Kapittel 1. Lovens formål, definisjoner og virkeområde

Til § 1. Lovens formål

Lovens formål er å bidra både til å fremme kriminalitetsbekjempelsen og personvernet. Det er en kjensgjerning at politiet og påtalemyndigheten gjennom sitt virke i noen grad kan komme til å krenke personvernet, og hensikten er å begrense krenkelsen for den enkelte. Like viktig er at politiets behandling av opplysninger er forutberegnlig for den enkelte, slik at han vet om han kan bli registrert, og i så fall hvilke opplysninger om ham som kan blir registrert. Personvernet ivaretas ved at behandlingen på alle måter begrenses til det som er nødvendig, se nærmere kapittel 12.

Loven skal også fremme effektiv løsning av politiets og påtalemyndighetens oppgaver. Å kunne behandle opplysninger som er nødvendige for deres arbeid, og raskt og effektivt kunne få tilgang til disse ved behov, fremmer effektive løsninger.

Formålet vil være et moment ved tolkingen av de andre bestemmelsene i loven, særlig der politi og påtalemyndighet er tillagt et visst skjønn. For nærmere om hvilke hensyn som gjør seg gjeldende for politiregisterloven, se utredningen kapittel 7.

Politimessige formål er ikke nærmere definert, da dette krever en større omtale. For mer om dette, se kommentarene til § 4.

Til § 2. Definisjoner

Generelt

Bestemmelsen tar utgangspunkt i personopplysningsloven § 2. Det er gjort både språklige og materielle endringer i forhold til personopplysningslovens regler for å tilpasse bestemmelsen til politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger.

Lovteksten opererer med begrepene personopplysninger om fysiske personer, se § 2 nr. 1, opplysninger om juridiske personer, se § 2 nr. 6 og opplysninger om gjenstander, se § 3. Som en fellesbetegnelse benyttes betegnelsen «opplysninger», uten at begrepet er definert.

Den behandlingsansvarlige vil være ansvarlig for at reglene i loven overholdes. De fleste bestemmelsene retter seg imidlertid også mot enhver som behandler opplysningene.

Nr. 1 - personopplysninger: Personopplysninger er opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en fysisk person. For å avgjøre om det foreligger en personopplysning eller ikke, må det skilles mellom anonymiserte opplysninger og avidentifiserte opplysninger, hvor en opplysning anses anonymisert der det ikke er mulig å finne tilbake til den person opplysningene gjelder. Avidentifiserte opplysninger er opplysninger hvor personen for tiden ikke er kjent. Avidentifiserte opplysninger må normalt anses som personopplysninger. Videre kan en opplysning som er anonymisert bli å anse som personopplysning, dersom den knytter seg til en så liten gruppe at tilhørigheten røpes på en mer indirekte måte. For politiet og påtalemyndigheten blir biologisk materiale og opplysninger om sådant å anse som personopplysninger. Gods som kan knyttes til eier må anses som en personopplysning. Videre må opplysninger om døde personer anses som personopplysninger. I vurderingen av hva som er en personopplysning må det legges vekt på hva som er formålet med loven og hvem den skal beskytte. For mer om begrepet, se punkt 9.2.2.

Nr. 2 - behandling av opplysninger: Behandling av opplysninger er kort sagt enhver bruk av opplysninger. Definisjonen fra personverndirektivet er brukt i lovteksten. Ordlyden skiller seg således noe fra personopplysningsloven, men uten at det materielle innholdet avviker. Hensikten er å synliggjøre hva som ligger i behandlingsbegrepet. For mer om definisjonen, se punkt 9.3.2.

Det må skilles mellom «behandling av opplysninger», som er politiets bruk av opplysningene, og «en behandling», hvor det siktes til en konkret samling av opplysninger, gjerne et register eller informasjonssystem, som er meldepliktig i henhold til § 49.

Nr. 3 - register: Et register består av opplysninger som er lagret slik at de kan gjenfinnes uten uforholdmessig bruk av ressurser. Betegnelsen omfatter både manuelle og elektroniske registre. Ordlyden er forskjellig fra personopplysningsloven, for at den bedre skal være dekkende for elektroniske registre og omfatte opplysninger som ikke er personopplysninger. Ved elektronisk behandling vil opplysningene som sådan anses å være lagret systematisk.

Nr. 4 - behandlingsansvarlig: Den behandlingsansvarlige kan enten angis i lov eller forskrift eller bli behandlingsansvarlig som den som bestemmer formålet med behandlingen. Siden det overordnede formålet med behandlingen er fastsatt i loven § 4, siktes det til det konkrete formålet med behandling, som må ligge innenfor de rammene som er trukket opp i § 4. Behandlingsansvaret bør plasseres der behandlingen skjer, og for alle praktiske formål vil det være politidistriktet, ved politimesteren, som er behandlingsansvarlig. For mer om hvem som skal ha behandlingsansvaret, se punkt 9.5.3.3.

I motsetning til hva som er tilfelle etter personopplysningsloven, kan man etter dette lovforslaget ha to behandlingsansvarlige med delt behandlingsansvar. Dette er praktisk for sentrale systemer, hvor et organ har det sentrale behandlingsansvaret, og mest sannsynlig hvert distrikt har lokalt behandlingsansvar. Den konkrete oppgavefordelingen må fastsettes i forskrift eller melding, og er nærmere beskrevet i punkt 24.4. Det daglige behandlingsansvaret, det vil si den praktiske gjennomføringen, kan delegeres.

Behandlingsansvarlig har en rekke plikter etter loven, og skal påse at behandlingen skjer i overensstemmelse med regelverket. For mer om rollen som behandlingsansvarlig, se punkt 9.5.3.

Nr. 5 - databehandler: Databehandleren behandler opplysninger på vegne av den behandlingsansvarlige, enten i følge avtale eller i følge instruks. Databehandlerens plikter følger av § 13. For mer om databehandler, se punkt 9.6.2.

Nr. 6 - registrert: Å være «registrert» i lovens forstand forutsetter ikke nødvendigvis at opplysningene er ført inn i et register. Det er nok at en opplysning kan knyttes til en fysisk eller juridisk person. Å være notert på en papirblokk er således tilstrekkelig. Flere av lovens rettigheter er knyttet til å være registrert, og det innebærer at juridiske personer langt på vei har samme rettigheter som fysiske personer. Se nærmere punkt 9.7.2.

Nr. 7 - samtykke: Ordlyden er endret noe i forhold til personopplysningsloven, blant annet fordi loven foreslås å omfatter også juridiske personer. De materielle kravene som stilles til samtykke er imidlertid de samme. Det må være frivillig, uttrykkelig og informert, eller med andre ord, et aktivt samtykke. I praksis bør samtykke innhentes skriftlig. For mer om samtykke, se punkt 9.8.2.

Nr. 8 - ikke-verifisert opplysning: En opplysning anses ikke-verifisert dersom politiet eller påtalemyndigheten ikke kjenner til om den er korrekt eller ikke. Med andre ord kan en ikke-verifisert opplysning være korrekt, men det er uvisst på det aktuelle tidspunktet. Definisjonen må ses i sammenheng med kvalitetskravet i § 7 nr. 2. Ikke-verifiserte opplysninger er behandlet i punkt 13.6.4. Begrepet knytter seg kun til sannhetsgehalten. Hvorvidt en verifisert opplysning er nødvendig eller relevant, er et annet spørsmål.

Nr. 9 - straffesak: Straffesaker defineres som saker som behandles etter straffeprosessloven. Dette innebærer at også sivile krav i straffesaken og erstatning for uberettiget forfølgning faller inn under definisjonen. Dette synes imidlertid å være den mest praktiske avgrensningen.

Opplysninger som behandles i straffesak vil delvis falle utenfor lovens anvendelsesområde, se nærmere § 3.

Nr. 10 - vandelskontroll: Vandelskontroll er bruk av opplysninger for å vurdere om en fysisk eller juridisk person er egnet til en bestemt stilling, funksjon, tillatelse, oppgave eller lignende. Dette er nærmere omhandlet i kapittel 15. Vandelskontrollen består av politiattest, skikkethetsvurdering, vandelsvurdering, akkreditering og straffattest.

Til § 3. Lovens virkeområde

Bestemmelsen regulerer lovens saklige og geografiske virkeområde. Loven gjelder som utgangspunkt for politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger. Loven gjelder således for norsk politi og påtalemyndighet, uavhengig av hvor de befinner seg. Er en norsk tjenestemann plassert i Thailand, er han fortsatt underlagt politiregisterloven. Derimot vil utenlandsk politi ikke være underlagt loven dersom de befinner seg i Norge. Utlevering av opplysninger til utenlandsk politi i Norge følger de alminnelige reglene i § 27.

I første ledd nr. 1 er det gjort unntak for den enkelte straffesak. Årsaken er at behandling av opplysninger i den enkelte straffesak, og langt på vei også selve straffesaksdokumentene, som tidligere, skal reguleres av straffeprosessloven. Derimot vil de underliggende informasjonssystemene reguleres av politiregisterloven, noe som fremkommer i bokstav b. Datatilsynets tilsyns-, og påleggskompetanse er ikke nevnt i bestemmelsen, da det ikke er en plikt som påligger behandlingsansvarlig. Datatilsynets tilsynskompetanse gjelder imidlertid hele loven og påleggskompetansen gjelder også i den grad det fremgår av § 53. 4-månedersregelen i § 9 gjelder ikke i straffesak, og det gjør heller ikke reglene om innsyn. I bokstav a fastslås at taushetspliktsreglene gjelder for straffesaksbehandlingen. Dette må ses i sammenheng med at de alminnelige taushetspliktsreglene i straffeprosessloven foreslås opphevet i og med overføringen til denne loven. For mer om grensen, se utredningen punkt 8.7.

Politiets behandling av opplysninger som faller utenfor politimessige formål, jf. § 4, reguleres av personopplysningsloven, jf. første ledd nr. 2. Det samme gjør opplysninger som behandles etter SIS-loven, jf. første ledd nr. 3.

I andre ledd konstateres at loven gjelder for PST i sin helhet, med de særregler som fremgår av kapittel 8. Bestemmelsen er kun en presisering av og henvisning til PSTs arbeidsoppgaver slik de er beskrevet i politiloven. PSTs forvaltningsvirksomhet er omfattet av loven, som blant annet utlendingskontroll, i motsetning til forvaltningsvirksomhet i politiet for øvrig. Begrunnelsen for dette er nærmere omtalt i punkt 23.2.1 og 23.2.3.

Av tredje ledd fremgår at loven gjelder både manuell og elektronisk behandling. Dette er en forskjell fra personopplysningsloven. Manuell behandling omfattes blant annet for å unngå omgåelse av loven. Videre gjelder taushetspliktsreglene for muntlig behandling.

Loven gjelder også opplysninger som ikke er personopplysninger, jf. fjerde ledd. Det er særlig reglene om informasjonssikkerhet som vil være av betydning for disse opplysningene. Forøvrig kommer loven til anvendelse på opplysningene så langt den passer. Lovens bestemmelser må tolkes i lys av at det ikke er de samme personvernhensynene som gjør seg gjeldende i disse sammenhengene. Hovedhensynet vil være å beskytte opplysningens konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet, jf. § 10.

Av femte ledd fremkommer at loven gjelder for Svalbart og Jan Mayen.

Kapittel 2. Krav til behandlingen av opplysninger

Generelt

De pliktene som fremgår i dette kapittelet retter seg både mot den behandlingsansvarlige og mot den som konkret behandler opplysningene. Den behandlingsansvarlige er ansvarlig for at behandlingen skjer i samsvar med retningslinjene, og må lage rutiner som følger opp dette. Ellers må det være opp til den som konkret behandler opplysningene å ta stilling til blant annet om nødvendighetskravet i § 5 og kvalitetskravene i § 7 er oppfylt.

Til § 4. Formålsbestemthet

Bestemmelsen fastsetter det sentrale kravet om formålsbestemthet, som er grundig behandlet i kapittel 11. Hovedregelen er at opplysningene kan brukes til det de er innsamlet til. Ut over dette slår bestemmelsen fast at opplysninger innhentet til et politimessig formål kan brukes til et annet politimessig formål, dersom de andre vilkårene, som for eksempel tjenestemessig behov, er oppfylt. Behandling av opplysninger til andre formål enn de politimessige anses som en utlevering, noe som fremgår i andre ledd, og er drøftet i punkt 14.9 om taushetsplikt. Hvilken metode som er benyttet for å samle inn opplysningene, skal ikke ha noen betydning, med mindre annet er særskilt bestemt, som for eksempel for kommunikasjonskontroll.

Bestemmelsen korresponderer med unntaket fra taushetsplikten i § 15.

Bestemmelsen samsvarer således med personopplysningslovens § 11 første ledd bokstav a, men her er det foretatt en konkret vurdering i forhold til de behandlingsformål politiet har. Hensikten er å gjøre bestemmelsen mer brukervennlig.

Til § 5. Nødvendighetskravet

Bestemmelsen fastsetter nødvendighetsprinsippet, som begrenser behandlingen til det som er nødvendig ut fra formålet. I tillegg til at opplysningene må behandles til et politimessig formål, må ett av vilkårene i § 5 nr. 2-4 være oppfylt, jf. § 5 nr. 1. Bestemmelsen er uttømmende i forhold til når det anses nødvendig å behandle opplysninger. Generelt sett inneholder nødvendighetskriteriet flere elementer, herunder at behandlingen må være forholdsmessig, hvilket samsvarer med det alminnelige politirettslige prinsipp i politiloven § 6 andre ledd.

Av § 5 nr. 2 fremgår at adgangen til å behandle opplysninger i straffesak følger av straffeprosessloven §§ 224 og 226. Dette innebærer i praksis at hva som anses nødvendig å behandle av opplysninger i en etterforskning vil styres av alminnelige straffeprosessuelle prinsipper om blant annet saklighet, sannsynlighet og forholdsmessighet og at det ikke må tas utenforliggende hensyn. Det vil ikke bli noen endring i forhold til dagens reguleringsadgang.

Av § 5 nr. 3 følger adgangen til å behandle opplysninger til kriminalitetsbekjempende formål utenfor straffesak. Dette er uttømmende i forhold til når det er adgang til å behandle opplysninger i forebyggende øyemed. Andre personer enn de som er angitt i bestemmelsen, er det ikke adgang til å registrere til kriminalitetsbekjempende virksomhet utenfor straffesak. Dette er særlig praktisk for kriminaletterretningsregistre, se § 6. For registrering både i henhold til bokstav c og d vil formålet være å beskytte den enkelte som blir registrert, hvilket ikke gjelder ved registrering i henhold til bokstav a og bokstav b.

Det må være opp til den enkelte tjenestemann å vurdere for hver enkelt person om vilkårene i § 5 nr. 3 er oppfylt.

I nr. 3 bokstav a må begrepet holdepunkter forstås slik at det må foreligge visse objektive, eller ytre, omstendigheter som indikerer risiko for kriminell virksomhet, i motsetning til en rent subjektiv formodning. For nærmere om dette, se punkt 12.5.5.2. «Straffbare handlinger» omfatter også handlinger som blir begått i utlandet.

I nr. 3 bokstav b forstås med særlig tilknytning at vedkommende person har et personlig forhold til den det i utgangspunktet er grunn til å tro bedriver kriminell virksomhet, eventuelt at det på annen måte er relevant i forhold til hovedpersonen å behandle opplysninger om vedkommende, eksempelvis en som uten selv å være klar over det yter tjenester til et kriminelt miljø eller en kriminell person. Det vises for øvrig til punkt 12.5.5.3.

I nr. 3 bokstav c vises til personer som kan bli utsatt for straffbare handlinger. For å forebygge straffbare forhold kan det være nødvendig å behandle opplysninger om potensielle ofre, både for å treffe tiltak i forhold til dem som står bak, eller kan tenkes å stå bak, kriminalitetstrusselen, og også for det formål å treffe adekvate beskyttelsestiltak overfor den eller dem som kan bli utsatt for de straffbare handlingene.

I nr. 3 bokstav d vises til informanter. Dette må omfatte både de som jevnlig forsyner politiet med opplysninger om kriminell virksomhet, og de som er mer sporadiske kilder, og som ved enkeltstående anledninger har informasjon av interesse å komme med. Hvor lenge det er nødvendig å behandle opplysninger om slike kan variere, avhengig av både varigheten av forholdet til politiet og omstendighetene for øvrig. Det vises til punkt 12.5.5.5.

I § 5 nr. 4 oppstilles vilkår for behandling av opplysninger når formålet ikke er kriminalitetsbekjempelse, som politiets hjelpe- og bistandsfunksjon.

Det foreslås særskilt fastsatt at det er adgang til å behandle opplysninger om personer som anses som en særlig sikkerhetsrisiko, fordi det anses som inngripende å bli ansett som dette. Behandlingen av slike opplysninger må anses nødvendige ut fra politiets arbeidsoppgaver. Opplysningene kan brukes både internt og eksternt, men skal opplysningene utleveres for å beskytte andre enn polititjenestemenn, kommer de alminnelige bestemmelsene om taushetsplikt til anvendelse.

Til § 6. Politiets registre og andre systemer

I første ledd pålegges politiet plikt til å føre et register over ilagte straffer, strafferettslige reaksjoner og andre tiltak i anledning straffbare handlinger. Et slikt register har betydning ut over politiets og påtalemyndighetens virksomhet, og politiet pålegges derfor en plikt til å føre det. Det fremgår eksplisitt at registeret kan benyttes til kriminalstatistikk, da dette er et annet formål enn de politimessige.

I andre ledd hjemles adgang til at politiet kan føre etterretningsregistre og vaktjournaler. Dette følger i prinsippet av de alminnelige reglene, men kriminaletterretningsregistre anses som så inngripende og vaktjournaler anses som så sammensatte, at de foreslås særskilt lovfestet.

Plikten til å føre vaktjournaler følger av politiinstruksen § 7-1. Det er derfor ikke slik at bestemmelsen må tas med i politiregisterloven, men den synliggjør at det er adgang til å benytte opplysninger i vaktjournalen til politimessige, forvaltningsmessige og administrative formål. I vaktjournalen kan det registreres opplysninger om personer som det ikke er holdepunkter for at kommer til å begå straffbare handlinger, uten at vilkårene i § 5 nr. 3 er oppfylt.

Av tredje ledd følger det at det er en plikt for Kongen til å gi forskrift om en behandling før behandlingen iverksettes. Selve behandlingen kan ikke begynne før det er vedtatt en forskrift. Dette er en sentral forutsetning i lovforslaget, og en forutsetning for å oppfylle kravene til presisjon i EMK artikkel 8. Det må også være sendt melding før behandlingen kan iverksettes, se § 49. Bestemmelsen oppstiller kun minimumskrav til forskriftsreguleringen, og det antas at det kan bli aktuelt å regulere andre forhold enn de nevnte. Videre kan krav til forskriftsregulering også følge av andre lovbestemmelser, som § 44 andre ledd tredje punktum.

I henhold til nr. 1 skal det angis hva som er det rettslige grunnlaget for behandlingen. I straffesaksbehandlingen følger det rettslige grunnlaget av straffeprosessloven. I forebyggende øyemed vil adgangen til å behandle opplysninger følge av lovutkastet § 5, så fremt det ikke følger av egen metodehjemmel. For eksempel følger adgangen til å behandle kommunikasjonskontrollopplysninger av straffeprosessloven §§ 216g og 216i, og DNA-profiler av straffeprosessloven § 160a. I henhold til nr. 2 skal det angis hva som er formålet med behandlingen. Dersom behandlingen har andre formål enn kriminalitetsbekjempelse, bør dette fremgå. Etter nr. 3 skal angis hvem som er behandlingsansvarlig, og etter nr. 4 skal de enkelte opplysningskategorier angis, herunder bør det angis om opplysninger som behandles er ikke-verifiserte. Videre bør det angis hvem som har tilgang til opplysningene, utleveringsadgangen, nærmere regler for retting, sperring og sletting og regler om informasjonssikkerhet og internkontroll. Kravet til forskrifter er nærmere omtalt i punkt 11.7.

Til § 7. Krav til opplysningens kvalitet

Bestemmelsen nedfeller de generelle kvalitetskrav til opplysningene. Kravene kommer i tillegg til kravet om formålsbestemthet i § 4 og nødvendighetskravet i § 5.

Bestemmelsen omfatter opplysninger, og ikke bare personopplysninger. Dette innebærer blant annet at de samme krav gjelder for behandling av opplysninger om juridiske personer og gjenstander. Kvalitetskravene er relative, og må ses i forhold til formålet med behandlingen.

I første ledd nr. 1 fremgår at opplysningene skal være tilstrekkelige og relevante for formålet. Det vises til punkt 13.5.

I første ledd nr. 2 kreves at opplysningene må være korrekte og oppdaterte. Det kan ikke utledes en generell ajourføringsplikt for politiet av bestemmelsen, men derimot må politiet ajourføre bestemmelsene hver gang før de brukes.

I vurderingen av om opplysningene er korrekte, må man se på hva som er grunnlaget for behandlingen. I utgangspunktet er opplysninger korrekte dersom de beskriver det som faktisk har skjedd. Imidlertid vil også et vitenavhør være korrekt som vitneavhør, selv om vitnet ikke beskriver det som faktisk skjedde. På samme måte vil opplysninger i vaktjournalen være korrekte, dersom den korrekt gjengir det som har blitt innrapportert til politiet.

I første ledd nr. 3 fremgår at opplysningene ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Dette er et generelt prinsipp som kan gis et mer spesifikt innhold gjennom forskrift om sletting. Bestemmelsen må for øvrig ses i sammenheng med § 9, som gir adgang til en tidsbegrenset lagring når blant annet nødvendighetskriteriet ikke er oppfylt. Kvalitetskravene korresponderer med rette- og slettebestemmelsene i §§ 45 og 46.

I andre ledd fremgår at opplysninger som er ikke-verifiserte kan behandles dersom det er nødvendig for formålet med behandlingen. Dette er et viktig og omfattende unntak fra kvalitetskravene. For mer om forskjellen mellom ikke-verifiserte opplysninger og korrekte opplysninger, se punkt 13.6.3 og 13.6.4.

I tredje ledd fastsettes den såkalte 4x4-metoden, hvor alle opplysninger som behandles i forebyggende øyemed skal markeres med kildens pålitelighet og opplysningens holdbarhet, se nærmere punkt 4.16.2.3 og punkt 13.6.4. Dersom en person er registrert i henhold til § 5 nr. 3 og det ikke er holdepunkter for at han driver kriminell virksomhet, skal dette fremgår klart. Bestemmelsen skal ivareta den registrertes personvern.

Til § 8. Personopplysninger som ikke kan behandles

Bestemmelsen innebærer et særlig registreringsforbud for spesielt sensitive personopplysninger. Slike kan ikke i seg selv danne grunnlag for behandling, men behandling av dem kan skje når det er relevant i forhold til en person som det av andre grunner er nødvendig å behandle opplysninger om. I dag har man gjennom instruks et slikt forbud for Politiets sikkerhetstjeneste, og gjennom rundskriv G-96/95 fra Justisdepartementet for politiet for øvrig.

Et typisk eksempel kan være der politiet foretar videoovervåking av en demonstrasjon. Erfaringsmessig vil det ofte kunne oppstå ordensforstyrrelser under demonstrasjoner, og politiet må således ha adgang til å videoovervåke demonstrasjonen i forebyggende øyemed. Et annet spørsmål er hva opplysningen kan brukes til i ettertid. Det er klart at opplysningene generelt ikke kan brukes for å kartlegge hvem som sympatiserer med et politisk miljø. Situasjonen kan komme i et annet lys dersom det er alminnelig kjent at dette miljøet bruker vold som et virkemiddel for å få frem sitt budskap. I så fall vil politiet kunne bevare opplysningene i forebyggende øyemed etter at demonstrasjonen er ferdig. Dette forutsetter at de alminnelige vilkårene i § 5 nr. 3 er oppfylt. Er en person som deltar i en demonstrasjon allerede registrert i Krimsys fordi han er en notorisk vinningskriminell, vil det måtte være en konkret vurdering som avgjør om det er relevant å registrere opplysningen om at han har deltatt i demonstrasjonstoget.

Til § 9. Tidsbestemt unntak fra kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans

Bestemmelsen åpner for at politiet i en periode på inntil 4 måneder kan oppbevare opplysninger for å avklare om de lovpålagte kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans er oppfylt (pool-ordningen). Kravet til korrekthet er ikke tatt med, da unntaket i § 7 andre ledd antas å komme til anvendelse. Opplysningene er underlagt absolutt taushetsplikt, med mindre de er nødvendige for å avverge straffbare handlinger, eller for å få avklart om vilkårene for den videre behandling er oppfylt. En slik særlig streng taushetsplikt er en forutsetning for bestemmelsen, da det rettferdiggjør at opplysninger man ikke vet hvorvidt er nødvendige eller på annen måte kjenner kvaliteten til, likevel tillates behandlet. Ordningen må enten meldes som del av en annen melding, eller som en egen melding. Det forutsettes at det er den øverste ledelse som skal sørge for at det finnes tilstrekkelige rutiner, slik at opplysningene slettes etter 4 måneder.

Plikten retter seg både mot den behandlingsansvarlige og den som behandler opplysningene. Den behandlingsansvarlige må sørge for at det etableres rutiner som resulterer i at opplysningene slettes etter 4 måneder, dersom vilkårene for videre behandling ikke oppfylles.

