Del 1
Utvalgets oppnevning, bakgrunn, mv.

1 Sammendrag

I en rekke alvorlige og mediefokuserte straffesaker de siste ti årene har rettsmedisinske spørsmål stått sentralt, og ført til en økt bevissthet omkring betydningen av rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker. Gjenopptakelsen av Liland-saken førte til at et regjeringsoppnevnt utvalg gransket saken. Utvalget konkluderte blant annet med kritikk mot de rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser, og mot samspillet mellom dem og de juridiske aktørene i straffesaken (NOU 1996: 15 Liland-saken).

Justisdepartementet oppnevnte 2. april 1998 et utvalg til å gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll i straffesaker. Utvalgets sammensetning, mandat og arbeid er omtalt i kapittel 2. Bakgrunnen for utvalgets arbeid er omtalt i kapittel 3, og tidligere vurderinger av spørsmål om organisering og kvalitetssikring av rettsmedisinsk virksomhet i Norge er omtalt i kapittel 4.

Rettsmedisin er medisinsk kunnskap anvendt i rettslig sammenheng (herunder inkludert etterforskning), se pkt. 6.1. Når politiet eller retten får sakkyndig bistand fra det medisinske eller et beslektet fagområde, utøver den sakkyndige rettsmedisin. Rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet kan finne sted innen alle medisinske spesialiteter og fagområder. Den er primært regulert av prosesslovgivningen – rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet er ikke pasientrettet. I dag arbeider både leger og biologer innenfor det man kan kalle rettsmedisin i vid forstand: rettspatologi (obduksjon av ofre for mulige kriminelle handlinger eller ulykker), klinisk rettsmedisin (undersøkelse av levende voldsofre), rettspsykiatri (psykiatrisk eller psykologisk vurdering av tilregnelighet og tilbakefallsrisiko), rettstoksikologi (undersøkelse av prøver fra levende og døde for påvisning av rusmidler og giftige stoffer), rettsgenetikk (farskapstesting og undersøkelse og identifisering av biologiske spor), rettsodontologi (bl.a. undersøkelse av tenner for identifisering av personer) og rettsantropologi (bl.a. undersøkelse av benrester for identifisering). Det er rettspatologi, klinisk rettsmedisin, rettspsykiatri, rettstoksikologi og rettsgenetikk som står for det store volumet av rettsmedisinske tjenester. Tradisjonelt har yrkestittelen rettsmedisiner vært benyttet om rettspatologer som også har utført noe klinisk rettsmedisin.

Utvalget mener at hovedutfordringene ved bruk av rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker er følgende:

• Det overordnede mål er å sikre at domstolene og politi/påtalemyndighet ved behov får tilgang på best mulig sakkyndigkompetanse, og muligheten til “second opinion”. Dette kan i dag være vanskelig, da rekvirentene ikke har oversikt over aktuelle sakkyndige og deres kvalifikasjoner.

• Det må utvikles klarere og strengere habilitetsregler for sakkyndige.

• Rekvirenter bør i større grad enn i dag utforme klare og hensiktsmessige mandater som kan fange opp de rettsmedisinske problemstillingene på en adekvat måte.

• Interne kvalitetssikringsrutiner bør formaliseres der rettsmedisinske tjenester produseres, og akkreditering bør gjennomføres der dette er mulig.

• Vitenskapelig virksomhet i fagmiljøene bør ved større aktivitet heve kvaliteten på sakkyndighet.

• Den eksterne kvalitetssikring ved Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) bør utvikles og styrkes.

• De sakkyndiges kompetanse bør heves, innen både juridiske og medisinske fagområder.

• Rettsmedisinske tjenester bør organiseres og finansieres slik at det blir en kostnadseffektiv produksjon. Kunnskap og inntekter generert ved rettsmedisinsk virksomhet bør føres tilbake til de tjenesteytende institusjoner.

Utredningen gir en omfattende beskrivelse av den rettsmedisinske virksomheten som drives i Norge. Med utgangspunkt i en beskrivelse av strafferettspleiens bruk av rettsmedisinsk sakkyndighet (kapittel 7) presenteres situasjonen for de ulike rettsmedisinske fagområdene de siste 15–20 årene (kapittel 8). Utvalget har herunder også forsøkt å beregne antallet rettsmedisinske erklæringer som brukes i straffesaker. Deretter gjøres greie for systemer for intern kvalitetssikring, både generelt og på det rettsmedisinske område (kapittel 9), før dagens system for ekstern kvalitetssikring – kontroll fra Den rettsmedisinske kommisjon – presenteres (kapittel 10).

I kapittel 11 foreslår utvalget at det opprettes en oversikt over kvalifiserte rettsmedisinsk sakkyndige som kan brukes i straffesaker (pkt. 11.1). Dette vil kunne føre til styrket rekruttering, ved at et større utvalg av medisinske spesialister blir brukt som sakkyndige i straffesaker. Ordningen med faste rettsmedisinsk sakkyndige foreslås avviklet (pkt. 11.2).

Utvalget går generelt inn for å skjerpe habilitetsreglene for sakkyndige og foreslår endring i straffeprosessloven på dette punkt. Dette er viktig for tilliten til straffesaksbehandlingen (pkt. 11.3 og 11.4). I tillegg gjennomgås en rekke praktiske problemstillinger, der habilitetsspørsmålet etter utvalgets mening bør vurderes annerledes enn etter gjeldende rett. Blant annet foreslås det at behandlere ikke skal kunne opptre som sakkyndig, og at den som har foretatt en foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse ikke også skal foreta den fullstendige rettspsykiatriske undersøkelsen.

Utvalget peker på at de sakkyndiges mandater i dag ofte er for dårlige. Det foreslås lovfestet i straffeprosessloven at sakkyndige skal ha skriftlige mandater for sine oppdrag. Utformingen av mandat er rekvirentens ansvar, og bistand må primært søkes hos den sakkyndige man har valgt. I tillegg foreslås at rekvirenter av rettsmedisinske sakkyndigtjenester lettere enn i dag bør kunne få veiledning ved utforming av mandater (pkt. 11.5).

For å sikre at tjenestene holder et internasjonalt nivå, foreslås at det i større utstrekning innføres formalisert systematisk intern kvalitetssikring (f.eks. akkreditering eller sertifisering) av rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet (pkt. 11.6). Utvalget drøfter en del spørsmål omkring erklæringer fra sakkyndige vitner, og foreslår blant annet at slike vitner skal tillates å legge frem skriftlige erklæringer. Dette vil åpne for kontroll av erklæringene fra Den rettsmedisinske kommisjon. Hvorvidt motparten bør kunne kreve at skriftlige erklæringer utarbeides, foreslås utredet nærmere (pkt. 11.9).

Utvalget vurderer behovet for nærmere retningslinjer for de rettsmedisinske undersøkelsene, og går inn for at fagmiljøene selv bør komme frem til og beskrive slike prosedyrer (pkt. 11.10). Det bør videre utarbeides retningslinjer for den sakkyndiges skriftlige erklæring, og utvalget peker på visse sentrale elementer erklæringene bør inneholde (pkt. 11.11).

Den rettsmedisinske kommisjon foreslås i kapittel 12 videreført med visse endringer i kriterier for kontroll og gruppeinndeling. Kriteriene for kontroll foreslås endret for å sikre at de erklæringene som bør kontrolleres blir sendt inn. Det åpnes for frivillig innsending av visse sakkyndigerklæringer, samtidig som den obligatoriske kontrollen begrenses noe. På bakgrunn av det store antall saker kommisjonen behandler, foreslår utvalget at det åpnes for en mer fleksibel inndeling i faggrupper, slik at den kan tilpasses kommisjonens varierende behov. Psykiatrisk gruppe foreslås videreført, mens det åpnes for deling av alminnelig gruppes ansvarsområde. Faggruppene skal fortsatt ha hver sine ledere, hvorav en er leder for hele kommisjonen. Kommisjonens sekretariat foreslås styrket og profesjonalisert.

Utvalget foreslår i kapittel 13 at utdannelsen i rettsmedisinske fag styrkes, og at det utvikles et undervisningstilbud i sakkyndigarbeid i straffesaker. En modell for differensiert kvalifisering på tre nivåer foreslås (nivå A, B og C). Grunnleggende opplæring i sakkyndigarbeid foreslås innført i medisinernes obligatoriske spesialistutdannelse (A-nivå). Videre foreslås et eget kurstilbud for rettsmedisinsk sakkyndige i juridiske og etiske forhold av betydning for sakkyndigrollen (B-nivå). Bakgrunnen for forslaget er at utvalget mener en del problemer i forholdet mellom sakkyndige og rettsapparatet skyldes at de sakkyndige ikke godt nok kjenner sin rolle som sakkyndig. Undervisningstilbudet skal derfor sikre bedre kommunikasjon mellom rettens aktører og de sakkyndige. Endelig foreslås at det utvikles ulike former for spisskompetanse innenfor rettsmedisinske fag (C-nivå). Utvalgets flertall går også inn for at det opprettes en spesialitet i rettsmedisin/rettspatologi, fordi dette er et faglig krevende spesialområde med stor betydning for rettssikkerheten.

I kapittel 14 stiller utvalget opp et sett med overordnede krav til de sakkyndige rettsmedisinske tjenestene i straffesaker og derved til organiseringen av rettsmedisinsk virksomhet i Norge. Det må kreves upartiske sakkyndige, tilfredsstillende faglig kompetanse på nødvendige fagområder, best mulig kvalitet på undersøkelsene, tilstrekkelig rask undersøkelse og svar, mulighet for “second opinion”, rettsenhet i landet, kostnadseffektivitet og akseptable arbeidsforhold for de sakkyndige.

Utvalget presenterer tre alternative modeller for fremtidig organisering av rettsmedisinske sakkyndigtjenester i straffesaker. Modell I innebærer ingen store forandringer fra dagens situasjon, modell II vil styrke DRK og gi den ansvar for kompetanseoppbygging for sakkyndige og for samfunnet, og modell III foreslår opprettelse av et kontor for rettsmedisin i Sosial- og helsedepartementet, med ansvar for hele det rettsmedisinske fagområde. For hver modell gjennomgås hvordan modellen ved ulike tiltak søker å ivareta de overordnede kravene.

Modell I er i henhold til mandatet en minimumsløsning. Ingen av utvalgets medlemmer går prinsipalt inn for denne modellen.

Modell II og III er begge basert på utvalgets enstemmige forslag med hensyn til organisering og finansiering av rettsmedisinske tjenester. Dette innebærer at ansvaret for å yte rettsmedisinske sakkyndigtjenester integreres i helseinstitusjoner og tas inn i deres virksomhetsplaner. Dette plasserer ansvaret for at tjenester er tilgjengelige, sikrer kvaliteten ved at tjenestene utføres i et fagmiljø, åpner for bedre fordeling av arbeidsbelastningen, og styrker mulighetene for rekruttering.

Utvalget foreslår, og alle modellene forutsetter, at rekvirenten av sakkyndigtjenester må betale tjenestenes reelle kostnader. Dagens forskjellige og til dels uoversiktlige finansieringsordning, der deler av betalingen skjer i form av honorar etter salærsatser, bør erstattes av en finansieringsform som sikrer drift og utvikling av fagmiljøene og best mulig kostnadseffektivitet.

Modell II og III vil begge beholde DRK som ekstern kvalitetssikrer, men atskiller seg med hensyn til hvordan andre funksjoner bør ivaretas. En halvdel av utvalget (fire medlemmer) går inn for modell II, som vil innebære at DRK får en del serviceoppgaver overfor brukerne av rettsmedisinske tjenester. Kommisjonen vil etter modell II opprette og føre registre over aktuelle sakkyndige, gi informasjon til brukerne om aktuelle sakkyndige i den enkelte sak, og gi generelle råd om de sakkyndiges kompetanse og hvordan et mandat kan utformes. Videre foreslås det at kommisjonen skal administrere den særskilte sakkyndigutdannelsen (B-nivå), og være den instans som koordinerer erfaringstilbakeføring til sakkyndigmiljøene, forskning og det alminnelige helsevesen.

Den andre halvdel av utvalget (lederen og tre medlemmer) går inn for modell III, som forutsetter opprettelse av en ny administrativ enhet innen Sosial- og helsedepartementet, Kontoret for rettsmedisin. Dette kontoret skal etter forslaget ivareta flere sentrale oppgaver for å bedre de rettsmedisinske tjenestene, og gis et samordnende ansvar for rettsmedisinsk servicevirksomhet i Norge. Kontoret er ment å skulle utvikles til et stimuleringssenter og en kunnskapsbase for rettsmedisin.

En slik sentral enhet vil etter forslaget føre register over de aktuelle sakkyndige, og kan etter henvendelse gi brukerne både informasjon og råd med hensyn til valg av sakkyndige. Kontoret vil også kunne gi råd og bistå ved utforming av mandater. I forhold til behovet for utdannelse vil en slik sentral instans kunne følge opp de tiltak som foreslås på A- og C-nivå, samt stå for gjennomføring av den særskilte sakkyndigutdannelsen (B-nivå). Et kontor for rettsmedisin vil også kunne følge opp den integrering av rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet i det alminnelige helsevesen som utvalget enstemmig går inn for, og i denne forbindelse være en pådriver blant annet i forhold til interne kvalitetssikringsrutiner og akkreditering. Et kontor for rettsmedisin foreslås også å tillegges en aktiv rolle med hensyn til erfaringstilbakeføring fra sakkyndighetsarbeid overfor sakkyndigmiljøet, forskning og det alminnelige helsevesen.

De ulike syn i utvalget på valg av organisasjonsmodell, skyldes bl.a. en ulik vurdering av hvorvidt en sentral instans vil være nødvendig og hensiktsmessig for å sikre gjennomføring av de tiltak utvalget ellers enstemmig går inn for. Det har også vært en noe ulik vurdering innen utvalget med hensyn til hvilke oppgaver det er naturlig og riktig å legge til DRK.

Både i forhold til modell II og III foreslår et flertall av utvalget at det bevilges særskilte stimuleringsmidler for å sikre en forbedret tjenesteproduksjon og økt rekruttering. Flertallet anser det nødvendig med en slik målrettet investering over f.eks. seks år, for at de ulike institusjoner skal bli i stand til å påta seg nye oppgaver innen rettsmedisin. Etter modell III foreslås det at dette stimuleringsprogrammet administreres av Kontoret for rettsmedisin, mens denne administrasjon etter modell II legges mer generelt til Sosial- og helsedepartementet.

Forslagene vil på denne bakgrunn få en del økonomiske og administrative konsekvenser.

2 Oppnevning, mandat og arbeid

2.1 Oppnevning og sammensetning

Justisdepartementet oppnevnte i brev av 2. april 1998 et utvalg til å gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll i straffesaker. Utvalget fikk følgende sammensetning:

Leder:

Professor dr. med. Torleiv Ole Rognum, Universitetet i Oslo, Rettsmedisinsk institutt

Medlemmer:

Statsadvokat Ingunn Fossgard, Riksadvokatembetet

Underdirektør, senere avdelingsdirektør, Anne Kristin Herse, Justisdepartementet

Byrettsdommer Tor Langbach, Trondheim byrett

Professor dr. med. Bjørnar Olaisen, Universitetet i Oslo, Rettsmedisinsk institutt

Overlege Randi Rosenqvist, Aker sykehus, Divisjon psykiatri

Rådgiver, senere underdirektør, Hans-Jacob Sandsberg, Sosial- og Helsedepartementet

Advokat Frode Sulland, Advokatfirmaet Hestenes og Dramer & Co.

Utvalgets sekretærer har vært førstekonsulent Trine Løland Gundersen (2. april – 31. august 1998), rådgiver Åse Ulvin (1. september 1998 – 31. januar 1999), og rådgiver Hans-Christian Ingebrigtsen (fra 1. februar 1999), alle fra Justisdepartementet.

2.2 Mandat

Utvalget fikk følgende mandat:

“Utvalget bes gi en beskrivelse og vurdering av den rettsmedisinske virksomhet i Norge, herunder redegjøre for Den rettsmedisinske kommisjons organisering, sammensetning og regelverk. Utvalget skal fremme forslag om hvordan det rettsmedisinske kontrollarbeidet kan organiseres. Det kan i den sammenheng være naturlig å se hen til organiseringen av rettsmedisinsk kontroll i andre land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med. Utvalget skal utarbeide forslag til lovbestemmelser og eventuelt instruks eller forskrift, og skal ellers redegjøre for kontrollarbeidets organisering og finansiering. Det skal utredes hvilke kvalifikasjonskrav som må stilles til de som skal utøve kontrollen, herunder en klargjøring av eventuelle utdanningsbehov.

