Del 3
Utvikling i samfunnsmessige forhold

4 Befolkning, arbeidsmarked og økonomi

Utvikling i sentrale samfunnsområder kan ha innvirkning på familiemønstre og familiepolitikk. Tre forhold som er av stor betydning, er befolkning, arbeidsmarked og økonomi. I dette kapitlet beskrives utviklingen på disse områdene, og hvordan situasjonen er i dag.

4.1 Befolkning

Alderssammensetningen i befolkningen har betydning for de behovene velferdsstaten skal dekke, og for det offentliges utgifter og inntekter. Barn og ungdom er i gjennomsnitt netto mottakere av ytelser fra velferdsstaten. I disse årene mottas barnetrygd, subsidierte barnehagetjenester, skole og helsetjenester. Også den eldste delen av befolkningen er netto mottakere gjennom pensjon og helse- og omsorgstjenester. Befolkningen i yrkesaktiv alder er i gjennomsnitt bidragsytere til velferdsstaten: De betaler i gjennomsnitt mer i skatt enn de mottar i overføringer og tjenester. Forholdet mellom antallet personer i yrkespassiv alder og yrkesaktiv alder er kalt forsørgerbyrden for velferdsstaten. Befolkningen blir stadig eldre, hvilket betyr at for hver pensjonist blir det færre personer i arbeidsfør alder, og forsørgerbyrden øker. Økte utgifter til pensjoner og til eldreomsorg må slik bæres av en stadig mindre gruppe av arbeidende. Dette fører til et valg mellom å skjære ned på velferdsytelser, øke skattenivået, oppmuntre folk til å stå lenger i arbeid eller øke produktiviteten.

4.1.1 Fruktbarhet

Gjennom de siste 20 årene har fødselstallet vært relativt stabilt på omkring 60 000 barn hvert år.1 Statistisk sentralbyrå forventer i sin befolkningsprognose at tallene i løpet av ti år vil øke til i underkant av 70 000 barn årlig. De viktigste faktorene som bestemmer antallet fødte, er antallet og alderssammensetningen på kvinnene i fødedyktig alder og deres fruktbarhetsnivå. Årsaken til at man forventer økte fødselstallene frem til 2020 og 2040 er at barnebarna til de store fødselskullene fra babyboomperioden 1950–1970 vil komme til verden frem til 2040.

Det er flere måter å beregne fruktbarhet i befolkningen på. Et vanlig mål er samlet fruktbarhetstall (SFT). SFT kan beregnes på to ulike måter: periode-SFT og kohort-SFT. Periode-SFT for et bestemt år avspeiler hvor mange barn en jente på 15 år kan forvente å føde frem til hun er 50 år. Kohort-SFT viser derimot hvor mange barn en bestemt kohort i virkeligheten har fått gjennom livsløpet. Periode-SFT har mye større grad av tilfeldighet enn kohort-SFT. Lavere periode-SFT trenger ikke nødvendigvis bety at kvinner får færre barn. Det kan også bety at flere utsetter å få barn.

Fra 1990 til i dag har periode-SFT ligget mellom 1,75 og 2,0 barn per kvinne. På starten av 2000-tallet var det en jevn økning i antallet barn per kvinne, fra 1,75 i 2002 til 1,98 i 2009. I 2009 hadde Norge den høyeste fruktbarheten i Europa, men fra 2009 til i dag har SFT sunket hvert eneste år. I 2015 var tallet på 1,73 barn per kvinne, som er en reduksjon på 0,25 barn per kvinne fra 2009, og det laveste SFT siden 1986.2

Det har vært en langvarig trend at kvinner utsetter når de får sitt første barn, men etter 2009 har utsettelsen vært lengre enn tidligere.3 Dette, sammen med at andelen kvinner som får tre barn eller mer, har gått ned, har bidratt til en nedgang i periode-SFT fra 2009.

At kvinner får sitt første barn senere, gjenspeiles også i økningen i alderen for førstegangsfødende. I 2015 var gjennomsnittlig fødealder ved første barns fødsel på 28,9 år, i 2000 var den 27,3 år, og i 1990 var den på 25,5 år. På tjuefem år har altså førstegangsfødende i gjennomsnitt blitt nesten tre og et halvt år eldre.4

Det er knyttet usikkerhet til hvordan nedgangen i periode-SFT best kan forstås. Kohortfruktbarheten kan bidra til å gi oss litt bedre forståelse av utviklingen. I 2015 var kvinner født i 1970 45 år gamle og i stor grad ferdige med å få barn. I 2015 hadde denne kohorten fått litt i overkant av to barn hver.5 Dersom man sammenholder kohortfruktbarheten med periode-SFT, ser man også at kohortfruktbarheten har vært stabil på litt over to barn per kvinne for alle kohorter født fra 1940 og frem til kohorten født i 1970, mens periode-SFT svinger relativt mye (se figur 4.1). Det betyr at de to målene på fruktbarhet sjelden sammenfaller. De siste årene har kohortfruktbarheten ligget høyere enn periode-SFT.

Forklaringen på dette kan ligge i at mot slutten av 1970-tallet og 1980-tallet har flere og flere kvinner ventet med å stifte familie på grunn av lengre skolegang.6 Når mange kvinner utsetter sine planlagte fødsler, blir periode-SFT kunstig lav, fordi et bestemt antall fødsler fordeles over stadig flere kalenderår. Periode-SFT kan dermed gi et feilaktig inntrykk av hvor lav befolkningsveksten kommer til å bli, og det er derfor grunn til å anta at den nedgangen i periode-SFT som har oppstått de siste årene, ikke nødvendigvis impliserer en nedgang i det totale antallet barnefødsler i årene fremover. Den lave periode-SFT kan være et uttrykk for at kvinner venter lenge før de får sitt første barn.

Kilde: Keilman 2015, figur 2.2, basert på statistikk fra Statistisk sentralbyrå

Kilde: Eurostat.

Norge har hatt en lignende utvikling i periode-SFT som de andre nordiske landene, med en økning på starten av 2000-tallet etterfulgt av en nedgang fra rundt 2009 til i dag. Periodefruktbarheten i Norge i 2014 var noe lavere enn på Island og i Sverige og relativt lik den i Danmark og Finland. Sammenlignet med resten av Europa har Norge høye fruktbarhetstall. Mens Norge hadde en periode-SFT på 1,75 i 2014, lå gjennomsnittet i EU på 1,55.7 Unntakene er Frankrike og Irland, som ligger høyere enn Norge med en periode-SFT på omkring 2,0.

Statistisk sentralbyrå antar i sine befolkningsprognoser at periode-SFT i fremtiden vil ligge mellom 1,72 og 1,74 barn per kvinne. Dette er betydelig lavere enn kvinnekohortene som nå har avsluttet sin fruktbare alder. Utsatt familiedannelse og endrede preferanser, spesielt at færre vil få tre barn eller flere, trekkes frem som de viktigste faktorene for denne utviklingen.

4.1.2 Dødelighet

Dødelighet er en viktig komponent i befolkningsutviklingen og har stor betydning for både befolkningens størrelse og alderssammensetning. Den aldersspesifikke dødeligheten viser sannsynligheten for å dø på forskjellige alderstrinn. Forventet levealder viser hvor lenge en nyfødt kan forvente å leve, gitt at den nyfødte gjennom hele sitt liv lever med den samme aldersspesifikke dødeligheten som finnes i dag. Det er viktig å understreke at dette er et hypotetisk mål. Forventet levealder er en dårlig prognose for hvor lenge en nyfødt faktisk vil leve, fordi dødeligheten endrer seg over tid.

Fra 1990 til 2015 har forventet levealder økt med nesten sju år for menn og litt over fire år for kvinner.8 I 2015 var forventet levealder 80 år for menn og 84 år for kvinner. I Statistisk sentralbyrås hovedalternativ forventes en noe mindre økning i forventet levealder i fremtiden. Det legges til grunn en økning på sju år for menn og fem år for kvinner frem til 2060. Det vil altså bli mindre forskjeller i forventet levealder for menn og kvinner. Forventet levealder i Norge er høyere enn i Danmark og Finland, og nokså likt med Sverige og Island. De to sistnevnte landene har lenge hatt en høyere forventet levealder enn Norge, men Norge har nærmet seg dette nivået de siste årene.

Statistisk sentralbyrå forventer en kraftig økning i antallet eldre i befolkningen frem til 2040, og økningen vil være særlig sterk blant de aller eldste. Antallet over 70 år vil dobles før 2060, og andelen vil øke fra 11 prosent i 2016 til 19 prosent i 2060. Antallet over 80 år vil dobles før 2040, og vil gå fra 4 prosent i 2016 til nesten 10 prosent i 2060. De nærmeste årene vil aldringen av befolkningen være relativt svak, men etter 2030 forventes det at aldringen vil øke kraftigere. Årsaken til denne utviklingen er at man forventer høyere levealder, og at de store etterkrigskullene vil gå inn i alderdommen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

4.1.3 Befolkningsutvikling

I 2016 bodde det 5,2 millioner innbyggere i Norge. I Statistisk sentralbyrås hovedalternativ vil Norge passere 6 millioner innbyggere rundt 2030. Denne veksten er relativt høy sammenlignet med den man forventer i en del andre OECD-land. Dersom utviklingen blir som i fremskrivningene, vil for eksempel folketallet i Norge være høyere enn i Finland i 2025 og i Danmark før 2040.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De siste 20 årene har befolkningen økt hvert år. Det er i hovedsak innvandring som forklarer denne veksten. I tillegg har det gjennom hele perioden vært et fødselsoverskudd på mellom 10 000 og 20 000, til tross for at samlet fruktbarhetstall har vært under reproduksjonsraten. Årsaken til dette er først og fremst høyere levealder.

4.1.4 Innvandring og utvandring

Innvandringen til Norge har de siste 20 årene økt kraftig. Mens det innvandret i underkant av 27 000 personer i 1994, er det tilsvarende tallet for 2015 på litt over 67 000.9

Ved inngangen til 2016 var det 698 000 innvandrere og 149 000 norskfødte med innvandrerforeldre registrert bosatt i Norge. Dette utgjør 13,4 prosent av folkemengden i Norge. Tallene inkluderer ikke asylsøkere.10

Innvandringen til Norge har vært jevnt stigende siden 1970, men skjøt særlig fart etter 2005 da arbeidsinnvandringen fra Polen, Litauen, Latvia og Estland, som gikk inn i EU i 2004, økte. De siste ti årene har den klart viktigste innvandringsårsaken til Norge vært arbeidsinnvandring. Men det har også vært en økning i antallet flyktninger og personer som har kommet på grunn av familiegjenforening. Den nest vanligste innvandringsårsaken til Norge er familiegjenforening. Til sammen utgjorde arbeidsinnvandring og familiegjenforening 75 prosent av all innvandring til Norge i 2014, mens flyktninger utgjorde 14 prosent av innvandrerne det året.11 Siden 2011 har det vært en nedgang i arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa, noe som henger sammen med en svakere økonomisk utvikling i Norge de siste årene.12

Av ulike landgrupper utgjør polakker den største innvandringsgruppen i Norge med over 100 000 personer. Videre følger personer fra Litauen, Somalia og Sverige, med om lag 40 000 personer fra hvert av disse landene. Deretter følger Pakistan (38 000 personer), Irak (31 000 personer) og Tyskland (29 000 personer).13

Det har også vært en økning i utvandringen fra Norge, fra i overkant av 19 000 utvandrede personer i 1994 til i overkant av 37 000 i 2015. Forklaringen til dette er at det bor stadig flere innvandrere i Norge, og at disse har større sannsynlighet for å utvandre enn andre.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Note: Merk mangel på årlige data i perioden 1970 til 1985.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, innvandringsstatistikk

I de nærmeste årene antar Statistisk sentralbyrå i befolkningsfremskrivningens hovedalternativ at innvandringen vil få en liten topp som følge av asylsituasjonen i Norge og Europa. Fra 2020 forventes det innvandring på rundt 60 000 årlig, og i nettoinnvandring forventes det 25 000 årlig gjennom mesteparten av århundret. Om disse prognosene skulle slå til, vil antallet innvandrere som bor i Norge, øke fra 700 000 i dag til 1,4 millioner i 2040. Innvandrernes andel av befolkningen vil øke, fra 13 prosent i dag til 24 prosent i 2060. Det vil også være en kraftig økning i antallet og andelen personer som er født i Norge med to innvandrerforeldre.

Det er viktig å merke seg at anslagene for hvor mange som vil innvandre til Norge i fremtiden, er usikre. Det er en av grunnene til at Statistisk sentralbyrå publiserer flere alternative baner for innvandring. Banene baserer seg på ulike fremtidsbilder av den økonomiske situasjonen i Norge og resten av verden og ulike fremskrivninger av befolkningsutviklingen i ulike deler av verden.

4.2 Arbeidsmarked

Situasjonen i arbeidsmarkedet er et viktig rammevilkår i en diskusjon av offentlig tjenestetilbud og overføringer til barnefamiliene. I det følgende beskrives noen hovedtrekk ved det norske arbeidsmarkedet. Utvalget har i tillegg foretatt en nærmere drøfting av yrkesaktivitet og tidsbruk i familien i kapittel 6.

4.2.1 Sysselsetting

Norge har et høyt sysselsettingsnivå sammenlignet med gjennomsnittet for EU. Forskjellen skyldes høyere deltakelse blant eldre og blant kvinner i alle aldersgrupper.

Kilde: OECD

Sysselsettingen blant norske menn i alderen 25–54 år er lavere enn i for eksempel Danmark, Sverige og Tyskland. Blant norske kvinner (20–64 år) var sysselsettingsandelen 76,7 prosent i 2015. Sysselsettingsandelen blant kvinner i Norge var noe høyere enn blant kvinner i Danmark (72,6 prosent), men noe lavere enn blant kvinner i Sverige (78,3 prosent). Norske kvinner har, sammen med kvinner fra Sverige, Danmark, Finland, Island, Sveits, Storbritannia, Latvia og Litauen, den høyeste sysselsettingsandelen i Europa.

Kilde: Eurostat

Fra 1970-tallet og frem til 1986 var det en sterk økning i kvinners sysselsetting, og 1970-tallet har også blitt omtalt som kvinnenes tiår på arbeidsmarkedet.14 Kvinners sysselsetting fortsatte å øke utover på 1980-tallet, og da var det først og fremst småbarnsmødrene som gikk ut i jobb.15 I lavkonjunkturperioden fra 1987 til 1993 var det lite endring i kvinners sysselsetting, før den igjen økte noe frem mot tusenårsskiftet. De siste årene har kvinners sysselsetting stabilisert seg, og lå i 2016 på 65 prosent for kvinner i aldersgruppen 15–74 år. For menn gikk derimot sysselsettingen ned i samme periode, fra 77 prosent i 1972 til 70 prosent i 2016. Kjønnsforskjellen i sysselsettingsandelen mellom kvinner og menn er nå på 6 prosentpoeng. Den mest yrkesaktive aldersgruppen i befolkningen, personer mellom 25 og 54 år, hadde en sysselsetting på henholdsvis 85 prosent for menn og 81 prosent for kvinner i 2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftundersøkelsen

Mens det var kvinner som bidro til veksten i samlet sysselsetting fra 1970-tallet og frem til slutten av1990-tallet, så er det etter 2004 arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa som har bidratt til sysselsettingsvekst i Norge. Etter EU-utvidelsen i 2004 har to tredjedeler av veksten i sysselsettingen kommet blant innvandrere.

Det må skilles mellom utviklingen i sysselsettingen totalt sett og utviklingen i andelen av befolkningen som er sysselsatt. Selv om sysselsettingen har økt også de senere årene, har etterspørselen etter arbeidskraft etter den internasjonale finanskrisen i 2008 vokst mer moderat enn tidligere. Samtidig har veksten i befolkningen vært høy, først og fremst som følge av høy innvandring. Andelen som er sysselsatt, har dermed falt etter 2008.

4.2.2 Arbeidsledighet

Norge har, ifølge Arbeidskraftundersøkelsen (AKU), etter 1995 hele tiden hatt en arbeidsledighet på under 5 prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftundersøkelsen

Sammenlignet med andre land har Norge lav arbeidsledighet.16 Norge hadde i 2016 en arbeidsledighet på 4,7 prosent. Av de nordiske landene er det bare Island som har lavere ledighet (3 prosent). Gjennomsnittet i EU var på 8,5 prosent, men det er store forskjeller innad i EU. Mens Hellas hadde en arbeidsledighet på over 20 prosent, lå Tyskland på rundt 4 prosent.

Note: 2015-tall for Storbritannia, Estland, Ungarn, Italia og Hellas.

Kilde: Eurostat

4.2.3 Arbeidstid

Gjennomsnittlig arbeidstid per sysselsatt gikk ned med over 20 prosent fra begynnelsen av 1970-tallet og frem til 2000. Deretter har det vært mindre endringer. Den økte sysselsettingen på 1970-tallet ble ledsaget av en økning i ansatte med deltidsstilling, hovedsakelig blant kvinner. Siden 1970 er det også gjennomført to arbeidstidsforkortelser, først fra 42,5 timer til 40 timer i 1976 og så videre ned til 37,5 timer i 1987. Samlet er dette en reduksjon i normalarbeidstiden på 12 prosent. Ferieutvidelser i denne perioden har også bidratt til å senke den gjennomsnittlige arbeidstiden. Det samme har økt sykefravær og større omfang av kortvarige permisjonsordninger.

Nedgangen i gjennomsnittlig arbeidstid per sysselsatt må sees i sammenheng med økt velstandsnivå. En effekt av økt inntekt i befolkningen er at den tas ut i form av mer fritid, blant annet gjennom lavere normalarbeidstid og ferieutvidelser.

Gjennomsnittlig arbeidstid per år er lavere i Norge enn i mange andre land. I Norge var gjennomsnittlig arbeidstid per sysselsatt i 2014 i overkant av 1 400 timer per år, mens gjennomsnittet for alle OECD-landene var på 1 770 timer. I de andre nordiske landene jobbes det mer enn i Norge. I Nederland og Tyskland jobbes det imidlertid i snitt mindre enn i Norge.

Kilde: OECD

4.2.4 Personer utenfor arbeidsstyrken

Norge har høy sysselsetting og forholdsvis lav arbeidsledighet sammenlignet med mange andre OECD-land. Det innebærer at andelen utenfor arbeidslivet er relativt lav i Norge. Av dem som står utenfor arbeidsstyrken, har Norge en høy andel uføre og personer på andre helserelaterte ytelser. I andre land forsørges personer utenfor arbeidsstyrken i større grad enn i Norge av familie, førtidspensjon, sosialhjelp og private ordninger.

Kilde: Finansdepartementet

Kilde: Finansdepartementet

Både inngangskriteriene i de helserelaterte trygdeordningene, oppfølgingen av mottakerne og de økonomiske insentivene i ordningene er faktorer som kan påvirke bruken. Ingen andre land enn Norge har full lønn under sykdom. Kompensasjonsgraden for uføretrygd og arbeidsavklaringspenger avviker ikke så mye fra andre land, men også i disse ordningene kan den bli høy, spesielt for dem som også får barnetillegg, ektefelletillegg og/eller bostøtte.

4.3 Økonomi

4.3.1 Nærmere om utviklingen i norsk økonomi

Norsk økonomi har opplevd god vekst i store deler av perioden siden årtusenskiftet. Da den internasjonale finanskrisen brøt ut i 2008, sto fastlandsøkonomien på toppen av en langvarig høykonjunktur. Økende kostnader og utsikter til høyere prisstigning gjorde at renten var kommet opp på et forholdsmessig høyt nivå. Det økonomiske tilbakeslaget i kjølvannet av finanskrisen ble likevel kort, og utslagene var beskjedne i Norge sammenlignet med de fleste andre land. Allerede i 2010 var nivået på BNP i Fastlands-Norge over nivået i 2007. Oljeprisen tok seg raskt opp igjen, og investeringene i petroleumssektoren i Norge var 50 prosent høyere i 2013 enn i 2010. Vekst i privat konsum bidro også til konjunkturoppgangen. Målt ved Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse (AKU) lå arbeidsledigheten rundt 3,5 prosent i 2013, eller 0,6 prosentenheter lavere enn gjennomsnittet for de siste 30 årene.

Økt globalisering har vært særlig viktig for å forklare den gode veksten i norsk økonomi de siste 10–12 årene. Siden årtusenskiftet og før oljeprisfallet sommeren 2014, førte økte priser på olje og gass og lave priser på import til at Norge fikk store bytteforholdsgevinster. Det bidro til at Norges disponible inntekt økte raskt, og raskere enn produksjonen i fastlandsøkonomien. Det har gitt høye inntekter til staten og bedriftene, og lagt grunnlag for en sterk reallønnsutvikling for husholdningene. Den kraftige vekstperioden fra begynnelsen av 2000-tallet ble også understøttet av en markert økning i arbeidsinnvandringen til Norge etter at EU ble utvidet i 2004. Sammen med lave renter har dette også gitt sterk vekst i etterspørselen etter boliger og en medfølgende kraftig oppgang i boligprisene, også de siste årene.

Det kraftige fallet i prisene på olje og gass siden siste halvdel av 2014 har preget utviklingen i norsk økonomi de siste par årene. Prisfallet har redusert etterspørselen etter varer og tjenester fra petroleumsvirksomheten og er den viktigste grunnen til at den mangeårige gode veksten i fastlandsøkonomien er erstattet med en periode med lavere vekst. Den reduserte etterspørselen fra petroleumssektoren rammer i første omgang deler av industrien, men virkningene spres raskt til andre deler av norsk økonomi. Målt per innbygger var det nullvekst i Fastlands-Norges BNP i 2015.

Mer ekspansiv økonomisk politikk har dempet konsekvensene av oljeprisfallet på norsk økonomi. I motsetning til under tilbakeslaget i perioden 1987–1992 sikrer rammeverket for den økonomiske politikken at det i dag er mulig å drive motsyklisk konjunkturpolitikk. Valutakursen er flytende, Norges Bank styrer etter et fleksibelt inflasjonsmål, og oljefondsmekanismen og handlingsregelen bidrar til at muligheten for å bruke penger over statsbudsjettet er løsrevet fra kortsiktige svingninger i oljeprisen. Som under den internasjonale finanskrisen brukes den økonomiske politikken nå aktivt for å støtte opp under aktivitet og sysselsetting i norsk økonomi. Norges Bank har satt ned styringsrenten med 1 prosentenhet siden desember 2014, til 0,5 prosent. Styringsrenten i Norge har aldri vært lavere. Bankene har fulgt etter og satt ned utlånsrentene til husholdningene.17 Lavere rente bidrar til høyere konsum og investeringer, og til økt etterspørsel etter boliger. Samtidig har kronen svekket seg betydelig i takt med fallet i prisene på olje og gass. Svekkelsen av kronen har sammen med moderate lønnsoppgjør bidratt vesentlig til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen til norsk næringsliv. Selv om det kan ta noe tid før svekkelsen av kronen slår fullt ut i høyere aktivitet og sysselsetting, er det allerede tegn til høyere aktivitet innen blant annet reiseliv. Budsjettimpulsen, målt ved endringer strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd, var i 2016 blant de høyeste så lenge handlingsregelen har ligget til grunn for finanspolitikken. Det er bevilget penger som er rettet inn mot aktivitet og sysselsetting i de delene av landet som er rammet av lavere aktivitet i petroleumsnæringen, herunder til vedlikehold, fornying og investeringer på veger og jernbane og vedlikeholdstiltak i helseforetakene. I tillegg er antallet tiltaksplasser hos NAV økt. Samtidig bidrar den høye pengebruken i dag til å redusere handlingsrommet i finanspolitikken i fremtiden.

