Del 3
Utvalgets vurderinger og forslag

11 Bruk av sakkyndige i strafferettspleien – utvalgets diskusjon og anbefaling

11.1 Behovet for oversikt over kvalifiserte sakkyndige

Ved behov for sakkyndige, er det i dag vanskelig å skaffe seg oversikt over alle som kan være aktuelle. Dette har ført til at enkelte sakkyndige har vært brukt i et stort antall saker, jf. pkt. 8.8.2.1. Tendensen er selvforsterkende, da man ved oppnevning i praksis ofte ser hen til hvem som tidligere har vært brukt i tilsvarende typer saker. At et fåtall sakkyndige utfører de fleste sakkyndigoppdragene har både positive og negative sider. På den ene siden får disse sakkyndige mye erfaring i rettsmedisinsk sakkyndigarbeid, noe som gir retten og partene bedre tjenester. På den annen side vil det kunne føre til forsinkelse i straffesaksbehandlingen dersom få sakkyndige skal være involvert i et stort antall straffesaker parallelt. Det vil også kunne føre til et uakseptabelt arbeidspress på de mest brukte sakkyndige. Av hensyn til rekrutteringen til faget er det også svært viktig at flere får anledning til å arbeide som rettsmedisinsk sakkyndige.

For å gjøre det lettere for retten og partene å finne frem til de sakkyndige de ønsker, foreslår utvalget at det utarbeides en oversikt over kvalifiserte sakkyndige til rettsmedisinske oppdrag. Oversikten bør ha informasjon om de ulike spesialistenes fagkompetanse og hvem som har gjennomgått de foreslåtte kursene i sakkyndighet (B-kurs), se pkt. 13.3. Det vil i denne sammenheng også være ønskelig med en oversikt over hvem som i praksis utfører oppdrag som rettsmedisinsk sakkyndige, noe DRK vil kunne opplyse om.

Utvalget viser til at lege-forsikringsutvalget i NOU 2000: 23 pkt. 13.10.1.9.1 (side 104) har foreslått at en nøytral oppnevningsinstans bør knytte til seg et utvalg (“pool”) av kompetente sakkyndige, slik at berørte parter kan henvende seg der ved behov. Utvelgelsen av sakkyndige fra utvalget til den enkelte sak skal så skje etter fastlagte prosedyrer basert på matematiske prinsipper for å sikre tilfeldighet. Utredningen fra lege-forsikringsutvalget har vært ute til høring, med frist 1. mars 2001.

I straffesaker har retten ansvaret for sakens opplysning, herunder å vurdere om det er behov for – og i tilfelle valg av – sakkyndige, jf. strpl. §§ 294 og 138 jf. § 141. Overføring av ansvaret for valg av sakkyndige til en annen instans vil derfor kunne bety uklare ansvarsforhold, og anbefales ikke av utvalget.

Hvem som bør ha ansvar for å opprette og ajourføre listene over sakkyndige drøftes i kapittel 14. Ulike løsninger kan tenkes etter hvilken modell for organisering av den rettsmedisinske virksomheten man velger.

Et problem vil, uavhengig av oversikt over sakkyndige, være at retten og partene ikke alltid vil ha forutsetninger for å vite hva som kan være relevant sakkyndighet til de aktuelle spørsmålene. Dette må løses ved kontakt mellom rekvirent og representanter for de aktuelle fagmiljøene. I hvilken grad ansvaret for slik rådgivning foreslås institusjonalisert, beror på valg av organisasjonsmodell, se pkt. 14.3.

11.2 Bør reglene om faste sakkyndige opprettholdes?

11.2.1 Nærmere om de faste sakkyndige

Strpl. § 140 lyder slik:

“Kongen kan anta faste sakkyndige til å gjøre tjeneste i visse arter av spørsmål.

De faste sakkyndige gjør tjeneste om ikke særlige forhold tilsier noe annet.”

Det er gitt nærmere regler om hvem som er faste sakkyndige i forskrift av 4. mars 1988 nr. 187 (fastsatt ved kongelig resolusjon). Forskriften er inntatt som vedlegg 3. Etter forskriften kan Justisdepartementet etter innstilling fra Den rettsmedisinske kommisjon oppnevne faste rettsmedisinsk sakkyndige på alle rettsmedisinske områder. I tillegg er faste sakkyndige i psykiatriske spørsmål angitt å være “[o]]verlegene ved statens, fylkenes og kommunenes psykiatriske institusjoner, og andre leger som har utdanning svarende til det som kreves for å bli godkjent som spesialist i psykiatri, samt psykologer.”

I andre rettsmedisinske spørsmål er faste sakkyndige angitt å være “[u]niversitetslærere i rettsmedisin, prosektorer og andre overordnede leger ved rettsmedisinske eller patologisk-anatomiske institusjoner” og “[g]odkjente spesialister i kirurgi, intern medisin, neurologi og gynekologi og obstetrikk for så vidt gjelder saker som omfattes av deres spesialitet, og allmennpraktiserende leger i saker hvor det ikke foretas obduksjon.”

Realiteten er nok at forskriften av 1988 i stor grad er ukjent for de fleste brukergrupper (domstolene, påtalemyndigheten og forsvarere). Mange vil ikke kjenne til at noen ordning med faste rettsmedisinske sakkyndige i det hele tatt eksisterer, og det er i hvert fall ukjent for de samme hvilke personer som konkret er oppnevnt av departementet. Det har ikke blitt gitt orientering til domstolene eller andre om hvilke personer departementet har oppnevnt.

Ordningen med faste sakkyndige har betydning i flere sammenhenger. For det første er lovens utgangspunkt at det er de faste sakkyndige som skal oppnevnes hvor saken gjelder forhold som ligger innenfor disses fagområder, jf. § 140 annet ledd. Regelen ble gitt en noe mykere utforming enn regelen i den tidligere lov, slik at retten fikk en noe friere adgang enn før til å gå utenom de faste sakkyndige. Straffeprosesslovkomiteen uttalte om dette (Innstillingen side 216):

“Dette anses ønskelig, da det er nokså tilfeldig hvilke spesielle kvalifikasjoner de faste sakkyndige – f.eks. distriktslegene – har for den konkrete sak.”

Forskriften er riktignok endret siden den gang, men den favner stadig vidt, slik at komiteens uttalelse stadig har gyldighet.

I praksis er det lite tvilsomt at oppnevning av sakkyndige skjer ved at man søker å finne frem til personer med den spesielle kompetanse som er nødvendig i den konkrete saken, og at dette ikke er bundet opp til forskriftens bestemmelser om faste sakkyndige.

For øvrig vil de faste sakkyndige etter § 148 annet punktum ha plikt til å gjøre tjeneste som sakkyndige for påtalemyndigheten. Etter § 138 første ledd vil enhver som oppnevnes av retten som sakkyndig, ha plikt til å påta seg vervet, jf. likevel annet ledd om at uvillige ikke bør oppnevnes hvis det er anledning til å oppnevne en annen.

11.2.2 Utvalgets vurdering

I dagens situasjon er det etter utvalgets mening ikke grunnlag for fortsatt å ha regler om faste sakkyndige. I utgangspunktet bør det være opp til påtalemyndigheten og retten å finne frem til de personer som har den nødvendige kompetanse i den enkelte sak. Utvalget understreker at realkompetanse må være det sentrale ved valg av sakkyndige, ikke hvilken stilling vedkommende har. Økt behov for spesialsakkyndighet taler også for at den definerte kretsen faste sakkyndige i dag er for vid og gir en noe tilfeldig avgrensning. Reglene har etter utvalgets erfaring hatt liten praktisk betydning. Det må etter utvalgets mening heller etableres andre metoder for å bistå påtalemyndighet og domstoler med personvalget. Utvalget går inn for at det bør opprettes en oversikt over aktuelle sakkyndige, jf. pkt. 11.1 foran og at utdannelsen i rettsmedisin og sakkyndighet må styrkes, jf. kapittel 13.

Etter utvalgets mening har heller ikke tjenesteplikten for faste sakkyndige i forhold til påtalemyndigheten etter strpl. § 148, noen praktisk betydning. Allerede helsepersonelloven § 12 (videreføring av legeloven § 47), pålegger bl.a. lege, etter anmodning fra politiet, å foreta visse undersøkelser av mistenkte i straffesak.

Et alternativt forslag kunne være at den generelle regel om tjenesteplikt i strpl. § 138 gjøres gjeldende også overfor de sakkyndige som påtalemyndigheten søker bistand hos. Skal en slik endring gjelde generelt for alle grupper sakkyndige, vil det formelt innebære en betydelig utvidelse av pliktens omfang. Utvalget forventer likevel ikke at en slik endring vil ha særlige praktiske konsekvenser, idet både retten og politi/påtalemyndighet helst vil unngå å benytte sakkyndige som er uvillige. Utvalget har derfor kommet til at det ikke vil foreslå noen utvidelse av plikten i § 138.

11.3 Sakkyndiges habilitet – behovet for endrede regler

11.3.1 Dagens regler

11.3.1.1 Innholdet i dagens regler

Det fremgår av mandatet at utvalget “særlig [skal] vurdere om det bør oppstilles habilitetskrav for de sakkyndige”. Som nevnt foran (pkt 7.4.1.4) inneholder straffeprosessloven i dag habilitetskrav for sakkyndige. Regelen om sakkyndiges habilitet i strpl. § 142 lyder:

“Når det kan unngås, bør det som sakkyndig ikke oppnevnes noen som etter domstolsloven § 106 eller § 108 ville være ugild som dommer.

Som regel bør det heller ikke oppnevnes sakkyndige som står i avhengighetsforhold til hverandre.”

Bestemmelsen viser til dl. §§ 106 og 108 som direkte gjelder for dommere. Dl. § 106 beskriver en del situasjoner hvor det er en familiær eller annen tilknytning til aktørene i saken. Dl. § 108 er en mer skjønnsmessig regel, hvoretter det foreligger inhabilitet hvis det foreligger “andre særegne omstendigheter” som er “skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet”. Dette vil f.eks. kunne ramme tilfeller hvor den sakkyndige via vennskap, sosial omgang o.l. har tilknytning til en av partene. Praktisk kan være at den sakkyndige har vært behandler for en part. Dette vil ofte innebære inhabilitet. Ved vurderingen i forhold til dl. § 108 skal det legges vekt på om det er reist inhabilitetsinnsigelse. Det er særlig denne mer skjønnsmessige regelen i dl. § 108 som i enkelte tilfeller kan reise prinsipielle og vanskelige spørsmål.

11.3.1.2 Hvem reglene gjelder for

Lovens habilitetsregler gjelder bare for sakkyndige som oppnevnes av retten. Habilitetsreglene gjelder ikke for sakkyndige vitner. Et sakkyndig vitne er en person som er innkalt som vitne av en av partene, og som skal uttale seg som sakkyndig uten at han er oppnevnt av retten som dette. Slike vitner omtales også som “private sakkyndige” eller “partssakkyndige”. At noen anses inhabil i forhold til å bli oppnevnt av retten som sakkyndig, hindrer ikke at parten fremstiller vedkommende i retten som sakkyndig vitne, jf. strpl. § 149. Dersom en person er inhabil og derfor ikke kan oppnevnes av retten, kan han altså likevel møte som vitne. Som vitne vil han ha forklaringsplikt hvis det ikke foreligger særlige forhold, f.eks. taushetsplikt og nært slektskap. Han vil ikke som vitne ha plikt til å foreta sakkyndige vurderinger, men han kan likevel – dersom han selv ønsker det – gi uttrykk for faglige vurderinger på samme måte som en oppnevnt sakkyndig. Han kan også tilkjennes samme godtgjørelse som en oppnevnt sakkyndig. Det er viktig å merke seg at et sakkyndig vitne forklarer seg under samme ansvar, slik også en oppnevnt sakkyndig gjør, og at et sakkyndig vitne avgir samme formelle forsikring som en sakkyndig. Et slikt vitne skal – som andre vitner – forklare seg nøkternt, og skal ikke i sin forklaring eller i sine faglige vurderinger se hen til hvem som har innkalt ham, eller til hvem hans forklaring og vurderinger vil være til gunst eller skade for.

11.3.1.3 Utvalgets generelle syn

Utvalgets generelle syn er at det i dag er grunn til å se strengere på habilitetsspørsmålet enn tidligere. Det er grunn til å skjerpe lovens generelle regler (se pkt. 11.3.3), og en del konkrete situasjoner bør vurderes annerledes enn hva som til nå har vært praksis (se pkt. 11.4).

11.3.2 Bør det gis særlige habilitetsregler for rettsmedisinsk sakkyndige?

Strpl. § 142 gjelder sakkyndige i straffesaker generelt. Det er etter utvalgets mening ikke grunnlag for å oppstille særlige habilitetsregler for rettsmedisinsk sakkyndige, som avviker fra hva som generelt gjelder for sakkyndige i straffesaker. Det foreligger ikke slike særlige forhold ved rettsmedisinere og deres virksomhet at vurderingen bør foretas etter andre normer overfor disse enn med hensyn til andre. Samme standpunkt har lege-forsikringsutvalget inntatt i NOU 2000: 23 pkt. 13.10.1.1 (side 100–101) når det gjelder medisinsk sakkyndige i forsikringssaker.

11.3.3 Bør dagens habilitetsregler skjerpes?

Generelt står retten noe friere ved vurderingen av sakkyndiges habilitet enn ved vurderingen av dommeres habilitet. Loven sier som det fremgår bare at den som er inhabil etter dl. §§ 106 og 108 ikke “bør” oppnevnes “når det kan unngås”. Dagens inhabilitetsregel er altså en “bør-regel”. Spørsmålet er om det er grunn til å endre dette.

I sivile saker er reglene utformet noe annerledes. Tvistemålsloven § 242 første og annet ledd lyder slik:

“Den som etter domstolloven § 106 ville være ugild som dommer, skal ikke oppnevnes som sakkyndig.

Når det kan unngås, bør det som sakkyndig ikke oppnevnes noen som etter domstolloven § 108 ville være ugild som dommer.”

En sakkyndig som faller inn under dl. § 106 er altså automatisk inhabil i sivile saker, mens den samme personen i straffesaker ikke bør oppnevnes. Det er ikke lett å se hvorfor vurderingen bør falle annerledes ut i de to prosessformene. Straffeprosesslovkomiteen (Innstillingen side 216) drøftet ikke denne forskjellen nærmere, men uttalte bare under henvisning til Salomonsens kommentar til den gamle straffeprosesslov at “så langt [som i sivilprosessen] antas det ikke å være grunn til å gå i straffeprosessen”.

I NOU 2000: 23 pkt. 13.10.1.1 har lege-forsikringsutvalget foreslått en endring av den tilsvarende regel i sivile saker, tvistemålsloven § 242. Nåværende første ledd er foreslått endret slik:

“Den som etter domstolsloven § 106 eller § 108 ville være ugild som dommer, skal ikke oppnevnes som sakkyndig.”

Her er altså foreslått en “skal-regel” for sivile saker. I kommentarene til forslaget heter det (side 119):

“Bestemmelsen skjerper habilitetskravene til rettsoppnevnte sakkyndige, jf drøftelsen ovenfor i 13.10.1.1. Dersom det ikke er mulig å finne sakkyndige som er habile etter den nye bestemmelsen, må partene henvises til å bruke sakkyndige vitner. Etter utvalgets oppfatning er dette en bedre løsning enn å gi en inhabil sakkyndig den ekstra autoritet en rettsoppnevning gir.”

Utfra samme resonnement som lege-forsikringsutvalget, antar utvalget at en tilsvarende endring bør vurderes i straffeprosessen. Det er i de senere år rettet et sterkere søkelys mot habilitetsproblematikken, og Høyesterett ser nå strengere på habilitetskravene. Generelt er tilgangen på sakkyndighet nå bedre enn tidligere, og det foreligger heller ikke reelle grunner for å ha ulike regler i straffesaker og sivile saker.

Utvalget er også kjent med at en innskjerping vil være i samsvar med et foreløpig forslag fra tvistemålsutvalget, jf. deres notat av 18. desember 2000 om bevis. Tvistemålsutvalget foreslår der følgende regel (punkt 8: Utkast til regler om sakkyndigbevis, § IC tredje ledd):

“En som ville være inhabil som dommer i saken, skal ikke oppnevnes som sakkyndig. Også ellers bør det unngås å oppnevne sakkyndig hvor tilknytningen til partene, andre sakkyndige eller andre forhold gjør at det kan reises tvil om deres uavhengighet eller upartiskhet. Det utelukker ikke oppnevnelse at vedkommende har vært sakkyndig i lavere instans.”

I kommentarene til forslaget skriver tvistemålsutvalget:

“Inhabilitetsregelen i (3) går lenger enn det som i dag følger av tvistemålsloven § 242. I sivile saker bør det være en ufravikelig regel at en som ikke ville vært habil som dommer, heller ikke skal oppnevnes som sakkyndig. Men det er også grunn til å vise tilbakeholdenhet med å oppnevne i tilfeller hvor det ikke foreligger regulær habilitet, men hvor det likevel er slik tilknytning eller foreligger slike andre forhold at det vil kunne oppstå tvil om uavhengigheten eller upartiskheten. Det bør f. eks. unngås å oppnevne to leger ved samme sykehusavdeling som sakkyndige i samme sak. Retten må søke å klarlegge om det kan foreligge forhold som kan medføre at vedkommende ikke bør oppnevnes. Det praktiske vil gjerne være at retten ved henvendelse til den mulige sakkyndige spør om det foreligger noen tilknytning til parten eller andre som kan ha interesse av den sakkyndiges utredning eller utfallet av saken eller om det foreligger tilknytning til andre som det også kan være aktuelt å oppnevne.”

Utvalget mener reglene i de to prosessformene bør harmoniseres. Reglene i begge prosessformer bør skjerpes, slik at den sakkyndige som rammes av dl. § 108 automatisk blir inhabil. Innskjerpingen i straffeprosessloven foreslås imidlertid uavhengig av om en tilsvarende endring gjennomføres i sivilprosessen. Utvalget foreslår derfor at strpl. § 142 første ledd gis denne ordlyd:

“Den som etter domstolloven § 106 eller § 108 ville være ugild som dommer, skal ikke oppnevnes som sakkyndig”.

11.4 Sakkyndiges habilitet – noen særlige situasjoner

Utvalget finner grunn til å kommentere enkelte særlige situasjoner der habilitetsspørsmål lett reiser seg i forhold til rettsmedisinere, og å gi uttrykk for sitt syn. Dette er tilfeller der spørsmålet er hvorvidt det foreligger inhabilitet i forhold til dl. § 108. På flere punkter antar utvalget at det er grunn til å skjerpe kravene til habilitet.

Utvalget viser til tvistemålsutvalgets foreløpige forslag til ny regel om sakkyndiges habilitet, gjengitt i pkt. 11.3.3 ovenfor. I bestemmelsens annet punktum foreslås en ny skjønnsmessig habilitetsregel, med en oppregning av enkelte situasjoner som “bør unngås”. Utvalget kan ikke se behov for en slik generell skjønnsmessig habilitetsregel til supplering av dl. § 108. Utvalget finner at skjønnstemaet i dl. § 108 er tilfredsstillende angitt.

11.4.1 Tilknytning til politiet mv. gjennom ansettelsesforhold

11.4.1.1 Gjeldende rett

At den sakkyndige har tilknytning til politiet gjennom ansettelse har som utgangspunkt ikke vært ansett som generelt inhabiliserende. Det må ved vurderingen legges vekt på vedkommendes stilling innen politiet og hans forhold til den aktuelle saken, jf. Andenæs: Norsk straffeprosess I (1994) side 223–224. I Rt 1968 side 105 ble det lagt til grunn at to skriftsakkyndige politibetjenter ved Kripos (Kriminalpolitisentralen) ikke var inhabile. Det ble lagt vekt på at Kripos ikke var et ordinært organ for påtalemyndigheten, men var underlagt Justisdepartementet.

Straffeprosesslovkomiteen uttalte (Innstillingen side 216) at det:

“ikke bør være spørsmål om å oppnevne politiets egne eksperter som sakkyndige, ... . Dette gjelder ikke bare tjenestemenn som er knyttet til det enkelte politikammer, men også de som er ansatt ved Kriminalpolitisentralen.”

Departementet var imidlertid ikke enig i dette, jf. Ot.prp. nr. 35 (1978–79) side 153–154. Departementet var for så vidt enig med komitéen i at det ville være best om man slapp å oppnevne tjenestemenn i politiet som sakkyndige. Man fant det imidlertid ikke ønskelig å endre praksis radikalt, slik at politiets eksperter ikke lenger skulle oppnevnes som sakkyndige, men avhøres som sakkyndige vitner. En slik forskjell mellom sakkyndige ansatt i politiet og andre sakkyndige ønsket man ikke. Departementet mente det fortsatt burde være opp til retten å avgjøre om det er forsvarlig å oppnevne sakkyndige som er ansatt i politiet.

En mer perifer tilknytning til politiet, f.eks. som politilege, må etter gjeldende rett antas normalt ikke å være inhabiliserende. I en rekke tilfeller er politileger som har foretatt foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse blitt oppnevnt som sakkyndig til å foreta fullstendig undersøkelse.

11.4.1.2 Utvalgets syn

Utvalget antar det i første rekke er de sakkyndiges opptreden i rettspsykiatrisk sammenheng som i praksis kan reise prinsipielle problemer. Særlig gjelder dette oppnevnelse av politileger som sakkyndige til å foreta fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse. Det er i Norge få slike stillinger, men de politileger som finnes har i stor utstrekning gjort tjeneste som sakkyndige. I forarbeidene til straffeprosessloven (Ot.prp. nr. 35 (1978–79) side 154) er det uttalt at det:

“ofte vil kunne være aktuelt å oppnevne en politilege og normalt vil dette heller ikke være betenkelig.”

Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe uttalte i brev 2. november 1988 til Justisdepartementet at man mente det kunne reises prinsipielle habilitetsspørsmål ved oppnevnelse av politileger som sakkyndige. Det ble fremhevet at politilegen kommer tidlig inn i saken, og ofte gjennomfører den foreløpige rettspsykiatriske undersøkelsen av siktede. Denne legges som regel til grunn for rettens avgjørelse av om det skal oppnevnes rettspsykiatrisk sakkyndige i saken. Politilegen brukes også som politiets medisinske sakkyndige, herunder også rettspsykiatrisk sakkyndige, under etterforskningen og varetektsfengslingen. Som politiansatt har politilegen også daglig omgang med miljøet ved politikammeret, der han har anledning til å fange opp opplysninger om den siktede fra etterforskere som kan farge hans syn.

DRK mente at det er uheldig at politilegen lar seg oppnevne av retten som uavhengig psykiatrisk sakkyndig, og fremholdt at det ikke bør kunne reises den minste tvil om den domstolsoppnevnte sakkyndiges objektivitet og uavhengighet. DRK var av den oppfatning at det kunne reises kritikk mot ordningen med politileger som sakkyndige, i hvert fall så lenge det er tilgjengelig kompetente psykiatere i området som er villige til å påta seg oppgaven med rettspsykiatrisk undersøkelse.

Justisdepartementet oppnevnte 23. desember 1992 en arbeidsgruppe for å vurdere behov for retningslinjer for en del rettspsykiatriske spørsmål. Arbeidsgruppen avga innstilling 1. juni 1994, se pkt. 4.3. Innstillingen har ennå ikke ledet til at det er gitt formelle retningslinjer. I arbeidsgruppens forslag til retningslinjer er det i tilknytning til habilitetsspørsmålet uttalt (side 19):

“Dersom det er foretatt en foreløpig observasjon, kan i utgangspunkt den samme sakkyndige også foreta den judisielle observasjon. Dette gjelder likevel ikke når den som har foretatt den foreløpige observasjonen er knyttet til politietaten, påtalemyndigheten eller fengselsvesenet. Dette gjelder selv om en politilege eller fengselslege har en selvstendig stilling.”

Utvalget er enig i de synspunktene DRK har gitt uttrykk for. Dette er også i samsvar med arbeidsgruppens syn når det gjelder ansatte i politiet og det øvrige strafferettsapparatet. Utfallet av den fullstendige rettspsykiatriske undersøkelsen har ofte sentral betydning i saken, og det er da grunn til å legge særlig stor vekt på å benytte sakkyndige som er helt uavhengige.

11.4.2 Forutgående bistand til politiet i samme sak

11.4.2.1 Gjeldende rett

I en del tilfeller vil påtalemyndigheten under etterforskningen søke bistand hos sakkyndige, jf. strpl. § 148. Det kan da oppstå spørsmål om denne sakkyndige, ved å ha bistått på dette stadiet, blir inhabil til senere å gjøre tjeneste under hovedforhandlingen. Dette har flere ganger vært oppe i rettspraksis i forhold til andre faggrupper enn rettsmedisinere. Det må etter den rettspraksis som foreligger legges til grunn at dette regulært ikke vil medføre inhabilitet. Det vises særlig til Rt 1981 side 1253 (regnskapskyndige som hadde bistått med etterforskningen var ikke inhabile), Rt 1990 side 203 (ornitolog som hadde bistått politiet i forbindelse med et beslag var ikke inhabil), og Rt 1992 side 569 (psykolog som hadde bistått politiet under etterforskningen av en sedelighetssak var ikke utelukket fra å bli oppnevnt som sakkyndig).

I Rt 1970 side 540 uttaler Høyesterett at:

“det er en vanlig fremgangsmåte i straffesaker at fagfolk som har ytet sakkyndig bistand under etterforskningen, oppnevnes som sakkyndige i den etterfølgende rettssak, og jeg kan ikke se at denne omstendighet i og for seg er skikket til å gjøre dem inhabile”.

På den annen side har Høyesterett også uttalt at det ikke er uten betenkeligheter at de personer med sakkyndig bakgrunn som har medvirket under etterforskningen, er de eneste som avgir sakkyndige forklaringer for retten, jf. Rt 1989 side 434.

11.4.2.2 Utvalgets syn

Hvor en sakkyndig har bistått politiet, må det foretas en konkret vurdering i forhold til dl. §§ 106 og 108. Sentralt ved vurderingen vil være i hvilken grad den sakkyndige har blitt involvert i etterforskningsprosessen, jf. her kritikken fra Liland-utvalget i NOU 1996: 15 pkt. 10.11.3 (side 126). Dette gjelder også der den sakkyndige har vært oppnevnt etter strpl. § 237.

Også her vil det i hovedsak være innen rettspsykiatrien at de prinsipielle spørsmål sterkest reiser seg, og da særlig i forhold til om den som foretar en foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse skal kunne oppnevnes som sakkyndig for å foreta full undersøkelse. Det er i de aller fleste tilfeller politiet som tar initiativ til en foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse, og som også velger hvem som skal gjennomføre denne. Det er i dag ikke uvanlig at den lege som har utført en foreløpig undersøkelse, og som har konkludert med at fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse bør foretas, deretter blir oppnevnt av retten som en av de sakkyndige til å foreta denne undersøkelsen.

Et problem er at legen gjennom sin foreløpige uttalelse i noen grad kan ha bundet seg opp i forhold til resultatet av observasjonen. Et forbud mot å oppnevne vedkommende lege som sakkyndig, kan imidlertid på den annen side tenkes å virke begrensende på rekrutteringen av sakkyndige. I prinsippet kan det nok også tenkes at legen i ren næringsinteresse velger å tilrå full observasjon. Dette er i dag neppe noe videre praktisk problem, men dette hensynet taler for at legen som foretar den foreløpige undersøkelsen ikke bør oppnevnes som sakkyndig til å foreta full rettspsykiatrisk undersøkelse.

Verken straffeprosessloven eller andre regler inneholder noe forbud mot at den som har foretatt den foreløpige rettspsykiatriske undersøkelsen blir oppnevnt som sakkyndig for å foreta en full undersøkelse. Som nevnt i pkt. 11.4.1.2 foreslo heller ikke arbeidsgruppen i 1994 noe forbud mot dette.

Det er etter utvalgets mening grunn til i dag å vurdere dette annerledes. Generelt er utvalget av den oppfatning at det bør trekkes klare skillelinjer mellom politiets og rettens bruk av sakkyndige. Det bør prinsipielt være slik at den som har bistått politiet i en sak, ikke senere bør oppnevnes som rettens sakkyndige i samme sak. Tilgangen på rettspsykiatrisk sakkyndige er nå så vidt god at det neppe er knyttet rekrutteringsmessige problemer til et forbud mot en slik rollekombinasjon. Antallet oppdrag vil samlet sett heller ikke berøres av et forbud.

Utvalget mener på denne bakgrunn at den lege som har foretatt den foreløpige undersøkelsen vil være inhabil etter dl. § 108 til å foreta den fullstendige rettspsykiatriske undersøkelsen. Dette bør av praktiske årsaker gjelde også for det fåtall tilfeller der det er retten, og ikke politiet, som tar initiativ til den foreløpige undersøkelsen.

Utvalget har vurdert om dette bør tas inn som en tilføyelse i strpl. § 142. Et argument for dette vil være at det foreslås en markert endring i det som hittil har vært akseptert praksis. Utvalget har imidlertid kommet til at det er unødvendig å regulere én spesiell habilitetssituasjon uttrykkelig, jf. innledningen til pkt. 11.4.

11.4.3 Den sakkyndige er anmelder eller i en anmelderlignende situasjon

11.4.3.1 Gjeldende rett

Unntaksvis vil situasjonen kunne være at det oppstår spørsmål om å oppnevne som sakkyndig en person som har anmeldt det aktuelle forholdet til politiet. En anmelder vil imidlertid regulært være inhabil som sakkyndig, jf. Rt 1971 side 247. Noe mer praktisk er at vedkommende er i en anmelderlignende situasjon. I Rt 1989 side 712 var situasjonen at en lege etter samtale med et barn avga den rapport som ledet til straffesaken, men uten at legen formelt var anmelder. Mistanken var kommet til politiets kunnskap før rapporten ble sendt, og legen var ikke inhabil som sakkyndig.

Tilsvarende situasjoner kan oppstå når det f.eks. fra legevakt eller voldtektsmottak blir gitt underretning til politiet. Enten det er denne underretningen som medfører at etterforskning blir iverksatt, eller dette allerede har skjedd, vil situasjonen ligne på en anmeldelse. I slike tilfeller vil også vedkommende som underretter politiet ofte kunne likestilles med en behandler, jf. nedenfor i pkt. 11.4.4.

Tilsvarende vil det kunne oppstå anmelderlignende situasjoner dersom offentlige instanser, f.eks. barneverntjenesten, sosialkontor eller trygdekontor, med klientens samtykke underretter politiet om sin mistanke om straffbare forhold.

11.4.3.2 Utvalgets syn

Utvalget vil også her fremholde behovet for klare skillelinjer mellom de ulike roller i saken. Etter utvalgets mening må det klart unngås å oppnevne noen som har en anmelderlignende rolle i saken. Disse situasjonene vil ofte ligge svært nær dl. § 106 nr. 6, som rammer den som har “handlet i saken” for fornærmede. I andre tilfeller vil vedkommende, som nevnt, kunne anses å ha en behandlerrolle. Den som har opptrådt på vegne av fornærmede overfor politiet bør derfor i alminnelighet anses inhabil etter dl. § 108. Det kan også tenkes å oppstå habilitetsproblemer for andre ved samme institusjon. Vedkommende vil likevel kunne avhøres som (sakkyndig) vitne.

11.4.4 Den sakkyndige har vært behandler

11.4.4.1 Gjeldende rett

Høyesterett har i Rt 1988 side 650 uttalt at man i utgangspunktet bør være varsom med å oppnevne sakkyndige som har foretatt behandling av partene i en sak. Saken gjaldt sedelighetsforbrytelse, og det ble som sakkyndige oppnevnt to psykologer som hadde hatt fornærmede til behandling. Retten fant imidlertid at det ikke forelå særlige forhold som talte mot oppnevnelse, men fremholdt for øvrig at de to kunne ha blitt avhørt som sakkyndige vitner. Det må etter dette legges til grunn at et behandlingsforhold ikke automatisk fører til inhabilitet. Det fremgår imidlertid ikke klart av denne avgjørelsen om Høyesterett mente de to sakkyndige falt inn under dl. § 108, eller om man bygget på “bør-regelen” i strpl. § 142.

11.4.4.2 Utvalgets syn

Utvalget vil understreke at det er en betydelig forskjell mellom rollene som sakkyndig og behandler. Den sakkyndige er “rettens tjener”, og skal ut fra sitt fagkyndige skjønn bidra til å opplyse straffesaken. Som behandler har man ofte en mer varig relasjon til den det gjelder, og man skal gjerne forholde seg til pasienten etter at straffesaken er avsluttet. Dette kan bevisst eller ubevisst prege det som sies i retten. Behandleren vil kunne komme i en bevisst eller ubevisst lojalitetskonflikt, ved at det vil kunne føles uriktig å uttale noe som kan være uheldig for pasienten i straffesaken, enten dette er siktede eller fornærmede. Jo mer skjønnspreget temaet er, jo mer uheldig er en slik rollekombinasjon.

Utvalget nevner at DRK særskilt har vurdert spørsmålet om fengselsleger som sakkyndige. Kommisjonen pekte prinsipielt på habilitetsproblemet. Fengselslegen er allmennpraktiker i forhold til fengselsinnsatte, og kommisjonen mente at fengselsleger ikke bør påta seg sakkyndigoppdrag om innsatte eller tidligere innsatte i sin institusjon. Utvalget slutter seg til denne vurderingen.

Et behandlingsforhold bør etter utvalgets mening nærmest unntaksfritt medføre at den sakkyndige anses å falle inn under dl. § 108. Dersom strpl. § 142 endres som foreslått foran, jf. pkt. 11.3.3, vil det da alltid foreligge inhabilitet som sakkyndig.

Behandleren vil kunne ha opplysninger som er av betydning for saken. Han vil ofte være den som kjenner pasientens helsetilstand best, og det vil kunne være avgjørende for å få saken tilstrekkelig opplyst at han avhøres. Men han bør da avhøres som vitne, eventuelt sakkyndig vitne, jf. strpl. § 149.

11.4.5 Avhengighetsforhold mellom de sakkyndige

11.4.5.1 Gjeldende rett

Det fremgår av strpl. § 142 annet ledd at det som regel ikke bør oppnevnes sakkyndige som står i et avhengighetsforhold til hverandre. Tvml. § 242 tredje ledd inneholder en tilsvarende regel for sivile saker. Denne regelen er ny i straffeprosessloven av 1981, og kom også inn i tvistemålsloven på samme tid. Regelen ble tatt inn i lovgivningen etter initiativ fra Den norske Advokatforenings permanente lovutvalg for strafferett og straffeprosess, som under høringen bl.a. uttalte:

“Når det gjelder utkastets § 142, vil man nevne at dette utvalg i et brev til Advokatforeningen av 23. november 1968 påpekte at domstolene ofte oppnevnte to sakkyndige fra samme sykehus, hvorav den ene tjenestemessig sto i et underordnet forhold til den annen. Utvalget ga uttrykk for at det fant dette uheldig, men tok den reservasjon at man måtte kunne oppnevne to leger fra samme sykehus hvor en annen ordning bød på store praktiske vanskeligheter.”

Helsedirektoratet hadde i en uttalelse til det nevnte utspillet i 1968 uttalt bl.a.:

“Sosialdepartementet er enig med Den norske Advokatforenings permanente lovutvalg for strafferett og straffeprosess at det prinsipielt må anses uheldig at det i rettssaker oppnevnes to psykiatrisk sakkyndige som er leger ved samme sykehus og hvorav den ene tjenestemessig står i et underordnet forhold til den annen.

Imidlertid er fordelingen av spesialister i psykiatri utover landet meget ujevn, og legene ved det regionale psykiatriske sykehus er i mange områder de eneste tilgjengelige spesialister i psykiatri.

Departementet antar derfor at adgangen til å oppnevne to leger ved samme sykehus som rettspsykiatrisk sakkyndige ikke bør være utelukket, når en annen ordning ville medføre store ulemper eller medføre særlig store utgifter.”

Den rettsmedisinske kommisjon hadde i sin uttalelse bl.a. uttalt:

“Konklusjonen må være at det er liten grunn til å gi bestemte forskrifter om dette spørsmål. En må kunne gå ut fra at dersom det skulle finnes noen følelse av uavhengighet [antakelig feilskrift for “avhengighet”], vil de sakkyndige selv si fra slik at oppnevnelsen unngås. Dersom andre har noe å innvende, er det jo en generell regel at siktede skal høres når det gjelder valget av sakkyndige. Hvis siktede eller forsvareren gjør gjeldende at en sakkyndig av bestemte grunner ikke bør oppnevnes, bør dette alltid tillegges adskillig betydning – også når den oppgitte grunn er at den ene sakkyndige er den annens direkte underordnede.

Noe annerledes kan vurderingen bli dersom en overlege blir oppnevnt sammen med en lege i underordnet stilling (assistentlege) som ikke er spesialist i psykiatri og som dermed ikke tilfredsstiller de krav som stilles til en rettspsykiatrisk sakkyndig. Men slike oppnevnelser blir det erfaringsmessig bare tale om i de deler av landet hvor det er vanskelig til enhver tid å finne to kvalifiserte sakkyndige.”

Justisdepartementet foreslo etter dette den regelen som ble vedtatt som annet ledd i § 142.

Problemstillingen var oppe i avgjørelsen i Rt 1983 side 379. Det dreide seg her om observasjon av en siktet som var innlagt ved det sykehuset der de to legene arbeidet. Høyesterett uttalte (side 382):

“På grunn av ankepunktene mot den foreliggende sakkyndige undersøkelse har Den rettsmedisinske kommisjon uttalt seg ytterligere i saken. Kommisjonen har avgitt en utførlig uttalelse, hvor det blant annet fremheves at det etter kommisjonens mening er en ubetinget fordel at to av institusjonens leger utfører observasjonen når observanden er innlagt i psykiatrisk institusjon. “Kommisjonen har heller ingen innvendinger mot at de fungerer som rettspsykiatriske sakkyndige også ved observasjoner utenfor sykehuset”. Det ville kunne føre til betydelige vansker med utdanningen av leger i rettspsykiatri og derigjennom til rekrutteringen til yrket om man ikke ville tillate en slik ordning, heter det videre i redegjørelsen fra kommisjonen. Denne understreket for øvrig at det ville kunne føre til økte vansker med å få oppnevnt sakkyndige i den enkelte sak. Slike praktiske hensyn vil det – etter min mening – være berettiget å ta også i forhold til regelen i den nye straffeprosesslov § 142 annet ledd, som forsvareren for Høyesterett har vist til.

På dette grunnlag finner jeg at det ikke kan sies å foreligge noen feil ved oppnevnelsen av overlege og reservelege ved samme institusjon.”

Dommen er avsagt før ikrafttredelsen av straffeprosessloven av 1981, men som det fremgår behandler Høyesterett også forholdet til den nye regelen.

