Del 2
Bakgrunn

3 Religion og livssyn i Norge – historie og nåtid

I dette kapitlet beskrives utviklingslinjer for tro og livssyn i Norge, forholdet mellom statsmakt og tros- og livssynsuttrykk, nåsituasjonen og et riss av dialogutviklingen og dialoglandskapet.

3.1 En historisk oversikt

I dette avsnittet1 gis det en oversikt over utviklingen fra kristningen av landet, via reformasjonen og utviklingen av eneveldets statskirke, til grunnlovsbestemmelsene i 1814, Dissenterlovkomitéens forslag, og til nye grunnlovsbestemmelser våren 2012.

3.1.1 Utviklingen fram til 1814

Fram til reformasjonen var kirken i Norge en del av det romersk-katolske kirkefellesskapet. Ved hjelp av kristningskongene rundt år 1000 ble kristendommen offisiell religion. Biskopene var nært knyttet til kongen og inngikk i hans stab. Etter hvert bygde kirken opp sitt eget organisasjonsapparat og skaffet seg store økonomiske ressurser. Konge og kirke var fra midten av 1100-tallet de to store maktsentrene i samfunnet. De samarbeidet og støttet hverandre, men samtidig konkurrerte de og lå i strid.

Den dansk-norske kongen Christian III innførte reformasjonen i Danmark–Norge gjennom ny kirkelov kalt Kirkeordinansen (1537). Reformasjonen medførte store endringer både politisk og kirkelig. Kirken ble nasjonalisert, og staten ble konfesjonell (evangelisk-luthersk). Kongen ble kirkelivets øverste leder, som i tillegg til å beskytte folket mot fiender også tok ansvar for folkets religiøse velferd. Kongen overtok store deler av kirkegodset og etablerte en ny kirkelig forvaltning.

For å fremme den nye og svekke den gamle tro ble fremmedartiklene av 1569 innført. De nedla innvandringsforbud for mennesker av annen tro enn den lutherske. Senere ble det også forbudt for dansk-norske borgere å studere ved jesuittuniversiteter i Europa. For å dra nytte av reformerte eller katolske borgeres industrielle eller merkantile virksomhet ble det likevel etablert enkelte fristeder for dem.

Det vektlegges i NOU 2006: 2, Staten og Den norske kirke, at reformasjonstidens kirke var en kongestyrt lands- eller folkekirke med et visst selvstyre. Kongens makt i kirken ble tydeligere da enevoldsstyret ble innført i 1660. I enevoldstiden møter vi statskirkesystemet i det som kan kalles dets klassiske utforming. Kirkestyret betraktes som en integrert del av den lutherske konges funksjon som lovgiver og myndighetsutøver «av Guds nåde». Kristenplikt var borgerplikt. Politiet og domsapparatet virket hånd i hånd med den kirkelige øvrighet, som blant annet håndhevet kirketuktsanksjoner. Enevoldskongen hadde suveren makt og var både styrer, lovgiver, dommer og feltherre.

Kongeloven av 1665 gav kongen uinnskrenket myndighet over «all Clericiet fra den høyeste till den Laweste» (St.meld. nr. 17 (2007–2008): 82). Ulike pedagogiske og strafferettslige virkemidler ble brukt for å sikre den konfesjonelle enheten. Kongens oppgave var å «holde landet rent for falsk lære og sikre utfoldelsen av det åndelig livet» (NOU 2006: 2: 37). Det var dåpsplikt og nattverdsplikt, og det ble innført obligatorisk krav til kirkegang på søndager (Sabbatsforordningen fra 1735). Det var obligatorisk å være medlem av Den norske kirke helt fram til dissenterloven fra 1845 gav tillatelse til å melde seg ut av kirken.2 Embetets makt ble formalisert gjennom den såkalte Konventikkelplakaten fra 1741, som regulerte den private religionsutøvelsen. Det var forbudt for lekmenn å forkynne uten prestens tillatelse. Hans Nielsen Hauge og den vekkelsen han ledet fra rundt 1800, kan betraktes som den til da sterkeste konfrontasjonen med embetskirken.

Statsmakten ble brukt til å gjennomtvinge religiøs (dvs. luthersk) moral. Etter reformasjonen ble statsmakten i større grad enn tidligere brukt til å opprettholde kirkens seksualmoral.3 Fra 1617 ble det innskjerpet offentlig straffeforfølging av «leiermål», dvs. samleie mellom ugifte. Både menn og kvinner skulle betale bot til kongen for leiermål. Prestene som førte kirkebøker, ble beordret til å levere lister til fogdene om kvinner som «fødte for tidlig» i forhold til ekteskapsinngåelsen, slik at fogdene kunne reise tiltale. Biskop Hersleb i Oslo bad litt før 1750 sine prester å slutte med å sende slike lister, og praksisen falt bort (Nedkvitne 2011: 253f). Også andre regler ble håndhevet med til dels meget strenge straffer. Seksuelle forhold mellom søskenbarn ble straffet med dødsstraff nesten fram til år 1700 (Nedkvitne 2011: 230). Utover på 1700-tallet ble den disiplinerende seksuallovgivningen bygd ned, inntil leiermål ble avkriminalisert i 1812.4

Den dansk-norske kongen Kristian 6. (1730–1746) var pietistisk inspirert og opptatt av å heve det religiøse og moralske nivået i befolkningen. Konfirmasjon ble innført i 1736. Uten å være konfirmert var det vanskelig å kunne skaffe seg fast arbeid, og en kunne ikke gifte seg (Telhaug og Mediås 2003: 49). Skoleforordningen i 1739 innførte obligatorisk skole i Norge, riktignok med beskjedent krav til omfang. Kravet var skole i 3 md. i året i alderen 7 til 10–12 år. De obligatoriske fagene var kristendomskunnskap og lesing, og de færreste fikk mer enn dette. Obligatorisk skriving og regning kom med allmueskolelovene for landsbygden i 1827 (Telhaug og Mediås 2003: 54). Målet med forordningen fra 1739 var å etablere skoler slik at

alle og enhver, end og de fattigste Børn over alt på Landet kunde tilstrækkeligen undervises om Troens grund samt salighedens Vey, Orden og Middeler, efter Guds Ord og den Evageliske Kirkes sande i Børne Lærdommen korteligen forfattede Lære, … (Sitert i Telhaug og Mediås 2003: 39).

Den helt dominerende lærebok de første 100 år i norsk skole var E. Pontoppidans katekismeforklaring Sandhed til Gudfrygtighed, som inneholdt 759 spørsmål med svar som skulle innlæres. På regionalt nivå ble skolen styrt av stiftsdireksjonen der biskopen var sentral, mens på lokalt nivå var det prester og proster som kontrollerte skoleutviklingen, for eksempel ved tilsettinger (Telhaug og Mediås 2003: 46ff).

3.1.2 Situasjonen fra 1814 og utviklingen framover

Den nye norske staten fra 1814 var, relativt vurdert, en liberal og demokratisk rettsstat, men de liberale ideene fikk ikke fullt gjennomslag.5 På det kirkelige området ble enevoldstidens ordninger og forvaltning videreført. Grunnloven fastslo at den evangelisk-lutherske religion fortsatt skulle være statens offentlige religion, og religionsfriheten ble ikke konstitusjonelt sikret. Jesuitter, munkeordener og jøder var utelukket fra riket. Kongen måtte bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, håndheve og beskytte den. Som kirkelivets øverste leder hadde Kongen konstitusjonelt ansvar for at prestene holdt seg til normene de var forpliktet på, og alle Kongens embetsmenn måtte tilhøre statsreligionen og sverge Kongen og konstitusjonen troskap. Landets borgere som bekjente seg til statsreligionen, var pålagt å oppdra sine barn i denne. Kulturelt, sosialt og rettslig var religion, stat og samfunn vevd sammen. Selve kirkestyret ble i Grunnloven fastholdt som en særrettighet (prerogativ) for Kongen.

Formannskapslovene i 1837 ga lokalnivået større politisk ansvar. Bønder og embetsmenn sto sammen i bestrebelsene for større lokalt selvstyre. På 1800-tallet fikk kommunene flere og utvidede oppgaver. Men fattigloven av 1845 og skoleloven av 1860 stadfestet sogneprestens sentrale stilling innen skole- og fattigvesenet ved å lovfeste at han skulle være ordfører for skole- og fattigkommisjonene. Det lokale selvstyret fant sin form og overtok etter hvert funksjoner som tidligere var lagt til kommisjonene. Fattiglovene av 1863 bestemte at formannen i fattigkommisjonen nå skulle velges blant medlemmene. Presten var fortsatt medlem av kommisjonen, men hadde ikke lenger noen særstilling i forhold til de øvrige kommisjonsmedlemmene. Det samme skjedde for skolestyrets del ved skolelovene av 1889. Prestens formelle rolle ble redusert til å føre tilsyn med undervisningen i kristendomskunnskap. Prestens posisjon var fortsatt sterk i lokalsamfunnet, og ofte ble han fortsatt valgt som formann i skole- og fattigstyrene. Sognepresten fortsatte som medlem av skolestyret helt fram til 1959 og av forsorgsstyret fram til 1964 (Masdalen, udatert).

Det ble utover på 1800-tallet arbeidet for å endre religionslovgivningen. Det førte i første omgang til at et enstemmig Storting i 1842 opphevet Konventikkelplakaten fra 1741, tross motstand fra kongen, regjeringen, flertallet av biskopene og det teologiske fakultetet ved universitetet. En fikk fra denne tiden en utvikling av organisert «indremisjon» og «ytremisjon». I starten var gjerne slike initiativ dominert av de geistlige, men etter flere rivninger overtok fra 1870-tallet lekfolket i stor grad styringen. Men disse lavkirkelige bevegelsene ble beholdt innenfor Den norske kirke (Seip 1981: 67ff).

I 1845 ble dissenterloven vedtatt. Den ga norske borgere generell rett til å melde seg ut av statskirken og på visse betingelser etablere andre kristne trossamfunn under offentlig kontroll. Men religiøse møter kunne ikke holdes for lukkede dører. Og dissentere fikk ikke de samme borgelige rettighetene som statskirkens medlemmer. De ble utelukket fra visse stillinger i arbeidslivet knyttet til statens virke og til skolen. Etter at loven ble vedtatt, ble flere samfunn godkjent som dissentere. Metodistkirken ble etablert i 1856 og den første baptistmenighet i 1860. Den første menighet i Den evangelisk lutherske frikirke, som hadde det samme konfesjonelle grunnlaget som statskirken, men som brøt ut på grunn av uenighet om kirkesynet, ble dannet i 1877. Dette var såkalt «anerkjente» eller «ordnede» menigheter som meldte sin virksomhet til myndighetene med plikt til å vise menighetsprotokoller, og der prest/pastor måtte love å overholde statens lover.6 Viktige ikke-ordnede dissentere var Plymouth-brødrene og De Frie Evangeliske Forsamlinger, som ikke ville oppgi medlemsoversikter til myndighetene (og som heller ikke hadde det selv).

Den såkalte jødeparagrafen, som nektet jøder adgang til kongeriket, ble opphevet i 1851 ved fjerde gangs behandling i Stortinget. Det Mosaiske Trossamfund ble dannet i 1893. Det generelle forbudet mot munkeordener ble fjernet i 1897.

Mormonerne søkte flere ganger på 1800-tallet, sist gang i 1883, om å komme inn under dissenterlovens rett til fri religionsutøvelse. Dette ble nektet hver gang, blant annet ved en Høyesterettsdom i 1853. Kirkekommisjonen i 1859 mente at mormonerne med sin lære stod i en prinsipiell motsetning til grunnsetningene den norske stat bygget på, og at de stod i strid med den moral den norske stat prøvde å verne med sin lovgivning. Det ble her siktet til mormonernes aksept for flerkoneri (Breistein 2003: 71).7

Helt fram til 1878 måtte en være medlem av Den norske kirke for å kunne være embetsmann i den norske stat. Dommere måtte være kirkemedlemmer fram til 1892.

I 1891 ble dissenterloven revidert, uten at den ble endret på avgjørende punkter. Visse forhold er imidlertid verd å merke seg. Mens personer utenfor statskirken fra 1845 måtte gifte seg borgerlig,8 ble det først fra 1891 gitt vigselsrett til ordnede dissentermenigheter. Dette var spesielt viktig for den katolske kirke i Norge og førte i utgangspunktet til en tilfredshet med den nye loven (Breistein 2003: 88f). Det ble imidlertid ikke gjort endringer i reglene for hvem som kunne undervise i den offentlige skolen, der kirkemedlemskap ble krevd helt fram til 1915/1917. Dette var en viktig sak og en stor skuffelse for frikirkelige menigheter, som i hovedsak ikke ville danne egne skoler, i motsetning til katolikkene, som i større grad satset på å danne egne skoler.

Dissenterloven av 1891 medførte at dissentere rundt om i kommunene (i motsetning til på Stortinget) ikke kunne behandle kirkesaker i kommunestyrene. Dette varte helt til 1969, da den nye trossamfunnsloven kom og kommuneloven ble endret på dette punktet (Breistein 2003: 134ff).

Dissentere (også personer uten medlemskap i noe trossamfunn) hadde fra 1845 rett til fritak for kommunale skatter som gikk til finansiering av lokale kirkeformål. Da kommunale skatter som finansieringsgrunnlag for den lokale kirke ble viktigere ved en omlegging på 1890-tallet og kirkeskatten dermed økte, ble det rapportert at personer med høyt inntektsgrunnlag meldte seg ut av kirken for å spare skatt, mens resten av familien (kone og barn) fortsatte som medlemmer. Ved en endring i 1904 ble fritaksretten strammet inn ved at fritak ble gitt kun hvis hele husholdningen var utmeldt, og ved at en måtte være medlem i et ordnet dissentersamfunn.

Selv om lite formelt ble endret ved dissenterloven av 1891, ble praksis knyttet til håndhevingen liberalisert. Mens det var eksempler før 1900 på at forstandere som brøt reglene i dissenterloven kunne bli fengslet (gjerne for voksendåp i strid med reglene), ble det etter 1900 stort sett bare gitt advarsler (Breistein 2003: 207). Dette må også ses i sammenheng med innføringen av ny straffelov av 1902/1905, da religionsutøvelse generelt ble gjort fri, så sant den ikke stred mot annen lovgivning (Breistein 2003: 255f).

NOU 2006: 2 viser til at fra midten av 1800-tallet og i nesten 100 år framover satte myndighetene i gang en fornorskningsprosess som førte til en kulturell undertrykkelse av minoriteter som samer, kvener og omstreifere. En norsk nasjon skulle etableres med en enhetlig kultur og identitet. Kirken var, sammen med skolen, et viktig verktøy for de statlige myndighetene i denne prosessen. Samtidig var kirken et fristed ved at samisk språk lød i gudstjenestene og ved kirkelige handlinger. Bibel, salmebok, katekisme og bibelhistorie ble lest på samisk. Læstadianismen ble en sterk kirkelig motkultur mot fornorskningen. Mange steder ble det et motsetningsforhold mellom læstadianerne og presteskapet (NOU 2006: 2: 25f).

Det moderne gjennombrudd9 beskriver et vendepunkt i det norske samfunnet rundt 1870–1880 der kirken mister sin makt over ulike samfunnsområder. En viktig endring skjedde på universitetet. Med brødrene Sars’ ansettelser ved universitetet på 1870-tallet ble et positivistisk og evolusjonistisk vitenskapssyn introdusert, noe som representerte en overgang mot det livssynsnøytrale universitet.10 Men så sent som i 1878 skrev professor Broch at den moderne vantro knapt hadde vunnet innpass hos det norske folk. «Dette skyldes i vesentlig grad Universitetet, som inntil nå har vært uberørt av rasjonalisme og ateisme» (sitert i Haanes 1998: 262). Dette var på det tidspunkt i ferd med å endre seg, blant annet gjennom Bjørnstjerne Bjørnsons artikler og skrifter. Haanes skriver at en såkalt fritenker knapt risikerte å bli utstøtt av samfunnet på 1880-tallet, mens derimot en teologistudent, som det fra dette tidspunkt ble mange færre av, kunne føle seg temmelig utstøtt av eller mindreverdig blant den yngre akademiske slekt (Haanes 1998: 274).

Forfatningskampen i 1870–80-årene om forholdet mellom den lovgivende (Stortinget) og utøvende statsmakt (Kongen) endte med fastsetting av parlamentarismen som statsskikk. Fra venstrekreftenes side var forfatningsstriden dessuten et oppgjør med embetsstandens, og dermed også presteskapets, kulturelle og politiske herredømme. Mens det kirkelige lekfolket og dissenterne støttet Venstre, var den offisielle kirke en sterk forsvarer av det bestående i forfatningskampen (Breistein 2003: 56ff; Nerbøvik 1993: 153). I 1883 ble Opraabet til Christendommens Venner i vort Land mot den politiske radikalismen, dvs. Venstre, publisert i Morgenbladet og underskrevet av alle landets biskoper og de fleste teologiske professorene. Til tross for at teologiprofessoren Gisle Johnson, som hadde inspirert mye lavkirkelig virksomhet fra 1860 og utover, stod bak Opraabet, fikk det ikke gjennomslag ute i det lavkirkelige Norge (Nerbøvik 1993: 140).

Utdannelsen av prester for Den norske kirke ble delt i to utdanningsinstitusjoner da det ble etablert en egen presteutdannelse i 1908 ved Menighetsfakultetet (MF). Sammenliknet med teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo var MF teologisk konservativ. Bakgrunnen for denne splittelsen, som preget og fortsatt preger debatten og personalsammensetningen i Den norske kirke, var utnevningen av en såkalt liberal teolog, Johannes Ording, i systematisk teologi i 1906.

Menighetsråd ble etablert i Den norske kirke fra 1920. Bispedømmeråd ble opprettet i 1933, og en bispemøteordning ble formalisert i 1934. Kirkeråd ble etablert i 1969 og Kirkemøte i 1984. Denne utbyggingen av kirkens struktur gjorde Den norske kirke mer lik den svenske kirken i struktur og mindre lik den danske folkekirken (Thorkildsen 2002: 121). Den norske kirke fikk etter hvert en egen styringsstruktur som var uavhengig av det tradisjonelle statlige kirkestyret. En viktig økonomisk endring skjedde i 1957, da finansieringen av prestenes lønn gikk over fra kommunene til staten (NOU 1975: 30: 30f). En beholdt en delvis kommunal refusjonsplikt for lønningene, inntil også den ble opphevet i 1975. Men fortsatt er det slik at mer enn halvparten av utgiftene til Den norske kirke finansieres av kommunene.

En viktig utvidelse av religionsfriheten kom i 1956, da grunnlovsparagrafen som hindret jesuitter adgang til riket, ble opphevet. Regjeringen hadde i 1923 fremmet forslag om opphevelse av forbudet, men dette ble da avvist i Stortinget. Utenriksdepartementet foreslo i 1950 å oppheve paragrafen. Da Norge ratifiserte den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i 1951, måtte det skje med et forbehold, som det eneste landet i Europa, knyttet til jesuittparagrafen. Det var delte meninger på kirkelig hold. Professor Hallesby på Menighetsfakultetet gikk mot oppheving av forbudet ut fra en vurdering av «jesuittmoralens samfunnsoppløsende virkninger» (sitert i Breistein 2003: 280f). Regjeringen gikk inn for en oppheving av forbudet, og ved stortingsbehandlingen i 1956 var det et stort flertall (111 mot 31) for oppheving. Alle KrFs 14 representanter stemte mot, sammen med 7 fra Bondepartiet, 7 fra Høyre, 2 fra Venstre og 1 fra Arbeiderpartiet.11

3.1.3 Dissenterlovkomitéen og lov om trudomssamfunn og ymist anna

I 1957 ble Dissenterlovkomitéen opprettet. Den ble ledet av Trygve Leivestad, som etter hvert ble høyesterettsdommer. To «dissentere» deltok, advokat Ragnar Horn, som var metodist, og forstander Martin Ski, som var pinsevenn. Ellers deltok kirkehistoriker Einar Molland, biskop Johannes Smidt og lektor, senere statssekretær for Arbeiderpartiet, Kjell Aabrek. Innstillingen kom i 1962. Komiteen sendte et forslag til Stortinget om å vedta en bestemmelse om religionsfrihet i Grunnloven. Dette skjedde til 150-års-jubileet for Grunnloven i 1964, da vi fikk vår nåværende bestemmelse om at «Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.», nå plassert i § 16.