Utviklingen i husholdningenes inntekter og formue har erfaringsmessig vært viktig for utviklingen i husholdningenes konsum og derigjennom den økonomiske veksten. De siste par årene har husholdningene samlet sett økt sparingen som andel av disponibel inntekt. Økt sparing kan i noen grad være forsiktighetsmotivert og skyldes usikkerhet om den fremtidige økonomiske utviklingen. I tillegg kan endringer i pensjonssystemet og demografiske endringer i retning av flere personer i aldersgrupper som normalt sparer mye, bidra til lavere konsumvekst. På den andre siden bidrar trolig formueseffekter av økte boligpriser til å trekke opp husholdningenes konsum. Boligprisene har steget kraftig det siste året.

Arbeidsmarkedet har svekket seg samtidig med nedgangen i oljeprisen, men det er, som beskrevet over, store regionale og næringsmessige forskjeller. Oppsigelser i petroleumsrelaterte næringer har trukket sysselsettingen ned, men virkningen på arbeidsledigheten har blitt dempet av at ungdom har gått over til utdanning, og ved at den tidligere så høye arbeidsinnvandringen har bremset kraftig opp.

Sysselsettingsraten – sysselsettingen målt i forhold til befolkningen i yrkesaktiv alder – svinger normalt noe med konjunkturene. Sysselsettingsraten for befolkningen i alderen 15–74 år falt fra 72 prosent i 2008 til 66,7 prosent i 2016.18 Det store fallet fra 2008 må til en viss grad sees i sammenheng med den kraftige høykonjunkturen som norsk økonomi var inne i på det tidspunktet, og nedgangen er mindre fra årene før 2008. Også det at eldre utgjør en større andel av arbeidsstyrken, har bidratt til å trekke ned sysselsettingsraten samlet sett fra 2008 til 2016.

Løpende statistikk tyder på at veksten i fastlandsøkonomien er på vei opp igjen. SSBs siste prognoser fra desember 2016 tilsier at veksten i norsk økonomi vil ta seg videre opp i tiden fremover, og at det kommer et konjunkturelt omslag tidlig i 2017. Beregningene bygger på forutsetninger om at fallet i etterspørselen fra petroleumsnæringen dempes vesentlig gjennom 2017 og etter hvert slår over i en moderat økning, samt noe drahjelp fra høyere vekst i internasjonal økonomi. Oppgang i reallønnen vil bidra til høyere vekst i husholdningenes konsum. Konkurranseevneforbedringene som er oppnådd de siste årene, vil kunne bidra til økte investeringer i bedriftene.

Med forventninger om en moderat oppgang i økonomien kan arbeidsledigheten avta svakt. Men erfaringsmessig vil økt etterspørsel etter arbeidskraft ikke bare gi økt sysselsetting, men også økt arbeidstilbud. En del av dem som trakk seg ut av arbeidsmarkedet da etterspørselen var svak, kan komme tilbake og bidra til at yrkesfrekvensene øker igjen.

Selv om fallet i etterspørselen fra petroleumssektoren avtar og etter hvert snur til ny oppgang, vil den drivkraften sektoren representerte for norsk økonomi gjennom flere tiår, neppe gjentas. For å ivareta et fortsatt høyt velferdsnivå er det derfor behov for nye lønnsomme arbeidsplasser i privat, konkurranseutsatt sektor. Det er ikke minst viktig i lys av aldringen av befolkningen. Trenden med høy produktivitetsvekst på slutten av 1990-tallet og inn på 2000-tallet er også brutt. Det forsterker og fremskynder behovet for omstilling og økt konkurransekraft.

4.3.2 Boligpriser og gjeld

Boligprisene har de siste 20 årene, med unntak av perioden 2008–2009, økt hvert år, og prisene var i 2016 fire ganger høyere enn i 1996. Konsumprisindeksen har i tilsvarende periode økt med omkring 50 prosent.19 Boliger er dermed blitt relativt dyrere sammenlignet med andre forbruksvarer og tjenester. Boligprisene har også økt raskere enn husholdningenes disponible inntekter i samme periode.

Veksten i boligprisene tok seg betydelig opp gjennom 2016. På landsbasis steg boligprisene med nesten 13 prosent fra desember 2015 til desember 2016. Boligprisveksten er høy i store deler av landet, men det er betydelige regionale forskjeller. Mens boligprisene økte med i overkant av 23 prosent i Oslo, var det et fall i Rogaland.

Det ser ikke ut til at etterspørselen etter boliger er blitt dempet, selv om inntektsveksten den siste tiden har vært forholdsvis lav. Oppgangen kan delvis forklares med at renten etter skatt på boliglån er svært lav, og forventninger til at renten vil ligge lavt lenge. Etter en lang periode med oppgang i prisene kan det dessuten ha festnet seg en oppfatning blant mange husholdninger om at boligprisene vil fortsette å stige.

Boligbyggingen har tatt seg opp. I 2016 ble det gitt tillatelse til igangsetting av nesten 36 000 nye boliger, et vesentlig høyere tall enn de foregående årene. Det kan over tid bidra til å dempe prisstigningen.

Husholdningenes gjeld har kommet opp på svært høye nivåer og fortsetter å vokse raskere enn deres inntekter. I snitt sitter norske husholdninger med en gjeld som er mer enn to ganger større enn deres disponible inntekt, og mange har også langt større gjeld enn dette. Blant annet er gjelden i gjennomsnitt mer enn tre og en halv gang større enn disponibel inntekt for aldersgruppen 25–34 år. Gjeldsbelastningen i husholdningene har økt markert de siste 20 årene. Mens husholdningene i snitt hadde en gjeld på omkring 125 prosent av disponibel inntekt i 1997, hadde de en gjeld på rundt 230 prosent ved utgangen av 2015, ifølge Statistisk sentralbyrå. Se også kapittel 7 for mer om barnefamilienes økonomi.

Kilde: Eiendom Norge, Eiendomsverdi AS, Finn.no og Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Utviklingen i boligpriser og husholdningenes gjeld utgjør en risiko for norsk økonomi. Erfaringer fra både Norge og andre land viser at økonomiske tilbakeslag blir dypere og mer langvarige når de har rot i finansielle ubalanser. Særlig husholdninger med høy gjeld og lav gjeldsbetalingsevne vil kunne få økonomiske problemer ved inntektsbortfall eller fall i boligprisene.

Det er vanskelig å anslå hvilket nivå på boligprisene som er rimelig. En undersøkelse fra 2016 viser at utviklingen i rentenivå, inntekter og boligbygging kan forklare boligprisveksten i Norge fra årtusenskiftet og frem til 2014.20 Statistisk sentralbyrå finner at det trolig ikke er en boligprisboble i Norge, men peker samtidig på at boligprisene likevel kan falle.21 Beregninger gjort av SSB viser at en oppgang på 2 prosentenheter i de kortsiktige rentene til husholdningene kan bidra til at boligprisene faller med 11 prosent.22 IMF har anslått at norske boligpriser kan være 40 prosent høyere enn modellberegninger og indikatorer for boligprisutviklingen i forhold til inntekt og husleie skulle tilsi.23

5 Endringer i familiemønstre

5.1 Innledning

Hvordan familier dannes og endres, er av betydning for barns oppvekstsituasjon. Både familiers inntekter og bosituasjoner påvirkes av samlivsprosesser, og det samme gjør forhold som helse, jobbsituasjon, sosiale nettverk og levekår mer generelt. Familieendringer har konsekvenser for den enkelte her og nå, men kan også ha langvarige konsekvenser. Dette kapitlet beskriver utviklingen i mønstre for samlivsinngåelser, fruktbarhet og samlivsbrudd.

Note: Antall førstegangsekteskap per 1 000 personer i ulike aldersgrupper

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken, ekteskap og skilsmisser

5.2 Samlivsinngåelser

5.2.1 Ekteskap

Den mest utbredte formen for samliv i befolkingen er ekteskap, selv om samboerskap har blitt langt vanligere. I hele befolkningen er 49 prosent gift, 18 prosent er samboere og resten lever alene (alle personer mellom 16 og 79 år). Av alle husholdninger med barn mellom 0 og 17 år, var om lag 50 prosent av foreldrene gift.24

Ekteskapsratene viser en nedadgående tendens. Nedgangen var særlig stor fra slutten av 1970-tallet og frem til begynnelsen av 1990-tallet. De siste 25 årene har det vært noe svingninger fra år til år, men det har vært en nedgang i ekteskapsraten perioden sett under ett. I 2014 ble det inngått 22 700 ekteskap.

Alderen for ekteskapsinngåelse har gått opp. Fra 1980- til begynnelsen av 2000-tallet var giftemålsraten høyest blant kvinner i aldersgruppen 25–29 år, mens fra 2011 er den høyeste andelen blant kvinner i alderen 30–34 år.

Utviklingen i ekteskapsinngåelser blant menn følger samme mønster som for kvinner, men menn er i snitt tre år eldre enn kvinner når de gifter seg. Gjennomsnittsalderen ved ekteskapsinngåelse for ikke tidligere gifte var i 2014 31,6 år for kvinner og 34,3 år for menn. Dette er høyere enn gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende og indikerer at en del gifter seg etter at de har fått sitt første barn.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, befolkningsstatistikk

De viktigste forklaringene på at gjennomsnittsalderen for ekteskapsinngåelse går opp, er at flere velger å være samboere før de gifter seg, og at andelen enslige i befolkningen har økt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, intervjuundersøkelser, 1977, 1994, 2004 og 2011

5.3 Samboerskap

Det har blitt mer vanlig å leve i et parforhold som samboer, og det har blitt svært vanlig å være samboer før man gifter seg.25 Blant unge personer velger over 90 prosent samboerskap, og ikke ekteskap, som sitt første samliv.26 I 2013 var nærmere 600 000 personer samboere,27 hvorav 162 000 var samboere med barn mellom 0 og 17 år.28

På 40 år har samboerskapet gått fra å være et marginalt fenomen til å bli normalisert som familieform. Selv om utviklingen i samboerskap ikke er like godt dokumentert som for ekteskap, viser intervjuundersøkelser at utviklingen av det moderne samboerskapet startet på 1970-tallet blant en liten andel par i 20-årene, og utviklet seg etter hvert til å bli den vanligste formen for samliv i denne aldersgruppen.29 I 1977 rapporterte 12 prosent av kvinner mellom 20 og 25 år og 5 prosent av kvinner mellom 25 og 29 år at de var samboere, mens om lag 80 prosent av kvinner i 20-årene var gift.30 I 2011 var 41 prosent av kvinnene i samme aldersgruppe samboere og 21 prosent var gift.

En viktig forklaring på samboerskapets utbredelse kan knyttes til kvinners økte yrkesaktivitet, som gjorde kvinner mindre avhengige av ekteskapet som forsørgerinstitusjon. Moderne prevensjon ga dessuten kvinner bedre kontroll over når de fikk barn, og med hvem. I tillegg gjorde mer liberale holdninger det lettere å leve i samboerskap og få barn utenfor ekteskap.31

Det er først på 2000-tallet at samboerskap blir mer vanlig blant personer over 30 år. En viktig forklaring er at da samboerskap ble vanlig på 1990-tallet, var en høy andel av parene i 30- og 40-årene allerede gift. Samboere som i dag er i 30- og 40-årene, tilhører en generasjon hvor det har vært vanlig å kunne velge samboerskapet fra starten av samlivet. Gitt dagens utvikling i samboerskap er det å forvente at det vil bli en høyere andel samboere også blant 50- og 60-åringene i løpet av de neste tiårene.

Stadig flere barn blir født av en samboende mor, og i 2013 ble det for første gang registrert flere fødsler av samboende mødre enn av gifte mødre. To år senere, i 2015, hadde 45 prosent av alle nyfødte barn en mor som var samboer på fødselstidspunktet, mens 43 prosent av nyfødte ble født av en gift mor. Andelen født av en enslig mor var 12 prosent, en andel som har vært stabil de siste tiårene. På 1950- og 1960-tallet ble under 3 prosent av barn født utenfor ekteskap.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, befolkningsstatistikk

Parforholdet er fremdeles det mest vanlige utgangspunktet for å få barn, og et stort flertall av barn bor sammen med begge sine biologiske foreldre fra fødselen av. Ser man på alle fødsler, ikke bare første fødsel, så øker andelen gifte foreldre noe, mens andelen samboere går ned. Det betyr at flere gifter seg etter at de har fått sitt første barn; rekkefølgen mellom ekteskap og barnefødsler har blitt mindre viktig.32 Mens det på 1960-tallet var vanligst å gifte seg først og så få barn, er det nå mange som er samboere først, deretter får barn og så gifter seg. En nyere kvalitativ studie fant at det i Norge ikke ser ut til å eksistere en norm om at man bør gifte seg før man får barn.33

Studier fra Norge og andre europeiske land har vist at foreldre som er gift da deres første barn blir født, i gjennomsnitt har lengre utdanning, er eldre og har høyere inntekt enn samboende foreldre.34

Det offentlige har gått langt i å sidestille samboerskap og ekteskap. Samboere har ikke på samme måte som ektefeller gjensidig forsørgerplikt, men samboerskap sidestilles nå juridisk når det gjelder rettigheter til trygder som overgangsstønad og utvidet barnetrygd. Hva slags status samboerskapet skal ha for å kunne kvalifisere for trygdeutbetalinger til enslig mor og far, har også vært endret over tid og justert flere ganger.35 Utviklingen har gått i retning av at personer som er samboere med særkullsbarn, ikke har rett til utbetalinger av stønader til enslig mor og far (se også avsnitt 12.1.2). Samboere har også en begrenset arverett. Ved samlivsbrudd gjelder den offentlige obligatoriske meklingsordningen for foreldre også for tidligere samboere. Tilpasningen til samboerskap i lover og regler kan også ha bidratt til en ytterligere normalisering av samboerskap som samlivsform.

5.4 Barn med likekjønnede foreldre

Siden 2002 har likekjønnede par i Norge hatt anledning til å adoptere partnerens (tidligere) barn. Med innføringen av felles ekteskapslov i 2009 ble det åpnet for at kvinner i likekjønnede par som enten er gift eller lever i registrert partnerskap, kan bli gravide gjennom assistert befruktning. I samme år ble det også åpnet for at likekjønnede par kunne adoptere barn. Denne retten er imidlertid i realiteten svært begrenset, da det er få norske barn som adopteres bort og de fleste giverland av adopsjonsbarn krever heterofile foreldre. Surrogati er forbudt i Norge, noe som begrenser muligheten for homofile par til å få barn. Som konsekvens er de fleste barna registrert med likekjønnede foreldre barn av et lesbisk par.

Etter innføringen av lovendringene har det vært en økning i antallet barn som lever med to likekjønnede foreldre. I 2011 var det registrert totalt 590 barn som bodde sammen med lesbiske foreldre og 71 barn med homofile foreldre.36

5.5 Samliv og utdanningsforskjeller

Samlivsdannelse kan forsterke ulikhetsmønstre i samfunnet. Foreldrepar kan ha ulike samlede sosioøkonomiske ressurser.

Mange studier har dokumentert et høyt nivå av homogami ved ekteskapsinngåelse i Norge, målt etter partnernes utdanningsnivå.37 Homogami er tendensen til at personer velger partner med en bakgrunn som ligner ens egen. En studie finner imidlertid at graden av homogami har gått ned blant personer som ble født i perioden 1900 til 1949. Blant de eldste alderskohortene er det en høy grad av homogami, men etter som utdanningsnivået stiger, øker graden av heterogami. For eksempel var om lag 70 prosent av ekteskap blant personer født på begynnelsen av 1900-tallet homogame, mens blant personer født på 1950-tallet var 40 prosent av ekteskapene homogame, det vil si at begge partnere hadde samme utdanningsnivå. Av ekteskapene som ble inngått mellom personer med ulik utdanningsbakgrunn, var det mest vanlig at menn «giftet seg nedover», det vil si at de ble gift med en kvinne med lavere utdanningsnivå enn seg selv. Dette reflekterer tendensen blant personer født på første halvdel av 1900-tallet til at menn har høyere utdanningsnivå enn kvinner.38 Selv om tendensen til utdanningshomogami senere har gått noe ned, viser studier at den fremdeles er sterk blant personer utdannet som eksempelvis leger og jurister.39

Endring i familiemønstre i retning av at det er vanligere med samboerskap enn ekteskap, har ikke vært helt lik i alle grupper. En studie undersøkte forskjeller i foreldres sosioøkonomiske status ved å se på utdanningsbakgrunnen til gifte, samboende og personer ikke i samliv, ved første barns fødsel i perioden 1987–2001.40 Gifte foreldre var i gjennomsnitt eldre, hadde lengre utdanning og høyere inntekt første gang de ble foreldre, sammenlignet med samboende eller ikke gifte foreldre. Lavest alder, utdanning og inntekt hadde foreldre som ikke levde i samliv ved barnets fødsel, i hovedsak barn født av enslig mor. Samtidig ble utdanningsforskjellene mellom samboende og gifte mindre i perioden som ble studert. Det foreligger ikke nyere publiserte tall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, befolkningsregisteret. Tall bearbeidet fra Skrede et al. 2011

Det er verdt å peke på at selv om de som er enslige foreldre ved første barns fødsel, i gjennomsnitt har et lavere utdanningsnivå, så er gruppen enslige foreldre på et gitt tidspunkt svært sammensatt. De fleste blir enslige foreldre som følge av samlivsbrudd etter at barna har begynt på skolen, og er ikke enslige foreldre på tidspunktet for første barns fødsel. Registerstatistikk viser at blant alle enslige foreldre med barn mellom 0 og 17 år har et flertall utdanning på universitets- eller høyskolenivå (38 prosent), om lag like mange har utdanning på videregående nivå (34 prosent) og en fjerdedel av enslige foreldre har utdanning på grunnskolenivå (24 prosent).41 Tilsvarende andeler for alle par med barn mellom 0 og 17 år er henholdsvis 53, 33 og 12 prosent.42

5.6 Familiemønstre blant familier med innvandrerbakgrunn

Økt innvandring har ført til at det også er flere barn med innvandrerbakgrunn i Norge. Av 1,1 million barn under 18 år som bodde i Norge i begynnelsen av 2016, hadde 36 prosent innvandrerbakgrunn.43 Samlet utgjorde barn under 18 år 22 prosent av befolkningen.44 Av alle barn som ble født i Norge i 2014, hadde 19 prosent to innvandrerforeldre.45

Av barn med innvandrerbakgrunn hadde 19 prosent bakgrunn fra land i Europa, inkludert Tyrkia, 4 prosent fra land i Afrika og nær 10 prosent fra land i Asia. Resten av barna kom fra Amerika og Oseania. I alt 17 150 personer under 20 år flyttet til Norge i 2015. Av disse var 3 300 norske statsborgere. De fleste av disse kom fra Polen, Syria, Somalia og Sverige. Av personer under 18 år som kom til Norge alene som flyktning i 2015, var 14 prosent fra Eritrea, 11 prosent fra Afghanistan og 11 prosent fra Syria. Av barn og unge som kom som familiemedlem til flyktning, var 43 prosent statsborgere fra Somalia, mens 22 prosent var statsborgere fra Eritrea.46

I januar 2015 utgjorde innvandrere 8 prosent av folkemengden under 25 år. Andelen norskfødte med innvandrerforeldre var 7,5 prosent. Det var på samme tid flest barn og unge innvandrere i denne aldersgruppen fra Polen, Somalia og Litauen. En tredjedel av innvandrerne under 25 år kom til Norge før de fylte 6 år. Fire av ti innvandrere under 25 år hadde i 2015 flyktningbakgrunn. Norskfødte med innvandrerbakgrunn utgjør etter hvert en stadig større gruppe. Den største gruppen norskfødte med innvandrerforeldre i Norge er personer med foreldre fra Pakistan, etterfulgt av personer med bakgrunn fra Somalia.47

Barn med innvandrerbakgrunn utgjør en svært heterogen gruppe, og det er store variasjoner med hensyn til botid, språkkunnskaper, religiøs tilhørighet og foreldres arbeidsmarkedsintegrering, for å nevne noen forhold. Det er derfor vanskelig å si noe helt generelt om familiemønstre blant familier med innvandrerbakgrunn, men det finnes undersøkelser som har kartlagt forhold ved enkelte grupper av disse familiene.

En studie undersøkte familieinnvandring og ekteskapsmønstre i perioden 1990–2013.48 Studien skiller mellom to typer familieinnvandring: personer som kommer for å etablere familie, det vil si gifte seg med en person som allerede bor i Norge, og personer som kommer for å gjenforenes med familie i Norge. Familiegjenforening er en viktig årsak til at barn under 18 år innvandrer til Norge, og antallet barn som kommer gjennom familiegjenforening, har økt siden 1990. I perioden 1990–2013 ankom 88 000 barn under 18 år gjennom familiegjenforening, mens 60 000 personer var 18 år eller eldre. Flest familiegjenforeninger etter 2004 har vært blant personer som først har arbeidsinnvandret til Norge. I perioden 1990–2013 har det kommet i overkant av 20 000 personer (barn og voksne) på familiegjenforening fra Polen, i overkant av 10 000 fra Somalia, og om lag 8 000 fra Irak, Litauen og Tyskland.

Når det gjelder ekteskapsinngåelser, viser den samme studien at det er mer vanlig å være gift blant innvandrere og deres norskfødte barn enn det er blant den øvrige befolkningen i tilsvarende alder.49 En viktig årsak til dette er at innvandrere fra Afrika og Asia som oftest ikke er samboere, men starter parforholdet ved å inngå ekteskap. Blant innvandrere fra nordiske og øvrige europeiske land er imidlertid samboerskap utbredt. Selv om ekteskapsinngåelser er vanligere blant mange innvandrergrupper, har det vært en nedgang i andelen som gifter seg i begynnelsen av 20-årene også blant innvandrere. I 2014 var for eksempel henholdsvis 16, 8 og 7 prosent i aldersgruppen 21–23 år med innvandrerforeldre fra Tyrkia, Pakistan og Marokko gift. I 2000 var tilsvarende andeler 39, 25 og 22 prosent. Til sammenligning har andelen gifte i hele befolkningen i samme aldersgruppe gått ned fra 5 til 3 prosent. Det er imidlertid store forskjeller i valg av samlivsform mellom unge med bakgrunn fra ulike land. For eksempel er det vanlig med samboerskap blant unge fra Vietnam.

Det er også slik at mange innvandrere finner seg ektefeller fra samme land som dem selv. Dette gjelder både innvandrere fra asiatiske og afrikanske land og innvandrere fra Europa. Særlig gjelder dette europeiske arbeidsinnvandrere. Av ekteskap inngått blant kvinner med innvandrerbakgrunn fra Polen, Litauen, Afghanistan, Somalia, Sri Lanka, Vietnam og Irak i perioden 2008–2013 giftet over 50 prosent av disse seg med en fra samme landbakgrunn. Dersom man i tillegg hadde inkludert dem som har ektefelle som ikke er bosatt i Norge, ville andelen antakeligvis vært høyere.

