Del 2
Banklovkommisjonens vurderinger

5 Skadeforsikringsselskapenes virksomhet

5.1 Innledning

Et foretak som vil drive virksomhet som forsik­ringsselskap trenger konsesjon i henhold til forsik­ringsloven § 2-1. Det følger videre av forsikringsloven § 1-3 at skadeforsikring og livsforsikring ikke kan drives i samme selskap. Et selskap vil således enten kunne få konsesjon til å drive skadeforsik­ringsvirksomhet eller til å drive livsforsikringsvirksomhet, se ovenfor avsnitt 3.1.1. De samme krav om tillatelse og skille mellom skadeforsikring og livsforsikring er lagt til grunn i EU/EØS-regelverket, men formelt skilles det mellom livsforsikring og all annen forsikring enn livsforsikring, herunder skadeforsikring. Som nevnt foran i avsnitt 2.2 følger det av artikkel 6 i første skadeforsik­ringsdirektiv (Rdir. 73/239/EØF), endret ved artikkel 4 i tredje skadeforsikringsdirektiv (Rdir. 92/49/EØF), at adgangen til å drive virksomhet innen direkte skadeforsikring skal være betinget av en forutgående offentlig tillatelse. Grensen mot livsforsikring trekkes ved en angivelse av de forsik­ringsklasser et skadeforsikringsselskaps konsesjon kan omfatte og som er inntatt vedlegg til første skadeforsikringsdirektiv.

Selskap som er meddelt konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet er skjermet mot konkurranse fra andre foretak. Konkurrerende virksomheter må ha tilsvarende konsesjon for å kunne etablere seg i forsikringsmarkedet. Motstykket er at et forsikringsselskap ikke står fritt til å drive annen virksomhet i tillegg til forsikringsvirksomheten. Noe annet ville for det første medføre økt og unødvendig risiko for forsikringsselskapet og for den forsikringsvirksomhet dette driver, se ovenfor avsnitt 3.1.3. For det andre, den skjermede stilling selskapet har innenfor forsikringsområdet vil kunne gi konkurransefortrinn innenfor virksomhet som ikke er konsesjonsbelagt og som således er underlagt fri konkurranse. Forsikringsloven § 6-1 fastsetter derfor at et forsikringsselskap bare kan drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet. Tilsvarende følger det av artikkel 8 i første skadeforsikringsdirektiv, endret ved artikkel 6 i tredje skadeforsikringsdirektiv, at den nasjonale lovgivningen skal kreve at forsikringsselskapene som søker tillatelse, begrenser sin forretningsvirksomhet til forsikringsvirksomhet og virksomhet som følger av dette, og utelukke all annen næringsvirksomhet, se ovenfor avsnitt 2.2.3.

Verken i norsk lovgivning eller i EU/EØS-direktivene er det gitt noen legaldefinisjon av hva forsikringsvirksomhet er. Heller ikke er det gitt noen definisjon av hva som er skadeforsikringsvirksomhet og hva som er livsforsikringsvirksomhet. Forsikringsklassene som er angitt i vedlegg til første skadeforsikringsdirektiv er så generelt utformet at de i en rekke tilfeller glir over i hva som kan anses som livsforsikring, jf. vedlegg I til det konsoliderte livsforsikringsdirektiv 2002/83/EF. Dette reiser spørsmål om hva som er å anse som skadeforsikringsvirksomhet og således hvilken virksomhet som krever konsesjon som skadefor­sik­ringsselskap.

Videre er det spørsmål om hvilken virksomhet som et skadeforsikringsselskap kan drive innenfor den konsesjon som er gitt. Man vil ha en kjernevirksomhet som er klart konsesjonspliktig, men en rekke forhold vil ligge i grensesoner eller gråsoner mot ikke-konsesjonspliktig virksomhet eller mot annen konsesjonspliktig virksomhet, for eksempel livsforsikringsvirksomhet. Grensedragningen vil til dels bero på skjønn, men utviklingen på forsik­ringsområdet og samfunnsutviklingen for øvrig medfører at grensesonene vil ha en dynamisk karakter. Dette gjør det vanskelig å fastlegge ved lovgivning både hvilken virksomhet som vil omfattes av en forsikringskonsesjon, og hvilken virksomhet som et forsikringsselskap dessuten kan drive fordi virksomheten har naturlig sammenheng med eller tilknytning til forsikringsvirksomheten. I begge henseender vil avgrensningen i alle tilfelle måtte bli noe forskjellige for henholdsvis skadeforsikringsselskaper og livsforsikringsselskaper. Forsikringslovens bestemmelser om disse forhold er derfor holdt i ganske generelle ordelag, se forsikringsloven §§ 1-2 og 1-3, samt §§ 6-1 og 6-2.

5.2 Nærmere om aktuelle problemstillinger

Gjeldende regler om avgrensningen av virksomhetsområdet for skadeforsikringsselskaper reiser en god del spørsmål. En del av spørsmålene er løst gjennom forvaltningspraksis over tid, men som følge av utviklingen på forsikringsområdet oppstår det stadig nye spørsmål. Konkurranse- og etterspørselsforholdene har imidlertid endret seg over tid og har gitt grunnlag for produktutvikling og dynamikk i norsk skadeforsikringsvirksomhet, se ovenfor kapittel 4.

Finansdepartementet har bedt om at Banklovkommisjonen utreder og vurderer to særskilte problemstillinger vedrørende hvilken virksomhet som et skadeforsikringsselskap kan drive. Det ene deloppdraget gjelder såkalte kontoordninger, som behandles nedenfor i avsnitt 5.3.5, det annet omfatter forsikrings- og erstatningsordninger som dekker en persons ansvar for gebyrer, inndragning eller bøter mv. som følge av ulike lovovertredelser, se nedenfor avsnitt 5.4.1.

Fra skadeforsikringshold er det overfor Banklovkommisjonen også pekt på en rekke andre aktuelle spørsmål på dette området, knyttet til blant annet grensedragningen mot livsforsikring og hvilke tilleggstjenester utover forsikringer som et skadeforsikringsselskap kan tilby. Banklovkommisjonen har funnet grunn til å behandle en del av disse spørsmålene i utredningen med tanke på en vurdering av hvordan de kan og bør løses og om dette bør skje ved ny lovgivning, se nedenfor avsnitt 5.3.2, 5.3.4 og 5.3.6. Etter Banklovkommisjonensoppfatning vil en klarere definisjon av hva som i forhold til forsikringsloven generelt er å anse som skadeforsikring, gi et sikrere grunnlag og tjene som et egnet utgangspunkt ved avklaringen av problemer knyttet til avgrensningen av skadeforsik­ringsselskapenes virksomhetsområde. Spørsmål knyttet til en slik definisjon behandles derfor først, se nedenfor avsnitt 5.3.1.

5.3 Skadeforsikringsselskapenes virksomhetsområde

5.3.1 Kjerneområdet

Som nevnt ovenfor i avsnitt 5.1 er det verken i forsikringsloven eller i annen lovgivning gitt noen legaldefinisjon av «forsikringsvirksomhet» eller «skadeforsikringsvirksomhet». I vedlegg 6 til NOU 1983: 52 Forsikring i Norge er det vurdert nærmere hva som er forsikring. Det ble der lagt til grunn at tanken bak all forsikringsvirksomhet er at det skal skje en risikoutjevning mellom forsikringstakere. Følgende karakteristiske trekk ved avtalen mellom forsikringstakere og selskap trekkes fram:

1. Mot avgift (premie) påtar selskapet seg i et bestemt tidsrom et risikoavhengig økonomisk ansvar overfor et antall forsikringstakere/forsikrede – eller en forpliktelse til på avtalt tidspunkt å utbetale et avtalt beløp.

2. Avtalen gjelder bestemte objekter eller forhold. Disse er i avtaleperioden utsatt for et risikoforløp som er bestemt av tilfeldige begivenheter. Risikoen kan vanligvis beregnes ved statistiske metoder.

3. Avtalen angir hvilke utfall av et risikoforløp som medfører plikt for selskapet til å utbetale penger. Avtalen gir også retningslinjer for hvordan størrelsen på erstatningen skal fastsettes.»

Disse retningslinjene kan i enkelt tilfelle ha betydning i en vurdering av om en virksomhet overhodet kan karakteriseres som forsikringsvirksomhet og dermed om virksomheten er konsesjonspliktig eller ikke. Utover dette gir imidlertid et slikt generelt utgangspunkt liten veiledning når det gjelder å avklare det sentrale innhold av begrepet skadeforsikring, eller å avgjøre hvilke typer virksomhet som et moderne skadeforsikringsselskaps virksomhet bør kunne omfatte. Ved avgrensningen av virksomheten til skadeforsikringsselskaper oppstår således til dels andre spørsmål enn ved avgrensningen av livsforsikringsselskapenes virksomhet. Dette fremgår også ved at forsikringsloven innholder særlige bestemmelser som fastlegger hva som skal regnes som livsforsikring.

Forsikringsloven § 9-1 inneholder en generell definisjon som angir de viktigste typer av forsikring som skal regnes som livsforsikring og fastslegger dermed virkeområdet for lovens bestemmelser om livsforsikring. Lovens § 1-3 første ledd og forskrift til forsikringsloven § 1-2 første og annet ledd inneholder dessuten regler som avklarer enkelte avgrensningsspørsmål. Etter forsikringsloven § 9-1 annet ledd regnes kollektiv livsforsikring som «kollektive pensjonsordninger etablert i samsvar med foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven, kommunale pensjonsordninger, samt kollektive livrenteforsikringer, gruppelivsforsikringer og andre kollektive livsforsikringer». Etter forsikringsloven § 9-1 tredje ledd regnes individuell livsforsikring som «livsforsikring som ikke er kollektiv livsforsikring».

Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det være en fordel om det i forsikringslovens kapittel om skadeforsikring ble inntatt en definisjon av skadeforsikringsvirksomhet som på tilsvarende måte som § 9-1 for livsforsikring, konkretiserte de viktigste typer av forsikringer som skadeforsikringsselskaper skal kunne tilby. Det presiseres at en definisjon av hva som er skadeforsikring i loven ikke vil legge avgjørende føringer på hva som er å anse som konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet og dermed avgrensningen mellom konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet og ikke-konsesjonspliktig virksomhet. Dette er drøftet nærmere nedenfor i avsnitt 5.4.1.

En definisjon av skadeforsikring i forsikringsloven kan tenkes utformet enten på en positiv eller negativ måte. I en positiv definisjon vil det måtte angi hvilke forsikringer som vil utgjøre kjerneområdet i skadeforsikring. En negativ definisjon derimot vil kunne knyttes til begrepet skadeforsikring og for øvrig begrense seg til å angi forsikringsformer som skadeforsikringsselskaper normalt ikke skal kunne tilby, for eksempel forsikringer som vil være livsforsikringer eller eventuelt kredittforsikringer (se nedenfor avsnitt 5.3.3). En negativ avgrensning av virksomhetsområdet vil kunne oppfattes som mindre begrensende enn en positiv avgrensning. Den vil således ikke være til hinder for at skadeforsikringsselskapene kan utvikle sin virksomhet ut fra hvilke forsikringsprodukter som samfunnsutviklingen gjør aktuelle og salgbare. Med en positiv avgrensning av virksomhetsområdet i lovgivningen vil det, ved etterspørsel etter forsikringer eller tjenester som ikke faller inn under definisjonen av hva som regnes som skadeforsikring, kunne oppstå behov for en lovmessig avklaring før skadeselskapene eventuelt kan tilby slike forsikringer eller tjenester. En positiv avgrensning vil på den annen side gi en klarere veiledning for hvilken virksomhet som et skadeforsikringsselskap normalt kan drive. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil dette også være mer i tråd med den lovtradisjon som forsikringsloven bygger på. En forutsetning for en slik tilnærmingsmåte er imidlertid at en slik definisjon ikke uten videre blir tolket antitetisk, og at det åpnes for at supplerende konkrete regler etter behov kan fastsettes ved forskrift.

Banklovkommisjonen har på denne bakgrunn valgt å utarbeide et utkast til lovbestemmelse som i utgangspunktet angir virksomhetsområdet for skadeforsikring på en positiv måte. Dermed vil det i loven også etableres egnede utgangspunkter for konkret vurdering av hvilke former for virksomhet som skal anses å ha en så vidt naturlig tilknytning til eller sammenheng med de ulike typer av skadeforsikringsvirksomhet at virksomheten bør kunne ligge innenfor et skadeforsikringsselskaps virksomhet. Ved utformingen av en slik definisjon har Banklovkommisjonen tatt utgangspunkt i forsik­ringsavtaleloven skille mellom tingsskadeforsikringer og personforsikringer.

Forsikringsavtaleloven skiller ikke slik som forsikringsloven mellom livsforsikring og skadeforsikring, men mellom avtaler om tingsskadeforsikringer og avtaler om personforsikringer, og begge begreper er definert i loven. Tingsskadeforsikringer omfatter etter forsikringsavtaleloven § 1-1 annet ledd «forsikring mot skade på eller tap av ting, rettigheter eller andre fordeler, forsikring mot erstatningsansvar eller kostnader, og annen forsikring som ikke er personforsikring». Dette er forsikringer som i det alt vesentligste vil tegnes av de fleste skadeforsikringsselskaper. Personforsikringer er definert i forsikringsavtaleloven § 10-1 annet ledd som «livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring. Forsikringen kan tegnes på forsikringstakerens eller på en eller flere andre personers liv eller helse». Disse personforsikringene er av en slik art at de – innenfor rammen av forsik­ringsloven – i stor utstrekning kan tegnes både av livsforsikringsselskaper og skadeforsikringsselskaper. Forsikringsavtaleloven § 10-1 tredje ledd har i tvilstilfeller overlatt til Kongen å avgjøre om en forsikring er personforsikring, og om det foreligger livsforsikring eller annen personforsikring.

Banklovkommisjonen legger til grunn at tingsskadeforsikringene generelt anses som skadeforsikringer, og at det således i praksis ikke er plass for tvil med hensyn til om slike forsikringer kan tegnes av skadeforsikringsselskaper eller ikke. Et lite forbehold må tas hva gjelder forsikringer som dekker tap av rettigheter hvor det har vært reist spørsmål om dette er å anse som forsikring knyttet til person eller til et objekt (sertifikatet). Dette drøftes nærmere nedenfor i avsnitt 5.3.2. Banklovkommisjonen foreslår derfor at forsikringsavtalelovens definisjon av tingsskadeforsikring også anvendes i forsikringsloven ved beskrivelsen av hva som regnes som skadeforsikring. På denne måten unngår man flere definisjoner av tingsskadeforsikringer i lovgivningen, jf. lovutkastet § 12-1 første ledd annet punktum.

Når det gjelder hvilke personforsikringer som kan tegnes av skadeforsikringsselskaper, vil den nærmere avgrensning by på visse utfordringer. Banklovkommisjonen foreslår at det innledningsvis i § 12-1 – og med utgangspunkt i forsikringsavtaleloven § 10-1 – klart angis at skadeforsikringsselskaper kan tilby personforsikring som er ulykkesforsikring eller sykeforsikring. Dette er risikoforsikringer som tradisjonelt inngår i virksomheten i skadeforsikringsforetakene, og denne del av skadeforsikringsmarkedet har i senere år vært i utvikling. Banklovkommisjonenmener at det generelt sett ikke er behov for at en i forsikringslovgivningen søker å fastlegge nærmere rammer for produktutviklingen på dette området. For å hindre at bestemmelsen oppfattes som uttømmende ved at det legges til grunn at skadeforsikring bare kan tilby personforsikringer i form av ulykkesforsikring eller sykeforsikring, foreslås det at det i lovbestemmelsen sies uttrykkelig at skadeforsikringsselskaper også kan tilby andre personforsikringer som ikke er livsforsikring, jf. lovutkastet § 12-1 første ledd.

Separasjonsprinsippet i forsikringsretten og i EU/EØS-regelverket gjør det nødvendig å videreføre prinsippet om at skadeforsikringsforetak som hovedregel ikke kan tilby personforsikringer som er å anse som livsforsikringer, jf. forsikringsloven § 1-2. Livsforsikringer som er rene risikoforsikringer har imidlertid lenge inngått i skadeforsikringsselskapenes virksomhet. Det er derfor behov for en nærmere grensegang mellom livsforsikringer og skadeforsikringer på personforsikringsområdet. Dette vurderes nedenfor i avsnitt 5.3.2.

Det har fra flere hold vært argumentert med at samfunnsutviklingen har medført at det tradisjonelle skillet mellom skadeforsikring og livsforsikring ikke lenger er hensiktsmessig. Samfunnsutviklingen har gjort at det vesentlige skillet i stedet, praktisk sett, går mellom risikoforsikringsprodukter og spareprodukter. Risikoforsikringene vil omfatte både tingsskadeforsikringer og personforsikringer, der erstatningen er knyttet til sykdom, skade eller ulykke. Spareforsikringene vil være kollektive eller individuelle pensjonsprodukter eller kapitalforsikringer der forsikringstaker eller den forsikrede, på nærmere vilkår, vil være sikret en avkastning på innbetalt premie- eller kapital. Dersom man valgte et slikt skille burde skadefor­sik­ringsselskapene ha adgang til å tegne alle risikoforsikringer uavhengig av om det dreier seg om tingsskadeforsikringer eller personforsikringer. Spareprodukter med forsikringselement burde derimot være livsforsikringsselskapenes område.

Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det prinsipielt ikke være mulig å gjennomføre en slik grensedragning i norsk lovgivning uten at lovgivningen kommer i strid med de nasjonale forpliktelsene som følger av gjeldende EU/EØS-direktiver på området. I det konsoliderte livsforsikringsdirektivet (2002/83/EF) artikkel 2 nr. 1 bokstav a fastsettes det at livsforsikringer blant annet omfatter forsikring med utbetaling ved dødsfall. Etter artikkel 2 nr. 1 bokstav c omfattes også tilleggsforsikringer til livsforsikringer med utbetaling ved personskade, arbeidsudyktighet, dødsfall forårsaket av ulykke eller uførhet forårsaket av ulykke eller sykdom. Tilsvarende er det i første skadeforsikringsdirektiv (73/239/EF) fastsatt at direktivet ikke gjelder denne type forsikringer. Direktivenes anvendelsesområde er bestemmende for hvilken forsikringsvirksomhet som et skadeforsikringsselskap eller et livsforsikringsselskap kan drive. Det vises til det konsoliderte livsforsikringsdirektiv artikkel 6 nr. 1 bokstav b som legger til grunn at selskapets virksomhet skal begrenses til «virksomheten fastsatt i dette direktiv og virksomhet som følger av dette» og tilsvarende bestemmelse i tredje skadeforsikringsdirektiv artikkel 6 nr. 1 bokstav b. Å etablere et prinsipielt skille mellom livsforsikring og skadeforsikring som til dels går på tvers av disse direktivenes virkeområder lar seg derfor vanskelig gjennomføre.

Banklovkommisjonen har på denne bakgrunn ikke vurdert nærmere bruk av et prinsipielt skille mellom risikoprodukter og spareprodukter i lovgivningen som alternativ til å definere skadeforsik­ringsselskapenes virksomhetsområde. Den nærmere avgrensning av skadeforsikringsselskapenes virksomhet i forhold til livsforsikringsområdet behandles nedenfor avsnitt 5.3.2.

5.3.2 Grensedragningen mot livsforsikring

Den nærmere grensedragningen mellom skadeforsikring og livsforsikring har i all hovedsak til nå skjedd gjennom forvaltningspraksis ved Kredittilsynets og Finansdepartementets avgjørelser i enkeltsaker.

Harlem-utvalget la i NOU 1983: 52 side 35 til grunn at det i lovgivningen ikke var nødvendig med en «tett» grense mellom livsforsikring og skadeforsikring tilsvarende det som var lagt til grunn i forsikringsvirksomhetsloven av 1911 og praktiseringen av denne. Utvalget la til grunn at livselskaper «bør kunne overta andre typer av personforsikringer, mens skadeselskapene bør kunne få overta livdekninger hvor sparemomentet er uvesentlig – for eksempel dødsrisikoforsikringer med kort løpetid». Utvalget ønsket ikke å gjøre noe forsøk på å avgjøre grensen mellom livs- og skadeforsikring en gang for alle. De mente at grensen bør kunne defineres nærmere til enhver tid. Harlem-utvalget løste dette ved å foreslå en hjemmel i loven som ga myndighetene en adgang til å fravike separasjonsprinsippet i bestemte grenseområder mellom livs- og skadeforsikring. I Ot.prp. nr. 42 (1986 – 1987) side 17 mente Finansdepartementet imidlertid at loven burde definere grensen mellom livselskapenes deltakelse i tradisjonelle skadebransjer og skadeselskapenes deltakelse i tradisjonelle livbransjer nærmere. Resultatet ble at forsikringsvirksomhetsloven av 1988 innebar en viss oppmykning av grensedragningen mellom livs- og skadeforsikring i forhold til tidligere lovgivning, samtidig som det tradisjonelle skillet mellom livs- og skadeforsikringer ble opprettholdt. Oppmykningen gjaldt livsforsikringer hvor nettopremien var en ren risikopremie (for eksempel individuelle, kortsiktige, rene dødsrisikoforsikringer og gruppelivsforsikringer) og andre personforsikringer som ble tilbudt i tilknytning til livsforsikringer.

I forsikringsvirksomhetsloven av 1988 § 1-2 (gjeldende forsikringslov § 1-3 annet ledd) ble det således fastsatt at Kredittilsynet kunne godkjenne at skadeforsikringsselskaper kunne overta livsforsikringer som er rene risikoforsikringer med høyst ett års varighet. Ettårs-kravet ble fastsatt for å sikre at skadeselskapet sto fritt til å foreta ny risikobedømmelse og ny premieberegning ved hver kontraktsperiodes utløp.

I forsikringsloven anvendes begrepet «overta» forsikring som ensbetydende med å tegne og inngå en forsikringsavtale med en kunde. Selv om dette kan oppfattes som upresist idet forsikringsselskapet i realiteten overtar en risiko fra en kunde gjennom inngåelse av en forsikringsavtale, har Banklovkommisjonen valgt å videreføre begrepsbruken fordi dette er en innarbeidet terminologi.

I forvaltningspraksis har det vært lagt til grunn at begrensningene i loven om høyst ett års varighet for de livsforsikringer som et skadeforsikringsselskap kan overta, innebærer at forsikringskontrakten ikke kan ha en lengre løpetid enn et år. Dette innebærer at kontrakten må fornyes hvert år. Dette er i samsvar med de forutsetninger som ble lagt til grunn av Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 42 (1986 – 1987). Begrensningene i loven er imidlertid av myndighetene også tolket slik at kravet er til hinder for at skadeforsikringsselskapene kan foreta erstatningsutbetalinger fordelt over et bestemt eller ubestemt antall år. Dette innebærer at erstatningsutbetalingene fra skadeforsikringsselskapene skal skje ved engangsutbetalinger. Skal erstatning utbetales i form av periodiske ytelser, må en slik tjeneste kjøpes i livsforsikringsselskap. Dette er blant annet begrunnet i at erstatningsutbetalinger i form av periodiske ytelser vil påføre skadeforsikringsselskapet en risiko med lengre varighet enn ett år, uten at skadeforsikringsselskapet har mulighet til å foreta ny risikobedømmelse eller få inn ytterligere premie som følge av endret premieberegning i utbetalingsperioden.

En modifikasjon av utgangspunktet om at erstatningsutbetaling fra skadeforsikringsselskap skal skje i form av engangsutbetaling er imidlertid gjort i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv.). I forskriftens § 1-5 er det inntatt en bestemmelse om at skadeforsikringsselskaper kan overta forsikringer knyttet til uførerisiko hvor det er avtalt at det i en periode på inntil fire år skal utbetales årlig innskudds-/premiefritak og i tilfelle årlig uførepensjon i samsvar med uføregraden, med tillegg av utbetaling av et engangsbeløp i samsvar med uføregraden ved utløpet av fireårsperioden. Denne bestemmelsen ble inntatt i forskriften i sammenheng med innføringen av obligatorisk tjenestepensjon der innskudds-/premiefritak er et obligatorisk risikoelement. Bestemmelsen innebærer at skadeforsikringsselskapene kan sikre forsikrede periodisk dekning i form av årlig utbetaling av premie til dekning av innskudds- eller premiefritak og uførepensjon begrenset oppad til fire år ved uførhet. Etter de fire årene skal erstatningen i form av et engangsbeløp anvendes til kjøp av tilsvarende ytelser i et livsforsikringsselskap eller en pensjonskasse.

Vedtakelsen av ovennevnte forskriftsbestemmelse viser at myndighetene til tross for hittil gjeldende begrensning om ett års varighet i loven, har sett behov for å la regelverket følge samfunnsutviklingen og at det kan være behov for å gjøre unntak også fra dette kravet i loven. Banklovkommisjonen har derfor sett grunn til å gjøre en nærmere vurdering av hva som på foreliggende tidspunkt må anses som et hensiktsmessig skille mellom virksomhet i et skadeforsikringsselskap og et livsfor­sik­ringsselskap.

Ved den nærmere vurderingen av hvilke forsik­ringsprodukter som bør kunne tilbys av henholdsvis skadeforsikringsselskaper og livsforsikringsselskaper, mener Banklovkommisjonen at det er mest hensiktsmessig å dele forsikringene i tre ulike grupper. For det første de produkter som klart bare kan tilbys av skadeforsikringsselskaper, videre de forsikringer som bare kan tilbys av livsforsikringsselskaper og deretter de forsikringsprodukter som må anses å ligge i et grenseland mellom skadeforsikring og livsforsikring og som dermed kan tenkes tilbudt av begge typer av selskaper.

1) De kontrakter som klart vil anses som skadeforsikringsprodukter er for det første tingskadeforsikringer som sikrer eier eller annen rettighetshaver erstatning ved skade, tyveri eller tap av en løsøregjenstand eller fast eiendom. Videre vil ansvarsforsikringer betraktes som skadeforsikringer, selv om disse inneholder personforsikringselementer ved at tredjemann er sikret erstatning ved skade som følge av den forsikrede gjenstands skadevoldende evne. Typisk eksempel er her motorvognforsikring som både dekker tingskade og personskade, se ovenfor avsnitt 4.1.4.

Som nevnt ovenfor i dette avsnittet, følger det også direkte av forsikringsloven § 1-3 at et skadeselskap kan tegne rene risikodekninger knyttet til personer, av høyst ett års varighet og med avtale om at eventuell erstatning skal utbetales i form av engangsutbetaling. Dette vil være forsikringer knyttet til oppstått uførhet eller død uten noe form for pensjons- eller spareelement.

Banklovkommisjonen legger til grunn at ovennevnte forsikringer så klart faller inn under hva som anses som skadeforsikring, at det ikke er behov for å gå nærmere inn på en beskrivelse av disse forsikringene i utredningen her utover det som allerede er gjort foran i avsnitt 5.3.1.

2) De forsikringsavtalene som åpenbart bare kan inngås av livsforsikringsselskaper, vil være såkalte spareprodukter hvor forsikringsavtalen inneholder en forpliktelse for livsforsikringsselskapet til å tilføre forsikringsavtalen en avkastning på innbetalt premie eller kapital på nærmere avtalte vilkår. Slike pensjons- og kapitalforsikringer kan være inngått på individuell basis eller på kollektivt grunnlag. Typiske eksempler er pensjonsavtaler som inngås av arbeidsgiver og som sikrer arbeidstakerne alderspensjon og eventuelt uføre- og/eller etterlattepensjon. Livsforsikringsselskapene vil videre kunne tilby uføre- og ulykkesforsikringer i form av risikodekninger så sant disse har en tilknytning til en pensjons- eller kapitalforsikring.

På samme måte som skadeforsikringer nevnt ovenfor under punkt 1), er dette forsikringer som klart bare skal tegnes av livsforsikringsselskaper eller pensjonsforetak, og det anses ikke å være behov for å gå nærmere inn på en beskrivelse av disse forsikringene og avtalene her.

3) Når det gjelder de forsikringstyper som ligger i et grenseland mellom skadeforsikring og livsforsikring, innebærer EU/EØS-regelverket en forpliktelse til å etablere et skille mellom livs- og skadeforsikring i nasjonal lovgivning, se ovenfor avsnitt 2.2.1 og 2.2.3. En nærmere definert separasjon mellom skade og liv må således opprettholdes for at norsk rett skal være i samsvar med EU/EØS-reglene. Samtidig etablerer ikke dette regelverket gjennom klasseinndelingen i første skadeforsik­ringsdirektiv og det konsoliderte livdirektivet noen tett grense mellom livs- og skadeforsikring. Regelverket etterlater et ikke ubetydelig spillerom for nasjonal lovgivning hva gjelder den nærmere grensedragning.

Den nærmere grensedragningen i forhold til de ulike typer forsikringer som må anses å ligge i en «gråsone» mellom livsforsikring og skadeforsikring, må etter Banklovkommisjonens vurdering skje med utgangspunkt i hensynet til hvilken risiko det enkelte forsikringsproduktet innebærer for de ulike selskapene, selskapenes soliditet og konkurransemessige hensyn. Disse hensynene vil over tid kunne vektes forskjellig og således gi grunnlag for endret konklusjon. Banklovkommisjonen er enig med Harlem-utvalget og deres uttalelser i NOU 1983: 52 (se innledningsvis i dette avsnittet) om at grensedragningen mellom liv og skade bør være av dynamisk karakter for ikke å hindre en ellers hensiktsmessig og samfunnsmessig fordelaktig utvikling. Over tid vil det således kunne være forskjellige forsikringsprodukter som anses å ligge i et grenseland mellom liv og skade. Forsikringsprodukter som det for en del år tilbake ble reist tvil om med hensyn til om de både kunne tegnes av livsforsikringsselskaper og skadeforsikringsselskaper, er i dag ansett å ikke reise noen problemer. Et eksempel på dette er gruppelivsforsikringer som tegnes i både livsforsikringsselskaper og skadeforsikringsselskaper.

Ut i fra forholdene per i dag, har Banklovkommisjonen med disse utgangspunkter valgt å gå inn på en vurdering og drøftelse av enkelte forsikringstyper som for tiden reiser eller har reist spørsmål og tvil med hensyn til om, og i hvilken utstrekning, de bør kunne tegnes av et skadeforsikringsselskap. Dette dreier seg i all hovedsak om såkalte sykeforsikringer som omfatter produktene barneforsikring, sykdomsforsikring, kritisk sykdom, og lisensforsikring. Banklovkommisjonen har deretter gått inn på en vurdering av behovet for nærmere lovgivning i denne sammenheng.

Et av de forsikringsproduktene som det har vært knyttet en del spørsmål til med hensyn til om det kan tilbys av skadeforsikringsselskap, er barneforsikring. Barneforsikring er et forholdsvis nytt produkt i Norge som både tilbys av skadeforsik­ringsselskaper og livsforsikringsselskaper. Barneforsikring er individuell forsikring og kan tegnes i to hovedformer barneulykkesforsikring eller barneforsikring. Barneulykkesforsikringer dekker behandlingsutgifter og erstatninger ved invaliditet som følge av ulykke. Så lenge det dreier seg om engangsutbetaling av erstatning, reiser disse barneulykkesforsikringene etter Banklovkommisjonens vurdering få problemer i forhold til grensedragningen mellom livsforsikring og skadeforsikring. Som ren risikoforsikring vil dette klart kunne tegnes som et skadeforsikringsprodukt.

Når det gjelder barneforsikringene, dekker disse både ulykke og sykdom. Det vil skje erstatningsutbetaling ved dødsfall uansett årsak, samt i mange tilfeller dersom det oppstår varig arbeidsuførhet. Disse forsikringene har mange felles elementer med tradisjonelle livsforsikringer (såkalte dødsrisiko med uføredekning), og de tegnes i dag både av livsforsikringsselskaper og skadeforsik­ringsselskaper. En del av disse forsikringene omfatter månedlige utbetalinger ved uførhet og som følge av begrensningen i forsikringsloven § 1-3 om høyest ett års varighet, kan slike dekninger med periodiske ytelser bare tegnes i et livsforsik­ringsselskap. Ut i fra risikohensyn kan ikke Banklovkommisjonen se at det foreligger forhold som skulle tilsi at barneulykkesforsikringer ikke skulle kunne tegnes som et skadeforsikringsprodukt. Også konkurransehensyn tilsier at både skadeforsikringsselskaper og livsforsikringsselskaper bør kunne tilby forsikringer av denne typen, selv om behovet for og fordelene ved å tegne slike barneforsikringer er noe omdiskutert. Når det gjelder spørsmålet om begrensningen i varigheten hva gjelder engangsutbetaling eller utbetaling av erstatning over en periode, drøftes dette på mer generelt grunnlag nedenfor under punkt 4) i dette avsnitt.

En annen type forsikring som har vært omdiskutert hva gjelder om det skal anses som et skadeforsikringsprodukt eller et livsforsikringsprodukt, er sykdomsforsikring. Dette er en kollektiv forsikring som primært dekker risikoen for varig arbeidsuførhet som følge av sykdom som ikke er å anse som yrkessykdom. Produktet tegnes normalt sammen med andre forsikringsprodukter som for eksempel yrkesskadeforsikring. Siden forsikringen sikrer utbetaling ved arbeidsuførhet, ligner det mye på tradisjonell uføreforsikring (uførekapital) og dermed et livsforsikringsprodukt. Produktets nære tilknytning til yrkesskade tilsier imidlertid etter Banklovkommisjonens vurdering, at slike forsikringer bør kunne anses som et skadeforsik­ringsprodukt. Både sykdomsforsikring og yrkesskadeforsikring vil kunne reise de samme problemer knyttet til for eksempel lang tid mellom årsak og oppdaget skade/sykdom mv. Dette har vært løst av skadeforsikringsselskapene på en fornuftig måte innenfor yrkesskadeforsikring gjennom bruk av skadeårganger. Banklovkommisjonen kan heller ikke se at det foreligger hensyn som skulle tilsi at tegning av sykdomsforsikring som skadeforsik­ringsprodukt skulle påføre selskapene særlig soliditetsmessig risiko.

Et produkt som tilbys både av livsforsikringsselskaper og skadeforsikringsselskaper uten at det i realiteten foreligger noen avklaring om det er å anse som en skadeforsikring eller en livsforsikring, er forsikring ved kritisk sykdom. Slik forsikring gir rett til engangserstatning dersom den forsikrede får en sykdomsdiagnose som forsikringen dekker. Dette dreier seg oftest om alvorlige sykdomsdiagnoser som kreft, hjerte-/karsykdommer og lignende. Utbetaling vil skje uavhengig av om det oppstår uførhet eller død som følge av sykdommen. Det avgjørende er om det stilles en diagnose som forsikringene etter vilkårene dekker. Slike avtaler kan inngås både på kollektiv og individuell basis. Ut fra at slike forsikringer utløser rett til engangserstatninger og fremstår som et rent risikoprodukt, er det ingen tvil etter Banklovkommisjonens vurdering at slike forsikringer bør kunne tegnes av skadeforsikringsselskaper som et skadeforsikringsprodukt. Dette innebærer blant annet at dersom forsikringen er tegnet som kollektiv forsikring, utløses ikke plikten til fortsettelsesforsikring i forsikringsavtaleloven § 19-7 som følge av at det ikke er å anse som kollektiv livsforsikring.

I de siste årene har det også vært knyttet en del spørsmål til lisensforsikringer. Lisensforsikringer er kollektive forsikringer som dekker tap av lisens eller rett til å utøve spesielle yrker som for eksempel offshorearbeid, sjøfolk, flyger mv. som følge av endret helsesituasjon. Forsikringssummen blir utbetalt når forsikrede varig taper sin legegodkjennelse og dermed sin lisens eller sertifisering som følge av ulykkesskade eller sykdom i forsikringstiden. Ved et brev av 19. juni 2007 til Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) reiste Kredittilsynet spørsmålet om hvordan denne typen forsikring skulle/burde klassifiseres. FNH har gitt tilbakemelding til Kredittilsynet på henvendelsen, men saken er ikke ferdigbehandlet av Kredittilsynet.

