Del 3
Merknader til de enkelte bestemmelser

11 Merknader til de enkelte bestemmelser

I de alminnelige motivene ovenfor i kapittel 5 til 9 har Banklovkommisjonen konkludert med at det på en del områder er behov for å gjøre endringer og suppleringer av gjeldende lovbestemmelser for ­skadeforsikringsvirksomhet. Banklovkommisjonenslovutkast inntatt nedenfor i kapittel 12, inneholder forslag til lovbestemmelser som innebærer at sentrale virksomhetsbestemmelser i gjeldende forskrifter om skadeforsikringer løftes opp i loven. Videre inneholder lovutkastet forslag til regulering av forhold som ikke tidligere har vært regulert i virksomhetsreglene for skadeforsikring og endelig er det foreslått enkelte materielle endringer i forhold til gjeldende rett. Se også alminnelige motiver avsnitt 4.7. Lovutkastet omfatter bare endringer i forsikringsloven. Banklovkommisjonen har ikke sett behov for endringer i andre lover. I vedlegg 1 er det imidlertid også utarbeidet et utkast til endringer i forskrift 17. desember 2007 nr. 1456 om skadeforsikringsselskapers kapitalforvaltning. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.2.

I merknadene til de enkelte bestemmelsene i lovutkastet i kapitlet her er det inntatt merknader som ikke allerede fremgår av de alminnelige motivene. For å unngå å gjenta forhold som allerede er kommentert i de alminnelige motivene, er det i merknadene til de enkelte bestemmelsene tatt inn henvisninger til de relevante avsnitt i de alminnelige motivene.

Til endringer i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsik­ringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven):

Til § 2-1 tredje ledd, ny bokstav d)

Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.4.2.3.

Utkastet innebærer at konsesjonsmyndighetene kan nekte å gi konsesjon dersom de er av den oppfatning at forsikringsvirksomheten som konsesjonssøkeren ønsker å drive, vil stride mot ærbarhet eller rettsordenen for øvrig. Et eksempel vil være virksomhet som går ut på å erstatte forelegg, bøter eller gebyr som følge av forsikringstakers straffebelagte lovovertredelser.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovutkastet § 12-1 fjerde ledd som begrenser tilsvarende forsikringsprodukter i skadeforsikringsselskaper som allerede har fått konsesjon, se merknader til denne bestemmelsen nedenfor.

Til § 12-1. Skadeforsikringsvirksomhet mv.

Lovutkastet § 12-1 definerer virksomhetsområdet for skadeforsikring. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.3.1.

Første ledd angir hva som er konsesjonspliktig skadeforsikringsvirksomhet. Første punktum slår fast at konsesjon til å drive som skadeforsikringsselskap gir adgang til å overta forsikringer som regnes som skadeforsikring. Bestemmelsen har ikke til formål å si noe om den nærmere avgrensning mellom konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet og ikke-konsesjonspliktig virksomhet. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.4.1.

Første ledd annet punktum angir de viktigste typer av forsikringer som skal regnes som skadeforsikring. Bestemmelsen bygger på definisjonene av tingskadeforsikring og personforsikring i forsik­ringsavtaleloven. Definisjonen av personforsikring i forsikringsavtaleloven omfatter livsforsikring. Det er derfor i annet punktum gjort klart at skadeforsikring bare omfatter personforsikringer som ikke er å anse som livsforsikring. Bestemmelsen skal videre ikke tolkes antitetisk, idet en må vente fortsatt produktutvikling på skadeforsikringsområdet. Det vises til avsnittene 3.2.1, 4.2.3 og 5.4.1

Annet ledd gjør det klart at et skadeforsikringsselskap ikke også kan tilby kredittforsikringer. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.3.3.

Tredje leddførste punktumdefinerer hvilken tilleggsvirksomhet som et skadeforsikringsselskap kan drive utover skadeforsikringsvirksomhet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forsik­ringsloven § 6-1 første ledd. Hvilken virksomhet som har naturlig tilknytning til, eller sammenheng med, skadeforsikringsselskapers virksomhet, vil kunne variere og vil bero på en tolkning av loven til enhver tid. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.3.4.

Når det gjelder fjerde ledd, fastsettes det at virksomheten i skadeforsikringsselskap ikke kan omfatte forsikringer som er i strid med ærbarhet eller rettsordenen for øvrig. Kompetansen til å avgjøre om en forsikring vil være i strid med ærbarhet eller rettsordenen for øvrig er lagt til departementet. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.4.2.3. Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovutkastet § 2-1 tredje ledd, ny bokstav d).

Til § 12-2. Forholdet til livsforsikring

Første leddutvider skadeforsikringsselskapenes virksomhetsområde til også å omfatte enkelte typer livsforsikringer. Et skadeforsikringsselskap med tillatelse til å overta personforsikringer som ikke er livsforsikring, jf. lovutkastet § 12-1 første ledd annet punktum, kan også overta livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer som etter avtalen er av høyst ett års varighet og gir rett til utbetaling av erstatning som engangsbeløp. Denne utvidelsen av hvilke forsikringer et skadeforsikringsselskap kan tegne i forhold til livsforsikring, er i samsvar med gjeldende rett, jf. forsikringsloven § 1-3 annet ledd. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.3.2. Begrensningen i at erstatningene bare kan utbetales som engangsbeløp, har tidligere vært gjort gjeldende på grunnlag av en tolkning av at avtalen høyst skal ha ett års varighet. Banklovkommisjonen har funnet det riktig at også denne begrensningen klart bør fremgå av lovteksten.

Kollektive forsikringer har fra tid til annen reist særlige spørsmål i forhold til skadeforsikring. Dette har blant annet vært tilfelle i forhold til problemstillinger knyttet til ansvar som følger av disse forsikringene og som har en varighet som kan løpe ut over ett år. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 5.3.2 punkt 4). I annet ledd er det derfor foreslått at det tas inn en særskilt hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere regler om kollektive forsikringer knyttet til dødelighetsrisiko eller uførerisiko. Banklovkommisjonen legger til grunn at regulering av slike spørsmål egner seg best i forskrift og ikke i loven.

Tredje ledd presiserer at skadeforsikringsselskaper kan gis tillatelse til å overta gjenforsikringer innen livsforsikring.

Til § 12-3. Selvforsikringsordninger

Lovutkastet § 12-3 er helt nytt i forhold til gjeldende rett. Selvforsikringsordninger, også kalt kontoordninger, har ikke tidligere vært lovregulert særskilt i forsikringslovgivningen. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.3.5.