Blant norskfødte med innvandrerbakgrunn er det kun noen landgrupper som er store nok til å føre statistikk over. Men for eksempel i gruppen av kvinner med pakistansk landbakgrunn var det kun 2,5 prosent som giftet seg med en uten innvandrerbakgrunn i perioden 2008–2013. Det er også lave andeler norskfødte med innvandrerbakgrunn fra land som Tyrkia og Marokko som inngår ekteskap med en person uten innvandrerbakgrunn.50

Det er også en sammenheng mellom tidspunktet for ekteskapsinngåelse og landbakgrunnen til ektefellen. Kvinner med innvandrerbakgrunn som gifter seg med en fra samme landbakgrunn, inngår ekteskap tidlig. Personer som gifter seg på tvers av egen bakgrunn, er jevnt over eldre når de gifter seg. Blant personer uten innvandrerbakgrunn som gifter seg med en med innvandrerbakgrunn, er det særlig menn som inngår ekteskap med en kvinne med innvandrerbakgrunn. Disse mennene har høyere alder for ekteskapsinngåelse enn snittalderen for førstegangsekteskap.51

5.7 Endringer i fruktbarhet52

Fra 1960-tallet har det vært en generell nedgang i fruktbarhetsnivået i hele den vestlige verden (se kapittel 4). Nedgangen skyldes antakelig et samspill mellom mange faktorer.53 Det finnes en omfattende demografisk forskningslitteratur om fruktbarhet. En kunnskapsgjennomgang konkluderer imidlertid med at det mangler studier som kan belyse hvordan ulike forhold i arbeidsmarkedet som yrkesvalg, lønnsforhold, arbeidstid, midlertidige stillinger og utrygghet på arbeidsmarkedet påvirker fruktbarheten. Det er dessuten få studier av menns fruktbarhetsatferd og av hva som påvirker beslutninger om å få barn på parnivå.54 Et av de feltene det har vært forsket en god del på, er sammenhengen mellom utdanning og fruktbarhet, og sentrale funn beskrives her.

5.7.1 Fruktbarhet og utdanning

I forskningslitteraturen er det vanlig å skille mellom fire ulike forhold som påvirker sammenhengen mellom utdanning og fruktbarhet: balansering av roller (om det passer å få barn nå, det vil si alternativkostnaden ved å få barn eller kombinasjonen av å få barn mens man samtidig er student), økonomiske muligheter til å få barn (om man har råd til å få barn nå), kunnskap (om prevensjonsbruk og eventuelt tilgang til abort) og sjansene for å finne en partner.55

En studie av sammenhengen mellom fruktbarhet og utdanning for kohortene født rett etter krigen (1945–1949) og de født på begynnelsen av 1960-tallet (1960–1964) finner at fruktbarheten for ulike utdanningsgrupper har endret seg relativt mye i dette tidsrommet, og at det er store kjønnsforskjeller.56 Blant menn har andelen barnløse økt, og kohortfruktbarheten har gått ned for alle utdanningsgrupper, unntatt blant menn med høyere grad fra universitet eller høyskole. Blant den sistnevnte gruppen er fruktbarheten stabil. For kvinner har forskjellene i fruktbarhet etter utdanningsnivå blitt mindre over tid. Kohortfruktbarheten har gått noe ned blant kvinner med lav utdanning og økt noe for kvinner med lang universitets- eller høyskoleutdanning. Total sett har altså forskjellene i fruktbarhet blitt mindre blant kvinner med ulikt utdanningsnivå, mens forskjellene i fruktbarhet for menn med høy og menn med lav utdanning har økt.

Lengden på kvinners utdanning har lite å si for hvor mange barn kvinner får. For menn har utdanning derimot relativt mye å si for sannsynligheten for å bli far. Menn med grunnskoleutdanning har størst sannsynlighet for aldri å bli far; om lag én av fem menn i denne gruppen forblir barnløse. Denne gruppen av menn får også færre barn, dersom de blir fedre.

Det finnes flere undersøkelser av sammenhengen mellom kvinners økte utdanning og økt alder for førstegangsfødende. En internasjonal studie undersøkte dette ved å sammenligne alder ved første fødsel etter utdanningsnivå blant kvinner født på 1950-tallet og 1960-tallet i henholdsvis Norge, Frankrike og Storbritannia.57 Studien fant ulike mønstre for de tre landene. I Storbritannia gjaldt senere tidspunkt for første fødsel først og fremst kvinner med videregående utdanning eller høyere, mens i Norge og Frankrike omfattet senere fødsler kvinner på alle utdanningsnivåer. I Norge og Frankrike var det i tillegg slik at stadig flere kvinner tilhører gruppen med høyere utdanning, noe som bidrar til å forsterke tendensen til at kvinner får barn senere. Siden også kvinner med lavere utdanning i Norge og Frankrike får barn senere, tolker forskerne bak studien dette som en indikasjon på at utdanningsnivå alene ikke er med på å bestemme tidspunktet for graviditet, men at også andre forhold kan påvirke tidspunktet for barnefødsler, og at slike forhold kan variere mellom land.

En annen internasjonal sammenlignende studie har undersøkt hypotesen om alternativkostnad for kvinner med lang utdanning som årsak til senere barnefødsler.58 Hypotesen om alternativkostnad sier at hvis kvinner må redusere arbeidstiden sin når de får barn, så vil høyt utdannede kvinner ha et relativt sett større økonomisk tap ved å få barn enn kvinner som ikke tjener like godt. Ordninger som legger til rette for at det skal være mulig å kombinere yrkesaktivitet med det å få barn, kan imidlertid tenkes å motvirke slike forskjeller. Studien sammenlignet forskjeller i førstefødselsrater etter utdanning i sju ulike land med ulike ordninger som legger til rette for å kombinere yrkesaktivitet og barneomsorg. Studien finner at kvinner med lav utdanning i angloamerikanske og sør-europeiske land fortsatt får sitt første barn tidlig, mens i Norge og Frankrike er forskjeller i førstefødselsrater blant kvinner med ulikt utdanningsnivå avtakende. Forskerne konkluderer med at studien gir støtte til antakelsen om at en familiepolitikk som legger til rette for å kombinere lønnsarbeid og barneomsorg, bidrar til å utjevne sosioøkonomiske forskjeller i fruktbarhet.

Et annet forhold forskningen om fruktbarhet og utdanning har vært opptatt av, er om et økt utdanningsnivå bidrar til at det fødes færre barn. Er det slik at kvinner med høyere utdanning får færre barn fordi de har lang utdanning? Spørsmålet er altså om det er en selvstendig effekt av varigheten av kvinners utdanning. En norsk studie benytter endringen i obligatorisk skolegang til å studere dette, og denne studien finner ikke en slik effekt.59 Lengre obligatorisk skolegang og dermed økt utdanningsnivå resulterte ikke i at kvinner fikk færre barn eller forble barnløse. Andelen tenåringsfødsler gikk imidlertid ned da kvinner fikk lengre skolegang, og kvinnene forskjøv fødslene utover i 20-årene. En annen norsk studie bekrefter dette funnet og finner heller ikke at endring i kvinners utdanningsnivå fører til at kvinner føder færre barn.60 Barnefødslene forskyves i tid, men det ser ikke ut til at fruktbarheten reduseres som følge av kvinners økte utdanningslengde.

En annen norsk studie fant forskjeller i fruktbarhet mellom kvinner med høy og lav utdanning.61 Gjennomsnittlig barnetall er litt lavere blant kvinner med høy utdanning sammenlignet med kvinner med lav utdanning. Barnefødsler ser imidlertid ut til å være mer til hinder for utdanning enn utdanning er for barnefødsler. Kvinner som tar høy utdanning, får barn senere, mens kvinner som får barn tidlig, ofte ikke starter på eller fullfører høyere utdanning. Studien trekker frem at bakenforliggende forhold kan påvirke denne sammenhengen. For eksempel hvis kvinner som er lite motiverte for høyere utdanning og samtidig ønsker seg mange barn, kan denne seleksjonseffekten forklare forskjellen i fruktbarhet mellom kvinner med ulikt utdanningsnivå.

Spørsmålet om ulike arbeidsvilkår i ulike typer jobber påvirker fruktbarheten, har vært reist. Det er høy kvinnelig yrkesdeltakelse i Norge, og de fleste mødre er i jobb. Samtidig er det norske arbeidsmarkedet kjønnsdelt i den forstand at flere kvinner jobber i offentlig sektor enn i privat, og at menn er i flertall i ledende stillinger (se kapittel 6). Det finnes ikke data for fruktbarhet etter yrke, men en studie har sett på sammenhengen mellom yrkesdeltakelse og fruktbarhet blant kvinner med ulik utdanningsbakgrunn i perioden 1990–2014.62 Denne viser at det er forskjeller i fruktbarhet blant kvinner etter fagretning på utdanningen. Kvinner med utdanninger rettet mot kvinnedominerte yrker i offentlig sektor, som lærer, pleie og omsorg og sosialfag, får i gjennomsnitt flere barn enn kvinner med andre utdanningsretninger. Disse kvinnene har et høyere fruktbarhetstall enn alle andre utdanningsgrupper i perioden 1990 til 2014. Siden 2009 har fruktbarheten gått ned i alle utdanningsgrupper, men den har gått relativt sett mer ned i gruppen av kvinner med utdanning innenfor kvinnedominerte yrker i offentlig sektor. Det er først og fremst nedgang i tredjefødselsrater som slår ut i den sistnevnte gruppen.

Samlivsbrudd kan øke fruktbarheten i enkelte grupper, men samtidig kan også samlivsbrudd påvirke muligheten for å forbli barnløs. En norsk studie fant at gruppen av personer som opplever minst ett samlivsbrudd, og som har en lang periode som singel før og etter samlivsbruddet, også hadde høyere sannsynlighet for å forbli barnløs.63 Konsekvensen av å ha flere partnere kan dermed for noen være at de aldri blir foreldre. Samlivsbrudd ser dermed ut til å påvirke fruktbarheten både i positiv og negativ retning, og det vil variere hvordan dette slår ut for ulike grupper av menn og kvinner.

Mange etablerer seg i nytt forhold etter et samlivsbrudd, og flere vil også få barn sammen med den nye partneren. Studier har vist at menn og kvinner med lav utdanning og inntekt har større sannsynlighet for å få barn med flere partnere. I tillegg har menn med høy utdanning og inntekt større sannsynlighet for å bli far med flere ulike partnere. En slik økt sannsynlighet er ikke påvist for kvinner med høy utdanning. Funnet forklares ved at menn med lav utdanning og inntekt har høyere sannsynlighet for samlivsbrudd og dermed oftere er «tilgjengelige» for en ny partner. Menn med høy utdanning og inntekt kan ha egenskaper som gjør at de hyppigere velges som partner. Hvis menn med høy utdanning opplever samlivsbrudd, har de med andre ord høy sannsynlighet for å bli «valgt på nytt» av en annen partner. En annen forklaring kan være at de også har sterkere preferanser for å få flere barn.64

En annen internasjonal studie som også inkluderte Norge, fant at blant kvinner økte sannsynligheten for å få barn med en ny mann fra 1980-tallet til 2000-tallet, og at en betydelig andel av nyfødte har foreldre som har barn fra før med en annen partner. Studien fant også at kvinner med lav utdanning har høyest sannsynlighet for å få barn med flere partnere.65

5.7.2 Fruktbarhet blant innvandrere66

Hoveddelen av innvandrerne som kommer til Norge, er relativt unge. Dette har ført til en vekst også i antallet kvinner med innvandrerbakgrunn i fruktbar alder. I 2012 utgjorde innvandrere 12 prosent av den norske befolkningen, men 23 prosent av nyfødte barn hadde en mor som var innvandrer. Femten år tidligere var denne andelen færre enn hvert tiende barn. Fruktbarheten blant kvinner med innvandrerbakgrunn har gått ned på 2000-tallet. I 2000 hadde kvinner med innvandrerbakgrunn en periodefruktbarhet på 2,6 barn, mens den i 2012 var på 2,1 barn. Økningen i andelen barn født av en mor med innvandrerbakgrunn skyldes derfor i hovedsak at det er flere innvandrere i Norge enn tidligere, ikke at kvinner med innvandrerbakgrunn får veldig mange barn.

Kvinner med innvandrerbakgrunn i Norge er en sammensatt gruppe, og det er til dels store variasjoner i fruktbarheten mellom kvinner fra ulike land. Likevel er den generelle trenden en nedgang i fruktbarheten sammenlignet med ti til femten år tilbake.

Nedgangen i fruktbarhet har vært markant blant kvinner fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Dette skyldes to forhold. For det første synker fruktbarheten jo lengre tid kvinnene har bodd i Norge. Kvinner som kom til Norge før de fylte 18 år, og som har lang botid, har lavere fruktbarhet enn kvinner som kom til Norge etter at de var voksne. For det andre speiler kvinner med innvandrerbakgrunn fruktbarhetsmønsteret til landet de innvandret fra. Fruktbarheten har gått markant ned i store deler av verden de siste tiårene, og det er grunn til å tro at kvinnene er preget av denne trenden før de kommer til Norge. Unntaket her ser ut til å være kvinner som innvandrer fra Øst-Europa, som er land med en lavere fruktbarhet enn i Norge. Kvinner som har innvandret fra for eksempel Polen og Litauen, har imidlertid en fruktbarhet som ligger over det generelle fruktbarhetsnivået i Norge.

Døtre av kvinner med innvandrerbakgrunn har en langt lavere fruktbarhet enn sine mødre, og det ser også ut til at den er noe lavere enn blant norskfødte uten innvandrerbakgrunn. Etterkommere etter utenlandsfødte er foreløpig ganske unge, og det er for tidlig å si hvordan fruktbarhetsmønsteret vil utvikle seg, men nivået ligger an til å bli lavere enn for deres mødre.

5.7.3 Fruktbarhet, abort og prevensjon

Et forhold som påvirker fruktbarheten, er kunnskapen om, og tilgangen til, prevensjon og abort. I 2015 ble det gjennomført 14 000 aborter i Norge, noe som tilsvarer 11,7 aborter per 1 000 kvinner. De aller fleste abortene ble utført tidlig i svangerskapet, før niende svangerskapsuke.

De siste ti årene har det vært en nedgang i andelen aborter, særlig blant tenåringer. For eksempel var andelen aborter blant kvinner i alderen 15–19 år 8,3 per 1 000 kvinner i 2015, den laveste registrerte andelen aborter blant tenåringer siden abortregisteret ble opprettet i 1979. To år tidligere, i 2013, var andelen tenåringsaborter 10,1. Den høyeste andelen aborter finnes i aldersgruppen 20–29 år, men også her har det vært en nedgang de siste årene. I aldersgruppen 20–24 år var andelen 21,1 per 1 000 kvinner i 2015, sammenlignet med 30,2 per 1 000 kvinner i 2008.

Det er regional variasjon i andelen aborter. Oslo, Finnmark og Troms har de høyeste tallene med henholdsvis 16,0, 15,5 og 13,6 aborter per 1 000 kvinner i fruktbar alder (15–49 år), mens lavest aborttall har Vest-Agder, Møre og Romsdal og Aust-Agder med ratene 8,6, 8,8 og 9,0 aborter per 1 000 kvinner.

Det har vært et mål for myndighetene å forebygge uønskede svangerskap, og flere tiltak har vært satt i verk for å redusere aborttallene. Dette inkluderer tiltak som økt kunnskap om kropp og seksualitet blant unge, bedre tilgang til de tjenestene som er nødvendige for å ha et godt og trygt seksualliv, lett tilgang til prevensjon, reseptfri nødprevensjon, og at jordmødre og helsesøstre har rett til å skrive ut hormonell prevensjon. For tenåringer er det satt inn tiltak som subsidiert prevensjon, gratis kondomer, gratis opplysningstelefon om seksualitet, en styrking av studenthelsetjenesten og etablering av flere helsestasjoner for ungdom. Man antar at hovedårsaken til den registrerte nedgangen i svangerskapsavbrudd blant tenåringer skyldes tilbudet om subsidiert prevensjon.67

5.7.4 Adopsjon68

I 2015 ble det gjennomført 354 adopsjoner i Norge. Det er det laveste registrerte adopsjonstallet siden 1960-årene, da adopsjonsstatistikken ble laget første gang.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken

Nedgangen i antallet adopsjoner skyldes færre utenlandsadopterte. Av de adopterte i 2015 var det 132 utenlandsadopsjoner. Til sammenligning var det nærmere 800 slike adopsjoner i 1998. Siden 2005 har antallet gått ned med 81 prosent, fra 704 til 132 adopterte barn.

I 2015 ble det adoptert 91 gutter og 41 jenter fra utlandet, og siden 2009 har det blitt adoptert flere gutter enn jenter fra utlandet. Dette har sammenheng med en kraftig nedgang i antallet jenter adoptert fra Kina. Åtte av ti utenlandsadopterte var under fem år gamle da de kom til Norge, og 42 prosent var i aldersgruppen null–to år.

I 2015 ble det gjennomført 160 stebarnsadopsjoner. Det var en liten overvekt av jenter. Stebarnsadopterte er betraktelig eldre enn utenlandsadopterte. Hele 76 prosent var i aldersgruppen fem år eller eldre, mens tilsvarende andel blant utenlandsadopterte var 23 prosent. Bare 23 prosent av stebarnsadopterte var i aldersgruppen null–to år. Stort sett var dette adopsjoner av barn med norsk statsborgerskap, og tre av fire ble adoptert av stefar. I tillegg ble 54 fosterbarn adoptert i 2015.

5.8 Samlivsbrudd

5.8.1 Skilsmisser

Samtidig med at antallet ekteskapsinngåelser falt gjennom 1970- og 1980-tallet, steg antallet skilsmisser. Siden midten av 1990-tallet har imidlertid antallet skilsmisser flatet ut og deretter sunket noe. Antallet årlige skilsmisser ligger nå på om lag 10 000.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, befolkningsstatistikk

Skilsmisseraten, det vil si antallet skilsmisser per 1 000 gifte og separerte, lå i 1981 på 7,4, for deretter å stige. Et toppunkt ble nådd i 2005, da skilsmisseraten var 12,9 for kvinner. I 2015 hadde skilsmisseraten gått ned til 10,6. Gifte personer som ønsker å skille seg, må først ta ut separasjon. Tiden fra separasjonen til det er mulig å ta ut skilsmisse, er på minimum ett år. I 2015 ble det tatt ut 10 507 separasjoner, og 9 306 skilsmisser ble innvilget.

Ikke alle gifte har like stor risiko for skilsmisse. Sannsynligheten for skilsmisse er høyere for par med lav utdanning enn for par med høyere utdanning. En studie har for eksempel estimert at par hvor begge partnerne hadde lav utdanning, hadde mer enn fire ganger høyere sannsynlighet for skilsmisse sammenlignet med par hvor begge hadde høy utdanning.69 Den samme studien fant også at skilsmisserisikoen økte dersom en av partnerne tok mer utdanning etter at man hadde giftet seg. Årsaken til dette kan være at partneres utdanningsløp kan være en stressfaktor for forholdet. En annen årsak kan være at personer som lever i dårlige parforhold, kan forvente en skilsmisse og ønsker å forbedre sin egen utdanning for å kunne ha et bedre økonomisk grunnlag for å klare seg etter en skilsmisse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, befolkningsstatistikk

Det er for tidlig å si om den svake nedgangen i antallet skilsmisser som har vært de siste tiårene, er starten på en trend mot mer stabile ekteskap, eller om dette er et forbigående fenomen. Økt gjennomsnittsalder ved giftemål kan ha betydning for fremtidige skilsmisserater. En mulighet er at høyere alder ved ekteskapsinngåelse trekker i retning av færre skilsmisser i fremtiden. Det har blitt større frihet i valg av samlivsform, og de fleste er samboere før de blir gift. Dette kan bety at parene er mer sikre og motiverte for å bli i parforholdet når de først går til det skritt å gifte seg.

5.8.2 Samlivsbrudd blant samboere

Undersøkelser viser at samboerskap er mindre stabile enn ekteskap, og sannsynligheten for samlivsbrudd er langt høyere for samboere enn for gifte. Dette kan indikere at foreldrenes samlivsstatus kan ha betydning for barn. Samboerpar med lav utdanning har høyere sannsynlighet for å oppleve samlivsbrudd enn samboerpar med høy utdanning.70 Det er imidlertid særlig samboere uten barn som har høy bruddfrekvens.

I perioden 2013–2015 gikk omtrent hvert tredje samboerskap uten barn i oppløsning, mot hvert femte der det var felles barn. Men samboere med barn har dobbelt så høy risiko for samlivsbrudd sammenlignet med gifte med barn.71 Felles barn ser ut til å stabilisere samlivet og senke tilbøyeligheten for samlivsoppløsning,72 samtidig som denne effekten er sterkere for gifte med felles barn enn for samboere med felles barn. Mulige forklaringer på en slik effekt kan være at samboere som opplever at forholdet til partneren er mindre godt, kan være mindre tilbøyelige til å ønske å gifte seg. Det vil si at det blir en opphopning av personer med lavere kvalitet på samlivet og med forhøyet sannsynlighet for samlivsbrudd blant samboere. En annen forklaring kan være at samboere gjennomgående er yngre når de får barn, og at de opplever det å få barn som en større belastning for samlivet enn personer som er eldre når de får barn. Dette kan være med på å øke sannsynligheten for samlivsbrudd blant samboere og redusere sannsynligheten for skilsmisse blant gifte.

I 2014 var det om lag 11 800 barn under 18 år som opplevde at foreldrene tok ut separasjon. Antallet barn som opplever at foreldrene har tatt ut seperasjon, har gått ned de siste 15 årene. Dette tallet inkluderer imidlertid ikke brudd blant samboere. Det betyr at det reelle antallet barn som opplever foreldres samlivsbrudd, enten gjennom separasjon eller brutt samboerskap, er langt høyere enn det som fremkommer av statistikken over registrerte separasjoner. Beregninger for 1999 viste at det årlig var 14 000 barn under 18 år som opplevde at foreldrene tok ut separasjon, mens det totale antallet barn som opplevde foreldrebrudd det året, var anslått til om lag 21 400. Av dette utgjorde barna til tidligere gifte foreldre to tredjedeler, mens en tredjedel hadde samboerforeldre som flyttet fra hverandre.73 Dette estimatet inkluderer kun samboere med ett felles barn. Barn som lever med mor eller far og dennes samboer, er ikke inkludert. Et anslag over samlivsbrudd også i denne gruppen ville bringe det totale antallet barn som opplevde samlivsbrudd i 1999, opp til 27 000–30 000 barn. Estimatet er usikkert, men illustrerer likevel at separasjonstall ikke alene fanger opp antallet barn som opplever foreldres samlivsbrudd hvert år. Nyere estimater foreligger imidlertid ikke.

