(1) Saker om straff og andre strafferettslige reaksjoner behandles etter reglene i denne lov.

(2) Saker om bistand til utenlandsk myndighet i forbindelse med strafferettslig forfølgning i annen stat behandles etter kapittel 25. Sivile krav og krav om sakskostnader behandles sammen med sak som nevnt i første ledd etter kapittel 43 og 44. Krav om erstatning etter straffeforfølgning behandles etter kapittel 45.

Loven gjelder med de begrensninger som følger av folkerettens regler om immunitet og jurisdiksjon.

Påtalemyndigheten består av

• a) riksadvokaten, statsadvokatene og påtalemyndigheten i politiet, jf. §§ 2-4 til 2-6,

• b) Spesialenheten for politisaker, jf. § 2-15, og

• c) den militære påtalemyndighet, jf. § 42-3.

Påtalemyndigheten skal forfølge overtredelser av straffelovgivningen når ikke annet er bestemt ved lov. Som ledd i forfølgningen skal påtalemyndigheten

• a) beslutte og lede etterforsking,

• b) beslutte og fremsette begjæring om tvangstiltak,

• c) avgjøre spørsmålet om påtale,

• d) møte for domstolene, og

• e) sende avgjørelser til fullbyrding.

(1) Påtalemyndigheten skal opptre objektivt i hele sin virksomhet.

(2) Ingen kan instruere påtalemyndigheten i enkeltsaker eller omgjøre påtalemyndighetens avgjørelser.

(3) Påtalemyndighetens tjenestepersoner har taushetsplikt etter politiregisterloven kapittel 6.

(1) Riksadvokaten leder påtalemyndigheten og kan gi generelle bestemmelser om påtalemyndighetens virksomhet.

(2) Riksadvokaten er embetsmann og kan avskjediges av Kongen uten dom etter Grunnloven § 22 første ledd.

(3) Ved riksadvokatens kontor kan det utnevnes eller ansettes

• a) assisterende riksadvokat, som er embetsmann, og som kan utøve myndighet på riksadvokatens vegne, og

• b) statsadvokater og riksadvokatfullmektiger, som etter fullmakt kan utøve myndighet på riksadvokatens vegne.

(4) Riksadvokaten kan selv ansette riksadvokatfullmektiger.

(1) Statsadvokatene, herunder førstestatsadvokatene, er embetsmenn og overordnet påtalemyndigheten i politiet.

(2) Kongen fastsetter antallet statsadvokater, deres ansvarsområder og stedet for embetskontoret. Ved hvert kontor utnevnes en førstestatsadvokat som leder og én eller flere statsadvokater.

(3) Statsadvokatene skal føre tilsyn med straffesaksbehandlingen i politiet og gi faglig veiledning til påtalemyndigheten i politiet.

(1) Påtalemyndigheten i politiet er

• a) politimestrene, sjefen for Kripos og sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste,

• b) visepolitimestrene, de assisterende sjefene for Kripos og Politiets sikkerhetstjeneste,

• c) politiinspektørene, og

• d) politiadvokatene og politifullmektigene.

(2) Påtalemyndigheten i politiet skal påse at straffesaksbehandlingen i politidistriktene skjer i samsvar med loven.

(1) Påtalemyndighetens tjenestepersoner skal ha mastergrad i rettsvitenskap eller tilsvarende grad. Kongen kan gjøre unntak fra kravet for tjenestepersoner nevnt i § 2-6 første ledd bokstav a og b.

(2) Tilsettingsmyndigheten kan kreve uttømmende politiattest.

(1) Tjenesteperson som hører til påtalemyndigheten, eller en som handler på vegne av denne, er inhabil når det foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. Den som står i et forhold til saken som nevnt i domstolloven § 106 nr. 1–5, er i alle tilfeller inhabil. Når en tjenesteperson er inhabil, er også direkte underordnede ved samme tjenestested inhabile.

(2) Den som er inhabil, kan ikke utøve påtalemyndighet eller handle på påtalemyndighetens vegne. Tjenestehandling som ikke uten skade kan utsettes eller overlates til en annen, kan likevel utføres.

(3) Tjenestepersonen skal av eget tiltak vurdere sin habilitet. Dersom det kreves av en part eller for øvrig er grunn til det, skal spørsmålet om habilitet avgjøres av tjenestepersonens nærmeste overordnede. For riksadvokatens vedkommende avgjøres spørsmålet av Kongen i statsråd. Departementet kan likevel beslutte at riksadvokaten ikke er inhabil.

(1) Overordnet påtalemyndighet har instruksjons- og omgjøringsmyndighet og kan blant annet

• a) beordre etterforsking,

• b) overføre en sak til en annen underordnet eller selv overta behandlingen,

• c) gi ordre om avgjørelsen av spørsmålet om påtale, og

• d) omgjøre vedtak etter kapittel 29.

(2) Ved det enkelte kontor eller politidistrikt har lederen instruksjonsmyndighet etter første ledd og samme omgjøringsmyndighet som den som har truffet vedtaket.

Riksadvokaten, statsadvokatene og påtalemyndigheten i politiet kan gi pålegg direkte til tjenestepersoner i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten, om behandlingen av saker etter denne lov.

(1) Riksadvokaten avgjør spørsmålet om påtale når saken gjelder lovbrudd

• a) begått i tjenesten av personer som er tilsatt av Kongen,

• b) som kan straffes med fengsel inntil 30 år,

• c) som kan straffes med fengsel inntil 21 år, unntatt forsøk på slikt lovbrudd,

• d) etter straffeloven kapittel 17 eller §§ 151 til 154, 183 eller 211, og

• e) som forfølges i medhold av straffeloven § 5 tredje og femte ledd, unntatt når forfølgningen skjer etter anmodning fra fremmed stat.

(2) Statsadvokaten kan avgjøre spørsmålet om påtale når avgjørelsen ikke hører under riksadvokaten.

(3) Påtalemyndigheten i politiet kan avgjøre spørsmålet om påtale når saken gjelder lovbrudd

• a) som kan straffes med fengsel inntil 2 år, unntatt overtredelse av straffeloven § 221 når forklaringen er avgitt i straffesak,

• b) etter straffeloven §§ 233, 235, 254 og 272 når handlingen ikke har hatt døden til følge, 273, 322, 325, 333 første ledd, 338 første ledd, 352 første ledd, 367 første ledd, 372, 393 og 405, og

• c) etter tolloven § 16-7 og utlendingsloven § l08 tredje ledd, jf. sjette ledd.

Påtalemyndigheten i politiet kan treffe beslutning om henleggelse i alle saker.

(4) Riksadvokaten kan ved generell instruks og i den enkelte sak overlate beslutning etter første ledd bokstav c til statsadvokaten og ved generell instruks bestemme at avgjørelse som hører under statsadvokaten, kan treffes av påtalemyndigheten i politiet. Statsadvokaten kan i den enkelte sak overlate avgjørelsen av spørsmålet om påtale til påtalemyndigheten i politiet.

(1) For Høyesterett møter riksadvokaten, eller etter riksadvokatens beslutning

• a) statsadvokat,

• b) riksadvokatfullmektig, eller

• c) advokat med møterett for Høyesterett.

(2) For lagmannsrett møter i ankeforhandling

• a) statsadvokat,

• b) riksadvokatfullmektig, etter beslutning fra riksadvokaten,

• c) tjenesteperson som tilhører påtalemyndigheten i politiet, i sak om lovbrudd som kan medføre fengsel inntil 6 år, og hvor det ikke vil bli nedlagt påstand om forvaring, tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, og ellers etter beslutning fra den som har påtalekompetansen, eller

• d) advokat, etter beslutning fra den som har påtalekompetansen.

(3) For tingrett møter i hovedforhandling

• a) personer som nevnt i annet ledd, eller

• b) tjenesteperson i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten, i sak hvor det har vært utferdiget forelegg.

(4) Utenfor hoved- eller ankeforhandling kan

• a) enhver i påtalemyndigheten møte for tingrett og lagmannsrett, og

• b) tjenesteperson i politiet som ikke hører til påtalemyndigheten, møte for tingrett.

Under hoved- og ankeforhandling kan den som møter for påtalemyndigheten,

• a) endre tiltalen, jf. § 29-7 første ledd,

• b) frafalle tiltalen, jf. § 29-7 annet ledd,

• c) omgjøre straffetilsagn, jf. § 29-8, og

• d) frafalle anken eller gi samtykke etter § 37-7.

(1) Anke over dom og over beslutning om avvisning besluttes av statsadvokaten, med mindre riksadvokaten har besluttet tiltale. Videre anke etter § 37-2 fjerde ledd besluttes av statsadvokaten. Ellers kan anke besluttes av enhver i påtalemyndigheten.

(2) Rettens avgjørelser kan vedtas av den myndighet som kan beslutte anke etter første ledd. Påtalemyndigheten i politiet kan likevel vedta dom og beslutning om avvisning i saker der den har besluttet tiltale. Beslutning om vedtakelse kan omgjøres av overordnet påtalemyndig innen ankefristen.

(1) Spesialenheten for politisaker er direkte underordnet riksadvokaten og behandler saker

• a) om lovbrudd begått i tjenesten av tjenesteperson tilknyttet politiet eller påtalemyndigheten angitt i § 2-1 bokstav a og c,

• b) der noen dør eller blir alvorlig skadet i forbindelse med virksomheten til tjenestepersoner nevnt i bokstav a, og

• c) som overføres enheten av riksadvokaten etter § 2-9 første ledd bokstav b.

(2) Sjefen for enheten er embetsmann og har myndighet som statsadvokat. Det kan utnevnes en assisterende sjef for enheten, som er embetsmann, og som kan utøve myndighet på sjefens vegne. Sjefen for enheten kan ansette personer som etter fullmakt kan utøve myndighet på vedkommendes vegne.

Kongen i statsråd kan gi forskrift om påtalemyndigheten og dens virksomhet.

Mistenkte er den forfølgningen retter seg mot. Mistenkte har rett til å

• a) bli behandlet som uskyldig og til ikke å tvinges til å bidra til egen domfellelse, jf. § 3-2,

• b) bli gjort kjent med mistanken og hva saken gjelder etter §§ 10-4, 13-6, 14-10 og 28-9,

• c) gjøre seg kjent med sakens opplysninger etter kapittel 6,

• d) la seg bistå av forsvarer etter eget valg etter § 3-6,

• e) imøtegå bevis og anføre omstendigheter til sin fordel etter §§ 7-1, 10-9, 32-4, 32-5 og 35-4,

• f) fremme begjæring om etterforsking overfor påtalemyndigheten eller retten etter § 13-7,

• g) ta del i alle rettsmøter, med mindre annet er bestemt,

• h) anke avgjørelser etter kapittel 37, og

• i) få saken avgjort innen rimelig tid, jf. §§ 13-5 annet ledd, 28-1 første ledd, 30-1, 32-1 og 35-1.

(1) Mistenkte skal anses som uskyldig inntil det foreligger en endelig avgjørelse som konstaterer straffansvar.

(2) Mistenkte skal ikke tvinges til å bidra til straffeforfølgningen mot seg og har rett til å forholde seg taus og til ikke å utlevere bevis, jf. §§ 9-1 og 19-7 første ledd. Dette gjelder ikke når mistenkte er et foretak. Mistenkte skal gjøres kjent med retten etter første punktum.

(1) Har mistenkte verge, utøver vergen rettighetene etter § 3-1. Mistenkte som har fylt 15 år, kan utøve rettighetene selv, med mindre vedkommende er i en tilstand som angitt i straffeloven § 20 første ledd bokstav b til d, eller av andre grunner ikke er i stand til å ivareta sine interesser.

(2) Dersom mistenkte som ikke har verge, ikke er i stand til å ivareta sine interesser i saken av grunner som nevnt i første ledd, skal det oppnevnes verge for straffeforfølgningen.

(3) Dersom mistenktes verge ikke kan eller vil ivareta mistenktes interesser i saken, skal Fylkesmannen oppnevne en midlertidig verge.

Mistenkte foretak utpeker en person som utøver partsrettighetene etter § 3-1. Det bør så vidt mulig ikke utpekes noen som selv er eller kan bli mistenkt i tilknytning til saken.

(1) Mistenkte plikter under straffeforfølgningen å oppgi navn, fødselsdato, stilling og bostedsadresse til offentlig myndighet.

(2) Mistenkte plikter etter innkalling å møte til

• a) politiavhør, jf. § 10-1,

• b) rettsmøter, jf. § 31-4, og

• c) undersøkelse etter §§ 16-1 og 16-2.

(1) Mistenkte har rett til å la seg bistå av forsvarer under straffeforfølgningen. Mistenkte kan la forsvaret utføres av flere.

(2) Mistenkte velger fritt sin forsvarer. For oppnevning av forsvarer gjelder § 3-22.

(1) Forsvareren skal ivareta mistenktes interesser og rettigheter og herunder påse at mistenkte

• a) ikke utsettes for umenneskelig eller nedverdigende behandling,

• b) ikke berøves friheten uten lovlig grunn,

• c) får en rettferdig rettergang, og

• d) gis råd og veiledning om forsvaret, herunder om betydningen av å avgi forklaring eller forholde seg taus.

(2) Ved utførelsen av oppdraget kan forsvareren

• a) gjøre seg kjent med sakens opplysninger etter kapittel 6,

• b) kommunisere fortrolig og uforstyrret med mistenkte,

• c) ta del i politiavhør av mistenkte og stille spørsmål,

• d) ta del i tilrettelagt avhør etter § 10-7,

• e) fremme begjæringer overfor påtalemyndigheten og retten, og

• f) ta del i rettsmøter.

(1) Forsvaret kan utføres av

• a) advokat med norsk advokatbevilling, eller

• b) utenlandsk advokat eller annen skikket person når det er ubetenkelig, jf. § 3-9.

Som forsvarer ved Høyesterett brukes advokat med møterett for Høyesterett.

(2) Forsvareroppdraget skal utføres av den som påtar seg det. Advokatfullmektig kan bistå ved utførelsen av oppdraget med de begrensinger som følger av domstolloven § 223. Forsvareren kan også la seg bistå av andre når det er hensiktsmessig og ubetenkelig.

(1) Ingen som selv er mistenkt, fornærmet eller etterlatt, eller som står i et slikt forhold til mistenkte, fornærmede eller etterlatte som nevnt i [advokatloven § 76 første ledd], kan være forsvarer.

(2) Samme person eller noen fra samme kontor kan ikke være forsvarer for flere mistenkte når det er holdepunkter for at disse har eller kan få motstridende interesser i saken. Det samme gjelder når andre ved kontoret er bistandsadvokat i saken.

(3) Ingen kan være forsvarer når det foreligger andre forhold som kan være til hinder for uavhengig bistand, eller det ellers er utilrådelig at vedkommende gjør tjeneste i saken.

(1) Forsvareren og andre i forsvarerens tjeneste plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det vedkommende i saken får vite om

• a) noens personlige forhold, eller

• b) tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å holde hemmelig av hensyn til den opplysningene angår.

(2) Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta mistenktes interesser i saken.

Mistenkte skal alltid ha forsvarer når

• a) vedkommende er under 18 år, og det i saken kan bli spørsmål om å idømme ubetinget fengsel, samfunnsstraff eller ungdomsstraff,

• b) det er grunn til å anta at mistenkte på grunn av sin fysiske eller psykiske tilstand ikke er i stand til å ivareta sine interesser, eller

• c) fornærmede har rett til bistandsadvokat.

Første punktum gjelder likevel ikke ved skjult etterforsking etter § 13-6 femte ledd.

Mistenkte skal ha forsvarer ved politiavhør av vedkommende når det i saken kan bli spørsmål om å idømme ubetinget fengsel, samfunnsstraff eller ungdomsstraff.

Den som er pågrepet, skal ha forsvarer straks det er grunn til å tro at frihetsberøvelsen vil vare utover 24 timer, eller utover 12 timer dersom mistenkte er under 18 år, og så lenge vedkommende er frihetsberøvet. Forsvarer skal møte til rettsmøte om fengsling. Mistenkte skal ha forsvarer når det skal treffes beslutning om tiltak som nevnt i § 15-1 første ledd bokstav a til e.

Mistenkte skal ha forsvarer

• a) ved rettslig avhør av vedkommende,

• b) ved bevisopptak til bruk under hovedforhandling i sak hvor det skal oppnevnes forsvarer etter § 3-16,

• c) ved rettsmøte som avholdes for å avgjøre om det skal iverksettes tiltak for å sikre hemmelighold av et vitnes identitet, jf. § 10-10,

• d) ved rettslig behandling av sak om oppholdsforbud etter § 23-1 ved mistanke om overtredelse av straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner, oppholdsforbud i eget hjem etter § 23-2 eller kontaktforbud i eget hjem etter straffeloven § 57, og

• e) i sak om båndlegging etter § 22-2.

Mistenkte skal ha forsvarer ved tilrettelagt avhør etter § 10-7.

Tiltalte skal ha forsvarer under hovedforhandling etter kapittel 35. Utenfor tilfellene i § 3-11 gjelder dette likevel ikke saker

• a) etter vegtrafikkloven §§ 22 første og femte ledd og 24 første ledd, jf. § 31, når det ikke er spørsmål om å idømme ubetinget fengselsstraff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff,

• b) der forelegg har vært utferdiget, og det kun er spørsmål om å idømme bot,

• c) om rettslig prøving av beslutning om påtaleunnlatelse etter § 29-10, når det kun er spørsmål om å idømme straffutmålingsutsettelse, eller

• d) som kun gjelder inndragning.

Mistenkte skal ha forsvarer ved forenklet behandling etter kapittel 36 når det er spørsmål om å idømme ubetinget fengsel, samfunnsstraff eller ungdomsstraff.

(1) Mistenkte som har hatt krav på forsvarer etter §§ 3-14 og 3-16, skal ha forsvarer ved vurderingen av spørsmål om anke og under behandlingen av anken.

(2) Mistenkte skal ha forsvarer ved realitetsbehandling av anke over dom og muntlig behandling av anke over beslutning, jf. kapittel 39.

(1) Domfelte skal ha forsvarer når det er spørsmål om å fastsette eller fullbyrde ubetinget frihetsstraff etter brudd på vilkårene for

• a) straffutmålingsutsettelse, jf. straffeloven § 60 tredje ledd, jf. § 39 annet ledd,

• b) fullbyrdingsutsettelse, jf. straffeloven § 39 annet ledd,

• c) løslatelse på prøve fra fengselsstraff, jf. straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd,

• d) løslatelse på prøve fra forvaring, jf. straffeloven § 46 første ledd, eller

• e) samfunnsstraff, jf. straffeloven § 52 første ledd bokstav a.

(2) Domfelte skal ha forsvarer i saker om opphevelse eller endring av vilkår for prøveløslatelse fra forvaring etter straffeloven § 45 femte ledd.

Mistenkte skal ha forsvarer når sakens art og omfang tilsier det, eller andre særlige forhold tilsier at det er behov for det.

Mistenkte som er over 18 år, kan skriftlig gi avkall på forsvarer når det er ubetenkelig. Det kan likevel ikke gis avkall på forsvarer etter §§ 3-11, 3-13, 3-15, 3-19 annet ledd og 3-20. Mistenkte skal før det gis avkall, gjøres kjent med retten til å rådføre seg med forsvarer betalt av det offentlige.

(1) Retten skal etter begjæring eller av eget tiltak oppnevne forsvarer etter §§ 3-11 til 3-20. Påtalemyndigheten kan likevel oppnevne forsvarer etter §§ 3-12, 3-13 og 3-15. Retten kan omgjøre påtalemyndighetens beslutning.

(2) Mistenktes ønske om en bestemt forsvarer skal etterkommes, med mindre oppnevning vil føre til forsinkelse av betydning. Tilsvarende gjelder ved spørsmål om hvorvidt oppnevningen skal stå ved lag.

(3) Det skal oppnevnes flere forsvarere dersom hensynet til effektiv og rettssikker behandling av saken gjør det nødvendig.

(4) Oppdraget kan avgrenses.

(1) Domstoladministrasjonen antar et tilstrekkelig antall faste forsvarere ved tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett som gjør tjeneste når mistenkte ikke ønsker en bestemt forsvarer.

(2) De faste forsvarerne oppnevnes etter tur med mindre

• a) det vil føre til forsinkelse av betydning, eller

• b) andre særlige forhold tilsier at en fraviker rekkefølgen.

(1) Forsvarer oppnevnt etter § 3-22 første ledd har krav på godtgjørelse av staten for nødvendig arbeid i saken. Ved forsvarerbytte skal det som regel gjøres fradrag for arbeid som er utført.

(2) Forsvareren skal ikke motta godtgjørelse utover det som fastsettes av retten, med mindre mistenkte før oppnevningen har samtykket i privat betaling, og forsvareren har gitt avkall på godtgjørelse etter første ledd.

(3) Er det etter mistenktes ønske oppnevnt en forsvarer som har kontor utenfor lagdømmet, kan Kongen gi forskrift om i hvilken utstrekning forsvareren skal få skyss-, kost- og fraværsgodtgjørelse. For saker ved Høyesterett er det retten som bestemmer dette.

(4) Etter begjæring kan det tilkjennes godtgjørelse til forsvarer som ikke er oppnevnt etter første ledd, når det er rimelig. Begjæringen må fremsettes innen saken er endelig avgjort.

(1) Det skal oppnevnes særskilt advokat for mistenkte når retten skal behandle begjæring om

• a) bruk av hemmelige tvangstiltak som nevnt i §§ 18-5, 19-2, 19-8, 20-1 til 20-4, 21-2 og 22-3,

• b) å begrense mistenktes rett til innsyn etter § 6-8,

• c) bevisforbud etter § 8-2 bokstav d,

• d) tiltak for å sikre hemmelighold av et vitnes identitet, og det er begjært at forsvarer ikke skal opplyses om vitnets navn eller gis andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, jf. § 10-10.

(2) Oppnevning skal likevel unnlates i saker som nevnt i første ledd bokstav b der påtalemyndigheten ikke motsetter seg at den mistenktes forsvarer får innsyn i opplysningene mot å bli pålagt taushetsplikt, og forsvareren mottar opplysningene.

(3) Bestemmelsene om krav til forsvarere, oppnevning og godtgjørelse, jf. §§ 3-8, 3-9, 3-22 og 3-24, gjelder tilsvarende.

(1) Den særskilte advokaten

• a) skal på samfunnets vegne ivareta den mistenktes interesser og rettigheter i forbindelse med rettens behandling av begjæringer som nevnt i § 3-25, og

• b) har taushetsplikt om alt som kommer frem i tilknytning til behandling av begjæring som nevnt i § 3-25, herunder overfor mistenkte og mistenktes forsvarer.

(2) Ved utførelsen av oppdraget har advokaten rett til å

• a) gjøre seg kjent med begjæringen og grunnlaget for den,

• b) få innsyn i sakens opplysninger etter kapittel 6,

• c) få varsel om rettsmøte etter § 31-2 annet ledd første punktum,

• d) uttale seg før retten treffer avgjørelse, og

• e) anke rettens beslutning etter kapittel 37.

(3) Den særskilte advokaten kan ikke gjøre tjeneste som forsvarer i saken.

(1) Kongen gir forskrift om kvalifikasjonskrav for faste forsvarere og om antakelse av faste forsvarere.

(2) Kongen kan gi forskrift om

• a) utenlandske advokaters adgang til å være forsvarer,

• b) påtalemyndighetens oppnevning av forsvarer,

• c) oppnevning av forsvarer i saker hvor det vil bli gitt opplysninger som er sikkerhetsgradert etter sikkerhetsloven, og

• d) oppnevning av særskilt advokat for mistenkte.

(1) Fornærmede er den som er direkte krenket ved en straffbar handling.

(2) Etterlatte er ektefelle eller samboer, barn og foreldre av en som er død som følge av en straffbar handling. Rettigheter etter loven disponeres av én av de etterlatte i rekkefølge som nevnt i første punktum. Var avdøde under 18 år, tilkommer rettighetene alltid først den som hadde foreldreansvar.

(3) Skadelidte er den som har lidt skade eller tap ved en straffbar handling.

(1) Fornærmede og etterlatte har rett til å

• a) la seg bistå etter § 4-3,

• b) bli underrettet om anmeldelse og etterforsking etter § 13-6,

• c) klage over påtalevedtak etter § 29-9,

• d) få innsyn i sakens opplysninger etter kapittel 6,

• e) ta del i rettsmøter, med mindre annet er bestemt,

• f) forklare seg,

• g) gi avsluttende bemerkninger før saken tas opp til doms etter § 35-4 fjerde ledd,

• h) bli underrettet om at en anke er henvist til behandling eller bortfalt etter § 32-10,

• i) motta godtgjørelse etter særskilt lov så langt vedkommende deltar under hoved- og ankeforhandlingen,

• j) fremme sivilt krav i straffesaken etter kapittel 43,

• k) anmode om etterforskingsskritt etter § 13-7,

• l) uttale seg om gjenåpning etter § 41-18, og

• m) gjøres kjent med rettighetene etter denne bestemmelsen, jf. § 10-4 fjerde ledd.

(2) Andre skadelidte har rett til å

• a) få innsyn i sakens opplysninger etter kapittel 6,

• b) fremme sivilt krav i straffesaken etter kapittel 43, og

• c) la seg bistå av prosessfullmektig etter tvisteloven kapittel 3 ved behov.

Fornærmede og etterlatte har rett til å la seg bistå av

• a) bistandsadvokat etter § 4-9,

• b) prosessfullmektig etter tvisteloven kapittel 3, og

• c) påtalemyndigheten når den fremmer sivile krav i saken etter § 43-9 tredje ledd på fornærmede og etterlattes vegne.

Har fornærmede eller etterlatte verge, utøver vergen rettighetene etter § 4-2. Fornærmede og etterlatte som har fylt 15 år, kan utøve rettighetene selv, med mindre vedkommende er i en tilstand som angitt i straffeloven § 20 første ledd bokstav b til d, eller av andre grunner ikke er i stand til å ivareta sine interesser.

(1) Bistandsadvokaten skal ivareta fornærmede og etterlattes interesser og rettigheter i saken og gi slik annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig.

(2) Ved utførelsen av oppdraget kan bistandsadvokaten

• a) utøve fornærmede og etterlattes rettigheter på deres vegne,

• b) ta del i politiets avhør av fornærmede og etterlatte og stille ytterligere spørsmål, og i nødvendig utstrekning delta ved åstedsbefaringer, rekonstruksjoner og lignende,

• c) i nødvendig utstrekning ta del i rettsmøter og stille spørsmål til fornærmede og etterlatte vedkommende representerer og supplerende spørsmål til tiltalte og vitner,

• d) foreslå supplerende bevisføring om straffekravet etter § 34-5,

• e) uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår fornærmede eller etterlatte, og

• f) underrettes om rettsavgjørelser i saken etter § 32-10.

(1) Bistandsadvokatoppdraget kan utføres av

• a) advokat med norsk advokatbevilling, eller

• b) utenlandsk advokat når det er ubetenkelig, jf. § 4-7.

Som bistandsadvokat ved Høyesterett brukes advokat med møterett for Høyesterett.

(2) Bistandsadvokatoppdraget skal utføres av den som påtar seg det. Advokatfullmektig kan bistå ved utførelsen av oppdraget med de begrensninger som følger av domstolloven § 223. Bistandsadvokaten kan også la seg bistå av andre når det er hensiktsmessig og ubetenkelig.

(1) Ingen som selv er mistenkt, fornærmet eller etterlatt, eller som står i et slikt forhold til fornærmede, etterlatte eller mistenkte som nevnt i [advokatloven § 76], kan være bistandsadvokat.

(2) Samme person eller personer fra samme kontor kan ikke være bistandsadvokat for flere fornærmede eller etterlatte når det er holdepunkter for at disse har eller kan få motstridende interesser i saken. Det samme gjelder når andre ved kontoret er forsvarer i saken.

(3) Ingen kan være bistandsadvokat når det er utilrådelig at vedkommende gjør tjeneste i saken.

(1) Bistandsadvokaten eller andre i bistandsadvokatens tjeneste plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det vedkommende i saken får vite om

• a) noens personlige forhold, eller

• b) tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å holde hemmelig av hensyn til den opplysningene angår.

(2) Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta klientens interesser i saken.

(1) Fornærmede har rett til bistandsadvokat i saker

• a) om overtredelse av straffeloven §§ 253, 257, 266 a, 274, 282, 284, 291, 294, 295, 296, 299, 302, 312, 314 og 327,

• b) hvor det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på kropp eller helse, og

• c) der mistenkte har fått oppnevnt forsvarer for å delta i ungdomsstormøte.

(2) Etterlatte som hadde foreldreansvar, har rett til bistandsadvokat.

(3) Fornærmede, etterlatte og andre kan få bistandsadvokat når sakens art, alvor, hensynet til den berørte eller andre særlige forhold tilsier det.

(4) Ved rettens behandling av kontakt- eller oppholdsforbud har den som skal beskyttes, krav på bistandsadvokat når tiltaket

• a) gjelder eget hjem, jf. § 23-2, eller

• b) er ilagt på grunn av mistanke om overtredelse av straffeloven § 282.

(5) Fornærmede har likevel ikke rett til bistandsadvokat i saker som nevnt i første ledd bokstav a og c når sakens karakter og forhold ved fornærmede gjør bruk av bistandsadvokat unødvendig.

Én eller flere bistandsadvokater kan, når det er hensiktsmessig, gis i oppgave å

• a) samordne bistandsadvokatenes syn på ulike spørsmål i anledning saken, og

• b) stille spørsmål og fremsette krav for andre bistandsadvokater.

(1) Bistandsadvokat oppnevnes av retten eller påtalemyndigheten. I hastetilfeller kan bistandsadvokat oppnevnes av tjenesteperson i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten. Beslutninger om oppnevning skal forelegges retten så raskt som mulig. Retten kan omgjøre beslutningen.

(2) Fornærmede og etterlattes ønske om en bestemt bistandsadvokat skal etterkommes, med mindre oppnevning vil føre til forsinkelse av betydning. Tilsvarende gjelder ved spørsmål om hvorvidt oppnevningen skal stå ved lag. Retten kan bestemme at én bistandsadvokat skal utføre hele eller deler av oppdraget for flere fornærmede eller etterlatte, når det ikke er holdepunkter for at det foreligger eller kan oppstå motstridende interesser, og det er hensiktsmessig for gjennomføringen på grunn av

• a) antallet fornærmede og etterlatte med krav på bistandsadvokat,

• b) sakens omfang og kompleksitet,

• c) prosessøkonomiske hensyn, eller

• d) andre særlige forhold.

(3) Oppdraget kan avgrenses.

(4) Hvis fornærmede dør, avgjør retten om oppnevning skal stå ved lag

(1) Domstoladministrasjonen antar et tilstrekkelig antall faste bistandsadvokater ved tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett som gjør tjeneste når fornærmede eller etterlatte ikke ønsker en bestemt bistandsadvokat.

