3 Reindriften i dag

3.1 Areal

Reindriften er utbredt over store deler av nordområdene. Foruten reindriften i Norge, Sverige og Finland, finnes den over hele den nordlige delen av Russland, i de nordre deler av Mongolia, Kina, Alaska, Canada og på vestkysten av Grønland. Reindriften utøves av et 20-talls forskjellige folkeslag og har en rekke forskjellige ytringsformer. Det finnes imidlertid et grunnleggende fellestrekk ved all reindrift i verden. Overalt hvor den finnes, er den organisert i mindre driftsgrupper, i den samiske reindriften kjent som siidaer, hvor man har en reinflokk med en eller flere individuelle eiere som utfører arbeidet med flokken i fellesskap.

I Norge har reindriften utviklet seg hos den samiske befolkning. Den har sitt tradisjonelle utbredelsesområde over store deler av landet.

I dag utøves samisk reindrift i det vesentligste i fjell- og utmarksområdene i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag fylker, samt i deler av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal (gjelder Trollheimen) og Hedmark fylker.

I tillegg finner vi reindrift i Nord-Gudbrandsdal og Valdres. Denne er organisert som andelslag og skjer i regi av bygdefolk. Det er ikke tale om samisk reindrift som nevnt ovenfor, og virksomheten krever konsesjon i henhold til reindriftsloven § 5.

Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av landets kommuner og på et areal som brutto utgjør om lag 40 % av landarealet i Norge eller ca. 140.000 km² . Fra og med Finnmark til og med Sør-Trøndelag utgjør bruttoandelen rundt 80 % av landarealet. Ikke alt arealet er tilgjengelig som reinbeite. Som et veiledende anslag kan vi si at nettoarealet utgjør ca. 90.000 km² eller i underkant av 30 % av Norges fastlandsareal (jf. St.meld. nr. 28 (1991–92) s 24).

For øvrig disponerer norske reineiere beiteområder i Sverige i henhold til konvensjon om reinbeite mellom Norge og Sverige av 9. februar 1972.

3.2 Reintall og driftsenheter

Det totale offisielle reintallet var ved driftsårets slutt 31. mars 2000 ca. 170.000 dyr. Tabell 3.1 viser utviklingen gjennom de de siste fem driftsårene.

Som det framgår av figur 3.1, har reintallet i Finnmark gjennom de siste 10 år blitt betydelig redusert. Dette har i det vesentlige sammenheng med et over tid hardt beitepress og de tiltak som på den bakgrunn har vært iverksatt. I landet for øvrig har reintallet vært temmelig stabilt.

Per 1. april 2000 var det registrert 561 aktive driftsenheter i næringen. I henhold til reindriftsloven § 4 annet ledd forstås med driftsenhet en reinhjord som eies og drives av én ansvarlig leder eller av ektefeller i fellesskap. En driftsenhet kan, i tillegg til driftsenhetsinnehavers egne rein, også inneholde rein tilhørende en i loven nærmere angitt krets av slektninger. I alt er vel 2.800 personer tilknyttet driftsenhetene. Det vises til tabell 3.2 nedenfor som viser antall driftsenheter og antall personer tilknyttet driftsenhetene i de ulike reinbeiteområdene. Med tilknytning siktes det her til driftsenhetsinnehavere og slektninger som har rein i driftsenheten, herunder også mindreårige barn, og som er oppført på driftsenhetsinnehavers melding om reindrift (se under punkt 6.2.4). Som det framgår av tabellen, finner vi hovedtyngden av reindriften i Finnmark med ca. 400 driftsenheter og vel 2100 personer tilknyttet næringen.

Etter reindriftsloven § 20 annet ledd skal innehaver av driftsenhet ha reindrift som yrke og hovedvirksomhet. Blant reineierne i driftsenhetene kan det også være andre som har reindrift som yrke og hovedvirksomhet. En nøyaktig tallfesting her kan være vanskelig, men etter det utvalget har fått brakt på det rene, dreier det seg om et forholdsvis beskjedent antall.

3.3 Reinbeiteområder og distrikter

Den samiske reindriften er administrativt delt inn i seks samiske reinbeiteområder, jf. reindriftsloven § 2. Disse er Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområder. Det foregår også samisk reindrift i det fjellområdet som betegnes som Trollheimen i grenseområdene mellom Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. Dette området ligger utenfor grensene for de øvrige reinbeiteområder, og reindriften her har sitt særlige rettsgrunnlag i form av avtaler med grunneierene og ekspropriasjonsvedtak, jf. lov av 21. desember 1984 nr. 101. Det vises til oversiktskart i vedlegg 1.

De samiske reinbeiteområdene er delt inn i reinbeitedistrikter. Ordningen med distriktsinndeling har sin opprinnelse på slutten av 1800-tallet.

I dag har vi i alt 78 ordinære reinbeitedistrikter. For en del er dette helårsdistrikter hvor reindriften foregår hele året innefor distriktets grenser. For en del er det tale om sommerbeitedistrikter . Dette gjelder den del av reindriften som foretar regionale flyttinger mellom årstidsbeiter hvor sommerbeiting skjer i et distrikt og vinterbeiting i et annet. Det er i disse tilfellene sommerbeitedistriktene som danner grunnlaget for den formelle og forvaltningsmessige organisering. Dette er hovedbildet når det for eksempel gjelder reindriften i Finnmark. Man opererer her med såkalte ytterdistrikter på øyene og ytterst mot kysten og innerdistrikter lenger inne i landet.

Det finnes i tillegg noen vår-/høst- og vinterbeitedistrikter som er såkalt fellesbeiteområder for sommerbeitedistriktene, jf. ovenfor. Her er det ingen formelle avgrensninger mellom de ulike distriktenes områder, men beitebruken fordeles vanligvis på et sedvanemessig grunnlag. Slike fellesbeitedistrikter finner vi særlig i Finnmark. Vi har imidlertid eksempler på fellesbeitedistrikter andre steder, blant annet Femund vinterbeitedistrikt i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde.

I Finnmark pågår et arbeid med ny distriktsinndeling som blant annet tar sikte på å få alle årstidsbeitene innenfor ett og samme distrikt og ikke spredt på flere distrikter slik forholdene er i dag.

