Del 5
Implementering, konsekvenser og merknader til lovforslaget

55 Implementering av ny opplæringslov

55.1 Innledning

Implementering kan defineres som prosessen hvor ideer, programmer, aktiviteter og strukturer blir omsatt til praksis.1 Innføringen av et nytt regelverk på grunnopplæringsområdet vil gi en sjelden anledning til å få en helhetlig og sammenhengende implementeringsprosess. En vellykket implementering som bygger på kunnskapen som er tilgjengelig gjennom relevant forskning, erfaring og evaluering, vil kunne gjøre det lettere for kommunene, fylkeskommunene og skolene å forstå og forvalte regelverket. Dette kan igjen føre til at målene og prinsippene for grunnopplæringen i større grad blir oppfylt. En implementering som sikrer god involvering, tilstrekkelig tid, kompetansebygging og god informasjonsflyt, må ha som mål å sikre at barn og unge i grunnopplæringen får en likeverdig og trygg opplæring av høy kvalitet.

For å lykkes med implementeringen bør det fra nasjonalt nivå utvikles en plan for innføringen av den nye loven. Planen må ta hensyn til kompleksiteten, omfanget og sammenhengene i regelverket. Den må samtidig innrettes slik at de ulike aktørene som berøres, opplever å få tilstrekkelig informasjon og mulighet til å medvirke. Dette forutsetter at det blant annet utvikles en realistisk tidsplan og en plan for involvering, kompetanseheving og informasjonsspredning. I tillegg bør det legges opp til en god prosess for evaluering av de nye reglene. Planen bør beskrive forventninger til de ulike aktørene på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå samt en oversiktlig og overordnet framdriftsplan som viser de ulike fasene og delene i implementeringsarbeidet.

55.2 Kunnskapsgrunnlaget

Om implementering

Forskningen på implementering framhever at implementering er en kompleks prosess, som blant annet krever god involvering og dialog mellom de ulike aktørene og nivåene. I tillegg er det viktig at det gjennom prosessen gis støtte i form av relevant veiledning.2

Det er samtidig viktig å ta hensyn til at god implementering er tidkrevende. I dette ligger det at implementering ikke er en en-gangs-hendelse, men en pågående prosess som ikke er avsluttet før full implementering er oppnådd.3

For tiltak og endringer som er initiert av nasjonale myndigheter, peker forskere på at implementeringsprosessen kan bli utfordrende dersom tiltakene og endringene ikke oppleves som relevante ut fra lokale erfaringer og behov, og dersom de oppleves som en trussel mot den profesjonelle autonomien.4

Arbeidet med implementering av lover er en hierarkisk prosess, der endringer i regelverket blir besluttet av Stortinget, og på opplæringsfeltet formidlet videre til opplæringssektoren via Utdanningsdirektoratet og fylkesmannsembetene. I praksis er direktoratets nettside den primære kanalen for informasjon til sektoren. Her publiseres det fortløpende rundskriv, veiledninger, artikler, tolkningsuttalelser og maler.

Den lange veien fra lovarbeidet i departementene og Stortingssalen og ned til klasserommet har ført til at mange lærere, rektorer, kommuner oppfatter bestemmelsene i regelverket som fjerne fra skolehverdagen og fra skolens utviklingsprosesser.5 Det kan også synes som om en del av læreres regelverksetterlevelse er «ubevisst», og som om lærerne i liten grad forholder seg eksplisitt til reglene.6

Som omtalt i kapittel 9 om utfordringer med dagens lov og regelstyring kan det være flere årsaker til manglende etterlevelse av dagens regelverk. Blant faktorer som trekkes fram, er:

• at regelverket er lite tilgjengelig og vanskelig å forstå

• manglende kobling mellom faglig-pedagogisk og juridisk kompetanse lokalt

• at det er utfordrende å få oversikt over hvilke regler som gjelder

• at aktørene i skolen ikke anerkjenner regelverkets funksjon og at reglene ikke blir integrert i den generelle styringen av skolen

• manglende tid til implementering av nye regler

• manglende tiltak fra nasjonalt hold for å sikre implementering og evaluering av lovregler

Difis kartlegging av virkemiddelbruk og utviklingstrekk i grunnopplæringen i perioden 1999–2015 konkluderer blant annet med at styring gjennom nasjonale satsinger hvor flere virkemidler kombineres, gir bedre måloppnåelse. Dette oppleves som en mer hensiktsmessig måte å styre på enn for eksempel ved å bare bruke regler i styringen.7

I OsloMets rapport om regelverksetterlevelse i grunnopplæringen, som utvalget har bestilt, peker forskerne på at utviklingsarbeid som knyttes til arbeid med regelverket, bør foregå i et samspill mellom initiativer tatt av profesjonen selv og fra myndighetene, og fra universitets- og høyskolesektoren. Dette kan, ifølge rapporten, bidra til å styrke tolkningsfellesskapene, både på den enkelte skole, i den enkelte kommune og på tvers av institusjoner, som igjen kan bidra til å styrke en generell regelverkskultur i skolen. Det framheves videre at casebasert arbeid kan være en hensiktsmessig måte å styrke lærernes rettslige og faglig-pedagogiske resonnering på, både i utdanningene og på skolene. I utviklingen av casebaserte tilnærminger framhever forskerne at det bør legges til rette for et samspill mellom faglige, prinsipielle og rettslige vurderinger.8

Flere prosesser de seneste årene har blitt gjennomført med mål om å knytte lovgiver og praksisfeltet tettere sammen. Tilbakemeldingene kan tyde på at disse har ført til en bedre forståelse av de ulike virkelighetsoppfatningene, behovene og rammene som de ulike aktørene forholder seg til.

Enkelte erfaringer med implementering av regelverk på opplæringsfeltet

Regler om skolemiljø

Nye regler om skolemiljø trådte i kraft 1. august 2017. Som ledd i implementeringen arrangerte Utdanningsdirektoratet samlinger for fylkesmannsembetene, som fant sted både før og etter at lovendringene trådte i kraft. Utdanningsdirektoratet utviklet også fysisk og nettbasert informasjonsmateriell til skoler og kommuner. I tillegg arrangerte fylkesmannsembetene kurs og regelverkssamlinger for kommuner og rektorer. Det ble også utviklet kompetansehevingstiltak som tar hensyn til at skoler og kommuner har behov for ekstern støtte i ulikt omfang.

I evalueringen av de nye reglene om skolemiljø gir de aller fleste kommuner og rektorer uttrykk for at informasjonen de fikk om lovendringen fra Utdanningsdirektoratet og fylkesmannen, ga en god innføring i innholdet i endringene i lovverket, og dermed et godt grunnlag for å utøve de pliktene de er pålagt. Det er samtidig mange som peker på at det er de praktiske erfaringene som virkelig bidrar til at ledere og ansatte på skolene forstår hva lovkravene faktisk betyr, og hva som kreves av skolen og den enkelte ansatte. Evalueringen viser at implementeringen er en prosess som fremdeles pågår, og hvor læring fra håndteringen av skolemiljøsaker er en viktig driver i implementeringen av lovverket i mange kommuner og skoler.9

Regler om individuell vurdering

Den nasjonale satsingen Vurdering for læring startet i 2010. Det overordnede målet for satsingen er at skoleeiere, skoler og lærebedrifter skal videreutvikle en vurderingskultur og en vurderingspraksis som har læring som mål. En viktig del av satsingen er kapasitetsbygging hos skoleeier. Dette består blant annet i å etablere lærende nettverk og å bygge strukturer og kulturer for kompetanse- og praksisutvikling. Nettverkene skal være arenaer for faglig utvikling, erfaringsutveksling og refleksjon. Arbeidet skal ta utgangspunkt i konkrete praksiseksempler som støttes med teori og forskning. Det er åpent for ulik organisering av lokale og eventuelle regionale nettverk, men det er et krav å legge til rette for møteplasser på tvers av skoler. SkoleVFL består blant annet av et nettbasert kurs, en felles beslutning på skolen om at alle skal delta, og en skolebasert prosess for drøfting og refleksjon over læringsressursene som er gjort tilgjengelig på nett.

Evalueringsrapporten av Vurdering for læring viser at deltakerne blir mer bevisst egen vurderingspraksis, deler erfaringer med andre og utforsker nye måter å vurdere på.10 Når det gjelder SkoleVFL, viser en evaluering at konseptet har sine klare fortrinn når det gjelder å utfordre etablert forståelse og praksis, og bringe inn ny forståelse og praksis. Vesentlige elementer er at hele kollegiet får de samme faglige innspillene og utfordringene, at det ryddes rom for faglig drøfting og refleksjon og at lærerne får innspill til konkrete endringer av sin praksis. Gjennom dette har kollegiene i større grad fått etablert et felles fokus, og det er utviklet en kontekst som understøtter utvikling av vurderings- og undervisningspraksis.11

Regelverk i praksis

Erkjennelsen av at også de statlige aktørene har et ansvar for at kommuner og skoler ikke lykkes med å følge regelverket, resulterte blant annet i prosjektet Regelverk i praksis (2014–2016). I prosjektet gikk ansatte i Utdanningsdirektoratet og fylkesmannsembetene sammen om å utvide og fornye måten å jobbe med implementering av regelverket på. Et sentralt mål med prosjektet var å få en tettere kobling mellom juss, fag og pedagogikk. De ulike delprosjektene ble gjennomført i nært samarbeid med skoler og kommuner. Blant annet ble to av delprosjektene organisert som nettverks- og dialogarbeid, såkalte lærende nettverk, i to fylkeskommuner. Her ble det etablert et praksis- og tolkningsfellesskap på tvers av skoler og kommuner, der deltakerne fikk trene på skjønnsutøvelse sammen.

Overordnede anbefalinger fra prosjektet er blant annet at departementet, direktoratet og fylkesmannsembetene må være kjent med skolens virkelighet og utfordringer knyttet til å etterleve regelverket, og at sammenhengen mellom regelverk og skolens innhold og praksis blir godt og tydelig kommunisert til skoler og kommuner. I delprosjektene ble det også konkludert med at erfaringsdeling og deling av kunnskap var en egnet måte å lære og etterleve regelverket på – med mer dyptgående og varig læringseffekt.12

55.3 Forutsetninger for en god implementering

Tilstrekkelig tid

En viktig og overordnet forutsetning for god implementering er at de som blir pålagt nye plikter, sikres tilstrekkelig tid til å gjøre seg kjent med innholdet i bestemmelsene og tid til å implementere endringen i virksomhetene. Vanlig praksis på opplæringsområdet er at lovforslag vedtas i vårsesjonen, ofte i juni, og trer i kraft 1. august samme år. Kommuner og skoler, der en stor andel av de ansatte må ta ut ferie og avspasering i sommermånedene, gis dermed svært liten tid til å forbedrede seg på lovendringen og til å gjennomføre nødvendige implementeringstiltak.

For at en helt ny lov for grunnopplæringen skal kunne virke etter intensjonene, må kommuner og skoler sikres tid til å sette seg inn i de nye reglene, og ha tid og anledning til å få hjelp til å forstå eventuelle uklarheter. Loven for grunnopplæringen skal hjemle og beskytte elevers rettigheter og behov. Et regelverk som blir innført uten at kommuner og skoler er tilstrekkelig forberedt, vil kunne utgjøre en risiko for barns og unges rettssikkerhet. Et regelverk som er godt formidlet, forstått og forankret lokalt, vil i motsatt fall kunne legge et godt grunnlag for å oppnå målene og prinsippene for grunnopplæringen. Det vil også kunne sikre likeverdighet og større grad av felles praksis lokalt.

God og bred involvering er avgjørende for å oppnå legitimitet og god forankring i opplæringssektoren. Involvering innebærer at ulike aktører opplever å bli hørt og at de får medvirke i prosesser som har betydning for dem. Implementeringen av en helt ny opplæringslov vil kreve mye av alle involverte aktører i opplæringssektoren.

Utvalget mener derfor det er avgjørende at det settes av tilstrekkelig tid til implementeringsarbeidet. Dette betyr blant annet at høringsfristene må være hensiktsmessige og at tiden til behandlingen i departementet må være tilstrekkelig til at det kan gjøres grundige og reelle vurderinger av høringsinnspillene. I tillegg må det i valg av tidspunkt for ikrafttredelse tas hensyn til det omfattende arbeidet som må gjøres i form av involvering, utarbeidelse og spredning av informasjon og utvikling og igangsetting av kompetansehevingstiltak.

Med god involvering kan man sikre at tilfeller som lovgiver ikke har tenkt på, løftes opp og belyses, og dermed kan behovet for tolkninger eller avklaringer bli mindre. God involvering kan også bidra til å belyse spørsmål og praktiske eksempler som kan danne grunnlag for utarbeidelse av informasjons- og veiledningsmateriell.