(2) Faste bistandsadvokater gjør tjeneste etter tur med mindre

• a) det vil føre til forsinkelse av betydning, eller

• b) andre særlige forhold tilsier at en fraviker rekkefølgen.

Bistandsadvokat oppnevnt etter § 4-11 har krav på godtgjørelse av staten. Om godtgjørelsen gjelder § 3-24 tilsvarende.

(1) Kongen gir forskrift om kvalifikasjonskrav for faste bistandsadvokater og om antakelsen av faste bistandsadvokater.

(2) Kongen kan gi forskrift om oppnevning av bistandsadvokat som ikke besluttes av retten og om statens dekning av merutgifter ved oppnevning av bistandsadvokat med kontor utenfor lagdømmet.

(1) Domstolene behandler bare saker etter begjæring. Behandlingen opphører dersom begjæringen tas tilbake.

(2) Retten prøver av eget tiltak om den som fremsetter en begjæring, er berettiget til det.

Tingrettene behandler saker i første instans.

Lagmannsrettene behandler anke over tingrettens avgjørelser, med mindre anken behandles av Høyesterett etter § 5-4 bokstav b.

Høyesterett behandler, med de begrensninger som følger av §§ 37-2 og 37-3,

• a) anke over lagmannsrettens avgjørelser, og

• b) anke over tingrettens avgjørelser når saken reiser særlig viktige prinsipielle spørsmål som det er av betydning raskt å få Høyesteretts standpunkt til, og det er forsvarlig å unnlate behandling i lagmannsretten.

(1) Tingretten settes med én fagdommer

• a) utenfor hovedforhandling, jf. domstolloven § 21 annet ledd,

• b) i saker om forenklet behandling etter kapittel 36, og

• c) når tiltale er reist etter at forelegg ikke er vedtatt, det kun er spørsmål om å idømme bot, og retten ikke finner behandlingsmåten betenkelig.

(2) Tingretten settes med én fagdommer og to meddommere ved hovedforhandling i andre tilfeller enn etter første ledd bokstav c. I saker som er omfattende, eller hvor særlige forhold foreligger, kan tingretten settes med to fagdommere og tre meddommere. Beslutninger etter annet punktum treffes av domstolens leder eller den vedkommende bemyndiger, og kan ikke ankes.

(3) Retten kan settes med fagkyndige meddommere når det er behov for det, jf. § 5-7. Er flere forhold forent til behandling i én sak, behandles hele saken med fagkyndige meddommere.

(4) Fagdommeren kan treffe avgjørelser som ikke etter sin art hører til hovedforhandlingen.

(1) Lagmannsretten settes med tre fagdommere

• a) utenfor ankeforhandling, jf. domstolloven § 12, og

• b) ved ankeforhandling som gjelder saksbehandlingen eller lovanvendelsen.

(2) Lagmannsretten settes, [med mindre annet følger av …], med tre fagdommere og fire meddommere ved ankeforhandling som gjelder

• a) bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, eller

• b) reaksjonsfastsettelsen.

(3) Retten kan i saker etter annet ledd settes med fagkyndige meddommere når det er behov for det, jf. § 5-7. Er flere forhold forent til behandling i én sak, behandles hele saken med fagkyndige meddommere.

(4) Avgjørelser under saksforberedelsen etter § 39-5, jf. kapittel 34, treffes av saksforberedende dommer. Avgjørelser etter §§ 10-10, 34-13 og 39-2 annet ledd treffes av tre dommere.

(5) Rettens leder kan treffe avgjørelser som ikke etter sin art hører til ankeforhandlingen.

Fagkyndige meddommere oppnevnes av retten, jf. domstolloven § 94. Partene skal få uttale seg om oppnevningen og kan foreslå fagkyndige meddommere.

I langvarige saker, eller i andre saker hvor konsekvensene av forfall tilsier det, kan retten beslutte oppnevning av varamedlemmer for meddommerne. Varamedlemmene skal følge forhandlingene og tre inn i retten om noen får forfall.

(1) Dommersammensetningen i Høyesterett er fastsatt i domstolloven § 5.

(2) Høyesteretts ankeutvalg avgjør

• a) anke over beslutning, med mindre saken henvises til behandling i avdeling etter domstolloven § 5 første ledd annet punktum,

• b) om anke over dom skal fremmes for avdeling etter §§ 38-2 og 38-3 annet ledd,

• c) om det skal gis samtykke til behandling av anke over tingrettens avgjørelse etter § 5-4 første ledd bokstav b.

(1) Enkeltstående rettergangsskritt foretas som regel i den rettskrets der den som skal avhøres, bor eller oppholder seg, eller der den ting som rettshandlingen gjelder, antas å være.

(2) Hovedforhandling holdes i den rettskrets der den straffbare handling påstås foretatt, eller i en av de rettskretser der den kan være foretatt. Ved gjenåpning gjelder § 41-22.

(3) Er den straffbare handling foretatt om bord i norsk skip eller luftfartøy under reise i eller utenfor riket, kan hovedforhandling etter påtalemyndighetens valg holdes i den rettskrets der skipet eller luftfartøyet har hjemsted, eller der det først anløper, eller der etterforsking først blir satt i verk. Tilsvarende gjelder når handlingen er foretatt om bord på norsk boreplattform eller lignende flyttbar innretning under reise i eller utenfor riket. For luftfartøy regnes eierens bopel eller forretningskontor som hjemsted.

(1) Kan det ikke påvises verneting etter § 5-10, ville forfølgning ved vernetinget medføre vesentlig ulempe, forsinkelse eller utgift, eller er det for øvrig hensiktsmessig for sakens opplysning, kan påtalemyndigheten velge verneting der saken antas lettest å kunne bli opplyst.

(2) Forhold som forenes til behandling i én sak etter § 30-3, kan forfølges i enhver rettskrets der et av forholdene kunne ha vært forfulgt. Ved valg av verneting skal påtalemyndigheten vurdere momentene i første ledd. Blir det besluttet at sakene likevel ikke skal forenes etter at de er innkommet domstolen, bestemmer retten om sak som bare på grunn av foreningen er brakt inn for den, skal fremmes til pådømmelse.

(3) Vernetingsreglene kan fravikes med mistenktes samtykke. Dersom mistenkte møter, prøver retten ikke av eget tiltak om saken er brakt inn for riktig domstol.

(4) Med samtykke fra den rett saken er brakt inn for, kan påtalemyndigheten overføre forfølgningen av en påbegynt sak til en annen domstol der det er verneting for saken. Dersom det under hovedforhandlingen fremkommer nye opplysninger av betydning for valg av verneting, avgjør retten om saken skal fortsette for den domstol den er brakt inn for.

(1) Mistenkte og forsvareren har rett til innsyn i sakens opplysninger med mindre annet er bestemt i dette kapitlet.

(2) Sakens opplysninger omfatter all informasjon som er fremkommet som ledd i etterforskingen eller rettens behandling av saken. Informasjon som stammer fra politiets forebyggende virksomhet eller som foranlediget etterforskingen, omfattes ikke, med mindre den kan ha betydning for mistenktes forsvar. Det samme gjelder opplysninger utarbeidet for intern bruk.

Fornærmede, etterlatte og skadelidte har, med mindre annet er bestemt i dette kapitlet, rett til innsyn i sakens opplysninger så langt det er nødvendig for at de skal kunne ivareta sine interesser. Det samme gjelder den som har rettslig interesse i en sak hvor opplysningene kan ha betydning.

(1) Enhver har rett til innsyn i

• a) tiltalebeslutningen, når den er forkynt for tiltalte, og det ikke er sannsynlig at saken helt eller delvis vil bli ført for lukkede dører, og

• b) rettsavgjørelser, med mindre annet er bestemt, eller retten har unntatt avgjørelsen eller en del av den fra offentlig gjengivelse etter domstolloven § 130.

(2) Enhver har ellers rett til innsyn i sakens opplysninger når det er ubetenkelig. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om opplysningene angår personlige forhold, hensynet til sakens behandling og allmennhetens behov for informasjon. Innsyn i opptak av rettsmøter etter domstolloven § 134 b krever domstolens samtykke og skal kun unntaksvis skje utenfor domstolen.

(1) Under etterforskingen kan det nektes innsyn i opplysninger dersom innsyn kan være til skade eller utgjøre en fare for

• a) grunnleggende nasjonale interesser,

• b) tredjeperson,

• c) etterforskingens øyemed,

• d) at identiteten til et anonymt vitne, jf. § 10-10, blir kjent,

• e) andre saker, eller

• f) muligheten for bruk av tvangstiltak i fremtidig etterforsking.

(2) Forsvareren og bistandsadvokaten kan ikke nektes innsyn i opplysninger som har vært fremlagt i rettsmøte, unntatt opplysninger fremlagt i rettsmøte hvor mistenkte har fått oppnevnt særskilt advokat etter § 3-25.

(3) For tilfeller som nevnt i første ledd bokstav a gjelder sikkerhetsloven § 12.

(4) Forsvareren kan ved løfte om taushet gis innsyn selv om mistenkte nektes innsyn etter denne bestemmelsen.

Etter tiltale kan det nektes innsyn i opplysninger

• a) som bør holdes hemmelig av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, med mindre opplysningene kan ha betydning for mistenktes forsvar, og

• b) om anonyme vitner, jf. § 10-10.

(1) Når saken er avsluttet, skal det nektes innsyn i

• a) opplysninger som det av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser ville være betenkelig å gi innsyn i,

• b) opplysninger som kan føre til at identiteten til et anonymt vitne, jf. § 10-10, blir kjent,

• c) beslutninger i saker som nevnt i § 3-25 første ledd bokstav a til d, og

• d) opplysninger som det er grunn til å frykte at vil bli benyttet på urettmessig vis.

(2) Personer som ikke har rett til innsyn etter §§ 6-1 og 6-2, kan nektes innsyn i

• a) saker som er eldre enn 5 år,

• b) saker som bare identifiseres ved mistenktes navn,

• c) personaliarapporter og andre opplysninger som Kongen i forskrift bestemmer skal arkiveres særskilt, og

• d) taushetsbelagte personopplysninger fra annet offentlig organ, som organet ikke har innhentet for bruk i straffesaken.

Det kan nektes innsyn i opplysninger om tvangstiltak som ikke er iverksatt. Er det begjært tiltak etter § 10-10, kan det ikke gis innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Avslås begjæringen, gis det ikke innsyn i slike opplysninger med mindre de benyttes.

(1) Det skal nektes innsyn i opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil benytte som bevis eller som er fremlagt for retten som grunnlag for bruk av tvangstiltak som nevnt i § 3-25 første ledd, når det antas å være nødvendig for å hindre at

• a) det begås et alvorlig lovbrudd som krenker liv, helse eller frihet,

• b) muligheten for en person til å delta i skjult etterforsking av andre saker blir vesentlig vanskeliggjort,

• c) politiets muligheter til å forebygge eller etterforske lovbrudd blir vesentlig vanskeliggjort fordi informasjon om andre saker eller om politiets metodebruk blir kjent,

• d) politiets samarbeid med et annet lands myndigheter blir vesentlig vanskeliggjort, eller

• e) identiteten til en person som har gitt opplysninger til politiet, blir avslørt.

(2) Nektelsen må ikke i noe tilfelle medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til mistenktes forsvar.

(3) Tas en begjæring som omhandler forhold nevnt i denne bestemmelsen, ikke til følge, kan innsyn likevel nektes dersom saken henlegges etter § 28-2 annet ledd bokstav d.

(1) Begjæring om innsyn rettes til påtalemyndigheten i det politidistrikt som leder etterforskingen, eller vedkommende domstol som har behandlet saken.

(2) Begjæringen skal angi grunnlaget for innsyn og hvilke opplysninger det kreves innsyn i.

(3) Spørsmålet om innsyn bedømmes for hver enkelt opplysning.

(4) Blir innsyn nektet, kan spørsmålet begjæres avgjort av retten.

(1) Når det gis innsyn etter begjæring, jf. § 6-9, eller når det tas ut tiltale, skal sakens opplysninger på forsvarlig og hensiktsmessig måte gjøres tilgjengelige for den som har rett til innsyn. Forsvarer eller bistandsadvokat skal så vidt mulig gis innsyn ved kopi.

(2) Når særlige forhold tilsier det, kan påtalemyndigheten sette betingelser for tilgangen til opplysningene, herunder forby utlån til tiltalte eller at opplysningene blir mangfoldiggjort.

(1) Spørsmål om å nekte innsyn etter § 6-8 behandles av retten ved en særskilt dommer, etter begjæring fra statsadvokaten. Begjæringen skal angi grunnlaget for nektelse og hvilke opplysninger som kreves unntatt. Begjæringen bør fremsettes samtidig med avgjørelse av spørsmålet om påtale etter kapittel 28, og som regel ikke senere enn 2 uker før hovedforhandlingen starter.

(2) Beslutning om å nekte innsyn kan bare omgjøres dersom det har kommet til nye opplysninger som tilsier at vilkårene for nektelsen ikke lenger er oppfylt. Beslutning om ikke å omgjøre kan ikke ankes.

(3) Alle skal bevare taushet om at det er begjært eller besluttet nektet innsyn etter denne bestemmelsen. Rettens avgjørelse og begjæring med tilhørende opplysninger som ligger til grunn for den, er unntatt fra innsyn.

(4) En avgjørelse om å nekte innsyn er bindende også under hovedforhandlingen, med mindre påtalemyndigheten likevel vil legge frem opplysningene, eller grunnen til å nekte innsyn har falt bort, og tungtveiende hensyn tilsier at avgjørelsen omgjøres.

Kongen kan gi forskrift om

• a) gjennomføring av innsyn etter dette kapitlet,

• b) innsyn i lyd- og bildeopptak fra rettsmøter, og

• c) tilgang til unike gjenstander som ikke kan mangfoldiggjøres.

(1) Enhver som treffer avgjørelse etter denne lov, skal påse at den bygger på bevis som gir et korrekt og tilstrekkelig avgjørelsesgrunnlag.

(2) Partene skal gis mulighet til å imøtegå bevis før avgjørelsen treffes, med mindre annet er bestemt, eller det følger av avgjørelsens art.

(3) Bevis skal innhentes og behandles på en måte som sikrer og bevarer bevisenes pålitelighet.

(1) Partene kan fritt føre bevis for retten med mindre annet er bestemt, jf. § 7-3, kapittel 8 og § 10-9 fjerde ledd første punktum.

(2) Partene skal, når det er bestemt i denne lov, retten ber om det, eller det er grunn til det, gi retten

• a) en oversikt over de bevis som ønskes ført,

• b) en kort begrunnelse for hva det enkelte bevis skal godtgjøre, og opplysninger av betydning for vurderingen av beviset, og

• c) opplysning om aktuelle spørsmål om bevisføring og bevisforbud.

(1) Retten skal nekte at det føres bevis som ikke angår saken eller ikke har beviskraft.

(2) Retten skal også nekte at det føres bevis når bidraget til sakens opplysning ikke står i et rimelig forhold til

• a) hensynet til effektiv saksavvikling,

• b) faren for at beviset virker villedende eller forstyrrende, eller

• c) den skade bevisføringen kan påføre mistenkte, fornærmede, et vitne eller en tredjeperson.

Når hensynet til sakens opplysning tilsier det, skal retten ta opp spørsmål om ytterligere bevisføring med partene, jf. § 30-1. Uten hensyn til partenes standpunkt kan retten beslutte ytterligere bevisføring, men i alminnelighet ikke for å opplyse saken til mistenktes ugunst.

Avgjørelsen av om et faktisk forhold skal legges til grunn som tilstrekkelig underbygget, skal treffes etter en samlet vurdering av bevisene i lys av alminnelige erfaringssetninger og kjensgjerninger. For straffansvar kreves bevis utover enhver rimelig tvil.

Kongen kan gi forskrift om lagring av bevis, jf. § 7-1 tredje ledd.

Straffesakens aktører kan ikke innhente eller benytte bevis som er omfattet av forbud etter §§ 8-2 til 8-5 på noe stadium av prosessen, med mindre annet er bestemt.

Det gjelder bevisforbud for

• a) opplysninger som er hemmelige av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser,

• b) innholdet i regjeringsnotater og drøftelser i regjeringskonferanser,

• c) drøftelser i domskonferanser, og

• d) opplysninger som er unntatt innsyn etter §§ 6-7 annet punktum og 6-8.

(1) Det gjelder bevisforbud for fortrolig kommunikasjon med

• a) prester eller forstandere i registrerte trossamfunn,

• b) advokater, forsvarere, meklingsmenn i ekteskapssaker,

• c) leger, psykologer, apotekere, jordmødre, sykepleiere og annet helsepersonell etter helsepersonelloven § 48, og

• d) andre i stillinger som innebærer sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, rettshjelp eller medisinsk behandling som må likestilles med virksomhet angitt i bokstav a til c.

Det gjelder også bevisforbud for materiale som står i nær sammenheng med den fortrolige kommunikasjonen.

(2) Det gjelder bevisforbud for opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt for noen i arbeid eller tjeneste for

• a) forvaltningsorgan,

• b) familievernkontor,

• c) postoperatør,

• d) tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste,

• e) elektronisk kommunikasjonsinstallatør, eller

• f) statens lufthavnsselskap.

(3) Det gjelder bevisforbud om innholdet i rettsforhandlinger som en domstol har pålagt de tilstedeværende taushet om.

Det gjelder bevisforbud for

• a) opplysninger som er omfattet av pressens vern av kilder etter § 9-4, og

• b) forretnings- eller driftshemmeligheter noen har rett til ikke å forklare seg om etter § 9-5.

Det gjelder bevisforbud for opplysninger som er innhentet eller tilgjengeliggjort på rettsstridig måte, når det er grunn til det. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på

• det rettsstridige beviservervets grovhet,

• om bruken av beviset vil krenke beskyttelsesverdige interesser, og

• om det er reagert mot beviservervet på en måte som må antas å forebygge fremtidige krenkelser.

(1) Det gjelder ikke bevisforbud ved samtykke fra

• a) Kongen i tilfeller som nevnt i § 8-2 bokstav a,

• b) påtalemyndigheten i tilfeller som nevnt i § 8-2 bokstav d,

• c) den som har krav på hemmelighold i tilfeller som nevnt i § 8-3,

• d) rett myndighet i tilfeller som nevnt i § 8-3 annet ledd, og

• e) den som er vernet etter §§ 9-4 og 9-5 i tilfeller som nevnt i § 8-4.

(2) Det gjelder ikke bevisforbud etter § 8-3 annet ledd når særlige forhold tilsier unntak fra bevisforbudet.

(3) Det gjelder ikke bevisforbud etter §§ 8-3 første ledd eller 8-4 hvis noen som nevnt i bestemmelsene med skjellig grunn mistenktes å være medskyldig i det straffbare forholdet.

(4) Det gjelder ikke bevisforbud ved nærliggende fare for at mistenkte vil bli uriktig straffet eller ilagt en vesentlig strengere reaksjon uten beviset.

(1) Retten kan pålegge taushet om bevis som tillates etter § 8-6, med mindre samtykke etter bestemmelsens første ledd gjør unntak også for slikt pålegg.

(2) Spørsmål om å gjøre unntak fra bevisforbud etter § 8-6 annet ledd, jf. § 8-3 annet ledd, skal forelegges rett myndighet til uttalelse.

(3) Spørsmål om å gjøre unntak fra bevisforbud etter § 8-6 fjerde ledd, jf. § 8-2 bokstav a eller d, behandles med særskilt advokat og dommer etter §§ 3-25 og 6-11.

Mistenkte kan la være å forklare seg.

(1) Vitner plikter å forklare seg for retten.

(2) Forklaringsplikt for politiet har bare

• a) personer som avhøres etter § 10-7 første ledd første punktum,

• b) offentlige tjenestemenn og andre som handler på vegne av stat eller kommune om forhold de er blitt kjent med i sin stilling eller sitt verv, dersom dette kan skje uten å krenke taushetsplikt de har etter lov, forskrift eller instruks, og

• c) personer som har taushetsplikt etter finansforetaksloven § 9-6, forsikringsloven § 1-6, verdipapirhandelloven § 10-9 eller verdipapirregisterloven § 8-1 om forhold som omfattes av taushetsplikten eller taushetsplikt etter avtale.

(3) Forklaringsplikt innebærer også at vitnet må friske opp sin kjennskap til saken, blant annet ved å undersøke eller gjennomgå bevis som vitnet har tilgang til, herunder regnskap, møtereferater mv., og om nødvendig gjøre notater eller ta med gjenstander, hvis den som har innkalt vitnet, har anmodet om det.

(1) Enhver er fritatt fra å forklare seg i sak mot en av sine nærmeste, jf. straffeloven § 9.

(2) Enhver er fritatt fra å besvare et spørsmål når svaret kan

• a) utsette vedkommende eller en av dennes nærmeste for straff, eller

• b) medføre et vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art for vedkommende eller en av dennes nærmeste, og sakens art, svarets betydning for sakens opplysning og forholdene ellers gjør det urimelig å kreve at vedkommende forklarer seg.

(1) Ingen har forklaringsplikt om opplysninger fra fortrolig kommunikasjon i sitt journalistiske virke eller om kildene til opplysningene. Forklaringsfritaket gjelder også materiale som står i nær sammenheng med den fortrolige kommunikasjonen.

(2) Det gjelder likevel forklaringsplikt når særlige forhold unntaksvis tilsier det. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på

• om forklaringen er nødvendig for sakens opplysning,

• om vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis, og

• journalistens arbeid og den samfunnsmessige betydningen av dette.

Ingen har forklaringsplikt om forretnings- eller driftshemmeligheter hvis ikke hensynet til sakens opplysning gjør forklaring påkrevd.

(1) Vitner som bor eller oppholder seg i Norge, har etter innkalling plikt til å møte for politiet og retten, med mindre annet er bestemt. For mistenkte gjelder det samme overfor politiet. Mistenkte plikter å møte til rettsmøte etter § 31-4.

(2) Den som har gitt klart uttrykk for ikke å ville forklare seg, har ikke møteplikt for politiet, med mindre vedkommende har forklaringsplikt etter § 9-2 annet ledd.

(3) Møteplikt gjelder ikke for den som har gyldig fravær etter § 33-1 første ledd. Vedkommende skal straks gi melding om fravær.

(1) Påtalemyndigheten kan innkalle til politiavhør. Den som ikke har adgang til å avgi forklaring eller ikke har møteplikt etter § 10-1 annet og tredje ledd, skal ikke innkalles.

(2) Innkallingen skal opplyse om hva saken gjelder, formålet med avhøret, tid og sted for oppmøtet og virkningene av ikke å møte uten gyldig fravær. Det skal også opplyses om unntaket fra møteplikt etter § 10-1 annet ledd.

(3) Innkalling skal så vidt mulig skje senest 3 dager før tidspunktet for oppmøte og skal forkynnes, med mindre forkynning er åpenbart unødvendig. Innkalles et barn under 14 år som vitne, forkynnes innkallingen for barnets foresatte, som i så fall er ansvarlige for at barnet møter. Er barnet under 18 år, skal de foresatte i alminnelighet underrettes, og i så fall plikter de foresatte å sørge for at barnet så vidt mulig får anledning til å møte, og skal straks gi underretning om dette ikke kan skje.

(1) Påtalemyndigheten eller retten kan innkalle vitner til rettsmøte for avhør. Forsvarer kan innkalle vitner for mistenkte. Mistenkte innkalles til rettsmøte etter § 31-2.

(2) Vitner som ikke har adgang til å forklare seg, skal som regel ikke innkalles. Vitner som ikke har forklaringsplikt, kan innkalles når det er grunn til det. Spørsmål om forklaringsadgang og forklaringsplikt bør så vidt mulig avklares før innkalling skjer.

(3) For innkallingen gjelder § 10-2 annet ledd første punktum og tredje ledd tilsvarende. Det skal i tillegg opplyses om rett til utgiftsdekning og møtegodtgjørelse, jf. § 31-3.

(4) Innkaller forsvareren vitner etter første ledd, kan retten kreve at det blir innbetalt et tilstrekkelig beløp til å dekke utgiftene. Finner retten at det har vært rimelig grunn til innkallingen, erstattes utgiftene av staten.

(1) Mistenkte skal før første avhør gjøres kjent med

• a) retten til å forholde seg taus,

• b) hva saken gjelder,

• c) hva et avhør innebærer, og hva det benyttes til,

• d) retten til å la seg bistå av forsvarer, og om slik bistand dekkes av det offentlige,

• e) betydningen av uforbeholden tilståelse som formildende omstendighet, jf. straffeloven § 78 bokstav f, og

• f) reglene om forenklet behandling etter kapittel 36 og straffetilsagn etter §§ 28-7 og 29-8 når det er aktuelt med sikte på nødvendige avklaringer.

Ved gjentatte avhør skal mistenkte på ny gjøres oppmerksom på forhold som nevnt i bokstav a til f når det er grunn til det.

(2) Enhver skal før avhør gjøres oppmerksom på reglene om forklaringsplikt og aktuelle forklaringsforbud og forklaringsfritak, jf. kapittel 8 og 9. Dette gjelder likevel ikke vitner som på grunn av alder eller psykisk avvikstilstand ikke har forutsetninger for å ta stilling til om vedkommende bør forklare seg. Oppgir noen at de ikke har rett eller plikt til å forklare seg etter reglene i kapittel 8 eller §§ 9-3 til 9-5, skal dette legges til grunn med mindre det er holdepunkter for det motsatte.

(3) Enhver som skal forklare seg, skal oppfordres til å avgi en fullstendig og sannferdig forklaring og gjøres oppmerksom på det ansvar som følger med uriktig anklage, jf. straffeloven § 222. Vitner skal også informeres om det ansvar som følger med uriktig forklaring, jf. straffeloven § 221.

(4) Fornærmede og etterlatte skal før første avhør gjøres kjent med sine rettigheter i saken, jf. § 4-2 første ledd.

(1) Enhver som avhøres, skal før vedkommende forklarer seg, svare på spørsmål om navn, fødselsdato, stilling og bostedsadresse.

(2) Ved avhør i retten kan rettens leder tillate at mistenkte eller vitnet oppgir arbeidssted i stedet for bopel. I så fall kan det kreves at bopel oppgis skriftlig til retten. Er det fare for at vedkommende eller en av vedkommendes nærmeste etter straffeloven § 9 ellers kan bli utsatt for et lovbrudd som krenker liv, helse eller frihet, eller for vesentlig velferdstap av annen art, kan arbeidsstedet oppgis skriftlig.

(3) Vitner skal redegjøre for sitt forhold til mistenkte og fornærmede. De skal også opplyse om andre omstendigheter som kan ha betydning for bedømmelsen av forklaringen.

(1) Avhør skal gjennomføres hensynsfullt og på en måte som sikrer god kommunikasjon. Er vedkommende ung, i en psykisk avvikstilstand, døv, stum, eller tilsier andre forhold en særlig kommunikasjonsform, må det tas hensyn til dette. Enhver som ikke har tilstrekkelige ferdigheter i norsk, har rett til at det kommuniseres på et språk vedkommende behersker, om nødvendig med tolk.

(2) Tortur, trusler, tvang, forledelse, bruk av midler som nedsetter bevisstheten eller evnen til fri selvbestemmelse, eller testing av fysiologiske reaksjoner skal ikke benyttes. Avhøret skal heller ikke trette ut den som avhøres.

(3) Det skal ikke stilles spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, eller forutsetter noe som er tvilsomt, med mindre det gjøres for å prøve påliteligheten av opplysninger den som forklarer seg, tidligere har gitt, eller andre særlige forhold gjør det forsvarlig.

(4) Har den som avhøres, verge, skal vergen som regel gis anledning til å delta og uttale seg. Den som møter med barn under 16 år i retten, har krav på godtgjørelse som fastsatt for vitner.

(5) Vitner avhøres enkeltvis med mindre forklaringene gir grunn til å stille dem opp mot hverandre.

(6) Mistenkte skal gis anledning til å gjendrive de grunner som mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for vedkommende, jf. § 13-5 første ledd.

(1) Politiets avhør av vitner under 16 år eller som er psykisk utviklingshemmet eller har tilsvarende funksjonssvikt, skal som regel foretas av en særlig skikket person under ledelse av påtalemyndigheten, når saken gjelder overtredelse av straffeloven kapittel 26 eller §§ 273, 275, 282 eller 284. Avhør kan også ellers gjennomføres etter denne bestemmelsen når hensynet til den som skal avhøres, og sakens karakter tilsier det.

(2) Avhøret gjennomføres så snart som mulig etter at etterforskingen ble igangsatt, eller påtalemyndigheten ble klar over behovet for avhør. Spørsmål som ønskes stilt av forsvarer eller bistandsadvokat, forelegges den som foretar avhøret. Spørsmålene skal stilles med mindre det er klart utilrådelig av hensyn til vitnet eller etterforskingen.

(3) Varsel til mistenkte om avhøret kan utsettes dersom hensynet til etterforskingen krever det. Dersom mistenkte ikke er kjent med avhøret, skal den som foretar avhøret, særlig iaktta mistenktes interesser. Mistenkte skal varsles snarest mulig etter avhøret og orienteres om retten til å kreve supplerende avhør, jf. § 13-7.

(4) Mistenkte skal snarest mulig orienteres skriftlig om at avspilling av avhøret kan tre i stedet for avhør under hovedforhandling, jf. § 10-9 tredje ledd bokstav c.

(1) Politiforklaringer skal sikres med lyd- og bildeopptak, med mindre det etter sakens art eller forklaringens betydning er unødvendig. Dersom det ikke gjøres opptak, skal forklaringen nedtegnes så raskt som mulig, jf. § 13-5 tredje ledd.

(2) Det skal snarest mulig skrives rapport fra avhøret med

• a) sammendrag med opplysninger av betydning for saken,

• b) angivelse av avhørets varighet, og

• c) angivelse av om lovens krav er fulgt, jf. §§ 10-4 og 10-6.

Rapporten skal leses opp for eller gjennomleses av den som er avhørt, og så vidt mulig forelegges vedkommende for rettelser og merknader.

(3) Rettslige forklaringer skal dokumenteres etter reglene i domstolloven §§ 134 a til 134 c.

(1) Under hoved- og ankeforhandling skal forklaringer gis muntlig og direkte for den dømmende rett, med mindre annet er bestemt. Mistenkte har rett til å imøtegå forklaringer og skal gis anledning til å stille spørsmål til vitnene i saken, jf. §§ 7-1 annet ledd og 35-4 tredje ledd og femte ledd.

(2) Lyd- og bildeopptak av en forklaring avgitt for retten eller i tilrettelagt avhør etter § 10-7 skal som regel spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for muntlig og direkte avhør når hensynet til forsvarlig saksopplysning ikke taler mot det. Ved vurderingen skal det særlig tas hensyn til partenes syn.

