Del 2
Rettsmedisinsk virksomhet og kontroll – før og nå

6 Rettsmedisin – definisjon og historikk

6.1 Definisjon. Hva er rettsmedisin?

Rettsmedisin er medisinsk kunnskap anvendt i rettslig sammenheng (herunder inkludert etterforskning). Når politiet eller retten får sakkyndig bistand fra det medisinske eller et beslektet biologisk fagområde, utøver den sakkyndige rettsmedisin. Rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet kan finne sted innen alle medisinske spesialiteter og fagområder. Den er primært regulert av prosesslovgivningen – rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet er ikke pasientrettet.

Tradisjonelt er det professorene og andre fast ansatte i vitenskapelige stillinger ved universitetene som blir kalt rettsmedisinere. Disse vil gjerne kunne benyttes som sakkyndige innen flere av spesialfeltene i faget. Noen av utøverne innen ulike medisinske fagområder har spesialisert seg innenfor det rettsmedisinske feltet. En del leger som har hovedbeskjeftigelse som patologer ved sykehusene arbeider også innen rettspatologi, der hovedoppgaven er sakkyndige likundersøkelser. Rettsgenetikk utøves av fagfolk med medisinsk eller annen naturvitenskapelig bakgrunn, og slike sakkyndige brukes særlig ved sporundersøkelser, f.eks. DNA-analyser av biologiske spor i straffesaker, og ved nedstammingsspørsmål i sivile saker (farskapssaker, immigrasjonssaker). Rettstoksikologi bedrives også av fagfolk fra det medisinske og det naturvitenskapelige område. De foretar analyser – oftest i strafferettslig sammenheng – særlig ved sakkyndige likundersøkelser, ved mistanke om bilføring i påvirket tilstand, i narkotikasaker og ved kontroll i fengsler. Rettsantropologi (fysisk antropologi) er et spesialområde innen anatomien som i praktisk rettsmedisinsk sammenheng særlig benyttes ved identifisering av skjelettrester. På tilsvarende måte er rettsodontologi en gren av tannmedisin der utøverne særlig har oppgaver ved identifisering av avdøde, undersøkelse av bittmerker og lignende. Kliniskrettsmedisin er betegnelsen på rettsmedisinske undersøkelser eller sakkyndiguttalelser som gjelder levende personer. I Norge ivaretas denne delen av rettsmedisinen gjerne av fagfolk innen pasientnær virksomhet – som allmennpraktiserende leger, indremedisinere, kirurger, gynekologer og barneleger. Sakkyndig virksomhet i forbindelse med seksuelle overgrep og annen voldsutøvelse hører inn under denne betegnelsen. Rettspsykiatri benyttes som betegnelse om psykiateres og psykologers sakkyndigvirksomhet for domstolene (foreløpige og fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser og beslektede granskninger og vurderinger).

Rettsmedisinsk virksomhet i vid forstand omfatter så vel produksjon og kontroll av tjenester, som forskning og undervisning.

6.2 Rettsmedisinens utvikling

6.2.1 Generelt

Samarbeidet mellom jurister og leger i strafferettspleien har svært lange tradisjoner. Faget rettsmedisin er et av de eldste i medisinen. Makthavere og domsmyndigheter har alltid hatt behov for en objektiv, naturvitenskapelig ekspertise å støtte seg til. Å forvalte denne ekspertisen har gitt en ikke ubetydelig innflytelse til utøverne. Sakkyndigbeviset er nesten like gammelt som det ordnede rettssystemet. Det finnes spor både i Moseloven og i Codex Justinianeus.

I den eldre del av den klassiske tid benyttet man ikke sakkyndige leger regelmessig ved avgjørelse av tvilsomme rettsmedisinske spørsmål, selv hvor det gjaldt drap. Men spesielle sider av rettsmedisinen ble leilighetsvis tatt opp til vitenskapelig behandling, blant annet av Hippokrates, som skrev om overbefruktning og fosterets levedyktighet. Fra den romerske keisertid drøftes tilregnelighetsspørsmål (Marcus Aurelius, Justinian). I keisertiden spilte også rettsmedisin en rolle i praksis. Fra utgravninger i Egypt er det funnet en rekke legeerklæringer fra tiden da Egypt var romersk provins. De viser at den offentlige lege bistod politiet ved undersøkelser i anledning av vold, overfall, drap og selvmord, og avga beediget rapport om de resultater han kom til.

Gjennom store deler av middelalderen var det liten utvikling av medisinen og rettsmedisinen. Da romerretten fortrengte den gamle germanske retten i begynnelsen av det 16. århundrede, og nye rettssystemer ble bygget opp på romerrettens grunn, oppsto igjen behovet for rettsmedisinere. Det ble lovfestet krav om å benytte rettsmedisiner i blant annet “Constitutio Criminalis Bambergensis” (“Den bambergske straffelov”) av 1507 og i den tysk-romerske keiser Karl V’s strafferettslige og straffeprosessuelle lov “Constitutio Criminalis Carolina” av 1532. Samtidig med at strafferetten utviklet seg, våknet kravet om rettsmedisinske undersøkelser og erklæringer. Ambroise Paré utga verdifulle rettsmedisinske avhandlinger i slutten av det 16. århundrede (ca. 1583). Rettsmedisinen som fag anses grunnlagt gjennom verker av to italienske leger, Fortunatus Fidelis “De relationibus medicorum” (“Medisinske forhold”) fra 1601 og pavens livlege Paolo Zacchias “Quæstiones medico-legales” (“Rettsmedisinske spørsmål”) fra 1621. I det 17. og 18. århundre hadde den tyske rettsmedisinske skole stor fremgang, da likåpninger nå begynte å bli alminnelige. I 1682 publiserte Johannes Schreuer et epokegjørende arbeid om lungeflyteprøven og dens betydning ved barnemord.

Vårt gamle rettergangssystem kjente ikke sakkyndige i den betydning gjeldende straffeprosess gjør. De oppgaver som det moderne sakkyndighetsvesen har, måtte derfor den gang behandles dels ved syns- og skjønnsforretning, dels ved fremleggelse av dokumentbevis. Å forrette som syns- eller skjønnsmann var en alminnelig borgerplikt av omtrent samme omfang som vitneplikten og kunne dermed pålegges enhver som ble antatt å besitte den fornødne kyndighet. Ingen kunne imidlertid pålegges å utføre faglige undersøkelser, som ikke kunne finne sted under selve skjønnsforretningen (og dermed heller ikke pålegges å foreta en rettsmedisinsk granskning), med mindre dette pålå ham som embetsplikt. Heller ikke dokumentbevis (skriftlig erklæring fra sakkyndig) kunne kreves av andre enn dem som hadde slik embetsplikt.

De rettsmedisinske uttalelsene fremkom som skriftlige erklæringer som måtte inneholde bestemte svar på spørsmål formulert av referenten eller forsvareren i straffesaker. De ovennevnte plikter pålå ifølge kongelig forordning 21. mai 1751 og reskript 30. oktober 1784 de militære embetsleger og ved kongelig resolusjon 25. mai 1815 ble de medisinske professorer pålagt samme plikt. Ved kongelig resolusjon 9. februar 1859 ble læreren i rettslegevitenskap ved Universitetet i Oslo overført ansvaret for å utføre de rettsmedisinske forretninger som hørte under Christiania Stadsphysicat. Samme plikter ble senere pålagt distriktsleger, stadsfysici og departementets ansatte politileger. Utviklingen medførte etter hvert at Det medisinske fakultet ble departementets konsulent i rettspsykiatriske spørsmål.

Det sivile legevesenet i Norge har sin opprinnelse i et initiativ utgått fra Kristian III (1535–59). Kongen ønsket at det i hvert stift måtte finnes en “lærd og forfaren Doctor i Lægekunst”, og det skulle derfor opprettes et legeembete i hvert av de fire stiftene i Norge. Det første legeembete i Norge ble etablert i Bergen i 1603, etterfulgt av tilsvarende embeter i Kristiania 1626 og i Trondheim ca. 1660. Først i 1743 ble det fjerde legeembetet i Norge opprettet i Kristiansand. De fire embetslegene i disse fire byene var stort sett også de eneste legene i landet gjennom denne lange perioden. Ved atskillelsen fra Danmark i 1814 var det i Norge 15 legeembeter i tillegg til de tre ved universitetet. Embetene var besatt av universitetsutdannede leger. I tillegg var det i tiden etter 1775 opprettet 27 kirurgirater, besatt av personer med medisinsk utdannelse på et noe lavere nivå enn medisinsk embetseksamen. I tillegg til disse 42 offentlige sivile legestillingene, fantes et mindre antall privatpraktiserende leger og kommunale kirurger. Antall offentlige legestillinger økte utover 1800-tallet, til 158 i 1900.

Ved kongelig resolusjon 6. juni 1891 ble Justisdepartementet bemyndiget til “i fornøden Utstrekning at antage dertil kvalificerede Mænd for at gjøre Tjeneste som faste Sagkyndige med Hensyn til medicinsk og kemisk retslige Spørgsmaal under strafferetslige Undersøgelser.” Dette kom i tillegg til de allerede fast beskikkede sakkyndige (distriktslegene, stadsfysici og politilegene) og det medisinske fakultets kollegium.

6.2.2 Rettspatologi

Plikt til å foreta rettsmedisinsk obduksjon i drapssaker ble i norsk rett lovfestet ved kongelig forordning 21. mai 1751, som manifesterte visse straffeprosessuelle grunnregler. Det heter i forordningens § 4:

“Naar Mord- eller Drabs-Sager forefalde, skal det først og fornemmelig undersøges, om der et virkelig Corpus Delicti befindes, og bør i saa Fald det døde Legeme strax paa Stedet, hvor det forefindes, lovligen synes, samt derefter, saasnart mueligt, af Land- eller Stads-Physico med forfarne Chirurgis examineres, og en tilforladelig Obductions-Forretning derover forfattes, saa bør der og, i Fald den Dræbte har haft Folk hos sig førend hand døde, føres Vidner om hans sidtste Ord, og hans Døds Omstændigheder.”

Det viste seg vanskelig å gjennomføre den pålagte obduksjonsforretning i deler av landet med legemangel, noe som ble omtalt i reskript 5. oktober 1787. Problemet var dels “Mangel af Chirurgus og Physicus ved Steder, hvor Cadaver findes, dels og fordi det vilde blive alt for vanskeligt, lang Veis fra, endog til Vands, at erholde Nogen saa betimelig, der med nogen Nytte kunde foretage sig Obduktion, da Cadaveret i sadan Tidsrum lettelig kan være kommen i Forraadnelse”. På denne bakgrunn ble det bestemt at liket skulle sendes i lufttett kiste til nærmeste lege for obduksjon, etter at den lokale fogd eller lensmann først hadde avholdt liksynsforretning.

6.2.3 Rettsgenetikk

Rettsgenetikk har blitt anvendt av domstolene i lang tid. Den tyske biologen Mendels arvelover (1865) og Landsteiners oppdagelse av AB0–blodtypene i 1900 fikk etter hvert betydning også i rettsgenetisk sammenheng, og mange nye arvemerker i blod ble oppdaget og tatt i bruk i de følgende tiår. Noen av disse arveegenskapene kunne også benyttes ved undersøkelse av biologisk spormateriale i kriminalsaker. I løpet av århundret ble faget utviklet, med hovedvekt på utvikling av nye teknologier og utforskning av nye arvemerker for anvendelse i praktisk rettslig sammenheng.

6.2.4 Rettstoksikologi

Moderne rettstoksikologi utviklet seg parallelt med fremskrittene innen toksikologien på 1800-tallet. For eksempel klarte man å løse utfordringen med giftdrapene (blant annet med arsenikk). I Norge ble rettstoksikologiske undersøkelser fra tidlig på 1930-tallet utført av personale ved institutter ved Universitetet i Oslo, særlig ved Fysiologisk institutt. Fra 1940-årene foregikk aktiviteten ved Institutt for farmakologi. I 1969 ble Statens rettstoksikologiske institutt grunnlagt. Foruten alkoholbestemmelser, utføres bl.a. målinger av narkotiske stoffer og legemidler. Med sine over hundre ansatte er Statens rettstoksikologiske institutt i dag den største rettsmedisinske institusjonen i vårt land.

6.2.5 Rettsantropologi

Rettsantropologi springer ut av historisk osteologi (læren om knoklene). Metodene er med andre ord utviklet for arkeologisk forskning, men har på 1900-tallet i økende grad blitt anvendt i rettsmedisinsk sammenheng. I Norge ble rettsantropologien tatt opp på 1950-tallet, først og fremst for å identifisere brente benrester. Metoden ble første gang brukt i forbindelse med brannen i Stalheim turisthotell i 1959. I Norden drives virksomheten av leger, og det er for tiden to eksperter: én ved Universitetet i Oslo og én ved Københavns Universitet.

6.2.6 Rettsodontologi

Rettsodontologi ble brukt første gang til identifisering av personer etter en brann i Paris på slutten av 1800-tallet. I Norge ble det brukt første gang etter en brann under en jubileumsfest i et fotoatelier i Oslo i 1938, der 29 av gjestene omkom. Under den annen verdenskrig ble rettsodontologi brukt flere ganger. Etter krigen har tannleger i Norge fått journalføringsplikt, noe som har bedret mulighetene for rettsodontologisk identifisering. Rettsodontologi har siden spilt en sentral rolle ved identifisering av brente lik, spesielt ved større ulykker. For eksempel skjedde dette etter brannen på passasjerskipet Scandinavian Star i 1990.

6.2.7 Klinisk rettsmedisin

Opprinnelsen til klinisk rettsmedisin er flere tusen år gammel. Ved arkeologiske utgravninger i Kina ble det fra Qin-dynastiet (200 f.Kr.) funnet regler og lovbestemmelser for undersøkelse av skader. Det finnes ellers mange historiske eksempler på forbindelsen mellom medisin og rettsvesen fra forskjellige steder i verden.

I de nordiske land har klinisk rettsmedisin for en stor del blitt utført av rettsmedisinere i Danmark, Finland og Sverige. I Norge utføres mesteparten av arbeidet av allmennpraktikere, gynekologer, barneleger og andre klinikere. Et unntak er undersøkelse av skader på personer siktet for drap, noe som regelmessig utføres av rettsmedisinere. Også ved barnemishandling blir rettsmedisinere fra tid til annen konsultert. De siste 10 årene har undersøkelse av torturofre blitt en disiplin som utføres både av rettsmedisinere og kliniske leger.

Det finnes ingen internasjonal standard for utdannelse og praktisering av klinisk rettsmedisin. En del land har uformelle eller ad hoc tiltak for å ta seg av voldsofre, både med hensyn til medisinsk behandling og for sakkyndigvurdering av skader. I Oslo ble det på midten av 1980-tallet etablert et voldtektsmottak ved legevakten og et incestsenter ved Aker sykehus. Mye omtalte saker, som f.eks. Bjugn-saken, har ført til forsøk på systematisk oppbygging av kompetanse innen klinisk rettsmedisin.

6.2.8 Rettspsykiatri

Rettspsykiatriens utvikling har sammenheng med kravet til subjektiv skyld for å ilegge straff. Oppfatningen at mentalt syke lovovertredere ikke kan stilles til strafferettslig ansvar, er av gammelt opphav. Man kan f.eks. se dette i Aristoteles' skrifter. Grunnleggende for hans tenkning er at et individ er ansvarlig for en handling bare om handlingen springer ut fra ham selv, og om individet dessuten er bevisst handlingens natur og konsekvenser. Ifølge Aristoteles kan derfor en person som savner fornuft og ikke forstår sine handlinger, ikke straffes.

Også ifølge romerretten skulle mentalt syke særbehandles, og en alvorlig sinnssyk person ble ansett uten evne til å utføre noen lovstridig handling, inklusiv straffbare forhold. De romerske lovene hevdet at et mentalt sykt menneske ikke handler i samsvar med sin egen frie vilje. Ansvar etter loven forutsetter at individet har handlet av egen fri vilje. I romersk rett hadde den humanitære oppfatning fremtredende plass, at en mentalt syk person allerede er straffet tilstrekkelig ved å ha blitt rammet av sin sykdom.

Så vidt vites fastsatte ikke i romersk rett plikt for tutor til å la leger eller andre særlig kyndige menn foreta den psykiatriske observasjonen. Tross betydelige tilbakeslag for rettspsykiatrien i middelalderen, påla en del staters lovgivning – herunder den norske – kongens embetsmenn på tinget som plikt å la de psykiatriske observasjonene foreta av kyndige menn. De psykiatrisk sakkyndige er f.eks. omtalt i forbindelse med den første norske hekseprosess, som ble ført mot Ragnhild Tregagas i 1325.

Helt siden Magnus Lagabøtes tid har det i Norge vært to former for rettspsykiatrisk observasjon, den administrative og den judisielle. I gammelnorsk rett hadde tinget sinnssykerettslige funksjoner (som i romerretten lå under pretor eller stattholderen), men disse ble etterhvert overført til kongelige embetsmenn. Tingføringen ble ikke helt avskaffet, men ble opprettholdt fremover, spesielt i straffesaker. Så lenge tingføringen var ubetinget nødvendig, foregikk observasjonen på selve tingstedet, men senere ble dette sjeldnere. Øvrigheten hadde etter Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 15. april 1687 1–17–1 en viss adgang til å innsette observanden i fengsel eller i tvangsarbeidsanstalter, men fortsatt foregikk ofte observasjonen i det private hjem. Formålet var å avklare om tiltalte skulle gå fri fordi han hadde handlet “i Vildelse og Raseri”, jf. Norske Lov 6–6-17. I slutten av det 18. og begynnelsen av det 19. århundre hendte det også at amtmennene, som den gang hadde påtalemyndighet, innla siktede personer til observasjon i sinnssykeasyl, selv om det ikke var rettslig adgang til dette.

Det ble etablert en ordning med at skriftlige erklæringer om tiltaltes sinnstilstand kunne innhentes fra militærleger og andre embetsleger. Kravet om at det skulle foreligge tilfredsstillende bevis for sinnssykdom og at sinnssykeattestene skulle være behørig motiverte, var – særlig i de kompliserte sakene – vanskelig å oppfylle. Dette gjaldt så meget mer siden bare ytterst få norske leger var i stand til å utføre en middels krevende psykiatrisk observasjon.

I rettspsykiatrien har to hovedprinsipper gjort seg gjeldende, det psykologiske (biologiske) og det medisinske. Det er i dag det medisinske prinsipp som ligger til grunn for norsk straffelov. Etter det medisinske prinsipp beskriver loven ved medisinske og biologiske kjennetegn den tilstand som utelukker tilregneligheten. Hvor det medisinske prinsipp praktiseres, blir det den sakkyndiges plikt å svare bekreftende eller benektende på om der f.eks. foreligger sinnssykdom hos observanden.

Etter det psykologiske prinsipp vil det avgjørende være gjerningsmannens evne til innsikt og til fri viljesbestemmelse, det vil si om sinnslidelsen har påvirket handlingen. En sinnssyk kan derfor anses ansvarlig for ett forhold, men uansvarlig for et annet.

I norsk rett har begge systemene alternert, inntil straffeloven av 1842 gjennomførte det medisinske prinsipp konsekvent idet den anga de grupper av tilstander hvor subjektiv straffeskyld under enhver omstendighet er utelukket. De handlinger som forøves av sinnssyke (“galne eller afsindige”) var etter lovens kapittel 7 § 2 straffrie, og i § 3 het det at den som uten egen skyld var “kommen i bevisstløs tilstand” ikke kunne straffes for de gjerninger han i denne tilstanden forøvet. Straffeloven av 1902 inneholdt opprinnelig et kompromiss mellom det medisinske og psykologiske prinsipp, men rendyrket ved lovendring i 1929 det medisinske prinsipp, jf. strl. § 44.

6.3 Rettsmedisin og rettspsykiatri som lærefag

6.3.1 Rettsmedisin som lærefag

På begynnelsen av 1800-tallet var rettsmedisinen grunnfestet som vitenskapelig lærefag. I Norge har rettsmedisin vært undervisningsfag helt fra opprettelsen av Universitetet i Oslo i 1813. Eget rettsmedisinsk institutt ble imidlertid opprettet ved Universitetet i Oslo først i 1938. I 1965 fikk man et dosentur i rettsmedisin ved Universitetet i Bergen, noe som i 1972 ble omgjort til et professorat. I 1986 og 1990 fikk henholdsvis universitetet i Trondheim og Tromsø egne professorater i rettsmedisin.

Fra 1813 til 1938 var undervisningen i rettsmedisin lagt inn under lærere i andre fag. Professor Michael Schelderup, lærer i anatomi og fysiologi, underviste i faget fra 1813 til 1849, professor Joachim Voss, lærer i anatomi, fra 1850 til 1875 og deretter professor Hjalmar Heiberg og professor Francis Harbitz. I 1938 ble professor Georg Vaaler leder for det nyopprettede Rettsmedisinsk institutt.

Den første norske lærebok i rettsmedisin, forfattet av Michael Schelderup, ble utgitt i 1838. I 1915 utga Francis Harbitz “Lærebok i Rettsmedisin” (7. utgave 1957), Jon Lundevall utga i 1966 “Rettsmedisin: kompendium for medisinere” (6. utgave 1989), Johan Christian Giertsen utga “Rettsmedisin” i 1978 og Torleiv Rognum (red.) “Lundevalls rettsmedisin” i 1997.

6.3.2 Rettspsykiatri som lærefag

På 1800-tallet var det ikke obligatorisk undervisning i psykiatri i det norske medisinstudiet, men medisinere fungerte likevel som rettspsykiatere. Rundt 1920–30 ble det opprettet et eget dosentur i rettspsykiatri ved Universitetet i Oslo, men det var aldri planer om et eget fag. Dosenturet sto ubesatt til etter siste verdenskrig, da det ble omgjort til et dosentur i vanlig psykiatri. Rundt 1985 ble det opprettet et professorat II i rettspsykiatri ved Universitetet i Trondheim. Dette var et par år besatt av en svensk professor, men stillingen har nå i noen år stått ledig. Ved de andre universitetene er det ikke akademiske stillinger knyttet til rettspsykiatri.

De respektive professorene i psykiatri har hatt ansvaret for undervisning og forskning. I dag heter faget “psykiatri og rettspsykiatri” ved Universitetet i Oslo. Medisinstudentene har i dag enkelte forelesninger i rettspsykiatri, og spesialister i psykiatri får noe mer i sin utdannelse. I begge sammenhenger er rettspsykiatri et marginalisert fag. Det har vært utført svært lite forskning på feltet i Norge. Det som har foregått har stort sett sitt utspring i Institutt for sosialmedisin ved Universitetet i Oslo og ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim.

Både i Bergen og Trondheim har det vært opprettet amanuensisstillinger i rettspsykologi, men disse har aldri vært besatt.

I dag er det opprettet kompetansesentre for sikkerhetspsykiatri, rettspsykiatri og fengselspsykiatri i Oslo, Bergen og Trondheim. Sentrene i Oslo og Bergen er under oppbygging, mens det allerede er publisert doktoravhandlinger med utspring i kompetansesenteret i Trondheim.

Politilege Paul Winge var den første moderne medisiner i Norge som beskjeftiget seg med rettspsykiatri på et vitenskapelig nivå. Han utga blant annet “Den Norske Sindssygeret Historisk Fremstillet” i tre bind (1913–1915). I 1921 utga Jak. E. Anderssen “Haandbok i administrativ sinnssykerett”, og Gabriel Langfeldt utga i 1940 “Forelesninger i psykiatri og rettspsykiatri for jurister”, og i 1947 “Rettspsykiatri for jurister og leger”. Leo Eitinger og Nils Retterstøls lærebok “Rettspsykiatri” kom i 1972, og senere i fire nye utgaver, senest i 1990.

7 Strafferettspleiens bruk av rettsmedisinsk sakkyndighet

7.1 Behovet for sakkyndige

En rekke straffesaker reiser vanskelige faglige spørsmål innen ulike livsområder. Politiets etterforskere, påtalemyndighetens jurister, siktedes forsvarer og rettens fagdommere og legdommere vil kunne ha problemer med å ta stilling til mange av disse spørsmålene. Fra tid til annen vil det derfor kunne være nødvendig å tilføre dem særskilt sakkyndighet for å vurdere visse faglige spørsmål. De rettsmedisinske sakkyndighetsområdene er presentert i pkt. 6.1 og kapittel 8. Som eksempler på andre områder for sakkyndighet i straffesaker, kan nevnes økonomi, kjemi, våpenkunnskap, sosialantropologi, litteraturkunnskap, bilsakkyndighet og ekspertise vedrørende rikets sikkerhet og forsvar.

De sakkyndiges bistand vil som oftest bestå i sikring av spor og klarlegging av faktum, og innebærer da gjerne undersøkelser av for eksempel et drapsvåpen, et fotografi, eller et menneskelig legeme. Bruk av sakkyndige til slik granskning er regulert i strpl. kapittel 12. Det kan imidlertid også være aktuelt å benytte sakkyndige til å klarlegge rettsanvendelsen i forbindelse med innholdet i rettslige normer på et livsområde f.eks. knyttet til begreper som utilbørlighet, forsvarlighet og uaktsomhet. Videre kan sakkyndighet være ønskelig for å belyse straffespørsmålet, f.eks. knyttet til tiltaltes tilbakefallsrisiko eller lignende. Sakkyndige kan også brukes til å gi retten vitenskapelig funderte generelle redegjørelser for et emne, f.eks. fortrengte minner eller barns psykologiske utvikling.

Oppnevning av rettsmedisinsk sakkyndige vil først og fremst være aktuelt i alvorlige voldssaker (herunder drapssaker), sedelighets- og overgrepssaker, sykehusdødsfall og saker der det er behov for rettspsykiatrisk undersøkelse.

Sakkyndighet kan i straffesaker trekkes inn på flere måter, i hovedsak som sakkyndige engasjert av politi/påtalemyndighet under etterforskningen, sakkyndige oppnevnt av retten eller som en av partenes sakkyndige vitner. Straffeprosessloven har et eget kapittel om sakkyndige (kapittel 11). Sakkyndighet kan også tilføres retten ved at fagkyndige oppnevnes som meddommere (strpl. § 277 annet ledd), men dette er stort sett ikke aktuelt i straffesaker. I praksis skjer det bare ved at revisorer o.l. oppnevnes i mer omfattende økonomiske straffesaker.

Sakkyndige undersøkelser av reelle bevismidler reguleres av reglene i straffeprosessloven kapittel 12 om granskning. Disse reglene gjelder også når granskning foretas ved sakkyndige som påtalemyndigheten har henvendt seg til, jf. § 155, se nærmere pkt. 11.10 og 11.11.1.

Enkelte typer av sakkyndige undersøkelser er særlig regulert i loven. Dette gjelder rettspsykiatriske erklæringer, jf. strpl. § 165 (se nærmere under pkt. 8.8) og sakkyndig likundersøkelse, jf. strpl. § 228 (se nærmere under pkt. 8.2).

7.2 Forskjellen mellom vitne og sakkyndig

Et vitne skal i utgangspunkt forklare seg om egne erfaringer i fortid, – hva det har sett, hørt osv. Vitner har ikke plikt til å foreta faglige vurderinger, med det unntak at vitnet i en viss utstrekning plikter å forklare seg om faglige vurderinger det selv har gjort i saken tidligere. En sakkyndig har det motsatte utgangspunkt. Den sakkyndiges oppgave er å legge fram sine vurderinger av det tema som er den sakkyndiges oppdrag. Dersom et vitne blir bedt om å uttale seg om hvordan det ut fra sin spesielle fagkunnskap nå vurderer et forhold i saken, vil det kunne være aktuelt for vitnet å be seg oppnevnt som sakkyndig.

Etter loven har man formelt sett plikt til å ta imot oppdrag som sakkyndig, jf. strpl. § 138. Et vitne har, med visse begrensninger, plikt til å forklare seg, jf. strpl. § 108.

Et vitne har, i motsetning til sakkyndige, som hovedregel ikke anledning til å være til stede under hovedforhandlingen før det selv har avgitt forklaring i retten (strpl. § 129 jf. § 144).

Sakkyndige vitner står i en mellomstilling. Dette vil være personer som ikke er oppnevnt av retten som sakkyndige, men som en part fremstiller for retten til avhøring som sakkyndig (strpl. § 149). Et slikt vitne bringes inn for å redegjøre for sine egne erfaringer, men vil også kunne bidra med sine faglige vurderinger. Det kan f.eks. dreie seg om en lege som er siktedes behandler, og som retten på grunn av denne tilknytningen ikke oppnevner som sakkyndig. Et sakkyndig vitne forklarer seg etter de samme reglene som vitner, men kan – på samme måte som oppnevnte sakkyndige – være til stede under hele forhandlingen.

Oppnevnte sakkyndige vil ha rett til godtgjørelse for sin tjenestegjøring etter nærmere regler, jf. lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv. (vitneloven) av 21. juli 1916 § 10 og reglene i salærforskriften av 26. oktober 1992 med senere endringer. Også sakkyndige vitner vil etter vitneloven § 10 annet ledd kunne tilkjennes godtgjørelse. Regulære vitner vil ikke ha rett til godtgjørelse, men vil kunne få dekket utlegg og tapt arbeidsfortjeneste i den utstrekning det finnes rimelig (vitneloven § 5).

Både vitner og sakkyndige inngår som en del av bevisførselen. Det er retten som avgjør hvilken vekt de enkelte utsagn og forklaringer skal tillegges.

7.3 Rettens og partenes bruk av rettsmedisinsk sakkyndighet

7.3.1 Påtalemyndighetens bruk av rettsmedisinsk sakkyndighet

Etter strpl. § 148 kan påtalemyndigheten søke bistand hos sakkyndige til bruk for etterforskningen. På dette stadiet inngår de sakkyndige erklæringer og rapporter i det samlede etterforskningsmaterialet som danner grunnlag for avgjørelsen av påtalespørsmålet.

Påtalemyndigheten benytter sakkyndig bistand i en rekke ulike typer av straffesaker. Det dreier seg ikke bare om ekspertbistand som kan kaste lys over sakens faktiske og rettslige sider. I vår moderne tid forutsetter etterforskning og oppklaring ofte at det tas i bruk metoder og teknikker som primært er utviklet på andre fagområder enn det strafferettslige. DNA-teknologi er et typisk eksempel.

I alvorlige volds- og sedelighetssaker vil det ofte være behov for å innhente rettsmedisinske erklæringer og foreta rettsmedisinske undersøkelser. Det dreier seg både om fagkyndig sikring av spor og faglige vurderinger av ulike spørsmål. Særlig der det er snakk om sporsikring vil de sakkyndige bli brakt inn i saken allerede ved innledningen av etterforskningen.

De siste årene har man sett et økende antall anmeldelser i forbindelse med at personer skades eller dør under behandling på sykehus, de såkalte “sykehussakene”. Her er det ofte behov for høyt spesialisert medisinsk sakkunnskap pÔ ulike medisinske felt.

Ut fra erfaringene kan en få inntrykk av at bruken av sakkyndighet er tilfeldig og lite gjennomtenkt og at oppdragene i noen saker utføres på en måte som er i dårlig harmoni med straffeprosessuelle regler og prinsipper. En årsak kan være manglende kunnskap om de særskilte krav som ligger i sakkyndigrollen og uklare grenser mot det som ligger på siden eller utenfor oppdraget. Ved bruk av sakkyndighet er det oppdragsgivers ansvar å klarlegge hva man søker bistand til og hva det forventes at den sakkyndige skal redegjøre for. Det er derfor en forutsetning at påtalemyndigheten ved innhenting av rettsmedisinske sakkyndigerklæringer utarbeider et konkret – og gjerne detaljert – mandat. På den måten unngår man at den sakkyndige går utenfor sitt eget kompetansefelt eller lar seg bruke til å løse spørsmål som i realiteten er påtalemyndighetens ansvar.

7.3.2 Siktedes/forsvarerens bruk av rettsmedisinsk sakkyndighet

Siktede og hans forsvarer har et tilsvarende behov for bruk av rettsmedisinsk sakkyndighet som retten og påtalemyndigheten. De må derfor vurdere om saken kan anses tilstrekkelig opplyst, eller om det for avgjørelsen av enten skyld- eller straffespørsmålet er behov for ytterligere sakkyndighet.

På etterforskningsstadiet vil det variere hvor tidlig siktede og forsvarer får innsyn i politiets arbeid, og dermed behovet for sakkyndighet. Svært mange sakkyndige undersøkelser blir vanskeligere etter hvert som tiden går fra den straffbare handlingen fant sted, f.eks. vil sårene gro eller medisinering endre symptomene på sinnslidelse. Tidsaspektet påvirker derfor siktede og forsvarers mulighet for å bruke rettsmedisinsk sakkyndighet.

Uansett dette forholdet vil siktede og forsvarer måtte vurdere om det er behov for sakkyndige vurderinger når dette ikke allerede foreligger. Dernest må det vurderes om det er behov for supplerende sakkyndighet. Slikt behov vil kunne foreligge hvis det vurderes at de undersøkelser som allerede er foretatt er mangelfulle eller ensidige. Dette kan både skyldes den sakkyndiges habilitet og kompetanse, måten granskningen har skjedd på, eller erklæringens utforming. Det kan også være at saken reiser så spesielle eller vanskelige spørsmål at det uavhengig av mangler ved de foretatte undersøkelsene er grunn til å be om supplerende sakkyndighet.

Siktede og forsvarer vil på selvstendig grunnlag måtte vurdere om et slikt behov foreligger. Dersom det foreligger en uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon som angir et behov for supplerende sakkyndighet, har forsvareren en særlig grunn til å be om dette.