Første ledd første punktum fastsetter at skadeforsikringsselskapene har adgang til å tilby selvforsikringsordninger, selv om slike avtaler bare innebærer at skadeforsikringsselskapet påtar seg administrative oppgaver i tilknytning til ordningen og ikke påtar seg noen forsikringsmessig risiko. Annet punktum fastsetter at det skal betales et vederlag for tjenesten som er i samsvar med omfanget av de tjenester som ytes. Vederlaget kan betales forskuddsvis i form av et årlig beløp eller ved avtalte terminer. Dette kravet om årlig vederlag er ikke ment å være til hinder for at forsikringsselskapet påtar seg arbeid i form av timebasert regningsarbeid i tilknytning til selvforsikringsordningen.

Annet ledd fastsetter at skadeforsikringsselskapet kan påta seg forsikringsmessig risiko i tilknytning til selvforsikringsordningen. Dette vil blant annet kunne være aktuelt i forhold til ansvar overfor tredjemenn der lovgivningen krever at det skal foreligge forsikring, se alminnelige motiver avsnitt 3.5.5.4. Påtar forsikringsselskapet seg et slikt for­sik­ringsansvar, skal det innkreves forsikringspremie og foretas forsikringstekniske avsetninger som dekker selskapets forpliktelser på vanlig måte.

Det kan avtales at skadeforsikringsselskapet skal ta ansvaret i forhold til tredjemann for enhver form for utbetaling av erstatninger. Dette selv om forsikringsselskapet etter avtalen med kunden ikke skal overta det endelige forsikringsmessige ansvaret, jf. tredje ledd første punktum. En slik avtale vil i samsvar med annet punktummedføre at forsikringsselskapet skal dekke ansvaret i forhold til tredjemann i første omgang, men i samsvar med selvforsikringsavtalen vil de foretatte utbetalingene bli belastet kunden i ettertid. Selvforsikringsordningen vil således bli belastet sluttresultatet.

Dersom skadeforsikringsselskapet har påtatt seg ansvar i samsvar med tredje ledd, skal det etter fjerde ledd første punktum kreves at kunden forskuddsvis innbetaler midler i den størrelsesorden som påregnes å bli utbetalt i erstatninger i løpet av året. Det vil være en del av forsikringsselskapets forsvarlige forretningsførsel å vurdere størrelsen på det beløp som skal innbetales forskuddsvis. Dersom dette beløpet likevel viser seg ikke å være tilstrekkelig, kan selskapet etter annet punktum kreve tilleggsinnbetalinger fra kunden i løpet av året. Slik forhåndsinnbetaling eller tilleggsinnbetaling vil ikke være vanlige premieinnbetalinger fra kunden. Disse midlene vil forbli kundens midler fram til de anvendes til dekning av utbetalte erstatninger. Tredje punktum fastsetter derfor at avkastningen på de innbetalte midlene skal godskrives selvforsikringsordningen. Hvordan denne avkastningen skal beregnes, vil bero på en nærmere avtale mellom forsikringsselskapet og kunden.

Femte ledd slår fast at det skal føres en egen konto for hver selvforsikringsordning med avregning ved hvert årsskifte. Dette for å unngå sammenblanding av midler. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.3.5.5.

Utgangspunktet i lovutkastet er at det skal opprettes en selvforsikringsordning for hvert foretak. I sjette ledd første punktum gjøres det et unntak ved at foretak i samme konsern eller i samme konsernlignende forhold kan etablere en felles selvforsik­ringsordning. Konsernlignende forhold kan blant annet foreligge mellom kommunaleide foretak. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.3.5.5. Som følge av at det vil være flere foretak som inngår i selvforsikringsordningen i et slikt tilfelle, vil det være nødvendig at det av ordningen fremgår hvordan ansvaret for tap og skade skal fordeles mellom foretakene, i den grad forsikringsselskapet ikke har overtatt det forsikringsmessige ansvaret.

Syvende ledd fastsetter at departementet kan åpne for at også andre foretak enn foretak i samme konsern eller i konsernlignende forhold kan inngå i samme selvforsikringsordning.

Til § 12-4. Skadeforsikringsselskapers salgskanaler

Spørsmål om skadeforsikringsselskapers bruk av ulike kanaler for salg av sine forsikringer er drøftet nærmere i de alminnelige motiver kapittel 9. I lovutkastet § 12-4 er det foreslått inntatt helt generelle prinsipper om skadeforsikringsselskapers ansvar og markedsadferd ved bruk av andre finansinstitusjoner eller leverandører av andre varer eller tjenester som selgere av selskapets forsikringer.

Første ledd slår fast at skadeforsikringsselskapets ansvar i forhold til kunden i henhold til forsik­ringsavtalen forblir det samme selv om forsikringen selges eller formidles av en annen finansinstitusjon eller leverandør av en vare eller tjeneste.

Annet ledd innebærer at finansinstitusjonens eller leverandørens informasjon til kunden skal tilfredsstille kravene i forsikringsavtaleloven §§ 2-1 og 2-2 og §§ 11-1 og 11-2. Det samme gjelder øvrige plikter som disse bestemmelsene i forsikringsavtaleloven pålegger i forbindelse med inngåelse av en forsikringsavtale.

Tredje ledd gjelder fremsettelse av krav om erstatning i de tilfeller hvor forsikringsavtalen er blitt solgt eller formidlet av en annen finansinstitusjon enn skadeforsikringsselskapet eller en leverandør av en vare eller tjeneste. Dersom forsik­ringstakeren fremsetter melding om erstatning overfor selgeren i stedet for skadeforsikringsselskapet, skal meldingen anses å ha fremkommet i samsvar med forsikringsavtaleloven §§ 8-5 og 18-5 den samme dagen som meldingen er mottatt av selgeren eller formidleren.

Til § 12-5. Forsikringsformidling mv.

Lovutkastet § 12-5 gjelder tilfeller der skadeforsik­ringsselskapet selger forsikringer for et annet skadeforsikringsselskap eller livsforsikringsselskap. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 5.3.6.

På bakgrunn av at det har vært tvil om forsik­ringsformidlingslovens bestemmelser kommer til anvendelse på skadeforsikringsselskaps salg av andre forsikringsselskapers forsikringsprodukter, gjøres det i første leddklart at forsikringsformidlingsloven kommer til anvendelse i slike tilfeller. Hvilke deler av forsikringsformidlingsloven som kommer til anvendelse, er presisert i paragrafens tredje ledd.