Et viktig prinsipielt utgangspunkt for komiteen var at full religiøs frihet, i tillegg til uttrykk for tro (eller ikke tro), også forutsatte religiøs likestilling:

Staten må ikke gjøre offentlige rettigheter og plikter avhengige av noen bestemt religiøs bekjennelse. Den må ikke gjøre forskjell på religionene, tillate noen og forby andre, eller støtte noen og ikke andre. (Dissenterlovkomitéen 1962: 17).

Det ble fremmet forslag om en ny lov om trossamfunn med blant annet opplegg for en ny økonomisk støtteordning. Mens retten til fritak for kommunal kirkeskatt i den gamle dissenterloven var et individuelt fritak knyttet til ordnede dissentermenigheter, foreslo komiteen at den skulle omgjøres til et statlig og kommunalt tilskudd til trossamfunn, og at disse trossamfunnene også kunne være for muhammedanere, mormonere12, Jehovas vitner eller buddhister (Dissenterlovkomitéen 1962: 20).

Et viktig tema for komiteen var spørsmålet om hvem som kunne undervise i kristendomskunnskap i skolen.13 Komiteens flertall foreslo å utvide retten fra bare medlemmer av statskirken (og andre med luthersk tro) til også å innbefatte medlemmer av «trossamfunn som i det vesentligste har samme lære som statskirken. Kongen avgjør hvilke trossamfunn dette skal gjelde.» (Dissenterlovkomitéen 1962: 179). Mindretallet (kirkehistoriker og biskop) ønsket ikke endringer. Spørsmålet ble behandlet i forbindelse med ny grunnskolelov, og resultatet i kirke- og undervisningskomiteens innstilling var at ethvert krav til medlemstilhørighet forsvant som vilkår for å undervise i kristendomskunnskap. Selv om plikten til å undervise i samsvar med den evangelisk lutherske læren ble beholdt, ble oppfatningen av at kristendomsundervisningen i skolen var å betrakte som Den norske kirkes egen dåpsundervisning, svekket (Breistein 2003: 374f).

Etter en lengre prosess14 ble lov om trudomssamfunn og ymist anna vedtatt i mai/juni 1969. Noe senere (1981) ble også ikke-religiøse livssyn samt ikke-registrerte trossamfunn inkludert i den økonomiske ordningen som ble etablert for trossamfunn, og som er et uttrykk for en likeverdig behandling av ulike tros- og livssynssamfunn i Norge. Kampen for en slik likeverdig behandling ble ført av dem som ikke ble likeverdig behandlet; i stor grad kristne frikirkelige menigheter og samfunn, men etter hvert også av Human-Etisk Forbund. Den norske kirke virket i perioden fram til 1970 i stor grad som forsvarer av de gjeldende ordningene og dermed de privilegier den hadde som statskirke.15 I stor grad holdt de protestantiske frikirkemenighetene fram et prinsipielt forsvar for religionsfriheten. Men også blant disse var det eksempler på at prinsippene ikke gjaldt fullt ut. Da det frikirkelige dissentertinget laget et utkast til egen dissenterlov i 1905 og foreslo fjernet kravet om at menighetene skulle være kristne, ble likevel følgende setning beholdt: «Dog må jesuitter ikke taales.» (Breistein 2003: 167).16

3.2 Utvikling i grunngivning av politiske vedtak

Som nevnt ovenfor i avsnitt 3.1 oppfattet statsmakten sin oppgave under enevoldstiden som å hindre «falsk lære» i landet. Falsk lære var det som stred mot de trosbekjennelser som lå til grunn for den lutherske kirke. I dag vil offentlige lover og regler måtte begrunnes ut fra premisser som i prinsippet kan deles ut fra ulike livssyn.

Arnved Nedkvitne (2011) beskriver i sin bok hvordan begrunnelsen for statlig lovgivning endret seg ut over på 1700-tallet. Ludvig Holberg trekkes fram. Han formulerte i 1716 at staten bare skulle straffe de lastene som «foruroliger et Rige eller Republik» (sitert i Nedkvitne 2011: 250). De andre lastene skulle en overlate til guds hevn.17

Rune Slagstad har belyst utviklingen i rettstenkningen blant annet gjennom innflytelsen til Anton Martin Schweigaard. For Schweigaard fantes ikke noen annen rett enn den positive, lovskapte rett. Rett var lik lov, og «Al Lov» var «et menneskelig Værk» (Slagstad 2011: 498).

Endringen av blasfemibestemmelsen i lovverket er et eksempel på en endring i tilnærming. Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 inneholdt en blasfemibestemmelse som forordnet dødsstraff for den som hadde «lastet Gud, eller bespottet hans hellige navn, Ord og Sacramenter» (Haanes 1998: 247). Denne bestemmelsen ble formelt opphevet i den nye straffeloven av 1902, hvor blasfemibestemmelsen (paragraf 142), som fortsatt gjelder,18 betoner en subjektiv betydning der straffen utmåles til den som

Offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse …

Det er den troendes krenkede følelser som står i sentrum, ikke guddommen selv.19 Den siste som ble offentlig tiltalt for blasfemi i Norge, var Arnulf Øverland i 1933 etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet. Han ble frikjent samme år.

Innholdet i lovene ble gjerne oppfattet å være i overensstemmelse med kristen moral, selv om en etter hvert gav mer generelle begrunnelser for hvorfor lovene var som de var. Innføringen av ny abortlov, først i 1975 med vekt på sosiale hensyn og deretter med kvinnens avgjørelsesrett fram til 12 uker i 1978, ble av mange i kirken oppfattet som en avvikling av at den norske stat i sin lovgivning skulle være bundet av det som ble oppfattet som kristen etikk. Biskop Per Lønning markerte dette ved å gå av, mens sokneprest Børre Knudsen frasa seg sin statlige del av sitt embete. Hans sak endte i Høyesterett, og Høyesterett fastslo i dommen fra 1983 at statskirkeordningen og Grunnlovens § 2 og 4 ikke gav «skranker for statens alminnelige lovgivning.» (Høyesterett 1983).

3.3 Utviklingen fram mot grunnlovsendringene i 2012

Det statlig oppnevnte Sivertsen-utvalget som utredet forholdet mellom stat og kirke, kom med sin innstilling i 1975. Et flertall gikk inn for å avvikle statskirkeordningen, for å gi kirken en styreform som bedre ivaretok kirkens egenart som trossamfunn, og for bedre å sikre ikke-medlemmers rettigheter. Mindretallet mente bl.a. at den statskirkelige styreformen sikret Den norske kirke som en åpen og tjenende kirke, og mente at statskirkeordningen ikke brøt med religionsfriheten. I 1980 kom St.meld. nr. 40 Om stat og kirke, som ble lagt fram av kirkestatsråd Einar Førde. Den konkluderte med fortsatt statskirke. Meldingen viste til at kirkefolket og opinionen ellers overveiende og klart ønsket å beholde statskirken. Det ble videre uttrykt at et skille kunne medføre at dagens kirke ville dele seg i flere trossamfunn og eventuelle framtidige frikirker ville fange opp færre sjeldne kirkegjester/kirkefremmede enn i dagens statskirke. Følgende prinsipielle vurdering ble gitt:

Religiøse behov finnes hos sikkert det store flertall av vårt folk, også i en såkalt sekularisert tidsalder. Det bør være en statlig oppgave å medvirke til at også disse åndelige behov kan imøtekommes hos flest mulig av landets borgere. Departementet vil her med tilsutning vise til den sannhet som ligger i uttrykket «Religionsfrihet er frihet til religion». Departementet antar at slik frihet og mulighet best kan sikres innenfor rammen av statskirken. (St.meld. nr. 40 (1980–81): 21).

Etter en omfattende prosess ble det i 1996 vedtatt en ny lov om Den norske kirke. Den nye kirkeloven klargjorde at soknet var et eget rettssubjekt med menighetsråd og fellesråd som sine organer. Kommunens økonomiske forpliktelser for den lokale menigheten ble videreført. Samtidig kom gravferdsloven av 1996, som fastslo at kirkegårdene er soknets eiendom, og at fellesrådet har ansvar for bygging, drift og vedlikehold av kirkegårder og kirkebygg. Kirkelig fellesråd gjør dette på vegne av det offentlige. Kirkelig fellesråd overtok de kirkelige funksjonene som tidligere hadde ligget til kommunen. Det eneste ansvaret som etter kirkeloven tilligger kommunen, er finansiering av definerte oppgaver.

Kirkerådet nedsatte i 1998 et utvalg (Bakkevig-utvalget) som skulle utrede forholdet mellom kirke og stat. Denne utredningen, Samme kirke – ny ordning, som forelå i 2002, la til grunn at staten bør legge til rette for likestilling mellom tros- og livssynssamfunn i Norge, og at staten bør føre en aktivt støttende religionspolitikk, som legger forholdene til rette for tros- og livssynssamfunnene og deres virksomhet i Norge.

Det må vere ein reell rett til å velje religion eller livssyn for alle innbyggjarane i landet. Det gjeld både (negativt) at ingen vert hindra i å velje religion eller livssyn eller å leve i samsvar det og (positivt) at ein får positiv støtte til utfalding av tru og livssyn. (Kirkerådets kirke/stat-utvalg 2002: 61f).

Videre sies det at «Religion og livssynsspørsmål bør ha ein viktig plass i det offentlege rommet, nasjonalt og lokalt. Staten må ta ansvar for å leggje til rette for at religion og livssyn kan vere ein viktig del av det sivile samfunnet.» (Kirkerådets kirke/stat-utvalg 2002: 62). En aktivt støttende religionspolitikk bør gi økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn, gi støtte til tros- og livssynsundervisning som skjer innen tros- og livssynssamfunn, gi undervisning i religion og livssyn i skolen og fortsatt ha en tros- og livssynstjeneste i sykehusene.

Sider ved dagens ordning kunne etter Bakkevig-utvalgets vurdering hindre full likestilling mellom trossamfunnene. Flertallet på 15 av 17 medlemmer anbefalte en ny kirkeordning som innebar et nytt rettsgrunnlag for Den norske kirke med en tydelig selvstendighet overfor staten. Alle grunnlovsparagrafene som gjelder Den norske kirke, ble foreslått opphevet eller endret.

Regjeringen oppnevnte på bakgrunn av et vedtak i Stortinget i mars 2003 et offentlig utvalg på 20 medlemmer, ledet av fylkesmann Kåre Gjønnes, som leverte sin innstilling i 2006 i form av NOU 2006: 2 Staten og den norske kirke.

Utredningen ble sendt på høring. Fra lokale menighetsråd var det stor motstand mot flertallsforslaget fra utredningen, og et stort ønske om å beholde statskirkeordningen. Våren 2008 var det forhandlinger om et statskirkeforlik. 10. april 2008 ble det tverrpolitiske forliket inngått. Dagen etter, 11. april, kom Regjeringens stortingsmelding Staten og Den norske kirke, St.meld. nr. 17 (2007–2008), der forliket var innarbeidet. På bakgrunn av dette forliket ble Grunnloven endret våren 2012. Forliket og dets betydning er nærmere redegjort for i kapittel 5.

3.4 Fra et homogent livssynslandskap til et mer pluralistisk bilde

I det følgende gis noen riss av utviklingen fra ca. 1970, da lov om trudomssamfunn trådte i kraft, fram til i dag. Utviklingen kjennetegnes av at Den norske kirke endres, en vekst i organisert livssynshumanisme, en vekst i nye religioner i Norge og en reduksjon i andelen av befolkningen som er medlem av noe tros- eller livssynssamfunn.

3.4.1 Utviklingen i Den norske kirke

Ved folketellingen i 1970 hadde Den norske kirke om lag 3,64 millioner medlemmer, dvs. 94 prosent av befolkningen.20 Denne andelen har sunket jevnt, delvis ved utmeldelser, delvis ved at andelen av døpte barn som er medlem av Den norske kirke er mindre enn andelen av dem som blir begravet, og delvis ved en vekst i innvandrere til Norge som ikke har blitt medlem ved ankomst til landet. Andelen hadde sunket til knapt 88 prosent og antallet til 3,6 millioner i 1980. Ved inngangen til 2012 var det 3,85 millioner medlemmer i Den norske kirke, noe som tilsvarer 77 prosent av befolkningen. I de senere år har antallet medlemmer i Den norske kirke vært svakt synkende. Noe av dette kan være reelt, og noe kan skyldes en opprydding i medlemsregisteret. Hvis antallet fortsetter å synke svakt i tråd med utviklingen de siste årene, og hvis folkeveksten blir som forventet,21 vil andelen synke til 63 prosent av befolkningen i 2030, jf. drøftingen i kapittel 31. Den norske kirke går fra å være helt dominerende i 1970, til å bli dominerende i dag, og så til «bare» å bli majoritetskirken i framtiden.

I årlige tilstandsrapporter for Den norske kirke beskrives utviklingen blant annet av kirkelige handlinger. Begravelser i regi av Den norske kirke utgjorde i 2011 91 ½ prosent av alle dødsfall. Men i 1990 var andelen over 96 prosent. Andelen konfirmerte i Den norske kirke har sunket fra 81 prosent i 1990 til 65 prosent i 2010. Andelen døpte har sunket fra om lag 81 prosent i 1990 til om lag 67 prosent i 2010.22

Organisatorisk har Den norske kirke utviklet seg ved en utbygging av rådsstrukturen ved at det ble etablert et nasjonalt kirkemøte i 1984. Det ytre inntrykket av kirken har også endret seg ved at mens Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest i 1961, var i 2007 om lag 20 prosent av prestestillingene i bispedømmene besatt av kvinner (Gresaker 2009: 20). På Det teologiske fakultet er det i dag flere kvinner enn menn blant studentene (Det teologiske fakultetet 2009a: 2).

En annen endring av kirkens plass og rolle i det norske samfunnet kan knyttes til at vektlegging og form i kirkens forkynnelse er forandret. For eksempel har holdningen til visse individualetiske spørsmål som samlivsspørsmål endret seg noe over tid. Mens forbudet mot mannlig homofili i norsk lov ble opphevet i 1972, holdt Den norske kirke det som uakseptabelt for ansatte å leve i homofilt samliv inntil relativt nylig (bekreftet ved vedtak i 1995 og 1997). Et vedtak på Kirkemøtet i 2007 åpnet opp for å akseptere to syn på saken, dvs. også akseptere ansatte i vigslede stillinger som lever i homofilt partnerskap (se Kirkerådet, udatert).

Fra å framstå som en del av den samfunnsbevarende embetsstaten viser eliteundersøkelsen som ble foretatt i forbindelse med den siste maktutredningen, at blant samfunnets eliter er kirkelederne den gruppen som er mest opptatt av miljøvern og utviklingshjelp, mest skeptisk til overnasjonal myndighet og internasjonal storkapital og mest opptatt av økonomisk utjevning og sosial trygghet (NOU 2003: 19: 53).23

Den såkalte helvetesdebatten på 1950-tallet kan belyse to forhold. Den kan belyse en endring i innholdet i kirkens forkynnelse. Mens Kristian Schjelderup som biskop i Hamar stod ganske alene24 i sin protest mot indremisjonshøvdingen og den første professor i systematisk teologi på Menighetsfakultet Ole Hallesbys forkynnelse om helvete i NRK-radio i 1953, vil det i dag være få prester som gjør som Hallesby i sin faktiske forkynnelse, og kanskje også få prester som ville tatt avstand fra Schjelderups syn. Men saken viser også hvordan en på denne tiden kunne tenke om styringen av kirken. Kristian Schjelderup bad i 1953 Kirkedepartementet om bekreftelse på at det var plass for ham i kirken. Etter å ha innhentet vurderinger som var negative på Menighetsfakultetet og relativt positive på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, bestemte Kirkedepartementet at det var plass for Schjelderup i kirken, dvs. at han ikke hadde stilt seg utenfor bekjennelsen. Kirkedepartementet hadde forelagt de rettslige spørsmål ved saken for professor i statsrett Frede Castberg. Castberg hevdet i sin betenkning at det var regjeringens sak å ta stilling til hva bekjennelseskravet innebar, og regjeringen hadde ingen rettslig forpliktelse til å rådspørre biskopene eller følge deres råd. Dette synet vakte sterke reaksjoner. Biskop Berggrav hevdet at kirken var et åndelig suverent samfunn og kirkens liv og bekjennelse ikke uten videre kunne underkastes voteringer i Storting og Regjering (NOU 1975: 30: 32f).25 Et stadig tilbakevendende tema innenfor Den norske kirke har vært spørsmålet om i hvilken grad Den norske kirke, med sine privilegier som statskirke, blir anerkjent som et selvstendig trossamfunn med de rettigheter som andre trossamfunn har.26

3.4.2 Human-Etisk Forbund

Human-Etisk Forbund (HEF) ble dannet i 1956, fem år etter at den første borgerlige konfirmasjonen ble arrangert i Oslo. Forbundet markerte seg allerede fra starten i den offentlige debatten, men medlemstallet vokste langsomt. Det var lite aksjonspreget (jf. Knutsen 2006). I 1970 hadde forbundet rundt 1000 medlemmer, hvorav mange heller ikke hadde meldt seg ut av Den norske kirke. Fra 1976 (med knapt 2000 medlemmer), med aksjoner for utmelding av statskirken og med flere saker der Den norske kirke for mange av HEFs potensielle medlemmer framstod som «bakstreversk»27, økte veksten sterkt. I 1979 nådde antallet medlemmer nesten 6000, mens 20 000 ble nådd i 1983 og 30 000 i 1986. I dag har HEF om lag 83 000 (tilskuddsberettigede) medlemmer, og veksten er stabil om enn relativt beskjeden.

HEF fikk rett til offentlig støtte på linje med trossamfunnene fra 1981 og opplevde en sterk vekst i sitt økonomiske grunnlag ut over på 1980-tallet. Det ser ikke ut som om en kan forklare veksten i antall medlemmer med den offentlige støtteordningen, selv om ordningen fra 1981 gav et godt utgangspunkt for videre vekst og organisatorisk konsolidering.

Mens veksten fra 1970-tallet kom ut fra en klar opposisjonsrolle mot Den norske kirke, har HEF hele tiden arbeidet med å etablere et eget ritualtilbud, først med konfirmasjon, navnefester og begravelser, og i de senere år også vigsler. Holdningen til organisert religion har også blitt mer forsonlig. I 1996 var HEF med på å danne Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), og har senere hatt lederverv i dette organet for forsvar av religionsfrihet og selvstendighet overfor staten (også for Den norske kirke) og likeverdig behandling av ulike tros- og livssynssamfunn. (For nærmere omtale, se kapittel 3.7.) Norge utmerker seg internasjonalt med en godt organisert og godt finansiert livssynsbevegelse.28

HEF har i de senere år i stor grad vektlagt arbeidet for de internasjonale menneskerettighetene og i avveiningen mellom religionsfrihet og andre rettigheter i stor grad vektlagt religionsfriheten.29

3.4.3 Religiøs pluralisme som følge av innvandring

Utenom medlemmer i Den norske kirke og personer uten noe livssynsmedlemskap fantes det i 1970 i Norge nesten bare medlemmer i protestantisk kristne menigheter. Av de vel 110 000 personene som det i 1971 ble gitt støtte til under den nye loven om trossamfunn, tilhørte om lag 100 000 protestantiske menigheter, hvorav ulike pinsemenigheter utgjorde den største grupperingen. Knapt 10 000 tilhørte den romersk-katolske kirken.

