive underordner seg ofte det emosjonelle og sosiale. I denne tiden som for mange er preget av identitetskriser, er det nettopp viktig å finne sin egen identitet. Kirkens tradisjonelle begreper, læresetninger og ytringsformer kan vekke negative reaksjoner og oppfattes som ikke relevante for deres livssituasjon. På den annen side er unge ofte nettopp opptatt av livsspørsmål som meningen med livet, hvordan alt er blitt til, rett og galt osv.

I ungdomsårene fortsetter den intellektuelle utviklingen mot en mer abstrakt tenkning. Mange opplever at de religiøse forestillingene ikke får utvikle seg i takt med utviklingen for øvrig. Særlig gjelder dette dersom unge ikke lever med i et miljø preget av religiøs praksis.

5.1.2 Alder, tid og sted

Utgangspunktet for utvalgets arbeid med ulike organisatoriske modeller for dåpsopplæring, har vært det enkelte døpte barnets rett til å få dåpsopplæring. Det må i praksis bety at dåpsopplæringen legges opp slik at det ikke blir for vanskelig rent praktisk for barn og unge å delta. Mange har allerede en nokså travel hverdag, med barnehage eller skole på formiddagstid og fritidsaktiviteter om ettermiddagene. Det er ikke ønskelig at dåpsopplæringen organiseres slik at mange ikke klarer å ta del i den fordi de ikke har tid eller overskudd til nok en krevende aktivitet.

Utvalgets fokus har vært døpte barn/ungdommer fra 0 til 18 år. Det stilles svært ulike krav til organiseringen av dåpsopplæringen for de forskjellige aldersgruppene. Opplæringen for de minste barna skjer først og fremst i hjemmet, samtidig må en inkludere hele familien. Dåpsopplæringen bør derfor legges til tider hvor familiene kan delta. Etter hvert som barna blir eldre og mer selvstendige, bør organiseringen ta hensyn til at det blir mest praktisk i forhold til barnets hverdag.

Utvalget er opptatt av å vurdere hva som vil være det beste stedet for den framtidige dåpsopplæringen. Det ideelle er at det meste av opplæringen kan foregå i tilknytning til kirken. Dåpsopplæring handler om mer enn kunnskap. Den innebærer å bli kjent med symboler og ritualer, den innebærer arbeid med gudstjenester og annen aktivitet i menigheten, og kirkerommet er viktig i denne sammenhengen. Kirken kan gi rom for stillhet og ettertanke, for høytid og annerledes opplevelser.

Samtidig er utvalget oppmerksom på særlig to faktorer som gjør at andre steder i en del menigheter bør vurderes: Mange barn og unge har lang vei til nærmeste kirke, og vil derfor være avhengig av skyss for å komme dit. Dessuten har vi mange kirkebygg i Norge som er reist i en tid da det var svært få aktiviteter i kirkene utenom gudstjenester og kirkelige handlinger. Mange kirker har derfor ikke lokaler i tillegg til selve kirkerommet som egner seg for alle sider av dåpsopplæringen.

Det vil kunne være behov for å organisere dåpsopplæringen noe ulikt fra sted til sted. Betingelsene for dåpsopplæring er svært ulike de forskjellige stedene i Norge, og det er viktigere at man lokalt finner fram til den organiseringen som er mest praktisk for barn og foreldre, enn at det legges opp til en nasjonal norm for organiseringen. Dåpsopplæring vil finne sted i hjemmet, i ulike menighetslokaler og forsamlingshus og/eller ute i naturen. Enkelte steder vil bruk av skolens lokaler være et alternativt. Utvalget forutsetter at en lokalt inngår avtaler innen gitte rammebetingelser.

5.2 Forskjellige organisatoriske modeller

Utvalget har arbeidet med ulike måter å organisere den framtidige dåpsopplæringen på. Når vi her omtaler dette som modeller, betyr det ikke at dette framstår som helhetlige program for en dåpsopplæring. Meningen med å beskrive de ulike modellene her i kapittel 5.2 er å få fram alternative tilnærminger eller perspektiver for å løse de organisatoriske utfordringer.

Modell 1 er beskrevet som svar på en bestilling i mandatet om forslag som ikke innebærer noen ressursøkning. Modell 2 bygger videre på en fasetenkning, slik vi kjenner den fra nåværende dåpsopplæringsplan. Modell 3 er en konkretisering av trosundervisning i skolen. Modell 4 er et opplegg for kirkeskole på dagtid, men utenfor skolens tid. Modell 5 kalles en helhetsmodell. Utvalget mener denne gir den beste dåpsopplæringen for framtiden. I de ulike modellene som er presentert, er forutsetningen at det er en organisering som skal være mulig for alle. I alle modeller forutsetter en at det må være nær kontakt og samarbeid med foreldre.

5.2.1 Modell uten økte ressurser

Utvalget har forstått mandatet slik at vi er pålagt å legge fram et forslag som innebærer at en lovfester barnas rett til dåpsopplæring, samtidig som kirken ikke tilføres ekstra ressurser. Ressurser til denne opplæringen må da finnes innen nåværende kirkebudsjett. I realiteten innebærer dette at kirken ikke har fått kompensert tapet av skolens kristendomsundervisning som kirkens dåpsopplæring (se kapittel 2.1 og 3.2). Dette innebærer en betydelig nedbygging av kirkens dåpsopplæring, som utvalget mener vil være helt uakseptabelt.

Utvalget har drøftet om det finnes mulige tiltak som kan gi alle døpte rett til et minimum av opplæring, uten at det tilføres økonomiske ressurser til kirken. Vi har særlig konsentrert oss om mulighetene for å foreta en omfordeling av midler internt i kirken for at alle skal kunne sikres et minimum. I dag er det jo slik at rammebevilgningen fra kommunen til Kirkelig fellesråd utgjør hovedtyngden i kirkens økonomi. I praksis betyr det at menighetene i Den norske kirke har svært ulike økonomiske forutsetninger. Når det gjelder dåpsopplæring, har noen menigheter ressurser til å gjennomføre forholdsvis mange tiltak innenfor dåpsopplæringen, mens andre ikke har det. Dersom det skal gjennomføres en nasjonal standard, må det utarbeides et system for omfordeling av de kommunale midlene. Utvalget vurderer dette både som urimelig og også som svært vanskelig å gjennomføre. Kommuner som yter mye til sitt kirkelige fellesråd, vil ha liten forståelse for at disse midlene ikke skal gå til kommunens innbyggere, men omfordeles til dåpsopplæring et helt annet sted.

En annen del av kirkens økonomi, er statens finansiering av prestestillingene og tilskudd til kateket- og diakonstillingene. En omfordeling av ressurser her, vil i praksis bety at stillinger flyttes til menigheter som har større behov. I en viss grad gjøres dette allerede, ved at menigheter som har negativ befolkningsutvikling, må avgi stillinger til menigheter som har befolkningsøkning. På nasjonalt plan er det imidlertid ikke mye å hente ved en slik omfordeling, da bemanningen er for svak de aller fleste steder. Utvalget viser her til arbeidet med Den norske kirkes bemanningsplan, som påviser et stort gap mellom bemanningsbehov og eksisterende bemanning (se kapittel 7).

I tillegg til kommunale og statlige midler, har kirken også noen midler tilgjengelig gjennom avkastningen av Opplysningsvesenets fond. Disse fondsmidlene har det allerede vært brukt av ved innføringen av Plan for dåpsopplæring - som tilskudd til menighetenes og bispedømmenes prosjekter, samt nasjonal materiellutvikling osv. Utvalget kan ikke se at avkastningen fra fondet – selv om hele avkastningen ble brukt til dåpsopplæring – ville være tilstrekkelig til å finansiere en akseptabel nasjonal standard for dåpsopplæring. Ut fra det som er foreslått, ville dette utgjøre ca. 5 % av utgiftene til hele dåpsopplæringen.

Et forslag til dåpsopplæring som ikke innebærer en økning av kirkens ressurser, vil derfor etter utvalgets mening bety at alle døpte barn bare gis rett til resurser beskrevet i tabell 5.1.

I praksis er dette det som i dag gjennomføres av dåpsopplæring i de menighetene som har minst ressurser. Noen steder makter en heller ikke å oppfylle Plan for konfirmasjonstidens ramme på 45 samvær, som utvalget her har tatt utgangspunkt i. Samtidig er det flere menigheter som også har andre tiltak, ikke minst for 11-åringer ved utdeling av Bibel eller nytestamenter.

Utvalget vurderer at denne modellen for dåpsopplæring ikke er forsvarlig, og vil derfor ikke anbefale at rett til dåpsopplæring blir lovfestet med slike rammer. Erfaringen tilsier at det da ikke er realistisk å få en oppbygging av dåpsopplæring for alle. En satsing på bare frivillige vil sannsynligvis forsterke ulikheten menighetene imellom og dermed fortsatt bidra til ulike tilbud i opplæringen.

5.2.2 Fasemodell

Gjeldende Plan for dåpsopplæring er bygd opp etter en fase-tenkning, hvor dåpsopplæringen for barn og unge er samlet i bolker på bestemte alderstrinn. En lovfestet rett til dåpsopplæring kan bygge videre på dette prinsippet og utvide rammene.

Den første fasen vil være dåpssamtale, som gjennomføres som forberedelse til dåp. Etter hvert som barnet blir større, kan det også bli invitert til søndagsskole/hverdagsskoler, klubb og kor i regi av menigheten eller de kristelige organisasjonene. Dette er en del av det kontinuerlige arbeidet, som går ut over de enkelte fasene. I 4-års-fasen inviteres barna til kirken for å få sin kirke-bok. I tillegg til at barna og foreldrene deltar i gudstjenesten, kan det legges opp til et antall samlinger hvor barna kan få høre flere av de sentrale fortellingene om Jesus, lære sanger og bli kjent med kirken sin.

I denne modellen videreutvikles dåpsskolen for 5/6-åringer i henhold til Plan for dåpsopplæring i kirkens lokaler våren før barna begynner på skolen. I likhet med 4-års-fasen, lages det en liturgisk og høytidelig samling, eventuelt med nattverd. I småskoletiden kan en forsette med faseprogrammet med samlinger i kirken (8/9 år) for å styrke barnas tilhørighet til kirken.

En av de nye fasene som utvalget ser vil være naturlig, er juniorkonfirmasjon. Noen menigheter i Norge har allerede i noen år forsøkt et slikt opplegg. I Danmark har også en del menigheter etter hvert innarbeidet »forberedende konfirmasjonsundervisning», og dette har vært svært populært. I Danmark legges denne fasen til et alderstrinn mellom 9 og 13 år , ut fra hva som er mest ønskelig på det enkelte stedet (se kapittel 2.4.1). Etter utvalgets mening bør juniorkonfirmasjon i Norge legges til siste semester på småskoletrinnet.

Når det gjelder innhold, vil utvalget peke på at dette er en fin alder for fokus på natur og opplevelse. Juniorkonfirmasjonen kan arrangeres som helgeturer, leirskole eller lignende, og mange steder vil det være mulig og naturlig å inngå samarbeid med de kristelige organisasjonene om dette opplegget. Omfanget på juniorkonfirmasjonen kan for eksempel være 30 timer, og hele opplegget kan avsluttes med en høytidelig liturgisk samling i kirken. Denne må ikke forveksles med konfirmasjonen, men peke framover mot konfirmasjonen. I denne fasen kan det være naturlig å innarbeide elementer fra den gamle 11-års-fasen med utdeling av Bibel eller nytestamente.

Utvalget har også sett nærmere på ungdomsfasen og på hvordan tilretteleggingen av dåpsopplæringen best kan gjøres da. Sentralt i ungdomsfasen står konfirmasjonen, som de fleste deltar i det året de går i 9.klasse .Utvalget vil også i denne fasemodellen løfte fram inngangen til tenårene (13 år) som en utfordrende fase i overgangen fra barneskole til ungdomsskole (jfr. nåværende Plan for dåpsopplæring). Denne fasen kan innholdsmessig og organisatorisk sees i sammenheng med konfirmasjonstiden. Utvalget mener imidlertid at konfirmasjonsopplæringen og den avsluttende konfirmasjonen bør fortsette innenfor de rammer som er i dag. Den nye, reviderte Plan for konfirmasjonstiden ble vedtatt av Kirkemøtet så sent som 1997 (se kapittel 3.4.3 og 3.4.4).

Utvalget vil også peke på at en kan tenke seg flere faser i et menneskes livsløp, der det kan være naturlig at kirken bidrar med undervisning. Innen rammen av en dåpsopplæring fram til 18-årsaldren (se kapittel 1.3), kan en tenke seg at de unges overgang til myndighetsalder gjøres til en slik fase. Kirken kan da være delaktig med å gi et bidrag til de unges livskompetanse og livsvalg.

Hvilket omfang den enkelte fase eventuelt skulle ha er naturligvis et vurderingsspørsmål. Utvalget tenker seg at en må ha et omfang på 5-10 samlinger á 2-3 timer med barna/de unge (og eventuelt foreldre/foresatte) over en viss periode i hver fase. Vi tenker oss at hver fase varer i 2-5 måneder, og at den startes eller avsluttes med en høytidelig markering. Vi tenker oss at konfirmasjonstiden skal ha de samme rammer som i dag (45t). Samlet kan dette bli et timetall på ca 200 timer. Men naturligvis kan en også få et annet timetall ved annet omfang på den enkelte fase eller ved flere faser.

Fordelene med denne fasemodellen er at den innebærer en kontinuitet med nåværende dåpsopplæringplan. Det betyr at en kan bygge videre på de erfaringer og tradisjoner som allerede er innarbeidet. En lovfesting og sikret økonomi gjør at alle menigheter skal kunne gjennomføre de avgrensede tiltakene. Dessuten gir denne modellen gode muligheter for et variert organisasjonsliv med kontinuerlige tiltak/aktiviteter for barn og unge. Modellen kan også være første trinn i en opptrappingsplan, hvor målet er å få en gjennomgående dåpsopplæring i tråd med helhetsmodellen (kapittel 5.3).

Lange opphold i kontakten med kirken kan føre til at barn og unge etter hvert kjenner seg fremmede for kirkens opplæring. Dessuten er det mange som kjemper om barn og unges oppmerksomhet i fritiden, og det vil være vanskelig for kirken å konkurrere med tilbud som allerede er godt innarbeidet. Det kan også være for krevende for foreldre å følge opp med hensyn til skyss m.m.

Et skjematisk oppsett av fasemodellen vises i tabell 5.2.

En kan også tenke seg andre eller flere faser i en slik modell. Utvalget vil ikke gå inn for denne modellen. En slik fasetenking, med bare periodevis undervisning på kveldstid, gjør det vanskelig å få til en undervisning for alle døpte.

5.2.3 Trosundervisning i skolen

Utvalget har drøftet eventuell innføring av trosopplæring i skolen. KRL-faget slik det nå er, gir alle elevene undervisning om de ulike religionene. På den måten vil alle elever i et stadig mer flerkulturelt samfunn få kjennskap til hverandres tro og tradisjoner. Derimot ivaretar KRL-faget i liten grad den religiøse identitetsdannelsen barnet har behov for som basis for å møte andres tro og overbevisning med et åpent sinn. En motivering for å innføre trosopplæring i skolen, kan være å møte akkurat dette behovet. Tanken er da at det for elevene er en veksling mellom KRL-faget hvor alle elevene er samlet, og trosopplæring hvor de som tilhører samme trossamfunn har separat undervisning med representanter fra sitt trossamfunn. For kirken vil dette kunne bety at presten/kateketen/dåpslæreren har 1 ukentlig time med de elevene som tilhører Den norske kirke, samtidig som elevene fra andre trossamfunn får tilsvarende undervisning.

Omfanget av en slik undervisning, med gjennomsnittlig én uketime i alle årene i grunnskolen, vil samlet bli 370 timer. I tillegg vil en få de timer som en tillegger førskolealderen, for eksempel 20 timer, og konfirmasjonstiden. Om konfirmasjonstidens undervisningstimer (45t) i en slik skolemodell eventuelt skulle gå inn i skolens undervisning eller ikke, har utvalget ikke drøftet.

Det som ville være positivt med en slik ordning, var at alle elevene som er døpt, fikk den dåpsopplæringen de har rett til innenfor den tiden som allerede er bundet. De ville ikke måtte bruke av en stadig mer presset fritid, og dåpsopplæringen ville bli en naturlig del av den samlede opplæringen barn og unge får gjennom skolens tid. Det ville dessuten være positivt at alle trossamfunnene fikk like praktiske og økonomiske vilkår for sin trosopplæring.

Svakheten ved et slikt opplegg er blant annet at det rent organisatorisk egner seg dårlig de stedene i Norge hvor andelen elever som ikke tilhører Den norske kirke er lav. I praksis betyr det at opplegget vil egne seg best i Oslo, deler av Akershus og i en del større byer hvor det er størst innslag av elever med annen religiøs tilhørighet. I de områdene hvor det er få elever som tilhører andre trossamfunn enn Den norsk kirke, altså i de fleste kommunene, vil det i praksis bety at en innenfor kommunen for eksempel vil måtte ha trosopplæring på samme tidspunkt i alle klasser for å få store nok islam-grupper, buddhist-grupper osv. Det betyr at den norske kirke ikke vil kunne ha personell nok til å gjennomføre dåpsopplæring i for eksempel 30 klasser i en menighet i samme time eller de samme dagene i et semester.

