5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Etter en periode med bedring av industriens kostnadsmessige konkurranseevne fram til 1996, økte timelønnskostnadene i årene fram til og med 2002 klart sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Økningen i de relative timelønnskostnadene i disse seks årene var større enn nedgangen gjennom første halvdel av 1990-tallet. Fra 1997 til 2000 svekket kronekursen seg om lag tilsvarende økningen i relative lønnskostnader for norsk industri. Fra våren 2000 og fram til utgangen av 2002 styrket imidlertid kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs seg markert. Samtidig holdt lønnsveksten i norsk industri seg klart høyere enn hos handelspartnerne. De relative timelønnskostnadene målt i felles valuta økte med hele 15 prosent i 2001 og 2002 sett under ett. I 2003 bedret den kostnadsmessige konkurranseevnen seg igjen. Veksten i timelønnskostnadene avtok, og kronekursen svekket seg gjennomsnittlig med 3 prosent.

• Den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg ytterligere i 2004. Timelønnskostnadene i norsk industri økte om lag på linje med handelspartnerne. Kronekursen svekket seg gjennomsnittlig med 3,8 prosent fra 2003 til 2004, målt ved industriens effektive valutakurs. De relative timelønnskostnadene målt i felles valuta anslås dermed å ha falt med 3,8 prosent i fjor. For 2003 og 2004 sett under ett var nedgangen i de relative timelønnskostnadene på 5,9 prosent.

• Sammenliknbare tall for arbeidere i industrien, indikerer at lønnskostnadsnivået i 2002 lå 36 prosent over gjennomsnittsnivået for de viktigste handelspartnerne målt i felles valuta. På bakgrunn av valutakursutviklingen og lønnsvekstanslagene for 2003 og 2004, anslår Beregningsutvalget at denne forskjellen ble redusert til 30 prosent i 2003 og ytterligere til 25 prosent i 2004.

• Tilgjengelig statistikk indikerer at lønnskostnadene for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygg- og anlegg er høyere i Norge enn hos handelspartnere. Forskjellen er likevel klart mindre enn for industriarbeidere, og den har avtatt fra 2003 til 2004. Foreløpige beregninger for 2004 tyder på at norske lønnskostnader per arbeidet time for alle ansatte i næringene ovenfor i gjennomsnitt lå i størrelsesorden 15 prosent høyere enn for konkurrentene i de landene det var mulig å sammenligne med. Dette er en nedgang på 3 prosentpoeng fra 2003.

• Regnskapstall for aksjeselskaper indikerer at lønnsomheten har avtatt i norsk industri de siste årene fram til 2002, men økte moderat i 2003. Ifølge tall fra nasjonalregnskapet falt lønnsomheten fram til og med 2003, men bedret seg moderat igjen i 2004.

• I ettertid kan utviklingen i industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. Etter et betydelig fall i den tradisjonelle industriens markedsandeler på eksportmarkedene fra 1997 og fram til 2000, har disse holdt seg relativt stabile de siste fire årene. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har falt jevnt i 20 år, blant annet som følge av økt internasjonal arbeids­deling.

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale vare- og tjenestebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville ha vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor internasjonal konkurranse. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenrikshandelen. I en moderne økonomi er det hele tiden betydelige omstillinger, og bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Dersom Norge skal opprettholde den nødvendige størrelsen på industrien spesielt og konkurranseutsatt sektor generelt, må bedrifter og arbeidsplasser som blir lagt ned erstattes av nye. For at dette skal kunne skje, må bedriftene og arbeidsplassene som etableres ha minst like god konkurranseevne som hos våre handelspartnere. En rimelig god utvikling i konkurranseevnen er derfor viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 presenteres tall for produktivitetsutviklingen. I avsnitt 5.3 kommenteres utviklingen i lønnsomheten. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.4. For andre kostnadskomponenter er det vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I avsnitt 5.5 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne 1 . Det understrekes at de angitte tallseriene ikke gir et fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men en antydning om tendenser. En nærmere utdyping av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt i avsnittene nedenfor.

5.1.1 Lønnskostnader

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien har lønnskostnadene utgjort om lag 70 prosent de siste ti årene.

Tabell 5.2 og figur 5.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time i norsk industri og for våre viktigste handelspartnere siden 1980. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta 2 . Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings-sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke den generelle prisutviklingen og bedriftenes inntjening, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten.