11.4.5.2 Utvalgets syn

Det er ingen grunn til å endre på regelen som sådan. Dette dreier seg ikke om en regulær inhabilitet som faller inn under dl. §§ 106 eller 108, men om en mer generell norm for personvalget som bygger på habilitetslignende betraktninger. Problemstillingen blir aktuell hvor det oppnevnes mer enn en sakkyndig, hvilket vil være et unntak fra hovedregelen i strpl. § 239 om at det regulært skal oppnevnes én sakkyndig, jf. pkt. 7.4.1.2. Det vil i disse situasjonene vanligvis dreie seg om viktige eller kompliserte spørsmål. Når det oppnevnes to sakkyndige, må det være sentralt at man får to selvstendige vurderinger av det sakkyndige spørsmålet. Dette hindrer ikke at de to sakkyndige samarbeider, f.eks. ved undersøkelsene, men de sakkyndige bør generelt foreta selvstendige vurderinger av det aktuelle spørsmålet.

Man bør da unngå faren for at et avhengighetsforhold mellom de sakkyndige kan tenkes å virke inn på vurderinger og konklusjoner. Et avhengighetsforhold vil lett foreligge hvor det er et over-/underordningsforhold mellom de to sakkyndige.

Forholdene på de enkelte fagområder vil imidlertid være ulike.

Innen rettspatologien vil det i praksis regulært måtte være slik at de sakkyndige er ansatt ved samme institusjon, og at det derved ofte eksisterer et over-/underordningsforhold mellom de sakkyndige.

I rettspsykiatrien vil innhenting av data og vurdering av disse generelt i større grad enn i somatikken bygge på medisinsk skjønn. Innen rettspsykiatrien kan det derfor etter utvalgets mening i dag være grunn til å se strengere på dette temaet enn hva Høyesterett gjorde i avgjørelsen i Rt 1983 side 379, som er gjengitt foran. Tilgangen på rettspsykiatrisk sakkyndige og hensynet til utdannelsen av psykiatere bør i dag ikke anses som et tilstrekkelig tungtveiende argument for å godta sakkyndige som står i et avhengighetsforhold til hverandre.

Også på andre områder med sterkt skjønnsmessige forutsetninger bør det oppnevnes to sakkyndige, som da fortrinnsvis bør komme fra ulike institusjoner. Utvalget antar det vil bli lettere for rekvirenter å velge mellom sakkyndige når man får en bedre oversikt over aktuelle kvalifiserte personer, jf. forslaget i pkt. 11.1.

11.5 Behov for veiledning ved utforming av mandat

Foran under pkt. 7.4.1.5 og 7.4.2.2 er rettens og påtalemyndighetens bruk av mandat for sakkyndige omtalt. Bruken varierer i dag betydelig. Ikke alle mandater virker like godt gjennomtenkte. Det hender også at sakkyndige oppnevnes uten at noe mandat er utarbeidet, men at den sakkyndige forventes å bistå rekvirenten på den måten han selv oppfatter rekvirenten har behov for. Utvalget finner dette lite tilfredsstillende.

På denne bakgrunn har utvalget kommet til at både retten og påtalemyndigheten bør pålegges å utarbeide skriftlige mandater ved innhenting av sakkyndig bistand. Utvalget foreslår at en slik plikt lovfestes i ny strpl. § 142. Denne plikten rekker videre enn regelen i strpl. § 152 annet ledd om innholdet i rettens beslutning om å overlate granskning til sakkyndige. Skriftlighet er viktig for å sikre notoritet om mandatet. Utvalget forutsetter også at mandatene blir mer gjennomarbeidede og utførlige enn i dag. I tillegg bør Riksadvokaten vurdere behovet for retningslinjer for påtalemyndighetens bruk av mandat for sakkyndige.

Også tvistemålsutvalget har i sitt notat av 18. desember 2000 om bevis tatt inn et foreløpig forslag om at retten skal fastsette mandat for de sakkyndige, se notatets punkt 8 med utkast til § ID:

“Retten fastsetter hva den sakkyndige skal utrede, og gir de nødvendige instrukser. Retten kan pålegge partene å utarbeide forslag til mandat for de sakkyndige.”

Kvaliteten på den sakkyndiges undersøkelse og erklæring vil kunne påvirkes av mandatets utforming. Mandatet må ikke legge ensidige føringer for den sakkyndiges arbeid. Mandatet bør heller ikke gå ut på at den sakkyndige skal uttale seg om forhold som ligger utenfor sakkyndigheten, noe som forekommer. Den sakkyndige er ikke alltid tilstrekkelig bevisst på dette selv. Det vil i praksis lett kunne være uenighet mellom partene om utformingen av mandatet.

Utvalget mener det er viktig at sakkyndige alltid har et klart mandat å forholde seg til. Utvalget antar at bakgrunnen for den varierende praksis med hensyn til utforming av mandater kan skyldes for liten bevissthet omkring betydningen av klare mandater og for liten kunnskap om hvordan et mandat bør utformes.

I NOU 1996: 15 Lilandsaken pkt. 10.9, heter det om formulering av den sakkyndiges oppdrag (side 123–124):

“(1) Det er normalt politi/påtalemyndighet som er oppdragsgiver ved rettslige obduksjoner. Det sentrale formål med en slik obduksjon vil ofte være å bringe dødsårsaken på det rene, og slik formuleres også regelmessig det oppdrag som gis.

Innen visse rammer vil en obduksjon kunne utføres på en varierende måte, alt avhengig av de spørsmål som ønskes belyst. Det vil derfor være av stor betydning for den nytte man senere kan ha av innholdet i en obduksjonsrapport at politiet allerede forut for obduksjonen presiserer de spørsmål som man ønsker svar på. Dersom man er interessert i opplysninger om dødstidspunktet, bør dette særskilt fremheves. I så fall bør det vel regelmessig presiseres at man også ønsker uttalelser om det tidspunkt da offeret ble tilført skadene.

I denne forbindelse kan påpekes at verken omfanget av de undersøkelser som ble gjort eller innholdet i obduksjonsrapportene fra 1969 i Liland-saken bærer bud om at det i noen særlig grad forut for obduksjonen ble fremhevet at man ønsket mest mulig nøyaktige svar på spørsmålene om skade- og dødstidspunkt.

(2) Det foreligger ikke i Norge noen standardisert beskrivelse av hvorledes en obduksjon i det enkelte tilfelle bør foretas og hvordan en obduksjonsrapport bør utformes. Dette understreker betydningen av at politi/påtalemyndighet på forhånd formulerer sine spørsmål.”

Utvalget deler Liland-utvalgets oppfatning på dette punktet.

Utvalget tar som utgangspunkt at spørsmålet om utforming av mandatet i første rekke må avklares mellom rekvirenten og den sakkyndige selv, og dette er også den praktiske virkelighet. Utvalget mener likevel at retten og partene enklere enn i dag bør kunne få veiledning fra andre enn den valgte sakkyndige (bl.a. før sakkyndig er valgt) om utarbeidelse av mandat dersom de ønsker det. De vil i praksis ikke alltid vite hva de sakkyndige bør spørres om i den konkrete sak.

Etter forskriften om Den rettsmedisinske kommisjon § 6 b skal kommisjonen bistå med råd og opplysninger om rettsmedisinske spørsmål under strafferettslige undersøkelser. Utfra ordlyden har derfor kommisjonen allerede i dag ansvaret for å veilede rekvirenter ved utforming av mandat. Siden rekvirenter i praksis ikke henvender seg til kommisjonen for veiledning, skjer imidlertid ikke denne type veileding fra kommisjonen.

Kommisjonens alminnelige gruppe har ikke sjeldent kritiske bemerkninger til formuleringen av den sakkyndiges mandat eller hvordan den sakkyndige har forholdt seg til mandatet. Kommisjonens kritikk kommer i forbindelse med kontrollen av den sakkyndiges erklæring. Et kontrollorgan må alltid være varsom med forhåndsveiledning i konkrete saker som det senere skal kontrollere, og kommisjonen synes i praksis å unngå de uheldige sider slik forhåndsveiledning vil kunne ha. Kommisjonen ville imidlertid kunne ha gitt veiledning basert på omfattende erfaring.

Hvem som skal ha ansvaret for veiledning ved utforming av mandat vil variere etter hvilken organisasjonsmodell man velger, jf. pkt. 14.3.1 B, 14.3.2 B og 14.3.3 B.

Lege-forsikringsutvalget anbefalte i NOU 2000: 23 pkt. 13.10.2.3 (side 108) at det burde utvikles standardmaler for mandat til den sakkyndige tilpasset de mest sentrale skadetypene og problemstillingene. Lege-forsikringsutvalget utviklet også selv et forslag til slik standardmal, inntatt som vedlegg 1 i NOU 2000: 23.

Utvalget vil understreke at utarbeidelsen av mandat til den sakkyndige kan være en krevende oppgave. Det krever at man har oversikt over saken, og har tenkt nøye igjennom hva det kan være ønskelig å få sakkyndig bistand til. En fare ved utarbeidelsen av standardmaler, kan være at rekvirenten ikke foretar den grundige gjennomgang av saken han ellers burde før en sakkyndig hentes inn. Utvalget finner på denne bakgrunn ikke grunnlag for å fremme konkrete forslag til standardmandater. Se for øvrig pkt. 14.3.3 B.

Utvalget understreker dessuten at den sakkyndige må gi beskjed til rekvirenten dersom mandatet ikke lar seg besvare, hva enten det skyldes at den konkrete sakkyndige ikke har den nødvendige kompetanse, eller at nåværende viten ikke gjør besvarelse mulig.

11.6 Spørsmål om krav til intern kvalitetssikring av sakkyndig virksomhet

Utvalget viser til orienteringen i kapittel 9 om intern kvalitetssikring i helsetjenesten (pkt. 9.2) og innen rettsmedisinen spesielt (pkt. 9.3 og 9.4). Som det særlig fremgår i pkt. 9.3 er det i dag ulike former for intern kvalitetssikring på de rettsmedisinske områdene, men det er bare SRI som er akkreditert.

Systematisk kvalitetssikringsarbeid i helsesektoren er et område i betydelig utvikling. Det er derfor naturlig at kravene til rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet skjerpes i tråd med denne utviklingen. Utvalget ser det som selvsagt at kravene til intern kvalitetssikring for rettsmedisinsk virksomhet i straffesaker må tilfredsstille de anerkjente nasjonale og internasjonale krav på området. Det er ingen grunn til at man i Norge skal akseptere svakere sikkerhet for kvaliteten på sakkyndiges rettsmedisinske tjenester enn i land det er naturlig å sammenligne seg med.

Det må i samsvar med dette arbeides for at de virksomheter og deler av virksomheter der akkreditering eller sertifisering er mulig, blir akkreditert/sertifisert. Hovedansvaret må her ligge på den enkelte virksomhet eller enkeltperson som tilbyr sakkyndigtjenester. Det vil etter utvalgets mening være naturlig at rekvirenten av rettsmedisinske tjenester krever at sakkyndige har akseptable kvalitetssikringssystemer for sin virksomhet.

11.7 Bør det stilles krav til stedet der den rettsmedisinske undersøkelsen utføres?

I utvalgets mandat heter det bl.a.:

“Utvalget skal særlig se på hvilke kvalifikasjonskrav som må stilles til de såkalte faste sakkyndige. Herunder må vurderes hvilke “faggrupper” som bør benyttes, hvordan erklæringene best kan kvalitetssikres samt krav til det sted gransking foregår.”

Mandatets formulering “krav til det sted gransking foregår” er tvetydig. Siden det gjelder kvalifikasjonskrav til de sakkyndige, kan det både være spørsmål om hvilke institusjoner som bør foreta granskning (f.eks. sentralsykehus, universitetsinstitutter, Kripos, e.l.) utfra hvilke kompetanse disse har tilgjengelig og det kan være spørsmål om de sakkyndiges habilitet i forbindelse med granskningen.

Utvalget har behandlet disse spørsmålene henholdsvis i kapittelet om organisering av rettsmedisinsk virksomhet (kapittel 14) og i punktet om habilitet (pkt. 11.4).

11.8 Er det behov for regler om kontakt mellom partene og de(n) sakkyndige?

Lege-forsikringsutvalget foreslo i NOU 2000: 23 pkt. 13.10.1.7 (side 103) en regulering av kontakten mellom den sakkyndige og partene. Hensikten med slike regler skulle være å sikre partenes tillit til at den sakkyndiges konklusjoner ikke blir forsøkt påvirket på en utilbørlig måte. Det ble pekt på at all kontakt mellom advokatene og en oppnevnt sakkyndig i rettergang skjer via retten og med kopi til motparten, mens det utenrettslig ikke er regulert hvilken kontakt det bør være mellom den sakkyndige og partene under og etter arbeidet. Det er heller ikke noe til hinder for at eventuell kontakt holdes skjult. Utvalget mente at i den grad partene har kontakt med den sakkyndige i forbindelse med oppdraget, burde den andre parten underrettes om dette, og få kopi av eventuell korrespondanse. En lov- eller forskriftsregel om dette fant man ikke nødvendig.

Lege-forsikringsutvalget drøftet videre samme sted om et utkast til den sakkyndiges rapport burde forelegges partene på forhånd, slik at eventuelle feil når det gjelder beskrivelsen av sakens fakta skulle kunne rettes opp. Dette ble ikke anbefalt.

Utvalget ser at dette er viktige spørsmål for at partene skal ha tillit til de sakkyndiges konklusjoner, og kan derfor i det vesentlige tiltre lege-forsikringsutvalgets vurderinger. Utvalget vil i tillegg understreke at det heller ikke bør være mer kontakt mellom de sakkyndige og partene enn det som er nødvendig for utførelsen av oppdraget. I partenes kontakt med de sakkyndige må det derfor utvises forsiktighet. Utvalget går imidlertid ikke inn for regulering av dette.

11.9 Erklæringer fra sakkyndige vitner

11.9.1 Dagens regler

De oppnevnte sakkyndige skal regulært avgi skriftlig erklæring, strpl. § 143 annet ledd. Erklæringen fra en oppnevnt sakkyndig kan leses opp innen rammen av strpl. § 299. Denne bestemmelsen tillater som hovedregel opplesning, også når den sakkyndige er til stede.

Partene i en straffesak kan som bevis påberope seg forklaringer fra sakkyndige som ikke er oppnevnt av retten. Etter strpl. § 149 kan slike sakkyndige vitner (“private sakkyndige”) være til stede under hele forhandlingen, såfremt saken går for åpne dører eller de gis særskilt tillatelse til å være til stede etter domstolloven § 129. De avgir forsikring etter bestemmelsene for oppnevnte sakkyndige, og de kan etter lov av 21. juli 1916 nr. 2 (vitneloven) § 10 annet ledd tilkjennes godtgjørelse på samme måte som de rettsoppnevnte sakkyndige.

Sakkyndige vitner har som utgangspunkt ikke rett til å legge frem noen skriftlig erklæring. I dette spørsmålet behandles de som vanlige vitner. Vanlige vitner skal avhøres muntlig (strpl. § 296), og det er sterke begrensninger med hensyn til adgangen til å lese opp erklæringer vitner har skrevet, jf. strpl. § 296 i.f. (møtende vitner) og strpl. § 297 i.f. (fraværende vitner), jf. om dette også avgjørelsen i Rt 1993 side 77 (se side 81). Erklæringer fra et sakkyndig vitne kan følgelig ikke legges frem og leses opp på samme måte som en erklæring fra en oppnevnt sakkyndig, idet strpl. § 299 bare gjelder de oppnevnte sakkyndige. Det er grunn til å anta at det i praksis i noen grad fremlegges slike erklæringer uten at man er seg bevisst de grenser som følger av strpl. §§ 296–297.

Strpl. § 133 gir likevel et sakkyndig vitne en begrenset adgang til å lese opp fra en erklæring, i stedet for å gi en fri muntlig fremstilling. Dette vil gjelde hvor “forklaringens art krever det”, og innebærer at talloppgaver, beregninger eller vanskelige tekniske detaljer som er omhandlet i en erklæring kan leses opp.

Det er ikke aktuelt for utvalget å foreslå noen endringer med hensyn til de oppnevnte sakkyndige. Men det kan være grunn til å se nærmere på enkelte problemstillinger som reiser seg i forhold til sakkyndige vitner.

11.9.2 Bør sakkyndige vitner gis adgang til å fremlegge skriftlig erklæring?

Det kan for det første reises spørsmål ved om det bør åpnes adgang for sakkyndige vitner til å avgi skriftlig erklæring.

Det som kan tale mot dette, er at en slik adgang kan bidra til å gi de sakkyndige vitners uttalelser en større autoritet enn hva de har i dag, og i noen tilfelle fortjener, ved at grensen mot de rettsoppnevnte sakkyndige blir vagere. Samtidig vil det fortsatt være opp til rettens frie bevisvurdering hvilken vekt sakkyndige vitners uttalelser skal tillegges. På den annen side vil en skriftlig erklæring gjøre beviset mer tilgjengelig og praktisk håndterbart. Og det kan hevdes å være uheldig at et og samme tema belyses med skriftlige erklæringer fra noen sakkyndige (de oppnevnte), mens sakkyndige vitners vurderinger alene fremtrer muntlig.

Etter utvalgets mening taler de beste grunner for å tillate sakkyndige vitner å legge frem skriftlige erklæringer. Beviset blir lettere tilgjengelig, og saken bedre opplyst. Dette vil også muliggjøre kvalitetskontroll via DRK, jf. nedenfor i pkt. 11.9.4.

Utvalget foreslår at dette lovfestes ved at det tas inn en regel i strpl. § 149 annet ledd om at den som fremstilles som sakkyndig uten oppnevning av retten kan fremlegge skriftlig erklæring. Videre foreslås det endringer i strpl. § 299 som muliggjør opplesning av slike erklæringer på samme måte som erklæringer fra oppnevnte sakkyndige. Disse endringsforslagene vil ikke bare omfatte sakkyndige vitner med rettsmedisinsk kompetanse, men alle sakkyndige vitner. Bortsett fra at hensynet til kvalitetskontroll via DRK ikke gjør seg gjeldende for andre erklæringer, taler de øvrige hensyn etter utvalgets mening for en generell endring som ikke bare er begrenset til rettsmedisin.

11.9.3 Bør motparten kunne kreve at sakkyndige vitner fremlegger skriftlig erklæring ?

Dersom det åpnes adgang for private sakkyndige til å fremlegge skriftlige erklæringer, kan det reises spørsmål om det også bør kunne gis adgang for motparten til å kreve at en slik erklæring utarbeides.

Kontradiksjonsprinsippet er sentralt i straffesaker, og dette vil ivaretas bedre dersom motparten via en skriftlig erklæring på forhånd gis mulighet til å forberede seg på hva det sakkyndige vitnet vil uttale seg om. Det er lite heldig at det sakkyndige vitnets vurderinger og konklusjoner fremkommer først under hovedforhandlingen. Dette kan også tenkes å lede til at saken må utsettes av hensyn til motpartens behov for å imøtegå forklaringen, jf. strpl. § 294. I praksis vil dette oftest gjelde sakkyndige vitner som påberopes av siktede. Når påtalemyndigheten fører slike vitner, vil vedkommende vanligvis ha avgitt en skriftlig erklæring under etterforskningen som er tilgjengelig for siktede.

Mye kan etter utvalgets mening derfor tale for at motparten bør kunne kreve at det avgis en skriftlig erklæring fra et sakkyndig vitne. Det kan være aktuelt å se dette i sammenheng med eventuelle endringer i sivilprosessen som måtte komme som følge av tvistemålsutvalgets arbeid. Hensynet til muligheten for ekstern kvalitetskontroll gjør imidlertid at situasjonen ligger noe annerledes an i straffeprosessen enn i sivilprosessen.

Dette kan være et kontroversielt spørsmål og det har betydning for sakkyndige vitner generelt. Problemet bør derfor utredes nærmere.

11.9.4 Bør i tilfelle slike erklæringer kunne kvalitetssikres av Den rettsmedisinske kommisjon?

I den grad skriftlige erklæringer fra sakkyndige vitner legges frem, reiser spørsmålet om kvalitetskontroll seg. Slik loven i dag lyder plikter rettsmedisinsk sakkyndige som benyttes av påtalemyndigheten under etterforskningen å sende sine erklæringer inn til kommisjonen, jf. strpl. § 148 tredje punktum. I noen grad vil slike sakkyndige bli oppnevnt som sakkyndige under hovedforhandlingen, i andre tilfeller vil de møte som påtalemyndighetens sakkyndige vitner. Men sakkyndige vitner som påberopes av siktede, vil i dag falle utenom innsendingsplikten. Dersom det, i tråd med utvalgets forslag, åpnes for å tillate skriftlige erklæringer fra sakkyndige vitner, bør det på samme måte som når det gjelder oppnevnte sakkyndige gjelde en plikt og/eller rett til innsending til kommisjonen.

11.9.5 Behovet for lovendringer

Dersom det skal tillates sakkyndige vitner å fremlegge skriftlig erklæring, og de eventuelt skal kunne pålegges dette, vil det være nødvendig med flere lovendringer i straffeprosessloven. Utvalget antar det for det første bør skje en tilføyelse i strpl. § 149, ved at det inntas et nytt annet ledd med denne ordlyden:

“Den som fremstilles til avhøring som sakkyndig uten oppnevning, kan fremlegge skriftlig erklæring.”

Når det gjelder adgangen til opplesning bør det foretas en tilføyelse i strpl. § 299 om opplesning av sakkyndige erklæringer, ved at det tilføyes “eller sakkyndig vitne”, slik at ordlyden i første del av første ledd blir denne:

“Skriftlig erklæring fra oppnevnt sakkyndig eller sakkyndig vitne…”

Någjeldende strpl. § 147 gjelder den som “tjenestegjør som sakkyndig”. Med dette menes de rettsoppnevnte sakkyndige. Adgangen til ekstern kvalitetskontroll av sakkyndige vitners erklæringer må fremgå av regelen.

11.10 Retningslinjer for den rettsmedisinske undersøkelsen

Gjennomføringen av den rettsmedisinske undersøkelsen er regulert i strpl. kapittel 12 om granskning. I strpl. § 153 heter det bl.a.:

“Er en gransking overlatt til sakkyndige, går de fram på den måte de finner hensiktsmessig, om retten ikke har gitt dem nærmere forskrifter.

Når det er mulig, bør granskingen foretas slik at den kan kontrolleres ved ny gransking.”

I strpl. § 159 første ledd heter det som en generell regel at “[g]ransking foretas så hensynsfullt som mulig overfor dem som berøres.”

Utover reglene i strpl. kapittel 12, jf. ovenfor pkt. 7.1, er det i Norge ikke gitt straffeprosessuelle regler for hvordan de ulike rettsmedisinske undersøkelsene skal foretas. Samtidig har fagmiljøene i varierende grad nedtegnet fremgangsmåten ved de ulike undersøkelsene.

Nærmere retningslinjer for utførelsen av rettsmedisinske undersøkelser er vanlig i en rekke land. De kan enten være fastsatt i formelle regler, eller ved at fagmiljøene utarbeider protokoller som angir prosedyrene for de enkelte undersøkelsene. For eksempel er prosedyrene ved rettsmedisinsk obduksjon detaljert beskrevet i rundskriv 21. november 1995 fra det danske Justitsministeriet. I Sverige benyttes i henhold til Rättsmedicinalverkets instruks om intern kvalitetssikring de detaljerte retningslinjene gjengitt i RMV-rapport 1993: 2 “Underlag för nationella riktlinjer inom rättsmedicin och rättskemi vid dödsårsaksutredningar – Rapport från Nordisk konferens i Göteborg 17–19 mars 1993”.

En skriftlig beskrivelse av fremgangsmåten ved undersøkelsene, herunder hvilke undersøkelser som bør foretas for å avklare de ulike spørsmål, vil kunne fungere som en sjekkliste for den sakkyndige og bidra til at undersøkelsene holder et faglig akseptabelt nivå. Særlig for mindre erfarne sakkyndige vil dette kunne ha betydning, men generelt er det sentralt i kvalitetssikringssammenheng at prosedyrer er nedskrevne.

Utvalget viser her til at Norge har sluttet seg til Europarådets ministerkomitÅs anbefaling om europeisk harmonisering av prosedyrer for rettsmedisinske obduksjoner, se pkt. 8.2.1 og vedlegg 10. Utvalget vil oppfordre norske myndigheter til å følge opp vedtaket, og implementere anbefalingen. En slik implementering vil sikre at undersøkelser skjer innenfor akseptable former, at dokumentasjon av undersøkelsene blir gjort skikkelig, og at undersøkelsene har et forsvarlig nivå av grundighet. Samlet innebærer dette etter utvalgets mening en vesentlig styrking av rettssikkerheten ved rettsmedisinske obduksjoner.

Utvalget viser også til at Norsk Rettsmedisinsk Forening har tatt initiativ til utarbeidelse av retningslinjer for rettsmedisinske obduksjoner i Norge, se pkt. 9.3.2.2. Utvalget anbefaler at Norsk Rettsmedisinsk Forening oppfordres til å utarbeide norske retningslinjer innenfor de rammer Europarådets vedtatte anbefaling setter. Retningslinjer utarbeidet av fagmiljøene vil bedre enn regelfesting kunne holde følge med fagenes utvikling. Utarbeidelse av retningslinjer også på enkelte andre områder vil kunne være aktuelt. Utvalget går som utgangspunkt ikke inn for at prosedyrene skal regelfestes.

11.11 Retningslinjer for den sakkyndiges skriftlige erklæring

11.11.1 Er det behov for retningslinjer for den sakkyndiges skriftlige erklæring?

Innholdet i den sakkyndiges skriftlige erklæring er regulert i strpl. § 153 tredje ledd slik:

“De sakkyndige gir skriftlig erklæring om granskingen etter reglene i § 143 annet ledd. Av erklæringen skal det gå fram hvordan granskingen er utført, hvilke resultater de sakkyndige er kommet til, og hvilket grunnlag de har bygd på.”

I motsetning til i sivile saker, jf. tvml. § 233, er det ikke krav om at de sakkyndige skal føre bok over granskningsforretningen. Man fant at å føre bok ikke ville være hensiktsmessig for alle former for granskningsforretninger, men forutsatte samtidig at erklæringene skulle inneholde tilstrekkelig informasjon om undersøkelsen til at erklæringens beviskraft skulle kunne vurderes, se straffeprosesslovkommiteens innstilling side 221–222.

Spørsmålet om retningslinjer for utforming av rettspsykiatriske erklæringer var blant temaene Justisdepartementet tok opp i sitt høringsbrev 29. mars 1984, se foran i pkt. 4.2. I brevet heter det om dette spørsmålet:

“Ihvertfall for nye sakkyndige vil det være gunstig om man hadde klare retningslinjer for hvordan beretningene skal bygges opp, hvilke momenter som skal/bør tas med osv. Den psykiatriske gruppe har gjennomsnittlig merknader til i overkant av 20% av beretningene. En må anta at mangler ved beretningene vil bli redusert dersom de sakkyndige har konkrete retningslinjer å holde seg til.”

Riksadvokaten og flere statsadvokater stilte seg positive til retningslinjer som middel til å begrense erklæringenes omfang. DRK, psykiatrisk gruppe fant imidlertid foreliggende lærebøker tilstrekkelig. Norsk psykiatrisk forening var redd for at retningslinjer ville kunne sementere erklæringene i en for fremtiden uheldig form. Departementet fant etter dette at man var mest tjent med den eksisterende løsning.

Spørsmålet ble tatt opp til ny behandling i Justisdepartementets arbeidsgruppe fra 1994 som vurderte visse sider ved rettspsykiatrisk sakkyndighet, se foran i pkt. 4.3. Arbeidsgruppen gikk inn for en nærmere regulering av hvordan den sakkyndiges skriftlige erklæring skulle utformes, og laget også et utkast til retningslinjer. For andre rettsmedisinske disipliner enn rettspsykiatri har spørsmålet imidlertid ikke vært diskutert i særlig grad.

I utenlandsk rett er det ikke uvanlig med nærmere regulering av hvordan de sakkyndiges erklæringer skal utformes. Eksempler på dette finnes blant annet både i Danmark (pkt. 5.2.1.2.2), Sverige (pkt. 5.3.1.2.2), og i engelsk prosesslovgivning. I tilknytning til den nye engelske sivilprosesslovgivningen som trådte i kraft april 1999 er det utarbeidet retningslinjer for utforming av sakkyndigerklæringer, se Practice Directions til Civil Procedure Rules Part 35, tatt inn som vedlegg 9.

Som ledd i den interne kvalitetssikringen av rettsmedisinske erklæringer, mener utvalget det bør utarbeides retningslinjer for erklæringene på de ulike saksområdene. Hvem som bør ha ansvar for å utarbeide slike retningslinjer, vil kunne variere etter valg av organisasjonsmodell, jf. pkt. 14.3.

11.11.2 Hva bør erklæringene inneholde?

Det har på de ulike rettsmedisinske fagområder utviklet seg tradisjoner med hensyn til hvordan en skriftlig erklæring utformes. Fagområdene er så vidt ulike at det ikke kan gis spesifikke regler om utformingen. Enkelte forhold av generell karakter er det imidlertid grunn til å feste oppmerksomheten på.

11.11.2.1 Presentasjon av den sakkyndiges relevante kvalifikasjoner

Ved vurderingen av en sakkyndigs erklæring, vil det kunne være av betydning å kjenne den sakkyndiges relevante kvalifikasjoner i forhold til oppdraget. Dette har betydning i forhold til medisinsk og juridisk begrepsbruk i erklæringen og hvorvidt det må antas at vedkommende ved granskning har vært i stand til å identifisere og analysere relevante funn på en vitenskapelig måte.

I utenlandsk rett er det vanlig at den sakkyndige innledningsvis presenterer sine relevante kvalifikasjoner for sakkyndigoppdraget. Utvalget mener dette også bør innføres i Norge. Grunnleggende forhold, som formell utdannelse (herunder eventuell utdannelse i sakkyndighet), vitenskapelig produksjon, praksis og tidligere rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet, bør det alltid opplyses om.

11.11.2.2 Mandatet

Et oppdrag som sakkyndig skal alltid baseres på et skriftlig mandat fra oppdragsgiver, se pkt. 11.5. Dette mandatet må gjengis i den skriftlige erklæringen. Mandatets ordlyd sikrer notoritet omkring den sakkyndiges oppdrag, og kunnskap om dette vil ofte være en forutsetning for å kunne vurdere om mandatet omfattet de relevante problemstillingene, om det var tilstrekkelig klart formulert, om det er tilfredsstillende besvart, og eventuelt om mandatet burde ha foranlediget andre undersøkelser eller fremgangsmåter enn hva de sakkyndige valgte.

11.11.2.3 Kildehenvisninger

I NOU 1996: 15 Lilandsaken pkt. 10.9 heter det om formulering av obduksjonsrapporten (side 124):

“De konklusjoner som trekkes i en obduksjonsrapport, vil i stor utstrekning bygge på de iakttagelser som gjøres under obduksjonen og på resultatet av de prøver som tas. I noen grad vil de imidlertid også bygge på opplysninger om hendelsesforløp o.l. som blir gitt av politiet eller andre. Av hensyn til den senere bruk av obduksjonsrapporten, vil det være av stor betydning at rapporten uttrykkelig gir en begrunnelse for konklusjonene og ikke minst påpeker der disse også bygger på muntlige opplysninger.”

Utvalget gir sin tilslutning til disse vurderingene.

Utvalget mener generelt at erklæringen må henvise til litteratur eller annet materiale som den sakkyndige har bygget på i forbindelse med erklæringen. Særlig bør det fremgå hvilke deler av etterforskningsmaterialet den sakkyndige har hatt tilgjengelig og basert erklæringen på. Dette gjør det mulig for andre å etterprøve hva den sakkyndige har trukket ut av materialet.

Dersom det på feltet for den sakkyndiges oppdrag er ulike faglige oppfatninger/skoler, bør den sakkyndige kort redegjøre for de ulike standpunktene og begrunne sitt eget standpunkt til de omtvistede spørsmål.

11.11.2.4 Tid og sted for undersøkelser

Det må fremgå av erklæringen når og hvor undersøkelser er foretatt, herunder hvor lang tid som har medgått til undersøkelsene. I rettspsykiatriske erklæringer må det følgelig fremgå når og hvor de sakkyndige har snakket med observanden, og hvor lang tid samtalene har tatt.

11.11.2.5 Undersøkelsen

Utvalget mener den sakkyndige i sin erklæring må redegjøre for om han har fulgt eller ikke fulgt aktuelle protokoller for gjennomføring av undersøkelsene, jf. pkt. 11.10. Dersom protokollen ikke er fulgt, må det begrunnes.

11.11.2.6 Den sakkyndiges bevisbedømmelse

I NOU 1996: 15 Lilandsaken pkt. 10.11.4 tok Liland-utvalget opp noen sentrale spørsmål knyttet til den sakkyndiges erklæring (side 126–127):

“(1) En sakkyndig erklæring inneholder ofte avsnitt av ren teoretisk karakter, f.eks. som en generell bakgrunn for de uttalelser som senere gis. I tillegg vil uttalelsene regelmessig være konkret knyttet til et bestemt saksforhold.

Det er her viktig å være oppmerksom på at også den sakkyndige i denne forbindelse må foreta en bevisvurdering. Deler av denne bevisvurderingen er den sakkyndige alene om, eller den gjelder forhold som retten vanskelig kan overprøve. Som eksempler kan nevnes hvorledes et obduksjonsfunn eller brannrester på et åsted rent faktisk skal oppfattes og deretter beskrives. I andre tilfeller refererer den sakkyndiges bevisbedømmelse seg til de bevis som også retten får seg forelagt. I Liland-saken var det f.eks. spørsmål om hvor alkoholpåvirket ofrene var på et gitt tidspunkt og sannsynligheten for at den ene eller begge hadde nydt alkohol også den påfølgende dag.

Ved vurderingen av den sakkyndiges uttalelse er det av vesentlig betydning å ha klart for seg i hvilken grad den på det enkelte punkt gir uttrykk for en rent sakkyndig bedømmelse, eller om den – i alle fall for en del – er basert på en bevisbedømmelse som det egentlig tilligger retten å foreta. I Liland-saken ble denne problemstillingen illustrert ved at de rettsmedisinsk sakkyndige ble bedt om å angi tidsrommet for forbrenning av alkohol (eller mer nøyaktig: det korteste tidsrom for overlevelse) for det ene av de to ofrene, Johansen, under forutsetning av at han hadde omtrent samme promille som den annen, Larsen, da øksehuggene falt. På dette punkt vises til utvalgets bemerkninger foran under pkt. 4.2.4 og 4.2.5. Utvalget nøyer seg her med å påpeke at det er av stor betydning at det blir poengtert i hvilken grad en sakkyndig uttalelse er basert på en rent faglig vurdering som retten i praksis vanskelig kan overprøve, eller om den i alle fall delvis bygger på en bevisbedømmelse som det egentlig er opp til retten selv å foreta. Her påhviler det både de sakkyndige selv og de juridiske aktører i retten (aktor, forsvarer og rettens juridiske dommere) et ansvar for at dette skal komme klart frem.

(2) Fra tid til annen vil det være hensiktsmessig å knytte et spørsmål om et faglig resonnement til en faktisk forutsetning. Liland-saken har illustrert at dette kan føre til at oppmerksomheten i unødig grad dermed blir konsentrert om denne forutsetningen, på bekostning av andre mulige faktiske hendelsesforløp. Om dette vises til utvalgets bemerkninger foran under pkt. 6.6.4.

(3) En sakkyndig vil kunne uttale seg med vekslende sikkerhet, bl.a. avhengig av det fagområde som uttalelsen gjelder. Således er uttalelser om rettsmedisinske eller andre medisinske forhold nærmest uten unntak beheftet med usikkerhet, til dels med betydelig styrke.

For retten er den sakkyndiges uttalelse som oftest bare en del av bevisførselen, og av og til sågar en mindre del. Retten må treffe sin avgjørelse ut fra en samlet vurdering av alle bevisene i saken, tiltaltes og vitnenes forklaring, funn fra åstedet osv. Hvert bevis er kanskje isolert sett ikke tilstrekkelig til at retten lar seg overbevise om tiltaltes skyld, mens situasjonen samlet ikke sjelden er den at de ikke etterlater nevneverdig tvil. Derfor er også konklusjoner fra den sakkyndiges side som gir uttrykk for tvil, like fullt ofte interessante for retten.

For at retten skal kunne foreta en mest mulig korrekt bevisvurdering, vil det være av stor betydning at det kommer klarest mulig frem med hvilken sikkerhet den sakkyndige uttaler seg. Dersom den sakkyndige selv ikke gir informasjon om dette, bør de juridiske aktører (aktor, forsvarer og de juridiske dommere) sørge for at nødvendige opplysninger blir gitt.”

Utvalget deler Liland-utvalgets syn på disse spørsmålene.

Utvalget vil også peke på et annet problem, nemlig at den sakkyndige gjengir en forklaring observanden har gitt til de sakkyndige uten at forklaringen har vært opplest og vedtatt av observanden, slik regelen er for politiforklaringer. Slike gjengivelser kan bli misbrukt av partene som en del av bevisførselen om skyld- eller straffespørsmålet. Utvalget mener derfor at de sakkyndiges erklæringer ikke bør inneholde gjengivelser av forklaringer om faktum som ikke er nødvendige for å besvare mandatet.

11.11.3 Frist for utarbeidelse av erklæring

I NOU 1996: 15 Lilandsaken pkt. 10.9 tas opp at det bør vurderes innført en frist for utarbeidelse av den sakkyndige erklæring (side 124):

“(3) Etter at obduksjonen er utført, utarbeides ofte en foreløpig rapport. Først etter at man har fått undersøkt de prøver som eventuelt tas, utarbeides den endelige rapporten. Det kan av og til gå flere måneder før denne rapporten foreligger. Utvalget har fått opplyst at man i Sverige her har en tidsramme på én måned. Det bør overveies å innføre en lignende ordning i Norge.”

Utvalget bemerker at en beslutning om granskning etter strpl. § 152 annet ledd skal angi fristen for gjennomføringen av granskningen. I motsetning til Liland-utvalget mener utvalget at en regelfesting av frist også for utarbeidelse av endelig rapport ikke vil være hensiktsmessig. Spørsmålet bør i stedet avtales mellom rekvirenten og den sakkyndige og omtales i mandatet.

11.12 Forslaget om endring i transplantasjonsloven

11.12.1 Høringsforslaget

Sosial- og helsedepartementet sendte 16. august 1999 ut et høringsnotat med bl.a. et forslag om en klar lovfesting av retten til å utføre obduksjon av personer som dør utenfor sykehus eller lignende helseinstitusjon, da man mente at dagens hjemmelsgrunnlag er tvilsomt hvor det ikke foreligger samtykke fra avdøde eller pårørende. Sosial- og helsedepartementet mente det av medisinske grunner og av hensyn til de pårørende kunne være ønskelig med en adgang til obduksjon av personer som dør plutselig og uventet utenfor sykehus, men hvor politiet ikke rekvirerer rettslig obduksjon, se pkt. 8.2.1.2. I høringsnotatet het det blant annet (side 47):

“For å eksemplifisere problemstillingen kan nevnes et tilfelle hvor en 22 år gammel gutt ble funnet død i sin seng. Han hadde sukkersyke, men virket helt frisk da han la seg. Dødsfallet kom plutselig og uventet, og dødsårsaken var ukjent. Både foreldrene og kommunelegen mente det var nødvendig med obduksjon.