(3) Forklaring avgitt i anledning saken kan ellers gjengis dersom den

• a) er i strid med det som forklares for retten,

• b) omhandler forhold som mistenkte eller vitnet ikke kan eller vil forklare seg om,

• c) er avgitt av et vitne som ikke har møtt, og muntlig og direkte avhør ikke er mulig eller gjennomføringen vil være uforholdsmessig, eller

• d) er avgitt av mistenkte som er fraværende uten gyldig grunn.

(4) Tidligere avgitt forklaring kan ikke føres etter annet eller tredje ledd dersom det strider mot mistenktes rett til imøtegåelse, jf. § 7-1 annet ledd. Er retten til imøtegåelse uttrykkelig frafalt av partene, kan forklaringen i alle tilfeller gjengis. Felles saksfremstilling etter § 34-11 kan gjengis selv om den inneholder elementer av forklaring.

(1) Tiltak som sikrer hemmelighold av et vitnes identitet, kan besluttes av retten etter begjæring fra statsadvokaten når det er nødvendig til vern av person eller offentlig interesse som angitt i § 6-8 første ledd bokstav a til e, og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til mistenktes forsvar.

(2) Vitnets navn og forhold av betydning for spørsmålet om tiltak etter første ledd skal gjøres kjent for sakens aktører, foruten mistenkte. Ved særlig behov for å beskytte vitnet kan slik informasjon likevel holdes hemmelig for lekdommere, forsvarer og bistandsadvokat. Forsvareren og bistandsadvokaten kan motsette seg å motta opplysningene.

(3) Den som mottar opplysninger etter annet ledd, plikter å bevare taushet om disse. Taushetsplikten faller bare bort hvis retten avslår begjæringen om tiltak etter første ledd, og det er klart at påtalemyndigheten likevel vil benytte forklaringen.

(4) Bare de dommerne som er gjort kjent med taushetsbelagte opplysninger, behandler begjæringen. Aktører som ikke skal motta opplysningene, kan pålegges å forlate rettsmøtet når begjæringen behandles.

Kongen kan gi forskrift om tilrettelagt avhør etter § 10-7.

(1) Partene, fornærmede og retten kan søke bistand hos personer med særlig kunnskap eller erfaring på et bestemt felt.

(2) Den sakkyndige kan antas av partene eller fornærmede eller oppnevnes av retten etter reglene i dette kapitlet.

(1) Er den sakkyndige antatt av påtalemyndigheten eller oppnevnt av retten, skal det utarbeides skriftlig mandat. Mandatet kan gis muntlig dersom særlige forhold tilsier det. Når mistenkte eller fornærmede antar sakkyndig, bør det utarbeides mandat.

(2) Det skal fremgå av mandatet

• a) hvilke spørsmål den sakkyndige skal uttale seg om,

• b) hvilken type kunnskap som etterspørres,

• c) hvilket faktisk grunnlag sakkyndiguttalelsen skal bygge på,

• d) at det skal gis uttrykk for eventuell usikkerhet,

• e) hva som er oppdragets omfang, herunder om den sakkyndige i tillegg til skriftlig redegjørelse skal forklare seg i retten,

• f) at oppdragsgiver skal kontaktes ved spørsmål om mandatets innhold, herunder hvordan oppdraget skal utføres,

• g) hvilken frist som gjelder for besvarelse, og

• h) at det skal gis oppdragsbekreftelse etter § 11-8.

(3) Endringer i mandatet skal fastsettes skriftlig.

(4) Når retten oppnevner sakkyndig, kan den pålegge påtalemyndigheten, forsvareren eller bistandsadvokaten å utarbeide forslag til mandat eller til endring i mandatet.

(1) En rettsoppnevnt sakkyndig skal besvare mandatet skriftlig i et klart og tydelig språk. Besvarelsen kan gis muntlig dersom særlige forhold tilsier det. Uttalelsen skal

• a) baseres på etterprøvbar kunnskap,

• b) skille mellom premisser, vurderinger og konklusjon,

• c) tydeliggjøre eventuell usikkerhet,

• d) oppgi om det er innhentet opplysninger, og

• e) leveres til fastsatt frist.

(2) Endringer i besvarelsen skal skje skriftlig.

(3) Reglene i første og annet ledd bør følges av enhver sakkyndig så langt de passer.

(1) Retten skal oppnevne sakkyndig etter begjæring fra

• a) påtalemyndigheten, med mindre saken gjelder et forhold som ikke er straffbart, eller straffansvaret er falt bort, og

• b) mistenkte, dersom påtalemyndigheten ikke etterkommer ønske om sakkyndigbistand som har betydning for saken.

(2) Retten kan av eget tiltak oppnevne sakkyndig når det anses nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst, jf. § 7-4. Etter at tiltale er reist kan retten avslå begjæringer etter første ledd dersom uttalelser fra den sakkyndige som begjæres oppnevnt, ikke har betydning for saken.

(1) I begjæring til retten om oppnevning av sakkyndig skal det angis

• a) hvilke spørsmål den sakkyndige skal uttale seg om,

• b) hvilken betydning det vil ha for saken å få spørsmålene nærmere avklart, og

• c) hvilken type fagkyndighet det antas å være behov for.

(2) Begjæringen bør inneholde forslag til

• a) mandat, og

• b) hvem som kan oppnevnes, med opplysninger om bindinger til sakens aktører.

(3) Før begjæring inngis, bør motparten og fornærmede gis anledning til å uttale seg.

(4) Ved begjæring til påtalemyndigheten om at det skal antas sakkyndig, skal bestemmelsene i første til tredje ledd iakttas.

(1) Sakkyndig som oppnevnes av retten, plikter å gjøre tjeneste. Det skal oppnevnes én sakkyndig med mindre spørsmålet som skal besvares, krever flere sakkyndige.

(2) Den sakkyndige skal forut for oppnevningen kontaktes for å avklare forutsetningene for oppdraget og om vedkommende ønsker og har anledning til å påta seg det. Erklærer vedkommende seg uvillig, bør en annen som regel oppnevnes.

(3) Er det opprettet faste utvalg av sakkyndige, velges den sakkyndige som regel fra disse.

(4) Foreslår partene den samme sakkyndige, oppnevnes denne med mindre særlige forhold taler imot det.

(5) Kongen kan opprette utvalg av sakkyndige for bestemte sakstyper.

(1) Som sakkyndig skal retten ikke oppnevne noen som etter domstolloven § 106 eller § 108 ville være inhabil som dommer. Oppnevning bør unngås når tilknytning til partene, andre sakkyndige eller andre forhold gjør at det kan reises tvil om den sakkyndiges uavhengighet eller upartiskhet.

(2) Kravene etter første ledd kommer så vidt mulig til anvendelse for sakkyndig som antas av påtalemyndigheten.

(1) Den sakkyndige skal skriftlig

• a) bekrefte at oppdraget er mottatt,

• b) dokumentere sine faglige forutsetninger for utførelsen av oppdraget, herunder utdannelse og erfaring, og

• c) opplyse om eventuell tilknytning til partene eller andre involverte.

Oppdragsbekreftelsen kan gis muntlig dersom særlige forhold tilsier det.

(2) Sakkyndige skal informere om eventuelle endringer i forutsetningene for oppdraget.

(3) Rettsoppnevnt sakkyndig kan henvende seg til retten for å få bistand til å innhente opplysninger fra partene eller andre.

(1) Det skal for hele riket være en kommisjon som veiledende organ i medisinske spørsmål. Medlemmene oppnevnes av Kongen. Kommisjonen kan deles i flere avdelinger.

(2) Erklæringer og uttalelser gitt av sakkyndige skal forelegges kommisjonen når fagområdet faller inn under kommisjonens virksomhet.

(3) Den sakkyndige skal, med mindre annet er bestemt, straks sende kommisjonen

• a) en kopi av erklæringen som overleveres oppdragsgiver, og

• b) uttalelser som avviker fra eller utfyller erklæringen på vesentlige punkter.

(4) Kommisjonen skal gjøre oppdragsgiver oppmerksom på eventuelle mangler.

(5) Kongen kan opprette utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer på andre bestemte fagfelt.

(1) Sakkyndige innkalles for retten og møter og avhøres der etter reglene om vitner. Retten kan likevel tillate den sakkyndige å ta del under hele forhandlingen, stille spørsmål til parter og vitner og stille spørsmål til og rådføre seg med andre sakkyndige.

(2) Den sakkyndige skal bekrefte med forsikring at vervet er utført og vil fullføres samvittighetsfullt og etter beste overbevisning.

(3) En sakkyndig som deltar i rettslig bevissikring etter kapittel 12, avgir forsikring før undersøkelsen tar til.

Sakkyndige har taushetsplikt om det de får kjennskap til i anledning oppdraget. Domstolloven § 63 a kommer tilsvarende til anvendelse.

(1) Sakkyndig oppnevnt av retten har krav på godtgjørelse etter særskilt lov.

(2) Fastsatt godtgjørelse kan etter klage eller av eget tiltak prøves av departementet.

(3) Retten dekker kostnader til sakkyndige som mistenkte eller fornærmede har antatt, dersom bistanden var nødvendig.

Kongen kan gi forskrift om

• a) utformingen av mandat og tilleggsmandat til sakkyndige,

• b) oppnevning av sakkyndige i saker hvor det vil bli gitt opplysninger som er sikkerhetsgradert etter sikkerhetsloven,

• c) Den rettsmedisinske kommisjon og dens arbeidsordning og andre utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer på bestemte fagfelt,

• d) godtgjørelse til sakkyndig antatt av påtalemyndigheten, og

• e) antakelse av faste sakkyndige.

Bevis kan sikres i rettsmøte ved avhør eller undersøkelse av ting når det er særskilt bestemt eller

• a) det er fare for at beviset ellers kan gå tapt eller verdien av det bli forringet,

• b) et vitne med forklaringsplikt for retten ikke vil forklare seg for politiet,

• c) et vitne er fritatt for møteplikt etter § 10-1 tredje ledd, jf. § 33-1 første ledd, eller

• d) beviset ikke kan føres under hoved- eller ankeforhandling uten uforholdsmessig ulempe eller utgift.

(1) Før tiltalen er oversendt retten, kan bevissikring etter § 12-1 skje etter begjæring fra påtalemyndigheten eller mistenkte.

(2) Når påtalemyndigheten begjærer bevissikring, bedømmer den selv om vilkårene er til stede. Forut for tiltale plikter retten å etterkomme begjæringen, med mindre den finner at

• a) det forhold etterforskingen gjelder, ikke er straffbart,

• b) straffansvaret er falt bort, eller

• c) det ikke er lovlig adgang til å ta begjæringen til følge.

(3) Begjærer mistenkte bevissikring, kan retten kreve at det blir innbetalt et tilstrekkelig beløp til å dekke utgiftene. Finner påtalemyndigheten eller den dømmende rett at det har vært rimelig grunn til bevissikringen, erstattes utgiftene av staten.

(4) Når bevissikring blir begjært, skal underretning samtidig gis til motparten, bistandsadvokaten og den som fremmer sivile krav etter kapittel 43.

(1) Etterforskingen skal skaffe til veie slike opplysninger om et mulig straffbart forhold som er nødvendige for å

• a) avgjøre spørsmålet om påtale,

• b) forberede rettens behandling av skyld- og reaksjonsspørsmål, og

• c) sikre fullbyrding av straff og andre reaksjoner.

(2) Etterforsking kan også skje for å

• a) avverge en straffbar handling,

• b) forberede barneverntjenestens behandling av spørsmål om tiltak overfor mistenkte etter barnevernloven kapittel 4 i anledning det forhold mistanken gjelder, eller

• c) avklare årsaksforhold og hendelsesforløp ved brann og andre ulykker, forsvinninger eller når noen dør plutselig og uventet.

(1) Etterforsking kan skje når og så lenge det er rimelig grunn til nærmere undersøkelser om et mulig eller forestående straffbart forhold. Ved vurderingen av om etterforsking skal iverksettes, skal det tas hensyn til

• sannsynligheten for at det er eller vil bli begått et straffbart forhold,

• sakens karakter,

• forventet ressursbruk, og

• sakens antatte utfall.

(2) Etterforsking kan besluttes selv om mistenkte ikke er tilregnelig, jf. straffeloven § 20. Dette gjelder også når tilstanden har medført at mistenkte ikke har utvist skyld.

(3) Etterforsking med formål som nevnt i § 13-1 annet ledd bokstav c kan foretas når det er rimelig grunn til nærmere undersøkelser, uten hensyn til om det er holdepunkter for at det foreligger straffbart forhold.

Anmeldelse av straffbare handlinger inngis til politiet. Muntlig anmeldelse skal skrives ned, dateres og så vidt mulig signeres av anmelder.

(1) Etterforsking besluttes, ledes og avsluttes av påtalemyndigheten. Etterforskingen skal styres, slik at formålet etter § 13-1 ivaretas, og kravene til gjennomføring etter § 13-5 overholdes. Tjenestepersoner i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten, kan iverksette etterforsking så langt det følger av fullmakt.

(2) Etterforskingen utføres som regel av tjenestepersoner i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten. Selv om det ikke foreligger beslutning etter første ledd, kan det foretas etterforskingsskritt som ikke uten skade kan utsettes.

(1) Etterforskingen skal være objektiv. Både det som taler mot og det som taler til fordel for en mistenkt, skal søkes klarlagt. Etterforskingen skal være så hensynsfull som mulig, herunder slik at ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe.

(2) Etterforskingen skal utføres planmessig, konsentrert og hurtig, herunder slik at spørsmålet om påtale kan avgjøres innen rimelig tid, jf. § 28-1 første ledd.

(3) Etterforskingen skal dokumenteres. Opplysninger av betydning som ikke er sikret på annen måte, skal nedtegnes. Det skal utarbeides en oversikt over sakens opplysninger, jf. § 6-1.

(1) Underretning om anmeldelse og beslutning om å iverksette etterforsking skal som regel gis mistenkte, fornærmede, direkte skadelidte, etterlatte og berørte myndigheter.

(2) Forsvarer og bistandsadvokat skal så vidt mulig og med rimelig varsel underrettes om etterforskingsskritt når de har rett til å delta.

(3) Barneverntjenesten skal som regel underrettes om iverksatt etterforsking og om avhør av mistenkte når vedkommende er under 18 år, og forholdet ikke er bagatellmessig.

(4) De som skal underrettes etter første ledd, skal i rimelig utstrekning holdes orientert om sakens utvikling og fremdrift.

(5) Underretning og varsling etter denne bestemmelsen kan utsettes eller unnlates helt av grunner som nevnt i § 6-4 første ledd.

(1) Mistenkte, fornærmede og etterlatte kan fremsette begjæring til påtalemyndigheten om etterforskingsskritt. Begjæringen skal fremsettes så snart det er rimelig foranledning til det, og skal begrunnes. Påtalemyndigheten kan fastsette en frist for å fremme begjæring.

(2) Begjæring fra mistenkte skal etterkommes når det anses rimelig av hensyn til vedkommendes forsvar eller for å avkrefte mistanken.

(3) Den som har fremmet begjæringen, skal straks underrettes om påtalemyndighetens beslutning. Mistenkte kan kreve at begjæringen forelegges retten for avgjørelse.

(1) Etterforskingen kan utsettes midlertidig dersom den for en lengre eller ubestemt tid ikke kan ferdigstilles fordi mistenkte oppholder seg på ukjent sted eller i utlandet, eller det foreligger andre hindringer.

(2) Etterforskingen gjenopptas så snart hindringen bortfaller.

Kongen kan gi forskrift om hvem som skal utføre etterforskingen i bestemte tilfeller.

(1) Tvangstiltak etter denne del kan bare benyttes når det foreligger skjellig grunn til å mistenke at det er begått en straffbar handling, med mindre annet er bestemt. For tiltak rettet mot en som er mistenkt for å ha begått handlingen, gjelder mistankekravet overfor vedkommende. Tvangstiltak kan benyttes overfor personer som ikke er tilregnelige, jf. straffeloven § 20. Det gjelder selv om tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

(2) Tvangstiltak kan bare benyttes når inngrepet er nødvendig og forholdsmessig. Ved vurderingen skal det tas hensyn til om mindre inngripende tiltak i tilstrekkelig grad kan ivareta formålet, og

• sannsynligheten for at formålet med tiltaket vil bli ivaretatt,

• inngrepets virkning for den som rammes, og

• sakens karakter.

(1) Tvangstiltak etter kapittel 18 til 21 og § 22-3 kan benyttes som ledd i etterforskingen når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av straffeloven §§ 131 eller 134 eller av §§ 232 eller 328, jf. § 79 bokstav c, eller av § 275.

(2) Politiets sikkerhetstjeneste kan også gis tillatelse til å benytte slike tvangstiltak når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av

• a) straffeloven kapittel 17 eller §§ 133, 135, 136, 136 a eller 142 eller av §§ 139, 140, 192, 194, 238, 239, 240, 241, 242, 355, 356, 357 eller 358, og som begås med sabotasjehensikt, eller av §§ 251, 254, 256, 263 eller 273, og som retter seg mot medlemmer av kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater, eller

• b) lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5.

(3) Tillatelse til å benytte tvangstiltak som nevnt i §§ 18-5, 20-2, 20-3, 20-4 og 21-3 annet ledd kan bare gis når det antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen. Politiets sikkerhetstjeneste kan bare gis tillatelse til å benytte tvangstiltak som nevnt i §§ 20-3, 20-4 og 21-3 annet ledd når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 131, 133, 134 eller 142, eller av §§ 251, 254, 256, 263, 273 eller 275 og som retter seg mot medlemmer av kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.

(1) Retten beslutter tvangstiltak etter påtalemyndighetens begjæring med mindre annet er bestemt. Påtalemyndigheten kan også når den selv er gitt beslutningsmyndighet, begjære rettens beslutning hvis forholdene tilsier det. Når påtalemyndigheten i politiet fremmer begjæring eller treffer beslutning om tiltak etter kapittel 20 eller 21, avgjør politimesteren eller visepolitimesteren spørsmålet. I politimesterens fravær kan vedkommendes faste stedfortreder treffe avgjørelsen. Politimesteren kan, med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten, bestemme at også andre av påtalemyndighetens tjenestepersoner i ledende stillinger skal ha samme kompetanse som politimesterens faste stedfortreder.

(2) Påtalemyndigheten kan beslutte tvangstiltak dersom formålet med tiltaket ellers vil kunne forspilles. Spørsmål om å opprettholde tvangstiltak skal snarest mulig bringes inn for retten. Beslutning om tvangstiltak etter kapittel 20 og §§ 18-5, 19-2, 19-6 første ledd annet punktum, 19-8 og 22-5 skal forelegges retten for etterfølgende godkjennelse senest innen 24 timer etter at tvangstiltaket ble iverksatt.

(3) Tjenestepersoner i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten, kan dersom formålet med tiltaket ellers vil kunne forspilles, foreta

• a) pågripelse,

• b) ransaking og avsperring av steder mv.,

• c) beslag, og

• d) undersøkelse av ting.

Rapport om slike tvangstiltak skal straks forelegges påtalemyndigheten, som fører kontroll med de inngrep som er gjort, og treffer nødvendige beslutninger.

(4) Beslutning etter denne bestemmelsen kan til enhver tid omgjøres.

(1) Påtalemyndighetens begjæringer og beslutninger om tvangstiltak skal være skriftlige og angi hva tiltaket går ut på, hvem det retter seg mot, og opplysninger om det rettslige og faktiske grunnlaget for tiltaket, herunder formålet.

(2) Dersom det ikke er tid til å utforme skriftlig beslutning uten at formålet med tiltaket vil kunne forspilles, kan beslutningen gis muntlig. I så fall skal den snarest mulig nedtegnes.

(1) Tvangstiltak gjennomføres som regel av tjenestepersoner i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten, jf. § 13-4 annet ledd.

(2) Tvangstiltak skal gjennomføres så skånsomt som mulig. Det kan benyttes nødvendig makt og iverksettes tiltak som medfører skade.

(3) Det kan foretas innbrudd for å plassere utstyr for å gjennomføre

• a) ransaking etter kapittel 19,

• b) teknisk sporing etter § 21-2,

• c) skjult kameraovervåking på privat sted etter § 21-3 annet ledd,

• d) romavlytting etter § 20-3, eller

• e) dataavlesing etter § 20-4.

(4) Det kan benyttes uriktige identifikasjonsdokumenter når det er nødvendig for gjennomføring av tvangstiltak. Påtalemyndigheten kan beslutte bruk av slike dokumenter, som offentlig myndigheter plikter å utstede etter begjæring.

(1) Påtalemyndigheten kan pålegge enhver som har vitneplikt i saken, å utlevere nøkler, koder, passord og lignende for å få tilgang til sted eller datasystem når det er nødvendig for å gjennomføre et tvangstiltak. Eier eller tilbyder av nett eller tjeneste kan pålegges å yte nødvendig bistand for gjennomføringen av tvangstiltak etter § 19-7 annet ledd og kapittel 20. Enhver som plikter å vitne i saken, kan pålegges å yte nødvendig bistand for å gjennomføre tvangstiltak etter kapittel 22.

(2) Enhver kan pålegges å medvirke til biometrisk autentisering, ved bruk av fingeravtrykk eller andre biologiske kjennetegn, for å sikre tilgang til sted eller datasystem når det er nødvendig for å gjennomføre et tvangstiltak, eller for å verifisere at vedkommende har tilgang til stedet eller datasystemet. Motsetter vedkommende seg autentiseringen, kan den gjennomføres med tvang.

(1) Retten eller påtalemyndigheten kan pålegge enhver som har vitneplikt i saken, og som får kjennskap til et tvangstiltak, å bevare taushet om tiltaket.

(2) Taushetspålegg gitt av påtalemyndigheten skal så vidt mulig gis skriftlig. Et muntlig pålegg skal snarest mulig nedtegnes.

(3) Personer påtalemyndigheten pålegger taushet, kan kreve at pålegget bringes inn for retten til avgjørelse. Påtalemyndigheten skal opplyse om adgangen til overprøving.

Rettens tillatelse til å benytte tvangstiltak skal ikke gis for lengre tid enn nødvendig og kan gis for inntil 4 uker av gangen, med mindre annet er bestemt. Påtalemyndigheten skal avslutte tvangstiltaket før utløpet av den fastsatte frist, dersom vilkårene for tiltaket ikke lenger er til stede, herunder at det ikke lenger er tilstrekkelig behov for det.

Det skal snarest mulig settes opp en rapport om gjennomført tvangstiltak, med angivelse av resultatet av tiltaket.

(1) Den et tvangstiltak er rettet mot, skal ved iverksettelsen underrettes om det rettslige og faktiske grunnlaget for tvangstiltaket og om adgangen til rettslig prøving, med mindre annet er bestemt. Foreligger det skriftlig beslutning, skal vedkommende ha et eksemplar av denne.

(2) Det gis ikke underretning om pågående tvangstiltak etter kapittel 20 eller 21 eller om tiltak som etter særskilt bestemmelse besluttes uten at mistenkte eller andre tiltaket rammer, varsles eller gis anledning til å uttale seg. Underretning gis når tiltaket er avsluttet, med mindre annet er bestemt.

(3) Underretningen kan utsettes dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskingen i saken eller en annen verserende sak hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskingsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det nødvendig. Begjæring om utsatt underretning må fremsettes innen 2 uker etter at tiltaket er avsluttet. Retten kan beslutte utsatt underretning for inntil 8 uker av gangen, og inntil 4 måneder av gangen dersom etterforskingens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 8 uker vil være uten betydning.

(4) Underretning skal gis senest når tiltale tas ut, eller saken henlegges, og fristen etter § 29-2 første ledd har gått ut. Retten kan likevel bestemme at underretning skal unnlates helt av grunner som angitt for utsettelse i tredje ledd. Dersom det av slike grunner er nødvendig, kan påtalemyndigheten treffe midlertidig beslutning om utsatt underretning, men ikke utover 24 timer.

Kongen kan gi forskrift om krav til rapport og underretning om tvangstiltak, jf. §§ 14-9 og 14-10.

(1) Er det grunn til å frykte at mistenkte ellers vil unndra seg forfølgningen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler, kan det besluttes at vedkommende skal

• a) innlevere pass, førerkort eller lignende dokument,

• b) fremstille seg for politiet eller andre til bestemte tider,

• c) oppholde seg et bestemt sted, stå under tilsyn av eller pålegges kontakt med Kriminalomsorgen, barnevernet eller andre, følge undervisnings- eller behandlingsopplegg eller gis andre passende pålegg,

• d) unnlate å oppsøke bestemte steder eller personer eller pålegges andre passende begrensninger,

• e) stille sikkerhet, jf. § 15-19,

• f) pågripes, eller

• g) fengsles.

Ved pålegg etter bokstav c og d kan det besluttes at mistenkte skal undergis elektronisk kontroll.

(2) Fengsling kan bare besluttes når mistanken gjelder overtredelse av straffebud som etter loven kan medføre fengsel i 2 år eller mer.

(1) Er det nærliggende fare for at mistenkte ellers vil forspille bevis i saken, kan det besluttes tiltak som angitt i § 15-1 første ledd.

(2) Fengsling kan bare besluttes når mistanken gjelder overtredelse av straffebud som etter loven kan medføre fengsel i 2 år eller mer, og faren for bevisforspillelse utgjør en betydelig risiko for straffeforfølgningen. Fare for at mistenkte tilpasser sin egen forklaring, skal ikke tas i betraktning ved vurderingen.

(3) Mistenkte kan ikke holdes fengslet i mer enn 3 måneder etter denne bestemmelsen.

Er det egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet om mistenkte er på frifot, kan det besluttes tiltak som angitt i § 15-1 første ledd dersom

• a) mistanken gjelder overtredelse av et straffebud som kan medføre straff av fengsel i mer enn 10 år, eller av straffeloven §§ 272 eller 274, og

• b) det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken mot vedkommende.

Mistenkte som selv begjærer det overfor påtalemyndigheten, kan pågripes og fengsles for å foregripe soning når det er ubetenkelig.

(1) Er det påkrevd for å hindre at mistenkte på ny begår en straffbar handling, kan det besluttes tiltak som angitt i § 15-1 første ledd. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på karakteren av det lovbruddet mistanken gjelder, og mistenktes tidligere adferd.

(2) Fengsling kan bare besluttes for å hindre at mistenkte på ny begår lovbrudd som utsetter noens liv, helse eller frihet for fare, eller ved gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art.

Er noen med skjellig grunn mistenkt for vilkårsbrudd som nevnt i straffeloven §§ 39 annet ledd, 46 første ledd eller 52 første ledd bokstav a, jf. straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd annet punktum, kan det besluttes tiltak som angitt i § 15-1 når

• a) det er grunn til å frykte at vedkommende ellers vil unndra seg fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler,

• b) vedkommende overfor påtalemyndigheten selv begjærer det for å foregripe soning, og det er ubetenkelig, eller

• c) det er påkrevd for å hindre at vedkommende på ny bryter vilkår.

(1) En mistenkt som uteblir fra politiavhør etter innkalling etter § 10-2, kan pågripes og fremstilles for å få avklart om vedkommende er villig til å forklare seg.

(2) En mistenkt som uteblir fra personundersøkelse etter innkalling etter § 16-1 fjerde ledd eller fra psykiatrisk eller psykologisk undersøkelse etter innkalling etter § 16-2 femte ledd, kan pågripes og fremstilles for undersøkelse. En mistenkt som har uteblitt fra undersøkelse etter § 16-2, eller har møtt beruset, kan fengsles for å sikre gjennomføring av slik undersøkelse når det er grunn til å frykte at vedkommende igjen vil utebli eller møte beruset.

(3) En mistenkt som uteblir fra rettsmøte, kan pågripes og fremstilles eller fengsles til senere rettsmøte. Når det er grunn til å frykte at mistenkte vil utebli fra eller møte beruset til berammet hovedforhandling, kan vedkommende pålegges å stille sikkerhet, pågripes eller fengsles. Fengsling kan bare besluttes når mistenktes tilstedeværelse er nødvendig for gjennomføringen av rettsmøtet, jf. § 33-2.

(4) Det kan besluttes pågripelse av mistenkte for å få gjennomført forkynning av dom når

• a) en mistenkt uteblir fra forkynning etter domstolloven § 159 a annet ledd, eller

• b) forsøk på å forkynne dommen ikke har lykkes, og det har gått mer enn 1 måned siden dommen ble avsagt.

(5) En mistenkt som møter beruset til politiavhør, rettsmøte, undersøkelse eller fremmøteforkynning kan holdes pågrepet inntil vedkommende ikke lenger er påvirket.

(1) Et vitne som er kjent med innkalling til politiavhør etter § 10-2, og uteblir, kan avhentes og fremstilles for å få avklart om vedkommende er villig til å forklare seg for politiet.

(2) Et vitne kan pålegges å stille sikkerhet for oppmøte eller avhentes og holdes i fengslig forvaring inntil vedkommende kan bli avhørt,

• a) ved uteblivelse eller når vedkommende forlater rettsstedet uten gyldig fravær,

• b) når vedkommende møter beruset til rettsmøte, eller

• c) når forhold ved vitnet gir grunn til å frykte at vedkommende vil utebli fra eller møte beruset til berammet hovedforhandling.

Reglene om fengsling gis anvendelse for fengslig forvaring så langt de passer.

(3) Nekter en person å etterkomme rettskraftig pålegg om å gi forklaring, kan det besluttes fengslig forvaring til plikten oppfylles. Det samme gjelder dersom pålegg etter §§ 14-6 første ledd, 19-6 eller 19-7 ikke etterkommes. Vedkommende kan likevel ikke holdes fengslet i mer enn 3 måneder i samme sak eller i annen sak om samme forhold.

(1) En person som er frihetsberøvet i utlandet, kan midlertidig overføres til Norge av hensyn til behandlingen av en straffesak her i landet. Uten hensyn til de øvrige vilkårene i kapittel 14 kan personen holdes frihetsberøvet som forutsatt i beslutning om tilsvarende tiltak i samsvar med den annen stats lovgivning, når det er forholdsmessig, jf. § 14-1 annet ledd. Er ikke vilkårene oppfylt, skal personen tilbakeføres til den annen stat innen en frist retten fastsetter. Frihetsberøvelsen skal straks opphøre dersom vedkommende utenlandske myndighet anmoder om det.

(2) En person som er frihetsberøvet her i landet på grunn av straffbar handling, kan midlertidig overføres til utlandet av hensyn til behandlingen av en straffesak i Norge. Samtykker personen skriftlig til overføringen, kan avgjørelsen treffes av påtalemyndigheten. Vedkommende kan holdes fengslet i utlandet så lenge det foreligger avgjørelse om frihetsberøvelse i Norge. Bortfaller grunnlaget for frihetsberøvelsen, skal påtalemyndigheten straks underrette vedkommende utenlandske myndighet.

(3) Den som overføres til Norge, skal ikke straffeforfølges, berøves friheten eller undergis annen frihetsinnskrenkning på grunn av handling eller dom fra tiden før overføringen. Ved overføring av person til utlandet skal det fastsettes vilkår om tilsvarende begrensninger.