5.8.3 Enslige foreldre

Om lag én av fem husholdninger med barn er en enslig forsørger-husholdning. Dette er et gjennomsnitt for husholdninger med barn mellom 0 og 17 år, men andelen enslige foreldre varierer med barnets alder.74 Om lag ett av ti barn er født av en enslig mor. Blant 17-åringer er det 24 prosent som bor med en enslig mor eller far, og dersom man også inkluderer dem som bor sammen med bare mor og en steforelder, så bor nesten 40 prosent av 17-åringer kun med en av sine biologiske foreldre. Mange barn opplever endringer i familiesituasjonen i løpet av barndommen som følge av foreldres samlivsbrudd. For eksempel bodde 15 prosent av alle 6-åringer i 2011 med en enslig forelder, mens den tilsvarende andelen for 17-åringer var 24 prosent.75

Kilde: Statistisk sentralbyrå, folke- og boligtellingen

Barn som bor med en biologisk forelder og en steforelder, regnes i registerstatistikken ikke for å bo med en enslig forelder. Men intervjuundersøkelser har vist at nesten halvparten av samværsfedre enten var gift eller samboer med en ny person (stemor), mens litt over halvparten av samværsfedre var enslige. I 2012 så enslige samværsfedre og samboende samværsfedre i snitt barnet sitt 9,4 dager per måned, mens samværsfedre som har giftet seg på nytt, hadde noe sjeldnere samvær med barnet sitt, i snitt 7,7 dager per måned.76

Ulike kilder gir noe ulike anslag for antallet enslige foreldre. Tar man utgangspunkt i barn, var det i 2016 i familiestatistikken registrert 146 200 barn mellom 0 og 17 år boende hos bare mor, mens 33 000 barn var registrert boende hos bare far (tabell 5.4). Dette utgjør henholdsvis 13 og 3 prosent av alle barn. I tillegg bodde 7 prosent av alle barn med mor og stefar, mens 1 prosent var registrert bosatt med far og stemor. Andelen barn som bor med begge foreldre (gifte eller samboende), har vært stabil og ligger i 2016 på 76 prosent.77

Dersom man tar utgangspunkt i privathusholdninger med barn finner man at 112 000 husholdninger består av mor/far med barn mellom (se tabell 5.1). Det vil si at om lag 17 prosent av alle husholdninger med barn var en enslig forsørger husholdning Denne andelen har ligget stabilt på 2000-tallet.

I folke- og boligtellingen fra 2011 ble det registrert 186 340 husholdninger med enslig mor/far, hvorav 144 240 eller 77 prosent var enslig mor og 42 100 eller 23 prosent var enslig far. Folke- og boligtellingen viser et noe høyere antall husholdninger med enslig mor/far enn den løpende husholdsstatistikken.

Enslige foreldre har rett til utvidet barnetrygd. Foreldre må selv søke om å få dette innvilget. Barnetrygdstatistikken viser at 124 086 personer mottok utvidet barnetrygd i 2016, 18 prosent av alle mottakere av barnetrygd. Av disse ble 80 prosent utbetalt til enslig mor og 20 prosent til enslig far. Barnetrygdstatistikken indikerer en noe lavere andel enslige foreldre-husholdninger og en noe høyere andel enslige mødre enn folke- og boligtellingen.

Det er mest vanlig at store barn (6–17 år) bor hos en enslig forelder. På 2000-tallet har det vært en økning i antallet store barn som bor med enslig mor eller enslig far.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, folke- og boligtellingen

Enslige foreldre har i snitt et noe lavere utdanningsnivå enn gjennomsnittet i befolkningen. Av foreldre som bor hver for seg og har minst ett felles barn under 18 år, så har 72 prosent av fedrene og 61 prosent av mødrene ungdomsskole eller videregående skole, 18 prosent av fedrene og 32 prosent av mødrene har universitets- eller høyskoleutdanning på mellom 1 og 4 år. Om lag 7 prosent av fedrene og 5 prosent av mødrene hadde lang universitetsutdanning (fem år eller mer).78

I forbindelse med barnebidragsreformen 2003 ble det gjennomført en del studier av enslige foreldre og deres økonomiske situasjon, men det er lite oppdatert kunnskap om enslige foreldre. I den grad det har vært forsket på denne gruppen, har det vært et fokus på samværsformer og delt bosted.

5.8.4 Barns samvær med foreldre etter samlivsbrudd

Både husholdsstatistikken og folke- og boligtellingen referert til i avsnittet over tar utgangspunkt i folkeregistrert adresse. Ingen kan være oppført med mer enn én adresse i folkeregisteret. Barn med foreldre som ikke bor sammen, vil i de fleste tilfeller veksle mellom å bo på sin folkeregistrerte adresse og hos den andre forelderen. Registerbasert befolkningsstatistikk er derfor dårlig egnet til å vise hva slags bostedsordning barn med foreldre som ikke bor sammen, praktiserer, og hvor mye tid disse barna tilbringer sammen med hver av foreldrene.

For å undersøke bostedsordninger for barn med foreldre som bor hver for seg, har det blitt gjennomført spørreundersøkelser i tre omganger på 2000-tallet, siste gang i 2012. Disse undersøkelsene har hentet inn opplysninger fra både mor og far som bor hver for seg, og som har barn under 18 år. Svarene på undersøkelsene varierer noe etter hvem av foreldrene som blir spurt. Fedre oppgir i noe større grad enn mødre at det praktiseres delt bosted for barnet. I 2012 oppga 29 prosent av fedrene og 21 prosent av mødrene at barnet hadde delt bosted.

Ellers finner man det samme utviklingsmønsteret basert på svarene fra både mor og far: Delt bosted har blitt lang vanligere. Mens 7 prosent av mødrene og 11 prosent av fedrene i 2002 oppga å ha delt bosted, så var dette steget til henholdsvis 21 og 29 prosent i 2012. Delt bosted vil si at barnet bor omtrent like mye hos far som hos mor, altså om lag 14 dager per måned hos hver av foreldrene.79 Intervjuundersøkelsen viser også at delt bosted har blitt vanligere på tvers av ulike kjennetegn ved foreldrene. Delt bosted har blitt vanligere blant foreldre med både lavt og høyt konfliktnivå, blant foreldre med både små og store barn og blant foreldre med både små og store sosioøkonomiske ressurser.80

Blant foreldre som ikke har delt bosted, er det mer vanlig at barnet bor hos mor. For eksempel svarte 71 prosent av mødrene i 2012 at barnet bodde hos dem, mot 84 prosent ti år tidligere. Nedgangen skyldes at flere har delt bosted og ikke bor fast hos mor. Andelen barn med bosted hos far har vært stabil på hele 2000-tallet med 7–8 prosent, i henhold til mødrene og rundt 10 prosent i følge fedrene.81

Et annet utviklingstrekk på 2000-tallet er at andelen barn som ikke har noe kontakt med far, har gått ned.82 Kun 2 prosent av fedrene, ifølge dem selv, hadde ikke sett barnet etter samlivsbruddet eller etter barnets fødsel. I tillegg oppga 12 prosent av fedrene at de ikke hadde samvær med barnet i løpet av en vanlig måned. Det er kun 3 prosent av fedrene som oppgir ikke å ha hatt hverken samvær eller annen type kontakt via telefon, e-post eller sosiale medier i løpet av den siste måneden.83 Det er imidlertid viktig å merke seg at det er størst rapportert frafall i undersøkelsen blant fedre med lav inntekt og lite utdanning. Dette er grupper som i tidligere forskning har vist seg å ha minst kontakt med sine barn.84

Om lag 15 prosent av foreldrene oppga at det var stor grad av konflikt mellom dem, mens 35 prosent svarte at det ikke var konflikt i det hele tatt.85 Foreldresamarbeidet var mer preget av konflikt i de tilfellene hvor foreldrene aldri hadde bodd sammen, hadde kun ett felles barn sammen, hadde små barn eller hadde lav utdanning.86 Det kan med andre ord være kjennetegn ved foreldrene som forklarer kvaliteten på samarbeidet mellom foreldre etter samlivsbrudd, og ikke nødvendigvis hvorvidt foreldrene praktiserer delt bosted for barnet eller ikke.

Utviklingen har gått i retning av en større grad av delt bosted. Det er imidlertid lite kunnskap om barns opplevelse av delt bosted i Norge, og om hvilke følger dette har for barn.87 Det er også svært lite kunnskap om barns forhold til foreldres nye partnere eller steforeldre etter et samlivsbrudd, og om i hvilken grad steforeldre for eksempel bidrar til husholdningsøkonomien eller tar et økonomisk ansvar for den nye partnerens barn.88

6 Utdanning, yrkesaktivitet og tidsbruk

Foreldres utdanningsnivå og yrkesaktivitet vil kunne påvirke barns velferd. I tillegg sier foreldres fordeling av tid brukt til yrkesaktivitet og omsorg for barn noe om graden av likestilling i samfunnet. I dette kapitlet beskrives utviklingstrekk i utdanning, yrkesaktivitet og tidsbruk blant kvinner og menn, og blant foreldre.

6.1 Utdanning

Utdanning legger grunnlag for barns velferd på ulike vis. Hvordan barn deltar i utdanning, og hvilket utdanningsnivå de får, vil være med på å bestemme deres senere yrkesaktivitet. I tillegg vil foreldres utdanningsnivå kunne være av betydning for barns velferd her og nå, ved å påvirke foreldrenes tilknytning til arbeidslivet. Utdanning er også viktig for å nå samfunnsmål om integrering av innvandrere, likestilling i arbeidslivet og sosial mobilitet. Men utdanning vil potensielt kunne påvirke mange forhold ved familiers liv. For eksempel vil lange utdanningsløp føre til at mange lever en utvidet ungdomstid, og at unge voksne skyver på tidspunktet for når de selv etablerer familie og får egne barn. Flere kvinner tar høyere utdanning og bidrar til økt kvinnelig yrkesaktivitet og lengre arbeidstid blant kvinner, også blant kvinner med barn. Dette kan ha innvirkning på hvordan familiene organiserer sitt hverdagsliv, men også for når og hvor mange barn kvinner får. Videre er det klare sammenhenger mellom utdanningslengde og yrkesaktivitet og lønn. Men ikke alle grupper i befolkningen har tatt del i den utdanningsveksten som har vært. For eksempel er det flere menn enn kvinner som ikke fullfører videregående opplæring, flere innvandrergrupper, særlig flyktninger,89 har lavere utdanningsnivå enn snittet i den norske befolkningen, og utdanningsvalg og -lengde er fremdeles i stor grad styrt av sosialt opphav.

6.1.1 Videregående opplæring

Det er et uttalt politisk mål i Norge at flest mulig skal fullføre videregående opplæring. Andelen av et årskull som starter på videregående etter grunnskolen, er høy, 96–97 prosent.90 Men ikke alle som starter, fullfører. Frafall fra videregående opplæring har lenge vært diskutert som et samfunnsproblem.

Statistikk over gjennomstrømning på videregående opplæring viser at av elever som startet i 2010, fullførte 59 prosent på normert tid, mens ytterligere 14 prosent fullførte i løpet av fem år, 15 prosent sluttet underveis, og 7 prosent gjennomførte uten å bestå. Fem prosent var fremdeles i videregående opplæring etter fem år.91 Dette er en lavere fullføringsandel i videregående opplæring enn i mange andre OECD-land.92

Fullføringsraten er ulik for ulike utdanningsprogrammer. Høyest fullføringsprosent har studieforberedende, hvor 86 prosent av elevene fullførte i løpet av fem år, mens tilsvarende andel var 58 prosent for yrkesfag.

Tallene for gjennomføring reflekterer kjønnsforskjeller og sosiale forskjeller. Studieforberedende programmer har et flertall jenter og også høyest fullføringsgrad, mens yrkesfag er dominert av gutter og har lavere fullføringsgrad. I praksis betyr dette at flere jenter enn gutter fullfører videregående opplæring. I alt fullførte 78 prosent av jentene og 67 prosent av guttene videregående opplæring i løpet av fem år i perioden 2010–2015.93

Det er også en høyere andel elever fra lavere sosial bakgrunn som velger yrkesfaglige retninger, og frafallet er høyere på yrkesfag enn på studieforberedende. Det er dermed færre med lav sosial bakgrunn som fullfører videregående skole. Mens 88 prosent av alle elever med foreldre som har høyere utdanning, fullfører videregående opplæring, er tilsvarende andel for elever med foreldre med lav utdanning 46 prosent.94 Gjennomføringsgraden er også noe lavere blant elever med innvandrerbakgrunn, 39 prosent fullførte på normert tid, mens ytterligere 15 prosent fullførte innen fem år. Til sammenligning fullførte 59 prosent av alle elever på normert tid.

Det har vært trukket frem flere ulike årsaker til at elever ikke fullfører videregående skole: lave karakterer på ungdomsskolen, lav sosial bakgrunn, problemer hjemme, psykiske helseproblemer, etnisitet, kjønn (mann) og sosial klasse.95 Disse faktorene kan også virke sammen. For eksempel har gutter med ikke-vestlig bakgrunn høyere sannsynlighet for frafall fra videregående opplæring sammenlignet med alle andre elever. Frafall fra videregående opplæring trenger ikke å skyldes elevens manglende evner, men kan snarere reflektere en mangel på støtte og motivasjon fra foreldre og utdanningssystemet helt fra barnehage til videregående opplæring.96

Statistikken for gjennomstrømning i videregående opplæring viser ikke nødvendigvis den endelige fasiten for hvordan unge voksne klarer seg i arbeidsmarkedet. Flere som slutter på videregående, fullfører på et senere tidspunkt. Det er også mange som klarer seg bra i arbeidslivet uten videregående utdanning. Frafall forklarer dermed noe, men ikke alt, knyttet til senere yrkesaktivitet, og frafall fra videregående opplæringer trenger ikke å være ensbetydende med problemer på arbeidsmarkedet senere i livet.97

6.1.2 Høyere utdanning

En stadig større andel av befolkningen fullfører høyere utdanning, en utvikling som har pågått siden 1970-tallet, og som gjerne omtales som utdanningsrevolusjonen.98 I 2015 hadde en tredjedel av befolkningen høyere utdanning, mot 7 prosent i 1970. Andelen er høyere for kvinner enn for menn, og i 2015 hadde 36 prosent av kvinner i den bosatte befolkingen høyere utdanning, mens tilsvarende andel for menn var 29 prosent.

Note: Andel etter bosatte personer i befolkningen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken, utdanningsstatistikk

Aller høyest er utdanningsnivået blant kvinner mellom 30 og 39 år, hvor 57 prosent i 2015 hadde en fullført universitets- eller høyskoleutdanning. For menn i samme aldersgruppe er tilsvarende andel 40 prosent.99

De fleste som deltar i høyere utdanning, gjør dette i løpet av 20-årene. Blant 21-åringene i 2015 var nesten halvparten av kvinnene og drøye 30 prosent av mennene studenter ved et universitet eller en høyskole. Ved slutten av 20-årene er om lag 10 prosent av kvinnene i høyere utdanning. For personer i 30- og 40-årene er andelen studenter under 10 prosent for begge kjønn.100

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken, utdanningsstatistikk

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken, utdanningsstatistikk

Note: Andel studenter ved universitet eller høyskole av alle bosatte, eksklusive studenter i utlandet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken, studenter ved universiteter og høyskoler

Det er gjerne to samfunnsspørsmål som tas opp i forbindelse med diskusjoner om høyere utdanning: utdanningsmobilitet, altså i hvilken grad sosial bakgrunn påvirker individers muligheter og valg i utdanningssystemet; og kjønnsmobilitet, altså i hvilken grad kvinner og menn tar ulike utdanningsvalg.101

Foreldres utdanning har stor betydning for om barna gjennomfører et utdanningsløp. På annen halvdel av 1900-tallet ble betydningen av familiebakgrunn redusert frem til kullene født på 1970-tallet.102 Etter dette har studier vist at både familiebakgrunn og ikke minst inntekt har fått større betydning for om man fullfører utdanning i Norge, både på videregående og på høyere utdanningsnivå.103 Men ettersom det generelle utdanningsnivået i befolkningen har økt over tid, har den absolutte utdanningsulikheten blitt redusert de siste tiårene.104

En forklaring på den tydelige effekten av familiebakgrunn kan ha å gjøre med usikkerheten knyttet til en utdannings avkastning. Selv om det er et lavt innslag av skolepenger eller studieavgifter i Norge, er det like fullt en kostnad knyttet til å fullføre en lang utdanning. Foreldre med lav utdanning og mindre penger kan være mer tilbøyelige til å motivere barna for et kortere utdanningsløp som fører raskere til arbeidsmarkedet og en inntekt, og tilsvarende kan foreldre med høy utdanning føle at det vil være et statusfall at barna ikke tar lang utdanning. Samtidig vil også foreldre med høy utdanning i større grad ha råd til å gi barna økonomisk støtte underveis i utdanningsløpet, noe som igjen reduserer risikoen knyttet til å gjennomføre et langt utdanningsløp. Dette kan bidra til å forsterke ulikhetene av utdanning over tid.105

Barn av innvandrere ser ut til å følge et noe annet mønster for rekruttering til høyere utdanning enn norskfødte barn. Mange innvandrere har lav utdanning, men ambisjonene på barnas vegne til å ta lang utdanning kan være høy.106 Barn av ikke-vestlige innvandrere (med fullført videregående opplæring) er overrepresentert på studier med høy status, som medisin, jus og sivilingeniør. For eksempel startet henholdsvis 14 prosent av førstegenerasjons innvandrere og 23 prosent av andregenerasjons innvandrere som hadde fullført videregående opplæring, på denne typen utdanning, mot bare 10 prosent av etnisk norsk ungdom med fullført videregående.107 Utdanningsambisjonene blant ungdom med innvandrerbakgrunn kan forklares med at familier med innvandrerbakgrunn i liten grad har økonomisk kapital, og at investering i utdanning blir sett på som viktigere for å sikre en godt betalt jobb. Erfaringer med diskriminering i arbeidsmarkedet kan også bidra til at utdanningsvalgene går i retning av velkjente høystatusstudier med utsikter for godt betalte jobber.108 Dette peker mot en dualitet i utdanningsløpene til barn av innvandrere. På den ene siden har særlig gutter med innvandrerbakgrunn en høyere sannsynlighet for å falle ut av videregående opplæring, på den andre siden har barn med innvandrerbakgrunn som fullfører videregående skole, en høyere sannsynlighet enn etnisk norske for å fullføre en utdanning på høyere nivå.

Når det gjelder kjønnsforskjeller i høyere utdanning, har det vært store endringer. Kvinner utgjør nå både flertallet av studenter og flertallet i befolkningen med høyere utdanning. Kvinners fagvalg har også i noen grad endret seg ved at flere kvinner velger utdanninger som jus og medisin, som tidligere var dominert av menn. Det er likevel slik at fagretninger som tidligere har vært dominert av kvinner, fremdeles er det. I 2005 var for eksempel over 70 prosent av studentene i helse-, sosial- og idrettsfag og ved lærer- og pedagogikkutdanninger kvinner.109 Det er altså få tegn til at menn beveger seg over på kvinnedominerte utdanninger. I tillegg utgjorde kvinner over 60 prosent av studentene i samfunnsfag, juridiske fag, humanistiske fag og estetiske fag. I økonomiske og administrative fag var det også et flertall av kvinner, 55 prosent. De eneste fagfeltene med et flertall av menn var naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag. Ved disse fagretningene er kvinneandelen 33 prosent.110

6.2 Yrkesaktivitet

Arbeidsinntekt er den viktigste inntektskilden for de fleste familier, og foreldres yrkesaktivitet er viktig for barns velferd. Lønnsarbeid definerer individets relasjon til velferdsstaten, og gjennom inntektsarbeid erverves rettigheter til ulike statlige ytelser og goder. Tilgang til velferdsgoder som betalt foreldrepermisjon samt ordninger som sykelønn, dagpenger og pensjon er knyttet til yrkesaktivitet. I tillegg vil yrkesdeltakelse for de fleste innebære deltakelse i et sosialt fellesskap og en mulighet for selvrealisering, som har en egen verdi i seg selv.

6.2.1 Kjønnsforskjeller i yrkesaktivitet, arbeidstid og ansettelsesforhold

Sysselsettingen i befolkningen er høyest i den aldersgruppen hvor de fleste også har relativt små barn. Den mest yrkesaktive aldersgruppen er personer mellom 40 og 44 år. Her ligger sysselsettingen på henholdsvis 88 prosent for menn og 84 prosent for kvinner. Innenfor aldersgruppen 30–54 år varierer sysselsettingen lite og ligger på over 85 prosent for menn og over 80 prosent for kvinner i hele aldersintervallet. Andelen sysselsatte er noe lavere blant personer i 20-årene enn blant personer over 50 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftundersøkelsen 2015

Et annet viktig aspekt ved yrkesdeltakelse er arbeidstid. Her er kjønnsforskjellene større enn for sysselsettingstallene, men forskjellene har blitt mindre over tid. Kvinner har økt sin yrkesdeltakelse til nesten samme nivå som menn, men kvinner har kortere arbeidstid enn menn.111 I løpet av to tiår har menn redusert sin arbeidstid med tre timer per uke, fra 39,5 timer i 1996 til 36,8 timer i 2015. Dette er fortsettelsen på en trend som har vart lenge. Siden 1972 har menns faktiske ukentlige arbeidstid gått ned med hele sju timer, en hel arbeidsdag per uke. Kvinners faktiske arbeidstid har på 20 år endret seg svært lite og var i 2015 30,8 timer i gjennomsnitt per uke.112 Forklaringen på menns reduksjon i arbeidstid er først og fremst en økning i deltidsarbeid blant menn, noe som gjelder yngre og eldre menn.113 I tillegg har det vært en nedgang i andelen menn som jobber lang heltid, 40 timer eller mer per uke.114 At kvinner har en lavere faktisk arbeidstid per uke sammenlignet med menn, skyldes en høyere andel deltidsarbeid blant kvinner, noe som gjør kvinners arbeidsuke i gjennomsnitt seks timer kortere enn for menn.115

Det er også en forskjell mellom avtalt arbeidstid, i henhold til arbeidskontrakt, og hvor mange timer personer faktisk jobber per uke. I 2015 var det relativt liten forskjellen mellom disse størrelsene, men det er slik at for menn er faktisk arbeidstid litt lengre enn avtalt arbeidstid. I 2015 var menn i alderen 30–39 år i snitt en halv time mer per uke på jobb enn den avtalte arbeidstiden. For kvinner i samme aldersgruppe var tendensen motsatt, de var i snitt 1,9 færre timer på jobb enn avtalt arbeidstid. At kvinner har kortere faktisk arbeidstid enn avtalt arbeidstid, kan skyldes et høyere sykefravær blant kvinner enn blant menn. I registreringen av avtalt arbeidstid trekkes ikke eventuelt fravær på grunn av sykdom eller ferie fra.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftundersøkelsen

Det er mest vanlig for både kvinner og menn å jobbe ordinær dagtid. Henholdsvis 71 prosent av menn og 62 prosent av kvinner jobber ordinær dagtid. Men en betydelig del av de sysselsatte har en annen arbeidstidsordning, og vel en tredjedel av alle ansatte jobber regelmessig utenom normal dagtid. Flere kvinner enn menn jobber utenom ordinær dagtid, 38 prosent, mot 29 prosent menn. I tillegg har flere unge arbeid utenom ordinær dagtid.116

Det er vanligere med skift- og turnusarbeid blant kvinner, og særlig blant kvinner ansatt i helse- og sosialtjenesten, hvor nesten halvparten av alle ansatte har en slik arbeidstidsordning. Et stort flertall av ansatte i denne sektoren er kvinner. Så selv om det er vanlig med skift- og turnusordning også blant menn i helse- og sosialtjenesten, så er færre av de ansatte menn.

