Del 3
Utvalgets vurderinger

8 Prinsipiell vurdering av voldsoffererstatningsordningen

8.1 Innledning

De siste tyve årene har fornærmedes stilling i straffesaker blitt styrket. Parallelt med dette har voldsoffererstatningsordningen gjennomgått en rekke endringer. Et resultat av dette er at loven og Forskriften er endret mange ganger, noe som har resultert i et regelverk som kan fremstå som uoversiktlig. Det fremgår av mandatets punkt 2 at det er behov for et «samlet oversyn og en prinsipiell og lovteknisk gjennomgang» av voldsoffererstatningsordningen. Det fremgår videre i punkt 3 at utvalget skal foreta en bred vurdering av ordningen, og vurdere om gjeldende lov virker etter sin hensikt. Utvalget forstår mandatet slik at utvalget skal foreta en prinsipiell vurdering av hva voldsoffererstatningsordningen bør være.

Ordningen har siden innføringen blitt begrunnet med både sosialpolitiske og kriminalpolitiske hensyn. Forarbeidene sier imidlertid lite om hvordan hensynene har blitt vektet ved utforming av de enkelte bestemmelsene i loven. Utvalget forstår mandatet slik at det er ønskelig med en vurdering av hvordan ordningen bør begrunnes i dag. Bakgrunnen for voldsoffererstatningsordningen vil være avgjørende for hvordan ordningen utvikles og hvordan loven utformes.

Sentralt for utvalget er at ordningen skal være rettferdig og gi forutsigbare avgjørelser innen rimelig tid. I tillegg skal ordningen være tillitsskapende.

Det følger av både lovtekst og forarbeider at loven og praktiseringen av den skal ligge nært alminnelig erstatningsrett og at alminnelig erstatningsrett skal gjelde så langt det passer. Dette kan ha sammenheng med hensynet til rettsharmoni og lovteknikk. Samsvar mellom voldsoffererstatningsordningen og skadeserstatningsloven gir et enklere og mer oversiktlig regelverk, både for skadelidte og forvaltningen. For øvrig er det flere unntak fra alminnelig erstatningsrett i voldsoffererstatningsloven av 2001. Reglene om en øvre og en nedre grense for hva som kan ytes i erstatning er et eksempel på det. Et annet eksempel er regelen om at man ved utmåling av voldsoffererstatning ikke skal ta hensyn til forhold på skadevolders side. Det har også utviklet seg en praksis hvor voldsoffererstatningsmyndighetene har fraveket domstolenes vurderinger på enkelte punkter. Disse avvikene utgjør noen ganger en fordel, og andre ganger en ulempe for skadelidte. Et eksempel på avvik fra alminnelig erstatningsrett til ulempe for skadelidte er medvirkningsregelen, som er omtalt i punkt 4.8.8. Avvik til fordel for skadelidte kan illustreres gjennom at voldsoffererstatningsmyndighetene opererer med høyere oppreisningsnivåer enn domstolene i noen tilfeller. Som utvalget vil komme tilbake til, opererer voldsoffererstatningsmyndighetene som regel med kr. 15 000 som et minstebeløp. Se blant annet nemndas vedtak ENV-2013-2532, nærmere omtalt i punkt 17.5.

Mandatet legger opp til at voldsoffererstatningsordningen også i fortsettelsen skal ligge nært opp til alminnelig erstatningsrett. Med utgangspunkt i en vurdering av hva ordningen skal være, kan det likevel reises spørsmål om hvor langt paralleller til alminnelig erstatningsrett passer.

Norge er internasjonalt forpliktet til å ha en voldsoffererstatningsordning, jf. punkt 5.1. Utvalget er derfor ikke bedt om å vurdere om voldsoffererstatningsordningen skal videreføres. Utvalget vil for øvrig påpeke at dagens voldsoffererstatning er utviklet i tråd med føringer fra voldsoffererstatningskonvensjonen og EUs direktiv om voldsoffererstatning omtalt under kapittel 5. Slik utvalget ser det, er spørsmålet om ordningen i det vesentlige bør ha en sosialpolitisk eller kriminalpolitiske begrunnelse.

8.2 Hvordan det rettspolitiske grunnlaget for ordningen kan gi utslag i utforming av regelverket

Over tid har det utviklet seg en kriminalpolitisk begrunnelse for voldsoffererstatningsordningen. Begrunnelsen har blitt formulert slik at der staten ikke lykkes med å beskytte borgerne mot voldskriminalitet, bør staten sørge for at den som rammes av kriminalitet holdes økonomisk skadesløs. I denne sammenheng har man ansett voldskriminalitet for å stå i en særstilling.

Gitt at det kriminalpolitiske argumentet er det bærende argumentet for ordningen, vil det være skadeårsaken som gir grunnlag for erstatning, og ikke skaden i seg selv.

Dersom det erstatningsrettslige argumentet er bærende for ordningen, vil staten tre inn i skadelidtes krav mot skadevolderen og dekke det tap skadelidte ellers ville fått utbetalt dersom skadevolder var kjent og betalingsdyktig. Ordningen vil da ligge nært opptil reglene i alminnelig erstatningsrett. Staten utbetaler da det samme beløpet som domstolen ville ha kommet frem til etter vanlige erstatningsrettslige regler. Om skadevolderen er ukjent eller domstolen av andre grunner ikke har vurdert skadelidtes erstatningskrav, blir skadelidtes erstatningskrav utmålt etter samme regler og prinsipper av forvaltningen som av domstolen. Et slikt utgangspunkt kan lede til en ordning som skiller seg fra dagens ordning både til gunst og ugunst for skadelidte, fordi dagens voldsoffererstatningsordning fraviker fra alminnelig erstatningsrett både til gunst og ugunst for skadelidte på enkelte punkter.

Dersom man rendyrker en kriminalpolitisk begrunnelse for ordningen, kan dette blant annet få betydning for ordningens geografiske virkeområde. Norske myndigheter kan ikke forhindre voldshendelser i andre land. En rendyrket kriminalpolitisk begrunnelse vil derfor tale for at ordningen bare bør dekke erstatning som følge av straffbare handlinger i Norge. Dette ville snevre inn det geografiske virkeområdet sammenlignet med hva som er tilfellet i dag.

Den ordningen vi har i dag er ikke rendyrket i sin form, verken med en kriminalpolitisk eller erstatningsrettslig begrunnelse. Den har også sterke sosial- og velferdspolitiske elementer i seg. Voldsoffererstatningsordningen er altså også begrunnet med sosialpolitiske hensyn. Argumentet handler om at staten bør ha ansvar for innbyggernes helse, ve og vel, og sikre at ingen skal komme spesielt dårlig ut økonomisk. I det sosialpolitiske argumentet ligger samtidig et budskap om at ytelser fra staten ikke skal overstige den enkeltes grunnleggende økonomiske behov.

Dersom det bærende argumentet for voldsoffererstatningsordningen er sosial- og velferdspolitiske hensyn, vil man etter utvalgets syn stå noe friere ved utformingen av ordningen sammenlignet med om man utelukkende skulle bygge på en erstatningsrettslig begrunnelse. Det avgjørende vil i så tilfelle være om man mener staten bør dekke den aktuelle skaden for å sikre at ingen kommer spesielt dårlig ut. Da vil det ikke nødvendigvis være bestemmende hvordan skaden har oppstått eller hvilket erstatningskrav skadelidte har overfor skadevolder etter alminnelig erstatningsrett.

Med utgangspunkt i en sosialpolitisk synsvinkel, kan skadelidte bli både bedre og dårligere stilt sammenlignet med dagens ordning. Det kan for eksempel argumenteres med at flere enn i dag bør omfattes av ordningen ut fra en tankegang om at en større personkrets har behov for erstatning, for eksempel søsken og andre pårørende. I dag dekker ordningen voldskriminalitet. Dersom man legger en slik tankegang til grunn, kan en se for seg at også andre handlinger omfattes.

Det er også mulig å argumentere for en ordning der staten setter en nedre grense for utbetaling av erstatning. Tanken vil da være at de fleste rimeligvis klarer å leve med et tap under et visst beløp (for eksempel kr. 10 000), og at man ikke bør bruke statens ressurser på å behandle saker som vil medføre så lave erstatningsutbetalinger. Det ovennevnte viser at dersom man fastholder en prinsipiell begrunnelse for ordningen, vil det kunne virke bestemmende for hvordan enkeltspørsmål avgjøres. Dette kommer utvalget tilbake til under drøftelsen av de ulike vilkårene i ordningen.

8.3 Andre hensyn som kan ha betydning på utformingen av ordningen

Et klart utgangspunkt i erstatningsretten er at det er skadevolder som skal stå økonomisk til ansvar for sine handlinger overfor skadelidte. I vår retts- og samfunnstradisjon anses det heller ikke som vanlig eller naturlig at staten dekker erstatning for skade som privatpersoner påfører andre privatpersoner. Voldsoffererstatningsordningen representerer et unntak fra dette utgangspunktet ved at en utvalgt gruppe skadelidte skal gis en bedre erstatningsrettslig stilling enn andre. Utgangspunktet står imidlertid fast – det er skadevolder som er ansvarlig for sine handlinger. Så sant skadevolder er kjent og betalingsdyktig, bør skadevolder dekke erstatningen som følge av sine handlinger. Utvalget mener at dette utgangspunktet bør ligge fast ved den nye voldsskadeerstatningsloven.

Utgangspunktet om at skadevolder står til økonomisk ansvar for erstatningsbetingende handlinger gjør voldsoffererstatningsordningen til en subsidiær ordning. Prinsippet om subsidiaritet er slått fast i gjeldende lov § 9, jf. også punkt 4.8.7. Subsidiaritetsprinsippet omfatter ikke bare skadevolders ansvar. Ordningen er også subsidiær med hensyn til dekning av forsikringsselskap og dekning etter andre offentlige ytelser, for eksempel ytelser etter folketrygden. Dette innebærer at dersom skadelidte har fått erstattet deler av tapet sitt gjennom en forsikringsordning eller fra folketrygden, så får ikke vedkommende dekket det samme tapet en gang til gjennom voldsoffererstatningsordningen. Subsidiaritetsprinsippet gir på denne måten føringer for hva staten bør dekke etter voldsoffererstatningsordningen. Dette kan formuleres negativt: Staten bør etter voldsoffererstatningsordningen bare dekke det som ikke dekkes på annen måte. Et spørsmål som da melder seg, er i hvilken grad staten bør pålegge forsikringsplikt for å sikre erstatningsmessig dekning. Dette drøftes under punkt 8.3.2.

Rettssikkerhet er et viktig hensyn som har betydning for utforming av voldsoffererstatningsordningen. Dette innebærer at regelverket skal være tilgjengelig og forståelig, at saksbehandlingen skal være forsvarlig og tillitsvekkende, og at korrekt vedtak skal treffes (og utsendes) innen rimelig tid. I tillegg til å skape rettssikkerhet bør et nytt regelverk være lett å håndtere, både for brukerne og for forvaltningen. Et enkelt og forutsigbart regelverk minsker risikoen for feil og forskjellsbehandling, og det kan bidra til raskere saksbehandling.

I forlengelsen av hensynet til rettssikkerhet, kan også hensynet til rettsharmoni spille inn ved utformingen av ordningen. Jo mer likhet det er mellom utformingen av statlige erstatningsordninger og alminnelig erstatningsrett, desto lettere er det for både brukerne og forvaltningen å forholde seg til og forstå regelverket. I tillegg er det en fordel om ord og begreper som går igjen i ulike lover har den samme betydningen. Samstemthet mellom vurderinger i domstolen og vurderinger i forvaltningen kan også bidra til at både disse institusjonene får høyere legitimitet og tillit i befolkningen. Utvalget kommer tilbake til eventuelle forskjeller mellom domstolenes og forvaltningens erstatningsutmåling i punkt 17.2.

Statens ressurser kan også spille inn ved utformingen av ordningen. Hensynet til fellesskapets midler kan lede til et overordnet mål om at ordningen skal dekke erstatningen til de mest alvorlige skadene. Staten skal vurdere hvilke tiltak som det er mest nødvendig å bruke fellesskapets midler på. Utgangspunktet er at skadevolder selv står økonomisk ansvarlig for sine handlinger. Staten dekker normalt ikke skade som privatpersoner påfører andre. Det er mulig å sette en øvre grense for erstatningsutbetaling og en nedre terskel for hva staten skal dekke.

8.3.1 Rettferdig, rimelig og tillitsskapende

Utvalget ønsker en ordning som oppleves som rettferdig, rimelig og tillitsskapende av allmennheten. Det kan tenkes ulike innfallsvinkler for å oppnå dette.

I den ene enden av skalaen kan man se for seg en symbolordning. Hovedformålet med en symbolordning kan formuleres som en anerkjennelse og en utbetaling som skal symbolisere «et plaster på såret» fra statens side. Det kriminalpolitiske hensynet kommer inn ved at staten ved enkelte straffbare handlinger tar ansvar ved å utbetale en standardisert erstatning, for eksempel oppreisningserstatningsbeløpet, og på den måten anerkjenner det særlige ansvaret staten har for å forhindre disse straffbare handlingene. Det kan argumenteres for at en slik ordning stiller seg annerledes enn en løsning bygd på vanlige erstatningsrettslige regler fra alminnelig erstatningsrett. Man kan se for seg at voldsoffererstatningen utmåles etter standardiserte satser på grunnlag av hva man er utsatt for, i stedet for hvilket økonomisk behov den skadelidte har og hans krav mot skadevolder.

Et argument for å omgjøre voldsoffererstatningsordningen til en symbolordning kan være at man mener det er mer hensiktsmessig å bruke fellesskapets midler på annen type oppfølging av voldsofre enn utbetaling av erstatning. Et annet argument for en slik ordning kan være at saksbehandlingen vil kunne være meget enkel og effektiv slik at den voldsutsatte får en rask behandling av saken sin.

Utvalget mener imidlertid at hensynet til kompensasjon bør stå sentralt ved voldsoffererstatningsordningen. En symbolordning gir etter utvalgets syn en utilstrekkelig kompensasjon for voldsutsatte. Dersom voldsoffererstatningsordningen utformes som en symbolordning, må skadelidte dekke tapet på annen måte. En symbolordning vil derfor være en henstilling til private om å inngå egne forsikringsavtaler. Utvalget kommer nærmere tilbake til forholdet til forsikringsordninger, se punkt 8.3.2. Avgjørende i denne sammenheng er at utvalget vil fraråde at private personer må velge private løsninger. Dette kan slå særlig uheldig ut for de som er mest ressurssvake og trenger økonomisk støtte. En slik symbolordning vil ikke fremstå som rimelig, rettferdig og tillitsskapende for allmennheten. Det vil også kunne komme i konflikt med våre internasjonale forpliktelser om å ha en fungerende voldsoffererstatningsordning. All den tid utvalget har kommet til at man ikke bør utforme voldsoffererstatningsordningen som en symbolordning, har utvalget heller ikke særskilt vurdert om en slik ordning kan utformes i tråd med Norges internasjonale forpliktelser til en voldsoffererstatningsordning.

Videre kan det tenkes en ordning hvor skadelidtes behovfor erstatning står særlig sentralt ved erstatningsutmålingen. Det overordnede målet med ordningen kan for eksempel formuleres som at den skal dekke erstatning for de som har størst behov for økonomisk støtte. Synspunktet om at offentlig støtte skal ytes etter behov har hatt stor gjennomslagskraft ved utviklingen av den moderne velferdsstaten. Med dette utgangspunktet vil ordningen ha tydelige fellestrekk med ytelser etter folketrygden. Folketrygden bygger på en tanke om at alle, uavhengig av årsak, skal få dekket sitt behov. Ved skade som følge av en straffbar handling, dekker folketrygden imidlertid ikke ethvert økonomisk tap, og den fungerer ikke som en erstatningsordning. Man kan se for seg en ordning hvor koblingen til en straffbar voldshandling ikke er avgjørende, men hvor kompensasjonen utmåles utelukkende ut fra den skadelidtes behov. Etter utvalgets syn vil en slik ordning fremstå som en forlengelse av folketrygden, og det kan spørres om man i så fall heller bør bygge ut de generelle offentlige trygde- og støtteordningene fremfor å videreføre en særskilt voldsoffererstatningsordning.

En ordning frikoblet fra alminnelig erstatningsrett kan gi urimelige resultater. Det ville for eksempel være uheldig om oppreisningsnivået utviklet seg vesentlig annerledes i domstolen enn hos voldsoffererstatningsmyndighetene. Utvalget er enig i synspunktene som fremgår av forarbeidene om at det er en viktig statlig oppgave å søke å forhindre kriminalitet.1 En forlengelse av dette resonnementet har den følge at der staten ikke lykkes med denne oppgaven, bør staten sørge for at den som rammes av kriminalitet holdes økonomisk skadesløs. Det ville etter utvalgets syn imidlertid føre for langt om staten på grunnlag av kriminalpolitiske hensyn skulle ta et generelt økonomisk ansvar for alle straffbare erstatningsberettigede handlinger. Utvalget støtter derfor forutsetningen i forarbeidene om at ordningen bør begrenses til å omfatte enkelte straffbare handlinger. Voldshandlinger har blitt ansett å være i en særstilling i så måte. Voldsforbrytelser representerer en direkte trussel mot folks liv og helse og krenker dermed de mest fundamentale rettsgodene i vårt samfunn.2 Hvordan fornærmede opplever å bli utsatt for straffbare handlinger kan variere, og det kan være vanskelig å angi en grense for hvilke straffbare handlinger staten bør ha et særlig økonomisk ansvar for.

Selv om det er vanskelig å angi en grense, mener utvalget at straffbare handlinger som retter seg mot liv og helse objektivt sett er særlig krenkende, og at grensen bør trekkes ved slike handlinger. Nøyaktig hvor grensen bør gå, er et eget spørsmål som vil behandles under punkt 10.3. om voldsoffererstatningsordningens saklige virkeområde.

Kriminalpolitiske- og sosialpolitiske hensyn henger i voldsoffererstatningssammenheng tett sammen, og begge hensyn er etter utvalgets syn relevante. Utvalget kan ikke se at det har en verdi i seg selv å plassere ordningen i en strengt avgrenset kategori. Som ved de fleste offentlige ordninger og de fleste andre regelverk, er det et samspill av ulike hensyn som ligger til grunn for utformingen. Ulike hensyn vil også kunne virke inn på ulike sider av et regelverk for å komme frem til et rimelig resultat. Hensynet til hva det er mest hensiktsmessig å bruke fellesskapets midler på, vil derfor også kunne virke styrende på vektingen av hensynene, eller i seg selv sette begrensninger. Etter utvalgets syn, vil spørsmålet knyttet til utvikling av voldsoffererstatningsordningen i mange tilfeller være: Hva er det rimelig at staten dekker i dette tilfellet?

8.3.2 Særlig om ordningens subsidiære karakter og forholdet til forsikringsordninger

Utvalget er i mandatets punkt 4 nr. 2 bedt om å «særskilt vurdere om det er forhold som bør falle utenfor loven fordi skadelidte har eller burde ha sikret seg gjennom tilgjengelige forsikringsordninger, for eksempel reiseforsikring og yrkesskadeforsikring».

Voldsoffererstatningsordningen er i dag subsidiær, jf. voldsoffererstatningsloven § 9 og punkt 4.8.7. Det betyr at utbetaling fra gjerningsperson, forsikringsselskap eller andre offentlige ytelser trekkes fra voldsoffererstatningen.

Når det gjelder hvordan voldsoffererstatningsordningens subsidiære karakter praktiseres som en utmålingsregel, vil utvalget se nærmere på dette i punkt 17.8. Utvalget vil i det følgende knytte noen bemerkninger til det prinsipielle spørsmålet om en eventuell innføring av forsikringsplikt.

Sverige har, i likhet med den norske ordningen, en regel om at brottsofferordningen er subsidiær andre dekningsmuligheter. En forskjell er imidlertid at Brottsoffermyndigheten avkorter skadelidtes erstatning i tilfeller hvor den skadelidte ville hatt alternativ dekningsadgang gjennom en forsikringsavtale, men hvor skadelidte ikke har tegnet slik forsikring, jf. brottskadelagen § 11. Dette gjelder riktignok kun skade på eiendom, hvor det forutsettes at alle skadelidte har tegnet eiendomsforsikring, eks. villaforsikring.3

Utvalget påpeker at den norske voldsoffererstatningsordningen i svært liten utstrekning erstatter skade på eiendom. Dette skyldes at voldsoffererstatningsloven § 8, som gjelder dekning ved tingsskade, praktiseres strengt. Det er derfor lite hensiktsmessig å innføre en tilsvarende regel som brottsskadelagen § 11. På denne bakgrunn anses det å være marginale forskjeller mellom den svenske og den norske voldsoffererstatningsordningen hva gjelder adgangen for å få dekket tingsskade. Det som er formulert som en forsikringsplikt for denne type skader i den ene ordningen, faller i den andre ordningen uttrykkelig utenfor ordningen.

For andre typer skader enn eiendomsskader, fastslår brottskadelagen § 10 at erstatning skal avkortes mot annen erstatning som skadelidte har rett til. Denne bestemmelsen synes å være likt utformet som voldsoffererstatningsloven § 9. Selv om bestemmelsene er formulert forholdsvis likt, er det forskjeller i hvordan myndighetene praktiserer bestemmelsen. I begge land fremgår det av søknadsskjema for voldsoffererstatning at skadelidte skal krysse av for eventuelle reiseforsikringer. Mens voldsoffererstatningsmyndighetene i Norge ikke foretar kontroll av hvilke forsikringer skadelidte kan ha, med mindre det opplyses om dette, kontakter svenske myndigheter de største forsikringsselskapene i landet for å undersøke om vedkommende har forsikringer der.

Årsaken til at svenske myndigheter har en strengere kontroll med voldsutsattes personlige forsikringsordninger, kan dels skyldes at tanken om voldsoffererstatningsordningens subsidiaritet står sterkere i Sverige. Det kan også skyldes at forsikringer i Sverige i større grad enn i Norge dekker tap som følge av vold og seksuelle overgrep. Blant forsikringer i Norge som vil kunne dekke tap i forbindelse med personskader som følge av straffbare voldshandlinger, er ulykkesforsikring og reiseforsikring de mest vanlige. I Sverige finnes en såkalt hämforsikring, som også dekker personskade etter vold og seksuelle overgrep. Ekvivalenten i norske forsikringsordninger, er innboforsikring. En slik forsikring dekker som hovedregel ikke personskader.

8.3.3 Utvalgets syn på forsikringsplikt

Det å innføre en alminnelig forsikringsplikt vil etter utvalgets syn kunne slå svært uheldig ut særlig for personer som er økonomisk svakstilte og som i liten grad vil ha økonomisk mulighet til å kjøpe forsikringer. Utvalget går derfor ikke inn for en generell regel om å gjøre fradrag for all forsikringer som den skadelidte kunne ha tegnet.

Utvalget har imidlertid kommet til motsatt resultat i ett tilfelle, der utvalget finner det forsvarlig at personer som ikke har tegnet forsikring, heller ikke får tapet dekket av voldsoffererstatningsordningen. For personskader som følge av straffbare handlinger i utlandet, mener utvalget det ikke skal gis voldsoffererstatning for tap som normalt dekkes gjennom en alminnelig reiseforsikring. Årsaken bak en slik regel er dels at behandlingsutgifter ved sykdom og skade i Norge i stor utstrekning dekkes av det offentlige, men at dette ikke gjelder på samme måte for behandlingsutgifter i utlandet. Derfor er det også svært vanlig å tegne en reiseforsikring før man reiser utenlands. Se en utvidet begrunnelse for dette i punkt 11.5.2.

Dersom man ønsker å vurdere en alminnelig forsikringsplikt, bør dette vurderes i en egen utredning. At utvalget går imot en alminnelig forsikringsplikt betyr imidlertid ikke at personer som faktisk har forsikring som dekker tapet, bør få dekning av voldsoffererstatningsordningen. Før voldsoffererstatning utbetales skal det undersøkes om skadelidte har fått dekning gjennom en annen ordning. Det er etter utvalgets syn gode grunner for at voldsoffererstatningsmyndighetene bør ha bedre tilgang til og oversikt over skadelidtes forsikringsdekning før det utbetales et erstatningsbeløp. Her er det mulig å se hen til Sverige som har en bedre ordning for å ha en samlet oversikt over forsikringer. Hvordan dette rent praktisk skal ordnes er ikke en del av utvalgets mandat. Utvalget går derfor ikke videre inn på dette her. Utvalget vil oppfordre departementet å utrede mulighetene for en slik løsning.

9 Begrepsbruk og behov for ny lov

9.1 Innledning

Mandatet inviterer utvalget til å fremlegge forslag til en ny lov som avløser voldsoffererstatningsloven 2001. Det presiseres samtidig at utvalget selv kan vurdere i hvor stor grad det ønsker å bygge på gjeldende lov. Utvalget oppfatter mandatet slik at utvalget står fritt til å presentere forslag i form av ny lov eller endringer i gjeldende lov.

9.2 Utvalgets betraktninger

9.2.1 Behovet for en ny lov

Utvalget påpeker at det i utgangspunktet er enig i grunnprinsippene som den eksisterende ordningen bygger på. Det vil derfor ikke være tale om å foreslå en helt ny ordning. Utvalget ser imidlertid flere forbedringspunkter ved utformingen av dagens lovgivning. For det første skaper systemet med en voldsoffererstatningsforskrift og en voldsoffererstatningslov med flere endringslover uklarheter. Det kan for eksempel være utfordrende å fastslå hvilke regler som gjelder for en konkret sak. For det andre oppleves lovens system utilgjengelig for brukerne. For det tredje er det behov for å tydeliggjøre sammenhengen mellom alminnelig erstatningsrett og voldsoffererstatning. Alle disse hensynene søkes ivaretatt i utvalgets forslag, som vil bli presentert i det følgende, hvor utvalget foreslår en ny lov om voldsskadeerstatning.

9.2.2 Ordningens navn

Utvalget har blitt oppfordret til å vurdere om ordningen bør bytte navn. Bakgrunnen for oppfordringen er at dagens navn kan virke stigmatiserende for noen av de som er utsatt for kriminalitet, men som ikke ønsker å bli betegnet som et voldsoffer. Utvalget har forståelse og respekt for at noen opplever bruken av offer-begrepet i voldsoffererstatningsordningen som stigmatiserende og støtende. Hensynet til brukerne av ordningen og hvilket inntrykk terminologien i ordningen gir, skal ikke undervurderes. Likevel bør man være forsiktig med å endre et navn på en ordning som er godt etablert i befolkningen. Det er imidlertid et åpent spørsmål hvor godt kjent voldsoffererstatningsordningen er. Ordningen er kjent under navnet «voldsoffererstatningsordningen». Tall fra Statistisk sentralbyrå og KFV tyder imidlertid på et betydelig underforbruk av ordningen.4 Dette trekker i retning av at ordningen ikke er godt nok kjent. Som følge av underforbruk er det grunn til å arbeide for å gjøre ordningen bedre kjent – både i politiet, i forvaltningen for øvrig, og blant aktuelle skadelidte.

Det kan tenkes at et navnebytte vil kunne bidra til forvirring rundt hva ordningen er, og om det fortsatt er den samme ordningen som en del allerede er kjent med. Det kan imidlertid også tenkes at et nytt navn kan gi et bedre uttrykk for hva ordningen dekker, som igjen bidrar til at flere blir oppmerksom på ordningen. I tillegg kan et navn som ikke inneholder ordet «offer», gjøre terskelen lavere for voldsutsatte for å kreve erstattet sitt tap etter en voldshendelse. Utvalget har vurdert ulike alternativer, og falt ned på at loven bør bytte navn til «voldsskadeerstatningsloven». Navnet beskriver på en klar måte hva ordningen er ment å erstatte, nemlig voldsskade. I tillegg ligger det nye navnet nærmere skadeserstatningsloven, slik at koblingen mellom disse to regelsettene blir enda tydeligere.

10 Ordningens saklige virkeområde

10.1 Innledning

Utvalget er i mandatet punkt 4 nr. 1 bedt om å vurdere lovens saklige virkeområde. Spørsmålet er om dagens ordning utelater sakstilfeller som bør omfattes, og omvendt. Det fremgår videre at spørsmålet om saklig virkeområde «må sees i lys av at ordningen først og fremst bør omfatte alvorlig kriminalitet».

Utvalget oppfatter uttalelsene i mandatet slik at departementet ønsker en ordning med et noe snevrere nedslagsfelt enn hva som er tilfellet i dag. Utvalget oppfatter imidlertid ikke at mandatet gir en bindende føring på dette punktet. Utvalget har for øvrig sett særskilt på begrepet «alvorlig kriminalitet», og knyttet det til vurderingen av saklig virkeområde.

Voldsoffererstatningsloven § 1 regulerer ordningens saklige virkeområde. Av bestemmelsens første ledd første punktum følger det at voldsoffererstatning tilkjennes den som har lidd «personskade» som følge av en «straffbar handling» som «krenker livet, helsen og friheten». Utvalget vil i de neste punktene se nærmere på disse tre ulike vilkårene som til sammen setter rammene for hvilke skadetilfeller som gir rett på voldsoffererstatning.

10.2 «Personskade»

Det er et vilkår etter voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum at søker har fått en «personskade». Dette er også grunnkravet i alminnelig erstatningsrett, jf. skadeserstatningsloven § 3-1. Som nevnt i punkt 4.2 omfatter «personskade» både fysiske og psykiske skader, forbigående og varige skader, samt senskader.5 Når det gjelder forståelsen av skadebegrepet, samsvarer voldsoffererstatningsloven med alminnelig erstatningsrett.

Spørsmålet om vilkåret «personskade» er oppfylt, vil for det første være et spørsmål om personskaden kan bevises. For det andre vil det være et spørsmål om årsakssammenhengen med voldshendelsen er tilstrekkelig bevist. Utvalget omtaler for øvrig den nedre grense for begrepet personskade i punkt 10.2.3.

Beviskravet for å sannsynliggjøre at personskaden er en følge av voldshandlingen er alminnelig sannsynlighetsovervekt.6 Det er den skadelidte som har bevisbyrden for den skaden han påstår å ha blitt påført.

Som nevnt ovenfor er grunnkravet i alminnelig erstatningsrett at det må foreligge personskade, jf. skadeserstatningsloven § 3-1. Som hovedregel vil skaden måtte dokumenteres ved objektive funn, oftest i form av helseerklæring fra lege eller annen spesialisert sakkyndig.7 Alminnelig erstatningsrett åpner imidlertid for erstatning uten krav til personskade for visse type handlinger, jf. skadeserstatningsloven § 3-3.

Det er en lav terskel for å konstatere at vilkåret om personskade er oppfylt. Et eksempel er Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2014-1996. Saken gjaldt ei jente som ved en anledning hadde fått en ørefik og et spark i rumpa av far. Ved en annen anledning ble hun dratt opp av sofaen etter armene og ble sparket i rumpa. Søker hevdet å ha fått varige ryggsmerter samt psykisk skade som følge av voldsbruken. Det var ikke fremlagt medisinsk dokumentasjon i saken. Nemnda fant at forholdene kunne subsumeres under straffeloven 1902 § 228 første ledd og barneloven § 30, og henviste samtidig til Rt-2014-702 hvor det fremgår at det i dag gjelder et generelt og ubetinget forbud mot å anvende vold i oppdragelsesøyemed. Nemnda uttalte at «det kan presumeres at søker som følge av den vold hun ble utsatt for av far vil kunne få psykiske skader.» Nemnda anså på denne bakgrunn at vilkårene i voldsoffererstatningsloven § 1 var oppfylt, også vilkåret om personskade.

Et eksempel hvor kravet til personskade ble avgjørende er Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2014-1437. Saken gjaldt en søker som hadde kommet i konflikt med husverten, og som anførte å ha blitt utsatt for vold i form av verbal trakassering samt kastet ut av boligen og i den forbindelse dratt ut med fysisk makt. Som følge av hendelsen mente søker å ha blitt påført psykisk skade. Søkers skader var ikke dokumentert. Nemnda konkluderte med at søker ikke var utsatt for vold som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1, og begrunnet samtidig avslaget med at det ikke var dokumentert personskade.

Et annet eksempel hvor manglende dokumentasjon for personskade ble avgjørende er Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2012-2150. Saken gjaldt en kvinne som ble utsatt for en uønsket seksuell handling på et utested av en beruset bargjest. Kvinnen forklarte i anmeldelsen at hun ble befølt oppover låret og under trusekanten av en person som satte seg ved siden av henne på utestedet, og at søkers samboer grep inn og dyttet vedkommende til siden. Kvinnen oppga å ha fått psykiske skader som følge av hendelsen. Nemnda uttrykte forståelse for at hun hadde opplevd hendelsen som skremmende og krenkende, men konkluderte likevel med at forholdet ikke var en integritetskrenkelse av tilstrekkelig alvorlig karakter til å omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1. Nemnda la i tillegg vekt på at søker ikke hadde en dokumentert personskade.

I vedtak ENV-2013-3458 la SRF til grunn at søker var blitt utsatt for vold, på bakgrunn av at forholdet ble avgjort ved påtaleunnlatelse for overtredelse av strl. 1902 § 228 første ledd (legemsfornærmelse). SRF avslo søknaden om voldsoffererstatning fordi det ikke var sannsynliggjort at søker hadde fått en personskade som følge av de straffbare handlingene som fremgikk av påtaleunnlatelsen. Vi ser av dette at ikke alle straffbare voldshandlinger oppfyller kravet til personskade.

Det fremstår for utvalget som om kravet til personskade i voldsoffererstatningsloven § 1 kun unntaksvis blir anvendt som avslagsgrunn alene, men at manglende dokumentasjon inntrer både som en subsidiær avslagsgrunn og som et tungtveiende moment ved vurderingen av om en handling har vært tilstrekkelig integritetskrenkende. Se punkt 10.3.8 for nærmere redegjørelse for hvilke integritetskrenkende handlinger som omfattes av ordningen.

Erstatningsnemnda har også gitt manglende dokumentasjon for personskade avgjørende betydning ved rimelighetsvurderingen i § 6. Nemndas vedtak ENV-2003-254 omhandlet en person som var utsatt for legemsfornærmelser og trusler. Gjerningspersonen ble dømt for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd mot søker, herunder ved ett tilfelle å ha spyttet henne i ansiktet, ved en annen gang å ha sparket henne flere ganger på leggen, og videre for å ha slått henne i ansiktet. Nemnda la til grunn at vilkåret om personskade var oppfylt, med følgende begrunnelse:

«Ved tolkningen av begrepet «personskade» i voldsoffererstatningsloven og forskriften er det naturlig å se hen til tolkningen av begrepet i alminnelig erstatningsrett. Etter skadeserstatningsloven § 3-3, jf. § 3-1, skal en krenkelse som rammes av bl.a. straffeloven § 228 regnes som en personskade i henhold til skadeserstatningsloven. Nemnda finner det naturlig i utgangspunktet å legge det samme innholdet i begrepet «personskade» i voldsoffererstatningsloven § 1 og forskriften § 1. Skadevolder er dømt for overtredelse av straffeloven § 228, og søker anses derfor å ha blitt påført en «personskade» som kan danne grunnlag for voldsoffererstatning.»

Ved utmåling av oppreisningen viste nemnda til at det var fremlagt legeerklæring som viste lett bløtdelshevelse foran høye øye, men at det utover dette ikke var dokumentert at søker var påført verken fysisk eller psykisk skade som følge av legemsfornærmelsen. Nemnda konkluderte etter en helhetsvurdering med at det ikke var rimelig å tilkjenne oppreisning etter voldsoffererstatningsloven § 6.

Når voldsoffererstatningsmyndighetenes stiller krav til medisinsk dokumentasjon i saker som gjelder mindre legemskrenkelser og saker som ligger langt tilbake i tid, synes dette å ha sammenheng med at det foreligger få andre bevismomenter i disse sakene. Eksempelet over viser til at visse type krenkelser ikke krever dokumentasjon. Utvalget vil komme tilbake til presumsjon for skade i punkt 10.2.2. Den medisinske dokumentasjonen blir derfor viktig for å ta stilling til om beviskravet i voldsoffererstatningsloven § 1 er oppfylt.

10.2.1 Personskadebegrepets avgrensning

Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2013-2600 illustrerer hva voldsoffererstatningsmyndighetene anser å være nedre grense for begrepet «personskade». Saken gjaldt en søker som ble tatt hardt og uforvarende i overarmen av sin daværende samboer. Som følge av dette ble hun påført et «mindre sår og formodentlig en midlertidig hevelse (kul) i bakhodet». Nemnda tok ikke uttrykkelig stilling til om skadefølgen var tilstrekkelig alvorlig til å anses som «personskade» etter voldsoffererstatningsloven § 1, da søkeren allerede var tilkjent kr. 10 000 i oppreisning av KFV, og klagen gjaldt dekning av behandlingsutgifter. Ved å opprettholde KFVs vedtak, ga nemnda her implisitt uttrykk for at et mindre sår og en kul i bakhodet var tilstrekkelig til å oppfylle personskadevilkåret.

Et eksempel på en skadefølge som ikke oppfyller kravet til personskade, er nemndas vedtak ENV-2011-843. Saken gjaldt en søker som mente seg utsatt for legemsfornærmelse ved at hårpleieproduktet hennes ble tilsatt hårfjerningskrem. Etter at hun hadde påført produktet, kjente hun en etsende smerte i hodebunnen og lukten av brent hår. Da hun vasket håret falt det store hårlokker av. Etter hendelsen var søker øm og hadde utslett i hodebunnen, samt hadde mistet noe hår. Nemnda uttrykte forståelse for at søker opplevde hendelsen som krenkende, men anså at handlingens objektive grovhet fremsto som så liten at den falt utenfor voldsoffererstatningsordningen. Videre fremsto skadeomfanget som begrenset.

Eksemplene ovenfor, viser at terskelen for hva som anses som en personskade, er relativt lav. Se også punktet nedenfor i punkt 10.2.2. Utvalget mener den nedre grense bør trekkes slik det gjøres i dag.

10.2.2 Presumsjon for personskade og forholdet til skadeserstatningsloven § 3-3

Voldsoffererstatningsmyndighetene konstaterer i en rekke tilfeller at vilkåret er oppfylt uten at personskade er dokumentert. Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2012-1157 gjaldt en jente på ti år som ble utsatt for seksuelle overgrep fra faren til ei venninne. Overgrepene hadde bestått i innføring av penis i jentas munn i forbindelse med det skadevolder hevdet var en lek. Straffesaken mot gjerningspersonen ble henlagt etter bevisets stilling. Ved oppreisningsutmålingen uttalte nemnda: «Det er ikke fremlagt dokumentasjon hva gjelder skadevirkninger som følge av overgrepene. Nemnda viser imidlertid til at den generelle skaderisiko ved seksuelle overgrep mot barn er vel kjent, jf. Eidsivating lagmannsretts dom LE-2007-162865». Utvalget ser her at nemnda gjennom å henvise til den generelle skaderisikoen presumerer at det foreligger en skade.

Erstatningsnemnda for voldsofre har trukket ovennevnte lagmannsrettsavgjørelse til inntekt for å presumere personskade etter overgrep mot barn i seks saker (ENV-2012-1818, ENV-2012-1819, ENV-2012-3021, ENV-2013-60, ENV-2013-1409, ENV-2013-2405). Felles for alle sakene er imidlertid at presumsjonen for at søkerne er påført personskade nevnes i forbindelse med oppreisningsutmålingen, hvor «de konsekvenser handlingen har fått for søkeren» er et vesentlig moment.

Etter utvalgets oppfatning er det rimelig å videreføre prinsippet om at personskadevilkåret anses oppfylt i tilfeller som omhandler overgrep mot barn, hvor den generelle skaderisiko er velkjent. Utvalget mener det samme må gjelde for fysiske overgrep mot barn.

10.2.3 Personskadebegrepet og skadeserstatningsloven § 3-3

Skadeserstatningsloven gir rett til erstatning for personskade etter § 3-1, menerstatning etter § 3-2 og oppreisning etter § 3-5 for krenking eller mislig atferd på bakgrunn av overtredelser av en rekke straffebestemmelser som har det til felles at skadefølgene ofte vil være av psykisk og sosial art, i tillegg til fysiske skader.8 Blant overtredelsene som er omfattet, er kroppskrenkelse etter § 271, seksualforbrytelser etter §§ 291 (voldtekt) og § 294 (grovt uaktsom voldtekt), § 295 (misbruk av overmaktsforhold), § 296 (seksuell omgang med innsatte), § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år), og § 304 (seksuell handling med barn under 16 år). I tillegg omfattes enkelte bestemmelser som verner personlig frihet og fred i straffelovens kapittel 24. Under sistnevnte kategori omfattes blant annet straffbar tvang etter § 251, menneskehandel etter § 257 og trusler etter § 263. Disse forbrytelsene er alle plassert i ett av følgende av straffelovens kapitler; kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred, kapittel 25 om vern mot voldslovbrudd og kapittel 26 om vern mot seksuallovbrudd. I tillegg gir skadeserstatningsloven § 3-3 rett til erstatning for ran og utpressing etter henholdsvis straffeloven §§ 327 og 330, som er plassert i straffelovens kapittel 27 om vinningslovbrudd, men som begge har et element av vold eller tvang i seg.

Skadeserstatningsloven § 3-3 gir også rett til oppreisning for uriktig anklage etter straffeloven § 222, fra straffelovens kapittel om uriktig forklaring og anklage. Dette er handlinger av en annen karakter enn de øvrige handlingene som omfattes av § 3-3. Uriktig anklage er av voldsoffererstatningsmyndighetene ikke ansett som omfattet av voldsoffererstatningsordningen.9

De nevnte overtredelser er forbrytelser som i mange tilfeller medfører personskade av psykisk art. Det er imidlertid ikke krav til personskade for å være berettiget erstatning eller oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-3. Voldsoffererstatningsloven inneholder ingen tilsvarende bestemmelse. Voldsoffererstatningsloven § 1 oppstiller derimot et uttrykkelig vilkår om at det må foreligge personskade. Det kan dermed tenkes tilfeller hvor voldsofre er berettiget erstatning etter alminnelig erstatningsrett, men ikke oppfyller vilkårene for voldsoffererstatning. Utvalget vil se nærmere på hvordan Erstatningsnemnda for voldsofre har praktisert kravet til personskade i tilfeller hvor skadeserstatningsloven § 3-3 har blitt oppgitt som grunnlag for erstatning.

Utvalget vil først trekke frem vedtak ENV-2003-254. Nemnda uttalte her at «Skadevolder er dømt for overtredelse av straffeloven § 228, og søker anses derfor å ha blitt påført en «personskade» som kan danne grunnlag for voldsoffererstatning.»

Et annet eksempel på at overtredelser omfattet av skadeserstatningsloven § 3-3 anses å oppfylle voldsoffererstatningslovens vilkår om personskade, uten at personskaden er uttrykkelig dokumentert, er Erstatningsnemndas vedtak ENV-2015-299. Saken gjaldt en kvinne som opplevde at en ukjent person trengte seg inn i gangen i bygningen hvor hun bodde da hun var i ferd med å lukke døren. Gjerningspersonen tok deretter tak i henne, dro henne til seg, holdt rundt henne og sa «kyss meg». Kvinnen klarte imidlertid å vri på hodet, slik at han ikke fikk kysset henne. Kvinnen skrek samtidig høyt, og gjerningspersonen forlot stedet. Tingretten dømte gjerningspersonen for forsøk på seksuell handling etter straffeloven (1902) § 200 første ledd, jf. § 49 og tvang etter § 222. Retten la til grunn at handlingen hadde virket skremmende på søkeren. Selv om hun ikke hadde hatt noen form for medisinsk oppfølging, la retten til grunn noe redusert livskvalitet, i alle fall midlertidig. Retten tilkjente kr. 10 000 i oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. 3-3. Nemnda uttalte at «handlingen ligger i nedre sjikt for hva det kan tilkjennes voldsoffererstatning for», men fant at handlingen var omfattet av voldsoffererstatningsloven § 1. Nemnda vektla rettens avgjørelse, og la til grunn tingrettens utmåling. Nemnda har ikke kommentert vilkåret om personskade, men utvalget legger til grunn at nemnda har ansett dette for oppfylt uten ytterligere undersøkelser.

I de ovennevnte sakene kan det se ut som at der lovovertredelser omfattes av skadeserstatningsloven § 3-3, er det ikke nødvendig å dokumentere fysisk eller psykisk personskade for at vilkåret om «personskade» i voldsoffererstatningsloven § 1 anses oppfylt. Dersom man forfølger denne måten å tenke på, er det tilstrekkelig at lovovertredelsen er omfattet av skadeserstatningsloven § 3-3. For utvalget fremstår det som uklart om erstatningsnemndas praksis er konsekvent på dette området.

Av eksemplene gitt ovenfor, ser vi at det som regel allerede foreligger en dom når det henvises til skadeserstatningsloven § 3-3. Dette gjør det forståelig at nemnda tar lettere på den konkrete vurderingen (presumerer personskade). Slik utvalget ser det, kan situasjonen være den samme også hvor det ikke foreligger en dom. Utvalget anser at det er gode grunner for å gjøre unntak fra kravet til dokumentert personskade etter voldsoffererstatningsloven § 1 for forhold som omfattes av skadeserstatningsloven. § 3-3. Dette kan være med på å tydeliggjøre tilknytningen mellom alminnelig erstatningsrett og voldsoffererstatningsordningen, og gi økt forutberegnelighet for voldsutsatte. Dersom skadelidte ikke behøver fremlegge dokumentasjon for personskaden for å bli tilkjent erstatning ved dom, mener utvalget det er unødvendig å kreve dokumentasjon for personskaden for å få erstatning utbetalt fra staten. En slik ordning vil forenkle saksbehandlingen, da voldsoffererstatningsmyndighetene kan utbetale erstatningen i henhold til dom, uten å foreta en konkret vurdering om personskade er dokumentert. De fleste tilfellene som omfattes av skadeserstatningsloven § 3-3 er tilfeller som etter utvalgets skjønn bør falle inn under voldsoffererstatningsordningen. Utvalget vil i 10.2.4 redegjøre for i hvilke tilfeller det bør kreves dokumentasjon for personskade.

10.2.4 Utvalgets anbefaling: Dokumentert personskade eller krenkelser etter skl. § 3.3

Utvalget mener det er en forutsetning for en velfungerende voldsoffererstatningsordning at regelverket er klart, og ikke gir rom for tvil eller åpner for forskjellsbehandling av lignende tilfeller. På denne bakgrunn foreslår utvalget at det oppstilles to alternativer for å oppfylle kravet om personskade i § 1.

For det første vil det være tilstrekkelig at personskade er dokumentert. Når det gjelder grensene for personskade, mener utvalget at den nedre grense for voldsoffererstatningsordningen bør avgrenses slik som i dag, jf. punkt 10.2.1.

For det andre mener utvalget at enkelte alvorlige straffbare handlinger er av en slik karakter at det som hovedregel ikke bør gjelde noe krav om dokumentasjon av personskade, for eksempel vold og seksuelle overgrep mot barn. Utvalget har sett hen til skadeserstatningsloven § 3-3, som oppstiller en rekke straffbare handlinger som har det til felles at de som regel avstedkommer psykisk skade.

På denne bakgrunn mener utvalget at personskadevilkåret i voldsoffererstatningsloven § 1 kan formuleres slik:

Den som er påført personskade eller er utsatt for krenking eller mislig atferd som nevnt i skl. § 3-3, har rett til voldsoffererstatning fra staten etter reglene i loven her.

Utvalget mener imidlertid det vil føre for vidt om alle handlinger som nevnes her skal gi grunnlag for voldsoffererstatning, som nevnt i punkt 10.2.3. Avgjørende må være hvorvidt straffebestemmelsen gir vern mot handlinger med preg av vold, samt alvorlighetsgrad. Utvalget vil i det følgende gi en uttømmende liste over hvilke straffbare handlinger nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3 som kan gi rett til voldsoffererstatning uten dokumentert personskade, samt hvilke handlinger som bør falle utenfor. Utvalget gjør oppmerksom på at den nye straffeloven har skilt ut grove overtredelser i egne bestemmelser. Voldtekt rammes av straffeloven § 291, mens grov voldtekt faller inn under § 293. I tråd med straffelovens henvisningsteknikk, har lovgiver i skadeserstatningsloven § 3-3 kun henvist til grunndeliktet, som i eksempelet over er straffeloven § 291. Også de grove overtredelsene er omfattet av § 3-3, som blant annet grov voldtekt.

Straffbare handlinger som bør omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1, og hvor det dermed ikke bør kreves dokumentasjon for personskade:

• § 251 Tvang

• § 254 Frihetsberøvelse

• § 257 Menneskehandel

• § 259 Slaveri

• § 263 Trusler

• § 266 Hensynsløs atferd

• § 271 Kroppskrenkelse

• § 282 Mishandling i nære relasjoner

• § 291 Voldtekt

• § 294 Grovt uaktsom voldtekt

• § 295 Seksuell omgang ved overmaktsforhold

• § 296 Seksuell omgang med innsatte

• § 299 Voldtekt av barn under 14 år

• § 302 Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år

• § 304 Seksuell handling med barn under 16 år

• § 312 Incest

• § 313 Søskenincest

• § 314 Seksuell omgang med andre nærstående

• § 327 Ran

• § 330 Utpressing

• § 253 Tvangsekteskap

Straffbare handlinger som bør falle utenfor:

• § 222 Uriktig anklage

• § 268 første ledd Uberettiget adgang

• § 262 Brudd på ekteskapsloven

10.3 «Straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten»

10.3.1 Nærmere om gjeldende rett

Ordlyden i voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd ble i 2008 endret fra «forsettlig legemskrenking eller annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang» til «straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten». Bakgrunnen for endringen var usikkerhet om bestemmelsens rekkevidde, og at det kunne reises spørsmål om ikke flere typer straffbare handlinger burde omfattes av ordningen.10 Departementet påpekte i et høringsnotat 8. april 2005 at den nye ordlyden var i bedre samsvar med strafferettslig terminologi, jf. blant annet straffeloven 1902 § 39 og straffeprosessloven § 130 bokstav a. Det ble i tillegg fremholdt at endringen ville medføre en viss liberalisering med hensyn til hvilke straffbare handlinger som kan gi grunnlag for voldsoffererstatning. Departementet viste særlig til tre typer straffbare handlinger som burde omfattes av ordningen; trusler og tvang, mishandling i nære relasjoner og menneskehandel. Gjennomgangen var imidlertid ikke uttømmende, og departementet presiserte at også handlinger som innebar brudd på andre straffebestemmelser kunne omfattes av den nye ordlyden.

De fleste høringsinstansene var positive til endringsforslaget. Voldsoffererstatningsmyndighetene ga imidlertid uttrykk for en viss skepsis. Erstatningsnemnda for voldsofre (flertallet), Justissekretariatet og KFV ga uttrykk for at den nye ordlyden ville bli for vidtfavnende. KFV uttalte blant annet at den nye ordlyden ville omfatte handlinger utover de retningslinjer ordningens begrunnelse oppstilte.

Departementet la til grunn at den nye ordlyden var godt forankret i ordningens formål og begrunnelse. Departementet uttalte videre at endringen innebar en «autorativ rettskildemessig forankring av at flere typer straffbare handlinger enn i dag skal kunne åpne for voldsoffererstatning fra staten. Det vil representere et viktig bidrag fra lovgiver til ytterligere styrking av voldsofrenes stilling»11. Etter departementets syn ville en uttømmende oversikt over straffbare handlinger innebære en for rigid ordning med fare for urimelige avgjørelser i enkelttilfeller. En nærmere grenseoppgang av bestemmelsens rekkevidde ble derfor overlatt til praksis.

10.3.2 «Straffbar handling»

I tillegg til at det må foreligge en personskade, inneholder voldsoffererstatningsloven § 1 et vilkår om at handlingen som ligger til grunn for kravet om voldsoffererstatning må være straffbar. Som nevnt i punkt 4.2, er straffbarhetsvilkåret forankret i ordningens kriminalpolitiske begrunnelse. Både de subjektive og objektive straffbarhetsvilkårene må som utgangspunkt være oppfylt for at handlingen skal omfattes av ordningen. Dette innebærer at det må foreligge en straffebestemmelse som passer på handlingen. Videre kreves det at gjerningspersonen må ha utvist subjektiv skyld. For det tredje må det ikke foreligge en straffrihetsgrunn som nødrett eller nødverge. Dersom det foreligger overskridelse av nødverge som kan føre til straffritak etter straffeloven § 81 bokstav b nr. 2, kan det imidlertid likevel ytes voldsoffererstatning. For det fjerde kreves det at gjerningspersonen var over 15 år og tilregnelig.

Dersom vilkåret «straffbar» skulle blitt sløyfet, eventuelt byttet ut med for eksempel begrepet «rettsstridig», kan dette skape tvil rundt rammen for statens ansvar.12

Ved å beholde et krav om straffbar handling kan det i saker hvor gjerningspersonen er kjent, men ikke dømt for forholdet, reises spørsmål om de krav som følger av uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 annet ledd og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 annet ledd. Departementet foretok en grundig avveining av dette spørsmålet ved lovfestingen av ordningen i 2001. Departementet konkluderte med at en avgjørelse om at skadelidte er berettiget til erstatning fra staten som følge av visse straffbare handlinger, ikke vil krenke uskyldspresumsjonen. Forutsetningen er at vedtaket om utbetaling av erstatning er utformet og begrunnet slik at avgjørelsen ikke innebærer strafferettslig skyldkonstatering av gjerningspersonens handlinger.

10.3.3 «Krenker livet, helsen eller friheten»

I tillegg til at det må foreligge en personskade, og at handlingen som ligger til grunn for søknaden om voldsoffererstatning må være straffbar, stiller voldsoffererstatningsloven § 1 krav om at den straffbare handlingen «krenker livet, helsen eller friheten». I likhet med kravet om straffbar handling, har også avgrensningen til hendelser som krenker livet, helsen, og friheten en forankring i ordningens kriminalpolitiske begrunnelse. Staten ønsker å ta særlig ansvar for forbrytelser som representerer en direkte trussel mot de mest fundamentale rettsgoder. Før lovendringen i 2008 var kravet at handlingen bar preg av vold eller tvang. Ved lovendringen ble oppgaven med å definere grensene for bestemmelsens rekkevidde overlatt til forvaltningen. Departementet mente en uttømmende angivelse av hvilke straffbare handlinger som skulle omfattes ville medført en rigid ordning med fare for urimelige avgjørelser i enkelttilfeller.13 Utvalget vil nedenfor gjennomgå voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis for å se hvor forvaltningen har trukket grensene for bestemmelsen. Utvalget vil imidlertid først peke på enkelte særtrekk som synes å gå igjen ved forvaltningens praktisering av bestemmelsen.

Når voldsoffererstatningsmyndighetene har stått foran grensetilfeller som har gjort det nødvendig å klargjøre innholdet i uttrykket «krenker livet, helsen eller friheten» er det i flere tilfeller vist til ordningens intensjon. Vurderingstema har blitt formulert slik: «Har handlingen et slikt preg at det er naturlig å la den omfattes av de intensjoner som ligger til grunn for voldsoffererstatningsordningen». Eksempler på dette er ENV-2012-89, ENV-2012-1849, ENV-2013-1299 og ENV-2014-1724. I disse sakene viser nemnda til at det ikke lenger er et vilkår at den straffbare handlingen måtte ha preg av vold eller tvang, men viser til ordningens intensjon som et argument for at handlingen fremdeles måtte bære preg av vold.

I flere av sakene er det konkludert med at «personskaden mer har preg av å skyldes et uhell», til tross for at handlingene var utløst av grov uaktsomhet eller alminnelig uaktsomhet.14 Voldsoffererstatningsmyndighetene har i denne sammenheng vist til Henning Braths Voldsoffererstatningsloven med kommentarer fra 2010 hvor det er uttalt:

«det prinsipielle utgangspunkt for om en handling er av en slik karakter at den omfattes av første ledd første punktum, er hvorvidt den straffbare handlingen som danner grunnlaget for søknaden er av en slik karakter at den etter en alminnelig språklig forståelse omfattes av ordlyden i § 1 første ledd første setning. Det presiseres at det ikke i seg selv kan være avgjørende hvilke straffebud som er overtrådt»15.

Utvalget mener det vil gi økt forutberegnelighet og likebehandling dersom vurderingstemaet i større grad forankres i konkrete straffebestemmelser, fremfor tolkninger av ordningens intensjoner. Det kan for eksempel henvises til kapitler i straffeloven som omhandler forbrytelser voldsoffererstatningsordningen bør beskytte mot, eksempelvis kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred, kapittel 25 om voldslovbrudd og kapittel 26 om seksuallovbrudd, i tillegg til enkelte andre utvalgte bestemmelser. Utvalget stiller videre spørsmål ved praksisen om å omtale uaktsomme handlinger som hendelige uhell. Utvalget har ikke tatt stilling til om de enkelte handlingene som omtales som uhell, burde omfattes av ordningen, men mener prinsipielt at skadevoldende handlinger utløst av uaktsomhet etter en naturlig språklig forståelse ikke er uhell. Et eksempel på en sak der nemnda oppfattet hendelsen som et uhell, er ENV-2015-1496. I denne saken ble en person truffet i låret av et skudd under en militærøvelse. Nemnda fant at den skadevoldende handlingen falt utenfor det området som voldsoffererstatningsordningen var ment å dekke. Skaden måtte anses som et uhell, og var ikke utløst ved en handling som tilsa at det burde tilkjennes voldsoffererstatning.

10.3.4 Oversikt over voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis

Lovgiver har som nevnt overlatt den nærmere grensedragningen av voldsoffererstatningsordningens saklige virkeområde til forvaltningens praksis. I det videre følger en gjennomgang av Erstatningsnemnda for voldsofres praksis for å illustrere hvor grensen går. Dette er nødvendig for å kunne vurdere om det saklige virkeområdet bør endres.

Utvalget ser først nærmere på de typetilfeller som departementet omtalte i forbindelse med lovendringen i 2008; trusler og tvang, mishandling i nære relasjoner og menneskehandel. Deretter vil utvalget trekke frem enkelte avgjørelser som belyser grensen for det saklige virkeområde i andre tilfeller. I punkt 10.4 flg. følger en gjennomgang av praksis for øvrige deler av virkeområdet omfattet av voldsoffererstatningsloven § 1.

10.3.5 Trusler og tvang

10.3.5.1 Innledning

Trusler er regulert i straffeloven §§ 263 og 264. Sistnevnte bestemmelse omhandler grove tilfeller. Førstnevnte bestemmelse lyder:

«Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år».

Tvang reguleres i straffeloven §§ 251 og 252. Den førstnevnte bestemmelsens første ledd lyder slik:

«Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved straffbar eller annen urettmessig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe».

At straffbar tvang kan utløse krav på voldsoffererstatning, fulgte direkte av ordlyden i voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum før lovendringen i 2008. Saklig virkeområde ble da formulert som at handlingen må representere en «forsettlig legemskrenking eller annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang». Før lovendringen, falt imidlertid straffbare trusler som hovedregel utenfor voldsoffererstatningsordningen.

I forbindelse med lovendringen i 2008 stilte departementet spørsmål ved sondringen mellom trusler og tvang.16 Departementet viste til at grensen mellom trusler og tvang etter straffeloven 1902 §§ 227 og 222 kunne være vanskelig å trekke. Departementet argumenterte også ut fra ordningens formål. Trusler burde omfattes fordi truslene kan være rettet mot folks liv og helse. Det ble imidlertid presisert at det bare er trusler som er grove nok til å omfattes av straffelovens 1902 § 227 som bør gi grunnlag for voldsoffererstatning. Det innebærer blant annet at det må trues med en handling som kan medføre fengsel i mer enn seks måneder. Plagsom adferd for øvrig vil etter en slik avgrensning falle utenfor ordningen.

Praksis i Erstatningsnemnda for voldsofre viser imidlertid at ikke alle trusler omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1. Dette gjelder selv om det aktuelle forholdet rammes av straffeloven § 263 (tidligere § 227). Erstatningsnemnda har på den annen side også innvilget voldsoffererstatning hvor det straffbare forholdet ikke har blitt subsumert under straffeloven § 263. Det avgjørende i disse sakene har vært om trusselen har representert en akutt og alvorlig fare for søkeren. Momenter har vært trusselens art, hyppigheten, intensiteten og trusselens alvorlighetsgrad.17 Hva gjelder tvang, omfattes dette fortsatt av ordningen selv om dette etter lovendringen i 2008 ikke lenger uttrykkelig fremgår av ordlyden i voldsoffererstatningsloven § 1.

Utvalget vil i det følgende trekke frem eksempler fra forvaltningspraksis som illustrerer grensene for hvilke trussel og tvangshandlinger som omfattes av ordningens saklig virkeområde.

10.3.5.2 Trusler

Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2011-4328 illustrerer grensen mot handlinger som ikke anses tilstrekkelig alvorlig til å falle inn under straffeloven 1902 § 227. Handlingen ble i stedet subsumert under straffeloven 1902 § 390 a. Skadevolderen hadde i denne saken oppsøkt søkeren i beruset tilstand for å snakke med henne. Han forsøkte å ringe på uten hell. Han banket på vinduer og dører, og til slutt knuste han glasset i verandadøren og tok seg inn i leiligheten. Søker hadde i mellomtiden flyktet til naboen i etasjen over, og søkeren hadde ikke kontakt med skadevolderen mens han tok seg inn. Erstatningsnemnda for voldsofre uttalte at skadevolderens inntrengen i søkerens leilighet ikke i seg selv var en handling som kan sies å innebære en krenkelse av søkers liv, helse eller frihet, fordi søker hadde forlatt leiligheten da verandadøren ble knust, og det forelå ingen opplysninger om at skadevolderen hadde fremsatt trusler som kunne omfattes av straffeloven 1902 § 227. For øvrig viste Erstatningsnemnda for voldsofre til at overtredelser av straffeloven 1902 § 291 om skadeverk og straffeloven 1902 § 147 om innbrudd, ved siden av straffeloven 1902 § 390 a om plagsom/hensynsløs/skremmende adferd. Gjerningsbeskrivelsen som fremgår av disse bestemmelsene utgjør som regel ikke en handling som kan danne grunnlag for voldsoffererstatning.