Tradisjonelt har denne type forsikring vært oppfattet som knyttet til selve lisensen til å utøve yrket og ikke knyttet til personen som er innehaver av lisensen. Skadeselskapene har således tegnet slike forsikringer i henhold til reglene i forsikringsavtalelovens del A, dvs. som forsikringer som ikke anses som personforsikringer. Disse forsikringene har tradisjonelt ikke vært tegnet i livsforsikringsselskap.

Etter Banklovkommisjonens vurdering bør det være liten tvil om at lisensforsikringer er et produkt som risikomessig og konkurransemessig best passer i skadeforsikringsselskapene. Tvilspørsmålet er vel om de bør vurderes som skadeforsikringer, dvs. forsikring som ikke er personforsikring, etter forsikringsavtalelovens del A, jf. for­sik­ringsavtaleloven § 1-1 annet ledd, eller annen personforsikring som ikke er livsforsikring etter forsikringsavtalelovens del B. Dette har blant annet betydning for om forsikringsselskapet har en plikt til å tilby en forsikret fortsettelsesforsikring mv. ved avslutning av arbeidsforholdet før oppnådd pensjonsalder i samsvar med forsikringsavtalelovens krav i del B kapittel 19. På bakgrunn av rettspraksis har forsikringsselskapene hittil løst dette ved å gi reglene om fortsettelsesforsikring i forsikringsavtaleloven § 19-7 en analogisk anvendelse. De øvrige bestemmelsene i kapittel 19 har derimot ikke vært gitt tilsvarende anvendelse. Banklovkommisjonener av den oppfatning at denne typen forsikringer har sin naturlige tilknytning til den forsikredes person. Risikoen er knyttet til lisensinnehaverens helse og således ikke til lisensen eller sertifikatet som sådan. Banklovkommisjonen vurderer det derfor slik at lisensforsikringer bør anses å falle inn under forsikringsavtalelovens del B.

4) Ut fra ovennevnte vurderinger av enkeltspørsmål knyttet til grensedragningen mellom livsforsikring og skadeforsikringer, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at så lenge myndighetene etterstreber å legge en dynamisk tolkning til grunn ved vurderingen av grensedragningen mellom hva som er å anse som henholdsvis skadeforsikring og livsforsikring, og dermed hvilke forsikringer som kan tegnes av skadeforsikringsselskap, forligger det ikke behov for å forsøke å trekke en nærmere grense for dette i lovgivningen, utover det som er gjort i gjeldende rett. Det helt sentrale elementet i vurderingen som må gjøres til enhver tid, vil her være om et forsikringsprodukt vil innebære risiko som påfører den ene eller annen form for forsik­ringsselskap risiko som kan være av soliditetsmessig betydning. Dette må vurderes opp mot og sammen med ønsket om å sikre best mulig konkurranse på forsikringsområdet.

En klarere grense i lovgivningen vil nok kunne skape større forutberegnelighet for aktørene i markedet, men samtidig vil dette kunne virke begrensende i samfunnsutviklingen av nye forsik­ringsprodukter over tid. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil dette være svært uheldig. Det vises også til beskrivelsen av produktutviklingen som har skjedd de senere år ovenfor i avsnitt 4.2.3.

Det kan anføres at dagens krav i lovgivningen (forsikringsloven § 1-3 annet ledd) om at skadeforsikringsselskaper bare kan overta livsforsikringer i form av rene risikodekninger med høyst ett års varighet også virker begrensende på produktutviklingen og dermed på konkurransen i forsikringsmarkedet. At skadeforsikringsselskaper bare kan overta livsforsikringer i form av rene risikodekninger ser Banklovkommisjonen på som uproblematisk. Eventuelle spareelementer hører ikke hjemme i et skadeforsikringsselskaps virksomhet. Strukturen for forsikringstekniske avsetninger er blant annet ikke tilpasset dette. Det som eventuelt kan diskuteres er kravet om høyst ett års varighet for livsforsikringer som kan tegnes i et skadefor­sik­ringsselskap.

Dette innebærer som nevnt ovenfor i dette avsnitt, for det første, at kontrakten må fornyes hvert år. Det kan ikke inngås kontrakter som løper inntil oppsigelse fra kunden eller forsikringsselskapet, slik det kan i et livsforsikringsselskap. Tidligere hadde dette den store fordel at skadeforsik­ringsselskapet hvert år ved fornyelse kunne justere premien og sitt beregningsgrunnlag, i motsetning til i livsforsikring der selskapene ikke hadde samme mulighet til å foreta justeringer i beregningsgrunnlag som følge av endret risiko. Ved innføring av de nye reglene om pristariffering og premieberegning i forsikringsloven kapittel 9 for livsforsikring er det imidlertid nå åpnet for endring av premieberegning i forsikringstiden i livsforsikring. En annen endring som er skjedd, er at tidligere var oppsigelse av skadeforsikringsavtaler begrenset til tidspunktet for årlig fornyelse av forsikringsavtalen i henhold til forsikringsavtaleloven. Ved lovendring 29. april 2005 nr. 22 ble forsikringsavtaleloven endret slik at forsikringskunden, i henhold til gjeldende bestemmelser i forsikringsavtaleloven §§ 3-6 og 12-3, kan si opp og flytte avtalen til et annet forsikringsselskap i kontraktstiden. I henhold til for­sik­ringsavtaleloven § 1-3, jf. § 10-3, vil ikke disse oppsigelsesreglene kunne fravikes i avtaler med private kunder eller næringskunder med virksomhet under en viss størrelse.

Endringene i livsforsikringslovgivningen, om adgang til justering av premieberegningsgrunnlaget i forsikringstiden, er etter Banklovkommisjonens vurdering ikke noe sterkt argument for at begrensningen i § 1-3 til høyst ett års varighet for livsforsikringskontrakter som tegnes i skadeforsikring bør oppheves. Det er heller ikke endringene i forsikringsavtaleloven som innebærer at forsikringstaker kan si opp og flytte avtaler i forsik­ringsperioden. Systemet med fornyelse av kontrakter hvert år fremstår som godt innarbeidet både hos selskapene og kundene. Det kan også bidra til bedre konkurranse i markedet ved at kunden hvert år gjøres uttrykkelig oppmerksom på kostnadene ved forsikringen og utviklingene av disse. Banklovkommisjonen finner på denne bakgrunn ikke grunnlag for å foreslå noen oppmykning av dette kravet i forsikringsloven § 1-3. Banklovkommisjonen legger imidlertid til grunn at ettårskravet i § 1-3 ikke er til hinder for at forsikringsselskapene gjennom avtale med kunden kan binde seg til ikke å forhøye premien, eller at premien bare skal forhøyes med en på forhånd fastsatt indeks, i en periode som overstiger ett år. Kontrakten må fortsatt fornyes årlig på vanlig måte, og i de tilfeller hvor forsikringsavtaleloven er preseptorisk, vil heller ikke forsikringskontrakten kunne begrense kundens oppsigelsesrett etter forsik­ringsavtaleloven. Det vises til de nærmere drøftelsene av premier og premietariffer nedenfor i avsnitt 8.2.2.

Ettårskravet i forsikringsloven § 1-3 er også tolket slik at den er til hinder for at skadeforsikringsselskap kan inngå livsforsikringsavtaler som innebærer at erstatningsutbetaling skjer utover en periode på ett år, dvs. i form av terminvise ytelser. For skadeforsikringsselskapene fremstår dette som en klar ulempe. I mange tilfeller vil det ta tid før man kan fastsette om det foreligger en varig uførhet og eventuelt hvor stor denne er. Ved konstatering av uførhet vil det videre være en mulighet for at vedkommende over tid får en høyere arbeidsevne enn det som ble antatt i første omgang. Dette er også bakgrunnen for at det i folketrygden er utviklet regler om midlertidig uføredekning som skal løpe i minst 5 år før varig uførepensjon kan ytes. Per i dag må skadeforsikringsselskapet som hovedregel utbetale erstatning ut i fra den uførhet som foreligger ved erstatningstilfellet i form av en engangsutbetaling eller ved kjøp av en fullt betalt forsikring med løpende ytelser i et livsforsikringsselskap. Skadeselskapet vil ikke ha mulighet til en fornyet vurdering av erstatningssummen dersom den forsikrede på et senere tidspunkt får tilbake en større arbeidsevne enn forutsatt i oppgjøret eller at vedkommende dør etter kort tid.

Et eksempel hvor ettårskravet skaper problemer for skadeforsikringsselskapene er gruppelivsforsikringer som også omfatter uførekapital. Gruppelivsforsikringer tegnes som nevnt ovenfor i dag både i skadeforsikringsselskaper og livsforsik­ringsselskaper og anses som livsforsikring i skadeforsikringsselskap. Gruppelivsforsikringen tegnes av arbeidsgiver og gir de etterlatte til forsikrede rett til en engangsutbetaling ved død uansett årsak (dødsrisikoforsikring). Gruppelivsforsikringen kan imidlertid også utvides til å omfatte blant annet uførekapital som gir rett til utbetaling ved oppstått arbeidsuførhet. Ved slik utvidelse av gruppelivsforsikringen i skadeforsikringsselskap har erstatningsutbetalingen ved uførhet vært todelt. Den forsikrede har for det første fått utbetalt erstatning knyttet til uførheten. Videre har skadeforsikringsselskapet utstedt en fullt betalt individuell dødsrisikoforsikring i den forsikredes navn som innebærer at de etterlatte vil få utbetalt erstatning dersom vedkommende dør. Dette har hatt den fordel at den forsikredes tilknytning til gruppelivsforsikringen, og således arbeidsgiver, har opphørt fullstendig. Finansdepartementet har imidlertid ved brev av 26. mars 2007 i forbindelse med klager fra DnB NOR og TrygVesta lagt til grunn at skadeforsik­ringsselskaper ikke har adgang til å utstede fullt betalte risikoforsikringer som følge av at disse overstiger grensen på høyst ett års varighet i henhold til forsikringsloven § 1-3 og at et slikt produkt i stedet må kjøpes i et livsforsikringsselskap. Skadeforsikringsselskapene har anført at det er dyrt å kjøpe slike produkter i livsforsikringsselskaper og at det dreier seg om en forholdsvis begrenset risiko.

Et unntak fra ettårskravet i loven er som nevnt ovenfor gjort i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv.) § 1-5 der skadeforsikringsselskaper er gitt adgang til å overta forsikringer knyttet til uførerisiko hvor det er avtalt at det i en periode på fire år skal utbetales årlig innskudds-/premiefritak og i tilfelle årlig uførepensjon i samsvar med uføregraden. Ved utløpet av fireårsperioden skal utbetaling i samsvar med uføregraden skje i form av et engangsbeløp som anvendes til dekning av en engangspremie i et livsforsikringsselskap som gir rett til årlige uføreytelser. Dette unntaket er således bare knyttet til dekninger av innskudds- eller premiefritak ved uførhet og ikke til andre typer uførerisikodekninger som kan tegnes i et skadeforsikringsselskap. For å sikre større konkurranselikhet mellom skadefor­sik­ringsselskapene og livsforsikringsselskapene hva gjelder disse risikoforsikringene som kan tegnes i begge typer selskaper, kan det argumenteres med at dette unntaket i forskriften burde gjøres generelt for alle livsforsikringer i form av rene risikodekninger knyttet til uførhet som kan tegnes i et skadeforsikringsselskap. I Danmark er blant annet skadeforsikringsselskapene gitt adgang til å foreta annuitetsutbetalinger av yrkesskadeerstatning.

Terminvise utbetalinger i skadeforsikringsselskaper har ingen tradisjon i Norge og vil sånn sett innebære et nytt og annerledes risikobilde i skadeforsikringen enn det som har vært tilfelle til nå, se ovenfor avsnitt 4.2.5. Åpning for slik risiko av større omfang i selskapene vil medføre behov for en større gjennomgang og omarbeiding av avsetningssystemet for skadeforsikringsselskap slik at man sikrer at de er robuste nok til å ta den belastning langvarige utbetalingsforpliktelser kan medføre. Unntaket for innskudds- og premiefritak i forskriften er så begrenset at dette ikke kan ses å skape særlige problemer for skadeselskapenes soliditet. En generell adgang for terminvise ytelser knyttet til uføredekninger vil også bidra til å utviske forskjellen mellom skadeselskaper og livsforsikringsselskaper i langt større grad enn tidligere. Selv om en slik åpning neppe vil reise problemer i forhold til EU/EØS-regelverket, vil det innebære en ganske stor endring i forhold til den tradisjon som har vært lagt til grunn i norsk rett. Når dette samtidig innebærer en risikomessig endring for skadeforsikringsselskapene, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at det per i dag ikke bør gjøres noen større endring hva gjelder skadefor­sik­ringsselskapenes adgang til å foreta terminvise erstatningsutbetalinger ved uførhet på generelt grunnlag.

I forhold til gruppelivsforsikringer legger Banklovkommisjonen til grunn at dette problemet langt på vei vil kunne la seg løse ved at det uføre medlemmet av gruppelivsforsikringen forblir medlem av gruppelivsforsikringen også etter at vedkommende slutter i foretaket og at premien for den gjenstående dødsrisikoen belastes gruppelivsforsikringen og arbeidsgiver i form av en årlig premie. Problemet med utstedelse av fullt betalt dødsrisikoforsikring vil da bare oppstå dersom gruppelivsforsikringen opphører som følge av at foretaket opphører med sin virksomhet før dødsrisikodekningen for den uføre eventuelt har kommet til utbetaling. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil dette dreie seg om et så lite antall forsikringer at det ikke burde by på særlige problemer for skadeforsikringsselskapene å kjøpe slik dekning i et livsforsikringsselskap. Banklovkommisjonen kan ikke se at dette problemet gir grunnlag for noe særskilt unntak fra ettårskravet i lovgivningen.

Banklovkommisjonen foreslår imidlertid at det for å skape samsvar mellom folketrygdens regler om tidsbegrenset uførestønad og overgangen til varig uførepensjon, foretas en utvidelse av fristen i unntaket i forskriften til forsikringsloven § 1-5 fra fire år til fem år. Endelig vurdering av uføregraden kan da samkjøres med vurdering etter folketrygdens bestemmelser. Etter folketrygdloven § 12-9 kan tidsbegrenset uførestønad ytes for en periode på ett til fire år. Stønaden skal imidlertid først ytes etter hensiktsmessig behandling og rehabilitering har vært forsøkt, jf. folketrygdloven § 12-5. Dette medfører at det går minst fem år før varig uførepensjon eventuelt innvilges. Banklovkommisjonen legger til grunn at en slik endring vil ha så begrenset betydning for skadeforsikringsselskapene at det ikke vil ha særlig risikomessige konsekvenser, samtidig som det kan ha fordeler i forhold til saksbehandlingen.

5) Banklovkommisjonens drøftelser og konklusjoner i dette avsnitt kan kort oppsummeres med at grensedragningen mellom livsforsikring og skadeforsikring skal fortsatt bero på en vurdering der det skal tas utgangspunkt i hvilken risiko det enkelte forsikringsprodukt vil innebære for de ulike selskapene, selskapenes soliditet og konkurransemessige hensyn. Grensedragningen må tilpasses samfunnsutviklingen til enhver tid. Kravet i forsikringsloven § 1-3 om at livsforsikringer i form av risikoforsikringer kan overtas av skadeforsik­ringsselskaper, så sant de har høyst ett års varighet, opprettholdes. Banklovkommisjonen foreslår videre at unntaket om lengre erstatningsutbetalingstid enn ett år i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv.) § 1-5 økes fra fire år til fem år for å samsvare bedre med folketrygdens bestemmelser.

5.3.3 Grensedragningen mot kredittforsikring

Gjeldende forsikringslov § 1-3 annet og tredje ledd fastsetter at:

«Skadeforsikringsselskaper kan bare overta forsikringer som ikke regnes som livsforsikringer eller kredittforsikringer. Kredittilsynet kan tillate at skadeforsikringsselskaper overtar livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer av høyst ett års varighet og gjenforsikringer innen livsforsikringer.

Kredittforsikringsselskaper kan bare overta kredittforsikringer. Kredittilsynet kan gi nærmere regler om hvilke forsikringer som skal regnes som kredittforsikringer. I forhold til reglene i loven regnes kredittforsikringsselskaper som Skadeforsikringsselskaper og kredittforsikring som skadeforsikring, hvor ikke annet er bestemt.»

Hva som anses som kredittforsikringer fremgår av forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling. Det fremgår av forskriftens § 3 bokstav g) at kreditt- og kausjonsforsikring omfatter klassen 14 og 15. Disse klassene er nærmere beskrevet i forskriftens § 2. Klasse 14 «Kreditt» omfatter «tap som følge av mislighold av forsikringstakers utestående fordringer (alminnelig insolvens, eksportkreditt, salg på avbetaling, hypotekforsikring, landbruksforsikring, restverdiforsikring mv.)». Klasse 15 «Kausjon» omfatter «tap som følge av forsik­ringstakers mislighold av økonomiske forpliktelser overfor tredjemann». Inndeling og beskrivelse av disse forsikringsklassene bygger på vedlegg til første skadeforsikringsdirektiv (se ovenfor avsnitt 2.2). Det fremgår videre av forskriftens § 4 at risikoene som omfattes av klasse 14 og 15 ikke kan anses som tilleggsrisikoer til andre klasser. Dette innebærer at konsesjon til klasse 14 og 15 bare vil bli gitt særskilte kredittforsikringsselskaper.

Norsk lovgivning krever således at kredittfor­sik­ringsvirksomhet skal drives separat i egne selskaper i forhold til annen skadeforsikringsvirksomhet. Kravet om separasjon mellom skadeforsikringer og kredittforsikringer var nytt i forsik­ringsvirksomhetsloven av 1988. I loven av 1911 ble det bare skilt mellom livsforsikring og skadeforsikring. I NOU 1983: 52 Forsikring i Norge viser lovutvalget på side 36 til at:

«Konjunkturfølsomheten og den større risiko gir behov for strengere sikkerhetsregler i kredittforsikring enn i andre skadebransjer.

Faren for at eventuelle tap i kredittforsikring kan bli overført til andre bransjer i selskapet, slik at premienivået der må presses opp, eller at selskapet i verste fall ikke blir i stand til å fylle sine forpliktelser overfor forsikringstakere i andre bransjer.

Kredittforsikring vil være en særlig utsatt bransje i perioder hvor store deler av næringslivet samtidig har økonomiske vanskeligheter. Selv om risikoene er forsvarlig gjenforsikret, kan selskapet få mange og store tap for egen regning på en gang («kumulasjonsfare»).

Farlige situasjoner kan oppstå også når et mindre selskap betjener en forholdsvis stor kunde i kredittforsikring.

På denne bakgrunn er utvalget kommet til at kredittforsikring må drives adskilt fra annen skadeforsikring og i egne selskaper.»

EU/EØS-direktivene stiller ikke krav om at kredittforsikringer skal tilbys av egne skadeforsik­ringsselskaper. Direktivene stiller således bare krav om at skadeforsikring og livsforsikring skal drives i forskjellige selskaper. Skadeforsikringsdirektivene stiller krav om at det skal etableres en godkjennelsesordning for skadeforsikringsselskaper i den nasjonale lovgivningen og at dette systemet skal baseres på angitte forsikringsklasser. Den nærmere utformingen av godkjennelsesordningen er imidlertid overlatt til de enkelte hjemlandsmyndigheter. Direktivene kan således ikke vurderes å være til hinder for et krav om at kredittforsikringer skal tegnes i særskilte selskaper. De fleste EU-land stiller imidlertid ikke i sin nasjonale lovgivning noe tilsvarende krav som det norske, om at kredittforsikringer bare kan tilbys av egne kredittforsik­ringsselskaper. Kredittforsikringer kan i disse landene tilbys av de vanlige skadeforsikringsselskaper dersom de har tillatelse som omfatter kredittforsikringsklassene.

Kundekredittforsikringer som faller inn under klasse 14, vil ha mange likhetstrekk med skadeforsikringene som faller inn under klassene 1 til 13. Dette er forsikringer hvor selskapene på samme måte som for de øvrige skadeklassene, ved hjelp av statistikk og erfaringstall vil kunne beregne den tapsrisikoen som er knyttet til slike forsikringer. Kundekredittforsikringer er rene forsikringer hvor premieberegningen ikke vil innebære særlige utfordringer hva gjelder tapsrisikoen, og således vil disse forsikringene ikke kunne sies å ha spesiell betydning for skadeforsikringsselskapenes soliditet i forhold til annen skadeforsikringsvirksomhet. For kausjonsforsikringene som faller inn under klasse 15, er derimot beregningen av tapsrisikoen og dermed premieberegningen vanskeligere. Disse forsikringene utgjør derfor en større risiko i forhold til selskapenes soliditet. Dagens situasjon i kundegarantimarkedet i USA viser blant annet at det kan være stor risiko knyttet til forsikringer av denne type. I enkelte tilfeller er det videre vanskelig å skille mellom kausjonsforsikringer som faller inn under klasse 15 og enkelte typer garantiforsikringer som faller inn under klasse 14. Å etablere et skille som innebærer at vanlige forsikringsselskaper kan tegne forsikringer som faller inn under klasse 14, mens kausjonsforsikringer som faller inn under klasse 15 bare kan tegnes i egne kredittforsikringsselskaper, vil derfor kunne by på praktiske problemer. Det gjøres videre oppmerksom på at garantiordningen for skadeforsikring i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner, bare omfatter skadeforsikringsselskaper og ikke kredittforsikringsselskaper, jf. sikringsloven § 2A-8. Ved en endring av skillet mellom skadeforsikringsselskaper og kredittforsikringsselskaper, vil således forholdet til garantiordningen måtte vurderes nærmere.

Etter Banklovkommisjonens vurdering foreligger det ikke forhold som tilsier at skillet mellom kredittforsikring og annen skadeforsikring bør oppheves, eller at kravet om at kredittforsikringer skal tegnes av særskilte kredittforsikringer bør oppheves. Skillet mellom kredittforsikringsselskaper og andre skadeforsikringsselskaper er nå godt innarbeidet i norsk skadeforsikringsvirksomhet. Dette innebærer en særskilt sikring av skadefor­sik­ringsselskapenes soliditet mot den særskilte risiko som særlig er knyttet til kausjonsforsikringer i form av konjunkturendringer og andre makroøkonomiske endringer. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det behov for særskilt kunnskap for å drive kredittforsikringsvirksomhet på en forsvarlig måte. Kravet om særskilte kredittforsikringsselskaper bidrar til oppbygging og sikring av en slik spesialkunnskap.

Banklovkommisjonen har heller ikke fått signaler om at norske skadeforsikringsselskaper mener at det foreligger et stort behov for å oppheve dette skillet ut fra konkurransemessige hensyn. På denne bakgrunn er Banklovkommisjonen av den oppfatning at kravet til egne kredittforsikringsselskaper bør opprettholdes, jf. lovutkastet § 12-1 tredje ledd. «Singel-lisence»-systemet som er etablert gjennom skadeforsikringsdirektivene, se ovenfor avsnitt 2.2.2, og som innebærer at et forsik­ringsselskap skal kunne drive virksomhet gjennom filial eller grenseoverskridende virksomhet i andre EØS-land basert på den konsesjon som de er gitt i hjemlandet, er imidlertid til hinder for at norske myndigheter kan hindre at skadeforsikringsselskaper med hovedsete i andre EØS-land tilbyr kredittforsikringer i Norge om slik virksomhet omfattes av tillatelsen gitt i selskapets hjemland.

5.3.4 Tilleggstjenester

5.3.4.1 Gjeldende lovgivning og forvaltningspraksis

Som det fremgår ovenfor i avsnitt 5.1, fastsetter forsikringsloven § 6-1 at et forsikringsselskap bare kan drive «forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet». Krav om begrensning i hvilken virksomhet som et forsikringsselskap kan drive følger også av EU/EØS-regelverket. Det følger av artikkel 8 i første skadeforsikringsdirektiv, endret ved artikkel 6 i tredje skadeforsikringsdirektiv, at den nasjonale lovgivningen skal kreve at forsikringsselskapene som søker tillatelse «begrenser sin forretningsvirksomhet til forsikringsvirksomhet og virksomhet som følger av dette, og utelukke all annen næringsvirksomhet».

Forsikringsloven § 6-1 er til hinder både for at forsikringsselskapet driver virksomhet som mangler tilknytning til forsikringsvirksomheten (også betegnet som forsikringsfremmed virksomhet) i egen regi og at selskapet reelt driver slik virksomhet gjennom et datterselskap. Det vises til avsnitt 3.1.3 ovenfor. Som en følge av at virksomhet uten tilknytning til forsikringsvirksomheten heller ikke kan drives gjennom datterselskap, fastsetter forsik­ringsloven § 6-2 første ledd følgende:

«Et forsikringsselskap kan ikke eie eller ved stemmegivning representere mer enn 15 prosent av aksjene eller andelene i et selskap som driver virksomhet som etter § 6-1 ikke kan drives av forsikringsselskap. Forbudet gjelder likevel ikke for så vidt den samlede verdi av slike eiendeler er mindre enn forsikringsselskapets midler etter fradrag for avsetninger til dekning av forsikringsforpliktelsene, så fremt den økonomiske risiko ved investeringen er begrenset til verdien av den aktuelle investeringen.»

Paragraf 6-2 innebærer at forsikringsselskapene gjennom datterselskaper kan drive den virksomhet som forsikringsselskapet selv kan drive. I utgangspunktet kan ikke datterselskaper drive virksomhet uten tilknytning til forsikringsvirksomheten med mindre det er snakk om en disponering av forsik­ringsselskapets egenkapital. Når det gjelder datterselskaper som driver virksomhet uten tilknytning til forsikringsvirksomheten, utgjør § 6-2 først og fremst en kapitalplasseringsbegrensning for den delen av kapitalen som utgjør avsetninger til dekning av selskapets forsikringsforpliktelser. I forhold til selskapets kapital (egenkapitalen) utover dette, medfører §§ 6-1 og 6-2 et spørsmål om forsik­ringsselskapet kan anses å drive en virksomhet gjennom majoritetseie av et datterselskap eller om det er snakk om en kapitalforvaltningsmessig plassering.

Forsikringsloven §§ 6-1 og 6-2 er en videreføring av tilsvarende bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven av 1988 (§§ 7-1 og 7-2). I NOU 1983: 52 side 24 la lovutvalget til grunn at ved vurderingen av hva som måtte anses som «annen virksomhet enn forsikring» er det ikke mulig å trekke grensen en gang for alle, fordi forholdene i samfunnet og i forsikring kan skifte og dermed også synet på hvilke typer virksomhet det er naturlig å tillate at et forsikringsselskap driver med. Det ble vist til den praksis tilsynsmyndighetene etter hvert hadde etablert for forståelsen av forbudet mot «annen virksomhet» i form av at det er foretatt en konkret vurdering fra tilfelle til tilfelle, og utvalget mente at det også måtte gjøres i framtiden. I utredningens vedlegg nr. 6 side 148 ble det foretatt en nærmere gjennomgang av tilsynsmyndighetenes praksis. I Ot.prp. nr. 42 (1986 – 1987) fulgte departementet opp lovutvalgets forslag på dette punkt og viser på side 73 og 74 blant annet til følgende:

«Sikkerhetshensynet tilsier at selskapene ikke kan tillates fritt å drive annen virksomhet en forsikringsvirksomhet for egen regning. Det ligger i dagen at dette lett ville kunne går utover selskapenes evne til å oppfylle sine forsikringsforpliktelser. …

Men det er ikke dermed sagt at selskapene må nektes drift av enhver annen virksomhet for egen regning. En konkret virksomhet kan være fullt forsvarlig fra et sikkerhetsmessig synspunkt sett. Samtidig kan det være ønskelig at et forsikringsselskap engasjerer seg i driften av den aktuelle virksomhet. Dette kan skyldes hensynet til selskapets forsikringskunder og/eller eiere (virksomheten vil gi god avkastning), eller bredere samfunnsmessige hensyn.

En regel om at forsikringsselskaper som hovedregel ikke skal kunne drive annen virksomhet enn forsikringsvirksomhet, bør derfor suppleres med en hjemmel for unntak. Slike unntak kan være generelle (bestemte slags virksomheter kan generelt drives av forsik­ringsselskaper eller av bestemte slags forsik­ringsselskaper) eller individuelle. …

Også hensynet til spredning av eierinteresser, makt og innflytelse kan anføres som begrunnelse for et forbud mot at forsikringsselskaper driver annen virksomhet enn forsik­ringsvirksomhet.»

Den nærmere grensedragningen mellom den virksomhet som et forsikringsselskap lovlig kan drive og involvere seg i, og det som betraktes som virksomhet uten tilknytning til forsikringsvirksomheten, har således vært basert på rettslige standarder i lovgivningen og en grensedragning som i utgangspunktet fremstår som dynamisk gjennom påvirkning av samfunnsutviklingen. I praksis har grensedragningen skjedd gjennom tilsynsmyndighetenes behandling av enkeltsaker, hvor vurdering i stor grad har vært basert på de hensyn som er trukket fram i forarbeidene til forsikringsvirksomhetsloven av 1988, samt tidligere forvaltningspraksis. I den grad grensedragningen har vært drøftet på mer generell basis, har drøftelsene i stor grad til nå vært basert på eksemplifisering av enkelttilfeller.

Det kan reises spørsmål om ordlyden i forsik­ringsloven § 6-1 «virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet» må oppfattes som strengere enn ordlyden som er anvendt i EU/EØS-regelverket, nemlig «forsikringsvirksomhet og virksomhet som følger av dette». På samme måte som den norske bestemmelsen må direktivets bestemmelse oppfattes som en rettslig standard som utvikler seg over tid. Selv om «naturlig henger sammen med» kan oppfattes som et krav om tettere sammenheng med forsikringsvirksomheten enn at virksomheten bare følger av forsik­ringsvirksomheten, legger Banklovkommisjonen til grunn at valget av ordlyd i den norske bestemmelsen ikke skal tolkes strengere enn det som følger av artikkel 8 i første skadeforsikringsdirektiv, endret ved artikkel 6 i tredje skadeforsikringsdirektiv.

I Sverige er forsikringsdirektivets krav gjennomført ved försäkringsrörelselag (1982:713) 3 § som fastsetter at «ett försäkringsbolag får inte driva annan rörelse än försäkringsrörelse, om det inte finns särskilta skäl för det».

I dansk rett har danske myndigheter valgt å fastsette en generell hovedregel som er forholdsvis løst utformet. Det følger av lov om finansiel virksomhed (lov nr. 1413 av 10. desember 2007) kapittel 4 at en finansinstitusjon kan drive «virksomhet, der er accessorisk til den virksomhet, der er givet tilladelse til. Finanstilsynet kan bestemme, at den accessoriske virksomhet skal udøves af et andet selskab.» De har deretter valgt å utdype denne generelle hovedregelen i mer detaljerte regler. Det følger av loven om finansiell virksomhed § 25 at finansinstitusjoner i en tidsbegrenset periode kan drive virksomhet utover dette til sikring eller avvikling av engasjementer som allerede er inngått eller med henblikk på å medvirke til en omstrukturering av ervervsvirksomheter. En finansinstitusjon kan også etter lovens § 26 drive annen virksomhet sammen med andre, forutsatt at denne virksomheten drives i et eget selskap, finansinstitusjonen ikke direkte eller indirekte har bestemmende innflytelse på virksomheten og virksomheten ikke drives sammen med andre finansinstitusjoner i samme konsern. I lovens § 29 finnes ytterligere bestemmelser som bare gjelder forsik­ringsselskaper. Det fremgår der at forsikringsselskaper kan drive agenturvirksomhet for forsik­ringsselskaper og andre selskaper som er under Finanstilsynets tilsyn, samt oppføre, eie og drifte fast eiendom som varig plassering av midler. Livsforsikringsselskaper er også gitt adgang til å oppføre boliger for videresalg.

5.3.4.2 Banklovkommisjonens vurdering

Banklovkommisjonen er av den oppfatning at grensedragningen med hensyn til hvilken virksomhet som et forsikringsselskap bør kunne drive, i utgangspunktet bør baseres på bruk av rettslig standarder i lovgivningen slik som i dag. Grensedragningen både for hvilken virksomhet som et skadeforsikringsselskap kan drive og hvilken virksomhet som et livsforsikringsselskap kan drive, bør være av sterk dynamisk art gjennom påvirkning av den løpende samfunnsutviklingen. Det bør også være slik at dersom samfunnsutviklingen tilsier det, bør vurderingen av hva som anses som «virksomhet med naturlig tilknytning til forsik­ringsvirksomheten» i forhold til skadeforsikringsselskap og livsforsikringsselskap kunne avvike fra hverandre.

Den konkrete vurderingen vil i hvert enkelt tilfelle måtte vurderes ut fra hensynet til den risiko som virksomheten enten direkte eller gjennom datterselskap påfører selskapet, selskapets soliditet, konkurransemessige hensyn i forhold til andre aktører i det markedet som tilleggsvirksomheten inngår, samt samfunnets og forsikringsselskapenes behov for de tjenester som virksomheten omfatter, herunder tilgangen til tjenesten i markedet.

Når det gjelder hvilken virksomhet og tjenester som kan anses å ha naturlig tilknytning til forsik­ringsvirksomheten, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at disse, for skadeforsikringsselskaper, hensiktsmessig kan kategoriseres i tre ulike grupper. Dette er:

1. Tjenester/virksomhet som henger sammen med skadeforebygging.

2. Tjenester knyttet til skadestedshåndtering.

3. Tjenester knyttet til skadeutbedring, behandling og rehabilitering.

Den første gruppen tjenester og virksomhet knyttet til skadeforebygging vil kunne være tiltak av generell art som iverksettes fra forsikringsselskapets side for å redusere risikonivået for at det oppstår skade og for å redusere det mulige skadenivået som risikoen kan gi seg utslag i. Dette kan for eksempel tenkes å være forskning, holdningsskapende arbeid eller tilbud om kontroll av kjøretøy. Det vil også kunne være konkrete tiltak i form av tilbud om kjøp av utstyr som virker skadeforebyggende. Dette vil typisk være tilbud om kjøp av alarm, røykvarsler, sporingsutstyr osv.

Med tjenester knyttet til skadestedshåndtering tenkes det på bistand som skjer i nær sammenheng med at forsikringshendelsen har oppstått. Slik bistand fra forsikringsselskapet vil kunne være veihjelp i form av reparasjon på stedet eller inntauing av kjøretøy, transport hjem ved sykdom eller skade inntruffet i utlandet, skadereduserende tiltak og sikring av restverdier rett i etterkant av en brann og lignende. Det kan også være alarmsentraler som forsikringskundene kan henvende seg til for informasjon ved mulig oppstått skade eller sykdom.

Endelig vil det ved tjenester knyttet til skadeutbedring, behandling og rehabiliteringvære snakk om tiltak som treffes, og bistand som ytes, etter at forsikringstilfellet har oppstått. Slike tjenester vil være alternativ eller supplement til ren erstatningsutbetaling. Typiske eksempler her vil være tilbud om håndverkstjenester for utbedring av oppstått skade eller anskaffelse av løsøre som er gått tapt, tilbud om lege- eller sykehusbehandling eller rehabilitering som kan bidra til at den forsikrede blir frisk igjen.

Selv om tjenesten kan klassifiseres i en av disse kategoriene, kan det ikke dermed konkluderes med at virksomheten må anses å ha tilstrekkelig tilknytning til forsikringsvirksomheten slik at den kan drives av et forsikringsselskap. Det vil måtte skje en nærmere vurdering av den tjenesten som ytes, herunder hvor nær og direkte tilknytning det er mellom den forsikringsvirksomheten som selskapet driver og for eksempel den skadeforebyggende effekt som den tilknyttede virksomheten har. I denne vurderingen kan det komme inn en rekke forhold.