Utvalget skal særlig se på hvilke kvalifikasjonskrav som må stilles til de såkalte faste sakkyndige. Herunder må vurderes hvilke “faggrupper” som bør benyttes, hvordan erklæringene best kan kvalitetssikres samt krav til det sted gransking foregår. Utvalget skal også vurdere hvordan mandat til rettsmedisinsk sakkyndige bør utformes. Utvalget bes gjennomgå gjeldende regelverk for de faste sakkyndige, forskrift 4 mars 1988 nr 187, herunder særlig vurdere om det bør oppstilles habilitetskrav for de sakkyndige.

Utvalget skal vurdere og foreslå hvilke typer sakkyndighetserklæringer som bør undergis rettsmedisinsk kontroll, herunder erklæringer innenfor 1) den alminnelige rettsmedisin og 2) rettspsykiatrien. Mandatet avgrenses til rettsmedisinsk virksomhet i straffesaker.

Det avgrenses videre mot det direkte medisinske fagansvar som ligger i Sosial- og helsedepartementet og mot ansvaret for utdanning som hører inn under Kirke–, utdannings- og forskningsdepartementet.

Økonomiske og administrative konsekvenser skal utredes i samsvar med pkt 2.1 i Utredningsinstruksen. Minst ett forslag skal baseres på uendret ressursbruk.

Utvalget skal avgi sin innstilling innen årsskiftet 1999/2000.”

I forståelse med Justisdepartementet har utvalget fortsatt sitt arbeid utover fristen.

2.3 Utvalgets arbeid

Utvalget har hatt til sammen 36 møtedager, hvorav 5 i 1998, 13 i 1999, 15 i 2000 og 3 i 2001. I tillegg reiste utvalget i 1999 på en to dagers studietur til Danmark og Sverige, der det møtte representanter for Retslægerådet og Rättsmedicinalverket.

Utvalget har innhentet opplysninger fra representanter for de ulike rettsmedisinske fagområdene til sin presentasjon og gjennomgang av disse, og har i tillegg møtt representanter for Statens rettstoksikologiske institutt og de to rettsgenetiske seksjonene ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo.

Utvalget har kartlagt produksjonen av rettsmedisinske tjenester, herunder hvilke kvalifikasjoner og forpliktelser de som produserer tjenestene har. Utvalget har vurdert omfanget av tjenestene og hvilke behov retten må antas å ha. På denne bakgrunn har utvalget vurdert hvordan fremtidig organisering og kontroll kan finne sted. Ved denne arbeidsformen har det ikke vært mulig å kun behandle de anliggender som Justisdepartementet er ansvarlig for. Både Sosial- og helsedepartementets ansvar for godkjennelse av spesialister i medisin og medisinske institusjoner, og Kirke–, utdannings- og forskningsdepartementets ansvar for grunnutdannelse og forskning har utvalget måttet berøre for å kunne gi en helhetlig fremstilling av problemområdene.

Utvalgets arbeid har strukket seg noe over ett år utover fristen fastsatt i mandatet. En medvirkende årsak til forsinkelsen har vært at en del materiale ikke har vært tilgjengelig. Blant annet fantes ingen oversikt over kostnadene ved dagens virksomhet, og heller ikke antall og type rettsmedisinske erklæringer som utarbeides hvert år. Utvalget har derfor i noen grad måttet foreta egne beregninger.

Problemene med å få oversikt over de totale kostnadene ved den rettsmedisinske virksomhet i Norge, skyldes dels at virksomheten er spredt, og dels at den er integrert i annen virksomhet. I statsbudsjettet er ikke kostnader til rettsmedisinsk bistand skilt ut regnskapsmessig (f.eks. ved eget budsjettkapittel eller -post ), og det finnes heller ingen annen samlet oversikt over kostnadene. Mangelen på opplysninger om kostnadssiden har vært et problem for utvalgets arbeid, da kostnadene er sentral informasjon ved vurdering av ulike modeller for organisering av den rettsmedisinske virksomheten.

Utvalget har videre brukt mye tid på å forsøke å beregne antallet rettsmedisinske erklæringer som årlig utarbeides til bruk i straffesaker, se pkt. 8.9. Dette er gjort på bakgrunn av statistikk fra helsevesen og universitetsklinikker, kriminalstatistikk, statistikk fra Den rettsmedisinske kommisjon, og – for de psykiatriske erklæringenes del – anslag fra en del utvalgte politidistrikt. Innhenting av opplysningene viste seg å ta lengre tid enn forutsatt.

Endelig har utvalget brukt mye tid på å utvikle helhetlige modeller for hvordan den rettsmedisinske virksomheten i Norge kan organiseres, se kapittel 14.

Utvalget har i sitt arbeid ikke kjent til de reformplanene for helsetjenesten som den siste tiden har blitt offentlig kjent. Forslagene tar derfor ikke hensyn til, og er ikke tilpasset, disse planene.

3 Bakgrunnen for utvalget

Blant annet på bakgrunn av henvendelse fra Den rettsmedisinske kommisjon tok Justisdepartementet på midten av 1980-tallet opp til vurdering visse spørsmål knyttet til rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker og Den rettsmedisinske kommisjons virksomhet. Kommisjonen hadde opplevd en betydelig økning i antallet sakkyndigerklæringer som ble sendt inn til kontroll, og det var nødvendig å vurdere hvordan kommisjonens begrensede ressurser best skulle utnyttes. Ved lovendring 16. juni 1989 nr. 64 ble det lagt opp til at kommisjonens oppgaver skulle reduseres, men lovendringen har ennå ikke trådt i kraft, se pkt. 4.2. Under det videre arbeidet viste det seg at både kommisjonen selv og det sakkyndige miljø i noen grad hadde endret sine holdninger til kommisjonens funksjon. På begynnelsen av 1990-tallet ble det i stedet spørsmål om ikke kommisjonen utfra rettssikkerhetshensyn burde utvide sitt arbeidsfelt. Fra flere hold kom det innspill om behov for å se nærmere på kvalitetssikring og organisering av den rettsmedisinske sakkyndigvirksomheten. En nærmere redegjørelse for organiseringen og kvalitetssikringen er gitt nedenfor i kapittel 8 og 9. I tillegg fortsatte utviklingen med flere og mer komplekse saker utover 1990-tallet.

Som følge av stor mediedekning av enkelte alvorlige straffesaker, økte tidlig på 1990-tallet oppmerksomhet i blant annet de juridiske og medisinske miljøene omkring de viktige oppgaver og utfordringer de rettsmedisinsk sakkyndige står overfor i straffesaker. I denne forbindelse kan nevnes blant annet Bjugn-saken i 1992–1994 (mistanke om seksuelle overgrep mot ca. 60 barn i bygden Bjugn i Nord-Trøndelag), Liland-saken i 1969–1994 (spørsmål om uriktig domfellelse for dobbeltdrap, blant annet på grunn av usikkerhet om dødstidspunkt og tidspunkt for når skadene var påført) og Rødseth-saken i 1997 (spørsmål om en liten jente døde av skader som følge av benskjørhet eller som følge av vold fra sin far).

Liland-saken ble gransket av et regjeringsoppnevnt utvalg, som blant annet konkluderte med kritikk mot de rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser, og mot uttalelser og samspillet mellom dem og de juridiske aktørene i straffesaken (NOU 1996: 15 Lilandsaken).

Justisdepartementet besluttet i 1996 at det burde oppnevnes et utvalg for å se nærmere på visse sider ved den rettsmedisinske sakkyndigvirksomheten. Det ble 13. februar 1997 holdt et møte i departementet med representanter for berørte instanser og parter, og arbeidet med mandat for og sammensetning av et utvalg ble påbegynt. Av ulike grunner ble utvalget ikke oppnevnt før i april 1998.

4 Tidligere vurderinger av spørsmålet om organisering og kvalitetssikring av rettsmedisinsk virksomhet i Norge

4.1 Den norske patologforenings innstilling fra 1. november 1981: “Rettsmedisin i Norge”

Den norske patologforening nedsatte i mai 1981 et utvalg for utredning av forholdet mellom rettsmedisin og patologi, kompetansenormer for patologene og vurdering av rettsmedisinsk kapasitet i Norge. Utvalget, som besto av seks patologer og to rettsmedisinere, avga sin innstilling 1. november 1981. Innstillingen heter “Rettsmedisin i Norge” med tre underpunkter: “forholdet mellom rettsmedisin og patologi”, “kompetansenormer for patologer” og “vurdering av rettsmedisinsk kapasitet i Norge”.

Utvalget konstaterte at det hadde vært en betydelig økning i antallet rettsmedisinske likundersøkelser i løpet av perioden 1960–1980. Rettsmedisinske likskuer, som tidligere utgjorde ca. 40% av likundersøkelsene, forekom praktisk talt ikke lenger, og antallet rettsmedisinske obduksjoner var i 20-års perioden seksdoblet. Utvalget pekte på at det bare ble foretatt rettsmedisinsk likundersøkelse i 3,6% av dødsfallene i Norge, et tall som var meget lavt sammenlignet med de øvrige skandinaviske land.

Utvalget påpekte at straffeprosesslovens henvisning til “fast rettsmedisinsk sakkyndig” ikke innebærer at vedkommende gruppe leger automatisk har spesiell faglig kompetanse i rettsmedisin.

Utvalget mente at alle rettsmedisinske obduksjoner ideelt sett burde utføres av rettsmedisinere, men at dette på grunn av det lave antall rettsmedisinere ikke var realistisk. Utvalget viste til målsettingen i Generalplan for patologi om at 10% av alle dødsfall skal undersøkes som rettsmedisinske obduksjoner, og anså målsettingen som utopisk. Det ville i tilfelle innebære behov for 25 legeårsverk bare til rettsmedisinsk formål. Utvalget fant det mer realistisk å arbeide for opprettelse av faste stillinger som rettsmedisinere ved universitetene i Trondheim og Tromsø. Man anslo at det da ville være mulig at rettsmedisinere utførte anslagsvis 30–50% av de ønskede rettsmedisinske obduksjonene, mens resten ble overlatt til sykehuspatologene. Et mindretall i utvalget mente det ville være tilstrekkelig med 12–15 rettsmedisinere i Norge for å utføre rettsmedisinsk likundersøkelse av 10% av dødsfallene.

Utvalget anbefalte som en generell regel at patologer ikke burde påta seg andre rettsmedisinske oppdrag enn de følte seg kompetente til. Vanskelige rettsmedisinske tilfeller burde undersøkes i samarbeid med rettsmedisinere eller i sin helhet overlates rettsmedisinere. Utvalget nevnte følgende eksempler på vanskelige tilfeller: drap, kompliserte ulykker, enkelte selvmord hvor vurderingen krever spesiell erfaring, tilfeller hvor straffbar handling har medvirket til døden, masseulykker og identifisering av lik med betydelige skader eller postmortale forandringer. Utover disse tilfellene måtte den enkelte patolog vurdere den enkelte sak konkret.

Utvalget konstaterte at rettsmedisin ikke var en medisinsk spesialitet eller subspesialitet i relasjon til Den norske lægeforenings spesialitetskrav. Utvalget konstaterte videre at det ikke ble stilt formelle krav til en som skal fungere som rettsmedisiner, mens det som universitetskrav stilles krav til vitenskapelig- og undervisningskompetanse i tillegg til faglige kompetansekrav i rettsmedisin. Et mindretall i utvalget mente Justisdepartementet burde være interessert i å få formalisert kravene til en som skal fungere som rettsmedisiner, eventuelt ved at fagområdet ble definert som en medisinsk subspesialitet.

Utvalget mente det var et klart behov for opprettelse av rekrutterings-/utdannelsesstillinger i faget rettsmedisin. Slike stillinger burde opprettes ved Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo og Gades institutt, Universitetet i Bergen, for å sikre en tilfredsstillende rekruttering til faget på lang sikt. Dette måtte imidlertid komme etter opprettelsen av stilling for rettsmedisiner ved universitetene i Trondheim og Tromsø, noe utvalget for øvrig mente Justisdepartementet burde føle ansvar for og bidra til opprettelse av.

4.2 Lov 16. juni 1989 nr. 64 om endringer i straffeloven og straffeprosessloven m.m.

I forbindelse med Justisdepartementets revisjon av forskriftene om Den rettsmedisinske kommisjon og om faste rettsmedisinske sakkyndige, sendte departementet 29. mars 1984 ut et høringsbrev, der følgende seks spørsmål om rettsmedisin ble tatt opp:

1. Spørsmål om å utvide utvalget av faste rettsmedisinsk sakkyndige, særlig med henblikk på psykologer og allmennpraktiserende leger.

2. Spørsmål om en nærmere presisering av Den rettsmedisinske kommisjons kompetanse og plikter ved innsendte sakkyndige erklæringer.

3. Spørsmål om kommisjonens veiledningsoppgaver.

4. Spørsmål om retningslinjer for utforming av psykiatriske beretninger.

5. Spørsmål om arkivering og eiendomsrett til kommisjonens arkiv, særlig med henblikk på å muliggjøre forskning.

6. Spørsmål om å begrense plikten til å innsende beretninger til Den alminnelige rettsmedisinske gruppe av Den rettsmedisinske kommisjon.

Noen av disse spørsmålene måtte av ulike grunner ligge ved departementets revisjon av forskriftene om kommisjonen, herunder spørsmålet om begrensning av plikten til å sende inn beretninger. Det var etter straffeprosessloven ikke adgang til å gi forskrifter som begrenset innsendingsplikten.

Som begrunnelse for å ta opp spørsmålet om å begrense plikten til å sende inn sakkyndige erklæringer til den alminnelige gruppen i Den rettsmedisinske kommisjon, anførte departementet i høringsbrevet følgende:

“På grunn av den stadig økende saksmengden, er det ønskelig å skjære ned på antall beretninger dersom det kan gjøres på forsvarlig måte. Det kan derfor være aktuelt å vurdere om man skal innføre samme begrensning for den alminnelige rettsmedisinske gruppe som for den psykiatriske, dvs at bare sakkyndige som oppnevnes av retten skal sende sine beretninger til Kommisjonen.

I denne forbindelse bør det også vurderes om man skal innføre en avgrensning i hvilke typer beretninger som skal bringes inn for Kommisjonens alminnelige rettsmedisinske gruppe, f.eks. om innsendingsplikten bare skal omfatte obduksjoner. En vil i denne sammenheng påpeke viktigheten av at Kommisjonen blir et effektivt kontrollorgan. Oppgavene må derfor defineres slik at Kommisjonen kan fungere tilfredsstillende.”

Bakgrunnen for høringsbrevet var et notat utarbeidet i 1980 av kommisjonens formann, professor dr. med. Jon Lundevall, hvor det blant annet het:

“Det er nå praktisk talt bare rettsmedisinske obduksjonsberetninger som blir sendt kommisjonen for kontroll. … Beretninger om likskuer, undersøkelse av levende, undersøkelse av biologiske spor og blodanalyser av levende blir aldri, eller praktisk talt aldri forelagt kommisjonen.”

Det fremgikk videre at kommisjonens arbeidsbelastning i 1980 var i ferd med å bli for stor. Antallet innsendte obduksjonsberetninger var på det tidspunktet kommet opp i mellom 1 200 og 1 500 årlig. Kommisjonen antok at det gikk en grense ved 2 000 slike erklæringer årlig.

I 1986 var antallet erklæringer for den alminnelige gruppen kommet opp i 2 441, hvorav de aller fleste gjaldt obduksjoner.

For så vidt gjaldt kontroll av erklæringer fra de øvrige somatiske fagområdene, uttalte professor Lundevall i notatet til Justisdepartementet i 1980 følgende:

“Beretninger om likskuer og undersøkelser av levende personer i anledning strafferettslig etterforskning kan være av like stor viktighet som obduksjonsberetninger, og burde vel kontrolleres som disse. Imidlertid tror jeg det er ganske fåfengt å forsøke å få sendt inn til kommisjonen alle disse beretninger.

Når det gjelder tekniske laboratorieundersøkelser synes jeg kontroll er unødvendig, fordi disse undersøkelser vesentlig utføres på institusjoner der personalet har stor erfaring.”

I 1983 gjentok kommisjonen disse synspunktene overfor departementet, og foreslo at innsendingsplikten burde begrenses til obduksjonsberetninger.