Annet ledd fastsetter at det forsikringsmessige ansvaret for slike forsikringer vil påligge det forsik­ringsselskapet som skal overta forsikringen, dvs. ikke skadeforsikringsselskapet som selger forsikringen. Det gjøres imidlertid klart i lovutkastet at det ikke er noe i veien for at forsikringen kan baseres på koassuranse hvor det selgende forsikringsselskapet påtar seg deler av forsikringsrisikoen sammen med ett eller flere andre forsikringsselskaper. Det vil si at både det selgende skadeforsik­ringsselskapet og andre forsikringsselskaper påtar seg ansvar i samsvar med forsikringsavtalen med kunden. Dette kan særlig være aktuelt i forhold til store næringslivskontrakter.

Tredje ledd angir hvilke bestemmelser i forsik­ringsformidlingsloven som er aktuelle i tilfeller hvor et skadeforsikringsselskap selger eller formidler forsikringer for et annet forsikringsselskap. Bestemmelsen gjelder for skadeforsikringsselskapenes virksomhet som sådan og for den som forestår ledelsen av formidlingsvirksomheten. Dette innebærer at de øvrige deltagere i virksomheten ikke skal egnethetsvurderes.

Til § 12-6. Premietariffer

Lovutkastet §§ 12-6 og 12-7 regulerer kravet til og bruken av premietariffer i skadeforsikringsselskaper. Lovutkastet § 12-8 gjelder beregning av premier i forhold til den enkelte forsikringskontrakt og den enkelte forsikringskunde. Regulering av premietariffer og beregning av premier er drøftet nærmere i de alminnelige motiver kapittel 8.

Første ledd første punktum fastsetter at skadeforsikringsselskaper skal ha premietariffer i en del tilfeller. Dette gjelder hvor selskapet selger standardiserte produkter eller produktkombinasjoner. Standardisering vil foreligge hvor det foreligger massesalg av et produkt uten at det i særlig grad foretas individuelle tilpasninger i forhold til den enkelte kunde. Et produkt vil kunne betraktes som ikke-standardisert selv om forsikringsvilkårene i forsikringskontraktene som tegnes med de ulike kundene er påfallende like. Det avgjørende er om det foreligger en standardisering av produktet innenfor det enkelte selskap og i forhold til kundene, og ikke at produktet betraktes som mer eller mindre standardisert mellom ulike forsikringsselskaper. Bestemmelsen i første ledd sier ingenting om hva som gjelder hvor det dreier seg om produkter som ikke betraktes som standardiserte. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.1 punkt 1).

Kravet i første ledd første punktum gjelder alle standardiserte produkter som markedsføres av skadeforsikringsselskapet. Det vil si at kravet også omfatter produkter som selges av og formidles av andre.

Opplysninger om premietariffen skal gis en kunde forut for inngåelse av en forsikringskontrakt hvor forsikringskunden etterspør en forsikring. Premietariffen skal inneholde informasjon som gir kunden opplysninger om forsikringsproduktets premienivå og om forhold hos forsikringstakeren som forsikringsselskapet vil legge vekt på ved beregning av premien for en forsikringskontrakt med kunden. Kravet til opplysninger om premienivå etter første ledd, er ikke et krav om at det skal gis opplysninger om et konkret premiebeløp som er bindende for forsikringsselskapet ved en eventuell senere inngåelse av en forsikring. Premien vil være et resultat av senere vurderinger og forhandlinger mellom den enkelte forsikringskunde og forsikringsselskapet. Hensikten med premietariffen er at skadeforsikringsselskapet skal etablere system for å gi kundene best mulig grunnlag for å få informasjon om premienivå og hvilke opplysninger som er relevante i forhold til fastsettelse av dette, på det tidspunktet en kunde går ut i markedet for å vurdere tegning av en forsikring. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.1 punkt 1).

Første ledd annet punktum fastsetter at skadeforsikringsselskapet i premietariffer etter første ledd første punktum eller eventuelt på annen måte, skal angi hvilke forhold på forsikringstakerens side som vil gi rett til premierabatt eller betinge premietillegg. Dette kravet kan i utgangspunktet anses å følge allerede ved en tolkning av første ledd første punktum, men Banklovkommisjonen mener at det vil komme klarere fram som et eget punktum. Det legges til grunn at det vil være en flytende overgang mellom hvilke forhold som anses å ligge i premietariffer, sikkerhetsvurderinger og eventuelt vektlegges ved individuelle forhandlinger med den enkelte kunde. Annet punktum er ment å dekke forhold som forekommer hyppig og som vil gi grunnlag for en reduksjon av premien for en kunde, normalt betegnet som rabatt i forhold til kunden. Dette vil typisk være medlemskap i foreninger eller organisasjoner. Dette innebærer ikke at premietariffen må inneholde en liste over alle foreninger og organisasjoner som kan gi grunnlag for premierabatt, men kunden må gis en oppfordring om at slike opplysninger kan være relevante og gi grunnlag for premierabatt. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.1 punkt 1).

Annet leddpresiserer nærmere hvilke premieopplysninger kunden skal ha. Det er det samlede vederlaget selskapet normalt beregner seg for de forskjellige produktene og tjenestene knyttet til produktene som er relevant. I mange tilfeller vil premien beregnes på grunnlag av selskapsspesifikke databaserte algoritmer. I slike tilfeller vil det relevante være å gi opplysninger om premienivå basert på standardopplysninger om for eksempel bilmerke, kilometerstand, bosted osv. Når det legges vekt på slike standardopplysninger ved premie­fastsettelse, dreier det seg om premie som selskapet normalt beregner seg og premienivå. Det kan ikke kreves fra kundens side at krav om opplysninger i medhold av lovutkastet § 12-6, hensyntar særlige risikoforhold utenom slike standardopplysninger. Det vises for øvrig til de alminnelige motivene avsnitt 8.2.1 punkt 1).