De ulike aktørene i opplæringssektoren bør også få medvirke og høres på et tidlig tidspunkt når det gjelder både innretningen på informasjonen, kompetansehevingstiltak og veiledningsbehov. For å oppnå et best mulig resultat, må tiltakene innrettes etter behovene som finnes og som oppstår lokalt. Dette er det aktørene selv som har best oversikt over.

God informasjon

Når statlige myndigheter kommuniserer til sektoren, må dette gjøres i et klart og tydelig språk. Formidling av regelverk innebærer oversetting av informasjon til sektoren der mengde, detaljeringsgrad og pedagogisk oppbygning må vurderes i samråd med brukerne. Erfaringer fra blant annet Regelverk i praksis og innføringen av nye regler om skolemiljø viser at omfattende rundskriv med paragrafhenvisninger og byråkratisk språk med fordel kan erstattes med kortere tekster som beskriver hva skolen må gjøre i ulike situasjoner. Erfaringen viser videre at gode eksempler og ulike case-beskrivelser kan bidra til å knytte regelverk og praksis tettere sammen. En større bevissthet om brukernes behov er nødvendig for å sikre at brukerne finner fram til viktig og riktig informasjon raskt. Det må samtidig utvikles metoder for å spre informasjon om det brukerne ikke nødvendigvis vet at de trenger å vite, og dermed ikke leter etter.

På Utdanningsdirektoratets nettside er det mulig å søke etter tolkninger og annen regelverksinformasjon ut fra paragraf og tema. Som belyst i kapittel 9.3 tyder tilbakemeldingene fra aktørene i opplæringssektoren på at det er vanskelig å få oversikt over alle tolkninger. Med dagens teknologi bør det vurderes om det er mulig å systematisere regelverksinformasjonen på en måte som gjør det lettere for brukerne å få oversikt og finne fram til innholdet i reglene for de ulike aktørene. En mulighet er å samle alle tolkninger i ett dokument relatert til den enkelte paragraf eller kapittel, og at dette dokumentet revideres i en bestemt frekvens. En annen mulighet er å ta i bruk en egen tilleggsmodul i Lovdata for å samle regelverk og regelverksinformasjon, et slags «Lovdata for skolen». Dette er allerede gjort for NAVs brukere. Hos NAV Rettskilder finner man de mest sentrale lover, forskrifter, rundskriv med mer som gjelder tjenester og ytelser. Ved en eventuell utvikling av tilsvarende tjeneste for opplæringssektoren må det tas hensyn til at Lovdata ikke nødvendigvis er den primære kilden for informasjon for alle brukerne av loven for grunnopplæringen. Se kapittel 14 om klart lovspråk for utfyllende beskrivelse. Dette kan tale for at også andre virkemidler bør tas i bruk.

Flere av elevene utvalget har møtt, forteller at det er vanskelig å få oversikt over hvilke rettigheter elevene har. I et innlegg på Opplæringslovutvalgets nettsider skriver Elevorganisasjonens leder at det må sørges for at hver enkelt elev vet hva man har krav på, og hva de skal gjøre dersom rettighetene deres brytes. Som Elevorganisasjonen påpeker: «Det skal ikke være sånn at 12 år gamle skoleelever selv må finne en kopi av Norges Lover for å forstå hva de har krav på. Det burde staten ta ansvar for».13 Elevorganisasjonen foreslår blant annet å utvikle informasjonsmateriell særskilt tilpasset klasserommet, i form av for eksempel plakater med de ti viktigste rettighetene, skolering til elevrådene, brosjyrer om hvor man finner rettighetene sine, med mer.

Utvalget mener Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet må sikre at barn og unge får delta i utformingen, brukertestingen og evalueringen av informasjonsmateriell som blir utviklet særskilt for barn og unge. Elevorganisasjonen er en naturlig samarbeidspartner i dette arbeidet, men også andre, mer tilfeldige sammensatte grupper barn og unge kan med fordel delta. Se for øvrig kapittel 4 om involvering av barn og unge.

God kompetanse

Alle endringer i skolen er avhengige av at de involverte aktørene spiller på lag og trekker i samme retning. For at endringene skal få ønsket virkning helt ned i klasserommet, må det være tydelig for alle involverte parter hva som skal endres, hvorfor endringen gjøres og hva endringen vil medføre for de ulike aktørene som vil ha en rolle.

Utdanningsdirektoratet og fylkesmannsembetene må sørge for å være kjent med virkeligheten, behovene og rammene som de ulike aktørene forholder seg til. Når tiltak skal utarbeides for å gi støtte til implementeringen, må disse tilpasses ut fra hvem som trenger hvilken støtte. Aktuelle tiltak fra statlig hold kan i tillegg til å sørge for god og relevant informasjon innebære å gjennomføre kurs og regelverkssamlinger, etablere lærende nettverk, bygge strukturer for kompetanse- og praksisutvikling med mer.

Etter kommuneloven § 5-3 kan kommunestyret delegere myndigheten internt i kommunen hvis ikke noe annet følger av lov. Delegeringen må være forsvarlig. Hva som utgjør en forsvarlig delegering, er en skjønnsmessig vurdering. I denne vurderingen må det blant annet legges vekt på at den som får delegert myndighet, har tilstrekkelig kompetanse og kapasitet.

Utvalget anerkjenner at dagens rektorrolle er krevende, blant annet på grunn av økende grad av delegering av oppgaver fra kommunen. Delegering til rektor kan være positivt i den forstand at vedtaksmyndigheten blir gitt til nivået som er nærmest praksisfeltet. Samtidig krever delegering av oppgaver at kommunen sikrer at rektor i tillegg til bestemmelsene som er av mer direkte betydning for opplæringen, har god kunnskap om forvaltningsloven og annet aktuelt regelverk. Forsvarlig delegering forutsetter også at det finnes et godt system for rapportering til nivået over, og at rammebetingelsene for øvrig er tilstrekkelige.

Ved implementeringen av en ny lov må kommunen sørge for at delegeringen av oppgaver til rektor er forsvarlig. Dette innebærer å sørge for at rektor har tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å gjennomføre oppgavene i tråd med regelverket.

Evaluering

Det følger av reglement for økonomistyring i staten og veilederen om evaluering av lover at nye regler bør evalueres. At reglene i opplæringsloven i stor grad skal ivareta interessene til barn og unge, gjør det ekstra viktig å få kunnskap om hvilke konsekvenser reglene har.

Ved implementeringen av en ny opplæringslov bør det lages en plan for evaluering av hvordan de nye reglene virker, og hvilke eventuelle konsekvenser reglene har. Evalueringen må ta hensyn til at de ulike bestemmelsene er innført av ulike grunner og har ulike funksjoner. Flere av reglene er blant annet verdibaserte, noe som vil gjøre det utfordrende å evaluere hvordan reglene har virket. Dette taler for at evalueringen bør ha en innretning som også omfatter kvalitative undersøkelser, der de ulike aktørenes erfaringer får en vesentlig plass.

Det må sikres at barn og unge høres og får medvirke i evalueringen som gjøres, og at hvilke konsekvenser innføringen av et nytt regelverk får for barn og unge, er en sentral del av evalueringen. Evalueringen bør blant annet vise om elevene er blitt mer bevisste sine egne rettigheter.

Utvalget viser for øvrig til anbefalingene i kapittel 4.4 om involvering av barn og unge i lovarbeid.

55.4 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår

• at det utarbeides en overordnet plan for implementeringen av ny lov. Planen må inneholde en realistisk tidsplan samt en plan for involvering, kompetanseheving, informasjonsspredning og evaluering.

56 Konsekvenser av lovforslaget

56.1 Innledning

Nedenfor gjør utvalget rede for forslag som har økonomiske og administrative konsekvenser for kommuner, fylkeskommuner eller staten. Utvalget har flere forslag som innebærer mindre innsparinger eller ekstrakostnader, økonomiske eller administrative, for kommunene, fylkeskommunene og staten. Utvalget kommenterer ikke alle disse forslagene, men trekker fram noen eksempler. Se for øvrig kapittel 3.3.2.

Å vedta og implementere en ny opplæringslov vil i seg selv ha økonomiske og administrative konsekvenser, uavhengig av innholdet i loven. Disse konsekvensene vil gjøre seg mest gjeldende i starten og avta med tiden. Disse kostnadene bør ses i sammenheng med de administrative besparelsene man vil oppnå med et språk og en oppbygning som er mer brukervennlig. Lovforslaget tar sikte på å være teknologinøytralt, noe som på sikt kan føre til enkelte besparelser. Utvalget viser for øvrig til kapittel 55.

56.2 Barn og unge

Barn og unge er hovedpersonene i skole og opplæring, og alle reglene i opplæringsloven berører i større eller mindre grad barn og unge direkte eller indirekte. Flere av utvalgets forslag har til hensikt å styrke barn og unges stilling. Samtidig er det noen av utvalgets forslag som kan få negative utslag for barn og unge. Det er derimot ingen av utvalgets forslag som innebærer at barn og unge fratas sentrale rettigheter.

For å sikre elevenes rett til å bli hørt og at elevenes beste blir vurdert i alle saker, foreslår utvalget egne bestemmelser om disse prinsippene innledningsvis i den nye loven. Se kapitlene 18 og 19.

Utvalget foreslår at reglene om elevråd erstattes av en generell bestemmelse om skoledemokrati, se kapittel 19. Bestemmelsen gir elevene økt innflytelse i spørsmålet om hvordan elevdemokratiet skal organiseres. Samtidig tar reguleringen sikte på å øke kommunenes og skolenes bevissthet om elevenes medvirkning i saker i skolehverdagen. Samlet mener utvalget at elevenes rett til kollektiv medvirkning styrkes etter forslaget.

Utvalget foreslår også flere endringer som har som formål at flere ungdommer skal være bedre rustet til å kunne fullføre og bestå grunnopplæringen. Utvalget foreslår blant annet en rett til ett år med ekstra grunnskoleopplæring ved en videregående skole for de ungdommene som avslutter grunnskoleopplæringen uten å ha gjennomgått tilstrekkelig med opplæring til å få vitnemål, og en utvidelse av retten til videregående opplæring for dem som ikke har bestått, se nedenfor.

Et ønske som har gått igjen hos de aller fleste barn og unge utvalget har vært i kontakt med, er at mange har behov for og ønsker å snakke med andre ressurspersoner enn læreren. Utvalget foreslår derfor å lovfeste at elevene skal ha god tilgang på rådgivning om sosiale og personlige forhold, og at elevene skal kunne få råd fra andre enn sine lærere. Det foreslås også å innføre en plikt for fylkeskommunen til å sørge for at lærlinger skal ha tilgang på rådgivning om utdannings- og yrkesvalg og rådgivning om sosiale og personlige forhold.

Utvalget ønsker å forebygge og begrense bruken av tvang og andre fysiske inngrep overfor elever, og foreslår på bakgrunn av dette å innføre en bestemmelse som presiserer at skolen skal arbeide forebyggende mot skade og fare og sørge for trygghet med minst mulig inngripende tiltak.

Utvalget foreslår også enkelte endringer med mål om å skape en styrket og mer fleksibel tilgang til opplæring i og på samisk og norsk tegnspråk.

Når det gjelder håndhevingsordningen i skolemiljøsaker, foreslår utvalget forenklinger for å sikre elevene raskere hjelp.

Utvalget har selvsagt også tatt hensyn til innspill fra voksne, og foreslår for eksempel at den skjerpede aktivitetsplikten justeres noe, at det fortsatt åpnes for at elevene kan pålegges lekser, og at elevene fortsatt plikter å være aktivt med i opplæringen.

56.3 Retten og plikten til grunnskoleopplæring

Krav til fullført grunnskoleopplæring

Utvalget foreslår i kapittel 24.4.3 et krav om at elevene må ha deltatt i opplæringen i et visst omfang for å kunne få vitnemål fra grunnskolen. Utvalget antar at kravet i liten grad vi gi merarbeid for kommunene. I de aller fleste tilfeller vil grunnskolen være fullført når elevene avslutter tiende trinn, og kommunen trenger ikke å vurdere om hver enkelt elev har fullført. Men dersom en elev i begrenset grad har deltatt i grunnskoleopplæringen, må kommunen vurdere konkret om grunnskoleopplæringen skal anses å være fullført.

Innføring av en rett til ekstra grunnskoleopplæring for de som ikke har fullført

De som ikke kan få utskrevet vitnemål når de går ut av tiende trinn, vil etter utvalgets forslag i kapittel 24.4.3 få rett til ett år med tilrettelagt grunnskoleopplæring ved en videregående skole. Dette vil gi økte kostnader for fylkeskommunen. Utvalget legger til grunn at forslaget omfatter relativt få elever, men det er vanskelig å gjøre et anslag over hvor mange det vil være snakk om. Antallet elever vil kunne variere mellom fylkeskommunene, og det vil også kunne variere i perioder.