Ettersom han ikke døde på sykehus eller på veg til sykehus eller lignende institusjon, har det offentlige kun et definert ansvar for obduksjon dersom det foreligger begjæring om obduksjon fra politiet etter straffeprosessloven § 228. I dette tilfellet fant ikke politiet grunnlag for å begjære rettsmedisinsk obduksjon. Obduksjon ble derfor nektet ved det aktuelle regionsykehuset pga kostnader og manglende kapasitet.”

Departementet ønsket å avgrense adgangen til obduksjon til spesielle tilfeller hvor døden har inntruffet plutselig eller uventet, og dødsårsaken vanskelig kan bestemmes på annen måte. Både pårørende og forsikringsselskaper vil kunne ha en interesse i at obduksjon utføres, men departementet foreslo at adgangen til å rekvirere obduksjon burde forbeholdes leger, og da etter en medisinsk-faglig vurdering. Forslaget til ny § 7 første og annet ledd lød som følger:

“Av medisinske grunner kan foretas obduksjon av den som er død i sykehus, sykestuer, fødehjem, spesialhjem eller sykehjem.

Av medisinske grunner kan foretas obduksjon av personer som dør brått og uventet utenfor institusjon som nevnt i første ledd og obduksjon er nødvendig for å få avklart dødsårsaken. Det skal foreligge rekvisisjon fra lege.”

11.12.2 Høringsuttalelsen fra Den rettsmedisinske kommisjon

Den rettsmedisinske kommisjon avga høringsuttalelse 29. september 1999. Kommisjonen fant å ville rette oppmerksomheten mot forholdet mellom “sykehusobduksjon” og “rettsmedisinsk obduksjon”, en relasjon DRK mente i liten grad var berørt i høringsnotatet. Kommisjonen viste til at legeloven § 41 første ledd (nå helsepersonelloven § 36 tredje ledd) gir leger generell meldeplikt til politiet om såkalte “unaturlige dødsfall”, og forskriftene til bestemmelsen rubriserer under denne betegnelsen dødsfall av “ukjent årsak når døden har inntrådt plutselig og uventet”. Straffeprosessloven § 228 følger dette opp med forskrifter der det går frem at politiet i alminnelighet bør sørge for at rettslig likundersøkelse foretas ved plutselig og uventet dødsfall. Kommisjonen fant at det eksemplet Sosial- og helsedepartementet hadde brukt for å illustrere behovet for hjemmel, var et dødsfall der rettsmedisinsk obduksjon burde ha blitt begjært av politiet etter straffeprosesslovens bestemmelser. Det ville etter kommisjonens syn være overordentlig viktig at bestemmelsene i og intensjonen ved straffeprosessloven ikke svekkes ved en ny hjemmel som ville føre til at slike dødsfall heretter får lavere prioritet hos politiet, ved at man antar at legerekvirert sykehusobduksjon kan erstatte en rettsmedisinsk obduksjon. Kommisjonen pekte her på betydningen av finansieringsansvaret for obduksjoner.

Kommisjonen uttalte videre at utførelsen av “sykehusobduksjon” hjemlet i § 7 ved plutselig uventede dødsfall utenfor sykehus ikke vil kunne imøtekomme etterforskningens krav til en fullgod undersøkelse når det gjelder å oppdage tegn til/utrede eventuelle straffbare forhold knyttet til dødsfallet. Kompetansen til slike oppgaver finnes først og fremst ved de rettsmedisinske institutt/enheter ved universitetene.

Kommisjonen foreslo at man eksplisitt tok inn i forslaget til lovtekst at obduksjon etter transplantasjonsloven § 7 ikke skal foretas før politiet/påtalemyndigheten eller retten har besluttet at rettsmedisinsk undersøkelse ikke vil bli begjært. Dette vil sikre at en etterforskningsfaglig begrunnet beslutning tas ved alle slike tilfeller, slik at man ikke blir avhengig av en rekvirerende leges bedømmelse av at forutsetningene i § 8 er oppfylt.

Kommisjonen bemerket avslutningsvis at det i dag først og fremst er rettsmedisinere som har erfaring med obduksjoner av personer som dør plutselig og uventet utenfor institusjon. Det vil derfor etter kommisjonens mening være viktig at denne faglige kompetansen videreføres, og dette kan best oppnås ved at rettsmedisinere også kan foreta obduksjoner hjemlet etter den foreslåtte § 7, det vil si at rekvirerende lege kan henvende seg til de rettsmedisinske enhetene for å få foretatt obduksjon. Kommisjonen mente dette burde gå direkte frem av lov eller forskrift, og at det burde legges til rette for at de rettsmedisinske enhetene ved universiteter/regionsykehus får samme økonomiske vilkår for å utføre slike oppdrag som patologiavdelingene ved sykehusene.

11.12.3 Utvalgets vurdering

Nærværende utvalg avga høringsuttalelse 14. oktober 1999, der det ble påpekt at endringsspørsmålet berørte utvalgets arbeid, og kunne reise spørsmål om forholdet mellom transplantasjonsloven og straffeprosessloven/påtaleinstruksen. Utvalget ba om at Sosial- og helsedepartementet avventet utvalgets vurdering av dette spørsmålet. For øvrig viste utvalget til høringsuttalelsen fra Den rettsmedisinske kommisjon.

Blant annet av denne grunn videreførte ikke Sosial- og helsedepartementet forslaget da Ot.prp. nr. 24 (1999–2000) om lov om endringer i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. og Ot.prp. nr.. 77 (1999–2000) om lov om endringer i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. ble fremmet.

Utvalget er enig med DRK i at eksempelet gjengitt i Sosial- og helsedepartementets høringsbrev for å illustrere behovet for en ny obduksjonshjemmel, klart faller innenfor påtaleinstruksen § 13–2 annet ledd, jf. pkt. 8.2.1.2. Utvalget ser det som meget uheldig dersom det er slik at politi/påtalemyndighet i dag ikke følger anvisningen i påtaleinstruksen § 13–2 annet ledd om at de “i alminnelighet” bør sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas når “dødsårsaken er uviss og døden er inntrådt plutselig og uventet, særlig dersom vedkommende antas å ha vært alene i dødsøyeblikket.” I Justisdepartementets foredrag til kongelig resolusjon 28. juni 1985 om påtaleinstruksen er det understreket at formuleringen i § 13–2 etter departementets oppfatning innebærer en rimelig avveining mellom de kryssende hensyn på området. Det er dermed tatt hensyn til både den betydelige arbeidsbelastning, de store utgifter og de etiske spørsmål denne plikten kan medføre for politiet.

I den utstrekning politi/påtalemyndighet ikke følger påtaleinstruksen § 13–2 annet ledd, antar utvalget det har sammenheng med kostnadene forbundet med slik obduksjon. I tillegg til utleggene til obdusenten og øvrige kostnader direkte forbundet med obduksjonen, se pkt. 8.2.2.2, påløper utgifter til transport av liket til obduksjonsstedet. Kostnadene vil variere og er f.eks. ved transport innen Oslo ca. kr 2 600,–, mens transport fra Kristiansand S til Oslo koster fra kr 6 600,–.

Utvalget antar at muligheter for alternativ finansiering av obduksjoner i tilfeller som nevnt i påtaleinstruksen § 13–2 annet ledd vil kunne føre til at politidistriktene lettere etterlever intensjonen i bestemmelsen. Det bør derfor overveies om rettsmedisinske obduksjoner rekvirert etter denne bestemmelsen bør finansieres av folketrygden. Det nevnes for øvrig også at Høyesterett i avgjørelsen inntatt i Rt 2000 side 1502 har pekt på muligheten for at retten belastes disse kostnadene.

Folketrygdloven § 7–3 jf. forskrift 11. mars 1997 nr. 216 regulerer folketrygdens dekning av kostnader til båretransport. Av forskriften § 1 fremgår at transport i forbindelse med obduksjon rekvirert av trygdeetaten dekkes av dem. I § 2 heter det at transport i forbindelse med obduksjon rekvirert av politiet eller transport i forbindelse med at avdøde har testamentert legemet til universitetet, ikke dekkes av trygden. Rekvisisjon fra trygdeetaten kan i henhold til Rikstrygdeverkets rundskriv 1. september 1997 nr. 48 til folketrygdloven kapittel 7 være aktuelt i forbindelse med spørsmål om yrkesskade. Etter rundskrivet gir obduksjon som bare er krevet av en lege eller av de etterlatte, ikke grunnlag for dekning av båretransport.

Utvalget mener at også denne type obduksjoner bør utføres av kvalifiserte rettspatologer, og ikke av sykehuspatologer. Også i denne gruppen dødsfall må det erfaringsmessig antas å være tilfeller med straffbar årsak, noe en rettspatolog lettere vil identifisere enn en sykehuspatolog.

Forutsetter man at bestemmelsen i påtaleinstruksen § 13–2 annet ledd følges, slik at det “i alminnelighet” utføres obduksjon, vil behovet for en ny hjemmel i transplantasjonsloven for å obdusere samme kategori dødsfall være lite. Også etter påtaleinstruksens regel vil det imidlertid være enkelte plutselige og uventede dødsfall der obduksjon ikke rekvireres av politi/påtalemyndighet. Utvalget er enig i at adgangen til obduksjon i disse tilfellene bør reguleres klart, og slutter seg til høringsuttalelsen fra Den rettsmedisinske kommisjon.

12 Forslag om ekstern kvalitetssikring av rettsmedisinske sakkyndigerklæringer i straffesaker – Den rettsmedisinske kommisjon i fremtiden

Den rettsmedisinske kommisjon har virket i over 100 år. I perioder har det vært stilt spørsmål ved kommisjonens arbeid, sammensetning og arbeidsform. Det har også vært klart at mange typer rettsmedisinske erklæringer ikke har vært innsendt til kommisjonen, selv om de er omfattet av innsendingsplikten i strpl. § 147.

De siste fem årene har departementet lagt vekt på at kommisjonen skal være bredt sammensatt og at de fleste rettsmedisinske miljøer skal være representert. Kommisjonen har så vidt mulig også forsøkt å dekke opp nye rettsmedisinske områder, og dessuten vært atskillig mer aktiv i sin kontroll og i fagmiljøene. Om kommisjonens virksomhet vises for øvrig til kapittel 10. Selv om kommisjonen etter utvalgets mening på mange måter har fungert godt, har den også en del åpenbare svakheter som vil bli kommentert og diskutert i det følgende.

12.1 Sikrer Den rettsmedisinske kommisjon kvaliteten på rettsmedisinsk sakkyndigarbeid?

12.1.1 Svakheter ved kommisjonens kontroll med enkeltsaker

12.1.1.1 Praktiseringen av regelverket

Utvalget peker i dette avsnittet på en del svakheter ved Den rettsmedisinske kommisjons eksterne kontroll med sakkyndigerklæringer.

For det første får kommisjonen til behandling bare en del av de erklæringene den etter straffeprosessloven skulle ha. Det er først i de aller seneste årene – og ikke minst de par siste – at kommisjonen i det hele tatt har fått til behandling andre saker enn erklæringer om rettspsykiatriske undersøkelser og rettsmedisinske obduksjonsberetninger. Med andre ord har DRK i svært mange tilfeller ikke bidratt til kvalitetssikring fordi kommisjonen ikke har behandlet saken. Dette bildet endres nå imidlertid i retning av at flere og flere av erklæringene sendes inn.

Loven forutsetter også at de sakkyndige sender inn tilleggserklæringer dersom de i retten sier noe som avviker fra eller på vesentlige punkter utfyller den skriftlige erklæringen, jf. strpl. § 147 annet ledd. Utvalget har inntrykk av at denne plikten bare etterleves i svært få tilfeller. Den muntlige fremstillingen i retten kan ofte gå langt utover den skriftlige i detaljer og f.eks. prognostiske vurderinger i psykiatriske saker. I mange saker får de sakkyndige spørsmål i retten utover det opprinnelige mandat. Verken rettens aktører eller de sakkyndige selv synes å problematisere dette. I enkelte, få saker har det forekommet at hovedforhandlingen er blitt avbrutt i påvente av kommisjonens behandling av nye problemstillinger.

Dette er et komplekst problem. På den ene siden må retten kunne stå fritt i tilleggsspørsmål som er nødvendige for å belyse saken best mulig, eller for å forstå de sakkyndige. Det vil dessuten by på praktiske problemer og føre til forsinkelse av rettsforhandlingene dersom det skal tas referat av slike muntlige tilleggserklæringer, som deretter oversendes DRK. På den annen side kan man komme i den situasjon at vesentlige spørsmål i hovedforhandlingen besvares muntlig i retten, på bakgrunn av de møtende sakkyndiges paratkunnskap, og uten den kvalitetssikring formuleringen av en skriftlig sakkyndigerklæring og DRKs kontroll innebærer. For å redusere dette problemet, er det viktig at de sakkyndiges mandat formuleres best mulig, jf. foran i pkt. 11.5 og 11.11.2.2, og at eventuelle tilleggsspørsmål i størst mulig grad sendes den sakkyndige før hovedforhandlingen.

Etter utvalgets mening gir straffeprosesslovens bestemmelser om kommisjonen og innsendingsplikten med tilhørende forskrifter i utgangspunktet et godt grunnlag for den eksterne kvalitetssikringen av sakkyndigerklæringer. Lovens krav om at alle rettsmedisinske sakkyndigerklæringer straks skal sendes inn til kommisjonen skulle i utgangspunktet legge til rette for en god kontroll. Etter utvalgets mening er de fleste av svakhetene ved dagens eksterne kontroll mer et resultat av hvordan regelverket praktiseres enn av svakheter ved selve regelverket. Utvalget vil i det følgende likevel vurdere behovet for endringer også i regelverket.

12.1.1.2 Organiseringen av virksomheten

Kommisjonen er i dag basert på et sentralt sekretariat lokalisert i Justisdepartementet og et sekretariat for den alminnelige gruppe lokalisert hos formannen. Kommisjonsmedlemmene bor spredt, og kommunikasjonen mellom medlemmene skjer pr. post Fra en sak ankommer departementet til rekvirenten mottar svar, har saken ofte vært sendt i posten opptil syv ganger. Elektronisk forsendelse ville derfor kunne redusere total behandlingstid betraktelig. Alternativt vil parallellbehandling av saker kunne korte ned behandlingstiden, i stedet for dagens seriebehandling. Det ville også kunne gi mer selvstendige vurderinger av kommisjonens medlemmer, men det ville vanskeliggjøre identifiseringen av spesielt viktige punkter som annenvoterende bør gå nærmere inn på.

En annen ulempe med dagens organisering er at de to gruppene har lite kontakt med hverandre. Det kan være saker som har både psykiatrisk og toksikologiske aspekter, eller andre saker av mer prinsipiell natur som begge gruppene burde ha kjennskap til.

Tanken har i alle år vært at kommisjonen skulle bestå av de best kvalifiserte fagfolkene i landet. Arbeidet har vært biarbeid ved siden av hovedstilling og ofte mange andre verv. Etter som antall saker har økt, har arbeidsbelastningen blitt stadig mer byrdefull. Formannen i alminnelig gruppe arbeider i dag ca. 2/3 årsverk med kommisjonssaker, og formannen i psykiatrisk gruppe bruker ca. 1/5 årsverk på kommisjonsarbeidet, se pkt. 10.4. Arbeidsmengden for formennene er etter utvalgets oppfatning for stor, tatt i betraktning at de samtidig forutsettes å være faglig aktive i sine hovedstillinger.

Medisinen har de siste 100 år blitt stadig mer spesialisert, og er nå vesentlig mer spesialisert enn da DRK ble opprettet. Dette har økt behovet for ekstraordinære medlemmer, noe som innebærer at en stor gruppe fagfolk er tilknyttet kommisjonen. Svakheten med å øke antall tilknyttede kommisjonsmedlemmer er at den enkelte da får mindre erfaring fra kommisjonsarbeidet, noe som kan være viktig for kvaliteten av kontrollen. Det kan dessuten gjøre det vanskeligere å sikre likebehandling av like saker. Dersom det i stigende grad benyttes personer som ikke har spesiell erfaring fra retten, men utelukkende med faglig spisskompetanse, innebærer det også et større ansvar for formannen i det spesifikt rettsmedisinske og sakkyndigfaglige. Det vil også være vanskelig for medlemmene å kunne kontrollere hverandre, når kompetansen blir så vidt spesialisert.

12.1.2 Svakheter ved kommisjonens rådgivningsfunksjon

I kommisjonens instruks står det at kommisjonen skal gi råd til rettens aktører og de sakkyndige. Utenfor behandlingen av enkeltsaker er dette i dag en liten del av kommisjonens arbeid, se pkt. 10.6. Spørsmålet om å oppheve denne regelen ble tatt opp i Justisdepartementets høringsbrev 29. mars 1984, se pkt. 4.2.

Utvalget antar at f.eks. dommere i flere saker vil kunne ha nytte av å diskutere mandatutforming eller bruk av sakkyndige med en upartisk instans, se pkt. 11.5 og pkt. 14.3.2 B og 14.3.3 B. Kommisjonsmedlemmene kan tenkes å ivareta en slik funksjon. En annen mulighet er at DRK rendyrkes som kontrollorgan, og at rådgivning, for eksempel med hensyn til mandater, i det vesentlige overlates en annen instans. Det vises her til fremstillingen av de ulike organisasjonsmodellene i pkt. 14.3.

Offentlige instanser burde i dag i større utstrekning kunne bruke DRK som høringsinstans, og i enkelte saker sågar som utreder. Kommisjonen besitter et unikt materiale over alle rettsmedisinske erklæringer som er avgitt, et materiale som inneholder viktig kriminalpolitisk og samfunnsmedisinsk kunnskap.

Sakkyndige rådspør i dag i noen grad kommisjonens medlemmer. Det kan da være uklart for både den som spør og kommisjonsmedlemmet om spørsmålet besvares som et råd fra kommisjonen eller som råd fra klinikeren eller akademikeren. Kommisjonen bør etter utvalgets oppfatning være forsiktig med før kontrollen å engasjere seg i enkeltsaker uformelt, men kommisjonens medlemmer må likevel antas i noen grad å gjøre dette, se pkt. 11.5. Av hensyn til den etterfølgende kontroll bør kommisjonsmedlemmer være tilbakeholdne med dette. Nettopp dette behovet for å unngå en sammenblanding av rådgivnings- og kontrollfunksjonen er vurdert ved valget av organisasjonsmodell.

12.2 Er det fortsatt behov for ekstern kvalitetssikring av rettsmedisinske sakkyndigerklæringer i straffesaker?

Et grunnleggende spørsmål for utvalget har vært om, og eventuelt hvorfor, det skal være en annen kvalitetssikring av rettsmedisinsk sakkyndighet enn av all annen sakkyndighet og alle andre bevis i straffesaker. Mandatet fra Justisdepartementet synes å forutsette en slik forskjellsbehandling. Utvalget finner likevel grunn til å stille spørsmålet.

Etter utvalgets oppfatning kunne kanskje tilsvarende kontrollmuligheter ha vært ønskelig både på andre fagområder og utenfor strafferettens område, men det faller utenfor utvalgets mandat å vurdere dette nærmere.

Utvalget nevner som illustrasjon at det med hjemmel i veterinærloven (lov 10. desember 1948 nr. 3) § 28 er opprettet et veterinærmedisinsk rettsråd. Rådet skal motta og kontrollere kopi av veterinærmedisinske sakkyndigerklæringer avgitt av offentlig oppnevnte sakkyndige i både sivile saker og straffesaker. Kvalitetssikring av sakkyndigvurderinger i forbindelse med for eksempel tvister i husdyrhandel eller ved spørsmål om dyreplageri er med andre ord lovfestet, mens det ikke finnes noen tilsvarende ordning for sivilrettslige tvister der medisinske spørsmål om menneskers helse står sentralt. I forarbeidene til veterinærloven heter det blant annet (Innstilling fra et utvalg oppnevnt av Landbruksdepartementet, avgitt 16. februar 1939, side 30):

“Det kan dreie seg om saker som har stor prinsipiell betydning og de kan ofte gjelde store økonomiske verdier. Når så dyptgående interesser verserer for en domstol, kan det lett komme til å oppstå divergerende vurderinger av saken, slik at de sakkyndige på grunn av sine motstridende erklæringer ikke kan respekteres av retten.”

Utvalget peker videre på at personskadeerstatningsutvalget i NOU 1994: 20 “Personskadeerstatning” pkt. 8.6 (side 154) uttalte at det burde overveies å opprette et organ som etter anmodning fra en eller begge parter gis kompetanse til å avgi rådgivende uttalelser om medisinske spørsmål, herunder spørsmål om årsakssammenheng og eventuell medisinsk invaliditet. Lege-forsikringsutvalget støttet forslaget om å opprette en uavhengig kvalitetssikringsinstans for medisinske sakkyndiguttalelser i forsikringssaker, se NOU 2000: 23 “Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger” pkt. 13.10.2.4 (side 108 flg).

Tvistemålsutvalget har i sitt notat 18. desember 2000 om bevis foreløpig foreslått en ny regel som hjemler opprettelse av et utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer på bestemte fagfelt (notatets punkt 8.2: Utkast til regler om sakkyndigbevis, § IC fjerde ledd, på side 75):

“Kongen kan opprette utvalg av sakkyndige for bestemte sakstyper og utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer på bestemte fagfelt.”

Til forslaget om å opprette utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer, heter det i kommentarene (notatets side 78):

“Det kan være vanskelig for retten å ta stilling til om sakkyndigerklæringer er utarbeidet i samsvar med anerkjente vitenskapelige metoder, og ellers er i samsvar med aksepterte vitenskapelige standpunkter på vedkommende fagområde. Slik evaluering kan være nyttig f.eks. ved sakkyndigerklæringer i medisinske eller psykiatriske spørsmål, jf. den evaluering av sakkyndigerklæringer som Den rettsmedisinske kommisjon foretar i straffeprosessen. Et annet aktuelt område kan være sakkyndigerklæringer i barnefordelingssaker eller i saker om tvungen overtakelse av omsorg for barn.”

Det kan være vanskelig på prinsipielt grunnlag å begrunne særbehandlingen av det rettsmedisinske sakkyndighetsbevis i forhold til ethvert annet bevis i en straffesak. Utvalget mener likevel at en rekke hensyn tilsier at et system for ekstern kvalitetssikring opprettholdes for rettsmedisinske sakkyndigerklæringer i straffesaker.

For det første dreier de rettsmedisinske erklæringene seg ofte om spørsmål som er av helt sentral betydning i straffesaker, for eksempel om subjektive eller objektive vilkår for straff er oppfylt. De sakkyndiges uttalelser er derfor ofte meget viktige bevis i saken. Det er dessuten ofte i straffesaker hvor de høyeste rettsgoder liv, legeme og helbred er krenket, at rettsmedisinsk sakkyndighet brukes. Bevisenes kvalitet får dermed stor betydning. Høy kvalitet forutsetter et høyt faglig nivå på sakkyndigheten, og at de sakkyndige klarer å formidle sine faglige vurderinger til retten og sakens parter. Det faktum at det i utgangspunktet ikke stilles noen formelle krav til kompetanse hos den som opptrer som sakkyndige, styrker behovet for ekstern kvalitetssikring. Behovet for kontroll vil være særlig stort der det bare er oppnevnte én sakkyndig.

En viktig bakgrunn for opprettelsen av DRK i 1900 var at nivået på rettsmedisinsk sakkyndighet i den norske legestand generelt ikke var tilfredsstillende utfra et rettssikkerhetssynspunkt. Særlig gjaldt dette innen rettspsykiatri. I Norge finnes ingen organisert utdannelse eller spesialitet i rettsmedisinske fag, og det er fortsatt mangel på kompetanse i fagene. I medisinstudiet er de rettsmedisinske spørsmål viet beskjeden plass. Selv om den rettsmedisinske fagutvikling har vært betydelig siden 1900, og medisinernes fagkunnskap i rettsmedisinske spørsmål generelt er øket, vil det etter utvalgets oppfatning ikke være forsvarlig å la enhver medisiner opptre for retten som sakkyndig, uten noen form for ekstern kvalitetssikring.

Til dette kommer at de sakkyndiges interne kvalitetssikringsrutiner i rettsmedisinske spørsmål ennå ikke er utviklet og implementert i en slik grad at det veier opp for ekstern kontroll. For eksempel er det på de rettsmedisinske områdene ikke utarbeidet norske prosedyreprotokoller de sakkyndige kan følge, se pkt. 11.10.

Rettsmedisin er dessuten et fagområde der retten og partene selv som oftest ikke har den nødvendige faglige innsikt til verken å vurdere de rettsmedisinske spørsmål eller kvaliteten på de sakkyndiges undersøkelse. Retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, jf. strpl. § 294, men vil i forhold til disse helt sentrale bevistema i meget stor grad være avhengig av de sakkyndige. Det er da svært viktig at retten trygt kan legge de sakkyndiges faglige vurderinger til grunn, eventuelt at den blir gjort oppmerksom på hvilke spørsmål i saken som faglig forsvarlig kan vurderes på ulike måter.

Videre har man i norsk straffeprosess hittil ønsket å begrense innslaget av kontradiktorisk ekspertise (“battle of experts”), noe som kunne være et alternativ til et offisielt kontrollorgan som DRK. Da måtte hver av partene stille med egne sakkyndige til avhøring som sakkyndige vitner. Ved straffeprosessloven av 1981 valgte man å beholde systemet med rettsoppnevnte sakkyndige som kontrolleres av DRK, slik at de sakkyndige er rettens rådgivere og veiledere, jf. innstillingen fra straffeprosesslovkomiteen side 215. Selv om partene også ble gitt adgang til å fremstille private sakkyndige i retten, og disse er gitt en noe annen prosessuell stilling enn andre vitner, gikk man bevisst ikke inn for prosessuell likestilling av rettens og partenes sakkyndige.

Endelig var det et sentralt poeng ved opprettelsen av kommisjonen å sikre rettsenhet i landet, det vil si at de rettsmedisinske vurderinger holder noenlunde samme faglige standard uavhengig av hvilken rettskrets en sak behandles i. I mange saker har de sakkyndige liten erfaring i sakkyndigarbeid. Det kan dessuten være ulike tradisjoner ved de ulike institusjoner eller fagmiljøer som produserer erklæringene. Uten et nasjonalt samordningsorgan som Den rettsmedisinske kommisjon vil risikoen for at det oppstår geografiske forskjeller være betydelig. Særlig gjelder dette siden rettsmedisinsk sakkyndige i Norge ofte arbeider alene eller i små fagmiljøer. Dommerne har selv ikke mulighet for å oppdage og korrigere for dette.

De erfaringer rettssystemet har gjort i enkelte spesielle og sterkt mediafokuserte straffesaker, viser at det er stort behov for kontroll av de rettsmedisinske erklæringene. Det samme gjelder enkelte gjenopptakelsessaker, f.eks. Liland-saken. Det har i enkelte av disse vært brukt ulik rettsmedisinsk sakkyndighet både fra utland og innland og også innenfor fagområder som er lite kjent i Norge, f.eks. vitnepsykologi og tolking av resultater fra løgndetektorer.

Etter en samlet vurdering mener utvalget at det som hovedregel fortsatt er behov for ekstern kvalitetssikring av rettsmedisinske sakkyndigerklæringer i straffesaker og at Den rettsmedisinske kommisjon bør opprettholdes, om enn i en noe endret form, se pkt. 12.5.

Utvalget viser for øvrig til de foran nevnte forslagene i NOU 1994: 20 “Personskadeerstatning”, NOU 2000: 23 “Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger” og det foreløpige forslaget fra tvistemålsutvalget om behovet for kvalitetssikring av medisinsk sakkyndighet i sivile saker. I NOU 2000: 23 pkt. 13.10.2.4 (side 108 flg.), foreslås organet etablert som en uavhengig instans, men det tas i utredningen ikke stilling til organisasjonsformen. Forslaget understreker etter utvalgets syn behovet for ekstern kvalitetssikring av sakkyndige medisinske uttalelser.

Dersom noen av forslagene videreføres, må det vurderes om det bør skje en samordning av kvalitetssikringen mellom sivile saker og straffesaker, eller om flere slike organer kan eksistere uavhengig av hverandre i Norge, se også drøftelsene i pkt. 14.4.

12.3 Hvilke rettsmedisinske sakkyndigerklæringer bør kvalitetssikres eksternt?

I utvalgets mandat heter det bl.a.:

“Utvalget skal vurdere og foreslå hvilke typer sakkyndighetserklæringer som bør undergis rettsmedisinsk kontroll, herunder erklæringer innenfor 1) den alminnelige rettsmedisin og 2) rettspsykiatrien. Mandatet avgrenses til rettsmedisinsk virksomhet i straffesaker.

Det avgrenses også mot det direkte medisinske fagansvar som ligger i Sosial- og helsedepartementet…”

For tidligere vurderinger av spørsmålet vises til behandlingen under pkt. 4.2 foran.

Utvalget har vurdert hvordan kommisjonen bør organisere og prioritere sitt arbeid. Etter utvalgets mening er det meget viktig å styrke kommisjonens sekretariat, samtidig som kommisjonen bør konsentrere oppmerksomheten om de erklæringene det er viktigst å kontrollere. Utvalget har vurdert om det er fagområder eller typer erklæringer der behovet for ekstern kvalitetssikring fra DRK kan erstattes av andre kvalitetssikringsmekanismer (f.eks. kompetansekrav for de sakkyndige, krav om akkreditering eller annen intern kvalitetssikring, eller bruk av alternativ sakkyndighet), eller om det av andre grunner er forsvarlig å ikke kreve at erklæringene forelegges kommisjonen. I en situasjon der utvalget må prioritere knappe personellmessige og økonomiske ressurser, blir spørsmålet hva det er viktigst å bruke ressursene på. Avgjørende for utvalget har hele tiden vært å ivareta rettssikkerheten på en betryggende måte.

12.3.1 Hvilke generelle kriterier legger utvalget til grunn for sitt forslag?

12.3.1.1 Avgrensning av den obligatoriske kontrollen

Utvalgets overordnede rettesnor for om kontroll bør være obligatorisk, er hensynet til rettssikkerheten for de involverte.

Utvalget har ikke funnet grunn til å avgrense DRKs kontrolloppgaver utfra den sakkyndiges konkrete kompetanse. Foreløpig finnes ikke spesialitet i de rettsmedisinske fag i Norge, og sertifiseringsordninger er heller ikke etablert.

Utvalget har funnet det vanskelig å avgrense DRKs kontrolloppgaver utfra hvor alvorlig det straffbare forholdet saken gjelder er. For det første vil også mindre alvorlige straffesaker kunne ha stor betydning for den enkelte. Videre vil man også i mindre alvorlige saker kunne få vanskelige sakkyndigspørsmål. Endelig mener utvalget at strafferammen vil være et lite egnet avgrensningskriterium.

DRKs kontroll må fortsatt avgrenses til fagområdet rettsmedisin, jf. uttrykket “rettsmedisinsk erklæring” i utvalgets forslag til ny strpl. § 147. Utvalget legger i denne forbindelse en vid definisjon av rettsmedisin til grunn, se foran under pkt. 6.1. Avgjørende må være problemstillingens medisinske karakter, ikke hvilken profesjon som utfører det sakkyndige oppdrag. Utvalget mener således at all virksomhet medisinen som fag befatter seg med skal omfattes, selv om det er f.eks. biologer, kjemikere eller psykologer som i den konkrete sak er sakkyndige.

Utvalget mener plikten til innsending må begrenses til de erklæringer der det er et reellt behov for en slik obligatorisk ekstern kvalitetssikring, og det må derfor finnes frem til et hensiktsmessig avgrensningskriterium. For å bøte på mulige uheldige utslag av at plikten til innsending formelt innsnevres i forhold til dagens ordlyd i strpl. § 147, foreslår utvalget at plikten suppleres av en nærmere definert adgang til frivillig innsending. Utvalget mener man på denne måten unngår tid- og ressurskrevende kontroll i saker der verken retten, partene eller den sakkyndige vurderer dette som nødvendig.

Utvalget foreslår at den obligatoriske kontrollen knyttes til om erklæringen “er ment til bruk i retten”. Dette tar sikte på erklæringer som utarbeides for å belyse skyld- eller straffespørsmålet. Slike erklæringer blir vanligvis dokumentert for retten. Poenget er at disse erklæringene er så sentrale ved avgjørelsen av saken, at behovet for kvalitetssikring er stort. Av disse skal likevel ikke alle sendes inn.

Rettsmedisinske erklæringer vil kunne gjelde helt ulike forhold, slik at det vanskelig lar seg gjøre å oppstille presise kriterier for hvilke erklæringer som obligatorisk skal sendes inn. Kriteriet må i adskillig grad være skjønnsmessig. Generelt vil behovet for ekstern kontroll være sterkere jo større innslag erklæringen inneholder av sakkyndig skjønn. Avgrensningen av innsendingsplikten bør derfor knyttes til graden av skjønn i erklæringen.

Hvor en erklæring i det alt vesentlige er deskriptiv, er obligatorisk kontroll fra DRK etter utvalgets mening unødvendig. Utvalget har kommet til at innsendingsplikten bør inntre hvor erklæringen inneholder et “ikke uvesentlig innslag av sakkyndig skjønn”. Et alternativ ville være å bare knytte plikten til ekstern kontroll av erklæringer til at erklæringen inneholder “et vesentlig innslag” av sakkyndig skjønn. Utvalget antar imidlertid at en slik formulering vil kunne føre til at en del erklæringer som burde kontrolleres, ikke vil bli sendt inn

Utvalgets utforming av kriteriet for obligatorisk kontroll må ses i sammenheng med utvalgets forslag når det gjelder sakkyndige vitners adgang til å fremlegge skriftlige erklæringer, se pkt. 11.9.2. Etter utkastet blir det avgjørende for innsendingsplikten om erklæringen “er ment til bruk i retten”, uavhengig av om den er skrevet av en rettsoppnevnt sakkyndig eller et sakkyndig vitne. Med andre ord faller også skriftlige erklæringer fra sakkyndige vitner inn under regelen om innsendingsplikt, se pkt. 11.9.4.

12.3.1.2 Særlig om muntlige erklæringer og muntlige tilleggserklæringer

Någjeldende § 147 annet ledd pålegger den sakkyndige å sende inn et referat av sin muntlige forklaring under hovedforhandlingen, hvor denne inneholder “uttalelser som avviker fra den skriftlige erklæring eller på vesentlige punkter utfyller den”. Dette skjer i praksis meget sjelden. Det er derfor grunn til å tro at det i praksis i noe omfang gis slike muntlige tilleggserklæringer uten at regelen om etterfølgende innsending følges.

Utvalget har vurdert om regelen bør gå ut, men har kommet til at den bør opprettholdes. Både hensynet til sakens opplysning, partene i saken og kommisjonens kontrollfunksjon tilsier dette. Det tilligger retten å vurdere om forhandlingene bør utsettes i påvente av kommisjonens uttalelse, jf. strpl. §§ 293–294.

Plikten må begrenses til muntlige tilleggserklæringer som vesentlig avviker fra den skriftlige erklæring. Utvalget har formulert regelen noe annerledes enn dagens regel for å få dette klart frem, og har tatt inn et uttrykkelig påbud om at innsendelse skal skje straks, se forslaget til § 147 tredje ledd.

Dersom den sakkyndige bare avgir muntlig forklaring, jf. § 143 tredje ledd, vil han etter gjeldende rett ikke ha plikt til å sende referat av sin forklaring inn til kommisjonen. Typisk gjelder dette der en lege er innkalt som vitne, men under hovedforhandlingen blir oppnevnt som sakkyndig for å besvare et spørsmål som krever sakkyndighet. Slikt skjer i praksis sjeldent. At vedkommende som utgangspunkt er innkalt som vitne av en av partene, vil generelt kunne tilsi varsomhet i forhold til å oppnevne vitnet som sakkyndig. Vitnet vil kunne uttale seg om slike spørsmål også som sakkyndig vitne.

Utvalget har vurdert om dette bør endres. Det kan hevdes at behovet for kontroll fra DRK bør vurderes likt uavhengig av om en skriftlig erklæring er avgitt før hovedforhandlingen eller ikke. I praksis må likevel en kvalitetssikring av en ren muntlig uttalelse bli svært vanskelig. I en skriftlig erklæring, som bygges opp i samsvar med etablert praksis på området, vil det fremgå hvilke undersøkelser den sakkyndige har gjort, hva han faktisk bygger på, og hans vurdering vil være sammenhengende og relatert til de faktiske premissene i erklæringen. Et nedtegnet muntlig utsagn må nødvendigvis bli mer summarisk og med mer begrensede premisser. Dersom det skal være mulig å foreta en ekstern kvalitetssikring av en slik rent muntlig erklæring, må man nærmest pålegge vedkommende å skrive en mer eller mindre fullstendig sakkyndigerklæring i ettertid. Flere hensyn tilsier at dette ikke er en god løsning.

Rent muntlige erklæringer bør derfor ikke undergis obligatorisk kontroll. Finner retten at en muntlig erklæring stiller saken i et slikt lys at forholdene bør klarlegges nærmere, må det være opp til retten å vurdere å utsette forhandlingene og få oppnevnt sakkyndig til nærmere belysning av spørsmålet, jf. strpl. § 294.

12.3.1.3 Adgang til kontroll av erklæringer som ikke omfattes av den obligatoriske kontrollen

Utvalget foreslår som nevnt at sakens aktører skal ha en generell adgang til å forelegge kommisjonen rettsmedisinske sakkyndigerklæringer som er ment til bruk i straffesak. Dette understreker både påtalemyndighetens og forsvarerens medansvar for å vurdere behovet for kvalitetssikring.

Adgangen vil løse en del grensespørsmål som kan oppstå i forhold til den obligatoriske kontrollen. For det første omfattes erklæringer som ikke fremlegges i retten, f.eks. fordi saken henlegges eller på annen måte avsluttes uten iretteføring (bot, påtaleunnlatelse). Også foreløpige rettspsykiatriske erklæringer vil etter denne regelen kunne bli kontrollert. For det andre sikres kontrolladgangen for erklæringer der innslaget av sakkyndig skjønn er lavere enn terskelen for obligatorisk kontroll, og for muntlige erklæringer, jf. pkt. 12.3.1.2. Regelen vil også gi den sakkyndige selv mulighet for å forelegge erklæringer for kommisjonen, dersom han skulle ønske kommisjonens vurdering.

Det er usikkert i hvor stor grad denne regelen vil bli brukt, men utvalget antar at en slik sikkerhetsventil vil være hensiktsmessig. Regelen om adgangen til å forelegge erklæringer for kommisjonen vil gjelde ikke bare erklæringer fra oppnevnte sakkyndige, men også erklæringer fra sakkyndige vitner.