Det er en høy andel deltidsarbeid særlig innen helse- og sosialtjenesten. Dette gjør at andelen som jobber utenom ordinær dagtid, også har en stor andel deltidsansatte. I 2015 jobbet 52 prosent av deltidsansatte regelmessig utenom ordinær dagtid. Men dersom man ser på heltidsansatte og deltidsansatte hver for seg, er det små kjønnsforskjeller i hyppighet av arbeid utenom ordinær dagtid. Blant de deltidsansatte hadde 54 prosent av mennene og 52 prosent av kvinnene slik arbeidstid, blant de heltidsansatte var tilsvarende andel 27 prosent for begge kjønn.

I tillegg er det vanlig med arbeid utenom ordinær dagtid i næringene transport og lagring, industri, olje- og gassutvinning og primærnæringene. I 2015 jobbet 36 prosent av mennene i disse næringene utenom ordinær dagtid. Men det er færre ansatte i disse næringene enn i helse- og sosialtjenesten, noe som bidrar til å forklare hvorfor skift- og turnusordninger er mer vanlig blant kvinner enn blant menn.117

I 2016 (3. kvartal) var det 232 000 midlertidig ansatte. Samlet for alle næringer økte omfanget av midlertidige ansettelser fra 8,4 prosent i 2015 til 9,4 prosent i 2016.118 Noen næringer har flere midlertidig ansatte enn andre. For eksempel var det i 2016 (3. kvartal) 17 prosent midlertidig ansatte i overnattings- og serveringsvirksomhet og i personlig tjenesteyting, 13,4 prosent midlertidig ansatte i helse- og sosialtjenester og 6 prosent i bygge- og anleggsvirksomhet. Et generelt mønster er at mannsdominerte næringer som bygg og anlegg, industri og finans har mindre bruk av midlertidige stillinger enn kvinnedominerte næringer som helse- og sosialtjenester.119 Dersom man ser på de aldersgruppene hvor det er mest vanlig å ha hjemmeværende barn, var henholdsvis 9,2 prosent av kvinner i alderen 30–39 år og 4,7 prosent av kvinner i alderen 40–54 år midlertidig ansatt. De samme andelene for menn var henholdsvis 5,1 og 2,2 prosent.

Note: Det ble foretatt en større omlegging av AKU i 2006.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, Statistikkbanken

6.3 Foreldres yrkesaktivitet

Et utviklingstrekk de siste tiårene i foreldres yrkesdeltakelse har vært den sterke veksten i yrkesaktiviteten blant mødre. I løpet av en periode på 40 år har mødre med barn under 16 år doblet sin yrkesdeltakelse, fra 43 prosent i 1972 til 87 prosent i 2010.120 Den raskeste veksten kom på 1980-tallet, men veksten har fortsatt også etter dette. Særlig har endringen vært stor blant mødre til de minste barna, barn under tre år. Der har mødre på 40 år tredoblet sin yrkesdeltakelse, fra 29 prosent i 1972 til 83 prosent i 2010.121 Mødrene til de aller minste barna (null–to år) har en sysselsettingsrate nesten på linje med mødre generelt.122

Det finnes noe færre undersøkelser som tar for seg fedres yrkesaktivitet, men en analyse for samboende og gifte menn med barn mellom 0 og 15 år undersøkte fedres yrkesaktivitet i tidsrommet 1991–2005.123 Undersøkelsen viser at fedre har et stabilt, høyt sysselsettingsnivå i dette tidsrommet på om lag 93 prosent. Innenfor det samme tidsrommet gikk også andelen fedre med lang arbeidstid (over 40 timer per uke) noe ned, fra 24 til 16 prosent av de yrkesaktive. Kun 5 prosent av fedrene jobbet deltid. I tillegg gikk det midlertidige fraværet blant menn med helt små barn opp, trolig på grunn av en økning i andelen fedre som tok ut foreldrepermisjon etter innføringen av fedrekvoten.

I en spørreundersøkelse fra 2013 ble mødre og fedre med hjemmeboende barn under 20 år spurt om sin yrkesaktivitet og sin arbeidstid.124 Det er mest vanlig for både mødre og fedre å jobbe fulltid. Henholdsvis 73 prosent av mødrene og 94 prosent av fedrene hadde en ukentlig arbeidstid på 35 timer eller mer. Fedre hadde en noe lengre faktisk arbeidstid enn mødre. I snitt jobbet mødrene 35,9 timer per uke, mens fedrene jobbet 42,3 timer. Få fedre, 6 prosent, jobbet mindre enn 35 timer per uke, mens 27 prosent av mødrene hadde deltidsarbeid, som i denne undersøkelsen var definert som kortere arbeidstid enn 35 timer per uke.

For både mødre og fedre er det små forskjeller i arbeidstid etter alder på barna. I snitt jobber mødre om lag én time mer per uke hvis de har barn i skolealder, sammenlignet med mødre med barn i barnehagealder.125

En undersøkelse fant at menn i liten grad endrer sin avtalte arbeidstid når de blir fedre, det vil si at de fortsetter å ha en heltidskontrakt. Det ser imidlertid ut til at nybakte fedre justerer ned sin faktiske arbeidstid de første leveårene til barnet. Størst reduksjon finner man blant fedre med barn under fem år, som jobber signifikant mindre per uke enn menn uten barn. Effekten er tydeligst for fedre som kun har ett barn under to år. Å jobbe noen færre timer per uke er imidlertid ikke et vedvarende fenomen blant fedre, og fedre med barn i småskolealder har en faktisk ukentlig arbeidstid som er lengre enn for menn uten barn. Undersøkelsen sier ikke noe om hvordan fedrene reduserer arbeidstiden, men mest sannsynlig begrenser de bruken av overtid og tar færre og kortere pauser i arbeidsdagen, slik at de kan dra tidligere hjem fra jobb.126

En studie av mødres yrkesaktivitet etter fødsel fant at mange kvinner går ut i en deltidsstilling etter endt fødselspermisjon, men den samme studien fant også at mange kvinner raskt økte sin stillingsbrøk.127 Beregninger viste at det tok omtrent 15 måneder før halvparten av mødrene begynte å jobbe deltid etter foreldrepermisjon, mens etter to år hadde over halvparten av mødrene begynt å jobbe heltid. Om lag halvparten av mødrene begynte å jobbe innen barnet var 13 måneder, enten heltid eller deltid. Dette viser at et stort flertall av kvinnene kommer tilbake i yrkesaktivitet etter en fødsel, og at for mange mødre er en deltidstilpasning til arbeidslivet avgrenset til en kort periode mens barnet er under to år. Det vil imidlertid være individuelle forskjeller her, men trenden ser ut til å gå mot at det blir vanligere for møde å jobbe heltid etter endt fødselspermisjon.

Et annet forhold som er med på å påvirke yrkesaktivitet, er utdanningsnivå. Mødre med utdanning på grunnskolenivå har noe lavere yrkesaktivitet, på 72 prosent. Denne gruppen har også en noe lavere sannsynlighet for en arbeidstid på over 39 timer per uke. Til sammenligning er 95 prosent av mødrene og 98 prosent av fedrene med universitets- eller høyskoleutdanning yrkesaktive.128 Gruppen av kvinner med kun grunnskoleutdanning er imidlertid liten og utgjorde kun 16 prosent av kvinner mellom 30 og 39 år i 2015, og også flertallet av disse kvinnene er i jobb.

Selv om høyere utdanning øker sannsynligheten for sysselsetting blant mødre, er det verdt å merke seg at nesten en tredjedel av mødre med kort utdanning, ett–fire års utdanning på høyskole eller universitet, jobbet deltid, mindre enn 35 timer per uke. Dette inkluderer for eksempel kvinnelige sykepleiere og lærere. Et tilsvarende deltidsmønster finnes ikke blant kvinner med lang høyere utdanning på fem år eller mer og heller ikke blant menn med høyere utdanning. For fedre er det liten variasjon i arbeidstid etter utdanningsnivå. Lengst arbeidstid finnes blant menn med lang høyere utdanning, hvor over 40 prosent av fedrene har en arbeidstid på 45 timer eller mer per uke.

Et tilsvarende mønster med lavere yrkesdeltakelse for mødre med lav utdanning er også vist i andre undersøkelser. For eksempel viser Barnetilsynsundersøkelsen fra 2010 at 53 prosent av mødre med grunnskoleutdanning var yrkesaktive når barna var mellom ett og tre år gamle, mot 93 prosent av mødrene med høy utdanning.129

Foreldre ser også ut til å ha en annen yrkesdeltakelse enn barnløse. Fedre har høyere yrkesdeltakelse gjennom livsløpet enn barnløse menn, men forskjellene mellom ulike utdanningsgrupper har blitt mindre over tid.130 Blant kvinner har det vært en annen utvikling. Der har barnløse kvinner høyere yrkesdeltakelse enn mødre, og forskjellene har utviklet seg ulikt over tid. For kvinner med høy utdanning er det nå små forskjeller i yrkesdeltakelse blant mødre og barnløse kvinner, mens blant kvinner med lav utdanning har forskjellene økt over tid, og barnløse kvinner med lav utdanning er i større grad yrkesaktive enn mødre med lav utdanning.

Å bli forelder ser ut til å påvirke yrkesdeltakelsen til både menn og kvinner, men har fremdeles størst påvirkning på kvinners yrkesdeltakelse. I barnets første leveår tar et stort flertall av kvinnene ut langt mer foreldrepermisjon enn menn (se avsnitt 10.1.3). I det andre leveåret til barnet har kvinner også oftere en deltidstilpasning til arbeidslivet. Men også menn ser ut til å redusere arbeidstiden sin noe mens barna er i barnehagealder. Bildet er imidlertid noe sammensatt. Kvinner med høy utdanning er i større grad sysselsatt og har også noe lengre arbeidstid enn kvinner med kun grunnskoleutdanning, selv om forskjellene ikke er veldig store. Mødres yrkesdeltakelse er derfor ikke bare et resultat av å få barn, men må også sees i lys av kjønnsforskjeller og utdanningsforskjeller når det gjelder vilkårene i arbeidslivet. Samtidig er det viktig ikke å overfokusere på forskjeller mellom ulike grupper av kvinner. I en sammenligning mellom mødre med kun grunnskoleutdanning og mødre med lang universitetsutdanning er det viktig å huske på at den førstnevnte gruppen over tid har blitt langt mindre, siden utdanningsnivået til kvinner har økt. De aller fleste kvinner har en utdanning på enten videregående nivå eller høyskolenivå, og det store flertallet av kvinner er yrkesaktive.131

En annen måte å klassifisere kjønnsforskjeller i arbeid på er å se på arbeidstid. En studie av yrkestilpasningen blant par basert på levekårsdata fra 2013 fant at i 57 prosent av parene har begge foreldrene full stilling, mens 27 prosent av parene hadde en tilpasning der én forelder jobbet fulltid og en deltid. I disse parene er det stort sett mødrene som har deltidstilpasningen. I tillegg fant undersøkelsen at 14 prosent av parene hadde en yrkestilpasning der en eller begge av foreldrene ikke var yrkesaktive. Av de ikke yrkesaktive foreldrene var det nesten ingen husmødre/hjemmearbeidende, men i all hovedsak personer som står varig eller midlertidig utenfor arbeidsmarkedet, det vil si uføre, arbeidsledige og studenter.132

Det er også studier som ser på hvordan foreldrepar fordeler seg med antall timer i yrkesaktivitet per uke. Dersom man antar at en vanlig arbeidsuke er 37 timer, vil et foreldrepar hvor begge jobber fulltid, ha en samlet ukentlig arbeidstid på 74 timer. Studien fant at den vanligste ukentlige arbeidstiden for par var en samlet arbeidstid på 70–79 timer per uke, som tilsvarer to fulle stillinger. Dette gjaldt 41 prosent av parene, mens 17 prosent jobbet 80–89 timer per uke og kun 8 prosent av parene jobbet 90 timer eller mer per uke. Undersøkelsen tyder på at normalen for de fleste foreldrepar er å ha en samlet arbeidstid hvor begge jobber om lag full tid, men en fjerdedel av parene har en yrkestilpasning hvor samlet arbeidstid overstiger to vanlige fulltidsjobber. Studien konkluderer med at de fleste par nå deler ganske likt på yrkesarbeidet, selv om det fremdeles er noe innslag av en yrkestilpasning blant foreldrepar, hvor mor jobber noe kortere arbeidsuke enn far. I tillegg ser det ut til at en økende andel par har lang arbeidstid.133

Hvorvidt de yrkesaktive har en arbeidstid de er fornøyde med, har vært gjenstand for en rekke undersøkelser. Interessen har vært særlig stor når det gjelder småbarnsforeldre. Gjennom de senere tiårene har andelen som ønsker å jobbe mindre, gått opp blant alle yrkesaktive, også i grupper som har hatt en betydelig økning i fritiden.134 Ifølge en undersøkelse av småbarnsforeldre i 2002 var andelen som sa at de ønsket å jobbe mindre med tilsvarende nedgang i lønn, omtrent like stor blant mødre som blant fedre, 22 mot 20 prosent.135 At det ikke var større kjønnsforskjeller, kan sees i lys av at mange mødre allerede hadde redusert arbeidstid. Det store flertallet, henholdsvis 72 prosent av mødrene og 77 prosent av fedrene, svarte at nåværende arbeidstid (og inntekt) passer best. En liten gruppe, 6 prosent blant mødrene og 3 prosent blant fedrene, ønsket dessuten lengre arbeidstid. En annen studie, blant kvinnelige arbeidstakere i alderen 25–54 år, som i 2006–2007 ble spurt om de ville ønske å øke, minske eller beholde arbeidstiden sin, under forutsetning av at lønnen ble endret tilsvarende, fant at en høy andel var fornøyde med arbeidstiden sin.136 Det gjaldt hele 90 prosent av de heltidsansatte kvinnene, mot 70–80 prosent av de deltidsansatte. Blant kvinner som var skift- og turnusarbeidere og midlertidig ansatte, var det mange (33–40 prosent) som ønsket en annen arbeidstid, og nesten alle ønsket å jobbe flere timer. Det var altså flere som ønsket å jobbe mer, enn som ønsket å jobbe mindre. Ulike måter å stille spørsmål på i ulike undersøkelser kan gi noe ulike resultater.

6.4 Fordelingen av inntekt blant par

Basert på registrert inntekt har det vært gjort analyser av i hvilken grad gifte og samboende par bidrar til familiens økonomiske forsørgelse. En studie fra 2013 viser at i nesten halvparten (48 prosent) av alle gifte eller samboende par bidro begge ganske likt til familieforsørgelsen, målt ved at partnerne tjener omtrent det samme. Dette er en liten økning siden 2005, da 44 prosent hadde omtrent lik inntekt. Kun en liten andel av parene, 6 prosent, hadde en utradisjonell fordeling der hun tjente mer enn ham, mens i 46 prosent av parene tjente mannen mest. Likt økonomisk bidrag er mer vanlig i par der kvinnen har lang utdanning, der det ikke er små barn i husholdningen, og der det ikke er mange barn i husholdningen. Utdanningsvalg er også av betydning. Like økonomiske bidrag er mer vanlig i par der kvinnens utdanning er rettet mot et mannsdominert yrke, eller hvor mannens utdanning er rettet mot et kvinnedominert yrke, eller når kvinnen har lengre utdanning enn mannen.137 Noe av kjønnsforskjellene i inntekt mellom samboende og gifte par skyldes at kvinner oftere enn menn er i yrker med en lavere timelønn.

Mye av det samme mønsteret gjenfinnes i en studie som kun ser på fordelingen av inntekten mellom foreldrene i par med barn.138 Denne studien finner at blant småbarnsforeldre er det mest vanlig at far tjener mer enn mor. I 75 prosent av parene med barn tjener far litt, eller betydelig, mer enn mor. Mødre har mindre eller betydelig mindre inntekt enn fedre i flertallet av småbarnsfamiliene. I tre fjerdedeler av parene utgjorde fars inntekt den største andelen av parinntekten.139

Det har skjedd en utvikling i lovverket der samboere – som enten har bodd sammen i mer enn to år eller har barn sammen – har fått en juridisk status som er likere den til ektefeller. Dette gjelder områder som pensjon, sosiale stønader og skatt.140 Spørsmålet er om samboere viser den samme økonomiske atferden innad i parforholdet som ektefeller. En studie så på hvordan ektefeller og samboende par delte de økonomiske ressursene i parforholdet.141 Ektefeller har i større grad enn samboere felles økonomi i parforholdet. Samboere med felles barn har i større grad felles husholdningsøkonomi, men ikke i like stor grad som ektefeller. I tillegg hadde samboere med intensjoner om å gifte seg i større grad felles økonomi enn andre samboere. Undersøkelsen viser at det er forskjeller i deling av økonomiske ressurser i parforholdet mellom gifte og samboere, men at barn gjør at samboere har større sannsynlighet for å dele ressursene. Det er få studier som sier noe om hvordan par fordeler inntekten mellom seg i husholdningen.

En annen problemstilling knyttet til fordeling av inntekt blant par handler om konsekvenser for sosial ulikhet. Det har vært ganske vanlig å anta at økning i kvinners yrkesdeltagelse vil føre til større økonomiske forskjeller mellom husholdningene. Den antatte mekanismen er såkalt homogami (‘assortative mating’), det at kvinner og menn med samme sosiale bakgrunn danner par og får barn (se også avsnitt 5.5). Det betyr at høyt utdannede kvinner gifter seg med høyt utdannede menn, og lavt utdannede kvinner med lavt utdannede menn. Kvinner med høy utdanning har vanligvis høyere yrkesdeltakelse enn kvinner med lav utdanning, noe man intuitivt vil anta fører til større forskjeller mellom husholdninger. Flere studier finner imidlertid at effekten går motsatt vei – kvinners økte yrkesdeltagelse bidrar til å minske inntektsulikheten mellom husholdninger. Effekten er dokumentert både i norske og internasjonale studier.142 Forklaringen på at kvinners økte yrkesdeltagelse har dempet veksten i økonomisk ulikhet som ellers har vært økende siden 1970-tallet, er at andelen kvinner uten lønnsinntekt har gått ned, og inntektsulikheten mellom kvinner har følgelig gått ned. Et flertall av husholdene nyter nå godt av inntekten både til kvinner og menn, og dette har dempet veksten i inntektsulikhet. Veksten i inntektsulikhet i Norge skyldes dermed økte forskjeller i menns inntekter, og ikke kvinners økte yrkesdeltagelse.143 For å redusere fremtidig inntektsulikhet og fortsette denne positive trenden, foreslår OECD at et hovedtiltak er en politikk som i størst mulig grad styrker kvinners deltagelse i arbeidslivet, at man jobber for likelønn og at man jobber for å få flere kvinner i ledende stillinger (glasstaksproblematikken).144

6.5 Kjønnsdelt arbeidsmarked og lønn

Kvinner har i gjennomsnitt 14 prosent lavere inntekt enn menn. Det vil si at for hver 100 kroner menn tjener, får kvinner 86 kroner. I 2015 hadde heltidsansatte kvinner og menn en gjennomsnittlig månedslønn på henholdsvis 41 400 kroner og 47 200 kroner.145

Forklaringer på hvorfor kvinner tjener mindre enn menn, er først og fremst at kvinner velger annen utdanning og andre yrker og har en annen arbeidstid enn menn.146 Det har også vært pekt på at forhandlingssystemet for lønn bidrar til å opprettholde stabil lønnsutvikling og dermed konserverer kjønnsforskjeller i lønn. Det er blant annet lavere lønninger i offentlig sektor, hvor et flertall av kvinner jobber. Kvinner har i snitt høyere utdanning enn menn, men dette har så langt ikke utjevnet lønnsforskjeller i arbeidslivet. Lønnsforskjeller ser også ut til å øke når personer blir foreldre.

Tidligere utredninger har pekt på at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet utgjør en barriere for likestillingen i Norge. Likelønnskommisjonen konkluderte med at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en av de viktigste mekanismene bak vedvarende lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.147 For en diskusjon av kjønnssegregering i de nordiske arbeidsmarkedene, se kapittel 2.

Det er vanlig å se på kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet i forhold til to former for segregering: Horisontal segregering viser til mønstre der kvinner og menn jobber i ulike sektorer, næringer og yrker, mens vertikal segregering viser til at kvinner og menn befinner seg i ulike posisjoner innenfor et stillingshierarki, hvor flere menn inntar de ledende posisjonene i arbeidsmarkedet.148 En studie av utviklingen i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i perioden 1990–2010 fant at kjønnssegregering mellom offentlig og privat sektor hadde forsterket seg noe i dette tidsrommet.149 I 2009 var kvinneandelen i offentlig sektor omtrent 70 prosent mot 36 prosent i privat sektor.150 Den samme studien fant at utviklingen er mer sammensatt når man ser på yrker. Enkelte yrker innenfor offentlig sektor har blitt mindre kvinnedominert, for eksempel innenfor omsorg. Annen forskning har vist at menn med innvandrerbakgrunn i større grad har gått inn i yrker tidligere dominert av kvinner, som omsorgsyrker og renhold, noe som illustrerer at kjønnssegregeringen på arbeidsmarkedet kan følge andre mønstre for innvandrere.151 På den andre siden har mannsdominerte yrker i privat sektor de siste tiårene forsterket sin mannsdominans. For eksempel er andelen mannlige håndverkere om lag 95 prosent. Den vertikale segregeringen har gått noe ned, ved at kvinneandelen blant toppledere og profesjonelle over tid har økt til om lag en tredjedel.152

6.6 Foreldreskap og lønn

En rekke studier har undersøkt hvordan foreldreskap påvirker kvinners og menns lønn. En studie av kjønnsforskjeller i lønn i Norge undersøkte to hypoteser: Skyldes kvinners lavere lønn at de opplever en annen behandling i yrkeslivet og en lønnsmessig «straff» når de blir mødre; og kan menns høyere inntekter forklares ved at menn som blir fedre, får en mer fordelaktig behandling i yrkeslivet og en «premiering» i form av høyere lønn?153 Disse to hypotesene ble testet på inntektsdata for perioden 1979–1996. I perioden sett under ett blir kjønnsforskjellene i lønn mindre som følge av kvinners økte yrkesdeltakelse. Videre finner forskerne i begynnelsen av dette tidsrommet støtte for hypotesen om at mødre blir straffet økonomisk for å ha fått barn. Men betydningen av en «straff» for mødre ser ut til å bli mindre innenfor tidsrommet som ble studert. Forklaringen på dette mener forskerne er en mer ekspansiv familiepolitikk, som gjør det enklere å kombinere yrkesaktivitet med barneomsorg. Mot midten av 1990-tallet fant forskerne i stedet sterkere støtte for hypotesen om at fedres yrkesaktivitet belønnes ekstra. Denne ekstra «premien» til fedre har ikke blitt fjernet av familiepolitikken og skyldes mest sannsynlig at arbeidsgivere diskriminerer mot menn som ikke har barn, samt at det er en seleksjon blant menn som blir fedre, hvor de mest ressurssterke blir fedre. Videre spekulerer forskerne i om den ekstra belønningen fedre får, skyldes at menn som blir fedre, øker sine karriereambisjoner.