Elevene det er snakk om, har i dag stor risiko for å falle ut av videregående opplæring, selv med rettigheter knyttet til særlig tilrettelegging som for eksempel særskilt språkopplæring eller ekstra opplæringstid. Når det begynner elever i videregående opplæring med mangelfulle forkunnskaper, har det store kostnader både for den enkelte og for fylkeskommunen. Det samme har det når en elev gjør flere forsøk på å gjennomføre videregående opplæring. Frafall og utenforskap blant unge voksne har videre svært negative konsekvenser for dem det gjelder, og for samfunnet rundt. Det vises for eksempel til omtalen i NOU 2018: 13 Voksne i grunnskole- og videregående opplæring. Finansiering av livsopphold av at stadig flere uten videregående opplæring også står uten lønnet arbeid, og at antallet på uføretrygd har økt.

Forslaget åpner for at ungdommene kan velge å fullføre grunnskolen i grunnskoleopplæring særskilt organisert for voksne. Dette vil i utgangspunktet kunne gi økte kostnader for kommunene. Samtidig er det ikke nytt at opplæringsloven åpner for at elever etter en konkret vurdering må regnes for ikke å ha fullført, og at de derfor har rett til grunnskoleopplæring for voksne. Dette er omtalt i Ot.prp. nr. 57 (2004–2005).

Utvalget mener alt i alt at forslaget vil kunne gi samfunnsøkonomiske gevinster.

Det finnes i dag enkelte tilskuddsordninger rettet mot kommuner som gir opplæring til barn og ungdom med kort botid. I Jobbsjansen14 er målgruppen dem som allerede har rett til videregående opplæring, men som trenger mer grunnskoleopplæring. Utdanningsdirektoratet og fylkesmennene administrerer dessuten ordninger rettet mot barn og unge som oppholder seg lovlig i landet i påvente av å få avgjort søknaden om oppholdstillatelse. Dersom ungdom som i dag har rett til videregående opplæring, i stedet skal gis rett til mer grunnskoleopplæring, slik utvalget foreslår, vil det være naturlig at det ses nærmere på disse tilskuddsordningenes innretning og omfang.

Utsatt skolestart

Utvalget foreslår i kapittel 23.4.4 at terskelen for utsatt skolestart senkes noe. Siden de aller fleste barn går i barnehage året før de begynner på skolen, kan forslaget føre til at kommunene må tilby noen flere barnehageplasser. Forslaget kan også føre til at den spesialpedagogiske hjelpen som gis etter barnehageloven, må økes noe. På den annen side kan utsatt skolestart føre til at barnet ikke vil ha behov for særskilte tiltak, eventuelt færre særskilte tiltak, når det begynner på skolen.

Grunnskoleopplæring i hjemmet

Det er i underkant av 200 barn som får privat grunnskoleopplæring i hjemmet. Forslaget i kapittel 46.4 om kommunal forhåndsgodkjenning av grunnskoleopplæring i hjemmet vil kunne medføre noe merarbeid for noen kommuner, men de administrative konsekvensene vil ikke være vesentlige. Forhåndsgodkjenningen kan gjøre at det kommunale tilsynet med opplæringen blir noe enklere å gjennomføre.

Tilgang til PP-tjenesten for elever ved private grunnskoler

I kapittel 46.2.4 foreslår utvalget at elever ved private skoler skal få tilgang til den kommunale PP-tjenesten. Endringen kan medføre en liten økning i antall vurderinger som skal foretas av PP-tjenesten. Det må imidlertid antas å være svært begrenset, da det er svært få elever ved de private grunnskolene. Det er også rimelig å anta at elever med større tilretteleggingsbehov hovedsakelig velger en offentlig skole eller godkjent friskole, hvor retten til individuelt tilrettelagt opplæring gjelder. Når de private skolene får en vurdering av PP-tjenesten, vil det øke sannsynligheten for at elever med behov for individuell tilrettelegging velger å holde fram med opplæringen ved den private skolen framfor å gå over til den offentlige skolen. Dette kan redusere kostnader for kommunen. Selv om utvalgets forslag kan medføre en liten økning i antall saker som skal behandles av den kommunale PP-tjenesten, legger utvalget til grunn at endringen ikke fører til nye utgifter for kommunene. Kommunene er uansett kompensert, men ikke trukket for elevene som velger opplæring ved en privatskole.

56.4 Retten til videregående opplæring

Utvide retten til videregående opplæring

Utvalget foreslår i kapittel 45.4.4 at det innføres en rett til videregående opplæring for dem som har «brukt opp» ungdomsretten til videregående opplæring, men som ikke har oppnådd studiekompetanse, yrkeskompetanse eller annen planlagt sluttkompetanse. Retten er ikke begrenset til dem over 25 år, og forslaget innebærer at de som har strøket i ordinær videregående opplæring, får en ny sjanse i voksenopplæringen. Hvert år fullfører om lag 9 prosent av norsk ungdom, eller 5 500 elever, videregående opplæring uten å få vitnemål eller fag- eller svennebrev. Mange av disse som ikke får tilbud om mer opplæring, har stor sannsynlighet for å falle utenfor i framtidig arbeids- og samfunnsliv.

I dag er det om lag 500 000 personer i aldersgruppen mellom 25 og 60 år som ikke har vitnemål, svennebrev eller fagbrev fra videregående opplæring. Denne gruppen omfatter både dem som ikke tidligere har fullført videregående opplæring, og som dermed har rett i dag, og dem som har fullført uten å bestå, og som vil få rett med forslaget. Det er uklart hvor mange av disse som vil benytte seg av en rett til videregående opplæring. En undersøkelse som Liedutvalget (NOU 2018: 15) gjennomførte, viste at i underkant av 7 000 voksne uten rett søkte inntak til videregående opplæring som voksne i perioden september 2017 til oktober 2018. Det er uvisst hvor mange av disse som mangler vitnemål fra før, og dessuten hvor mange som ville søkt dersom det var en rett til videregående opplæring.

Da retten til videregående opplæring ble innført i år 2000, førte det ikke til den økte etterspørselen etter opplæring som man forventet. Dette kan tale for at en utvidelse av retten heller ikke vil føre til en vesentlig økning. Dette er voksne mellom 20 og 65 år. En stor andel vil trolig være i arbeid eller av andre årsaker ikke ønske å ta mer videregående opplæring. Det må også legges til grunn at en andel av disse vil ta eksamen som privatist, eller at de uansett ville fått opplæring gjennom fylkeskommunens tilbud for voksne uten rett.

Målgruppen for forslaget kan deles inn i tre undergrupper: (1) de fra hvert videregående kull som fullfører, men ikke består, (2) ungdom mellom 19 og 24 år som tidligere har fullført, men ikke bestått, og (3) voksne fra 25 år og oppover som har fullført, men ikke bestått. Vi vet at 5 500 elever årlig fullfører videregående opplæring uten å bestå. Et grovt anslag kan være at det er 2 000 i denne gruppen som årlig vil benytte seg av utvidet rett til de eventuelt består. Den andre og tredje gruppen anslås grovt til å utgjøre totalt 4 000 hver det første året, men disse gruppene vil antakelig forsvinne få år etter innføringen.

Det vil variere hvor mye opplæring de som omfattes av utvidelsen, trenger for å fullføre videregående opplæring. Noen mangler store deler av videregående opplæring, mens andre mangler noen få fag. Det finnes ikke statistikk som viser hvor mye opplæring de som har brukt retten til videregående opplæring, trenger for å fullføre og bestå. Data som Liedutvalget har fått på bestilling fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at de 5 500 ungdommene i all hovedsak mangler få fag for å oppnå sluttkompetanse og bestå videregående opplæring. Fordelingen viser at de som har fullført videregående, men ikke bestått, i gjennomsnitt mangler 4 fag for å bestå. Deloitte har på bestilling fra Livsoppholdsutvalget (NOU 2018: 13) funnet at voksne i voksenopplæringen i gjennomsnitt mangler 4,9 fag for å oppnå sluttkompetanse. Det legges derfor til grunn at elever som vil omfattes av en utvidet rett til videregående opplæring, mangler 4,5 fag for å bestå videregående opplæring.

Beregninger som utvalget har fått utført, viser at kostnadene per år er om lag 71 500 kroner per person for målgruppe 1, 56 000 kroner per person for målgruppe 2 og 40 500 kroner per person i målgruppe 3. Årsaken til at dette varierer, er en antakelse om at voksne elever har behov for mindre undervisning og at voksenopplæringen kompletterer kompetanse eleven allerede har fra tidligere skolegang eller arbeidserfaring. Det er dessuten mye egenarbeid og lave felleskostnader.

Med de anslagene som er lagt til grunn over, vil kostnadene de første fem årene etter innføringen bli 336 millioner kroner årlig og deretter 143 millioner kroner årlig. Dersom antallet i målgruppe 1 i stedet er 3 000, blir kostnaden 408 millioner kroner de første fem årene og deretter 215 millioner kroner årlig. Dersom målgruppe 2 eller 3 er større enn anslått, vil det gi høyere kostnader de første fem årene. I tillegg vil det medføre økte kostnader i studiestøtte på 30,9 millioner kroner i helårseffekt. Anslagene er basert på Lånekassens beregninger over hvor mye en voksen i videregående opplæring i gjennomsnitt får i lån og stipend, og på at en fjerdedel av målgruppen benytter seg av dette.

For å vurdere tiltaket må man også ta hensyn til at det har en inntektsside. Formålet med tiltaket er at flere får en utdanning som gjør dem i stand til å forsørge seg selv. Dersom man tar hensyn til inntektsvirkninger for staten av økt skatt og reduserte trygdeutbetalinger som følge av at sannsynligheten for å bli sysselsatt etter å ha fullført vil øke, viser forsiktige beregninger utvalget har fått utført, at statsfinansene vil gå i pluss i løpet av ganske få år. Disse beregningene tar også hensyn til at staten taper noe skatteinntekter mens utdanningen pågår. Når alle framtidige inntekter 20 år fram i tid er neddiskontert med 4 prosent per år, viser en pessimistisk beregning at den samfunnsøkonomiske nytte-kostnadsbrøken er på 2,3. Det betyr at samfunnet får litt over 2 kroner igjen for hver krone som investeres i tiltaket, mens en mer optimistisk beregning viser at samfunnet får litt over 7 kroner for hver krone som investeres.

Retten til opplæring for ungdom som har fått endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse, fram til de fyller 18 år

Utvalget foreslår i kapittel 25 at de som ikke har oppholdstillatelse i Norge, skal få rett til videregående opplæring og grunnskoleopplæring for voksne ut det skoleåret som begynner det kalenderåret de fyller 18 år. Forslaget innebærer at noen flere ungdommer som oppholder seg i Norge, vil få rett til videregående opplæring. Dette vil føre til noe merutgifter for fylkeskommunene, men disse vil ikke være vesentlige.

56.5 Oppfølgingsplikt

Utvalget foreslår i kapittel 20.4.2 at kommunene får en oppfølgingsplikt. Plikten til oppfølging gjelder bare ved høyt fravær. Utvalget legger til grunn at kommunene allerede har systemer som sikrer at de har oversikt over elevenes fravær, se for eksempel forskrift til opplæringsloven §§ 3-41 og 3-47. Forslaget har derfor ikke vesentlige administrative konsekvenser.

Etter forslaget avgjør kommunene selv hvordan elevene skal følges opp, inkludert hvilke tiltak som settes inn. Fylkeskommunene kan for eksempel velge å bruke oppfølgingstjenesten. Siden grunnskoleopplæringen er obligatorisk, legger utvalget til grunn at kommunene allerede har en plikt til å følge opp elever med høyt fravær i grunnskolen. Dersom det høye fraværet skyldes at eleven ikke trives på skolen, har skolene allerede en aktivitetsplikt, se forslag til § 11-4. Videre kan det være aktuelt for skolen å samarbeide med andre om tiltak, for eksempel helse- og omsorgstjenesten og barneverntjenesten, se forslag til §§ 16-1 og 16-2. Utvalget har derfor kommet til at forslaget ikke har vesentlige økonomiske konsekvenser for kommunene.

56.6 Opplæring i og på samisk

Opplæring på samisk i grunnskolen

Utvalget foreslår i kapittel 33.4 at samiske elever som bor utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, skal få rett til opplæring på samisk i to fag dersom minst tre elever i kommunen krever det. I NOU 2016: 18 Hjertespråket. Forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk (Språkutvalget) er det foreslått at minstekravet på ti elever reduseres til tre elever, se § 6-2 andre avsnitt i gjeldende opplæringslov. Språkutvalget vurderte at støtte til å tilby opplæring på samisk må økes med minst 60 millioner kroner dersom grensen for antall elever senkes fra ti til tre. Dersom man legger dette anslaget til grunn (som også omfattet ikke-samiske elever), vil Opplæringslovutvalgets forslag medføre at den statlige tilskuddsordningen må økes med rundt 12 millioner kroner per år. Siden tilskuddet trolig ikke dekker mer enn en tredjedel av kommunens faktiske utgifter, vil merkostnadene for kommunene kunne bli om lag 24 millioner kroner.