I vedtak ENV-2012-494 kom også Erstatningsnemnda for voldsofre til at truslene falt utenfor ordningens saklige virkeområde. Skadevolderen hadde filmet seksuell omgang med søkeren uten hennes viten. I perioden 2006 til 2007 truet han med å publisere filmen på internett eller på annet vis gjøre den kjent for søkerens ektemann og slekt dersom hun ikke ville møte ham. Forholdet ble subsumert under straffeloven 1902 § 227 første straffalternativ da saken ble fremmet for tingretten. Tingretten tilkjente kr. 10 000 i oppreisning. Erstatningsnemnda for voldsofre kom imidlertid frem til at forholdene ikke var omfattet av voldsoffererstatningsloven § 1. Erstatningsnemnda anså at trusselen hadde medført frykt, men la til grunn at trusselens intensitet og alvorlighetsgrad ikke tilsa at den hadde representert en akutt og alvorlig fare for søkeren.

Et annet eksempel på trusler som voldsoffererstatningsmyndighetene ikke har ansett omfattet av voldsoffererstatning § 1 er vedtak ENV-2010-2232. Saken gjaldt trusler fremsatt på internett. Søker var angivelig utsatt for trakassering, trusler, mobbing, falsk ryktespredning, personforfølgelse, hetsing, æreskrenkelser og maktmisbruk fra flere styremedlemmer og beboere i et borettslag. Søker skal angivelig også ha vært utsatt for drapstrusler på internett. Drapstrusselen ble fremsatt i form av et bilde av søkers foreldre på internett hvor det ble inntegnet et kulehull i pannene deres. Det stod «PANG!!» på bildet. En av skadevolderne skulle ved en anledning ha ropt «æ ska faen mæ ta dok – å du ska bli nestemann», mens han pekte på en bekjent av søkerens foreldre. Erstatningsnemnda for voldsofre konkluderte med at forholdet falt utenfor ordningens saklige virkeområde. Det ble lagt vekt på at truslene ikke var rettet mot søkers person og at det ikke var holdepunkter i saken som tilsa at truslene utgjorde en reell fare for søker og familien. Hva gjaldt de øvrige forholdene, karakteriserte Erstatningsnemnda for voldsofre dette som «uønskede og ubehagelige hendelser» og konstaterte at slik plagsom atferd faller utenfor ordningen.

I vedtak ENV-2013-3450 ble plagsom og skremmende atferd av en tidligere kjæreste ansett omfattet av ordningens saklige virkeområde. Søker var i tingretten dømt for brudd på straffeloven 1902 § 390 a om plagsom/hensynsløs/skremmende adferd, straffeloven 1902 § 132 a om motarbeiding av rettsvesenet, og straffeloven 1902 § 342 om brudd på besøksforbud. Erstatningsnemnda for voldsofre viste til fast praksis om at slike forhold faller utenfor voldsoffererstatningsordningen. Erstatningsnemnda uttalte imidlertid at det har blitt gjort unntak fra dette der forholdene har vært egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos søker. Erstatningsnemnda viste til at selv om tingrettens dom i saken var et tungtveiende moment, var den ikke bindende. Nemnda la imidlertid vekt på at retten la til grunn at skadevolder påvirket søker til å trekke en anmeldelse om voldtekt, og at han hadde opptrådt skremmende overfor henne. Han ble også dømt for 18 brudd på besøksforbud. På dette grunnlaget kom nemnda til at forholdet falt innenfor ordningens saklige virkeområde, selv om det ikke ble subsumert under straffeloven 1902 § 227.

Et annet eksempel på at Erstatningsnemnda for voldsofre har gjort unntak fra hovedregelen om at bare trusler omfattet av straffeloven 1902 § 227 kan gi grunnlag for voldsoffererstatning, er nemndas vedtak ENV-2011-37. Søker ble utsatt for trusler i form av tekstmeldinger fra tidligere samboer, blant annet med følgende innhold: «Alle må før eller siden betale for sine synder. Nå er din tur kommet NN!!», «Da kan du forberede deg på et liv uten X. Dette er ikke tomme ord! Du har selv skyld i det som kommer Ha, ha, ha…!» og «Utroskap er det værste, noe du om få timer selv vil kjenne på kroppen hvordan føles. Gled deg! Din jævla hore!». Skadevolder ble dømt for overtredelse av straffeloven 1902 § 390a. Det ble det lagt til grunn at skadevolder også blant annet hadde avlyttet, eller forsøkt avlyttet, søkers leilighet tre ganger, brutt seg inn i søkers bolig og brutt besøksforbud. Erstatningsnemnda for voldsofre vurderte trusselsituasjonen samlet sett som alvorlig, og viste til at de var fremsatt mot søker fra en tidligere nærstående over en lengre periode.

10.3.5.3 Tvang

Et eksempel på nedre grense for hvilke tvangssituasjoner etter straffeloven § 251 som omfattes av voldsoffererstatningsordningen, er Nemndas vedtak ENV-2015-299 (se punkt 10.2.) Tvangen bestod i at gjerningspersonen forsøkte å tvinge vedkommende til å bli kysset. Nemnda viste til forarbeidenes uttalelser om at straffbar tvang som nevnt i strl. 1902 § 222 i utgangspunktet kan utløse voldsoffererstatning.18

Den grensen for hvilke typer tvang som omfattes som kommer til uttrykk i eksempelet ovenfor, er slik utvalget ser det en riktig grense. Utvalget foreslår derfor ingen endringer.

10.3.5.4 Mobbing

Mobbing er et utbredt samfunnsproblem som kan få stor betydning for den enkeltes psykiske helse, i form av engstelse, depresjon og ensomhet. Begrepet mobbing kan romme et vidt spekter av handlinger, både fysiske og verbale, og er gjerne kjennetegnet ved at handlingene er gjentagende, ondsinnet atferd med hensikt å påføre en annen person skade eller ubehag.19 Ofte er mobbingen rettet mot en svakere person av en eller flere personer som er sterkere.

Hvorvidt mobbing kan gi grunnlag for voldsoffererstatning avhenger for det første av om det er snakk om straffbar mobbing, som igjen avhenger av hva mobbingen har bestått i og om atferden er omfattet av bestemmelser i straffeloven. Særlig aktuelt i dagens teknologiske samfunn er mobbing gjennom sosiale medier. De mest nærliggende straffebud som kan omfatte slike handlinger vil være bestemmelser som beskytter mot trusler (som straffeloven § 263 og § 264) og hensynsløs atferd (som straffeloven § 266). Utvalget viser til gjennomgangen av forvaltningspraksis rundt trusler og hensynsløs atferd over.

Ved siden av trusler og hensynsløs adferd, er ærekrenkelser en vanlig form for mobbing. Skadeserstatningsloven § 3-6 hjemler erstatning og oppreisning for ærekrenkelser, men ærekrenkelser er ikke lenger omfattet av straffelovens bestemmelser. Kravet om straffbar handling er således til hinder for at ærekrenkelser skal gi grunnlag for voldsoffererstatning.

Utvalget har vurdert en utvidelse av ordningen til også å omfatte mobbing. Etter en samlet vurdering har utvalget komme til at en slik utvidelse vil være for omfattende. Selv om mobbing kan være svært alvorlig for den enkelte mener utvalget at voldsoffererstatning skal reserveres for de mer alvorlige straffbare handlingene. Her vil mobbing, i form av verbale krenkelser og utestengelser, falle utenfor. Mobbing som inneholder elementer av vold, og omfattes av straffebestemmelser i kapittel 25, vil selvfølgelig falle innenfor voldsoffererstatningsloven § 1.

10.3.5.5 Personforfølgelse

Utvalget har sett nærmere på om voldsoffererstatningsordningen bør omfatte personforfølgelse. Det var frem til 18. mai 2016 ikke en egen bestemmelse om personforfølgelse. Det var likevel en rekke straffebud som rammet atferd som kan inngå i slik forfølgelse. Blant disse kan nevnes bestemmelser mot trusler (straffeloven §§ 263 og 264), hensynsløs atferd (straffeloven § 266) og overtredelser av besøksforbud (straffeloven § 168).

Selv om personforfølgelse kan rammes av straffebudene nevnt over, er hovedregelen at denne typen overtredelser ikke frem til nå har gitt grunnlag for voldsoffererstatning. Som det fremgår av gjennomgangen over, er tilfeller av hensynsløs atferd og overtredelse av besøksforbud unntaksvis ansett omfattet av voldsoffererstatningslovens saklige virkeområde. Et eksempel er Statens sivilrettsforvaltnings vedtak av ENV-2014-3126. Saken gjaldt en mann som var utsatt for brudd på besøksforbud, telefonsjikane og plagsom atferd fra en bekjent. SRF uttrykte forståelse for at skadevolders atferd hadde vært både plagsom og skremmende for søkeren og hans familie, og betvilte ikke at søkeren hadde fått psykiske skader som følge av skadevolderens atferd. SRF kom likevel til at handlingene ikke var en slik karakter og alvorlighetsgrad at de ble omfattet av voldsoffererstatningsloven § 1. Det ble lagt vekt på at skadevolderen ikke hadde truet med å utsette søker eller hans familie for voldshandlinger, og at kommunikasjonen hadde skjedd via telefon.

Utvalget vil også trekke frem Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2011-227-1. Saken var en del av et sakskompleks hvor fire barn krevde erstatning for å ha opplevd at mor ble utsatt for trusler og gjentatte brudd på besøksforbud fra en bekjent i perioden 1998 til 2004. Gjerningspersonen hadde tidligere utsatt henne for grov vold i barnas nærvær. Som følge av de straffbare handlingene mot mor, ble mor og barn tvunget til å flytte til hemmelig adresse, og forlate familie og venner. Flytteprosessene var ifølge behandlere i PP-tjenesten en belastning for barna, og egnet til å skade barnas trygghet. Nemnda avslo krav om erstatning fra barna med den begrunnelse at det ikke var sannsynliggjort at barna var påført en personskade som følge av de straffbare handlingene. Nemnda begrunnet i tillegg avslaget med at de straffbare handlingene var rettet mot søkers mor, og at det ikke forelå tilstrekkelig nærhet mellom barna og de skadevoldende handlingene. Barna ble derfor ikke ansett som skadelidt etter voldsoffererstatningsloven § 1. Spørsmål om hvilken personkrets som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1 blir nærmere drøftet i kapittel 15.

Nemnda opprettholdt, under dissens, avslaget i ovennevnte sak i vedtak ENV-2011-227-2, etter at mor hadde begjært ny behandling av barnas voldsoffererstatningssaker. Bakgrunnen for kravet om ny behandling var Høyesteretts avgjørelse Rt-2013-588, hvor Høyesterett la til grunn at staten ikke hadde gjort tilstrekkelig for å beskytte søkers mor mot forfølgelse fra skadevolder, jf. EMK artikkel 8. Nemndas flertall fastholdt avslagsgrunnen om at det ikke var fremlagt dokumentasjon for psykisk skade (personskade), og anså derfor at det ikke var grunnlag for å gi saken ny behandling. Mindretallet mente imidlertid at det på bakgrunn av Høyesteretts avgjørelse var klart sannsynliggjort at søker var utsatt for en handling som omfattes av § 1. Mindretallet vektla Høyesteretts uttalelser om at det er en stor påkjenning å være på flukt med flere barn fra en overgriper, som tidligere har utøvd vold og som ikke respekterer besøksforbud.20

Utvalget mener at personskader som følge av personforfølgelse bør omfattes av voldsoffererstatningsordningen i større grad enn hva som er tilfellet i dag. Dette kan for eksempel gjøres ved å innføre et nytt straffebud som særskilt rammer personforfølgelse, og henvise til denne i voldsoffererstatningsloven § 1. Stortinget fattet den 18. mai 2016 vedtak om gjøre personforfølgelse straffbart i en ny bestemmelse, straffeloven § 266 a. I utvalgets forslag til ny lov om voldsskadeerstatning er denne foreslått inntatt i § 1.21

10.3.5.6 Utvalgets anbefaling

Etter utvalgets oppfatning er det i tråd med ordningens kriminalpolitiske begrunnelse at den også omfatter trusler og tvang som krenker enkeltpersoners helse og frihet. Samtidig fremstår det som rimelig at voldsoffererstatning bare gis for trusler av en viss intensitet og alvorlighetsgrad. Straffeloven § 263 gir et godt utgangspunkt som nedre grense. Bestemmelsen setter blant annet som vilkår at handlingen har vært egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

Utvalget er imidlertid av den oppfatning at også gjentatte overtredelser av mindre alvorlige straffebud bør gi grunnlag for voldsoffererstatning. På samme måte bør gjentatte overtredelser av straffeloven § 266 og straffeloven § 168 om besøksforbud omfattes av ordningens saklig virkeområde. Utvalget mener derimot at mobbing som ikke rammes av straffebestemmelser, ikke bør være omfattet av voldsoffererstatningsordningen.

10.3.6 Mishandling i nære relasjoner

Mishandling i nære relasjoner (familievold) har fått større oppmerksomhet de siste årene. Blant annet har politiet høsten 2015 lansert en kampanje mot vold i nære relasjoner kalt «Hvor lite skal du finne deg i». I tillegg har regjeringen vedtatt en handlingsplan mot vold i nære relasjoner for perioden 2014-2017, kalt «Et liv uten vold». Straffeloven §§ 282 og 283 regulerer vold og mishandling i nære relasjoner. Det følger av førstnevnte bestemmelse at:

«Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler

• a) sin tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer,

• b) sin eller tidligere eller nåværende ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje,

• c) sin slektning i rett oppstigende linje,

• d) noen i sin husstand, eller

• e) noen i sin omsorg »

Mishandling i nære relasjoner var omfattet av voldsoffererstatningsloven også før lovendringen i 2008. Et søk på Lovdata over alle vedtak fra Erstatningsnemnda for voldsofres fra 2003 (vedtak før dette er ikke publisert på Lovdata), viser imidlertid en kraftig økning av saker som omhandler straffeloven 1902 § 219 (svarende til straffeloven § 282). Av totalt 226 vedtak, finnes det kun 9 vedtak fra perioden før 2010 hvor denne bestemmelsen ble nevnt, mot 217 vedtak i perioden 2010 til 2015. Dette kan ha sammenheng med at forhold som tidligere ble subsumert under 1902-lovens §§ 227, 228 eller 229, nå blir subsumert under straffeloven § 282 (tidligere § 219).

For at fysisk og/eller psykisk vold skal omfattes av § 282 må volden ha karakter av å være mishandling.22 Det sentrale er i hvilken grad voldshandlingene danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold, jf. Rt-2010-129 avsnitt 21.

Et eksempel fra forvaltningspraksis som beskriver grensen mellom straffeloven 1902 §§ 228 og 219, er Statens sivilrettsforvaltnings vedtak ENV-2014-3828. Saken omhandlet en mann som anførte å ha vært utsatt for vold fra sin far fra han var 5 år til han var 19 år, da han flyttet hjemmefra. SRF fant det klart sannsynliggjort at oppgitt skadevolder utøvet vold mot søkeren ved to enkeltstående anledninger. Den første gangen slo vedkommende søker i ansiktet, og han fortsatte å slå da søker falt i bakken. Deretter tok han en hageslange rundt halsen på søkeren. Ved det andre tilfellet slo skadevolder søkeren i ansiktet med flat hånd. SRF fant at hendelsene ikke ga grunnlag for å anvende straffeloven § 219 annet ledd. Grensen mellom nedre sjikt av straffeloven 1902 § 219 og straffeloven 1902 § 228 illustreres gjennom Borgarting lagmannsrett dom LB-2011-163215. Avgjørelsen er også et eksempel på at enkeltstående voldshendelser anses som mishandling etter § 282 dersom volden er tilstrekkelig grov. Saken gjaldt en far som bandt sønnen sin på hender og føtter. Deretter hadde han ventet cirka ti minutter før han slo ham gjentatte ganger hardt på begge kinn med flat hånd. Retten fant at summen av krenkelser, og tiden mellom bindingen og slagene, ga voldshendelsen preg av mishandling.

Et eksempel på nedre grense for forhold som omfattes av straffeloven § 282, er nemndas vedtak ENV-2014-746. Søker hadde forklart at samboeren gjentatte ganger utsatt henne for vold. Ved en anledning tok han tak i overarmen hennes og dyttet henne ned i sofaen. Han slo også til en stabel med tallerkener som traff søker i ansiktet, slik at hun begynte å blø og måtte på legevakten. Skadevolder pleide også å dytte og lugge søker. Ved en anledning lugget han henne og holdt henne hardt i armen, og slo ytterdøren i ansiktet på henne slik at hun besvimte. I tillegg ble kvinnen utsatt for trusler. Nemnda konkluderte med at det var klart sannsynliggjort at søker har vært utsatt for vold i nære relasjoner ved flere tilfeller. Nemnda la avgjørende vekt på at skadevolder hadde erkjent deler av de faktiske forhold. Det ble videre sett hen til bekymringsmelding av fra jordmor, som hadde sett fysiske skader på søker som var i samsvar med voldsepisodene søker forklarte seg om.

Utvalget mener personer utsatt for mishandling i nære relasjoner fortsatt bør ha krav på voldsoffererstatning. I sammenheng med en søknad om voldsoffererstatning vil spørsmålet om en eller flere voldshandlinger omfattes av straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner eller § 271 om kroppskrenkelse først og fremst ha betydning for utmålingen av oppreisning. Det kan også få betydning for hvorvidt forholdet er foreldet, da det gjelder ulike strafferettslige foreldelsesfrister for de to bestemmelsene. Utvalget mener grensen for hvilke forhold som omfattes av bestemmelsen om mishandling i nære relasjoner bør videreføres.

10.3.7 Menneskehandel

Menneskehandel er omfattet av straffeloven § 257. Bestemmelsens første ledd lyder slik:

«Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til

• a) prostitusjon eller andre seksuelle ytelser,

• b) arbeid eller tjenester, herunder tigging,

• c) krigstjeneste i fremmed land, eller

• d) å samtykke i fjerning av et av vedkommendes indre organer,

straffes for menneskehandel med fengsel inntil 6 år.»

En lignende bestemmelse fremgikk av straffeloven § 1902 § 224. Bestemmelsen ble endret ved en lovendring i 2003. Bakgrunnen var Norges tilslutning til FNs konvensjon 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet og dens protokoll om menneskehandel. Handlinger som rammes av bestemmelsen har senere blitt antatt å være omfattet av voldsoffererstatningsordningen.23 Å omfatte ofre for menneskehandel i voldsoffererstatningsordningen var også nødvendig for at Norge kunne ratifisere FNs protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn. Protokollen supplerer FNs konvensjon mot grenseskridende organisert kriminalitet. Handlinger som rammes av bestemmelsen har senere blitt antatt å være omfattet av voldsoffererstatningsordningen.

Som for andre straffbare handlinger, må også menneskehandel etter dagens regelverk ha medført en personskade for å gi grunnlag for voldsoffererstatning.24

Erstatningsnemnda for voldsofre har vurdert en rekke saker hvor søkeren angivelig skal ha vært utsatt for menneskehandel. De fleste sakene har blitt avslått med den begrunnelsen at det ikke er klart sannsynliggjort at søker er utsatt for forhold som omfattes av straffeloven § 257. Det vises i en del tilfeller også til at personskade ikke er dokumentert, uten at det nødvendigvis medfører avslag, se under.

Bevisvurderingen er en utfordring i disse sakene, og mange anmeldelser som gjelder menneskehandel henlegges på grunnlag av bevisets stilling. Dette gjør det særlig vanskelig for voldsoffererstatningsmyndighetene å vurdere om det straffbare forhold har funnet sted. Som i alle saker hvor forholdene ikke har vært vurdert etter umiddelbar bevisføring i domstolen, er det krevende for voldsoffererstatningsmyndighetene å foreta bevisvurderingen uten nærmere veiledning fra domstolenes avgjørelse.

I vedtak ENV-2013-1997 innvilget Erstatningsnemnda for voldsofre for første gang voldsoffererstatning på grunnlag av menneskehandel. Skadevolderen ble i tingretten dømt for overtredelse av straffeloven 1902 § 224 første ledd bokstav a ved «trusler eller misbruk av sårbar situasjon» for å ha utnyttet søkeren til prostitusjon. Skadevolder ble også dømt til å betale kr. 70 000 i oppreisning til fornærmede. Det ble i tingrettens dom lagt til grunn at søker ble transportert fra Nigeria til Norge og utnyttet til prostitusjon. Det var på det rene at søker ikke var utsatt for fysisk vold. Søker ble fortalt at hun hadde gjeld til skadevolder, og ble truet med at familien ville bli drept om hun ikke gjorde som hun ble bedt om. I tillegg ble hun fratatt pass og penger. Søker så ingen annen utvei enn å følge skadevolders pålegg. Erstatningsnemnda for voldsofre fant at den straffbare handlingen var egnet til å krenke søkers liv, helse eller frihet, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd. Hun ble tilkjent kr 70 000 i oppreisning. For øvrig fant Erstatningsnemnda for voldsofre at det ikke var rimelig at voldsoffererstatningsordningen dekket søkers prostitusjonsinntekter som skadevolder hadde fratatt henne. Hun fikk derfor ikke medhold i sitt krav om erstatning for tapt arbeidsinntekt.

Som grunnlag for sin konklusjon vedrørende kravet om tapt arbeidsinntekt, bygget Erstatningsnemnda for voldsofre på Borgarting lagmannsrett dom LB-2009-93028. Lagmannsretten la i dommen til grunn at inntekter som følge av prostitusjon ikke er erstatningsrettslig vernet. Utvalget forstår Erstatningsnemnda slik at man på grunnlag av en rimelighetsvurdering har kommet til at staten ikke bør dekke tapt arbeidsinntekt som følge av prostitusjon. Utvalget stiller spørsmål ved om det er rettslig grunnlag for å legge avgjørende vekt på slike rettspolitiske hensyn ved vurderingen om et voldsoffer skal tilkjennes voldsoffererstatning. Verken loven eller forarbeidene gir holdepunkter for dette. Denne saken handlet imidlertid om en søker som var fratatt penger tjent gjennom prostitusjon. Dette dreier seg derfor om et tap som ikke gir grunnlag for erstatning, da tapet ikke er en følge av personskaden. Dette argumentet trekker imidlertid nemnda ikke frem. De nøyer seg med den rettspolitiske begrunnelsen, som utvalget mener er uholdbar.

Et eksempel på en sak hvor Erstatningsnemnda for voldsofre avslo på grunnlag av at det ikke var godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at søker hadde vært utsatt for en handling som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1, er vedtak ENV-2014-3285. Ifølge søker hadde skadevolder sperret henne inne i en leilighet og tvunget henne til prostitusjon. Politiet henla saken grunnet mangel på opplysninger om gjerningspersonen. Det fremgikk av en uttalelse fra ROSA-prosjektet at søker var identifisert som offer for menneskehandel. Søker ble også innvilget oppholdstillatelse, og Utlendingsnemnda la i den forbindelse til grunn at søker var utsatt for menneskehandel og at hun hadde blitt tvunget til prostitusjon.

Når Erstatningsnemnda for voldsofre likevel avslo søknaden om voldsoffererstatning, ble dette begrunnet med at Utlendingsnemndas vurdering er foretatt under et annet, og mindre strengt, beviskrav enn det som skal legges til grunn i voldsoffererstatningssaker. I henhold til voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd må det foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at søker har blitt utsatt for en handling som faller inn under voldsoffererstatningsloven § 1, jf. punkt 4.7. Etter Erstatningsnemndas vurdering, var beviskravet i saken ikke oppfylt. Det forelå ikke tilstrekkelige objektive holdepunkter som støttet søkers forklaring. Det ble vist til at politiets etterforskning ikke belyste saken utover søkers forklaring og at den medisinske dokumentasjonen i saken var refererende med hensyn til gjengivelsen av den straffbare handlingen. Erstatningsnemnda merket seg også at søkers psykiske skader ble knyttet opp mot det anførte straffbare forholdet, men anså imidlertid at søkers sykdomsbilde var mer sammensatt.

I Erstatningsnemndas vedtak ENV-2014-3113 hadde søker angivelig vært utsatt for menneskehandel i forbindelse med sitt opphold i Norge som au pair. Politiet henla saken grunnet bevisets stilling. Fornærmede mente seg utnyttet. Hun var i en vanskelig økonomisk situasjon, der hun følte seg presset til å arbeide mange flere timer utover kontrakten. Fornærmede mente hun ble gitt inntrykk av at hun ikke hadde lovlig opphold i Norge, og ikke kunne gå ut fordi skadevolderne hadde fornærmedes pass og identitetskort. Hun mente også at skadevolder holdt kontrakten tilbake fra henne, slik at hun ikke kunne sette seg inn i rettighetene sine.

I vurderingen viste Erstatningsnemnda til Borgarting lagmannsretts dom LB-2014-9300. De tiltalte ble i dommen frikjent for menneskehandel fordi retten mente at de to au pairene saken gjaldt, kunne sagt opp og reist hjem. De hadde også mulighet til å bytte vertsfamilie. Dette fremgikk av et informasjonsskriv au pairene hadde mottatt og signert før ankomst. Spørsmålet for Erstatningsnemnda for voldsofre ble etter dette omsøker i den aktuelle saken hadde mulighet til å komme seg ut av arbeidsforholdet. Erstatningsnemnda besvarte spørsmålet bekreftende. De oppgitte truslene om hjemsendelse og at søker ville bli beskyldt for å stjele, ble ikke ansett klart sannsynliggjort. Det forelå ikke tilstrekkelig bevis som støttet søkers forklaring på dette punkt.

Utvalget påpeker at det i straffeloven § 257 ikke er indikert at de ulike formene for utnyttelse av mennesker, enten det er snakk om prostitusjon eller til vinningskriminalitet, skal behandles ulikt. Det avgjørende må være hvorvidt personen er kommet opp i en situasjon hvor vedkommende ved «vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd» blir presset til å gjøre handlinger som omtalt i bestemmelsen første ledd a til d.

Utvalget mener alle tvangsmidlene som nevnes i bestemmelsen bør gi grunnlag for voldsoffererstatning, selv om det er utnyttelse som følge av vold og trusler som ligger i kjerneområdet for hvilke handlinger som omfattes av voldsoffererstatningsordningen. Personer som blir utnyttet til prostitusjon, arbeid eller andre formål som nevnt i bestemmelsen, ved misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd, bør også omfattes. Det avgjørende må være hvorvidt noen utnytter en situasjon hvor vedkommende rent faktisk ikke har noe reelt eller annet akseptabelt valg enn å underkaste seg den aktuelle aktivitet, for eksempel prostitusjon.25

Utvalget påpeker at etter utvalgets forslag til ny § 1, vil det ikke være behov for å dokumentere personskade ved overtredelser av § 257, se punkt 10.2.4.

10.3.8 Øvrige grensetilfeller

I det følgende vil utvalget gjennomgå øvrige grensetilfeller for voldsoffererstatningsordningens saklige virkeområde. Felles for sakene er at den straffbare handlingen som ligger til grunn for søknaden om voldsoffererstatning befinner seg i yttergrensen for hva man kan karakterisere som «vold», og/eller at handlingen er utvist med grov uaktsomhet og ikke med forsett som påkrevet i straffeloven § 22. Sakene illustrerer også grensen mellom vold og ulykker eller hendelige uhell. I tillegg omtales grensen mot seksuelle handlinger som ikke er tilstrekkelig integritetskrenkende til å omfattes av voldsoffererstatningsordningen. Flere av vedtakene som omtales under henviser til straffeloven 1902 § 237. Denne bestemmelsen er ikke videreført i straffeloven 2005. Årsaken til dette er at lovgiveren har ønsket å reservere ansvar for uaktsomme kroppskrenkelser til tilfeller der det er påført betydelig skade, jf. straffeloven § 280.

10.3.8.1 Grovt uaktsomme handlinger

En aktuell problemstilling er om grovt uaktsomme handlinger omfattes av voldsoffererstatningsordningen. Vedtak ENV-2010-95 gjaldt en ung gutt som ble blind på det ene øyet etter å ha blitt truffet av en nyttårsrakett. Politiet henla saken på grunnlag av bevisets stilling. Erstatningsnemnda for voldsofre la til grunn at forholdet måtte anses som en ulykke, og at oppgitt skadevolders forsett verken dekket legemskrenkelsen eller skadefølgen. Det forelå heller ikke bevis i saken som tilsa at oppgitt skadevolder, eller andre ukjente skadevoldere, hadde avfyrt den aktuelle raketten på en uaktsom måte, jf. straffeloven 1902 § 237. Søknaden ble avslått på grunnlag av at vilkåret i voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum ikke var oppfylt.

Vedtak ENV-2015-2820 gjaldt en kvinne som ble smittet av klamydia av en bekjent. Skadevolderen ble i tingretten dømt til å betale kr. 20 000 i oppreisning til søker som følge av grovt uaktsom smitte av klamydia. Nemnda fant det ikke klart sannsynliggjort at søker var blitt påført smitten ved en forsettlig handling. Nemnda fant videre at « et forhold som det foreliggende, hvor noen ved grov uaktsomhet er blitt påført en smittsom sykdom som den aktuelle, ikke er dekningsmessig ut fra voldsoffererstatningslovens formål».

I vedtak ENV-2012-89 hadde søker blitt påført store forbrenningsskader etter at en barnehageassistent vasket ham i for varmt vann. Tingretten fant det bevist at skadevolder ikke kontrollerte temperaturen på badevannet før hun plasserte barnet i badekaret, og slo fast at dette var et markert avvik fra det forsvarlige. Retten konkluderte med at tiltalte hadde opptrådt grovt uaktsomt, og dømte tiltalte for overtredelse av straffeloven 1902 § 238 og til å betale kr. 30 000 i oppreisning til skadelidte. Skadelidte søkte om voldsoffererstatning og spørsmålet var om forholdet var omfattet av voldsoffererstatningsordningens saklige virkeområde. Erstatningsnemnda for voldsofre forankret begrunnelsen i juridisk teori og egen fast praksis. Vurderingstemaet var om handlingen som dannet grunnlaget for søknaden var av en slik karakter at den etter en alminnelig språklig forståelse omfattes av ordlyden i voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum. Erstatningsnemnda presiserte at det ikke i seg selv kan være avgjørende hvilket straffebud som er overtrådt. Erstatningsnemnda viste også til voldsoffererstatningsordningens intensjon og at ordningen «er innrettet mot voldsofre, og således skader som følge av voldshandlinger».

Personskader som følge av en ulykke faller derfor som fast praksis utenfor ordningen, jf. blant annet vedtak ENV-2010-95. Erstatningsnemnda for voldsofre delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at forholdet falt utenfor ordningens saklige virkeområde. De viste til forarbeidene i forbindelse med lovendringen i 2008. Voldsoffererstatningsloven § 1 ble da endret, og selv om endringen innebar en utvidelse, var det i henhold til forarbeidene ikke meningen at enhver straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten skulle gi rett til voldsoffererstatning. Erstatningsnemnda uttalte at det må «kreves at handlingen har et slikt preg at det er naturlig å la den omfattes av de intensjoner som ligger til grunn for voldsoffererstatningsordningen». I den aktuelle saken mente flertallet at personskaden hadde «preg av å skyldes et uhell, riktig nok utløst ved grov uaktsomhet, men ikke ved en handling eller unnlatelse som tilsier at det bør tilkjennes voldsoffererstatning». Mindretallet la avgjørende vekt på at domstolen hadde dømt skadevolder for overtredelse av en sentral straffebestemmelse for voldssaker, og slått fast at vilkårene for oppreisning var oppfylt. Mindretallet viste også til at skadelidte bare var ett år på skadetidspunktet, og at han var i en tvangssituasjon ved at han ikke hadde noen mulighet til å slippe unna badekaret. Det oppstod dermed et åpenbart faremoment. Mindretallet viste også til at domstolen i sin vurdering påpekte at det ikke var tale om et uhell eller et øyeblikks uoppmerksomhet.

Vedtak ENV-2012-91 gjaldt oppreisning til en forelder som mistet sønnen sin. Sønnen omkom da han fikk et salongbord plassert over halsregionen. Når hendelsen fant sted lå sønnen sterkt beruset på gulvet. Oppgitt skadevolder ble i tingretten dømt for uaktsomt drap etter straffeloven 1902 § 239. Tingretten fant det ikke bevist at handlingen var utført med vilje, og la til grunn at tiltalte hadde gjort seg skyldig i en kvalifisert uforsvarlig handling. KFV avslo søknad om voldsoffererstatning fordi hendelsen bar preg av å være et uhell. Erstatningsnemnda for voldsofre karakteriserte imidlertid det å plassere bordbenet på et tungt stuebord oppå en persons halsregion som en maktutøvelse. Erstatningsnemnda la derfor til grunn at den skadevoldende handling bar preg av å være en voldshandling. Selv om oppgitt skadevolder ikke utviste forsett med hensyn til skadefølgen, mente Erstatningsnemnda at handlingen likevel var omfattet av ordningens saklige virkeområde.

Utvalget viser til at straffeloven ikke lenger omfatter grovt uaktsomme handlinger som medfører kroppsskade, med mindre skaden er betydelig, jf. straffeloven § 280, jf. § 11. Dette innebærer at grovt uaktsomme handlinger hvor skadefølgen ikke kan karakteriseres som betydelig, ikke oppfyller vilkåret om «straffbar handling», og av den grunn faller utenfor voldsoffererstatningsordningen.

Dersom skadefølgen er betydelig, og handlingen således omfattes av straffeloven § 280, mener utvalget at handlingen bør omfattes av voldsoffererstatningsordningen saklige virkeområde. Utvalget viser til at straffebestemmelsen er plassert under kapittel 25 «Voldslovbrudd mv». Utvalget mener videre det ikke blir riktig å omtale grovt uaktsomme handlinger, hvor en gjerningsperson holdes strafferettslig og erstatningsrettslig ansvarlig, som «uhell» eller «ulykke». Utvalget mener dette er et uttrykk som leder tanken mot hendelser som inntreffer «av seg selv», uten ytre påvirkning.

Tidligere har voldsoffererstatningsmyndighetene hatt fokus på om handlingen har hatt et slikt preg at det er naturlig å la den omfattes av de intensjoner som ligger til grunn for voldsoffererstatningsordningen. Dersom man i stedet legger opp til en vurdering om forholdet er omfattet av gjerningsbeskrivelsen i § 280 (som regulerer grovt uaktsomme handlinger), vil man få en mer oversiktlig og forutberegnelig ordning. En slik ordning kan innebære at flere handlinger enn tidligere gir grunnlag for voldsoffererstatning. Utvalget påpeker at det kun vil være grovt uaktsomme handlinger med betydelige skadefølger som omfattes, og mener en slik utvidelse kan forankres i voldsoffererstatningsordningens sosialpolitiske verdier.

10.3.8.2 Straffbar unnlatelse

Et annet aktuelt spørsmål er om straffbare unnlatelser omfattes av voldsoffererstatningsordningen.

Straffbar unnlatelse er regulert i straffeloven § 288. Bestemmelsen lyder:

«Med fengsel inntil 3 år straffes den som hensetter en annen i hjelpeløs tilstand med fare for liv, kropp eller helse. På samme måte straffes den som unnlater å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som vedkommende har en plikt til å dra omsorg for».

Vedtak ENV-2010-2120 gjaldt søkers datter som døde av en overdose heroin. Politiet henla saken fordi personen som var mistenkt døde. Erstatningsnemnda behandlet saken etter voldsoffererstatningsloven slik den lød før lovendringen i 2008. Oppgitt skadevolder skal ha gitt skadelidte en dose heroin. Erstatningsnemnda fant det ikke klart sannsynliggjort at det for skadevolderen fremstod som sikkert eller overveiende sannsynlig at heroindosen var dødelig. Skadelidte hadde også inntatt heroindosen frivillig; skadevolder hjalp henne med selve injiseringen. Erstatningsnemnda kom på denne bakgrunn til at forholdet verken bar preg av vold eller tvang, og spørsmålet ble om skadevolder hadde gjort seg skyldig i straffbar unnlatelse og brudd på straffeloven 1902 § 242 for ikke å ha tilkalt helsepersonell. Erstatningsnemnda for voldsofre besvarte spørsmålet benektende, og viste til at en straffbar unnlatelse heller ikke bærer preg av vold eller tvang, og at en slik unnlatelseshandling derfor faller utenfor ordningens saklige virkeområde. Erstatningsnemnda bemerket at det ikke var holdepunkter som tilsa at oppgitt skadevolder med forsett hadde hensatt søkers datter i en bevisstløs tilstand ved å gi henne en overdose heroin.

I vedtak ENV-2012-1497 innvilget imidlertid nemnda voldsoffererstatning i en sak som gjaldt straffbar unnlatelse. Saken ble behandlet etter voldsoffererstatningsloven slik den lød etter lovendringen i 2008. Skadevolder mistet søker, et ett år gammelt barn, i et betonggulv fra én meters høyde. Skadevolder unnlot forsettlig å varsle helsepersonell om hendelsen, og søker fikk en varig og alvorlig hjerneskade i etterkant. Skadevolder ble dømt for overtredelse av straffeloven 1902 § 242 annet ledd, jf. § 243 (straffbar unnlatelse). I forbindelse med spørsmålet om oppreisningserstatning, uttalte Høyesterett at oppgitt skadevolder er «meget sterkt å bebreide» og at det «åpenbart foreligger ansvarsgrunnlag».

Erstatningsnemnda for voldsofre bemerket i sin vurdering at den delen av hendelsesforløpet der oppgitt skadevolder mistet søker i betonggulvet, ikke i seg selv var et forhold som omfattes av ordningens saklige virkeområde. Fallet var etter Erstatningsnemndas mening preget av å skyldes et uhell og kunne dermed ikke karakteriseres som en voldshandling. Erstatningsnemnda viste også til at en straffbar unnlatelse etter fast praksis også falt utenfor voldsoffererstatningsordningen, ettersom en slik unnlatelse ikke «bærer preg av vold eller tvang», slik ordlyden lød før lovendringen i 2008, jf. vedtak ENV-2010-2120. Erstatningsnemnda konkluderte likevel med at forholdet var omfattet av ordningen. De viste til at det ikke lenger var et vilkår at den straffbare handlingen må ha båret «preg av vold eller tvang». I den aktuelle saken mente Erstatningsnemnda at personskaden «i utgangspunktet var forårsaket av et uhell, men at skaden ble betydelig forverret ved at oppgitt skadevolder satt egne interesser foran søkers da han unnlot å sørge for at søker ble undergitt adekvat medisinsk behandling».

Erstatningssaken som lå til grunn for søknaden om voldsoffererstatning ble behandlet i alle instanser i domstolene, og den endelige avgjørelsen i Høyesterett er inntatt i Rt-2011-769. Spørsmålet for Høyesterett var om oppgitt skadevolder, ved ikke å informere helsepersonell, hadde «voldt» skaden, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a. Høyesterett uttalte at det å «volde» språklig sett må anses synonymt med å «være årsak til» eller å «forårsake» noe. All den tid oppgitt skadevolder gjorde seg skyldig i alvorlig omsorgssvikt med tragiske følger for søker som ble psykisk utviklingshemmet, kom Erstatningsnemnda til at søker hadde vært utsatt for en straffbar handling som krenket hans helse, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd.

I vedtak ENV-2011-361-2 var grunnlaget for søknaden at søker var til stede i samme rom som eks-kjæresten mens han begikk selvmord ved hjelp av en hagle. Søker fikk psykiske skader som følge av hendelsen. Politiet fant at intet straffbart forhold hadde skjedd, og henla derfor saken. Erstatningsnemnda for voldsofre avslo først søknaden, med den begrunnelse at forholdet falt utenfor voldsoffererstatningsordningen. På bakgrunn av en uttalelse fra Sivilombudsmannen26, vurderte Erstatningsnemnda for voldsofre saken på nytt. Erstatningsnemnda kom da til at det var klart sannsynliggjort at søker hadde vært utsatt for en handling som omfattes av straffeloven 1902 § 229 tredje straffalternativ og at forholdet var omfattet av ordningens saklige virkeområde. Erstatningsnemnda la vekt på at avdøde forlot rommet de begge var i, hentet et skytevåpen i et annet rom for så å gå tilbake til rommet hvor søker satt. Deretter gjennomførte avdøde handlingen der. Hendelsen fant sted like ved søker, og hun ble tilsølt av blod og hjernemasse. Erstatningsnemnda la på den bakgrunn til grunn at avdøde hadde til hensikt å påføre søker skade. Erstatningsnemnda anså dette som en dramatisk og alvorlig handling, som, sett hen til de særlig grufulle omstendighetene, måtte anses å ha hatt et stort skadepotensiale overfor søker. Saken ble returnert til KFV for utmåling, som tilkjente søker kr. 100 000 i oppreisning.

Utvalget vil påpeke at nemnda synes å legge avgjørende vekt på skadefølgens alvorlighetsgrad ved spørsmålet om straffbar unnlatelsen skal omfattes av voldsoffererstatningsordningen. Dette kommer særlig til uttrykk i ENV-2012-1497 nevnt ovenfor. Dette er i samsvar med de synspunkter utvalget har trukket frem ved spørsmål om grovt uaktsomme handlinger etter straffeloven § 280 burde omfattes av voldsoffererstatningsloven. I motsetning til § 280, omfatter § 288 også mindre alvorlige skadefølger. Vilkåret er at hensettelsen av noen i hjelpeløs tilstand, eller unnlatelsen av å yte hjelp til noen i hjelpeløs tilstand, gir «fare for liv, kropp eller helse». Utvalget mener ordningen vil favne for vidt dersom alle overtredelser av straffeloven § 288 skulle omfattes. Utvalget foreslår at straffbar unnlatelse kun omfattes i tilfeller hvor unnlatelsen har resultert i betydelig skade, jf. straffeloven § 11.

10.3.8.3 Seksuelle handlinger og seksuelt krenkende atferd

Straffebestemmelsene som verner mot seksuallovbrudd er plassert i straffeloven kapittel 26. Det er sikker rett at alvorlige seksuelle overgrep omfattes av voldsoffererstatningsloven. Dette gjelder blant annet voldtekt etter straffeloven §§ 291 til 294, voldtekt av barn under 14 år etter §§ 299 til 301 og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år etter §§ 302 til 303.

Ved seksuelle handlinger og seksuelt krenkende atferd, er det ikke alle tilfeller som gir grunnlag for voldsoffererstatning. Erstatningsnemnda for voldsofre har lagt vekt på om hendelsen har representert en integritetskrenkelse. I nemndas vedtak ENV-2004-271 kom nemnda med en prinsipiell uttalelse vedrørende grensen for hvilke seksuelle handlinger som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1. Nemnda uttalte her:

«I relasjon til straffeloven 1902 §§ 200 og 228 har rettspraksis og juridisk teori, herunder Rt-1978-297, Johs. Andenæs og Anders Bratholm, Spesiell strafferett, 3 utgave side 45 og 108 og NOU 1997:23 Seksuallovbrudd pkt. 4.1 jf. pkt. 3.1, oppstilt beføling av kjønnsorganer eller bryster som nedre grense for hva som betraktes som henholdsvis seksuell handling og legemsfornærmelse. Den nedre grense for hva som faller under forsettlig legemskrenking eller annen handling som bærer preg av vold eller tvang etter voldsoffererstatningsloven § 1 trekkes tilsvarende.»

På denne bakgrunn fant nemnda at det å bli befølt på låret ikke falt inn under anvendelsesområdet til voldsoffererstatningsordningen.

Utvalget viser til at ovennevnte avgjørelse ble behandlet på bakgrunn av 2001-lovens ordlyd av § 1. Nemndas vedtak ENV-2015-299 er eksempel på en sak som ble behandlet etter lovens ordlyd slik den lyder etter lovendringen i 2008, hvor grensen mot hva som anses tilstrekkelig integritetskrenkende berøres. Saken gjaldt en kvinne som opplevde at en ukjent person trengte seg inn i gangen i bygningen hvor hun bodde, dro henne til seg, holdt rundt henne og sa «kyss meg». Tingretten dømte gjerningspersonen for forsøk på seksuell handling etter straffeloven § 200 første ledd. Nemnda uttalte:

«Nemnda finner at handlingen ligger i det nedre sjikt for hva det kan innvilges voldsoffererstatning for. Det er lagt vekt på at forholdet fant sted på søkers bopel, at hun ble holdt fast ved tvang og utsatt for et forsøk på seksuell handling. Nemnda finner etter dette at handlingen faller inn under voldsoffererstatningsloven § 1, og har i den forbindelse også vektlagt rettens avgjørelse».

Utvalget oppfatter det slik at nemnda her har trukket en linje for hva som anses tilstrekkelig integritetskrenkende.

I Rt-2015-1324, som gjaldt en person som ble utsatt for uønsket seksuell handling i form av å bli massert på brystet og brystvortene i 1-2 minutter, uttalte Høyesterett at en domfellelse etter strl. 1902 § 200 første eller annet ledd ikke gir grunnlag for oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd første punktum bokstav b, jf. § 3-3. Dette gjelder selv om domfeltes handling går inn under gjerningsbeskrivelsen i strl. 1902 § 228, som er uttrykkelig nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3. Dette ble begrunnet med at forarbeidene til § 3-5 viste at det var et bevisst valg fra lovgivers side når oppreisningshjemmelen ble begrenset til de grovere krenkelsene i strl. 1902 § 200 tredje ledd. Høyesterett aksepterte her ikke at § 228 ble trukket inn som en begrunnelse for å gi oppreisning, dersom det ikke var tatt ut tiltale for dette.

I vedtak ENV-2010-1769 var grunnlaget for søknaden at søker hadde fått buksen trukket ned på knærne på bussen hjem fra skolen. Forholdet ble henlagt av politiet på grunn av gjerningspersonens alder. Gjerningspersonen hadde holdt buksen nede med den følge at søker ble blottlagt for de øvrige passasjerene. Søker omtalte episoden som ubehagelig og følte det vanskelig å gå på skolen i etterkant. Nemnda uttalte at forholdet var omfattet av straffeloven § 201 første ledd, bokstav a (seksuelt krenkende atferd på offentlig sted), og tok deretter stilling til om handlingen var omfattet av voldsoffererstatningsloven § 1. Nemnda henviste til forvaltningspraksis som la til grunn at den skadevoldende handling må representere en integritetskrenkelse av en viss betydning, herunder at handlingen må være av en alvorligere karakter. Nemnda anså ovennevnte handling ikke tilstrekkelig integritetskrenkende.

I vedtak ENV-2013-1400 ble forholdet omfattet av straffeloven 1902 § 201. Heller ikke her ble handlingen ansett tilstrekkelig integritetskrenkende. Saken gjaldt en kvinne som ble tatt i skrittet utenpå klærne, samtidig som gjerningspersonen sa at hun hadde «ei god bollemus», samt at han forsøkte å kysse henne.

I de ovennevnte sakene har den seksuelt krenkende atferden funnet sted i umiddelbar nærhet av den fornærmede. En type seksuell krenkende atferd som blir stadig mer aktuell som følge av den teknologiske utviklingen, er seksuell krenkende atferd gjennom sosiale medier og nettkommunikasjon. Straffeloven § 305 omfatter også forhold hvor barn blir tvunget eller forledet til å vise seg naken på film eller bilde på sosiale media og annen nettkommunikasjon. Utvalget vil trekke frem Statens sivilrettsforvaltnings vedtak av ENV-2014-1558. I avgjørelsen mottok fornærmede flere tekstmeldinger fra oppgitt skadevolder hvor han spurte om å få bilder av henne, spørsmål om brystene hennes og lignende. Hun mottok også nakenbilder av oppgitt skadevolder. SRF uttrykte forståelse for at søker opplevde tekstmeldingene som ubehagelige og krenkende, men anså likevel ikke at forholdet var en integritetskrenkelse av tilstrekkelig alvorlig karakter. SRF viste til at søker verken ble utsatt for vold eller tvang. Videre viste de til at det ikke var dokumentert at søker var påført en personskade som følge av det anførte forholdet.

I Aust-Agder tingretts dom TAUAG-2015-12143 ble en 18 år gammel gutt dømt for en rekke tilfeller hvor han hadde truet jenter fra 9 år og oppover til å vise seg nakne på nett, eller til å sende nakenbilder av seg selv. Han ble også dømt til å betale oppreisningserstatning på kr. 270 000 fordelt på 21 fornærmede jenter, fordelt med kr. 10 000 eller kr. 15 000 på hver. Ifølge opplysninger fra KFV fikk 9 av de fornærmede avslag på søknad om voldsoffererstatning for det idømte beløp. Grunnlaget for avslaget var at hendelsene ikke var tilstrekkelig integritetskrenkende.

Utvalget mener at barn som blir utsatt for seksuell krenkende atferd eller tvinges til å utvise sådan, bør være omfattet av voldsoffererstatningsordningen. Det bør ikke stilles krav til personskade i slike tilfeller, da de skadevirkninger barn kan få etter slike overgrep er allment kjent. Se for øvrig kapittel om presumsjon av personskade i kapittel 10.2.2. Dersom den fornærmede er over 18 år mener utvalget det fortsatt bør stilles krav om personskade, med mindre handlingen er omfattet av bestemmelser som nevnes i skadeserstatningsloven § 3-3. Utvalget mener kravet til «tilstrekkelig integritetskrenkende atferd» kan videreføres.

10.3.8.4 Barnebortføring

Barnebortføring, eller omsorgsunndragelse, er omfattet av straffeloven § 261. Bestemmelsen lyder:

«Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år, og kan ved grove tilfeller, avhengig av hvilken belastning den har påført barnet, straffes med fengsel inntil 6 år».

Det er uklart om voksne som opplever at barna blir unndratt fra deres omsorg omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1 etter gjeldende rett. Denne typen straffbare handlinger ble ikke omtalt i forarbeidene til lovendringen i 2008, Ot.prp. nr. 10 (2007–2008), da ordlyden i voldsoffererstatningsloven § 1 ble endret, og hvor departementet fremhevet enkelte typer handlinger som ville kunne omfattes av den nye ordlyden.

Av Erstatningsnemndas vedtak som er publisert på Lovdata, som strekker seg tilbake til 2003, er det ingen eksempler på at personer har mottatt voldsoffererstatning med grunnlag i overtredelser av dagjeldende straffelov 1902 § 216. Det fremgår imidlertid av Sivilombudsmannens årsmelding av 2001, at Sivilombudsmannen i sak SOMB-2001-46 behandlet klage fra en mor som krevet erstatning etter at sønnen ble bortført av sin far. Sønnen mottok kr. 25 000 i voldsoffererstatning. Moren krevde også voldsoffererstatning begrunnet i at bortføringen medførte store psykiske påkjenninger for henne, samt forsinkelse i studiene. Nemnda hadde i sitt første vedtak lagt til grunn at moren ikke var ansett som direkte skadelidt etter voldsoffererstatningsloven § 1, og at moren ikke var utsatt for vold eller tvang. Etter at Sivilombudsmannen gjorde nemnda oppmerksom på uttalelser i juridisk teori som underbygget at også foresatte var å anse som fornærmet etter straffeloven 1902 § 216,27 omgjorde nemnda sin avgjørelse på dette punkt. Nemnda uttalte videre at «gode grunner taler for at den straffbare handlingen i dette tilfellet må anses å falle innenfor definisjonen i § 1, jf. alternativet «--- eller annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang» også i relasjon til B. Det er tvangsalternativet som handlingen i dette tilfellet kan relateres til.» Nemnda returnerte saken til fylkesmannen for fornyet behandling. Utvalget er ikke kjent med utfallet av fylkesmannens endelige avgjørelse. På bakgrunn av nemndas uttalelser, antar imidlertid utvalget at fylkesmannen tilkjente moren erstatning.

Utvalget mener, som nemnda i ovennevnte sak, at den påkjenning som en foresatt til et bortført barn utsettes for, kan sammenlignes med en type tvang. Det å bli fratatt samvær med og omsorg for sitt eget barn, vil etter utvalgets oppfatning være egnet til å påføre psykiske plager, og således krenke «helsen» til den som blir utsatt for dette. Utvalget mener denne type straffbare handlinger etter omstendighetene bør falle inn under voldsoffererstatningslovens saklige virkeområde.

10.4 Barn som har «opplevd vold mot en nærstående person»

I henhold til voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd annet punktum kan barn som har «opplevd vold mot en nærstående person» som er «egnet til å skade barnets trygghet og tillit», ha rett til oppreisningserstatning. Denne regelen ble innført ved lovendring i 2008. Inntil da hadde det i utgangspunktet ikke blitt innvilget voldsoffererstatning til barn som var vitne til vold, med mindre vedkommende var utsatt for eksponering som i seg selv var straffbar, jf. vedtak ENV-2005-1258.

Praksis utviklet seg noe i årene før lovendringen, se for eksempel vedtak ENV-2007-1013, vedtak ENV-2006-1845 og vedtak ENV-2006-1850. I alle sakene hadde søkeren opplevd at en nærstående ble utsatt for vold uten at søker selv var strafferettslig fornærmet. I sistnevnte sak hadde for øvrig søker ikke vært vitne til selve hendelsen, men den tre år gamle søkeren hadde funnet sin far død i en blodpøl hjemme i stuen. Selv om praksis utviklet seg i retning av å gi barn som hadde vært vitne til vold erstatning, sendte departementet et forslag på høring som gikk ut på å la ordningen omfatte barn som hadde vært vitne til vold. Departementet uttalte blant annet at det for et barn vil være en meget belastende opplevelse å være vitne til at en av foreldrene eller andre nærstående personer utsettes for vold eller trusler om vold, og at en slik opplevelse kan gi følelser og reaksjoner av samme art som når barnet selv utsettes for vold.28 Forslaget gikk lenger enn hva som følger av alminnelig erstatningsrett, på bakgrunn av et ønske om å verne barn og tydeliggjøre barns rettigheter.

Alle høringsinstansene var positive til forslaget. Etter en nærmere vurdering etter høringsrunden, foreslo departementet å erstatte formuleringen «vært vitne til vold» med utrykket «har opplevd vold». Det var ønskelig å utvide virkeområdet noe sammenlignet med høringsforslaget. Dessuten mente departementet at det var uheldig å bruke ordet «vitne» som har en egen prosessuell betydning.

I høringsnotat 24. april 2007 uttalte departementet følgende:

«Det er tilstrekkelig at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at barnet har vært utsatt for handling som nevnt og at den straffbare handlingen er av en slik karakter at den normalt vil lede til skade. Justisdepartementet legger da til grunn at barnet har blitt skadet, og vedkommende vil ha krav på oppreisning som utmåles i forhold til alvoret i saken, blant annet sett i forhold til det eller de straffebud som barnet har vært vitne til. Dersom det dokumenteres at barnet har lidt tap som følge av overgrepet, vil barnet kunne være berettiget til å få dekket dette innenfor lovens rammer. I tilfelle hvor det er dokumentert mer alvorlige skader enn hva som vanligvis anses påregnelig, vil barnet kunne tilkjennes ytterligere oppreisning, for eksempel menerstatning».

Departementet la med andre ord opp til at det var tilstrekkelig å presumere skade i disse tilfellene.

I vilkåret «opplevd vold» ligger det et krav om tilknytning til voldshandlingen, både hva gjelder tid og sted. Det er ikke et krav om at barnet må ha sett selve voldshandlingen. I nemndas ENV-2011-3654 ble en jente ansett å ha opplevd vold mot far etter at hun hadde vært til stede i leiligheten da han ble knivstukket. Nemnda uttalte at «selv om søker ikke så selve hendelsen, men kom inn i rommet like etterpå, har hun opplevd vold mot en nærstående». I nemndas vedtak ENV-2013-3471 hadde søker, en jente på cirka ti år, forklart at hun våknet midt på natten av at søkerens mor og stefar kranglet. Krangelen ble plutselig mer høylytt, hun hørte noe som lignet et dunk og ble usikker på hva hun skulle gjøre. Søkeren hørte moren si «ikke slå» og hun følte at hun burde gå opp til dem. Da hun kom opp hadde storesøsteren kastet ut stefaren. Stefaren hadde innrømmet å ha slått mor i hodet to ganger, og politiet som kom til stedet bekreftet at søkerens mor var påført et blødende kutt i hodet. Det fremgår ikke av vedtaket om søkeren så mors skader. Rapport fra søkerens skole samt uttalelser fra mor fortalte om konsentrasjonsproblemer hos søkeren etter hendelsen. Nemnda la til grunn at søker hadde opplevd vold mot mor, og at volden var egnet til å skade barnets trygghet og tillit. Nemnda la ved avgjørelsen vekt på «den skadevoldende handlings utpregede karakter av vold».

Videre stiller vilkåret om at voldshandlingen må være «egnet til å skade barnets trygghet og tillit» krav til handlingens alvorlighetsgrad. Utvalget anser at ovennevnte vedtak fra Erstatningsnemnda for voldsofre, ENV-2013-3741, hvor søkerens mor ble slått to ganger i hodet slik at hun ble påført et blødende kutt, illustrerer hvilke handlinger som er egnet til å skade barnets trygghet og tillit.

Et eksempel på voldshendelser som av voldsoffererstatningsmyndighetene ikke anses «egnet til å skade barnets trygghet eller tillit», finner vi i nemndas vedtak ENV-2014-3058. Skadevolder i saken ble i tingretten dømt for overtredelse av § 228 første ledd for å ha dyttet søkers mor inn i en vegg. I tiltalebeslutningen fremgikk det at voldshendelsen skulle ha skjedd under påsyn av søkeren. Dette fant retten imidlertid usikkert. Ifølge søkerens mor hadde søkeren på det aktuelle tidspunktet sovnet i en stol inne i stuen, mens voldshendelsen skjedde i gangen. Skadevolder skulle ikke ha registrert at søker var til stede. Statens sivilrettsforvaltning konkluderte med at søker ikke hadde opplevd vold mot sin mor som hadde vært egnet til å skade søkerens trygghet og tillit, og begrunnet dette med at voldsutøvelsen overfor mor var av mindre alvorlighetsgrad, samt at søker befant seg sovende i et annet rom.

Et annet eksempel er nemndas vedtak ENV-2012-1502, hvor søker, et barn på knapt to år, var vitne til at hans far lugget hans mor i hjemmet. Som følge av dette reagerte barnet med redsel. Nemnda anså at det ikke var dokumentert at luggingen var av en slik art at den var egnet til å skade søkers trygghet og tillit. Nemnda påpekte at innholdet i begrepet «vold» slik det fremgår av voldsoffererstatningsloven § 1 andre setning ikke var nærmere definert i lov eller forarbeider, og det er sparsomt med praksis på området siden lovendringen i 2008. Sett hen til den aktuelle handlings relativt beskjedne alvorlighetsgrad, var det etter nemndas oppfatning ikke tale om vold egnet til å skade søkers trygghet og tillit. Slik utvalget ser det legger nemnda terskelen noe høyt i denne saken. Opplevd vold vil normalt være egnet til å skade trygghet og tillit.

Erstatningsnemndas vedtak ENV-2014-671 illustrerer at også barn helt ned i spedbarnsalder kan være berettiget voldsoffererstatning hvis de er til stede når nærstående utsettes for voldshandlinger. Søker, som på hendelsestidspunktet var tre måneder, var til stede i hjemmet da hans far ble utsatt for en grov voldshendelse. Søkers far og mor ble begge tilkjent voldsoffererstatning for forholdet. Det ble for søkers mors vedkommende lagt vekt på at hun var vitne til det plutselige overfallet i eget hjem og at dette var egnet til å påføre henne et psykisk traume. I søkers sak viste nemnda til at mor i tiden etter voldsepisoden mistet evnen til å produsere brystmelk og dermed ikke kunne amme. Søker fikk som en følge av dette problemer med å få i seg nok mat og var det første året mye syk. Nemnda gjenga også en legeerklæring hvor det fremgikk at søker hadde flere infeksjoner og fikk flere antibiotikabehandlinger det første leveåret, og at mor lurte på om dette kunne ha sammenheng med at han ikke ble ammet. I tillegg het det i legeerklæringen at mor mente at hennes psykiske problemer etter hendelsen, i tillegg til det svært opprivende døgnet etter voldsepisoden, kunne ha påvirket søker negativt. Nemnda konkluderte med at søker hadde opplevde vold som etter sin art var egnet til å skade søkers trygghet og tillit, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 annen setning, jf. § 3 fjerde ledd. Etter utvalgets syn er vedtaket et eksempel på at også etterfølgende reaksjoner hos nærstående kan inngå helhetsvurderingen om en voldshandling er egnet til å skade barnets trygghet og tillit.

Utvalget mener at dagens praksis omfatter de tilfeller som bør gi rett til voldsoffererstatning. Utvalget vil i denne sammenheng påpeke at det avgjørende ikke bør være hvor omfattende volden er, men om volden er egnet til å skade søkers trygghet eller tillit.