Tredje ledd må ses i sammenheng med fjerde ledd bokstav c) som fastsetter at det ikke skal skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper. Tredje ledd fastsetter at selskapene kan anvende ulike premier overfor ulike kundegrupper når aktuarberegninger eller risikostatistikk gir forsvarlig grunnlag for å legge til grunn at kundegruppene representerer forskjellig forsikringsrisiko. Bestemmelsen kan ikke tolkes slik at enhver form for forskjellsbehandling mellom kunder hvor det ikke kan vises til aktuarberegninger eller risikostatistikk, ikke vil være forsvarlig. Det kan for eksempel tenkes at salg og distribusjon av forsikringer fremstår som billigere til en gruppe forsikringskunder enn en annen. Organisasjoner vil ofte kunne oppnå rabattavtaler for sine medlemmer fordi man har lavere kostnader med hensyn til markedsføring og distribusjon av forsikringer til medlemmene. Det understrekes også at lovutkastet ikke er til hinder for at det skjer individuelle forhandlinger med den enkelte kunde før endelig premie fastsettes. Det vises for øvrig til de alminnelige motivene avsnitt 8.2.1 punkt 2) der det også fremkommer at annen lovgivning kan inneholde diskrimineringsforbud som er til hinder for at det gjøres forskjell mellom kundegrupper selv om aktuarberegninger og statistikk viser at de representerer forskjellig risiko.

Fjerde ledd svarer til i gjeldende forsikringslov § 12-1 første til tredje ledd. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 8.2.1 punkt 2).

For skadeforsikringsselskaper som i samsvar med lovutkastet § 12-2 annet ledd vil tilby livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer, fastsetter femte ledd første punktum at selskapene skal ha en tilsvarende meldeplikt for produkter som livsforsikringsselskaper er underlagt i medhold av forsikringsloven § 9-6. I samsvar med EU-bestemmelsene i skadeforsikringsdirektivene, vil en slik meldeplikt ikke kunne gjøres gjeldende for forsikringer som ikke anses som livsforsikringer. Det vises til de alminnelige motivene i avsnitt 8.2.1 punkt 3). Etter annet punktum kan Kongen gi nærmere regler om denne meldeplikten.

Sjette ledd svarer til gjeldende forsikringslov § 12-1 fjerde ledd.

Syvende ledd fastsetter at Kongen kan gi nærmere regler om forsikringsselskapenes plikt til å utlevere opplysninger om skadeforsikringsprodukter til databaserte informasjonsordninger for finansielle tjenester. Utleveringsplikten vil i så fall komme til anvendelse også i de tilfeller hvor livsforsikringsselskaper selger skadeforsikringsprodukter. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.1 punkt 4). Det forutsettes i alle tilfelle at regler fastsatt i forskrift – i samsvar med alminnelige rettsprinsipper – ikke vil medføre plikt for selskapene til å inkludere opplysninger som har karakter av forretningshemmeligheter eller for øvrig må antas å være konkurransesensitive.

Til § 12-7. Endring av premietariffer

Forsikringsavtaleloven §§ 3-3 og 12-7 har bestemmelser om forsikringsselskapenes adgang til å foreta premieøkning. Lovutkastet § 12-7 gjelder ikke spørsmålet om adgang til økning av premien i forhold til den enkelte forsikringskontrakt og for­sik­ringskunde, men selskapenes adgang til å endre premietariffer etter lovutkastet § 12-6. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.1 punkt 1).

Første ledd fastsetter at skadeforsikringsselskapet kan endre sine tariffer, men at dette i så fall skal skje fra samme tidspunkt for alle nye kunder. Bestemmelse må ses i sammenheng med kravet i § 12-6 fjerde ledd bokstav c) om at selskapet ved utformingen skal sørge for at det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom blant annet kundegrupper. Tilsvarende bestemmelse er også gjort gjeldende for premietariffene i livsforsikring, jf. forsikringsloven § 9-5 første ledd.

Annet ledd første punktumfastsetter en plikt for skadeforsikringsselskapet til i enkelte tilfeller, å vurdere om det må foretas premieendring slik første ledd åpner for. Denne plikten vil oppstå om selskapets forsikringsresultat for ett eller flere forsik­ringsprodukter viser at premiene ikke står i rimelig forhold til den risikoen som selskapet overtar eller de tjenester som ytes. Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovutkastet § 12-10 om risiko­styring.

Plikten etter annet ledd første punktum innebærer en plikt for forsikringsselskapet til å vurdere om det må foretas premieendringer. Annet punktum går lenger ved å fastsette at forsikringsselskapet i noen tilfeller vil ha plikt til ikke bare å vurdere, men faktisk gjennomføre premieendring. Dette vil være tilfelle om premiene ikke er tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forpliktelsene etter de inngåtte forsikringene blir oppfylt.

Tredje ledd fastsetter at premieøkning etter annet ledd først kan gjøres gjeldende for forsik­ringsavtaler som allerede er inngått fra første ordinære premieforfall. Forsikringsselskapet vil i for­sik­ringstiden være bundet av den avtalte premie. Dette er i samsvar med bestemmelsene i forsik­ringsavtaleloven §§ 3-2 og 3-3. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 3.2.2 punkt 1) og 8.2.1 punkt 1).

Til § 12-8. Beregning av premier mv.

Lovutkastet § 12-8 gjelder beregning av premier i forhold til den enkelte forsikringskontrakt og den enkelte forsikringskunde. Beregning av premier er drøftet nærmere i de alminnelige motiver avsnitt 8.2.2.

På bakgrunn av at reguleringen av beregningen av premier gjelder avtaleforholdet med den enkelte kunde, kunne disse bestemmelsene tenkes plassert i forsikringsavtaleloven i stedet for forsikringsloven. Imidlertid er bestemmelser av beregningen av premier et viktig ledd i reguleringen av forsikringsselskapenes markedsadferd. Banklovkommisjonen er derfor av den oppfatning at bestemmelsene best hører hjemme i forsikringsloven og i virksomhetsreglene for skadeforsik­ringsvirksomhet.

Første ledd første punktum lovfester et grunnleggende hovedprinsipp innenfor forsikringsvirksomhet, nemlig at premien skal betales forskuddsvis. Det åpnes også for at innbetalingen av premie kan skje ved avtale om terminvise innbetalinger i løpet av forsikringstiden. Terminvise innbetalinger har etter hvert blitt en vanlig ordning, særlig for private kunder. Premien skal i utgangspunktet beregnes for ett år av gangen. Imidlertid kan det for enkelte typer kontrakter være aktuelt med kortere forsikringstid. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.2.

Annet punktum stiller krav om at premieinnbetalingskravet skal inneholde opplysninger til kunden om hvilke poster som inngår i premieberegningen og hvilke andre forhold som er av betydning for premiens størrelse. Ved «poster» menes at premiekravet skal identifisere de ulike dekningene som inngår i premieberegningen og hva disse utgjør.

