6 Hjelp og behandling i møte med voldsutsatte og -utøvere

6.1 Innledning

Fokus i fremstillingen foran har vært rettet mot de voldsutsatte kvinnene og barna, samt voldsutøverne. Nærmere bestemt mot hvordan disse opplever volden, hvilke konsekvenser volden har for dem og hvilke behov som dette genererer. Den følgende fremstillingen skal rette oppmerksomheten mot de som skal imøtekomme disse behovene – med andre ord det frivillige og offentlige hjelpeapparatet, samt behandlingsapparatet.

Det er to sentrale mål med alle instansers arbeid med vold mot kvinner. For det første å yte nødvendig støtte og bistand til kvinner som har vært utsatt for vold, barn som har vært eksponert for vold og menn som har utøvd vold. Det andre overordnede målet er å forebygge vold. Disse målsettingene stiller både hjelpere og behandlere overfor en rekke problemstillinger og utfordringer som skal belyses nærmere nedenfor.

Hensikten med dette kapittelet er å peke på noen overordnede problemstillinger som er felles for hjelpe- og behandlingsinstansene . I tillegg trekkes i dette kapittelet frem noen viktige forutsetninger for et godt hjelpe- og behandlingstilbud til voldsutsatte kvinner, barn, samt voldsutøvende menn. På denne måten er kapittel 6 ment å være en referanseramme for de etterfølgende kapitlene. Presentasjon av de enkelte hjelpe- og behandlingstilbudene, herunder konkrete anbefalinger knyttet til disse, følger i kapittel 7 og 8.

6.2 Hjelp og behandling i et brukerperspektiv

Voldsutsatte kvinner møter en rekke utfordringer når de skal skape seg en selvstendig tilværelse uten vold. Hjelperne er mange, tilbudet uoversiktlig og den enkelte kvinnes historie og bakgrunn vil påvirke hvordan hun opplever seg i stand til å gjøre bruk av det eksisterende hjelpetilbudet. For mange vil det være snakk om å skape seg en helt ny tilværelse. Samtidig vil mange befinne seg i krise på det tidspunktet de eventuelt bryter ut. I noen tilfeller vil dette være utgangspunktet når hjelperen møter kvinnen eller barnet første gang. Å yte hjelp og behandling med utgangspunkt i brukeren innebærer å yte hjelp tilpasset den enkeltes situasjon på det tidspunktet vedkommende søker hjelp.

En utfordring i forhold til utforming av hjelpetilbud er at voldutsatte kvinner og barn er en svært sammensatt gruppe og trenger et mangfold av tilbud tilpasset deres individuelle behov. Det samme gjelder voldsutøvende menn. Voldsutsattes behov for hjelp vil variere ettersom behovet oppstår før, under eller etter et mishandlingsforhold. Kvinner og barn som opplever vold i nære relasjoner vil ha andre behov enn mennene som utøver volden. I mange tilfeller vil heller ikke kvinnen og barna ha samme behov. Innad i hver enkelt av gruppene vil det videre være store forskjeller mellom enkeltindividenes behov.

Med utgangspunkt i fremstillingen i kapittel 5, samt innspill fra Kvinnevoldsutvalgets idédugnad avholdt 24. mars 2003, kan man identifisere følgende hovedgrupper av behov for hjelp hos voldsutsatte kvinner:

• Fysisk sikkerhet (tilfluktssted)

• Sikkerhetsvurdering av voldssituasjonen, fare for gjentakelse av volden, samt fare for liv og helse, herunder planlegging med sikte på reduksjon av risiko (sikkerhetsplanlegging)

• Legeundersøkelse, dokumentasjon av skader, samt eventuell behandling og videre henvisning

• Informasjon om menns vold i nære relasjoner

• Hjelpere som er lyttende til de behovene kvinnen har i øyeblikket (akutt) og på sikt

• Råd og veiledning om rettigheter og hjelpeinstanser for voldsutsatte kvinner

• Råd og veiledning om økonomiske støtteordninger etter samlivsbrudd

• Juridisk rådgivning

• Praktisk bistand til å søke om sosial stønad, voldsalarm, besøksforbud; finne ny bolig, formidling til lege, advokat, følge til politi og ulike hjelpeinstanser mv.