Det er ikke adgang til å utlevere opplysninger fra pool-ordningen før kontroll som nevnt i andre ledd første punktum er gjennomført. Dersom politiet mottar et tips som indikerer at det vil bli begått en straffbar handling i umiddelbar fremtid, må disse opplysningene sies å oppfylle kravene i § 5 tredje ledd, slik at det vil være adgang til å utlevere opplysningene etter § 19. Dette innebærer at opplysninger fra pool-ordningen ikke kan brukes i noen form for vandelskontroll.

Det kan heller ikke gis innsyn i opplysninger behandlet i medhold av bestemmelsen. For øvrig vises til punkt 13.7.

Kapittel 3. Informasjonssikkerhet og internkontroll

Til § 10. Informasjonssikkerhet

Bestemmelsen er en innarbeiding av personopplysningsloven § 13, og er nærmere omtalt i kapittel 18.

Bestemmelsen innebærer at den behandlingsansvarlige og/eller databehandler skal ha en systematisk og planmessig tilnærming til arbeidet med informasjonssikkerhet. Dette skal sikre at opplysningene til enhver tid er underlagt tilfredsstillende sikkerhet og at etablerte tekniske og organisatoriske tiltak fungerer som forutsatt. Utgangspunktet for etablering av sikkerhetstiltak vil være en vurdering av risiko ved behandling av opplysningene.

Kravet til konfidensialitet skal sikre at opplysninger er utilgjengelig for uvedkommende, også for egne medarbeidere som ikke er autorisert for tilgang til opplysningene. Konfidensialiteten skal sikres under innsamling, overføring, lagring eller ved behandling på annen måte. Kravet til integritet innebærer at opplysningene ikke skal kunne endres eller ødelegges utilsiktet, samt at uvedkommende forhindres fra å gjøre dette. Kravet til tilgjengelighet innebærer at opplysningene skal være tilgjengelige for autoriserte brukere når opplysningene brukes i samsvar med det formål de er samlet inn for.

Behandlingsansvarlig må fastsette sikkerhetsmål som omfatter beslutninger om til hva og hvordan informasjonsteknologi skal benyttes. Behandlingsansvarlig må også fastsette sikkerhetsstrategi som omfatter grunnleggende beslutninger om organisering og gjennomføring av sikkerhetsarbeidet. Videre må det etableres tilstrekkelig kontroll med at informasjonssystemet utformes og vedlikeholdes i samsvar med de retningslinjer behandlingsansvarlig har gitt i sikkerhetsmål/sikkerhetsstrategi.

Behandlingsansvarlig må ha en oversikt over behandlingene og en behovsklassifisering av opplysningene med hensyn til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet.

Behandlingsansvarlig må gjennomføre en risikovurdering som et ledd i å fastlegge og dokumentere eventuelle nødvendige tiltak for å sikre tilfredsstillende informasjonssikkerhet. Risikovurderingen har til hensikt å dokumentere at opplysningene til enhver tid er tilfredsstillende sikret, i samsvar med fastlagte sikkerhetsmål og sikkerhetsstrategi.

Bestemmelsen innebærer at behandlingsansvarlig som et ledd i å sikre tilfredsstillende sikkerhet til enhver tid, må ha system for periodisk egenkontroll og løpende avvikshåndtering.

Lovtekstens tredje ledd pålegger behandlingsansvarlig å påse at opplysningene, i den grad andre virksomheter helt eller delvis utfører behandlinger på vegne av behandlingsansvarlig, er sikret i samsvar med første og andre ledd. Ansvars- og myndighetsforhold må fremgå i egen avtale mellom partene. Dersom opplysninger utleveres lovlig til annen behandlingsansvarlig med selvstendig behandlingsgrunnlag, må den behandlingsansvarlige forvente at denne oppfyller krav til behandlingen på sin side.

Tilfredsstillende informasjonssikkerhet i samsvar med § 10 må dokumenteres.

Det forutsettes at forhold som nærmere krav til elektronisk signatur, kommunikasjon og langtidslagring, om godkjenning (autorisasjon) av programvare og om bruk av standarder, klassifikasjonssystemer og kodeverk, samt hvilke nasjonale eller internasjonale standardsystemer som skal følges, reguleres i forskrift.

Til § 11. Internkontroll

Bestemmelsen er en innarbeiding av personopplysningsloven § 14, og er nærmere omtalt i kapittel 18.

Bestemmelsens første ledd innebærer at den behandlingsansvarlige skal iverksette systematiske og planlagte tiltak for å sikre etterlevelse av plikter gitt i eller i medhold av denne lov. Dette betyr at den behandlingsansvarlige med utgangspunkt i behandlinger som foretas, må kartlegge hvilke plikter i regelverket som kommer til anvendelse. Den behandlingsansvarlige må på basis av en slik kartlegging gjennomføre en prosess i virksomheten med sikte på å implementere de plikter som identifiseres.

Internkontroll forutsetter tilstrekkelig systematikk for å fastsette, implementere, videreføre og korrigere eventuelle avvik i forhold til etterlevelse av regelverket.

Bestemmelsens første ledd omhandler også krav til å sikre opplysningens kvalitet. Dette innebærer at opplysninger som er til behandling skal vurderes i forhold til at opplysningene samsvarer med fastlagt formål, er tilstrekkelig pålitelige, er oppdaterte og er fullstendige i forhold til forutsetningen om en korrekt behandling.

Som det fremgår innledningsvis baserer internkontroll seg på at den behandlingsansvarlige etablerer et system hvor identifiserte plikter danner utgangspunkt for systemets innhold. Et slikt system må være dokumentert, både av hensyn til å stadfeste sentrale beslutninger og for at internkontroll skal gjøres tilgjengelig for ansatte i virksomheten. Et internkontrollsystem er gjerne bygd opp av styrende, gjennomførende og kontrollerende dokumenter.

Styrende dokumenter vil i hovedsak innholde den behandlingsansvarliges sentrale beslutninger i forhold til behandlingene. I dette ligger blant annet identifisering av behandlingene, hjemmelsgrunnlag for behandlingen og hvilke plikter dette utløser. Videre vil det her gjerne fremgå sentrale ledelsesbeslutninger i forhold behandlingen(e) som sådan. Gjennomførende dokumenter retter seg hovedsak mot medarbeidere og vil gjerne inneholde relevante prosedyrer, instrukser og arbeidsbeskrivelser. Kontrollerende dokumenter inneholder gjerne prosedyrer for avvikshåndtering og periodisk kontroll (egenkontroll).

Det er viktig at den behandlingsansvarlige tilstreber konsistens i internkontroll, ved at styrende, gjennomførende og kontrollerende dokumenter henger sammen. Styrende dokumenter vil for eksempel legge føringer i forhold til gjennomførende dokumenter, mens kontrollerende har som primært formål å bidra til å bringe eller bibeholde gjeldende situasjon i samsvar med systemet.

Internkontroll er fremfor alt et praktisk system som skal resultere i at den enkelte medarbeider handler i samsvar med og innenfor de rammer som regelverket krever, samt i samsvar med det ledelsen beslutter. Internkontroll er et viktig redskap i forhold til at den enkelte får fastlagt konkrete rutiner det er enkelt å forholde seg til i hverdagen.

Internkontroll er ledelsens viktigste redskap for å bidra til at virksomheten som helhet opptrer i samsvar med regelverket. Fastsettelse av systemet, implementering, avvikshåndtering og egenkontroll krever aktiv medvirkning fra ledelsens side. Det er hensiktsmessig å ta utgangspunkt i etablerte rutiner i virksomheten så langt dette er mulig.

Internkontroll forutsetter aktiv medvirkning fra medarbeidere, både under utforming, implementering og videreføring av systemet. Likeledes er medarbeideres medvirkning i forhold til å rapportere avvik av avgjørende betydning dersom systemet skal fungere.

Et system etter lovutkastet kan med fordel ses i sammenheng med krav til internkontroll gitt etter annet regelverk. Selv om pliktene som identifiseres er ulike, vil en felles tilnærming til internkontroll gitt etter flere regelverk være en fordel.

Til § 12. Krav til sporbarhet

Bestemmelsen må ses i sammenheng med både kravet til informasjonssikkerhet i § 10 og internkontroll i § 11. Sporbarhet vil være et viktig kontrollerende tiltak i forhold til at reglene i loven overholdes. Bestemmelsen åpner blant annet for kontroll av at politiet og påtalemyndigheten selv overholder regelverket. Det vises til punkt 18.5.

Til § 13. Databehandlerens rådighet over personopplysningene

Bestemmelsen tilsvarer personopplysningsloven § 15. I tillegg innfører tredje ledd anledning til å kreve uttømmende politiattest av enhver som er ansatt hos eller utfører oppdrag for databehandleren.

Kapittel 4. Taushetsplikt, politiets og påtalemyndighetens tilgang til opplysninger og utlevering

Generelt

I motsetning til den løsning som er valgte i den alminnelige personopplysningsloven og i helseregisterloven, har utvalget valgt å ta politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt inn i utkastet til loven som §§ 14 flg. Det er flere årsaker til dette: Personopplysningsloven gjelder for nær sagt all privat og offentlig virksomhet, og for en betydelig del av disse virksomheter har de ansatte ingen taushetsplikt. For politiregisterlovens virkeområde stiller det seg annerledes. For virksomheten gjelder det taushetsplikt som omfatter en betydelig del av den informasjon som politiet og påtalemyndigheten behandler. En politiregisterlov, som regulerte bruk og utlevering av opplysninger, ville derfor nær sagt alltid måtte suppleres med taushetspliktsreglene.

Gjeldende lovregler i straffeprosessloven §§ 61a flg. og politiloven § 24 på den ene side, og strafferegistreringsloven § 8 på den annen skiller mellom opplysninger som har politiets saksbehandling som kilde, og de som hentes ut fra registre. Når lovgivningen nå beveger seg bort fra registerbegrepet (til tross for lovens navn) som det sentrale og over til et behandlingsbegrep (se nærmere punkt 9.3), blir gjeldende skille umulig å opprettholde.

En tredje grunn til å innarbeide taushetspliktsreglene i politiregisterloven er at i straffesaker er taushetsplikten inntatt i straffeprosessloven. Plasseringen kan gi inntrykk av at taushetsplikten er saksbehandlingsregler, mens det jo er atferdsnormer som gjelder for enhver tjenestemann. Etter sin art hører derfor taushetspliktsreglene hjemme i en lov som regulerer bruk av den informasjon politi og påtalemyndighet har tilgang til, snarere enn i en lov om saksbehandlingen.

For det området av politiets og påtalemyndighetens virksomhet som loven regulerer - alt unntatt forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål - erstatter lovutkastets §§ 14 flg. taushetspliktsreglene i straffeprosessloven §§ 61 flg., politiloven § 24 jf. forvaltningsloven §§ 13 flg. og naturlig nok strafferegistreringsloven § 8.

En konsekvens av at taushetspliktsreglene innarbeides i politiregisterloven, er at bestemmelsene i §§ 14 flg. i motsetning til hva som gjelder for loven for øvrig, også gjelder for den muntlige behandling av opplysningene, og taushetspliktsreglene gjelder også for behandlingen av den enkelte straffesak, jf. lovutkastets § 3 første ledd nr. 1 bokstav a og tredje ledd.

Til § 14. Omfanget av taushetsplikten

Bestemmelsens første ledd viderefører i stor utstrekning den regulering som følger av straffeprosessloven § 61a første ledd og politiloven § 24 første ledd jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. En viss utvidelse av området for taushetsplikten vil følge av at plikten knyttes til noens «personopplysninger» og ikke til noens «personlige forhold», slik tilfellet er i gjeldende lovgivning. Noen omfattende utvidelse er det likevel ikke snakk om, jf. punkt 14.4.1. For andre deler av politiets virksomhet enn straffesaksbehandlingen skjer det også en viss utvidelse gjennom at unntaket i forvaltningsloven § 13 annet ledd ikke videreføres. Gjennom henvisningen i politiloven § 24 første ledd kommer denne begrensning i taushetsplikten i dag til anvendelse utenfor behandlingen av den enkelte straffesak. Taushetsplikten gjelder bare tjenstlige opplysninger, og må avgrenses mot privat kunnskap, jf. Myhrer s. 120-129.

Utkastets annet ledd tar opp i seg bestemmelsene i straffeprosessloven § 61a annet ledd og politiloven § 24 annet ledd. Det er ikke tilsiktet realitetsendringer, men det er presisert at unntakene fra taushetsplikten som er regulert i §§ 16-27 bare i begrenset utstrekning kommer til anvendelse på taushetsplikten etter annet ledd. I langt de fleste tilfeller vil bruken av opplysningene baseres på en vurdering av om det «er nødvendig å holde [opplysningene] hemmelig», og ikke lovens positivt oppregnede unntaksbestemmelser. Men unntakene i utkastets §§ 24 og 25 om bruk for statistikk, utredning og forskning vil også være aktuelle for etterforskings- og metodeopplysninger.

Tredje ledd er en videreføring av tilsvarende bestemmelser i straffeprosessloven § 61a tredje ledd og forvaltningsloven § 13 tredje ledd uten realitetsendringer.

Fjerde ledd er en ny bestemmelse, men den innebærer ingen realitetsendring. At taushetsplikten også gjelder internt i politiet og påtalemyndighetens følger i dag forutsetningsvis av straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 3 og forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 3. Når det angis at det er «fri flyt» internt i politi og påtalemyndighet, skal det altså forstås slik at det ikke er begrensninger i adgangen til å formidle opplysninger internt i politi og påtalemyndighet når det foreligger et tjenstlig behov for dette. Spredning av taushetsbelagt informasjon som sladder og underholdning er fremdeles ikke rettmessig.

Femte ledd gjør det klart at den særskilte taushetsplikt som gjelder for opplysninger innhentet ved kommunikasjonskontroll fortsatt gjelder, jf. straffeprosessloven § 216i. Dette innebærer at det vanskelige spørsmålet om når kommunikasjonskontrollopplysninger går over til å bli vanlige saksopplysninger, heller ikke får sin løsning gjennom nærværende utredning, jf. Myhrer s. 160-163.

Til § 15. Tilgang til opplysningene innad i politiet og påtalemyndigheten

Første leddviderefører langt på vei reglene i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 3 og politiloven § 24 fjerde ledd nr. 1. Det er likevel en vesentlig innskrenkning, nemlig at adgangen til fri tjenestemessig formidling av opplysninger innad bare gjelder «til formål som omfattes av denne lov». Dette innebærer at adgangen til fri utlevering av opplysninger ikke gjelder til politiets forvaltningsgjøremål som utlendingsforvaltning, våpen og pass med videre, og heller ikke til politiets sivile gjøremål som namsmannsfunksjoner. Formidling av opplysninger til politiets forvaltningsgjøremål er foreslått regulert i lovens § 21 med krav om lovhjemmel eller et strengt nødvendig behov.

Utenfor forvaltningsoppgaver og sivile gjøremål vil imidlertid politiet og påtalemyndigheten ha adgang til å foreta en intern formidling av opplysningene, for eksempel fra straffesak til forebyggende virksomhet, og fra forebyggende virksomhet til bruk i politiets hjelpe- og bistandsfunksjon. Reguleringen er en naturlig konsekvens av at så og si alle politimessige gjøremål anses for forenelige, jf. drøftelsen i punkt 11.5.3.

«Tjenestemessig behov» skal forstås som tidligere. Det innebærer ikke at det er absolutt nødvendig for tjenestemannen å få tilgang til opplysningene for å kunne utføre oppgaven. Det er tilstrekkelig at den vil bli utført bedre eller enklere med kunnskap om opplysningene, jf. punkt 11.5.3.2.

At det ikke gjelder særskilte begrensninger i adgangen til å formidle opplysninger innad i etaten til politimessige gjøremål, innebærer ikke at opplysningene skal sirkulere helt fritt. Begrensningene må imidlertid tilpasses forholdene. Ved store distrikter vil det regelmessig være slik at den generelle tilgang til visse typer opplysninger hovedsakelig kan begrenses til tjenestemenn ved stasjonen, avdelingen, seksjonen, avsnittet eller gruppen, og at andre tjenestemenn kan få tilgang til informasjon ved konkret behov. Ved mindre tjenestesteder vil det oftere være slik at «alle må ha tilgang til alt».

I annet ledd er det gitt et pålegg om at opplysninger som er særlig sensitive etter sin art eller kilde, eller som er usikre, bør ha en tilgangsbegrensning. Politiet og påtalemyndigheten er en stor etat og at etatens tjenestemenn - ut over det som er tjenestemessig begrunnet - får kjennskap til opplysningene innebærer en betydelig personvernkrenking i seg selv. All erfaring tilsier også at jo flere som har kjennskap til opplysningene, dess større er sjansen for at opplysningen lekker ut. Sensitiviteten kan både knytte seg til hva opplysningen går ut på, for eksempel opplysninger i sedelighetssaker, eller sensitiviteten kan være knyttet til hvem opplysningene gjelder, for eksempel saker mot kollegaer (SEFO-saker) eller fordi de angår offentlig kjente personer, og hvor det ville være fullstendig ødeleggende om opplysningene lekket ut. Men sensitiviteten kan også skyldes at den som har gitt opplysningen vil komme i en meget sårbar stilling hvis det ble kjent at opplysningene var gitt, typisk kilder og informanter.

Pålegg om tilgangsregulering for usikre opplysninger tar først og fremst - men ikke utelukkende - sikte på informasjonen i kriminaletterretningsregistret.

Til § 16. Taushetsplikt hvor ingen hensyn taler for hemmelighold

Bestemmelsene i utkastets § 16 er en videreføring av bestemmelsene i forvaltningsloven § 13a og straffeprosessloven § 61b. Det er bare foretatt visse redigeringsmessig endringer uten betydning for realiteten. Om forståelsen av bestemmelsene vises til innstillingen punkt 14.5, og blant annet til Bjerke/Keiserud s. 253-258 og til Myhrer s. 204-250 og 379-383.

Bestemmelsene i § 16 er særlig aktuelle for personopplysninger. Nr. 1 om utlevering av taushetsbelagt informasjon når den berettigede samtykker, gjelder imidlertid ikke i forhold til vandelskontroll, særlig politiattester, jf. blant annet lovutkastets § 32.

Kravet i nr. 2 om anonymisering vil, som i gjeldende lovgivning, være oppfylt når identifisering er upåregnelig. Det må derfor tas i betraktning hvilken informasjon mottakeren kan ha fra andre kilder, under blant annet hvilke opplysninger som senere blir kjent for eksempel i tilknytning til domstolsbehandlingen av straffesaken. For drifts- og forretningshemmeligheter omhandlet i utkastets § 14 første ledd nr. 2 vil anonymisering ofte ikke være noen fullgod beskyttelse, fordi skadevirkningen vil følge av at informasjonen blir kjent for andre, og i mindre grad hvem som «eier» hemmeligheten.

For etterforskingsopplysninger eller metodeopplysninger, som regulert i § 14 andre ledd, er bestemmelsen uten nevneverdig betyding. Samtykke og anonymisering er uaktuelle, og bestemmelsen om at taushetsplikten ikke er noe hinder når opplysningene er alminnelig kjent med videre er jo allerede dekket av «nødvendighetskravet» i § 14 annet ledd.

Til § 17. Taushetsplikt i forhold til parter eller den opplysningene gjelder

Utkastets § 17 viderefører reguleringen som i gjeldende lovgivning følger av straffeprosessloven § 61c første ledd og forvaltningsloven § 13a nr. 1 og § 13b første ledd nr. 1, samt politiloven § 24 tredje ledd, jf. de alminnelige motiver punkt 14.6.2.

Første ledd er nært knyttet til reglene om dokumentinnsyn. Utkastet § 17 første ledd innebærer ikke noen plikt til å gi parten innsyn med videre, men leder til at det ikke oppstår noen pliktkollisjon når for eksempel mistenkte utøver sin rett etter straffeprosessloven § 242. Bestemmelsen i første ledd gir imidlertid adgang til å gjøre parten kjent med opplysninger også ut over det som er omfattet av dokumentinnsynsreglene. Om forståelsen av bestemmelsen vises for øvrig til Bjerke/Keiserud s. 259-261 og Myhrer s. 271-295.

I annet ledd gjøres det unntak fra første ledd for opplysninger taushetsbelagt etter utkastet § 14 annet ledd. For etterforskingsopplysninger, metodeopplysninger med videre, jf. § 14 andre ledd, er det primært i forhold til den opplysningene direkte gjelder at det er størst behov for hemmelighold. Det vil i mange tilfeller være ødeleggende for etterforskingen at den eller de mistenkte på et tidlig stadium får kunnskap om hva politiet vet. Og for kriminaletterretningsvirksomheten som ofte har karakter av skjult etterforsking må hemmeligholdelse endog omfatte den omstendighet at etterforsking pågår.

Et slikt unntak er inntatt i politiloven § 24 tredje ledd, og må innfortolkes i opplysninger taushetsbelagt etter straffeprosessloven § 61a annet ledd, jf. Myhrer s. 384-385.

Til § 18. Taushetsplikt ved saksbehandlingen i den enkelte straffesak

Utkastets § 18 er en direkte videreføring uten realitetsendringer av bestemmelsen i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 2, jf. de alminnelige motiver punkt 14.6.3.

Det er likevel grunn til å peke på to forhold:

Bruken av opplysningen i den enkelte straffesak vil etter utkastets § 18 gjelde uavhengig av i hvilken sammenheng opplysningen er innhentet. Den gjeldende bestemmelse knytter unntaket til at opplysningen brukes til det formål den er innhentet til. Noen nevneverdig forskjell blir det likevel ikke. Etter gjeldende regulering kan opplysninger formidles internt i politiet. Opplysninger kan derfor formidles fra den forebyggende tjeneste til etterforskingsvirksomheten når det er tjenstlig behov. Når etterforskeren har mottatt opplysning er den på hans hånd ervervet i straffesak, og kan brukes i etterforskingen. Forskjellen vil etter utkastet § 18 bare være at man ikke behøver å gå den formelle veien om intern overlevering først.

På et tidlig stadium av etterforskingen vil saken ofte inneholde en betydelig mengde informasjon som er usikker eller ikke-verifisert. Hele formålet med etterforskingen - det vil si bruken av opplysningene - er å avklare hva som stemmer med de faktiske forhold. Det ville derfor være meningsløst å kreve at opplysningene primært skulle verifiseres før de ble utlevert. Kravet i § 28 gjelder derfor ikke for den bruk som er regulert i § 18.

Om innholdet i bestemmelsen for øvrig er det derfor tilstrekkelig å vise til Bjerke/Keiserud s. 261-263 og Myhrer s. 251-270.

Til § 19. Taushetsplikt ved forebyggende virksomhet

Utkastet § 19 første og annet ledd er i betydelig utstrekning en videreføring av reglene i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 5 og 6, politiloven § 24 fjerde ledd nr. 2 og 3 og strafferegistreringsloven § 7 annet ledd. Tredje og fjerde ledd er langt på vei en kodifisering av rettigheter og krav som også tidligere gjaldt uten uttrykkelig hjemmel. Femte ledd stiller derimot nye krav til behandling av opplysninger i forebyggende øyemed. Det vises til de alminnelige motiver i punkt 14.6.4.

Første ledd gjør unntak fra taushetsplikten når det er nødvendig for å avverge en straffbar handling. Avverge brukes her i motsetning til å forebygge, jf. annet ledd. I den alminnelige taushetspliktsregulering for politi og påtalemyndighet er en egen bestemmelse for avverge-situasjonene en nyskapning, men den er for øvrig kjent fra reglene om kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven § 216i første ledd bokstav d. Avverge krever både at man sitter på forholdsvis konkret og troverdig informasjon om at en straffbar handling vil bli begått, og at utførelsen kommer forholdsvis nær i tid. Retten til å bruke taushetsbelagt informasjon til å avverge straffbare handlinger krever ikke at handlingen skal være av en spesiell alvorlighet (motsatt i straffeprosessloven § 216i første ledd bokstav d), men dette kan selvsagt komme inn i forholdmessighetsvurderingen etter tredje ledd, jf. nedenfor.

Men er vilkårene oppfylt vil opplysningene både kunne formidles til offentlige og private mottakere, og det er heller ikke noe særskilt krav om å vurdere andre måter å forebygge på. Dette er i og for seg naturlig når kravet er at handlingens utførelse er nær forestående.

Annet ledd gjelder tilfeller som er mindre akutt enn i første ledd. For den alminnelige adgang til å formidle opplysninger med det formål å forebygge straffbare handlinger, skiller utkastet - som i gjeldende regler - mellom formidling til offentlige organer og til private.

Når mottaker av opplysningene er et offentlig organ stilles det ikke noe krav om absolutt nødvendighet og heller ikke noe spesielt krav om at andre midler skal være forsøkt eller vurdert, jf. nr.1. Det alminnelige forholdsmessighetskrav i tredje ledd og politilovens § 6 vil imidlertid gjelde.