Siktede og forsvarer vil også måtte vurdere om det er behov for å føre bevis i form av sakkyndige vitner (private sakkyndige), jf. strpl. § 149. Dette vil typisk være siktedes egen lege eller en som av andre grunner ikke kan oppnevnes som sakkyndig. Også når retten avslår å oppnevne nye sakkyndige fordi den anser saken tilstrekkelig opplyst, kan siktede i stedet ønske å føre vedkommende som sakkyndig vitne.

I de senere år har forsvarere i økende grad sett muligheten for å ivareta sin klients interesse gjennom bruk av rettsmedisinsk sakkyndighet. Dette har sammenheng med flere forhold. For det første har en del saker reist nye og kompliserte spørsmål. For det andre har man blitt oppmerksom på at det finnes ny og utradisjonell kompetanse, f.eks. vitnepsykologi og evnetesting, som det i en del saker er grunn til å benytte. For det tredje har man i økende grad blitt oppmerksom på at det ofte utøves et sakkyndig skjønn som det kan være svært ulike oppfatninger av. Det vil da kunne være i siktedes interesse å bringe inn et alternativt skjønn. For det fjerde har man gjennom noen enkeltsaker blitt oppmerksom på farene for mangler både ved den faglige kompetanse og den faglige integritet. Dette tilsier også at man i en del tilfeller bringer inn ny og alternativ sakkyndighet.

7.3.3 Rettens bruk av rettsmedisinsk sakkyndighet

Retten vil komme inn i forhold til rettsmedisinsk sakkyndighet både under etterforskningen og under hovedforhandlingen. På alle stadier av saken er det vanligvis slik at sakkyndige oppnevnes på bakgrunn av en begjæring fra påtalemyndigheten eller forsvareren. I etterforskningsfasen vil rettens rolle være relativt tilbaketrukket. I hovedsak vil rettens rolle bestå i å vurdere om en begjæring skal tas til følge, og i å avgjøre slike spørsmål som er gjennomgått nedenfor i pkt. 7.4.1.

Under hovedforhandlingen blir rettens rolle mer sentral. Retten har etter strpl. § 294 et selvstendig ansvar for at saken blir tilstrekkelig “fullstendig opplyst” før den avgjøres. Selv om det er partene som i utgangspunktet har ansvaret for å sørge for bevis, kan saken utvikle seg slik at retten av eget tiltak finner det nødvendig å oppnevne sakkyndige. En praktisk situasjon er at det under hovedforhandlingen oppstår tvil om siktede er tilregnelig. Retten vil da kunne beslutte å utsette de videre forhandlinger og oppnevne rettspsykiatrisk sakkyndige.

Finner retten ikke behov for sakkyndig bistand, trenger den ikke oppnevne sakkyndige. Det kan imidlertid være en saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av dommen, dersom retten har avgjort saken uten å sørge for den nødvendige sakkyndige bistand, jf. strpl. § 343 første ledd.

7.4 Rettens og påtalemyndighetens oppnevnelsesrutiner

7.4.1 Rettens oppnevnelsesrutiner

7.4.1.1 Vurderingen av om sakkyndig skal oppnevnes

Rettens beslutninger i forhold til sakkyndige vil ligge i flere plan: Retten må ta stilling til om det skal oppnevnes sakkyndig, det må besluttes hvilket mandat den sakkyndige skal ha, og en eller flere konkrete personer må formelt oppnevnes til å utføre oppdraget. Retten skal normalt forelegge spørsmålet om oppnevning for partene (strpl. § 141), slik at disse kan uttale seg om hvorvidt sakkyndig bør oppnevnes, antallet, mandatet og personvalget.

Retten har et selvstendig ansvar for å ta stilling til hvorvidt en begjæring om oppnevning av sakkyndig skal etterkommes.

Når det gjelder rettspsykiatrisk undersøkelse, må retten finne at slik undersøkelse er “nødvendig for avgjørelsen av saken”, jf. strpl. § 165 tredje ledd. Ofte vil det være foretatt en foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse av siktede. Slik undersøkelse skal foretas hvor det er tvil om nødvendigheten av rettspsykiatrisk undersøkelse (§ 165 tredje ledd). Retten vil i praksis vanligvis bygge på den foreløpige undersøkelsens konklusjon om nødvendigheten. Men som nevnt under pkt. 7.3.3 har retten et selvstendig ansvar for å vurdere behovet.

Når det gjelder andre rettsmedisinske spørsmål, plikter retten under etterforskningen som hovedregel å etterkomme en begjæring fra påtalemyndigheten om oppnevning av sakkyndige, jf. strpl. § 237 første ledd. Retten kan bare unnlate oppnevning hvor den finner at det forholdet etterforskningen gjelder ikke er straffbart, at straffeansvaret er falt bort eller at det ikke er lovlig adgang til å ta begjæringen til følge. Også i disse tilfellene må retten foreta en habilitetskontroll, jf. pkt. 11.4, særlig pkt. 11.4.2.

For øvrig har ikke loven regler om når det bør oppnevnes sakkyndig, men den nevnte formuleringen i § 165 kan være en god rettesnor for vurderingen.

Rettens beslutning om å oppnevne sakkyndig eller om å avslå en begjæring om oppnevning kan påkjæres når beslutningen ikke er truffet under hovedforhandlingen, jf. strpl. § 377 jf. § 53. Treffes beslutningen under hovedforhandlingen, kan den eventuelt være grunnlag for anke over rettens saksbehandling, jf. § 343.

7.4.1.2 En eller flere sakkyndige

Tidligere var lovens ordning at det i utgangspunkt skulle være to sakkyndige. Dette ble i 1994 endret, slik at hovedregelen nå er én sakkyndig, med mindre retten finner at det er behov for flere (§ 139). Ved fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse vil det likevel regulært bli oppnevnt to sakkyndige. Dette anbefales av Den rettsmedisinske kommisjon (se Den rettsmedisinske kommisjons årsberetning 1994, side 16) og følger av Riksadvokatens brev til statsadvokatene av 31. oktober 1995, se omtale i pkt. 7.4.2.1. Hvor saken reiser flere typer problemstillinger, vil det være aktuelt med flere sakkyndige i samme sak med ulike mandater (f.eks. rettsmedisinere og rettspsykiatere). Hvor flere sakkyndige er oppnevnt med samme mandat, legger de vanligvis frem en felles skriftlig erklæring – i hvert fall hvor de er enige om resultatet av den faglige vurderingen.

7.4.1.3 Personvalget – rettens rolle

Det er også retten som avgjør hvilke personer som skal oppnevnes. Vanligvis vil det ikke være konflikt om dette. Ofte er det slik at partene – vanligvis påtalemyndigheten – foreslår konkrete personer som sakkyndige, som aksepteres av den andre parten – vanligvis siktede ved hans forsvarer. Loven har en regel om at sakkyndige partene er enige om, og som er villige, som regel skal oppnevnes (strpl. § 141 første ledd). Men partenes enighet binder ikke retten. For retten er det avgjørende å finne frem til de best egnede sakkyndige (jf. Rt 1978 side 876). Retten vil forespørre den aktuelle sakkyndige om han er villig og har mulighet til å ta på seg oppdraget, hvis det ikke foreligger opplysninger om dette fra før. Motvillige sakkyndige vil i praksis ikke bli oppnevnt.

Den sakkyndige skal formelt oppnevnes av retten, og denne oppnevningen vil den sakkyndige og partene motta skriftlig. Det er retten – og ikke partene – som er den sakkyndiges oppdragsgiver.

Dersom sakkyndige skal oppnevnes under etterforskningen (særlig aktuelt ved rettspsykiatriske undersøkelser), er det forhørsretten som treffer beslutning om dette. Kommer spørsmålet om oppnevning opp etter at det er tatt ut tiltale og saken er brakt inn for retten, er det den dømmende rett som treffer avgjørelsen.

Retten vil i en del tilfeller sette en frist for den sakkyndiges skriftlige erklæring.

7.4.1.4 Personvalget – hvem kan og bør oppnevnes?

Lovgivningen har regler om habilitet for sakkyndige som setter grenser for hvem som kan oppnevnes. For sivile saker finnes reglene i tvistemÔlsloven (tvml.) § 242 og for straffesaker i strpl. § 142. Disse reglene viser til regler i domstolloven (dl.) §§ 106 og 108, som direkte gjelder dommere, og som beskriver nærmere når inhabilitet foreligger. Reglene skal ikke gjennomgås her. En detaljert behandling av reglene er gitt i Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer (1996) side 423–426. Når det gjelder utvalgets nærmere drøfting av inhabilitetsproblematikken, vises til pkt. 11.3 og 11.4.

Det er rettens oppgave å ta stilling til om den foreslåtte sakkyndige er inhabil. Den sakkyndige må selv straks ta spørsmålet opp med retten, dersom han ser at han har en eller annen form for tilknytning til partene i saken som kan reise tvil om habiliteten. Dette gjelder ikke bare i forhold til sakens private parter. Dersom den sakkyndige har tilknytning til en av advokatene – han er f.eks. selv klient hos advokaten – bør han si fra også om dette.

7.4.1.5 Mandat

I tilknytning til oppnevningen bør retten utforme et skriftlig mandat for den sakkyndiges arbeid, helst etter å ha forelagt dette for partene. Dersom de sakkyndige oppnevnes for å utføre granskning, skal rettens beslutning om dette angi hva som skal granskes, formålet med granskningen og fristen for gjennomføringen, jf. strpl. § 152 annet ledd. Loven har utover dette ikke regler om utformingen av mandatet, og det er heller ikke etter loven krav om at mandatet er skriftlig. Vanligvis vil det fra den som begjærer oppnevning foreligge et forslag til mandat, eller i hvert fall en angivelse av hvorfor sakkyndig ønskes oppnevnt. Retten vil ha sakens dokumenter til rådighet i forbindelse med oppnevningen. I stor grad styres derfor i praksis utformingen av mandatet av den part som begjærer sakkyndig oppnevnt. Hvis den sakkyndige finner mandatet uheldig eller lite treffende for de problemstillinger som faktisk foreligger, kan dette tas opp med retten som vil kunne justere innholdet etter å ha forelagt spørsmålet for partene. Se for øvrig pkt. 11.5.

7.4.2 Påtalemyndighetens oppnevnelsesrutiner

7.4.2.1 Retningslinjer og rutiner for bruk av sakkyndige

Det eksisterer ingen generelle, sentrale retningslinjer for påtalemyndighetens bruk av sakkyndige, og eventuelt i hvilke saker slike bør brukes.

Vedrørende psykiatrisk observasjon har riksadvokaten i brev 31. oktober 1995 til landets statsadvokater gitt følgende retningslinjer:

“Full rettspsykiatrisk undersøkelse bør bare begjæres dersom det med grunn kan reises spørsmål om siktede var utilregnelig på handlingstiden, eller det er aktuelt å påstå sikring. Det vil si at et alvorlig lovbrudd i seg selv ikke gir grunnlag for å begjære oppnevnt psykiatrisk sakkyndige…. Ved mentalobservasjon skal det normalt oppnevnes to sakkyndige.”

Sakkyndig likundersøkelse skal etter strpl. § 228 foretas “når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling” og kan dessuten besluttes foretatt “når dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever slik undersøkelse.” Det vil i alminnelighet være påtalemyndigheten som ber om slik undersøkelse, og oppnevnelse av sakkyndige vil først skje på et senere stadium.

Ved såkalt sykehusdødsfall har riksadvokaten i brev 7. januar 1997 til statsadvokatene – under henvisning til brev 10. november 1996 fra Den rettsmedisinske kommisjon – anbefalt at det i slike saker bør foretas rettsmedisinsk obduksjon ved en rettsmedisinsk enhet (tilknyttet universitetene).

7.4.2.2 Mandat

Benytter påtalemyndigheten sakkyndige til å foreta granskning, bestemmer strpl. § 155 at beslutningen følger reglene i § 152 annet ledd, se omtale ovenfor i pkt. 7.4.1.5.

Riksadvokaten har ikke gitt generelle retningslinjer eller pålegg til påtalemyndigheten om utforming av mandat ved bruk av sakkyndige, men spørsmålet er tatt opp i ulike sammenhenger, i enkeltsaker, påtalemøter osv.

8 Den rettsmedisinske virksomhet de siste 15 – 20 årene

8.1 Oversikt over rettsmedisinsk virksomhet i Norge

8.1.1 Generelt om rettsmedisin i Norge

I kapittel 6.1 er det kort gjort rede for hva rettsmedisin er. Utvalget vil i det følgende beskrive de enkelte rettsmedisinske fagområdene nærmere.

8.1.1.1 Rettsmedisin i snever forstand

Betegnelsen “rettsmedisiner” har i Norge tradisjonelt blitt brukt om rettspatologer som i varierende omfang også har vært engasjert i undersøkelse av skader på levende personer og i rettsgenetisk virksomhet.

Kravene til kvalitet i tradisjonell rettsmedisinsk obduksjonsvirksomhet har blitt skjerpet i de senere årene. Forbedrede teknikker og økte krav til sakkyndige har ført til gjenopptakelse av flere gamle drapssaker. Videre har bl.a. økningen i anmeldelser av incest- og voldtektssaker, samt økt fokusering på feilbehandling ved sykehus utfordret til gjennomtenkning av sakkyndigrollen generelt. Se nærmere om dette nedenfor under de enkelte disipliner og foran under kapittel 3. Slike saker krever ikke bare medisinsk topp-ekspertise, men stiller også krav til kunnskap om den spesielle rettsmedisinske tilnærmingsmåten. Denne ballasten blir ikke minst tydelig i land der partene møter med hver sin sakkyndige og der “battle of experts” hører til dagens orden. For å unngå groteske utslag av ukritisk fremferd i retten, har man i en del europeiske land tatt konsekvensen av dette og krever en egen godkjennelse for leger og biologer som fungerer som sakkyndige for retten i medisinske spørsmål. Av dagens 15 EU-land har 8 i dag egen spesialitet i rettsmedisin, se pkt. 5.1.1. Blant de nordiske landene har Sverige og Finland slik spesialitet. I disse landene omfatter spesialiteten i rettsmedisin rettspatologi (obduksjoner) samt spesialkompetanse i undersøkelse av levende ofre for kriminelle handlinger og av gjerningsmenn. Også i Danmark er rettsmedisinere hovedansvarlige for den kliniske rettsmedisin (undersøkelse av levende).

8.1.1.2 Rettsmedisin i vid forstand

Med rettsmedisin i vid forstand menes den sakkyndige virksomhet for retten som utføres av leger og biologer. Som nevnt ovenfor har 8 av dagens 15 EU-land egen spesialitet i rettsmedisin og egen grenspesialitet i rettspsykiatri er også vanlig, se pkt. 5.1.1. Kjerneområdet for den europeiske rettsmedisinske spesialitet er rettspatologi og klinisk rettsmedisin. Slike rettsmedisinere har fått store og krevende oppgaver i forbindelse med undersøkelse av ofre for folkemord og av torturofre. Ved økt internasjonalisering vil det kunne kreves at også Norge kan avgi eksperter til slike oppgaver. Norge er allerede blitt bedt om å stille et identifiseringsteam i beredskap til bruk for Vestunionen ved sivile katastrofer med store tap av menneskeliv.

Behovet for økt kontakt og samarbeid mellom forskjellige faggrupper engasjert i rettsmedisinsk virksomhet i vid forstand, førte til at Norsk Rettsmedisinsk Forening ble stiftet i 1992. Medlemmene er personer som utøver disiplinene rettspatologi, rettsgenetikk, rettstoksikologi, klinisk rettsmedisin, rettspsykiatri, rettsodontologi, rettsantropologi samt kriminalteknikk. Foreningen hadde pr. 1. januar 2001 142 medlemmer. Fra 1995 har foreningen gitt ut fagtidsskriftet “Rettsmedisin”, fra 1996 i samarbeid med Dansk Selskab for Retsmedicin, under navnet Nordisk Rettsmedisin, og fra 1997 også i samarbeid med Svensk Rättsmedicinsk Förening.

8.1.2 Organisering og finansiering

8.1.2.1 Institusjoner og personell

Norge har ingen sentral instans som har ansvar for den samlede rettsmedisinske virksomhet. De mest spesialiserte tjenestene utføres i hovedsak av vitenskapelig ansatt personale ved universitetene og regionsykehusene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø og ved Statens rettstoksikologiske institutt (SRI) i Oslo. Et betydelig antall tjenester utføres imidlertid også ved lokale helseinstitusjoner av ordinært helsepersonell uten spesialkompetanse innen rettsmedisin. Rettspsykiatrisk virksomhet skjer ikke i regi av helseinstitusjoner, og er derved overlatt enkeltpsykiatere som påtar seg sakkyndigoppdrag som privatpersoner. De tre kompetansesentrene for sikkerhetspsykiatri, fengselspsykiatri og rettspsykiatri i Oslo, Bergen og Trondheim driver med forskning og undervisning, men har i dag ikke praktisk arbeid med rettspsykiatriske undersøkelser på sin virksomhetsplan.

8.1.2.2 Finansiering

Finansieringen av de rettsmedisinske tjenestene er sammensatt, og varierer mellom fagområdene. Kostnadene ved sakkyndigtjenester belastes driftsbudsjettet til det enkelte politidistrikt for oppdrag rekvirert av politi/påtalemyndighet, og Justisdepartementet sentralt for oppdrag rekvirert av retten. Påtalemyndigheten kan med hjemmel i strpl. § 237 første ledd begjære sakkyndig oppnevnt av retten, og dermed unngå å bli belastet kostnadene, jf. Rt 2000 side 1502. Det finnes ingen oversikt over det totale beløp staten hvert år bruker til salær til rettsmedisinsk sakkyndige i straffesaker. I tillegg utbetaler Justisdepartementet tilskudd til Rettsmedisinsk institutt og Statens rettstoksikologiske institutt som delvis kompensasjon for deres tjenester. For øvrig varierer finansieringen av tjenestene betydelig, som det vil fremgå under beskrivelsen av de ulike fagfeltene.

Den rettsmedisinsk sakkyndige vil i noen tilfeller utføre sakkyndigvirksomheten som en del av ansettelsesforholdet på en institusjon. Oppdraget inngår da i de ordinære tjenesteplikter og honoreres som en del av den enkeltes lønn. I andre tilfeller opptrer den sakkyndige som privatperson, og mottar særskilt honorar for sin tjeneste.

Sakkyndige som avgir erklæring til retten eller påtalemyndigheten har krav på godtgjørelse etter reglene i strpl. § 138 tredje ledd, jf. lov av 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse. Av lovens § 10 fremgår at oppnevnte sakkyndige “som ikke har fast lønn … skal … ha godtgjøring for sin tjenestegjøring.” Nærmere regler følger av Justisdepartementets forskrift av 3. desember 1997 nr. 1441 om salær fra det offentlige til advokater mv. (salærforskriften), endret ved forskrift 13. januar 1999 nr. 504. Justisdepartementet har utgitt kommentarer til forskriften (publikasjon G-0243 B). Med hjemmel i forskriftens § 2 tredje ledd har Justisdepartementet gitt regler om stykkprissatser for visse medisinske sakkyndige forretninger. Salærsatsen og stykkprissatsene fremgår av Justisdepartementets rundskriv G-114/00, med nye satser fra 1. januar 2001.

8.2 Rettspatologi

8.2.1 Fagområdet rettspatologi

8.2.1.1 Gjennomføring av rettsmedisinske likundersøkelser

Hovedoppgaven i rettspatologi er sakkyndige likundersøkelser. Strpl. § 228 jf. påtaleinstruksen § 13–4 bestemmer hvordan likundersøkelse bør utføres:

“Sakkyndig likundersøkelse bør foretas som likåpning når ikke likskue anses tilstrekkelig.”

Temaet er ikke regulert nærmere. Det finnes ingen norske offisielle retningslinjer for hva undersøkelsene skal bestå i, se likevel pkt. 8.2.1.2 i.f. Hvilke undersøkelser som utføres, av hvilket personale og på hvilken måte, varierer derfor en del. I forhold til en del andre land, der detaljerte prosedyrer er nedfelt i regelverk eller protokoller, er dette uvanlig. Det er derfor i 2000 tatt initiativ i Norsk Rettsmedisinsk Forening til utarbeidelse av norske retningslinjer for rettsmedisinske obduksjoner, se pkt. 11.10.

Formålet med sakkyndig likundersøkelse er å påvise dødsårsaken og å klarlegge årsaksrekken som førte til døden. De sakkyndiges slutninger bygger ofte ikke bare på de legemlige funn, men også på forholdene på åstedet og opplysninger om det ytre hendelsesforløp. Dersom de sakkyndige ikke får disse opplysningene gjennom politirapporter eller på annen måte, vil de lett kunne overse viktige detaljer ved likundersøkelsen og kanskje utelate tilleggsundersøkelser av vesentlig betydning.

Et likskue består i en utvendig inspeksjon av et lik. Inspeksjonen omfatter likets klær, smykker og lommeinnhold, foruten selve det døde legemet. Man innskrenker seg til å betrakte legemets overflate, og kan ikke ha noen sikker formening om hvilke forandringer som finnes under huden. Ytre skader som hudavskrapninger, skjæresår og knusninger kan påvises, men hvor dypt lesjonene går, hvilken retning de har i dybden og hvilke skader eller sykelige forandringer som finnes i innvendige organer forblir oftest uoppklart. Selv om likskuet er en nyttig orienterende undersøkelse, er det derfor en alminnelig mening blant rettspatologer at det er en ufullstendig og lite tilfredsstillende undersøkelsesform som såvidt mulig bør erstattes av, eller suppleres med, en likåpning (obduksjon).

Forut for likåpningen går alltid et likskue som en del av undersøkelsen. Formålet med likåpningen er det samme som for den patologisk anatomiske obduksjon: Å påvise skader og sykelige forandringer i organene og andre innvendige dannelser som bensystemet, muskulaturen mv.

En sykehuspatolog obduserer med tanke på å påvise alleforandringer med de midler han har til rådighet, til veiledning for klinikere, og i vitenskapelig og didaktisk (undervisningsmessig) øyemed. Ved en sykehusobduksjon vil gjerne preparanten allerede ha tatt ut de indre organer og lagt dem på disseksjonsbordet før obdusenten ankommer. Selve liket vil også i en del tilfeller være fjernet. En rettspatolog gjør likåpning først og fremst for å påvise de skader og sykelige forandringer som førte til døden. Bifunn vil han legge vekt på i den utstrekning de kan ha medvirket til døden. Derfor arbeider en rettspatolog på en annen måte enn en sykehuspatolog. Han legger blant annet stor vekt på undersøkelsene av likets klær og forandringer av likets overflate. Rettspatologen vil dessuten søke å belyse de ytre omstendigheter ved dødsfallet, og vil ofte få utført andre tilleggsundersøkelser enn sykehuspatologen (toksikologiske, rettsgenetiske, antropologiske, røntgenologiske og kriminaltekniske undersøkelser). Spørsmålsstillingen er: Er de påviste skader, sykelige forandringer og resultatet av øvrige undersøkelser forenlig med et beskrevet hendelsesforløp? Rettspatologen må derfor i større grad enn sykehuspatologen forholde seg til de opplysninger som foreligger om et hendelsesforløp og opplysninger om åstedsforholdene. Også fremstillingsformen i en beretning om en rettsmedisinsk likåpning er annerledes enn i en obduksjonsjournal.

En komplett rettsmedisinsk obduksjon omfatter kraniet og hjernen, hals-, bryst- og bukorganer, bekkenet, hvirvelsøylen og i visse tilfelle også ryggmargen, muskulatur og underhudsvev. Den makroskopiske (synlig med det blotte øye) undersøkelsen av hvert organ må være adekvat, slik at forandringer av betydning for døden ikke blir oversett. I ca. 50% av sakene gjøres også nevropatologiske undersøkelser, det vil si spesialistundersøkelse av hjernen.

Mikroskopiske undersøkelser utføres i dag ved de fleste rettsmedisinske obduksjoner. Ofte gir mikroskopiske forandringer i organene viktig informasjon for å forstå dødsårsaken eller medvirkende årsaker. En rettspatolog utfører ikke alltid så omfattende og systematiske histologiske (mikroskopiske undersøkelser av vevssnitt) organundersøkelser som en sykehuspatolog. Det er imidlertid unntak – som f.eks. ved plutselig og uventet spedbarnsdød. Histologisk undersøkelse av hudskader vil dessuten ofte være av betydning for rettspatologen når han skal vurdere skadens art og alder. Traumatiske hjerneblødninger kan f.eks. aldersbestemmes ved mikroskopisk undersøkelse, noe de sakkyndige i Liland-saken i ettertid har blitt kritisert for å ha unnlatt. Også aldersbestemming av sykdomsprosesser, som f.eks. utviklingen av hjerteinfarkt, kan være av stor betydning for å forstå et hendelsesforløp.

Toksikologiske analyser med hensyn på alkohol, narkotika og medikamenter er en naturlig del av rettsmedisinsk likåpning. Mikrobiologiske undersøkelser er også ofte aktuelt, ikke minst ved plutselig uventet spedbarnsdød. Prøve av blod til DNA-bestemmelse, av hodehår, kjønnshår og neglesmuss tas i drapssaker, og slike prøver kan også være av betydning for identifisering av lik og drapsvåpen.

8.2.1.2 Rettslig grunnlag for å foreta rettsmedisinsk likundersøkelse

Strpl. § 228 regulerer i hvilke tilfeller det skal foretas likundersøkelse:

“Sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Påtalemyndigheten kan også ellers beslutte at det skal foretas sakkyndig likundersøkelse når dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever slik undersøkelse. Kongen gir nærmere forskrifter om sakkyndig likundersøkelse, herunder i hvilke tilfeller slik undersøkelse bør foretas.”

Påtaleinstruksen §§ 13–1 og 13–2 utfyller strpl. § 228 med hensyn til i hvilke tilfeller sakkyndig likundersøkelse skal skje:

“ § 13–1Sakkyndig likundersøkelse ved mistanke om straffbar handling og funn av ukjent lik

Politiet skal påse at sakkyndig likundersøkelse foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Det samme gjelder når en person finnes død uten at vedkommendes identitet straks kan bringes på det rene.

§ 13–2Sakkyndig likundersøkelse i andre tilfeller

Politiet bør i alminnelighet sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas når dødsårsaken er uviss og antas å kunne skyldes

a) selvmord eller selvvoldt skade

b) ulykkestilfelle

c) yrkesskade eller yrkessykdom

d) feil, forsømmelse eller uhell ved medisinsk undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade.

Det samme gjelder når dødsårsaken er uviss og døden er inntrådt plutselig og uventet, særlig dersom vedkommende antas å ha vært alene i dødsøyeblikket.

Politiet bør også i alminnelighet sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas når dødsårsaken er uviss og dødsfallet har skjedd i fengsel, arrestlokale eller under administrativ frihetsberøvelse.

Bestemmelsene i første, annet og tredje ledd er ikke til hinder for at sakkyndig likundersøkelse også ellers kan foretas når lovens vilkår er oppfylt.”

For å sikre at politiet skal kunne vurdere behovet for sakkyndig likundersøkelse i disse tilfellene, er leger pålagt meldeplikt til politiet dersom det er “grunn til å tro at dødsfallet er unaturlig”, jf. helsepersonelloven § 36 tredje ledd. I forskrift 21. desember 2000 nr. 1378 om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall o.l. er innholdet i begrepet “unaturlig dødsfall” angitt nærmere slik (§ 2):

“Dødsfall anses unaturlig dersom det kan skyldes:

- drap eller annen legemskrenkelse,

- selvmord eller selvvoldt skade,

- ulykke som forlis, brann, skred, lynnedslag, drukning, fall, trafikkulykke o.l.,

- feil, forsømmelse eller uhell ved undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade,

- misbruk av narkotika og

- ukjent årsak når døden har inntrådt plutselig og uventet.

Som unaturlig meldes også:

- dødsfall i fengsel eller under sivil eller militær arrest og

- funn av ukjent lik.”

Mange dødsfall som blir undersøkt etter reglene i påtaleinstruksen viser seg likevel å være naturlige, se tabell 8.1. Rettspatologisk undervisning må derfor omfatte både plutselig uventet død av naturlige årsaker og dødsfall som ikke er naturlige.

Mens rettsmedisinsk obduksjon er regulert i bestemmelsene i strpl. § 228 og påtaleinstruksen kapittel 13, regulerer transplantasjonsloven (lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.) adgangen til å foreta sykehusobduksjon. I lovens § 7 første ledd heter det om dette:

“Av medisinske grunner kan foretas obduksjon av den som er død i sykehus eller annen helseinstitusjon … eller av den som er brakt død til slik institusjon.”

Slik obduksjon kan etter annet ledd ikke foretas “når avdøde eller hans nærmeste har uttalt seg mot det eller det er grunn til å anta at et slikt inngrep vil være i strid med avdødes eller hans nærmestes livssyn eller andre særlige grunner taler mot det.” Etter fjerde ledd kan obduksjon utføres uten hensyn til disse vilkårene “[n]år det av særlige grunner er nødvendig å få brakt dødsårsaken på det rene uten opphold.”

Fordi det ikke finnes eksplisitt adgang til å obdusere personer som ikke dør på veg til eller i sykehus/helseinstitusjon dersom politiet ikke begjærer rettsmedisinsk obduksjon, vurderer Sosial- og helsedepartementet for tiden å endre bestemmelsen i § 7. Utvalget kommenterer dette nærmere i pkt. 11.12.

Hjemmelsspørsmålet for obduksjon av personer som dør utenfor institusjon ble tidligere ofte løst ved at politiet begjærte obduksjonen. Dette ble gjort ved “unaturlig dødsfall” som definert i helsepersonelloven § 36 tredje ledd, jf. forskrift 21. desember 2000 nr. 1378 (tidligere legeloven § 41 og forskrift 15. mars 1982 nr. 755) og strpl. § 228, se ovenfor. Antall obduksjoner rekvirert av politiet gikk markert ned fra 1992. I perioden 1984–1991 var antallet mellom ca. 2 400 og 3 000 årlig, mens det i perioden 1992–1999 var mellom ca. 1 850 og 2 150, se figur 8.1. Dette falt i tid sammen med at ansvaret for utgiftene til obduksjon og transport av liket, som tidligere ble belastet Justisdepartementets eget budsjett (“delinkventfondet”), fra 1. januar 1992 ble overført til det enkelte politidistrikts lokale budsjett. Dødsårsaken ved plutselige og uventede dødsfall har dermed de siste årene oftere forblitt ukjent.

Kilde: Rognum, T.O., Nordisk Rettsmedisin 2000; 6: 95–98.

Analyser av obduksjonsmaterialet ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo viser at det i all hovedsak er ved plutselig uventet død hos personer eldre enn 40 år politiet avstår fra obduksjon (Lyche-Ellingsen, C., Nordisk Rettsmedisin 2001; 7: (under trykking)). Det er ikke foretatt studier av materialet i Norge for å finne ut hvor ofte et virkelig unaturlig dødsfall blir oversett med dagens obduksjonspraksis. En svensk analyse av obduksjonsfunn ved uventede dødsfall der dødsårsaken først ble avdekket ved den rettslige likundersøkelsen, viser imidlertid at pr. 1 000 utførte obduksjoner ble det oppdaget 1 drap, 10 selvdrap og 45 ulykkesdødsfall som man ikke mistenkte på forhånd (Rättsmedicinalverkets statistikk 2000).

Den norske patologforening beregnet i 1981 andelen unaturlige dødsfall, slik disse var definert i forskriftene til legeloven § 41 (nå helsepersonelloven § 36), til 10% av alle dødsfall. Da er det tatt med et stort antall dødsfall der eventuell obduksjon ville ha avdekket en naturlig dødsårsak. Etter Norges offisielle statistikk blir derfor fordelingen av dødsfallene etter dødsmåten en annen: Av 44 646 dødsfall i Norge i 1997 var fordelingen: sykdom: 94,8%, ulykker: 3,9%, selvmord: 1,2% og drap: 0,1% (Kilde: Statistisk sentralbyrås dødsårsakstatistikk, 1997).

Det har utfra dette vært reist tvil om man kan stole på dødsårsakstatistikken i Norge, se Rognum: “Hvem bør obdusere tilfeller av plutselig uventet død? Hva er forskjellen på en rettsmedisinsk obduksjon og en sykehusobduksjon?”, Nordisk Rettsmedisin, 2000; 6 side 95–98. For å få en valid dødsårsakstatistikk er det vanlig å kreve at minst 25% av dødsfallene obduseres. I 1997 var obduksjonsraten i Norge 12,4% (4,6% rettsmedisinske og 7,8% sykehusobduksjoner). Samme år var tallene for Sverige 17,6% (5,7% rettsmedisinske og 11,9% sykehusobduksjoner), Danmark 2,8% rettsmedisinske obduksjoner (antall utførte sykehusobduksjoner er ikke tilgjengelig) og Finland 31,6% (19,7% rettsmedisinske og 11,9% sykehusobduksjoner). En undersøkelse fra Tyskland, der obduksjonsraten er enda lavere enn i Norge, kan tyde på at så mange som halvparten av alle drap der overses (Sabine Rückert: “Tote haben keine Lobby: die Dunkelziffer der vertuschten Morde”, Hamburg, 2000).

Årsberetningene fra DRK viser at den fylkesvise variasjon i rettsmedisinsk obduksjonsrate er betydelig. Antall registrerte dødsfall i 1997 sammenholdt med antall rettsmedisinske obduksjoner registrert i DRK i 1997 viser at Oppland (1,5%), Aust-Agder (1,8%) og Nord-Trøndelag (2,1%) har lavest årlig rate for rettsmedisinske obduksjoner, mens Finnmark (7,8%), Oslo (6,7%) og Hordaland (6,4%) ligger høyest. I Hordaland utføres også, som eneste fylke, et stort antall likskuer (116 i 1997), slik at andelen rettsmedisinske likundersøkelser totalt var 9,4%.