3.4 Driftsforhold

I de forskjellige reinbeiteområdene foregår reindriften på noe ulik måte.

I Øst- og Vest-Finnmark reinbeiteområder er den preget av til dels lange flyttinger mellom årstidsbeiter. Dette har sammenheng med naturforholdene hvor Finnmarksvidda med utpreget innlandsklima gir godt grunnlag for lavproduksjon til vinterbeitet, mens kystområder og delvis øyer har frodige sommerbeiter. Det enkelte distrikt må ofte flytte igjennom andre distrikter, noe som ikke er uproblematisk og nødvendiggjør god kontakt og et nøye avstemt samarbeid.

I Troms reinbeiteområde varierer driftsmønsteret. I noen distrikter skjer det flyttinger som i Finnmark. I andre skjer det flyttinger mellom kyst og innland, men slik at kystområdene er vinterbeite og innlandet er sommerbeite. Det meste av reindriften er imidlertid stasjonær slik at flokkene er i det samme området hele året uten egentlige årstidsflyttinger.

I Nordland og Nord-Trøndelag er vinterbeite ved kysten og sommerbeite i innlandet det normale. Påvirkning av milde luftstrømmer gir vanligvis lite snø ved kysten og mye barmark gjennom vinteren. I fjellet er derimot snømengdene ofte store samtidig som nærheten til havet innebærer fare for ising og låste beiter.

I Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde og i Trollheimen foregår det ikke reindrift i utpregete kystnære områder. Ulike deler av fjellområdene brukes som forskjellige årstidsbeiter. Det samme gjelder tamreinlagene, med unntak av ett hvor det foretas betydelige flyttinger mellom årstidsbeiter.

Noen distrikter i Troms, Nordland og Nord-Trøndelag disponerer vinterbeiter i Sverige i henhold til konvensjonen med Sverige, jf. ovenfor.

I den praktiske reindriftsutøvelse er tre faktorer avgjørende, nemlig antall rein, antall reindriftsutøvere og disses kompetanse og naturgrunnlag. Driftsmønsteret vil derfor variere både i tid og rom (geografisk og over tid). To forhold gjelder universelt. Kalvene vil i løpet av årssyklusen bli merket med eierens merke, og reinen vil en eller flere ganger i løpet av året være under tilstrekkelig kontroll til at slakting kan skje. I praksis er det vanskelig å gi en generell beskrivelse av hvordan reindriften utøves. Det ene året vil være ulikt det andre, og det vil være variasjoner selv mellom nabosiidaer. I tillegg til de årlige variasjoner vil enkelte av endringene over tid medføre endringer i selve hovedmønsteret for siidaenes reindrift. Alle siidaenes årssykluser vil være påvirket av de klimatiske forholdene. For siidaer uten nærkontakt med andre siidaer vil klimaet det enkelte år være den viktigste grunnen til de årlige variasjonene.

De fleste av siidaene fra Troms og sørover vil kun ha to geografisk adskilte beiteområder, et geografisk adskilt barmarksområde og et geografisk adskilt vinterbeiteområde. I en beskrivelse av de sørlige siidaene er det naturlig å starte ved begynnelsen av et driftsår (1. april). Siidaene vil da være på vinterbeitet, eventuelt på senvinterbeitet. Begynnende snøsmelting ved at beitene åpner seg på flytteleien og innenfor kalvingsområdet, vil utløse aktivitet ved at reinflokken samles og flyttes/transporteres til kalvingsområdet/sommerbeitet, eventuelt at reinen selv begynner trekket til kalvingsområdet/sommerområdet.

Reinen vil i barmarkstiden for de fleste distrikter være innenfor et geografisk avgrenset barmarksbeite inntil snøforholdene gjør det mulig å samle reinen for slakting og eventuelt skilling til vintersiidaer. I løpet av tiden på barmarksbeitet vil normalt kalvene merkes i juli/august. Reinen vil følge den grønne bølge og ende opp høyt til fjells på høysommeren for deretter, når nettene blir kjøligere, begynne å trekke ned til lavereliggende områder. I noen distrikter vil reinen samles og flyttes inn på egne høstbeiteområder, mens det i andre distrikter vil være reinen selv som trekker mot andre beiteområder innenfor distriktet. Hele tiden vil tilgangen på mat være avgjørende for både naturlige trekk og for eventuelle aktive flyttinger av reinen. Klimatiske forhold og tilgjengelige beiteplanter vil være avgjørende for tidspunktene for overgangene mellom de ulike sesongbeitene.

Før flytting mot vinterbeitene vil uttak av slaktedyr og skilling være viktige arbeidsoppgaver.

Vel fremme på vinterbeiteområdene vil oppgaven for reindriftsutøvere være å tilrettelegge for best mulig utnyttelse av det sparsomme mattilbudet som vil være tilgjengelig om vinteren.

For siidaer med vinterbeite på Finnmarksvidda vil klimatiske forhold og andre siidaers disposisjoner påvirke driftsmønsteret det enkelte år. Oftest vil selve hoveddriftsmønsteret være stabilt fra år til år, men med tilpasning til andre siidaers bevegelser. I begynnelsen av april vil de fleste av siidaene være på vinterbeitene (dalveorohat). Flokkene gjetes slik at de holdes adskilt. Rein i andre flokker hentes (℅anadit) og reinen settes i gjerdet for skilling (rátkit). Før vårflytting legges det stor vekt på at rein tilhørende de ulike siidaene er samlet i riktig flokk. Avhengig av snømengde, størrelsen på barflekkene, temperaturforholdene og størrelser på områder som er ubeitet (oppas), begynner flyttingen av reinflokkene mot kalvingsplassene. Graden av kontroll og hastighet på flyttingen bestemmes av faren for sammenblanding, beiteforholdene og hvilken kondisjon flokken er i.

Rekkefølgen på flytteveien kan variere, men som oftest vil flokkene som flytter gjennom andres kalvingsområde starte flyttingen først, slik at kalvingsområdene er tilgjengelig for flokken som kommer etter. Ved frost om natta vil reinflokkene være ekstremt mobile. Dette innebærer døgnkontinuerlig gjeting og rask forflytting. Vel fremme på kalvingsplassene vil kontrollen og nærheten til flokken bli mindre. For noen siidaer vil kalvingen skje innenfor selve sommerbeitearealet (geasseorohat). Her vil merking oftest skje først om høsten.