Utvalget er også usikker på om det vil være positivt for dåpsopplæringen at den på ny blir nært knyttet til skolens undervisning, med undervisningstimer i skolens timeplan og skolens lokaler. Å gjøre trosopplæringen til en skoleundervisning vil også gjøre det vanskelig å realisere de kirkelige pedagogiske idealer som tidligere er gjort rede for (kapittel 4).

En slik innføring av trosopplæring i skolen kan også gå ut over KRL-faget. Det er noe utvalget ikke ønsker. En kan tenke seg å ha 1 time til trosopplæring i tillegg til nåværende undervisning i KRL. Men det mest nærliggende vil være at noe tid tas fra dette faget. Dette kunne evenutelt gjøres i bare noen årsklasser. Utvalget mener imidlertid at det ikke er fornuftig å redusere timetallet i dette faget som samler alle elever. Vi ønsker å opprettholde faget som en felles arena for alle elever, uavhengig av tro og livssyn, slik intensjonen er i nåværende KRL-fag. En eventuell trosundervisning i regi av trossamfunnene i skolen, i tillegg til timetallet i KRL-faget, kan også på sikt føre til endret profil og innhold i KRL-faget. Skolens undervisning vil da sannsynligvis i enda større grad bli en orientering om religion. En slik utvikling, der trossamfunnene selv står for religionsundervisningen i skolen, vil føre i retning av en modell som er vanlig i enkelte andre europeisk land (se kapittel 2.4.4). Utvalget vil ikke legge til rette for en slik utvikling. Det vil gå ut over den undervisningen elevene får om hverandres tro, og også i sterk grad ramme de elevene som ikke har noen tilknytning til noe trossamfunn. Det er viktig at alle elever, uansett trostilknytning, får undervisning om kristendommen og andre religioner. Utvalget tolker også mandatet for denne utredningen slik at KRL-faget ikke skal endres (se kapittel 1.5).

Dåpsopplæringen organisert som trosopplæring i skolen, kombinert med opplæring i kirken før skolestart og ved konfirmasjonen, er synliggjort i tabell 5.3.

Etter en samlet vurdering har utvalget kommet til at man ikke ønsker å anbefale trosopplæring i skolen som modell for kirkens dåpsopplæring.

5.2.4 Kirkeskole på dagtid

Hvis dåpsopplæring skal være en rettighet for døpte barn, så må den praktisk organiseres slik at det er enkelt for barna å delta. En organisering av dåpsopplæringen på dagtid (kl.08.30 – 14.30), vil gjøre det enklest for barna å delta. Særlig gjelder dette barna i småskolen som jo er mest avhengige av voksne som organiserer dagen. En har da ivaretatt at svært mange barn bor slik til at de er avhengige av skyss både til skole, kirke og fritidsaktiviteter, samtidig som en ikke tvinger barn til å måtte velge om de skal spille fotball eller bli kjent med den kirken de er døpt inn i.

Når det gjelder skoleplikten for barna, er det jo slik at de har flere ukentlige skoletimer jo eldre de er. I alderen 6-10 år har elevene gjennomsnittlig 20 t/u, mens de etter hvert som de blir større har flere timer, og fra ungdomsskolen full undervisningsuke (30 t). Dette gjør det mulig teknisk sett å legge opp til en kirkeskole for alderen 6-13 år med én time pr uke.

Det er flere måter å organisere kirkeskole på dagtid på. Man kan legge opp til 1 ukentlig time, en kan ha 3-4 timer sammenhengende hver måned, hele skoledager for eksempel 5 ganger i året eller en prosjektuke i året. Utvalget har drøftet de ulike alternativene, og mener at 1 time pr. uke blir for lite sammenhengende tid til å kunne bruke varierte arbeidsformer, og at opplegget da kan bli svært fragmentarisk for barna. Av hensyn til mulighetene for å lage et mest mulig variert pedagogisk opplegg, ser utvalget det slik at halve eller hele dager må være å foretrekke. Hvis dette gjennomføres for hele barneskolen i et omfang som tilsvarer gjennomsnittlig 1 time i uka, blir det noe over 200 timer. I tillegg kommer da de tiltak en har i førskolealder og i konfirmasjonstiden. Samlet ca. 300 timer.

I utgangspunktet kan det synes mest praktisk å gjennomføre kirkeskolen på dagtid for 6-10 åringene i skolens lokaler. Klasserommene har utstyr som egner seg til deler av opplæringen, og hvis timene følger umiddelbart etter skoleundervisning, slipper en den ekstra forflytningen som ellers måtte regnes inn, både tidsmessig og økonomisk. Dessuten er det de fleste steder i Norge slik at skolene har bedre plass og mer egnede lokaler enn kirker og menighetshus.

Svakheten ved å ha kirkeskolen i skolens lokaler er at kirkeskolens spesielle preg av å være en kirkens virksomhet kan bli svekket. Det blir vanskelig å utnytte det som ligger i det liturgiske rommets særpreg, og arbeidet med ritualer, liturgier og gudstjenester må da finne sted utenfor kirkens egentlige rom. Det har også vært et vesentlig poeng for utvalget at kirkeskolen må utformes på kirkens premisser, og gi rom for en langt bredere opplæring enn en skoleundervisning. Dette vil naturligvis bli svært forskjellig om en benytter én ukentlig time i skolens lokaler eller om en benytter flere timer sammenhengende og i kirkens egne lokaler. Flere timer sammenhengende vil imidlertid være vanskelig for mellomtrinnet, da disse elevene har mange skoletimer (27-28 t/u). Ser en spørsmålet om tid og sted under ett, mener utvalget at det vil være en fordel å få samlet timene til hele dager, slik at kirkeskolen kan legges til kirkens lokaler de stedene det finnes egnede kirker eller menighetshus tilgjengelig. Det må forhandles lokalt mellom kirken og skolen om bruk av dagtid og eventuelt skolens lokaler til bruk for eventuell kirkeskole. (Vi viser til kapittel 8.1.2 som drøfter Kirkelovens § 36 som gir hjemmel for en slik undervisning.)

Et annet motargument kan for noen være at en undervisning på dagtid vil beslaglegge mer av barnas tid på dagen.

En slik kirkeskole berører ikke spørsmålet om KRL-fagets framtid.

Et skjematisk oppsett av kirkeskole på dagtid, vil bli som i tabell 5.4.

Utvalget ser at deler av denne modellen kan være tjenlig, men vil ikke anbefale den, slik den her er satt opp.

5.2.5 IT-tilbud

Massemedier og elektroniske leker blir tidlig en del av barns og unges hverdag. Dette gjelder ikke minst data og Internett. Dataelektronikk innebærer et nytt språk som barn og unge er fortrolige med. Det åpner for ny kommunikasjon – også for kirken (se kapittel 3.5.2).

Familier er mer mobile enn de har vært tidligere. Mange barn flytter mellom to hjem – og to menigheter. For menighetene er det en utfordring for den kontinuerlige kontakten med og oppfølgingen av det døpte barnet. Kommunikasjon via data vil gjøre det mulig å nå ungdommer som stadig er et annet sted på grunn av at de hører til i to hjem.

Utvalget ser det som viktig å legge til rette for at kirken kan opprettholde kontakt med flest mulig av de døpte i sin dåpsopplæring. Blant annet av den grunn mener vi det er viktig å ta i bruk data og Internett som et hjelpemiddel i opplæringen. Vi vil foreslå at det etableres egne stillinger til å utvikle og betjene denne type tjenester. Det må avsettes betydelige midler til å utvikle undervisningsverktøy, spill m.m. som legges ut på hjemmesiden til kirkens dåpsopplæring. Dette kan være et tilbud til barn og unge, så vel som til foreldre og dåpslærere. Der kan bibelhistorie presenteres tilrettelagt for forskjellige alderstrinn. Der kan en opprette møtesteder for foreldre, og møtesteder der barn og unge kan stå i dialog med prest, kateket eller diakon. Tjenestene må være så gode at de konkurrerer med andre opplegg når det gjelder kvalitet.

Tiltaket vil bety betydelige beløp i investeringer og vedlikehold. Etter utvalgets oppfatning er det riktig å prioritere dette høyt når en ser alle tiltakene samlet. Vi mener at IT-tilbudet må utvikles i kirkens dåpsopplæring uavhengig av hvilken annen organisering en velger.

5.3 Anbefalt organisering av dåpsopplæringen: En helhetsmodell

Utvalget har vurdert de ulike modellene, og har kommet til at dåpsopplæringen best organiseres som en kombinasjon mellom

• fasemodell med avgrensede og kontinuerlige tiltak

• kirkeskole på dagtid

• IT-tilbud.

Begrepene »avgrenset» og »kontinuerlig» om tiltak i dåpsopplæringen, skriver seg fra nåværende Plan for dåpsopplæring. De avgrensede tiltakene skal nå alle døpte innenfor årskullet, og må derfor planlegges og tilrettelegges slik at det er enkelt for barn, unge og foreldre å delta. De kontinuerlige tiltakene er arbeid som grupper, lag, foreninger, klubber, speider og kor driver for barn og unge. Det er urealistisk å tenke seg at hele årskullet av døpte ønsker og har anledning til å delta i det kontinuerlige arbeidet, men det er likevel viktig at menigheten tar ansvar for å ha et bredt tilbud av kontinuerlig arbeid gjennom hele barne- og ungdomsalderen.

Den anbefalte helhetsmodellen tar sikte på å gi alle døpte et forsvarlig minstemål av dåpsopplæring. Dette innebærer en betydelig utvidelse i forhold til nåværende plan for dåpsopplæring. I det skjematiske oppsettet mot slutten av kapittelet, er det de avgrensede tiltakene som har fått angitt anbefalt timetall. Det er denne dåpsopplæringen det døpte barnet gis rett til å delta i, og som menighetene forplikter seg på å gjennomføre.

Samtidig er det viktig å satse på en utbygging av det kontinuerlige arbeidet hvor barna kan ha tilhørighet, oppleve trygge og sunne barne- og ungdomsmiljø hvor de kan vokse og modnes. I det kontinuerlige arbeidet er de frivillige organisasjonene svært viktige samarbeidspartnere for menighetene. Det er en målsetting at alle menighetene har tilbud om kontinuerlig arbeid, og at barn og unge som deltar i de avgrensede tiltakene, får tilbud om å være med og bli inkludert i miljøet i de kontinuerlige gruppene. Utvalget mener også at den lederutviklingen som alle døpte etter hvert skal kunne delta i, kan knyttes opp til det kontinuerlige arbeidet. Det er viktig å åpne for samvær og tiltak på tvers av aldersgrupper og generasjoner, der en trekker inn foreldre, og hvor eldre barn og unge bør være medhjelpere /-ledere for de yngre. Lederopplæring skal ikke være tørr kunnskap, men gi opplevelser, erfaring og personlig utvikling, slik som dåpsopplæringen ellers.

5.3.1 Dåpsopplæring i førskolealder

For de fleste førskolebarn, vil livet ha to tyngdepunkt: hjemmet og barnehagen. En stor del av dagen tilbringes i barnehagen, hjemmet er stedet for nærhet med familien. I tillegg deltar førskolebarn – etter hvert som de vokser til – mer og mer i andre sosiale sammenhenger, med og uten foreldrene: Utelek, besøk hos venner og familie og kanskje søndagsskole, hverdagsklubb eller minigospelkor.

Utvalget har i utarbeidelsen av forslag til dåpsopplæring tatt hensyn til førskolebarnas aksjonsradius. Det geografiske tyngdepunkt i dåpsopplæringen for førskolebarn vil derfor være hjemmet, kombinert med begrensede tiltak i menighetens regi for både barnet og foreldrene og noe kontakt med barnehage og eventuelt helsestasjon og bibliotek.

Menighetens dåpsopplæringstilbud til førskolebarn må rettes mot hele familien. De fleste som blir døpt, blir døpt før de fyller 1 år, og de første årene er det først og fremst foreldrene og hjemmet som bør få tilbud om dåpsopplæring. Mange foreldre har spørsmål omkring dette med oppdragelse/kristen oppdragelse, og kirken bør ta ansvar for å møte disse spørsmålene og være en bidragsyter i forhold til de utfordringene foreldrene møter. Dåpssamtalene gir foreldre og prest/kateket mulighet til å snakke sammen om dåpen som gave og utfordring, hva kristen oppdragelse innebærer, betydningen av ritualer for familien og andre spørsmål som følger av at foreldre ønsker å døpe barnet sitt.

Rammen for dåpssamtale bør etter utvalgets mening utvides, slik at det gjennomføres en oppfølgende samtale etter dåpen. Samtidig er det viktig å utvikle kvaliteten på dåpssamtalene. Det handler blant annet om å legge til rette for større åpenhet og trygghet mellom foreldrene og presten/kateketen, og at foreldrene gis mulighet til å ta opp spørsmål som har dukket opp i forbindelse med og forlengelse av dåpen. Kirkens rolle i dåpssamtalene bør være å lytte til hvilke behov foreldrene har i oppfølgingen av dåpen, for å gi foreldrene trygghet i rollen som oppdragere. Kirken må ta foreldrene på alvor når de ved dåpen sier at de ønsker at barnet skal få en kristen oppdragelse, og bekrefte foreldrene på at de er de beste dåpslærerne fordi de står barnet nærmest. Utvalget mener at kirken i større grad enn den gjør nå må ta ansvar for å legge til rette for at dåpsforeldre kan bli fulgt opp etter dåpen og møtt på deres egne behov.

Dåpssamtalene må dessuten inneholde en gjennomgang av den aktuelle menighetens dåpsopplæringsprogram, slik at foreldrene vet når de kan forvente at barnet deres får tilbud om gudstjenester, grupper, aktiviteter og kirkeskole. Foreldrene må også få vite hvordan dåpsopplæringen er organisert i menigheten, blant annet hvordan den er tilrettelagt for barn med særskilte behov. I dåpssamtalene kan foreldrene få informasjon om hva som finnes av bøker, kassetter og filmer som egner seg i oppdragelsen, og hvordan IT-tilbudet fungerer.

Foreldrene har ansvaret for barnet, og det er i hjemmet de viktige ritualene blir gjennomført: Aftenbønn, bordbønn, høytlesning, sang og fortellinger. Det er også sammen med foreldrene at barna deltar på adventstimer i kirken, familiegudstjenester og andre arrangementer. Mange foreldre føler usikkerhet i vurderingen av sin egen kompetanse som »dåpslærere», og det bør derfor være en prioritert oppgave for kirken å støtte foreldrene i dette. Det er et mål å få etablert en så god kontakt i denne dåpsfasen at foreldrene kjenner seg trygge på å kunne kontakte presten/kateketen senere.

Det kan være aktuelt for foreldrene å delta i gruppe med andre småbarnsforeldre hvor tema om oppdragelsesspørsmål blir tatt opp. Foreldrene kan dessuten få tilbud om å delta på temakvelder/kurs om hva det betyr å være døpt, samt sosial kontakt med andre foreldre i samme situasjon.

Mange menigheter og kristelige organisasjoner driver barnehager. Det er naturlig at disse framstår som en viktig arena for dåpsopplæringen. Menighetens undervisningsledelse bør samarbeide tett med de ansvarlige i barnehagen, slik at man kan få til felles prosjekter omkring høytidene, særskilte dager og emner som på en spesiell måte involverer kirken. Menigheter som i dag ikke har egne barnehager, bør vurdere om det å starte en barnehage – for eksempel korttidsbarnehage eller åpen barnehage - kan være et viktig satsningsfelt. Det finnes allerede i dag ordninger for økonomisk støtte til å drive slike barnehager.⁷⁶ Samtidig må en vurdere slike tiltak ut fra en helhetlig økonomisk prioritering.

Menigheten bør også vektlegge gode samarbeidsrelasjoner med andre barnehager enn menighetsbarnehager. Kirkens ansatte bør se det som en prioritert oppgave å være disponibel når barnehagen opplever sorg, når den ønsker omvisning i kirken, samarbeid om FN-dagen, adventsstund eller adventsgudstjeneste, påskevandring, pinsefest eller andre arrangementer som inngår i barnehagens opplegg for å bringe videre kultur og tradisjoner til barna. Samarbeid mellom kirke og barnehage kan gi barna viktig kunnskap om og kjennskap til kirken og det kirken står for. Av hensyn til menigheten, barnehagen og barnas foreldre, er det viktig at det utarbeides samarbeidsavtaler (se kapittel 3.3).

Tiltak for 4-åringer og 6-åringer som også er med i gjeldende dåpsopplæringsplan, føres videre. Dåpsskole for 6-åringer er tenkt til siste semester (våren) før skolestart. Dette er en dåpsskole som gjerne kan avsluttes med en liturgisk samling, der det kan være mulighet for første gangs nattverd.

5.3.2 Dåpsopplæring i skolealder

Utvalget har valgt å foreslå at det legges stor vekt på dåpsoppfølgende tiltak i alderen 6-10 år, som kirkeskole på dagtid, og med juniorkonfirmasjonen som en avslutningsfase. Det legges opp til en kirkeskole på dagtid i småskolealder (deler av modellen omtalt i kapittel 5.2.4). Det er ønskelig at denne undervisningen i størst mulig grad skal foregå i kirkens lokaler, men det må være mulighet for at denne også organisatorisk kan knyttes til skolen. Det skal ikke tas timer fra skolens undervisningstid, selv om en benytter skolens lokaler på dagtid. Måten denne undervisningen organiseres på kan variere. Utvalget mener det vil være mest hensiktsmessig av pedagogiske grunner å ha undervisningsbolker på flere timer sammenhengende. Det kan også gjennomføres som hele dager, og som leir. Utvalget mener det må drives ulike forsøk med hvordan en best kan organisere undervisningen for denne alderen. I det siste året i småskolealderen har en satt opp juniorkonfirmasjon (se kapittel 5.2.2).