• Hjelp til å tenke gjennom, diskutere og eventuelt formulere en plan for framtidig handling

• Støtte og oppfølging, behandling av de følelsesmessige traumene ved forholdet de lever i/har brutt ut fra

• Hjelp til å ivareta omsorgsrolle overfor barn (og eventuelle andre)

• Eventuell avlastning med barn, særlig når mor befinner seg i krise, for eksempel i forbindelse med at mor oppholder seg på krisesenteret

• Oppfølging etter utflytting fra krisesenteret (oppfølgende støtte/reetablering)

• Koordinering av tjenester og et samordnet tilbud

Selv om barnas behov kan være sammenfallende med mors behov, vil også mange av barna ha en del særskilte behov, blant annet:

• Å bli sett som ofre for vold

• Få fortelle sin historie

• Fratas ansvar og skyld

• Å få et aktivitetstilbud (særlig der barna er på krisesenter)

• Krise- og traumebearbeiding

• Langvarige behandlingstilbud

• Bearbeiding av forholdet til far

• Der foreldrene ikke skal bo sammen, regulering av foreldreansvar, fast bosted og samvær på barnas premisser

• Trygghet for at mødrene blir ivaretatt

Menn som utøver vold mot kvinner de lever sammen med har flere behov som må møtes av ulike hjelpeinstanser. Det mest umiddelbare behovet er selvfølgelig hjelp til å slutte å begå vold, samt til å endre sin atferd på lang sikt. I mange tilfeller klarer ikke mennene dette på egen hånd, men trenger hjelpe- og behandlingstilbud for å innse sitt voldsproblem. Sentrale behov hos voldsutøvende menn er:

• Informasjon om konsekvensene av vold mot kvinner og barn

• Vurdering av farlighet/ansvarliggjøring i forhold til risiko for ny vold

• Akuttilbud i krisefasen

• Oppfølging i form av behandlingstilbud

• Botilbud dersom de blir ilagt besøksforbud i eget hjem, eller dersom de velger å flytte ut frivillig

• Støtte (juridisk) i et eventuelt møte med rettsapparatet

• Hjelp til eventuelt å gjenopprette forholdet til barna

• Hjelp til erkjennelse, ansvarliggjøring og eventuell forsoning

• Et samordnet tilbud

Å ta utgangspunkt i den enkelte brukers behov ved utforming av hjelpe- og behandlingstilbud er særlig viktig på feltet menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Som vist i kapittel 3, er dette et felt preget av motstand mot å se den virkeligheten mange kvinner og barn lever i. En slik motstand kan gi seg utslag i at hjelperen og behandleren ikke vil eller orker å forholde seg til volden som kvinnene eller barna forteller om. Denne motstanden gir altså ekstra stor risiko for at hjelperen eller behandleren mister brukeren av syne.

Askeland, Strand og Sætre (2002) påpeker at mange kvinner har opplevd at anerkjennelsen av deres virkelighet er blitt borte i de tiltakene som er gjort i forhold til dem og deres familier. Manglende anerkjennelse kan ha store konsekvenser både for voldsoffer og voldsutøver: Tiltak uten forankring i brukerbehov vil som regel ende opp uten det ønskede resultat, noe som er uheldig både for de hjelpetrengende og for samfunnet forøvrig. « Hjelpen blir i disse tilfellene uten virkning, voldsmønsteret kan bli mer fastlåst, og i noen tilfeller kan kvinnens sikkerhet bli ytterligere svekket. » (Askeland, Strand og Sætre 2002 s. 64).

Det er blitt påpekt tidligere i kapittel 5 (pkt. 5.2.7) at de aller svakeste – barna – også har en tendens til å bli lite synlige. Når det gjelder barn som vokser opp i familier med vold, vil utvalget påpeke viktigheten av at hjelperne handler i samråd med barna og ser dem som handlende subjekter i egne liv. Dette innebærer at barnets stemme må bli hørt – men ikke at barnet skal bære ansvaret for valg som skal tas og konsekvensene av disse. Barnet må fortolkes i forhold til det makt- og kontrollsystem det befinner seg innenfor og sees i relasjon til både voldsutøver, mor og ikke minst søsken. Kun på denne måten er det mulig å tilby hjelp tilrettelagt på barnas premisser. Hvis ikke en slik tilnærming legges til grunn, står man i fare for å snakke om barnet og ikke med barnet. Dermed usynliggjøres barnet, og risikoen for institusjonelle overgrep i det godes hensikt kan øke.

Utvalget vil understreke at tilbudet til hjelp og behandling for kvinner som utsettes for vold i nære relasjoner, voldsutøvende menn og barn som vokser opp i familier med vold må ta utgangspunkt i et brukerperspektiv. Utforming av hjelpetilbud bør ha som målsetting å utvikle fleksible hjelpetilbud basert på aktørenes individuelle behov for hjelp. For at brukerorienteringen skal bli mer enn et honnørord, er det nødvendig at dette perspektivet er forankret i alle styringssystemer innen de ulike hjelpeinstansene som danner grunnlaget for deres arbeid med vold mot kvinner i nære relasjoner.