I årene 1989-1996 økte timelønnskostnadene i gjennomsnitt mindre i norsk industri enn hos handelspartnerne, etter at økningen hadde vært sterkere gjennom størstedelen av 1980-tallet. Fra 1988 til 1996 falt relative timelønnskostnader i felles valuta med om lag 14 prosent. I perioden 1997 til 2000 var timelønnsveksten for industriarbeidere klart sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Samtidig svekket kronen seg med nær 6 prosent. Målt i felles valuta var de relative timelønnskostnadene dermed om lag uendret i denne perioden. I 2001 og 2002 var veksten i timelønnskostnadene i norsk industri fortsatt klart høyere enn hos handelspartnerne. Samtidig styrket kronekursen seg markert. De relative lønnskostnadene i norsk industri økte dermed kraftig målt i felles valuta. De relative timelønnskostnadene målt i nasjonal valuta økte med drøyt 3 prosent i 2001 og 2002, mens kronekursen styrket seg med over 10 prosent over disse to årene. Samlet sett økte dermed de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta med nær 15 prosent i denne perioden.

Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri avtok i 2003 og 2004. I 2003 var timelønnsveksten betydelig lavere enn i de foregående årene, men veksten var fortsatt høyere enn hos handelspartnerne. Til gjengjeld svekket kronekursen seg, og de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta falt dermed med 2 prosent. Timelønnskostnadene økte anslagsvis med 2,9 prosent fra 2003 til 2004. På bakgrunn av lønnskostnadstall fra Eurostat og IMF anslås den gjennomsnittlige veksten i timelønnskostnadene hos handelspartnerne til 3,1 prosent i samme periode. Sammen med en fortsatt svekkelse av kronekursen i 2004 på 3,8 prosent tyder dette på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri avtok med 3,8 prosent målt i felles valuta fra 2003 til 2004.

Kilde: IMF, OECD, Eurostat og Statistisk sentralbyrå.

Eurostat publiserer nå nye tall for veksten i timelønnskostnadene i industrien i de fleste EU-landene og USA. I denne rapporten er de nye tallene fra Eurostat benyttet fra og med 1998. Det endrede tallgrunnlaget gir etter alt å dømme et bedre bilde av lønnskostnadsveksten hos handelspartnerne:

• Tallene tar hensyn til både direkte og indirekte kostnader. Direkte kostnader dekker kontante ytelser til arbeidstakere, som for eksempel lønn og overtidsgodtgjørelse. Indirekte kostnader omfatter blant annet naturalytelser, sosiale utgifter inklusive pensjonskostnader, opplæringskostnader og arbeidsgiveravgift.

• Statistikken publiseres på kvartalsbasis. Dette gir i så fall et bedre grunnlag for å vurdere den løpende utviklingen i timelønnskostnadene hos handelspartnerne.

Overgangen til det nye datagrunnlaget medfører kun mindre endringer i utvalgets beregninger for timelønnsveksten hos handelspartnerne. For perioden 1998-2003 er timelønnsveksten hos handelspartnerne nå beregnet til 3,6 prosent i årlig gjennomsnitt. Tidligere var årsveksten beregnet til 3,5 prosent.

Som beskrevet i boks 5.1, vil en rekke faktorer kunne bidra til ulik utvikling i timelønnskostnadene og årslønnen, f.eks. endringer i overtid, antall virkedager og sykefravær. Mens endringer i antall virkedager jevnes ut over tid, og således ikke har betydning for den underliggende utviklingen i relative lønnskostnader vis-à-vis utlandet, vil endringer i sykefravær, overtid, ferie mv. kunne gi uttrykk for reelle bidrag til utviklingen i lønnskostnadene. Tabell 5.3 viser hvordan ulike faktorer har bidratt til avvik mellom lønn per normalårsverk og lønnskostnader per utførte timeverk i Norge. Pga. manglende data har det ikke vært mulig å gjennomføre tilsvarende dekomponering av lønnstallene for våre viktigste handelspartnere. Tallene i tabell 5.3 er beheftet med usikkerhet som følge av at anslagene for utvikling i overtid, skiftarbeid og trygde- og pensjonspremier (dvs. andre arbeidskraftskostnader i tabell 5.3) bygger på et svært foreløpig kildemateriale.