Opplæring på samisk for langt flere elever enn i dag vil føre til et økt behov for lærere som kan gi opplæring på de samiske språkene. Dette vil fordre både en økt satsing på rekruttering av lærerstudenter og kompetanseutvikling i skolen. Utvalget foreslår derfor at regelen først trer i kraft noe fram i tid.

Opplæring i samisk i videregående opplæring

Utvalget foreslår i kapittel 33.4 at elever som har hatt opplæring i eller på samisk i grunnskolen, skal ha rett til opplæring i samisk i den videregående opplæringen. I NOU 2016: 18 er det lagt til grunn at tilskuddsordningen for samisk videregående opplæring må økes med anslagsvis 2–4 millioner kroner dersom retten til opplæring i samisk i videregående opplæring også skal omfatte ikke-samiske elever som har hatt samiskopplæring i grunnskolen. I utredningen tar Språkutvalget forbehold om at det er svært usikkert hvor stor denne gruppen er, og at det derfor også er vanskelig å anslå kostnaden. Språkutvalget mener derfor at det må gjøres en ny vurdering av om tilskuddet er økt nok, etter at lovendringen har trådt i kraft og man ser hvor mange flere som får rett til opplæring i samisk, og hvor mange som benytter seg av denne retten.

Siden retten til opplæring i samisk vil kunne oppfylles gjennom fjernundervisning, mener Kunnskapsdepartementet at det vil være håndterlig for fylkeskommunene også å gi opplæring i samisk i videregående opplæring. Kunnskapsdepartementet legger til grunn at dette trolig vil gjelde få elever.15

Opplæringslovutvalget er enig i at det er vanskelig å anslå hvor mange ikke-samiske elever som vil velge å fortsette med samisk i videregående opplæring, men mener likevel at en økning av tilskuddet på 4 millioner kroner er et for høyt og for optimistisk anslag. På den annen side kan ikke utvalget se at man i NOU 2016: 18 har vurdert om en utvidelse av rettigheten til ikke-samiske elever vil medføre økte utgifter for fylkeskommunen, det vil si om tilskuddet faktisk dekker fylkeskommunens utgifter. Utvalget erfarer at tilskuddet dekker om lag en tredjedel av hva en undervisningstime koster for fylkeskommunen. Samtidig kan større undervisningsgrupper føre til at tilskuddet dekker en noe større andel av kostnaden enn i dag i noen fylkeskommuner.

I mangel av et annet grunnlag anslår utvalget at en utvidelse av retten til opplæring i samisk til også å omfatte ikke-samiske elever som har hatt samiskopplæring i grunnskolen, totalt vil koste om lag 2–4 millioner kroner.

Krav om opplæring i et samiskspråklig miljø

Utvalget legger til grunn at kravet om opplæring i et samisk språklig miljø, se kapittel 33, er en videreføring av dagens regler, se blant annet Utdanningsdirektoratets Rammeverk for samisk fjernundervisning.16

56.7 Opplæring i og på norsk tegnspråk

Utvalget foreslår i kapittel 34.3 økt fleksibilitet når det gjelder opplæring i og på norsk tegnspråk. Det er lite tilgjengelig informasjon om innholdet i og organiseringen av dagens opplæring i og på tegnspråk etter opplæringsloven §§ 2-6 og 5-1. Det betyr at det kan tenkes at en økt fleksibilitet vil føre til at flere elever i grunnskolen velger opplæring i norsk tegnspråk. Dette kan føre til en merkostnad for kommunen. Utvalget legger likevel til grunn at elever som bare har behov for opplæring i tegnspråk, sannsynligvis har vedtak etter § 5-1 i dag. Forslaget innebærer at disse elevene vil ha rett til ekstra timer til opplæringen i tegnspråk.

Siden elever med hørselshemming er en relativt liten gruppe, vil forslaget mest sannsynlig ikke ha vesentlige økonomiske konsekvenser.

56.8 Universell opplæring og individuell tilrettelegging

Plikten til forsterket innsats på alle trinn og for all opplæring innebærer ikke et krav om ekstra lærerressurser. Forslaget kan innebære økonomiske og administrative konsekvenser for kommunene dersom det må flere lærerressurser til for å oppfylle plikten til å gi forsterket innsats til elever. Forslaget kan på den annen side føre til at det blir mindre behov for individuelt tilrettelagt opplæring. Dermed kan forslaget frigjøre ressurser fra individuelt tilrettelagt opplæring til styrking av den universelle opplæringen.

Forslaget om at kravet om sakkyndig vurdering fra den pedagogisk-psykologiske tjenesten ikke skal videreføres i forbindelse med vedtak om opplæring i og på tegnspråk, om punktskriftopplæring, om fritak fra opplæringsplikten, om tidlig skolestart, om utsatt skolestart, om personlig assistanse og om fysisk tilrettelegging, kan medføre en innsparing.

Utvalget mener alt i alt at forslagene i kapittel 31 ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

56.9 Rådgivning

Utvalget foreslår i kapittel 42.6 endringer i reglene om rådgivning som innebærer at elevene skal ha god tilgang på rådgivning om sosiale og personlige forhold, og at elevene skal kunne få råd fra andre enn lærerne sine. Dersom forslaget følges opp, vil noen skoler, særlig grunnskoler, måtte organisere rådgivningen på en annen måte enn i dag. På den annen side kan det settes spørsmålstegn ved om rådgivningsplikten faktisk er oppfylt i grunnskolen i dag. I videregående skoler vil det ikke bli samme behov for endringer ettersom rådgivningstilbudet der som regel er organisert gjennom en egen rådgiver. Endringen kan ha noen administrative og økonomiske konsekvenser, men det antas at disse ikke er vesentlige hvis man sammenligner med dagens krav.

Utvalget foreslår også i kapittel 29 at fylkeskommunen skal sørge for at lærlingene har tilgang til rådgivning. I NOU 2016: 7 Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn (Karriereveiledningsutvalget) ble det lagt til grunn at en utvidelse av rådgivningsplikten til å omfatte lærlinger, lærekandidater og praksisbrevkandidater vil koste omlag 57 millioner kroner per år. Beregningen er gjort med utgangspunkt i tariffavtalens ressursnorm for rådgiver i videregående opplæring og antallet lærlinger.

Opplæringslovutvalgets forslag gjelder både rådgivning om utdannings- og yrkesvalg og rådgivning om sosiale og personlige forhold. Forslaget innebærer ikke krav om at lærlinger skal ha tilgang til rådgivning hos lærebedriften. Fylkeskommunen kan ha tilbud om slik rådgivning ett sted i fylket, dersom digital rådgivning også er en del av rådgivningstilbudet. Forslaget innebærer heller ikke krav om en aktiv og oppsøkende rådgivning, men det skal være en mulighet for lærlingene til å oppsøke slik rådgivning ved behov. Utvalget legger derfor til grunn at kostnadene blir betydelig lavere enn anslaget fra Karriereveiledningsutvalget. Fra januar 2020 har fylkeskommunen fått overført midler i rammebevilgningen som tidligere ble brukt til en tilskuddsordning for fylkesvise karrieresentre. Kunnskapsdepartementet er nærmere til å vurdere om denne overføringen har betydning for hvilke merkostnader som legges til som følge av forslaget om å lovfeste at fylkeskommunen skal ha tilbud om rådgivning til lærlinger.

56.10 Leirskole

Utvalget foreslår å ikke videreføre plikten for kommunen til å tilby leirskole eller annen skoletur i den nye loven, se kapittel 43.8. Det tidligere øremerkede tilskuddet til leirskoleopplæring er innlemmet i rammetilskuddet til kommunene.17 Dersom forslaget følges opp kan Kunnskapsdepartementet la kommunene beholde midlene i rammetilskuddet eller gjeninnføre en øremerket tilskuddsordning. Sistnevnte vil ha noen administrative konsekvenser, men vil stimulere kommunene til å sende elevene på turer utover minimumskravene i læreplanverket.

56.11 Voksne elever

Retten til grunnskoleopplæring for voksne

Utvalget foreslår i kapittel 45.4.3 flere klargjøringer av vilkårene for retten til grunnskoleopplæring og forholdet mellom grunnskoleopplæring og andre tjenester. Forslaget innebærer at voksne som allerede har fått grunnskoleopplæring som var tilstrekkelig og forsvarlig på det tidspunktet den ble gitt, som hovedregel ikke har rett til ny grunnskoleopplæring. Dette innebærer for eksempel at en del voksne som mangler digitale ferdigheter, ikke vil ha rett til opplæring i slike ferdigheter gjennom grunnskoleopplæring. Det er uklart hva konsekvensene av dette forslaget vil være, fordi det er uklart hva som er dagens regler og hvordan loven er praktisert i dag.

Retten til spesialundervisning for å utvikle og vedlikeholde grunnleggende ferdigheter foreslås ikke videreført. Den ordinære retten til spesialundervisning for voksne i grunnskoleopplæringen videreføres. Voksne som på grunn av skade eller sykdom har behov for opplæring i fag, deler av fag eller de grunnleggende ferdighetene som inngår i Læreplanverket for Kunnskapsløftet, har rett til fornyet grunnskoleopplæring. Behov for opplæring i andre ferdigheter utløser etter forslaget ikke rett til grunnskoleopplæring. For eksempel vil voksne som på grunn av skade eller sykdom har behov for å lære seg å gå igjen eller trenger opptrening i hverdagsaktiviteter, ikke ha rett til grunnskoleopplæring. Det er også uklart hva konsekvensene av dette forslaget vil være, fordi det er uklart hva som er dagens regler, og hvordan loven er praktisert i dag. Utvalget antar at de fleste voksne i slike tilfeller får opptrening og hjelp gjennom helsetjenester, men det er mulig at grunnskoleopplæring også i noen grad benyttes til dette. Utvalget legger til grunn at den voksne uansett vil få den hjelpen han eller hun trenger. Forslaget har først og fremst betydning for hvilken kommunal tjeneste som skal finansiere hjelpen, og hvilke rammeverk den skal foregå innenfor.

Voksne som deltar i grunnskoleopplæring, kan fortsatt ha rett til opplæring i andre ferdigheter, men bare dersom dette er nødvendig for at de skal få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Også for denne delen av forslaget er det uklart hva konsekvensene vil være. Utvalget har forstått det slik at det er voksne som i dag i noen grad får for eksempel ADL-trening gjennom grunnskoleopplæringen selv om denne treningen ikke er nødvendig for den voksnes mulighet til å få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Konsekvensen av forslaget kan derfor være at deler av opptreningen som i dag skjer i grunnskoleopplæringen, i større grad må gjøres i boliger, varige tilrettelagte bedrifter eller lignende.

Dagens regler er i dag uklare og retten til grunnskoleopplæring for voksne er trolig forstått og praktisert ulikt. Det er derfor usikkerhet om hva forslagene vil bety i praksis, både for kommunen og for den enkelte voksne. Utvalget mener høringen av NOU-en vil kunne gi et bedre grunnlag for å vurdere dette.

Inntak, påbygging til generell studiekompetanse, individuell tilrettelegging, skyss, politiattest mv.

Utvalget foreslår i kapittel 45.4 at voksne som ønsker det, skal tas inn på et opplæringstilbud som gir dem mulighet til å formalisere sin yrkeskompetanse eller oppnå studiekompetanse. Ut over dette foreslår utvalget at voksne skal ha rett til inntak på ett av tre opplæringstilbud som den voksne søker på. Opplæringstilbudene skal som i dag organiseres ut fra sluttkompetanse. Forslaget gir noe mindre valgfrihet for voksne som ønsker yrkeskompetanse, men som har liten eller ingen relevant arbeidserfaring. Endringen kan gi muligheter for effektivisering og økonomiske besparelser for fylkeskommunen.

Forslaget i kapittel 45.4.4.8 om at retten til påbygging til generell studiekompetanse ikke begrenses til dem som har fullført og bestått fag- og yrkesopplæring etter 2014, gir en rett til påbygging til flere voksne og medfører følgelig ekstra kostnader for fylkeskommunen. Utvalget legger til grunn at det ikke vil være et betydelig antall voksne i denne alderen som ønsker å ta påbygg til generell studiekompetanse. Utvalget viser særlig til 23/5-regelen for dem som er over 23 år.