Personer som ikke er tilregnelige etter straffeloven § 20 bokstav b til d, kan bare pågripes og fengsles når det er sannsynlig at det vil bli reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, jf. straffeloven §§ 62 og 63, eller det er reist sak om eller avsagt dom for slik reaksjon.

(1) Personer under 15 år kan ikke fengsles. En mistenkt under 18 år kan bare helt unntaksvis fengsles.

(2) Fremstilling for retten av en mistenkt under 18 år skal skje senest 24 timer etter pågripelsen. Barneverntjenesten skal

• a) varsles om fremstillinger,

• b) ta del i fengslingsmøter, og

• c) overfor retten uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven kapittel 4 og gi informasjon om det arbeidet som pågår med å iverksette tiltak.

(3) Tillatelse til fengsling kan ikke gis for mer enn inntil 2 uker av gangen.

(4) Mistenkte under 18 år kan ikke helt nektes samvær med andre innsatte, jf. § 15-12 første ledd bokstav d. Restriksjoner etter § 15-12 første ledd bokstav b og c skal så vidt mulig ikke omfatte kontakt med omsorgspersoner.

(1) I den utstrekning hensynet til etterforskingen i saken tilsier det, kan det besluttes at den som pågripes eller fengsles etter § 15-2, skal undergis kontroll med eller nektes helt eller delvis

• a) adgang til nyhetskilder,

• b) korrespondanse,

• c) besøk, og

• d) samvær med andre innsatte.

Mistenkte kan bare helt nektes samvær med andre innsatte når slik isolasjon antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen.

(2) Isolasjon kan ikke besluttes for lenger enn 2 uker av gangen og kan bare unntaksvis forlenges.

(3) Besøk fra og korrespondanse med forsvareren kan ikke begrenses. Det samme gjelder kontakt med offentlig myndighet med mindre annet unntaksvis fastsettes uttrykkelig.

(4) Påtalemyndigheten kan beslutte restriksjoner etter første ledd når mistenkte er pågrepet. Retten kan overlate til påtalemyndigheten å bestemme omfang og gjennomføring av restriksjoner under fengsling.

(1) Påtalemyndigheten kan treffe beslutning om tiltak som angitt i § 15-1 første ledd bokstav a til f og om avhenting etter § 15-8. Den beslutningen gjelder, kan kreve den brakt inn for retten.

(2) Enhver som treffer mistenkte på fersk gjerning eller forfølger mistenkte på ferske spor, kan foreta pågripelse etter §§ 15-1, 15-2 og 15-5. Den pågrepne skal straks overgis til politiet når andre har foretatt pågripelsen.

(1) Når pågripelse er foretatt, skal påtalemyndigheten straks underrette mistenktes nærmeste med mindre

• a) det vil være til vesentlig skade for etterforskingen, eller

• b) mistenkte motsetter seg det, og ikke særlige forhold tilsier at det gis underretning.

(2) Fremstilles mistenkte for fengsling etter § 15-15, avgjøres spørsmålet om å unnlate underretning etter første ledd bokstav a av retten.

(1) Den som er pågrepet, skal løslates eller fremstilles for retten med begjæring om fengsling snarest mulig og senest den andre dagen etter pågripelsen. Domstolloven § 149 første ledd gjelder ikke ved beregning av fristen.

(2) Påtalemyndigheten skal ta del ved behandlingen av fengslingsspørsmålet med mindre det er forbundet med betydelig ulempe, og det etter omstendighetene vurderes som unødvendig.

(3) Tiltak som angitt i § 15-1 første ledd bokstav a til e faller bort når mistenkte fengsles.

(1) Ved begjæring om fengslingsforlengelse skal det om etterforskingen opplyses

• a) hva som er gjort siden forrige fengslingsmøte,

• b) hva som gjenstår, og

• c) når den ventes avsluttet.

(2) Mistenkte kan gi avkall på retten til å ta del i rettsmøtet. Mistenkte kan også samtykke til at fengslingsspørsmålet behandles skriftlig.

(3) Fengslingstillatelsen kan forlenges med inntil 8 uker dersom forhold ved etterforskingen eller andre særlige forhold tilsier at fornyet prøving innen 4 uker er uten betydning.

(4) Mistenkte skal løslates når fristen i fengslingsbeslutningen er utløpt, og ellers når

• a) vilkårene for fengsling ikke lenger er til stede, eller

• b) saken ikke fremmes med tilstrekkelig hurtighet, og fortsatt varetekt av den grunn ikke er rimelig.

(1) Mistenkte kan holdes fortsatt fengslet uten forlengelse etter § 15-16

• a) under hovedforhandlingen,

• b) inntil 2 uker i påvente av dom, og

• c) inntil 4 uker etter ubetinget dom på frihetsstraff eller dom som forkaster anke over slik dom.

Den dømmende rett kan løslate mistenkte eller sette en kortere frist enn angitt i bokstav b og c. Mistenkte kan kreve rettens avgjørelse.

(2) Mistenkte skal straks løslates ved frifinnelse, betinget dom eller når det bare blir ilagt straff av bot, samfunnsstraff eller fengsel som er avsonet ved fengsling. Den dømmende rett kan likevel fengsle mistenkte dersom påtalemyndigheten begjærer det og på stedet anker eller varsler innstilling om anke.

Retten kan med samtykke fra stedsansvarlig beslutte fengsling i institusjon eller kommunal boenhet når den som frihetsberøves, er i en tilstand som tilsier det. Det kreves likevel ikke samtykke når mistenkte på fengslingstidspunktet er psykotisk eller psykisk utviklingshemmet, jf. straffeloven § 20 bokstav b eller bokstav c. Det regionale helseforetaket i mistenktes bostedsregion eller fagenheten for tvungen omsorg bør få anledning til å uttale seg før beslutningen treffes, og avgjør hvilken institusjon mistenkte skal oppholde seg i.

(1) Ved sikkerhetsstillelse etter dette kapitlet skal det utformes og underskrives en erklæring som angir

• a) de forpliktelser sikkerheten stilles for, og vilkårene for at ansvar skal inntre,

• b) beløpets størrelse, og

• c) hvem som stiller sikkerhet.

(2) Ansvaret for den som har stilt sikkerhet, opphører når

• a) mistenkte fremstilles for politiet,

• b) sikkerheten sies opp på et tidspunkt mistenkte er tilgjengelig for påtalemyndigheten, eller

• c) det har vært mulig å iverksette fullbyrdingen av dom i saken.

(3) Retten avgjør om de forpliktelser som sikkerheten er stilt for, er brutt. Ansvaret kan nedsettes eller bortfalle når en mistenkt som er unnveket, frivillig kommer tilbake eller pågripes, eller når det ellers er rimelig.

(4) Det beløp den som har stilt sikkerhet holdes ansvarlig for, tilfaller staten. Har mistenkte selv stilt sikkerhet, dekkes likevel først den fornærmedes krav på erstatning eller oppreisning.

Kongen kan gi forskrift om elektronisk kontroll, og om bruken av og forholdene i politiarrest, herunder regler om elektronisk overvåking.

(1) Personundersøkelse er innhenting og systematisering av opplysninger om mistenktes personlighet, livsforhold og fremtidsutsikter, og skal gjennomføres når

• a) det har betydning for sakens opplysning, eller

• b) mistenkte var under 18 år på handlingstidspunktet, med mindre det er klart uhensiktsmessig, eller saken gjelder ikke vedtatt forelegg eller påtaleunnlatelse som bringes inn for retten.

(2) Påtalemyndigheten kan beslutte at det skal gjennomføres personundersøkelse.

(3) Personundersøkelsen utføres av en person hos eller utpekt av Kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen fører register over personundersøkelser.

(4) Mistenkte skal varsles om at det er besluttet å foreta personundersøkelse, og plikter å møte etter innkalling.

(1) Mistenkte kan underkastes psykiatrisk eller psykologisk undersøkelse av oppnevnte sakkyndige når det er nødvendig for å få avklart forhold av betydning for straffrihet eller straffnedsettelse etter straffeloven §§ 20, 21 og 78 bokstav d, eller for idømmelse av forvaring, jf. straffeloven § 40 femte ledd. Påtalemyndigheten kan beslutte at det skal foretas en foreløpig undersøkelse.

(2) Det skal utføres psykiatrisk eller psykologisk undersøkelse når det er aktuelt å idømme

• a) tvungent psykisk helsevern etter straffeloven §§ 62 og 65,

• b) tvungen omsorg etter straffeloven §§ 63 og 65, eller

• c) overføring til anstalt under kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6.

(3) I alminnelighet skal det oppnevnes to sakkyndige, hvorav minst én skal være godkjent som spesialist.

(4) Det kan besluttes observasjon under opphold i institusjon når det er nødvendig for gjennomføring av undersøkelsen.

(5) Mistenkte plikter å møte til undersøkelse etter innkalling.

Kongen kan gi forskrift om fremgangsmåten ved undersøkelser etter dette kapitlet.

(1) Mistenktes kropp kan undersøkes når det antas å være av betydning for opplysning av saken, og undersøkelsen kan gjennomføres uten fare eller betydelig smerte. Biologisk materiale, herunder blod, urin og hår, kan innhentes for nærmere undersøkelse.

(2) Det kan innhentes biologisk materiale i form av spytt- eller celleprøve fra munnhule for å utelukke eller identifisere mistenkte uten hensyn til mistankekravet i § 14-1.

(3) Det kan alltid tas fingeravtrykk og fotografi av mistenkte.

(4) Påtalemyndigheten treffer beslutning etter tredje ledd og kan treffe beslutning om innhenting av biologisk materiale i form av spytt- eller celleprøve fra munnhule når mistenkte samtykker skriftlig.

(1) For å utelukke eller identifisere en gjerningsperson kan det innhentes fingeravtrykk eller biologisk materiale i form av spytt- eller celleprøve fra munnhule fra enhver som samtykker skriftlig.

(2) Påtalemyndigheten kan treffe beslutning etter første ledd.

(3) Materialet og analyseresultater skal tilintetgjøres når formålet med undersøkelsen er oppnådd, unntatt når oppbevaring er nødvendig for å dokumentere analyseinstitusjonens virksomhet.

(1) For registrering i DNA-registerets identitetsregister etter politiregisterloven § 12 annet ledd kan det tas spytt- eller celleprøve fra munnhule.

(2) For registrering etter politiregisterloven § 13 og for registrering av personer som er besluttet utvist eller utlevert til fremmed stat, kan det tas fingeravtrykk og fotografi.

(3) Inngrep etter første og annet ledd kan skje uten hensyn til mistankekravet i § 14-1.

(4) Påtalemyndigheten kan treffe beslutning etter første og annet ledd.

Kongen kan gi nærmere bestemmelser om bruk i forskningsøyemed av prøver og analysedata innhentet etter dette kapitlet.

(1) Mistenktes person, fremkomstmiddel, bolig eller kontor eller annet rom eller oppbevaringssted kan ransakes for å

• a) søke etter bevis,

• b) søke etter ting som kan beslaglegges med sikte på inndragning, eller som det kan tas heftelse i, eller

• c) iverksette pågripelse.

(2) For å iverksette en besluttet pågripelse kan tjenesteperson i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten, ransake sted der det er særlig grunn til å anta at mistenkte oppholder seg.

(1) Hos andre enn mistenkte kan ransaking som angitt i § 18-1 skje når

• a) handlingen mistanken gjelder, er foretatt der,

• b) mistenkte har vært pågrepet der,

• c) mistenkte har vært der under forfølgning på fersk gjerning eller ferske spor, eller

• d) andre forhold gir særlig grunn til det.

(2) Andre enn mistenkte kan ransakes på person når konkrete omstendigheter gir særlig grunn til det.

(3) Tjenestepersoner i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten, kan ikke beslutte ransaking etter annet ledd.

I et nærmere bestemt område kan steder som angitt i § 18-1 første ledd ransakes med formål som nevnt i bestemmelsen når mistanken gjelder en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer.

(1) Bygning eller sted som er tilgjengelig for enhver, og utendørsområder som ikke er særlig skjermet, og som etter sin art er tilgjengelig for en større gruppe personer, kan, uten hensyn til mistankekravet i § 14-1 første ledd, ransakes med formål som angitt i § 18-1 første ledd.

(2) Påtalemyndigheten kan beslutte ransaking etter første ledd.

(3) Kravet til skriftlig beslutning etter § 14-4 gjelder ikke.

(4) Underretning etter § 14-10 om ransaking etter denne bestemmelsen kan unnlates.

Ransaking etter dette kapitlet kan skje uten at mistenkte eller andre tiltaket er rettet mot, varsles eller gis anledning til å uttale seg, når det antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen, og mistanken gjelder overtredelse av

• a) straffebud som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer,

• b) straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 145, 146, 231, 254, 257, 311, 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231, eller

• c) utlendingsloven § 108 femte ledd.

(1) Ransaking skal ikke gjennomføres på helligdager eller om natten, med mindre formålet ellers vil kunne forspilles. Dette gjelder likevel ikke dersom det er alminnelig adgang til stedet på det aktuelle tidspunktet.

(2) Ransaking av person skal så vidt mulig utføres av en av samme kjønn som den som ransakes, når det er grunn til det.

(1) Ting som kan ha betydning som bevis, eller sted som kan ransakes, kan undersøkes nærmere.

(2) Påtalemyndigheten kan beslutte undersøkelse etter første ledd.

(3) Kravet til skriftlig beslutning etter § 14-4 gjelder ikke.

(4) Undersøkelsen skal om mulig foretas slik at ny undersøkelse kan gjennomføres.

(1) For å sikre bevis kan det uten hensyn til mistankekravet i § 14-1 første ledd, besluttes å

• a) stenge eller sperre av bestemte områder, bygninger eller rom,

• b) forby flytting eller berøring av bestemte ting, og

• c) iverksette lignende tiltak.

(2) Påtalemyndigheten kan beslutte tiltak etter første ledd.

(3) Enhver som rammes av tiltaket, kan kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten skal gjøre vedkommende kjent med dette.

(1) Det kan tas beslag i ting som antas å

• a) ha betydning som bevis,

• b) kunne inndras, eller

• c) være i noens urettmessige besittelse, for å muliggjøre overlevering til rette vedkommende.

(2) Påtalemyndigheten kan beslutte slikt beslag.

(3) Enhver som treffer mistenkte på fersk gjerning, eller forfølger mistenkte på ferske spor, kan ta beslag dersom formålet med beslaget ellers vil kunne forspilles.

(4) Er det spørsmål om beslagsforbud, skal påtalemyndigheten bringe spørsmålet om hvorvidt beslaget kan opprettholdes, inn for retten. Beslaget skal så vidt mulig overleveres slik at bare retten får kjennskap til innholdet. Reglene om bevisforbud i kapittel 8 gjelder ikke ved beslag etter første ledd bokstav c.

(5) Enhver som rammes av et beslag, kan kreve spørsmålet om hvorvidt beslaget skal opprettholdes, brakt inn for retten. Påtalemyndigheten skal gjøre vedkommende kjent med dette.

Det kan tas beslag uten at mistenkte eller andre inngrepet rammer, varsles eller gis anledning til å uttale seg, når det er nødvendig av hensyn til etterforskingen.

Beslaget skal opptegnes nøyaktig og merkes slik at forveksling unngås. Den som rammes, skal så vidt mulig få kvittering for beslaget.

(1) Er det fare for at en ting som er beslaglagt med sikte på inndragning, raskt vil bli ødelagt, kan den selges.

(2) Beslag faller bort når saken er endelig avgjort, med mindre det er grunn til å regne med at saken kan bli begjært gjenåpnet, eller andre særlige forhold tilsier at beslaget opprettholdes.

(3) Når et beslag er falt bort, og tingen ikke inndras, utleveres det til den person beslaget ble tatt hos. Beslaglagte ting som er fravendt noen ved en straffbar handling, skal utleveres til den berettigede. Er det tvist om hvem som har rett til tingen, avgjør retten om den skal holdes tilbake inntil det har vært anledning til å få spørsmålet avgjort ved dom, eller om utlevering skal skje straks. Det kan stilles krav om sikkerhet for utlevering.

(1) Påtalemyndigheten kan beslutte inndragning av

• a) beslaglagte ting som er egnet til bruk ved kroppskrenkelse og som kan inndras etter straffeloven § 69 første ledd bokstav c,

• b) etterligninger av våpen som kan inndras etter straffeloven § 70 første ledd annet punktum, eller

• c) beslaglagte ting for øvrig dersom inndragning kan skje etter straffeloven § 74, og verken eieren, lovbryteren eller besitteren er kjent.

Treffes det beslutning om påtale etter §§ 28-3 til 28-6, skal krav om inndragning av ting som angitt i bokstav a eller b tas med i saken.

(2) Eieren eller besitteren av en beslaglagt ting skal så vidt mulig gis skriftlig underretning om inndragning ved kopi av beslutningen, med mindre tingen er av ubetydelig verdi.

(3) Eier eller besitter kan kreve beslutningen forelagt for retten

• a) innen 1 måned etter at underretningen er kommet frem,

• b) innen 6 måneder etter at beslaget ble foretatt, når underretning ikke er gitt, eller

• c) etter utløpet av fristene i bokstav a og b når oversittelsen ikke bør legges vedkommende til last, eller når særlige forhold ellers tilsier det.

(1) Det kan som ledd i etterforskingen gis pålegg om lagring for inntil 90 dager av gangen av elektroniske data som antas å ha betydning som bevis, uten hensyn til mistankekravet i § 14-1 første ledd. Når det er nødvendig av hensyn til etterforskingen, kan det gis slikt pålegg uten at mistenkte eller andre inngrepet rammer, varsles eller gis anledning til å uttale seg.

(2) Påtalemyndigheten kan treffe beslutning om sikringspålegg. Påtalemyndigheten kan også treffe beslutning om utlevering av trafikkdata som er nødvendige for å spore hvor dataene som omfattes av sikringspålegget, kom fra, og hvor de eventuelt ble sendt til.

(1) Den som besitter ting som antas å ha betydning som bevis, kan pålegges å utlevere beslaget til politiet, såfremt vedkommende har forklaringsplikt for retten eller for politiet i saken etter § 9-2.

(2) Den som i fremtiden vil komme i besittelse av en ting som angitt i første ledd, kan pålegges å utlevere den straks den mottas, når mistanken gjelder overtredelse av straffebud som etter loven kan medføre fengsel i 6 år eller mer, eller av straffeloven §§ 121, 123, 125 eller 126. Bestemmelsen i første punktum gjelder ikke for utlevering av trafikkdata, jf. § 20-2 annet ledd bokstav a.

(3) Pålegg om å utlevere tingen kan utsettes mot at det blir stilt sikkerhet for at tingen på oppfordring vil bli lagt frem eller utlevert. Det skal angis nøyaktig hvilken ting sikkerheten stilles for, og vilkårene for at ansvar skal inntre.

(4) Uten at det foreligger mistanke om straffbart forhold, kan det gis pålegg om utlevering etter første og annet ledd for formål som angitt i § 13-1 annet ledd bokstav c dersom sterke allmenne hensyn tilsier det.

(5) Påtalemyndigheten kan beslutte utleveringspålegg etter fjerde ledd og for øvrig treffe beslutninger etter denne bestemmelsen når den pålegget retter seg mot, har forklaringsplikt overfor politiet.

Det kan gis utleveringspålegg uten at mistenkte eller andre inngrepet rammer, varsles eller gis anledning til å uttale seg, når det er nødvendig av hensyn til etterforskingen.

Kongen kan gi forskrift om fremgangsmåten ved behandlingen av databeslag, herunder om hvem som kan bistå retten ved behandlingen, og om oppbevaring av bevis.

(1) Det kan innhentes opplysninger om telefoner, datamaskiner eller annen kommunikasjonsinnretning som den mistenkte kan antas å ha brukt eller ville bruke, herunder for å identifisere eller lokalisere innretningen, og om innretning som i et bestemt tidsrom har vært satt eller blir satt i forbindelse med denne, når mistanken gjelder overtredelse av

• a) straffebud som etter loven kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, eller

• b) straffeloven kapittel 21 eller §§ 121, 123, 125, 126, 128 første punktum, 146, 198, 231, 266, 306, 311, 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231.

For å få tilgang til opplysninger som nevnt kan det overføres skjulte signaler til kommunikasjonsinnretningen tiltaket gjelder.

(2) På samme vilkår kan kommunikasjon til eller fra kommunikasjonsinnretning som angitt i første ledd avbrytes, eller innretningen kan stenges for kommunikasjon.

(1) Kommunikasjon til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre kommunikasjonsinnretninger som den mistenkte kan antas å ville bruke, kan avlyttes eller avleses når mistanken gjelder overtredelse av

• a) straffebud som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer,

• b) straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 145, 146, 231, 254, 257, 311, 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231, eller

• c) lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5, eller utlendingsloven § 108 femte ledd.

(2) Det kan bare unntaksvis foretas avlytting eller avlesing av kommunikasjonsinnretning som

• a) er tilgjengelig for et større antall personer, eller

• b) tilhører eller erfaringsmessig benyttes av personer i virksomhet som nevnt i §§ 8-3 første ledd eller 8-4 første ledd bokstav a.

(3) Tiltaket skal innrettes slik at samtaler mellom utenforstående i minst mulig grad fanges opp.

(4) For å identifisere kommunikasjonsinnretning som den mistenkte bruker, kan det med sikte på tiltak etter første ledd foretas teknisk avlytting eller avlesing i et avgrenset område. Identifiseringen skal skje slik at den så vidt mulig ikke rammer tredjeperson, og skal avbrytes straks det er klart at den mistenkte ikke bruker kommunikasjonsinnretningen.

(1) Det kan foretas avlytting av mistenkte der vedkommende oppholder seg eller antas å ville oppholde seg, når det antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen, og mistanken gjelder overtredelse av straffeloven §§ 131 eller 134, eller av §§ 232 annet ledd eller 328, jf. § 79 bokstav c, eller av § 275.

(2) Det kan bare unntaksvis foretas avlytting av

• a) offentlig sted eller sted som er tilgjengelig for utenforstående, eller

• b) sted hvor personer erfaringsmessig kommuniserer fortrolig i tilknytning til virksomhet som nevnt i §§ 8-3 første ledd eller 8-4 første ledd bokstav a, jf. § 9-4.

(3) Avlyttingen må innrettes slik at samtaler mellom utenforstående i minst mulig grad fanges opp.

(4) Tillatelse til avlytting kan gis for inntil 2 uker av gangen.

(1) Det kan foretas avlesing av ikke offentlig tilgjengelige opplysninger i et datasystem når det antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen, og mistanken gjelder overtredelse av

• a) straffebud som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer,

• b) straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 232, 254, 257, 311, 333, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231, eller

• c) lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5 eller utlendingsloven § 108 femte ledd.

(2) Det kan bare gis tillatelse til å avlese bestemte datasystemer eller brukerkontoer til nettverksbaserte kommunikasjons- og lagringstjenester som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. Avlesingen kan omfatte kommunikasjon, elektronisk lagrede data og andre opplysninger om bruk av datasystemet eller brukerkontoen.

(3) Tillatelse kan gis for inntil 2 uker av gangen. Utstyr som er benyttet for å gjennomføre dataavlesingen, skal fjernes snarest mulig etter avlesingsperiodens utløp.

(4) Dataavlesing kan bare utføres av personell som er særlig skikket til det, og som utpekes av politimesteren, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste eller den som bemyndiges. Avlesingen kan foretas ved hjelp av tekniske innretninger, dataprogram eller på annen måte. Politiet kan bryte eller omgå beskyttelse i datasystemet dersom det er nødvendig for å kunne gjennomføre avlesingen. Tekniske innretninger og dataprogram kan installeres i datasystemet og i annen maskinvare som kan knyttes til datasystemet.

(5) Dataavlesingen skal innrettes slik at det ikke unødig fanges opp opplysninger om andre enn mistenktes bruk av datasystemet. Avlesingen skal utføres slik at det ikke unødig voldes fare for driftshindring eller for skade på utrustning eller data. Politiet skal så vidt mulig avverge fare for at noen som følge av gjennomføringen settes i stand til å skaffe seg uberettiget tilgang til datasystemet eller vernet informasjon eller til å begå andre straffbare handlinger.

(1) Tiltak etter §§ 20-1 til 20-4 skal straks opphøre når det blir klart at det griper inn i opplysninger som omfattes av bevisforbud etter §§ 8-2, 8-3 eller 8-4, eller som angitt i § 9-3 første ledd med mindre tiltaket er rettet mot person som med skjellig grunn mistenkes å være medskyldig i det straffbare forhold.

(2) Alle opplysninger som etter reglene i første ledd ikke skal innhentes, skal slettes så snart som mulig.

(1) Opplysninger innhentet etter §§ 20-1 til 20-4 kan lagres.

(2) Er saken avgjort ved rettskraftig dom, skal alle opplysninger som ikke er fremlagt som bevis i saken, slettes dersom de åpenbart er uten betydning for saken, og ellers sperres. Med sperring menes markering av materiale i den hensikt å begrense den fremtidige behandlingen av dette.

(3) Henlegges saken, skal materiale fra kommunikasjonskontroll slettes etter at klagefristen i § 29-9 annet ledd er utløpt. Klages det over henleggelsesbeslutningen, skal sletting utsettes til etter at klagen er endelig avgjort. Påtalemyndigheten kan likevel beslutte at materialet i stedet skal sperres, dersom det er grunn til å regne med at mistenkte vil kreve erstatning i anledning av forfølgning, eller at materialet kan få vesentlig betydning for senere etterforsking eller forebygging av en straffbar handling.

Alle skal bevare taushet om at det er begjært eller besluttet tiltak etter §§ 20-1 til 20-4 og om opplysninger som fremkommer ved tiltaket, og grunnlaget for og begjæring eller beslutning om dette. Opplysningene kan likevel brukes i straffesak om overtredelse av straffebud som etter loven kan medføre fengsel i 2 år, eller for å gi opplysninger til kontrollutvalget.

(1) Enhver skal på begjæring som fremsettes for påtalemyndigheten, gis underretning om hvorvidt det har vært iverksatt tiltak mot vedkommende etter dette kapitlet. Dette gjelder likevel ikke i saker om overtredelse av straffeloven kapittel 17 og for tiltak som er besluttet før 21. april 1995.

(2) Underretning gis tidligst 1 år etter at tiltaket er avsluttet.

(3) Retten kan etter begjæring fra påtalemyndigheten beslutte at underretning skal unnlates eller utsettes i et nærmere fastsatt tidsrom dersom det vil være til skade for etterforskingen at underretning gis, eller andre forhold taler for at underretning bør unnlates eller utsettes. Avgjørelsen treffes uten at mistenkte eller den avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg, og beslutningen blir ikke meddelt dem.

(1) Kontrollutvalget skal føre kontroll med påtalemyndighetens behandling av saker etter dette kapitlet. Dette gjelder likevel ikke saker som omfattes av EOS-kontrolloven.

(2) Utvalget skal bestå av minst tre medlemmer og ett eller flere varamedlemmer oppnevnt av Kongen. Lederen må ha mastergrad i rettsvitenskap eller tilsvarende grad.

(3) Politiet og påtalemyndigheten skal gi utvalget de opplysninger, dokumenter, lydopptak mv. om kommunikasjonskontroll som utvalget finner nødvendig av hensyn til sin kontrollfunksjon.

(4) Utvalget kan innkalle enhver av politiet og påtalemyndighetens tjenepersoner til avhør, og dessuten andre som bistår ved kommunikasjonskontroll. Alle disse har plikt til å forklare seg for utvalget uten hensyn til taushetsplikt.

(1) Kongen gir forskrift om Kontrollutvalgets oppgaver og saksbehandling, jf. § 20-9.

(2) Kongen kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i dette kapitlet, herunder om sletting og sperring av materiale fra kommunikasjonskontroll.

Det kan uten hensyn til mistankekravet i § 14-1 første ledd foretas systematisk eller langvarig observasjon av mistenkte på offentlig sted, og mot privat lukket sted dersom den som observerer, befinner seg utenfor. Det kan anvendes optisk utstyr.

Det kan plasseres teknisk peileutstyr i klær eller på ting som den mistenkte bærer på seg eller med seg, eller på annen gjenstand for å klarlegge hvor den mistenkte eller gjenstanden befinner seg, når mistanken gjelder overtredelse av

• a) straffebud som etter loven kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, eller

• b) straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 128 første punktum, 146, 198 eller 254.

(1) Det kan foretas vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking ved bruk av fjernbetjent eller automatisk virkende kamera på eller fra offentlig sted når slik overvåking antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen.

(2) På privat sted som ikke er noens private hjem, kan det foretas slik skjult kameraovervåking der det antas at den mistenkte vil oppholde seg, når slik overvåking antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen, og mistanken gjelder overtredelse av

• a) straffebud som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer,

• b) straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 231, 254, 257, 311, 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231 eller 340 jf. 231, eller

• c) lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5 eller utlendingsloven § 108 femte ledd.

(3) Det kan bare unntaksvis foretas overvåking etter annet ledd av sted hvor personer erfaringsmessig kommuniserer fortrolig i tilknytning til virksomhet som nevnt i §§ 8-3 første ledd eller 8-4 første ledd bokstav a, jf. § 9-3.

(1) Polititjenesteperson eller en som opptrer på vegne av politiet, kan uten hensyn til mistankekravet i § 14-1 første ledd, ta fordekt kontakt med en person for å fremskaffe informasjon. For å kunne opptre fordekt kan det begås ellers straffbare handlinger som er nødvendige for å kunne opptre fordekt, og som ikke går ut over hva som er forsvarlig under hensyn til oppdragets viktighet og hvilke interesser som krenkes. Det kan foretas avlytting eller opptak av telefonsamtale eller annen kommunikasjon med en mistenkt når politiet enten selv deltar i samtalen eller har fått samtykke fra en av samtalepartene.

(2) Tillatelsen kan gis for inntil 4 uker av gangen.

(1) Påvirkning av en straffbar handling kan foretas for å fremskaffe bevis eller kontrollere et hendelsesforløp. Påvirkningen må ikke fremprovosere en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått.

(2) En straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått, kan likevel fremprovoseres for å skaffe bevis for lovbrudd som allerede er begått, eller bringe til rette en gjenstand. Den fremprovoserte handlingen kan ikke påtales.

(3) Tillatelse kan gis for inntil 4 uker av gangen.

(1) Påtalemyndigheten kan beslutte tiltak etter dette kapitlet, unntatt etter § 21-3 om skjult kameraovervåking.

(2) Det skal utarbeides en plan for tiltak etter dette kapitlet. Tiltaket må gjennomføres slik at det kontrolleres og kan dokumenteres.

Kongen kan gi forskrift om tiltak etter dette kapitlet.