En studie basert på tverrsnittsdata fra 2003 for kvinner og menn i aldersgruppen 20–45 år finner at barn er en viktig forklaring på kvinners lavere timelønn. Kvinner med barn har lavere timelønn enn kvinner uten barn, og forskjellen øker med antallet barn. Forskjellene i timelønn mellom kvinner er høyere på toppen av lønnsfordelingen enn i bunnen. Over tid ser kvinner med barn ut til å ta igjen kvinner uten barn, og lønnsforskjellene mellom kvinner reduseres. For menn er resultatene motsatt: Menn med barn har høyere timelønn enn menn uten barn, lønnspremien øker med antallet barn, og den økonomiske fordelen er størst på toppen av lønnsfordelingen.154

6.7 Innvandrerforeldres yrkesaktivitet

Dersom man ser særskilt på yrkesdeltakelsen155 til mødre fra land i Asia, Afrika m.fl.,156 viser statistikken at yrkesdeltakelsen er relativt lav i denne gruppen. For mødre som lever i parforhold med barn, og som er innvandrer til Norge, er andelen sysselsatte 44 prosent i aldersgruppen 25–29 år, mens den er 55 prosent i aldersgruppen 30–35 år.157 Den noe lavere yrkesdeltakelsen i den yngste aldersgruppen henger mest sannsynlig sammen med at den førstnevnte gruppen har noe yngre barn. For norskfødte mødre med innvandrerbakgrunn er sysselsettingen henholdsvis 69 og 75 prosent for den yngste og eldste aldersgruppen. Til sammenligning er sysselsettingen blant gifte eller samboende kvinner med barn i majoritetsbefolkningen 83 prosent.

Innvandrere fra Pakistan er langt mindre positive til mødres yrkesaktivitet enn mange andre grupper, mens det er små forskjeller i holdninger mellom norske uten innvandrerbakgrunn og innvandrere fra Vietnam og Iran. Blant pakistanere mener 60 prosent at mødre med barn under tre år ikke bør jobbe, sammenlignet med 11 prosent blant norske uten innvandrerbakgrunn.158 En kvalitativ studie av norskfødte kvinner med pakistansk bakgrunn viser imidlertid at disse støtter opp om mødres yrkesaktivitet og bruk av barnehage.159 De familiepolitiske ordningene ser ut til å spille en sentral rolle i å etablere normer.

Ser man på fedrene i parforhold med barn, er sysselsettingsgraden høyere og ligger på om lag 79 prosent for innvandrerfedre, 87 prosent for norskfødte menn med innvandrerforeldre og 93 prosent for fedre fra majoritetsbefolkningen. Det er små forskjeller i de ulike aldersgruppene blant menn.160 Det er med andre ord lavere sysselsetting blant mødre i parforhold med barn sammenlignet med menn, men forskjellene mellom mødres og fedres sysselsetting er størst blant gruppen av innvandrere.

Holdninger til yrkesaktivitet varierer også etter innvandrerbakgrunn. En survey om holdninger til mødres yrkesdeltakelse blant innvandrere fra asiatiske land fant at holdningene til yrkesaktivitet ikke endret seg mye med botid.161 Det vil si at de innvandrerne som kom til Norge som voksne, i stor grad beholdt de samme holdningene til yrkesaktivitet. Derimot var norskfødte med innvandrerforeldre fra Asia mer positive til mødres yrkesdeltakelse enn deres innvandrerforeldre, samtidig som de var noen mindre positive enn majoritetsbefolkningen.162 Dette tolkes som at det ikke nødvendigvis skjer så store endringer i holdningen til mødres yrkesaktivitet blant innvandrere med en gang de kommer til Norge, men at det skjer en betydelig endring fra en generasjon av innvandrere til den neste.163 Samtidig peker den samme studien på at holdningene til mødres yrkesaktivitet også varierer med landbakgrunn, og at innvandreres holdninger og tilpasninger til arbeidsmarkedet til dels kan følge ganske ulike mønstre for ulike innvandrergrupper.

Deltid blant kvinner med innvandrerbakgrunn ser ut til i mindre grad å være en frivillig arbeidstilpasning enn blant norske kvinner uten innvandrerbakgrunn. Andelen som er i ufrivillig deltidsarbeid, er høyere blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig.164 Innvandrede kvinner fra land i Afrika og Asia som var i jobb i 2009, hadde dessuten en langt mindre stabil tilknytning til arbeidsmarkedet enn norske kvinner uten innvandrerbakgrunn.165 Blant somaliere og irakere hadde fire av ti forsvunnet ut av arbeidsmarkedet tre år etter, og jo kortere arbeidstiden var i 2009, desto høyere var risikoen for at de ikke var i jobb i 2012. Analysene tyder på at kvinner med innvandrerbakgrunn sett under ett har en mer marginalisert posisjon i norsk arbeidsliv enn kvinner uten innvandrerbakgrunn, men viser også at det er store variasjoner på dette området mellom kvinner fra ulike landgrupper.

6.8 Tid brukt på familiearbeid

Utviklingen i foreldres yrkesaktivitet bør også sees i forhold til den tiden foreldre bruker på andre aktiviteter, som omsorgsarbeid, husarbeid og fritidssysler, og hvordan foreldre fordeler tiden sin mellom yrkesaktivitet og familiearbeid.

Det har skjedd store endringer i tidsbruken til foreldre siden 1970-tallet. Kort oppsummert har kvinner økt sin tid brukt på inntektsgivende arbeid og redusert sin tid brukt på familiearbeid, blant annet husarbeid, omsorgsarbeid for barn og vedlikeholdsarbeid. For menn har utviklingen vært motsatt: Menn bruker mer tid på familiearbeid og mindre på inntektsgivende arbeid. Likevel er det slik at kvinner bruker mest tid på familiearbeid og minst tid på inntektsgivende arbeid.

I 2010 brukte mødre i snitt over to timer mer per dag på familiearbeid sammenlignet med menn. Likevel bruker mødre langt mindre tid på disse arbeidsoppgavene nå enn i 1970, hvor mødre i snitt brukte 7 timer og 25 minutter per dag på dette. I samme tidsrom har menn økt sin tid brukt på familiearbeid, og bruker i 2010 i snitt 1 time og 20 minutter mer på familiearbeid per dag enn i 1970. For menn har det vært en jevn stigning i tid brukt på familiearbeid i hele førtiårsperioden. Det er særlig husarbeid og omsorg for barn som menn bruker mer tid på. Dette vitner om at flere fedre tar aktivt del hjemme. Når det gjelder vedlikeholdsarbeid, er dette i hovedsak en aktivitet menn bruker tid på. Mødre har økt sin tid brukt på inntektsgivende arbeid, mens fedre i noen grad har redusert sin. Likevel jobber fedre fortsatt mer enn mødre. Flere mødre har blitt yrkesaktive, og mange familier har nå to yrkesaktive foreldre. Funnene vitner om at i en hverdag hvor et stort flertall av familiene har to yrkesaktive foreldre, så har ikke tiden brukt til aktiv omsorg for barn blitt redusert. I sjongleringen mellom yrkesarbeid og omsorgsarbeid for barn prioriterer foreldrene tid på barna.166

Siden 1970 har mødre hatt en betydelig reduksjon i tiden brukt på familiearbeid med over to timer per dag, men det meste av denne reduksjonen kom frem til 1980, og på 2000-tallet har denne utviklingen stått stille. Dette er en utvikling som har funnet sted samtidig med en sterk økning i barnehagebruken. En tolkning av denne tendensen er at en nedre grense er nådd for hvor mye av arbeidet i hjemmet som kan rasjonaliseres og effektiviseres bort.167 Det har også vært pekt på at noe av familiearbeidet kan ha preg av hobbyarbeid og være en lystbetont hobbyvirksomhet, og at mange synes det kan være hyggelig å gjøre rent, lage mat, bake eller pusse opp hjemme. Det kan hende at norske foreldre ikke ønsker å gjøre ytterligere endringer i tid brukt på familiearbeid, og at det ikke vil skje større endringer i dette i årene fremover.168

En studie av toinntektspar med barn mellom ett og tolv år fant at et flertall av husholdningene praktiserer en form for likestilling i fordelingen av familiearbeidet.169 Et mer likestilt mønster i fordelingen av tid var vanligst dersom foreldrene hadde høy utdanning, jobbet innenfor normalarbeidsdagen og dersom far var ansatt i offentlig sektor. En mer tradisjonell arbeidsdeling var vanligere dersom foreldrene hadde lav utdanning, dersom mor hadde helseproblemer, hvis far jobbet i privat sektor, eller hvis en av eller begge foreldrene jobbet utenfor normalarbeidsdagen (for eksempel skift-, turnus-, kvelds- eller nattarbeid). Dette kan være et utslag av det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet og en kultur med lange arbeidsdager i deler av det private, mannsdominerte arbeidsmarkedet. Videre ser det ut til å være vanskelig for familier hvor den ene enten jobber veldig mye eller jobber utenfor normal arbeidstid, å klare to fulle jobber. Skift, turnus og andre former for irregulær arbeidstid kan muligens være så pass krevende at det forhindrer familier fra å jobbe fulltid, og at mødrene i disse parene reduserer sin yrkesaktivitet av hensyn til familien.

Til sammen viser de ulike studiene av foreldres tidsbruk at de fleste foreldre er yrkesaktive, og at de fleste foreldrepar har en ganske likestilt fordeling av arbeidstid. Samtidig er det viktig å huske på at studiene av arbeidstid innad i et par ikke fanger opp enslig forsørger-husholdningene. Med en norm som går mot at flere foreldre fordeler tiden barn bor sammen med foreldrene etter samlivsbrudd ganske likt mellom seg, er det ikke urimelig å tenke at foreldre også gjør tilpasninger til arbeidstid og familiearbeid selv om de ikke lenger bor sammen med partneren. Hvordan disse mønstrene i tilfellet ser ut, er et uutforsket tema.

6.9 Mødres ammemønstre

Å amme barnet er en del av mødres omsorgsarbeid. Norske mødre har en av de høyeste ammefrekvensene i den vestlige verden. Kun 2 prosent av barn har aldri fått morsmelk, og 76 prosent ammes fremdeles når de er seks måneder.170 Mødres muligheter til å amme er et av flere hensyn i diskusjoner om foreldrepengeordningen (se kapittel 15). Myndighetenes ammeanbefaling har vært et av utgangspunktene.

Note: N = 2502

Kilde: Helsedirektoratet 2016b

I 2001, basert på råd fra WHO, ble anbefalt periode med fullamming økt fra fire til seks måneder, det vil si at barnet kun får morsmelk som ernæring. Tolv måneder eller lengre ble anbefalt som total ammeperiode. Lengden på fullamming har vært omdiskutert. I 2016 kom Helsedirektoratet med reviderte anbefalinger for spedbarnsernæring.171 Der legges det som tidligere vekt på de positive sidene ved amming for mor og barn. Men det understrekes også at det må tas hensyn til individuelle behov hos mor og barn. Fullamming i seks måneder anbefales fortsatt som trygt, men fast føde kan introduseres fra fire måneders alder, om det er behov for det. Det har vært faglig uenighet om de positive effektene av å utvide fullamming fra fire til seks måneder.172

Myndighetenes anbefalinger når det gjelder lengden på fullamming og total ammeperiode, følges imidlertid av et mindretall av mødrene. Andelen barn som blir fullammet ved seks måneders alder var kun 3 prosent i 2013, mens 35 prosent fortsatt ble ammet ved 12 måneders alder. Sammenligninger med tidligere undersøkelser gjennomført i henholdsvis 1998, før utvidelsen av ammeanbefalingen i 2001, og i 2006–2007, viser at ammemønsteret har vært ganske stabilt.173 Om man tar i betraktning lavere svarprosent og overrepresentasjon av høyt utdannede mødre (som har høyest ammefrekvens), overestimerer sannsynligvis tallene fra 2013 ammefrekvensene noe, sammenlignet med tidligere undersøkelser. Om det er en trend, så tyder den på en viss nedgang i ammefrekvensen, særlig blant barn over seks måneder. Permisjonens lengde har økt i den perioden som er undersøkt. Det store flertallet av kvinner har fremdeles permisjon når barnet er seks måneder, så permisjonens lengde synes å ha lite å si for andelen som fullammer til seks måneder. Det må være andre faktorer som påvirker ammepraksis.

6.10 Holdninger til arbeidsdeling i familien

Endringene i foreldres tid til yrkesarbeid og familiearbeid har vært fulgt av endrede holdninger i befolkningen til oppgavedelingen mellom kvinner og menn i familien. Det store flertallet ser likestillingsmodellen, der kvinner og menn deler likt på yrkesarbeid og familiearbeid, som den mest ideelle modellen.174 Kvinner er imidlertid gjennomgående mer likestillingsvennlige enn menn. Holdningene varierer også med alder og utdanning; de minst likestillingsorienterte finnes blant de yngste og de eldste, mens jo høyere utdanning man har, desto mer likestillingsorientert er man. Endringene i holdninger har skjedd gjennom at eldre, mer tradisjonelle generasjoner er erstattet med yngre, mer likestillingsorienterte, men også gjennom en generell økning i oppslutning om likestilling i familien, som særlig tok til fra midten av 1990-tallet.

Note: Figuren er basert på følgende spørsmål til respondenten. «Det snakkes om endringer i kvinners og menns roller i familien. Utsagnene beskriver tre slags familier. Hvilken av disse svarer best til din oppfatning av hvordan en familie skal være? A: En familie der de to partnerne har like krevende jobber og hvor husarbeid og barnepass deles likt. B: En familie der kvinnen har en mindre krevende jobb enn mannen, og der hun har hovedansvaret for hus og barn. C: En familie der bare mannen har jobb, og det er kvinnen som tar seg av hus og barn.»

Kilde: Hellevik & Hellevik 2012

7 Barnefamiliers økonomi175

7.1 Innledning

Inntektsnivå, formue og gjeld har stor betydning for den enkeltes hverdagsliv. For barnefamilier kan familiens økonomiske situasjon ha betydning for barns oppvekstsvilkår.

Norge har opplevd en betydelig økonomisk vekst de siste 20 årene. Denne veksten har kommet mange til gode, og statistikken viser at inntektsveksten har vært betydelig for alle grupper. Det er imidlertid forskjeller mellom grupper på hvor stor veksten har vært, og noen grupper har hatt en svakere vekst de siste årene. Det er derfor viktig å se på utviklingen i den økonomiske situasjonen for barnefamilier som gruppe sammenlignet med andre grupper i samfunnet, som for eksempel enslige eller par uten barn. Den relative posisjonen til barnefamilier sier noe om hvordan den økonomiske situasjonen til barnefamilier utvikler seg over tid, og hvordan situasjonen er i forhold til andre grupper i samfunnet. Det er også viktig å se på den interne fordelingen av inntekt blant barnefamilier, blant annet for å forstå hvordan familieytelsene påvirker familienes økonomi.

Det er ikke bare inntekten som er av betydning for barnefamilienes økonomiske situasjon, men også formue og gjeld. I tillegg spiller overføringer fra stat og kommune og skattefordeler forbundet med det å ha barn en større eller mindre rolle for mange barnefamilier. Sammensetningen av inntekt kan være svært forskjellig for en familie der begge foreldrene er i jobb, sammenlignet med for en enslig mor eller far uten tilknytning til arbeidsmarkedet. I tillegg har det offentlige tilbudet av gratis eller sterkt subsidierte tjenester også stor betydning for familiene. I en velferdsstat som Norge, hvor de med svært lav inntekt kan benytte seg av skattefinansierte tjenester som skole, helsetjenester og annen infrastruktur, har fattige familier et helt annet sikkerhetsnett enn i land hvor dette betales av den enkelte. Den store satsningen på barnehager og reduksjonen av oppholdsbetalingen har hatt mye å si generelt for de familiene som har barn i barnehagealder.

Dette kapitlet beskriver hvordan norske barnefamiliers økonomi ser ut i dag, og hvordan den har utviklet seg de siste 20 årene.

7.2 Barnefamiliers inntekter

For å belyse barnefamiliers inntekter benyttes det flere ulike mål. I det følgende benyttes median inntekt etter skatt per forbruksenhet for å vise inntekten for personer i ulike husholdninger. I tillegg benyttes en inndeling i desilgrupper for å vise hvordan inntekten er fordelt i befolkningen. For å vise hvor mange som er i en økonomisk situasjon som gir risiko for fattigdom, benyttes det vanlige lavinntektsmålet med hvor stor andel som ligger under 60 prosent av medianinntekten.

I 2014 var median inntekt etter skatt alt fra 275 000 kroner for aleneboende under 45 år til 924 600 for par med voksne barn, der yngste barn var 18 år og eldre.

Det er store forskjeller i inntektsnivået innad i gruppen husholdninger med barn. Husstandens inntekt øker med barnas alder både blant enslige forsørgere og par med barn. Par med barn der yngste barn er under to år, hadde i 2014 en median ekvivalensinntekt som tilsvarte 95 prosent av inntektsnivået i befolkningen. Par med yngste barn i alderen 3–5 år hadde en medianinntekt på 99 prosent av inntektsnivået i befolkningen. For par med yngste barn i alderen 6–11 år og 12–17 år lå median ekvivalensinntekt på henholdsvis 4 og 11 prosent over medianinntekten i befolkningen. Tallene viser altså at medianinntekten stiger med barnas alder, og at par med barn over seks år har en median ekvivalensinntekt over inntektsnivået i befolkningen.

Enslige forsørgere følger samme mønster, men når aldri opp på nivå med medianinntekten i befolkningen. Enslige forsørgere med yngste barn i alderen 0–2 år hadde i 2014 en median ekvivalensinntekt på 60 prosent av befolkningen, og inntekten steg til 81 prosent for enslige forsørgere med yngste barn i alderen 12–17 år.

I tillegg til at inntekten varierer med barnas alder, varierer den også med antallet barn. Par med ett barn er den husholdningstypen som har høyest inntekt. Par med ett og to barn hadde i 2014 en ekvivalent medianinntekt på henholdsvis 109 og 104 prosent av medianinntekten i befolkningen. Samtidig hadde par med fem eller flere barn en ekvivalent inntekt på kun 56 prosent av medianinntekten i befolkningen.

Også for enslige forsørgere er det slik at den ekvivalerte inntekten synker med antallet barn. Enslige forsørgere med ett barn (0–17 år) hadde et inntektsnivå på 80 prosent av medianinntekten i befolkningen, mens det tilsvarende tallet for enslige forsørgere med tre eller flere barn var på kun 58 prosent.

Det samme mønsteret gjelder også for enslige forsørgere: Det er de med de yngste barna som har det laveste inntektsnivået. For enslige forsørgere med minst ett barn under tre år lå median ekvivalensinntekt i 2014 på 60 prosent av nivået i befolkningen. Enslige forsørgere med barn i gruppene 6–11 år og 12–17 år hadde et inntektsnivå på henholdsvis 74 og 81 prosent av nivået i befolkningen.

Det har også blitt større inntektsforskjeller mellom store og små barnefamilier i løpet av de siste 15 årene. Forskjellen mellom par med to eller tre barn og resten av befolkningen var omtrent den samme i 2014 som i 2000, mens par med fire eller flere barn har sakket akterut, med en særlig markant nedgang for par med fem barn eller flere. Det samme gjelder enslige forsørgere med mange barn, men også til en viss grad enslige forsørgere med to barn, og i noen grad også med ett barn.

Relativt mange av familiene med mange barn har innvandrerbakgrunn. Blant par med fire barn hadde i 2014 én av tre innvandrerbakgrunn, mens over halvparten av alle par med fem eller flere barn hadde innvandrerbakgrunn. Statistikken viser samtidig at familier med innvandrerbakgrunn i større grad er eninntektsfamilier. I perioden 2010–2012 hadde barn med landbakgrunn fra Somalia en gjennomsnittlig husholdningsstørrelse på 5,8 personer. Gjennomsnittlig antall yrkestilknyttede i disse barnas familier var i samme periode på kun 0,5 personer. Barn med bakgrunn fra India og Sri Lanka hadde i samme periode en husholdningsstørrelse på henholdsvis 4,2 og 4,5 personer i gjennomsnitt, og de hadde i gjennomsnitt henholdsvis 1,4 og 1,5 yrkestilknyttede personer i husholdningen. For alle barn under 18 år var gjennomsnittlig husholdningsstørrelse ifølge inntektsstatistikken på 4,2 personer i treårsperioden 2010–2012, mens antallet yrkestilknyttede i gjennomsnitt var 1,6 personer.176

En av de viktigste forklaringene på variasjonen i inntektsnivå mellom ulike barnefamilier er graden av tilknytning til arbeidslivet. Barnefamilier har generelt en sterk tilknytning til arbeidsmarkedet. I 2013 hadde ni av ti husholdninger med barn under 18 år minst ett husholdningsmedlem som var yrkestilknyttet.

De fleste parfamilier med barn har minst to yrkestilknyttede familiemedlemmer, og denne gruppen har også et gjennomsnittlig inntektsnivå som ligger høyere enn befolkningen totalt. I 2014 hadde familier med barn der to eller flere var yrkestilknyttet, en medianinntekt på 109 prosent av befolkningen totalt.

Husholdninger bestående av par med barn der kun én eller ingen av de voksne har arbeidsinntekt, har derimot et inntektsnivå som ligger vesentlig lavere enn befolkningen totalt. I 2014 hadde denne gruppen en medianinntekt på 78 prosent av befolkningen totalt. De helt uten yrkestilknytning hadde 49 prosent av inntekten til befolkningen totalt.

Enslige forsørgere har over tid styrket sin arbeidsmarkedstilknytning, og de fleste enslige forsørgere er yrkesaktive. Likevel har enslige forsørgere som gruppe både svakere tilknytning til arbeidsmarkedet og lavere medianinntekt enn par med barn. I 2014 hadde denne gruppen en inntekt på 73 prosent av befolkningen totalt. Enslige forsørgere har også forverret sin relative posisjon i forhold til befolkningen totalt siden 2000, da gruppen hadde en medianinntekt på 83 prosent av befolkningen.177

7.3 Inntektsutviklingen for barnefamilier over tid

Husholdninger med barn har hatt en svakere utvikling i inntekt etter skatt på 2000-tallet enn husholdninger uten barn, og det er først og fremst familiene med de yngste barna som har sakket akterut. Par der yngste barn var to år eller yngre, hadde en realvekst i median inntekt etter skatt per forbruksenhet på 37 prosent mellom 2000 og 2014. I hele befolkningen økte inntektene i samme periode med 43 prosent.

Også blant enslige forsørgere har småbarnsfamiliene hatt en svakere vekst i husholdningsinntektene enn familiene med større barn. Dette har igjen ført til at barnefamiliene har tapt terreng sammenlignet med husholdninger uten barn. Husholdninger med barn under 18 år hadde i 2014 et inntektsnivå som tilsvarte knapt 97 prosent av inntektsnivået til husholdninger uten barn. Til sammenligning hadde barnefamiliene et inntektsnivå som var høyere enn husholdninger uten barn på slutten av 1990-tallet.178

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken, tabell 05129

Den relative inntektsutviklingen til par med barn har vært noe annerledes enn for enslige forsørgere. Barnefamilier som gruppe har hatt en svakere inntektsutvikling enn befolkningen totalt. Deler man gruppen opp i par med barn og enslige forsørgere, kommer det frem at det er de enslige forsørgerne som har sakket akterut. Par med barn under 17 år har hatt tilnærmet den samme inntektsutviklingen som hele befolkningen de siste 20 årene.