10.4.1 Grense mot omsorgssvikt

Det følger av fast og langvarig forvaltningspraksis at barn som opplever omsorgssvikt og dårlige oppvekstsvilkår ikke er omfattet av ordningen. Dette fremgår blant annet av nemndas vedtak ENV-2013-1835. Nemnda uttalte her at forholdet i hovedsak dreide seg om omsorgssvikt i hjemmet og et høyt konfliktnivå mellom oppgitt skadevolder og søkers mor, og konkluderte med at dette var forhold som faller utenfor voldsoffererstatningsordningens virkeområde. I nemndas vedtak ENV-2010-1146 hadde søker måttet sove i kottet, og fikk i perioder kun vann og tørt brød. I tillegg tok skadevolder henne med på bilbrukstyverier, og hun måtte sitte på i skadevolders bil idet han kjørte fra politiet som var under utrykning. Skadevolder skal også ha satt sprøyter på seg selv under søkers påsyn, samt latt søker være alene hjemme med broren i en lengre periode uten tilsyn.

Nemnda mente det anførte forholdet i hovedsak dreide seg om omsorgssvikt i hjemmet og at oppgitt skadevolder har brukt narkotika i søkers nærvær. Hva gjaldt omsorgssvikten uttalte nemnda at dette var et forhold som falt utenfor hva voldsoffererstatningsordningen var ment å dekke, da forholdet ikke bar preg av vold eller tvang, jf. voldsoffererstatningsloven § 1.

Utvalget påpeker at omsorgssvikt og vanskelige oppvekstsvilkår kan være egnet til å skade barns «trygghet og tillit». Omsorgssvikt er et vidt begrep som etter en naturlig språklig forståelse kan romme handlinger som krenker livet, helsen eller friheten. Utvalget mener det ikke er rettslig grunnlag for å videreføre en praksis om å avslå anførsler om omsorgssvikt, uten å ta direkte stilling til om de handlingene som utgjør omsorgssvikten enkeltvis eller samlet omfattes av voldsoffererstatningens virkeområde.

Utvalget mener det er viktig at voldsoffererstatningsmyndighetene vurderer den enkeltstående handlingen opp mot aktuelle straffebud. For eksempel kan man tenke seg at enkelte tilfeller av omsorgssvikt vil rammes av straffeloven § 288, som rammer den som unnlater å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som vedkommende har en plikt til å ha omsorg for.

10.5 «… i forbindelse med hjelp til politiet eller andre med politimyndighet»

Voldsoffererstatning kan i henhold til voldsoffererstatningsloven § 1 annet ledd bokstav a ytes ved personskade som har oppstått «i forbindelse med hjelp til politiet eller andre med politimyndighet under arrestasjon, i forbindelse med avverging eller forsøk på avverging av en straffbar handling eller i forbindelse med lovlig pågripelse eller forsøk på dette». Denne regelen ble innført da ordningen ble opprettet. Det fremgår av forarbeidene at departementet mente personskade oppstått ved rene uhell i slike tilfeller også burde omfattes.29 Det er særlig i slike tilfeller at bestemmelsen har selvstendig betydning utover den generelle regelen om ordningens saklige virkeområde i bestemmelsens første ledd. I tilfeller hvor søker utsettes for en voldshandling fra den som arresteres eller pågripes, ville forholdet uansett vært omfattet av § 1 første ledd første punktum. Selv om bestemmelsen er lite brukt i praksis, har lovgiver ønsket å videreføre regelen.30 Utvalget er i mandatet særlig bedt om å vurdere om ordningen fortsatt bør omfatte personer som påføres skade i forbindelse med bistand til politiet.

I motsetning til hva som følger av voldsoffererstatningsloven § 1 ledd, gir ikke forhold etter annet ledd et rettskrav på voldsoffererstatning. Til tross for at bestemmelsen skal fange opp hendelige uhell, mener lovgiver det vil føre for langt å gi skadelidte krav på erstatning i ethvert tilfelle som omfattes av bestemmelsen, og har overlatt til voldsoffererstatningsmyndighetene å trekke opp de nærmere rammene for anvendelsen av bestemmelsen gjennom forvaltningspraksis.31

Forvaltningspraksis er sparsom vedørende søknader om erstatning for personskader med grunnlag i hjelp til politiet eller andre med politimyndighet. Et eksempel hvor bestemmelsen ble påberopt er Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2014-1687. Saken omhandlet en person som hadde vært først på åstedet der en mann hadde skutt og drept en kvinne og deretter tatt sitt eget liv. Saken gjaldt i utgangspunktet et spørsmål om dekning av utgifter til innhenting av erklæring fra lege etter voldsoffererstatningsloven § 14, men SRF hadde i denne sammenheng vurdert om hendelsen var omfattet av voldsoffererstatningsloven § 1. Søker ringte AMK-sentralen og varslet om hendelsen. Under telefonsamtalen blir søker bedt om å se etter et våpen på åstedet, samt å ta pulsen på kvinnen som var skutt. Søker fant ikke noe våpen og var heller ikke i stand til å ta kvinnens puls. Kvinnen døde noen sekunder før ambulansen kom til stedet. Våpenet ble lokalisert av ambulansepersonell og søker ble stående cirka ti meter fra åstedet og passet på våpenet inntil politiet ankom stedet. Statens sivilrettsforvaltning konkluderte med at søker ikke hadde hjulpet til med arrestasjon eller pågripelse, eller at hun hadde forsøkt å avverge en straffbar handling, og begrunnet dette med at søker ankom stedet først etter at den straffbare handlingen hadde funnet sted og at hun ikke bidro til pågripelse av gjerningspersonen. Søker ble heller ikke ansett omfattet av den personkrets som faller inn under voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd, da «den straffbare handlingen ikke var rettet mot søker og at hun ikke hadde en tilstrekkelig tilknytning til den straffbare handlingen eller den skadelidte.». Nærmere om ordningens personkrets under punkt 14.

Utvalget stiller spørsmål ved om det er behov for å videreføre nevnte bestemmelse, all den tid den ikke synes å være i bruk. Erstatningsnemnda har hittil ikke fattet ett eneste vedtak hvor bestemmelsen har vært grunnlag for utbetaling av voldsoffererstatning.32 Utvalget ser imidlertid at det kan oppstå tilfeller hvor dette blir aktuelt, og foreslår av den grunn å videreføre bestemmelsen. Det vil kunne oppleves urimelig dersom disse skulle oppleve å sitte igjen med et økonomisk tap etter å ha gitt politimyndigheten viktig hjelp. Samfunnet har en egeninteresse i at folk hjelper til. Regler som oppfordrer til at folk bistår politiet der det er nødvendig, er etter utvalgets oppfatning viktig å videreføre.

10.6 «… i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling»

Før 2012 var gjeldende rett at personer som bistod ofre for straffbare handlinger uten at de selv var strafferettslig fornærmet eller handlet på instruks fra politi, normalt ikke kunne få voldsoffererstatning. Ved en lovendring i 2012 ble dette endret. Voldsoffererstatning kan nå ytes ved personskade som har oppstått «i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling som krenker liv, helse eller frihet, eller for å avverge eller begrense skadefølgene av den straffbare handlingen», jf. voldsoffererstatningsloven § 1 annet ledd bokstav b. Som eksempel på forhold som omfattes av bestemmelsen, viste departementet til privatpersoner som fraktet personer til land ved Utøya, eller personer som drev livreddende arbeid på Utvika camping eller i Regjeringskvartalet.33 Departementet presiserte at bestemmelsen er ment å omfatte uhell som har oppstått i forbindelse med hjelpearbeidet og ikke bare skader knyttet til selve voldshandlingen. Den nye bestemmelsen går lenger enn alminnelig erstatningsrett. Til det uttalte departementet at innsatsen fra de som bistår ofre for straffbare handlinger, såkalte frivillige hjelpere, har en så stor verdi for samfunnet at en slik utvidelse har gode grunner for seg.

Loven gir ingen nærmere beskrivelse av hva slags type hjelp som må ytes voldsofre for å være berettiget erstatning som «frivillig hjelper». Heller ikke forarbeidene gir klare føringer for omfanget og graden av bistand. En alminnelig språklig forståelse av begrepet «hjelp» kan romme både øyeblikkelig førstehjelp og annen helsehjelp, men også praktisk bistand, for eksempel for å komme seg ut av en potensielt farlig situasjon. I tillegg kan hjelp i form av psykisk støtte oppleves avgjørende for mange voldsofre i nødsituasjoner, herunder trøst og omsorg.

Erstatningsnemnda for voldsofre har på bakgrunn av uttalelsene i forarbeidene, hvor enkelte grupper av frivillige hjelpere fra 22. juli 2011-terroren ble uttrykkelig nevnt, oppstilt et vilkår om at det kreves «en viss grad for kvalifisert hjelp for å omfattes av bestemmelsen». I nemndas vedtak ENV-2014-3552 var grunnlaget for søknaden at søker hadde hjulpet med å ta imot leirdeltakere fra Utøya som kom opp av vannet, og ga dem klær og tepper for å holde dem varme. Nemnda anså at søkers handlinger ikke var slik «kvalifisert hjelp» som var ment omfattet av voldsoffererstatningsloven § 1 annet ledd bokstav b. Nemnda kom til samme konklusjon i tre vedtak avgjort den 18. desember 2013; ENV-2013-1517, ENV-2015-1518 og ENV-2013-1522. Søkerne rakk ikke fergen som skadevolder var på, over til Utøya. Etter å ha hørt skudd derfra forlot de Utvika kai i bil. I en busslomme stod det to ambulanser som tok imot leirdeltakere som kom opp av vannet. De stoppet bilen, og hjalp leirdeltakere som kom opp av vannet med trygghet og omsorg, samt holdt dem varme. De utførte ikke førstehjelp på noen. Nemnda konkluderte med at søkerne ikke var å anse som «frivillige hjelpere», da de ikke hadde ytt tilstrekkelig «kvalifisert hjelp».

I Sør-Trøndelag tingretts dom 12. juni 2015 tok retten stilling til gyldigheten av de ovennevnte vedtak av 18. desember 2013 fra Erstatningsnemnda for voldsofre. Retten la til grunn at handlingene lå innenfor lovens ordlyd om at de hadde ytt «hjelp», men trakk frem utgangspunktet før lovendringen – nemlig at denne gruppen tidligere ikke var omfattet – som argument for at bestemmelsen er ment å ha en snever ramme. Retten viste til at forarbeidene hadde ment å omfatte kun «livreddende eller helt kvalifisert nødarbeid», og at intensjonen ikke var å innføre en generell hjemmel for erstatning til alle hjelpere. Retten trakk også frem forvaltningsskjønnet, at bestemmelsen ikke gir rettskrav på erstatning, som argument for en bestemmelsen burde praktiseres strengt. Frostating lagmannsrett kom i dom av 13. mai 2016 til samme konklusjon som tingretten.34

«Hjelp» er et relativt begrep som ikke er entydig definert i lovgivningen. Utvalget er enig i at det vil føre for langt om enhver hjelp til voldsofre skulle gi krav på voldsoffererstatning. For det tilfellet at lovgiver har ment å avgrense bestemmelsens rekkevidde til livreddende nødhjelp, bør dette fremgå tydeligere i lovens ordlyd. Utvalget slutter seg til de argumenter som trekkes frem av Sør-Trøndelag tingrett, og foreslår derfor å tilføye «av livreddende eller helt kvalifisert art» i forslag til ny lov.

10.7 Særlig om «alvorlig kriminalitet»

Som nevnt innledningsvis skal utvalgets vurdering av voldsoffererstatningsordningens saklige virkeområde gjøres «i lys av at ordningen først og fremst bør omfatte alvorlig kriminalitet». Det fremgår ikke av lovens ordlyd at dagens voldsoffererstatningsordning er begrenset til å omfatte alvorlige straffbare handlinger. Ved endringsloven av 2008, da ordlyden i voldsoffererstatningsloven § 1 ble endret, valgte lovgiver bevisst å utelate begrepet «alvorlig».

Departementet uttalte følgende om kravet til «straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten»:

«En slik ordlyd vil harmonere bedre med nyere strafferettslig terminologi, jf. bl.a straffeloven § 39 og straffeprosessloven § 130 a). Straffeloven § 39 opererer med uttrykket «alvorlig voldsforbrytelse» og straffeprosessloven § 130 a) med uttrykket «alvorlig forbrytelse». I lovforslaget her er «alvorlig» ikke tatt med i ordlyden. Bakgrunnen for dette er at det øvrige vilkåret i voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første setning om at handlingen må ha medført en personskade, anses som en tilstrekkelig avgrensning mot mindre alvorlige forhold».35

Utvalget vil understreke at det i dagens voldsoffererstatningsordning ikke gjelder noen regel om at kun alvorlig kriminalitet er omfattet. Utvalget viser til at blant annet kroppskrenkelser, jf. straffeloven § 271, etter fast praksis er omfattet av ordningen. Dette er en type kriminalitet som det ikke i alle tilfeller er naturlig å omtale som alvorlig. Dette viser seg blant annet ved at strafferammen for denne type overtredelser er ett år jf. straffeloven § 263. Utvalget vil også peke på at lovgiver i 2008 endret lovens ordlyd med det for øye at flere typer straffbare handlinger skulle omfattes av voldsoffererstatningsordningen, for å gi en «ytterligere styrking av voldsofrenes stilling». Et av eksemplene som ble trukket frem var trusler, som også har en strafferamme på inntil ett år, jf. straffeloven § 263.

Utvalget anbefaler ikke at voldsoffererstatning som hovedregel skal være begrenset til alvorlig kriminalitet. Utvalget har imidlertid vurdert å benytte seg av begrepet alvorlig kriminalitet ved erstatning til barn i utlandet som blir utsatt for straffbare handlinger som pådømmes i Norge, se punkt 11.6.3. Bakgrunnen for dette er at utvalget foreslår en utvidelse av det geografiske virkeområdet for denne gruppen, sammenlignet med dagens ordning. For at utvidelsen ikke skal rekke for vidt, ser utvalget det nødvendig å begrense utvidelsen til å gjelde de mest alvorlige straffbare handlingene.

10.8 Utvalgets anbefaling

I fremstillingen ovenfor har utvalget drøftet en rekke spørsmål vedrørende ordningens saklige virkeområde. Utvalgets hovedkonklusjon er at dagens saklige virkeområde i utgangspunktet omfatter de tilfellene som utvalget mener det er rimelig at en voldsoffererstatningsordning skal omfatte. Når utvalget likevel ønsker en endring av bestemmelsen som regulerer ordningens saklige virkeområde, er dette først og fremst begrunnet med at det skal bli lettere for voldsutsatte å forstå hvor grensene går. I tillegg til økt forutberegnelighet, kan en endring gi økt likebehandling av like tilfeller.

10.8.1 Forankre voldsbegrepet i straffelovens bestemmelser

Utvalget mener at ordningens kjerneområde fortsatt bør være voldskriminalitet. Utvalget foreslår imidlertid at tolkningen av voldsbegrepet knyttes opp mot straffelovens bestemmelser, med henvisning til hvilke overtredelser som gir grunnlag for voldsoffererstatning. Utvalget mener dagens praksis med å ta utgangspunkt i voldsoffererstatningens intensjon ved tolkningen av voldsbegrepet, gir liten forutberegnelighet for brukerne av ordningen. I tillegg kan det lede til ulike resultater for like tilfeller. Utvalget forslår derfor en ny bestemmelse som angir voldsoffererstatningslovens saklige virkeområde. Den nye bestemmelsen oppstiller hvilke typer straffbare handlinger som gir rett på voldsoffererstatning. Dette gjelder straffbare handlinger som nevnt i skadeerstatningsloven § 3-3, unntatt § 222 (Uriktig anklage), § 268 første ledd (Uberettiget adgang) og § (262 Brudd på ekteskapsloven). I tillegg omfattes straffbare handlinger nevnt i § 273 (kroppsskade, 275 (drap), 279 (Forbund om drap eller voldsskade), 280 (Uaktsom forvoldelse av betydelig skade), 281 (Uaktsom forvoldelse av død), 284 (kjønnslemlestelse) og 288 (Hensettelse i hjelpesesløs tilstand).

10.8.2 Nye tilfeller som bør omfattes

Utvalget mener at ofre for personforfølgelse bør gis bedre erstatningsrettslig vern etter voldsoffererstatningsloven. Utvalget foreslår derfor at handlinger nevnt i en straffeloven § 266 og 266a omfattes. I tillegg bør det åpnes for at grovt uaktsomme handlinger gir grunnlag for voldsoffererstatning, så fremt dette har medført betydelig skade. På denne bakgrunn bør også handlinger som omfattes av straffeloven § 280 falle innenfor.

11 Ordningens geografiske virkeområde

11.1 Innledning

Det fremgår av mandatets punkt 4 at utvalget skal gjennomgå lovens geografiske virkeområde. Gjeldende lov begrenser ordningen til straffbare voldshandlinger som har skjedd i riket. Dersom skadelidte hadde bopel i riket på skadetidspunktet og særlige grunner tilsier det, kan erstatning også ytes i andre tilfeller. Med utgangspunkt i hvordan bestemmelsen om geografisk virkeområde praktiseres i dag, er utvalget bedt om å vurdere om det er grunn til å skjerpe inn denne regelen, eller om det er behov for andre endringer, herunder risiko for dobbeltdekning.

Utvalget er i mandatets punkt 5 bedt om å vurdere om ordningen i tilstrekkelig grad sikrer barn. I tilknytning til voldsoffererstatningsordningens geografisk virkeområde, er utvalget bedt om å vurdere om ordningen også bør omfatte barn uten bopel i Norge når straffesaken er behandlet av norsk domstol. Utvalget har funnet det hensiktsmessig å behandle sistnevnte konkrete forslag under kapittel 11, mens barns erstatningsrettslige vern generelt er behandlet i kapittel 12.

11.2 Historisk utvikling av geografisk virkeområde

En gjennomgang av forarbeider og forvaltningspraksis tilknyttet voldsoffererstatningsordningen frem til i dag, viser en gradvis endring mot en mer liberal praktisering av ordningens geografiske virkeområde. Justisdepartementets arbeidsgruppe gikk i sin tid 36inn for at voldsoffererstatningsordningen uten unntak skulle være begrenset til de tilfellene der skaden er påført i Norge eller om bord på norsk fartøy eller luftfartøy. Bakgrunnen for dette var at det ofte ville kunne by på store problemer å få utredet skadeårsaken når den straffbare handlingen var begått i utlandet.37

Da ordningen ble vedtatt inneholdt imidlertid Forskriften § 3 en unntaksregel om at erstatning kunne ytes for skade voldt utenfor riket i særlige tilfeller dersom den skadelidte eller den etterlatte hadde bopel i riket. Regelen ble videreført ved lovfestingen i 2001, og ved lovendring i 2008 ble Svalbard uttrykkelig omtalt som del av «riket» i bestemmelsens første ledd.

I forarbeidene til lovendringen av 2008 fremgår det at hovedregelen fortsatt bør være at det ikke ytes erstatning for skader påført i utlandet, men at unntak bør gjøres i tilfeller hvor det virker støtende å stille den skadelidte utenfor den norske ordningen. Departementet nevner her tilfeller hvor den skadelidte ikke kan søke dekning av utenlandske nasjonale myndigheter, og den skadevoldende handlingen har tilknytning til et norsk miljø. Departementet uttaler også at erstatning ikke bør gis dersom søkeren ikke har bopel i Norge eller annen særlig tilknytning til Norge på skadetidspunktet.38

11.3 Andre nordiske land

11.3.1 Sverige

Voldsoffererstatningsordningen i Sverige er regulert i Brottskadelag 1978: 413. Loven kommer til anvendelse dersom den straffbare handlingen er begått i Sverige. Ved personskade kan erstatning tilkjennes selv om den straffbare handlingen fant sted i utlandet, forutsatt at skadelidte hadde bopel i Sverige på skadetidspunktet. Erstatning tilkjennes ikke dersom den straffbare handlingen og den skadelidte har så liten tilknytning til Sverige at det ikke er rimelig at skaden erstattes av den svenske stat. Et eksempel på dette er en sak som ble avvist fra behandling hos Brottsoffermyndigheten i beslutning av 27. oktober 2011, og senere behandlet av Erstatningsnemnda for voldsofre i vedtak ENV-2012-10. Saken gjaldt søknad fra faren til en norsk kvinne som ble utsatt for vold under et ferieopphold i Sverige. Kvinnen døde i etterkant av voldshendelsen, men voldsutøveren, som også var norsk, ble av svensk domstol frifunnet for å ha voldt kvinnens død. Han ble også frifunnet for krav om oppreisning fra avdødes far. Det fremgår av nemndas vedtak at Brottsoffermyndigheten vurderte tilknytningen til Sverige som så svak at søknaden fra avdødes far ikke ble tatt til behandling. Det ble vist til at både den skadelidte og gjerningspersonen var norske statsborgere bosatt i Norge og kun var på et ferieopphold i Sverige.

Unntaksregelen for tilfeller med manglende tilknytning til Sverige gjelder ikke forsettlige voldshandlinger som har skjedd i Sverige, dersom den skadelidte ved skadetidspunktet var svensk statsborger eller hadde bopel i en annen medlemsstat i EU.

Erstatning tilkjennes også barn som har vært vitne til vold i utlandet, om barnet hadde bopel i Sverige på skadetidspunktet.

11.3.2 Danmark

I Danmark er voldsoffererstatningsordningen regulert i lov om erstatning fra staten til ofre for forbrydelser, jf. lovbekendtgørelse nr. 1209 av 18. november 2014, hvor det geografiske virkeområdet omtales i § 1 første og tredje ledd. Erstatning for personskade ytes når den straffbare handlingen er begått i Danmark. Det er uten betydning om skadevolderen eller skadelidte er dansk statsborger eller utlending, og det er heller ikke av betydning om de har bopel i Danmark eller i utlandet.39

I særlige tilfeller ytes erstatning for skader som er forvoldt utenfor Danmark, dersom skadelidte har bopel i Danmark eller dansk «infødsrett», eventuelt gjorde tjeneste for en utsendt dansk utenriksrepresentasjon på skadetidspunktet. Det gis normalt ikke erstatning til danske turister som har vært utsatt for vold i utlandet, med mindre skaden har skjedd i et lukket dansk miljø. Et eksempel som nevnes i kommentarene til loven er ei jente utsatt for «grov bluferdighetskrenkelse» fra leirdeltakere under et leirskoleopphold i Norge. Erstatning ytes også når straffbare skadevoldende handlinger er begått mot skadelidte med bopel i Danmark under vedkommendes ervervsutførelse i utlandet. Heller ikke etter denne bestemmelsen er turister omfattet. Regelen praktiseres strengt, og avgrenses mot langvarige utenlandsopphold, eksempelvis som au pair, samt mot personer med yrker hvor man er særlig utsatt for vold, og hvor man har unnlatt å tegne forsikring (for eksempel krigsfotograf).40 I tillegg er det avgjørende at den straffbare handlingen har skjedd i nær tilknytning til utførelsen av arbeidet. Den danske ordningen inneholder også regler om at annen erstatningsutbetaling som tilkommer skadelidte, skal fratrekkes i voldsoffererstatningsutbetalingen. I kommentarene til loven nevnes yrkesskadeerstatning og voldsoffererstatning fra hendelseslandet som eksempler.

Et eksempel fra Nævnets årsberetning 2014, N.j.nr. 14-520-04651, illustrerer en forholdsvis streng praksis. Saken gjaldt en kvinne som under en feriereise i Asia ble overfalt og gruppevoldtatt av åtte menn. Søknaden ble begrunnet med at hun under feriereisen var å anse som «erhverv i udlandet» da hun senere samme år skulle arbeide som reiseleder for et dansk reisebyrå og i den anledning måtte sette seg inn i de lokale forholdene. Nævnet avslo søknaden under henvisning til at skaden ikke hadde skjedd i ett såkalt «lukket dansk miljø», eller at søkers feriereise kunne sidestilles med å utøve «erhverv i udlandet». Nævnet bemerket at søkeren rett forut for overfallet hadde vært på handletur, hvor hun (også) hadde kjøpt gaver til sjåførens barn. Skaden inntrådte således ikke som en naturlig eller nødvendig del av hennes arbeid.

Et annet eksempel er N.j.nr. 09-529-00034. Saken gjaldt en kvinne som under en reise til Sverige ble utsatt for vold samt frihetsberøvelse på et hotellrom. Skadevolderen, kvinnens ekskjæreste, ble av svensk domstol dømt til ubetinget fengsel i 1 år og 3 måneder. Nævnet hadde tidligere videresendt kvinnens søknad om voldsoffererstatning til den svenske Brottsoffermyndigheten, som avslo søknaden under henvisning til kvinnens manglende tilknytning til Sverige. Nævnet behandlet deretter søknaden pånytt, og avslo denne med den begrunnelse at det ikke var tale om et «særligt tilfælde» omfattet av offererstatningslovens § 1, stk. 3. Nævnet la vekt på at hendelsen skjedde under en ferie og ikke kunne antas at være skjedd i et «lukket» dansk miljø.

11.3.3 Finland

Personer som har vært utsatt for straffbare handlinger begått i Finland har rett til erstatning. Skadelidte som har blitt påført personskade ved straffbar handling i utlandet, har kun rett til erstatning dersom vedkommende hadde fast bopel i Finland på skadetidspunktet og utenlandsoppholdet skyldtes arbeid, studier eller andre lignende grunner. Skader under feriereiser eller rekreasjonsopphold i utlandet dekkes ikke. Etter en konkret vurdering kan det imidlertid ytes erstatning selv om handlingen er begått i utlandet og skadelidte hadde bopel i utlandet. Det skal i den vurderingen legges vekt på om den skadevoldende handling har nær tilknytning til Finland, hvor nær relasjon det er mellom gjerningspersonen og voldsofferet, skadens art og voldsofferets mulighet til å få erstatning fra annet hold.41

11.4 Nærmere om gjeldende rett

11.4.1 Hovedregel – handlinger skjedd i Norge

Bestemmelsens første ledd fastsetter hovedregelen om at voldsoffererstatning ytes når den skadevoldende handling har funnet sted «i riket». Uttrykket svarer til straffeloven 1902 § 12 nr. 1 som angir lovens virkeområde. Det kreves altså ikke at skadelidte er norsk statsborger eller bosatt i Norge. Dersom voldshandlingen finner sted på norsk territorium, påtar den norske stat seg ansvaret for å erstatte følgene av skaden. Dette har sammenheng med ordningens kriminalpolitiske begrunnelse; staten har påtatt seg et særlig ansvar for å beskytte personer mot visse straffbare handlinger i Norge. Denne hovedregelen er i tråd med prinsippet nedfelt i Den europeiske konvensjon om erstatning til voldsofre artikkel 3 og EUs direktiv 2204/80/EC av 29. april 2004 om kompensasjon til voldsofre. I punkt 5.1.2 er det fastslått at det er myndighetene i hendelseslandet som skal yte voldsoffererstatning.

Staten kan i liten eller ingen grad forhindre voldshandlinger i andre land. Likefult påtar staten seg ansvar for å yte erstatning for straffbare voldshandlinger skjedd i utlandet i enkelte tilfeller. Dette kommer utvalget tilbake til senere i fremstillingen. Før det vil utvalget behandle vilkåret om krav til bopel i Norge.

11.4.2 Krav til bopel i Norge

For å kunne motta voldsoffererstatning for personskader påført i utlandet kreves det for det første at skadelidte hadde bopel i Norge på skadetidspunktet. Med skadetidspunktet menes tidspunktet da handlingen fant sted. En slik presisering kan virke unødvendig, da tidspunktet for når henholdsvis hendelsen og skaden inntrer ofte er sammenfallende, eksempelvis ved slag mot ansiktet. I forvaltningspraksis er det flere eksempler på at disse to begrepene brukes om hverandre ved beskrivelsen av ett og samme tidspunkt i tilknytning til voldsoffererstatningsloven § 2. Et eksempel på dette er Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2014-3847. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor skaden viser seg langt senere enn hendelsestidspunktet – senskader. Dette er særlig aktuelt ved seksuelle overgrep. Selv om det språklig sett er nærliggende å omtale tidspunktet for når den psykiske skaden oppstår som skadetidspunktet, er det også her tidspunktet da overgrepet fant sted som skal legges til grunn ved spørsmål om vedkommende hadde bopel i Norge på «skadetidspunktet», jf. voldsoffererstatningsloven § 2.

Voldsoffererstatningsmyndighetene har lagt vekt på hvorvidt personer er ansett som «utvandret fra riket». I utgangspunktet sammenfaller «utvandret fra riket» med vilkåret «bosatt i Norge» etter folketrygdloven § 2-1. Det følger av nemndspraksis at søkere som studerer i utlandet og har folkeregistret adresse i Norge, ikke anses som utvandret fra riket, og således oppfyller vilkåret om «bopel i riket», se blant annet Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2011-1727. Det er ikke nødvendigvis tilstrekkelig å være folkeregistrert i Norge. Det er det reelle bostedet som er avgjørende. Dette er illustrert i Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak I ENV-2013-2704, hvor nemnda fant at søker ikke hadde bopel i riket i den perioden hun var utvist fra landet, selv om hun var folkeregistrert i Norge og var gift med en norsk statsborger. Det var usikkert om og eventuelt når hun kunne returnere til Norge. Et annet eksempel er Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2014-3847, som gjaldt en person som ble ansett å ha bosted i Thailand til tross for at han mottok trygdeytelser fra Norge.

Selv om vilkåret om bosted i Norge anses oppfylt, er dette alene ikke tilstrekkelig til å gjøre unntak fra hovedregelen. Det må foreligge særlige grunner for å at man skal bli tilkjent erstatning for hendelser i utlandet.

11.4.3 Særlige grunner

Det er opp til voldsoffererstatningsmyndighetenes skjønn å vurdere om vilkåret om særlige grunner er oppfylt. Nemnda har i vurderingen blant annet lagt vekt på om hendelseslandet har en tilsvarende erstatningsordning, skadens alvor, om den skadelidte har tilknytning til norsk miljø, og utenlandsoppholdets varighet.42 En gjennomgang av forvaltningspraksis viser at nemnda har lagt vesentlig vekt på om skadelidte er omfattet av en erstatningsordning i hendelseslandet.43

Dersom hendelseslandet har en erstatningsordning er det uten betydning om kravet er avslått etter en realitetsbehandling,44 eller om søknaden blir avvist fra realitetsbehandling for eksempel fordi forholdet er foreldet etter det aktuelle lands gjeldende regelverk.45 Det avgjørende er at søker har hatt mulighet til å fremme sitt voldsoffererstatningskrav overfor hendelseslandets myndigheter, ikke om vedkommende faktisk har fått erstatning.

Etter norsk rett er det imidlertid mulig å gjøre unntak fra denne hovedregelen dersom det foreligger «særlige grunner». Nemnda har ansett det som særlig grunn dersom hendelseslandets erstatningsordning avviker fra den norske med hensyn til hvilke erstatningsposter som kan erstattes. Dersom skadelidte i hendelseslandet kan få erstatning for sitt økonomiske tap og menerstatning, men ikke oppreisning, vil skadelidte altså kunne tilkjennes oppreisning etter norsk voldsoffererstatningsordning.

Enkelte utenlandske ordninger kan være bygd opp ganske annerledes enn den norske, slik at det ikke er mulig å sammenligne erstatningspostene med hverandre. Et eksempel er Storbritannia, som er basert på et tariff-system, hvor det tilkjennes faste erstatningsbeløp for ulike nivåer av personskader. I vurderingen av om skadelidte skal tilkjennes oppreisning i slike tilfeller, har nemnda foretatt en konkret vurdering av om skadelidte stilles i en vesentlig dårligere situasjon i hendelseslandet sammenlignet med ofre for tilsvarende voldshandlinger i Norge, jf. ENV-2008-2002.

Nemnda har unntaksvis ansett det å foreligge et særlig tilfelle også der hendelseslandet har hatt en ordning som tilfredsstiller kravene til Europarådets konvensjon om erstatning til voldsofre og EUs direktiv 2204/80/EC av 29. april 2004 om kompensasjon til voldsofre. I disse tilfellene har det vært særlige omstendigheter i sakene som synes å ha blitt tillagt avgjørende vekt. Skadens alvor, om skadevolder er dømt for det aktuelle forholdet, utenlandsoppholdets varighet og karakter og skadelidtes tilknytning til Norge har blitt tillagt vekt. Nemnda har også lagt vekt på hvorvidt straffesaken har blitt etterforsket av norsk politi og om skadevolder er straffedømt og dømt til å betale erstatning ved norsk domstol.46

11.4.3.1 Konsekvenser av dagens praktisering av «særlige grunner»

Representanter fra interesseorganisasjoner utvalget har vært i kontakt med, har gitt uttrykk for at dagens praksis har medført urimelig forskjellsbehandling av ofre for vold i utlandet. Denne forskjellsbehandlingen har gitt seg utslag for tre kategorier voldsofre.

I den første kategorien finner vi ofre for handlinger som har skjedd i land som ikke har noen tilfredsstillende voldsoffererstatningsordning. Eksempler på slike land er Thailand, Russland, Tyrkia og Egypt. Disse tilfellene anses som regel som «særlige tilfeller», og ofre kan få dekket både økonomisk og ikke-økonomisk tap etter bestemmelsene i voldsoffererstatningsloven § 4 til § 6.

I neste kategori finner vi ofre for handlinger i land som har en tilfredsstillende voldsoffererstatningsordning, men hvor ordningene ikke dekker oppreisning, eksempelvis Spania, Hellas og Østerrike. I slike tilfeller har voldsoffererstatningsmyndighetene tilkjent oppreisning etter voldsoffererstatningsloven § 6. Dersom de skadelidte har hatt et økonomisk tap som av ulike årsaker ikke omfattes av hendelseslandets ordninger, har voldsoffererstatningsmyndighetene i Norge ikke erstattet dette tapet. Personer i denne kategorien stilles dermed dårligere enn personer i den første kategorien. Et eksempel er Statens sivilrettsforvaltnings vedtak ENV-2014-1173. Søker hadde fremmet søknad om voldsoffererstatning etter å ha blitt overfalt av flere ukjente skadevoldere på Kypros, og var påført alvorlige hodeskader, herunder hjerneblødning og kronisk hodepine, samt brist i ribben. Søker ble tilkjent oppreisning med kr. 80 000 samt advokatdekning fra KFV. Krav om dekning av økonomisk tap på ca. kr. 665 000 ble avslått. Det ble ikke lagt vekt på at søker ikke lenger hadde mulighet til å fremsette kravet overfor kypriotiske myndigheter, fordi fristen var utløpt. Statens sivilrettsforvaltning opprettholdt KFVs avslag hva gjaldt økonomisk tap, med den begrunnelsen at søker hadde hatt mulighet til å fremme sitt voldsoffererstatningskrav overfor hendelseslandets myndigheter. Statens sivilrettsforvaltning slo videre fast at heller ikke advokatutgifter var dekningsmessige gjennom norsk voldsoffererstatningsordning, all den tid slike utgifter i utgangspunktet dekkes gjennom den kypriotiske ordningen. Et annet eksempel fra denne kategorien er SRFs vedtak ENV-2015-407, som omhandlet grovt ran Spania. Søker ble tilkjent oppreisning med kr. 80 000, da spansk ordning ikke omfatter ikke-økonomisk tap. Advokatutgifter på kr. 67 906 ble avslått, med den begrunnelse at den spanske ordningen i utgangspunktet dekker økonomisk tap.

I siste kategori finner vi ofre for handlinger i land som i utgangspunktet dekker både økonomisk og ikke-økonomisk tap. Eksempler på dette er de nordiske landene omtalt innledningsvis, i tillegg til land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Eksempler på slike tilfeller er nemndas vedtak ENV-2013-3485, ENV-2014-2177 og ENV-2014-2816. Felles for disse sakene er at søknadene ble avslått i sin helhet, med henvisning til hendelseslandets ordning, og prinsippet om at det avgjørende er at søker hadde mulighet til å få kravet behandlet gjennom en alternativ dekningsordning. Utvalget vil også trekke frem nemndas vedtak den ENV-2013-326-2, der søkeren hadde blitt utsatt for vold i Australia. Søkeren hadde ikke overholdt foreldelsesfristene etter australsk rett. Nemnda uttalte at dette ikke kunne vektlegges ved vurderingen av «særlige grunner» i voldsoffererstatningsloven § 2, idet søker hadde hatt mulighet til å fremme sitt krav overfor australske myndigheter. Søknader på grunnlag av voldshandlinger i sistnevnte gruppe blir kun unntaksvis ansett å utgjøre særlige tilfeller. Eksempler på unntak har vært tilfeller hvor hendelseslandet har avvist søknader fra behandling med den begrunnelse at skadelidte har for svak tilknytning til hendelseslandet, illustrert gjennom Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak den ENV-2012-10. Saken gjaldt en far som søkte erstatning etter at datteren ble drept under et ferieopphold i Sverige. Et annet eksempel er nemndas vedtak ENV-2014-156, hvor en ung kvinne var blitt utsatt for voldtekt på «danskebåten». Nemnda la avgjørende vekt på forholdet var etterforsket av norsk politi og gjerningspersonen var dømt til å betale oppreisning av norsk domstol.

Utvalget har vanskelig for å se en god begrunnelse for at personer som er påført skader ved straffbare handlinger i et land som har en voldsoffererstatningsordning, skal stilles svakere enn de som er påført skader i land som ikke har voldsoffererstatningsordninger i det hele tatt. Lovgiver har i Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) side 6 presisert at loven ikke skal forstås på denne måten, selv om loven praktiseres annerledes. Praksisen gjennomgått ovenfor viser imidlertid etter utvalgets oppfatning at personer utsatt for personskader i land som har en voldsoffererstatningsordning i praksis kan komme dårligere ut enn de som utsettes for voldshandlinger i land som ikke har en voldsoffererstatningsordning. Det er utvalgets inntrykk at skadelidte i liten grad faktisk tilkjennes erstatninger fra utenlandske voldsoffererstatningsordninger.

Utvalget påpeker at det er vanskelig å skaffe oversikt over hvor mange personer som har mottatt voldsoffererstatning fra utenlandske voldsoffererstatningsordninger. Utvalget har omtalt dette nærmere i pkt. 11.5.2. KFV har på forespørsel gitt utrykk for at andelen som har mottatt voldsoffererstatning fra utlandet er liten, basert på saksbehandlernes tilbakemelding. Utvalget antar dette kan ha sammenheng med det begrensede tilbudet som finnes for veiledning og bistand til å fremme slik erstatning. Dette ser utvalget nærmere på i det følgende.

11.4.4 Bistand til å fremme erstatningskrav i utlandet

Personer utsatt for voldshandlinger i Norge vil i mange tilfeller ha krav på bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107a flg. Bistandsoppdraget vil i slike tilfeller også omfatte arbeid med å fremme søknad og klage om voldsoffererstatning til KFV. Domstolen har imidlertid lagt til grunn at bistandsadvokatordningen i utgangspunktet bare gjelder norske myndigheters behandling av straffesaker, og at anmeldelse av et straffbart forhold begått i utlandet til norsk politi ikke er tilstrekkelig som grunnlag for oppnevning som bistandsadvokat når det ikke foretas etterforskingsskritt i Norge. I slike tilfeller gir heller ikke arbeid med krav om voldsoffererstatning grunnlag for oppnevning som bistandsadvokat. Dette ble slått fast av Borgarting lagmannsrett i kjennelse av 26. mars 2014 (14-042159SAK-BORG04), og fulgt opp i Borgarting lagmannsretts kjennelse 28. mars 2014 (LB-2014-44380).

Det er således kun unntaksvis at voldsofre får dekket juridisk bistand for å søke voldsoffererstatning i utlandet. Det følger av Den europeiske konvensjonen om voldsoffererstatning artikkel 12 at konvensjonspartene skal yte hverandre bistand i størst mulig utstrekning i forbindelse med søknader om voldsoffererstatning. Utvalget har fått opplyst fra KFV at Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre i noen grad bistår voldsofre med å søke erstatning i utlandet.

11.5 Mulighet for dobbeltdekning

Et sentralt argument for dagens ordning har vært at det ikke skal gis dobbeltdekning, det vil si at samme tap ikke skal erstattes to ganger. Det følger av voldsoffererstatningsloven § 9 at voldsoffererstatning skal være subsidiær andre dekningsmuligheter. Det kan argumenteres for at risikoen for at skadelidte får dekket det samme tapet to ganger er større dersom den skadevoldende handlingen har funnet sted i utlandet. For det første kan skadelidte ha mottatt erstatning fra en voldsoffererstatningsordning i hendelseslandet. For det andre kan skader som finner sted i utlandet dekkes gjennom reiseforsikringer. For det tredje kan skadelidte også ha fått utbetalt erstatning fra gjerningspersonen.

11.5.1 Utbetalinger fra andre lands voldsoffererstatningsordninger

Utvalget viser til at statene i Europa etter Europarådets konvensjon av 24. november 1983 om erstatning til voldsofre (nr. 116) artikkel 2 har forpliktet seg til å etablere en statlig voldsoffererstatningsordning. Konvensjonen oppstiller enkelte minimumskrav, men overlater til den enkelte stat å utforme den nærmere erstatningsordningen. Det er store forskjeller mellom medlemslandene både når det gjelder hvilke sakstilfeller som omfattes, hvilke personer som er berettiget til erstatning og ikke minst nivået på erstatningen som ytes. Vi har dessverre ingen oversikt over hvor mange som får utbetalt erstatning fra utenlandske erstatningsordninger. Norske voldsoffererstatningsmyndigheter er avhengige av at voldsofre opplyser om slike utbetalinger i søknaden om voldsoffererstatning. Søknadsskjemaet inneholder i dag ingen felter hvor dette etterspørres uttrykkelig, som tilfellet er for forsikringsutbetalinger og erstatning direkte fra skadevolder. Voldsofre som har mottatt voldsoffererstatning fra utenlandske voldsoffererstatningsordninger er likevel forpliktet til å opplyse om dette ved søknad om voldsoffererstatning. Det følger blant annet av voldsoffererstatningsloven § 16 at utbetalt voldsoffererstatning kan kreves tilbakebetalt dersom søker holder tilbake opplysninger av betydning for voldsoffererstatningen. En gjennomgang av saker mottatt av KFV i perioden mai 2012 til august 2015, hvor handlingen har skjedd i utlandet, viser at svært få, under ti saker i året, har opplyst om utbetalinger fra utenlandske ordninger.47

11.5.2 Reiseforsikring

En standard reiseforsikring dekker som regel utgifter til behandling som følge av voldshandlinger som skjer på reiser både i utlandet og i Norge. I tillegg vil enkelte reiseforsikringer dekke inntektstap og menerstatning, dog som regel med beløpsbegrensninger. Det fremgår av søknadsskjema for voldsoffererstatning at skadelidte skal krysse av for eventuelle reiseforsikringer. Voldsoffererstatningsmyndighetene foretar imidlertid ingen kontroll av hvilke forsikringsordninger skadelidte har, og det finnes heller ingen enkle systemer for dette i dag. Utvalget har tidligere pekt på det svenske systemet for å skaffe oversikt over forsikringsordninger. Utvalget ser det imidlertid ikke som sin oppgave å foreslå hvordan denne type problematikk i praksis skal løses. Det fremgår av det som er skrevet ovenfor i pkt. 8.5.2 at utvalget ikke går inn for en alminnelig forsikringsplikt.

Når det gjelder erstatning for skade skjedd i utlandet, mener imidlertid utvalget at det for voksne personer bør gjøres fradrag i erstatningsutmålingen tilsvarende det en alminnelig reiseforsikring ville dekket, se pkt. 11.6.1.3. Et slikt fradrag skal etter utvalgets skjønn, ikke gjøres dersom skadelidte er under 18 år. Man kan ikke forvente at barn har økonomi til å tegne reiseforsikring på egenhånd.

11.6 Utvalgets anbefaling

11.6.1 Hvilket geografisk område bør ordningen omfatte

11.6.1.1 Voldshandlinger i Norge

Utvalget mener for det første at voldsoffererstatningsordningen bør omfatte alle voldshandlinger som har funnet sted i Norge, uavhengig av hvilken tilknytning skadelidte for øvrig har til Norge. Dette er begrunnet i ordningens kriminalpolitiske begrunnelse om at staten har påtatt seg et særlig ansvar for å beskytte personer mot straffbare voldshandlinger i Norge. Utvalget mener statens ansvar må gjelde for utlendinger som for norske statsborgere. Etter utvalgets skjønn bør det heller ikke være av betydning om skadelidte hadde bosted i Norge. Så lenge den straffbare voldshandlingen har funnet sted på norsk territorium, bør skadelidte holdes økonomisk skadesløs.

11.6.1.2 Voldshandlinger i utlandet

Utvalget mener i tillegg at den norske stat i større grad enn før bør ta ansvar for skader på personer med bopel i Norge som er utsatt for vold i utlandet. Med grunnlag i den norske velferdstanken og sosialpolitiske prinsipper om at staten bør yte bistand etter den enkeltes behov, anser utvalget det som rimelig at staten også bør ta ansvar når personer med bosted i Norge utsettes for voldsskader i utlandet. Dette betyr at både norske statsborgere med bosted i Norge og andre lands borgere med bosted i Norge vil være dekket.48 For utvalget fremstår det som urimelig om landet en befinner seg i skal være utslagsgivende for hvilken økonomisk støtte en skal få fra staten dersom en blir utsatt for alvorlige voldshandlinger. Det oppleves urettferdig når personer utsatt for voldtekt på ferie i Spania stilles vesentlig dårligere økonomisk enn personer som blir utsatt for voldtekt på ferie på Sørlandet eller i Thailand. Det er et faktum at stadig flere personer med bosted i Norge reiser utenlands, blant annet som følge av internasjonalisering av samfunnet, samt stadig billigere og mer tilgjengelige reisemål. Utvalget mener imidlertid at erstatning for personskade etter handlinger i utlandet kun skal utbetales i den utstrekning tapene ikke dekkes gjennom alminnelige reiseforsikringsordninger.

11.6.1.2.1 Subsidiaritetsprinsippet

Subsidiaritetsprinsippet er lovfestet i voldsoffererstatningsloven § 9. Prinsippet kommer til uttrykk på to måter. For det første ligger det en fradragsplikt for all annen økonomisk støtte som skadelidte har mottatt, i tråd med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper om at skadelidte ikke skal få utbetalt erstatning to ganger for samme forhold. I tillegg er det et krav at man primært skal søke å få erstattet sitt tap i det land der den skadevoldende handling har skjedd,49og at skadelidte må uttømme de alternative dekningsmuligheter som er tilgjengelig. Dette følger av begrepet «er berettiget til», og klare uttalelser i forarbeidene. Som nevnt over i punkt 11.5, er det hovedsakelig to alternative andre måter voldsutsatte kan få dekket tapet sitt på, nemlig utbetaling fra andre lands voldsoffererstatningsordninger og reiseforsikring. Utvalget vil foreslå en ulik tilnærming til de to alternative dekningsadgangene.

11.6.1.2.2 Utenlandske voldsoffererstatningsordninger

Utvalget mener at den norske voldsoffererstatningsordningen i prinsippet fortsatt skal være subsidiær utenlandske ordninger som angitt i voldsoffererstatningsloven § 9. Prinsippet om at skadelidte ikke skal få utbetalt erstatning to ganger må fremdeles ligge fast. I tilfeller hvor det er på det rene at skadelidte har fått utbetalt voldsoffererstatning fra hendelsesstaten eller fra gjerningspersonen, må erstatningen fra den norske voldsoffererstatningsordningen avkortes tilsvarende.

Utvalget mener imidlertid at det for skader skjedd i utlandet ikke bør være avgjørende hvorvidt skadelidte i utgangspunktet har krav på erstatning. Det avgjørende bør være om vedkommende faktisk er innvilget erstatning. Det bør videre ikke stilles krav om at skadelidte må ha forsøkt å fremme søknad i det land den skadevoldende handling fant sted.

Når utvalget anbefaler å fravike kravet om at søkeren må ha forsøkt å fremme søknad i hendelseslandet, er dette først og fremst begrunnet i hensynet til likebehandling mellom personer som blir utsatt for alvorlige voldshandlinger i land som har en voldsoffererstatningsordning, og de som er påført skader i land som ikke har voldsoffererstatningsordninger i det hele tatt. Utvalget viser til at det å nå frem med erstatningskrav i utlandet, særlig utenfor de nordiske land, kan være svært ressurskrevende. Det er en stor risiko for å pådra seg advokatutgifter forbundet med å fremme søknad til utenlandske voldsoffererstatningsordninger. Det er for utvalget opplyst om eksempler hvor det ble stilt krav om at det for å fremme søknad måtte brukes lokal advokat. Dette har sammenheng med at enkelte land har krav om at søknaden fremsettes på deres språk, for eksempel Hellas.50 Dette innebærer en betydelig barriere. Selv i land som godtar søknad på engelsk, kan det være vanskelig å gjøre seg kjent med hvilke rettigheter man har, og hvordan man kan hevde sin rett. I tillegg er det å anmelde seksuelle overgrep i enkelte land, i tillegg til å være vanskelig, forbundet med risiko for selv å bli ansvarliggjort.

Med forankring i ordningens sosialpolitiske begrunnelse mener utvalget at det avgjørende bør være hvorvidt skadelidte har mottatt erstatning fra hendelseslandet. Utvalget mener det ikke er rimelig å la skadelidte bære den økonomiske byrden i tilfeller hvor den utenlandske ordningen ikke yter tilsvarende kompensasjon som den norske ordningen. Selv om en søknad i hendelseslandet skulle føre frem, vil det sjeldent føre til full kompensasjon. Utvalget mener det heller ikke bør stilles krav om at søker har forsøkt å fremme søknad i hendelseslandet. Dette gjelder både i tilfeller hvor hendelseslandet ikke oppfyller minimumskravene som stilles i Europarådets konvensjon om erstatning til voldsofre og EUs direktiv 2204/80/EC av 29. april 2004 om kompensasjon til voldsofre, og i tilfeller hvor konvensjonskravene er oppfylt. En slik ordning innebærer at voldsoffererstatningsmyndigheten slipper å vurdere i hvilken grad skadelidte stilles i en vesentlig dårligere situasjon i hendelseslandet sammenlignet med ofre for tilsvarende voldshandlinger i Norge. Utvalget mener en slik ordning fremmer forutberegnelighet og likebehandling. En mindre skjønnsbasert vurdering vil i tillegg forenkle saksbehandlingen.

Det kan argumenteres med at tapsbegrensningsplikten som gjelder etter alminnelige erstatningsprinsipper tilsier at voldsutsatte må uttømme de muligheter utenlandske ordninger har for å få erstattet tap etter voldshandlinger. Utvalget mener at et krav om at søker må godtgjøre at han har fremsatt søknad overfor hendelseslandet, setter unødvendig store krav til dokumentasjon for skadelidte.

Et slikt krav om dokumentasjon hadde vært enklere å opprettholde dersom skadelidte fikk bistand i arbeid med søknaden. I dag yter KFV noe bistand i forbindelse med søknad til utenlandske voldsoffererstatningsordninger. Det følger av den europeiske konvensjonen om voldsoffererstatning artikkel 12 at konvensjonspartene skal yte hverandre bistand i størst mulig utstrekning i forbindelse med søknader om voldsoffererstatning. Dersom man skulle opprettholde et krav om å søke i utlandet, mener utvalget det må det legges bedre til rette ved å gi ytterligere rettshjelp til dette formål. Utvalget mener det er bedre å bruke ressurser som ville medgått til ytterligere rettshjelp til å yte voldsoffererstatning til de voldsutsatte.

Dersom straffesaken pådømmes i utlandet, vil hendelseslandets prosessuelle regler i mange tilfeller sikre skadelidte noe erstatning. Det som utbetales fra voldsoffererstatningsmyndighetene i utlandet eller fra skadevolderen, vil gå til fradrag i utbetalingen fra norske myndigheter. Dersom ikke noe blir utbetalt, mener utvalget det er rimelig at den norske voldsoffererstatning yter erstatning.

11.6.1.2.3 Reiseforsikring

Når det gjelder erstatning for skade skjedd i utlandet, mener utvalget at det for voksne personer bør gjøres fradrag i erstatningsutmålingen tilsvarende det en alminnelig reiseforsikring ville dekket. Dette innebærer i realiteten en forsikringsplikt for voksne personer som vil ha erstattet tap som følge av voldshandlinger i utlandet.

Avgjørende for utvalget er at utgifter til medisinsk behandling i Norge i stor utstrekning dekkes av staten, mens det for utgifter til nødvendig medisinsk behandling i utlandet gjelder egne og mindre vidtrekkende bestemmelser. Dette gir personer som velger å reise utenlands en ekstra oppfordring om å sikre seg mot uforutsette utgifter gjennom en reiseforsikring. Utvalget påpeker videre at reiseforsikring er svært utbredt. Ifølge tall fra Finans Norge, som dekker det alt vesentlige av skadeforsikringsmarkedet, ble det tegnet 3 670 323 reiseforsikringer i Norge i 2014, mot 2 473 181 i 2012. Ifølge en befolkningsundersøkelse gjennomført for Forbrukerrådet av Norstat i juni 2014 oppga 90 % av de totalt 1000 spurte at de hadde reiseforsikring. En slik regel vil gjøre ordningen mer forutberegnelig og dessuten være ressursbesparende.

Utvalget ser at personer som ikke tegner reiseforsikring, kan ta et slikt valg som følge av at de er i en særlig vanskelig økonomisk posisjon. Dette gjør dem særlig sårbare dersom de blir utsatt for straffbare handlinger på reise i utlandet. På denne måten vil en begrensning i erstatningsutmålingen ved skader i utlandet slå særlig uheldig ut for de som kanskje trenger økonomisk kompensasjon aller mest. På tross av dette mener utvalget at det er rimelig å gjøre fradrag i erstatningsutmålingen tilsvarende det en alminnelig reiseforsikring ville dekket.

Utvalget mener utgifter som vil være dekket gjennom en alminnelig reiseforsikring, ikke skal være dekningsberettiget etter voldsoffererstatningsordningen. Utvalget har hentet inspirasjon fra naturskadeserstatningsloven § 2, hvor forsikringsplikten er formulert slik: «Det ytes ikke erstatning dersom det er adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikringsordning, eller dersom skadelidte faktisk får dekket skaden av en forsikring».

Utvalget har tatt utgangspunkt i de vilkårene som gjelder Europeiske Helårsforsikring. Utvalget viser til at selskapet har høyest markedsandel for reiseforsikringer(over 40 %).51 Forsikringspremie for en voksen er ca. kr. 1 350 (kr. 112 per måned). For en familie med inntil fire personer er premien ca. kr. 2 000 per år (kr. 164 per måned).

En slik reiseforsikring erstatter avbestillingsomkostninger når en ikke kan gjennomføre reisen på grunn av at en eller noen i ens nærmeste familie blir uventet, akutt og behandlingskrevende, syk, alvorlig skadet i en ulykke, eller dør.

Forsikringen omfatter videre dokumenterte merutgifter påløpt i forsikringstiden til nødvendig og vanlig medisinsk behandling som skyldes at en under reisen, blir uventet og akutt syk, skadet i en ulykke eller dør som følge av en slik hendelse.

Dersom en får en akutt psykisk krise etter ran/overfall, alvorlig ulykkesskade, brann, eksplosjon, trafikkulykke, naturkatastrofe, kapring eller terrorangrep som en har vært involvert i på reisen, erstattes inntil kr. 5 000 for behandling hos psykolog/psykiater.

Reiseforsikringen inkluderer også en ulykkesforsikring. Forsikringen gjelder for inntil kr. 300 000 ved dødsfall og livsvarig medisinsk invaliditet. Den erstatter også vanlige og nødvendige behandlingsutgifter i Norge som påløper i løpet av de to første årene etter skaden. Dette kan være kostnader i forbindelse med behandling hos lege og tannlege, medisiner og forbindingssaker foreskrevet av lege eller tannlege, kiropraktor-/fysioterapibehandling foreskrevet av lege, samt nødvendige reiseutgifter fra til hjemstedet for nødvendig behandling. Utgifter til advokathjelp/juridisk bistand erstattes med inntil kr. 20 000.52

Utgifter som overstiger de beløp som er listet opp over, kan kreves erstattet gjennom voldsoffererstatningsordningen. Oppreisning dekkes ikke gjennom alminnelig reiseforsikring, og kan derfor dekkes gjennom voldsoffererstatningsordningen der vilkårene for dette ellers er til stede.

Utvalget viser til at det i kapittel 18 foreslår å innføre et grunnfradrag på alle erstatninger tilsvarende 2,5 % av grunnbeløpet (G). Per 1. mai 2015 utgjør Grunnbeløpet kr. 90 068, slik at grunnfradraget vil være kr. 2 252.53 Utvalget vil bemerke at en eventuell egenandel fra forsikringsselskapet i utgangspunktet kan kreves dekket gjennom voldsoffererstatningsordningen.

11.6.1.2.4 Begrenset til alvorlige straffbare handlinger?

Utvalget har vurdert om en utvidelse av voldsoffererstatningens geografiske virkeområde burde begrenses til de mest alvorlige handlingene, herunder seksuelle overgrep mot barn, voldtekter, drapsforsøk og alvorlig kroppsskade. En slik avgrensning kan for det første begrunnes med at det er disse ofrene som erfaringsmessig lider størst økonomisk og ikke-økonomisk tap, og således kommer mest uheldig ut dersom erstatning fra den erstatningsansvarlige eller hendelseslandet uteblir. I tillegg kan det være særlige utfordringer med å fremme søknad i utlandet ved seksualforbrytelser på grunn av kulturforskjeller. Behovet for bistand til å søke erstatning i utlandet vil også være mer fremtredende ved alvorlige forbrytelser.

Ved å begrense det saklige virkeområde for voldshandlinger i utlandet til de alvorligste handlingene, vil ordningen treffe de som har størst behov for voldsoffererstatning. En endring fra en «kan-regel» til et rettskrav på voldsoffererstatning for voldshandlinger i utlandet, som utvalget vil redegjøre for under, vil medføre økte utgifter for staten.

Utvalget viser til sitt forslag om, for voksne voldsutsatte, å begrense erstatning for personskade etter handlinger skjedd i utlandet til tap som ikke dekkes gjennom en alminnelig reiseforsikringsordning. Utvalget mener at det i dette vilkåret ligger en begrensning mot mindre alvorlige straffbare handlinger. Økonomisk tap vil i stor utstrekning være dekket gjennom reiseforsikringer. Utvalget legger til grunn at en alminnelig reiseforsikring dekker økonomisk tap opp til kr. 300 000, se punkt 11.5.2 over. Kun i tilfeller hvor det økonomiske tapet overstiger dette beløpet, vil det være aktuelt å dekke tapet gjennom voldsoffererstatningsordningen. Det er ofte en sammenheng mellom den straffbare handlingens alvorlighetsgrad og skadefølgen. Det vil derfor være de alvorligste skadetilfellene i utlandet hvor det vil være aktuelt at den norske ordningen dekker tapet. Oppreisning omfattes som nevnt ikke av reiseforsikringer. Også mindre alvorlige straffbare handlinger kan gi grunnlag for oppreisning. I oppreisningsinstituttet ligger det imidlertid en begrensning mot de minst alvorlige straffbare handlingene, da oppreisning kun tilkjennes hvor det er «rimelig».

Utvalget har vurdert om det er behov for å lage en tydelig avgrensing mot de mindre alvorlige handlingene. Fremstillingen ovenfor viser imidlertid at det i praksis i liten grad vil bli utbetalt erstatning bortsett fra i alvorlige saker. Dette gjelder dog ikke oppreisning, som også kan utbetales i mindre alvorlige saker, og som ikke dekkes av alminnelige reiseforsikringer. Sett hen til de begrensningene som er skissert ovenfor, ser ikke utvalget at det er behov for ytterligere avgrensninger mot mindre alvorlige saker.

11.6.1.2.5 Rettskrav på erstatning – ingen krav til særlige grunner

Utvalget mener det ikke lenger bør gjelde en begrensning om at voldsoffererstatning kun ytes i «særlige tilfeller» ved voldshandlinger i utlandet. Regler som baserer seg på forvaltningsskjønn åpner for et betydelig saksbehandlingsbehov, fordi skjønnsmessige vurderinger tar tid. Utvalget mener ressursene utnyttes bedre dersom det åpnes for å gi personer med bosted i Norge som er utsatt for voldshandlinger i utlandet et rettskrav på voldsoffererstatning.

Utvalget viser til at KFV i perioden april 2012 til august 2015 behandlet 455 saker med grunnlag i voldshendelser i utlandet, av totalt over 20 657 saker. Det vil si at ca. 2,2 prosent av alle søknader om voldsoffererstatning gjelder saker der skaden har blitt påført i utlandet. Av disse ble 245 avslått, mens det i 210 av sakene ble utbetalt erstatning. Det fremgår av KFVs årsrapport for 2014 at det i saker med grunnlag i voldshendelser i utlandet ble tilkjent i gjennomsnitt kr. 86 555 per sak. For alle saker var gjennomsnittlig utbetaling per sak kr. 94 000.

Det fremgår videre at for nær halvparten av sakene, forelå det alternative avslagsgrunner, herunder at forholdet ikke var klart sannsynliggjort eller foreldet. I tillegg viser tall fra KFV at ca. 1/5 av sakene som ble avslått, gjaldt mindre alvorlige voldshandlinger (kroppskrenkelse og ran). Av sakene hvor KFV har tilkjent erstatning, omhandlet ca. én av ti mindre alvorlige voldshandlinger. Dette er handlinger som ikke lenger vil gi krav på voldsoffererstatning.