Av stor betydning for hvilken risiko som forsik­ringsselskapet påtar seg er hvordan tilleggstjenesten organiseres. Tjenesten kan for det første organiseres i forsikringsselskapets egen regi gjennom ansettelse av for eksempel egne håndverkere eller eget helsepersonell som bemanner en alarm- og/eller informasjonssentral. Organiseringen kan videre skje gjennom et heleid eller deleid datterselskap som tilbyr disse tjenestene. Dette kan skape en armlengdes avstand mellom forsikringsvirksomheten som sådan og tilleggtjenestene som ytes. Forsikringsselskapets risiko vil her i utgangspunktet være begrenset til den kapital som selskapet har skutt inn i datterselskapet, men renommérisikoen ved at et datterselskap går konkurs kan imidlertid medføre at man anser at forsikringsselskapets risiko overskrider den innskutte kapitalen. Endelig kan tilbudet av tilleggstjenester skje ved at forsikringsselskapet fungerer som et mellomledd mellom kunden og eksterne selvstendige tjenesteutøvere som yter selve tjenesten. Dette har til nå blant annet vært vanlig ved håndverkertjenester i forbindelse med skadeutbedring. Håndverkerne vil yte tjenesten overfor forsikringskunden, men oppdraget vil bli gitt av forsikringsselskapet og oppgjøret for arbeidet vil også komme fra forsik­ringsselskapet. Dette kan ha en rekke fordeler ved at forsikringsselskapet vil kjenne markedet og ha kontakter i markedet i langt større grad enn de fleste kunder. Som følge av hyppigheten av oppdrag vil også forsikringsselskapet kunne oppnå langt bedre priser. Bruk av eksterne leverandører vil medføre liten risiko for forsikringsselskapets øvrige virksomhet. Det krever imidlertid at forsik­ringsselskapet opparbeider en administrasjon for å videreformidle disse tjenestene.

Det vil videre kunne være et moment i vurderingen, om tilleggstjenesten tilbys generelt i markedet eller om tilbudet bare rettes mot forsikringsselskapets egne forsikringskunder. Dersom tjenesten tilbys generelt i markedet vil tilknytningen til forsikringsvirksomheten kunne anses som løsere og mer fjern enn om den tilbys til bare egne kunder. Ved oppstarten av for eksempel tjenester fra skadeforsikringsselskapene i form av salg av skadeforebyggende apparater som røykvarslere, redningsvester og brannslukningsapparater, var det vanlig at dette tilbudet bare ble rettet mot forsik­ringsselskapets egne kunder. Utviklingen har imidlertid gått mot at disse tjenestene også rettes mot andre enn egne kunder. I markedet i dag ser man blant annet at datterselskaper av skadeforsik­ringsselskaper tilbyr bedriftshelsetjenester på generell basis. Dersom det dreier seg om tjenester som tilbys alle, vil tilknytningen til forsikringsvirksomheten som forsikringsselskapet driver, måtte være forholdsvis klar enten gjennom en generell skadeforebyggende effekt eller ved effektiv utnyttelse av en kapasitet som primært bygges opp for å gi egne forsikringskunder et fullverdig tjenestetilbud. Dette vil for eksempel kunne være tilfelle ved oppbygging av helsetjenester. Tilbud av håndverkertjenester på generell basis uten tilknytning til skadegjenoppretting, vil vanskelig kunne anses å ha en naturlig tilknytning til forsikringsvirksomheten.

Banklovkommisjonen legger videre til grunn at omfanget av tilleggstjenesten må stå i et relevant forhold til den konkrete forsikringsvirksomheten og de forsikringsprodukter som skadeforsikringsselskapet driver til enhver tid. Dersom skadefor­sik­ringsselskapet er et «nisjeselskap» som driver sin virksomhet innenfor et begrenset antall forsik­ringsklasser, vil tilleggsvirksomheten måtte være tilpasset dette. Det legges til grunn at tilleggsvirksomheten vil måtte inngå som en del av selskapets helhetlige risikostyring som er nærmere beskrevet nedenfor i kapittel 6.

Et argument som kan komme inn i vurderingen er videre om det er begrenset tilgang på en tjeneste knyttet til enten skadeforebygging, håndtering på skadested eller ved gjenoppretting av skade eller behandling av skade eller sykdom i det alminnelige markedet. Dersom det er mangel på slike tjenester, vil forsikringsselskapene gjennom å tilby dette kunne bidra til en etablering av ønskede tjenester i markedet. Dersom markedstilgangen av tjenesten derimot må anses å være god, vil konkurransemessige hensyn kunne tilsi at et forsikringsselskap ikke skal kunne gå inn å etablere egne tilbud av slike tjenester og dermed benytte en mulig fordel de har gjennom sin virksomhet som forsik­ringsselskap.

I denne sammenheng vil myndighetene ofte bli møtt med argumenter om at det er forsikringsselskapets kunder som etterspør og forventer at for­sik­ringsselskapene tilbyr ulike tjenester utover selve forsikringsvirksomheten. Utviklingen viser at forsikringskundene i økende grad har ønske om, og en forventning om, at selskapet skal påta seg et helhetlig ansvar ved oppstått skade eller sykdom som dekkes av en forsikringskontrakt. Dette innebærer blant annet at kundene ønsker at selskapene skal påta seg hele ansvaret for gjenoppretting og behandling av en skade og ikke bare dekke kostnadene ved dette. Kundene ønsker å slippe arbeidet knyttet til administrasjon og gjennomføring av dette arbeidet. Dette gjelder både ved skade på løsøre og fast eiendom, men utviklingen ser også ut til å gå mot en etablering av forventning om at dette også skal kunne skje i forbindelse med sykdom og skade på person. Foruten at spørsmålet om slik helserelatert virksomhet har tilstrekkelig naturlig tilknytning til forsikringsvirksomheten, reiser dette en rekke spørsmål knyttet til grensedragningen mot offentlige tjenester. Dersom det i samfunnet er en usikkerhet med hensyn til om det offentlige kan møte behov for tilstrekkelig og rask behandling og hjelp ved oppstått skade eller sykdom, kan det presse seg fram et ønske og villighet til å tegne slike dekninger ved forsikringer gjennom det private for å sikre slik behandling. Dette skaper mulige markeder for forsikringsselskapene i form av salg av forsikringer, og dermed etablering av private helsetilbud i form av operasjoner og andre helsetilbud, som kan sikre at forsikringskundene behandles så raskt som mulig slik at forsik­ringsutbetalingene begrenses. Det vil her være en grensesone mellom de enkelte menneskers ønsker og behov for privat sikkerhet og det som man ut fra politiske synspunkter og moralske vurderinger kan mene bør være forbeholdt det offentlige og samfunnet. Den som har råd til slike forsikringer, vil kunne sikre seg behandling raskere enn andre som ikke har slike forsikringer kan få tilbud om fra det offentlige. Private tjenester og offentlig virksomhet vil videre kunne komme i konflikt dersom man kjemper om knappe ressurser i form av begrenset tilgang på fagpersoner og ekspertise. Grensedragningen for hvor langt forsikringsselskaper kan gå i å tilby helserelaterte tilleggstjenester vil som følge av dette i stor grad bero på politiske vurderinger. Banklovkommisjonen vil derfor ikke gå nærmere inn på en vurdering av dette her.

Etter Banklovkommisjonen vurdering vil det fortsatt være mest hensiktsmessig å basere avgrensningen av hvilken virksomhet som kan drives av et skadeforsikringsselskap på de kriteriene som følger av gjeldende lovgivning. En mer detaljert liste av hvilke momenter som vil være relevante ved avgjørelse av hva som er «naturlig tilknytning til forsikringsvirksomheten» eller en opplistning av eksempler på tillatt virksomhet i loven, vil kunne virke begrensende i forhold til en naturlig samfunnsutvikling. Det vil da oppstå en fare for at opplistingen i loven oppfattes som uttømmende og dette vil kunne ha en innelåsende effekt på den videre utvikling. Selv om en slik opplisting kan ha en ren informasjonsmessig verdi først og fremst på det tidspunkt som loven vedtas, vil verken samfunnet som sådan eller forsikringsselskapene etter Banklovkommisjonens vurdering, på sikt være tjent med at det i loven inntas eksempler eller angivelse av momenter for den nærmere vurdering av hvilken tilleggsvirksomhet et skadeforsikringsselskap kan drive utover forsikringsvirksomheten.

Banklovkommisjonen ser imidlertid grunn til å understreke viktigheten av at myndighetenes vurdering av enkeltsaker baseres på den samfunnsutviklingen som finner sted og den betydning dette har og har hatt på de hensyn som er nevnt ovenfor. Dette vil kunne gi ulike konklusjoner i ellers like saker over tid. Det vil også innebære at det kan dukke opp tilknytningsforhold som bør kunne vektlegges ved grensedragningen mellom tillatt virksomhet og virksomhet uten tilknytning til forsikring som det i denne utredningen ikke har vært relevant å nevne.

5.3.5 Kontoordninger og administrative tjenester

5.3.5.1 Problemstilling og delmandat

I de senere år har flere skadeforsikringsselskaper som driver virksomhet i Norge, tilbudt ulike former for selvforsikringsordninger, også beskrevet som kontoordninger. I sin «rene» form er en kontoordning helt selvbærende og forsikringsselskapets tjenester i forbindelse med ordningen omfatter kun administrasjon. Avtalen mellom forsikringsselskapet og kunden går ut på at forsikringsselskapet administrerer kundens selvassuranse mot et forhåndsavtalt administrasjonsgebyr. Utbetalinger av erstatning for skade skjer fra kundens konto med midler innbetalt til forsikringsselskapet, dvs. at skaderisikoen er kundens og at forsikringsselskapet ikke har overtatt denne. Forsikringsselskapets tjenester knyttet til slike avtaler er således av ren administrativ art. Kontoordningene finnes imidlertid også i form av selvassuranseordninger der deler av risikoen er forsikret i forsikringsselskapet.

Finansdepartementet ba i brev av 2. mai 2006 Banklovkommisjonen se på kontoordninger i forbindelse med Banklovkommisjonens gjennomgang av skadeforsikringsregelverket, se ovenfor avsnitt 1.1. Foreleggelsen av saken for Banklovkommisjonen var anbefalt av Kredittilsynet i brev av 24. mars 2006 til Finansdepartementet.

Finansdepartementet ber i sitt brev om at Banklovkommisjonen, i tilknytning til arbeidet med utredningen av skadeforsikring, også vurderer de spørsmål som på mer grunnleggende måte reises om kontoordninger. Det ønskes blant annet belyst om kontoordninger og selvforsikringsordninger er virksomhet som et forsikringsselskap kan drive, og om kontoordninger bør forbys eller eventuelt om det bør fastsettes visse vilkår for at virksomheten skal anses forenlig med virksomhetsbegrensningsreglene.

Banklovkommisjonen legger til grunn at kontoordninger ikke er av ny dato som alternativ til vanlig forsikring. I NOU 1983: 52 Forsikring i Norge er kontoordninger nevnt i vedlegg 16. På side 226 i utredningen uttales det følgende:

«I Sverige har captive-utviklingen ført til at vanlige forsikringsselskaper har lansert et annet alternativ – en «kontoforsikring» for større kunder i næringslivet.

Dette er et tilbud til foretak av den type som egenforsikringsselskap kunne være aktuelt for. En del av premiebeløpet – som stort sett tilsvarer den selvrisiko som et captive ville beholde – føres på egen konto i forsikringsselskapet.

Denne konto belastes for «normale» skader, og tilføres eventuell rente for forskjellen mellom premieinnbetaling og skadeutbetaling. Kontoens stilling ved årets utgang påvirker premien for det neste år. Utover dette kommer så vanlig forsikring av katastroferisikoen.»

I vedlegg 16 side 224 nevnes det videre at «det hender også at et vanlig forsikringsselskap administrerer captive-virksomheten for eieren». Utredningen går ikke nærmere inn på vurderingen av om et norsk forsikringsselskap har adgang til å tilby de samme «kontoforsikringer» som i Sverige eller administrere captive-virksomhet.

I likelydende brev av 19. mai 2005 meddelte Kredittilsynet skadeforsikringsselskapene at kontoordninger for obligatorisk tredjemannsforsikring ikke anses å være tillatt inntil videre. Kredittilsynet la til grunn at slike ordninger er i strid med lov om yrkesskadeforsikring og bilansvarsloven som følge av at disse lovene stiller krav om forsik­ringsdekning. De varslet videre at det ville bli foretatt undersøkelser vedrørende utbredelsen og utformingen av kontoordninger i forsikringsmarkedet. Oppsummeringen av disse undersøkelsene, datert 24. mars 2006, ble oversendt Finansdepartementet ved Kredittilsynets brev av 24. mars 2006. Brevet med oppsummeringen av undersøkelsene er vedlagt delmandatet fra Finansdepartementet til Banklovkommisjonen. Kredittilsynets oppsummering inneholder forretningsmessig informasjon fra enkeltselskaper og er derfor unntatt offentlighet. Delene av denne utredningen som refererer Kredittilsynets undersøkelse har derfor vært forelagt Kredittilsynet med spørsmål om denne informasjonen kan brukes i Banklovkommisjonens videre arbeid. Kredittilsynet har bekreftet at dette kan gjøres. Relevante deler av informasjonen er tatt med i en nærmere beskrivelse av kontoordninger/selvforsikringsordninger nedenfor i avsnitt 5.3.5.2.

Ellers kan det nevnes at kontoordninger har vært reist som sak i media. I Kapital nr. 10/2006 (samt i tidligere utgaver av Kapital) er det under overskriften «Ulovlige kontoordninger» skrevet om kontoordninger solgt av selskapet Saga Finans. Det var her snakk om kontoordninger som skulle dekke obligatorisk yrkesskadeerstatning.

5.3.5.2 Hva er kontoordninger eller selvforsikringsordninger?

Kredittilsynets undersøkelser viser at kontoordningene etablert i Norge har forskjellige former eller utforminger. Opplysninger Banklovkommisjonen har fått fra skadeforsikringsselskapene under arbeidet med denne utredningen, bekrefter også dette.

1) Som nevnt ovenfor i avsnitt 5.3.5.1, er en kontoordning i sin «rene» form helt selvbærende, og forsikringsselskapets tjenester i forbindelse med ordningen omfatter kun administrasjon. Avtalen om kontoordningen kan være ettårig eller flerårig. Forsikringsselskapet har ikke noen forsikringsrisiko knyttet til avtalen, og det skjer ingen utjevning av risiko mot andre forsikringskunder i forsik­ringsselskapet. Forsikringsselskapets administrative tjenester omfatter innkreving av midler til kundens konto, i form av en bankkonto eller en regnskapsteknisk konto i forsikringsselskapet, utbetaling av erstatning til skadelidte mv. og føring av regnskap for ordningen. Skadehåndtering kan også tenkes å være omfattet av de tjenester som forsikringsselskapet yter i henhold til avtalen om kontoordning. I sin rene form innebærer kontoordningen at alle regninger belastes kundens konto eller eventuelt videresendes til kunden.

Ut fra de opplysninger Kredittilsynet har fått, er de «rene» kontoordningene i Norge utformet slik at utbetalinger til skadelidte skjer uavhengig av saldo på kundens konto i forsikringsselskapet. Regningene forhåndsbetales således av forsik­ringsselskapet som i ettertid dekker dette gjennom å belaste kontoordningen eller ved å kreve dekning direkte fra kunden. Dette innebærer at forsikringsselskapet kan ha en viss kredittrisiko knyttet til kontoordningen, men ingen forsikringsrisiko. Kontoavtalen har bestemmelser om hvordan midlene på kontoen skal forvaltes. I enkelte tilfeller har forsikringsselskapet garantert en minsteavkastning på kundekontoen. I andre tilfeller er det bestemt at avkastningen skal svare til forsikringsselskapets gjennomsnittlige finansavkastning i en periode eller svare til avkastningen av en på forhånd bestemt indeksportefølje.

Kontoordninger kan videre være utformet som kombinerte ordninger, hvor deler av kundens risiko er overført til forsikringsselskap enten ved gjenforsikring, forsikring i det administrerende selskap eller gjennom poolordning for kontoordninger. For eksempel kan det være lagt opp til en tredeling hvor vanlige frekvensskader opp til en viss størrelse dekkes av kunden selv over drift, frekvensskader utover dette dekkes gjennom kontoordningen og topprisiko utover dette igjen er forsikret i forsikringsselskap.

2) Kontoordningen kan videre være gitt en annen utforming ved at forsikringsselskapet som administrerer kontoordninger, kan overta en del av risikoen for kunden, slik at kunden ikke bærer hele risikoen for skader. I disse tilfellene overtar gjerne forsikringsselskapet hele eller deler av en type forsikringsrisiko, gjerne i form av en topprisiko. Kunden innbetaler da et beløp til kontoordningen som forsikringsselskapet trekker på hver gang kontoordningen belastes. Videre betaler kunden inn forsikringspremie til forsikringsselskapet for den forsikringsrisiko som selskapet har påtatt seg. Dette innebærer at forsikringsselskapet vil være ansvarlig for å dekke en andel av regningene som kan påløpe ved skader som faller inn under kontoordningen.

3) Kredittilsynet beskriver videre i sin rapport at kontoordninger kan innebære avtale om at deler av risikoen skal dekkes i gjenforsikringsmarkedet. Dette betyr at kunden selv innenfor kontoordningen dekker frekvensskader, maksimert til et bestemt beløp pr. skade og/eller et maksimalt samlet erstatningsbeløp pr. år. Skader utover dette sikres i sin helhet i gjenforsikringsmarkedet via for­sik­ringsselskapet som administrerer kontoordningen. Forsikringsselskapet som administrerer kontoordningen, vil «fronte» forsikringen overfor gjenforsikringsselskapene og på denne måten bruke sin konsesjon som forsikringsselskap.

4) Videre kan kontoordninger være etablert som en form for poolordning eller gruppeordning som innebærer at kunden inngår i gruppe med flere andre kunder innenfor samme bransje og sektor. Gruppen betaler inn forholdsmessig lik premie til sine kontoordninger i forsikringsselskapet. Dersom det ved årets slutt er underskudd på kontoordningen for en kunde dekkes dette mot overskudd på kontoordningene til andre kunder i samme poolordning/gruppe. Det skjer dermed en utjevning av risikoen mellom kundene i poolordningen utenfor den utjevning av risiko som skjer mellom de vanlige forsikringskundene i forsikringsselskapet. Også innenfor slike poolordninger/grupper av kontoordninger kan deler av risikoen være dekket gjennom forsikring i forsikringsselskapet eller gjennom gjenforsikring.

5) En annen måte å skille ut en gruppe kunder i et forsikringsselskap, er å etablere såkalt «rent-a-captive» eller captive-celler. Dette har vært vanlig internasjonalt, men ikke i Norge. «Rent-a-captive» eller captive-celler innebærer at et vanlig skadeforsikringsselskap etablerer et eget selskap med en egen begrenset konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet. Dette «captive»-selskapet tilbyr kontoordninger til en avgrenset krets av hovedselskapets kunder. Denne gruppe tar ofte hoveddelen av risikoen selv, men en del av risikoen enten mellomrisiko eller topprisiko dekkes av captivet eller eventuelt gjennom gjenforsikring av deler av risikoen. Avkastningen fordeles mellom kundene i selskapet. Avhengig av avtalen mellom kundene og for­sik­ringsselskapet, kan det også skje en utjevning av risiko på gruppenivå i selskapet, det vil si mellom de ulike kontoordningene som er plassert i captivet.

«Rent-a-captive» innebærer i realiteten en form for utleie av konsesjon og egenkapital til kontookundene i selskapet. Både i Sverige og i Danmark er det etablert såkalte «rent-a-captive»-løsninger.

6) Kredittilsynets undersøkelser viser at det i 2005 var åtte norsketablerte skadeforsikringsselskaper som tilbød eller hadde planer om å tilby kontoordninger i en eller annen form. Blant disse åtte selskapene var det både store skadeforsik­ringsselskaper og mindre nisjepregede selskaper. Antallet kontoordninger i det enkelte selskap varierte i stor grad. Det legges imidlertid til grunn at kontoavtalene per i dag ikke utgjør noen stor del av virksomheten for noen av skadeforsikringsselskapene i det norske markedet.

Banklovkommisjonen legger videre til grunn at det vil være store næringskunder som har økonomisk bæreevne til å dekke hele eller store deler av skadene selv, som etterspør kontoordninger. Disse foretakene regner således med et visst antall mindre eller mellomstore skader som de har økonomisk evne til å dekke selv. Det er eventuelt ved større skader og hendelser som kan karakteriseres som katastrofer hvor foretaket vil ha behov for risikoavlastning i form av forsikring. Dette er foretak, organisasjoner eller kommuner med et så stort omfang på egen virksomhet at de har en egen risikokapasitet som gjør at de ikke har behov for å utjevne risikoen for mindre eller mellomstore skader i forhold til andre forsikringskunder innenfor et forsikringskollektiv.

Begrunnelsen for at et foretak, organisasjon eller kommune velger en kontoordning framfor en vanlig forsikringsordning, er at de gjennom kontoordningene mener at de oppnår en større grad av kostnadskontroll og kostnadsbesparelser. Dersom antallet skader foretaket har i løpet av et år er forholdsvis jevnt, sett fra år til år, vil også en kontoordning kunne virke kostnadsstabiliserende i forhold til en årlig forsikringspremie som kan variere avhengig av den generelle skadeutviklingen i markedet. Kredittilsynets undersøkelse viser videre at kundene oppgir at kontoordninger også gir bedre incitament til skadeforebyggende innsats i eget foretak, og at foretaket gjennom en kontoordning kan få gevinsten av dette arbeidet. Dersom foretaket oppfatter at det i utgangspunktet har bedre risiko enn et forsikringskollektiv innenfor et forsik­ringsselskap, eller vil kunne oppnå dette gjennom skadeforebyggende arbeid, vil en kontoordning kunne fremstå som billigere. En kontoordning vil kunne bidra til at et foretak lettere kan få oversikt over, og innsikt i, skader i eget foretak. Dette vil kunne danne grunnlag for skadeforebygging og ytterligere besparelser. Kontoordningene innebærer videre at administrasjonen av kontoordningen og skadebehandlingen kan overlates til forsik­ringsselskapet. Foretaket slipper således å bygge opp administrasjon for å kunne håndtere dette selv.

Det å inngå avtale om kontoordning krever en god del kunnskap fra kundens side. For det første krever det kunnskap om, og oversikt over, egen skaderisiko og over kostnader ved skader, for å kunne vurdere om en kontoordning vil innebære kostnadsbesparelser for foretaket. Kontoordninger er videre, for de fleste foretak, et mer ukjent produkt enn vanlige forsikringsdekninger. I dette ligger en fare for at kundene misforstår produktet eller mangler innsikt i hva produktet går ut på. Det er således en fare for at kunden kan ha forventninger om at forsikringsselskapet vil dekke hele eller deler av ansvaret for enkeltskader, særlig fordi avtalen inngås med et forsikringsselskap. En slik misforståelse kan være vanskeligere å oppdage for begge parter dersom forsikringsmeglere og andre opptrer som mellommenn ved etablering av kontoordningen.

7) For at et foretak, organisasjon eller kommune skal ta en større grad av egenrisiko, er det i dag etablering av eget captive som er det nærmeste alternativet til kontoordning. Etablering av et eget forsikringsselskap vil imidlertid medføre binding av kapital i form av egenkapital og ansvarlig kapital utover den kapital som må skytes inn i form av forsikringspremie for å dekke skader som påløper. Et captive krever videre oppbygging av administrasjon for blant annet håndtering av skadeoppgjør, rapportering til tilsynsmyndigheter osv. Dette gjør at etablering av captive normalt bare er et alternativ for de aller største foretakene eller kommunene. Ved kontoordninger slipper man oppbygging av egenkapital og administrasjonen overlates til et skadeforsikringsselskap.

Høye egenandeler kan også tenkes som et alternativ til etablering av kontoordninger. Tradisjonelt er imidlertid egenandelene for forsikringene satt lavere enn den risiko foretak eller kommuner som kontoordninger er aktuelle for, mener å kunne være i stand til å håndtere.

5.3.5.3 Kontoordninger i andre nordiske land

Banklovkommisjonen har vært i kontakt med tilsynsmyndighetene i Sverige og Danmark.

Finanstilsynet i Danmark opplyser at de krever at det skjer en risikooverføring fra kunden til for­sik­ringsselskapet for at forsikringsselskapet skal kunne inngå en kontrakt. Et forsikringsselskap kan således ikke inngå avtaler som bare innebærer administrasjon hvor det ikke skjer en overføring av risiko fra kunden til selskapet utover en kredittrisiko. Et dansk forsikringsselskap kan dermed ikke inngå avtaler om rene kontoordninger. Det opplyses imidlertid at det er gitt tillatelse til en rekke captive-forsikringsselskaper som kan dele risikoen med andre forsikringsselskaper eller gjenforsik­ringsselskaper. I Danmark finnes det også forsik­ringsselskaper som tilbyr «rent-a-captive»-løsninger til kundene.

Finansinspektionen i Sverige opplyser at försäkringsrörelselagen (1982:713) 1 kap 3 § fastsetter at et forsikringsselskap ikke kan drive annet enn forsikringsvirksomhet om det ikke finnes særlige grunner for det. «Forsikringsvirksomhet» er ikke definert nærmere i loven, men det finnes visse grunnleggende kriterier som må være oppfylt. Virksomheten må blant annet innebære et ansvar for ved ulike hendelser å utbetale erstatning. Av forarbeidene fremgår det at forsikringen må dekke en viss risiko. Dette innebærer at en ren administrasjon av en kontoordning ikke kan anses som forsikringsvirksomhet. Der forsikringsselskapet påtar seg en viss egenrisiko, vil kontoordningen kunne betraktes som forsikringsvirksomhet. Også i Sverige finnes det forsikringsselskaper som tilbyr «rent-a-captive»-løsninger.

5.3.5.4 Vurdering av skadeforsikringsselskapenes rolle ved kontoordninger

Kontoordninger reiser ulike spørsmål i forhold til gjeldende regelverk litt avhengig av hvordan ordningen er utformet. Det reiser seg spørsmål om dette er virksomhet som et forsikringsselskap kan drive innenfor de rammer som forsikringsloven trekker opp i forsikringsloven § 6-1. Det vil si om disse ordningene er å betrakte som forsikringer eller om de faller inn under virksomhet som må anses å ha «naturlig tilknytning til forsikringsvirksomheten». Videre reiser det seg særlige spørsmål i forbindelse med kontoordninger som eventuelt vil dekke kundens ansvar for skade på tredjemann eller dennes eiendeler, enten gjennom lovpålagt dekning og ansvar etter bilansvarsloven eller yrkesskadeforsikringsloven, eller gjennom alminnelige erstatningsrettslige regler. Også i forhold til eventuelle poolordninger/gruppeordninger oppstår det særlige spørsmål.

1) Dersom man ser på de karakteristiske trekk som kjennetegner forsikring som er beskrevet ovenfor i avsnitt 5.3.1, vil en forsikring typisk kjennetegnes av at forsikringsselskapet mot avgift (premie) har påtatt seg et risikoavhengig økonomisk ansvar overfor forsikringskunden for et bestemt tidsrom, avtalen gjelder bestemte objekter eller forhold som i avtaleperioden er utsatt for et risikoforløp som er bestemt av tilfeldige begivenheter og avtalen angir hvilke utfall av et risikoforløp som medfører plikt for selskapet til å utbetale penger.

I de tilfeller hvor det dreier seg om en «ren» kontoordning der kunden bærer all risikoen selv, vil ikke forsikringsselskapet ha overtatt noe risiko for skader som kan oppstå som følge av tilfeldige begivenheter og som utjevnes mot andre forsik­ringstakere i selskapet. Forsikringsselskapet vil her eventuelt bare ha en viss kredittrisiko dersom forsikringsselskapet må foreta utbetalinger til skadelidte uten at det er dekning for dette på kundens konto ved allerede innbetalte midler fra kunden. Hvor stor denne kredittrisikoen er, beror ikke på tilfeldige begivenheter, men kundens betalingsevne og -vilje til å dekke de utbetalte beløpene ved tilleggsinnbetalinger til kontoen i ettertid. Innbetalingen som skjer til de «rene» kontoordningene vil ikke være å betrakte som forsikringspremie, men kun en oppbygging av kapital til dekning av framtidige eller inntrådte skader, samt til dekning og betaling av forsikringsselskapets administrative tjenester. Kredittrisikoen bæres av forsikringsselskapet alene og er ikke gjenstand for utjevning på de andre forsikringstakerne i selskapet gjennom statistiske beregninger som reflekteres i forsik­ringspremien. Banklovkommisjonen legger til grunn at det forholdet at forsikringsselskapet har en kredittrisiko knyttet til kontoordninger ikke er tilstrekkelig til å anse slike kontoordninger som forsikringer i den forstand som er lagt til grunn i forsikringsloven § 6-1. Forsikringsselskapet har videre en form for risiko knyttet til deres beregninger hva gjelder hvilke kostnader de vil bli belastet som følge av administrasjon av kontoordningen. Dette er en fare for feilkalkulering som knytter seg til enhver tjeneste som ytes mot en forhåndsberegnet pris. Dette er selskapets egen risiko og utgjør heller ingen forsikringsrisiko. Etter Banklovkommisjonens vurdering kan derfor ikke «rene» kontoordninger betraktes som forsikringsvirksomhet. Et annet spørsmål er om forsikringsselskapet likevel kan yte slike administrative tjenester idet de anses som virksomhet knyttet til forsikringsvirksomheten, se nedenfor i dette avsnittet.

Når det gjelder de kontoordningene hvor kunden selv dekker vanlige frekvensskader, men hvor forsikringsselskapet som administrerer kontoordningen dekker skader utover de vanlige frekvensskadene, vil forsikringsselskapet ha påtatt seg en forsikringsrisiko som inngår som en del av forsik­ringsselskapets forsikringsportefølje. Risikoen for tap eller utbetalinger ved skade som skyldes tilfeldige begivenheter innenfor en avtaleperiode, vil her bli utjevnet mellom forsikringstakerne i forsik­ringsselskapet. Videre vil foretaket som har etablert kontoordningen betale forsikringspremie for den risiko for skader som forsikringsselskapet dekker. Denne forsikringspremien vil komme i tillegg til innbetalingene til kontoen knyttet til kontoordningen og til gebyret forsikringsselskapet krever for administrasjon av de skader som foretaket selv skal dekke. Forsikringsselskapet vil, i samsvar med de vanlige virksomhetsreglene for skadeforsikring, være forpliktet til å foreta forsikringstekniske avsetninger for å dekke forsikringsrisikoen som er overtatt. Etter Banklovkommisjonensvurdering vil dermed de vesentlige kjennetegnene ved forsikring være til stede. Det forhold at forsikringstakeren bærer en god del av risikoen selv gjennom selvforsikring i form av en kontoordning, fratar ikke kontoordningen etter Banklovkommisjonens mening, kjennetegnene ved forsikring. I og for seg kunne kunden tatt denne risikoen selv gjennom bruk av høye egenandeler. Om den ekstraoppgaven som forsikringsselskapet har påtatt seg ved administrasjon av den delen av risikoen som kunden selv dekker mot særskilt betaling skal betraktes som en del av forsikringen eller som en virksomhet som henger sammen med forsikring, kan her ikke være av særlig betydning.

Videre har man de tilfeller hvor kunden bærer hovedrisikoen i kontoordningen selv, men deler av risikoen er gjenforsikret i andre forsikringsselskaper enn forsikringsselskapet som administrerer kontoordningen og som fronter ordningen overfor gjenforsikringsselskapene. Forsikringsselskapet som administrerer kontoordningen vil her, på samme måte som ved «rene» kontoordninger, kunne ha en kredittrisiko knyttet til kundens evne og vilje til å tilføre kontoen tilstrekkelig midler dersom forsikringsselskapet har forskuttert erstatningsutbetalinger. Forsikringsselskapet vil videre kunne ha en delkredererisiko ved at én eller flere gjenforsikrere ikke dekker sitt gjenforsikringsansvar. Det normale ved gjenforsikring er at forsik­ringsselskapet som har påtatt seg ansvaret i forhold til kunden, dekker hele skaden overfor kunden for deretter å innkreve dekning fra gjenforsikrere. Dette er en risiko som normalt dekkes av de generelle reassuranseavsetningene i forsikringsselskapet, og dermed en risiko som normalt betraktes som en del av forsikringsvirksomheten, se også nedenfor avsnitt 6.1. På bakgrunn av at denne delkredererisikoen vil være svært begrenset, er det Banklovkommisjonens oppfatning at også disse kontoordningene hvor forsikringsselskapet her et gjenforsikringsansvar, må vurderes på samme måte som «rene» kontoordninger. Det vil si at de ikke kan betraktes som forsikringer i forhold til virksomhetsbegrensningsregelen i forsikringsloven § 6-1. Spørsmålet vil dermed være om kontoordningene er å betrakte som «virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet» og som dermed er en virksomhet som et skadeforsikringsselskap kan drive i henhold til forsik­ringsloven § 6-1.

2) I NOU 1983: 52 Forsikring i Norge, legger utvalget på side 25 til grunn følgende vedrørende «annen virksomhet»:

«Forbudet mot å drive «annen virksomhet» må etter utvalgets mening ikke innebære at forsik­ringsselskapene forbys å påta seg oppgaver som det er hensiktsmessig og ubetenkelig å kombinere med forsikringsvirksomhet. Kongen gir nærmere regler om dette.

Man må f.eks. kunne tillate «annen virksomhet» når det kan medføre en rasjonaliseringsgevinst for selskapet, og når det ikke er betenkelig fra et sikkerhetsmessig eller et samfunnsmessig synspunkt.

Det er f.eks. praktisk at livselskapene påtar seg å administrere private pensjonskasser. Det samme gjelder å leie ut overkapasitet på EDB-anlegg. Dette innebærer på den annen side ikke at et forsikringsselskap kan investere i et for stort data-anlegg med sikte på å drive utleievirksomhet.»

Lovutvalget forutsatte således at forsikringsselskap burde kunne gjøre bruk av ressurser og kunnskap som allerede er bygget opp i forbindelse med forsikringsvirksomheten til andre formål, dersom dette ikke går utover selskapets forsikringsmessige virksomhet som sådan eller selskapets soliditet osv.

Kontoordninger innebærer at forsikringsselskapet gjør bruk av administrative ressurser og kunnskap med hensyn til håndtering av innbetalinger, skadeoppgjør, erstatningsutbetalinger og regnskapsføring som selskapet allerede gjør bruk av ved forsikringsvirksomheten. Så lenge kontovirksomheten er relativt begrenset og kun er aktuelt for ganske få foretak, organisasjoner eller kommuner som er av en slik størrelse at de kan håndtere selvassuranse, vil heller ikke denne virksomheten kunne bli så stor at forsikringsselskapene vil bygge opp betydelige ekstra administrative ressurser spesielt for denne type avtaler. Ut fra at dette er oppgaver som forsikringsselskapene allerede utfører i dag i forbindelse med sine forsikringer, og at kontoordningene innebærer bruk av ressurser som allerede er bygget opp, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at administrasjon av «rene» kontoordninger som virksomhet i utgangspunktet kan ses på som «virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet». Det er imidlertid en forutsetning at slik tilknyttet virksomhet ikke vurderes som betenkelig ut fra soliditetsmessige hensyn.

Det kan anføres at kontoordningene ikke, eller i beste fall i liten grad, vil bidra til kapitaloppbygging eller oppbygging av sikkerhetsmessige avsetninger i forsikringsselskapet i motsetning til vanlige forsikringskunder. I en kontoordning vil overskuddet på kontoen som følge av at skadene er blitt færre og mindre enn beregnet, bli tilbakeført til kunden i sin helhet. Ved vanlig skadeforsikring går overskuddet til kapitaloppbygging og oppbygging av sikkerhetsmessige avsetninger, og således til styrking av forsikringsselskapets soliditet. Kontokundene gjør videre bruk av et administrativt apparat som er bygget opp som følge av forsikringsvirksomheten. Utover den kredittrisiko som kan være knyttet til kontoordningen, påfører kontoordningene ikke risiko på selskapets kapital og soliditet. I administrasjonsgebyret som forsikringsselskapet tar for administrasjonsordningen, vil det på samme måte som ved prising av alle andre tjenester, måtte legges inn fortjenesteelementer til forsikringsselskapet, herunder ta betalt for den egenkapitalbelastning som skjer. Riktig prising av tjenesten «administrasjon av kontoordning» vil dermed kunne bidra til oppbygging av overskudd og kapital i forsikringsselskapet. Overskuddet vil imidlertid ikke følge av forsikringsresultatet, men av den alminnelige prisingen av en tjeneste.