På grunn av sakenes spesielle karakter, forutsetter utvalget at påtalemyndigheten sørger for at sakkyndige erklæringer i saker om spedbarnsdødsfall, sykehusdødsfall og ved mistanke om drap alltid blir sendt inn til kontroll, da disse sakstypene er meget alvorlige og undersøkelsene er faglig krevende og ofte innebærer vitenskapelig basert skjønnsutøvelse.

12.3.2 De enkelte fagområder

12.3.2.1 Rettspatologi

De rettsmedisinske obduksjonsrapportene har hittil dominert Den rettsmedisinske kommisjons kontrollarbeid, både i antall og tidsbruk. Bare et lite mindretall av disse sakene ender imidlertid opp som straffesaker, se antall rettsmedisinske obduksjoner foretatt i 1997 (pkt. 8.9.2.1) sammenholdt med antall etterforskede straffesaker i 1997 med mistanke om drap eller uaktsomt drap (pkt. 8.9.2.2 tabell 8.3).

En grunn til at obduksjonsrapportene har dominert kontrollarbeidet, kan være at straffesaker der liv går tapt er de mest alvorlige straffesakene. Jo alvorligere en sak er, desto viktigere er det med grundig kvalitetskontroll. Det vil kunne oppleves støtende for den alminnelige rettsfølelse dersom drap ikke blir oppdaget på grunn av for dårlig rettsmedisinsk kontroll med dødsfall. Det kan se ut som om man har tatt det for gitt at alle rettsmedisinske obduksjoner skal kvalitetssikres, allerede ut fra muligheten for at dødsfallet er resultatet av et straffbart forhold.

Utvalget har tatt utgangspunkt i at kontrollordningen er en del av straffeprosessen, og primært skal brukes i straffesaker. Behovet for kvalitetssikring i straffeprosessen tilsier etter utvalgets oppfatning ikke nødvendigvis at alle erklæringer etter rettsmedisinske obduksjoner skal forelegges kommisjonen. Det foretas et betydelig antall rettsmedisinske obduksjoner i saker der dødsfallsundersøkelsen avsluttes uten at det blir straffesak. Bakgrunnen for dette er at obduksjon som regel skal rekvireres i saker med mistenkelig dødsfall, jf. strpl. § 228, jf. påtaleinstruksen kapittel 13 (se mer om dette i pkt. 8.2.1). Åpnes ikke straffesak, tilsier ikke straffeprosessuelle hensyn ved den videre behandling av saken i politiet at erklæringene kontrolleres av DRK. Utvalget bemerker at den rettsmedisinske undersøkelsen i slike saker ofte er avgjørende for om det blir straffesak eller ikke, og at den derfor er svært viktig. Ved mange av de mistenkelige dødsfallene vil det for en rettsmedisiner være forholdsvis enkelt å fastslå at dødsårsaken ikke er et straffbart forhold. I disse sakene vil behovet for ekstern kontroll være begrenset. Det er likevel en viss risiko for at straffbare forhold ikke vil bli oppdaget dersom slike rutinemessige undersøkelser unntas fra kontrollplikten.

Utvalget viser til redegjørelsen foran i pkt. 8.2.1 om forskjellen på en rettsmedisinsk obduksjon og en sykehusobduksjon. For å ikke øke risikoen for at drap skal bli oversett, mener utvalget at rutinemessige rettsmedisinske undersøkelser ved mistenkelig dødsfall må utføres av rettsmedisinsk trenet personell. Dette vil innebære en sentralisering av undersøkelsene i den enkelte helseregion. I dag foretas ca. 20% av alle rettsmedisinske dødsfallsundersøkelser av leger utenfor de rettsmedisinske institusjonene, det vil si leger som generelt har beskjeden trening i det rettsmedisinske aspektet ved dette arbeidet.

Utvalget bemerker at den obligatoriske kontrollen på dette feltet har hatt en vesentlig rolle i opplæringen av utøverne av rettsmedisinske obduksjoner, og har i tillegg gitt kommisjonen en unik oversikt over hvordan praksis i slike saker er i landet. Dette aspektet er av mer pedagogisk og statistisk interesse, og utvalget mener det må vike for en prioritering av den direkte kvalitetskontroll i saker som får strafferettslig etterspill. Utvalget ser imidlertid at dette kan ha uheldige sideeffekter. Det pedagogiske aspektet søkes derfor i noen grad ivaretatt ved at den sakkyndige får en adgang til innsending av sine erklæringer, jf. pkt. 12.3.1.3.

12.3.2.2 Rettsmedisinske laboratoriefag

Utvalget har utfra en medisinskfaglig og rettssikkerhetsmessig vurdering kommet til at alle biologiske, biokjemiske og kjemiske analyser utført i forbindelse med etterforskning i straffesaker bør foretas av laboratorier som er akkreditert etter internasjonale standarder for de aktuelle undersøkelsene. I Norge er det i dag bare Statens rettstoksikologiske institutt av de rettsmedisinske institusjonene som er akkreditert, se pkt. 9.2.3. Det er etter utvalgets oppfatning åpenbart utilfredsstillende at laboratoriene ved de rettsmedisinske institusjonene i Norge ikke er akkreditert for de rettsmedisinske prøvene de utfører. Ved å stille krav om akkreditering, vil sannsynligheten for riktige analyseresultater etter utvalgets mening være tilstrekkelig høy, og behovet for ekstern kontroll av analysene reduseres betraktelig. Utvalget understreker likevel at det i denne forbindelse må skilles mellom for det første analyser av prøver, for det andre tolkning av analyseresultatene og for det tredje faglige vurderinger utover dette.

Med “tolkning” menes her enhver sakkyndig vurdering som er basert på analyseresultatene – f.eks. sannsynligheten for at et biologisk spor er avsatt av en gitt person, vurdering av påvirkning av berusende eller bedøvende middel, vurdering av muligheten for analysefeil, av kvaliteten til det spormateriale som er analysert, mv.

Prøveanalysene kan akkrediteres, og etter hvert tilbys i noen grad også akkreditering som inkluderer tolkningen av analyser (Den nye kvalitetsstandarden for prøvingslaboratorier, ISO 17 025, se foran i kap 9.1.3). I en del saker vil det imidlertid gjenstå sakkyndige vurderinger som ikke omfattes av akkrediteringen. Disse vil det fortsatt kunne være behov for at kommisjonen kontrollerer. En oppdeling som angitt vil likevel kunne bidra til å avlaste kommisjonen.

Sakkyndige uttalelser til retten eller påtalemyndigheten med tolkning av analyseresultater inneholder et så stort innslag av sakkyndig skjønn at de etter forslaget fortsatt skal sendes kommisjonen for obligatorisk kontroll. Ved analyser som er et ledd i en mer omfattende granskning (f.eks. sakkyndig likundersøkelse, klinisk undersøkelse av mistenkt, fornærmet eller annen person), skal kopi av analyseresultatene og tolkningen av dem sendes inn som en del av sakkyndigrapporten til den som har fått hovedoppdraget, og etter de regler som gjelder for dette. Når oppdraget bare omfatter analysen og tolkningen av den, skal innsendingsplikten reguleres etter de samme regler som gjelder for andre sakkyndige rapporter.

12.3.2.3 Rettsodontologi og rettsantropologi

I noen få saker pr. år vil rettsodontologiske og rettsantropologiske uttalelser kunne bli fremlagt. Utover identifiseringssaker vil disse uttalelsene ofte kunne være preget av skjønn, og de bør derfor vurderes av DRK.

12.3.2.4 Klinisk rettsmedisin

Det er svært vanskelig å anslå i hvor mange saker årlig det foretas klinisk rettsmedisinske undersøkelser, jf. pkt. 8.9. Utvalget har der antydet et antall mellom 2 000 og 5 000. I mange av disse sakene er det etter utvalgets vurdering en begrenset grad av sakkyndig skjønn, noe som reduserer behovet for ekstern kontroll.

Utvalget har vurdert om det for klinisk rettsmedisinske undersøkelser bør skilles mellom ulike sakstyper, f.eks. om erklæringer om undersøkelse om seksuelle overgrep mot barn alltid bør kontrolleres av kommisjonen. Erfaring fra de siste 10 årene viser at det er behov for kvalitetssikring av slike undersøkelser og sakkyndigerklæringer. Undersøkelsene i saker om seksuelle overgrep krever etter utvalgets oppfatning ofte en noe større grad av sakkyndig skjønn, enn f.eks. tradisjonelle voldssaker. Utvalget antar imidlertid at behovet for kontroll også i disse sakene er tilstrekkelig ivaretatt i forslaget.

12.3.2.5 Rettspsykiatri

Utvalget mener at alle erklæringer om fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser (mentalobservasjoner) foretatt av rettslig oppnevnte sakkyndige, fortsatt bør omfattes av obligatorisk kontroll fra DRK. Som nevnt i pkt. 11.4.5.2 bygger innhenting av data og vurdering av disse i større grad på medisinsk skjønn i rettspsykiatrien enn hva som generelt er tilfellet i den somatiske rettsmedisin. Disse erklæringene vil derfor alltid omfattes av forslaget om obligatorisk kontroll i § 147.

Utvalget har videre vurdert om det er grunn til å opprettholde dagens regel om at foreløpige rettspsykiatriske erklæringer etter § 165 tredje ledd ikke omfattes av innsendingsplikten. Også slike erklæringer kan unntaksvis ha avgjørende betydning, ikke minst på den påtalemessige vurderingen. En uriktig foreløpig rettspsykiatrisk erklæring kan også lede til at det feilaktig besluttes å unnlate fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse, med den mulige følge at en utilregnelig lovbryter med urette domfelles.

Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 4. februar 1992 (sak 601/1992) er et eksempel på dette. Saken (som gjaldt erstatning for uberettiget forfølgning) gjaldt en mann som var dømt til fengsel i 10 måneder. Det var foretatt foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse som konkluderte med at det ikke forelå grunnlag for fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse, som da heller ikke ble foretatt. Noen år senere ble saken gjenopptatt, og han ble frifunnet på det grunnlag at han hadde vært utilregnelig.

Utvalget antar likevel at det generelt ikke bør være obligatorisk kontroll for slike erklæringer, og at behovet for kontroll ivaretas ved regelen om at det vil være adgang til å sende inn også slike erklæringer. Utvalget vil imidlertid se det som ønskelig at denne muligheten brukes i større utstrekning enn i dag.

Utvalget har erfaring for at en del foreløpige rettspsykiatriske erklæringer går klart ut over det som etter loven er formålet med en slik erklæring, nemlig å avklare om det bør foretas fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse. Dersom den sakkyndige uttaler seg om tilregnelighet, sjelsevner, tilbakefallsfare mv., vil erklæringen etter forslaget være omfattet av obligatorisk kontroll i den grad erklæringen er ment til bruk i retten. Det samme gjelder der det gis andre mandater innenfor rettspsykiatri (f.eks. undersøkelse av fornærmede i straffesaker, eller av barn i sedelighetssaker) og erklæringen inneholder et ikke uvesentlig innslag av sakkyndig skjønn, jf. også pkt. 8.8.

12.4 Regulering av innsendingsplikten

12.4.1 Hvem skal ha ansvaret for at innsendingsplikten overholdes?

Plikten til innsending har tidligere ligget til den sakkyndige. Det har da i praksis vært opp til den sakkyndige selv å vurdere om innsending burde skje, selv om både retten og sakens parter av eget initiativ har kunnet ta skritt for å besørge innsendt en erklæring den sakkyndige har unnlatt å sende inn.

Liland-utvalget foreslo i NOU 1996: 15 pkt. 10.10 (side 124–125) at innsendingsplikten burde overføres til påtalemyndigheten. Politi/påtalemyndighet er i langt de fleste saker den instans som har rekvirert uttalelsen, og som derfor er adressat for erklæringen. Man antok at en slik endring ville føre til en mer effektiv håndhevelse av plikten til innsending.

Utvalget er enig i at plikten bør overføres til påtalemyndigheten, se utkastet til ny § 147 første ledd, og tiltrer Liland-utvalgets begrunnelse. Regelen bør gjelde også hvor erklæringen er skrevet av et sakkyndig vitne. Dermed har man mulighet for å få etablert en mer enhetlig praksis med hensyn til innsending. At plikten tilligger påtalemyndigheten, hindrer ikke at det i den enkelte sak avtales med den sakkyndige at erklæringen skal innsendes av denne. For ikke å forsinke kommisjonens kontroll, vil dette ofte være hensiktsmessig. Men det påhviler påtalemyndigheten et ansvar for å påse at innsending skjer.

I en del tilfeller vil det være retten som har rekvirert uttalelsen. Dette er for eksempel alltid tilfelle ved fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse. Den sakkyndige vil i disse tilfellene sende sin erklæring til retten, antakelig vanligvis med gjenpart til påtalemyndigheten. Også i disse tilfellene bør påtalemyndigheten ha ansvaret for innsending av erklæringene. Her bør likevel retten avtale med den sakkyndige at han sender erklæringen inn til kommisjonen.

Også plikten til innsendelse av et referat av den muntlige tilleggserklæring påhviler i dag den sakkyndige selv. At innsendingsplikten foreslås generelt flyttet fra den sakkyndige til påtalemyndigheten, taler av konsekvenshensyn for at også plikten til etterfølgende innsendelse flyttes. På den annen side må den sakkyndige selv av praktiske årsaker skrive ned det han har sagt i retten, med mindre forklaringen er protokollert av retten, jf. strpl. § 21. Siden disse tilleggserklæringene kommer så sent som under hovedforhandlingen og ofte kan være nedskrevet først etter at saken er tatt opp til doms, vil det haste med å få dem kontrollert. Tidsfaktoren tilsier derfor at den sakkyndige selv sender tilleggserklæringen til kommisjonen. Dette hindrer likevel ikke at påtalemyndigheten kan pålegges plikt til å påse at tilleggserklæring skrives og sendes inn. Utvalget har likevel på dette punktet lagt avgjørende vekt på de praktiske hensyn, og har blitt stående ved at den sakkyndige selv skal sende inn slike tilleggserklæringer, jf. utkastet til ny § 147 tredje ledd.

Retten kan etter strpl. § 21 protokollere den sakkyndiges forklaring under hovedforhandlingen i rettsboken. Utgangspunktet er at slik protokollasjon ikke skal skje, men avgjørelsen er overlatt rettens vurdering. Etter utvalgets oppfatning vil en muntlig forklaring fra en sakkyndig som ikke først har avgitt skriftlig erklæring, kunne anses som en særlig grunn som gjør protokollasjon ønskelig, jf. § 21 første ledd nr. 3. Skjer slik protokollasjon, bør denne sendes inn sammen med den sakkyndiges etterfølgende erklæring.

Det er grunn til å understreke at påtalemyndighetens ansvar suppleres av en rett til innsending både for retten, siktede, fornærmede og den sakkyndige. Dette sikrer en mulighet for kontroll uansett hvordan påtalemyndigheten f.eks. vurderer om en erklæring inneholder skjønnsmessige vurderinger.

12.4.2 Frister for oppfyllelse av innsendingsplikten

I nåværende § 147 første ledd heter det at erklæringen skal sendes kommisjonen “straks”. Utvalget understreker betydningen av at erklæringer forelegges kommisjonen så snart dette er mulig. Erklæringene kan ha betydning ikke bare for rettens avgjørelse, men også for påtalemyndighetens avgjørelse av tiltalespørsmålet. Kommisjonens uttalelse bør derfor innhentes så tidlig som mulig, og den bør normalt foreligge før tiltalespørsmålet avgjøres. Så vidt mulig bør den i hvert fall foreligge før hovedforhandlingen påbegynnes. Utvalget har likevel kommet til at fristen bør omformuleres fra “straks” til “så tidlig som mulig”, se forslaget til ny § 147 første ledd. Kriteriet blir etter denne ordlyden noe mindre strengt, men noen vesentlig endring er ikke tilsiktet. Siden ikke alle erklæringer skal sendes inn til kommisjonen for obligatorisk kontroll, vil det kunne være behov for å vurdere den videre bruk av en erklæring før det er klart om den omfattes av obligatorisk kontroll eller ikke. Dette må det være rom for innenfor ordlyden.

Det er særlig viktig at en sak ikke blir avgjort før påtalemyndigheten eller retten har fått kommisjonens uttalelse om en foretatt rettspsykiatrisk undersøkelse. Dette er understreket i riksadvokatens rundskriv 4. februar 1948 og 27. oktober 1975. På denne måten sikres at tiltale/henleggelse ikke skjer på sviktende faktisk grunnlag med hensyn til siktedes skyldevne.

12.4.3 Konsekvenser av pliktbrudd

Dersom en sakkyndigerklæring som omfattes av den obligatoriske kontrollen ikke forelegges for kommisjonen, vil dette være en saksbehandlingsfeil. En slik feil kan komme i betraktning ved anke dersom det “antas at feilen kan ha innvirket på dommens innhold”, jf. strpl. § 343 første ledd. Hvorvidt det i den enkelte sak er tilfellet, må bero på en konkret vurdering.

12.5 Ekstern kvalitetssikring av enkeltsaker

Utvalget foreslår ingen endring i formålet med den eksterne kvalitetssikringen, se pkt. 10.5.2.

Foran under pkt. 12.2 har utvalget gjort rede for en rekke viktige grunner for at et system med ekstern kvalitetssikring av rettsmedisinske sakkyndigerklæringer i straffesaker bør videreføres. En form for videreføring av Den rettsmedisinske kommisjon er da etter utvalgets mening mest hensiktsmessig.

Faren ved for dårlig kvalitetssikring er at det øker risikoen for at de sakkyndige tar feil eller bygger på for tynt grunnlag, og at retten derfor legger feil faktum til grunn. Flere faktorer har betydning når man vurderer behovet for kontroll. Graden av risiko for feil er et sentralt moment, og denne vil variere blant annet avhengig av sakstype og den sakkyndiges kompetanse. Et annet spørsmål er hvor stort skadepotensiale mulige feil har. Dersom skadepotensialet er lite, er behovet for kontroll tilsvarende lite. En uriktig domfellelse vil imidlertid alltid være en alvorlig skade, noe som tilsier behov for høy grad av kontroll. Et tredje spørsmål er hvor sannsynlig det er at eventuelle feil medfører stor skade. Hvor viktig det rettsmedisinske bevis er i den konkrete sak vil variere avhengig av øvrige bevis i saken.

Omfanget av kvalitetssikringen (hvilke saker som skal kontrolleres, og hvor intens kontrollen skal være) vil i hovedsak være en avveining mellom det juridisk og rettsmedisinsk-faglig ønskelige på den ene siden og de praktiske og økonomiske konsekvenser for partene og samfunnet av slik kontroll på den andre siden. De kryssende interessene må forenes i en kontroll som er rettssikkerhetsmessig forsvarlig. Både retten, påtalemyndigheten og forsvareren har dessuten et ansvar for å bidra til kontroll av de sakkyndiges erklæringer.

12.5.1 Organisering av det eksterne kvalitetssikringsarbeidet (Den rettsmedisinske kommisjon)

Utvalget har tatt som prinsipielt utgangspunkt at kommisjonen er rettens tjener. Det er Justisdepartementet som har det administrative ansvaret for rettsvesenet i Norge, og utvalget finner det mest naturlig at kommisjonen administrativt sorterer under samme departement som rettsvesenet.

Dersom en uavhengig domstoladministrasjon etableres, mener utvalget det bør vurderes å plassere DRK administrativt under denne. Dette vil understreke at kommisjonen først og fremst er et redskap for domstolene, selv om også sakkyndighet utført i etterforskningsfasen av en straffesak er underlagt kommisjonens kontroll.

Utvalget viser også til at plassering av ansvaret for den Den rettsmedisinske kommisjon vurderes i forbindelse med den pågående gjennomgang av Justisdepartementets organisasjon. Saksområdet har vært nevnt som en virksomhet som kan flyttes fra Justisdepartementet til et eventuelt sivilrettsdirektorat. I Berit Sollies “Utredning om Sivilrettsdirektoratet” av 20. oktober 2000 foreslås saksområdet overført Domstolavdelingen/domstoladministrasjonen (utredningen side 30). Kommisjonens viktige betydning for rettspleien nevnes i utredningen som et forhold som kan tale for å beholde ansvaret for ordningen på departementsplan.

I dag er det Justisdepartementet som administrativt ansvarlig for kommisjonen som oppnevner ledere og medlemmer av kommisjonen. Medlemmene oppnevnes for en periode på 5 år. Denne oppnevningen skjer i samråd med Sosial- og helsedepartementet og Riksadvokaten.

Etter utvalgets mening bør oppnevningen foretas av det organ som er administrativt ansvarlig for kommisjonen, og oppnevningen bør skje i samråd med Sosial- og helsedepartementet. Dagens praksis med at oppnevning skjer i samråd med Riksadvokaten på lik linje med Sosial- og helsedepartementet, bør ikke fortsette. Riksadvokaten må i denne henseende ansees på lik linje med andre aktører i straffesaksbehandlingen. Utvalget mener imidlertid at departementet/det administrativt ansvarlige organet bør rådføre seg med både Dommerforeningen, Riksadvokaten, Advokatforeningen og andre aktuelle organisasjoner før faste medlemmer til kommisjonen oppnevnes. For at kommisjonen skal ha både legitimitet og autoritet er det meget viktig at det oppnevnes medlemmer med høy rettsmedisinsk kompetanse og erfaring. Medlemmene må representere faglig bredde, og spesialister fra flere institusjoner og regioner må være representert. Kommisjonen bør ha rett til å foreslå både faste og ekstraordinære medlemmer.

Etter dagens regelverk er det tre forskjellige kategorier medlemmer i Den rettsmedisinske kommisjon: faste medlemmer, varamedlemmer og ekstraordinære medlemmer. De sistnevnte oppnevnes ved behov for spesialkompetanse som kommisjonens faste medlemmer ikke innehar. Som beskrevet i pkt. 10.3 og vedlegg 4 har kommisjonen i dag en rekke faste ekstraordinære medlemmer med spesialkompetanse, herunder også utenlandske spesialister.

Utvalget legger til grunn at saker innsendt til kommisjonen vil øke både i antall og kompleksitet, selv om det også foreslås å begrense den obligatoriske kontrollen. Dette har sammenheng både med den skjønnsmessige innsendingsadgangen utvalget foreslår, og den utviklingen man allerede har sett de siste årene.

Utvalget har vurdert om ordningen med ekstraordinære medlemmer bør videreføres, eller om for eksempel panelet med faste ekstraordinære medlemmer burde innlemmes som ordinære medlemmer av kommisjonen. Fagmiljøene er relativt små, og en ordning med bare faste medlemmer vil kunne føre til inhabilitetsproblemer. I tillegg ville kommisjonen da bli uhensiktsmessig stor. Det vil dessuten alltid kunne oppstå behov for i en spesiell sak å trekke inn ekstraordinære kommisjonsmedlemmer med spesialkompetanse ved kontrollen. Etter dette mener utvalget at de beste grunner taler for ikke å gjøre alle til faste medlemmer av kommisjonen.

Utvalget har videre vurdert om det er hensiktsmessig å opprettholde skillet mellom ordinære medlemmer og varamedlemmer. I de senere år har varamedlemmene i kommisjonen blitt brukt i mye større grad enn tidligere. Dette innebærer en bedre ressursutnyttelse og jevnere fordelt arbeidsbelastning. Utvalget har kommet til at dette i praksis er en bedre ordning, og foreslår derfor at ordningen med varamedlemmer oppheves, og at antall medlemmer av faggruppene heller utvides.

Utvalget har vurdert hvor lange perioder medlemmene bør oppnevnes for. En oppnevning på fem år kan oppleves mer belastende og forpliktende enn f.eks. tre år, og derfor være et hinder for rekruttering til kommisjonen. Lange perioder kan også gjøre det vanskelig å få medlemmer til å delta i flere perioder. Utvalget mener en oppnevningstid på tre år, med adgang til reoppnevning, vil ivareta behovet for fleksibilitet og ny kompetanse, for kontinuitet og utnyttelse av opparbeidet kompetanse.

12.5.2 Den rettsmedisinske kommisjons indre organisering

12.5.2.1 Inndeling i faggrupper

DRK består i dag av to faggrupper for henholdsvis alminnelige og rettspsykiatriske spørsmål, se pkt. 10.3. Det er etter utvalgets mening svært viktig at kommisjonens størrelse og organisering er tilpasset saksvolum, sakenes kompleksitet og de rettsmedisinske fagområdene.

Utvalget mener derfor at inndelingen i faggrupper bør bestå. Denne formen for organisering gir en praktisk inndeling som har vist seg hensiktsmessig. Den rettspsykiatriske gruppen bør også bestå som egen gruppe. De spørsmål som behandles av den alminnelige gruppen, har vist seg å bli stadig mer kompliserte, og utvalget mener at det vil være hensiktsmessig at det etableres flere faggrupper innenfor det feltet som i dag sorterer under alminnelig gruppe. En oppdeling i flere faggrupper kan medføre fare for ulikhet i praksis, saksbehandling og faglige vurderinger. Dette er det viktig å unngå, og det må i første omgang motvirkes ved tett kontakt mellom lederne i gruppene og kommisjonen som sådan. Videre vil et utbygget sekretariat også kunne kompensere for denne risikoen, blant annet ved å sørge for tett kontakt og kommunikasjon gruppene i mellom. Utvalget mener at det bør være et tett samarbeid gruppene i mellom, både organisatorisk og faglig. Erfaringen viser at selv om fagområdene er forskjellige, kan mange prinsipielle spørsmål være felles. Det er etter utvalgets mening en forutsetning at kommisjonen arbeider sammen som én kommisjon, og at den også utad fremstår som én kommisjon.

Sannsynligvis vil behovet for gruppeinndeling variere over tid, og utvalget mener kompetansen til å fastsette slik inndeling bør overlates til det administrativt ansvarlige organ. Fastsettelsen må skje i samarbeid med kommisjonens ledelse og Sosial- og helsedepartementet, og etter råd fra andre aktører i strafferettspleien. Ut fra forholdene i dag antar utvalget at tre grupper ville være hensiktsmessig – en rettspsykiatrisk gruppe, en laboratoriemedisinsk gruppe og en alminnelig gruppe.

I dag består hver gruppe av tre faste medlemmer. I praksis har det som nevnt vist seg behov for også å benytte dagens varamedlemmer i den ordinære saksbehandlingen, både på grunn av saksantall og kompleksitet. Dersom ordningen med varamedlemmer opphører, slik utvalget går inn for i pkt. 12.5.1, bør antallet faste medlemmer i hver gruppe økes. Utvalget foreslår at hver gruppe har fire eller fem medlemmer. Behovet vil kunne variere over tid og mellom gruppene. Det foreslås derfor at administrativt ansvarlig organ får kompetanse til å fastsette antall medlemmer i den enkelte gruppe. Som nevnt vil man også kunne oppnevne og benytte faste ekstraordinære medlemmer der det er nødvendig. Hvor mange medlemmer som skal delta i behandlingen av den enkelte sak, er omtalt i pkt. 12.5.3.

12.5.2.2 Kvalifikasjonskrav til medlemmene av kommisjonen

Helt fra opprettelsen av Den rettsmedisinske kommisjon har det vært forskriftsfestet hvilke fagområder som skal være representert i kommisjonen. For at kommisjonen skal kunne fylle sin funksjon etter forutsetningene, er det viktig at kommisjonens medlemmer representerer landets fremste ekspertise på området, og at de ikke medisinskfaglig eller i rollen som sakkyndige står vesentlig tilbake for dem som skal kontrolleres. Dette er også viktig for at kommisjonen skal kunne opptre med den nødvendige autoritet i rettsmedisinske spørsmål – både overfor de sakkyndige, retten og sakens parter. Medlemmene av kommisjonen må derfor ha nødvendig utdannelse og praktisk erfaring fra rettsmedisinske fag og som sakkyndig for påtalemyndigheten og retten.

Det er etter utvalgets mening ikke hensiktsmessig å fastsette formaliserte kvalifikasjonskrav til kommisjonens medlemmer. Når det gjelder spesialfaglig kompetanse, bør det imidlertid tilstrebes at medlemmene i en faggruppe best mulig dekker gruppens fagområder. I tillegg til spesialsakkyndighet i rettspatologi, klinisk rettsmedisin, rettstoksikologi og rettsgenetikk, vil det være behov for spesialister innen fødselshjelp og kvinnesykdommer, akuttmedisin/anestesiologi, kirurgi, indremedisin, allmennmedisin, rettsodontologi og rettsantropologi. Kommisjonsmedlemmene bør ha spesialitet eller tilsvarende fagspesifikk kompetanse innenfor ett eller flere av de aktuelle fagområdene tilsvarende C-nivå, jf. pkt. 13.4.

Fordi arbeidet i kommisjonen innebærer en vitenskapelig fundert kvalitetskontroll av høyt kvalifiserte fagpersoner, bør kommisjonsmedlemmene i tillegg ha vitenskapelig kompetanse på doktorgrad-nivå, eller helst professorkompetanse.

De spesielle sakkyndigfaglige problemstillingene forutsetter dessuten at medlemmene har betydelig egen erfaring som sakkyndige.

Det er videre ikke minst viktig at medlemmene er engasjerte og interesserte i det rettsmedisinske arbeidet og nyter høy anseelse i miljøet. Når det gjelder de ekstraordinære medlemmene, vil det etter utvalgets mening være viktigere med høy spesialfaglig kompetanse enn med mye erfaring fra sakkyndigarbeid for retten.

12.5.2.3 Kommisjonens ledelse

Kommisjonen har i dag en formann, som departementet oppnevner blant kommisjonens medlemmer. Hver gruppe har videre en formann. Kommisjonens formann er gruppeformann i sin gruppe. Den andre gruppeformannen oppnevnes av Justisdepartementet for fem år og er stedfortreder for kommisjonens formann.

Utvalget mener at den samlede kommisjon bør ha en leder som utpekes av administrativt ansvarlig organ. Dette fordi det er viktig å ha en samlet faglig og koordinerende ledelse og oversikt over kommisjonens arbeid. Behovet for en felles leder blir også viktig fordi kommisjonen organisatorisk blir større enn i dag når flere grupper opprettes. Det er som nevnt ovenfor også viktig at kommisjonen fremstår som en enhet utad, hvilket kan være vanskeligere dersom det er tre eller flere ledere som fremstår utad som ledere i kommisjonen.

Også hver av faggruppene bør ha en leder som leder arbeidet og beslutter hvilke medlemmer som skal delta i behandlingen av den enkelte sak, eventuelt om de ekstraordinære medlemmene skal benyttes. Det er etter utvalgets mening naturlig at faggruppelederen bestemmer behandlingsform, eventuelt i samråd med kommisjonens leder.

12.5.2.4 Kommisjonens sekretariat

Dagens ledere av Den rettsmedisinske kommisjon har uttrykt ønske om større grad av juridisk bistand i arbeidet, det være seg til behandling av høringssaker, vurdering av uttalelser i enkeltsaker, ved uttalelser om prinsipielle straffeprosessuelle spørsmål, i tillegg til generell juridisk kvalitetssikring av kommisjonens virksomhet. Utvalget foreslår å videreføre en større kommisjon med flere grupper og ser det som en nødvendig forutsetning at sekretariatsfunksjonen for kommisjonen blir profesjonalisert og betydelig styrket. Utvalget foreslår at kommisjonens sekretariat ledes av en erfaren jurist i full stilling og at sekretariatet bør bestå av ytterligere to-tre fulle stillinger. Ressursbehovet og arbeidsoppgavene for kommisjonens sekretariat vil avhenge av modellvalg, se omtalen i kapittel 14. Utvalget går imidlertid enstemmig inn for at et sekretariat må gi kommisjonen tilstrekkelig kontor- og arkivstøtte. Det er viktig for erfaringstilbakeføring og kvaliteten på kommisjonens arbeid at det utvikles et godt, elektronisk registrerings- og arkivsystem. Systemet må kunne levere statistiske data til bruk for årsrapport og for eventuell forskning. Kommisjonen sitter på et viktig og interessant materiale som må gjøres tilgjengelig for forskning.

Sekretariatet må legge forholdene til rette for god kommunikasjon og saksflyt innenfor gruppene og kommisjonen som sådan. Dette er særlig viktig både fordi kommisjonen blir større og får en noe mer komplisert organisasjonsstruktur og fordi kommisjonsmedlemmene vil befinne seg forskjellige steder i landet. Sekretariatet skal registrere og fordele saker til de forskjellige gruppene, innkalle til møter, bistå medlemmene, osv. Videre er utvalget opptatt av at sekretariatet besørger gode arbeidsforhold og møtelokaliteter.

Sekretariatslederen skal gi kommisjonen og kommisjonsmedlemmene juridisk bistand, både til behandling av høringssaker, vurdering av uttalelser i enkeltsaker, ved uttalelser om prinsipielle straffeprosessuelle spørsmål og generell juridisk kvalitetssikring av kommisjonens virksomhet.

Etter utvalgets mening bør sekretariatet også ha en rolle i forhold til utenverden og publikum, bl.a. ved å sørge for at berørte aktører får tilsendt prinsipielle uttalelser, høringsuttalelser mv., svare på spørsmål og formidle kontakt med kommisjonens grupper. Kommisjonens oppgaver på dette området vil imidlertid også være avhengig av modellvalg, se kapittel 14.

Utvalget ser at det bør foretas en grenseoppgang mellom oppgavene for kommisjonens leder og sekretariatslederen. Utgangspunktet er at kommisjonens leder er en faglig leder, med ansvaret for kvalitetssikringen av innsendte erklæringer, mens sekretariatslederen har en praktisk, administrativ og operativ funksjon. Det er neppe hensiktsmessig at utvalget foreslår hvordan dette skal gjøres helt konkret, og utvalget nøyer seg derfor med å peke på problemstillingen. Slik grenseoppgang må etter utvalgets mening foretas av kommisjonens leder, sekretariatslederen og administrativt overordnet myndighet.

12.5.3 Saksbehandlingsregler

Antall medlemmer av kommisjonen som kontrollerer den enkelte sakkyndigerklæring bør etter utvalgets oppfatning tilpasses den enkelte saks kompleksitet og omfang. Etter utvalgets syn bør hovedregelen være at tre kommisjonsmedlemmer deltar, men at det unntaksvis kan være tilstrekkelig med to.

Utvalget foreslår at gruppelederen avgjør hvilke og hvor mange medlemmer av kommisjonen som skal tiltre behandlingen av den enkelte sak. Dette må avgjøres blant annet på bakgrunn av kompetansebehov og sakens kompleksitet og karakter. Saksbehandlingen skal være skriftlig, men arbeidsformen bør være fleksibel og tilpasset den enkelte sak/sakstype. Utvalget antar at hovedregelen vil være at saker sendes på sirkulasjon som i dag, særlig på grunn av kommisjonsmedlemmenes geografiske spredning. Antakelig vil også møter – personlige, elektroniske eller telefonmøter – kunne være nødvendig. Hvilken arbeidsform som skal benyttes må bestemmes av kommisjonens leder eller gruppelederen.

Kommisjonen må ha tilgang til det skriftlige materialet som den rettsmedisinske erklæringen bygger på for tilfredsstillende å kunne foreta en hensiktsmessig kontroll. Kommisjonen må også kunne be om supplerende opplysninger om de undersøkelser de sakkyndige har – eller ikke har – gjort, og dermed hvilke premisser erklæringene er basert på.

Kommisjonens vurdering av og tilbakemelding på de kontrollerte erklæringer skal være skriftlig. Det er vedkommende som har foretatt oppnevningen (hovedsakelig retten) som er adressat for den skriftlige tilbakemeldingen, men det bør sendes kopi til den/de sakkyndige og til sakens andre aktører.

Eventuelle dissenser innenfor kommisjonen skal komme skriftlig til uttrykk og begrunnes på lik linje med flertallets standpunkt. Dette er viktig for å synliggjøre og gjøre retten oppmerksom på faglig uenighet.

Kommisjonens leder, gruppelederen, eller et av de medlemmene som har deltatt i behandlingen av den enkelte sak, må dessuten kunne møte i retten for å redegjøre for sin forståelse av rettsmedisinske begreper, kommisjonens saksbehandling og kommisjonens forutgående faglige vurderinger av den sakkyndiges erklæring. Utvalget understreker imidlertid at kommisjonens medlemmer ikke skal møte i retten for der å vurdere de sakkyndiges erklæringer eller opptreden i retten.

12.6 Bør kommisjonen ha andre oppgaver enn kontroll av enkeltsaker?

Det kan reises spørsmål ved om DRK bør ha andre funksjoner enn ekstern kontroll av enkeltsaker. Som det fremgår i pkt. 14.3 er det ulike oppfatninger om dette, og spørsmålet er sentralt for valget av organisasjonsmodell.

Spørsmålet om kommisjonens rolle som veileder overfor de sakkyndige ble tatt opp i Justisdepartementets høringsbrev 29. mars 1984, se foran under pkt. 4.2. Departementet uttalte:

“[Det kan] være grunn til å vurdere om man bør instruksfeste en veiledningsplikt for Kommisjonen overfor de sakkyndige. I praksis vil det ofte forekomme at Kommisjonen gir veiledning i form av kommentarer til beretningene. Det kan imidlertid også være naturlig at Kommisjonen på forespørsel gir en viss veiledning før den sakkyndige utformer beretningen, og det bør vurderes om det er behov for en egen bestemmelse om dette i reglementet.”

Hvordan DRK skal forholde seg til konkret veiledning overfor rekvirent og sakkyndige vil variere noe etter modellvalg, se nærmere pkt. 14.3.

Også spørsmålet om kommisjonens rolle som veileder for retten, påtalemyndigheten, Justisdepartementet og helsemyndighetene ble tatt opp i Justisdepartementets høringsbrev 29. mars 1984, se foran under pkt. 4.2. Til kommisjonens rolle som veileder, bemerket departementet:

“Etter det departementet erfarer, er dette bestemmelser som ikke benyttes i praksis, og det bør derfor vurderes om de skal oppheves. Prinsipielt sett er det ønskelig at regelverket er mest mulig i overensstemmelse med praksis. Det kan dessuten diskuteres om det er Kommisjonen som bør ha ansvaret for veiledning overfor rettsvesenet og administrasjonen.”

En gjennomgående oppfatning hos de instanser som uttalte seg var at plikten kan være verdifull å ha stående, så lenge praksis ikke har vist at dette er særlig belastende for kommisjonen. Plikten ble derfor videreført i de nye forskriftene.

Hvordan DRK skal forholde seg til generell veiledning/rådgivning overfor disse gruppene vil variere etter modellvalg, se nærmere pkt. 14.3.

13 Ansvar for utdannelsen – problematisering, refleksjon og anbefalinger

13.1 Det faglige ansvaret for utdannelsen

Kapittel 4.6 beskrev en modell for hvordan man kan kvalifisere rettsmedisinsk sakkyndige i tre nivåer: en grunnutdannelse (nivå A), en spesifikk felles sakkyndigutdannelse (nivå B) og en spisskompetanse for det enkelte rettsmedisinske fagområde (nivå C). Utvalget har tatt utgangspunkt i denne modellen og diskutert hvordan den kan utvikles på grunnlag av allerede eksisterende utdannelses- og ansvarslinjer.