Kommisjonen fremhevet i sitt svar til høringen i 1984 at alle obduksjonsberetninger måtte omfattes av innsendingsplikten, og at også likskueberetninger skulle sendes inn. Man anbefalte ikke at beretninger om undersøkelse av levende personer skulle sendes inn selv om en viss kontroll her ville være berettiget, idet kommisjonen mente dette neppe ville være gjennomførbart. Heller ikke rent kjemiske analyseresultater burde underkastes rutinemessig kontroll, men den skjønnsmessige vurderingen av slike analyser burde komme inn under kommisjonens kontroll. Om dette het det i kommisjonens høringsuttalelse:

“Fra Statens rettstoksikologiske institutt avgis årlig ca 400 slike skjønnsmessige vurderinger etter analyse fra levende personer hvert år. De fleste av disse gjelder tilbakeregning i trafikksaker, dels med hensyn på alkohol, dels m.h.p. medikamenter eller andre stoffer. Statens rettstoksikologiske institutt er interessert i at slik kontroll gjennomføres.

I tillegg avgis uttalelse av denne art i en del tilfelle av annet personell patologer, kliniske farmakologer og psykiatere. Ikke alle disse er like sakkyndige på det toksikologiske område, og kontroll av Den rettsmedisinske kommisjon er berettiget.”

På bakgrunn av disse vurderingene om kontrollbehovet på det toksikologiske området, konkluderte kommisjonen i sin høringsuttalelse med at innsendingsplikten heller burde utvides enn innskrenkes.

Disse spørsmålene ble også tatt opp i riksadvokatens høringsuttalelse, hvor det het:

“For fremtiden bør som allerede nevnt alle obduksjonsrapporter sendes Kommisjonen for gjennomsyn og mulige merknader. Det bør vel også være adgang til å forelegge andre erklæringer/rapporter av rettsmedisinsk art for Kommisjonen, hva enten de er avgitt av leger som er konsultert av fornærmede, engasjert av politiet eller oppnevnt av retten. Men det skulle, slik jeg ser det, ikke være behov for at slike erklæringer rutinemessig blir sendt Kommisjonen. Både siktede, politiet og retten bør imidlertid kunne be om Kommisjonens merknader.”

Justisdepartementet konkluderte i Ot.prp. nr. 16 (1988–89) med at plikten til å sende inn somatiske rettsmedisinske erklæringer burde innskrenkes, se side 24. I tillegg til at det burde være samsvar mellom regelverk og praksis, uttalte departementet:

“I tillegg kommer at dagens ordning ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for at Kommisjonens kontrollvirksomhet dekker de beretningene hvor kontrollbehovet er størst. Hvordan Kommisjonen skal prioritere sin kontrollinnsats – innenfor de begrensede personellressurser som står til rådighet – bør så vidt mulig komme til uttrykk i generelle regler og ikke bare framstå som et resultat av en varierende og litt tilfeldig praktisering av dagens altfor vidtrekkende innsendingsplikt.

En innskrenking av de somatisk sakkyndiges plikt til å sende kopi av erklæringene sine til Kommisjonen kan skje på ulike måter. Høringsbrevet pekte på to alternativer. For det første kan plikten begrenses til å gjelde bare sakkyndige som er oppnevnt av retten. For det andre kan plikten begrenses etter innholdet i erklæringene; det ble antydet muligheten for å bare la obduksjonsrapportene være omfattet av plikten. Man kan videre tenke seg en ordning hvor Kommisjonen gis adgang til å ta stikkprøver – ved siden av den rutinemessige kontrollen – f.eks. ved for en periode å kreve seg forelagt beretninger av bestemte typer eller fra bestemte institusjoner. Som riksadvokaten pekte på, bør siktede, påtalemyndigheten og retten kunne be om Kommisjonens synspunkter på beretninger som ikke har vært forelagt den som ledd i den rutinemessige kontrollen.”

Den nærmere regulering av spørsmålene om innsendingsplikt burde etter departementets mening skje ved forskrift, da det ville være tale om noe mer detaljerte regler enn det man fant i strpl. § 147.

Man foreslo derfor i første omgang en endring av § 147, slik at Kongen ble gitt fullmakt til å gi nærmere regler om innsendingsplikten. Det ble deretter ved endringslov av 16. juni 1989 vedtatt en ny utforming av § 147, som ble gitt denne ordlyden:

“Kongen gir regler om plikt for sakkyndige i rettsmedisinske spørsmål til å sende til den rettsmedisinske kommisjon en kopi av de erklæringer de avgir overfor retten eller påtalemyndigheten.

Kommisjonen skal gjennomgå de innkomne erklæringer og uttalelser. Finner den vesentlige mangler, skal den gjøre retten eller i tilfelle påtalemyndigheten oppmerksom på det.”

Justisdepartementet utarbeidet et utkast til forskrifter om sakkyndiges plikt til å sende inn rettsmedisinske erklæringer til Den rettsmedisinske kommisjon, og sendte dette på høring 29. august 1990. Utkastet lød som følger:

“§ 1. Enhver som er oppnevnt av retten som sakkyndig i rettsmedisinske spørsmål, skal straks sende den rettsmedisinske kommisjon avskrift av den skriftlige erklæring som han gir retten eller påtalemyndigheten. Dette gjelder likevel ikke ved foreløpige erklæringer som er nevnt i strpl § 165 tredje ledd.

Såfremt den sakkyndige under hovedforhandlingen gir uttalelser som avviker fra den skriftlige erklæring eller på vesentlige punkter utfyller den, skal den sakkyndige sende kommisjonen et referat av sin muntlige forklaring.

§ 2. Innsendingsplikten omfatter alle obduksjonsberetninger. Erklæringer/rapporter av rettsmedisinsk art som faller utenfor innsendingsplikten, kan av retten forelegges den rettsmedisinske kommisjon.

§ 3. Den rettsmedisinske kommisjon har adgang til å ta stikkprøver ved siden av den rutinemessige kontrollen, f.eks. ved å kreve seg forelagt beretninger av bestemte typer eller fra bestemte institusjoner for en periode.

§ 4. Justisdepartementet kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av denne forskriften herunder om krav til innholdet i erklæringene.

§ 5. Denne forskriften trer i kraft …”

Under arbeidet med og høring av forskriftsutkastet, viste det seg at både kommisjonen selv og det sakkyndige miljø i noen grad hadde endret sine holdninger til kommisjonens fungering. I møte mellom departementet og kommisjonen høsten 1991 drøftet man blant annet mer helhetlig kvalitetssikringstenkning og behovet for å kontrollere flere sakstyper. Det ble vist til omorganiseringen i Sverige, og tatt til orde for at kommisjonen burde gjøres til et mer aktivt organ. Kommisjonens formann, professor Lundevall, konkluderte i et notat til departementet etter møtet med at det burde nedsettes en arbeidsgruppe “til å studere om det er ønskelig, og mulig, å omorganisere Den rettsmedisinske kommisjons virksomhet.”

Ny leder for kommisjonen fra 1992, professor Bjørnar Olaisen, skrev i et notat 20. mai 1992 til departementet (som en oppfølging av nevnte møte) at han ville arbeide for at kommisjonen skulle utvide sitt arbeidsfelt til å gjelde alle medisinske sakkyndigrapporter. Etter en dialog med departementet, redegjorde kommisjonen i et notat 11. mai 1995 for den alminnelige gruppes syn på fremtidig instruks og arbeidsoppgaver for kommisjonen. Notatet konkluderte med at det burde nedsettes et offentlig utvalg til å utrede organiseringen av rettsmedisinsk virksomhet i Norge.

Arbeidet med forskriften har de senere årene ligget i bero i påvente av oppnevning av, og deretter avlevering av utredning fra, det foreslåtte utvalget som ved dette avgir sin innstilling. Som følge av dette har heller ikke endringen i strpl. § 147 blitt satt i kraft.

4.3 Rapport 1. juni 1994 fra arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet til å vurdere behov for retningslinjer for rettspsykiatriske erklæringer, rettspsykiatriske sakkyndiges tilstedeværelse i retten, honorarfastsettelse, m.m.

Justisdepartementet nedsatte 23. desember 1992 i forståelse med Den rettsmedisinske kommisjon en arbeidsgruppe til å se på følgende:

1. Om dagens praksis for utarbeidelse av rettspsykiatriske erklæringer er tilfredsstillende, og om eventuelt behov for retningslinjer. Det skal gis forslag til retningslinjer for utarbeidelse av erklæringer.

2. Om i hvilken utstrekning de sakkyndige bør være tilstede under hovedforhandlingen.

3. Om det er behov for tiltak for å bedre rettens grunnlag for å fastsette honorar til den sakkyndige.

4. Observasjonsinnleggelse i henhold til straffeprosessloven § 167.

Arbeidsgruppen besto av representanter for rettspsykiaterne, dommerforeningen, påtalemyndigheten og advokatforeningen, og avga sin rapport til Justisdepartementet 1. juni 1994.

Arbeidsgruppen var bedt om å vurdere om det fortsatt burde være forhørsretten som skulle oppnevne rettspsykiatrisk sakkyndige, eller om dette burde overlates lagmannsretten, siden nesten alle sakene med observasjoner ble ført for lagmannsretten som første instans. Gruppen mente man burde holde fast ved at den rett som har saken til behandling på oppnevningstidspunktet, skulle foreta oppnevningen. På etterforskningsstadiet er det forhørsretten. For å bedre forhørsrettens kontroll med omfanget av og utgiftene til de rettspsykiatriske erklæringene, burde det innføres retningslinjer for erklæringene. Dersom embetsdommere foretar oppnevningen, vil disse også få erfaring i å vurdere erklæringer og honorar bedre enn om skiftende dommerfullmektiger gjør dette.

Arbeidsgruppen understreket at rettspsykiatriske observasjoner er så inngripende for den det gjelder at det av rettssikkerhetsmessige grunner bør oppnevnes to sakkyndige. Etter arbeidsgruppens oppfatning var det imidlertid i utgangspunktet tilstrekkelig at bare en av de sakkyndige møter under hovedforhandlingen dersom de er enige om konklusjonen vedrørende observanden. Avgjørelsen om en eller begge sakkyndige skal møte, og i tilfelle hvem, må retten ta stilling til.

Arbeidsgruppen vurderte ulike tiltak for å bedre rettens grunnlag for å fastsette honorar til den sakkyndige. Verken stykkprissatser eller tak for antall timer den sakkyndige kan bli honorert ble anbefalt. I stedet foreslo gruppen at det i retningslinjene burde fastsettes en norm for naturlig arbeidstid med en erklæring (10–20 timer), og at overskridelser må begrunnes og meldes til retten i forkant. Det ble også foreslått at retten kunne innhente uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon for å vurdere om den sakkyndiges salæroppgave burde honoreres fullt ut. Arbeidsgruppen pekte for øvrig på at det ville være betydelige beløp å spare for det offentlige dersom påtalemyndigheten og domstolene foretok en mer kritisk vurdering av behovet for rettspsykiatrisk observasjon.

Arbeidsgruppen så ikke behov for å innføre økt bruk av observasjon i institusjon. Slik observasjon ble ansett aktuell bare i de få, vanskelige tilfeller hvor spørsmålet om psykose/ikke psykose først kan avklares etter lengre tids observasjon i et sykehusmiljø.

Arbeidsgruppen kommenterte den siste tids økte bruk av andre sakkyndige erklæringer (vurdering av fornærmedes troverdighet, hvorvidt fornærmede har mangelfullt utviklede sjelsevner, mv.). Erklæringene burde etter gruppens mening sendes kommisjonen til vurdering. Gruppen bemerket at retten generelt burde vise stor tilbakeholdenhet med å tillate bevisførsel om fornærmedes og vitners troverdighet. Man pekte også på rettens ansvar for å unngå at de sakkyndige gir spontane vurderinger i retten, og at urutinerte sakkyndige og personer med stort markeringsbehov vil kunne gå utover sine mandater.

Arbeidsgruppen mente det var nødvendig med en systematisk kontroll også av erklæringer om oppfølging av sikringssaker, og i forbindelse med fremtidig rettslig overprøving av løpende særreaksjoner (jf. forslag i NOU 1990: 5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Straffelovkommisjonens delutredning IV).

Arbeidsgruppen mente det var behov for aktiv fagutvikling blant rettspsykiatrisk sakkyndige, og at det var nødvendig med en systematisk rekruttering og kvalifisering av sakkyndige. Det burde opprettes et professorat i rettspsykiatri ved Universitetet i Oslo, og faget burde bli en større del av undervisningen til embetseksamen i medisin. Gruppen mente også at Justisdepartementet burde påta seg ansvar for å stimulere til en heving av den faglige standarden for rettspsykiatere.

I forbindelse med innføring av forslag til ny strl. § 39 d (personundersøkelse av observanden før dom på forvaring avsies) mente arbeidsgruppen at det burde utarbeides en ny standard for personundersøkelse.

Gruppen utarbeidet et omfattende utkast til retningslinjer for rettspsykiatriske erklæringer.

4.4 Professor Torleiv Ole Rognums spesialoppgave desember 1995: “Medisinsk kunnskap i rettens tjeneste. Fremtidig organisering av rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet i Norge”

Professor dr. med. Torleiv Ole Rognum utførte i 1994–95 en undersøkelse blant rekvirenter og tjenesteytere av medisinske sakkyndigtjenester for påtalemyndigheten og rettsvesenet. Undersøkelsen ble publisert i hans spesialoppgave fra desember 1995: “Medisinsk kunnskap i rettens tjeneste. Fremtidig organisering av rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet i Norge”. Formålet med undersøkelsen var å kartlegge syn på medisinsk sakkyndigvirksomhet og organiseringen av rettsmedisinsk service. Rognums spørreskjema ble besvart av 91 rekvirenter og 100 tjenesteytere.

Det var en klar tendens i svarene til at undersøkelse av døde personer burde foretas av rettspatologer, mens undersøkelse av skader på mistenkte, voldsofre og ofre for seksuelt misbruk burde foretas av kliniske leger, helst i samarbeid med spesialister i rettsmedisin. De spurte gruppene divergerte noe i sine svar: Rekvirenter i påtalemyndigheten syntes å foretrekke sakkyndig bistand fra spesialister i rettsmedisin, mens kirurger og gynekologer mente kliniske leger var bedre egnet. De fleste av svarerne var betenkt over faren for sammenblanding av behandlerrollen og sakkyndigrollen, og ca. 45% mente dette kan ha skjedd i den såkalte Bjugn-saken på begynnelsen av 1990-tallet. Ca. 60% av svarerne mente det burde opprettes en spesialitet i rettsmedisin.

Rognum tok i oppgaven til orde for at ansvaret for den samlede rettsmedisinske virksomhet i Norge burde legges til ett organ. Ansvaret måtte omfatte administrasjon, drift, kvalitetssikring, opplæring, rekruttering, utviklingsarbeid og forskning. Han pekte på risikoen for fragmentisering og ansvarsfraskrivelse ved dagens organisering av virksomheten. Særlig mente Rognum det var behov for å samle ansvaret for overordnet strategi, oppbygging, drift, kompetanseutvikling og kvalitetskontroll. Organisasjonen burde trolig underlegges Helsetilsynet eller Sosial- og helsedepartementet, da disse organene har den nødvendige helsefaglige kompetansen.

Rognum pekte også på betydningen av å bruke de økonomiske incitamentene riktig, slik at de ikke virker kontraproduktive. Han mente bl.a. at salærordningen for rettsmedisinske oppdrag bidrar til å hindre en fornuftig lønnspolitikk overfor leger under utdannelse i patologisk anatomi.

Rognum viste til at antallet rekvirerte obduksjoner ble redusert da det økonomiske ansvaret ble delegert til politidistriktene, og mente dessuten at store transportutgifter medvirket til at rekvirenten sparte penger på å benytte lokale sykehuspatologer til virksomheten i stedet for rettsmedisinere.

Rognum reiste spørsmålet om man i Norge trengte kompetansekrav til eksperter i rettsmedisin/rettspatologi. Slike kompetansekrav kunne aktualisere behovet for en egen spesialitet. Det ble vist til at det i EU var påbegynt en prosess med å få godkjennelse av rettsmedisin som egen spesialitet i hele EU-området, og at European Council of Legal Medicine (ECLM) har utarbeidet kompetansekrav for dem som skal utøve rettspatologisk virksomhet. Med utgangspunkt i ECLMs krav, fremla Rognum et utkast til utdannelsesprotokoll for rettsmedisin/rettspatologi i Norge, tilpasset en tidsramme på 5,5 år.

Rognum anslo at det utfra dagens situasjon var behov for fire nye stillinger i klinisk rettsmedisin og to nye utdannelsesstillinger. I tillegg måtte et sentralt organ for den rettsmedisinske virksomheten tilføres ressurser (en leder og en liten stab). Detaljerte kostnadsoverslag ble ikke gjort.