Annet leddgjør unntak fra prinsippet i første ledd første punktum om at premien skal beregnes for ett år av gangen, noe som innebærer at både kunden og selskapet vil være bundet av denne premien i ett år, jf. lovutkastet 12-7 tredje ledd. Annet ledd innebærer at skadeforsikringsselskapet kan inngå avtale med den enkelte kunde som innbærer at de ikke skal øke premien over en periode på inntil fire år. Det vil si at de heller ikke kan øke premien ved fornyelse av kontrakten hvert år i samsvar med forsikringsavtalelovens bestemmelser. Alternativt kan det avtales at premien bare skal økes i samsvar med en årlig indeksregulering. En avtale om binding av premien over flere år vil ikke kunne innebære at kunden mister sin oppsigelsesrett etter forsikringsavtaleloven eller er forpliktet til å fornye avtalen, i de tilfeller hvor forsikringsavtaleloven ikke kan fravikes ved avtale. Det vises til forsikringsavtaleloven § 1-3. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.2.

Til § 12-9. Forvaltningskapital

Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.1.

Første ledd lovfester et grunnleggende prinsipp for forsikringsvirksomhet, nemlig at forsikringsselskapet til enhver tid skal ha eiendeler som er tilstrekkelig til å dekke de forsikringstekniske avsetninger, selskapets øvrige forpliktelser og den ansvarlige kapital innenfor minimumskravene. Omfanget av de eiendelene som selskapet må ha, bestemmes således av størrelsen på passivapostene i balansen til enhver tid. Når det gjelder minimumskravene til selskapets forsikringstekniske avsetninger, følger disse av lovutkastet §§ 12-12 til 12-18. Kravene til den ansvarlige kapital er regulert i, og i medhold av, forsikringsloven § 6-3.

I skadeforsikring vil midlene som inngår i forvaltningskapitalen i et skadeforsikringsselskap tilhøre selskapet i sin helhet. Dette i motsetning til i livsforsikring der en betydelig del av midlene vil tilhøre forsikringskundene. Annet ledd fastsetter derfor at avkastningen på forvaltningskapitalen i skadeforsikring tilfaller selskapet.

Til § 12-10. Risikostyring

Banklovkommisjonenhar i de alminnelige motivene avsnitt 6.1 og 6.2 forsøkt å gi et helhetlig bilde av de ulike typer risiko som et skadeforsikringsselskap står overfor gjennom sin forsikringsvirksomhet. Med utgangspunkt i denne beskrivelsen har Banklovkommisjonen i de alminnelige motiver avsnitt 6.4.1 gjort en vurdering av hvilke regler som bør inntas i lovutkastet hva gjelder skadefor­sik­ringsselskapenes risikostyring. Resultatet av disse vurderingene er inntatt i lovutkastet §§ 12-10 og 12-11. Paragraf 12-10 gjelder selskapenes risikostyring som helhet, mens § 12-11 bare gjelder en del av denne risikostyringen, nemlig forvaltningen av selskapets forvaltningskapital, se lovutkastet § 12-9.

Første ledd gir uttrykk for at et skadeforsik­ringsselskaps virksomhet skal baseres på en helhetlig styring og kontroll med både de risikoer som er knyttet til selskapets forsikringsvirksomhet som sådan og kapitalforvaltningen.

Av annet ledd første punktum er ansvaret etter første ledd lagt til selskapets styre. Det er videre gitt en presisering av hva selskapets styre skal foreta seg for å oppfylle dette ansvaret. Styret skal fastsette strategier for risikostyring basert på identifisering, kvantifisering og styring av risiko, herunder kapitalforvaltningsrisiko, knyttet til den samlede virksomhet i selskapet. Etter annet punktum skal styret også foreta vurdering av strategier for risikostyring og samlet risikoeksponering.

Tredje ledd første punktumutfyller kravet i første ledd hva gjelder styring av den forsikringsmessige risiko i selskapet. Denne styringen skal innebære at selskapet utarbeider retningslinjer for tegning av forsikringskontrakter, og retningslinjer for arten og omfanget av selskapets gjenforsikringer. Plikten til å ha gjenforsikringer som er betryggende sett i forhold til selskapets risikoeksponering og økonomiske stilling, følger av forsikringsloven § 6-8. Annet punktum innebærer at det legges til grunn at selskapets risikostyring skal gå ned til bransjenivå. Det er også presisert at selskapet skal ha prosedyrer med sikte på å effektivisere skadeoppgjør. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.1.

Fjerde ledd svarer til gjeldende forsikringslov § 12-3 første ledd.

Til § 12-11. Kapitalforvaltning

Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.1. Bestemmelsen må ses i sammenheng med det generelle krav til risikostyring i lovutkastet § 12-10 samt gjeldende forsikringslov § 6-6 som stiller krav til at forsikringsselskapene skal ha en forsvarlig kapitalforvaltning.

Første ledd første punktum må ses i sammenheng med lovutkastet § 12-10 annet ledd annet punktum som krever at selskapet årlig skal gjøre en vurdering av samlet risikoeksponering. Innenfor rammene av denne vurderingen skal skadeforsikringsselskapet utarbeide retningslinjer for selskapets forvaltning av forvaltningskapitalen i sin helhet. I disse retningslinjene skal det legges vekt på at risiko- og avkastningsnivå knyttet til investeringene er tilpasset – og kan tilpasses – variasjoner i forsikringsmessig risiko og resultatene av forsik­ringsvirksomheten. I annet punktum er Kongen gitt hjemmel til å fastsette nærmere regler for overvåking av kapitalforvaltningen. Slike regler følger i dag av forskrift 17. desember 2007 nr. 1456 om skadeforsikringsselskapers kapitalforvaltning kapittel 2, jf. forsikringsloven § 6-6 annet ledd. I vedlegg 1 i utredningen her har Banklovkommisjonen foreslått enkelte endringer i denne forskriften på bakgrunn av lovutkastet. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.2.

Mens første ledd i § 12-11 gjelder forvaltningen av forvaltningskapitalen i sin helhet, regulerer annet ledd bare forvaltningen og plasseringen av den kapital som til enhver tid dekker de samlede forsikringstekniske avsetninger. Det vises til lovutkastet § 12-12. Etter annet ledd kan Kongen fastsette nærmere regler som begrenser hvordan kapitalen som dekker forsikringstekniske avsetninger kan plasseres. For at norsk rett skal være i samsvar med EU/EØS-direktivene om skadeforsikring, skal norsk rett inneholde en del slike begrensninger. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 2.2.8. Disse er gjennomført i forskrift 17. desember 2007 nr. 1456 om skadeforsikringsselskapers kapitalforvaltning kapittel 3 som er foreslått endret på en del punkter i vedlegg 1 i utredningen her. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.2.