Utvalget foreslår i kapittel 45.4 at rett til særskilt språkopplæring og rett til opplæring i samisk for voksne i grunnskoleopplæringen lovfestes. Utvalget legger til grunn at forslaget innebærer en lovfesting av dagens regler, og forslaget har derfor ikke økonomiske eller administrative konsekvenser. Det samme gjelder forslaget om individuell tilrettelegging for voksne i videregående opplæring.

Utvalget foreslår i kapittel 45.4 en utvidelse av hvem som skal ha rett til skyss for voksne i grunnskoleopplæringen, ved at det også skal omfatte dem som har rett til slik opplæring, men som ikke mangler eller har mangelfull grunnskoleopplæring, eller som på grunn av sykdom eller skade trenger fornyet grunnskoleopplæring. Dette vil være en liten utvidelse ettersom det er lagt til grunn at man normalt ikke har rett til grunnskoleopplæring i andre tilfeller enn dette.

Utvalget foreslår i kapittel 45.4 at alle reglene som gjelder for voksne som har rett til grunnskoleopplæring, gjelder for dem som tar imot tilbud om mer grunnskoleopplæring etter forslagets § 6-1. Forslaget anses ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser, da det er frivillig for kommunen og fylkeskommunen å gi tilbud om mer grunnskoleopplæring.

Forslaget i kapittel 45.4.21 om en innføring av krav om politiattest i grunnopplæringen for voksne vil ha visse administrative konsekvenser for kommunene, fylkeskommunene og staten, men utvalget legger til grunn at disse ikke vil være store.

56.12 Lærernormen

Utvalget foreslår at gjeldende krav til lærernorm ikke videreføres. Utvalget foreslår flere regler i ny opplæringslov som skal bidra til at opplæringen i større grad gis av en lærer med relevant faglig og pedagogisk kompetanse, at lærerne får tid til å være lærere, og at opplæringen blir mer inkluderende og bedre møter elevenes behov, se omtale i kapittel 26.3. Samlet sett vil derfor ikke forslaget om å ikke videreføre lærernormen føre til besparelser, gitt at de andre kravene til bruk av lærere vil medføre merkostnader.

56.13 Statlig oppnevnte råd og utvalg

Utvalget legger til grunn at Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG), Samarbeidsrådet for yrkesopplæring (SRY) og de faglige rådene i det aller vesentligste skal ha de samme mandatene og rammevilkårene som i dag, eventuelt at departementet velger å gi disse organene flere oppgaver dersom det er hensiktsmessig. Forslaget i kapittel 47.4 er derfor ment å ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser.

56.14 Dokumentasjon, kunngjøring mv.

Utvalget har flere forslag som øker den kommunale handlefriheten, men også forslag som fører til mindre kommunal handlefrihet. Blant forslagene som fører til mer fleksibilitet er forslagene om bare å lovfeste krav om sakkyndig vurdering fra PP-tjenesten i saker som gjelder individuelt tilrettelagt opplæring og ekstra opplæringstid i videregående opplæring. Se kapitlene 24 og 31.

Utvalget foreslår i kapittel 36.4.6 også at kravet om dokumentasjon i skolemiljøsaker klargjøres, noe som kan føre til at den administrative byrden i skolene blir mindre. Utvalget foreslår i samme kapittel også enkelte endringer i håndhevingsordningen i skolemiljøsaker som kan føre til en raskere og mindre ressurskrevende behandling hos fylkesmannen og Utdanningsdirektoratet.

Utvalget foreslår at alle forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend. Dette kan føre til noe merarbeid for kommunene. Det har likevel etter hvert blitt enkelt å publisere reglene; dagens unntak ble vedtatt i en tid da det var mer krevende. Dersom de lokale forskriftene som er gitt med hjemmel i den nye loven, er kunngjort ett sted, vil det være lettere å finne fram til reglene. Andre særregler som ikke foreslås videreført, er krav om ulike systemer.

56.15 Likestilling og diskriminering

Utvalget foreslår i kapittel 26.4 at elevene skal kunne deles i grupper etter kjønn, men opplæringen skal være kvalitativ lik. I lovforslaget er det også presisert at det bare åpnes for kjønnsdelt opplæring når «det er særleg tungtvegande grunnar til å gjere det». Lovforslaget er ellers i utgangspunktet kjønnsnøytralt, men utvalget viser til NOU 2019: 3 Nye sjanser – bedre læring. Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp, hvor det foreslås en rekke tiltak for å motvirke uheldige kjønnsforskjeller.

Utvalget foreslår at det i loven ikke lenger åpnes for inndeling av elevene etter etnisitet, se kapittel 26.4. Utvalget foreslår at visse rettigheter fortsatt skal forbeholdes noen elevgrupper, for eksempel samiske elever. Utvalget mener at denne positive diskrimineringen er nødvendig for å oppfylle krav i både Grunnloven og internasjonale konvensjoner.

57 Merknader til de enkelte lovbestemmelsene

Første delen – innleiande føresegner

Kapittel 1 Formålet med og krava til opplæringa

Til § 1-1 Formålet med lova og kva lova gjeld

Første avsnitt er nytt, og andre avsnitt erstatter dagens lov § 1-2 og er omtalt i kapittel 14.

Første avsnitt angir lovens primære formål. Betegnelsen «miljø» omfatter både det psykososiale og det fysiske miljøet.

Andre avsnitt fastsetter lovens generelle virkeområde. Det er også fastsatt bestemmelser om virkeområde i kapitlene 8 og 11.

Med «grunnskoleopplæring» menes både offentlig grunnskoleopplæring, opplæring i private grunnskoler og grunnskoleopplæring i hjemmet. Uttrykket «vidaregåande opplæring» omfatter både opplæring i skole og i bedrift og både offentlig og privat videregående opplæring.

Loven gjelder også for «verksemd knytt til opplæringa», for eksempel skolefritidsordning (SFO), pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjeneste) og oppfølgingstjeneste.

Andre avsnitt må ses i sammenheng med første avsnitt, hvor personkretsen er angitt: «barn, ungdom og vaksne». Dette omfatter også dem som bare tar eksamen eller fag- og svenneprøve, og dem som søker om godkjenning av en opplæring, se kapittel 21 i lovforslaget.

Det geografiske virkeområdet for loven er ikke beskrevet i loven. Det følger da av alminnelige prinsipper at loven gjelder i Norge dersom annet ikke er fastsatt i særskilte bestemmelser i loven eller i andre lover. Det betyr for eksempel at norske borgere som bosetter seg i utlandet, ikke er omfattet av loven. I forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring på Svalbard er det fastsatt hvilke regler som gjelder på Svalbard. Videre er det fastsatt i forslaget § 22-3 andre avsnitt at departementet kan godkjenne at fylkeskommuner står ansvarlige for videregående opplæring i utlandet.

Til § 1-2 Formålet med opplæringa

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 1-1 og er omtalt i kapittel 14.

Bestemmelsen er utdypet i overordnet del av læreplanverket. Se for øvrig NOU 2007: 6, Ot.prp. nr. 46 (2007–2008) og Innst. O. nr. 22 (2008–2009).

Til § 1-3 Krav til forsvarleg opplæring

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 15.

Kravet om forsvarlighet er en rettslig standard. Hva som er forsvarlig, vil i mange tilfeller bero på faglig-pedagogisk kunnskap og erfaring. Men også mer allmenne samfunnsnormer kan ha betydning for hva som er forsvarlig. Hva som anses som forsvarlig, kan dermed også endres over tid. Rettspraksis om minimumskrav til opplæringen skal legges til grunn for vurderingen av hva som er forsvarlig (se kapittel 15.2.1).

Kravet om at opplæringen og andre tjenester etter opplæringsloven er forsvarlige, vil bare ha selvstendig betydning på områder hvor det ikke er fastsatt mer konkrete og strengere krav, og i tilfeller hvor det er uklart om andre krav er brutt.

Til § 1-4 Læreplanverket og utdanningstilbodet

Bestemmelsen viderefører en rekke hjemler i dagens lov til å gi forskrift. Bestemmelsen er omtalt i kapitlene 16 og 17.

Der det står at departementet eller Sametinget «skal» gi forskrift, betyr det at det til enhver tid skal finnes forskriftsregler om det aktuelle forholdet. Innholdet i reglene avgjøres av den som er gitt forskriftshjemmel. Der det står at departementet «kan» gi forskrift, er det opp til departementet om det vil benytte forskriftshjemmelen.

Med unntak av femte og sjette avsnitt omfatter bestemmelsen både grunnskolen og den videregående opplæringen, og den omfatter forskrifter som gjelder både elever, lærlinger og voksne elever. Det er ikke fastsatt unntak fra kravene til forskrifter i forvaltningsloven kapittel VII. Det betyr blant annet at forskriftene som fastsettes med hjemmel i forslaget § 1-4, skal kunngjøres i Norsk Lovtidend.

Første avsnitt er avgrenset til overordnede mål og prinsipper for opplæringen og gir derfor ikke hjemmel til å gi regler om organisering eller ressursbruk, se merknad til § 1-3 i Ot.prp. nr. 46 (1997–98).

Etter andre avsnitt avgjør departementet hvilke læreplaner som skal fastsettes, inkludert om de skal være gjennomgående eller ikke, og om læreplanene skal gjelde for alle eller bare for særskilte grupper, for eksempel for elever med kvensk/norskfinsk bakgrunn. Forskriftshjemmelen åpner også for at departementet kan fastsette i forskrift at enkelte elever kan få fritak for deler av opplæringen, for eksempel kroppsøving.

Departementet avgjør innholdet i læreplanene for fag, inkludert om opplæringen skal gjennomføres i skole eller i bedrift, innenfor rammene i lover og Norges internasjonale forpliktelser. Norge har blant annet ratifisert ILO-konvensjon nr. 142, og det følger for eksempel av forslaget §§ 4-1 og 7-1 at elevene skal ha opplæring i begge målformene.

Tredje avsnitt første setning pålegger departementet å fastsette en fag- og timefordeling. Bestemmelsen omfatter opplæring i både skole og i bedrift, men skal ikke forstås slik at departementet må fastsette et minstetimetall for Vg3-opplæring i bedrift. Hjemmelen omfatter også særlige timerammer for elever som får opplæring i og på samisk, i tegnspråk, i punktskrift mv. I tiden som i fag- og timefordelingen er satt av til det enkelte fag, skal opplæringen være i samsvar med læreplanen i det aktuelle faget.

Tredje avsnitt andre setning innebærer at inntil 10 prosent av timene som er satt av til det enkelte fag i fag- og timefordelingen, kan flyttes til andre fag eller brukes til opplæring som er tverrfaglig eller særlig egnet for å nå målene i den overordnede delen av læreplanverket. Det er kommunen og fylkeskommunen som avgjør om timene skal flyttes. Bestemmelsen innebærer ikke en plikt til å ha tverrfaglig opplæring, eller en begrensning av omfanget av tverrfaglig opplæring. Det kan gjennomføres tverrfaglig opplæring i mer enn 10 prosent av timene, men utover denne andelen må tidsbruken fordeles på andre fag i samsvar med kravet om minstetimetall.

Tredje avsnitt tredje setning innebærer at både kommuner og fylkeskommuner kan pålegge elevene flere undervisningstimer enn det departementet har fastsatt etter tredje avsnitt første setning. Kommunene og fylkeskommunene avgjør hva som skal være målet med eller innholdet i disse timene.

Fjerde avsnitt pålegger Sametinget å gi forskrift om det samiske lærestoffet i de nasjonale læreplanene og læreplaner for opplæring i samiske språk i grunnskolen og den videregående opplæringen. Hjemmelen til å gi forskrift om læreplaner i «særskilde samiske fag» gjelder bare for den videregående opplæringen, og hjemmelen omfatter ikke parallelle planer som er tilpasset de ordinære, nasjonale planene, se kapittel 5 i Ot.prp. nr. 59 (2005–2006).

Med «rammene» menes både omfangs- og ressursrammer. Begrensningen innebærer derfor at departementet bestemmer hvilke og hvor store deler av læreplanene for fag som skal inneholde samisk lærestoff, og hvor omfangsrik opplæringen i samiske språk og særskilte samiske fag i videregående opplæring skal være. Innenfor disse rammene fastsetter Sametinget forskrifter om innholdet.

Kravet om «i samråd med» skal sikre at Sametinget får innflytelse på utformingen av de særskilte læreplanene som gjelder for grunnskoleopplæringen i forvaltningsområdet for samisk språk.

Femte avsnitt pålegger departementet å fastsette hvilke utdanningstilbud som fører fram til studiekompetanse eller yrkeskompetanse (tilbudsstrukturen for videregående opplæring), for både opplæring i skole og i bedrift.

Etter sjette avsnitt kan departementet velge å gi forskrift som pålegger elever i grunnskolen å delta i aktiviteter som ikke er opplæring i fag, for eksempel fysisk aktivitet.