Andre siidaer vil kalve på vei mot sommerbeitene og flokken vil kantgjetes innenfor kalvingsområdet. Oftest vil disse siidaene merke sine kalver før innflytting til sommerbeitearealet (geasseorohat). Tidspunktet for innflytting vil variere og være avhengig av flom og andre naturgitte forhold og forholdet til andre flokker. Rundt 1. juli vil alle siidaene være innenfor sommerbeitearealet (geasseorohat).

Reinen vil nå selv finne det beste beite innenfor et areal avgrenset enten av naturlige sperringer som hav og kløfter eller av sperregjerder. Noen vil foreta merking midtsommer, andre venter til høsten. Hele tiden vil reinens naturlige trekk innenfor beiteområdet være bestemmende for driften. Reindriftsutøveren vil i sitt arbeid utnytte dette og således spare reinen for unødvendige driving. I september vil mange distrikter ta ut slaktedyr før brunst, mens andre venter til senhøsten. Når grøntbeitet tar slutt i september, vil det være tid for bevegelse mot høstbeitet. Noen har høstbeitet i tilknytning til sommerbeitet (geasseorohat), mens andre starter flyttingen mot egne høstbeiteområder (℅ak℅aorohat). Alle bevegelsene må koordineres med andres utflytting og bevegelser på flyttleien og innenfor høstbeiteområdene. Avhengig av snøforholdene vil de ulike reinflokkene settes i gjerdeanlegg (gárdi) for slakting, ettermerking og skilling til vinterflokker. Rekkefølgen mellom de ulike siidaene for skilling vil variere noe fra år til år. Etter skilling flytter de ulike vintersiidaene til vinterbeitene(dálveorohat). Vel fremme vil vintergjetingen starte. Arbeidet vil bestå av kantbevoktning, samling for mindre flytting av flokken til nytt område med bedre beite, og gjeting for å hindre sammenblandinger med andre siidaer. Noen trekker dessuten ut egen slakteflokk (gavpe℅ora), som drives til slakteri. På vinterbeitet handler det ofte om å få dette til å vare lengst mulig ved at områder spares tidlig på vinteren for bruk på vårvinteren, da vårknipe alltid kommer. Ved gode beiteforhold og tilstrekkelig med mat under snøen vil beitet vare til april, slik at flokken kan flyttes til kalvingsområdet med utsikt til små tap og god kalvetilgang.

Reindrift er en virksomhet som i liten grad er statisk. Den er preget av en indre dynamikk hvor naturforhold og reinens behov og vaner styrer og må styre reindriftsutøverenes hverdag. Den er et økologisk system.

Reindriften forbruker ikke areal. En økologisk balansert reindrift høster av de fornybare ressurser og setter i liten grad spor etter seg.

Reindriften er generelt arealkrevende i den forstand at betydelige områder med ulik beskaffenhet er nødvendig gjennom året.

Blant annet må det være tilgang på grøntbeiter om sommeren og lavbeiter om vinteren. Flyttleier mellom årstidsbeitene er nødvendige. Det er behov for egnede arealer for kalving, merking, slakting, mv.

I Sven Skjenneberg og Lars Slagsvold , Reindriften og dens naturgrunnlag (1968), gis det en beskrivelse av reinens beite i de forskjellige årstider:

«Vegetasjonen på sommerbeitene vokser opp i overflod av lys. Plantene blir rike på klorofyll og eggehvitestoffer, mineralemner og vitaminer. Samtidig er de trevlefattige og lettfordøyelige. Etter hvert som vegetasjonen i fjellet utvikler seg om våren og forsommeren, blir ernæringsforholdene for reinen bedre dag for dag, slik at dyrene kan vrake og velge i de unge, myke og næringsrike fjellplantene. Reinen følger våren oppover i fjellet. Spiseseddelen blir rikholdigere utover forsommeren.»

Kilde: s 91

Og videre:

«Reinen har stor evne til å nyttiggjøre seg det kortvarige, men næringsrike sommerbeitet, fra mai til september. Følgene av underernæring den foregående vinter overvinner den raskt, og dyrene vokser og trives. De legger seg opp et reserveforråd i kroppen av forskjellige stoffer (fett, mineralstoffer, vitaminer) til bruk for kommende vinter.»

Kilde: s 92

Om høst- og vinterbeitene sies det:

«Når frostnettene setter inn for alvor, taper sommerens grønne vegetasjon seg hurtig, og reinen må nøye seg med simplere kost. Men er høsten forholdsvis tørr uten større vekslinger mellom nedbør og frost, kan gras og halvgras og en del urter fremdeles utgjøre brukbart beite langt utover høsten. Likeså kan det være myke skudd og knopper av kjerr og busker.

Tidlig om høsten har vi «sopptiden». Reinen er svært glad i sopp, og kan streife over store områder for å få tak i den. Flokkene kan bli svært spredt i denne tiden, og er været usiktbart, kan reineierne ofte ha et svare strev med å holde hjorden noenlunde samlet. Mange ganger må de gi opp, og det kan bli store og kjedelige sammenblandinger.»

Kilde: s 93–94

Det beskrives videre hvordan reinen begynner å lete etter mat på myrene. Myrvegetasjon utgjør en viktig del av kosten om høsten, og også utover vinteren så lenge snø og is ikke gjør den utilgjengelig. Reinen kan beite i lange perioder på slike myrer.

Gradvis blir reinen henvist til å beite lav, men er værforholdene bra, kan reinen klare seg forholdsvis godt utover høsten.

Det er først midtvinters og utover vårvinteren det kan stramme seg til. Ifølge Skjenneberg og Slagsvold tærer reinen vanligvis på kroppens reserver. Veksten stanser, og dyrene magres av.

Ved siden av lavforekomsten er is- og snøforhold avgjørende når det gjelder kvaliteten på vinterbeitene. Nyttbare er bare de områder hvor snømengdene ikke er for store. Videre er skiftninger mellom mildvær og frost ugunstig med tanke på beitenes tilgjengelighet.