I 2003 var veksten i timelønnskostnadene i industrien høyere enn veksten i lønn per normalårsverk. Økt sykefravær og redusert overtid bidro til å trekke timelønnskostnadene opp sammenliknet med lønnsveksten per normalårsverk. Fore­løpige tall tyder på at veksten i timelønnskostnadene var markert lavere enn veksten i lønn per normalårsverk i 2004. Dette skyldes det kraftige fallet i sykefraværet i løpet av fjoråret, økt overtid, samt en økning i antall virkedager sammenliknet med året før.

Beregningsutvalget lager ikke egne anslag for den framtidige lønnsveksten hos Norges handelspartnere. EU-kommisjonen 3 utarbeider imidlertid slike prognoser for de viktigste landene. Når disse veies sammen, anslås en vekst i samlede lønnskostnader per ansatt i industrien på 3,1 prosent i 2005. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til slike lønnsprognoser.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av kapital viktige for industrien. Det er enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.4 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen, basert på sammenlikning av henholdsvis renter og investeringsvarepriser.

Som det framgår av tabell 5.4, har det vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen for kortsiktige pengemarkedsrenter når en justerer for valutakursendringer. Gjennom det meste av 1990-tallet var det om lag like billig å låne i norske kroner som i en vektet kurv av handelspartnernes valutaer. Både i 2001 og 2002 var det klart dyrere å låne i norske kroner. Dette skyldtes både en høy rentedifferanse og en betydelig styrking av kronekursen. I 2001 var rentedifferansen korrigert for endringer i valutakursen 6,2 prosent, mens den i 2002 var nær 12 prosent.

Rentenivået i Norge falt markert gjennom 2003, og i gjennomsnitt avtok den nominelle rentedifferansen mot handelspartnerne til 1,6 prosentpoeng. Samtidig svekket kronen seg, slik at kostnadene ved å låne i norske kroner var lavere enn gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer. I løpet av 2004 falt den nominelle rentedifferansen ytterligere, og for året sett under ett var rentedifferansen på -0,3 prosentpoeng. Korrigert for endringer i valutakursen falt rentedifferansen med -4,0 prosent i 2004.

Utviklingen i renteindikatoren vil ikke fullt ut reflektere forskjeller i bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen, ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer må tas under usikkerhet om framtidige endringer i valutakurs og renter.

Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapitalutstyret. Investeringsvareprisene i industrien målt i nasjonal valuta økte noe mindre i norsk industri enn hos våre viktigste handelspartnere i perioden 1995-2002. Målt i felles valuta økte imidlertid investeringsvareprisene moderat, noe som må ses på bakgrunn av at kronekursen styrket seg i 2001 og 2002. Tallene er imidlertid usikre, og en bør derfor være forsiktig med å tillegge små endringer fra det ene året til det andre betydning. Over tid vil en vente at investeringsvareprisene viser mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette har sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. De norske lønnskostnadene utgjør, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.

5.1.3 Andre kostnader

Industriens kostnadssituasjon påvirkes også av prisen på andre innsatsfaktorer enn arbeidskraft og kapital. Energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, er av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i vedlegg 4. Fra tabell 5.5 ser vi at elektrisitetskostnadene gjennomgående har vært vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne siden 1980. Prisforskjellen på elektrisitet ble redusert i perioden 1980-1989, før den økte fram til 1993. Fra 1993 har prisforskjellen blitt noe redusert igjen. De siste årene har norsk industri betalt om lag en tredel for bruk av elektrisitet i forhold til prisnivået hos handelspartnerne.

Bedriftenes transportkostnader er også av betydning for konkurranseevnen. En undersøkelse foretatt av Transportbrukernes Felles­organisasjon tyder på at transportkostnadene i norsk industri utgjorde om lag 6 prosent av omsetningen i 2001. En tilsvarende undersøkelse for varehandelen tyder på at transportkostnadene i denne næringen utgjorde knapt 4 prosent av omsetningen i 1999. Tall fra AT Kearney, som omfatter både industrien, varehandelen og øvrige private næringer, tyder på at europeiske bedrifter i gjennomsnitt hadde transportkostnader tilsvarende drøyt 3 prosent av omsetningen i 1998. Tallene kan derfor tyde på at norske bedrifter har en konkurranseulempe i form av høyere transportkostnader.

Transportkostnader er imidlertid ikke uavhengig av lønnskostnadene. Mer generelt sier tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien indirekte noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien. For å utfylle dette bildet har tabell 5.6 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator for prisutviklingen på innsatsvarer har en i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene benyttet konsumprisindeksen i Norge og hos handelspartnerne. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen.