Til § 1-5 Ansvaret for opplæringa

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 48.

Bestemmelsen gir informasjon om hvem som har hovedansvaret for henholdsvis grunnskoleopplæringen og den videregående opplæringen. Det er fastsatt noen unntak fra denne hovedinndelingen, se nærmere om ansvaret til kommunen og fylkeskommunen i kapittel 22 i lovforslaget.

Kapittel 2 Medverknad, skoledemokrati og skolereglar

Til § 2-1 Det beste for eleven

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 18.

Bestemmelsen gir en overordnet regulering av prinsippet om barnets beste og erstatter tidligere reguleringer i §§ 1-4 andre avsnitt, 2-1 fjerde avsnitt, 2-8 femte avsnitt, 3-12 femte avsnitt, 9 A-4 femte avsnitt og 9 A-6 tredje avsnitt.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med og tolkes i samsvar med Grunnloven § 104 andre avsnitt og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 om barnets beste. Etter disse bestemmelsene gjelder prinsippet om barns beste alle opptil 18 år. Når forslaget § 2-1 viser til «elevar», omfatter det også dem over 18 år så lenge de er elever. Bestemmelsen gjelder ikke for lærlinger eller dem som i lovforslaget er omtalt som «vaksne elevar». Prinsippet om barnets beste vil likevel, i kraft av Grunnloven og barnekonvensjonen, gjelde for lærlinger og voksne elever som er under 18 år.

I tråd med forståelsen av barnekonvensjonen, tilsier «et grunnleggjande omsyn» at elevens beste ikke er det eneste og heller ikke alltid det avgjørende hensynet. Samtidig viser «grunnleggjande» til at hensynet til elevens beste ikke bare er ett av flere momenter i en helhetsvurdering, men et hensyn som skal ha stor vekt. Hvis det er andre hensyn som spiller inn, må elevens beste veies opp imot disse. Det skal mye til for at andre hensyn kan gå foran elevens beste.

Bestemmelsen gjelder for «alle handlingar og i avgjerder», det vil si at hensynet til elevens beste gjelder både for avgjørelser og for andre vurderinger etter opplæringsloven. Vurderingen av hva som er elevens beste skal være sentral i alle saker, ikke bare i saker som avgjøres gjennom enkeltvedtak. At elevens beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører elever, innebærer at det ved forberedelsen av alle avgjørelser og tiltak må vurderes om saken vil kunne berøre en elev. Dersom svaret på dette er ja, må forvaltningen selv sørge for å skaffe seg kunnskap om hva som vil være til det beste for eleven i dette tilfellet. Elevenes medvirkning, jf. forslaget §§ 2-2 og 2-4, vil være sentralt i vurderingen av hva som er elevenes beste.

Ved anvendelsen av prinsippet skal man ta utgangspunkt i den enkelte elevens behov og forutsetninger. Det vil variere om det i vurderingen av elevens beste skal rettes oppmerksomhet mot en enkeltelev, flere elever eller hele grupper eller klasser. Om det er én eller flere elever, vil blant annet avhenge av hvem som er beslutningstaker, og hva beslutningen går ut på.

Hva som vil være til det beste for den enkelte, beror på en individuell og konkret vurdering. Relevante momenter i vurderingen er blant annet elevens egne meninger, elevens identitet, elevens sårbarhetssituasjon, elevens helse, elevens rett til beskyttelse, omsorg og sikkerhet og elevens rett til utdanning.

I saker som avgjøres gjennom enkeltvedtak, vil det være sentralt å vise hvordan hensynet til elevens beste har blitt vurdert. Vurderingen av elevens beste i den konkrete saken må være omtalt i vedtakets begrunnelse og være tilstrekkelig konkret og individuell. Beslutningstakerne må vise hvilke momenter de har sett hen til i den konkrete og individuelle vurderingen av elevens beste. Begrunnelsen for vedtaket må vise hvordan elevens interesser er vurdert, herunder hva som er lagt til grunn som elevens beste, og hvilke kriterier dette er basert på. Det må også framgå av begrunnelsen at hensynet til elevens beste har vært et grunnleggende hensyn. Vedtaket må også vise hvordan elevens interesser er veid opp mot eventuelle andre hensyn, og gi en klar begrunnelse hvis andre hensyn har blitt tillagt avgjørende vekt.

Til § 2-2 Elevane sin rett til å medverke og plikt til å delta

Bestemmelsen erstatter delvis dagens lov §§ 2-3 og 3-4 og er omtalt i kapittel 19.

Første avsnitt følger opp Grunnloven § 100 om ytringsfrihet og § 104 om barnets rett til medvirkning.

Etter bestemmelsen har elevene en selvstendig og ubetinget rett, men ikke en plikt til å medvirke. Elevene skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Videre skal elevene bli lyttet til, og elevenes meninger skal vektlegges i samsvar med deres alder og modenhet. Retten til medvirkning gjelder for alle forhold som gjelder elevene, og i hele beslutningsprosessen. Medvirkningen skal også ivareta elevens religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Dette inkluderer også samiske elevers språk og kultur.

Det er primært skolen som må ivareta elevenes rett til medvirkning, men også andre deler av kommunen har et ansvar, for eksempel PP-tjenesten. Det er ikke tilstrekkelig at skolen, PP-tjenesten mv. får informasjon om eleven fra andre, for eksempel foreldrene. Hvis for eksempel skolen primært bygger sin informasjon om en elev på opplysninger fra andre, og ikke snakker direkte med eleven, innebærer det et brudd på barnets rett til medvirkning og forsvarlig saksbehandling.

Andre avsnitt første setning pålegger elevene en plikt til å være aktivt med i opplæringen og følge skolereglene. Dersom en elev unnlater å gjøre en aktiv innsats ut fra egne forutsetninger, kan skolen reagere mot dette. Manglende innleveringer og problemer med punktlighet er eksempel på forsømmelser. Skolen skal organisere og gjennomføre opplæringen slik at elevene får mulighet til å delta aktivt. Regelen er ikke til hinder for at enkeltelever på grunn av sykdom eller funksjonsnedsettelse blir fritatt fra enkelte deler av opplæringstilbudet eller får opplæringen i en annen form. Dersom bortvisning eller andre tiltak skal kunne brukes som tiltak ved brudd på plikten i forslaget § 2-2, må dette fastsettes i skolereglene. Skoleregler fastsettes av kommunen og fylkeskommunene med hjemmel i forslaget § 2-5.

Andre avsnitt andre setning pålegger kommunene og fylkeskommunene en oppfølgingsplikt. Plikten inntrer bare ved «høgt fråvær». Kommunens oppfølgingsplikt må ses i lys av opplæringsplikten. Det skal som utgangspunkt lite til før det er grunn til å agere ved fravær fra grunnskoleopplæringen. Hvordan elevene følges opp må ses i sammenheng med type fravær og fraværets lengde. Det vil eksempelvis være en lav terskel der barnet ikke møter på skolen første skoledag. Fylkeskommunens oppfølgingsplikt må ses i sammenheng med fraværsgrensen i videregående opplæring. Hva som er «høgt fråvær», vil kunne variere ut fra størrelsen på fagene eleven har fravær fra. Fraværet er høyt når eleven nærmer seg grensen for å kunne få vurdering med karakter i ett eller flere fag. Kommunen og fylkeskommunen avgjør selv hvordan elevene skal følges opp.

Tredje avsnitt gir et klart rettslig grunnlag for å gi elevene skoleoppgaver utenfor skoletiden, ofte omtalt som lekser. Kommunen og fylkeskommunen har ingen plikt til å gi lekser. Kommunen eller fylkeskommunen, eller den disse delegerer myndigheten til, avgjør om det skal gis lekser. Kommunen og fylkeskommunen kan i skolereglene etter forslaget § 2-5 fastsette rammer for å gi lekser. Dersom brudd på plikten til å gjøre lekser skal gi grunnlag for reaksjoner overfor elevene, må plikten fastsettes som skoleregler med hjemmel i § 2-5. I og med at lekser berører elevenes fritid og – særlig på lavere trinn – forutsetter oppfølging fra foreldrene, er det viktig at det legges til rette for medvirkning når det avgjøres hvor mye lekser som kan gis.

Det følger av bestemmelsen at det skal tas hensyn til elevenes rett til hvile og fritid når elevene pålegges å gjøre lekser. Det skal tas hensyn til elevenes rett til hvile og fritid både ved fastsettelsen av den generelle adgangen til å gi lekser og når det gis lekser til enkeltelever. Dette kravet må forstås i lys av barnets rett til hvile og fritid etter barnekonvensjonen § 31.

I tillegg til at kommunen og fylkeskommunen har plikt til å ta hensyn til at elevene har rett til hvile og fritid, må det også være et visst samsvar mellom mengden og formen for lekser som gis, og elevenes mulighet til å få hjelp til lekser hjemme og på leksehjelpen.

Til § 2-3 Samarbeid med foreldra

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 13-3d og er omtalt i kapittel 21.

Plikten gjelder både for grunnskoler og videregående skoler, men ikke der ungdommen er lærling og opplæringen skjer i bedrift. Skolens plikt overfor foreldrene faller bort når eleven blir myndig.

Betegnelsen «opplæringen» skal forstås vidt. Dette innebærer at skolen har plikt til å samarbeide med foreldrene om både elevens faglige og sosiale utvikling.

Plikten til å sørge for foreldresamarbeid ligger på skolen, ikke foreldrene. Dersom samarbeidet skal fungere, er det likevel en forutsetning at foreldrene deltar aktivt i samarbeidet som skolen er forpliktet til å sørge for.

«Skolen» er av språklige grunner brukt som pliktsubjekt i denne bestemmelsen fordi oppfyllelsen naturlig skjer på skolenivå. Skolen er likevel ikke et eget rettssubjekt, og det er kommunen og fylkeskommunen som har ansvaret for at skolen oppfyller plikten, jf. forslaget § 22-1 andre avsnitt og § 22-2 fjerde avsnitt.

Samarbeid med hjemmet er også omhandlet i forslaget § 1-2 første avsnitt. Denne bestemmelsen gjelder hele grunnopplæringen, også opplæring i bedrift og for voksne elever dersom disse er under myndighetsalder. Dette betyr blant annet at fylkeskommunen også bør sørge for foreldresamarbeid når lærlinger under 18 får opplæring i bedrift.

Til § 2-4 Skoledemokratiet

Bestemmelsen erstatter kapittel 11 i dagens lov og er omtalt i kapittel 19.

Første avsnitt slår fast at både elevene og foreldrene skal engasjeres i planleggingen, gjennomføringen og vurderingen av skolevirksomheten. Som et minimum skal foreldrene og elevene få medvirke i arbeidet med «organiseringa av skoledemokratiet, fastsetjinga av skolereglar og arbeidet med skolemiljøet».

Det er en forutsetning for at elevene skal kunne delta i arbeidet at det tilpasses elevenes alder.

Kravet om at elevene og foreldrene skal delta i styringen av skolen, omfatter ikke foreldrene til myndige elever.

Kravet i andre avsnitt om å «leggje til rette for og oppmuntre til» innebærer at skolene må være aktive. Med «alle» menes at det ikke er tilstrekkelig at skolen legger til rette for og oppmuntrer råd og utvalg til å ytre seg og delta i skoledemokratiet.

Tredje avsnitt slår fast at elevene, uavhengig av hvordan kommunen eller fylkeskommunen har organisert skoledemokratiet, kan velge å opprette et elevråd. Elevene i grunnskolen velger selv om det skal være ett elevråd for hele skolen, eller om det skal være flere råd. Elevene velger selv hvordan rådet skal være sammensatt, og hvordan representantene skal velges. Elevene kan også velge å organisere demokratiet på en annen måte. Uansett hvordan elevene velger å organisere elevdemokratiet, ligger det i ansvaret i første avsnitt at kommunen og fylkeskommunen må tilrettelegge for og understøtte elevdemokratiet med nødvendige ressurser. Dersom elevene velger å organisere elevråd, kan en måte å støtte elevdemokratiet på være å gi en av skolens ansatte i ansvar å bistå elevrådet (elevrådskontakt).

«Skolen» er av språklige grunner angitt som pliktsubjekt i denne bestemmelsen fordi oppfyllelsen naturlig skjer på skolenivå. Skolen er likevel ikke et eget rettssubjekt, og det er kommunen og fylkeskommunen som har ansvaret for oppfyllelsen, jf. §§ 22-1 andre avsnitt og 22-2 fjerde avsnitt.

Til § 2-5 Skolereglar

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 9 A-10 og er omtalt i kapittel 22.