På denne bakgrunn mener utvalget at det vil være en liten total ekstrakostnad ved å fjerne vilkåret «særlige grunner» ved erstatning til personer utsatt for voldshandlinger i utlandet. I tillegg vil man fjerne saksbehandlingstid knyttet til utøvelse av skjønnet om det foreligger særlige grunner.

Utvalget mener videre at kravet til bosted i Norge er et egnet kriterium for å vurdere om graden av tilknytning til Norge sterk nok til at vedkommende burde være berettiget voldsoffererstatning i Norge. Utvalget mener det ikke er nødvendig å stille ytterligere krav til «tilknytning til Norge», for at voldsoffererstatningsutbetaling skal fremstå rimelig. Avgrensingen mot lengre utenlandsopphold finnes allerede i kravet til bosted i Norge. I tillegg mener utvalget at det i tilfeller med norske statsborgere eller personer med bosted i Norge ikke bør være utslagsgivende om skadevolder er norsk eller av utenlandsk opprinnelse. En ordning som skissert over, innebærer at også personer med bopel i Norge som tidligere har bodd i utlandet omfattes. Utvalget mener at hensynet til et oversiktlig og ryddig regelverk, og ikke minst behovet for bistand til de ovennevnte, veier tyngst.

Utvalget viser også til at den foreslåtte regelen om at det ikke utbetales erstatning for utgifter som ville vært dekket av en alminnelig reiseforsikring, bidrar til å redusere virkningene av å fjerne kravet om særlige grunner.

11.6.1.3 Voldshandlinger mot barn i utlandet

I tillegg til at voldsoffererstatningsordningen bør omfatte handlinger i Norge, samt norske statsborgere og andre med bopel i Norge som har blitt utsatt for alvorlige voldshandlinger i utlandet, mener utvalget at voldsoffererstatningsordningen i særlige tilfeller også skal omfatte barn som er uten bopel i Norge på skadetidspunktet men som har blitt utsatt for grove straffbare handlinger i utlandet av norske statsborgere eller andre med bopel i Norge på handlingstidspunktet, under forutsetning av at den aktuelle saken er behandlet som en straffesak av norsk domstol.

Bakgrunnen for en slik unntaksregel er at det det de siste årene har kommet eksempler på avgjørelser hos voldsoffererstatningsmyndighetene som har fremstått sterkt urimelige. Et eksempel er Høyesteretts avgjørelse i Rt-2011-1081. I denne saken ble en nordmann dømt for seksuelle overgrep mot barn hvor forholdet ble begått dels i Sør-Amerika og dels i Norge. De fornærmede barna ble tilkjent erstatning av retten, men mannen var ikke betalingsdyktig. Barna som ble utsatt for overgrep i Sør-Amerika ble ikke tilkjent voldsoffererstatning. Utvalget mener den norske stat i slike tilfeller bør yte erstatning til barn som ikke har bosted i Norge, på lik linje med norske voldsutsatte barn.

Man kan tenke seg at den norske stat burde ta ansvar for alle personer utsatt for handlinger av norske statsborgere hvor den straffbare handlingen er pådømt i Norge. Det er lett å tenke seg at også voksne utsatt for slike handlinger kan ha et udekket behov for økonomisk bistand. I tillegg vil norske myndigheter allerede ha brukt store ressurser på straffesaken, og vil i mange tilfeller også ha avgjort erstatningsspørsmålet, slik at det vil være mest hensiktsmessig om norske voldsoffererstatningsmyndigheter stod for utbetaling av beløpet. I enkeltsaker kan man se for seg flere fornærmede, både under og over myndighetsalder, hvor en forskjellsbehandling av de fornærmede oppleves særlig urimelig. Utvalget mener imidlertid at prinsippet om at norske myndigheter i utgangspunktet ikke svarer for straffbare handlinger som er begått i utlandet, taler for å begrense unntaksregelen til bare å gjelde barn. I tillegg vil det å la ordningen omfatte voksne personer skape et incentiv om å vente med å anmelde forhold før vedkommende kommer til Norge. Barn har et særlig behov for beskyttelse og oppfølging, og flere av lovens unntaksbestemmelser er begrenset til barn.

Utvalget har i forlengelsen av dette også vurdert om unntaksregelen burde begrenses til å gjelde barn under 16 år. I saker vedrørende seksuelle overgrep er det avgjørende om barnet er under eller over 16 år når det gjelder den seksuelle samtykkekompetanse, jf. straffeloven §§ 299 og 302. Ofre for overgrep etter disse bestemmelsene er gitt særlige rettigheter i straffelovgivningen, blant annet når det gjelder foreldelsesfrister etter straffeloven 1902 § 66. Hensynet til lovens systematikk kan tale for å innføre særlige regler for barn under 16 år også i sammenheng med voldsoffererstatningsordningens virkeområde. I henhold til FNs konvensjon om barns rettigheter artikkel 1, er imidlertid barn definert som ethvert menneske under 18 år. Dette tilsier at skjæringspunktet er 18 år. En kan se for seg at unntaket omfatter andre typer straffbare handlinger enn seksuelle overgrep, og i slike henseender vil det være urimelig å behandle barn under og over 16 år ulikt. Utvalget mener etter dette at de beste grunner taler for å la unntaksregelen gjelde for barn under 18 år.

11.6.1.4 Begrenset til alvorlige straffbare handlinger

Det er et spørsmål hvilke typer straffbare handlinger unntaket for barn i utlandet skal omfatte. Utvalget mener det vil rekke for vidt om man legger til grunn den samme saklige avgrensingen som gjelder for handlinger skjedd i Norge eller i utlandet mot norske statsborgere eller personer med bosted i Norge. Dette har sammenheng med den rettpolitiske begrunnelsen og at det vil være vanskelig å fastslå konsekvensene av en slik utvidelse på forhånd. Utvalget mener derfor det er riktig å begrense unntaksregelen til de mest alvorlige straffbare handlingene overfor barn.

En kan tenke seg en positivt avgrenset liste over de alvorligste straffebud, for eksempel de mest alvorligste seksuelle overgrepene i straffeloven kapittel 26. En annen mulighet er å knytte vurderingstemaet opp mot strafferammen, for eksempel seks år. En siste løsning er å la det være opp til voldsoffererstatningsmyndighetene å vurdere hvorvidt den straffbare handlingen er tilstrekkelig alvorlig.

Utvalget anser at seksualforbrytelser overfor barn står i en særstilling. På tross av dette fremstår det som uheldig dersom barn som er utsatt for andre grove straffbare forhold faller utenfor voldsoffererstatningsordningen. En kan for eksempel tenke seg tilfeller hvor barn er utsatt for særlig grove legemsbeskadigelser, grove tilfeller av menneskehandel eller øvrig tvangsarbeid eller kjønnslemlestelse hvor de konkrete forholdene kan føre til et sterkt urimelig resultat slik regelen er i dag.

Utvalget foreslår at unntaksregelen for barn bosatt i utlandet begrenses til overtredelser av bestemmelsene i straffelovens kapittel 25 og 26, vold og seksuallovbrudd, med en strafferamme på over fire år. På denne måten omfattes barn som er ofre for de mest alvorlige straffbare handlingene.

11.6.1.5 Forholdet behandlet ved norsk domstol

Utvalget har videre foreslått å begrense erstatningsadgangen for barn som er utsatt for alvorlige straffbare handlinger i utlandet til forhold som blir behandlet ved norsk domstol. Forhold som etterforskes og pådømmes i utlandet, samt straffbare forhold som etterforskes i Norge men avgjøres på påtalestadiet, for eksempel ved forelegg eller henleggelse, gis ikke erstatningsvern.

Dette har sammenheng med at det primære formålet med unntaksregelen er å unngå forskjellsbehandling av norske og utenlandske barn i saker som er behandlet i norsk domstol. Utvalget mener dessuten at det vil bli vanskelig å fastslå rekkevidden av ordningen, og uhåndterlig for voldsoffererstatningsmyndighetene, dersom unntaksregelen skal gjelde alle barn utsatt for alvorlige handlinger. Det vil for eksempel være praktisk vanskelig å organisere saksbehandlingen, og å innhente dokumentasjon.

Utvalget anser imidlertid at unntaksregelen kommer til anvendelse også på tilfeller hvor det kun er utenlandske barn som er utsatt for overgrep fra en skadevolder med norsk statsborgerskap eller bopel i Norge.

11.6.1.6 Avgrensning mot krigsforbrytelser

Utvalget mener unntaksregelen bør avgrenses mot folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser som omfattes av straffeloven kapittel 16, begått av utlendinger i utlandet. Utvalget viser til at dette er forhold som kan straffeforfølges og pådømmes i Norge, etter straffeloven § 5 første ledd nr. 2, jf. fjerde ledd. En slik begrensning er først og fremst begrunnet med at det vil være vanskelig å beregne rekkevidden av en slik regel, da det kan være snakk om tusenvis av potensielle erstatningsberettigede. Utvalget viser videre til at det kan bero på tilfeldigheter hvorvidt slike saker straffeforfølges og pådømmes i Norge. Dette vil bero på hvor gjerningspersonen befinner seg på tidspunktet for straffeforfølgning og hvilke regler de interesserte land har om utlevering og utvisning. Utvalget mener at det er forholdene på handlingstidspunktet som må være avgjørende for om den skadelidte kan søke erstatning i Norge. Dette betyr at handlinger begått av personer som på handlingstidspunktet ikke var norske borgere eller bosatt i Norge ikke kan utløse erstatning fra den norske ordningen. Et eksempel på et slikt forhold er Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-2015-155. Saken gjaldt en mann fra Rwanda, som var tiltalt der for å ha deltatt i folkemord og forbrytelse mot menneskeheten i 1994. Det antas at mellom 800 000 og 1 000 000 personer ble drept under folkemordet som startet 7. april 1994 og pågikk i 100 dager frem til 17. juli 1994.

11.6.2 Bostedskravet

Utvalget mener krav til bosted i Norge fortsatt skal være avgjørende for å være berettiget til voldsoffererstatning fra staten, bortsett fra unntaket for barn nevnt ovenfor. Når det gjelder innholdet i bostedskravet, ønsker utvalget å videreføre dagens praksis hva gjelder skjæringspunktet for når man kan sies å ha utvandret fra riket. Hensynet til rettsharmoni tilsier at begrepet bør ha samme innhold rundt om i lovgivningen. Utvalget mener det fortsatt skal sees hen til folketrygdloven § 2-1, herunder at personer med fravær fra Norge som er ment å vare mer enn tolv måneder, ikke anses å ha bosted i Norge. Det bør ikke være tilstrekkelig for å oppfylle bostedskravet at man mottar trygdeytelser. Det bør fremdeles være det reelle bosted som skal være avgjørende.

11.7 Utvalgets anbefalinger

Voldsoffererstatningsordningen bør omfatte alle voldshandlinger som har funnet sted i Norge, uavhengig av hvilken tilknytning skadelidte for øvrig har til Norge. I tillegg bør norske statsborgere med bosted i Norge og andre lands borgere med bosted i Norge har krav på voldsoffererstatning for straffbare handlinger i utlandet, i den utstrekning tapet ikke ville vært dekket etter en alminnelig reiseforsikring. Der hvor skadelidte har fått utbetalt voldsoffererstatning fra hendelsesstaten eller fra gjerningspersonen, må erstatningen fra den norske voldsoffererstatningsordningen avkortes tilsvarende. Erstatning kan også gis til barn uten bopel i Norge på skadetidspunktet som i utlandet blir utsatt for alvorlig vold eller seksuelle overgrep av norske statsborgere eller andre med bopel i Norge på handlingstidspunktet dersom den aktuelle straffesaken er behandlet av norsk domstol. Med alvorlig menes her straffbare handlinger med strafferamme på over fire år.

12 Særlig om barn

12.1 Innledning

Vold mot barn er et tema som har fått stadig større oppmerksomhet. Både i norsk og internasjonal lovgivning har det i løpet av de siste tiårene kommet lovendringer som har styrket barns rettigheter. I Norge la regjeringen i november 2014 frem en tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Planen strekker seg frem til 2017. Som ledd i denne planen, er det oppnevnt et utvalg som skal gjennomgå alvorlige saker der barn og ungdom har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, med fokus på å avdekke om det har forekommet svikt i det offentlige tjenesteapparatet. Også i voldsoffererstatningsloven har barn fått et styrket erstatningsrettslig vern gjennom ulike lovendringer de siste årene. Et eksempel er voldsoffererstatningsloven § 1 annet punktum som gir barn som har opplevd vold et krav på erstatning under særlige vilkår. Et annet eksempel er voldsoffererstatningsloven § 4 som fastslår at erstatningen for tap i fremtidig erverv ytes etter reglene om standardisert erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2a. Departementet har nylig lagt frem forslag til nye regler om standardisert erstatning for barn, som skal styrke det erstatningsrettslige vernet til unge skadelidte.54 I tillegg gjelder det for barn lempeligere regler for når søknad om voldsoffererstatning må fremsettes etter en voldshandling, sammenlignet med voksne. Foreldelsesfristen begynner ikke å løpe før skadelidte fyller atten år. Utvalget har i punkt 11.6.3 foreslått å utvide ordningens geografiske virkeområde for barn i særlige tilfeller. Utvalget vil i det følgende vurdere andre tiltak for å styrke barns erstatningsrettslige vern.

12.2 Utvidet saklig virkeområde for barn

Utvalget har redegjort for ordningens saklige virkeområde i kapittel 10. De grensene som trekkes her gjelder i all hovedsak for alle personer som søker voldsoffererstatning, voksne som barn. Ut ifra en tankegang om at barn har et særlig behov for beskyttelse, kan det argumenteres for at flere typer straffbare handlinger bør gi grunnlag for voldsoffererstatning dersom den skadelidte er et barn.

12.2.1 Barn som lever på strengt fortrolig adresse

Utvalget har vurdert muligheten for å styrke det erstatningsrettslige vernet for barn som utsettes for de påkjenninger som følger med å leve på strengt fortrolig adresse (kode 6), jf. forskrift om folkeregistrering § 9-5 og beskyttelsesinstruksen § 2.

Barn som lever på strengt fortrolig adresse (kode 6) vil i mange tilfeller være berettiget til voldsoffererstatning. Grunnlaget vil være de omstendigheter som utgjør trusselbildet som er årsaken til at barnet bor på strengt fortrolig adresse. Dette kan for eksempel være barn som er etterlatt etter partnerdrap, hvor barnet må plasseres i fosterhjem. Barnet har i slike tilfeller krav på erstatning for etterlatt etter voldsoffererstatningsloven § 1, jf. § 7. Andre eksempler kan være barn som selv har vært utsatt for vold eller trusler eller opplevd vold og trusler mot familiemedlemmer. Slike tilfeller vil gi grunnlag for erstatning etter voldsoffererstatningsloven § 1 første og annet punktum.

Ifølge tall fra Kripos per oktober 2015 lever 417 personer på strengt fortrolig adresse. Omtrent halvparten av disse er barn. Disse barna må forlate familie og venner, og blir tvunget til å holde den nye adressen og situasjonen hemmelig for nye bekjentskaper. I noen tilfeller vil gjerningspersonen ha samværsrett med barnet, og i slike tilfeller vil barnet måtte holde informasjonen om nytt bosted hemmelig. Dette er uten tvil en stor påkjenning. Det er grunn til å tro at barn som lever under slike omstendigheter generelt har en økt risiko for å utvikle senskader, på linje med barn som har opplevd vold. På denne bakgrunn kan det argumenteres for at barn som må bo på strengt fortrolig adresse som følge av vold og trusler bør ha krav på erstatning.

Å iverksette adressesperring er et av flere beskyttelsestiltak som politiet kan ta i bruk for å forebygge vold mot voksne og barn. Vilkåret for å beslutte adressesperring er at personen står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet som krenker liv, helse eller frihet.55

Hvilket tiltak som iverksettes avhenger av trusselbildet. Andre tiltak kan være besøksforbud, elektronisk overvåkning ved brudd på besøksforbud og voldsalarm, økt patruljering, tekniske løsninger som videoovervåkning og bevegelsessensorer med mer. I tillegg kan politiet gå til pågripelse og varetektsfengsling av gjerningspersonen. Adressesperring innebærer at de utsatt for trusler må flytte og holde oppholdsstedet hemmelig for omverdenen. Det er således et inngripende tiltak, og det er politiet som på bakgrunn av en konkret vurdering avgjør om adressesperring er et egnet og nødvendig tiltak.56 Trusselvurderingen må konkludere med at dette er det mest hensiktsmessige tiltaket i saken.

Adressesperre er utfordrende for den enkelte å leve med, mye på grunn av at ting som går av seg selv for den jevne borger må håndteres manuelt av trusselutsatte med adressesperre. Det stilles også krav til at de trusselutsatte skal være skikket til å ivareta adressesperren og ikke avsløre hvor de bor på andre måter. Det er et absolutt krav om at de trusselutsatte må flytte for å få innvilget adressesperre. Dersom de ikke er villig til dette, eller det vurderes at de på annen måte ikke er skikket til å håndtere tiltaket, vil det i praksis ikke besluttes adressesperre.57

I tillegg til at politiet kan beslutte adressesperring, kan barnevernet beslutte at barn skal bo på skjult adresse ved spørsmål om samværsrett, jf. barneloven § 4-19, jf. § 4-6 annet ledd, jf. forskrift om folkeregistrering § 9-5. I slike tilfeller er formålet med adressesperren å skjerme barnet fra foreldre hvor disse nektes samværsrett, for eksempel på grunn av en reell fare for barnebortføring.58

Dersom en beslutning fra politiet om adressesperring skal gi rett på voldsoffererstatning, vil barnets rett på erstatning til en viss grad avhenge av det enkelte politidistrikts vurdering av trusselbildet, noe som kan skape tilfeldige avgjørelser. I tillegg vil en slik regel harmonere dårlig med prinsippet om at kravet om voldsoffererstatning skal knyttes opp mot alminnelig erstatningsrett.

Selv om barn som bor på sperret adresse uten tvil utsettes for store påkjenninger, mener utvalget det er problematisk å knytte rett på voldsoffererstatning til iverksettelsen av et beskyttelsestiltak, hvor det er mange faktorer som kan spille inn på valg av beskyttelsestiltak. Utvalget viser i denne sammenheng til at den trusselutsattes skikkethet også er avgjørende. Mange av de barna som lever på strengt fortrolig adresse vil også ha rett til erstatning etter andre regler. Utvalget har derfor konkludert med at det at et barn oppholder seg på strengt fortrolig adresse, i seg selv ikke bør være et forhold som gir rett til erstatning.

12.2.2 Hensynsløs atferd overfor barn – straffeloven 2005 § 266 og barneloven § 30

Utvalget har vurdert om hensynsløs atferd og mindre alvorlige trusler, som omfattes av straffeloven § 266, bør gi grunnlag for voldsoffererstatning i den utstrekning handlingene omfattes av barneloven § 30. Sistnevnte bestemmelse slår fast at «[b]arnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode». Selv om bestemmelsen forbyr vold eller plagsom eller hensynsløs atferd overfor barn, er overtredelse ikke forbundet med straff. Handlingene er kun straffbare i den grad de omfattes av straffelovens bestemmelser. Terskelen for hvilke voldshandlinger som anses straffbare har blitt lavere, blant annet som følge av at Høyesterett fastslo i Rt-2014-702 at det å daske barna med en bambuspinne over fingrene uten at det medførte merker av noe slag, samt å trykke på blåmerker barna hadde, var omfattet av straffeloven 1902 § 228 første ledd. Høyesterett la til grunn lagmannsrettens uttalelser om at «straffeloven § 228 første ledd må leses i sammenheng med barneloven § 30, og at det i dag derfor gjelder et generelt og ubetinget forbud mot å anvende vold i oppdragelsesøyemed, også i form av «lettere klaps» som reaksjon på ulydighet».

Ifølge forarbeidene til barneloven § 30 skal forbudet mot «plagsom og hensynsløs atferd» omfatte alle måter å skade, skremme, ydmyke eller på andre måter krenke barnet uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunnleggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket.59 En ikke uttømmende liste over eksempler som kan omfattes er innlåsing av barnet i et rom, bruk av trusler om straff eller trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, trusler om å skade en av barnets omsorgspersoner, søsken eller kjæledyr, ydmykelser, utskjelling, herunder å kalle barnet ukvemsord, bruk av følelsesmessig manipulering, latterliggjøring (særlig mens andre hører på), nedvurdering, verbal trakassering og følelsesmessig avvisning. Utvalget antar at flere av de ovennevnte handlinger kan omfattes av andre straffebud enn § 266, i tillegg til enkelte andre alvorligere straffebud, som for eksempel § 227.

Utvalget mener gode grunner taler for at enkelte av de ovennevnte handlinger gir grunnlag for voldsoffererstatning. Utvalget mener det er problematisk å knytte krav til erstatning opp mot barneloven § 30 alene, da overtredelsen av bestemmelsen ikke er forbundet med straff. Utvalget mener imidlertid at bestemmelsen, og forarbeidene til denne, bør få den betydning at flere handlinger mot barn som rammes av straffeloven § 266 om hensynsløs atferd, og § 271 om kroppskrenkelse, bør gi grunnlag for voldsoffererstatning.

12.2.3 Omsorgsunndragelse etter straffeloven 2005 § 261 (straffeloven 1902 § 216)

Ifølge tall fra en rapport om internasjonal barnebortføring ble det i 2012 registrert 27 saker hvor totalt 40 barn ble ulovlig bortført fra Norge.60 Ulovlig barnebortføring, eller omsorgsunndragelse, er omfattet av straffeloven § 261, og kan ved grove tilfeller, avhengig av hvilken belastning den har påført barnet, straffes med fengsel inntil seks år. Det er uklart om barn som utsettes for omsorgsunndragelse omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1 etter gjeldende rett. Denne typen straffbare handlinger ble ikke omtalt i forarbeidene til lovendringen i 2008, da ordlyden i voldsoffererstatningsloven § 1 ble endret. Departementet fremhevet enkelte typer handlinger som ville kunne omfattes av den nye ordlyden. 61

Av Erstatningsnemndas vedtak som er publisert på lovdata, som strekker seg tilbake til 2003, er det ingen eksempler på at personer har mottatt voldsoffererstatning med grunnlag i overtredelser av straffeloven 1902 § 216 (bestemmelsen svarer til straffeloven § 261). Det fremgår imidlertid av Sivilombudsmannens årsmelding av 2001, at Sivilombudsmannen i sak SOMB-2001-46 behandlet en klage fra en mor hvis sønn var utsatt for omsorgsunndragelse. Erstatningsnemnda for voldsofre hadde tilkjent sønnen kr. 25 000 i voldsoffererstatning, mens erstatningskravet fra mor var avslått. Utvalget viser til kap 10.3 for en nærmere redegjørelse av foreldres mulighet til å få erstatning når de selv ikke er direkte skadelidt. I nemndas avgjørelse ENV-2015-2710 viser nemnda til Sivilombudsmannens sak fra 2001, og slår fast at mor, i en sak om barnebortføring, burde tilkjennes erstatning.

Utvalget viser til at straffeloven § 261 ikke er omfattet av skadeserstatningsloven § 3-3 som gir rett til erstatning og oppreisning for visse personlige krenkelser uten krav om personskade. Utvalget antar at barn som påføres psykisk skade som følge av slike handlinger, vil kunne ha krav mot gjerningspersonen etter skadeserstatningsloven § 3-1. Utvalget anser at handlingen har elementer av tvang, dog ikke i den grad handlinger som kvalifiserer til frihetsberøvelse eller ulovlig tvang. Utvalget mener imidlertid at det er klart at denne type lovovertredelser vil krenke livet, helsen eller friheten. Dersom omsorgsunndragelsen har påført barnet psykiske skader, mener utvalget det er gode grunner for at barnet bør få kompensasjon for disse skadene gjennom voldsoffererstatningsordningen. Utvalget foreslår at det fremgår uttrykkelig av forarbeidene at barn utsatt for barnebortføring vil ha krav på voldsoffererstatning dersom dette påfører personskade.

12.3 Lempeligere beviskrav ved overgrep mot barn

Det følger av voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd at voldsoffererstatning bare tilkjennes når det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for en handling som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1. Dette kvalifiserte beviskravet gjelder også for barn. Utvalget er i mandatets punkt 4.11 bedt om å vurdere om det er grunn til å gjøre endringer i dagens beviskrav. Utvalget vil vurdere beviskravet på generelt grunnlag i kapittel 16, og vil der redegjøre nærmere for innholdet i dagens beviskrav. Uavhengig av om beviskravet generelt endres, kan man tenke seg en voldsoffererstatningsordning hvor det gjelder et lavere beviskrav for barn som krever erstatning på bakgrunn av å ha vært utsatt for handlinger som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1.

Det som kjennetegner overgrep mot barn, er at det sjelden er vitner til stede. Dermed vil barnets egen forklaring ofte være det eneste, eller ett av få, bevis i saken. Som følge av at de fleste seksuelle overgrep mot barn og ungdom ikke etterlater fysiske spor,62 vil det sjelden være medisinsk dokumentasjon som kan underbygge søkerens forklaring. Utvalget antar at barn i mindre grad enn voksne er i stand til å forstå hva seksuelle overgrep innebærer, og langt mindre overskue konsekvensene av slike handlinger. Mangel på dokumentasjon kan også tilskrives det faktum at det kan ta lang tid, ifølge forskning i gjennomsnitt 17,5 år,63 før utsatte barn forteller om overgrep.

Utvalget mener det vil være vanskelig å innføre et lempet beviskrav, for eksempel alminnelig sannsynlighetsovervekt, uten å komme i konflikt med uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2. Det påpekes at ordningen fortsatt skal være knyttet opp mot strafferetten og prinsippet om at staten skal kunne holde gjerningspersonen økonomisk ansvarlig. Utvalget har redegjort nærmere for konsekvensene av et lempeligere beviskrav under kapittel 16.

12.4 Utvalgets anbefaling

Utvalget mener at det bør vurderes å utvide voldsoffererstatningsordningens saklige område til å gjelde plagsom atferd mot barn. Utvalget mener at det at et barn oppholder seg på strengt fortrolig adresse, ikke i seg selv bør være et forhold som gir rett til erstatning. I mange tilfeller vil imidlertid disse barna ha opplevd vold eller vært utsatt for hendelser som kan gi rett på erstatning. Utvalget mener at det ikke bør innføres et lavere beviskrav i saker som omhandler barn (se for øvrig kapittel 16 om beviskrav).

13 Foreldelse

13.1 Innledning

Utvalget viser til mandatets punkt 2 hvor det fremgår at det er viktig med et klart og tydelig regelverk slik at skadelidte lett skal kunne sette seg inn i hvilke rettigheter vedkommende har. Videre fremgår det av mandatet at også for voldsoffererstatningsmyndighetene er et klart og enkelt regelverk av stor betydning for effektiv saksbehandling og avgjørelser med høy kvalitet.

I utvalgets møter med både interesseorganisasjoner og representanter fra voldsoffererstatningsmyndighetene, har foreldelse blitt trukket frem som et punkt hvor regelverket bør gjøres mer tydelig. At regelverket har vært komplisert, illustreres også ved Sivilombudsmannens uttalelse 21. november 2014, som konkluderte med at voldsoffererstatningsmyndighetenes praktisering av regelverket ikke hadde tilstrekkelig hjemmel i lov, se punkt 4.4.

Utvalget har først vurdert om det bør gjelde en tidsmessig yttergrense for å fremme søknad om voldsoffererstatning. Dernest har utvalget sett nærmere på gjeldende rett, samt regler i nordiske land, før utvalget har vurdert hvilke foreldelsesregler som bør gjelde. Endelig har utvalget vurdert forholdet til Forskriften og tidligere lovendringer.

13.2 I hvilken grad bør det gjelde foreldelsesregler?

Utvalget har vurdert om det bør gjelde en tidsbegrensning i voldsutsattes muligheter til å kreve voldsoffererstatning. Det kan argumenteres med at voldsutsatte som har blitt påført personskade bør få kompensasjon og anerkjennelse for dette fra staten, uavhengig av om det har gått svært lang tid eller om et erstatningskrav mot skadevolder er i behold eller ei.

Det viktigste hensynet mot foreldelse er imidlertid hensynet til den som har rett til voldsoffererstatning. De særlige påkjenninger ofre for alvorlige voldshandlinger utsettes for, gjør hensynet ekstra tungtveiende i voldsoffererstatningssaker.

Utvalget viser til gjennomgangen av hensynene bak foreldelsesregelen gjengitt i punkt 4.4. Her er særlig bevishensyn, praktiske hensyn og avviklingshensyn trukket frem som tungtveiende i voldsoffererstatningssaker. Bevis kan bli svekket eller gå tapt etter hvert som tiden går, og gjøre det vanskeligere for voldsofre å sannsynliggjøre sitt krav. Videre spiller innrettelseshensynet og trygghetshensynet inn. Disse hensynene handler om at skyldner innretter seg og føler seg trygg på at det ikke plutselig skal dukke opp et gammelt erstatningskrav.

Utvalget har falt ned på at det fortsatt bør gjelde en tidsmessig yttergrense tilknyttet krav om voldsoffererstatning, og at en slik avgrensning bør knyttes opp mot foreldelsesregler. Utvalget vil trekke frem bevishensynet og avviklingshensyn som de mest tungtveiende, i tillegg til prinsippet om at skadevolder skal holdes ansvarlig. På denne bakgrunn har utvalget konkludert med at det bør gjelde foreldelsesregler.

13.3 Nærmere om gjeldende rett

13.3.1 Innledning

Etter gjeldende rett må søknaden være fremsatt for KFV før erstatningskravet mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Det er likevel tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadevolderens eventuelle straffansvar er foreldet etter reglene i straffeloven, eller før skadelidte fyller 21 år. Utvalget vil i det følgende se nærmere på de ulike alternative fristene, når de begynner å løpe, og hvordan fristene avbrytes.

13.3.2 Alminnelig foreldelsesfrist

Dagens foreldelsesregler innebærer at en søknad må være fremsatt for KFV før erstatningskravet mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Det er i utgangspunktet foreldelsesloven § 9 nr. 1 som er aktuell. Denne regelen fastslår at den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, og at fristen regnes fra den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

Kravet blir likevel foreldet når det har gått 20 år fra den skadevoldende handlingen tok slutt, med mindre skadelidte var under 18 år da handlingen skjedde.

Selv om det finnes omfattende retts- og nemndspraksis om tolkningen av foreldelsesreglene, fremstår reglene som kompliserte, og noen steder uklare. Utvalget anser det nødvendig å se nærmere på innholdet i regelen.

Vi så ovenfor at fristen regnes fra den dagen skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden. I Høyesteretts dom Rt-1998-587 er dette forklart slik at foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunkt skaden har manifestert seg på en slik måte at det kan konstateres tilstrekkelig grunnlag for erstatning. Det avgjørende er når søker hadde, eller burde ha hatt, en rimelig forventning om å nå frem med et erstatningskrav mot skadevolderen. Det at en inntruffet skade senere skulle forverre seg, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å si at foreldelsesfristen først begynner å løpe når det fullstendige omfanget av skaden er fastslått.64 Det sentrale er at kunnskapen om skaden og den ansvarlige må være tilstrekkelig til at det foreligger søksmålsgrunnlag.65

I enkelte voldsoffererstatningssaker, og særlig ved seksuelle overgrep, vil den psykiske skaden kunne føre til at den voldsutsatte ikke får tilstrekkelig kunnskap før lenge etter at den skadevoldende handlingen har opphørt. Kunnskapen kan komme senere enn det man normalt vil forvente på bakgrunn av den voldsutsattes alder og utviklingsnivå. Momenter som særlig kan påvirke tiden det tar før en voldsutsatt oppnår kunnskap, er voldsutsattes alder på skadetidspunktet, relasjon til skadevolderne, samt overgrepenes varighet og alvorlighet.

Et eksempel på at en voldsutsatt har tilstrekkelig kunnskap om både skaden og den ansvarlige, er når søker har oppsøkt lege eller annen spesialist og fått dokumentert slik skade. I tilfeller hvor søker oppsøker lege i lang tid etter den skadevoldende hendelsen fant sted, kan det oppstå et spørsmål om vedkommende burde oppsøkt helsepersonell tidligere. Søker har en aktivitets- eller undersøkelsesplikt. Dette følger av alternativet «burde skaffet seg» i foreldelsesloven § 9 nr. 1.

Tidspunktet for når man har kunnskap om skaden og den ansvarlige er ikke nødvendigvis sammenfallende. Et eksempel på at manglende kunnskap om den ansvarlige ble utslagsgivende for den voldsutsattes rett på voldsoffererstatning, er nemndas vedtak ENV-2010-144. Saken gjaldt en gutt som ble utsatt for seksuelle overgrep i 1977 fra en voksen bekjent. Søker fikk kunnskap om skaden i 2004, etter psykiatrisk behandling.

Det kan videre være ulike tidspunkter for når kunnskap erverves overfor henholdsvis krav om oppreisning, lidt og fremtidig økonomisk tap og krav om menerstatning.

13.3.3 Strafferettslig foreldelsesfrist

Voldsoffererstatningsloven har i dag en sikkerhetsventil. Dersom kravet er foreldet etter de sivilrettslige reglene, er det tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadevolderens eventuelle straffansvar er foreldet etter reglene i straffeloven, jf. § 3 annet ledd.

De strafferettslige fristene følger av straffeloven § 86, og varierer fra 2 til 25 år:

Ǥ 86. Foreldelsesfristen

Fristen for foreldelse av straffansvar er

• a) 2 år når den høyeste lovbestemte straffen er bot eller fengsel inntil 1 år,

• b) 5 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 3 år,

• c) 10 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 10 år,

• d) 15 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 15 år,

• e) 25 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 21 år»

Fristen løper som hovedregel fra den dagen det straffbare forholdet opphørte. Ved overtredelse av §§ 253, 257, 282, 284, 299 og 302 følger det av straffeloven § 87 at fristen løper fra den dag den fornærmede fyller 18.

Straffeansvaret for drap, voldtekt og seksuell omgang med barn under 14 og 16 år foreldes aldri, jf. straffeloven § 91.

Utvalget vil trekke frem at verken loven eller forarbeidene gir føringer for hvordan man skal komme frem til hvilket straffebud som skal legges til grunn for vurderingen av den strafferettslige foreldelsesfristen. En kan tenke seg at søkerens anførsel skal være avgjørende. Dette vil imidlertid åpne for at en kan fremme søknad om voldsoffererstatning på grunnlag av en straffbar handling som er mer alvorlig enn det som reelt er tilfelle, eksempelvis anførsel om seksuell omgang med noen mellom 14 og 16 år i stedet for seksuell handling med noen under 16 år, og på denne måten omgå foreldelsesreglene. Forskjellen mellom den strafferettslige foreldelsesfristen for henholdsvis straffeloven § 302 og § 304 er ti mot fem år. På denne bakgrunn har voldsoffererstatningsmyndighetene lagt til grunn at det forhold som danner grunnlag for foreldelsesvurderingen må oppfylle vilkårene i voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd, jf. ENV-2012-1859.

13.3.4 Rettsutvikling i forvaltningspraksis

Som det fremgår av punkt 4.4, har det skjedd flere endringer på voldsoffererstatningsrettens område de siste årene knyttet til spørsmålet om foreldelse. Dette kan illustreres nærmere gjennom flere prinsippvedtak fra Erstatningsnemnda for voldsofre fra de siste fem årene.

I vedtak ENV-2010-144) uttalte nemnda:

«Nemnda bemerker at dagens foreldelsesregler legges til grunn for vurderingen av voldsoffererstatning, uansett tidspunktet for voldshandlingen. På denne måten vil nyere lempede regler om foreldelse også få anvendelse i foreliggende sak».

En slik anvendelse av regelverket innebar blant annet at straffeloven 1902 § 68, som ble innført i 1998, fikk anvendelse på saker hvor handlingen fant sted før 1998. Bestemmelsen slo fast at foreldelse av seksuelle overgrep mot barn (1902-loven §§ 195 og 196) skulle regnes fra dagen skadelidte fylte 18 år, dersom handlingen hadde skjedd før dette tidspunktet.

I nemndas vedtak ENV-2014-1024 endret nemnda på nytt praksis, hvor de uttalte:

«Det har vært nemndas praksis at dagens regelverk har blitt lagt til grunn ved vurdering av strafferettslig foreldelse. Med virkning fra 1. juli 2014 er det vedtatt nye strafferettslige foreldelsesregler. Disse endringene får virkning i tilfeller der straffeansvaret ikke er foreldet ved ikrafttredelsen. Det er lovgivers intensjon at nemnda nå skal legge regelverket som gjaldt på hendelsestidspunktet til grunn ved vurdering av strafferettslig foreldelse.»

Regelendringen nemnda viste til, var Lov om endringer i straffeloven 1902 (foreldelse), som fjernet foreldelsesfristene for drap, seksuelle overgrep mot barn og voldtekt, og som fikk virkning for straffbare forhold som ikke var foreldet ved lovens ikrafttredelse den 1. juli 2014. Departementet kommenterte i Prop. 96 L (2013–2014) forslagenes virkning for voldsoffererstatningssaker.66 Utvalget påpeker at det nemnda omtaler som «lovgivers intensjon» er at «… nemnda nå skal legge regelverket som gjaldt på hendelsestidspunktet til grunn ved vurdering av strafferettslig foreldelse». Denne intensjonen fremgår, så langt utvalget kan se, ikke uttrykkelig av forarbeidene.

Konsekvensen av en slik praksisendring var blant annet at regelen i straffeloven 1902 § 68, at foreldelsesfristen løper fra fornærmede fylt 18 år, ikke lenger kunne anvendes på overgrep som fant sted før 1998. I ENV-2014-1024 ble søkeren utsatt for seksuelle overgrep som varte frem til 1981, da vedkommende var ni år. Forholdet ble ansett som foreldet i 2006. Nemnda la altså til grunn at fristen på 25 år begynte å løpe allerede da overgrepene opphørte i 1981. Dersom saken hadde blitt behandlet etter den praksis som gjaldt før 1. juli 2014, ville forholdet vært ansett foreldet først i 2015, 25 år etter at søker fylte 18 år.

Et annet eksempel på rettsutvikling i nemnda er nemndas vedtak ENV-2014-1395. I denne saken ble det rettslige grunnlaget redegjort for slik:

«Voldsoffererstatning tilkjennes i den utstrekning det finnes rimelig, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 1.

I uttalelse fra Sivilombudsmannen av 21. november 2014 [SOM-2013-2668] fremgår det at det ikke er rettslig grunnlag for å gi voldsoffererstatningslovens foreldelsesregler direkte anvendelse i saker som reguleres av voldsoffererstatningsforskriften.

Langvarig passivitet vil imidlertid inngå som et moment i vurderingen av hvorvidt det anses rimelig å tilkjenne voldsoffererstatning, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 1. Nemnda vil derfor foreta en konkret helhetsvurdering av hvorvidt det anses rimelig å tilkjenne voldsoffererstatning i det foreliggende tilfellet».

En oversikt over saker behandlet av Erstatningsnemnda for voldsofre fra juni til november 2015 viser at det ble innvilget voldsoffererstatning etter Forskriften i tolv saker, hvor den skadevoldende handlingen lå så langt tilbake i tid at erstatningskravet ville vært foreldet etter reglene i voldsoffererstatningsloven § 3 annet ledd.67 I disse sakene forelå det ulike tungtveiende hensyn som i sum medførte at nemnda fant det rimelig å tilkjenne voldsoffererstatning. Dersom sakene ville blitt behandlet etter voldsoffererstatningsloven, ville foreldelsesreglene vært til hinder for å tilkjenne voldsoffererstatning.

Erstatningsnemnda for voldsofre la tidligere til grunn at dersom det foreligger rettskraftig dom i straffesaken, skal kravet om voldsoffererstatning bare vurderes etter de sivilrettslige foreldelsesreglene, se blant annet ENV-2013-3492. Dette var begrunnet med at den strafferettslige foreldelsesfristen da er avbrutt, jf. straffeloven § 88. Dersom kravet i disse sakene var foreldet etter foreldelsesloven, herunder tilleggsfristene i §§ 11 og 21, og skadelidte var over 21 år, ville kravet på voldsoffererstatning være foreldet. I forbindelse med at lovgiver i 2014 endret foreldelsesreglene i straffeloven, har praksis blitt endret slik at de strafferettslige foreldelsesreglene skal anvendes selv om den sivilrettslige foreldelsesfristen er avbrutt.68

13.4 Foreldelsesregler i nordiske land

13.4.1 Danmark

Etter fristregelen i offererstatningslovens § 13 behandles ikke søknader som er fremmet senere enn to år etter at den straffbare handling fant sted. Det kan gjøres unntak fra denne regelen dersom det foreligger særlige grunner. Hvis det er avsagt dom i saken, regnes fristen fra straffedommen var endelig. Hvis politiet har etterforsket saken, uten at dette har medført straffesak, regnes fristen fra tidspunktet for politiets påtalebeslutning.

13.4.2 Sverige

Søknader om erstatning må være innlevert til Brottsoffermyndigheten innen tre år etter at den straffbare handlingen fant sted eller fra den straffeprosessuelle behandlingen av handlingen ble avsluttet, enten ved rettskraftig dom eller politiets endelige påtaleavgjørelse. I særlige tilfeller kan det gjøres unntak. Uansett gjelder det en absolutt foreldelsesfrist på ti år etter at skadetilfellet inntraff. Barn som er utsatt for straffbare handlinger eller er vitne til straffbare handlinger, må søke om brottsoffererstatning innen de fyller 21 år.

13.4.3 Finland

Søknader om erstatning må som hovedregel være innkommet til Statskontoret senest ti år etter den straffbare handling fant sted, eller tre år etter endelig straffedom.

Utvalget påpeker at ingen av de nordiske landene har regler om foreldelse tilsvarende voldsoffererstatningsloven § 3 annet ledd i Norge, hvor man knytter fristen for å fremsette søknad om voldsoffererstatning opp mot straffelovens foreldelsesfrister.

13.5 Hvilke foreldelsesregler bør gjelde

Gjennomgangen av gjeldende rett viser etter utvalgets oppfatning at regelverket er vanskelig å forvalte. Enda viktigere for utvalget er det at regelverket fremstår utilgjengelig for voldsofre. Fordelene med å operere med en relativ frist, slik systemet er for de sivilrettslige foreldelsesreglene, er at man i større grad kan ta hensyn til individuelle forskjeller hos hvert enkelt voldsoffer. Det gir stor grad av fleksibilitet. Det er imidlertid vanskelig for de skadelidte å beregne utgangspunktet for foreldelsesfristen. Det kan også fremstå uklart hvilke krav som stilles til skadelidtes aktivitetsplikt. Utvalget mener det er nødvendig å gjøre endringer i reglene som setter tidsbegrensninger for søknad om voldsoffererstatning.

Utvalget foreslår at den tidsmessige begrensningen for å søke voldsoffererstatning kun knyttes til den strafferettslige foreldelsesfristen, og viser til gjennomgangen av reglene ovenfor i punkt 13.3.3. Søknaden må være fremsatt ovenfor KFV før det straffbare forholdet er strafferettslig foreldet. Det er altså søknaden til KFV som avbryter fristen. Utvalget har vurdert om søknaden skal leveres til politiet, men anbefaler å opprettholde KFV som mottaker. En nærmere begrunnelse for dette er gitt i kapittel 23.

Utvalget mener foreldelsesfristen ikke bør løpe når forholdet er under etterforskning. Det vil si at fristen ikke løper fra anmeldelse til rettskraftig avgjørelse. Tidspunktet for når anmeldelsen er inngitt vil som regel fremgå av politidokumentene, slik at opplysningen vil være enkelt for voldsoffererstatningsmyndigheten å avklare. I tillegg vil den som anmelder et forhold få bekreftelse på anmeldt forhold. Utvalget er klar over at en slik regel også vil avvike fra straffeloven § 88 som inneholder regler for når foreldelse av straffansvar avbrytes. Hovedregelen er at foreldelse avbrytes ved at en mistenkt får stilling som siktet, i henhold til straffeprosessloven § 82. Utvalget mener at anmeldelsestidspunktet fremstår som et mer naturlig skjæringspunkt, når fristen er knyttet opp til retten til å fremme søknad om voldsoffererstatning.

Hovedregelen i straffeloven § 88 er at fristen fortsetter å løpe, jf. annet ledd tredje punktum. Av bestemmelsen kommer det frem at «[v]ed beregningen av om foreldelse er inntrådt, skal forfølgningstiden regnes med». Utvalget mener imidlertid at foreldelsesfristen for erstatningskravet bør suspenderes under etterforskningen (forfølgningstiden). Det betyr at fristen ikke skal løpe så lenge etterforskningen og en eventuell straffesaksbehandling pågår. Fristen starter å løpe igjen fra det tidspunkt straffesaken er endelig avgjort, enten ved at det foreligger en rettskraftig dom, eller endelig påtaleavgjørelse som avslutter saken. På denne måten gis voldsutsatte mer tid til å fremsette søknad om voldsoffererstatning, og til å bearbeide inntrykk og opplevelser etter at straffesaken er avsluttet. Utvalget ser at en slik regel innebærer at det ikke er tilstrekkelig å telle antall år fra det straffbare forhold opphørte for å beregne når søknadsfristen utløpet, man må i tillegg telle med den tiden forholdet har vært under etterforskning. Utvalget mener dette er den mest rimelige løsningen for den voldsutsatte, da eventuell sendrektighet fra politi og påtalemyndighetens side ikke vil påvirke den voldsutsattes frist for å fremsette søknad.

Utvalgets forslag innebærer at det ikke lenger skal gjelde sivilrettslige foreldelsesfrister. Dette har igjen den følge at det ikke vil være anledning til å se hen til individuelle forskjeller hos den voldsutsatte, da man ikke lenger skal ta stilling til spørsmålet om når den voldsutsatte hadde kunnskap om kravet. Utvalget har vektlagt behovet for et mer oversiktlig og forutberegnelig regelverk, både for voldsutsatte og voldsoffererstatningsmyndighetene. Utvalget mener fristene blir tilstrekkelig romslige, og vil under se på hva endringen vil medføre for ulike typer voldshandlinger.

For de minst alvorlige sakene, vil regelendringen kunne innebære at fristene blir kortere enn tidligere. For eksempel vil kroppskrenkelser, som har to års foreldelsesfrist etter straffeloven § 271, jf. § 86, foreldes kortere enn etter dagens sivilrettslige foreldelsesfrist på tre år. Det samme gjelder trusler, som også har en strafferamme på ett år, og foreldelsesfrist på to år jf. § straffeloven § 263, jf. § 86.

For mer alvorlige forhold, vil det stort sett innebære at voldsutsatte har lengre tid til rådighet enn tidligere. For personer utsatt for kroppsskader, omfattet av straffeloven § 273, vil regelendringen innebære at fristen for å fremsette voldsoffererstatningssøknad i utgangspunktet er ti år. Bestemmelsen har en strafferamme på seks år, som gir ti års foreldelsesfrist etter strl. § 86. Dersom en slik kroppskrenkelse finner sted 1. juni 2016, vil fristen for å fremsette søknad i utgangspunktet være 1. juni 2026. Dersom forholdet anmeldes, og etterforskningen tar tre år, vil fristen for å fremsette søknad forlenges med tre år.

For de mest alvorlige straffbare handlingene gjelder de strafferettslige foreldelsesregler ikke. Dette gjelder drap, voldtekt og de mest alvorlige seksuelle overgrep mot barn under 16 år (seksuell omgang som omfattes av straffeloven §§ 299 og 302). For disse handlingene vil kravet om voldsoffererstatning aldri foreldes.

Som følge av at voldsoffererstatning ikke lenger skal være knyttet opp mot sivilrettslige foreldelsesregler, kan det forekomme tilfeller hvor et krav om voldsoffererstatning er foreldet, mens et krav om erstatning fra skadevolder ikke er det. Dette vil gjerne gjelde mindre alvorlige voldshandlinger. Utvalget påpeker at skadelidte i slike tilfeller selv vil kunne forfølge sitt krav overfor skadevolderen.

13.6 Særlige foreldelsesfrister for personer som har blitt utsatt for seksuelle overgrep

13.6.1 Barn utsatt for seksuelle overgrep

I 2014 ble foreldelse av straffansvar for fullbyrdede seksuelle overgrep mot barn omfattet av straffeloven §§ 299 (voldtekt av barn under 14 år) og 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år) fjernet, jf. straffeloven 91. Bakgrunnen for dette var at dette er svært alvorlige straffbare handlinger, samt at det ofte tar lang tid før den fornærmede er i posisjon til å anmelde forholdet grunnet alder og tilknytning til gjerningspersonen.69 Utvalget vil påpeke at ethvert seksuelt overgrep mot barn er alvorlig, og anser at også seksuelle handlinger og andre, objektivt sett mindre grove seksuelle overgrep, kan gi store psykiske skader som først gir seg til kjenne etter lang tid. De samme argumenter som begrunner å fjerne foreldelsesfrist for seksuell omgang med barn under 14 og 16 år, kan gjøre seg gjeldene for seksuell handling etter straffeloven § 304. Utvalget viser til at denne bestemmelsen, på lik linje med straffeloven § 299 og § 302, er omfattet av skadeserstatningsloven § 3-3, som gir rett til oppreisning uten krav om personskade.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at det ikke gjelder søknadsfrister for seksuelle overgrep mot barn for overtredelser som er nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3. Seksuell krenkende atferd overfor barn under 16 år, omfattet av straffeloven § 305, er ikke nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3, og bør etter utvalgets oppfatning fortsatt være underlagt søknadsfrist tilsvarende strafferettslig foreldelsesfrist. For denne type overtredelser er foreldelsesfristen to år.

Utvalget har vurdert om også forsøk på seksuelle overgrep omfattet av skadeserstatningsloven § 3-3 bør være unntatt søknadsfrister. Etter straffeloven § 91 er det kun fullbyrdede seksuelle overgrep som ikke foreldes. Straffansvar for forsøk på seksuelle overgrep foreldelses etter de frister som fremgår av det aktuelle straffebud. Utvalget viser til at forsøk på seksuelle overgrep også kan få store helsemessige konsekvenser for den det gjelder. Dette vil gjerne avhenge av hvor nært forsøket ligger en fullbyrdet handling, og på hvilken måte forsøket ble avbrutt. Selv om straffenivået, og oppreisningsnivået, generelt sett ligger noe lavere for forsøk, kan forskjellene mellom forsøk og fullbyrdelse i enkelte tilfeller være liten, og bero på tilfeldigheter.70 Det finnes eksempler på at forsøk på seksuelle overgrep gir lik oppreisning som for fullbyrdet seksuelt overgrep.71 Utvalget foreslår på denne bakgrunn at forsøk på seksuelle overgrep omfattet av § 3-3 er unntatt fra søknadsfristen.

Utvalget har vurdert om det bør innføres enda lempeligere foreldelsesregler for barn som er utsatt for straffbare voldshandlinger i nære relasjoner etter straffeloven § 282. I dag foreldes disse forholdene etter ti eller femten år, avhengig av handlingens grovhet. I tillegg løper foreldelsesfristen først fra den voldsutsatte fyller 18 år, jf. straffeloven § 87. Utvalget mener dette gir en tilstrekkelig romslig frist til å fremme søknad om voldsoffererstatning.

13.6.2 Personer over 16 år som er utsatt for seksuelle overgrep

Utvalget mener også at personer over 16 år som utsettes for alvorlige seksuelle overgrep bør gis romslige frister for å fremsette søknad om voldsoffererstatning. Ved lovendringen 1. juli 2014 ble som nevnt den strafferettslige foreldelsesfristen fjernet for voldtekt, på samme måte som for drap og seksuell omgang med barn under 14 og 16 år. Dette innebærer at kravet om voldsoffererstatning for disse handlingene aldri foreldes.

Utvalget har vurdert om det også for personer over 16 år som har blitt utsatt for seksuelle handlinger og andre mindre grove seksuelle overtredelser bør gjelde unntak fra foreldelsesfristene. Utvalget mener imidlertid en slik utvidelse vil rekke for vidt, og at de hensyn som ligger til grunn for unntaksregelen for barn, ikke gjør seg gjeldende i samme grad for voksne. Voksne personer er i større grad i stand til å bearbeide slike opplevelser, og ivareta sitt erstatningskrav overfor skadevolder. Etter dette mener utvalget at de strafferettslige foreldelsesfristene skal utgjøre søknadsfristen for seksuelle overgrep mot voksne.

13.7 Foreldelse – ett regelsett for alle voldsutsatte

Utvalget viser til at dagens regelverk, med ulike foreldelsesregler for søknader med utspring i handlinger før og etter 1. juli 2001, er lite oversiktlig og krever mye tid- og ressurser av forvaltningen. I tillegg gir dagens regler rom for urimelig forskjellsbehandling av like eller lignende tilfeller.

Utvalget mener en ny bestemmelse om foreldelse bør gjelde alle søknader som ikke allerede er endelig avgjort av forvaltningen. Utvalget mener dette gir både den mest rettferdige og oversiktlige ordningen.

Utvalget har i punkt 4.4.3 vist til at de strafferettslige foreldelsesreglene har blitt endret en rekke ganger, og som regel i retning av lengre foreldelsesfrister. Nemnda fastslo i vedtak ENV-2010-144 at dagens foreldelsesregler legges til grunn for vurderingen av voldsoffererstatning, uansett tidspunktet for voldshandlingen, slik at de til enhver tid mest gunstige regler kommer søker til gode, mens det siden vedtak ENV-2014-1024 har vært regelverket som gjaldt på hendelsestidspunktet som legges til grunn.

Utvalget mener det vil innebære en betydelig forenkling av regelverket dersom foreldelsesregler som gjelder på vedtakstidspunktet anvendes. På denne måten slipper man å forholde seg til ulike historiske versjoner av straffeloven. Dette innebærer at innleverte, ubehandlede søknader ved ny lovs ikrafttredelse, skal behandles etter et mer gunstig regelverk for søkeren.

Det vil ikke gjelde søknadsfrister for ofre for voldtekter, drap og barn utsatt for seksuelle overgrep, selv om disse ligger langt tilbake i tid og i utgangspunktet ville vært strafferettslig foreldet per 1. juli 2014. Med andre ord kan alle slike handlinger fra og med 1. januar 1975, gi grunnlag for voldsoffererstatning dersom øvrige vilkår er oppfylt. Begrunnelsen for en slik unntaksregel er at disse overtredelsene står i en særstilling hva gjelder handlingenes alvorlighetsgrad, og at en anerkjennelse fra staten vil bety mye, selv lang tid etter handlingene har funnet sted. Dette vil neppe dreie seg som om mange saker særlig hvis det ses hen til at mange søknader vil bli avslått på bakgrunn av øvrige vilkår.

Utvalget vil be departementet vurdere å la sakene som i dag omfattes av Stortingets rettferdsvederlagsordning bli behandlet etter samme regelsett. Utvalget ser ingen gode grunner for at disse sakene skal behandles av to separate ordninger.

Utvalgets flertall, Hennum, Nesheim, Lereim og Rye-Holmboe, mener at de nye reglene ikke skal gjelde for allerede avgjorte saker. Utvalget mener en slik utvidelse vil føre for vidt, da det vil medføre store saksbehandlingsressurser å gjennomgå et slikt saksvolum. Bare siden 2010 er det snakk om cirka 600 saker hvor søknader som ble behandlet etter Forskriften fikk avslag på grunn av at forholdet var foreldet. I mange av sakene vil det være usikkert om vilkårene ellers er oppfylt.

Mindretallet Austegard mener at flertallets forslag om at saker som var avvist som foreldet ikke skal behandles på nytt, medfører et sterkt urimelig resultat da det kan være tale om svært alvorlige saker som har blitt henlagt, selv om de øvrige vilkårene var oppfylt. Mindretallet mener at de søkerne hvor saken kun ble avvist grunnet foreldelse, men hvor de øvrige vilkårene var oppfylt, bør få saken sin vurdert på nytt dersom de ønsker dette.

Flertallet har vist til at det siden 2010 er omtrent 600 saker som dette vil angå. I disse sakene, dersom eneste grunnen til at de er avvist skyldes foreldelse mens de øvrige vilkårene anses oppfylt, vil saksbehandlingstiden og ressursbruken være begrenset. Dersom det var andre grunner til at disse sakene ble avvist (ikke bare foreldelse) så er ikke tallet på 600 som flertallet legger til grunn reelt.

Mindretallet mener det er urealistisk at alle som har fått saken sin avvist grunnet foreldelse vil søke på nytt. Mindretallet vil foreslå at det er den enkelte søker som selv må ta initiativ til å søke på nytt. Noen søkere vil avstå fra å søke på nytt grunnet den påkjenningen det kan være å risikere et nytt avslag og det arbeidet det medfører.

Det vil videre være samme krav til sannsynlighetsovervekt for påført skade, noe som kan være utfordrende om saken er gammel. Dette vil føre til ytterligere begrensninger.

Mindretallet har dessuten vært i dialog med Direktør for KFV, og heller ikke hun anser det som sannsynlig at det vil utgjøre en betydelig økning som vil kreve økte ressurser. Det som direktøren derimot uttaler er at en slik regel som mindretallet foreslår vil kunne lette den psykiske belastningen det er for saksbehandlere å måtte avslå de svært alvorlige sakene, grunnet foreldelse.

Formålet med å endre foreldelsesreglene er å forenkle regelverket for brukerne. Forslaget til flertallet gjør dette til en viss grad, men det kan ytterligere forenkles ved å la reglene gjelde for alle, også de som har fått saken sin avvist som foreldet tidligere. Dette vil føre til det mest rettferdige resultatet. Det har tidligere vært gjort endringer i loven, som har slått uheldig ut for de som allerede har fått saken sin behandlet og så avvist. Mindretallet mener at man ikke nok en gang skal gjøre slike endringer, som for en ikke veldig stor gruppe, vil føre til svært urimelig resultat.

13.8 Utvalgets anbefaling

Utvalget foreslår at det skal gjelde en tidsmessig grense for adgangen til å få behandlet søknader om voldsoffererstatning. Denne grensen bør knyttes til den strafferettslige foreldelsesfristen som gjelder for den aktuelle straffbare handlingen. Straffelovens regler bør gjelde selv om forholdet er avgjort ved rettskraftig dom. Utvalget foreslår at seksuelle overgrep mot barn aldri foreldes, i den utstrekning de omfattes av skadeserstatningsloven § 3-3. For andre handlinger skal de nye foreldelsesreglene gjelde alle søknader om voldsoffererstatning som fremmes etter at loven trer i kraft. Utvalgets flertall mener lovendringen ikke bør få virkning for allerede avgjorte saker. Utvalgets mindretall er av motsatt oppfatning.

14 Øvrige vilkår for erstatning

14.1 Innledning

Utvalget vurderer i dette kapittelet om det bør stilles andre særlige vilkår for erstatning. Utvalget vil først vurdere hvorvidt det skal være et krav at den voldsutsatte anmelder forholdet, og i så fall hva vilkåret om anmeldelse bør inneholde. Deretter vurderes om det skal stilles krav til at den voldsutsatte må kreve erstatningskravet fremmet ved en eventuell straffesak.

14.2 Bør det stilles krav til at den som søker voldsoffererstatning har anmeldt forholdet?

Den straffbare handlingen må være anmeldt til politiet for at skadelidte skal ha krav på voldsoffererstatning, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd første punktum.

Anmeldelser bidrar til at straffbare handlinger påtales og at gjerningspersonen straffes. Vilkåret utgjør på denne måten en oppfordring til fornærmede om å anmelde forholdet. Terskelen for å inngi en falsk anmeldelse er også trolig høyere enn terskelen for å sende en uriktig søknad om voldsoffererstatning. Dette har til følge at voldsoffermyndighetene mottar søknader som er basert på et korrekt grunnlag.72

Utvalget har i møter med interesseorganisasjoner fått opplyst at mange voldsutsatte unnlater å søke om voldsoffererstatning fordi de ikke ønsker å anmelde forholdet. Dette gjelder særlig vold eller seksuelle overgrep fra nære familiemedlemmer. Årsaken til at disse personene ikke ønsker å anmelde forholdet er flere og sammensatte.

I rapporten «Vold og voldtekt i Norge» fra 2014, viser undersøkelser at bare 10,5 % av kvinnene og 17 % av mennene som hadde vært utsatt for voldtekt selv hadde anmeldt det til politiet.73 Enkelte opplyste at andre personer eller politiet selv hadde anmeldt voldtekten, slik at politiet totalt hadde fått kjennskap til henholdsvis 17,5 % og 21 % av voldtektene. Rapporten kunne i liten grad forklare årsaken til at de voldsutsatte ikke anmelde voldtektene.

Utvalget ser at det er gode grunner til at personer som ikke tør anmelde voldshandlinger, også skal få kompensasjon. Det å anmelde kan ofte være knyttet til frykt for konsekvensene. Dette gjelder særlig for vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner, hvor overgriper er ektefelle eller samboer, far eller mor. Dersom det skal åpnes for voldsoffererstatning uten anmeldelse, og uten at oppgitt skadevolder gjøres oppmerksom på søknaden, må søknad skje i hemmelighet. Dette forutsetter at søknaden ikke utredes slik at opplysninger kan nå skadevolder. Utvalget mener det er et problem dersom staten legger til grunn et belastende faktum uten at skadevolder gis mulighet til å imøtegå det faktum som beskrives. Ved anmeldelser gis den person som anmeldes nettopp en slik kontradiksjonsmulighet.