Fra 11 år og fram til konfirmasjonsfasen, vil utvalget foreslå at dåpsopplæringen hovedsakelig organiseres som leirer, lederutvikling, gudstjenestearbeid, solidaritetsarbeid (diakoni) og kontinuerlige tiltak. Utvalget har vært opptatt av at kirken ikke bare fokuserer på 6-10-års-alderen, men også er til stede i ungdomsfasen, både før og etter konfirmasjonen. Ungdommene skal få oppleve at de har sin rettmessige plass i menighetens fellesskap, de skal gis ansvar og vises tillit i arbeid med nye uttrykksformer i gudstjenesten, i lederoppgaver overfor yngre barn og i miljøskapende arbeid. Det er viktig at det arbeides med å få til en tettere kontakt mellom det som skjer i konfirmasjonsåret, og det som skjer årene før og etter.

5.3.3 Dåpsopplæring etter konfirmasjonstiden

Utvalget har sett nærmere på årene etter konfirmasjonen, myndighetsfasen. Kirken har ikke til nå hatt ressurser til å følge opp og være en støtte for ungdommene i disse viktige årene, ved siden av det arbeidet som allerede skjer i regi av de frivillige organisasjonene. De fleste unge har langt på vei blitt overlatt til seg selv og har måttet gjøre sine valg og vurderinger uten at kirken har kunnet møte dem på deres egne behov. Mange endringer skjer i disse årene, og mange nye erfaringer skal gjøres. De unge trenger fora hvor de kan møte andre unge og tydelige voksne, hvor de kan snakke sammen og arbeide med spørsmål som melder seg etter hvert som de nærmer seg voksenalderen. Grunnleggende tros- og livsspørsmål, framtid, utdannelse, arbeid, samliv, samfunnsspørsmål og verdier er viktige temaer som kirken bør ta på alvor og være med på å drøfte sammen med de unge. Myndighetsdagen gir offentlig stemmerett, også ved kirkelige valg. De unge bør ha rett til å forvente veiledning og støtte fra menigheten sin i denne fasen. En kan her bygge videre på erfaringer en har fra ungdomsdiakoni. Utvalget mener det er viktig at voksne involverer seg i miljøer der ungdom er på fritiden, og viser deltaktighet i deres liv med en åpen og dialogisk holdning.

Det er også viktig at de unge i denne fasen får selvstendige lederoppgaver og -ansvar. Dette må det tas hensyn til i lederutviklingsprogrammet i menigheten, slik at de unge faktisk opplever en progresjon, og at de får slippe til med sine egne ideer og opplegg.

Utvalget ønsker at det skal arbeides med liturgi for en høytidelig avslutning på myndighetsfasen, knyttet opp til myndighetsdagen og den unges nye plikter og rettigheter som et ungt voksent medlem i kirke og samfunn.

5.3.4 Foreldre/foresatte og faddere

Foreldre/foresatte og faddere er på hver sine måter viktige medarbeidere i hele perioden med dåpsopplæring, samtidig som deltakelsen og samarbeidet endrer karakter i de ulike faser. Foreldre/foresatte er de personene som står barna og de unge nærmest og er de viktigste voksenpersonene i dåpsopplæringen. De er pedagogikkens allmennpraktikere. Deres oppgave er blant annet å gi mot og hjelp i det daglige for barn og unge. Faddere er vanligvis nære venner eller i familie med den døpte og inngår i det videre oppdragermiljø.

I kirkens forhold til foreldrene er det særlig to forhold som står sentralt. Det må for det første være et mål at de opplever dåpsmenigheten som et støttende og stimulerende miljø for alle sider ved rollen som oppdragere, ikke bare den spesifikt kristne. Dette gjelder ikke minst foreldre som er alene om oppdrageransvaret. Menighetene bør også så langt det er mulig innlemme foreldrene i gjennomføringen av sitt eget opplæringsprogram.

Et slikt samarbeid aktualiserer for det andre ofte spørsmål som angår foreldrenes egen tro og tvil. Det er derfor viktig at foreldre og faddere gis mulighet til å delta i et såkalt voksenkatekumenat, d.v.s. trosundervisning tilpasset situasjoner og problemer som gjerne er aktuelle i livsfasen etter ungdomsalderen.

5.3.5 Lokal tilpasning

Utvalget har vært opptatt av at det i det videre arbeidet med gjennomføring av dåpsopplæringen, må legges vekt på lokal tilpasning. Skal dåpsopplæringen bli vellykket og bidra til den positive utviklingen som utvalget er opptatt av (se kapittel 4), må det tas utgangspunkt i det lokale miljøet dåpsopplæringen skal finne sted i. Det finnes ulike kristendomsformer og -tradisjoner i Norge og det er svært store forskjeller når det gjelder religiøst språk og hvilken plass kirken har i lokalsamfunnene. Dette må kirkens opplæring av barn og unge ta hensyn til.

Den lokale tilpasningen må også omfatte organiseringen av dåpsopplæringen. Det er vanskelig å lage et nasjonalt opplegg som er like praktisk i hele landet. Geografien og samferdselsforholdene er nokså ulike, og stiller mange steder særlige krav til hvordan et opplæringstilbud må organiseres for at barna og de unge enklest mulig skal kunne delta i og få utbytte av opplæringen.

5.3.6 Lederutvikling

En fornyet satsing på dåpsopplæring vil kreve en ansvarsmobilisering blant kirkens medlemmer. Det vil bli bruk for frivillige ledere i store deler av programmet, og utvalget mener derfor at det må legges vekt på å alminneliggjøre dåpsopplæring, slik at foreldre og vanlige menighetsmedlemmer føler seg kompetente til å ta ansvar.

Utvalget er også opptatt av at lederutvikling må gå inn som en selvfølgelig del av dåpsopplæringen for barn og unge. Det skal legges opp til en bevisst ledertrening, hvor målet er at barn og unge skal føle at de får være med å ta ansvar i forhold til sitt mestringsnivå, at det er bruk for dem og deres kompetanse, og at deres egen kirke og lokale menighet spør etter deres ressurser.

I lederutviklingen vil det være nødvendig å samarbeide med de frivillige kristelige organisasjonene, som gjennom mange år har spesialisert seg på lederutviklingsprogram, for eksempel gjennom speiderarbeid. I tillegg vil de foreslåtte tiltakene naturligvis innebære en vesentlig økning av lønnede medarbeidere i dåpsopplæringen (se kapittel 7).

5.3.7 Nivå og omfang på undervisningen

Skolens kristendomsundervisning har gjennom årene levert et vektig bidrag til kirkens dåpsopplæring. De siste tiårene har det imidlertid skjedd en betydelig reduksjon i denne undervisningen. Dette er en reduksjon og endring som kan beskrives med ulike tilnærminger:

• Det er en betydelig reduksjon i omfanget av antall undervisningstimer. Om en går hundre år tilbake i tid, var det én time kristendom hver skoledag. Landsfolkeskolen hadde 3-4 timer kristendomsundervisning i uka midt på 1900-tallet. Ved innføring av 9-årig skole på 1960-tallet ble det minimum 2 timer i uka på hvert årstrinn, samtidig som enkelte kommuner fortsatt valgte å ha en ekstra time på enkelte årstrinn enda noen år. I dag er timene i kristendomskunnskap i skolen innen faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering betydelig færre, fordi mye av tiden i faget skal brukes til også andre emner.

• Det kirkelige tilsyn med skolens kristendomsundervisning er blitt gradvis svekket gjennom hele det siste århundre, og er i dag falt helt bort.

• Den største endringen i kristendomundervisningen i de siste 10-årene er imidlertid skjedd i undervisningens karakter. Fra at faget fungerte som en viktig del av kirkens egen dåpsopplæring, har det endret seg i retning av å bli en mer allmenn kristendomsundervisning fullt og helt på skolens premisser (se kapittel 2.1.2 og 2.1.3 og 3.2). På denne måten har det utviklet seg et betydelig dåpsopplæringsunderskudd for kirkens medlemmer i løpet av de siste 10-årene.

Når det gjelder omfanget av undervisningen, har utvalget tatt utgangspunkt i å sikre en dåpsopplæring som kvalitativt og kvantitativt er god nok ut fra dagens situasjon, og som er praktisk gjennomførbar. Utvalget har kommet fram til et dåpsopplæringsprogram med avgrensede tiltak tilsvarende 315 timer pr. døpte barn. For en gjennomsnittlig menighet vil dette timetallet innebære en økning av dåpsopplæringstimetallet pr. barn på 266 timer (en ser da bort fra 45 timer til konfirmasjonsundervisning og 4 timer til dåpssamtale, 4-års-bok m.m). Sammenlignet med timetallet i kristendomskunnskap som elevene hadde før 1969, da kristendomsundervisningen ennå var å betrakte som dåpsopplæring, er det nå et lavere nivå. Samtidig er det jo slik at elevene også innenfor KRL-faget får en del undervisning om kristendom. En økning på rundt 260 timer er det utvalget mener er nødvendig for at man kan lovfeste dåpsopplæring som en rettighet for ethvert døpt barn.

I tillegg til dette kommer det som barna og de unge selv velger å delta på av kontinuerlige tiltak (leirer og grupper, kor, klubber, speider og søndagsskole) som gjennom årene kan utgjøre et betydelig timetall.

5.4 Konklusjon

Utvalget mener at det må foretas betydelige investeringer for å få på plass en forsvarlig dåpsopplæring som alle døpte barn har rett til. Utvalget ønsker å kombinere allerede eksisterende faser med innføring av nye faser og kirkeskole, og foreslår at det legges opp til et dåpsopplæringsprogram fra 0-18 år på 315 timer.

Programmet viderefører og styrker dåpsfasen, 4-års-fasen, dåpsskolen for 6-åringer og viderefører konfirmasjonsfasen. Programmet legger opp til innføring av kirkeskole for 6-10-åringer, Juniorkonfirmasjon for 10-åringer, og satsing på myndighetsfasen. Programmet har dessuten trosopplæring for 11-13-åringer, lederutvikling og IT-tilbud for hele aldersspennet.

Utvalget foreslår at det gjøres forsøk med ulike måter å organisere opplæringen på (tid og sted) i småskolealderen, slik at man finner fram til det opplegget som er mest praktisk og mest egnet for barna og familiene deres.

6 Rettslige rammebetingelser for kirkens dåpsopplæring

• I dette kapittelet drøfter utvalget ulike spørsmål knyttet til lovregulering av dåpsopplæring. Utvalget konkluderer med å anbefale at kirkelige organers forpliktelse til å tilrettelegge dåpsopplæring må styrkes. Utvalget vurderer også foreldres og fadderes forpliktelse til å la barn og unge følge de tilbud som legges til rette lokalt ut fra nasjonale minstestandarder.

6.1 Innledning

Utvalget tar utgangspunkt i barnets og foreldrenes grunnleggende rett til opplæring når foreldrene har valgt dåp for sitt barn. For å møte denne retten, er det nødvendig å understreke den plikten som kirken som barnet blir døpt inn i, har til å tilrettelegge dåpsopplæring. Den lokale menigheten må derfor settes i stand til å kunne gi dåpsopplæring. Samtidig er det viktig å holde fast på foreldrenes og faddernes moralske forpliktelse til »å oppdra barnet i den kristne forsakelse og tro» (se kapittel 6.4.2).

Når det gjelder dåp/opplæring/konfirmasjonsopplæring har rettstilstanden gjennomgått en utvikling som er typisk for flere sentrale områder av kirkeretten. I det 18. århundre hersket en statskirkerett med en omfattende regulering av borgernes forpliktelser. Denne kirkeretten ble holdt oppe av statens tvangsapparat. Utover i det 19. århundre skjedde det en stadig nedbygging av disse forpliktelsene. Som et eksempel kan nevnes opphevelsen av den straffesanksjonerte plikten for statskirkemedlemmene til å fremstille sitt barn til dåp. I forrige århundre fortsatte denne nedbyggingen

Forståelsen av Den norske kirke som en del av statsapparatet har gradvis endret seg til en oppfatning av kirken som et eget trossamfunn. Denne utviklingen har også fått konsekvenser for spørsmålet om rett og plikt. Rent teoretisk kan man likevel fortsatt føre en diskusjon om lovregulering av dåpsopplæringen knyttet til påbud for foreldrene.

I rettsfilosofisk sammenheng kan det drøftes hvorvidt et forbud eller påbud har karakter av rettsregel dersom man ikke har grunnlag for sanksjoner mot overtredelse. I samfunnet er man ikke ukjent med slike sanksjonsløse påbud. De utgjør imidlertid en liten del av reguleringen.

I kirkerettslig sammenheng vil sanksjonsløse regler utgjøre hovedregelen. Unntakene er imidlertid de områdene hvor rettsregelen har form av betingelser som må være oppfylt for å få del i et gode eller få en rett. Dette gjelder særlig områder knyttet til verv eller stillinger i kirken. Kirkeloven, Tjenesteordninger for stillinger osv. gir en rekke eksempler på dette. Tilsvarende gjelder for enkelte rettsregler knyttet til bruk av kirken m.v.

Når det gjelder dåp og dåpsopplæring, er det kun èn relevant sanksjon som kan settes opp, nemlig dåpsnektelse. Dersom foreldrene ikke oppfyller visse krav eller på forhånd erklærer at de ikke vil følge opp dåpen på foreskreven måte, kan presten nekte å utføre dåp. Utvalget har drøftet om det vil være relevant med en form for dåpsnektelse dersom foreldre ikke vil forplikte seg til å delta i dåpsopplæringen. Imidlertid velger utvalget å legge til grunn at når foreldre ønsker dåp for sitt barn, så gir det uttrykk for et ønske også om oppfølging av dåpen og oppdragelse i den kristne tro.

Utvalget vil i sitt arbeid med en rettslig regulering av dåpsopplæring legge vekt på barnets og foreldrenes rett til å forvente opplæring fra den menigheten de tilhører.

Utvalget konkluderer med at det er vanskelig og heller ikke ønskelig å finne plass for kirkerettslige regler med tradisjonelt rettslig innhold. Utvalget vil peke på at kirkeretten på dette området opprinnelig var tradisjonell jus som ble opprettholdt av statens sanksjoner. Disse er senere falt bort, og det er bare reglenes normative innhold som står igjen. Til syvende og sist vil det avgjørende være kirkemedlemmenes vilje til å etterleve de intensjonene de selv har gitt uttrykk for ved å bære barna til dåp.

6.2 Lovgivning på området

Utvalget har pekt på den sentrale plass skolen har hatt i dåps- og kristendomsopplæringen. I tillegg vil utvalget understreke at historisk sett er spørsmål knyttet til dåp og opplæring omtalt i både kirkeritualene av 1685 og Kong Christian den 5. norske lov av 1687.

Dåp og dåpsopplæring er et viktig tema i Grunnloven. De sentrale paragrafer i forhold til utvalgets arbeid er §§ 2, 4 og 16. Grunnlovens § 2 lyder: »Den evangelisk lutherske religion forbliver Statens offentlige religion. De indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpliktede til å oppdra deres Børn i samme.»

Innenfor de rammer som folkeretten, Grunnloven og den parlamentariske statsskikk setter er Stortingets lovgivningsmyndighet ubegrenset. Grunnlovens § 2 binder ikke statsmakten, men legger føringer på statsmakten som kirkestyre.

Høyesterettsdommen i Børre Knudsen-saken slår fast at Grunnlovens § 2 og 4 ikke oppstiller skranker for statens alminnelige lovgivning, men i det vesentlige retter seg mot Kongen som kirkestyre. Kirkelige lover (Kirkelov og Gravferdslov) er imidlertid ikke vedtatt av Stortinget med hjemmel i statskirkeordningen, men i kraft av den allmenne lovgivningsrett. For utvalget har dette betydning for de forslag som fremmes. De forslag til endringer i den kirkelige lovgivning som vi setter fram, må altså følges opp av Stortinget. De innholdsmessige forpliktelser må derimot vedtas med utgangspunkt i Kongens myndighet i kirkesaker, som dels er delegert til Kirkemøtet og dels kan følges opp av Kongen ved endringer for eksempel i regelverk for presteskapet.

Utvalget understreker at det ligger viktige forpliktelser på staten til å følge opp intensjonene om å sikre kirken som trossamfunn. I forarbeidene til Endringsloven om Den norske kirkes ordning (Ot. prop. nr. 42 1967-68) legger kirkedepartementet til grunn at »det påligger statskirkeforeldre som en kirkerettslig forpliktelse å la sine barn døpe og oppdra i den evangelisk lutherske religion.» Utvalget mener at også denne uttalelsen må tolkes i lys av samfunnsutviklingen. Bestemmelsen i Grunnloven er et viktig moment i den politiske debatten, men utvalget vil ikke trekke rettslige konsekvenser av den. Derimot forstår utvalget bestemmelsen slik at staten må legge forholdene til rette for dåpsopplæring.