13.2 Grunnutdannelsen, nivå A

Dagens situasjon er slik at enhver lege eller lege med aktuell spesialitet kan oppnevnes som sakkyndig for retten. Også personer uten medisinsk embetseksamen, men med annen relevant utdannelse som psykologer, sivilingeniører eller biologer oppnevnes som rettsmedisinsk sakkyndige. Det faglige ansvaret i dag for at rettsmedisinsk sakkyndige er tilstrekkelig kvalifisert, er delt mellom universitetene og Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Den norske lægeforening. Embetsstudiet i medisin er innrettet på å utdanne leger til behandlere, og i meget liten grad på å skolere i sakkyndighet innenfor rettssystemet. Imidlertid møter studentene problemstillinger omkring sakkyndighet i enkelte fag som rettsmedisin og sosialmedisin, og i enkelte kliniske fag som gynekologi og pediatri. Embetsstudier i psykologi, biologi, klinisk kjemi osv. har i enda mindre grad enn medisin skolering i sakkyndigarbeid.

Utvalget mener at det er viktig å styrke undervisningen i sakkyndigarbeid for retten og i juridisk terminologi. I svært mange saker vil retten oppnevne sakkyndige med kompetanse på ABC-modellens nivå A og det er derfor viktig at disse har en viss skolering i hva sakkyndigrollen innebærer.

Spesialistgodkjennelsen for leger ligger i dag i Sosial- og helsedepartementet, men har i stor grad vært delegert til Den norske lægeforening.

Utvalget har diskutert hvordan grunnutdannelse på nivå A for potensielle spesialister kan styrkes. Utvalget har valgt å ikke gå i detaljer for de ulike fagområdene, da disse er svært ulike. Imidlertid foreslår utvalget at det i tillegg til det felles administrative kurs for vordende spesialister innføres et obligatorisk kurs, f.eks. av 2–3 dagers varighet, for å supplere det administrative kurset. Kurset bør gi en innføring i aktuelt lovverk der leger kan bli brukt som spesielle sakkyndige og prinsippene for slikt sakkyndigarbeid. Det bør også omfatte medisinske problemstillinger både innen strafferett og sivil rettspleie og gi en grunnleggende innføring i prosesslovgivningen og forvaltningsloven og kunnskap om rettsvesenets funksjoner og aktører, habilitetsproblematikk og mandatutforming. Det er også viktig å fokusere på aktørenes roller og oppgaver, f.eks. at det er retten som skal foreta bevisvurderinger. Utvalget mener at et slikt grunnkurs relativt enkelt kunne innarbeides i den obligatoriske spesialistutdannelsen som hører inn under Sosial- og helsedepartementets ansvarsområde.

Utvalget har foreslått helt minimale endringer på grunnutdannelsen og antar at de økonomiske konsekvensene av dette er ubetydelige. Ansvaret bør derfor fortsatt ligge på de instanser som for øvrig ivaretar det økonomiske grunnlaget for grunnutdannelsen og spesialitetsutdannelsen.

13.3 Felles sakkyndigutdannelse, nivå B

Utvalget foreslår at det utvikles en felles sakkyndigutdannelse (B-nivå) for alle spesialister i medisin og andre sakkyndige som gjør tjeneste for retten i medisinske spørsmål. Kurset foreslås for å bedre kommunikasjonen mellom de sakkyndige og rettens aktører. Utvalget viser i denne forbindelse til at Liland-utvalget i NOU 1996: 15 blant annet i kapittel 2, pkt. 5.4.4 og pkt. 10.9–10.11 pekte på at samspillet mellom de sakkyndige og de juridiske aktørene i straffesaken ikke hadde vært godt nok. Videre viser utvalget til Riksadvokatens uttalelse til Norsk Rettsmedisinsk Forenings innstilling fra 1996, se ovenfor i pkt. 4.5. Riksadvokaten peker der på, som en generell svakhet, at mange av de fagpersoner som benyttes som sakkyndige ikke har tilstrekkelig kunnskap om de særskilte krav som ligger i sakkyndigrollen. Utvalget deler Riksadvokatens vurdering, og mener det er behov for bedre opplæring i sakkyndighet.

Det kan utvikles et tverrfaglig kurs for medisinsk sakkyndige, men det bør være åpent for andre aktører, f.eks. jurister som ønsker å forstå mer av de sakkyndiges arbeid. Kurset må ikke være for omfattende, fordi det må være et poeng at flest mulige fagfolk vil ønske å prioritere et slikt kurs i sin kliniske hverdag. Samtidig må det være omfattende nok til å gi en vesentlig bedre forståelse for problemstillingene man møter som sakkyndig, enn hva man får gjennom grunnutdannelsen for spesialister (A-nivå).

Utvalget antar at et slikt sakkyndigkurs vil kunne arrangeres med to til tre bolker à tre dager i løpet av ett år. Undervisningen bør i utgangspunktet være felles for alle kursdeltagere, blant annet med undervisning i etikk, straffeprosess, habilitetsregler og enkelte områder av straffeloven. Andre temaer bør være forståelse av mandat, etablering og dokumentasjon av interne kvalitetssikringsrutiner, skriving av erklæringer, og hvordan erklæringene bør presenteres for retten. Kurset må klargjøre hvilken funksjon Den rettsmedisinske kommisjon har, og hvilken funksjon de akademiske miljøene har. Kurset kan også ha noe undervisning tilpasset ulike rettsmedisinske faggrupper.

Kurset vil være en nyskapning i utdannelse for rettsmedisinere, og bør sentraliseres. Hvor ansvaret for å arrangere og gjennomføre slike kurs på nivå B skal ligge, er avhengig av modellvalg, jf. kapittel 14. Etter modell I og II skal ansvaret ligge i Justisdepartementet eller den etat under departementet som får det administrative ansvaret for kommisjonen. Etter modell III skal ansvaret ligge i Kontoret for rettsmedisin.

13.4 Spisskompetanse, nivå C

I en del saker vil de medisinske problemstillingen være så spesielle faglig sett at en vanlig spesialist, selv med en sakkyndigutdannelse, vil ha vanskeligheter med å gi en tilstrekkelig god sakkyndigerklæring. For eksempel vil alle spesialister i psykiatri kunne diagnostisere psykose, men farlighetsvurderinger vil være noe som ikke alle behersker. Tilsvarende vil mange tannleger kunne identifisere et gebiss, men få vil kunne vurdere et tannbitt.

Utvalget mener at det må utvikles ulike former for spisskompetanse innenfor rettsmedisin. De ulike fagområder må selv stå ansvarlig for å utvikle spisskompetanse innen sine fagfelt. Utvalget mener at dette må være en naturlig og integrert del av helsevesenet og universitetene. Dette kan for eksempel bestå i at enkeltpersoner utfører vitenskapelig arbeide innenfor deler av et større fagfelt, at profesjonene utarbeider kurs som kvalifiserer i forhold til enkelte problemområder, eller at det utvikles fordypningsområder, subspesialiteter eller nye spesialiteter.

Utvalget legger til grunn at det vil komme spesialister i rettsmedisin og rettspsykiatri fra EU/EØS-området. Disse vil anerkjennes i Norge etter gjeldende retningslinjer.

Utvalgets flertall (medlemmene Rognum, Fossgard, Herse, Langbach, Olaisen, Rosenqvist og Sulland) mener at det bør opprettes en spesialitet i rettsmedisin/rettspatologi (se pkt. 8.1.1.1). Dette fordi rettsmedisin er et faglig krevende spesialområde med stor betydning for rettssikkerheten. Det er også ønskelig at de som i dag fungerer som rettsmedisinere i Norge, får en formell kvalifisering på linje med utenlandske kolleger. Dette vil være av betydning ved internasjonale oppdrag, og naturlig i og med at utenlandske spesialister i rettsmedisin fra EU/EØS-området vil kunne arbeide for norske domstoler, og deres kompetanse vil bli anerkjent etter gjeldende internasjonale retningslinjer. Se for øvrig pkt. 4.4, 4.5, 8.2.1.1 og 11.10.

Utvalgets mindretall (medlemmet Sandsberg) viser til at Sosial- og helsedepartementet fastsetter hvilke avgrensede deler av medisinske fagområder det kan gis spesialistgodkjenning i, og at dette fastsettes etter å ha vært forelagt Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling (NR). Det vises til at NR er bredt sammensatt med medlemmer fra staten, Kommunenes Sentralforbund, helseregionene, universitetene, legeforeningen og Norsk Pasientforening. Dette medlem viser til at spørsmålet om spesialitet i rettsmedisin har vært vurdert av NR etter henstilling fra Norsk Rettsmedisinsk Forening. Sosial- og helsedepartementet valgte ikke å opprette en slik spesialitet, en beslutning fattet i samsvar med rådet fra NR.

Dette medlem kan ikke se at utvalget har grunnlag for å reise spørsmålet om egen spesialitet på nytt. De argumenter som utvalgets flertall anfører har vært vurdert forholdsvis nylig av NR, og hvor man etter en samlet vurdering kom til at dette ikke ville være hensiktsmessig.

Et samlet utvalg mener at universitetssykehusene bør stimuleres til å gjøre grunninvesteringer og gi tilstrekkelig rom for klinisk og vitenskapelig arbeid innen de rettsmedisinske områder hvor det er behov for utvikling av spisskompetanse. Modellene II og III i kapittel 14 forutsetter at institusjonseier integrerer rettsmedisinsk virksomhet i institusjonenes virksomhetsplaner på linje med annen spesialisert virksomhet. Dette vil gi et bedre grunnlag for å utvikle slik spisskompetanse som nevnt ovenfor.

14 Hvordan bør rettsmedisinske tjenester organiseres i Norge?

Hovedproblemet med dagens organisering av de rettsmedisinske tjenestene er etter utvalgets oppfatning at de mange involverte instanser bare har delansvar for den totale virksomheten innen hvert fagfelt. Dette innebærer at ansvarsforholdene for tjenesteyting, fagutvikling, forskning og krav til kompetanse innen de rettsmedisinske fagområdene er meget uoversiktlige. Dette svekker også rettsmedisinens status og rekrutteringen til de ulike fagområdene.

Problemene innenfor de ulike fagfeltene er nærmere beskrevet foran i kapittel 8. Det vises også til redegjørelsen for utvalgets syn nedenfor i pkt. 14.4.1 og 14.4.2.

Utvalget anser dagens situasjon som bekymringsfull, særlig for rekrutteringen av kvalifiserte sakkyndige. Utvalget peker også på at man som en konsekvens av de nevnte forhold har sett eksempler på utilfredsstillende faglig kvalitet på sakkyndige uttalelser. Blant annet har DRK, psykiatrisk gruppe bemerkninger til mellom 20% og 40% av de tilsendte erklæringene.

14.1 Hvilke krav må stilles til rettsmedisinske tjenester?

Det overordnede målet ved organiseringen av rettsmedisinske tjenester er å sikre at domstolene ved behov får tilgang på best mulig sakkyndig kompetanse. Ved organisering av den rettsmedisinske virksomheten er det utfra dette målet en rekke sentrale krav som må stilles til tjenestene. De viktigste er:

Upartiske sakkyndige

De rettsmedisinske undersøkelsesresultat og vurderinger må ikke kunne påvirkes utilbørlig av enkeltpersoner, myndigheter eller andre samfunnskrefter. For å garantere at de sakkyndige er mest mulig upartiske må den rettsmedisinske virksomheten drives under samfunnets innsyn og med betryggende systemer for kvalitetssikring og kontroll. Dette innebærer også at rettens sakkyndige og eksterne kvalitetssikrere må ha den nødvendige uavhengighet av sakens parter. Brukerne må dessuten sikres best mulig tilgang til denne sakkyndigheten.

Tilfredsstillende faglig kompetanse på nødvendige fagområder

Avgjørende for de rettsmedisinske undersøkelsenes kvalitet er at de gjennomføres av personell med tilstrekkelig faglig kompetanse. For å sikre dette må det tilbys nødvendig utdannelse i de mest aktuelle rettsmedisinske disipliner og nødvendig rekruttering må sikres. Utover dette må man eventuelt søke bistand fra utlandet. Det bør også kreves at de som skal utføre rettsmedisinske tjenester har de nødvendige kvalifikasjoner. I tillegg må det etableres betryggende systemer for intern og ekstern kvalitetssikring.

Best mulig kvalitet på undersøkelsene

Det må stilles krav til både utførelsen av undersøkelsen og utforming av erklæringen. Spesielt viktig er god kommunikasjon mellom rettens aktører og de sakkyndige. Avgjørende for rettens og partenes nytte av det rettsmedisinske sakkyndighetsarbeid som utføres, er at de sakkyndige oppfatter hva rettens aktører trenger bistand til, og at rettens aktører oppfatter vurderingene og konklusjonene fra de sakkyndige.

Tilstrekkelig rask undersøkelse og svar

Den rettsmedisinske undersøkelsen må kunne innledes og gjennomføres tilstrekkelig raskt. Dette er svært viktig for et godt resultat. Forsinkelser av obduksjoner, klinisk rettsmedisinske undersøkelser og undersøkelse av åsted, kan redusere muligheten for å nå et best mulig resultat. Det er derfor viktig at rettsmedisinere er tilgjengelige på kort varsel.

Av hensyn til partene og sakens fremdrift må det sikres nødvendige ressurser tilgjengelig for at de rettsmedisinske undersøkelser kan avsluttes og konklusjoner formidles rekvirenten innen rimelig tid.

Mulighet for “second opinion”

Sakkyndighet dreier seg ofte om utøvelse av faglig skjønn, og det vil på faglig basis kunne være rom for ulikt skjønn. Det er derfor viktig at det i den enkelte sak benyttes et tilstrekkelig antall sakkyndige med relevant sakkyndighet, og at disse har den nødvendige uavhengighet av hverandre, jf. drøftelsene i pkt. 11.4. Men det må også være mulig for partene å innhente en “second opinion”, f.eks. hvor det er uenighet mellom de opprinnelige sakkyndige, mellom de sakkyndige og DRK, eller man befinner seg på et nytt fagfelt eller et fagfelt i sterk endring.

Rettsenhet i hele landet

Et viktig rettssikkerhetskrav er at det er rettsenhet i hele landet. Organiseringen av rettsmedisinsk tjenesteproduksjon og kvalitetssikring må derfor sikre at det ikke oppstår lokale/regionale forskjeller, verken med hensyn til tilgang på rettsmedisinske tjenester eller kvaliteten på disse.

Kostnadseffektivitet

Samfunnets felles ressurser må benyttes på en kostnadseffektiv måte. Det må derfor sikres at ressursene til rettsmedisinske formål brukes der samfunnet mener behovet er størst, at unødvendig ressursbruk motvirkes og at kontraproduktive mekanismer fjernes.

Akseptable arbeidsforhold for de sakkyndige

En forutsetning for at samfunnet kan sikre seg nødvendig rettsmedisinsk kompetanse er at de sakkyndige får akseptable arbeidsforhold. Det må derfor sikres at det er attraktivt for tilstrekkelig mange å spesialisere seg i og arbeide med rettsmedisinske disipliner.

14.2 Hvilke tiltak kan oppfylle kravene?

Utvalget presenterer i pkt. 14.3 tre alternative organisasjonsmodeller som på ulike måter søker å ivareta kravene til rettsmedisinske tjenester utvalget har stilt opp i pkt. 14.1. I dette avsnittet gjennomgår utvalget de tiltak og temaer fremstillingen av organisasjonsmodellene er disponert etter.

A. Oversikt over kvalifiserte sakkyndige

Som det fremgår i pkt. 11.1 anser utvalget det viktig å få opprettet en oversikt over kvalifiserte sakkyndige til rettsmedisinske oppdrag. Slike oversikter vil sikre brukerne tilgang på upartiske sakkyndige. Forslag om hvem som bør ha ansvar for å føre oversikten varierer etter organisasjonsmodell, se pkt. 14.3.1–14.3.3.

B. Veiledning med hensyn til utforming av mandat

I pkt. 11.5 peker utvalget på behovet for at retten og partene enklere enn i dag bør kunne få veiledning fra andre enn den valgte sakkyndige om utarbeidelse av mandat. Hvem som skal ha ansvaret for slik veiledning, og hvor langt veiledingen skal gå i konkrete saker, varierer i forslagene til organisasjonsmodell, se pkt. 14.3.1–14.3.3.

C. Utdannelse av sakkyndige

Utvalget har i kapittel 13 pekt på behovet for styrket undervisning i rettsmedisinske fag og i sakkyndighet for retten. Hvordan forslagene der skal følges opp, og hvem som skal ha ansvaret for de ulike delene av undervisningen, varierer etter organisasjonsmodell, se pkt. 14.3.1–14.3.3.

D. Finansiering av rettsmedisinske tjenester

Systemet for finansiering av de rettsmedisinske tjenestene må bidra til at tjenester av tilstrekkelig høy kvalitet er tilgjengelig og rekvireres ved behov, men at overforbruk motvirkes, se pkt. 14.3.1–14.3.3. Utvalget har i det vesentlige en enstemmig oppfatning av hvordan finansieringen bør skje.

E. Organisering av tjenesteproduksjon

Organiseringen av tjenesteproduksjonen må, på samme måte som systemet for finansiering, bidra til at tjenester av tilstrekkelig høy kvalitet er tilgjengelig og rekvireres ved behov, men at overforbruk motvirkes, se pkt. 14.3.1–14.3.3. Utvalget har også i det vesentlige en enstemmig oppfatning av organiseringen.

F. Intern kvalitetssikring

Utvalget har i pkt. 9.3 og 9.4 pekt på noen særlige temaer for intern rettsmedisinsk kvalitetssikring. I pkt. 11.6 legger utvalget til grunn at man i norsk rettsmedisin må stille krav til intern kvalitetssikring i samsvar med anerkjente nasjonale og internasjonale krav på området. For øvrig vises til pkt. 14.3.1–14.3.3 med hensyn til hvordan disse kravene kan og bør følges opp.

G. Ekstern kvalitetssikring

Utvalget går i pkt. 12.2 enstemmig inn for å videreføre Den rettsmedisinske kommisjon som organ for ekstern kvalitetssikring av erklæringer fra rettsmedisinsk sakkyndige. Kontrollorganets øvrige oppgaver vil variere etter valg av organisasjonsmodell, jf. pkt. 14.3.1–14.3.3.

H. Erfaringstilbakeføring

Utvalget mener at erfaringene som høstes fra arbeidet med rettsmedisinsk sakkyndighet kan ha stor betydning både for strafferettspleien, helsevesenet og samfunnet for øvrig. Systemer for erfaringstilbakeføring er derfor viktige. Hvordan dette organiseres varierer mellom forslagene til organisasjonsmodell, jf. pkt. 14.3.1–14.3.3.

I. Økonomiske konsekvenser

Sentralt ved forslag om tiltak er selvfølgelig hvilke økonomiske konsekvenser tiltakene vil ha. Dette vurderes for den enkelte organisasjonsmodell i pkt. 14.3.1–14.3.3.

14.3 Aktuelle modeller for organisering av rettsmedisinsk virksomhet

Utvalget presenterer i punkt 14.3.1 – 14.3.3 tre alternative modeller for fremtidig organisering av den rettsmedisinske virksomheten i Norge. Modellene er søkt presentert etter en felles systematikk, basert på de ulike tiltak utvalget har vært enige om, jf. pkt. 14.2. I punkt 14.4 drøftes modellene, og utvalget presenterer sin anbefaling.

14.3.1 Modell I: Effektivisering av dagens modell

Modell I er i hovedsak en effektivisering av dagens modell, og forutsetter ingen vesentlig økt ressursbruk til nye administrative systemer, enten ved utvidet funksjonsområde for DRK (modell II), eller et kontor for rettsmedisin (modell III). Modell I forutsetter heller ingen større organisatoriske endringer. For å nå hovedmålet om best mulig sakkyndigfunksjon i straffesaker, foreslås likevel en rekke endringer i dagens praksis, herunder endringer med hensyn til finansieringen av tjenesteproduksjonen, se pkt. D. Tiltakene beskrives nedenfor.

Modell I avviker organisatorisk fra de andre to modellene særlig ved at den ikke definerer rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet innenfor ett departements ansvarsområde, men legger ansvaret direkte til rekvirenten (retten, partene) og tjenesteyter (den sakkyndige eller institusjonen), hva enten denne befinner seg innen helsevesenet (offentlig eller privat), innen akademiske institusjoner eller i annen sammenheng.

A. Oversikt over kvalifiserte sakkyndige

Felles for alle modellene er at rekvirenten selv har ansvaret for valget av sakkyndige, og at han fritt skal kunne velge de(n) sakkyndige han ønsker.

For å imøtekomme rekvirentenes behov for oversikt over og opplysninger om aktuelle sakkyndige, foreslår modell I å ta utgangspunkt i det allerede eksisterende helsepersonellregisteret, der bl.a. samtlige leger i Norge er registrert. Det forutsettes at denne oversikten vil kunne gjøres tilgjengelig for aktuelle brukere av rettsmedisinske tjenester, og at oversikten vil kunne inneholde opplysninger om den enkeltes eventuelle rettsmedisinske kompetanse.

Utover dette vil fagmiljøene selv ha informasjon om aktuelle sakkyndige, og det må være rimelig å forvente at Norsk Rettsmedisinsk Forening har oppdatert informasjon om sine medlemmer innen de ulike fagfelt. Ønsker retten eller partene sakkyndige med spesielle kvalifikasjoner eller ståsted, forutsetter modell I at man ved å kontakte fagmiljøene blir henvist videre til aktuelle sakkyndige. En oversikt over hvilke sakkyndige som har hatt oppdrag – gjerne etter fagfelt – kan dessuten uten nevneverdig merarbeid innarbeides i årsrapporten fra Den rettsmedisinske kommisjon.

B. Veiledning med hensyn til utforming av mandat

Utformingen av mandat skal etter alle modellene fortsatt være rekvirentens oppgave og ansvar, se forslaget til ny § 142. Etter modell I må nødvendig rettsmedisinsk/faglig bistand til dette innhentes først og fremst hos den sakkyndige man har valgt.

C. Utdannelse av sakkyndige

Ansvaret for grunnutdannelsen (A-nivå) – hvor også rettsmedisinske disipliner inngår – skal etter modell I fortsatt ligge hos utdannelsesinstitusjonene selv (universiteter og høyskoler). Justisdepartementet bør minne institusjonene om det ansvar de har, og den betydningen det har for god sakkyndigfunksjon overfor retten og partene. Bidrag til fagplaner gis som hittil av de ulike akademiske rettsmedisinske fagmiljøene med all mulighet for innspill fra Norsk Rettsmedisinsk Forening og andre.

Ansvaret for videreutdannelse på C-nivå skal fortsatt ligge under Sosial- og helsedepartementet/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet på den faglige siden, og under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet på den akademiske/forskningsmessige siden. Dette gjelder også ved en eventuell opprettelse av spesialitet i rettsmedisin. I minst like stor grad som for utdannelsen på A-nivå, bør fagmiljøene og i enda sterkere grad Norsk Rettsmedisinsk Forening, ta et ansvar for at det finnes et ansvarlig opplegg for utvikling av spesialkompetanse. Modell I forutsetter at det, som tidligere, er en direkte dialog mellom fagmiljøene og tjenestebruker (Justisdepartementet) dersom fortsatt tjenesteytelse innen et område – eller tjenesteyting innen et nytt fagfelt – avhenger av ressurskrevende tiltak (utdannelsesstillinger, investeringer, mv.).

Ansvaret for gjennomføringen av sakkyndigutdannelse på B-nivå tillegges Justisdepartementet (evt. ny domsoladministrasjon). Innholdet i utdannelsen utvikles i et samarbeid mellom tjenestebruker (Justisdepartementet/ny domstoladministrasjon) og tjenesteyter (fagmiljøene/Norsk Rettsmedisinsk Forening).

D. Finansiering av rettsmedisinske tjenester

De rettsmedisinske tjenestene skal etter alle modellene finansieres ved at rekvirenten (retten, partene) betaler tjenesteyter (den sakkyndige selv/institusjonen der den sakkyndige arbeider) det den enkelte tjenesten koster. Prisen må derfor inkludere både faste og variable kostnader, herunder omkostninger til forskning og utvikling direkte relatert til tjenesteytingen (“dansk modell”, jf. pkt. 5.2.1.1.2 og vedlegg 7). Kostnadsberegningen må foregå i samarbeid mellom representanter for tjenesteyterne og de sentrale myndigheter, på samme måte som ved betaling av andre tjenester fra helsevesenet. Prisen må også gjenspeile om tjenesten skal kunne ytes som øyeblikkelig hjelp (f.eks. sakkyndig likundersøkelse) eller etter en viss ventetid (f.eks. rettspsykiatrisk bistand), idet kostnader ved eventuell beredskap må inkluderes.

Dersom tjenesteytingen skjer i en offentlig institusjon (f.eks. en rettsmedisinsk avdeling på et sykehus eller et universitetsinstitutt) må det sikres at finansieringen av tjenesteytingen går mest mulig direkte – og upåvirket av institusjonens økonomi for øvrig – til den rettsmedisinske virksomheten.

En slik stykkprisbasert finansieringsmodell forhindrer ikke at det i mange sammenhenger kan etableres eller videreføres en delt betaling, ved at tjenesteyter dels får en rammebevilgning (f.eks. over Justisdepartementets budsjett) basert på prognoser for tjenestebruk, mens de resterende kostnadene betales direkte av rekvirenten (retten, politidistriktet) ved kjøp av tjenesten. En slik deling kan bidra til stabilitet og forutsigbarhet for begge parter. Det vil dessuten kunne motvirke at rettsmedisinske tjenester som er nødvendige av rettssikkerhetsmessige grunner, blir salderingspost i lokale politidistrikter. For å motvirke overforbruk, bør imidlertid tjenesten også ha en pris for lokal rekvirent.

Utvalget viser til beskrivelsen i pkt. 8.2.2.2 om forholdene for rettspatologi. Justisdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet forutsettes etter alle modellene å foreta en gjennomgang og opprydding i finansieringen av disse tjenestene.

E. Organisering av tjenesteproduksjonen

Rettsmedisinske servicetilbud skal fortsatt vokse frem som et produkt av forsknings- og utviklingsarbeid i grunninstitusjonene (helsevesenet, universitetene, høyskolene, de rettsmedisinske institusjonene og hos private “entreprenører”). Tjenesteytingen (sakkyndigoppdragene) skal foregå som tidligere, det vil si ved direkte kontakt mellom oppdragsgiver (retten, partene) og den sakkyndige, eventuelt tjenesteytende avdeling/institutt.

F. Retningslinjer for internkontroll

Felles for alle modellene er at produsentene av de rettsmedisinske tjenestene selv har ansvaret for kvaliteten av sine produkt, og for kvalitetssikringen og dokumentasjon av denne, jf. kapittel 9. Tilsynsmyndigheten blir etter modell I fortsatt Fylkeslegen og Statens helsetilsyn. Kvaliteten på tjenestene skal holde de mål rekvirenten krever. For laboratorieanalyser skal det i alminnelighet kreves at laboratoriet er akkreditert for de aktuelle analysene. Tjenesten skal for øvrig utføres i henhold til krav eller retningslinjer lagt av nasjonale eller internasjonale fagmiljø – eller av rekvirenten selv.

G. Ekstern kvalitetssikring

DRK fortsetter – uavhengig av modellvalg – sin virksomhet med ekstern kvalitetssikring av de erklæringene som skal kvalitetssikres i henhold til strpl. § 147, jf. kapittel 12.

H. Erfaringstilbakeføring

Etter modell I foreslås ikke at egne administrative organer skal ha ansvar for erfaringstilbakeføring fra sakkyndigarbeid til rekvirent, sakkyndige, helsevesenet og samfunnet for øvrig. For øvrig hører statistiske data fra DRKs virksomhet med ekstern kvalitetssikring inn under DRKs oppgaveområde.

I. Økonomiske konsekvenser

Modellen forutsetter økte kostnader ved utvikling og gjennomføring av utdannelse på B-nivå, til oppbygging av rettspatologien og til økt kvalitetssikringsarbeid hos produsentene, herunder akkreditering. Som det fremgår under pkt. 14.3.2 I og 14.3.3 I er imidlertid alle disse økte kostnadene felles for modellene.

14.3.2 Modell II: Styrking av Den rettsmedisinske kommisjon og formalisering av helsevesenets ansvar

Modellene II og III er basert på en felles oppfatning av hvordan rettsmedisinsk tjenesteproduksjon skal organiseres og finansieres. Modellene karakteriseres ved en styrking og utbygging av dagens administrative og faglige linjer i helsetjenesten, for å oppnå en mer tilfredsstillende organisering og kvalitet både for produksjon og eksternkontroll av rettsmedisinske tjenester.

Modellene har tatt utgangspunkt i at ansvaret for å yte helsetjenester for det alt vesentlige er fordelt på kommuner (primærhelsetjenesten) og fylkeskommuner (spesialisthelsetjenesten). Innenfor spesialisthelsetjenesten er det en utstrakt tendens til regionalisert spesialisering, styring og organisering. Modellene har som premiss at produksjon av rettsmedisinske tjenester bør være et ansvar for helsevesenet på linje med andre helsetjenester, men at ulike universitetsinstitutt kan etablere egne enheter for produksjon av rettsmedisinske tjenester.

Utvalget legger til grunn at rettsmedisinske tjenester for det vesentlige hører inn under spesialisthelsetjenesten. Undersøkelser av ofre for vold og andre overgrep vil likevel i en del tilfeller måtte gjøres akutt av primærhelsetjenesten i de fleste kommuner. Etter både modell II og III skal helseregionene i samarbeid med universitetene få ansvar for å kunne tilby rettsmedisinske tjenester. Enkelte tjenester bør finnes i alle fylker, andre i den enkelte region, og noen vil det være mest hensiktsmessig å utbygge ett eller to steder i landet med riksdekkende ansvar.

Modell II innebærer, til forskjell fra modell III, en utvidelse av Den rettsmedisinske kommisjons oppgaver. Kommisjonens kjerneoppgaver skal fortsatt være å foreta eksternkontroll av rettsmedisinske sakkyndigerklæringer, se kapittel 12. I tillegg foreslås at kommisjonen får servicemessige oppgaver overfor brukerne av rettsmedisinske tjenester utover det som er praksis i dag. Blant annet foreslås at DRK skal opprette og føre register over rettsmedisinsk sakkyndige i inn- og utland og deres kvalifikasjoner. Videre bør DRK dokumentere bruken av rettsmedisinske tjenester utover det som årsmeldingene i dag gjør. Etter modell II skal også kommisjonen ha ansvar for å arrangere B-kurs for potensielle sakkyndige.

A. Oversikt over kvalifiserte sakkyndige

Felles for alle modellene er at rekvirenten selv har ansvaret for valget av sakkyndige, og at han fritt skal kunne velge de(n) sakkyndige han ønsker.

Dersom rettsmedisinsk tjenesteytelse blir en del av helseinstitusjonenes virksomhet, se pkt. E, vil det bli lettere for rekvirenten å henvende seg til en nærliggende institusjon og derfra bli henvist til rettsmedisinsk sakkyndige som vil påta seg oppdrag.

Ønsker rekvirenten sakkyndige fra ulike medisinske miljøer eller sakkyndige med en spesiell spisskompetanse, vil han etter modell II kunne henvende seg til DRK for å få en oversikt over nasjonale og internasjonale eksperter. Det foreslås at DRK oppretter et register over rettsmedisinsk sakkyndige brukt i retten med deres kvalifikasjoner på A–, B- og C-nivå, og slik at rekvirenter kan få oversikter over kvalifiserte personer. DRK bør også inkludere i registeret sakkyndige i andre land (Norden, EU) som kan være aktuelle for norsk strafferettspleie. Kommisjonen skal kun gi opplysninger om den formelle kompetansen (ABC-nivå), og ikke gi råd om hvilken sakkyndig rekvirenten bør velge.

B. Veiledning med hensyn til utformingen av mandat

Det vises til fremstillingen under modell I (pkt. 14.3.1 B).

Den rettsmedisinske kommisjon forutsettes etter modell II på forespørsel å kunne gi generelle råd om hvordan mandat kan utformes, spesielt med tanke på å klargjøre hva som kan ligge innenfor en sakkyndigkompetanse. Dette vil f.eks. være aktuelt i situasjoner der rekvirenten ikke har oversikt over det aktuelle medisinskfaglige kompetanseområde.

C. Utdannelse av sakkyndige

Det vises til fremstillingen under modell I (pkt. 14.3.1 C) når det gjelder utdannelse på nivå A og C.

Det nyopprettede kurset på nivå B foreslås etter modell II administrert av DRK.

D. Finansiering av rettsmedisinske tjenester

Alle modellene forutsetter at rekvirenten betaler priser som avspeiler produksjonskostnadene for institusjonene (se pkt. 14.3.1 D). Dette innebærer kostnader til avlønning av de sakkyndige (innenfor arbeidstid eller som overtid), investering i kunnskapsoppbygging, lokaler og hjelpepersonale. Utvalget antar at prisene for rettsmedisinske tjenester vil utvikle seg til å ligne de danske priser (se vedlegg 7). Det vil for eksempel si en sannsynlig større økning i prisene for rettslige obduksjoner, mens prisleiet for rettspsykiatriske undersøkelser ikke vil endres betydelig. Utvalget antar at det vil kreve omfattende budsjetteringsarbeide og forhandlinger før institusjoner, sakkyndige og rekvirentene er kommet til enighet om priser. Det fremtidige eierskap for sykehusene vil også kunne påvirke hvordan de rettsmedisinske tjenester blir budsjettert.

Det er viktig så snart som mulig å bedre organisasjonsstrukturen for rettsmedisinsk tjenesteproduksjon, se pkt. E. Det vil ta for lang tid å bygge opp et bedre produksjonsapparat hvis dette kun skal finansieres ved salg av tjenester. Det er derfor etter flertallets syn behov for en prosjektperiode hvor det foregår en målrettet stimulering av de institusjoner som velger å bygge ut kompetanse og service innen rettsmedisin, se pkt. 14.4.1.

Modell II og III forutsetter investeringer i de institusjoner som skal produsere rettsmedisinske tjenester. I dag er det behov for kvalifisering av personell, investering i utstyr og etablering av kontorrutiner for at kapasiteten og kompetansen innen rettsmedisin skal bli tilstrekkelig utbygget. Selv om salg av tjenester skal dekke løpende driftsutgifter og utvikling av ny kompetanse, vil det likevel være behov for en innledende ressursinvestering for å få et velfungerende tilbud innen dette feltet. Et stimuleringsprogram i en prosjektperiode over for eksempel seks år, med målrettede investeringer, vil sette institusjoner i stand til å etablere et produksjonsapparat som senere kan være selvfinansierende.

Stimuleringsprogrammet bør omfatte lønnsmidler til åremåls fordypningsstillinger for at personell kan oppnå spisskompetanse på C-nivå. Dette vil gjelde flere faggrupper, både tradisjonelle rettsmedisinere/patologer, spesialister i klinisk kjemi eller biologer og annen laboratoriekompetanse, samt psykiatere/psykologer. Det må tillates fra Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling å opprette nye stillingshjemler for leger i eksisterende institusjoner for at man skal få tilstrekkelig kapasitet. Det vil også være behov for investeringer i materiell, spesielt innen laboratoriemedisin.

Det bør bevilges øremerkede midler sentralt til aktuelle institusjoner. Dette vil være et nødvendig incitament for at institusjoner skal påta seg oppgaver de hittil ikke har hatt på sin virksomhetsplan. Dette innebærer at virksomhet som i dag drives på privat basis, delvis som tillegg til hovedstilling, i stor grad flyttes inn i institusjonene.

Utvalgets mindretall (medlemmet Sandsberg) deler flertallets oppfatning av behovet for en mer tilfredsstillende organisering og kvalitet både for produksjon og eksternkontroll av rettsmedisinske tjenester. Dette er også bakgrunnen for at dette medlem gir sin støtte til modell II. Etter dette medlems oppfatning må imidlertid det sentrale i første omgang være å få de rettsmedisinske tjenestene bedre integrert i helsetjenesten, og få fornuftige finansieringsordninger på plass. Først når en har funnet en egnet organisasjonsform vil en kunne se hvorvidt det er behov for særskilte stimuleringsmidler til denne virksomheten, og på hvilken måte en slik stimuleringspakke kan anvendes på beste måte for helsetjenesten generelt, og den rettsmedisinske virksomhet spesielt.

E. Organisering av den rettsmedisinske tjenesteproduksjonen

Modell II og III forutsetter at den rettsmedisinske tjenesteproduksjonen blir en bedre integrert del av den øvrige spesialisthelsetjenesten og samordnet med denne. Dette vil innebære at ulike helseinstitusjoner eller universitetsenheter vil ha rettsmedisinske tjenester på sin virksomhetsplan, og at rekvirenten vil kunne henvende seg til disse institusjonene og få tilbud om tjenester ved behov. Hittil har det vært enkeltpersoner som har påtatt seg ansvaret for produksjon av tjenestene (bortsett fra de rettsmedisinske laboratoriene: Statens rettstoksikologiske institutt, samt farskapseksjonen og sporseksjonen ved Rettsmedisinsk institutt). Den rettsmedisinske tjenesteproduksjonen har delvis foregått i forståelse med hovedarbeidsgiver på institusjonen, men i spesialistens fritid/overtid (rettsmedisinske likåpninger), delvis helt uten tilknytning til et fagmiljø, det vil si kun i spesialistens privatpraksis (rettspsykiatri).

Det nye med modell II og III er at institusjonene blir de ansvarlige planleggere og tilretteleggere av tjenestene. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det fortsatt er den enkelte spesialist som oppnevnes som sakkyndig for retten.

Modellene forutsetter at fagmiljøer som i dag eksisterer innen rettsmedisin, laboratoriefag og rettspsykiatri, innarbeider rettsmedisinsk tjenesteyting i sine virksomhetsplaner og budsjetter.

Det kan dreie seg om utvikling av kompetanse, opprettelse av stillinger for spesialister, teknikere og merkantilt personale, samt utvidelse av kontorlokaler og investering i utstyr. Dette er i dag allerede gjort for deler av rettsmedisinsk virksomhet (de rettsgenetiske seksjonene ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo). Det er imidlertid ikke gjort innen obduksjonsvirksomhet eller rettspsykiatri. I kommunehelsetjenesten vil det dreie seg om å investere i kvalifisering av primærhelsetjenesten til å håndtere voldsofre, ikke bare behandlingsmessig korrekt, men også når det gjelder dokumentasjon av skader.