Første avsnitt pålegger kommuner og fylkeskommuner å vedta skoleregler for hver skole. Skolereglene kan være felles for alle skolene. Kommunene og fylkeskommunene kan også vedta noen regler som er felles for alle skolene, og noen regler som bare gjelder for enkeltskoler. Det er ellers opp til kommunene og fylkeskommunene om beslutningsmyndigheten delegeres, og hvordan elevene tas med på beslutningene, men kravene til medvirkning og skoledemokrati stiller krav om både nærhet til og aktiv deltakelse i beslutninger.

Skolereglene må vedtas i form av en forskrift, jf. forvaltningsloven § 2. I forvaltningsloven kapittel VII er det fastsatt krav til forskrifter, blant annet krav til prosess, form og kunngjøring.

Alle skoleregler skal ha bestemmelser om «organisering av skoledemokratiet», for eksempel om elevråd, foreldremedvirkning, allmøte mv., jf. forslaget § 2-4. Videre skal alle skoleregler ha regler om «rettar og plikter for elevane, mellom anna om orden og åtferd». Reglene kan ikke begrense elevenes rettigheter etter loven eller nasjonale forskrifter i medhold av loven. Det er ellers opp til den enkelte kommune, fylkeskommune eller skole å avgjøre hvilke regler man ønsker å ha i skolereglene. Dersom kommunen eller fylkeskommunen ønsker å kunne bruke tiltak ved brudd på forbudet mot ansiktsdekkende plagg i forslaget § 12-4, må dette fastsettes i skolereglene. Det samme gjelder for brudd på plikten til aktiv deltakelse i opplæringen i forslaget § 2-2 andre avsnitt første setning.

Kjerneområdet for skolereglene er på skoleområdet i skoletiden. Skolereglene kan også gjøres gjeldende for bruk av skolens digitale infrastruktur, også utenfor skoletiden. Skolereglene kan også gjøres gjeldende for elevenes atferd utenfor skolen og utenfor skoletiden dersom atferden er relevant for skolemiljøet eller elevenes forhold til skolen, skolens ansatte eller medelever. Bestemmelsen åpner ikke for at det fastsettes regler som gjelder utenfor skoletiden og utenfor skolens fysiske og digitale område begrunnet i andre hensyn. For eksempel kan ikke skolene forby elevene å sykle til skolen ut fra trafikksikkerhetshensyn eller andre hensyn.

Andre avsnitt innebærer at alle «tiltak», det vil si reaksjoner, som skal kunne brukes mot elever som bryter skolereglene, må fastsettes i skolereglene. Det må likevel avgrenses mot mindre inngripende tiltak. Slike tiltak følger av skolens rett til å organisere og lede undervisningen, og behøver ikke fastsettes i skolereglene. Disse tiltakene kan for eksempel bestå i at to elever ikke lenger får sitte ved siden av hverandre, at elever må lese høyt eller skrive på tavlen, eller får beskjed fra lærer om å legge mobiltelefon ned i sekken. Skolen kan også endre klasseinndelingen med det formål i gi elevene et bedre læringsutbytte. Avgjørelser om inndeling i klasser og klassebytte er nærmere omtalt i kapittel 26.4.3.

Fysisk refs eller annen krenkende behandling av elevene er ikke tillatt. Dette er både en grense for hvilke tiltak som kan fastsettes i skolereglene, og en tydelig grense for hva som er akseptable tiltak å sette inn overfor elevene. Se for øvrig forslaget §§ 11-2 og 12-1.

Elevene har rett til å bli hørt før det blir truffet beslutning om tiltak, jf. forslaget § 2-2 første avsnitt andre setning.

Tredje avsnitt stiller krav til utformingen av skolereglene. Kravene retter seg både mot språket og mot utformingen for øvrig. Skolereglene har først og fremst eleven som adressat. Dersom elevene skal ha mulighet til å orientere seg om sine rettigheter og plikter, er de avhengige av å vite om at det finnes skoleregler, og å være i stand til å forstå dem. Det innebærer at skolereglene må utformes med det for øye. I dette kravet ligger det også at skoleregler som retter seg mot yngre elever, må utformes enklere enn regler som retter seg mot eldre elever, for eksempel elever i videregående skole.

Skolereglene skal også gjøres kjent for elevene og foreldrene, jf. forslaget § 2-6.

Til § 2-6 Informasjon

Bestemmelsen viderefører informasjonsplikten i dagens lov blant annet §§ 2-3 a, 9 A-9 og 9 A-10 og dagens forskrift til opplæringsloven kapittel 20. Bestemmelsen gir kommunen og fylkeskommunen en generell informasjonsplikt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 43.2.

Bestemmelsen innebærer at kommuner og fylkeskommuner skal sørge for at elever og foreldre får den informasjonen de trenger. I dette ligger det et krav om en aktiv og kontinuerlig informering. Det er skolen som i praksis må ivareta informasjonsplikten på vegne av kommunen og fylkeskommunen.

Bestemmelsen stiller krav til den generelle informasjonen som gis elevene og foreldrene. Bestemmelsen stiller også krav til den spesifikke informasjonen som gis til enkeltelever og foreldre i forbindelse med konkrete saker.

Elever og foreldre har rett til informasjon og veiledning om relevante regler, særlig rettigheter og plikter.

Informasjonsplikten skal sikre at elevene og foreldrene får nok informasjon til å vurdere om elevenes rettigheter er oppfylt. Skolen skal for eksempel informere om rettighetene som gjelder det psykososiale og fysiske skolemiljøet, om skolereglene, om fritak fra opplæringsplikten og om rutiner og det daglige arbeidet. Den skal også gi all annen informasjon som er nødvendig for å gi god innsikt og grunnlag for aktiv deltakelse.

Det er ikke fastsatt krav til tidspunkt, form, innhold eller frekvens. Skolene kan for eksempel gi informasjonen på foreldremøter, i klassen, på skolens nettsted, gjennom læringsplattformer eller på e-post. Det forutsettes at skolene finner en egnet måte å gjøre dette på, som sikrer at formålet med plikten blir oppfylt. Skolene kan ikke basere seg på at barn videreformidler informasjon til foreldrene. Dersom informasjon blir sendt med elevene eller elevene bes informere foreldrene, må skolen forsikre seg om at informasjonen er gitt foreldrene. Informasjonen skal gis til elevene og foreldrene; denne plikten kommer i tillegg til informasjonsplikten overfor medlemmer av skolens ulike råd og utvalg.

Det er viktig at informasjonen gjøres tilgjengelig for alle. Dette innebærer blant annet at informasjon om reglene må gis på en forståelig måte og at skolen må vurdere om det er nødvendig med tolk.

Andre delen – grunnskoleopplæring

Kapittel 3 Rett og plikt til grunnskoleopplæring

Til § 3-1 Rett til grunnskoleopplæring

Bestemmelsen erstatter deler av dagens lov § 2-1 og er omtalt i kapittel 23.4.2.

Retten etter første avsnitt gjelder uavhengig av statsborgerskap og av om foreldrene har lovlig opphold i Norge, se merknad til § 2-1 i Ot.prp. nr. 46 (1997–98). Retten varer normalt til eleven har «avslutta» det 10. trinnet, men eleven kan ha rett til ett år med tilrettelagt grunnskoleopplæring, jf. tredje avsnitt.

Fravær som elevene eller foreldrene selv er skyld i, avkorter retten til grunnskoleopplæring tilsvarende. Det samme gjelder annet kortere fravær, for eksempel ved permisjon og sykefravær. I forbindelse med mer langvarig sykdom, kan kommunen likevel være forpliktet til å gi opplæring et annet sted enn på skolen, for eksempel i elevens hjem.

Andre avsnitt første og andre setning presiserer at retten gjelder fra det tidspunktet det er «truleg» at barnet skal være i Norge i mer enn tre måneder. For de aller fleste barn som søker om oppholdstillatelse, vil det være klart fra første dag at barnet sannsynligvis skal oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder. I praksis vil derfor opplæringen måtte gis så raskt som mulig og senest innen én måned etter at barnet har kommet til Norge.

Kravet om «så raskt som mogleg» innebærer at kommunene ikke skal utsette opplæringen lenger enn nødvendig, selv om de er innenfor fristen på én måned. Kravet innebærer også at kommuner som klarer å gi barn opplæring fra første dag etter at barna har kommet til Norge, skal gi et tilbud fra dette tidspunktet.

En kommune som vet eller går ut fra at det kommer nye barn i grunnskolealder til kommunen, må derfor begynne å legge til rette for at disse barna skal få starte på skolen med en gang. At opplæringen skal starte så raskt som mulig, betyr også at kommunen må starte opplæringen av barna selv om kommunen ikke klarer å gi et fullverdig opplæringstilbud i tråd med opplæringsloven med en gang. Kommunen må da sette i gang med de delene av opplæringen som kommunen har kapasitet til, for eksempel starte med å gi opplæring i noen utvalgte fag. Kommunen må gi et fullverdig opplæringstilbud i tråd med loven senest innen én måned.

Kravet om at opplæringen skal komme i gang så raskt som mulig, gjelder selv om barnet skal oppholde seg i den aktuelle kommunen i under én måned. Fristen starter ikke på nytt dersom et barn flytter mellom kommuner. Se for øvrig merknaden til § 2-1 i Prop. 79 L (2016–2017).

Andre avsnitt tredje setning åpner for at barn kan plasseres på et lavere trinn enn alderen tilsier. Terskelen er ikke høy. I vurderingen av hva som er det beste for barnet, er det blant annet relevant å vektlegge hva slags opplæring barnet har fått før det kom til Norge. Det skal også legges vekt på barnets mulighet til å oppnå sosial tilhørighet. Kommunen har ingen plikt til å plassere barnet på et lavere trinn. Dersom kommunen mener at barnet bør plasseres på et lavere trinn, forutsetter dette at foreldrene og eleven involveres i beslutningen på en god måte.

Loven er heller ikke til hinder for at kommunen lar en elev gå et trinn om igjen når særlige grunner taler for det og hensynet til eleven tilsier det. En utvidelse av plikten til grunnskoleopplæring forutsetter søknad fra foreldrene, eventuelt at de samtykker.

Tredje avsnitt handler om rett til ettårig tilrettelagt grunnskoleopplæring. Vilkåret om «fullført» handler om hvor mye opplæring eleven har fått. Det handler ikke om elevens oppnådde kompetanse, men om hvorvidt han eller hun har mottatt et tilstrekkelig omfang av grunnskoleopplæring.

Det er kommunen som er ansvarlig for grunnskoleopplæringen, og som må vurdere om grunnskoleopplæringen er fullført. Det er bare fullført grunnskoleopplæring som gir grunnlag for vitnemål. I de aller fleste tilfeller vil grunnskolen være fullført når elevene avslutter 10. trinn, og kommunen trenger ikke å vurdere om hver enkelt elev har fullført. Men dersom en elev i begrenset grad har deltatt i grunnskoleopplæringen, må kommunen vurdere konkret om grunnskoleopplæringen skal anses å være fullført.

I vurderingen av om en elev skal anses å ha fullført grunnskoleopplæringen, må det tas hensyn både til opplæringen som den enkelte har fått i Norge, og til tilsvarende opplæring i andre land. Barn som kommer til Norge i løpet av barnetrinnet, vil normalt anses å ha fullført grunnskolen etter at 10. trinn er avsluttet selv med lite grunnskoleopplæring fra hjemlandet. Det samme gjelder barn som har fått hele grunnskoleopplæringen i Norge. Barn som har fått hele grunnskoleopplæringen i Norge, kan i noen tilfeller anses å ikke ha fullført grunnskoleopplæringen dersom de har deltatt i en begrenset del av opplæringen på ungdomstrinnet. Ved fritak grunnet alvorlig sykdom eller betydelig nedsatt funksjonsevne, anses grunnskoleopplæringen ikke som fullført. I slike tilfeller er også retten til grunnskoleopplæring i behold. Dersom en elev derimot får fritak fra plikten til grunnskoleopplæring for å kunne hoppe over et trinn, anses grunnskoleopplæringen som fullført selv om eleven har ett år mindre opplæring. Fritak fra plikten er regulert i forslaget § 3-2 tredje avsnitt.

At ungdommene som omfattes av bestemmelsen, gis rett til opplæring etter forslaget § 17-1, betyr at det er reglene om grunnskoleopplæring for voksne elever som gjelder for opplæringen. Grunnskoleopplæring for voksne er regulert i den femte delen i loven. Til forskjell fra ordinær grunnskoleopplæring for voksne er det en fast tidsramme for opplæringen. Opplæringen skal vare i ett år. Det er også fastsatt at opplæringen skal foregå på en videregående skole. At opplæringen skal være «tilrettelagd», betyr at det skal legges til rette for at ungdommene får tilstrekkelige forkunnskaper når de skal begynne i videregående opplæring. Når en ungdom har deltatt på det ekstra året med grunnskoleopplæring, skal han eller hun regnes for å ha fullført grunnskolen og derfor ha rett til videregående opplæring.