Heller ikke administrasjon av pensjonskasser i livsforsikringsselskapene har bidratt til kapitaloppbygging i livselskapene. Dette har likevel vært vurdert som lovlig virksomhet for livsforsikringsselskapene i lang tid. Det er vanskelig å se at kontoordningene skulle stille seg noe annerledes for skadeforsikringsselskapene i forhold til hensynet til bidrag til kapitaloppbygging enn det pensjonskassene har vært vurdert i forhold til livselskapene.

Kontoordningene er aktuelle for mellomstore eller store foretak, organisasjoner og kommuner. Dette er store og ressurssterke kunder som forsik­ringsselskapene gjerne vil sikre seg. Det kan derfor tenkes at forsikringsselskapet aksepterer kontoordninger til et lavt administrasjonsgebyr for å sikre seg at disse foretakene, organisasjonene eller kommune tegner øvrige forsikringer i forsikringsselskapet. Dersom administrasjonsgebyret settes lavere enn det som beregnes for de vanlige forsikringene, vil dette innebære at en større andel av administrasjonskostnadene belastes forsikringskundene enn det kontoordningene belastes. Det følger av gjeldende forsikringslov § 12-1 tredje ledd at «selskapet skal påse at premietariffene utformes slik at det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper». En skjev prising av administrasjonskostnadene for kontoordninger og forsikringer vil innebære en ulovlig kryss-subsidiering av kontoordningskundene. Det kan anføres at det kan være vanskelig å oppdage slike lovovertredelser. Etter Banklovkommisjonens vurdering er faren for at mulige lovbrudd av denne typen ikke oppdages av tilsynsmyndighetene, ikke tilstrekkelig grunnlag for at tilbud av kontoordninger ikke skal tillates. Forsikringsselskapene er uansett ansvarlig for at de til enhver tid driver sin virksomhet i overensstemmelse med de krav som følger av lover og forskrifter.

Det kan videre anføres at kundene som etablerer kontoordninger, velger dette framfor etablering av captive, fordi de da slipper å bygge opp egenkapital og avsetninger til dekning for den egenrisiko de tar. De omgår på denne måten de soliditetskrav som er satt for å verne forsikringskravene. Kontoordningen innebærer derimot at de tar en egenrisiko innenfor forsikringsselskapets konsesjon. Opprettelse av captive krever betydelige økonomiske og administrative ressurser utover kostnaden ved selvassuransen. Dette vil derfor bare være et aktuelt alternativ for de aller største foretakene, organisasjonene eller kommunene. Etablering av en kontoordning kan være aktuelt for flere, og de to tingene kan derfor ikke betraktes som likestilte alternativer. Dersom kontoordninger kan etableres på en ellers forsvarlig måte i forhold til forsikringskundene i forsikringsselskapet, ivaretakelse av krav til sikring av risiko, tredjemannsansvar samt gjennomsiktighet og regnskapsmessig håndtering i forhold til forsik­ringsselskapets virksomhet for øvrig, kan ikke Banklovkommisjonen se at kontoordninger burde nektes fordi foretaket i stedet kunne etablert et captive.

Ut i fra ovennevnte forhold bør forsikringsselskapet i utgangspunktet kunne tilby kontoordninger innenfor virksomhetsbegrensningen i forsik­ringsloven § 6-1. Når det gjelder de særlige forhold som er knyttet til ansvar i forhold til tredjemenn vurderes dette nedenfor i dette avsnitt.

3) Når det gjelder forholdet til tredjemannsansvar kan man i forsikringsretten tenke seg at man pådrar seg et ansvar overfor andre enn forsikringskunden i fire forskjellige relasjoner.

For det første har forsikringsselskapet tredjemannsansvar innenfor områder hvor lovgivningen har stilt krav om at den erstatningsansvarlige skal ha tegnet forsikring som dekker skader på tredjemann. Dette gjelder blant annet skader påført av motorvogn i henhold til bilansvarsloven og skader på arbeidstakere i henhold til yrkesskadeforsik­ringsloven.

Av bilansvarsloven § 15 følger det at «motorvogn som er registrert eller skulle vore registrert eller ha kjennemerke etter vegtrafikklova, skal eigaren trafikktrygda for all skade som går inn under kapitel II. Er ei vogn ikkje trygda så som nemnt i fyrste punktum, og eigaren eller innehavaren let vogna verta brukt, faren med eller fråsegsett på slik vis at det kan koma opp skadebotkrav etter denna lova, skal eigar eller innehavar eller den som brukar eller køyrer vogna såleis, trafikktrygda henne.»

Av yrkesskadeforsikringsloven § 3 følger det at «arbeidsgivere plikter å tegne forsikring (yrkesskadeforsikring) til dekning av yrkesskade og yrkessykdom som nevnt i kapittel 3. Yrkesskadeforsikringen skal gi rett til full erstatning uten hensyn til om noen har skyld i skaden.»

I brev av 19. mai 2005 meddelte Kredittilsynet alle norske og utenlandske forsikringsselskaper, at det etter Kredittilsynets foreløpige vurdering ikke kan anses tillatt å etablere såkalte kontoordninger eller andre selvforsikringsordninger for obligatorisk tredjemannsforsikring, blant annet yrkesskade- og bilansvarsforsikring.

Lovpålagt obligatorisk tredjemannsforsikring velges av lovgiver i de tilfeller hvor det er av særlig stor betydning, og faren for skade på tredjemann eller tredjemenns eiendeler er særlig høy. Forsik­ringsdekningen sikrer tredjemann erstatning selv om et foretak osv. har opphørt mellom det tidspunktet den skadevoldende handling er skjedd og det tidspunktet erstatningen fremmes. Det sikrer også tredjemann erstatning selv om skadevolderen ikke har økonomisk evne eller vilje til å dekke skaden. Både innenfor trafikkforsikringsområdet og yrkesskadeområdet er det i lovgivningen etablert ordninger som sikrer tredjemann erstatning selv om eieren av motorvognen eller foretaket ikke har oppfylt sin lovmessige plikt til å tegne forsikring. Det samme gjelder hvor det skadevoldende kjøretøy ikke kan identifiseres. Samtlige forsikringsselskaper som tegner motorvognforsikringer eller yrkesskadeforsikringer er forpliktet til å bli med på disse ordningene. Erstatningene utjevnes i disse tilfellene på alle forsikringsselskapene som plikter å være med i disse ordningene, og derigjennom på forsikringskollektivet i forsikringsselskapene. Det er vanskelig å skulle tenke seg at det teknisk skulle la seg ordne at de som etablerer kontoordninger også skal inngå i disse sikringsordningene. Dette tilsier at lovpålagte obligatoriske forsikringer av denne type som dekker skader på tredjemann, ikke bør kunne tegnes gjennom kontoordninger.

I henhold til yrkesskadeforsikringsloven § 3 annet ledd og bilansvarslova § 16 er staten unntatt fra lovenes forsikringsplikt. I begge lovene er det videre åpnet for at departementet kan samtykke i at kommuner eller fylkeskommuner unnlater å tegne forsikring. Med tillatelse fra departementet kan det derfor tenkes at en kommune eller fylkeskommunes kontoordning kan erstatte forsikring i henhold til bilansvarsloven eller yrkesskadeforsik­ringsloven.

Uten slik tillatelse, bør ikke kontoordninger etter Banklovkommisjonens oppfatning kunne erstatte lovpålagte obligatoriske forsikringer. Banklovkommisjonen legger imidlertid til grunn at det ikke bør være noe i veien for at kontoordningen bør kunne omfatte lovpålagte forsikringer i den forstand at forsikringsselskapet har påtatt seg å dekke erstatninger i forhold til tredjemenn, men at det samtidig er avtalt med innehaveren av kontoordningen at forsikringsselskapet har regressrett for de utbetalinger som er gjort av forsikringsselskapet. Dette innebærer at en skadelidt tredjemann vil kunne forholde seg til forsikringsselskapet i samsvar med forsikringsavtaleloven § 7-8, jf. § 7-6, hva gjelder krav om erstatning, og at forsik­ringsselskapet må foreta forsikringsmessige avsetninger i samsvar med dette. Sluttresultatet vil imidlertid være at erstatningen belastes kontoordningen.

Tredjemannsansvar kan videre følge av alminnelige erstatningsrettslige regler uten at det i lovgivningen er fastsatt krav om at man skal ha forsikringer som dekker slikt ansvar. Av forsikringsavtaleloven § 7-6 følger det at skadelidte kan kreve erstatning direkte fra forsikringsselskapet dersom forsikringen dekker skadevolders erstatningsansvar. Skadevolder og forsikringsselskapet plikter på forespørsel å opplyse om det foreligger forsikring som dekker erstatningsansvaret. I mange tilfeller er det vanlig at forsikringer dekker denne for ansvar. Dette gjelder for eksempel forsikring av fast eiendom. Også kontoordninger kan omfatte slikt ansvar.

For en skadelidt tredjemann kan det være en fordel å kunne forholde seg til et forsikringsselskap fordi dette kan sikre vedkommende erstatning selv om den forsikrede skadevolderen mangler evne og vilje til å gjøre opp for seg på skadetidspunktet. I slike tilfeller vil forsikringsselskapet ha foretatt forsikringstekniske avsetninger ut i fra at også tredjemann kan påføres skade som omfattes av forsikringen. Tegningen av forsikring er imidlertid opp til den enkelte så lenge det ikke dreier seg om pålagte forsikringer. Om tredjemann i disse tilfellene kan forholde seg til et forsikringsselskap eller må forholde seg til skadevolderen er mer tilfeldig. Ut i fra dette kan ikke Banklovkommisjonen se at det skulle være noe i veien for at kontoordningene også kan omfatte tredjemannsansvar i tilfeller hvor forsikringen ikke er lovpålagt.

For det tredje kan det tenkes at forsikringsselskapet gjennom administrasjon av kontoordningen har utstedt forsikringsbevis til gunst for en tredjemann. Tredjemann vil i slike tilfeller ha en berettiget tro på at han ved inntredelse av forsikringstilfelle som omfattes av forsikringsbeviset, har en rett til å kreve dekning av forsikringsselskapet. På grunnlag av forsikringsbeviset må vedkommende i disse tilfellene har rett til å forholde seg til forsik­ringsselskapet som forsikringsbevisutsteder, uavhengig av hvilke ansvarsforhold som er avtalt mellom forsikringsselskapet og kontoinnehaveren. Dette innebærer at risiko knyttet til forsikringsbevis til gunst for tredjemann, utstedt av forsikringsselskap, må være forsikringsteknisk dekket av selskapet.

4) Som nevnt ovenfor i avsnitt 5.3.5.2 kan kontoordninger etableres som en form for poolordning eller gruppeordning som innebærer at kunden inngår i en gruppe med flere andre kunder innenfor samme bransje og sektor. Det kan skje en utjevning av risiko mellom disse kundene ved at underskudd på kontoordningen ved årets slutt for en kunde dekkes mot overskudd på kontoordningen til andre kunder i samme poolordning/gruppe.

Banklovkommisjonen legger for det første til grunn at forsikringslovens regler ikke er, eller bør være, til hinder for at kunder inngår avtaler om innkjøpssamarbeid når det gjelder forsikringer. Et eksempel er en forening som på vegne av sine medlemmer inngår en rammeavtale med et forsik­ringsselskap som sikrer medlemmene premierabatt. Kunder bør gjennom foreninger, organisasjoner eller løsere sammenslutninger kunne gå sammen for å gjennom forhandlinger med forsik­ringsselskap på denne måten kunne oppnå bedre forsikringsvilkår eller bedre pris på administrasjon av kontoordninger. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det ikke behov for å regulere dette noe nærmere i lovgivningen.

Det som kan skape problemer er om kontoordningen eller poolordningen for gruppen i realiteten innebærer at kundene organiserer seg som et forsikringskollektiv og på denne måten oppnår en utjevning av risiko seg i mellom som de ikke ville oppnådd ved alminnelige selvassuranseordninger/kontoordninger. Utjevningen av risiko mellom kundene i en slik ordning innebærer i realiteten at det etableres en form for gjensidige forsikringsselskap helt eller delvis utenom det alminnelige for­sik­ringskollektivet i forsikringsselskapet som inngår avtalen om poolordningen. Dette vil etter Banklovkommisjonens vurdering utløse en plikt til egenkapital og forsikringsmessige avsetninger etter bestemmelsene i forsikringsloven. Det vil si at det normalt skal søkes om konsesjon til å etablere et forsikringscaptive eller annet forsikringsselskap i slike tilfeller. Banklovkommisjonen mener at det ikke bør etableres en generell rett for ulike grupper av uavhengige foretak, foreninger mm. til å gå sammen om å etablere en kontoordning. Når det gjelder foretak som inngår i samme konsern eller som inngår i et konsernlignende forhold, for eksempel innenfor en kommune, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at det foreligger en så nær risikomessig og økonomisk tilknytning mellom foretakene at det i lovgivningen bør åpnes for at et konsern, eller foretak med konsernlignende forhold, bør kunne etablere en kontoordning som dekker hele konsernet. Banklovkommisjonen ser at det også kan forekomme tilfeller hvor det ikke foreligger et konsern eller konsernlignende forhold mellom foretak, men det likevel foreligger en nær tilknytning mellom foretakene som kan gjøre det naturlig å etablere en felles selvforsikringsordning som dekker foretakene. Et eksempel kan være en næringspark hvor en rekke fellesutgifter er delt mellom foretakene som inngår i næringsparken. Banklovkommisjonen foreslår derfor at det i loven inntas en hjemmel for departementet til å fatte vedtak om at også andre grupperinger kan gis adgang til å etablere selvforsikringsordninger.

5.3.5.5 Forslag til regulering

Siden kontoordningene og skadeforsikringsselskapenes rolle som beskrevet ovenfor i avsnitt 5.3.5.4, har reist en del spørsmål i praksis, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at det vil være hensiktmessig å regulere dette i forsikringsloven.

Banklovkommisjonen foreslår derfor at det i lovbestemmelsene for skadeforsikring i forsikringsloven kapittel 12 inntas en egen bestemmelse om selvforsikringsordninger, se lovutkastet § 12-3.

Banklovkommisjonen har i lovutkastet valgt å bruke benevnelsen selvforsikringsordning i stedet for kontoordning. Etter Banklovkommisjonens vurdering er selvforsikringsordning mer beskrivende for hva dette dreier seg om både i forhold til foretak som vurderer å inngå slike avtaler og i forhold til de som har krav på erstatning under disse ordningene. Man unngår videre eventuelle misforståelser i forhold til alminnelige bankkonto og lignende.

Lovutkastet innebærer at det uttrykkelig i loven åpnes for at et skadeforsikringsselskap kan inngå avtaler om administrasjon av selvforsikringsordninger mot vederlag som skal fastsettes i forhold til de tjenester som forsikringsselskapet skal yte i henhold til avtalen, jf. lovutkastet § 12-3 første ledd. Vederlaget skal fastsettes i samsvar med det som gjelder for all premieberegning og prising av tjenester som skadeforsikringsselskapene yter. Dette innebærer at det skal beregnes et årlig vederlag som skal innbetales forskuddsvis enten i sin helhet eller ved terminvise betalinger. Banklovkommisjonen kan ikke se at det er grunnlag for å fravike disse alminnelige grunnprinsippene ved selvforsikringsordninger, selv der hvor det kun ytes administrative tjenester knyttet til disse ordningene. For denne type tjenester fra forsikringsselskapet kan det også bli aktuelt å yte tjenester som betales etter regning basert på den tid arbeidet tar. Lovutkastet er ikke ment å utelukke slikt regningsarbeid. Banklovkommisjonenforeslår videre at det i lovutkastet § 12-3 annet ledd sies uttrykkelig at etableringen av en selvforsikringsordning ikke er til hinder for at skadeforsikringsselskapet kan overta helt eller deler av det ansvaret som i utgangspunktet omfattes av selvforsikringsordningen. Dette vil følge av en alminnelig tolkning av forsikringsloven, ved at skadeselskapet gjennom sin konsesjon kan tegne forsikringer som dekker slikt ansvar. Siden dette dreier seg om lovregulering av noe som ikke har vært lovregulert tidligere, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at det av informasjonshensyn vil være en fordel at lovreglene gjøres forholdsvis utfyllende på dette punkt. Forutsetningen at forsikringsselskapet skal kunne påtas seg slik forsikringsrisiko må være at forsikringsselskapet i samsvar med alminnelig premieberegningsregler tar seg betalt for den risiko de påtar seg og at det foretas forsikringstekniske avsetninger som fullt ut dekker den risiko de overtar fra kunden.

For lovpålagte forsikringer som ansvarsforsikring for motorvogn og yrkesskadeforsikring, følger det av spesiallovgivningen, jf. bilansvarslova og yrkesskadeforsikringsloven, at disse må dekkes av et forsikringsselskap, se ovenfor avsnitt 5.3.5.4. Det foreslås at det for disse tilfellene klart fremgår av lovutkastet at det kan avtales mellom forsik­ringsselskapet og foretaket at forsikringsselskapet står ansvarlig utad overfor skadelidte, men at erstatningen helt eller delvis skal dekkes av foretaket gjennom selvforsikringsordningen, se lovutkastet § 12-3 tredje ledd.

I de tilfeller hvor forsikringsselskapet har påtatt seg å foreta utbetaling av erstatninger til tredjemenn, enten det dreier seg om lovpålagte forsikringer eller frivillig forsikringsdekning, skal kunden i tillegg til vederlaget for administrasjon av ordningen, forskuddsvis innbetale midler tilknyttet ordningen som skal dekke erstatninger som påregnes å komme til utbetaling i løpet av året, jf. lovutkastet § 12-3 fjerde ledd. Dersom erstatningsutbetalingene i løpet av året viser seg å bli høyere enn de midler som kunden har stilt til disposisjon for dette formål, foreslås det at det stilles krav i lovutkastet om at skadeforsikringsselskapet skal kreve tilleggsinnbetalinger til dekning av erstatningsutbetalingene. Siden disse innbetalingene vil være kundens midler, og kunden har risikoen for at disse midlene er tilstrekkelig til å dekke erstatningsutbetalinger som vil påløpe, er det naturlig at avkastning på disse midlene tilfaller kunden og ikke forsikringsselskapet, og at skadeforsikringsselskapet plikter å føre en egen konto for hver selvforsik­ringsordning, jf. lovutkastet § 12-3 femte ledd.

Av lovutkastet § 12-3 sjette ledd følger det at foretak i samme konsern eller konsernlignende forhold kan gå sammen om å etablere en felles selvforsikringsordning. Når det gjelder hvilke foretak som anses å inngå i et konsernlignende forhold, vises det til forsikringsloven § 10-2.

Med tanke på at det kan forekomme tilfeller hvor det foreligger et nært økonomisk og praktisk samarbeid mellom ulike foretak uten at disse inngår i et felles konsern eller konsernlignende forhold, foreslår Banklovkommisjoneni lovutkastet § 12-3 syvende ledd, at departementet gis hjemmel til å fatte vedtak om at bestemmelsene i loven om felles selvforsikringsordning også skal kunne gjelde for andre grupperinger.

5.3.6 Salg av andre produkter

En form for tilleggsvirksomhet som et skadeforsik­ringsselskap kan tenkes å drive, er markedsføring og salg av andre forsikringsprodukter enn det skadeforsikringsselskapet tilbyr selv. Dette kan for eksempel dreie seg om livsforsikringer for et livsforsikringsselskap som inngår i samme konsern som skadeforsikringsselskapet eller som skadeforsikringsselskapet har inngått en samarbeidsavtale med.

Ved salg av andre forsikringsselskapers produkter vil ikke skadeforsikringsselskapet påta seg noen form for forsikringsrisiko knyttet til disse produktene. Produktene vil falle inn under konsesjonen for selskapet som påtar seg risikoen i samsvar med produktene og ikke i henhold til den konsesjon som det selgende skadeforsikringsselskapet innehar. Premiefastsettelse mv. vil skje i samsvar med premietarifferingen i det selskapet som tilbyr produktene.

Problemstillingen må holdes atskilt fra de tilfeller hvor skadeforsikringsselskapet anvender andre finansinstitusjoner eller foretak til å selge egne skadeforsikringsprodukter. Denne problemstillingen er drøftet nærmere nedenfor i kapittel 9.

Det kan være en rekke forhold som kan gjøre at et skadeforsikringsselskap ser det som fordelaktig å selge forsikringsprodukter for et annet selskap. Dersom det er snakk om salg av livsforsikringer, kan skadeforsikringsselskapet se det som en fordel å kunne tilby kunden livsforsikringer i tillegg til sine egne skadeforsikringsprodukter. Kunden vil da kunne tegne samtlige forsikringer som han eller hun anser å ha bruk for gjennom samme salgskanal. Tilsvarende vil et skadeforsikringsselskap med et begrenset spekter av skadeforsik­ringsprodukter kunne se det som en fordel at kunden kan få kjøpt også andre typer skadeforsikringsprodukter hos selskapet. Dette bygger på en tanke om at jo flere tilknytningspunkter det er mellom en kunde og et forsikringsselskap, jo mer skal det til for at kunden vil bytte leverandør. Bytte av leverandør og flytting av forsikringer vil kunne oppfattes som ekstra krevende for kunden jo flere ulike produkter det dreier seg om. Gjennom salg av forsik­ringsprodukter for andre skadeforsikringsselskaper vil et skadeforsikringsselskap kunne oppnå fordelen med flere tilknytningspunkter til kunden, samtidig som de kan spesialisere sin egen forsik­ringsvirksomhet til et begrenset antall forsikringstyper.

Salg av forsikringsprodukter for andre forsik­ringsselskaper gir videre skadeforsikringsselskapet mulighet til å utnytte ledig kapasitet innenfor det markedsførings-, salgs- og administrative apparat som de har bygget opp innenfor eget selskap.

Salg av forsikringer for andre forsikringsselskaper vil ikke kunne betegnes som forsikringsvirksomhet. Skadeforsikringsselskapet påtar seg ingen forsikringsrisiko i tilknytning til disse forsikringene. Dette vil derfor dreie seg om en tilleggsvirksomhet som etter forsikringsloven § 6-1 første ledd må kunne karakteriseres som «virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet» for at skadeforsikringsselskapet skal kunne foreta slikt salg. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør dette være en tilleggsvirksomhet som et skadeforsikringsselskap må kunne drive. Normalt vil slikt salg utgjøre en forholdsvis beskjeden del av den totale virksomhet som et skadeforsikringsselskap driver. Det vil videre kunne sikre en effektiv utnyttelse av den administrasjon og salgs- og markedsføringsapparat som skadeforsik­ringsselskapet uansett må bygge opp. Banklovkommisjonen kan heller ikke se at en slik tilleggsvirksomhet vil kunne påføre skadeforsikringsselskapene belastninger som kan påvirke selskapenes soliditet.

Selv om salg av andre selskapers forsikringsprodukter ikke reiser særskilt vanskelige spørsmål i forhold til om et skadeforsikringsselskap har adgang til å forestå slikt salg eller ikke, så reiser dette spørsmål blant annet i forhold til forsikringsformidlingsloven.

Etter forsikringsformidlingsloven § 1-1 annet ledd nr. 1 gjelder loven ikke «virksomhet som utøves av et forsikringsselskap». Det er ikke i forarbeidene til forsikringsformidlingsloven sagt uttrykkelig at denne avgrensningen også gjelder for virksomhet som et forsikringsselskap i form av formidling av forsikringer for et annet forsikringsselskap. Fra Kredittilsynet har imidlertid Banklovkommisjonen fått opplyst at de i sin lovtolkning har lagt til grunn at dette unntaket også omfatter formidling av produkter fra andre forsikringsselskaper. Kredittilsynet har basert denne tolkningen blant annet på at unntaket i loven er basert på et tilsvarende unntak i forsikringsformidlingsdirektivet (2002/92/EF), og de andre nordiske landene har lagt samme tolkning av direktivets unntak til grunn. Kredittilsynet har også vist til at kostnadene ved å underlegge skadeforsikringsselskapene forsikringsformidlingsloven i en slik sammenheng, vil være større enn den nytten man vil ha av dette.

Etter Banklovkommisjonens vurdering inneholder forsikringsformidlingsloven viktige bestemmelser med tanke på det ansvarlige forsikringsselskapets kontroll av forsikringsformidlerens salgsvirksomhet og krav til informasjon til kunden. Når et forsikringsselskap forestår salg av forsikringer for et annet selskap, vil det blant annet være viktig at kunden ikke er i tvil om hvilke forsikringsselskap som påtar seg forsikringsrisikoen og står ansvarlig for forsikringen. På denne bakgrunn mener Banklovkommisjonen at det vil være en fordel om det klart fremgår av forsikringsloven at et skadeforsikringsselskap kan påta seg å markedsføre og formidle andre typer forsikringer enn de som omfattes av skadeforsikringsselskapets egen virksomhet, jf. lovutkastet § 12-5 første ledd. Ved store forsikringskontrakter kan det tenkes at skadeforsikringsselskapet gjennom avtale med et annet skadeforsikringsselskap, ønsker å dele for­sik­ringsrisikoen knyttet til en kunde. Dette kan tenkes gjort gjennom bruk av reassuranse, men det kan også tenkes gjort ved at forsikringsselskapene direkte ovenfor kunden avtaler en deling av risikoen (koassuranse). Ett av forsikringsselskapene kan da tenkes å formidle forsikring for det andre selskapet. For å unngå tvil, foreslås dette sagt uttrykkelig i lovutkastet § 12-5 annet ledd.

Det er forsikringsformidlingsloven kapittel 7 om forsikringsagentvirksomhet som er relevant i forhold til et skadeforsikringsselskaps formidling av forsikringer for et annet forsikringsselskap. Forsikringsformidlingsloven kapittel 7 inneholder blant annet bestemmelser om at forsikringsselskapet som gjør bruk av en forsikringsagent til å selge forsikringer for seg, plikter å foreta en registrering av forsikringsagentforetaket, vurdering av agentens egnethet og kvalifikasjoner, krav til informasjon til kunden og opplysningsplikt overfor Kredittilsynet. Banklovkommisjonenforeslår at disse bestemmelsene i forsikringsformidlingslovens kapittel 7 gjøres gjeldende i tilfeller hvor et skadeforsikringsselskap opptrer som forsikringsagent for et annet forsikringsselskap, jf. lovutkastet § 12-5 tredje ledd. Banklovkommisjonen kan ikke se at det er nødvendig at skadeforsikringsselskapet tegner særskilt forsikring for å kunne drive virksomhet som forsikringsagent eller at selskapet skal måtte ha særskilt klientkonto. Det foreslås derfor at forsikringsformidlingsloven §§ 7-5 og 7-6 ikke kommer til anvendelse.

5.4 Krav om konsesjon som skadeforsikringsselskap

5.4.1 Konsesjonspliktig virksomhet

Som nevnt ovenfor i avsnitt 5.3.1, vil karakteristiske kjennetegn ved en forsikring være at forsik­ringsselskapet mot avgift (premie) påtar seg, for et bestemt tidsrom, et risikoavhengig økonomisk ansvar overfor forsikringskunden. Videre at avtalen gjelder bestemte objekter eller forhold som i avtaleperioden er utsatt for et risikoforløp som er bestemt av tilfeldige begivenheter. Forsikringsavtalen angir hvilke utfall av et risikoforløp som medfører plikt for forsikringsselskapet til å utbetale penger.

Konsesjonsplikten innebærer at en privat person eller et foretak ikke har lovlig adgang til å inngå avtaler som må karakteriseres som forsikring, uten at det er gitt konsesjon til å drive forsik­ringsvirksomhet. Konsekvensen av dette er at dersom en virksomhet ikke er å anse som forsikringsvirksomhet, vil det heller ikke være behov for konsesjon for å drive denne formen for virksomhet.

Spørsmålet om avgrensningen mellom konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet og ikke-konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet, må holdes atskilt fra spørsmålet om hvilken virksomhet som et forsikringsselskap, det vil si et selskap som allerede er gitt konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet, kan drive. Det er selve kjernevirksomheten (se ovenfor avsnitt 5.3.1.) for et forsikringsselskap som vil utgjøre den konsesjonspliktige virksomheten. Definisjonen av «skadeforsikring» vil si en del om grensedragningen mellom konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet og ikke-konsesjonspliktig virksomhet, men ikke gi avgjørende føringer for sistnevnte grensedragning. Forsikringsselskapene vil videre kunne drive tilleggsvirksomhet i tillegg til kjernevirksomhet, se ovenfor 5.3.4. Dette vil kunne være virksomhet som også fritt kan drives av foretak som ikke har konsesjon som forsikringsselskap. Et eksempel er at et foretak kan administrere rene kontoordninger på lik linje med skadeforsikringsselskaper, slik det er lagt til grunn ovenfor i avsnitt 5.3.5.4 punkt 2, uten at dette utløser noen konsesjonsplikt.

Banklovkommisjonen har i denne utredningen om skadeforsikringsvirksomhet ikke funnet grunnlag for å gå nærmere inn på hvilke kriterier som kan være relevante ved grensedragning mellom konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet og ikke-konsesjonspliktig virksomhet generelt sett. Her tas bare opp en særskilt problemstilling som Finansdepartementet i et delmandat har bedt om at Banklovkommisjonen vurderer nærmere.

5.4.2 Erstatning til dekning av bøter mv. ved lovovertredelser

5.4.2.1 Delmandat og bakgrunnen for dette

Som gjengitt ovenfor i avsnitt 1.1, ba Finansdepartementet i brev av 23. november 2006 Banklovkommisjonen i sin gjennomgang av regelverket for skadeforsikring, også å ta med en vurdering av de spørsmål som erstatningsordninger som dekker kundens ansvar for overtredelsesgebyr eller bøter som følge av smugling, fartsovertredelser, ulovlig nedlasting på Internett og andre lovbrudd reiser, inkludert en nærmere vurdering av behov for regler (presiseringer) om erstatningsordninger som nevnt, i sin utredning om skadeforsikring.

Mandatet har sin bakgrunn i at det i løpet av sommeren og høsten 2006 dukket opp saker i media vedrørende foretak som reklamerte for, og tilbød, ordninger med formål å betale bøter eller gebyrer som følge av overtredelser av fartsgrenser, parkeringsreglement, smugling og lignende for mennesker som på forhånd hadde betalt medlemskap i ordningen. På spørsmål fra stortingsrepresentant Solveig Horne uttalte finansminister Kristin Halvorsen 23. november 2006 følgende:

«Etter det jeg har fått opplyst, er det i den senere tid etablert enkelte foretak som tilbyr ulike ordninger med det formål å yte erstatning til dekning av kundenes ansvar for overtredelsesgebyr eller for bøter i henhold til forenklede forelegg. Det ytes også erstatning for tap som skyldes tollmyndighetenes beslag ved ulovlig innførsel av tollpliktige varer. Kundenes rett til erstatning til dekning av slike gebyrer, bøter og annet tap er betinget av at kundene på forhånd har innbetalt vederlag til foretaket, og vederlagets størrelse varierer med de grenser for foretakets ansvar som skal gjelde i forhold til den enkelte kunder.

Ingen av disse foretakene har søkt om eller er meddelt tillatelse til å drive skadeforsikringsvirksomhet i henhold til forsikringsloven § 2-1.

De erstatningsordninger det her gjelder, yter, etter det jeg har fått opplyst, på samme måte som vanlig ansvarsforsikring, erstatning til dekning av kundenes økonomiske ansvar i samsvar med de vilkår som foretaket har fastsatt, og som inngår som del av avtalen mellom foretaket og den enkelte kunde. Dersom en ordning også yter erstatning for tap som skyldes beslag av varer etter vedtak av offentlig myndighet, gir ordningen dekning mot en risiko som på andre livsområder kan være omfattet av tingsskadeforsikring. Slike erstatningsordninger er derfor utformet etter prinsipper som ligger til grunn også for tradisjonelle erstatningsordninger på skadeforsikringsområdet, selv om de former for tap som gir rett til erstatning, normalt ikke omfattes av de former for forsikring skadeforsikringsselskapene tilbyr.

Etter min foreløpige vurdering utgjør de nye erstatningsordningene det her gjelder, en særlig form for skadeforsikring mot vederlag som ikke lovlig kan drives av foretak uten tillatelse etter forsikringsloven § 2-1. Dette gjelder uavhengig av om det foretak som forestår virksomheten, er organisert som selskap, selveiet foretak eller forening, og uavhengig av om den formelle betegnelse som benyttes om de erstatningsprodukter som tilbys. Det er Kredittilsynets oppgave å påse at foretak ikke begynner eller driver slik virksomhet uten lovlig tillatelse.»

Ved brev av 24. november 2006 fra Finansdepartementet ble Kredittilsynet bedt om å følge opp saken i tråd med Finansministerens uttalelse. Ved brev samme dag tilskrev Kredittilsynet en rekke selskaper som tilbød medlemskap som medførte dekning av fartsbøter og forhåndsvarslet at Kredittilsynet vurderte å gi selskapene pålegg om å opphøre med forsikringsvirksomhet. I februar 2007 foretok Kredittilsynet en endelig vurdering av sakene. Kredittilsynet var av den oppfatning at slik virksomhet er konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet, og påla selskapene å opphøre med virksomheten. Enkelte av selskapene som Kredittilsynet påla å stanse sin forsikringsvirksomhet, synes etter dette å ha fortsatt sin virksomhet gjennom etablering i Storbritannia. Det er imidlertid uklart om denne virksomheten fortsatt eksisterer ved avgivelse av denne utredningen.

5.4.2.2 Forholdet til EU/EØS

EU/EØS-regelverket fastslår at nærmere konsesjonsvurdering og vurdering av hva som er forsik­ringsvirksomhet ligger til nasjonale myndigheter. Dermed kan dette reguleres nærmere i nasjonal lovgivning.

Ut fra det Banklovkommisjonen har klart å bringe på det rene, er det ulik praksis i EU- og EØS-landene når det gjelder om slike ordninger tillates eller ikke. I Sverige har det vært etablert tilsvarende ordninger som i Norge, som åpner for erstatning av bøter og forelegg. Om disse ordningene drives i form av forsikringsselskap med konsesjon og om virksomheten fortsatt pågår, er uklart.

5.4.2.3 Banklovkommisjonens vurdering og forslag til regulering

1) Som nevnt ovenfor i avsnitt 5.3.1, vil karakteristiske kjennetegn ved en forsikring være at forsik­ringsselskapet mot avgift (premie) påtar seg for et bestemt tidsrom et risikoavhengig økonomisk ansvar overfor forsikringskunden, avtalen gjelder bestemte objekter eller forhold som i avtaleperioden er utsatt for et risikoforløp som er bestemt av tilfeldige begivenheter og avtalen angir hvilke utfall av et risikoforløp som medfører plikt for forsikringsselskapet til å utbetale penger.

Ved de erstatningsordningene som Finansdepartementets delmandat omhandler, vil for det første virksomheten gå ut på at kunden skal forhåndsbetale inn en avgift til foretaket eller personene som etablerer erstatningsordningen. Ved innbetaling av denne avgiften får kunden et krav på å få erstattet utlegg i form av ilagte gebyrer eller bøter som følge av nærmere angitte lovovertredelser innenfor en bestemt tidsperiode. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det ingen tvil om at det i disse tilfellene skjer en overføring av risiko fra kunden til foretaket som har etablert ordningen mot betaling av en forhåndsdefinert premie. Om denne premien benevnes medlemskontingent og ordningen er etablert som en forening eller annen form for medlemsordning, kan ikke være avgjørende i denne sammenheng. Det avgjørende spørsmålet er, etter Banklovkommisjonens oppfatning, om risikoforløpet i disse tilfellene må anses som bestemt av tilfeldige begivenheter eller ikke.