6.3 Et godt hjelpetilbud – en viktig forutsetning for å søke hjelp

6.3.1 Hindringer mot å søke hjelp

I utgangspunktet kan den enkelte voldsutøver og voldsutsatte oppleve en rekke barrièrer mot å søke hjelp. En hindring kan være manglende tilgjengelighet – at det ikke finnes et egnet hjelpe- eller behandlingstilbud i geografisk nærhet der vedkommende bor. En viktig forutsetning for et godt hjelpetilbud er at både den voldsutsatte og -utøver må kunne ha et sted å henvende seg med sitt behov for hjelp, uansett hvor i landet vedkommende bor.

En annen mulig hindring er at tilbudet ikke er fysisk tilgjengelig for eksempel for bevegelseshemmede eller synshemmede. Voldsutsatte kvinner med funksjonshemming opplever en rekke hindringer og utfordringer i sitt daglige liv grunnet manglende fysisk tilrettelegging. Dette kan være et absolutt hinder mot å søke hjelp. Et tilbud kan også være språklig utilgjengelig dersom den som har behovet for hjelp ikke snakker norsk eller er hørselshemmet, og det ikke skaffes tolk som kan bistå i kommunikasjonen.

En annen hindring kan være krav til henvisning og byråkratiske regler knyttet til det å søke hjelp. En viktig betingelse for at hjelpetilbud skal fungere godt er at det ikke skal være nødvendig å måtte legitimere sitt behov for hjelp. Dersom inngangen til hjelp og behandling er preget av skjemavelde, krav til henvisning eller å bli sendt fra kontor til kontor, vil både den voldsutsatte og voldsutøveren raskt kunne miste motet. Resultatet kan bli at volden forutsetter og hjelpeapparatet mislykkes både i å forebygge og bekjempe vold mot kvinner. Det er derfor viktig at tilbudene er mest mulig ubyråkratiske og tilgjengelige uten henvisning.

Et uoversiktlig hjelpe- og behandlingstilbud er også en viktig barrière mot å søke hjelp. Det er ikke uvanlig at voldsutsatte kvinner må forholde seg til svært mange ulike hjelpetilbud. Dette kan oppleves som svært demotiverende og fremmedgjørende. I dette ligger også at tilbudet bør være oversiktlig og at det ikke bør være kvinnens ansvar å skulle orientere seg i forhold til mange tilbud.

Noe som bidrar til at hjelpe- og behandlingstilbudet blir uoversiktlig er manglende samordning . Også dette kan ramme den enkelte som søker hjelp, blant annet ved at vedkommende må fortelle sin historie mange ganger til ulike hjelpere og behandlere. Dette signaliserer til den enkelte manglende forståelse for de påkjenninger kvinner og barn opplever som følge av det å utsettes for vold. Vold i nære relasjoner berører mange fagområder, og tverrsektorielt samarbeid blir dermed sentralt. Målsettingen må være å skape en helhetstenkning både rundt de voldsutsatte og voldsutøverne. Samtidig må det unngås at ansvaret for koordinering og samordning påhviler den voldsutsatte eller voldsutøveren.

Tilgjengelighet handler også om å kunne yte hjelp til rett tid . Lange ventelister kan føre til at mange opplever langvarige lidelser ved fortsatt å utsettes for vold og få vesentlig forringet livskvalitet som følge av å måtte leve med alvorlig angst på grunn av voldserfaringer. I noen tilfeller kan det også bidra til å sette både kvinners og barns liv i fare. Rigide åpningstider kan også være en viktig barrière mot å søke hjelp. Et hjelpetilbud kan oppleves som lite relevant i en akuttsituasjon dersom det bare er åpent noen få timer i løpet av dagen.

En ytterligere hindring mot å oppsøke hjelp er også at den enkelte mangler informasjon om at tilbudet finnes. Et sentralt kvalitetskriterium ved et tilgjengelig hjelpetilbud er dermed at opplysningen om tilbudet spres til befolkningen generelt, samt til alle relevante instanser. Utfordringer i denne sammenheng er hvordan formidle nyttig informasjon til de aktuelle gruppene på en måte som gjør det mulig for dem å tilegne seg informasjon uten å innebære en sikkerhetsrisiko for den enkelte. I forhold til de ulike hjelpe- og behandlingsinstansene er det videre en utfordring å sikre at informasjonen formidles slik at de ansatte blir ansvarliggjort i forhold til tematikken. I denne forbindelse kan det være særlig viktig å spre informasjon til instanser som ikke uten videre opplever voldsproblematikken som spesielt relevant for dem, men som kan ha en svært viktig rolle i å avdekke vold, å yte støtte og bistand og å forebygge vold. For eksempel kan dette gjelde fysioterapeuter, tannleger eller lærere.