Etter modell II og III understrekes betydningen av at slike investeringer skjer i allerede eksisterende fagmiljøer. Det skal likevel kunne være mulig for fagmiljøer som ennå ikke har utviklet relevant kompetanse å utvikle slik finansiert ved salg av tjenester. Dersom man skulle opprette nye produksjonsenheter med kun rettsmedisinske oppgaver parallelt med eksisterende fagmiljøer, ville det i Norge bli meget små enheter. Når fagmiljøer organiserer den rettsmedisinske tjenesteproduksjonen, vil rettsmedisinsk kompetanse også befrukte den øvrige virksomhet ved institusjonen. Dette er kanskje spesielt tydelig innen rettspsykiatri der klinisk psykiatri og rettspsykiatri utfyller hverandre faglig. Men også innen andre kliniske enheter vil det være velkomment med rettsmedisinsk kompetanse, for eksempel i traumatologien.

F. Retningslinjer for internkontroll

Det vises til fremstillingen under modell I (pkt. 14.3.1 F).

Dersom institusjonene ønsker råd om spesielle forhold vedrørende rettsmedisinske problemstillinger, vil etter modell II DRK kunne bidra med slike.

G. Ekstern kvalitetssikring

Det vises til fremstillingen under modell I (pkt. 14.3.1 G) jf. kapittel 12.

H. Erfaringstilbakeføring

De institusjoner som produserer rettsmedisinske tjenester vil naturligvis være sentrale i forskning, spesielt innen rettsmedisin, men også i hvordan rettsmedisinsk forskning kan anvendes i andre deler av medisinen.

DRK bør utvikle et arkiv som kan være grunnlag for forskning på riksdekkende data, og være tilgjengelig for eksterne forskere. I tillegg må DRK utvikle statistikk som gir oversikt over forbruk av rettsmedisinske tjenester på landsbasis, i ulike distrikt og vedrørende ulike straffbare forhold.

DRK bør også utvikle statistikk på grunnlag av de innsendte erklæringene og oversikter over sakkyndige og deres kvalifikasjoner, slik at de ulike instanser kan få en tilbakemelding om deres del av virksomheten. Dette vil spesielt være viktig for Sosial- og helsedepartementet som vil være faglig ansvarlig på produsentsiden, og som i det daglige vel har liten kontakt med de rettsmedisinske problemstillingene.

Som del av modell II foreslås også opprettet et samarbeidsforum mellom involverte instanser: Sosial- og helsedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Justisdepartementet, Riksadvokaten og produsenter av rettsmedisinske tjenester. DRK må spille en proaktiv rolle som koordinator. Det er viktig å få en god informasjonsflyt mellom de ulike interessenter. Samarbeidsorganet bør presenteres status for rettsmedisin ved analyser av utdannelseskapasiteten og –nivået, volum og prising av tjenester, forbruk av rettsmedisinske tjenester i ulike politidistrikter og andre problemer som kan dukke opp. Dermed kan skjevheter avdekkes.

I. Økonomiske konsekvenser

Det vises til fremstillingen under modell I (pkt. 14.3.1 I) når det gjelder kostnadene ved produksjon av rettsmedisinske tjenester.

Modell II forutsetter en styrking av DRKs sekretariat for å samle servicefunksjoner som nevnt under punktene A, B, F og H ovenfor, samt etablering av B-kurs (pkt. C ovenfor). Noe avhengig av hvordan DRKs sekretariat blir øket for å bedre eksternkontrollen, vil det dreie seg om ytterligere 1–2 stillinger med dertil hørende kontorplass mv.

Stimuleringspakken på 6 år (omtalt under punkt D) forutsettes å ha en viss størrelse. Det bør dreie seg om lønnsmidler til opptil 15 fordypningsstillinger (ca. 10 mill kroner i året) for å dekke flere fagfelt og regioner. Etter stimuleringsperioden forutsettes de nyopprettede stillingene å være selvfinansierende ved salg av rettsmedisinske tjenester. Behov for laboratorieinvesteringer og annen investering må institusjonene selv beregne. Sosial- og helsedepartementet må i dialog med institusjonene styre innsatsen slik at det ikke blir foretatt overinvesteringer.

Det foreslåtte samarbeidsforumet forutsettes ikke å medføre vesentlige økonomiske konsekvenser for de involverte. DRK vil, i rollen som koordinator, kunne få noe merarbeid med dette, men neppe av vesentlig omfang.

14.3.3 Modell III: Sentral rettsmedisinsk instans: Kontoret for rettsmedisin

Hovedtanken bak modell III er å samordne ansvaret for oppfølging av en del av de ulike tiltakene som er beskrevet i modell I og II i en egen instans, samtidig som man unngår å gi DRK andre oppgaver enn den eksterne kvalitetssikringen. En slik instans kan legges under Justisdepartementet (eventuelt en ny domstoladministrasjon), Sosial- og helsedepartementet, eller organiseres som et helt frittstående og nøytralt organ, f.eks. en stiftelse.

Det siste er nylig foreslått for forsikringsoppgjør ved personskade av lege-forsikringsutvalget, jf. NOU 2000:23 “Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger” pkt. 13.10.1.9.2. Utvalget har der for det første foreslått en nøytral oppnevningsinstans som skal bistå partene i forsikringssaker både med oppnevnelse av sakkyndige og utforming av mandat. Lege-forsikringsutvalget mener en slik instans best organiseres som en stiftelse med et offentlig oppnevnt styre, og ser det som naturlig at Sosial- og helsedepartementet tar et initiativ for å få etablert en slik ordning. Videre foreslår utvalget et tredjepartsorgan som skal være en uavhengig kvalitetssikringsinstans, jf. pkt. 13.10.2.4. Forslaget bygger på et tidligere forslag fra Justisdepartementet, og det vises også her til at Sosial- og helsedepartementet bør ta et initiativ for å finne en hensiktsmessig organisasjonsform.

De medlemmer som støtter opprettelsen av en sentral instans for rettsmedisin har vurdert om en organisasjonsmessig tilknytning til Sosial- og helsedepartementet eller til Justisdepartementet vil være det mest formålstjenlige. En stiftelse som foreslått for sivile saker synes lite forenlig med det offentliges ansvar både for straffesaksavviklingen og for produksjon av og kontroll med rettsmedisinske tjenester. Plasseringsspørsmålet er drøftet nærmere i pkt. 14.4.4.3, og alle medlemmene som støtter modell III går der inn for at den sentrale instans for rettsmedisin legges under Sosial- og helsedepartementet.

Den sentrale instans – Kontoret for rettsmedisin – foreslås på denne bakgrunn organisert som et eget kontor under Sosial- og helsedepartementet. Kontoret vil kunne gis et samordnende ansvar for rettsmedisinsk servicevirksomhet i Norge og bli et stimuleringssenter og en kunnskapsbase for rettsmedisin.

Kontorets oppgaver og nærmere utforming vil bli presentert i tilknytning til de omforente tiltak som det er redegjort for foran under pkt. 14.2.

A. Oversikt over kvalifiserte sakkyndige

Felles for alle modellene er at rekvirenten selv har ansvaret for valget av sakkyndige, og at han fritt skal kunne velge de(n) sakkyndige han ønsker.

Etter modell III vil Kontoret for rettsmedisin – og ikke DRK som etter modell II – ha ansvaret for å etablere oversikter over kompetente sakkyndige på de ulike rettsmedisinske fagfelt. Slike oversikter vil kunne erstatte dagens ordning med faste sakkyndige. Oversikten bør inneholde angivelse av den enkeltes utdannelse, erfaring mv. Oversikten bør utarbeides i nært samarbeid med sekretariatet for Den rettsmedisinske kommisjon, som for sin del vil føre et register over hvem som har hatt oppdrag som er vurdert av kommisjonen.

Kontoret for rettsmedisin vil på bakgrunn av disse oversiktene kunne besvare henvendelser fra både politi og påtalemyndighet, forsvarer og eventuelt retten, når det skal oppnevnes sakkyndige. Kontoret vil ved slike henvendelser både kunne gi opplysninger om hvem som er aktuelle sakkyndige på de ulike fagfelt, samt gi råd om hvem som konkret bør oppnevnes for bl.a. å unngå habilitetsproblemer. Kontoret bør imidlertid være tilbakeholden med vurderinger, for eksempel av de ulike sakkyndiges kompetanse, som kan gripe inn i rettens frie valg av sakkyndige.

Det vil i det alt vesentlige være de samme personer som vil kunne ta oppdrag som rettsmedisinsk sakkyndig i straffesaker og som vil stå oppført i den “pool” som forutsettes opprettet og administrert av oppnevningsinstansen for sivile saker, jf. NOU 2000:23 pkt. 13.10.1.9.1. Det bør på denne bakgrunn vurderes om det er aktuelt at et kontor for rettsmedisin også kan svare på henvendelser fra partene i sivile saker.

B. Veiledning med hensyn til utforming av mandat

Utforming av mandat skal også etter modell III primært være rekvirentens ansvar. Som nevnt foran under pkt. 11.5, vil det imidlertid kunne være behov for veiledning med hensyn til hva en sakkyndig kan og bør uttale seg om, både generelt og i forhold til den konkrete sak. Den valgte sakkyndige vil kunne forespørres og uttale seg om dette. Etter modell III vil dessuten et kontor for rettsmedisin kunne ivareta dette behov for veiledning i stedet for DRK (sml. modell II). Ved henvendelse fra partene eller retten vil kontoret både generelt og konkret kunne gi råd om utforming av mandater. Det kan også være aktuelt å utarbeide standardmandater på enkelte områder, jf. NOU 2000:23.

Gjennom Den rettsmedisinske kommisjons uttalelser i enkeltsaker vil Kontoret for rettsmedisin ved mandatutformingen kunne ta hensyn til de signaler kommisjonen gir.

C. Utdannelse av sakkyndige

Etter modell III foreslås at Kontoret for rettsmedisin gis et samordnet ansvar for at utdannelse innen rettsmedisin blir tilstrekkelig prioritert på de ulike nivåer.

Også etter denne modellen skal ansvaret for grunnutdannelsen (A-nivå) fortsatt primært ligge hos utdannelsesinstitusjonene selv, jf. modell I og II. Kontoret vil imidlertid kunne bidra ved utforming av fagplaner og være en pådriver i å styrke undervisningen innen det medisinske embetsstudiet. Dette vil naturlig måtte skje i nært samarbeid med institusjonene selv og de ulike akademiske rettsmedisinske fagmiljøer, eventuelt også Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Videre vil et kontor for rettsmedisin kunne samarbeide med de berørte instanser, jf. omtalen av modell I, for å fremme videreutdannelsen i de ulike rettsmedisinske disipliner (C-nivå). Kontoret vil med en tilknytning til Sosial- og helsedepartementet lettere kunne påvirke både utforming og kapasitet innen en eventuell spesialistutdannelse.

Endelig foreslås etter denne modellen at Kontoret for rettsmedisin får ansvar for å arrangere særlige kurs i sakkyndighet (B-nivå). Kontoret vil i denne forbindelse kunne stå for både opplegg og gjennomføring av kursene. Dette vil naturlig måtte skje også i et samarbeid med Justisdepartementet (eventuelt ny domstoladministrasjon). Det vil også kunne være formålstjenlig å benytte den særlige kompetanse innen Den rettsmedisinske kommisjon, selv om kommisjonen fritas for ansvaret for kursene, jf. modell II.

D. Finansiering av rettsmedisinske tjenester

De rettsmedisinske tjenestene foreslås finansiert på samme måte som etter modell II.

Et kontor for rettsmedisin vil imidlertid kunne gis ansvar for kostnadsberegningen i samarbeid med representanter for rekvirentene og tjenesteyter. Kontoret for rettsmedisin vil kunne påse at finansieringen går mest mulig direkte til den rettsmedisinske virksomheten, samt gis et særlig ansvar for en gjennomgang og opprydding i finansieringen av rettspatologisk tjenesteyting. I hvilken grad en delt betalingsmodell bør og kan videreføres på enkeltområder, vil også kunne vurderes av et kontor for rettsmedisin.

Det særskilte stimuleringsprogram som foreslås i tilknytning til både modell II og III, se pkt. 14.3.2 D, vil også kunne administreres av Kontoret for rettsmedisin.

E. Organisering av den rettsmedisinske tjenesteproduksjonen

Etter modell III vil organiseringen av tjenesteproduksjonen skje på samme måte som etter modell II. Kontoret for rettsmedisin vil imidlertid også i denne forbindelse ha en koordinerende og stimulerende funksjon. Det ansvar de ulike fagmiljøer tillegges for å innarbeide rettsmedisinsk tjenesteyting i sine virksomhetsplaner og budsjetter, bør kunne følges opp av Kontoret for rettsmedisin.

F. Retningslinjer for internkontroll

Felles for alle modellene er at produsenten av de rettsmedisinske tjenestene selv har ansvaret for kvaliteten av sine produkter, og for kvalitetssikring og dokumentasjon av denne, jf. kapittel 9. Etter modell III vil Kontoret for rettsmedisin kunne bistå fylkeslegen og Helsetilsynet i deres tilsyn med at de ulike tjenesteprodusenter har tilfredsstillende rutiner for kvalitetssikring. Kontoret kan bl.a. være med på å oppstille hvilke krav tilsynet skal kunne kreve oppfylt. Det kan også være aktuelt å delegere særskilte tilsynsoppgaver til Kontoret for rettsmedisin.

Kontoret vil kunne bistå institusjoner og enkeltpersoner i utvikling og kvalitetssikringsrutiner, og videre kunne utarbeide nærmere retningslinjer om dette. Dette gjelder bl.a. for hvordan en rettspsykiatrisk undersøkelse skal gjennomføres og hvordan erklæringer skal utformes. Slik retningslinjer vil kunne skje i tråd med de synspunktene Den rettsmedisinske kommisjon fremmer gjennom ekstern kontroll av enkeltsaker.

G. Ekstern kvalitetssikring

DRK fortsetter – uavhengig av modellvalg – sin virksomhet med ekstern kvalitetssikring av de erklæringene som skal kvalitetssikres i henhold til strpl. § 147, jf. kapittel 12.

Kommisjonens arbeidsoppgaver vil imidlertid være mindre etter modell III enn etter modell I og II, idet en del funksjoner nevnt under pkt. A, B, C og H i dette kapittel i stedet legges til et kontor for rettsmedisin.

H. Erfaringstilbakeføring

Kontoret for rettsmedisin vil ha som en av sine oppgaver å etablere et sentralt arkiv for rettsmedisin. Et slikt arkiv vil måtte basere seg på kontorets egen rådgivning og Den rettsmedisinske kommisjons virksomhet. Det må således etableres rutiner for arkivering i samarbeid med DRKs sekretariat.

Et sentralt kontor for rettsmedisin vil også kunne tillegges oppgaver med hensyn til bruk av den kunnskap et slikt arkiv vil inneholde. Dette vil kunne skje ved ulike former for informasjonsvirksomhet overfor dem som produserer rettsmedisinske tjenester. Det vil også kunne skje gjennom å stille materialet til disposisjon for forskning og for det alminnelige helsevesens bruk, bl.a. i forebyggingsarbeid.

I. Økonomiske konsekvenser

Det vises til fremstillingen under modell II (pkt. 14.3.2 I) når det gjelder kostnadene ved produksjon av rettsmedisinske tjenester.

Et sentralt kontor for rettsmedisin under Sosial- og helsedepartementet vil med de oppgaver som er nevnt ovenfor måtte tilføres de nødvendige ressurser for å kunne fungere i tråd med målsettingen. Det antas at kontoret bør bemannes med minimum fire personer. Ettersom kontoret først og fremst skal tillegges administrative oppgaver, vil det verken være nødvendig eller ønskelig at de ansatte har sin primærkompetanse innen rettsmedisinske fag. Kontoret bør likevel ledes av noen med solid helsefaglig kompetanse. En eller flere bør ha erfaring innen helseadministrasjon og særlig god kjennskap til rettsmedisinsk tjenesteproduksjon. I tillegg bør kontoret naturlig nok ha tilstrekkelig kontorfaglig personale for å ivareta servicefunksjoner, kursopplegg, arkivføring mv. Utover disse antydninger antas det at de oppgaver kontoret eventuelt gis vil gi tilstrekkelig grunnlag for stillingsbeskrivelse og dermed krav til dem som skal ansettes.

På den annen side vil det ikke etter denne modellen være behov for den samme ressurstilgang til DRK som etter modell II. Samlet antas det derfor at de økonomiske tilleggskonsekvensene ved modell III sammenlignet med modell II, vil være 1–3 stillinger.

14.4 Vurdering av modellene

14.4.1 Utvalgets enstemmige forslag

Utvalget går enstemmig inn for flere forslag til endringer for å styrke rettsmedisinsk virksomhet og kontroll i straffesaker. Flere av disse forslagene er også uavhengig av hvilken organisasjonsmodell som velges. Dette gjelder blant annet ønsket om å styrke den systematiske interne kvalitetssikring (se pkt. 11.6), styrking av Den rettsmedisinske kommisjon (se pkt. 12.5), styrking av utdannelsen i rettsmedisinske fag og innen sakkyndighet (se kapittel 13), og en opprydning i organiseringen og finansieringen av rettspatologiske tjenester (se pkt. 14.3.1 D).

Uavhengig av modellvalg er det enighet om at det vil være ønskelig å få utarbeidet en oversikt over aktuelle sakkyndige, slik at brukerne av de rettsmedisinske tjenestene lettere kan få oversikt over aktuelle personer å velge mellom, se pkt. 11.1. Utover dette er det uenighet om hvem som skal ha ansvar for å føre denne oversikten og muligheten for rådgivning i tilknytning til valg av sakkyndige, se pkt. 14.3.1 A, 14.3.2 A og 14.3.3 A.

Utvalget går enstemmig inn for at utforming av mandat er rekvirentens primæransvar, og at nødvendig bistand primært må hentes fra den sakkyndige man har valgt, se pkt. 11.5. Etter modell II og III forutsettes i tillegg henholdsvis DRK og Kontoret for rettsmedisin å ha en veiledende rolle på dette området, se pkt. 14.3.1 B, 14.3.2 B og 14.3.3 B.

Utdannelsen i rettsmedisin må styrkes, og utvalget gir sin enstemmige tilslutning til ABC-modellen, se kapittel 13. Modellvalget vil influere på hvem som foreslås å ha ansvaret for utdannelsen innen sakkyndighet (B-nivået). Utover dette er det i hovedsak enighet med hensyn til hvordan utdannelsen innen rettsmedisin bør videreutvikles på de ulike nivåer, se pkt. 14.3.1 C, 14.3.2 C og 14.3.3 C.

Utvalget er bekymret for den dårlige rekrutteringen av sakkyndige til rettsmedisinske oppdrag. Dette gjelder spesielt rettspatologi og rettspsykiatri. Utvalget tror at en vesentlig årsak til dette er at sakkyndigarbeidet bare til en viss grad har vært forankret i eksisterende institusjoner. Rettspatologien har i alle år foregått ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo og tilsvarende enheter ved de øvrige universitetene, men som de sakkyndiges private virksomhet. Rettspsykiatri har så å si utelukkende vært utført som private oppdrag i tillegg til annen hovedstilling, eller i selvstendig praksis. Det er i dag ingen tilgjengelige utdannelsesstillinger i disse fagene ved de etablerte institusjonene. For virksomheter som allerede er knyttet opp til en institusjon, (for eksempel rettstoksikologi og rettsgenetikk) har arbeidsforholdene for sakkyndige vært mer organisert og institusjonene har hatt arbeidsgiveransvaret for den sakkyndige virksomheten.

Samfunnsutviklingen gir tydelige signaler om at også medisinsk sakkyndige ikke ønsker å påta seg ekstraarbeid på fritiden og i helger i samme grad som før. Familieliv krever mer og prioriteres høyere enn før. Dersom man i fremtiden skal ha faglig kompetente sakkyndige, mener utvalget at disse nødvendigvis må få ordnede arbeidsforhold.

Utvalget ser det som det viktigste med modell II og III at produksjonen av rettsmedisinske tjenester blir integrert i et fagmiljø som tilbyr sine ansatte en forutsigbar arbeidsbelastning i tillegg til nødvendig faglig oppdatering. Utvalget mener det er meget bekymringsfullt dersom institusjonene verken skal stimuleres til eller pålegges/oppfordres til å påta seg arbeidsgiveransvaret for rettsmedisinsk virksomhet (modell I). Da er utvalget redd for at dagens rettsmedisinske miljø vil forvitre, og at nyrekruttering ikke vil finne sted.

Utvalgets flertall mener at opprettelsen av en egen spesialitet i rettsmedisin/rettspatologi vil bedre rekrutteringen til faget, se foran i pkt. 13.4.

For så vidt gjelder finansieringen av rettsmedisinske tjenester, er et enstemmig utvalg enig om at rekvirenten må betale tjenesteyter det den enkelte tjenesten reelt koster, se pkt. 14.3.1 D, 14.3.2 D og 14.3.3 D. Felles for modellene er også at det forutsettes å skje en opprydding i finansieringen av de rettspatologiske tjenestene, se pkt. 8.2.2.2. Utover dette er modellene forskjellige.

Utvalgets flertall går inn for en stimuleringspakke for å sikre en gjennomføring av de organisasjonsmessige tiltak, se pkt. 14.3.2 D. Flertallet anser dette som nødvendig for at de ulike institusjoner skal bli i stand til å påta seg nye oppgaver innen rettsmedisin. Utvalgets mindretall (Sandsberg) mener spørsmålet om behovet for – og i tilfelle anvendelsen av – stimuleringsmidler, må utstå til en egnet organisasjonsform er etablert.

Organiseringen av tjenesteproduksjonen varierer mellom modellene, se pkt. 14.3.1 E, 14.3.2 E og 14.3.3 E.

Når det gjelder styrking av det systematiske interne kvalitetssikringsarbeidet i rettsmedisinsk tjenesteproduksjon er dette nærmere omtalt i pkt. 11.6. Som nevnt foran er det felles for alle modellene at produsentene av de rettsmedisinske tjenestene skal ha ansvaret for kvaliteten av sine produkter, herunder kvalitetssikring og dokumentasjon av denne, se pkt. 14.3.1 F, 14.3.2 F og 14.3.3 F.

Et enstemmig utvalg går inn for å videreføre og styrke den eksterne kvalitetssikringen som DRK foretar av rettsmedisinske erklæringer, se pkt. 12.2 og 12.5. Etter alle modellene vil dette fortsatt være den sentrale funksjonen for DRK, se pkt. 14.3.1 G, 14.3.2 G og 14.3.3 G.

Utvalget slår enstemmig fast at situasjonen når det gjelder rettsmedisinske sakkyndigtjenester i dag ikke er tilfredsstillende. Det er på denne bakgrunn etter utvalgets oppfatning ikke en akseptabel løsning at man utfra økonomiske motiver velger modell I for fremtidig organisering av disse tjenestene. En eventuell avgjørelse om ikke å opprette et kontor for rettsmedisin må ikke føre til at engasjementet og forslagene de senere årene for å styrke rettsmedisinen i Norge har vært forgjeves. Utvalget forutsetter at det er vilje til å satse på rettsmedisin, og at det var bakgrunnen for at utvalget ble oppnevnt. Konsekvensen av dette må etter utvalgets oppfatning være at utvalgets forslag følges opp raskt, og at man velger modell II eller modell III for organisering av den fremtidige tjenesteproduksjonen.

14.4.2 Vurdering av modell I i forhold til de krav utvalget stiller til rettsmedisinsk virksomhet og tiltak som kan iverksettes

Modell I er som det fremgår i pkt. 14.3.1 et forsøk på å beskrive hvordan dagens organisering av rettsmedisinsk tjenesteyting kan effektiviseres uten at dette medfører økt ressursbruk. Det er en minimumsmodell hvor utvalget ut fra forutsetningen i mandatet har forsøkt å få frem hva som kan gjøres om man likevel søker å ivareta noen av de tiltak som utvalget mener bør gjennomføres. Utvalget vil imidlertid i utgangspunktet enstemmig avvise at dette er en akseptabel løsning på de problemer som var bakgrunnen for at utvalget ble opprettet. Her vises det likevel til særuttalelsen fra utvalgets medlem Bjørnar Olaisen i pkt. 14.4.4.4.

Det vil for å imøtekomme de behov som er beskrevet og for å gjennomføre de tiltak som anbefales, være uomgjengelig nødvendig at det stilles økte ressurser til disposisjon. Det må settes i verk tiltak overfor selve tjenesteproduksjonen, utdannelsen, servicefunksjonen overfor domstolene og kvalitetssikringen, og disse tiltakene vil måtte medføre en økt ressurstilgang. Utvalget vil derfor understreke at modell I ikke på noen måte gir grunnlag for en tilfredsstillende kvalitetsøkning for norsk rettsmedisin.

Som nevnt under pkt. 14.3.1 F vil også modell I kunne innebære en gjennomgang og opprydning i finansieringen av den rettspatologiske tjenesteytingen. Dette vil imidlertid måtte medføre økte ressurser i en viss grad. Utvalget har dessuten kommet til at dette uansett ikke ville være tilstrekkelig for å møte de krav som må stilles til rettsmedisinsk virksomhet i fremtiden.

14.4.3 Vurdering av modell II i forhold til de krav utvalget stiller til rettsmedisinsk virksomhet og tiltak som kan iverksettes

14.4.3.1 Hovedargumenter for modell II

Utvalgets medlemmer Fossgard, Herse, Rosenqvist og Sandsberg mener at modell II er den av modellene som med de laveste omkostningene raskest kan gi den bedring av rettsmedisinske tjenester som anses nødvendig i dagens situasjon. Disse medlemmene vurderer modell I som uegnet blant annet fordi den forutsetter kontinuerlig initiativ mellom de sakkyndige personlig og rekvirenter for å bygge opp et rettsmedisinsk tjenestetilbud. Dette vil gi en tilfeldig utvikling med en uklar fremdrift. Den vil også kunne resultere i et mangelfullt tilbud med mange geografiske og organisatoriske skjevheter, se pkt. 14.4.2. Modell I vil også, i likhet med modell II og III, medføre et høyere kostnadsnivå for rekvirentene, men modell II vil i større grad enn modell I sikre at denne inntekten styres inn i offentlig virksomhet.

De nevnte medlemmene ser klare fordeler med modell III, som ivaretar større uavhengighet i en del av det modell II beskriver som DRKs serviceoppgaver. Medlemmene går likevel mot denne modellen, da de er redde for at man kun åpner for mer byråkrati og nye tjenesteveier. Disse medlemmene kan ikke se det som et alvorlig habilitetsproblem at DRK kan yte en noe større grad av service og rådgivning på forespørsel fra produsenter og rekvirenter av rettsmedisinske tjenester.

Disse utvalgsmedlemmene mener at Sosial- og helsedepartementet vil få et klart ansvar når rettsmedisin kommer inn på de regionale helseplanene og gjennom en prosjektperiode med stimuleringsmidler. Departementet bør stå fritt i hvordan stimuleringspakken og den øvrige utbyggingen av disse tjenestene innen helseplanene og universitetene administreres.

Medlemmene ser ikke bort ifra, og mener at det ikke vil være i strid med modell II, dersom Sosial- og helsedepartementet på et tidspunkt i fremtiden ønsker å organisere en enhet som spesielt skal ivareta medisinsk sakkyndighet (til bruk ved erstatningssaker, Rikstrygdeverket, voldoffererstatning, barnesaker, osv.) Det vil da kunne bli mulig å overføre for eksempel utdannelsen på B-nivå til en slik enhet. Disse utvalgsmedlemmene mener at det blir kunstig å etablere et kontor i Sosial- og helsedepartementet i dag, uavhengig av DRK, til å ivareta slike oppgaver kun i forhold til sakkyndighet i straffesaker. Medlemmene mener at DRK i dag og fremover vil sitte med den bredeste oversikt over rettsmedisinsk virksomhet og hvordan denne prinsipielt kan forbedres, og at det ville medføre unødvendig dobbeltarbeide hvis denne kompetansen skulle implementeres i et nytt kontor. Disse medlemmene er også sterkt i tvil om det vil være mulig å rekruttere uavhengige fagfolk både til produksjon av rettsmedisinske tjenester, ekstern kvalitetssikring (DRK) og til serviceoppgaver (et kontor for rettsmedisin i Sosial- og helsedepartementet).

Nedenfor diskuteres nærmere hvordan de krav utvalget stiller til rettsmedisinsk virksomhet (pkt. 14.1) vil bli ivaretatt etter modell II.

14.4.3.2 Upartiske sakkyndige.

Det er sentralt for alle rettens aktører at sakkyndige er upartiske og at det ikke kan stilles spørsmål ved deres faglige integritet. Utvalget mener at den tradisjon man har i Norge, hvor retten og ikke partene oppnevner sakkyndige, er den viktigste faktor for slik upartiskhet. Det er også sentralt at partene kan engasjere egne sakkyndige.

Modell II forutsetter at rekvirenten blir henvist til en eller flere sakkyndige ved henvendelse til den lokale/regionale institusjon, men kan også velge en annen institusjon hvis man finner det mer hensiktsmessig. Rekvirenten kan også kontakte DRK for å få en oversikt over mulige sakkyndige og deres formelle kvalifikasjoner.

Etter modell II vil regelen være at de sakkyndige er ansatt i en hovedstilling eller bistilling i en offentlig institusjon og påtar seg sakkyndigoppdrag som ledd i sin stilling, enten innenfor eller utenfor vanlig arbeidstid etter avtale med arbeidsgiver. Dette vil medføre at de sakkyndige ikke har en vesentlig økonomisk interesse i å påta seg sakkyndigoppdrag.

14.4.3.3 Tilfredsstillende faglig kompetanse på nødvendige fagområder

Modell II forutsetter at rettsmedisinsk arbeide blir forankret i eksisterende fagmiljøer, fortrinnsvis på regionsykehusnivå eller på universitetsnivå, selv om enkelte tjenester vil kunne produseres på lavere nivå eller ved en riksenhet. Modellen legger opp til en finansiering av tjenestene som skal medføre at institusjonene investerer inntekter av rettsmedisinsk arbeide i videre kompetanseoppbygging. Institusjonene må kunne vise til virksomhetsplaner der kompetanseoppbygging og investering i nødvendig utstyr inngår. Der det er mulig må institusjonen sørge for at analyser blir akkreditert, at sakkyndige blir autorisert/sertifisert (nivå A, B og C) og at det innføres interne kvalitetssikringsrutiner for rettsmedisinsk arbeide og håndtering av materiale.

Stimuleringspakken som er foreslått under modell II vil kunne gi en rask investering i kompetanse og utstyr, noe utvalgets flertall mener er sterkt ønskelig.

I de rettsmedisinske erklæringene bør det alltid være en oversikt over hvilke metoder som er brukt, hvilke godkjennelsesordninger som er fulgt og hvilken kompetanse de sakkyndige har og hvilket faglig miljø han/hun er knyttet til. Selvstendig praktiserende sakkyndige vil naturligvis kunne ha en betydelig kompetanse på sitt felt, men det kan være mer betryggende å vite at sakkyndigvirksomheten er forankret i en institusjon som også hefter for kvaliteten i det utførte arbeidet.

DRK vil kunne utarbeide en oversikt over norske sakkyndiges formelle kompetanse, og supplere dette med informasjon om utenlandske sakkyndige som har vært benyttes i norske saker. DRK vil også kunne bistå med oversikt over enkelte sentrale fagfolk utenfor Norge i tillegg til den informasjon de sakkyndige selv vil kunne gi rekvirenten. Dette vil være informasjon som går utover det som man kan finne i Helsepersonellregisteret når dette blir iverksatt.

14.4.3.4 Best mulig kvalitet på undersøkelsene

Det som er anført ovenfor vedrørende den faglige kompetanse, vil også gjelde kvaliteten på arbeidet.

14.4.3.5 Tilstrekkelig rask undersøkelse og svar

Når institusjonene påtar seg ansvaret for produksjon av tjenester, innebærer dette at tjenesten må spesifiseres, herunder hvor snart tjenesten kan ytes.

Institusjonene må ha ansvar for en beredskap, når det gjelder rettspatologi, en døgnberedskap. Rekvirenten vil naturligvis alltid ønske seg raskest mulig svar, men må være klar over at beredskap koster. Man kan tenke seg at tjenester prises ulikt dersom tjenesten forlanges utført umiddelbart, enn etter en ventetid. Rekvirenten kan da anmode om at en laboratorieanalyse utføres i helgen i stedet for å vente på ordinær “kjøring” som for eksempel kan være hver onsdag, men må da betale meromkostninger.

Et samlet utvalg mener at det å formalisere institusjonenes ansvar vil medføre at rekvirenter som mener servicen ikke er tilgjengelig i tilstrekkelig grad, vil kunne henvende seg til de respektive institusjoner og institusjonseiere med sine krav. I følge modell I vil rekvirenten måtte henvende seg til de sakkyndige direkte, men utvalget mener at rekvirenten er best tjent med å henvende seg til institusjonseier.

14.4.3.6 Mulighet for “second opinion”

Når flere institusjoner står ansvarlig for produksjon av rettsmedisinske tjenester, vil det alltid være mulighet for en alternativ sakkyndig, bortsett fra undersøkelser som må gjøres der og da (for eksempel åstedsundersøkelser). Det vil eventuelt være økonomiske eller tidsmessige vurderinger fra rekvirent som vil hindre slike undersøkelser.

Dersom analyser skal gjøres ved ulike laboratorier, forutsetter det at det lagres biologisk materiale eller annet for videre undersøkelser. Institusjonenes internkontrollrutiner må beskrive hvordan slikt materiale skal håndteres, og rekvirenten kan eventuelt sette sine krav.

Det vil være undersøkelser/laboratorieanalyser som bare gjøres ved en riksdekkende institusjon. Man vil da måtte gå til utlandet for en kontrollundersøkelse.

14.4.3.7 Rettsenhet i landet

DRK vil etter alle modellene fortsatt forestå den eksterne kvalitetssikring. Når de sakkyndige redegjør for sine kvalifikasjoner og internkontrollrutiner, og dette er åpent for kritisk vurdering både av fagfeltet (for eksempel gjennom vitenskapelig arbeide/konferanser), de faglige tilsynsmyndighetene (Sosial- og helsedepartementet og ytre etater) og rettens aktører, bør den rettsmedisinske sakkyndighet i stor grad være kvalitetssikret. Dette gir mulighet til å gi ensartet service i hele landet med utgangspunkt i et felles faglig miljø, hvor det naturligvis også kan herske ulike oppfatninger av enkelte saker. Muligheten for “second opinion” vil imidlertid ta hensyn til dette.

14.4.3.8 Kostnadseffektivitet

Alle modellene forutsetter at rekvirenten dekker reelle kostnader i forbindelse med produksjon av rettsmedisinske tjenester, og at institusjonene som tjenesteprodusenter beskriver sine tjenester. Begge instanser skulle da være interessert i størst mulig kostnadseffektivitet.

Det vil imidlertid være enkelte stordriftsfordeler man går glipp av ved å ha flere institusjoner som produserer de samme tjenester. Det bør allikevel tilstrebes at de fleste rettsmedisinske sakkyndigoppdrag kan utføres ved ulike institusjoner, slik at man får en mulighet for “second opinion”. Også faglig er det viktig at ulike institusjoner “kikker hverandre i kortene”. Vårt langstrakte land tilsier også at undersøkelser, spesielt av levende mennesker, må kunne utføres flere steder.

Dette tilsier at rekvirenten må være villig til å betale den pris det koster å opprettholde et delvis desentralisert institusjonsbilde. Man kan argumentere for at det kun burde være en enhet som utførte rettsmedisinske oppdrag i Norge, at man derved ville kunne få de mest kostnadseffektive rutiner og den mest kostnadseffektive kompetanseoppbygging. Utvalget mener dette ville ensrette det rettsmedisinske miljø på et ikke akseptabelt vis.

14.4.3.9 Akseptable arbeidsforhold for de sakkyndige

Medlemmene som støtter modell II mener at denne ivaretar sakkyndiges behov for gode arbeidsforhold. Institusjonseier vil som følge av arbeidsmiljøloven og spesialisthelsetjenesteloven være forpliktet til å legge forholdene til rette for at de ansatte får den faglige etterutdannelsen som trengs for å utøve sakkyndigvirksomhet forsvarlig, og en arbeidstid som er, i alle fall til en viss grad, forutsigbar. Institusjonseier må også forplikte seg vis a vis rekvirentene til å stille den nødvendige laboratoriekvalitet og kontorfasiliteter til disposisjon for de sakkyndige, slik at dette ikke blir de sakkyndiges private ansvar.

14.4.4 Vurdering av modell III i forhold til de krav utvalget stiller til rettsmedisinsk virksomhet og tiltak som kan iverksettes

Utvalgets leder Rognum og medlemmene Langbach, Olaisen og Sulland, finner at modell III er den beste måten å ivareta de målsettinger som er fremstilt under pkt. 14.1. Modell III innebærer også etter disse medlemmenes syn den beste organisering av de tiltak som er omhandlet i pkt. 14.2.

Modell III forutsetter opprettelsen av en ny administrativ enhet, Kontoret for rettsmedisin, som vil kunne ivareta flere viktige funksjoner for å sikre at domstolene får de best mulige rettsmedisinske tjenester. Når det gjelder selve organiseringen og finansieringen av tjenesteproduksjonen, baserer imidlertid modell III seg på de samme grunntanker som modell II. På disse punkter er følgelig utvalgets innstilling enstemmig.

Dersom det skulle vise seg at det ikke er politisk mulig å opprette Kontoret for rettsmedisin i Sosial- og helsedepartementet, går Rognum, Langbach og Sulland subsidiært inn for modell II.

14.4.4.1 Hovedargumenter for modell III

Det er tre hensyn som særlig taler for å organisere rettsmedisinsk virksomhet slik modell III legger opp til.

Det første er at en opprustning av det rettsmedisinske tjenestetilbudet og fagutviklingen lettere vil kunne gjennomføres hvis det etableres en egen administrativ enhet som kan fungere som en pådriver i denne prosessen. Et kontor for rettsmedisin vil kunne sikre gjennomføringen av utvalgets forslag om endret organisering og finansiering av det rettsmedisinske tjenestetilbudet. Kontoret vil kunne være en pådriver både for at disse endringer overhodet blir gjennomført, og for at det skjer tilstrekkelig raskt.

Modell III harmonerer ogsÔ best med forslaget fra Norsk Rettsmedisinsk Forening i 1996, se pkt. 4.5. Det er en svakhet ved modell II at bare helseregionene tillegges ansvar for at rettsmedisinsk sakkyndighet finnes tilgjengelig. Et kontor for rettsmedisin i Sosial- og helsedepartementet vil kunne se til at det skjer pÔ en mer effektiv mÔte.

I denne forbindelse ser disse medlemmene det særlig formålstjenlig at det er en egen administrativ enhet som får til oppgave å fordele de særlige stimuleringsmidlene som utvalgets flertall har foreslått, jfr. pkt. 14.3.2 D. Et slikt stimuleringsprogram vil uansett forutsette en viss administrasjon innen Sosial- og helsedepartementet, etter som dette bør styres av en administrasjon som kjenner den rettsmedisinske tjenesteproduksjon godt. Med hensyn til hvilket departement en slik sentral instans skal sortere under, vises det til drøftelsen under pkt. 14.4.4.3.