Lovovertredelser som medfører ileggelse av bøter eller gebyrer, kan bero på en bevisst og kalkulert risikotagning fra lovovertrederens side (forsettlig handling) eller en uaktsom handling ved at vedkommende ikke er tilstrekkelig aktpågivende. Forutsetningen er at både forsettlig og uaktsom overtredelse av lovforbudet eller -påbudet er straffesanksjonert. Selve lovovertredelsen kan således ikke anses å bero på en tilfeldig begivenhet som lovovertrederen ikke kan kontrollere eller påvirke. Tvert imot vil det være lovovertrederen som avgjør om lovovertredelsen finner sted eller ikke.

Alle fartsovertredelser, innførsler av ulovlige varer eller ulovlige nedlastninger fra Internett medfører imidlertid ikke at overtrederen ilegges gebyr eller bøter. Det er bare et lite mindretall av antall lovovertredelser som får som følge at det ilegges gebyr eller bot. Særlig gjelder dette for fartsovertredelser. Det er risikoen for at man blir tatt i fartskontroll, tollkontroll eller lignende som er avgjørende for om gebyr eller bot blir ilagt. Denne risikoen vil kunne beregnes statistisk dersom man har tilstrekkelig erfaringstall for gjennomførte kontroller og ilagte gebyrer. Den enkelte som begår en lovovertredelse vil også regne med at det er en viss risiko for at vedkommende kan bli tatt i kontroll. Etter Banklovkommisjonens vurdering skiller ikke dette seg vesentlig fra den risiko eller begivenhet en forsikringskunde påregner å kunne bli utsatt for i form av en ulykke eller skade. Det at man blir tatt i kontroll må etter Banklovkommisjonens oppfatning betraktes som en tilfeldig begivenhet som kunden mot betaling velger å overføre til et foretak eller organisasjon.

For de som har etablert slike ordninger er det videre en forutsetning for at de ikke skal tape penger på ordningen, at antallet medlemmer og de forhåndsinnbetalte avgiftene eller kontingentene ikke er mindre enn de erstatningsbeløp som må utbetales i form av dekning av ilagte gebyrer og bøter. I dette ligger en forutsetning om at risikoen for å bli tatt i kontroll utjevnes mellom kundene eller medlemmene av ordningene og at medlemskontingenten eller avgiften utregnes i forhold til antatt ilagte forelegg, gebyrer eller bøter for denne gruppen av personer.

Etter Banklovkommisjonens vurdering må slike ordninger anses som forsikringsvirksomhet i for­sik­ringslovens forstand. Etablering av slike erstatningsordninger vil dermed måtte anses som konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet i henhold til forsikringsloven § 1-2.

2) Spørsmålet etter dette vil bli om det bør gis konsesjon til forsikringsvirksomhet som går ut på å erstatte kundenes tap som følge av ilagte forelegg, gebyrer eller bøter. Lovovertredelser straffesanksjoneres for å påvirke det enkelte individ til å følge loven. En nødvendig forutsetning for at dette skal virke, er at man selv eller andre som overtrer lovbestemmelser blir tatt og får en straff som oppfattes som negativ eller som en ulempe. Dersom den enkelte vet at han eller hun som følge av en forsikring ikke vil oppleve konsekvenser ved lovovertredelsen, kan motivasjonen til å følge loven bortfalle helt eller delvis. En reduksjon av staffesanksjoners individualpreventive hensyn vil på denne måten kunne bli vesentlig redusert, noe som må anses som samfunnsmessig svært uheldig. Samfunnet vil på denne måten kunne miste, eller få svekket, et av få effektive verktøy som bidrar til at nødvendige samfunnsmessige regler og normer følges.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning vil det være moralsk svært lite heldig om det kan gis konsesjoner til etablering av forsikringsordninger som bidrar til å svekke det enkelte individs motivasjon til å følge samfunnets fastsatte lover og regler. Banklovkommisjonen foreslår derfor at det i forsik­ringsloven § 2-1 tas inn en ny bokstav d som innebærer at det ikke skal gis tillatelse til virksomhet som vil være i strid med ærbarhet eller rettsordenen for øvrig.

For å sikre at heller ikke etablerte forsikringsselskaper – som allerede har konsesjon som skadeforsikringsselskap – starter salg av slike produkter, foreslår Banklovkommisjonen at det i loven tas inn et forbud mot at skadeforsikringsselskaper markedsfører eller tilbyr forsikringer som departementet finner vil være i strid med ærbarhet eller rettsordenen for øvrig, jf. lovutkastet § 12-1 tredje ledd.

6 Skadeforsikringsselskapenes risikostyring

6.1 Typer av risiko

6.1.1 Oversikt

Gjennom sin virksomhet er skadeforsikringsselskaper utsatt for en rekke ulike typer av risiko som kan påvirke selskapet i større eller mindre grad. Å vurdere og kontrollere den risikoen som selskapet utsettes for, eller kan utsettes for, til enhver tid er viktig både for selskapet selv og dets eiere, kundene og samfunnet som sådan.

For samfunnet som sådan og dermed myndighetene, er det av stor betydning at den virksomhet som skadeforsikringsselskapene driver er forsvarlig slik at de kan dekke forsikringsforpliktelsene de påtar seg til enhver tid. Dette da forsikringsselskapene gir kundene sikkerhet for helt grunnleggende behov og investeringer som er foretatt, se ovenfor avsnitt 4.1.3. For myndighetene vil det derfor være sentralt å sikre soliditeten i selskapene gjennom krav i lovgivningen. I tillegg til kapitalkrav og krav til avsetning til forsikringstekniske avsetninger, vil dette kunne utgjøre regler som sikrer at selskapene har tilstrekkelig kompetanse, administrasjon og styring av den risiko som selskapets virksomhet innebærer til enhver tid. Det kan også dreie seg om lovregler som har til hensikt å begrense plasseringer i ulike typer risiko.

Selskapets soliditet vil være viktig for kundene, men kundene vil også ha interesse i at selskapet drives på en slik måte at premiene kan holdes så lave som mulig. Dette vil kunne avhenge blant annet av hvilken risiko selskapet tar i forbindelse med forvaltning av kapitalen i selskapet. Kundene vil også kunne ha interesse i at det skapes en viss stabilitet i premienivået som sikrer forutberegnelighet både på kort og lang sikt. Eierne vil videre være interessert i et best mulig resultat slik at fortjenesten på plasseringen i eierkapital blir høyest mulig. Selskapets valg hva gjelder risikostyring, vil kunne ha stor betydning for verdiskapningen i selskapet på kort og lang sikt og derigjennom vil både kunder og eiere ha interesse i hvilken risiko selskapet tar.

Risikoen som påløper i forbindelse med skadeforsikringsvirksomhet kan deles i to hovedkategorier: Forsikringsrisiko og finansiell risiko. Forsik­ringsrisiko er risiko knyttet til at de premier forsik­ringsselskapet har krevd for å påta seg forsikringsforpliktelser ikke overstiger de erstatningsutbetalinger som påløper i forbindelse med forsikringskontraktene. Dette omfatter også risiko knyttet til de avtaler om reassuranse som forsik­ringsselskapet har inngått. Dette er risiko som er knyttet til gjeldssiden i selskapenes balanse. Nedenfor i avsnitt 6.1.2 og 6.1.3 ser Banklovkommisjonen nærmere på forsikringsrisiko og reassuranserisiko i skadeforsikring. I tillegg til forsikringsrisiko og finansiell risiko kommer det operasjonell risiko som er knyttet til enhver form for virksomhet. Den operasjonelle risikoen knyttet til skadeforsikringsvirksomhet, vil ikke bli særskilt behandlet av Banklovkommisjonen i denne sammenheng.

Finansiell risiko omfatter markedsrisiko knyttet til varierende verdi på de eiendeler som skadeforsikringsselskapet plasserer forsikringstekniske avsetninger og egenkapital i. Dette er således en risiko som først og fremst er knyttet til aktivasiden i balansen. Disse typer risiko beskrives nærmere nedenfor i avsnitt 6.1.4, 6.1.5 og 6.1.6.

De ulike kategoriene av risiko kan ikke ses isolert fra hverandre. Det er en sterk og klar sammenheng mellom forsikringsrisiko i skadeforsikring og annen risiko knyttet til virksomheten, se ovenfor avsnitt 3.2.4. Det vil være den totale risikoen som har betydning for selskapets soliditet og lønnsomhet. Noen av de viktigste sammenhengene forsøkes det å gi en oversikt over nedenfor i avsnitt 6.2. Videre vurderes betydningen av dette for reguleringen av skadeforsikringsselskapenes kapitalforvaltning i avsnitt 6.3. Banklovkommisjonen har i avsnitt 6.4 sett på hvordan dette bør reguleres i lov og forskrift.

6.1.2 Forsikringsrisiko

Som nevnt innledningsvis i avsnitt 4.1.3 ovenfor, er den grunnleggende tanken bak forsikring at mennesker går sammen i et kollektiv og deler risikoen for at skade og sykdom kan ramme eiendeler, eiendom eller personer. Forsikringskollektivene etableres normalt i forsikringsselskaper. Overføringen skjer ved at kunden betaler en forhåndsfastsatt premie som motytelse for at forsikringsselskapet påtar seg risikoen for skade eller sykdom. På denne måten pulveriseres faren for tap for den enkelte på et større kollektiv av kunder i forsik­ringsselskapet.

Fordelingen av risiko forutsetter at kollektivet er av en viss størrelse og at det er et forhold mellom den premie som betales og den risiko som forsikringsselskapet overtar. Beregningen av risiko som selskapet må foreta, er en beregning av hvilke framtidige erstatningsutbetalinger som påregnes å måtte skje. Beregningen av framtidige erstatningsutbetalinger skjer ut i fra aktuarielle modeller basert på statistikk og skadehistorikk. Disse modellene dekker en rekke mulige variabler i utviklingen av erstatningsutbetalingene. Det vil for eksempel være snakk om risikotype, forsikringssum, geografisk plassering og art av næringsvirksomhet og lignende.

Risikoen for selskapet vil ligge i at de faktiske erstatningsutbetalingene overskrider den forventede skadeutbetalingen som utgjør hoveddelen av den forhåndsfastsatte premien. Dette kan forårsakes av flere forhold. En mulighet er at skadestatistikk og skadehistorikk er basert på et for lite grunnlag slik at det ikke fanger opp variasjoner som må anses som forventede i antallet skader og størrelsene på erstatningsutbetalinger mv. Videre kan det inntre skader med svært stort omfang eller katastrofer som medfører svært høye erstatningsutbetalinger. I tilknytning til personskader kan det også skje en økning av erstatningenes størrelse utover det påregnede som følge av domstolsavgjørelser.

Et skadeforsikringsselskap vil kunne styre og kontrollere forsikringsrisikoen det påtar seg på ulike måter. En del av styringen vil kunne skje i forkant før inngåelse av forsikringskontrakter, og en del av styringen vil kunne skje etter at kontraktene er inngått. Når det gjelder styring i forkant, vil valget av hvilke produkter som selskapet skal markedsføre og hvilke markeder selskapet skal gå inn i, kunne påvirke risikoen for at framtidige erstatningsutbetalinger overstiger innbetalte premier. Selskapet vil lettere kontrollere risikoen dersom det velger å gå inn i markeder der de kan oppnå en relativt stor spredning av sin portefølje eller markeder hvor skadefrekvens og erstatningsutbetalinger betraktes som forholdsvis stabile. Videre kan en mulighet være å rette markedsføringen mot grupper hvor risikoen for skade vurderes som lav. Kontrollen av denne type risiko skjer normalt gjennom selskapets tegningspolitikk, samt ved ulike former for statistiske analyser i forbindelse med prisfastsettelse.

I den løpende forsikringsvirksomheten vil en løpende resultatoppfølging som omfatter både premier og erstatningsutvikling av hver enkelt bransje, være av stor betydning. På denne måten vil selskapet relativt raskt kunne iverksette tiltak. Hvilke tiltak dette kan være, ses det nærmere på nedenfor i avsnitt 6.2. En økning av skader kan også forebygges ved skadeforebyggende tiltak rettet mot kundene.

Risikoen for at erstatningsutbetalingene blir større enn lagt til grunn ved premieberegning avhenger av durasjonen (tiden mellom skadeinntreffelse og endelig erstatningsoppgjør) for det enkelte forsikringsprodukt. Erstatningene vil beregnes på grunnlag av forholdene på hendelsestidspunktet. For en del kontrakter, særlig knyttet til ansvarsforsikringer og personforsikringer, vil skaden kunne oppdages eller erstatningsoppgjøret endelig avgjøres, lang tid etter at forsikringsavtalen er inngått, se ovenfor avsnitt 3.2.1. Jo lengre tid det kan gå, jo vanskeligere vil det være å estimere framtidige erstatningskostnader. Ved langhalede forsikringer vil inflasjonsrisikoen, dvs. risikoen for at inflasjon gjør at erstatningsutbetalingene blir høyere enn beregnet, også være langt større. Forsikringsprodukter med kort durasjon er mindre utsatt for endringer som påvirker erstatningsutbetalinger i fremtiden. I figur 6.1 er gjennomsnittlig durasjon for ulike typer forsikringsprodukter illustrert.

Figur 6.1 viser at det er stor forskjell på durasjonen mellom tingskadeforsikringer og personforsikringer. Særlig er durasjonen for lovpliktige ansvarsforsikringer som yrkesskadeforsikringer og motorvognforsikringer lang. I forhold til yrkesskadeforsikring har det for eksempel vist seg at det kan oppstå nye og ukjente skadetyper som følge av materialer med skadevirkninger som på avsetningstidspunktet er ukjent. Dette medfører at usikkerheten ved beregningen av avsetninger både knyttet til rapporterte skader som ennå ikke er avgjort (RBNS) og oppståtte skader som ikke er rapportert (IBNR), er stor. IBNR-avsetningene vil være langt høyere for forsikringsprodukter som er såkalte langhalede enn korthalet risiko, fordi skadene kan oppdages eller komme til kjenne mange år etter hendelsen som gir grunnlag for erstatningsutbetalingen.

Kilde: Gjensidige Forsikring.

Figur 6.1 skiller mellom yrkesskadeforsikring i Danmark og i Norge fordi Gjensidiges virksomhet dekker slike forsikringer i begge land. I Danmark er durasjonen på yrkesskadeforsikring lengre fordi det er tillatt å utbetale deler av erstatningene som annuiteter, mens erstatningsoppgjør i Norge skjer ved engangsutbetalinger.

Uansett om forsikringene anses som korthalet eller langhalet, vil skadeselskapene bestrebe seg å gjennomføre erstatningsoppgjøret så raskt som mulig blant annet ved å tilrettelegge effektive saksbehandlingsrutiner. Morarentebelastningen i Norge er høy, forsinkede erstatningsoppgjør påfører dermed selskapene forholdsvis høye kostnader.

6.1.3 Reassuranserisiko

For å redusere sin egen forsikringsrisiko vil skadeforsikringsselskapene i større eller mindre grad tegne gjenforsikringer. Gjenforsikringene bidrar til å beskytte skadeforsikringsselskapets egenkapital. Gjenforsikring medfører at det selskapet som har overtatt gjenforsikringen må betale sin del av erstatningsbeløpene ved en skade. Det vises til avsnitt 3.2.5 ovenfor.

Skadeforsikringsselskapene utarbeider egne reassuranseprogrammer og strategier som revideres jevnlig. Valget av strategi vil avhenge av en rekke faktorer som selskapets egenkapitalsituasjon, rentenivå og premienivået for gjenforsikring. Disse sammenhengene er det sett nærmere på nedenfor i avsnitt 6.2.

Uansett om skadeforsikringsselskapet har tegnet gjenforsikring som medfører at gjenforsikrer er ansvarlig for deler av erstatningsbeløpet, vil skadeforsikringsselskapet være ansvarlig for hele erstatningsbeløpet overfor kunden. Skadeforsik­ringsselskapet bærer således risikoen for at gjenforsikrer gjør opp sine forpliktelser i henhold til gjenforsikringsavtalen og at oppgjøret skjer i tide. Dette utgjør en kredittrisiko, se nedenfor avsnitt 6.1.5. Det vil derfor være viktig for skadeforsik­ringsselskapet å tegne gjenforsikring i reassuranseselskaper med god soliditet, dvs. med en god rating.

6.1.4 Finansiell risiko

Den andre typen hovedrisiko som skadeforsik­ringsselskapene er eksponert for, er som nevnt ovenfor i avsnitt 6.1.1, finansiell risiko. Dette betraktes normalt som risiko knyttet til selskapenes kapitalforvaltning og aktivaallokering. Denne risikoen kan deles inn i markedsrisiko, kredittrisiko og likviditetsrisiko, og oppstår ved selskapenes investeringer i ulike typer eiendeler. Kredittrisiko og likviditetsrisiko behandles nedenfor i avsnitt 6.1.5 og 6.1.6.

Markedsrisiko er for det første risiko som oppstår ved at typisk prisene på aksjer og eiendomsinvesteringene varierer. Forsikringsselskapet kan ha plassert kapitel direkte i aksjer eller fast eiendom eller via fond, hvis verdiutvikling avhenger av prisen på aksjer eller fast eiendom eller eventuelt andre kapitalinstrumenter knyttet til slike aktiva. Plassering i obligasjoner og andre renteinstrumenter vil videre påføre selskapene en renterisiko. Dette er risiko knyttet til verdifall som følge av endringer i rentenivået. Som følge av at selskapene kan ha plassert kapital i andre land eller inngått forsikringsforpliktelser i andre land, vil selskapene også kunne ha en risiko for tap knyttet til endringer i valutakurser. Normalt vil selskapene forsøke å matche forsikringsforpliktelser i andre land med tilsvarende aktivaplasseringer i den samme valutaen. Selskapene kan videre ha valutarisiko knyttet til investeringer i utenlandske valuta. Kanskje først og fremst ved investeringer i utenlandske obligasjoner enten dette dreier seg om obligasjoner som skal holdes til forfall (anleggsobligasjoner) eller omløpsobligasjoner, eller valutarisiko knyttet til andre renteinstrumenter.

Den kapitalen som plasseres med markedsrisiko er beregnede framtidige erstatningsutbetalinger og påløpte erstatningsutbetalinger som ennå ikke er utbetalt, samt selskapets egenkapital eller ansvarlige lån.

Selskapene vil gjennom en aktiv kapitalforvaltning søke å oppnå en aktivaallokering som gir størst mulig avkastning både på kort og lang sikt innenfor de plasseringsbegrensninger som følger av regelverket og interne retningslinjer. Som beskrevet ovenfor i avsnitt 3.4, krever kapitalforvaltningsreglene at styret skal påse at det utarbeides en kapitalforvaltningsstrategi som sikrer selskapene en forsvarlig kapitalforvaltning, se også avsnitt 3.2.4. Nærmere tall for selskapenes aktivaallokering er inntatt i avsnitt 4.5 ovenfor.

6.1.5 Kredittrisiko

Kredittrisiko er knyttet til risikoen for at en motpart ikke klarer å gjøre opp for seg i samsvar med inngått avtale innen forfall. Skadeforsikringsselskap vil være eksponert mot kredittrisiko knyttet til investeringer i form av for eksempel obligasjoner og gjennom fordringer mot forsikringskunder ved at de for eksempel er ansvarlig for skader påført tredjemann etter at forsikringsavtalen er inngått, men før premien er innbetalt. Som nevnt ovenfor i avsnitt 6.1.3, vil selskapene også være eksponert for kredittrisiko ved fordringer mot reassurandører. Dette er bakgrunnen for kravet til reassuranseavsetninger som er beskrevet ovenfor i avsnitt 3.3.5.

6.1.6 Likviditetsrisiko

Likviditetsrisiko er risikoen for at man ikke har evne til å innfri betalingsforpliktelser ved forfall, eller at man må realisere eiendeler til en høy kostnad for å kunne innfri forpliktelsene. På bakgrunn av at mange av kontraktene i skadeforsikring er ettårige og omløpshastigheten mellom innbetaling av premier og utbetaling av erstatninger for en rekke forsikringsprodukter er relativt kort, er likviditet svært viktig for skadeforsikringsselskapene. I livsforsikring der omløpshastigheten er langt lavere og det kan gå lang tid mellom innbetaling av premie og pensjonsutbetalinger, er det ikke behov for å legge samme vekt på likviditet ved for eksempel vurdering av strategi for aktivaallokering.

Likevel vurderes likviditetsrisikoen som begrenset i skadeforsikring som følge av at ikke bare utbetalingsstrømmen er høy i skadeforsikring, men også innbetalingsstrømmen i form av innbetaling av premie er høy, se nedenfor i dette avsnitt punkt 2). Særlig for de større selskapene vil likviditetsrisikoen spille liten rolle. For små selskaper vil risikoen derimot kunne bli av betydning dersom det skjer større skader. Selv om små selskaper ved slike skader bare bærer en begrenset del av risikoen for egen regning, vil et oppgjør fra reassuranseselskapene kunne ta tid og utbetalingene til de skadelidte vil normalt ikke kunne avventes til reassuranseoppgjøret er ferdig. Dette kan skape tidsbegrensede likviditetsmessige problemer. Imidlertid finnes det ordninger som gir selskapene muligheter til å foreta såkalte «cash-calls» til reassuranseselskapene i de tilfeller det skal foretas store delutbetalinger. Likviditetsrisikoen for mindre selskaper vurderes derfor heller ikke som særlig høy under normale markedsforhold.

6.2 Sammenheng mellom forsikringsrisiko og annen risiko

Dersom man ser risikofaktorene som er nevnt ovenfor i avsnitt 6.1 i sammenheng, kommer det fram en del særlige forhold for skadeforsikringsselskapenes virksomhet sammenlignet med livsforsikring. Dette er forhold som har betydning særlig for skadeselskapenes valg av kapitalforvaltningsstrategi og valg av enkeltplasseringer.

1) Det er den totale samlede forsikringsrisiko og finansielle risiko som vil være avgjørende for skadeforsikringsselskapets forretningsmessige resultat. I skadeforsikring har avkastningen på kapitalforvaltningen utelukkende betydning for selskapets forretningsmessige resultat. Finansavkastningen tilfaller i sin helhet selskapet og utgjør vanligvis en ganske vesentlig inntektspost i selskapets årsregnskap (se også ovenfor avsnitt 3.2.3). Dette skyldes at det i skadeforsikring i motsetning til i livsforsikring, ikke tradisjonelt er knyttet sparekapital til skadeforsikringsproduktene. I livsforsikring fordeles og tilordnes de forsikringstekniske avsetninger de enkelte forsikringskontraktene. Dette skillet mellom selskapets andel og kundenes andel av forvaltningskapital gir grunnlag for fordeling av årets finansavkastning mellom livselskapet og kundene. Siden det i skadeforsikring ikke skjer et slikt skille og hele forvaltningskapitalen betraktes som skadeforsikringsselskapets, tilfaller også finansavkastningen i sin helhet skadeforsikringsselskapet.

Dette innebærer at det er den totale risikoen som måles opp mot de resultatmål og budsjetter som skadeselskapet har fastsatt i sine strategier. Slike målinger skjer normalt løpende gjennom året. Resultatene av selskapets forsikringsvirksomhet vises i selskapets Combined ratio (CR), se ovenfor avsnitt 3.2.4. Dersom kapitalavkastningen er høy, vil dette kunne bidra til at selskapet kan kompensere resultatmessig for en høy CR og således gi selskapet et positivt totalresultat. Å ha en høy CR over tid og samtidig basere seg på en jevnt god kapitalavkastning over tid vil imidlertid kunne være risikofylt for selskapets soliditet.

Den nære sammenhengen mellom forsikringsvirksomheten og kapitalforvaltningen, har i skadeforsikring medført at de fleste skadeforsikringsselskapene i det norske markedet de senere år har hatt hovedfokus på forsikringsvirksomheten. Kapitalforvaltningen er i dag utformet slik at den både utgjør en stabiliserende og balanserende faktor i forhold til variasjoner som kan opptre i den forsik­ringsvirksomhet som selskapet driver. Ved premieberegningen vil blant annet selskapene ta hensyn til beregnet kapitalavkastning. For korthalede forretninger der det normalt går kort tid mellom innbetaling av premie og utbetaling av erstatninger, vil kapitalavkastningselementet i premieberegningen være marginalt, men for langhalede forretninger vil elementet ha langt større betydning ved premieberegningen.

Dersom totalrisikoen i selskapets virksomhet blir for høy, vil skadeselskapet i utgangspunktet ha ulike alternativer. De vil kunne endre premien slik at risikoen for at erstatningsutbetalingene blir høyere enn innbetalte premier og beregnede avsetninger reduseres. Dette vil imidlertid ta noe tid. De fleste kontraktene i skadeforsikring inngås med en bindingstid for premien på ett år av gangen, i hvert fall hva gjelder det private segmentet av selskapenes portefølje. Dette innebærer at det vil ta halvannet til to år før man får hevet premienivået for hele porteføljen. For næringslivsporteføljen er det vanlig at premieforfall er knyttet til årsskiftet og endringene vil dermed kunne skje noe raskere enn for det private segmentet. Selskapets risiko for egen regning kan videre tenkes redusert ved økt tegning av reassuranseandelen. Gjenforsikringsavtalene inngås imidlertid normalt for ett år av gangen og det vil dermed ta noe tid å foreta endringer i reassuransestrategien som er valgt. Selskapene vil kunne ha mulighet for å kjøpe tilleggsdekninger i form av ekstra gjenforsikringer midt i en periode, men dette vil imidlertid medføre en del ekstrakostnader. Dette innebærer at dersom skadeselskapets totale risiko blir for høy i løpet av året og det er behov for rask justering av risikoen, vil reduksjon av risikoen normalt måtte skje ved reduksjon av den finansielle risikoen. Det vil si endring av selskapets aktivaallokering. Dette kan skje forholdsvis raskt. Den finansielle risikoen blir på denne måten en residual på kort sikt i forhold til det mål selskapet har i forhold til den totale risiko og i forhold til det totalresultatet som er målet for virksomheten.

Formålet med kapitalforvaltningen har således i stor grad vært å stabilisere og sikre skadeforsik­ringsselskapenes forretningsmessige resultat. Dette kan blant annet gi seg utslag i at selskapene for å sikre årsresultatet, vil laste av kapitalforvaltningsrisiko mot slutten av året for å sikre årsresultatet, og at ønske om forutsigbarhet har gjort at skadeselskapene i forholdsvis stor grad har plassert en stor andel av kapitalen i obligasjoner.

Bruken av kapitalforvaltningen som stabiliserende faktor i skadeforsikring står i motsetning til livsforsikring der kapitalforvaltningen spiller en vesentlig rolle for livsforsikringsselskapenes resultat og kundenes oppbygging av sparekapital og en maksimering av avkastningen også har vært viktig for livsforsikringsselskapenes konkurranseevne. Dette har medført at kapitalforvatningen i seg selv har vært ansett som viktigere i livsforsikring. I skadeforsikring skjer det ingen fordeling av overskudd mellom selskapet og kundene slik lovreglene krever i livsforsikring. I skadeforsikring har selskapet heller ikke påtatt seg noen renteforpliktelser knyttet til de innbetalte premier eller innskudd, slik livsforsikringsselskapene gjør gjennom den garanterte renten. Disse forholdene medfører at man også ser forskjeller i kapitalforvaltningsstrategien mellom skadeselskapene og livselskapene, noe som også sammen med forhold som beskrives nærmere under punkt 2 og 4 i dette avsnitt, gir seg til dels utslag i forskjeller i de gjennomsnittlige avkastningsresultatene for skade og liv.

I livsforsikring vil kapitalforvaltningen og avkastningsresultatet som følge av overskuddsreglene og renteforpliktelsene overfor kundene ha mer direkte betydning for soliditeten enn det som er tilfelle for skadeforsikring. Dette gjør også at konkurranseparameterne mellom skadeforsik­ringsselskapene blir annerledes enn i livsforsikring.

2) En annen faktor i skadeforsikringsselskapenes virksomhet som er av betydning for kapitalforvaltningen og det avkastningsresultat som oppnås, er innbetalte midlers omløpshastighet. Som nevnt foran i avsnitt 3.2.1, er de fleste skadeforsikringsprodukter basert på en forsikrings- og premieperiode av ett års varighet. Selv om mange forsikringer i medhold av forsikringsavtaleloven § 3-2 fornyes automatisk for en ny periode på ett år av gangen med mindre partene sier opp avtalen, må kontraktene anses å ha en varighet på ett år. Den forskuddsbetalte premien som innbetales og de erstatningsavsetninger som foretas, vil således i utgangspunktet bare gjelde for ett år av gangen. Som påpekt foran i avsnitt 6.1.2 kan det imidlertid oppstå følgeskader som gjør at erstatningsavsetningene i en rekke tilfeller må ha et lengre tidsperspektiv enn ett år. Tidsperspektivet medfører at en relativt stor del av de premiemidlene som innbetales i løpet av et år vil komme til utbetaling i form av erstatninger i løpet av det samme året. Gjennomstrømningen av kapital knyttet til de forsikringstekniske avsetninger i et skadeforsikringsselskap vil derfor være høy. Dette har vesentlig betydning for hvilke tidsperspektiv et skadeforsikringsselskap kan ha ved plasseringen i eiendeler som dekker forsikringstekniske avsetninger. Figur 6.2 inntatt nedenfor viser at det alt vesentlige av erstatningsutbetalingene skjer de første 7 til 8 årene etter kontraktsinngåelsen. Det er stor forskjell mellom de ulike typer skadeforsikringsproduktene. Som tidligere nevnt, så vil utbetalinger knyttet til person- og ansvarsforsikringer kunne skje over en periode på mange år, mens erstatningsutbetalingen for eksempel for forsikringer knyttet til eiendom eller verdigjenstander for det meste vil være gjort opp i løpet av et år. Skadeforsikringsselskapenes produktsammensetning bør derfor påvirke deres investeringsstrategi.

De forsikringstekniske avsetningene i figur 6.2 innbefatter premieavsetninger (dvs. avsetninger for ennå ikke opptjent premie), se ovenfor avsnitt 3.3.2. Utbetaling av erstatninger skjer alltid fra erstatningsavsetningene som bygges opp løpende i løpet av året, se ovenfor avsnitt 3.3.3. Figur 6.2 bør ses i sammenheng med figur 6.1 over gjennomsnittlig durasjon for ulike forsikringsprodukter i skadeforsikring. Ut fra de opplysninger Banklovkommisjonen har mottatt, har andre større skadeforsikringsselskapene stort sett det samme utbetalingsmønster som figur 6.2 viser.

Kilde: Gjensidige Forsikring.

Til sammenligning vil tidsperspektivet i livsforsikring hva gjelder pensjonsforsikringer være et helt annet. Innbetalte pensjonsmidler vil kunne ha et tidsperspektiv på 30 – 40 år før de kommer til utbetaling. Selv om kapitalplasseringsperspektivet sett fra livsforsikringsselskapet og fra kundenes side også i disse tilfellene, blant annet som følge av flyttemulighetene, normalt er langt kortere enn 30 til 40 år, vil plasseringsperspektivet i livsforsikring være lengre enn i skadeforsikring.

En rask gjennomstrømning av kapital i skadeforsikringsselskapene medfører for det første et behov for selskapet til å foreta tilstrekkelig investering som ivaretar selskapets likviditet. At innbetalte premier forholdsvis fort kommer til utbetaling igjen i form av erstatningsutbetalinger, medfører at det meste av midlene ikke kan plasseres i eiendeler som tar lang tid å realisere. En tilstrekkelig andel av plasseringene må således skje i eiendeler som er relativt likvide. Det vil si at det normalt tar kort tid å realisere eiendelene, og kostnadene ved en rask realisering er begrensede. Videre vil det kunne være mindre hensiktsmessig å investere i eiendeler der verdien svinger forholdsvis mye over tid. Behovet for rask realisering kan medføre at man ikke vil kunne sitte med investeringer over lengre tid i påvente av at verdien igjen skal øke etter et større fall i markedet. Dette forholdet bidrar også til at investeringer i obligasjoner og andre renteinstrumenter framstår som fordelaktige og hensiktsmessige for skadeforsikringsselskapene.

3) Også selskapenes egenkapitalsituasjon påvirker den risiko de kan tillate seg å ta i forvaltningen av den samlede kapital. En god egenkapital­situasjon vil kunne gi selskapene større spillerom med hensyn til størrelsene på risiko som kan tas og valg av eiendeler for plassering av kapitalen. De største skadeselskapene i Norge har en god egenkapitalsituasjon som innebærer en egenkapital langt utover lovgivningens minstekrav, se tabeller inntatt ovenfor i avsnitt 3.5.1. Ut fra det Banklovkommisjonen har fått opplyst, synes de forsikringstekniske avsetninger for de store selskapene stort sett å ligge på rundt 80 prosent av totalbalansen. For Gjensidige Forsikring ligger de forsikringstekniske avsetninger så lavt som rundt 50 prosent av totalbalansen. Dette gir uansett for de fleste selskapene en forholdsvis stor egenkapitalandel. Til sammenligning er snittet på forsikringstekniske avsetninger i livsforsikring på vel 90 prosent av totalbalansen.

I denne sammenheng skal også betydningen av muligheten for å gjenforsikre risiko og dermed redusere kravet til de forsikringstekniske avsetninger nevnes. Dersom gjenforsikringspremien er forholdsvis lav og selskapene ser en mulighet for gjennom kapitalplassering å oppnå en større avkastning enn kostnadene ved gjenforsikring, vil de kunne øke sitt finansresultat ved å velge en større andel gjenforsikring enn det de ellers ville gjort. På denne måten frigjøres kapital som kan plasseres i eiendeler med forhåpentligvis god avkastning. Gjennom å redusere den forsikringsmessige risiko for egen regning, kan man øke den finansielle risiko uten at selskapets totalrisiko økes med forhåpentligvis bedre årsresultat som konsekvens.

4) For å kunne vurdere sammenhengene mellom de ulike typene risikoer og dermed analysere de mest fordelaktige sammensetningene av totalrisikoen til enhver tid, anvender selskapene avanserte programmer som simulerer ulike utviklingsmuligheter. Disse modellene er ofte benevnt Asset Liability Managment – ALM-modeller. Modellene er helt sentrale i selskapenes analyser og beslutninger vedrørende strategisk aktivaallokering og kjøp av gjenforsikring. Modellene brukes helt ned på produktnivå. Noe som også innebærer at kapitalkostnaden for de enkelte produkter kan prises.

5) Ovennevnte sammenhenger viser at den totale risikovurderingen i skadeforsikring er komplisert. Dette innebærer også at det er en rekke forhold som vil påvirke kapitalforvaltningene og valget av kapitalforvaltningsstrategi i skadeselskapene, noe som også gjør kapitalforvaltningen komplisert. Mye tyder også på at de ovennevnte forhold medfører at enkeltkomponentene i kapitalforvaltningen på grunn av forskjell i risiko og sammenhengen mellom disse, virker forskjellig i livsforsikring og skadeforsikring. Blant annet synes tidsperspektivet, omløpshastigheten og selskapenes avkastningsmål å medføre at plassering av en stor del av kapitalen i aksjer ikke er naturlig i en skadeforsikringsportefølje dersom man sammenligner med livsforsikring. Med store plasseringer i obligasjoner kunne man anta at kortsiktige svingninger i renten vil ha større betydning for skadeforsikringsselskapene enn livsforsikringsselskapene. Imidlertid vil mengden av de ulike omløpsobligasjoner med ulik løpetid søkes sammensatt slik at det vil avspeile selskapets utbetalingsprofil, se foran figur 6.2.

Tidsperspektivet og omløpshastigheten i skadeforsikring tilsier videre at plasseringer i fast eiendom ikke synes like attraktivt i skadeforsikring som livsforsikring. Imidlertid sikrer plassering i fast eiendom en realverdiøkning som kan motvirke inflasjonsrisikoen selskapene vil ha knyttet blant annet til erstatningsutbetalingene i den langhalede del av porteføljen.