Utvalget nevner her at MinisterkomitÅen i Europarådet (der Norge er medlem) i møte 2. februar 1999 vedtok en anbefaling (nr. R (99) 3) om europeisk harmonisering av rettsmedisinske obduksjonsregler, se vedlegg 10. Vedtaket anbefaler at medlemsstatenes regjeringer aksepterer og implementerer de nærmere angitte prinsipper og regler for rettsmedisinske obduksjoner, samt setter opp et kvalitetssikringsprogram for å sikre riktig implementering av prinsippene og reglene i anbefalingen. Reglene er forholdsvis detaljerte, og omtaler undersøkelser på åsted, kvalifikasjonskrav for og antall rettspatologer som bør delta ved obduksjoner, regler for identifikasjon av avdøde, obduksjonsprosedyre (utvendig og innvendig undersøkelse) og krav til obduksjonsrapporten. Anbefalingen har ingen rettslig betydning for Norge. Norske myndigheter har foreløpig ikke lagt opp til noen oppfølging av anbefalingen. Utvalget kommenterer anbefalingen nærmere i pkt. 11.10.

8.2.2 Organisering og finansiering

8.2.2.1 Institusjoner og personell

Det er ingen sentral instans som har oversikt over, eller har ansvar for den samlede rettspatologiske virksomhet i Norge.

I 1997 ble det i følge statistikk fra DRK utført 2 029 rettsmedisinske obduksjoner i Norge og 135 likskuer, hvorav ca. 80% ble utført ved landets fire rettsmedisinske institusjoner ved universitetene i henholdsvis Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I 1998 var andelen ca. 85%. De øvrige ble utført ved avdelinger for patologi ved landets sentralsykehus.

Det faglige ansvaret for den rettspatologiske tjenesten påhviler den enkelte sakkyndige. Ved universitetene i Norge er det til sammen 10 vitenskapelig ansatte som arbeider med rettspatologi. Det er fire professorater, fem førsteamanuenser, og en stipendiat (finansiert av ulike forskningsfond). For tiden er ett professorat og en stipendiatstilling i rettsmedisin frosset ved Universitetet i Oslo. Sistnevnte stilling er den eneste øremerkede utdannelsesstillingen i rettsmedisin i landet. Ved universitetene i Trondheim og Tromsø deltar også sykehuspatologer med erfaring i rettsmedisin i den rettslige obduksjonsvirksomheten.

8.2.2.2 Finansiering

En arbeidsgruppe ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo har i 2000 beregnet at de totale kostnadene for drift av instituttet i 2000 er ca. kr 30 millioner. Av dette er bruttokostnadene for den rettsmedisinske obduksjonsvirksomheten beregnet til kr 12,8 millioner. Estimatene inkluderer alle kostnader, inklusiv husleie til universitetet, og lønns- og driftsutgifter som belastes Rikshospitalet (blant annet lønn til obduksjonspreparanter). Til de beregnede driftsutgiftene er det lagt til 20% til forskning og utvikling. Ved Rettsmedisinsk institutt utføres det årlig ca. 1 000 rettsmedisinske obduksjoner, noe som gir en kostnad pr. obduksjon på kr 12 800,–.

Legger man de samme kostnadsberegninger til grunn for de rettspatologiske tjenestene ved de andre universitetene, innebærer det kostnader ved Universitetet i Bergen på kr 5,5 millioner, ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet på kr 1,9 millioner og ved Universitetet i Tromsø på kr 1,3 millioner. I tillegg utføres 20% av det totale antall rettsmedisinske obduksjoner ved sentralsykehus. Gitt de samme kostnader pr. obduksjon ved disse sykehusene, tilsier det kostnader på kr 3,9 millioner. Totale kostnader i 2000 for rettspatologiske tjenester i Norge kan etter dette anslås til kr 25,4 millioner.

I perioden 1939 til 1995 er det blitt overført en del stillingshjemler og forlodds driftsmidler til rettsmedisinsk virksomhet fra Justisdepartementet til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet v/universitetene, formodentlig “[p]å grunn av den betydning [det måtte] antas å ville få for rettspleien, og i særlig grad for strafferettspleien”, se St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 19 (1937). For Universitetet i Oslo gjelder dette et professorat da Rettsmedisinsk institutt ble vedtatt opprettet i 1937, en stipendiatstilling (vitenskapelig assistent) i 1939, to førsteamanuensisstillinger i 1982 (med kr 30 000,– forlodds overhead på hver), foruten en sekretærstilling og en teknisk stilling til å skjære og farge mikroskopiske preparater. De fleste av disse stillingene har blitt brukt til rettspatologiske tjenester. I tillegg har instituttet selv opprettet flere tekniske og kontoradministrative stillinger med begrunnelse i instituttets sakkyndigvirksomhet. For Universitetet i Bergen gjelder overføringene fra Justisdepartementet et dosentur i 1965 (omgjort til professorat i 1972), en amanuensisstilling i 1986, en preparantstilling (senere autopsitekniker) i 1985 og en preparantstilling (senere histologitekniker) i 1986. For Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet gjelder det et professorat i 1986 (besatt 1988) og noe forlodds driftsmidler. For Universitetet i Tromsø gjelder det et professorat i 1990 (besatt 1992). Disse ressursene er under stadig press fra universitetene for overføring til annen virksomhet.

I tillegg til denne grunnlagsinvesteringen, må den som rekvirerer obduksjoner i straffesaker (politiet/påtalemyndigheten eller retten) betale honorar til de medvirkende. Dette utgjør imidlertid bare ca. 40% av kostnadene med de rettsmedisinske obduksjonene. Dette er også trolig tilfelle ved de andre universitetene og sentralsykehusene. Ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo var denne inntekten i 2000 kr 5,1 millioner. Frem til 31. desember 1991 ble utgifter i forbindelse med rettslige obduksjoner rekvirert av politi/påtalemyndighet belastet Justisdepartementets eget budsjett (“delinkventfondet”). Fra 1. januar 1992 ble ansvaret for straffesaksutgiftene delegert til det enkelte politidistrikt.

Honorar til obdusent følger av salærinstruksen og stykkpriser fastsatt av Justisdepartementet, sist ved rundskriv G-114/00 med nye satser fra 1. januar 2001. Stykkpris for rettsmedisinsk obduksjon foretatt hverdager i tidsrommet kl. 07.00–20.00 er kr 1 910,–. Utenom disse tidene er satsen kr 3 340,–. Stykkprisen inkluderer utførelse av selve obduksjonen og utarbeidelse av sakkyndigerklæring. I noen saker deltar to obdusenter som det faktureres for. Kostnaden for nevropatologiske undersøkelser (som foretas i ca. halvparten av de rettsmedisinske obduksjonene ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo) er ca. kr 1 400,–. Kostnader for toksikologiske analyser Statens rettstoksikologiske institutt (SRI) utfører for obdusenten (ca. kr 4 000,– pr. sak) dekkes av SRIs rammebevilgning, og faktureres dermed ikke. Da det rekvireres toksikologiske analyser i forbindelse med ca. 1 800 obduksjonssaker i året, dreier det seg totalt om ca. kr 7,2 millioner. Honorar til de øvrige medvirkende varierer. Ved instituttene i Oslo og Bergen faktureres kr 400,– for preparant, mens man i Trondheim og Tromsø fakturerer halvt obdusentsalær for preparant. Rettsmedisinsk institutt i Oslo fakturerer kr 1 700,– for sekretærarbeid, røntgen og laboratorieprøver, samt kr 154,– for avskrift til DRK. Hver obduksjonsrapport ledsages følgelig av minst fire fakturaer til rekvirenten.

Salærinstruksens timesats (fra 1. januar 2001 kr 700,–, jf. rundskriv G-114/00) gjelder også for sakkyndiges utrykning til åsteder (uansett tid på døgnet eller ukedag) og ved forberedelse til oppdrag som sakkyndig i retten, samt tilstedeværelse i retten.

I tillegg til inntektene fra rekvirenten av obduksjoner, finansieres den rettspatologiske tjenesteproduksjonen av den enkelte institusjon der obduksjonene utføres. For eksempel betaler universitetet lønn til medarbeidere for tid de arbeider med sakkyndigoppdrag. Ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo er det beregnet at halvparten av lønnen til de seks legene gjelder tid de arbeider som sakkyndige. Tilsvarende ordninger gjelder for andre yrkesgrupper som deltar i sakkyndigvirksomheten (toxikolog, histotekniker og forværelsespersonale). Universitetet i Oslos bruttokostnader til den rettspatologiske tjenesteproduksjonen er for 2000 beregnet til kr 5,7 millioner. Rikshospitalet dekker dessuten lønn til tre preparanter, foruten drift og renhold av obduksjonssaler, mv., til sammen kr 2 millioner i 2000.

Etter utvalgets erfaring er det knyttet særlige problemer til finansieringen av den rettspatologiske tjenesteytingen (særlig sakkyndige likundersøkelser). Etter budsjettkutt er hele 17% av stillingsmassen ved Det medisinske fakultet i Oslo for tiden frosset. Ved Rettsmedisinsk institutt har budsjettkuttene rammet rettspatologien særlig hardt. Den rettsgenetiske virksomheten har klart seg bedre, da den har mange eksternt finansierte medarbeidere utover de universitetsfinansierte og fordi den mottar rammetilskudd direkte fra de departementene som er oppdragsgivere. For tiden er følgende stillinger frosset: et professorat, en universitetsstipendiat, en førstesekretær og en ingeniør. Da ingeniørstillingen som er tillagt oppgaven med å skjære og farge mikroskopiske snitt, skulle fryses 1. november 2000, fant instituttet det riktig å si i fra at man under slike betingelser ikke kunne påta seg å utføre sakkyndige likundersøkelser for påtalemyndigheten. Dette førte til direkte kontakt mellom Universitetets ledelse og Justisdepartementets ledelse. Man unngikk den akutte krisen, og det ble nedsatt en gruppe bestående av to økonomer og to rettsmedisinere som skulle utrede de reelle kostnadene forbundet med obduksjonsvirksomheten. Gruppen avsluttet sitt arbeid ved årsskiftet 2000–2001. De totale bruttokostnadene til Universitetet, Rikshospitalet, de enkelte politidistriktene (stykkprisbetaling) og varierende kilder, f.eks. forskningsfond som betaler stipendiatlønn, ble som nevnt ovenfor beregnet til 12,8 millioner kroner pr. år, hvilket betyr en gjennomsnittlig stykkpris på kr 12 800,– pr. obduksjon. Gruppen tok ikke med eventuelle fremtidige kostnader ved etablering av fast vaktordning for rettsmedisinere – slik at politiet kan være sikret bistand på åsteder, til obduksjoner som haster eller til å undersøke mistenkte i helger og på kvelds- og nattestid.

Det vises til utvalgets anbefaling nedenfor i pkt. 14.3.1 D.

8.3 Rettsgenetikk

8.3.1 Fagområdet rettsgenetikk

Rettsgenetikk omfatter genetisk kunnskap og vitenskap anvendt i sivil- og strafferettslig sammenheng. Dagens praktiske saksområder er særlig farskapssaker og undersøkelse av blodspor og annet biologisk materiale i straffesaker (særlig volds- og sedelighetssaker). Fagfeltet er blitt anvendt av domstolene i lang tid, se pkt. 6.2.3.

Omfattende studier av familier og befolkningsgrupper utgjør den genetiske basis for bruk av arvemerker i saksarbeid av ulik slag, og matematikere og statistikere har utviklet det statistiske grunnlag for å bruke funnene i rettssalen.

En helt ny æra for “genetisk ingeniørkunst” er i de siste to tiår skapt med utgangspunkt i bruk av DNA-teknologi. Utviklingen av denne teknologien har hatt stor betydning for en rekke biologiske fag. Omveltningen har likevel vært størst innen rettsgenetikken. Faktisk er det slik at de gamle metodene er lagt bort.

Det er to årsaker til at DNA-teknologien i så stor grad har endret faget. Den første er at individuell variasjon i DNA er så omfattende at den kan danne basis for identifikasjon. Et blodspor kan nå nesten alltid knyttes til et bestemt individ. En mann kan identifiseres som far til et barn, og DNA-registre kan benyttes på tilsvarende måte som fingeravtrykksregistre til å knytte mistenkte til åsted eller forbrytelser. Den andre årsaken ligger i tilgjengeligheten: DNA-molekylet finnes praktisk talt i alt biologisk materiale, det er meget holdbart, og metodene er følsomme. Dette gjør at man kan bruke rettsgenetiske metoder i langt flere sammenhenger enn tidligere. En liten del av et skjelett kan identifiseres, en gammel sigarettsneip kan knytte en person til et åsted, en hårrot inneholder tilstrekkelig DNA til å identifisere den som har mistet dette håret.

Antallet rettsgenetiske undersøkelser var i 1997 1 623 (1 200 farskap/423 spor), 1998 1 571 (1 080 farskap/491 spor), 1999 1 616 (1 114 farskap/502 spor) og 2000 1 775 (1 252 farskap/523 spor). Det er dessuten fra 1998 opprettet et DNA-register der en forventer at DNA-profilen til ca. 500 – 1 000 straffedømte vil bli lagt inn årlig, jf. strpl. § 160 a.

Samtidig som rettsgenetikerens redskaper er blitt så mye bedre, har betydningen av den sakkyndiges vitnemål i sakene blitt tilsvarende større. I enkeltsaker kan rettsgenetikerens funn bli avgjørende for skyldspørsmålet. Dette har selvsagt ført til at fokus i enda større grad enn tidligere er blitt rettet mot kvaliteten på den rettsgenetiske undersøkelsen, på den statistiske evalueringen og på presentasjonen av data for retten. I takt med dette har de faglige krav til rettsgenetikeren økt. Dermed er også rettsgenetikken blitt en utpreget spesialistvirksomhet. Samarbeid over landegrensene har lagt de faglige retningslinjene for arbeidet.

8.3.2 Organisering og finansiering

8.3.2.1 Institusjoner og personell

Alle rettsgenetiske analyser og sakkyndige vurderinger skjer ved Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo. Den rettsgenetiske virksomheten er der delt i to seksjoner: Seksjon for undersøkelse av biologiske spor i straffesaker (sporseksjonen) og Seksjon for farskaps- og slektskapsutredninger (farskapsseksjonen). Tidligere ble også i noen få saker DNA-undersøkelser ved identifisering av ukjente lik foretatt ved Regionsykehuset i Tromsø.

Ved Rettsmedisinsk institutt er det for tiden 23 årsverk knyttet til rettsgenetikk, fordelt på 13 ved sporseksjonen og 10 ved farskapsseksjonen. Disse fordeler seg på en professor II-stilling, en administrativ stilling, tre overingeniørstillinger og 21 avdelingsingeniørstillinger. Overingeniørene har det daglige ansvaret for sakkyndigvirksomheten og forskning og utvikling på området.

Organiseringen og gjennomføringen av oppdragene skjer i regi av instituttet, som derved er ansvarlig for tjenestene. Den som har hatt det faglige ansvaret for undersøkelsen, er også den som oppnevnes som sakkyndig av retten.

8.3.2.2 Finansiering

Den rettsgenetiske virksomheten ved Rettsmedisinsk institutt har en sammensatt finansiering. Inntektene kommer fra kjøperne av tjenestene. Universitetet i Oslo tar 40% av de eksterne inntektene til dekning av administrative kostnader, så som lokalleie, strøm, utstyr, mv. Virksomheten foregår i regi av Universitetet i Oslo, av universitetsansatt personale. Instituttets kostnader med den rettsgenetiske virksomheten fordeler seg omtrent likelig mellom farskapssaker og straffesaker. Virksomhetens kostnader var i 1999 ca. kr 14 millioner. En arbeidsgruppe ved Rettsmedisinsk institutt har i 2000 beregnet at de totale kostnadene for instituttets rettsgenetiske tjenester i 2000 er ca. kr 17 millioner, fordelt med kr 10 millioner på sporseksjonen og kr 7 millioner på farskapsseksjonen.

Rettsmedisinsk institutt har helt siden opprettelsen i 1938 drevet med farskapssaker. Ved opprettelsen av instituttet finansierte Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet et professorat og Justisdepartementet en stilling som vitenskapelig assistent. Forutsetningen var at instituttet i tillegg til forskning og undervisning skulle utføre tjenester for samfunnet i form av rettsmedisinske likundersøkelser og farskapsanalyser. På dette tidspunktet hørte også farskapssaker under Justisdepartementet. Etter det utvalget forstår, overførte Justisdepartementet forlodds midler (“farskapsannuum”) til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet for at instituttet skulle foreta analyser i farskapssaker. I årene etter har Rettsmedisinsk institutt årlig fått overført midler fra universitetet til utførelse av farskapsanalysene. I årene 1997–1999 var det årlige beløpet kr 1 250 000,–, men bare kr 300 000,– i 2000.

Fra 1990 ble ansvaret for farskapssakene overført fra Justisdepartementet til Barne- og familiedepartementet. Fra da har instituttet mottatt årlige overføringer fra Barne- og familiedepartementet for offentlig rekvirerte analyser i farskapssaker. Om lag 15–20% av analysene rekvireres av domstolene og ca. 60% av trygdeetaten. Overføringene var kr 4,6 millioner i 1998, og kr 5,0 millioner i både 1999 og 2000. I tillegg skjer om lag 15–20% av farskapsanalysene på oppdrag fra private, som selv dekker kostnadene fullt ut.

Straffesakene utredes økonomisk ved volumavhengig delbevilgning fra Justisdepartementet, fakturering av rekvirenten (politidistriktene) og ved “interne” ressurser ved instituttet. Etter avtale med Justisdepartementet skal halvparten av seksjonens kostnader med sakene (inklusiv forsknings- og utviklingskostnader) dekkes av departementet sentralt, og resten av det politidistrikt som kjøper tjenesten. Instituttet budsjetterer utfra forventet antall prøver i budsjettåret, og søker utfra dette bevilgning på halvparten av kostnadene fra Justisdepartementet. Prisen for rekvirenten fastsettes av instituttet utfra hvor stor bevilgningen sentralt er, slik at forventede kostnader dekkes. De sentrale bevilgningene fra Justisdepartementet var i 1997 kr 2,25 millioner, i 1998 kr 2,8 millioner og i både 1999 og 2000 kr 3 millioner. Innbetalingene fra politidistriktene var i 1998 kr 3,45 millioner, i 1999 kr 3,5 millioner og i 2000 kr 3,8 millioner (foreløpig tall).

8.4 Rettstoksikologi

8.4.1 Fagområdet rettstoksikologi

Rettstoksikologisk virksomhet i Norge drives i hovedsak ved Statens rettstoksikologiske institutt (SRI). Det samlede prøveantall instituttet mottar har i flere år ligget nokså stabilt i underkant av 40 000 saker årlig. Primært er virksomheten knyttet til fem områder som gjelder enkeltindivider:

Politisaker, inkludert saker fra Forsvaret (Narko-Nord og Narko-Sør), med spørsmål om rusmiddel- og/eller medikamentpåvirkning hos bilførere, gjerningsmenn i draps-, volds- og voldtektssaker, voldsofre, m.m. I de senere år har saker med spørsmål om ulovlig bruk av narkotika (og ikke nødvendigvis påvirkning) blitt mer og mer vanlige. Antallet politisaker med spørsmål om alkohol har gått betydelig ned i løpet av de siste 10 årene, mens saker med spørsmål om andre stoffer har økt 4–5 ganger. Stortinget har vedtatt at alle blodprøver tatt ved mistanke om påvirket kjøring skal analyseres både med hensyn på alkohol og andre rusmidler (bred “screening”), uavhengig av politiets primærmistanke. Rutinen startet 1. oktober 1996. I 1998 var 45% av alle saker med mistanke om en eller annen form for påvirket kjøring positive på andre rusmidler enn alkohol. I ca. 80% av de innsendte prøvene ble det i 1998 påvist ett eller flere stoffer. Antall saker økte sterkt fra i overkant av 1 600 i 1996 til over 3 000 i 1998.

Obduksjonssaker utgjør fortsatt et viktig område. Selv om dette dreier seg om relativt få saker pr. år (ca. 2 000) vil mange av disse være svært krevende, både analysemessig og fortolkningsmessig. Analysene må ofte gjøres på sjeldne stoffer hvor det i visse tilfeller må etableres nye metoder for å kunne besvare saken. Analysene utføres vanligvis i blod fra lårvev eller hjerte, men også i urin, øyeveske, mageinnhold, muskulatur og annet vev. I flere enkeltsaker er det blitt utviklet en nært samarbeid med de obduserende rettsmedisinere, patologer og nevropatologer, med styrking av sakens opplysninger. Dette samarbeidet vil kunne utbygges ytterligere i årene som kommer, til gjensidig nytte for de involverte fagområder.

Kriminalomsorgssaker. Siden 1984 har ca. 20 000 kontroller med rusmiddelbruk av innsatte i norske fengsler blitt foretatt årlig. I hovedsak er det urinprøver som analyseres, og det ble i 1997 og 1998 påvist ett eller flere stoff i 14% av prøvene. En utvidelse av denne virksomheten forventes i årene som kommer som følge av Justisdepartementets handlingsplan med hensyn til å begrense narkotikabruken i norske fengsler.

Yrkeslivssaker. Rusmiddelkontrollen av arbeidstakere ved hjelp av urinprøver er blitt etablert i norske rederier, petroleumsrelaterte bedrifter og en del andre virksomheter. Resultatene kan ha store konsekvenser for prøvegiver. Tross tilbakeholdenhet i Norge til denne type virksomhet, peker tendensen i retning av en utvidelse av slike kontrollprogrammer. I 1998 ble om lag 2 700 saker behandlet.

Sosialmedisinske saker. Sosialkontor, barnevernsinstitusjoner m.fl. har i stigende grad tatt i bruk urinprøver til rusmiddelkontroll i forbindelse med saker der foreldrerett, omsorgsrett, tvangsbehandling og andre sanksjonerte tiltak vurderes. Denne type kontrollvirksomhet synes å øke. Andelen av saker hvor det påvises stoff har økt fra 17% i 1995 til 29% i 1998.

Analyser av biologiske prøver med hensyn til alkoholer, gifter og medikamenter dominerte bildet de første årene ved SRI. Etter hvert har rusmiddelanalyser kommet til i stigende grad, og funn av illegale rusmidler, alkohol og medikamenter med ruspotensiale utgjør nå den helt dominerende andel av de totale analysefunn som gjøres. For tiden synes påvisning av amfetamin og heroin å være det som øker mest. Et annet dominerende trekk er at det oftere enn før påvises flere forskjellige rusmidler i prøver fra én og samme person, innen alle virksomhetsområdene. Det er å vente at denne tendensen vil fortsette, foruten at nye stoff, som for eksempel GHB (gamma-hydroksy-buryat) og f.eks. nye ecstasyvarianter, vil gjøre sitt inntog.

Blod og urin vil etter alt og dømme fortsatt være det viktigste analysemateriale, mens det også vil bli tatt i bruk analyser av spytt (veikantkontroll med tanke på andre rusmidler enn alkohol), foruten at håranalyser vil bli vurdert. Innen håranalyser har man hittil innen rettstoksikologien vært noe tilbakeholdne på grunn av faren for ekstern forurensning av hårprøvene, samt andre tolkningsproblemer.

Tidligere konsentrerte man virksomheten om stoffpåvisning og konsentrasjonsbestemmelse. Etter hvert har også dokumentering av korrekt og hensiktsmessig håndtering av prøvene (“chain of custody”) før, under og etter analysene, blitt en viktig rettstoksikologisk oppgave, se pkt. 9.4. Det er i stigende grad ønske fra politi og rettsvesen om å reanalysere lagrede prøver med tanke på andre stoffer enn de primært rekvirerte, eventuelt med tanke på bekreftende analyse. Tolkning av analysesvar (med unntak av alkohol) og vurdering av medisinske konsekvenser av medikamenter, gifter og rusmidler er en viktig funksjon som skal sikre at rekvirentens forståelse av analyseresultatene er korrekt. Økende fortolkningskrav vil komme, særlig når tjenestene rekvireres av stadig flere grupper som ikke har medisinsk kompetanse. I stigende grad er det blitt stilt krav til fortolkning, først og fremst i veitrafikksaker, overfor politi og domstoler. Det har i slike saker også vært nødvendig i stadig flere tilfeller å utarbeide mer komplekse sakkyndige uttalelser, der sammenheng mellom medikament-/rusmiddelkonsentrasjon og påvirkningsgrad vurderes. Denne virksomheten må også sees i lys av fremveksten av klinisk farmakologi som legespesialitet i Norge. Denne spesialiteten ble etablert i 1989, og har som ett av sine viktigste arbeidsområder å vurdere medikamentkonsentrasjon i blod og plasma . Det ligger i denne spesialitetens virkeområde at den vil få stigende betydning for tolkninger i andre områder av rettstoksikologien, som i obduksjonstilfelle, samt urinprøvebaserte kontrollopplegg, med mer.

Rettstoksikologien har i løpet av de siste 15–20 årene intensivert forskningen innen feltet som omfatter rusmidlenes virkninger og skjebne i organismen, rusmidlenes forekomst i samfunnet (særlig knyttet til veitrafikksaker) og utviklingen av forbedrede og nye metoder til rasjonell og sikker bestemmelse av medikamenter, rusmidler og gifter.

8.4.2 Organisering og finansiering

8.4.2.1 Institusjoner og personell

Statens rettstoksikologiske institutt er et selvstendig nasjonalt institutt, organisert som en ytre etat under Sosial- og helsedepartementet. Statens rettstoksikologiske institutt har – som en av sine primæroppgaver – et nasjonalt ansvar for analyse av rusmidler, medikamenter og gifter i prøver fra personer hvor analysesvaret kan få strafferettslige konsekvenser. Instituttet utøver også kvalitetskontroll av 36 andre analyselaboratorier i Norge (som alle har et mer begrenset analysetilbud enn SRI). Analyseresultatene fortolkes for rekvirentene, og det avgis sakkyndige uttalelser til rettsvesen og påtalemyndighet i rettstoksikologiske spørsmål.

Høsten 1966 ble Statens laboratorium for blodalkoholanalyser opprettet, og lagt under Justisdepartementet. Fra 1. juli 1967 ble det overført til Sosialdepartementet, som fant å burde få en vurdering av laboratoriets virksomhet. Under navnet Statens rettstoksikologiske institutt begynte dette i 1969. I 1969 hadde instituttet 11 ansatte, i 1999 er det ca. 100 ansatte (ca. 85 årsverk). Instituttet har stillinger for én avdelingsoverlege, tre overleger, seks underordnede leger, 12 forskere, ca. 40 ingeniører, ca. 20 teknisk laboratoriepersonell og ca. 18 stillinger av andre kategorier.

Sakkyndigarbeid fra ansatte ved SRI ble tidligere utført av den enkelte sakkyndige som privatperson. Praksis er fra 1998 lagt om, slik at SRI nå er ansvarlig for sakkyndigvirksomheten, og fakturerer politidistriktene/domstolene i saker der SRIs ansatte utfører sakkyndigarbeid. SRI utbetaler særskilt godtgjørelse til den sakkyndige for oppdragene. For 1999 er det beregnet at SRI-ansatte vil utarbeide ca. 1 800 større sakkyndigerklæringer for straffesaker.

8.4.2.2 Finansiering

SRI har et årsbudsjett på ca. 75 millioner kroner, og virksomheten finansieres i det vesentlige ved en rammebevilgning fra Sosial- og helsedepartementet, som i 1999 var på kr 56,6 millioner. Justisdepartementet yter ca. 15 millioner og andre brukere ca. 5 millioner. Rammebevilgningen fra Sosial- og helsedepartementet dekker alle saker fra politiet med spørsmål om påvirkning av alkohol og 7 250 saker pr. år med spørsmål om påvirkning eller bruk av andre rusmidler enn alkohol. Antall rammefinansierte oppdrag ble fastsatt i 1995–96 av Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet og var ment å dekke behovet for slike tjenester. Oppdrag fra politiet ut over disse 7 250 sakene var tidligere finansiert av Justisdepartementet, men det økonomiske ansvaret er nå delegert til politidistriktene. De siste årene har imidlertid antallet oppdrag langt oversteget antallet som lå til grunn for rammen, noe som har ført til betydelige overføringer direkte fra Justisdepartementet til SRI. I 1999 var det budsjettert med totalt ca. 11 000 påvirknings- og brukersaker, og Justisdepartementet finansierte kr 6,4 millioner av totalkostnadene på kr 8,8 millioner for det antall saker som oversteg 7 250. Differansen ble etter avtale mellom Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet, i forbindelse med omlegging av finansieringssystemet, dekket av SRI. Analyser av ca. 1 800–1 900 obduksjonssaker (kostnad pr. sak ca. kr 4 000,–) og 20 000 kriminalomsorgssaker dekkes av rammebevilgningen fra Sosial- og helsedepartementet. Yrkeslivssaker og sosialmedisinske saker er fullfinansiert av rekvirentene.

SRI fakturerer kr 2 950,– pr. erklæring, men benytter ¼ og ½ sats ved mindre oppdrag og høyere sats ved meget omfattende oppdrag. I 1998 ble det mellom Sosial- og helsedepartementet og Den norske lægeforening inngått en særavtale for overordnede leger ved SRI som utarbeider særlig sakkyndige uttalelser. Dersom arbeidet utføres på frivillig basis utenom ordinær arbeidstid, gis den sakkyndige en godtgjørelse i henhold til salærforskriften for et tidsbruk tilsvarende 3,5 timer pr. uttalelse. Antas saken på forhånd å bli mer omfattende enn 8 timer, kan det avtales at tidsforbruk utover 8 timer skal betales med en timepris i henhold til salærforskriften. Siden 1998 utbetaler SRI særskilt godtgjørelse til den sakkyndige for oppdragene, dersom disse utføres utenfor ordinær arbeidstid. Tidligere måtte den sakkyndige selv sørge for å få honorert arbeidet utenfor arbeidstid direkte fra oppdragsgiver.

8.5 Rettsantropologi

8.5.1 Fagområdet rettsantropologi

Mens de antropologiske tjenester ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo, helt siden midten av 1800-tallet konsentrerte seg om samarbeidet med arkeologene, har kontakten med politiet gradvis overtatt arkeologenes tidligere dominans i løpet av de siste 15 årene. Samarbeidet med politiet gjaldt i begynnelsen identifisering av brente benrester. Temaet er man ved instituttet også opptatt av å studere vitenskapelig. Årlig utføres nå ca. 5–10 oppdrag av ulik rettsantropologisk art.

I løpet av de senere år har rekonstruksjon av ansikter på basis av skjelettfunn eller av lik der ansiktstrekkene umuliggjør identifikasjonen, blitt utført ved avdelingen. Denne teknikken har i løpet av de senere år blitt forbedret, samtidig som nye plaststoffer har kommet på markedet og gjort formingen av ansiktene lettere og bedre. Identifisering på basis av slike modeller forutsetter samarbeid også med presse og fjernsyn.

Mens det fortsatt er behov for identifikasjon av både brent og ubrent humanmateriale, samt identifisering av “ukjente” benrester, på anatomisk/antropologisk basis, er antropologiske analyser av ransbilder og -videoer kommet mer og mer i forgrunnen. Antropologisk avdeling ved Anatomisk institutt disponerer i dag et avansert datautstyr som muliggjør identifikasjon ved hjelp av superimposisjonsteknikk, der et scannet bilde av raneren eller den savnede blir lagt transparent over et ransvideobilde eller et videostyrt bilde av en funnet hodeskalle, og en formmessig samhørighet derved kan bekreftes eller utelukkes. I tillegg utføres billedbehandling av fotos og videos som bidrar til å bedre billedkvaliteten og dermed lette identifiseringen. Behovet for slike tjenester vil trolig øke i betydelig grad i fremtiden, samtidig som datautviklingen gir ytterligere muligheter til slike analyser i årene som kommer.

8.5.2 Organisering og finansiering

8.5.2.1 Institusjoner og personell

Det er ingen sentral instans som har et formelt ansvar for den samlede rettsantropologiske virksomheten i Norge. I praksis er det likevel utelukkende Antropologisk avdeling, Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo som utfører slike tjenester. Rettsantropologi er et av instituttets spesialfelt, og instituttet har det faglige ansvaret for tjenesten på linje med den øvrige virksomheten.

Avdelingen har bare én fast ansatt lege som tar rettsantropologiske oppdrag, en anatom med doktorgrad i undersøkelse av brente benrester. I tillegg har stipendiater i arkeologi og medisinstudenter medvirket i noen oppdrag.

8.5.2.2 Finansiering

All rettsantropologisk virksomhet skjer innenfor universitetets budsjett. Det foreligger imidlertid ikke sikre opplysninger om hvor mye tjenestene koster. For rekvirenten er tjenesten i utgangspunktet gratis, med unntak av eventuell overtidsgodtgjørelse til den sakkyndige og dekning av eventuelle reiseutgifter.

8.6 Rettsodontologi

8.6.1 Fagområdet rettsodontologi

Rettsodontologi er en liten del av rettsmedisinen som behandler tenner og munnhule i en rettslig sammenheng. De fleste oppdrag har med identifisering å gjøre, men det er også noen få tilfeller med tannskader og tannspor. I tillegg kan undersøkelser av tennene hjelpe til ved vurdering av alderen både hos levende og døde individer.

Fordelen ved å bruke tenner i identifiseringsarbeid, er knyttet til tennenes bestandighet, deres individuelle trekk, og det viktige forhold at tennenes individualitet er dokumentert i tannlegens skrevne journaler, i røntgenmateriale i journalen, og andre opplysninger som samles i forbindelse med en tannbehandling.

Det har ikke skjedd radikale forandringer innen rettsodontologien de siste 20 år, men likevel er det ganske store forandringer å se på flere områder.