(1) Det kan besluttes heftelse av et bestemt beløp i formuesgoder som tilhører mistenkte, når det er grunn til å frykte for at fullbyrding av bot, inndragning, saksomkostninger, erstatning eller oppreisning som vedkommende er eller antas å ville bli ilagt, ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Heftelse kan besluttes inntil kravet som skal sikres, er rettskraftig avgjort.

(2) Heftelse kan avverges ved at mistenkte stiller sikkerhet.

(3) Heftelse kan besluttes av påtalemyndigheten.

(1) Det kan besluttes å båndlegge mistenktes formue slik at vedkommende mister retten til å rå over denne på annen måte enn ved gjenkallelig testament når vedkommende, ved flukt eller ved å oppholde seg i utlandet og ikke etterkomme oppfordring om å innfinne seg i riket, unndrar seg

• a) forfølgning når det foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse av et straffebud som etter loven kan medføre straff av fengsel i 2 år eller mer, eller

• b) idømt straff av fengsel i 1 år eller mer.

(2) Før retten treffer beslutning etter første ledd, skal forsvarer være hørt. Har mistenkte ikke allerede forsvarer, skal forsvarer oppnevnes etter § 3-14.

(1) For å forhindre fremtidige terrorhandlinger kan det når mistanken gjelder overtredelse av straffeloven §§ 131, 133, 134 eller 135, besluttes å båndlegge formuesgoder som tilhører

• a) den mistenkte

• b) et foretak som den mistenkte eier eller har kontroll over, eller

• c) et foretak eller en person som handler på vegne av eller etter instruks fra noen som nevnt i bokstav a eller b.

(2) Båndlegging etter første ledd kan besluttes av sjefen eller den stedfortredende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, eller en statsadvokat. Er det nødvendig av hensyn til etterforskingen, kan det besluttes båndlegging uten at mistenkte eller andre inngrepet rammer, varsles eller gis anledning til å uttale seg.

(1) Beslutning om heftelse og båndlegging settes i verk av politiet eller namsmannen. Ved iverksettingen gjelder tvisteloven §§ 33-5 til 33-8 tilsvarende. Er det fare for at en sikret løsøregjenstand raskt vil bli ødelagt, kan påtalemyndigheten beslutte å selge den.

(2) Påtalemyndigheten sørger for at beslutning etter dette kapitlet tinglyses og kunngjøres etter domstolloven § 181 annet ledd. Eier mistenkte registrert skip eller luftfartøy, skal beslutningen også anmerkes i vedkommende register. Overfor godtroende tredjeperson har beslutningen først virkning fra tinglysningen eller registreringen. Tinglysing hindrer likevel ikke rettsvinning etter lov 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre.

(3) Ved båndlegging oppnevner retten, når det er nødvendig, en tilsynsperson til å forvalte formuen og påse at det ikke tilflyter mistenkte personlig noen inntekt av den. Reglene i lov 12. mai 2015 nr. 27 om forsvunne personar § 6 får anvendelse så langt de passer.

(1) Beslutning etter §§ 22-1 og 22-3 skal snarest mulig bringes inn for retten. Før retten treffer beslutning, skal mistenkte og andre saken gjelder, utenfor tilfellene i § 22-3 annet ledd annet punktum, varsles og gis anledning til å uttale seg.

(2) Hevder en tredjeperson å ha rett til et formuesgode som sikres etter dette kapitlet, avgjør retten om inngrep skal unnlates mot eller uten at det blir stilt sikkerhet.

(1) Heftelse og båndlegging faller bort når påtalemyndigheten frafaller inngrepet, eller når retten beslutter det.

(2) Ved båndlegging av formuesgoder etter § 22-3 skal påtalemyndigheten snarest mulig vurdere om det er grunnlag for å ta beslag eller heftelse i formuesgodene, jf. §§ 19-1 og 22-1. Båndlegging etter bestemmelsen faller senest bort når saken er endelig avgjort.

Er det grunn til å tro at en person vil opptre kvalifisert krenkende eller belastende overfor en annen eller en nærmere avgrenset krets av personer, kan påtalemyndigheten forby eller sette vilkår for vedkommendes

• a) kontakt med den eller dem det gjelder, eller

• b) opphold på et bestemt sted.

Er det nærliggende fare for at en person vil begå en straffbar handling overfor noen vedkommende bor sammen med, kan påtalemyndigheten forby eller sette vilkår for opphold i eget hjem.

Er det grunn til å tro at opphold på et bestemt sted øker faren for at en person under 15 år begår en ellers straffbar handling, kan påtalemyndigheten forby eller sette vilkår for opphold på stedet.

Er det fare for voldsutøvelse som ledd i et gjensidig oppgjør mellom grupper som bruker voldelige midler, kan påtalemyndigheten beslutte oppholdsforbud på bestemt sted, herunder eiendom som er tilholdssted for én av gruppene, hvis opphold der kan føre til skade på utenforstående personer som oppholder seg i nærheten. Forbudet kan rettes mot bestemte personer med tilknytning til en av gruppene eller unntaksvis mot enhver med slik tilknytning.

(1) Forbud etter §§ 23-1 og 23-2 kan bare besluttes etter begjæring fra den som skal beskyttes, eller når allmenne hensyn krever det.

(2) Før det treffes beslutning etter § 23-3, skal barnet gis mulighet til å uttale seg og vergen spørres om vedkommende vil samtykke skriftlig i oppholdsforbudet. Det skal opplyses om at påtalemyndigheten må bringe forbudet inn for retten dersom vergen ikke samtykker, jf. § 23-7.

(3) Forbud kan gis for inntil

• a) 1 år av gangen etter §§ 23-1 og 23-4,

• b) 3 måneder av gangen etter § 23-2, og

• c) 6 måneder av gangen etter § 23-3.

(1) Beslutning om å ilegge forbud rettet mot en bestemt person etter dette kapitlet skal forkynnes for vedkommende. Forbud etter § 23-4 som retter seg mot enhver med gruppetilknytning, kunngjøres ved oppslag.

(2) Ved forbud etter §§ 23-1, 23-2 eller 23-4 skal det informeres om følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 168. Ved forbud etter § 23-1, og etter § 23-4 når beslutningen er rettet mot en bestemt person, skal det informeres om adgangen til å kreve beslutningen brakt inn for retten.

(3) Den et forbud etter §§ 23-1 og 23-2 skal beskytte, skal underrettes ved kopi av beslutningen. Også beslutning om ikke å ta en begjæring om forbud etter disse bestemmelsene til følge, skal være skriftlig. Den som har fremsatt en begjæring som ikke er tatt til følge, underrettes med kopi av beslutningen og opplysning om retten til å bringe avslaget inn for retten etter § 23-7.

(1) Påtalemyndigheten skal uten opphold bringe inn for retten beslutning om oppholdsforbud etter

• a) § 23-2,

• b) § 23-3 dersom vergen ikke samtykker i oppholdsforbudet, og

• c) § 23-4 når forbudet ikke er rettet mot en bestemt person.

(2) Den et forbud etter dette kapitlet er rettet mot, kan ellers straks eller senere kreve beslutningen brakt inn for retten.

(3) En beslutning om ikke å ilegge forbud etter §§ 23-1 og 23-2 kan bringes inn for retten av den forbudet skal beskytte.

(4) Den et forbud etter §§ 23-1 eller 23-2 er rettet mot, skal så vidt mulig varsles om rettsmøte etter første ledd ved forkynning. Den som skal vernes av forbudet, varsles.

(1) Påtalemyndigheten og retten kan anmode utenlandsk myndighet om bistand i straffesak. Retten kan overlate til påtalemyndigheten å fremsette slik anmodning.

(2) Før det fremsettes anmodning etter begjæring fra mistenkte, kan retten kreve at det blir innbetalt et tilstrekkelig beløp til å dekke utgiftene. Finner påtalemyndigheten eller retten at det har vært rimelig grunn til å fremsette anmodningen, erstattes utgiftene av staten.

(3) Anmodes det om bruk av tvangstiltak, skal det foreligge særskilt beslutning om tiltaket etter del 3.

(1) Anmodningen skal utformes i overensstemmelse med de kravene som følger av folkerettslig avtale, og skal uansett inneholde

• a) opplysninger om hvilken myndighet som fremsetter anmodningen,

• b) en angivelse av den bistand som ønskes,

• c) en kort begrunnelse for anmodningen, og

• d) opplysninger som kan lette gjennomføringen, herunder kontaktopplysninger når anmodningen gjelder person.

(2) Beslutning om tvangstiltak etter § 24-1 tredje ledd skal vedlegges.

(3) Anmodningen med vedlegg skal være utferdiget på eller oversatt til det offisielle språk i vedkommende stat, med mindre annet er avtalt.

Anmodning etter §§ 24-1 og 24-2 skal sendes direkte til utenlandsk myndighet når det er adgang til det etter folkerettslig avtale eller bestemmelser fastsatt i forskrift. I andre tilfeller eller dersom særlige forhold tilsier det, sendes anmodningen via departementet.

Vilkår for bistand som følger av avtale, eller som er fastsatt av utenlandsk myndighet i den enkelte sak, skal overholdes, herunder skal opplysninger bare benyttes som forutsatt.

Kongen kan gi forskrift om utforming av anmodning og om oversendelsesmåten ved fremsettelse av anmodning til utenlandsk myndighet etter dette kapitlet.

(1) Utenlandsk myndighet kan gis bistand i forbindelse med strafferettslig forfølgning i vedkommende stat etter reglene i dette kapitlet.

(2) Reglene gis tilsvarende anvendelse ved bistand til internasjonal domstol, med mindre annet er bestemt ved lov.

(1) Ved bistand til utenlandsk myndighet gis norsk rett tilsvarende anvendelse, med mindre annet er bestemt i dette kapitlet.

(2) Bistand kan ytes selv om den handlingen som ligger til grunn for anmodningen, ikke er straffbar etter norsk lov. Tvangstiltak kan likevel bare anvendes når

• a) handlingen forfølgningen gjelder, eller en tilsvarende handling er straffbar etter norsk lov, og

• b) tilsvarende tiltak kunne vært anvendt i anmodende stat.

(1) Anmodning om bistand fra utenlandsk myndighet skal så vidt mulig etterkommes.

(2) Anmodningen skal avslås dersom gjennomføringen vil krenke grunnleggende nasjonale interesser eller stride mot rettsordenen.

(3) Anmodningen kan avslås dersom

• a) den gjelder et politisk lovbrudd, og anmodende stat ikke er tilsluttet Schengen-samarbeidet eller Den europeiske union,

• b) den gjelder et militært lovbrudd som ikke er straffbart etter den alminnelige straffelovgivningen i anmodende stat,

• c) den myndighet som gjennomfører anmodningen, har kjennskap til at det i Norge eller annen stat pågår sak om, er avsagt dom for eller truffet annen avgjørelse av det forholdet anmodningen gjelder, eller

• d) andre tungtveiende grunner taler for det.

(1) Anmodning som ikke er fremsatt overfor departementet, skal sendes dit, med mindre det etter folkerettslig avtale eller bestemmelser fastsatt i forskrift er adgang til direkte oversendelse til påtalemyndigheten.

(2) Departementet kan til enhver tid avslå en anmodning fra utenlandsk myndighet. Dersom departementet ikke avslår anmodningen, sendes den påtalemyndigheten.

(3) Påtalemyndigheten behandler anmodningen og prøver om den kan etterkommes. Er det nødvendig med rettens avgjørelse eller annen medvirkning fra domstolene, fremmes begjæring for retten. Retten prøver ikke om gjennomføringen vil krenke grunnleggende nasjonale interesser, jf. § 25-3 annet ledd.

(1) Anmodning om særskilte formkrav eller en bestemt fremgangsmåte skal søkes etterkommet. For å etterkomme slik anmodning kan norske regler fravikes i den grad det er forenlig med sentrale rettsprinsipper og rettigheter.

(2) Varsel til partene om rettsmøte er ikke nødvendig, med mindre det uttrykkelig er anmodet om dette.

(1) Anmodningen skal behandles så raskt som mulig. Anmodende myndighet skal underrettes dersom en frist angitt i anmodningen ikke kan overholdes.

(2) Er anmodningen mangelfull, eller er det av hensyn til behandlingen behov for ytterligere opplysninger, skal anmodende myndighet gis anledning til å rette eller supplere anmodningen.

Dersom bistanden vil medføre vesentlige kostnader, skal det vurderes om disse skal kreves dekket av anmodende myndighet, med mindre det vil stride mot folkerettslig avtale. Anmodende myndighet skal i så fall varsles før anmodningen gjennomføres.

(1) Når anmodningen besvares, skal det stilles vilkår om at opplysninger ikke uten samtykke kan gis videre eller anvendes i forbindelse med behandling av andre saker eller til annet formål enn det som er angitt i anmodningen.

(2) Det kan ellers stilles vilkår som ikke strider mot folkerettslig avtale.

Anmodningen besvares samme vei som den er oversendt. Svaret skal likevel sendes via departementet dersom spørsmål om avslag etter § 25-3 har vært reist under behandlingen, eller andre særlige forhold tilsier det.

(1) Retten kan tillate at en person som straffeforfølges i utlandet, tar del i domstolsbehandlingen der gjennom fjernmøte fra norsk domstol, når vedkommende samtykker, og det anses ubetenkelig.

(2) Retten kan tillate at utenlandsk domstol gjennomfører fjernavhør fra norsk domstol av vitne som befinner seg i Norge. Slikt avhør kan også etter påtalemyndighetens tillatelse gjennomføres fra politistasjon, fengsel eller annen institusjon når den som skal avhøres, samtykker, og det anses ubetenkelig.

(3) En norsk dommer eller offentlig tjenestemann skal være til stede og kontrollere identiteten til mistenkte eller vitnet.

(4) Fjernmøte og fjernavhør gjennomføres etter anmodende stats lovgivning. Retten skal likevel føre kontroll med at gjennomføringen er forenlig med sentrale rettsprinsipper og rettigheter, herunder reglene om bevisforbud og forklaringsfritak.

(1) Påtalemyndigheten kan beslutte at beslaglagte ting som kan ha betydning som bevis ved forfølgningen i annen stat, skal overleveres til myndighetene der.

(2) Overlevering skal som regel bare skje på vilkår om at tingen uten kostnad tilbakeleveres så snart som mulig og senest når saken er endelig avgjort, og uten opphold dersom beslaget oppheves i Norge.

(1) Utenlandsk myndighet kan gis tillatelse til å gjennomføre tilsvarende tiltak som angitt i kapittel 20 om inngrep i kommunikasjon mv. rettet mot person som befinner seg i Norge, når det er grunnlag for inngrepet etter norske regler.

(2) Påtalemyndigheten kan tillate gjennomføring av beslutning fra utenlandsk myndighet om tilsvarende tiltak som angitt i kapittel 20 om inngrep i kommunikasjon mv. rettet mot person som ikke befinner seg i Norge.

(3) Når det som ledd i bistand innhentes opplysninger etter § 19-7 annet ledd om utleveringspålegg med virkning for fremtiden eller kapittel 20 om inngrep i kommunikasjon mv., kan påtalemyndigheten beslutte at opplysningene skal overføres direkte til utenlandsk myndighet.

Kongen kan gi forskrift om

• a) oversendelse av anmodning fra utenlandsk myndighet, herunder om adgangen til direkte oversendelse etter § 25-4 første ledd,

• b) fjernmøte og fjernavhør etter § 25-10, herunder om kontroll med gjennomføringen, føring av rettsbok og bruk av tolk, og

• c) bistand i anledning inngrep i kommunikasjon mv. etter § 25-12.

(1) I samsvar med folkerettslig avtale kan påtalemyndigheten

• a) gi tillatelse til eller anmode om at utenlandsk myndighet border et norsk fartøy og gjør bruk av tvangstiltak etter statens egen lovgivning,

• b) gjøre gjeldende primær jurisdiksjon for Norge når utenlandsk myndighet har bordet norsk fartøy,

• c) beslutte bording av utenlandsk fartøy etter anmodning eller tillatelse fra utenlandsk myndighet, og

• d) beslutte at personer som er pågrepet av norske myndigheter ved bording av utenlandsk fartøy, skal overføres til flaggstaten.

(2) Det kan stilles vilkår etter § 25-8 annet ledd. Tillatelse etter første ledd bokstav a skal normalt ikke gis hvis de aktuelle bestemmelser om bruk av tvangstiltak i vedkommende stat er vesentlig mindre betryggende enn de tilsvarende norske bestemmelsene.

Kongen kan gi forskrift om behandlingen av saker om straff utenfor norsk territorialfarvann som ledd i samarbeid med andre stater. I den utstrekning det er nødvendig av hensyn til de rådende forhold eller formålet med samarbeidet, kan det fastsettes at deler av loven ikke skal gjelde og gis særlige regler. Herunder kan det gis regler om bruk av tvangstiltak på andre vilkår enn det som fremkommer av denne lov, og om overføring til annen stat av personer som er pågrepet av norske myndigheter.

(1) Påtalemyndigheten kan anmode utenlandsk myndighet om å overta straffeforfølgning dersom mistenkte er bosatt i den annen stat, eller forfølgning av andre grunner bør skje der.

(2) Er det tvilsomt om overtredelsen er straffbar etter den annen stats lovgivning, skal spørsmålet søkes avklart før anmodning etter første ledd fremsettes.

(3) Med anmodningen oversendes sakens opplysninger. Krav til anmodningens innhold etter § 24-2 og krav til oversendelsesmåte etter § 24-3 gjelder tilsvarende.

(4) Etterkommer utenlandsk myndighet anmodningen, anses forfølgningen i Norge innstilt. Forfølgningen kan tas opp på ny dersom ansvaret tilbakeføres til påtalemyndigheten i Norge.

(1) Etter anmodning fra utenlandsk myndighet kan påtalemyndigheten overta straffeforfølgning dersom mistenkte er bosatt i Norge, eller forfølgning av andre grunner bør skje her. § 25-6 om frister og ufullstendig anmodning gjelder tilsvarende.

(2) Anmodningen skal avslås dersom

• a) handlingen anmodningen gjelder, ikke er straffbar etter norsk lov,

• b) straffansvar i Norge er foreldet,

• c) forholdet anmodningen gjelder, er endelig avgjort, jf. § 32-12 annet ledd, eller

• d) grunnleggende nasjonale interesser tilsier det.

(3) Anmodende myndighet skal underrettes om avgjørelsen, og, hvis saken overtas, om utfallet.

Reglene etter §§ 27-1 og 27-2 kommer tilsvarende til anvendelse ved overføring av straffesak til eller fra internasjonal domstol, med mindre annet er bestemt ved lov.

(1) Spørsmålet om påtale skal avgjøres så snart saken er tilstrekkelig opplyst, og innen rimelig tid etter at noen er å anse som mistenkt.

(2) Mistenkte kan 1 år og 6 måneder etter at vedkommende er gjort kjent med mistanken mot seg, bringe spørsmålet om hvorvidt saken fremmes med tilstrekkelig hurtighet, inn for retten. Dersom videre forfølgning mot mistenkte vil være urimelig, kan retten beslutte at spørsmålet om påtale skal avgjøres innen en bestemt frist, som skal være minst 3 måneder. Ved vurderingen skal det legges vekt på belastningen for mistenkte, herunder som følge av varetektsfengsling, og sakens karakter, hensynet til fornærmede og forholdene for øvrig. Fristen kan forlenges etter begjæring fra påtalemyndigheten. Dersom det ikke fastsettes noen frist, kan spørsmålet tidligst prøves på ny etter 6 måneder.

(3) Er ikke spørsmålet om påtale avgjort innen en frist fastsatt etter annet ledd, anses forfølgningen innstilt.

(1) Saken skal henlegges når straffansvar eller strafferettslige reaksjoner ikke kan gjøres gjeldende av rettslige eller bevismessige grunner.

(2) Saken kan henlegges når forfølgning ikke er i det offentliges interesse, herunder fordi

• a) forholdet er bagatellmessig, og berørte interesser ikke i avgjørende grad taler for forfølgning,

• b) forfølgning vil medføre saksbehandlingstid og kostnader eller øvrig ressursbruk som ikke står i rimelig forhold til sakens betydning,

• c) forholdet kan medføre administrativ sanksjon, og det er mest hensiktsmessig at forholdet forfølges administrativt, eller

• d) det foreligger rettskraftig avgjørelse om ikke å ta en begjæring om å nekte innsyn etter § 6-11, jf. § 6-8, til følge.

(3) Har en person som ikke er fylt 15 år, begått en ellers straffbar handling, kan saken etter henleggelse overføres til barneverntjenesten.

(1) Selv om straffskyld anses bevist, kan påtale unnlates når

• a) overveiende grunner tilsier det, eller

• b) reglene for straffutmålingen ved sammenstøt av flere lovbrudd medfører at ingen eller bare en mindre straff ville komme til anvendelse.

(2) Påtaleunnlatelse etter første ledd bokstav a kan gjøres betinget av at mistenkte i en prøvetid ikke gjør seg skyldig i ny straffbar handling. Det kan fastsettes vilkår etter straffeloven §§ 36 og 37 første ledd bokstav a til h, og om at mistenkte skal betale erstatningskrav, jf. § 43-1. Mistenkte skal så vidt mulig på forhånd gis adgang til å uttale seg om vilkårene.

(3) Prøvetiden etter annet ledd er 2 år fra beslutningen ble truffet, men ikke lenger enn foreldelsesfristen. Var mistenkte under 18 år på handlingstidspunktet, kan det fastsettes en kortere prøvetid.

(4) I prøvetiden kan vilkårene etter annet ledd oppheves eller endres, og det kan settes nye vilkår, når mistenktes forhold gir grunn til det.

(1) Når straffskyld anses bevist, og saken er egnet for det, kan den overføres til konfliktråd for

• a) mekling,

• b) ungdomsoppfølging, dersom mistenkte var under 18 år på handlingstidspunktet, eller

• c) annen oppfølging.

(2) Overføring krever samtykke etter konfliktrådsloven § 11. Varigheten av oppfølgingen etter første ledd bokstav b og c fastsettes av påtalemyndigheten og kan ikke overstige 1 år.

(3) Overføringen kan skje på vilkår etter reglene i § 28-3 annet til fjerde ledd.

(1) Mistenkte kan tilbys å vedta strafferettslig reaksjon uten domstolsprøving når riktig reaksjon anses å være

• a) bot,

• b) rettighetstap med en varighet på inntil 3 år, som ikke kan gjelde tap av stilling, retten til å inneha stilling eller retten til å utøve næringsvirksomhet, med unntak for binæring,

• c) inndragning, eller

• d) tap av retten til å føre motorvogn eller til å drive persontransport mot vederlag mv., jf. straffeloven § 30 bokstav h.

Det kan stilles vilkår om at mistenkte skal betale erstatningskrav etter § 43-1 og saksomkostninger etter § 44-2.

(2) Aksepterer mistenkte forelegget, skjer vedtakelse ved signatur.

(3) Krav om inndragning som knytter seg til et straffbart forhold, kan fremmes etter at et forelegg er vedtatt, når kravet ikke var omfattet av forelegget, og mistenkte ble varslet om det før vedtakelsen.

(1) Når saken ikke avgjøres etter §§ 28-2 til 28-5, skal det reises tiltale med krav om straff eller andre strafferettslige reaksjoner.

(2) Saken bringes inn for retten til hovedforhandling etter kapittel 34 og 35 eller forenklet behandling etter kapittel 36.

(3) Beslutning om tiltale kan utsettes midlertidig når domstolsbehandling ikke kan skje av grunner som nevnt i § 13-8 første ledd.

(1) Når mistenkte ved tilståelse eller på annen måte bidrar med opplysninger av betydning, kan påtalemyndigheten forplikte seg til å nedlegge en bestemt påstand om straff.

(2) Mistenkte skal på forhånd gjøres kjent med adgangen til og vilkårene for omgjøring etter § 29-8.

(1) Beslutning etter §§ 28-2 til 28-7 skal utformes skriftlig, angi mistenktes navn, fødselsdato og adresse når dette er kjent, og være datert og signert av den som har truffet avgjørelsen.

(2) Beslutning om henleggelse skal inneholde en kort angivelse av saken og grunnlaget for avgjørelsen. Nærmere begrunnelse gis ikke, med mindre hensynet til partene eller offentligheten tilsier det.

(3) Øvrige beslutninger som påtalemyndigheten treffer etter dette kapitlet skal angi

• a) det straffebud som er anvendt, med gjengivelse av den delen av innholdet som har betydning i saken,

• b) en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det faktiske forhold beslutningen gjelder, med opplysning om tid og sted, og

• c) eventuelle vilkår for beslutningen.

(4) Forelegg skal i tillegg angi

• a) de krav som gjøres gjeldende,

• b) antatt påstand om straff eller andre strafferettslige reaksjoner dersom saken må behandles for domstolene, og

• c) en frist for vedtakelse, som skal gi mistenkte rimelig betenkningstid, og som ikke i noe tilfelle kan settes kortere enn 3 dager.

(5) Tiltalen skal i tillegg angi

• a) den domstol saken hører under, og

• b) andre krav enn straff, dersom slike fremsettes.

(1) Underretning om avgjørelsen av påtalespørsmålet, med opplysning om adgangen, fristen og fremgangsmåten for å kreve overprøving, skal gis skriftlig til

• a) mistenkte,

• b) fornærmede som har anmeldt forholdet, eller som er avhørt i saken,

• c) etterlatte,

• d) berørte myndigheter, og

• e) andre med klagerett.

(2) Underretning om forelegg til andre enn mistenkte skjer bare dersom forelegget vedtas.

(3) Underretning om tiltale skjer etter § 34-3.

(4) Underretning om henleggelse kan utsettes eller unnlates helt når etterforskingen har vært skjult, og det er nærliggende fare for at underretning vil kunne skade mulighetene for senere oppklaring av saken eller av andre saker.

(1) En avgjørelse av spørsmålet om påtale og et tilsagn om straffepåstand kan omgjøres til gunst for mistenkte med de begrensninger som følger av §§ 29-6 og 29-7 annet ledd.

(2) Omgjøring til skade for mistenkte kan skje når vedkommende ikke er kjent med avgjørelsen, eller det følger av §§ 27-1 fjerde ledd, 29-2 til 29-5, 29-7 første ledd eller 29-8.

(1) Overordnet påtalemyndighet kan innen 3 måneder omgjøre en avgjørelse av påtalespørsmålet, enten av eget tiltak eller etter klage, jf. § 29-9.

(2) Fristen etter første ledd gjelder selv om beslutningen ikke er truffet av kompetent påtalemyndighet. Fristen avbrytes når skriftlig underretning om omgjøringen sendes mistenkte. Ved rettidig klage løper fristen fra det tidspunkt påtalemyndigheten mottok klagen.

Beslutning om henleggelse av bevismessige grunner etter § 28-2 første ledd kan omgjøres når nye avgjørende bevis avdekkes. Er henleggelse besluttet av grunner som nevnt i § 28-2 annet ledd bokstav d, kan beslutningen omgjøres når grunnen er bortfalt.

(1) Beslutning om påtaleunnlatelse kan omgjøres når vilkårene for påtaleunnlatelsen ikke overholdes, eller mistenkte setter seg ut over pålegg fra Kriminalomsorgen. Omgjøring kan skje inntil 3 måneder etter utløpet av prøvetiden.

(2) Beslutning etter § 28-3 første ledd bokstav a kan omgjøres når det innen 1 år reises tiltale for et annet forhold begått før beslutningen om påtaleunnlatelse. Domfelles ikke mistenkte for forholdet, blir påtaleunnlatelsen stående, med mindre retten finner at mistenkte må frifinnes for det forhold det er gitt påtaleunnlatelse for.

(3) Beslutning etter § 28-3 første ledd bokstav b kan omgjøres dersom mistenkte ikke domfelles for det eller de forhold som ble forfulgt.

(1) Beslutning om overføring til konfliktråd kan omgjøres når

• a) vilkår for overføringen ikke overholdes,

• b) saken er overført til mekling, og møtet ikke gjennomføres på grunn av mistenktes forhold, avtale ikke kommer i stand, eller mistenkte vesentlig bryter eller trekker seg fra avtalen, eller

• c) saken er overført til ungdomsoppfølgning eller annen oppfølging, og det ikke oppnås enighet om plan etter konfliktrådsloven §§ 25 eller 36, eller det inntrer brudd som nevnt i konfliktrådsloven §§ 33 tredje og fjerde ledd eller 36 annet ledd.

(2) Omgjøring kan skje inntil 3 måneder etter at påtalemyndigheten ble kjent med forhold som nevnt i første ledd, eller behandlingen i konfliktrådet er avsluttet eller fastsatt prøvetid utløpt.

Vedtakelse av strafferettslig reaksjon etter § 28-5 kan oppheves til gunst for mistenkte av overordnet påtalemyndighet.

(1) Tiltalen kan endres inntil saken er tatt opp til avgjørelse, også til skade for tiltalte. For utvidelse med nye straffbare forhold gjelder § 30-3.

(2) Tiltalen kan frafalles inntil dom er avsagt i første instans, og ellers når

• a) dommen er opphevet,

• b) det er anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet,

• c) saken henlegges etter § 28-2 annet ledd bokstav d, eller

• d) tiltalte er død.

Tilsagn etter § 28-7 kan omgjøres dersom mistenkte ikke står ved tilståelsen eller opplysningene som er gitt. Det samme gjelder dersom det viser seg at mistenktes forhold er mer alvorlig enn vedkommende har forklart, eller det avdekkes andre forhold som mistenkte står bak, og de nye opplysningene kan få vesentlig betydning for straffen.

(1) Beslutning etter §§ 28-2 til 28-4 og 28-6 kan påklages til nærmeste overordnede påtalemyndighet av

• a) mistenkte,

• b) fornærmede og andre med rettslig klageinteresse, og

• c) et forvaltningsorgan, når beslutningen direkte gjelder organets saksområde.

Det samme gjelder beslutning om å avvise en klage. Mistenkte kan ikke påklage beslutning etter §§ 28-3 første ledd bokstav a eller 28-6. Avgjørelse i klagesaken kan ikke påklages.

(2) Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt underretning om beslutningen kom frem til den klageberettigede eller vedkommende fikk eller burde ha skaffet seg kjennskap til den. For andre enn mistenkte utløper fristen senest 3 måneder etter at beslutningen ble truffet.

(3) Klagen skal sendes til den myndighet som har truffet beslutningen. Mistenkte og andre med rettslig klageinteresse skal underrettes. Klagen skal snarest mulig oversendes nærmeste overordnede påtalemyndighet for avgjørelse.

(1) En mistenkt som hevder seg uskyldig i et forhold som er avgjort ved påtaleunnlatelse, kan kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten ved tiltale, med mindre saken henlegges.

(2) Kravet må fremsettes innen 1 måned fra det tidspunkt mistenkte mottok underretning om beslutningen og om adgangen og fristen for å kreve sak reist. §§ 37-4 femte ledd og 38-1 første ledd bokstav a gjelder tilsvarende.