På bakgrunn av disse særlige forhold har Banklovkommisjonen nedenfor vurdert lov- og forskriftsreguleringen av skadeforsikringsselskapenes kapitalforvaltning.

6.3 Regulering av skadeforsikringsselskapenes kapitalforvaltning

En oversikt over gjeldende kapitalforvaltningsregler for skadeforsikring er gitt ovenfor i avsnitt 3.4. I forsikringsloven § 6-6 er det fastsatt et generelt krav om at et forsikringsselskap skal sørge for forsvarlig kapitalforvaltning. Videre skal forsikringsselskapet sørge for at eiendeler til dekning av de forsikringsmessige avsetninger til enhver tid er plassert på en hensiktsmessig og betryggende måte sett i forhold til arten av forsikringsforpliktelsene og hensynet til sikkerhet, risikospredning, likviditet og avkastning. Forsikringsloven § 6-6 gjelder uansett hva slags forsikringsvirksomhet som forsikringsselskapet driver. Utover dette er det ikke gitt bestemmelser om kapitalforvaltningen av materiell karakter i loven. Kapitalforvaltningen er nærmere regulert i forskrift 17. desember 2007 nr. 1456 om skadeforsikringsselskapers kapitalforvaltning (skadeforskriften). Samme dato ble det fastsatt en tilsvarende forskrift for livsforsik­ringsselskapers kapitalforvaltning (livforskriften). Tidligere var de nærmere kapitalforvaltningsreglene gitt i en felles forskrift for skade- og livsforsikring. Skadeforskriften gjennomfører blant annet krav til plassering av de forsikringstekniske avsetningene som følger av skadeforsikringsdirektivene.

Selv om kapitalforvaltningsreglene nå er skilt i to forskjellige forskrifter henholdsvis for skade- og livsforsikring, er bestemmelsene i de to forskriftene langt på vei likelydende. Særlig gjelder dette for de alminnelige bestemmelsene i forskriftenes kapittel 2. For skadeforskriften synes det å være tatt utgangspunkt i tilsvarende bestemmelser i livforskriften, hvoretter bestemmelser som overhodet ikke passer for skadeforsikring er utelatt. På de punktene forskriftene har avvikende bestemmelser, gjelder dette enkelte forskjeller i mulige plasseringskategorier av eiendeler for de forsikringsmessige avsetninger samt enkelte grenser for plasseringer i ulike typer eiendeler.

Overfor Banklovkommisjonen har skadeforsik­ringsselskapene gitt uttrykk for at de er fornøyde med at kapitalforvaltningsreglene for henholdsvis skadeforsikring og livsforsikring er blitt delt i to forskrifter, og at et hovedtrekk i den nye kapitalforvaltningsforskriften for skadeforsikring er at det er gitt mer skjønnsmessig rom for selskapene til å tilpasse kapitalforvaltningen. Dette fordi det i de nye forskriftene er valgt mer generelle og skjønnsmessige begrensninger basert på forsvarlighetsprinsipper med krav om overvåking og kontroll enn det som var tilfelle i tidligere forskriftsregulering. At bestemmelsene i de to forskriftene i utgangspunktet er like, innebærer imidlertid at skadeforskriften ikke nødvendigvis klart og tydelig reflekterer de særpregede forhold som karakteriserer skadeforsikringsvirksomhet og som kan ha betydning for forsvarlighetsvurderingene som skal foretas. Sammenhengen mellom særegenheten ved den forsik­ringsvirksomhet som det enkelte selskapet driver og kapitalforvaltningen er lite vektlagt i forskriftsteksten. Videre er begrepsbruken på enkelte punkter i skadeforskriften fremmed i forhold til det som er vanlig i skadeforsikring.

Banklovkommisjonen har derfor funnet grunn til å foreslå enkelte endringer i kapitalforvaltningsforskriften for skadeforsikring, se nedenfor avsnitt 6.4.2. Banklovkommisjonen har videre vurdert om sammenhengen mellom skadeforsikringsvirksomheten og kapitalforvaltningen er av en slik sentral betydning at dette bør reflekteres i forsikringslovens kapittel 12, og således komme i tillegg til de generelle bestemmelsene i lovens § 6-6, se nedenfor avsnitt 6.4.1.

6.4 Forslag til nærmere lovregulering og endringer i forskrift

6.4.1 Forslag til lovregulering

For å reflektere de særlige forhold hva gjelder risikostyring i skadeforsikring som er beskrevet ovenfor i avsnitt 6.2, mener Banklovkommisjonen at det kan være hensiktsmessig at det tas inn en bestemmelse om risikostyring og kapitalforvaltning i forsikringsloven kapittel 12 som kommer i tillegg til den alminnelige bestemmelse om forsvarlig kapitalforvaltning i lovens § 6-6.

Når det gjelder omfanget av de midler som forvaltes av et skadeforsikringsselskap, foreslår Banklovkommisjonen at det i lovutkastet § 12-9 første ledd tas inn en bestemmelse som slår fast et grunnleggende prinsipp om omfanget av aktiva som forsikringsselskapet skal ha i balansen og den kapital som således skal utgjøre forvaltningskapitalen til enhver tid. Et skadeforsikringsselskap skal til enhver tid ha en forvaltningskapital som minst gir full dekning av minstekravene til forsikringsmessige avsetninger, selskapets øvrige forpliktelser og de lovfastsatte minstekravene til ansvarlig kapital. For å markere forskjellen fra livsforsikring foreslås det videre at det i lovutkastet § 12-9 annet ledd fastsettes uttrykkelig at avkastningen på forvaltningskapitalen tilfaller skadeforsikringsselskapet. Dette i motsetning til bestemmelsene om fordeling av avkastning i livsforsikring (forsikringsloven § 9-9), hvor avkastning på midler knyttet til kollektivporteføljen og investeringsvalgsporteføljen tilfaller kundene.

Banklovkommisjonen har videre funnet det hensiktsmessig at det i skadeforsikringsvirksomhetslovgivningen tas inn en lovbestemmelse som setter fokus på, og understreker viktigheten av, en helhetlig risikostyring av skadeforsikringsselskapenes virksomhet, herunder kapitalforvaltning. Banklovkommisjonen legger til grunn at et prinsipp om helhetlig risikostyring ikke er særegent for skadeforsikringsvirksomhet, men at det er av betydning for finansvirksomhet generelt. Imidlertid viser gjennomgangen ovenfor i avsnittene 6.1 og 6.2 at dette er av særlig stor viktighet innenfor skadeforsikringsvirksomheten. Et så viktig prinsipp bør derfor fremgå klart i virksomhetslovgivningen.

Banklovkommisjonen er kjent med at Kredittilsynet for tiden jobber med en ny forskrift om risikostyring og internkontroll for finansinstitusjoner mv. med hjemmel i kredittilsynsloven og finansieringsvirksomhetsloven. Et utkast til forskrift ble sendt på høring ved Kredittilsynets brev av 5. desember 2007 med høringsfrist 15. mars 2008. Utkastet inneholder enkelte generelle krav til risikostyring, men fastsetter i hovedsak materielle krav til utarbeidelse av strategier og kontrollrutiner i institusjonene. Banklovkommisjonen kan ikke se at utkastet fra Kredittilsynet er til hinder for – eller erstatter – en mulig lovbestemmelse i skadeforsikringsvirksomhetslovgivningen om grunnleggende prinsipper for risikostyring.

Banklovkommisjonen foreslår på denne bakgrunn at det i lovutkastet § 12-10 tas inn krav om at et skadeforsikringsselskap skal ha oversikt over, helhetlig styring av, og god kontroll med de risikoer som knytter seg til selskapets forsikringsvirksomhet og kapitalforvaltning. Dette vil således innebære at selskapet skal ha kontroll med risiko både knyttet til aktivasiden og passivasiden i balansen til enhver tid, jf. lovutkastet § 12-10 første ledd. Dette ansvaret skal påligge selskapets styre, og det foreslås at styret i loven pålegges en plikt til å fastsette strategier for risikostyring knyttet til selskapets samlede virksomhet, jf. lovutkastet § 12-10 annet ledd.

Når det gjelder styringen av risikoen knyttet til forsikringsvirksomheten som sådan, vil sentrale elementer her være strategi med hensyn til tegning av ulike typer forsikringer og retningslinjer for arten og omfanget av selskapets gjenforsikringer. Det foreslås at det i loven inntas krav om at selskapet skal utarbeide retningslinjer for dette, jf. lovutkastet § 12-10 tredje ledd. Det samme gjelder krav om at selskapet skal ha prosedyrer som gjør det i stand til å følge utviklingen i de ulike forsik­ringsbransjene selskapet driver, samt prosedyrer for å sikre et effektivt skadeoppgjør. Slike prosedyrer bør sette selskapet i stand til å oppdage tidlig om utviklingen i de ulike forsikringsbransjene medfører at for eksempel strategien for tegning av ulike typer forsikringer bør endres.

Når det gjelder de nærmere krav for kapitalforvaltningen,foreslås det at det i loven uttrykkelig sies at kapitalforvaltningen skal tilpasses variasjoner som kan oppstå med hensyn til forsikringsmessig risiko og resultatene i forsikringsvirksomheten, jf. lovutkastet § 12-11 første ledd. Dette er særlig viktig fordi endringer av den forsikringsmessige risiko gjennom endring av typer forsikringer som inngås, premienivå og gjenforsikringsandel for å oppnå en reduksjon av risikoen, vil ta lengre tid å gjennomføre enn en justering av den risiko som tas gjennom kapitalforvaltningen. Bestemmelsene om kapitalforvaltning i § 12-11 vil komme i tillegg til det generelle kravet i forsikringsloven § 6-6 om at forsikringsselskapet skal sørge for en forsvarlig kapitalforvaltning.

I forsikringsloven § 6-6 annet ledd er det inntatt en generell hjemmel om at Kongen kan gi nærmere regler om kapitalforvaltning. Denne adgangen er benyttet til å gi forskrift 17. desember 2007 nr. 1456 om skadeforsikringsselskapers kapitalforvaltning. På bakgrunn av at skadeforsikringsdirektivenes bestemmelser skiller mellom reguleringen av kapitalforvaltningen av aktiva som dekker for­sik­ringsmessige avsetninger og aktiva som dekker annen kapital i selskapet, mener Banklovkommisjonen at det vil være en fordel at det i lovutkastet § 12-11 annet ledd innarbeides en særskilt hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere regler for forvaltningen av den delen av forvaltningskapitalen som dekker forsikringsmessige avsetninger til enhver tid.

I tredje skadeforsikringsdirektiv artikkel 17 som gjør endringer i artikkel 15 i første skadedirektiv, er det fastsatt et grunnprinsipp om at aktiva som dekker forsikringsmessige avsetninger hvor risikoen består innen EU/EØS skal befinne seg innenfor EØS-området. Dette kravet var tidligere gjennomført i norsk rett ved bestemmelser i forskrift 2. august 1999 nr. 878 om lokalisering av eiendeler som skal dekke forsikringsmessige avsetninger som ble erstattet av § 3-5 i forskrift om skadeforsikringsselskapers kapitalforvaltning. Banklovkommisjonen foreslår at denne bestemmelsen som en hovedregel for lokalisering av aktiva til dekning av forsikringsmessige avsetninger nå løftes inn i loven, som et tredje ledd i lovutkastet § 12-11.

6.4.2 Forslag til endringer i skadeforskriften

På bakgrunn av at nåværende forskrift 17. desember 2007 nr. 1456 om skadeforsikringsselskapers kapitalforvaltning i stor grad er en avskrift av tilsvarende bestemmelser i forskriften for livsforsik­ringsselskapers kapitalforvaltning, mener Banklovkommisjonen det er behov for enkelte justeringer av forskriften. For å lette Finansdepartementets etterarbeid dersom departementet velger å fremme et lovutkast i samsvar med Banklovkommisjonens utkast til lovbestemmelser om skadeforsik­ringsselskapenes kapitalforvaltning, og Stortinget treffer vedtak i samsvar med dette, har Banklovkommisjonen i vedlegg 1 i utredningen her utarbeidet et utkast til endringer i kapitalforvaltningsforskriften for skadeforsikring. Justeringene gjelder blant annet vektleggingen av den forsikringsvirksomheten som et skadeselskap driver, ved utarbeidelse av kapitalforvaltningsstrategi og risikoanalyser (se under punkt 1)). Videre omfatter forslaget til justeringer enkelte endringer av begrepsbruken i forskriften slik at denne er mer tilpasset begrepsbruken i skadeforsikring (se under punkt 2). I tillegg kommer enkelte andre justeringer. Disse fremgår av vedlegg 1 uten at de er beskrevet nærmere i de alminnelige motivene.

1) Banklovkommisjonen finner grunn til å foreslå justeringer i forskriftens kapittel 2 som i likhet med utkastet til lovbestemmelser i forsikringsloven §§ 12-10 og 12-11, har til formål å klargjøre kapitalforvaltningens rolle innenfor selskapets samlede strategi for risikostyring og å markere behovet for at risikonivået knyttet til kapitalforvaltningen i skadeforsikringsselskaper blir tilpasset variasjoner i selskapets forsikringsmessige risiko og resultater.

Etter Banklovkommisjonens vurdering er det ikke tilstrekkelig at det bare legges vekt på de risikoer som oppstår ved selve kapitalforvaltningen når en kapitalforvaltningsstrategi og enkeltplasseringer skal velges. Fordi kapitalforvaltningen i skadeforsikring har en klar sammenheng med den risiko som forsikringsvirksomheten innebærer, er det av stor betydning at kapitalforvaltningsstrategi og plasseringene vurderes opp mot den forsik­ringsvirksomhet som et selskap driver til enhver tid. Dette bør ikke bare komme fram av lovteksten, men også komme klart fram i forskriften. Det vises til beskrivelsen ovenfor i avsnitt 6.2.

2) En del av begrepsbruken i kapitalforvaltningsforskriften for skadeforsikring avspeiler at bestemmelsene er likelydende med tilsvarende bestemmelser i forskriften for kapitalforvaltning i livsforsikring. Dette medfører at begrepsbruken på enkelte områder er tilpasset begrepsbruken i livsforsikring. Begrepsbruken i livsforsikring og skadeforsikring har imidlertid tradisjonelt vært, og har utviklet seg forskjellig, tilpasset de særlige forhold innenfor henholdsvis livsforsikring og skadeforsikring. På enkelte punkter blir bruken av begreper tilpasset livsforsikring enten misvisende eller feil i forhold til regulering av skadeforsikring. Det er derfor, etter Banklovkommisjonens vurdering, behov for å justere kapitalforvaltningsforskriften for skadeforsikring slik at begrepsbruken er bedre tilpasset terminologien i skadeforsikring.

I forskriften brukes begrepet «bufferkapital». Det vises blant annet til forskriftens § 2-3 annet og tredje ledd. Begrepet er definert i forskriftens § 1-2 annet ledd som «kapital som formelt eller reelt kan brukes til å dekke de tap som kan oppstå ved kapitalforvaltningen». Dette begrepet er vanlig å bruke i livsforsikring, men er i langt mindre grad brukt i skadeforsikring. I skadeforsikring vil bufferkapitalen reelt utgjøre egenkapital og ansvarlig kapital, samt sikkerhetsavsetninger. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det tydeligere og enklere å angi dette på de relevante steder i forskriften framfor å bruke et eget begrep som må defineres, og som oppfattes som mer uklart.

Flere steder i forskriften anvendes begrepet «kollektivporteføljen». «Kollektivporteføljen» er et begrep som brukes innenfor livsforsikring. De samlede midlene som livforsikringsselskapene forvalter deles i flere underporteføljer, nemlig kollektivporteføljen, investeringsvalgsporteføljen og selskapsporteføljen, jf. forsikringsloven § 9-7. De ulike underporteføljene er til dels underlagt forskjellige regler blant annet hva gjelder råderett og risiko. I skadeforsikring deles ikke porteføljen opp på tilsvarende måte og «kollektivporteføljen» er ikke noe anvendt begrep i skadeforsikring. I forhold til kapitalforvaltningsforskriften for skadeforsikring vil det her være relevant å bruke «forsik­ringsmessige avsetninger» i stedet. Forskriftens tekst er derfor foreslått endret i samsvar med dette.

7 Hovedstruktur for forsikringstekniske avsetninger

7.1 Innledning

Kravet til forsikringstekniske avsetninger er en grunnpilar i det regelverket som til sammen skal sikre skadeforsikringsselskapenes soliditet og evne til å oppfylle de forsikringsforpliktelser som de har påtatt seg. Minstekravene til forsikringstekniske avsetninger og reglene om beregning av disse er derfor en meget viktig del av lov- og forskriftsregelverket for skadeforsikring. Formålet med beregningen av kravene til forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring er å få kvantifisert på en forsvarlig måte omfanget (nåverdien) av de forpliktelser som selskapet til enhver tid har overfor sine kunder i henhold til forliggende for­sik­ringskontrakter. De forsikringstekniske avsetningene vil utgjøre gjeld i selskapets balanse. På aktivasiden skal forsikringsselskapet alltid ha en formuesmasse som i verdi minst gir dekning for de samlede forsikringstekniske avsetninger, jf. forsik­ringsloven § 6-6. I tillegg kreves det at selskapene skal ha en «reserve» i form av egenkapital og annen ansvarlig kapital som oppfyller lovfastsatte minstekrav, se ovenfor avsnitt 3.5.

Gjeldende regler om forsikringstekniske avsetninger er nærmere beskrevet ovenfor i avsnitt 3.3. Gjeldende lovgivning inneholder bare en generell bestemmelse i forsikringsloven § 12-2 om at selskapet til enhver tid skal ha forsvarlige forsikringstekniske avsetninger. De nærmere retningslinjene for hvilke forsikringstekniske avsetninger som skal foreligge, beregningen av disse og størrelsen på minstekravene som avsetningene til enhver tid skal oppfylle, er fastsatt i forskrifter. Forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer (hovedforskriften) fastsetter hovedstrukturen for de ulike typer av forsikringstekniske avsetninger og angir hvilke minstekrav som må være oppfylt. Forskrift 18. november 1992 nr. 1242 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikring (utfyllende forskrift) fastsetter de nærmere regler for selve beregningen av avsetningene.

I medhold av hovedforskriften § 5 omfatter minstekravene til forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring i dag følgende typer avsetninger:

• premieavsetning,

• erstatningsavsetning,

• sikkerhetsavsetning,

• reassuranseavsetning,

• administrasjonsavsetning, og

• andre avsetninger til dekning av risiko som avledes av forsikringsvirksomheten.

«Andre avsetninger» utgjør blant annet avsetninger til naturskadefond og avsetninger til garantiordningen. Det vises til avsnitt 3.3.7 foran.

Hovedstrukturen for forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring som er etablert ved hovedforskriften og regulert mer i detalj i den utfyllende forskriften gjennom til dels kompliserte tekniske regler, har fungert bra hittil. Strukturen har siden vedtagelsen av disse forskriftene vist seg å være tilpasningsdyktig i forhold til de utfordringene som utviklingen har medført over tid for skadeforsikringsvirksomheten. Dette synes å være den klare oppfatningen både hos skadeforsikringsselskapene og hos myndighetene. Regelverket har fungert godt med hensyn til å gi en riktig beregning av de forpliktelser som selskapene har påtatt seg til enhver tid og å sikre selskapenes soliditet. Banklovkommisjonen har derfor ikke vurdert det som nødvendig eller hensiktsmessig å foreta en fullstendig gjennomgang med tanke på en ny struktur for avsetningene i skadeforsikring. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør hovedstrukturen for de forsikringstekniske avsetningene videreføres i dagens form i det alt vesentlige.

Lovgivningsteknisk har imidlertid Banklovkommisjonen sett at det er behov for å løfte hovedprinsippene for de forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring opp i lov. Dette vil skape en bedre oversikt over hovedkravene til de forsikringstekniske avsetningene og gi bestemmelsene en bedre tilgjengelighet enn om de fortsatt skulle være overlatt til regulering i forskrift. Regulering av de nærmere detaljer med hensyn til minstekrav til de ulike avsetningene samt beregningen av disse, bør fortsatt fremgå av forskrift. Dette er til dels teknisk kompliserte regler som i liten grad egner seg til regulering i lov.

I de senere år er det utarbeidet en rekke internasjonale regnskapsstandarder for finansområdet, herunder skadeforsikring, benevnt IFRS (International Financial Reporting Standards). Disse er gjort til en del av EU/EØS-regelverket, og er nå gjennomført i norsk rett for børsnoterte konsern, men er også delvis gjort gjeldende for føringen av selskapsregnskap for skadeforsikringsselskaper, se ovenfor avsnitt 3.6.3. Regnskapsreglene har ikke nødvendigvis direkte sammenheng og betydning for beregningen og kravene til forsikringstekniske avsetninger. Av soliditetsmessige grunner kan det for eksempel være grunnlag for at selskapene foretar særskilte forsikringstekniske beregninger i forhold til avsetningene, uten at dette fremgår som en egen post i regnskapet. Det må således skilles mellom regnskapsreglene og føringen av de ulike postene i regnskapet på den ene siden og reglene for beregning og rapportering av de forsikringstekniske avsetninger. IFRS-reglene innebærer blant annet at regnskapsreglene nå klassifiserer en del avsetninger som egenkapital som tidligere ble regnskapsført som forsikringstekniske avsetninger, men Banklovkommisjonen legger til grunn at dette ikke nødvendigvis vil medføre at hovedstrukturen for de forsikringstekniske avsetninger må og bør endres av denne grunn.

IFRS-reglene innebærer imidlertid en overgang fra et nettoføringsprinsipp til et bruttoføringsprinsipp i skadeforsikring. Dette medfører at det må foretas enkelte justeringer i avsetningsstrukturen for å sikre en enhetlig lovgivning. Nedenfor i avsnitt 7.2 gis det derfor en oversikt over IFRS-reglene med relevans for skadeforsikring, før det i avsnitt 7.3 foretas en vurdering av hvilke lovregler om forsikringstekniske avsetninger som bør tas inn i forsikringsloven kapittel 12.

7.2 Beskrivelse av IFRS

Gjennom endringer i forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 for årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper (endringsforskrift 4. april 2008 nr. 339) har Finansdepartementet fastsatt at de internasjonale regnskapsstandardene skal gjelde for skadeforsik­ringsselskaper. Dette har medført en del viktige endringer i hittil gjeldende regler. Disse endringene har blant annet betydning for balanseføringen av avsetninger.

Regnskapsloven bygger på EU-regelverkets tosporede system bestående av IFRS-forordningen og regnskapsdirektivene. Hvilke foretak som har plikt eller adgang til å følge IFRS-forordningene, følger av regnskapsloven § 3-9. Tidligere gjaldt dette børsnoterte konsern og konsernregnskapene. Ved endringene i årsregnskapsforskriften for forsikring er imidlertid disse reglene gjort gjeldende også for forsikringsselskapenes selskapsregnskap uavhengig av om de inngår i et finanskonsern eller ikke. Regnskapsloven § 3-9 innebærer at de nevnte foretak har en rett og plikt til å følge alle bestemmelsene i IFRS (inntatt som vedlegg til forskrift 17. desember 2004 nr. 1852 om vedtatte internasjonale regnskapsstandarder). Regnskapslovens ordinære regler om utarbeidelse av regnskap kommer derfor i all hovedsak ikke til anvendelse på slike regnskap, jf. regnskapsloven § 3-1 tredje ledd. IFRS-reglene er gjort gjeldende for forsikring fra og med regnskapsåret 2008. Banker og finansieringsselskap ble underlagt dette regelverket fra 2007.

En første tilpasning av regnskapsreglene for skadeforsikring til IFRS ble allerede gjort i 2007 (forskrift 30. mars 2007 om endring av forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper). Endringene innebar at gjenforsikringsandelen av forsikringstekniske bruttoavsetninger skal føres som en eiendel i balansen, jf. årsregnskapsforskriften § 3-2 sjette ledd. Videre ble det gjort endringer i verdivurderingen av fast eiendom. Det er innført et skille mellom investeringseiendom og eierbenyttet eiendom. Investeringseiendom skal vurderes til virkelig verdi, mens eierbenyttet eiendom skal vurderes til verdiregulert beløp. Disse endringene er beskrevet nærmere i Kredittilsynets rundskriv nr. 19/2007.

Når det gjelder regnskapsføringen av forsik­ringsforpliktelser, er dette regulert i IFRS 4 Forsik­ringskontrakter. IFRS 4 er en foreløpig standard som vil bli erstattet av resultatet av et pågående prosjekt om forsikringskontrakter i IASB (International Accouting Standards Board). De gjennomførte endringene i årsregnskapsforskriften for forsikring som følge av IFRS 4 er derfor lagt på et minimum. Kun hvor årsregnskapsforskriften er til hinder for anvendelse av IFRS er det gjennomført endringer.

IFRS 4 bygger på at det kun er avsetninger knyttet til forsikringskontrakter som selskapet utsteder eller gjenforsikringskontrakter som selskapet innehar, som omfattes av standarden. Reassuranseavsetningen vil således inngå som en del av erstatningsavsetningene og ikke som en egen post i regnskapet. Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler som ikke har en slik tilknytning til forsikringskontraktene, faller utenfor standardens virksomhetsområde og skal vurderes etter IAS (International accounting standard) 37. Dette innebærer at administrasjonsavsetning som skal dekke kostnader ved skadeoppgjør etter en avvikling av selskapet, skal klassifiseres som opptjent egenkapital i selskapets balanse i samsvar med IAS 37, jf. årsregnskapsforskriften § 4-5 nr. 8. Avsetningen anses ikke å være knyttet til forsik­ringsselskapets forsikringsrisiko for eksisterende eller framtidige kunder.

Det samme gjelder for avsetning til garantiordningen. Denne avsetningen skal dekke mulige fremtidige utbetalinger som følge av at et annet skadeforsikringsselskap ikke er i stand til å innfri sine forpliktelser. Avsetningen reflekterer således ikke risiko eller forpliktelser som er knyttet til forsikringsselskapets egne forsikringskontrakter.

Tilsvarende er det i årsregnskapsforskriften § 4-5 nr. 8 lagt til grunn for avsetning til naturskadefond.

Ved endringsforskriften ble det også vurdert om sikkerhetsavsetning kunne anses knyttet til selskapets forsikringskontrakter. Departementet kom til at IFRS 4 ikke var til hinder for at sikkerhetsavsetningen fortsatt skulle føres i balansen som en forsikringsforpliktelse, jf. årsregnskapsforskriften § 4-5 nr. 10.

Når det gjelder resultatoppstillingen for skadeforsikringsselskaper, jf. årsregnskapsforskriften § 4-5, er det gjort enkelte endringer som innebærer at inntekter og kostnader fra finansielle eiendeler og andre investeringer presenteres som netto i resultatregnskapet. Videre er administrasjonsavsetning, avsetning til naturskadefond og avsetning til garantiordning fjernet som følge av at disse anses som egenkapital og at endringer i disse fondene dermed ikke skal innregnes i resultatet.

I forhold til kapitaldekningsregelverket er det likevel lagt til grunn at administrasjonsavsetning, avsetning til naturskadefond og avsetning til garantifond ikke kan inngå i ansvarlig kapital iht. beregningsforskriften (forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak). De inngår heller ikke ved beregningen av solvensmarginkapitalen.

I forarbeidene til endringsforskriften (høringsnotat avsnitt 6.7.1 vedlagt høringsbrev av 9. november 2007 fra Finansdepartementet) er det lagt til grunn at Kredittilsynet vil vurdere å foreslå endringer i regelverket for tekniske avsetninger i skadeforsikring slik at minstekravet til erstatningsavsetning skal omfatte avsetninger til dekning av alle direkte og indirekte skadebehandlingskostnader relatert til inntrufne, men ikke oppgjorte skadetilfeller.

7.3 Banklovkommisjonens vurdering

For å sikre en så god oversikt som mulig, foreslår Banklovkommisjonen at det i forsikringsloven kapittel 12 tas inn en paragraf for hver avsetningstype. Dette vil innebære at det foreslås særskilte paragrafer for henholdsvis premieavsetning, erstatningsavsetning, sikkerhetsavsetning, reassuranseavsetning, naturskadefond og avsetning til garantiordningen. I tillegg foreslås en innledende bestemmelse som i samsvar med det som fremgår av gjeldende bestemmelse i forsikringsloven § 12-2 stiller krav om at et skadeforsikringsselskap til enhver tid skal ha forsvarlige forsikringstekniske avsetninger og i alle tilfeller oppfylle de minstekrav til avsetninger som følger av, eller i medhold av, lov og forskrift, jf. lovutkastet § 12-12 første ledd. Det foreslås også at det i denne innledende bestemmelsen gis en oversikt hvilke avsetninger som skal inngå i de forsikringstekniske avsetningene i samsvar med det som hittil har vært fastsatt i hovedforskriften § 5, se lovutkastet § 12-12 annet ledd.

Når det gjelder utkastet til paragrafer for de ulike typene avsetninger, er disse tatt inn i lovutkastet §§ 12-2 til 12-18. Paragrafene foreslås bygget opp slik at de for det første fastsetter en plikt for selskapet til å foreta den enkelte type avsetning og hvilke forpliktelser den enkelte avsetningstype skal dekke. Deretter er det foreslått særskilte bestemmelser som har reist seg knyttet til den enkelte type avsetning, eller forhold det er behov for å lovregulere fordi de innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. Dette gir bestemmelsene for de ulike avsetningene en tilnærmet identisk hovedstruktur slik at de blir så oversiktlige som mulig.

Lovutkastet § 12-13 om premieavsetning omfatter også avsetning for ikke avløpt risiko. Dette er en forskjell i forhold til dagens avsetningsregler. I henhold til hovedforskriften 5 bokstav a), skal premieavsetning minst utgjøre samlet uopptjent premie for egen regning eventuelt med tilleggsavsetninger for én eller flere bransjer om Kredittilsynet krever dette. Som følge av overgangen til bruttoberegningsprinsippet i regnskapsreglene, er det gjort endringer i forskrift 16. desember 1998 for årsregnskap mm. for forsikringsselskaper § 3-12 som innebærer at det i regnskapet skal føres en post for «avsetning for ikke avløpt risiko». Avsetning for ikke avløpt risiko skal dekke selskapets forventede erstatninger og skadebehandlingskostnader for skadetilfeller som på et tidspunkt ikke er inntruffet, men som forventes å inntreffe i perioden fram til første hovedforfall. Forutsetningen for en slik avsetning er at risikoen ikke allerede er dekket av premieavsetningen. For å harmonisere bestemmelsene i regnskapsreglene og avsetningsreglene, foreslås det at avsetning for ikke avløpt risiko tas inn i lovutkastet i sammenheng med bestemmelsene om premieavsetning, jf. lovutkastet § 12-13 annet ledd.

Som nevnt ovenfor i avsnitt 7.2, innebærer IFRS-reglene også endringer med hensyn til hva erstatningsavsetningene skal omfatte. Erstatningsavsetningen skal omfatte alle bruttokostnader som selskapet har knyttet til forventede fremtidige erstatningsutbetalinger for skadetilfeller som er inntruffet, men ikke oppgjort. Dette omfatter fremtidige saksbehandlingskostnader og administrasjonskostnader knyttet til erstatningsutbetalinger som kan henføres til skadetilfellene. Erstatningsavsetningene skal ikke omfatte betingede forpliktelser og lignende som ikke kan sies å ha tilknytning til en eksisterende eller fremtidig forsikringsrisiko eller kunde i selskapet. Dette innebærer blant annet at administrasjonsavsetning, som i henhold til hovedforskriften § 2 siste ledd skal dekke administrasjonskostnader som påløper i forbindelse med skadeoppgjør ved en eventuell avvikling av forsikringsselskapet, ikke lenger skal regnskapsføres som avsetning, men som egenkapital. Dette er avsetninger som ikke kan knyttes til noen enkelt forsikringskontrakt, men som skal sikre dekning av generelle administrasjonskostnader ved en mulig framtidig avvikling av hele forsikringsselskapet.

Endringen av regnskapsføringen av administrasjonsavsetningen, bør etter Banklovkommisjonens vurdering også få konsekvenser for avsetningsstrukturen. Det er liten grunn til å videreføre administrasjonsavsetningen som en egen avsetning etter dette. For de fleste skadeforsikringsselskapene vil en fullstendig avvikling av selskapet være lite aktuelt. Selskapet vil i stedet stå ovenfor et oppkjøp av et annet selskap og dermed en overføring av porteføljen til dette selskapet. Administrasjonsavsetningen bør derfor bortfalle som egen avsetning. Skulle en avvikling av selskapet bli aktuelt, bør egenkapitalen anvendes til dekning av administrasjonskostnadene i denne sammenheng. Tilsvarende ble gjennomført for livsforsikring ved ikrafttredelse av bestemmelsene i forsikringsloven kapittel 9 den 1. januar 2008.

Gjennomføringen av IFRS-reglene og bruttoprinsippet har videre medført at reassuranseavsetningen ikke lenger skal føres som en egen post i selskapsregnskapet, men inngå som en del av erstatningsavsetningene. Selskapet skal således gjøre en vurdering av hvor stor del av de fremtidige erstatningsutbetalingene for inntrufne skadetilfeller som vil bli dekket av reassurandører. Bestemmelsene om reassuranseavsetninger i hovedforskriften § 5, jf. § 2 åttende ledd, er imidlertid opprettholdt. Dette innebærer at forsikringsselskapet er forpliktet etter gjeldende regelverk til å foreta en beregning av avsetning til dekning av kostnader som påregnelig påløper hvis én eller flere av selskapets reassurandører ikke dekker sine andeler av de samlede erstatningsforpliktelsene. Dette selv om denne beregningen ikke vil inngå som en egen post i balansen.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning er dette en viktig vurdering som gjøres av selskapene knyttet til de forsikringstekniske avsetningene. Dette har blant annet en viktig side mot vurderingen av selskapets totale risikosituasjon til enhver tid, jf. ovenfor kapittel 6. Hvilke fradrag som skal gjøres i verdien på aktivasiden i selskapets balanse til enhver tid som følge av at reassurandører ikke kommer til å dekke sin andel av samlede erstatningsforpliktelser, er en del av den nøyaktige kontrollen av aktivasiden som det er behov for. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det derfor behov for å beholde bestemmelser om reassuranseavsetning i regelverket for forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring, selv om avsetningen ikke vil fremkomme som en egen post i selskapsregnskapet, jf. lovutkastet § 12-16.

Sikkerhetsavsetning er som nevnt ovenfor i avsnitt 7.2 opprettholdt som en egen avsetning i balansen i henhold til de nye regnskapsreglene. Det er derfor ingen grunn til å gjøre endringer i avsetningsstrukturen hva gjelder sikkerhetsavsetningene. Under arbeidet med denne utredningen er det imidlertid pekt på at det kan foreligge særlige forhold rundt beregningen av sikkerhetsavsetning knyttet til virksomhet som drives av norske selskaper gjennom filialer etablert i annet EU/EØS-land. Banklovkommisjonen har ikke gått inn og vurdert denne problemstillingen nærmere, men har valgt å ta inn en særlig forskriftshjemmel i lovutkastet § 12-15 tredje ledd som gir departementet hjemmel til å gi særlige regler om dette.

For naturskadefond og avsetning til garantiordningen, vil lovbestemmelsene i stor grad dreie seg om henvisning til den nærmere reguleringen i spesiallovgivningen i henholdsvis naturskadeforsik­ringsloven og banksikringsloven, jf. lovutkastet §§ 12-17 og 12-18. Selv om de to typene avsetninger er regulert nærmere i annen lovgivning, mener Banklovkommisjonen at det er hensiktsmessig at hovedstrukturen av avsetninger fremgår i sin helhet av forsikringsloven. At disse avsetningene ikke vil fremgå som egne poster på aktivasiden i balansen etter de nye regnskapsreglene, men inngå i egenkapitalen, vil ikke ha betydning for de avsetninger og forpliktelser som selskapene har i henhold til naturskadeforsikringsloven og banksikringsloven. Avsetningene bør derfor fremgå av bestemmelsene om minstekrav til avsetninger i skadeforsikring i forsikringsloven kapittel 12.