Tredje ledd pålegger skadeforsikringsselskapet å ha et system for registrering av hvilke eiendeler som til enhver tid dekker de forsikringstekniske avsetninger. Tilsvarende krav er gjort gjeldende i livsforsikring, jf. forsikringsloven § 9-7 niende ledd. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.1.

Fjerde ledd svarer til § 3-5 i forskrift 17. desember 2007 nr. 1456 om skadeforsikringsselskapers kapitalforvaltning. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 6.4.1.

Til § 12-12. Forsikringstekniske avsetninger

Første ledd svarer i all hovedsak til gjeldende forsik­ringslov § 12-2 første ledd hvor det fastsettes at skadeforsikringsselskap til enhver tid skal ha forsvarlige forsikringstekniske avsetninger til sikring av sine forsikringsforpliktelser. Etter gjeldende forskriftsverk om forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring, vil imidlertid skadeforsikringsselskapene kunne ha plikt til å ha avsetninger utover dette dersom minstekravene til forsikringstekniske avsetninger overstiger det som er nødvendig for å sikre selskapets forsikringsforpliktelser. Det foreslås at lovutkastet reflekterer dette forholdet. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.3.

I annet ledd foreslås det inntatt en opplistning av hvilke avsetninger de forsikringstekniske avsetninger omfatter. Tilsvarende er i dag gjort i forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer (hovedforskriften) § 5. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.3.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette nærmere regler om beregningen av minstekrav til de forsikringstekniske avsetningene. Slike forskriftsregler er i dag gitt i forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risiko­statistikk i skadeforsikringer (hovedforskriften) og forskrift 18. november 1992 nr. 1242 om forsik­ringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikring (utfyllende forskrift) med hjemmel i forsikringsloven § 12-2 annet ledd. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.3.

Til § 12-13. Premieavsetning. Avsetning for ikke avløpt risiko

Første ledd krever at skadeforsikringsselskapet skal foreta en premieavsetning. Bestemmelsen svarer til forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsik­ringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer (hovedforskriften) § 5 bokstav a). Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.3.

Etter annet ledd første punktum skal selskapet foreta avsetning for ikke avløpt risiko. Dette er en avsetning som ikke følger av forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer (hovedforskriften) i dag, men av regnskapsreglene i forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 for årsregnskap m.m. for forsikringsselskap § 3-12. Denne avsetningen er gjennomført i regnskapsreglene som følge av IFRS-reglene. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.3. Plikten til å foreta avsetninger for ikke avløpt risiko gjelder bare i den grad forpliktelsene ikke allerede må anses dekket av premieavsetningene foretatt i medhold av første ledd, jf. annet punktum.

Til § 12-14. Erstatningsavsetning

Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.3.

Første leddfastsetter krav om at skadeforsik­ringsselskapet skal foreta erstatningsavsetning til dekning av selskapets forventede fremtidige erstatningsutbetalinger for skadetilfeller som på et tidspunkt er inntruffet, men ikke oppgjort. Det vises til forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsik­ringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer (hovedforskriften) § 5 bokstav b).

Gjennomføring av IFRS-reglene i norsk rett innebærer at kostnadene knyttet til behandling av erstatningskrav ved skadetilfelle skal omfattes av erstatningsavsetningen. Dette er reflektert i annet ledd første punktum.I annet punktumer det presisert at dette også omfatter kostnadsøkning i framtiden. Slike kostnader kan for eksempel være utgifter til pleie i framtiden og renter.

Tredje ledd første punktum fastsetter hovedprinsippene for beregningen av størrelsen på erstatningsavsetningen. Størrelsen skal vurderes ut fra de enkelte anmeldte skader eller ved bruk av statistiske metoder. Annet punktum overlater til forskrift å gi nærmere regler om minstekravet til erstatningsavsetningen.

Til § 12-15. Sikkerhetsavsetning

Første ledd svarer til forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer (hovedforskriften) § 5 bokstav c), men det er tatt hensyn til innføringen av avsetning for ikke avløpt risiko, jf. lovutkastet 12-13 annet ledd.

Annet ledd første punktum definerer nærmere hva som menes med «forsikringsteknisk ansvar» og svarer til forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsik­ringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer (hovedforskriften) § 3 tredje ledd. Annet punktum overlater til forskrift å gi nærmere regler om beregningen av det forsikringstekniske ansvar.

Tredje ledd gir Kongen særskilt hjemmel til å regulere spørsmål vedrørende beregningen av sikkerhetsavsetninger knyttet til norske skadeforsik­ringsselskapers virksomhet i andre EØS-land gjennom filial. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.3.

Til § 12-16. Reassuranseavsetning

Selv om gjennomføringen av IFRS-reglene innebærer at selskapene ikke lenger skal føre reassuranseavsetning som en egen post i balansen, er dette en vurdering som selskapene uansett må gjøre med tanke på fradrag på aktivasiden. I forhold til reglene for forsikringstekniske avsetninger foreslås det derfor at reassuranseavsetningen opprettholdes som en egen avsetning. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.3.

Første ledd fastsetter at selskapets fordringer på gjenforsikringsselskaper er en eiendel som inngår i selskapets forvaltningskapital.

Annet ledd fastsetter at selskapet skal foreta en beregning av, og avsetning til, dekning av kostnader som påløper dersom én eller flere gjenforsik­ringsselskaper ikke skulle dekke sin andel av erstatningsforpliktelsene i samsvar med de inngåtte gjenforsikringsavtalene. Det vises til forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer (hovedforskriften) § 2 åttende ledd.

Tredje leddoverlater til forskrift å gi nærmere regler om beregningen av reassuranseavsetningen.

Etter fjerde ledd skal selskapet foreta en beregning av, og en avsetning til, dekning av det forventede tap som foreligger, når misligholdet av en gjenforsikringsavtale har materialisert seg.

Til § 12-17. Naturskadefondet

Det følger av lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring at skadeforsikringsselskaper skal foreta avsetninger til dekning av selskapets ansvar ved naturskader (naturskadeavsetning). Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.3. Denne plikten er gjentatt i lovutkastet § 12-17 første ledd for å sikre en enhetlig oversikt over kravene til skadeforsikringsselskapenes forsikringstekniske avsetninger i forsikringsloven kapittel 12. Med «selskapenes ansvar» menes avsetninger til beregnede fremtidig ansvar for slike skader. Avsetningen til naturskader skjer i det enkelte selskap.