I 2011 ble det gitt støtte til drøyt 480 000 medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Drøyt 80 000 tilhørte Human-Etisk Forbund. Antallet medlemmer som det ble gitt støtte til i «protestantiske» menigheter, økte med om lag 70 000,30 mens den øvrige veksten (dvs. om lag 220 000), kommer som følge av vekst i antallet medlemmer i ikke-protestantiske kristne kirker og medlemmer i andre verdensreligioner enn kristendommen.

Med den økte innvandringen til Norge fra land utenfor Europa fra rundt 1970 økte etter hvert også antallet medlemmer i trossamfunn utenfor kristendommen. Det skjer ved to mekanismer. Det blir flere mennesker i Norge med en annen religiøs kulturbakgrunn, og disse medlemmene blir i større grad medlemmer i organiserte trossamfunn.

Det var i 1980 om lag 1000 medlemmer i islamske trossamfunn, og dette utgjorde 10 prosent av alle innvandrere med muslimsk bakgrunn. I 2011 var det nesten 110 000 medlemmer i islamske trossamfunn, noe som kan anslås til om lag 60 prosent av alle med muslimsk landbakgrunn.31 Buddhistiske trossamfunn hadde nesten 15 000 medlemmer, mens hinduistiske trossamfunn hadde nesten 6000 medlemmer. Den romersk-katolske kirke har vært i sterk vekst og kom i 2011 opp i 83 000 medlemmer. Også antallet med ortodoks kristen bakgrunn har økt, men er fortsatt under 10 000. Også veksten i katolsk/ortodoks kristendom kan knyttes til økt innvandring.

En viktig bakgrunn for oppslutning om ulike trossamfunn for personer med innvandrerbakgrunn kan være at trossamfunnet tilbyr ikke bare religiøs tilknytning, men også sentral informasjon knyttet til bolig, arbeid, om juridiske rettigheter etc. Den rolle trossamfunnet fyller, er ikke nødvendigvis primært av religiøs art, men kan også handle om sosiale, økonomiske og praktiske funksjoner, jf. drøfting i Loga (2012: 63f).32

Hvordan kan vi si at veksten i antallet medlemmer i nye trossamfunn i Norge som følge av innvandring har påvirket religiøse uttrykk i Norge? To trekk kan fange opp noe av utviklingen.

En hypotese er at mange innvandrere og deres etterkommere er mer religiøst aktive, og at religion betyr mer for mange innvandrere og deres etterkommere enn for personer som har kulturell bakgrunn fra Norge. Inkluderingsutvalget gir et slikt bilde (NOU 2011: 14: 280). Det vises til tall fra en SSB-studie om levekår blant innvandrere (Tronstad 2008: 65ff). Det ble i studien foretatt intervjuer blant innvandrere fra 10 større innvandrergrupper – fra Bosnia-Hercegovina, Serbia-Montenegro, Tyrkia, Irak, Iran, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam, Somalia og Chile. 65 prosent av de spurte var oppdratt til islamsk tro. 11 prosent var oppdratt i katolsk kristendom, 7 prosent til ingen tro, 6 prosent til buddhisme og 6 prosent til hinduisme. 7 av 8 bekreftet at de hadde beholdt religionen de var vokst opp med. Om lag halvparten av alle iranere sa de ikke lenger tilhørte religionen de hadde vokst opp med, mens tilsvarende for personer fra Somalia og Pakistan var bare 1–2 prosent. På en skala fra 1 til 10 om hvor viktig religion var i livet deres, der verdien 1 står for ingen betydning og 10 står for svært viktig, var gjennomsnittsskåren 6,9. Kvinner oppgir større viktighet av religion enn menn. Særlig folk fra Iran oppgir lav betydning av religion (under 4), mens innvandrere fra Somalia og Pakistan oppgir henholdsvis 9,8 og 9,0. Det finnes dessverre ikke en helt sammenliknbar studie av religiøsitet i hele befolkningen. Men den europeiske samfunnsundersøkelsen (ESS) fra 2006 har et nesten tilsvarende opplegg. Gjennomsnittskåren justert for sammenliknbarhet viser for hele befolkningen 3,8, noe som er en betydelig lavere oppfattet betydning av religion blant den generelle befolkningen enn blant innvandrerbefolkningen fra en del innvandrerland. Norge utmerker seg ved å være blant de mest sekulære i Europa, etter Sverige (3,6), men noe mer sekulært enn Danmark (4,3).

I kultur- og mediebruksundersøkelsen fra 2008 ble det foretatt en tilleggsundersøkelse for innvandrere (Vaage 2009). Ifølge den er andelen blant innvandrere fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa utenom EU/EØS om lag like stor som andelen i hele befolkningen33 (rundt 40 prosent), som de siste 12 md. har deltatt på det som betegnes «tros- og livssynsmøte». Men det gjennomsnittlige antallet ganger de har deltatt er høyere blant innvandrere – henholdsvis 7,8 hos innvandrere og 3,0 i hele befolkningen. Det er stor variasjon her. Mens deltakelsesantallet er svært lavt for personer fra Bosnia-Herzegovina (under 1 i snitt), er det høyt for personer fra Pakistan (over 15) (Vaage 2009: 50). Deltakelsen er betydelig høyere for pakistanske menn enn for pakistanske kvinner (Vaage 2009: 51).34

Selv om det er grunnlag for å si at det er høyere aktivitet og høyere vurdering av hvor viktig religionen er i ens liv blant innvandrere enn blant befolkningen generelt, kan det være grunn til også å understreke at dette varierer mellom ulike grupper. Oddbjørn Leirvik viser til en undersøkelse fra 2006 som kan tyde på at det er en større andel av muslimer som aldri deltar i religiøs aktivitet enn blant innbyggerne samlet sett (Leirvik 2010: 28f).

En annen hypotese er at nye religioner i Norge gir seg uttrykk på en annen og mer fysisk måte. I hovedstrømmer av «norsk» protestantisk religion uttrykkes religion ved tale og skrift. I noen grad vil også uttrykk for kristen tro være av fysisk art i form av kirkebygg, gravferdsskikker og helligdager. Samfunnet er i sin fysiske struktur og i ulike ordninger innrettet ut fra disse kristne tradisjonene. Andre religioner har egne krav og ønsker knyttet til disse forholdene (bygg, begravelse mv.), men har i tillegg ulike fysiske uttrykk knyttet til mat mv. Innen blant annet islam og jødedom er det egne regler for tillatt mat og hvordan denne maten skal produseres (blant annet knyttet til slakt). Disse religionene krever også et fysisk inngrep ved at guttebarn omskjæres.

Ved at de nye religionene i Norge gir seg slike fysiske uttrykk, er det også mulig at en i flere tilfeller kan komme opp i konfliktsituasjoner mellom ulike trossamfunn og storsamfunnets reguleringsønsker, knyttet til f.eks. mat og medisinske forhold. Men en må huske på at etter for eksempel 2. verdenskrig har det vært mange konflikter også mellom representanter for kristne syn og offentlige ordninger og lover. Et eksempel er striden om endringen av abortlovgivningen på 1970-tallet. Når det gjelder en del andre uttrykk for kristen religion, er disse lagt til grunn for samfunnets ordninger (f.eks. kalenderen), og er dermed ikke et konfliktfelt mellom kristendommen og samfunnets generelle ordninger.

3.4.4 En reduksjon i andelen som er medlem av tros- eller livssynssamfunn

Det er over tid blitt en økende andel av befolkningen som hverken er medlem i Den norske kirke, andre trossamfunn eller livssynssamfunn. Det er usikkerhet koblet til hvor gode dataene er fra de ulike folketellingene. Men ifølge folketellingen fra 1960 var det bare vel 22 000 som ikke tilhørte noe trossamfunn (Rolland 2011: 28), dvs. bare litt over en halv prosent av hele befolkningen. I 1970 kan andelen beregnes til om lag 4 prosent. I 1995, da vi hadde hatt tilskuddsordningen til tros- og livssynssamfunn i mange år, var det anslagsvis 6,5 prosent som ikke tilhørte noe organisert tros- eller livssynssamfunn. I 2006 var andelen litt over 8 prosent, mens den i 2012 kan anslås til 12 ½ prosent. En stor del av befolkningsveksten i de senere år skyldes netto innvandring. Så lenge andelen av innvandrere som har registrert seg i et tros- eller livssynssamfunn er lavere enn andelen registrerte blant ikke-innvandrere, vil det kunne bidra til at andelen uten medlemskap i noe tros- eller livssynssamfunn øker.

3.5 Tros- og livssyns-Norge i dag. Kan utviklingen beskrives som sekularisering?

I boka Religion i dagens Norge (Botvar og Schmidt 2010) tegnes et bilde av religionens plass i det enkelte menneskets oppfatninger og handlinger ut fra ulike spørreundersøkelser. Et videre spørsmål er hvilken plass religion har i dagens Norge, både hos individer og i samfunnet. Et spørsmål er om eller på hvilken måte det har skjedd en sekularisering. En vanlig og nyttig tredeling av et slikt spørsmål, basert på den amerikanske religionssosiologen José Casanovas arbeid (se Botvar 2010: 12 og Breistein 2003: 416ff), spør om det har skjedd en sekularisering i form av 1) differensiering, 2) redusert religiøs tro og praksis og 3) en mer privatisert religionsutøvelse. I det følgende drøftes kort hva en kan si om situasjonen i Norge ut fra disse spørsmålene.

Sekularisering som differensiering: Med differensieringsbegrepet menes at ulike samfunnssektorer blir adskilt og selvstendige. Historisk sett har stat og religion vært tett sammenvevet. Statskirkens prester har vært ledende embetsmenn, utnevnt av de ordinære statlige myndighetene. Og offentlige oppgaver har vært utført og/eller styrt av kirkelige ansatte. Særlig skoleoppgaver har vært under kirkelig ansvar, i form av tilsyn og styringsansvar. Dette har vært under avvikling i de siste 200 år, slik det framgår av dette kapitlet. Et viktig element i denne differensieringen er at det ikke lenger gis religiøse begrunnelser for offentlig politikk, jf. kapittel 3.3. I perioden 1991 til 2008 er det også vist at det er blitt en større skepsis i befolkningen mot at religiøse ledere burde påvirke offentlige beslutninger (Henriksen og Schmidt 2010: 83ff). Det gjenstår fortsatt en del elementer der en ikke kan skille klart mellom kirke og stat, dvs. der det ikke er en klar differensiering. Et eksempel er forsvaret, se nærmere drøfting i kapittel 11. Men i det store og det hele har det skjedd en betydelig grad av sekularisering forstått som differensiering.

Sekularisering som redusert religiøs tro og praksis: Det er vanskelig å si hvor religiøse fortidens nordmenn var. Det finnes ikke sammenliknbare tidsserier i spørreundersøkelser som går langt tilbake. En del av den aktivitet fra fortiden som vi kan dokumentere, var knyttet til plikt til å bli konfirmert eller å gå til gudstjeneste hver søndag. I hvilken grad dette var uttrykk for personlige religiøse oppfatninger, kan imidlertid være mer usikkert. Det er likevel ikke urimelig å legge til grunn at det har skjedd en utvikling der vanlige former for religiøs tro og religiøs aktivitet har blitt redusert, hvis vi for eksempel sammenlikner situasjonen i 1814 med situasjonen i dag.35 Spørsmålet er om dette er en utvikling som vi kan si har skjedd også de siste 20 år? I de såkalte Religionsundersøkelsene som ble gjennomført i 1991, 1998 og 2008, er det spurt om oppfatninger og aktivitet (Botvar 2010: 11–24). Respondentene ble blant annet bedt om å angi hvilket svaralternativ som passer best med eget syn. Andelen som sier de ikke tror på gud, er gått opp fra 10 prosent i 1991 til 18 prosent i 2008, mens det andre ytterpunktet, som uttrykker tro på gud uten tvil, er i samme periode gått ned fra 20 prosent til 15 prosent. Det er mindre forskyvninger i midtkategoriene. Andelen som tror på et liv etter døden (sum av antakelig eller absolutt), har gått ned fra 48 prosent i 1991 til 41 prosent i 2008, mens andelen som absolutt ikke eller antakelig ikke tror på et liv etter døden, har gått opp fra 32 prosent til 46 prosent. Andelen som praktiserer bønn, går ned, og hyppigheten avtar. En tilsvarende utvikling skjer for deltakelse i gudstjenester, der andelen som deltar månedlig (utenom ved dåp, begravelser og bryllup), i følge Religionsundersøkelsene har gått ned fra 11 prosent til 7 prosent. En hypotese kunne være at religiøse oppfatninger og praksis omdannes fra dem vi kjenner fra institusjonalisert kristendom (tro på visse dogmer og deltakelse i kirkelige ritualer og møteformer), til en mer alternativ religionsform som ikke baserer seg på institusjonalisert trosinnhold mv. Men Religionsundersøkelsene gir bare begrenset grunnlag for slike slutninger. Ulike alternative mål for religiøsitet (for eksempel tro på reinkarnasjon) er i stor grad stabile, mens troen på stjernetegn (astrologi) ble kraftig redusert fra 1998 til 2008 (fra 23 prosent til 13 prosent).

En må ut fra disse funnene kunne konkludere med at det har skjedd en klar sekularisering i Norge i de siste 20 år forstått som redusert oppslutning om religiøse trosoppfatninger og religiøs aktivitet. Dette kan sies å være i tråd med den utviklingen som en mer generelt kan finne i Europa. I en artikkel basert på data fra European Social Survey konkluderes det med at i at alle land som gjennomgås, er hver kohort (generasjon) gjennomgående mindre religiøs enn den kohorten som er eldre. Artikkelen argumenterer for at dette ikke kan forklares ut fra et livsløpsperspektiv, dvs. at en blir religiøs med alderen (Voas 2009: 155–168). Det betyr i så fall at religiøsitet i Europa vil svekkes over tid. I en studie fra 2011 (Kaufmann, Goujon og Skirbekk 2012) er det imidlertid pekt på at demografiske faktorer som forskjeller i fertilitet mellom religiøse og sekulære og effekter av innvandring kan gi en økning i religiøs oppslutning i Vest-Europa på sikt.

Sekularisering som mer privatisert religionsutøvelse: Med privatisert religionsutøvelse kan en forstå flere ting. Blant annet på grunn av større vekt på individualisert religion der trosuttrykk ikke defineres som tilslutning til gitte sannheter, men ut fra å finne sin egen vei, kan religion gi seg mindre utslag i organisert religiøs aktivitet. En slik utvikling er relativt tydelig. Religion kan videre gi seg mindre utslag i det offentlige rom, ved handlinger og ved anvendelse av religiøse argumenter i den offentlige debatt. En kan tenke seg at selv om oppslutningen om religiøse trosoppfatninger og religiøs aktivitet blir redusert, kan religion bli mer synlig i det offentlige rom. Som det er drøftet ovenfor i kapittel 3.3.3, gir de økte innslagene av nye religioner i Norge med stort innslag av innvandrere økt religiøs synlighet i samfunnet og bidrar til en mindre privatisert religionsutøvelse.

I et avslutningskapittel i boka diskuterer Ulla Schmidt hvorvidt religion i dagens Norge er sekularisert, privatisert eller pluralisert (Schmidt 2010: 196–204). På spørsmålet om Norge er sekularisert, er svaret:

Ja, på noen viktige punkter fremstår Norge som et sekularisert samfunn, i tråd med de gjengse beskrivelsene av religion i Europa. Og det fremstår som et samfunn der endringen går i retning av ytterligere sekularisering. (Schmidt 2010: 203).

Hun viser til diskusjonen blant annet knyttet til Habermas om «postsekulære samfunn». I den grad begrepet

brukes til å referere til overvinnelsen og tilbakeleggingen av en historisk periode, nemlig sekulariseringens periode, er det opplagt feilslått som beskrivelse av det norske samfunnet. (Schmidt 2010: 204).

Schmidt peker på at en bør være varsom med å sammenfatte religion i Norge under én overskrift og ett begrep. Men selv om begrepet sekularisering

alene er for snevert til å gi en dekkende forståelse av det mangesidige og motsetningsfylte ved religion i Norge, er det likevel flertydig nok til å fange inn noen av de mest iøynefallende og dominerende tendensene. (Schmidt 2010: 204).

3.6 Dialog og samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn i Norge

3.6.1 Et historisk riss og sentrale aktører i dag

I det følgende beskrives hvordan organisert samarbeid og dialogtiltak mellom ulike tros- og livssynsretninger har utviklet seg i Norge,36 og hvordan dialogforutsetningene har utviklet seg i den offentlige skolen.

Den første organiseringen mellom trossamfunn var etableringen av Norges Dissenterting i 1902 for å ivareta frikirkelige trossamfunns interesser i politiske saker som berørte frikirkene. Organisasjonen var særlig opptatt av å endre, og helst avskaffe, dissenterloven med det stigmatiserende dissenterbegrepet og å få en mer konfesjonsnøytral religionsundervisning i skolen. I 1966 ble Dissentertinget omorganisert og fikk navnet Norges Frikirkeråd. Norsk fellesråd av evangeliske trossamfunn med deltakelse fra Den norske kirke og de fleste frikirker, ble dannet i 1977. Dette ble omdannet til Norges Kristne Råd i 1992, da også den katolske kirke ble med, mens pinsebevegelsen ikke ble med i det nye rådet (Breistein 2012: 87). Med samlingen av Norges Frikirkeråd og Norges Kristne Råd i 2006 ble for første gang pinsebevegelsen og den katolske kirke med i samme samarbeidsorgan for trossamfunn.

Nansenskolen (Norsk humanistisk akademi), kirkeakademiet i Gausdal og den lokale avdelingen av Human-Etisk Forbund gikk i 1985 sammen om et religions- og livssynsseminar på Nansenskolen. Temaet var Human-etikere og kristne – hva skiller og hva forener? Dette var ifølge Inge Eidsvåg første gang det i Norge ble gjennomført organiserte samtaler av lengre varighet mellom kristne og human-etikere. Dette ble etterfulgt av årlige religions- og livssynsseminarer på Nansenskolen (Eidsvåg 2009: 13f).

Den organiserte dialogen mellom muslimer og kristne i Norge begynte i 1988 da Den norske kirke for første gang inviterte muslimer i Norge til dialog. Rammen for dialogen var konferansen Norge som flerkulturelt samfunn. I 1991 tok Buddhistmisjonen initiativ til et dialogarbeid i Norge, på Oslos østkant. Arbeidet ble kalt Emmaus og var forankret i Paulus kirke.

I 1992 ble det opprettet en fast kontakt mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd. Dette var begynnelsen på en mer formell organisatorisk kontakt mellom majoritetsreligionen og den største minoritetsreligionen.

Et mer multilateralt arbeid var dialogprosjektet Fellesskapsetikk i et flerkulturelt Norge i regi av Nansenskolen og med deltakere fra Den norske kirke, Den katolske kirke, Metodistkirken, islam, Human-Etisk Forbund, jødedommen, hinduismen, sikhismen, buddhismen og Baha’i-samfunnet. Målet var

• Å knytte personlige bånd mellom mennesker fra ulike religiøse og livssynsmessige miljøer.

• Å formidle kunnskaper om hverandres religioner og livssyn.