I nr. 2 reguleres adgangen til å gjøre opplysninger kjent for private i forebyggende øyemed. Det foreslås en forholdsvis restriktiv adgang for slik utlevering av opplysninger. Forslaget vil ikke gi adgang til en mer rutinemessig informasjon til nabolaget når for eksempel en pedofil løslates fra soning og tar opphold der, jf. de alminnelige motiver punkt 14.6.4.6 og nedenfor i kommentaren til tredje ledd. Det særskilte kravet om nødvendighet i kombinasjon med at andre løsninger må antas uttilstrekkelige vil i realiteten innebære at utlevering til private i forebyggende øyemed bare er tillatt når dette er den eneste realistiske mulighet for å oppnå den forebyggende effekt. En slik situasjon vil for eksempel foreligge når en rusavhengig person ansettes i stilling hvor han eller hun har tilgang til likvide midler eller lettomsettelig gjenstander. Politiet vil ha liten mulighet for selv å kontrollere hva vedkommende foretar seg og rusavhengigheten vil regelmessig innebære at den ansattes egen vurdering av risiko og konsekvenser ikke avholder han/henne fra å begå den straffbare handlingen. Er den kriminalitet det er risiko for ikke helt bagatellmessig (jf. tredje ledd) kan varsel til arbeidsgiver være det eneste forebyggende alternativ. Men eksemplet illustrerer også dilemmaet, fordi det som regel neppe vil være tvil om hva utfallet av varslingen blir.

Tredje ledd innebærer at ikke enhver straffbar handling kan forebygges med et hvilket som helst middel og konsekvens. Viktige momenter i vurderingen vil være hvor sikre de opplysninger som blir kjent er, hvor sensitive opplysningene er, hva blir de personvernmessig konsekvenser av utleveringen - herunder risikoen for en videre spredningsfare - og faren og alvorligheten ved den straffbare handling det er risiko for. Et klart eksempel kan illustrere problemstillingen: Under etterforskingen av et «rovmord» på en avsidesboende gammel kvinne, tyder tekniske spor på at gjerningsmannens bil har kjørt inn i husveggen. Ca. en halv kilometer fra åstedet finner politiet et oppskrapet registreringsnummer som har sittet foran på bilen til en deltids drosjesjåfør, og dette leder til at han kommer i politiets søkelys, men han blir ikke siktet og pågrepet. Selv om mistanken er forholdsvis svakt underbygget, tas det etter avhør straffeprosessuelt beslag i registreringsnummeret foran på hans bil, med sikte på kriminaltekniske undersøkelser. Å kjøre bil uten foreskrevne skilter foran og bak straffes primært med forenklet forelegg, men er like fullt et straffbart forhold. Det vil likevel åpenbart ikke være adgang å gå ut med opplysningene om drapshandlingen og mistanken mot føreren til førerens arbeidsgiver med det formål å hindre at mistenkte kjører bil med bare ett skilt. Opplysningene er usikre og svært sensitive, og helt ødeleggende for mistenkte, samtidig som å kjøre uten registreringsskilt er svært bagatellmessig.

I svært mange tilfeller vil det både være godt personvern og god kriminalitetsforebygging å underrette mistenkte om at politiet vet om hans «planer» eller tilbøyeligheter, og at man vurderer å underrette arbeidsgiver, husvert med videre. Dette gir vedkommende en mulighet til å hindre at opplysninger om han blir spredd, ved for eksempel straks å avslutte arbeidsoppdraget, eventuelt selv fortelle om sin bakgrunn med videre og håpe på forståelse. Utvalget har ikke foreslått regler som vil gi anledning til å underrette nabolaget om pedofile som tar opphold der, men foreslår heller at disse følges forholdsvis nøye av politiet. Blir politiet kjent med at vedkommende har oppsøkt situasjoner hvor risikoen for overgrep øker, for eksempel at den pedofilidømte har meldt seg som trener for pikelaget i fotball i aldersklassene 8-10 år, er man åpenbart i en situasjon hvor idrettslagets ledelse kan orienteres. Men tredje ledd siste punktum innbærer at vedkommende selv skal varsles om at underretning om hans legning og fortid vil bli gitt. Velger vedkommende selv straks å slutte som trener, kan det være unødvendig med ytterligere forebyggende tiltak.

En betydelig del av den informasjon som det er aktuelt å bruke i avvergende eller forebyggende øyemed er ikke-verifisert. Av tredje ledd fremgår at dette er et moment som taler mot å utlevere dem, og i utkastets § 28 fastsettes en plikt til å søke opplysninger verifisert før de brukes utad (utenfor konkrete straffesaker). I mange tilfeller er det imidlertid bare gjennom utlevering at opplysningene kan verifiseres, for eksempel ved å sjekke om mistenkte har kjøpt eller etterspurt gjenstander som tyder på at straffbart forhold er under planlegging. Slike forespørsler vil jo gjerne avsløre at politiet er interessert i vedkommende, og fjerde ledd gjør det klart at slik bruk av opplysningene vil være rettmessig.

Avverging av straffbare handlinger etter første ledd må regelmessig skje forholdsvis raskt. Her vil det være uhensiktsmessig å legge beslutningskompetansen på et bestemt nivå eller kreve skriftelighet. Påleggene i femte ledd gjelder derfor bare utlevering i ordinær forebyggende virksomhet. Siden § 19 femte ledd er en særregulering av utlevering i avvergende og forebyggende øyemed skal bestemmelsen forstås slik at den går foran den alminnelige regel i utkastet § 28, og et skriftlighetskrav for avvergetilfellene etter første ledd kan derfor ikke baseres på den alminnelige regel i § 28 tredje punktum. Det følger av begrepet «avverge», jf. kommentaren til første ledd, at den normalt må bygge på forholdsvis sikker informasjon. Bestemmelsene om ikke-verifiserte opplysninger både i femte ledd og i § 28 har derfor forholdsvis liten relevans for avverge-tilfellene.

Selv om taushetspliktsreglene er atferdsnormer som gjelder for den enkelte tjenestemann, er det ikke gitt at alle kan treffe alle typer beslutninger. Utlevering av informasjon i forebyggende øyemed kan ha betydelige personvernmessige konsekvenser. Vurderingen av om dette bør skje bør derfor være en beslutning som treffes av den behandlingsansvarlige eller den som uttrykkelig er gitt myndighet til å treffe slike avgjørelser på hans eller hennes vegne. Utvalget har sett det slik at det er særlig viktig med notoritet om hvilken informasjon som utleveres. Mottakerne er gjerne ikke juridisk skolert eller fortrolig med terminologien, og er ofte i den situasjon at de også må formidle den mottatte informasjon videre til andre. Både av hensyn til den opplysningene gjelder, og av hensyn til politiets og påtalemyndighetens anseelse, bør det tilstrebes at ikke «en fjær blir til fem høns».

Til § 20. Taushetsplikt ved politiets andre oppgaver

Utkastet §§ 18 og 19 omhandler utlevering av opplysninger i kriminalitetsbekjempende øyemed. Andre politimessige gjøremål vil være deler av ordenstjenesten, hjelp og bistand og redningstjenesten. Det som reguleres i § 20 første ledd er utlevering av opplysninger til offentlige organer eller private i politiets interesse for å ivareta disse politimessige formål. Når det stilles krav om «nødvendig» innebærer dette her som ellers, at utlevering ikke kan skje bare fordi det fremstår som hensiktsmessig. På den annen side er det ikke noe krav om at ulevering er eneste mulighet for å oppnå formålet. I de alminnelige motiver punkt 14.6.5.3 har utvalget brukt eksemplet med utlevering av opplysninger til sivilforsvaret ved en truende flomkatastrofe om rusbelastede personers tilholdssted og hvem de er, med det formål at varsel og evakuering kan iverksettes. Dette kunne vært oppnådd også ved at politiet sendte en patrulje til stedet, men dette må altså ikke velges fremfor å formidle informasjonen til Sivilforsvaret eller for den saks skyld til private hjelpeorganisasjoner som Røde Kors og Norsk Folkehjelp, hvis egne ressurser ikke strekker til.

Et annet eksempel kan være at politiet varsler sosialkontoret om at en person er varetektsfengslet, hvis dette er nødvendig for å sikre at familien i tide får nødvendige midler til livsopphold.

Annet ledd bestemmer at forholdsmessighetskravet i utkastet § 19 tredje ledd gjelder også her, og bestemmelsen må også suppleres med utkastet § 28 for de tilfeller hvor opplysningene som utleveres er ikke-verifiserte.

Til § 21. Taushetsplikt ved utlevering til politiets forvaltningsmessige gjøremål

Politiets forvaltningsgjøremål omfattes ikke av loven, jf. utkastet § 3 første ledd nr. 2. Utlendingsforvaltningen behandling av saker etter våpenlovgivningen og passutstedelse er sentrale eksempler på politiets forvaltningsvirksomhet. Reguleringen innebærer at utlevering av opplysninger til slike formål rettslig sett har større likhet med utlevering til andre offentlige organer i deres interesse (jf. § 22) enn intern bruk i politiet (jf. § 15).

Som det fremgår av de alminnelige motiver punkt 14.9.4 er hovedregelen at utlevering av informasjon fra politimessige gjøremål til forvaltningsmessig gjøremål skal være hjemlet i lov eller ha klar hjemmel i lov, slik tilfellet også er for utlevering til offentlige organer, jf. kommentaren til § 22. I forhold til dagens regler representerer forslaget formelt sett en vesentlig begrensning. Utvalgets forslag er likevel ikke begrunnet i noe ønske om eller behov for å begrense den utveksling av opplysninger som i dag er hjemlet i politiloven § 24 første ledd nr. 1. Begrunnelsen er først og fremst å skape større grad av forutberegnlighet om hva politiets opplysninger blir brukt til, og sikre at reglene er bedre i harmoni med internasjonale krav. Det anbefales derfor at det i spesiallovene som er aktuelle for politiets forvaltningsvirksomhet - i den grad det ikke allerede finnes - gis bestemmelser som sikrer informasjonsflyten.

De forvaltningsgjøremål som er lagt til politiet - eller er blitt værende hos politiet - er ikke tilfeldig valgt, og har i mange tilfeller omfattende grenseflater inn mot kriminalitetsbekjempelsen. I tillegg er det nok hos allmennheten en ganske utbredt oppfatning at det politiet vet i en forbindelse, det vet de også i en annen. Tvert imot kan det i noen tilfeller fremstå som underlig at politiet ikke gjør bruk av den informasjon de har ervervet i det politimessige virket, når de for eksempel skal treffe avgjørelse i en våpensak. For å fange opp slike tilfeller er det derfor foreslått at det - uten hjemmel i lov - er adgang til å formidle opplysninger til den forvaltningsmessige del av politiets gjøremål, når det er strengt nødvendig. I «strengt nødvendig» ligger at det at opplysningene er absolutt påkrevd for at forvaltningsoppgaven kan løses, og det må være et spørsmål av en viss betydning.

De samme hensyn som nevnt ovenfor gjør seg også gjeldende i forhold til politiets sivile gjøremål, eksempelvis ved tvangsfullbyrdelse.

Publikums generelle forventning om at det politiet vet i en sammenheng, kjenner de også til i en annen, gjør det også forsvarlig ikke å innføre en regel om at den opplysningen gjelder har krav på varsel før det skjer utlevering til politiets forvaltningsgjøremål, jf. utkastet § 22 tredje ledd og § 43 annet ledd.

Det er grunn til å minne om at utkastets § 21 regulerer utlevering av opplysinger til forvaltningsgjøremål i mottakervirksomhetens interesse, for eksempel utlendingsforvaltningen. Hvis utleveringen skjer for å fremme straffeforfølgende eller kriminalitetsforebyggende øyemed reguleres adgangen av utkastets §§ 18 og 19.

Til § 22. Taushetsplikt ved utlevering til offentlige organer i deres interesse

Utlevering av opplysninger til andre offentlige myndigheter i deres interesse, innebærer regelmessig at opplysninger som er innhentet til et politimessig gjøremål, blir brukt til et annet formål, som ikke er politimessig. Etter personopplysningsloven skal slik utlevering normalt ha hjemmel i lov (eller være basert på samtykke), og det er denne regulering som nå også foreslås i utkastet § 22 første ledd. I forhold til gjeldende lovgivning er dette en innskrenkning, idet straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 7 og forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 5 i dag gir fri adgang til å utlevere opplysninger om klientforholdet og avgjørelser, også når dette er i mottakers interesse, jf. også påtaleinstruksen kp. 5, som har flere bestemmelser om informasjonsplikt. Første ledd innebærer også en innskrenkning av adgangen til å låne ut avsluttede straffesaker i mottakerorganets interesse, slik det i gjeldende regler er adgang til etter påtaleinstruksen § 4-2 annet ledd. Riksadvokatens adgang til i rundskriv å bestemme at opplysninger fra straffesaker kan utleveres til offentlige organer, jf. § 61c første ledd nr. 8 og påtaleinstruksen § 5-15, vil også måtte oppheves.

Heller ikke på dette punkt er forslagene begrunnet i et ønske om å begrense adgangen til å utveksle informasjon, men å etterkomme internasjonale krav i EMK artikkel 8 og i politirekommandasjonen om at slik bruk av politiets opplysninger skal være forutberegnlig og hjemlet i en klar og tilgjengelig norm. Kravet om hjemmel i lov innebærer at de offentlige organer som har behov for opplysninger fra politiet eller påtalemyndigheten, må skaffe seg hjemmel for slik utlevering. Lovgivningsprosessen vil gi lovgiveren adgang og foranledning til å avveie personvernhensyn mot effektiv forvaltning.

Med «offentlige organer» må forstås norske offentlige organer.

Om konsekvensene for gjeldende regulering vises for øvrig til de alminnelige motiver punkt 14.8.5.3.

I annet ledd gis reglene om forholdsmessighet, skriftlighet, informasjon om opplysningene er verifiserte og beslutningskompetansen tilsvarende anvendelse. Siden det i § 22 er snakk om offentlige organer vil mottakeren regelmessig ha taushetsplikt (etter forvaltningsloven) og være fortrolig med å behandle personsensitiv informasjon. Dette må nødvendigvis påvirke forholdmessighetsvurderingen. Også varslingsregelen i § 22 tredje ledd, jf. nedenfor, vil ha betydning for forholdsmessighetsvurderingen, idet den opplysningene gjelder som hovedregel vil få varsel om utleveringen og derigjennom få anledning både til å korrigere uriktigheter og forberede seg på at informasjonen vil bli brukt (til hans skade).

Utlevering av opplysninger i andre offentlige organers interesser utløser etter tredje ledd som regel krav om varsel og rett til innsyn, jf. kommentarene til bestemmelsene i § 43 og § 44 om omfanget og unntakene fra kravene om varsel og innsyn. I en rekke tilfeller vil de personer politiet har opplysninger om ikke ha kunnskap om at politiet behandler opplysninger om dem (kriminaletterretning eller skjult etterforsking) eller de har ikke kunnskap om hva politiet har av informasjon. I slike tilfeller kan det være ødeleggende om en utlevering til andre offentlige organer utløser et krav om varsel og innsyn. Hvor politi og påtalemyndighet ikke har noen plikt til å utlevere opplysningene kan problemet løses ved at utlevering ikke skjer. Når det er en plikt for politiet eller påtalemyndigheten til å utlevere, er denne utvei ikke farbar, men det følger av utkastets §§ 43 og 44 at underretning kan unnlates og innsyn nektes hvis dette er til skade for kriminalitetsbekjempelsen.

Til § 23 Taushetsplikt ved utlevering til private i deres interesse

Bestemmelsen er ny i utkastet. Utenfor straffesaksbehandlingen har gjeldende lovgivning i liten grad bestemmelser som hjemler adgang til å utlevere opplysninger til private. I straffesaker finnes regler i straffeprosessloven § 28, påtaleinstruksen § 4-1, § 4-2 tredje ledd og § 16-5, jf. for øvrig de alminnelig motiver i punkt 14.8.6.

Første ledd første punktum inneholder hovedregelen: Skal opplysninger fra den politimessige virksomhet kunne utleveres til bruk i private parters interesse, skal dette ha hjemmel i lov. Bestemmelsen er i betydelig grad foranlediget av de internasjonale krav.

En konsekvens av forslaget er blant annet at gjeldende praksis hvor forsikringsselskaper får utlevert opplysninger fra verserende straffesaker ikke er forenelig med forslaget, og innebærer at det må skaffes lovhjemmel for dette. Heller ikke på dette punkt er utvalget av den oppfatning at gjeldende praksis bør endres, men at den bør hjemles klarere. Det anbefales derfor at slik hjemmel etableres. Det samme gjelder i forhold til de som fremmer krav i straffesaken og som ikke er parter, og hvor utlevering derfor ikke er hjemlet i utkastet § 17.

I første ledd andre punktum pålegges Kongen å gi forskrift om utlevering av opplysninger i avsluttede straffesaker. Slik utlevering er i dag i betydelig utstrekning hjemlet i påtaleinstruksens regler i kp. 4. Reglene fyller et åpenbart behov i den grad det foreligger tungtveiende private eller offentlige interesser, og utvalget foreslår at utleveringsadgangen bør opprettholdes og at den her kan baseres på forskrift. På dette punkt vil utvalgets forslag representere en viss faktisk begrensning idet «tungtveiende private eller offentlige interesser» er et strengere kriterium enn «saklig grunn» i påtaleinstruksens § 4-2 tredje ledd. Pålegget til Kongen om å gi forskrift er derfor langt på vei et pålegg om revisjon av påtaleinstruksens regler.

I annet ledd gis reglene om forholdsmessighet, skriftlighet, opplysning om opplysningene er verifiserte og beslutningskompetansen tilsvarende anvendelse som i § 19, og i § 22. Siden det her dreier seg om private parter, kan derimot vurderingen mye lettere falle ut i disfavør av utlevering, idet en ikke alltid kan ha de samme «positive» forventninger om hvordan opplysningene blir behandlet.

Om bestemmelsen i tredje ledd vises til kommentaren til den tilsvarende bestemmelse i § 22.

Til § 24. Taushetsplikt ved statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver med videre

Bestemmelsen viderefører uten realitetsendring bestemmelsene i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 4 og forvaltningsloven § 13c første ledd nr. 4. Det vises blant annet til Bjerke/Keiserud s. 264-265.

Til § 25. Taushetsplikt ved forskning

Bortsett fra visse språklige og redigeringsmessige endringer, er bestemmelsen i utkastets § 25 en videreføring av gjeldende regler i straffeprosessloven § 61e og forvaltningsloven § 13 d, jf. politiloven § 24 første ledd og strafferegistreringsloven § 8 annet ledd.

Siden bestemmelsen i politiregisterloven naturlig nok bare gjelder for politiets og påtalemyndighetens virksomhet, kan det i loven bestemmes konkret hvor beslutningskompetansen ligger slik det også er gjort i utkastets annet ledd.

Det vises for øvrig til Bjerke/Keiserud s. 274-278 med videre henvisninger.

Til § 26. Taushetsplikt ved utlevering til allmennheten i straffesak

Bestemmelsen i utkastets § 26 regulerer et av de mest markante særtrekk ved taushetsplikts- og personvernlovgivningen for politi og påtalemyndighet, og som består i at det gjøres unntak fra taushetsplikten, og dermed et betydelig innhugg i personvernet, til fordel for allmennhetens informasjonsbehov. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises til de alminnelige motiver punkt 14.7 og til Myhrer s. 91-111 og 385-404.

Adgangen til å informere allmennheten i straffesaker er i dag regulert i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 9 som henviser til riksadvokatens rundskriv. Gjeldende rundskriv er av 12. februar 1981. Tatt i betraktning det betydelig inngrep i personvernet adgangen representerer, er regulering i et rundskriv som ikke er offentliggjort neppe forenelig med EMK artikkel 8. Dette var en del av begrunnelsen for at Norge valgte å forlike klagen Elsa Drissi i 1997 fremmet mot Norge i EMD, jf. App. no 34471/87. Saken ble hevet ved avgjørelse 27. mai 1998 etter at Justisdepartementet hadde forpliktet seg til at det «will take steps to propose rules concerning the attitude of the police towards media».

Både kravene etter EMK artikkel 8 og forpliktelsen etter forliket må anses oppfylt ved det forslag til regulering som følger av utkastets § 26.

Innledningen til første ledd gjør det klart at bestemmelsen bare gjelder bruk av opplysninger som er taushetsbelagt av hensyn til private interesser, og ganske særlig personopplysninger. Etterforskingsopplysninger eller generelle metodeopplysninger med videre som er taushetsbelagt etter § 14 annet ledd, kan gjøres kjent for allmennheten basert på et faglig forstandig skjønn, jf. kriteriet «nødvendig å holde hemmelig».

Første ledd nr. 1 angir hvilke hensyn som kan begrunne at personopplysninger fra straffesaker gjøres kjent for allmennheten. Det vises her til den forholdsvis brede drøftelse i de alminnelige motiver punkt 14.7.4.2.

Første ledd nr. 2 fastsetter - som i gjeldende rundskriv fra riksadvokaten pkt. IV/3 - at informasjonsvirksomheten primært skal skje anonymt. For en rekke av de formål som etter første ledd nr. 1 kan begrunne informasjon til allmennheten, er det av liten eller ingen betydning hvem opplysningene angår.

Første ledd nr. 3 regulerer bruk av usikre og ikke-verifiserte opplysninger. Det ligger i sakens natur at straffesaker, særlig på det innledende etterforskingsstadiet, vil innholde betydelige mengder usikker informasjon. Dette stadium faller også sammen med når det gjerne er størst interesse for saken i media og blant allmennheten. Bestemmelsen i riksadvokatens rundskriv pkt. IV/5 om varsomhet med å offentliggjøre ikke etterprøvbar informasjon videreføres og innskjerpes i utkastets § 26 første ledd nr. 3. Hvis slik informasjon brukes i informasjonen til allmennheten, følger det av annet punktum at det skal opplyses at informasjonen er usikker, jf. § 28.

Første ledd gir bare de viktigste rammer og begrensninger i adgangen til å informere allmennheten. I andre ledd pålegges Kongen å gi nærmere forskrifter om hvordan adgangen skal benyttes. På samme måte som det 6. juli 2001 ble gitt forskrift om offentlighet i rettspleien, må det i tilknytning til politiregisterloven § 26 gis forskrifter om «utlevering av opplysninger til allmennheten i straffesak».

Til § 27. Taushetsplikt ved utlevering av opplysningene til utlandet

Utlevering av opplysninger til utlandet reiser særlige problemer, ikke minst fordi avgiveren har dårligere kontroll med hvordan opplysninger blir benyttet, og at regelverket for beskyttelse av sensitiv informasjon kan være dårligere, eller i alle fall annerledes, enn tilfellet er i Norge. Både personopplysningsloven og politirekommandasjonen har særlige bestemmelser om utlevering til utlandet, og utvalget følger opp dette. Noen nevneverdige, materielle endringer innebærer utkastets § 27 likevel ikke.

Første ledd første og andre punktum dels presiserer og dels viderefører det som er gjeldende rett i dag. Under etterforsking av straffesaker gir straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 2 adgang til å formidle opplysninger til utlandet med siktemål å fremskaffe informasjon av betydningen for saksbehandlingen. Første punktum presiserer at dette fremdeles gjelder. Bestemmelsen tar sikte på straffesaker som er under etterforsking her i riket. Adgangen til å bistå andre lands myndigheter med opplysninger i deres interesse, må hjemles i andre ledd. Andre punktum er en ren videreføring av politiloven § 24 fjerde ledd nr. 2, dog slik at det nå angis «politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester» i mens det i dag heter «politi- og sikkerhetsmyndigheter». Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring, men utvalget har valgt den formulering som brukes i politiloven § 17c nr. 2 da denne best beskriver de organisatoriske enheter i utlandet som det er aktuelt å forholde seg til i forebyggende øyemed. «Utenlandske politimyndigheter» må forstås som et funksjonelt begrep, det vil si at det må omfatte myndigheter som ikke nødvendigvis hører til utenlandsk politiorganisasjon, men som utfører politimessige oppgaver som i Norge er tillagt politiet. Basert på forarbeidene til gjeldende bestemmelse i politiloven § 24 fjerde ledd må det trolig legges til grunn at utlevering av opplysninger i forebyggende øyemed også kan skje når det er aktuelt å forebygge overtredelser i utlandet, jf. Myhrer s. 458-459.

Tredje punktum viser til forholdsmessighetsbestemmelsen i § 19 tredje ledd og til beslutnings- og formbestemmelsen i § 19 femte ledd. Det følger av det som er sagt innledningsvis at forholdsmessighetsvurderingen her er av særlig stor betydning, og ganske særlig hvordan opplysningen kan komme til å bli brukt eller behandlet i mottakerlandet.

Andre ledd slår fast det selvfølgelige at utlevering til utlandet kan skje uavhengig av bestemmelsene i første ledd hvis det følger av lov eller av en konvensjon eller avtale ratifisert eller tiltrådt av Norge. Basert på konvensjonen og avtaler vil opplysninger fra politiets virksomhet i betydelig grad bli gjenstand for utlevering til utlandet i mottakerlandets interesse.

Til § 28. Særlige regler ved utlevering av ikke-verifiserte opplysninger utenfor straffesak

Bortsett fra bruk i den konkrets straffesak, jf. § 18, er taushetsplikts- og utleveringsreglene i utkastets §§ 14-29 basert på at opplysninger skal søkes verifisert før de uleveres. Hvis det ikke er mulig skal mottakeren opplyses om at informasjonen er usikker/ikke-verifisert. For å skape notoritet om hva som er formidlet, er hovedregelen også at ikke-verifisert informasjon skal utleveres skriftlig.

Det vises for øvrig til kommentarene til bestemmelsene i §§ 19-23 og 26.

Til § 29. Pålegg av taushetsplikt

Bestemmelsen i utkastets § 29 inneholder ingen nye bestemmelser, men samler bestemmelser som i gjeldende lovgivning er plassert i ulike bestemmelser.

Første ledd viderefører bestemmelsene som i dag finnes i straffeprosessloven § 61c tredje ledd første punktum (etter lovendring 21. mars 2003) og forvaltningsloven § 13b annet ledd tredje punktum. Jf. nærmere om innholdet i Bjerke/Keiserud s. 270-271.