I Grunnlovens § 4 heter det: »Kongen skal stedse bekjende seg til den evangelisk lutherske religion, haandheve og beskytte denne.» En måte å håndheve og beskytte en folkekirke på er å legge til rette for at medlemmene får opplæring i kirkens tro og liv.

Stortingsmelding om Stat og kirke (1980-81) berører spørsmål om staten bistår kirken på en effektiv måte slik at man kan etterleve plikten i § 2. Det heter i Stortingsmeldingen at »plikt til vern av kirken, dens oppdrag og dens velferd er forankret i vår konstitusjon, i vår lovgivning ellers og i vår tradisjon som både statlige og kommunale anliggender. Skal kirken kunne løse sine religiøse, sosiale, nasjonale og menneskelige oppgaver på en god måte, må den selvsagt settes i stand til dette gjennom tilførsel av ressurser av mange slag og med organisatoriske tiltak som er formålstjenlige.»

Spørsmålet om lovfesting av dåpsopplæring ble drøftet i forbindelse med behandlingen av kirkeloven i 1996. Kirkemøtet foreslo å lovfeste den døptes rett til dåps- og konfirmasjonsopplæring. Dette ble ikke fulgt opp i lovproposisjon som ble lagt fram, men departementet uttalte i Ot.prop. nr. 64 (1994-1995): »Kirkemøtet foreslår at det lovfestes en rett til dåps- og konfirmasjonsopplæring. Departementet viser til at lovfesting av slike rettigheter for det enkelte kirkemedlem antas å kunne ha omfattende økonomiske konsekvenser. Dessuten er det meget uklart hva slik lovfestet rett til dåps- og konfirma-sjonsopplæring i praksis vil innebære. Departementet har etter dette ikke funnet å ta Kirkemøtets forslag til følge.»⁷⁷ Kirke- utdannings og forskningskomiteen fulgte opp under behandlingen i Stortinget og ba om at retten til dåps- og konfirmasjonsopplæring måtte utredes (jfr. kapittel 1.1)

Når det gjelder konfirmasjonsopplæring, ble bestemmelsen om bruk av skolens tid tatt inn i § 36 i Kirkeloven, mens lov av 15. august 1911 (Konfirmasjonsloven) ble fjernet.

6.3 Gjeldende rettslige rammebetingelser

Hvem som har ansvar for kirkens opplæring juridisk sett, vil fremgå av den kirkerettslige fordeling av ansvar og myndighet etter dagens lovgivning. Rettskildene her vil dels måtte ta utgangspunkt i lover, forskrifter og planer vedtatt av Storting og/eller kirkelige organer, og dels i tjenesteforpliktelser pålagt den geistlige tjeneste (presteskapet) ved kgl. res. med hjemmel i Grunnlovens § 16 (tjenesteordninger, alminnelige bestemmelser i Gudstjenesteboken).

6.3.1 Menighetens ansvar

Dåpsopplæringen er menighetens ansvar. Kirkemøtet har i dåpsopplæringsplanen lagt til grunn at det er menigheten som sitter med det helhetlige ansvar for dåpsopplæringen. I Plan for dåpsopplæring heter det at »Kirken og den enkelte menighet har ansvar for å gi barnet opplæring og støtte foreldrene i deres oppdragergjerning. Menighetsrådet har ansvar for menighetens dåpsopplæringsprogram.» Dette er fulgt opp i Plan for konfirmasjonstiden der det heter at »Menighetsrådet har på vegne av menigheten ansvar for å vedta planer for dåpsopplæringen, herunder lokal plan for konfirmasjonstiden.»

6.3.2 Menighetsrådets ansvar

Det er i Kirkelovens § 9 slått fast at menighetsrådet opptrer på vegne av menigheten som menighetens organ, dersom det ikke er lagt til kirkelig fellesråd å opptre på vegne av menigheten (KL §§ 2 og 5). Menighetsrådet har derfor ansvar for å innarbeide undervisning i menigheten. Det er kun menighetsrådet som opptrer på vegne av soknet på dette området. Menighetsrådet har ansvaret for å utarbeide planer. Selve utøvelsenav menighetsrådets ansvar ligger til ansatte og frivillige. Enkelte tjenestegrupper har gjennom vigslingsliturgier, tjenesteordninger og stillingsbeskrivelser fått et særskilt ansvar for dåpsopplæringen. Dette gjelder i første rekke kateketen og presten.

6.3.3 Kirkelig fellesråds ansvar

Ressurser til å utføre dette arbeidet i menighetene, er stilt til disposisjon som tilskuddsmidler til undervisningsstillinger. Det er fellesrådet som er gitt ansvar for å disponere personal-resssursene - med unntak av presteskapet. Fellesrådet er i denne forstand også et organ som opptrer på vegne av soknet. Kirkelovens § 14 pålegger kirkelig fellesråd ansvar for »anskaffelse av lokaler, utstyr og materiell til konfirmasjonsopplæring.» (KL § 14 2. ledd litra g). Kommunen har forpliktelser til å utrede utgifter til »lokaler, utstyr og materiell til konfirmasjonsopplæringen» (KL § 15 1. ledd litra e).

Bestemmelsene om undervisning er ikke tilsvarende økonomisk forpliktende for kommunen. Det heter om kommunenes økonomiske forpliktelser at budsjettforslaget skal omfatte utgifter til kirkelig undervisning (KL § 15). Det innebærer at undervisningstjenesten ikke er en lovpålagt stilling slik som kantor, klokker, kirketjener og daglig leder for kirkelig fellesråd, og det er derfor også store variasjoner i kommunenes bevilgninger til undervisning. Som en konsekvens av dette har staten et ansvar for å tildele midler til dåpsopplæring gjennom bispedømmerådene, jfr. KL § 23 femte ledd.

I vurderingen av om midlene til den framtidige dåpsopplæring skal kanaliseres via kommunen eller bispedømmerådet har utvalget lagt vekt på den sentrale rollen biskopen har med tilsynsansvar både når det gjelder personell og undervisningen i menighetene. Det tilligger biskopen både å vigsle medarbeidere og å godkjenne dåpsopplæingsplaner. Det foreslås derfor at midler til undervisningstjenesten i menigheten primært må sees som et statlig ansvar.

6.3.4 Kateketens ansvar

Fra 1969 frem til 1997 var katekettjenesten regulert ved egen lov. Kateketjenesten ble opprettet for å styrke og profesjonalisere kirkens dåpsopplæring. Ved Kirkelovens ikrafttredelse 1. januar 1997, ble Lov om katekettjeneste opphevet.

Katekettjenesten har i dag sin basis i vigslingsliturgien og vigslingsløftet hjemlet i Gudstjenesteboka. Tjenesten er videre regulert gjennom kvalifikasjonskrav og tjenesteordning vedtatt av Kirkemøtet med hjemmel i Kirkelovens § 24. Hovedmodellen er at kateketen har kirkelig fellesråd som arbeidsgiver og arbeider ut fra planer og strategier utarbeidet av menighetsrådet (KL § 9). Gjennom tjenesteordningen er det fastlagt at »Kateketen er leder for menighetens undervisningsvirksomhet. Kateketens hovedoppgave er dåps- og konfirmasjonsopplæring og voksenundervisning» (Tjenesteordning § 2).

Ved økning av antall ansatte innenfor menighetens dåpsopplæring vil et overordnet faglig ansvar for disse måtte legges til kateketen. Dette vil bety en utvidelse av kateketens tjenesteplikter og må derfor tas inn i tjenesteordning for kateketer. Arbeidsgiver kan fastsette nærmere bestemmelser om kateketens arbeidsoppgaver

6.3.5 Prestens ansvar

Prestens tjeneste har som sin basis ordinasjonsløftet. Tjenesten er regulert gjennom tjenesteordning og eventuell stillingsinstruks vedtatt av bispedømmerådet. Presten er gjennom tjenesteordning pålagt konfirmasjonsforberedelse og konfirmasjon som en del av sin tjenesteforpliktelse. Tjenesteordning for menighetsprester § 2 som nærmere innholdsbestemmer tjenesteforpliktelsene lyder:

» Presten skal forvalte Ord og sakrament ved :

1. å holde forordnede gudstjenester etter den gudstjenestefordeling som gjelder for prestegjeldet

2. å forrette kirkelige handlinger, i tilfelle etter den gjeldende arbeidsfordeling mellom prestegjeldets prester

3. å utføre konfirmantforberedelse og konfirmasjon etter gjeldende ordning og

4. å utøve sjelesorg, gå med dødsbud, reise i soknebud og ellers besøke syke i prestegjeldet.

(Vedtatt ved kgl. Res. 19.10.1990)

» I tillegg til ovennevnte skal presten utføre forkynnerarbeid og i samråd med menighetsrådet annet menighetsarbeid i den utstrekning det kan gjøres innenfor normal arbeidsuke» (§ 2 4. ledd).

Når det gjelder dåpsopplæring, er ikke dette spesifikt omtalt i tjenesteordningen, men vil kunne sies å inngå i både bokstav a, b og c. Menighetsrådet er tillagt ansvaret for å planlegge dåpsopplæringen i menigheten. Gjennom sitt ordinasjonsløfte og sin tjenesteforpliktelse har presten en sentral rolle i dåpsopplæringen, ikke minst i forbindelse med gudstjeneste og kirkelige handlinger.

Soknepresten eller annen prest oppnevnt av biskopen, sitter i menighetsrådet. Det er i rådet hvor embete og råd sitter sammen at den overordnede strategiske ledelse i menigheten ligger. Det er en viktig oppgave for presten i menighetsrådet å gjøre sitt hyrdeansvar gjeldende. Etter tjenesteordningens § 2 4. ledd og § 9 samordner soknepresten prestejenesten med menighetsrådets arbeid også når det gjelder dåpsopplæring.

Når det gjelder konfirmasjonsopplæringen, ble som nevnt Konfirmasjonsloven erstattet med § 36 i Kirkeloven. I Ot.prop. nr. 64 (1994-96) uttalte departementet at paragrafen tilsvarer loven av 1911 § 3 annet ledd. De øvrige bestemmelser i konfirmasjonsloven anses det ikke lenger nødvendig å lovfeste. Noen av bestemmelsene er nedfelt i de alminnelige bestemmelsene til konfirmasjonsliturgiene og i Plan for konfirmasjonstiden. I tråd med endringene i kirkens liturgier innføres etter forslag fra Kirkemøtet gjennomgående ordet »konfirmasjonsopplæring» i stedet for konfirmantforberedelse. Med »vedkommende kirkelig myndighet» menes den som er tillagt det øverste ansvar for konfirmasjonsopplæringen i prestegjeldet. Etter dagens ordning er dette soknepresten. Med dette presiserte departementet at det er soknepresten, og ikke menighetsrådet, som har det øverste ansvar for konfirmasjonsopplæringen (jfr. Kirkemøtets vedtak knyttet til Plan for dåpsopplæring).

6.3.6 Kirkemøtet

Kirkemøtet har gjennom Kirkeloven fått myndighet til å »fastsette retningsgivende planer og programmer for den kirkelige undervisning...» (KL § 24 tredje ledd litra b). Kirkemøtet har gjennom Plan for dåpsopplæring og Plan for konfirmasjonstiden fastsatt slike retningsgivende planer og programmer.

Kirkemøtet har videre gjennom Kirkeloven fått myndighet til å »fastsette kvalifikasjonskrav og tjenesteordning for særskilte stillinger innen kirkelig undervisning...» (KL § 24 3. ledd litra c). De vedtakene Kirkemøtet har fattet på disse områder har status som forskrift og er rettslig bindende for lokalmenigheten som sitter med ansvar for dåpsopplæringen.

Kirkemøtet har hjemmel til å styre dåpsopplæringen gjennom retningsgivende planer og gjennom tjenesteordning og kvalifikasjonskrav for særskilte stillinger innen kirkelig undervisning. Kirkemøtet har imidlertid ikke myndighet til å binde presten i prestens embetsutførelse. Tjenesteordning og kvalifikasjonskrav for prester fastsettes ved kongelig resolusjon. Det er kun indirekte – gjennom vedtak ut fra liturgimyndigheten – at Kirkemøtet kan forplikte prestetjenesten. Kirkeloven § 34 presiserer at Kongen fastsetter tjenesteordning og gir nærmere vilkår for prestetjenesten og at disse regler går foran regler gitt av annet kirkelig organ.

Formuleringen »Menighetsrådet har ut fra sitt ansvar en rett til å utøve myndighet når det gjelder dåpsopplæringen» i Kirkemøtets vedtak i Plan for dåpsopplæring (1991) kan skape uklarhet i forhold til departementets presisering i Ot. prop. nr. 64 (1995-96), som viser til at det er soknepresten som etter dagens ordning er tillagt det øverste ansvar for konfirmasjonsopplæringen. Utvalget foreslår å rydde opp i denne uklarheten ved å foreslå å endre Kirkelovens § 36 på en slik måte at med »kirkelig myndighet» forstås menighetsrådet (se kapittel 8.1).

6.3.7 Bispedømmerådet

Bispedømmerådet har etter Kirkeloven ansvar for å »fordele statlige midler til særskilte stillinger innen kirkelig undervisning...». Størrelsen på beløpet som fordeles er avhengig av bevilgninger over statsbudsjettet det enkelte år. Utvalget er opptatt av at dette regelverk tilpasses de forslag utvalget fremmer.

Enkelte bispedømmeråd har fordelt midler til fellesrådene slik at det legges opp til egenfinansiering fra fellesrådets side. Dette har bidradd til uro knyttet til stillingsvern for kateketer. Utvalget vil presisere at de forslag som fremmes i kapittel 8 forutsetter fullfinansiering fra statens side av særskilte stillinger innen kirkelig undervisning.

6.3.8 Biskopen

Biskopen fører tilsyn med kirkelige råd, menigheter og medarbeidere i bispedømmet. Biskopen vigsler prest, kateket og diakon til tjenesten. Dåps- og konfirmasjonsopplæringsplanene som utarbeides av menighetsrådet, skal forelegges eller godkjennes av biskopen. Biskopen har også myndighet til å gi bindende pålegg »vedrørende presters og andre kirkelige tilsattes tjenesteutøvelse» (Tjenesteordning § 1).

Som en konsekvens av den lovregulering av dåpsopplæring som utvalget foreslår, vil utvalget foreslå at lokale planer fortsatt skal godkjennes av biskopen.

Utvalget har følgende kommentarer knyttet til dagens ansvars og myndighetsfordeling:

• Lovverket kan på dette punkt virke uoversiktlig, og utvalget vil derfor understreke at det er viktig at overordnet kirkelig myndighet og tilsynsmyndigheten er tillagt godkjenningsoppgaver som et bidrag til å kvalitetssikre den lokale dåpsopplæring.

• Det økonomiske fundament for dåpsopplæringen er svakt og er ikke reelt økonomisk forpliktende for stat og kommune. Dette skaper usikkerhet og uforutsigbarhet både for menighetene og tjenestegrupper som har ansvar for dåpsopplæringen. Tilfeldigheter på et så viktig område må det - etter utvalgets mening - gjøres noe med.

6.3.9 Ulike modeller for lovregulering

Dåpsopplæring som tjenesteforpliktelse eller som menighetsansvar

I dagens kirkelige lovgivning er det i følge departementet gjennomført en tenkning knyttet til ansvar (på menigheten) og tjenesteforpliktelse(på presten). Menighetsrådet har ansvar for å innarbeide kirkelig undervisning. »Det finansielle ansvarsprinsipp» er lagt til grunn, slik at ansvar, myndighet og forvaltning av økonomi følger hverandre. Menighetsrådet kan forplikte soknet på innholdssiden og fellesrådet kan forplikte soknet når det gjelder økonomi til menigheten. Fellesrådet er avhengig av midler fra kommune og stat for å kunne forpliktes. Dette var et hovedanliggende i arbeidet med ny kirkelig lovgivning og er i tråd med prinsipper i annen offentlig forvaltning. Menighetsråd/fellesråd skal så ansette medarbeidere som utfører dåpsopplæringen.

Etter gjeldende lovgivning er tilskuddene fra bispedømmerådet øremerkede tilskudd som skal brukes til undervisning i menigheten, men bispedømmerådet kan trekke pengene tilbake dersom de ikke brukes etter forutsetningene.

En alternativ måte å lovregulere dåpsopplæring på kunne være å fastsette dåpsopplæring som en tjenesteforpliktelse for prest eller kateket i stedet for som et ansvar for menighetsrådet. Dette ville imidlertid være et brudd på den tenkning som lå bak oppryddingen i det kirkelige lovverk og kan etter utvalgets oppfatning heller ikke gjennomføres uten endring i Kirkelovens §§ 9, 14 , 15, 23 og 24.

Utvalget mener at en lovregulering må bygge på den grunnleggende teologiske og kirkerettslige forståelse at dåpsopplæring er menighetens ansvar. En lovregulering vil innebære en tydeliggjøring av dette med de økonomiske konsekvenser det medfører. Det er menighetsrådet som opptrer på vegne av soknet i trossamfunnet Den norske kirke. Sikringen av dåpsopplæringen skjer gjennom forskrifter om ansatte, forpliktende planer, fordeling av midler og ivaretakelse av et tilsyn på bispedømmeplan.

Utvalgets forslag til tillegg i Kirkeloven har derfor som utgangspunkt at dåpsopplæring/innarbeiding av kirkelig undervisning er et ansvar for menighetsrådet og ikke primært en tjenesteforpliktelse.