• Å prøve ut mulighetene for å etablere en grunnleggende fellesskapsetikk i et flerkulturelt Norge.

• Å søke løsninger på praktiske konflikter som oppstår når mennesker med ulike religioner og livssyn møtes og skal leve sammen. (Eidsvåg 2009: 15).

Forslaget til et nytt KRL-fag i skolen i 1995 vakte stor motstand blant livssynsmessige minoriteter. Mens Norges Frikirkeråd og Human-Etisk Forbund (HEF) hadde samarbeidet om felles interesser knyttet til den økonomiske tilskuddsordningen, foranlediget KRL-faget en større samling av minoritetssamfunn. I 1995 ble Aksjon livssynsfrihet i skolen dannet som en allianse mellom HEF, Islamsk Råd, Det Mosaiske Trossamfund, Buddhistforbudet og Alternativt Nettverk. Deretter ble Norges Frikirkeråd og Den norske kirke spurt om de ville være med på å danne et felles forum for tros- og livssynsspørsmål i Norge. Dermed ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) dannet i 1996.

I regi av Nansenskolen ble det med statlig støtte i 1996 etablert et dialogprosjekt med tittelen Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge. Representanter for følgende religioner/livssyn ble med i arbeidet: Den norske kirke, Den katolske kirke, Den ortodokse kirke, Norges Frikirkeråd, Det Mosaiske Trossamfund, hinduismen, buddhismen, islam, sikhismen, Baha’i-samfunnet, Alternativt Nettverk og Human-Etisk Forbund. En rekke felles anbefalinger innenfor områdene kirke/stat, skole, barn/familie ble formulert. Eksempelvis kan nevnes:

Staten må gi aktiv beskyttelse mot overgrep mot barn, kvinner og andre som skjer under dekke av religiøse, kulturelle eller familiære tradisjoner, herunder sørge for vern mot dem som forfølges for apostasi, konversjon eller innmelding i tros- og livssynssamfunn (Eidsvåg og Larsen 1997: 210).

STL arrangerte høsten 1998 Oslo-konferansen om religions- og livssynsfrihet, med deltakere fra hele verden. Den resulterte bl.a. i Oslo-deklarasjonen, hvor deltakerne forpliktet seg til å arbeide for tros- og livssynsfrihet. Deklarasjonen førte til opprettelsen av Oslo-koalisjonen for tros- og livssynsfrihet.

Verdikommisjonen ble opprettet av den norske regjering i januar 1998. Det var en kommisjon med 49 medlemmer fra alle samfunnslag og fra hele Norge. Hovedmålet var «å bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet.» Et av kommisjonens tiltak var opprettelsen av et nasjonalt forum for religions- og livssynsdialog. Dette ble ledet av et arbeidsutvalg med representanter både fra Verdikommisjonenog fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Invitasjoner ble sendt ut til samtlige tros- og livssynssamfunn med flere enn 1000 medlemmer. Alle, unntatt Jehovas vitner, sa ja til å delta. Og nesten alle valgte sine øverste ledere. 50 mennesker deltok. Det nasjonale forum for religions- og livssynsdialog møttes i plenum og i seks permanente arbeidsgrupper, som hver tok opp ett tema. Temaene var: skolen; samliv, seksualitet og likestilling; familien; forbruk og rettferdighet; vold og krig; religions- og livssynsfrihet.

Arbeidet ble avsluttet med en omfattende rapport, der bl.a. de politiske partiene ble bedt om å forme en helhetlig religions- og livssynspolitikk. Den burde bygge på tre grunnleggende verdier:

• Full religionsfrihet slik det uttrykkes i menneskerettighetskonvensjonene.

• Likebehandling av tros- og livssynssamfunn i offentlig politikk.

• Religion og livssyn må ikke reduseres til en privatsak. Det betyr at trosytringer har sin plass i det offentlige rom og at vi går inn for offentlig økonomisk støtte til tros- og livssynsorganisasjoner – også etter et eventuelt skille mellom stat og kirke. (Verdikommisjonens sluttrapport bind 2 2001: 117).

Av konkrete forslag/påpekinger kan nevnes (Verdikommisjonens sluttrapport bind 2 2001: 117f):

• Vi bør få en ny formålsparagraf for grunnskolen.

• Vi bør få et felles religions- og livssynsfag i skolen, men med full fritaksrett i dette faget på småskoletrinnet.

• Det er problematisk at Den norske kirke – som er et trossamfunn – skal få sin økonomi styrt og sine øverste ledere utnevnt av politiske myndigheter.

• Det er ikke naturlig at halve regjeringen – og Kongen – må tilhøre et bestemt trossamfunn.

• Det bør legges til rette for likestilling og mangfold når det gjelder religiøs og livssynsmessig betjening på sykehus, i fengsler og i det militære.

• Kommunene bør pålegges å disponere lokaler der det er mulig å legge til rette for gravferdsseremonier som er tilpasset de ulike tros- og livssynssamfunns behov.

• Det foreslås at det nedsettes et offentlig utvalg med bred representasjon for å utrede den norske stats framtidige religions- og livssynspolitikk.

I forlengelsen av dialogarbeidet knyttet til Verdikommisjonen og i regi av STL er det organisert lokale dialogforum rundt om i landet.

Viktige utslag av samordning av synspunkter/dialogresultater finner vi i de høringsuttalelser som STL gir til løpende saker av tros- og livssynsbetydning. Av viktige dialogresultat/prosjekter fra de senere år kan nevnes de initiativ som ble tatt i forbindelse med den såkalte karikaturstriden i 2006, se boks 3.3. Videre er det gitt felles uttalelser fra kontaktgruppen mellom Den norske kirke og Islamsk Råd Norge om konvertering (2007) og vold i nære relasjoner (2009). Livsfaseriteprosjektet fra 2009 i regi av STL gjennomgår utfordringer for ulike tros- og livssynssamfunn knyttet til ulike livsfaseriter.

Et viktig kjennetegn ved den norske livssynsdialogen er at den ikke bare er intrareligiøs, men også omfatter sekulære livssyn. Et annet viktig kjennetegn er at i hovedsak har initiativtaker til dialogen vært de ulike tros- og livssynssamfunnene, og selv om dialogen har fått offentlige midler, har den ikke vært et resultat av statlig initiativ eller styring.

En oversikt over viktige organer knyttet til dialog mellom ulike livssyn er gjengitt i en egen boks.

3.6.2 Dialoggrunnlag i skolen

Et viktig grunnlag for dialog, og en viktig del av dialogen mellom ulike tros- og livssynsuttrykk, vil oppstå på fellesarenaen skolen, der undervisning og samtale om tro- og livssyn vil foregå.

Den norske skole har en stor del av sin bakgrunn i undervisningen i den lutherske protestantiske kristendomsform. Elever med foreldre i trossamfunn utenfor Den norske kirke kunne tidligere få helt eller delvis fritak fra kristendomsundervisningen. Denne fritaksretten ble innført i 1845. I Mønsterplanen fra 1974 kom det en plan for alternativ livssynsundervisning. 1994 ble det nedsatt et offentlig utvalg som skulle vurdere tros- og livssynsundervisningens framtid. Ifølge mandatet skulle utvalget

fremme forslag til hvordan opplæringen kan

• gi alle barn og unge innsikt i og forståelse for kristen tro og tradisjon

• og kulturarv

• gi innsikt i og forståelse for andre religioner og livssyn, og øke ferdighetene i dialog mellom livssyn … (NOU 1995: 9: 3).

Utvalgets innstilling kom i 1995 med tittelen Identitet og dialog (NOU 1995: 9). Innstillingen la grunnlaget for innføringen av KRL-faget (opprinnelig Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) som ble innført fra 1997. Med opphevingen av muligheten for fullt fritak skulle alle elever samles og grunnlaget for dialog bedres.

Tros- og livssynsminoriteter i Norge samlet seg i en aksjon mot faget ut fra en vurdering av at faget var for konfesjonelt preget av luthersk kristendom, og at en ut fra dette mente en måtte ha mulighet for fullt fritak fra faget. Etter tap i alle norske rettsinstanser ble det gjennomslag for disse synspunktene internasjonalt, først i FNs menneskerettighetskomité i 2004 (FNs menneskerettighetskomité 2004), og deretter i EMD i 2007 (EMD 2007b) (med en beslutning med 9 mot 8 stemmer), der den norske stat ble dømt for manglende fritaksrett gitt den utformingen faget hadde. Reglene for faget ble endret i 2001 og 2005, og etter den siste dommen ble det også gjort justeringer. Fagets navn ble endret til religion, livssyn og etikk. Da dommen fra EMD kom i juni 2007, uttalte daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal:

Intensjonen med et religions- og livssynsfag er at det skal være åpent, bidra til innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser samt fremme forståelse og toleranse i religiøse og moralske spørsmål. – Dette er ikke minst viktig i vår tid med mange konflikter med underliggende religiøse begrunnelser. En forutsetning for å lykkes med dette er at elevene så langt som mulig deltar i en samlet undervisning. Derfor må faget ikke være forkynnende, men gi likeverdig kunnskap om de ulike religioner og livssyn… (Kunnskapsdepartementet 2007).

I opplæringsloven § 2.4 heter det nå blant annet følgende: «Undervisninga i religion, livssyn og etikk skal bidra til forståing, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulik oppfatning av trudoms- og livssynsspørsmål.»

4 Tros- og livssynspolitikk og integrering

4.1 Innledning

I kapittel 3 beskrives en utvikling i de siste 40 årene med en betydelig vekst i trossamfunn som rekrutterer medlemmer som ikke er født i Norge, eller som har foreldre som ikke er født i Norge. Særlig har det vært en betydelig framvekst av og vekst i antallet medlemmer av katolske og islamske menigheter.

Ifølge utvalgets mandat skal utvalget

[v]urdere hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker integreringen i vårt samfunn. Utvalget skal også vurdere om flere av dagens finansieringsordninger som berører tros- og livssynssamfunn har konsekvenser for deltakelse på samfunnets fellesarenaer og eventuelt foreslå endringer.

Utvalget har bedt Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor utarbeide en kunnskapsoversikt om spørsmålet. Rapporten med tittelen Trossamfunn, innvandring, integrasjon. En kunnskapsoversikt (Loga 2012) ble ferdigstilt våren 2012. Rapporten følger utvalgets rapport som utrykt vedlegg.

I oppdraget til senteret ble mandatpunktet for utvalget delt i to spørsmål: 1) Hvordan virker den generelle livssynspolitikken, for eksempel Den norske kirkes stilling og plass i offentlige institusjoner? 2) Hvordan virker tilskuddsordningen(e) i forhold til dette feltet? En hypotese for tilskuddsordningenes effekt kan være at de bidrar til religiøs organisering langs etniske skillelinjer til fortrengsel for organisering ut fra andre interesser / på tvers av etniske grenser. Dette kan styrke tradisjonelt lederskap i disse etniske gruppene som vil kunne befeste kulturtrekk fra hjemlandet. Ut fra en slik hypotese kan en mene at finansieringsordningene hemmer integrering. En alternativ hypotese kan være at tilskuddsordningene bidrar til organisering og opplæring i ferdigheter til å virke i sivilsamfunnet, noe som kan ha positive ringvirkninger for integreringen i samfunnet. Tilskuddsordningene kan sies å ta på alvor den bakgrunn og kultur som innvandrere kommer fra, og bidrar til opplevd likebehandling på tros- og livssynsfeltet. Ut fra dette kan en mene at tilskuddsordningene bidrar til integrering.

4.2 Rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor

Selve forståelsen av begrepet integrering er viktig for å kunne gi en vurdering av forholdet mellom tros- og livssynspolitikken og integrering. Kunnskapsoversikten beskriver begrepet integrasjon som «en slags gyllen middelvei mellom andre begreper» (Loga 2012: 16), nemlig på den ene side «assimilasjon», og på den annen side «segregasjon». Assimilering kan være negativt ladet som en politikk for å «absorbere minoriteter inn i majoritetens kultur» (Loga 2012: 18), mens segregasjon også kan være negativt å forstå som et samfunn der «ulike kulturelle grupperinger [lever] side om side med adskilte liv og liten grad av kontakt og kulturell utveksling på tvers av kulturelle grenser.» (Loga 2012: 18). Oversikten viser til Grete Brochmanns definisjon av integrasjon: «læring av og tilpasning til samfunnets verdigrunnlag, prosesser som knytter individet til samfunnet (økonomisk og sosialt), og skaper tilhørighet og lojalitet» (Brochmann sitert i Loga 2012: 20).

Kunnskapsoversikten viser til at Inkluderingsutvalget i NOU 2011: 14 Bedre integrering, Mål, strategier og tiltak foreslo å utvikle måleredskaper med levekårsdata der man sammenlikner majoritets- og minoritetsbefolkningen og hvordan ulike minoritetsgrupper skårer på disse målingene, knyttet til f.eks. boligstandard, inntekt, arbeidsdeltakelse, medlemskap i organisasjoner og valgdeltakelse. Inkluderingsutvalget skiller mellom fire ulike områder der minoriteter kan være mer eller mindre integrert: arbeidslivet, skole og utdanning, politikk og sivilsamfunnet, og verdifellesskapet.

Et sentralt begrep for å forstå hvordan trossamfunn kan virke på integrering er begrepet sosial kapital. Kunnskapsoversikten tar utgangspunkt i begrepet slik det har blitt utformet av den amerikanske statsviteren Robert Putnam. Sosial kapital på samfunnsnivå

viser til kvaliteter ved et samfunn og blant annet til dets sammenbindende kraft og grad av solidaritet. Sosial kapital, og høy grad av tillit, knyttes til et bredt spekter av positive egenskaper som er gunstige for et lands økonomi, for borgeres skattevillighet og solidaritet på tvers av sosiale forskjeller, for folkehelsen, for å holde kriminalitet på et lavt nivå og for å redusere korrupsjon … (Loga 2012: 23).

Putnam differensierer mellom ulike former for sosial kapital. Det viktigste skillet går mellom sammenbindende (bonding) og overskridende (bridging) sosial kapital.

Sammenbindende sosial kapital er sosiale bånd mellom individer som er like langs flere sentrale dimensjoner. Denne kapitalen virker således til å forsterke identiteten i homogene grupper. Den styrker «vi-identiteten», og ofte skjer dette i kontrast til relasjonen til «de andre». Foreninger som er dannet omkring etnisitet, religion eller nasjonalitet brukes ofte som eksempler på dette. Overbyggende sosial kapital fungerer motsatt, og innebærer at det knyttes sosiale bånd på tvers av slike sosiale skiller. … Det er vanlig å peke på at sammenbindende (bonding) sosiale nettverk kan være viktige for marginaliserte personer, fordi nettverkene skaper samhold og en følelse av tilhørighet. Overskridende (bridging) sosial kapital fremheves imidlertid som viktig for å bygge gode lokalsamfunn, en mer generell vi-identitet, en tilhørighet til et større fellesskap. I sosialøkonomiske sammenhenger er det disse overskridende … sosiale båndene som særlig fremheves som «oljen i samfunnsmaskineriet». Det er den generaliserte tilliten mellom individer i et større «vi», det vil si mellom individer som ikke er like eller står hverandre veldig nær, som anses som spesielt verdifull. Denne tilliten knyttes til graden av solidaritet på tvers av økonomiske, etniske, religiøse og sosiale forskjeller. (Loga 2012: 24).

Et viktig studieområde er hva som kan påvirke utviklingen av sosial kapital og dens ulike former.37 Den svenske statsviteren Bo Rothstein hevder som en kritikk av Putnam og hans versjon av begrepet sosial kapital at det

ikke er frivillige organisasjoner og lokalsamfunn som produserer tillit og sosial kapital i et samfunn. Det skapes snarere gjennom måten statlige organisasjoner utformes, måten institusjonene opererer på og i hvilken grad de er demokratiske og uten korrupsjon. … Et … interessant aspekt er at det ikke er noe som tyder på et tilsvarende fall i den sosiale kapitalen (og organisasjonsdeltakelse) i Sverige, … slik Putnam observerte i USA fra 1950-tallet og fremover … . Dette på tross av at de nordiske samfunnene også gjennomgår de samme utviklingstrekkene som Putnam peker på som årsaker til nedgangen, som for eksempel økt TV-titting, urbanisering, pendling, forvitring av familiebasert tillit, kvinnefrigjøring og toinntektsfamilien etc. (Loga 2012: 29f).

Hovedtemaet i rapporten er en drøfting av hvordan trossamfunn og religion virker inn på utviklingen av sosial kapital. Problemstillingen blir formulert slik:

[V]il religiøse foreninger og trossamfunn i det relativt sekulære Norden, og ikke minst ulike typer religiøse foreninger og trossamfunn, gi en tilsvarende skolering i den bestemte nordiske organisasjonsforståelsen? (Loga 2012: 34).

Kunnskapsoversikten viser til at den klassiske samfunnsvitenskap i stor grad var opptatt av religionens virkninger i samfunnet, eksemplifisert ved verker av Max Weber og Emile Durkheim. Men det trekkes fram at

[R]eligion som tema forsvant … fra de samfunnsvitenskapelige disiplinene omkring midten av 1900-tallet. En årsak til dette var sekulariseringsprosesser i de vestlige landene som medførte at religion som sådan ble stadig mer betraktet som et irrasjonelt fenomen. Studier av religion har gradvis forsvunnet fra den generelle samfunnsvitenskapen, og har i stedet blitt spesialfelt i utkanten av de brede disiplinene. (Loga 2012: 35).

I de senere år har det imidlertid blitt en økt interesse for religionens betydning og effekter. Rapporten beskriver sentrale utviklingstrekk i amerikansk og europeisk forskning på effekter av religion og trossamfunn. Det er klare forskjeller i perspektiv. Mens amerikanske studier gjerne trekker fram positive effekter av religion på sosial kapital, er europeiske studier gjerne mer negative og religionskritiske (Loga 2012: 50). Det er få studier i Norge og Norden som særlig vurderer trossamfunns effekter på integrasjon og dannelse av sosial kapital. Rapporten drøfter særlig en studie som kan belyse både positive og mer negative sider ved hvordan trossamfunn kan virke, jf. boks 4.1.

Kunnskapsoversikten skriver følgende på spørsmålet om effekt av tilskuddsordning på integrering:

Litteraturgjennomgangen gir ikke et konkret svar om effekten av den norske tilskuddsordningen på hvorvidt deltakelse i trossamfunn fremmer eller hemmer integrering. Forskningsfeltet er foreløpig for spredt, har nasjonale variasjoner og er også preget av ulike disipliner/paradigmer. Spørsmål knyttet til de norske tilskuddsordningenes effekt på integrering i Norge er med andre ord så konkret at selv den spredte forskningen fra de andre nordiske landene blir for upresis til at man får et godt svar. (Loga 2012: 9).

Kunnskapsoversikten konkluderer videre slik:

I denne rapporten er det blitt fremhevet at man må være oppmerksom på nasjonale forskjeller i forskning om integrasjon generelt, og om religion og integrasjon spesielt. … På bakgrunn av forskningen fra særlig de nordiske landene tyder mye på at forholdet mellom deltakelse i trossamfunn og integrasjon avhenger av følgende tre aspekt: 1) Trosinnholdet, 2) Grad av religiøsitet, og 3) Type organisering. Trosinnholdet er knyttet til at ulike trossamfunn formidler verdier som kan være tilpasset eller i kontrast til det nye vertslandets verdier. I de relativt sekulære nordiske landene kan [dette] særlig omhandle demokrati, kjønns- og familieorganisering. En slik potensiell kontrast handler videre ikke kun om type religion, men kanskje mer om grad av religiøsitet (på tvers av religion). Dette vil videre også kunne avspeiles i type organisering av religionen (trossamfunnet). Grad av demokrati, kjønnsdeling eller styrken i den familiebaserte sosiale kapitalen som forvaltes i trossamfunnet (og avspeiles i deltakelsesformen i trossamfunnet) vil ha relevans for hvorvidt deltakelse i trossamfunnet bidrar til å fremme eller hemme integrasjonen.