Den nærmere angivelsen av beregningen av selskapets ansvar og beregningen av avsetningen er inntatt i annet ledd. Avsetningene skal foretas årlig.

I tredje ledd angis bruksområdet for naturskadeavsetningen, jf. naturskadeforsikringsloven § 4.

Til § 12-18. Avsetning til garantiordningen

Lovutkastet § 12-18 innebærer en henvisning til kravet i banksikringsloven § 2A-4 med tilhørende forskrifter om at skadeforsikringsselskap skal foreta avsetninger til garantiordningen. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.3.

Til § 12-19. Utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer for privatkunder

Spørsmålet om eventuell etablering av utlikningsordninger for nødvendighetsforsikringer for kunder som ikke får tegnet slike forsikringer på vanlig måte, er nærmere vurdert av Banklovkommisjonen i de alminnelige motivene avsnitt 8.2.4. Opplegget for slike ordninger og de ytre rammene for ordningene reguleres i lovutkastet § 12-19. jf. bemerkningene i avsnitt 8.2.4.4.

Etter første ledd første punktum skal skadefor­sik­ringsselskaper som markedsfører forsikringsprodukter som må anses som nødvendighetsforsikringer til privatkunder være medlem av en egen utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer. Hva som skal anses som nødvendighetsforsikringer følger av annet ledd. «Privatkunder» vil være kunder som ikke tegner forsikring i tilknytning til ervervsmessig virksomhet. Plikten til å være medlem av utlikningsordningen gjelder uavhengig av om forsikringsselskapet markedsfører nødvendighetsforsikringer via eget salgsapparat eller via andre finansinstitusjoner eller leverandører av varer og tjenester, jf. lovutkastet § 12-14. Etter annet punktumforeslås plikten til medlemskap også gjort gjeldende i forhold til filialer av utenlandske forsikringsselskaper som driver virksomhet her i riket som omfatter salg av nødvendighetsforsikringer til privatkunder. Selskaper som selger slike forsikringer gjennom reglene om grensekryssende virksomhet er av praktiske grunner foreslått holdt utenfor ordningen. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.4.4.

Av tredje punktum følger det forutsetningsvis at det skal etableres et styre for utlikningsordningen som skal forestå nødvendig administrasjon av ordningen. Det foreslås at styret skal velges av de deltakende selskapene. Styret forutsettes å fastsette regelverk for ordningen. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.4.4.

Annet ledd første punktum angir hvilke forsik­ringskategorier som skal betraktes som nødvendighetsforsikringer i forhold til privatkunder. Innenfor de forsikringskategorier som nevnes i første punktum, vil det imidlertid falle en rekke ulike forsikringsprodukter som tilbys av selskapene. Det forutsettes derfor i annet punktumat departementet kan fastsette nærmere regler i forskrift om hvilke grupper og typer av forsikringsprodukter som skal regnes som nødvendighetsforsikringer. Det er naturlig at det fra skadeforsikringsbransjen ytes bidrag og innspill vedrørende den nærmere utformingen av enkelthetene, og at behovet for forskrifter vurderes i lys av det regelverk som blir fastsatt for utlikningsordningen. De nærmere reglene kan også gå ut på en presisering eller avgrensning av hvilke forsikringsprodukter som skal omfattes innenfor de kategorier som er nevnt i første punktum. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.4.4. Banklovkommisjonenutelukker ikke at det etter en tid kan bli aktuelt eller behov for å anse også grupper av forsikringer utenfor listen i første punktum som nødvendighetsforsikringer. I tredje punktum er det derfor tatt inn en hjemmel for departementet til å fastsette at andre forsikringer skal regnes som nødvendighetsforsikringer.

Utlikningsordningen skal i utgangspunktet omfatte de nødvendighetsforsikringer og forsik­ringskunder hvor skadeforsikringsselskapet i samsvar med bestemmelsene i forsikringsavtaleloven har adgang til å nekte kunden forsikringer eller hvor selskapet kan kreve særlig høy premie, jf. tredje ledd første punktum.Når det gjelder hva som ligger i «særlig høy premie» vises det til endringer til forsikringsavtaleloven som vil tre i kraft fra 1. januar 2009 og forarbeidene til denne endringsloven, se de alminnelige motiver avsnittene 4.1.6 og 8.2.4.1.

At en forsikring vil falle inn under utlikningsordningen, innebærer at forsikringen skal kunne tegnes på «vanlige vilkår» selv om selskapet i og for seg ville ha adgang etter forsikringsavtaleloven til å nekte å overta slike forsikringer. I slike tilfeller vil det imidlertid kunne oppstå særlige spørsmål når det gjelder hvilke sikkerhetskrav og hvilke risikopremier et selskap kan benytte når forsikringen overtas i tilfeller hvor det foreligger særlige risikoforhold. At forsikringen overtas av selskapet innenfor utlikningsordningen, innebærer ikke at vanlige prinsipper for sikkerhetskrav og risikopremier skal settes helt ut av betraktning, men at særlige risikoforhold normalt ikke skal håndteres slik at det praktisk sett innebærer at kunden ikke får tegnet nødvendig forsikring, jf. Ot.prp. nr. 41 (2007 – 2008) Om lov om endringer i lov 16. juni 1989 om forsikringsavtaler m.m. Grensetrekningen i forhold til utlikningsordningen vil således kunne bli en annen enn ellers ved anvendelsen av forsik­ringsavtalelovens regler. Til tross for dette, vil Justisdepartementets bemerkninger i proposisjonen gi atskillig veiledning også i forhold til utlikningsordningen. I proposisjonen side 98 uttaler departementet:

«Med «vanlige vilkår» siktes til selskapets normale forsikringsvilkår for det aktuelle produktet, det vil si generelle kriterier, krav og retningslinjer som alle potensielle kunder blir møtt med. Videre vil vilkår som generelt er vanlige i forsikringsbransjen i forbindelse med det aktuelle forsikringsproduktet, anes som «vanlige vilkår». Typiske eksempler på dette kan være vanlige forbehold (for eksempel at tap av kontanter ikke dekkes i reiseforsikring), vanlige unntak (for eksempel at ulykkesforsikring vanligvis ikke dekker visse aktiviteter), sikkerhetsforskrifter (for eksempel at det kreves at båten registreres i Småbåtregisteret, eller at bygninger sikres på bestemte måter) og normale egenandeler. Det at § 3-10 ikke gjelder for vanlige vilkår, betyr likevel ikke at lovgivningen ikke stiller krav til slike vilkår. Alle forsik­ringsvilkår skal være «rimelige og betryggende», jf. lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsik­ringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) § 6-7.