(1) Vedtakelse av forelegg kan ankes av partene etter reglene for anke over dom, jf. kapittel 37 til 39. For mistenkte løper ankefristen fra vedtakelsen.

(2) Anke kan bare skje på grunnlag av

• a) at vedtakelsen ikke er bindende som viljeserklæring,

• b) feil ved saksbehandlingen,

• c) feil ved lovanvendelsen til skade for mistenkte, eller

• d) at straffansvaret var foreldet.

(3) Tas anken til følge, oppheves vedtakelsen. Ellers forkastes anken.

(1) Vedtatt forelegg kan gjenåpnes på vilkår som nevnt i §§ 41-5 til 41-11. Begjæringen skal settes frem for tingretten og skal utformes i samsvar med § 41-4.

(2) Blir gjenåpning besluttet, behandles saken av tingretten.

(1) Retten skal styre saken for å oppnå en forsvarlig, konsentrert og effektiv behandling samt gi partene veiledning for å bidra til en riktig avgjørelse. Saksstyringen og veiledningen skal ikke skje på en måte som kan være egnet til å svekke tilliten til rettens uavhengighet eller objektivitet.

(2) Retten kan oppfordre partene til å bidra med slike avklaringer som saken gir grunn til, fastsette frister for partenes innlegg og treffe nødvendige avgjørelser om behandlingen.

(1) En ny sak om et krav som allerede er gjenstand for domstolsbehandling, skal avvises.

(2) Behandlingen av en straffesak kan utsettes inntil et omtvistet forhold av betydning er nærmere klarlagt i høyere instans eller en annen sak for domstolene.

(1) Flere saker, herunder forfølgning mot samme person for flere straffbare forhold eller mot flere personer, kan behandles samlet når det er hensiktsmessig, og ikke berørte interesser i vesentlig grad taler mot det.

(2) Etter påbegynt hovedforhandling kan nye straffbare forhold bare tas til behandling når tiltalte samtykker eller gir en uforbeholden tilståelse. For lagmannsretten kan slik utvidelse bare skje på vilkår som nevnt når retten er satt med meddommere, og det er ubetenkelig.

(1) Når flere straffbare forhold behandles samlet, kan det forhandles særskilt for hver enkelt handling eller mistenkt. De enkelte forhold kan avgjøres for seg.

(2) Det kan også ellers forhandles særskilt om enkelte spørsmål, herunder om saken skal avvises. Dersom saken etter slike forhandlinger ikke avgjøres etter § 32-1, kan retten, når det er hensiktsmessig, treffe særskilt beslutning om skyldspørsmålet eller enkelte deler av det, herunder om

• a) tiltalte har foretatt den handling tiltalen gjelder,

• b) tiltalte har utvist nødvendig skyld eller var tilregnelig,

• c) rettsforhold av betydning for straffbarheten av handlingen,

• d) andre nødvendige betingelser for straffansvar er til stede.

(3) Ved avsigelse av dom kan særskilt beslutning etter annet ledd fravikes til gunst for tiltalte når den videre behandlingen viser at det er grunnlag for det.

(1) Rettsmøte avholdes når det er angitt i loven, eller retten beslutter det.

(2) Mistenkte kan ikke delta ved bruk av fjernmøteteknikk etter domstolloven § 122 a i rettsmøte som gjelder

• a) fengsling etter § 15-15,

• b) fengslingsforlengelse etter § 15-16, når det er spørsmål om bruk av isolasjon eller det er gått mer enn 12 uker siden fengsling med mistenktes tilstedeværelse, og mistenkte ikke har samtykket til slik deltakelse, eller

• c) hovedforhandling, forenklet behandling eller ankeforhandling der retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet, med mindre tiltalte samtykker, og det er ubetenkelig.

(3) Dersom antallet fornærmede og etterlatte gjør at gjennomføring av rettsmøte ellers vil medføre uforholdsmessige omkostninger eller vil måtte skje i lokale som ikke er egnet, kan retten beslutte at fornærmede, etterlatte og deres representanters deltakelse skal skje ved fjernmøte eller ved at de mottar lyd- og bildeoverføring fra rettslokalet på nærmere angitt sted.

(1) Retten skal ved forkynning innkalle mistenkte til hovedforhandling og ankeforhandling der retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet, og til andre rettsmøter når mistenktes deltakelse er hensiktsmessig. Når mistenkte ikke innkalles, skal vedkommende varsles med mindre annet er bestemt. Innkalling og varsling kan unnlates når mistenkte er i en psykisk tilstand som innebærer manglende evne til å forstå hva saken gjelder eller at deltakelse vil være skadelig for vedkommende.

(2) Retten skal sørge for nødvendig varsel om rettsmøter til påtalemyndigheten, forsvareren og bistandsadvokaten. Fornærmede og etterlatte varsles når det er grunn til det.

(3) Innkalling og varsling skal skje i rimelig tid. Tiltalte har krav på innkalling senest 3 dager før hoved- og ankeforhandling, med mindre en kortere frist er ubetenkelig. Mistenkte skal så vidt mulig innkalles eller varsles senest 24 timer før andre rettsmøter.

(4) Innkallingen og varselet skal angi saken og formålet med rettsmøtet samt opplysninger om tid og sted. Ved innkalling skal det opplyses om virkningene av ikke å møte, reglene om gyldig fravær og rett til utgiftsdekning og møtegodtgjørelse.

(5) Retten kan overlate til påtalemyndigheten å sørge for innkalling og varsling etter denne bestemmelsen.

(6) Vitner og sakkyndige innkalles etter §§ 10-3 og 11-10 første ledd.

(1) Retten eller påtalemyndigheten kan beslutte at mistenktes utgifter i anledning et rettsmøte helt eller delvis skal dekkes av det offentlige når

• a) vedkommende er ute av stand til å betale,

• b) utgiftene må betraktes som betydelig for mistenkte, eller

• c) andre særlige forhold tilsier det.

(2) Andre enn mistenkte har krav på utgiftsdekning og godtgjørelse etter § 11-12 eller særskilt lov.

(1) Mistenkte plikter etter innkalling å møte til rettsmøter med mindre vedkommende har gyldig fravær.

(2) Under hovedforhandling og ankeforhandling der retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet, skal tiltalte ta del under hele forhandlingen. Retten kan likevel tillate at tiltalte fratrer etter avgitt forklaring. I andre rettsmøter mistenkte er innkalt til, avgjør retten i hvilken utstrekning mistenktes deltakelse er nødvendig.

(1) Et vitne skal som regel utelukkes fra rettsmøtet inntil forklaring er gitt. Fornærmede skal likevel bare utelukkes når andre fornærmede forklarer seg, eller hensynet til sakens opplysning for øvrig tilsier det.

(2) Retten kan utelukke mistenkte eller andre fra rettsmøtet eller deler av det, eller iverksette andre egnede tiltak, så langt det er nødvendig for å

• a) ivareta hensynet til grunnleggende nasjonale interesser,

• b) beskytte identiteten til et anonymt vitne, jf. § 10-10,

• c) verne den som avgir forklaring,

• d) motvirke at et vitne eller en mistenkt forklarer seg forbeholdent, eller

• e) hindre at etterforskingen blir skadelidende.

(3) Utelukkes mistenkte, fornærmede, etterlatte eller skadelidte, skal vedkommende straks grunnen til utelukkelsen bortfaller, gis tilgang til de opplysninger som er fremkommet under fraværet, med mindre opplysningene er unntatt fra innsyn etter kapittel 6.

(1) Rettsmøte kan utsettes når det er nødvendig som følge av

• a) noens fravær, jf. § 33-2,

• b) partenes rett til kontradiksjon, jf. §§ 32-4 fjerde ledd og 32-5 annet ledd,

• c) partenes rett til å føre bevis, jf. § 7-2,

• d) rettens ansvar for sakens opplysning, jf. § 7-4, eller

• e) andre tungtveiende grunner.

(2) Ved utsettelse skal det så vidt mulig fastsettes ny tid for rettsmøte.

(3) I rettsmøtet etter utsettelse skal forhandlingene gjentas så langt det er nødvendig for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.

(1) Retten treffer avgjørelse så snart saken er tilstrekkelig opplyst, og det i nødvendig utstrekning er gjort klart overfor partene at den tas opp til avgjørelse.

(2) Viser det seg senere at det er nødvendig med ytterligere innlegg fra partene for å oppnå et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, skal retten sørge for dette.

(3) Dersom avgjørelse etter muntlig behandling ikke kan treffes innen rettsmøtets avslutning, skal retten meddele partene når avgjørelsen kan forventes avsagt, og hvordan underretning om avgjørelsen skal skje.

(1) Ved dom treffes rettens avgjørelse av

• a) krav om straff eller andre strafferettslige reaksjoner, og

• b) anke over dom, unntatt avgjørelse som nekter anken fremmet.

(2) Andre avgjørelser treffes ved beslutning.

(1) Retten kan bare avgjøre krav som er reist av partene, jf. § 5-1 første ledd. Avgjørelsen må ligge innenfor rammen av partenes påstander. Retten kan likevel dømme for overtredelse av et annet straffebud enn etter tiltalen når påtalemyndigheten ikke motsetter seg det. Ved fastsettelse av straff og andre strafferettslige reaksjoner enn inndragning er retten ikke bundet av påstandene. Foreligger bindende tilsagn etter § 28-7, kan retten likevel bare gå utover påstanden det er gitt tilsagn om, når det fremstår som klart at reaksjonsfastsettelsen ellers vil bli feil.

(2) Til skade for mistenkte kan retten bare bygge på et faktisk grunnlag som er påberopt. Ved avgjørelsen av skyldspørsmålet kan retten ikke gå utenfor det forhold som er beskrevet i tiltalen, men den er ikke bundet av tiltalens nærmere angivelse av tid, sted og andre omstendigheter.

(3) Frafalles et krav, skal saken heves. Frafalles tiltalen under hovedforhandlingen av grunner som nevnt i § 28-2, skal retten likevel avsi frifinnelsesdom. Det samme gjelder når tiltalen frafalles etter at det er anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet eller i medhold av § 29-7 annet ledd bokstav d.

(1) Rettens avgjørelser treffes på grunnlag av sakens opplysninger.

(2) Avgjørelse etter hoved- og ankeforhandling treffes på grunnlag av behandlingen i rettsmøte. Ankedomstolen kan i tillegg bygge på faktiske sider ved underinstansens dom, som ikke er omtvistet.

(3) Beslutning om å nekte en anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet eller reaksjonsfastsettelsen fremmet til domfeltes ugunst, kan bare bygges på underinstansens dom med rettsbok.

(4) Retten kan bare bygge avgjørelsen på et grunnlag som partene har hatt rimelig anledning til å uttale seg om, jf. § 7-1 annet ledd.

(1) Retten skal anvende rettsregler av eget tiltak. Dersom reglene ikke fullt forsvarlig kan belyses på annen måte, kan retten bestemme at det skal føres bevis om rettsspørsmål av betydning, eller tillate partene å føre slike bevis.

(2) Partene skal gis rimelig anledning til å uttale seg om rettsanvendelsen og til å imøtegå anførsler og argumentasjon om rettsspørsmål.

(1) I saker som skal avgjøres av flere dommere etter muntlig behandling, skal det holdes rådslagning med alle dommere til stede. Rådslagningen avholdes så vidt mulig straks etter at forhandlingene er avsluttet. I enhver sak kan en dommer kreve inntil to rådslagninger. Meddommerne skal gjøres kjent med denne retten.

(2) Det skal stemmes særskilt over skyldspørsmålet og ellers for hvert krav eller prosessuelt rettsforhold som skal avgjøres. Er det flere grunner for å avvise eller heve en sak, oppheve en anket avgjørelse eller beslutte oppfriskning eller gjenåpning, stemmes det særskilt over hver grunn.

(3) En dommer som er blitt overstemt, skal ta del i de følgende avstemninger som saken gir grunn til. Den som har stemt for frifinnelse, herunder i anledning særskilt beslutning etter § 30-4 annet ledd, skal likevel ikke delta i videre avstemninger som hører under skyldspørsmålet, men skal anses å stemme til gunst for tiltalte.

(4) Hver avgjørelse treffes ved stemmeflertall. Avgjørelse av skyldspørsmålet til skade for tiltalte krever i lagmannsrett fem stemmer.

(5) Står stemmene likt, gjelder ved avgjørelser om straff og andre strafferettslige reaksjoner det standpunktet som er gunstigst for tiltalte. Ellers gjør rettslederens stemme utslaget. Er det flere enn to standpunkt når straff eller andre rettsfølger skal fastsettes, og ingen har flertall, legges stemmene som er ugunstigst for tiltalte, til de nærmest følgende til det blir flertall for det gunstigere resultat.

(6) Bare protokollføreren har adgang til å overvære rådslagningen og avstemningen om ikke rettens leder gir særlig tillatelse til andre som av hensyn til sin juridiske utdanning eller av lignende grunner ønsker å være til stede.

(1) Dommer skal begrunnes. Beslutninger skal begrunnes, med mindre det etter avgjørelsens art og øvrige omstendigheter er forsvarlig å unnlate det.

(2) Ved vurderingen av i hvilken utstrekning begrunnelse skal gis, skal det særlig legges vekt på

• avgjørelsens innhold og betydning for partene,

• om det er grunn til å tro at noen part vil være uenig i avgjørelsen,

• ankeinstansens muligheter for overprøving,

• hvilken instans som treffer avgjørelsen, og

• offentlighetens behov for informasjon.

(3) Så langt det er nødvendig for å forklare avgjørelsen, skal begrunnelsen omfatte

• a) fremstilling av saken,

• b) angivelse av partenes krav og påstander, og

• c) redegjørelse for rettens bevisvurdering og rettsanvendelse.

(4) Det skal opplyses om avgjørelsen er enstemmig. Ved dissens skal det fremgå hvem som er uenig, og hvilke punkter uenigheten gjelder.

(1) Rettens avgjørelser skal utformes skriftlig med begrunnelse etter § 32-7 samt en nøyaktig angivelse av resultatet, med mindre det er åpenbart unødvendig. Det skal opplyses om

• a) domstolen,

• b) sakens nummer,

• c) rettens medlemmer,

• d) partene, og

• e) tiden og stedet for avsigelsen.

(2) Dommer, samt beslutninger som ikke føres inn i rettsboken etter domstolloven § 134 a, skal signeres av rettens medlemmer.

(1) En avgjørelse anses avsagt når den er signert av rettens medlemmer eller opplest i rettsmøte med rettens medlemmer til stede.

(2) Når en sak er behandlet muntlig i Høyesterett, avsies avgjørelsen ved muntlig avstemning. Avgjørelsen anses avsagt når rettens leder som siste dommer har stemt.

(1) Retten skal snarest mulig sørge for at sakens parter, forsvareren, bistandsadvokaten og andre en avgjørelse angår, blir underrettet om avgjørelsen. Domfelte skal gjøres kjent med hva dommen går ut på, herunder eventuelle vilkår for dommen og mulige følger av brudd på vilkårene.

(2) Dommer og beslutninger som avslutter saken, samt beslutning om retting av slike avgjørelser, skal forkynnes for mistenkte. Ellers kan underretning skje etter domstolloven § 186.

(3) Når underretning skjer i rettsmøte, kan en muntlig fremstilling av hovedpunktene i avgjørelsen tre i stedet for opplesning.

(4) Er det adgang til å anke, skal retten gi opplysning om frist og fremgangsmåte, og om adgangen til og virkningen av å vedta avgjørelsen før ankefristens utløp.

(1) Retten er bundet av sine avgjørelser når de er avsagt, med mindre annet er bestemt.

(2) En beslutning har virkning for partene når den er avsagt, med mindre annet følger av § 37-8 om utsettende virkning ved anke.

(3) En dom er bindende for partene når den er rettskraftig, jf. § 32-12 første ledd.

(1) En avgjørelse er rettskraftig når den er vedtatt av partene, eller fristen for anke er utløpt. Ved anke blir avgjørelsen rettskraftig når saken er endelig avgjort i høyere instans eller etter ny behandling i lavere instans.

(2) Retten skal avvise en ny sak om et forhold som er avgjort mot tiltalte ved

• a) rettskraftig dom,

• b) endelig avgjørelse av påtalespørsmålet,

• c) endelig vedtak om administrativ sanksjon, eller

• d) utenlandsk avgjørelse som etter folkerettslig avtale eller bestemmelse som Kongen kan gi, stenger for forfølgning.

(1) Krav om inndragning som knytter seg til et straffbart forhold, kan fremmes etter at en fellende dom er rettskraftig, når inndragningskravet ikke ble behandlet under straffesaken, og domfelte ble varslet om det før dommen ble avsagt.

(2) Dommens avgjørelse av skyldspørsmålet legges uprøvd til grunn i den senere inndragningssaken i den utstrekning den er avgjørende for spørsmålet om inndragning.

(1) Er noen ved forskjellige dommer idømt straff uten at det er tatt hensyn til straffeloven § 82, kan den rett som avsa den siste fellende dom, etter begjæring ta sakene opp til felles avgjørelse til domfeltes gunst.

(2) Avgjørelsen skal så vidt mulig treffes av den eller de dommere som avsa den tidligere dom.

(1) Er det ikke truffet avgjørelse om noe som skulle vært avgjort, kan tilleggsavgjørelse avsies når det settes frem begjæring om det innen ankefristen.

(2) Tilleggsavgjørelse skal så vidt mulig treffes av den eller de dommere som avsa den opprinnelige avgjørelsen.

(3) Ved begjæring om tilleggsavgjørelse stopper ankefristen. Blir tilleggsavgjørelse avsagt, løper en ny ankefrist. Blir begjæringen ikke tatt til følge, fortsetter fristen sitt løp.

(1) Saksstyrende beslutninger kan omgjøres av den rett som har avsagt dem, når det ikke er uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg etter avgjørelsen. Beslutninger under saksforberedelsen er ikke bindende ved hoved- og ankeforhandlingen eller annet rettsmøte hvor saken avgjøres.

(2) En beslutning om saksbehandlingen av overordnet domstol kan bare fravikes på grunnlag av nye opplysninger.

(3) En beslutning avsagt av ankeinstans i spørsmål som gjelder saksbehandlingen ved underordnet domstol, er ikke bindende ved senere avgjørelser om samme spørsmål i ankeinstansen.

(1) Retten skal rette en avgjørelse som på grunn av skrive- eller regnefeil, forglemmelse eller lignende klar feil har fått en utforming som ikke stemte med rettens mening. Retting kan skje selv om avgjørelsen er rettskraftig.

(2) Beslutning om retting skal så vidt mulig treffes av den eller de dommere som avsa avgjørelsen. Hadde retten flere medlemmer, kan lederen treffe avgjørelsen når det ikke er tvil om hvordan rettingen skal utføres.

(3) Beslutning om retting skal tilføyes avgjørelsen slik at det fremgår hva som er rettet.

(4) At avgjørelsen rettes, eller begjæres rettet, er uten betydning for ankefristen.

(1) Gyldig fravær foreligger dersom sykdom eller andre hindringer utenfor vedkommendes kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å møte for retten.

(2) Den som mener å ha gyldig fravær, skal straks gi retten melding om dette.

(1) Et rettsmøte kan gjennomføres selv om innkalling eller varsling ikke kan skje, eller noen som er innkalt eller varslet, ikke møter, når utsettelse vil medføre uforholdsmessig forsinkelse eller ulempe.

(2) Hoved- eller ankeforhandling kan gjennomføres i tiltaltes fravær når

• a) det er klart at avgjørelsen vil gå ut på avvisning, heving eller frifinnelse,

• b) retten ikke skal prøve bevisene under skyldspørsmålet, med mindre tiltalte er eller skulle vært innkalt, og det er sannsynliggjort at fraværet er gyldig,

• c) tiltalte er i en tilstand som nevnt i § 31-2 første ledd siste punktum, eller

• d) tiltalte blir utvist etter domstolloven § 133 eller forlater rettsmøtet uten rettens tillatelse, med mindre deltakelsen er nødvendig for sakens opplysning.

(3) Hovedforhandling og ankeforhandling etter påtalemyndighetens anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet kan utenfor tilfellene i annet ledd gjennomføres i tiltaltes fravær når

• a) det ikke er spørsmål om å idømme fengsel i mer enn 1 år, forvaring eller overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg,

• b) deltakelsen ikke er nødvendig for sakens opplysning,

• c) det foreligger lovlig innkalling, eller tiltalte har unnveket etter at tiltalen ble forkynt, og

• d) det ikke er sannsynliggjort at fraværet er gyldig.

Med tiltaltes samtykke kan forhandlingene gjennomføres selv om vilkårene etter bokstav c og d ikke er til stede.

(4) Hoved- og ankeforhandling kan ikke gjennomføres uten aktor eller forsvarer etter §§ 3-16 og 3-18 annet ledd, jf. § 3-22, med mindre det er klart at avgjørelsen vil gå ut på avvisning, heving eller frifinnelse. Rettsmøte om forenklet behandling etter kapittel 36 kan ikke gjennomføres uten forsvarer etter § 3-17, jf. § 3-22.

(1) Anke fra tiltalte over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet skal avvises dersom

• a) tiltalte er lovlig innkalt til ankeforhandling og er uteblitt uten at det er sannsynliggjort at fraværet er gyldig, eller

• b) innkalling ikke har kunnet skje fordi tiltalte har unnveket.

Avgjørelsen er ikke til hinder for prøving etter § 39-4.

(2) En ankesak kan heves når det har gått mer enn 2 år siden tiltalte erklærte anke, og ankeforhandling ikke er holdt fordi vedkommende ikke har vært mulig å innkalle eller har hatt gyldig fravær.

(1) Når det er avsagt fellende dom etter behandling i tiltaltes fravær, jf. § 33-2 tredje ledd, kan saken kreves behandlet på ny når vilkårene for behandlingen ikke var til stede, fordi tiltalte ikke hadde unnveket eller fordi fraværet var gyldig. Beslutning om avvisning etter § 33-3 første ledd kan på samme vilkår kreves omgjort. Ny behandling eller omgjøring kan bare kreves når tiltalte ikke kan bebreides for å ha unnlatt å melde fra i tide.

(2) Beslutning om heving etter § 33-3 annet ledd kan kreves omgjort når tiltalte ikke kan bebreides for hevingsgrunnen, eller det ville virke urimelig ikke å behandle anken.

(3) Begjæring etter første ledd må settes frem innen utløpet av ankefristen for den domstol som har avsagt avgjørelsen. Begjæring etter annet ledd kan settes frem inntil 2 uker etter at tiltalte ble kjent med beslutningen, eller burde ha skaffet seg kunnskap om den. Ellers behandles begjæringen etter reglene om anke over beslutning. Avgjørelsen treffes av rettens leder.

(4) Er avgjørelsen begjæringen gjelder, anket, skal ankebehandlingen utsettes inntil begjæringen er endelig avgjort. Tas begjæringen til følge, og domfelte uteblir fra hoved- eller ankeforhandlingen uten at gyldig fravær er sannsynliggjort, skal saken heves, og den opprinnelige avgjørelsen bli stående.

(1) Når det er besluttet å reise tiltale, sender påtalemyndigheten til retten

• a) tiltalebeslutningen, jf. § 28-6, jf. § 28-8,

• b) bevisoppgave, med opplysninger som angitt i § 7-2 annet ledd,

• c) utdrag av sakens opplysninger av betydning for bevisføringen,

• d) forslag til hvordan saken bør behandles, og

• e) opplysninger av betydning for spørsmålet om oppnevning av forsvarer og bistandsadvokat.

(2) Når det er nødvendig for å sikre en forsvarlig og konsentrert behandling, herunder gi tiltalte grunnlag for å forberede sitt forsvar, skal påtalemyndigheten av eget tiltak utarbeide en skriftlig redegjørelse for saken.

(1) Straks retten mottar oversendelse etter § 34-1, skal den prøve om saken kan tas til behandling. Påtalemyndigheten skal gis anledning til å rette feil som kan avhjelpes.

(2) Tas saken til behandling, skal retten

• a) ta stilling til om det skal oppnevnes forsvarer og bistandsadvokat, jf. §§ 3-22 og 4-11,

• b) vurdere om tilsvar etter § 34-4 kan unnlates, og om fristene etter §§ 34-4 og 34-5 skal fravikes, og

• c) beramme eller sette av tid til hovedforhandling i samråd med påtalemyndigheten, forsvareren og bistandsadvokaten.

(3) Hovedforhandling skal avholdes så snart som mulig etter at saken kom inn til retten. Dersom tiltalte er varetektsfengslet eller er under 20 år, skal hovedforhandlingen så vidt mulig være påbegynt innen 6 uker.

(1) Påtalemyndigheten skal sørge for at tiltalebeslutningen snarest mulig forkynnes for tiltalte.

(2) En tiltalt som ikke har forsvarer, skal samtidig med forkynning av tiltalen

• a) gis kopi av påtalemyndighetens bevisoppgave,

• b) underrettes om retten til å gjøre seg kjent med sakens opplysninger, jf. § 6-10, og

• c) oppfordres til snarest mulig å melde ifra om ytterligere bevis som ønskes ført.

(3) Påtalemyndigheten skal snarest mulig sende forsvarer og bistandsadvokat materiale som er oversendt retten etter § 34-1, sammen med sakens øvrige opplysninger, jf. § 6-10.

(4) Påtalemyndigheten skal underrette fornærmede og etterlatte om at tiltale er utferdiget, samt om deres rett til å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen og sakens øvrige opplysninger, jf. § 6-10.

(1) Forsvareren skal gi skriftlig tilsvar til retten, påtalemyndigheten og bistandsadvokaten innen 3 uker etter at saken er mottatt etter § 34-3, eller innen en frist retten fastsetter. Retten kan bestemme at tilsvar kan unnlates.

(2) Tilsvaret bør så langt forsvareroppdraget tilsier det, angi

• a) hvilke deler av sakens faktiske og rettslige sider forsvaret anser som omtvistet,

• b) hvilke bevis forsvaret vil føre, med opplysninger som nevnt i § 7-2 annet ledd,

• c) om ytterligere etterforskingsskritt begjæres etter § 13-7, og

• d) merknader til hvordan saken bør behandles.

Tillegg til påtalemyndighetens utdrag av sakens opplysninger etter § 34-1 første ledd bokstav c skal vedlegges.

(3) Mener forsvareren at saken må avvises, eller at tiltalte må frifinnes, fordi det forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningen, ikke er straffbart, eller straffansvaret etter beskrivelsen er falt bort, skal retten, påtalemyndigheten og bistandsadvokaten snarest mulig gjøres oppmerksom på det.

(1) Når bistandsadvokaten finner grunn til å gi tilsvar om straffekravet, skal tilsvaret sendes retten og partene innen 3 uker etter at saken er mottatt etter § 34-3, eller innen en frist retten fastsetter.

(2) Merknader til tiltalebeslutningen og forslag til ytterligere bevisføring om straffekravet skal rettes til påtalemyndigheten.

(1) Endret tiltale skal forkynnes for tiltalte og sendes retten, forsvareren og bistandsadvokaten.

(2) Ønsker noen av partene å føre ytterligere bevis, eller å frafalle bevis, skal retten, motparten og bistandsadvokaten snarest mulig varsles om dette.

(1) Retten skal legge en plan for den videre behandlingen, herunder fastsette frister for innlegg fra partene og treffe nødvendige beslutninger, jf. § 30-1 annet ledd.

(2) I den utstrekning det er nødvendig for å sikre en forsvarlig og konsentrert behandling, skal retten så vidt mulig avklare

• a) hvilke deler av sakens faktiske og rettslige sider som er omtvistet,

• b) omfanget av og andre spørsmål i tilknytning til bevisføringen,

• c) om behandlingen av saken bør deles opp,

• d) tidsrammer for de ulike delene av hovedforhandlingen, og

• e) andre forhold av betydning.

(3) Avgjørelser om saksbehandlingen, herunder om bevisføringen, skal treffes så tidlig som mulig. Avgjørelsen kan likevel utsettes til hovedforhandlingen når det er nødvendig for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, eller når særlige forhold ellers tilsier det.

Retten skal gis tilgang til sakens opplysninger når den finner behov for det av hensyn til saksforberedelsen eller den videre behandlingen av saken.

Retten kan beslutte at det skal holdes rettsmøte under saksforberedelsen, jf. § 31-1 første ledd. Tiltalte, fornærmede og etterlatte innkalles bare når deres tilstedeværelse er nødvendig.

(1) Retten kan pålegge påtalemyndigheten å utarbeide en skriftlig redegjørelse for saken, eller for særlige spørsmål saken reiser. Redegjørelsens form og omfang bestemmes av retten, som også fastsetter en passende frist.

(2) Retten skal forelegge redegjørelsen for forsvareren og bistandsadvokaten, med frist for eventuelle merknader.

Retten kan oppfordre påtalemyndigheten og forsvareren til å utarbeide en felles saksfremstilling med sikte på å avklare om og eventuelt hvilke deler av sakens faktiske sider som er omforent. Fremstillingens form og omfang bestemmes av retten, som også fastsetter en passende frist.

(1) Retten kan overfor partene fastsette en frist for å inngi sluttinnlegg, som kort bør angi

• a) hvilke rettslige og faktiske spørsmål som anses omtvistet,

• b) de bevis parten vil føre, og

• c) en fremdriftsplan for hovedforhandlingen.

(2) Retten skal forelegge sluttinnleggene for bistandsadvokaten, med frist for eventuelle merknader.

(3) Retten kan oppfordre påtalemyndigheten, forsvareren og bistandsadvokaten til å utarbeide et felles utkast til fremdriftsplan.

Under saksforberedelsen kan retten

• a) avvise eller heve saken, eller

• b) frifinne tiltalte fordi det forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningen, ikke er straffbart, eller straffansvaret etter beskrivelsen er falt bort.

Retten skal avklare om hovedforhandlingen kan foregå som planlagt under saksforberedelsen, og for øvrig påse at hovedforhandlingen gjennomføres konsentrert og forsvarlig. Saksstyringen skal særlig motvirke

• a) uklarheter og misforståelser,

• b) unødige avbrytelser eller gjentakelser,

• c) forhandlinger om spørsmål som er uten betydning for avgjørelsen, eller som er tilstrekkelig drøftet, og

• d) unødig ressurs- og tidsbruk for aktørene og andre, herunder at vitner ikke får forklare seg til det tidspunkt som ble fastsatt i innkallingen.

(1) Hovedforhandlingen er muntlig med mindre annet er bestemt i denne lov. For å lette fremstillingen av argumentasjon og bevisføring, kan det benyttes disposisjon, illustrasjon, oversikt eller annet hjelpemiddel.

(2) Bevis føres på den måte som best sikrer sakens opplysning, effektiv saksavvikling og hensynet til offentlighet. Forklaringer føres som angitt i § 10-9. Skriftlige bevis leses opp, med mindre opplesning vil være uforholdsmessig tidkrevende, og det er forsvarlig å unnlate opplesning.