4.5 Norsk Rettsmedisinsk Forenings innstilling fra 1996: “Rettsmedisin i Norge. Organisering av rettsmedisinsk/rettspatologisk service”

Et utvalg nedsatt av Norsk Rettsmedisinsk Forening avga 21. september 1996 en innstilling om vurdering av organisering av rettsmedisinsk service i Norge, krav til kompetanse for rettsmedisinere og behov for egen spesialitet i rettsmedisin. Innstillingen hadde tittelen “Rettsmedisin i Norge. Organisering av rettsmedisinsk/rettspatologisk service”. Utvalget besto av fem rettspatologer, som representerte landets fire universiteter: professor dr. med. Olav Anton Haugen, professor dr. med. Leif Jørgensen, professor dr. med. Inge Morild, førsteamanuensis dr. med. Sidsel Rogde og professor dr. med. Torleiv Ole Rognum.

På bakgrunn av de uoversiktlige ansvarsforholdene for den rettsmedisinske virksomheten, tok utvalget som utgangspunkt at ansvaret for den samlede rettsmedisinske virksomheten burde samles i ett organ. Det ble vist til at i Sverige har Rättsmedicinalverket ansvaret for hele den rettsmedisinske virksomheten (unntatt biologisk sporanalyse). Utvalget drøftet deretter hvilket departement som burde ha ansvaret.

Siden mye av den rettsmedisinske aktiviteten sorterer under Justisdepartementet, mente utvalget at det kunne være naturlig at Justisdepartementet gjøres ansvarlig for finansieringen av hele virksomheten. I dag betaler Justisdepartementet enhetspris for rettspatologiske tjenester og har dessuten bidratt med stillinger og ressurser til Rettsmedisinsk institutt i Oslo, samt finansiert nyopprettelsen av stillinger ved de øvrige universitetene. Hovedargumentene mot å plassere ansvaret i Justisdepartementet var imidlertid at en slik direkte organisatorisk tilknytning etter utvalgets oppfatning ville kunne forsterke avhengighetsforholdet og dermed svekke tilliten til de medisinsk sakkyndiges uavhengighet. Siden Justisdepartementet ikke har medisinsk kompetanse, ble det heller ikke forventet å ha den fornødne interesse for faglig utvikling eller forutsetning for å definere kompetansekrav til de sakkyndige.

De rettsmedisinske institusjonene og avdelingene er i dag helt eller delvis underlagt universitetene, og utvalget mente videreutvikling under Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet ville kunne sikre frihet til forskning og understreke uavhengighet av rekvirentene av rettsmedisinske tjenester. På den annen side tilla utvalget det vekt at universitetene ikke har kultur for at instituttene driver omfattende service-ytelse. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ville heller ikke kunne ivareta en helsefaglig tilsynsrolle.

Utvalget mente at siden rettsmedisin i hovedsak dreier seg om medisinsk kunnskap utøvet av leger, faller det naturlig innenfor Sosial- og helsedepartementets ansvarsområde. Organisering av den rettsmedisinske virksomheten under Sosial- og helsedepartementet, eventuelt sykehuseier, ville imidlertid kunne gi habilitetsproblemer ved spørsmål om pasientskadeerstatning der det er mistanke om medisinsk feilbehandling. Sosial- og helsedepartementet ville for øvrig lettere enn de andre departementene kunne foreta autorisasjon av sakkyndige og kvalitetssikre den rettsmedisinske virksomheten.

Utvalget anbefalte opprettelse av et ansvarlig organ under Sosial- og helsedepartementet for å administrere den samlede rettsmedisinske virksomhet i Norge. Organets oppgaver skulle være å organisere, finansiere, produsere og videreutvikle rettsmedisinske tjenester. Organet skulle også tillegges ansvaret for utdannelsen av rettsmedisinere, fastsettelse av kompetansekrav og tilsyn med virksomheten. Utvalget foreslo videre at Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) fortsatt skulle høre administrativt under Justisdepartementet og beholde sin uavhengige kvalitetssikrende funksjon.

Norsk Rettsmedisinsk Forening vedtok i årsmøtet 1996 innstillingen, og sendte den på høring til instanser innen påtalemyndighet (rekvirenter), medisin og utdannelse. Det kom inn 24 høringsuttalelser. Innstillingen ble publisert høsten 1997 sammen med høringsuttalelsene.

Flere av høringsinstansene (Riksadvokaten, statsadvokatene i Oslo, i Vestfold og Telemark og i Hordaland, politimesteren i Romerike, Den norske lægeforening, Den Norske Advokatforening og Fylkeslegen i Nordland) ga generell støtte til forslaget om et nytt organ med et overordnet ansvar for produksjon og utvikling av rettsmedisinske tjenester. Riksadvokaten uttalte bl.a.:

“Selv om det i dag utvilsomt utføres mye godt sakkyndighetsarbeid, er det en generell svakhet at mange av de fagpersoner som benyttes, ikke har tilstrekkelig kunnskap om de særskilte krav som ligger i rollen. Skillet mellom en terapeutisk tilnærmingsmåte og oppgaven som sakkyndig synes problematisk. Likeledes grenseoppgangen mot tema som ligger på siden av oppdraget eller utenfor eget ekspertområde. Mangelen på opplæring eller bevisst gjennomtenkning kan lett lede til at grunnlaget for sakkyndige vurderinger og konklusjoner blir uklart og, i verste fall, er uten teoretisk eller vitenskapelig forankring. Dettes skyldes normalt ikke manglende kompetanse på eget fagfelt, men er snarere en konsekvens av at vedkommende ikke har den rettsmedisinske “overbygningen”.

Det ligger i sakens natur at påtalemyndigheten og domstolen har begrenset mulighet til å kontrollere at de sakkyndige redegjørelsene holder faglig mål. Når en samtidig vet at bare et fåtall av erklæringene forelegges Den rettsmedisinske kommisjon, gir det grunn til ettertanke. “Feilskjær” kan lede til uriktige strafferettslige avgjørelser og – i alle fall over tid – bidra til å svekke den sakkyndiges posisjon og autoritet. Det er derfor påkrevet å iverksette tiltak som kan demme opp for en slik utvikling.

I dette perspektivet støtter riksadvokaten forslaget om at den rettsmedisinske virksomheten samles under et organ som også har det overordnede ansvar for opplæring, utdanning og utvikling.”

Riksadvokaten tok ikke stilling til administrativ tilknytning eller opplæringsmodeller.

En rekke instanser tok ikke uttrykkelig standpunkt til spørsmålet om organisering og opprettelse av nytt ansvarlig organ (statsadvokatene i Troms og Finnmark og i Agder, politimesteren i Oslo, DRK, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, universitetene, fylkeslegene i Telemark, i Rogaland, i Sør-Trøndelag). De fleste av disse mente spørsmålet måtte utredes nærmere før det var grunnlag for å trekke konklusjoner.

Fylkeslegen i Sogn og Fjordane uttalte ikke noe om et sentralt ansvarlig organ, men mente de rettsmedisinske tjenestene burde være organisert som en regionalisert helsetjeneste. Heller ikke Sentralsykehuset i Akershus uttalte noe om et sentralt ansvarlig organ, men understreket spesielt at sentralisering av de rutinemessige obduksjoner av unaturlige dødsfall burde begrenses.

Noen instanser (Den norske lægeforening, Den Norske Advokatforening og Politimesteren i Romerike) støttet uttrykkelig forslaget om at et sentralt organ burde legges under Sosial- og helsedepartementet. Den norske lægeforening mente dessuten at det faglige tilsynet med den samlede rettsmedisinske virksomheten burde utøves av Statens helsetilsyn.

Enkelte (Universitetet i Oslo v/Det medisinske fakultet og Fylkeslegen i Telemark) mente at Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet var et aktuelt alternativ som burde vurderes. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Universitetet i Oslo v/ Det odontologiske fakultet anså imidlertid ikke ytelse av rettsmedisinsk service som universitetenes primæroppgave.

Både statsadvokaten i Oslo og Den Norske Advokatforening vektla at faget rettsmedisin ikke burde ha direkte tilknytning til Justisdepartementet, idet dette ville kunne svekke tilliten til de sakkyndiges upartiskhet.

Fylkeslegen i Nordland foreslo en fristilt, uavhengig organisasjon med styringsrepresentasjon fra alle de involverte departementer (Sosial- og helsedepartementet, Justisdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet). Han så en fordel i at ansvaret for alle typer rettsmedisinske tjenester kunne samles i ett organ.

Flere instanser (statsadvokaten i Hordaland, politimesteren i Romerike og Fylkeslegen i Sogn og Fjordane) påpekte at rekvireringspraksis med hensyn til rettsmedisinske tjenester burde være ensartet i hele landet og at det enkelte politikammers økonomi ikke burde være utslagsgivende.

4.6 ABC-modellen fra 1998 om differensiert kvalifisering av sakkyndige for rettsvesenet

I tidsskriftet Nordisk Rettsmedisin, nr. 2 for 1998, presenterte overlege Randi Rosenqvist artikkelen “Modell for differensiert kvalifisering av sakkyndige for rettsvesenet”. Modellen, heretter kalt ABC-modellen, presenteres i dette avsnittet.

Rosenqvist foreslo å definere tre kompetansenivåer for rettsmedisinsk sakkyndige. Kompetansenivå A skulle kun forutsette en faglig godkjent utdannelse. Kompetansen forutsettes dokumentert ved embetseksamen, autorisasjon og eventuelt en spesialitet godkjent av de dertil hørende faglige og administrative instanser. Her kunne man tenke seg at alle spesialister i patologi kunne avgi sakkyndig obduksjonsrapport, alle psykiatere en sakkyndig diagnostikk av psykose, og alle odontologer en gebissbeskrivelse. Også andre medisinske spesialiteter, psykologi og enkelte realfag kunne være aktuelle.

Rosenqvist pekte på at det å påta seg sakkyndigoppdrag for påtalemyndigheten eller rettsvesenet innebærer mange utfordringer. Blant annet må fagpersonen fremstille sitt fag slik at jurister og legfolk skjønner hva som blir sagt, man må vite hvordan rapporter hensiktsmessig bør bygges opp, man må kunne habilitetsregler og vite for eksempel hva som er bevisvurderinger i straffesaker. Slik kompetanse er det ikke gitt at en person på kompetansenivå A innehar. Derfor bør det etableres en videreutdannelse for sakkyndige i straffesaker som gir formell bakgrunnskunnskap for å lage gode sakkyndigerklæringer for rettsvesenet. Rosenqvist kalte dette kompetansenivå B. Hun mente Justisdepartementet naturlig burde være ansvarlig for å etablere tilbud om slik spesialutdannelse, da dette er fagspørsmål som i stor grad er uvesentlig for helsevesenet, og verken bør belastes dette faglig eller økonomisk. Det bør imidlertid være attraktivt for fagpersoner å skaffe seg en slik utdannelse. Dersom sakkyndige med denne kompetansen fikk noe høyere betalt for sitt sakkyndigarbeid enn de på kompetansenivå A, ville dette virke rekrutterende. Rosenqvist antok også at domstolene ville foretrekke sakkyndige som er utdannet til å gjøre en bedre formell jobb, selv om dette ville falle noe dyrere.

I en del saker viser det seg at vanlig medisinsk sakkyndighet ikke er nok. Da bør fagområdene oppfordres til å utvikle utdannelsesmuligheter innen spesialfelt som er viktige for rettsvesenet. Helsevesenet, universitetene og deres aktuelle departementer burde identifisere seg med disse utfordringene og derved etablere et kompetansenivå C. Innen psykiatri burde enkelte psykiatere kvalifiseres i f.eks. farlighetsvurderinger av tilregnelige lovbrytere og vitnepsykologi. Fra rettsodontologien nevnte Rosenqvist bitt-diagnostikk i vev som noe ikke enhver tannlege kan forventes å beherske. Fra faget rettspatologi/rettsmedisin mente Rosenqvist at mange problemstillinger av faglig art måtte rendyrkes for sakkyndigvirksomhet. Beregning av vinkler for skuddinngang og -utgang, med dertil vurdering av hvorfra et skudd kan være løsnet, er neppe de fleste patologers spesialkompetanse. Hun mente det utdannelsesmessig, økonomisk og faglig ville være hensiktsmessig å utvikle en egen spesialitet i rettsmedisin. Denne burde bygge på store deler av patologien, men kunne begrense utdannelsen på visse felt mindre interessant for rettsmedisinere, f.eks. kreftprøver fra underlivet.

Kilde: Rosenqvist, R., Nordisk Rettsmedisin 1998; 4: 52–53.

5 Organiseringen av rettsmedisinsk virksomhet og kvalitetssikring i andre land

5.1 Organisasjonsformer

Selv om hovedoppgavene er de samme, varierer organiseringen av det rettsmedisinske undersøkelsesvesen fra land til land. Det finnes tre prinsipielt ulike organisatoriske hovedsystemer for dødsfallundersøkelser: det kontinentale system, coroner-systemet og medical examiner-systemet. De tre hovedsystemene presenteres kort i dette kapitlet. Fremstillingen av dem er i all hovedsak hentet fra Rättsmedicinalverkets rapport 1997 nr. 1 “Den svenska rättsmedicinens utveckling – historik, nuläge och framtid”. Deretter presenteres organiseringen i Danmark (5.2) og Sverige (5.3) forholdsvis inngående.

5.1.1 Det kontinentale system

Grunnpilaren i det europeiske rettsmedisinske systemet, som finnes i flertallet av sentraleuropeiske land samt Skottland, er at rettsvesenet undersøker mistenkelige dødsfall etter anmeldelse fra lege. Det europeiske rettsmedisinske systemet kalles i den anglosaksiske litteraturen for “kontinentalt”.

I dette systemet er det opp til de rettshåndhevende myndigheter hvilke undersøkelser som skal utføres og av hvem. De rettslige myndighetene har stor frihet til selv å velge hvilken medisinsk ekspertise som skal anvendes. Dette medfører at man i varierende grad anvender rettsmedisinere i utredningsarbeidet. Rettsmedisinske universitetsinstitusjoner svarer likevel for hoveddelen av den rettsmedisinske obduksjonsvirksomheten. Det er derfor vanlig mange steder i Europa at myndighetene bruker flere forskjellige leger til de ulike typer undersøkelser. En politilege tilkalles ofte til åstedsundersøkelse. Undersøkelse av mistenkt gjerningsmann samt obduksjon kan utføres av en annen lege. Til undersøkelse av dødsfall der det ikke er mistanke om straffbart forhold, f.eks. ved ulykker, brukes ikke sjeldent kliniske patologer eller andre leger som påtar seg obduksjoner. I kompliserte tilfeller gjennomføres likevel alltid en rettsmedisinsk obduksjon. Klinisk rettsmedisinske undersøkelser utføres oftest av andre leger enn de som er ved de rettsmedisinske institusjonene, ofte av særskilte politileger (i England såkalte “police surgeons”).

Systemet med selvstendige rettsmedisinske universitetsinstitusjoner har sin bakgrunn i den europeiske tradisjonen med frie universiteter. Lærere og forskere ved universitetene er uavhengige av myndighetene. Universitetenes autonomi garanterer også uavhengigheten til rettsmedisinerne. Fortsatt er det mest vanlig at den rettsmedisinske sakkyndigvirksomheten utføres av ansatte ved universitetenes institutter. De rettsmedisinske instituttene ved de forskjellige universitetene er uavhengige av hverandre og utfører ofte granskninger av hverandres uttalelser dersom retten eller partene ber om det. Universitetene finansierer kun undervisning og forskning. Oppdragsvirksomheten betales av rekvirenten. Rekvirenten kan være en statlig myndighet (f.eks. politiet, påtalemyndigheten, retten) eller en privatperson.

De europeiske rettsmedisinske institusjonene har ofte nærliggende virksomheter under samme tak. På en institusjon kan derfor foruten rettspatologisk virksomhet, også finnes rettsgenetisk, rettskjemisk og annen virksomhet. Også kriminaltekniske undersøkelser kan forekomme. Systemet karakteriseres av en viss treghet ettersom det er flere aktører i utredningsarbeidet.

I Norden er den rettsmedisinske virksomhetens utvikling og oppbygning influert av det kontinentale systemet, men det finnes tydelige forskjeller, særlig for Sveriges del. Den svenske organisasjonen innebærer at samtlige obduksjoner på oppdrag fra de rettshåndhevende myndigheter, først og fremst politiet, ved mistanke om unaturlig død, gjennomføres ved Rättsmedicinalverkets (RMVs) rettsmedisinske avdelinger. En rettsmedisinsk universitetsenhet er integrert i eller samlokalisert med samtlige av RMVs avdelinger. En kobling til universitetene foreligger gjennom at en del av rettsmedisinerne har kombinasjonsstillinger som professor/overlege, lektor/overlege eller forskerassistent/lege. Virksomheten finansieres ved overslagsbevilgning fra Justisdepartementet.

I Danmark, Island og Norge er rettsmedisinen helt universitetsbasert, og rutinevirksomheten gjennomføres som oppdragsvirksomhet for og finansieres av politiet. I Danmark er et system med embetsleger som gjennom såkalt rettsmedisinsk liksyn veileder politiet om hvorvidt en rettsmedisinsk obduksjon er påkrevd. Alle rettsmedisinske obduksjoner utføres av de tre rettsmedisinske universitetsinstituttene i København, Odense og Århus. I Norge finnes rettsmedisinske institutt/tilsvarende ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, men politiet benytter delvis også kliniske patologer ved siden av disse. Innslaget av klinisk rettsmedisinske undersøkelser er begrenset i Danmark og Norge. I Finland utføres alle obduksjoner av dødsfall anmeldt til politiet av rettsmedisiner dels ved universitetsinstitutt i Helsingfors, Åbo, Tammerfors og Uleåborg, dels av rettsmedisinere ansatt ved länsstyrelsen i länene, dvs. gjennom en delvis myndighetsbasert organisasjon. I Helsingfors har også den kliniske rettsmedisinen (rettsmedisinsk kroppsundersøkelse, blodprøveundersøkelse mv.) et betydelig omfang.

I Danmark og Norge finnes sentrale organer (henholdsvis Retslægerådet og Den rettsmedisinske kommisjon) med oppgave bl.a. å kontrollere gjennomførte rettsmedisinske oppdrag. I Finland hører dette under Rättsskyddscentralen, mens det i Sverige inngår i RMVs eget kvalitetssikringsansvar. I Sverige kan en domstol begjære en vurdering av en rettsmedisinsk erklæring gjennom Socialstyrelsens rättsliga råd, noe som skjer i meget begrenset omfang.

I både Finland og Sverige er rettsmedisin en offisiell legespesialitet med regulert utdannelse, hvilket anses å ha stor betydning for å opprettholde en høy standard i virksomheten. Utvalget har fått opplyst fra The European Council of Legal Medicine (ECLM) at 8 av dagens 15 EU-land har spesialitet i rettsmedisin/-patologi: Finland, Hellas, Irland, Italia, Portugal, Sverige, Tyskland og Østerrike. I tillegg har de fleste østeuropeiske land en slik spesialitet. For å forbedre kvaliteten i det rettsmedisinske arbeidet er det gjennom ECLM utarbeidet en standard for prosedyren ved rettsmedisinske obduksjoner, en beskrivelse av spesialiteten (“job description”) samt en standard for legeutdannelse i rettsmedisin.

5.1.2 Coroner-systemet

Coroner-systemet har sine røtter i middelalderens England. En coroner var opprinnelig kronens embetsmann med oppgave å ivareta kronens interesser ved dødsfall, branner og ulykker. Gjennom århundrene har coronerens rolle blitt mer rendyrket og begrenset til dødsårsaksundersøkelse. Det er først og fremst i de anglosaksiske landene som England, Wales, Irland, Canada, Australia, Sør-Afrika samt helt eller delvis i 28 delstater i USA at coroner-systemet benyttes.

Leger og allmennheten plikter å anmelde til coroneren alle dødsfall der dødsårsaken ikke er en kjent sykdom. Coroneren er i sin funksjon nærmest en juridisk utredningsinstans som står fritt i forhold til øvrige rettshåndhevende myndigheter og til ulike sakkyndige. I Australia sorterer dog coroneren under påtalemyndigheten. Coroneren er ofte en person med juridisk utdannelse eller en lege, men kan også være en vel ansett person uten juridisk skolering. Det er nesten alltid ansatt polititjenestemenn hos coroner-myndigheten.

Coroner-myndigheten tar imot anmeldelser om dødsfall og iverksetter nødvendig utredning. Dette kan innbefatte politietterforskning, obduksjon, toksikologisk undersøkelse og andre spesialundersøkelser. Videre gir coroneren tillatelse til begravelse og han gir opplysninger til den offentlige dødsårsaksstatistikken.

Coroner-utredningene er grundige og tar ofte lang tid. Selv dødsfall i utlandet er gjenstand for coroner-utredning. Dersom dødsfallet vurderes å være naturlig med en sannsynlig dødsårsak, innskrenker utredningen seg i de fleste tilfellene til en obduksjon. En polititjenestemann ved coroner-myndigheten er alltid til stede ved obduksjonen og treffer som regel de pårørende.

Ved unaturlig dødsfall holdes ofte en “inquest”, dvs. en domstolslignende prosess der man forsøker å kartlegge alle omstendigheter omkring dødsfallet. Ved behov kobles politiet inn for videre utredning. I de fleste tilfeller er en “inquest” åpen for allmennheten. På denne måten skjer en kontroll av coronerens utredninger.

Svakheten i coroner-systemet er at det ofte er kliniske patologer som utfører obduksjonen, fremfor alt i England. I England kreves medvirkning av rettspatolog (godkjent av “Home Office”) utelukkende ved etterforskning i straffesak.

5.1.3 Medical examiner-systemet

I USA er medical examiner-systemet, som er en variant av coroner-organisasjonen, utbredt. Medical examiner-systemet innebærer at dødsfall utredes utenfor rettsvesenet gjennom en medisinsk og vitenskapelig undersøkelse ledet av en medical examiner. Som regel er denne en rettspatolog som har ansvaret for utredning av samtlige uventede og/eller mistenkelige dødsfall i sitt distrikt. Alle tilfeller av mistenkte straffbare forhold, ulykker, selvmord og plutselig uventet dødsfall skal anmeldes til medical examiner, likesom dødsfall som følge av feilbehandling i helsevesenet, illegal abort samt dødsfall i fengsel og i politiets varetekt. Medical examiner bestemmer hvilke tiltak som skal iverksettes for å fastslå dødsårsaken og foranstaltninger om samtlige tiltak fra åstedsgranskning via obduksjon til beslutning om å koble inn politiet for videre undersøkelser. Medical examiners undersøkelse ligger til grunn for tillatelse til kremering eller begravelse.

5.1.4 Sammenligning av systemene

Som gjennomgangen ovenfor viser er det store forskjeller mellom systemene. Det kontinentale systemet karakteriseres av uavhengighet av faste undersøkende enheter; rettsmedisinen er en del av universitetene. Forskning og undervisning er nært knyttet til det praktiske arbeidet. Fordelen utfra et rettssikkerhetssynspunkt er at den rettsmedisinske virksomheten står utenfor de rettshåndhevende myndigheters organisasjon. Samtidig har den en meget begrenset påvirkningsmulighet overfor politiets avgjørelse om å gjennomføre undersøkelser.

I coroner-systemet er coroner en person som helt uavhengig av andre myndigheter kan fullføre sine undersøkelser. I dens engelske variant er svakheten at deltagelsen av kvalifisert rettsmedisinsk ekspertise er begrenset. En styrke er at et stort antall dødsfall undersøkes av coroner. Slik systemet har utviklet seg i andre land har det betydelige fordeler. I visse deler av Australia har f.eks. coroner-myndigheten et stort ansvar for det direkte ulykkesforebyggende arbeidet og utnytter i større omfang rettsmedisinsk ekspertise.

Det amerikanske medical examiner-systemet anses å ha store fordeler gjennom at medical examiner er en medisinsk skolert person, i de fleste tilfeller rettspatolog, som på grunnlag av åstedsundersøkelser, opplysninger fra pårørende og andre fakta, bedømmer om obduksjon er nødvendig eller ikke. Dette innebærer at samtlige mistenkelige plutselige dødsfall i distriktet vurderes av ham. Medical examiner bestemmer deretter hvilke tiltak som skal iverksettes. Dette medfører en bedre seleksjon av tilfeller for rettsmedisinsk obduksjon.

5.2 Danmark

5.2.1 Den somatiske rettsmedisin

5.2.1.1 Organisering og finansiering

5.2.1.1.1 Institusjoner og personell

Det er de tre rettsmedisinske instituttene ved universitetsklinikkene i henholdsvis København, Århus og Odense som utfører alle somatiske rettsmedisinske tjenester i Danmark. Rettsmedisinske obduksjoner foretas ved alle tre instituttene. Instituttene i København og Århus foretar også kliniske rettsmedisinske undersøkelser av voldsofre, gjerningsmenn og somatiske undersøkelser av seksuelt misbrukte barn. Rettsantropologiske undersøkelser og rettsodontologiske undersøkelser foretas også ved instituttene, og i København er det etablert en egen enhet for dette under det rettsmedisinske instituttet. Rettstoksikologiske analyser i forbindelse med obduksjoner foretas av det enkelte institutt (i København er det etablert en egen Retskemisk Afdeling under instituttet). Rettstoksikologi knyttet til levende personer er derimot sentralisert til den rettskjemiske avdelingen i København. Rettsgenetiske undersøkelser, både av levende og døde, er sentralisert til Retsgenetisk Afdeling under instituttet i København.

De rettsmedisinske tjenestene utføres av de universitetsansatte, og inngår i deres stillinger ved siden av forskning og undervisning. Det faglige ansvaret for tjenestene påhviler universitetsklinikkene. Den vitenskapelige staben på de rettsmedisinske instituttene består av en professor (som også er statsobdusent), en eller to visestatsobdusenter, samt flere lektorer og adjunkter. Ved Københavns Universitet er i år 2000 ca. 126 årsverk avsatt til den rettsmedisinske virksomheten, hvorav drøyt 24 årsverk er vitenskapelig personale, nesten 14 årsverk er akademisk personale uten forsknings- og undervisningsoppgaver og 88 årsverk er teknisk/administrativt personale. Ved universitetene i Århus og Odense anvendes henholdsvis ca. 34 og ca. 9 årsverk til rettsmedisin.

5.2.1.1.2 Finansiering

Den rettsmedisinske virksomheten ved Københavns Universitet har i år 2000 et budsjett på ca. 68 millioner DKK (hvorav ca. 28 millioner til rettsgenetikk, 22,5 millioner til rettskjemi og 17 millioner til rettspatologi). Virksomheten ved Aarhus Universitet har et budsjett på drøyt DKK 14 millioner (6 millioner til rettskjemi og 8 millioner til rettspatologi), mens den ved Syddansk Universitet i Odense har et budsjett på DKK 6,5 millioner (ca. 2 millioner til rettskjemi og 4,5 millioner til rettspatologi).

Virksomheten finansieres ved at rekvirentene betaler instituttet for de rettsmedisinske tjenestene. Prisene varierer noe mellom instituttene. Instituttenes priser inkluderer dekning av grunnlagsinvesteringer (lokaler, utstyr og personalkostnader mv.), slik at ytelse av de rettsmedisinske tjenestene er selvfinansierende, se vedlagte kunngjøring fra Rigspolitichefen med prisliste (vedlegg 7). Regnskap for de rettsmedisinske tjenestene til justisvesenet, herunder budsjetter og priser, godkjennes av et utvalg under Justitsministeriet. I utvalget er de tre instituttene, rikspolitiet, påtalemyndigheten, Justitsministeriet, Forskningsministeriet og Finansministeriet representert.

Rekvirentens kostnader ved rettsmedisinske tjenester dekkes sentralt fra Justitsministeriet, dvs. ikke av det enkelte politidistrikt eller den enkelte domstol.

5.2.1.2 Kvalitetssikring

5.2.1.2.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettsmedisinske tjenester

I medhold av lov 13. juni 1990 nr. 402 om ligsyn, obduktion og transplantation mv., § 18 første ledd, har Justitsministeriet fastsatt nærmere regler “om foretagelse af retslægelige ligsyn og obduktioner mv.”, jf. Justitsministeriets sirkulære 21. november 1995. Det fremgår av sirkulæret at rettsmedisinske obduksjoner skal foretas av en statsobdusent, vicestatsobdusent eller av en assistent utpekt av en av disse, jf. pkt. 2.1.1 første ledd. Statsobdusentene og visestatsobdusentene er i praksis spesialleger i patologisk anatomi, og har lang erfaring i rettsmedisin. Flere av dem har arbeidserfaring eller spesialistutdannelse fra utlandet. De har også en vitenskapelig produksjon på høyt nivå, og de fleste har doktorgrad. De fleste lektorene og adjunktene er spesialleger i patologisk anatomi. Adjunktene har en vitenskapelig produksjon på PhD-nivå, og lektorenes vitenskapelige produksjon ligger over dette nivået. Formalisert utdannelse i rettspatologi finnes imidlertid ikke i Danmark, heller ikke er rettspatologi en spesialitet.

Innen fagområdene rettsgenetikk, rettstoksikologi, rettsantropologi, rettsodontologi og klinisk rettsmedisin er det i Danmark ingen formelle krav til hvem som i straffesaker kan ta oppdrag som sakkyndige. En offentlig myndighet vil kunne henvende seg til Retslægerådet, som vil kunne utpeke en sakkyndig med relevant sakkunnskap.

Det er ingen organisert opplæring eller offisielle spesialiteter innen det rettsmedisinske fagområde i Danmark.

5.2.1.2.2 Intern kvalitetssikring

I Justitsministeriets “circulære om foretagelse af retslægelige ligsyn og obduktioner mv” er prosedyrene ved et likskue eller obduksjon forholdsvis detaljert beskrevet, og det er redegjort for hvilke opplysninger som skal med i obduksjonserklæringen. Det redegjøres også for hvordan man skal forholde seg ved funn- og åstedsundersøkelser. Alle obduksjoner blir foretatt under oppsyn av en statsobdusent eller en visestatsobdusent. Alle erklæringer underskrives av den som har foretatt obduksjonen og medunderskrives av statsobdusent/visestatsobdusent, jf. sirkulærets pkt. 2.1.1 andre ledd. Det er statsobdusenten/vicestatsobdusenten som har det endelige ansvaret for obduksjonen og obduksjonserklæringen, samt evt. supplerende erklæringer.

Erklæringene etter kliniske undersøkelser av voldsofre, gjerningsmenn og seksuelt misbrukte barn skal også ha to underskrifter etter samme mønster som ved obduksjoner.

Innen de øvrige rettsmedisinske fagområdene er det visstnok ingen formelle krav til intern kvalitetskontroll.

5.2.1.2.3 Akkreditering/sertifisering

Retsgenetisk Afdeling i København er nylig blitt akkreditert i samsvar med det internasjonale standardiseringssystemet ISO 9000. De tre rettspatologiske avdelingene og de tre rettskjemiske avdelingene i Danmark arbeider for tiden med kvalitetsspørsmål med henblikk på akkreditering, noe som påregnes å finne sted i år 2001.

5.2.1.2.4 Ekstern kvalitetssikring og Retslægerådets kontrollvirksomhet

Retslægerådet ble opprettet ved lov om sundhedsvæsenets centralstyrelse (30. april 1909 nr. 111) og påbegynte sin virksomhet 1. juni 1909. Tross enkelte lovrevisjoner, senest ved lov av 25. mars 1961 nr. 60 om Retslægerådet (vedlegg 5), er hovedtrekkene i loven fra 1909 beholdt. Retslægerådets oppgave er “at afgive lægevidenskabelige og farmaceutiske skøn til offentlige myndigheder i sager om enkeltpersoners retsforhold.”, jf. lovens § 1. Nærmere bestemmelser om rådets virksomhet er gitt av Justitsministeriet i Forretningsorden af 20. april 1961 for Retslægerådet (vedlegg 6).

Da Sundhedsstyrelsen og Retslægerådet ble opprettet i 1909, var et av formålene å skille den administrative ledelse av helsevesenet fra ansvaret for de rent sakkyndige skjønn og erklæringer. Tidligere hadde dette vært samlet i Det Kongelige Sundhedskollegium. Argumentet for atskillelse var at den ene funksjonen dreiet seg om spesielt legevitenskapelige skjønn og bedømmelser, som ikke hadde noe med administrasjon å gjøre, og som krevde spesielle legekunnskaper og særlig trening, men ikke kjennskap til eller innsikt i administrasjon, lovgivning, etc. Det ble dessuten understreket at et øverste råd for rettsmedisinske erklæringer må være så uavhengig og uangripelig som mulig; uavhengig av administrasjonen, så det fritt kan uttale sine vurderinger uten sidehensyn, og så uangripelig som mulig i saklig forstand, slik at dets erklæringer har størst mulig autoritet.

Retslægerådet, som primært avgir sakkyndige erklæringer til bruk for justisvesenet, hører administrativt under Justitsministeriet. Rådets medlemmer oppnevnes av Kongen etter innstilling fra Justitsministeriet, og justisministeren utpeker formann og nestformenn, i tillegg til at han utpeker de eksterne sakkyndige. Det er videre justisministeren som fastsetter regler om rådets virksomhet og som bestemmer hvilke myndigheter som kan begjære uttalelse fra rådet, og i hvilke saker. Budsjettmessig hører også Retslægerådet under Justitsministeriet.

De samme grunner som taler for uavhengighet mellom rådet og Sundhedsstyrelsen gjør seg også gjeldende i forholdet mellom rådet og Justitsministeriet. Retslægerådet er derfor i sin faglige virksomhet uavhengig av Justitsministeriet, som ifølge fast praksis ikke tar stilling til innholdet av de uttalelser av legefaglig karakter rådet avgir.

Retslægerådet avgir i stor utstrekning uttalelser til bruk for domstolene. Erklæringene er kun veiledende for retten. I særlige tilfelle innhenter retten uttalelse fra andre sakkyndige i tillegg til rådets uttalelse. Det er dermed mulig å etterprøve eller imøtegå Retslægerådets uttalelser, herunder ved avhør av andre sakkyndige, i samsvar med prinsippene om fri bevisbedømmelse.

Retslægerådet består av 11 leger som oppnevnes av Kongen, og rådet er delt i to avdelinger for henholdsvis rettspsykiatri (7 personer) og somatisk rettsmedisin (4 personer). Rådet ledes av en leder og to nestledere (en for den somatiske og en for den psykiatriske delen). I tillegg til rådets faste medlemmer benytter den somatiske delen av rådet også et stort antall eksterne sakkyndige som oppnevnes av Justitsministeriet. I 1995 ble det benyttet 146 eksterne sakkyndige, i 1996 140. De eksterne sakkyndige dekker dermed somatikkens mange subspesialiteter og ekspertområder. Rådet kan i den enkelte sak tilkalle en eller flere blant de eksterne sakkyndige til behandling av den enkelte sak. Rådets medlemmer og de eksterne sakkyndige oppnevnes på åremål. Den psykiatriske delen av rådet bruker bare i meget begrenset utstrekning eksterne sakkyndige.

Den enkelte sak behandles som hovedregel av 3 medlemmer og /eller eksterne sakkyndige. Retslægerådets leder bestemmer hvilke medlemmer eller sakkyndige som skal delta i behandlingen av den enkelte sak. Formålet er å velge den fremste nasjonale ekspertise på det fagområde saken gjelder. Behandlingen skjer i hovedsak ved gjennomgang av sakens dokumenter, og saksbehandlingen er skriftlig. Dersom det fremlagte materiale er utilstrekkelig til å foranledige en erklæring, plikter rådet – dersom innhentelse av supplerende materiale ikke avhjelper mangelen – selv å iverksette undersøkelse av den person saken gjelder, enten ved et medlem eller en ekstern sakkyndig. Slike undersøkelser skjer i meget beskjedent omfang. Retslægerådets erklæringer skal alltid begrunnes, og eventuell dissens skal komme klart til uttrykk i erklæringen.

Siden rådet avgir uttalelser utelukkende til offentlige myndigheter, vil påtalemyndigheten eller retten selv kunne innhente uttalelser i forbindelse med en straffesak. Forsvareren har derimot ikke adgang til på egen hånd å innhente uttalelse fra rådet, men må – dersom påtalemyndigheten ikke ønsker å fremsette spørsmålene – fremme sine spørsmål gjennom retten.

Retslægerådet har et fast sekretariat på syv personer. Sekretariatslederen er jurist, det er to medisinere i deltidsstillinger og fire sekretærer.

Rådet behandlet i 1996 i alt 2 150 saker, men omlag halvparten var sivilrettslige. De sivilrettslige gjaldt blant annet spørsmål om tvangsinnleggelse mv. i psykiatrisk institusjon (173), farskapssaker (346), klage over helsepersonale (128), arbeidsskader/-ulykker (97), erstatning og pensjonssaker (61) og administrative saker (209).

Tabell 5.1 viser kategorier og antall saker relatert til strafferettspleien.

I henhold til rigsadvokatens sirkulære nr. 178 av 2. oktober 1979, supplert av rigsadvokatens meddelelse nr. 5/89 “om undersøgelse for spirituspåvirkethed mv. og forelæggelse af sager herom for Retslægerådet”, forelegges saker om undersøkelse av alkoholpåvirkning kun Retslægerådet når rådets vurdering må antas å være av vesentlig betydning for avgjørelsen av om siktede har gjort seg skyldig i et straffbart forhold, og om overtredelsen består i promillekjøring. Foreleggelse bør i følge sirkulæret som regel skje når siktede opplyser å ha nytt alkohol etter avsluttet kjøring, og dette kan medføre tvil om avgjørelsen, eller når det foreligger opplysninger om at siktede lider av en sykdom eller har pådratt seg lesjoner eller har inntatt medikamenter, og disse forhold kan være av betydning for bedømmelsen av tilstanden. En rekke andre spørsmål, bl.a. om alkoholkonsentrasjonen kan antas å ha oversteget et gitt nivå (unntatt 0,80 eller 1,20 promille), spørsmål om tilbakeregning fra tidspunkt for blodprøve til tidspunkt for kjøring mv., forelegges kun dersom det er særlig grunn til det.

5.2.2 Den psykiatriske rettsmedisin

Etter dansk rett går den fri fra straff som på tiden for lovbruddet var utilregnelig på grunn av psykose eller psykisk utviklingshemning. Noen årsakssammenheng mellom lovbruddet og sykdommen kreves ikke. Det er retten som avgjør hvem som er strafferettslig utilregnelig.

5.2.2.1 Organisering og finansiering

5.2.2.1.1 Institusjoner og personell

Det er ingen overordnet organisasjon for rettspsykiatrisk virksomhet i Danmark. Amtene (fylkene) er ansvarlige for sykehusdriften, og hvert amt er forpliktet til å forestå rettspsykiatriske undersøkelser og rettspsykiatrisk behandling av personer bosatt i amtet. I Danmark innlegges ca. halvparten av observandene på psykiatrisk avdeling til mentalundersøkelse, jf. Rättsmedicinalverkets rapport fra 1995 “Utredning och omhändertagande av psykiskt störda lagöverträdare i Norden” (RMV-rapport 1995:1) side 13. Noen amt har inngått samarbeidsavtaler i forhold til visse kategorier rettspsykiatriske pasienter. En landsomfattende sikkerhetsavdeling for særskilt farlige psykiatriske pasienter er også etablert. Sikkerhetsavdelingen drives av ett amt, men det er pasientens hjemamt som betaler for oppholdet.

Det er ca. 20 fulltids rettspsykiatriske overleger i Danmark, fordelt på 6–7 avdelinger. I foreningen for rettspsykiatrisk interesserte psykiatere er det ca. 125 medlemmer, mens den Danske psykiatriske forening har ca. 1 000 medlemmer.

I København er det etablert en Retspsykiatrisk Klinik som administrativt hører under Justitsministeriet. Foruten forskning og undervisning, foretar klinikken bl.a. ambulante mentalundersøkelser av siktede fra det storkøbenhavnske område. Denne klinikken er den eneste i sitt slag i landet, og står utenfor den ordinære sykehusstrukturen. Klinikkens bakgrunn er at den danske straffeloven som trådte i kraft i 1933, inneholdt en rekke forskjellige behandlingsorienterte sanksjoner. Det var da behov for en faglig vurdering med henblikk på å anbefale den mest hensiktsmessige foranstaltning. Københavns Politi ansatte derfor en reservelege fra Rikshospitalets psykiatriske avdeling i en deltidsstilling. Retspsykiatrisk Kliniks personale består i dag av en administrerende overlege og en overlege, seks deltidsansatte (12 uketimer hver) legeassistenter (typisk førstereserveleger på de københavnske psykiatriske avdelinger), hvorav en har visse overlegefunksjoner. Videre er det ansatt en ledende sosialrådgiver, to sosialrådgivere og ca. 10 årsverk til kontor- og støttefunksjoner. I tillegg har klinikken knyttet til seg tre psykologer, som på timebasis foretar psykologiske tester av observander. Endelig har klinikken i en årrekke hatt ansatt akademisk forskningspersonale, hvis antall (opp til tre) har variert med forskningsoppgavenes karakter.

Retspsykiatrisk Klinik har helt fra begynnelsen ivaretatt oppgaver (dvs. mentalundersøkelser), som i resten av landet ble ivaretatt av embetsleger. Bakgrunnen for dette var en spesiell ordning, hvor rettsmedisinske oppgaver – som i resten av landet ble ivaretatt av embetsleger – i København ble ivaretatt av henholdsvis Retsmedicinsk Institut (rettspatologi mv.) og Retspsykiatrisk Klinik (rettspsykiatri). Embetslegevirksomheten i København, kaldt stadslægen, ivaretok de øvrige oppgavene som påhvilte embetsleger (dvs. hygiene, miljø osv.).

Sundhetsstyrelsen beregnet i 1993 at det i Danmark ble foretatt ca. 500 mentalobservasjoner årlig, hvorav ca. 250 personer ble innlagt til observasjon. Antallet har siden steget. Retspsykiatrisk Klinik foretok ca. 100 av de 500 observasjonene. I tillegg utarbeides ca. 500 andre rettspsykiatriske erklæringer årlig i anledning verserende saker. Disse erklæringene kan være korte vurderinger vedrørende spørsmålet om mentalobservasjon, men vil oftest ha karakter av egentlig mentalobservasjonserklæringer, som f.eks. forelegges Retslægerådet og brukes av domstolene.

5.2.2.1.2 Finansiering

Den desentraliserte strukturen i dansk rettspsykiatri medfører at det ikke finnes noen samlet oversikt over kostnadene med de rettspsykiatriske utredningene og for den rettspsykiatriske behandling.

Oppholdsutgifter i utredningstiden pr. innlagt observand er i RMV-rapport 1995:1 side 70 beregnet til ca. DKK 100 000,– – 150 000,–, dvs. DKK 25 – 37 millioner årlig. Disse kostnadene dekkes av amtene.

RMV-rapport 1995:1 legger videre til grunn at Retspsykiatrisk Klinik har årlige kostnader på ca. DKK 3,7 millioner, hvorav DKK 0,5 millioner går til andre oppgaver enn rettspsykiatriske undersøkelser, dvs. til f.eks. forskning og undervisning. De ca. 150 rettspsykiatriske undersøkelsene koster hver ca. DKK 20 000,–. I tillegg koster psykologundersøkelse på ca. DKK 4 000,– pr. test. Omkring 100 undersøkelser årlig innbefatter psykologundersøkelse. Gjennomsnittspris for undersøkelser på Retspsykiatrisk Klinik blir dermed ca. DKK 23 000,–. Alle utgifter til drift av Retspsykiatrisk Klinik dekkes av Justitsministeriet, med unntak av honorar til psykolog for psykologisk test, som dekkes av rekvirenten.

100 ambulante undersøkelser utføres andre steder i landet, i hovedsak av psykiatere i privat praksis eller av rettspsykiatriske avdelinger som oppdragsvirksomhet. Prisen på disse undersøkelsene varierer mellom DKK 7 000,– og 10 000,–, eventuelt mer dersom psykologundersøkelse kommer i tillegg. De samlede kostnadene for disse undersøkelsene er dermed på mellom DKK 700 000,– og 1 million. Utgiftene dekkes av rekvirenten, det vil si politiet og påtalemyndigheten.

For andre psykiatriske vurderinger enn rettspsykiatriske erklæringer varierer praksis betydelig mellom ulike steder. Noen avdelinger krever f.eks. DKK 1 000,– – 2 000,–, andre ingenting.

5.2.2.2 Kvalitetssikring

5.2.2.2.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettsmedisinske tjenester

Rettspsykiatri er ikke en selvstendig spesialitet i Danmark, men oppfattes som en integrert del av den alminnelige psykiatri. Det stilles ikke formelle krav til utøverne av rettspsykiatri, og det foregår heller ingen organisert opplæring av dem. Alle mentalobservasjonserklæringer utarbeides av spesialleger i psykiatri. Enhver psykiater kan i prinsippet utarbeide mentalerklæringer, men i praksis utføres dette ofte av psykiatere med særlig interesse for rettspsykiatri, eventuelt overleger ved de rettspsykiatriske avdelingene.

Ved utarbeidelse av erklæringer medvirker tidvis en sosialrådgiver eller psykolog. Det er psykiateren som vurderer behovet for slik medvirkning og som tilrettelegger undersøkelsen utfra hva som er klinisk relevant. Det er også psykiateren som er ansvarlig for erklæringens konklusjon.

5.2.2.2.2 Intern kvalitetssikring

I følge retsplejeloven § 809 skal en siktet mentalundersøkes når dette finnes å være av betydning for sakens avgjørelse. Rigsadvokaten har i sirkulære nr. 268 av 23. desember 1977 om mentalundersøkelser i straffesaker fastsatt nærmere retningslinjer for når undersøkelser bør foretas. I praksis mentalundersøkes følgende grupper:

1. Siktede der det er mistanke om sterkt psykisk avvik (psykotisk eller åndssvak)

2. Personer som er siktet for meget alvorlig kriminalitet, f.eks. drapsforsøk, alvorlig ildspåsettelse, grov sedelighetskriminalitet, mv.

3. Meget unge, dvs. 15–17-årige, som har foretatt alvorlig kriminalitet, samt eldre (dvs. over 60 år) som tidligere er ustraffet.

4. Personer som antas å fremby en nærliggende fare for andre, og hvor (tidsubestemt) forvaring kan komme på tale.

Det fremgår av sirkulæret at oppregningen ikke er bindende eller uttømmende. Ved avgjørelse av om mentalundersøkelse skal finne sted, må det bl.a. tas i betraktning at undersøkelsen ofte vil være en vesentlig belastning for siktede og vil kunne medføre en forsinkelse av saken. Derfor bør undersøkelse kun iverksettes når den må antas å kunne få betydning for sakens avgjørelse. Undersøkelse bør som regel ikke iverksettes når det ikke er aktuelt med andre rettsfølger enn bøter.

Personundersøkelser (retsplejeloven § 808) er som i Norge (strpl. §§ 161 flg.) mindre omfattende sosiale undersøkelser.

Rettspsykiatrisk undersøkelse av en varetektsfengslet kan bare foretas når det foreligger en rettslig kjennelse. Det samme gjelder for å få utført slik undersøkelse ved innleggelse i psykiatrisk avdeling. Dersom observanden er på frifot, kan rettspsykiatrisk undersøkelse foretas uten rettslig kjennelse såfremt vedkommende er innforstått med undersøkelsen.

Det finnes ingen formelle regler for hvordan en mentalundersøkelse skal gjennomføres. Det har imidlertid utviklet seg en praksis, bl.a. gjennom Retslægerådets arbeid, der følgende punkter forventes belyst:

• Opplysninger om sykdommer og kriminalitet i slekten;

• en grundig sosial anamnese;

• en somatisk anamnese;

• en kortfattet gjennomgang av tidligere kriminalitet;

• en omtale av siktelsen med observandens egne bemerkninger;

• andres opplysninger om observanden, dvs. et resymé av psykiatriske sykehusjournaler, opplysninger fra pårørende mv.;

• en grundig psykiatrisk anamnese basert på samtaler med observanden;

• evt. en psykologisk undersøkelse;

• og, når det finnes grunn til det, neurologisk spesiallegeundersøkelse, eventuelt inklusiv CT-scanning mv.;

• konklusjon.

En mentalobservasjonserklæring er typisk på 15–20 sider.

Hoveddelen av de ambulante undersøkelsene (det vil si av varetektsfengslede og av siktede på frifot) gjennomføres innen ca. seks uker, mens observasjon av de sykehusinnlagte tar noe lenger tid. På grunn av mangel på sengeplasser kan det være ventetid, og samlet kan det gå flere måneder fra beslutning om sykehusobservasjon til erklæring foreligger.

5.2.2.2.3 Akkreditering/sertifisering

Det er ingen ordninger for akkreditering eller sertifisering i dansk rettspsykiatri.

5.2.2.2.4 Ekstern kvalitetssikring – Retslægerådets kontrollvirksomhet

Det vises til den generelle redegjørelse for Retslægerådet gitt under pkt. 5.2.1.2.4. Til forskjell fra i de somatiske sakene, benytter den rettspsykiatriske avdelingen av rådet bare i liten grad eksterne sakkyndige, men det kan skje, for eksempel hvor saken dreier seg om visse psykofarmakologiske spørsmål, grønlandske forhold mv.

Omlag 60% av erklæringene som utarbeides i straffesaker forelegges Retslægerådet. De sakene som ikke forelegges rådet er typisk saker om mindre alvorlig kriminalitet der undersøkelsen ikke gir grunnlag for å anbefale psykiatrisk særforanstaltning.

Rettspsykiatrisk del av rådet behandler omkring 800 saker årlig. Drøyt halvparten av disse gjelder straffesaker, dvs. at mentalerklæringer forelegges rådet til uttalelse. Rådets uttalelse i sakene er typisk en A4–side, og inneholder en vurdering av hvorvidt den siktede er (var) sinnssyk eller mentalt retardert (strl. § 16). Såfremt dette ikke er tilfellet, tas stilling til om siktede omfattes av strl. § 69 (“mangelfuld udvikling, svækkelse og forstyrrelse i de psykiske funktioner, og som ikke er af den i § 16 nævnte beskaffenhed”). For personer omfattet av § 16 vil rådet komme med et sanksjonsforslag. For personer omfattet av § 69 vil rådet ta stilling til om man medisinskfaglig kan anbefale en særreaksjon og i tilfelle hvilken. Rådets oppgave er bl.a. å påse at den rettslige observasjonen er gjennomført tilstrekkelig grundig med belysning av alle relevante områder, at erklæringens diagnose er i overensstemmelse med god psykiatrisk praksis, og at eventuelle sanksjonsforslag er entydige og medisinskfaglig velbegrunnede. Utover å sikre kvaliteten på erklæringen bidrar dermed rådet også til å sikre en ensartet praksis. Dette er ikke minst viktig der erklæringene er utarbeidet av allmennpsykiatere uten særlig kjennskap til rettspsykiatri. Rådet blir videre ofte hørt i saker om endring eller opphevelse av en rettspsykiatrisk særforanstaltning.

I 15–20% av sakene i Retslægerådets psykiatriske avdeling ber rådet om supplerende undersøkelser. I 10–15% av sakene korresponderes det med psykiateren som har utarbeidet erklæringen, fordi det er uoverensstemmelse mellom rådets bedømmelse og erklæringsskrivende leges bedømmelse. Korrespondansen vedlegges saken.

5.3 Sverige

5.3.1 Den somatiske rettsmedisin

5.3.1.1 Organisering og finansiering

5.3.1.1.1 Institusjoner og personell

I Sverige ble det fra 1. juli 1991 opprettet et sentralt forvaltningsorgan, Rättsmedicinalverket (RMV), med ansvar for organisering, utførelse og kontroll av all rettsmedisinsk virksomhet (rettspsykiatri, rettskjemi, rettsmedisin – inkl. rettspatologi, rettsodontologi og klinisk rettsmedisin – og rettsgenetikk). Det finnes ikke rettsantropologer i Rättsmedicinalverket. RMV overtok ansvaret fra Socialstyrelsen for de selvstendige myndighetene Statens rättsläkarstationer og Statens rättskemiska laboratorium med sine rettskjemiske og rettsserologiske avdelinger. Dette ble avdelinger under RMV. Fra 1. oktober samme år ble den rettspsykiatriske undersøkelsesvirksomheten underlagt RMV. Det er gitt Förordning med instruktion för Rättsmedicinalverket 30. mai 1996, Svensk författningssamling (SFS) 1996: 613 (vedlegg 8).

RMVs nåværende organisasjon består av seks rettsmedisinske avdelinger lokalisert i Stockholm, Uppsala, Linköping, Lund, Göteborg og Umeå. De seks rettsmedisinske avdelingene betjener hvert sitt rettslegedistrikt. I tillegg finnes en spesialavdeling for rettskjemi og en for rettsgenetikk (Linköping) og to rettspsykiatriske avdelinger (Stockholm og Göteborg). En sentral enhet for nevropatologi er dessuten etablert ved avdelingen i Lund.

RMV ledes av et “ledningskansli” i Stockholm, med en generaldirektør og en stab på til sammen ca. 15 årsverk. Ledningskansliet har ansvar for finansiering, oppfølging og utvikling av virksomheten, og støtter de lokale avdelingene på områdene personal-, lønns- og økonomiadministrasjon samt informasjonsteknologi. Det er i tillegg etablert en Forsknings- og utredningsnemnd og -sekretariat, tilknyttet RMV-staben, som bistår avdelingene i forsknings- og utviklingsspørsmål.

De seks rettsmedisinske avdelingene har en rettsmedisinsk universitetsinstitusjon/enhet integrert i sin virksomhet og i sine lokaler eller er samlokalisert med en slik enhet. Ved samtlige avdelinger er det en “rättsläkare” som enten er fakultetsprofessor eller, i Göteborg, “adjungerad professor” i rettsmedisin ved universitetet. Totalt var det ved utgangen av 1998 i alt 283 årsverk knyttet til RMVs virksomhet. De rettspsykiatriske avdelingene i Stockholm og Göteborg hadde til sammen ca. 122 årsverk, de rettsmedisinske avdelingene til sammen ca. 76 årsverk, Rettskjemisk avdeling ca. 46 årsverk og rettsgenetisk avdeling ca. 24 årsverk. Se ogsÔ tabell 5.2.

De rettsmedisinske avdelingene har et selvstendig faglig ansvar for de undersøkelser som foretas og de erklæringer som avgis der.

I 1998 deltok rettsmedisinerne i 5 328 rettsmedisinske obduksjoner, 1 086 klinisk rettsmedisinske undersøkelser, 73 åstedsundersøkelser, 134 domstolsforhandlinger, utarbeidet 801 rettsmedisinske erklæringer og utførte 550 andre oppdrag (bl.a. spesialundersøkelser, likskuer og kliniske obduksjoner).

Av de klinisk rettsmedisinske undersøkelsene utført av rettsmedisiner, gjaldt ca. 60% skadelidte og 33% gjerningsmenn. De undersøkte skadelidte var i 61% av tilfellene voksne voldsofre, 16% ofre for seksuelle overgrep mot barn, 9% voldtektsofre, og 7% ofre for barnemishandling.

Hovedoppgaven for rettsgenetikken i Sverige er farskapssaker og slektskapsutredninger.

Hovedoppgavene i rettskjemi i Sverige er å analysere biologiske prøver med tanke på innhold av alkohol, legemidler, narkotiske stoffer og andre gifter. Antall rettsmedisinske oppdrag ved den rettskjemiske avdelingen i Linköping er ca. 4 900 årlig. I nærmere 90% av alle rettsmedisinske dødsfallsundersøkelser tas prøver for rettskjemisk analyse. Avdelingen undersøker også prøver fra mistenkte voldsforbrytere og ved mistanke om promillekjøring mv. Avdelingen utførte i 1998 bl.a. ca. 43 000 analyser for kriminalomsorgen og ca. 12 200 for politiet ved mistanke om narkotikabruk.

Rettsodontologien i Sverige omfatter i hovedsak identifisering av avdøde, men også aldersbestemmelse og bittmerkeanalyser. Årlig gjennomføres omkring 350 undersøkelser, hvorav nærmere 300 i Stockholm. Virksomheten drives i Stockholm, Uppsala og Linköping av en heltidsansatt rettsodontolog plassert ved avdelingen i Stockholm. I Umeå, Göteborg og Lund drives virksomheten av tre tannleger ansatt på timebasis.

Ved den nevropatologiske enheten i Lund tjenestegjør en professor emeritus i nevropatologi og en spesialutdannet biomedisinsk analytiker (bioingeniør).

5.3.1.1.2 Finansiering

Virksomheten i RMV finansieres gjennom bevilgninger fra Justitiedepartementet (ca. 80%) og ved inntekter fra deler av virksomheten (ca. 20%). De rettspsykiatriske og rettsmedisinske virksomhetene er i hovedsak rammefinansiert. Omlag halvparten av den rettskjemiske virksomheten og hele den rettsgenetiske virksomheten er inntektsfinansiert. Se her tabell 5.3 og 5.4.

Kriminal- og friomsorgen bestilte i 1998 43 000 rettskjemiske oppdrag. Hoveddelen av oppdragene er screeningundersøkelser etter narkotika. Denne oppdragsvirksomheten har pågått siden 1978 etter avtale med kriminalomsorgsmyndighetene, og ga i 1998 RMV inntekter på ca. SEK 7 millioner.

Politiet bestilte i 1998 12 200 analyser for undersøkelse av narkotikapåvirkning, hvorav ca. 90% ga positive screeningfunn. Analysene betales gjennom en avtale med Rikspolisstyrelsen, og dette ga i 1998 RMV inntekter på SEK 8,2 millioner.

RMVs samlede kostnader har siden starten i 1991 blitt redusert med 8% eller ca. 18 millioner. I samme periode har rammeoverføringene blitt redusert med 12% eller ca. 24 millioner pga. økte avgiftsinntekter.

Av de totale kostnadene utgjør personalkostnadene ca. 62%, lokalkostnadene 12% og øvrige kostnader 26%.

Gjennomsnittskostnaden for rettskjemiske tjenester ved obduksjon var i 1998 SEK 1 400,–, for promilleanalyse i trafikksaker SEK 325,– og for narkotikaanalyse i trafikksaker SEK 2 600,–. Gjennomsnittskostnader for klinisk rettsmedisinsk undersøkelse var i 1998 SEK 2 500,–, og for dødsårsaksundersøkelse SEK 8 800,–.

Hele virksomheten til RMV i straffesaker dekkes sentralt av bevilgninger fra Justitiedepartementet, slik at lokal rekvirent ikke belastes kostnadene.

5.3.1.2 Kvalitetssikring

5.3.1.2.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettsmedisinske tjenester

I SFS 1996: 613 § 3 heter det at RMV kan gi forskrifter om krav til særskilt legekompetanse for å utføre rettsmedisinske undersøkelser som omtalt i lov om obduksjon med mer, SFS 1995:832. Rättsmedicinalverkets forskrift 2. desember 1997 “om rättsmedicinsk undersökning av avlidna”, Socialstyrelsens författningssamling (SOSFS) 1997:26, fastsetter at RMV avgjør hvilke krav til legekompetanse som skal stilles for å kunne utføre en rettsmedisinsk undersøkelse. Ved de seks rettsmedisinske avdelingene arbeider rettsleger (spesialister i rettsmedisin), leger under spesialistutdannelse, biomedisinske analytikere og rettsmedisinske assistenter. Ved avdelingen i Stockholm er det en heltidsansatt rettsodontolog med ansvar for avdelingene i Stockholm, Uppsala og Linköping, mens avdelingene i Umeå, Göteborg og Lund har knyttet til seg tre eksterne spesialutdannede tannleger på timebasis.

Rettslegene har spesialutdannelse i rettsmedisin, traumatologi, toksikologi, deler av klinisk patologi, samt relevant lovgivning. Flere av rettslegene har komplett spesialistutdannelse i klinisk patologi. Det legges vekt på kunnskaper om hvordan ulike skader oppstår og deres alvorlighetsgrad, om årsakssammenheng mellom henholdsvis handling eller andre forhold og effekter. Utdannelsen gir også kunnskaper i undersøkelses- og dokumentasjonsteknikk, samt innsikt i kriminaltekniske og rettstekniske metoder. Det kreves også en viss kunnskap om behandlingsmetodene innen de kliniske spesialitetene som innhentes gjennom 6 måneders sideutdannelse ved klinisk avdeling. Utdannelsen er 5-årig, og skal omfatte praksis ved minst to ulike rettsmedisinske avdelinger, herunder ved klinisk patologisk avdeling, en viss tids praksis ved rettskjemisk avdeling, rettsgenetisk avdeling, Statens kriminaltekniske laboratorium og ved teknisk avsnitt hos politiet. En kortere tids kurs/opphold på et utenlandsk rettsmedisinsk institutt med stort omfang av voldsutredninger er ønskelig. I tillegg kommer kurs o.l.

De biomedisinske analytikerne har jevnt over utdannelse innen helsefag med histopatologisk retning (tilsvarer bioingeniør). Utdannelsen omfatter fem semestre ved en høyskole.

De rettsmedisinske assistentene har for tiden ingen formalisert utdannelse. De som pr. i dag finnes innenfor organisasjonen har en blandet bakgrunn, men samtlige har en relativt lang yrkeserfaring innen det rettsmedisinske området.

Samtlige rettsodontologisk virksomme tannleger har doktorgrad og er dosenter i oral røntgendiagnostikk eller oral patologi ved de respektive universitetenes odontologiske fakulteter. Rettsodontologen i Stockholm er også tilknyttet det odontologiske fakultet ved Karolinska Institutet.

Også for personalet som arbeider med rettskjemi og rettsgenetikk i RMV stilles formelle krav til kompetanse.

Personalet ved sentralenheten for nevropatologi består av en professor emeritus i nevropatologi og en spesialutdannet biomedisinsk analytiker.

RMV satser på kontinuerlig personal- og kompetanseutvikling. Betydelige ressurser brukes på videreutdannelse for alle ansatte for å høyne kvaliteten og sikkerheten, og for å oppnå mest mulig likhet i vurderingene mellom de ulike avdelingene.

5.3.1.2.2 Intern kvalitetssikring (på avdelingsnivå)

I SFS 1996: 613 § 3 heter det at RMV kan gi forskrifter om fremgangsmåten ved obduksjon. I medhold av forordningen har Socialstyrelsen som nevnt foran i pkt. 5.3.1.2.1 gitt forskrifter om “Rättsmedicinska undersökningar av avlidna” (SOSFS 1997: 26). Socialstyrelsen har videre gitt forskrifter og allmenne råd om kliniske obduksjoner (SOSFS 1996: 28), og dessuten retningslinjer for hvordan klinisk rettsmedisinske undersøkelser skal gjennomføres og erklæringer utformes ved volds- og seksualforbrytelser (SOSFS 1997:5). RMV har i tillegg i rundskriv 5/94 av 8. juni 1994 gitt instruks om intern kvalitetssikring, i kraft fra 1. februar 1995. I henhold til instruksen skal man ved rettsmedisinsk obduksjon følge retningslinjene gjengitt i RMV-rapport 1993: 2 “Underlag för nationella riktlinjer inom rättsmedicin och rättskemi vid dödsorsaksutredningar – Rapport från Nordisk konferens i Göteborg 17–19 mars 1993”.

Erklæringer i klinisk rettsmedisin utarbeides ikke bare ved de rettsmedisinske avdelingene, men i langt større utstrekning innen det alminnelige helsevesenet, det vil si av distriktsleger, leger ved akuttmottak osv. Kvaliteten på disse erklæringene har vært ujevn og til dels utilfredsstillende. For å forbedre disse driver rettslegene konsulentservice for andre leger, samt en temmelig omfattende utdannelsesvirksomhet.

Alle rettsmedisinske erklæringer skal være gjennomgått og undertegnet av den legen som har utført undersøkelsen, samt gjennomgått og kontrasignert i RettsBase – ikke på selve erklæringen – av en annen lege som bør ha spesialistkompetanse.

Såkalt “utvidgad rättsmedicinsk obduktion”, dvs. ved mistanke om straffbar handling i samband med dødsfall, skal alltid utføres av to spesialister, eller en spesialist og en viderekommen underläkare, det vil si en som snart er ferdig med spesialistutdannelsen. Erklæringene som avgis i utvidede obduksjoner skal være gjennomgått av de to legene som sammen har utført undersøkelsen og undertegnes – på erklæringen – av begge. Disse gjennomgås ikke av ytterligere en lege før de ekspederes.

Dersom det oppstår uenighet mellom de to legene, skal saken behandles av avdelingssjefen, og om påkrevet, av generaldirektøren. Dersom det ikke oppnås enighet selv etter en slik bred behandling, har den legen som har avvikende mening rett til å få protokollert sitt standpunkt før erklæringen ekspederes ut.

For rettsodontologene er det ikke etablert noen obligatorisk internkontroll.

I laboratorievirksomhet er det langvarig praksis for kontinuerlig å undersøke standard- og kontrollprøver. Dette skjer ved den rettskjemiske avdelingen i samsvar med nasjonal og internasjonal praksis. Rettskjemisk avdeling gjennomfører minst 15 besøk pr. år til de ulike kriminalomsorgsmyndigheter som bedriver egen analysevirksomhet. Tilsvarende tiltak er planlagt overfor politimyndighetene.