Fram til 2001 var prisveksten hos handelspartnerne gjennomgående noe lavere enn i Norge. I 2002 var imidlertid konsum­pris­veksten noe lavere i Norge enn hos våre viktigste handelspartnere. Dette må ses på bakgrunn av merverdiavgiftsreformen i 2001, som bidro til å trekke opp prisveksten i 2001, mens den bidro til å trekke ned prisveksten i 2002. I 2004 var konsumprisveksten markert lavere i Norge enn hos handelspartnerne, noe som bl.a. må ses i lys av at elektrisitetsprisene i Norge falt tilbake til et mer normalt nivå, etter en markert økning vinteren 2002-2003.

5.2 Produktivitetsutviklingen

Høyere vekst i arbeidskraftsproduktiviteten i Norge sammenliknet med handelspartnerne bidrar isolert sett til en bedring av konkurranseevnen. Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene. Høy produktivitetsvekst innenlands vil i prinsippet kunne motvirke denne svekkelsen. Gjennomsnittlig produktivitetsvekst i industrien i Norge, målt ved bruttoprodukt per timeverk, har imidlertid vært lavere enn hos handelspartnerne i samme periode. Nasjonalregnskaptall tyder på at produktivitetsveksten har vært mer på linje med handelspartnerne de siste fem årene.

Det er stor usikkerhet både i de norske og de utenlandske produktivitetstallene. Det er også ulike mål på arbeidskraftsproduktivitet, noe som gir et mer nyansert bilde av den relative produktivitetsutviklingen. Blant annet er svekkelsen i relativ produktivitet langt mindre dersom en måler produktivitet ved produksjon per timeverk.

Arbeidskraftsproduktiviteten måles vanligvis som bruttoproduktet i faste priser delt på antall utførte timeverk. Tall for produktiviteten som er beregnet med utgangspunkt i bruttoproduktet viser en svakere produktivitetsvekst i norsk industri enn hos handelspartnerne. Fra 1981 til 2002 var svekkelsen av relativ produktivitet i industrien målt ved bruttoprodukt 27 prosent. Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene tilsier imidlertid at deler av denne svekkelsen ikke er reell, jf. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport NOU 1996:4. Svak produktivitetsutvikling i enkelte skjermede næringer, som forlag og grafisk industri, har likevel bidratt til relativt lav produktivitetsvekst i norsk industri. Dersom en ser på utviklingen i relativ produksjon per utførte timeverk, er svekkelsen langt mindre enn om en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk. Fra 1981 til 2002 var svekkelsen i relativ produktivitet i industrien målt på denne måten 6 prosent. De siste fem årene tyder nasjonalregnskapstall på at produktivitetsveksten i norsk industri har tatt seg opp sammenliknet med gjennomsnittet på 1990-tallet.

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt pr. timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen i norsk industri vært mer på linje med utviklingen hos handelspartnerne de siste 10 årene, jf. figur 5.3. Dette gjenspeiler at den relativt svake utviklingen i produktiviteten ifølge nasjonalregnskapstallene blir motvirket av en tilsvarende sterkere prisvekst på norske industriprodukter. Det kan være flere årsaker til at nasjonalregnskapstallene viser en sterkere prisutvikling for norske industriprodukter, bl.a.:

• Målemetodene i nasjonalregnskapet i Norge og hos handelspartnerne kan være ulike.

• Norsk industri lager i stor grad produkter der prisene i sterkere grad har holdt seg oppe sammenliknet med næringer der produktivitetsveksten er høy.

• Skjerming av enkelte deler av norsk industri kan gjøre det mulig å ha høyere prisvekst for å kompensere for lav produktivitetsvekst.

Kilde: OECD, IMF og Statistisk sentralbyrå.

Kilde: OECD, IMF og Statistisk sentralbyrå.

Dersom den høyere prisveksten på norske industriprodukter skyldes de to første forholdene, vil den relativt svake produktivitetsveksten i norsk industri ikke nødvendigvis innebære en tilsvarende svekkelse av konkurranseevnen. Dersom den relativt sterke prisveksten skyldes at skjerming gjør at deler av industrien kan kompensere for svak produktivitetsvekst ved høy prisvekst, er det større grunn til bekymring.