8 Premietariffer og premier

8.1 Innledning

Premieberegningen i skadeforsikring kjennetegnes blant annet ved at selskapene bruker opptil 300 forskjellige beregningskriterier for å fastsette det de mener er riktig premie for den enkelte forsikring og forsikringskunde. Dette innebærer at premien for en skadeforsikring ikke bare beror på forsikringssummen og eventuelle tilleggsdekninger som eventuelt velges, men på en lang rekke forhold knyttet til vurdering av risiko som enten har sammenheng med det objektet som forsikringen dekker og/eller forsikringskunden. Dette vil for eksempel kunne dreie seg om forhold som bosted, alder og tidligere skadehistorikk. Det vises til redegjørelsen i avsnitt 3.2.2 punkt 2).

Hvilke beregningskriterier som kan være relevante for å vurdere hvilken risiko en forsikringskunde eller en forsikringskontrakt vil kunne utgjøre for skadeforsikringsselskapet, vil fremgå av offentlig tilgjengelig statistikker og erfaringstall som forsikringsselskapet selv erverver gjennom sin virksomhet.

Som det fremgår ovenfor i avsnitt 3.2.1 punkt 3), inngås det store flertall av skadeforsikringer på grunnlag av standardiserte forsikringsvilkår. Dette gjelder særlig i forhold til forsikringer som tilbys og selges gjennom Internett. Denne standardiseringen er med på – i noen grad – å begrense antallet beregningskriterier som i praksis anvendes ved premiefastsettelsen for forsikringene. De relevante kriteriene legges inn i egne, til dels svært kompliserte, algoritmer i dataprogrammer som kundebehandlerne anvender ved beregning av premien for den enkelte kunde. Disse algoritmene er selskapsspesifikke.

I skadeforsikring er det en viktig sammenheng mellom premien som fastsettes, forsikringskontraktens vilkår og den risiko forsikringskunden eller forsikringskontrakten anses å representere. Premien for to forskjellige forsikringskunder kan være lik, men forsikringsvilkårene kan medføre at forsikringene har forskjellige dekninger. Hadde disse forsikringene hatt samme forsikringsvilkår, ville premien for kontraktene avveket i forhold til hverandre. Dette medfører at det er helt avgjørende at man ved premietariffering og premieberegning i skadeforsikring, og vurdering av eventuell lovregulering av dette, tar hensyn til sammenhengen mellom premie, forsikringsvilkår og ulikheter i forsikringsmessig risiko.

Ovenfor i avsnitt 3.2.2 er det gitt en oversikt over hvilke krav til premier som gjeldende lovregulering inneholder. Som det fremgår der, inneholder forsikringsloven bare enkelte generelle krav til de premier som skadeforsikringsselskapene skal benytte ved fastsettelsen av prisen på sine forsik­ringsprodukter. Forsikringsloven § 12-1 fastsetter enkelte rettslige standarder som angir retningslinjer og ytre rammer for beregningen av, og størrelsen på, de premier forsikringsselskapene kan kreve. Disse er:

• premiene skal stå i rimelig forhold til den risiko som overtas eller tjeneste som ytes,

• premiene skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forpliktelsene etter inngåtte kontrakter blir oppfylt og være betryggende ut fra selskapets økonomi, og

• premiene skal ikke innebære urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper.

Selv om disse bestemmelsene i utgangspunktet er av offentligrettslig karakter og således retter seg mot forsikringsselskapenes virksomhet som sådan, vil de som ytre rammer for forsikringsselskapets premieberegning, kunne tenkes å få relevans for den enkelte kunde, se ovenfor avsnitt 3.2.2 punkt 2). Så lenge skadeforsikringsselskapet holder seg innenfor disse ytre rammene, vil det være opp til partene å bli enige om den pris som skal betales for en forsikring.

På bakgrunn av den sammenheng som er påpekt ovenfor mellom premier, forsikringsvilkår og risiko, må retningslinjene for premieberegning i forsikringsloven § 12-1 ses i sammenheng med kravet til rimelige og betryggende forsikringsvilkår i forsikringsloven § 6-7.

Ut over dette inneholder regelverket for skadeforsikring få regler om forsikringsselskapenes premietariffering og premieberegning. EU/EØS-direktivene på området inneholder heller ikke særskilte krav til medlemsstatenes regulering av premieberegningen. Som nevnt ovenfor i avsnitt 2.2.4, inneholder artikkel 29 i tredje skadedirektiv kun et forbud mot krav om forutgående godkjenning av, eller løpende underretning om, alminnelige og spesielle forsikringsvilkår, premietariffer og blanketter og andre trykte dokumenter som forsik­ringsselskapet har til hensikt å anvende overfor forsikringstakerne.

Til sammenligning er reguleringen av pristariffering og premieberegning i livsforsikring langt mer detaljert enn gjeldende regler for skadeforsikring. Forsikringsloven §§ 9-3 til 9-6 inneholder blant annet regler for fastsettelse og bruk av pristariffer og beregning av premie. Denne forskjellen mellom livsforsikring og skadeforsikring har blant annet sin begrunnelse i at pristariffene i livsforsikring i stor grad baseres på felles beregninger og vurderinger av utviklingen av risiko knyttet til blant annet død og uførhet som anvendes av hele bransjen. Livsforsikringsselskapene er videre pålagt å melde inn til Kredittilsynet hvilke premietariffer de vil bruke for de ulike produktene de ønsker å tilby.

Forskjellen mellom premietariffering og premieberegning ligger i at premietariffer utarbeides som en norm eller retningslinje for hvordan en premie skal beregnes i forhold til ulike produkter. Premieberegningen skjer i forhold til de enkelte forsikringene som avtales med ulike kunder. Banklovkommisjonen legger til grunn at en vurdering av om det skal gis nærmere regler for premietariffering og premieberegning for skadeforsikring enn det som i dag fremgår av forsikringsloven § 12-1, må baseres på flere ulike hensyn. For det første er premietarifferingen og premieberegningen av sentral betydning for forsikringsselskapenes soliditet over tid. Premietarifferingen og premieberegningen er sentrale elementer i skadeforsikringsselskapenes risikovurdering som er beskrevet nærmere ovenfor i kapittel 6. Dette kunne tilsi at kravene til premietariffering og premieberegning burde fremgå klart og relativt detaljert i lovgivningen. Samtidig vil det i muligheten for å ta ulik premie av ulike kundegrupper som representerer ulik risiko, ligge viktige soliditetsmessige vurderinger hos selskapene som kan forsvinne om rammene for premieberegning i forhold til den enkelte for­sik­ringskontrakt blir for stramme.

Videre er premietarifferingene i selskapene og prinsippene for premieberegning av stor betydning for kundens tilgang til informasjon om hvilke premie de må betale for ulike forsikringsprodukter. Gjennomsiktighet hva gjelder den prosessen som skjer i forbindelse med premiefastsettelse er således viktig hva gjelder kundenes mulighet til sammenligning av premier fra ulike forsikringsleverandører. Innsyn i premietarifferingen og premieberegningen kan sånn sett være viktig for konkurransen i markedet. Hensynet til informasjon til kunden kan tilsi at man etablerer klarere krav i lov til premietariffering i skadeforsikring.

Samtidig må de nærmere prinsippene for premietariffering og premieberegning i skadeforsikring anses som konkurransesensitive opplysninger. Konkurransen i skadeforsikring er basert både på forskjeller i forsikringsvilkår, dekningsomfang og pris. Åpenhet og tilgang til andre skadeforsikringsselskapers vurdering av risiko i forbindelse med premietariffering, vil over tid kunne medføre at selskapenes vurderinger blir mer like og at viktige elementer i konkurransen og prisdifferensieringen mellom forsikringsselskapene svekkes eller forsvinner.

Et viktig hensyn i forhold til konkurransen i markedet er også at over 50 prosent av skadefor­sik­ringsmarkedet i Norge er dekket av forsikringsselskaper som har hovedkontor utenfor Norges grenser. Det er således viktig at det så langt som mulig etableres like konkurransevilkår for norsketablerte selskaper og selskaper som har hovedkontor i andre EU/EØS-land.

Endelig er det av betydning for en eventuell nærmere lovregulering av premietariffer og premieberegning innenfor skadeforsikring, at regelverket ikke bør fjerne selskapenes og kundenes mulighet for individuell forhandling om beregning av premien i forhold til den enkelte kontrakt. Dette må sies å være en viktig mulighet for å sikre best mulig konkurranse i markedet ikke bare for store næringskunder, men også for private forsikringskunder.

8.2 Banklovkommisjonens vurdering av en lovregulering av premier og premietariffer

8.2.1 Premietariffering i skadeforsikring

Avveiningen av de ulike hensynene som er beskrevet ovenfor i avsnitt 8.1, tilsier etter Banklovkommisjonens vurdering at gjeldende regulering av premietariffering og premieberegning bør bygges ut noe. Forsikringsloven bør inneholde bestemmelser som synliggjør for kunden hovedtrekkene for fastsettelse av premietariffer og premieberegning for skadeforsikring i form av ordensregler som sikrer at kunden gis mulighet til å skaffe seg nødvendig informasjon om premienivå og sentrale forhold som vektlegges ved premieberegningen, slik at kunden kan gjøre en sammenligning i forhold til tilsvarende forsikringsprodukter fra andre forsik­ringsselskaper i markedet.

1) Per i dag inneholder ikke lovgivningen krav til at skadeforsikringsselskapene skal ha premietariffer for de ulike produktene de tilbyr på tilsvarende måte som i livsforsikring. Dette har blant annet bakgrunn i at det for en del forsikringsprodukter anvendes algoritmer ved premieberegningen hvor det legges vekt på såpass mange forskjellige forhold at det er vanskelig å si at selskapet tar utgangspunkt i noe som kan betegnes som en normalpremie for produktet. Videre fastsettes til dels premiene i skadeforsikring gjennom forhandlinger med den enkelte kunde på individuelt grunnlag. Innenfor næringsforsikringer kan det også forekomme tilfeller hvor selskapene ikke har sammenlignbare erfaringstall å bygge sin premieberegning på, for eksempel i forbindelse med store byggeprosjekter.

Ved de vanligste formene for forsikringsprodukter og produktkombinasjoner, vil imidlertid skadeforsikringsselskapene ha utarbeidet til dels detaljerte programmer for beregning av premie. Ved slike standardiserte produkter og produktkombinasjoner bør det kunne kreves at selskapene utarbeider premietariffer som gir veiledning med hensyn til premienivå for et slikt forsikringsprodukt, se lovutkastet § 12-6 første ledd. Ved siden av opplysninger om premienivå, vil det være relevant for kunden å få vite hvilke forhold hos vedkommende kunde som forsikringsselskapet legger vekt på ved beregningen av premien. Disse to forhold vil kunne gi kunden et godt bilde av hva forsikringen vil koste før forsikringen tegnes. Viktige opplysninger for kunden i denne sammenheng vil blant annet være hvilke forhold hos kunden som kan gi grunnlag for premierabatt eller premietillegg. Mange selskaper opererer blant annet med premierabatter for medlemmer av ulike foreninger og organisasjoner. En liste over samtlige av disse foreningene vil i en del tilfeller kunne være for omfattende å opplyse om, men i opplysningene til kunden bør det ligge en oppfordring til å opplyse om eventuelle medlemskap i foreninger, organisasjoner og lignende som kan være relevant i forhold til eventuelle premierabatter.

Krav til premietariffer som gir grunnlag for å gi kunder opplysninger om premienivå og opplysninger som er av betydning ved beregning av premien, vil være et ordenskrav som etter Banklovkommisjonens vurdering både vil innebære en sikring av selskapenes soliditet og bidra til en likebehandling av ulike kundegrupper. Det er viktig å understreke at kravet til premietariffer ved standardiserte produkter ikke er til hinder for at premieberegningen i det enkelte tilfelle skjer etter individuelle forhandlinger med kunden. I dette ordenskravet ligger det heller ikke noe krav om at premietariffene skal være offentlige. Utlevering av opplysningene skal først skje når en kunde etterspør dette.

Premietariffene etter lovutkastet § 12-6 første ledd, bør etter Banklovkommisjonens vurdering inneholde en angivelse av det samlede vederlag som selskapet normalt vil beregne seg for dekning av ulike typer risiko og tjenester knyttet til et for­sik­ringsprodukt eller en produktkombinasjon, jf. lovutkastet § 12-6 annet ledd.

En forsikringskunde vil ikke kunne utlede rettigheter direkte fra premietariffene. Et skadefor­sik­ringsselskap vil kunne endre sine premietariffer når som helst, jf. lovutkastet § 12-7 første ledd. Ut i fra hensynet til selskapets soliditet, vil det i en del tilfeller være viktig at selskapene foretar en endring av selskapets premier. Et første skritt for å gjøre dette vil være å foreta en endring av premietariffene. Justering av premiene er et av de viktige verktøyene skadeforsikringsselskapene har til å justere den forsikringsmessige risikoen, se ovenfor avsnitt 6.2. Det vises også til lovutkastet § 12-10. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør selskapene ha en plikt til å vurdere om det bør foretas en premieendring i de tilfeller hvor selskapets forsik­ringsresultater viser at premiene for ett eller flere forsikringsprodukter ikke står i rimelig forhold til risikoen eller tjenestene som ytes, jf. lovutkastet § 12-7 annet ledd. Selv om forsikringsresultatet kan utløse en plikt til å foreta en vurdering av premien, bør ikke dette automatisk bety at det skal foretas en endring. Det kan tenkes at et uventet forsik­ringsresultat skyldes én eller flere hendelser som har gitt store erstatningsutbetalinger, og at det påregnes at forsikringsresultatet vil endre seg til det mer normale i den nærmeste framtid. Det kan også tenkes at man påregner en samfunnsendring som vil redusere erstatningsutbetalingene i framtiden. I noen tilfeller bør imidlertid forsikringsselskapet ha plikt til å øke sine premier, herunder gjennom endring av premietariffer. En slik plikt bør etter Banklovkommisjonens vurdering foreligge når premiene ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for de forpliktelsene som følger av inngåtte forsik­ringskontrakter. I slike tilfeller vil en endring av premiene være nødvendig for sikring av selskapets soliditet og for at selskapet skal ha en forsvarlig risikostyring. Det vil i slike tilfeller også kunne være nødvendig å treffe andre tiltak enn bare endring av premie, blant annet som følge av at det vil ta tid før premieendringer i forhold til den enkelte kunde vil få virkning. Normalt vil en forsikringskontrakt innebære at forsikringsselskapet er bundet av den avtalte premien og forsikringsvilkårene i den forsikringsperioden som er fastsatt i kontrakten, normalt ett år, se ovenfor avsnitt 3.2.2 punkt 1). Forsikringsselskapet vil etter forsikringsavtaleloven §§ 3-2 og 3-3 normalt kunne endre premien først ved fornyelse av forsikringskontrakten. For­sik­ringskunden skal varsles om fornyelse senest en måned før forsikringstiden utløper. Dette innebærer at en premieøkning ikke vil kunne gjøres gjeldende overfor en kunde før første ordinære premieforfall, og at premieendringen må være varslet minst en måned før dette. For å unngå enhver tvil om dette, foreslås det at det tas inn en uttrykkelig regel om dette i forsikringsloven, jf. lovutkastet § 12-7 tredje ledd.

2) Etter Banklovkommisjonens vurdering bør de hovedrammer og retningslinjer som i dag fremgår av forsikringsloven § 12-1 for premieberegning beholdes. Det vil si at kravet om at premiene skal stå i rimelig forhold til den risiko som overtas eller tjeneste som ytes, at premiene skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forpliktelsene etter inngåtte kontrakter blir oppfylt og være betryggende ut fra selskapets økonomi, og at premiene ikke skal innebære urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper, videreføres, jf. lovutkastet § 12-6 fjerde ledd. Dette gir ytre rammer for den virksomhet forsikringsselskapene kan drive.

I forhold til det siste krav om at premietariffene ikke skal innebære forskjellsbehandling mellom kundegrupper, er det viktig å få fram at dette kravet ikke er til hinder for at selskapene i premietariffene kan legge til grunn at ulike kundegrupper skal ha ulik premie i tilfeller hvor det er saklig grunnlag for det. Saklig grunnlag vil foreligge når aktuarberegninger eller risikostatistikk gir grunnlag for å konstatere at de ulike kundegruppene representerer ulik risiko i forhold til det aktuelle forsikringsprodukt eller produktkombinasjon. Det vises til lovutkastet § 12-6 tredje ledd. Gjennom annen lovgivning vil forsikringsselskapet kunne være forhindret fra å vektlegge at det er ulik risiko knyttet til ulike kundegrupper selv om de i og for seg har aktuarberegninger og risikostatistikk som tilsier at de har et forsvarlig grunnlag for å vektlegge dette. Et eksempel her er forskjellen mellom menn og kvinner knyttet til ulike typer risiko. Som det fremgår ovenfor i avsnitt 3.2.2 punkt 3), har Klagenemnda for likestilling lagt til grunn at bruk av kjønn som faktor ved beregning av skadefor­sik­ringspremier utgjør diskriminering i strid med lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene § 3.

3) Gjennomgangen ovenfor i avsnitt 3.1.4 viser at det følger av forsikringsloven § 1-3 at Kredittilsynet kan tillate at et forsikringsselskap overtar livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer av høyest ett års varighet. Banklovkommisjonen foreslår at denne bestemmelsen videreføres, se ovenfor avsnitt 5.3.2 og lovutkastet 12-2 første ledd. Dette vil være produkter som skadeforsikringsselskapene tilbyr i konkurranse med livsforsikringsselskaper. For livsforsikringsselskaper følger det av forsikringsloven § 9-6 at de plikter å gi Kredittilsynet melding om fastsatte pristariffer og prinsippene for utformingen av tariffene. Det samme gjelder ved endring av pristariffer. Nærmere regler om denne meldeplikten er fastsatt i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv.) § 2-10. For å sikre like konkurransevilkår mellom skadeforsikringsselskapene og livsforsikringsselskapene i de tilfeller hvor de tilbyr de samme for­sik­ringsproduktene, mener Banklovkommisjonen at skadeforsikringsselskapene bør ha en tilsvarende meldeplikt, jf. lovutkastet § 12-6 femte ledd.

4) I forbindelse med Banklovkommisjonens arbeid med denne utredningen har det vært reist et spørsmål om det i lovgivningen bør innarbeides en hjemmel som innebærer at skadeforsikringsselskaper skal kunne pålegges en plikt til å utlevere opplysninger om premietariffer og premier til Finansportalen.

I statsbudsjettet for 2007 besluttet Finansdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet at det skulle etableres et nettsted som gir kunder grunnlag for å samle og sammenligne informasjon om ulike produkter og tjenester i det norske finans- og forsikringsmarkedet. Dette er en informasjonstjeneste rettet mot private personer som omfatter banktjenester, sparing og forsikring. For å skape dataløsninger som gjør det mulig å sammenligne premiene for forsikringsprodukter, ønsker Finansportalen utlevert opplysninger om premier og premieberegning fra forsikringsselskapene.

Som nevnt ovenfor i avsnitt 8.1, anser skadeforsikringsselskapene disse opplysningene som konkurransesensitive. Selskapene har derfor i forbindelse med Banklovkommisjonens arbeid med denne utredningen gitt uttrykk for at de i liten grad ønsker å utlevere eller åpne for innsyn i disse opplysningene. De mener at det vil være en bedre løsning om Finansportalen utarbeider standardvilkår og standardkontrakter som de sender forsikringsselskapene for prising. Disse konkrete prisene og priseksemplene vil deretter kunne brukes til en sammenligning av premiene mellom selskapene. Etter selskapenes vurdering vil dette gi brukerne av Finansportalen et godt og tilstrekkelig grunnlag for sammenligning av prisene fra ulike forsikringsselskaper.

Fra Finansportalens side har det fremkommet synspunkter vedrørende behov for data fra forsik­ringsselskapene for å bedre sammenliknbarheten av ulike produkters forsikringsdekning. Finans­por­talen har opplyst om at det på nåværende tidspunkt utvikles løsninger som vil kunne ivareta dette hensynet på en tilfredsstillende måte. I notat av 25. september 2008 sendt til Banklovkommisjonens Sekretariatet er Finansportalens synspunkter sammenfattet på følgende vis:

«Finansportalen er av den oppfatning at økt åpenhet om premietariffer er svært positivt. Større åpenhet om det enkelte selskaps premietariffer knyttet til selskapets egne (standard)produkter egner seg derimot ikke nødvendigvis spesielt godt til å bedre sammenliknbarheten mellom selskapenes tilbud. Dersom åpenheten om pristariffer også skal bidra til økt konkurranse, bør det helst medføre bedre sammenliknbarhet.

Finansportalen.no er i ferd med å utvikle en løsning bestående av både normvilkår på for­sik­ringsprodukter og priskalkulatorer på området. Dette vil gjøre finansportalens fremstilling av forsikringsprodukter til en «dynamisk» prisliste for sammenliknbare forsikringsprodukter. For å sikre at finansportalen.no får realisert dette, vil det være fornuftig å kunne gi skadeforsikringsselskapene plikt til å levere aktuell informasjon til finansportalen.no.»

Etter Banklovkommisjonens vurdering er spørsmålet om innsynsrett for Finansportalen og eventuelt andre, i skadeforsikringsselskapenes opplysninger om produkter, premier og forsikringsvilkår av en slik art at det best egner seg for en nærmere vurdering av Finansdepartementet med tanke på en eventuell regulering i forskrift. Dette som følge av at en vurdering her blant annet vil kunne bero på hvilke tekniske muligheter som ligger i Finansportalen som en databasert informasjonsordning. Banklovkommisjonen har derfor ikke gått nærmere inn på denne problemstillingen, men nøyd seg med å innarbeide en hjemmel i lovutkastet § 12-6 syvende ledd for Kongen til å fastsette nærmere regler om dette. Det forutsettes – i samsvar med alminnelige rettsprinsipper – at regler fastsatt i forskrift ikke vil medføre plikt for selskapene til å inkludere opplysninger som har karakter av forretningshemmeligheter eller for øvrig må antas å være konkurransesensitive. Banklovkommisjonen forutsetter at en eventuell plikt til å gi opplysninger til en generell databasert informasjonsordning for finansielle tjenester også gjøres gjeldende ovenfor livsforsikringsselskaper i den grad de tilbyr et skadeforsikringsprodukt på lik linje med skadeforsik­ringsselskaper. Det er blant annet en del livsforsik­ringsselskaper som tilbyr yrkesskadeforsikring.

8.2.2 Premieberegningen for den enkelte forsikring

Ved inngåelse av forsikringskontrakter vil premien normalt avtales med forsikringskunden for ett år av gangen. I denne forsikringstiden vil ikke forsik­ringsselskapet kunne gjøre endringer i den avtalte premien, se ovenfor avsnitt 3.2.2 punkt 1). Kortere forsikringstid vil imidlertid kunne tenkes for kontrakter hvor hensikten med forsikringen dekker et tidsrom som er kortere enn ett år. Det vil for eksempel kunne være aktuelt ved reiseforsikringer som skal dekke en spesiell reise. Det er videre et alminnelig prinsipp i skadeforsikring at premien innbetales forskuddsvis for hele forsikringstiden eller i form av terminvise innbetalinger i løpet av forsikringstiden. Dette er viktig for at selskapet skal kunne foreta de nødvendige forsikringsmessige avsetninger for å sikre de forsikringsmessige forpliktelsene de påtar seg.

Banklovkommisjonen er av denne oppfatning at disse prinsippene for beregning og innbetaling av premie knyttet til den enkelte forsikring og forsik­ringskontrakt klart bør fremgå av loven, jf. lovutkastet § 12-8 første ledd. Av hensyn til kundens informasjon bør premiekrav inneholde en angivelse av hvilke poster som inngår i beregningen og eventuelt opplyse om at det er andre forhold som er av betydning for størrelsen på premien. Dette vil for eksempel kunne dreie seg om rabatter som følge av antallet forsikringer som kontrakten med kunden omfatter.

Selv om skadeforsikringskontrakter i henhold til forsikringsavtaleloven skal fornyes hvert år, og kunden i de tilfeller hvor forsikringsavtaleloven ikke kan fravikes ved avtale bare vil være bundet av avtalen for maksimalt ett år av gangen, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at dette ikke er til hinder for at skadeforsikringsselskapet på sin side i en avtale med en kunde kan binde seg til en fastsatt premie for en periode som overstiger ett år. Alternativt kan det tenkes en avtale om at premien bare skal justeres med en på forhånd fastsatt indeks for en periode som overstiger ett år. Dette vil blant annet kunne være en fordel hvor det dreier seg om større næringsforsikringer som tilbys i konkurranse med forsikringsselskaper etablert i utlandet.

Banklovkommisjonen legger til grunn at en slik binding av premien utover ett år, ikke kan begrense den adgang kunden har til å si opp forsik­ringskontrakten i forsikringstiden etter forsik­ringsavtaleloven, i de tilfeller hvor forsikringsavtaleloven ikke kan fravikes ved avtale, jf. forsikringsavtaleloven §§ 1-3 og 10-3.

Som nevnt ovenfor i avsnitt 5.3.2 punkt 4), legger Banklovkommisjonen til grunn at en slik avtale om binding av premien over en periode som overstiger ett år, også kan omfatte livsforsikringer som tegnes i skadeforsikringsselskap i samsvar med forsikringsloven § 1-3, jf. lovutkastet § 12-2 første ledd. Kravet i forsikringsloven § 1-3 om at livsfor­sik­ringskontrakter som tegnes i skadeforsikringsselskaper i form av risikoforsikringer skal ha høyest ett års varighet, innebærer kun at forsikringstiden ikke skal overstige ett år og at kontrakten således må fornyes hvert år. Den avtalte perioden for premieberegningen vil derimot kunne overstige ett år. Av soliditetshensyn og av hensyn til mulighetene for en fleksibel styring av den forsikringsmessige risiko i selskapene, bør det etter Banklovkommisjonens vurdering settes et tak på fire år for den periode som selskapet kan påta seg å binde den årlige premie knyttet til en forsikringskontrakt, jf. lovutkastet § 12-8 annet ledd. Fire år samsvarer blant annet med varigheten av anbud i kommunal sektor.

8.2.3 Anvendelsesområdet for bestemmelsene om premietariffer og premieberegning

For norske skadeforsikringsselskap er det et viktig hensyn at norske og utenlandske skadeforsikringsselskaper som driver virksomhet i Norge, ikke underlegges forskjellige konkurransevilkår i form av at lovgivningen medfører ulike plikter og/eller begrensninger. Det reiser seg derfor et spørsmål om hvilken betydning de foreslåtte bestemmelsene om premietariffer og premieberegning kan og bør ha for virksomheten til utenlandske EU/EØS-selskaper som har etablert virksomhet i Norge gjennom filial eller i henhold til reglene om grenseoverskridende virksomhet.

Etter skadeforsikringsdirektivet skal forsik­ringsselskapenes soliditet være underlagt virksomhetsreglene i hjemlandet og ikke tilsvarende bestemmelser i vertsland, se artikkel 13 i første skadeforsikringsdirektiv (endret ved artikkel 9 i tredje skadeforsikringsdirektiv). Direktivene overlater imidlertid til vertslandene å regulere markedsforholdene i det enkelte land.

Banklovkommisjonenlegger til grunn at reglene om premietariffer og premieberegning både har en side mot skadeforsikringsselskapenes soliditet, men også at de innebærer en viktig regulering av markedsforholdene i form av krav til hvilken informasjon som kundene skal gis. Det legges videre til grunn at plasseringen av slike bestemmelser i forsikringsloven, og således blant virksomhetsreglene for skadeforsikring, ikke vil være avgjørende for om disse bestemmelsene skal betraktes som virksomhetsregler som derfor ikke kan gjøres gjeldende overfor filialers virksomhet og annen virksomhet av utenlandske EU/EØS-selskaper i Norge.

Gjeldende bestemmelser om hvilke norske regler som kommer til anvendelse på utenlandske selskapers virksomhet i Norge er gitt i forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap og pensjonsforetak med hovedsete i annen stat i EØS. I henhold til denne forskriftens § 10 nr. 1 er blant annet kravene i forsikringsloven § 6-7 om at Kredittilsynet skal føre kontroll med at forsikringsselskap benytter forsikringsvilkår som er rimelige og betryggende, § 9-4 om endring av pristariffer i livsforsikring, § 9-5 første ledd om at selskapet skal benytte til enhver tid gjeldende pristariffer ved beregning av premier i livsforsikring og § 9-6 tredje ledd om at Kredittilsynet kan forby bruk av pristariffer i livsforsikring som Kredittilsynet mener er ubetryggende eller urimelige, gjort gjeldende for virksomhet som utenlandske forsik­ringsselskaper driver her i riket.

I forhold til livsforsikring har således myndighetene allerede lagt til grunn at viktige norske lovregler om pristariffer og beregning av premier har betydning for markedsforholdene i det norske livsforsikringsmarkedet. Banklovkommisjonen kan ikke se at tilsvarende ikke skulle kunne gjelde for tilsvarende norske bestemmelser om premietariffer og beregning av premier i skadeforsikring. De sentrale bestemmelsene i lovutkastet §§ 12-6 til 12-8 i denne utredningen, som berører markedsmessige forhold, bør derfor gjennom forskrift kunne gjøres gjeldende for all skadeforsikringsvirksomhet som drives her i riket.

8.2.4 Utlikningsordning for forsikringstakere som ikke får tilbud om nødvendighetsforsikringer

8.2.4.1 Problemet med hensyn til forsikringstakere som ikke får tilbud om forsikring

Som nevnt innledningsvis ovenfor i kapittel 4, er forsikringer av vesentlig betydning både for samfunnet som sådan og for det enkelte individ idet forsikringene sikrer investeringer og tap dersom eiendeler eller eiendommer skulle skades eller gå tapt. Det samme gjelder sikring mot økonomisk tap som følge av skade eller sykdom på egen person, eller for økonomisk ansvar for skade på person eller eiendom som rammer tredjemann. Forsikring bidrar til at den enkelte person kan redusere risiko slik at risikoen faller inn under et for individet, akseptabelt nivå. Forsikring kan på denne måten være en forutsetning for at en person ønsker å foreta eller utøve en handling, et yrke eller en investering.

I en del tilfeller stiller også lovgiver krav om forsikring for å sikre tredjemenn erstatning ved skade. Dette gjelder ansvarsforsikring for motorvogn og ansvarsforsikring ved utøvelse av en del yrker, blant annet yrkesskadeforsikring.

Selv om samfunnet eller det enkelte individ vurderer en forsikring som nødvendig, kan det være en rekke forhold som medfører at ingen forsik­ringsselskaper ønsker å inngå en forsikringsavtale med kunden eller at kunden bare vil få tegnet en slik forsikring til en svært høy premie. Så lenge avslaget begrunnes saklig, vil forsikringsselskapene i medhold av forsikringsavtaleloven kunne la være å tilby en kunde forsikring, se ovenfor avsnitt 4.1.6 og endringer i forsikringsavtaleloven som det der er redegjort for og som trer i kraft 1. januar 2009.

Årsakene til at forsikringsselskaper ikke ønsker å tilby en kunde forsikring kan være mange. Det kan blant annet bero på:

• skadehistorikk for kunden som viser en markert overhyppighet av erstatningsbetingende skader i tidligere forsikringsperioder,

• opplysninger fra kunden i forbindelse med forespørsel om forsikring, viser at kunden representerer en vesentlig høyere risiko som følge av livsstil, sykdom, tidligere skade eller medfødte forhold,

• økonomiske forhold hos kunden blant annet ved tidligere mislighold av premieinnbetaling, betalingsanmerkninger og lignende. (Ved endringene i forsikringsavtaleloven som trer i kraft 1. januar 2009 er det lagt til grunn at forsik­ringsselskapene har en begrenset adgang til å innhente opplysninger om betalingshistorikk generelt fra andre kilder.),

• samfunnsmessige forhold i form av rasisme eller andre kriminelle forhold som medfører at enkeltindivider, grupper eller foretak blir særlig utsatt for hærverk eller vold (ikke-selvforskyldte skader). Eksempler kan være en innvandringsbutikk som blir utsatt for ildspåsettelser eller pelsforretninger som utsettes for hærverk fra dyreverngrupper.

Det antas at forsikringsselskap vil kunne ha saklig grunn til å nekte forsikring i alle disse tilfellene uavhengig av om årsaken til den økte risikoen skyldes forhold som kunden i utgangspunktet kunne råde over eller ikke.

Spørsmålet er om det bør etableres ordninger som sikrer at også slike personer kan få dekket sitt nødvendige forsikringsbehov. 1 For de rammede personene vil dette kunne utgjøre en viktig sosial sikkerhet. For forsikringsselskapene vil slike mekanismer kunne bidra til mindre kritikk i form av medieoppslag om personer som nektes forsikring og således en redusert renommérisiko for bransjen som sådan. Samtidig reiser dette vanskelige spørsmål om grensedragningen mellom hva som er å anse som et samfunnsansvar og hva som skal kunne pålegges næringsdrivende som i utgangspunktet driver en ren forretningsbasert forsikringsvirksomhet, men på grunnlag av særskilt konsesjon fra myndighetene.

Sikring av forsikring til de som ikke får tegnet forsikring på vanlig måte kan tenkes etablert på ulike måter. For det første kan det etableres bransjenormer som medfører at selskapene som tiltrer bransjenormen tilbyr forsikringer i flere tilfelle enn det de kanskje ellers ville gjort. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) etablerte i mai 2007 en slik bransjenorm for det de kaller basale forsik­ringsprodukter i privatmarkedet. Denne bransjenormen er beskrevet nærmere nedenfor i avsnitt 8.2.4.2.

En annen måte å løse problemer med hensyn til kunder som ikke får tegnet forsikring på vanlig måte, er at det etableres særskilte ordninger for utjevning av risiko ikke bare innad i et forsikringsselskap, men mellom alle forsikringsselskaper som tegner grupper av nødvendighetsforsikringer. Det vil si utjevning på et større fellesskap enn det kollektivet som hvert enkelt forsikringsselskap utgjør. En slik ordning kan tenkes etablert som følge av et lovgiverinitiativ eller på initiativ av for­sik­ringsbransjen og forsikringsselskapene selv. En slik mulighet er vurdert nedenfor i avsnitt 8.2.4.3. Det vises i denne sammenheng til at det på ulike områder, blant annet for motorvognforsikring og yrkesskadeforsikring er etablert lignende poolordninger.

8.2.4.2 Bransjenorm for visse forsikringsprodukter i privatmarkedet

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) vedtok i mai 2007 som nevnt ovenfor i avsnitt 8.2.4.1, en bransjenorm for tegning av hva de kaller basale forsikringsprodukter i privatmarkedet. Formålet med bransjenormen er å sikre forbrukerne et nødvendig forsikringstilbud på områder som er av grunnleggende sosial betydning for folk flest. Normen er begrenset til forbrukere, dvs. privatkunder. Den omfatter således ikke den store gruppe av næringslivsforsikringer hvor forsikringsavtaleloven ikke kan fravikes ved avtale.

Bransjenormen omfatter nytegning av forsikringer i privatmarkedet begrenset til forsikringsselskapenes basisdekning for det enkelte produkt. Produktene som omfattes er: Hjemforsikring (innbo i hjemmet), villaforsikring (bolighus), bilforsikring (trafikkansvars- og delkaskoforsikring), personulykkesforsikring og reiseforsikring.

Normen fastsetter at forsikringsselskapene som hovedregel ikke kan avslå å tegne forsikring uten at det foreligger saklig grunn for det. Dette er således i samsvar med de krav som følger av de vedtatte endringene i forsikringsavtaleloven, men normen adresserer ikke de problemer som oppstår i forhold til forsikringstakere som selskapet i og for seg har rett til å nekte forsikring.