Utvalget mener det vil sende uheldige signaler dersom en åpner for at skadevoldere som truer skadelidte til taushet, kan komme i en bedre økonomisk situasjon, ved å unngå erstatningsansvar. På tross av at det er gode argumenter for at skadelidte i noen tilfeller ikke ønsker å anmelde, mener utvalget at vilkåret må opprettholdes. Utvalget har vektlagt at ordningen skal gi kompensasjon for straffbare handlinger. Det å anmelde og etterforske forholdet er viktig for å fastslå at det dreier deg om en straffbar handling. En anmeldelse bidrar til å sikre at vilkåret er oppfylt. Utvalget vil på denne bakgrunn anbefale at vilkåret om anmeldelse videreføres. Utvalget vil i punkt 14.2.3 se nærmere på om det etter nærmere omstendigheter skal gjøres unntak fra vilkåret om anmeldelse.

14.2.1 Bør det stilles krav til når forholdet skal være anmeldt?

Utvalget påpeker at en rask anmeldelse kan ha stor betydning for oppklaringen av straffbare forhold. En sen anmeldelse kan videre gjøre det vanskeligere for den voldsutsatte å oppfylle vilkåret om at forholdet må være klart sannsynliggjort.

På den andre siden kan den voldsutsatte ha gode grunner for å anmelde forholdet sent. En undersøkelse utført av brukere av sentere mot seksuelle overgrep, viser at ofre for seksuelle overgrep i gjennomsnitt brukte 17,5 år på å snakke om overgrepene. Dette er snakk om små barn som trenger tid til å forstå at det er en kriminell handling de har vært utsatt for, og at de selv ikke har skyld i hendelsen.74 Som følge av dette mener utvalget at det ikke er riktig å stille krav til at den skadelidte må anmelde forholdet innen kort tid, og at det er tilstrekkelig at forholdet anmeldes innen forholdet er strafferettslig foreldet, se kapittel 13.

Utvalget mener dette vil gi den voldsutsatte tilstrekkelig med tid til å ta stilling til anmeldelsesspørsmålet.

14.2.2 Bør det stilles krav til voldsutsattes medvirkning i forbindelse med etterforskningen av saken?

Slik vilkåret om anmeldelse er formulert i voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd, ligger det ingen videre forpliktelser for skadelidte utover at forholdet må være anmeldt. Det stilles ikke lenger noe vilkår om at anmeldelsen må inneholde en begjæring om straff og at begjæringen ikke senere er trukket tilbake.

Etter gjeldende rett foreligger det likevel et krav om å bistå politiet i en viss utstrekning.75 Erstatningsnemnda for voldsofre har i flere saker innfortolket i vilkåret om anmeldelse en forutsetning om å yte nødvendig bistand, for eksempel ved å avgi vitneforklaring i avhør, se nemndas vedtak ENV-2014-555 eller delta på fotokonfrontasjon, jf. nemndas vedtak ENV-2014-172. I nemndas vedtak av ENV-2013-3040 hadde søkeren anmeldt forholdet, men tatt uttrykkelig forbehold om at hun ikke ønsket å fremme påtalebegjæring, eller at etterforskingsskritt skulle foretas. Nemndas flertall kom her til at anmeldelsen var proforma, og likestilte dette med at forholdet ikke var anmeldt overhodet.

Utvalget mener forvaltningen bør være varsom med å innfortolke en aktivitetsplikt i vilkåret om anmeldelse. En slik innskrenkende tolkning setter begrensninger i voldsutsattes rettskrav på voldsoffererstatning, og må etter utvalgets oppfatning kreve klar og tydelig forankring i loven.

Utvalget har vurdert om det burde stilles ytterligere krav til skadelidtes medvirkning i forbindelse med politiets etterforskning av saken.

Både Sverige og Danmark har regler som pålegger den skadelidte å medvirke til etterforskningen, utover et formelt krav om anmeldelse. I Sverige følger det uttrykkelig av Brottskadelagen 16 § at «den skadelidande i skälig utsträckning har bidragit till att det anmälda brottet kan utredas». Bestemmelsen ble innført ved lovendringen i 2014, og er ifølge forarbeidene begrunnet med ordningens subsidiaritet og prinsippet om at skadevolder skal holdes erstatningsansvarlig.76 I Danmark inneholder offererstatningslovens § 10, stk. 1 en bestemmelse om at lovovertredelsen er anmeldt til politiet innen 72 timer. Kravet til skadelidtes medvirkning fremgår ikke av loven, men det følger av Erstatningsnævnets praksis at «politianmeldelse indebærer endvidere, at ansøgeren skal have medvirket efter evne i fornødent omfang til politiets opklaring af sagen.», jf. Erstatningsnævnets årsberetning 2014.

Utvalget mener at det ikke skal kreves at den voldsutsatte medvirker til etterforskningen utover at forholdet må være anmeldt. Et formelt krav om at den voldsutsatte skal avgi vitneforklaring, kan i enkelte tilfeller komme i konflikt med retten til å forholde seg taus ovenfor nærstående, som blant annet kommer til utrykk gjennom regler om fritak for vitneplikt i straffeprosessloven § 122 flg. Begrunnelsen bak prinsippet er å verne om fortroligheten i familielivet, og unngå at noen kommer i en situasjon hvor de har valget mellom å lyve i retten eller bidra til at siktede blir straffet.

En regel som innebærer at voldsutsatte «i tilstrekkelig grad» bistår politiet eller yter «nødvendig bistand», åpner dessuten for en skjønnsvurdering, som igjen åpner for at like tilfeller behandles ulikt.

Utvalget vil likevel understreke at dersom den som anmelder et straffbart forhold velger å forholde seg taus, eller på andre måter unnlater å bistå politiet ved etterforskningen, vil det sjelden bli tatt ut tiltale, og det er sannsynlig at saken fører til henleggelse. Det kan være vanskeligere å godtgjøre med klar sannsynlighetsovervekt at man har vært utsatt for en straffbar voldshandling. Dette kan igjen fører til at fornærmedes søknad om erstatning ikke blir innvilget. I mange tilfeller vil altså kravet til å sannsynliggjøre den skadevoldende handlingen i praksis innebære en viss aktivitetsplikt for fornærmede i forbindelse med anmeldelsen av forholdet.

Utvalget presiserer at anmeldelsesvilkåret vil være oppfylt også i tilfeller hvor den voldsutsatte ikke selv har anmeldt forholdet. Dersom det foreligger usikkerhet om forholdet overhodet er anmeldt, herunder at anmeldelsen ikke fremgår av politiets registre, mener utvalget at det er den voldsutsatte som må godtgjøre at forholdet er anmeldt. Utvalget viser til at det kan oppstå tilfeller hvor politiet tilkalles eller av eget tiltak oppsøker en konfliktsituasjon eller et åsted, uten at politiets involvering ender med en anmeldelse. Utvalget mener den voldsutsatte er nærmest til å avklare om en hendelse som ligger til grunn for søknad om voldsoffererstatning, ble registrert som en anmeldelse. Dette er en videreføring av gjeldende rett, se blant annet ENV-2012-2037.

14.2.3 Unntak fra vilkåret om anmeldelse

Etter § 3 tredje ledd siste setning kan det gjøres unntak fra anmeldelsesvilkåret i særlige tilfeller. Av forarbeidene fremgår det at praksis her ikke bør «være så streng at anmeldelse blir en prinsippsak, men det bør heller ikke være slik at man kan velge om man vil anmelde eller ikke. Momenter ved vurderingen vil blant annet være hvor godt saken er dokumentert, om det er vektige grunner for å unnlate å anmelde og samfunnets interesse i at handlingen blir anmeldt.» Nemndspraksis har utviklet seg slik at det kun gjøres unntak der gjerningspersonen er død, eller hvor forholdet er foreldet. I begge disse tilfellene må det i tillegg foreligge vektige grunner for ikke å anmelde. Nemnda har sett hen til om det foreligger et avhengighetsforhold mellom gjerningsperson og fornærmede, og om fornærmede er mindreårig. Et eksempel på at nemndas praksis er forholdsvis streng er ENV-2011-756:

«Videre fremgår det at søker unnlot å anmelde forholdet fordi hun følte skam og skyldfølelse. Nemnda anser ikke dette som tilstrekkelig vektige grunner for å unnlate å anmelde det anførte forhold. Det vises til at voldtekt er en grov lovovertredelse hvor det klart er i samfunnets interesse at politiet får anledning til å etterforske saken, og at skadevolder stilles til ansvar for det inntrufne. Søker har i den forbindelse et særskilt ansvar for å bidra til politiets etterforskning, da det er skadevolderne som er de nærmeste ansvarlige for handlingen og til å betale erstatning til søker.»

Et samlet utvalg mener det fremdeles bør være adgang til å gjøre unntak fra vilkåret om at forholdet er anmeldt av den voldsutsatte elle andre. Ved spørsmål om rekkevidden av unntaksvilkåret, har imidlertid utvalget delt seg i et flertall og et mindretall.

Utvalget mener det kun kan gjøres unntak fra vilkåret i tilfeller hvor en anmeldelse er åpenbart hensiktsløs. Et eksempel vil være hvor skadevolderen er død. Dette er slik vilkåret praktiseres i dag. Utvalget har vurdert også å omfatte forhold hvor det er åpenbart at skadevolderen uansett ikke kan straffes fordi han er under den kriminelle lavalder.77 I slike tilfeller kan det virke uhensiktsmessig å kreve at skadelidte anmelder forholdet. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at det kan gjøres unntak fra anmeldelsesvilkåret hvor skadevolder er død eller hvor det er åpenbart at den oppgitte skadevolder er under den kriminelle lavalder. Også ved disse to særtilfellene mener utvalget at det må foreligge særlige grunner for å gjøre unntak. Dette innebærer at dagens praksis i hovedsak videreføres.

Utvalgets mindretall, medlem Austegard, mener at det i tillegg bør åpnes for å gjøre unntak fra anmeldelsesvilkåret i særlige tilfeller. Dette vil blant annet være dersom den voldsutsatte er påført alvorlige psykiske eller fysiske belastninger, og anmeldelse ikke er forsvarlig med hensyn til søkerens psykiske helse. Det bør kreves at den voldsutsatte dokumenterer ved spesialisterklæring at en anmeldelse vil forverre søkers helsetilstand. Unntaksregelen bør begrenses til å omfatte grov vold og seksuelle overgrep mot barn. I slike tilfeller må hensynet til skadelidte veie aller tyngst. En slik unntaksregel bør imidlertid ikke være begrenset til overgrep fra nærstående. Også barn utsatt for overgrep fra andre enn nærstående kan være forhindret fra å anmelde forholdet av medisinske årsaker. I tillegg vil et krav om familiær relasjon gjøre det vanskeligere å formulere vedtakene uten å komme i konflikt med uskyldspresumsjonen i EMK.

For å sikre at innvilgelse av erstatning til den voldsutsatte ikke kommer i konflikt med uskyldspresumpsjonen i EMK artikkel 6, mener mindretallet at voldsoffererstatningsmyndigheten må påse at gjerningspersonen ikke omtales i vedtaket. Det vil heller ikke være aktuelt å kreve regress.

Mindretallet mener det fortsatt skal gjelde krav om klar sannsynlighetsovervekt for at de straffbare handlingene har funnet sted. Som følge av at slike forhold aldri vil være etterforsket av politiet, og gjerningspersonen i denne forbindelse ikke involveres, vil det ofte ikke foreligge andre bevismomenter enn søkers forklaring om overgrep og medisinsk dokumentasjon fra spesialisthelsetjenesten. Dette kan gjøre det vanskelig å oppfylle beviskravet og det innebærer at dette unntaket fra anmeldelsesvilkåret derfor kun vil være gjeldende i de mest alvorlige sakene.

Så fremt unntaksvilkåret utformes som nevnt over, mener mindretallet det ikke vil være problematisk at staten legger til grunn et belastende faktum uten at gjerningspersonen har mulighet for å imøtegå påstandene. Mindretallet mener det å vektlegge hensynet til skadelidte tyngst i disse sakene, gir den mest rettferdige voldsoffererstatningsordningen.

14.2.4 Bør det stilles krav til at den voldsutsatte må ha krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolderen?

Utvalget mener at vilkåret om at skadelidte må ha krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolder, bør videreføres.

Begrunnelsen for vilkåret er at man ved å ta erstatningskravet med i straffesaken, får en grundig forberedelse og behandling av det sivile kravet. Dette er først og fremst viktig for fornærmede, men kan også gi gevinster for voldsoffererstatningsmyndighetene ved senere behandling av søknader om voldsoffererstatning, ikke minst ved behandlingen av et regresskrav mot skadevolder. En slik regel understreker at voldsoffererstatningsordningen er subsidiær i forhold til skadevolderens erstatningsansvar.

Utvalget foreslår at bestemmelsen fortsatt praktiseres liberalt, slik at regelen kun kommer til anvendelse hvor skadelidte eksplisitt og bevisst ikke velger å kreve at erstatningskravet tas med. For at vedkommende skal avskjæres fra å søke voldsoffererstatning må politiet ha gjort skadelidte oppmerksom på vilkåret, i tråd med påtaleinstruksen § 8-6. Utvalget mener det må fremgå uttrykkelig av politidokumentene at skadelidt er informert om vilkåret om at «erstatning kan nektes dersom kravet ikke er forsøkt tatt med i straffesaken». Utvalget foreslår at en slik formulering inntas i politiets maler for avhør av fornærmede (BL-skjemaet).

I enkelte tilfeller er politidokumentene vage når det gjelder hvilken informasjon som er gitt til den voldsutsatte om voldsoffererstatningsordningen. Av og til fremgår kun at «søker[en] ble gjort kjent med ordningen med at han kan søke voldsoffererstatning fra staten». I Statens sivilrettsforvaltnings vedtak (ENV-2013-3494) ble det lagt til grunn at søker også ble gjort kjent med vilkårene i ordningen. I Erstatningsnemndas vedtak ENV-2014-509, kom nemnda til motsatt resultat. Nemnda uttalte at «det ikke er fremlagt dokumentasjon på at politiet har informert om at erstatning kan nektes dersom kravet ikke er forsøkt tatt med i straffesaken, og at det dermed ikke kan lastes søker/søkers verge at erstatningskrav ikke er krevd medtatt i straffesaken». Utvalget mener denne forståelsen skal videreføres.

Utvalget vil fremheve at det i dag ikke gjelder et krav om å spesifisere de enkelte postene som kreves fremmet. Det er tilstrekkelig at den skadelidte bekrefter at vedkommende ønsker å kreve «erstatningskravet» fremmet. Dersom krav om inntektstap ikke har vært krevet i forbindelse med behandling av straffesaken, har dette ikke vært til hinder for å få behandlet kravet hos voldsoffererstatningsmyndighetene. Dette har sammenheng med at enkelte tapsposter ikke oppstår eller lar seg dokumentere før det har gått en stund etter voldshendelsen fant sted. Dette gjelder blant annet menerstatning og fremtidig inntektstap.

Utvalget mener dette er en god regel for de skadelidte, da det gir den skadelidte tid til å fremskaffe tilstrekkelig dokumentasjon for å få sannsynliggjort sitt tap. Samtidig legger en slik ordning til rette for at erstatningsposter som allerede foreligger kan behandles ved domstolen slik at skadevolder kan holdes økonomisk ansvarlig. Utvalget mener det i utgangspunktet bør være tilstrekkelig å få fastslått at skadevolder er ansvarlig for voldshendelsen. Sett i sammenheng med spørsmålet om statens adgang til å kreve regress fra skadevolder, hvor utvalget i kapittel 19 vurderer enkelte endringer, kan det være aktuelt også å kreve strengere regler for hvilke poster skadelidte bør kreve fremmet i forbindelse med behandling av erstatningskravet i straffesaken. Utvalget mener imidlertid at hensynet til et enklere regelverk og hensyn til skadelidte taler for å opprettholde regelen om at skadelidte kan kreve erstatning for poster som ikke ble krevet fremmet i forbindelse med straffesaken.

14.3 Utvalgets anbefaling

Utvalgets flertall foreslår å videreføre kravet om at forholdet må være anmeldt for at søknad om voldsoffererstatning kan tas til behandling. Det er tilstrekkelig at forholdet anmeldes før forholdet er strafferettslig foreldet. Det stilles ikke krav til søkerens medvirkning under etterforskningen av straffesaken. Utvalgets flertall foreslår at unntak fra anmeldelsesvilkåret kun er aktuelt der oppgitt skadevolder er død eller er under den kriminelle lavalder. Også i disse tilfellene mener flertallet at det må foreligge særlige grunner for å gjøre unntak fra anmeldelsesvilkåret. Dette innebærer at dagens praksis i hovedsak videreføres. Utvalgets mindretall foreslår at det i tillegg skal gjøres unntak fra anmeldelsesvilkåret i saker som gjelder grov vold og seksuelle overgrep mot barn, hvor det er dokumentert at den voldsutsatte av helsemessige årsaker ikke er i stand til å anmelde forholdet.

Et samlet utvalg foreslår at vilkåret om at skadelidte må ha krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolder videreføres.

15 Personkrets

15.1 Innledning

Utvalget er i mandatets punkt 4 nr. 3 bedt om å vurdere hvem som bør omfattes av ordningen. Utvalget er spesielt bedt om å vurdere om polititjenestepersoner som blir påført skade i arbeidet fortsatt bør omfattes av ordningen. Utvalget er også bedt om å vurdere om ordningen fortsatt bør omfatte personer som påføres skade i forbindelse med bistand til politiet. I forlengelsen av dette har utvalget også vurdert yrkesmilitæres erstatningsvern etter ordningen. Utvalget har også sett på voldsoffererstatningsordningens rolle generelt i tilfeller hvor personer utsettes for vold og trusler i forbindelse med yrkesutøvelse.

15.2 Hvem bør omfattes av erstatningsordningen?

15.2.1 Personer utsatt for straffbare voldshandlinger

Hvem som er berettiget voldsoffererstatning fra staten følger i dag av formuleringen «[d]en som har lidd personskade» i voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum. Utgangspunktet er at voldsoffererstatningsordningen dekker den som er strafferettslig fornærmet. Den straffbare handlingen må altså være rettet mot egen person. I juridisk teori omtales den fornærmede som den som innehar den interesse som er krenket av den straffbare handlingen78. I straffeprosessloven § 3, som regulerer hvem som kan fremme sivile krav i forbindelse med en straffesak, omtales «fornærmede og andre skadelidte» hver for seg, noe som markerer et skille mellom disse begrepene.

Etter voldsoffererstatningsloven er det som hovedregel kun fornærmede som er ment omfattet, ikke andre skadelidte.79 Det kan tenkes situasjoner hvor andre enn den som er strafferettslig fornærmet pådrar seg kostnader som følge av den straffbare handlingen. Dersom et barn blir alvorlig skadet ved en voldshandling, kan for eksempel barnets foreldre få utgifter i forbindelse med besøk på sykehuset. Foreldrenes utgifter vil da kun unntaksvis være dekket gjennom voldsoffererstatningsordningen. Utvalget vil redegjøre nærmere for andre personers dekningsadgang i punkt 15.2.3.

Utvalget ønsker å videreføre utgangspunktet om at voldsoffererstatning er forbeholdt den som er strafferettslig fornærmet. En slik avgrensning gir en klar og oversiktlig regel, og er i tråd med voldsoffererstatningsordningens kriminalpolitiske intensjon om at ofre for voldsforbrytelser står i en særstilling.

Utvalget vil i det følgende vurdere i hvilken utstrekning andre enn den strafferettslig fornærmede bør ha krav på voldsoffererstatning.

15.2.2 Etterlatte etter personer utsatt for straffbare voldshandlinger

15.2.2.1 Etterlatte foreldre og barn

Voldsoffererstatningsloven § 7 tredje ledd første punktum gir etterlatte rett til erstatning etter loven § 4. Bestemmelsen nevner ektefelle, samboer, barn og foreldre. Gruppen av etterlatte som nyter erstatningsrettslig vern anses uttømmende regulert i § 7 tredje ledd. I denne bestemmelsens annet punktum gis samme personer rett til oppreisning etter § 6. Personkretsen er den samme som i skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd, og Erstatningsnemnda for voldsofre har i flere avgjørelser slått fast at de rettskilder som vektlegges ved tolkningen av skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd skal få betydning ved tolkningen av voldsoffererstatningsloven § 7.80

I Rt-2013-805 slo Høyesterett fast at stebarn ikke omfattes av personkretsen i skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd. En samlet Høyesterett la avgjørende vekt på at lovgiver bevisst hadde valgt å begrense personkretsen til barn, samt at bestemmelsen ikke gir rom for skjønn hva gjelder personkretsen. Erstatningsnemnda bestemte i vedtak ENV-2013-2074 at det samme gjelder for voldsoffererstatningsloven § 7. Saken gjaldt spørsmål om stebarn skulle ha rett på voldsoffererstatning. Nemnda konkluderte altså med at stebarn falt utenfor personkretsen som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 7. Nemnda har i vedtak ENV-2013-1272, med samme begrunnelse, bestemt at heller ikke steforeldre har erstatningsvern etter voldsoffererstatningsloven § 7.

I Frostating lagmannsretts dom LF-2015-24056, fant retten at fosterforeldre også faller utenfor personkretsen i skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd. Retten henviste til Rt-2013-805. Det foreligger ingen avgjørelser fra forvaltningspraksis hvor fosterbarn eller fosterforeldre har søkt om oppreisning som etterlatt.

Utvalget ser at resultatet av regelverket i enkelte tilfeller kan oppfattes urimelig. Særlig i tilfeller hvor det har vært en langvarig og nær tilknytning, så vel følelsesmessig som økonomisk, mellom fosterbarn og fosterforelder eller stebarn og steforelder, taler gode grunner for at også disse skal har krav på oppreisning.

En løsning kan være å utvide personkretsen i både skadeserstatningsloven § 3-5 og voldsoffererstatningsloven § 7 annet ledd til uttrykkelig å omfatte fosterforeldre og fosterbarn, samt steforeldre og stebarn. Med en slik løsning vil også foster- og steforeldre som ikke har en nær og langvarig tilknytning til fosterbarn og stebarn omfattes. Utvalget antar at dette kan dreie seg om et relativt stort antall personer, særlig hva gjelder steforeldre. Utvalget er kjent med at dagens regelverk omfatter foreldre som ikke har nær tilknytning til barn (se blant annet LF-2015-24056). Utvalget mener likevel at en ordning som omfatter alle foster- og steforeldre og -barn, i større grad åpner for urimelige avgjørelser.

En annen løsning er å la foster- og steforeldre og foster- og stebarn omfattes av voldsoffererstatningsloven § 7 i «særlige tilfeller», etter en tilsvarende skjønnsbasert regel som for søsken, hvor krav til langvarig og nær tilknytning er avgjørende momenter. Utvalget mener sistnevnte forslag vil gi et oversiktlig og rimelig regelverk, og går følgelig inn for en slik løsning.

Når det gjelder etterlatte barn, viser utvalget til at også ufødte barn kan være berettiget erstatning og oppreisning som etterlatt. Vedrørende erstatning for forsørgertap følger dette av voldsoffererstatningsloven § 7 første ledd annet punktum, som sier at «erstatning kan etter forholdene tilkjennes, dersom den avdøde ved dødsfallet ikke forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær fremtid kunne påregne forsørging». Bestemmelsen svarer til skadeserstatningsloven § 3-4, som ble tilføyd ved lov 25. mai 1973. Høyesterett åpnet for å tilkjenne ufødte barn forsørgertap også før denne lovendringen.81 Det avgjørende ved skjønnsvurderingen som begrepet «etter forholdene» legger opp til, er om det foreligger en «klar påregnelighet» for at avdøde ville ha kommet til å forsørge den som krever forsørgererstatning.82

Et eksempel fra rettspraksis hvor et ufødt barn er tilkjent oppreisning som etterlatt, er Eidsivating lagmannsretts dom LE-2011-60940. Fra forvaltningspraksis kan nevnes nemndas vedtak ENV-2014-1491. Verken i rettspraksis eller forvaltningspraksis finnes det eksempler på at det ikke er tilkjent oppreisning med den begrunnelse at barnet var ufødt.

Utvalget mener ufødte barns erstatningsrettslige vern bør forbli uendret, slik at ufødte barn omfattes av voldsoffererstatningsordningen. Utvalget mener dette med fordel kan komme klarere til utrykk i lov eller forarbeider.

15.2.2.2 Etterlatte søsken

I motsetning til etterlatte foreldre og barn, har etterlatte søsken ikke et rettskrav på erstatning. Etter endringen av voldsoffererstatningsloven med virkning fra 1. januar 2008 kan imidlertid erstatning og oppreisning til søsken tilkjennes i særlige tilfeller. I Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) er det ikke gitt føringer på hvilke momenter som skal tas med i vurderingen av hvorvidt det foreligger et slikt særlig tilfelle.

Momenter som voldsoffererstatningsmyndighetene har vektlagt er søkerens alder, nærhet til hendelsen, forholdet til avdøde og hvorvidt søker er påført en personskade som følge av hendelsen.83 Nemnda har også vist til de momenter som ble angitt av Høyesterett i Rt-1985-1001 (Hauketodommen) som gjaldt retten til erstatning for tredjepersoner som handlingen ikke var rettet mot (de såkalte sjokkskadekriteriene). Momentene som her nevnes er graden av skyld hos skadevolder, om den straffbare handlingen har vært særlig egnet til å påføre søker et psykisk traume, om det er konstatert årsakssammenheng mellom den straffbare handling og traumet og om dette var en påregnelig følge av den straffbare handlingen. I denne forbindelse er det et moment hvor nært erstatningssøkeren er knyttet til den som er fornærmet i strafferettslig forstand og også hvor nært erstatningssøkeren er knyttet til den straffbare handlingen.84

Dersom søker var under 18 år da søskenet ble drept, vil dette som hovedregel ilegges avgjørende vekt i etterlattes favør. Dette er illustrert i flere vedtak fra 22. juli 2011- komplekset, herunder ENV-2012-1695 (12 år) og ENV-2012-1684 (15 år).

Et eksempel på et sakskompleks med etterlatt over 18 år som utgjorde et «særlig tilfelle» er nemndas vedtak ENV-2012-1677. Søkers søster ble drept under svært dramatiske omstendigheter under terrorangrepet i Regjeringskvartalet 22. juli 2011. Søker var ikke vitne til drapet, men ut fra den mediedekningen og omtalen hendelsen fikk i tiden rundt og senere, la nemnda til grunn at søker hadde fått et mer påtrengende inntrykk av hendelsen enn det som ofte vil gjelde i andre drapssaker. Både søkeren og avdøde var på tidspunktet for hendelsen voksne. De hadde begge flyttet ut av hjemmet til foreldrene og var etablert med egne familier. Søkeren hadde i perioden etter hendelsen hatt store søvnproblemer og manglende konsentrasjonsevne og hukommelse. Et annet eksempel hvor nemnda har tilkjent oppreisning til etterlatt voksen søsken, som ikke er tilknyttet 22. juli 2011-komplekset, er nemndas vedtak ENV-2013-1292. Momenter som ble tillagt avgjørende vekt var at den straffbare handlingen var av særdeles grov art og egnet til å påføre søker et psykisk traume, samt påkjenningen av at avdøde var savnet i en lengre periode. Nemnda vektla også tilknytningen mellom søker og den avdøde, samt søkers psykiske plager etter hendelsen. Endelig nevnes nemndas vedtak ENV-2015-138, hvor søkers søster ble drept under et opphold i utlandet. Nemnda tilkjente den etterlatte broren kr. 100 000, og vektla søker og avdødes nære relasjon, nærhet i alder (ett års aldersforskjell), sakens eksponering i media, samt søkers psykiske reaksjoner i etterkant av hendelsen.

Nemndas vedtak ENV-2014-2184 er et eksempel på at manglende tilknytning til selve hendelsen og omstendighetene i etterkant ble avgjørende i søkers disfavør. Avdøde var et av ofrene fra terrorangrepene på Utøya 22. juli 2011. Søker og avdøde var halvsøsken, hadde vokst opp i hvert sitt land og søkeren befant seg ikke i Norge da hendelsen fant sted. Hva gjaldt relasjonen mellom søker og avdøde uttalte nemnda at det ikke var fremlagt dokumentasjon som belyste at disse hadde tett tilknytning, eller at søker var påført en personskade som følge av hendelsen. Et annet eksempel på etterlatt søsken som ikke ble ansett å utgjøre et særlig tilfelle er nemndas vedtak ENV-2013-2120, hvor søkers bror ble drept som følge av gjentatte slag mot hodet med en trelekte. Nemnda begrunnet avslaget med at avdøde og søker bodde i forskjellige byer, søkeren var voksen og ikke vitne til hendelsen, samt at det ikke forelå dokumentasjon på personskade.

Utvalget mener det ikke bør etableres rettskrav på erstatning for etterlatte søsken, og at standarden «særlig tilfelle» i denne sammenheng bør praktiseres strengt. De momenter som nemnda har vektlagt er godt egnede som skjønnsmomenter, og kan etter utvalgets syn videreføres.

15.2.3 Erstatning til andre enn den direkte skadelidte

Personer som har vært vitne til vold har som utgangspunkt ikke krav på voldsoffererstatning. Et unntak fra hovedregelen er barn som har vært vitne til vold.85 Dette er utførlig omtalt i punkt 10.4.

Voldsoffererstatningsmyndighetene har trukket snevre grenser for når en voksen person som har vært vitne til en straffbar handling har blitt ansett som direkte skadelidt etter voldsoffererstatningsloven § 1 (påført en personskade). Ved vurderingen av om tredjeperson er å anse som direkte skadelidt, har voldsoffererstatningsmyndighetene fulgt de snevre grensene som Høyesterett har trukket vedørende erstatning til andre enn den primært skadelidte. De mest relevante dommene er Rt-1960-626 (Sjokkskadedommen), Rt-1960-357 (Bersagel-dommen) og Rt-1985-1011 (Hauketodommen). Utvalget viser til de momentene som er gjengitt i punkt 15.2.2.2.

Retts- og forvaltningspraksis viser at det først og fremst er de som står den voldsutsatte aller nærmest, herunder ektefeller, foreldre og barn, som har blitt ansett som direkte skadelidt uten å være strafferettslig fornærmet. Dette skyldes kravet til tilstrekkelig nær tilknytning til den fornærmede. Dette trekkes også frem i Sør-Trøndelag tingretts dom TSTRO-2014-109147. Personene som omfattes er altså de samme som kan ha krav på erstatning som etterlatte og pårørende etter § 7.

Utvalget understreker at denne erstatningsposisjonen er en annen enn den som etterlatte gis etter voldsoffererstatningsloven § 7. De viktigste forskjellene mellom disse to erstatningsposisjonene er at personer som anses som direkte skadelidt etter voldsoffererstatningsloven § 1 har krav på menerstatning etter voldsoffererstatningsloven § 5, i tillegg til at de utgjør et eget «skadetilfelle» etter voldsoffererstatningsloven § 11. For erstatning etter § 7 anses dødsfallet som ett skadetilfelle etter § 11, med de begrensinger som følger av ordningens maksimumsbeløp på 60 G. Grunnbeløpet per 1. mai 2015 er kr. 90 068, hvilket innebærer et tak på kr. 5 404 080. Dersom en avdød etterlater seg fem barn og en ektefelle, kan disse seks etterlatte maksimalt få tilkjent kr. 5 404 080 til sammen. Ordningens øvre grense omtales nærmere i kapittel 18, mens fordeling av erstatningen mellom etterlatte behandles i punkt 17.6.2. Det hender at en person har krav på erstatning både som direkte skadelidt og etterlatt, se blant annet nemndas vedtak ENV-2012-1785. Saken gjaldt en jente som ble tilkjent kr. 300 000 i oppreisning etter at hun ble forsøkt drept under terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Hun ble også tilkjent kr. 200 000 i oppreisning som etterlatt etter at broren ble skutt og drept.

I kravet om tilknytning til den straffbare handlingen, ligger et krav om at den pårørende eller etterlatte har sett eller vært en del av selve hendelsen.86 Nemndas vedtak ENV-2012-1692-2 illustrerer betydningen av kravet til nærhet til handlingen. Søker var moren til en av de drepte på Utøya den 22. juli 2011, og hadde utviklet posttraumatisk stresslidelse med depressive symptomer som følge av den skadevoldende hendelsen. Moren fikk erstatning og oppreisning som etterlatt etter voldsoffererstatningsloven § 7. Nemnda fant imidlertid ikke grunnlag for å anse moren som direkte skadelidt etter voldsoffererstatningsloven § 1, og la særlig lagt vekt på at moren ikke hadde hatt tilstrekkelig nærhet til handlingen, på tross av mediedekningen av hendelsen. Nemndas vedtak ENV-2014-3322 er et annet eksempel hvor manglende nærhet til handlingen ble avgjørende. Også denne saken hadde grunnlag i terrorhendelsen 22. juli 2011, og søkeren, moren til en gutt som kom fysisk uskadd fra hendelsen på Utøya, fikk avslag på erstatning for inntektstap som følge av psykiske plager.

Utvalget vil påpeke at erstatningsnemnda i flere saker hvor handlingene fant sted forut for 1. januar 2008, anså etterlatte og pårørende som direkte skadelidte etter voldsoffererstatningsloven § 1 til tross for manglende nærhet til handlingen. Eksempler er ENV-2010-1792 og ENV-2008-1698. Etter at etterlattes og pårørendes rettigheter ved lovendringen i 2008 ble utvidet til å omfatte erstatning for økonomisk tap etter voldsoffererstatningsloven § 4, anses etterlatte og pårørendes rettigheter i utgangspunktet å være uttømmende regulert i § 7. Det betyr at lovgiver har gitt klart uttrykk for hvilke erstatningsposter man kan få dekket gjennom voldsoffererstatningsordningen dersom man opplever at noen som står en nær dør som følge av en straffbar handling. Etterlatte, kun i egenskap av å være etterlatte, anses derfor ikke som direkte skadelidte gjennom voldsoffererstatningsloven § 1, med mindre det foreligger nærhet til handlingen. Det samme gjelder for pårørende. For etterlatte følger dette av ENV-2012-1692-2, mens det tilsvarende er lagt til grunn for pårørende i ENV-2014-24.

Utvalget mener reglene for når en person kan anses som direkte skadelidt bør videreføres. Kravet til nærhet til handlingen må fortsatt være avgjørende for at noen skal omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1, og ha de samme rettighetene til erstatning som den som er strafferettslig fornærmet. Grensen bør trekkes på samme måte som etter reglene i alminnelig erstatningsrett.

15.2.3.1 Andres personskade

Også i tilfeller hvor en tredjeperson selv ikke er påført personskade, men er påført et tap som følge av den direkte skadelidtes personskade, kan det være grunnlag for voldsoffererstatning fra staten. Dette ble slått fast av Høyesterett i Rt-1975-670 (Sykebesøkdommen), og senere i Rt-2010-1153 (Hagbergdommen). I førstnevnte avgjørelse slo retten fast at «de pårørendes utgifter måtte være medisinsk nødvendige for at de skulle kunne dekkes.» Kriteriet om «medisinsk nødvendig» har nemnda tatt opp i forvaltningspraksis, blant annet i nemndas vedtak ENV-2014-84, som gjaldt en mor som måtte være hjemme med sine to døtre etter at de hadde overlevd terroraksjonen på Utøya. Nemnda uttalte i saken at «[d]et avgjørende vil etter nemndas oppfatning være hvorvidt det kan anses medisinsk nødvendig at søker tok seg av døtrene i den utstrekning at hun måtte utsette arbeidssøknadsprosessen med seks måneder».

I tillegg er det her et krav om at utgiftene er påregnelige. Nemnda anvender de samme kriteriene som etter sjokkskade-dommene.87 Avgjørende i denne sammenhengen er, i likhet med tilfellene hvor grunnlaget for utgiftene er egen personskade, handlingens alvorlighetsgrad, fornærmedes alder, samt tilknytningen til den fornærmede og handlingen. Et eksempel på et tilfelle hvor handlingen ikke ble ansett tilstrekkelig alvorlig er nemndas vedtak ENV-2014-26.

Utvalget mener at de momenter som Høyesterett har omtalt som retningsgivende for tredjepersons erstatningsrettslige vern i de ovennevnte dommer, gir et rimelig resultat også for voldsoffererstatningsordningens rekkevidde.

15.3 Voldsskade i forbindelse med yrkesutøvelse

15.3.1 Oppreisning gjennom yrkesskadeerstatningsordningen?

I dag dekkes økonomisk tap og menerstatning som følge av straffbare voldshandlinger skjedd i forbindelse med yrkesutøvelse gjennom folketrygdlovens yrkesskadedekning og yrkesskadeforsikringsloven (yrkesskadeerstatningsordningene). Utvalget mener på generelt grunnlag at personer som utsettes for alvorlig vold og trusler i forbindelse med utøvelse av yrket, og påføres personskade som følge av dette, bør ha krav på erstatning og oppreisning. Utvalget mener risikoen som disse utsettes for i sitt arbeid ikke er en risiko arbeidstaker bør bære, men en risiko som samfunnet eller arbeidsgiver bør ta ansvaret for. Voldsoffererstatningsordningen er subsidiær andre dekningsordninger, og følgelig dekkes ikke økonomisk tap og menerstatning gjennom voldsoffererstatningsordningen, se punkt.17.8. Utvalget har vurdert om yrkesskadeerstatningsordningene også bør omfatte krav om oppreisning i slike tilfeller. Begrunnelsen for en slik ordning vil blant annet være at det er upraktisk å ha et to-sporet system for å sikre voldsutsatte arbeidstakere kompensasjon. Den voldsutsatte må forholde seg til arbeidsgivers forsikringsselskap for å få erstattet økonomisk tap og kompensasjon for et eventuelt varig men, mens et eventuelt krav om oppreisning må rettes til KFV.

Utvalget påpeker at oppreisning har likhetstrekk med menerstatning, da begge institutter skal kompensere for ikke-økonomisk tap. Selv om oppreisningsinstituttet tradisjonelt har hatt et straffende formål i tillegg til å kompensere for en skade, har kompensasjonshensynet overtatt som det mest fremtredende. Dette taler for at oppreisning bør omfattes av yrkesskadeerstatningsordningen, på lik linje med menerstatning. Dette vil innebære en endring av yrkesskadeforsikringsloven § 12, slik at oppreisning omfattes.

Bakgrunnen for at oppreisning er unntatt yrkesskadeforsikring kan forklares med at ordningen i utgangspunktet ikke var ment å omfatte skader som følge av voldshendelser. Det følger av NOU 1988: 6 Erstatning og forsikring ved yrkesskade punkt 9 § 1:

«Folketrygdlovens regler om yrkesskade praktiseres slik at den som blir skadet under slagsmål i arbeidstiden på arbeidsplassen, ikke dekkes av reglene i kapittel 11. Tilsvarende vil gjelde etter utvalgets utkast.

Folketrygdlovens regler praktiseres imidlertid slik at den som blir skadet uten egen skyld ved overfall mens han utfører arbeid, får ytelser etter kapittel 11. Utvalget antar at dette ikke naturlig bør gå inn under arbeidsgivers forsikringsplikt, bortsett fra de tilfelle der arbeidet medfører en spesiell fare for slikt. Slik fare kan tenkes for arbeidstakere som utfører vakt- eller polititjeneste, eller som i sitt yrke må arbeide blant mennesker som er mentalt utilregnelige eller påvirket av rusmidler. Som eksempler kan her nevnes personalet ved psykiatriske sykehus og fengselsanstalter, og personalet ved serveringssteder eller transportmidler hvor det serveres alkohol. Utover slike tilfelle er det neppe rimelig å anse at overfall er en følge av egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet.

En følge av den avgrensning som er foreslått blir at forsettelig skadeforvoldelse faller utenfor forsikringsansvaret, enten skadevolderen er arbeidsgiveren selv eller en annen arbeidskollega. Forsettelig skadeforvoldelse kan neppe ses som en «følge av egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet», og kommer således i samme kategori som overfall fra utenforstående. I disse tilfelle vil imidlertid den tilskadekomne være beskyttet av de vanlige erstatningsregler og dessuten ha krav på oppreisning»

Det følger imidlertid av ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven § 10, samt retts- og nemndspraksis, at også personskader som følge av straffbare handlinger omfattes av yrkesforsikringsloven §§ 10 og 11.

Hensynet til å forebygge konflikter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, har vært trukket frem som argument for å holde straffbare handlinger utenfor yrkesskadeforsikringsinstituttet. I NOU 1988: 6 Erstatning og forsikring ved yrkesskade punkt 7.5 uttalte utvalget:

«Det har vært et viktig hensyn for utvalget å finne fram til forslag som i størst mulig grad kan forebygge konflikter. Konflikter om erstatningsansvaret vil ofte medføre vanskelige samarbeidsforhold, spesielt på mindre arbeidsplasser. Dette er en av grunnene til at utvalget ønsker å komme bort fra det tradisjonelle erstatningsansvaret i yrkeslivet, som i hovedsak er et rettsforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. I det enkelte tilfelle kan den uaktsomme skadevolder dessuten være en av kollegene til skadelidte, som arbeidsgiveren svarer for ved arbeidsgiveransvaret. Slikt vil naturligvis kunne medføre skadevirkninger for samarbeidsforholdet.

Det sistnevnte spørsmålet løses ved at ansvar for forsikringsselskapet utløses på objektivt grunnlag. Dermed vil det bare i unntakstilfelle bli spørsmål om skyld – både for kolleger, overordnede og arbeidsgiver personlig. I praksis vil det dreie seg om de få tilfelle av grov uaktsomhet og forsett der det kan være aktuelt å kreve oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5. Og faren for konflikt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker reduseres også ved objektiviseringen og ved at et forsikringsselskap både formelt og reelt blir skadelidtes motpart»

Utvalget antar at det kan få konsekvenser for yrkeskadeforsikringsordningen dersom det skal utformes en generell regel om oppreisning i yrkesskadeerstatningsordningen. På den annen side anser utvalget at oppreisning ikke utgjør det vesentligste av utbetalingene fra yrkesskadeerstatningsordningen – det vesentligste av utbetalingene vil være tilknyttet økonomisk tap og menerstatning. Til sammenligning vil oppreisningsbeløp ofte ligge mellom kr. 30 000 til 50 000 for voldsskader, mens utbetalinger for økonomisk tap og menerstatning kan komme i millionklassen. I så måte vil dette innebære en mindre utvidelse, sammenlignet med det volum som i dag betales ut gjennom yrkesskadeerstatningsordningen. Ved å samle alle erstatningsposter hos yrkesskadeerstatningsordningen, vil man få et mer ryddig system. Den skadelidte kan forholde seg til én instans for hele skadeoppgjøret. Dette gir både en gevinst for den enkelte søker, og for samfunnet i form av redusert saksbehandling.

Utvalget har innhentet innspill fra Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF) og Statens pensjonskasse (SPK) vedrørende spørsmålet om å innlemme oppreisning i yrkesskadeforsikringsordningene.

YFF forela spørsmålene for Fagutvalg Personskade i Finans Norge, hvor også YFF er representert i tillegg til personskadeansvarlige i forsikringsselskapene, og ga følgende uttalelse:

«Vi ser i utgangspunktet positive sider ved en slik forenkling fra to til ett spor for en del aktuelle personer, og tror neppe det vil medføre store problemer selv om enkelte forhold må få sin avklaring.

I den sammenheng viser vi til at oppreisningserstatning etter en relativt ny endring, nå er lagt inn som en selvstendig erstatningspost også under bilansvaret. Selskapene er således «kjent» med å håndtere denne erstatningsposten.

Tilbakemeldinger vi har fått, kan imidlertid tyde på at nivået på oppreisningserstatning kan ha steget noe (selv om det ikke var forutsatt i den nevnte lovendring), uten at det synes å være noe stort motargument. Når det i henvendelsen fra utvalget refereres til at nivået ligger på 30-50.000,- kan det altså bli noe høyere. Tilbakemelding fra forsikringsselskap går ut på at det kan synes som om domstolene ikke lenger legger vekt på skadevolders økonomi.

Dersom oppreisningserstatningen skal inngå i yrkesskadeforsikringen, forutsetter vi at selskapene fortsatt vil ha regress mot skadevolder (en slik erstatningspost er jo skadevolders personlige ansvar).

En annen problemstilling som må reises er forholdet til den refusjonsordningen som gjelder på yrkesskadeforsikringsområdet. Selskapene betaler til trygden en refusjon som er 1,2 ganger utbetalt erstatning til skadelidte. Dette for å «dekke» trygdens utgifter ifm dens yrkesskadeytelser. Oppreisningserstatning er jo ment å være skadevolders personlige økonomiske ansvar. Dette tilsier vel kanskje at en slik evnt ny erstatning i yrkesskadeforsikringsordningen ikke bør være gjenstand for refusjon? Uansett må dette drøftes og avklares ifm at utvalget evnt foreslår en utvidelse av yrkesskadeforsikringsordningen ved å innlemme oppreisningserstatning.

Gjeldende voldsoffererstatningsordning gir adgang til klage i hht forvaltningsloven. Dersom dette overføres til en forsikringsordning vil evnt en overprøving kunne medføre en noe økt saksmengde for domstolene. Det er vel dog neppe grunn til å anta at det bør bli noen stor økning kun foranlediget av denne nye erstatningsposten.

Statens pensjonskasse uttaler:

«Statens pensjonskasse ser positivt på Voldsoffererstatningsutvalgets initiativ om å forenkle og effektivisere forvaltningen i tråd med regjeringens uttalte ønske. Statens pensjonskasse er imidlertid noe skeptisk til om den endring som vurderes foreslått bare vil gi de positive ringvirkninger som skisseres i den mottatte e-post. Vår tilbakemelding i denne omgang kan oppsummeres i følgende punkter:

1. En eventuell endring vil medføre at Statens pensjonskasse på vegne av statsansatte skal behandle krav om oppreisning hvor skadelidte har vært utsatt for en straffbar handling i forbindelse med yrkesutøvelse. Vi forstår det slik at hvor skadelidte blir utsatt for en straffbar voldshandling utenfor arbeidsforhold, vil Kontoret for voldsoffererstatning fortsatt være den instans som tar stilling til krav om oppreisning. Dette innebærer at det da vil være to ulike løp for krav om oppreisning – avhengig av om voldshandlingen ble påført i eller utenfor arbeid. Dette vil igjen kunne reise spørsmål om hvorvidt skadelidte var i arbeid da hendelsen inntraff, for å finne ut hvem skal behandle kravet. Dette vil da enten kunne være Statens pensjonskasse på vegne av de statsansatte, eller et forsikringsselskap for de private ansatte, – eller Kontoret for voldsoffererstatning dersom skadelidte ikke var i arbeid. Statens pensjonskasse er derfor usikre på om forslaget som vurderes vil medføre den forenklede søknadsprosess som tiltenkt for den enkelte voldsutsatte.

2. Til orientering er avgjørelser Statens pensjonskasse treffer i yrkesskadesaker ikke forvaltningsvedtak. Skadelidte er henvist til å klage til Finansklagenemnda eller å ta ut stevning dersom vedkommende er uenig. Vi oppfatter at de avgjørelser som treffes om voldsoffererstatning i dag kan påklages til overordnet organ. Dersom dette skal videreføres, vil det også bli et tosporet system hva gjelder i hvilken utstrekning forvaltningsloven kommer til anvendelse og selve klageadgangen.

3. I henhold til voldsoffererstatningsloven § 6 kan skadelidte tilkjennes erstatning «som finnes rimelig». Det fremgår videre av bestemmelsen at det skal ses hen til ulike opplistede bestemmelser i straffeloven og legges vekt på handlingens art, herunder om den eksempelvis er begått på en «særlig smertefull og krenkende måte». Statens pensjonskasse vil bemerke at både den skjønnsmessige utmålingen av erstatning og tolkning av straffelovens bestemmelser ligger utenfor de regelsett og ansvarsgrunnlag som naturlig hører inne under yrkesskadeforsikringen. Det vil medføre en ikke ubetydelig ressursbruk å implementere og håndtere et slikt nytt regelverk.

4. Statens pensjonskasse ser videre at forslaget som skal vurderes reiser spørsmål knyttet til hvilket organ som skal være klageorgan for de vedtak som treffes knyttet til oppreisningserstatningen, bruken av regresskrav mot skadevolder og tidspunkt for utbetaling av oppreisningserstatningen.

5. Dersom man velger å gå over på et slikt tosporet system som involverer Statens pensjonskasse, vil det ha ressursmessige konsekvenser for Statens pensjonskasse som det også må tas høyde for når man vurderer mulige gevinster».

Utvalget mener gode grunner taler for at også oppreisning dekkes gjennom yrkesskadeerstatningsordningene. Når utvalget likevel foreslår å beholde dagens ordning, er det først og fremst begrunnet med at oppreisningsinstituttet har tettere tilknytning til straffesaken og gjerningspersonens skyld, og at det kan gjelde andre skyldkrav for å få erstatning for økonomisk tap gjennom yrkesskadeerstatningsordningene enn etter voldsoffererstatningsordningen. Utvalget ser også at yrkesskadeerstatningsordningene ikke har de samme regler for klagebehandling som voldsoffererstatningsordningen, noe som kan få betydning for antallet saker som trekkes for domstolene. Utvalget har etter dette kommet til at krav om oppreisning etter straffbare handlinger i forbindelse med yrkesutøvelse fortsatt bør høre inn under voldsoffererstatningsordningen.

15.3.2 Voldsoffererstatningsordningen og Pasientskadeordningen

Personer som har blitt utsatt for skade i forbindelse med helsehjelp har rett til erstatning etter pasientskadeerstatningsordningen. Ordningen er regulert i Lov om pasientskadeerstatning (pasientskadeloven). I tilfeller hvor skaden har årsak i straffbare voldshandlinger, typisk et seksuelt overgrep fra behandlende lege, blir spørsmålet om den voldsutsatte skal søke erstatning og oppreisning etter pasientskadeloven eller etter voldsoffererstatningsloven. Bakgrunnen for Pasientskadeerstatning og Yrkesskadeforsikring er forskjellige. På tross av at ordningene har ulik bakgrunn er det enkelte sammenfallende hensyn ved spørsmål om ordningenes forhold til voldsoffererstatningsordningen. I begge tilfeller kan hensynet til et mer ryddig system, at den voldsutsatte skal ha mulighet til å henvende seg til én og samme instans for sin kompensasjon, være relevant. Øvrige hensyn vil bli gjennomgått i det følgende. Avgjørende må uansett være at regelverket utformes, og tolkes, slik at den voldsutsatte kan få dekket tapet sitt på den ene eller andre måten. Utvalget er kjent med at Erstatningsnemnda har langvarig praksis for å avvise alle saker hvor overgrep har funnet sted i en behandlingssituasjon.88 Utvalget er også kjent med at Pasientskadenemnda i vedtak PSN-2011-1227 konkluderte med at tap i forbindelse med skader som følge av seksuelle overgrep i behandlingssituasjoner ikke omfattes av pasientskadeordningen. Begrunnelsen for dette er at straffbare handlinger ikke er ment omfattet av pasientskadeloven, og at KFV er bedre egnet til å vurdere denne type saker.

Utvalget har mottatt innspill fra Norsk pasientskadeerstatning (NPE) som gir uttrykk for et annet syn enn Pasientskadenemnda. Pasientskadenemnda har på sin side vist til sitt vedtak for sitt syn.

Utvalget mener de beste grunner taler for at pasientskadeordningen dekker erstatning for økonomisk tap og menerstatning til personer utsatt for overgrep i en behandlingssituasjon.

For det første mener utvalget det er lite tvilsomt at ordlyden i Lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven) omfatter overgrep fra behandlere. Loven § 2 lyder:

«Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes […] svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes»

Seksuelle overgrep fra en behandler ved en offentlig institusjon vil etter utvalgets oppfatning kunne karakteriseres som svikt, uavhengig av hvilke tiltak eller retningslinjer institusjonen har gjennomført for å forebygge at slike overgrep skal kunne finne sted. Videre fremgår det av forarbeidene til pasientskadeloven at:

«Skade voldt ved brudd på taushetsplikt eller overgrep mot pasienten kan etter omstendighetene være pasientskader. Er skaden voldt i en behandlingssituasjon, har det ingen betydning at skaden består i at behandleren gikk ut over sin rolle. I disse tilfellene er et erstatningsrettslig vern særlig påkrevet».89

Utvalget mener uttalelsene underbygger at overgrep i behandlingssituasjon som medfører personskade er å anse som pasientskade.

For det andre mener utvalget at hensynet til skadelidte taler for at overgrep i behandlingssituasjon behandles gjennom pasientskadeordningen. For det første gjelder lavere beviskrav etter pasientskadeordningen, hvor det kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for at svikt har funnet sted. En ordning hvor NPE avviser overgrepssaker vil stille pasientene utsatt for seksuelle overgrep i en svakere stilling enn de som opplever mindre alvorlig svikt. For det andre mener utvalget at det er viktig at voldsoffererstatningsordningen har begrensninger i forhold til å ivareta pasienter som utsettes for overgrep i helsevesenet, sammenlignet med pasientskadeordningen. NPE er bedre egnet til å vurdere behandlingsfeil enn KFV. Det kan være andre elementer enn selve overgrepet som kan gi grunnlag for å stadfeste svikt i forbindelse med at den skadevoldende hendelsen fant sted. Det vil i slike tilfeller være unødvendig tungvint at begge ordningene skal vurdere hendelsen.

Når det gjelder oppreisning, mener imidlertid utvalget at erstatningsposten er så vidt tett tilknyttet straffesaken og skadevolders ansvar, at det er mer naturlig at dette vurderes gjennom voldsoffererstatningsordningen.

15.3.3 Særlige yrkesgruppers erstatningsrettslige vern

Det kan stilles spørsmål om enkelte yrkesgrupper ikke bør ha krav på oppreisning som følge av at yrket etter sin art innebærer en økt risiko for å bli utsatt for voldshandlinger. Eksempler på slike yrkesgrupper kan være polititjenestemenn, helsepersonell som arbeider med psykisk syke mennesker, fengselsansatte og vektere. En kan også se for seg at personer som jobber i utelivsbransjen og taxisjåfører, som i større grad enn andre vil være eksponert for alkoholpåvirkede personer, vil være mer utsatt for voldshendelser.

Utvalget mener oppreisningsinstituttet bør være tilgjengelig også for personer som arbeider i yrker med noe økt risiko for å bli utsatt for voldshandlinger. Utvalget mener imidlertid at polititjenestepersoner står i en særstilling, da yrket innebærer utøvelse av makt ved bruk av tvang. Dette elementet, sammenholdt med at polititjenestepersoner vil være særlig utdannet til å takle konfliktfylte situasjoner, og i større grad er forberedt på å bli utsatt for vold og trusler, taler for at terskelen for hvilke voldshandlinger som utløser oppreisning bør være noe høyere for denne yrkesgruppen.

En nylig avgjørelse fra Høyesterett har senket terskelen når det gjelder polititjenestepersoners rett til oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5. I Rt-2014-745 fant Høyesterett at det ikke lenger skal kreves at det må foreligge en legemsbeskadigelse etter straffeloven 1902 § 229 første ledd (i straffeloven 2005 § 273 omtalt som kroppsskade) for at det skal anses rimelig å tilkjenne oppreisning til polititjenestefolk for voldshandlinger som finner sted under arrestasjoner. Dette var en oppmykning i forhold til tidligere praksis. Nemnda har fulgt opp Høyesteretts uttalelser i ENV-2014-4029.

Det er et spørsmål om personskader pådratt i forbindelse med yrkesdeltagelse i militære operasjoner i krigsrammede områder bør være omfattet av ordningen. Utvalget viser til Erstatningsnemndas vedtak ENV-2013-2067, som gjaldt søknad om oppreisning til etterlatte etter en yrkessoldat som ble drept i forbindelse med kamphandlinger i et krigsherjet land. Nemnda kom til at forholdet i saken etter sin art ikke var omfattet av voldsoffererstatningsloven § 1. Det ble blant annet vist til Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) kapittel 5.1 om ordningens kriminalpolitiske begrunnelse, som etter nemndas syn måtte forstås slik at det ikke var lovgivers intensjon at voldsoffererstatningsordningen skulle omfatte personskader pådratt i forbindelse med militære operasjoner i krigsrammede områder.

Utvalget mener voldsoffererstatningsordningen vil rekke for vidt dersom personskader pådratt i forbindelse med yrkesdeltagelse i militære operasjoner skal være omfattet av ordningen. Erstatning for økonomisk tap og menerstatning vil uansett være omfattet av yrkeskadeerstatningsordningen i slike tilfeller.

15.4 Utvalgets anbefaling

Utvalget mener personkretsen som omfattes i dag bør videreføres. Utvalget mener videre at voldsoffererstatning bør være forbeholdt den som er strafferettslig fornærmet, og at det kun unntaksvis bør gis voldsoffererstatning til andre personer. Utvalget mener de grensene som er satt av domstolene og voldsoffererstatningsmyndighetene, treffer den gruppen utvalget mener bør gis erstatning. Nærhet til handlingen bør i denne sammenheng fortsatt være et tungtveiende moment. Utvalget mener det ikke bør etableres rettskrav på erstatning for etterlatte søsken, og at standarden «særlig tilfelle» i denne sammenheng bør praktiseres strengt.

Utvalget mener videre at oppreisning for skader som oppstår i forbindelse med skadelidtes yrkesutøvelse fortsatt bør søkes dekket gjennom voldsoffererstatningsordningen, og ikke overføres til yrkesskadeerstatningsordningen. For skader oppstått i forbindelse med helsehjelp, bør alle erstatningsposter unntatt oppreisning kreves dekket gjennom pasientskadeserstatningsordningen. Oppreisning bør fortsatt ligge under voldsoffererstatningsordningen.

Endelig mener utvalget at terskelen for hvilke voldshandlinger som utløser oppreisning bør være noe høyere for polititjenestepersoner. Personskader pådratt i forbindelse med yrkesdeltagelse i militære operasjoner bør ikke være omfattet av ordningen.

16 Beviskrav

16.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere om det er grunn til å gjøre endringer i dagens regler om beviskrav. Beviskrav er det kravet til sannsynlighet man legger til grunn for å anse en handling som skjedd når man treffer en rettslig avgjørelse. Beviskravet varierer mellom ulike sakstyper.

I straffesaker kreves det at forhold skal bevises «utover enhver rimelig tvil». Uttrykt i prosent antas det i teorien at det kreves opp mot 100 % sannsynlighet for domfellelse.90 Terskelen for domfellelse i straffesaker er altså meget høy. Beviskravet etter alminnelig erstatningsrett er sannsynlighetsovervekt. Dette uttrykkes som mer enn 50 % sannsynlig. Det vil si at det er tilstrekkelig at man anser det som mer sannsynlig at et faktisk forhold har skjedd enn at det ikke har skjedd. I det følgende vil utvalget se nærmere på begrunnelsen for dagens beviskrav, som en del av dette vil utvalget drøfte forholdet til uskyldspresumsjonen. Til slutt i dette kapitlet vil utvalget drøfte hvilket beviskrav som bør gjelde for voldsoffererstatningsordningen.

16.2 Begrunnelsen bak dagens beviskrav – klar sannsynlighetsovervekt

Beviskravet etter dagens voldsoffererstatningsordning er strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt: For å få voldsoffererstatning kreves det klar sannsynlighetsovervekt. Sagt på en annen måte, må man være ganske sikker på at den erstatningsbetingende hendelsen har skjedd. Dette beviskravet ble utviklet i praksis og fastslått i voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd ved lovfestingen i 2001. For å få voldsoffererstatning kreves det altså et sted mellom erstatningsretten (sannsynlighetsovervekt) og strafferetten (utover enhver rimelig tvil). Dette innebærer at det kreves mer enn 50 %, men ikke så mye som oppunder 100 %.

Årsaken til at man krever noe mer for å få voldsoffererstatning enn for å få erstatning etter ordinær erstatningsrett er at det er en stor belastning for skadevolder å bli stemplet som den som har begått en voldshandling. Et lavere beviskrav for voldsoffererstatning vil også kunne være vanskelig i forhold til uskyldspresumsjonen.

16.3 Uskyldspresumsjonen

Det er et grunnleggende prinsipp i norsk straffeprosess at alle har krav på å bli ansett uskyldige inntil det motsatte er bevist utover enhver rimelig tvil. Dette er omtalt som uskyldspresumsjonen, og kommer til uttrykk i EMK artikkel 6 nr. 2. Bestemmelsen gir vern mot påstander eller ytringer om straffbar adferd. Innholdet i dette vernet er illustrert i Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) avgjørelser i sakene Ringvold mot Norge (EMD-1997-34964), Y mot Norge (EMD-2000-56568) Orr mot Norge (EMDN-2004-31283) og N.A. mot Norge (EMDN-2011-27473).

Felles for disse sakene er at gjerningspersonen ble frikjent for straff, men dømt til å betale erstatning av norske domstoler. I de to første avgjørelsene slo EMD fast at en frifinnelse i en straffesak ikke er til hinder for at det i samme sak kan pådømmes sivile krav dersom retten kommer til at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at handlingen er begått. Det sentrale spørsmålet i Ringvold-saken og Y-saken var om avgjørelsene inneholdt uttalelser som gikk inn på klagernes strafferettslig ansvar, og dermed trakk en klar forbindelse, eller, etter EMDs språkbruk, «link» til straffesaken. EMD kom til forskjellige resultater i Ringvold og Y. I Ringvold hadde Høyesterett uttalt at «bevisene tilfredsstiller det beviskrav som må stilles for å legge til grunn at seksuelt misbruk har funnet sted». De uttalte videre: Det er slik jeg bedømmer bevisene, klar sannsynlighetsovervekt for at C har begått overgrep overfor A. Det er da grunnlag for å tilkjenne henne oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b. Men jeg presiserer at dette skjer uavhengig av avgjørelsen i straffesaken og ikke rokker ved frifinnelsen for straff». EMD kom til at Høyesterett verken uttrykkelig eller i realiteten hadde hevdet at alle vilkår var oppfylt for å holde saksøkeren strafferettslig ansvarlig for de anklagene han var frikjent for. Det forelå derfor ikke noen forbindelse mellom erstatningssaken og straffesaken som kunne bringe uskyldskravet til anvendelse.91 Uskyldspresumsjonen var derfor ikke krenket.