Andre ledd viderefører med visse språklige og redaksjonelle endringer bestemmelser som ble vedtatt ved lov av 21. mars 2003 i henholdsvis straffeprosessloven § 61c nytt annet ledd og politiloven § 24 nytt femte ledd. Om bakgrunnen og bruksområdet for reglene vises til Ot.prp. nr. 106 (2001-2002) s. 33- 35, samt drøftelsen hos Myhrer s. 370-375.

Tredje ledd viderefører uten realitetsendringer bestemmelsene i straffeprosessloven § 61c tredje ledd annet punktum og forvaltningsloven § 13b annet ledd siste punktum.

Fjerde ledd viderefører reglene i straffeprosessloven § 61d første ledd og forvaltningsloven § 13c første ledd. Den gjelder generelt og ikke bare i påleggstilfellene. I forhold til gjeldende ordlyd er det presisert at informasjonsplikten også gjelder den omstendighet at overtredelse er straffbart. Det siste er ikke minst viktig nettopp i de tilfeller hvor vedkommende pålegges en taushetsplikt.

Kapittel 5. Vandelskontroll og attester

Generelt

Kapittelet omhandler politiets adgang til å utlevere opplysninger om personer og foretak som ledd i en vandelskontroll. Lovforslagets formål er hovedsakelig å legge forholdene til rette for en god løsning av politiets og påtalemyndighetens oppgaver uten å krenke personvernet og det er derfor nødvendig å ha regler om politiets adgang til å utlevere opplysninger til andre formål enn de rent politimessige. Reglene tar derfor ikke sikte på å regulere hvilke konkrete formål som skal utløse et krav om utlevering av opplysninger, men fastsetter at opplysninger kan utleveres, dersom dette har hjemmel i lov eller i medhold av lov. På denne måten videreføres ordningen fra strafferegistreringsloven, hvor hovedregelen er at det er vedkommende fagdepartement, fagmyndighet eller virksomhet som må vurdere om det er behov for å fastsette en hjemmel for å innhente opplysninger fra politiet til bruk for bestemte formål, og at det er en korresponderende hjemmel i politiregisterloven til å utlevere opplysningene til det gitte formålet.

Generelt markeres straffer, strafferettslige reaksjoner og andre tiltak i anledning straffbare handlinger. Med «straff» menes de reaksjoner som per i dag finnes i straffeloven §§ 15 og 16. Mest praktisk er fengsel, samfunnsstraff, bot, rettighetstap og forvaring. Med «strafferettslige reaksjoner» menes betinget dom med straffutmålingsutsettelse (straffeloven § 52 nr. 1 første alternativ), påtaleunnlatelse (straffeprosessloven §§ 69 og 70), overføring til konfliktråd etter straffeprosessloven § 71a, overføring til tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg (straffeloven §§ 39 og 39a) og inndragning. Med «andre tiltak i anledning straffbare handlinger» siktes det til personundersøkelse og beslutning om judisiell observasjon. I begrepet « i anledning straffbare handlinger» ligger at slike tiltak kun kan markeres i de tilfeller hvor det i rettskaflig avgjørelse konstateres straffeskyld. Blir en person frikjent i en sak, skal ikke en judisiell observasjon eller personundersøkelse foretatt i sakens anledning anmerkes i forbindelse med vandelskontroll.

Lovutkastet § 31 gir en generell angivelse av type formål lovgiver ved vedtakelsen av loven støtter at det gis politiattest til. For mer om bestemmelsens rettskildemessige betydning, se punkt 15.7.

Opplysningene fra politiet som innhentes i forbindelse med en vandelskontroll vil kun være en del av grunnlaget for å vurdere om en person er egnet eller skikket for en bestemt funksjon. Som regel vil det være nødvendig for mottakeren av attesten å supplere opplysningene med andre opplysninger om vedkommende, men det kan også være at opplysningen om at vedkommende er ilagt en straffereaksjon alene vil være tilstrekkelig til å utelukke ham fra en bestemt stilling eller funksjon.

Vandelskontroll har en viss forebyggende funksjon. For det første vil man søke å hindre at tidligere straffede personer kommer i posisjoner hvor de på nytt kan begå straffbare handlinger. For det andre vil kunnskap om faren for å bli utelukket fra visse stillinger, studier med videre hvis man begår en straffbar handling, trolig føre til at noen avstår fra den straffbare handlingen. En annen begrunnelse er at det kan virke støtende på allmennheten om tidligere straffede personer settes i bestemte stillinger eller posisjoner. Selv om det ikke er noen holdepunkter for å anta at vedkommende vil begå noe straffbart i den posisjonen han settes, vil stillingen kunne være av en slik art at det er absolutt påkrevd at vedkommende nyter tillit blant allmennheten.

Det er også grunn til å understreke at det er mottakeren/brukeren av opplysningene, som må vurdere hvilken betydning en eventuell anmerkning skal få, hvis det ikke er et uttrykkelig forbud i hjemmelsgrunnlaget mot ansettelse eller lignende dersom vedkommende ikke kan fremvise en plettfri vandel. Det kan godt være at mottakeren av attesten samlet sett har dannet seg et så godt inntrykk av vedkommende, at det straffbare forholdet, som kanskje ligger noe tilbake i tid, derfor ikke tillegges avgjørende vekt.

Til § 30. Vandelskontroll

Bestemmelsen fastsetter at politiet kan utlevere opplysninger i forbindelse med vandelskontroll, når det er hjemmel i lov eller i medhold av lov. Utlevering av opplysninger kan skje på fem forskjellige måter, avhengig av hva som er formålet med utlevering av opplysningene: Politiattest, skikkethetsvurdering, vandelskontroll, akkreditering og straffattest. I utkastet § 30 gis det en nærmere beskrivelse av formålene og vilkårene for å utlevere opplysninger til disse formålene.

Begrepet dokument er også ment å omfatte elektroniske dokumenter, så lenge kravene til sikkerhet er oppfylt på en tilstrekkelig måte. Dokumentbegrepet vil således være det samme som i lov om arkiv 4. desember 1992 nr. 126 § 2 bokstav a.

Til § 31. Formål som berettiger hjemmel for vandelskontroll

Bestemmelsen har en angivelse av de formål lovgiver ved vedtakelsen av loven støttet at det kan gis politiattest til. For mer om bestemmelsens rettskikkmessige betydning, se punkt 15.7. Bestemmelsen gir alene ikke hjemmel for utstedelse av politiattest, men indikerer til hvilke formål attesthjemler kan utstedes.

I bestemmelsens første ledd er det oppstilt 5 generelle formål som kan hjemle et krav om utstedelse av politiattest. Slik disse formålene er formulert, flyter de litt over i hverandre. Når politiattest innhentes ved ansettelse i barnehage for å utelukke personer som har begått seksuelle overgrep mot mindreårige, vil formålet primært dekkes av utkastet § 30 første ledd nr. 3, men også av nr. 2 fordi det vil virke støtende å ansette en slik person i en barnehage og av nr. 4 fordi det kan være fare for at han på ny vil begå overgrep mot barn.

Etter første ledd nr. 1 kan politiattest utstedes for å utelukke personer fra stillinger med videre hvor det av samfunnsmessige hensyn er nødvendig at vedkommende er skikket. Som eksempel kan nevnes politiattest i forbindelse med utstedelse av transportløyver etter samferdselslovgivningen eller sertifikater etter luftfartslovgivningen. Dersom det fremgår at vedkommende har begått straffbare handlinger under ruspåvirkning eller har overtrådt narkotikalovgivningen, vil dette ha betydning for hvorvidt han er skikket til å inneha en tillatelse eller lignende. Dette vil gjelde selv om forholdet ligger noe tilbake i tid og selv om det ikke er noen holdepunkter for å tro at han vil begå en ny straffbar handling under utøvelse av tillatelsen, bevillingen med videre.

Også for en rekke andre stillinger og funksjoner er det påkrevd ut fra samfunnsmessige hensyn at vedkommende har et plettfritt rulleblad. Det at vedkommende har begått én eller flere straffbare handlinger, vil i seg selv være et tegn på at han har hatt et uansvarlig forhold til lover og regler og de normer som samfunnet har satt. På bakgrunn av dette må det stilles spørsmål om han er egnet og skikket til å inneha stillingen.

Etter nr. 2 kan politiattest utstedes for å utelukke personer fra stillinger med videre hvor det vil virke støtende eller motvirke den alminnelige tillit at han får stillingen med videre. Dette vil blant annet gjelde ved ansettelse i politiet, fengselsvesenet og vaktvirksomhetsbransjen. For allmennheten vil det kunne være støtende og by på et tillitsproblem om for eksempel lensmannen i bygda er tidligere straffet, selv om den straffbare handling ligger tilbake i tid og det ikke er noen fare for at han på nytt vil begå straffbare handlinger.

Etter nr. 3 kan politiattest utstedes for å utelukke personer fra stillinger eller posisjoner som i vesentlig grad innebærer et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige eller andre som på grunn av alder, sykdom eller funksjonshemning er ute av stand til å ta vare på seg selv eller sine interesser. Som eksempel kan nevnes utstedelse av politiattest med hjemmel i barnehageloven, barnevernsloven og grunnskoleloven, hvor formålet er å utelukke personer som tidligere er straffet for seksuelle overgrep mot barn. Et eventuelt fremtidig krav om politiattest for ansatte i helsevesenet eller kommunens hjemmehjelptjeneste, vil også falle inn under dette formålet, idet bestemmelsen ikke er begrenset til kun å gjelde hensynet til mindreårige. Også hensynet til voksne, som ikke er i stand til å ta vare på seg selv eller sine interesser, enten på grunn av alder, sykdom eller funksjonshemning, dekkes av formålet i bestemmelsen.

Slik formålet er formulert, vil det ikke være noe til hinder for at man i et hjemmelsgrunnlag fastsetter at politiattesten skal inneholde opplysninger om hvorvidt vedkommende for eksempel er straffet for seksuelle overgrep (mot barn og voksne), naskeri, tyveri, underslag, narkotikaovertredelser med videre. Ved ansettelse i et omsorgsyrke der vedkommende får «fri» tilgang til pasientens/tjenestemottakerens eiendeler, bolig, medikamenter med videre kan det være nødvendig å utelukke også personer som er straffet for vinningskriminalitet og overtredelse av narkotikalovgivningen, herunder bruk og besittelse av narkotiske stoffer (legemiddelloven).

Etter nr. 4 kan politiattest utstedes for å hindre at personer som tidligere er straffet får stillinger og tillatelser med videre hvor det er fare for at de på nytt vil begå straffbare handlinger. Her tenkes det både på utelukkelse av personer som bevisst sikter seg inn mot et yrke eller en posisjon hvor de kan videreføre sin kriminelle aktivitet, men også på situasjoner hvor det er fare for at vedkommende på grunn av tidligere straffbar virksomhet vil kunne begå en ny straffbar handling. Som eksempel kan nevnes en person som er straffet for tyveri, underslag eller ran, som planmessig søker stilling som vekter for å få tilgang til bedrifter og virksomheter hvor han kan fortsette sin vinningskriminalitet. Man kan også tenke seg at en person, som tidligere er straffet for overtredelse av legemiddelloven, bør utelukkes fra stillinger hvor han får tilgang til medikamenter, for eksempel en stilling innen helsevesenet eller hjemmehjelptjenesten.

Etter nr. 5 kan hjemmel for politiattest gis når andre lands lovgivning krever politiattest for bestemte formål. Dette vil samsvare med vårt eget behov for tilsvarende opplysninger fra utlandet. Bestemmelsen innebærer en utvidelse av § 27 for så vidt gjelder slike opplysninger. Det forutsettes at slike opplysninger utleveres til den enkelte etter at vedkommende har dokumentert at det kreves, jf. lovutkastet § 37.

Andre ledd fastslår at hjemler for skikkethetsvurderinger kun bør gis når det ut fra formålet er relevant å gi opplysninger ut over ilagte straffereaksjoner med videre. Som eksempel kan nevnes serveringslovens § 16 om at politiet kan bestemme at det ved serveringsstedet skal være ordensvakter som er godkjent av politiet. Som et ledd i denne godkjenningen stilles det krav om at vedkommende er skikket for oppgaven jfr. rundskriv G-112/2000 fra Justisdepartementet. Hvis politiet sitter med opplysninger om at vedkommende ved en rekke anledninger har vært involvert i bråk og beruselse i forbindelse med utelivsaktiviteter uten at dette har ført til noen straffereaksjon, kan opplysningene likevel være relevante ved vurderingen av om han er skikket til å bli godkjent som ordensvakt ved et serveringssted. På samme måte vil det være relevant å opplyse at en som søker om skjenkebevilling etter alkoholloven, har hatt gjentatte besøk av politiet i forbindelse med husbråk og beruselse, selv om det aldri har ført til noen straffreaksjon. Når politiet gir opplysninger ut over ilagte straffereaksjoner i forbindelse med en skikkethetsvurdering, må det være et krav at opplysningene kan dokumenteres og etterprøves, og at de ikke alene baserer seg på usikre opplysninger fra politiets side.

Etter tredje ledd kan opplysninger også gis til bruk for vandelsvurdering, når en person er underlagt en lovpålagt plikt som forutsetter at han ikke tidligere er straffet. Utlevering av opplysninger til slik vandelsvurdering skiller seg fra utstedelse av politiattest ved at det skjer en direkte utlevering fra politiet til rekvirenten. De vanlige saksbehandlingsreglene som gjelder ved utstedelse av politiattest, kommer ikke til anvendelse. Utlevering av opplysninger til kommunene og domstolene til bruk for valg og uttakelse av meddommere og lagrettemedlemmer etter domstolloven vil falle inn under denne kategorien. Det samme gjelder for eksempel ved utlevering av opplysninger til militære myndigheter til bruk for utskriving, rulleføring og innkalling til militær tjeneste. Regler om slik utlevering er i dag fastsatt i strafferegistreringsforskriften § 6a og § 6b.

Utlevering av opplysninger til bruk for akkreditering av personer kan skje når det har hjemmel i lov eller i medhold av lov. Dette fremgår av fjerde ledd og det siktes i første rekke til kontroll av personer som skal gis adgang til bestemte områder hvor det av sikkerhetsmessige hensyn er nødvendig at vandelskontroll finner sted. Begrepet akkreditering må her forstås i snever forstand, og knytter seg gjerne til situasjoner som er både geografisk og tidsmessig begrenset. Som et eksempel kan nevnes akkreditering av personer som ble gitt tilgang til nærmere bestemte områder/soner under de olympiske lekene på Lillehammer i 1994. Også som et ledd i sikkerhetstiltak i forbindelse med statsbesøk med videre kan det være aktuelt å akkreditere personer som vil komme i nær kontakt med VIP-personen. Her må bestemmelsen forstås som at det er det umiddelbare området rundt VIP-personen, der denne til enhver tid befinner seg, som er det bestemte området. I daglig tale snakker man gjerne også om akkreditering av personer som gis tilgang til sikkerhetssonene på lufthavnene. Denne gruppen faller imidlertid utenfor begrepet i denne loven, idet ansettelse av personell til lufthavnene baserer seg på utstedelse av utømmende politiattest etter de vanlige reglene.

Til § 32 Ordinær politiattest

Denne bestemmelsen angir hvilke straffereaksjoner som skal anmerkes på en ordinær politiattest. Dersom ikke hjemmelsgrunnlaget har noen nærmere angivelse av politiattestens innhold, skal det utstedes såkalt ordinær politiattest, med de begrensninger som følger av denne bestemmelsen. I motsetning til gjeldende bestemmelse i strafferegistreringsloven § 6, er det positivt angitt i nr. 2 hvilke ilagte reaksjoner som skal tas med på attesten. Hvor lenge en ilagt reaksjon skal hefte ved vedkommende med hensyn til utstedelse av politiattest, avhenger av straffens lengde. Dette innebærer at de «mindre alvorlige» overtredelsene vil bli utelatt etter 5 år, mens de alvorligste forholdene vil hefte i 10 år, etter de nærmere kriteriene som er gitt i nr. 5, 6 og 7.

Betinget straff hvor fastsetting av straff utstår, påtaleunnlatelser, bot for forseelser, forenklede forelegg og overføring av saker til behandling i konfliktrådet eller helse- og sosialstyret, skal ikke anmerkes på en ordinær attest, jf. nr. 3.

Oppramsingen i bestemmelsen er ment å være uttømmende, både for hva som skal anmerkes og for hva som ikke skal tas med. Er det noen straffer som er uteglemt, skal disse falle inn under nr. 3, og ikke tas med på attesten.

Mens nr. 2, 3 og 4 henspeiler seg på hvilke straffer som skal tas med på attesten, regulerer nr. 5, 6 og 7 hvilke tidsmessige avgrensninger som skal gjøres, basert på at forholdene er blitt gamle.

Etter nr. 4 kan politiet angi den samlede reaksjonen, dersom det i samme reaksjonsileggelse ilagt reaksjoner som er omhandlet både i nr. 2 og 3 ovenfor. Typisk kan en bot anmerkes sammen med betinget fengsel.

Til § 33. Uttømmende politiattest

Dersom det følger av hjemmelsgrunnlaget, kan hovedregelen om utstedelse av ordinær politiattest etter § 31 fravikes.

Med uttømmende politiattest menes at alle straffer, strafferettslige reaksjoner og andre tiltak i anledning en straffbare handling skal anmerkes på politiattesten. Også overføring av saker til konfliktråd skal anmerkes i en periode. Verserende straffesaker mot vedkommende og forenklede forelegg skal imidlertid ikke anmerkes. Uttømmende politiattest vil kunne kreves der det er påliggende, ut fra formålet med attesten, å kjenne til vedkommendes eventuelle kriminelle fortid, uavhengig av noen tidsbegrensninger. Hvorvidt det skal kunne kreves uttømmende politiattest, må basere seg på en saklig og grundig vurdering av et slikt behov, og det må understrekes at utstedelse av ordinær politiattest skal være hovedregelen.

En begrenset politiattest kan være begrenset både i sak og i tid. Som eksempel kan nevnes utstedelse av politiattest ved ansettelser i yrker hvor man vil sikre seg mot personer som tidligere er straffet for seksuelle overgrep mot barn. Her kan det være fastslått i hjemmelsgrunnlaget at det kun er overtredelser av nærmere gitte straffebud som skal anmerkes på attesten, jf. for eksempel barnehageloven § 20. Opplysninger om for eksempel overtredelse av narkotikalovgivningen eller vinningskriminalitet skal ikke anmerkes på attester til disse formålene. Når det gjelder utstedelse av begrenset attest vil det regelmessig fremgå av hjemmelsgrunnlaget at det ikke gjelder noen tidsbegrensning, og det vil også kunne fremgå at det skal opplyses om vedkommende er siktet eller tiltalt for en straffbar handling. Dersom vedkommende er straffet for overtredelse av de gitte straffebudene, skal dette anmerkes uavhengig av hvor langt tilbake i tid de ligger. Man kan således si at de begrensede attestene som hovedregel er begrenset i sak men ubegrenset i tid.

Med verserende saker skal forstås saker som ikke er rettskraftig avgjort.

Til § 34. Flere eller færre opplysninger

Bestemmelsen fastslår at Kongen kan bemyndige et organ til å beslutte at flere eller færre opplysninger enn det som følger av hovedregelen skal anmerkes på politiattesten.

Etter første ledd første punktum kan den Kongen bemyndiger i særlige tilfeller beslutte at flere opplysninger enn det som følger av hovedregelen skal anmerkes på attesten, dersom det antas å være nødvendig ut fra mottakeren bruk av attesten. Dette gjelder straff, strafferettslige reaksjoner og andre tiltak i anledning straffbare handlinger, og er mest praktisk for ordinære attester. Det kan imidlertid også være praktisk for en avgrenset uttømmende attest, jf. § 33 nr. 3, å markere brudd på andre straffebestemmelser enn det hjemmelsgrunnlaget åpner for, dersom dette er nødvendig for formålet. Det er ikke adgang til å markere forenklede forelegg i henhold til bestemmelsen. Overføring til konfliktrådsbehandling kan kun markeres på uttømmende attest. Dette korresponderer med konfliktrådsloven § 17. Verserende saker anmerkes i henhold til andre ledd. For mer om bestemmelsen, og når det anses nødvendig å markere flere opplysninger, se punkt 15.9.8.3.

Adgangen til å ta med færre opplysninger reguleres av første ledd fjerde punktum. Også når det er spørsmål om hvorvidt færre opplysninger enn det som fremgår av hovedregelen skal tas med i attesten, må samtykke innhentes. Dersom det for eksempel kreves av utenlandske myndigheter at en person må fremlegge politiattest fra sitt hjemland før inngåelse av ekteskap i vedkommende land, er det for eksempel ikke nødvendig ut fra formålet å opplyse at vedkommende er dømt for kjøring i påvirket tilstand. Dersom det er fare for at denne opplysningen i seg selv vil være et hinder for at vedkommende kan inngå ekteskap, bør opplysningen ikke tas med i attesten. Andre opplysninger, for eksempel om voldsutøvelse eller overgrep mot barn, kan ikke utelates i en slik attest.

Adgangen til å markere verserende saker reguleres i andre ledd. Etter § 32 og § 33 er hovedregelen ved utstedelse av ordinær politiattest og uttømmende politiattest at det kun er ilagte reaksjoner som skal anmerkes. Ved utstedelse av attest kan det imidlertid være at politiet ser at vedkommende er under etterforsking eller at han har en uavgjort sak (mistenkt, siktet eller tiltalt), og at dette forholdet etter sin art kan ha betydning for formålet med attesten. Som eksempel kan nevnes utstedelse av attest til en som skal arbeide innenfor sikkerhetssonen ved en lufthavn. Selv om han i utgangspunktet har en «ren» politiattest, kan det være at han er under etterforsking mistenkt for alvorlige tollovertredelser. Ut fra formålet med attesten, vil det være nødvendig at denne opplysningen gjøres kjent for brukeren av attesten. Etter dagens ordning må vedkommende politidistrikt i dette tilfellet innhente samtykke fra Politidirektoratet til å anmerke denne verserende straffesaken. Anmerking av verserende sak kan etter andre ledd kun skje når det er nødvendig ut fra formålet med attesten, og formålet er erkjent eller det er sannsynlig at det blir truffet en positiv påtaleavgjørelse. Hensynet bak denne bestemmelsen er å sikre seg mot at det anmerkes verserende saker som ligger an til henleggelse. En anmerkning på politiattesten kan i et slikt tilfelle få avgjørende konsekvenser for den det gjelder, basert på uriktig grunnlag.

Ved utstedelse av begrensede politiattester vil det imidlertid ofte fremgå av hjemmelsgrunnlaget at det skal anmerkes om vedkommende er siktet eller tiltalt for nærmere gitte straffebud. Adgangen er tatt inn i § 33 nr. 4. I disse tilfellene er det ikke nødvendig å innhente samtykke fra Politidirektoratet før anmerkning. Hvis det derimot skal anmerkes at vedkommende er mistenkt for en slik straffbar handling (uten at det foreligger siktelse eller tiltale), må Politidirektoratets samtykke innhentes.

Etter utvalgets oppfatning bør Politidirektoratet bemyndiges til å beslutte om flere eller færre opplysninger skal tas med i attesten.

Til § 35. Fornyet politiattest

Bestemmelsen åpner for å kreve fornyet attest etter 3 år, dersom vilkårene for å kreve attest fortsatt er til stede. Slik ordningen er i dag, kreves det kun attest ved for eksempel tiltredelse i en stilling. Etter dette kan vedkommende begå straffbare handlinger, som ville ha utelukket ham fra stillingen i utgangspunktet, men som ikke kommer til arbeidsgiverens kunnskap til tross for at de er relevante for den funksjonen vedkommende har i virksomheten.

Etter påtaleinstruksen plikter imidlertid politiet blant annet å gi melding til offentlige myndigheter når en offentlig tjenestemann siktes for en straffbar handling som kan få konsekvenser for hans stilling, og i noen tilfeller skal melding gis allerede når det iverksettes etterforsking. På samme måte skal det gis melding til offentlige myndigheter når en person, som driver virksomhet med offentlig tillatelse, siktes for en straffbar handling som kan få betydning for tillatelsen. I alvorlige tilfeller skal melding gis allerede ved iverksettelse av etterforsking.

Bestemmelsene i påtaleinstruksen fanger imidlertid opp de færreste av tilfellene hvor det er utstedt politiattest, og utkastet § 35 åpner for at arbeidsgiveren (brukeren) kan kreve fremleggelse av ny politiattest hvert tredje år for å kunne forsikre seg om at vedkommende fortsatt tilfredsstiller kravene til vandel som er satt for stillingen. En tilsvarende bestemmelse er gitt i § 8 i forskrift om politiattest ved opptak til høgre utdanning 23. mars 2001 nr. 282, hvor det heter at studenten skal fremlegge ny politiattest etter 3 år fra fastsatt utdanningsstart, forutsatt at det gjenstår obligatorisk klinisk undervisning eller praksisopplæring.

Hvilke konsekvenser det skal få at vedkommende har anmerkninger på en fornyet politiattest, reguleres ikke av denne loven. Dersom dette ikke er regulert direkte i lovgivningen som hjemler utstedelse av politiattest, må det løses etter alminnelige arbeidsrettslige og sivilrettslige regler.

Til § 36. Politiattest i særlige tilfeller

I denne bestemmelsen gis det direkte hjemmel for utstedelse av attest til formål som ikke naturlig kan hjemles i annen lovgivning.