Innen identifisering er det utarbeidet nye skjemaer fra Interpol, hvor Norge har vært representert i den arbeidsgruppen som har hatt ansvar for dette. Man har i Norge også fått uteksperimentert et hierarkisk kodesystem for tannopplysninger som er spesiallaget for datamaskiner. Dette benyttes spesielt ved Saknetregisteret ved Kriminalpolitisentralen hvor man i 1985 startet med å legge inn alle data, inklusive tannopplysninger, på datamaskin. Dette medfører at hele tannlegejournalen først innhentes fra tannlegen og ikke slik som før at kun tannlegens navn ble registrert. Tidligere var det ofte umulig å skaffe den savnedes journal dersom han ble funnet igjen etter en del år. Det har også i perioden kommet forskrifter for tannlegers journaler, og man arbeider nå iherdig med kvalitetssikringssystemer for tannleger hvor journalen har prioritet. Gradvis fører dette til hevning av standarden på tannlegers journaler. Spesielt har innføring av data ved mange tannlegekontor betydd bedre og fremfor alt lettere lesbare journaler.

Yngre mennesker i dag har mindre tannråte enn før og følgelig færre eller sågar ingen fyllinger. Dette gjør at verdien av sammenligning av fyllinger avtar. I fremtiden må man i langt større grad sette sin lit til røntgen og røntgensammenligninger, som også kan basere seg på anatomiske detaljer i tenner og kjevebein. Man regner derfor med at rettsodontologien i fremtiden kan være til like stor nytte ved identifisering, siden tannleger nok vil komme til å ta røntgenbilder av sine pasienter. I fremtiden antas at tannleger ikke lenger vil håndtere fysiske røntgenbilder, men at opptakene går inn i en datamaskin og kan fremkalles på dataskjermen. De vil imidlertid eventuelt kunne skrives ut. Et problem er at to røntgenbilder vanskelig kan tas i samme projeksjon og det vanskeliggjør sammenligning. I fremtiden kan man anta at rettsodontologen ved undersøkelser av lik direkte legger inn sine funn og røntgenbilder på datamaskin som han har med seg ved obduksjonsbordet.

Når det gjelder tannspor- og tannskadeundersøkelser, har ikke fagutviklingen vært så stor de siste 15–20 år. Teknikkene er her fortsatt manuelle. I fremtiden forventes datateknologi å kunne gi forbedringer og mer objektive metoder. Ved tannspor vil tredimensjonale bilder av spor og mistenktes tenner kunne roteres og projiseres over hverandre slik at tilpasningen kan sammenlignes mer objektivt. Når det gjelder tannskader, forventes computermodeller i større grad å kunne avklare hvor traumet har rammet, med hvilken styrke og retning.

Størst forandring de siste 20 år har skjedd innen aldersvurderinger, og en helt ny type saker er vurdering av levende individer hvor alderen er usikker. Fortsatt må man basere seg delvis på subjektiv vurdering av alderen, men det er i Norge utviklet nye statistiske metoder som mer objektivt kan bidra til å beregne alderen hos et individ. Alderen kan således beregnes med større sikkerhet enn før, spesielt hos voksne.

Det bidrag rettsodontologer kan gi i saker der det er uenighet om alderen antas å bli stadig bedre kjent. Siden enkelte metoder er basert på røntgenbilder, antas stereoskopiske bilder, som kan dreies til ønsket posisjon for målinger, å kunne forbedre teknikken ytterligere. Videre kan kanskje volummål i stedet for lengdemål gi enda riktigere resultater av aldersberegningene.

8.6.2 Organisering og finansiering

8.6.2.1 Institusjoner og personell

Det er ingen sentral instans som har oversikt over eller ansvar for den samlede rettsodontologiske virksomheten i Norge. I praksis er det imidlertid de odontologiske institutter ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen som forestår oppdragene. Rettsodontologene ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen avga i 1997 til sammen 103 sakkyndige erklæringer. I tillegg avgir vanlige tannleger en rekke uttalelser i voldssaker på samme måte som vanlige leger, jf. pkt. 8.7.1.3. Utvalget har ingen oversikt over omfanget av disse uttalelsene.

Rettsodontologisk bistand til politiet for identifisering under etterforskning er organisert gjennom Identifiseringsgruppen ved Kriminalpolitisentralen (Kripos). Gruppens ansvar er å fastslå identiteten når flere mennesker samtidig er omkommet ved katastrofer, og når ukjent lik eller rester av ukjent lik blir funnet.

Gruppen ble opprettet ved kgl.res. 25. april 1975. Medlemmene oppnevnes av Justisdepartementet for tre år av gangen. Gruppen ledes av en polititjenestemann ved Kripos, og består for øvrig av en kriminaltekniker, fem rettsmedisinere og fem rettsodontologer. De rettsmedisinske og rettsodontologiske medlemmene foreslås av Rettsmedisinsk institutt, Det medisinske fakultet og Avdeling for patologi og rettsodontologi, Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. De rettsodontologiske og rettsmedisinske medlemmene er i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Nærmere retningslinjer for gruppens arbeid er gitt av Riksadvokaten i rundskriv av 10. mai 1975 og av Kripos i rundskriv nr. 10 av 1. mai 1995.

Det stilles ingen formelle krav til kvalifikasjoner for å utøve rettsodontologi i Norge. I praksis brukes i hovedsak vitenskapelig ansatte ved avdeling for patologi og rettsodontologi ved de odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. I andre områder av landet brukes tannleger i Trondheim og Tromsø som er knyttet til Identifiseringsgruppen. Som faste rettsmedisinsk sakkyndige etter strpl. § 140 anses de som Justisdepartementet oppnevner etter innstilling fra DRK. Bare tre personer er av DRK oppnevnt som faste rettsodontologer.

Det overordnede faglige ansvaret for rettsodontologiske tjenester utført av tannleger i Identifiseringsgruppen, har Avdeling for patologi og rettsodontologi, Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Avdelingen foreslår blant annet medlemmer til Identifiseringsgruppen, og en stilling ved avdelingen er tillagt et spesielt ansvar for å bistå politiet i praktiske saker. Avdelingsleder medunderskriver dessuten alle rapporter fra Identifiseringsgruppens tannleger.

Rettsodontologiske oppdrag som ikke utføres i Identifiseringsgruppens regi, har den enkelte tannlege selv det faglige ansvaret for.

8.6.2.2 Finansiering

Rettsodontologiske tjenester finansieres i utgangspunktet ved honorar fra politiet etter reglene i salærinstruksen. For tannleger utenfor universitetene, må kostnadene ved tjenestene i sin helhet dekkes av honoraret.

For de vitenskapelig ansatte ved universitetene i Oslo og Bergen dekker universitetene kontorholdsutgifter og utstyr i forbindelse med rettsodontologiske tjenester de utfører. Det foreligger ikke beregninger av de reelle kostnadene ved disse tjenestene. Kostnader til f.eks. tannavtrykk og fotomateriell dekkes ikke av Universitetet i Oslo, men dette er forholdsvis små utgifter. Utrykningsutstyr til og kostnader i forbindelse med ID-gruppens arbeid (bl.a. røntgenutstyr) dekkes av Kripos.

Honorar til privatpraktiserende tannleger som deltar i tjenesten utbetales deres tannlegepraksis. De vitenskapelig ansatte kan velge å ta oppdragene som privatpersoner, og få utbetalt honorar direkte fra politiet, eller ta oppdragene på vegne av fakultetet, som så mottar honoraret. Ved universitetene utføres det praktiske arbeidet som regel av to tannleger, men det faktureres bare for den ene. For den andre anses dette som opplæring.

8.7 Klinisk rettsmedisin

8.7.1 Fagområdet klinisk rettsmedisin

I Norge har klinisk medisinsk undersøkelse i forbindelse med mishandling og overgrep av så vel barn som voksne i hovedsak vært utført av kliniske fagmiljøer som allerede behandler barn og voksne. I forbindelse med undersøkelse av barn er det i hovedsak barneavdelingene ved sykehusene som har vært involvert i slike undersøkelser. Undersøkelsene av voksne som har vært utsatt for seksuelle overgrep skjer enten ved legevakt eller gynekologisk avdeling på sykehus. De fleste fylker har et voldtektsmottak, men tilbudet varierer svært i forhold til organisering og kvalitet. Voldsutsatte undersøkes ved vanlig legekontor, legevakt eller sykehus. Bortsett fra ved Oslo legevakt, finnes ikke organiserte voldsmottak.

8.7.1.1 Mishandling og misbruk av barn

Barnemishandling ble for alvor satt på dagsorden på 60-tallet. Det er imidlertid undersøkelse av seksuelt misbrukte barn som først og fremst har satt fart i utviklingen av klinisk rettsmedisin som et særskilt område. Slike undersøkelser har i hovedsak gått ut på å inspisere anogenitalområdet for om mulig å påvise fysiske skader som følge av overgrepet, samt eventuelt sporsikring i forbindelse med overgrep. Undersøkelsene har i hovedsak foregått ved at barn ved mistanke om seksuelt overgrep har blitt brakt til en lokal barneavdeling, der det har vært gjennomført en vanlig kroppsundersøkelse med særskilt vekt på undersøkelse av anogenitalområdet. I korthet har undersøkelsene dreid som om sporsikring, samt eventuelt behandling av skader.

På slutten av 80-tallet pågikk det en diskusjon om hvorvidt slike undersøkelser skulle utføres av barneleger eller gynekologer. Det ble enighet mellom de to fagmiljøene om at det var mest naturlig at barnelegene foretok disse undersøkelsene, siden de fra før av hadde særskilt kompetanse i undersøkelse av barn og håndtering av deres familie. I tillegg hadde man et veletablert nettverk med de aktuelle hjelpeinstansene som vil være aktuelle i oppfølging av seksuelt misbrukte barn. Det første mottak spesielt for seksuelt misbrukte barn åpnet i 1986 ved Aker sykehus. Barnemottakene ved regionsykehusene har siden utviklet sitt eget nettverk med kontakt til rettsmedisinske miljøer i Oslo og Danmark.

8.7.1.2 Voldtektsofre

Frem til midten av 1980-tallet foregikk rettsmedisinske undersøkelser av voldtatte ved at politiet bragte den voldtatte til gynekolog, som undersøkte pasienten gynekologisk og sikret et utstryk til undersøkelse med hensyn på påvisning av sperm. Det var ingen koordinering av andre behandlingstiltak rundt pasientene.

I 1986 åpnet Oslo legevakt landets første voldtektsmottak. Essensen i dette tiltaket var å gi et helhetlig tilbud til pasientene, alt på ett sted, uavhengig av anmeldelse:

• sporsikring etter anbefalte retningslinjer for rettsmedisinsk undersøkelse

• medisinsk behandling

• psykisk hjelp

Mottaket har samarbeidet nært med rettsmedisinske institutter i Oslo, Danmark og London for å sikre at retningslinjer og rutiner vedrørende de rettsmedisinske undersøkelsene er oppdaterte. Dessuten har mottaket i samarbeid med Oslo politikammer, Justisdepartementet og Rettsmedisinsk institutt i Oslo utviklet journal og sporsikringsutstyr som brukes i hele landet.

Tilsvarende mottak er etablert mange steder i landet, dels ved legevakter, dels ved sykehus (gynekologiske avdelinger). Det finnes nå tilnærmet ett mottak pr. fylke, men med svært ujevn kvalitet og innhold, da rammevilkårene, koordinering og organisering er svært forskjellige. Oslo-mottaket har de siste årene hatt en markert økning i antall henvendelser, fra ca. 150 i 1997 til ca. 200 i 1999. Omlag halvparten av sakene fra Oslo-mottaket fører til anmeldelse.

8.7.1.3 Voldsskadede

Voldsskadede som kontakter politiet kan ha vært hos lege for behandling, eller politiet bringer vedkommende til lege. Journal skrevet i behandlingsøyemed blir oversendt politiet som den er, eller den danner grunnlag for legeerklæring i straffesak. Ofte blir disse erklæringene meget knappe og det brukes medisinske uttrykk som kan mistolkes i retten.

Ved Oslo legevakt har de voldsskadede siden 1992 fått et lignende tilbud som voldtektsofrene, men ikke like systematisk. Journalene er fortsatt mest rettet mot behandling, men med mer skadedokumentasjon enn før og skadene fotograferes i større grad. Antall voldsskadede er høyt, ca. 2 500 årlig, og det skrives årlig ca. 400 legeerklæringer for politiet.

Melderutiner og koordinering er uklare i forhold til de alvorlige voldssakene med sykehusinnleggelse. Dette fører til sen varsling av politiet og dårlig samarbeid om bevissikring.

8.7.2 Organisering og finansiering

8.7.2.1 Institusjoner og personell

Det er ingen sentral instans som har oversikt over eller ansvar for den samlede kliniske rettsmedisinske virksomhet i Norge. Virksomheten utføres primært dels i lokalsamfunnene, dels ved sentralsykehusene, som en del av det ordinære helsevesen – og i konkurranse med andre oppgaver dette har.

Ved de fleste institusjoner møter pasientene i akuttfasen sykepleiere og leger med andre hovedfunksjoner (allmennleger, gynekologer, kirurger, øre-, nese-, halsleger, m.m.). De færreste steder har avsatt spesielt personell til de klinisk rettsmedisinske tjenestene. Utvalget er ikke kjent med at det foreligger beregninger på hvor mange årsverk som går med til å undersøke og behandle volds- og overgrepsutsatte, og dette vil også være svært vanskelig å beregne.

Ved Oslo legevakt fikk man en legestilling og to sykepleierstillinger ekstra da voldtektsmottaket startet. Nå brukes det en overlegestilling på voldtektsmottaket og en halv på voldsmottaket, i tillegg til de lege- og sykepleieressurser det kreves for selve undersøkelsen og behandlingen i akuttfasen. På voldtektsmottaket i Oslo utføres alle undersøkelser på dagtid av ansvarlig overlege eller dennes stedfortreder. Ellers er det legevaktens ordinære leger som utfører undersøkelsene. Sosialkonsulentene deltar ikke i selve det rettsmedisinske arbeidet, men ved sin rådgivning og ivaretakelse av pasientene avlaster de legene betydelig. Der hvor man ikke har slike muligheter, må nødvendigvis helsearbeiderne også ivareta den delen.

Tilbudet for utsatte for seksuelle overgrep ved Bergen legevakt koordineres av en heltidsansatt psykiatrisk sykepleier, som også deltar i oppfølgingen av pasientene. De rettsmedisinske undersøkelsene utføres i Bergen av legevaktens faste leger og sykepleiere.

Det varierer hvor klart ansvaret for det rettsmedisinske arbeidet er plassert. I Oslo har Ullevål sykehus som ansvarlig for legevakten tatt et klart valg: alle legeerklæringer skrives i sykehusets navn, sakkyndighonorarene tilfaller sykehuset og sykehuset påtar seg ansvaret for de erklæringer som avgis. Legevakten har derfor satt av ressurser til kvalitetssikring av erklæringene. Også ved mottaket i Bergen er tjenesten en integrert del av legevaktens tilbud og ansvarsområde.

Alle landets barneavdelinger (dvs. ved region- og sentralsykehusene) skal kunne håndtere overgrepssaker. Realiteten er at flere ikke kan det. Da henvises gjerne pasienten til regionsykehusene. Ved de sykehusene som håndterer overgrepssaker er det stort sett erfarne barneleger (spesialister) som behandler sakene, assistert av erfarne sykepleiere med eller uten formell spesialutdannelse innen psykiatrisk eller pediatrisk sykepleie. Ansvarlig for tjenesten er institusjonen ved avdelingsoverlegen.

8.7.2.2 Finansiering

De rettsmedisinske tjenestene ved mottakene i Oslo og Bergen er integrert i legevaktens ordinære virksomhet og det er uklart hvor store kostnader virksomheten krever. Det er anslått at den enkelte undersøkelse krever 2–3 legetimer og 2–3 sykepleiertimer.

Mottaket ved Bergen legevakt har et årlig budsjett på ca. kr 500 000, som dekker koordinatorstilling og drift av mottaket. Man får ikke spesielt statstilskudd for å drive den delen av arbeidet som angår det rettsmedisinske. I Oslo har man en lokal avtale med trygdekontorene om at legevakten fakturerer trygdeetaten kr 900,– for hver fulle rettsmedisinske undersøkelse som gjennomføres. Dette dekker en del av utgiftene til det rettsmedisinske arbeidet og de rettsmedisinske kontrollene, men tjenesten er underpriset. Mottaket i Bergen får refusjon fra trygdeetaten på til sammen kr 389,– pr. rettsmedisinsk undersøkelse. Dette inkluderer kr 204,– for konsultasjonen og kr 185,– slik at pasienten slipper å betale egenandel. I saker som politianmeldes, fakturerer legevaktene i tillegg politiet for den rettsmedisinske undersøkelsen etter salærforskriften. Satsene for sakkyndig undersøkelse i voldtektstilfelle/ved seksuelle overgrep er kr 1 750,– for undersøkelser foretatt hverdager i tidsrommet kl. 07.00–20.00, og kr 3 025,– utenom dette, jf. Justisdepartementets rundskriv G-114/00 (satser fra 1. januar 2001). Der politiet spesifikt ber om tilleggserklæring, faktureres også for denne, men ellers faktureres det ikke for tilleggserklæringer. De erklæringer som bistandsadvokat ber om i forbindelse med eventuelt erstatningssøksmål, faktureres det ikke for. Bakgrunnen er at pasienten ikke skal risikere å bli belastet dette.

Generelt er det ingen samordning mellom de ulike mottakene om hvordan faktura til trygdeetaten skal beregnes. Noen bruker tidstakst fra Normaltariffen mellom Legeforeningen og staten, mens andre bruker salærforskriften.

8.8 Rettspsykiatri

8.8.1 Fagområdet rettspsykiatri

Kjernen i den rettspsykiatriske virksomhet i straffesaker er rettspsykiatriske undersøkelser av personer siktet for straffbare handlinger. Formålet med undersøkelsen er å gi retten et råd om hvorvidt siktede var strafferettslig tilregnelig i gjerningsøyeblikket, jf. strl. § 44, eventuelt om siktede oppfyller kriteriene for strafferettslig særreaksjon (sikring), jf. strl. §§ 39 – 39 b. Var siktede utilregnelig, er handlingen ikke straffbar. Særreaksjonene er imidlertid ikke formelt straff, og kan derfor benyttes overfor utilregnelige lovbrytere. Overfor tilregnelige lovbrytere kan særreaksjoner ilegges i tillegg til straff.

8.8.1.1 Foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse av siktede i straffesaker, strpl. § 165 tredje ledd

Dersom påtalemyndigheten eller retten er i tvil om rettspsykiatrisk undersøkelse er nødvendig, kan den beslutte å innhente en foreløpig vurdering til veiledning om dette, jf. strpl. § 165 tredje ledd. En slik undersøkelse kalles en foreløpig/prejudisiell rettspsykiatrisk eller primærpsykiatrisk undersøkelse. Utvalget vil i det følgende bruke betegnelsen foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse om dette. Dersom den foreløpige undersøkelsen gjør det sannsynlig at siktede var sinnssyk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket, vil det – i mindre alvorlige forhold – kunne være aktuelt å henlegge saken. Er det tvil om siktedes tilregnelighet, kan den foreløpige erklæringen medføre at påtalemyndigheten begjærer forhørsrettens beslutning om å gjennomføre en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse, jf. strpl. § 165 første ledd. Konkluderer den foreløpige erklæringen med at det ikke er tvil om siktedes tilregnelighet, behøver ofte ikke siktedes psykiske tilstand utredes nærmere. Det vil i en del tilfeller likevel bli begjært full rettspsykiatrisk undersøkelse, enten for å utrede hvorvidt det bør nedlegges påstand om strafferettslig særreaksjon (sikring) eller i enkelte tilfeller for å belyse særtrekk ved observanden som kan ha betydning for straffeutmålingen.

Omfanget og kvaliteten på foreløpige undersøkelser varierer. I enkelte saker legges det mye arbeid i slike undersøkelser. Den sakkyndige går gjennom alle politidokumentene, undersøker vedkommende person og innhenter diverse opplysninger. På den måten kan de foreløpige undersøkelsene fremstå som “små rettspsykiatriske erklæringer”, noe som er vanlig i mange land. Riktignok kan en foreløpig erklæring få store konsekvenser, men hensikten med disse erklæringene er en filtrering, ikke en fullstendig utredning. Erklæringen skal også foreligge så snart som mulig, og da bør den ikke være avhengig av innhentede opplysninger. Den rettsmedisinske kommisjon er opptatt av at disse undersøkelsene ikke blir brukt som om de var fullverdige rettspsykiatriske erklæringer, og da bør de heller ikke ved sitt innhold og omfang gi inntrykk av å være det, se Orientering fra Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe, nr. 3, juni 2000.

Det er betydelig variasjon mellom politidistriktene i bruken av foreløpige undersøkelser (se nærmere om dette i pkt. 8.9.3, tabell 8.7). Både tilgjengelighet av ønsket ekspertise og oversiktlighet over befolkningen antas å være av betydning.

8.8.1.2 Full rettspsykiatrisk undersøkelse av siktede i straffesaker, strpl. § 165 første ledd

Rettspsykiatriske undersøkelser skjer i dag etter beslutning av forhørsretten, eventuelt den dømmende rett. I henhold til strpl. § 165 første ledd kan det besluttes rettspsykiatrisk undersøkelse dersom “retten finner det nødvendig for avgjørelsen av saken”. Loven bruker begrepet “mentalobservasjon” om disse undersøkelsene. Utvalget vil i det følgende bruke betegnelsen “rettspsykiatrisk undersøkelse”.

Retten gir sjelden de sakkyndige et eksplisitt mandat, men vurderingen er underforstått å skulle konkludere med om strl. §§ 39, 44, 45, eller 56 kan komme til anvendelse. Det forventes derfor konklusjoner på følgende spørsmål om siktedes sinnstilstand:

1. sinnssyk i gjerningsøyeblikket,

2. sinnssyk på tidspunkt for observasjon,

3. bevisstløs i gjerningsøyeblikket,

4. sterkt nedsatt bevissthet i gjerningsøyeblikket,

5. mangelfullt utviklede sjelsevner og

6. varig svekkede sjelsevner.

Det finnes ikke regelverk for hvordan en rettspsykiatrisk undersøkelse skal gjennomføres og erklæring utarbeides. De fleste psykiatere følger imidlertid den praksis som er omtalt i Eitinger og Retterstøls lærebok Rettspsykiatri, Universitetsforlaget, Oslo, 4. utg., 1990. Erklæringene består oftest av en innledning, aktutdrag, referat fra det psykiatriske intervju og eventuelt innhentede opplysninger, sammendrag/vurdering, og konklusjon.

Bruken av rettspsykiatriske undersøkelser har variert gjennom tidene. Dette skyldes blant annet kriminalpolitiske trender, tilgangen til rettspsykiatere og kvaliteten på det generelle psykiatriske tilbudet i samfunnet. Det er også påvist betydelig geografisk variasjon i bruken av rettspsykiatriske undersøkelser. Det er usikkert hva dette skyldes. Undersøkelser utvalget har foretatt for året 1997 bekrefter at det var betydelige geografiske forskjeller, men gir ikke svar på årsakene, jf. pkt. 8.9.3 og pkt. 10.5.6.2.

8.8.1.3 Ny lovgivning om strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjonsregler

Ved lov 17. januar 1997 nr. 11 ble straffelovens regler om utilregnelighet og særreaksjoner endret. Departementets forslag til nye regler om særreaksjoner for psykisk utviklingshemmede ble imidlertid ikke vedtatt av Stortinget. Justisdepartementet har i Ot.prp. nr. 46 (2000–2001) fremmet et nytt forslag til § 39 a om “tvungen omsorg”, og om at de nye bestemmelsene skal tre i kraft 1. januar 2002.

Behovet for foreløpige rettspsykiatriske erklæringer vil i fremtiden trolig være stabilt eller øke noe. Antagelsen bygger blant annet på at voldskriminaliteten øker, at det er en økende bevissthet om rettssikkerhetsspørsmål og et økt behov ved ikrafttredelse av ny strl. § 56 bokstav c (se nedenfor). Kvaliteten må imidlertid trolig høynes, da straffelovens bestemmelser om særreaksjonene blir mer detaljert og påtalemyndigheten derfor trenger mer nyanserte råd.

8.8.1.4 Strl. § 44 (utilregnelighet)

Vurderingskriteriene i den nye strl. § 44 er om siktede på handlingstiden var psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad. Formuleringen erstatter dagens begreper “sinnssyk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket”.

I 1985 konkluderte 30 rettspsykiatriske undersøkelser med sinnssyk i gjerningsøyeblikket, i 1990 var det 52 og i 1995 var det 55. De bevisstløse har utgjort ca. 1 – 3 personer årlig. Et ukjent antall straffbare forhold sinnssyke begår (f.eks. trusler, slag, spark mv.) anmeldes i dag ikke. I tillegg henlegges mange forhold etter en foreløpig erklæring eller etter initiativ fra politiet. Dersom flere forhold blir anmeldt, eller færre henlegges, vil behovet for erklæringer om forholdet til strl. § 44 øke.

8.8.1.5 Strl. § 39 (særreaksjoner)

Reaksjonene blir etter den nye loven kun aktuelle for enkelte alvorlige forbrytelser.

Ny strl. § 39 hjemler overføring til tvungent psykisk helsevern som særreaksjon for psykotiske som er frifunnet etter strl. § 44 og har begått kvalifiserte alvorlige lovbrudd. I NOU 1990: 5 antas det at det er et lite antall psykotiske det vil være aktuelt å idømme særreaksjon. Særreaksjonen vil i utgangspunktet overta for de som i dag idømmes sikring som utilregnelige. Dette var i 1985 21, i 1990 21 og i 1995 16 personer (jf. fig. 10.1 inntatt i pkt. 10.5.6.2). Av de 16 rene sikringsdommene avsagt i 1995 vil fire på grunn av lovbruddets art falle utenfor muligheten for reaksjon etter strl. § 39.

Ny § 39 a gjelder som nevnt overføring til tvungen omsorg som særreaksjon for psykisk utviklingshemmede. Hittil har knapt 1 – 2 psykisk utviklingshemmede årlig blitt idømt sikring.

Ny § 39 c hjemler forvaring som særreaksjoner for tilregnelige. I 1999 var det 25 tilregnelige som ble idømt sikring. Se kap 10.5.6.2 fig 10.2.

Avgjørende for bruk av særreaksjonene er farlighetsvurderinger: “nærliggende fare” eller “særlig nærliggende fare”. Rettspsykiatrisk sakkyndige i Norge har de siste tiårene i stor grad avslått å uttale seg om gjentakelsesfare, da de har ment at psykiatere ikke har særlig kompetanse for å vurdere dette. Etter Riksadvokatens rundskriv av 14. desember 1978 behøver ikke de sakkyndige å uttale seg om gjentakelsesfare. Flere forskningsmiljøer internasjonalt mener at man nå har større kompetanse enn tidligere på slik risikovurdering, men i Norge er det fortsatt generelt lite kompetanse på området.

8.8.1.6 Strl. § 56 bokstav c (nedsettelse av straff)

Under behandlingen av Ot.prp. nr. 87 (1993–94) vedtok Stortinget en lovendring i strl. § 56 bokstav c, nemlig adgang til nedsatt straff for personer som på gjerningstiden var i en tilstand som grenset mot utilregnelighet. Bestemmelsen ble foreslått av Stortingets justiskomité, og var ikke foreslått i proposisjonen. Det er sannsynlig at bestemmelsen vil bli påberopt i mange tilfeller hvor siktedes handlingsmønster kan være preget av psykisk lidelse. Bestemmelsen åpner ikke for særreaksjon og påberopelse innebærer derfor ingen risiko. Dette vil trolig skape økt etterspørsel etter psykiatriske vurderinger som kan gi nedsatt straffereaksjon.

8.8.1.7 Revurdering/overprøving av strafferettslige særreaksjoner

Sikringsdømte har krav på en sakkyndig vurdering av grunnlaget for sikringdommen hvert år. Dette skjer administrativt og erklæringene forelegges ikke DRK. Til enhver tid antas det å være ca. 300 under sikring i Norge. Revurderingene har store konsekvenser for den sikringsdømte, da det er en viktig premiss for den administrative myndigheten som vurderer valg av sikringsmidler, eventuelt at vilkårene for sikring ikke lenger foreligger. I tillegg danner revurderingene viktige grunnlagsdokumenter for påtalemyndigheten i spørsmålet om forlenget sikring skal begjæres. I så fall utarbeides det en ny rettspsykiatrisk erklæring som forelegges DRK.

Når de nye lovbestemmelsene om strafferettslige særreaksjoner trer i kraft, vil alle særreaksjonsdømte kunne kreve rettslig overprøving av dommen når en dom har vært rettskraftig i ett år, og alle saker skal rettslig overprøves hvert tredje år. Dette vil gjøre at antall sakkyndigutredninger for retten vil kunne øke vesentlig. Dette kommer i så fall i tillegg til den tendens DRK allerede har registrert med hensyn til økende antall, jf. pkt. 8.9.3.

8.8.1.8 Strpl. § 459 (soningsudyktighet)

Det finnes ingen nasjonal norm for soningsudyktighet, og begrepet er ikke objektivt medisinsk. Svært få leger kjenner til det juridiske grunnlaget for utsettelse av soning av medisinske årsaker. Det dreier seg om en vurdering av medisinske forhold som gjør soning utilrådelig, jf. strpl. § 459. Det er påtalemyndigheten som avgjør om vilkårene er oppfylt. Det finnes ingen samlet oversikt over omfanget av slike erklæringer. Politilegen i Oslo vurderte soningsdyktigheten til 88 personer i 1996 og 113 personer i 1997. Av 109 undersøkelser av soningsspørsmål politilegen foretok i 1995, ble 43 anbefalt utsatt pga. strpl. § 459 første ledd første alternativ, 7 etter andre alternativ, og 4 etter § 459 annet ledd. Tiltak etter fengselsloven § 12 ble anbefalt i 5 saker. I 30 saker ble utsettelse ikke anbefalt. Disse sakene behandles administrativt innen påtalemyndigheten, og blir således ikke forelagt DRK.

8.8.1.9 Troverdighetsvurdering og bevisvurderinger

Tradisjonelt har rettspsykiatrisk sakkyndige vært meget tilbakeholdne med å uttale seg om bevisvurderinger og personers troverdighet, da dette anses å være en oppgave for retten, og som de sakkyndige ikke har spesiell kompetanse i.

Høyesterett har i flere saker lagt til grunn at løgndetektortest ikke kan brukes som bevis i retten, jf. Rt 1996 side 1114, Rt 1997 side 689 og side 1145. Bakgrunnen for dette er hensynet til den siktedes personlige integritet, og ikke en vurdering av testenes utsagnskraft. De fleste norske rettspsykiatere anser heller ikke løgndetektortest som egnet virkemiddel i troverdighetsvurdering. Til dette er teorien omkring og statistikken ved bruk av løgndetektor for usikker, spesielt for karakteravvikere.

Vurdering av om fortrengte minner kan være ekte eller falske, er en annen vanskelig troverdighetsvurdering. Spørsmålet er særlig aktuelt i incestsaker der voksne kvinner forteller om overgrep de mener å ha vært utsatt for som barn, og hvor det kan være umulig å bevise eller motbevise påstandene. Det er også det siste året i noen saker som er forelagt DRK dukket opp spørsmål om “falsk tilståelse”.

8.8.1.10 Gjerningsmannsprofil

I utlandet har det noen steder utviklet seg psykologiske eller psykiatriske miljøer som har gitt etterforskere veiledning i form av såkalte gjerningsmannsprofiler. Dette skjer i straffesaker med ukjent gjerningsmann for å hjelpe politiet å kartlegge den ukjente gjerningsmannens karaktertrekk. Fagområdet som vitenskap anses meget umodent, men også i Norge har denne typen virksomhet blitt aktualisert.

8.8.1.11 Sakkyndigavhør av barn i sedelighetssaker

Forskrift av 2. oktober 1998 nr. 925 om dommeravhør og observasjon m.m. trådte i kraft 1. november 1998. Etter forskriften kan dommeren, ved avhør av vitne under 14 år eller et vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt, ta imot forklaringen utenfor rettsmøte, når han finner det ønskelig av hensyn til vitnet eller av andre grunner. Dommeren skal som hovedregel tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll. Med særlig skikket person menes som hovedregel en særlig kvalifisert polititjenestemann, men også f.eks. barnepsykolog, barnepsykiater, spesialpedagog eller lignende kan benyttes. I disse tilfellene vil den særlig skikkede personen bare forestå utspørringen. Samtalen blir tatt opp på video og kan brukes både i etterforskningen og i hovedforhandlingen i stedet for vitneavhør.

Når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det, kan dommeren bestemme at det i stedet eller forut for avhør skal foretas observasjon av vitnet. Små barn under skolepliktig alder har ofte liten evne til verbal kommunikasjon og trenger ofte å bli forelagt det aktuelle tema på annen måte enn ved tradisjonelle avhørsteknikker. Observasjonen skal alltid foretas av en sakkyndig, som hovedregel en barnepsykolog eller barnepsykiater. Observasjonen skal tas opp på video, men den sakkyndige skal også utarbeide en sakkyndig erklæring. Slike erklæringer skal sendes DRK. Kvalitetssikring av disse erklæringene kan utelukkende bygge på den innsendte dokumentasjon, og forutsetter intern kvalitetssikring under avhør.

8.8.1.12 Sakkyndigvurdering av legevirksomhet utført innen psykiatrien

Sakkyndige har lenge vurdert mulige feil begått innen somatikken i forbindelse med straffesak mot helsepersonale. Etter det utvalget kjenner til, har det vært svært få slike saker innen psykiatrien i Norge. Det er et problem at man i psykiatrien i enda mindre grad enn i somatikken har en norm for hva som er forsvarlig eller uaktsom legevirksomhet.