I Y viste EMD til at lagmannsretten innledet sin dom med følgende uttalelse: «Etter en samlet vurdering av bevisene fremlagt i saken, finner lagmannsretten det klart sannsynlig at «saksøkeren» har begått overtredelsene mot fr. T som han var tiltalt for, og at hennes foreldre har krav på erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 (2)». EMD vurderte den uthevede uttalelsen som en mistankeytring som gjorde at EMK art 6 nr. 2 ble ansett brutt.

EMD viste til at lagmannsrettens dom ble opprettholdt av Høyesterett. Selv om Høyesterett brukte et mer forsiktig språk, kunne ikke dette korrigere forholdet til uskyldspresumsjonen som oppstod, all den tid Høyesterett ikke opphevet dommen. EMD fant at måten lagmannsretten uttalte seg på i behandlingen av erstatningskravet, opprettholdt av Høyesterett, reiste tvil om riktigheten av frifinnelsen av klageren i straffesaken.92

I Orr-saken ble kravet til at domstolens begrunnelse for erstatning ikke må reise tvil om frifinnelsen ytterligere klarlagt. Domstolen bemerket her at lagmannsrettens flertall, i sin begrunnelse for å idømme gjerningspersonen (klageren) et erstatningsansvar, hadde basert denne på et hendelsesforløp hvor den blant annet viste til karakteren av den seksuelle kontakten, klagerens bevissthet i forhold til skadelidtes fravær av samtykke, graden av vold brukt for å utføre handlingen og klagerens forsett i denne sammenheng. Viktigst å merke seg fra avgjørelsen var uttalelsen om at selv om begrepet «vold» muligens ikke utelukkende hadde et strafferettslig innhold, hadde lagmannsrettens bruk av dette, i den konkrete sammenheng, medført at begrunnelsene fikk strafferettslige trekk ved seg. Lagmannsretten hadde dermed, i sin begrunnelse, gått utover de sivilrettslige tema. Til tross for at lagmannsretten behandlet straffespørsmålet og erstatningsspørsmålet i to klart atskilte deler av dommen, og at lagmannsretten flere steder hadde fremhevet at beviskravene for erstatningsansvar var mindre strenge enn de for straffansvar, var EMD ikke overbevist om at domsgrunnene ikke «satte til side» klagerens frifinnelse eller «reiste tvil om riktigheten av frifinnelsen». Disse feilene var ikke rettet opp i ankebehandlingen i Høyesterett. Domstolens flertall (4-3) konkluderte etter dette med at artikkel 6 nr 2 kom til anvendelse på behandlingen av erstatningskravet mot klageren, og at bestemmelsen var krenket i den foreliggende sak.93

Høyesterett har senere, i Rt-2009-1456 uttrykt at Orr-dommen ikke innebar noen fravikelse av tidligere praksis, og vist til at domstolen vurderte et konkret tilfelle og bygget på og presiserte de rettssetninger som også forut for dommen var lagt til grunn både av EMD selv og av norske domstoler.94

Utvalget viser endelig til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-2014-705, som oppsummerer de krav som stilles til domstolens begrunnelse. At domsgrunnene får frem forskjellene i beviskrav, at man unngår typisk strafferettslig terminologi, at premissene ikke kobles opp mot elementer i straffesaken som for eksempel tiltalebeslutningen eller spørsmålsskriftet til lagretten, og at det uttrykkelig sies at idømmelsen av erstatningsansvaret ikke rokker ved den konklusjon at det ikke er grunnlag for straffansvar. Domsgrunnene må heller ikke ellers etterlate det inntrykk at retten mener det var grunnlag for straffansvar, eller være utformet slik at de i realiteten må lede til den konklusjon at det ikke var grunnlag for frifinnelse.

Utvalget viser til at vilkårene for å tilkjenne erstatning etter voldsoffererstatningsordningen skiller seg fra ordinære erstatningssaker ved at det i utgangspunktet er et vilkår at en straffbar handling har funnet sted. Ved lovendringen i 2001 ble forholdet mellom reglene om voldsoffererstatning og uskyldspresumsjonen etter EMK vurdert, herunder spørsmål om vilkåret «straffbar handling» antyder at gjerningspersonene står til strafferettslig ansvar for utøvelsen av handlingen som ligger til grunn for søknaden. Lovgiver falt ned på at vilkåret ikke innebar en krenkelse av uskyldskravet, all den tid voldsoffererstatningsmyndighetene ikke foretar en strafferettslig skyldkonstatering. Utvalget slutter seg til denne vurderingen.

16.4 Hvilket beviskrav bør gjelde?

Slik utvalget ser det, må det være et skjerpet beviskrav i saker om voldsoffererstatning. I utgangspunktet ser utvalget gode grunner for at beviskravet for å tilkjennes voldsoffererstatning bør sammenfalle med det kravet til bevis som domstolene har når de tar stilling til et erstatningskrav mot skadevolderen. Et regelverk som ligger nærmere opp til alminnelig erstatningsrett bidrar til forutberegnelighet for de voldsutsatte. Selv om kravet om sannsynlighetsovervekt er utgangspunktet i erstatningsretten kreves det i noen saker noe mer. Erstatningskrav som bygger på et særlig belastende faktum vil som hovedregel medføre et strengere krav til sannsynlighetsovervekten. Et utslag av dette ser vi for eksempel i saker om voldsoffererstatning der det kreves klar sannsynlighetsovervekt. Utvalget viser til Høyesteretts uttalelser i Rt-2005-1322, hvor de uttalte at ikke ethvert straffbart forhold innebærer et slikt belastende eller klanderverdig faktum at det skjerpede beviskrav kommer inn.95 Spørsmålet må avgjøres ut fra en konkret vurdering av det aktuelle forholdet. Høyesterett nevner eksempler som seksuelle overgrep, voldtekt og drap som forhold som vil være særlig belastende

Utvalget mener det er nødvendig med et skjerpet krav til bevis i saker om voldsoffererstatning. Det er etter utvalgets syn altså ikke tilstrekkelig å kreve sannsynlighetsovervekt, det må kreves klar sannsynlighetsovervekt. Utvalgets standpunkt er for det første basert på at uskyldspresumsjonen stiller krav til at det utvises særlig forsiktighet når det skal idømmes erstatning ved et belastende faktum. Et skjerpet beviskrav gjør det enklere å formulere dette. For det andre krever voldsoffererstatningsloven § 1 at det dreier seg om straffbar handling. Se også punkt 4.2 og 10.3.2. Dette er et belastende faktum i seg selv. Til sammen nødvendiggjør disse forholdene etter utvalgets skjønn et skjerpet beviskrav.

16.5 Flertallets anbefaling

Utvalgets flertall, medlemmene Hennum, Lereim, Rye-Holmboe og Nesheim, vil fremheve at en avgjørelse som går ut på at beviskravet ikke er oppfylt, ikke betyr at man setter til side søkers forklaring som usann. Det betyr rett og slett at bevismomentene samlet sett ikke oppfyller de krav som ordningen stiller for at et faktum kan legges til grunn. Flertallet har falt ned på at et krav om klar sannsynlighetsovervekt bør videreføres. Som nevnt over ser utvalget at det kan anføres gode argumenter for et lavere beviskrav. På den annen side innebærer et vedtak om voldsoffererstatning en bebreidelse av skadevolder. Dette trekker i retning av et strengere beviskrav enn alminnelig sannsynlighetsovervekt. I denne avveiningen har også hensynet til at ordningen bør være subsidiær skadevolders ansvar, vært avgjørende.

16.6 Mindretallsuttalelse om alminnelig sannsynlighetsovervekt

Utvalgets mindretall, medlem Austegard, foreslår å innføre et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt for at skadelidte er utsatt for en erstatningsbetingende straffbar handling. Et lavere beviskrav vil medføre at flere voldsofre vil være berettiget til voldsoffererstatning. Dette vil bringe voldsoffererstatningsordningen nærmere alminnelig erstatningsrett, hvor det kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for at ansvarsgrunnlaget skal anses oppfylt. I tillegg til den økonomiske fordelen ved å motta voldsoffererstatning, vil en erstatning innebære en annerkjennelse fra staten av hva skadelidte har opplevd. Flere voldsofre vil få en opplevelse av å bli trodd.

All den tid domstolene i saker som gjelder alvorlige voldshandlinger som regel legger til grunn klar sannsynlighetsovervekt, vil erstatningsvedtaket fra staten bygge på et lavere beviskrav. I saker der det foreligger en fellende dom mot en gjerningsperson, er dette ikke problematisk. Situasjonen er en annen i tilfeller hvor straffesaken er henlagt eller det foreligger en frifinnende dom. I slike tilfeller vil man nok trå uskyldspresumsjonen for nær dersom gjerningsperson blir identifisert i vedtaket. Dersom alminnelig sannsynlighetsovervekt skal legges til grunn, må det være en forutsetning at gjerningspersonen ikke identifiseres. Det vil da heller ikke være mulig å kreve regress fra den antatte gjerningsperson. En slik løsning vil således kanalisere erstatningsansvaret bort fra straffesaken og gjerningspersonens erstatningsansvar, og bryte med prinsippet om at gjerningspersonen skal holdes erstatningsrettslig ansvarlig for sine handlinger.

17 Utmåling

17.1 Innledning

Utvalget er i mandatet punkt 4.7 bedt om å gjennomgå reglene for utmåling av voldsoffererstatning. Det er her vist til at voldsoffererstatningsloven av 2001 bygger på alminnelig erstatningsrett og henvist til skadeserstatningsloven. Det er presisert i mandatet at utgangspunktet om at ordningen dekker det samme som gjerningspersonen er ansvarlig for, bør videreføres.

Personskadeutvalget kom i NOU 2011: 16 med forslag til nye regler om standardisert personskadeerstatning. Personskadeutvalget foreslo enkelte endringer i voldsoffererstatningsloven for å tilpasse loven til de foreslåtte standardiseringsreglene. Utvalget har i sin vurdering tatt utgangspunkt i de alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3 slik de gjelder i dag. Utvalget har kommentert forholdet til forslagene i personskadeutvalget på enkelte av postene, der det har fremstått hensiktsmessig.

Utvalget mener de utmålingsreglene som gjennomgås her, skal ha virkning for alle søknader som er innkommet etter lovens ikrafttredelse. Dette innebærer en endring sammenlignet med overgangreglene for utmålingsreglene som i dag er plassert i lovens kapitel 2, som legger til grunn handlingstidspunktet, jf. overgangsbestemmelsen i voldsoffererstatningsloven § 18 og 19.

17.2 Forholdet til alminnelig erstatningsrett og rettspraksis

Etter utvalgets syn vil en voldsoffererstatningsordning som i størst mulig grad sammenfaller med alminnelig erstatningsrettsrett, og en forvaltning som følger domstolens avgjørelser i erstatningsspørsmål, gi forutberegnelighet og en rask avvikling av voldsoffererstatningssakene. Voldsoffererstatningsmyndighetenes adgang til å fravike domstolens avgjørelser bør etter utvalgets syn være svært begrenset. Unntakene må være uttrykkelig forankret i voldsoffererstatningsloven og ha en klar og tydelig begrunnelse. Dette begrunner utvalget med domstolens særlige juridiske kompetanse, kontradiktorisk og umiddelbar bevisførsel, samt hensynet til domstolens legitimitet. Et eksempel på dette vil være beløpsgrensene etter voldsoffererstatningsordningen, som gis grundig omtale i kapittel 18, samt lempningsreglene omtalt i punkt 17.9.

Utvalget vil i de følgende avsnittene vise at det bør være enkelte forskjeller mellom voldsoffererstatningsordningen og alminnelig erstatningsrett.

17.3 Økonomisk tap

Utvalget foreslår i hovedtrekk å videreføre de utmålingsprinsipper som gjelder etter alminnelig erstatningsrett, og reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3-1. Det må fortsatt foreligge ansvarsgrunnlag, et tap eller en skade og en tilstrekkelig nær og påregnelig årsakssammenheng mellom tapet eller skaden og ansvarsgrunnlaget.

Ansvarsgrunnlag etter voldsoffererstatningsordningen vil foreligge dersom vilkårene i voldsoffererstatningsloven § 1 er oppfylt. Dette har utvalget redegjort for i kapittel 10.

Når det gjelder kravet til at det må foreligge et økonomisk tap, følger dette av voldsoffererstatningsloven § 4 første punktum, som fastslår hvilke tap som kan dekkes, og som samsvarer med skadeserstatningsloven § 3-1, at «[v]oldsoffererstatningen skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden». Utvalget finner det ikke nødvendig å redegjøre nærmere for reglene her, og viser til Peter Lødrup, Lærebok i Erstatningsrett 2007 kapittel 10 for en nærmere gjennomgang. Utvalget vil i det følgende peke på eventuelle problemstillinger som reises i skjæringspunktet mellom voldsoffererstatningsordningen og skadeserstatningsloven.

Når det gjelder erstatning for inntektstap, er det ikke endelig avklart i rettspraksis hvorvidt det skal gis erstatning for reallønnsvekst. Med reallønnsvekst menes lønnsvekst som følge av generell karriereutvikling. I de fleste yrker vil man kunne forvente lønnsforhøyelse etter hvert som man utvikler seg og stiger i gradene. Dersom man mister to år av arbeidslivet, kan det diskuteres om en slik forventet lønnsvekst skal kompenseres. Det følger av NOU 1994: 20 s. 37 at domstolene har vært «relativt tilbakeholdne når det gjelder å akseptere avansementsmuligheter og karriereutvikling, jf. Rt-1984-1246 og Rt-1981-138.» Spørsmålet om reallønnsvekst stod sentralt i tre avgjørelser fra Høyesterett i 1993: Rt-1993-1524 (Ølberg), Rt-1993-1538 (Horseng) og Rt-1993-1547 (Skoland). Det ble ikke gitt erstatning for reallønnsveksten. I Skoland-dommen uttalte Høyesterett at det ikke var grunnlag for å anta at man «stod overfor en reallønnsvekst som kan ha betydning for erstatningsutmålingen». I Horseng-dommen la Høyesterett vekt på at reallønnsveksten uansett ville gi et så lite tillegg at det ikke ville ha praktisk betydning ved totalvurderingen. I nemndas vedtak ENV-2015-1286 avslo nemnda kravet om reallønnsvekst, og viste til at det ble ansett som usikkert hvilke konsekvenser den forsinkede inntreden i arbeidslivet vil ha for søkers fremtidige inntekt. Ut fra dette kan det utledes en regel om at det ikke på generelt grunnlag skal gis erstatning for reallønnsvekst, men at det kreves særlige holdepunkter for å erstatte lønnsvekst som følge av karriereutvikling. Utvalget foreslår at en slik praksis videreføres.

Utvalget foreslår at det ikke skal betales renter på erstatning for lidt inntektstap. Utvalget ser ikke grunn til å fravike de prinsipper som ble fastslått i Rt-2013-484. Utvalget mener en mer liberal praksis for forskudd til en viss grad vil kompensere for behovet for renter, se punkt 22.5.5.

17.3.1 Særlig om inntektserstatning til barn

På bakgrunn av forslag i NOU 2011: 16, ble det vedtatt en lov om endringer i skadeserstatningsloven, LOV-2015-12-18-124, med nye bestemmelser om standardisert inntektserstatning for barn. Hovedtrekkene i lovendringen var å skille utmålingen av erstatning for inntektstap og menerstatning. Utvalget slutter seg til den foreslåtte lovendringen, og viser til Prop. 110 L (2014–2015) for en nærmere innføring i de nye reglene.

Utvalgets syn er at inntektstap for skade påført barn under 16 år skal utmåles på samme måte etter voldsoffererstatningsloven som etter skadeserstatningsloven. Utvalget kan ikke se at det er noen gode grunner for å ha en annen utmåling etter voldsoffererstatningsloven enn etter skadeserstatningsloven. Erstatning for inntektstap skal utmåles etter skadeserstatningslovens § 3-1 for de skadetilfeller som faller inn under skadeserstatningslovens § 3-3. For øvrig skal erstatning for inntektstap utmåles etter skadeserstatningsloven § 3-2 a.

17.4 Menerstatning

Utvalget anbefaler at menerstatning etter voldsoffererstatningsordningen følger de prinsipper som gjelder etter alminnelig erstatningsrett og skadeserstatningsloven § 3-2 a.

Utvalget mener det fortsatt bør gjelde et krav om betydelig og varig skade.

Betydelig skade er i rettspraksis fastsatt til 15 % varig invaliditetsgrad96. Dette er bakgrunnen for at denne invaliditetsgraden uttrykkelig fremgår av voldsoffererstatningsloven § 5. Utvalget ser at det kan fremstå overflødig å nevne invaliditetsgraden uttrykkelig, men mener dette gir en oversiktlig regel. Utvalget er kjent med at Personskadeerstatningsutvalget i NOU 2011: 16 foreslo å senke invaliditetsgraden til 5 %. Utvalget ser at det er gode grunner for en slik endring, herunder at det generelle velferdsnivået i samfunnet antas å være høyere enn tidligere, slik at også mindre alvorlige varige men bør kompenseres. Utvalget viser til at voldsoffererstatningsordningen har en kriminalpolitisk begrunnelse, og at dette kan forsvare en høyere terskel for menerstatning etter voldsoffererstatningsordningen enn etter alminnelig erstatningsrett. Sammenheng i regelverket taler imidlertid for at voldsoffererstatningsloven bør endres tilsvarende, dersom Personskadeerstatningsutvalgets forslag gjennomføres. Utvalget mener at terskelen i voldsoffererstatningsloven uansett ikke bør endres før en eventuell endring i skadeserstatningsloven. Utvalget viser til at terskelen for inntektserstatning til barn endres til 10 % når lovendringen etter LOV-2015-12-18-124 trer i kraft. Utvalget mener begrunnelsene for å senke terskelen her, ikke i samme grad gjør seg gjeldende ved menerstatning.

At skaden må være varig, innebærer ikke at skaden må vare livet ut. I Rt-2003-841 antyder Høyesterett at grensen går rundt ti år for at varighetskravet er oppfylt, men det gis ikke uttrykk for at det gjelder noen eksakt grense her. Utvalget har vurdert å foreslå en regel om at skaden må ha en varighet på minst ti år for å anses som varig. Dette vil gi en forutsigbar regel og forenkle saksbehandlingen. Så lenge alminnelig erstatningsrett opererer med en skjønnsbasert regel på rundt ti år, ser imidlertid ikke utvalget nødvendigheten av å innføre en absolutt regel.

Utvalget foreslår å videreføre kravet om at graden av den medisinske invaliditeten og varigheten må være dokumentert ved erklæring fra spesialist.

17.5 Oppreisning

Utvalget mener oppreisning etter voldsoffererstatningsordningen fortsatt bør utmåles etter de prinsippene som følger av alminnelig erstatningsrett. Det finnes rikholdig rettspraksis som gir føringer på oppreisningsnivået i ulike typetilfeller, og utvalget viser til denne. Erstatningsnemnda for voldsofre uttaler i sin praksis at de ved utmålingen av oppreisningserstatning legger vekt på «hvor alvorlig handlingen er isolert sett, sammenholdt med de konsekvenser handlingen har fått for søkeren».97 Utvalget viser til at de momenter som er relevant ved skjønnet i rettspraksis blant annet er handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger.98

Utvalget viser at det har skjedd en økning i oppreisningsnivåene i rettspraksis de siste årene Denne økningen har blitt fulgt opp av nemnda på voldsoffererstatningens område.99 På denne bakgrunn mener utvalget det ikke er aktuelt å foreslå en generell økning av oppreisningsnivåene.

Utvalget har merket seg at voldsoffererstatningsmyndighetene i enkelte saker legger seg på et høyere nivå. Slik utvalget ser det bør voldsoffererstatningsmyndighetene fortsatt ta utgangspunkt i det generelle nivået på oppreisning som fastsettes av domstolene.

Nemndas vedtak ENV-2005-897, gjaldt en person som gjentatte ganger ble tildelt slag og spark i hodet. Han ble også slått flere ganger i hodet med en tom ølflaske. Som følge av dette fikk søker kuttskader i hodet og i pannen. Kuttskadene måtte stiftes og syes med fem sting. Retten tilkjente skadelidte kr. 5 000. Nemnda mente kr. 10 000 var et rimelig beløp, sett hen til skadeomfanget og nemndspraksis. Et annet eksempel er nemndas vedtak ENV-2013-2532. Saken gjaldt en mann som ble bitt i fingeren av en pubgjest, og påført arr samt dårligere funksjonsevne i tommelen et halvt år etter hendelsen. Domstolen tilkjente mannen kr. 7 500 i oppreisning: Nemnda tilkjente kr. 15 000 i oppreisning, og begrunnet dette med søkers skade og nemndspraksis.

Utvalget har forstått det slik at nemnda har operert med et minimumsbeløp på kr. 10 000 i oppreisning, som etter hvert har økt til kr. 15 000. Denne økningen synes å følge økningen av oppreisningsnormen for voldtekt til samleie, som gikk fra kr. 100 000 til kr. 150 000 i 2010, se punkt 4.8.5.

Utvalget ser at det er gode argumenter både for og mot en praksis hvor erstatningsnemnda opererer med et minimumsbeløp for oppreisning, og fraviker domstolens utmåling i tilfeller hvor domstolen har tilkjent et lavere beløp. På den ene siden innebærer dette at voldsutsatte får høyere oppreisning, og således kommer bedre ut. I tilfeller hvor domstolen uten nærmere begrunnelse legger seg på et lavere oppreisningsnivå enn hva som er normalt for sammenlignbare skadetilfeller, kan nemnda i slike tilfeller korrigere erstatningsutmålingen. På den andre siden åpner en slik praksis for forskjellsbehandling av voldsutsatte som mottar erstatning fra voldsoffererstatningsordningen, sammenlignet med voldsutsatte som får utbetalt oppreisningen fra gjerningspersonen. I tillegg medfører en slik praksis økt saksbehandlingstid og økt ressursbruk. Utvalget foreslår å opprettholde nemndas adgang til å fravike domstolens utmåling, og vektlegger hensynet til skadelidte foran saksbehandlingshensyn.

17.6 Erstatning til etterlatte og pårørende

Utvalget viser til gjennomgangen av etterlattes erstatningsrettslige vern i kapittel 15, hvor utvalget har uttalt seg om hvem som bør ha rett på voldsoffererstatning. I det følgende vil utvalget primært omtale utmålingsreglene for denne gruppen. Utvalget påpeker at det er glidende overganger her, slik at enkelte momenter fra kapittel 15 gjentas hvor det er nødvendig for sammenhengen i teksten.

17.6.1 Etterlatte og pårørende bør ha krav på dekning av økonomisk tap og oppreisning.

Utvalget mener etterlatte og pårørende som hovedregel bør ha lik rett til erstatning og oppreisning etter voldsoffererstatningsloven som etter alminnelig erstatningsrett. Ved lovendringen i 2008, ble etterlatte gitt rett til erstatning etter § 4, i tillegg til oppreisning etter § 6. Utvalget mener regelen bør videreføres.

Det kan stilles spørsmål ved om etterlatte og pårørende bør ha mulighet til å bli tilkjent menerstatning. I dag gir voldsoffererstatningsloven ikke adgang til dette. Da voldsoffererstatningsloven § 7 ble utvidet til å omfatte etterlattes økonomiske tap etter § 4, ble krav på menerstatning ikke vurdert. Utvalget påpeker at skadeserstatningsloven ikke åpner for at andre enn den direkte skadelidte kan bli tilkjent menerstatning. Heller ikke etter svensk eller dansk ordning har etterlatte krav på menerstatning.100 Utvalget ser ikke bort ifra at etterlatte kan påføres varig men som følge av de psykiske belastningene det kan innebære å miste noen som står en nær. Utvalget mener imidlertid voldsoffererstatningsordningen ville rekke for vidt, dersom ordningen skulle dekke menerstatning til etterlatte.

17.6.2 Fordeling av voldsoffererstatning mellom etterlatte

For erstatning til etterlatte etter § 7 anses dødsfallet som ett skadetilfelle etter § 11. De etterlattes erstatning må da samlet sett ligge innenfor beløpsgrensen. Dette følger av § 7 fjerde ledd, som ble inntatt i loven i 2008. Tilføyelsen representerte en lovfesting av gjeldende praksis.101 I tilfeller hvor det samlede erstatningsbeløpet overstiger beløpsgrensen, skal erstatningen reduseres forholdsmessig mellom de etterlatte, i henhold til langvarig nemndspraksis.102 En slik fordeling er uproblematisk i tilfeller der alle erstatningspostene til de etterlatte er avgjort av domstolen i forkant av voldsoffererstatningsmyndighetens behandling av saken. I tilfeller hvor erstatningskravene ikke er avgjort av domstolen, oppstår det et spørsmål om hvilke erstatningsposter som skal danne grunnlaget for den forholdsmessige fordelingen, og når denne fordelingen skal foretas. Dette kan særlig bli problematisk dersom de ulike etterlatte fremmer søknadene på ulike tidspunkt. Dersom beløpsgrensen er nådd, og erstatningsbeløpet er fordelt forholdsmessig på bakgrunn av de krav som voldsoffererstatningsmyndighetene hadde til behandling, vil eventuelle etternølere blant de etterlatte risikere å få sin søknad avslått på dette grunnlag. Utvalget har sett på ulike måter en slik fordeling kan gjennomføres.

Ett alternativ er at voldsoffererstatningsmyndighetene behandler søknadene fra de etterlatte etter hvert som de kommer inn, men avventer utbetaling av beløpene til alle søknadene er ferdigbehandlet. Dette kan medføre at de etterlatte ikke får utbetalt erstatningen så raskt som de kan ha behov for.

Et annet alternativ er å fordele maksbeløpet likt på etterlatte, uavhengig av hvilke krav de måtte ha. Dersom det er fire etterlatte, vil 60 G fordeles med 15 G på hver etterlatte. På denne måten kan hver enkelt etterlatt få avgjort sin søknad uavhengig av utfallet av de øvrige etterlattes søknader. Med denne modellen kan man imidlertid risikere at enkelte etterlatte ikke når opp til sitt tilmålte maksbeløp, mens andre etterlatte har erstatningskrav som overstiger sine, i dette tilfellet, 15 G. Det kan slå særlig uheldig ut for etterlatte som har krav på forsørgertap eller som lider store inntektstap som følge av avdødes dødsfall. En løsning kan være at det som gjenstår av det fordelte maksbeløpet hos en av de etterlatte, på et senere tidspunkt, fordeles på de øvrige etterlatte.

Et tredje alternativ er at det totale erstatningsbeløpet som kan utbetales, fordeles etter «først til mølla»-prinsippet. Søknadene behandles, og eventuelt utbetales, fortløpende ettersom de kommer inn, inntil den øvre beløpsgrensen er nådd. En slik løsning kan imidlertid øke konfliktnivået mellom de etterlatte, og medføre at krav ikke er tilstrekkelig utredet før de sendes inn til voldsoffererstatningsmyndighetene. Det kan også resultere i en urimelig fordeling av maksbeløpet mellom de etterlatte.

En mellomløsning kan være å behandle og utbetale oppreisningskravet for alle etterlatte, da dette ofte kan gjøres raskt, og for øvrige erstatningsposter avvente saksbehandlingen. Utvalget har forstått det slik at det er dette prinsippet som voldsoffererstatningsmyndighetene praktiserer i dag.

Utvalget mener sistnevnte alternativ (mellomløsningen) gir den rimeligste løsningen, og foreslår derfor å videreføre dagens praksis. Det bør også være adgang for voldsoffererstatningsmyndighetene til å sette en frist for innsending av erstatningskrav i tilfeller hvor det er åpenbart at det totale erstatningsbeløp vil overstige beløpsgrensen. Utvalget viser til at det etter voldsoffererstatningsloven § 11, er adgang til å fravike beløpsgrensen ved særlige tilfeller. Tilfeller med mange etterlatte, hvor de etterlattes rett til forsørgertap står i fare for å bli avkortet, bør etter utvalgets syn utgjøre et særlig tilfelle.

17.7 Erstatning for tingsskader

Utvalget foreslår at voldsoffererstatningsordningen fortsatt skal være begrenset til tap som følge av personskader, og at tingsskader som hovedregel faller utenfor. Utvalget ser imidlertid gode grunner for å videreføre regelen i dagens voldsoffererstatningslov § 8 som gir krav på erstatning for «skade på vanlige klær, proteser eller andre personlige bruksting som den skadelidte hadde på seg da skaden ble voldt». Det bør fortsatt være en forutsetning at den voldsutsatte, i tillegg til tingsskaden, er påført personskade. Utvalget mener at adgangen til å få erstattet tingsskade, bør være begrenset til de skader som har nær sammenheng med den skadevoldende handlingen. Det bør kreves en påregnelig eller adekvat årsakssammenheng. Et slikt adekvanskrav uttrykkes gjennom at det kun gis erstatning for klær eller bruksgjenstander som skadelidte hadde på seg. Utvalget foreslår derfor at ordlyden i dagens bestemmelse videreføres. Utvalget foreslår å tilføye en avgrensning mot gjenstander som blir frastjålet, for å klargjøre dette skillet.103

Utvalget mener at tolkningen av hvilke bruksgjenstander som omfattes må følge den teknologiske utviklingen i samfunnet. I dag er det svært utbredt å bære med seg smarttelefoner, ipader og bærbare pcer, til bruk i jobb eller utdanning. Dette taler for at slike gjenstander bør omfattes.

17.8 Fradrag i utmålingen

Utvalget har redegjort for ordningens subsidiære karakter i tilknytning til en eventuell forsikringsplikt i punkt 8.3.2. Videre har utvalget omtalt reiseforsikringsplikt ved økonomisk tap som følge av skadevoldende handlinger i utlandet i punkt 11.6.1.2, mens forholdet mellom voldsoffererstatningsordningen og henholdsvis yrkesskadeserstatningsordninger og pasientskadeerstatningsordningen er redegjort for i 15.3. I kapittel 20 vil utvalget behandle voldsoffererstatningsordningens forhold til rettshjelpsordninger.

Utvalget mener det ved utmålingen fortsatt skal gjøres fradrag for andre ytelser som søkeren er berettiget til, jf. dagens voldsoffererstatningslov § 9. Subsidiaritetsprinsippet er lovfestet i voldsoffererstatningsloven § 9, og kommer til uttrykk på to måter. For det første ligger det en fradragsplikt for all annen økonomisk støtte som skadelidte har mottatt, i tråd med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper om at skadelidte ikke skal få utbetalt erstatning to ganger for samme forhold. I tillegg følger det av begrepet «er berettiget til» at den voldsutsatte må uttømme de alternative dekningsmuligheter som er tilgjengelig. Utvalget viser til de ovennevnte kapitlene for en nærmere begrunnelse tilknyttet de enkelte alternative dekningsordningene.

17.9 Avkortning og bortfall som følge av skadelidtes medvirkning

Utvalget foreslår at adgangen til å la voldsoffererstatning bortfalle som følge av skadelidtes medvirkning, skal knyttes til domstolens medvirkningsvurderinger etter skadeserstatningsloven § 5-1. Dersom domstolen ikke har vurdert medvirkningsspørsmålet i forbindelse med oppreisningsspørsmålet, mener utvalget det har formodningen for seg at domstolen ikke anså medvirkning aktuelt. Utvalget viser til punkt 17.2 om forholdet til alminnelig erstatningsrett. Utvalget mener videre det skal sterke holdepunkter til for å fravike domstolens medvirkningsvurderinger.

Som nevnt under pkt. 4.8.8, har voldsoffererstatningsmyndighetene ved enkelte tilfeller fraveket domstolens avgjørelse, og argumentert med at det i voldsoffererstatningsordningen også må tas hensyn til at erstatningen utbetales av staten. Det virker som om voldsoffererstatningsmyndighetene i disse sakene har lagt til grunn en lavere terskel for hva som anses som medvirkning, og hvilken betydning dette skal få for utmålingen. Et bærende argument synes å være det at utbetaling av voldsoffererstatning innebærer fordeling av skattebetalernes midler. Utvalget er imidlertid ikke enig i at dette skal være et tilstrekkelig vektig argument til å fravike domstolens utmåling av erstatning eller oppreisning.

Utvalget viser videre til at voldsoffererstatningsmyndighetene differensierer mellom begrepene «aktiv deltaker i kriminelt miljø»104 og «involvert i kriminell/ulovlig virksomhet».105 Begrepene går igjen i saker hvor den voldsusatte har hatt befatning med narkotika. Kriteriene som avgjør hvilket begrep som legges til grunn, synes å være omfanget av narkotika som er involvert, samt hvilken tilknytning/tilhørighet vedkommende har hatt til narkotikamiljøet.

Utvalget mener dagens praksis kan føre til urimelig forskjellsbehandling. Utvalget ønsker å rydde opp i dette ved at nemndas medvirkningsvurdering skal følge domstolenes vurdering. Der domstolene ikke har foretatt en slik vurdering, skal tolkningen av medvirkning gjøres i tråd med alminnelig erstatningsrett og på samme måte som etter skadeserstatningslovens § 5-1. Voldsoffererstatningsmyndighetene kan kun legge vekt på skadelidtes handlinger som med klar sannsynlighetsovervekt har funnet sted. Tilknytning til kriminell virksomhet kan kun danne grunnlag for avkortning eller bortfall av erstatningen dersom det er direkte årsakssammenheng og forholdsmessighet mellom skaden og den kriminelle virksomheten.

Utvalget mener at prinsippet om passiv identifikasjon bør videreføres. Dette innebærer at medvirkning fra avdødes side, vil kunne få betydning for avdødes etterlattes krav på voldsoffererstatning.

Utvalget foreslår å videreføre reglene i skadeserstatningsloven §§ 1-1, 1-3 og 5-2. Skadelidte skal ha full erstatning etter voldsoffererstatningsordningen selv om skadevolders ansvar i henhold til alminnelig erstatningsrett skulle bli redusert som følge av at skadevolder var mindreårig, bevisstløs sinnssyk mv., eller om retten finner at skadevolders ansvar etter omstendighetene virker urimelig tyngende for vedkommende. Utvalget mener hensynet til den voldsutsatte begrunner at voldsoffererstatningsordningen i slike tilfeller går lenger enn skadevolderens ansvar etter alminnelig erstatningsrett.

17.10 Utvalgets anbefaling

Utvalget foreslår at voldsoffererstatningsmyndighetene ikke skal ha adgang til å fravike domstolens avgjørelser, heller ikke avgjørelser om erstatningsutmåling, med unntak av enkelte særlige tilfeller. Utvalget foreslår i hovedtrekk å videreføre de utmålingsprinsipper som gjelder etter alminnelig erstatningsrett, og reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3-1.

Utvalget foreslår at erstatning for reallønnsvekst kun tilkjennes der det foreligger særlige holdepunkter. Utvalget foreslår at det ikke skal betales morarenter på erstatning for lidt inntektstap. Når det gjelder menerstatning, foreslår utvalget å videreføre kravet om at graden av den medisinske invaliditeten og varigheten må være dokumentert ved erklæring fra spesialist. I spørsmålet om oppreisning, foreslår utvalget å opprettholde nemndas adgang til å fravike domstolens utmåling til gunst for skadelidte, slik at hensynet til skadelidte vektlegges foran saksbehandlingshensyn.

Etterlatte skal ha krav på erstatning og oppreisning, men ikke menerstatning. Når det gjelder fordeling av voldsoffererstatning mellom etterlatte, mener utvalget at voldsoffererstatningsmyndighetene skal behandle søknadene fra de etterlatte etter hvert som de kommer inn, men avvente utbetaling andre beløp enn oppreisning til alle søknadene er ferdigbehandlet. Det bør imidlertid være adgang for voldsoffererstatningsmyndighetene til å sette en frist for innsending av erstatningskrav i tilfeller hvor det er åpenbart at det totale erstatningsbeløp vil overstige beløpsgrensen.

Utvalget foreslår at voldsoffererstatningsordningen fortsatt skal være begrenset til tap som følge av personskader og at tingsskader som hovedregel faller utenfor, men anbefaler å videreføre dagens snevre adgang til å få dekket skade på klær og personlige bruksgjenstander som skadelidte hadde på seg da skaden ble voldt. Utvalget foreslår i tillegg å lovfeste en avgrensning mot gjenstander som blir frastjålet.

I spørsmålet om avkortning og bortfall som følge av skadelidtes medvirkning, ønsker utvalget å presisere at nemndas medvirkningsvurdering skal følge domstolenes vurdering. Der domstolene ikke har foretatt en slik vurdering, skal tolkningen av medvirkning gjøres i tråd med alminnelig erstatningsrett og på samme måte som etter skadeserstatningslovens § 5-1. Voldsoffererstatningsmyndighetene kan kun legge vekt på skadelidtes handlinger som med klar sannsynlighetsovervekt har funnet sted. Tilknytning til kriminell virksomhet kan kun danne grunnlag for avkortning eller bortfall av erstatningen dersom det er direkte årsakssammenheng og forholdsmessighet mellom skaden og den kriminelle virksomheten. Utvalget foreslår også å videreføre reglene i skadeserstatningsloven §§ 1-1, 1-3 og 5-2, som innebærer at hensynet til den voldsutsatte går lenger enn skadevolderens ansvar etter alminnelig erstatningsrett.

18 Voldsoffererstatningens øvre og nedre grense

18.1 Innledning

I utgangspunktet dekker voldsoffererstatningen det samme som gjerningspersonen er ansvarlig for. I utvalgets mandat er det presisert at dette utgangspunktet bør videreføres. Mandatet nevner videre at det er gode grunner for at ordningen likevel bør fravike alminnelig erstatningsrett på enkelte punkter, for eksempel ved reglene om voldsoffererstatningens øvre og nedre grense. Utvalget er derfor bedt om særlig å vurdere øvre og nedre grense. Det er i mandatet inntatt den begrensning for vurderingen at det ikke er aktuelt å heve den øvre grensen. Spørsmålet om endring av nedre grense skal vurderes i lys av at ordningen bør gjelde for alvorlig kriminalitet og at det søkes å oppnå en mer effektiv saksbehandling.

Utvalget vil vurdere spørsmål om en øvre grense for erstatningsutbetalinger fra voldsoffererstatningsordningen i punkt 18.2, mens spørsmål rundt en nedre terskel for hva staten skal dekke omtales i punkt 18.3.

For oversiktens skyld, presenteres beløpsgrensene på ulike tidspunkter i Tabell 18.1 under. Per 1.5. 2015 er Grunnbeløpet (1 G) kr. 90 068. Til sammenligning var grunnbeløpet i 2001 kr. 51 360.106

18.2 Øvre grense

18.2.1 Bør det gjelde en øvre grense?

Begrunnelsen for å ha en øvre grense er at fraværet av et tak vil gjøre det vanskelig å forutberegne statens utgifter. Et tak vil dessuten kunne forenkle saksbehandlingen i de mest omfattende og kompliserte sakene. Et ytterligere argument er at voldsoffererstatningen kan ses på som en form for indirekte tvungen forsikring over skatteseddelen, og at ordningen kun skal gi dekning av inntekter av en slik størrelsesorden at man kan ha et normalt liv med et normalt forbruk. For tap som overstiger dette, bør forsikringen være frivillig og skje i privat regi.107

En oversikt fra KFV viser at i perioden 2013 til 2015 var totalt 65 saker blitt tilkjent voldsoffererstatning tilsvarende voldsoffererstatningsordningens øvre grense etter voldsoffererstatningsloven § 11. I samme treårsperiode innvilget KFV erstatning i ialt 10 585 saker etter voldsoffererstatningsloven. Det var altså ca. 0,6 % av sakene som fikk medhold, der beløpet ble begrenset av voldsoffererstatningsordningens øvre grense. Det store flertallet av sakene som nådde taket, 56 av de 65, ble behandlet etter 2001-loven med tak på 20 G. Det totale antallet saker som ble behandlet etter dette regelsettet var 724 saker. Av de totalt 1538 sakene som ble behandlet opp mot en grense på 40 G, var det kun 8 saker som nådde taket, ifølge tall som utvalget har mottatt fra KFV i e-post 8. januar 2016. Ingen saker har blitt rammet av taket på 60 G, mens det i én sak har blitt betalt ut 100 G, som følge av unntaksregelen i § 11.108

Utvalget påpeker at det kun har gått cirka fire år siden beløpsgrensen ble hevet til 60 G. Det er således noe tidlig å trekke konklusjoner vedrørende nivået. Dette har delvis sammenheng med at det tar noe tid fra den straffbare handlingen finner sted til krav om menerstatning og fremtidig inntektstap kan fremsettes.

Utvalget anser likevel at det lave antallet saker som har nådd taket på 40 G gir en viss indikasjon på hvordan beløpsgrensen fungerer. På ene side kan dette lave antallet tas til inntekt for at det ikke er behov for en høyere grense. På den annen side kan det argumenteres for at antallet saker som rammes av taket er såpass lavt at det ikke er grunnlag for i det hele tatt å beholde en maksgrense. Selv om mandatet ikke åpner for å høyne dagens nivå (på 60 G), mener utvalget det er grunn til å stille spørsmål om den øvre grense har noen reell funksjon.

I Danmark er det ingen øvre beløpsgrense for utbetalinger etter ordningen i sin helhet. Det er imidlertid egne tak for hver enkelt erstatningspost, i tråd med erstatningsloven, og disse takene reguleres hvert år. For 2015 er det følgende grenser: Når det gjelder personskade gis det erstatning for svie og smerte (oppreisning) med maks DKK 72 500 (som pr 1. mai 2016 tilsvarer cirka NOK 90 000). Varig men erstattes med maks DKK 995 000 (NOK 1 245 000). Inntektstap erstattes med maks DKK 8 712 500 (NOK 10 900 000). Årlig erstatning til barn under 15 år ytes med maks DKK 399 500 (NOK 500 000). Forsørgertap kan erstattes med DKK 932 000 (NOK 1 165 000), og «overgangsbeløb» til etterlatte ektefelle eller samboer med DKK 156 000 (NOK 200 000) Erstatning for tingskade kan ikke overstige DKK 50 000 (NOK 65 000).

I Sverige kan man for personskade som gis i form av et engangsbeløp få inntil 20 ganger basbelöppet, som i 2016 utgjør SEK 44 300, det vil si maksimum SEK 886 000 (som pr 1. januar 2016 tilsvarer cirka NOK 926 000). Erstatning for personskade som utbetales årlig over et lengre tidsrom (i form av livrente) betales hvert år med høyst tre ganger det basbelöpp som gjelder ved vedtakstidspunktet. For tings- og formuesskade kan erstatning tilkjennes med inntil 10 ganger basbeloppet. Utvalget viser til at svenske myndigheter i sin utredning i 2012 vurderte å fjerne maksbeløpet etter den svenske ordningen. Når de likevel valgte å beholde en regel om øvre grense, var dette begrunnet delvis med et behov for å begrense utbetalingene til personer med svært høye inntekter.

I Finland er øvre beløpsgrense 61 000 EURO for personskade i hvert enkelt skadetilfelle (som pr 1. januar 2016 tilsvarer ca. NOK 588 000). For tingskade er den øvre beløpsgrensen 30 500 euro.

Utvalget mener de beste grunner taler for å videreføre regelen om en øvre grense. Utvalget mener at det ikke bør være fellesskapets ansvar å dekke tapet fullt ut i situasjoner der den voldsutsatte har et særlig høyt erstatningskrav fordi vedkommendes inntekt før skaden var høy. Det er således behov for en regel som gjør det mulig å begrense statens utbetalinger til et nivå som sikrer en «alminnelig god levestandard». Utvalget mener et maksbeløp er et egnet virkemiddel i denne sammenheng. Det bør imidlertid fortsatt gjelde en «sikkerhetsventil» som åpner for å utbetale høyere erstatning i de tilfellene der voldsoffererstatningens øvre grense slår særlig urimelig ut. Utvalget går derfor inn for å opprettholde dagens ordning.

18.2.2 Mer oversiktlige beløpsgrenser

Den øvre grensen for voldsoffererstatning har blitt hevet en rekke ganger. Felles for de fleste endringene er at det nye nivået har fått virkning for etterfølgende straffbare forhold. Dette har sammenheng med utgangspunktet i norsk rett om at skjæringstidspunktet settes til lovens ikrafttredelse.

Opprinnelig var grensen på kr. 100 000. Senere ble den hevet til kr. 150 000 med virkning for straffbare forhold begått 1. januar 1986 eller senere, og til kr. 200 000 for straffbare handlinger begått 1. januar 1994 eller senere. Da voldsoffererstatningsordningen ble lovfestet i 2001 ble den øvre grensen hevet betraktelig, og satt til 20 G, med virkning for straffbare forhold begått etter 1. juli 2001. Grensen ble igjen hevet fra 20 G til 40 G med virkning fra 1. januar 2009. Begrunnelsen var at grensen slo uheldig ut i tilfeller der ofrene etterlot seg små barn eller der unge mennesker ble arbeidsuføre. Ved lovendring 30. mars 2012 ble grensen økt fra 40 G til 60 G. Bakteppet for endringen var terrorhandlingene 22. juli 2011, hvor ofre ville være påført skader og traumer av en slik karakter og et slikt omfang at erstatningskravet kunne vise seg å overstige 40 G. I tillegg ble det inntatt en unntaksregel om at den øvre grensen kan fravikes i særlige tilfeller. Endringene ble til en viss grad gitt tilbakevirkende kraft, da virkningstidspunktet ble satt til 1. januar 2011. Om begrunnelsene for virkningstidspunktet uttalte departementet:

«Departementet har blitt stående ved at bestemmelsen bør omfatte alle saker som gjelder straffbare forhold skjedd 1. januar 2011 eller senere. Det er ønskelig å unngå at regelverket slår urimelig ut overfor ofrene etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Videre bør bestemmelsen gjelde likt for alle voldsofre som er blitt rammet i samme tidsrom»109

Om begrunnelsen for å ikke la den nye grensen få virking for alle nye saker, uttalte departementet:

«Enkelte høringsinstanser har pekt på at endringen også bør gjelde for alle voldsoffererstatningssaker som har skjedd før 1. januar 2011. Etter departementets syn vil det være problematisk å la bestemmelsen gjelde for forhold langt tilbake i tid. Det er ikke gunstig at gamle og avgjorte saker skal åpnes hver gang det vedtas en lovendring. Dersom en slik endring skulle gjelde for alle voldsoffererstatningssaker fra ordningen ble opprettet i 1975, eller for alle saker etter voldsoffererstatningsloven fikk virkning fra 1. juli 2001, ville en rekke avgjorte saker måtte gjenopptas.

I mange voldsoffererstatningssaker foreligger det ingen dom, og voldsoffererstatningsmyndighetene ville ved en ny behandling av sakene være avhengig av å innhente mye dokumentasjon for å foreta nye beregninger av erstatningssummene. Dermed ville det å gi loven virkning for alle tidligere saker gjøre saksbehandlingen uoverkommelig. Ofte vil det også være umulig å få tak i dokumentasjonen»

Utvalget mener for det første at det bør gjelde den samme beløpsgrense for alle handlinger som omfattes av voldsoffererstatningsloven. Dette innebærer at handlinger fra og med 1. juli 2001 omfattes av taket på 60 G. Sett hen til det forholdsvis beskjedne antallet saker som har nådd maksbeløpet i 2013 og 2014, antar utvalget at dette ikke vil innebære store økonomiske konsekvenser.

Utvalget har også vurdert om den samme beløpsgrensen bør gjelde også for saker som i dag behandles etter Forskriften. Utvalget mener det er vanskelig å se gode grunner for at handlinger skjedd før og etter 1. juli 2001 skal behandles så vidt forskjellig som ordningen legger opp til i dag. Følgende konstruerte eksempel er egnet til å illustrere hvor urimelig regelverket kan slå ut: To søstre utsettes for seksuelle overgrep gjennom flere år i barndommen, begått av far. Begge påføres alvorlige psykiske skader som gir 100 % arbeidsuførhet resten av livet. Overgrepene mot den ene søsteren opphører i juni 2001, mens overgrepene mot den andre søsteren opphører i juli 2001. Førstnevnte kan motta drøyt 1 million kroner i voldsoffererstatning (20 ganger grunnbeløpet per 1. juli 2001), mens utbetalingen til søsteren må begrenses til kr. 200 000. Et regelverk som åpner for slik forskjellsbehandling, fremstår for utvalget som svært urimelig.

Utvalget mener samtidig at hensynet til et oversiktlig og forståelig regelverk bør gis avgjørende vekt. På denne bakgrunn mener utvalget at den samme beløpsgrense skal gjelde også for saker som i dag behandles etter Forskriften. Utvalget påpeker at dette vil ha visse økonomiske konsekvenser, som utdypes i utredningens del II.

Utvalgets flertall, Hennum, Lereim, Nesheim og Rye-Holmboe, foreslår at en ny regel som fastslår en øvre grense på 60 G kun skal gjelde nye søknader som har blitt fremsatt etter at de nye reglene trer i kraft. I saker hvor det fremsettes tilleggssøknader, er det regelsettet som gjaldt på vedtakstidspunktet for den opprinnelige søknaden som avgjør hvilken beløpsgrense som legges til grunn. Utvalgets flertall har vektlagt prinsippet om at lover ikke bør ha tilbakevirkende kraft, samt at en ny behandling av allerede avgjorte saker vil være ressurskrevende. I mange saker må det innhentes mye dokumentasjon for å foreta nye beregninger av erstatningssummene. Utvalget mener det vil føre for vidt om gamle og avgjorte saker skal åpnes hver gang det vedtas en lovendring.

Utvalgets mindretall, Austegard, mener at reglene slik de har vært, gir et urimelig resultat, og at man kan rydde opp i dette ved å la enkelte, eldre saker behandles på nytt etter gitte kriterier. Dette bør gjelde avgjorte saker der det foreligger dom for erstatning, men hvor den utbetalte voldsoffererstatning er mindre enn beløpet som den voldsutsatte ble tilkjent i dommen. Utvalget har innhentet tall fra Statens innkrevingssentral som viser at SI har utestående kr. 7 400 000 fra totalt 45 straffesaker forut for 1. juli 2001, hvor grunnlaget for erstatningen var voldshandlinger.110 Dette tilsvarer i gjennomsnitt cirka kr. 165 000 per sak. Utvalgets mindretall mener staten i disse sakene bør utbetale den erstatning som de voldsutsatte ble tilkjent i dommen. Det fremstår som særlig urimelig at det er forskjell mellom hva de voldsutsatte ble tilkjent ved dom og utbetalingen. Utvalgets mindretall mener hensynet til at lover ikke skal ha tilbakevirkende kraft ikke kan gis så stor vekt, at voldsutsatte som er berettiget erstatning ikke får denne utbetalt fra staten.

18.2.3 Hvordan bør øvre grense reguleres?

Utvalget viser til at Høyesteretts dom inntatt i Rt-2013-484 slo fast at det er verdien av G på skadetidspunktet som skal legges til grunn ved fastsettelsen av den øvre grensen. Dette utgangspunktet gjelder i dag for alle handlinger som har skjedd til og med 31. desember 2010. For skadelidte som omfattes av lovendringen i 2012, altså handlinger skjedd fra og med 1. januar 2011, er det i henhold til uttalelser i forarbeidene derimot vedtakstidspunktet som skal legges til grunn.

Utvalget mener det er uheldig å operere med to forskjellige tidspunkter for utregningen av grunnbeløpet. Utvalget mener de beste grunner taler for at vedtakstidspunkt legges til grunn. Det vises til at lang saksbehandlingstid i rettssystemet eller hos voldsoffererstatningsmyndighetene normalt vil være årsaken til at det går lang tid mellom skadetidspunktet og vedtakstidspunktet.111

Utvalget mener grunnbeløpet utregnet på vedtakstidspunktet gir den mest rettferdige og mest oversiktlige ordningen, og foreslår å videreføre denne utmålingsregelen.

18.2.4 Nedre grense

Det følger av voldsoffererstatningsloven § 11 at voldsoffererstatning ikke ytes når det tapet som ville kunne kreves erstattet av staten, er mindre enn kr. 1.000. Begrunnelsen for en slik grense er at voldsoffererstatningsmyndighetene ikke skal belastes med bagatellsaker.112 Slik utvalget ser det kan formålet være å luke ut saker hvor den økonomiske gevinsten for skadelidte er liten sammenlignet med statens ressurser for å realitetsbehandle saken. Det antas at de fleste kan tåle å dekke såpass lave utgifter selv. Den nedre grensen kan også forstås i lys av ordningens kriminalpolitiske begrunnelse om at ordningen skal gjelde alvorlig kriminalitet.

Den nedre grensen for hva som utbetales har vært uendret siden 1986, da den ble endret fra kr. 500 til 1 000.

18.2.5 Nedre grenser i nordiske land

Danmark har en bestemmelse om at Justisministeren kan fastsette regler om at krav under et bestemt beløp ikke skal erstattes, men det finnes i dag ingen regler om dette.113

I Sverige utbetales ikke brottsskadeersättning dersom den samlede erstatningen er lavere enn 100 SEK. Det skal imidlertid som hovedregel trekkes fra et grunnfradrag som har karakter av å være en slags egenandel. Per dags dato er dette kr. 1 500 SEK.

Finland opererer, i likhet med Sverige, med et grunnfradrag som trekkes fra erstatningen. I Finland er dette på 210 EURO, som per 1. februar 2016 tilsvarer cirka 2 000 NOK.

På samme måte som ved vurderingen av ordningens øvre grense, kan det være relevant å se på antallet saker som rammes av voldsoffererstatningens nedre grense, når utvalget skal ta stilling til om denne bør endres, fjernes eller stå uendret.

Utvalget har fått oversendt tall fra KFV som viser at de i 2013 og 2014 avslo til sammen 20 saker, 10 saker hvert år, som følge av at tapet som ble søkt dekket var under kr. 1 000, jf. voldsoffererstatningsloven § 11. Kontoret behandlet totalt 11 707 saker i samme periode.

Det kan selvfølgelig argumenteres for at disse sakene utgjør et så lite antall, at det ikke er grunnlag for å opprettholde regelen. Personer utsatt for voldshandlinger som går til det skritt å kreve erstatning for så små beløp, vil gjerne være de som trenger pengene aller mest. Det kan hevdes at de ekstra administrative kostnadene det vil innebære å realitetsbehandle ti saker årlig, sammenlignet med å avvise sakene, vil være så vidt uvesentlig, at hensynet til at den voldsutsatte kompenseres bør gis avgjørende vekt. Dette er imidlertid ikke den løsningen som utvalget har ansett som den beste. Dette spørsmålet blir behandlet i det følgende.

18.2.6 Formålet med en nedre grense for erstatningsutbetaling/saksbehandlingsgebyr

Utvalget vil påpeke at voldsoffererstatningsordningen er en offentlig støtteordning som gir voldsutsatte visse rettigheter. Det er ikke ukjent ved offentlige støtteordninger at det settes begrensninger som egenandelstak. Denne type tiltak vil utvalget vurdere i det følgende. Slik utvalget ser det, kan det være aktuelt å kreve en saksbehandlingsavgift eller et administrasjonsgebyr. Etter utvalgets skjønn er det viktig at en slik avgift treffer korrekt, og ikke rammer de svakeste som har størst behov for kompensasjon.

Et alternativ er å se til våre naboland, og innføre et grunnfradrag som trekkes fra alle erstatningsutbetalinger. Tanken bak et slikt fradrag er til dels at voldsutsatte som er forsikret må betale egenandel ved forsikringsutbetalinger, og at dette er en utgift som de voldsutsatte selv bør dekke. Personer som ikke har forsikret seg bør ikke komme bedre ut enn de som har forsikringer. En kan tenke seg ulike måter å beregne et slikt grunnfradrag på. Et alternativ er å sette grunnfradraget til et fastsatt beløp. Et annet alternativ er å knytte grunnfradraget til folketrygdens grunnbeløp, på samme måte som den øvre grense er regulert. Dette vil både sikre sammenheng i regelverket, samtidig som beløpet vil justeres årlig, og i større grad følge konsumprisindeksen. Utvalget foreslår at et slikt grunnfradrag eventuelt settes til 2,5 % av grunnbeløpet, som per april 2016 vil tilsvare kr. 2 252. I 2014 innvilget KFV erstatning i totalt 4 354 saker, og utbetalte i overkant av kr. 413 000 000. Dersom man hadde trukket fra et grunnfradrag på kr. 2 252 i disse sakene, ville dette gitt en innsparing for staten på ca. kr. 9 800 000. Sammenlignet med den totale utbetalingen, kan tallet virke ubetydelig. Dette utgjør imidlertid cirka ¼ av KFVs driftsbudsjett for 2015. Det som taler mot en slik flat avgift, er at den rammer like hardt for alle, og det ligger ingen avgrensninger mot mindre alvorlige straffbare forhold.

Dersom man tar utgangspunkt i det kriminalpolitiske formålet om at voldsoffererstatningsordningen skal være forbeholdt personer utsatt for alvorlige straffbare handlinger, kan det derimot være aktuelt å heve grensen for hva som kan utbetales fra staten. Et forslag kan være å heve taket til kr. 10 000.

I 2013 foretok KFV utbetaling av erstatning på under kr. 10 000 i 378 saker, som til sammen utgjorde kr. 2 045 350. I 2014 skjedde slike utbetalinger i 359 saker, med en samlet utbetaling på kr. 1 813 881.

Dersom taket settes til kr. 15 000, det vil si at ingen utbetalinger under 14 999 ble foretatt, ville innsparingen i 2014 tilsvart kr. 3 877 630 i 437 saker. Dersom taket ble hevet ytterligere, til å avgrense mot utbetalinger under kr. 19 999, ville ytterligere ca. kr. 5 400 000 blitt spart, totalt kr. 9 283 794, i 783 saker. Utvalget vil peke på at en slik avgrensning ville innebære en noenlunde lik innsparing som egenandelsmodellen nevnt over. En løsning med en nedre grense på kr 10 000, 15 000 eller 20 000 vil i større grad symbolisere at voldsoffererstatning er ment for de alvorlige straffbare handlingene, da saker med lave oppreisningsbeløp og lave behandlingsutgifter holdes utenfor. På en annen side kan en slik ordning gå hardt utover de som er økonomisk svakest, hvor en sum på kr. 15 000 eller 20 000 utgjør en hel del. I tillegg til en besparelse i rene utbetalinger, vil en høy nedre grense innebære at voldsoffererstatningsmyndighetene får færre saker som må realitetsbehandles. Dette er ressurser som igjen kan brukes på de mer alvorlige sakene.

Blant de ovennevnte forslagene, mener utvalget de beste grunner taler for å innføre et grunnfradrag tilsvarende 2,5 % av grunnbeløpet. Utvalget mener en slik regel kan forsvares ut fra samme tankegang som grunnfradragene eller egenandelene som finnes ellers i samfunnet. En slik regel kan forhindre at voldsutsatte som ikke har forsikret seg, kommer i en bedre situasjon enn forsikrede personer, som må betale egenandel til forsikringsselskap ved skadeoppgjør. I tillegg kan en slik regel hindre voldsutsatte i å fremme bagatellmessige krav, for eksempel hvor tapet kun består i å få dekket folketrygdens egenandel. På den måten vil voldsoffererstatningsmyndigheten få mer tid til å behandle de mer alvorlige sakene.

18.3 Utvalgets anbefaling

Utvalget mener det fortsatt bør gjelde en øvre grense for voldsoffererstatning, og at denne bør inneholde mulighet for unntak i særlige tilfeller. Beløpsgrensen bør være lik for alle handlinger som har funnet sted etter at loven trådte i kraft, og knyttes til grunnbeløpet som gjelder på vedtakstidspunktet. Dette innebærer at også nye søknader som etter dagens ordning ville ha blitt behandlet etter Forskriften, som opererer med en øvre grense på kr. 200 000, omfattes av de nye reglene. Utvalget anbefaler også å innføre et grunnfradrag på alle erstatningsutbetalinger, tilsvarende 2,5 % av grunnbeløpet.

19 Regress og ettergivelse

19.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å gjennomgå reglene om regress og ettergivelse med sikte på å styrke gjerningspersonens ansvar for egne handlinger. Departementet viser i denne sammenheng til uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6. Utvalget forstår mandatet slik at departementet ønsker å innskrenke gjerningspersoners muligheter til å slippe å stå erstatningsrettslig ansvarlig for sine handlinger, riktignok innenfor de rammer som uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 setter. Utvalget oppfatter imidlertid ikke at mandatet gir en bindende føring på dette punktet, og utvalget har derfor foretatt en selvstendig vurdering av regressinstituttets innhold og organisering.

19.2 I hvilke saker bør staten kreve regress?

Bakgrunnen for at staten krever regress er at skadevolder skal stå økonomisk til ansvar for sine handlinger. Statens regressadgang etter voldsoffererstatningsordningen må sees i sammenheng med ordningens rettspolitiske begrunnelse og subsidiære karakter, jf. punkt 3.3 og 4.8.7. Når staten utbetaler erstatning til en skadelidt, overtar staten kravet som den skadelidte har mot skadevolder.