Første ledd nr. 1 korresponderer med formålsbestemmelsen i § 31 første ledd nr. 5.

I første ledd nr. 2 kan det gis politiattest til personer som søker tilsetting ved utenlandske ambassader med videre. Dette er ikke kun personer med norsk statsborgerskap, men omfatter personer som har eller har hatt en slik tilknytning til Norge at det er naturlig å kontrollere hvorvidt de er ilagt straff i Norge.

I første ledd nr. 3 er det også åpnet for at det i enkelttilfeller kan besluttes at det skal utstedes politiattest. Bestemmelsen har samme funksjon som strafferegistreringsforskriften § 12 nr. 5, hvor det fremgår at Politidirektoratet kan samtykke i at det også i andre tilfeller utferdiges politiattest. Bestemmelsen vil være en «sikkerhetsventil» for tilfeller hvor det vil være et umiddelbart behov for å innhente politiattest, men hvor det ikke er etablert en hjemmel for å kreve politiattest direkte til dette formålet.

Andre ledd nr. 1 fanger blant annet opp en del tilfeller som ikke fanges opp av reglene om sikkerhetsklarering, fordi vedkommende ikke skal ha tilgang til skjermingsverdig informasjon. For øvrig vises til punkt 15.8.5.2.

Om annet ledd nr. 2 vises til punkt 15.8.5.3.

Til § 37. Saksbehandlingsregler

Etter denne bestemmelsen må vedkommende dokumentere at han oppfyller kravene til å få utstedt politiattest. Det vil ikke være tilstrekkelig at vedkommende opplyser at han har tenkt å søke en stilling eller lignende, men han må dokumentere at han har fått tilbud om vedkommende stilling eller at han på annen måte kan godtgjøre at han er i en situasjon hvor han kan kreve politiattest. Hovedregelen er at søknaden fremsettes for politiet på hjemstedet og at vedkommende møter personlig. Søknaden kan imidlertid fremsettes for annet politidistrikt dersom dette er naturlig. For personer som for eksempel er bosatt i Akershus men som arbeider i Oslo, vil det kunne være mest hensiktsmessig å fremsette søknaden for Oslo politidistrikt. Politiattesten kan sendes direkte til brukerne (arbeidsgiver med videre) dersom søkeren har samtykke til dette. Søkeren skal da ha tilsendt kopi av attesten.

Til § 38. Skikkethetsvurdering og § 39. Vandelsvurdering

Etter disse bestemmelsene kan politiet kun gi opplysninger til bruk for skikkethetsvurdering og vandelsvurdering når dette er fastsatt i lov eller med hjemmel i lov. Ved vandelsvurdering, for eksempel i forbindelse med uttak av lagrettemedlemmer og meddommere, jf. domstolloven § 66a, kan opplysningene utleveres uten at vedkommende har samtykket, men han skal i ettertid varsles om at det er gjennomført vandelsvurdering. I praksis opplyses nye meddommere som oftest på forhånd om at deres vandel vil bli kontrollert. Slik vandelsvurdering kan også skje kontinuerlig i løpet av den fireårsperioden uttaket gjelder, for eksempel i forbindelse med uttrekning i den enkelte sak.

Til § 40. Akkreditering

Ved utlevering av opplysninger i forbindelse med akkreditering av personer som gis tilgang til bestemte områder med videre, er det særlig aktuelt å gi opplysninger av sikkerhetsmessig betydning for forebyggelse av terror- og sabotasjehandlinger, attentater og alvorlige ordensforstyrrelser. Her vil det være aktuelt både å gi opplysninger om ilagte straffereaksjoner og andre relevante opplysninger som politiet sitter inne med. Ved akkreditering i forbindelse med et statsbesøk, vil det for eksempel kunne være relevant og nødvendig å gi opplysninger om vedkommendes hyppige kontakt med bestemte kriminelle eller ekstreme miljøer eller reisevirksomhet til konfliktfylte områder, selv om han har en plettfri vandel.

Det er politiet på stedet som utleverer opplysningene med anbefaling om vedkommende kan akkrediteres, og eventuelt i hvilket omfang akkreditering kan gis. Akkreditering kan også foretas av politiet selv i noen tilfeller. Dersom det er aktuelt å gi opplysninger som er sikkerhetsgraderte, kan utleveringen bare skje i samsvar med sikkerhetsloven. Før politiet uttaler seg om akkrediteringen, skal det innhentes uttalelse fra Politiets sikkerhetstjeneste.

Dersom vedkommende nektes akkreditering, skal han informeres om dette før utlevering av opplysningene til rekvirenten. Bakgrunnen for dette er at vedkommende skal få anledning til å kommentere opplysningene som utleveres. I eksempelet ovenfor, kan det godt være at vedkommende har aktverdige grunner for å ha kontakt med kriminelle eller ekstreme miljøer med videre og at dette ikke bør være til hinder for at han akkrediteres.

Den som nektes akkreditering, kan be om en begrunnelse for dette. Opplysninger fra Politiets sikkerhetstjeneste skal ikke inngå i begrunnelsen uten at tillatelse er innhentet fra sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Bestemmelsen samsvarer med den som gjelder for personkontroll ved sikkerhetsklarering i henhold til sikkerhetsloven med forskrifter, jf. forskrift om personellsikkerhet § 4-5.

Til § 41. Straffattest

Til bruk i den enkelte straffesak kan det utstedes straffattest til politiet, påtalemyndigheten, domstolene og kriminalomsorgen. Straffattesten brukes blant annet i forbindelse med utmåling av straff og andre reaksjoner, og i forbindelse med fastsettelse av soningsforhold, permisjoner med videre. I slik attest skal alle forhold anmerkes.

Til § 42. Taushetsplikt for mottaker av vandelskontroll

Den som mottar opplysninger fra politiet i forbindelse med vandelskontroll har taushetsplikt om disse og plikter å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysningene. Bestemmelsen innebærer at mottakeren også pålegges å oppbevare og makulere opplysningen på en slik måte at ikke uvedkommende får tilgang til dem. Overtredelse av denne taushetsplikten kan straffes etter straffeloven § 121, og mottakeren må gjøres kjent med taushetsplikten og hvilke følger et eventuelt brudd kan få.

Taushetsplikten omfatter ikke straffattest, da denne blir dokumenter i rettsforhandling i straffesak, og det er således lite forenlig at attesten blir underlagt taushetsplikt.

Taushetsplikten går foran det som er fastsatt i forvaltningsloven og unntakene i forvaltningsloven §§ 13a og 13b kommer ikke til anvendelse.

Kapittel 6. Informasjonsplikt, innsyn, retting sperring og sletting

Generelt

Kapittel 6 inneholder det som normalt er ansett som den registrertes rettigheter i personopplysningsloven. Bestemmelsene er imidlertid tilpasset politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger, og det er således flere forskjeller fra reglene i personopplysningsloven.

De situasjoner hvor politiet har en utleveringsrett behandles i kapittel 4, mens ulike «informasjonsplikter», slik som i § 43 og § 44, behandles i kapittel 6.

Reglene om innsynsrett må ses i sammenheng med andre regler om innsynsrett, som for eksempel partsinnsynet i straffeprosessen. Videre kan tilsynsorganet ha innsyn på vegne av den registrerte, se § 52 andre ledd. Det er ingen regel om generelt innsyn i behandlingen, da generell informasjon om behandlingen må anses ivaretatt gjennom forskrifter og meldeplikt.

Det er to bestemmelser om retting, sperring og sletting. Begrepene retting, sperring og sletting er nærmere gjennomgått i punkt 17.1.2. Hovedregelen finnes i § 45, hvor det fremgår at opplysninger som ikke lenger er nødvendige for politiet, det vil si er blitt gamle, skal slettes. Arkivloven begrenser politiets rett og plikt til å slette opplysninger. Er vilkårene i arkivloven for oppbevaring av opplysningene oppfylt, går disse reglene foran slettereglene i politiregisterloven. I § 46 reguleres opplysninger med andre former for feil eller mangler. Disse opplysningene skal som oftest korrigeres ellers sperres, og overleveres sjelden til arkivverket.

Det er ingen egen bestemmelse om at opplysninger som føles særlig belastende for den registrerte kan slettes eller sperres når opplysningene verken er mangelfulle eller unødvendige, slik det finnes i personopplysningsloven § 28 tredje ledd. En slik begjæring må avgjøres etter den alminnelige nødvendighetsregelen i § 45, se nærmere punkt 17.5.

En begjæring om retting, sperring og slettes må behandles uavhengig av om den registrerte har innsynsrett. Dette må ses i sammenheng med Datatilsynets kontrollkompetanse i § 52, se nærmere punkt 17.4.4.7.

Til § 43. Informasjonsplikt

Personopplysningsloven §§ 19 og 20 fastsetter informasjonsplikt for den behandlingsansvarlige. Politiregisterloven har det motsatte utgangspunkt, og i første ledd fastslås at det normalt ikke er noen plikt til å informere om at opplysninger behandles. Kravet om detaljerte forskrifter og meldeplikt for politiets behandlinger vil gi allmennheten god oversikt over de behandlinger som skjer, og mulighet til å vurdere om de selv er registrert. Dersom taushetspliktsreglene ikke er til hinder for det, kan politiet informere om behandlingen dersom de selv ønsker.

I noen situasjoner er politiet likevel pålagt en informasjonsplikt til den registrerte. I andre ledd fremgår at dersom politiet utleverer opplysninger i mottakerorganets interesse, skal den registrerte som utgangspunkt varsles. Bestemmelsen gjelder for all politimessig virksomhet, også når opplysningene hentes fra straffesak. Utlevering i forebyggende øyemed etter § 19 utløser ikke informasjonsplikt. Politiattester utløser heller ingen informasjonsplikt, da det er den registrerte selv som iverksetter slik utlevering. Unntatt er vandelsvurdering, hvor det også er en informasjonsplikt, se § 39 tredje ledd. Informasjonsplikten gjelder uavhengig av om mottaker er et offentlig organ eller privat. For mer om hva som skal regnes å være i mottakerorganets interesse, se punkt 14.8.1.2. Det varsles kun om at opplysninger er utlevert, og informasjonsplikten utløser i seg selv ingen innsynsrett. Innsynsrett følger eventuelt av § 44.

Det foreslås imidlertid unntak fra informasjonsplikten der politiet er underlagt en plikt til å utlevere opplysningene, jf. eksempelvis barnevernloven § 6-4. I så fall må det anses å være kjent for den registrerte at opplysningene utleveres. Det gjøres også unntak der informasjonsplikten er skadelig for kriminalitetsbekjempelsen. Dette er tilfeller hvor for eksempel informasjon vil gi den kriminelle kunnskap som kan være til nytte i hans kriminelle atferd eller virksomhet, se nærmere punkt 16.2.3.1. Det gjøres også unntak av hensyn til vernet av andre personer. Dersom en person kan bli utsatt for represalier som følge av at en registrert får informasjon, kan informasjon unntas. Et annet viktig og antakeligvis omfattende unntak er dersom mottakerorganets lovpålagte kontrolloppgaver tilsier at informasjonsplikt unntas. Med kontrollorganer forstås organer, både offentlige og private, som har fått kontrolloppgaver pålagt i lov. De aller fleste vil være offentlige organer, men det finnes også private, som Det Norske Veritas. Det er praktisk dersom opplysninger om en sak overleveres til for eksempel Kredittilsynet eller Helsetilsynet på et stadium hvor det fortsatt er aktuelt for tilsynene å iverksette undersøkelser før den registrerte vet at kontroll- eller tilsynssak er iverksatt. Hensikten er at det skal være mulig å utlevere opplysninger særlig til tilsynsorganer uten at politiet eller tilsynsorganets oppgaver blir umuliggjort.

Retten til informasjon etter andre ledd gjelder ikke for alle registrerte. Det er kun de sentrale aktørene, herunder normalt de som er nevnt i bestemmelsen, som skal varsles. Ellers ville informasjonsplikten blitt en uoverkommelig oppgave. For mer om hvem som skal varsles, se punkt 16.2.3.2.

Til § 44. Innsyn

I første ledd fastslås hovedregelen om at den registrerte har rett til å få opplyst hvilke opplysninger som er registrert om ham selv i den enkelte behandling. Hovedregelen om innsyn gjelder også vaktjournaler. Bestemmelsen gjelder kun utenfor straffesak, med unntak av utlevering av opplysninger i mottakerorganets interesse, se nedenfor.

I andre ledd oppstilles viktige og omfattende unntak fra innsynretten. Unntak kan gjøres dersom det er nødvendig av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen eller når vernet av andre personer tilsier det, og tilsvarer unntaket fra informasjonsplikten. Det vises derfor til fremstillingen over og punkt 16.3.6.2. Det er ikke tilstrekkelig at det er ønskelig å unnta innsynsrett, men det må være nødvendig for kriminalitetsbekjempelsen. Det kan også gjøres unntak dersom det er nødvendig for et kontrollorgans lovpålagte oppgaver. For definisjon av kontrollorgan, se kommentar til § 43.

Av andre ledd tredje punktum følger det at det i forskrift kan gjøres unntak fra innsyn i etterretningsregistre. For etterretningsregistre vil det i praksis i alle tilfeller være nødvendig å gjøre unntak av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen, og det er derfor åpnet for at generelt unntak kan gjøres i forskrift. Etter første og andre punktum må unntak gjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det er imidlertid ikke noe i veien for at politiet gir innsyn i etterretningsregistre, dersom taushetspliktsreglene åpner for dette og såfremt vernet av andre personer ikke tilsier det motsatte, jf. første punktum. For opplysninger som oppbevares i henhold til § 9, 4-månedersregelen, er innsyn absolutt unntatt. Politiet kan ikke gi innsyn i slike opplysninger. Dette samsvarer med den snevre utleveringsadgangen disse opplysningene er underlagt, jf. lovutkastet § 9 andre ledd andre og tredje punktum.

Av tredje ledd følger en ufravikelig innsynsrett. Av nr. 1 følger at den registrerte alltid har innsyn i opplysninger i reaksjonsregisteret. Dette er uansett opplysninger som er kjent for den registrerte, og det er ikke til skade for verken kriminalitetsbekjempelsen eller andre at vedkommende får tilgang til disse opplysningene. Bestemmelsen må ses i sammenheng med fjerde ledd, som er kommentert nedenfor. Av nr. 2 følger at den registrerte har innsyn i biologiske identifikasjonsegenska-per. Hva som skal anses som biologiske identifikasjonsegenskaper er nærmere beskrevet i punkt 13.11. Den registrerte vil være kjent med at slike opplysninger er registrert, og bør derfor ha innsyn i disse. Av nr. 3 følger at det er innsyn i opplysninger som utleveres til private i deres interesse. Hvis politiet eller påtalemyndigheten mener opplysningen er av en slik karakter at den kan utleveres til private i deres interesse, må også den registrerte få innsyn. Dette innebærer at den registrertes innsynsrett i straffesak blir utvidet dersom politiet velger å utlevere opplysningene i privates interesse før saken er avsluttet. For offentlige organer antas innsynsretten ivaretatt gjennom alminnelige innsynsregler. Er det private organet et kontrollorgan, går regelen i andre ledd tredje punktum foran den ubetingede innsynsretten, slik at unntak kan gjøres der det er nødvendig av hensyn til kontrollorganet.

Ved innsyn bør den registrerte normalt få opplysningene skriftlig. Av fjerde ledd fremgår at opplysninger fra reaksjonsregisteret skal gis muntlig. Bestemmelsen skal forhindre at den registrerte i realiteten kan fremskaffe en politiattest, selv om det ikke er hjemmel for det.

Det vises for øvrig til fremstillingen i kapittel 16. Saksbehandlingsregler for begjæring om innsyn følger av § 48. Blant annet må begjæringen angi hvilke behandlinger det ønskes innsyn i, hvilket henger sammen med at ett og samme organ kan være behandlingsansvarlig for flere systemer.

Til § 45. Sletting og sperring av opplysninger som ikke lenger er nødvendige for politiet

Første ledd første punktum oppstiller hovedregelen om at opplysninger ikke skal oppbevares lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Bestemmelsen korresponderer med kvalitetskravene i § 7 første ledd nr. 3. Bestemmelsens hovedregel er at opplysningene skal slettes, men den praktiske hovedregel vil muligens være at opplysningene overføres til arkivverket, jf. andre punktum. For mer om arkivreglenes anvendelse på politiet, se punkt 17.2 og 5.3. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslag til unntaket i arkivloven § 9 bokstav d i.f.

Opplysninger som skal slettes etter § 45 har ingen andre mangler enn at de er «gått ut på dato». Opplysninger med andre mangler behandles etter § 46.

Begrepet nødvendig skal ikke tolkes så strengt at det er en absolutt forutsetning for saken at opplysningen behandles, men det kan heller ikke være tilstrekkelig at politiet finner det hensiktsmessig å oppbevare opplysningen. I utgangspunktet må det være et konkret og saklig behov for å behandle opplysningen. Dette er nærmere drøftet i punkt 17.3.4.2.

Ofte vil det være vanskelig konkret å fastsette når en opplysning ikke lenger er nødvendig for formålet, og for mange behandlinger må det lages regler i form av forskrifter med en absolutt slettefrist, hvor slettefristen er basert på når de fleste opplysninger ikke lenger antas å være nødvendige. Kan det påvises at opplysningene er nødvendige etter dette, bør det være adgang til å oppbevare dem. Likeledes må opplysningene slettes før tidsfristen dersom det kan fastslås at de ikke er nødvendige. Det er ingen plikt til kontinuerlig ajourføring av opplysningene, men de må kontrolleres før de brukes, se § 7. Opplysninger som oppbevares etter § 9 skal slettes etter 4 måneder, jf. tredje punktum, dersom det ikke er en annen hjemmel til å behandle opplysningene. Dette gjelder selv om politiet ikke har hatt kapasitet til å arbeide med opplysningene, har forlagt dem eller av andre grunner ikke har gjort noe med opplysningene.

Av andre ledd fremgår at politiet og påtalemyndigheten selv kan oppbevare opplysningen til historiske, statistiske og vitenskaplige formål, dersom samfunnets interesser klart overstiger de ulempene behandlingen kan medføre for den enkelte. Er mengden ikke-verifiserte opplysninger stor skal det svært mye til før samfunnsinteressene overstiger ulempene behandlingen kan medføre for den enkelte. Men det vil alltid være mulig å behandle opplysningene uidentifiserte. Av andre punktum fremgår at det skal tilstrebes at det ikke er mulig å identifisere den som er registrerte i henhold til andre ledd lenger en nødvendig. Dette er imidlertid et generelt prinsipp som også må antas å gjelde ellers.

Til § 46. Retting, sletting og sperring av opplysninger beheftet med feil eller mangler

Bestemmelsen regulerer sletting av opplysninger som har en form for feil eller mangel. Mens første ledd omhandler mangler som kan rettes opp, omhandler andre ledd feil som ikke lar seg reparere. Oppdelingen er basert på hvilken videre behandling opplysningene skal ha. For nærmere om skillet mellom de forskjellige feil og mangler, se punkt 17.1.3. At opplysninger med feil og mangler har egne regler for retting, sperring og sletting er basert på at de senere kan bli nødvendige som dokumentasjon i forbindelse med feil som er begått på bakgrunn av de uriktige opplysningene.

Av første ledd fremgår at den behandlingsansvarlige skal rette mangelfulle opplysninger enten av eget tiltak eller på begjæring fra den registrerte. Det er ikke et vilkår for retting at feilen har noen betydning for den registrerte. Opplysningene skal rettes ved at mangelfulle opplysninger markeres og suppleres med korrekte opplysninger, jf. første ledd andre punktum, i motsetning til unødvendige opplysninger, som skal slettes eller overføres til arkivverket. Årsaken er at de mangelfulle opplysningene senere kan ha betydning som dokumentasjon, se nærmere punkt 17.4.4.1. Opplysninger som åpenbart ikke kan ha betydning som dokumentasjon, skal slettes, jf. første ledd tredje punktum, se punkt 17.4.4.2.

Når opplysninger som tidligere er rettet ved overstrykning og tilføying (i henhold til § 46) går ut på dato, slik at de ikke lenger er nødvendige, skal de enten slettes eller overføres til arkivverket i henhold til § 45.

Av andre ledd følger at opplysninger som ikke lar seg reparere skal slettes eller sperres. Det samme gjelder opplysninger som er ervervet i strid med annen lovgivning eller av andre grunner ikke kan behandles av politiet og påtalemyndigheten, jf. andre punktum. For at opplysningene skal slettes, må for det første både politiet/påtalemyndigheten og den registrerte samtykke, jf. tredje ledd, hvilket forutsetter at opplysningene er av en slik karakter at det kan gis innsyn i dem. Samtykket må være skriftlig, og skal ellers forstås i henhold til politiregisterlovens definisjon av begrepet, jf. § 2 nr. 7. Den behandlingsansvarlige må forklare den registrerte betydningen av at opplysningene slettes, noe som i praksis vil bety at det i ettertid ikke er mulig å dokumentere skade den registrerte har vært utsatt for på grunn av feil registrering. For mer om dette, se punkt 17.4.4.5. Hvis ikke begge parter samtykker, skal opplysningene sperres. Bruken av sperrede opplysninger er nærmere regulert i § 47. For mer om opplysninger med feil som ikke lar seg reparere, se punkt 17.4.4.3.

For det andre må det før opplysningene skal slettes også tas stilling til om opplysningene faller innenfor arkivlovgivningen. Hvis opplysningene er arkivverdige, følger det av fjerde ledd at Riksarkivaren skal høres før endelig vedtak treffes. Vedtak kan treffes både av Datatilsynet og den behandlingsansvarlige. Bestemmelsen må ses i sammenheng med det foreslåtte unntaket i arkivloven § 9 og §18.

Til § 47. Bruk av opplysninger som er sperret

Det er kun opplysninger med feil eller mangler som blir sperret, se § 46, og dette må være bestemmende for bruk av de sperrede opplysningene. Av første ledd første punktum fremgår at sperrede opplysninger kun kan brukes dersom det er nødvendig for den registrerte, politiet eller påtalemyndigheten for å dokumentere hva som ble behandlet av opplysninger. Det er med andre ord notoritetshensyn som ivaretas gjennom en slik regel. Et typisk eksempel vil være til et erstatningskrav, jf. § 57. For øvrig skal det fastsettes sletteregler for opplysningene før de sperres basert på når opplysningene ikke lenger kan antas å være nødvendige. Sperrede opplysninger oppbevares hos Riksarkivaren.

Bestemmelsen refererer seg til sletting eller sperring av opplysninger, og ikke dokumenter, som i helseregisterloven og personopplysningsloven. Bakgrunnen er at opplysninger også kan finnes i registre som nødvendigvis ikke faller innenfor dokumentbegrepet.

Andre ledd regulerer situasjoner der det er ønske om å benytte sperrede opplysninger i straffesak eller forebyggende øyemed. Det er en meget begrenset adgang til å benytte opplysninger i straffesak eller i forebyggende virksomhet som her foreslås, nemlig dersom strafferammen er over 10 år og opplysninger kan identifiseres av politiet. For nærmere om vilkårene, se punkt 17.6.1. Straffeprosesslovens regler om utleveringspålegg i §§ 210 flg. foreslås å komme til anvendelse så langt de passer.

Til § 48. Saksbehandlingsregler for innsyn, retting sperring og sletting

Det foreslås felles saksbehandlingsregler for innsyn, retting, sperring og sletting, og reglene er nærmere omtalt i punkt 16.3.8 og punkt 17.7.

Av første ledd fremgår at begjæringen må rettes til politi eller påtalemyndighet og at den må være skriftlig. Det er den behandlingsansvarlige som skal ta stilling til begjæringen, da det må antas at vedkommende har best kunnskap om behandlingen. Personvernombudet bør ha en sentral rolle ved behandlingen av slike begjæringer. Det er imidlertid ikke krav om at den behandlingsansvarlige selv svarer. Noen ganger kan det være nødvendig at andre svarer, jf. tredje ledd. Henvendelsen må angi spesifikt hvilke behandlinger den gjelder. Politiet må behandle begjæringen selv om den omfatter en rekke behandlinger, med mindre det må antas å være ren sjikane eller et forsøk på å lamme systemet. På samme måte som for politiattester må den som retter en begjæring identifisere seg på en tilstrekkelig måte, og i enkelte tilfeller kan personlig fremmøte være nødvendig, se nærmere punkt 15.11.1.3.

I henhold til andre ledd skal opplysninger gis skriftlig, med mindre annet fremgår av forskrift. Opplysninger fra reaksjonsregisteret skal alltid gis muntlig for å unngå omgåelse av politiattestbestemmelsene, jf. tredje punktum. Regelen stiller særlige krav til etablering av rutiner for å sikre tilstrekkelig identifisering av den som ber om innsyn.

Av tredje ledd fremgår at politiet skal gi en begrunnelse som ikke tilkjennegir at det foreligger en registrering, dersom en begjæring ikke tas til følge. Skal et unntak fra informasjonsrett og innsynsrett av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen og vernet av andre fungere effektivt, er politiet avhengig av å kunne behandle og besvare begjæringer på en slik måte at det ikke røper om den som begjærer innsyn er registrert hos politiet. Det samme gjelder begjæringer om retting, sperring og sletting. At politiet pålegges en plikt, er begrunnet i at unntak gjøres av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen eller vernet av andre, og i slike tilfeller må det også gis en alternativ begrunnelse. Av samme grunn er det ikke oppstilt detaljerte regler om hvor henvendelser må rettes, se nærmere punkt 16.3.8.5.