Det er først fra omtrent 2003 at enslige forsørgere har en svakere vekst i inntekten i forhold til både befolkningen samlet og til par med barn, som figuren viser. Etter 2003 ble det slutt på at barnebidrag ble ført opp i bidragsyters og mottakers selvangivelse. Det finnes derfor ikke registerdata som kan belyse hvor mye private barnebidrag utgjør av inntekten til enslige forsørgere. Effekten av å inkludere private barnebidrag er i følge SSB moderat.179

Det er de store barnefamiliene som har hatt den dårligste inntektsutviklingen, spesielt de med fem eller flere barn, og det samme gjelder for enslige forsørgere med mange barn, men til en viss grad også enslige forsørgere med to eller ett barn. Det er sannsynlig at dette har sammenheng med graden av tilknytning til arbeidsmarkedet. De fleste store barnefamiliene har innvandrerbakgrunn, og det er også familier med innvandrerbakgrunn som har svakest tilknytning til arbeidsmarkedet. Enslige forsørgere med barn under 17 år hadde en median ekvivalensinntekt på 83 prosent av medianen i befolkningen i 1990. I 2014 hadde denne sunket til 73 prosent Noe av den samme nedgangen finner man blant par med fem eller flere barn og blant enslige forsørgere med to eller flere barn. Begge gruppene hadde en nedgang i median ekvivalensinntekt sammenlignet med befolkningen fra 1990 til 2014 på over 10 prosentpoeng.

7.4 Inntektssammensetning

Det overordnede bildet er at barnefamilier har en sterk tilknytning til arbeidsmarkedet. For de fleste barnefamilier er yrkesinntekter den klart viktigste inntektskilden. Betydningen av inntekt fra eget arbeid har blitt styrket i løpet av 2000-tallet. Lønnsinntekten har økt betydelig i denne perioden. I tillegg har de samlede overføringene vokst mindre enn yrkesinntektene.

Når man ser nærmere på par med barn i ulike aldre, er det mindre forskjeller i hvor stor andel yrkesinntekt utgjør av total inntekt. I 2014 hadde par der yngste barn var to år eller yngre, en inntektssammensetning der 90 prosent av samlet husholdningsinntekt var yrkesinntekter. I parhusholdninger der yngste barn var henholdsvis 3–5 år, 6–11 år og 12–17 år, var andelen som yrkesinntektene utgjør av samlet inntekt, 89, 88 og 87 prosent. Dette skyldes at husholdningene med eldre barn har høyere kapitalinntekter enn yngre husholdninger.

Fra 2000-tallet har betydningen av yrkesinntekt økt. I perioden 2004 til 2008 opplevde Norge en høykonjunktur med sterk økning i sysselsettingen og kraftig økning i husholdningenes lønnsinntekt. I denne perioden økte andelen yrkesinntektene utgjør av samlet inntekt, fra 82 prosent til 89 prosent for par med barn i alderen 0–2 år. Fra 2000-tallet har samtidig stønader fått en mindre betydning, og da særlig barnetrygd og kontantstøtte. For par med barn i alderen 0–2 år utgjorde disse to inntektspostene 7 prosent av samlet husholdningsinntekt i 2000. I 2014 var andelen redusert til kun 3 prosent. Samme utvikling skjedde også for de andre gruppene av par med barn.

På grunn av økte utbyttebetalinger på grunn av varslede skatteendringer vokste kapitalinntektene betydelig i første halvdel av 2000-tallet og frem til 2005. Denne utviklingen gjenspeiles også i barnefamilienes inntektssammensetning, selv om de fleste har beskjedne kapitalinntekter. Barnefamiliene med de eldste barna har mest kapitalinntekt. I 2004 utgjorde denne typen inntekt for eksempel 10–12 prosent av samlet husholdningsinntekt for par med barn i alderen 6–11 år og 12–17 år. Etter skattereformen i 2006 har denne andelen falt til om lag 5–6 prosent av samlet inntekt i 2014 for disse husholdningstypene.

Stønadene har større betydning for store barnefamilier. Yrkesinntekt utgjør om lag 90 prosent av samlet husholdningsinntekt for par med to barn. For dem med fire barn er andelen 82 prosent, og for familier med fem eller flere barn er andelen 67 prosent. Det må likevel presiseres at det er relativt få slike store husholdninger i Norge i dag. I 2014 var det vel 14 000 parhusholdninger med fire eller flere barn under 18 år. Barnetrygd og ytelser fra folketrygden er blant de viktigste stønadene de store barnefamiliene mottar. For par med fem eller flere barn utgjør disse stønadene 13 prosent av samlet inntekt i 2014. Sosialhjelp og bostøtte er også viktige inntektskilder for store barnefamilier. Andelen barnetrygd utgjør av den samlede inntekten, har falt for de største barnefamiliene i løpet av 2000-tallet. På den andre siden har andelen i form av bostøtte og sosialhjelp økt.

Inntektssammensetningen hos enslige forsørgere skiller seg fra parhusholdninger. Yrkesinntekten utgjør en klart mindre andel, særlig for enslige forsørgere med barn i barnehagealder. For enslige med barn under tre år utgjorde yrkesinntektene 55 prosent av samlet inntekt i 2014, mens ulike typer av overføringer utgjorde 43 prosent. Overgangsstønad utgjorde den viktigste stønaden med 19 prosent, men også barnetrygd og kontantstøtte gir viktige bidrag til inntekten for disse husholdningene, med en andel på 8 prosent. Sosialhjelp og bostøtte var 6 prosent av samlet husholdningsinntekt i 2014. For enslige med flere barn har sosialhjelp og bostøtte fått større inntektsmessig betydning de siste årene. Når barna blir større, øker yrkesinntektenes inntektsmessige betydning. Inntekt fra arbeid utgjorde 63 prosent av husholdningsinntekten for enslige med barn i alderen 3–5 år og henholdsvis 74 prosent og 78 prosent for dem med barn i alderen 6–11 år og med barn 12–17 år.

På samme måte som for par med barn steg yrkesinntektens andel av samlet inntekt i løpet av høykonjunkturen mellom 2004 og 2008, og stønadsandelen gikk ned. Samtidig var det ingen større endringer i yrkestilknytningen i denne perioden, i motsetning til i løpet av 1990-tallet, hvor det ble flere yrkestilknyttede blant enslige forsørgere med barn under elleve år. Blant enslige forsørgere med barn i alderen 0–5 år og 6–11 år var andelen yrkestilknyttet i 2014 henholdsvis 56 og 76 prosent.

7.5 Barnefamiliers inntektsfordeling og lavinntekt

I løpet av de siste 15 årene har det skjedd et betydelig skifte i inntektsfordelingen. Mens det på begynnelsen av 2000-tallet i størst grad var personer i pensjonsalder som befant seg nederst i inntektsfordelingen, er det gradvis blitt flere og flere barn og unge blant dem som har lavest husholdningsinntekt, samtidig som antallet i pensjonsalder med lav inntekt er blitt mindre.

Inntektsforskjellene har også økt innen barnefamiliene, som vist i tabell 7.6.180 Statistikken viser at det er barnefamilier i de nederste inntektsklassene som har hatt den laveste inntektsveksten siden 2000. Veksten i realinntekt for den nederste persentilen fra 2000 til 2014 var på knapt 25 prosent, mens realinntektsveksten i den øverste persentilen var tilnærmet dobbelt så stor, omtrent 47 prosent. Til sammenligning var realinntektsveksten i medianinntekten i samme periode på litt over 42 prosent, betydelig over tilsvarende vekst i de nederste persentilene.

Avstanden mellom topp og bunn i inntektsfordelingen blant barnefamiliene har blitt større i løpet av 2000-tallet. Ved å se på forholdet mellom inntekter i toppen og bunnen av inntektsfordelingen ser man at forholdet mellom øverste og nederste persentil (P90/P10) har økt fra 2,23 i 2000 til 2,63 i 2014. Likeledes har forholdet mellom midterste og nederste persentil (P50/P10) samt øverste og midterste persentil (P90/P50) økt i perioden.

Økningen i ulikhet skyldes i første rekke at inntektsutviklingen til dem nederst i fordelingen har vært svak, jf. omtalen av inntektsutviklingen over. Småbarnsfamiliene, både par med barn og enslige med barn, er i økende grad overrepresentert nederst i inntektsfordelingen. Manglende yrkestilknytning er en sentral faktor, selv om det har vært en økning nederst i inntektsfordelingen blant enslige forsørgere uansett om de er yrkestilknyttet eller ikke. Også par med barn hvor kun én er yrkestilknyttet, taper terreng inntektsmessig.

Mens barnefamiliene klatret på inntektsfordelingen på 1990-tallet og andelen barnefamilier i de laveste inntektsklassene ble redusert, har noe av denne utviklingen blitt reversert på 2000-tallet.181 Som vist i tabell 7.7 har andelen par med barn og enslige forsørgere med barn som befinner seg i laveste kvintil, økt mellom 2000 og 2014. Særlig stor er økningen blant enslige forsørgere. I 2000 var omtrent 30 prosent av de enslige forsørgerne i nederste kvintil, mens i 2014 hadde andelen økt til om lag 47 prosent. Økningen blant par med barn var ikke like stor, fra ca. 11 prosent i 2000 til rett under 15 prosent i 2014.

For både par med barn og enslige forsørgere gjentar det samme mønsteret seg både i 2000, 2004 og 2014: Inntekten øker med barnas alder og synker med antallet barn.

Hvis annet ikke er spesifisert, benyttes EU-skala 60 prosent av medianen som indikator på lavinntekt i dette kapitlet. I 2005 var andelen barn i husholdninger med årlig lavinntekt på 8,4 prosent, mens andelen blant alle husholdninger var 9,6 prosent (uten studenter). Fra 2011 har barn hatt større lavinntektsrisiko enn befolkningen i alt, og i 2015 tilhørte 11,9 prosent av barn under 18 år en husholdning med årlig lavinntekt. Andelen i befolkningen var på samme tidspunkt 10,9 prosent.

Andelen i lavinntekt blir svært forskjellig avhengig av hvilken ekvivalensskala og mediangrense som legges til grunn, som tabellen viser. Uavhengig av skalaen som brukes, har andelen i lavinntekt økt de siste årene. Økningen har funnet sted blant grupper av barn som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt, slik som barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier og barn i husholdninger hvor foreldrene har svak yrkestilknytning.182 Det er flere utviklingstrekk som bidrar til dette. Innvandringen har økt de senere årene, og mange innvandrere bruker tid til å få fotfeste i arbeidslivet. Men også utviklingen i overføringene, for eksempel den svekkede realverdien av barnetrygden, kan påvirke andelen med lavinntekt.183 Det er videre store forskjeller i andelen med lavinntekt mellom par med barn og enslige forsørgere. Andelen blant par med barn var i 2014 på 8 prosent, noe som er lavere enn i befolkningen som helhet. Andelen for enslige forsørgere var derimot på 26,7 prosent. Sannsynligheten for å havne i lavinntektsgruppen er dermed tre ganger så stor for barn som har én forsørger enn for barn med to forsørgere. Det er en klar sammenheng mellom manglende yrkesdeltakelse og lavinntekt. Enslige forsørgere med lavinntekt har en svakere tilknytning til arbeidslivet enn par med barn. Blant enslige forsørgere var andelen personer uten yrkestilknytning i 2014 på 66,5 prosent i lavinntektsgruppen, mens tilsvarende andel var på 35,8 prosent for par med barn.

En økende andel barn vokser i dag opp i husholdninger med vedvarende lave inntekter. I treårsperioden 2012–2014 tilhørte 9,4 prosent av alle barn under 18 år, det vil si om lag 92 000 barn, en husholdning som hadde en gjennomsnittsinntekt under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode.184 Den sterkeste økningen i lavinntekt blant barnefamilier fant sted mellom 2001 og 2004, da denne andelen ble mer enn fordoblet. Også etter 2011 har det skjedd en klar økning i forekomsten av lavinntekt blant barnefamilier. På samme måte som for årlig lavinntekt er det store forskjeller i andelen med vedvarende lavinntekt mellom par med barn og enslige med barn. Om lag 6,5 prosent av alle par med barn under 18 år hadde vedvarende lavinntekt i perioden 2012–2014. For enslige forsørgere var andelen 20,7 prosent.185 I tillegg øker risikoen for å ha vedvarende lavinntekt betraktelig med antallet barn. Mens andelen med vedvarende lavinntekt blant par med to barn bare var 4,1 prosent, er tilsvarende andel så stor som 25,5 prosent blant par med minst fire barn, slik figur 7.2 viser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, inntekts- og formuesundersøkelsen for husholdninger

Kilde: Statistisk sentralbyrå, inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger

Andelen barn med vedvarende lavinntekt har mer enn doblet seg i løpet av de siste 20 årene. Den største økningen i omfanget av vedvarende lavinntekt blant barn skjedde i løpet av perioden fra 1999–2001 til 2002–2004, hvor det var mer enn en dobling. Omfanget av vedvarende lavinntekt blant barn har fortsatt å stige også etter dette, men ikke i like stor grad.

Det har blitt flere barn som tilhører en husholdning med vedvarende lave inntekter i alle aldersgrupper, men økningen har vært størst i gruppen med de yngste barna. I 2004–2006 var andelen i denne gruppen 7 prosent. I 2012–2014 hadde den økt til 10,5 prosent. Når man ser på andelen av alle barn med innvandrerbakgrunn som opplever vedvarende lavinntekt, falt denne noe i perioden 2006–2011, men har siden også økt. Samtidig har det vært en kraftig økning i andelen med innvandrerbakgrunn blant alle barn med vedvarende lavinntekt. I 2004–2006 utgjorde barn med innvandrerbakgrunn om lag 39 prosent av alle barn med vedvarende lavinntekt. I 2012–2014 utgjorde de mer enn halvparten. Dette er en betydelig overrepresentasjon, da barn med innvandrerbakgrunn kun utgjorde vel 13 prosent av alle barn i hele befolkningen i treårsperioden 2012–2014. Denne utviklingen skyldes i første rekke at antallet innvandrere har økt i befolkningen.

Med økende botid øker arbeidsdeltakelsen, og andelen innvandrere med vedvarende lavinntekt faller. Blant dem som har bodd i Norge i tre år, hadde vel halvparten vedvarende lavinntekt i 2014. For innvandrere som har bodd i landet i minst ti år, er andelen om lag 20 prosent. Samtidig er det relativt store forskjeller i risikoen for å tilhøre lavinntektsgruppen mellom ulike landgrupper. Barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia, Irak og Afghanistan skiller seg ut ved å være sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen, selv etter lang botid. Dette er ofte barnerike familier, og der kun én eller ingen av foreldrene er i arbeid.

Svært få barn befinner seg i lavinntektsgruppen i lange perioder, men barn fra store familier og hvor få av de voksne er yrkestilknyttet, er overrepresentert blant dem som var i lavinntektsgruppen hvert år fra 2007 til 2014.186 Nærmere 54 prosent av alle barn som i alle disse årene tilhørte en lavinntektshusholdning, hadde innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia, Latin-Amerika etc., jf. nærmere omtale i avsnitt 7.8.

Stønaders betydning for barn i familier med lavinntekt

Stønader utgjør en betydelig del av inntektene til barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen. Av husholdningsinntektene til barn som hadde lavinntekt i året 2014, var 46 prosent ulike typer av overføringer.187 Denne andelen har vært stabil over tid, men sammensetningen har endret seg. Barnetrygd utgjør i dag en mindre andel av samlet husholdningsinntekt for barn i lavinntektsgruppen, mens overføringer som bostøtte og ulike ytelser fra folketrygden har blitt viktigere. Epland og Kirkeberg har gjort en beregning av hvilke endringer man ville fått i antallet personer i lavinntektsgruppen dersom ulike stønader til barnefamilier ikke inngikk i inntektsbegrepet. Atferdsendringer og overvelting til andre stønader inngår ikke i beregningen, men den illustrerer den fordelingsmessige betydningen av ulike stønader. De finner at dersom barnetrygden ikke inngikk i inntektene til barnefamiliene, ville antallet personer som tilhører en barnefamilie med lavinntekt, det vil si under 60 prosent av medianen, øke med om lag 41 000 personer. Andre viktige ordninger er barnebidraget og sosialhjelp, hvor antallet hvis man tok vekk disse ordningene, ville øke med henholdsvis 17 000 og 16 000 personer. Økningen ved bortfall av kontantstøtte beregnes til 11 000 personer.

Barnetrygdens betydning for fordelingen kan også belyses ved hjelp av dens påvirkning på Gini-koeffisienten. Fjerner man barnetrygden fra inntektsbegrepet, blir fordelingen mer ulik. Barnetrygdens utjevnende effekt har falt i perioden mellom 2002 og 2014, fra henholdsvis 0,005 til 0,004. Dette henger sammen med den fallende realverdien av barnetrygden på grunn av nominell videreføring siden 1996.

I tillegg til offentlige stønader, har også private overføringer betydning for barn. Barnebidrag er et eksempel på en privat overføring som ikke er inkludert i inntektsbegrepet som ligger til grunn for den statistikken som benyttes for å definere omfanget av lavinntekt. Foreldre som har flyttet fra hverandre og overfører barnebidrag mellom seg, blir ikke registrert i inntektsstatistikken. På oppdrag fra utvalget har SSB beregnet betydningen av barnebidrag på enslige forsørgeres inntektsfordeling. I følge SSBs beregninger reduseres andelen enslige forsørgere noe i de to nederste inntektsdesilene, når det kontrolleres for private barnebidrag. SSB betegner effektene som moderate. Likevel kan man si at inntektene i de nederste desilgruppene er noe undervurdert.188

7.6 Formue og gjeld

Formue og gjeld er to viktige størrelser som har stor betydning for husholdningens økonomiske stilling. Likevel regnes formue og gjeld sjelden med når man på ulike vis måler fattigdom, for eksempel via lavinntekt. Årsakene til dette kan være mange. For det første kan det være et måleproblem: Verdien av hus, eiendom og aksjer kan variere over tid. For det andre kan det være et informasjonsproblem: Ikke alle formuesobjekter er registrert i den tilgjengelige statistikken.

Som vist i kapittel 3.3.5 under diskusjonen av hva fattigdom er, er det vanlig å definere fattigdom som at man mangler ressurser til å delta i samfunnets vanlige aktiviteter med en vanlig levestandard.189 Formue kan i mange tilfeller veie opp for lav inntekt. Dette gjelder først og fremst lett omsettelige verdipapirer og lignende, mens andre typer formue, som bolig, ikke like lett lar seg omsette til forbruk. Bolig kan likevel ha en verdi som sikkerhet for lån, og kan dermed sikre boligeiere tilgang til et høyere forbruk enn inntekten skulle tilsi.

Boligen er det viktigste formuesobjektet i Norge. I 2014 utgjorde boligeiendommer 71 prosent av bruttoformuen for husholdninger med minst ett barn under 18 år. Tilsvarende har også barnefamiliene mye gjeld. I 2014 tilsvarte gjelden 53 prosent av barnefamilienes bruttoformue. Familiene med de yngste barna har høyere gjeld enn familiene med eldre barn.

En forholdsvis stor andel av norske barnefamilier eier en bolig, og andelen øker med barnas alder. Rundt 76 prosent av par med barn, der yngste barn er 0–2 år, eide en primærbolig i 2014, mens andelen som eide en primærbolig blant par med barn i alderen 12–17 år, var på rundt 86 prosent. Til sammenligning bor i alt 82 prosent av befolkningen over 16 år i en bolig som husholdningen eier selv.

Blant enslige forsørgere var andelen som eide egen bolig, langt lavere. Blant enslige forsørgere med barn under tre år var det 30 prosent som var boligeiere i 2014. Andeler stiger noe med barnas alder, og blant enslige forsørgere med barn i alderen tre–fem år var det 44 prosent som eide bolig.

Norske husholdninger hadde i 2014 en gjennomsnittsformue på rundt 2,1 millioner kroner. Medianen var i samme år på 1,2 millioner kroner. Den store forskjellen på gjennomsnittet og medianen indikerer at formuen er skjevt fordelt. Blant par med barn er nettoformuen omtrent like stor som husholdningene sett under ett, og medianen ca. 1,1 millioner kroner, altså noe lavere. Som for inntekten øker bruttoformuen noe med barnas alder.

Samtidig er det mange av husholdningene med barn som har negativ formue, det vil si at gjelden overstiger summen av eiendelene. Blant par med barn under tre år var dette tilfellet for 29 prosent i 2014. Dette er i stor grad forårsaket at høy boliggjeld og studielån.

Forekomsten av negativ formue er enda hyppigere blant enslige forsørgere. Svært få av enslige forsørgere med barn i alderen 0–2 år har positiv formue, med en median på rundt 8 000 kroner. Medianen øker noe blant enslige forsørgere med barn i alderen 3–5 år, til 29 000 kroner. Først blant dem som har barn i alderen 12–17 år, begynner medianformuen å nærme seg nivået for husholdningene samlet, på 905 000 kroner. Det er samtidig få boligeiere i denne gruppen, og det er derfor grunn til å tro at gjelden består av forbruksgjeld og studielån.

Størrelsen på husholdningens formue følger samme mønster som for inntekt. Store barnefamilier har klart mindre formue, sammenlignet med små barnefamilier. Samtidig er det klart flere blant store barnefamilier som har negativ formue, enn blant husholdninger med færre barn. Det samme gjelder enslige forsørgere.

På grunn av den betydelige økningen i boligprisene de siste årene har barnefamilier som eier egen bolig, økt formuen sin. Denne utviklingen, hvor boligens prisutvikling innvirker så sterkt på formuesoppbygningen, har bidratt til større forskjeller blant dem som eier egen bolig og dem som leier bolig. Dette kommer til syne ved at den sterkeste veksten i netto formue kommer blant de husholdningene som i utgangspunktet hadde den største formuen.

Norske husholdningers gjeldsbelastning er høy og stigende. I særlig grad gjelder dette mange barnefamilier. De siste årene har rentene sunket og boligprisene økt. Dette har medført at mange barnefamilier har økt gjeldsopptaket med sikkerhet i boligen. Gjeldsbelastningen sier noe om hvor sårbare familiene er for eventuelle renteøkninger.

I 2004 hadde 9,3 prosent av alle husholdninger en samlet gjeld som var minst tre ganger høyere enn husholdningens brutto inntekt, ofte benevnt som høy gjeldsbelastning. I 2014 hadde denne økt til 16,4 prosent. Blant barnefamilier er andelen med høy gjeldsbelastning mye høyere, og økningen har vært større enn for alle husholdninger. I 2005 hadde 11,1 prosent av par med barn høy gjeldsbelastning, og dette økte til 22,9 prosent i 2014. Blant enslige forsørgere økte andelen fra 16,3 prosent i 2004 til 28,6 prosent i 2014.

Som allerede nevnt skyldes økningen i gjeldsbelastningen blant annet den sterke prisveksten i boligmarkedet. Tall fra SSB viser at boligprisene steg med over 85 prosent fra 2004 til 2014.

Andelen med høy gjeldsbelastning blir lavere med barnas alder, både ved at gjelden nedbetales, og ved at inntektene stiger. Se også kapittel 4 for omtale av utviklingen i boligpriser.

Blant parfamilier er gjeldsbelastningen høyest blant familier med de yngste barna, mens blant eneforsørgere er det de med barn i alderen seks–elleve år som har høyest gjeldsbelastning. I 2014 var andelen med høy gjeldsbelastning i denne gruppen på hele 34,2 prosent.