Kostnader knyttet til tilbudet er et annet forhold av betydning for om brukeren vil oppleve hjelpetilbudet som tilfredsstillende og tilgjengelig. En viktig forutsetning for å nå flere brukere er dermed at tjenestene må være kostnadsfrie eller i alle fall svært rimelige for både de voldsutsatte kvinnene og barna, samt voldsutøverne.

Dersom tilbudene oppleves som stigmatiserende, vil dette også kunne være med å gjøre terskelen inn til tilbudet høy. For eksempel vil sosialkontorene kunne ha viktige hjelpefunksjoner i forhold til voldsutsatte. Men fordi det er knyttet stigma til begrepet «sosialklient», kan en slik oppfatning være en hindring hos enkelte mot å oppsøke hjelp i denne delen av hjelpeapparatet.

Skal hjelpeinstansene yte god hjelp og riktig behandling, kreves tilstrekkelig kompetanse hos personalet. Dette forutsetter både kunnskap om hva som kjennetegner og særpreger menns vold mot kvinner i nære relasjoner, men også kunnskap om strukturer knyttet til kjønn og makt som er med å opprettholde volden. Det er behov for generell kunnskap i førstelinjen, så vel som spesialistkompetanse hos personell som kan kobles inn så raskt som mulig når behovet for dette hos voldsutsatte og -utøvere er blitt identifisert. Dette temaet er nærmere belyst i kapittel 10.

Videre er hjelpernes holdninger avgjørende for hvorvidt de berørte føler tillit til det frivillige og offentlige hjelpeapparatet og oppsøker hjelp. Dette påpekes også av Jonassen (2002). Å bli møtt med forståelse og respekt kan ha svært stor betydning for en kvinne som har levd i lang tid med systematisk mishandling. En australsk undersøkelse fremhever at hvorvidt kvinnene opplevde at deres voldshistorie ble tatt på alvor var helt avgjørende for hvorvidt de oppsøkte hjelp (Bagshaw m.fl. 1999). For barn som har vokst opp i familier med vold, vil det å bli møtt på egne premisser og med utgangspunkt i egen virkelighetsforståelse være avgjørende. Å bli møtt med empati og uten fordømmelse er også viktig for voldsutøvere som ønsker å gjøre noe med sitt voldsproblem.

Det er undersøkelser som tyder på at flere av hindringene som er beskrevet ovenfor foreligger i forhold til dagens hjelpe- og behandlingstilbud. Jonassen og Eidheim (2001) konkluderer i sin undersøkelse med at det kreves styrke hos voldsutsatte kvinner for å få den hjelpen de har krav på. Undersøkelsen baserer seg på dybdeintervju med 30 voldsutsatte kvinner, og påpeker blant annet at det er store variasjoner i tjenestekvaliteten for kvinner som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. De skriver: « I Norge er det ikke bare geografiske variasjoner i tjenestetilbud. Tjenestekvaliteten varierer fra tjeneste til tjeneste i samme geografiske område, også mellom samme type tjeneste i samme region, og i tillegg mellom tjenesteytere som er ansatt på samme arbeidsplass . » (2001 s. 138).

Jonassen og Eidheim (2001) fant videre at kvinner i mange tilfeller ble sendt fra hjelpeinstans til hjelpeinstans. Det er også hindringer i form av krav på henvisninger, lange ventetider på behandling og krav om til dels betydelig egenbetaling. Hjelperne i det offentlige hjelpeapparatet viste imidlertid god vilje til å hjelpe de kvinnene de møtte. Forfatterne konkluderte i sin undersøkelse med at det særlig var tre forhold som bidro til god hjelp: Hjelperens holdninger til vold mot kvinner, hjelperens kunnskap om vold mot kvinner og hjelperens erfaringer med vold mot kvinner. Selv om denne undersøkelsen baserer seg på et begrenset utvalg, gir den relevante opplysninger om noen brukeres erfaringer med hjelpetilbudet.