Normen forsøker å definere hva som primært kan anses som saklig grunn, og stiller her sannsynligvis noe strengere krav enn det som følger av forsikringsavtalelovens saklighetsnorm. Normen fastsetter også at selskapene ikke kan benytte høye premier som i realiteten utgjør et skjult avslag med det formål å unngå å få en person eller forsikring i sin portefølje. Bransjenormen legger også til grunn at et forsikringsselskap ikke kan avslå en forsikring på grunn av høy skaderisiko. Selskapet skal i stedet for å avslå, kreve at det iverksettes skadeforebyggende tiltak, forhøyet egenandel, begrensning av dekning eller justere premien. Ved avslag krever normen at det skal gis en skriftlig begrunnelse dersom forsikringssøkeren krever dette. Dette er ikke i samsvar med endringene i forsikringsavtaleloven hvor det kreves at avslaget skal begrunnes skriftlig uansett begjæring fra søkeren eller ikke, se ovenfor avsnitt 4.1.6.

Det er en rekke skadeforsikringsselskaper som har tiltrådt denne bransjenormen.

En bransjenorm av denne typen vil i de fleste tilfeller fremstå som et positivt alternativ til lovregulering. Lovgivning vil kunne fremstå som mindre fleksibel og tilpasningsdyktig i forhold til samfunnsutviklingen. En bransjenorm vil imidlertid ha en del begrensninger. For det første er den avhengig av at selskapene frivillig tiltrer den og følger den. Belastningen ved den enkelte forsikring, som selskapet i utgangspunktet ikke ønsket å tegne, vil bli liggende på det enkelte selskap. Det kan derfor ses på som en fordel for selskapet å unngå så mange som mulig av denne typen forsikringer og kunder. Dette kan enten skje ved å ikke slutte seg til bransjenormen eller på annen måte forsøke å overlate til andre selskaper å tegne forsikring med slike kunder. En annen begrensning er i dette tilfelle at bransjenormen bare dekker private forsik­ringstakere (forbrukere). Næringsdrivende som i utgangspunktet er beskyttet av forsikringsavtalelovens nye preseptoriske regler, vil således ikke være dekket av bransjenormen.

8.2.4.3 Vurdering av en lovgivningsbasert utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer

1) Banklovkommisjonenlegger til grunn at bransjenormen sammen med endringene i forsikringsavtaleloven vil sikre de fleste forsikringskunder tilbud om forsikring. Det antas at det ikke vil være så mange forsikringskunder som vil falle utenfor disse rammene og som ikke vil kunne skaffe seg forsikring.

Begrensninger i bransjenormen medfører imidlertid at det vil være en del forsikringskunder som selskapene etter reglene i forsikringsavtaleloven og det saklighetskrav de bygger på, vil ha adgang til å nekte forsikring og sannsynligvis ikke vil tilby forsikring. Dette gjelder både privatkunder og næringslivskunder, herunder ulike grupper av privatkunder og mindre næringslivskunder som omfattes av forsikringsavtalelovens ufravikelige bestemmelser, jf. forsikringsavtaleloven §§ 1-3 og 10-3. Eksempelvis vil det kunne være private for­sik­ringskunder som på grunn av egen handlemåte eller som følge av utenforliggende forhold kommer opp i situasjoner som medfører at det gis avslag på forsikring uansett om forsikringsselskapet har tiltrådt bransjenormen eller ikke. Det vil si hvor forsikringsselskapet etter forsikringsavtaleloven vil ha en saklig grunn til å avslå forsikring. På bakgrunn av at endringene i forsikringsavtaleloven ennå ikke er trådt i kraft og bransjenormen kun har vært etablert og virket i kort tid, er det ikke mulig å skaffe tall på hvor mange forsikringskunder som har opplevd eller fortsatt kan ventes å bli nektet forsikring.

Spørsmålet er om det er grunn til, eller behov for, å bygge opp ordninger som sikrer at alle eller de fleste av disse kundene kan skaffe seg forsikringer som anses som nødvendighetsforsikringer i det vanlige forsikringsmarkedet. Det kan argumenteres med at forsikringsbransjen er basert på alminnelige forretningsmessige prinsipper der forsikringsselskapene driver sin virksomhet ut fra at de enkelte produktene skal prises slik at premien i hvert fall dekker produksjonskostnadene og at selskapene ikke må pålegges å overta forsikringer som medfører tap. Det kan anføres at et samfunnsmessig begrunnet vern for enkeltpersoner som er basert på andre forhold enn forretningsmessig drift, og som går ut over det som følger av lovgivningen med hensyn til lovlig forsikringsnektelse, bør etableres av samfunnet selv og ikke pålegges forsikringsbransjen, og dermed også belaste andre forsikringskunder. Det kan i denne sammenheng vises til at det ikke er etablert tilsvarende leveranseplikt for andre nødvendighetsvarer som for eksempel strøm, mat og bolig. Dette sikres gjennom sosialhjelp i offentlig regi.

På den annen side kan det hevdes at enkelttilfelle hvor kunder er nektet forsikring, kan bli en belastning for forsikringsbransjen og innvirke på allmennhetens tillit til forsikringsnæringen i negativ retning. En årsak til dette er også at det ikke uten videre er gitt om det i enkelttilfelle vil foreligge «saklig grunn» til å nekte å overta forsikringer, og at det er her god plass for meningsforskjell og uenighet. Banklovkommisjonen er derfor av den oppfatning at dette er et problem som ikke bare kan ses som et samfunnsanliggende, men som også er av ikke uvesentlig betydning for hele for­sik­ringsnæringen, ikke minst for skadeforsikringsselskapene.

Etter Banklovkommisjonensvurdering er det grunn til å overveie om det kan etableres ordninger innenfor skadeforsikringsbransjen som kan bidra til å løse dette problemet. En mulighet er å etablere en utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer for kunder som ikke kan få forsikring på annen måte. Formålet vil være at nettokostnadene ved å tegne disse forsikringene utliknes mellom forsikringsselskapene og ikke må bæres alene av det selskap som overtar forsikringene selv om det rettslig sett ville ha adgang etter forsikringsavtaleloven til å nekte å gjøre dette. Banklovkommisjonen legger til grunn at kostnadene ved slike utlikningsordninger nødvendigvis vil bli belastet forsikringskollektivene i samtlige selskaper via vanlig premieberegning ut fra forretningsmessige og soliditetsmessige prinsipper. Omfanget av en slik utlikningsmekanisme bør derfor uansett begrenses til det som anses som nødvendig forsik­ringsmessig dekning av ulike risikoer i samfunnet i dag. Typiske eksempler vil være brann- og tapsdekning av innbo og hjem.

2) En utlikningsordning der merkostnadene ved tegning av nødvendighetsforsikringer for kunder som i utgangpunktet ville fått avslag på forsikring, fordeles på tvers av forsikringsselskapene, kan etableres på ulike måter.

For det første kan det etableres et eget offentlig selskap eller poolordning med egen konsesjon som påtar seg ansvaret for de forsikringene som selskapene ikke vil tegne og som avslås i samsvar med bestemmelsene i forsikringsavtaleloven. En poolordning vil innebære at poolen må gis konsesjon som forsikringsgiver, undergitt de krav forsik­ringslovgivningen stiller til forsikringsselskaper. Det må etableres en administrasjon knyttet til poolen som både kan ta seg av tegningen av forsikringer og skadeoppgjør. Videre må det etableres en finansieringsordning for poolen med bidrag fra øvrige kommersielle forsikringsselskaper som opererer i bransjen. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil dette både være lovteknisk og administrativt for krevende sett i forhold til antallet forsikringskunder dette dreier seg om. Poolordningen vil videre over tid kunne få et for stort omfang i forhold til formålet med ordningen.

Et annet alternativ vil være å knytte en slik utlikningsordning til noen av de allerede eksisterende poolordninger som for eksempel poolordningene for naturskade, motorvognsansvar eller yrkesskadeansvar. Formålet med disse poolordningene er imidlertid et annet enn formålet med en utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer. Disse poolordninger er hver for seg vel etablerte og godt fungerende ordninger med etablerte regler og rutiner for oppbygging av særskilte avsetninger i selskapene. En sammenblanding her vil etter Banklovkommisjonens oppfatning imidlertid være uheldig. En annen sak er at disse poolordningene kan gi atskillig veiledning med hensyn til hvordan en utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer vil kunne utformes.

Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det være en bedre løsning å etablere en utlikningsordning basert på allerede eksisterende konsesjoner i skadeforsikringsselskapene. Dette vil innebære at kunder som faller inn under ordningen vil få tegnet forsikring med et skadeforsikringsselskap på vanlig måte. Eventuelt forsikringsoppgjør vil også skje fra dette forsikringsselskapet. På denne måten vil kunden være og fremtre som en vanlig kunde i selskapet. Forsikringen vil imidlertid ved tegning bli registrert som en del av utlikningsordningen. Forsikringsselskapet vil årlig – i etterkant – kunne kreve nettoerstatningskostnader for disse forsikringene utliknet i forhold til andre selskapers kostnader knyttet til gruppen av tilsvarende forsikringer. Kostnadene knyttet til slike forsikringer vil dermed bli utjevnet på forsikringskollektivet i alle selskapene som omfattes av utlikningsordningen.

En slik utlikningsordning forutsetter at det etableres en form for regulering av hvilke typer forsik­ringsprodukter og forsikringskunder som skal omfattes av ordningen, regler for utlikning mellom selskapene og administrasjon av oppgjøret. En slik ordning kan tenkes etablert enten på bransjeinitiativ eller på initiativ fra lovgiver. I alle tilfelle vil den praktiske gjennomføringen av en slik ordning måtte skje innenfor et samarbeidsopplegg i skadeforsikringsselskapenes regi.

3) Gjeldende lovgivning er etter Banklovkommisjonens vurdering ikke til hinder for at den allerede foreliggende bransjenormen kunne vært utbygd med en ordning som innebærer en utjevning av kostnadene mellom selskapene som tegner forsikringer som de etter lovgivningen hadde kunnet avslå eller tilby til en særlig forhøyet premie. Motivasjonen for selskapene til å etablere og eventuelt delta i en slik ordning, vil kunne være å sikre bransjens renommé samt å unngå at lovgiver etablerer andre ordninger eller innfører strengere regler som i realiteten innebærer en mer vidtgående kontraheringsplikt for det enkelte selskap.

Å få alle selskaper som er aktører i markedet med på en slik ordning på frivillig basis, kan imidlertid være vanskelig. Lykkes ikke dette, kan det oppstå skjevbelastning og en antiseleksjon selskapene i mellom når det gjelder kunder med behov for ulike grupper av nødvendighetsforsikringer. Dersom det etter et lovgiverinitiativ etableres en ordning for utjevning av merkostnader ved tegning av slike forsikringer, vil man sikre at alle, eller de aller fleste, av selskapene som opererer i markedet blir tvunget til å være med i ordningen. Dermed oppnås en større konkurranselikhet mellom selskapene, og det enkelte selskap vil ha sikkerhet for at dets bidrag generelt sett ikke overstiger hva andre selskaper yter.

Etter Banklovkommisjonens vurdering bør opplegget for en utlikningsordning for kostnadene ved forsikringer som selskapene i utgangspunktet ikke har ønsket å tegne, baseres på et lovgiverinitiativ. Det vil si at det i lov fastsettes at det skal etableres en utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer. En slik lovgivning må foruten hjemmel for pålegg om etablering av en slik ordning, også fastlegge hovedtrekkene i opplegget for ordningen og inneholde bestemmelser som angir hvilken type ordning som skal etableres, hvilke grupper forsik­ringstakere og selskaper som skal, eventuelt kan, omfattes, hvilke grupper av forsikringsprodukter som skal omfattes, grunnlag for administrasjon av utlikningen og forsikringshjemmel for nærmere regulering av ordningen.

8.2.4.4 Banklovkommisjonens forslag

I lovutkastet § 12-19 har Banklovkommisjonen utformet et opplegg som angir de grunnleggende prinsipper og hovedstrukturen for en lovgiverbasert utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer for privatkunder. Ordningen for privatkunder vil dekke forbrukerne, men omfatter derimot ikke nødvendighetsforsikringer for næringsdrivende. Banklovkommisjonenhar vurdert hvorvidt det også burde kunne etableres en i hovedsak tilsvarende utlikningsordning for de grupper av næringsdrivende som etter forsikringsavtaleloven § 1-3 annet ledd omfattes av lovens preseptoriske forsikringstakervern. Mange av de hensyn som kan begrunne etableringen av en utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer for privatkunder, gjør seg tilsvarende gjeldende i forhold til denne gruppe av næringslivskunder. Av mange grunner vil imidlertid en slik ordning for næringslivskunder i alle tilfelle måtte etableres som en ordning atskilt fra ordningen for privatkunder, og det kan for øvrig også være behov for enkelte særlige tilpasninger.

Banklovkommisjonener kommet til at det i forhold til en slik utlikningsordning for næringslivsforsikringer gjør seg gjeldende ulike særlige hensyn, blant annet i forhold til forsikringsselskapenes skadeforebyggende tiltak og arbeid, samt beregningspraksis for risikopremier på næringslivsområder. En legger også vekt på at den utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer for privatkunder som en er kommet frem til, prinsipielt representerer et opplegg som vil utgjøre et helt nytt element i forsikringsmarkedet generelt sett. Det er i og for seg ikke uvanlig at slike nydannelser i første omgang utformes med henblikk på forbrukerområdet, og at man, etter at det foreligger erfaringer med hensyn til virkemåten, vurderer på et senere stadium hvorvidt opplegget også bør gis et videre virkeområde og således helt eller delvis også omfatte næringslivsområdet. Det foreligger for øvrig ikke rimelig sikre opplysninger om i hvilken utstrekning næringslivskunder i praksis har møtt problemer tilsvarende de en over tid er blitt kjent med fra privatkundemarkedet. På denne bakgrunn fremmer Banklovkommisjonen ikke i utredningen her noe forslag om et opplegg for en tilsvarende utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer på næringslivsområdet.

En lovregulering som etablerer et opplegg for en utlikningsordning, vil ikke kunne omfatte alle detaljer med hensyn til etablering og gjennomføring av en slik ordning. Lovgivningen vil bare kunne innholde sentrale hovedprinsipper for utforming av ordningen. Den nærmere detaljregulering forutsetter etablering av styringsorgan og regelverk fra forsikringsbransjens side, og vil for øvrig etter behov måtte avklares i forskrift. For at en utlikningsordning skal kunne fungere, er det viktig at myndighetene og bransjen samarbeider tett ved utarbeidelse av de nærmere reglene for ordningen. Det vil derfor i alle tilfelle være behov for en viss overgangsperiode for gjennomføring og iverksetting av utlikningsordningen.

Banklovkommisjonen legger til grunn at det må knyttes en form for styre eller administrasjon til utlikningsordningen for blant annet å avgjøre nærmere grenser for hvilke forsikringer som skal omfattes av ordningen og hvilke vilkår det skal fastsettes for disse forsikringene, samt for å gjennomføre utlikningsoppgjøret mellom selskapene. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør et slikt styre velges av de selskapene som deltar i utlikningsordningen, jf. lovutkastet § 12-19 første ledd.

En forutsetning for at en utlikningsordning skal fungere er at det foreligger en plikt for skadeforsikringsselskapene som markedsfører de for­sik­ringsprodukter som anses som nødvendighetsforsikringer til å delta i ordningen. Dette vil for det første være forsikringsselskaper med norsk konsesjon. Videre vil det være filialer av utenlandske forsikringsselskaper som driver virksomhet her i riket basert på en konsesjon fra et annet EU/EØS-land, jf. lovutkastet § 12-19 første ledd. Det antas at dette ikke vil reise særlige problemer i forhold til EØS-regelverket på forsikringsområdet. Ideelt sett burde kanskje også selskaper som driver virksomhet her i riket ved såkalt grenseoverskridende virksomhet vært omfattet av ordningen. Dette vil imidlertid etter Banklovkommisjonens vurdering være vanskelig å kunne gjennomføre praktisk sett, blant annet fordi disse selskapene i alle tilfelle vil kunne avstå fra å overta forsikringer i Norge. Disse selskapenes virksomhet i Norge vil også ha beskjedent omfang.

Det er videre et spørsmål hvilke forsikringer som bør karakteriseres som nødvendighetsforsikringer. Banklovkommisjonen mener at det vil være en fordel om hovedgruppene av hvilke forsikringsprodukter dette dreier seg om, fremkommer av loven og ikke bare til regulering i forskrift. Dette vil være viktig informasjon for den enkelte kunde. En annen sak er det kan vise seg behov for en nærmere avgrensning ved utfyllende regler, og det foreslås derfor inntatt en forskriftshjemmel i lovutkastet. For øvrig forutsetter Banklovkommisjonen at det regelverk som må etableres av det styret for utlikningsordningen som de deltagende selskaper utpeker, vil måtte inneholde regler om hvilke undergrupper av forsikringsprodukter som skal legges til grunn ved tapsfordelingen.

I likhet med det som er lagt til grunn i bransjenormen, mener Banklovkommisjonen at utlikningsordningen for privatkunder i utgangspunktet må omfatte personforsikringer mot ulykke, forsikringer mot brannskade og annen skade på eiendom eller eiendeler, motorvognforsikringer (eventuelt begrenser til ansvarsforsikring og delkaskoforsikring), og reiseforsikringer, jf. lovutkastet § 12-19 annet ledd. Å etablere en utlikningsordning for samtlige forsikringsprodukter som omfattes av disse hovedgruppene av nødvendighetsforsikringene, vil kunne være krevende. Det forutsettes derfor at departementet vil ha anledning til å gi forskrifter som innebærer at ordningen i oppstartfasen omfatter kun et begrenset antall typer forsikringer.

Banklovkommisjonenhar vurdert om også forsikringer mot alminnelig uførerisiko bør anses som nødvendighetsforsikring. En er imidlertid klar over at slike uføreforsikringer kan reise en del særlige spørsmål, blant annet om livsforsikringsselskaper som tilbyr slike risikoforsikringer også skal omfattes av ordningen. Dette kan komplisere etableringen av utlikningsordningen. Banklovkommisjonen mener derfor at ordningen i hvert fall i en oppstartsfase ikke bør omfatte alminnelige uføreforsikringer, og viser til at også vanlige personforsikringer mot ulykke vil kunne gi erstatning for død eller uførhet som følge av ulykke.

Utlikningsordningen vil innebære at et skadeforsikringsselskap inngår avtale om forsikring med kundene på vanlig vilkår selv om de i utgangspunktet hadde lovlig adgang til å nekte kunden forsikring, jf. lovutkastet § 12-19 tredje ledd. Dette vil innebære at det på vanlig måte kan benyttes sikkerhetsforskrifter og beregnes premier som er betryggende ut fra den risiko som overtas, men verken vilkår eller premier kan utformes slik at kunden praktisk sett nektes forsikring. Det vises til bemerkningene til lovutkastet § 12-19 tredje ledd nedenfor kapittel 11. Etableringen av en utlikningsordning er således ikke ment som noe grunnlag for at forsikringsselskapene kan være lempeligere med hensyn til krav om skadeforebyggende tiltak osv. for disse kundene, selv om forsikringene inngår i utlikningsordningen. Det samme gjelder adgangen for forsikringsselskapet til å ta forbehold om at forsikringen ikke omfatter allerede oppståtte skader på gjenstander eller skader/sykdom hos personer. En forsikringskunde skal således ikke i medhold av utlikningsordningen kunne kreve å få tegnet forsikring, for deretter å kreve erstatning for skader eller sykdommer hvis årsak allerede foreligger. Dette selv om skaden eller sykdommen ennå ikke er oppdaget.

For en del av de forsikringene som forsikringsselskapene har adgang til å nekte vil det kunne dreie seg om svindel eller at risikoen for skade anses som så stor og påregnelig på grunn av subjektive forhold hos forsikringskunden, at utbetaling av erstatning anses som svært sannsynlig. Slike tilfeller anses normalt ikke som forsikringsbare eller anses å falle utenfor området for forsikring. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det ikke være forsikringskollektivets ansvar å dekke slike skader, uansett om det skulle skje ved en utlikning over flere forsikringsselskaper. Banklovkommisjonen foreslår derfor at det i lovutkastet inntas et unntak for forsikringer som vil omfatte vesentlig risiko av en art som ikke anses som for­sik­ringsbar eller risiko som klart ligger utenfor det kunden kan forvente å få dekket ved forsikring. Dette vil blant annet omfatte tifeller hvor det har foreligger forsikringssvindel.

For at det skal være klart hvilke forsikringer som omfattes av ordningen, må det skje en registrering av forsikringene allerede fra tegnings- eller fornyelsestidspunktet. Hvert selskap pålegges å etablere en betryggende registreringsordning for overtatte eller fornyede forsikringer slik at det ikke i ettertid kan foretas endringer når det gjelder hvilke forsikringer som omfattes av ordningen, jf. lovutkastet § 12-19 fjerde ledd.

Når det gjelder utlikningen av kostnader knyttet til forsikringene som omfattes av ordningen mellom de deltakende selskapene, vil dette være forhold som praktisk sett må reguleres nærmere i det regelverk som fastsettes av utlikningsordningens styre. Banklovkommisjonen foreslår derfor at det i lovutkastet bare tas inn enkelte hovedprinsipper for utlikningen. For det første bør utlikningen baseres på selskapenes årlige nettokostnader knyttet til resultatet for disse forsikringene, dvs. differansen mellom mottatte premier og utbetalte erstatninger i avregningsåret, jf. utkastet § 12-19 femte ledd som stiller krav om resultatregnskap for de enkelte grupper av forsikringsprodukter. Erstatningsavsetninger vil således ikke inngå i grunnlaget for årets utlikning. Utlikningen bør skje for hver gruppe av forsikringsprodukter som anses som nødvendighetsforsikringer slik at tapet for en gruppe av produkter blir fordelt mellom de selskaper som markedsfører og overtar forsikringer som inngår i den enkelte gruppen. Inndelingen i avregningsgrupper forutsettes fastsatt i regelverket for utlikningsordningen. Fordelingen mellom selskapene bør skje ut fra markedsvolumene innenfor de enkelte grupper og ut fra den samlede årlige premien det enkelte selskap har knyttet til forsikring innenfor den enkelte gruppe, jf. lovutkastet § 12-19 sjette ledd.

Lovutkastet § 12-19 inneholder ikke bestemmelser om hvordan bidrag til eller refusjon fra utlikningsordningen skal håndteres internt i de enkelte selskaper. En naturlig løsning synes i utgangspunktet å være at kostnadsbelastning og regressbidrag allokeres til og inngår i premieberegninger mv. for den gruppe av forsikringsprodukter det gjelder i samsvar med den praksis som ellers følges av det enkelte selskap i samsvar med aksepterte fordelingsprinsipper i skadeforsikring.

9 Markedsføring og bruk av ulike salgskanaler

I avsnitt 4.3.5 er det pekt på at skadeforsikringsselskapene benytter seg av ulike salgs- og distribusjonskanaler for sine produkter og at disse er under stadig endring og utvikling. Bruk av ulike distribusjonskanaler som salg av forsikringer direkte fra forsikringsselskaper eller via bank, eiendomsmeglere og lignende medfører et system hvor distribusjonskanalene vil være underlagt forskjellige virksomhetsregler. Dette reiser spørsmål om disse ulike institusjonenes virksomhetsregler medfører ulike rammebetingelser for institusjonene og om dette kan påvirke forutsetningene for at konkurransen i markedet skal kunne fungere. Som eksempel i avsnitt 4.3.5 punkt 2), er bruken av betalingsinformasjon ved risikovurdering av kunder trukket fram. Det pekes der på at det vil være en forskjell på tilgangen til betalingsinformasjon for kunder avhengig av om forsikringsselskapet selger forsikringer gjennom såkalt bankassuranse, det vil si ved bruk av en bank i samme finanskonsern som forsikringsselskapet inngår i eller bank som forsikringsselskapet har en distribusjonsavtale med, eller om forsikringsselskapet selger forsikringer via eget distribusjonsapparat. Banken vil ved markedsføringen av forsikringene reelt sett kunne gjøre bruk av betalingsinformasjon som banken har ervervet i forbindelse med bankvirksomheten. Gjennom bruk av denne informasjonen, vil det foreligge en mulighet for disse aktørene til gjennom valg av markedsstrategi for forsikringer, å rette salget av forsikringer mot en ferdig kredittvurdert gruppe som i forhold til risikovurderinger anses som gode forsikringskunder. Forsikringsselskaper som ikke inngår i finanskonsern med bank og som ikke gjør bruk av bankassuranse eller andre mellommenn som sitter med slik informasjon, vil ikke ha de samme mulighetene. Denne forskjellen kan skape ulike markedsbetingelser for ulike aktører i forsikringsmarkedet.

Problemstillingen ble tatt opp av skadeforsik­ringsselskapene IF og Gjensidige i et fellesbrev av 16. mai 2008 til Stortingets justiskomitee i forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 41 (2007 – 2008) om lov om endringer i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler m.m. I proposisjonen la Justisdepartementet i de alminnelige merknadene til grunn at forhold som det er i strid med personvernlovgivningen å legge vekt på i risikovurderingen, ikke kan utgjøre saklig grunn for forsikringsnektelse, se Ot.prp. nr. 41 (2007 – 2008) side 50. Det ble ved Justiskomiteens behandling av lovforslaget blant annet reist spørsmål om Banklovkommisjonen burde gis i mandat å se på de konkurransemessige virkningene av proposisjonens konklusjon på dette punkt. Dette ønsket ikke Justiskomiteens flertall, som på side 12 i Innst. O. nr. 56 (2007 – 2008) uttaler følgende:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har også merket seg at spørsmålet om hvorvidt betalingsanmerkninger i risikovurderingen skal anses som saklig grunn for forsikringsnektelse, regnes som klarlagt ved at dette ikke kan legges til grunn, men vil peke på at selskapene ikke kan omgå kravet til saklig grunn for avlaget, selv om de skaffer seg kredittinformasjon på den måten som er nevnt som eksempel her. Et selskap vil uansett ikke kunne begrunne sitt avslag på forsikring med betalingsanmerkninger. Flertallet ønsker ikke å gi Banklovkommisjonen et mandat på noe som egentlig synes å være et forskningsprosjekt, nemlig å analysere virkningene av en ny lovgivning. Det er ikke dette Banklovkommisjonen er sammensatt for å gjøre.»

På bakgrunn av Stortingets uttalelser er det ikke grunnlag for Banklovkommisjonen i denne utredningen til å gå nærmere inn på en vurdering av om ulike virksomhetsregler ved bruk av forskjellige distribusjonskanaler reelt sett gjennom markedsføring rettet mot særskilte kundegrupper, kan skape konkurransemessige ulikheter for markedsaktørene i det norske forsikringsmarkedet. Banklovkommisjonen vil imidlertid bemerke at forskjellen i virksomhetsregler for de ulike institusjonen som selger forsikring vil ligge der. I ulike sammenhenger vil dette åpne for eller stenge for måter å rette markedsføringen av forsikringsprodukter mot særskilte grupper av forsikringskunder. Gjennom bankassuranse vil det i en del tilfeller være en fordel å kunne rette markedsføringen mot ferdig kredittvurderte grupper, selv om man etter de nye reglene i forsikringsavtaleloven ikke på saklig grunnlag vil kunne nekte andre kunder forsikring på grunnlag av at de ikke faller inn under disse gruppene. I andre sammenhenger vil forsikringsselskaper som selger forsikringer direkte gjennom egne selgere oppfattes å ha en fordel ved at de fremstår som mer spesialiserte.

Banklovkommisjonen har sett på om det i lovgivningen er grunn til å fastsette generelle grunnprinsipper som skal gjelde uavhengig av hvilke salgskanaler som et skadeforsikringsselskap gjør bruk av. Reglene om opplysningsplikt følger av forsikringsavtaleloven. Det er derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på disse bestemmelsene her. I virksomhetsreglene kan det imidlertid være behov for å gi mer generelle regler som berører forsik­ringsselskapenes generelle markedsadferd uavhengig av den enkelte forsikringskontrakt.

Banklovkommisjonen mener at det er grunn til i virksomhetslovgivningen å gjøre helt klart at det er skadeforsikringsselskapet som er ansvarlig overfor forsikringstakerne uansett om forsikringskontrakten inngås etter avtale med en annen finansinstitusjon eller en leverandør av en bestemt vare eller tjeneste. Dette kan for eksempel være en bilselger, elektroforhandler eller et reisebyrå. Det vises til lovutkastet § 12-4 første ledd.

Videre mener Banklovkommisjonen at det er viktig at det klart kommer fram at bestemmelsene i forsikringsavtaleloven om informasjon overfor kunden i forbindelse med tegning av forsikring, vil gjelde fullt ut også dersom forsikringen selges av en annen finansinstitusjon enn skadeforsikringsselskapet eller av en leverandør av en vare eller en tjeneste, jf. lovutkastet § 12-4 annet ledd.

Når det gjelder krav om erstatning, fastsetter forsikringsavtaleloven §§ 8-5 og 18-5 frister for å fremsette melding om forsikringstilfellet. Overskridelse av disse fristene vil medføre tap av retten til erstatning. Dersom kunden fremsetter et erstatningskrav ved å henvende seg til finansinstitusjonen eller leverandøren av varen eller tjenesten som har solgt forsikringen, i stedet for forsikringsselskapet, bør ikke kunden etter Banklovkommisjonens oppfatning kunne møtes med en påstand om at erstatningskravet ikke er fremsatt overfor rette vedkommende innen fristen. En melding om erstatningskrav til selgeren av forsikringen bør anses som fremsatt overfor skadeforsikringsselskapet den dagen selgeren av forsikringen har mottatt melding med krav om erstatning, jf. lovutkastet § 12-4 tredje ledd. Det må være skadeforsik­ringsselskapets ansvar å bygge opp et system slik at slike meldinger videreformidles fra selgeren av forsikringen til skadeforsikringsselskapet.

10 Administrative og økonomiske konsekvenser

10.1 Innledning

Banklovkommisjonen foreslår i denne utredningen en ny utforming av lovbestemmelser i forsikringsloven kapittel 12 om skadeforsikring. Ved vedtakelse av forsikringsloven i 2005 ble det kun foretatt en redaksjonell omarbeiding av allerede eksisterende lovbestemmelser om skadeforsikring slik at disse passet inn i lovens kapittel 12. Det ble den gang ikke foretatt en nærmere materiell vurdering av lovgivningen om skadeforsikring. Denne vurderingen og gjennomgangen av skadeforsikringsvirksomhetslovgivningen er gjort i denne utredningen, på tilsvarende måte som Banklovkommisjonen i tidligere utredninger har gått igjennom virksomhetslovgivningen for livsforsikring, pensjonsforetak, kommunale pensjonsordninger mv. Ved en gjennomføring av reviderte lovbestemmelser for skadeforsikring, vil forsikringsloven fremstå i en fullstendig revidert og modernisert form.

Banklovkommisjonens lovutkast til nye virksomhetsregler for skadeforsikring innebærer på en rekke punkter at sentrale hovedprinsipper i gjeldende forskriftsregler for skadeforsikring løftes opp i loven. På en del områder er det gjort materielle endringer og presiseringer i forhold til eksisterende regler. Dette gjelder blant annet for forslaget til bestemmelser om forsikringstekniske avsetninger og til bestemmelser om risikostyring og kapitalforvaltning. Lovutkastets regler om selvforsik­ringsordninger og om utlikningspool for nødvendighetsforsikringer er helt nye i forhold til gjeldende rett.

10.2 Økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige

Lovutkastet vil ikke medføre behov for oppbygging av nye ressurser eller økning av eksisterende ressurser på lang sikt hos myndighetene, idet lovutkastet ikke medfører vesentlige nye arbeidsoppgaver i form av oppfølging og tilsyn fra myndighetenes side. Skadeforsikringsselskapene er allerede underlagt konsesjonsplikt og tilsyn. Dette vil ikke bli endret ved en vedtakelse av lovutkastet i utredningen her.

I en overgangsperiode vil imidlertid lovutkastet kreve økte ressurser hos forvaltningsmyndighetene i form av gjennomgang av eksisterende forskrifter om skadeforsikringer med tanke på endringer og tilpasninger i disse i samsvar med lovutkastet, samt utarbeidelse av ny forskriftsbestemmelser på enkelte områder.

Banklovkommisjonens forslag om en utlikningspool for nødvendighetsforsikringer for henholdsvis privatkunder og næringslivskunder, forutsetter at det utarbeides forskrifter med nærmere regler før lovbestemmelsene kan tre i kraft. I samarbeid med skadeforsikringsbransjen må det også etableres en administrasjon for disse ordningene. Banklovkommisjonen legger til grunn at dette arbeidet vil legge beslag på ressurser hos myndighetene i en begrenset perioden.

Lovutkastet er utformet slik at lovbestemmelsene i utkastet for øvrig kan tre i kraft, uten at arbeidet med nærmere regler for utlikningspoolene for nødvendighetsforsikringer er gjennomført.

Når det gjelder tilpasninger i eksisterende forskrift om kapitalforvaltning for skadeforsikring, har Banklovkommisjonen i vedlegg 1 i utredningen her utarbeidet et utkast til justeringer og endringer i forskriften. Gjennomføring av slike endringer burde således ikke kreve vesentlige ressurser hos myndighetene, selv om forslaget må sendes ut på høring før endringer vedtas.

10.3 Økonomiske og administrative konsekvenser for private

Virksomhetsreglene er i utgangspunktet offentligrettslige krav primært rettet mot forsikringsselskapene. Lovutkastet her har derfor i utgangspunktet få konsekvenser for forsikringskundene. Gjennom utkastet til regulering av selvforsikringsordninger åpnes det imidlertid for nye muligheter for større forsikringskunder til å tilpasse dekning av sitt forsikringsbehov innenfor klare lovregulerte rammer. Dette må anses som en positiv konsekvens av lovutkastet for de kundegrupper som har muligheter til å gjøre bruk av dette. Ved en gjennomføring av utlikningspoolene for nødvendighetsforsikringer vil videre en gruppe forsik­ringskunder som i dag befinner seg i en vanskelig situasjon kunne få hjelp. Det antas imidlertid at antallet kunder innenfor denne gruppen er forholdsvis begrenset.

For skadeforsikringsselskapene vil lovutkastet kreve ressurser i form av behov for å sette seg inne i de nye lovbestemmelsene. En del av lovutkastets bestemmelser vil allerede være kjent da hovedprinsipper som allerede i dag gjelder i forskrift er videreført i loven. Dette gjelder blant annet hovedstrukturen for forsikringstekniske avsetninger. Lovutkastet påregnes ikke å medføre de store omveltningene eller endringene i skadeforsikringsselskapenes virksomhet i forhold til eksisterende virksomhetsregler som følge av dette.

Når det gjelder lovutkastets bestemmelser om premietariffering, vil disse reglene kreve tilrettelegging fra skadeforsikringsselskapenes side hva gjelder systemer for å gi den nødvendige informasjonen til mulige kunder. Det antas imidlertid at dette arbeidet vil kreve begrensede ressurser hos selskapene. Det antas videre at etablering av, og tilpasning av, eksisterende produkter for selvforsik­ringsordninger i selskapene i forhold til de foreslåtte reglene om slike ordninger, i en overgangsperiode vil kunne legge beslag på ressurser i form av produktutviklingskostnader og markedsføringskostnader i de selskapene som velger å tilby slike ordninger.

Fra skadeforsikringsbransjen som sådan vil utarbeidingen av nærmere regler for, og administrasjon av, utlikningspoolene for nødvendighetsforsikringer kunne legge belag på en del ressurser. Dette vil være et arbeid hvor myndighetene vil være avhengig av et nært samarbeid med skadeforsikringsbransjen for at ordningene skal la seg gjennomføre. Som lagt til grunn ovenfor i avsnitt 8.2.4 vil utlikningsordningene i en oppstartsfase kunne begrenses til et begrenset antall typer nødvendighetsforsikringer som anses som helt sentrale, før ordningene eventuelt på et senere tidspunkt utvides til flere nødvendighetsforsikringer. Det antas at utlikningsordningene for nødvendighetsforsikringer vil legge beslag på et begrenset antall ressurser i de enkelte selskapene når registreringsrutiner og lignende knyttet til ordningene først er etablert.