6 Inntektsutviklingen for utvalgte inntektstakergrupper

• Lønnstakere med en årslønn og en lønnsvekst som gjennomsnittet for alle lønnstakere, har fått en økning i reallønn etter skatt på 0,9 prosent fra 2014 til 2015. Reallønnsveksten etter skatt var noe lavere for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter, og noe høyere for ansatte i Virke-bedrifter i varehandel, ansatte i finanstjenester, statsansatte og kommuneansatte.

• Inntektsulikheten for samlet inntekt etter skatt i yrkesbefolkningen økte fra 2013 til 2014. Ulikheten økte også når en ser bort fra utbytte. Sett over en lengre periode er fordelingen av samlet inntekt i yrkesbefolkningen sterkt preget av svingningene i utbyttene. Inntektsforskjellene i Norge er mindre enn i de fleste andre land.

6.1 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

I kapittel 5.3 er husholdningenes samlede disponible realinntekt, hvor alle typer inntekter inngår (jf. boks 5.2), omtalt. I dette avsnittet er det utviklingen i reallønn etter skatt for ulike grupper som studeres. Utviklingen i reallønn etter skatt bestemmes av forløpene til lønn, skatt og prisstigning.

6.1.1 Reallønn etter skatt fra 2013 til 2015

Skattesatsen for alminnelig inntekt var 28 prosent fra 1992 til og med 2013. Fra 2014 ble denne skattesatsen redusert til 27 prosent kombinert med at trygdeavgiften ble økt fra 7,8 prosent til 8,2 prosent. Fra 2016 er skattesatsen redusert ytterligere til 25 prosent kombinert med innføringen av en ny trinnskatt til erstatning for toppskatten. Se nærmere omtale av skatteendringer i avsnitt 6.1.2. Maksimal marginalskatt på lønn fra 1992 er gjengitt i tabell 6.1. Inntektsgrenser mv. for inntektsårene fra 2009 til 2016 framgår i tabell 4.1 i vedlegg 4.

I tabell 6.2 legger utvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for de viktigste forhandlingsområdene fra 2013 til 2015. Det er tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig nivå og vekst i årslønn som vist i tabellene 1.1 og 1.2. Det er videre sett bort fra endringer i skattemessige fradrag den enkelte måtte ha hatt utover standard fradrag.

Tabell 6.2 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt på 0,9 prosent fra 2014 til 2015. Dette er noe lavere enn veksten i reallønn etter skatt fra 2013 til 2014, noe som dels skyldes en lavere lønnsvekst før skatt, dels at det ble gitt større lettelser i skatt på lønn i 2014 enn i 2015. Lavere skatt på lønn bidrar til å dempe virkningen av lavere lønnsvekst i både 2014 og 2015. Reallønnsveksten etter skatt var noe lavere enn snittet for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter, og noe høyere for ansatte i Virke-bedrifter i varehandel, ansatte i finanstjenester, statsansatte og kommuneansatte.

Beregningsutvalget har også sett på kjøpekraftsutviklingen for ulike husholdningstyper. I tabell 6.3 har en beregnet utvikling i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2015 på henholdsvis 300 000 kroner, 550 000 kroner og 750 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar med to barn der begge ektefeller er sysselsatt.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 6.1. Utvalget har i beregningene i tabell 6.3 lagt til grunn en lønnsvekst på 3,1 prosent fra 2013 til 2014 og 2,8 prosent fra 2014 til 2015.

Tabell 6.3 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene de to siste årene. Med de forutsetningene som er valgt, varierer økningen i reallønnen etter skatt fra 2014 til 2015 for de utvalgte husholdningstyper fra 0,6 prosent til 1,1 prosent. Veksten i reallønn etter skatt var lavest for husholdningstyper med barn. Det skyldes at barnetrygden var nominelt uendret fra 2014 til 2015.

6.1.2 Endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2015 til 2016

I 2016 ble skattesatsen på alminnelig inntekt redusert fra 27 til 25 prosent. Det ble innført en ny skatt på personinntekt (trinnskatten) som erstatning for den tidligere toppskatten. Trinnskatten ble innført med 4 trinn. Trinn 1 gjelder for personinntekt fra 159 800 kroner med en sats på 0,44 prosent. Trinn 2 gjelder for personinntekt fra 224 900 kroner med en sats på 1,7 prosent. Trinn 3 gjelder for personinntekt fra 565 400 kroner med en sats på 10,7 prosent. (8,7 prosent i Finnmark og Nord-Troms). Trinn 4 gjelder for personinntekt fra 909 500 kroner med en sats på 13,7 prosent. Innslagspunktene i trinn 3 og 4 tilsvarer innslagspunktene i den tidligere toppskatten justert for anslått lønnsvekst (2,7 prosent). For lønnstakere med personinntekt over 224 900 kroner tilsvarer denne en netto satsreduksjon på lønn på 0,3 prosentpoeng.

Øvre grense i minstefradraget for lønn og trygd og personfradraget ble oppjustert i tråd med anslått lønnsvekst på 2,7 prosent fra 2015 til 2016. Nedre grense i fradraget for reiser mellom hjem og arbeid ble økt fra 16 000 kroner til 22 000 kroner. Særskilt fradrag for enslige forsørgere ble økt fra 48 804 til 51 804 kroner. Grensen for skattefri kilometergodtgjørelse ved yrkeskjøring med privatbil ble redusert fra 4,10 til 3,80 kroner per km. Videre ble skattefritaket for sluttvederlag fjernet. Enkelte beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet fradraget for fagforeningskontingent, det særskilte fradraget i lønnsinntekt, det særskilte fradraget i Finnmark og Nord-Troms mv. Også barnetrygden holdes nominelt uendret fra 2015 til 2016.

I formuesskatten økes ligningsverdiene av sekundærbolig og næringseiendom fra 70 prosent til 80 prosent av beregnet markedsverdi. Bunnfradraget økes fra 1 200 000 kroner til 1 400 000 kroner (fra 2,4 mill. kroner til 2,8 mill. kroner for ektepar).

Det vises til tabell 4.1 i vedlegg 4 for en oversikt over satser, grenser og fradrag for 2010–2016.

6.2 Inntektsutviklingen for pensjonister og trygdede

I dette avsnittet redegjøres det nærmere for inntektsutviklingen for pensjonister og trygdede før og etter skatt med hovedvekt på utviklingen i pensjon. Samlede pensjons- og trygdeytelser består av pensjon og trygd fra folketrygden, ytelser fra tjenestepensjonsordninger, AFP og individuelle pensjonsordninger.

Pensjonsreformen og utviklingen ellers på pensjonsområdet med blant annet tiltakende kombinasjon av pensjon og lønn tilsier en bredere beskrivelse av slike inntekter. Utvalget gir i denne rapporten typeeksempler og redegjør for noen av de tilgjengelige dataene på dette området. Utvalget vil vurdere å presentere mer stoff i senere rapporter som gir en større grad av parallellitet med de samlede tall som gis for lønnsutviklingen.

Pensjonsytelsene fra folketrygden er alderspensjon og etterlattepensjon. I tillegg kommer en rekke trygder, herunder uføretrygd. Hovedkomponentene i etterlattepensjon er grunnpensjon, særtillegg og tilleggspensjon. Alderspensjonen til personer som tok ut pensjon før 2011 består av de samme komponentene. For alle som har tatt ut alderspensjon etter 1. januar 2011 er særtillegget erstattet med et pensjonstillegg. Fra 2016 vil den nye alderspensjonen bestående av inntektspensjon og garantipensjon bli faset gradvis inn for personer født fra og med 1954.

Fra 2015 erstatter ny uføretrygd den tidligere uførepensjonen fra folketrygden. Den nye uføretrygden utgjør 66 prosent av et beregningsgrunnlaget som består av et gjennomsnitt av årsinntekten opp til 6G for de tre beste av de fem siste årene før uførhet. Uføretrygden justeres i forhold til uføregraden.

Ved lavt eller intet beregningsgrunnlag mottas en garantert minsteytelse eller minste pensjonsnivå fra folketrygden. Størrelsen på minsteytelsen eller minste pensjonsnivå avhenger av om mottakeren er enslig eller bor sammen med ektefelle eller samboer.

Som en følge av nye reguleringsregler for alderspensjon fra 2011 er satsene for minste pensjonsnivå for alderspensjonister ikke lenger koblet til grunnbeløpet, men fastsatt i forskrift med et kronebeløp. Alderspensjon under utbetaling blir regulert med lønnsveksten og deretter fratrukket 0,75 prosent, mens satsene for minstenivåene blir regulert med lønnsveksten justert for effekten av levealdersjusteringen for 67-åringer i reguleringsåret. Satsene for minste pensjonsnivå for alderspensjon utgjør p.t. 139 728 kroner for lav sats (gift med alderspensjonist med høy tilleggspensjon), 162 566 kroner for ordinær sats (gift med minstepensjonist) og 175 739 kroner for høy sats (enslig). Ulik regulering og uførereformen fra 2015 gjør at minsteytelsen til hhv. uføre, etterlattepensjonister og alderspensjonister ikke lenger utgjør samme beløp. Reguleringen skjer med virkning fra 1. mai hvert år.

Minstepensjonen for uførepensjonister (før 2015) og etterlattepensjonister består av grunnpensjon og særtillegg. Grunnpensjonen utgjør 1 G for enslige og 0,85 G for gifte/samboende. Særtillegg gis til pensjonister som ikke har opptjent tilleggspensjon, eller som har tilleggspensjon lavere enn særtillegget. Særtilleggets ordinære sats er 1 G. Dersom ektefellen har tilleggspensjon, kan særtillegget bli redusert og ligger mellom 0,74 og 1 G. Satsene utgjør en fast andel av grunnbeløpet, som årlig reguleres med lønnsveksten.1 Fra og med 2015 er minsteytelsen for uføretrygdede fastsatt til 2,48 G for enslige og 2,28 G for ektefeller/samboere. Personer som er født uføre eller blir uføre i ung alder har en høyere minsteytelse.2 Uføre som forsørger barn mottar barnetillegg. Ny uføretrygd skattlegges som lønn.

Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og i pensjonene til enslige unge uføre i perioden 1.5.1995 til 30.4.2016 framgår av tabell 4.2 i vedlegg 4.

Utover pensjon fra folketrygden mottar mange også ytelser fra tjenestepensjonsordninger, AFP i privat og offentlig sektor og ytelser fra eventuell individuell pensjonsordning.

6.2.1 Utviklingen i pensjons- og trygdeytelser

Tabell 6.4 viser den nominelle og den reelle veksten i samlede overføringer fra 2004 til 2014 for personer som har hovedinntekt fra pensjon eller trygd. Overføringer inkluderer både ytelser fra folketrygden (alderspensjon, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger mv.) og andre ytelser, herunder fra tjenestepensjonsordninger og AFP. Overføringer utgjør 87,2 prosent av gruppens samlede inntekt i 2014. Overføringenes andel av samlet inntekt er noe lavere i 2014 sammenlignet med 2004.

Tabell 6.5 viser sammensetningen av inntekt for alle bosatte personer som mottar alderspensjon i aldersgruppene 62–66 år, 67 år og over og 70–74 år. I motsetning til i tabell 6.4, inkluderer disse tallene alle som mottar alderspensjon fra folketrygden, men ikke personer som kun mottar trygd, herunder uføretrygd, arbeidsavklaringspenger mv. Tabellen viser at for alderspensjonister 67 år og eldre og 70–74 år utgjør alders- og tjenestepensjon hoveddelen av inntekten over perioden. Det er imidlertid en viss tendens til at andelen yrkesinntekt øker i begge grupper. I 2003 utgjorde yrkesinntekt 4 prosent av inntekten for pensjonister 67 år og eldre og 5 prosent for pensjonister 70–74 år. I 2013 var andelen økt til 9 prosent for pensjonister 67 år og eldre og 8 prosent for pensjonister 70–74 år. Den nominelle veksten i pensjon mv. fra 2012 til 2013 var 4,2 prosent for personer 67 år og eldre og 4,5 prosent for personer 70–74 år. Denne veksten ligger over lønnsveksten for disse årene, noe som henger sammen med økt opptjening for nye pensjonister i gruppene.

Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra folketrygden for personer i aldersgruppen 62–66 år. For mottakere av alderspensjon i denne aldersgruppen utgjør yrkesinntekt en betydelig større andel av inntekten enn for de som er eldre. Dette gjenspeiler at mange i denne gruppen kombinerer uttak av alderspensjon med at de fortsetter i arbeid. Veksttallene for denne gruppen er særlig preget av at det har vært en stor tilstrømming av alderspensjonister i denne gruppen i de første årene av reformen. En stor andel består derfor av personer som kun har tatt ut pensjon deler av det aktuelle året. Dette trekker ned årsgjennomsnittet og øker veksttakten i de første årene etter reformen ble iverksatt.

Tabell 6.6 viser gjennomsnittlig nivå og nominell vekst i alderspensjon fra folketrygden per 31.12 i perioden 2004 til 2015. I motsetning til tabellene 6.4 og 6.5 inkluderer disse tallene ikke tjenestepensjon og andre overføringer (bl.a. AFP). Definisjonen av årlig gjennomsnittsinntekt er også forskjellig. Mens tabellene 6.4 og 6.5 beregner gjennomsnitt over faktiske rapporterte inntekter til skattemyndighetene, tar gjennomsnittlig årlig alderspensjon i tabell 6.6 utgangspunkt i gjennomsnittlig månedsutbetaling i desember og multipliserer med 12. Dette gjør at man unngår at den store tilstrømningen til gruppen etter reformen øker den beregnede veksttakten i gjennomsnittlig pensjon, jf. tabell 6.5.

Tabellen viser at etter pensjonsreformen 2011 er den årlige nominelle veksten i årlig gjennomsnittlig alderspensjon lavere når en inkluderer de yngre pensjonistkullene (62–66 år). Den svake utviklingen i gjennomsnittlig pensjon for de yngre årskullene kan tilskrives en betydelig økning i antall personer som tar ut pensjon tidlig og dermed får relativt lavere årlige pensjonsytelser. Dette bidrar til å trekke ned den beregnede veksten i gjennomsnittlig alderspensjon. Som vist i tabell 6.5 har imidlertid de yngre årskullene med mottakere av alderspensjon betydelige yrkesinntekter. Mange fortsetter altså å arbeide samtidig som de tar ut alderspensjon fra folketrygden. Ifølge tall fra NAV er det per desember 2015 64 prosent av alderspensjonistene under 67 år som samtidig er registrert i arbeid. Gjennomsnittlig samlet inntekt i gruppen er derfor relativt høy.

6.2.2 Realvekst etter skatt

Pensjonistenes disponible inntekt påvirkes også av skattesystemet. Husholdninger med eldre personer har hatt en sterk samlet realvekst i inntekt etter skatt de siste tiårene.

Figur 6.1 viser at at den reelle medianinntekten etter skatt økte mer for husholdninger med personer over 65 år enn for noen annen gruppe i perioden 1990–2014. Endringer i sammensetningen av gruppen er en viktig forklaring på dette. Stadig flere alderspensjonister har opptjent rettigheter til tilleggspensjon. Tall fra NAV viser at andelen med tilleggspensjon har økt fra 91,6 prosent ved utgangen av 2006 til 96,3 prosent ved utgangen av 2015. Det er særlig blant kvinnene at andelen med tilleggspensjon øker. I tillegg er det etter pensjonsreformen blitt mer vanlig med yrkesinntekt blant mottakere av alderspensjon.

Kilde: Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesstatistikk (1990–2014).

Tabell 6.7 viser beregnet vekst i utbetalt pensjon og realvekst etter skatt i minstepensjon for enslige og ektepar og enkelte utvalgte husholdningstyper for de siste tre årene. For 2015 sett under ett økte minste pensjonsnivå med 2,0 prosent til 174 917 kroner for enslige og 323 611 kroner for minstepensjonistektepar. Fra 2014 til 2015 falt realveksten i pensjon etter skatt fra om lag 1,2 til -0,1 prosent for både enslige minstepensjonister og minstepensjonistektepar. Det kan i hovedsak forklares ved fallet i den nominelle veksten i minste pensjonsnivå (fra 3,2 til 2,0 prosent).

Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av tilleggspensjon (inntektspensjon i ny alderspensjon) fra folketrygden, andre pensjonsordninger og andre inntekts- og formuesforhold. Tabellen inneholder derfor også beregninger for enslige alderspensjonister med pensjon på henholdsvis 250 000 kroner og 550 000 kroner og for pensjonistektepar med en samlet inntekt på 550 000 kroner og 750 000 kroner. Det er forutsatt at de kun har alderspensjon som inntekt (inkl. tjenestepensjon) og ikke betaler skatt på formue. Dette er tilsvarende forutsetninger som ligger til grunn for tabell 6.3, jf. boks 6.1. Det er lagt til grunn to ulike nominelle vekstrater i beregningene. Den første beregningen er basert på den nominelle veksten i grunnbeløpet korrigert for fratrekket på 0,75 prosent. Dette svarer til den årlige reguleringen av alderspensjon fra folketrygden. Den andre beregningen tar utgangspunkt i den gjennomsnittlige veksten for mottakere av alderspensjon fra folketrygden i alderen 70–74 år, jf. tabell 6.6, dvs. inkluderer blant annet effekter av endringer av sammensetningen av gruppen. Beregningene viser at realveksten etter skatt endret seg med inntil +/- 0,3 prosentpoeng fra 2013 til 2014 for de ulike gruppene, mens den nominelle veksten i utbetalt alderspensjon falt med 0,1 prosentpoeng. Variasjonen skyldes endringer i skatt på pensjon i 2014 som slo ulikt ut på ulike inntektsnivå. Fra 2014 til 2015 falt den nominelle veksten i utbetalt alderspensjon fra folketrygden til henholdsvis 1,7 og 2,3 prosent. Blant annet økt sats i minstefradraget for pensjonsinntekt bidro imidlertid til å dempe fallet i realveksten i pensjon etter skatt fra 2014 til 2015 slik at realveksten etter skatt falt med mindre enn den nominelle veksten.

Uføre med minsteytelse hadde en realvekst etter skatt på 1,6 prosent fra 2012 til 2013 og 1,7 prosent fra 2013 til 2014. Fra 2014 til 2015 var realveksten etter skatt henholdsvis 1,8 prosent for enslige uføre og 2,8 prosent for uføre ektefeller. Den relativt høye realveksten etter skatt kan forklares med at man tok utgangspunkt i skattereglene for 2011 når man økte satsene for minste uføreytelse ved overgangen til ny skattepliktig uføretrygd. Etter 2011 har imidlertid skattenivået på inntekter på nivå med minsteytelsene for uføre blitt redusert, spesielt gjennom økninger i minstefradraget for lønn og trygd. Ved overgangen i 2015 var derfor realveksten etter skatt relativt høy.

6.2.3 Endringer i de særskilte skattereglene for pensjonister fra 2013 til 2016

AFP- og alderspensjonister har rett til et skattefradrag i pensjonsinntekt som sikrer at de som kun lever av minstepensjon ikke betaler inntektsskatt. I 2016 utgjør skattefradraget maksimalt 29 880 kroner. Skattefradraget nedtrappes mot pensjonsinntekt. Første innslagspunkt for nedtrapping er ved pensjonsinntekt lik 184 800 kroner. Skattefradraget nedtrappes med en sats på 15,3 prosent av pensjonsinntekt over dette nivået opp til 278 950 kroner. For inntekt over dette nivået nedtrappes skattefradraget med en sats på 6,0 prosent. Skattefradraget fases ut ved en pensjonsinntekt på 536 868 kroner. Skattefradraget fastsettes uavhengig av ektefellens inntekt.

Trygdeavgiften på pensjon økte fra 4,7 til 5,1 prosent i 2014. Dette må ses i sammenheng med at skattesatsen på alminnelig inntekt samtidig ble redusert. Satsen i minstefradraget i pensjonsinntekt ble økt fra 26 til 27 prosent i 2014 og fra 27 til 29 prosent i 2015.

Skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2016 vil begynne å betale skatt når pensjonsinntekten overstiger 186 050 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar med lik pensjon begynne å betale skatt på en samlet inntekt over 372 090 kroner. I disse beregningene er det lagt til grunn at pensjonistene kun har pensjonsinntekt og standard fradrag.

Fra og med 2015 er det innført nye skatteregler for ny uføretrygd fra folketrygden og uføreytelser fra andre ordninger, herunder tjenestepensjonsordninger. Uføreytelser skal skattlegges som lønnsinntekt. Det innebærer at skattebegrensningsregelen for uføre og særfradraget for uførhet ble avviklet fra 1.1.2015. Uføreytelsene ilegges nå en trygdeavgift på 8,2 pst. og gir rett til høyere minstefradrag.

6.3 Fordeling av inntekt

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for individer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av lønns-, nærings- og kapitalinntekt. Det er gjort nærmere rede for inntektsbegrepet som er lagt til grunn i boks 6.4.

6.3.1 Fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av samlet inntekt for individer som er yrkestilknyttet. For å få en best mulig oversikt over utviklingen og sammensetningen av samlet inntekt for de personene som antas å være yrkestilknyttet på «fulltid», er det nødvendig skille ut de personene som har reduserte stillingsbrøker (blant annet jobber mange studenter ved siden av studiene). Utvalget har valgt å definere yrkestilknyttede som de personene som har en sum av lønnsinntekt og næringsinntekt som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Samlet sett utgjør denne gruppen knapt 2,1 mill. personer i 2014. Til sammenligning var det samlet sett om lag 2,65 mill. sysselsatte personer i 2014.

Tabell 6.8 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene for yrkestilknyttede i 2004 og 2014 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler), jf. boks 6.3. Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden i alle desiler, og at lønnsandelen har økt for alle desiler unntatt desil 8 og 9 fra 2004 til 2014. Også innad i desil 10 er lønn den viktigste inntektskilden for de fleste, men andelen faller markant med inntekten jo høyere opp i fordelingen man kommer. I 2004 var kapitalandelen høyere enn lønnsandelen for den øverste persentilen, noe som henger sammen med særskilt høye utbytteutbetalinger i årene før skattereformen 2006, jf. tabell 6.12 og boks 6.5. I 2014 er lønnsandelen størst også for denne gruppen.

Andelen næringsinntekt for alle yrkestilknyttede sett under ett falt fra 7,5 prosent i 2004 til 5,6 prosent i 2014. Andelen er relativt høy for desil 1 og faller så til og med desil 4. Deretter stiger næringsinntektsandelen og er høyest for desil 10.

For desil 10 betyr kapital- og næringsinntekt mye mer enn i de øvrige inntektsgruppene, noe som reduserer betydningen av lønn kraftig. Det har vært store svingninger i både lønnsandelen og andelen kapitalinntekter for desil 10 i de senere år. Blant annet falt alle kapitalinntekter unntatt utbytte for desil 10 fra 2008 til 2009. Det må ses i sammenheng med finanskrisen. Det har også vært svingninger i kapitalinntekter det siste tiåret som følge av tilpasninger til endringer av beskatning av utbytte. Tabell 6.8 viser at andelen kapitalinntekt falt fra 66,9 prosent i 2004 til 37,3 prosent i 2014 for den øverste persentilen.

Tabell 6.9 viser hvordan de samlede inntektene fra de ulike inntektskomponentene fordeler seg på inntektsdesilene (etter skatt) i 2004 og 2014. Desilenes andeler av de ulike inntektskomponentene er nokså like i 2004 og 2014, med unntak av siste desil. Desil 10 har en høyere andel av samlede overføringer i 2014 enn i 2004, noe som trolig har sammenheng med en økning i pensjonsuttak samtidig med full lønn. Desilens andel av samlede kapitalinntekter er derimot betydelig lavere i 2014 enn i 2004, noe som i all hovedsak skyldes sammensetningen av den øverste persentilen som følge av særskilt høye utbytteutbetalinger i 2004. Det er ellers en svak tendens til at de med høyest samlet inntekt mottar en økende andel av den samlede lønnsinntekten, men lavere andel av inntekt etter skatt. Den øverste persentilen sin andel av samlet inntekt etter skatt er redusert fra 39,2 prosent i 2004 til 25,3 prosent i 2014. Samlet sett har inntekt etter skatt for yrkestilknyttede økt med 23,6 prosent fra 2004 til 2014.

I vedleggstabell 4.14 er det gitt en nærmere oversikt over fordelingen av ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede.

6.3.2 Fordelingen av samlet inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 6.10 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Samlet inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 1 til 7 fra 2004 til 2014, mens de øvrige desilene har hatt en noe lavere vekst. Det skyldes blant annet at desil 1 til 5 har fått økt andel overføringer og lavere andel utlignet skatt. En mulig forklaring på det første er at grunnpensjonen for gifte har økt i perioden, og at denne endringen utgjør en større andel av overføringene i de lavere desilene. Veksten i overføringene i de lavere desilene må også ses i sammenheng med trygdeoppgjøret i 2008, som ga en gradvis økning i særtilleggene for minstepensjonister. Lavere andel utlignet skatt for de lavere desilene kan blant annet ses i sammenheng med omleggingen av skattereglene for pensjonister fra 2011. Lavere andel kapitalinntekter i desil 10 har også hatt betydning. Samlet sett har inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede økt med 33,1 prosent fra 2004 til 2014. Dette er vesentlig høyere enn veksten i inntekt etter skatt for yrkestilknyttede på 23,6 prosent, jf. tabell 6.9. Sammensetningen av inntekten innenfor de ulike inntektsgruppene for pensjonister framgår av vedleggstabell 4.15.

I gjennomsnitt utgjør overføringer 87,2 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2014, jf. tabell 6.11. Tabell 6.11 viser utviklingen i gjennomsnittlige overføringer for pensjonister fra 2004 til 2014 for de ulike inntektsdesilene. Det har vært en reell vekst i gjennomsnittlige overføringer for alle desilene. For desil 2 har veksten vært størst (37,5 prosent), mens desil 9 har hatt den laveste veksten (28,8 prosent). Veksten i overføringer skyldes først og fremst økningen i grunnbeløpet og at nye pensjonister har opptjent høyere tilleggspensjon. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden. Spesielt ble særtillegget økt mye i 2008. Det har også vært en opptrapping av grunnpensjonen for gifte i denne perioden.

Overføringenes andel av samlet inntekt har falt siden 2004 for alle desilene med unntak av desil 10. Utviklingen for desil 10 kan forklares ved det betydelige fallet i andelen kapitalinntekt.

6.3.3 Utviklingen i inntektsfordelingen

Når en skal sammenligne inntektsfordelingen i et land over tid eller inntektsfordelingen mellom land, er det vanlig å benytte Gini-koeffisienter. Se boks 6.3 for definisjon. En Gini-koeffisient på 0 innebærer at inntekten er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 betyr at én person mottar all inntekt.

Figur 6.2 viser utviklingen i Gini-koeffisienten i perioden 1993–2014 for yrkestilknyttede og pensjonister. I tillegg viser figuren fordelingen av lønnsinntekt for lønnstakere, jf. vedleggstabell 4.16. For yrkestilknyttede og pensjonister ser vi på inntekt etter skatt, mens fordelingen av lønnsinntekt er før skatt. Figuren viser at fordelingen av samlet inntekt både for yrkestilknyttede og pensjonister er sterkt preget av store svingninger i perioden 2000–2006, jf. boks 6.5. Dette kan i hovedsak forklares av tilpasninger til den midlertidige utbytteskatten i 2001 og innføringen av utbytteskatt på avkastning utover normalavkastning i 2006 (skjermingsmetoden for aksjonærer). Over tid er det imidlertid en tendens til at fordelingen blant yrkestilknyttede har blitt noe skjevere, mens fordelingen blant pensjonister har blitt jevnere.

Figuren viser også at fordelingen av lønnsinntekt før skatt har blitt noe skjevere siden midten av 1990-tallet.

¹ Yrkestilknyttede omfatter personer med yrkesinntekt over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

² Lønnstakere omfatter personer med lønnsinntekt over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Lønnsinntekt er her definert som kontant lønn, naturalytelser og sykepenger.

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger (1993–2014), Statistisk sentralbyrå.

Tabell 6.12 viser utviklingen i Gini-koeffisienten (for fordelingen av inntekt etter skatt for yrkestilknyttede) hhv. med og uten utbytte i inntektsbegrepet. Når utbytte holdes utenfor, var inntektsulikheten om lag uendret i perioden 2002 til 2004. Men selv når utbytte holdes utenfor inntektsbegrepet, var det likevel en viss økning i Gini-koeffisienten fra 2004 til 2005. En viktig forklaring på dette er at det fra 2004 til 2005 også var en betydelig økning i aksjegevinster, som er inkludert i inntektsbegrepet. Gevinstene var også betydelige i 2006 og 2007, og dette bidro til en noe større ulikhet enn i årene før 2005. Ulikheten har i påfølgende år falt noe. Fallet var spesielt stort i 2009. Dette må ses i sammenheng med reduserte kapitalinntekter under finanskrisen. Ulikheten målt uten utbytte er høyere i 2014 enn i 2002.

Tabell 6.12 viser også hvilket bidrag barnetrygden har hatt på utviklingen i fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede. Når en tar ut barnetrygden i beregningen av Gini-koeffisienten, blir fordelingen av inntekt mer ulik. Barnetrygdens bidrag til utjevning, målt i endring av Gini-koeffisienten, har falt fra 0,005 i 2002 til 0,004 i 2014. Tall for hele populasjonen (regnet ut fra inntekt etter skatt pr. forbruksenhet) viser også at barnetrygden over tid har hatt et fallende bidrag til utjevning, bl.a. som følge av nominell videreføring siden 1996. Den nominelle videreføringen bør ses i lys av at foreldrebetalingen i barnehager har blitt redusert og at fradraget for pass og stell av barn har blitt økt.

Ulikheter i fordelingen av inntekt målt ved Gini-koeffisienter varierer mellom europeiske land. Figur 6.3 viser Gini-koeffisienten i EU-28 og for enkelte land i Europa for årene 2013 og 2014. Telleenheten i utregningene av Gini-koeffisientene i figuren er den enkelte person, og hver person (også barn) har blitt tilordnet sin husholdnings disponible inntekt per forbruksenhet. Gini-koeffisientene for yrkestilknyttede og pensjonister mv. som presenteres i tabellene og figurene for øvrig i avsnitt 6.3, er derimot kun basert på inntekt per person.

Figur 6.3 viser at inntektsulikheten er målt til å være noe lavere i Norge enn i de andre skandinaviske landene og betydelig lavere enn i EU-28. Figuren viser en Gini-koeffisient for Norge på 0,235 i 2014, som er litt høyere enn nivået i 2013. Eurostat har estimert Gini-koeffisienten for EU-28 til 0,309 i 2014.

¹ Inntektsbegrepet til Eurostat er forsøkt harmonisert så langt det lar seg gjøre for å kunne foreta direkte sammenligninger mellom land. Blant annet utelater Eurostat realisasjonsgevinster/-tap i sitt inntektsbegrep, mens dette er inkludert i den norske nasjonale inntektsstatistikken. Personer i studenthusholdninger inngår i tallene fra Eurostat.

² Gini-koeffisienten for EU-28 er beregnet av Eurostat.

Kilde: Eurostat.

6.3.4 Fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Som vist i tabell 6.8 er kapitalinntekter relativt skjevt fordelt mellom de ulike inntektsgruppene, men fordelingen av kapitalinntekter er også skjevt fordelt mellom kvinner og menn. Figur 6.4 viser at denne forskjellen økte fra 2001 til 20053. Fra 2005 til 2008 har kvinners andel av kapitalinntektene økt igjen med om lag 11 prosentpoeng. En betydelig økning i tap ved salg av aksjer i 2008 bidrar til en noe jevnere fordeling av kapitalinntektene i 2008. Kvinners andel av kapitalinntektene økte fra 28 prosent i 2007 til 32 prosent i 2008. Mellom 2008 og 2010 ble kvinners andel redusert noe igjen. Andelen er 29 prosent i 2014.

¹ Kapitalinntekter er her definert som brutto renteinntekter, utbytter og netto gevinster ved salg av aksjer.

Kilde: Skattestatistikk for personer, Statistisk sentralbyrå.

Boks 6.5 Gini og utbytte

I figur 6.2 vises utviklingen i fordelingen av inntekt etter skatt for yrkestilknyttede målt med Gini-koeffisienten. Utviklingen viser en betydelig variasjon i årene rundt den midlertidige utbytteskatten i 2001 og innføringen av ny utbytteskatt fra 2006. Særlig i årene før 2006 steg Gini-koeffisienten kraftig, mens den falt kraftig fra 2006. Disse endringene henger i stor grad sammen med tilpasninger knyttet til endringer i skattereglene som synliggjør inntekter i skattestatistikken. Særlig i forkant av innføringen av utbytteskatten fra 2006 var det gunstig å ta ut kapital fra bedriftene som utbytte og tilbakeføre dette som innskutt kapital. Innskutt kapital kan senere tas ut uten å bli skattlagt på personens hånd. Slike transaksjoner vil i liten grad gi endringer i den reelle fordelingen, men har stor betydning for den målte fordelingen.

Figur 6.5 viser utviklingen i Gini-koeffisienten for yrkestilknyttede med og uten utbytte. Utviklingen med utbytte er den samme som vises i figur 6.2. Figuren viser følgende: For det første er utbytte mer ujevnt fordelt enn annen inntekt (Gini-koeffisienten med utbytte ligger over Gini-koeffisienten uten utbytte). For det andre indikerer den at Gini-koeffisienten gir et godt bilde på fordelingen etter 2006, men ikke for årene 2000– 2006.

¹ Yrkestilknyttede omfatter personer med yrkesinntekt over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger (1993–2014), Statistisk sentralbyrå.