Utvalget understreker at det er en utfordring hos samtlige av dagens hjelpeinstanser å bygge ned barrièrene mot å oppsøke hjelp. Det må også skaffes systematisk kunnskap om brukernes tilfredshet med instansenes tilbud , samt om brukernes opplevelse av samarbeidet og koordineringen mellom instansene.

6.3.2 Behov for økt avdekking

Thomas Haaland fremhever at det er grunn til å tro at det i den skjulte private volden ligger et stort udekket behov for bistand (Haaland 1997). Det er mye som tyder på at hjelpeapparatet bare i begrenset grad når frem til voldsutsatte kvinner og barn. Dette underbygges blant annet av Jonassen og Eidheims undersøkelse av mishandlede kvinners møte med hjelpeapparatet. Jonassen konkluderer slik med hensyn til hjelpeapparatets evne til å avdekke vold mot kvinner: «Hjelperne i det offentlige hjelpeapparatet klarte i liten grad sjøl å identifisere kjennetegn på at kvinnene hadde vært utsatt for vold. De viste sjelden nysgjerrighet eller spurte hva kvinnen hadde blitt utsatt for, dersom hun ikke sjøl fortalte det.» (Jonassen 2002 s. 5).

Identifikasjon av voldsutsatte er første skritt i prosessen mot å forebygge ny vold. Flere tiltak kan være aktuelle for å sikre at voldsutsatte og voldsutøvere får hjelp: Erfaring viser at aktivt opplysningsarbeid knyttet til voldsutsatte og hjelpetilbud fører til at flere voldsutsatte tar kontakt med hjelpeapparatet. Det er også viktig å fokusere på de ulike hjelpeinstansenes evne til å « se » eller avdekke vold mot kvinner . Som tidligere nevnt, er det å bekjempe motstand mot kunnskap om vold mot kvinner, heve bevissthetsnivået, samt å heve kompetansen hos hjelperne også sentralt i denne sammenheng. Likeledes er faste rutiner for rapportering og gode arbeidsredskaper for de profesjoner og instanser som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med vold mot kvinner viktige forhold for å skape trygghet hos hjelperne og dermed skape tillit hos brukerne.

I tillegg er det avgjørende for å avdekke flere voldstilfeller at opplysningene kommer inn til instanser som har mulighet og myndighet til å sette i verk tiltak. Informasjonsflyt og utveksling av informasjon mellom instanser for å kunne gi både voldsutsatte og voldsutøvere et helhetlig tilbud sikres blant annet gjennom rutiner for samarbeid, samt av praktisering av meldepliktreglene. Sistnevnte problemstilling er nærmere belyst i kapittel 11 (pkt. 11.7.5).

6.4 Fokus på hjelperen – å arbeide med vold mot kvinner

6.4.1 Forventninger til hjelperen

Hensikten med ethvert brukerorientert hjelpetilbud er å myndiggjøre kvinnene og barna utsatt for vold i nære relasjoner og øke deres livsmuligheter og livskvalitet (empowerment). Hjelp og behandling må som hovedregel ta utgangspunkt i den utsattes selvstemmelsesrett og egen definisjon av hva som er problemet. Målet blir å mobilisere tilgjengelige ressurser hos den enkelte, i vedkommendes familie og nettverk og i samfunnet for øvrig, for å få til en endring som er tilfredsstillende.

Juklestad (2000) fremhever at relasjonen mellom den overgrepsutsatte og hjelperen er bærebjelken i dette arbeidet. Hun fremhever at en sentral rolle hos hjelperen er å være talerør overfor hjelpesystemet og hjelpe den utsatte til å få kontroll over eget liv. Ved å overføre ressurser fra omgivelsene og redusere effekten av personlige og sosiale hindringer, vil det bidra til å øke offerets evne til, og troen på å ta i bruk egne krefter.

Hjelperens rolle nødvendiggjør både innsikt og evne til empati med utsatte og utøvere. Opplevelse av avmakt og å isolere seg fra omverdenen er vanlige reaksjoner hos ofre for overgrep, jf. kapittel 5 (pkt. 5.1.1). Det viktigste er derfor å yte hjelp til å bryte isolasjonen og få igjen herredømmet over eget liv. Heling kan ikke skje gjennom isolasjon, men gjennom hjelp utenfra. Den grunnleggende tilliten som er blitt borte som følge av det å leve i en situasjon med vold skal bygges opp igjen. Handlingslammelse skal erstattes av nye initiativ og ny identitet.