Dersom man studerer integrasjon og sosial kapital/sosial kohesjon på individnivå, organisasjonsnivå, lokalsamfunnsnivå, på nivået på by/kommune eller nasjon, vil man kunne få ulike svar. På alle nivåer kan sosial kapital utgjøre en ressurs, men det kan samtidig være nettverk som kan fungere som terskler for deltakelse. Det kan være viktig å være oppmerksom på at tillit på ulike samfunnsnivå både er noe som kan bygges opp og fornyes, og samtidig er det noe som … kan brytes ned og forvitre. (Loga 2012: 76f).

4.3 Utvalgets vurderinger

Tros- og livssynspolitikken, både generelt og når det gjelder utformingen av tilskuddsordninger, kan ha effekter på integrering. Utformingen av den særlige støtteordningen for tros- og livssynssamfunn både når det gjelder nivå og betingelser, kan oppfattes som gunstig i forhold til andre støtteordninger for andre typer frivillig organisering, jf. beskrivelse i kapittel 22. Dette kan føre til økt organisering av personer med innvandrerbakgrunn i tros- og livssynssamfunn framfor i andre typer organisasjoner.38 Denne «tilskuddseffekten» kan være av stor betydning eller være meget svak. Det kan videre tenkes at dette kan ha effekter på integrering. Disse effektene kan være negative i form av at samfunnene virker lukkende og befester maktforhold som vil virke negativt inn på integrering. Men effektene kan også være positive, ved at organiseringen i trossamfunn fungerer positivt for utviklingen av overskridende eller brobyggende sosial kapital, for å bruke terminologi fra faglitteraturen.39

Utvalget vurderer det slik at det ikke foreligger kunnskap som gjør det mulig å fastslå på hvilken måte disse effektene kan virke, og hvor sterke de eventuelt vil være. Kunnskapsoversikten som utvalget har fått laget, viser at forskningen som har vært gjort på dette feltet, har vært beskjeden og i liten grad har muliggjort å kunne svare på denne type spørsmål. Utvalget vil peke på at det ikke foreligger mye kunnskap om tilskuddsordningers effekt på utvikling av trossamfunn, og heller ikke mye kunnskap om trossamfunns virkninger på integrering.40

En mulig tilnærming for å kunne svare på spørsmålet om tros- og livssynspolitikkens effekter (inkludert effekt av tilskuddsordninger) på integrering, kunne være å foreta en mer systematisk sammenlikning av de nordiske land, som har klare forskjeller i utformingen av politikken, jf. nærmere beskrivelse i kapittel 6. Mens en i Norge har en omfattende tilskuddsordning for tros- og livssynssamfunn, har en i Sverige en mindre støtteordning for trossamfunn og i Danmark ingen støtteordning for tros- og livssynssamfunn. Men selv i et omfattende forskningsprosjekt vil det være metodisk meget krevende og kontroversielt å fastslå at tros- og livssynssamfunn har forskjellige effekter på integrering i de ulike nordiske land. I tillegg vil det være meget krevende å kunne sannsynliggjøre at disse eventuelle forskjellene i effekt skulle skyldes tros- og livssynspolitikken og ikke andre forhold som den historiske bakgrunnen, kulturelle forhold, den generelle innvandringspolitikken og sammensetningen av innvandrerbefolkningen.

Den manglende eksistensen av kunnskap i dag og store utfordringer knyttet til å kunne skaffe seg mer kunnskap om sammenhengen mellom trossamfunn og integrering, utelukker ikke at spesifikke endringer i tilskuddsordningen(e) for tros- og livssynssamfunn kan gjøres slik at effekten på integrering vil kunne være positiv. Men også når det gjelder slike spesifikke endringer, vil effekten være usikker. Utvalget merker seg at Inkluderingsutvalget mener at

[t]ilskuddsordninger på integreringsfeltet må benyttes til å stimulere til ønsket utvikling. Tilskuddene bør gjøres mer avhengige av organisasjonenes integreringsprofil, at de arbeider utadrettet og på tvers med nettverksbygging/brobygging, og at de bidrar til å skape felles arenaer. (NOU 2011: 14: 302).

Det er mulig å argumentere for at også den særlige tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn kan instrumentaliseres på denne måten ved å etablere ulike vilkår for tilskuddet knyttet til integreringstiltak. Utvalget vil imidlertid understreke at kunnskapen også om hvordan slike endringer vil kunne slå ut, vil være meget usikre. Utvalget kommer tilbake til en drøfting av vilkår for tilskuddsordninger i kapittel 23 og kapittel 26. Et viktig spørsmål vil være om det er rimelig og riktig å vurdere tilskudd som er ment å sikre likebehandling mellom ulike tros- og livssynssamfunn som et instrument i statens generelle integreringspolitikk.

Når det gjelder de endringer som utvalget foreslår på andre områder enn tilskuddsordninger som er viktige for den mer overordnede tros- og livssynspolitikken, for eksempel når det gjelder betjening av tro og livssyn i offentlige institusjoner, er det mulig at de kan ha effekter på integrering, både av positiv og mer negativ karakter. Utvalget har imidlertid i slike spørsmål vektlagt et prinsipp om likebehandling og ikke effekter på integrering.

Utvalget vil knytte en kommentar til integreringsbegrepet og hvordan det vektlegges. For utvalget innebærer et mål om integrering av majoritet og minoriteter en respekt for mangfold, og en vektlegging av gjensidig tilpasning og likeverdighet i et større fellesskap. Det er viktig å arbeide for utjevning av levekår og sikring av reelt sett like muligheter, uavhengig av etnisk bakgrunn. Men målet er ikke at alle skal bli like.

Inkluderingsutvalget kan synes å formulere seg på en noe annen måte:

Inkluderingsutvalget legger til grunn at det både er mulig og helt nødvendig å oppnå større grad av resultatlikhet mellom innvandrerbefolkningen og befolkningen for øvrig enn det som er situasjonen i dag … Utvalget tilrår et høyere ambisjonsnivå og mål for det langsiktige integreringsarbeidet enn det tradisjonelle målet om like muligheter. (NOU 2011: 14: 25).

Mål knyttet til like resultater formuleres på de ulike områdene: arbeidsliv, skole, sivilsamfunn mv. Målet for deltakelse i sivilsamfunnets organisasjoner formuleres slik: «Innvandreres deltakelse i frivillig virksomhet skal være forholdsmessig lik resten av befolkningen. Frivillige organisasjoner skal gjenspeile mangfoldet i befolkningen.» (NOU 2011: 14: 301). Denne målsetningen er enstemmig i utvalget. Det foreligger imidlertid en dissens knyttet til mål om resultatlikhet på arbeidsmarkedet: Ett medlem (Inés Hardoy) uttaler at «målsettingen om å ‘Øke sysselsettingsgraden blant personer med innvandrerbakgrunn til samme nivå som befolkningen som helhet i løpet av ti år fra 2013 til 2022’, er problematisk.» (NOU 2011: 14: 161). Blant annet sier hun:

[Man vil] blant personer med innvandrerbakgrunn kunne finne personer som har andre preferanser og kulturelle normer med hensyn til deltakelse i arbeidslivet. Et liberalt samfunn bør tillate at personer kan velge «et annet liv» enn gjennomsnittspersonen blant innfødte, gitt at man tar de økonomiske konsekvensene av slike valg. … Det som er viktig … er at det utformes en inkluderingspolitikk i forhold til arbeidslivet som legger til rette for at alle som vil og kan jobbe får mulighet til det. Det betyr at det skal legges opp til mulighetslikhet … (NOU 2011: 14: 161).

Tros- og livssynspolitisk utvalg vil understreke at et mål om resultatlikhet knyttet til deltakelse i frivillige organisasjoner er problematisk. Særlig vil dette være problematisk i lys av de forskjeller i deltakelse i ulike frivillige organisasjoner vi ser i dag. Innvandrere deltar generelt mindre enn majoritetsbefolkningen i frivillige organisasjoner bortsett fra i religiøse organisasjoner. En målsetning om å endre dette, innebærer etter utvalgets vurdering mer et mål om assimilering enn om likeverdig integrering. En likeverdighet i integreringspolitikken må innebære respekt for ulike syn på deltakelse på tradisjonelle fellesarenaer som frivillige organisasjoner og en aksept for mangfold i kulturelle uttrykk.

5 Oversikt over gjeldende regulering og finansiering av tros- og livssynsaktivitet i Norge

5.1 Innledning

Utvalgets mandat peker ut at utvalget «skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk og fremme forslag til endringer som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk på område.». Videre presiseres det at utvalget skal «legge til grunn avtalen [av] 10. april 2008 mellom de politiske partiene på Stortinget om statskirkeordningen».

Dette kapitlet viser en oversikt over gjeldende regelverk på området for statens tros- og livssynspolitikk. Senere kapitler utdyper de ulike temaene ytterligere. Dette er en bakgrunn for den videre drøftingen av feltet.

Oversikten tar utgangspunkt i overordnet lovgivning, Grunnloven, med de seneste endringene våren 2012, og menneskerettighetslovgivningen, herunder også antidiskrimineringslovgivningen.

Deretter gjennomgås den konkrete lovgivningen for tros- og livssynsfeltet, i hovedsak kirkeloven og lov om trudomssamfunn og ymist anna. De etterfølgende avsnittene går gjennom ulike saksfelt, slik som gravferdslovgivning, lovgivning om familie og barn, lovgivning på opplæringsfeltet osv.

5.2 Grunnloven

5.2.1 Grunnloven

Grunnloven har tre paragrafer som legger fundamentet for den norske tros- og livssynspolitikken, § 2, § 4 og § 16:

§ 2 Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.

§ 4 Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.

§ 16 Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.

Disse paragrafene definerer et verdigrunnlag for staten Norge knyttet til det som betegnes som «vor kristne og humanistiske Arv». Dette verdigrunnlaget settes sammen med verdier som demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettighetene. Religionsfrihet er det grunnleggende prinsippet for § 16. Samtidig som Den norske kirke erklæres å være en statlig støttet folkekirke, presiseres det at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje. Dette legger premisser for hvordan den videre tros- og livssynspolitikken kan utformes.41

5.2.2 Kirkeforliket

Kapittel 3 redegjør for den politiske og kirkelige debatten omkring statskirkeordningen fra 1990-tallet og framover. Sentrale etapper i denne prosessen er knyttet til det kirkelig oppnevnte Bakkevig-utvalgets framleggelse av innstillingen Samme kirke – ny ordning i 2002 og det offentlig oppnevnte Gjønnes-utvalgets utredning, NOU 2006: 2 Staten og den norske kyrkja.

10. april 2008 inngikk alle de representerte politiske partiene på Stortinget (Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre) en avtale om det framtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke. Avtalen hadde gyldighet ut stortingsperioden 2009–2013, og inneholdt en plan for grunnlovsendringer og andre sentrale tiltak. Stortingsmelding nr. 17 (2007–2008), Staten og Den norske kirke, la fram de samme grunnlovsforslagene som kirkeforliket bygger på.

St. meld. nr. 17 (2007–2008) ble behandlet i Stortinget våren 2008, jf. Innst. S. nr. 287 (2007–2008) og debattert i Stortinget 13. juni, 2008. Følgende henstilling ble oversendt regjeringen uten votering: «Det henstilles til Regjeringen å komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag til endringer i kirkeloven som gir anledning til forsøk med blant annet enhetlig ledelse.» (Stortinget 2008).

Kirkeforliket er en politisk avtale som dreier seg om ordningene rundt Den norske kirke. På oppdrag fra Kirkerådets direktør la Bakkevig III-utvalget høsten 2011 fram rapporten Kjent inventar i nytt hus, som går gjennom Den norske kirkes valgmuligheter innenfor en nyordning av forholdet mellom stat og kirke. Rapporten skal være grunnlag for Den norske kirkes egen prosess innen den nye ordningen.

Mandatet for tros- og livssynspolitisk utvalg presiserer at det tverrpolitiske kirkeforliket fra 2008 skal ligge til grunn for denne utredningen og dette utvalgets forslag. I det følgende gjennomgås avtalens punkter:

Avtalen er seksdelt, og det er presisert at alle punktene hører sammen som en helhet.

Første punkt dreier seg om utnevning av biskoper og proster og om kirkens demokratireform.

Dette punktet har to hovedelementer. For det første presiserer avtalepartene en enighet om at «det igangsettes en prosess hvor partenes felles mål er at utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd» (St. meld. nr. 17 (2007–2008): 67). For det andre forutsettes det at det igangsettes en demokratireform, i tråd med Den norske kirkes egne forslag, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet. «Det legges til grunn at en tilfredsstillende demokratireform ut fra overnevnte forhold er gjennomført i Den norske kirke i løpet av 2011.» (St.meld. nr. 17 (2007–2008): 67).

Avtalens andre punkt dreier seg om kirkelig statsråd og kirkeordningen. Når prosessen i punkt en er gjennomført, vil det ikke lenger være behov for vedtak i kirkelig statsråd, noe som ligger til grunn for opphevelsen av bestemmelsene i Grunnloven § 12 annet ledd og § 27, slik dette ble gjennomført våren 2012.42

Den framtidige relasjonen mellom Den norske kirke og staten skal bygge på en del avtalte ordninger, som videreføres fra statskirkeordningen. Disse listes i avtalens punkt to:

1) Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jmf. ny § 16.

2) Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt.

3) Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt skal være statstjenestemenn.

4) Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen.

5) Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer.

6) Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet.

7) Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag. (St. meld. nr. 17 (2007–2008): 67).

Avtalens tredje del tar for seg forslagene til endring av Grunnloven.43 Som presisert i første del, ble det forutsatt at kirkens demokratireform måtte være gjennomført før grunnlovsendringene kunne vedtas.

3. Grunnlovsendringer:

Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, gjøres følgende endringer i grunnloven [sic]:

Grl. § 2 endres til: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»44

Grl. § 4 endres til: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.»45

Grl. § 16 endres til: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.»46

Grl. §§ 21 og 22 «geistlige» tas ut.47

Grl. § 12, annet ledd: oppheves

Grl. § 27, annet ledd: oppheves

Kapittel A endres til: Om Statsformen

Kapittel B endres til: Om den udøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie og om

Religionen. (St. meld. nr. 17 (2007–2008): 68).

Avtalens siste tre punkter tar opp tre konkrete forhold:

4. Finansiering. Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke.

5. Gravferdsforvaltning. Dagens lovgivning på området videreføres. Samtidig gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene.

6. Livssynsnøytrale seremonier. Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annet utrede spørsmålet om finansiering. (St. meld. nr. 17 (2007–2008): 68).

Kirkeforliket innebærer en viss lovmessig og styringsmessig fristilling av Den norske kirke, samtidig som det opprettholdes en del ordninger som fortsatt gir Den norske kirke en særstilling blant tros- og livssynssamfunnene. Dette gjelder en fortsatt forankring i Grunnloven, fortsatt egen kirkelov, statlig arbeidsgiveransvar og lønningsansvar for biskoper og prester og andre i kirkelige stillinger i Den norske kirke, regional og sentral kirkeadministrasjon skal fortsatt regnes som del av statsforvaltningen, forvaltningsloven og offentlighetsloven skal gjelde for lovbestemte oppgaver, kommunene skal ha lovbestemt finansieringsplikt i forhold til kirken og den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd fortsetter, opprettholdelse av separate finansieringsordninger for Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunnene og opprettholdelse av gravferdsforvaltningen.

Samtidig presiserer avtalen prinsippet om at gravferdsforvaltningen tilrettelegges for minoriteter, og det legges opp til et arbeid i retning av å tilrettelegge for større grad av livssynsåpenhet gjennom en utredning om kommunalt ansvar for livssynsnøytrale seremonirom.

Revidert kirkelov for Den norske kirke ble vedtatt våren 2012. Lovendringene var nødvendige oppfølginger av grunnlovsendringene i kirkeforliket. Loven gir fortsatt Den norske kirke en særegen posisjon blant norske trossamfunn, siden den er regulert av en egen offentlig lov, jf. Grunnloven § 16. Kirkeloven tydeliggjør etter endringene Kirkemøtet som Den norske kirkes øverste organ, med selvstendig myndighet til å fastsette regler om bruk av kirken utenom kirkelige handlinger, tilsettingsmyndighet for biskoper og myndighet til å fastsette alle gudtjenestlige bøker og liturgier. Læresak vedrørende en biskop kan bare reises av Kirkemøtet. Kravet om at kirkestatsråden og embetsmenn i departementets kirkeavdeling er medlemmer av Den norske kirke er opphevet. Dersom læresaker reises av departementet, er det nå forankret i kirkeloven at det skal innhentes uttalelse fra gjeldende biskop eller lærenemnda.

Som presisert i mandatet er utvalgets arbeid bundet opp til punktene i kirkeforliket. Utvalgets vurdering av finansieringsordningene tar dermed utgangspunkt i en videreføring av finansieringsordningene. Dette redegjøres for og drøftes videre i del V av utredningen. Utvalgets vurdering av spørsmålet om livssynsåpne seremonirom tas opp i kapitlene 14 og 15. Gravferdsforvaltningen tas opp i kapittel 18, jf. tilleggsmandat til utvalget.

5.3 Menneskerettigheter og antidiskriminering

Tros- og livssynsfriheten står sentralt i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge har sluttet seg til. Spesielt sentralt står den beskyttelsen av tanke-, samvittighets- og religionsfrihet som erklæres i disse to konvensjonene:

• Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), artikkel 9.

• FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), artikkel 18.48

I norsk lovgivning er menneskerettigheten gitt en spesiell posisjon i Grunnloven § 110c: «Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.»

Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett ble vedtatt i 1999. Menneskerettsloven viser til de internasjonale konvensjonene som skal regnes som tilsvarende norsk lov, og til at ved eventuell motstrid er det menneskerettighetskonvensjonene som har forrang.49 Den retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet som ble nevnt innledningsvis fra EMK og SP, er dermed inkorporert som norsk lov.

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. fra 2005, har som formål å fremme likestilling, sikre like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn.

Loven skal gjelde alle samfunnsområder, unntatt familieliv og personlige forhold.

Det presiseres imidlertid i § 3 at forbudet mot diskriminering på grunn av religion og livssyn ikke gjelder for handlinger og aktiviteter som skjer i regi av tros- og livssynssamfunn eller virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål, dersom disse aktivitetene er sentrale for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål. Dette unntaket gjelder imidlertid ikke for arbeidslivsspørsmål innen tros- og livssynssamfunnene.

Loven gjelder både direkte og indirekte diskriminering. Utvalget vil særlig vise til hvordan indirekte diskriminering omtales i lovteksten:

§ 4 Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre. Med indirekte diskriminering i arbeidslivet menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at en arbeidssøker eller arbeidstaker stilles dårligere enn andre arbeidssøkere eller arbeidstakere på grunn av forhold som nevnt i første ledd.50

Diskrimineringsloven stiller også eksplisitte betingelser mht. innhenting av opplysninger om arbeidssøkere.

§ 7 Arbeidsgiver må ikke i utlysning etter nye arbeidstakere eller på annen måte be om at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til religiøse eller kulturelle spørsmål. Arbeidsgiver må heller ikke iverksette tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte.

Forbudet i første ledd gjelder ikke dersom innhenting av opplysninger om hvordan søkerne stiller seg til religiøse eller kulturelle spørsmål er begrunnet i stillingens karakter, eller det inngår i formålet for vedkommende virksomhet å fremme bestemte religiøse eller kulturelle syn og arbeidstakerens stilling vil være av betydning for gjennomføringen av formålet. Dersom slike opplysninger vil bli krevet, må dette angis i utlysningen av stillingen.