En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i ­industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og ­Tyskland tyder likevel på at norsk industri samlet har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at noe av produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jf. nærmere redegjørelse i beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17, vedlegg 6.

Tallene i tabell 5.7 viser videre at produktivitetsveksten i den norske fastlandsøkonomien ifølge nasjonalregnskapstall har vært sterkere enn hos handelspartnerne gjennom 1990-tallet og fram til 2003. Produktivitetsveksten i markeds­rettet virksomhet har også vært sterkere i Norge enn hos handelspartnerne, ifølge disse tallene. Store måleproblemer innebærer imidlertid at sammenlikninger i produktivitetsutviklingen mellom land må brukes med stor varsomhet. Måling av produktivitet i tjenesteytende næringer er enda mer komplisert enn for vareproduserende næringer, bl.a. fordi datainnhentingen til nasjonalregnskapet er mer ufullstendig. Reviderte nasjonalregnskapstall viser en klart høyere produktivitetsvekst innen en del tjenesteytende næringer gjennom 1990-tallet enn tidligere anslått. Det gjenstår imidlertid mye arbeid rundt måling av produktivitet i tjenesteytende næringer, blant annet hvordan man skal måle kvalitetsforbedringer. Utviklingen i produktiviteten i tjenesteytende næringer er viktig fordi tjeneste­ytende næringer utgjør en stor og stadig økende andel av økonomien.

5.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i nærings-livet. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og høyere lønnsomhet. For at det over tid skal investeres i nye lønnsomme arbeidsplasser i Norge må avkastningen på investert kapital i Norge være på linje med avkastningen utenlands. Kravet til lønnsomhet har trolig økt som følge av økt globalisering og ster­kere internasjonal konkurranse. Selv om lønnsomhetsutviklingen i norsk industri ser ut til å ha vært noe svakere enn hos handelspartnerne fra 1995 til 2003, er forskjellen langt mindre enn det utviklingen i relative lønnskostnader og produktivitet isolert sett skulle tilsi. Dette henger antagelig sammen med at norsk industri trolig har opplevd raskere prisvekst for sine produkter enn for sine innsatsvarer, og dermed hatt en betydelig «terms of trade»-gevinst i samme periode, jf. også drøftingen i avsnitt 5.2.

I dette avsnittet presenteres indikatorer for lønnsomhetsutviklingen, både i industrien og i øvrige næringer. En nærmere beskrivelse av de ulike lønnsomhetsmålene er gitt i boks 5.4.

5.3.1 Makroøkonomiske lønnsomhetsmål

Vedleggstabell 7.6 i vedlegg 7 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i de to makroøkonomiske målene driftsresultatandel og kapitalavkastningsraten . Det er usikkerhet knyttet til sammenlikninger av lønnsomhetsutviklingen mellom land, blant annet som følge av at det statistiske kildegrunnlaget i de ulike landene kan være av varierende kvalitet.

Tabellen viser at lønnsomheten gjennom de siste ti årene har utviklet seg noe ulikt mellom de forskjellige næringsgruppene. I industrien tyder tallene på en moderat nedgang i lønnsomheten de siste årene fram til 2003, noe som kan ses i sammenheng med svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen i samme periode. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall bedret imidlertid lønnsomheten seg moderat i 2004. Det var også en oppgang innen varehandel, post- og telekommunikasjon og forretningsmessig tjenesteyting.

I vedleggstabell 7.7 presenteres tall for lønnsomhetsutviklingen i perioden 1994-2003 for Fastlands-Norge og enkelte utvalgte land. Sammenlikningen tar utgangspunkt i lønnsomhetsmålet «brutto driftsresultatandel», definert som forholdet mellom brutto driftsresultat og totale faktorinntekter (=brutto driftsresultat + totale lønnskostnader).

Vedleggstabell 7.7 viser følgende trekk ved utviklingen i lønnsomheten i Norge sammenliknet med enkelte av våre handelspartnere:

• Både i Fastlands-Norge og hos handelspartnerne avtok lønnsomheten i perioden 1995-2003. Nedgangen i lønnsomheten var imidlertid noe sterkere i Norge enn hos handels­partnerne.

• Fastlands-Norge hadde i perioden 1995-2003 noe lavere lønnsomhet sammenliknet med et gjennomsnitt av handelspartnerne, men forskjellen er ikke veldig stor. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger.

