NOU 2001: 35

Boazodoalloláhkalávdegotti evttohus

Til innholdsfortegnelse

3 Særuttalelse fra Karen Marie Eira Buljo om reindriftas muligheter, og forslaget om siidaandel og sideordnet rekrutteringsandel*

3.1 Reindrift, en bærekraftig næring og viktig inntektskilde, også for andre

Reindrift har overlevd gjennom flere menneskelige stormer og naturkatastrofer uten noen form for hjelp fra myndighetene. Reindrifta har gitt mat, transport, klær og arbeid til den samiske befolkningen gjennom generasjoner, fra gammelt av. Reindrifta har berget mange mennesker under den siste verdenskrigen og også igjennom mange andre vanskelige tider. 1

Det er reindrifta som har vært og er grunnlaget for de samiske kommunene i Finnmark. Den gir mat og arbeid, både til reineiere og andre. Her er det mange bedrifter som ikke hadde klart å overleve uten reindrift. Reindrifta er en svært viktig inntektskilde i hele Nord-Norge. Den gir inntekter og arbeidsplasser til forretninger og virksomheter av alle slag i indre-Finnmark.

Det er ikke så mange bedrifter i Finnmark som ikke får noen form for inntekt fra reindriftsbefolkningen. Har reindrifta store inntektstap, blir andre bedrifter også rammet av det. Kystkommunene får inntekter fra reindrifta, særlig om sommeren. Reindrifta er videre med på å styrke samisk kultur og identitet for den sjøsamiske befolkningen. Det sosiale fellesskapet er svært viktig mellom sjøsamene og reindriftssamene.

Det blir ofte hevdet at reindrifta ødelegger naturen, men virkeligheten er vel heller det motsatte. Det er nettopp reindrifta som har berget den nordnorske naturen fra flere større industrielle ødeleggelser, selv om Altaelva og mange andre naturperler dessverre har gått tapt. Men hadde det ikke vært reindrift, så hadde den nordnorske naturen vært enda mer skadet av store naturinngrep som skaper sår som aldri gror. Der hvor reinen beiter blir ikke naturen ødelagt. Det kan se ut som om det er tråkkskader og svart mold/gjørme i skillegjerder og på pressområder om høsten. Men på disse områdene har reinen gjødslet jorda og det blir grønt og fint til sommeren.

I områder hvor det drives reindrift, kan også lokalbefolkningen bruke naturen. Der er det plass til begge deler og enda bedre er det dersom det er godt samarbeid.

Det positive i reindrifta og samisk kultur er så stort og verdifullt at det har gitt oss en enorm styrke som har gjort at vi har klart å overleve gjennom de store ødeleggelsene som allerede er nevnt. Vi er en urbefolkning i Norge. Vi er en minoritet. Vi er også mennesker som trenger hvile og arbeidsfred på samme måte som andre mennesker.

Vi trenger nytenking og forandring av dagens styringssystem for å få tilbake helheten i reindrifta.

3.2 Reindrifta har gode muligheter og store utfordringer

I dag har reindrifta mye ugjort arbeid som kunne gitt store inntekter, verdier og muligheter til næringen. Det er store ressurser som ikke blir utnyttet fordi de fleste kvinner og ungdom har annet arbeid utenfor reindrifta. Mannfolk har ikke mulighet til å klare disse utfordringene alene. Dermed taper reindrifta store inntekter på grunn av mangel på menneskelige ressurser. Hvis disse menneskene aktiviseres i næringen vil reindrifta få gode muligheter til:

  1. å utnytte skinn, bellinger, horn, bein og innmat til eget bruk og for salg

  2. vern om naturen; flere folk i næringen gir mulighet for å redusere bruken av motorkjøretøyer, og reineierne kan sette i gang holdningskampanjer som vil føre til stort behov for tradisjonell opplæring som oppmuntrer til å videreføre tradisjonell drift og kunnskap som å

  • sy pesk og andre samiske klær av reinskinn

  • utnytte skinn og ikke kaste bort

  • gå på ski i forbindelse med reingjeting

  • bruke kjørerein ved f.eks. vårflytting og høstflytting

  • gå om sommeren i forbindelse med gjeting

  • lære å trene opp gjeterhunder på gamlemåten, uten bruk av motorkjøretøyer

  1. dyrevern ved bedre mulighet til å

  • berge svake dyr om våren

  • gi bedre og tryggere gjeting

  • holde rovdyr borte fra flokken

I dag blir slakterein transportert med trailer gjennom lange avstander som fører til vekttap, transportskader, og i tillegg død på grunn av lang ventetid i slaktegjerdet før den lange transporten. Dette er et stort dyreplageri som medfører dårligere kjøttkvalitet og store inntektstap både for kjøperen og leverandøren.

Med flere reineiere i familien/siidaen/distriktet , har de bedre mulighet til å gjenopprette feltslakting med mobile slakterier eller starte med mindre hjemmeslakteri eller enkle distriktsslakterier for å unngå dyreplageri og inntektstap.

  1. helse og velvære for menneskene; når familien arbeider i lag og man derfor er flere, er det bedre mulighet til

  • å sy varme klær av reinskinn til bruk på fjellet

  • bedre helse

  • trygghet i arbeidet på fjellet

  • styrking av det sosiale fellesskapet

  • hvile i hektiske perioder

  • å skaffe fersk og sunn mat (ikke hermetikk, men lage maten selv)

  • plukking av bær og skjære sennagras for å ta vare på egen helse

  • å fiske samtidig med å gjete rein

  1. å sette i gang med prosjektarbeid innenfor reindrifta som f.eks.

  • tradisjonell opplæring/reindriftsskole for barn

  • registrering av kulturminner i alle distrikter

  • registrering av samiske stedsnavn som ikke står på kartet

  • rydde bort små løvtrær for å hindre at beitene forsvinner

  • sikre eller synliggjøre farlige juv og kløfter i eget distrikt

  • skrive ned historier om reineiere i eget distrikt med beite- og flytteområder

Dette må gjøres av reineierne i distriktet som er de som har best kjennskap til egne beiteområder og gamle boplasser

  1. å skaffe biinntekter gjennom tradisjonell duodjivirksomhet som f.eks.

  • dudji ved å sy kofter, luer, luhkka, frynsetørkler o.l. for salg

  • duodji av tre som trekopper, sleder, spagat, leanggat, aisat, lavvustenger o.l. for salg

3.3 Siidaandel og sideordnet rekrutteringsandel

Siidaandel og sideordnet rekrutteringsandel er en form for fornorskning. Siidaandel er en blanding av norsk og samisk og rekrutteringsandel er et rent norsk uttrykk. Tenkemåten og innholdet er som for begrepet «driftsenhet». Disse begrepene skaper mer forvirring enn ryddighet. Dette forslaget innebærer nøyaktig det samme som i jordbruket, med ett barn som overtar bruket med fjøs og eiendom. Slik er ikke virkeligheten i reindrifta, og derfor kan jeg ikke støtte dette forslaget. Reindrift trenger nytenkning for å tilbakeføre samiske tradisjoner og kunnskaper som er i ferd med å bli borte.

Her må myndighetene tenke nytt og høre på folk som vil ta vare på samiske tradisjoner og sammen med dem lage et system som er basert på reindriftas virkelighet og tradisjonell samisk kulturforståelse. Det må lages enkle begreper som er i samsvar med samisk kultur og tradisjoner, og som vanlige folk forstår.

I reindrifta er familien i sentrum og danner grunnlaget for siidadoallu og et godt arbeidssystem som er bygget opp gjennom generasjoner. I dette systemet har det fra gammelt av vært en arbeidsfordeling mellom kvinner og menn, foreldre og barn, med tradisjonelt kvinnearbeid, mannsarbeid og fellesarbeid.

Alle samiske barn som er født og oppvokst i reindrifta har tradisjonelle rettigheter til reindrift. Tradisjonelt får alle barn sitt eget reinmerke. Reindrift er en næring med mye slit og hardt arbeid i enkelte perioder, og svært tungt når det er kaldt og dårlig vær. For å lykkes med reindrift, må man få mest mulig tradisjonell kunnskap og opplæring hos foreldre, besteforeldre og nære slektninger allerede fra barndommen av. Man må være flittig og arbeide hardt for å utnytte alt av reinen, ikke bare kjøttet. Naturressursene må utnyttes slik som reindrifta alltid har gjort, på tradisjonelt vis. Det er også en helsemessig fordel å kunne arbeide med rein på gamle måten. Den moderne reindriften med kun motorkjøretøyer kan være helseskadelig både for mennesker og dyr.

Det har fra gammelt av vært noen som ikke orker eller ikke klarer dette arbeidet. Disse velger heller arbeid som er lettere, og trenger ikke så allsidig kunnskap om det harde arbeidet som reindriften er.

Det er ikke bare eventyrlig fint vær, eksotisk og mye fritid i reindrifta, slik noen tror og som av den grunn hevder at det ikke er plass til flere barn i hver driftsenhet. De som hevder dette, skjønner ikke virkeligheten, og ser ikke den arbeidsmengden og behovet for arbeidskraft som reindrifta egentlig har og det arbeid som ikke blir gjort i dag og som skulle vært gjort. Dette har vi opplevd de siste 10 – 20 årene, og det er meget ubehagelig og trist. Hvis vi skal få tilbake den tradisjonelle kulturelle, økologiske og økonomiske bærekraften som reindrifta hadde før, så må vi få flere i arbeid. For å nå målet, kreves det at det tas skikkelig hensyn til dyrevern, naturvern og menneskets helse og velvære og samisk tenkemåte. Reindrifta er ikke i stand til å klare dette med noen få personer i hver familie og siida. Hvis myndighetene fortsatt vil satse på lite folk i hver siida eller orohat , og ikke tar hensyn til samiske tradisjoner, så kan det føre til katastrofe i næringen, ved at folk ikke makter å utføre arbeid i de hektiske periodene. Det kan også innebære at reineiere blir tvunget til å ta lettvinte løsninger som kan føre til uaktsomhet overfor dyrene og som igjen kan føre til utbrudd av smittsomme sykdommer hos reinsdyr. Dette kan skje når reinflokker blir transportert med trailer, – det transporteres slaktedyr over lange avstander med trailer, større reinflokker blir fôret i reingjerdet i lengre tid o.l.

3.4 Videreføring av samisk reindrift på tradisjonell måte

Når ektepar eller ugifte får barn, så får barnet registrert eget reinmerke, som ligner på et av foreldrenes eller besteforeldrenes reinmerke. Blir det flere barn, så får alle sitt eget reinmerke, både jenter og gutter. Vanligvis gir foreldrene omtrent like mange reinkalver til alle barn mens de er små. Så får tiden vise hvem som har reinlykke og interesse for arbeid. På den måten overfører foreldrene reinflokken til alle barna sine.

Báiki (hus, lavvu med utstyr, sleder o.l.) overføres til barnet som bor lengst hjemme og driver reindrift sammen med foreldrene. Alle de andre barna som gifter seg, skal etter tradisjon få ny lavvu, slede, m.m. i bryllupsgave hos foreldrene.

Hvis jentene gifter seg med gutter som har rein i andre distrikter, så er det mest vanlig at jentene tar med seg reinsdyrene sine og reinsdyrene fra foreldrene (medgift, bryllupsgave), og flytter til guttens distrikt, etter ekteskapet. Noen ganger skjer det motsatte, men da er det spesielle grunner til det. Fra gammelt av har jenter som velger gutter som ikke har rein, gjort det oftest fordi de ikke vil drive med reindrift. De vil ut av næringen, og arbeide med noe annet, men vanligvis vil de beholde noe sytingsrein hos foreldre og søsken. I noen tilfeller har jenter som giftet seg med gutter som ikke har rein, blitt i reindrifta, men det har vært mer sjeldent.

Barna deltar i all slags arbeid, sammen med foreldrene og er en del av familiesamarbeidet så lenge de ikke er gift. Det er foreldrene som gjør de fleste driftsinvesteringer, men barna må også lære etter hvert å kjøpe noe til seg selv som brukes i drifta. Både mor, far og alle barna er selvstendige individer, som har sin egen inntekt ved å selge egne rein, egen duodji (håndarbeid) og eget arbeid ved f.eks. plukking av bær, fiske, fangst o.l..

Reinsdyr er eierens personlige formue, ikke familiens felles formue. Egne rein som gir inntekt, arbeid og ansvar, er enormt viktig i samisk kultur. Spesielt gjelder dette for å lære barna å bli selvstendige fra barndommen av, noe som igjen gir arbeidsglede og oppmuntring. Alle i familien skal ha lik rett til egen inntekt, eiendeler, reinsdyr, mat, klær, næringsarbeid, penger, o.l. for å styrke den enkeltes selvtillit og menneskeverd. Når barna gifter seg, så begynner de å drive reindrift for seg selv sammen med sin ektefelle og eventuelt barn, samtidig som de får egen husholdning. Slik har samisk likestilling fungert fra gammelt av, og som dermed har gitt arbeidslyst og livsglede for den enkelte. Reindrift er ikke bare en næring, men også en gammel kultur og tradisjon, noe som er festet i hjertet til den enkelte fra barndommen av. Det er noe annerledes med inngifte som ikke har rein selv. De har ikke den samme kulturforståelse, tilknytning til reindrift og familiens beiteområder, som de som har sine røtter derifra. Derfor er det unaturlig med samme eiendomsrettigheter i reindrift for dem, men i privat sammenheng skal alle ha de samme sosiale rettighetene som vi har i norske lover.

Barn som er født og oppvokst i reindrifta har sterke røtter i den, med tilknytning til foreldrenes og besteforeldrenes beiteområder. De har også en meget sterk kulturforståelse og reindriftskunnskap, som trengs for å drive reindrift på en tradisjonell måte. Det er meget urettferdig og galt, hvis norske lover skal skyve barn med så sterk tilhørighet ut av reindrifta, for i stedet å gi plass til folk som ikke er født og oppvokst i reindrifta. For det er nettopp det som er skjedd i Finnmark. Personer med annen bakgrunn har benyttet anledningen til å sikre seg rettigheter til reindrift, via «driftsenhet». Med offentlige myndigheters godkjennelse driver de med rein i dag, mens ungdom med sterke tradisjonelle rettigheter driver reindrift uten «driftsenhet». Også folk som har levd hele livet i reindrifta og som har sterke tradisjonelle rettigheter, er presset til å slutte med reindrift. Noen av dem hadde barn som heller ikke hadde fått driftsenhet. Er det rart at samiske tradisjoner og den samiske kulturforståelsen blir borte, når ressurssterke folk blir byttet ut med personer som ikke har slike kunnskaper? Hvis dette skal fortsette via den nye reindriftsloven, så tror jeg at den tradisjonelle naturkunnskapen blir helt borte, og da blir hele næringen rammet av enda større ødeleggelser enn i dag.

3.5 Nytt forslag i stedet for siidaandel og sideordnet rekrutteringsandel

Reindriftas fagspråk er slik at man med ett ord beskriver hvordan reindrifta drives og den enkeltes situasjon innenfor familien, som f.eks. bearadoallu, ovttaskas boazodoalli, boazodoalli, siida eller i orohat . Det er både ordet og innholdet i ordene som forklarer dette. Det er mye bedre å bruke samiske fagord som er i bruk i næringen fra gammelt av, og som vanlige folk forstår, enn å lage fremmede begreper som skaper forvirring og ødelegger samiske tradisjoner.

Forslag

  • Bearadoallu (familiedrift)

  • Ovttaskas boazodoalli (enslig, driver alene)

  • Boazodoalli (reindriftsutøver i en bearadoallu)

  • Ra~~ea~~i (rådgiver)

  • Verdde (ens om har rein til bevoktning hos nære slektninger)

Bearadoallu (familiedrift med felles husholdning): I denne finnes det boazodoallit (enkeltpersoner) som driver reindrift sammen, og er en del av en siida. Det kan være ektefeller, foreldre/barn eller ugifte søsken som har samme husholdning, og som driver reindrift sammen og har arbeidsfordeling på tradisjonelt vis. I en bearadoallu er det nødvendig å skille mellom reineiere som driver med reindrift og reineiere som har geah℅℅obohccot (sytingsrein/rein til bevoktning hos andre). Innenfor en bearadoallu er det tradisjonell arbeidsfordeling mellom familiemedlemmene (den enkelte boazodoalli) og det har fra gammelt av vært vanlig at når kvinner syr arbeidsklær og stasklær til familien, så skal menn betale ved å gjete deres rein, og omvendt. Det er vanlig at alle i en bearadoallu, deltar i fellesarbeid på en eller annen måte. En bearadoallu kan ha sierrasiida, eller danne sierrasiida i kortere perioder. Dette er en gammel tradisjon som er nødvendig av hensyn til reinsdyr og beiteforhold. Leder i en bearasdoallu må være myndig, det vil si over 18 år.

Boazodoalli: Dette er en selvstendig reineier som er over 16 år, har minst 50 rein, egen inntekt på minst kr. 30.000,-, egen formue i form av reinsdyr og driver reindrift sammen med ektefeller, barn/foreldre eller søsken i en bearadoallu med felleshusholdning, og er en del av en siida. For de over 60 år som er født, oppvokst og har levd hele sitt liv i reindrifta er det ikke nødvendig å ha minst 50 rein. Hvis det er et ektepar så burde de ha minst 50 rein til sammen, for at de ikke skal miste livsgleden.

Ovttaskas boazodoalli (enslig reindriftsutøver): Egen husholdning, bor alene, har egen drift og tilhører en siida. Ingen kan drive reindrift helt alene, men reineierne må samarbeide med siidaguoibmi (andre reineiere) i en siida. Siidaguoibmi er en reineier som har rein i samme flokk, samarbeider om gjeting og annet arbeid i flokken, men de har ikke samme husholdning.

Ra~~ea~~i (rådgiver) eller boazodoallo ra~~ea~~i (reindriftsrådgiver):

Fra gammelt av har de eldre hatt høy status i reindrifta og familien. Eldre som er født, oppvokst og har levd hele sitt liv i reindrifta, har lang erfaring og kunnskap om alt som tilhører denne, som f.eks. reinsdyr, reinsdyr som trekkdyr/fremkomstmiddel, gjeterhunder, dyr og fugler i naturen og om alt som vokser i naturen og hvordan dette skal brukes til nytte for mennesker og dyr, samisk matlaging, naturmedisiner og førstehjelp på fjellet hvis det skjer noe helsemessig ved sykdom og småskader, stedsnavn, årssyklus, skiftende værforhold, samiske klær som arbeidsklær og stasklær, kunnskap om hvordan sy alle slags samiske klær, bearbeide reinskinn, hvordan slakte reinsdyr når skinn og bellinger skal brukes til duodji og når det skal slaktes til forskjellig bruk, kjennskap til distriktets beiteområder, rasteplasser, fiskeplasser, bærområder, områder for okserein om våren, reinens trekkområder og bálgan báikkit (hvor rein oppholder seg når det er mye mygg og varmt om sommeren), flytteveier, hvor det er godt å krysse elver o.l. og om reindriftas historie og hvordan folk i næringen levde før.

De eldre er den største ressursen i reindrifta. Selv om de ikke er fysisk så sterke som de unge, er de kunnskapsmessig sterkere enn noen andre, om reindriften og naturen.

Når fornorskningen og 1978-loven kom for alvor, ble de fleste eldre skjøvet ut av næringen. Dette ble så stor belastning for mange av de, at de ble syke av den grunn. Ved å måtte overføre sin driftsenhet til yngre generasjon, er det en form for forakt mot de eldre som gjennom slit og strev har klart å berge næringen gjennom mange vanskelige tider. Dagens eldre er også blitt tilsidesatt og foraktet på grunn av tapt skolegang under siste verdenskrig. Derfor er det veldig viktig at de eldre får en arbeidstittel som kan gi oppmuntring i hverdagen, og samtidig er med på å bringe tilbake den tradisjonelle statusen som de eldre hadde før.

Reindriftsrådgiver eller lignende er noe som gir oppmuntring for de eldre og som den yngre generasjon og andre må ta hensyn til, og er noe som reindrifta har behov for.

Verdde: Reieneier som har geah℅℅obohccot (sytingsrein) i en bearadoallu. Reineier som har eget reinmerke, egne rein, (under 20 rein eller under 30 rein hvis ektefeller) er myndig, ikke daglig arbeid i næringen, ikke samme husholdning, har fast arbeid utenfor reindrifta og ikke er gift med noen som driver reindrift.

§ 4–2 Bearadoallu

Med bearadoallu forstås en familiegruppe som er en del av en siida, jf. § 8–10 og som driver reindrift under ledelse av en person eller av ektefeller/samboere i fellesskap. Leder av bearadoallu må være bosatt i Norge. Ansvarlig leder av bearadoallu bestemmer hvem som får være verdde med sine rein i doalluen og vedkommendes reintall, forutsatt at vedkommende fyller vilkårene i § 4–1 og tilhører personkretsen som nevnt i § 4–9.

En reineier kan være ansvarlig leder for bare én bearadoallu. Umyndige barn hvis foreldre ikke lever sammen, har likevel adgang til å eie rein i bearadoallu både hos fars slekt og hos mors slekt.

Fotnoter

1.

Denne særuttalelsen er tatt inn som vedlegg, da den kom på et tidspunkt da det ikke var mulig å innarbeide uttalelsen i selve innstillingen.

Til forsiden