Utvalget viser til at oppreisningsinstituttet i alminnelig erstatningsrett har en pønal funksjon, et element av straff, i tillegg til en kompensasjonsfunksjon. Høyesterett har uttrykt det slik:

«Oppreisningen etter § 3-5 har en sammensatt funksjon: Den skal virke som en «straff» og samtidig gi skadelidte en oppreisning for den krenkelse vedkommende har vært utsatt for. Oppreisningen har også en ideell funksjon ved at den uttrykker samfunnets misbilligelse av handlingen. Den skal kompensere for psykiske og fysiske lidelser, jf. blant annet Rt-2008-50».114

Per 31. desember 2014 hadde KFV utestående regressfordringer pålydende kr. 895 511 832. I 2014 ble det i ifølge opplysninger fra KFV krevet inn drøyt kr. 66 000 000 kroner i regress. Samtidig anslår KFV at det i saksbehandlingsressurser gikk med ca. kr. 1 500 000 til å kreve regress. Det kan argumenteres med at det totale antallet ubetalte regresskrav er så stort sammenlignet med hva som blir krevet inn, at regressinstituttet ikke har livets rett. På den annen side kan det argumenteres med at kr. 66 000 000 er et betydelig beløp, særlig sammenlignet med ressursbruken.

Utvalget mener som utgangspunkt at staten bør kreve regress i den utstrekning skadevolders skyld rekker. Skyld kan konstateres på flere måter. Hva slags måte, og i hvilken grad skyld har blitt konstatert, har vært avgjørende for hvorvidt det har vært ansett rimelig å kreve regress. I tillegg kan uskyldspresumsjonen sette grenser for statens adgang til å kreve regress.

19.2.1 Dom, forelegg og påtaleunnlatelse

Det følger av Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) og rundskriv G-2001-17 at det i utgangspunktet bare skal søkes regress i tilfeller der skadevolderens straffeskyld er fastslått ved fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse.115 Det fremgår av nevnte rundskriv at denne begrensningen har sammenheng med Justiskomiteens forutsetninger i Innst. O. nr. 46 (2000–2001) for å slutte seg til lovforslaget om at skadevolder ikke skal ha status som part etter forvaltningsloven. Det ble her uttalt:

«Videre vil det være mer i overensstemmelse med uskyldspresumsjonen i internasjonale konvensjoner at skadevolder ikke ansees som part. Komiteen understreker at det også forutsetter at skadevolder ikke blir identifisert i vedtaket, og at praksisen med at regresskrav bare gjøres gjeldende ved fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse videreføres».116

Utvalget mener at dette utgangspunkt bør videreføres og lovfestes. I de tilfeller gjerningspersonens ansvar er konstatert gjennom en fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse, bør skadevolder holdes ansvarlig så langt dommen rekker.

19.2.2 Bør det kreves regress i saker hvor det ikke foreligger fellende dom?

Fra tid til annen ser vi såkalte delte avgjørelser der domstolen frikjenner tiltalte for straff, men idømmer erstatning. Det er som nevnt tidligere i utredningen sikker rett at frifinnelse i en straffesak ikke er til hinder for at det likevel kan pådømmes sivile erstatningskrav.

Erstatningsnemnda for voldsofre har i slike tilfeller krevd regress fra skadevolder. Nemnda har vist til at Høyesterett har slått fast at ileggelse av regress i saker hvor oppgitt skadevolder er frifunnet fra straffeansvar, men dømt til erstatningsansvar, ikke i seg selv er å anse som en krenkelse av uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr. 2. Se også vedtak ENV-2005-625.

Utvalget viser til det som er skrevet om Orr-dommen fra 2008 i kapittel 16, og minner i denne sammenheng om at innholdet i uskyldspresumsjonen stiller strengere krav til hvordan domstolen begrunner erstatningskrav. Erstatningsnemnda har også etter EMDs seneste avgjørelser, krevet regress i saker hvor tiltalte er frifunnet for straff, se for eksempel vedtak ENV-2014-1487.

Utvalget stiller spørsmål om dette er en praksis som bør videreføres. For det første kan det argumenteres med at en slik konsekvent praksis med å kreve regress i tilfeller hvor det foreligger frifinnende dom for straff, harmonerer dårlig med uttalelser i forarbeider og rundskriv til voldsoffererstatningsloven nevnt over, nemlig at «hvis straffesaken ikke er avgjort ved fellende dom (..) skal regresskravet normalt ettergis i sin helhet».117 At lovgiver har brukt «normalt» tyder imidlertid på at lovgiver ikke har ment å gi en kategorisk regel om at regress alltid skal frafalles ved strafferettslig frifinnelse. Dersom det var meningen å lage en absolutt regel, burde lovgiver gitt uttrykk for dette enten i lovteksten eller forarbeidene. Utvalget påpeker at slike delte avgjørelser var et høyst aktuelt tema på tidspunktet da loven var under utarbeidelse. Blant annet la professor Jon T. Johnsen i desember 2000 frem utredningen NOU 2000: 33 Erstatning til ofrene hvor tiltalte frifinnes for straff. Justisdepartementet har i brev til Statens sivilrettsforvaltning den 27. januar 2010 fremholdt at Orr-saken ikke er til hinder for å kreve regress i tilfeller hvor tiltalte frifinnes for straff, og at forarbeider og rundskriv ikke var formulert med tanke på delte avgjørelser. Utvalget synes det er vanskelig å se en god forankring i forarbeidene for dagens praksis.

Det kan anføres at uskyldspresumsjonen begrenser statens rett til å kreve regress, mer enn uskyldspresumsjonen begrenser statens rett til å betale ut erstatning til voldsutsatte. Domstolenes fastsettelse av den anførte skadevolderens erstatningsansvar bygger på alminnelig erstatningsrett. Etter alminnelig erstatningsrett er det nok å konstatere at handlingen som danner grunnlaget for erstatningskravet er uaktsom. For å tilkjenne voldsoffererstatning kreves det imidlertid (i voldsoffererstatningsloven § 1) at det har funnet sted en straffbar voldshandling. For domstolene kan det derfor være lettere å frigjøre seg fra strafferettsterminologien ved konstateringen av skadevolderens erstatningsansvar, enn det er å gjøre det i et vedtak om tilkjennelse av voldsoffererstatning etter voldsoffererstatningsloven.

At voldsoffererstatningsloven er tett knyttet opp til strafferettslig terminologi, følger først og fremst av kravet om «straffbar handling» i voldsoffererstatningsloven § 1. I tillegg fremheves det i forarbeidene at vilkåret «straffbar handling» forutsetter at handlingen er forbudt under trussel om straff, og at alle straffbarhetsbetingelsene – både de objektive og subjektive, er oppfylt. Når ordlyden i voldsoffererstatningsloven § 1 ble endret i 2008, ble dette blant annet begrunnet med at den nye ordlyden «vil harmonere bedre med nyere strafferettslig terminologi». 118

Et vektig argument for at staten skal kreve regress fra oppgitt skadevolder hvor denne er frifunnet for straff, er prinsippet om at gjerningspersonen bør stå økonomisk ansvarlig for sine handlinger. Statens innkrevingssentral har i utgangspunktet ansvar for å kreve inn erstatning som gjerningspersonen er dømt til å betale en skadelidt.119 Når staten overtar skadelidtes erstatningsansvar overfor gjerningspersonen, faller dette grunnlaget bort. Utvalget ser muligheten for en praksis med kategorisk regressfrafall ved frifinnende straffedommer som medfører at skadevolder ikke vil ha noe incitament til å gjøre opp for seg overfor skadelidte, med mindre han selv føler et ansvar for å gjøre det. Dette er en uheldig virkning som kan bidra til å svekke ordningens subsidiære karakter.

Utvalget mener de beste grunner samlet sett taler for å videreføre dagens praksis om at det skal kreves regress dersom kravet er fastsatt ved dom, også hvor gjerningspersonen er frifunnet for straff. Utvalget mener hensynet til ordningens subsidiaritet og ønsket om å holde skadevolder ansvarlig må veie tyngst.

19.2.3 Bør det kreves regress for poster som ikke er underlagt domsbehandling?

Utvalget har videre sett på voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis om å kreve regress for poster som ikke er underlagt domstolsbehandling. Denne praksisen har sin forankring i forarbeider og rundskriv. Av Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) fremgår det at:

«Justisdepartementet har i rundskriv G-24/97 (G-1997-24) gitt anvisning på i hvilke tilfeller det skal søkes regress og med hvilket beløp. Der gjerningspersonen er straffedømt for de forhold som danner grunnlag for søknaden, er utgangspunktet at regresskrav skal fremsettes for hele det beløp som tilkjennes i voldsoffererstatning, selv om erstatningskravet ikke ble pådømt i straffesaken».120

Et eksempel kan være en gjerningsperson dømt for kroppsskade (overtredelse av straffeloven § 273), og til å betale skadelidte kr. 25 000 i oppreisning, etter å ha slått vedkommende over nesen slik at skadelidte ble påført nesebrudd med påfølgende sykemelding. Dersom den skadelidte senere får utgifter til behandling av skaden med kr. 20 000, og søker får dekket utgiftene gjennom voldsoffererstatningsordningen, kan staten kreve regress også for dette beløpet. Gjerningspersonen vil også bli holdt regressansvarlig for et eventuelt inntektstap og menerstatning, dersom voldsoffererstatningsmyndighetene utbetaler dette til skadelidte. Dette kan dreie seg om beløp på flere hundre tusen, se eksempelvis Erstatningsnemndas vedtak ENV-2015-697. Hensynet til at skadevolder skal holdes erstatningsansvarlig for sine handlinger ligger til grunn for denne regelen. Det kan også argumenteres med at det vil innebære en urimelig forskjellsbehandling av saker med henholdsvis alvorlige og mindre alvorlige voldshandlinger, dersom det ikke kreves regress også for krav som ikke er pådømt. Hensynet til en rask og effektiv straffesaksbehandling tilsier at det ikke alltid er tid, eller at skadeomfang og tapets størrelse ikke er tilstrekkelig avklart, til at alle skadelidtes erstatningskrav kan behandles sammen med straffesaken. Ofte vil kun oppreisningskravet behandles. Dette er særlig aktuelt ved alvorlige straffbare handlinger med alvorlige skadefølger, hvor man ofte ikke har oversikt over skadeomfanget eller hvordan skaden påvirker skadelidtes fremtidige økonomiske situasjon. Det vil fremstå urimelig dersom gjerningspersoner ved alvorlige straffbare forhold i større grad slipper unna sitt erstatningsansvar enn gjerningspersoner ved mindre alvorlige straffbare forhold. Det kan i tillegg bero på tilfeldigheter om og i hvilken utstrekning erstatningskravet behandles av domstolen. Det kan argumenteres med at det må være tilstrekkelig at grunnvilkårene for erstatning er etablert i dom eller ved vedtakelse av forelegg og påtaleunnlatelse, og at dom for omfanget av erstatningen nødvendigvis må foreligge.

Det kan imidlertid tenkes hensyn som taler mot at skadevolder skal holdes ansvarlig for tap som ikke er fastsatt ved dom. For det første synes hensynet til kontradiksjon lite ivaretatt. Det gis i liten grad advokatbistand i forbindelse med behandlingen av regresskravet. Dette anses som hovedregel ikke som en del av forsvareroppdraget. I tillegg kan behandlingen av regresskravet ofte ligge langt frem i tid i forhold til straffesaken. Et annet moment er at gjerningspersoner som vedtar dom, påtaleunnlatelse eller forelegg ofte ikke er klar over rekkevidden av sitt samtykke. Det kan også argumenteres med at innrettelseshensynet og generelle rehabiliteringshensyn tilsier en restriktiv regressadgang. Det kan endelig anføres at skadevolders rett til få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter etter en rettferdig rettergang ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov, etter EMK artikkel 6 nr. 1, er til hinder for å kreve regress for erstatningskrav som ikke er pådømt og fastslått av en domstol. Til dette kan det innvendes at skadevolder kan bestride regresskravet ved de klagemuligheter som følger av forvaltningsloven § 28 flg., og i siste instans ta ut søksmål mot staten, og dermed ha en «effective remedy», jf. EMK art. 13, jf. art.6.

I avveiningene mellom de ovennevnte hensyn, mener utvalgets flertall, bestående av Hennum, Austegard og Rye-Holmboe, at de beste grunner taler for at staten ikke skal kunne holde oppgitt skadevolder ansvarlig for erstatningskrav som ikke er avgjort ved dom. Det samme bør gjelde for forelegg eller påtaleunnlatelse. Dette kan medføre at voldsoffererstatningsmyndighetenes inntekter som følge av regress, blir noe redusert.121

Et mindretall bestående av Nesheim og Lereim anser at regress også i visse tilfeller kan kreves der domstolen ikke har behandlet de enkelte tapsposter. Dette forutsetter naturlig nok at utbetaling til fornærmede har funnet sted. Videre må en forutsetning være at ansvarsgrunnlaget springer ut av det forhold vedkommende er dømt for, enten til straff eller til erstatning. I slike tilfeller må regresskravet imidlertid undergis en mer grundig behandling ved at skyldneren gis anledning til å uttale seg om spørsmålet. Mindretallet anser at den erstatningsansvarliges rett til å klage og eventuelt ta ut søksmål mot staten i tilstrekkelig grad vil ivareta de hensyn som EMK art. 6, jf. art. 13 forutsetter.

19.2.4 Bør det kreves regress ved konfliktrådsavtaler

Et alternativ til å bringe straffbare forhold inn for politi og domstol er behandling i konfliktråd. I konfliktrådet kan gjerningspersonen og den skadelidte bli enig om kompensasjon for den skade som er påført, skadelidte kan få en unnskyldning eller det kan inngås en avtale for å avslutte saken. I forarbeider og rundskriv til voldsoffererstatningsordningen blir konfliktrådsavtaler nevnt som eksempel på tilfeller hvor det ikke bør kreves regress. I lys av dette har det derfor vært en fast praksis hos voldsoffererstatningsmyndighetene å ikke kreve regress hvor en konfliktrådsavtale lå til grunn. Denne praksisen ble endret da konfliktrådsavtaleloven § 17 femte ledd trådde i kraft 1. juli 2014. Det fremgår her at en avtale i konfliktrådet verken avskjærer fornærmedes rett til å søke om erstatning etter voldsoffererstatning eller statens rett til å søke regress fra skadevolder. Begrunnelsen for at konfliktrådsavtaler heretter skulle være grunnlag for regress, fremgår ikke av forarbeidene, utover at «det vil være lite rimelig at en avtale som inngås i konfliktrådet skal avskjære fornærmedes rett til å søke voldsoffererstatning eller statens rett til å søke regress fra skadevolder». Utvalget har forstått det slik at bakgrunnen er at det både ved påtaleunnlatelse med vilkår om mekling i konfliktråd og ved overføring til mekling i konfliktråd etter straffeprosessloven § 71 a, er et vilkår at straffeskyld anses bevist. Begge reaksjonsformene innebærer altså en skyldkonstatering og beviskravene er identiske. Videre kan det bero på tilfeldigheter hvilke av avgjørelsesformene som velges. Siktede vil derfor kunne komme svært forskjellig ut med hensyn til regresskrav avhengig av om saken avgjøres på den ene eller den andre måten. En slik forskjellsbehandling har Justis- og beredskapsdepartementet ansett prinsipielt betenkelig. Dette er bakgrunnen for at praksisen ble endret slik at det kreves regress i saker som er avgjort ved overføring til mekling i konfliktråd etter straffeprosessloven § 71 a, på lik linje som det kreves regress i saker avgjort ved påtaleunnlatelse med vilkår om mekling.

Som nevnt i forrige kapittel, gjelder i dag den praksis at regresskrav skal fremsettes for hele det beløp som tilkjennes i voldsoffererstatning, selv om erstatningskravet ikke ble pådømt i straffesaken. Det samme antas å gjelde for erstatningskrav som springer ut av en konfliktrådsavtale etter konfliktrådsavtaleloven § 17. En konsekvens av dagens praksis er at skadevoldere kan risikere å få regresskrav mot seg på langt større summer enn hva som ble forespeilet i avtalen. Dette vil gjøre det vanskelig for en skadevolder å inngå avtale i konfliktrådet. Det vil, slik utvalget ser det, gjøre at flere vil være skeptiske til å inngå avtaler i konfliktrådet. De fleste som inngår slike avtaler er også unge, noe som taler for at det ikke kreves regress. I tillegg har konfliktrådsavtaler i stor grad en gjenopprettende funksjon. Utvalget anbefaler derfor at det ikke kreves regress på bakgrunn av konfliktrådsavtaler, utover det som fremgår av avtalen.

19.2.5 Personer under 18 år

Utvalget har vurdert om det bør oppstå regresskrav i saker der gjerningspersonen er under 18 år. Unge mennesker vil i liten grad ha mulighet til å betale for seg, da de gjerne er i en utdanningssituasjon eller helt i starten av arbeidslivet. Dersom unge, ubemidlede personer må betjene et regresskrav fra staten, vil dette gjøre etablering i ordinært arbeidsliv svært vanskelig. I noen tilfeller vil imidlertid også personer under 18 år være i stand til å betale. Utvalget mener det vil fremstå urimelig om betalingsdyktige personer skal slippe å holdes økonomisk ansvarlige med den begrunnelse at de er under 18 år. Erstatningens pønale /straffende karakter taler for at også disse personene bør gjøre opp for seg.

En kategorisk regel om at det ikke skal kreves regress fra personer under 18 år, vil gi enkelte betalingsdyktige personer en tilfeldig fordel. Utvalget har vurdert en regel om at det normalt ikke skal kreves regress, med mindre det kan dokumenteres at vedkommende er betalingsdyktig. En slik regel vil kreve økte saksbehandlingsressurser hos voldsoffererstatningsmyndighetene, som i større grad enn tidligere må utrede gjerningspersonens økonomiske situasjon. Utvalget går derfor ikke inn for en slik regel. Utvalget mener imidlertid at skadevolders alder bør vektlegges i større grad enn i dag ved spørsmål om ettergivelse.

19.3 Organisering av innkrevingen

19.3.1 Kontoret for voldsoffererstatning og Statens innkrevingssentral

Etter dagens voldsoffererstatningslov er oppgaven med å kreve regress fra skadevolderne todelt. KFV fatter vedtak om regress, mens Statens innkrevingssentral er ansvarlig for innkreving av erstatningskravene. Utvalget ser ingen grunn til å endre på denne fordelingen. Utvalget vil fremheve at saksbehandlere hos KFV vil ha bedre kjennskap til forhold på skadevolders side ved behandlingen av voldsoffererstatningssaken, og således ha bedre forutsetninger til å vurdere krav om regress. Utvalget viser endelig til at det i dag ser ut til å være et godt samarbeid mellom KFV og SI. Utvalget vil likevel trekke frem enkelte områder hvor samarbeidet mellom disse instansene krever særlig oppmerksomhet.

19.3.2 Foreldelse av regresskrav

Utvalget er kjent med at KFV fra tid til annen må frafalle regresskrav fordi kravet er foreldet. Dette har sammenheng med at staten overtar søkers krav på erstatning mot skadevolder, og må overholde de frister som gjelder mellom disse. Erstatningskrav foreldes som regel etter tre år, jf. foreldelsesloven § 9, med mindre foreldelsen avbrytes. Det følger av voldsoffererstatningsloven § 15 at vedtak om regress gir tvangsgrunnlag. Foreldelsesloven § 17 gir regler for hvordan foreldelsesfristen avbrytes dersom man har tvangsgrunnlag for erstatningskravet. Det kreves at det er fremsatt begjæring om tvangsfullbyrdelse. Slik begjæring må fremsettes av Statens innkrevingssentral, som innkrever regresskrav. Et eksempel på at fristene ikke ble overholdt er Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak ENV-2014-3580-2. I denne saken ble det ikke fremsatt begjæring om tvangsfullbyrdelse før forholdet var foreldet.

Utvalget forutsetter at regressinnkrevingen er organisert slik at det er mulig å søke regress fra den ansvarlige.

19.3.3 Regresskrav hvor to eller flere skadevoldere er idømt solidaransvar «in solidum»

I tilfeller hvor to eller flere skadevoldere sammen er dømt til å betale erstatning til en skadelidt, vil skadevolderne som hovedregel være ansvarlige «in solidum» overfor skadelidte som bestemt i skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1. Unntak fra solidarskyldnerregelen krever særskilt hjemmel.122 For skadelidtes vedkommende innebærer dette en innkrevingsmessig fordel: Skadelidte kan velge å kreve hele beløpet fra den av skadevolderne som er betalingsdyktig. Når staten har trådt inn i kravet er det ikke nødvendig med denne fordelen. På denne bakgrunn er det fast praksis hos voldsoffererstatningsmyndighetene at kravet kreves med forholdsmessig lik andel på hver av skadevolderne, ut ifra en pro rata-fordeling. Et eksempel på dette er nemndas vedtak ENV-2005-273.

Utvalget mener de beste grunner taler for å videreføre denne regelen, og at denne bør lovfestes.

19.3.4 Bør staten kunne ettergi regresskrav?

Departementet vurderte i 2007 å fjerne adgangen til å ettergi regresskrav mot skadevolder. Begrunnelsen har vært at skadevolderen kan få lempet det underliggende erstatningskravet på visse vilkår i skadeserstatningsloven, og at en ytterligere lemping i forbindelse med voldsoffererstatningsordningen ville utgjøre en tilfeldig fordel for skadevolder.123 Forslaget har også vært motivert av ønsket om å effektivisere saksbehandlingen. Når departementet den gang valgte å beholde adgangen, var det begrunnet med skadevolderens behov for å få en reell mulighet til å etablere seg på ny etter lang soning, samt at sakene om ettergivelse ikke var særlig ressurskrevende.

Utvalget viser til de tall som er redegjort for innledningsvis i dette kapitlet, og legger til grunn at saksbehandlingen av regresskrav har holdt seg stabilt på et forholdsvis lavt nivå. Utvalget er videre av den oppfatning at det særlig for personer under 18 år bør være en reell mulighet for å kunne lempe på betalingsbyrden i tilfeller hvor disse ikke er betalingsdyktige.

19.3.5 I hvilke tilfeller bør regresskrav ettergis

Det følger av voldsoffererstatningsloven § 15 annet ledd at «statens krav etter første ledd kan helt eller delvis ettergis dersom utvist skyld, skadevolderens økonomi eller forholdene ellers tilsier det». Voldsoffererstatningsmyndighetene fører en streng praksis for ettergivelse av regresskrav. Selv om ordlyden i lovteksten antyder at dårlig økonomi hos skadevolder kan begrunne nedsettelse, anser voldsoffererstatningsmyndigheten ikke dette som et tilstrekkelig tungtveiende argument. Utvalget vil trekke frem momenter som voldsoffererstatningsmyndighetene har ansett som tilstrekkelig tungtveiende for å la regresskravet nedsettes.

For det første har psykisk utviklingshemming hos skadevolder blitt tillagt avgjørende vekt. Hvor det er snakk om sterk psykisk utviklingshemming har nemnda latt hele regresskravet bortfalle, som illustrert i vedtak ENV-2006-2336. Dersom det kun er tale om lettere psykisk utviklingshemming, har nemnda satt ned kravet med 50 %, se blant annet nemndas vedtak ENV-2013-2850.

Andre tilfeller hvor nemnda har funnet det rimelig å sette ned regresskravet, er hvor klager er ung på gjerningstidspunktet og det er dokumentert at klager er i en positiv rehabiliteringsprosess, se blant annet nemndas vedtak ENV-2010-1138. Dersom det er usikkert om klager er i en rehabiliteringsprosess, har nemnda opprettholdt regresskravet, se nemndas vedtak ENV-2014-1597 og ENV-2013-1307.

Når det gjelder personer som ikke er unge eller psykisk utviklingshemmet, er det svært sjelden at regresskrav nedsettes. Verken alvorlig sykdom eller varig uførhet har blitt ansett tilstrekkelig tungtveiende, se henholdsvis ENV-2006-2292 og ENV-2014-3509.

Heller ikke skadevolders død er ansett som et tilstrekkelig tungtveiende argument for å la regresskravet bortfalle. Dette er illustrert i nemndas vedtak ENV-2009-1774. I slike tilfeller vil skadevolders arvinger overta ansvaret for avdødes gjeld ved privat skifte av dødsboet.

Utvalget mener at det bør være lempeligere adgang til å få redusert regresskravet for personer under 18 år. Utvalget viser til at denne gruppen generelt har liten betalingsevne, og ser at et regresskrav kan svekke mulighetene for at disse skal komme seg i arbeid og utdanning. Det bør derfor ikke kreves dokumentasjon for at personer under 18 år er i en positiv rehabiliteringsprosess, så lenge det er på det rene at vedkommende ikke har økonomi til å betjene regressgjelden. Muligheten for å kreve nedsatt regresskravet bør også være til stede for voksne personer. Utvalget mener fortsatt at adgangen til dette bør være snever, og at dagens praksis i det vesentlige kan videføres. Svak betalingsevne bør ikke være grunn til nedsettelse. Dette er i tråd med signaler fra Høyesterett i Rt-2014-892.

Utvalget forslår å endre dagens ordlyd, slik at det kommer tydeligere frem at adgangen til regressnedsettelse er svært snever, og at adgangen som hovedregel er forbeholdt personer under 18 år uten betalingsevne. På denne måten blir regressadgangen mer reell enn hva den fremstår som i dag.

19.4 Organisering av ettergivelse

Det er i dag KFV som vurderer om regress skal ettergis. Utvalget viser til at ettergivelse kan skje på to ulike stadier i regressomgangen. For det første kan KFV ta stilling til spørsmål om hele eller deler av regresskravet skal settes på tidspunktet da vedtak om regress fattes. I tillegg er det i dag adgang til å søke om å få nedsatt regresskravet på et senere tidspunkt. Ved sistnevnte alternativ kreves det som regel at det har kommet til nye omstendigheter som ikke forelå da vedtak om regress ble avgjort, for at søknaden skal tas til behandling.

Utvalget har drøftet om SI bør ta stilling til om kravet skulle ettergis, all den tid det er SI som er ansvarlig for selve innkrevingen. SI avgjør om krav fra staten mot enkeltpersoner skal slettes eller ettergis på andre områder, dersom bakgrunnen for søknad om sletting er av økonomisk karakter, herunder purregebyr på bøter, studielån eller saksomkostninger.

Utvalget mener at myndigheten til å ettergi regresskrav fortsatt bør ligge hos KFV. Dette er først og fremst begrunnet i at saksbehandler som har avgjort regresskravet hos KFV vil ha kjennskap til skadevolderens forhold, og vil ha de beste forutsetninger for å vurdere om regresskravet skal nedsettes.

19.5 Utvalgets anbefaling

Utvalget mener at det fortsatt skal kreves regress i saker hvor det foreligger fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse. Det samme gjelder saker hvor det foreligger frifinnende dom for straff, men dom for erstatning. Utvalget mener imidlertid at statens adgang til å kreve regress bør innsnevres på enkelte områder sammenlignet med gjeldende praksis. For det første mener utvalgets flertall at det ikke bør kreves regress for krav som ikke er underlagt domstolsbehandling, eller som er vedtatt ved forelegg eller avgjort ved påtaleunnlatelse. For det andre bør det ved saker hvor erstatningsutbetalingen har grunnlag i en konfliktrådsavtale, ikke kreves regress for annet enn det som fremgår av avtalen. Et mindretall mener at regress også i visse tilfeller kan kreves der domstolen ikke har behandlet de enkelte tapsposter, men regresskravet undergis en mer grundig behandling ved at skyldneren i større grad involveres.

Utvalget vil opprettholde en adgang for skadevoldere til å få ettergitt regresskrav helt eller delvis dersom særlige grunner foreligger. Utvalget anbefaler at det fremgår tydeligere av loven eller forarbeider hva som skal til for å få nedsatt regresskrav. Personer under 18 år bør ha større muligheter til å få nedsatt regresskrav sammenlignet med dagens praksis.

Organiseringen av regress og nedsettelse slik det fungerer i dag bør videreføres. Utvalget mener imidlertid at det bør innarbeides rutiner som fremmer informasjonsstrømmen mellom KFV og Statens innkrevingssentral.

20 Dekning av advokatutgifter

20.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere dekning av advokatutgifter i forbindelse med bistand til erstatningssøknad, herunder om det er mest hensiktsmessig å dekke utgiftene etter straffeprosessloven, rettshjelpsloven eller voldsoffererstatningsloven. Utvalget skal også vurdere dekning av advokatutgifter i forbindelse med klageomgangen. Det er flere ulike måter å få dekket advokatutgifter i forbindelse med søknader om voldsoffererstatning. I det følgende presenteres de fire ulike dekningsmulighetene.

20.2 Dagens situasjon med fire dekningsmuligheter

20.2.1 Bistandsadvokatordningen

Et stort antall av personene som søker om voldsoffererstatning, vil være utsatt for handlinger som gir rett til bistandsadvokat etter bistandsadvokatordningen etter straffeprosessloven kapittel 9a.

Straffeprosessloven § 107 a gir rett til bistandsadvokat for fornærmede i de fleste typer sedelighetssaker, herunder voldtekt og seksuelle overgrep mot barn. I tillegg omfattes kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, brudd på besøksforbud, menneskehandel og mishandling i nære relasjoner. Også i andre typer straffesaker kan retten på begjæring oppnevne advokat for fornærmede dersom det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat, jf. straffeprosessloven § 107 a, første ledd bokstav b. Dette alternativet vil være aktuelt for personer utsatt for alvorlige voldshendelser.

Etter strpl. § 107 a tredje ledd kan det oppnevnes bistandsadvokat i andre tilfeller, dersom særlige forhold tilsier et slikt behov. Dette er ment å være en snever unntaksregel.124

I 2014 behandlet KFV 4 956 saker om voldsoffererstatning. I 246 av disse sakene ble det utbetalt erstatning for advokatutgifter etter voldsoffererstatningsloven § 4, til sammen kr. 2 569 530. Det var oppnevnt bistandsadvokat i 2 163 av alle sakene. Dette innebærer at ca. halvparten av alle som søkte om voldsoffererstatning var representert med advokat, mens den andre halvparten har søkt på egenhånd.

Høyesterett har lagt til grunn at arbeid med søknad om voldsoffererstatning omfattes av bistandsadvokatens oppgaver i forbindelse med straffesaken, jf. straffeprosessloven § 107c, se blant annet Rt-1996-293.

I Rt-2014-730 fastslo Høyesterett at der det har gått lang tid fra straffesaken var avsluttet, er sivilrettsforvaltningen nærmere til å vurdere behovet for advokatbistand. I slike tilfeller er det derfor naturlig å henvise til andre dekningsordninger for rettshjelp enn bistandsadvokatordningen. I den aktuelle saken hadde det gått 14 år. Nøyaktig hvor lang tid som skal ha gått, er i dag uavklart.125

I Borgarting lagmannsretts avgjørelse LB-2014-196308, ble 5 fem år ansett som for lang tid til å falle inn under bistandsadvokatordningen. I denne saken hadde det tidligere ikke vært oppnevnt bistandsadvokat.

Etter bistandsadvokatordningen dekkes advokatutgifter etter medgått tid i tråd med salærforskriften, og i henhold til offentlig salærsats.

Det er domstolene som avgjør salærkrav etter bistandsadvokatordningen.

20.2.2 Rettshjelpsordningen

Personer utsatt for vold kan ha behov for rettshjelp for å få vurdert om de kan ha krav på erstatning. Den offentlige rettshjelpsordningen etter rettshjelploven gir voldsofre krav på slik rettshjelp på to forskjellige måter. 126

For at en voldsutsatt kan kreve voldsoffererstatning fra staten, må vedkommende fremsette krav mot gjerningspersonen i forbindelse med straffesaken, se punkt 4.5. Rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 4 gir voldsofre krav på fritt rettsråd og fri sakførsel ved erstatningssøksmål mot gjerningspersonen. Denne bestemmelsen kom inn i loven først i 2006, men det er en videreføring av et særskilt rettshjelptilbud til voldsofre som ble innført allerede i 1989. Bestemmelsen gjelder bare for voldsofre, slik begrepet er definert i voldsoffererstatningslovens § 1, altså personer som har lidd personskade som følge av en straffbar handling. Etter bestemmelsen får advokaten betalt for inntil syv timer arbeid etter offentlig salærsats. Slik rettshjelp ytes uavhengig av hvilken inntekt vedkommende har. I 2014 ble det innvilget rettshjelp etter bestemmelsen i 549 saker, med til sammen kr. 4 619 749.127

Etter rettshjelploven § 11 annet ledd nr. 6 kan voldsofre som oppfyller de økonomiske vilkårene, altså har inntekt under kr. 246 000 (369 000 for ektefeller), få fritt rettsråd med inntil fem timer i forbindelse med søknad om voldsoffererstatning fra staten. Dersom voldsofferet får avslag på søknaden, gis ytterligere tre timer rettshjelp i forbindelse med klagen. Rettshjelpen gis uavhengig av utfallet av voldsoffererstatningssøknaden. I 2014 ble det innvilget rettshjelp etter denne bestemmelsen i 606 saker, med til sammen kr. 3 657 089.128

Rettshjelp etter denne ordningen er subsidiær andre ordninger, jf. rettshjelpsloven § 5. Dette gjelder også i forhold til bistandsadvokatordningen og voldsoffererstatningsloven § 4. Voldsoffererstatning etter voldsoffererstatningsloven § 4 for salærkrav betales ut også hvor rettshjelp er innvilget, med anmodning om at rettshjelpen tilbakeføres fylkesmannen. Dette for å unngå at det gis dekning både etter rettshjelploven og voldsoffererstatningsloven. Ifølge tall fra Statens sivilrettsforvaltning, som er klageorgan ved fylkesmannens avgjørelser om rettshjelp, er det i dag ikke systemer for å kontrollere hvorvidt utbetalt rettshjelp tilbakeføres.

20.2.3 Voldsoffererstatningsordningen

Som nevnt ovenfor i kapittel 4, var det ikke lovgivers intensjon at utgifter til advokat skulle dekkes gjennom voldsoffererstatningslovens regler. De første årene etter voldsoffererstatningsloven, gikk også voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis ut på at advokatutgifter primært ikke ble dekket etter voldsoffererstatningsloven, og måtte eventuelt søkes dekket av fylkesmannen under ordningen om fri rettshjelp. Dette fremgår blant annet av nemndas vedtak ENV-2004-104.

Ved nemndas vedtak ENV-2005-2374 åpnet imidlertid nemnda for at advokatutgifter kunne dekkes gjennom voldsoffererstatningsloven § 4. Nemnda uttalte:

«Voldsoffererstatningsordningen skal i hovedtrekk følge vanlig erstatningsrett. I tilfeller der søker ellers tilkjennes voldsoffererstatning for det aktuelle forholdet, er nemnda av den oppfatning at utgifter til advokatbistand i forbindelse med å fremme en søknad om voldsoffererstatning kan dekkes gjennom voldsoffererstatningsloven § 4. Slike utgifter kan imidlertid ikke dekkes utover det som må anses som rimelig og nødvendig. Videre er det ikke av betydning om søker kan få innvilget fritt rettsråd eller ei, da rettshjelpsordningen er subsidiær i forhold til andre ordninger der søker kan få dekket de aktuelle utgiftene, jf. rettshjelpsloven § 5. Det må imidlertid klargjøres om det har vært innvilget fritt rettsråd i anledning fremsettelse av søknaden om voldsoffererstatning».

Til forskjell fra dekning gjennom rettshjelpsordningen, gis det etter voldsoffererstatningsloven § 4 dekning etter advokatens ordinære salærsats, i tråd med alminnelig erstatningsrettslige prinsipper om at skadelidte skal få sitt fulle tap erstattet.

Av de 246 sakene hvor advokatutgifter ble dekket etter voldsoffererstatningsloven § 4, omhandlet 11 saker voldtekt eller seksuelle overgrep mot barn, 14 saker omhandlet familievold, 30 omhandlet drap eller forsøk på drap. Utvalget antar at de fleste skadelidte nevnt over ville hatt krav på bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107a bokstav a eller b, eller § 107a tredje ledd. Det store flertallet, 136 saker, omhandlet kroppsskade eller kroppskrenkelse. I tillegg var det 16 saker som gjald trusler og 17 saker som gjaldt ran. De siste gruppene ville mest sannsynlig ikke ha krav på bistandsadvokat.

20.2.4 Forvaltningsordningen etter forvaltningsloven § 36

Forvaltningsloven § 36 fastslår at når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal vedkommende tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendig for å få endret vedtaket. Sagt på en annen måte, skal voldsofre som får medhold i sin klage over vedtak fra KFV få dekket sine saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 i den grad arbeidet var nødvendig og rimelig. I begrepet «endret til gunst» har voldsoffererstatningsmyndighetene tolket inn et krav om at det må ha funnet sted en materielt sett endret rettsstilling. Med dette menes at voldsoffererstatningsmyndighetene må ha slått fast at voldsofferet har krav på voldsoffererstatning. Et eksempel er ENV-2015-802-2.

20.2.5 Bistandsadvokatordningen – den mest sentrale dekningsordningen

Et samlet utvalg konstaterer at bistandsadvokatordningen per dags dato er den primære dekningsordningen for rettshjelp til bistand til søknad om voldsoffererstatning. Et samlet utvalg mener dette bør videreføres.

Som nevnt i punkt 20.2.1 vil personer som har vært utsatt for de mest alvorlige straffbare handlingene, herunder seksuelle overgrep, voldtekt, kjønnslemlestelse, mishandling i familieforhold og voldshandlinger med betydelige skadefølger (nevnt i straffeprosessloven § 107a, første ledd, bokstav a eller b), ha krav på bistandsadvokat. I tillegg kan det gis slik rett i andre tilfeller, etter § 107 a tredje ledd. Bistandsadvokatordningen gir rett på advokatbistand i forbindelse med fremsettelse av søknad om voldsoffererstatning og klage på vedtak om voldsoffererstatning.

Dersom den voldsutsatte har bistandsadvokat, skal denne bistå med søknad om voldsoffererstatning. Etter utvalgets syn bør retten til bistandsadvokat i denne sammenheng i utgangspunktet også gjelde selv om søknaden om voldsskadeerstatning kommer etter at straffesaken er rettskraftig avgjort. Dette er i tråd med Høyesteretts forståelse av regelverket i Rt-1999-254 og Rt-1996-293, samt forarbeidene.129 Utvalget viser imidlertid til at Høyesterett har moderert dette utgangspunktet, se omtalen av Rt-2014-730 ovenfor, hvor det hadde gått 14 år siden straffesaken var avsluttet. Høyesteretts poeng her har vært at sivilrettsforvaltningen i enkelte tilfeller er nærmere til å vurdere behovet for advokatbistand og at det ikke uten videre er grunnlag for oppnevning etter bistandsadvokatordningen i tilfeller hvor det begjæres oppnevning mange år etter at straffesaken ble avsluttet. Det er da naturlig å vise til andre dekningsordninger for rettshjelp enn bistandsadvokatordningen. I avgjørelsen uttalte ankeutvalget:

«Høyesteretts ankeutvalg kan ikke se at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven § 107, jf. § 107 c uriktig når retten har lagt til grunn at A ikke hadde noen ubetinget rett til å få oppnevnt bistandsadvokat etter at straffesaken var avgjort, selv om det også på dette stadiet unntaksvis kan oppnevnes bistandsadvokat dersom det er «naturlig og rimelig», jf. Rt-1999-2005 og Rt-1999-254.»

Slik oppnevning skjer i så fall på skjønnsmessig grunnlag med hjemmel i straffeprosessloven § 107 c. Etter utvalgets syn er den myndighet som har behandlet saken, nærmest til å behandle krav om rettshjelp. Dette er imidlertid et spørsmål om hvilken myndighet som skal behandle og avgjøre utmålingen av sakskostnadskravet, som utvalget kommer tilbake til nedenfor i pkt. 20.2.6.

Et annet spørsmål er hvilken dekningsordning som skal anvendes, herunder om den voldsutsatte har rett på oppnevning av bistandsadvokat. Her må det etter utvalgets syn skilles mellom ulike tilfeller.

Dersom det fremmes begjæring om første gangs oppnevning av bistandsadvokat først etter at straffesaken er rettskraftig avgjort, mener utvalgets flertall, bestående av Hennum, Nesheim og Lereim, at domstolen bør ta stilling til oppnevningsspørsmålet etter de alminnelige reglene i straffeprosessloven, slik som i dag. Retten viser bl.a. til Rt-2014-730 og LB-2014-196308.

Mindretallet, bestående av Rye-Holmboe og Austegard, mener det i disse sakene bør være en rett til oppnevning hvis forholdet søknaden gjelder faller inn under straffeprosesslovens § 107 a.

Dersom det er behov for begjæring om reoppnevning av bistandsadvokat i forbindelse med søknad om voldsskadeerstatning etter at straffesaken er rettskraftig avgjort, foreslår et samlet utvalg at avgjørelseskompetansen legges til voldsskademyndighetene. Reoppnevningsspørsmålet kan da behandles sammen med søknaden om voldsskadeerstatning. Dette vil være kostnadseffektivt og samme instans kan da behandle både oppnevningsspørsmålet og salærkravet. Reoppnevning etter straffeprosessloven vil ofte være kurant å innvilge siden det har vært innvilget bistandsadvokatoppnevning av domstolen tidligere. Ved slik reoppnevning vil hjemmelen for dekning av rettshjelpsutgifter fortsatt være bistandsadvokatordningen, selv om det er voldsoffererstatningsmyndighetene som avgjør kravet. Utvalget foreslår i den sammenheng at det inntas en henvisning til straffeprosessloven § 107a – c i voldsskadeerstatningsloven.

Utvalget kommer for øvrig tilbake til spørsmålet om hvem som skal være avgjørelsesmyndighet i punkt 20.2.6.

Voldsutsatte som ikke får dekning gjennom bistandsadvokatordningen har tre andre muligheter til å søke dekning: Dekning etter rettshjelploven, etter voldsoffererstatningsloven og dekning etter forvaltningsloven. Utvalget mener at dagens ordninger i hovedsak bør videreføres uten vesentlige utvidelser.

Utvalget foreslår å lovfeste at voldsutsatte som ikke har krav på rettshjelp gjennom bistandsadvokatordningen skal få dekket utgifter til advokat etter voldsoffererstatningsloven § 4. Arbeidet bør, på lik linje som etter bistandsadvokatordningen, dekkes etter medgått tid i tråd med salærforskriften, og i henhold til offentlig salærsats. Dette innebærer at det kun gis dekning for arbeidet som anses rimelig og nødvendig.

Utvalgets flertall, bestående av Hennum, Nesheim og Lereim, foreslår at det bør fremgå av lovteksten at rettshjelp kun ytes så fremt søker ellers har krav på voldsoffererstatning, med mindre søker har et særskilt hjelpebehov. Utvalgets flertall mener personer som ikke får medhold i søknad om voldsoffererstatning, som utgangspunkt ikke har hatt et rimelig og nødvendig behov for rettshjelp utover det som følger av bistandsadvokatordningen eller rettshjelploven.

Med «særskilt hjelpebehov» menes at søkeren som følge av sin helsetilstand har vanskeligheter med å forstå innholdet i sakens dokumenter, eller av andre grunner ikke er i stand til å ivareta sine interesser. Dette innebærer en videreføring av dagens praksis hva gjelder dekning av utgifter til advokat, jf. ENV-2014-2735, ENV-2013-2974-1 og ENV-2014-1191-2.

Utvalget har vurdert om dekningen etter voldsoffererstatningsloven § 4 skal være regulert etter stykkprisforskriften. Det kan argumenteres med at stykkprisregulering av rettshjelp ikke er en hensiktsmessig eller egnet måte for å avgjøre advokaters salær i saker om voldsoffererstatning. Det er stor variasjon i sakenes kompleksitet, og de mest kompliserte sakene fordrer ofte arbeid langt ut over stykkprisens rammer. Utvalget har derfor falt ned på at bistanden bør dekkes etter medgått tid.

Utvalget viser til at rettshjelploven § 11 annet ledd nr. 6 gir voldsofre som oppfyller de økonomiske vilkårene, altså har inntekt under kr. 246 000 (369 000 for ektefeller), fritt rettsråd med inntil fem timer i forbindelse med søknad om voldsoffererstatning fra staten, uavhengig av utfallet av saken. Det kan også søkes om tilleggsbevilgning etter reglene i stykkprisforskriften. Utvalget foreslår at mulighet for dekning etter rettshjelpsloven består.

20.2.6 Hvem bør være avgjørelsesmyndighet

Utvalget mener den myndighet som har behandlet saken, er nærmest til å behandle krav om rettshjelp, og vurdere hvilket arbeid det har vært rimelig og nødvendig å dekke på statens bekostning. Krav om dekning av utgifter til advokat som fremmes tett opp til behandlingen og pådømmelsen av straffesaken kan best håndteres av domstolene. Dommere har som regel erfaring med kompleksiteten ved saksbehandling i erstatningssaker og hovedforhandlingsdommeren vil normalt ha god kjennskap til straffesaken, herunder arbeidet advokaten har lagt ned i forbindelse med et eventuelt krav mot skadevolder. I mange saker oppnevnes imidlertid bistandsadvokat bare under etterforskningen, uten at det skjer en (re)oppnevning under hovedforhandlingen. Dette kan typisk være tilfelle dersom saken ender med henleggelse eller påtaleunnlatelse m.v. på etterforskningsstadiet slik at saken ikke kommer til pådømmelse og hovedforhandling. Dommeren har da liten eller ingen kjennskap til arbeidet som er gjort i forbindelse med voldsskadesøknaden. I den videre drøftelsen under dette punktet forutsetter utvalget at det foreligger oppnevning av bistandsadvokat av domstolen.

I de tilfellene søknad om voldsskadeerstatning kommer i nær tilknytning til pådømmelsen av straffesaken, vil domstolen/hovedforhandlingsdommeren normalt ha et godt grunnlag for å gjøre seg opp en formening om hvilket arbeid som har vært rimelig og nødvendig for å fremme søknaden. Domstolen vil da ha et godt grunnlag for å behandle krav om dekning av rettshjelpsutgifter. Saken stiller seg som nevnt annerledes dersom bistandsadvokat bare er oppnevnt på etterforskningsstadiet og saken senere for eksempel er henlagt, eller dersom søknad om voldsoffererstatning fremmes lang tid etter at straffesaken er avsluttet. Domstolen vil da ha liten eller ingen kjennskap til arbeidet med å fremme erstatningskrav og søknad om voldskadeerstatning. Dommeren må da i så fall innhente voldsskadesøknaden og begrunnelsen for erstatningskravet fra voldsskademyndighetene for å få tilstrekkelig grunnlag for å vurdere salærkravet. I dag vedlegges en slik begrunnelse normalt ikke sammen med salæroppgaven fra advokaten.

Etter utvalgets syn tilsier hensynet til kostnadseffektiv og rasjonell saksbehandling at den myndighet som har best kjennskap til voldsskadesøknaden/erstatningskravet bør avgjøre salærkravet. Dette taler for at ansvaret bør ligge hos voldsskademyndighetene dersom bistandsadvokat bare har vært oppnevnt på etterforskningsstadiet eller voldsskadesøknad fremmes lang tid etter at straffesaken ble rettskraftig avgjort i domstolen. Et moment som kan tale for at domstolen fortsatt bør behandle slike krav, kan være at domstolen har særlig juridisk kompetanse og erfaring. I tillegg kan det oppleves enklere for voldsofre å forholde seg til én offentlig instans i alle ledd av en straffesak. Etter utvalgets syn kan imidlertid ikke disse hensynene være avgjørende. Det avgjørende bør være hvem som har best faktisk grunnlag for å avgjøre salærkravet knyttet til arbeidet med voldsskadesøknaden. Utvalget finner også grunn til å bemerke at KFV utvilsomt har tilstrekkelig kompetanse og erfaring til å avgjøre slike salærkrav.

Utvalgets grunnleggende syn er at salærkravet bør avgjøres av den myndighet som har best kjennskap til det arbeidet som er nedlagt for å fremme voldsskadesøknaden. Dette kan tale for at alt arbeid/salærkrav som knytter seg til voldsskadesøknaden, bør avgjøres av voldsskademyndighetene. Dette kan gjøres selv om salærkravet skal erstattes med hjemmel i bistandsadvokatoppnevningen.

Etter en samlet vurdering har utvalget likevel konkludert med at voldsskademyndighetene bør ta stilling til saksomkostningskravet i tilfeller hvor det er gått mer enn ett år fra straffesaken ble rettskraftig avgjort, med den begrunnelse som nevnt over. Utvalget forutsetter at hjemmelen for innvilgelse av rettshjelp i disse tilfellene er bistandsadvokatordningen og at det foreligger bistandsadvokatoppnevning. Når det gjelder spørsmål knyttet til bistandsadvokatoppnevning, vises til pkt. 20.2.5 ovenfor. Søker må dokumentere at det foreligger oppnevning av bistandsadvokat. Dette vil som regel fremkomme av straffesaksdokumentene. Hvis bistandsadvokat ikke har vært oppnevnt i sak hvor søker mener å ha rett til bistandsadvokat, må det fremsettes begjæring om oppnevning til tingretten som avgjør dette etter de alminnelige reglene i straffeprosessloven §§ 107a–107c.

Også ved krav etter voldsoffererstatningsloven § 4 hvor søker ikke har hatt bistandsadvokat, skal avgjørelsesmyndigheten ligge hos voldsskadeerstatningsmyndigheten.

20.3 Advokatutgifter i forbindelse med klage på vedtak om voldsoffererstatning

Utgifter til advokatbistand i forbindelse med klage på vedtak om voldsoffererstatning, kan i dag dekkes gjennom forvaltningsloven § 36 dersom klagen gis medhold. I tillegg kan personer som har krav på rettshjelp etter rettshjelpsloven § 11 annet ledd nr. 6, få inntil tre timer rettshjelp i forbindelse med klagen. Etter førstnevnte ordning gis ordinær sats, mens det etter rettshjelploven gis offentlig salærsats. Ifølge rettshjelpsmyndighetene praktiseres rettshjelpssystemet i dag slik at rettshjelp i forbindelse med klage på vedtak innvilges uavhengig om klagesaken er avgjort. Dersom Erstatningsnemnda gir voldsofferet medhold, kan utgiftene med klagen søkes dekket etter forvaltningsloven § 36. Dersom det gis dekning etter forvaltningsloven § 36, skal eventuelt utbetalt rettshjelp tilbakebetales til fylkesmannen. Voldsoffererstatningsmyndighetene oppfordrer i sine vedtak til slik tilbakebetaling. Det er imidlertid ingen kontrollsystemer for å avklare om slik tilbakebetaling faktisk skjer.

Utvalget mener at den generelle dekningsadgangen gjennom forvaltningsloven § 36 bør videreføres. Det er etter utvalgets oppfatning rimelig at søker får dekket de utgifter som påløper i de tilfeller hvor den som klager får medhold og klagen blir endret til gunst. Etter utvalgets syn bør det fortsatt gis dekning av faktiske, erstatningsberettigede utgifter, det vil si at det kan gis dekning ut over offentlig salærsats, slik tilfellet også er i andre forvaltningsklagesaker hvor forvaltningsloven § 36 kommer til anvendelse.

20.4 Er tilbudet om rettshjelp i forbindelse med søknad om erstatning for voldsskade godt nok?

Det har vært lovgivers klare mening at det som utgangspunkt ikke er nødvendig med juridisk bistand for å søke om voldsoffererstatning fra staten. Dette er først og fremst begrunnet med at selve søknadsprosedyren og saksbehandlingen er enkel i forhold til en sivil sak mot skadevolder. I tillegg har departementet vist til at KFV har veiledningsplikt etter forvaltningsloven og svarer på spørsmål fra personer som søker om voldsoffererstatning.130 Det er også vist til at voldsofre har tilbud om å oppsøke Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre, hvor erfarne rådgivere blant annet kan bistå med å fylle ut søknad om voldsoffererstatning og innhente dokumentasjon.

Utvalget har vurdert om behovet for juridisk bistand er større enn hva lovgiver har lagt til grunn. Selv om voldsoffermyndighetene etter forvaltningsloven § 17 skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, foretar ikke myndighetene en fullstendig utredning av saken. Det er skadelidtes ansvar å dokumentere sitt erstatningskrav. I en del tilfeller er det derfor klart behov for ekstern juridisk bistand for å få saken fullstendig utredet. Dette underbygges av statistikken over skadelidte som har mottatt rettshjelp gjennom voldsoffererstatningsordningen og rettshjelpsordningen. Det vises til at det i 2014 ble innvilget rettshjelp i 606 saker, mens det ble utbetalt erstatning for dekning av advokatsalær i 246 saker etter voldsoffererstatningsloven § 4.

Mange voldsutsatte er i en vanskelig situasjon blant annet som følge av psykiske ettervirkninger, og har av den grunn ikke de samme forutsetningene som de ellers ville ha hatt for å tilrettelegge søknaden. For personer med inntektsgivende arbeid kan tapsberegningene være svært kompliserte, og disse kan sies å komme særlig uheldig ut dersom de ikke mottar den erstatning de har krav på. Uten tilstrekkelig juridisk bistand er det altså en fare for at skadelidte ikke når frem med sin søknad om voldsoffererstatning. Advokatbistand er ikke bare en fordel for den enkelte skadelidte, en godt forberedt søknad kan også spare voldsoffermyndighetene for betydelige ressurser i forbindelse med saksbehandlingen.

Utvalget vil trekke frem at det finnes flere frivillige organisasjoner som gir rettshjelp til blant annet voldsofre. Utvalget anerkjenner det tilbudet disse gir til svakerestilte grupper, og er ikke i tvil om at rettshjelpen som gis er av god kvalitet. Selv om de frivillige instansene yter god bistand, anser utvalget at disse ikke kan ses på som en tilstrekkelig løsning for det rettshjelpsbehovet som voldsofre har.

20.4.1 Krav på tre timer fritt rettsråd etter rettshjelpsloven for å vurdere søknad om voldsskadeerstatning

Utvalget har reist spørsmål om det at flere har krav på gratis advokatbistand, vil gjøre voldsoffererstatningsordningen mer tilgjengelig for brukerne. Informasjon fra noen offerorganisasjoner kan tyde på dette.

For utvalget fremstår det som sannsynlig at økt mulighet for å få vurdert saken ved bistand fra advokat vil kunne medføre at flere skadelidte får den erstatningen som de har krav på.

Et forslag kan være at alle personer utsatt for vold, uten økonomisk behovsprøving, gis tre timer fritt rettsråd for å få vurdert sin søknad om voldsoffererstatning. Utvalgets flertall antar at dette vil være tilstrekkelig for å bringe på det rene hva som utgjør grunnlaget for voldsoffererstatningssøknaden (gjennom samtale med voldsoffer og/eller ved gjennomgang av journal), og foreta en kvalifisert vurdering av hvorvidt vilkårene for voldsoffererstatning er oppfylt og fylle ut søknadskjemaet. Utvalgets mindretall er av den oppfatning at tre timer fritt rettsråd som foreslått er et rettshjelpstilbud som kan sammenliknes med det tilbud fornærmede i straffesaker har om råd og veiledning i forbindelse med vurdering av anmeldelse etter Lov om fri rettshjelp § 11 1 ledd nr. 6. Tilbudet som kan gis skadelidte innenfor de tre timene vil være tilbud om veiledning, råd og vurdering. Det vil bare i de aller enkleste sakene være tid til å bistå med innsendelse av søknad om erstatning innenfor et timeantall på tre timer. Et samlet utvalg foreslår at det gis tre timer rettshjelp til alle voldsutsatte.

Dagens salærsats er kr. 995. Dersom man tar utgangspunkt i antall søknader for 2015 hvor det ikke var oppnevnt bistandsadvokat, rundt 2000 søknader, innebærer forslaget over en utgift på ca. 6 000 000 kroner. Det kan imidlertid tenkes at et noe større antall enn dem som faktisk fremmet søknad i 2015, vil benytte seg av et eventuelt tilbud om å få vurdert mulighetene for å fremme søknad om voldsoffererstatning. Hvor mange som vil ta i bruk tilbudet, er det vanskelig å si noe sikkert om.

Utvalget har falt ned på at de beste grunner taler for å innføre en rett til tre timer fritt rettsråd for å få vurdert sin søknad om voldsoffererstatning. Utvalget mener det er et utdekket behov for rettshjelp på området som krever at dagens rettshjelpsordninger utvides. Utvalget viser til at dette har vært et ønske blant flere av aktørene som har gitt innspill til utvalget.

20.5 Anbefaling fra utvalgets flertall

Utvalgets flertall, Hennum, Nesheim og Lereim, mener at gjennomgangen av gjeldende rett viser at det er gode ordninger som sikrer gratis rettshjelp til nær halvparten av de som søker voldsoffererstatning. De sakene der det ikke gis gratis rettshjelp er mindre alvorlige voldssaker. Utvalget mener imidlertid at det er et udekket behov for rettshjelp, og foreslår at alle personer utsatt for vold, uten økonomisk behovsprøving, gis tre timer fritt rettsråd for å få vurdert sin søknad om voldsoffererstatning. Utvalget mener videre bistandsadvokatordningen skal være den primære dekningsordningen for advokatutgifter. Voldsutsatte som ikke får dekning gjennom bistandsadvokatordningen, kan få dekket utgifter til advokat etter voldsoffererstatningsloven § 4 etter offentlig salærsats, dersom de har mottatt voldsoffererstatning. Det kan gjøres unntak i saker hvor den voldsutsatte har særlig hjelpebehov. Domstolene bør fortsatt behandle krav etter bistandsadvokatordningen som fremmes innen ett år etter at straffesaken er avsluttet, mens KFV bør behandle krav som fremmes etter dette tidspunkt.

20.6 Anbefaling fra utvalgets mindretall

Utvalgets mindretall, Rye-Holmboe og Austegard, er i det vesentlige enig med flertallet. Bistandsadvokatordningen er den primære dekningsordningen for skadelidte til å få dekket advokatutgifter ved søknad om voldsoffererstatning. Mindretallet vil presisere at mindretallets syn er at den som har vært utsatt for en straffbar handling av slik karakter som gir rett på bistandsadvokat, bør ha rett på oppnevning av bistandsadvokat ved søknad om voldsoffererstatning uavhengig av når denne søknaden fremsettes. Det skal ikke gjelde noen grense i tid. Flertallet ønsker å opprettholde at det skal være en skjønnsmessig adgang til ikke å oppnevne bistandsadvokat i eldre saker der det ikke har væt oppnevnt bistandsadvokat under straffesaken. Dette er mindretallet ikke enig i. Hvis forholdet skadelidte har vært utsatt for faller inn under straffeprosesslovens § 107 a, er det mindretallets syn at skadelidte bør få oppnevnt bistandsadvokat i forbindelse med søknad om voldsoffererstatning enten det er voldsskademyndigheten eller domstolen som skal ta stilling til begjæring om oppnevning, og uavhengig av om det tidligere har vært oppnevnt bistandsadvokat eller ikke. Dette vil gi en klar og oversiktlig regel som sikrer likebehandling.

Mindretallet er uenig med flertallet også på et annet punkt. Dette punkt gjelder retten til erstatning av advokatutgifter for skadelidte som ikke har krav på bistandsadvokat og som ikke når frem med søknaden om erstatning.

Et samlet utvalg foreslår å opprettholde ordningen med at skadelidte som ikke har krav på bistandsadvokat kan søke dekket advokatutgifter som en del av voldsoffererstatningen etter voldsoffererstatningslovens § 4. Flertallet vil begrense retten til å få erstattet advokatutgifter til der hvor skadelidte når frem med søknaden om erstatning med unntak av skadelidte med særlig hjelpebehov.

Mindretallet er uenig med flertallet i at adgangen til erstatning skal være så begrenset. Mindretallet mener at skadelidte som får avslag på søknaden om erstatning i større grad enn i dag bør få erstattet advokatutgifter med hjemmel i voldsoffererstatningslovens § 4.

For skadelidte som ikke har krav på bistandsadvokat, er det etter mindretallets syn behov for å utvide retten til å få dekket utgiftene til juridisk bistand. Det anmeldes langt flere straffesaker som omfatter skade på person enn det er saker hvor det søkes voldsoffererstatning. Dette tilsier at det er mange skadelidte som kan ha rett til erstatning som ikke søker voldsoffererstatning. Det er mindretallets syn at økt rett til dekning av utgifter til juridisk bistand vil kunne føre til at flere skadelidte som har rett til erstatning får gjort sin rett gjeldende.

Et samlet utvalg foreslår å innføre en ordning med tre timer fritt rettsråd for alle. Slik mindretallet ser det vil dette være et tilbud om fri rettshjelp med likheter til retten til fritt rettsråd etter lov om fri rettshjelp § 11 1 ledd nr. 6. Ifølge denne bestemmelsen har fornærmede rett på tre timer fritt rettsråd for å vurdere anmeldelse i forbindelse med saker som faller inn under straffeprosesslovens § 107 a. Ved tre timer fritt rettsråd i forbindelse med søknad om voldsoffererstatning vil flere skadelidte kunne få informasjon, vurdering og bistand i forhold til sine rettigheter til erstatning. I de aller enkleste sakene vil skadelidte i løpet av disse tre timene kunne få bistand med å sende inn søknad om erstatning. I mange saker vil tre timer advokatbistand på langt nær være nok. Dette vil etter mindretallets syn være i de saker hvor behovet for juridisk bistand i realiteten er størst.