Kapittel 7. Meldeplikt, klage, tilsyn og sanksjoner

Generelt

Kapittelet har egne bestemmelser om klage og erstatning. Begge regelsett kommer i tillegg til de alminnelige regler om klage og erstatning.

Reglene om tilsyn er viktige bestemmelser for å oppfylle de kravene som følger av EMK artikkel 8. Datatilsynets tilsynskompetanse vil etter forslaget bli begrenset av politiregisterlovens anvendelsesområde, og Datatilsynet har således ikke tilsynsfunksjoner i den enkelte straffesak, kun i straffesakssystemer, se nærmere nedenfor.

Til § 49. Meldeplikt

Meldeplikten er nærmere omtalt i kapittel 19. Det er en behandling som skal meldes, og hva som skal anses som en behandling, og således utløser meldeplikt, er nærmere beskrevet i punkt 19.6.1.

I henhold til første ledd første punktum skal den behandlingsansvarlige melde alle behandlinger til Datatilsynet 30 dager før behandlingen starter. Det er mulig å sende melding elektronisk, dersom sikkerhetstiltakene er gode nok. Det er også adgang til å pålegge politiet å melde til andre organer i tillegg til Datatilsynet, se punkt 19.8.2.

Hensikten med meldeplikten er å utfylle de generelle reglene i forskrift med konkrete opplysninger om hvordan behandlingen gjennomføres, og at disse blir tilgjengelig for offentligheten. For sentrale systemer skal det sendes både hovedmelding og tilslutningsmelding. Tilslutningsmeldingen skal vise hvem som er tilknyttet det sentrale systemet og hvilke sikkerhetsrutiner som finnes, se punkt 19.6.2.

Behandling som skjer i tilknytning til en enkelt straffesak er unntatt meldeplikt, jf. første ledd tredje punktum. Årsaken er at det i svært mange straffesaker opprettes egne behandlinger. Egne registre og oversikter som utarbeides i straffesak er således ikke meldepliktig. Behandlingen er imidlertid underlagt lovens andre regler, herunder informasjonssikkerhetsbestemmelsene.

Opplysninger som behandles etter § 9 kan enten meldes separat, eller det kan fremgå av andre meldinger hvilke regler som gjelder for disse opplysningene, se nærmere punkt 19.6.4.

I andre ledd er det visse saksbehandlingsregler for meldingen. Blant annet må det utarbeides skjema som meldingen skal sendes på. Meldeplikten skal ikke være for omfattende, og det er de mest sentrale forholdene som skal tas med, slik det fremgår av andre punktum. Hensikten med meldingen er blant annet å gjøre det mulig for den enkelte å utøve sine rettigheter, og for tilsynsorganet å gjøre sitt arbeid. Nærmere om meldingens innhold i punkt 19.7.

Datatilsynet skal føre en offentlig fortegnelse over alle behandlinger politi og påtalemyndighet har meldt, jf. tredje ledd, slik at allmennheten kan gjøre seg kjent med behandlingene. Fortegnelsen skal inneholde alle opplysninger i meldingen, med unntak av de deler av meldingen som det er nødvendig å gjøre unntak fra av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen, jf. tredje ledd andre punktum. Vurderingen er en noe annen enn ved unntak etter informasjons- og innsynsbestemmelsene, fordi det her er snakk om generell informasjon om behandlingen, og ikke om den enkelte person. Det skal således mer til for å gjøre unntak. Det kan for eksempel være nødvendig å gjøre unntak for metodebeskrivelser og opplysninger om sikkerhet. Unntak kan også gjøres dersom det kunne skade rikets sikkerhet, landets forsvar eller forholdet til fremmede makter dersom opplysningene ble kjent.

Skal den behandlingsansvarlige gjøre endringer i noe som fremgår av meldingen, må det først sendes ny melding, jf. fjerde ledd første punktum. Ut over dette må det sendes ny melding 3 år etter forrige melding ble sendt, jf. fjerde ledd andre punktum. Er det ingen endringer når tidspunktet for fornyet melding er kommet, sendes det kun beskjed om dette. Fristen løper fra forrige fullstendige melding ble sendt, og mindre endringer tas ikke i betraktning i forhold til 3-årsfristen.

Til § 50. Klageadgang

Bestemmelsen om klageadgang i politiregisterloven kommer i tillegg til den alminnelige klageadgangen etter forvaltningsloven og straffeprosessloven, og bestemmelsen i § 50 er således ikke uttømmende.

Første ledd gjelder utenfor den enkelte straffesak. Politidirektoratet er som hovedregel internt klageorgan, men i den grad det klages på Politidirektoratets avgjørelse må femte ledd komme til anvendelse, slik at klagen går til overordnet organ. Det er ikke et vilkår at klager vet at han er registrert. Også den som antar seg registrert har klageadgang, for eksempel på avslag på innsyn.

Etter nr. 1 kan avgjørelser om vandelskontroll påklages. Det kan for eksempel være dersom det er markert flere saker etter § 34. For det tilfellet at det er Politidirektoratet som har besluttet at flere opplysninger skal anmerkes på en politiattest i henhold til § 34, må § 50 femte ledd komme til anvendelse, slik at det er mulig å påklage avgjørelsen til overordnet forvaltningsorgan.

Etter nr. 2 kan den registrerte påklage brudd på taushetspliktsreglene utenfor den enkelte straffesak. «Den registrerte» må her forstås slik at det er den personopplysningene gjelder som er klageberettiget. En klage på taushetsplikten har til hensikt å få fastslått hvorvidt det foreligger brudd på taushetspliktsregelen, som igjen kan få rettslige konsekvenser, se punkt 20.5.2.4. Klage på brudd på reglene om utlevering av opplysninger i mottakerorganets interesse, vil være en klage på brudd på taushetspliktsreglene, og kan gis oppsettende virkning etter fjerde ledd.

Etter nr. 3 kan den registrerte påklage innsyn, retting, sperring og sletting, og det er da særlig avslag på en begjæring som er aktuelt. Bestemmelsen omfatter i praksis alle brudd på loven, hvor den registrertes anførsel er at hans personopplysninger må slettes. Av nr. 4 fremgår at den registrerte kan påklage avgjørelser om erstatning. Regelen må forstås slik at det både er den som har fått og den som ikke har fått erstatning som er klageberettiget, og det må blant annet være mulig å klage både på et avslag og beløpets størrelse.

Andre ledd gjelder adgangen til å påklage brudd på taushetsplikten i en enkelt straffesak. Adgangen er den samme som utenfor straffesak, men det er overordnet påtalemyndighet som er klageorgan. Også før politiregisterloven har påtalemyndigheten vært klageorgan for klager på behandlingen av den enkelte straffesak. Politidirektoratet vil derimot være klageorgan for brudd på reglene for straffesakssystemene, se punkt 20.4 og 8.7.

Av tredje ledd følger at klagebehandling på avgjørelse om innsyn, retting, sperring og sletting skal forelegges Datatilsynet før klagen avgjøres, da dette faller innenfor Datatilsynets kjernekompetanse.

I de tilfeller hvor den behandlingsansvarlige har informasjonsplikt etter § 43 andre ledd, kommer forvaltningsloven § 42 til anvendelse, slik at det kan besluttes at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort, jf. fjerde ledd. Videre er det gitt fullmakt til Kongen til å gi nærmere regler om slik utsatt iverksettelse.

Av femte ledd følger at forvaltningslovens kp. VI om klage og omgjøring gjelder så langt de passer. Videre er det i § 63 gitt hjemmel for at det kan gjøres unntak fra forvaltningslovens regler i forskrift.

Til § 51. Politiets handleplikt ved feil eller mangler

Bestemmelsen korresponderer med personopplysningsloven § 27, og er nærmere omhandlet i punkt 17.4.5. Bestemmelsen må ses i sammenheng med retten til å kreve erstatning i § 57.

Bestemmelsen pålegger den behandlingsansvarlige en plikt til så langt som mulig å sørge for at feilen ikke får betydning for den registrerte. Hvilke tiltak som er nødvendige, må vurderes konkret i den enkelte sak, og politiet må ta opp til vurdering de ønsker den som er utsatt for feilen har. Det kan for eksempel være av stor betydning for ham å få en skriftlig bekreftelse på feilen, og i så fall bør dette om mulig imøtekommes. Andre ganger kan det være nødvendig å gå ut med informasjon i pressen.

Er opplysningene utlevert til personer utenfor politi og påtalemyndighet skal disse varsles, jf. andre punktum. Dette nødvendiggjør at politiet har oversikt over opplysninger som er utlevert. Feil kan skje uten at den som rammes umiddelbart er kjent med det. Er opplysningene utlevert, skal politiet også varsle den registrerte, forutsatt at vedkommende har innsyn i opplysningene, jf. tredje punktum. Er opplysningene ikke utlevert, kan politiet selv korrigere uten varsel.

Til § 52. Datatilsynets oppgaver. Tilsyn

Etter første ledd er Datatilsynet gitt full tilsynskompetanse overfor det alminnelige politi og påtalemyndighet. EOS-utvalget er i henhold til EOS-loven tilsynsorgan for PST, slik det også fremgår av lovutkastet § 62. For mer om dette, se punkt 21.5.2.

Av andre ledd fremgår at Datatilsynet etter begjæring fra en fysisk eller juridisk person kan kontrollere om opplysninger om vedkommende er behandlet i samsvar med loven. Som tilsynsorgan har Datatilsynet ingen plikt til å behandle en henvendelse, på samme måte som klageorgan har, se nærmere punkt 21.5.2.2. Det er ikke krav om at den registrerte påklager vedtaket før han henvender seg til Datatilsynet, og den registrerte kan velge mellom å påklage eller henvende seg til tilsynsorganet. Påklages vedtaket, skal Datatilsynet uttale seg før det fattes ny avgjørelse, jf. § 50 tredje ledd. Det er ikke særskilt fastsatt at klageorganet skal høres dersom Datatilsynet mottar en henvendelse, men skal Datatilsynet utføre sine tilsynsoppgaver på en hensiktsmessig måte, må de uansett ha god kontakt med behandlingsansvarlig.

Til § 53. Datatilsynets oppgaver. Pålegg

I første ledd gis Datatilsynet kompetanse til å pålegge den behandlingsansvarlige at en behandling av opplysninger i strid med loven skal opphøre eller stille vilkår som må oppfylles for at behandlingen skal være i samsvar med loven. Påleggskompetansen omfatter i utgangspunktet hele lovens virkeområde, med de unntak som fremgår av første ledd andre punktum. Se også nærmere punkt 21.5.3.2. For det første kan Datatilsynet ikke gi pålegg om innsyn i opplysninger som er unntatt innsynsrett etter § 44. Unntaket fra innsynsrett er i disse tilfellene basert på en politifaglig vurdering og således bør ikke Datatilsynet ha påleggskompetanse. I praksis innebærer dette at politiet og påtalemyndigheten selv har kontroll over innsyn i registrene. Datatilsynet kan imidlertid pålegge retting, sperring eller sletting, dersom vilkårene for dette er oppfylt. For det andre kan Datatilsynet ikke gi pålegg om taushetsplikt. Dette er et område hvor Datatilsynet heller ikke har påleggskompetanse etter personopplysningsloven. Det vil i praksis innebære at Datatilsynet er avskåret fra å stanse utlevering av opplysninger, for eksempel i mottakerorganets interesse. For det tredje kan Datatilsynet etter forslaget heller ikke gi pålegg om overholdelse av vandelskontrollreglene.

Etter andre ledd kan Datatilsynets vedtak påklages til Personvernnemnda. Dette er i samsvar med regelen i SIS-loven § 23 andre ledd, og hovedregelen i personopplysningsloven § 42 fjerde ledd. Siden det kun er vedtak som kan påklages, vil det for alle praktiske formål være den behandlingsansvarlige, det vil si politimesteren eller sjef for særorgan, som har klagerett.

Til § 54. Tilgang til opplysninger

Etter første ledd kan både Datatilsynet og Personvernnemnda kreve opplysninger som er nødvendige for at de skal kunne gjennomføre sine oppgaver. Regelen er en absolutt forutsetning for en effektiv tilsynsordning. I andre ledd er det utdypet at tilsynsorganene også kan kreve tilgang til steder og hjelpemidler, og gjennomføre kontroller. Politiet og påtalemyndigheten må bistå i den grad det er nødvendig.

Til § 55. Taushetsplikt for og politiattest fra ansatte i tilsynsmyndighetene

Personer hos Datatilsynet og Personvernnemnda som får tilgang til opplysninger underlagt taushetsplikt etter kp. 4, er underlagt samme taushetsplikt. Brudd på taushetsplikten er straffbart etter straffeloven § 121. Personer som gjennom tilsyn får tilgang til opplysninger skal ha plettfri vandel og det kan kreves uttømmende politiattest i henhold til § 33.

Til § 56. Personvernombud

I henhold til første ledd må den behandlingsansvarlige ha et personvernombud. Et personvernombud kan selvfølgelig være ansvarlig for flere behandlinger. Det er imidlertid viktig med nærhet til behandlingsansvarlig, den med det daglige ansvaret og brukerne av systemet.

Personvernombudets rolle er fleksibel, men den skal, i henhold til andre ledd, være både rådgivende og kontrollerende i forhold til den behandlingsansvarlige og den enkelte som behandler opplysningene, og ansettelsesforholdet må innrettes slik at det er mulig å gjennomføre disse oppgavene. Det vises for øvrig til punkt 21.8.

Til § 57. Erstatning

Etter første ledd er den behandlingsansvarlige objektivt ansvarlig for det økonomiske tapet som den skadelidte påføres som følge av at opplysninger er behandlet i strid med bestemmelser i eller i medhold av loven. I vurderingen av det økonomiske tapet må det ses hen til de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven § 3-1. Det er skadelidte som må dokumentere årsakssammenheng etter de alminnelige reglene, og føre bevis for tapets størrelse. Beregningen av tapet skal skje i samsvar med prinsippene i § 3-1.

Av første ledd andre punktum følger at brudd på taushetsplikten følger de alminnelige erstatningsreglene. Årsaken er at brudd på taushetspliktsreglene ligger dårlig til rette for objektivt ansvar, da reglene i betydelig grad åpner for skjønn.

Etter andre ledd kan skadelidte få erstattet ikke økonomisk tap (oppreisning), med mindre politiet eller påtalemyndigheten kan bevise at det ikke skyldes feil eller forsømmelse på den behandlingsansvarliges side. Det er ikke enhver feil som skal lede til oppreisning, men det må være mer spesielle omstendigheter, se nærmere punkt 22.2.5.2.

I henhold til tredje ledd første punktum settes krav om erstatning frem for den behandlingsansvarlige. Den behandlingsansvarliges vedtak kan klages inn for Politidirektoratet, jf. § 50. Det foreslås en særskilt foreldelsesregel for erstatningskravet, jf. tredje ledd første punktum, slik at kravet må settes frem ett år etter at den skadelidte fikk kunnskap om de forhold som begrunner kravet.

Har skadelidte også vært siktet i en straffesak, kan han ha mulighet til å kreve erstatning etter både straffeprosessloven og politiregisterloven. Det forutsetter imidlertid at den skadevoldende handling er av en slik art at den omfattes av politiregisterlovens anvendelsesområde, se nærmere punkt 22.2.4.2. Kan en tidligere siktet kreve erstatning etter politiregisterlovens regler, kommer straffeprosesslovens saksbehandlingsregler til anvendelse, jf. tredje ledd andre og tredje punktum.

Selv om det ikke fremgår direkte av lovteksten, kommer de alminnelige reglene om bortfall eller nedsettelse av erstatning på bakgrunn av siktedes eget forhold til anvendelse.

Kapittel 8. Politiets sikkerhetstjeneste

Generelt

I dette kapittelet gis særbestemmelser for PST. Det følger av lovforslaget § 3 andre ledd at lovens system er at dens generelle bestemmelser gjelder for PST, med de avvik og særregler som følger av dette kapittelet.

Til § 58. Nødvendighetskravet for Politiets sikkerhetstjeneste

Bestemmelsen gir særregler for PST om når det er nødvendig å behandle opplysninger. Den erstatter således § 5 på PSTs område, hvilket er grunnen til at første og andre ledd er tilnærmet identiske med § 5 nr. 1 og nr. 2.

Tredje ledd gir den materielle særregel på samme måte som § 5 nr. 3 angir når nødvendighetskravet er oppfylt utenfor de enkelte straffesaker. Behovet for særregel på PSTs område, og den nærmere begrunnelse for innholdet i bestemmelsen, er gitt fyldig omtale i kapittel 23, nærmere bestemt punkt 22.3.1 og 22.3.2.

Tredje ledd nr. 1 bokstav a angir først at nødvendighetskravet er oppfylt når kriteriene for opprettelse av såkalt «forebyggende sak» er oppfylt, jf. Justisdepartementets rundskriv G- 80/99, det vil si at det er rimelig grunn til å undersøke om noen forbereder et straffbart forhold som PST har til oppgave å forebygge. Det dreier seg underforstått om den straffrie forberedelse til straffbare forhold. Er det rimelig grunn til å undersøke om noen utfører en forberedelseshandling som er gjort straffbar, vil vilkårene etter straffeprosessloven § 224 for å innlede etterforsking være oppfylt. «Rimelig grunn» må forstås på samme måte som i straffeprosessloven § 224, i den forstand at det er et krav om objektive holdepunkter, sannsynlighet og forholdsmessighet, samt et krav om at behandlingen er saklig begrunnet. Men bestemmelsen omfatter også det som skjer forut for opprettelse av forebyggende sak, jf. henvisningen til at det er nødvendig i forebyggende øyemed å behandle opplysninger av betydning for arbeidsoppgavene i politiloven § 17b, hvilket er PSTs hovedoppgaver.

I tredje ledd nr. 1 bokstav b er det omtalt utlendinger som det av sikkerhetsmessige grunner er nødvendig å behandle opplysninger om. Bestemmelsen innebærer ingen utvidet hjemmel for PST til å registrere utlendinger, sett i forhold til dagens regelverk og praksis. Det vises her blant annet til overvåkingsinstruksen 19. august 1994 § 4 første ledd siste punktum, hvoretter tjenesten i samarbeid med utlendingsmyndighetene skal foreta nødvendig kontroll med tilreisende og fastboende utlendinger. Som påpekt under punkt 23.3.2.3 finner imidlertid utvalget at det vil være i godt samsvar med EMKs krav til forutberegnelighet at det inntas en egen regel om adgangen til å behandle opplysninger om utlendinger. Hva angår begrepet «utlending», vises til definisjonen i utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 § 48, hvoretter utlending er enhver som ikke er norsk statsborger. Det følger av utlendingsloven kapittel 8 at adgangen til å nekte utlending opphold av sikkerhetsmessige grunner også gjelder for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, jf. utlendingsloven § 51 siste ledd. Med referansepersoner i Norge for utlendinger menes herboende personer som utlendingen oppgir i sin søknad om visum, oppholds- eller arbeidstillatelse med videre eller om politisk asyl.

Tredje ledd nr. 2-4 viser til PSTs oppgaver etter politiloven § 17c. Det bemerkes at også oppgaven om samarbeid med utenlandske myndigheter, jf. politiloven § 17c nr. 2, kan gi en viss selvstendig hjemmel for innhenting av opplysninger, eksempelvis i forhold til opplysninger om utlendinger i utlandet som tilflyter tjenesten. Videre er utveksling av opplysninger en form for behandling, og det synes under enhver omstendighet naturlig å ta med denne samarbeidsoppgaven. Videre er akkreditering føyd til personkontroll i tredje ledd nr. 4, fordi utvalget foreslår at denne oppgaven gis særskilt lovhjemmel.

Tredje ledd nr. 5 er en videreføring av overvåkingsinstruksen 19. august 1994 § 5 andre ledd, der det heter at opplysninger som ikke er av interesse for overvåkingstjenesten, men som antas å kunne ha interesse for det øvrige politi, skal registreres før de oversendes vedkommende. Dette er en registrering av hensyn til notoritet, idet det er ønskelig i kontrolløyemed å kunne etterspore hva PST har gitt av opplysninger til andre deler av politiet. Det vises for øvrig til punkt 23.5.5 i utredningen. Det kan for eksempel dreie seg om opplysninger om ulovlig narkotikahandel som PST har mottatt i forbindelse med sitt arbeid etter politiloven §§ 17b og 17c. Dersom det på et senere tidspunkt skulle vise seg at slike opplysninger likevel er av sikkerhetsmessig interesse - for eksempel fordi narkotikahandelen senere kan knyttes til finansiering av en terrorhandling - og slik sett faller innenfor primærformålet med innhentingen av dem, må PST ha anledning å bruke dem igjen. Man kan eventuelt gjennom forskrift regulere adgangen til slik gjenbruk i forhold til tilfeller hvor opplysningene er slettet hos den del av politiet som opprinnelig mottok dem, fordi de er blitt ansett å ikke lenger være nødvendige å behandle, eller av samme grunn ville vært slettet hos PST. Personvernmessig skiller imidlertid en slik gjenbruk seg klart fra de tilfellene av sekundærbruk hvor opplysningene enten ikke er innhentet til politimessige formål, eller er sperret fordi de i utgangspunktet led av irreparable mangler. Etter tredje ledd nr. 5 er det opplysninger som i utgangspunktet ble innhentet primært for utførelsen av PSTs oppgaver, men som på innhentingstidspunktet fremsto som unødvendige for PST.

Politiets sikkerhetstjeneste kan i tilfeller som nevnt i tredje ledd behandle opplysninger om personer, grupper, organisasjoner og annen virksomhet som har saklig sammenheng med undersøkelsens formål.

Til § 59. Tidsbestemt unntak fra kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans

Bestemmelsen tilsvarer den alminnelige 4-månedersregelen som foreslås innført i § 9. Om forståelsen av regelen på PSTs område, vises særlig til punkt 23.4.3 i utredningen. For øvrig gjelder de samme reglene som for det alminnelige politiet, jf. andre ledd.

Til § 60. Informasjonsplikt og innsynsrett

Bestemmelsen gjør unntak fra de alminnelige bestemmelser om informasjonsplikt og innsynsrett for så vidt gjelder PST. Hva angår begrunnelsen, vises særlig til punkt 23.6.2. Bestemmelsen gir ingen begrensning i den adgangen kontrollutvalget i henhold til lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten har til å gi uttalelse til enkeltpersoner og organisasjoner som klager over forhold vedrørende PST.

Til § 61. Personkontroll

Utgangspunktet ved PSTs personkontroll er at man sjekker vedkommende som skal klareres mot allerede innhentede opplysninger som befinner seg i PSTs systemer. Bestemmelsen gjenspeiler at bruk av opplysninger til personkontroll i vesentlig grad innebærer en sekundærbruk av opplysninger som tidligere er innhentet til PSTs øvrige formål, som oftest etterforsking eller forebyggende virksomhet. Bare unntaksvis er det aktuelt å behandle opplysninger som har personkontroll som sitt primære formål. Bestemmelsen, som er en oppfølging av forslaget fra Danielsen-utvalget, jf. NOU 1998: 4, er ment å regulere i hvilke situasjoner det kan tillates at personkontroll er primærformålet, og når det ikke kan. Av bestemmelsens andre ledd følger at PST kan gå utenfor sine egne registre og innhente nye opplysninger i forbindelse med en aktuell sak om personkontroll. Av første ledd følger derimot at PST ikke har anledning å forhåndsregistrere opplysninger til bruk for en mulig fremtidig personkontroll, når opplysningen ellers ikke er nødvendig for PSTs formål. Forhåndsregistrering av opplysninger i personkontrolløyemed har man som kjent heller ikke foretatt i PST siden slutten av 1970-tallet. Mottar PST opplysninger som synes å ha betydning i personkontrollsammenheng, uten at det av hensyn til andre formål ville vært nødvendig å behandle dem, eksempelvis om misbruk av alkohol eller andre rusmidler, jf. sikkerhetsloven § 21 første ledd bokstav e, må tjenesten imidlertid kunne sjekke om de gjelder en person som allerede er sikkerhetsklarert. I så fall må opplysningene kunne behandles på vanlig måte, jf. § 61 andre ledd andre punktum.

Unntatt fra slik sekundærbruk til personkontroll er opplysninger som stammer fra kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven § 216i.

Til § 62. Klage og tilsyn

Det følger av lovforslaget § 2 andre ledd at loven foreslås å gjelde for PST med de unntak og særbestemmelser som fremgår av §§ 58-63. Som det fremgår av punkt 23.12 går utvalget inn for at det ikke etableres nye klage- og tilsynsordninger for PST.

Kapittel 9. Forskrifter

Til § 63 Forskrifter

I denne bestemmelse angis forskrifter både av materiell og administrativ karakter. Det vises til kapittel 24.

Kapittel 10. Overgangsregler

Til § 64. Overgangsregler

Av første ledd følger det at Kongen kan gjøre unntak fra krav til sporbarhet. Dette er tenkt som en overgangsregel, for eksempel dersom et gammelt system er bestemt å skulle byttes ut, kan det gjøres unntak for kravene til sporbarhet i det gamle systemet, frem til det nye er utviklet.

Av andre ledd følger det at Kongen kan gi overgangsregler for vandelskontroll.

Kapittel 1. Lovens formål, definisjoner og virkeområde

§ 1. Lovens formål

Formålet med denne loven er å bidra til god behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten, effektiv løsning av politiets og påtalemyndighetens oppgaver, beskyttelse av personvernet og forutberegnlighet for den enkelte ved behandlingen av opplysninger.