Selskapenes alminnelige premiedifferensiering omfattes ikke av bestemmelsen. Dette reguleres av lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsik­ringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) § 9-3 femte ledd og § 12-1, hvor det blant annet fremgår at premiene skal stå i et rimelig forhold til den risiko som overtas, og i forhold til selskapets økonomi.

Dersom skaderisiko eller sannsynlig skadeomfang antas å være spesielt stort, vil «vanlige vilkår» kunne innebære en premie som langt overstiger hva øvrige forsikringskunder skal betale og hva forsikringssøkeren er villig til å betale. Kravet til saklig grunn vil imidlertid ikke kunne omgås ved at selskapet, i stedet for å nekte noen å tegne forsikring, tilbyr forsikring med en vesentlig forhøyd premie i strid med forsikringslovens regler om at premien må stå i et rimelig forhold til risikoen.»

Banklovkommisjonen viser videre til Hans Jacob Bull, Forsikringsrett, 2008, side 127 hvor følgende uttales om forholdet mellom «kontraheringsplikten» og «vanlige vilkår»:

«Med «vanlig vilkår» sikter bestemmelsene dels til de normale forsikringsvilkårene som selskapet anvender for det aktuelle produktet, altså med de unntak, presiseringer, sikkerhetsforskrifter eller egenandeler som forsikringstagere flest må finne seg i. Men uttrykket bærer lenger, og innebærer også at selskapet skal avgjøre spørsmålet om forsikring på bakgrunn av de generelle kriteriene, kravene og retningslinjene som alle potensielle kunder blir møtt med.

Forarbeidene presiserer på den annen side at «[s]elskapenes alminnelige premiedifferensiering omfattes ikke av bestemmelsen[e]», se Ot.prp. nr. 41 (2007 – 08) s. 98. Det følger nemlig av FL § 9-3 femte ledd og § 12-1 som et offentligrettslig krav … at forsikringspremier skal stå i et rimelig forhold til den risikoen som overtas og til selskapets økonomi. Dette betyr at en potensiell forsikringskunde kan risikere å bli møtt med en premie som overstiger det andre forsikringskunder skal betale, uten at han kan påberope FAL § 3-10 og § 12-12, fordi skaderisiko eller mulig skadeomfang antas å være spesielt stort. I slike tilfelle følger det imidlertid av FAL § 2-1 annet ledd og § 11-1 tredje ledd at han har krav på skriftlig underretning om hvilke forhold som ligger til grunn for den høye premien. Og selskapet kan ikke omgå FAL § 3-10 og § 12-12 ved å tilby forsikring med en vesentlig forhøyet premie i strid med forsik­ringslovens bestemmelser, i stedet for å nekte noen å tegne forsikring.»

Hva som skal betraktes som vanlige vilkår innenfor utlikningsordningen, vil kunne reguleres nærmere ved forskrift. Det vises til syvende ledd der departementet er gitt hjemmel til å gi nærmere regler til gjennomføring, utfylling og avgrensningen av bestemmelsene i paragrafen.

Etter bestemmelsen i annet punktumvil en del forsikringer og kunder falle utenfor utlikningsordningen. Dette vil for det første gjelde tilfeller hvor risikoen for skade må bedømmes som så høy at den ikke anses som forsikringsbar. En gruppe av tilfelle omfatter tilfelle der sannsynligheten for skade er så høy at man anser det som noe nær overveidende sannsynlig at skade vil inntreffe. Også tilfeller som klart ligger utenfor hva den enkelte kunden kan vente å få dekket ved forsikring, skal falle utenfor utlikningsordningen. Dette kan for eksempel dreie seg om tilfeller hvor kunden har gjort forsøk på å svindle forsikringsselskapet. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.4.4.

Etter fjerde ledd skal det enkelte selskap som deltar i utlikningsordningen løpende registrere hvilke forsikringer de har som omfattes av utlikningsordningen. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.4.4.

Femte ledd legger til grunn at utlikningen mellom selskapene i ordningen skal baseres på hvilke nettokostnader, det vil si differansen mellom innbetalt premie og utbetalte erstatninger, det enkelte selskap har hatt i løpet av et år. Av første punktum følger det at selskapene skal føre resultatregnskap for innbetalt premie og utbetalte erstatninger for hvert år. Det skal føres et resultatregnskap for hver gruppe av forsikringsprodukter som anses som nødvendighetsforsikringer. Etter annet punktum er det årets tap som følge av at utbetalte erstatninger overstiger innbetalt premie som kan kreves utlignet i forhold til de andre selskapene. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.4.4.

Sjette ledd fastsetter rammene for fordelingen og fordelingsnøkkelen for hvilke kostnader som skal bæres av det enkelte selskap som deltar i utlikningsordningen. Etter første punktum er det de enkelte selskapenes samlede premier knyttet til forsikringene i den bransjen nødvendighetsforsikringen inngår i som skal anvendes som fordelingsnøkkel. Av annet punktum følger det at bidrag til utlikningsordningen skal innbetales ved påkrav. Dette vil måtte administreres gjennom ordningens styre eller et etablert administrasjonsapparat for utlikningsordningen. Avregningen mellom selskapene i ordningen skal etter tredje punktum skje etterskuddsvis for hvert år. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 8.2.4.4.

Lovbestemmelsene i § 12-19 fastsetter bare et rammeverk eller opplegg for etablering av en utlikningsordning for nødvendighetsforsikringer for privatkunder. Det vil på en rekke punkter måtte fastsettes nærmere regler for at en slik ordning skal kunne settes i kraft, jf. bemerkningene i avsnitt 8.2.4.4. I syvende ledd er departementet derfor gitt hjemmel til etter behov å fastsette nærmere utfyllende regler, se alminnelige motiver avsnitt 8.2.4.4.

Til § 12-20. Skadeoppgjør

Lovutkastet § 12-21 svarer til gjeldende forsik­ringslov § 12-3 annet ledd.

Til § 12-21. Forskrifter

Lovutkastet § 12-22 inneholder en sikkerhetsventil med tanke på behov for å gi nærmere regler i forskrift til utfylling og avgrensning av lovbestemmelsene om skadeforsikring i kapittel 12, på de områder der Banklovkommisjonen ikke allerede i den enkelte paragraf har tatt inn særskilte hjemler for fastsettelse av nærmere regler i forskrift.