Lovregulering og finansiering av undervisningstjenesten

Etter dagens lovgivning er ikke undervisningstjenesten en lovpålagt tjeneste gjennom Kirkeloven på linje med kantor, klokker, kirketjener og daglig leder. Disse stillingene skal finansieres av kommunen og finnes i alle sokn/fellesråd. Undervisningstjenesten/ katekettjenesten er statens ansvar, men det finnes ikke bestemmelser om at det skal være kateket(er) i hvert prestegjeld tilsvarende bestemmelsene angående prestetjenesten.

Etter utvalgets oppfatning er det to hovedmodeller for lovregulering av stillinger knyttet til undervisningstjenesten:

En modell er å lovfeste undervisningstjenesten på linje med organist, klokker, kirketjener og daglig leder i Kirkelovens § 15. Dette ville medføre at stillinger knyttet til kirkelig undervisning blir et økonomisk ansvar for kommunen. Denne modellen medfører økte utgifter for kommunen, og disse vil måtte kompenseres ved økte overføringer fra staten.

En annen modell er å bygge på det som Kirkeloven legger opp til når det gjelder undervisningstjenesten. Kirkeloven ser dåpsopplæring som et statlig ansvar, hvor staten gir direkte bevilgninger via bispedømmerådene. Bispedømmerådene fordeler så midlene til særskilte stillinger innen kirkelig undervisning (jfr. § 23).

Utvalget vil klart støtte den hovedmodell som ble valgt i 1996 av følgende grunner:

• Den legger best til rette for et likeverdig dåpsopplæringstilbud i alle deler av landet

• Dåpsopplæring er fundamental for kirken - på linje med gudstjenestelivet

• Biskopen godkjenner planene innenfor dåps- og konfirmasjonsopplæring

• Biskopen fører tilsyn med undervisningstjenesten

For utvalget er det viktig med likeverdig tilbud i alle deler av landet. Et statlig tilskudd etter den modell Stortinget valgte i 1996, kan best ivareta dette hensynet. Utvalget vil derfor ikke foreslå endringer i denne hovedmodell.

6.4 Rett og plikt

Et sentralt spørsmål for utvalget er hvordan en på best mulig måte lovregulerer barnets rett til dåpsopplæring. I denne sammenheng har utvalget drøftet denne retten knyttet til den døptes rett og plikt og foreldrenes rett og plikt.

6.4.1 Den døptes rett og plikt

I forholdet mellom foreldrerett/-myndighet og barnets rett har det skjedd en betydelig rettsutvikling. Barnets selvstendige rett i forhold til foreldrene er av relativt ny dato. Barneretten har etterhvert kommet inn gjennom ulike konvensjoner. En viktig milepæl er »Erklæringen om barns rettigheter» vedtatt av FN 20. november 1959. Der slås det fast i prinsipp 2 at: »Barn skal gis muligheter og lettelser, ved lovgivning og på annen måte, slik at det kan utvikle seg legemlig, sjelelig, moralsk, åndelig og sosialt». For utvalget er det vesentlig å understreke denne rett som den primære innfallsvinkel til lovregulering.

I 1966 lyktes det FN å få vedtatt menneskerettighetene som konkrete juridiske forpliktelser for medlemsstatene gjennom konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og konvensjonen om borgerlige og politiske rettigheter. I tillegg er Unesco-konvesjonen og FN’s barnekonvensjon av 1989 relevante. Den siste omhandler barnets rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (artikkel 14). I artikkel 27 er barnets rett til åndelig utvikling spesifisert. Hovedinnfallsvinkelen i disse konvensjonene er å understreke retten til religionsfrihet.

For utvalget er det viktig å understreke at dette korresponderer godt med den tenkning kirken legger til grunn for sin begrunnelse for dåpsopplæring. Dåp og opplæring hører sammen og har gjort det fra kirkens første tid. Det er derfor vesentlig for utvalget å understreke denne rett som den primære rett når vi drøfter lovregulering. Den som døpes som barn, har rett til dåpsopplæring.

For å understreke denne rett ønsker utvalget å foreslå at den døptes rett til dåps- og konfirmasjonsopplæring fastsettes i Kirkelovens § 36.

6.4.2 Foreldrenes rett og plikt

Foreldrene har hovedansvaret for barnet og for barnets dåpsopplæring. I dåpsliturgien konkretiseres foreldrenes og faddernes ansvar til å be for barnet, lære det selv å be og hjelpe det til å bruke Guds ord og Herrens nattverd. De sentrale kirkerettslige bestemmelser her er:

• Grunnlovens § 2 »de innvånere der bekjenne seg til den, er forpliktede på at oppdrage deres Børn i samme...».

• Gudstjenestebokas alminnelige bestemmelser:

  »Det er en forutsetning for dåp av barn at de oppdras i den kristne tro. Når barna blir døpt, skjer det i forventning om at de skal ta del i kirkens dåps- og konfirmasjonsopplæring og i skolens kristendomsundervisning.»

• »Den norske kirke venter at den som er medlem av kirken, melder sitt barn til dåp, og barnet bør så vidt mulig døpes før det er tre måneder gammelt.»

• I selve dåpsliturgien gjentas forventningene til faddere og foreldre.

Dette må ses på som sentrale momenter som har fulgt kirkens dåpspraksis fra kirkens første tid.

I den generelle lovgivning vil vi henvise til lovgivning som knytter an til foreldreretten som en mulig modell for lovregulering av dåpsopplæring. Momenter utvalget i denne sammenheng vil peke på er:

• Opplæringslovas § 1-2: »Grunnskolen skal i samarbeid og forståelse med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn».

• Etter Opplæringslova kapittel 2, § 1-2, har foreldrene både en rett og en plikt til »ei offentleg grunnskoleopplæring...».

• Barnelova av 8. april 1981 § 30: »....dei som har foreldreansvaret er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.»

Utvalget legger følgende vurderinger til grunn:

Forståelsen av foreldreretten slik den kommer til uttrykk i Barnelova, vil, sammenholdt med Grunnlovens § 2 og de forventninger kirken har til foreldre som bærer barna til dåp, gi en forpliktelse til å benytte de tilbud kirken gir om dåpsopplæring. Disse forventningene er forventninger grensende opp mot juridisk forpliktelse. Utvalget er allikevel tilbakeholden med å trekke konklusjoner i retning av juridisk forpliktelse. Dette henger dels sammen med de vurderinger som er gjort innledningsvis og dels konsekvenser (jfr. refleksjoner nedenfor) som følger av forpliktelse av juridisk karakter for menighetsrådet som offentlig organ.

For grunnskolen i Norge gjelder Opplæringslova. Etter Opplæringslova har barn og unge rett til og plikt til opplæring i samsvar med lova. Dersom man legger analogt til grunn at Den norske kirke som trossamfunn etablerer en rett og plikt til dåpsopplæring, vil en eventuell »Dåpsopplæringslov» kunne lyde: »Foreldre som bærer sine barn til dåp har plikt til dåpsopplæring og rett til å forvente dåpsopplæring i samsvar med denne lov med tilhørende forskrifter».

Det antas at en slik rett og plikt må vedtas av Stortinget og ikke uten videre ligger i den myndighet Kirkemøtet har etter Kirkelovens § 24 eller den delegerte myndighet Kirkemøtet har i liturgisaker. En slik lovfesting ville etter utvalgets vurdering utløse et sett med juridiske konsekvenser. Utvalget vil her peke på blant annet:

• Forsvarlig skyss til undervisningen.

• Det kan reises sak mot menigheten ved menighetsrådet ved manglende opplæring.

• Alle vedtak fattet i menighetsråd/fellesråd blir enkeltvedtak i Forvaltningslovens forstand.

Utvalget mener foreldrenes plikter er tilfredsstillende regulert i Gudstjenesteboka. Derimot ser utvalget behov for å lovfeste retten til dåpsopplæring i tråd med en felles nasjonal standard og foreslår dette tatt inn i Kirkelovens § 36 (jfr. kapittel 8.1).

6.4.3 Faddernes rett og plikt

Ifølge Gudstjenestebokas alminnelige bestemmelser heter det om faddernes forpliktelser:

»Fadderne påtar seg viktige oppgaver når det gjelder barnets kristelige oppdragelse, og må velges med dette for øye. Det er prestens ansvar å se til at valg av faddere svarer til disse forutsetninger. Som faddere kan bare velges personer som er medlem av Den norske kirke, eller andre kristne som ikke forkaster barnedåpen. Dersom det oppstår spørsmål om å utelukke som fadder et medlem av Den norske kirke, skal saken legges frem for biskopen.»

Når det gjelder nærmere om faddernes forpliktelse heter det i selve dåpsliturgien:

»Sammen med denne menighet og hele vår kirke får dere del i et hellig ansvar: å be for barnet, lære det selv å be, og hjelpe det til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at det skal bli hos Kristus når det vokser opp, liksom det ved dåpen blir forenet med ham.»

Utvalget registrer med tilfredshet at det å velges til faddere fortsatt har høy status. I tillegg til den kirkelige forpliktelse ligger det også tradisjonelt et alvor og en forpliktelse på fadderne til å sørge for barnet. Det må derfor være viktig å ta fadderne på alvor i forbindelse med dåpsopplæringen. Etter utvalgets mening bør derfor fadderne i større grad inkluderes i opplæringen de første årene, og i enkelttiltak fram til konfirmasjonen.

6.4.4 Menighetens rett og plikt

Det er Stortinget som gjennom Kirkeloven har pålagt menigheten ved menighetsrådet plikten til å innarbeide kirkelig undervisning i menigheten. Dette korresponderer med Dåpsliturgien i Gudstjenesteboka, der det heter: »sammen med denne menighet og hele vår kirke får dere del i dette hellige ansvar.....», og de vedtak Kirkemøtet har gjort i forbindelse med »retningsgivende planer og programmer», jfr. kapittel 6.3.

Etter utvalgets erfaringer er engasjementet for dåpsopplæring i mange menigheter stort. Både med tanke på planer og tiltak er det høstet mange gode erfaringer. Det er grunn til å tro at den satsning som det legges opp til i denne innstillingen, vil øke engasjementet ytterligere, og gi flere mulighet for gjennom organiserte tiltak »å ta del i dette hellige ansvar». Men at menigheten kan gjennomføre dåpsopplæring uten økonomi og stillinger, vil være umulig.

6.4.5 Statens plikt i forhold til tros- og livssynsundervisning

Den norske kirke er et trossamfunn og har plikt til å gi trosopplæring. Dette er en parallell til den plikt andre trossamfunn har overfor sine medlemmer. Staten har erkjent sitt ansvar for å legge til rette for trosopplæring for andre kirkesamfunn gjennom mulighetene til tilskudd hjemlet i Lov om trudomssamfunn og ymist anna.

Det statskirkelige system i Norge er blitt til i en tid da man ga staten en religiøs begrunnelse. Øvrigheten hadde sin myndighet fra Gud. Kongen var fyrste av Guds nåde. Kongen var gitt makt av Gud til å styre og verne folket. Staten var en konfesjonell stat. Kongen skulle håndheve og beskytte en spesiell religion.

I en viss forstand kan man si at Norge er en konfesjonell stat fremdeles. Særlig gjelder dette hvis man tar utgangspunkt Grunnlovens § 2 og § 4. Men det er ulikt syn på hvor langt det er ønskelig og tjenlig å følge denne argumentasjonen i dag. Derimot kan det være grunn til å understreke at staten ut fra dette er forpliktet til å gjøre Den norske kirke i stand til å gi medlemmene et tilbud om opplæring som gir identitet og tilhørighet til den kirke de døpes inn i. Særlig vil dette være tilfelle etter at skolens kristendomsundervisning ikke lenger er å betrakte som kirkens dåpsopplæring. Dette vil også være i tråd med internasjonale konvensjoner om barns rettigheter.

Utvalget vil understreke at trosopplæring er trossamfunnets egen sak. Dette gjelder også Den norske kirke. Staten har imidlertid ansvar for å bidra til barnets identitetsutvikling, og den religiøse utvikling er en vesentlig side av identiteten. Etter utvalgets mening bør det også være i statens egeninteresse at identitet, kultur og tilhørighet i folket formes gjennom det som er vår kulturarv. Staten bør derfor gi kirken mulighet til fortsatt å prege vår kultur og vår felles identitet.

Samtidig mener utvalget at det i et pluralistisk samfunn er viktig å balansere statens forpliktelse overfor Den norske kirke opp mot andre trossamfunns opplæring. Likeverdigheten mellom tros- og livssynssamfunn er av fundamental betydning og bør gjøres gjeldende både i forhold til økonomi og mulighet for organisering.

Forholdet til Lov om trudomssamfunn og ymist anna

Mulighet for trosopplæring er til en viss grad tilstede for andre trossamfunn og livssynsretninger enn Den norske kirke. Lov om trudomssamfunn av 13. juni 1969 sier at registret trossamfunn kan kreve årlig tilskudd fra kommunen til religionsopplæring for barn som hører til samfunnet, når barnet er fritatt fra kristendomsopplæring i skolen. Tilskuddet skal være så stort at det svarer om lag til det som stat og kommune yter til kristendomsopplæring til hver elev. Motivet for ordningen var et ønske om å gi tilskudd til dem som av samvittighetsgrunner ikke deltar i hele eller deler av skolens kristendomsundervisning. Det synes å råde usikkerhet om forståelsen av Lov om trudomssamfunn av 13. juni 1969 i forhold til det nye KRL-faget, i og med at fritaksreglene nå er endret i forhold til det gamle kristendomsfaget. I praksis gis det i dag liten støtte fra kommuner til trossamfunnene etter denne lovhjemmelen.

NOU 1995: 9 »Identitet og dialog» drøfter forholdet mellom fritak fra kristendomsundervisning og retten til støtte fra det offentlige til trosopplæring i regi av trossamfunnet. »Identitet og dialog» konkluderer med at det fortsatt må gis økonomisk støtte til trosopplæring i regi av trossamfunnet selv om innføring av nytt KRL-fag endrer reglene for fritak fra undervisningen.

Utvalget finner grunn til å peke på at det finnes en »gjenstandsløs hjemmel» i Lov om trudomssamfunn og ymist anna. Loven opprettholdes samtidig som det i følge Opplæringslova ikke er mulig med fullt fritak fra kristendomsundervisningen i skolen (Opplæringslova § 2-4). Vi forstår dette slik at staten ikke ønsker å redusere støtten til trosopplæring i trossamfunnets egen regi, selv om barna deltar i KRL-undervisningen på skolen. Utvalget vil her påpeke at det er naturlig med en parallellføring, der Den norske kirke betraktes som et trossamfunn på linje med andre trossamfunn som har rett til støtte til trosopplæring av sine barn.

Når det gjelder lovregulering av tros- og livssynssamfunns likeverdighet med Den norske kirke når det gjelder organisering av undervisning, henviser utvalget til forslaget om egen paragraf i lova omtalt i kapittel 8.

6.5 Konfirmasjonsundervisning i skoletiden - Kirkelovens §36

Det foregår i dag konfirmasjonsundervisning i skoletiden, der det lokalt blir enighet om dette. Dette reguleres med hjemmel i Kirkelovens § 36. Begrunnelsen for denne ordning er av praktisk karakter, spesielt knyttet til skyss.

Timene til denne undervisningen tas fra skolens timetall, både KRL-undervisningen og andre fag. Enkelte steder er det parallellundervisning for elever som tilhører andre trossamfunn. Det har ved flere anledninger vært reist kritikk fra minoritetsgrupper og fra skolemyndighetene mot denne ordningen. Dette går både på organisering, på at enkelte elever mister undervisning i felles klasse og på at enkelte opplever ordningen som et press til å følge kirkens konfirmasjonsopplæring. Utvalget har forståelse for denne kritikken. Etter utvalgets oppfatning er ordningen også problematisk sett fra kirkens side, fordi denne undervisningen vanskelig kan ivareta de overordnede pedagogiske intensjoner og målsettinger i Plan for konfirmasjonstiden. Utvalget ser derfor en slik organisering som en nødløsning. I en framtidig ordning med større omfang på kirkens undervisning, skulle det etter utvalgets oppfatning være lettere å ivareta denne undervisning utenom skolens tid. Utvalget mener at en lokalt de aller fleste steder bør kunne finne fram til andre organisatoriske løsninger for konfirmasjonsundervisning. Det kan for eksempel legges opp til hele dager eller leirskole, eller organiseres skyssordning etter skoletid.

Utvalget ønsker derfor at den generelle adgang til å bruke skoletimer til konfirmasjonsopplæring bør avløses av en slik adgang kun der hvor det er særlig tungtveiende grunner til det.

Hvis en eventuelt skulle ha deler av konfirmasjonsundervisningen i skolens tid, mener utvalget at det må være en forutsetning at også de elevene som ikke følger denne undervisningen får et tilbud de er tilfredse med. Dette kan for eksempel være undervisning i regi av andre trossamfunn. Se forslag til ny § 36 i Kirkeloven og forslag til endring i Lov om trudomssamfunn og ymist anna (se kapittel 8.1).

6.6 Minstestandarder som lovregulering

Utvalget vil understreke betydningen av at en lovregulering av dåpsopplæringen knyttes til objektive standarder. Det vil kunne gjøre det lettere for foreldre og faddere å forholde seg til den kirkelige opplæringen de forventes å slutte opp om. En objektiv minstestandard vil også være en viktig målestokk for menighetene i arbeidet med å utvikle tilbud. En lovregulering ut fra minstestandarder vil kunne etablere et dåpsopplæringsprogram som nasjonal standard.