§ 2. Definisjoner

I denne lov forstås med

1. personopplysning: opplysning og vurdering som kan knyttes til fysisk person,

2. behandling av opplysninger: enhver elektronisk eller manuell bruk av opplysninger, som f.eks. innsamling, registrering, systematisering, oppbevaring, tilpasning, endring, gjenfinning, søking, videreformidling ved overføring, spredning eller andre former for tilgjengeliggjøring, sammenstilling eller samkjøring, sperring, sletting eller tilintetgjøring eller en kombinasjon av slike bruksmåter,

3. register: opplysninger som er lagret slik at de kan gjenfinnes uten uforholdsmessig bruk av ressurser,

4. behandlingsansvarlig: den som i lov eller forskrift er angitt som behandlingsansvarlig, eller den som alene eller sammen med andre bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger innenfor lovens ramme og hvilke hjelpemidler som skal brukes,

5. databehandler: den som behandler opplysninger på vegne av den behandlingsansvarlige,

6. registrert: fysisk eller juridisk person opplysninger kan knyttes til,

7. samtykke: en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra den registrerte om at denne godtar behandlingen av opplysninger,

8. ikke-verifisert opplysning: opplysning hvis korrekthet ikke er avklart,

9. straffesak: sak som behandles etter straffeprosessloven,

10. vandelskontroll: bruk av opplysninger for å vurdere om en fysisk eller juridisk person er egnet til en bestemt stilling, funksjon, tillatelse, oppgave eller lignende.

§ 3. Lovens virkeområde

Loven gjelder for politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger, med unntak av behandling av opplysninger

1. i den enkelte straffesak, men likevel slik at

   1. reglene om taushetsplikt i §§ 14 til 29 gjelder, og

   2. den behandlingsansvarlige er underlagt generelle plikter som formålsbestemthet i § 4, nødvendighetskravet i § 5 nr. 2, forskriftskravet i § 6 tredje ledd, krav til opplysningenes kvalitet i §§ 7 og 8, kravene til informasjonssikkerhet og internkontroll i kapittel 3, informasjonsplikten i § 43, meldeplikt i § 49, klageadgang i § 50 og handleplikt i § 51,

2. som er del av politiets forvaltningsvirksomhet eller sivile gjøremål,

3. som reguleres av lov om Schengen informasjonssystem 16. juli 1999 nr. 66.

For Politiets sikkerhetstjeneste gjelder loven når den utfører sine oppgaver etter politiloven §§ 17b og 17c, med de særbestemmelser som følger av kapittel 8. Forvaltningsvirksomhet i Politiets sikkerhetstjeneste er omfattet av loven.

Loven gjelder både elektronisk og manuell behandling. For opplysninger som behandles muntlig gjelder kun kravene til internkontroll i § 11 og taushetsplikt §§ 14 til 29.

For opplysning om gjenstand gjelder §§ 1, 10 til 13 og reglene om taushetsplikt i den grad opplysninger omfattes av § 14. For øvrig gjelder loven så langt den passer.

Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen.

Kapittel 2. Krav til behandlingen av opplysninger

§ 4. Formålsbestemthet

Politiet og påtalemyndigheten kan behandle opplysninger til det formålet de er innhentet for og til andre politimessige formål, med mindre behandlingen er begrenset i andre regler. Opplysningene kan bare benyttes til politimessige formål, med mindre annet er bestemt i lov eller i medhold av lov.

Skal opplysninger innhentet til politimessige formål brukes til politiets forvaltningsvirksomhet, må vilkårene i § 21 være oppfylt. Likeledes må vilkårene i § 22 være oppfylt for bruk av opplysningene til sivile gjøremål.

§ 5. Nødvendighetskravet

1. Opplysninger kan bare behandles når det er nødvendig for formål som nevnt i § 4. I tillegg må vilkårene i nr. 2, 3 eller 4 være oppfylt.

2. I den enkelte straffesak kan det behandles opplysninger i samsvar med reglene i straffeprosessloven §§ 224 og 226.

3. Til kriminalitetsbekjempelsen utenfor den enkelte straffesak kan det, dersom det er nødvendig i det enkelte tilfellet, behandles opplysninger om

   1. en person som det er holdepunkter for at kommer til å begå en eller flere straffbare handlinger. Dette gjelder selv om personen er under den kriminelle lavalder eller de subjektive vilkårene for straff ikke er oppfylt,

   2. en person som har særlig tilknytning til slik person som nevnt i bokstav a,

   3. en person som er blitt, eller det er sannsynlig at vil bli, utsatt for en straffbar handling,

   4. en person som er informant.

4. Til andre politimessige formål enn kriminalitetsbekjempelse kan det behandles opplysninger om personer når det er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Herunder kan det, for å ivareta den enkeltes sikkerhet, behandles opplysninger om personer som representerer en særlig sikkerhetsrisiko.

§ 6. Politiets registre og andre systemer

Politiet skal føre et reaksjonsregister med opplysninger om personer som har vært gjenstand for straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning straffbare handlinger. Det skal registreres personalia, reaksjoner og tiltak. Taushetsplikten i § 14 er ikke til hinder for at registeret brukes til kriminalstatistikk. Kongen skal gi forskrifter om registrering av utenlandske reaksjoner og tiltak.

Politiet kan føre

1. kriminaletterretningsregistre, dersom vilkårene i § 5 nr. 3 og lovens øvrige vilkår er oppfylt,

2. registre som gir en fortløpende og døgnkontinuerlig oversikt over alle vesentlige forhold og opplysninger vedrørende ordning og utførelse av polititjenesten på vedkommende sted (vaktjournaler). Registeret kan brukes til politimessige, forvaltningsmessige og administrative formål.

Før en behandling iverksettes, skal Kongen gi forskrift om

1. hvilket rettslig grunnlag som hjemler behandlingen,

2. formålet med behandlingen,

3. hvem som er behandlingsansvarlig,

4. hvilke opplysningskategorier som kan registreres,

5. hvem i politiet og påtalemyndigheten som har tilgang til opplysningene,

6. adgangen til å utlevere opplysningene,

7. de nærmere regler for retting, sperring og sletting av opplysninger,

8. regler for informasjonssikkerhet og internkontroll.

§ 7. Krav til opplysningenes kvalitet

Opplysninger som behandles skal

1. være tilstrekkelige og relevante for formålet med behandlingen,

2. være korrekte og oppdaterte, og

3. ikke lagres lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen.

Opplysninger som er ikke-verifiserte kan behandles dersom det er nødvendig ut fra formålet med behandlingen.

Opplysninger som behandles i henhold til § 5 nr. 3 skal markeres med kildens pålitelighet og opplysningenes holdbarhet, og det skal fremgå dersom det ikke er holdepunkter for at en registrert kommer til å begå en eller flere straffbare handlinger, jf. § 5 nr. 3 bokstav a.

§ 8. Personopplysninger som ikke kan behandles

Opplysninger om en person kan ikke behandles kun på bakgrunn av hva som er kjent om personens rasemessige eller etniske bakgrunn, politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning, fagforeningstilhørighet eller opplysninger om helsemessige eller seksuelle forhold.

Opplysninger som behandles om en person på et annet rettmessig grunnlag kan utfylles med opplysninger som nevnt i første ledd.

§ 9. Tidsbestemt unntak fra kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans

I en periode på inntil fire måneder kan det behandles opplysninger uten at kravene om formålsbestemthet i § 4, nødvendighet i § 5 nr. 1, nr. 3 og nr. 4 og relevans i § 7 første ledd nr. 1 er oppfylt, dersom det er nødvendig for å avklare om kravene er oppfylt.

Opplysninger skal snarest mulig vurderes med sikte på slik avklaring som nevnt i første ledd, slik at de enten slettes eller behandles i henhold til annet rettslig grunnlag enn § 9. For å foreta vurderingen kan opplysningene gjøres kjent for andre tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten. Opplysningene kan også utleveres til andre, dersom det er strengt nødvendig for å foreta vurderingen.

Kapittel 3. Informasjonssikkerhet og internkontroll

§ 10. Informasjonssikkerhet

Den behandlingsansvarlige og databehandleren skal gjennom planlagte og systematiske tiltak sørge for tilfredsstillende informasjonssikkerhet med hensyn til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet ved behandling av opplysninger.

For å oppnå tilfredsstillende informasjonssikkerhet skal den behandlingsansvarlige og databehandleren dokumentere informasjonssystemet og sikkerhetstiltakene. Dokumentasjonen skal være tilgjengelig for medarbeiderne hos den behandlingsansvarlige og hos databehandleren. Dokumentasjonen skal også være tilgjengelig for tilsynsmyndighetene.

En behandlingsansvarlig som lar andre få tilgang til opplysninger, skal påse at disse oppfyller kravene i første og andre ledd.

§ 11. Internkontroll

Den behandlingsansvarlige skal etablere og holde vedlike planlagte og systematiske tiltak som er nødvendige for å oppfylle kravene i eller i medhold av denne loven, herunder sikre opplysningenes kvalitet.

Den behandlingsansvarlige skal dokumentere tiltakene. Dokumentasjonen skal være tilgjengelig for medarbeiderne hos den behandlingsansvarlige og hos databehandleren. Dokumentasjonen skal også være tilgjengelig for tilsynsmyndighetene.

§ 12. Kravet til sporbarhet

Det skal være tilstrekkelig sporbarhet i behandlingen, slik at bruk av systemet kan kartlegges.

Formålet er å forebygge og kontrollere brudd på loven. Opplysninger om bruk av systemet kan benyttes til å

1. administrere systemet,

2. avdekke og oppklare brudd på sikkerheten i edb-systemet,

3. kontrollere og sanksjonere urettmessig behandling av opplysninger.

Opplysninger som nevnt i andre ledd skal registreres og lagres i minst 3 måneder.

§ 13. Databehandlerens rådighet over opplysningene

En databehandler kan ikke behandle opplysninger på annen måte enn det som følger av skriftlig avtale eller instruks. Opplysningene kan heller ikke uten slik avtale overlates til noen andre for lagring eller bearbeidelse.

I instruksen for eller avtalen med den behandlingsansvarlige skal det fremgå at databehandleren plikter å gjennomføre slike sikringstiltak som følger av § 10.

Enhver som er ansatt hos eller utfører tjeneste eller arbeid for databehandleren, og som får tilgang til opplysninger som er underlagt taushetsplikt i henhold til denne lov, skal pålegges taushetsplikt i henhold til § 29. En slik plikt skal fremgå av instruksen for eller avtalen med den behandlingsansvarlige. Det kan kreves uttømmende politiattest av enhver som er ansatt hos eller utfører tjeneste eller arbeid for databehandleren, og disse må ha plettfri vandel. Databehandleren plikter å oppgi hvem som får tilgang til de taushetsbelagte opplysningene.

Kapittel 4. Taushetsplikt, politiets og påtalemyndighetens tilgang til opplysninger og utlevering

§ 14. Omfanget av taushetsplikten

Enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet eller påtalemyndigheten, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om

1. noens personopplysninger, eller

2. tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningen angår.

Taushetsplikten gjelder også for opplysninger som det ut fra hensynet til etterforskingen i den enkelte sak, hensynet til spanings- og etterretningsvirksomheten eller hensynet til politiets operative virksomhet og organiseringen av denne er nødvendig å holde hemmelig. Unntakene i §§ 16 til 27 kommer til anvendelse så langt de passer.

Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Opplysninger som nevnt i første og andre ledd kan heller ikke utnyttes i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre.

Taushetsplikten gjelder også overfor andre i politiet og påtalemyndigheten, med mindre § 15 kommer til anvendelse.

For taushetsplikt i tilknytning til kommunikasjonskontroll gjelder straffeprosessloven kp. 16a.

§ 15. Tilgang til opplysninger innad i politiet og påtalemyndigheten

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene gjøres tilgjengelige for andre tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten, i den utstrekning de har tjenestemessig behov for dem, og det er til formål som omfattes av denne loven (politimessige formål).

Opplysninger som etter sin art er sensitive, som er gitt av noen med særskilt beskyttelsesbehov eller som er ikke-verifiserte, bør underlegges særskilt tilgangsbegrensning.

§ 16. Taushetsplikt hvor ingen hensyn taler for hemmelighold

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene

1. gjøres kjent for andre, i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker,

2. brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at de gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte,

3. brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, for eksempel når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder.

§ 17. Taushetsplikt i forhold til parter eller den opplysningen gjelder

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter, og ellers for dem som opplysningene direkte gjelder.

Dette gjelder ikke for opplysninger som kan skade politiets arbeid med å forebygge eller avdekke lovbrudd eller opprettholde ro og orden dersom de blir kjent, med mindre annet følger av straffeprosesslovens regler om dokumentinnsyn.

§ 18. Taushetsplikt ved saksbehandlingen i den enkelte straffesak

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes i den enkelte straffesak, herunder til etterforsking, saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll.

§ 19. Taushetsplikt ved forebyggende virksomhet

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger utleveres dersom det er nødvendig for å avverge en straffbar handling.

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger utleveres til

1. offentlige organer, for å forebygge en straffbar handling, eller

2. private, dersom det er nødvendig for å forebygge en straffbar handling og andre løsninger må antas utilstrekkelige.

Utleveringen må uansett være forholdsmessig i den konkrete situasjonen, og det skal særlig legges vekt på om opplysningene formidles til en mottaker som er underlagt taushetsplikt, hvordan det kan forventes at mottakeren benytter opplysningene og om opplysningene etter sin art eller kilde er beheftet med usikkerhet. Dersom det er mulig og hensiktsmessig å varsle den registrerte, bør dette gjøres før utlevering skjer.

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysningene utleveres, dersom det er nødvendig for å verifisere opplysningene.

Utlevering av opplysninger etter andre ledd skal besluttes av den behandlingsansvarlige. Opplysningene skal fortrinnsvis utleveres i skriftlig form. Den behandlingsansvarlige skal nedtegne hvilke opplysninger som utleveres, hvem de utleveres til og hvorfor de utleveres. Dersom opplysningene er ikke-verifisert, skal dette fremgå særskilt.

§ 20. Taushetsplikt ved politiets andre oppgaver

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger utleveres til andre politimessige formål enn de kriminalitetsbekjempende, dersom det er nødvendig for å utføre oppgaven.

Bestemmelsen i § 19 tredje ledd kommer til anvendelse.

§ 21. Taushetsplikt ved utlevering til politiets forvaltningsvirksomhet

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger utleveres til politiets forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål, dersom dette klart følger av lov eller med hjemmel i lov eller er strengt nødvendig for utførelsen av virksomheten.

§ 22. Taushetsplikt ved utlevering til offentlige organer i deres interesse

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger utleveres til andre offentlige organer i deres interesse, dersom dette klart følger av lov eller med hjemmel i lov.

Bestemmelsene i § 19 tredje og femte ledd kommer til anvendelse.

Ved utlevering har den behandlingsansvarlige informasjonsplikt i henhold til § 43 andre ledd og den registrerte innsynsrett etter § 44 første ledd.

§ 23. Taushetsplikt ved utlevering til private i deres interesse

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger utleveres til private i deres interesse, dersom dette klart følger av lov. Kongen skal for øvrig gi forskrift om utlevering av opplysninger fra avsluttede straffesaker av hensyn til tungtveiende private eller offentlige interesser.

Bestemmelsene i § 19 tredje og femte ledd kommer til anvendelse.

Ved utlevering har den behandlingsansvarlige informasjonsplikt i henhold til § 43 andre ledd og den registrerte innsynsrett etter § 44 første ledd.

§ 24. Taushetsplikt ved statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver med videre

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger utleveres til statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll.

§ 25. Taushetsplikt ved forskning

Når det finnes rimelig og ikke medfører uforholdmessig ulempe for andre interesser, kan det bestemmes at opplysninger i det enkelte tilfellet utleveres til bruk for forskning, uten hinder av taushetsplikten i § 14.

Beslutning etter første ledd treffes av riksadvokaten i straffesaker, og for øvrig av Politidirektoratet.

Bestemmelsene i forvaltningsloven § 13d andre og tredje ledd og § 13e kommer til anvendelse så langt de passer.

§ 26. Taushetsplikt ved utlevering til allmennheten i straffesak

Taushetsplikten som nevnt i § 14 første ledd er ikke til hinder for at allmennheten gis opplysninger fra straffesak på følgende vilkår:

1. Når dette er nødvendig for å ivareta straffeforfølgningens allmennpreventive virkning, offentlig kontroll med myndighetsutøvelsen eller for å gi saklig og nøktern informasjon om hendelser av allmenn interesse. Det kan også gis opplysninger med det siktemål å bidra til oppklaring av straffbare handlinger, jf. § 18.

2. Opplysninger skal gis uten bruk av navn og andre identifiserende opplysninger, med mindre dette er nødvendig ut fra formålet, eller nødvendig for å forhindre forveksling, eller når opplysningene allerede er alminnelig kjent.

3. Opplysninger som ikke er etterprøvd og kontrollert av politiet, skal normalt ikke offentliggjøres. Bestemmelsen i § 28 første og andre punktum gjelder tilsvarende.

Kongen skal gi nærmere regler om utlevering av opplysninger til allmennheten.

§ 27. Taushetsplikt ved utlevering av opplysninger til utlandet

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger utleveres til utenlandske myndigheter etter § 18. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger utleveres til utenlandske samarbeidende politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester for å avverge eller forebygge straffbare handlinger eller dersom det er nødvendig for å verifisere opplysningene. Bestemmelsen i § 19 tredje og femte ledd kommer til anvendelse.

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysningene utleveres til utenlandske myndigheter ut over første ledd, dersom utleveringen følger av lov, eller av en konvensjon eller avtale som er ratifisert eller tiltrådt av Norge.

§ 28. Særlig regler ved utlevering av ikke-verifiserte opplysninger utenfor straffesak

Opplysninger som utleveres utenfor straffesak skal forsøkes verifisert før de utleveres. Dersom ikke-verifiserte opplysninger utlevers, bør det gjøres oppmerksom på at deres korrekthet ikke er avklart. Opplysninger bør utleveres i skriftlig form, og når ikke-verifiserte opplysninger utleveres skriftlig, skal det fremgå at deres korrekthet ikke er avklart.

§ 29. Pålegg om taushetsplikt med videre

Politiet eller påtalemyndigheten kan pålegge taushetsplikt når mottaker får opplysninger undergitt taushetsplikt som nevnt i § 14 første ledd i forbindelse med at vedkommende uttaler seg til eller på annen måte bistår politiet eller påtalemyndigheten.

Politiet eller påtalemyndigheten kan pålegge enhver som utfører tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, taushetsplikt om opplysninger som nevnt i § 14 andre ledd når organet mottar opplysninger som er taushetsbelagt i henhold til denne loven.

Overtredelse av taushetsplikt etter første og andre ledd kan straffes etter straffeloven § 121, dersom vedkommende er gjort oppmerksom på at overtredelse kan få slik følge.

Vedkommende myndighet skal sørge for at taushetsplikten og straffetrusselen blir kjent for dem den gjelder, og kan kreve skriftlig erklæring om at de kjenner og vil respektere reglene.

Kapittel 5. Vandelskontroll og attester

§ 30. Vandelskontroll

Vandelskontroll kan bare foretas når det har hjemmel i lov eller i medhold av lov. Opplysninger fra kontrollen gis på følgende måter:

1. Som politiattest ved utstedelse av attest til bruk i mottakers interesse med opplysninger om hvorvidt en fysisk eller juridisk person har vært gjenstand for straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning straffbare handlinger, eller er gjenstand for straffeforfølgning.

2. Som skikkethetsvurdering ved utstedelse av dokument til bruk i mottakers interesse med opplysninger om hvorvidt en person anses skikket til å inneha en stilling, funksjon, tillatelse, oppgave eller lignende.

3. Som vandelsvurdering ved utstedelse av dokument til mottaker, som på grunn av en lovpålagt plikt personen er underlagt, har rett til å innhente opplysninger om personen er ilagt straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning straffbare handlinger.

4. Som akkreditering ved utstedelse av dokument til bruk i mottakers interesse når viktige sikkerhetsmessige hensyn tilsier at det føres kontroll med person som blir gitt adgang til bestemte områder.

5. Som straffattest ved utstedelse av dokument til bruk i straffesak med opplysninger om en fysisk eller juridisk person er ilagt straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning av straffbare handlinger.

§ 31. Formål som berettiger hjemmel for politiattest

Politiattest bør bare hjemles til følgende formål:

1. For å utelukke fysiske og juridiske personer fra stillinger, funksjoner, tillatelser, oppgaver eller lignende hvor det kan medføre store samfunnsmessige skader eller være samfunnsødeleggende dersom disse innehas av personer som på grunn av ilagt straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning av straffbare handlinger er uegnet.

2. For å utelukke fysiske og juridiske personer fra stillinger, funksjoner, tillatelser, oppgaver eller lignende hvor det vil virke støtende eller motvirke den alminnelige tillit dersom disse innehas av personer som har vært ilagt straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning straffbare handlinger.

3. For å utelukke fysiske og juridiske personer som har vært ilagt straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning straffbare handlinger som gjør dem uegnet for stillinger, funksjoner, tillatelser, oppgaver eller lignende som i vesentlig grad innebærer et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige eller overfor andre som på grunn av alder, sykdom eller funksjonshemming har reduserte muligheter til å ta vare på seg selv eller sine interesser.

4. For å hindre at fysiske og juridiske personer som er ilagt straff, strafferettslig reaksjoner eller andre tiltak i anledning av straffbare handlinger, besitter stillinger, funksjoner, tillatelser, oppgaver eller lignende hvor det er fare for at de på ny vil begå straffbare handlinger.

5. Når lovgivningen i andre land krever at det dokumenteres om en fysisk eller juridisk person har vært gjenstand for straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning straffbare handlinger.

Skikkethetsvurdering bør bare hjemles til formål som angitt i første ledd, der det er nødvendig med flere opplysninger enn straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning straffbare handlinger.

Vandelsvurdering bør bare hjemles til formål hvor en person er underlagt en lovpålagt plikt som forutsetter at han ikke tidligere er ilagt straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning straffbare handlinger.

Akkreditering bør bare hjemles til formål hvor viktige sikkerhetsmessige hensyn tilsier at det foretas kontroll med personer som blir gitt adgang til bestemte områder.

§ 32. Ordinær politiattest

1. Politiattest kan bare utstedes når det i lov eller i medhold av lov er bestemt at en fysisk eller juridisk person må godtgjøre at han har ført en hederlig vandel eller er ustraffet, eller når det ellers klart fremgår at det kan kreves politiattest. Med mindre annet er særskilt angitt i politiattestens hjemmelsgrunnlag, skal det utstedes ordinær politiattest.

2. Med mindre annet fremgår av nr. 5, 6 eller 7, skal det i ordinær politiattest oppgis

   1. dom på betinget og ubetinget fengsel,

   2. dom på forvaring,

   3. dom på samfunnsstraff og samfunnstjeneste,

   4. dom på rettighetstap,

   5. bot for forbrytelser,

   6. dom på sikring, overføring til tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

3. Med unntak av tilfellene omhandlet i nr. 4, skal det i ordinær politiattest ikke oppgis

   1. betinget dom hvor fastsetting av straff utstår,

   2. påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven §§ 69 og 70,

   3. bot for forseelse,

   4. forenklet forelegg,

   5. overføring til behandling i konfliktråd, jf. straffeprosessloven § 71a,

   6. overføring til helse og sosialstyret (barnevernet).

4. Er det i samme reaksjonsileggelse ilagt reaksjoner som er omhandlet både i nr. 2 og nr. 3, kan den samlede reaksjonen angis i attesten.

5. Med mindre annet følger av nr. 6 eller nr. 7 skal det i ordinær politiattest ikke oppgis reaksjoner som er ilagt ved dom som er avsagt, eller forelegg som er vedtatt, mer enn 5 år før attesten utstedes. Varig rettighetstap oppgis alltid.

6. Betinget fengsel eller bot oppgis ikke på ordinær politiattest når personen var under 18 år da den straffbare handlingen ble begått, og politiattesten utstedes mer enn 2 år etter dette.

7. På ordinær politiattest skal likevel oppgis dom på

   1. ubetinget fengsel over 6 måneder, dersom den dømte er løslatt mindre enn 10 år før politiattesten utstedes,

   2. forvaring, dersom den dømte er løslatt mindre enn 10 år før politiattesten utstedes,

   3. samfunnsstraff eller samfunnsfunnstjeneste, der den subsidiære fengselsstraff er over 6 måneder og samfunnsstraffen er gjennomført mindre enn 10 år før politiattesten utstedes,

   4. rettighetstap, som er opphørt mindre enn 10 år før politiattesten utstedes,

   5. sikring, overføring til tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg, dersom reaksjonen opphørte mindre enn 10 år før politiattesten utstedes.

8. Har en person flere dommer på ubetinget fengsel i 6 måneder eller mer, sikring, forvaring, overføring til tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg, tas alle disse dommene med i politiattesten, selv om bare en av dem skal oppgis etter tidsfristen i nr. 7.

9. Kongen skal gi forskrift om anmerkning av utenlandske reaksjoner og tiltak på politiattest.

§ 33. Uttømmende politiattest

1. Politiattest som oppgir flere straffer, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning straffbare handlinger enn det som følger av § 32, kan bare utstedes når det følger av hjemmelsgrunnlaget.