Videre vil også gjennomføringen av en del av de andre tiltak utvalget foreslår sikres bedre om ansvaret legges til en sentral instans, og derved blir entydig plassert. Både utdannelse, rekruttering, fagutvikling, internkontrollrutiner og service-funksjoner overfor rekvirentene, vil kunne følges opp av Kontoret for rettsmedisin.

Det andre hovedhensyn som for disse medlemmene taler for opprettelsen av Kontoret for rettsmedisin, er at man derved kan beholde og rendyrke Den rettsmedisinske kommisjons rolle som ekstern kontrollinstans. I motsetning til f.eks. i Sverige, har Norge gjennom DRK etablert et system for ekstern kvalitetssikring som nyter stor tillit. Den utvikling utvalget har beskrevet innenfor en del rettsmedisinske fagfelt de senere år, gjør det ytterligere påkrevet å opprettholde og videreutvikle dette systemet. I denne forbindelse frykter disse medlemmene at det vil kunne svekke tilliten til DRKs nøytralitet om enkelte av de tiltak utvalget foreslår skal ivaretas av kommisjonen. Allerede i dag kan det reises spørsmål om kommisjonens rådgivnings- og servicefunksjon overfor brukerne av rettsmedisinske tjenester er forenlig med rollen som ekstern kvalitetssikrer. En ytterligere utvidelse av denne rollen slik modell II forutsetter, vil etter disse medlemmenes syn ganske klart svekke tilliten til DRKs nøytralitet. Det pekes her særlig på de oppgavene modell II forutsetter at DRK skal ha i forhold til å besvare henvendelser om aktuelle sakkyndige og om mandater. Men også å tillegge DRK en større rolle i forhold til undervisning og erfaringstilbakeføring kan synes problematisk.

Det tredje hovedhensyn som taler for opprettelsen av Kontoret for rettsmedisin, er muligheten for å samordne de rettsmedisinske tjenester i strafferettspleien med andre rettsmedisinske tjenester. I et lite land som Norge vil det være de samme institusjoner og fagmiljøer som får sakkyndigoppdrag, enten utgangspunktet er private tvister, krav mot det offentlige eller straffesaker. I den forbindelse vises det særlig til at behovet for en del av de samme funksjoner som dette utvalget drøfter for straffesaker, er tatt opp i innstillingen NOU 2000:23 med tanke på forsikringssaker. Tvistemålsutvalget har også i sitt foreløpige forslag åpnet for at det kan oppnevnes et utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer i sivile saker, jf. forslagets § IC fjerde ledd, se omtale i pkt. 12.2 foran. Det vil etter dette utvalgets syn være svært uheldig ressursbruk om man oppretter ulike organer for sivile saker og straffesaker, hvis oppgavene i forhold til produksjon av medisinske sakkyndigtjenester skal være de samme. Kompetansen i forhold til disse rådgivnings- og serviceoppgaver vil i så fall ikke kunne utnyttes på best mulig måte til fordel for den samlede rettsmedisinske tjenesteproduksjon.

En samordning vil dessuten kunne sikre en erfaringstilbakeføring til det øvrige helsevesen. I dag blir erfaringer fra rettsmedisinsk arbeid i for liten grad nyttiggjort innen for eksempel forebyggende medisin eller forskning. Det er god grunn til å anta at den kunnskap rettsmedisinske analyser av både årsaker til og virkninger av straffbare handlinger kan brukes i langt større grad som grunnlag for tiltaksanalyser i det alminnelige helsevesen. En sentral instans som kan både samle og formidle disse erfaringene, vil derfor være sterkt ønskelig.

De mulige samordningsgevinster som her er skissert må antas å kunne ivaretas ytterligere dersom det gjennomføres en statlig overtakelse av sykehusene. En slik strukturendring vil medføre at en sentralisert styring med de rettsmedisinske tjenester lettere kan sikre brukerne innen strafferettspleien et best mulig tilbud, samt at det vil kunne skje en samordning med de tilsvarende tjenester i sivile saker.

14.4.4.2 Nærmere om hvorfor modell III er den beste organisering av de ulike tiltak

Under pkt. 14.3.3 hvor det er redegjort nærmere for modell III, fremgår det at utvalget i det vesentlige har et felles syn på utdannelse samt på finansiering og organisering av den rettsmedisinske tjenesteproduksjonen, se pkt. 14.3.3 bokstav C, D og E. Dette innebærer at argumentasjonen under pkt. 14.4.3 for modell II i forhold til disse punkter i det alt vesentlige også kan anføres til fordel for modell III. Det sentrale vurderingstemaet i valget mellom modell II og III er således om de målsettinger det er enighet om bedre vil kunne ivaretas gjennom opprettelsen av et sentralt kontor for rettsmedisin, og om enkelte av de oppgaver som modell II forutsetter lagt til Den rettsmedisinske kommisjon heller bør plasseres utenfor kommisjonen.

På denne bakgrunn vil også modell III sikre de krav til rettsmedisinske tjenester som er oppstilt under pkt. 14.1. I forhold til kravet om upartisk sakkyndige og muligheten for “second opinion”, skal det særlig påpekes at de medlemmer som støtter modell III mener det vil være en fordel at ikke kvalitetssikringsinstansen DRK skal ha til oppgave å betjene brukerne av rettsmedisinske tjenester når sakkyndige skal velges.

I forhold til kravene om tilstrekkelig faglig kompetanse, samt kvalitet og hurtighet på undersøkelsene, vil også modell III med en opprettelse av en sentral rettsmedisinsk instans sikre at de ulike tiltak nevnt under pkt. 14.2 blir tilfredsstillende fulgt opp. Medlemmene som støtter modell III frykter således at ansvaret for en oppfølging av disse tiltak vil bli pulverisert dersom det ikke er en sentral instans som har rettsmedisinsk tjenesteproduksjon som sitt sentrale interessefelt.

En sentral rettsmedisinsk instans vil også kunne yte ekstra bidrag til rettsenhet gjennom veiledning med hensyn til mandater, erfaringstilbakeføring mv. Oppfølging av interne kvalitetssikringsrutiner både på institusjoner og overfor frittstående sakkyndige, vil likeledes kunne bidra til dette.

Når det gjelder kravet til kostnadseffektivitet og akseptable arbeidsforhold, vil dette bli like godt ivaretatt ved modell III som modell II.

Rådgivnings- og servicefunksjonen overfor brukerne av rettsmedisinske tjenester i straffesaker vil særlig bestå i å veilede med hensyn til valg av sakkyndige og utforming av mandater. Et samlet utvalg går inn for at det bør etableres bedre oversikt over tilgjengelige sakkyndige på de ulike fagfelt, og at det må sikres at mandater blir utformet etter grundig overveielse. Dette vil kunne bidra til bedre kvalitet på tjenestene og sikre en mulighet for “second opinion”. Etter modell II er disse oppgavene lagt til DRK. Medlemmene som går inn for modell III mener dette er uheldig, og vil kunne svekke DRKs nøytralitet, jf. ovenfor under pkt. 14.4.4.1. Dersom DRK gis slike oppgaver er det dessuten fare for at kommisjonen nettopp for å beholde sin nøytralitet vil måtte være mer tilbakeholden i denne rådgiverrollen overfor brukerne enn disse er tjent med.

Det pekes i denne forbindelse på at de relativt små miljøer på enkelte rettsmedisinske fagfelt kan gjøre det vanskelig for medlemmer av DRK som tilhører de samme fagfelt å gi nøytrale tilbakemeldinger om hvem som er kvalifisert som sakkyndig.

Det synes videre ikke å være en naturlig oppgave for en ekstern kvalitetssikringsinstans å stå for undervisning av mulige sakkyndige (B-nivå). Dette gjelder særlig administrasjon og opplegg av denne undervisningen. I en viss utstrekning vil medlemmene av kommisjonen likevel kunne trekkes inn som lærekrefter på ulike kurs i den grad de har kapasitet til dette.

Som nevnt under pkt. 14.3.3. D og E, vil et kontor for rettsmedisin kunne gis viktige oppgaver i forhold til organisering og finansiering av rettsmedisinsk tjenesteproduksjon. For å sikre en effektiv omorganisering og en god administrasjon av det særskilte stimuleringsprogrammet, er det etter disse medlemmenes syn nødvendig med oppfølging av en særlig kompetent administrativ enhet.

En effektiv internkontroll er også viktig for kvaliteten på de rettsmedisinske tjenester. Modell III er den eneste modell som muliggjør en overvåking og oppfølging av internkontrollen ved de ulike institusjoner og hos de enkelte sakkyndige. DRK vil ikke kunne ha en rolle på dette området, og modell II forutsetter således at dette skal overlates produsentene uten nærmere oppfølging fra andre enn de ordinære tilsynsorganer. Medlemmene som støtter modell III frykter at disse tilsynsorganene ikke vil ha tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å ivareta denne oppfølging på en tilfredsstillende måte.

Etter modell III legges det også opp til at Kontoret for rettsmedisin skal ha ansvar for erfaringstilbakeføring. Dette gjelder både i forhold til produsenter og brukere av rettsmedisinske tjenester i strafferettspleien, og i forhold til det øvrige helsevesen. Den administrasjon som dette forutsetter synes mest naturlig å legge til et organ utenfor DRK. Særlig gjelder dette dersom Kontoret for rettsmedisin likevel opprettes av andre grunner som nevnt ovenfor. På dette punkt aksepteres det likevel at man i en viss utstrekning risikerer dobbeltarbeid. For å unngå dette bør et kontor for rettsmedisin på dette felt ha et nært samarbeid med sekretariatet for DRK. På den måten vil det etterhvert være Kontoret for rettsmedisin som blir den sentrale kunnskapsbase for rettsmedisin, og DRK vil kunne rendyrke sin funksjon som eksternt kvalitetssikringsorgan.

Som begrunnelse for modell II fremholdes det under pkt. 14.4.3 at et kontor for rettsmedisin vil skape mer byråkrati og nye tjenesteveier, og at det vil kunne være vanskelig å rekruttere tilstrekkelige fagfolk. I en viss grad mener de medlemmer som støtter modell III at en økt satsing på rettsmedisin også nødvendiggjør økt administrasjon. Den vesentlige forskjell på modell II og III er imidlertid ikke omfanget av den totale administrasjon, men om en del av de administrative funksjoner skal legges til DRK eller et annet organ. Et kontor for rettsmedisin vil dessuten ikke måtte bemannes med den samme ekstreme fagekspertise som DRK, jf. pkt. 14.3.3 I. Denne ekspertise vil dermed ikke i unødig grad belastes med administrative oppgaver, samtidig som de administrative funksjonene kan ivaretas av personer med kompetanse mest mulig tilpasset de oppgaver som tillegges Kontoret for rettsmedisin.

14.4.4.3 Plassering av Kontoret for rettsmedisin

Foran under pkt. 14.3.3 er det vist til at utvalget har vurdert om en sentral instans for rettsmedisin bør plasseres under Justisdepartementet eller Sosial- og helsedepartementet. Der er også nevnt noen av de argumenter som kan anføres for plasseringsvalget.

Medlemmene som støtter modell III, Langbach, Olaisen, Rognum og Sulland, har kommet til at en organisering innen Sosial- og helsedepartementet vil gi den beste styrking av rettsmedisinens stilling. Det legges i denne forbindelse særlig vekt på at det vil være lite naturlig å gi Justisdepartementet i oppgave å følge opp utdannelse på A og C nivå. De endringer som både innen modell II og III foreslås med hensyn til organisering og finansiering, herunder den foreslåtte stimuleringspakke, forutsetter dessuten uansett en administrativ oppfølging fra Sosial- og helsedepartementet. For å kunne samordne alle disse ulike tiltak overfor produsentene av rettsmedisinske tjenester, og unngå at det sentrale ansvar blir spredt, bør kontoret ligge under Sosial- og helsedepartementet.

Behovet for å samordne den rettsmedisinske virksomhet med det øvrige helsevesen taler også for en tilknytning til Sosial- og helsedepartementet.

Disse medlemmene vil peke på at det også er argumenter som taler mot en slik plassering av en sentral instans. Justisdepartementet og dets underliggende etater innen strafferettspleien vil således være brukerne av de rettsmedisinske tjenester. En forankring av en sentral instans for rettsmedisin i Justisdepartementet vil dermed plassere ansvaret der behovet for rettsmedisinske tjenester og kompetansen i straffesaksavvikling er størst. Det er også mulig at enkelte av de servicefunksjoner overfor strafferettsapparatet som er beskrevet under pkt. 14.3.3 ville bli bedre ivaretatt av et kontor innen Justisdepartementet.

Etter en totalvurdering fastholdes det likevel at en organisering under Sosial- og helsedepartementet vil være mest formålstjenlig utfra de hensyn som er angitt ovenfor.

14.4.4.4 Særuttalelse fra Bjørnar Olaisen

Utvalgets medlem Bjørnar Olaisen går prinsipalt inn for modell III. Dersom det imidlertid skulle vise seg at det ikke er tilstrekkelig vilje til en betydelig satsing på styrking og utvikling av rettsmedisinske sakkyndigtjenester ut over det å lage en ny administrativ overbygning (styrket DRK i modell II, Kontoret for rettsmedisin i modell III), går Olaisen subsidiært inn for modell I. Hovedargumentene for dette standpunktet gis i det følgende:

For det første er en betydelig andel av dagens rettsmedisinske tjenesteyting bygd opp ved enkeltenheter under Sosial- og helsedepartementet (Statens rettstoksikologiske institutt) eller Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (de rettsgenetiske seksjonene ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo). Dette er i stor grad oppnådd ved direkte samhandling mellom disse enhetene og tjenestebruker (Justisdepartementet) som i dag utreder den vesentlige delen av kostnaden ved tjenestene innen disse rettsmedisinske fagområdene. En endring ved at ansvar for denne tjenesteproduksjonen løftes opp fra enhetene til de respektive institusjonene (Sosial- og helsedepartementet respektiv Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet/Universitetet i Oslo) eventuelt DRK/Kontoret for rettsmedisin, sammen med ansvar for øvrig rettsmedisinsk tjenesteyting, vil kunne skade de nevnte virksomhetene. Dette vil særlig gjelde dersom det ikke sammen med ansvaret følger nye ressurser til å ivareta de fagområdene som trenger styrking.

For det andre har nytten ved den direkte kontakt mellom tjenesteyter og tjenestebruker innen rettstoksikologi og rettsgenetikk vært slående, og det er viktig at kanalene fortsatt kan bestå.

For det tredje er den nye organisasjonsmodellen etter modell II og III særlig rettet mot å bygge opp og sikre tilgjengelighet av rettsmedisinsk kompetanse innen de øvrige sentrale områdene (rettspsykiatri, klinisk rettsmedisin og rettspatologi). Uten ny og betydelig økonomisk innsats overfor disse fagområdene, vil ikke oppretting av et nytt administrativt nivå kunne bidra til de aller viktigste elementene ved målsettingen.

For det fjerde vil nyorganisering etter modell II og III utvilsomt legge nye oppgaver på de beste fagfolkene i rettsmedisin, selv om modell III ikke forutsetter mye bruk av spesialisert rettsmedisinsk kompetanse. Det vil være et feilgrep å ta disse bort fra annet arbeid dersom ikke det nye administrative nivået også gis økonomiske forutsetninger for å gjennomføre strategiene sine. Den spire til mulig konfliktskaping som ligger i et slikt opplegg i et land med få fagfolk bør også mane til varsomhet.

15 Økonomiske og administrative konsekvenser

Ved presentasjonen av de ulike forslagene og de enkelte organisasjonsmodellene har utvalget allerede i atskillig utstrekning omtalt økonomiske og administrative konsekvenser. Utvalget vil imidlertid her forsøke å gi et samlet bilde av forslagenes økonomiske og administrative konsekvenser.

15.1 Rettsmedisinsk tjenesteproduksjon

Det vises til omtalen i kapittel 11, pkt. 12.3.2.1 og pkt. 14.3.1 D og E, 14.3.2 D og E og 14.3.3 D og E. Utvalget foreslår at brukerne av rettsmedisinske tjenester må betale tjenestenes reelle kostnader. På noen områder vil kostnadene for justismyndighetene derfor øke vesentlig, særlig ved sakkyndige likundersøkelser, se pkt. 8.2.2.2. For 2000 er det beregnet at brukerne betalte bare 40% av de reelle kostnadene for likundersøkelsene, det vil si kr 10 millioner mindre enn kostnadene.

Fakturering av tjenestenes reelle kostnader overfor brukerne betyr samtidig mulighet for innsparinger i en del institusjoners budsjetter.

Utvalget går enstemmig inn for en opprusting av rettspatologien, se pkt. 14.3.2 I. Dette forutsetter en målrettet ressurstilførsel. Utvalgets flertall foreslår dessuten i modell II og III en stimuleringspakke innen rettsmedisinske fag, se pkt. 14.3.2 D og I og nedenfor i pkt. 15.6.

I tilknytning til Sosial- og helsedepartementets forslag om endringer i transplantasjonsloven, har utvalget foreslått at man vurderer alternativ finansiering av obduksjoner av visse kategorier mistenkelige dødsfall, se pkt. 11.12. Dersom kostnadene ved rekvisisjon av obduksjoner flyttes fra politidistriktene til f.eks. folketrygden, er det grunn til å tro at antall rekvirerte obduksjoner vil kunne stige og at de totale kostnadene derfor vil øke noe.

Utvalget legger til grunn at justissektoren allerede dekker kostnadene ved den rettsgenetiske virksomheten. Både innen den kliniske rettsmedisinen og rettstoksikologien vil forslaget kunne bety økte kostnader for justissektoren. For den kliniske rettsmedisinen vil det være svært komplisert å beregne de totale kostnadene, og utvalget har ikke hatt anledning til å gå nærmere inn på dette. For de andre fagområdene regner utvalget ikke med vesentlige endringer.

Utvalgets forslag om å pålegge universitetsinstitutter og helseinstitusjoner ansvaret for å yte rettsmedisinske tjenester, se pkt. 14.3.2 E og 14.3.3 E, vil neppe få negative økonomiske konsekvenser for institusjonene, siden forutsetningen samtidig er at de reelle kostnadene skal dekkes av brukerne av tjenestene.

Utvalget har i pkt. 12.3.2.1 gått inn for at alle rettsmedisinske dødsfallsundersøkelser bør skje sentralisert i den enkelte helseregion av rettspatologer ved de rettsmedisinske enhetene/universitetssykehusene. I dag utføres 20% av de rettsmedisinske obduksjonene utenfor universitetssykehus. Merkostnadene for driften ved universitetsinstituttene forutsettes også her dekket av brukerne. Da sentralsykehusene formelt ikke har ansvaret for de rettsmedisinske obduksjonene som i dag utføres der, antas forslaget ikke å burde få økonomiske konsekvenser for dem.

En sentralisering vil videre føre til økte kostnader til transport av likene til og fra nærmeste universitetssykehus. Transportkostnadene vil variere betydelig.

En institusjonalisering av ansvaret for de ulike rettsmedisinske tjenestene vil innebære at helseregionene, helseinstitusjoner og universitetsinstitutter får administrative og faglige oppgaver knyttet til utøvelsen av sakkyndigvirksomheten. Dette vil innebære en merbelastning for institusjonene. Samtidig forutsettes at det opprettes det nødvendige antall legestillinger i de aktuelle institusjonene. Forslaget legger opp til at en del virksomhet på denne måten overføres fra privat virksomhet hos den enkelte sakkyndige, og inn i helseinstitusjoner.

15.2 Intern kvalitetssikring

Det vises til omtalen i pkt. 11.6 og pkt. 14.3.1 F, 14.3.2 F og 14.3.3 F. Utvalget har i pkt. 11.6 tatt til orde for at de virksomheter som tilbyr sakkyndigtjenester, og der akkreditering/sertifisering er mulig, bør påbegynne prosessen med akkreditering/sertifisering. Kostnadene for den enkelte institusjon vil variere betraktelig. Dette gjelder både kostnadene med å få utarbeidet et system for den interne kvalitetssikringen og kostnadene eventuelle omlegginger i rutiner vil kunne medføre. Hvilke akkrediterings-/sertifiseringsområder som utvikles vil også ha betydning her. Det er på denne bakgrunn ikke mulig for utvalget å anslå kostnadene akkreditering/sertifisering vil medføre.

Utvalget foreslår i pkt. 11.10 implementering av anbefaling nr. 3 for 1999 fra Europarådets ministerkomitÅ om harmonisering av prosedyrene for rettsmedisinske obduksjoner. Den sentrale økonomiske konsekvensen vil være knyttet til at obduksjonene i større grad anbefales utført av to leger, se vedlegg 10, prinsipp II.

Utarbeidelse av protokoller for gjennomføring av rettsmedisinske undersøkelser vil kreve noe ressurser. Forslaget legger opp til at denne oppgaven bør ivaretas av Norsk Rettsmedisinsk Forening, se pkt. 11.10.

Prosessen med utarbeidelse, implementering og vedlikehold av mer systematiske interne kvalitetssikringsrutiner vil få en del administrative konsekvenser. På grunn av oppfølgingsbehovet i den enkelte institusjon, vil dette være en permanent konsekvens. I hvilken grad dette innebærer en endring, beror på hvordan kvalitetssikringsarbeidet i dag er organisert.

15.3 Ekstern kvalitetssikring

Det vises til omtalen i kapittel 12 og pkt. 14.3.1 G, 14.3.2 G og 14.3.3 G. Utvalgets forslag om å begrense hvilke sakkyndigerklæringer som obligatorisk skal forelegges Den rettsmedisinske kommisjon må antas isolert sett å begrense kommisjonens kostnader til kontrollvirksomheten. Det er svært vanskelig å beregne hvilket utslag dette vil gi økonomisk.

Samtidig foreslår utvalget en mer uttrykkelig adgang for partene til å sende inn ulike erklæringer, og dette må forventes å skje i større grad enn i dag. Samlet sett må det derfor foretas en gradvis økning av antallet erklæringer som sendes inn til kommisjonen.

Utvalget foreslår videre at kommisjonens sekretariat skal styrkes. Omfanget vil variere noe etter valg av modell, se pkt. 14.3.1 I, 14.3.2 I og 14.3.3 I. Det vil under enhver omstendighet være behov for en stilling som sekretariatsleder (jurist) og to-tre andre stillinger, herunder til arkiv- og kontorstøtte, se pkt. 12.5.2.4.

Etter modell II skal DRKs sekretariat ivareta en del ytterligere servicefunskjoner, noe som etter modell III er lagt til Kontoret for rettsmedisin. Ressursbehovet for disse funksjonene vil være det samme etter modell II og III.

Strukturen for Den rettsmedisinske kommisjon vil etter forslaget bli noe endret, idet det antas å burde opprettes flere faggrupper. Antall medlemmer totalt vil likevel ikke nødvendigvis bli flere, siden ordningen med varamedlemmer samtidig foreslås avskaffet.

Færre saker vil bli omfattet av den obligatoriske kontrollen fra Den rettsmedisinske kommisjon, noe som vil innebære mulighet for raskere saksbehandling av disse straffesakene.

15.4 Utdannelse (A-, B- og C-nivå)

Det vises til omtalen i kapittel 13 og pkt. 14.3.1 C, 14.3.2 C og 14.3.3 C. Utvikling og innføring av bedre utdannelsestilbud innen rettsmedisinske fagområder (A- og C-nivå) og i sakkyndighetsarbeid (B-nivå), vil medføre en del kostnader. Deler av kostnadene – i alle fall for kurset i sakkyndighetsarbeid – antas å kunne dekkes ved kursavgift fra deltakerne.

Endringene i grunnutdannelsen for spesialister vil ha beskjedne administrative konsekvenser. Noe mer vil det kreve å utvikle et utdannelsesprogram i sakkyndighetsarbeid og utvikling av spisskompetanse.

15.5 Samarbeidsforum for rettsmedisin

Det vises til omtalen i pkt. 14.3.2 H. Ingen negative økonomiske konsekvenser antas å følge av etablering av et samarbeidsforum for rettsmedisin, bestående av representanter for Sosial- og helsedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Justisdepartementet, Riksadvokaten og produsenter av rettsmedisinske tjenester. I den grad forumet fører til bedre samarbeid på det rettsmedisinske fagområdet, vil det kunne ha positive økonomiske konsekvenser, både for tjenesteyterne, brukerne og samfunnet ellers (forebyggende helse- og kriminalpolitikk).

Det antas ikke å følge negative administrative konsekvenser av etablering av et samarbeidsforum for rettsmedisin. Forumet vil snarere kunne forenkle samarbeidet på et felles ansvarsområde, noe som vil kunne ha vesentlige positive administrative konsekvenser.

15.6 Stimuleringspakke

Det vises til omtalen i pkt. 14.3.2 D og I. Kostnadene ved stimuleringspakken er der beregnet til kr 60 millioner, fordelt på seks år, til lønnsmidler til 15 fordypningsstillinger. I tillegg kommer investeringer i laboratorier, mv. I den utstrekning stillingsinnehaverne i stimuleringsperioden utfører sakkyndigtjenester, vil det innebære inntjening for deres arbeidsgiver.

Innføring av en stimuleringspakke til rettsmedisinske fag vil innebære behov for utarbeidelse av kriterier for tildeling av midler, en tildelingsprosess og oppfølging av tilskuddenes anvendelse. Dette antas likevel å innebære beskjedne økonomiske og administrative konsekvenser.

15.7 Kontoret for rettsmedisin

Etter modell III foreslås etablering av Kontoret for rettsmedisin, se omtalen i pkt. 14.3.3 I. Det er antydet et behov for fire årsverk. Det vil i noen grad begrense behovet for stillinger i DRKs sekretariat. I tillegg kommer etableringskostnader og øvrige driftskostnader.

Kontoret for rettsmedisin vil måtte innpasses i Sosial- og helsedepartementets struktur. Opprettelsen antas å få små administrative konsekvenser.

15.8 Oversikt over sakkyndige

Det vises til omtalen i pkt. 11.1, 14.3.1 A, 14.3.2 A og 14.3.3 A. Utarbeidelse av oversikt over aktuelle sakkyndige og deres kompetanse i henhold til ABC-modellen, samt ajourføring av oversikten, vil kreve noe ressurser. Særlig gjelder dette innhenting av opplysninger ved etableringen av en slik oversikt.

På den annen side vil en slik oversikt kunne føre til innsparinger for brukerne av de rettsmedisinske tjenestene, idet det vil bli mindre arbeidskrevende å finne frem til aktuelle sakkyndige og ved at en fordeling av oppdrag på flere sakkyndige enn i dag også kan føre til raskere straffesaksavvikling.

Det vises til omtalen i pkt. 11.1, 14.3.1 A, 14.3.2 A og 14.3.3 A. Det vil være en del administrasjon knyttet til opprettelse og ajourføring av en oversikt over sakkyndige.

På den annen side vil denne oversikten gjøre det enklere for brukerne å skaffe den ønskede sakkyndighet. Det vil kunne fordele arbeidsbelastningen på flere sakkyndige, noe som både kan føre til raskere straffesaksavvikling og større bruk av lokale sakkyndige hvor mulig.

15.9 Økt erfaringstilbakeføring

Tilbakeføring til samfunnet av erfaring fra den rettsmedisinske sakkyndigvirksomheten, formidlet fra en styrket DRK eller et kontor for rettsmedisin, vil kunne ha stor betydning på flere områder, se pkt. 14.3.2 H og 14.3.3 H. En utnyttelse av kunnskapen ervervet fra sakkyndigvirksomheten er viktig både i forebyggende helsearbeid og for justismyndighetenes kriminalitetsbekjempelse.

16 Merknader til de enkelte bestemmelsene i utkastet

16.1 Endringer i straffeprosessloven

Til § 140:

Det vises til omtalen i pkt. 11.2. Da den eneste gruppen faste sakkyndige nå er rettsmedisinsk sakkyndige, bør bestemmelsen oppheves når ordningen med faste rettsmedisinsk sakkyndige avvikles.

Til ny § 141 første ledd:

Det vises til omtalen i pkt. 11.3 og 11.4, særlig pkt. 11.3.3. Endringen innebærer skjerpede habilitetsregler, og er dessuten i samsvar med forslaget til endring i tvml. § 242 fremsatt i NOU 2000: 23 og foreløpig forslag fra tvistemålsutvalget. Inhabile sakkyndige kan eventuelt brukes som sakkyndige vitner. Man bør unngå å gi fagfolk den ekstra autoritet en rettsoppnevning medfører når det er fare for at de ikke vil være nøytrale. Videre er det ikke grunn til å ha lempeligere habilitetsregler i straffeprosessen enn i sivilprosessen, selv om innskjerpingen foreslås uavhengig av om forslaget til endring i tvml. § 242 vedtas.

Forslaget vil få betydning bl.a. for de særlige situasjonene behandlet i pkt. 11.4.

Til ny § 142:

Det vises til omtalen i pkt. 11.5. Bestemmelsen slår fast at sakkyndige skal ha skriftlige mandat. Dette gjelder også sakkyndige politiet benytter under etterforskningen.

Til § 147

Det vises til omtalen i pkt. 12.3 og 12.4. Regelen om obligatorisk innsendingsplikt til Den rettsmedisinske kommisjon er avgrenset til rettsmedisinske erklæringer, jf. første ledd. Utvalget har lagt til grunn en vid definisjon av dette begrepet, der det avgjørende er om problemstillingen kan sies å være av medisinsk karakter. Det er således ikke avgjørende hvilken profesjon vedkommende som har utført undersøkelsen eller skrevet erklæringen tilhører. Se nærmere om dette foran i pkt. 12.3.1.1. Erklæringer fra sakkyndige vitner etter forslaget til ny § 149 annet ledd, vil også omfattes av den obligatoriske innsendingsplikten, se pkt. 11.9.4, 12.3.1.1 og 12.3.1.3. Dette er en utvidelse i forhold til dagens regel.

Plikten beror på hvor viktig innslaget av sakkyndig skjønn er for erklæringens premisser og konklusjoner, se pkt. 12.3.1.1. Dette er snevrere enn dagens regel.

Plikten gjelder erklæringer “som er ment til bruk i retten”, se pkt. 12.3.1.1, altså de erklæringene som dokumenteres for retten under bevisopptak eller hovedforhandling. Erklæringer som utelukkende brukes av partene under saksforberedelsen, omfattes således ikke. Etter annet ledd vil det kunne være en adgang til også å sende inn slike erklæringer.

Ansvaret for at erklæringene sendes inn til kommisjonen foreslås flyttet fra den sakkyndige til påtalemyndigheten, se nærmere pkt. 12.4.1. Dette er ikke til hinder for at den sakkyndige selv sender inn erklæringene, men påtalemyndigheten må da forsikre seg om at så skjer.

Foreleggelsesplikten innebærer at den sakkyndiges skriftlige erklæring og nødvendige underlagsdokumenter sendes inn til kommisjonen. Innsending skal skje “så tidlig som mulig” og normalt før tiltalespørsmålet avgjøres, se pkt. 12.4.2. Det tas med denne formuleringen ikke sikte på noen vesentlig endring av rettstilstanden.

For å ivareta ønsker om kvalitetssikring av sakkyndige erklæringer som ikke omfattes av plikten i første ledd, er det i annet ledd åpnet for en vid adgang til frivillig foreleggelse. Blant annet vil dette kunne være aktuelt for foreløpige rettspsykiatriske erklæringer (§ 165 tredje ledd) og for erklæringer der innslaget av skjønn er lite. Vilkåret om at erklæringen “er ment til bruk i straffesak” tar hensyn til at plikten gjelder uavhengig av om det blir reist tiltale. På den annen side vil det ikke være noen plikt til å sende inn erklæringer som ikke brukes ved avgjørelse av skyld- eller straffespørsmålet. Se omtalen i pkt. 12.3.1.3.

Regelen i dagens § 147 annet ledd om plikt til innsending av referat fra muntlig forklaring under hovedforhandlingen som avviker fra eller vesentlig utfyller den skriftlige, foreslås endret ved at kriteriet i nytt tredje ledd er at avviket fra eller utfyllingen av den skriftlige erklæringen er vesentlig, se omtale i pkt. 12.3.1.2 Forslagets begrep “tilleggserklæring” i stedet for “forklaring”, som brukes i dagens regel, skal klargjøre at avviket fra den skriftlige erklæringen må være så vesentlig at det er naturlig å tale om en tilleggs erklæring. Dessuten presiserer dette at det ikke er nødvendig å sende inn referat av hele den rettslige forklaringen. Med bedre arkivrutiner i DRK vil det neppe være behov for at man samtidig sender inn den opprinnelige erklæringen.

Gis det muntlig erklæring i retten og skriftlig erklæring ikke er utarbeidet på forhånd, bør retten vurdere vitneprovets betydning, og behovet for å få utarbeidet en skriftlig erklæring i forkant. Et alternativ vil være protokollasjon, jf. strpl. § 21.

Av hensyn til domsavsigelsen, eventuelt rettsmiddelfristene, er det foreslått eksplisitt regulert at innsendingen av tilleggserklæringer skal skje straks.

Kommisjonens kontrolloppgave angis i fjerde ledd. Kommisjonens meddelelse skal sendes påtalemyndigheten siden plikten til å sende inn erklæringer foreslås lagt dit. Også den som har avgitt erklæring må få kommisjonens vurdering.

Kommisjonen gir i dag tilbakemelding til rekvirenten i alle saker, ikke bare dersom den finner “vesentlige mangler”, jf. dagens § 147 tredje ledd annet punktum. Ordlyden bør bringes i samsvar med dagens praksis, og det overlates til kommisjonen å vurdere hvilke bemerkninger den enkelte erklæring foranlediger.

Til § 148 annet punktum:

Det vises til omtalen foran i pkt. 11.2. Endringen følger av at ordningen med faste sakkyndige foreslås opphevet. Samtidig foreslås opprettet en oversikt over kvalifiserte rettsmedisinsk sakkyndige, se omtalen i pkt. 11.1.

Til § 148 tredje punktum:

Endringen følger av at dagens § 142 blir ny § 141 og at ny § 142 om plikt til å utarbeide mandat for sakkyndige skal gjelde tilsvarende for påtalemyndighetens bruk av sakkyndige.

Til § 149 nytt annet ledd:

Det vises til omtalen i pkt. 11.9. Regelen er ny, og innebærer en større likestilling mellom oppnevnte sakkyndige og sakkyndige vitner. Muntlighetsprinsippet i prosessen foreslås her supplert av skriftlighet for å muliggjøre bedre kontroll med erklæringer fra sakkyndige vitner.

Til § 152 nytt annet ledd annet punktum:

Det vises til omtalen i pkt. 11.5.

Til § 165, 166, 167, 169, 226 og 288:

Forslaget tar ikke sikte på noen materielle endringer, kun språklig oppdatering.

Til § 299:

Det vises til omtalen i pkt. 11.9. Endringen skal utvide adgangen til opplesning av erklæring til også å omfatte erklæringer fra sakkyndige vitner.

16.2 Endring i lov 16. juni 1989 nr. 64 om endringer i straffeloven og straffeprosessloven m. (nådesøknad, herreds-/byrettens kompetanse i straffesaker, påtaleunnlatelse, foreldelse av straffeansvaret for foretak, fengsling på lørdager m.m.)

Til del VI, straffeprosessloven § 147:

I og med utvalgets forslag til ny strpl. § 147 er det ikke lenger aktuelt å sette i kraft endringen i § 147, vedtatt ved lov 16. juni 1989 nr. 64. Endringen bør da oppheves.

16.3 Endringer i forskrift 4. mars 1988 nr. 188 om Den rettsmedisinske kommisjon i medhold av straffeprosessloven

Utvalget har på grunn av tidsnød ikke hatt anledning til å gjennomarbeide forslaget til ny forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon. Av samme grunn har utvalget heller ikke hatt anledning til å utarbeide kommentarer til forslaget.

16.4 Endringer i forskrift 4. mars 1988 nr. 187 om antakelse av faste rettsmedisinsk sakkyndige

Det vises til omtalen i pkt. 11.2.

17 Utkast til endringer i lover og forskrifter

17.1 Utkast til endringer i straffeprosessloven

I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endringer:

§ 140 oppheves

§ 141 blir ny § 140

§ 142 blir ny § 141

Ny § 141 første ledd skal lyde:

Den som etter domstolloven § 106 eller § 108 ville være ugild som dommer, skal ikke oppnevnes som sakkyndig.

Ny § 142 skal lyde:

Retten fastsetter skriftlig hva den sakkyndige skal utrede, og gir de nødvendige instrukser. Retten kan pålegge påtalemyndigheten eller forsvareren å utarbeide forslag til mandat for den sakkyndige.

§ 147 skal lyde:

Rettsmedisinsk erklæring som inneholder et ikke uvesentlig innslag av sakkyndig skjønn, og som er ment til bruk i retten, skal påtalemyndigheten så tidlig som mulig forelegge Den rettsmedisinske kommisjon. Dette gjelder også erklæring som nevnt i § 149 annet ledd.

Enhver rettsmedisinsk erklæring som er ment til bruk i straffesak, kan retten, siktede, fornærmede, påtalemyndigheten eller den som har avgitt erklæringen forelegge kommisjonen.

Dersom den som har avgitt erklæringen under hovedforhandlingen gir uttalelse som på vesentlige punkter avviker fra eller utfyller en skriftlig erklæring, skal vedkommende straks sende kommisjonen sin tilleggserklæring eller et referat av denne.

Den rettsmedisinske kommisjon gjennomgår erklæringene, og gir påtalemyndigheten og den som har avgitt erklæringen meddelelse om sin vurdering.

§ 148 annet punktum oppheves. Nåværende tredje til femte punktum blir nytt annet til fjerde punktum.

§ 148 nytt annet punktum skal lyde:

Reglene i §  138 annet ledd, § 141, § 142 og § 147 gjelder tilsvarende.

§ 149 nytt annet ledd skal lyde:

Den som fremstilles til avhøring som sakkyndig uten oppnevning, kan fremlegge skriftlig erklæring.

§ 152 nytt annet ledd annet punktum skal lyde:

Om sakkyndiges mandat gjelder reglene i § 142.

Overskriften til kapittel 13 skal lyde:

Kap 13. Personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse.

§ 165 første ledd skal lyde:

Dersom retten finner det nødvendig for avgjørelsen av saken, kan den beslutte at siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse ved oppnevnte sakkyndige.

§ 165 annet ledd første punktum skal lyde:

Når det er begjært rettspsykiatrisk undersøkelseav en siktet som nekter å ha foretatt den handling saken gjelder, kan retten beslutte at det ikke tas stilling til begjæringen før det nevnte spørsmål er avgjort.

§ 165 tredje ledd skal lyde:

Er det tvil om det er nødvendig med rettspsykiatrisk undersøkelse, kan påtalemyndigheten eller retten beslutte å innhente en foreløpig erklæring fra en sakkyndig til veiledning om dette.

§ 166 første ledd skal lyde:

Er siktede i fengsel, kan den rettspsykiatriske undersøkelsen foretas under hans opphold der.

§ 167 første ledd første punktum skal lyde:

Er det nødvendig for å bedømme siktedes sinnstilstand, kan retten etter at forsvarer og oppnevnte sakkyndige er hørt, ved kjennelse bestemme at han skal innlegges til undersøkelse på psykiatrisk sykehus eller annet egnet undersøkelsessted.