7.7 Inntektsmobilitet

Inntektsstatistikken for husholdninger viser at det har vært en klar økning i antallet barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. Det er derfor av interesse å se på om det økte omfanget av lavinntekt er kortvarig eller langvarig. Både samfunnsmessig og personlig er det et større problem om lavinntekten er kronisk, enn om man av og til har lav inntekt.

Norge har en relativt høy grad av sosial mobilitet, som vist i kapittel 3. Likevel er det slik at barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå hos foreldrene, i større grad tilhører lavere inntektsklasser som voksne sammenlignet med andre barn.190

Studier av inntektsmobilitet finner at graden av inntektsmobilitet i Norge er høy, og at det ikke er tegn på redusert mobilitet over generasjonene. Forskningen tyder også på at mobiliteten er størst blant dem med inntekter rundt gjennomsnittet, og mindre på bunnen og toppen av inntektsfordelingen.191

Selv om ting tyder på at graden av inntektsmobilitet i Norge er høy, ser det imidlertid ut til at økonomisk utsatthet går i arv.192 Barn som vokser opp i husholdninger med lave inntekter, har økt sannsynlighet for selv å ha lave husholdningsinntekter når de blir voksne. I en sammenligning av husholdningsinntektene til et utvalg personer som var barn i alderen 8–17 år i 1986, i 2008, når de var 30–39 år, fant man at de som hadde tilhørt en familie med lave inntekter som barn, hadde større sannsynlighet for å havne nederst i inntektsfordelingen som voksne. Motsatt hadde de med høye inntekter klart større sannsynlighet for å havne i toppen av inntektsfordelingen som voksne. Det samme gjelder også sannsynligheten for lavinntekt.193

Den økonomiske mobiliteten varierer for ulike grupper. Innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika er mer utsatt for lavinntekt, og sannsynligheten for at de også forblir i lavinntekt, er mye høyere enn i befolkningen for øvrig. Anslag fra SSB194 viser at andelen som blir værende i lavinntekt i to påfølgende år, er på ca. 55–60 prosent blant innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika, mens rundt 6–10 prosent går inn i lavinntekt. For personer uten innvandrerbakgrunn er den tilsvarende andelen som blir værende i lavinntekt, på ca. 40 prosent, mens rundt 1 prosent går inn i lavinntekt. Disse resultatene tyder på at det er en betydelig grad av såkalt tilstandsavhengighet i lavinntekt blant innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika. Dette betyr at å ha lavinntekt i en periode påvirker sannsynligheten for at man er i lavinntekt også i senere perioder. Blant innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika øker sannsynligheten for vedvarende lavinntekt med anslagsvis 20,3–26,8 prosentpoeng.

En rapport som har sett på inntektsmobilitet blant barnefamilier med lav inntekt i perioden fra 2007 til 2014, finner at svært få barn befinner seg under lavinntektsgrensen (EU 60) i hele perioden. Mens nær en fjerdedel av alle barn var under grensen minst én gang i løpet av perioden 2007 til 2014, var kun 1,4 prosent av alle barn under grensen i hele perioden.195 Av de barna som var under grensen i hele perioden, er de fleste fra store barnefamilier, og der svært få av de voksne er tilknyttet yrkeslivet. Mer enn halvparten har innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia etc. Den samme rapporten har delt opp perioden i to og sammenlignet utviklingen. Rapporten finner da at om lag 1,8 prosent av alle barn gikk inn i lavinntektsgruppen fra den ene perioden til den andre, mens 2 prosent forlot lavinntektsgruppen. Tre og en halv prosent av alle barn var i lavinntektsgruppen i begge perioder. Rapporten konkluderer med at det å forlate lavinntektsgruppen hovedsakelig forårsakes av at det blir flere voksne i husholdningen, noe som ofte medfører en inntektsøkning. Det ser videre ut til at det er en noe ulik utvikling for barn med og uten innvandrerbakgrunn. For barn uten innvandrerbakgrunn har demografiske endringer, som at det blir flere voksne i husholdningen, mest å si, mens for barn med innvandrerbakgrunn er det økonomiske forhold, som for eksempel endring i antallet yrkestilknyttede, som har mest å si.

7.8 Norske barnefamiliers økonomi i et nordisk perspektiv

Sammenligning av husholdningsinntekter mellom land er utfordrende. Det er ulikheter i hvordan sosialforsikrings- og skattesystemer er oppbygd mellom land, noe som kan påvirke hvordan inntekter og stønader blir registrert i datagrunnlaget, for eksempel om det gis som en kontantytelse eller som skattefradrag. Støtte kan også gis gjennom offentlige tjenester, og verdien av dette inngår normalt ikke i inntektsbegrepet i internasjonale sammenligninger. Videre kan regelendringer i trygde- eller skattesystemet medføre at administrative data påvirkes, og det kan være ulike måter å innhente data på som påvirker resultatene.

SSB tar i en rapport fra 2016 for seg norske barnefamiliers inntekter i et internasjonalt perspektiv.196 På bakgrunn av tall fra Eurostat197 viser rapporten at inntektsnivået til norske barnefamilier er svært høyt i Europa. Kun i Sveits og Luxembourg har barnefamiliene noenlunde like høyt inntektsnivå som norske barnefamilier. Barn i de andre nordiske landene har også relativt høye husholdningsinntekter, men betraktelig lavere enn i Norge. Danske og svenske barn ligger inntektsmessig på om lag 80 prosent av nivået til norske barn, mens finske og islandske barn ligger på henholdsvis 74 og 71 prosent (2012). Forskjellene øker når man ser på nivået i andre land. For eksempel har polske barn en kjøpekraftjustert medianinntekt som bare tilsvarer en tredjedel av nivået til norske barn.

Kilde: EU-SILC

Andelen barn i lavinntektsgruppen er i internasjonal sammenheng lav i de nordiske landene. Ifølge statistikk fra Eurostat198 var andelen som hadde en inntekt lavere enn 60 prosent av medianen (EU-skala) i 2015, 10,4 prosent i Danmark, 10 prosent i Finland, 10,9 prosent på Island og 12,9 prosent i Sverige. I Norge var andelen 11,3 prosent. Sverige skiller seg ut med en noe høyere andel med lavinntekt, særlig etter 2010. Utviklingen i Sverige kan blant annet skyldes at barnefamiliene nederst i fordelingen har hatt en svakere inntektsutvikling enn dem med høyere inntekt. Unicef har i en rapport199 sett nærmere på hvor langt det er fra tiende persentil i inntektsfordelingen og opp til medianen i en rekke land. I de skandinaviske landene, med unntak av Sverige, er husholdningsinntekten i den tiende persentilen om lag 38 prosent lavere enn inntekten for barn i midten av inntektsfordelingen. I Sverige er avstanden 46 prosent. Mulige årsaker kan både være endringer i offentlige stønader og den økte innvandringen. For eksempel viser tall fra OECD200 at offentlige overføringer som andel av husholdningsinntekten i Sverige gikk ned fra 27 prosent i 1995 til 16 prosent i 2008.

7.9 Inntektsfattigdom: begrep og indikatorer

På samme måte som det finnes relative og absolutte definisjoner av fattigdom, som drøftet i kapittel 3, finnes det også relative og absolutte fattigdomsmål.

De absolutte målene gir grenser for hvor lite penger man kan klare seg med per dag for å tilfredsstille de aller mest nødvendige behovene. Denne typen mål anvendes som regel i fattige land. I 1990 definerte Verdensbanken at den globale fattigdomsgrensen skulle være på 1 dollar om dagen. Dette er en kjøpekraftjustert grense, slik at varer og tjenester er likt priset på tvers av landegrenser. I 2015 ble fattigdomsgrensen justert, og ligger per 2016 på 1,90 amerikanske dollar om dagen.

Et relativt fattigdomsmål som tar utgangspunkt i et visst nivå av befolkningens inntekt, er det målet som er mest vanlig i rike land. Både EU og OECD benytter mål som tar utgangspunkt i inntekt relativt til en viss prosent av medianinntekten i landet. Medianinntekten er den midterste inntekten i inntektsfordelingen. Det vil si at halvparten av befolkningen har en inntekt over medianen, og halvparten under. Medianmålet er også det som i all hovedsak benyttes i Norge. Tabell 7.10 viser fattigdomsgrensen for ulike husholdningstyper når grensen for lavinntekt settes ved 50 eller 60 prosent av medianinntekten i Norge i 2014.

Et alternativ til dette konsekvent relative målet er å ta utgangspunkt i en «fast» lavinntektsgrense basert på medianinntekten ett bestemt år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år. En slik metode kan bidra til å belyse inntektsutviklingen nederst i inntektsfordelingen. Dersom andelen med en inntekt under lavinntektsgrensen faller over tid, kan dette tolkes som at realinntektene til dem som befinner seg i lavinntektsgruppen, har økt.

De forskjellige målene belyser ulike sider av fattigdom, og de gir alle forskjellige svar. Det er derfor viktig å være bevisst på hva det målet man benytter, gir svar på, og særlig på hva det ikke kan gi svar på.

Bakgrunnen for å benytte inntektsnivået som en indikator på fattigdom er en underliggende antakelse om at inntektsnivået sier noe om forbruksmulighetene og dermed en persons mulighet til å skaffe seg tilfredsstillende levekår. Når inntekt benyttes som fattigdomsindikator, settes fattigdomsgrensen ved det inntektsnivået som antas å være et minimum for å kunne opprettholde en akseptabel levestandard i forhold til det som er vanlig ellers i samfunnet.

Å måle fattigdom ved hjelp av inntekt har imidlertid noen problematiske sider. Selv om inntektsbegrepet omfatter de fleste kontante inntektene barnefamilier mottar, omfatter det ikke en del viktige faktorer som påvirker familienes økonomiske handlingsrom. Inntektsbegrepet omfatter for eksempel ikke formue. En høy formue gir muligheter til en levestandard over det som inntektsnivået skulle tilsi – både fordi man kan tære på formuen, og fordi formuen kan gi opphav til skjulte inntekter. For eksempel gir det å bo i en nedbetalt bolig, opphav til en skjult inntektsstrøm i form av leieverdi.

Gitt at man har valgt en inntektsbegrep og en fattigdomsgrense, gjenstår det fortsatt spørsmålet om hvordan fattigdommens omfang skal måles. Den vanligste løsningen – som også benyttes i denne rapporten – er å telle opp hvor mange individer (i absolutte tall eller som andel av befolkningen) som tilhører hushold med en inntekt som er lavere enn fattigdomsgrensen (på engelsk omtalt som «head count»). En viktig innvending mot dette målet er at forbedringer i inntektssituasjonen til de fattige, ikke vil slå ut på dette målet, så lenge forbedringen ikke bringer vedkommende over fattigdomsgrensen. Sagt på en annen måte: målet tar ikke hensyn til hvor fattige de fattige er. For å ta med dette aspektet i fattigdomsmålingen, kan supplere tellingen av antallet/andelen fattige med å beregne størrelsen på fattigdomsgapet som viser hvor stor avstand det i gjennomsnitt er opp til fattigdomsgrensen for den aktuelle gruppen av fattige.

7.10 Konsekvenser av barnefattigdom

Fattigdom handler om mer enn bare en tilfredsstillende inntekt. Særlig for barn kan det å være annerledes og ikke ha de samme tingene som «alle» andre har, være forbundet med skam. Det finnes klare indikasjoner på at skamfølelsen forbundet med fattigdom er universell og uavhengig av hva slags samfunn man vokser opp i. Den relative følelsen av fattigdom gir lignende utslag både i rike og fattige land.201

De aller fleste barn, også de fra fattige familier, har tilgang til viktige levekårsgoder og deltar i stor grad i sosiale aktiviteter. Likevel viser forskningen at det å oppleve fattigdom under oppveksten bidrar til noe større risiko for levekårsmangler, og at det på lang sikt kan bidra til dårligere utsikter som voksne. Det å vokse opp i en lavinntektsfamilie bidrar til økt sannsynlighet for selv å være i lavinntekt som voksen.202 Likeledes vil det å vokse opp i en familie som mottar sosialhjelp, øke sjansen for selv å motta sosialhjelp som voksen.203

Til tross for at levekårsundersøkelsene viser at lav inntekt er knyttet til større økonomiske barrierer for sosial deltakelse, deltar barn av enslige foreldre og familier med lav inntekt i omtrent like stor grad sosialt som barn generelt. Dette kan tyde på at foreldre med lav inntekt prioriterer barnas sosiale goder fremfor sine egne. I de aller fleste typer barnefamilier kan barna invitere venner på besøk for å leke eller for eksempel arrangere bursdag. De aller fleste barn, uavhengig av familiens inntekt eller om de har en enslig forelder, kan også delta på skoleturer eller arrangementer som koster penger. Det er imidlertid en større andel barn fra barnefamilier med lav inntekt som ikke deltar regelmessig i organisert fritidsaktivitet grunnet trang økonomi.204

Andre undersøkelser finner at barn fra familier med svak økonomi er noe mindre sammen med venner på fritiden, og deltar noe mindre i organiserte fritidsaktiviteter.205

Sammenhengen mellom fattigdom og helseproblemer er godt kjent. De med lav inntekt eller utdanning har gjerne dårligst helse, mens de med høy utdanning eller inntekt har gjennomgående bedre helse. Det er imidlertid usikkert om det er lav utdanning som fører til dårlig helse, eller om dårlig helse er en konsekvens av lav utdanning. Man kan med sikkerhet slå fast at det er flere med dårlig helse blant dem som er fattige, men det usikkert hvorfor disse har dårlig helse.206

7.11 Levekår og fattigdom

Fattigdom kan også måles ved hjelp av direkte indikatorer, som faktiske levekår eller faktisk forbruk. Å måle fattigdom på denne måten kan være fordelaktig fordi det sier noe om den faktiske situasjonen til en person. Et stort problem med dette målet er likevel å bestemme hvilke goder eller hva slags forbruk som er nødvendig, og å sette en fattigdomsgrense, det vil si å definere hva man må ha for ikke å være fattig.

Å bestemme hvilke levekår og hva slags forbruk som er nødvendig, vil være et normativt spørsmål, og svarene vil avhenge av subjektive vurderinger, alt etter hvilket normativt ståsted den man spør, har. Det er også mulig å spørre den enkelte om personen selv opplever seg som fattig og ikke er i stand til å opprettholde en levestandard som er vanlig i samfunnet ellers. En sammensetning av basisvarer og -tjenester man må ha for ikke å være fattig, vil heller ikke være bestandig over tid. Synet på hva som oppfattes som luksus, og hva som er nødvendig, endrer seg kontinuerlig. For eksempel var mobiltelefonen et luksusgode for 20 år siden, mens den i dag kan sies å være en nødvendighet.

For å måle levekår har Eurostat utarbeidet en indikator som måler det som defineres som betydelige materielle mangler. Denne indikatoren måler andelen som ikke har råd til minst fire av ni goder.207 Indikatoren inngår som én av tre indikatorer i EUs mål om å redusere antallet fattige med 20 millioner innen 2020.

Fattigdom defineres gjerne som et ufrivillig fravær av et sett med goder. Noen personer velger å leve på en annen måte enn det som er vanlig i samfunnet ellers. Når situasjonen er et resultat av et fritt valg, synes det ikke riktig å definere dette som fattigdom.

For å kunne si noe om omfanget av fattigdom etter denne dimensjonen er man avhengig av å samle inn data basert på utvalgsundersøkelser. Dette kan være ressurskrevende, og kan ikke nødvendigvis gjennomføres med den hyppighet som er ønskelig. Et annet problem er at utvalget som regel ikke er stort nok til at resultatene kan brytes ned på spesifikke grupper som for eksempel innvandrere eller enslige foreldre.208 Fordelen er likevel at en utvalgsundersøkelse kan utformes på en slik måte at man kan få svar på flere aspekter ved hva det vil si å være fattig.

7.12 Betydningen av å inkludere offentlige tjenester i inntektsbegrepet

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere et inntektsbegrep der verdien av gratis eller subsidierte offentlige tjenester er med. Å inkludere denne verdien i inntektsbegrepet vil gi et bedre bilde av den faktiske situasjonen, men medfører noen vanskelige sider.

I tillegg til inntekt og formue betyr tilgang til gratis eller subsidierte offentlige tjenester mye for familiens levekår. Konsekvensene av å ha lav inntekt i en rikt utbygd velferdsstat som Norge, der tjenestetilbudet er skattefinansiert og man betaler skatt etter evne, vil være annerledes enn i et land som ikke har det samme tilbudet. Gratis eller sterkt subsidierte offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester er nødvendige goder familien alternativt hadde hatt utgifter til, dersom staten ikke tilbød dette gratis. Verdien av disse tjenestene for familiene er naturligvis høy.

En sammenligning av omfanget av lavinntekt mellom land, regioner og grupper med svært forskjellige tilbud av slike tjenester vil derfor ikke gi et helt korrekt sammenligningsgrunnlag. Sammenligner man for eksempel Norge med USA, vil det være store forskjeller mellom landene i hva som tilbys av gratis statlige tjenester. En familie i et land med gratis tjenester har derfor en større disponibel inntekt enn en familie i et land der de samme tjenestene må kjøpes, selv om familiene har samme inntekt. I Norge skjer en stor del av fordelingen av offentlige goder gjennom kommunene. Kommunene har et stort handlingsrom, og vil prioritere forskjellig. Det er derfor sannsynlig at effekten av å inkludere verdien av offentlige tjenester i et utvidet inntektsbegrep vil påvirke inntektsfordelingen mellom regioner i Norge. Forskjellige grupper har også tilgang til forskjellige typer tjenester. Det er for eksempel kun familier med barn i barnehagealder som bruker barnehagetilbudet, og kun familier som venter barn, som bruker tjenester knyttet til svangerskap og fødsel. Sammenligninger av inntekt barnefamilier imellom vil også påvirkes av offentlige tjenester. I tilfeller der tilgangen til enkelte tjenester er begrenset, vil bare en del av barnefamiliene kunne ta tjenestene i bruk. Barnehage er et eksempel på en subsidiert tjenester som det, i noen tilfeller, er begrenset tilgang til. Med utbygging av barnehagetilbudet har imidlertid problemet blitt redusert.

Det kan hevdes at man bør inkludere verdien av de offentlige tjenestene i inntektsbegrepet, slik at den reelle disponible inntekten bedre blir synliggjort. Tilnærmingen støter imidlertid på flere problemer. Det største problemet er kanskje allokering av bruk av tjenester til enkeltpersoner. Man har sjelden opplysninger som muliggjør kobling av bruk av offentlige tjenester og inntekt for de samme familiene. Videre er verdsetting et annet problem. Offentlige tjenester har i mange tilfeller ikke noe marked der man kan hente markedspriser fra. Et gratis offentlig helsevesen har én verdi som forsikring og en annen verdi som faktisk forbruk. Det er ikke selvsagt hvordan tjenesten skal verdsettes og allokeres. Enkelte studier har satt verdien av en tjeneste lik produksjonskostnaden.209 Dette blir ikke nødvendigvis riktig, da offentlig tjenesteproduksjon kan ha betydelige stordriftsfordeler, og kostnaden ved å produsere tjenesten kan variere, både mellom land og mellom regioner innad i et land. En annen måte er å beregne sannsynligheter. Ved hjelp av utvalgsdata fra levekårsundersøkelsen har en studie beregnet sannsynligheter for å være bruker av ulike kommunale tjenester.210 En slik tilnærming kan likevel ikke allokere bruken av offentlige tjenester til enkeltpersoner og koble dette med inntektsdata.

Å inkludere verdien av tjenester bryter dessuten med de antakelsene om variasjon i økonomiske behov mellom ulike familietyper som ligger innebygd i tradisjonelle ekvivalensskalaer (for eksempel EU-skalaen som brukes i denne rapporten). Tradisjonelle ekvivalensskalaer er utviklet med henblikk på å korrigere for forskjeller i behovet for kontantinntekt mellom husholdninger av ulik størrelse og sammensetning gitt at grunnleggende behov for helsetjenester, utdanningstjenester m.m. er dekket. De tar dermed ikke hensyn til for eksempel at eldre mennesker har større behov for helsetjenester, og de tar ikke hensyn til barnefamilienes behov for barnepass og skole/utdanning. Hvis man ønsker å kaste lys over fordelingsvirkningene av offentlige tjenester og sammenligne land og perioder med et ulikt offentlig tjenestetilbud, er det to måter å gå frem på som begge sikrer konsistens mellom inntektsbegrep og ekvivalensvekting. Det ene alternativet er å legge til verdien av de gratis offentlige tjenestene til kontantinntekten. Da må man imidlertid samtidig utvikle og bruke nye ekvivalensvekter som tar hensyn til variasjonen i behovet for slike tjenester mellom ulike familietyper. Det andre alternativet er å trekke husholdningenes eventuelle utgifter til nødvendige tjenester fra kontantinntekten (for eksempel eventuell egenbetaling til barnehager og skoler, utgifter til helsetjenester og helseforsikringer mv.), og da bruke en konvensjonell ekvivalensskala på den inntekten som husholdningen har til rådighet for alle andre formål.211

Det er gjort forsøk på å beregne verdien av offentlige tjenester og hva dette har å si for omfanget av fattigdom og inntektsfordelingen.212 Det er vist at den økonomiske verdien av offentlige tjenester er betydelig for husholdningene. Fordelingsanalyser som inkluderer verdien av offentlige tjenester i inntektsbegrepet, viser at offentlige tjenester utgjør en forholdsvis større del av inntekten til dem nederst i inntektsfordelingen, sammenlignet med dem øverst i inntektsfordelingen. Dette er med på å jevne ut inntektsforskjeller.213

I studier som er av mer kvalitativ karakter, kan det være av verdi å forsøke å estimere hvilken betydning disse tjenestene har, men på bakgrunn av de praktiske ulempene det medfører, virker det lite hensiktsmessig å inkorporere verdien av offentlige tjenester i inntektsbegrepet i rene kvantitative analyser.

7.13 Oppsummering

Til tross for de forskjellene som har vært belyst i kapitlet, må det sies at den økonomiske situasjonen for norske familier i all hovedsak ser ut til å være svært god. Både barnefamilier og familier uten barn har tatt del i den generelle velstandsveksten som har skjedd i Norge i løpet av de siste 20 årene.

Det er likevel grunn til å se nærmere på hva det er som har forårsaket at enkelte grupper har sakket akterut. Spesielt inntektsveksten til enslige forsørgere som gruppe sakket akterut fra rundt 2003.

Barn med innvandrerbakgrunn utgjør en stadig større andel av alle barn som er i gruppen med vedvarende lavinntekt. Med økende botid i Norge øker arbeidsdeltakelsen og andelen innvandrere med vedvarende lavinntekt faller, men barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia, Irak og Afghanistan skiller seg ut ved å være sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen, selv etter lang botid. Svært få barn befinner seg i lavinntektsgruppen i lange perioder, men barn fra store familier og hvor få av de voksne er yrkestilknyttet, er overrepresentert blant dem som var i lavinntektsgruppen hvert år fra 2007 til 2014. Nærmere 54 prosent av alle barn som i alle disse årene tilhørte en lavinntektshusholdning, hadde innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika.

Det er et gjennomgående trekk at familiens økonomiske situasjon bedres med barnas alder. Dette gjelder både for par med barn og enslige forsørgere. Foreldrene tilknytning til arbeidsmarkedet blir sterkere, lønnsinntekten øker, formuen øker og gjelden synker i takt med at barna blir eldre.