8.8.2 Organisering og finansiering

8.8.2.1 Institusjoner og personell

Det er ingen offentlig instans som har ansvar for produksjon av rettspsykiatriske sakkyndigerklæringer. Denne tjenesten utføres for retten av psykiatere ansatt i andre stillinger, på deres fritid og etter oppnevnelse i hvert enkelt tilfelle. Enkelte psykiatere har organisert selvstendig praksis, slik at de i stor grad påtar seg rettspsykiatriske oppdrag.

Det ble i 1995 utført en registrering av antall sakkyndige som hadde avgitt rettspsykiatrisk sakkyndigerklæring, og hvor mange saker den enkelte sakkyndige hadde påtatt seg. Da det stort sett dreier seg om to sakkyndige pr. undersøkelse, var det i alt 88 sakkyndige som hadde avgitt til sammen 394 uttalelser. Én sakkyndig hadde vært involvert i 41 saker, fem hadde gjennomsnittlig behandlet 20,2 saker, ti hadde gjennomsnittlig 12,4 saker, 35 hadde gjennomsnittlig 4,4 saker og 35 hadde en sak hver. Det sier seg selv at de som har en eller to saker i året, og dertil gjør dette uten spesiell forankring i et rettspsykiatrisk miljø, opparbeider seg liten rutine. På den annen side vil 41 saker være svært mye, selv om vedkommende sakkyndig gjør dette på full tid, spesielt når man husker på at de sakkyndige også møter under hovedforhandlingene og er tilstede mesteparten av tiden der. Det blir stadig beklaget fra påtalemyndighet og retten at det er vanskelig å finne psykiatere som er villige til å påta seg slike oppdrag.

Det er også verd å legge merke til at de seks sakkyndige som i 1995 avga til sammen 31% av de avgitte erklæringene hadde en gjennomsnittsalder på 64 år. Dette innebærer at et betydelig antall rettspsykiatriske undersøkelser i løpet av en tiårsperiode vil måtte foretas av andre enn dagens mest brukte sakkyndige, noe som understreker behovet for økt rekruttering. Enkelte tendenser kan tyde på at dette nå er under endring.

8.8.2.2 Finansiering

Rettspsykiatrisk virksomhet etter oppnevnelse fra retten honoreres etter salærforskriften. I begynnelsen av 1990-årene fikk sakkyndige uten selvstendig praksis redusert salæret med en tredjedel. Denne forskjellsbehandlingen er nå opphevet. Det finnes ingen oversikt over det totale beløp staten hvert år bruker til salær til rettspsykiatrisk sakkyndige.

I Rättsmedicinalverkets rapport RMV 1995:1 er det lagt til grunn at gjennomsnittskostnaden for en rettspsykiatrisk undersøkelse i Norge var ca. kr 15 – 20 000. Sammenlagte kostnader for de 265 rettspsykiatriske undersøkelsene som ble foretatt i 1993 ble beregnet til 4 – 5 millioner kroner. Disse kostnadene gjelder utelukkende honorar for utredningen, og ikke kostnader for observandens opphold i varetekt eller psykiatrisk institusjon.

Utvalget legger til grunn at hver sakkyndig i gjennomsnitt bruker 10–20 timer på en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse, se pkt. 4.3. Honorar til hver sakkyndig pr. sak blir da med dagens timesatser (kr 700,–) mellom kr 7 000,– og kr 14 000,–. Da det til fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser brukes to sakkyndige, blir de totale kostnadene pr. undersøkelse mellom kr 14 000,– og kr 28 000,–. Utvalget legger til grunn at det i 1997 ble foretatt ca. 250 fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser, se pkt. 8.9.3.2. De totale kostnadene til honorar for disse undersøkelsene ville utfra dagens satser dermed ha vært mellom kr 3,5 og 7 millioner kroner.

8.9 Volumet av rettsmedisinske erklæringer som brukes i straffesaker

8.9.1 Innledning

Utvalget har forsøkt å kartlegge hva slags og hvor mange sakkyndigerklæringer innen rettsmedisin som faktisk blir presentert for påtalemyndigheten og domstolene i straffesaker. Utvalget anså det på det rene at en rekke slike erklæringer ikke blir undergitt kontroll av DRK.

For å estimere omfanget av rettsmedisinske erklæringer som brukes i straffesaker i Norge, har utvalget tatt utgangspunkt i tallmateriale for året 1997. Analysen er delt mellom henholdsvis somatisk rettsmedisinske og rettspsykiatriske erklæringer. Kildematerialet for de to kategoriene er ulikt.

De medisinske uttalelsene er enten av rent deskriptiv art (f.eks. beskrivelse av en skade) eller de inneholder sakkyndige vurderinger (f.eks. om hvilke hendelsesforløp som er forenlig med skaden). Bare de siste omtales som rettsmedisinske erklæringer. Disse avgrenses mot ordinære deskriptive legeerklæringer og utskrift av legejournal som legges frem i et stort antall saker.

8.9.2 Somatisk rettsmedisinske erklæringer i 1997

Tallmaterialet for så vidt gjelder somatisk rettsmedisinske erklæringer kommer fra tre kilder: Statistikk fra helsevesen og universitetsklinikker, kriminalstatistikk fra Statistisk sentralbyrÔ (SSB) og politiets sentrale regisistreringssystem (STRASAK) og statistikk fra DRK. På denne måten undersøkes hvor stor forskjell det er mellom antall utarbeidede erklæringer og det som forelegges DRK.

8.9.2.1 Opplysninger fra helseinstitusjoner

Opplysningene fra helseinstitusjonene angir antall erklæringer som ble utarbeidet i tilknytning til kriminalitet med voldselement. Svakheten med materialet er at det, for så vidt gjelder kliniske undersøkelser, bare bygger på et beskjedent antall institusjoner. En betydelig andel av slike undersøkelser og erklæringer er derfor ikke representert i materialet. Materialet kan likevel gi en indikasjon på antall saker. Når det gjelder ikke-kliniske undersøkelser, er materialet imidlertid vesentlig bedre, da slikt i hovedsak utføres på få institusjoner.

Rettspatologi

I 1997 ble det i følge tall fra Den norske patologforening foretatt 2076 rettsmedisinske obduksjoner. DRK ble i 1997 forelagt erklæringer fra 2 029 rettsmedisinske obduksjoner og 135 likskuer, dvs. til sammen 2 164 sakkyndige likundersøkelser. Forskjellen i tallene kan delvis skyldes at en obduksjon foretatt ett år kan bli registrert som sak i DRK et annet år. Avviket er likevel så stort at det kan tenkes at enkelte erklæringer ikke blir sendt DRK. Bare et fåtall av undersøkelsene gjaldt imidlertid straffesaker hvor det ble etterforsket med mistanke om straffbart forhold (sml. pkt. 8.9.2.2). De aller fleste sakene gjaldt rutinemessig undersøkelse av plutselig og uventet dødsfall, jf. strpl. § 228 annet ledd, jf. påtaleinstruksen §§ 13–1 og 13–2.

Rettsgenetikk

Rettsmedisinsk institutt, sporseksjonen, avga i 1997 erklæringer i 428 straffesaker med biologiske spor. Antall saker viser økende tendens. DRK ble i 1997 forelagt én rettsgenetisk erklæring.

Rettstoksikologi

Statens rettstoksikologiske institutt (SRI) avga i 1997 1 450 sakkyndige erklæringer i straffesaker. Omtrent 1 000 av disse ble brukt i rettssaker. I 1997 vitnet sakkyndige fra SRI i 220 rettssaker. DRK ble i 1997 forelagt bare et par rettstoksikologiske erklæringer.

Rettsantropologi

Antropologisk avdeling ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo, avga i 1997 ca. 5–10 rettsantropologiske erklæringer i straffesaker. DRK ble i 1997 ikke forelagt noen rettsantropologiske erklæringer.

Rettsodontologi

Rettsodontologene i Oslo (inkl. Tromsø) avga i 1997 til sammen 96 erklæringer. En stor del var identifisering (35, i tillegg til 14 ved gruveulykke på Svalbard). Det ble avgitt rapport om 21 savnede personer. I tillegg ble det gjort aldersvurdering av så vel levende (14) som døde (1) personer.

Rettsodontologene i Bergen avga 7 erklæringer, herav 6 identifiseringer og 1 aldersbestemmelse.

DRK ble i 1997 ikke forelagt noen rettsodontologiske erklæringer.

Klinisk rettsmedisin

Voldtektsmottaket i Oslo mottok i 1997 henvendelser fra 152 kvinner som opplyste at de hadde blitt voldtatt. Mottaket foretok medisinsk undersøkelse av 122 av kvinnene og full undersøkelse med sporsikring eller annen skadedokumentasjon av 110 av kvinnene. 54 av sakene endte med anmeldelse.

Voldtektsmottaket i Oslo opplyser at hvert av de tilsvarende sentrene i Bergen, Trondheim og Stavanger mottar ca. 30 saker årlig. Tromsø har ikke slikt mottak, men mottaket i Hammerfest mottar ca. 20 saker i året.

Utvalget har ikke oversikt over antall klinisk rettsmedisinske undersøkelser foretatt i forbindelse med voldtekt ved andre helseinstitusjoner i landet. Sett i forhold til det totale antall anmeldelser for voldtekt i 1997 (se pkt. 8.9.2.2 nedenfor) må det legges til grunn at antall undersøkelser foretatt andre steder er betydelig.

Ullevål sykehus, seksjon for sosialpediatri, samarbeider med Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, blant annet for så vidt gjelder medisinske undersøkelser av seksuelt misbrukte barn. Seksjonens høyeste tall var i 1991 med 245 henvendelser og i 1992 med 300 henvendelser. I 1993 (etter Bjugn-saken) sank tallet til 200. Fra 1994 til 1998 har årlig antall vært mellom 140 og 150. I 1997 ble 120 barn undersøkt med tanke på sexovergrep, hvorav 20 var henvist fra barnevernet. 40 tilfeller ble anmeldt. Leger fra ressurssenteret møtte i 1997 i ca. 20 rettssaker vedrørende seksuelle overgrep.

Oslo legevakt behandler i alt ca. 2 500 voldstilfeller årlig og utarbeider ca. 400 legeerklæringer til politiet.

Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo, avga i 1997 29 rettsmedisinske uttalelser vedrørende skader på mistenkte personer.

Utvalget har ikke oversikt over antall undersøkelser av voldsofre og mistenkte personer som foretas ved andre helseinstitusjoner enn de ovennevnte, heller ikke antallet ordinære legeerklæringer som utarbeides i forbindelse med straffesaker. Sett i forhold til det totale antall anmeldelser i voldssaker i 1997 (se pkt. 8.9.2.2 nedenfor) må det legges til grunn at antall undersøkelser foretatt andre steder er betydelig.

DRK ble i 1997 forelagt ca. 140 klinisk rettsmedisinske erklæringer.

Bemerkninger på bakgrunn av tallmaterialet

Materialet ovenfor viser at det i hvert fall ble utarbeidet mellom 4 200 og 4 700 rettsmedisinske erklæringer til bruk i straffesaker. Det må imidlertid anses sikkert at det reelle totaltall er vesentlig høyere. Det relativt lave antall erklæringer – særlig innen klinisk rettsmedisin – i forhold til antallet anmeldelser og domfellelser (se pkt. 8.9.2.2), tilsier at totaltallet meget vel kan være opp mot det dobbelte. Slike anslag blir likevel uansett bare gjetninger.

8.9.2.2 Kriminalstatistikk for 1997

Rettsmedisinske erklæringer utarbeides oftest i straffesaker der det er øvet vold mot personer. For å illustrere omfanget av straffesaker med voldselement, har utvalget brukt opplysninger fra Statistisk sentralbyrås (SSBs) kriminalstatistikk for 1997. Utvalget har sett på de to hovedgruppene krenkede interesser der voldselementet er fremtredende. Dette gjelder krenkelser av henholdsvis sedelighet og liv, legeme og helbred.

Grunnlaget for statistikken er materiale fra politiets sentrale registreringssystem STRASAK. Materialet til reaksjonsstatistikken er hentet fra Det sentrale straffe- og politiopplysningsregister (SSP).

Ved bruk av kriminalstatistikken er det viktig å være klar over at de ulike delene ikke nødvendigvis refererer til de samme lovbrudd. Et lovbrudd kan bli ferdig etterforsket i et annet år enn det ble anmeldt, og reaksjon vil kunne komme et tredje år. Tabellene under lovbrudd anmeldt er derfor ikke sammenlignbare med tabellene under lovbrudd etterforsket og registrerte straffereaksjoner. Utvalget har for sitt formål likevel funnet det forsvarlig å se tabellene for 1997 i sammenheng som en illustrasjon på volumet.

Avdekker etterforskningen at det anmeldte forholdet ikke var et reelt lovbrudd, henlegges det etter en henleggelseskode som forhindrer det fra å komme med i statistikken over ferdig etterforskede saker. Saken vil imidlertid figurere i statistikken over anmeldte lovbrudd det året den ble anmeldt. Dette gjaldt til sammen ca. 6 000 saker i 1997.

Lovbrudd der politiet avslutter etterforskningen ved å innstille på tiltale inngår ikke i STRASAKs tiltalestatistikk før dom foreligger. Det er således lovbrudd ferdig behandlet av domstolene i 1997 som inngår i avgjørelsestypen “Tiltale”, selv om påtalespørsmålet var avgjort et tidligere år.

Statistikken gir opplysninger om rettskraftige strafferettslige reaksjoner registrert i løpet av statistikkåret (reaksjonsstatistikken). En reaksjon kan omfatte flere lovbrudd.

Siden den enkelte reaksjon regnes som en telleenhet i statistikken, vil en person som er gitt reaksjon flere ganger i løpet av året, inngå i statistikken like mange ganger som personen har fått en reaksjon. Alle lovbrudd som ligger til grunn for en straffereaksjon er telt med.

Anmeldelser og etterforskede saker

For å anslå volumet av sakkyndigerklæringer innen rettsmedisin som forelegges påtalemyndigheten og domstolene, er det naturlig å ta utgangspunkt i antall anmeldelser og etterforskede saker der forholdet kan ha voldselement. Anmeldelsen er den formelle innledningen av straffesaken. De anmeldte sakene som påtalemyndigheten mener det er grunn til å forfølge, blir så etterforsket, før det avgjøres om sakene skal henlegges eller om gjerningsmannen skal straffeforfølges (positiv påtaleavgjørelse). Noen av sakene som besluttes straffeforfulgt, blir avgjort med forelegg, påtaleunnlatelse eller overføring til konfliktråd. Resten fremmes for retten. Antall anmeldelser i saker der det kan tenkes å foreligge rettsmedisinske erklæringer representerer således det øvre antall saker der slike erklæringer kan forekomme. Da det i den enkelte sak kan foreligge erklæringer fra ulike rettsmedisinske sakkyndige, kan antall erklæringer være større enn antall anmeldelser.

Når det gjelder antall etterforskede saker, omfatter statistikken lovbrudd som ble ferdig etterforsket i løpet av statistikkåret.

Som kjent henlegges en stor andel av saker som anmeldes. Også i henlagte saker er det under etterforskningen ofte utarbeidet rettsmedisinsk erklæring. Disse inngår i påtalemyndighetens vurderingsgrunnlag.

Totalt utgjør dette 14 143 anmeldelser der det etter forholdets art kan tenkes å foreligge rettsmedisinske erklæringer. Antall slike lovbrudd etterforsket var noe lavere, totalt 12 897, se tabell 8.3.

Etterforskede saker med positiv påtaleavgjørelse, eventuelt innstilling om positiv påtaleavgjørelse, fra politiet

Positive påtaleavgjørelser deles inn i kategoriene forelegg, siktelse for forhørsrettspådømmelse, tiltale, påtaleunnlatelse og overføring til konfliktråd.

Tallmaterialet gjelder politiets avgjørelser i saker hvor politiet har påtalekompetanse. I andre saker gjelder materialet politiets innstillinger til overordnet påtalemyndighet. Endelig avgjørelse kan avvike dersom overordnet påtalemyndighet omgjør avgjørelsen eller innstillingen ikke følges.

I mange saker som ikke får positiv påtaleavgjørelse, men i stedet henlegges, har politiet som nevnt innhentet rettsmedisinske erklæringer som ledd i etterforskningen.

Totalt utgjør dette 5 570 positive påtaleavgjørelser/innstillinger om positiv påtaleavgjørelse (herav 3 919 tiltaler) i saker der det etter forholdets art kan tenkes å foreligge rettsmedisinske erklæringer, se tabell 8.4. Dette danner utgangspunktet for antall saker der retten kan tenkes å bli forelagt rettsmedisinske erklæringer.

Domfellelser etter lovbrudd som kan ha voldselement

Utvalget antar at det er større grunn til å tro at det foreligger rettsmedisinske erklæringer i saker som ender med domfellelse enn i saker der tiltalte frifinnes. Bakgrunnen for antakelsen er at domfellelse krever at saken er så godt opplyst at rimelig tvil omkring skyldspørsmålet ikke foreligger.

Dette utgjør 3 396 domfellelser og 1 314 andre straffereaksjoner, det vil si totalt 4 710 straffereaksjoner, i saker der det etter forholdets art kan tenkes å foreligge rettsmedisinske erklæringer, se tabell 8.5.

Bemerkninger på bakgrunn av tallmaterialet

Antall erklæringer er trolig i samme størrelsesorden som antall saker. Det er da tatt hensyn til at det foreligger erklæringer i en del saker som ikke fører til domfellelse, at det kan foreligge flere erklæringer i den enkelte sak, og at det domfelles i en del saker der erklæring ikke foreligger.

Det kan ikke legges til grunn at det i alle sedelighetssaker foreligger klinisk undersøkelse, da en rekke slike saker først anmeldes lang tid etter at overgrepet skal ha skjedd. Klinisk undersøkelse vil da oftest være verdiløst.

I langt de fleste saker om legemsbeskadigelse (strl. § 229) som fremmes for retten, antas det å foreligger en eller annen form for medisinsk uttalelse som grunnlag for å vurdere om straffelovens krav til skade er oppfylt. Det samme antas i saker om legemsfornærmelse med skadefølge (strl. § 228 annet ledd). Uttalelsen i slike saker foreligger imidlertid ofte kun i form av utskrift av legejournal, ikke som rettsmedisinsk erklæring. Dette gjelder i enda større grad alminnelig legemsfornærmelse (strl. § 228 første ledd). I slike saker vil det oftest ikke foreligge noen form for medisinsk sakkyndig erklæring.

Antall straffesaker der det foreligger rettsmedisinsk erklæring, befinner seg trolig et sted mellom antall anmeldelser (14 180) og antall domfellelser (3 396). Legger man til grunn at det ikke foreligger rettsmedisinske erklæringer i saker etter strl. § 228 første ledd, blir maksimalt antall anmeldelser der slik erklæring kan tenkes å foreligge 5 755. Legges samme forutsetning til grunn for antall positive påtaleavgjørelser, blir antallet 1 961, og for tiltaler 1 896. For antall domfellelser og andre straffereaksjoner har det ikke vært mulig å skille ut saker etter strl. § 228 første ledd.

På bakgrunn av tallmaterialet fra kriminalstatistikken må det kunne anslås at det til bruk i straffesaker årlig utarbeides mellom 2000 og 5 000 somatisk rettsmedisinske sakkyndigerklæringer som det kunne være aktuelt å forelegge DRK.

8.9.2.3 Opplysninger fra Den rettsmedisinske kommisjon

I 1997 behandlet DRK alminnelig gruppe 2 324 innsendte erklæringer. Av disse gjaldt 2164 sakkyndige likundersøkelser, mens de resterende 160 gjaldt andre rettsmedisinske erklæringer. Av de erklæringene som ikke gjaldt likundersøkelser, gjaldt ca. 140 kliniske undersøkelser, se tabell 8.6.

På grunn av endring i innsendingspraksis til DRK fra 1999, vil det årlige antallet behandlede saker øke med ca. 1 300 – 1 400, se pkt. 8.9.2.1.

8.9.2.4 Oppsummering

Sammenholder man opplysningene fra helseinstitusjonene, kriminalstatistikken og DRK, er det grunn til å tro at bare en liten andel av de rettsmedisinske erklæringene utarbeidet i straffesaker forelegges DRK. Særlig innen klinisk rettsmedisin er det grunn til å tro at andelen foreleggelser er liten (i beste fall ca. 10%). Her er det viktig å merke seg at det vesentligste av antall saker som faktisk forelegges DRK (dvs. likundersøkelsene) ikke er en del av estimatet på 2 000 – 5 000 saker som det utfra kriminalstatistikken kunne være aktuelt å forelegge DRK, og kommer derfor i tillegg. Dette skyldes at bare en svært liten andel av likundersøkelsene gjelder mulige straffbare forhold, jf. pkt. 8.2.1. Totaltallet saker der foreleggelse for DRK kunne tenkes å være aktuelt blir derfor mellom 4 100 og 7 100, hvorav bare 2 324 ble behandlet. Sett på bakgrunn av foreleggelsesplikten, som etter ordlyden i strpl. § 147 er absolutt, er dette meget påfallende.

8.9.3 Rettspsykiatriske erklæringer i 1997

Som nevnt i pkt. 8.8.1 er vanligvis formålet med de rettspsykiatriske erklæringene å gi retten råd om hvorvidt siktede var strafferettslig tilregnelig i gjerningsøyeblikket eller om vilkårene for sikring er oppfylt. I tillegg er det en del andre psykiatriske og psykologiske sakkyndiguttalelser som brukes i straffesaker, jf. pkt. 8.8.1.8 – 8.8.1.12. Noen av disse forelegges DRK. Da retten vanskelig kan overprøve de faglige vurderingene foretatt av rettspsykiatrisk sakkyndige, er det av stor betydning at de sakkyndiges råd holder høy faglig kvalitet. I den forbindelse har utvalget forsøkt å estimere hvor stort antall rettspsykiatriske erklæringer som utarbeides og hvor stor andel av erklæringene som kontrolleres av DRK.

De rettspsykiatriske erklæringene deles i to grupper, etter som om de gjelder foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser eller fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser (“mentalobservasjon”). De foreløpige undersøkelsene skal utelukkende avklare om det er behov for å gjennomføre fullstendig undersøkelse. Utføres det fullstendig undersøkelse, skal erklæringen kontrolleres av DRK.

Et sentralt spørsmål er om – og i tilfelle hvor ofte – foreløpige erklæringer benyttes under hovedforhandling i straffesak, uten at erklæringen er forelagt DRK. I praksis vil dette både kunne være saker der aktor eller forsvarer påberoper seg erklæringer, eller der dommeren under hovedforhandling spør om tiltalte har vært undersøkt, hvorpå aktor legger frem den foreløpige erklæringen.

For å beregne omfanget av rettspsykiatriske erklæringer som brukes i straffesaker i Norge, har utvalget tatt utgangspunkt i tallmateriale for året 1997. Tallmaterialet kommer fra to kilder: Anslag fra utvalgte politidistrikter og statistikk fra DRK.

8.9.3.1 Anslag fra politidistriktene

Det føres ingen samlet statistikk over antall foreløpige eller fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser som blir begjært eller foretatt i forbindelse med straffesaker. Utvalget har derfor kontaktet utvalgte politidistrikter for å få opplysninger om volumet av slike undersøkelser i 1997. Utvalget understreker at det ikke foreligger sikre opplysninger om volumet, og at opplysningene fra de fleste politidistriktene derfor bygger på svært usikre anslag. Politilegen i Oslo har levert sikrere tallmateriale, og har opplyst antall registrerte henvisninger om foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser for Oslo politidistrikt og nabodistriktene Romerike politidistrikt, Follo politidistrikt og Asker og Bærum politidistrikt. Materialet hans viser også hvilke tilrådinger de gjennomførte foreløpige undersøkelsene munnet ut i. Det bemerkes at et betydelig antall henviste personer ikke blir undersøkt, f.eks. fordi de ikke møter frivillig. I 33 av de foreløpige undersøkelsene tok Politilegen i Oslo ikke stilling til om fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse burde foretas. For øvrig antok politilegen at anbefalingene ble fulgt opp av påtalemyndigheten.

Opplysningene om undersøkelsene sammenholdes nedenfor med politidistriktenes innbyggertall pr. 1. januar 1997, se tabell 8.7.

Utfra de anslagene utvalget har mottatt fra 22 politidistrikter, ble det der til sammen foretatt ca. 395 foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser i 1997. Anslag om fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser gir et tall på til sammen ca. 145.

Folketallet i Norge pr. 1. januar 1997 var ca. 4 392 700. I de 22 politidistriktene tallmaterialet er fra, var folketallet til sammen ca. 2 681 600, dvs. ca. 60% av landets befolkning. Dersom antall foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser i svarmaterialet utgjør 60% av totaltall for landet, tilsier det et totaltall på ca. 660 foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser foretatt i 1997 i Norge. Utfra samme beregningsmåte skulle antallet fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser på landsbasis være ca. 240.

Utvalget peker på at forholdet mellom innbyggertall og antall foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser varierer betydelig mellom de enkelte politidistriktene. Ytterlighetene i tallmaterialet representeres ved Romerike (1:25538), Asker og Bærum (1:18063) og Haugesund (1:17780) på den ene siden, og på den andre siden Vadsø (1:2640) og Moss (1:3095). I Oslo var forholdstallet 1:5800 innbyggere, og i både Bergen og Hordaland politidistrikter var det ca. 1:4400 innbyggere. Det synes på denne bakgrunn ikke å være entydige forskjeller i bruk av foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser mellom politidistrikter i storbyer, bynære distrikter og mer landlige distrikter. Andre fakta må også spille inn, f.eks. tilgjengelighet på psykiatrisk ekspertise, tradisjoner og holdninger i de lokale politidistrikt, mv. Det meget usikre og svært begrensede statistikkgrunnlaget, i tillegg til betydelig lokale variasjon i forholdstall, tilsier stor grad av forsiktighet med å trekke konklusjoner fra materialet.

I de undersøkte politidistriktene var andelen som ble henvist fra foreløpig til fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse meget varierende. Statistikkgrunnlaget er imidlertid så tynt at man vanskelig kan trekke generelle slutninger fra det. Det er for øvrig opplyst at enkelte fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser foretas uten forutgående foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse.

8.9.3.2 Opplysninger fra Den rettsmedisinske kommisjon

I følge tall for 1997 fra DRK, psykiatrisk gruppe, ble 298 erklæringer behandlet av kommisjonen. Tre av disse gjaldt fornærmede i straffesaker. De øvrige 295 erklæringene gjaldt 245 personer, det vil si at 50 var tilleggserklæringer. 44 av erklæringene ble avgitt i forbindelse med spørsmål om forlengelse av sikring.

Av de 295 erklæringene (antall saker, ikke personer) gjaldt 63 siktelse etter strl. § 233 (drap), 26 gjaldt strl. § 192 (voldtekt), 18 gjaldt strl. § 148 (ildspåsettelse mv.). 74 av erklæringene gjaldt siktelser etter andre lover enn straffeloven. I hovedsak gjelder dette vtrl. § 22 (promillekjøring).

Etter utvalgets oppfatning er det grunn til å anta at henimot 100% av alle erklæringer om fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser forelegges DRK. I tillegg var et par av de kontrollerte erklæringene foreløpige.

Tallmaterialet fra DRK er ikke direkte sammenlignbart med materialet fra politidistriktene, da den enkelte sak kan være registret hos DRK et annet år enn den ble registrert hos politiet.

Statistikken fra DRK viser at DRK i 1997 behandlet erklæringer om 245 personer. Anslaget basert på opplysninger fra politidistriktene, tyder på at ca. 240 fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser ble foretatt, se pkt. 8.9.3.1. Sammenfallet er bemerkelsesverdig, men det er ikke sikkert at anslagene over foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser er like treffende.

Forholdstallet mellom fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser og innbyggere varierer sterkt mellom fylkene, se tabell 8.8. Flest erklæringer pr. innbyggere har Nord-Trøndelag (11,0:100 000), Telemark (10,4:100 000) og Sør-Trøndelag (10,1:100 000). Færrest har Hedmark (3,2:100 000), Østfold (3,7:100 000) og Oppland (3,8:100 000). Det er vanskelig å si noe sikkert om årsaken til denne geografiske variasjonen. Det antas at de samme momenter gjør seg gjeldende her som for foreløpige erklæringer, se pkt. 8.9.3.1.

8.9.3.3 Oppsummering

Sammenholder man opplysningene fra politidistriktene og DRK, finner man at forskjellen på tallene er så liten at det ikke er grunn til å tro at det utarbeides fullstendige rettspsykiatriske erklæringer som ikke forelegges DRK. Situasjonen er således vesensforskjellig fra situasjonen i den somatiske rettsmedisinen, se pkt. 8.9.2.4.

Det er utfra materialet ikke mulig å si noe om hvorvidt, og eventuelt i hvilket omfang, fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser benyttes under hovedforhandling i straffesak, uten at de er forelagt DRK.

Materialet viser samtidig at det årlig avgis et betydelig antall foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser (ca. 660) som ikke undergis noen form for ekstern kvalitetskontroll fra DRK. Dette er imidlertid i samsvar med strpl. § 147, jf. § 165 tredje ledd.

9 Intern kvalitetssikring

9.1 Generelt

9.1.1 Hva er kvalitetssikring?

Kvalitetssikring er tiltak som har til formål å sikre at et produkt eller en tjeneste har egenskaper (en kvalitet) som tilsvarer eller er bedre enn en definert standard. I seg selv innebærer ikke kvalitetssikring at kvaliteten på produktet eller tjenesten er særskilt høy, men ved at et kvalitetsnivå er definert sikrer man en minstestandard.

Tiltakene kan inkludere blant annet krav til personellets kompetanse, fastsettelse av rutiner for utføring av prosesser, kontrollrutiner for å sikre at fastsatte rutiner følges og ulike former for ekstern vurdering og oppfølging av virksomheten.

9.1.2 Kvalitetssikringssystemer

For å sikre og forbedre kvaliteten på en virksomhet, kreves et styringsverktøy, et kvalitetssikringssystem. Dette består av den organisasjon og alle de prosedyrer og prosesser som er nødvendige for å oppnå den planlagte kvalitet. Systemet skal omfatte rutiner for dokumentstyring, rutiner for avviksrapportering, rutiner for iverksetting av korrigerende tiltak mot avvik, mv. Kvalitetssikringssystemet skal dokumenteres i en kvalitetshåndbok. Et kvalitetssikringssystem skal også kunne vise at virksomheten oppfyller kravene i henhold til internasjonale anerkjente standarder, omtalt som ISO 9000-serien. ISO er en forkortelse for International Organization for Standardization, som er en verdensomspennende organisasjon for standardiseringsarbeid.

ISO 9000-serien omfatter standarder for kvalitetssikringssystemer og er i utgangspunktet utarbeidet med sikte på industribedrifter. Etter hvert er ISO-standarder også utviklet til bruk i helsevesenet, først og fremst i laboratorievirksomhet.

For myndighetene representerer slike standarder et viktig hjelpemiddel. På mange områder kan standarder bli meget viktige med hensyn til offentlige forskrifter. I Norge har dette lenge vært tilfelle f.eks. innenfor bygg og anlegg og på det elektrotekniske området. Her henviser myndighetene til standarder, og ved oppfyllelse av standarder anses også gjeldende forskrifter som oppfylt. I EUs lovgivning er det et hovedprinsipp at direktivene begrenses til overordnede krav til sikkerhet, helse og miljø. Arbeidet med utfyllende tekniske spesifikasjoner er overlatt til de europeiske standardiseringsorganisasjonene.

9.1.3 Akkreditering og sertifisering

Akkreditering er en offisiell anerkjennelse av at en organisasjon arbeider i henhold til et dokumentert kvalitetssikringssystem og har demonstrert kompetanse til å utføre nærmere beskrevne oppgaver. Akkreditering foregår ved at et uavhengig offisielt organ (akkrediteringsorganet) vurderer virksomheten og bekrefter at den er i samsvar med internasjonale krav. I Norge er det Norsk Akkreditering, en avdeling under Justervesenet, som foretar akkreditering. Hensikten med akkreditering er å skape tillit til organisasjonen ved at den har fått dokumentert at den tilfredsstiller strenge krav beskrevet i internasjonale standarder.

Til forskjell fra den offisielle anerkjennelse akkreditering innebærer, er sertifisering en tilsvarende kontroll av kvalitetssikringssystemer utført av en kommersiell virksomhet. Også sertifisering utføres altså av en uavhengig part (sertifiseringsorganet), og bekrefter at et produkt eller en tjeneste tilfredsstiller kravene i et kravdokument. I prinsippet kan enhver utføre sertifisering, men i praksis vil ofte sertifiseringsorganet og dermed også sertifiseringen være akkreditert. Det mest kjente sertifiseringsorganet i Norge er Det Norske Veritas.

Over 160 laboratorier er pr. 1. oktober 2000 akkreditert av Norsk Akkreditering, og etterspørselen etter laboratorieakkreditering er stor. Over 20 sertifiseringsorganer er akkreditert av Norsk Akkreditering pr. 1. oktober 2000. De har bl.a. sertifisert mer enn 1 000 virksomheter etter NS-ISO 9001, 9002 og 14001-standardene.

En organisasjon som ønsker å bli akkreditert eller sertifisert må demonstrere at den har nødvendig kompetanse og utstyr for å utføre de oppgaver akkrediteringen/sertifiseringen gjelder, et tilfredsstillende kvalitetssikringssystem og metodebeskrivelser (arbeidsprosedyrer). Basiskravene for akkreditering/sertifisering er gitt i internasjonale standarder, og for hvert akkrediterings- og sertifiseringsområde stilles tilpassede tilleggskrav.

Tradisjonelt har akkrediteringen/sertifiseringen av prøvingslaboratorier kun dekket prøvetakingen og analysene, men den nyeste kvalitetsstandarden for prøvingslaboratorier, ISO 17 025, inkluderer nå også i noen grad tolkningen av analyseresultater.