(1) Rettens leder åpner forhandlingene ved å presentere tiltalte og tilstedeværende forsvarer, aktor, fornærmede og bistandsadvokat og til slutt rettens medlemmer. Deretter angir rettens leder kort hva saken handler om, og gir så aktor ordet for opplesning av tiltalen.

(2) Rettens leder spør den tiltalte om vedkommende erklærer seg skyldig etter tiltalen. Rettens leder oppfordrer så den tiltalte til å følge nøye med og gjør vedkommende oppmerksom på retten til å bli hørt gjennom forhandlingene, jf. § 35-4 femte ledd.

(3) Aktor gir deretter en kort redegjørelse for hva som er gjenstand for tiltalen, sentrale bevistemaer og hvilke bevis som vil bli ført. Forsvarer gis anledning til å knytte bemerkninger til aktors redegjørelse og angi bevis som vil bli ført. Det kan presenteres bevis etter § 35-4 når formålet med innledningsforedraget tilsier det.

(1) Tiltalte forklarer seg først, med mindre annet er bestemt i det følgende eller for øvrig er hensiktsmessig, jf. § 35-1. Fornærmede, etterlatte og andre vitner forklarer seg før tiltalte når det er grunn til det. Det skal særlig legges vekt på sakens karakter og belastningen ved å måtte forklare seg senere.

(2) Aktors bevisføring finner som regel sted før forsvarerens. Når noen forklarer seg, kan det åpnes for supplerende bevisføring når hensynet til sakens opplysning tilsier det.

(3) Etter at en part har ført et bevis, gis motparten og deretter bistandsadvokaten anledning til å stille spørsmål og til å supplere bevisføringen.

(4) Fornærmede og etterlatte gis anledning til å komme med avsluttende bemerkninger etter den øvrige bevisføringen og kan gi en kort fremstilling av hvilke konsekvenser den handlingen straffesaken gjelder, har medført for vedkommende.

(5) Tiltalte skal i rimelig utstrekning gis anledning til å kommentere bevisføringen underveis.

(1) Partene får ordet to ganger hver til prosedyre. Aktor får ordet først. Påstand nedlegges i første innlegg

(2) Tiltalte gjøres så oppmerksom på sin rett til avsluttende bemerkninger.

(3) Etter prosedyren og tiltaltes bemerkninger avsluttes forhandlingene.

(1) En sak kan pådømmes i rettsmøte uten hovedforhandling når påtalemyndigheten begjærer det, og tiltalte overfor retten avgir en uforbeholden tilståelse som støttes av de øvrige opplysningene i saken. Dette gjelder likevel ikke når

• a) saken gjelder overtredelse av straffebud som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 10 år,

• b) påtalemyndigheten nedlegger påstand om forvaring eller overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg,

• c) det er betenkelig av hensyn til sakens alvor, offentlighetens interesse i en grundig behandling eller øvrige omstendigheter.

(2) Overtredelse av vegtrafikkloven §§ 22 eller 24, jf. § 31, kan pådømmes selv om tiltalte ikke avgir en uforbeholden tilståelse når vedkommende erklærer seg skyldig.

Begjæring om forenklet behandling skal inneholde

• a) tiltalebeslutningen, jf. § 28-6, jf. § 28-8,

• b) sakens opplysninger med en oversikt over saksforholdet og sentrale bevis,

• c) en begrunnet påstand om straff og opplysning om det er gitt straffetilsagn etter § 28-7,

• d) opplysning om tilståelsen,

• e) en vurdering av om det foreligger omstendigheter som taler mot forenklet behandling, jf. § 36-1 første ledd bokstav c, og

• f) opplysning om hvorvidt det vil møte aktor til rettsmøtet.

Dom skal avsies ved rettsmøtets avslutning når det er grunnlag for det. Er vilkårene for pådømmelse etter forenklet behandling ikke til stede, sendes saken tilbake til påtalemyndigheten med en angivelse av grunnen til at saken ikke kunne pådømmes.

Rettens avgjørelser kan ankes på grunn av feil ved innholdet eller saksbehandlingen med mindre annet er bestemt. Anke kan inngis av enhver som har rettslig interesse i det. Forsvareren kan på mistenktes vegne anke avgjørelser om innsyn etter § 6-4, om tiltak for å sikre hemmelighold av et vitnes identitet etter § 10-10 og om heving etter § 33-3 annet ledd.

(1) Beslutninger om saksbehandlingen kan ikke ankes når det følger av særlig lovbestemmelse eller beslutningens art, med mindre det ankes på grunnlag av at avgjørelsen er uforsvarlig eller urimelig.

(2) Beslutning truffet under hovedforhandling eller ankeforhandling kan bare ankes når den er uten betydning for gjennomføringen av forhandlingene, eller når den

• a) avviser, hever eller utsetter saken,

• b) avslår oppnevning av forsvarer eller bistandsadvokat,

• c) gjelder bruk av tvangstiltak, rettergangsstraff, erstatning eller sakskostnader,

• d) gjelder vitneplikt eller utleveringsplikt,

• e) er truffet etter §§ 6-8 eller 8-2 bokstav d, eller

• f) gjelder spørsmål som retten samtykker i at bør avklares ved anke av hensyn til den videre behandling av saken.

(3) Beslutninger som kan brukes som ankegrunn mot dom, kan ikke ankes særskilt.

(4) Lagmannsrettens avgjørelse av en anke over beslutning kan bare ankes når den gjelder

• a) avvisning av en sak fra domstolene,

• b) den generelle forståelse av en rettsregel,

• c) saksbehandlingen ved lagmannsretten, eller

• d) avgjørelse om forklaringsfritak etter § 9-4.

(5) En beslutning om å tillate en anke fremmet kan ikke ankes.

Anke til Høyesterett kan ikke begrunnes med feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

(1) Fristen for anke er 2 uker fra tidspunktet for underretning etter § 32-10, jf. domstolloven § 147. Ankefristen for beslutning etter § 33-3 annet ledd om heving løper fra avgjørelsen er avsagt.

(2) For påtalemyndigheten løper fristen for beslutning om avvisning og dom fra den har kommet inn til den ankeberettigedes tjenestested. Fristen løper likevel ut senest 4 uker etter at avgjørelsen er kommet inn til møtende aktors tjenestested. Dersom saken gjelder flere forhold, og riksadvokaten har ankekompetansen for enkelte av dem, gjelder riksadvokatens ankefrist for alle forholdene. Påtalemyndighetens anke må være avgitt til forkynning for mistenkte før ankefristen utløper.

(3) Avgjørelser av betydning for sakens fremdrift skal ankes uten ugrunnet opphold og senest innen tre dager, med mindre retten fastsetter en lengre ankefrist.

(4) Støtteskriv til anken skal inngis innen 1 uke.

(5) En anke som er fremsatt for sent, kan behandles dersom særlige forhold tilsier at anken blir prøvd, og den fremsettes innen 2 uker etter at det forhold som har fremkalt forsinkelsen, falt bort.

(1) Er det anket over dom, kan den annen part erklære motanke. Motanken faller bort dersom hovedanken trekkes, avvises eller nektes fremmet.

(2) Motanke må erklæres innen 1 uke. For tiltalte løper fristen fra forkynningen av påtalemyndighetens anke. For påtalemyndigheten løper fristen fra den dag tiltaltes anke er kommet inn til den ankeberettigedes tjenestested.

(1) Ankeerklæringen skal angi

• a) nødvendige opplysninger om saken og partene,

• b) om det ankes over hele eller bestemte deler av avgjørelsen,

• c) om anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, eller om den er begrenset til lovanvendelsen, reaksjonsfastsettelsen eller saksbehandlingen,

• d) de feil som gjøres gjeldende, med angivelse av de faktiske forhold og den rettslige forståelse som tilsier at det er begått en feil, nye bevis som påberopes og

• e) den endring som påstås.

(2) Anken inngis skriftlig eller muntlig til den domstol som har truffet avgjørelsen, og sendes til motparten. Domstolen skal gi nødvendig bistand til utarbeidelse av anken. Er domfelte frihetsberøvet, skal den frihetsberøvende myndighet legge til rette for bistand.

(3) Ankeerklæringen skal dateres og signeres. Anke over beslutning kan signeres av forsvareren.

(4) Søknad om samtykke til direkte anke til Høyesterett, jf. § 5-4 bokstav b, fremsettes sammen med ankeerklæringen og sakens opplysninger til den tingrett som har truffet avgjørelsen.

Anken kan trekkes inntil ankeforhandling begynner, og når motparten samtykker, inntil forhandlingen er slutt, eller inntil anken er avgjort skriftlig.

(1) En beslutning som er påanket, har virkning etter sitt innhold fra den er avsagt, med mindre det er bestemt i loven, av den rett som har truffet den påankede avgjørelsen, eller av ankedomstolen at anken skal ha utsettende virkning.

(2) Anke fra noen som er pålagt å avgi forklaring eller forsikring, utlevere bevis eller gjøre tjeneste som sakkyndig, har utsettende virkning.

(1) Den ankende part skal gis en kort frist for å rette feil og mangler i ankeerklæringen.

(2) Retten skal sende anken til motparten med frist for uttalelse. Dette gjelder ikke når påtalemyndigheten anker et avslag på begjæring om bruk av tvangstiltak som skal holdes hemmelig.

(3) Retten skal vurdere om den påankede avgjørelsen bør omgjøres etter § 32-16 eller rettes etter § 32-17. Dersom avgjørelsen eller en del av den ikke omgjøres, sendes ankeerklæringen uten opphold til ankedomstolen.

(4) Er det anket direkte til Høyesterett etter § 5-4 bokstav b, skal tingretten sende saken til Høyesteretts ankeutvalg. Avslås direkte behandling i Høyesterett, sendes saken til lagmannsretten.

(1) Ankedomstolen skal avgjøre om anken fyller lovens krav. Anken skal avvises når den

• a) er for sent fremsatt,

• b) ikke fyller kravene etter § 37-6, eller

• c) har annen feil som gjør at den ikke kan behandles.

(2) Retten kan unnlate å ta stilling til spørsmålet om avvisning etter første ledd når det er klart at anken må nektes fremmet etter § 38-3.

Anke over beslutning til Høyesterett kan nektes fremmet når

• a) anken ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og heller ikke andre hensyn taler for at anken realitetsbehandles, eller

• b) påtalemyndigheten har anket til mistenktes ugunst og anken gjelder spørsmål av mindre betydning, eller det ellers ikke er grunn til at anken realitetsbehandles.

(1) Anke over dom til lagmannsretten kan nektes fremmet når

• a) det er klart at anken ikke vil føre frem, eller

• b) påtalemyndigheten har anket til tiltaltes ugunst, og anken gjelder spørsmål av mindre betydning, eller det ellers ikke er grunn til at anken realitetsbehandles.

Anke som gjelder forhold hvor påtalemyndigheten ikke har påstått og det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn kan ikke fremmes uten rettens samtykke. Samtykke skal bare gis når særlige forhold tilsier det. Kravet om samtykke gjelder ikke når mistenkte er et foretak, jf. straffeloven kapittel 4.

(2) Anke over dom til Høyesterett kan tillates fremmet når

• a) anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller

• b) det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett.

Anke som er til tiltaltes gunst og gjelder forhold tiltalte første gang er domfelt for i lagmannsretten, skal fremmes med mindre det er klart at anken ikke vil føre frem.

(1) Avgjørelse etter §§ 38-1 til 38-3 treffes uten muntlige forhandlinger. Partene kan uttale seg etter §§ 32-4 fjerde ledd og 32-5 annet ledd. Andre anken har betydning for, kan inngi skriftlig uttalelse om saken.

(2) Før det treffes avgjørelse om avvisning etter § 38-1, skal det gis en kort frist for å rette feil som kan avhjelpes.

(3) Når anke over dom omfatter flere ankegrunner, prøver lagmannsretten som regel spørsmålet om henvisning av anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet først. Retten kan likevel vurdere om det er grunnlag for opphevelse eller frifinnelse etter § 39-2 annet ledd. Ellers prøver retten som regel anke over saksbehandlingen først.

(4) Nektelser etter §§ 38-2 og 38-3 krever enstemmighet. Nektelsen kan omgjøres til gunst for mistenkte når særlige forhold tilsier det. Avgjørelser etter §§ 38-2 bokstav b og 38-3 første ledd annet punktum kan treffes uten begrunnelse, jf. § 32-7 første ledd.

(5) Nektelse etter § 38-3 første ledd, eller avslag på begjæring om omgjøring etter fjerde ledd, kan ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen.

Blir ikke anken avgjort etter §§ 38-1, 38-2 eller 38-3 første ledd, skal den henvises til realitetsbehandling etter kapittel 39. Når det er hensiktsmessig for den videre ankebehandlingen, skal henvisningsbeslutningen angi hvilke faktiske og rettslige forhold behandlingen bør konsentreres om.

Anke over beslutning avgjøres normalt etter skriftlig behandling. Retten kan beslutte muntlige forhandlinger når særlige forhold tilsier det. Avgjørelsen om behandlingsform kan ikke ankes eller brukes som ankegrunn.

(1) Anke over dom avgjøres etter ankeforhandling etter § 39-6, med mindre annet er bestemt.

(2) Anke over dom til lagmannsretten kan avgjøres uten ankeforhandling, jf. § 5-6 fjerde ledd, når det er klart at

• a) tiltalte må frifinnes av grunner som angitt i § 34-13 første ledd bokstav b,

• b) tiltalte må domfelles etter en mildere straffebestemmelse eller til en mildere reaksjon, eller

• c) dommen må oppheves på grunn av feil ved lovanvendelsen under skyldspørsmålet, reaksjonsfastsettelsen eller saksbehandlingen.

(3) Ved anke til lagmannsretten kan det utenfor tilfellene nevnt i annet ledd besluttes at saken skal behandles skriftlig, når partene samtykker, eller det er åpenbart hensiktsmessig og forsvarlig. Retten skal sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag og kan om nødvendig omgjøre beslutningen.

(4) Anke over dom til Høyesterett kan avgjøres skriftlig når Høyesteretts ankeutvalg finner det klart at

• a) tiltalte må frifinnes på vilkår som angitt i § 34-13 første ledd bokstav b, eller

• b) dommen må oppheves på grunn av feil ved lovanvendelsen under skyldspørsmålet, reaksjonsfastsettelsen eller saksbehandlingen.

(5) Avgjørelser etter annet til fjerde ledd krever enstemmighet.

Ved anke over beslutning kan ankedomstolen innenfor rammene av § 37-2 prøve ankegrunner som ikke er påberopt.

(1) Ved anke over dom skal ankebehandlingen, når ikke annet er bestemt, bare omhandle de ankegrunner som er fremmet til behandling, jf. § 37-6 første ledd bokstav c, og konsentreres om de spørsmål som er angitt i henvisningsbeslutningen, jf. § 38-5.

(2) Retten kan prøve feil ved lovanvendelsen, reaksjonsfastsettelsen eller saksbehandlingen av betydning for dommen, selv om det ikke er anket over feilen, når særlige forhold tilsier det. Reaksjonsfastsettelsen til skade for mistenkte kan bare prøves etter henvisning.

(3) Til gunst for tiltalte kan retten tillegge en feil virkning for deler av saken som ikke omfattes av anken, dersom feilen har betydning også for disse. Det samme gjelder dersom feilen har betydning for andre domfelte i sak som har vært forent til felles behandling.

(4) Ved prøving av saksbehandlingen er retten ikke bundet av avgjørelser truffet etter anke over beslutning.

Forberedelse til muntlig forhandling ved anke over beslutning skal normalt skje skriftlig. Ved anke over dom forberedes ankeforhandlingen etter kapittel 34 om forberedelse til hovedforhandling. Dersom tiltalte er varetektsfengslet eller under 20 år skal ankeforhandling for lagmannsretten finne sted senest 8 uker fra beslutningen om å henvise anken ble truffet.

(1) Ankeforhandling gjennomføres etter bestemmelsene om hovedforhandling, jf. kapittel 35, så langt de passer, og ikke annet er bestemt. Forhandlingene skal konsentreres om det som er tatt opp i anken, og som er omtvistet. Bevis om uomtvistede sider ved underinstansens dom skal som regel ikke føres, jf. § 32-4 annet ledd annet punktum.

(2) Den ankende part skal som regel ha ordet først. Har begge parter anket, avgjør rettens leder hvem som skal ha ordet først.

(1) Bevisføringen i Høyesterett skjer etter § 35-4, men uten at vitner forklarer seg for retten. Sakkyndige kan likevel avhøres umiddelbart for Høyesterett. Retten kan tillate at tiltalte får ordet.

(2) Høyesterett kan etter begjæring fra partene eller av eget tiltak beslutte bevisopptak etter § 12-1.

(1) Ved anke over beslutning kan retten treffe ny avgjørelse når den har grunnlag for det. Foreligger det saksbehandlingsfeil, kan retten oppheve beslutningen, når

• a) grunnleggende forutsetninger for å behandle saken ikke forelå,

• b) beslutningsgrunnene hindrer prøving av anken, eller

• c) feilen kan ha innvirket på avgjørelsen.

Fører anken ikke frem, forkastes den.

(2) Høyesteretts ankeutvalg kan forkaste en anke over beslutning uten begrunnelse når det er klart at anken ikke fører frem.

(1) Anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet avgjøres ved dom, jf. § 32-2 første ledd.

(2) Gjelder anken bare enkelte forhold tiltalte ble domfelt for i tingretten, skal retten ved fellende dom fastsette en felles straff for alle de straffbare forholdene. Blir tiltalte frifunnet, fastsettes ny straff for de forhold hvor domfellelsen blir stående.

(1) Foreligger det feil ved underinstansens saksbehandling, skal dommen oppheves når feilen går ut på at

• a) saken allerede er rettskraftig avgjort,

• b) saken ikke er reist av rett myndighet,

• c) saken i strid med loven er fremmet i tiltaltes fravær,

• d) tiltalte ikke har hatt forsvarer slik loven krever,

• e) dommen er avsagt av en rett som ikke var domsmyndig i saken,

• f) domstolen ikke var lovlig besatt; likevel tillegges det ikke ubetinget virkning at en sak feilaktig er pådømt med meddommere, at det ikke har vært like mange meddommere av hvert kjønn, at den er pådømt med meddommere av de alminnelige utvalg i stedet for av det særlige, eller med oppnevnte meddommere i stedet for uttrukne,

• g) andre grunnleggende forutsetninger for å behandle saken ikke forelå, eller

• h) domsgrunnene hindrer prøving av anken.

Andre feil skal føre til opphevelse av dommen eller de deler av den som feilen knytter seg til, når feilen kan ha innvirket på avgjørelsen.

(2) Når en dom blir opphevet, skal også hovedforhandlingen oppheves når det er nødvendig for en forsvarlig videre behandling.

(3) Anke fra påtalemyndigheten over saksbehandlingsregler som utelukkende er gitt til vern for tiltalte, kan ikke føre til endring etter § 39-4 som er til skade for vedkommende.

(4) Dersom tiltalte er domfelt for flere forhold i underinstansen, skal retten ved opphevelse for enkelte forhold fastsette ny straff for de forhold hvor domfellelsen blir stående. Straffen kan ikke settes høyere enn den samlede straff som var ilagt ved den påankede dom.

(5) Anke som ikke fører frem, forkastes.

(1) Foreligger det feil ved underinstansens lovanvendelse, kan retten avgjøre anken ved ny dom dersom underinstansens beskrivelse av saksforholdet gir tilstrekkelig grunnlag for det. Ellers oppheves dommen.

(2) Foreligger det feil ved underinstansens reaksjonsfastsettelse, fastsettes ny straff. Retten kan bare endre den utmålte straff når det fremstår klart at reaksjonsfastsettelsen er feil, eller retten domfeller etter en annen straffebestemmelse.

(3) Når en dom blir opphevet, skal også hovedforhandlingen oppheves når det er nødvendig for en forsvarlig videre behandling.

(4) Anke fra påtalemyndigheten til gunst for tiltalte kan ikke føre til endring som er til skade for vedkommende.

(5) Dersom tiltalte er domfelt for flere forhold i underinstansen, skal retten ved opphevelse eller frifinnelse for enkelte forhold fastsette ny straff for de forhold hvor domfellelsen blir stående. Dersom det ikke er anket over reaksjonsfastsettelsen, kan straffen ikke settes høyere enn den samlede straff som var ilagt ved den påankede dom.

(6) Anke som ikke fører frem, forkastes.

(1) Blir hovedforhandlingen opphevet, skal underinstansen beramme ny hovedforhandling.

(2) Ved ny hovedforhandling skal nye dommere delta. Er bare dommen opphevet, avsier underinstansen ny dom med de samme dommere.

(3) Gjelder den opphevede dom flere forhold, og opphevelsesgrunnen bare gjelder enkelte av dem, skal retten for de øvrige forhold legge til grunn den avgjørelse av skyldspørsmålet som er tatt i den første dom. §§ 39-10 tredje ledd og 39-11 fjerde ledd om anke til gunst for domfelte gjelder tilsvarende.

(1) Idømt straff eller annen strafferettslig reaksjon

• a) kan fullbyrdes før dommen er rettskraftig, dersom domfelte begjærer det og det er ubetenkelig, eller

• b) skal fullbyrdes straks dommen er rettskraftig.

(2) Straff eller annen strafferettslig reaksjon som er fastslått i et forelegg, kan fullbyrdes når forelegget er vedtatt. Blir vedtakelsen påanket etter § 29-11, kan fullbyrding likevel ikke skje før saken er avgjort.

(3) Dersom bot ikke betales, og pengene ikke lar seg inndrive, kan fullbyrding skje ved avsoning av subsidiær fengselsstraff når

• a) den bøtelagte har økonomisk evne til å betale for seg, eller

• b) allmenne hensyn tilsier at fengselsstraff fullbyrdes.

(4) Til fullbyrdingen medregnes etter reglene i straffeloven § 83 den tid domfelte i anledning saken har vært frihetsberøvet etter avsagt dom.

(1) Fullbyrding iverksettes av

• a) Kriminalomsorgen når det gjelder frihetsstraff, samfunnsstraff og ungdomsstraff,

• b) Statens innkrevingssentral når det gjelder bøter, og

• c) politiet i andre tilfeller.

(2) Iverksetting skal utsettes

• a) når fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff er utilrådelig på grunn av domfeltes psykiske tilstand eller helse for øvrig, eller

• b) frem til søknad om benådning er behandlet, dersom påtalemyndigheten eller den dømmende rett har anbefalt at straffen ettergis eller gjøres betinget.

(3) Iverksetting kan utsettes av

• a) den dømmende rett eller ankedomstolen når det er spørsmål om å fremme en for sent fremsatt anke over dom til behandling etter § 37-4 femte ledd, eller en begjæring om gjenåpning er tatt til følge,

• b) departementet når en begjæring om benådning er til behandling,

• c) departementet i en prøveperiode på inntil 1 år når særlige forhold tilsier det og domfelte samtykker, eller

• d) Kriminalomsorgen når særlige forhold tilsier det.

Utsettelse etter bokstav c kan forlenges. Utsettelse etter bokstav d kan gjøres betinget av sikkerhetsstillelse eller andre vilkår.

(4) Fullbyrding kan avbrytes av departementet når det er begjært gjenåpning, domfelte samtykker, og avbrudd er nødvendig for å hindre urett.

(1) Fullbyrding av straff overfor noen som er på frifot, skal skje ved pålegg om å møte til fastsatt tid og sted for å påbegynne gjennomføringen.

(2) Unnlater noen å etterkomme pålegg etter første ledd, kan vedkommende på Kriminalomsorgens begjæring avhentes av politiet for å iverksette fullbyrding.

(1) Den som straff skal fullbyrdes overfor, kan kreve at retten avgjør tvist om

• a) tolkning av en dom eller et forelegg,

• b) beregning av straffetiden eller lignende spørsmål som gjelder fullbyrdingen,

• c) hvorvidt fullbyrdingen skjer overfor rette vedkommende, og

• d) hvorvidt vedkommende er i en tilstand som nevnt i § 40-2 annet ledd bokstav a.

(2) Tredjeperson som rammes dersom en avgjørelse om inndragning fullbyrdes, kan bringe spørsmålet om hvorvidt fullbyrdingen kan gjennomføres, inn til retten.

(3) Er en domfelt overlevert eller utlevert til Norge for straffullbyrding på grunnlag av en dom som omfatter flere handlinger, og kan overlevering eller utlevering etter loven i den fremmende staten bare skje for noen av handlingene, fastsetter retten ved beslutning, etter begjæring fra påtalemyndigheten, straff for de handlingene som overlevering eller utlevering kan skje for.

Kongen kan gi forskrift om

• a) utsatt fullbyrding,

• b) innkalling og avhenting etter § 40-3,

• c) påtalemyndighetens, departementets, Kriminalomsorgens og Statens innkrevingssentrals behandling av saker om fullbyrding, og

• d) at det kan gis pålegg om å betale renter og gebyr på ubetalte bøter og andre utgifter som påløper ved tvangsinndriving eller ved inndragning, og at dom eller forelegg på bot eller inndragning skal være tvangsgrunnlag for slike tilleggskrav.

(1) Rettskraftige dommer og beslutninger som avviser en sak, avskjærer videre straffeforfølgning eller nekter fremmet eller avviser anke over dom, kan gjenåpnes etter dette kapitlet. Forelegg kan gjenåpnes etter § 29-12.

(2) Avgjørelse om inndragning kan gjenåpnes når vilkårene i tvisteloven §§ 31-3 første ledd bokstav a til d, 31-4 og 31-5 er oppfylt. Saken behandles etter dette kapitlet.

(1) Beslutning om gjenåpning treffes av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker etter begjæring, jf. § 41-3.

(2) Sak som er besluttet gjenåpnet, behandles i de alminnelige domstolene etter reglene i §§ 41-22 og 41-23.

(1) Gjenåpning kan begjæres av sakens parter.

(2) Dersom domfelte er død, kan gjenåpning til gunst også begjæres av, i rekkefølge, ektefelle eller samboer, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og arvinger.

En begjæring om gjenåpning skal angi

• a) avgjørelsen som angripes,

• b) det rettslige grunnlaget for gjenåpning, og

• c) de forhold som tilsier gjenåpning.

En avgjørelse skal gjenåpnes når det opplyses om et nytt bevis eller en ny omstendighet som synes egnet til å føre til avvisning, frifinnelse, anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge. Det kan likevel ikke påberopes bevis eller omstendigheter som vedkommende burde ha gjort gjeldende i saken, med mindre det er idømt frihetsstraff, reaksjon etter straffeloven §§ 62 eller 63 eller rettighetstap.

En avgjørelse skal gjenåpnes når det opplyses om et nytt bevis eller en ny omstendighet som tilsier at mistenkte er skyldig i den straffbare handling eller en vesentlig grovere straffbar handling enn den som er idømt. Dette gjelder likevel ikke dersom påtalemyndigheten burde gjort beviset eller omstendigheten gjeldende tidligere.

En avgjørelse kan gjenåpnes til gunst for domfelte på grunn av forhold ved lovanvendelsen når avgjørelsen bygger på

• a) klart manglende lovhjemmel,

• b) en lovtolkning som Høyesterett har fraveket, eller

• c) en regel i strid med folkeretten, og dette er fastslått av en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomité i sak mot Norge, og ny behandling må antas å føre til en annen avgjørelse.

(1) En avgjørelse skal gjenåpnes dersom det er klart at saken skulle vært avvist fordi den allerede var endelig avgjort, eller saken i strid med loven ble fremmet i tiltaltes fravær.

(2) En avgjørelse skal gjenåpnes til gunst for domfelte når det ikke kan utelukkes at det har innvirket på avgjørelsen at

• a) en dommer var utelukket fra dommerstillingen eller inhabil,

• b) en aktør eller noen som har bistått denne, har gjort seg skyldig i straffbart forhold i tilknytning til saken,

• c) et vitne har gitt falsk forklaring i saken, eller

• d) et bevis i saken er falskt eller forfalsket.

Saken skal likevel ikke gjenåpnes dersom feilen kunne vært gjort gjeldende under saken.

(3) En avgjørelse skal gjenåpnes når saksbehandlingen som lå til grunn for den, er i strid med en folkerettslig regel som Norge er bundet av, og dette er fastslått av en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomité i sak mot Norge, og gjenåpning er nødvendig for å bøte på den skade som feilen har medført.

En avgjørelse skal gjenåpnes når det er grunn til å anta at en frifinnelse, anvendelse av en vesentlig for mild straffebestemmelse eller en vesentlig for mild straff skyldes at

• a) mistenkte har gjort seg skyldig i straffbart forhold i tilknytning til saken,

• b) en aktør eller noen som har bistått denne, har gjort seg skyldig i straffbart forhold i tilknytning til saken, og forholdet etter loven kan medføre fengsel i mer enn to år,

• c) et vitne har gitt uriktig forklaring i saken, jf. straffeloven § 221, eller

• d) et bevis i saken er falsk eller forfalsket.

En avgjørelse kan gjenåpnes til gunst for mistenkte når særlige forhold gjør det tvilsomt om avgjørelsen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om mistenktes straffansvar blir prøvd på ny.

For avgjørelser som har vært rettskraftige i 25 år, kreves det for gjenåpning etter §§ 41-5 til 41-10 at det foreligger forhold som gjør det meget tvilsomt at dommen er riktig.

(1) Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker kan ikke instrueres om utføringen av sin myndighet.

(2) Kommisjonen bestemmer selv sin arbeidsmåte og tilsetter et nødvendig antall saksforberedere.

(1) Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker skal ha fem faste medlemmer og tre varamedlemmer.

(2) Kommisjonens leder, nestleder, ett annet fast medlem og to av varamedlemmene skal ha mastergrad i rettsvitenskap eller tilsvarende grad.

(3) Kommisjonens leder utnevnes av Kongen i statsråd for en periode på 7 år uten adgang til gjenutnevning. Kommisjonens øvrige medlemmer og varamedlemmer oppnevnes av Kongen i statsråd for en periode på 3 år med adgang til én gjenoppnevning.

(4) Dersom kommisjonen ellers ikke vil være vedtaksfør, kan stedfortredere for kortere tid eller for én enkelt sak oppnevnes av departementet.

(1) Kommisjonens medlemmer og andre som handler på vegne av den, kan ikke delta i behandlingen av en sak når personen ville ha vært inhabil etter reglene i domstolloven §§ 106 til 108. Har noen tidligere handlet i saken for eller på vegne av kommisjonen, er vedkommende inhabil bare dersom vilkårene i domstolloven § 108 er oppfylt. De øvrige reglene i domstolloven kapittel 6 gjelder tilsvarende så langt de passer. Kommisjonen avgjør selv spørsmål om habilitet.

(2) Kommisjonens medlemmer og andre som handler på vegne av den, har taushetsplikt etter reglene i domstolloven § 63 a.