• Lønnsomheten i industrien i Danmark, Finland og Tyskland har i samme periode vært relativt stabil. I 2002 var lønnsomheten i norsk industri på linje med lønnsomheten i Danmark, noe høyere enn i Tyskland, men lavere enn i Finland.

I den internasjonale sammenlikningen av lønnsomhetstall presenteres ikke tall for kapitalavkastningsrater fordi det per i dag ikke foreligger tall som gjør det mulig å beregne slike størrelser.

5.3.2 Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål

Vedleggstabell 7.8 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål.

Tabellen viser at lønnsomheten i industrien, målt ved driftsmarginen og totalrentabilitet, har falt etter 1995. Nedgangen har ifølge regnskapsstatistikken vært noe sterkere enn det nasjonalregnskapstallene viser 4 . For varehandel, hotell og restaurant avtok lønnsomheten fram til 2000, men økte igjen i perioden 2001-2003. For de øvrige næringene tyder tallene på en generell nedgang i lønnsomheten fram til 2002. Kraftigst har nedgangen vært innen samferdsel, der totalrentabiliteten falt fra 6,9 prosent i 1997 til 0,4 prosent i 2002. Dette har trolig både sammenheng med sterk nedgang i lønnsomheten innen luftfart og lavere lønnsomhet innen telekommunikasjon. Lønnsomheten ser derimot til å ha bedret seg i løpet av 2003. Driftsmarginen økte innen både industrien, samferdsel og forretningsmessig tjenesteyting i 2003. Totalrentabiliteten økte innen samtlige næringer utenom industrien.

Vedleggstabell 7.9 viser utviklingen i bedrifts­økonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1995-2003. 5

Mens lønnsomheten i norsk industri viste en synkende tendens i perioden 1995-2000, både målt ved driftsmarginen og totalrentabiliteten, var lønnsomheten relativt stabil i både EU og Japan. I USA økte lønnsomheten målt ved totalrentabiliteten, mens den var relativt stabil målt ved driftsmarginen. Lønnsomheten i norsk industri sank dermed relativt til lønnsomheten hos våre viktigste handelspartnere. Lønnsomheten i både norsk, europeisk og amerikansk industri falt i perioden 2000-2002, både målt ved driftsmarginen og totalrentabiliteten. Nedgangen i lønnsomheten i denne perioden må trolig ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. I 2003 tyder tallene på at lønnsomheten i både USA og Japan tok seg noe opp igjen.

Siden 1995 har egenkapitalandelen i norsk industri økt med om lag 10 prosentpoeng. I samme periode har egenkapitalandelen i USA og EU vært relativt stabil. Også i Japan har egenkapitalen økt, selv om økningen ikke har vært like sterk som i Norge. I 2003 var egenkapitalandelen i industrien høyere i Norge enn i USA, men noe lavere enn i Japan.

5.4 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land.

5.4.1 Innledning

De nordiske forhandlings- og lønnsdannelses­modellene i privat sektor har skilt relativt skarpt mellom arbeidere og funksjonærer. Industriarbeidere er en relativt homogen gruppe og har gjerne vært referansegruppe for andre tariffoppgjør. Men andelen industriarbeidere faller, og behovet for andre og bredere grupper er mer aktuelt.

Med bakgrunn i diskusjon i Beregningsutvalget, tilrådinger i Holdenutvalgene og utviklingen av internasjonal sammenliknbar lønns- og lønnskostnadsstatistikk, tar utvalget etter hvert sikte på å presentere relative kostnadstall for en noe bredere kategori enn den tradisjonelle industriarbeidergruppen. I denne rapporten bygges det på et noe annet kildemateriale og med noen færre land med i sammenlikningene enn for industriarbeidere. Fordi direkte sammenliknbar lønnskostnadsstatistikk lar vente på seg, har man ennå ikke kommet langt nok på dette punktet til at kvaliteten og sammenliknbarheten er god nok, men materialet presentert i avsnitt 5.4.3 danner likevel basis for noen hovedkonklusjoner. I boks 5.5 har utvalget forsøkt å identifisere metodiske forskjeller som kan ha betydning for de relative forskjellene.

Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen i industribedrifter i flere land, og avgrensningen mellom arbeidere og funksjonærer er heller ikke lengre så tydelig som tidligere. I NHO-bedrifter utgjør lønnssummen for funksjonærer om lag 50 prosent av lønnssummen i industrien. For funksjonærer avtales det sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe, men også i den lokale og individuelle lønnsdannelsen kan kollektive føringer ha betydning. Arbeidstiden og de indirekte personalkostnadene er forskjellige for arbeidere og funksjonærer landene imellom. Også fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere kan være svært forskjellig. Innføring av ISCO-yrkesklassifiseringssystem bidrar også til at begrepene arbeidere og funksjonærer etter hvert kan bli supplert/ erstattet av statistikk med mer presise betegnelser på yrker og/eller utdanning.

I tråd med endringene av konkurranseforholdene mellom nye EU-land og norsk arbeidskraft vil utvalget fremover vurdere relative lønnskostnader ovenfor flere land/grupper, samt vurdere alternative kilder.

5.4.2 Industriarbeidere

Avlønningsformen for industriarbeidere har tradisjonelt vært timelønn. En del industriarbeidere kan også ha fast månedslønn. I tillegg til den faste lønnen er arbeidstid innrapportert og omregnet til timefortjeneste og tatt med i sammenlikningene mellom land.

Tabell 5.8 og 5.9 viser lønnskostnader pr. time for industriarbeidere i forhold til våre samhandelsland, målt i felles valuta. De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevekter som er brukt for øvrig i kapittel 5.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Lønnskostnadsnivået for norske industri­arbeidere lå for 2002 på topp med 36 prosent høyere lønnskostnader enn gjennomsnittet for handelspartnerne som er med i tabell 5.8 og 5.9, regnet i norske kroner. Utvalget anslår at de til­svarende relative lønnskostnadene for 2004 lå anslagsvis 25 prosent høyere enn konkurrentene.

Nivåsammenlikningene omfatter ca. 97 prosent av konkurrentene brukt ellers i kapittel 5. Landene som ikke er med i de relative sammenlikningene (som står for knapt 3 prosent av samhandelen) er Thailand, Singapore, Taiwan, Polen, Tsjekkia og Ungarn. Sør-Korea er med i sammenlikningene fra 1985, mens hele Tyskland, både tidligere Øst- og Vest-Tyskland er med i tallene fra 1993.

Lønnskostnadstallene er basert på datasammenlikninger av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA. Direkte sammenliknbare nivåtall pr. dato finnes frem til 2003. Derfor har man som bakgrunn for endringene av relativt lønnsnivå fra 2003 til 2004 blant annet lagt til grunn ulikhetene i lønnsveksten mellom land fra 2003 til 2004 for alle indu­striansatte som er benyttet i tabell 7.5 i vedlegg 7. For Norge har industriarbeidere hatt noe lavere kostnadsvekst enn det som ligger til grunn for tabell 7.5, hvor også funksjonærer er med.

Tabell 5.9 indikerer hvilken retning og størrelsesorden relative lønnskostnader for industriarbeidere i forhold til enkeltland har beveget seg fra 2003 til 2004.

I tabell 5.8 er det satt opp relative nivåtall for noen grupper av land i forhold til lønnsnivå for norske industriarbeidere.

Tallmaterialet fra BLS er revidert tilbake mer eller mindre for alle land i tråd med nye opplysninger, men dette endrer i hovedsak ikke de relative lønnskostnadene i forhold til Norge vesentlig. Den største endringen har skjedd for Danmark, hvor nivået er revidert opp. Dette fører til at lønnskostnadsnivået for danske industriarbeidere lå noe over Norge både i 2003 og 2004. Fra 2003 til 2004 var det særlig utviklingen av den danske kronekursen som bidro til dette.

Mot gjennomsnittet for alle grupper av land i tabell 5.8 økte lønnskostnadsnivået i Norge sterkere i alle årene fra 1995 til 2002, målt i felles valuta. Det var sterkest relativ lønnskostnadsvekst i forhold til eurolandene. Etter 2002 har lavere lønns­kostnadsvekst i Norge enn tidligere og endrede valutakurser bidratt til en viss reversering av den sterke veksten i relativt lønnskostnadsnivå i perioden før.