Sertifisering av personell er lite benyttet i Norge. Mer vanlig er at personellets kompetanse vurderes i forbindelse med at en hel organisasjon sertifiseres eller akkrediteres. Sveisere er den eneste yrkesgruppen der sertifisering er vanlig. Sertifisering av personell er uvanlig på områder der opplæring ikke er etablert.

9.1.4 Akkrediterings-/sertifiseringsprosessen

Akkrediterings-/sertifiseringsprosessen starter med søknad til akkrediterings-/sertifiseringsorganet. Med søknadsskjemaet sendes et eksemplar av virksomhetens kvalitetssikringssystem og dokumentasjon av prosedyrer som benyttes.

Innledningsvis gjennomgår akkrediterings-/sertifiseringsorganet søknaden og dokumentasjonen og besøker søkeren for å gjøre en forbedømming. Virksomheten får så en foreløpig tilbakemelding på områder der det må gjøres endringer eller forbedringer for å tilfredsstille kravene. Deretter etableres et bedømmerlag med ekspertise innen søkerens fagområde. Bedømmerlaget gjør en detaljert vurdering av søkeren mot alle krav i akkrediterings-/sertifiseringsstandarden.

Etter bedømmingen korrigerer søkeren alle avvik fra standardens krav som bedømmerlaget har registrert. Når bedømmerne har bekreftet at avvikene er korrigert, kan akkreditering/sertifiseringen innvilges, og søkeren får akkrediterings-/sertifiseringsbevis og et dokument som beskriver i detalj hva akkrediteringen/sertifiseringen omfatter. Prosessen fra søknad til innvilget akkreditering/sertifisering kan vare fra trekvart til ett år eller mer, avhengig av hvor lang tid virksomheten trenger for å nå det nivået som kreves i standarden.

Kvalitetssikring er en kontinuerlig vedlikeholdsprosess. Akkrediterte/sertifiserte virksomheter må overholde vilkårene så lenge akkrediteringen/sertifiseringen ønskes opprettholdt. Oppfølgingsbesøk gjennomføres regelmessig, normalt 1–2 ganger årlig, med forenklet gjennomgang av aktiviteten. Med noe lengre mellomrom gjennomføres en komplett, ny bedømming.

Dersom viktige mangler oppstår, kan akkrediteringen/sertifiseringen bli helt eller delvis suspendert, slik at akkreditert/sertifisert aktivitet midlertidig må opphøre inntil manglene er opprettet. Om dette ikke skjer innen et fastsatt tidsrom, kan det være nødvendig å trekke tilbake akkrediteringen/sertifiseringen.

9.2 Kvalitetssikring i helsetjenesten

Kvalitetssikring er ikke noe nytt fenomen i helsevesenet. Ulike former for internkontroll, krav til formell utdannelse/kompetanse for personell som ansettes, samt særskilt veiledning fra erfarne medarbeidere, er alt uttrykk for et løpende kvalitetssikringsarbeid. Mye av forsknings- og utviklingsarbeidet har også fylt en slik funksjon. Det nye er at det nå i økende grad stilles krav om at kvalitetssikringen skal være en integrert del av den daglige virksomheten og at resultatet av kvalitetssikringsarbeidet fortløpende dokumenteres utad. I de senere år har man i helsevesenet fokusert stadig mer på kvalitetssikring. Det systematiske kvalitetssikringsarbeidet utviklet seg først i USA, men spørsmålet har også fått stor aktualitet i Europa. En form for kvalitetssikring er ulike former for akkreditering av sykehus, klinikker og laboratorier mv.

9.2.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører helsetjenester

I Norge var tidligere kvalifikasjonskrav til dem som utfører helsetjenester langt på vei regulert i særskilte lover for den enkelte profesjon, se f.eks. sykepleierloven (8. januar 1960 nr. 1), psykologloven (9. mars 1973 nr. 13), lov om godkjenning av helsepersonell (14. juni 1974 nr. 47), legeloven (13. juni 1980 nr. 42) og tannlegeloven (13. juni 1980 nr. 43). De forskjellige lovene regulerte på ulike vis adgangen til å yte helsetjenester innen profesjonens område. Tannlegeloven fastsatte f.eks. i § 15 forbud mot at andre enn autorisert/lisensiert tannlege utøver tannlegevirksomhet i riket. Tilsvarende bestemte psykologloven at bare den som er offentlig godkjent har lov til å kalle seg psykolog, jf. psykologloven § 1. Også sykepleiere måtte ha offentlig godkjenning, jf. sykepleieloven §§ 7 og 9. Godkjenning forutsatte for alle lovenes vedkommende dokumentasjon av tilstrekkelig kompetanse på det aktuelle fagområde.

Etter legeloven § 16, jf. kvaksalverloven (19. juni 1936 nr. 9), hadde leger ikke formelt enerett til å behandle syke mennesker. Kvaksalverloven gir andre enn leger adgang til – innen lovens rammer – å behandle syke også ervervsmessig. Reelt begrenser imidlertid kvaksalverloven andres rett til å utøve legevirksomhet sterkt, idet bare leger kan foreskrive reseptbelagte medisiner, bedøve, operere, behandle alvorlige smittsomme sykdommer, kreft, struma, sukkersyke, m.m. Legeloven regulerte for øvrig også godkjenning av leger som spesialister innen en avgrenset del av medisinske fagområder.

En ny felles helsepersonellov (lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v.), trådte i kraft 1. januar 2001. Loven avløste de profesjonsspesifikke helsepersonellovene nevnt ovenfor. Den nye loven viderefører rettstilstanden. Lovens formål er etter § 1 bl.a. å bidra til “sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten”. Den gjelder for helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp, jf. § 2. Kravet til kvalitet er forankret i § 4, hvoretter helsepersonell “skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet som kan forventes…”. For helsepersonell med mangelfull kompetanse i det aktuelle fag vil forsvarlighetsregelen begrense adgangen til å yte helsetjenester, jf. § 4 annet ledd: “Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise videre der dette er nødvendig og mulig”. Disse kravene til det enkelte helsepersonell utfylles for øvrig av forsvarlighetskravet til virksomhetseier og virksomhetsledelse, som er forankret i de respektive helsetjenestelovene (lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenester m.m. og lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene). Forsvarlighetskravet er en rettslig standard, som i første omgang vurderes av tilsynsmyndigheten (fylkeslegene og Statens helsetilsyn). Deres praksis vil konkretisere innholdet i forsvarlighetskravet. Som et styringsmiddel for å bidra til nødvendig kvalitet og kompetanse i helsetjenesten, viderefører loven den offentlige godkjenning/autorisasjon av helsepersonell.

9.2.2 Intern kvalitetssikring

Tidligere har det i praksis i liten grad blitt etablert og gjennomført systematiske tiltak for kvalitetssikring innen norsk helsetjeneste. På enkelte områder har imidlertid slike tiltak blitt gjennomført, særlig for legemiddeltjenester, laboratorietjenester og tjenester som knytter seg til anskaffelse og bruk av medisinsk-teknisk utstyr.

Kvalitetssikring av laboratorietjenester skjer i relativt stor grad her i landet. Omfattende kvalitetskontrollopplegg er i dag en selvfølgelig del av virksomheten ved alle klinisk-kjemiske spesiallaboratorier. Intern kvalitetssikring dominerer, men også deltakelse i utenlandske kvalitetssikringsprogrammer forekommer.

En rekke vestlige industriland har kommet lengre i utviklingen av kvalitetssikringssystemer i helsetjenesten enn Norge. Det gjelder f.eks. USA, Canada, Australia, Spania, Italia, Forbundsrepublikken Tyskland, Holland, Belgia og England.

Verdens helseorganisasjons regionalkomité for Europa vedtok i 1984 en WHO-EURO-resolusjon med følgende ordlyd (delmål 31 i “Health for all”-strategien):

“By 1990 all Member States should have built effective mechanisms for ensuring quality of patient care within their health care systems”.

Norske regjeringer har i tiden etter 1984 gitt uttrykk for at anbefalingene skal følges opp, og dette har blant annet ført til en endring av § 3 i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Paragrafens nye bestemmelse trådte i kraft 1. januar 1994 og lyder:

“Enhver som yter helsetjenester skal etablere internkontroll for virksomheten og sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med allment aksepterte faglige normer og krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift”.

I februar 1995 utga Sosial- og helsedepartementet og Statens helsetilsyn Nasjonal strategi for kvalitetsutvikling i helsetjenesten. Strategien ble utarbeidet for å klargjøre ansvar og oppgaver og motivere alle aktørene til å delta etter en samlet plan. Det overordnede målet i strategien var at alle virksomheter innen norsk helsetjeneste skulle ha etablert effektive og helhetlige kvalitetssikringssystemer for sin virksomhet innen år 2000. Tidsplanen har imidlertid vist seg å være for ambisiøs. For tiden arbeides det blant annet med å få utarbeidet en forskrift som beskriver hvordan internkontrollen skal utformes i praksis.

De statlige helsemyndigheter arbeider for å sikre at alle virksomheter innen helsetjenesten etablerer kvalitetssikrings- og internkontrollsystemer. Sosial- og helsedepartementet fastsetter overordnede mål og strategier for kvalitetsutvikling og påser at lov- og forskriftsverk støtter opp om kvalitetsutviklingen innen helsetjenesten. Statens helsetilsyn definerer sentrale innsatsområder, bidrar i forbindelse med opplæring, og initierer kvalitetsutviklingsprosjekter. Helsetilsynet bidrar også med erfaringsoverføring og etablering av faglig nettverk. Den politiske og administrative ledelsen i kommuner og fylkeskommuner har det overordnede ansvar for at kvalitetsutviklingsarbeidet i de enkelte virksomheter iverksettes og samordnes på en helhetlig måte. Den lokale ledelse står ansvarlig for at kvalitetssikringssystemet utvikles i sin organisasjon med særlig vekt på koordinering av samarbeid mellom avdelinger, funksjoner samt med andre institusjoner. Den enkelte medarbeider må ha en aktiv rolle i kvalitetsutviklingsprosessen og ha godt kjennskap til de krav som stilles i form av lover og forskrifter.

Som ledd i oppfølgingen av den nasjonale strategien, arbeider Helsetilsynet for å integrere kvalitetsutvikling i helsefaglig grunn-, videre- og etterutdannelse. Det er også gitt økonomisk bistand og tilbud om veiledning til eksterne prosjekter som har som formål å innføre kvalitetsledelse som styringssystem, bygge opp kvalitetssikringssystemer eller gjennomføre kvalitetsforbedringsprosjekter.

Fylkeslegene er gitt økonomiske midler for å bidra til systematisk forbedringsarbeid, etablering av kvalitetssystemer og internkontroll gjennom blant annet råd og veiledning, skriftlig informasjon, foredrag samt opprettelse av kvalitetsfaglige nettverk i sine respektive fylker. Et kvalitetsrådgiverprogram for kommunehelsetjenesten er dessuten forankret ved fylkeslegekontorene.

I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. er kvalitetssikringsaspektet kommet inn i flere bestemmelser. Blant annet er Sosial- og helsedepartementet gitt hjemmel til å gi forskrifter med krav til tjenestene som omfattes av loven, jf. § 2–1 fjerde ledd. Etter lovens § 3–4 skal helseinstitusjoner som omfattes av loven ha kvalitetsutvalg som ledd i den internkontroll de er pålagt, jf. § 3 i lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten. I tillegg har loven krav om offentlig godkjenning av visse helseinstitusjoner.

9.2.3 Akkreditering/sertifisering

I helsevesenet er akkreditering foreløpig mest aktuelt for laboratorievirksomheten. Medisinsk laboratorievirksomhet deles inn i følgende hovedkategorier for akkreditering (akkrediteringsområder):

• patologi,

• immunologi og transfusjonsmedisin,

• mikrobiologi og

• klinisk kjemi

Følgende laboratorier i Norge er pr. 12. februar 2001 akkrediterte for medisinsk virksomhet (akkrediteringsområde i parentes):

• Aker Sykehus, Hormonlaboratoriet (klinisk kjemi),

• Fürst medisinsk laboratorium (klinisk kjemi og prøvetaking),

• Norlab Wille AS (klinisk kjemi),

• Regionsykehuset i Tromsø, Mikrobiologisk avdeling (mikrobiologi),

• Rikshospitalet, Klinisk-kjemisk avdeling (klinisk kjemi og prøvetaking),

• Sandefjord klinisk-kjemisk laboratorium AS (klinisk kjemi),

• Sero AS (klinisk kjemi),

• Statens rettstoksikologiske institutt (klinisk kjemi).

I tillegg er Statens institutt for folkehelse, Avdeling for miljømedisin, akkreditert for organisk og uorganisk kjemi.

Norsk Akkreditering har pr. 12. februar 2001 tre søknader om akkreditering innen medisinsk laboratorievirksomhet til behandling; to søknader fra mikrobiologiske laboratorier og en søknad fra immunologi og transfusjonsmedisin/klinisk kjemi. Det forventes ytterligere fire-fem søknader i løpet av året. Interessen for akkreditering i helsevesenet har de siste par årene økt betydelig og mange medisinske laboratorier har nå som mål å oppnå akkreditering.

Når det gjelder sertifisering, opplyser Norsk Akkreditering at det er etablert sertifiseringsordninger for helseinstitusjoner i Norge. Tre ulike sertifiseringsorganer er akkreditert av Norsk Akkreditering for sertifisering innen helsesektoren. Det finnes bedriftshelsetjenester som er sertifisert, og også noen tekniske avdelinger ved Regionsykehuset i Trondheim.

Norsk Akkreditering har nå opprettet en samarbeidsgruppe som ser på egnetheten av den nye ISO 9001: 2000 som basis for kvalitetssikringssystem i helseinstitusjoner. Hensikten er å sette pasienten i fokus gjennom lederskap, personlig deltakelse, god ressursstyring, kontinuerlig forbedring og dokumenterte rutiner. Det skal utarbeides en veiledning for bruk av ISO 9001: 2000 i helseinstitusjoner. Målsettingen for gruppen er at tre helseinstitusjoner skal ha et slikt kvalitetssikringssystem innen januar 2002.

For øvrig er det nærmeste man i helsevesenet kommer sertifisering av personell den offentlige autorisasjon av helsepersonell og Sosial- og helsedepartementets godkjennelse som spesialist i ulike fag.

9.3 Nærmere om rettsmedisinsk kvalitetssikring

9.3.1 Generelt

Rettsmedisinsk intern kvalitetssikring har stort sett vært drevet på samme nivå som kvalitetssikring i helsevesenet for øvrig. De institusjoner og personer som produserer tjenester har hatt rutiner for arbeidet, hvor mye er basert på at man skal holde seg til én fremgangsmåte og at flere personer skal stå for arbeidet og dermed kontrollere hverandre. Det har i liten grad vært felles standarder for hvordan arbeidet burde organiseres. Den enkelte produsent, institusjon eller sakkyndig, har etablert sine egne prosedyrer. I forbindelse med at kvalitetssikringsrutiner er kommet mer sentralt inn i helsevesenet for øvrig, er også rutiner ved produksjon av rettsmedisinske tjenester blitt mer eksplisitte, se nedenfor.

Rettsmedisinsk virksomhet har, i motsetning til resten av helsevesenet, i 100 år hatt en systematisk ekstern kvalitetssikring ved Den rettsmedisinske kommisjon.

9.3.1.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettsmedisin

Det stilles ingen formelle krav til utdannelse eller yrkeserfaring for dem som skal bistå politi og påtalemyndighet som sakkyndig i deres etterforskning. Det stilles heller ingen slike formelle krav til personer som skal gjøre tjeneste som sakkyndig for retten. Om dette heter det i strpl. § 138 første ledd følgende:

“Enhver som retten oppnevner til å gjøre tjeneste som sakkyndig, plikter å påta seg vervet.”

Det er således retten alene som skal avgjøre om den aktuelle person har den nødvendige sakkunnskap.

Som det fremgår i pkt. 9.2.1 er det i helsepersonelloven fastsatt generelle kvalifikasjonskrav for helsepersonell. Forsvarlighetskravet vil dessuten gjelde også når helsepersonell bistår retten. I tillegg er det som nevnt i pkt. 10.2.2 og 11.2 etablert en særordning innen rettsmedisin for å bidra til at de sakkyndige er kvalifiserte, ved at sakkyndige som hovedregel skal hentes fra en nærmere definert gruppe, jf. strpl. § 140 annet ledd og forskrift 4. mars 1998 nr. 187 om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige. Faste sakkyndige plikter også å bistå politiet, jf. strpl. § 148, annet punktum.

9.3.1.2 Intern kvalitetssikring

Det finnes ingen særlige felles krav til intern kvalitetssikring for sakkyndige som utfører rettsmedisinsk virksomhet. Heller ikke er det utarbeidet generelle kriterier for akkreditering/sertifisering innen rettsmedisin.

9.3.1.3 Akkreditering/sertifisering

Av de sakkyndige som regelmessig utfører rettsmedisinsk arbeid, er det i Norge bare Statens rettstoksikologiske institutt som har akkreditering for sine tjenester, se pkt. 9.2.3.

9.3.2 Rettspatologi

9.3.2.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettspatologi

Hverken i straffeprosessloven eller påtaleinstruksen stilles formelle krav til utdannelse eller praksis for å utøve rettspatologi i Norge. Formelle krav utover kravet til medisinsk embetseksamen stilles derfor i utgangspunktet ikke. Etter forskrift om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige er det “universitetslærere i rettsmedisin, prosektorer og andre overordnede leger ved rettsmedisinske eller patologisk-anatomiske institusjoner” som er faste sakkyndige i rettspatologiske spørsmål, jf. forskrift 4. mars 1988 nr. 187 pkt. 4 bokstav a (vedlegg 3). Siden rettsmedisinsk obduksjon nesten uten unntak skjer tidlig på etterforskningsstadiet, er det i praksis påtalemyndigheten som rekvirerer slike tjenester, jf. strpl. § 148. Faste sakkyndige har etter denne bestemmelsen plikt til å bistå påtalemyndigheten.

De som utøver rettspatologi ved universitetsklinikkene er i praksis alle medisinere med doktorgrad. Noen av dem har spesialitet i patologisk anatomi. Det finnes ingen formalisert utdannelse i faget, f.eks. i form av en spesialitet i rettsmedisin. Opplæring i sakkyndige likundersøkelser har derfor tradisjonelt skjedd ved intern oppfølging fra erfarne kolleger på arbeidsplassen. Norsk Rettsmedisinsk Forening har tatt initiativ overfor Sosial- og helsedepartementet for å få etablert en spesialitet i rettsmedisin i Norge. Saken har vært behandlet av Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger, som ikke fant grunnlag for å kunne tilråde etableringen av en slik. Se for øvrig pkt. 4.1, 4.5, 13.4 og 14.4.1.

Tendensen i nyere tid har vært at rettspatologiske undersøkelser fortrinnsvis overlates til rettsmedisinere og av og til sykehuspatologer. I spesielle saker – som f.eks. ved spørsmål om medisinsk feilbehandling – deltar ofte kliniske eksperter ved obduksjonen.

9.3.2.2 Intern kvalitetssikring

Hvordan likåpning og likskue skal utføres er som nevnt under pkt. 8.2.1 ikke regulert nærmere. Det har imidlertid utviklet seg en fast praksis på området.

Før endringen i strpl. § 139 i 1994 ble det benyttet to sakkyndige ved praktisk talt alle rettsmedisinske obduksjoner, unntatt ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo, jf. pkt. 7.4.1.2. Ved dette instituttet var praksis å benytte én sakkyndig i enklere tilfeller, mens to ble benyttet i saker der domstolsbehandling var sannsynlig eller der saken ellers var av en slik art at sakkyndig skjønn ville kunne bli viktig i strafferettslig eller sivilrettslig sammenheng. Det var en av instituttets mest erfarne rettspatologer som avgjorde om sakens art krevde én eller to sakkyndige.

I Norge består rettspatologens rutinearbeid vesentlig i å utføre obduksjoner. I noen utstrekning utføres også undersøkelser av skader på levende personer. Sentralt i begge disse oppgavene er en korrekt og forståelig beskrivelse av skader, sykelige forandringer, samt fortolkning av analysesvar og prøver tatt fra obduksjon. Med utgangspunkt i skader, sykelige forandringer og slike analysesvar skal rettspatologen kunne avgjøre dødsårsak samt kunne vurdere om utseende av skader er forenlig med et oppgitt hendelsesforløp. For kvaliteten på rettspatologisk arbeid er derfor korrekte, og reproduserbare og forståelige beskrivelser av skader og sykelige forandringer av helt avgjørende betydning.

Krav til beskrivelse av sykelige forandringer gjelder også de observasjoner som gjøres ved hjelp av mikroskop. Forutsetningen for dette er, som nevnt under pkt. 9.4, gode rutiner for prøvetaking, slik at vevsprøven som mikroskoperes virkelig stammer fra riktig avdød. Gode prøvemerkingsprosedyrer er avgjørende for å unngå forbytting av prøvene, og der er bruk av strekkoder ved merking av prøvene en mulighet. Under den tekniske behandlingen av prøvene kan forbytning likevel skje. Under håndtering av vevet er det umulig å merke dette direkte og dessuten kan avsmitting fra en vevsprøve til en annen (“floaters”) forekomme. For å kunne skille ut slike artefakter fra virkelig sykelige forandringer, kreves gode kunnskaper i mikroskopisk patologi. Eventuelt kan DNA-analyse benyttes til å skille ut fremmed vev fra en prøve.

Den største utfordringen er trolig vurderingsdelen av obduksjonsfunn eller funn av skader på levende personer – opp mot oppgitte hendelsesforløp. Avgjørende er gode opplysninger om omstendighetene. Dette setter minimumskrav til politirapporter og eventuelle legerapporter/sykejournaler. Bruk av rekonstruksjoner som gjennomføres av politi i samarbeid med rettsmedisiner, kan være til stor hjelp. Samarbeidet mellom rettsmedisiner og så vel kriminalteknikere som taktiske etterforskere er derfor nødvendig for å oppnå høy kvalitet på vurderingsdelen av sakkyndigerklæringen.

Intern kvalitetskontroll i rettsmedisin/rettspatologi i praksis:

• Ved årsmøtet i Norsk Rettsmedisinsk Forening i 2000 vedtok man å arbeide for standardiserte protokoller for obduksjon. Dette innebærer at forskjellige typer dødsfall krever forskjellige, klart definerte fremgangsmåter ved selve undersøkelsen og setter spesifiserte minimumskrav til spesialundersøkelser og typer prøver som må tas (undersøkelse av hjerne ved nevropatolog, antall vevsprøver for mikroskopi, prøver for toksikologisk undersøkelse, prøve for DNA-undersøkelse osv.). Se her også pkt. 8.2.1.2 i.f. om anbefalingen fra Europarådets ministerkomitÅ. I Sverige her Rättsmedicinalverket gitt instruksjon om hvilke prosedyrer for undersøkelse og prøvetaking som er påkrevet ved forskjellige typer dødsfall, se pkt. 5.3.1.2.2.

• Ideelt sett burde det være to uavhengige sakkyndige ved hver likåpning. Vurdering av skader og sykelige forandringer, ikke minst vurdering av mikroskopiske forandringer, er høyst subjektive anliggender. Ved vitenskapelig publisering av patologisk-anatomiske forandringer setter anerkjente tidsskrifter strenge krav til reproduserbarheten av de mikroskopiske undersøkelsene. Det kreves vanligvis at minst to uavhengige patologer kommer frem til samme resultat. Eventuelle avvik må angis og testes med statistiske metoder. Det er også vanlig at en og samme patolog utfører de samme mikroskopiske undersøkelsene to ganger med langt tids mellomrom på anonymiserte prøver. På denne måten tester man den intraindividuelle variabilitet. I rettsmedisinsk rutinepraksis synes det å være et rimelig krav at saker som med en viss sannsynlighet vil ende i retten, bør ha to sakkyndige for i størst mulig grad å kompensere for det subjektive element i undersøkelsen.

• Gode merkerutiner for prøveuttak, gjerne ved hjelp av strekkoder, samt gode laboratoriefasiliteter og rutiner for preparering av vevsprøver for mikroskopi og for andre analyser.

• Interne kontrollrutiner, så som regelmessige faglige møter for diskusjon av problemkasus, standardisering av fortolkning av rettstoksikologiske prøvesvar, stikkprøvekontroll av vurderingen av mikroskopiske preparater ved kollega (“peer-review”) er tiltak som bør implementeres.

• Sluttkvalitetssikring av rapporter før de sendes oppdragsgiver. Ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo har man fra 2000 utført kvalitetssikring av alle rapporter som sendes ut. Kontrollen skjer ved at de sakkyndige leser hverandres saker. Erfaringen viser at det ikke rent sjelden oppdages banale feil som forbytting av høyre og venstre, og også en sjelden gang direkte selvmotsigelser. Denne form for kvalitetssikring er nokså tidkrevende og det kan muligens diskuteres om den er nødvendig i alle typer saker.

9.3.2.3 Akkreditering/sertifisering

Den rettspatologiske virksomheten er ikke akkreditert/sertifisert ved noen av landets institusjoner som utfører den.

9.3.3 Rettsgenetikk

9.3.3.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettsgenetikk

Forskriften om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige har ingen bestemmelser eksplisitt om faste sakkyndige i rettsgenetikk. De faglige kvalifikasjonskravene til dem som utfører rettsgenetikk ivaretas av Rettsmedisinsk institutt selv. Seksjonene for rettsgenetikk har en faglig leder i professor II-stilling som innehas av en medisiner med rettsgenetikk som spesialområde. Overingeniørene har høyere akademisk utdannelse (siv. ing./cand. scient.) med spesialkompetanse i rettsgenetikk. Avdelingsingeniørene har ulike ingeniørutdannelser og er ellers kvalifisert gjennom instituttintern utdannelse og praksis.

9.3.3.2 Intern kvalitetssikring

Flere instanser har utarbeidet detaljerte retningslinjer for rettsgenetisk arbeid i straffesaker. Dette gjelder i USA National Research Council (NRC) og i Europa European DNA Profiling Group (EDNAP) og European Network of Forensic Science Institutes (ENFSI), som alle er sentrale organisasjoner for standardisering og kvalitetssikring av denne sakkyndigvirksomheten. De fleste europeiske laboratorier som påtar seg rettsgenetiske oppdrag er medlemmer av ENFSI, som bl.a. arrangerer regelmessige og relativt hyppige tester (såkalte “proficiency tests”). Rettsmedisinsk institutt deltar i EDNAP og ENFSI og følger retningslinjer utarbeidet av disse organene.

I dag er mange av de laboratoriene som utfører rettsgenetiske undersøkelser i utlandet akkreditert for arbeidet, og de som ikke er det, forventes å bli det innen få år. De retningslinjene som gjelder “chain of custody” beskrevet nedenfor i pkt. 9.4 gjelder fullt ut for rettsgenetiske analyser. Her skal nevnes en del forhold som er særlig viktig ved kvalitetssikringen av rettsgenetisk arbeid:

• Sporsikringen på åstedet er åpenbart viktig. Det må ikke være tvil om at det spormateriale som kommer til analyselaboratoriet stammer fra åstedet. “Chain of custody” må altså starte her.

• Analysefølsomheten er også så høy, at man ofte må ta prøver av åstedsgranskere og andre som er saken uvedkommende for å utelukke at materiale kan stamme fra dem. Det samme gjelder det laboratoriepersonale som deltar ved analysene. Behovet for analyser av blindprøver for å avsløre “smitte” fra uvedkommende DNA i laboratoriet er også åpenbart.

• Analysekvaliteten (DNA-typingen) må også være til å stole på. Dette betyr i praksis utstrakt bruk av kontroller med kjent DNA-profil og andre analysestandarder.

• Erfaring har vist at laboratorier som skal utføre rettsgenetiske analyser bør delta i internasjonalt kvalitetssikringsarbeid ved inter-laboratorietester (“proficiency testing”), der man kan dokumentere riktige analyseresultater i ukjente prøver.

9.3.3.3 Akkreditering/sertifisering

Rettsmedisinsk institutt har i dag ingen sertifisering eller akkreditering. Instituttet har som målsetting å påbegynne arbeidet med dette etter at det nå har flyttet til nytt Rikshospital.

9.3.4 Rettstoksikologi

9.3.4.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettstoksikologi

Forskriften om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige overlater til Justisdepartementet å oppnevne faste sakkyndige i medisinsk-kjemiske spørsmål. For leger teller inntil tre års tjeneste ved Statens rettstoksikologiske institutt (SRI) som hovedutdannelse for spesialiteten klinisk farmakologi. For alle yrkeskategorier ved SRI drives det betydelig organisert intern og ekstern opplæring. En forsker og avdelingsoverlegen har professor II-stillinger ved Universitetet i Oslo.

9.3.4.2 Intern kvalitetssikring

Kvalitetssikring har alltid hatt en sentral plass i rettstoksikologisk virksomhet, med hovedmål å hindre prøveforbytting, samt besørge korrekte og kvantitativt riktige svar. Dette er i løpet av de siste 10–15 år blitt formalisert gjennom internasjonale retningslinjer for rettstoksikologisk virksomhet, og gjennom akkrediteringssystemer for rettstoksikologiske institutter. Instituttet arrangerer også fra ca. 8–10 år tilbake kvalitetskontroll av andre laboratorier i Norge som foretar rusmiddelanalyser, og av andre nordiske og noen europeiske institutter som utfører rettstoksikologiske analyser generelt. Fra 1999 har SRI en kontrollfunksjon med hensyn til de utåndingsinstrumenter som norsk politi benytter til såkalt bevisførende alkoholmålinger i utåndingsluft.

For 15–20 år siden ble mange analyser foretatt manuelt. Dagens system bygger på automatiserte analyser og IT-baserte resultatberegningsmetoder. Automatisering har i stor utstrekning blitt tatt i bruk ved de analysetyper der det undersøkes store antall av enkeltprøver. Dette utvikles videre i mer komplekse laboratorieinformasjonssystemer (LIS) der informasjon om prøvegiver, prøvehåndtering, analytikk, kontroll, godkjennelse, tolkning og svarutsendelse i stor utstrekning blir regulert av etablerte IT-systemer. Alle disse automatiserte systemene anses i større grad enn de manuelle å kunne ivareta prøvesikring, samt sikre sporbarhet for enkelte prøver med hensyn til håndtering og analyse. Automatiseringen forventes å ville fortsette, og helt nye ekstraksjons- og analyseprinsipper vil bli løpende vurdert ettersom disse vil foreligge dokumentert i den vitenskapelige litteratur. Det fundamentale rettstoksikologiske prinsipp om anvendelse av to forskjellige analysemetoder som bakgrunn for stoffpåvisning vil bli opprettholdt.

9.3.4.3 Akkreditering/sertifisering

SRI ble i 1996 – som ett av de første rettstoksikologiske institutter i Europa – akkreditert innen området rettstoksikologiske analyser. Som et resultat av det løpende metodeutviklingsarbeidet er andelen av akkrediterte analysemetoder senere utvidet med flere nye metoder.

9.3.5 Rettsantropologi

9.3.5.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettsantropologi

Forskriften om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige har ingen bestemmelser eksplisitt om faste sakkyndige i rettsantropologi. Det er ikke utarbeidet formelle kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettsantropologiske tjenester i Norge. All rettsantropologi drives av medisinsk utdannede personer, men noen organisert utdannelse på området finnes ikke. I praksis utføres arbeidet av en professor i anatomi, med over 30 års erfaring i skjelettidentifisering.

9.3.5.2 Intern kvalitetssikring

Det er ikke etablert noen formelle rutiner for intern kvalitetssikring.

9.3.5.3 Akkreditering/sertifisering

Virksomheten er ikke akkreditert/sertifisert.

9.3.6 Rettsodontologi

9.3.6.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettsodontologi

Forskriften om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige overlater til Justisdepartementet å oppnevne faste sakkyndige i odontologiske spørsmål. Det foreligger ingen offisielle kvalifikasjonskrav for rettsodontologer. De som praktiserer rettsodontologi i Norge er tannleger av utdannelse, og har eventuelt lært rettsodontologi dels ved kurs, dels ved å følge en mer erfaren tannlege i praktiske saker.

9.3.6.2 Intern kvalitetssikring

Det er ingen generelle kvalitetssikringsrutiner eller -krav. Identifiseringsgruppen (ID-gruppen) ved Kripos har utarbeidet forslag til retningslinjer for interne kvalitetssikringstiltak for gruppens arbeid, men disse er ennå ikke formelt implementert. I praksis følges imidlertid forslaget i stor grad.

Som regel utføres det praktiske arbeidet i den enkelte sak av to tannleger, noe som innebærer gjensidig kontroll og rådføring.

Alle erklæringer om identifikasjon skal medunderskrives av den rettsodontologiske lederen for ID-gruppen. Videre går alle rapporter i Oslo gjennom Avdeling for patologi og rettsodontologi ved Det odontologiske fakultet, og medunderskrives der av en professor i rettsodontologi. De faste rettsodontologene er dessuten tilgjengelige for rådføring og diskusjoner.

9.3.6.3 Akkreditering/sertifisering

I utgangspunktet finnes ikke noen akkreditering/sertifisering, verken for den enkelte tannlege eller f.eks. det enkelte laboratorium. Oppnevning som fast rettsodontolog av DRK kan imidlertid anses som en form for sertifisering. Det er imidlertid ingen formaliserte krav til dokumentasjon av teoretiske og praktiske kunnskaper, og heller ingen avleggelse av prøve.