Utarbeidelsen av slike nasjonale standarder vil også bidra til å utløse økonomi. Nasjonale standarder kan etableres enten ved å fastsette et kronebeløp som hvert barn skal få dåpsopplæring for, eller fastsette antall dåpsopplæringstimer det døpte barn har krav på.

Ettersom likt kronebeløp ikke gir likt tilbud ut fra geografi, funksjonshemmning, språk osv., anbefaler utvalget at minstestandarden fastsettes til et visst antall timer.

Utvalget har drøftet hvorvidt minstestandarder skal fastsettes i lov eller i forskrift, gitt med hjemmel i lov. Utvalget har også drøftet hvorvidt en slik forskriftshjemmel skal legge myndigheten til kirkelige eller offentlige organer. Utvalget konkluderer med at det er mest tjenlig med minstestandarder gitt i lov. Utvalget vil derfor foreslå å ta minstestandarder inn i Kirkelovens § 36.

6.7 Konklusjoner

Utvalget vil ut fra vurderinger knyttet til lovregulering av dåpsopplæring konkludere med at:

• Dåpsopplæring fastholdes som et ansvar for kirkelige organer, og at aktuelle lovtekster i Kirkeloven forsterkes

• Foreldrenes og faddernes ansvar fastholdes i tråd med de forventninger som er uttrykt i Gudstjenesteboka

• Nasjonale standarder for tilbud om opplæring reguleres best gjennom direkte statlig ansvar for denne oppgaven, slik det er lagt opp til i Kirkeloven

• Det fastsettes nasjonale minstestandarder hjemlet i lov

• Likeverdigheten mellom tros- og livvsynssamfunn styrkes gjennom endring i Lov om trudomssamfunn og ymist anna

• Katekettjenesten styrkes som hovedansvarlig for dåpsopplæring

7 Personalressurser, rekruttering, utdanning

• På bakgrunn av de anbefalinger utvalget har kommet med om innhold, omfang og organisering av en lovregulert dåpsopplæring, vurderer utvalget i dette kapittelet hvilke konsekvenser dette får for personalressurser, rekruttering og utdanning.

7.1 Hva er oppgaven?

Oppgaven er å gi dåpsopplæring til alle som døpes inn i kirken. Denne oppgaven har foreldre, faddere og menighet felles. Dette kapittelet omhandler hvilke organer og hvilke stillinger kirken/menigheten vil trenge for å kunne imøtekomme de rettmessige krav de som bærer barn til dåp og den døpte har.

For å videreutvikle og styrke en god dåpsopplæring, trenger kirken både mange nok og gode nok undervisere. De ansatte står overfor mangesidige og til dels kryssende forventninger til arbeidet de skal utføre. I det kompetansesamfunnet vi ser for oss, vil den som skal forestå dåpsopplæringen spille en sentral rolle. De som skal forestå arbeidet må bli aktet og verdsatt både i kirke og samfunn. Utfordringene som er tegnet i kapittel 4 og 5, gir bilder av spennende tjenester med rom for variasjon, utvikling og fornyelse.

Utvalget har i kapittel 4 og 5 forutsatt at den lovregulering som skal skje både skal sikre at bredden av døpte tar del i opplæringen og at det gis mulighet for en fordypning ut over dette. Utvalget har videre lagt til grunn at dåpsopplæringen skal gi rom for lokal tilpasning og lokale valg, samtidig som man holder fast ved en nasjonal minstestandard og felles kunnskaps- og verdigrunnlag.

Den generelle arbeidsmarkedssituasjonen i Norge de kommende 10 år er spesielt stram når det gjelder skole og helse. Oversikter fra arbeidsmarkedsetaten (våren 2000) anslår et underskudd på 10 000 lærere og 5 000 helsearbeidere. En utbygging av dåpsopplæring må forholde seg til dette stramme arbeidsmarkedet, ettersom det først og fremst er lærere med tilleggsutdanning i kristendomskunnskap som er aktuelle som kateketer og lærere i menigheten. Kirken sliter allerede med rekrutteringsproblemer både i forhold til kateketer og diakoner, kirkemusikere og prester. Utvalget ser derfor store utfordringer når det gjelder å legge til rette for kompetanse til å virkeliggjøre de anbefalinger for dåpsopplæringen som utvalget foreslår. Utvalget mener likevel det er grunn til optimisme i forhold til mulighetene for å realisere intensjonene over tid. Ikke minst er det grunn til å tro at en del ønsker å bruke sin tid, hel- eller deltid i tjeneste for kirken, dersom forholdene legges til rette for dette.

7.2 Hvilke ressurser brukes i dåpsopplæringen i dag?

Det finnes ingen komplett oversikt over hvor store ressurser som i dag går med til dåpsopplæring i kirken. Det dreier seg dels om ansatte og dels om frivillige medarbeidere i menigheten.

Mye av dette arbeidet er tilsluttet eller foregår i regi av kristelige organisasjoner.

Utvalget er også opptatt av de ressurser som foreldre og faddere utgjør i dåpsopplæringen. Dette er det imidlertid vanskelig å måle. Det gjelder også mye av den læring som skjer i menighetsfellesskapet. Kirken representerer en frivillighetskultur som yter et viktig bidrag til dagens dåpsopplæring og konfirmantarbeid. Det handler både om frivillige medarbeidere knyttet til kristelige organisasjoner og om frivillige medarbeidere som er direkte engasjert i lokalmenighetens arbeid.

Vi vil gi følgende anslag over kirkens ressurser innenfor dåpsopplæringen:

Menighetspresten

Det finnes i dag ca. 1200 menighetsprester i Den norske kirke. Vi anslår at prester i dag bruker mellom 200 og 300 årsverk til dåps- og konfirmasjonsopplæring. Mye av dette arbeidet er forberedelse, gjennomføring og oppfølging av dåp samt konfirmasjonsopplæring og konfirmasjon. Ettersom et flertall av norske menigheter ikke har kateketstilling, utfører de fleste menighetsprester undervisningsoppgavene i menigheten i samarbeid med frivillige.

Kateketen

Siden opprettelsen av katekettjenesten i 1969 har antallet kateketer øket til ca. 200 heltidsstillinger.⁷⁸ I tillegg finnes enkelte deltidsstillinger. Ut fra sin tjenesteordning er kateketen menighetens undervisningsleder, og skal i tillegg til kristendomskunnskap ha pedagogisk og praktisk-kateketisk utdanning. Kateketene er kirkens fagpersoner innenfor kirkelig undervisning, og har som oppgave å planlegge og gjennomføre ulike opplæringstiltak ut fra lokale prioriteringer. Sentralt for alle kateketer står planarbeid, konfirmasjonsopplæring og utbygging av kontakt med frivillige. Utvalget vil anslå at kateketen bruker ca. 75 % av sin arbeidstid innenfor det utvalget har beskrevet som dåpsopplæring. Dette innebærer at ca. 150 årsverk inngår i den lokale innsats på dette området.

Andre stillinger som bidrar i dåpsopplæringen

Prester og kateketer utgjør den viktigste personellmessige innsatsfaktor innenfor kirkens dåpsopplæring (totalt 350-450 årsverk). I tillegg er det andre stillingskategorier som i varierende grad utfører oppgaver innenfor feltet. Utvalget vil her nevne:

Dåpslærere: Ettersom mange menigheter ikke har fått opprettet egne kateketstillinger, er det i ca. 50 menigheter opprettet dåpslærerstillinger. Dette er deltidsstillinger som lønnes for å gå inn lokalt for å styrke dåpsopplæringen. Kirkerådet har etablert en prosjektgruppe som følger denne utviklingen, og som skal arbeide for å tilrettelegge de prinsipielle og praktiske sider ved stillingene.

Kantorer: Det finnes i den lokale kirke ca. 900 stillinger som kirkemusiker. En rekke av disse stillingene er tillagt ett eller flere kor. Til sammen leder kirkemusikerne mange barne- og ungdomskor. Dette er etter utvalgets oppfatning en viktig form for dåpsopplæring. Mange kirkemusikere har også delfunksjoner i konfirmasjonsopplæringen.

Diakoner: Det finnes ca. 200 diakonstillinger i norske menigheter. En hovedoppgave for disse stillingene er forebyggende og sosialpedagogisk virksomhet som, etter utvalgets vurdering, er viktige bidrag til dåpsopplæringen. Ikke minst vil utvalget peke på de store utfordringer som ligger i å utbygge ungdomsdiakonien.

Barnehagepersonell: Menighetsråd og fellesråd har en rekke steder etablert barnehagedrift. Til sammen er det tilsatt ca. 460 personer i menighetsbarnehagene. Disse utfører til sammen over 340 årsverk, noe som også er viktige bidrag til dåpsopplæringen.

Utvalget vil peke på at det utføres et ikke ubetydelig arbeid innenfor dåpsopplæringen av barne- og ungdomsarbeidere, menighetssekretærer o.l. Til sammen er det opprettet omlag 150 stillinger av denne kategori innenfor kirken. Noen av disse er i samarbeid med kristelige organisasjoner.

Denne oversikten viser at det til sammen finnes et betydelig antall stillinger som er direkte eller indirekte engasjert i dåpsopplæringen.

Støttefunksjoner regionalt og sentralt

I tillegg til de lokale ressurser finnes det undervisningskonsulenter i de fleste bispedømmene. Sentralt er det i Kirkerådet ett årsverk øremerket dåps- og konfirmasjonsopplæring. Dette årsverk er primært knyttet til planarbeid, men Kirkerådet spiller også en sentral rolle i koordinering og utvikling av prosjekter i kirken. IKO (Institutt for Kristen Oppseding) har vært og er en ressurs i kirkens dåpsopplæring, ikke minst når det gjelder kurs og materiell. Dette arbeidet skjer på oppdrag av og innenfor en samarbeidsavtale med Kirkerådet.

Kristelige organisasjoners rolle

I kapittel 2.2 har utvalget drøftet de kristelige organisasjoners rolle. Til tross for fallet i antall medlemmer de siste 10 årene, vil utvalget legge vekt på at de kristelige organisasjonene fortsatt er en svært viktig medspiller i dåpsopplæringsarbeidet. Utvalget vil særlig peke på organisasjonenes kompetanse innenfor planarbeid, lederopplæring og leirvirksomhet. Utvalget oppfatter det som liggende utenfor mandatet å nærmere spesifisere ressurser i de kristelige organisasjoner.

Skolens og barnehagens rolle

Utvalget betrakter den offentlige skole og barnehage som selvstendige institusjoner, uavhengig av kirkens dåpsopplæring. Samtidig vil utvalget peke på at det lokalt er inngått ulike former for samarbeid mellom kirken og skolen/barnehagen (jfr. kapittel 3.2 og 3.3).

7.3 Hva er behovet for ressurser ut fra utvalgets forslag til lovregulering?

Lovregulering av dåpsopplæring i henhold til det omfang utvalget har lagt opp til, kan ikke realiseres uten et nært samspill mellom ansatte og frivillige. En økning i antall ansatte vil være sterkt påkrevet. Det er videre viktig for utvalget å understreke at det er betydelige utfordringer knyttet til det å etablere faglig sterke miljøer som kan bidra til å styrke profesjonaliteten og utløse frivillige ressurser. Med den generelt stramme arbeidsmarkedssituasjonen innenfor undervisning, vil det også være en særdeles stor utfordring å kunne tiltrekke seg relevant kompetanse. Dette kommer utvalget tilbake til. Utvalget vil i kapittel 7.8 komme tilbake til en opptrappingsplan.

7.3.1 Kvalitetssikring og kompetanseheving

Utvalget legger til grunn at dåpsopplæring må kvalitetssikres gjennom et løft på kompetansesiden for både ansatte og frivillige. Utvalget er videre opptatt av å peke på den viktige funksjon biskopens tilsyn har på området.

Foreldre/foresatte og faddere står på hver sin måte i en særstilling i dåpsopplæringen. Utvalget understreker sterkt betydningen av deres rolle, og legger opp til at kirken må gi oppmerksomhet og oppfølging i deres ansvar for barna.

7.3.2 Kirkelige stillinger

Utvalget har i kapittel 5 lagt fram som hovedmodell en undervisning som forutsetter en ressurstilførsel på ca. 1200 årsverk på menighetsnivå. En forutsetter blant annet at 70 % av årskullene tilhører Den norske kirke og deltar i dåpsopplæringen. En legger til grunn en bemanning til undervisningen i tilsvarende omfang som det en er kjent med fra grunnskolen (se Vedlegg 1). Den ressursmessige opptrapping vil kreve at kirken tar i bruk et bredt spekter av erfaring og kompetanse. Dette innebærer at utvalget ser behov for at det blir gjort en nærmere vurdering av de kvalifikasjonskrav som i dag gjelder for ulike tjenestekategorier – spesielt katekettjenesten. Det er viktig å rekruttere høyt kvalifisert personell. Samtidig bør en ivareta bredden i kompetanse. Dette kommer utvalget tilbake til i kapittel 7.4.

Utvalget foreslår at den personellmessige økningen i hovedsak bør fordeles som følger:

• Katekettjenesten styrkes med 500 årsverk

• Menighets-/dåpslærere 300 årsverk

• Prestetjenesten 200 årsverk

• Diakontjenesten 100 årsverk

• Kirkemusikertjenesten 100 årsverk

I tillegg vil utvalget peke på behovet for kompetanse knyttet til dåpsopplæring for barn med særskilte behov og nødvendigheten av å tilsette spesialpedagoger, assistenter osv.

Dette årsverksvolum fremkommer ut fra utvalgets beregninger (jfr. Vedlegg 1), men korresponderer også, når det gjelder kateketer og prester, med de tall som er lagt fram i Bemanningsplan for Den norske kirke (utarbeidet av Kirkerådet på oppdrag av Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet). Tallene for diakoner og kirkemusikere er ikke i tråd med bemanningsplanen. Dette skyldes at utvalget kun har vurdert de delene av disse gruppenes arbeidsoppgaver som har relevans for dåpsopplæringen.

Når det gjelder antall kateketer, vil utvalget legge vekt på en dekningstetthet som gjør det mulig å etablere faglige miljøer innenfor kirkelig undervisning på fellesråds- eller prostinivå.

Utvalget er spesielt oppmerksom på behovet for deltidsstillinger og vil komme tilbake til dette.

7.4 Stillingsstruktur og behov for kompetanse

7.4.1 Generelt

I det kompetansesamfunn som kirken er en del av, blir kravet til kompetanse for de som skal være aktører i dåpsopplæringen et viktig tema. Høy kompetanse blant de ansatte er en avgjørende faktor for kirkens mulighet til omstilling og evne til å møte de utfordringer lovregulert dåpsopplæring krever. I dag er det også større forventninger til at medarbeiderne viser evne og vilje til å løse oppgavene på en kvalitativt god måte. Dette gjelder kirken så vel som all annen offentlig virksomhet. Oppbygging og utvikling av høy og allsidig kompetanse er derfor viktigere enn tidligere.

Siden dåpsopplæringen settes inn i et vidt perspektiv (kap. 4), har det stor betydning å tenke bredt om kompetanse. Det er barnet som er i fokus, og derfor er det en utfordring for kirken å arbeide tverrfaglig i dåpsopplæringen. Flere instanser i samfunnet har erfaring med å organisere arbeidet tverrfaglig i forhold til barn. Vi kan for eksempel nevne barnevernet, der sosionomer, vernepleiere, lærere, psykologer og jurister arbeider med å legge ting til rette for barnet. Tilsvarende ser utvalget for seg en modell der prester, kateketer, diakoner, kirkemusikere og barne- og ungdomsarbeidere arbeider tverrfaglig ut fra sine fagtradisjoner for å sikre en forsvarlig dåpsopplæring. Samtidig må noen ha et særskilt ansvar. Kompetanse har med kunnskaper, ferdigheter, holdninger, følelser og verdier å gjøre. I tenkningen om kompetanse er det viktig at disse elementer tas med.

I tillegg til dette er det viktig å ansvarliggjøre og engasjere det enkelte kirkemedlem til innsats innenfor opplæringen av barn og unge. Dette innebærer at utvalget ser det som viktig at mennesker med ulik yrkes- og erfaringsbakgrunn engasjeres til å ta sin del i en frivillig sammenheng under veiledning av en fagperson (kateket).

Utvalget ser derfor behov for en bearbeiding og utvidelse av dagens praksis og regelverk innefor tre områder:

• Menighetens ansatte bør i større utstrekning arbeide prosjektorientert og tverrfaglig.

• Dagens kvalifikasjonskrav må vurderes for å åpne opp for en større bredde innenfor formidlingsfag.

• Langt flere av de døpte i ulike aldre må engasjeres til å ta i bruk sin kompetanse i dåpsopplæringen.

Utvalget vil derfor foreslå at det foretas endringer både når det gjelder utdanning og kvalifikasjonskrav til enkelte stillinger.

7.4.2 Nærmere om enkelte stillingskategorier

Katekettjenesten

Utdanningskravene er i dag fastsatt av Kirkemøtet med hjemmel i Kirkelovens § 24, og innebærer krav til pedagogisk, kristendomsfaglig og praktisk kateketisk utdanning. Kirkemøtet har gjennom tjenesteordningene lagt til grunn at 1-årig praktisk kateketisk utdanning er et obligatorisk krav. I alt 255 studenter har siden starten gjennomført denne utdanning.