Lov om likestilling mellom kjønnene fra 1978 har som formål å fremme likestilling mellom kjønnene. Også denne loven har et unntak for forskjellsbehandling på grunn av kjønn innenfor trossamfunn, jf. § 3 femte ledd:

Forskjellsbehandling i trossamfunn på grunn av kjønn som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser i trossamfunn må kravet til et bestemt kjønn i tillegg ha avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke.

Graver-utvalgets utredning Et helhetlig diskrimineringsvern (NOU 2009: 14) la fram forslag om en ny samlet diskrimineringslov, enkelte endringer i andre lover og et eget grunnlovsvern mot diskriminering. En delutredning fra utvalget i 2008 førte til at arbeidsmiljøloven ble endret i 2010, slik at det tidligere særlige unntaket for trossamfunn til å forskjellsbehandle homofile ved ansettelser ble opphevet.

5.4 Ytringsfrihet og grenser for ytringsfriheten

Grunnloven slår fast i § 100 at «Ytringsfrihed bør finde Sted».

På noen områder som berører feltet for tros- og livssynspolitikk, finnes det lovregler som setter visse skranker for ytringsfriheten. Straffelovens «rasismeparagraf» (§ 135a) presiserer en strafferamme for diskriminerende og hatefulle ytringer:

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

1. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

2. religion eller livssyn, eller

3. homofile legning, leveform eller orientering.

Straffelovens «blasfemiparagraf» (§ 142) som retter seg mot hån eller ringeakt mot religionsutøvelse, har lenge vært en sovende paragraf. Lovparagrafen er nå vedtatt opphevet, men dette er foreløpig ikke trådt i kraft.

5.5 Lovregulering og finansiering av tros- og livssynssamfunnene

Det er tre lover som står sentralt i lovreguleringen av tros- og livssynssamfunn i Norge. Disse er lov om Den norske kirke, lov om trudomssamfunn og ymist anna og lov om tilskott til livssynssamfunn.51

Lov om Den norske kirke

Kirkeforliket fra 2008 presiserer at Den norske kirkes organisering og virksomhet fortsatt skal reguleres ved en egen kirkelov. Lov om Den norske kirke, kirkeloven, ble endret våren 2012. Erklært formål for loven er å «legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge.» (§ 1).

Loven tar for seg den indre organiseringen av Den norske kirke, lokalt, regionalt og sentralt. § 3 regulerer medlemskap og tilhørighet, se gjennomgang av dette i kapittel 25. § 15 regulerer kommunenes økonomiske ansvar for kirkebygg, gravplasser og drift og administrasjon i de lokale kirkesoknene. Loven har også ulike bestemmelser om kirkens virksomhet og ansvar, slik som ansvar for kirkebokføring over døpte, konfirmerte, vigde og gravlagte – og at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for kirkens virksomhet. (Se avsnitt 5.2.2. om endringer i kirkeloven som følge av kirkeforliket.)

Den norske kirke finansieres med bevilgninger over stats- og kommunebudsjettene, prinsipielt uavhengig av medlemsutvikling. Dette er i motsetning til øvrige tros- og livssynssamfunn som får støtte avhengig av antall medlemmer og basert på en utregning i forhold til Den norske kirkes bevilgning fordelt på Den norske kirkes medlemmer. Se nærmere om støtteordningene i del V.

Opplysningsvesenets fond

Fondets historie startet med statens (kongens) overtagelse av den katolske kirkens store jordeiendommer ved reformasjonen i 1536. Store deler av eiendommene ble solgt for å skaffe inntekter. Prestegårdene/presteboligene var imidlertid stort sett fortsatt i statens/kongens eie i 1814. Grunnloven § 106 ble vedtatt for å sikre at avkastning av disse eiendommene tilfalt kirken. Senere ble lov om benefisert gods vedtatt i 1821. Ved denne loven ble disse eiendommene holdt adskilt fra statens øvrige eiendommer og Opplysningsvesenets fond ble dannet. Avkastningen av fondet er en inntektskilde for Den norske kirke i tillegg til øvrig finansiering. Deler av fondets midler har gjennom historien også blitt benyttet til undervisningsformål av verdslig karakter, og et årlig tilskudd til Universitetet i Oslo ble opprettholdt fram til 1963.

Fondet er i dag styrt av Grunnloven § 106 og en egen lov fra 1996, som gir mindre detaljerte retningslinjer for fondet enn den tidligere lovgivningen innebar. Lovens § 2 angir formål for fondet: «Lova skal sikre at fondet kjem Den norske kyrkja til gode og at verdiane blir bevarte og gir avkastning i samsvar med Grunnlova § 106.» Fondet har siden 1821 vært eget rettssubjekt. Det er siden 2001 styrt av et eget styre som en virksomhet under departementet (FAD). Fondet gir betydelige ytelser til Den norske kirke gjennom naturalytelser (boliger som stilles til disposisjon), tilskudd og lån.

Siden fondet ble opprettet, har eiendomsretten til fondet vært et sentralt diskusjonspunkt, det vil si om det er staten eller er det Den norske kirke som eier fondet.52

Lov om trudomssamfunn og ymist anna

Lov om trudomssamfunn og ymist anna ble vedtatt i 1969 – og avløste lov om kristne dissentere og andre som ikke hører til statskirken, fra 1891. Lovvedtaket kom etter en lang prosess innledet med Dissenterlovkomiteens arbeid på 1950-tallet (se kapittel 3). Loven slår fast religionsfrihetsprinsippet i § 1: «Alle har rett til å driva religiøs verksemd åleine eller saman med andre, og til å skipa trudomssamfunn når rett og sømd ikkje vert krenkt.»

Loven regulerer medlemskap i trossamfunn og gir retningslinjer for innmelding, utmelding, barns tilhørighet m.m. Dette utdypes i utredningens kapittel 25.

Loven setter også opp reglene for registrering av trossamfunn. Registrerte trossamfunn har flere formelle krav som må oppfylles enn uregistrerte trossamfunn, men den offentlige støtteordningen er lik. Muligheten for vigselsrett gjelder bare registrerte trossamfunn, se nedenfor under avsnitt 5.6. Vigselsrett er for øvrig regulert i forskrift om trossamfunn, og i ekteskapsloven. Se mer om vigsel i kapittel 17.

Hovedprinsippet for offentlig støtte til trossamfunn utenfor Den norske kirke er at denne skal tilsvare den offentlige støtten til Den norske kirke fordelt på antall medlemmer. Se mer om støtteordningen til trossamfunn i del V.

Lov om trudomssamfunn § 27a gir medlemmer av trossamfunn utenfor Den norske kirke rett til to dagers fri per år i forbindelse med egen religions høytidsdager. Se mer om helligdager i kapittel 16.

Lov om tilskott til livssynssamfunn

Lov om tilskott til livssynssamfunn ble vedtatt i 1981. Loven gir livssynssamfunn samme rettigheter til tilskudd som trossamfunn fikk gjennom lov om trudomssamfunn og ymist anna. Prinsippet er også her at tilskuddet skal tilsvare statens overføringer til Den norske kirke per medlem. Det stilles imidlertid et krav om minimum 500 medlemmer for å få statsstøtte.

5.6 Familie og barn

Ekteskap

Ekteskapsinngåelse er et sivilrettslig anliggende. Lov om ekteskap, vedtatt 1991, i kraft fra 1993, fastsetter juridiske vilkår for inngåelse av ekteskap, slik som alder, frivillighet, forbud mot ekteskap mellom nære slektninger og krav om lovlig opphold i landet. Prøving av ekteskapsvilkår foretas av folkeregisteret. Loven regulerer også konsekvenser av inngått ekteskap slik som gjensidig underholdsplikt, forpliktelser i forhold til gjeld, fordeling av eiendom etc.

Selve ekteskapsinngåelsen er regulert av ekteskapsloven §§ 11 til 18.

Samtidig som ekteskapsinngåelse og ekteskap er et sivilrettslig anliggende, står ekteskapsinngåelse – vigsel – også sentralt blant livsfaseriter innenfor ulike religioner. Ulike tros- og livssynssamfunn har egne ritualer og seremonier knyttet til det å inngå ekteskap. Det er allikevel den sivilrettslige siden av ekteskapsinngåelsen som gjør at ekteskapet har en offentlig juridisk status. Enkelte tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, ivaretar også disse sivilrettslige ordningene, de har vigselsrett etter loven.

Prest i Den norske kirke og forstandere eller sermoniledere i enkelte (registrerte) tros- og livssynssamfunn har vigselsrett og kan dermed også foreta den formelle sivilrettslige delen av en vigsel, i tillegg til den religiøst-seremonielle siden.53 Dette er regulert i ekteskapsloven.

Kapittel 17 i utredningen drøfter ekteskapsinngåelse ytterligere.

Barn

Lov om barn og foreldre fra 1981 regulerer blant annet forholdet mellom barn og foreldre.

Barneloven er ikke spesielt rettet inn mot forholdet til tro og livssyn eller til tros- og livssynssamfunn. Barns posisjon i forhold til tros- og livssynspolitikk er imidlertid et sentralt tema for utvalgets vurderinger og arbeid, se mer om dette i kapittel 19.

Her kan det allikevel pekes på barneloven §§ 30, 31, 32 og 33, som på ulikt sett tar opp spørsmålet om foreldres ansvar for beslutninger på vegne av sine barn og barns rett og mulighet til å ta beslutninger eller påvirke beslutninger selv. Spesielt sentralt er barneloven § 33: «Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.»

Dette er av relevans for vurderinger av barns (individuelle) rett til religionsfrihet, forstått som rett til å ta beslutninger helt eller delvis selv i religiøse og livssynsmessige spørsmål.

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 18 nr. 4 slår fast at foreldres rett til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning skal respekteres. Dette beskriver foreldrenes rett i forhold til staten. Foreldrenes rett på dette området, sett i forhold til barnets rettigheter, begrenses imidlertid etter hvert av barns rett til gradvis økt selvstendighet, jamfør barneloven og internasjonal rett på området.

En kan også peke spesielt på barneloven § 32, som gjelder rett til inn- og utmelding i organisasjoner. Retten til å foreta slike inn- og utmeldinger på egen hånd er her satt til 15 år. Dette gjelder også tros- og livssynsorganisasjoner.

Videre drøftinger av barns rett til religionsfrihet kommer i kapitlene 8 og 19.

5.7 Gravferd

Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd av 1996 regulerer gravferdsforvaltningen i Norge. I kirkeforliket fra 2008, se ovenfor under 5.2, ble det lagt inn som en forutsetning at gjeldende gravferdsforvaltning skulle videreføres. Det ble i forliket lagt til et premiss om at det skulle gjøres tilpasninger som ivaretar minoritetene. Gravferdsloven ble endret i 2011 ut fra formålet om å legge bedre til rette for religiøse og livssynsmessige minoriteter.

Utvalget vil her peke på noen sentrale elementer i gjeldende gravferdslov, og viser for øvrig til behandlingen i kapittel 18.

Det er gjennomført en mer livssynsnøytral bruk av betegnelser i lovverket. I dag er lovteksten fokusert på å gjelde gravplasser, framfor den tidligere lovteksten, som var rettet mot kirkegårder og brukte uttrykket kirkegårder som sentral betegnelse. Loven gjelder både gravplasser og krematorier.

Det er innført en ny faneformulering i § 1 som angir en hovedmålsetting for gravferdsforvaltningen: «Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.»

Gravferdsloven § 3 slår fast at kirkelig fellesråd i kommunen har ansvar for gravplasser og bygninger knyttet til gravplassene.

§ 5 i gravferdsloven gir en presisering som er spesielt rettet inn mot å ivareta mangfoldet av tros- og livssynsmessige hensyn. Her er fokuset på seremoniell innvielse av gravplasser, uten at det tradisjonelle uttrykket innenfor Den norske kirke – nemlig vigsling – blir brukt.

Innvielse av ny gravplass. Tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet, skal gis anledning til å gjennomføre en seremoni når en ny gravplass tas i bruk. En slik høytidelighet må ikke utformes eller gjennomføres slik at den forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for de andre tros- eller livssynssamfunnene som gravlegger sine medlemmer på den samme gravplassen.

Innbyggere i kommunen har rett til fri grav på gravplass i kommunene. I § 6 presiseres det at kirkelig fellesråd også kan gi tillatelse til at personer uten bopel i kommunen kan gravlegges på gravplass i kommunen. I tillegg er et spesielt hensyn til religiøse og livssynsmessige minoriteter lagt inn i § 6 annet ledd tredje punktum:

Ved gravlegging i grav som er særskilt tilrettelagt for å imøtekomme religiøse og livssynsmessige minoriteters behov, dekkes kostnadene av kirkelig fellesråd i hjemkommunen når denne ikke selv har anlagt slike graver.

Spesiell ivaretakelse av tros- og livssynsmessige minoriteter ligger også til grunn for et nytt tredje ledd i § 23:

Den som har forvaltningsansvaret for gravlegging i kommunen, innbyr minst en gang i året de tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet til et møte for å drøfte hvordan tros- og livssynssamfunnenes behov ved gravferd kan ivaretas. Møtet kan avholdes som et felles møte for flere kommuner.

5.8 Helligdager

Lov om helligdager og helligdagsfred fra 1995 gir retningslinjer for offisielle helligdager i Norge. Disse er fastsatt ut fra en kristen tradisjon.

Lov om trudomssamfunn og ymist anna gir som nevnt ovenfor medlemmer i trossamfunn utenfor Den norske kirke rett til to fridager i forbindelse med egen religions markeringer.

Helligdager drøftes videre i kapittel 16.

5.9 Opplæring

Skoleverket

Allmueskolen, den opprinnelige forløperen til dagens grunnskole, ble innført i 1739 som forberedelse til den den gang obligatoriske konfirmasjonen. Katekismen var det sentrale opplæringsinnholdet. Slik var kristendomsopplæring det sentrale i den felles grunnskoleopplæringen som utviklet seg. Fra 1848 har det vært en lovformulert formålsparagraf for grunnskoleopplæringen i Norge. Denne har også gjennom tidene vært preget av den posisjonen kristendomsopplæringen hadde i skolen.

Dagens opplæringslov (lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa, vedtatt og trådt i kraft i 1998) gjelder både grunnskolen og videregående skole.

Ny formålsparagraf for grunnskolen og videregående opplæring ble vedtatt i 2008, noen måneder etter den tverrpolitiske avtalen om forholdet mellom stat og kirke. Gjeldende formålsparagraf er slik (§ 1–1):

Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.

Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.

Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.

Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.

Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.

Privatskoleloven har på sin side ingen referanse til bestemte religioner eller livssyn i sin formålsparagraf.

Kunnskap om religioner og livssyn finnes i dag i faget RLE, Religion, livssyn, etikk. Etter en omfattende samfunnsdebatt om hvordan skolen skulle drive undervisning på feltet for religion og livssyn, ble navnet på faget endret,54 det ble gjort visse endringer i opplæringsloven og læreplanen ble justert i henhold til disse endringene (se omtale i kapittel 3).

Faget RLE er omtalt spesielt i en egen paragraf i opplæringsloven (opplæringsloven § 2-4). Dette er det eneste faget som har en slik uthevet posisjon i loven. Der presiseres det at RLE er et ordinært skolefag som skal samle alle elevene, og at undervisningen i faget ikke skal være forkynnende.

Faget beskrives i gjeldende læreplan som et allmenndannende fag som skal bidra til felles kunnskap og referanserammer og bidra til ny innsikt og dialog. Faget beskrives som en møteplass for elever med ulik bakgrunn der alle skal bli møtt med respekt. Kristendomskunnskap skal ha den kvantitativt største andelen av faget. Dette begrunnes ut fra historie og tradisjon.

Opplæringsloven har en egen religionsfrihetsparagraf, § 2-3 der det presiseres at skolen skal vise respekt for elevenes og foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning og sikre likeverdig opplæring. Paragrafen regulerer også en fritaksordning, der elever kan fritas fra undervisning ved skriftlig melding fra foreldrene, dersom undervisning oppleves krenkende eller oppleves som tilslutning til en annen religion eller et annet livssyn. Fritaksmeldinger trenger ikke grunngis. Det skal ikke gis fritak for kunnskapsinnholdet i de ulike elementene i læreplanen.

Barnehage

Lov om barnehager fra 2005 regulerer barnehagefeltet.

Også her ble formålsparagrafen (§1) endret i desember 2008:

Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.

Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Barna skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.

Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering.

Private barnehager gis en noe større frihet til å definere eget verdigrunnlag og eget forhold til tro og livssyn, jf. barnehageloven § 1a:

Eiere av private barnehager kan i vedtektene bestemme at verdiene i loven § 1 ikke skal forankres i den kristne og humanistiske arv og tradisjon.

Private barnehager og barnehager eiet eller drevet av menigheter innen Den norske kirke kan i vedtektene fastsette særlige bestemmelser om tros- eller livssynsformål.

5.10 Offentlige institusjoner

Utvalgets mandat refererer spesielt til offentlige institusjoner og oppgaven med å vurdere hvilken plass religion og livssyn bør ha i ulike offentlige institusjoner.

Det finnes en del offentlige ordninger som ikke er lovfestet på dette feltet. Tros- og livssynsfriheten gjelder alle, også innsatte i fengsler, personell i Forsvaret og pasienter og andre innenfor helse- og omsorgssektoren. Den norske kirke har imidlertid i praksis hovedansvaret for religiøs betjening i offentlige institusjoner som sykehus, sykehjem og øvrig omsorgssektor, fengsel og Forsvaret. Ansatte fengselsprester, sykehusprester eller feltprester kommer primært fra Den norske kirke. Andre religiøse ledere fra andre trossamfunn, eller støttepersoner fra livssynssamfunn, kan bli tilkalt etter behov.

Det finnes også et behov for tilgang til rom for religiøs praksis innenfor slike offentlige institusjoner. Tradisjonelt har dette vært bønnerom, kapell eller liknende med en relativt klar religiøs tilknytning til kristen religion. Det er en utvikling i retning av tilrettelegging for et større mangfold innenfor institusjonene.

Det finnes også en innarbeidet praksis der det ofte er en prest, knyttet til Den norske kirke, som går med dødsbudskap. Lokale prester i Den norske kirke har tradisjonelt blitt trukket inn i den offentlige kriseberedskapen.

Disse temaene blir tematisert videre i kapittel 14 og 15.

5.11 Øvrige bestemmelser

De foregående avsnittene har gitt en oversikt over lovverk som forholdsvis eksplisitt regulerer det tros- og livssynspolitiske feltet i Norge og andre innarbeidede, men ikke lovregulerte ordninger på feltet.

Det finnes imidlertid en rekke andre lovreguleringer og ordninger som har betydning for det tros- og livssynspolitiske feltet. Sentralt her står de lovreguleringer og ordninger som får betydning på grunn av sin «religionsblindhet», det vil si at ordningene ikke tar hensyn til en tros- og livssynspolitisk dimensjon i sin regulering av et felt. Gjennom en tilsynelatende nøytral tilnærming der tro og livssyn ikke dras eksplisitt inn i vurderinger, målsettinger og reguleringer, kan enkelte uttrykk for religiøs praksis bli hindret. Sentralt for en helhetlig tros- og livssynspolitikk er vurderinger av om reguleringer på disse feltene hindrer religiøs praksis. Utvalget kommer tilbake til en drøfting av disse problemstillingene i utredningens del IV.