(3) Det kan kreves utstedt uttømmende politiattest for lederen, nestlederen, medlemmene og de ansatte i kommisjonen og for andre som utfører arbeid eller tjeneste i saker for kommisjonen.

(1) Kommisjonen skal av eget tiltak sørge for at saken er forsvarlig opplyst, før den avgjør om en begjæring om gjenåpning skal tas til følge.

(2) Avgjørelsen skal forberedes, avgjøres og begrunnes uten ugrunnet opphold.

(1) Om begjæringen skal tas til følge, avgjøres av fem medlemmer, hvorav minst tre med kvalifikasjoner som nevnt i § 41-13 annet ledd.

(2) Kommisjonens leder eller nestleder kan

• a) avvise begjæringer rettet mot avgjørelser som etter sin art ikke kan gjenåpnes, eller som angir en grunn som etter loven ikke kan føre til gjenåpning, og

• b) forkaste begjæringer som åpenbart ikke kan føre frem.

(3) Avgjørelser av betydning for saksbehandlingen tas av kommisjonens leder eller nestleder og to andre medlemmer. Beslutning om bruk av tvangstiltak for å gjennomføre avhør etter § 41-19 treffes av kommisjonens leder eller nestleder.

(4) Avgjørelser treffes med alminnelig flertall.

(1) Kommisjonen har plikt til å veilede den som begjærer gjenåpning slik at vedkommende kan ivareta sine interesser.

(2) Kommisjonen kan oppnevne forsvarer etter reglene i kapittel 3, som gjelder så langt de passer.

(3) Begjæringen skal, med mindre den avvises eller forkastes, forelegges den annen part sammen med øvrige opplysninger av betydning.

(1) Fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge skal dersom saken tilsier det,

• a) underrettes om begjæringen,

• b) gis anledning til å uttale seg skriftlig,

• c) gis anledning til å forklare seg for kommisjonen etter reglene i § 41-19, og

• d) få oppnevnt bistandsadvokat etter reglene i kapittel 4, som gjelder så langt de passer.

(2) Fornærmede og etterlatte skal varsles dersom gjenåpning besluttes.

Kommisjonen eller en som handler på vegne av den, kan foreta avhør av mistenkte og vitner etter reglene om politiavhør i kapittel 10. Reglene om innkalling og om møte- og vitneplikt for retten gjelder tilsvarende for kommisjonen. Innkalles mistenkte eller et vitne, skal tre av kommisjonens medlemmer ta del under avhøret.

(1) Kommisjonen kan

• a) gi utleveringspålegg etter § 19-7,

• b) foreta undersøkelse av ting etter reglene i § 18-7,

• c) treffe avgjørelse om unntak fra bevisforbud etter § 8-6 annet ledd, og

• d) oppnevne sakkyndig etter reglene i kapittel 11.

(2) Kommisjonen kan begjære

• a) bevissikring etter kapittel 12, og

• b) bruk av tvangstiltak etter kapittel 14 til 21.

(3) I særlige tilfeller kan kommisjonen anmode påtalemyndigheten om å utføre nærmere angitte etterforskingsskritt.

(4) Påtalemyndigheten kan benytte tvangstiltak for å avklare om en sak skal begjæres gjenåpnet, men ikke beslutte begrensninger i bevegelsesfriheten av hensyn til allmenhetens retts- og trygghetsfølelse etter § 15-3 før det er truffet beslutning om å begjære gjenåpning.

(1) Kommisjonen kan avholde muntlig høring.

(2) Muntlig høring holdes for åpne dører. Kommisjonen kan beslutte at høringen skal holdes for stengte dører i medhold av reglene i domstolloven kapittel 7.

(1) Er gjenåpning besluttet, skal saken henvises til en domstol som er sideordnet den rett som har avsagt den angrepne avgjørelse.

(2) Er det truffet avgjørelse i flere instanser, regnes den domstol som i siste instans har prøvd den side av avgjørelsen som angrepet rettes mot, for å ha truffet avgjørelsen.

(3) Er avgjørelsen som skal gjenåpnes, truffet av tingretten, sender kommisjonen sin avgjørelse til lagmannsretten, som peker ut en tingrett med tilgrensende rettskrets til å behandle saken.

(4) Er avgjørelsen truffet av lagmannsretten, eller er lagmannsretten inhabil til å peke ut tingrett etter tredje ledd, sender kommisjonen sin avgjørelse til Høyesteretts ankeutvalg, som peker ut en lagmannsrett med tilgrensende rettskrets til å behandle saken.

(5) Er avgjørelsen truffet av Høyesterett, behandles saken på nytt av Høyesterett.

(6) Dersom særlige forhold tilsier det, kan saken henvises til ny behandling ved en domstol som ikke har tilgrensende rettskrets.

(7) Er mistenkte død, og det skal avises dom etter § 41-23 annet ledd bokstav a, sendes saken likevel til den rett som har avsagt den angrepne avgjørelsen.

(1) Sak som er besluttet gjenåpnet, behandles på ny.

(2) Frifinnende dom uten hovedforhandling

• a) skal avsies når domfelte er død, og

• b) kan avsies med påtalemyndighetens samtykke.

(3) Begjæring om gjenåpning fra påtalemyndigheten til gunst for domfelte kan ikke føre til endring som er til skade for vedkommende.

(1) Gyldigheten av kommisjonens vedtak om hvorvidt en sak skal gjenåpnes, kan prøves for domstolene uten forliksmekling etter reglene i tvisteloven. Kommisjonens bevisbedømmelse kan bare vurderes i særlige tilfeller.

(2) Beslutninger om vitneplikt og om utleveringspålegg og undersøkelse etter reglene i § 41-20 første ledd bokstav a og b kan bringes inn for lagmannsretten etter reglene om anke. Øvrige beslutninger kan ikke angripes.

(1) Begjæring om gjenåpning kan trekkes tilbake inntil eventuell ny hovedforhandling begynner, eller med samtykke fra motparten inntil hovedforhandlingen er avsluttet.

(2) En begjæring fra påtalemyndigheten til gunst for en domfelt som er tatt til følge, og som domfelte er underrettet om, kan bare trekkes med samtykke fra den domfelte.

(3) Saken heves hvis begjæringen trekkes etter at saken har kommet inn til den rett som skulle behandlet den.

(1) Militære straffesaker behandles etter lovens øvrige bestemmelser, med de særlige bestemmelser som følger av dette kapitlet.

(2) Militære straffesaker er saker om

• a) overtredelse av militær straffelov når handlingen er begått av en militærperson, jf. § 42-2, og

• b) overtredelse av annen straffelovgivning når overtredelsen er begått av en militærperson, jf. § 42-2, på militært område eller krigsskueplass, overfor militært tilsatte eller vernepliktige, mot eller ved bruk av militært materiell, eller i utlandet.

Militærpersoner er personer som

• a) er ansatt ved, tilhører eller gjør tjeneste for de væpnede styrker,

• b) er krigsfanger under militær bevoktning, eller

• c) er norske statsborgere eller hjemmehørende i Norge og gjør tjeneste i en internasjonal fredsoperasjon på oppdrag fra norske myndigheter.

(1) Den militære påtalemyndighet, jf. § 2-1 bokstav c, består av generaladvokaten og krigsadvokatene, herunder førstekrigsadvokatene, hjelpekrigsadvokatene og krigsadvokatfullmektigene.

(2) Generaladvokaten leder den militære påtalemyndighet og er underlagt riksadvokaten. Generaladvokaten er embetsmann. For generaladvokaten gjelder §§ 2-4 annet ledd og 2-7 tilsvarende.

(3) For krigsadvokatene gjelder §§ 2-5 og 2-7 tilsvarende.

(1) Etterforsking av militære straffesaker utføres som regel av militære etterforskere, underlagt generaladvokaten. Ved etterforsking og bruk av tvangstiltak likestilles militærpolitiet og militært befal med tjenesteperson i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten.

(2) Påtalemyndigheten kan gi pålegg til militære etterforskere om behandling av saker etter dette kapitlet.

Generaladvokaten og krigsadvokatene kan avgjøre spørsmålet om påtale i militære straffesaker når avgjørelsen ikke hører under riksadvokaten, jf. § 2-11.

(1) Når det igangsettes etterforsking uten at det foreligger anmeldelse eller uttalelse fra den ansvarlige militære sjef, skal påtalemyndigheten, dersom det kan skje uten vesentlig forsinkelse for saken, innhente uttalelse fra vedkommende før spørsmålet om påtale avgjøres.

(2) Militær sjef skal underrettes om avgjørelse av påtalespørsmål og kan påklage beslutningen til overordnet påtalemyndighet etter § 29-9.

(1) For Høyesterett kan generaladvokaten eller en krigsadvokat møte etter riksadvokatens beslutning.

(2) For lagmannsrett og tingrett møter generaladvokaten eller en krigsadvokat.

(3) I saker for tingrett hvor det er utferdiget forelegg, kan påtalemyndigheten møte ved militær etterforsker. Det samme gjelder ved rettsmøter utenfor hoved- og ankeforhandling.

(4) Når flere saker kan behandles samlet etter § 30-3, og minst ett forhold omfattes av § 41-1, jf. § 40-2, kan påtalemyndigheten beslutte at generaladvokaten eller en krigsadvokat kan møte for retten.

Hoved- og ankeforhandling kan i krig gjennomføres i tiltaltes fravær uten hensyn til straffepåstand eller idømt straff når vilkårene etter § 33-2 ellers er oppfylt, og saken gjelder overtredelse av militær straffelov § 34, jf. § 95, eller militær straffelov § 35, jf. § 96.

(1) I militære straffesaker kan mistenkte tilbys å vedta arrest ved forelegg etter § 28-5.

(2) I et forelegg på bot kan det i stedet for subsidiær fengselsstraff fastsettes et bestemt antall arrestdager som inntrer om boten ikke blir betalt.

(1) Kongen i statsråd kan gi forskrift om ordningen av den militære påtalemyndighet.

(2) Kongen kan gi forskrift om

• a) særskilt verneting for militære straffesaker,

• b) lister over fagkyndige meddommere, og

• c) adgangen til å sette rett i utlandet.

(1) Erstatningskrav som springer ut av en handling som forfølges etter denne lov, og som retter seg mot mistenkte, kan behandles sammen med avgjørelse av påtalespørsmål etter §§ 28-3 til 28-5 etter begjæring fra skadelidte.

(2) Vedtak etter denne bestemmelsen kan påklages etter § 29-9.

(1) Rettskrav som springer ut av en handling som forfølges etter denne lov, kan etter begjæring pådømmes i straffesak når det gjelder

• a) erstatning fra skadelidte,

• b) tap av arverett etter lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. § 73,

• c) å få kjent ekteskap ugyldig eller skilsmisse innvilget uten forutgående separasjon etter lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap §§ 16 tredje og fjerde ledd og 23,

• d) behandling av klage over vedtak om omplassering, salg eller avliving av hund eller om forbud mot å ha med hund å gjøre etter hundeloven §§ 22 første ledd og 24, jf. § 25 tredje ledd, og

• e) administrative sanksjoner.

(2) I straffesak kan det offentlige når saken tilsier det, også gjøre gjeldende krav om

• a) avskjed etter lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 15A i sak mot offentlig tjenesteperson, og

• b) at et ekteskap ikke består, eller at det skal oppløses på grunn av slektskap eller tidligere ekteskap.

(3) Krav om erstatning kan rettes mot

• a) mistenkte eller mistenktes foreldre etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 1-2,

• b) forsikringsselskap når mistenkte har tegnet ansvarsforsikring, og skadelidte kan gjøre gjeldende krav direkte mot selskapet,

• c) medskyldige som har fått sitt straffansvar endelig avgjort, dersom det er særlig grunn til å behandle kravet i straffesaken, og

• d) eier eller utgiver av et massemedium etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-6.

For behandling av krav etter §§ 43-1 og 43-2 gis reglene i denne lov anvendelse så langt de passer. Tvistelovens regler gjelder for spørsmål om

• a) endringer i krav, påstand, påstandsgrunnlag og bevis, jf. §§ 9-16 og 29-4,

• b) rettens forhold til krav og påstander, jf. §§ 11-2, 11-4, 11-5 og 29-20,

• c) saksanlegg som hinder for ny sak, jf. §§ 18-1 og 18-2,

• d) oppfyllingsfrist mv., jf. § 19-7, og

• e) rettskraft, jf. §§ 19-14 til 19-16.

(1) Informasjon om adgangen til å fremme krav under straffeforfølgning skal gis

• a) fornærmede i første avhør,

• b) øvrige skadelidte som er i kontakt med politi og påtalemyndighet, og som det er grunn til å anta vil fremme krav, og

• c) vedkommende myndighet når offentlige interesser er krenket.

(2) Før det tas ut tiltale, skal påtalemyndigheten spørre den som skal ha informasjon etter første ledd, om vedkommende ønsker krav etter § 43-2 tatt med i saken. Samtidig fastsettes en frist for begjæring etter § 43-6. Fristen kan forlenges.

Forsvarer og bistandsadvokat skal bistå ved behandlingen av rettskrav som springer ut av den handling som straffeforfølges, og som behandles i straffesaken eller ved særskilt anke. Det gjelder likevel ikke dersom

• a) mistenkte eller fornærmede gjør bruk av egen prosessfullmektig,

• b) det er uforenlig med oppdraget på grunn av sakens omfang, karakter eller andre grunner, eller

• c) det er grunn til å tro at det sivile kravet ikke vil bli behandlet i straffesaken.

(1) Begjæring om behandling av krav etter §§ 43-1 og 43-2 skal angi

• a) tvistegjenstanden og påstanden som gjøres gjeldende,

• b) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet, og

• c) eventuelle bevis som ønskes ført.

(2) Den kravet er rettet mot, skal

• a) gjøres kjent med begjæringen og påstanden som vil bli nedlagt, og

• b) gis anledning til å uttale seg om kravet og den videre behandlingen av det.

(3) Har den kravet retter seg mot, forsvarer, skal påtalemyndigheten underrette forsvareren om begjæringen og fastsette en frist for uttalelse.

(1) Kravshaver skal underrettes om etterforsking av betydning for kravet.

(2) For å få opplyst kravet skal retten, etter begjæring og når det er hensiktsmessig og forholdsmessig, oppnevne sakkyndig for å utrede helseskader hos fornærmede.

(3) Før det tas ut tiltale og utarbeides bevisoppgave, jf. § 34-1 første ledd bokstav b, skal påtalemyndigheten avklare med kravshaver om det er behov for ytterligere bevisføring av betydning for sivile krav.

(4) Dersom påtalemyndigheten kommer til at det etter § 43-8 første ledd bokstav a vil være til uforholdsmessig ulempe for gjennomføringen av straffesaken å behandle kravet sammen med straffesaken, skal kravshaver opplyses om dette. Beslutningen kan påklages etter § 29-9.

(1) Krav etter § 43-2 skal fremmes til pådømmelse med mindre

• a) det er til uforholdsmessig ulempe for påtalemyndigheten at kravet behandles,

• b) den kravet retter seg mot, ikke er gitt tilstrekkelig mulighet til å forberede saken,

• c) fristen etter § 43-4 annet ledd er oversittet, eller

• d) det er klart mest hensiktsmessig om kravet ikke tas til behandling i straffesaken.

(2) Beslutninger etter første ledd kan bare ankes i tilfeller som nevnt i § 37-2 fjerde ledd bokstav b og c.

(1) Krav etter § 43-2 fremmes overfor retten av kravshaver selv eller ved prosessfullmektig eller bistandsadvokat, eller av påtalemyndigheten. Kopi av begjæringen sendes saksøkte og påtalemyndigheten om ikke påtalemyndigheten fremmer kravet.

(2) Har kravshaver bistandsadvokat, skal bistandsadvokaten fremme kravet. Når prosessøkonomiske grunner tilsier det, og det av hensyn til kravshavers interesser er forsvarlig, kan retten likevel bestemme at oppgaven skal overlates til en annen prosessfullmektig eller påtalemyndigheten.

(3) Påtalemyndigheten kan fremme kravet for kravshaver. I vurderingen av om kravet skal fremmes, skal det særlig legges vekt på

• om kravshaver er umiddelbart skadelidende,

• om kravet er rettet mot tiltalte,

• kravshavers evne til selv å gjøre kravet gjeldende,

• kravets kompleksitet,

• om kravet er fremmet rettidig, og

• påtalemyndighetens arbeidssituasjon.

Beslutningen kan påklages etter § 29-9.

(4) Dersom kravet fremmes av påtalemyndigheten, skal kravets angis og så vidt mulig presiseres i tiltalebeslutningen.

(5) Påtalemyndigheten skal gi kravshaver uten bistandsadvokat eller egen prosessfullmektig informasjon om avgjørelser av betydning for behandlingen av det sivile kravet.

(1) Kravshaver har rett til å delta under forhandlingen med de begrensninger som følger av § 31-5.

(2) Sivile krav kan ikke trekkes etter at hovedforhandling er påbegynt, uten at kravet samtidig oppgis, med mindre saksøkte eller retten samtykker.

(3) Kravet kan nektes videre behandling dersom vilkårene for å fremme kravet etter §§ 43-2 eller 43-8 ikke lenger foreligger.

(4) Behandlingen av kravet kan utsettes til straffesaken er pådømt.

(1) Avsluttes saken under saksforberedelsen etter § 34-13 første ledd, skal sivile krav ikke pådømmes.

(2) Dersom forhold ved straffeforfølgningen fører til at kravets størrelse ikke er tilstrekkelig opplyst, gis dom for den delen som er godtgjort. Sak om restkravet reises etter reglene i tvisteloven.

(3) Sivile krav pådømmes ikke ved frifinnelse for straffekravet, med mindre kravet er klart uberettiget.

(1) Krav som nektes behandlet etter §§ 43-8 eller 43-10 annet ledd, kan kreves behandlet etter tvistelovens regler. Fristen for å kreve fortsatt behandling er 1 måned.

(2) Fremmes anke over dom i straffesaken, kan partene kreve ny behandling av pådømt rettskrav knyttet til forholdet som skal behandles. Nytt krav som angitt i § 43-2 kan også fremmes i ankesaken når det er rimelig.

(3) Pådømte rettskrav kan ankes særskilt etter tvistelovens regler. Fristen for særskilt anke er 1 måned etter

• a) forkynning av dommen,

• b) melding om at anke i straffesak er bortfalt, eller

• c) avgjørelse om at kravet ikke er tilstrekkelig opplyst, er forkynt.

(1) Begjæring om behandling av sivile krav under ankeforhandling i straffesaken inngis

• a) sammen med anke eller motanke i straffesaken, jf. §§ 37-1 og 37-5, eller

• b) etter frist fastsatt i henvisningsbeslutningen, jf. § 38-5.

(2) Begjæring om behandling av sivile krav ved anke skal angi

• a) hvilken sak kravet skal behandles sammen med,

• b) om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare bestemte deler av den,

• c) kravet saken gjelder, og en påstand som angir det resultat som kreves,

• d) de feil som gjøres gjeldende ved avgjørelsen som ankes,

• e) den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil,

• f) eventuelle bevis som ønskes ført,

• g) grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det kan være tvil om dette, og

• h) den ankende parts syn på den videre behandling av anken.

(3) Begjæring om nytt krav skal utformes etter § 43-6.

(4) Kopi av begjæringen sendes motparten med frist for tilsvar.

(1) Kravet fremmes til ankebehandling etter § 43-8 og behandles etter § 43-10.

(2) Dersom rettskravet eller deler av det ikke blir avgjort fordi straffesaken bortfaller, kravet nektes videre behandling, eller fordi kravet ikke er tilstrekkelig opplyst etter § 43-11 annet ledd, skal avgjørelsen om dette forkynnes for partene, som samtidig orienteres om adgangen å kreve fortsatt behandling etter tvistelovens regler innen 1 måned etter forkynning, jf. § 43-12 tredje ledd. Rettskrav som var nytt ved ankeforhandlingen, fremmes for tingrett.

(3) Om særskilt anke ikke fremsettes, heves denne delen av saken.

Erstatning og andre pengekrav som er avgjort etter behandling i medhold av §§ 43-1 eller 43-2, innkreves av Statens innkrevingssentral dersom kravshaver ønsker det, med mindre departementet bestemmer annet.

(1) Gjenåpning av sivile krav behandles etter tvistelovens regler, likevel slik at fristen etter tvisteloven § 31-6 første ledd avbrytes ved begjæring om gjenåpning av straffekravet, og slik at fristen etter bestemmelsens annet ledd ikke gjelder når straffesaken kravet ble behandlet sammen med, er besluttet gjenåpnet.

(2) Når et straffekrav behandles på nytt etter gjenåpning, kan partene kreve at retten tar stilling til om vilkårene for gjenåpning av et sivilt krav som ble behandlet sammen med straffekravet, er oppfylt, og at kravet behandles på nytt i straffesaken. Staten er ansvarlig for tap som skyldes utbetalt erstatning fra domfelte som ellers ikke ville vært behandlet på grunn av fristreglene i tvisteloven § 31-6.

For krav etter § 43-2 som ikke fremmes av påtalemyndigheten, forsvarer eller bistandsadvokat, gjelder bestemmelsene om erstatning for saksomkostninger i tvisteloven kapittel 20.

(1) Ender straffeforfølgningen med frifinnelse, eller blir saken henlagt etter § 28-2 eller forfølgingen innstilt etter § 28-1 tredje ledd, skal mistenkte tilkjennes erstatning av staten for nødvendige utgifter til sitt forsvar. Dette omfatter også mistenktes nødvendige reiseutgifter.

(2) Utgifter til forsvarer erstattes ikke med et større beløp enn forsvareren ville blitt tilkjent etter § 3-24, med mindre utgiftene har vært nødvendige på grunn av sakens art.

(3) Utgifter etter første og annet ledd dekkes ikke hvis mistenkte forsettlig har pådratt seg mistanken.

(4) Ender en sak som har blitt gjenåpnet, med frifinnelse, kan andre enn mistenkte, når særlige forhold gjør det rimelig, tilkjennes erstatning for kostnader til tiltak som har hatt vesentlig betydning for at saken ble gjenåpnet.

(1) Mistenkte som har vidløftiggjort saken eller opptrådt slik at omkostningene er blitt høyere enn nødvendig, kan pålegges å erstatte statens meromkostninger når utfallet i det vesentlige har gått mistenkte imot. Det samme gjelder når en sak heves etter berammelse av hovedforhandling fordi mistenkte vedtar et tidligere utferdiget forelegg, og når det er begjært gjenåpning av noen som nevnt i § 41-3 annet ledd.

(2) Sakskostnader skal bare ilegges dersom det må antas mulig å oppnå betaling, og avpasses etter mistenktes økonomiske evne.

(3) Ved fastsetting av sakskostnader etter første ledd regnes ikke med utgifter til medlemmer av retten eller tjenestemenn ved domstolen, eller utgifter til rettslokale. Er flere personer i samme sak omfattet av første ledd, fordeles omkostningene etter rettens skjønn, likevel slik at utgifter som bare gjelder én enkelts forhold, er de andre uvedkommende.

(4) Avgjørelse som tilkjenner staten sakskostnader, innkreves av Statens innkrevingssentral straks avgjørelsen er rettskraftig.

(1) Avgjørelse om erstatning for sakskostnader tas når det treffes avgjørelse som avslutter saken.

(2) Hvis saken avsluttes uten at det treffes avgjørelse om sakskostnader, kan krav om dekning av sakskostnader bringes inn til avgjørelse for den rett som har behandlet saken, eller, om ingen rett har behandlet den, for den tingrett som har verneting etter § 5-10 første ledd. Slikt krav må settes frem innen 1 måned.

(3) Påankes dommen, prøver ankedomstolen spørsmålet om erstatning for sakskostnader når det foretas prøving av bevisene under skyldspørsmålet, og for øvrig når avgjørelsen umiddelbart beror på utfallet av anken. Ellers kan det ankes på grunnlag av at sakskostnadsavgjørelsen er i strid med loven.

(1) Mistenktes forsvarer kan motta erstatning etter § 44-1 og kan kreve den del av erstatningen som trengs for å dekke det som er til gode for utlegg og arbeid med saken, utbetalt direkte til seg.

(2) Erstatning som er omfattet av første ledd, kan ikke gjøres til gjenstand for utlegg av mistenktes øvrige kreditorer og heller ikke inndras i mistenktes konkursbo eller anvendes til motregning med mistenktes gjeld til staten.

Staten er ansvarlig for å dekke krav på erstatning for økonomisk tap og skade av ikke-økonomisk art påført ved straffeforfølgning etter reglene i dette kapitlet. Krav som nevnt utelukker ikke erstatning på annet grunnlag.

(1) Mistenkte har rett til erstatning for økonomisk tap som er påført ved straffeforfølgningen, når en sak avsluttes uten at det konstateres straffansvar ved

• a) henleggelse,

• b) rettens avvisning på grunn av en feil som ikke kan avhjelpes, eller

• c) frifinnelse.

(2) Domfelte har rett til erstatning for økonomisk tap som er påført ved

• a) rettsstridig frihetsberøvelse i anledning straffeforfølgningen, eller

• b) fullbyrdet straff eller annen strafferettslig reaksjon som overstiger det som idømmes etter gjenåpning.

(3) Mistenkte og domfelte skal også i andre tilfeller tilkjennes erstatning for økonomisk tap i anledning straffeforfølgning når det er rimelig. Ved vurderingen skal det legges vekt på om forfølgningen har påført vedkommende en særlig eller uforholdsmessig skade.

Mistenkte og domfelte har rett til erstatning for skade av ikke-økonomisk art som er påført ved

• a) frihetsberøvelse i tilknytning til straffeforfølgning i situasjoner som angitt i § 45-2 første og annet ledd, og

• b) straffeforfølgningen, når det er rimelig.

(1) Andre enn mistenkte og domfelte som ved straffeforfølgningen er påført økonomisk tap eller skade av ikke-økonomisk art, har rett til erstatning når det er rimelig.

(2) Økonomisk tap erstattes fullt ut. Skade av ikke-økonomisk art erstattes med et passende beløp.

Skadelidte har rett til erstatning ved aksjoner om bord på utenlandsk skip eller fartøy etter § 26-1 første ledd bokstav c i den utstrekning det følger av folkerettslig forpliktelse.

(1) Juridiske personer har bare rett til erstatning etter §§ 45-2 til 45-4 når det er hensiktsmessig og rimelig at staten erstatter tapet etter erstatningsordningen i dette kapitlet. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på

• virksomhetens karakter, omsetning og størrelse,

• om det er nærliggende å identifisere enkeltpersoner med virksomheten, og

• kravets grunnlag og størrelse, tapspostene som kreves dekket, og om kravet reiser vanskelige utmålingsspørsmål.

(2) Juridiske personer har ikke rett til erstatning for skade av ikke-økonomisk art.

(1) Erstatning og oppreisning kan settes ned eller falle bort når det er rimelig fordi skadelidte ved egen skyld har medvirket til den skade som forfølgningen har påført vedkommende. Som medvirkning regnes blant annet å

• a) gi foranledning til etterforskingstiltak eller den fellende dommen,

• b) motvirke sakens opplysning, eller

• c) ha latt være å begrense skaden av forfølgningen.

(2) Erstatning og oppreisning kan settes ned eller falle bort når mistenkte har begått en ellers straffbar handling i en tilstand som nevnt i straffeloven § 20, og det er rimelig med nedsettelse fordi skaden er en følge av nødvendige tiltak under etterforskingen.

(3) Erstatning kan ikke settes ned eller falle bort på grunn av mistanke om at mistenkte har utvist straffskyld.

(1) Staten kan kreve at erstatning som er utbetalt etter reglene i denne lov, skal betales tilbake dersom forfølgningen gjenopptas og det følger av dommens innhold at erstatning ikke skulle vært utbetalt.

(2) Staten kan i den utstrekning det er rimelig, kreve regress hos den som ved egen skyld har handlet slik at staten har blitt ansvarlig og erstatning har blitt utbetalt etter reglene i dette kapitlet.

(3) Vedtak etter første og annet ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.

(1) For skadelidtes krav etter dette kapitlet regnes foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 3 tidligst fra det tidspunktet straffesaken er endelig avgjort. Foreldelse avbrytes ved at skadelidte fremmer krav etter § 45-11.

(2) Erstatningskrav som har sitt grunnlag i skade påført ved straffeforfølgning, foreldes 1 år etter vedtak som nekter tilsvarende erstatning etter reglene i dette kapitlet.

Krav om erstatning for økonomisk tap eller skade av ikke-økonomisk art som er oppstått i forbindelse med internasjonalt samarbeid i straffesaker,

• a) faller bort hvis internasjonale eller utenlandske myndigheter har utbetalt passende erstatning, eller

• b) avvises hvis det kan fremmes krav overfor internasjonale eller utenlandske myndigheter, og det er grunn til å tro at passende erstatning vil bli utbetalt innen rimelig tid.

(1) Departementet har myndighet til å treffe avgjørelser etter dette kapitlet.

(2) Departementet innhenter sakens opplysninger og kan be om påtalemyndighetens uttalelse om kravet.

(3) Innsyn i opplysninger som hører til straffesaken, kan nektes på de vilkår som er fastsatt i kapittel 6.

(4) Foruten reglene om klage i kapittel VI gjelder forvaltningsloven så langt den passer.

(5) I sak om erstatning eller oppreisning etter straffeforfølgning har mistenkte rett til fritt rettsråd uten behovsprøving etter reglene i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp § 11. Det samme gjelder når det skal treffes vedtak etter § 45-8 annet ledd.

(1) Krav om erstatning og oppreisning som ikke tas til følge, og vedtak om tilbakebetaling eller regress kan bringes inn for retten.

(2) Søksmål etter første ledd behandles etter reglene i tvisteloven. Saksøkeren kan for tingretten bare pålegges sakskostnader dersom søksmålet var grunnløst, og skal tilkjennes sakskostnader uten begrensningene i tvisteloven § 10-5 annet ledd, jf. § 20-5 annet ledd første punktum annet alternativ.

(3) En dommer som har deltatt i pådømmelsen av straffesaken mot mistenkte, skal ikke delta ved behandlingen av krav etter dette kapitlet.

(4) Ved klage eller søksmål om utlegg etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kan retten prøve kravets størrelse fullt ut.

Kongen kan gi forskrift om

• a) satser for oppreisning etter § 45-3 bokstav a,

• b) når oppreisning etter § 45-3 bokstav b må anses rimelig, og om hva som normalt vil være et passende beløp,

• c) når det skal fattes vedtak om krav om tilbakebetaling og regress etter § 45-8 første og annet ledd,

• d) erstatning etter § 45-5, og

• e) saksbehandlingen ved avgjørelser etter § 45-11.

Loven trer i kraft fra den tid som fastsettes ved lov.

Følgende lover oppheves:

• 1. lov 25. mars 1977 nr. 22 om overføring av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land

• 2. lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)

• 3. lov 13. juni 1997 nr. 47 om gjennomføring av europarådsavtale 31. januar 1995 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs