Del 2
Gjeldende rett

4 Gjeldende rett

4.1 Innledning

Reglene for voldsoffererstatning finnes i voldsoffererstatningsloven av 2001. I det følgende gis en tematisk oversikt over gjeldende rett. Tematikken er i samsvar med mandatet og med hvordan utredningen er bygget opp i det videre. En mer utførlig fremstilling av voldsoffererstatningsloven finnes i Henning Brath, Voldsoffererstatningsloven med kommentarer, 2. utgave,Gyldendal akademisk forlag, Oslo 2015. Se også Albert Schønning, Erstatning fra staten til voldsofre, 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 1991.

4.2 Voldsoffererstatningsordningens saklige virkeområde

Voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første setning angir lovens saklige virkeområde:

«Den som har lidd personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, eller dennes etterlatte, har rett til voldsoffererstatning fra staten etter reglene i loven her.»

Bestemmelsen gir regler for hvilke typer handlinger skadelidte må være utsatt for, og hvilken type skade handlingen må ha medført for at skadelidte skal ha et rettskrav på voldsoffererstatning. Reglene om saklig virkeområde er forankret i ordningens rettspolitiske begrunnelse.1 Dette gjør at vilkårene for voldsoffererstatning skiller seg fra alminnelig erstatningsrett: Skadelidte må ha blitt påført en «personskade» som følge av en «straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten», jf. voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum. Bestemmelsen gjelder for søknader med grunnlag i handlinger som skjedde 1. januar 2008 eller senere.2

Både de subjektive og objektive straffbarhetsvilkårene må være oppfylt for at handlingen skal omfattes av ordningen. I voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd siste setning gjøres det imidlertid enkelte unntak fra de subjektive straffbarhetsvilkårene i voldsoffererstatningssammenheng. Det følger av voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd siste setning at «voldsoffererstatning ytes selv om gjerningspersonen ikke kan straffes fordi vedkommende var utilregnelig som nevnt i straffeloven § 44 eller under 15 år, eller det foreligger overskridelse av nødverge som er straffri etter straffeloven § 48 fjerde ledd». Både forsettlige og uaktsomme handlinger omfattes av ordningen, men i utgangspunktet omfattes ikke ulykker og hendelige uhell.

I saker hvor gjerningspersonen er straffedømt for den aktuelle handlingen, legger voldsoffererstatningsmyndighetene som den klare hovedregel domstolens bevisvurdering til grunn. Det vil da være uproblematisk å slå fast om vilkåret om «straffbar handling» er oppfylt. Vilkåret utgjør imidlertid ikke noe unntak fra hovedregelen om straffedommers positive rettskraft. En straffedom er dermed ikke bindende i en senere sivil sak, eller i en sak om voldsoffererstatning. Dette betyr at en frifinnende straffedom ikke hindrer domstolen i å idømme skadevolder et sivilt erstatningskrav. Det betyr også at voldsoffererstatningsmyndighetene kan yte voldsoffererstatning selv om skadevolder forblir ukjent eller om straffesaken er henlagt. Voldsoffererstatningsmyndighetene må i slike tilfeller foreta en selvstendig bevisvurdering for å fastslå om den aktuelle handlingen er straffbar, se punkt 4.7. Dette kan reise spørsmål med hensyn til uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 2. Dette kommer utvalget tilbake til i kapittel 16.

Det må være tale om en straffbar handling som «krenker livet, helsen og friheten». Dette innebærer at ikke enhver straffbar handling utløser et rettskrav på voldsoffererstatning. Statens ansvar for å forhindre voldsforbrytelser står ifølge departementet i en særstilling: «Disse forbrytelsene representerer en direkte trussel mot folks liv og helse og krenker dermed de mest fundamentale rettsgodene i vårt samfunn».3 Departementet har i forarbeidene nevnt enkelte særlige typer straffbare handlinger som omfattes av ordningen. Eksempelvis har departementet uttalt at voldsoffererstatning kan tilkjennes ved trusler som omfattes av straffeloven 1902 § 227, mishandling i nære relasjoner omfattet av straffeloven 1902 § 219 og brudd på menneskehandelsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 224.4 Derimot vil voldsoffererstatningsordningen ikke dekke brudd på forurensingsloven eller brann- og eksplosjonsvernloven, selv om det skulle oppstå personskader.5 Lovgiver har ikke angitt en uttømmende liste over hvilke straffbare handlinger som omfattes, men latt det være opp til praksis å fastlegge den nærmere grensedragningen. De vanligste straffbare handlingene har vært brudd på bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 22, som omhandler forbrytelser mot liv, legeme og helbred slik som legemsfornærmelser og legemsbeskadigelser. Dette kapittelet er videreført i straffeloven 2005 kapittel 25 om voldslovbrudd mv. Brudd på bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 19 om seksualforbrytelser danner også ofte utgangspunkt for voldsoffererstatning. I straffeloven 2005 finner vi disse bestemmelsene i kapittel 26 seksuallovbrudd. Se en nærmere gjennomgang av voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis i punkt 10.3.

Barn som har «opplevd vold mot en nærstående person» har etter omstendighetene også krav på voldsoffererstatning, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd annet punktum, se punkt 4.6. Voldsoffererstatning kan dessuten ytes ved personskade som har oppstått «i forbindelse med hjelp til politiet eller andre med politimyndighet…» eller «i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling som krenker liv, helse eller frihet, eller for å avverge eller begrense skadefølgene av den straffbare handlingen», jf. voldsoffererstatningsloven § 1 annet ledd bokstav a og b, se punkt 4.6. I tilfeller som nevnt i annet ledd, kan det ytes erstatning selv om skaden skyldes et hendelig uhell.6

Voldsoffererstatningsordningen omfatter ikke skader som omfattes av bilansvarsloven, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 tredje ledd. Det ble tidligere gjort unntak fra denne regelen dersom bilen var brukt som et farlig redskap, se Erstatningsnemndas vedtak ENV-2005-1084A og vedtak ENV-2009-140. Bilansvarsloven ble imidlertid endret 1.juli 2009 slik at oppreisningsansvar nå er en del av den obligatoriske bilansvarsforsikringen. Skader som har skjedd etter denne datoen, og som omfattes av bilansvarsloven, faller i sin helhet utenfor voldsoffererstatningslovens virkeområde, se Erstatningsnemndas vedtak ENV-2011-286.

I tillegg til at skadelidte må være utsatt for en straffbar handling, må den straffbare handlingen ha medført en «personskade», jf. voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum. Som personskade regnes både fysiske og psykiske skader, forbigående og varige skader, og senskader.7 Hvilke poster som dekkes, reguleres av voldsoffererstatningsloven kapittel 2, se punkt 4.8.

Skadelidte har kravpå voldsoffererstatning. Dette innebærer at voldsoffererstatning skal utbetales dersom vilkårene er oppfylt.

4.3 Voldsoffererstatningsordningens geografiske virkeområde

Voldsoffererstatningsloven § 2 gir regler om voldsoffererstatningsordningens geografiske virkeområde. Bestemmelsens første ledd fastsetter hovedregelen om at voldsoffererstatning ytes når den skadevoldende handling har funnet sted «i riket» m.m. Det kreves altså ikke at skadelidte er norsk statsborger eller bosatt i Norge. Blir man utsatt for en straffbar handling i utlandet, er imidlertid hovedregelen at man må søke om voldsoffererstatning i det respektive landet.8

Voldsoffererstatningsordningens geografiske virkeområde kan sees i sammenheng med ordningens rettspolitiske begrunnelse: Staten har påtatt seg et særlig ansvar for å beskytte personer mot visse straffbare handlinger i Norge. Staten kan i liten eller ingen grad forhindre slike handlinger i andre land. Prinsippet om at det er myndighetene i hendelseslandet som skal yte voldsoffererstatning er nedfelt i Den europeiske konvensjon om erstatning til voldsofre artikkel 3, se punkt 5.1.2 og utvalgets drøftelse av geografisk virkeområde i kapittel 11.

Etter voldsoffererstatningsloven § 2 annet ledd kan voldsoffererstatning også ytes dersom skadelidte eller vedkommendes etterlatte «hadde bopel i riket på skadetidspunktet […] når særlige grunner tilsier det». Erstatningsnemnda for voldsofre praktiserer vilkåret om bopel i riket på skadetidspunktet som et absolutt vilkår, jf. blant annet vedtak ENV 2008-1737 og vedtak ENV-2007-573-1.

Det er opp til voldsoffererstatningsmyndighetenes skjønn å vurdere om vilkåret om særlige grunner er oppfylt.9 Erstatningsnemnda for voldsofre har i vurderingen blant annet lagt vekt på om hendelseslandet har en tilsvarende erstatningsordning, skadens alvor, om den skadelidte har tilknytning til norsk miljø og utenlandsoppholdets varighet. Erstatningsnemnda for voldsofre har lagt til grunn at skadelidte primært må søke om erstatning i hendelseslandet dersom landet har sluttet seg til Den europeiske konvensjon om erstatning til voldsofre.10 Det samme gjelder stater som har en erstatningsordning uten å være tilsluttet konvensjonen. Gitt at den utenlandske voldsoffererstatningsordningen ikke omfatter alle erstatningspostene som den norske ordningen omfatter, kan voldsoffererstatning tilkjennes for eventuelle udekte krav. Dette var tilfellet i Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2013-1727. Saken gjaldt en søker som var utsatt for en voldshendelse i Hellas. Erstatningsnemnda for voldsofre tilkjente menerstatning og oppreisning, men slo fast at skadelidte måtte søke dekning av økonomisk tap etter den greske ordningen.

Skadelidte skal ikke få erstatning både i Norge og i utlandet. Dette har sammenheng med voldsoffererstatningsordningens subsidiære karakter og det alminnelige erstatningsrettslige prinsipp om at skadelidte har krav på full erstatning, verken mer eller mindre. Se for øvrig punkt 4.8.7 om fradrag i utmålingen.

4.4 Foreldelse av voldsoffererstatningskrav

4.4.1 Innledning

Foreldelsesregler ble innført i voldsoffererstatningsordningen ved lovfestingen i 2001. Departementet begrunnet innføringen av foreldelsesregler med at ordningen da gikk fra å være en billighetsordning til å bli en rettighetsordning.11 All den tid skadelidte hadde et rettskrav på voldsoffererstatning, var det ifølge departementet også naturlig at dette kravet var gjenstand for foreldelse. Selv om forskriften ikke hadde regler om foreldelse, ble det i praksis likevel innfortolket passivitetsbetraktninger i rimelighetsvurderingen etter forskriften § 1, se punkt 4.4.4. Foreldelsesreglene har blitt endret flere ganger, og regelsettet som gjelder voldsoffererstatningssaker er i dag forholdsvis komplisert og uoversiktlig. Dette skyldes blant annet at foreldelsesreglene i voldsoffererstatningsloven bygger på både sivilrettslige og strafferettslige foreldelsesregler. De strafferettslige foreldelsesreglene har blitt endret flere ganger.

4.4.2 Hensyn bak foreldelsesregler

Det er en rekke hensyn som begrunner regler om foreldelse: hensynet til avvikling av utestående fordringer, oppfordringshensyn, bevishensyn, innrettelseshensyn, trygghetshensyn, alminnelige prosessøkonomiske hensyn, rettssikkerhetshensyn og praktiske hensyn.12 Både allmenne interesser og hensynet til skyldner og fordringshaver tilsier at man har foreldelsesregler. Et hensyn mot foreldelsesregler er hensynet til fordringshavers krav; prinsippet om at forpliktelser alltid skal gjøres opp.

Bevishensyn og praktiske hensyn gjør seg særlig gjeldende i voldsoffererstatningssaker. Jo flere år som har gått siden den straffbare handlingen, desto vanskeligere kan det være å bevise at den har skjedd. Bevis kan forsvinne eller tape verdi fordi sentrale vitner dør eller har glemt hva de så eller hørte. Avviklingshensyn og oppfordringshensyn gjør seg også gjeldende i voldsoffererstatningssammenheng. Det er mer komplisert å avklare gamle saker, og rask avvikling er dermed ressursbesparende. Foreldelsesregler kan også virke som en oppfordring til skadelidte om å søke om voldsoffererstatning, da kravet ellers vil gå tapt. Foreldelsesreglene begrunnes også med hensyn til skyldnere. Også der krav springer ut av straffbare forhold kan det argumenteres med at en skyldner skal kunne få innrette seg på at gamle krav ikke dukker opp lang tid senere. Når staten er skyldner gjør ikke dette syn seg gjeldende i samme grad. Regressreglene gjør likevel at dette er et relevant argument.

4.4.3 Foreldelse av voldsoffererstatningskrav etter voldsoffererstatningsloven

Etter voldsoffererstatningsloven § 3 annet ledd må søknad være fremsatt for KFV «før erstatningskravet mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven.» Det er likevel tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadevolderens eventuelle straffeansvar er foreldet etter reglene i straffeloven eller før skadelidte fyller 21 år. Voldsoffererstatningsmyndighetene legger til grunn den fristen som er mest gunstig for søker.

Voldsoffererstatningsordningen bygger på alminnelig erstatningsrett.13 Utgangspunktet er at skadelidte har krav på samme beløp som vedkommende ville fått av gjerningspersonen. Derfor tar voldsoffererstatningsloven utgangspunkt i de samme foreldelsesreglene som gjelder for erstatningskravet mot gjerningspersonen, og de sivilrettslige foreldelsesreglene gjelder etter voldsoffererstatningsordningen.14 I tillegg har det blitt innført en sikkerhetsventil ved at det er tilstrekkelig at søknaden fremsettes innen gjerningspersonens straffeansvar er foreldet etter de strafferettslige foreldelsesreglene, eller før skadelidte fyller 21 år.15

Reglene om sivilrettslig foreldelse følger av foreldelsesloven16. Foreldelsesloven § 9 regulerer foreldelse av krav på skadeserstatning. Det følger av bestemmelsen at den alminnelige foreldelsesfristen er tre år. Fristen regnes fra den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Foreldelsesfristen kan derfor bli mye lenger enn tre år når det gikk lang tid til skadelidte fikk nødvendig kunnskap om skaden.

Det følger imidlertid av foreldelsesloven § 9 første ledd nr. 2 at kravet uansett foreldes senest etter 20 år. Dette er en absolutt foreldelsesfrist. Et unntak fra dette er der skaden er voldt mens skadelidte er under 18 år, og den ansvarlige, før opphøret av det skadegjørende forhold, kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade.

Voldsoffererstatningsloven § 3 annet ledd siste setning inneholder som nevnt over ytterligere en utvidelse av foreldelsesfristen for skadelidte som ikke har fylt 21 år på søknadstidspunktet. Foreldelse vil for disse tilfelle aldri gjøres gjeldende. Unntaket er ment som en sikkerhetsventil i tilfeller hvor verge ikke har sørget for å sende søknad om voldsoffererstatning i tide.17

De strafferettslige foreldelsesreglene følger av straffeloven kapittel 15, se særlig §§ 86 og 87. Foreldelsesfristene avhenger av strafferammen for de ulike straffbare forholdene, og varierer fra 2 år til 25 år. Ved lovendringen i 2014 ble den strafferettslige foreldelsesfristen fjernet for drap, voldtekt og seksuell omgang med barn under 14 og 16 år. Dette innebærer at straffeansvaret for disse forbrytelsene aldri foreldes, se straffeloven § 91. Det gjør dermed heller ikke krav på voldsoffererstatning som følge av en av disse forbrytelsene. Endringene i straffeloven gjelder også for handlinger som er begått før loven trådte i kraft, såfremt foreldelse ikke allerede var inntrådt.18 Foreldelsesfristen regnes som hovedregel fra den dagen det straffbare forholdet opphører, jf. straffeloven § 87. For enkelte typer lovbrudd regnes fristen fra den dag den fornærmede fyller 18 år. Dette gjelder blant annet tvangsekteskap etter § 253, menneskehandel etter § 257 og kjønnslemlestelse etter § 284, i tillegg til forsøk på seksuell omgang med barn under 14 og 16 år.

De strafferettslige foreldelsesreglene har som nevnt blitt endret en rekke ganger, og som regel i retning av lengre foreldelsesfrister. Det har også kommet enkelte nye bestemmelser, som innebærer at en straffbar handling omfattes av et strengere straffebud, og således foreldes senere. Det er således avgjørende hvilket regelsett som legges til grunn. I vedtak ENV-2014-1024 slo nemnda fast at det er regelverket som gjaldt på hendelsestidspunktet som legges til grunn ved vurdering av strafferettslig foreldelse. Tidligere var det vedtakstidspunktets regelverk som ble lagt til grunn.

Erstatningsnemnda for voldsofre la tidligere til grunn at voldsoffererstatningskrav skulle vurderes etter de sivilrettslige foreldelsesreglene hvis det forelå rettskraftig straffedom i saken, jf. vedtak ENV-2013-3491. Grunnen til dette var at den strafferettslige foreldelsesfristen da vil være avbrutt, jf. straffeloven § 88. I forbindelse med endringer i straffeloven i 2014, uttalte imidlertid departementet at krav om voldsoffererstatning etter deres syn også skal vurderes etter de strafferettslige foreldelsesreglene selv om den strafferettslige foreldelsesfristen er avbrutt.19 Departementet uttalte videre:

«Dette innebærer at krav om voldsoffererstatning knyttet til drap som omfattes av departementets nye lovforslag, aldri vil bli foreldet. Det gjelder selv om noen er dømt for drapet. Begrunnelse for en slik forståelse er at det vil kunne virke støtende dersom et krav knyttet til drap foreldes raskere enn et krav knyttet til for eksempel en voldshandling omfattet av straffeloven 1902 § 228 første ledd. Dessuten vil saken gjerne være tilstrekkelig opplyst, slik at bevishensynet bak foreldelsesreglene i liten grad gjør seg gjeldende».

Foreldelsesfristen for krav om voldsoffererstatning avbrytes ved at skadelidte fremsetter søknad for KFV, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 annet ledd.

4.4.4 Foreldelse av voldsoffererstatningskrav etter Forskriften

De materielle reglene i voldsoffererstatningsloven, inkludert foreldelsesreglene i voldsoffererstatningsloven § 3 annet ledd, gjelder for hendelser som skjedde 1. juli 2001 eller senere. Søknader knyttet til hendelser forut for dette tidspunktet behandles etter Forskriften. De foreldelsesreglene som er gjennomgått ovenfor gjelder derfor ikke for søknader som behandles etter Forskriften.

Voldsoffererstatningslovens saksbehandlingsregler gjelder imidlertid også for forskriftssaker.20 Etter voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd var det tidligere et vilkår at det aktuelle forholdet måtte være anmeldt «uten unødig opphold». Erstatningsnemnda for voldsofre la i sin praksis til grunn at vilkåret var oppfylt om forholdet var anmeldt innen fire til fem dager. Anmeldelsesvilkåret var imidlertid alltid gjenstand for en konkret vurdering. Det kunne for eksempel tenkes unntak i tilfeller hvor skadelidte var utsatt for familievold eller hvor skadelidte ellers stod i et avhengighetsforhold til skadevolder.21 Sammen med at ordningen var en billighetsordning, gjorde anmeldelsesvilkåret at det ikke var behov for foreldelsesregler i forskriften. Hensynene som begrunner foreldelsesregler ble ivaretatt ved at forholdet måtte anmeldes raskt. Dessuten hadde ikke skadelidte et rettskrav på erstatning, men kunne tilkjennes erstatning etter en rimelighetsvurdering. Anmeldelsesvilkåret ble videreført i voldsoffererstatningsloven, men det ble lempet ved lovendring i 2008, se punkt 4.5. Denne endringen fikk i utgangspunktet kun virkning for handlinger skjedd etter 1.1. 2008.22 Lempningen har imidlertid i praksis også fått betydning for krav knyttet til handlinger skjedd før dette tidspunktet.23

Etter overgangsregelen i voldsoffererstatningsloven § 19 første ledd, skal ikke foreldelsesregelen i § 3 annet ledd komme til anvendelse i saker som behandles etter forskriften. Selv om forskriften ikke har eksplisitte regler om foreldelse, har man imidlertid i praksis vektlagt passivitetsbetraktninger i rimelighetsvurderingen etter Forskriften § 1, som lyder:

«I den utstrekning det finnes rimelig yter staten erstatning etter disse forskriftene for personskade voldt ved forsettlig legemskrenking eller ved annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang».

Det følger av kongelig resolusjon 12. mars 1976, som ligger til grunn for forskriften, at det ikke ble ansett nødvendig å innføre foreldelsesregler. Det fremgår imidlertid at «[d]ersom søkeren venter urimelig lenge med å søke erstatning, bør […] nemnda tillegge en slik passivitet vekt ved sin rimelighetsvurdering av om erstatning skal ytes. Særlig gjelder dette om søkeren venter så lenge at et erstatningskrav ville vært foreldet etter de alminnelige foreldelsesregler». Erstatningsnemnda for voldsofre har i sin praksis lagt til grunn at det ikke er utelukket at foreldelsesregler kan få anvendelse på forhold som faller innenfor Forskriften, jf. blant annet vedtak ENV-2010-144. I vedtaket heter det:

«Å tolke foreldelsesregler inn i forskriften er etter nemndas syns nødvendig for å harmonisere regelverkene for voldsoffererstatning fra staten og hindre forskjellsbehandling mellom saker som behandles fult ut etter loven og de som behandles etter forskriften. Det ville etter nemndas syn vært uheldig at forhold som har funnet sted før lovens ikrafttredelse ikke skal anses foreldet og således komme bedre ut, samtidig som foreldelsesreglene regulerer alle nyere forhold som behandles etter loven og følgelig kan lede til at erstatningssøknaden i slike saker avslås. Likebehandlingshensynet anses derfor som et relevant moment i rimelighetsvurderingen».

I Sivilombudsmannens uttalelse 24. november 2014 i sak 2013/2668 fremgår det videre at Erstatningsnemnda for voldsofre legger til grunn at foreldelsesregler ikke «uavkortet» gjelder i forskriftssakene, men at foreldelse er en del av helhetsvurderingen som foretas i henhold til Forskriften § 1. Videre at foreldelsesreglene i voldsoffererstatningsloven § 3 annet ledd ikke får direkte virkning for saker som behandles etter Forskriften, men at foreldelsessynspunktet i praksis har blitt tillagt avgjørende vekt i rimelighetsvurderingen:

«Slik nemnda ser det er en vurdering av særlige grunner til å lempe på vilkåret om rask anmeldelse en del av den helhetlige rimelighetsvurderingen i saker som reguleres av forskriften. Man kan etter nemndas syn ikke da forlate standpunktet om at foreldelse tillegges avgjørende vekt. Det vil gi en situasjon hvor det ikke lenger er en tidsmessig yttergrense for hvor lenge en skadelidt kan forholde seg passiv».

Med henvisning til Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2010-144 la departementet i 2014 til grunn at nemndas tolkning var fast praksis.24 Sivilombudsmannen konkluderte imidlertid i sin uttalelse med at det ikke er rettslig grunnlag for Erstatningsnemndas praksis med å legge avgjørende vekt på om et skadetilfelle er foreldet i saker etter Forskriften. Sivilombudsmannen var enig i at det er relevant å legge vekt på tidsmomentet i sakene hvor det foretas en rimelighetsvurdering etter Forskriften, men at det ikke kan anvendes en generell regel og at det synes å ha utviklet seg en mer absolutt praksis enn det er hjemmel for.

Justisdepartementet kom den 19. mai 2015 med en uttalelse, hvor departementet sa seg enig med Sivilombudsmannen i at foreldelsesreglene i voldsoffererstatningsloven ikke kan gis direkte anvendelse i forskriftssakene. De uttalte at det må gjøres en reell rimelighetsvurdering ved anvendelse av Forskriften § 1, hvor passivitetsbetraktninger vil være ett av flere momenter som kan gjøre seg gjeldende. Nemnda har fra og med juni 2015 endret sin praksis i tråd med ombudsmannens uttalelse. I nemndas vedtak ENV-2014-1395 ble følgende uttalt:

«Voldsoffererstatning tilkjennes i den utstrekning det finnes rimelig, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 1.

I uttalelse fra Sivilombudsmannen av 21. november 2014 [SOM-2013-2668] fremgår det at det ikke er rettslig grunnlag for å gi voldsoffererstatningslovens foreldelsesregler direkte anvendelse i saker som reguleres av voldsoffererstatningsforskriften.

Langvarig passivitet vil imidlertid inngå som et moment i vurderingen av hvorvidt det anses rimelig å tilkjenne voldsoffererstatning, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 1. Nemnda vil derfor foreta en konkret helhetsvurdering av hvorvidt det anses rimelig å tilkjenne voldsoffererstatning i det foreliggende tilfellet.»

I denne konkrete saken fant nemnda det ikke rimelig å tilkjenne voldsoffererstatning, og la vekt på langvarig passivitet i forhold til anmeldelse av forholdet (23 år) og søknad om voldsoffererstatning, at det forelå få tidsnære bevis, at overgrepenes art og omfang var uklart, samt uklar årsakssammenheng mellom handlinger og søkers psykiske skader.

Et eksempel på at nemnda fant det rimelig å tilkjenne voldsoffererstatning, til tross for langvarig passivitet vedrørende søknad om voldsoffererstatning, er nemndas vedtak ENV-2015-167. Nemnda la i vurderingen blant annet vekt på at det forelå rettskraftig dom i saken der skadevolder var dømt for de straffbare forhold som det ble søkt voldsoffererstatning for.

4.5 Kravet til anmeldelse og vilkåret om å fremme erstatningskrav i straffesaken

Den straffbare handlingen må være anmeldt til politiet for at skadelidte skal ha krav på voldsoffererstatning, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd første punktum. Bakgrunnen for vilkåret er at anmeldelser bidrar til at straffbare handlinger påtales og at gjerningspersonen straffes.25 Vilkåret utgjør på denne måten en oppfordring til fornærmede om å anmelde forholdet. Terskelen for å gi en falsk anmeldelse er også trolig høyere enn terskelen for å sende en uriktig søknad om voldsoffererstatning.26 Selv om en rask anmeldelse kan være avgjørende for oppklaring av saken, stilles det ikke lenger vilkår om at anmeldelsen må gjøres innen en bestemt tidsfrist, jf. punkt 4.4.4.27 Det stilles heller ikke vilkår om at anmeldelsen må inneholde en begjæring om straff og at begjæringen ikke er trukket tilbake.28

Etter § 3 tredje ledd siste setning kan det gjøres unntak fra anmeldelsesvilkåret. Praksis bør etter departementets syn ikke være så streng at anmeldelse blir en prinsippsak, men det bør heller ikke være slik at man kan velge om man vil anmelde.29 Momenter ved vurderingen er blant annet «hvor godt saken er dokumentert, om det er vektige grunner for å unnlate å anmelde, og samfunnets interesse i at den aktuelle handlingen blir anmeldt».30 I de tilfellene hvor anmeldelsen ikke har noen hensikt i seg selv, for eksempel fordi straffeansvaret er foreldet, bør det ifølge forarbeidene gjøres unntak fra anmeldelsesvilkåret. Det vil også være meningsløst å kreve anmeldelse i saker hvor påtalemyndigheten tar ut tiltale etter allmenne hensyn, for eksempel etter straffeloven § 271, og skadevolder dømmes for forholdene.31

Skadelidte må ha krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolder, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd annet punktum. I henhold til forskrift 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen) § 8-6 tredje ledd, skal politiet opplyse om at dette er et vilkår for å få voldsoffererstatning. Bestemmelsen ble innført med virkning fra 1. november 2009, og det har i ettertid utviklet seg en mer liberal praktisering av vilkåret i voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd annet punktum. I tilfeller hvor det likevel ikke fremkommer av politidokumentene at politiet har opplyst den skadelidte om vilkåret, gjøres det regelmessig unntak i henhold til voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd tredje punktum. Dette gjelder også i saker hvor det straffbare forholdet ble anmeldt før endringen i påtaleinstruksen i 2009. Se for eksempel Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2010-1560 og vedtak ENV-2010-787. Erstatningsnemnda for voldsofre har imidlertid avslått søknader hvor skadelidt eksplisitt og bevisst velger ikke å kreve at erstatningskravet tas med på tross av at politiet har gjort skadelidte oppmerksom på at dette avskjærer vedkommende fra voldsoffererstatning.32

4.6 Personkrets

Utgangspunktet er at voldsoffererstatningsordningen dekker den som er strafferettslig fornærmet, jf. formuleringen «[d]en som har lidd personskade» i voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum. Den straffbare handlingen må altså være rettet mot egen person. Det følger imidlertid av samme bestemmelse at voldsoffererstatningsordningen også omfatter «dennes etterlatte». Erstatning til etterlatte reguleres i voldsoffererstatningsloven § 7, se under.33

Videre er barn gitt et særskilt erstatningsrettslig vern etter voldsoffererstatningsordningen. Barn som har «opplevd vold mot en nærstående person», der hendelsen har vært «egnet til å skade barnets trygghet og tillit», har et rettskrav på oppreisningserstatning, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd annet punktum. Barn kan i slike tilfeller også tilkjennes erstatning for personskade etter § 4 og menerstatning etter § 5. Kjerneområdet for bestemmelsen vil være vold mot barnets omsorgsperson, men også vold mot andre, for eksempel barnets søsken, kan omfattes.34

Barn har i alminnelighet krav på erstatning for blant annet psykisk skade (personskade) som oppstår dersom barnet opplever at foreldrene eller andre nærstående personer utsettes for vold. Regelen i voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd annet punktum går imidlertid noe lenger enn alminnelig erstatningsrett ved at barnet gis et rettskrav på erstatning selv om skadevolderen ikke er erstatningspliktig etter alminnelig erstatningsrett.35 Etter regelen må det ikke foreligge personskade – det er tilstrekkelig at opplevelsen er «egnet til å skade barnets trygghet og tillit».36

Av voldsoffererstatningsloven § 1 annet ledd bokstav a følger det at voldsoffererstatning også kan tilkjennes ved personskade som har oppstått i forbindelse med hjelp til politiet eller andre med politimyndighet. Annet ledd gir, i motsetning til første ledd, ikke rettskrav på erstatning. Forvaltningen har en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne erstatning til personer som omfattes av ordlyden. Etter bestemmelsens bokstav b gjelder dette også i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling som omfattes av ordningens saklige virkeområde, eller for å avverge eller begrense skadefølgene av en slik handling. Bokstav b ble tatt inn ved lovendringen i 2012. Voldsoffererstatningsloven § 1 annet ledd bokstav b går lenger enn alminnelig erstatningsrett.

Som nevnt over, har etterlatte krav på voldsoffererstatning i tilfeller hvor fornærmede dør som følge av den straffbare handlingen, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum. Hovedtrekkene i bestemmelsens første og annet ledd svarer til skadeserstatningsloven §§ 3-4 og 3-5 annet ledd, men er tilpasset voldsoffererstatningsordningen.

I voldsoffererstatningsloven § 7 første ledd første punktum etableres et rettskrav på voldsoffererstatning til «den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget». Etter nemndas skjønn kan voldsoffererstatning også tilkjennes «selv om avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær fremtid kunne påregne forsørging», jf. § 7 første ledd annet punktum. I sistnevnte tilfelle har etterlatte altså ikke rettskrav på erstatning. Det er forsørgelsens omfang, og den etterlattes mulighet for selv å bidra til sin forsørging, som er grunnlaget for vurderingen. Det stilles ikke vilkår om at den avdøde hadde rettslig forsørgelsesplikt overfor den som ble forsørget. Det avgjørende er om det forelå faktisk forsørgelse.37 Trygdeytelser, andre offentlige støtteordninger og forsikringsutbetalinger kommer til fradrag her som ved utmåling av voldsoffererstatning for øvrig, jf. voldsoffererstatningsloven § 9, se punkt 4.8.7. I tillegg skal utgifter til gravferden dekkes, og eventuelt andre utgifter i anledning dødsfallet i den grad det finnes rimelig, jf. voldsoffererstatningsloven § 7 annet ledd.

Videre har også «avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre rett til erstatning for personskade». Disse kan i tillegg tilkjennes oppreisningserstatning, uten at det stilles krav om personskade, jf. § 7 tredje ledd annet punktum. Dette gjelder i «særlige tilfeller» også søsken, jf. § 7 tredje ledd siste punktum. Voldsoffererstatningsloven § 7 tredje ledd ble inntatt i loven ved lovendringen i 2008. Formålet med endringen var å styrke de etterlattes erstatningsrettslige vern og knytte bestemmelsen tettere opp mot de alminnelige reglene i voldsoffererstatningsloven § 4 om erstatning for økonomisk tap.38 Selv om endringen innebar en utvidelse sammenlignet med alminnelig erstatningsrett, og dermed også et brudd på prinsippet om voldsoffererstatningsordningens subsidiaritet, mente departementet at hensynet til etterlatte måtte veie tyngre. I den grad disse reglene går utover hva skadelidte har krav på etter alminnelig erstatningsrett, krever voldsoffererstatningsmyndighetene ikke regress fra skadevolder for det overskytende beløpet.39

Dødsfallet anses som ett skadetilfelle, jf. voldsoffererstatningsloven § 7 fjerde ledd. Det betyr at dersom avdøde forsørget sin ektefelle og flere barn, vil de samlede utbetalingene ikke kunne overstige den øvre grensen nedfelt i § 11.

Etter alminnelig erstatningsrett kan pårørende etter omstendighetene tilkjennes erstatning, se for eksempel Rt-1975-670 (Sykebesøkdommen). Pårørende er imidlertid ikke eksplisitt gitt erstatningsrettslig vern i voldsoffererstatningsloven. I forbindelse med lovendringen i 2008 uttalte departementet følgende:

«Departementet vil foreslå at også denne gruppen [pårørende] kan tilkjennes voldsoffererstatning i samme utstrekning som den gjør etter alminnelig erstatningsrett».

Dette ble likevel ikke fulgt opp med lovendring. I høringsnotat 7. desember 2011 drøftet departementet spørsmålet om pårørendes rett til voldsoffererstatning burde lovfestes. Det ble da også vist til at voldsoffererstatningsmyndighetene i praksis tilkjente voldsoffererstatning til pårørende i tråd med alminnelig erstatningsrett. Departementet konkluderte med at pårørendes rett til erstatning ikke burde kodifiseres.40 Kodifisering ville i henhold til departementet være uheldig fordi det er lovteknisk vanskelig å utforme en tilstrekkelig presis og smidig regel.

Erstatningsnemnda for voldsofre har lagt til grunn at voldsoffererstatningsloven § 7 etter lovendringen i 2008 gir en uttømmende regulering av etterlattes erstatningsrettslige vern, og at etterlatte ikke lenger kan omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1 bare i egenskap av å være etterlatt, se for eksempel vedtak ENV-2014-24. Erstatningsnemnda for voldsofre presiserer i vedtaket at pårørende som den klare hovedregel ikke omfattes av voldsoffererstatningsordningen. Etter Erstatningsnemnda for voldsofres syn ville det stride mot den allmenne rettsfølelsen om pårørende hadde hatt et sterkere erstatningsrettslig vern enn de etterlatte. På den bakgrunn la Erstatningsnemnda for voldsofre til grunn at pårørende bare kan tilkjennes voldsoffererstatning i den utstrekning den pårørende etter en analogisk tolkning omfattes av voldsoffererstatningsloven § 7 tredje ledd første punktum, jf. voldsoffererstatningsloven § 4. Erstatningsnemnda for voldsofre anser at en slik tolkning bare er aktuelt i «helt spesielle tilfeller, hvor handlingens objektive grovhet og skadeomfanget er særlig alvorlig». Relevante momenter vil være graden av skyld hos skadevolder, om den straffbare handlingen har vært særlig egnet til å påføre søker et psykisk traume samt om det foreligger påregnelig årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og søkers traume.41

4.7 Beviskravet i saker om voldsoffererstatning

Beviskravet i voldsoffererstatningsordningen er klar sannsynlighetsovervekt. Dette beviskravet ble utviklet i praksis og ble fastslått i voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd ved lovfestingen i 2001.

I straffesaker kreves det at forhold skal bevises utover enhver rimelig tvil. Uttrykt i prosent antas det i teorien at det kreves opp mot 100 prosent sannsynlighet for domfellelse. Terskelen for domfellelse i straffesaker er altså meget høy. Beviskravet etter alminnelig erstatningsrett er sannsynlighetsovervekt. Dette uttrykkes som mer enn 50 % sannsynlig. I saker med særlig belastende faktiske forhold, så kreves det mer enn dette. Tilsvarende så vi av innledningen at beviskravet for å få voldsoffererstatning er strengere enn etter vanlig erstatningsrett – da det kreves klar sannsynlighetsovervekt for å få voldsoffererstatning. For å få voldsoffererstatning kreves det altså et sted imellom erstatningsretten (sannsynlighetsovervekt) og strafferetten (ut over enhver rimelig tvil). Dette innebærer at det kreves mer enn 50 %, men ikke så mye som oppunder 100 %.

Voldsoffererstatningsordningen skiller seg fra alminnelig erstatningsrett ved at det i ordningen stilles vilkår om at det har skjedd en bestemt straffbar handling. Lovgiver har ment at det derfor bør kreves noe mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å tilkjenne voldsoffererstatning.42 Se for øvrig utvalgets drøftelse i kapittel 16.

Det er sikker rett at frifinnelse i en straffesak ikke er til hinder for at det likevel kan pådømmes sivile erstatningskrav. Det har blitt stilt spørsmål ved om et slikt resultat krenker uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr. 2. Den europeiske menneskerettsdomstols avgjørelser i sak Ringvold mot Norge (EMDN-1997-34964), Y mot Norge (EMDN-2000-56568), Orr mot Norge (EMDN-2004-31283) og N.A. mot Norge (EMDN-2011-27473) forstås slik at det ikke er i strid med uskyldspresumsjonen at en person som er frifunnet for straff, i samme eller senere sak blir dømt til å betale erstatning. Forutsetningen er at man ved begrunnelsen ikke skaper tvil om tiltaltes strafferettslige uskyld. Se også Høyesteretts dom i Rt-2003-1671 og Rt-2009-1456. I slike tilfeller, hvor det er tale om å legge til grunn et faktum som er sterkt belastende for en part, legges det imidlertid til grunn et skjerpet beviskrav for erstatning og oppreisning.43 Det betyr at det kreves noe mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt, men likevel mindre enn hva som kreves for å idømme straff. Høyesterett har på denne måten skjerpet det sivilrettslige beviskravet, se for eksempel Høyesteretts dom Rt-2005-1322 med videre henvisninger. I dommens avsnitt 26, presiserer Høyesterett at «det ikke er dekning i rettspraksis for en generell regel om et skjerpet beviskrav for erstatning og oppreisning alene på det grunnlag at tiltalte er frifunnet for forholdet, heller ikke i tilfelle der frifinnelsen er skjedd i samme sak som den etterfølgende pådømmelsen av de borgerligere rettskrav». Høyesterett uttaler videre at det er der det sivilrettslige kravet må baseres på et særlig belastende faktum, at beviskravet skjerpes. Rettspraksis kan imidlertid ikke forstås slik at ethvert straffbart forhold innebærer et slikt belastende eller klanderverdig faktum. Spørsmålet må avgjøres ut fra en konkret vurdering av det aktuelle forholdet. Hvor sterkt beviskravet skal skjerpes, kan også variere.

Lovgiver har ment at beviskravet i voldsoffererstatningsordningen skal være det samme som når domstolen behandler saker om erstatning med et særlig belastende faktum:

«En annen løsning ville lede til at de personer som forfølger sitt krav direkte overfor den prinsipalt ansvarlige, skadevolderen, stilles overfor strengere beviskrav enn de som søker dekning av staten gjennom voldsoffererstatningsordningen. Dette vil bidra til en uønsket kanalisering av erstatningsansvaret bort fra den prinsipalt ansvarlige og over på staten. Det ville være i strid med intensjonene bak ordningen.[…]Dessuten vil beviskravet i en eventuell regressomgang være det samme som i et søksmål mellom skadelidte og skadevolder».44

Beviskravet er det samme der gjerningspersonen er ukjent:

«I motsatt fall vil det medføre tilfeldig forskjellsbehandling av voldsofre, avhengig av om gjerningspersonen er kjent eller ikke. Dersom beviskravene skulle være mindre strenge i saker med ukjent gjerningsperson, vil det medføre at erstatningssøkeren ved å unnlate å oppgi hvem skadevolder er der denne er kjent for søkeren, ville blitt underlagt mindre strenge bevisregler. Dette ville være urimelig i seg selv i tillegg til at det ville svekke mulighetene for å få belyst saken på en skikkelig måte».45

Beviskravet klar sannsynlighetsovervekt gjelder bare vurderingen av om en straffbar handling som nevnt i voldsoffererstatningsloven § 1, har skjedd. Andre bevistema, som for eksempel om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og skaden, skadens omfang og skadelidtes eventuelle medvirkning, er underlagt det alminnelige beviskravet i sivile saker; alminnelig sannsynlighetsovervekt.46

4.8 Utmåling av voldsoffererstatning

4.8.1 Generelt

Voldsoffererstatningsordningen følger alminnelige erstatningsrettslige prinsipper når det gjelder utmåling. I alminnelig erstatningsrett følger vi særlig fire grunnleggende utmålingsprinsipper: prinsippet om full erstatning, skadelidtes tapsbegrensningsplikt, supplementsprinsippet (subsidiaritetsprinsippet) og prinsippet om at skadelidtes fordeler ved skaden skal komme til fradrag ved erstatningsberegningen.47 Som vi skal se i det videre, gjelder disse prinsippene også ved utmåling av voldsoffererstatning.

Da voldsoffererstatningsordningen ble lovfestet i 2001, ble reglene om utmåling av voldsoffererstatningen knyttet enda tettere opp mot de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3 enn hva som fulgte av Forskriften, jf. punkt 3.4. Formålet var å gjøre voldsoffererstatningsloven mer oversiktlig og lettere tilgjengelig for brukerne.48

Ettersom voldsoffererstatningsordningen regulerer forholdet mellom staten og den skadelidte, og ikke forholdet mellom skadevolder og den skadelidte, er det imidlertid ikke fullt samsvar mellom utmålingsreglene i voldsoffererstatningsloven og skadeserstatningsloven, se punkt 4.8.2.

For at statens erstatningsansvar etter voldsoffererstatningsordningen skal utløses, må de grunnleggende vilkårene for erstatning være oppfylt: det må foreligge et ansvarsgrunnlag, et tap eller en skade og en tilstrekkelig nær og påregnelig årsakssammenheng.49

Voldsoffererstatningsloven hjemler seks erstatningsposter, som kan fordeles under to overordnede poster:

• Økonomisk tap (voldsoffererstatningsloven § 4):

  • Erstatning for lidt (påført) inntektstap

  • Erstatning for lidte (påførte) utgifter

  • Erstatning for redusert inntektsevne (tap i fremtidig erverv)

  • Erstatning for merutgifter i fremtiden

• Ikke-økonomisk skade:

  • Menerstatning (voldsoffererstatningsloven § 5)

  • Oppreisning (voldsoffererstatningsloven § 6)

4.8.2 Om forholdet til domstolenes erstatningsutmåling

Domstolene bestemmer hva gjerningspersonen skal betale til skadelidte mens voldsoffererstatningsmyndighetene bestemmer hva staten skal betale til skadelidte. Domstolenes avgjørelser har ikke rettskraftsvirkning for voldsoffererstatningsmyndighetene. Domstolens avgjørelser har likevel stor betydning. Departementet har uttalt følgende om forvaltningens forhold til domstolenes erstatningsutmåling i voldsoffererstatningssaker:

«Departementet har tillit til at domstolene fatter riktige avgjørelser. Domstolene har normalt et bedre faktisk grunnlag å bygge avgjørelsen på enn voldsoffererstatningsmyndigheten, jf. blant annet ved at de bygger på umiddelbar bevisførsel. Når domstolene har utmålt et erstatningsbeløp, vil dette skape en berettiget forventning hos voldsofre. Videre bør forvaltningen prinsipielt sett ikke komme til et annet resultat enn domstolene ved vurderinger av det samme saksfaktum i forhold til de samme rettsregler, idet det vil kunne svekke domstolenes legitimitet».50

Etter departementets syn skal det altså mye til før voldsoffererstatningsmyndighetene vurderer utmåling annerledes enn domstolene. Dette gjelder særlig utmåling av økonomisk tap. Det kan imidlertid oppstå situasjoner der det dokumenteres nye utgifter etter domstolenes behandling av saken.51

Erstatning for ikke-økonomisk skade har en annen karakter fordi det ikke er utgifter som skal erstattes, men varige men, lidelser og krenkelser. Når det gjelder menerstatning, har det utviklet seg relativt standardiserte utmålingsregler der man blant annet tar utgangspunkt i invaliditetsgraden og skadelidtes alder, se skadeserstatningsloven § 3-2 og voldsoffererstatningsloven § 5. Erstatningsnemnda for voldsofre følger disse prinsippene, men også her kan nye opplysninger komme til etter domstolsbehandling. Når det gjelder oppreisningserstatning, fastsettes det etter en skjønnsmessig og konkret vurdering, jf. også skadeserstatningsloven § 3-5 og voldsoffererstatningsloven § 6. Likevel har det i rettspraksis utkrystallisert seg generelle nivåer for utmålingen. Det følger av forarbeidene at voldsoffererstatningsmyndighetene skal ta utgangspunkt i det generelle oppreisningsnivået som fastsettes av domstolene, noe som også følges i praksis. 52

Det fremgår av forarbeidene at voldsoffererstatningsmyndighetene i utgangspunktet ikke bør redusere erstatningen mer enn forskjellene i regelverket tilsier.53 Det som særlig skiller utmåling etter alminnelig erstatningsrett og voldsoffererstatningsordningen, er at domstolene etter alminnelige regler kan redusere erstatningen som følge av skadevolders forhold, se punkt 4.8.8, at voldsoffererstatningsordningen har en nedre og øvre grense for erstatning, se punkt 4.9, og at ikke alle tapsposter dekkes av voldsoffererstatningsordningen, for eksempel erstatning for tingsskader, se punkt 4.8.6.

4.8.3 Økonomisk tap

Det er et grunnleggende prinsipp at skadelidtes økonomiske tap skal dekkes fullt ut.54

Det følger av voldsoffererstatningsloven § 4 første ledd første punktum, at «voldsoffererstatningen skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden». Dette samsvarer med skadeserstatningsloven § 3-1. Det fremgår videre av voldsoffererstatningsloven § 4 første ledd annet punktum at erstatning for tap i inntekt og fremtidig erverv fastsettes særskilt og utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd. Voldsoffererstatningsordningen har likevel en øvre og nedre grense for hva skadelidte kan få utbetalt i voldsoffererstatning, se punkt 4.9.

Når det gjelder påført (lidt) inntektstap, utgjør dette inntektstapet i tiden mellom skadetidspunktet og oppgjørstidspunktet. Skillet mellom hva som anses som lidt tap og fremtidig tap, trekkes altså ved vedtakstidspunktet.

Det er normalt enkelt å fastsette det påførte inntektstapet. Det tas utgangspunkt i forskjellen mellom skadelidtes inntekt med skaden og inntekt uten skaden. Som følge av tapsbegrensningsplikten, må skadelidte selv bære følgene av at eventuell restarbeidsevne ikke er utnyttet. I tråd med prinsippet om at voldsoffererstatningsordningen er subsidiær, gjøres det fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, herunder trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordninger, forsikringsytelser og annen økonomisk støtte som skadelidte er berettiget til som følge av skaden.

Lidt skade omfatter merutgifter skadelidte har hatt som følge av skaden før vedtakstidspunktet og utgifter som antas å påføres skadelidte i fremtiden. I praksis vil det offentlige dekke mange utgiftsposter etter en skade. Disse utgiftene dekkes ikke av voldsoffererstatningsordningen. Folketrygden dekker for eksempel utgifter til sykehusopphold og store deler av utgifter til medisiner og annen legehjelp. Kommunene er også forpliktet til å yte bistand etter helse- og sosiallovgivningen.

Når det gjelder erstatning for tapt inntektsevne (tap i fremtidig erverv), må man for det første fastsette hva skadelidte ville ha tjent uten skaden. For det annet må man vurdere hva skadelidte vil tjene i fremtiden med skaden. Differansen utgjør den tapte inntektsevnen. Den tapte inntektsevnen kan være vanskelig å fastsette. En rekke usikkerhetsmomenter kan gjøre seg gjeldende, blant annet hvilke karrieremuligheter skadelidte ville hatt og hvor lenge skadelidte ville arbeidet gitt at skaden ikke skjedde, fall i pengeverdien, prisstigning og lønnsutvikling. Ervervsevnen må ikke forveksles med medisinsk invaliditet, som kan gi grunnlag for menerstatning, se punkt 4.8.4.

Erstatningen skal som hovedregel utbetales som en engangssum. Man må derfor fastsette nåverdien av inntekter som ville kommet suksessivt i en rekke år fremover. Man trekker da fra fordelen ved å få utbetalt hele erstatningen som et engangsbeløp ved å diskontere det årlige beløpet. Diskonteringen beregnes blant annet på grunnlag av en kapitaliseringsrente. Etter Høyesteretts dom i Rt-2014-1203 er kapitaliseringsrenten 6 %.

Fremtidige utgifter kan blant annet være utgifter for særskilt undervisning, hjemmehjelp, terapi eller tannlegebehandling utover hva som dekkes av det offentlige.

Fremtidig tap kan være vanskelig å beregne. Domstolen fastsetter i større grad enn Erstatningsnemnda for voldsofre en engangssum som skal dekke fremtidige utgifter. Praksis viser at voldsoffererstatningsmyndighetene behandler et stort antall tilleggssøknader om fremtidige utgifter slik at det i en del saker fattes en rekke vedtak. Et viktig hensyn bak muligheten til å fremme tilleggssøknader er at voldsutsatte kan vente med å fremsette søknaden før opplysningene som skal danne grunnlag for søknaden er sikre.

Det er ikke tilstrekkelig at skadelidte har hatt økte utgifter etter skaden; utgiftene må ha vært nødvendige som følge av skaden, jf. formuleringen i voldsoffererstatningsloven § 4 første ledd første punktum «utgifter som personskaden antas å påføre». Denne regelen er i samsvar med alminnelige erstatningsrettslige regler. Høyesterett fastslo i Rt-1975-670 at utgiftene verken må være «upåregnelige eller unødvendige». Standpunktet er fulgt opp med lignende uttalelser i flere senere avgjørelser, se for eksempel dommene inntatt i Rt-1993-1547 (Skoland), Rt-1996-958 (Stokstad), Rt-1999-1967 (Rott) og Rt-2002-1436 (Bråtane). Høyesterett uttaler i sistnevnte dom at fremtidige utgifter i første rekke er et supplement til de offentlige ytelsene for å sikre skadelidte mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel. Det alminnelige kravet til årsakssammenheng må være oppfylt for at voldsoffererstatningsmyndighetene kan tilkjenne erstatning for utgiftsposter.

Det oppstår i praksis en rekke spørsmål om hva som kan dekkes etter voldsoffererstatningsloven § 4. I Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2012-1763 kom nemndas flertall til at skadelidtes transportutgifter for å besøke sin kjæreste (tidligere samboer) og felles barn i etterkant av en voldshendelse som angivelig hadde ødelagt samboerforholdet, ikke var påregnelige utgifter som kunne dekkes etter ordningen. Erstatningsnemnda har imidlertid tilkjent utgifter til transport og opphold for foreldrene til skadelidt som har vært utsatt for et svært traumatisk overfall, se vedtak ENV-2009-131. Nemnda fant at skadelidte hadde særlig behov for psykisk støtte fra familien i etterkant av hendelsen.

I andre saker har nemnda tilkjent erstatning for flytteutgifter i etterkant av voldshendelser, se for eksempel vedtak ENV-1464-1 og vedtak ENV-2008-1716, men avslått flytteutgifter i vedtak ENV-2011-767 fordi søker ikke befant seg i en slik akutt og alvorlig situasjon at flytting var nødvendig. Når det gjelder utgifter til privatpraktiserende psykolog og psykiater, har nemnda tilkjent erstatning for dette i tilfeller der det har vært særlige behov for det, se for eksempel vedtak ENV-2010-173 og vedtak ENV-2010-1122. I sistnevnte sak fant imidlertid Erstatningsnemnda at utgifter til akupunktur og tradisjonell kinesisk medisin ikke var nødvendig, og avslo derfor kravet.

Også advokatutgifter kan søkes erstattet etter voldsoffererstatningsloven § 4, se punkt 4.11.3.

Voldsoffererstatningsloven § 4 annet ledd fastsetter at personer under 16 år skal tilkjennes standardisert erstatning for tap i fremtidig erverv etter reglene om standardisert erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2a. Fastsettelse av erstatning for fremtidig erverv beror på mange usikkerhetsmomenter, særlig når det gjelder barn som ennå ikke har valgt sin yrkesvei. Formålet med regelen er blant annet å unngå usaklig forskjellsbehandling av unge skadelidte. Skadeserstatningsloven § 3-3 gir unntak fra reglene om standardisert erstatning til barn under 16 år. Den bestemmer at erstatning likevel ikke skal utmåles etter standardiserte satser dersom skadelidte er utsatt for nærmere bestemte straffbare handlinger.55 Det fremgår ikke av ordlyden i voldsoffererstatningsloven § 4 annet ledd om unntakene i skadeserstatningsloven § 3-3 skal komme til anvendelse i voldsoffererstatningssammenheng. Forarbeidene er også tause på dette punktet. Dersom skadeserstatningsloven § 3-3 kommer til anvendelse i voldsoffererstatningssammenheng, blir det lite igjen av anvendelsesområdet til erstatningsregelen i voldsoffererstatningsloven § 4 annet ledd. Brath uttaler at så lenge skadeserstatningsloven § 3-3 ikke nevnes uttrykkelig i voldsoffererstatningsloven, kommer den heller ikke til anvendelse. På den annen side ser han ingen begrunnelse for å fravike standardiseringsordningen ved brudd på straffebestemmelsene som nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3.56

4.8.4 Menerstatning

Menerstatning er erstatning for ikke-økonomisk tap, og skal gi skadelidte mulighet til å avhjelpe tapt livsutfoldelse. I forarbeidene til skadeserstatningsloven omtales menerstatning som «en slags ulempeerstatning».57

Menerstatning reguleres i voldsoffererstatningsloven § 5 og svarer i hovedtrekk til skadeserstatningsloven § 3-2. Både voldsoffererstatningsloven § 5 og skadeserstatningsloven § 3-2 bygger i stor grad på reglene om menerstatning ved yrkesskade i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven).58 Nærmere regler om utmåling av menerstatningen er fastsatt i forskrift 21. april 1997 nr. 373 om menerstatning ved yrkesskade (ME-forskriften). Det følger av Erstatningsnemnda for voldsofres praksis at menerstatning beregnes i tråd med de standardiserte reglene for menerstatning etter yrkesskade som kommer til uttrykk i ME-forskriften, se blant annet vedtak ENV-2013-475.

Menerstatning utmåles på grunnlag av hvilken medisinsk invaliditet den aktuelle skaden har medført. Det må være tale om en «varig og betydelig skade av medisinsk art», jf. voldsoffererstatningsloven § 5 første ledd. Med «medisinsk art» forstås både fysisk og psykisk skade. Skaden må være «varig». Menerstatning kan med andre ord ikke tilkjennes hvor skadelidte blir helbredet. Det betyr imidlertid ikke at skaden må vare livet ut. Forarbeidene gir ikke svar på hvordan varighetskriteriet skal tolkes. Høyesterett har i dommen inntatt i Rt-2003-841 lagt til grunn at en skade med ti års varighet må antas å ligge i nedre sjikt av hva som kan gi grunnlag for menerstatning. Erstatningsnemnda for voldsofre har fulgt denne praksisen og avslått krav om menerstatning i tilfeller der skaden har en dokumentert varighet på seks til syv år, se vedtak ENV-2014-1994. Dette på tross av at tingretten i samme sak hadde tilkjent menerstatning på kr. 100 000 for psykiske skader.

Skaden må være «betydelig». Uførhetsgraden må være 15 % eller mer, jf. voldsoffererstatningsloven § 5 første ledd tredje punktum. Fastsettelsen av invaliditetsgraden beror på en medisinsk vurdering. Det kreves en spesialisterklæring for at invaliditetsgraden skal kunne fastsettes til bruk for erstatningsutmålingen. Skaden må stabilisere seg før den medisinske invaliditeten kan fastslås.

Etter alminnelig erstatningsrett er det bare skadelidte selv som er berettiget til menerstatning. Voldsoffererstatningsmyndighetene har fulgt samme praksis, se for eksempel vedtak ENV-2005-829 med videre henvisninger. Voldsoffererstatningsloven § 7 som regulerer erstatning til etterlatte, omfatter ikke menerstatning, og bestemmelsen tolkes uttømmende. Av voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd tredje punktum følger det imidlertid at barn som har opplevd vold mot nærstående kan tilkjennes menerstatning.

Gjeldende fra 1. januar 2016 fikk § 5 første ledd et nytt tredje punktum tilsvarende skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd tredje punktum. Etter endringen skal prognoser om forkortet levetid som følge av den ansvarsbetingende hendelse ikke redusere erstatningen.59

Menerstatning er en selvstendig erstatningspost og tilkjennes uavhengig av utbetaling av andre erstatningsposter. Dette innebærer at andre erstatningsposter ikke kommer til fradrag ved fastsettelse av menerstatningen. Menerstatningen utbetales i praksis som en engangsytelse.

4.8.5 Oppreisning

Oppreisning er en erstatningspost som tilkjennes for «den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art», jf. voldsoffererstatningsloven § 6 første ledd første punktum. Høyesterett har i Rt-2008-65 uttalt at «[s]elv om oppreisning også er preventivt og pønalt begrunnet, er formålet med oppreisning først og fremst å gi fornærmede kompensasjon for den påførte skade eller krenkelse, se Rt-2006-61 med videre henvisninger».

Voldsoffererstatningsloven § 6 bygger på skadeserstatningsloven § 3-5, men er tilpasset de spesielle forholdene som gjelder for voldsoffererstatning. En har i voldsoffererstatningsloven for eksempel sløyfet vilkårene i skl. § 3-5 om hvilke krenkelser skadelidte må være utsatt for. Vilkåret for å få oppreisning etter voldsoffererstatningsordningen er at skadelidte er utsatt for en straffbar handling som omfattes av ordningens saklige virkeområde som angitt i voldsoffererstatningsloven § 1. Det fremgår av voldsoffererstatningsloven § 6 første punktum at skadelidte «kan» tilkjennes en «engangssum som finnes rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art». Skadelidte har altså ikke et rettskrav på oppreisning. Dette betyr imidlertid lite i praksis – dersom vilkårene er oppfylt, tilkjennes normalt oppreisningserstatning.

Det fremgår av forarbeidene til voldsoffererstatningsloven § 6 at voldsoffererstatningsmyndighetene ikke skal være strengt bundet av erstatningsrettslige regler ved utmålingen av erstatningen, og heller ikke av domstolenes erstatningsavgjørelse i den enkelte sak.60 Bakgrunnen for bestemmelsen var i første rekke frykt for at en omfattende bevisførsel ville sprenge enhver rimelig ramme for ordningen.61 Forarbeidene fastslår likevel at de alminnelige reglene for utmåling av erstatning i skadeserstatningsloven skal være utgangspunkt for utmåling av voldsoffererstatning.

Erstatningsnemnda for voldsofre har fulgt alminnelige erstatningsrettslige utmålingsprinsipper, med unntak av særregelen som fremgår av voldsoffererstatningsloven § 6 første ledd annet punktum: Dersom den erstatningsbetingede handlingen er en krenking eller mislig adferd som nevnt i straffeloven §§ 299, 302 og 304, skal det ved utmålingen særlig legges vekt på «handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull og krenkende måte».

Det finnes rikholdig rettspraksis som gir føringer på oppreisningsnivået i ulike typetilfeller, og det vises til denne. 62 Erstatningsnemnda for voldsofre uttaler i sin praksis at de ved utmålingen av oppreisningserstatning legger vekt på «hvor alvorlig handlingen er isolert sett, sammenholdt med de konsekvenser handlingen har fått for søkeren», se for eksempel vedtak (ENV-2010-791) og vedtak (ENV-2014-3297).

Det har etter hvert utviklet seg normer for utmåling, som også voldsoffererstatningsmyndighetene forholder seg til. Eksempelvis har Høyesterett i dommen inntatt i Rt-2011-743 fastslått at oppreisningsnivået for voksne fornærmede utsatt for voldtekt er kr. 150 000. Høyesterett uttalte i samme dom at det gjennomgående vil være riktig med høyere oppreisning til mindreårige fornærmede. I den konkrete saken ble den 17 ½ år gamle fornærmede tilkjent kr. 175 000.

Oppreisning er en selvstendig erstatningspost som tilkjennes uavhengig av utbetaling av andre erstatningsposter. Erstatning for økonomisk tap eller menerstatning kommer dermed ikke til fradrag i oppreisningserstatningen. I denne sammenheng vises det også til Høyesteretts dom inntatt i Rt-2014-392, hvor Høyesterett uttalte seg om forholdet mellom menerstatning og oppreisning.

4.8.6 Erstatning for tingsskader

Hovedregelen er at voldsoffererstatningsordningen dekker personskade, ikke tingsskade. Dette skiller seg fra alminnelig erstatningsrett som gir skadelidte krav på erstatning for både personskade og tingsskade.

Voldsoffererstatningsloven § 8 representerer et unntak fra nevnte hovedregel. Den gir hjemmel for å dekke «skade på vanlige klær, proteser og andre personlige bruksting som den skadelidte hadde på seg da skaden ble voldt». Praksis har fastsatt de nærmere grensene for hva som omfattes av unntaksbestemmelsen.

Erstatningsnemnda for voldsofre har tilkjent erstatning for ødelagt mobiltelefon og ødelagte klær som følge av en voldshendelse, jf. vedtak ENV-2014-2811. Krav på kamera og kamerastativ er imidlertid avslått, se vedtak ENV-2014-1774. Erstatningsnemnda for voldsofre har i sin praksis også lagt til grunn at skade på innbo ikke er dekningsberettiget gjennom voldsoffererstatningsordningen, jf. sistnevnte vedtak med videre henvisninger.

4.8.7 Fradrag i utmålingen

Voldsoffererstatningsordningen er en subsidiær ordning. Det betyr at den skal dekke erstatning i den grad skadelidte ikke får dekket dette på annen måte, for eksempel av gjerningspersonen, folketrygden eller eget forsikringsselskap. Ved utmåling skal det derfor gjøres fradrag for andre ytelser søker er berettiget til, jf. voldsoffererstatningsloven § 9. Det følger av lovens system at eventuelt utbetalt erstatning fra skadevolder også skal trekkes fra ved utmålingen.

Regelen i voldsoffererstatningsloven § 9 gir et uttrykk for det alminnelig erstatningsrettslige prinsippet om at skadelidte er berettiget full erstatning; verken mer eller mindre. Samme skade skal bare erstattes én gang. Søkers tapsbegrensningsplikt gjelder også med hensyn til å utnytte de dekningsmuligheter vedkommende er berettiget til, se for eksempel Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2010-613. Dersom søker for eksempel har krav på yrkesskadeforsikring, men unnlater å søke om det, vil krav på dekning av økonomisk tap avslås. Voldsoffererstatningsordningen dekker imidlertid krav på oppreisning siden yrkesskadeforsikringen ikke dekker dette, se for eksempel vedtak ENV-2011-23. Videre vil krav på voldsoffererstatning avslås dersom søker har inngått forlik med et forsikringsselskap. Dette gjelder også om det senere viser seg at forliket ikke ga skadelidt full erstatning, se for eksempel vedtak ENV-2011-1042.

Voldsoffererstatningsmyndighetene kan på den annen side ikke pålegge skadelidte å tegne privat forsikring. Skadelidte vil derfor få tilkjent erstatning for skade som eksempelvis ville blitt dekket av en reiseforsikring. Når det gjelder ytelser fra folketrygden, kan voldsoffererstatningsordningen dekke dokumentert tap utover det søker allerede har mottatt, for eksempel egenandeler eller mellomlegg, se vedtak ENV-2010-613.

Fradraget skal skje post for post, ikke krone for krone. Når det gjelder erstatning fra skadevolder, kreves det i praksis ikke at skadelidte har forsøkt å inndrive dette. Det kreves imidlertid at skadelidte har krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolder, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd. Se for øvrig punkt 4.5.

4.8.8 Avkortning og bortfall som følge av skadelidtes medvirkning

Dersom skadelidte selv har medvirket til skaden kan erstatningen settes ned. Dette gjelder etter alminnelig erstatningsrett, og også etter voldsoffererstatningsloven § 10. Forutsetningen er at skadevolderen er ansvarlig, men at skadelidte ved sin uaktsomhet har bidratt ved egen skyld. De bærende hensyn bak disse reglene er reparasjonshensynet og prevensjonshensynet.63 For voldsoffererstatningsordningen gjelder det også et særlig hensyn som handler om at voldsoffererstatningen utbetales over statsbudsjettet. Det er ikke gitt at staten bør dekke skader som har oppstått fordi den skadelidte har utsatt seg selv for høy risiko ved å oppsøke kriminelle miljøer eller delta i kriminell virksomhet.

Voldsoffererstatningsloven § 10 bestemmer at voldsoffererstatning kan settes ned eller falle bort på grunn av skadelidtes medvirkning på samme måte som etter skadeserstatningsloven § 5-1. Av skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 1 følger det at erstatningen etter en rimelighetsvurdering kan settes ned eller falle bort ved skadelidtes medvirkning under hensyn til «atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers». Som medvirkning regnes også når skadelidte eller erstatningssøkeren «har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden», jf. skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 2.64

Det tas for det første stilling til om skadelidte har medvirket, og deretter til om medvirkningen skal lede til bortfall eller reduksjon av erstatningen. Til det første spørsmålet blir vurderingstemaet om den skadelidte har utvist den forsiktighet som situasjonen tilsa.65 Skadeserstatningsloven § 5-1 skiller ikke mellom ulike skyldformer (lettere grader av uaktsomhet, vanlig uaktsomhet, grov uaktsomhet, forsettlighet), men graden av skyld vil likevel spille inn i vurderingen av om, og i tilfelle hvor mye, erstatningen skal settes ned. I medvirkningsvilkåret ligger det også et krav om årsakssammenheng mellom skadelidtes atferd og skaden. Skadelidtes handlemåte må normalt ha vært en nødvendig betingelse for at skaden oppsto.66

Som nevnt over, beror spørsmålet om erstatningen skal falle bort eller settes ned, på en konkret rimelighets- og totalvurdering. Lovens ordlyd trekker frem flere forhold som skal inngå i rimelighetsvurderingen. Rimelighetsvurderingen skal for det første knyttes opp mot skadelidtes atferd, og dernest atferdens betydning for at skaden skjedde. Videre skal det legges vekt på omfanget av skaden og eventuelle andre forhold av betydning. Partenes tilknytning til årsaksforløpet vil være av vesentlig betydning.

Medvirkningsregelen gjelder både den direkte skadelidte og eventuelt andre erstatningssøkere, for eksempel etterlatte eller pårørende. Dersom etterlatte eksempelvis har medvirket til skadelidtes død, vil erstatning kunne avkortes eller falle bort.

Det fremgår av forarbeidene til voldsoffererstatningsloven at forvaltningen prinsipielt ikke bør komme til et annet resultat enn domstolene i vurderingen av skadelidtes medvirkning.67 Når domstolen har konkludert med at skadelidte ikke har medvirket, vil søkeren få en berettiget forventning om voldsoffererstatning. Dersom forvaltningen likevel avkorter erstatningsbeløpet som følge av skadelidtes medvirkning, vil det kunne undergrave domstolenes legitimitet, jf. også punkt 4.8.2. Siden Erstatningsnemnda for voldsofre i sine vedtak ikke alltid opplyser om rettens syn på medvirkningsspørsmålet, er det vanskelig å få et godt bilde av hvorvidt Erstatningsnemnda for voldsofre følger domstolens vurdering på dette punktet.

Det fremgår imidlertid eksplisitt i en rekke vedtak at Erstatningsnemnda for voldsofre har konkludert med medvirkning på tross av at domstolen har konkludert motsatt, se for eksempel vedtak ENV-2011-35, vedtak ENV-2013-2541 og vedtak ENV-2015-3282. Erstatningsnemnda for voldsofre har begrunnet dette med at voldsoffererstatning er et forhold mellom staten og skadelidte, og at Erstatningsnemnda for voldsofre derfor kan vektlegge «kriminalpolitiske hensyn». Videre kommer det frem at voldsoffererstatningsordningen ikke er ment å dekke følgene av voldshandlinger i kriminelle miljøer, ei heller konsekvenser av at skadelidt har bedrevet kriminell virksomhet.

I vedtak ENV-2013-927 kom også Erstatningsnemnda for voldsofre, i motsetning til domstolens vurdering, til at voldsoffererstatningen måtte bortfalle i sin helhet som følge av medvirkning. Skadevolder hadde tvunget søkeren til å reise fra Litauen til Norge for å begå vinningskriminalitet, og ble dømt for menneskehandel. Skadevolder ble også dømt til å betale oppreisning til ofrene. Høyesterett uttalte følgende om oppreisningen og voldsoffererstatningsordningen i Rt-2013-39 avsnitt 58 og 59:

«Jeg har kommet til at de domfelte bør pålegges å betale oppreisningserstatning til de fornærmede ungdommene. Det har etter mitt syn stor vekt at menneskehandelen her omfatter mindreårige i en svært sårbar situasjon. De fornærmede har levd under kummerlige forhold mens de har vært i Norge, og de har følt seg presset til å begå tyveriene. Slik situasjonen deres er beskrevet i lagmannsrettens dom, kan det ikke være tvilsomt at de har opplevd frykt – både for represalier fra de domfelte, for å bli overlatt til seg selv i et fremmed land og for å bli pågrepet av politi og/eller andre myndigheter.

Forsvarerne har pekt på at det vil være uheldig hvis voldsoffererstatningsordningen utbetaler erstatning til personer som er domfelt for tyverier. Det er anført at dette kan gi et insitament til slik kriminell aktivitet. Jeg finner det ikke nødvendig å ta stilling til om det i det hele tatt kan være grunnlag for utbetaling fra ordningen i denne saken, jf. vilkåret om personskade i voldsoffererstatningsloven 20. april 2001 nr. 13 § 1. For meg står det uansett som klart at det må være opp til lovgiver å vurdere eventuelle begrensninger ut fra slike betraktninger».

Erstatningsnemnda for voldsofre konkluderte med at søkeren hadde medvirket til vinningskriminaliteten ved å bli med til Norge og at erstatningen derfor bortfalt i sin helhet. Erstatningsnemnda for voldsofre presiserer i disse tilfellene at søkeren fremdeles har sitt erstatningskrav mot oppgitt skadevolder i behold.

Av skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 1 annet punktum følger det at reglene om bortfall og avkortning som følge av medvirkning ikke gjelder for skadelidte som er under ti år på skadetidspunktet.

I voldsoffererstatningsloven § 10 annet ledd slås det fast at voldsoffererstatning ikke skal lempes eller reduseres etter reglene i skadeserstatningsloven §§ 1-1, 1-3 og 5-2. Regelen innebærer at skadelidte skal ha full erstatning etter voldsoffererstatningsordningen selv om skadevolders ansvar i henhold til alminnelig erstatningsrett skulle bli redusert som følge av at skadevolder var mindreårig, bevisstløs sinnssyk mv., eller om retten finner at skadevolders ansvar etter omstendighetene virker urimelig tyngende for vedkommende. Denne regelen innebærer at voldsoffererstatningsordningen går lenger enn skadevolderens ansvar etter alminnelig erstatningsrett. Voldsoffererstatningsmyndighetene kan ikke kreve regress mot skadevolder for eventuelt overskytende beløp. Regelen ble innført i voldsoffererstatningsloven ved lovendring i 2008, men skal ha vært en lovfesting av voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis.68

4.9 Øvre og nedre grense for voldsoffererstatning

Voldsoffererstatningsordningen har en øvre og nedre grense for hva som kan tilkjennes i erstatning. Dette skiller ordningen fra alminnelig erstatningsrett. Den øvre grense er begrunnet med statens behov for å forutberegne sine utgifter, mens den nedre grensen er begrunnet med at staten ikke bør lastes med bagatellsaker.69 Departementet uttalte i forbindelse med endringen av den øvre grense i 2012 at voldsoffererstatningen bør «sikre at ofrene, i den grad det er mulig, kan ha et normalt liv med et normalt forbruk. Det bør ikke være fellesskapets ansvar å dekke tapet fullt ut i situasjoner der offeret har et høyt erstatningskrav fordi vedkommendes inntekt og forbruk før skaden var høyt».70

Beløpsgrensene er regulert i voldsoffererstatningsloven § 11. Den øvre grensen er knyttet til folketrygdens grunnbeløp (G). Den øvre grensen er i dag 60 G. Dette utgjør per 1. mai 2015 kr. 5 404 080.71 Den nedre grensen er kr. 1000. Maksimalbeløpet knytter seg til hvert enkelt skadetilfelle. Den øvre grensen kan også fravikes i «særlige tilfeller», jf. voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd annet punktum. Unntaksbestemmelsen ble innført ved lovendring i 2012, og er ment å sikre de tilfellene hvor den øvre grense slår særlig urimelig ut.72 Departementet anså det som lite sannsynlig at noen skadelidte ville ha erstatningskrav utover 60 G når kravet er beregnet ut fra en alminnelig levestandard, og praksis viser at det per 1.6.2016 er utbetalt erstatning i henhold til unntaksbestemmelsen i én sak.73

Etter lovendringen i 2012, ga Justis- og beredskapsdepartementet en instruks til voldsoffererstatningsmyndighetene om når den øvre grensen kan fravikes. I instruks 19. juni 2013 fremgår det blant annet at fravikelse av øvre grense kan være aktuelt i tilfeller der unge mennesker blir tilnærmet 100 prosent invalidiserte og varig uføre. Et erstatningskrav vil i slike tilfeller kunne overstige 60 G også der dette er beregnet ut fra en alminnelig levestandard som følge av mange års tapt arbeidsinntekt, stort pleiebehov og høye utgifter til ombygging av bolig. Dersom det foreligger «særlige tilfeller», skal utbetaling bare overstige 60 G i den grad kravet er beregnet ut fra en alminnelig levestandard.

Høyesterett har i Rt-2013-484 slått fast at det er verdien av G på skadetidspunktet som skal legges til grunn ved fastsettelsen av den øvre grensen. For skadelidte som omfattes av lovendringen i 2012, det vil si handlinger som har funnet sted etter 1. januar 2011, er det i henhold til uttalelser i forarbeidene imidlertid vedtakstidspunktet som skal legges til grunn.74

Den øvre grense har blitt endret flere ganger, jf. punkt 3.4. Overgangsreglene bestemmer at det er den til enhver tid gjeldende øvre grense på hendelsestidspunktet som skal gjelde. Dersom den aktuelle skaden skjedde 2008, vil den øvre grense for utmåling av erstatningen eksempelvis være 20 G.

Regelen om den øvre grensen må ikke forveksles med utmålingsreglene. Voldsoffererstatning utmåles på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler, uavhengig av den øvre grensen. Dersom erstatningen viser seg å overstige den øvre grense og det ikke er grunnlag for å bruke unntaksbestemmelsen i § 11 første ledd annet punktum, blir beløpet avkortet.

4.10 Regress og ettergivelse

4.10.1 Regress

Regress er et krav om å få dekket et beløp man har betalt for en annen. Statens regressadgang etter voldsoffererstatningsordningen må sees i sammenheng med ordningens rettspolitiske begrunnelse og subsidiære karakter, jf. punkt 3.3 og 4.8.7. Utgangspunktet er at skadevolder står økonomisk til ansvar for sine handlinger overfor skadelidte. Når staten utbetaler erstatning til en skadelidende part, overtar derfor staten kravet som den skadelidte har mot skadevolderen. Statens regresskrav mot skadevolder reguleres i voldsoffererstatningsloven § 15 første ledd. Etter bestemmelsen skal søkers krav mot skadevolderen eller andre som svarer for skaden gå over på staten i den utstrekning det utbetales voldsoffererstatning.

KFV avgjør om det skal søkes regress og treffer i tilfelle vedtak om det, jf. voldsoffererstatningsloven § 15 tredje ledd.75 Skadevolder er part i selve regress-saken, og kan påklage vedtaket til Erstatningsnemnda for voldsofre.

Det følger av forarbeidene til voldsoffererstatningsloven at regresskrav skal fremsettes der gjerningspersonen er straffedømt for de forhold som danner grunnlag for søknader om voldsoffererstatning, selv om erstatningskravet ikke ble pådømt i straffesaken. Det kreves da regress for det beløpet voldsoffererstatningsmyndighetene har tilkjent i voldsoffererstatning. Der erstatningskravet ble pådømt i straffesaken, skal det ikke kreves regress for et høyere beløp enn hva domstolen har fastsatt. Dette gjelder selv om tilkjent voldsoffererstatning er høyere. Hvis straffesaken mot skadevolder ikke er avgjort ved fellende dom, vedtatt forelegg eller påtaleunnlatelse, skal det normalt ikke kreves regress.76

Det oppstår noen ganger tilfeller hvor domstolen frikjenner tiltalte for straff, men idømmer erstatning, se punkt 4.7. Erstatningsnemnda for voldsofre har i slike tilfeller krevd regress fra skadevolderen, se for eksempel vedtak ENV-2014-1487. Erstatningsnemnda for voldsofre har vist til at Høyesterett har slått fast at ileggelse av regress i saker hvor oppgitt skadevolder er frifunnet fra straffeansvar, men dømt til erstatningsansvar, ikke i seg selv er å anse som en krenkelse av uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr. 2. Se også vedtak ENV-2005-625. Spørsmålet om uskyldspresumsjonen er krenket, beror på en vurdering av hvordan regressvedtaket er begrunnet.

Vedtak om regress er et særskilt tvangsgrunnlag for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven, jf. voldsoffererstatningsloven § 17 første ledd. Det er Statens innkrevingssentral som driver inn statens regresskrav, jf. § 17 annet ledd. KFV sender alle regressvedtak til Statens innkrevingssentral for inndriving.77

4.10.2 Ettergivelse

Statens regresskrav kan etter en konkret vurdering helt eller delvis ettergis dersom «utvist skyld, skadevolderens økonomi eller forholdene ellers tilsier det», jf. voldsoffererstatningsloven § 15 annet ledd.

Departementet foreslo i sitt høringsnotat 25. april 2007 å oppheve voldsoffererstatningsloven § 15 annet og tredje ledd slik at voldsoffererstatningsmyndighetene ikke lenger kunne ettergi regresskrav mot skadevolderen. Begrunnelsen var blant annet at skadevolderen kan få lempet det underliggende erstatningskravet på visse vilkår i skadeserstatningsloven, og at en ytterligere lemping i forbindelse med voldsoffererstatningsordningen ville utgjøre en tilfeldig fordel for ham. Forslaget var for en stor del også motivert av ønsket om å effektivisere saksbehandlingen.78 Det var delte meninger om forslaget, og departementet fulgte det ikke opp. Departementet bemerket at det kan være behov for at staten i unntakstilfellene helt eller delvis ettergir kravet for at skadevolderen gis en reell mulighet til å etablere seg på ny etter lang soning. Det viste seg også at sakene om ettergivelse ikke var særlig ressurskrevende. Dessuten mente man det var en bedre løsning at voldsoffererstatningsmyndighetene behandlet slike saker, enn at for eksempel Statens innkrevingssentral eller namsmyndighetene gjorde det.79

Voldsoffererstatningsmyndighetene fører en streng praksis for ettergivelse av regresskrav. Dette har sammenheng med det klare utgangspunktet om at det er skadevolderen som står økonomisk til ansvar for sine handlinger. Etter Erstatningsnemnda for voldsofres praksis danner økonomiske forhold alene ikke grunnlag for ettergivelse. Søknad om ettergivelse har også blitt avslått der hvor skadevolder har hatt kognitive vansker, rehabiliteringsbehov og dårlig økonomi, jf. vedtak ENV-2014-350.

Erstatningsnemnda for voldsofre har lagt vekt på skadevolderens unge alder, jf. vedtak ENV-2010-1138. Skadevolder i saken var 16 år og rusmisbruker da den straffbare handlingen skjedde. Det ble vektlagt at han var under rehabilitering, og at han hadde små muligheter for å få en inntekt i nær fremtid. Erstatningsnemnda for voldsofre har også ettergitt regresskrav med 50 % i et tilfelle der skadevolder var lettere psykisk utviklingshemmet, jf. vedtak ENV-2013-2850.

4.11 Saksbehandlingsregler

4.11.1 Generelt

Voldsoffererstatningslovens saksbehandlingsregler anvendes i alle saker der søknaden er innlevert etter lovens ikrafttredelse, jf. voldsoffererstatningsloven § 19 annet ledd. Der det etter lovens ikrafttredelse søkes om voldsoffererstatning på grunn av en straffbar handling som skjedde før ikrafttredelsen, må voldsoffererstatningsmyndighetene altså følge de materielle reglene i Forskriften og de prosessuelle reglene i voldsoffererstatningsloven.80

Forvaltningsloven gjelder for behandling av voldsoffererstatningssaker når ikke annet fremgår av voldsoffererstatningsloven. Dette kan utledes direkte av forvaltningsloven § 1, men fremgår også av voldsoffererstatningsloven § 14 første ledd. De alminnelige forvaltningsrettslige prinsippene som er utarbeidet i teori og praksis gjelder dermed for behandling av voldsoffererstatningssaker. Det stilles i tillegg en rekke krav til saksbehandlingen hos voldsoffererstatningsmyndighetene som ikke fremgår direkte av voldsoffererstatningsloven, for eksempel:

• Krav til habilitet

• Taushetsplikt

• Krav til forhåndsvarsel

• Forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt

• Partsoffentlighet

• Krav til vedtaket

• Klage- og omgjøringsregler81

4.11.2 Særlige saksbehandlingsregler i voldsoffererstatningsloven

4.11.2.1 Saksbehandlingsregler etter voldsoffererstatningsloven § 14

Voldsoffererstatningsloven § 14 annet til femte ledd oppstiller noen særlige regler for saksbehandlingen etter voldsoffererstatningsloven. For det første anses skadevolder ikke som part i selve voldsoffererstatningssaken, jf. voldsoffererstatningsloven § 14 annet ledd. Dette er til forskjell fra hva som gjaldt etter Forskriften, hvor skadevolder etter § 8 er part i saken. Skadevolders partsstatus ble endret da ordningen ble lovfestet i 2001.82 Skadevolder, men ikke skadelidte, er til gjengjeld part i saken om regress, jf. punkt 4.10.1. At skadevolder ikke er part i voldsoffererstatningssaken innebærer blant annet at skadevolder ikke mottar forhåndsvarsel eller gis adgang til å uttale seg i forkant av et vedtak om voldsoffererstatning, og at skadevolder ikke kan påklage vedtak om voldsoffererstatning.

For det andre utsettes avgjørelsen av voldsoffererstatning inntil en eventuell straffesak mot skadevolderen er endelig avgjort, jf. voldsoffererstatningsloven § 14 tredje ledd. Det samme gjelder dersom det er reist sivil sak med krav om erstatning fra skadevolderen. Unntak kan imidlertid gjøres i særlige tilfeller.

For det tredje utbetales erstatningen når det er truffet vedtak om at erstatning skal ytes, jf. voldsoffererstatningsloven § 14 fjerde ledd. Voldsoffererstatning utbetales så snart KFV har fattet vedtak i saken – det kreves ikke at klagefristen er utløpt eller at Erstatningsnemnda for voldsofre har truffet endelig vedtak.83 Dersom vedtak om erstatning avventer forhold som ikke søkeren kan lastes for, kan forskudd utbetales i den utrekning det finnes rimelig.

For det fjerde kan en part få dekket utgifter til innhenting av erklæringer fra lege, tannlege, psykolog og lignende, jf. voldsoffererstatningsloven § 14 femte ledd. Regelen ble innført ved lovendringen i 2008. Departementet uttalte i den forbindelse at det ved vurderingen av om slike utgifter skal dekkes må legges vekt på sannsynligheten for at de aktuelle bevisene blir utslagsgivende i skadelidtes favør.84

Endelig følger det av voldsoffererstatningsloven § 14 sjette ledd at Kongen kan gi forskrift om nærmere saksbehandlingsregler. Dette er gjort for å regulere skadelidtes mulighet til muntlig behandling av saken, se punkt 4.11.4.

4.11.2.2 Tilbakebetaling av voldsoffererstatning etter voldsoffererstatningsloven § 16

Bortfall eller nedsettelse av tilkjent voldsoffererstatning må skje innenfor rammene av reglene i forvaltningsloven § 34 tredje ledd. Voldsoffererstatningsmyndighetene kan kreve tilbakebetaling av voldsoffererstatning eller forskudd på voldsoffererstatning dersom «søkeren har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for utbetalingen. Det samme gjelder dersom søkeren senere får dekket tapet på annen måte», jf. voldsoffererstatningsloven § 16 første ledd.

Regelen er et utslag av voldsoffererstatningsordningens subsidiære karakter og det alminnelige erstatningsrettslige prinsipp om at skadelidte har krav på full erstatning – verken mer eller mindre, jf. punkt 3.3 og 4.8.7.

Etter voldsoffererstatningsloven § 16 kreves det ikke at søker bevisst eller uaktsomt har gitt uriktige, eller fortiet, opplysninger av betydning. Erstatningsnemnda for voldsofre har i tråd med Sivilombudsmannens uttalelse SOMB-2008-102 lagt vekt på hvor lang tid som har gått siden utbetalingen, og om feilen hadde sitt utspring i en feil fra det offentlige, se vedtak ENV-2007-1718-1.

Det er KFV som avgjør om det skal kreves tilbakebetaling og treffer i så fall vedtak om det, jf. voldsoffererstatningsloven § 16 annet ledd.

4.11.2.3 Prøvingsrett og klage til Sivilombudsmannen

De alminnelige reglene for prøvingsrett gjelder også for voldsoffererstatningssaker.85 Det betyr at domstolene kan prøve gyldigheten av vedtak om voldsoffererstatning, men som hovedregel ikke overprøve vurderinger som ligger innenfor voldsoffererstatningsmyndighetenes frie skjønn. At skadelidte ikke kan få dom for det underliggende kravet er slått fast av Høyesterett i Rt-2009-170.

Som alle andre forvaltningsvedtak, kan vedtak om voldsoffererstatning klages inn for Sivilombudsmannen i henhold til lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

4.11.3 Særlig om dekning av advokatutgifter

Frem til 2001 åpnet Forskriften § 12 for dekning av en parts sakskostnader. Denne adgangen var etter praksis subsidiær med hensyn til den offentlige rettshjelpsordningen. Da ordningen ble lovfestet i 2001 foreslo departementet å sløyfe bestemmelsen om dekning av sakskostnader i voldsoffererstatningsloven.86 Departementet mente at behovet for dekning av utgifter til juridisk bistand ble tilstrekkelig ivaretatt gjennom reglene om fritt rettsråd i rettshjelploven. Departementet mente videre at datidens tre-sporede system for dekning av advokatutgifter var uheldig. Ettersom dekningsmuligheten etter Forskriften § 12 var subsidiær, hadde skadelidte vært henvist til først å søke om dekning etter den offentlige rettshjelpsordningen etter lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelpsloven). Forskriften § 12 åpnet bare for dekning av sakskostnader i særlige tilfeller, og skadelidte kunne først søke om dekning etter voldsoffererstatningsordningen når det forelå et avslag eller vedtak om delvis dekning etter rettshjelpsordningen. Sakskostnader i forbindelse med klagesaker ble dekket etter forvaltningsloven § 36.

Departementet mente at det ville være en bedre løsning å sikre et godt retthjelpstilbud for voldsofre gjennom rettshjelploven og forvaltningsloven, i stedet for å ha spredte rettshjelpsbestemmelser i særlovgivningen. Forslaget ble fulgt opp. Det ble vist til at voldsoffererstatningsordningen i seg selv har en viktig rettshjelpsfunksjon ved at ordningen fritar skadelidte for risikoen for at skadevolderen er ukjent eller betalingsudyktig, og dessuten for å reise søksmål mot skadevolderen når erstatningskravet ikke tas med i straffesaken. Justiskomiteen var enig i at det var mest hensiktsmessig å hjemle dekning av sakskostnader i rettshjelpsloven. De understreket likevel viktigheten av at voldsofre ble sikret tilstrekkelig rettshjelp. Justiskomiteen ba derfor om at rettshjelp til voldsofre ble særskilt fulgt opp i forbindelse med oppfølging av stortingsmeldingen om fri rettshjelp, og at det inntil videre ble ført en liberal praksis.87

I forbindelse med lovendringen i 2012, bemerket også departementet at det i utgangspunktet er meningen at voldsofre skal kunne søke om voldsoffererstatning på egen hånd.88 Dekning av kostnader i klageomgangen skal imidlertid fortsatt dekkes etter forvaltningsloven § 36. Bestemmelsen gir rett til dekning av sakskostnader som har vært nødvendige for å endre et vedtak.

Det følger likevel etter fast praksis i Erstatningsnemnda for voldsofre at utgifter til advokatbistand kan dekkes etter voldsoffererstatningsloven § 4. Advokatutgiftene blir da en del av det samlede beløpet som er begrenset av voldsoffererstatningsordningens øvre grense, jf. punkt 4.9. Rettstilstanden er derfor i dag at søker kan få dekket sine utgifter til advokat for bistand til sak om voldsoffererstatning etter fire ulike ordninger og regelsett:

• Den offentlige rettshjelpsordningen etter lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelploven).

• Bistandsadvokatordningen etter lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) kapittel 9a.

• Voldsoffererstatningsordningen etter voldsoffererstatningsloven § 4.

• Forvaltningsloven § 36.

Den offentlige rettshjelpsordningen er en subsidiær ordning, jf. rettshjelploven § 5 første ledd. Dersom skadelidte har krav på bistandsadvokat etter reglene i straffeprosessloven, skal derfor rettshjelp til søknad om voldsoffererstatning dekkes etter bistandsadvokatordningen. I de tilfellene søker ikke har krav på bistandsadvokat, er dekning etter rettshjelpsordningen aktuelt. Av rettshjelploven § 11 annet ledd nr. 6 følger det at rettshjelpsordningen dekker søknad eller klage i sak om voldsoffererstatning. Forutsetningen er imidlertid at søker har inntekt og formue under bestemte grenser.89 Dersom søker verken er berettiget juridisk bistand etter rettshjelpsordningen eller etter bistandsadvokatordningen, kan advokatutgiftene etter praksis altså dekkes etter voldsoffererstatningsloven § 4.

Ved dekning etter rettshjelpsordningen og bistandsadvokatordningen dekkes advokatutgiftene i henhold til forskrift 3. desember 1997 nr. 1441 om salær fra det offentlige til advokater m.v. og Rundskriv G/13-05. Advokatens salær fastsettes etter offentlig salærsats (pt. kr 995 per time). Arbeidet dekkes etter medgått tid, men er begrenset til det som anses rimelig og nødvendig. Ved dekning etter voldsoffererstatningsloven § 4, dekkes imidlertid advokatutgiftene i henhold til advokatens ordinære timesats, som normalt er vesentlig høyere enn offentlig sats. Beløpet kan settes ned under henvisning til at det bare er «rimelige og nødvendige» utgifter som skal dekkes etter voldsoffererstatningsloven § 4.

En aktuell problemstilling er spørsmålet om bistandsadvokatordningen også dekker arbeidet med erstatningssaken når søknaden blir fremmet etter at straffesaken er ferdig, og bistandsadvokatoppdraget avsluttet. For at en skadelidt skal få dekket utgiftene etter bistandsadvokatordningen, må advokaten i slike tilfelle be om å bli oppnevnt på nytt, en såkalt reoppnevning. Et behov for reoppnevning kan også være foranlediget av at det lenge etter at straffesaken er avsluttet har oppstått nye tap som ikke ble behandlet under straffesaken, og som skadelidte ønsker å kreve dekket gjennom voldsoffererstatningsordningen. I rettspraksis er det flere eksempler på slik reoppnevning. I Rt-1996-293 la Høyesterett til grunn at arbeid med søknad om voldsoffererstatning omfattes av bistandsadvokatens oppgaver i forbindelse med straffesaken, jf. strpl. § 107c. Dette gjelder også i tilfeller hvor straffesaken er avsluttet, selv om det skulle ha gått lang tid siden sakens avslutning, jf. Rt-1999-254. I denne saken hadde det gått 10 år fra straffesaken var avsluttet. Det var heller ikke et hinder at skadelidte ikke hadde hatt bistandsadvokat i forbindelse med straffesaken.

Også departementets rundskriv (G-2005-13 side 13) med kommentarer til stykkprisforskriften gir uttrykk for at bistandsadvokatordningen alltid vil dekke arbeid med en voldsoffererstatningssak. Det fremgår her at «fornærmede har etter straffeprosessloven § 107c rett til bistand i forbindelse med en eventuell søknad om voldsoffererstatning fra staten, jf. Rt-1996-293 og Rt-1999-254, jf. Ot.prp.nr.33 (1993–1994) s. 36. Dette antas også å omfatte bistand i forbindelse med en eventuell klage over avslag på søknad om voldsoffererstatning».

På denne bakgrunn har voldsoffererstatningsmyndighetene avslått å behandle krav om advokatutgifter når søker har hatt bistandsadvokat. I tilfeller hvor søker kunne vært berettiget bistandsadvokat, men ikke utprøvd muligheten for dette, har voldsoffererstatningsmyndighetene likevel behandlet kravet.

Søknader om fritt rettsråd, derimot, har konsekvent blitt avslått etter § 5, når søker har eller har hatt krav på bistandsadvokat.

Oslo tingretts standpunkt har vært at bistandsadvokatens primære oppgave er å ivareta fornærmedes prosessuelle rettigheter og plikter i anledning straffesaken. De anser at det er mer nærliggende for voldsoffererstatningsmyndighetene å avgjøre spørsmålet om advokatbistand i forbindelse med søknad om voldsoffererstatning har vært rimelig og nødvendig. Dette ble kommunisert i møter utvalget har hatt med representanter fra domstolen, men har også kommet til uttrykk i Oslo tingretts avgjørelser i saker hvor advokater har søkt seg oppnevnt som bistandsadvokat etter at straffesaken var avsluttet. I Rt-2014-730 fastslo Høyesterett at der det har gått lang tid fra straffesaken var avsluttet, er sivilrettsforvaltningen nærmere til å vurdere behovet for advokatbistand.90 Høyesterett mente det da var naturlig å henvise til andre dekningsordninger for rettshjelp enn bistandsadvokatordningen. I dette tilfellet hadde det gått 14 år. Nøyaktig hvor lang tid som skal ha gått for at domstolen ikke lenger er «nærmest til å behandle kravet», er i dag uavklart. I Borgarting lagmannsretts avgjørelse LB-2014-196308, ble 5 år ansett som for lang tid til å falle inn under bistandsadvokatordningen.

Ved vurderingen av dekning av advokatutgifter etter voldsoffererstatningsloven § 4, har Erstatningsnemnda for voldsofre tidligere lagt avgjørende vekt på om søknaden har ført frem, jf. vedtak ENV-2012-1756. Erstatningsnemnda for voldsofre har imidlertid i nyere tid endret denne praksisen, se vedtak ENV-2014-2735. Advokatutgifter ble i saken tilkjent på tross av at den aktuelle tilleggssøknaden ikke førte frem.

4.11.4 Særlig om muntlige konferanser ved behandling av saker etter voldsoffererstatningsloven

Forvaltningsloven gjelder for behandlingen av voldsoffererstatningssaker, og saksbehandlingen er som hovedregel skriftlig. Etter forvaltningsloven § 11 d kan imidlertid en part på visse vilkår «gis adgang til å tale muntlig med en tjenestemann ved det forvaltningsorgan som behandler saken». Voldsoffererstatningsmyndighetene har frihet til å vurdere om det er forsvarlig å gjennomføre muntlig konferanse, og eventuelt å vurdere hvilket omfang den skal ha.91 For å imøtekomme søkers rett etter forvaltningsloven § 11 d, har KFV etablert et servicetorg som tar imot alle henvendelser fra søkere. Videre kan søkeren snakke med saksbehandleren hos Erstatningsnemnda for voldsofres sekretariat (Statens sivilrettsforvaltning). Søkere tilbys for øvrig også muntlig veiledning ved å henvende seg til Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre. Rådgivningskontorene betjener også støttetelefonen for kriminalitetsofre.

Departementet har lagt til grunn at bestemmelsen i forvaltningsloven ivaretar skadelidtes behov for muntlige samtaler med saksbehandler ved behandling av søknader om voldsoffererstatning.92 I lys av 22. juli-saken, foreslo departementet likevel å forskriftsfeste regler for voldsoffererstatningsmyndighetenes gjennomføring av muntlige konferanser. Man antok at det kunne bli særlig aktuelt å gjennomføre muntlige konferanser i forbindelse med behandlingen av voldsoffererstatningssaker som følge av terrorhandlingene.93 Departementet argumenterte med at klare saksbehandlingsregler sikrer likebehandling og bidrar til effektiv behandling. På denne bakgrunn ble voldsoffererstatningsloven § 16 sjette ledd innført, jf. punkt 4.11.2. Forskriftsmyndigheten ble senere delegert til Justis- og beredskapsdepartementet. Gjennomføring av muntlige konferanser i voldsoffererstatningssaker reguleres nå av forskrift 11. september 2012 nr. 885 om muntlig konferanse i saker etter voldsoffererstatningsloven.

Muntlige konferanser etter forskriften er et tilbud som kommer i tillegg til retten til å snakke med en saksbehandler etter forvaltningsloven § 11 d. Departementet har forutsatt at hensynet til sakens opplysning skal ivaretas. Voldsoffererstatningsmyndighetene kan avslå søker å møte personlig med hjemmel i forvaltningsloven § 11 d dersom myndighetene finner at saken opplyses fullstendig ved en telefonsamtale. Det fremgår av det som er skrevet ovenfor at nemnda har mulighet til å gjennomføre muntlig konferanse. Tidligere ble det ofte gjennomført slike muntlige konferanser. Nå er muntlige konferanser forbeholdt prinsipielle saker, jf. forskriftens § 1. Det er KFV eller lederen for Erstatningsnemnda for voldsofre som bestemmer om hele eller deler av søknaden behandles i muntlig konferanse. Den muntlige konferansen holdes i et av organenes lokaler. I utgangspunktet gjennomføres konferansen for lukkede dører, men parten kan uttrykkelig samtykke til at pressen eller andre kan være tilstede, jf. forskriften § 2 annet ledd. Søker kan la seg bistå av en prosessfullmektig og en nærstående i konferansen, jf. forskriften § 3. Møteleder kan beslutte at andre enn søkeren gis anledning til å forklare seg. I så fall har søker rett til å være til stede. I etterkant av 22. juli 2011 ble det avholdt muntlig konferanse i noen utvalgte «pilotsaker» for å bidra til en god og effektiv behandling av søknadene om voldsoffererstatning for skader påført ved terrorangrepet.

4.12 Organisering av voldsoffer-erstatningsmyndighetene

Voldsoffererstatningsmyndighetene består i dag av KFV, Erstatningsnemnda for voldsofre og Statens sivilrettsforvaltning. Statens sivilrettsforvaltning er Erstatningsnemndas sekretariat.

Da voldsoffererstatningsordningen ble opprettet, ble saksbehandlingen lagt til en uavhengig nemnd på tre medlemmer. Justisdepartementet var sekretariatet for Erstatningsnemnda for voldsofre. Departementet foreslo opprinnelig ikke at vedtak om voldsoffererstatning kunne påklages. Justiskomiteen mente imidlertid at ordningen måtte ha et klageorgan. Stortinget sluttet seg til forslaget om at Stortingets billighetsutvalg skulle gis denne oppgaven.

Ved forskriftendring i 1981 ble saksbehandlingen overført til fylkesmennene. Erstatningsnemnda for voldsofre ble da klageinstans. Justisdepartementet fortsatte som sekretariat for Erstatningsnemnda for voldsofre.

KFV ble opprettet i Vardø 1. september 2003. Det er et forvaltningsorgan underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. KFV overtok fylkesmennenes ansvar for å behandle voldsoffererstatningssøknader i første instans. Hensikten med opprettelsen var å sikre effektiv saksbehandling og likebehandling.94

Justissekretariatene ble opprettet 1. januar 2004, og overtok da sekretariatsfunksjonen for Erstatningsnemnda for voldsofre. Justissekretariatene byttet navn til Statens sivilrettsforvaltning i 2009. Statens sivilrettsforvaltning er et forvaltningsorgan underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.

Det følger av voldsoffererstatningsloven § 13 at KFV fatter vedtak i voldsoffererstatningssaker og at Erstatningsnemnda er klageinstans. Erstatningsnemnda består av tre medlemmer og har ellers ingen ansatte. I dag består nemnda av konstituert lagdommer (tidligere sorenskriver) Harald Jølle, advokat Carl Gunnar Sandvold og spesialist i psykiatri Marianne Jakobsen. Statens sivilrettsforvaltning fungerer som nemndas sekretariat og forbereder sakene. Møtene finner sted i Statens sivilrettsforvaltnings lokaler.

Statens sivilrettsforvaltning fatter også vedtak etter delegert myndighet i et stort antall saker, jf. voldsoffererstatningsloven § 13 tredje ledd. Det følger av bestemmelsen at Erstatningsnemnda for voldsofres leder alene kan avgjøre saker som «ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål», og at slike saker også kan delegeres til sekretariatet. Delegasjonsadgangen er nærmere beskrevet i Erstatningsnemnda for voldsofres delegasjonsvedtak 18. desember 2013 med tilhørende retningslinjer som finnes på hjemmesiden til Statens sivilrettsforvaltning. Per 1. januar 2015 fatter Statens sivilrettsforvaltning vedtak i omtrent 64 % av klagesakene.

Justis- og politidepartementet sendte på høring 15. juni 2010 forslag om å legge ned Erstatningsnemnda for voldsofre. Statens sivilrettsforvaltning skulle i stedet være klageinstans. Det var delte meninger om forslaget, og det ble aldri fulgt opp med lovendringsforslag til Stortinget.

5 Internasjonal og utenlandsk rett

5.1 Folkerettslige forpliktelser

5.1.1 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon 4. november 1950 og FNs konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter

Både Den europeiske menneskerettighetskonvensjon 4. november 1050 (EMK) og FNs konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP) gjelder som norsk lov ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Uskyldspresumsjonen er av særlig interesse her. Uskyldspresumsjonen følger av likelydende formuleringer i henholdsvis EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2:

«Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law».

Den norske oversettelsen lyder slik:

«Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven».

Uskyldspresumsjonen har i vår sammenheng betydning når det gjelder voldsoffererstatningsordningens formulering av beviskrav og statens mulighet til å kreve regress hos skadevolder, jf. punkt 4.7 og 4.10. Det vises til fremstillingene ovenfor.

5.1.2 Europarådets konvensjon 24. november 1983 om erstatning til voldsofre

Europarådets konvensjon 24. november 1983 om erstatning til voldsofre (nr. 116) (voldsoffererstatningskonvensjonen) er en rammekonvensjon som stiller krav til medlemsstatene om å ha en offentlig erstatningsordning for voldsofre. Norge undertegnet konvensjonen 24. november 1983, og ratifiserte konvensjonen i 1992. Norge er derfor internasjonalt forpliktet til å ha en statlig voldsoffererstatningsordning.

Konvensjonens hovedprinsipper tilsvarer i stor grad de prinsipper som ligger til grunn for den norske voldsoffererstatningsordningen. Konvensjonens hovedregel er at en ratifiserende stat forplikter seg til å betale erstatning til ofre for voldshandlinger begått på statens territorium, såfremt full erstatning ikke fås fra andre kilder, jf. konvensjonen artikkel 2. Konvensjonen omfatter alle borgere av stater som har sluttet seg til konvensjonen. Den omfatter også alle borgere fra Europarådets medlemsland med fast bopel i en ratifiserende stat. Konvensjonen oppstiller enkelte minimumskrav til medlemsstatene når det gjelder utforming av erstatningsordning for voldsofre, men overlater til statene å utforme de nærmere reglene for erstatningsordningen. Blant annet følger det av konvensjonen at erstatningsordningene skal gi rettskrav på erstatning. Ved ratifikasjon ble det stilt spørsmål ved om den norske voldsoffererstatningsordningen oppfylte dette kravet. På det tidspunktet var ordningen utformet som en billighetsordning. Fordi praksis var tilnærmet regelbundet, mente man likevel at Norge oppfylte konvensjonsforpliktelsene.95

Videre stiller konvensjonen krav om at erstatningsordningen skal dekke tapt og fremtidig inntekt, og at det ved dødsfall skal dekkes begravelsesomkostninger og erstatning for tap av forsørger. Konvensjonen stiller også krav til informasjonsarbeid. Konvensjonen åpner for at statene kan sette både øvre og nedre grense for erstatningsutbetalingen, og for å sette frister for fremsettelse av søknad om erstatning. Det åpnes også for at man kan redusere erstatningsbeløpet på bakgrunn av søkerens økonomiske situasjon eller subjektive skyld i forbindelse med den straffbare handlingen.

Den norske voldsoffererstatningsordningen går på en rekke punkter lenger enn kravene som stilles i konvensjonen. Den praktiske betydningen av konvensjonen er derfor forholdsvis liten. Den forplikter imidlertid øvrige medlemsstater til å dekke voldsoffererstatning til norske borgere som utsettes for straffbare handlinger i andre konvensjonsstater, jf. konvensjonens artikkel 3. Erstatningsnemnda for voldsofre har i sin praksis lagt til grunn at det ikke ytes voldsoffererstatning i Norge til norske statsborgere når skaden skjedde i et land som har en voldsoffererstatningsordning. De fleste andre lands ordninger er imidlertid mindre omfattende enn den norske ordningen. Om den utenlandske ordningen eksempelvis ikke dekker oppreisning, kan skadelidte søke om dette etter norsk ordning, jf. punkt 4.3. Prinsippet om at erstatning skal ytes av den stat hvor den skadevoldende handling skjedde, byr også på praktiske utfordringer for søkerne. Ordningene varierer, for eksempel med hensyn til frist for å fremsette søknad og krav til dokumentasjon, og ikke alle land har utarbeidet informasjon på engelsk.

Det er flere europeiske stater som ikke har tiltrådt konvensjonen, eksempelvis Bulgaria, Hellas, Russland, Slovenia, Ungarn, Irland, Italia, Latvia, Litauen, Polen og Tyrkia. Noen av statene har likevel en voldsoffererstatningsordning som følge av implementeringen av EUs direktiv 2004/80/EC 29. april 2004 om kompensasjon til voldsofre, se punkt 5.1.3.

5.1.3 EUs direktiv 2004/80 EC 29. april 2004 om kompensasjon til voldsofre 96

På grunnlag av et forslag fra EU-kommisjonen ble det 29. april 2004 utstedt et direktiv om erstatning til voldsofre: EU-direktiv 2004/80/EC 29. april 2004 om kompensasjon til voldsofre (voldsoffererstatningsdirektivet). Direktivet gjelder for Norge gjennom EØS-avtalen. Formålet med direktivet er beskrevet slik:

«The aim of this directive is to set up a system of cooperation to facilitate access to compensation for victims of crimes in cross-border situations. This system operates on the basis of Member States’ compensation schemes for victims of violent intentional crime committed in their respective territories».97

Ofre for kriminalitet bør sikres en rettferdig og rimelig erstatning uavhengig av hvor i EU skaden er påført. Direktivet stiller derfor krav til medlemsstatene om å ha nasjonale regler som sikrer voldsofre en rimelig og passende erstatning når den erstatningsbetingende handlingen skjer på eget territorium, jf. direktivets artikkel 12. Direktivet skal også bidra til godt samarbeid mellom medlemsstatene ved å stille krav til det enkelte medlemsland om å dekke voldsoffererstatning for hendelser som skjer på deres territorium, jf. artikkel 1 og 2. På denne måten skal alle EU-borgere være berettiget erstatning uavhengig av i hvilket EU-land skaden oppstår i. Dette formålet kan sees i sammenheng med EUs overordnede mål om å bygge ned hindringer for fri bevegelighet.

Selv om de fleste EU-land allerede hadde innført statlige erstatningsordninger for voldsofre før fastsettelse av direktivet, var det store variasjoner mellom ordningene. Dette førte til ulik behandling av EU-borgere avhengig av hvor skaden hadde skjedd. I likhet med voldsoffererstatningskonvensjonen, oppstiller direktivet derfor minimumskrav til medlemsstatenes erstatningsordninger. Siden dette bare er minimumskrav, er det imidlertid fortsatt forskjeller mellom ordningene, jf. 5.1.2.

Direktivet stiller blant annet enkelte krav til saksbehandlingen, og til at erstatningen skal være rettferdig og rimelig («fair and appropriate»). Direktivet stiller også krav til informasjonsarbeid slik at potensielle søkere har reell tilgang til erstatningsordningen.

5.2 Voldsoffererstatningsordninger i enkelte andre land

5.2.1 Innledning

5.2.2 Sverige

Sverige innførte i 1971 en offentlig erstatningsordning til ofre for straffbare handlinger. Ordningen ble regulert i brottsskadeanslaget. Erstatningen var behovsprøvd og tok i første rekke sikte på å tilgodese ofrene som hadde størst økonomisk behov for erstatning.98 Ordningen kan derfor sammenlignes med det vi i Norge kaller en billighetserstatningsordning. Ordningen har blitt endret flere ganger.99 Blant annet ble ordningen gjort om til en rettighetsordning ved lovendring i 1978. Personskader skulle da erstattes uten behovsprøving etter prinsippet om full erstatning, likevel med en øvre begrensning. Reglene om «brottsskadeersättning» følger i dag av brottskadelagen 2014.

Da brottsskadelagen ble innført var den kriminalpolitiske debatten i Sverige mer rettet mot gjerningspersonens rehabilitering enn voldsofferet. Dette kommer til syne gjennom begrunnelsen for at ordningen ble innført i 1971. Følgende fremgår av forarbeidene til brottskadelagen 1971:

«Ett ökat statligt ansvar för brottsskador kan nämligen bidra till att allmänheten får en positivare attityd till den öppnare och mer humana kriminalvård som statsmakterna under stor enighet har fattat beslut om. […] Ett sådant samhällsansvar skulle också – i förening med återhållsamhet i utövningen av regress mot skadevållaren – kunna underlätta rehabiliteringen av den som till följd av brott har ådragit sig en omfattande skadeståndsbörda. Hans vilja att ta arbete måste uppenbarlige främjas, om han inte förföljs av alltför betungande skadeståndsanspråk.

[...] En särskild fördel med ett statligt brottsskadesystem är att staten genom att ta över den skadelidandes skadeståndsanspråk mot den brottslige skadevållaren får möjlighet att i varje särskilt fall göra en rimlig avvägning mellan de intressen som jag nyss pekade på. Allmänt sett anser jag att de vårdpolitiska synpunkterna måste väga över intresset att skadevållaren till varje pris fullgör sin betalningsskyldighet. Staten bör alltså utöva sin regressrätt mot skadevållaren med stor försiktighet, så att dennes anpassning till samhället inte i onödan försvåras. Liksom utredningen räknar jag därför med att denna regressrätt kommer att användas endast i undantagsfall».100

Fokuset har siden den gang blitt rettet mer mot voldsofferet. I forarbeidene til brottsofferlagen 2014 fremheves hensynet til å minske skadevirkningene for voldsofferet, og at økonomisk kompensasjon er en viktig del av dette. Det vises til at kompensasjon til voldsofre er en viktig del av et demokratisk og rettssikkert samfunn, og at voldsofre skal kjenne tiltro til erstatningssystemet og være trygge på at de får adekvat støtte fra staten når det trengs som mest. Det vises også til at voldsofre ofte har problemer med å få utbetalterstatning direkte fra gjerningspersonen, og at det derfor finnes et særskilt behov for økonomisk bistand i slike tilfeller.101

Ordningens subsidiære karakter står imidlertid sterkt. Dersom gjerningspersonen er kjent, må skadelidte først forsøke å inndrive erstatningen fra gjerningspersonen. Skadelidte må også forsøke å dekke erstatningen gjennom forsikring før voldsoffererstatning kan utbetales. I fall gjerningspersonen er betalingsudyktig og forsikring ikke er dekkende, kan voldsofferet søke om voldsoffererstatning.

I forbindelse med innføringen av brottsofferlagen 2014, diskuterte man om voldsoffererstatning burde kunne utbetales direkte etter den straffbare hendelsen, eller i alle fall direkte etter at dom er falt slik at skadelidte ville slippe å bruke tid og krefter på å forsøke å drive inn erstatningen fra gjerningspersonen. I forarbeidene vises det i den forbindelse til at forskjellen mellom den svenske og norske ordningen, er at den svenske ordningen

«bygger […] på en samverkan mellan brottssakadeerstättning, brotsskadestånd [alminnelig erstatning fra gjerningspersonen] samt offentliga och privata försäkringsalternativ. Bland annat täcker en svensk hemförsäkring normalt personskador som inträffar på grund av brott, vilket inte alltid är fallet utomlands. Någon motsvarighet till den svenska kränkningsersättningen betalas inte heller enligt någon försäkring i Norge».102

Det fremgår videre:

«Om brottsskadeersättning betalas direkt, saknas incitament för enskilde teckna överfallsskydd; ersättning skulle ju betalas ändå. Detta skulle på sikt kunna leda till att skyddet helt togs bort ur de svenska hemförsäkringarna, något som skulle drabba framför allt de brottsoffer som inte får sin sak prövad av domstol. En förändring i detta avseende skulle även innebära en betydande kostnadsökning för staten. Försäkringsbolagen betalar enligt uppgift varje år ut över 100 miljoner kr i ersättning till brottsoffer, vilket överstiger vad som betalas i brottsskadeersättning under ett år.»

Det er ulike regler som regulerer alminnelig erstatningsrett og voldsoffererstatningsordningen, og erstatningsbeløpene kan derfor være forskjellige. Det synes som man er mindre opptatt av at voldsoffererstatningsordningen skal samsvare med alminnelig erstatningsrett i Sverige sammenlignet med i Norge.

Ved innføringen av brottsofferlagen 2014 ble voldsofres stilling forsterket, gjerningspersonens ansvar ble skjerpet, og saksbehandlingen hos Brottsoffermyndigheten ble bedret. Den øvre grense for erstatningsutbetaling ble tatt bort, og voldsofre ble gitt en utvidet frist på å fremme søknad om erstatning. I tillegg ble det innført en regel som bestemmer at Brottsoffermyndigheten ikke kan tilkjenne lavere beløp i voldsoffererstatning for «kränking» enn hva domstolen har tilkjent. Det ble også innført mer effektive regler når det gjelder regress.

Også den svenske ordningen dekker «personskade», og det forstås som både fysisk og psykisk skade. Den skal være medisinsk påviselig, noe som betyr at man skal kunne konstatere en skade ved en medisinsk undersøkelse. Det gjøres imidlertid unntak fra dette i visse tilfeller ved sjablonisert erstatningsbeløp for blant annet voldtekt. Man trenger da ikke vise frem en medisinsk utredning for å få erstatning. Erstatningsnivå for krenkelser samsvarer med alminnelig erstatningsrett. I unntakstilfeller kan også tingsskader og rene formueskader dekkes. Se punkt 8.5.1.

Det er Brottsoffermyndigheten som behandler saker om voldsoffererstatning. Saksbehandlingstiden er normalt to til seks måneder fra søknadstidspunktet. Erstatningen utbetales senest en uke deretter. Enkle saker som krever liten eller ingen videre utredning kan behandles raskere. Det er særlig når Brottsoffermyndigheten må innhente tilleggsopplysninger og dokumenter at saksbehandlingen tar tid. Det er ikke mulig å klage på Brottsoffermyndighetens avgjørelser. Staten krever regress fra gjerningspersonen.

Utvalget har gått nærmere inn på enkelte regler underveis i utredningen, hvor de norske reglene vurderes.

5.2.3 Danmark

Ordningen med erstatning fra staten til ofre for forbrytelser ble innført i Danmark i 1976. Loven ble endret i 1994, 1997, og et titalls ganger mellom 2000 og 2014. Ordningen var opprinnelig en billighetsordning, men etter dagens regler har ofrene et rettskrav på erstatning fra den danske stat etter nærmere fastsatte regler.

Utvalget har omtalt ordnings regler og dekningsområder underveis i utredningen, i sammenheng med tilsvarende regler i den norske voldsoffererstatningsordningen.

5.2.4 Finland

Finland innførte i 1973 en lovfestet ordning som gir ofre for straffbare handlinger rettskrav på erstatning fra den finske stat etter nærmere fastsatte regler. I 2006 kom en ny brottskadelag, som i det vesentlige omfatter alle handlinger fra og med 1. januar 2006.

Utvalget har omtalt ordnings regler og dekningsområder underveis i utredningen, i sammenheng med tilsvarende regler i den norske voldsoffererstatningsordningen.

5.2.5 Utvalgets betraktninger

Gjennomgangen av de nordiske lands erstatningsordninger ovenfor, sammenholdt med beskrivelser underveis i kapitlene, viser etter utvalgets oppfatning at den norske voldsoffererstatningsordningen samlet sett er den mest fordelaktige for voldsutsatte. Dette gir seg først og fremst utslag i at oppreisningsbeløpene, samt det beløp som maksimalt kan utbetales, ligger på et høyere nivå. Utvalget vil også trekke frem at den norske ordningen har lempeligere vilkår hva gjelder foreldelsesfrister, krav til anmeldelse og ordningens subsidiære karakter, sammenlignet med flere av de nordiske landene.

6 Statistikk – den kvantitative utviklingen av voldsoffererstatningsordningen

6.1 Innledning

Det fremgår av beskrivelsen av den historiske utviklingen i kapittel 3 og gjeldende rett i kapittel 4 at voldsoffererstatningsordningen har gjennomgått en betydelig utvikling de siste 30 årene. Dette har selvfølgelig også gitt seg utslag i endringer i antall saker om voldsoffererstatning, i utbetalinger og beløp innkrevd gjennom regress. I dette kapitlet vil utvalget gi en oversikt over de mest sentrale utviklingstrekkene når det kommer til antall saker og omfang av utbetalinger. Startpunktet for beskrivelsen av utvikling vil vi imidlertid ta i den generelle utviklingen av voldslovbrudd.

6.2 Utviklingen i anmeldt volds- og sedelighetskriminalitet

Det fremgår av kapittel 4 om gjeldende rett at voldsoffererstatning utbetales til personer som har vært utsatt for en straffbar voldshandling som er anmeldt. Utviklingen av anmeldte volds- og sedelighetslovbrudd vil derfor gi oss en ramme for utviklingen og ordningens mulige omfang.

Årsaken til at tabellen ikke går lengre tilbake i tid er at anmeldelser først ble registrert fra 1993. Det fremgår av figur 6.1 at antallet anmeldte voldslovbrudd har steget fra om lag 16 000 i 1993 til om lag 26 000 i 2014. I samme periode har antallet anmeldte sedelighetslovbrudd økt fra om lag 2000 til i overkant av 4000. Ikke alle de anmeldte volds- og sedelighetslovbruddene vil kunne gi rett til voldsoffererstatning. Svært mange av disse lovbruddene vil likevel kunne gi rett til erstatning. Totaltallet på 30 000 i 2014 forteller oss derfor noe om yttergrensene for ordningens omfang.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

6.3 Utviklingen av søknader om voldsoffererstatning

Dersom vi går videre inn i materialet og ser på utviklingen av antall søknader om voldsoffererstatning, finner vi følgende utvikling.

Figur 6.2 viser antall nye søknader fra 2004 til 2015. Årsaken til at 2004 er valgt som startår er at KFV ble etablert 1. september 2003. Det første hele året med sammenliknbar statistikk er 2004. Vi ser av figuren at det har vært en forholdsvis jevn vekst i tiåret mellom 2004 og 2014, med 2011 som det året det kom inn flest søknader, som følge av 22. juli 2011-sakene. Tallene var på 2011-nivå både i 2012 og 2013, mens vi ser en svak reduksjon i 2014 og 2015. I 2015 kom det inn 4022 nye søknader. Sammenliknet med tabellen ovenfor, som viste utviklingen i volds- og sedelighetskriminalitet, ser vi at de drøyt 4000 nye søknadene som kom i henholdsvis 2014 og 2015 er svært langt unna de 30 000 volds- og sedelighetslovbruddene som ble anmeldt i 2014.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

6.4 Innvilgede søknader

Det var selvfølgelig ikke alle søknadene som ble innvilget. I figur 6.3 ser vi antallet innvilgede søknader i perioden 2004–2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

En ser av figurene 6.2 og 6.3 at utviklingen i antall innvilgede søknader følger utviklingen av antall nye søknader, men at antallet innvilgede søknader selvfølgelig ligger noe under antallet nye søknader – da ikke alle søknader blir innvilget. Dette ser man enda tydeligere i tabell 6.1 som viser innvilgelsesprosent (altså prosentvis hvor mange søknader som ble innvilget av alle nye søknader) i perioden 2004–2015.

Vi ser av tabellen at innvilgelsesprosenten var jevnt stigende fra 2004 og frem til 2008, som var toppåret med 77 %. Etter 2008 har tendensen vært svakt fallende. Det er ikke urimelig å tenke at med en betydelig økning i antall søknader slik det har vært i perioden etter 2008, ville det komme inn noe flere søknader som ikke er berettiget erstatning, noe som kan forklare den svakt synkende innvilgelsesprosenten. I hele perioden har innvilgelsesprosenten holdt seg innenfor spennet 61 % til 77 %, noe som må sies å være en moderat variasjon.

6.5 Utbetalt erstatning

Med den kraftige økningen i antall søknader er det å forvente at utbetalingene i kroner har økt i perioden. I figur 6.4 ser man endringene i utbetalt erstatning totalt i perioden 2004–2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

En ser av figuren at det er skjedd en kraftig økning i den totale utbetalte voldsoffererstatningen fra beskjedne 74 900 000 i 2004 til 382 528 000 i 2015. Året med høyest utbetaling var imidlertid i 2013, da det ble utbetalt nesten 531 millioner kroner (530 792 300). Den kraftige økningen i 2013 og delvis 2014, må sees som en direkte følge av erstatningsutbetalingene etter terroren 22. juli 2011. Utvalget forventer at utbetalingene på sikt vil være noe lavere enn i 2013. Det er også viktig å merke seg at utviklingen ikke er korrigert for de endringer i kroneverdien som har skjedd i perioden.

6.6 Oppsummering – den kvantitative utviklingen av voldsoffererstatningsordningen

Dette kapitlet har gitt en oversikt over den tallmessige utviklingen av voldsoffererstatningsordningen. I årene mellom 2004 og 2014 er det skjedd en kraftig økning i søknader, innvilgede søknader og utbetalinger. Relativt sett har utbetalingene økt mest, men disse tallene er ikke korrigert for endringer i kroneverdien og noe av endringen er en midlertidig økning som kan knyttes til 22. juli 2011.

Utviklingen er helt i tråd med det som har vært de politiske føringene på området. Det har vært en ønsket utvikling at ordningen skal bli kjent blant voldsofre og at flere skal søke, samt at kravene skal dokumenteres så godt at de gir grunnlag for utbetaling til de voldsofrene som har krav på erstatning. Alt dette kan vi se igjen i tallene som er presentert i dette kapitlet.

7 Evalueringer av voldsoffererstatningsloven

7.1 Justisdepartementets evaluering fra 2003

I 2003 innhentet Justisdepartementet skriftlige innspill om voldsoffererstatningsloven fra forskjellige organisasjoner o.l., i tillegg til at departementet arrangerte et åpent evalueringsmøte103.

Justisdepartementet analyserte statistikk over avgjørelsene i voldsoffererstatningssakene for å se hvordan voldsoffererstatningsloven fungerte i forhold til den tidligere forskriften. Tallene viste at voldsofrenes stilling hadde blitt styrket etter lovfestingen i 2001. Innvilgelsesprosenten hadde økt, og det samme gjaldt gjennomsnittsutbetalingene og den totale utbetalingen etter ordningen.

7.2 Evaluering av Kontoret for voldsoffererstatning

Deloitte gjennomførte i 2013 en evaluering av KFV. Utgangspunktet for evalueringen var manglende måloppnåelse i form av for lang saksbehandlingstid og lavere produktivitet enn forventet. Rapporten er nærmere omtalt i kapittel 22.

7.3 NKVTS Rapport 2/2016. «Men hva er det egentlig ment for?»

I rapporten «Men hva er det egentlig ment for?» har forfatterne Lisa Govasli Nilsen, Åse Langballe og Grete Dyb undersøkt hvordan overlevende ungdommer fra terrorangrepet på Utøya i 2011 opplevde det å få utbetalt voldsoffererstatning, i form av oppreisning, av staten i etterkant. Dette er ikke en evaluering av voldsoffererstatningsloven. Vi velger likevel å nevne denne kort her, da den har en relevans for arbeidet.

Rapporten tar utgangspunkt i dybdeintervjuer gjennomført med 256 personer som var på Utøya under angrepet. Intervjuene ble gjennomført tre år etter terrorangrepet, som en del av NKVTS’ større forskningsprosjekt «Terrorangrepet. Opplevelser og reaksjoner hos de som overlevde på Utøya».

Intervjuene med ungdommene viste at svært mange opplevde voldsoffererstatningen som viktig, både som en økonomisk støtte i en vanskelig hverdag og som en symbolsk handling av staten for å anerkjenne dem som ofre. Samtidig påpekte forfatterne en ambivalens hos flere av ungdommene, noe de så i sammenheng med fleksibiliteten som ligger i ordningen. Den gjør at mottakerne selv må tillegge ordningen betydning og mening, og dette kan være utfordrende for særlig de yngste ofrene. Blant annet fortalte flere av ungdommene at de var usikre på om de fortjente eller trengte pengene, og forfatterne trekker frem åpenbare misforståelser av ordningen blant ungdommene.

For å minimere usikkerhet, ambivalens og misforståelser tilknyttet voldsofferordningen, konkluderer forfatterne med at klarere og mer entydig informasjon om formålet med oppreisningserstatningen hadde vært hensiktsmessig. I denne sammenhengen ser forfatterne bistandsadvokatenes rolle som sentral.

7.3.1 NKVTS Rapport 2/2014 – En velvillig og oppmerksom tilhører

Formålet med rapporten var å studere hjelpen som ytes til mennesker som er blitt utsatt for vold, herunder deres møte med hjelpeapparatet og politiet, både fra de voldsutsattes og hjelpeapparatets/politiets synsvinkel. Rapporten trekker frem økt informasjon og kunnskap om tilgjengelige hjelpetilbud, samarbeid innad i hjelpeapparatet i kombinasjon med økt kompetanse hos hjelpetjenesten, som avgjørende for en velfungerende offeromsorg. Med god kompetanse menes ikke nødvendigvis kun spesialkunnskap om vold, men også evne og vilje til å inkludere den voldsutsattes perspektiver i sitt arbeid. Rapporten vurderte også Brottsoffermyndigheten som mulig modell for norsk «nasjonal offeromsorg».