Ulike uniformbestemmelser knyttet til bestemte yrker kan oppfattes som å gjøre det vanskelig for personer som følger bestemte religiøse klesbestemmelser å delta i disse yrkene. Politiyrket og politiuniformen har vært gjenstand for debatt i forhold til dette. Politiuniformen er i utgangspunktet utformet for å være nøytral og kun representere politiet.

Det finnes en rekke forskrifter og bestemmelser som har som mål å bidra til sikkerhet og trygghet i samfunnet. Enkelte av disse bestemmelsene kan oppfattes som å hindre bestemte religiøse grupper i å kunne bruke sentrale religiøse symboler i det offentlige rom eller i bestemte aktiviteter. Et eksempel er sikhers bruk av turban og problemer ved pålegg om bruk av hjelm for eksempel ved anleggsarbeid eller motorsykkelkjøring. Pålegg om hjelm er en generell og i utgangspunktet nøytral sikkerhetsforskrift, men den får ulike konsekvenser for ulike grupper sett i forhold til disse gruppenes religiøse tilhørighet. Utvalget kommer tilbake til slike spørsmål om klær og andre symboler i kapittel 13 og i kapittel 20.

Norske regler for slakt og dyrevern er også i utgangspunktet utformet ut fra andre hensyn enn tros- og livssynspolitiske hensyn. Allikevel kan disse reglene ha konsekvenser inn i det tros- og livssynspolitiske feltet, ved at det for eksempel blir vanskelig for bestemte religiøse grupper å skaffe mat slaktet eller tilberedt etter egen religions regler. Spørsmål om mat og slakt drøftes videre i kapittel 20.

6 Oversikt over tros- og livssynspolitikken i de nordiske land og i et utvalg andre land

6.1 Innledning

Ifølge mandatet skal utvalget «innhente opplysninger om og drøfte tros- og livssynspolitikk i de øvrige nordiske landene og i et utvalg av andre land det er naturlig å sammenligne Norge med».

Kapitlet presenterer noen hovedelementer i religions- og livssynspolitikken i de nordiske landene og i England, Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia og USA. Følgende hovedelementer er vektlagt:

• Regulering av religionsfriheten.

• Majoritetstrossamfunnets stilling.

• Statlig støtte til andre tros- og livssynssamfunn.

• Religiøs betjening i fengsel, sykehus og forsvar.

• Aktuelle konflikter.

Alle de omtalte landene har lovfestet religionsfrihet, vanligvis som en del av grunnloven. Dette innebærer et grunnleggende fundament for tros- og livssynsutøvelsen i de ulike landene. Det er imidlertid store variasjoner i hvordan forholdet mellom staten og tros- og livssynssamfunnene organiseres og lovfestes – og i hvilken grad denne grunnleggende menneskerettslige forpliktelsen tolkes som en plikt til en aktiv statlig støtte til tros- og livssynsutøvelse. En kan også observere en viss forskjell mellom USA og Europa med hensyn til om det er en mer individbasert orientering av religionsfriheten (USA) eller en mer kollektiv orientering, med fokus på trossamfunnene som kollektive organer (Europa).

Europa var fra middelalderen av preget av kristne kirker med en sterk kobling til de ulike lands statsmakt. Religionen var i stor grad valgt og opprettholdt av den regjerende fyrste eller konge. Da de første nyere grunnlovene ble utformet på slutten av 1700-tallet – den franske og den amerikanske – ble forholdet mellom statsmakt og religion et sentralt tema. Disse tidlige grunnlovene etablerte i større grad et tydelig skille mellom statsmakt og religion enn de landene som utviklet sine grunnlover på et seinere tidspunkt (se Askeland 2011). Den historiske konteksten på slutten av 1700-tallet gjorde det til et sentralt behov å markere et slikt skille. Seinere konstitusjoner har hatt en tendens til i større grad å legge til grunn ulike former for samarbeidsmodeller.

Alle de nordiske landene og England har folkekirker som kjennetegnes ved en særskilt tilknytning til staten og et generelt ansvar for å tilby religiøse tjenester i alle deler av landet og til hele befolkningen.

Tyskland, Frankrike, Belgia og Nederland bygger sin tros- og livssynspolitikk på prinsippet om den sekulære stat og et klart skille mellom staten og trossamfunnene. Prinsippet gjennomføres likevel ikke fullt ut. Landene gir forskjellige former for støtte til religiøs virksomhet, til dels også med særbehandling av de tradisjonelle kirkesamfunnene. I USA er også prinsippet om statlig nøytralitet og et skarpt skille mellom stat og religion grunnleggende.

En kan skille mellom de statene der det er gjennomført et klart skille mellom stat og religion – og der det i større grad er etablert et samarbeid mellom staten og (enkelte) trossamfunn. Et klart skille, basert på et prinsipp om statlig livssynsnøytralitet og der statlig virksomhet ikke skal innebærer noen religiøs virksomhet, finner vi for eksempel i Frankrike. I Frankrike omtales dette prinsippet som laïcité.

Mer etablert samarbeid mellom stat og trossamfunn finner vi for eksempel i Tyskland. Her er utgangspunktet et formelt skille mellom religion og stat, men med egne innarbeidede samarbeidsforhold mellom trossamfunn og staten.

Enkelte land går lenger og gir et bestemt trossamfunn en spesiell offentlig anerkjennelse som statskirke eller folkekirke. Dette innebærer også en særlig posisjon i lovverket. Norge er et eksempel på dette, men det er også for eksempel Danmark og England.

Disse ulike måtene å organisere forholdet mellom stat og tros- og livssynssamfunn på kan videre knyttes til en bred variasjon når det gjelder finansiering av tros- og livssynssamfunnene, fra de som har en fullt ut medlemsfinansiert ordning – til de land der det er stor grad av offentlig finansiering. Norge står her for et ganske tydelig ytterpunkt (jf. Askeland 2011), der statlige bevilgninger og kommunale tilskudd danner det meste av ressursgrunnlaget for Den norske kirke, og der andre tros- og livssynssamfunn får tilsvarende offentlig tilskudd per medlem

Ingen land gir samme grad av økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunnene som Norge. Den finske staten gir noe støtte per medlem til andre trossamfunn enn folkekirken, men støtten har et betydelig lavere nivå enn i Norge55.

I enkelte land sørger staten for innkreving av medlemsavgift. Dette skjer blant annet i Sverige, der det i tillegg gis noe direkte støtte til trossamfunnene. Andre land som krever inn medlemsavgift, er Island og Tyskland.

De øvrige landene gir indirekte støtte gjennom skattefordeler, blant annet ved at medlemsavgift eller gaver til trossamfunnene gir rett til skattefradrag. Fradrag for medlemsavgift eller gaver gis i Frankrike, Danmark, Nederland og England. Skattefritak finnes også i USA.

I mange av landene er det etablert formell tilknytning mellom offentlige institusjoner og andre trossamfunn enn majoritetssamfunnet, blant annet med ansatte imamer i forsvaret, i fengsler og ved sykehus. I Nederland er det også lang tradisjon for statsfinansierte humanister i den livssynsmessige betjeningen i offentlige institusjoner.

Bruk av religiøse symboler og plagg har vært diskutert i mange av landene. Diskusjon om forbud har først og fremst vært knyttet til skolen. Forbudene er dels begrunnet i sikkerhet og behovet for kommunikasjon og dels i behovet for å sikre at offentlige institusjoner og rom forblir sekulære. Sistnevnte begrunnelse er særlig brukt i Frankrike.

6.2 Sverige

Den svenske Regeringsformen, som er en av Sveriges grunnlover, fastsetter i kapittel 2 § 1 religionsfrihet og rett til å danne trossamfunn.

Den svenske staten endret sitt forhold til majoritetskirken i 2000. Svenska kyrkan ble på samme måte som andre trossamfunn et eget rettssubjekt. Svenska kyrkan er imidlertid fortsatt gjenstand for særskilt lovregulering, ved lov om Svenska kyrkan. Loven fastsetter blant annet at Svenska kyrkan skal være en landsdekkende og åpen folkekirke med et evangelisk-luthersk trosgrunnlag. Loven pålegger også alle som tilhører Svenska kyrkan, å betale en regional og en lokal kirkeavgift. Den lokale kirkeavgiftens størrelse fastsettes av den enkelte menighet. Stiftet fastsetter den regionale kirkeavgiften.56

I henhold til Lag om trossamfund § 16 innkreves kirkeavgiften av skattemyndighetene. Staten dekker utgiftene til innkrevingen. Videre får Svenska kyrkan statlig støtte til vedlikehold av antikvariske bygninger. I tillegg har kirken inntekter fra fast eiendom og fond. Svenska kyrkans totale årlige utgifter er rundt 17 milliarder svenske kroner.

Tall fra 2011 viser at 6,5 millioner svensker er medlem av Svenska kyrkan. Dette utgjør 68,8 prosent av den svenske befolkningen. Både antall og andel er synkende. I 2011 ble 53 prosent av alle nyfødte døpt i Svenska kyrkan (kilde: Svenska kyrkan).

Den svenske staten støtter også de andre trossamfunnenes religiøse virksomhet, jf. Lag om stöd till trossamfund. Trossamfunnene kan få to forskjellige typer statlig støtte: hjelp med å kreve inn medlemsavgift og ordinære statlige tilskudd. I henhold til loven gis slik statlig støtte bare til trossamfunn som bidrar til å «upprätthålla och stärka de grundläggande värderingar som samhället vilar på, och är stabilt och har egen livskraft».

Kravet er utdypet i de svenske lovforarbeidene:

För att anses bidra till att upprätthålla och stärka samhällets grundläggande värderingar bör trossamfundet motverka alla former av rasism och andra typer av diskriminering samt våld och brutalitet. Samfundet bör också verka för att utveckla förutsättningarna för jämställdhet mellan kvinnor och män. Vidare bör samfundet verka för att dess medlemmar och betjänade vägleds av etiska principer som är förenliga med samhällets grundläggande demokratiska värderingar. Detta innebär dock inte något krav på att t.ex. samfundets lära eller åskådning ska utformas i demokratisk ordning. Inte heller krävs det att beslutsprocessen i samfundet vid utseende av exempelvis präster vilar på demokratisk grund. Av väsentlig betydelse är i stället att trossamfundet verkar för att dess medlemmar och betjänade deltar i samhällslivet och att samfundet klart markerar avståndstagande från antidemokratiska strömningar i samhället. (Regeringens proposition 1998/99:124: 64).

I tillegg kreves det at trossamfunnet betjener minst 3000 personer, og at virksomheten drives flere steder i Sverige. Samfunn som er en del av et stort internasjonalt trossamfunn kan få unntak fra kravet om 3000 personer. Det er også et krav at samfunnet i hovedsak finansieres av medlemmer bosatt i Sverige.

Godkjenning med rett til statsstøtte gis av regjeringen. Hvilke trossamfunn som til enhver tid er godkjent, framgår av en egen forskrift. I dag er det 22 trossamfunn eller sammenslutninger av trossamfunn som er godkjent. Fire samfunn er nektet statlig støtte: kvekerne, scientologene, Mandeie community (Mandéerne) og Jehovas vitner.57 Sekulære livssynsorganisasjoner gis ikke godkjenning som trossamfunn og får derfor ikke støtte.

Mange av de godkjente trossamfunnene er omfattet av ordningen med statlig innkreving av medlemsavgiften. Medlemsavgiften fastsettes av de enkelte trossamfunnene og betales fullt ut av de enkelte medlemmene. Vanligvis velger trossamfunnene samme prosentsats som i Svenska kyrkan, det vil si 1 % av inntekten. De statlige skattemyndighetene sørger for at medlemsavgiften blir innkrevd, og dekker utgiftene i den forbindelse.

I tillegg gis det tre typer statlig tilskudd: organisasjonstilskudd, virksomhetstilskudd og prosjekttilskudd. Organisasjonstilskuddet gis til trossamfunnets sentrale og lokale virksomhet. Virksomhetstilskuddet omfatter støtte til åndelig omsorg på sykehus og nærmere bestemte teologiske utdanninger. Prosjekttilskudd kan være tilskudd til lokaler, etablering av trossamfunn for innvandrere og utdanningstilbud til religiøse ledere i trossamfunn som ikke har egne utdanningsinstitusjoner i Sverige.

I 2012 ble det gitt ca. 60 millioner kroner i statlige bidrag til trossamfunn utenfor Svenska kyrkan. Beløpet omfatter også skattemyndighetenes utgifter til innkreving av medlemsavgift.

Trossamfunn kan søke om vigselsmyndighet. Slik myndighet er tildelt mange forskjellige trossamfunn, herunder kristne, muslimske, jødiske, hinduistiske og buddhistiske. Inntil 2010 hadde prestene i Svenska kyrkan automatisk vigselsmyndighet, men i dag må også dette trossamfunnet søke om vigselsmyndighet for hver enkelt av sine prester.

Som hovedregel er det trossamfunnene selv som stiller personale til religiøs betjening i offentlige institusjoner. De fleste prestene som arbeider ved sykehus eller i forsvaret, er tilsatt i Svenska kyrkan. Prestene tilkaller religiøse ledere fra andre trossamfunn ved behov. Godkjente trossamfunn kan få statlig økonomisk støtte til sin virksomhet ved sykehusene.

Alle institusjonene i kriminalomsorgen har en nemnd som står for religiøs betjening til de innsatte, kalt Nämnden för Andlig Vård. Nemndene består hovedsakelig av prester i Svenska kyrkan eller frikirkene. Ved større fengsler har nemndene også medlemmer fra katolske, ortodokse og muslimske trossamfunn.

Bruk av religiøse symboler og bekledninger (f.eks. hijab, turban eller kippa) er generelt tillatt, også i politiet og forsvaret.

En vurdering fra de statlige svenske skolemyndighetene fra 2003 slår fast at skolene har rett til å forby plagg som skjuler ansiktet til elevene. I en uttalelse fra det svenske diskrimineringsombudet 30. november 201058 legges det imidlertid til grunn at slike forbud ikke kan være generelle. Ifølge ombudet må det gjøres en konkret vurdering av elevens forutsetninger for å delta i den aktuelle utdanningen.

Noen peker på at det har skjedd en dreining av den svenske politikken fra å regne det offentlige rom som et rent sekulært og ikke-religiøst rom der det ikke skal tas noen religiøse hensyn – til i større grad å ta hensyn til individualitet og mangfold ved å åpne for å ta flere hensyn til religiøs variasjon (Pettersson 2011).

En av den nyeste offentlige utredningen på religions- og livssynsfeltet er SOU 2009:52. Staten och imamerna – Religion, integration, autonomi. Utredningen fraråder å etablere en statlig imamutdanning. Staten bør begrense seg til å gi tilbud om relevant videreutdanning innen det alminnelige utdanningssystemet.

6.3 Danmark

Den danske grunnloven fastsetter religionsfrihet og rett til å danne trossamfunn. Samtidig slår grunnloven fast at den danske folkekirken er en evangelisk-luthersk kirke som støttes av staten.59

Ifølge tall per 1. januar 2012 har den danske folkekirken 4,45 millioner medlemmer, det vil si 79,8 prosent av den danske befolkningen. Antallet er synkende. I 2011 ble 79,2 prosent av alle nyfødte døpt i folkekirken (kilde: Danmarks statistik).

Folkekirken finansieres i hovedsak gjennom medlemsavgift som kreves inn av skattemyndighetene. Utgiftene til innkrevingen dekkes av staten. I tillegg får folkekirken årlige bevilgninger fra den danske statskassen, i 2010 ca. 850 millioner danske kroner. Folkekirken har også inntekter fra fast eiendom og fond. De totale årlige utgiftene er ca. 7 milliarder danske kroner.

Støtte til innkreving av medlemsavgift og direkte statstilskudd gis kun til folkekirken, ikke til andre tros- eller livssynssamfunn.

Forholdet mellom det direkte statstilskuddet og ikke-medlemmers generelle skatteinnbetalinger har vært vurdert i sak for danske domstoler. En katolikk krevde tilbakebetaling av skatt tilsvarende det direkte statstilskuddet til folkekirken. I dom av 5. november 2007 kom dansk høyesterett til at et slikt indirekte bidrag til folkekirken ikke var i strid med vedkommendes religionsfrihet.

I september 2012 satte Folketinget ned et utvalg som skal komme med forslag til en mer sammenhengende og moderne struktur for den danske folkekirken.

Andre trossamfunn kan få en særskilt statlig godkjenning som gir rett til forskjellige typer skattefritak. For eksempel blir godkjente trossamfunn fritatt for selskapsskatt og eiendomsskatt. Godkjenningen gir også grunnlag for å søke om vigselsmyndighet, oppholdstillatelse for samfunnets religiøse funksjonærer og etablering av egne gravlunder.

I henhold til den danske grunnlovens § 67 kan godkjenning gis til trossamfunn eller menigheter når «intet læres eller foretages, som strider mod sædeligheden eller den offentlige orden». Videre må samfunnet oppfylle en del formelle vilkår, for eksempel krav om vedtekter og personer som kan representere samfunnet overfor myndighetene. Det foretas også en prøving av om samfunnet er religiøst, med blant annet en vurdering av samfunnets lære (Det Rådgivende Udvalg vedr. Trossamfund 2011).60 Godkjente trossamfunn må ha minst 150 voksne medlemmer. Dersom det søkes om godkjenning som menighet, kreves det normalt minst 50 medlemmer.

Godkjenning gis av Familiestyrelsen, et Direktorat under Social- og Integrationsministeriet. Før Familiestyrelsen avgjør om et trossamfunn skal bli godkjent, innhenter de uttalelse fra Det Rådgivende Udvalg vedrørende Trossamfund. Det Rådgivende Udvalg ble opprettet i 1998 og består av fire professorer, innen fagområdene jus, religionssosiologi, religionshistorie og kirkehistorie. Medlemmene oppnevnes av Familiestyrelsen.

I tillegg til kristne trossamfunn er det blant annet godkjent muslimske, buddhistiske, jødiske og hinduistiske samfunn, men også andre trossamfunn basert på for eksempel alevisme og åsatro. Scientologikirkens søknad om godkjenning er så langt blitt avslått.

Gaver til trossamfunnet kan trekkes fra før beregning av inntektsskatten. Dette krever at trossamfunnet har en særskilt godkjenning fra skattemyndighetene. Slik godkjenning gis uavhengig av om samfunnet er godkjent av Familiestyrelsen eller ikke. Skattemyndighetene legger imidlertid de veiledende retningslinjene fra Det Rådgivende Udvalg til grunn for sin godkjenning.

Andre livssynsorganisasjoner enn trossamfunnene har ikke vigselsrett eller skattefordeler.

Den danske folkekirken har noen egne oppgaver på vegne av det offentlig. Dette gjelder, med få unntak, både gravferdsforvaltning og fødselsregistrering av alle danske spebarn, uavhengig av foreldrenes livssynstilhørighet. Dette er et uttrykk for den sterke koblingen som har vært mellom staten og folkekirken i Danmark61.

Prester som er tilsatt for religiøs betjening i offentlige institusjoner, tilhører vanligvis folkekirken. Dette gjelder blant annet sykehusprester, fengselsprester og feltprester. I tillegg er det tilsatt fengselsimamer som lønnes av den danske kriminalomsorgen.

Rigshospitalet og tre andre sykehus i København har etablert et etnisk ressursteam, som hjelper personer med annen etnisk bakgrunn enn dansk med å få likeverdige tjenester fra helsevesenet. Teamet bistår også ansatte og pårørende og har religiøs tilrettelegging og betjening som en av sine oppgaver. Teamets prosjektkoordinator fungerer også som imam ved sykehuset, men dette skjer som frivillig og er ubetalt.

Feltprestene i det danske forsvaret står utenfor den militære rangorden.

Det har vært omfattende diskusjoner i Danmark om bruk av religiøse symboler.