9.3.7 Klinisk rettsmedisin

9.3.7.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører klinisk rettsmedisin

Forskriften om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige har ingen bestemmelser eksplisitt om faste sakkyndige i klinisk rettsmedisin, men angir “godkjente spesialister i kirurgi, intern medisin, neurologi og gynekologi og obstetrikk for så vidt gjelder saker som omfattes av deres spesialitet, jf. forskriften pkt. 4 bokstav b. Klinisk rettsmedisin utføres i stor grad av ordinært helsepersonell i de lokale helseinstitusjoner.

Ved Voldtektsmottaket i Oslo utføres alle undersøkelser på dagtid av ansvarlig overlege, eller dennes stedfortreder, assistert av sykepleiere. Ellers foretas undersøkelsene av legevaktens vanlige leger assistert av sykepleiere. Både leger og sykepleiere som gjennomfører rettsmedisinske undersøkelser ved mottakene i Oslo og Bergen har gjennomgått et kort kurs om de rettsmedisinske undersøkelsene og forholdet til behandling. Sosialkonsulentene ved mottaket i Oslo har hatt en egen undervisning i kriseintervensjon. Det hender at sosialkonsulentene avgir erklæringer til bistandsadvokat og politi, men de er ikke spesielt trenet i dette, slik at det ofte er utskrift av behandlingsjournal som oversendes. Som sosialkonsulenter ved et sosialkontor arbeider de også under et annet lovverk enn helsepersonellet. Dette medfører også uklarhet om hvem som skal og hvordan man skal kvalitetssikre arbeidet.

Ved de andre voldtektsmottakene er kvalifikasjonene svært variable. Kurstilbudet er dårlig, og det stilles ikke krav om å ha gjennomgått kurs eller opplæring. Det forekommer at arbeidet utføres av den minst erfarne legen, og det er sjelden system for veiledning.

9.3.7.2 Intern kvalitetssikring

Det er i dag ingen formelle krav om rutiner for intern kvalitetssikring av tjenestene.

Klinisk rettsmedisin stiller særskilte krav til nøyaktig dokumentasjon av arbeidet i den enkelte sak. Dokumentasjonsmetodene er noe forskjellige, alt etter om det gjelder seksuelt overgrep mot voksne, mot barn eller voldsskader. For dokumentasjon ved undersøkelse av voldssaker, se pkt. 8.7.1.3.

Ved undersøkelse av seksuelle overgrep mot voksne skrives det en grunnjournal, som omfatter kort beskrivelse av oppgitt hendelsesforløp, beskrivelse av psykisk tilstand, beskrivelse av skader med ord, skisser og fotos, samt beskrivelse av affiserte kroppsåpninger. Fotografering gjennom spesialkikkert (kolposkop) av underliv/anus ville kunne være av verdi i flere saker, men få eller ingen mottak har i dag slik mulighet. Det sikres biologisk materiale som sæd, blod, spytt fra kropp og affiserte kroppsåpninger, og det tas beslag i tøy. Ved mistanke om påført rus eller utnyttelse under rus tas rettstoksikologiske prøver.

Parallelt med sporsikringen gjøres medisinsk testing med hensyn til seksuelt overførbare sykdommer, graviditet og det vurderes behandlingstiltak i forhold til skader og sykdommer (f.eks. chlamydia og HIV).

Siden få av pasientene har tatt stilling til anmeldelse på undersøkelsestidspunktet, oppbevares sikret bevis nedlåst inntil 3 måneder i påvente av eventuell anmeldelse. Ved anmeldelse utleveres dette til politiet mot fritak fra taushetsplikt. I Oslo omarbeides grunnjournalen til legeerklæring, andre steder sendes grunnjournalen.

Ved undersøkelse av seksuelle overgrep mot barn skrives det en grunnjournal, men i tillegg tas det fotografier, og i den senere tid videotape, av selve undersøkelsen. I tillegg foretas dokumentasjon ved sædprøver, bakteriologiske prøver, virusprøver og eventuelt testing av blod eller annet biologisk materiale.

Gjennom de siste 7–8 årene har det skjedd en gradvis utvikling av en samhandling mellom det kliniske og det rettsmedisinske fagmiljøet, noe som i hovedsak har gått ut på å utvikle en god dokumentasjonsform.

Ved Voldtektsmottaket i Oslo gjennomgår ansvarlig overlege hver sak med den undersøkende lege, noe som ikke sjelden fører til at pasienten kommer tilbake for supplerende undersøkelser/samtale innen få dager. Det er overlegen som har hovedansvaret for å utarbeide sakkyndigerklæringen. Tilsvarende gjelder for voldssakene. Ved de andre mottakene synes det som om den enkelte lege står ansvarlig for eget arbeid, ofte uten noen å rådføre seg med.

Gjennom samarbeidet med det rettsmedisinske miljøet har det også utviklet seg et samarbeid rundt bistand fra det kliniske miljøet ved likundersøkelser. Dette har vist seg svært nyttig, da kliniske fagpersoner kan bringe kompetanse og problemstillinger inn rundt den rettsmedisinske likundersøkelsen, som i flere tilfeller har resultert i at man har avklart at et dødsfall skyldes mishandling eller overgrep. Denne utviklingen er i tråd med utviklingen i flere av de vestlige landene det er naturlig å sammenligne seg med, som Storbritannia og USA. Her har det utviklet seg “death review groups” som foretar gjennomgang av alle barnedødsfall i en tverrfaglig sammensatt gruppe med rettsmedisinere og klinikere fra forskjellige fagmiljøer. Nordisk forening mot barnemishandling og omsorgssvikt foreslo høsten 1999 overfor Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet etablering av dødsårsaksgrupper i Norge, noe departementene i utgangspunktet stilte seg åpen for.

9.3.7.3 Akkreditering/sertifisering

Det finnes ingen ordninger for akkreditering/sertifisering.

9.3.8 Rettspsykiatri

9.3.8.1 Kvalifikasjonskrav til dem som utfører rettspsykiatri

Forskriften om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige har bestemmelser eksplisitt om faste sakkyndige i psykiatriske spørsmål, jf. pkt. 10.2.2 og 11.2.1. Det stilles ingen formelle krav til den som skal utføre den foreløpige rettspsykiatriske undersøkelsen. I noen byer benyttes faste politileger som spesialiserer seg på dette, andre steder benyttes ansatte ved psykiatriske institusjoner eller privatpraktiserende psykiatere eller psykologer. Det finnes ingen organisert opplæring.

Det stilles ingen formelle krav til særskilt kompetanse for å foreta full rettspsykiatrisk undersøkelse. Som regel oppnevnes to psykiatere, men tidvis oppnevnes heller en kvalifisert assistentlege eller en spesialist i klinisk psykologi sammen med en psykiater. I løpet av utdannelsestiden for spesialister i psykiatri, vil det stort sett være liten opplæring i rettspsykiatriske problemstillinger. Spesialistutdannelsen har de siste 10 årene inneholdt ca. fem timers undervisning om sakkyndigvirksomhet. Den kliniske problemstilling om hvorvidt en person har en psykose (er sinnssyk) er imidlertid helt sentral i psykiatriutdannelsen. Sjelsevnediagnostikk foregår imidlertid kun i forhold til rettsvesenet. Når de nye særreaksjonsbestemmelsene trer i kraft, vil det være behov for vurderinger av fremtidig farlighet hos tilregnelige og utilregnelige lovbrytere. Dette vil være en kompetanse man ikke uten videre kan anta at alle psykiatere innehar. Når man videre tar i betraktning de uvanlige mandatene i enkelte saker, jf. pkt. 8.8, vil det være langt mellom spesialister med relevant kompetanse.

9.3.8.2 Intern kvalitetssikring

Det er bare én sakkyndig som avgir den foreløpige rettspsykiatriske erklæringen, og det er i alminnelighet ingen ekstern kvalitetskontroll.

Det er langvarig praksis for å oppnevne to sakkyndige for å foreta full psykiatrisk undersøkelse. Selv om hovedregelen i strpl. § 139 første ledd nå er at retten bare skal oppnevne én sakkyndig innen den enkelte type sakkyndighet i straffesaker, jf. pkt. 7.4.1.2, må det kunne legges til grunn at det ikke har vært meningen å endre praksis radikalt på dette området. Bestemmelsen er formulert slik at retten må foreta en konkret vurdering. Riksadvokaten har dessuten i brev av 31. oktober 1995 gitt retningslinjer for påtalemyndigheten om at det ved fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse i alminnelighet vil være grunn til å foreslå oppnevnt to sakkyndige.

Rettspsykiatrisk arbeid kan ikke kvalitetssikres på samme måte som laboratoriemedisin. Man kan ikke akkreditere undersøkelsene, men man kan forlange at undersøkelsene følger visse formalia, for eksempel vedrørende antall samtaler, bruk av standardiserte scoringsinstrumenter og dokumentering av dette ved protokoll. Det er også mulig å sertifisere psykiatere og psykologer som påtar seg sakkyndigoppdrag, men i Norge finnes ingen særlig utdannelse i sakkyndighet for retten, og heller ingen egentlig sertifiseringsordning.

I forskrift 4. mars 1988 nr. 187 om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige, er det i pkt. 2 angitt hvilke leger som kan være faste sakkyndige i psykiatriske spørsmål. Angivelsen kan sammenlignes med en sertifiseringsordning, der innehavere av bestemte stillinger og andre med utdannelse på et definert nivå (tilsvarende spesialist i psykiatri) automatisk er sertifisert. Autoriserte leger som ikke er spesialister i psykiatri kan søke DRK om godkjenning som fast sakkyndig. Det samme gjelder for psykologer som ikke er spesialister i klinisk psykologi. Psykologspesialister har i dag ikke obligatorisk undervisning i sakkyndigoppdrag, men Norsk Psykologforening arbeider med å utvikle et slikt undervisningsprogram.

Når det gjelder interne kvalitetssikringsrutiner ved psykiatrisk arbeid, finnes det ikke retningslinjer utarbeidet i fagmiljøene. DRK har søkt å påvirke de sakkyndige ved å anbefale at enhver observand må undersøkes av minst to sakkyndige og ved minst to anledninger av hver av de sakkyndige, se Årsberetning fra Den rettsmedisinske kommisjon, psykiatrisk gruppe, 1994 side 16. Dette er en kvalitetssikringsrutine som kan si noe om sinnsstemningen hos observanden er den samme over tid. Samme sted fremgår at kommisjonen anbefaler de sakkyndige i hvert fall i første runde å snakke med observanden alene, altså uten den andre sakkyndige. Dette vil etter DRKs oppfatning gi mer uavhengige observasjoner. DRK mener også at observander som ikke behersker norsk, må ha tilgang på tolk i kontakt med de sakkyndige, noe som ikke alltid er tilfellet i dag. Videre mener DRK at de sakkyndige må stille en diagnose i henhold til det internasjonale diagnosesystemet ICD–10 (World Health Organization’s International Classification of Diseases, 10. revisjon), i tillegg til den rettspsykiatriske diagnosen, se Orientering fra DRK, psykiatrisk gruppe nr. 2, desember 1999. Dette er en oppfordring som fagmiljøene har fulgt, og som gjør det lettere å overprøve den rettspsykiatriske diagnostikk. DRK mener også at det ikke er tilstrekkelig med klinisk skjønn ved diagnostikk av personer som antas å kunne være psykisk utviklingshemmede. Her må suppleres med psykologisk testing, se Orientering fra DRK, psykiatrisk gruppe nr. 1, august 1999.

Disse retningslinjene har utviklet seg ettersom psykiatrien som fag har utviklet seg. DRK har forsøkt å holde en minstestandard for kvaliteten på sakkyndigarbeidet, men kan ikke pålegge, bare anbefale fremgangsmåter. Da ingen offentlig instans har ansvar for produksjon av rettspsykiatriske erklæringer, er det heller ingen institusjon som kan utarbeide rutiner. Den enkelte sakkyndige må i dag selv etablere de kvalitetssikringsrutiner vedkommende finner nødvendig.

DRK, psykiatrisk gruppes tidligere formenn, professor Leo Eitinger og professor Nils Retterstøl, har sammen utgitt lærebok i rettspsykiatri. Denne beskriver hvordan en rettspsykiatrisk undersøkelse skal utføres. Det er imidlertid ikke klart om dette er retningslinjer de har utarbeidet som kommisjonsmedlemmer eller som professorer i psykiatri.

DRK, psykiatrisk gruppe har i sin årsmelding for 1994 utgitt retningslinjer for rettspsykiatriske erklæringer. En arbeidsgruppe oppnevnt av Justisdepartementet overleverte 1. juni 1994 en rapport om visse spørsmål ved bruk av rettspsykiatrisk sakkyndighet, herunder en vurdering av behovet for retningslinjer for rettspsykiatriske erklæringer (se ovenfor i pkt. 4.3). Arbeidsgruppen utarbeidet et utkast til retningslinjer. Justisdepartementet har arbeidet videre med utkastet, men det er fortsatt uvisst når ferdigstillelse av retningslinjene kan skje. Uansett vil de neppe bli så omfattende som i Sverige eller Danmark (Rättsmedicinalverkets henholdsvis Retslægerådets protokoller for slik virksomhet).

9.3.8.3 Akkreditering/sertifisering

Så lenge det ikke finnes utdannelse eller standarder er dette uaktuelt.

9.4 Bevissikringskjeden (“chain of custody”)

Et sentralt begrep i kvalitetssikringsarbeid er den såkalte bevissikringskjeden (“chain of custody”). Når et bevis legges frem for rettslig granskning, må man ha tilstrekkelig sikkerhet for at beviset og de tilhørende dokumenter er autentiske. Bevissikringskjeden skal derfor sikre:

1. korrekt kobling mellom prøvemateriale og dokumenter

1. korrekt overføring av data mellom dokumenter og

1. korrekt overføring av materiale ved uttak til spesialundersøkelser, og ved de enkelte trinnene i slike undersøkelser.

Behovet for bevissikringskjede er tilstede ved enhver rettsmedisinsk utredning (av dødsfall, for selve obduksjonsprosessen) og for alt prøvemateriale som tas ut i et rettsmedisinsk tilfelle.

For visse typer spesialundersøkelser finnes det internasjonale retningslinjer, f.eks. regler fra SOFT (Society of Forensic Toxicologists) i USA for rettstoksikologiske analyser ved obduksjoner, og slike retningslinjer omfatter ivaretakelsen av bevissikringskjeden.

I det følgende illustreres behovet for en bevissikringskjede ved uttak av prøver ved obduksjoner.

Bevissikringskjeden starter når prøven tas ut, fortsetter med prøvens transport til analyselaboratoriet, omfatter hva som skjer med prøven i laboratoriet og hvordan resultatene blir returnert til den person som er autorisert til å motta dem.

Bevissikringskjeden utgjør således ofte en sirkel som starter og slutter hos rekvirenten for prøvematerialet som sendes til spesialanalyse.

Kjeden skal sikre at det rette materialet kommer til laboratoriet og at det tilhørende analyseresultat går tilbake til korrekt rekvirent. Alle disse trinnene krever dokumentering, fra merket på prøvebeholderen til den endelige (tolkede) analyserapporten.

Resultatsikringsprosedyrene skal være slik at man i ettertid kan identifisere enhver person som har behandlet prøven, ethvert uttak, ekstrakt eller derivat av prøvens innhold som brukes i analysen. Det skal også dokumenteres hvem som har hatt ansvar for analyseresultatene. Det er således nødvendig å vite hva hver person gjorde med prøven, uttaket, ekstraktet eller lignende. Dersom personen ga prøven ut av sin varetekt (“custody”), hvem mottok prøven eller hvor ble den plassert? Hvordan var sikringen av slike midlertidige lagringssteder? Når gjennomgikk prøven den forskjellige behandlingen? Hvorfor skjedde disse? Hvilke analyser ble utført, med hvilke resultat? Når og hvordan ble resultatene rapportert? Når, hvor og hvordan ble prøven lagret til slutt, og for hvilket tidsrom?

For hver prøve skal det således foreligge et dokument som gjør det mulig å spore den fullstendige historie med hensyn til behandling, analyse og lagring for prøven og alle uttak, m.m. fra denne.

Færrest mulig personer bør ha adgang til det opprinnelige materiale, til prøvene, uttak etc. samt dokumentasjonen. Ikke-autoriserte personer må ikke ha adgang til å kunne påvirke bevismaterialet. Disse forhold tilsier at alle lokaler som benyttes i en bevissikringskjede må være sikret med adgang kun for autorisert personale. Bevissikringskjeden inneholder flere trinn. Til hvert trinn skal det være knyttet prosedyrer som ivaretar de forhold som er nevnt ovenfor.

Noen momenter:

• Det er viktig at det i størst mulig utstrekning finnes skrevne prosedyrer som det kan refereres til ved prøvetaking, merking, forsendelse, mottak i analyselaboratorium, analyse og svarrapportering. Slike prosedyrer skal finnes arkivert, og ved endringer (som bør dateres) skal tidligere versjoner arkiveres.

• Det må bygges opp særskilte signeringsrutiner, merke- og forseglingsprosedyrer og skjemaer som ivaretar bevissikringskjeden.

• Det bør i størst mulig utstrekning benyttes kvalitetskontrollerte IT-systemer ved overføring av prøvemateriale til (nye) prøvebeholdere (strekkoder), ved kobling av prøvemateriale til dokumenter (strekkoder) og ved overføring av informasjon mellom dokumenter. Således bør opplysninger som en gang er innlagt i et system og som er kontrollert, i prinsippet aldri legges inn på nytt.

• Det er viktig at flere enn en person ivaretar forskjellige kritiske punkter i en bevissikringskjede. Foruten selve obduksjonen kan dette gjelde f.eks. uttak av prøver til spesialanalyser, gjennomføringen av forskjellige spesialanalyser og rapporteringen av forskjellige analysesvar.

• I forbindelse med visse spesialanalyser må det utvikles spesielle regelverk for å ivareta bevissikringskjede på en tilfredsstillende måte. Dette kan illustreres ved et eksempel fra rettstoksikologien. I en del tilfelle ønsker obdusentene å gjøre visse orienterende rettstoksikologiske analyser i lokale laboratorier, som ofte ikke vil ha den nødvendige instrumentering til å gjennomføre bekreftelse med uavhengige analysemetoder (et krav for at resultatene skal ha tilstrekkelig beviskraft). I slike situasjoner bør det foreligge rutiner for parallell sikring av prøvemateriale, som er betryggende forseglet og lagret, for bekreftelseanalyser i rettstoksikologisk laboratorium. Tilsvarende situasjon vil også kunne tenkes for prøveuttak til andre spesialanalyser.

• Det må vurderes om slike uttak som nevnt i foregående punkt generelt skulle skje oftere i forbindelse med obduksjoner. Det kan i visse tilfeller bli spørsmål om å få undersøkt materiale ved et annet laboratorium enn det som vanligvis står for de rettslige spesialanalysene. I andre tilfelle kan det fremkomme behov for helt nye analyser på et sent tidspunkt, der materiale sikret under obduksjonen kan være av betydning.

10 Ekstern kvalitetssikring – Den rettsmedisinske kommisjon i dag

Virksomheten til Den rettsmedisinske kommisjon er regulert av bestemmelsene i strpl. §§ 146 og 147 og forskrifter gitt ved kongelig resolusjon 4. mars 1998 nr. 188 om Den rettsmedisinske kommisjon. I det følgende presenteres kommisjonens historikk (10.1), dagens regelverk (10.2), kommisjonens organisasjon og sammensetning (10.3), kommisjonens økonomiske forhold (10.4), kommisjonens arbeidsmåte ved behandling av enkeltsaker (10.5) og kommisjonens rådgivningsfunksjon (10.6).

10.1 Den rettsmedisinske kommisjons historikk

10.1.1 Bakgrunnen for opprettelsen

I 1893 reiste medisinaldirektøren spørsmål om en endring av reglene om sakkyndiges tjenestegjøring i straffesaker. Temaet var behandlet på Den norske kriminalistforenings møte i 1893, hvor politilege Paul Winge hadde fremlagt et utkast til endringer. Justisdepartementet nedsatte i 1886 en komite som fikk i mandat å vurdere om det var nødvendig å revidere reglene, og i tilfelle å komme med forslag til nye regler.

Komiteen avga innstilling i juni 1887. Komiteen konkluderte med at en reform var påkrevet, og at det særlig var nødvendig å styrke og utvikle sakkyndigheten i forhold til domstolene. Det var en viss uenighet om hvordan dette best kunne skje. Flertallet gikk inn for å opprette en “fuldt kompetent retsmedicinsk centralinstitution for det hele land”. Som begrunnelse for dette ble særlig fremhevet viktigheten av en “enhed i og en ensartet udvikling af sakkyndigheden, dens arbeide og resultater”. Hvordan kommisjonen burde sammensettes, var det en viss uenighet om i komiteen.

Kommisjonens oppgave skulle være todelt. Den skulle for det første ha en veiledendefunksjon overfor de sakkyndige, som skulle kunne henvende seg til kommisjonen for å få råd om enkeltsaker, og om praktisk-rettsmedisinske spørsmål. Kommisjonen skulle også gi retten, påtalemyndigheten og den offentlige forsvarer den veiledning som måtte ønskes. Også “administrasjonen” skulle kunne henvende seg til kommisjonen om rettsmedisinske spørsmål. For det andre skulle kommisjonen være kontrollerende, idet sakkyndiges erklæringer i straffesaker skulle forelegges kommisjonen.

Etter en omfattende høring ble saken lagt frem for Stortinget som bevilgningssak. Stortinget besluttet 30. november 1899 å bevilge midler til drift av Den rettsmedisinske kommisjon fra 1. juli 1900.

10.1.2 De første reglene om kommisjonens virksomhet

Ved kongelig resolusjon 30. juni 1900 ble det besluttet at det med virkning fra 1. juli 1900 skulle opprettes en rettsmedisinsk kommisjon med sete i Kristiania. Samtidig ble det gitt nærmere regler om kommisjonens virksomhet i “Reglement for den rettsmedisinske kommisjon og de rettsmedisinske sakkyndige”. Resolusjonen med reglementet er inntatt som vedlegg 1.

10.1.2.1 Kommisjonens sammensetning

Kommisjonens sammensetning er beskrevet i §§ 3 og 4. Kommisjonen skulle bestå av fem medlemmer, fordelt på to grupper. Tre medlemmer utgjorde gruppe en. Ved oppnevnelsen av disse skulle det tas hensyn til utdannelse i patologisk anatomi, fødselsvitenskap eller kirurgi. De to øvrige som utgjorde gruppe to, skulle ha erfaring og kyndighet i psykiatri. I tillegg til de fem faste medlemmer skulle det oppnevnes fem “tilforordnede” medlemmer som etter beslutning av kommisjonen kunne tiltre denne. Dessuten kunne departementet etter § 5 beskikke ekstraordinære medlemmer hvor kommisjonen ble forelagt spørsmål som krevde spesiell fagkyndighet.

10.1.2.2 De faste sakkyndige

Strpl. 1887 § 192 første ledd hadde en regel om sakkyndige som lød slik:

“Hvor sakkyndighet for visse arter tilfælde er fast beskikket, tjenestegjør disse medmindre særegne omstændigheter er til hinder derfor eller gjør det utilrådelig.”

Reglementets § 1 inneholdt nærmere bestemmelser om hvem som i forhold til denne bestemmelsen var å anse som faste rettsmedisinske sakkyndige, jf. nærmere vedlegg 1.

I 1914, 1915 og 1921 ble det gjort visse endringer i hvem som var faste rettsmedisinske sakkyndige.

10.1.2.3 Innsendingsplikten

I reglementets § 2 ble gitt en regel om innsendingsplikt til kommisjonen. Innsendingsplikten omfattet:

• en beskrivelse av “den foretagne forretning”,

• den skriftlige erklæringen, og

• så vidt mulig “de fornødne preparater og annet forhåndenværende bevismateriale”.

10.1.3 Endringer i reglene

10.1.3.1 Reglementet av 1931

Nytt reglement ble gitt ved kongelig resolusjon av 13. november 1931. Den vesentligste endring besto i hvem som i henhold til reglenes § 1 var å anse som faste rettsmedisinske sakkyndige. Videre kom det inn en regel (§ 2 annet ledd) om innsendingsplikt av et referat av den sakkyndiges muntlige forklaring for retten, hvor det “under hovedforhandlingen gis sakkyndige uttalelser som avviker fra den skriftlige erklæring, eller på vesentlige punkter utfyller den.”

10.1.3.2 Reglementsendringen i 1946

Reglementet ble revidert på nytt ved kongelig resolusjon av 30. august 1946. Endringene gjaldt organiseringen av kommisjonen, idet de to gruppene nå hver skulle ha tre medlemmer. kompetansekravene ble formulert slik (§ 3 annet ledd):

“Ved beskikkelsen av medlemmer i første gruppe tas for 2 medlemmers vedkommende hensyn til spesialkunnskap i alminnelig rettsmedisin og patologisk anatomi samt for den enes vedkommende om mulig også i kirurgi, for tredje medlems vedkommende til spesialkunnskap i fødselsvitenskap og kvinnesykdommer. Ved beskikkelsen av medlemmer i den annen gruppe legges særlig vekt på erfaring og kyndighet i rettspsykiatri.”

10.2 Dagens regelverk

10.2.1 Lovfesting av regler om kommisjonen i straffeprosessloven av 1981

Regler om kommisjonen ble ikke innarbeidet i straffeprosessloven av 1887. Lovfesting av kommisjonens rolle skjedde først i straffeprosessloven av 1981. Straffeprosesslovkomiteen uttalte at kommisjonen “spiller en så sentral rolle i sakkyndighetsvesenet i straffesaker at den bør ha uttrykkelig hjemmel i loven” (Innstillingen side 218). Hovedregelen om kommisjonen er inntatt i strpl. § 146, som lyder:

“Det skal for hele riket være en rettsmedisinsk kommisjon som veiledende organ i rettsmedisinske spørsmål. Medlemmene oppnevnes av Kongen. Kommisjonen kan deles i flere avdelinger.

Kongen gir nærmere regler for kommisjonen og dens arbeidsordning.”

De vesentligste regler i reglementet fra 1946 ble også lovfestet. Innsendingsplikten ble tatt inn i § 147:

“Enhver som tjenestgjør som sakkyndig i rettsmedisinske spørsmål, skal straks sende den rettsmedisinske kommisjon avskrift av den skriftlige erklæring som han gir retten eller påtalemyndigheten. Dette gjelder ikke ved foreløpige erklæringer som nevnt i § 165 tredje ledd.

Såfremt den sakkyndige under hovedforhandlingen gir uttalelser som avviker fra den skriftlige erklæring eller på vesentlige punkter utfyller den, skal han sende kommisjonen et referat av sin muntlige forklaring.

Kommisjonen skal gjennomgå de innkomne erklæringer og uttalelser. Finner den vesentlige mangler, skal den gjøre retten eller i tilfelle påtalemyndigheten oppmerksom på det.”

Regelen om faste sakkyndige i strpl. 1887 § 192 første ledd ble videreført. I strpl. § 140 ble det tatt inn en regel om at Kongen kan anta faste sakkyndige til å gjøre tjeneste i visse arter av spørsmål, og at disse “gjør tjeneste om ikke særlige forhold tilsier noe annet”. I § 148, som gjelder påtalemyndighetens bruk av sakkyndige, ble det lovfestet at de faste sakkyndige “har plikt til å gjøre tjeneste”.

10.2.2 De någjeldende forskrifter

Reglene om kommisjonen ble revidert ved to kongelige resolusjoner 4. mars 1988 (nr. 187 og 188). Regelverket ble da delt opp, slik at reglene om faste rettsmedisinske sakkyndige ble skilt ut som egen forskrift (forskrift nr. 187, se vedlegg 3).

Departementet har gjennom årene oppnevnt leger og andre som faste sakkyndige, men det har ikke vært noen systematisk kunngjøring av hvem som har fått slik oppnevning. Dermed har dette i alminnelighet vært ukjent for partene. Dessuten synes domstolene i begrenset grad å ha forholdt seg til reglene om faste sakkyndige. Sakkyndige oppnevnes i alminnelighet etter forslag fra partene eller retten, og det tas da utgangspunkt i hvem som har erfaring og kompetanse, helt uavhengig av listen over faste sakkyndige.

Forskriften om kommisjonen (forskrift nr. 188, se vedlegg 2) innebar ikke videre endringer. Man opprettholdt inndelingen i to faggrupper; gruppe I for alminnelige rettsmedisinske spørsmål og gruppe II for rettspsykiatriske spørsmål. Oppnevningsperioden ble redusert fra 10 til 5 år. Kvalifikasjonskravene for medlemmene i den alminnelige gruppe ble noe endret, og ble nå angitt slik:

“Ved oppnevning av medlemmer i første gruppe tas for to medlemmers vedkommende hensyn til spesialkunnskap i alminnelige rettsmedisin og patologisk anatomi samt for den enes vedkommende om mulig også i kirurgi. For det tredje medlems vedkommende tas hensyn til spesialkunnskap i intern medisin og toksikologi, samt om mulig også i kirurgi.”

10.3 Organisasjon og sammensetning

Den rettsmedisinske kommisjons to grupper (alminnelig gruppe og psykiatrisk gruppe) deler sakene mellom seg ved at alle rettsmedisinske spørsmål som ikke er rettspsykiatriske behandles av alminnelig gruppe. Hver av de to gruppene har en formann, hvorav den ene er formann for den samlede kommisjon.

Hver gruppe består av tre medlemmer med varamedlemmer, som alle har betydelig erfaring fra rettsmedisinsk/rettspsykiatrisk sakkyndigvirksomhet. I tillegg har begge gruppene i dag et panel av faste ekstraordinære medlemmer. Disse er oppnevnt av Justisdepartementet med hjemmel i forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3, og skal ivareta kommisjonens behov for medisinsk spesialsakkyndighet. Alminnelig gruppe har elleve faste ekstraordinære medlemmer som dekker følgende fagområder: generell kirurgi, gynekologi, obstetrikk, anestesiologi, akuttmedisin, farmakologi, toksikologi, rettstoksikologi, barnesykdommer, barnekirurgi, skademedisin og rettsgenetikk. Psykiatrisk gruppe har to faste ekstraordinære medlemmer, som dekker fagområdene klinisk psykologi, nevropsykologi og barnepsykiatri.

10.4 Økonomi

Utgiftene til Den rettsmedisinske kommisjon dekkes over Justisdepartementets budsjettkapittel 0466 Advokatutgifter m.m. Medlemmene har hittil fått godtgjørelse etter Arbeids- og administrasjonsdepartementets faste timesatser for arbeid i statlige utvalg. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har imidlertid med virkning fra 1. januar 2001 unntatt lederne og medlemmene i Den rettsmedisinske kommisjon fra disse bestemmelsene. Nye timesatser er derfor kr 500,– for ledere og kr 400,– for øvrige medlemmer.

For alminnelig gruppe ble det i 1999 fakturert honorar på 2 993 timer (hvorav lederen ca. 1 200 timer) og for psykiatrisk gruppe på 1 136 timer (hvorav lederen 330 timer). Med utgangspunkt i at et årsverk er 1 800 timer, utgjorde arbeidet i alminnelig gruppe i 1999 1 2/3 årsverk, hvorav lederen arbeidet 2/3 årsverk. Arbeidet i psykiatrisk gruppe utgjorde til sammen 3/5 årsverk, hvorav lederen arbeidet 1/5 årsverk. Timesatsen var i 1999 kr 275,– for lederne av alminnelig og psykiatrisk gruppe, og kr 225,– for de øvrige medlemmene. Honorarutgiftene til DRKs medlemmer (inkl. faste ekstraordinære medlemmer) utgjorde i 1999 således ca. 1 million kroner.

Det anslås at ca. 1,5 årsverk benyttes til sekretær- og arkivarbeid for DRK i og utenfor Justisdepartementet. Dette belastes i sin helhet kommisjonens budsjett. Totale lønnskostnader til dette formålet utgjorde i 1999 ca. kr 260 000,–.

Til assistanse for kommisjonen oppnevner Justisdepartementet en juridisk sekretær, jf. forskriften § 4. Det juridiske sekretariatet i Justisdepartementet bruker ca. 0,25 årsverk (ca. 460 timer) på kommisjonen, fordelt på kommisjonens oppnevnte sekretær og en til to øvrige jurister. Alle juristene har dette som tillegg til deres stillinger i departementet, og arbeidet honoreres derfor særskilt etter faste timesatser (kr 225,– i 1999). Totale godtgjørelseskostnader for det juridiske sekretariatets arbeid i 1999 anslås til ca. kr 100 000,–.

Utover dette belastes kommisjonen i hovedsak utgifter til kontorrekvisita mv. og kommisjonens møter, totalt ca. kr 160 000,– i 1999. For den delen av sekretariatsfunksjonen som skjer i Justisdepartementet, belastes ikke kommisjonen kostnader til husleie, oppvarming, renhold mv. av kontorlokaler. Kostnadene knyttet til sekretariatsfunksjonene som utføres utenfor Justisdepartementet, det vil si alminnelig gruppes lokale sekretariat på Lovund i Nordland, belastes derimot kommisjonens budsjett i sin helhet (kontorleie, oppvarming, renhold, telefon, mv.).

Det er bare kostnader knyttet til kommisjonsmedlemmenes saksbehandlingsarbeid som belastes kommisjonen. Kommisjonens medlemmer står for en ikke ubetydelig innsats når det gjelder forskning, fagutvikling og undervisning innenfor rettsmedisinsk virksomhet. Dette gjøres i deres hovedarbeid. Dersom dette skulle trekkes inn i kommisjonens virksomhet (som f.eks. i Sverige), ville omkostningene bli vesentlig høyere.

De totale kostnadene til drift av Den rettsmedisinske kommisjon for 1999 beregnes etter dette til ca. kr 1,5 – 1,6 millioner.