Om vårbeitet heter det:

«Etter den lange vinteren med vedvarende sparsom og ensidig kost har reinen tømt sine reserver i kroppen, og våren blir derfor en kritisk tid om ikke snøsmelting og spiring begynner tidsnok. Det er kanskje rett å si at vårbeitet mange steder er flaskehalsen i reindriften. Svikter vårbeitet, vil ikke bare mange fjorårskalver stryke med, men også årets kalvehøst kan reduseres betraktelig.

Når de første barflekker viser seg i sørhellingene, beiter reinen ivrig etter det som spirer. Men det er sjelden noe grøntbeite av betydning før lauvet spretter. Så snart myrene tar til å tine, begynner den å rote og grave etter røtter av starr, myrull og bukkeblad.»

Kilde: s 100

Og videre:

«Men det reinen liker aller best, er nok spirende gras. Når det gjelder å få tak i dette, skyr reinen mange ganger intet om våren. Den drives av sin naturlige trang til mer allsidig og smakelig kost nede på voller og enger. Det er særlig oksene som er leie til å gå på innmarka, og de kan nesten ikke være til å få jaget vekk igjen.

Gode vårbeiteplasser er viktige for reinen. Det er om å gjøre at simlene er sikret rikelig næring i kalvetiden. Det er jo i denne tid at grunnlaget for avkastningen legges. Det er derfor ikke likegyldig hvor dyrene beiter da. Der må være lunt og tidlig snøbart.»

Kilde: s 101

Reinens beiter vil altså variere med de ulike årstider. Mikkel Nils Sara , som selv kommer fra reindriften, har gitt en beskrivelse av reindriftsåret i Finnmark med de åtte årstider, se foredrag «Hvilke kunnskaper om beite brukes i utøvelse av reindrift?» i Rapport fra fagseminar i reindriften, Kautokeino 10.–12. oktober 1997 side 57 flg. 1 Han starter med høstsommeren (℅ak℅ageassi):

«På denne tiden er det naturligvis ennå ikke snø og heller ikke insektene er lenger så plagsomme, og følgelig er i prinsippet alt av land og beiteplanter tilgjengelige. Reinen går etter førstevalgsbeitet og er svært mye i bevegelse.

Hovedforløpet er som følger: – Reinen trekker nedover i terrenget dit det er rikelig med beiteplanter, og helst til skog og kratt der den begynner å feie hornene. – Reinen beveger seg helst i retning mot vinden. På denne tiden kommer soppen opp, men soppmengden varierer svært mye fra år til år. Til å begynne med, nå når reinen vanligvis er innenfor naturlige eller kunstige stengsler, har soppen betydning først og fremst for vurdering av reinens oppbygging av fettopplag. Et annet forhold man er spesielt observant på er … vindretningen, eksempelvis kan langvarig sørlig vind føre til at mye rein hoper seg opp mot flytteleien. Generelt har værtypen betydning for varigheten av grønne spirer og vekster utover mot høsten og dermed for hvorvidt reinen beiter spredt eller begynner å samle seg i områder innenfor høstflytteleia.»

s 58

Om høsten (℅ak℅a) skriver han:

«I prinsippet er forholdet det samme som på høstsommeren, all beiteplantemassen er lett tilgjengelig og reinen holder seg til senkninger i terrenget, ved elveleier og høyt på fjellsider. Det som mest skiller høsten fra høstsommeren, er bytte av beiteområde og det forhold at også lav delvis er med igjen i vurderingen av beitet i stedet for grønne spirer. Tidligere, og i enkelte siidaer også i dag, ligger det en forskjell i at reinen holdes som en mer samlet enhet og til dels gjetes. Ellers har man tradisjonelt faste brunstområder. Brunsten bremser på flokkens bevegelighet og derfor behøver man et enhetlig, ubrutt område med lengre beitevarighet.»

s 59

Høstvinteren (℅ak℅adálvi) beskriver Sara slik:

«Når brunsten slipper taket, elver og vann blir islagt, er også bremsene og hindringene for reinens bevegelse borte. På den annen side er det lettere når snøen kommer og man kan se spor. Forholdene når man beveger seg sørover mot vinterbeiteområdet er fortsatt slik at enhver arealenhet i prinsippet er beitemessig tilgjengelig, men reinen holder seg også nå til lavere senkninger og skogbevokst område, dvs. på myrer, rundt kildeoppkommer, i kratt og tett skog, der det er rikeligere med urter, lav og kanskje sopp.

Den snøen som har lagt seg nå, er vanligvis ikke til hinder for reinens beiting. Hvis været er slik, kan det imidlertid dannes islag mot mark eller tett, hard konsistens lenger oppe i snølaget, og det kan i alle fall flekkvis begrense tilgjengelig beite.»

s 59

Og som oppsummerende ord om høstsommer (℅ak℅ageassi), høst (℅ak℅a) og høstvinter (℅ak℅a-dálvi) sier han blant annet:

«Over hele denne tidsperioden er alt terreng i prinsippet åpent for rein til opphold og beite, men ut fra det følger at reinen velger områder med rikeligst beite og beiteplanter med størst næringsverdi. Og i kjent terreng vet de litt eldre reinsdyrene akkurat hvor beitet de foretrekker er. Reinen følger generelt de laveste og tettest bevokste arealenhetene, og reindriftsutøveren vet selvsagt det. Slik vet utøveren hvordan reinen beveger og forflytter seg i terrenget, og denne kunnskapen er til støtte for flokkontrollen. Men så kan det selvsagt variere fra år til år hvorvidt reinen holder seg i ro eller er vidtfarende. I gode soppår vil reinen spre seg fort og vidt i jakten på sopp. Men også under forhold med dårlig beite, hvis f.eks. snøforholdene innskrenker beitet, kan det være vanskelig å få flokken til å holde seg i ro som en enhet.»

s 59

Sara beskriver vinteren (dálvi) slik:

«I løpet av høstvinteren har alle siidaer som regel flyttet inn i det faste vinterbeiteområdet. Om vinteren eller i mørketida befinner reinen seg meget vel i myrkratt og lavbevokst, forholdsvis tett skogsterreng. Nå er det mørkt nesten hele døgnet og skogen er ofte rimbelagt og uoversiktlig, reingjeteren vil som regel bare ha kontakt med kantreinen. Om denne tiden på året bruker man å si at tiden snur. Man tenker naturligvis her på lys og solens gang, men utsagnet har også gyldighet for beiteforholdene. Etterhvert som snøen legger seg og hopes opp, så skjer det også en endring til det viset at ikke alt land er tilgjengelig for beite. I tettere skog blir det tyngre og tyngre å grave og beholde en beitegrop, det blir hardere flokkintern konkurranse om beitet. Tidspunktet når dette skillet inntrer, vil naturligvis også variere fra år til år. Reindriftsutøverens jobb her er å holde oversikt over hvor det finnes beite med mengdebegrenset løs snø, foreta beslutninger om hvor og når flokken skal flyttes over korte avstander slik at rein ikke blir gående på hårdtråkket snø, å bruke først de arealenhetene som senere ikke vil være tilgjengelig på grunn av snømengde og –konsistens. I det hele tatt skal reindriftsutøveren økonomisere med siidaens vinterbeite. Varierende snøforhold fra år til år gjør denne jobben lett eller vanskelig.»

s 60

Og vårvinter (gi~~asdálvi) beskrives slik:

«Hvis det ikke har skjedd tidligere, så skjer det i alle fall nå at tilgjengeligheten av beitet forflytter og begrenser seg til åpnere terreng eller rundt trestammer i furuskog, og reinen blir i altoverveiende grad avhengig av lavbeitet. Hvis forholdene tidligere på vinteren har vært gode og man har kunnet spare arealenheter der det er minst snø, f.eks. større åpninger i skog og myrområder med lavtuer, så vil flokken fortsatt kunne oppholde seg i lave skogområder, «vuopmi». Siden det på denne tiden er mye snø som ikke bærer, vil reinen ikke bevege seg mye. Reindriftsutøveren har nå et par forhold å tenke på:

• Holder flokken seg i ro, og man forstyrrer den minst mulig, er det godt for flesteparten av reinen.

• Inne i områder hvor det beites og snøen etterhvert hårdtråkkes vil imidlertid noen rein, spesielt årskalver tape i konkurransen om beitegropene og dermed svekkes.

Reindriftsutøveren overvåker hvordan forholdene er i de trefrie høyere områder, hvorvidt den sammenpakkede snøen har omdannet seg slik at det blir brukbare beiteforhold der. Nede i skogsterreng kan det øverste snølaget omdanne seg slik at det bærer, og da begynner reinen å vandre og beite av trelav. Dette gjør det vanskelig å holde kontroll over flokken. Vurdering av hensynet til de svakeste dyrene, beiteforhold i skogsterreng og trebart høyere lende fører endelig til beslutning om å flytte til sistnevnte type terreng, for de som har behov og mulighet til det. Vide myrområder kan også være et godt alternativ. I de høyereliggende trebare områdene, cearru eller duottar, vil tilgjengelig beite finnes på høydedragene.»

s 60–61

Om våren (gi~~a) heter det:

«Om våren er det vanligvis lite beite som reinen klarer å grave seg til, og den er avhengig av flekker der sterk vind fører bort snø, små barflekker og steinlav som stikker opp fra snø. Reinen beveger seg nå således øverst i høydedragene og i stenet og ujevnt terreng, i vårtrekkleiet og i sommerbeiteområdet. På de første barflekkene er det lite lav, og tidsavstanden fra gravebeitet tar slutt til snøtining som gir store barflekker er svært kritisk og avgjørende for reinens kondisjon og overlevelse.»

s 61

Vårsommeren (gi~~ageassi) forløper slik:

«Med vårsommeren skjer det en beiteovergang fra lav til bladknopp og friske spirer av gress. Dette betyr at reinen nå slipper seg nedover i terrenget. Det beste er en jevn overgang til barmark og grønne spirer. Det verste er at mye snø blir liggende lenge og det deretter blir varme med hurtig snøsmelting. En slik brå overgang fra det magre lavbeitet til det rikelige grøntbeitet kan ta knekken på svake dyr. Et annet moment med en slik brå overgang er at tidsperioden fra det begynner å spire til insektene begynner å fly, blir for kort. Reinen får rett og slett ikke roen til å beite og komme seg etter vinteren før den må begynne å flykte fra insekter. Effekten er negativ direkte på voksen rein og indirekte på kalv. Kalvene kan få en dårlig start på grunn av at moren ikke har tilstrekkelig melk.»

s 61

Saras gjennomgang av reindriftsåret avsluttes med sommeren (geassi):

«Når insektene begynner å fly, vil reinen igjen oppsøke høyereliggende terreng, der det er snøflekker og mer luftdrag. Samtidig vil imidlertid friske gresspirer finnes nettopp i senkningene høyere i terrenget, der snøsmeltingen har skjedd senere, noe som passer godt til det forhold at reinen oppsøker beskyttelse fra insektene på høydedragene (endel rein vil kunne finne beskyttelse mot insektene helt nede ved fjæra.)»

s 62

3.5 Intern organisering

Samisk reindrift er på mange måter en livsform basert på sterke kulturelle elementer. Reindriften er en viktig bærer av samisk kultur. Samisk språk, bruk av tradisjonelle reinmerker, duodji (husflid) og kunsthåndverk er i denne sammenheng viktig. Det samme gjelder de familiemessige og andre sosiale relasjoner. Dette betyr ikke at reindriften ikke tar inn over seg skiftninger i tiden eller er upåvirket av den generelle samfunnsmessig utvikling. Men den klare og bevisste forankring i kulturelle verdier bidrar til å gjøre reindriften som næring og livsform slitesterk i sin kjerne, og motstandskraftig i forhold til påvirkninger.

En viktig element i denne sammenhengen er siidaen som er en særegen organisasjonsform for reindriftssamene, og som for øvrig bygger på de samme grunnelementene som man finner igjen i reindriften i alle de øvrige områdene i verden.

Lovens system er i dag basert på driftsenhet mens det i praksis foregår samdrift gjennom siidasystemet. Siida har ikke hatt noen formell status i lovverket før reindriftsloven ble revidert i 1996, hvor det av § 2 annet ledd annen setning nå følger at myndighetene kan foreta inndeling av et reinbeitedistrikt i beitesoner for bestemte siidaer eller driftsenheter.

På tross av tidligere fravær, og nå en beskjeden plass i lovverket, har siidaen tradisjonelt spilt og spiller fortsatt en stor rolle i organiseringen av de reindriftssamiske samfunnene.

Siida, eller på norsk reinby, er betegnelsen på et vokterfellesskap. Det er en sammenslutning av reineiere som samarbeider om gjeting og tilsyn av en flokk.

Siidasystemet bygger på personlige eiendomsforhold når det gjelder husvære, utstyr og merket rein, mens beiteområder og andre rettigheter i utgangspunktet må anses å være felles for siidaens medlemmer.

Vanligvis utgjør slekts- og familierelasjoner den sosiale basis i siidaen. Når man taler om siida, taler man derfor regelmessig rent faktisk om slekts- eller familiegrupper. Hovedbetydningen av siidabegrepet i samisk sammenheng har vært og er i dag slik Konrad Nielsen har uttrykt det:

«fjellby, by bestående av en eller, i almindelighet flere reneierfamilier med sine ren, når renhjorden, eller en bestemt del av den holdes samlet og voktes fra familieteltene; hver familie har i almindelighet eget telt». 2

Siida er et operasjonelt begrep, det vil si noe som hører til selve driften.

Det å gi noe betegnelsen siida forutsetter

• at det eksisterer en reinflokk

• at reinflokken holdes samlet og at det foregår gjeting

• at det i alminnelighet deltar en eller flere reindriftsfamilier med sine rein i fellesskapet.

Siidasystemet gir grunnlag for fleksibilitet ut fra naturgitte og sosiale forhold. En siida vil, uavhengig av de omstendigheter som lå til grunn ved etableringen, kunne være gjenstand for ulike endringer.

Mikkel Nils Sara har i sin hovedoppgave fra 1996 3 omhandlet siidaens betydning i reindriften. Beskrivelsene her illustrerer ulike sider ved siidasystemet. Han sier blant annet følgende:

«At mange muligheter for skifte av siidapartnere (siidaguoibmi) blir regnet som en økologisk fordel, refererer seg til behovet for å avpasse flokkstørrelser, med medfølgende personellmessige kapasitet, til forhold ved ulike årstidsavsnitt og ulike år (eller jahkodat). Antallet av siidaer vil således variere fra årstid til årstid når flokkstørrelse søkes tilpasset beiteforhold. Men også en siidas dyretalls-utvikling eller personellmessige utvikling over tid vil kunne komme til et punkt der omgruppering må vurderes. Et større utvalg av mulige siidapartnere gir i forannevnte tilfeller større muligheter til å opprettholde den nødvendige tilpasningen til beite og kontroll over dyrene.

Ved siden av fordeler av økologisk karakter, gir et slikt nettverk også frihet for en husholdssammenslutning til å bryte ut hvis f.eks. samarbeidet i siidagruppen skranter. Ingen slektskapsforbindelse er bindende for gruppedannelse».

s 62

Når det gjelder slektskapsforbindelsenes betydning for øvrig, gir han uttrykk for at slektskapsnettverket ikke står for noen tilskrivelse av siidatilhørighet, men at slektskapsforbindelser som strategisk fortrinn sterkt vil prege siidadannelsene. Han sier videre:

«Utover selve siidadannelsen, representerer slektskapsnettverket også et godt utgangspunkt for ivaretakelse av rein som er kommet på avveie. I hvor stor grad den enkelte velger eller lykkes i å støtte seg til muligheten for gjensidige forpliktelser til ivaretakelse av dyr utover siidagruppen, vil imidlertid kunne variere. Men det bilaterale slektskapsnettverk har størst betydning som sosialt fundament for en utpreget fleksibilitet hva gjelder siidadannelser, i siidadannelsen ligger det i prinsippet ingen bestemmelse om dens varighet.»

s 63

Siida og beitefordeling er et annet forhold. Ifølge Mikkel Nils Sara ivaretas siidasystemets behov for fleksibilitet i forhold til økologiske faktorer

«gjennom et sosialt nettverk som tillater og bereder grunnen for omgrupperinger. På den annen side vil det være både økologiske og sosiale faktorer som nødvendiggjør en viss stabilitet. For det første er ikke reinen fritt manipulerbar, kontroll over flokk må utøves som et kompromiss med reinens territorielle binding. Og kompromisset er ikke bare nødvendighet, for gjeteren er reinens binding til innlærte vandreruter en betydelig fordel fordi reinens bevegelser således i de fleste tilfeller kan forutsis. Selv om det er fordelaktig med en beitemessig fleksibilitet, må dette veies opp og balanseres mot fordeler ved stabilitet. Stadige skifter av beiteområder har lite for seg, følgen vil være at en fullstendig mister den samlede kontrollen over egne rein.

For reindriftsutøveren vil det også være fordelaktig med en stabil tilknytning til ett årssyklusområde ved at vedkommende vil kunne utvikle et grundigere kjennskap til dette området. Med slike faktorer som trekker mot områdestabilitet, er det naturlig at det vil danne seg en tradisjon med faste driftsområder. Og ved at siidaer dannes med grunnlag i slektskap, er visse siidaers tilknytning til visse områder også visse slektskapsgruppers tilknytning til visse områder.»

s 63

Utover det som er nevnt om beitefordeling, gjelder ifølge Mikkel Nils Sara visse minstestandarder for gjensidige forpliktelser:

«For det første gjelder respekt for at enhver skal kunne skille ut sin rein og danne egen siida eller eventuelt slutte seg til en annen siida. Dernest gjelder respekt for at enhver siida har rett til å forbli en egen enhet og at siidaens flokk ikke kan oppsøkes av andre uten eiers tillatelse og tilstedeværelse. Endelig er enhver siida forpliktet til å gi reineiere fra andre siidaer adgang til ved selvsyn å konstatere hvorvidt de har egne rein i flokken. Av det følger også at det må gjøres avtale om når reinen kan hentes, hvis det ikke praktisk kan skje umiddelbart.»

s 64

Når det gjelder organiseringen gjennom siida, vises det for øvrig til Robert Paine , Herds of Tundra, Smithsonian Institution Press, 1994 og til Ivar Bjørklund , Når ressursene blir allmenning – samisk ressursforvaltning mot det 21. århundre, i Norges ressursforvaltning og samiske rettighetsforhold (red.: Ivar Bjørklund) Ad Notam 1999. Se også John Jonassen , Siidaordningen som instrument for å regulere reintallet i forhold til beitegrunnlaget (bærekraft), Juristkontakt nr. 9–10/1997.

3.6 Endringer i reindriftsnæringen

Naturhusholdet har holdt seg lenger innenfor reindriftsnæringen enn i andre primærnæringer i Norge. Reinen ga det meste av det som var nødvendig i form av mat, klær og utstyr. Kontantbehovet var lite. Arbeidskraftbehovet var stort og reinen ble jevnlig håndtert av mange. Familien levde med flokken og fulgte den på dens vandringer.

Endringer har det vært hele tiden i reindriften og spesielt i reindriftens omkringliggende samfunn . Boligsentraliseringen i Finnmark, etableringen av boligfeltene langs bilveiene, nedleggingen av internatene og snøscooterens inntog i reindriften er forhold som har hatt stor betydning de siste tiårene. Men skillet består kanskje først og fremst i at hele familien ikke lenger er daglig ved flokken. Bare gjeterne er ved flokken, mens resten av familien er flyttet til boligfeltene og har det som sin base for deltakelse i det praktiske gjeterarbeidet. Reindriften varierer fremdeles mellom intensiv gjeting og ekstensiv gjeting alt etter årstid og vekslende beiteforhold.

I likhet med andre næringer har det skjedd en mekanisering også innenfor reindriften, men mekaniseringen skjedde langt senere her enn i andre primærnæringer som jord- og skogbruk og fiskeri. Det begynte med snøscooter på 60-tallet. Siden ble ulike kjøretøyer for barmark, og i noen utstrekning også helikopter, tatt i bruk. Etter hvert som naturalhusholdningen måtte vike for økt pengehushold i næringen, skjedde det også endringer i strukturen i de enkelte flokker som bidro til å sette fortgang i mekaniseringen i næringen. Ved at man tok ut flere dyr til slakt enn tidligere, fikk man en forskyvning innad i flokkene som resulterte i større andel av produksjonsdyr (simler) og en tilsvarende mindre andel av hanndyr. Dette hadde en forsterkende virkning på mekaniseringen, både ved at man fikk mindre andel dyr som kunne nyttes i transport, men også ved at tamhetsgraden i flokkene gikk ned totalt sett som følge av mindre andel hanndyr i flokkene.

Bruken av snøscooter og andre kjøretøyer gjorde det imidlertid mulig for gjeterne å pendle mellom familiens bosted og reinflokken. Uten disse hjelpemidlene, ville det vært langt vanskeligere for gjeterne å komme hjem til familien etter sentraliseringen av bosteder og skole.

Bruk av motoriserte hjelpemidler reduserer behovet for personellmessige ressurser. Samtidig øker kapitalbehovet. Inntekter fra annet hold blir i betydelig utstrekning nødvendige. Stadig flere har lønnet arbeid helt eller delvis utenfor reindriften.

Økte muligheter for skole, utdanning og annen yrkesaktivitet har også gjort annen virksomhet attraktiv for deler av reindriftsfamiliene.

Kvinnene har tradisjonelt hatt en viktig posisjon i reindriften. Men det har vært en kjønnsspesifikk arbeidsfordeling i reindriften, i den forstand at kvinner skulle både kunne det som var definert som mannsarbeid, men i tillegg var det definerte oppgaver som bare kvinner hadde, og ikke menn.

I takt med boligsentraliseringen, utdanning og andre forhold som har ført til at familien ikke lenger følger med flokken, er kvinnenes arbeid ikke lenger i samme grad som tidligere knyttet til arbeidet med flokken.

Man ser ofte uttalt at reindriftsnæringen har endret seg fra å være intensiv til ekstensiv. Skillet mellom ekstensiv og intensiv reindrift kan imidlertid forstås på ulike måter:

1. Av og til knyttes skillet mellom ekstensiv og intensiv reindrift til gjeting eller siidadoallu, spesielt til kontakten mellom gjeter og rein. Ved intensiv gjeting tenker man seg at det er en nær og intensiv kontakt mellom gjeter og rein. Den intensive gjeteren tilbringer mer tid med aktiv gjeting enn den ekstensive. Den ekstensive gjeterens rein er ofte spredt over et stort område, og har en lavere tamhetsgrad enn reinen til den intensive gjeteren. Den ekstensive gjetingen er karakterisert av betydelig og langvarig adskillelse fra flokken, eller kort varighet av de få periodene med intensiv gjeting.

   Graden av intensivitet/ekstensitivitet varierer alltid i løpet av et driftsår, og den er like meget knyttet til økologiske forhold som til graden av mekanisering. Om sommeren gjetes ikke reinen normalt noen steder, den er overlatt til seg selv ( veaiddalas ), men det betyr ikke at den er utenfor gjeterens kontroll (vokting). Under melkebruks-reindriften var sommeren en intensiv periode i noen sommerbeitedistrikt på innlandet ( nannan ), men ikke i distrikt på øyene ( sullot ) og halvøyene ( njárgat ) hvor man ikke kunne samle og melke simlene om sommeren. Noen reindriftsutøvere ( geh℅℅onat ) gjetet også hele reinflokken om sommeren, dvs. at de ikke bare voktet flokken som er det vanlige. Det er vanskelig å skille mellom ulike former for reindrift med utgangspunkt i graden av gjeting , fordi det alltid har variert innenfor et distrikts driftsår, og mellom distriktene.

2. En annen måte å skille mellom intensiv/ekstensiv reindrift har vært å knytte dette skillet til nivået av hushold, husholdering, dvs. til spørsmålet om hvordan reinen utnyttes i den private bruken av enkelte rein eksempelvis som kjørerein, kløvrein, byttemiddel, som mat og som salgsvare. I et slikt perspektiv blir ekstensiv reindrift forstått som reindrift som har et mål om kjøttproduksjon for et marked, mens intensiv reindrift blir forstått som subsistensreindrift eller reindrift som baserer seg på naturalhusholdning. Dette varierer den dag i dag også innenfor det enkelte husholdet. Reinen bidrar både til naturalhusholdet innenfor husholdet med intensiv utnyttelse av hele reinen, samtidig som noe av reinen også leveres til slakteriet som en salgsvare for et marked. Selv med utgangspunkt i utnyttelsen av rein på husholdsnivå, er forklaringsverdien av skillet mellom intensiv og ekstensiv ikke særlig stor.