2. På uttømmende politiattest skal det anmerkes alle straffer, strafferettslige reaksjoner og andre tiltak som en person har vært gjenstand for i anledning straffbare handlinger, med unntak av

   1. overføring til konfliktråd etter straffeprosessloven § 71a, når vedkommende ikke har begått nye straffbare handlinger to år etter at konfliktrådsbehandlingen er avsluttet med godkjent avtale, og

   2. forenklet forelegg.

3. På en avgrenset uttømmende politiattest anmerkes straffer, strafferettslige reaksjoner og andre tiltak i anledning straffbare handlinger knyttet til de særskilt angitte straffbare forholdene eller straffebestemmelser som fremgår av hjemmelsgrunnlaget.

4. På en uttømmende politiattest kan verserende saker anmerkes dersom det følger av hjemmelsgrunnlaget. Anmerkes verserende saker, skal politiattesten gi en kort forklaring på hva det verserende forholdet gjelder, hva slags straffebud saken gjelder og hvor langt saken har kommet i den påtalemessige behandlingen.

§ 34. Flere eller færre opplysninger

Den Kongen bemyndiger, kan i særlige tilfeller beslutte at flere opplysninger enn det som følger av §§ 32 og 33 skal anmerkes på politiattesten, dersom det antas å være nødvendig ut fra mottakerens bruk av politiattesten. Unntatt fra dette er forenklet forelegg. Overføring til konfliktråd etter straffeprosessloven § 71a kan kun anmerkes på uttømmende politiattest. Den Kongen bemyndiger, kan også beslutte at færre opplysninger skal anmerkes på politiattesten, dersom dette ikke strider mot formålet med politiattesten og anmerkningen kan få uforholdsmessige konsekvenser for den politiattesten gjelder.

Den Kongen bemyndiger, kan beslutte at verserende saker skal anmerkes på en ordinær eller uttømmende politiattest dersom det er nødvendig ut fra formålet med politiattesten. Forholdet må enten være erkjent, eller det må være sannsynlig at det blir truffet en positiv påtaleavgjørelse. Anmerkes verserende saker, skal det i politiattesten gis en kort forklaring på hva det verserende forholdet gjelder, hva slags straffebud saken gjelder og hvor langt saken har kommet i den påtalemessige behandlingen.

§ 35. Fornyet politiattest

Dersom vilkårene for utstedelse av politiattest fortsatt er til stede og politiattest tidligere er utstedt, kan fornyet politiattest kreves etter 3 år, eller tidligere, dersom det foreligger en aktverdig grunn som berettiger utstedelse før 3 år er gått. For øvrig gjelder de alminnelige reglene for politiattest.

§ 36. Politiattest i særlige tilfeller

Det kan utstedes ordinær politiattest til

1. person som trenger politiattest for innreise, visum, arbeidstillatelse eller bosetting i et annet land, eller til andre formål der lovgivningen i andre land krever at det dokumenteres at vedkommende ikke har vært gjenstand for straff, strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning straffbare handlinger,

2. person som søker om tilsetting ved utenlandsk ambassade eller lignende i Norge,

3. en person som etter vedtak fra Politidirektoratet er pålagt å dokumentere vandel. Personen må på forhånd være varslet om at politiattest vil bli avkrevd.

Det kan utstedes uttømmende politiattest

1. ved ansettelse av person i nærmere angitt bedrift som har et særlig behov for sikkerhet på grunn av sin virksomhet,

2. ved tildeling av ordener og andre utmerkelser fra H.M. Kongen. Kongen kan fastsette at det ikke kreves samtykke fra den politiattesten gjelder, og at det ikke skal sendes kopi til vedkommende.

§ 37. Saksbehandlingsregler

Søkeren må dokumentere at han oppfyller vilkårene for å få utstedt politiattest.

Begjæring om politiattest skal normalt fremsettes til politiet på søkerens hjemsted. Begjæringen må fremsettes av den personen politiattesten skal gjelde, og personen må identifisere seg på en tilstrekkelig måte.

Politiattesten skal utstedes snarest mulig, og sendes til søkeren. Politiet kan sende politiattesten direkte til brukeren av politiattesten med kopi til søkeren, dersom søkeren har samtykket til dette.

I politiattesten skal det opplyses hva politiattesten skal brukes til, hvilke straffebud som er kontrollert og hvilket tidsrom kontrollen omfatter.

§ 38. Skikkethetsvurdering

Skikkethetsvurdering kan bare utstedes når det i lov eller i medhold av lov er fastsatt at skikkethetsvurdering fra politiet kan kreves.

I skikkethetsvurderingen kan det bare legges vekt på opplysninger som er relevante i forhold til den stilling, funksjon, tillatelse, oppgave eller lignende som er utgangspunktet for skikkethetsvurderingen. Opplysningene skal normalt være sannsynliggjorte. Hvis opplysningene ikke er sannsynliggjorte, skal det gjøres oppmerksom på dette.

For øvrig kommer § 37 til anvendelse så langt den passer.

§ 39. Vandelsvurdering

Vandelsvurdering kan bare foretas når en person er underlagt en lovpålagt plikt, og hvor det i lov eller i medhold av lov fremgår at personen må ha ført en hederlig vandel eller være ustraffet.

På vandelsvurderingen skal det anmerkes straff, strafferettslige reaksjoner og andre tiltak i anledning straffbare handlinger, med unntak av

1. overføring til konfliktråd etter straffeprosessloven § 71a, når vedkommende ikke har begått nye straffbare handlinger to år etter at konfliktrådsbehandlingen er avsluttet med godkjent avtale, og

2. forenklet forelegg.

Mottakerorganet kan kreve vandelsvurdering uten at den vandelsvurderingen gjelder har samtykket. Vedkommende skal varsles om vandelsvurderingen.

Kongen skal gi nærmere regler om vandelsvurdering.

§ 40. Akkreditering

Ved statsbesøk eller andre arrangementer der viktige sikkerhetsmessige interesser gjør seg gjeldende kan den som er ansvarlig for arrangementets sikkerhet innhente opplysninger om person som skal gis adgang til bestemte områder.

I akkrediteringen kan det bare legges vekt på opplysninger som er relevante i forhold til statsbesøket eller arrangementet. Opplysningene omfatter særlig forhold av betydning for forebyggelsen av terror- og sabotasjehandlinger, attentater og alvorlige ordensmessige forstyrrelser. Opplysningene skal normalt være sannsynliggjorte. Hvis opplysningene ikke er sannsynliggjorte, skal det gjøres oppmerksom på dette. Det skal innhentes uttalelse fra Politiets sikkerhetstjeneste.

Opplysninger utleveres til den som er ansvarlig for arrangementets sikkerhet med anbefaling om vedkommende kan akkrediteres.

Den som nektes akkreditering skal informeres om dette før utlevering av opplysninger til arbeids- eller oppdragsgiver finner sted.

Den som nektes akkreditering kan på anmodning gis begrunnelse av det respektive politidistrikt. I begrunnelsen skal opplysninger fra Politiets sikkerhetstjeneste ikke inngå uten at det er innhentet tillatelse fra sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste.

Kongen skal gi nærmere forskrifter om akkreditering.

§ 41. Straffattest

Til bruk i den enkelte straffesak kan politiet, påtalemyndigheten, kriminalomsorgen og domstolene fremsette begjæring om straffattest om navngitt person.

I straffattesten skal alle straffer, strafferettslige reaksjoner og andre tiltak i anledning straffbare handlinger anmerkes. Opplysninger som gjelder foretak kan bare brukes i attest som gjelder foretaket.

§ 42. Taushetsplikt for mottaker av vandelskontroll

Enhver som mottar vandelskontroll som nevnt i §§ 32 til 40 plikter å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger i vandelskontrollen.

Overtredelse av taushetsplikt etter første ledd kan straffes etter straffeloven § 121, dersom vedkommende er gjort oppmerksom på at overtredelsen kan få slike følger.

Kapittel 6. Informasjonsplikt, innsyn, retting, sperring og sletting

§ 43. Informasjonsplikt

Den behandlingsansvarlige har ikke plikt til å informere om at opplysninger behandles.

Den behandlingsansvarlige har likevel plikt til å informere de mest sentrale personer som er registert, herunder mistenkte, siktede, tiltalte, domfelte eller fornærmede, om at personopplysninger vil bli utlevert til andre offentlige organer eller private i deres interesse i henhold til §§ 22 eller 23. Informasjonsplikten gjelder likevel ikke der det følger en opplysningsplikt av lov eller i medhold av lov, eller der det er nødvendig å gjøre unntak av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen, eller dersom vernet av andre personer eller dersom mottakerorganets lovpålagte kontrolloppgaver tilsier det.

§ 44. Innsyn

Den registrerte har rett til å få opplyst hvilke opplysninger som er registrert om ham selv i den enkelte behandling.

Innsyn kan nektes dersom det er nødvendig av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen, eller dersom vernet av andre personer tilsier det. Ved utlevering av opplysninger til kontrollorganer, kan den registrerte nektes innsyn dersom det er nødvendig av hensyn til organets lovpålagte kontrolloppgaver. Kongen kan av samme grunner som nevnt i første og andre punktum gjøre unntak fra innsynsretten i behandlinger som nevnt i § 6 andre ledd nr. 1. Innsyn skal nektes i opplysninger som behandles etter § 9.

Det kan likevel ikke gjøres unntak fra innsynsrett i følgende opplysninger:

1. Opplysninger registrert i henhold til § 6 første ledd (reaksjonsregisteret).

2. Biologiske identifikasjonsegenskaper.

3. Opplysninger som utleveres til private i deres interesse.

Innsyn i opplysning nevnt i tredje ledd nr. 1, jf. § 6 første ledd, skal gis muntlig.

§ 45. Sletting og avlevering av opplysninger som ikke lenger er nødvendige for formålet

Opplysninger skal ikke oppbevares lenger enn det som er nødvendig for formålet med behandlingen. Opplysningene skal slettes, med mindre de skal oppbevares i henhold til arkivloven eller annen lovgivning. Opplysninger som behandles i henhold til § 9 og § 59 skal uansett slettes etter 4 måneder.

Den behandlingsansvarlige kan uten hinder av første ledd behandle opplysninger for historiske, statistiske eller vitenskapelige formål, dersom samfunnets interesse i at opplysninger behandles klart overstiger de ulempene den kan medføre for den enkelte. Opplysningene skal ikke oppbevares på måter som gjør det mulig å identifisere den registrerte lenger enn nødvendig.

§ 46. Retting, sperring og sletting av opplysninger beheftet med feil eller mangler

Opplysninger som er mangelfulle, skal rettes. Opplysningene skal rettes ved at mangelfulle opplysninger markeres og suppleres med korrekte opplysninger. Mangelfulle opplysninger som åpenbart ikke kan ha betydning som dokumentasjon, skal slettes.

Opplysninger som er beheftet med en feil som ikke lar seg reparere, skal sperres eller slettes. Det samme gjelder opplysninger som er ervervet i strid med annen lovgivning eller av andre grunner ikke kan behandles av politiet og påtalemyndigheten.

Hvis ikke den registrerte og den behandlingsansvarlige samtykker til at opplysningene slettes, skal de sperres. Behandlingsansvarlig skal informere den registrerte om eventuelle konsekvenser av at opplysningene slettes.

Hvis opplysningene ikke kan kasseres i medhold av arkivloven, skal Riksarkivaren høres før det treffes vedtak om sletting. Vedtaket går foran reglene i arkivloven 4. desember 1992 nr. 126 §§ 9 og 18.

§ 47. Bruk av opplysninger som er sperret

Opplysninger som er sperret skal bare brukes dersom det er nødvendig for den registrerte, politiet eller påtalemyndigheten å dokumentere hva som ble behandlet av opplysninger. Før opplysningene sperres, skal det fastsettes sletteregler for opplysningene. Opplysninger som er sperret skal oppbevares hos Riksarkivaren.

I straffesak med en strafferamme på 10 år eller mer, eller i tilsvarende sak i forebyggende øyemed, kan politiet likevel innhente beslutning fra retten om å få tilgang til opplysningene, dersom politiet kjenner til opplysninger som er av betydning for saken. For øvrig gjelder reglene i straffeprosessloven §§ 210 og 210a-c så langt de passer.

§ 48. Saksbehandlingsregler for innsyn, retting, sperring og sletting

Begjæring om innsyn, retting, sperring eller sletting av opplysninger skal fremsettes skriftlig til politiet eller påtalemyndigheten. Den behandlingsansvarlige avgjør om det skal gis innsyn, eller om opplysningene skal rettes, sperres eller slettes. Begjæringen må angi hvilke behandlinger begjæringen gjelder. Vedkommende må identifisere seg på en tilstrekkelig måte, og den behandlingsansvarlige skal påse at det kun er vedkommendes opplysninger som rettes, sperres, slettes eller gis innsyn i.

Begjæringen skal besvares snarest mulig og senest innen 30 dager. Dersom begjæringen tas til følge, skal opplysningene gis skriftlig, med mindre Kongen bestemmer annet for den enkelte behandling. Innsyn i opplysninger registrert i henhold til § 6 første ledd skal gis muntlig.

Tas en begjæring ikke til følge, kan det gis en begrunnelse som ikke tilkjennegir om det foreligger en registrering.

Kapittel 7. Meldeplikt, klage, tilsyn og sanksjoner

§ 49. Meldeplikt

Den behandlingsansvarlige skal melde alle behandlinger til Datatilsynet 30 dager før behandlingen starter. For sentrale systemer sendes hovedmelding og tilslutningsmelding. Unntatt fra meldeplikten er en behandling som skjer i tilknytning til en enkelt straffesak.

Melding skal sendes på fastsatt skjema. Meldingen skal inneholde sentrale forhold ved behandlingen, herunder behandlingsansvarlig, formålet med behandlingen, opplysningskategorier som kan registreres, hvem som har tjenestemessig behov for opplysningene, hvem opplysningene utleveres til og hvordan reglene om informasjonssikkerhet og internkontroll er oppfylt.

Datatilsynet skal føre en systematisk og offentlig fortegnelse over alle behandlinger som er meldt i henhold til første ledd. Fortegnelsen skal inneholde alle opplysninger i meldingen, med unntak av opplysninger som er nødvendig å unnta av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen, eller som kunne skade rikets sikkerhet, landets forsvar eller forholdet til fremmede makter dersom de ble kjent.

Den behandlingsansvarlige må sende ny melding før det gjøres endringer i det som tidligere er meldt. Uavhengig av om det har skjedd endringer, skal ny melding sendes tre år etter at forrige melding ble sendt.

§ 50. Klageadgang

Følgende kan påklages til Politidirektoratet av den registrerte eller den som antar seg registrert:

1. Avgjørelser som gjelder vandelskontroll.

2. Brudd på taushetsplikten utenfor den enkelte straffesak.

3. Avgjørelser om innsyn, retting, sperring og sletting.

4. Avgjørelser om erstatning.

Brudd på taushetsplikten i den enkelte straffesak kan påklages til nærmeste overordnede ledd i påtalemyndigheten.

Ved klagebehandling etter første ledd nr. 3, skal saken forelegges Datatilsynet til uttalelse før klagen avgjøres.

Der den behandlingsansvarlige har informasjonsplikt etter § 43 andre ledd, kommer forvaltningsloven § 42 til anvendelse. Kongen kan gi nærmere regler om at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort.

For øvrig kommer forvaltningsloven kp. VI til anvendelse så langt den passer.

§ 51. Politiets handleplikt ved feil eller mangler

Dersom det er behandlet opplysninger som er mangelfulle eller beheftet med feil som ikke lar seg reparere, eller det er skjedd andre brudd på loven, skal den behandlingsansvarlige så langt som mulig sørge for at feilen ikke får betydning for den registrerte. Er opplysningene utlevert, skal mottaker av opplysningene varsles om feilen. Det samme gjelder den registrerte, dersom han har innsyn i de utleverte opplysningene.

§ 52. Datatilsynets oppgaver. Tilsyn

Datatilsynet skal kontrollere at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven blir fulgt, og at feil eller mangler blir rettet. Unntatt fra dette er opplysninger som behandles av Politiets sikkerhetstjeneste, hvor EOS-utvalget utøver tilsyn i medhold av lov om kontroll med hemmelige tjenester 3. februar 1995 nr. 7.

Datatilsynet kan etter begjæring fra en fysisk eller juridisk person kontrollere at opplysningene om vedkommende er behandlet i samsvar med bestemmelser gitt i heller i medhold av denne loven.

§ 53. Datatilsynets oppgaver. Pålegg

Datatilsynet kan gi den behandlingsansvarlige pålegg om at behandling av opplysninger i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven skal opphøre, eller stille vilkår som må oppfylles for at behandlingen skal være i samsvar med loven. Datatilsynet kan ikke gi pålegg om innsyn i opplysninger som er unntatt fra innsynsrett etter § 44, eller gi pålegg om overholdelse av reglene om taushetsplikt i kp. 4 eller vandelskontroll i kp. 5.

Datatilsynets vedtak etter første ledd kan påklages til Personvernnemnda.

§ 54. Tilgang til opplysninger

Datatilsynet og Personvernnemnda kan kreve opplysninger som er nødvendige for at de skal kunne gjennomføre sine oppgaver.

Datatilsynet og Personvernnemnda kan som ledd i sine oppgaver etter loven kreve adgang til de steder der opplysninger behandles og der det finnes hjelpemidler for behandlingen. Tilsynsorganene kan gjennomføre prøver og kontroller som de mener er nødvendige, og kreve bistand fra personalet på stedet i den grad dette må til for å få utført prøvene eller kontrollene.

Rett til å kreve opplysninger eller tilgang til lokaler og hjelpemidler i henhold til første og andre ledd er ikke begrenset av bestemmelser om taushetsplikt.

§ 55. Taushetsplikt og politiattest for ansatte i tilsynsmyndigheten

Personer som i henhold til §§ 52 til 54 får tilgang til opplysninger underlagt taushetsplikt etter kp. 4, er underlagt samme taushetsplikt. Personer som utfører tilsyn må ha plettfri vandel. Det kan kreves uttømmende politiattest.

§ 56. Personvernombudet

Den behandlingsansvarlige skal ha et personvernombud.

Personvernombudet skal ha en rådgivende og kontrollerende rolle i forhold til den behandlingsansvarlige og den som behandler opplysningene.

§ 57. Erstatning

Den behandlingsansvarlige skal erstatte skade som er oppstått som følge av at opplysninger er behandlet i strid med bestemmelser i eller i medhold av loven. Unntatt fra dette er brudd på taushetsplikten i § 14 til 29. Erstatningen skal svare til det økonomiske tapet som den skadelidte påføres som følge av den ulovlige behandlingen av opplysningene.

Den behandlingsansvarlige kan også pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art, med mindre det godtgjøres at skaden ikke skyldes feil eller forsømmelse på den behandlingsansvarliges side.

Krav om erstatning fremsettes for den behandlingsansvarlige senest ett år etter at den skadelidte fikk kunnskap om de forhold som begrunner kravet. Når krav fremsettes etter at en person har vært siktet i en straffesak, gjelder likevel behandlingsreglene i straffeprosessloven kp. 31. Straffeprosessloven § 444, § 445 og § 446 gjelder ikke for krav om erstatning etter bestemmelsen her.

Kapittel 8. Politiets sikkerhetstjeneste

§ 58. Nødvendighetskravet for Politiets sikkerhetstjeneste

Opplysninger kan bare behandles av Politiets sikkerhetstjeneste når det er nødvendig for politimessige formål og forvaltningsvirksomhet i Politiets sikkerhetstjeneste. I tillegg skal vilkårene i andre eller tredje ledd være oppfylt.

I den enkelte straffesak følger adgangen til å behandle opplysninger av straffeprosessloven §§ 224 og 226.

Utenfor den enkelte straffesak kan Politiets sikkerhetstjeneste behandle opplysninger når det

1. 1. ved opprettelse av forebyggende sak er rimelig grunn til å undersøke om noen forbereder et straffbart forhold som Politiets sikkerhetstjeneste har til oppgave å forebygge, eller det for øvrig anses nødvendig i forebyggende øyemed å behandle opplysninger av betydning for utførelsen av arbeidsoppgavene i politiloven § 17b, eller

   2. i henhold til nr. 1 bokstav a etter en konkret sikkerhetsmessig vurdering anses nødvendig å behandle opplysninger om utlending. Ved nødvendighetsvurderingen må tas i betraktning om behandlingen er forholdsmessig ut fra om utlendingen kommer fra land eller områder som det i henhold til aktuell trusselvurdering utarbeidet av Politiets sikkerhetstjeneste knytter seg en risiko til i forhold til oppgavene etter politiloven § 17b og § 17c, eller hans bakgrunn for øvrig. Politiets sikkerhetstjeneste kan også behandle opplysninger om referansepersoner i Norge for slike utlendinger,

2. er nødvendig for tjenestens utarbeidelse av trusselvurderinger,

3. er nødvendig for samarbeidet med andre lands politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester,

4. er nødvendig for personkontroll eller akkreditering med de begrensninger som følger av § 61,

5. er nødvendig av hensyn til notoritet å behandle overskuddsinformasjon uten selvstendig interesse for Politiets sikkerhetstjeneste, men som kan være av betydning for andre deler av politiet, og som derfor gjøres tilgjengelige for disse.

§ 59. Tidsbestemt unntak fra kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans

I en periode på inntil 4 måneder kan Politiets sikkerhetstjeneste behandle personopplysninger uten at kravene til formålsbestemthet i § 4, nødvendighet i § 58 og relevans i § 7 nr. 1 er oppfylt.

For øvrig kommer § 9 andre ledd til anvendelse.

§ 60. Informasjonsplikt og innsynsrett

Reglene om informasjonsplikt i § 43 og innsynsrett i § 44 gjelder ikke for Politiets sikkerhetstjeneste. For innsyn i opplysninger som behandles i forbindelse med sikkerhetsklarering gjelder bestemmelser i eller i medhold av sikkerhetsloven 20. mars 1998 nr. 10.

§ 61. Personkontroll

Politiets sikkerhetstjeneste skal ikke innhente eller behandle opplysninger utelukkende fordi opplysningene kan være av betydning for en fremtidig personkontroll.

Til bruk i en aktuell sak om personkontroll kan Politiets sikkerhetstjeneste behandle opplysninger som er av betydning for spørsmålet om klarering. Mottar Politiets sikkerhetstjeneste opplysninger som reiser tvil om en allerede sikkerhetsklarert person er sikkerhetsmessig skikket, kan opplysningene behandles og videreformidles til klareringsmyndigheten.

Begrensningene i § 28 kommer til anvendelse på utlevering av personkontrollopplysninger.

§ 62 Klage og tilsyn

Klage på behandling av opplysninger i Politiets sikkerhetstjeneste fremmes for EOS-utvalget i henhold til lov om kontroll med hemmelige tjenester 3. februar 1995 nr. 7.

Opplysninger som behandles av Politiets sikkerhetstjeneste er unntatt Datatilsynets tilsyn etter § 52. EOS-utvalget utøver tilsyn i medhold av lov om kontroll med hemmelige tjenester 3. februar 1995 nr. 7.

Kapittel 9. Forskrifter

§ 63. Forskrifter

Kongen kan gi nærmere regler til gjennomføring av denne lov, herunder om

1. nærmere avgrensning av lovens virkeområde, jf. § 3,

2. reaksjonsregisteret, herunder hvilke opplysninger som kan behandles, jf. § 6,

3. informasjonssikkerhet ved behandling av opplysninger etter denne lov, jf. § 10, herunder nærmere regler om organisatoriske og tekniske sikkerhetstiltak,

4. internkontroll, jf. § 11,

5. hvem som har tjenestemessig behov for opplysninger, jf. § 15,

6. utlevering av ikke-verifiserte opplysning i forebyggende øyemed, jf. § 19,

7. unntak fra adgangen til å kreve fornyet attest, jf. § 35,

8. at politiattest kan utstedes før vilkårene for å få politiattest er oppfylt, jf. § 37 første ledd, og hvordan søkere skal identifiseres seg, jf. § 37 andre ledd,

9. straffattest, jf. § 41,

10. hvem som har rett til informasjon og hvordan informasjon skal gis, jf. § 43,

11. hvordan innsyn skal gjennomføres, jf. § 44,

12. når og hvordan retting, sperring og sletting skal gjennomføres, jf. §§ 45, 46 og 47,

13. når skriftlig utlevering kan unntas, dersom dette antas å kunne misbrukes, jf. § 48,

14. hva meldingen skal inneholde, jf. § 49,

15. at Datatilsynet eller Politidirektoratet må videresende meldingene til annet offentlig organ, jf. § 49,

16. at andre organer enn Datatilsynet skal føre en systematisk og offentlig fortegnelse over alle behandlinger, jf. § 49,

17. at andre enn Politidirektoratet skal være klageorgan, jf. § 50,

18. unntak fra forvaltningslovens kp. VI, jf. § 50,

19. organisering av og arbeidsoppgaver for personvernombudet, jf. § 56,

20. Politiets sikkerhetstjenestes plikt til å ajourføre opplysningene, jf. § 7.

Kapittel 10. Overgangsregler

§ 64. Overgangsregler

Kongen kan gjøre unntak fra kravet til sporbarhet i en bestemt tidsperiode.

Kongen kan gi overgangsregler for vandelskontroll, herunder adgangen til å kreve fornyet attest etter § 35 for personer som har fått utstedt politiattest med hjemmel i lov om strafferegistrering 11. juni 1971 nr. 52.