Det er viktig å opprettholde et faglig nivå på katekettjenesten, samtidig som veien til en kirkelig formidlingsstilling ikke bør gjøres for vanskelig. Utvalget er kjent med at Den norske kirkes kateketforening vurderer forslag til endringer. Utvalget vil peke på tre vurderinger som er av betydning for å kunne rekruttere kompetanse på området:

• Det må i sterkere grad kunne legges en vurdering av realkompetanse til grunn.

• Det må legges et bredere spekter av fagutdanninger til grunn.

• Innenfor praktisk kateketisk utdanning er det viktig å legge til rette et kvalifiseringssystem som gjør det mulig å fullføre utdanningen på ulike måter og med desentralisert tilpasning.

Utvalget vil her anbefale at det vurderes å etablere et 4 ukers intensivt kateketkurs. Forutsetningen for opptak må være relevant kirkelig praksis, dvs. praksis som har omfattet undervisning og arbeid med barn og unge. Det er viktig å være fleksibel når det gjelder vurdering av formalkompetanse i forhold til realkompetanse for søkere til kateketstillinger. Eksempelvis bør dette gjøres gjeldende ved 2. gangs utlysning av kateketstillinger. Utvalget vil peke på de ordninger som er etablert som alternative veier til prestetjeneste, og mener at tilsvarende bør kunne gjøres gjeldende for katekettjeneste.

Prestetjenesten

Utdanningskrav for menighetsprester fastsettes av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Hovedregelen er at man må være cand.teol. og i tillegg ha praktisk-teologisk utdanning for å bli prest. Normalt tar dette 6 ½ år. Fra inneværende år har Kirkedepartementet åpnet for at også andre som har en tilsvarende kompetanse etter vedtak av Kirkerådet, kan bli prest.

Det er i første rekke åpnet for at andre relevante fagfelt på tilsvarende nivå som cand.teol. kan godkjennes. Det stilles krav om kristendomskunnskap på minimum mellomfagsnivå, at vedkommende har fylt 35 år, og at det minst er 5 år siden graden ble oppnådd. Det er også åpnet for at man i helt særskilte tilfelle kan fravike kravet til akademisk utdanning. Det er her understreket at vedkommende må ha »personlige egenskaper som gjør at vedkommende utvilsomt er særlig kvalifisert til å utføre prestetjeneste...».⁷⁹ Utvalget er tilfreds med den mulighet dette gir til å rekruttere til prestetjeneste.

Disse unntaksordninger vil imidlertid kun være supplement til den normale veien fram til prestetjeneste. Det er derfor grunn til å vurdere sider av grunnutdanningen. Utfordringer for presteutdanningen vil særlig være knyttet til behovet for tverrfaglig samarbeid og prosjektarbeid. Etter utvalgets oppfatning er det en viktig utfordring for utdanningsinstitusjonene å legge til rette for å tenke tverrfaglig allerede under grunnutdanningen.

Utvalget har i forslaget til dåpsopplæringsprogram lagt vesentlig vekt på fornyelse av dåpssamtalen og gudstjenester for barn og unge. Dette bør også få konsekvenser for innholdet i utdanningen av prester.

Utvalgets forslag må også føre til økt vekt på kompetanseutvikling for prester i tjeneste innenfor de samme områder for å kvalitetssikre dåpsopplæringsarbeidet.

Diakontjenesten

Diakontjenesten er svært gammel i vår kirke, men de ordninger som i dag gjelder for denne tjenesten er av relativt ny dato. De er vedtatt av Kirkemøtet med samme hjemmel som for kateketer. Kvalifikasjonskravene nå er: Minst 3-årig fagutdanning på høgskolenivå innenfor helsefag eller sosialfag, eller pedagogisk utdanning av minst 3-års varighet, kristendom grunnfag og 1-årig praktisk diakonal utdanning.

I arbeidet med dåpsopplæringen har utvalget lagt vekt på et vidt læringsbegrep. Her er diakontjenesten svært interessant ut fra to innfallsvinkler:

• Det er viktig med kompetanse innenfor forebyggende arbeid og oppvekst.

• Den fastsatte utdanning inneholder mulighet for å bli diakon med pedagogisk utdanning og kristendom.

Dette siste innebærer at det i enkelte tilfeller kun er det siste året som skiller utdanningene. Utvalget vil derfor peke på at en styrking av dåpsopplæring i stor grad også kan vinkles ut fra diakonalt ståsted.

Kirkemusikktjenesten

Kirkemusikerne er i dag ofte i kontakt med dåpsopplæring dels gjennom korvirksomhet for barn og unge og dels gjennom deltakelse i konfirmasjonsundervisningen.

Utvalget ser behov for å styrke pedagogiske elementer i kirkemusikkutdanningen. En styrking av formidlingsfagene vil kunne bidra til å gjøre kirkemusikerne enda viktigere som bidragsytere i dåpsopplæringen (jfr. Tjenesteordning § 2).

Andre medarbeidere i dåpsopplæringen - dåpslærere

Kateketen er menighetens undervisningsleder. Det innebærer at et koordinerende ansvar for dåpsopplæringen påhviler kateketen. Utvalget er samtidig svært opptatt av at det i tillegg til en utbygging av katekettjenesten legges til rette for deltidsstillinger som dåpslærere. Det vil for eksempel være aktuelt å knytte til seg personer som i tillegg til annet arbeid kan gå inn i menighetens undervisningstjeneste.

Uten sammenligning for øvrig vil utvalget her peke på den ordning som er for II-stillinger ved universitet og høgskoler. Det er personer som innehar en stilling i 20 % et annet sted enn hos sin hovedarbeidsgiver. En tilsvarende ordning bør vurderes når det gjelder undervisningstjenesten i kirken. Konkret vil det kunne innebære at for eksempel lærer eller førskolelærer i grunnskole og barnehage i tillegg til sin ordinære stilling er tilsatt på deltid i menigheten. Dette kan skje med eller uten reduksjon i arbeidstiden på hovedarbeidsstedet.

Lærere og førskolelærere vil med sin kompetanse og legitimitet i lokalsamfunnet kunne utgjøre en viktig rekrutteringsmulighet for dåpslærerstillingene. I tillegg kan personer med annen bakgrunn trekkes inn i dette. Utvalget ser det ikke som ønskelig at disse utgjør en ensartet gruppe, men både formell og reell kompetanse må vurderes ved tilsettingene.

Det bør etableres kortkurs som gir spisskompetanse i spesielle utfordringer knyttet til kirkelig virksomhet. Et sentralt punkt i oppbyggingen vil være knyttet til oppfølging og veiledning. Normalt bør dåpslærerstillingene stå under faglig veiledning av kateketen.

7.5 Forholdet mellom frivillige og ansatte

Det er ikke ønskelig å legge alle oppgaver innenfor dåpsopplæringen på ansatte. Dåpsopplæring er et liv i menighetens fellesskap. Målet er at bredden av menighetens kompetanse blant barn, unge og voksne skal spille sammen med de ansatte. Erfaring fra organisasjoner som har lykkes i å engasjere frivillige, viser at det må legges til rette for motivering, inspirasjon, oppfølging og tidsavgrensede avtaler.

I dåpsopplæringen er foreldrene og fadderne en viktig ressurs. Fadderne er en ressurs som har vært lite påaktet fra kirkens side. Det er viktig å bekrefte den omsorg og opplæring som har foregått fra foreldre og fadderes side i hjemmet. Utvalget vil at fadderne skal trekkes mer aktivt med i enkelte faser av dåpsopplæringsprogrammet.

Utvalget vil peke på at rekruttering og oppfølging av frivillige er et ansvar som kan legges til ulike tjenestegrupper. I dag er ansvaret lagt både til kateket og diakon i de tjenesteordningene Kirkemøtet har vedtatt. Utvalget vil peke på at dette kan være et ansvar også for andre tjenestegrupper. Utvalget vil ikke foreslå endringer i lovverket, men vil peke på at det bør være èn som får ansvaret for rekruttering og oppfølging av frivillige i hver menighet.

7.6 Organisering av tjenlige enheter for dåpsopplæring

Menighet

Menighetsrådet har ansvar for å innarbeide undervisning i menigheten. Utvalget har tidligere pekt på behovet for styrking av Kirkelovens formuleringer av menighetsrådets ansvar.

Fellesrådsnivå

Kirkelig fellesråds geografiske område er i dagens lovgivning identisk med kommuneinndelingen i Norge. Dette innebærer at fellesrådet omfatter enheter med fra under 1000 til over 500 000 innbyggere. Når det gjelder dåpsopplæring, er fellesrådsenheten enkelte steder for liten til å kunne utvikle et forsvarlig utviklingsmiljø. Andre steder er den for stor.

Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå andre inndelinger. Utvalget vil likevel peke på at flere fellesråd kan inngå samarbeid for eksempel om undervisningstjenesten, slik at det blir et forsvarlig arbeidsmiljø og tilstrekkelig store enheter til å ivareta fagutviklingen.

Prestegjeld

Prestegjeldet er i dagens lovgivning ikke en kirkelig grunnenhet, men tjenestedistrikt for geistlig tjeneste. Det finnes 672 prestegjeld fordelt på 435 fellesrådsområder. Utvalget vil peke på behovet for samordning av arbeidet.

Prosti

I store deler av landet er både menighets- og fellesrådsenheten for liten til å kunne ivareta den nødvendige kompetansen. Prostienheten er imidlertid i så måte en mer tjenlig enhet når det gjelder dåpsopplæring. Utvalget mener at det er viktig at det settes av ressurser på prostinivå til dåpsopplæring. Dette kan skje ved at det øremerkes f.eks. et halvt årsverk til veiledning og fagutvikling. Det vises her til de forsøk som gjøres med hensyn til alternativ organisering av prestetjenesten. Erfaringer fra dette vil kunne gi nyttig innspill til utvikling av kompetanse innenfor dåpsopplæringen.

Bispedømme

Bispedømmerådet har siden 1970-årene spilt en vesentlig rolle for utvikling av kirkelig undervisningsvirksomhet. På frivillig grunnlag ble den første kateketkonsulent opprettet i Tunsberg bispedømme rundt 1970. Opp gjennom 70-årene opprettet de fleste bispedømmer undervisningskonsulenter. Denne konsulentgruppen har vært av vital betydning for katekettjenesten, opplæring av frivillige, kontakt med skolen osv. Strukturendringene de siste år med flere forvaltningsoppgaver lagt til bispedømmerådet, har medført en nedbygging av denne tjenesten i bispedømmene. Utvalget ser denne utvikling som uheldig. Dersom dåpsopplæring skal kunne realiseres etter den modell utvalget foreslår, er utvikling av en rådgivertjeneste på bispedømmenivå viktig som igangsetter, pådriver og inspirator for nye dåpslærere og kateketer. Utvalget vil understreke behovet for styrking av denne funksjonen med minst 2 årsverk på bispedømmenivå, men vil ikke ta stilling til hvordan arbeidet skal organiseres.

Sentralt nivå

Kirkemøtet har et ansvar for å vedta retningsgivende planer og programmer. For å ivareta det utvidede planarbeidet som ligger i utvalgets forslag, ser utvalget behov for styrking av sentralt nivå. Utvalget ser også behov for at det utviklingsarbeid som følger av utvalgets forslag, må skje i et samspill mellom sentrale aktører. Ikke minst organisasjoner som representerer arbeidsgiver- og arbeidstakersiden vil måtte få et betydelig ansvar.

Det vil i forbindelse med opptrappingen som er foreslått i kapittel 7.8, være behov for et faglig og koordinerende prosjektsekretariat på sentralt nivå. Viktige oppgaver for prosjektstyret vil være å koordinere lokalt og regionalt Forsknings- og Utviklingsarbeid, samordne arbeidet med innføringen av dåpsopplæringsprogrammet og initiere utvikling av materiell og kurs. Aktører i den sentrale prosjektkoordineringen vil være Kirkerådet, Institutt for Kristen Oppseding, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon og Kirke-, utdannings- og forskninsdepartementet i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene.

Deler av arbeidet kan settes ut på anbud til organisasjoner, stiftelser og lignende. Dette gjelder for eksempel både utvikling av IT-program til bruk i dåpsopplæringen og utvikling av opplæringstilbud.

I tillegg må det på sentralt hold avsettes midler til prosjektstillinger som kan arbeid spesielt med utvikling av materiell for samiske områder, for barn og unge med funksjonshemming osv. I denne sammenheng må også kirkens spesialpedagogiske kompetanse styrkes.

7.7 Rekrutteringssituasjonen

Rekrutteringssituasjonen i kirken er generelt problematisk for de fleste fagstillinger. Dette skyldes blant annet den generelle rekrutteringssituasjonen når det gjelder undervisnings- og helsepersonell, der det norske samfunn har et betydelig behov for mer arbeidskraft de kommende år. Dessuten skyldes det at kirken har problemer med å framstå som en attraktiv arbeidsplass. Utvalget er oppmerksom på de betydelige utfordringer kirken og samfunnet står overfor i rekrutteringen av kvalifisert personell i tiden som kommer. For kirken er det viktig å rette spesiell fokus på at den tjenesten som skal utøves er et kall i den forstand at det er tjenesten som står i fokus.

For å beholde tilstrekkelig mange og gode kateketer/undervisningspersoner i kirken, har det mye å si at både de som er kateketer/undervisere og de som kan tenke seg å bli i dette yrket

• er på høyde med andre yrker når det gjelder lønn

• har positiv anseelse og høy status både i kirke og samfunn

• gis handlingsrom med hensyn til pedagogiske arbeidsmåter

• gis mulighet for påvirkning av egen arbeidssituasjon og videreutvikling

• gis nye utfordringer

• gis kompetanseutvikling

• har gode arbeidsvilkår og godt arbeidsmiljø.

Et hovedproblem med kirkelige undervisningsstillinger har helt siden Lov om katekettjenesten i 1969 vært at avlønningen har ligget til dels betydelig under tilsvarende stillinger i for eksempel skolen. Dette har ført til store rekrutteringsproblemer og problemer med å vedlikeholde, beholde og utvikle medarbeidere.

Utvalget vil understreke at det ikke er mulig å etablere en forsvarlig dåpsopplæring uten betydelig oppmerksomhet på disse områder. Å gjøre noe med disse utfordringene, vil kreve styrking av de lokale organer. Det må også innebære at det blir etablert karriereveier og utviklingsmuligheter som er en forutsetning for å trekke til seg kvalifisert arbeidskraft. Utvalget har pekt på konsekvenser også for andre stillingskategorier, men mener det ligger utenfor mandatet å gå i detalj på dette. Det er imidlertid grunn til å understreke at mange av de faktorer som utvalget har påpekt når det gjelder kateketer, også er aktuelle for kirkemusikere og diakoner – til dels også for prester.

Utvalget har også pekt på at de forslagene som er reist, også har utdanningspolitiske implikasjoner. Utvalget ser klare konsekvenser ut fra den modell som er lagt til grunn. Mer av den kirkelig fagutdanning bør samordnes slik at en allerede i studietiden lærer å arbeide tverrfaglig. Det er grunn til å peke på de konklusjoner som er trukket i Mjøs-utvalget når det gjelder utdanningens lengde, internasjonalisering osv. Disse vurderinger er svært aktuelle også for den utdanning som fører fram til eller kan nyttes i en kirkelig stilling. Etter utvalgets mening er det viktig å se utdanning til kirkelig tjeneste både i forhold til karrieremuligheter og jobbskifte internt i kirken og i vekselvirkning med det øvrige samfunn. De siste årene har det vært dårlig rekruttering til kateketutdanningen. Dette kan skyldes usikkerhet om tjenesten og tjenestens framtid og dårlig avlønning. Den foreslåtte satsing på dåpsopplæring vil kunne bedre disse forholdene. Samtidig vil den stille nye krav til både innhold og form i grunnutdanningen av kateketer.

7.8 Konklusjon: Opptrappingsplan

Utvalget foreslår en opptrappingsplan over 10 år for rekruttering, utdanning og utvikling av nødvendige hjelpemidler og støttefunksjoner for kirkens undervisning. Vi skisserer her en forholdsvis generell opptrappingsplan. Det må bli opp til de sentralkirkelige myndigheter, og til et eventuelt prosjektsekretariat, å konkretisere en slik opptrappingsplan. I denne sammenheng er hovedpoenget å skissere at vi ser for oss en forholdsvis lang prosess i å bygge opp nødvendig økonomi og personell. Forsøks- og forskningsprosjekt som settes i gang kan også føre til nødvendige korrektiv på de skisser som ligger til grunn for beregningene i denne utredningen.

I grove trekk ser utvalget for seg tre faser i en slik opptrappingsplan:

I Forberedende arbeid: år 1-2

• Behandling av innstilling i departement, Storting med mer

• Oppstarting av sentralt faglig prosjektsekretariat

• Behandling av planer og regelverk i Kirkemøtet

• Utvikling av kurs og utdanningsplaner

• Pilotprosjekt i enkelte prosti.

II Etableringsfasen: år 3-5

Bevilgninger til dåpsopplæring økes med 50 mill pr. år, som fordeles lokalt via bispedømmene, samtidig som det avsettes midler til nødvendige støttefunksjoner regionalt og sentralt.

• Igangsetting av forsøks- og forskningsarbeid i menigheter, spesielt knyttet til kirkeskole for småskolealder

• Etablering av nye kateketstillinger med mer

• Etablering av stillinger på regionalt nivå, prosti og bispedømme

• IT- utvikling

• Vedtak av ny plan for dåpsopplæring.