Når det gjelder praksis etter voldsoffererstatningslovens § 4 har mindretallet forstått det slik at Erstatningsnemnda frem til 2014 ikke tilkjente skadelidte erstatning for advokatutgifter hvis søknaden om erstatning ikke førte frem. Nemndas praksis ble kritisert av Sivilombudsmannen i en uttalelse den 21. november 2014 (SOM-2013-2668). Mindretallet forstår det slik at erstatning for advokatutgifter i dag tilkjennes etter en konkret vurdering. Det tilkjennes erstatning for advokatutgifter der søker har et særskilt hjelpebehov, men ikke bare i disse tilfeller.

I nemndas vedtak ENV-2013-2974-1 var skadelidte i tidligere vedtak tilkjent oppreisning. Han fikk avslag på tilleggssøknad om inntektstap, menerstatning og advokatutgifter fra KFV. Etter klage tilkjente nemnda søker erstatning for dekning av advokatutgifter selv om klagen for øvrig ikke førte frem. Av vedtaket fremkommer følgende.

«Voldsoffererstatningsordningen skal i hovedtrekk følge alminnelig erstatningsrett. Etter fast nemndspraksis kan det derfor tilkjennes erstatning for dekning av advokatutgifter etter § 4. Saksomkostninger dekkes så langt utgiftene anses som rimelig og nødvendig for å fremme søknaden.

Sivilombudsmannens uttalelse av 21. november 2014 [SOM-2013-2668] er det fremholdt at søkere kan bli tilkjent advokatutgifter, selv om inngangsvilkårene for å tilkjenne voldsoffererstatning ikke er oppfylt og søkers krav ikke har ført frem. Det er videre uttalt at vurderingen av om det skal gis dekning for advokatutgifter blant annet bør bero på om utgiften var naturlig og berettiget i lys av sakens karakter. Nemnda anser at det må foretas en konkret vurdering av om advokatutgiftene er nødvendige og rimelige, sett hen til sakens kompleksitet og omstendigheter, jf. ENV-2014-2735.

Nemnda har etter en konkret helhetsvurdering kommet til at det er rimelig å tilkjenne erstatning for juridisk bistand. Det vises til at inngangsvilkårene er oppfylt og at det ut fra sakens karakter og omstendighetene for øvrig har vært rimelig å foreta nærmere undersøkelser med hensyn til å klarlegge faktum og mulighetene for å få innvilget erstatning»

Mindretallet oppfatter vedtaket slik at advokatutgifter også kan erstattes uten at skadelidte har et særskilte hjelpebehov der hvor sakens kompleksitet gjør advokatbistand nødvendig. Det er mindretallets syn er at flertallet ved sitt forslag vil stramme inn dagens praksis. Mindretallets syn er at adgangen til å få dekket utgiftene til advokat etter voldsoffererstatningsloven der søknaden ikke fører frem bør utvides sammenliknet med i dag.

Selv om skadelidte ikke har særlige hjelpebehov kan det være vanskelig å fremsette en søknad om erstatning. Dette gjelder særlig i tilfeller hvor det kreves dokumentasjon i forhold til søknaden som ikke er lett tilgjengelig, og der arbeidet med søknaden krever juridisk kunnskap og argumentasjon. En for snever adgang til å tilkjenne erstatning for advokatutgifter vil etter mindretallets syn føre til at skadelidte som har et berettiget krav på erstatning etter voldsskade ikke søker erstatning fordi vedkommende ikke kan ta risiko med å pådra seg advokatkostnader, og ikke klarer å gå i gang med en søkeprosess på egen hånd.

Vurdering av om en søker skal tilkjennes erstatning eller ikke kan være sammensatt og skjønnsmessig. Det er søker selv som må dokumentere og argumentere for at vilkårene for erstatning er oppfylt. Det er mindretallet syn at en søknad med argumentasjon og dokumentasjonen vil kunne være avgjørende for resultatet. Nødvendig advokatbistand kan være bestemmende for om en søknad om erstatning fører frem eller ikke.

Det er mindretallets syn at skadelidte innenfor en del typetilfeller bør tilkjennes erstatning for advokatutgifter selv om en søknad ikke fører frem. Skadelidte bør ha rett på dekning av advokatutgifter selv om søknaden om erstatning ikke fører frem i henlagte straffesaker hvor det er et bevisbilde som gir rimelig grunn til å hevde at kravet om klar sannsynlighetsovervekt er oppfylt, selv om dette ikke fører frem. I disse sakene må søker selv dokumentere ovenfor KFV at det er klar sannsynlighetsovervekt for at forholdet som begrunner erstatning har funnet sted. Straffesaken bør innhentes og gjennomgås av søkers advokat i disse sakene. Det kan være aktuelt å innhente uttalelser fra vitner og helsevesen, og det må skrives en begrunnet søknad. Hvorvidt søknaden fører frem eller ikke vil være skjønnsmessig. Mindretallets syn er at hvis sakens beviser er så sterke at det var rimelig grunn til å få søknaden vurdert, bør søker få dekket advokatutgifter selv om søknaden etter en konkret vurdering ikke fører frem.

I saker hvor det er klarlagt at det foreligger ett ansvarsgrunnlag kan det være aktuelt å søke erstattet inntektstap eller erstatning for varige og betydelige men. Ett eksempel på dette er nemndas vedtak nevnt ovenfor. Ved slike søknader er det etter mindretallets syn ofte behov for advokatbistand. Det er mindretallets syn at skadelidte må få dekket de rimelige og nødvendig utgifter til advokat selv om søknaden ikke når frem, så fremt søker har hatt en rimelig grunn til å fremsette søknaden. I disse sakene vil det være klart at det foreligger en voldsskade og spørsmål er omfanget av erstatningen.

Det er ikke mindretallets syn at advokatutgifter skal erstattes etter voldsoffererstatningsloven i enhver sak som ikke fører frem. Det bør imidlertid være en videre adgang for skadelidte til å få erstattet advokatutgifter enn det er i dag. I saker av mindre komplisert karakter eller hvor det fremstår som klart at en søknad ikke ville kunne nå frem er det mindretallets syn at det ikke skal gis dekning til advokatutgifter. Det må forventes at skadelidtes advokat innenfor rammen av de tre timer advokatbistand som alle etter utvalgets forslag skal ha krav på, har gjort en kvalifisert vurdering av grunnlaget for erstatning.

Et samlet utvalg foreslår at advokatsalær som erstattes skadelidte etter lov om voldsoffererstatning skal erstattes etter den offentlige salærsatsen som i dag er kr 995. Etter dagens ordning får skadelidte erstattet advokatutgiftene etter voldsoffererstatningslovens § 4, med advokatens normale salærsats som ofte ligger mellom kr 1250 og kr 3000 per time.

Mindretallets syn er at denne endringen vil gjøre det vanskeligere for skadelidte som ikke selv er betalingsdyktig å skaffe advokatbistand. Skadelidte må finne en advokat som er villig til å påta seg oppdrag hvor vedkommende advokat risikerer å ikke få betalt hvis søknad om erstatning ikke fører frem. Når betalingsutsiktene er usikre kan det i utgangspunktet være vanskelig for en skadelidt å finne en advokat som er villig til å bistå med en søknad. Hvis salærsatsen reduseres til offentlig salærsats vil dette gjøre det ytterligere vanskelig for skadelidte å finne en advokat som vil påta seg oppdraget. Ved å utvide retten til å få erstattet advokatutgifter til flere saker der søknad om erstatning ikke fører frem vil den negative effekten av dette kunne avhjelpes.

Det er mindretallets syn at det må legges til grunn at også skadelidte som faller utenfor bistandsadvokatordningen kan være påført alvorlig voldsskade hvor det er tidkrevende å fremsette søknad om erstatning. Tre timer fritt rettsråd som et samlet utvalg foreslår til alle, vil etter mindretallets syn ikke være et tilstrekkelig rettshjelpstilbud for disse søkerne av voldsoffererstatning. Innenfor rammen av tre timer er det imidlertid mindretallets syn at søkers advokat vil kunne ha gjort en kvalifisert vurdering av muligheten for å nå frem med en søknad.

Ved søknad om erstatning i en henlagt sak og/eller der det er søkt erstatning for inntektstap og men, er det mindretallets syn at advokatsalær for videre arbeid med søknaden skal erstattes etter voldsoffererstatningsloven i den utstrekning sakens faktum er slik at det var rimelig grunn til å sette frem søknad selv om søknaden om erstatning ikke fører frem. Advokatsalæret skal dekkes i den utstrekning det er rimelig og nødvendig. Dette vil etter mindretallets syn sette denne gruppen skadelidte i posisjon til å få tilstrekkelig advokatbistand.

21 Terminologi

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere om loven bør bygge på strafferettslig eller erstatningsrettslig terminologi, samt at valg av terminologi må sees i lys av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6. Spørsmål om forholdet til bruk av strafferettslig eller erstatningsrettslig terminologi har utvalget omtalt i kapittel 8 og kapittel 16. Dette spørsmålet behandles ikke ytterligere i dette kapitlet.

Utvalget mener at loven må formuleres på en måte som gjør rettsreglene mer tilgjengelig for brukerne. Utvalgt vil i det følgende redegjøre for enkelte endringer utvalget mener er nødvendig for et mer forståelig lovspråk.

Utvalget mener voldsoffererstatning bør endre navn til voldsskadeerstatning. Utvalget mener et navn som ikke inneholder order «offer», vil gjøre terskelen lavere for voldsutsatte for å oppsøke erstatningsordningen. Utvalget mener begrepet voldsskadeerstatning beskriver godt hva ytelsen er ment å kompensere for, nemlig skade som følge av voldshandling. Det er også en fordel med et begrep som ligner på alminnelig skadeserstatning. Som følge av en slik endring, bør det vurderes å endre navn på virksomhetene som utgjør voldsoffererstatningsmyndighetene. Spørsmålet om ordningens navn er behandlet i kapittel 9.

Av samme årsak som nevnt over, mener utvalget at begrepet voldsofre kan oppleves stigmatiserende, og at gruppen bør omtales som voldsutsatte. Utvalget mener dette begrepet er mer dekkende enn begrepet skadelidte, som oppleves noe snevert.

Utvalget har vurdert om begrepet straffbar handling (som krenker livet, helsen eller friheten) burde byttes ut med et begrep som i mindre grad kan assosieres med en konstatering av straffeskyld. Et alternativ er å benytte begrepet «anmeldt forhold». Dette vil understreke viktigheten av at forholdet anmeldes, og muligens gjøre et eget vilkår om anmeldelse overflødig.

Utvalget har også vurdert hensiktsmessigheten av å endre begrepet fra straffbar handling til skadevoldende handling som krenker livet, helsen eller friheten. Et slikt begrep ble foreslått som et alternativ til voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd, i høringsnotat av 15. juni 2010 fra Justisdepartementet. Utvalget ser at en slik endring kan ha gode grunner for seg i saker hvor den oppgitte skadevolder er frifunnet for straff men dømt til å betale erstatning. En slik endring vil minske risikoen for at forvaltningens vedtak krenker uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6.

Utvalget mener likevel det ikke er tilrådelig å bytte ut begrepet straffbar handling, da utvalget mener ordningen fortsatt bør være knyttet opp mot et straffbarhetsvilkår, jf. den kriminalpolitiske begrunnelsen, se kapittel 8. Forholdet til EMK artikkel 6 kan forvaltningen etter utvalgets skjønn ivareta på annet vis ved utformingen av vedtakene.

Voldsskadeerstatningsordningen, slik utvalget har foreslått at den bør være, er tuftet på både erstatningsrettslige og strafferettslige prinsipper. Terminologien må følgelig inneholde innslag fra begge rettsområder.

22 Organisering av ordningen

22.1 Innledning

Det fremgår av mandatets punkt 3 at utvalget skal vurdere om dagens organisering av voldsoffererstatningsmyndighetene er hensiktsmessig. Det følger videre av punkt 4 nr. 9 at utvalget skal se på organiseringen av voldsoffererstatningsmyndighetene med sikte på om saksbehandlingen kan gjøres bedre og mer effektiv. Mandatet avgrenses mot utvikling av offeromsorg i vid forstand, herunder etablering av en nasjonal kriminalitetsoffermyndighet, voldsofferfond og lignende. Utvalget har først sett på organiseringen av voldsoffererstatningsmyndighetene i våre naboland; Danmark, Sverige og Finland. Utvalget har videre sett på hvordan voldsoffererstatningssaker behandles i første instans, og hvordan klagebehandlingen er organisert. Utvalget har vurdert i hvilken grad dagens organisering skal videreføres, samt trukket frem forslag som kan bidra til at saksbehandlingen blir mer effektiv og har (enda) bedre kvalitet.

22.2 Organisering i andre nordiske land

22.2.1 Danmark

I Danmark behandles søknader om erstatning av en nemnd, Erstatningsnævnet. Erstatningsnævnet består av seks medlemmer: En formann og en nestformann (formannskapet), samt fire andre valgt ut av henholdsvis Social- og integrationsministeren og Advokatrådet.131 Ved hvert nemndsmøte deltar én fra formannskapet sammen med to andre medlemmer, i alt tre personer. På denne måten kan nemnda arbeide i to parallelle grupper. Erstatningsnævnets avgjørelser kan ikke påklages til andre administrative myndigheter. Dersom voldsofferet er uenig i avgjørelsen, kan voldsofferet be om en ny behandling ved å fremme en omgjøringsbegjæring. Nemnda behandler ikke søknader som er fremmet senere enn to år etter at den straffbare handling fant sted, med mindre det foreligger særlige grunner.

Søknad om offererstatning skal sendes til politiet, som videresender søknadsskjema og dokumentasjon til nemnda. Dette følger av Bekendtgørelse om forretningsorden for Erstatningsnævnet § 6 annet ledd. Bestemmelsens første ledd gir anvisning på hvilke dokumenter som skal følge søknaden. Søknaden videresendes som regel først når politiet har ferdigbehandlet saken (ved henleggelse), eller når det er avsagt dom i saken. Det er politiet som utleverer søknadsskjema til skadelidte, jf. § 10 tredje ledd.

Politiets veiledningsplikt følger av forretningsordenen § 10 tredje ledd. Det heter her at «Politiet vejleder skadelidte om retten til at få erstatning efter denne lov». Ifølge lovkommentarene innebærer dette at «[p]olitiet skal henlede skadelidtes opmærksomhed på muligheden for at få erstatning og på kravet om nedlæggelse af påstand om erstatning under en evt. straffesag». Denne plikten kan sammenlignes med kravet som stilles til norsk politi i påtaleinstruksen § 8-6 tredje ledd. Bestemmelsen regulerer hvilke opplysninger som skal gis ved avhør. Det fremgår her at «[f]ornærmede som er blitt skadet ved en straffbar voldshandling, skal gjøres kjent med adgangen til å kreve erstatning av staten, og at erstatning kan nektes dersom kravet ikke er forsøkt tatt med i straffesaken. Det samme gjelder for etterlatte».

Saksbehandlingstiden i nemnda er cirka tre måneder. Mer enn 50 % av nye saker Erstatningsnævnet mottar, behandles innen 40 dager etter en særlig hurtig prosedyre for ukompliserte saker. Dette gjelder saker hvor det foreligger endelig dom både vedrørende ansvarsgrunnlaget (skyldspørsmålet) og erstatningen.

22.2.2 Sverige

Søknader om erstatning behandles av Brottsoffermyndigheten som ble opprettet i 1994. Brottsoffermyndighetens avgjørelser av søknader om erstatning kan i utgangspunktet ikke påklages. Men saker som er av prinsipiell betydning eller er av større viktighet kan behandles av Nämnden för brottsskadeersättning. Saker som har blitt avgjort av tjenestemann hos brottsoffermyndigheten kan begjæres omgjort av nemnda.

Nemndas sammensetning følger av Brottsofferlagen § 22 og Förordning (2007:1171) med instruktion för Brottsoffermyndigheten § 5 følgende. Nemnda består av en formann, to viseformenn og tre andre medlemmer. Formannen og viseformennene må ha dommerbakgrunn. Under nemndsmøter må minst én formann og tre andre medlemmer møte.

Saksbehandlingstiden er normalt to til seks måneder fra søknadstidspunktet. Erstatningen utbetales senest en uke deretter. Enkle saker som krever liten eller ingen nærmere utredning kan behandles raskere. Det er særlig når Brottsoffermyndigheten må innhente tilleggsopplysninger og dokumenter at saksbehandlingen tar tid.

Søknader om erstatning må være innlevert til Brottsoffermyndigheten innen tre år etter at den straffbare handlingen fant sted eller fra den straffeprosessuelle behandlingen av handlingen ble avsluttet. I særlige tilfeller kan det gjøres unntak. Uansett gjelder det en absolutt foreldelsesfrist på ti år etter at skadetilfellet inntraff.

22.2.3 Finland

Søknader om erstatning avgjøres av Statskontoret. Statskontorets avgjørelse kan klages inn for Forsikringsdomstolen. Søknader om erstatning må som hovedregel være innkommet til Statskontoret senest tre år etter domstolsbehandling eller ti år etter den straffbare handling fant sted. Søknader kan fremsettes elektronisk til Statskontoret. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid er ti til tolv måneder.

22.3 Behandling av søknader i første instans

Voldsoffererstatningsloven § 13 fastslår at søknader om voldsoffererstatning avgjøres av Kontoret for voldsoffererstatning (KFV). Utvalget vil i det følgende se kort på hvordan virksomheten er organisert, hvilke evalueringer som er gjort og hvordan KFV har løst sitt samfunnsoppdrag om en effektiv og god saksbehandling. Endelig vil utvalget komme med sin anbefaling om saksbehandling i første instans.

22.3.1 Organiseringen av KFV

KFV har hovedkontor i Vardø, hvor det arbeider 34 ansatte. I tillegg har KFV ansvaret for 14 kontorer tilknyttet Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre spredt rundt i landet, hvor det arbeider til sammen 20 personer. Det er til sammen 12,4 hele årsverk knyttet til disse 14 kontorene. KFV er organisert i tre seksjoner: En stabsseksjon, seksjon for Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre og Erstatningsseksjonen. I tillegg er det etablert et servicetorg ved KFV som førstelinjekontakt for alle deler av virksomheten. Søknader som kommer til KFV, tas imot av Servicetorget som registrerer saken, skanner mottatte dokumenter og fordeler saker til de fem saksbehandlingsteamene i erstatningsseksjonen.

KFV mottok 4 544 nye søknader i 2015. Dette er en liten nedgang fra 2014, da kontoret mottok 4661 søknader. I 2013 mottok kontoret 5 014 søknader.

22.3.2 Evalueringer av Kontoret for voldsoffererstatning

I 2013 gjennomførte Deloitte en evaluering av KFV på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Utgangspunktet for evalueringen var manglende måloppnåelse i form av for lang saksbehandlingstid og lavere produktivitet enn forventet. KFV har overfor utvalget fremholdt at mange av prosessene for å bedre måloppnåelse allerede var initiert på tidspunktet for evalueringen. Endringene som ble gjennomført i etterkant var å innføre et «pull-system», hvor saksbehandlere plukker behandlingsklare saker etter hvert som de har kapasitet. KFV har videre delt erstatningsseksjonen inn i team med mer definerte arbeidsoppgaver. Etter at disse tiltakene ble gjennomført har KFV sin saksbehandlingstid gått ned.

22.3.2.1 Effektiv saksbehandlingstid

Gjennomsnittlig ytre saksbehandlingstid hos KFV, det vil si fra saken mottas første gang til vedtak er avgjort, var 184 dager i perioden mai til august 2015 (2. tertial). Dette tilsvarer cirka seks måneder saksbehandlingstid. I 2014 var gjennomsnittlig saksbehandlingstid 238 dager, altså i underkant av åtte måneder, mot ni måneder i 2013.

Det er ikke alle søknader som kan behandles i det de mottas av KFV. Søknaden må være korrekt utfylt, slik at voldsoffererstatningsmyndighetene får nødvendig informasjon. Per 1. november 2015 hadde KFV mottatt 3 006 saker. Cirka 15 % av det totale sakstilfanget (595 saker) ble returnert til søkeren som følge av mangelfull utfylling av søknadsskjema. Videre er det et vilkår for å behandle søknader at straffesaken må være avsluttet. I tillegg må dokumentasjon vedrørende straffesaken samt søkers helsetilstand foreligge. Per. 1. november 2015 hadde KFV 1 600 saker som ikke var tatt til behandling. Av disse avventet man dokumentasjon i cirka 1 300 saker, og av disse var straffesaken ikke avsluttet i cirka 1 000 saker.132

Den interne saksbehandlingstiden hos KFV (det vil si tiden fra søknaden var klar til behandling til vedtak var fattet), var i 2. tertial 2015 i overkant av to måneder. I 2014 var gjennomsnittlig intern saksbehandlingstid cirka tre måneder. KFV forklarer at årsaken til lang saksbehandlingstid overfor søkeren er at mange søknader fremsettes kort tid etter voldshandlingen fant sted. Søknaden må ligge ubehandlet hos KFV i påvente av at straffesaken etterforskes ferdig av politiet og eventuell beslutning om påtale blir tatt.

22.3.2.2 Forenklet behandling av enkelte saker

KFV har opplyst at søknader om voldsoffererstatning med grunnlag i en rettskraftig dom, hvor søknaden sammenfaller med det pådømte kravet, behandles ved en forenklet prosedyre. Disse sakene omtales som rapidsaker. I disse sakene er det ikke behov for å innhente ytterligere dokumentasjon, utover en bekreftelse fra Statens innkrevingssentral om at kravet ikke allerede er innfridd av vedkommende som er oppgitt som skadevolder. Det fremgår ikke av KFVs rapporter hvor mange av sakene som behandles som rapidsaker. Av 2. tertialrapport for 2015 fremgår det at 40 % av alle søknader ble behandlet i løpet av to måneder, det fremgår ikke av rapporten om alle disse er rapidsaker. KFV har opplyst133 at 96 % av sakene med dom går som rapidsak. Saksbehandler leser domsavgjørelsens premisser for å avgjøre om saken kan behandles som rapidsak. Eksempler hvor saken likevel behandles etter vanlig prosedyre, er saker hvor KFV er av den oppfatning at skadelidte ikke har krav på voldsoffererstatning i samme utstrekning som det pådømte kravet. Blant annet gjelder dette skadelidtes medvirkning til skaden, se punkt 17.9. Det samme gjelder hvor søknaden om voldsoffererstatning inneholder erstatningsposter som ikke har blitt behandlet av domstolen

22.3.3 Geografisk plassering av virksomheten

Forut for beslutningen om å samle behandlingen av voldsoffererstatningssakene i ett forvaltningsorgan, og plassere dette i Vardø, var det flere høringsinstanser som reiste spørsmål om plasseringen kunne medføre at instansen ikke ville tiltrekke seg og beholde over tid tilstrekkelig antall medarbeidere med nødvendig fagkompetanse. Erstatningsnemnda for voldsofre uttalte blant annet at:

«[a]v høringsbrevet synes det å fremgå at Regjeringen allerede har besluttet at den nye førsteinstansen skal lokaliseres til Vardø. Det tilligger i utgangspunktet ikke nemnda å ha en oppfatning om lokaliseringen. Allikevel finner den å ville gi uttrykk for en viss bekymring for stedsvalget, sett hen til at det helt avgjørende for den nye enheten vil være å rekruttere og ikke minst beholde over tid et tilstrekkelig antall medarbeidere med nødvendig fagkompetanse. Nemnda er redd det hensynet ikke er tilstrekkelig ivaretatt».

Selv om mandatet legger opp til at utvalget skal vurdere organiseringen av voldsoffererstatningsmyndigheten, mener utvalget at den geografiske plasseringen i seg selv ikke er en oppgave for utvalget. Avgjørende for utvalget, er at plasseringen ikke skader eller er til hinder for kontorets evne til å utøve sine oppgaver tilfredsstillende.

De fleste av de juridiske saksbehandlerne har KFV som sin første arbeidsplass etter jusstudiet. Gjennomsnittlig arbeidserfaring ved virksomhetene er oppgitt å være mellom ett til to år. Det fremgår av 2. tertial rapport 2015 at i løpet av perioden har fem av saksbehandlerne sluttet. Disse ansatte må erstattes med nye. Av totalt 16,5 saksbehandlerne (per 21. august 2015) utgjør dette cirka 1/3 av den totale saksbehandlermassen. Utvalget vil påpeke at ansatte med lite yrkeserfaring og relativt hyppig yrkesskifter er et fellestrekk for offentlige virksomheter av denne typen.

De ansatte med senioransvar synes å være unge sammenlignet med andre forvaltningsvirksomheter. Oppgaven med å forvalte et regelverk med skjønnspregede bestemmelser, kan være mer problematisk for et forvaltningsorgan der det er stort gjennomtrekk av ansatte. Det kan være vanskeligere å sikre kontinuitet og fast og konsistent praksis. Utvalget antar at lokaliseringen av KFV kan være en grunn til de hyppige utskiftningene.

Under besøk hos KFV ble utvalget presentert for en rekke enkeltsaker, samt fikk en gjennomgang av rapporter og evalueringer av virksomheten. På bakgrunn av dette har utvalget ikke holdepunkter for å si at KFV ikke utøver sin funksjon tilfredsstillende, eller at avgjørelsene ikke holder jevnt god kvalitet. Dette er også inntrykket utvalget har fått gjennom møter med interesseorganisasjoner for voldsutsatte. Utvalget vil også trekke frem at saksbehandlingen skjer skriftlig, og at kommunikasjonen med søkerne synes godt ivaretatt bl.a. gjennom tekniske kommunikasjonsmidler. Dette er med å kompensere for den geografiske plasseringen.

Utvalget har i punkt 22.5 kommet med anbefalinger til hvordan saksbehandling kan organiseres, og kommer her også med forslag til hvordan regelverket kan klargjøres. Enkelte av forslagene omhandler saksbehandlingen ved KFV.

22.3.4 Samarbeid med andre aktører

22.3.4.1 Politiet

Politiets rolle i forbindelse med en søknad om voldsoffererstatning, er i dag først og fremst knyttet til den innledende fasen. Politiet er forpliktet til å informere om ordningen under politiavhør. Politiet skal også orientere om at den voldsutsatte må kreve erstatningskrav fremmet i straffesaken for å kunne søke om erstatning fra staten. Dersom den voldsutsatte velger å sende inn søknad om voldsoffererstatning, blir politiet på nytt involvert. Dette skjer ved at KFV ber om å få oversendt politidokumentene i saken. KFV har forklart at de i dag bruker mye tid på å følge opp politiets behandling av straffesaken.

Enkelte interesseorganisasjoner har foreslått at politiet bør være involvert i hele prosessen. Innspillene går ut på at politiet i større grad bør følge opp de voldsutsatte når de fremmer sitt erstatningskrav mot skadevolderen.

Utvalget har vurdert om det vil være hensiktsmessig å la politiet være ansvarlig for å motta søknad om voldsoffererstatning fra den voldsutsatte. Politiet kan deretter videresende søknaden når straffesaken er avsluttet. Slik fungerer voldsoffererstatningsordningen i blant annet Danmark.

En slik ordning vil innebære at det er hvert enkelt politidistrikt som har ansvaret for å ta imot søknader, og som må påse at tilstrekkelig dokumentasjon foreligger før saken oversendes KFV. Utvalget mener det er mer hensiktsmessig at denne oppgaven ligger på ett sted, slik den gjør i dag, der KFV mottar søknadene.

22.3.4.2 Støttesenteret for fornærmede

Støttesenter for fornærmede i straffesaker startet sin virksomhet i 2004 som et samarbeidstiltak mellom Sør-Trøndelag Politidistrikt (STPD) og Trondheim kommune. Støttesenteret skal ivareta og bistå de som er ofre for straffbare handlinger gjennom psykososial støtte, oppfølging, informasjon og veiledning gjennom hele straffesakskjeden, fra anmeldelse til eventuell rettskraftig dom. Støttesenteret gav i 2014 tilbud til fornærmede og deres pårørende i 162 straffesaker, mot 151 i 2013. I de fleste sakene henvises de voldsutsatte fra politiet, men enkelte blir også henvist fra helseapparatet, barnevernstjenesten eller oppsøker tjenesten selv. Familievoldssakene utgjorde ca. 50 % av sakene som ble henvist til Støttesenteret. Seksualisert vold var hovedtema i 33 % av sakene, hvor voldtekt utgjorde flertallet (38 av 53 saker i denne kategorien). Her bidrar senteret med psykososial støtte og oppfølging, samt tett samarbeid mot det kommunale hjelpesystemet. Senteret støtter fornærmede gjennom anmeldelsesfasen og den videre straffesaksprosessen.

Utvalget vurderer at Støttesentret for fornærmede i Sør-Trøndelag politidistrikt er et godt tilbud til skadelidte og er av den oppfatning at Støttesenter for fornærmede burde vært ett landsdekkende tilbud. Det er utvalgets syn at det er et udekket behov for oppfølgning av voldsofre. Ved informasjon og oppfølgning vil skadelidtes rettsstilling i voldssaker kunne styrkes. Dette vil blant annet gjelde i forhold til søknad om erstatning hvor informasjon tidlig og underveis prosessen vil kunne sette flere skadelidte i posisjon til å søke voldsoffererstatning. Utvalget mener Justis- og beredskapsdepartementet bør vurdere å utvide denne ordningen til et landsdekkende tilbud. Dette bør samordnes med tilbudet fra Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (se om disse nedenfor).

22.3.4.3 Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre

Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (RKK) er et landsdekkende, offentlig og gratis tilbud til alle som har vært utsatt for kriminelle handlinger. Rådgiverne ved de 14 ulike kontorene gir råd, veiledning og oppfølging til kriminalitetsutsatte. Virksomheten er underlagt KFV, og det fremgår av KFVs årsrapport for 2014 at RKK i 2014 hadde 2 801 brukere, og til sammen 9 722 konsultasjoner. Kontorene registrerer ikke tall på personlig oppmøte, men etter samtale med de ulike rådgivningskontorene anslår KFV at ca. 85 % av konsultasjonene finner sted ved personlig oppmøte. Det er stor variasjon i antall konsultasjoner med hver bruker.

Utvalget mener tilbudet RKK gir er viktig for å sikre at flere voldsutsatte gis mulighet til å motta den voldsoffererstatning de kan ha krav på. Dersom en sammenligner antallet søknader om voldsoffererstatning med antall anmeldelser, mener utvalget at det er grunn til å tro at vi står overfor et udekket rettshjelpsbehov. En styrkning av rådgivningskontorene kan gi økt kunnskap om ordningen med voldsoffererstatning og sikre at flere voldsutsatte kan ta en reell vurdering av hvorvidt de ønsker å fremme en søknad. En slik styrking bør sees i sammenheng med en eventuell utbygging av støttesenter for fornærmede etter modell av senteret i Trondheim.

Utvalget viser til at samarbeidet med andre aktører i straffesakskjeden og virksomheter som yter juridisk og annen bistand til voldsutsatte, må sees i sammenheng med voldsutsattes behov og rett til rettshjelp. Dette har utvalget drøftet i kapittel 20.

22.4 Klagebehandling

22.4.1 Ordningen i dag – uavhengig klagenemnd

Erstatningsnemnda for voldsofre har fungert som klageorgan i saker om voldsoffererstatning siden 1981, da saksbehandlingen som førsteinstans ble overført fra Erstatningsnemnda til fylkesmennene. Nemndas myndighet som klageorgan følger av voldsoffererstatningsloven § 13 annet ledd. Bestemmelsen gir også regler for nemndas sammensetning. Den fastslår at «[n]emnda har en leder og en varaleder og to medlemmer med personlige varamedlemmer oppnevnt av departementet for 4 år av gangen. Lederen og varalederen skal ha juridisk embetseksamen». Nemndas leder i dag er konstituert lagdommer (tidligere sorenskriver) Harald Jølle. De to andre nemndsmedlemmene er advokat Carl Gunnar Sandvold og spesialist i psykiatri Marianne Jakobsen. Nemndsleder har sittet i nemnda siden 1, mai 1996, mens de to andre ble oppnevnt i 1. mai 2004.134

Det følger av voldsoffererstatningsloven § 13 tredje ledd at nemndsleder alene kan avgjøre saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål. Statens sivilrettsforvaltning (SRF) har hatt sekretariatsfunksjonen for nemnda siden 2004. Dette innebærer at SRF forbereder sakene for nemnda, blant annet ved å innhente opplysninger og skrive utkast til vedtak. I tillegg har SRF fått delegert myndighet til å fatte avgjørelser i enkelte sakstyper. Opprinnelig var delegasjonsfullmakten begrenset til saker som gjaldt regress overfor skadevolder, begjæringer om omgjøring uten nye opplysninger i saken, og krav om saksomkostninger. Delegasjonsmyndigheten er siden utvidet til saker som ikke byr på vesentlig tvil eller krever medisinsk kompetanse. Nemnda behandlet 520 saker i 2014, mens SRF avgjorde 904 saker.

22.4.2 Bør organiseringen med Erstatningsnemnda for voldsofre fortsette?

Et alternativ til klagenemnd er å la klagebehandlingen skje av et overordnet forvaltningsorgan, jf. forvaltningslova § 28 første ledd. Det mest nærliggende alternativet i voldsoffererstatningssammenheng er at klagemyndigheten overføres til SRF, som i dag har sekretariatsfunksjon for nemnda.

22.4.2.1 Argumenter for et forvaltningsspor

Et argument for å lovfeste klagebehandling av voldsoffererstatningssakene gjennom forvaltningssporet, er at dagens ordning i praksis ligger tett opp til et slikt system. SRF behandlet i 2014 64 % av klagesakene, i 2015 nærmere 70 %. Dette er en kraftig økning fra 2010 da SRF behandlet 24 % av sakene, mens de i 2009 bare avgjorde 9 % av sakene. Det kan tas til inntekt for forvaltningssporet at utviklingen ikke har resultert i noen økning av antall søksmål eller klager til Sivilombudsmannen. Andelen klager som får medhold har vært stabil (på rundt 25 %), uavhengig av hvor stor andel av sakene som er avgjort av henholdsvis SRF og Nemnda.

Utvalget antar imidlertid at dette kan ha sammenheng med at SRF i utgangspunktet kun har behandlet de enkleste sakene, som ikke byr på vesentlig tvil.

Et ytterligere argument for å legge om klagebehandlingen, er at saksbehandlingstiden er vesentlig kortere for de sakene som avgjøres av SRF enn for de som avgjøres av nemnda. I 2014 var saksbehandlingstiden i SRF i gjennomsnitt to måneder, mens det for Erstatningsnemnda var seks måneder. Utvalget mener imidlertid at saksbehandlingstiden i SRF må sees i sammenheng med hvilke ressurser som settes inn. En måte å redusere saksbehandlingstiden ved nemndsbehandling på, kan være å øke antallet nemndsmedlemmer, eventuelt å operere med to nemnder. Det er i tillegg viktig å merke seg at nemnda kun har møter én gang i måneden, slik at aktuelle saker i realiteten må vente minst én måned før de behandles. Dette er med å forlenge saksbehandlingstiden, men kan jo enkelt bøtes på ved for eksempel at nemnda har to møter i måneden.

Også saksvolumet på voldsoffererstatningsfeltet kan tale for at det er uhensiktsmessig med nemndsbehandling av klagesaker. I 2014 mottok klageinstansen 1 347 saker, nesten tre ganger så mange som i 2011, da antallet var 472. Nemnda avholder årlig 11–12 møter med en varighet på to dager. Ifølge opplysninger fra SRF har nemnda en kapasitet til å behandle mellom 35 og 50 saker per møte. Som følge av at SRF har behandlet en stadig større andel av klagesakene, behandler nemnda kun de mest kompliserte og tidkrevende sakene. Dette innebærer en kapasitet på mellom 400–550 saker per år. I 2014 behandlet nemnda 520 saker. SRF behandlet 904 saker, slik at klageinstansen til sammen behandlet 1 424 saker. Som nevnt i forrige avsnitt, mener imidlertid utvalget at man ved å styrke nemnda med flere medlemmer, kan bøte på utfordringene med nemndas kapasitet.

Årlige utgifter til drift av nemnda anslås til kr. 800 000–900 000.135 Omlegging av klagebehandlingen vil medføre en tilsvarende innsparing. Samtidig vil det imidlertid fortsatt være behov for medisinsk sakkyndighet i flere saker. Dersom en legger til grunn at behovet for medisinsk kompetanse er årsaken til halvparten av sakene som i dag forelegges nemnda, vil det være behov for medisinsk kompetanse i cirka 250 saker årlig. Dersom en legger til grunn at en salærsats per time på kr. 995, og at den sakkyndige bruker minimum tre timer per sak, utgjør dette en utgift på kr. 746 250.136 På denne bakgrunn antar utvalget at et forvaltningssystem ikke vil innebære mindre kostnader, snarere tvert imot.

22.4.2.2 Argumenter for nemndsbehandling

Erstatningsnemnda har betydelig juridisk kompetanse og erfaring innenfor fagfeltet, samtidig som den besitter solid medisinsk kompetanse. Dette gjør nemnda særlig godt egnet til å behandle kompliserte personskadeerstatningssaker, med vanskelige bevis- og rettsspørsmål, så vel som medisinskfaglige problemstillinger.

Det kan argumenteres for at en uavhengig fagkyndig nemnd gir bedre rettssikkerhet, sammenlignet med et forvaltningsorgan. Et forvaltningsorgan vil ha tett tilknytning til staten, mens en nemnd vil ha en mer uavhengig stilling. Dette kan påvirke tilliten som voldsutsatte har til klagebehandlingen og resultatet.

Et ytterligere argument som har blitt fremført av enkelte interesseorganisasjoner, er at de voldsutsatte kommer bedre ut dersom klagesakene avgjøres av en nemnd. Ifølge tall fra SRF kom nemnda i 2015 til et annet resultat enn hva SRF hadde anbefalt i 15 % av sakene som ble behandlet i nemnda, 56 av totalt 369 saker. Flertallet av sakene hvor nemndas konklusjon avviker fra innstillingen til SRF, innebar endring til gunst for søker. Det skal i denne sammenheng nevnes at nemnda som hovedregel behandler saker som innebærer vesentlig tvil om utfallet av saken,137 og at flertallet av endringene skyldes andre vurderinger av medisinsk dokumentasjon, hvor den medisinske kompetansen i nemnda synes å være avgjørende.

I møtet med interesseorganisasjonene kom spørsmålet om nemnda opp. Et klart flertall av organisasjonene gikk inn for å beholde en erstatningsnemnd. Organisasjonene ga uttrykk for at muligheten for å klage til en uavhengig nemnd ga ordningen legitimitet.

Det kan videre argumenteres med at en ordning med nemndsbehandling holder andelen søksmål på et lavere nivå enn hva som vil være tilfelle dersom klagebehandlingen legges til et ordinært forvaltningsorgan som SRF. En kan tenke seg at voldsutsatte i større grad har tillit til at saken er gitt en rettferdig og riktig behandling, dersom saken behandles av en faglig kompetent og uavhengig nemnd, enn et forvaltningsorgan.

22.4.2.3 Særlig om delegasjonshjemmelen

Utgangspunktet i voldsoffererstatningsloven er at klager skal behandles av nemnda. Selv om utgangspunktet er at alle klager skal behandles av hele nemnda åpner voldsoffererstatningsloven § 13 for at «[s]aker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av nemndas leder alene». I slike saker kan nemnda også delegere vedtaksmyndighet til nemndas sekretariat. Unntaket ble innført ved lovendringen i 2008, og begrunnelsen var å gi nemnda tid til å konsentrere seg om de tvilsomme og vanskelige sakene, hvor deres særlige kompetanse ville komme til sin rett. Dette ville styrke voldsofrenes rettsstilling fordi de vil få en raskere behandling av klagesakene.138 Opprinnelig var delegasjonsadgangen positivt avgrenset til tre sakstyper: Saker som gjaldt regress overfor skadevolder, begjæringer om omgjøring uten nye opplysninger i saken, og krav om saksomkostninger. Ved Erstatningsnemndas vedtak den 18. desember 2013 om delegasjon av avgjørelsesmyndighet, ble delegasjonshjemmelen utvidet til å gjelde alle saker unntatt fem definerte sakstyper:

1. Prinsipielle saker, der det ikke finnes nemndspraksis som belyser forholdet.

2. Saker der medisinsk sakkyndighet er nødvendig, f. eks. ved at innholdet i en medisinsk erklæring er uklart eller det kan være tvil om skaden står i årsakssammenheng med den aktuelle hendelsen.

3. Saker der det er vesentlig tvil om bevisvurderingen, f.eks. ved vurdering av sannsynligheten for at det har skjedd en straffbar voldshandling.

4. Saker der det er vesentlig tvil om grunnlaget for erstatning og/eller erstatningsutmålingen, f.eks. ved fastsettelse av om handlingen er omfattet av ordningen, hvilke tapsposter som er dekningsmessige og ved beregning av tapet.

5. Andre saker der SRF anser at nemnda bør behandle spørsmålet, f.eks. ved vurdering av praksisendring.

På bakgrunn av utvidelsen, økte andelen saker som ble behandlet av SRF betraktelig, og grensene for delegasjonsmyndigheten ble lagt på strekk. Sivilombudsmannen mottok i 2015 tre klager fra voldsuttsatte som hadde fått klagen endelig behandlet av SRF. To av klagene til Sivilombudsmannen var knyttet til spørsmål om delegasjonshjemmelens rekkevidde.139 Ombudsmannen fant ikke grunnlag for at SRF hadde gått utover sin kompetanse etter delegasjonsfullmakten i noen av sakene. I en av sakene kom ombudsmannen likevel med uttalelser om at det må utvises forsiktighet ved vektlegging av nemndas behov for avlastning når kriteriet «vesentlig tvil» skal tolkes, samt påpekte enkelte svakheter ved vedtakets begrunnelse i den konkrete saken. SRF ble anmodet om klarere å gi uttrykk for hvilke individuelle forhold som ligger til grunn for skjønnsutøvelsen i spørsmål om dekning av advokatbistand. 140

Utvalget har fått opplyst at det er SRF som selv avgjør om delegasjonshjemmelen er oppfylt i hver enkelt sak. Tidligere ble alle vedtak behandlet ved delegasjon rutinemessig forelagt nemndas medlemmer til orientering, etter at sakene var avgjort. Formålet var at nemnda skulle kunne kontrollere hvordan delegasjonsadgangen ble brukt. I tilfeller hvor nemnda var uenig i avgjørelsen, kunne de reagere ved å omgjøre vedtaket av eget tiltak. Utvalget har fått opplyst at nemnda ikke lenger får oversendt delegerte vedtak. Dette er dels begrunnet med at nemnda ikke har kapasitet, dels at det ikke anses nødvendig all den tid delegasjonsadgangen er begrenset til saker som ikke byr på vesentlig tvil. Dersom den voldsutsatte er uenig i at SRF har hjemmel til å behandle vedtaket, er vedkommende henvist til å begjære vedtaket omgjort, etter reglene i forvaltningsloven § 35, se punkt 22.5 under. Utvalget har fått opplyst at Erstatningsnemnda ved to anledninger har omgjort et vedtak som SRF har avgjort ved delegert myndighet, se blant annet ENV-2014-1321-2.

Utvalget mener det svekker voldsoffererstatningsordningens legitimitet at den behandlingsform som er omtalt som en unntaksregel i loven er den reelle behandlingsform for det store flertallet av voldsoffererstatningssakene. Videre er det problematisk at det ikke er den ansvarlige myndighet som selv avgjør i hvilke tilfeller myndigheten kan delegeres. Adgangen til å få nemndas vurdering av hvorvidt delegasjonshjemmelen er korrekt anvendt, er forbeholdt de som er kjent med adgangen til å begjære vedtak omgjort. Dette fremstår som problematisk for utvalget.

Utvalget mener delegasjonsadgangen bør begrenses positivt, ikke negativt. Et forslag kan være å gå tilbake til de sakstypene som tidligere var forbeholdt delegasjon, nemlig omgjøringsbegjæringer uten nye opplysninger, samt kurante krav om regressnedsettelse og saksomkostninger. Dersom forvaltningen skal ha adgang til å fatte avgjørelser i andre voldsoffererstatningssaker, bør dette gjelde saker som ikke byr på tvil.

Utvalget mener videre at Sivilombudsmannens uttalelser kan tas til inntekt for at innholdet i delegasjonshjemmelen burde tydeliggjøres, og ikke minst begrenses. Samtidig mener utvalget at kravet til at vedtakene er godt begrunnet er særlig viktig i saker som ligger i ytterkanten av delegasjonsmyndighetens rekkevidde.

22.4.3 Fortsatt nemndsbehandling

Utvalget anbefaler at Erstatningsnemnda for voldsofre fortsatt bør være den foretrukne behandlingsform for de mest kompliserte voldsoffererstatningssakene. Utvalget mener en uavhengig nemnd i større grad gir en tillitvekkende klagebehandling. Dette ble også poengtert av mange av de interesseorganisasjonene som utvalget har hatt møter med. I tillegg vil en fagnemnds sammensetning med særlig kompetanse og erfaring vedrørende både juridiske og medisinske spørsmål, i det mest kompliserte sakene, være avgjørende for å gi voldsutsatte en rettssikker og rettferdig behandling.

Utvalget er av den mening at saksmengden tilsier at nemnda må styrkes.

Utvalget vil fremholde at i den grad det skal drives rettsutvikling på dette området bør den i utgangspunktet drives av lovgiveren og domstolene. I den grad det skal skje rettsutvikling i saksbehandlingen eller klagebehandlingen, bør dette etter utvalgets skjønn skje i den uavhengige klagenemnda og ikke i forvaltningsorganene. Utvalget viser til nemndas særlige juridiske og medisinske kompetanse. Det er i denne sammenheng viktig at nemnda beholder sin uavhengighet, og ikke er for tett knyttet hverken til SRF eller Justisdepartementet. Slik utvalget ser det er den mest sentrale begrunnelsen for å opprettholde en nemnd at den er uavhengig.

22.5 Effektiv og kvalitativ god saksbehandling

Det fremgår av mandatet at loven skal legge til rette for en mer effektiv og kvalitativt god saksbehandling. En rask saksbehandling er både kostnadseffektivt og av stor betydning for søkerne. Mange søkere opplever at det er belastende når saksbehandlingen tar lang tid. Effektiviteten må imidlertid ikke gå på bekostning av en forsvarlig og god saksbehandling. Høy kvalitet i saksbehandlingen vil også bidra til riktige avgjørelser, færre klager og dermed være ressursbesparende i seg selv. Gode vedtak bidrar også til å gi søker en opplevelse av å ha blitt tatt på alvor.

Når utvalget har vurdert hvilke saksbehandlingsregler som bør gjelde, har utvalget hatt som målsetning å legge til rette for et regelverk som er oversiktlig og forutsigbart og som i begrenset grad åpner for utpregede skjønnsmessige vurderinger.

22.5.1 Forvaltningsloven

Utvalget mener forvaltningsloven fortsatt bør gjelde for behandling av voldsoffererstatningssaker når ikke annet fremgår av voldsoffererstatningsloven. Selv om dette kan utledes av forvaltningsloven § 1, mener utvalget det for oversiktens skyld fortsatt bør fremgå uttrykkelig i voldsoffererstatningsloven, slik det i dag følger av voldsoffererstatningsloven § 14 første ledd.

Utvalget har vurdert om enkelte bestemmelser fra forvaltningsloven burde inntas i voldsoffererstatningsloven, med det formål å gjøre regelverket mer oversiktlig for den enkelte. Dette kan for eksempel gjelde reglene om krav til vedtaket, som følger av forvaltningsloven § 23 følgende, herunder krav til begrunnelse etter forvaltningsloven § 25. I møter med representanter fra interesseorganisasjoner har utvalget fått tilbakemelding om at manglende begrunnelser er et problem for søkerne. Et annet eksempel er reglene om forvaltningens utredningsplikt, jf. forvaltningsloven § 17.

Utvalget presiserer at så lenge det ikke finnes særregler, så gjelder forvaltningslovens krav til begrunnelse og utredning. Utvalget mener at det ikke skal gjelde andre krav til begrunnelse eller utredningsplikt for voldsoffererstatningsmyndighetene enn det som gjelder i forvaltningen ellers. Utvalget anser det derfor ikke hensiktsmessig at regler som fremgår av forvaltningsloven gjentas i voldsskadeerstatningsloven.

22.5.2 Særlige saksbehandlingsregler i voldsoffererstatningsloven – innledning

Som nevnt i kapittel 4 under gjennomgangen av gjeldende rett, inneholder voldsoffererstatningsloven § 14 annet til femte ledd noen spesialregler for saksbehandlingen etter voldsoffererstatningsloven. Disse gjennomgås i det følgende.

22.5.3 Skadevolder er ikke part i saken

Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsen om at skadevolder ikke er part i saken. Utvalget viser til departementets begrunnelser da regelen ble innført ved lovens ikrafttredelse i 2001, og som fremgår av Ot. prp. nr. 4 (2000–2001) punkt 5.6. Utvalget mener hensynet til en effektiv saksbehandling må tillegges avgjørende vekt. Under forutsetningen av at skadevolder ikke navngis eller på annen måte kan identifiseres ved vedtak om voldsoffererstatning, anser utvalget at skadevolders rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt ved at vedkommende gis partsrettigheter i tilknytning til et eventuelt vedtak om regress. Utvalget vil påpeke at det foreslås å innskrenke adgangen til å kreve regress for erstatningsposter som ikke har vært underlagt domstolsbehandling.

22.5.4 Straffe-/erstatningssak mot skadevolder må være endelig avgjort

Utvalget anbefaler å videreføre hovedregelen om at straffesak, og eventuelt sivil erstatningssak, mot skadevolder må være avgjort før søknad om voldsoffererstatning kan tas til behandling. Regelen er forankret i prinsippet om at ordningen er subsidiær skadevolders ansvar og andre dekningsmuligheter, samt saksbehandlingshensyn. Det er ressursbesparende at henholdsvis påtalemyndigheten og domstolen har etterforsket og behandlet saken, før voldsoffererstatningsmyndigheten tar saken til behandling. Utvalget har vurdert om det fortsatt bør være adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen.

Representanter fra politiet har i møter med utvalget gitt tilbakemelding om at det fortsatt bør være mulig å søke erstatning før straffesaken er avsluttet, og har vist til adgangen skadelidte har til å få dekket skader gjennom forsikring forut for rettskraftig dom. Representanter fra Forsvarergruppen (advokatfaggruppe i Advokatforeningen som blant annet arbeider for å styrke siktedes rettsstilling), har uttrykt forståelse for skadelidtes behov for økonomisk kompensasjon på et tidlig stadium. Forsvarergruppen mener imidlertid at det kan ha uheldig effekt for tiltalte dersom voldsoffererstatningsmyndigheten behandler, og innvilger, søknader om voldsoffererstatning før domstolen behandler straffesaken, da innvilgelse av voldsoffererstatning implisitt innebærer å ta stilling til siktedes skyld.

Utvalget mener hensynet til skadelidte må veie tyngst, slik at voldsoffererstatningsmyndighetene fortsatt skal ha adgang til å avgjøre voldsoffererstatningssaken der hvor de faktiske og rettslige forholdene er opplagte. Utvalget påpeker at adgangen til å få behandlet søknad om voldsoffererstatning før straffesaken er avsluttet, må sees i sammenheng med adgangen til å få utbetalt forskudd på voldsoffererstatning, se nærmere neste punkt.

22.5.5 Adgangen til å få utbetalt forskudd på erstatning

Hovedregelen er at erstatningen utbetales når det er truffet vedtak om at erstatning skal ytes, jf. § 14 fjerde ledd første punktum. Det kan imidlertid utbetales forskudd i den utstrekning det finnes rimelig, dersom søknaden foreløpig ikke kan avgjøres av grunner som ikke skyldes søkeren. KFV praktiserer adgangen til å utbetale forskudd strengt. I 2014 utbetalt de forskudd på erstatning i 7 saker, mens det i 2015 ble utbetalt forskudd i 15 saker. Utvalget har fått opplyst av KFV at forskudd kun utbetales i tilfeller hvor spesielle forhold gjør at den voldsutsatte har et akutt behov for penger.

Utvalget ser at det er ressursbesparende å ha færrest mulig utbetalinger i hver enkelt voldsoffererstatningssak. Utvalget mener likevel gode grunner taler for at voldsutsatte i større grad enn i dag bør få utbetalt deler av erstatningen de har krav på som et forskudd, dersom endelig avgjørelse må avvente av grunner som ikke skyldes søkeren. Dette gjelder ved alvorlige straffbare handlinger, herunder drap eller overgrep mot barn, hvor det er åpenbart at vilkårene for voldsoffererstatning er til stede. Utvalget mener disse kriteriene; «alvorlig» og «åpenbart», bør fremgå av lovteksten. Størrelsen på forskuddet må avpasses det beløp den voldsutsatte åpenbart vil ha krav på.

22.5.6 Dekning av erklæring til spesialist

Utvalget foreslår å videreføre adgangen til å få dekket utgifter til innhenting av erklæringer fra lege, tannlege, psykolog og lignende etter voldsoffererstatningsloven § 14 femte ledd. Utvalget viser til at bestemmelsen er forholdsvis hyppig brukt. Tall fra lovdata viser at nemnda har innvilget dekning etter bestemmelsen i ca 30 saker i 2014 og 2015. I de fleste tilfellene har formålet med spesialisterklæringen vært å avklare om den voldsutsatte har krav på menerstatning. Det har imidlertid forekommet krav om dekning av spesialisterklæring med det formål å avklare om vilkårene i voldsoffererstatningsloven § 1 er oppfylt. Utvalget har vurdert å innta et vilkår om at det kun kan tilkjennes slik dekning i forbindelse med utredning av krav om menerstatning. Dette vil forenkle saksbehandlingen, og gi en tydeligere regel. Av hensyn til skadelidte, anbefaler utvalget å beholde vilkåret «særlige tilfeller», som åpner for slik dekning også i tilknytning til andre vilkår enn krav om menerstatning. Det avgjørende vil fortsatt være sannsynligheten for at de aktuelle bevisene blir utslagsgivende i skadelidtes favør.

22.5.7 Instruksjonsmyndighet

Det hierarkiske systemet i staten er slik at departementet kan instruere underliggende etater og omgjøre deres vedtak. Ved tidligere lovendringer har det blitt vurdert å foreslå en lovbestemmelse om at KFV og Voldsoffererstatningsnemnda ikke kan instrueres av Justis- og beredskapsdepartementet om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker etter voldsoffererstatningsloven.141 Bakgrunnen for forslaget har vært å lovfeste den praksis som har eksistert siden innføring av voldsoffererstatningsloven, nemlig at departementet er svært tilbakeholden med å instruere, og aldri skal instruere i konkrete enkeltsaker.142 Et eksempel på en generell instruks er instruks av 7. desember 2009 om å forelegge for Justisdepartementet spørsmål om praksisendringer, praksisetableringer og generell lovtolking for godkjenning.

Departementet har hittil ment at det ikke er tilstrekkelig begrunnelse for å gå bort fra hovedregelen i staten om at departementet kan instruere underliggende etater og omgjøre deres vedtak.

Utvalget ser at Justis – og beredskapsdepartementet, som har det overordnede ansvaret for voldsoffererstatningsloven og voldsoffererstatningsordningen, kan ha behov for å gi generelle instrukser om lovtolking og skjønnsutøvelse. Utvalget mener imidlertid det er gode grunner for å lovfeste et forbud mot at departementet kan instruere voldsoffererstatningsmyndighetene i enkeltsaker. Dette er for det første begrunnet med at dette er et prinsipp som har blitt fulgt siden opprettelsen av voldsoffererstatningsordningen. Prinsippet er også nedfelt i styringsdokumentene for voldsoffererstatningsmyndighetene, herunder hovedinstrukser for KFV og SRF. Ved å lovfeste dette prinsippet, gjøres regelverket mer forutsigbart for brukerne av ordningen.

22.5.8 Forenklet behandling av saker hvor det foreligger dom

Som nevnt under punkt 22.3 foretar voldsoffererstatningsmyndighetene i dag en forenklet behandling av saker hvor det foreligger rettskraftig dom, såkalte rapidsaker. Det er imidlertid slik at ikke alle sakene der det foreligger rettskraftig dom behandles som rapidsaker, noen behandles etter de vanlige reglene.

Et forslag som kan skape en mer effektiv behandling av voldsoffererstatningssakene, er å betale ut alle krav der det foreligger rettskraftig dom direkte, uten å realitetsbehandle saken. Dette vil i større grad vise lojalitet til domstolens avgjørelser. Utvalget mener en slik regel vil gi et klart og oversiktlig regelverk. En raskere avvikling av alle saker hvor domstolen har fastslått kravet, vil frigjøre saksbehandlingsressurser, gi økt forutberegnelighet for skadelidte, samtidig som at den voldsutsatte raskere får den erstatning vedkommende har krav på. Dersom man legger den rettskraftige avgjørelsen til grunn uten realitetsbehandling innebærer dette at det ikke vil være aktuelt å sette ned erstatningsbeløpet på bakgrunn av medvirkningsbetraktninger, noe som blir gjort i noen saker i dag.

En mulighet er slik utvalget ser det å la rapidsakene bli avgjort av servicetorget. På servicetorget ved KFV sitter det erfarne saksbehandlere uten juridisk utdanning. Utvalget mener at det ikke trengs juridisk utdanning for å utbetale erstatning i tråd med en rettskraftig dom. På den måten kan de juridiske saksbehandlerne bruke sine ressurser på saker som skal realitetsbehandles og hvor det skal foretas juridiske vurderinger.

Utvalget har fått opplyst at KFV har retningslinjer som sier at alle utkast til vedtak skal kontrolleres av en annen, mer erfaren saksbehandler, før vedtaket fattes og sendes til søkeren. Alle sakene er dermed underlagt en dobbeltbehandling. Dette er en del av kvalitetssikringen. For utvalget synes det unødvendig at alle saker, og spesielt enkle saker, er gjenstand for en slik dobbeltbehandling. Det bør vurderes effektiviseringsrutiner hvor enkelte saker ikke må godkjennes i flere runder.

22.5.8.1 Regler for når søknad kan fremsettes

Utvalget viser til at flertallet av søknadene ligger lenge hos voldsoffererstatningsmyndighetene, i påvente av at straffesaken avsluttes. Dette fører for det første til at tiden fra søknaden fremsettes til vedtak mottas blir lang. Når voldsutsatte opplever saksbehandlingstiden som lang, kan dette oppleves som en ekstra byrde. I tillegg kan det faktum at voldsoffererstatningssøknaden kan fremsettes umiddelbart etter voldshendelsen, gi voldsutsatte en uberettiget forventning om når vedtaket vil foreligge. Det medfører samtidig unødvendig ressursbruk ved at voldsoffererstatningsmyndighetene må følge opp politiets fremdrift i etterforskningen av saken, samt tid på å forklare hvorfor søknaden ikke kan tas til behandling. Et forslag kan være å gi regler for hvilket tidspunkt søknad om voldsoffererstatning kan fremmes, slik at reglene samsvarer bedre med når KFV faktisk arbeider med søknaden.

Et alternativ kan være at søknaden ikke kan fremsettes før straffesaken er avsluttet. Til dette kan det imidlertid innvendes at det vil variere mye hvor lang tid politiet bruker på å etterforske saken. I enkelte tilfeller vil det ikke foreligge tvil om at den voldsutsatte har vært utsatt for en voldshandling, og er berettiget til erstatning. I slike tilfeller kan det oppleves urimelig at erstatningen må avvente på å få straffesaken avklart. En løsning kan være å gi unntaksregler for de alvorligste straffbare handlingene, hvor det er åpenbart at vilkårene for voldsoffererstatning foreligger.

Utvalget har i kapittel 13 foreslått nye regler om når søknad må være fremsatt overfor KFV. Utvalget foreslår at foreldelsesfristen suspenderes i tiden saken etterforskes av politiet. Utvalget antar dette vil medføre at voldsutsatte i større grad vil avvente med innsendelse av søknaden, særlig hvor søker har bistand av advokat.

Hensynet til skadelidte tilsier at vedkommende kan sende søknaden inn når vedkommende selv ønsker det. Utvalget mener imidlertid at hovedregelen om at søknaden ikke behandles før saken er strafferettslig avgjort, må videreføres. Dette bør fremgå klart av loven.

22.5.9 Tilbakebetaling av voldsoffererstatning etter voldsoffererstatningsloven § 16

Utvalget foreslår at voldsoffererstatningsmyndighetene fortsatt skal kunne kreve tilbakebetaling av voldsoffererstatning eller forskudd på voldsoffererstatning dersom «søkeren har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for utbetalingen.» Utvalget mener tilbakebetaling også kan kreves «dersom søkeren senere får dekket tapet på annen måte». Utvalget foreslår på denne bakgrunn en videreføring av dagens voldsoffererstatningslov § 16.

Utvalget mener det ikke skal kreves at søkeren må ha vært i ond tro eller uaktsom med hensyn til å fortie opplysninger av betydning. Erstatningsnemnda for voldsofre har i tråd med Sivilombudsmannens uttalelse i sak 2008/988 (Somb-2008-102) lagt vekt på hvor lang tid det har gått siden utbetalingen, og om feilen hadde sitt utspring i en feil fra det offentlige, se vedtak ENV-2007-1718-1. Utvalget mener dette er momenter av betydning i vurderingen.

22.6 Utvalgets anbefalinger

Utvalget er av den oppfatning at dagens organisering av voldsoffererstatningsmyndighetene i det vesentlige fungerer godt, og bør videreføres. Utvalget anbefaler at Erstatningsnemnda for voldsofre fortsatt bør være den foretrukne behandlingsform for de mest kompliserte voldsoffererstatningssakene. Utvalget anbefaler endringer vedrørende delegasjonsadgangen, og mener denne bør begrenses positivt, ikke negativt.