Som et ledd i den interne kontrollen i rettsgenetisk avdeling inngår parallell håndtering av prøvemateriale, doble analyser og en uavhengig databasert kontroll av resultatene.

5.3.1.2.3 Akkreditering/sertifisering

Både den rettskjemiske og den rettsgenetiske avdelingen er akkreditert av SWEDAC. Dette er en status som må forsvares ved at avdelingenes kvalitetssystemer stadig utvikles, hvilket følges opp av SWEDAC gjennom årlige tilsynsbesøk.

5.3.1.2.4 Ekstern kvalitetssikring (utenfor avdeling)

All kvalitetssikring skjer i regi av RMV, det være seg i avdeling eller for øvrig innen RMVs virksomhet.

RMV foretok i 1992/1993 en omfattende ekstern kontroll av erklæringer avgitt etter rettsmedisinske obduksjoner. Kontrollen besto i at 6 avdelingssjefer samt sjefen for den rettskjemiske avdelingen gransket 4 tilfeldig valgte erklæringer fra hver av de 25 rettslegene på de rettsmedisinske avdelingene. Resultatet av granskningen ble formidlet tilbake til avdelingene for intern analyse og diskusjon.

I 1995 besøkte et team bestående av rettsleger, en biomedisinsk analytiker, en rettsmedisinsk assistent og sekretærer fra to avdelinger hverandres avdelinger for en gjennomgang av organisasjon, virksomhet, rutiner, instruksjoner, intern kvalitetssikring mv. Modellen viste seg imidlertid å bli for dyr til å innføres som en fast rutine.

Fra 1996 har en av de erfarne rettslegene hatt hovedansvaret for utvikling og ledelse av såvel kvalitetssikringsarbeidet som den strategiske utdannelsesplanleggingen. I oppdraget inngår å fortsette den eksterne granskningen av avdelingene.

I 1997 ble den eksterne kontrollen utført ved at et antall av avsluttede rettsmedisinske obduksjoner fra samtlige rettsleger ble gjennomgått av den kvalitetssikringsansvarlige rettslegen i samarbeid med generaldirektøren for RMV. Hensikten var å sikre at alle rettsleger foretar en så ensartet bedømmelse av ulike dødsfallstyper som mulig.

Den rettskjemiske avdelingen deltok i 1998 i 12 eksterne kvalitetskontrollprogram (to svenske og ti internasjonale), som alle viste meget gode resultater. De nordiske landene deltar i et gjensidig kvalitetssikringsarbeid med hensyn til alkoholanalyser i saker vedrørende promillekjøring og narkotikaanalyser i blod fra døde. For kontroll av vanlige rettskjemiske analyser sendes såkalte “blindprøver” rutinemessig mellom Sverige og Norge. Videre deltar svenskene i en finsk internasjonal kvalitetskontroll 1–2 ganger pr. år, samt i et svensk kvalitetssikringsprogram vedrørende alkoholundersøkelser. De deltar også i to eksterne kvalitetssikringsprogram vedrørende misbruksanalyser i urinprøver med flere årlige prøveutsendinger – UK External Quality Assessment Scheme for Drugs of Abuse. Siden 1994 har svenskene medvirket i et internasjonalt kvalitetssikringsprogram for håranalyser som organiseres av National Institute of Standards and Technology i USA.

Noe eksternt kontrollprogram for rettsgenetikk er ikke etablert i Sverige. Avdelingen ble gransket av to eksterne sakkyndige fra København og Oslo i 1995. Avdelingen har et gjensidig program for ekstern kvalitetsoppfølging med Retsgenetisk Institut i København og Rettsmedisinsk institutt i Oslo. Resultatene av gjennomførte årlige kvalitetskontroller i regi av International Society for Forensic Haemogenetics (ISFH) viser at avdelingen arbeider i samsvar med god internasjonal standard og med meget høy sikkerhet.

Dersom retten eller påtalemyndigheten ønsker en “second opinion” av en fremlagt rettsmedisinsk erklæring fra RMV, kan de begjære en uttalelse fra Socialstyrelsens råd för vissa rättsliga, sociala och medicinska frågor. Rådet ledes av en jurist og har et kvalitetssikringsansvar for de erklæringer som blir fremlagt det av domstolene. I praksis benyttes denne adgangen kun i svært begrenset omfang.

5.3.2 Den psykiatriske rettsmedisin

Etter svensk rett kan den som har begått et lovbrudd under påvirkning av en alvorlig psykisk forstyrrelse ikke dømmes til fengsel. Derimot kan rettspsykiatrisk omsorg (eventuelt med at retten må avgjøre utskrivning) og “skyddstilsyn” (kriminalomsorg i frihet) idømmes. Begrepet “alvorlig psykisk störning” rommer psykotiske tilstander uavhengig av årsak, depresjoner uten psykotiske symptomer men med selvmordsrisiko og alvorlige personlighetsforstyrrelser med impulsgjennombrudd av psykotisk karakter, andre psykotiske episoder eller sterkt tvangsmessig adferd, eksempelvis kleptomani, pyromani og visse seksuelle perversjoner.

5.3.2.1 Organisering og finansiering

5.3.2.1.1 Institusjoner og personell

Rättsmedicinalverket har ansvaret også for den rettspsykiatriske virksomheten i Sverige. Rettspsykiatriske utredninger utføres ved de rettspsykiatriske avdelingene i Stockholm og Göteborg, samt på entreprenørbasis (dvs. etter kontrakt) ved Malmö Östra Sjukhus og Norrlands universitetssykehus i Umeå. Personundersøkelser (foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser) utføres av 30 leger med psykiatrisk spesialistkompetanse over hele landet. Tidligere hadde RMV også en avdeling i Uppsala og en entreprenøravtale med Vadstena, men disse er nå avviklet.

Den rettspsykiatriske virksomheten i Sverige er langt på vei lovregulert, jf. lov om rättspsykiatrisk vård (SFS 1991:1129), lov om rättspsykiatrisk undersökning (SFS 1991:1137), og lov om särskild personutredning i brottmål, m.m. (SFS 1991:2041). I tillegg er det gitt forordninger og forskrifter, bl.a. “Förordningen om rättspsykiatrisk undersökning” (SFS 1991:1413), “Rättsmedicinalverkets Föreskrifter och allmänna råd om rättspsykiatrisk undersökning” (SOSFS 1996:14) og “Rättsmedicinalverkets Föreskrifter och allmänna råd om läkarintyg enligt § 7 lagen (1991:2041) om särskild personutredning i brottmål, m.m.” (SOSFS 1996: 15).

Hovedoppgaven til rettspsykiatrien i Sverige er å utføre rettspsykiatriske undersøkelser etter lov “om rättspsykiatrisk undersökning” (SFS 1991: 1137) og utredninger etter lov “om särskild personutredning i brottmål med mer” (SFS 1991: 2041) § 7 på oppdrag av domstolene, samt utredning etter samme lovs § 9 på oppdrag av benådningsmyndighetene. Rettspsykiatrisk undersøkelse skal etter lovens § 1 utrede om den mistenkte bør overføres til rettspsykiatrisk omsorg og om mistenkte har begått gjerningen under påvirkning av en “alvorlig psykisk störning”. En forutsetning for rettspsykiatrisk undersøkelse etter svensk rett er at mistenkte har erkjent gjerningen eller “övertygande bevisning har förebragts om att han har begått den.”

Etter § 7 er formålet med undersøkelsen å utrede om forekomst av en alvorlig psykisk forstyrrelse hos den mistenkte kan utelukkes eller om det er grunn for retten til å beslutte gjennomført en rettspsykiatrisk undersøkelse. En § 7–undersøkelse kan også foretas dersom retten vurderer overføring av den mistenkte til rettspsykiatrisk omsorg. I 1998 ble det utført totalt 1 841 foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser etter § 7 (herav 1 433 av RMVs avdelinger og 408 av entreprenører), og 609 rettspsykiatriske undersøkelser (herav 471 ved RMVs avdelinger og 138 av entreprenører).

5.3.2.1.2 Finansiering

Virksomheten finansieres ved tilskudd fra Socialdepartementet til RMV, men RMV mottar også noe inntekter fra utleie av institusjonskapasitet, sikkerhetstjeneste, arbeidsterapi og konsulentvirksomhet.

Den gjennomsnittlige kostnaden i 1998 for de rettspsykiatriske undersøkelsene var som følger:

• rettspsykiatrisk undersøkelse av fengslet person: SEK 147 000,–;

• rettspsykiatrisk undersøkelse av ikke fengslet person: SEK 53 000,–;

• § 7–undersøkelse: SEK 5 700,–.

Avtalte entreprenørsatser for perioden 1998–2000 for rettsmedisinske tjenester er som følger: rettspsykiatrisk undersøkelse av person i fengsel eller på frifot: SEK 60 000,–. Er observanden innlagt på undersøkelsesenheten er satsen for de første 20 undersøkelsene pr. år SEK 140 000,–, og de derpå følgende undersøkelser SEK 130 000,–. Undersøkelser etter § 7 godtgjøres med mellom SEK 3 800,– og 4 500,–.

5.3.2.2 Kvalitetssikring

5.3.2.2.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettsmedisinske tjenester

Innen rettspsykiatrien i Sverige arbeider leger, psykologer, kuratorer og sykepleiere, foruten det administrative personalet. Rettspsykiatriske undersøkelser kan utføres såvel ved ordinære helseinstitusjoner, som ved særskilte undersøkelsesenheter, jf. lov om rättspsykiatriske undersøkelser § 5. Lovens § 7 første ledd slår fast at den rettspsykiatriske erklæringen skal avgis av en lege ved undersøkelsesenheten eller en annen lege lederen for enheten utpeker, og hjemmel for å gi forskrifter om kompetansekrav for leger som skal avgi rettspsykiatriske erklæringer er gitt i tredje ledd.

Socialstyrelsen har gitt “Föreskrifter om kompetenskrav för läkare som får avge utlåtande enligt lagen (1991:1137) om rättspsykiatrisk undersökning och intyg enligt lagen (1991:2041) om särskild personutredning i brottmål, m.m.” (SOSFS 2000:13) Ifølge forskriftene skal den ansvarlige for den rettspsykiatriske undersøkelsen og erklæringen være en lege med spesialistkompetanse i rettspsykiatri. Leger med spesialistkompetanse i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, og som har erfaring fra rettspsykiatrisk undersøkelsesvirksomhet, kan avgi erklæring dersom de er godkjent av RMV. Dersom undersøkelsen foretas av en lege uten den ovenfor nevnte kompetanse, skal en formelt kompetent lege være ansvarlig for undersøkelsen og erklæringen. Han skal veilede og undertegne erklæringen sammen med legen som har deltatt i arbeidet.

I tillegg til den rettspsykiatriske kompetanse, kreves at legen har kjennskap til lovreglene om psykisk syke lovovertredere og straffeprosessen og reaksjonssystemet. Videre kreves kunnskap om sammenhengen mellom kriminalitet og psykisk sykdom og narkotikamisbruk.

En lege som under veiledning fra spesialist i rettspsykiatri har utferdiget minst 20 rettspsykiatriske erklæringer og like mange foreløpige erklæringer, og av veilederen bedømmes å oppfylle kompetansekravene, kan av RMV godkjennes til å avgi selvstendige erklæringer.

5.3.2.2.2 Intern kvalitetssikring

Socialstyrelsen og RMV har gitt forskrifter om hvordan de rettspsykiatriske undersøkelsene skal foretas og hvordan erklæringene skal utformes jf. Förordning (1991: 1413) om rettspsykiatrisk undersøkning samt SOSFS 1996: 14 og SOSFS 1996: 15.

Fra 1997 gikk man over til de internasjonale diagnostiske klassifikasjonssystemene ICD–10 (World Health Organization’s International Classification of Diseases, 10. revision) og DSM-IV (American Psychiatric Assosciations Diagnostic and Statistics Manual IV). Dette antas å ha bidratt til mer enhetlig diagnostikk.

Det er besluttet at det skal utarbeides retningslinjer for en felles minimumsstandard når det gjelder den interne kvalitetssikringen.

Intern kvalitetssikring foregÔr på den måten at det ved en rettspsykiatrisk undersøkelse deltar tre–fire personer med forskjellig kompetanse. I særlige tilfeller diskuteres undersøkelsen og de foreslåtte resultater av denne med flere sakkyndige internt for eventuell justering, før den ekspederes ut. Periodevis forekommer ved noen av enhetene mer systematisk granskning av samtlige rettspsykiatriske undersøkelser før de sendes ut.

Det sentrale virkemidlet for å oppnå en høy og jevn standard på arbeidet har vært og er en kontinuerlig personal- og kompetanseutvikling samt etterutdannelse i form av kurs, konferanser og møter.

5.3.2.2.3 Akkreditering/sertifisering

Det stilles ingen krav til akkreditering for rettspsykiatrisk virksomhet i Sverige, men virksomheten kan bare skje i RMVs regi (eller for entreprenører på samme vilkår som for RMVs egne avdelinger). All rettspsykiatrisk virksomhet skal skje i henhold til de retningslinjer og krav RMV har fastsatt for virksomheten.

5.3.2.2.4 Ekstern kvalitetssikring

Et viktig ledd i kvalitetssikringen er innslaget av ekstern granskning og oppfølging av virksomheten. Et ledd i dette er en statistisk bearbeiding av de opplysninger man har fått gjennom undersøkelsesvirksomheten, som f.eks. en sammenligning av antall undersøkelser pr. enhet, ventetider, forslag til tiltak osv.

En annen type kvalitetssikringsarbeid er systematiserte granskninger av et 50–talls rettspsykiatriske undersøkelser pr. gang av en gruppe sammensatt av leger, psykolog, kurator og pleieansvarlig, og med deltagelse av flere utredningsenheter. Hensikten har vært å bedømme om erklæringene har oppfylt de innholdsmessige krav og den struktur som RMV har oppstilt. Materialet har også blitt brukt som utgangspunkt for videreutdannelse og diskusjoner ved de kurs og møter som er nevnt foran. Resultatet av disse undersøkelser har i følge RMV vist at det rettspsykiatriske arbeidet holder en jevn standard, uten særlige distriktsmessige forskjeller.

I budsjettåret 1995/96 ble ytterligere en form for ekstern granskning utprøvd ved at en senior rettspsykiater tok på seg kvalitetssikringsansvar for hele den rettspsykiatriske virksomheten. Denne rettspsykiateren gjennomførte tilsynsbesøk ved samtlige av de rettspsykiatriske enhetene, og resultatet ble dokumentert gjennom en rapport.

I den grad retten er uenig i den rettspsykiatriske vurderingen eller stiller seg tvilende til denne, kan retten etter § 12 i “lag om rättspsykiatrisk undersökning” (SFS 1991:1137) innhente uttalelse fra Socialstyrelsen. En slik prosess kan initieres av retten selv, påtalemyndigheten, forsvareren eller de sakkyndige. Det er i tilfelle Socialstyrelsens råd för vissa rättsliga sociala och medicinske frågor (Rättsliga rådet) som vurderer de rettspsykiatriske erklæringene. For de rettspsykiatriske sakene er rådet sammensatt av en dommer (rådets leder), to rettspsykiatere (hvorav en legger frem saken), en allmennpsykiater, en psykolog og en politisk valgt legmann. Dersom den rettspsykiateren som skal legge frem saken i Rättsliga rådet tviler på den rettspsykiatriske vurderingen, oppnevnes nesten unntaksfritt en ny rettspsykiater. Denne gjennomgår alle saksdokumenter og møter observanden, før han skriver en uttalelse.

Rättsliga rådets praksis i rettspsykiatriske saker er gjennomgått og publisert for årene 1993 og 1997, med både statistiske opplysninger og kommentarer til utvalgte saker. I 1997 behandlet rådet 31 saker, dvs. knapt 5% av det totale antall undersøkelser (ca 600). I 13 saker ble konklusjonen endret, dvs. 2% av totalt antall undersøkelser. Dette utgjør likevel 42% av sakene som ble oversendt rådet. I 10 av sakene hadde endringen betydning for vurderingen av om fengselsforbud forelå eller ikke. I 1998 ble 19 av 609 rettspsykiatriske undersøkelser oversendt rådet, dvs. under 3%. I 4 tilfeller ble konklusjonen endret, dvs. i 0,7% av det totale antall undersøkelser. Likevel utgjør dette over 20% av sakene som ble oversendt rådet.