Overfor enkeltland og overfor våre viktigste konkurrentland lå lønnsnivået for norske industriarbeidere i hele 1990-årene stort sett blant de 2-4 landene (tabell 5.9) med høyeste lønnskostnadsnivå, sammen med Tyskland og tidvis Belgia og Sveits. Gjennomsnittsforskjellene mellom landene for øvrig ble mindre i perioden. I 2001 var norsk lønnskostnadsnivå for industriarbeidere høyest av 19 konkurrentland som er sammenlignet. Ved innføring av euro er det kun forskjellen i lønnskostnadsutvikling mellom euro-landene internt som endrer relativt nivå mellom dem. For disse landene ser det ut til at det etter felles euro er en sterkere tilnærming internt mellom disse landene. Dette bidrar også til at de relative lønnskostnadene for norske industriarbeidere ovenfor Irland, Italia, Spania, Hellas og Portugal har nærmet seg noe, mens andre høykostnadsland innenfor euroområdet har et langt lavere lønnskostnadsnivå i dag enn Norge i forhold til 2000/2001. Dette gjelder spe­sielt Tyskland, Belgia og Østerrike. I USA og Japan har lønnskostnadsnivået i felles valuta avtatt klart i forhold til Norge de to siste årene.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lavere lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tallmaterialet gir grunnlag for en slik oppsplitting frem til 2003. Tabell 5.10 viser hvordan forholdet mellom direkte lønn pr. arbeidet time og indirekte personalkostnader var i 2003, målt i norske ­kroner. I 2003 hadde danske industriarbeidere høyeste lønn pr. arbeidet time. For de indirekte personalkostnadene hadde 12 av de 19 landene i tabell 5.10 høyere prosentvis kostnadspåslag i forhold til lønn for arbeidet tid enn Norge. Målt i kroner (felles valuta) hadde 9 av de 19 landene høyere indirekte lønnskostnader enn Norge.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er på et usikkert grunnlag anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenlikningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. Lønnskostnadsforskjellene mellom bransjer i f.eks. Japan og USA kan være store, mens bransjeforskjellene i Tyskland og i nordiske landene er langt mindre.

5.4.3 Internasjonale sammenlikninger av timelønnskostnader for alle ansatte (funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygge- og anleggsvirksomhet

Beregninger med utgangspunkt i tall fra Eurostat viser at timelønnskostnadene for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygge- og anleggsvirksomhet er høyere i Norge enn for gjennomsnittet av handelspartnere.

Figur 5.5 viser at norske lønnskostnader pr. arbeidet time for alle ansatte i de nevnte næringene i gjennomsnitt i 2004 var 15 prosent høyere enn i de landene som er med i sammenlikningen. For industriarbeidere alene lå vektet gjennomsnitt for tilsvarende land 25 prosent høyere. Forskjellen i lønnskostnadsnivå til andre land reduseres dermed med om lag 10 prosentpoeng når funksjonærene og bransjene ovenfor tas med. En hovedforklaring på dette er at de relative forskjellene for funksjonærer mellom Norge og konkurrentene er klart mindre. Dette gjelder også industrifunksjonærer. Likevel er lønnskostnadsnivået også for industrifunksjonærer høyere enn i konkurrentlandene.

Sammenlikningen er basert på nivåtall for timelønnskostnader for et aggregat Eurostat kaller «Industry». Dette aggregatet inneholder industri og bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygg og anlegg. For de fleste landene foreligger det nivåtall i 2000.

I figuren under er disse nivåene fremskrevet til 2004 ved hjelp av vekstrater for timelønnskostnader for alle ansatte i industrien.

Kilde: Eurostat, IMF, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.

5.5 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan en et stykke på vei avlese en nærings totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.6.

Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene over tid falle trendmessig. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var hjemmemarkedsandelene for hjemmekonkurrerende næringer relativt stabile fra midten av 1990-tallet og fram til 2002, mens det var en betydelig nedgang for de utekonkurrerende næringene. I 2003 og 2004 falt imidlertid hjemmemarkedsandelen for hjemmekonkurrerende næringer betydelig, mens nedgangen var mer beskjeden for de utekonkurrerende næringene.

1. Utenom skip og plattformer.

2. Tekstil- og bekledningsvarer, trevarer, kjemiske og mineralske produkter, andre verkstedprodukter.

3. Treforedling, kjemiske råvarer, raffinerte oljeprodukter, ­metaller, bergverksprodukter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har vært relativt stabile de siste tre årene til og med 2004. Siden 1990 har eksportmarkedsandelen samlet falt med om lag 12 prosent. Tapet av markedsandeler i denne perioden er særlig markert for de såkalt utekonkurrerende næringene, som bl.a. produserer metaller, kjemiske råvarer og treforedlingsprodukter. Innen verkstedsindustrien har eksportmarkedsandelen økt med hele 20 prosent siden 1990.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.