Juklestad (2000) fremhever at for å yte god hjelp må hjelperen:

• respektere den utsattes rett til å ta egne avgjørelser

• respektere taushetsplikten

• gjøre adgangen til offentlige tilbud lettere

• tro på og verdsette den utsattes erfaringer

• hjelpe offeret med å planlegge for fremtidig sikkerhet

• gi støtte på at offeret ikke har skyld i overgrepene.

Det er videre viktig å understreke at dersom voldsutsatte skal styrkes med sikte på å komme seg ut av en isolert tilværelse, må arbeidet bygge på et helhetssyn. Det forutsetter en bevissthet hos hjelperen om hvilke ressurser offeret, det sosiale nettverket og hjelpetilbudene kan bidra med.

6.4.2 Påkjenninger for hjelperen

Å arbeide med voldsofre kan innebære spesielle påkjenninger for hjelperen. Alle som jobber med omsorgsarbeid overfor andre mennesker står i fare for å bruke seg opp og bli utbrent etter en periode. Utbrenthet kommer først og fremst av slitasjen i samvær med andre mennesker der man forbruker seg selv i arbeidet for mennesker som trenger hjelp og omsorg. Dette er viktig kunnskap når en tar i betraktning at hjelpetilbudet til voldsutsatte kvinner og barn i stor grad har vært ivaretatt av ildsjeler. Å anerkjenne det arbeidet som er gjort, stimulere gjennom nye impulser, samt hindre stor gjennomtrekk av arbeidskraft er viktig for å sikre erfaringsbasert kunnskap opparbeidet gjennom en årrekke. Å ta vare på hjelperne er derfor en viktig forutsetning for å kunne sikre voldsutsatte kvinner, barn og voldsutøvende menn et tilfredsstillende hjelpetilbud.

At feltet er tabuisert er også med på å skape ekstra belastninger for de som arbeider på feltet. Som nevnt i kapittel 3 kan dette i seg selv medvirke til at mange ikke ønsker å jobbe på dette feltet. Kunnskap om menns vold mot kvinner i nære relasjoner er videre belastende kunnskap. Disse påkjenningene er i liten grad anerkjent i de ulike hjelpeinstansene. Å arbeide med vold i nære relasjoner kan også innebære at hjelperen minnes egne erfaringer med vold og overgrep. Dette kan gi reaksjoner som reduserer muligheten til å yte god hjelp. For eksempel vil hjelperen kunne oppleve behov for å skape distanse mellom seg selv og offeret. Bevissthet rundt egne reaksjoner i en slik situasjon er en forutsetning for å kunne være en god hjelper i møtet med voldsutsatte kvinner og barn.

Anne Skumsnes gjennomførte i 1996 en undersøkelse blant sosialarbeidere ved Sosial Vakttjeneste i Oslo om deres arbeid med voldtatte. Hun beskriver hvordan det oppleves svært belastende å sitte overfor et menneske som er skadet av et annet og høre på fortellinger om redsel og avmakt. Hjelperen kan utsettes for det som kalles stedfortredende traumatisering. Dybdahl (2002) trekker frem en rekke reaksjoner hjelpere kan ha som følge av det å arbeide med vold i nære relasjoner. Hjelperen kan oppleve blant annet:

• sinne

• behov for å handle og hjelpe

• sorg, smerte og tristhet

• hjelpeløshet, overveldelse

• selvbebreidelse, skam, skyld

• påtrengende bilder.

Å arbeide med voldsutsatte kan medføre at hjelperne føler seg tomme og følelsesmessig utslitte. Konsekvenser kan også være nedvurdering av eget eller andres arbeid, endret og negativt forhold til klienter (likegyldighet), depresjon, opplevelse av håpløshet, somatiske plager og en opplevelse av ikke å ha mer å gi. Andre konsekvenser kan være unngåelsesatferd, søvnproblemer, samt angst og depresjon. Motoverføring nevnes også som en mulig reaksjon og kan omfatte unngåelsesatferd/nummenhet eller påtrengende reaksjoner, herunder en tendens til å overidentifisere seg med klienten. Selv om det å arbeide på feltet kan medføre en rekke påkjenninger, påpeker Dybdahl også at arbeidet kan oppleves berikende og utviklende, både personlig og faglig (Dybdahl 2002).

I tillegg til de direkte belastningene som de ansatte i hjelpe- og behandlingsapparatet opplever i møtet med voldsutsatte, vil de også kunne oppleve faglige og politiske dilemmaer . Mulighetene for å få skolering eller videreutdanning innen feltet vold i nære relasjoner er svært begrenset for personell innen en rekke hjelpeinstanser. Hjelperne vil også kunne føle seg overveldet av de mange behovene det kan være nødvendig å ivareta hos voldsutsatte kvinner og barn; alt fra å beskytte de utsatte, stanse og/eller redusere volden og dens konsekvenser, vurdere risiko, behandle og henvise, gjenoppbygge og bidra med reetablering, samt å forebygge.