§ 167 annet ledd annet punktum skal lyde:

Dette gjelder også når siktede uten rettens kjennelse har latt seg innlegge til undersøkelse.

§ 169 første punktum skal lyde:

Personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse skal foretas slik at den ikke blir til unødig ulempe eller krenkelse for den siktede eller andre.

§ 226 annet ledd skal lyde:

Om personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse gjelder reglene i kap 13.

§ 288 tredje ledd første punktum skal lyde:

Det skal alltid avsis kjennelse som nevnt dersom vilkårene ellers er til stede for det og den videre forhandling må utsettes for at tiltalte kan bli underkastet rettspsykiatrisk undersøkelse i tilfelle der avgjørelsen om dette har utstått etter reglene i § 165 annet ledd.

§ 299 første ledd første punktum skal lyde:

Skriftlig erklæring fra oppnevnt sakkyndig eller sakkyndig vitne som ikke er til stede under hovedforhandlingen, kan brukes som bevis når muntlig avhør ikke kan settes i verk eller ikke finnes nødvendig.

§ 299 annet ledd skal lyde:

Slik erklæring kan leses opp i den utstrekning det er hensiktsmessig også når den som har avgitt erklæringen er til stede.

17.2 Utkast til endringer i andre lover

I lov 16. juni 1989 nr. 64 om endringer i straffeloven og straffeprosessloven m.m. (nådesøknad, herreds-/byrettens kompetanse i straffesaker, påtaleunnlatelse, foreldelse av straffansvaret for foretak, fengsling på lørdager m.m.) gjøres følgende endring:

I lovens del VI oppheves endringen i strpl. § 147.

17.3 Utkast til endring i forskrift 4. mars 1988 nr. 188 om Den rettsmedisinske kommisjon i medhold av straffeprosessloven

§ 1 Kommisjonens sammensetning

Den rettsmedisinske kommisjon skal kontrollere rettsmedisinske erklæringer som sendes inn i medhold av strpl. § 147 og på forespørsel kunne besvare henvendelser om rettsmedisinske spørsmål.

Den rettsmedisinske kommisjon består av faggrupper. Justisdepartementet fastsetter antall grupper og inndeling etter fagområder.

Hver gruppe består av det antall medlemmer Justisdepartementet bestemmer. Medlemmene oppnevnes av departementet for et tidsrom av tre år, med adgang til reoppnevning.

Ett av medlemmene oppnevnes som gruppens leder. En av gruppelederne oppnevnes som leder av kommisjonen. Gruppelederne og kommisjonens leder har det faglige ansvaret for henholdsvis gruppenes og kommisjonens virksomhet.

Etter forslag fra gruppelederne og kommisjonens leder kan det oppnevnes ekstraordinære medlemmer med kompetanse kommisjonen har behov for.

Gruppeleder kan tilkalle sakkyndige utenfor den enkelte gruppe, kommisjonen eller de ekstraordinære medlemmene til å ta del i behandlingen av en sak, dersom kommisjonen forelegges spørsmål som gjør dette nødvendig.

§ 2 Medlemmenes kvalifikasjoner

Ved oppnevning tas hensyn til spesialfaglig, vitenskapelig og sakkyndigfaglig kompetanse.

§ 3 Kommisjonens sekretariat

Kommisjonen skal ha et sekretariat som ledes av en jurist. Sekretariatet skal yte nødvendig bistand til kommisjonen, faggruppene og det enkelte medlem. Sekretariatet skal registrere og fordele kommisjonens saker til vedkommende faggruppe, føre arkiv, utarbeide statistikk, innkalle til møter, lage utkast til årsberetning, mv.

Sekretariatet er ansvarlig for kommisjonens budsjett og daglige drift.

§ 4 Kommisjonens saksbehandling

Faggruppene behandler i alminnelighet selvstendig de spørsmål som faller innenfor deres saksområde. Gruppeleder beslutter i samråd med kommisjonens leder saksbehandlingen for det enkelte fagområde.

Hver sak behandles som hovedregel av tre – og minst av to – medlemmer. Gruppeleder avgjør hvem som skal behandle den enkelte sak.

Spørsmål av spesialfaglig art kan gruppeleder overlate til faste og/eller ekstraordinære medlemmer som antas å ha spesialsakkyndighet i det fag tilfellet hører under.

Gruppeleder kan besluttet at en sak skal behandles i møte.

Når kommisjonens leder, en gruppeleder eller sekretariatsleder ønsker det, trer kommi sjonen sammen til felles møte. Kommisjonen er vedtaksfør når minst to medlemmer av hver gruppe deltar.

Kommisjonens vurdering av behandlede erklæringer skal begrunnes skriftlig og eventuelle dissenser skal fremgå.

§ 5 Kommisjonens oppgaver

Den rettsmedisinske kommisjon skal:

a) Gjennomgå innsendte erklæringer og uttalelser.

Kommisjonen gir påtalemyndigheten og den som har avgitt erklæringen meddelelse om sin vurdering. Det samme gjelder om kommisjonen finner at det bør foretas ytterligere undersøkelser. Kommisjonen kan også gi pålegg om at det avgis tilleggserklæring innen en passende frist. Uttalelser fra kommisjonen legges ved de sakkyndiges erklæringer i saken.

b) Bistå retten, påtalemyndigheten, forsvarere, bistandsadvokater, sakkyndige, justismyndigheter og helsemyndigheter i rettsmedisinske spørsmål.

c) Gi Justisdepartementet en årlig beretning om sin virksomhet.

17.4 Utkast til endring i forskrift 4. mars 1988 nr. 187 om antakelse av faste rettsmedisinsk sakkyndige

Forskrift fastsatt ved kgl res 4. mars 1988 nr. 187 om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige oppheves.

Litteraturliste

Følgende litteratur er benyttet ved utarbeidelsen av denne utredningen:

Anchersen, Per: Rettspsykiatrien i strafferettspleien. Er det behov for reformer?, Lov og Rett, Oslo, 1963 side 177–182

Andenæs, Johs.: Rettspsykiatrisk sakkyndiges kompetanse i straffesaker, Lov og Rett, Oslo, 1963 side 171–176

Andenæs, Johs.: Norsk straffeprosess, 2. utg., Universitetsforlaget, Oslo, 1994

Andenæs, Johs.: Alminnelig strafferett, 4. utg., Universitetsforlaget, Oslo, 1997

Bjerke, H.K. og Keiserud, E.: Straffeprosessloven med kommentarer, 2. utg., Tano Aschehoug, Oslo, 1996

Dahl, Alv A., Eitinger, Leo, Malt, Ulrik Fr., Rettersdøl, Nils: Psykiatri, Universitetsforlaget, Oslo, 1994

Den norske patologforening: Rettsmedisin i Norge: Forholdet mellom rettsmedisin og patologi; Kompetansenormer for patologer; Vurdering av rettsmedisinsk kapasitet i Norge, Oslo, 1981

Ekroth, Sten: De sakkyndiges rolle ved justismordet på Per Liland, Kritisk Juss, Oslo, 1999 side 169–174

Elmgren, Käthe: Rapport från första kvalitetsgranskningen efter den nya RPU-författningen SOSFS 1996: 4 M, Uppsala, 1996

Elmgren, Käthe: Bedömningar av rättspsykiatriska utlåtanden i Socialstyrelsens Rättsliga råd 1997, Rättsmedicinalverket Informasjon 2–1999, Stockholm, 1999

Giertsen, J. Chr.: Den rettsmedisinske kommisjon – en anakronisme, Lov og Rett, Oslo, 1978, side 385–388

Harbitz, Francis: Lærebok i rettsmedisin, 6. utg., A. W. Brøggers boktrykkeris forlag, Oslo, 1950

Kringlen, Einar: Etter Nesset-saken: Behov for reformer i rettspsykiatrien, Lov og Rett, Oslo, 1983, side 583–589

Langfeldt, Gabriel: Forelesninger i psykiatri og rettspsykiatri for jurister, Oslo, 1940

Langfeldt, Gabriel: Rettspsykiatri for jurister og leger, Oslo, 1947

Langfeldt, Gabriel: Rettspsykiaterens stilling i norsk strafferettspleie, Lov og Rett, Oslo, 1963 side 182–186

Mørland, Jørg: Chain of custody – vilka säkerhetskrav måste generellt vara tilgodosedda?, RMV-rapport 1993: 2 Underlag för nationella riktlinjer inom rättsmedicin och rättskemi vid dödsorsaksutredningar, Rättsmedicinalverket, Stockholm, 1993, side 42–45

Norsk Rettsmedisinsk Forening: Rettsmedisin i Norge. Organisering av rettsmedisinske/rettspatologisk service, Oslo, 1997

Ormstad, Kari og Sköld, Göran: Rättsmedicin i Sverige. Organisation och kvalitätssäkring, Nordisk rettsmedisin, 1999 side 42–44

Rognum, Torleiv Ole: Medisinsk kunnskap i rettens tjeneste. Fremtidig organisering av rettsmedisinsk sakkyndigvirksomhet i Norge, Universitetet i Oslo, 1995

Rognum, Torleiv Ole (red): Lundevalls rettsmedisin, 7. utg., Universitetsforlaget, Oslo, 1997

Rognum, Torleiv: Hvem bør obdusere tilfeller av plutselig uventet død? Hva er forskjellen 1å en rettsmedisinsk obduksjon og en sykehusobduksjon? Nordisk Rettsmedisin, 2000 side 95–98

Rosenqvist, Randi: Modell for differensiert kvalifisering av sakkyndige for rettsvesenet, Nordisk Rettsmedisin, 1998 side 52–53

Røstad, Helge: Rettspsykiaterne og straffepleien, Lov og Rett, Oslo, 1964 side 165–174

Røstad, Helge: Rettspsykiatriske undersøkelse av lovbrytere, Lov og Rett, Oslo, 1968 side 145–162

Salomonsen, Olaf: Den norske straffeproceslov med kommentar, 2. utg., H. Aschehoug & Co, Oslo, 1925

Schweigaard, A.: Den norske Proces, 3. utg., H. Aschehoug & Co, Christiania, 1883

Rättsmedicinalverket (RMV-rapport 1993:2): Underlag för nationella riktlinjer inom rättsmedicin och rättskemi vid dödsorsaksutredningar, Stockholm, 1993

Rättsmedicinalverket (RMV-rapport 1995:1): Utredning och omhändertagande av psykiskt störda lagöverträdare i Norden, Stockholm, 1995

Rättsmedicinalverket (RMV-rapport 1997: 1): Den svenska rättsmedicinens utveckling – historik, nuläge och framtid, Stockholm, 1997

Rättsmedicinalverket: Rättsmedicinalverkets årsredovisning 1995/96, Stockholm, 1997

Rättsmedicinalverket: Rättsmedicinalverkets årsredovisning 1997, Stockholm, 1998

Betænkning om Retslægerådet (Betænkning nr. 1196), København, 1990

Retslægerådet: Retslægerådets årsberetning 1996, København, 1997

Årsberetninger for Den rettsmedisinske kommisjon 1900–1999, Oslo, 1901–2000

Statens rettstoksikologiske institutt: Årsmelding for Statens rettstoksikologiske institutt 1998, Oslo, 1999

Innstilling til lov om veterinærer m.v., 1940

Innstilling om Rettergangsmåten i straffesaker fra Straffeprosesslovkomitéen, 1969

NOU 1990: 5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Straffelovkommisjonens delutredning IV

NOU 1991: 7 Spesialisthelsetjenesten m.m. Utkast til lov med motiver

NOU 1994: 20 Personskadeerstatning

NOU 1995: 23 Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver. Rolleutforming og kvalitetssikring

NOU 1996: 15 Lilandsaken

NOU 2000: 23 Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger

Ot.prp. nr. 35 (1978–79) Om lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffesakloven)

Ot.prp. nr. 1 (1979–80) Om lov om leger og om lov om tannleger

Ot.prp. nr. 33 (1983–84) Om lov om statlig tilsyn med helsetjenesten

Ot.prp. nr. 16 (1988–89) Om lov om endringer i straffeprossessloven m m (nådesøknad, herreds/byrettens kompetanse i straffesaker, påtaleunnlatelse, foreldelse av straffansvaret for foretak, fengsling på lørdager m m)

Ot.prp. nr. 87 (1993–94) Om lov om endring i straffeloven m v (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner)

Ot.prp. nr. 10 (1998–99) Om lov om spesialisthelsetjenesten m m

Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) Om lov om endringer i straffeloven og i enkelte andre lover (endring og ikraftsetting av strafferettslige utilregnelighetsregler og s×rreaksjoner samt endringer i straffeloven §§ 238 og 239)

Innst. O nr. 37 (1980–81) Innstilling frå justiskomitéen om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven)

Innst. O nr. 34 (1996–97) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endring i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner).

St. prp. nr. 25 (1899–1900) Angaaende bevilging til oprettelse af en retsmedicinsk kommission

Indst. S. nr. 48 (1899–1900) Indstilling fra justiskomiteen angaaende kongelig proposition om bevilging til oprettelse af en retsmedicinsk kommission

Forordning 21. mai 1751 Anlangende, hvad der ved Delinqvent-Sagers Drift og Udførsel udi Danmark og Norge bør i agttages

Kongelig resolusjon 25. mai 1815 om opphevelse av sundshedskollegiet, og overføring av ansvarsområdet til den norske regjerings 3. departement, og om de medisinske professorers plikt til å bistå

Circulaire 4. februar 1847 fra Departementet for det Indre om plikt for leger til ved rettsmedisinske forretninger å sende Departementet avskrift av sin erklæring.

Cirkulære 18. juni 1867 fra Justits-Departementet om innhentelse av responsa medica fra det medisinske fakultet

Kongelig resolusjon 3. juni 1913 hvorved Det civile medicinalvæsen overføres fra Justisdepartementet til departementet for sociale saker, handel, industri og fiskeri.

1 Kongelig resolusjon 30. juni 1900 om opprettelse av Den rettsmedisinske kommisjon

Kongelig Resolution, hvorved er bestemt:

1. At følgende af Storthinget under 30te November 1899 fattede Beslutning:

“Til en retsmedicinsk Kommission bevilges fra 1ste Juli 1900:

a. Som aarlig Løn for Formanden Kr. 800.

b. Som aarlig Løn for hvert af Kommissionens 4 øvrige faste Medlemmer Kr. 600.

c. Til Honorarer for Kommissionens tilforordnede og extraordinære Medlemmer Kr. 800.

d. Til Bestridelse af Kontorudgifter Kr. 1200,”

befales tagen tilfølge.

2. At der fra 1ste Juli 1900 oprettes en retsmedicinsk Kommission med Sæde i Kristiania.

3. At det i nærværende Indstilling foreslaaede Reglement for den retsmedicinske Kommission og de retsmedicinske Sagkyndige approberes.

Det approberede Reglement er saalydende:

§ 1. Som faste retsmedicinske Sagkyndige, der efter Straffeproceslovens § 192 har at tjenstgjøre, med mindre særegne Omstændigheder er til Hinder derfor eller gjør det utilraadeligt, ansees:

1. i medicinsk-kemiske Spørgsmaal: De, der af Justits- og Politidepartementet dertil maatte blive beskikkede.

2. i psykiatriske Spørgsmaal:1. Direktører (Bestyrere) og paa længere Tid end 1 Aar ansatte, underordnede Læger ved Sindssygeasyler, Amtslæger og af Justits- og Politidepartementet ansatte Politi- og Fængselslæger.2. Andre Læger, som dertil af Justits- og Politidepartementet maatte blive beskikkede.

3. i andre retsmedicinske Spørsgsmaal:1. Universitetslæreren i Retsmedicin, Stadsfysici og Distriktslæger og af Justits- og Politidepartementet ansatte Politi- og Fængselslæger.2. Andre Læger, som dertil af Justits- og Politidepartementet maatte blive beskikkede.

Derhos skal paa Henstillen af den retsmedicinske Kommission dennes faste eller tilforordnede Medlemmer kunne opnævnes som Sagkyndige.

§ 2. Det paaligger enhver, der i Anledning af strafferetslige Undersøgelser maatte fungere som Sagkyndig med Hensyn til medicinske eller medicinsk-kemiske Spørgsmaal, uopholdelig at indsende til den retsmedicinske Kommission en Beskrivelse af den foretagne Forretning, ledsaget af en Afskrift af den til Retten eller Paatalemyndigheden afgivne skriftlige Erklæring og af, saavidt muligt, de fornødne Præparater og andet forhaandenværende Bevismateriale.

§ 3. Den retsmedicinske Kommission bestaar af 5 faste Medlemmer (2 Faggrupper), hvilke beskikkes af Kongen for et Tidsrum af 10 Aar.

Ved Beskikkelsen tages for de tre Medlemmers Vedkommende (1ste Gruppe) Hensyn til retsmedicinsk Udvikling, samt Uddannelse i pathologisk Anatomi, Fødselsvidenskab eller Kirurgi. For de 2 øvriges Vedkommende (2den Gruppe) lægges specielt Vægt paa Erfaring og Kyndighed i Psykiatri.

Et af Medlemmerne beskikkes tillige til at fungere som Kommisjonens Formand.

§ 4. Samtidige med de faste Medlemmer, beskikker Kongen, ligeledes for et Tidsrum af 10 Aar, 5 tilforordnede Medlemmer, der har at tage Sægde i Kommissionen efter dennes Bestemmelse.

Beskikkelsen foregaar i alt væsentligt efter de samme Hensyn som i § 3 for de faste Medlemmer bestemt.

§ 5. Forelægges der for den retsmedicinske Kommission Spørgsmaal, hvis Besvarelse antages at gjøre Tilkaldelse af Specialsagkyndige ønskelig, kan Justits- og Politidepartementet efter Begjæring af Kommissionen beskikke som extraordinære Medlemmer af samme 1 eller 2 Representanter for vedkommende Sag.

§ 6. Til Assistance for den retsmedicinske Kommission antages en Sekretær, der beskikkes af Justits- og Politidepartementet efter Forslag af Kommissionen.

§ 7. Den retsmedicinske Kommission er beslutningsdygtig, naar mindst 3 Medlemmer er tilstede, deriblandt – forsaavidt angaar psykiatriske Spørgsmaal – de 2 under 2den Gruppe i § 3 henhørende og – forsaavidt angaar andre Spørgsmaal – 2 af de under 1ste Gruppe henhørende.

§ 8. Den retsmedicinske Kommission har:

1. at gjennemgaa de i Henhold til § 2 indkomne Beskrivelser og Erklæringer og andre retsmedicinske Erklæringer, der er afgivne efter Begjæring af det Offentlige, samt i Tilfælde at konferere med vedkommende Udsteder til Indhentelse af nærmere Oplysninger,

2. at gaa Retten, Paatalemyndigheden, offentlig beskikkede Forsvarere samt Sagkyndige tilhaande med Raad og Oplysninger, som under strafferetslige Undersøgelser matte ønskes indhentede angaaende retsmedicinske Spørgsmaal,

3. at gaa Justits- og Politidepartementet eller Medicinalstyrelsen tilhaande i Spørgsmaal af retsmedicinsk Art, og

4. til Justits- og Politidepartementet at afgive en aarlig Indberetning om sin Virksomhed.

Kommissionen kan i de i Litr. a, b og c omhandlede Tilfælde, naar den finder saadant paakrævet, selv foretage de fornødne Undersøgelser, ligesom den ogsaa i dette Øiemed kan benytte sagkyndig Medhjælp. I de samme Tilfælde kan Kommissionen, naar der foreligger Spørgsmaal af specialfaglig Art, overlade den endelige Behandling af samme til 2 Medlemmer, faste, tilforordnede eller extraordinære, der antages at besidde Specialkyndighed i det Fag, hvorunder Tilfældet henhører. Saadan Behandling skal finde Sted ved psykiatriske Spørgsmaal, naar de til 2den Gruppe henhørende Medlemmer derom fremsætter Begjæring, og eller naar det forlanges af 2 af 1ste Gruppes Medlemmer.

Findes der under den i Litr. a omhandlede Gjennemgaaelse væsentlige Mangler ved den indsendte Beskrivelse eller Erklæring, skal Rettens eller i Tilfælde Paatalemyndighedens Opmerksomhed straks henledes paa Sagen.

2 Forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon i medhold av straffeprosessloven

Fastsatt ved kgl.res. 4. mars 1988 nr. 188 i medhold av § 146 annet ledd i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

I

§ 1. Den rettsmedisinske kommisjon består av to faggrupper: Gruppe I for alminnelige rettsmedisinske spørsmål, og gruppe II for rettspsykiatriske spørsmål. Hver gruppe består av tre medlemmer som oppnevnes av Justisdepartementet for et tidsrom av fem år.

Ved oppnevning av medlemmer i første gruppe tas for to medlemmers vedkommende hensyn til spesialkunnskap i alminnelige rettsmedisin og patologisk anatomi samt for den enes vedkommende om mulig også i kirurgi. For det tredje medlems vedkommende tas hensyn til spesialkunnskap i intern medisin og toksikologi, samt om mulig også i kirurgi.

Ved oppnevning av medlemmer i annen gruppe legges særlig vekt på erfaring og kyndighet i rettspsykiatri. Et av medlemmene oppnevnes som kommisjonens formann.

§ 2. Samtidig med de faste medlemmer oppnevner Justisdepartementet for et tidsrom av fem år seks varamenn som tar sete i kommisjonen etter dennes bestemmelse.

Oppnevningen foretas særskilt for de to grupper og i det vesentlige etter de samme hensyn som i § 1 er bestemt for de faste medlemmer.

§ 3. Forelegges det for Den rettsmedisinske kommisjon spørsmål hvis besvarelse antas å gjøre tilkalling av spesialkyndige ønskelig, kan Justisdepartementet etter begjæring av kommisjonen oppnevne som ekstraordinære medlemmer en eller to representanter for vedkommende fag.

§ 4. Til assistanse for Den rettsmedisinske kommisjon antas en sekretær, som oppnevnes av Justisdepartementet etter forslag fra kommisjonen.

§ 5. Hver av de to faggrupper behandler i alminnelighet selvstendig de spørsmål som faller innenfor dens saksområde.

Hver gruppe skal ha en formann som fordeler og ekspederer dens saker og innkaller til møter. Kommisjonens formann er gruppeformann i sin gruppe. Den annen gruppeformann oppnevnes av Justisdepartementet for fem år og er stedfortreder for kommisjonens formann. En faggruppe er vedtaksfør når minst to medlemmer er til stede.

Når kommisjonens formann eller en faggruppe finner det ønskelig, trer kommisjonen sammen til felles møte. Dette forberedes og ledes av formannen, som også ekspederer alle saker som vedkommer kommisjonen som helhet.

Den rettsmedisinske kommisjon er vedtaksfør når minst to medlemmer av hver gruppe er tilstede.

§ 6. Den rettsmedisinske kommisjon skal:

(a) Gjennomgå innkomne erklæringer og uttalelser som angitt i straffeprosessloven § 147 tredje ledd.

Finner kommisjonen vesentlige mangler, skal den foruten å gjøre retten eller i tilfelle påtalemyndigheten oppmerksom på det (strpl. § 147 tredje ledd), pålegge de sakkyndige å avgi tilleggserklæring innen en passende frist. Uttalelser fra Den rettsmedisinske kommisjon legges ved de sakkyndiges erklæringer i saken.

(b) Bistå retten, påtalemyndigheten, offentlig oppnevnte forsvarere og sakkyndige med råd og opplysninger om rettsmedisinske spørsmål under strafferettslige undersøkelser.

(c) Bistå Justisdepartementet eller Helsedirektoratet i spørsmål av rettsmedisinsk art.

(d) Gi Justisdepartementet en årlig beretning om sin virksomhet. Kommisjonen kan, når den finner det påkrevd, selv foreta nødvendige undersøkelser og nytte sakkyndig hjelp. Når det foreligger spørsmål av spesialfaglig art, kan kommisjonen overlate den endelige behandling til to medlemmer, faste varamenn eller ekstraordinære, som antas å ha spesialkyndighet i det fag tilfellet hører under.

II

Forskriften her trer i kraft 1. april 1988.

Fra samme tidspunkt oppheves §§ 3 til 8 i reglement for Den rettsmedisinske kommisjon fastsatt ved kgl.res. 13. november 1931.

3 Forskrift om antakelse av faste rettsmedisinske sakkyndige

Fastsatt ved kgl.res. 4. mars 1988 nr. 187 i medhold av § 140 første ledd i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

I

Som faste rettsmedisinske sakkyndige etter straffeprosessloven § 140 anses:

(1) I medisinsk-kjemiske spørsmål:

De som Justisdepartementet oppnevner etter innstilling fra Den rettsmedisinske kommisjon.

(2) I psykiatriske spørsmål:

(a) Overlegene ved statens, fylkenes og kommunenes psykiatriske institusjoner, og andre leger som har utdanning svarende til det som kreves for å bli godkjent som spesialist i psykiatri, samt psykologer. Psykologer kan bare tjenestegjøre i tillegg til minst en spesialist i psykiatri.

(b) Andre leger som Justisdepartementet oppnevner etter innstilling fra Den rettsmedisinske kommisjon.

(3) I odontologiske spørsmål:

De som Justisdepartementet oppnevner etter innstilling fra Den rettsmedisinske kommisjon.

(4) I andre rettsmedisinske spørsmål:

(a) Universitetslærere i rettsmedisin, prosektorer og andre overordnete leger ved rettsmedisinske eller patologisk-anatomiske institusjoner

(b) Godkjente spesialister i kirurgi, intern medisin, neurologi og gynekologi og obstetrikk for så vidt gjelder saker som omfattes av deres spesialitet, og allmennpraktiserende leger i saker hvor det ikke foretas obduksjon.

(c) Andre leger som Justisdepartementet oppnevner etter innstilling fra Den rettsmedisinske kommisjon.

(5) Den rettsmedisinske kommisjons medlemmer og deres varamenn, selv om de ikke står i de forannevnte utvalg.

II

Forskriften her trer i kraft 1. april 1988.

Fra samme tid oppheves § 1 og § 2 i reglement for Den rettsmedisinske kommisjon, fastsatt ved kgl.res. 13. november1931.

4 Medlemmer av Den rettsmedisinske kommisjon pr. 1. juli 2000

Pr. 1. juli 2000 var følgende personer oppnevnt som medlemmer av Den rettsmedisinske kommisjon:

Leder: Professor dr. med. Bjørnar Olaisen, Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Rettsmedisinsk institutt

5 Lov nr. 60 af 25. marts 1961 om Retslægerådet

§ 1. Retslægerådets opgave er at afgive lægevidenskabelige og farmaceutiske skøn til offentlige myndigheder i sager om enkeltpersoners retsforhold. Justitsministeren kan fastsætte nærmere regler om, hvilke myndigheder der over for rådet kan fremsætte begæring om afgivelse af skøn, og i hvilke sager dette kan ske.

§ 2. Rådet består af indtil 12 læger. Det arbejder i 2 afdelinger, af hvilke den ene behandler retspsykiatriske spørgsmål og den anden alle øvrige retsmedicinske spørgsmål.

Stk. 2. Medlemmerne beskikkes af kongen. Justitsministeren udpeger blandt dem en formand og 2 næstformænd, en for hver afdeling.

Stk. 3. Justitsministeren beskikker et antal sagkyndige, af hvilke rådet kan tilkalde en eller flere til deltagelse i en sags behandling.

Stk. 4. Såfremt en sags behandling forudsætter en særlig sagkundskab, som rådets medlemmer og de i stk. 3 nævnte sagkyndige ikke i tilstrækkeligt omfang er i besiddelse af, kan rådet tilkalde andre sagkyndige til at deltage i sagens behandling.

Stk. 5. Beskikkelse af medlemmer og de i stk. 3 nævnte sagkyndige sker for 6 år. Når omstændighederne taler derfor, kan beskikkelse dog ske for et kortere åremål.

§ 3. Justitsministeren beskikker et antal praktiserende læger, tandlæger, jordemødre, sygeplejersker, hospitalslaboranter, fysioterapeuter, apotekere og apotekermedhjælpere til at deltage i rådets behandling af de i lov om sundshedsvæsenets centralstyrelse § 5 og lov om apotekervæsenet § 19 nævnte sager.

Stk. 2. Bestemmelsen i § 2, stk. 5, finder tilsvarende anvendelse.

§ 4. Justitsministeren fastsætter regler om rådets virksomhed.

§ 5. Lov nr. 131 af 16. april 1935 om retslægerådet ophæves.

6 Forretningsorden af 20. april 1961 for Retslægerådet

I medfør av § 4 i lov nr. 60 af 25. marts 1961 om Retslægerådet fastsetter justitsministeriet følgende regler om rådets virksomhed.

§ 1. En sag behandles i almindelighet af 3 medlemmer eller sagkyndige. Formanden bestemmer, i hvilken afdeling en sag skal behandles, og hvilke medlemmer og sagkyndige, der skal deltage i behandlingen.

Stk. 2. Et medlem eller en sagkyndig, der har afgivet erklæring i en sag før dens forelæggelse for rådet, kan ikke deltage i rådets behandling af sagen, med mindre formanden under hensyn til sagens beskaffenhed finder det påkrævet.

§ 2. Til at deltage i rådets behandling af de i lov om sundhedsvæsenets centralstyrelse § 5 og lov om apotekervæsenet § 19 nævnte sager tilkalder rådet en praktiserende læge, tandlæge, jordemoder, sygeplejerske, hospitalslaborant, fysioterapeut, apoteker eller apotekermedhjælper. Tilkaldelsen sker blandt de personer, justitsministeren beskikker i medfør af § 3 i lov om Retslægerådet.

§ 3. Sagerne behandles skriftligt. Mundtlig behandling finder dog sted, hvis formanden, vedkommende næstformand eller et medlem eller en sagkyndig, der har deltaget i den skriftlige behandling af sagen, finder det ønskeligt.

§ 4. Såfremt det må antages at være af betydning for en sags bedømmelse, skal rådet forhandle med den læge, der tidligere har afgivet erklæring i sagen eller i øvrigt har kendskab til den person elelr det forhold, sagen vedrører. Sådan forhandling skal altid finde sted i tilfælde, hvor der er væsentlig uoverensstemmelse mellem en i embeds medfør afgivet lægeerklæring og rådets bedømmelse af sagen.

§ 5. Såfremt det materiale, der er forelagt for rådet, ikke skønnes at give et tilstrækkeligt grundlag for rådets bedømmelse af sagen, og et sådant grundlag ikke kan tilvejebringes på anden mer hensigtsmæssig måde, lader rådet den person, sagen angår, undersøge af et eller flere af rådets medlemmer eller sagkyndige.

§ 6. Rådets erklæringer skal være ledsaget af grunde. Frembyder sagens bedømmelse tvivl, skal der redegøres herfor.

Stk. 2. Er de, der deltager i en sags behandling, ikke enige i bedømmelsen, skal de forkellige oppfattelser fremgå af rådets erklæring.

Stk. 3. Har der fundet forhandlinger sted efter reglen i § 4, skal udfaldet af forhandlingen angives i erklæringen. Har forhandlingen været skriftlig, skal genparter af skrivelserne vedlægges.

Stk 4. I erklæringen angives, hvem der har deltaget i sagens behandling.

§ 7. Efter hvert kalenderårs udløb afgiver rådet beretning til justitsministeren om sin virksomhed i det foregående år. Beretningen offentliggøres.

7 Rigspolitichefens kundgørelse II nr. 8, bilag 1

Priserne er med virkning fra 1. januar 2000 fastsat således pr. prøve:

8 Förordning (1996:613) med instruktion för Rättsmedicinalverket

Utferdiget av Justitiepartementet 30.05.1996. Ändring införd: t.o.m. SFS 1998:1066

Uppgifter

1 § Rättsmedicinalverket är central förvaltningsmyndighet för rättspsykiatrisk, rättskemisk, rättsmedicinsk och rättsgenetisk verksamhet i den utsträckning sådana frågor inte skall handläggas av någon annan statlig myndighet.

2 § Rättsmedicinalverket skall särskilt svara för

1. rättspsykiatriska undersökningar i brottmål och läkarintyg som avses i 7 § lagen (1991:2041) om särskild personutredning i brottmål, m.m.,

2. rättsmedicinska obduktioner och andra rättsmedicinska undersökningar,

3. rättsmedicinsk medverkan i övrigt på begäran av domstol, länsstyrelse, allmän åklagare eller polismyndighet,

4. rättskemiska och rättsgenetiska undersökningar,

5. information inom sitt ansvarsområde till andra myndigheter och enskilda,

6. internationellt samarbete inom sitt ansvarsområde,

7. utvecklingsarbete och stöd åt forskning av betydelse för verksamheten.

3 § Rättsmedicinalverket får meddela föreskrifter om krav på särskild läkarkompetens för att utföra en sådan rättsmedicinsk undersökning som avses i lagen (1995:832) om obduktion m.m.

Rättsmedicinalverket får också meddela föreskrifter om förfarandet vid sådan undersökning samt om protokoll och utlåtande över undersökningen.

4 § Rättsmedicinalverket får inom sitt ansvarsområde utföra uppdrag om verksamheten i övrigt medger det. Uppdragen skall utföras mot ersättning som motsvarar kostnaden för sådan verksamhet.

Verksförordningens tillämpning

5 § Verksförordningen (1995:1322) skall tillämpas på Rättsmedicinalverket med undantag av 4 § andra stycket och 32 §. Förordning (1998:1066).

Myndighetens ledning

6 § Generaldirektören är chef för myndigheten.

Styrelse

7 § Rättsmedicinalverkets styrelse består av högst sju personer, generaldirektören medräknad. Generaldirektören är styrelsens ordförande.

Styrelsens ansvar och uppgifter

8 § Styrelsen får överlåta till generaldirektören att besluta föreskrifter som avses i 13 § verksförordningen (1995:1322). Detta gäller dock inte föreskrifter som är av principiellt slag eller i övrigt av större vikt.

Personalföreträdare

9 § Personalföreträdarförordningen (1987: 1101) skall tillämpas på Rättsmedicinalverket.

Anställningar m.m.

10 § Generaldirektören anställs genom beslut av regeringen.

Anställning inom verket som är förenad med en professur inom högskolan beslutas på det sätt som gäller för professuren. Innan den berörda tjänsteförslagsnämnden inom högskolan ger förslag skall nämnden samråda med Rättsmedicinalverket. En förenad anställning får endast ges till den som är behörig till båda anställningarna.

Annan personal anställs av Rättsmedicinalverket.

Ö verklagande

11 § Rättsmedicinalverkets beslut i andra ärenden än personalärenden får överklagas endast om det följer av en annan bestämmelse än 22 a § förvaltningslagen (1986:223).

Förordning (1998:1066).

9 Utfyllende regler om bruk av sakkyndige i engelsk sivilprosess – Civil Procedure Rules part 35 Experts and assessors – Practice directions

Form and content of expert’s reports

1.1 An expert’s report should be addressed to the court and not to the party from whom the expert has received his instructions.

1.2 An expert’s report must:

(1) give details of the expert’s qualifications,

(2) give details of any literature or other material which the expert has relied on in making the report,

(3) say who carried out any test or experiment which the expert has used for the report and whether or not the test or experiment has been carried out under the expert’s supervision,

(4) give the qualifications of the person who carried out any such test or experiment, and

(5) where there is a range of opinion on the matters dealt with in the report

(i) summarise the range of opinion, and

(ii) give reasons for his own opinion,

(6) contain a summary of the conclusions reached,

(7) contain a statement that the expert understands his duty to the court and has complied with that duty (rule 35.10 (2)), and

(8) contain a statement setting out the substance of all material instructions (whether written or oral). The statement should summarise the facts and instructions given to the expert which are material to the opinions expressed in the report or upon those opinions are based (rule 35.10 (3)).

1.3 An expert’s report must be verified by a statement of truth as well as containing the statements required in paragraph 1.2 (7) and (8) above.

1.4 The form of the statement of truth is as follows:

“I believe that the facts I have stated in this report are true and that the opinions I have expressed are correct.”

1.5 Attention is drawn to rule 32.14 which sets out the consequences of verifying a document containing a false statement without an honest belief in its truth.

(For information about statements of truth see Part 22 and the practice directions which supplements it.)

1.6 In addition, an expert’s report should comply with the requirements of any approved expert’s protocol.

10 Council of Europe, Committee of Ministers, Recommendation No. R (99) 3 of the Committee of Ministers to member states on the harmonisation of medico-legal autopsy rules ¹

(Adopted by the Committee of Ministers on 2 February 1999, at the 658th meeting of the Ministers' Deputies)

The Committee of Ministers, under the terms of Article 15. b of the Statute of the Council of Europe, Considering that the aim of the Council of Europe is to achieve a greater unity between its members;

Having regard to the principles laid down in the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms and, in particular, the prohibition of torture or inhuman or degrading treatment or punishment, and the right to life;

Conscious that it is normal practice for autopsies to be carried out in all Council of Europe member States to establish the cause and manner of death for medico-legal or other reasons or to establish the identity of the deceased;

Considering the importance of compensation for victims and families in criminal and civil proceedings;

Underlining the need for investigation, description, photographic documentation and sampling during medico-legal autopsy to follow primarily medical and scientific principles and simultaneously consider legal requirements and procedures;

Conscious that the increasing mobility of the population throughout Europe and the world, as well as the increasing internationalisation of judicial proceedings, require the adoption of uniform guidelines on the way autopsies are to be carried out and on the way autopsy reports are to be established;

Considering the Council of Europe Agreement on the Transfer of Corpses (European Treaty Series No. 80) and having regard to the difficulties often experienced by the receiving country when a dead body is repatriated from one member state to another;

Aware of the importance of proper autopsy procedures, in particular with a view to bringing to light illegal executions, and murders perpetrated by authoritarian regimes;

Underlining the need to protect the independence and impartiality of medico-legal experts, as well as to make available the necessary legal and technical facilities for them to carry out their duties in an appropriate way and to promote their training;

Considering the importance of national quality control systems to ensure the proper performance of medico-legal autopsies;

Underlining the need to strengthen international co-operation with a view to the progressive harmonisation of medico-legal autopsy procedures at a European level;

Having regard to Recommendation 1159 (1991) on the harmonisation of autopsy rules adopted, at its 43rd Ordinary Session, by the Parliamentary Assembly of the Council of Europe;

Having regard to the Model Autopsy Protocol of the United Nations, endorsed by the General Assembly of the United Nations in 1991;

Taking into account the “guide on disaster victim identification” adopted by the International Criminal Police Organisation (Interpol) General Assembly in 1997,

1. Recommends the governments of member states:

i. to adopt as their internal standards the principles and rules contained in this recommendation;

ii. to take or reinforce, as the case may be, all appropriate measures with a view to the progressive implementation of the principles and rules contained in this recommendation;

iii. to set up a quality assurance programme to ensure the proper implementation of the principles and rules contained in this recommendation.

2. Invites the governments of member states to inform the Secretary General of the Council of Europe upon his or her request of the measures taken to follow up the principles and rules contained in this recommendation.