III Konsolideringsfasen: år 6 - 10

De kirkelige bevilgninger økes fortsatt med 50 mill pr. år, til en har nådd nødvendig bemanning.

• Videre oppbygging av stillinger i menigheter med mer

• Forskning og evaluering. Eventuell justering av bemanningsplaner med mer

• Evaluering, og avklaring av behov for eventuelt videre støttefunksjoner, regionalt og sentralt.

Minstestandard for lovfestet rett til dåpsopplæring innføres som juridisk gjeldene ved full utbygging.

8 Utvalgets anbefalinger. Juridiske, økonomiske og administrative konsekvenser

• I dette kapittelet vil utvalget summere opp de forslag til lovreguleringer og lovendringer som er redegjort for i kapittel 6. Utvalget vil videre redegjøre for administrative og økonomiske konsekvenser av den modell for dåpsopplæring som er anbefalt.

8.1 Utvalgets anbefalinger – juridiske konsekvenser

8.1.1 Generelt

Utvalget har i sitt arbeid lagt til grunn den hovedmodell for kompetansedeling som er skjedd gjennom kirkelovsreformen og opprettelsen av Kirkemøtet. Dette er også i samsvar med den forståelse Kirkemøtet har lagt til grunn. Dåpsopplæring/kirkelig undervisning er menighetens ansvar og det er menighetsrådet og kirkelig fellesråd som opptrer på vegne av soknet.

Utvalget legger også til grunn at det er Kirkemøtet som kvalitetssikrer kirkelig undervisning/dåpsopplæring dels gjennom retningsgivende planer og programmer og dels gjennom forskrifter om kvalifikasjonskrav og tjenesteordning for kateketer. Utvalget legger videre til grunn at det er staten og ikke lokalsamfunnet ved kommunestyret som har et ansvar for å finansiere dåpsopplæringen.

8.1.2 Forslag til endringer i Lov om Den norske kirke

Utvalget foreslår følgende endringer:

Kirkelovens § 9

Kirkelovens § 9 har i dag like formuleringer knyttet til kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk: »menighetsrådet innarbeider...». Det er etter utvalgets oppfatning nødvendig å endre teksten slik at menighetens forpliktelse (ved menighetsråd) tydeliggjøres i tråd med den forpliktelse til å gi likeverdige tilbud over hele landet som er foreslått.

Følgende tilføyelse foreslås i § 9:

»Menighetsrådet er forpliktet til å utvikle tilbud om dåpsopplæring i samsvar med de standarder som er nedfelt i Plan for dåpsopplæring. Dette innebærer tilbud om undervisning til alle som er døpt, eller ønsker å bli døpt.»

Kirkelovens § 14

Kirkelig fellesråd opptrer som arbeidsgiver på vegne av soknene – også når det gjelder kateketstillingene. Stillinger knyttet til dåpsopplæring er i dag ikke omtalt særskilt i Kirkelovens § 14.

Utvalget foreslår følgende tilføyelse:

»Kirkelig fellesråd plikter å opprette kateketstillinger og andre særskilte stillinger knyttet til kirkelig undervisning i menighetene innenfor de rammer som overføres fra bispedømmerådet til dette formål.»

Utvalget foreslår videre følgende tilføyelse i Kirkelovens § 14 g):

Kirkelig fellesråd er ansvarlig for

»å legge til rette for dåpsopplæring gjennom undervisningslokaler, tilpasset undervisning for særskilte grupper og materiell.»

Kirkelovens § 15

Kirkelovens § 15 regulerer kommunens økonomiske forpliktelser overfor den lokale kirke. Statens bevilgninger via bispedømmerådene dekker i dag undervisningsstillingenes lønn og sosiale utgifter. En lovregulering av dåpsopplæring vil etter utvalgets forslag innebære en videreføring av dette. Det er etter utvalgets oppfatning nødvendig å eksplisitt lovregulere de bestemmelser i Kirkelovens § 15 som angår de ytre betingelser/rammer for dåpsopplæring. Ikke minst gjelder dette egnede lokaler, administrative konsekvenser av økt bemanning (skyss, lønnsutbetaling osv.), materiell, kontorforhold, IT-løsninger osv.

Utvalget forslår derfor følgende ledd til erstatning for nåværende litra e) i Kirkelovens § 15:

Kommunen utreder

»utgifter etter forslag fra kirkelig fellesråd til den lovregulerte dåpsopplæring i henhold til de minstestandarder som er beskrevet i § 36 med hensyn til undervisningsrom, administrative ressurser, tilpasset undervisning for barn med funksjonshemninger og materiell .»

Kirkelovens § 23

Kirkelovens § 23, 5. ledd gir bispedømmerådet hjemmel til å fordele statlige tilskudd til særskilte stillinger innen kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk. Utvalget ser at denne hjemmelen kan være noe svak i forhold til den lovregulering utvalget har foreslått. Utvalget vil ikke foreslå ny lovtekst, men vil understreke behov for gjennomgang av og rapportering for bruk av midler. Utvalget ser behov for at denne tildeling og rapportering også skal omfatte utgifter til kateketer på prostinivå og til utvikling av faglige miljøer på regionalt og sentralt plan i kirken.

Utvalget vil peke på behovet for spesialpedagogiske tiltak og tiltak knyttet til grupper med særskilte behov. Utvalget ser det som naturlig at midler til slike tiltak stilles til rådighet for bispedømmerådet som tildeler etter søknad/behov.

Kirkelovens § 24

Kirkelovens § 24 hjemler Kirkemøtets myndighet til å fastsette tjenesteordning og kvalifikasjonskrav for særskilte stillinger innen kirkelig undervisning.

Utvalget henviser til spørsmålet om endring av tjenesteordninger (jfr. kap. 8.1.3).

Kirkelovens § 36

Nåværende § 36 regulerer konfirmasjonsundervisningen i skoletiden. Utvalget vil utvide denne paragrafen til å gjelde hele dåpsopplæringen. Utvalget foreslår her en lovregulering av minstestandard for alle døpte, slik at dåpsopplæring blir et reelt og likeverdig tilbud i alle landets menigheter. At opplæringen skal gjelde alle i tråd med deres evner og forutsetninger, er tilsvarende prinsipp som ligger til grunn for opplæringsloven.

Utvalget henviser til kapittel 6.3.6 og vil presisere at med kirkelig myndighet menes menighetsrådet.

Utvalget foreslår følgende ny tekst i § 36:

»Alle som er døpt har rett til dåpsopplæring i tråd med deres evner og forutsetninger.

Minstestandard for kirkens dåpsopplæring fastsettes til 315 timer inklusive konfirmasjonsopplæring.

Vedkommende kirkelige myndighet og kommune avgjør i fellesskap om eventuell bruk av skolelokaler til trosopplæring i regi av Den norske kirke. Det må legges til rette for at slik trosopplæring for barn i småskolen kan legges til dagtid, uten at det tas av skolens ordinære undervisningstid. Bare i de tilfeller hvor det er særlig tungtveiende grunner til det, kan deler av konfirmasjonsopplæringen legges til skolens tid. Departementet gir nærmere forskrifter om dette.»

Utvalget mener at det blant annet må være mulig for kirken, og også for andre trossamfunn, å kunne disponerer minimum 30 årstimer i småskolealderen til sin trosopplæring på dagtid. Disse timene skal ikke tas av skolens ordinære undervisningstid, men en må kunne benytte noe av den dagtid barna ikke har ordinær skole. Denne tiden kan organiseres på ulike måter, men det anbefales at tiden samles i noen bolker og ikke som enkeltstående timer. Det bør derfor være mulig for trossamfunnene å disponere inntil 3 sammenhengende timer på èn dag innenfor tidsrammen av ordinær skoledag (08:30 – 14:30). (Se omtale av tiltak for 6 – 10 år i kapittel 5.2.4 og 5.3.2) Måten dette organiseres på og eventuelt bruk av skolens lokaler er noe som må avtales lokalt.

Utvalget foreslår at tilsvarende rett sikres andre tros - og livssynssamfunn gjennom endringer i Lov om trudomssamfunn og ymist anna.

8.1.3 Endringer i Tjenesteordninger

Som en del av sitt mandat har utvalget fått i oppgave å vurdere forholdet mellom prest, kateket og andre ansatte når det gjelder ansvar og oppgaver innen dåpsopplæringen.

Som bakgrunn for en slik vurdering er det naturlig å ta utgangspunkt i utvalgets vide forståelse av dåpsopplæringsbegrepet (jfr. kapittel 4). Det gir viktige føringer både for prestens og kateketens oppgaver og ansvar. Samtidig vil det også få konsekvens for ordlyden i tjenesteordningen for andre stillinger.

Utvalget har valgt en hovedmodell der ansvar for dåpsopplæringsplaner og innarbeiding av kirkelig undervisning er lagt til kirkelige organer lokalt. Utvalgets har pekt på at det er nær forbindelse mellom forkynnelse og opplæring og har understreket at gudstjenesten har en sentral rolle i dåpsopplæringen. Det er derfor viktig for utvalget å unngå en »opprydding» som i praksis vil framstå som en nedbygging av prestens rolle og oppgave. Utvalget ønsker ikke en slik utvikling.

Utvalget vil ut fra disse vurderinger kun foreta mindre justeringer i de foreliggende tjenesteordninger. Vi vil henvise til behovet for tverrfaglig samarbeid og prosjektsamarbeid mellom de ulike stillinger innenfor de planer menighetsrådet vedtar. Utover dette henviser utvalget til det arbeidet som for tiden pågår og som Kirkemøtet har satt i gang, for å avklare forholdet mellom de vigslede tjenestegrupper.

Tjenesteordning for menighetsprest

Utvalget har drøftet prestenes rolle i dåpsopplæringen. Samtlige av utvalgets medlemmer ønsker å legge vekt på den sentrale rolle presten spiller i tilknytning til dåpsopplæringen. Utvalgets medlemmer er også samstemte i sin vektlegging av gudstjenesten som en sentral arena for formidling av kristen kunnskap. I dag skjer svært mye av dåpsopplæringen i et livslangt perspektiv nettopp i gudstjenesten.

Utvalget går enstemmig inn for følgende ny litra c) i Tjenesteordning for menighetsprester:

»å utføre dåps- og konfirmasjonsopplæring og konfirmasjon i tråd med menighetsrådets planer etter gjeldende ordning.»

Utvalgets medlem Grimstadser det som en viktig oppfølging av utvalgets mandat å foreta en opprydding i ansvarsforhold mellom prest, kateket og menighet. Dette kan etter dette medlems oppfatning skje ved å fjerne oppgaver knyttet til dåps- og konfirmasjonsopplæring som tjenesteforpliktelse i tjenesteordningens § 2. Dette medlem vil peke på at presten fortsatt vil ha viktige bidrag i dåpsopplæringen gjennom sitt ansvar for det liturgiske liv/gudstjenestelivet (herunder konfirmasjonsgudstjenesten) og ved dåp. Utvalgets medlem Grimstad kan subsidiært slutte seg til flertallets forslag, men vil understreke at dette forutsetter en forståelse der presten i sin tilordning i dåpsopplæringen (med unntak av gudstjeneste og kirkelige handlinger) inngår i et samarbeid, der kateketen er prosjektleder for dåpsopplæringen i menigheten.

Tjenesteordning for kateketer

Alle utvalgets medlemmer ser behov for endring av tjenesteordning for kateketer. Endring er et ansvar for Kirkemøtet med hjemmel i Kirkeloven § 24.

Utvalget vil ikke foreslå konkrete forskriftstekster, men vil med bakgrunn i kapittel 6 og 7 peke på behovet for å knytte katekettjenesten opp mot den lovregulerte dåpsopplæring. Utvalget ser også behov for å gjennomgå kvalifikasjonskravene (jfr. kap. 7).

Andre lover

Med utgangspunkt i utvalgets forslag om lovregulering av dåpsopplæring og organisering av opplæringen i et organisatorisk samarbeid med skolen, foreslår utvalget at det tas inn en egen paragraf i Lov om trudomssamfunn og ymist anna som regulerer samvirke med skolemyndighetene tilsvarende.

8.2 Utvalgets anbefalinger – administrative konsekvenser

Utvalget vil generelt påpeke at lovregulering av dåpsopplæring etter den modell som er foreslått, innebærer den største administrative utfordring Den norske kirke har stått overfor. Reformen vil berøre alle nivåer i kirken. Utvalget vil særlig peke på:

Menighetsråd

Menighetsrådet får utvidet ansvar for utvikling av lokale planer for dåps- og konfirmasjonsopplæring. Dette innebærer behov for administrative ressurser knyttet til menighetsrådenes saksbehandling og organisering av dette arbeid.

Fellesråd

De administrative konsekvenser for kirkelig fellesråd vil også bli betydelige. Først og fremst vil det dreie seg om utvidelse av ansvar knyttet til utarbeidelse av planer for den kirkelige virksomhet i kommunen, der dette har konsekvenser for arealer, spesialpedagogiske tiltak, samordning osv. Dernest vil det bli et betydelig merarbeid knyttet til personaladministrative forhold o.l.

Bispedømmeråd

Utvalget har foreslått å opprettholde og utbygge dagens ordning. Med den økning utvalget har foreslått vil det medføre administrative konsekvenser innenfor tildeling av midler, godkjenning av hvilke stillinger som skal nyte godt av tilskuddet, rapportering om bruk osv. Det antas også at bispedømmerådet de fleste steder vil få et hovedansvar for å koordinere en del tiltak innenfor det lokale planarbeid, implementering osv.

Biskopen

Utvalget har foreslått å videreføre biskopens rolle når det gjelder godkjenning av lokale planer. Dette er viktig ikke minst ut fra biskopens tilsynsfunksjoner. Utvalget vil her peke på parallellene med skoledirektørenes rolle overfor kommunene.

Kirkerådet

Kirkerådet har funksjon som forberedende og oppfølgende organ for Kirkemøtet. Lovregulering av dåpsopplæring vil medføre et ikke ubetydelig merarbeid for Kirkerådet med tanke på planrevisjon, koordinering og regelverk som en oppfølging av utvalgets forslag.

For utvalget er det viktig å peke på at opprettelse av ca. 1200 stillinger lokalt i kirken vil medføre administrative konsekvenser for alle forvaltningsnivåer, men også for utdanningsinstitusjonene og andre aktører.

8.3 Utvalgets anbefalinger – økonomiske konsekvenser

Den modell utvalget har anbefalt når det gjelder lovregulering, innebærer i hovedsak utgifter som påføres staten og som tildeles lokalmenigheten via bispedømmerådene. Øvrige utgifter vil dels være knyttet til kirkelig fellesråds utgiftsøkninger lokalt og dels til regionale og sentrale tiltak.

Utvalget vil peke på følgende økonomiske konsekvenser av utvalgets forslag:

Stillinger lokalt, regionalt og sentralt

Utvalget har lagt til grunn behov for nærmere 1300 årsverk totalt lokalt, regionalt og sentralt inkludert stillingene til IT-satsingen og FoU-arbeid (jfr. Vedlegg 1). Med utgangspunkt i en gjennomsnittslønn i ltr. 45, vil dette med lønn og sosiale utgifter innebære ca. kroner 400 000 pr. årsverk. Det utgjør til sammen 480 millioner.

Utgangspunktet for denne beregning er tatt i topplønn for adjunkt etter dagens nivå i skoleverket.

Kompetanseutvikling, veiledning osv.

Utvalget har i kapittel 7 pekt på forutsetninger og utfordringer når det gjelder kompetanseutvikling. Utvalget antar at deler av dette på sikt vil kunne skje innenfor eksisterende ordninger for etter- og videreutdanning. Den opptrappingen som skal skje de kommende år er så ekstraordinær at det vil være påkrevet med ekstraordinære tiltak. Utvalget foreslår til sammen 10 millioner til dette formål.

Materiell

Behovet for utvikling av materiell vil være stort. Deler av dette vil kunne ivaretas ved produksjon av lærebøker knyttet til ordinær forlagsvirksomhet.

Utvalget har i utredningen pekt på utfordringer i kirkens dåpsopplæring knyttet til barn med særskilte behov. Utvalget vil spesielt framheve:

• Barn og ungdom med funksjonshemninger

• Barn og ungdom i døvemenighetene

• Samisk dåpsopplæring.

Til utvikling av opplegg tilpasset disse grupper, foreslår utvalget avsatt 5 millioner pr. år.

Til maskiner og IT settes det av 5 millioner.

Økte utgifter for lokale kirkelige organer

I tillegg til de rene personalkostnader vil det måtte påregnes betydelige økonomiske konsekvenser for den lokale kirke. Utvalget vil anslå følgende summer:

• Opprusting av lokaler 20 millioner

• Økte personaladministrative utgifter, styrking av lokale ledd, 3 % av lønnsbudsjettet, totalt 10 millioner

• Kontorutstyr, IT osv., ca. kroner 15 000 pr. stilling. Til sammen 15 millioner.

Til sammen vil dette utgjøre 500 millioner kroner som anbefales tildelt gjennom bispedømmerådene, og i tillegg 45 millioner kroner fra kommunene som kommunene må få kompensasjon for fra staten. Utvalget vil foreslå at dette skjer i form av øremerking av midler til kirkelig virksomhet tråd med Stortingsmelding nr. 23.