3.7 Arealpress

Reinbeitearealene er under et stadig press.

I deler av de sørsamiske områdene har en rekke tvister om reindriftsrettens eksistens vært fremtredende i den senere tid. Dette er saker hvor grunneierinteresser har gått til søksmål mot reindriften med påstand om at det ikke gjelder reindriftsrett på nærmere angitte arealer innenfor de samiske reinbeiteområdene. I viktig saker har domstolenes avgjørelser gått i reindriftens disfavør med den følge at reindriften i betydelig omfang har tapt beiteland. Det vises blant annet til Rt. 1988 side 1217 (Korssjøfjelldommen) og 1997 side 1604 (Aursundendommen). Fortsatt bruk av disse områdene vil være betinget av leieavtaler med grunneierne eller ekspropriasjonsvedtak i henhold til 1978-loven § 31.

Ellers er reindriftsarealene generelt utsatt for inngrep og forstyrrelser på mange måter. Vei- og vassdragsutbygging, Forsvarets virksomhet, hyttebygging, nydyrking, jakt- og friluftsinteresser er blant de ting som i stor utstrekning innebærer forringede muligheter for utøvelse av reindrift. Økt kommersialisering i ly av allemannsretten er et voksende problem. Reindriften er generelt sårbar i forhold til ytre påvirkninger. Etter omstendighetene kan et lite inngrep ødelegge hele årssyklusen (se om årssyklusen foran under punkt 3.4). En i en alminnelig målestokk liten forstyrrelse kan for reindriften gjøre ubotelig skade. Forholdet til annen utnyttelse av utmarksarealer blir derfor lett konfliktfylt. Rendriften må bruke mye tid og krefter på å få aksept for sine særlige behov og ivareta sine arealinteresser. 4

3.8 Rovdyr

Vekslende forekomster av rovdyr har stort sett alltid utgjort en del av de ytre rammebetingelser for reindriften. Som en utendørsnæring i fjell og utmark er dette noe reindriften også har vært vant til å leve med.

I de senere årene har imidlertid rovdyrtettheten i mange områder økt til et fra næringen sett uakseptabelt nivå. Legger en til grunn erstatningsutbetalingene de siste fem år, underbygger også disse den økningen av tap som har funnet sted. Store deler av produksjonen går tapt med betydelige økonomiske konsekvenser. I tillegg kommer de dyrevernmessige og menneskelige sidene ved dette. Det er en utfordring for ansvarlige myndigheter å finne fram til en rovdyrforvaltning som også sikrer reindriftens eksistensgrunnlag.

Ved lov av 2. juli 1999 nr. 60 ble det gitt en ny bestemmelse i lov om viltet av 29. mai 1981 nr. 38. Denne har følgende ordlyd:

«Når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, yter staten full erstatning for tapet og følgekostnadene i samsvar med forskrift gitt av Kongen. Kongen kan også gi forskrift om tilbakekreving av uriktig utbetalt beløp.»

Gjennom dette fastslås retten til full erstatning ved tap av rein på grunn av rovdyr. Det vises for øvrig til Ot. prp. nr. 62 (1998–99) Om lov om endringer i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven).

Det er under utarbeidelse forskrift om erstatning for tamrein med hjemmel i denne bestemmelse. Inntil denne forskrift foreligger, gjelder fortsatt rundskriv fastsatt av Miljøverndepartementet 21. mars 1997. I henhold til dette rundskriv ytes det erstatning til skadelidte når det er ført bevis for at skaden er voldt av gaupe, jerv, bjørn eller kongeørn. Videre ytes det erstatning for skade når det ut fra kadaverfunn og/eller dokumentert rovviltforekomst er sannsynliggjort at skaden skyldes de nevnte rovdyr. Det er et vilkår for erstatning at skadelidte har gjort det som med rimelighet kan forventes for å avverge eller redusere skaden, vurdert i forhold til de verdier som står på spill og den foreliggende risiko.

Erfaringene viser at det er svært vanskelig å dokumentere tapet av kalv. Kalver som blir tatt av rovdyr, skjules lett i terrenget, forsvinner raskt, og man får ikke fastslått tapsårsaken. Større dyr som blir drept av rovdyr, blir også mat for andre åtseldyr. Også det gjør det vanskelig å fastslå dødsårsaken. Dette er dog et mindre problem enn for kalv. Hele 80 prosent av rovvilterstatningene refererer seg til kalvetap. En undersøkelse fra Nord-Trøndelag viste at bare en svært begrenset del av de rein som ble tatt av rovdyr, lot seg dokumentere som rovdyrtap få dager etter at dyret var drept. (Reindriftsforvaltningen og Direktoratet for naturforvaltning 1999. Reindriften – produksjons- og tapsutvikling. Rovvilt – bestandsutvikling og erstatninger. Rapport.)

Ved lov av 30. juni 2000 nr. 65 ble det igjen foretatt endringer i viltloven, jf. Ot. prp. nr. 37 (1999–2000) Om lov om endringer i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven ). Det kan blant annet vises til § 12 som etter endringene har fått slik ordlyd:

«Etter nærmere forskrift som Kongen fastsetter kan departementet, uten hensyn til de regler som ellers gjelder, iverksette felling av eget tiltak eller gi tillatelse til felling av et bestemt antall individer av bjørn, jerv, ulv og gaupe for å forhindre skade på bufe eller tamrein. Forskriften skal gi regler om differensiert forvaltning. For å sikre bestandens overlevelse skal det i forskrift fastsettes særskilte kriterier for adgangen til felling i nærmere bestemte områder.

Avgjørelse om felling i henhold til forskrift etter første ledd skal være begrenset til et bestemt område og et bestemt tidsrom.»

Det kan således iverksettes felling eller gis fellingstillatelse for å forhindre at bjørn, jerv, ulv og gaupe gjør skade. Det er ikke nødvendig at en skadesituasjon er oppstått. Departementet kan dessuten iverksette felling av eget tiltak.