Verken politi eller militæret har åpnet for bruk av religiøse plagg blant sitt personale.62 Fra 2008 har det vært forbudt for juridiske dommere å ha på seg religiøse symboler eller plagg som for eksempel hijab, krusifiks eller kippa i danske rettssaler.63

Etter en nærmere utredning gikk den danske regjeringen ikke inn for et generelt forbud mot bruk av burka og niqab på offentlige steder. I stedet oppfordret regjeringen til å benytte eksisterende adgang til å nekte tildekning av ansiktet i arbeidslivet, på utdanningsinstitusjoner og i møte med offentlig myndigheter (Regeringen 2010).64

6.4 Finland

Finlands grunnlov § 11 fastsetter religionsfrihet og rett til å danne trossamfunn.

To kirkesamfunn har en særlig tilknytning til den finske staten og kan betegnes som Finlands folkekirker. Av de to er den evangelisk-lutherske kirken klart størst med 4,2 millioner medlemmer, noe som utgjør 77,3 prosent av befolkningen. Den andre er det ortodokse kirkesamfunnet, med 1,1 prosent av befolkningen som medlemmer.65 Andelen som tilhører den evangelisk-lutherske kirken, er synkende, mens andelen som tilhører den ortodokse kirken, er stabil.

Det er fastsatt egen lov, Kyrkolag, om den evangelisk-lutherske kirken. Selv om loven er omfattende, gir den kirken stor grad av selvstyre. Kirken fastsetter selv sin lære og velger selv sine biskoper. Loven fastsetter også at lovgivningen for den evangelisk-lutherske kirken kun kan endres etter forslag fra kirken selv.

Liknende lovgivning er også vedtatt for det ortodokse kirkesamfunnet. Dette kirkesamfunnet er imidlertid ikke gitt enerett til å foreslå lovendringer, slik ordningen er for den evangelisk-lutherske kirken.

Medlemmene i de to folkekirkene betaler en kirkeavgift som kreves inn sammen med inntektsskatten. En liten del av kirkeavgiften går til dekning av innkrevingskostnadene. I tillegg går en andel av næringslivsskatten til folkekirkene. I 2009 hadde den evangelisk-lutherske kirken totale skatteinntekter på ca. 950 millioner euro.

Andre trossamfunn kan søke om statlig registrering. En slik registrering gir trossamfunnet grunnlag for å søke om vigselsmyndighet og statlig økonomisk støtte. Den økonomiske støtten beregnes på grunnlag av samfunnets medlemstall. I 2009 ble det gitt totalt 200 000 euro i støtte til forskjellige trossamfunn utenfor de to folkekirkene.

Registrerte trossamfunn har også enkelte skattefordeler. Medlemmene får imidlertid ikke skattefradrag for medlemsavgiften eller andre bidrag til trossamfunnet.

Trossamfunn som skal registreres, må ha minst 20 voksne medlemmer og oppfylle en del formelle vilkår. Videre stiller Religionsfrihetslagen §§ 7 og 8 krav til samfunnets formål:

Ett registrerat religionssamfunds syfte är att ordna och stöda den individuella, gruppbaserade samt offentliga verksamhet som hör till bekännandet och utövandet av religion och som baserar sig på trosbekännelse, skrifter som betraktas som heliga eller på andra sådana särskilt angivna inarbetade grunder för verksamheten som betraktas som heliga.

Samfundet skall förverkliga sitt syfte med respekt för de grundläggande fri- och rättigheterna och de mänskliga rättigheterna.

Patent- og registerstyrelsen bestemmer om samfunnet kan registreres eller ikke. I den forbindelse innhenter styrelsen uttalelse fra en sakkyndig nemnd.

Andre livssynssamfunn er ikke omfattet av registreringsordningen og mottar heller ikke statsstøtte på samme grunnlag som trossamfunnene. De to største ateist- og humanistorganisasjonene mottar imidlertid statstilskudd fra andre deler av statsbudsjettet.

I det finske forsvaret er det ansatt feltprester fra folkekirkene. Feltprestene er befal og er underlagt en feltbiskop som er offiser i generalstaben. Prester fra folkekirkene er også tilsatt ved sykehus66 og i fengsler.

6.5 Island

Religionsfriheten følger av den islandske grunnloven. Videre gir grunnloven den evangelisk-lutherske kirken status som Islands folkekirke og slår fast at denne kirken skal støttes og beskyttes av staten.

Ifølge tall fra 2012 har folkekirken ca. 245 500 medlemmer, noe som utgjør 77 prosent av befolkningen (kilde: Hagstofa Íslands). Folkekirkens utgifter betales dels gjennom en statlig livssynsavgift og dels ved statlige tilskudd. Mange av folkekirkens prester er statsansatte med lønn betalt direkte fra staten.

Islendinger betaler en statlig fastsatt livssynsavgift som kreves inn av skattemyndighetene. Samme beløp kreves inn av alle innbyggere over 16 år, for 2012 tilsvarende ca. 380 norske kroner. Pengene fordeles til trossamfunnene – herunder folkekirken – etter medlemstall.

For å få del i livssynsavgiften, og for å kunne søke om vigselsmyndighet, må andre trossamfunn enn folkekirken ha statlig godkjenning. Trossamfunn som skal godkjennes, må blant annet være stabile og godt etablert.

Åsatrusamfunnet er et av de godkjente trossamfunnene, med rett til en del av livssynsavgiften og vigselsmyndighet. Samfunnet gikk til sak mot den islandske staten fordi de ikke fikk statstilskudd i tillegg til livssynsavgiften, slik som folkekirken. Samfunnet tapte saken i nasjonale domstoler.

Tidligere gikk avgift innbetalt av dem som ikke var medlem av et godkjent trossamfunn, til universitetet. Etter en lovendring i 2009 forblir avgiften fra ikke-medlemmer i statskassen. Kun 3,2 prosent av befolkningen er ikke medlem av noe trossamfunn.

Ingen andre livssynsorganisasjoner enn trossamfunnene mottar statlig støtte per i dag, men dette diskuteres.

Prester fra folkekirken er tilsatt for religiøs betjening ved sykehus og i fengslene.

6.6 England

Den britiske konstitusjonen inneholder ingen spesifikk grunnlovsklausul som garanterer religionsfrihet. Denne friheten er i stedet nedfelt i alminnelig lov, særlig den britiske menneskerettighetsloven av 1998.

Church of England er den offisielle kirken i England. Den britiske dronningen er kirkens overhode. Regjeringen utnevner biskoper etter forslag fra en kirkelig komité. Church of England er representert i det engelske overhuset med 26 biskoper.

Ingen trossamfunn mottar direkte støtte fra den engelske staten, heller ikke Church of England. Staten gir imidlertid økonomisk støtte til vedlikehold av kirker og andre gudshus og private religiøse skoler (kristne, muslimske, sikhiske, hinduistiske, jødiske).

De fleste trossamfunnene er godkjent som veldedige organisasjoner og er dermed unntatt fra skatt på de fleste typer inntekt, samt merverdiavgift. Videre er det knyttet visse skattefordeler til gaver. Blant de godkjente organisasjonene er det både kristne og muslimske trossamfunn, samt humanistorganisasjoner. Myndighetene har imidlertid nektet scientologikirken godkjenning som veldedig organisasjon.

Staten sørger for religiøs betjening i offentlige institusjoner som fengsler, sykehus og forsvaret. De forskjellige institusjonene har ansatt religiøst personell (chaplains) fra de ulike verdensreligionene, herunder kristendom, islam og jødedom.

Bruk av religiøse symboler og bekledninger (f.eks. hijab, turban eller kippa) er som hovedregel tillatt, også i politiet og forsvaret. Sikher er unntatt fra påbudet om å bruke hjelm når de kjører motorsykkel eller arbeider på byggeplasser.

Det har vært mye debatt om bruk av religiøse symboler i skolen. Så langt har dette spørsmålet vært overlatt til den enkelte skole å bestemme. Domstolene har behandlet flere saker om enkeltskolers forbud mot bruk av religiøse symboler og plagg. Domstolene har blant annet godkjent et forbud mot at lærer bar slør og forbud mot elevers bruk av jilbab (plagg som dekker hele kroppen utenom hode og hender).

6.7 Frankrike

Fransk grunnlov fastsetter religionsfrihet og at Frankrike er en sekulær republikk. Videre slår fransk lov fast at staten ikke skal støtte noen religion. Det franske lovverket setter på denne måten opp et klart skille mellom religion og stat. Dette kalles prinsippet om laïcité: Staten skal ikke blande seg i religiøse forhold, og trossamfunnene skal ikke blande seg i statens saker.

Den franske staten skal således ikke gi økonomisk støtte til trossamfunn. Indirekte gis det likevel statlig støtte gjennom skattefritak for trossamfunn, herunder skattefradrag for gaver til trossamfunnet. Videre betaler den franske staten for vedlikehold av kirkebygg fra før 1905 og for presteboliger.

Det er også andre unntak fra prinsippet om laïcité. Den franske staten støtter private religiøse skoler og anerkjenner religiøse fridager. Videre gis det offentlig støtte til religiøst personell i fengsler, sykehus, skoler og forsvaret.67 De offentlige institusjonene har ansatt personell fra jødiske, katolske, protestantiske og muslimske trossamfunn.

Det er en omfattende offentlig diskusjon om det skal gis offentlig støtte til bygging av moskeer.

En lov fra 2004 forbyr elever i offentlige skoler å ha på seg synlige religiøse symboler eller klær, for eksempel hijab, store krusifikser og turban. Forbudet var et av forslagene fra den såkalte Stasi-kommisjonen, som på oppdrag fra regjeringen vurderte hvordan prinsippet om laïcité skulle anvendes i det franske samfunnet.Kommisjonen kom også med andre forslag, for eksempel skolefri på jødiske og muslimske helligdager og forbud mot å bære synlige symboler på politisk tilhørighet. Forbudet mot religiøse symboler i skolene var imidlertid det eneste forslaget som fikk oppmerksomhet, og som ble gjennomført.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har i flere saker vurdert forskjellige lands forbud mot bruk av religiøse hodeplagg. I den forbindelse har domstolen også vurdert forbud mot bruk av hijab ved franske skoler.68 Under henvisning til unntaksregelen i EMK artikkel 9 nr. 2 og en konkret vurdering har domstolen så langt godtatt slike forbud.

I Frankrike trådte et forbud mot burka, niqab eller annen tildekning av ansiktet på offentlige steder i kraft våren 2011. Kvinner som bruker burka eller niqab på offentlig sted, skal bli bøtelagt eller pålagt å gjennomføre kurs i statsborgerskap. Personer som tvinger kvinner til å bruke slike klesdrakter, skal også bli bøtelagt og kan i tillegg få fengselsstraff.

Ifølge franske myndigheter er bruk av burka og niqab en trussel mot den sekulære staten og kvinners rettigheter. Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner har protestert mot forbudet. Organisasjonene hevder at forbudet er i strid med internasjonale menneskerettigheter. Muslimske ledere har også protestert mot forbudet og vist til at forbudet vil bidra til en ytterligere stigmatisering av franske muslimer.

6.8 Tyskland

Den tyske forfatningen slår fast tros- og livssynsfrihet og skille mellom stat og kirke.69 Grunnloven inneholder også mer detaljerte regler om religion og livssyn og tros- og livssynssamfunn. Blant annet reguleres tros- og livssynssamfunnenes rett til å kreve inn medlemsavgift gjennom skattesystemet, trossamfunnenes rett til å bestemme over religionsundervisningen i skolen og adgang til religiøs betjening i offentlige institusjoner. Forfatningen legger på denne måten opp til et samarbeid mellom staten og trossamfunnene på enkelte områder.

Den mest sentrale statlige støtteordningen er retten til å innkreve medlemsavgift over skatteseddelen. Denne retten er forbeholdt tros- og livssynssamfunn med en særskilt statlig godkjenning. Det er imidlertid ikke alle de godkjente samfunnene som benytter seg av denne innkrevingsordningen. Samfunn som er med i ordningen, må betale deler av medlemsavgiften til staten.

Vilkår for godkjenning er at samfunnets grunnlag og antall medlemmer garanterer stabilitet. Videre kreves det at samfunnet tilslutter seg visse forfatningsmessige grunnverdier. Livssynssamfunn er gitt de samme rettighetene som trossamfunn.

Godkjente trossamfunn har også andre fordeler. De mottar statsstøtte, for eksempel til egne lokaler. De godkjente trossamfunnene har også styring med den religiøse opplæringen i offentlig skole og kan utnevne religiøs representanter til tjeneste i hæren, på sykehus, i fengsler og ved andre offentlige institusjoner.

Om lag 180 trossamfunn har en slik statlig godkjenning.

Muslimske trossamfunn har problemer med å få godkjenning, fordi samfunnene ikke praktiserer formelt medlemskap og ikke har en sentralisert organisasjon. Ingen muslimske trossamfunn er så langt godkjent. Muslimske trossamfunn og statlige myndigheter samarbeider likevel om etablering av religiøs opplæring i skolene. Det er ulike samarbeidsforhold på dette feltet i de ulike tyske delstatene. Videre har det tyske forsvaret forsøkt å etablere en egen muslimsk religiøs tjeneste.

Flere tyske delstater har forbudt lærerne å bruke forskjellige typer religiøse symboler, blant annet hijab. I enkelte delstater er forbudet også gjort gjeldende for andre grupper statsansatte. I noen av delstatene er imidlertid kristen religiøs bekledning eller kristne religiøse symboler unntatt fra forbudet, og i andre finnes det ikke et slikt forbud. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch hevder i sin rapport Discrimination in the Name of Neutrality (2009) at forbudene er i strid med de internasjonale menneskerettighetene.

Religionsundervisningen i de offentlige skolene er konfesjonelt inndelt, i evangelisk, romersk-katolsk, jødisk, ortodoks eller muslimsk undervisning. Bortsett fra i tre delstater skal alle skoler som ikke er regnet som «bekjennelsesfrie», tilby religionsundervisning. Det er i hovedsak statlige lærere som underviser, men det er trossamfunnene selv som har ansvaret for undervisningen. Dermed har også hvert enkelt trossamfunn selv rett til å observere og rettlede undervisningen. Religionslærerne er lønnet fra ordinære skattemidler.

6.9 Nederland

Den nederlandske grunnloven fastsetter tros- og livssynsfrihet, men inneholder for øvrig ingen bestemmelser om forholdet mellom kirke og stat. Det er likevel klart at prinsippet om den sekulære stat med et skille mellom stat og religion er utgangspunktet for nederlandsk tros- og livssynspolitikk.

Staten gir således ingen generell økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunnene. Staten støtter imidlertid religiøse privatskoler. Tradisjonelt har dette vært kristne skoler, men i den senere tid er det også gitt statstilskudd til et større antall muslimske privatskoler.

Staten har også gitt støtte til kulturell aktivitet som bidrar til integrering og likestilling, noe religiøse organisasjoner har nytt godt av.

Tros- og livssynssamfunnene og deres medlemmer er omfattet av enkelte skattefordeler, herunder skattefradrag for gaver til samfunnene. Slike skattefordeler gis både til religiøse organisasjoner og til sekulære livssynsorganisasjoner som de nederlandske humanistorganisasjonene.

Nederland har lang tradisjon for å tilby et mangfold av livssynsmessig betjening i offentlige institusjoner, herunder fra humanister. I forsvaret og i fengsel og ved sykehus er det ansatt både kristne, jødiske, hinduistiske, muslimske og humanistiske70 sjelesørgere. Åndelig veiledning i samsvar med pasientens tro og livssyn er en lovfestet del av den nederlandske spesialisthelsetjenesten.71

Nederlandsk tros- og livssynsdebatt har i de senere årene vært preget av enkelte svært profilerte saker om hatefulle og diskriminerende ytringer. Videre har det vært diskusjon om bruk av religiøse symboler og plagg både i offentlige institusjoner som politi og skole og i det private arbeidslivet. Generelt har forbud mot religiøse plagg kun vært akseptert når forbudene har praktiske grunner, for eksempel hensynet til sikkerhet.

Den tidligere nederlandske regjeringen arbeidet lenge med et forbud mot ansiktsdekkende plagg på offentlige steder. Det er nå foreslått et forbud fra 2013.

6.10 Belgia

Den belgiske grunnloven fastsetter religionsfrihet og skille mellom stat og kirke. Den belgiske stat er nøytral i forhold til de ulike religionene. Flertallet i befolkningen tilhører Den katolske kirke. Den største religiøse minoriteten er islam.

Det er grunnlovsfestet lønn til geistlige fra staten, men nivået er opp til lovgiver å bestemme. Dette dekker også lønn til geistlige i forsvaret og i fengslene. Seks trossamfunn er godkjent; disse er den anglikanske kirke, den romersk-katolske kirke, den gresk-ortodokse kirke, den protestantiske kirke, islam og jødedommen. I tillegg godkjennes sekulære livssyn. Disse får dermed lønnet sine imamer, rabbinere, prester, humanistiske veiledere osv. Foreldre kan velge tros- eller livssynsopplæring i skolen fra en av de godkjente tros- eller livssynssamfunnene. Staten støtter også religiøse bygg – herunder moskeer – og lønn til religionslærere i den offentlige skolen.

Den total støtte til tros- og livssynssamfunnene er ca. 600 millioner euro per år.

Den katolske kirke har hatt en kraftig reduksjon i aktivitet, men har fortsatt brorparten av støtten. Det pågår en debatt om hvordan støtten skal fordeles på nytt.

Belgia har innført forbud mot burka, niqab eller annen tildekning av ansiktet på offentlige steder.

6.11 USA

Det er to hovedpilarer for amerikansk tros- og livssynspolitikk – den statlige nøytraliteten og prinsippet om at staten ikke skal støtte noe livssyn.

Den statlige nøytraliteten er forankret i formuleringene i det første tillegget til den amerikanske grunnloven (First Amendment). Her slås det fast at staten ikke har adgang til å etablere noen religion, for eksempel i form av noen nasjonalkirke eller i form av noen annen utstrakt statlig involvering i noen enkeltreligion. Videre slås det fast at staten ikke har adgang til å legge begrensinger på utøvelsen av noen religion72.

«Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for a redress of grievances.»

Dette prinsippet er også utvidet til å gjelde deltstatene.

Den amerikanske høyesterett (The Supreme Court) har imidlertid etablert at retten til fri religionsutøvelse ikke er absolutt. For eksempel beskyttes ikke polygami som ledd i et trossamfunns religionsutøvelse. Høyesterett har slått fast at det er friheten til å tro som skal beskyttes, ikke alle sider ved religionsutøvelse.

Den avstanden mellom religion og stat som den amerikanske grunnloven på denne måten etablerer, blir knyttet til et uttrykk fra USAs tredje president, Thomas Jefferson. Han erklærte i et brev fra 1802 at dette innebar «a wall of separation» – en «adskillelsens vegg» – mellom kirke og stat (Jefferson 1802). Dette er videreført som et ideal for forholdet mellom staten og tros- og livssynssamfunnene og innebærer klare begrensninger på statens involvering i religiøse spørsmål.

Offentlige skoler i USA gir ingen religionsundervisning. Religionsundervisning foregår i regi av trossamfunnene selv.

Det gis ikke offentlig støtte til tros- og livssynssamfunn. Det finnes imidlertid en ordning for skattefritak for trossamfunnene og som kommer disse til gode. Det er skattemyndighetene som avgjør om en organisasjon blir definert som trossamfunn og dermed kommer inn under denne ordningen. Det foregår en offentlig debatt om hvorvidt dette skattefritaket styrker den skarpe skillelinjen mellom religion og stat, ved at trossamfunnene blir mer selvstendige – eller om en slik spesialordning blir et privilegium som gjør trossamfunnene avhengig av staten.