Hjelpere har i en slik situasjon både individuelle og organisatoriske behov. Skumsnes mener at fellesskap er sentralt: Å arbeide med voldsofre krever at hjelperen har en sammenheng hvor en kan definere seg selv og det arbeidet en gjør. Enkelte tiltak kan være effektive for å avhjelpe belastningene med å arbeide på feltet. Oppfølging ved kriser og hjelp til økt bevissthet rundt egen stress-situasjon er viktig i denne sammenheng. Bevissthet i den enkelte hjelpe- og behandlingsinstans rundt belastningen av å arbeide på feltet bør ha betydning ved planlegging av arbeidsmengde. En god arbeidskultur tilsier også ryddige arbeidsforhold, at det legges stor vekt på videreutvikling, tydelig ansvar i ledelsen, at medarbeiderne gis påvirkningsmulighet, samt tilbakemeldinger på eget arbeid. I tillegg bør belastningen ved å arbeide på feltet ha betydning for planlegging av jevnlige medarbeidersamtaler, teammøter og adgang til fleksible arbeidsløsninger. Det bør også foreligge et system for oppfølging ved kritiske hendelser, for eksempel der hjelperen opplever at den voldsutsatte kvinnen senere blir drept som følge av vold fra samlivspartneren. Trygghet i arbeidssituasjonen for den enkelte medarbeider kan sikres gjennom individuell veiledning, samt veiledning i gruppe. Trygghet skapes også gjennom kunnskap på fagfeltet, at hjelperen har kunnskap om seg selv, er bevisst på egne grenser, samt utvikler beskyttelsesstrategier. At arbeidet er variert er også et forhold som trekkes frem som viktig for å redusere hjelperens belastning (Dybdahl 2002).

Utvalget vil påpeke viktigheten av å ta de belastninger som arbeid med voldsutsatte medfører på alvor. Dette er en forutsetning for å sikre at hjelpere og behandlere tør å spørre kvinner og barn om voldsopplevelser og sikre god kvalitet på hjelpearbeidet. Utvalget vil i denne sammenheng fremheve behovet for økt kunnskap om hvilke behov belastningene ved å arbeide på feltet genererer for den enkelte hjelper, samt økt kompetanse om hvordan man kan møte disse behovene.

Belastningen som følger det å arbeide med menns vold mot kvinner i nære relasjoner innebærer stor risiko for hyppig utskifting av bemanning. «Gjennomtrekk» av medarbeidere med kompetanse er et hinder for å sikre at organisasjonen og instansen besitter nødvendig kompetanse og erfaring. For den enkelte voldsutsatte kvinne, barn eller voldsutøver vil konsekvensen av dette være et lite stabilt hjelpetilbud. Noe som kan bidra til å øke belastningen for den enkelte er det å arbeide innenfor tilbud som har en usikker finansiell situasjon. Det ligger mye slitasje i det å arbeide med et så vidt belastende felt, samtidig som den enkelte organisasjon må kjempe for å overleve økonomisk.

Det er videre utvalgets erfaring at de ulike offentlige tjenestene har få overordnede retningslinjer for hvilke oppgaver profesjonsgruppene bør ivareta for å gi volds- eller overgrepsutsatte kvinner og barn tilbud om hjelp. I tillegg vil mangel på klare styringsinstrukser, lite systematiserte erfaringer, samt få tilrettelagte arbeidsredskaper være med å gi hjelperen dårlige rammebetingelser. Dette kan innebære et misforhold mellom hvilke krav som stilles til hjelperen og hvilke ressurser vedkommende har til rådighet, slik at hjelperen opplever å måtte bære belastningene ved at samfunnets innsats er mangelfull. Disse forholdene kan til sist ramme den personen som har behov for hjelp.

Det vises til utredningens anbefalinger om kompetanse som gjennomgås i kapittel 10. Utvalget understreker viktigheten av at forholdene beskrevet ovenfor i pkt. 6.4 integreres i nåværende og fremtidige kompetanseutviklingstiltak.

6.5 Arbeidsredskaper og styringsverktøy

Det trengs gode arbeidsredskaper som kan sikre at systemet raskt identifiserer hvilke kvinner og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner og som sørger for at de får et mest mulig enhetlig hjelpetilbud på landsbasis. Dette gjelder på tvers av sektorer og forvaltningsorganer.

Et arbeidsverktøy som er dårlig utviklet i Norge er sjekklister og standardiserte prosedyrer . Dette er prosedyrer som sikrer at når en kvinne er identifisert som voldsutsatt, utløser dette en bestemt prosedyre for den hjelpen som skal ytes. Sjekklister reduserer risikoen for at viktige elementer i hjelpen blir glemt eller oversett. Standardiserte prosedyrer kan være med på å kvalitetsikre innholdet i tilbudet, i tillegg til å sikre brukeren et mer likeverdig og forutsigbart tilbud på landsbasis.

Et annet verktøy er veiledere til bruk innenfor ulike deler av hjelpe- og behandlingsapparatet. Disse kan for eksempel fokusere på forhold hjelpere og behandlere bør være oppmerksom på i møtet med kvinner og barn som kan være utsatt for menns vold i nære relasjoner. Faglig sikkerhet fremmer handling. Veiledere kan være en viktig veiviser som bidrar til å fremme trygghetsfølelse hos hjelperen og dermed motvirke handlingslammelse.

Gode registreringsrutiner er også et virkemiddel som utvalget mener må styrkes. Slike rutiner er med på å sikre at saker om vold mot kvinner i nære relasjoner blir identifisert på et tidlig stadium slik at nødvendige tiltak kan settes i verk. I tillegg bidrar registreringsrutiner til å synliggjøre omfanget av saker som gjelder vold mot kvinner i nære relasjoner. Det er bare en femtedel av instansene i det offentlige hjelpeapparatet (Jonassen 2003) som har faste rutiner for å registrere opplysninger om voldsutsatte brukere, og dette skjer stort sett i form av kvalitative journalopplysninger knyttet til enkeltbrukere. Heller ikke krisesentrene har hatt innbyrdes like registreringsrutiner ut over den begrensede statistikken de er pålagt å årlig innrapportere til de statlige myndighetene (Jonassen 2003).

Det finnes også lite dokumentasjon som samler erfaring og god praksis med overføringsverdi på tvers av sektorer, med målsetting om å heve hjelperes kompetanse og kvaliteten på tilbudet. Både i Norge og i andre land finnes det eksempler på praksis som fungerer godt for voldsutsatte kvinner og som har relevans for hjelpeinstanser i Norge.

Etter utvalgets mening er det en faglig utfordring for samtlige sektorer å formalisere strategisk og faglig lærdom. Det er videre nødvendig å sørge for at disse erfaringene munner ut i prinsipielle føringer som blir nedfelt i overordnede policydokumenter og integrert i fremtidig praksis.

En måte å formalisere gode erfaringer med overføringsverdi er å forankre disse i instrukser, forskrifter eller lovverk, samt i retningslinjer for evaluering og måloppnåelse. For å bedre hjelpetilbudet for voldsutsatte kvinner, fikk eksempelvis sosialtjenesten i Sverige nedfelt i den svenske sosialtjenesteloven et særlig ansvar for å ivareta voldsutsatte kvinner. Endringen fant sted i forbindelse med Kvinnofridlovgivningen i 1998.

De faglige og administrative behovene som er skissert i dette kapittelet bør for øvrig sees i sammenheng med utredningens anbefalinger i kapittel 11 og 12 om organisatoriske forhold knyttet til tilbud til voldsutsatte kvinner og barn, samt til voldsutøvende menn.

6.6 Anbefalinger

En helhetlig tilnærming når det gjelder hjelpetilbudet til voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvende menn, innebærer etter utvalgets mening et forpliktende ansvar som må gjennomsyre hjelpeinstansenes forvaltningssystemer, organisering, kompetanse og holdninger. Utvalget anbefaler at:

• Utforming av hjelpe- og behandlingstilbud tar utgangspunkt i aktørenes individuelle og sammensatte behov for hjelp.

• Hjelpetilbudene er tilgjengelige, fleksible, ubyråkratiske, holder høy faglig kvalitet og er samordnet.

• Det i større grad arbeides for stabil drift hos organisasjoner og instanser som arbeider på feltet, blant annet for å hindre slitasje og utbrenthet hos hjelperne.

• Det initieres forskning som kartlegger behovene hos hjelperne og behandlerne.

• Det sikres at hjelpepersonell er kompetent og motivert, og at de har nødvendig støtte for å yte brukerne hjelp og behandling gjennom egnede arbeidsredskaper og styringsverktøy.