10.5 Om Den rettsmedisinske kommisjons arbeidsmåte ved behandling av enkeltsaker

10.5.1 Kommisjonens virksomhet 1900–2000

Den rettsmedisinske kommisjons virksomhet er redegjort for i kommisjonens årlige rapporter. En gjennomgang av disse viser at det opp gjennom årene har skjedd betydelige endringer i kommisjonens virksomhetsområde.

I de første ti årene fikk kommisjonen til behandling rundt 250 saker årlig, hvorav gjennomsnittlig ca. 170 var “alminnelige rettsmedisinske forretninger”, mens antallet rettspsykiatriske forretninger var omtrent 80. Av de alminnelige rettsmedisinske forretninger gjaldt ca. 110 sakkyndige likundersøkelser, undersøkelser av levende ca. 40 (spørsmål om tilføyet legemsskade, om stedfunnet samleie, om svangerskap eller fødsel, om begått utukt), mens resten, ca. 20 årlig gjaldt undersøkelser om helbredstilstand eller andre rettsmedisinske forretninger (hvorav et lite antall rettskjemiske forretninger. Kommisjonen henvendte seg til den sakkyndige med bemerkninger (etter § 8 i reglementet) i ca. 10 saker årlig – noe hyppigere i de psykiatriske enn i de alminnelige sakene.

I denne perioden fikk kommisjonen omlag 15 henvendelser årlig fra de i § 8 (nå § 6) nevnte instanser (pkt. b og c). De fleste av slike henvendelser gjaldt spørsmål vedrørende alminnelig rettsmedisinske forretninger. Det kan se ut som om disse henvendelsene for en god dels vedkommende har foranlediget rettsmedisinsk sakkyndiginnsats fra kommisjonens side – evt. ved at kommisjonsmedlemmer har blitt oppnevnt som sakkyndige. I årsrapportene angir kommisjonen antallet avholdte møter – fra 24 i de første 1,5 år til 7 i 1908 – som er det siste året der antallet møter refereres.

I 1925 var totalantallet saker 240, hvorav 152 alminnelige rettsmedisinske forretninger, derav 114 som gjaldt sakkyndige likundersøkelser. Fortsatt var antallet saker som gjaldt andre undersøkelser enn sakkyndige likundersøkelser og rettspsykiatri relativt høyt. Antallet henvendelser fra domstoler, parter, sakkyndige og departement var også som tidligere: 15.

I 1935 var antallet saker økt til 370, hvorav 167 var rettspsykiatriske, mens 166 gjaldt sakkyndige likundersøkelser. Bare 24 saker gjaldt nå undersøkelser av levende mv., 15 rettskjemiske spørsmål. Dette året fikk kommisjonen henvendelser etter § 8 i hele 44 tilfelle, hvorav 18 angående spørsmål av psykiatrisk art.

I 1945 var antallet saker totalt 556, hvorav 167 rettspsykiatriske, 375 sakkyndige likundersøkelser og bare 8 andre sakkyndigrapporter. Antallet henvendelser var nå nede i 6, hvorav 2 innen rettspsykiatri. Kommisjonen hadde bemerkninger i 35 saker, hvorav 7 til alminnelige rettsmedisinske forretninger.

I 1955 var det 477 saker i alt, 197 i rettspsykiatri og 279 sakkyndige likundersøkelser – og ingen undersøkelser av levende. Dette året var det bare 2 henvendelser etter § 8 b og c. Kommisjonen henvendte seg til rekvirenten i 32 av sakene etter bestemmelsene i § 8.

I 1965 var antallet saker økt til 702, i rettspsykiatri 190, vedrørende sakkyndige likundersøkelser 502, og 10 andre saker. I dette året hadde kommisjonen anførsler i 42 av de rettspsykiatriske sakene og i 3 saker vedrørende sakkyndige likundersøkelser. I 1968 hadde kommisjonen merknader i 24 av i alt 182 rettspsykiatriske saker, ingen i de 613 øvrige (hvorav 608 sakkyndige likundersøkelser). Rettskjemiske forretninger – som hele tiden har vært en fast del av statistikken fra DRK – har variert noe i antall, men lå stort sett over 10 saker fram til en stund etter krigen. Tidlig på 60-tallet falt antallet betydelig. I 1965 var det ingen slike saker, og fra 1966 ble de ikke lenger tatt med i statistikken.

I 1975 var antallet ytterligere økt til 1 015, hvorav rettspsykiatri 89. Det var anførsler til 18 av rettspsykiatrisakene, ingen til de øvrige sakene.

I 1985 var økningen dramatisk: 2 462 saker, hvorav 177 rettspsykiatriske, 2 285 under alminnelig gruppes saksområde. Igjen var det ingen bemerkninger til rapporter vedrørende sakkyndige likundersøkelser, mens det var anførsler til 22 av de rettspsykiatriske.

For 1995 var antallet saker 1 787. Av disse gjaldt 240 rettspsykiatri, 1 531 sakkyndige likundersøkelser og 16 andre alminnelige rettsmedisinske sakkyndigrapporter. Kommisjonen hadde bemerkninger i 88 saker, 49 innen rettspsykiatri, 39 vedrørende alminnelig gruppes saker.

For 2000 vil antall saker bli ca. 4 000 for alminnelig gruppe, med bemerkninger til ca. 300. Psykiatrisk gruppe hadde 407 saker i 2000, med bemerkninger til 153 av dem. For flere opplysninger om enkeltsakene de siste årene vises til pkt. 10.5.3–10.5.6.

Samlet ser man at psykiatrisk gruppe i DRK har hatt en relativt jevn utvikling: en viss økning i antall saker over tid, men ingen dramatiske svingninger. For alminnelig gruppe har man imidlertid sett store endringer. De første 1,5 år etter opprettelsen fikk alminnelig gruppe 322 saker til behandling. Bare halvparten gjaldt sakkyndige likundersøkelser – og ca. 25% av disse var av nyfødte. Undersøkelser av levende for legemsskade – og særlig av kvinner og barn i anledning utuktspørsmål – samt noen rettstoksikologiske undersøkelser, utgjorde altså en meget betydelig andel av alminnelig gruppes arbeidsområde. Like før og etter krigen endret denne situasjonen seg dramatisk, og fra ca. 1965 fikk alminnelig gruppe praktisk talt bare rapporter vedrørende sakkyndige likundersøkelser. Omtrent samtidig falt den andel saker der alminnelig gruppe hadde bemerkninger – i 1965 var det ingen bemerkninger til noen av de 512 sakene.

I de tre tiårene før 1995, fikk alminnelig gruppe en svær økning av antallet rapporter vedrørende sakkyndige likundersøkelser. Gruppens årsberetninger omtaler i denne tiden stort sett statistiske forhold relatert til dødsmåte og dødsårsak. Det redegjøres ikke for kommisjonens eventuelle reaksjoner i sakene. Såvidt vites ble det ikke – i motsetning til i kommisjonens første tiår – sendt melding til rekvirent om kommisjonens behandling av enkeltsakene. Rettsmedisinerne i Bergen unnlot fra slutten av 1970-tallet til slutten av 1990-tallet å sende inn sine obduksjonsrapporter til kommisjonen. Dette hadde sin bakgrunn i at miljøet i Bergen var sterkt kritisk til sammensetningen av kommisjonen. I en artikkel i Lov og Rett 1978 side 385–388 har professor i rettsmedisin ved Gades Institutt, Universitetet i Bergen, Johan Chr. Giertsen, redegjort nærmere for synspunktet.

Fra midten av 90-tallet endret igjen situasjonen seg dramatisk for alminnelig gruppes virksomhet. I 1999 fikk gruppen 3 718 sakkyndigberetninger til behandling. Mens det i 1994 bare var 11 saker som ikke gjaldt sakkyndige likundersøkelser, var antallet slike saker i 1999 1 699. Disse gjaldt stort sett undersøkelser av levende: Det var 198 tilfeller vedrørende overgrep, og 1 501 rettstoksikologiske sakkyndigrapporter (særlig gjeldende påvirkning i relasjon til vegtrafikkloven). Utvalget bemerker at tallene for 1999 ikke er endelige, og at antallet i alle grupper vil bli noe høyere. Alminnelig gruppe sender nå rapport om sin behandling av enkeltsaker, og gruppen har de siste årene hatt bemerkninger til ca. 8–10% av erklæringene.

Samlet behandler DRK nå over 10 ganger så mange saker som ved starten i 1900. Etter en periode, der bare rapporter fra sakkyndige likundersøkelser ble innsendt til alminnelig gruppe, sendes nå i økende omfang inn også saker som gjelder undersøkelse av levende i relasjon til ulike straffelovsbestemmelser – og av påvirkning relatert til vegtrafikkloven mv.

10.5.2 Målsettingen i enkeltsaker

Kommisjonen skal etter straffeprosessloven § 147 tredje ledd gjennomgå de innkomne rettsmedisinske erklæringer og uttalelser. DRK bruker betegnelsen rettsmedisin i vid forstand og har valgt å inkludere nærbeslektede fagområder innen biologien i begrepet. I forskriftene om Den rettsmedisinske kommisjon § 6 bokstav a heter det at kommisjonen skal:

“Gjennomgå innkomne erklæringer og uttalelser som angitt i straffeprosessloven § 147 tredje ledd.

Finner kommisjonen vesentlige mangler, skal den foruten å gjøre retten eller i tilfelle påtalemyndigheten oppmerksom på det (strpl. § 147 tredje ledd), pålegge de sakkyndige å avgi tilleggserklæring innen en passende frist”.

Kommisjonens kontroll skal sikre at det sakkyndige skjønnet til enhver tid har best mulig vitenskapelig forankring, og at like saker som behandles samtidig skal vurderes likt i hele landet (nasjonal rettsenhet). En forsvarlig kontroll av en sakkyndigerklæring innebærer i praksis følgende:

• vurdering av den sakkyndiges sakkyndighet (relevant og tilstrekkelig utdannelse og praksis).

• vurdering av kvantitet og kvalitet av den sakkyndiges granskning i forhold til en allment akseptert faglig standard.

• vurdering av om premissene konklusjonen bygger på virker faglig forsvarlig fundert

• vurdering av om det er sammenheng mellom de oppgitte premisser og konklusjonen

Kommisjonens virksomhet er dermed først og fremst av kontrollerende art. Dersom kommisjonen finner at det kunne anlegges vesentlig annet sakkyndig skjønn enn det foreliggende, påpeker den dette. I samsvar med forskriftene for kommisjonens arbeid § 6 bokstav d, annet punktum, har DRK også helt unntaksvis foretatt egen sakkyndig behandling av tilsendte saker. Dette har da skjedd ved at formannen har bedt én av de faste ekstraordinære medlemmer om å foreta et mer omfattende eget arbeid. Det hender også at DRK ved formannen eller et medlem møter i retten og forklarer seg om kommisjonens vurdering av de sakkyndiges erklæringer, dersom kommisjonen har tilkjennegitt oppfatninger som avviker fra de sakkyndiges.

10.5.3 Enkeltsakene – saksmengden

Kommisjonen mottok i 1997 2 622 erklæringer til behandling (1998: 3 468, 1999: ca. 3 800). Psykiatrisk gruppe behandlet 298 erklæringer (1998: 319, 1999: 308), og alminnelig gruppe behandlet 2 324 erklæringer (1998: 3 149, 1999: ca. 3 500). Av sakene i alminnelig gruppe var 2 164 obduksjonserklæringer, mens de to nest største gruppene utgjorde 53 erklæringer hver. Etter at Statens rettstoksikologiske institutt fra 1. januar 1999 begynte å sende inn sakkyndigrapporter i påvirkningssaker (veitrafikk, narkotikasaker), er dette nå den nest største gruppen med ca. 1 300 – 1 400 saker årlig. Kommisjonen ser dessuten et økende innslag av rettsmedisinske sakkyndigrapporter som gjelder klinisk rettsmedisin, rettsodontologi og rettsgenetikk, fagområder som tradisjonelt i mindre grad har fulgt den absolutte plikten i strpl. § 147 tredje ledd.

10.5.4 Enkeltsakene – sakstypene

Etter strpl. § 147 gjelder plikten til innsending av rettsmedisinske sakkyndigerklæringer generelt, men som det fremgår foran i pkt. 8.9 og nedenfor varierer praksis mye. I det følgende behandles saksområdene enkeltvis.

10.5.4.1 Rettspatologi

Utvalget legger til grunn at bortimot alle sakkyndigerklæringer om rettsmedisinsk likundersøkelse sendes inn til Den rettsmedisinske kommisjon, jf. pkt. 8.9.2.1.

10.5.4.2 Rettsgenetikk

DRK fikk i 1997 for første gang en rettsgenetisk erklæring til behandling. Senere er flere saker forelagt, men ennå kommer ikke kopier rutinemessig fra Rettsmedisinsk institutt eller andre sakkyndige. Rettsmedisinsk institutt avventer nå dette utvalgets innstilling før praksis eventuelt endres.

10.5.4.3 Rettstoksikologi

De siste årene har noen politidistrikt på eget initiativ sendt DRK rettstoksikologiske sakkyndigerklæringer fra SRI med vurdering av påvirkning i trafikksaker. Verken SRI eller andre rettstoksikologisk sakkyndige har tradisjonelt selv sendt inn kopier til DRK. Fra 1999 har imidlertid SRI rutinemessig begynt å sende inn alle sine sakkyndigerklæringer i saker om føring av motorvogn i påvirket tilstand, jf. vegtrafikkloven § 22. Dette utgjør ca. 1 300 – 1 400 saker årlig. Rene analyseresultater forelegges imidlertid ikke.

10.5.4.4 Rettsantropologi

På grunn av det lave antall saker med rettsantropologiske erklæringer, er det svært sjeldent at slike erklæringer forelegges DRK. Ingen rettsantropologiske sakkyndigerklæringer ble forelagt DRK i 1997, men i 1998 ble én erklæring forelagt.

10.5.4.5 Rettsodontologi

Etter etablert praksis fra 1970-tallet sendes erklæringer bare inn til DRK i straffesaker, i motsetning til i identifiseringssaker. Praksis har imidlertid variert noe mellom de enkelte tannlegene.

Ingen rettsodontologiske sakkyndigerklæringer ble forelagt DRK i 1997, men i 1998 ble to erklæringer forelagt.

Identifiseringsgruppen har utarbeidet forslag til retningslinjer for eksterne kvalitetssikringstiltak for gruppens arbeid, men disse er ennå ikke iverksatt.

10.5.4.6 Klinisk rettsmedisin

Sakkyndigerklæringer om seksuelle overgrep og voldsofferundersøkelser forelegges DRK, særlig fra Oslo legevakt, Barneklinikken ved Regionsykehuset i Trondheim, Barneavdelingen ved Aker sykehus og Barneklinikken ved Haukeland sykehus. Det er betydelig geografisk variasjon med hensyn til innsendelser og rutiner for dette.

10.5.4.7 Rettspsykiatri

I praksis legger utvalget til grunn at alle rettspsykiatriske erklæringer om fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser forelegges Den rettsmedisinske kommisjon, jf. pkt. 8.9.3.3.

Sikringsdømte har krav på en sakkyndig vurdering av grunnlaget for sikringdommen hvert år. Dette skjer administrativt og erklæringene forelegges ikke DRK. Med de nye særreaksjonene vil både tilregnelige og utilregnelige ha krav på rettslig overprøving av særreaksjonen hvert år dersom de begjærer det. Da må det utarbeides en rettspsykiatrisk erklæring som skal forelegges DRK.

Erklæringer som legges til grunn for vurderingen av soningsudyktighet blir ikke kvalitetssikret eksternt.

Observasjon av barn som del av sakkyndigavhør i sedelighetssaker skal tas opp på video, men den sakkyndige skal også utarbeide en sakkyndig erklæring. Slike erklæringer skal sendes DRK.

I de senere år er det blitt flere sakkyndigoppdrag med andre mandat. Dette er et felt det er noe vanskelig å få oversikt over, da det ikke er en klar tradisjon for å sende kopi til DRK. Det synes imidlertid som om spesielt advokater har blitt mer oppmerksomme på DRKs eksterne kvalitetssikringsoppgave. Utvalget antar at det også har vært en reell økning i slike saker, ikke bare i innsendelsen av dem.

10.5.5 Enkeltsakene – saksgang

10.5.5.1 Alminnelig gruppe

For alminnelig gruppe ivaretar en deltidsansatt sekretær det vesentlige av administrative funksjoner og sekretærfunksjoner. Sekretæren er samlokalisert med formannen utenfor Justisdepartementet (for tiden på Lovund i Nordland).

Formannen koordinerer det faglige arbeidet, og lokal sekretær har ansvar for de praktisk-administrative funksjoner inklusive dataregistrering, statistikkuttak fra database, rapportering, arkivfunksjoner og praktisk saksgang.

Sakene sendes fra den sakkyndige, påtalemyndighet eller retten til DRKs sekretariat i Justisdepartementet. Der registreres sakene og videresendes til lokalt sekretariat. Formannen velger hvor mange og hvilke medlemmer som skal behandle den enkelte sak, utfra aktuelle fagområder og sakens kompleksitet.

Når saken har vært behandlet av to eller flere medlemmer (faste, vara og/eller faste ekstraordinære), sendes melding til rekvirenten. Meldingen konstaterer enten at DRK ikke har noe å bemerke til de foretatte undersøkelser eller vurderinger – eller kommisjonen fremmer innvendinger/bemerkninger/forslag om alternativ sakkyndighet. Noen ganger tilskriver kommisjonen de sakkyndige direkte med forslag om nye undersøkelser, eller kommisjonen fremmer synspunkter for den sakkyndige som så får anledning til å forholde seg til dem, eventuelt å sende ny rapport/tilleggsrapport til rekvirenten.

Alminnelig gruppe behandlet i 1997 2324 saker, hvorav 2164 gjaldt sakkyndige likundersøkelser, 160 saker av annen art. Kommisjonen hadde bemerkninger i 149 saker (vel 6 %). I 24 (1%) av disse henvendte DRK seg til de sakkyndige med bemerkninger uten at dette førte til tilleggserklæringer. I 12 saker (0,5%) førte henvendelse fra DRK til tilleggsuttalelse fra sakkyndige. I 113 tilfeller (knapt 5% av sakene) henvendte kommisjonen seg direkte til rekvirenten med anmerkninger i forhold til sakkyndigerklæringen. I noen tilfeller har kommisjonen påpekt mangler ved undersøkelsen, i andre tilfeller har den hatt innvendinger eller bemerkninger til de sakkyndiges vurderinger; i atter andre har DRK hatt bemerkninger til saksbehandlingen. Kommisjonen var innkalt til retten to ganger i forbindelse med behandling av saker DRK kontrollerte i 1997.

Alminnelig gruppe behandlet 3 149 saker i 1998. Av disse var 2 210 sakkyndige likundersøkelser, 939 saker av annen art (311 overgrep, 628 andre rettsmedisinske uttalelser). Kommisjonen hadde bemerkninger i 326 saker (10%). I 16 (0,5%) av sakene henvendte kommisjonen seg til de sakkyndige med bemerkninger, uten at dette førte til tilleggserklæringer. I 45 saker (1,5%) førte henvendelse fra DRK til tilleggsuttalelse fra sakkyndige. Kommisjonen henvendte seg i 265 tilfelle (8%) direkte til rekvirenten med anmerkninger i forhold til sakkyndigerklæringen.

10.5.5.2 Psykiatrisk gruppe

De aller fleste sakene i psykiatrisk gruppe dreier seg om fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser, jf. pkt. 8.9.3.2. De sakkyndige har innsendingsplikten for disse, og utvalget har inntrykk av at plikten i all hovedsak etterleves. Det avgis i tillegg et ukjent antall sakkyndiguttalelser fra psykiatere og psykologer om annet enn fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser, jf. pkt. 8.8.1, og det synes som om innsendingsrutinene for disse erklæringene ikke er like etablert som for de tradisjonelle rettspsykiatriske erklæringene.

Sakene mottas i sekretariatet i Justisdepartementet, der de journalføres og sendes på sirkulasjon til to kommisjonsmedlemmer før saken sendes formannen. Medlemmene skriver sine bemerkninger på saksomslaget, før saken sendes formannen. Formannen utferdiger det endelige svaret som tilstilles rekvirenten, som regel vedkommende forhørsrett eller by-/herredsrett.

I ca. 70% av sakene har psykiatrisk gruppe ikke bemerkninger til saken. De sakkyndige gir en medisinsk vurdering og vurderer så den medisinske tilstand opp mot de juridiske begrepene. En del saker forutsetter en sterkt skjønnsmessig faglig vurdering av om observandens tilstand faller innenfor lovens kriterier (f.eks. dersom en tilstand oppfattes som bevisstløshet i strafferettslig forstand, noe som skiller seg vesentlig fra bevisstløshet i medisinsk forstand). Kommisjonen kan da for eksempel uttale at den har (eller ikke har) bemerkninger til de sakkyndiges skjønn, men at spørsmålet overlates retten å avgjøre.

I andre saker mener kommisjonen at slik saken er fremstilt, har de sakkyndige konkludert feil. For eksempel kan det være at de sakkyndige har beskrevet en person med en åpenbar personlighetsforstyrrelse og så har konkludert med at det ikke foreligger mangelfullt utviklede sjelsevner. Da vil kommisjonen gi uttrykk for det i et brev til retten, der de sakkyndige oppfordres til å utdype og eventuelt revurdere sin erklæring. Kommisjonen kan ikke pålegge de sakkyndige å endre sine konklusjoner. I graverende tilfeller kan kommisjonen foreslå at retten oppnevner nye sakkyndige. Det vil også kunne være aktuelt dersom de sakkyndige er uenige.

Kommisjonens virksomhet er i første omgang å se til at konklusjonene i erklæringene har grunnlag i premissene. Det kan imidlertid være saker hvor kommisjonen vil anbefale innhenting av mer informasjon eller at det foretas ytterligere undersøkelser, f.eks. psykologisk evnetesting dersom dette ikke er gjort. Kommisjonen har imidlertid ikke kjennskap til grunnlagsmaterialet utover det som gjengis i erklæringen, og kan ha vanskeligheter med å oppdage dersom de sakkyndige ikke har innhentet all relevant informasjon.

Kommisjonens psykiatriske gruppe har de senere årene hatt to møter i semesteret hvor faste medlemmer, varamedlemmer og sekretariatet møter. Der diskuteres enkelte vanskelige saker, foruten generelle problemstillinger og høringssaker.

Da all saksgang foregår pr. post og formannen ikke har kontor i sekretariatet, er postgangen som regel det vesentlige av saksbehandlingstiden. De fleste saker vil være ferdigbehandlet i løpet av 4 – 6 uker. I enkelte saker finner man under hovedforhandlingen ut at de sakkyndiges erklæringer ikke har vært forelagt kommisjonen, eller at de sakkyndige har avgitt sin erklæring så kort tid før hovedforhandlingen at det ikke har kommet svar. Sekretariatet kan da arrangere en “hurtigbehandling”, hvor kopi av erklæringene sendes parallelt til kommisjonens medlemmer, og formannen koordinerer bemerkningene og sender svar pr. telefaks. Behandlingstiden kan i slike hastesaker komme ned i en knapp uke.

Psykiatrisk gruppe behandlet i 1997 298 erklæringer. Kommisjonen godkjente 202 (69%) av erklæringene uten bemerkninger ved første gangs behandling. 36 erklæringer (12%) ble godkjent med bemerkninger ved første gangs behandling. Kommisjonen anmodet om tilleggsopplysninger i 40 saker (14%), om revurdering i 42 saker (14%) og foreslo oppnevnelse av nye sakkyndige i 7 saker (2%).

I 1999 behandlet psykiatrisk gruppe 308 erklæringer. Kommisjonen godkjente 160 (56%) av erklæringene uten bemerkninger ved første gangs behandling. 41 erklæringer (14%) ble godkjent med bemerkninger ved første gangs behandling. Kommisjonen anmodet om tilleggsopplysninger i 9 saker (3%), om revurdering i 15 saker (5%) og foreslo oppnevnelse av nye sakkyndige i 4 saker (1%).

10.5.6 Viktige utviklingstendenser i enkeltsakene

10.5.6.1 Alminnelig gruppe

Før 1990 var det praktisk talt bare beretninger vedrørende sakkyndige likundersøkelser som ble innsendt til kommisjonens alminnelige gruppe. Kommisjonens alminnelige gruppe hadde medlemmer og varamedlemmer med kompetanse innen rettspatologi eller innen kirurgi, fødselshjelp og toksikologi – en kompetansesammensetning som dekket behovet i de aller fleste saker. Formannen var gjerne professor ved Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo, og han og de to øvrige medlemmene behandlet selv det store flertall av saker. Sannsynligvis var denne virksomheten svært lite synlig. I de tilfelle der kommisjonen hadde bemerkninger, ble de meddelt den sakkyndige slik at det kunne bli en viss kommunikasjon mellom kommisjonen og den enkelte sakkyndige. Denne kommunikasjonen kunne kanskje i et lite fåtall saker føre til at den sakkyndige endret sin rapport. Men såvidt vites ble det praktisk talt aldri inngitt bemerkninger til enkeltsaker fra kommisjonen til domstol eller saksparter. Det ble heller ikke sendt melding om at beretningen hadde vært forelagt kommisjonen. Dette bidro nok i stor grad til at påtalemyndighet, forsvarere og domstol ikke etterspurte kommisjonens innsats. Kommisjonens kanskje viktigste funksjon kan derfor vel ha vært at den bidro til å holde oppe nivået på den rettspatologiske virksomheten.

Fra begynnelsen av 90-tallet – antakelig i sammenheng med at den rettsmedisinske sakkyndigfunksjonen ble satt under lupen i en del enkeltsaker (Liland-saken, Bjugn-saken mfl.) – har kommisjonen etterhvert begynt å få inn sakkyndigrapporter av annen type enn obduksjonsrapporter. Avsenderen er ikke lenger bare den sakkyndige selv (som har lovpålagt plikt). Også påtalemyndigheten eller forsvareren og i noen få tilfelle retten, krever erklæringer forelagt DRK. Disse nye sakkyndigrapportene spenner over et vidt register av sakstyper og sakkyndigområder. Vurdering av analyseresultater i veitrafikksaker er én stor gruppe, klinisk undersøkelse av kvinner i voldtektssaker, av barn i overgrepssaker og unge menn i saker vedrørende skade på liv, legeme eller helbred en annen. En tredje, ikke lenger uvanlig type sakkyndigerklæringer, er sakkyndige uttalelser fra klinikere i forbindelse med etterforskning av uventede dødsfall i sykehus. Ellers ser kommisjonen nå et vidt spekter av enkeltsaker som inkluderer rettsgenetikk, rettsodontologi og rettsantropologi. Det kan også synes som om gjenopptakelsessaker etterhvert vil gi kommisjonen flere oppgaver – i slike saker vil det gjerne foreligge sakkyndigrapporter fra flere sakkyndige, og noen ganger også fra private sakkyndige.

Tabell 10.1 viser de 271 sakene i perioden 1993–1997 som ikke gjaldt tradisjonelle obduksjoner eller likskuer. På slutten av 1995 begynte det å komme inn en del erklæringer om undersøkelser i sedelighetssaker. Denne tendensen ble forsterket i 1996, og antallet ble mer enn doblet til 1997. Utviklingen skyldes at voldtekts- og voldsoffermottakene i Oslo, Bergen og Trondheim begynte å sende inn erklæringer til kommisjonen.

Kommisjonen begynte tidlig på 90-tallet å sende beskjed til rekvirenten av sakkyndigoppdragene om at kommisjonen hadde behandlet rapporten, og med eventuelle bemerkninger fra kommisjonen. Dette har nok bidratt til å synliggjøre kommisjonens virksomhet og å føre til større etterspørsel fra partene i sakene. Sakkyndige er nok også blitt mer oppmerksomme på sin innsendelsesplikt. I tillegg er kommisjonens rolle blitt mer fokusert også i media.

Resultatet av denne utviklingen er blitt at saksmengden for kommisjonen er blitt fordoblet i løpet av et tiår, at kommisjonen har måttet utvide sitt panel av sakkyndige medlemmer med spesialkompetanse – og at ressursbruken i kommisjonen er blitt langt mer enn fordoblet.

10.5.6.2 Psykiatrisk gruppe

Også psykiatrisk gruppe mottar nå erklæringer om andre typer problemstillinger enn tidligere, for eksempel nye metoder for bedømmelse av gjentakelsesrisiko, vurdering av påliteligheten av løgndetektor, og av vitnetroverdighet. Det vises til fremstillingen foran under pkt. 8.8.

På bakgrunn av statistikk fra DRK er det utarbeidet en oversikt over samtlige rettspsykiatriske erklæringer forelagt DRK i perioden 1980–1993, fordelt på fylker. Det fylket som hadde flest observasjoner, hadde 16,3 pr. 10  000 innbyggere mellom 16 og 66 år. Minimumstallet var 3,9 pr. 10 000 innbyggere. Forskjellen kan neppe bare skyldes ulikheter i kriminalitet, se tabell 10.2.

Antall rettspsykiatriske undersøkelser forelagt DRK har økt fra 1980 etter svært få saker i 1970-årene. I 1980 ble det forelagt 112 erklæringer (noe færre personer), hvorav 16 konkluderte med sinnssykdom. I 1985 ble det forelagt 117 erklæringer, hvorav 30 sinnssyke, og i 1990 231 erklæringer, hvorav 52 sinnssyke.

For årene 1990 til og med 1999 har utvalget utarbeidet en oversikt over antall erklæringer forelagt DRK med konklusjon utilregnelig (sinnssyk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket), sammenholdt med antall rene sikringsdommer som er avsagt de samme år (figur 10.1).

Kilde: DRKs årsmeldinger og SSBs kriminalstatistikk

Tilsvarende er det utarbeidet en oversikt over antall erklæringer forelagt DRK med konklusjon som tilsier tilregnelighet, men med sjelsevnediagnostikk som kunne hjemle sikringsdom (bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus, forbigående nedsatt bevissthet, mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner, jf strl. § 39 nr. 1), sammenholdt med avsagte dommer med ubetinget fengsel og sikring (figur 10.2).

Kilde: DRKs årsmeldinger og SSBs kriminalstatistikk

Som man ser, varierer tallene fra år til år, og de sikringsdømte tilhører et mindretall av de observerte. Dette må kunne antas å ha sammenheng både med et betydelig overforbruk av rettspsykiatriske observasjoner fra påtalemyndighetens side, og domstolenes restriktive holdning til bruk av sikring overfor tilregnelige lovbrytere.

10.6 Den rettsmedisinske kommisjons rådgivningsfunksjon

I tillegg til den direkte kontrollerende virksomheten, er Den rettsmedisinske kommisjon også pålagt en rådgivningsfunksjon. Etter forskriften § 6 bokstav b skal kommisjonen bistå retten, påtalemyndigheten, offentlig oppnevnte forsvarere og sakkyndige med råd og opplysninger om rettsmedisinske spørsmål under strafferettslige undersøkelser. Den skal også bistå Justisdepartementet og Helsetilsynet i rettsmedisinske spørsmål, jf. forskriften § 6 bokstav c.

Den rådgivende virksomheten til kommisjonen utover enkeltsaker er i praksis begrenset. I noen grad holder DRKs medlemmer foredrag og skriver artikler. I kun få saker har DRK vært benyttet som høringsinstans, men dette skjer nå i stigende grad.

Kommisjonens sekretariat besvarer en rekke generelle henvendelser fra dommere, advokater, påtalejurister, sakkyndige, pressen og publikum. Henvendelsene gjelder både spørsmål om reglene for sakkyndige, hvor man kan henvende seg for å få tak i sakkyndige, hvilke typer erklæringer som skal sendes inn til kommisjonen, mv.

Kommisjonens årsmeldinger inneholder, foruten statistikk, artikler om spørsmål som kommisjonen mener kan ha generell interesse. De senere år gjelder dette kun innen psykiatrisk gruppes område. I tillegg til årsmeldinger har psykiatrisk gruppe siden 1999 utgitt tre orienteringsskriv om temaer eller prinsipielle spørsmål kommisjonen har drøftet. Dette er ment som en tilbakemelding og rådgivning til både brukere av rettspsykiatriske tjenester og de sakkyndige.

DRK, alminnelig gruppe har i de siste årene, ved henvendelser til politidistrikt og de rettsmedisinsk sakkyndige, særlig arbeidet for at sakkyndigundersøkelsene ved såkalte sykehusdødsfall skal bli et så godt som mulig redskap ved utredningen av slike dødsfall. Dette er dødsfall der feil, forsømmelse eller uhell ved medisinsk undersøkelse eller behandling kan ha vært av betydning for dødsfallet. Kommisjonen har påpekt betydningen av at tilsynsmyndigheten (fylkeslegene) får kopi av erklæringene, og Riksadvokaten har akseptert at det sendes slik kopi med mindre politiet innen en måned kommer med innvendinger mot at slik kopi sendes. DRK har overfor Riksadvokaten pekt på behovet for kompetanse og habilitet hos de sakkyndige i saker om sykehusdødsfall. Kommisjonen har anbefalt at rettsmedisinske obduksjoner ved sykehusdødsfall utføres ved en rettsmedisinsk enhet og ikke ved den patologiske avdeling ved vedkommende sykehus, at det helst ikke benyttes sakkyndige ansatt ved vedkommende sykehus, og at klinisk spesialsakkyndige engasjeres i saker der det kan være tjenlig for saken. Riksadvokaten har støttet kommisjonens anbefalinger, og videreformidlet dem til landets statsadvokatembeter.

Kommisjonen har videre nylig gitt Riksadvokaten råd vedrørende påtalemyndighetens utforming av mandat til sakkyndige ved rettsmedisinske granskninger.

De to gruppene i kommisjonen har ordinært ett fellesmøte årlig, der prinsipielle saker drøftes. Viktige henvendelser til Justisdepartementet, Riksadvokaten eller annen offentlig instans behandles i dette møtet, foruten andre spørsmål av betydning, f.eks. fagspørsmål.