At retten gjelder ut skoleåret som begynner det året man fyller 24 år, innebærer at retten til ettårig tilrettelagt opplæring ved en videregående skole varer like lenge som ungdomsretten til videregående opplæring (se forslaget § 6-1). Ungdommer som har avsluttet 10. skoleår uten å fullføre grunnskoleopplæringen, kan ut det året de fyller 24 år, velge om de vil ha ettårig tilrettelagt grunnskoleopplæring eller ordinær grunnskoleopplæring for voksne. Fra det året de fyller 25 år, har de bare rett til ordinær grunnskoleopplæring for voksne.

Til § 3-2 Plikt til grunnskoleopplæring

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 2-11 og delvis § 2-1. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 23.4.3.

Første avsnitt gir en uttømmende beskrivelse av hvordan plikten til grunnskoleopplæring kan oppfylles. Plikten kan oppfylles ved en offentlig skole, en privat grunnskole som er godkjent etter forslaget § 20-1 eller etter friskolelova. Plikten kan også oppfylles i form av grunnskoleopplæring i hjemmet, dersom dette er godkjent etter forslaget § 20-5. Dersom privatpersoner underviser andres barn, krever dette godkjenning etter forslaget § 20-1.

Andre avsnitt angir at plikten til grunnskoleopplæring inntrer når barnet har vært i Norge i tre måneder.

Plikten til grunnskoleopplæring opphører ved lengre utenlandsopphold. Opplæringsplikten faller bort ved avreisedatoen dersom foreldrene melder fra til skolen eller kommunen om at barnet skal reise ut av landet, og at utenlandsoppholdet skal vare over tre måneder. Opplæringsplikten faller alltid bort når utenlandsoppholdet har vart over tre måneder, uavhengig av om foreldrene har gitt melding på forhånd.

Det er lengden på utenlandsoppholdet som er avgjørende. Bestemmelsen gjelder uavhengig av årsaken til utenlandsoppholdet, for eksempel om barnet er sammen med foreldrene sine eller ikke, om barnet oppholder seg utenfor Norge mot sin egen vilje, eller om oppholdet skyldes behandling som følge av sykdom.

Tremånedersregelen gjelder uavhengig av den fastsatte skoleruta (skoledager og feriedager og andre fridager). Dersom barnet kommer tilbake til Norge, gjelder forslaget § 3-1 andre avsnitt og § 3-2 andre avsnitt første setning.

Se for øvrig kapittel 7.5 i Prop. 72 L (2015–2016).

Tredje avsnitt åpner for at et barn kan fritas fra opplæringsplikten på grunn av alvorlig sykdom eller betydelig nedsatt funksjonsevne, eller for å «hoppe over» trinn. Det kan også være aktuelt å vurdere fritak fra opplæringsplikten når det er klart at et barn bare skal oppholde seg i Norge kort tid utover tre måneder, slik at opplæringsperioden bare kan bli kortvarig.

Fritak fra opplæringsplikten forutsetter søknad fra foreldrene, eventuelt at de samtykker.

Uansett hva som er årsaken til at foreldrene ønsker at eleven fritas fra opplæringsplikten, er det et vilkår at det foreligger «særlege grunnar». Hva som er en særlig grunn vil bero på en skjønnsmessig vurdering. I vurderingen vil både faglig-pedagogisk kunnskap og erfaring og eventuelt medisinskfaglig kunnskap og erfaring være relevant.

Fritak er først og fremst aktuelt der gjennomføringen av opplæringsplikten vil virke urimelig overfor eleven. Dette kan for eksempel skyldes at eleven er alvorlig syk og ikke er i stand til å motta opplæring i hjemmet eller på helseinstitusjon. Normalt bør alle elever gå ti år i grunnskolen.

Det er presisert at fritak ikke innebærer at eleven mister retten til opplæringen de har fått fritak fra.

Fjerde avsnitt åpner for permisjon fra opplæring som ellers er pliktig. Bestemmelsen setter ikke noen grense for hvor lenge og hvor ofte eleven kan få permisjon. Kravet om at hver enkelt permisjon skal være forsvarlig, vil likevel sette en grense for hvor mange og hvor lange permisjoner hver enkelt elev kan få. Hva som er forsvarlig, må vurderes individuelt, og må gjøres med grunnlag i faglig-pedagogisk kunnskap og erfaring. I forsvarlighetsvurderingen kan det også være relevant å legge vekt på om foreldrene vil sørge for at eleven får den opplæringen som må til for at eleven skal kunne følge med i undervisningen på skolen etter permisjonen.

En permisjon avkorter retten for eleven til grunnskoleopplæring tilsvarende.

Dersom kommunen ønsker å gi regler for egen permisjonspraksis, skal disse fastsettes i form av en forskrift, jf. forvaltningsloven § 2.

Femte avsnitt gjelder rett til permisjon fra opplæring som ellers er pliktig. Bestemmelsen gjelder for elever som ikke er medlem av Den norske kirke. Retten til permisjon etter denne bestemmelsen er absolutt, og det skal ikke vurderes om det er forsvarlig eller ikke å gi permisjon. Elevene har rett til permisjon på samtlige helligdager innenfor den religionen de hører til. Det er ikke et krav at eleven er medlem av et annet trossamfunn. Det er nok at det foreligger en viss tilknytning til et annet trossamfunn, for eksempel at eleven ønsker å feire helligdagen sammen med nær familie som er medlem av dette trossamfunnet. Feiring av nasjonale høytidsdager og lignende dekkes ikke av bestemmelsen.

Hvilke krav kommunen skal stille til opplæringen i permisjonstiden, må vurderes ut fra hva som er nødvendig for den enkelte elev.

En permisjon avkorter retten for eleven til grunnskoleopplæring tilsvarende.

Til § 3-3 Innhald, vurdering og dokumentasjon i grunnskoleopplæringa

Bestemmelsen viderefører deler av dagens lov § 2-3 og er omtalt i kapittel 16.

Det følger av første avsnitt at opplæringen i grunnskolen skal være i samsvar med læreplanverket. Hjemmelen til å gi forskrifter om læreplanverk er gitt i forslaget § 1-4. Det er henvist til læreplanverket i denne bestemmelsen for å tydeliggjøre at det i all hovedsak er læreplanverket som regulerer innholdet i opplæringen.

Opplæringen skal være egnet til å nå de målene som planene fastsetter.

En «individuell vurdering» etter andre avsnittførste setning kan omfatte både underveisvurderinger og sluttvurderinger. Eksempel på sluttvurderinger kan være standpunktkarakter og eksamen. Eksempler på «dokumentasjon» er vitnemål, men bestemmelsen åpner også for at departementet fastsetter andre former for dokumentasjon.

Det følger av andre avsnitt andre setning at elever på barnetrinnet skal få individuell vurdering uten tallkarakterer. Elevene på barnetrinnet har likevel rett til å få vite hvor de står ut fra kompetansemålene i fagene.

Andre avsnitt tredje setning fastslår at departementet skal fastsette forskrift om hvilke individuell vurderinger og hva slags dokumentasjon av opplæringen elevene har rett til etter andre avsnitt første setning. Det følger likevel av andre avsnitt andre setning at departementet ikke kan fastsette i forskrift at elever på barnetrinnet skal ha vurdering med karakter.

Bestemmelsen åpner for at departementet fastsetter forskrift om både karakterer og andre vurderingsformer/-uttrykk, inkludert om når det ikke foreligger vurderingsgrunnlag (IV). Departementet kan også gi forskrift om fritak fra vurdering med karakter på 8. til 10. trinn.

Departementet kan gi forskrift om hvem som er klageinstans for enkeltvedtak om individuell vurdering, se forslaget § 23-1 tredje avsnitt.

Til § 3-4 Utsett og tidleg skolestart

Bestemmelsen erstatter deler av dagens lov § 2-1 og er omtalt i kapittel 23.4.4.

Første avsnitt regulerer utsatt skolestart. Med «gode grunnar» menes det at terskelen for å gi utsatt skolestart ikke er høy, men at det likevel må være forhold som tilsier at det vil være bedre for barnet å utsette skolestarten enn ikke å gjøre det. Kommunen skal imøtekomme et ønske fra foreldrene om utsatt skolestart dersom det er grunn til å tro at barnets læring eller sosiale tilhørighet vil bli bedre dersom skolestarten utsettes med ett år, jf. tredje avsnitt.

Bestemmelsen åpner ikke for at skolestarten kan utsettes med mer enn ett år. Dersom skolestarten skal utsettes ytterligere, må eleven fritas fra opplæringsplikten etter forslaget § 3-2 tredje avsnitt.

Andre avsnitt regulerer tidlig skolestart. Terskelen for tidligere skolestart er høyere enn terskelen for utsatt skolestart, jf. kravet om «særlege grunnar». Tidligere skolestart er først og fremst aktuelt der det er klart at barnet har faglige og sosiale forutsetninger for å begynne på skolen, og at det vil hindre barnets utvikling å vente med å begynne på skolen til barnet er 6 år.

Tidlig skolestart kan innvilges uansett når på året barnet er født. Det er likevel slik at det i praksis vil være mest aktuelt med tidlig skolestart for barn født tidlig på året gitt at en viktig del av vurderingstemaet er hvor modent barnet er faglig og sosialt. Gjennomgående vil det være slik at desto senere på året barnet er født, desto mindre sannsynlig er det at det vil være til barnets beste å starte tidligere på skolen.

Det følger av tredje avsnitt at kommunen alltid skal legge særlig vekt på hvilke forutsetninger barnet har for å lære og for å utvikle sosial tilhørighet. Dette er i stor grad en presisering av det generelle kravet i forslaget § 2-1 om å legge vekt på elevens beste. Det kan ikke bare vurderes hva som er best for barnet på kort sikt, det må også vurderes hva som er best for barnet på lang sikt. Det kan også være relevant å legge vekt på andre hensyn, men disse vil sjelden være utslagsgivende gitt at utsatt og tidlig skolestart har svært stor betydning for barnet. Det er først og fremst hensyn ved barnet som kan vektlegges.

I vurderingen av hva som er barnets beste, er det relevant å legge vekt på foreldrenes syn. Dette gjelder særlig dersom det er tvil om hva som er det beste for barnet. Det kan også legges vekt på hva barnet mener, jf. forslaget § 2-2 og barneloven § 31. Dersom kommunen ikke legger avgjørende vekt på hva foreldrene eller barnet mener, bør det framgå i begrunnelsen for vedtaket hvordan de ulike hensynene er vurdert og vektlagt.

Både hva som er «gode grunnar» og hva som er «særlege grunnar», vil være en skjønnsmessig vurdering. Vurderingen må gjøres med grunnlag i faglig-pedagogisk kunnskap og erfaring, men også medisinskfaglig kunnskap og erfaring kan være relevant.

Utsatt og tidlig skolestart forutsetter søknad fra foreldrene, eventuelt at de samtykker.

Til § 3-5 Gratis grunnskoleopplæring

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 2-15 og er omtalt i kapittel 23.4.5.

Bestemmelsen innebærer at kommunen, inkludert skolen, må sørge for at grunnskolen er gratis – det såkalte «gratisprinsippet». Det er presisert at kommunen ikke kan kreve at verken elevene eller foreldrene dekker utgifter i forbindelse med denne opplæringen. Det er ikke fastsatt noen begrensninger, noe som betyr at alle deler av grunnskoleopplæringen skal være gratis, for eksempel aktiviteter som finner sted etter vanlig skoletid, når disse aktivitetene er en del av opplæringen.

Eksemplene som ramses opp i bestemmelsen, er ikke uttømmende. Med «undervisningsmateriell» menes blant annet lærebøker og andre læremidler, for eksempel ordlister, skrive- og tegnesaker, linjal, passer, kalkulator, nettbrett og PC. Med «transport i skoletida» siktes det for eksempel til transport mellom skolen og svømmehallen eller biblioteket. Videre nevnes leirskoleopphold, hvor kommunen må dekke alle utgifter, for eksempel til transport og opphold. Tilsvarende gjelder ved andre turer med overnatting, også der skolen tar elevene med til utlandet. Til slutt nevnes ekskursjoner og andre turer som eksempel. Også her må kommunen dekke alle utgifter, for eksempel til togtransport, billetter til en teaterforestilling eller heiskort i forbindelse med en skitur.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at kommunen, inkludert skolen, tar imot gaver. Det er en forutsetning at eventuelle gaver er reelt frivillige og anonymiserte, og elevene skal kunne delta på aktiviteten uavhengig av om de eller foreldrene har gitt en gave eller ikke. Se for øvrig kapittel 2.4.2 i Ot. prp. nr. 94 (2001–2002) og kapittel 2.3 i Innst. O. nr. 43 (2002–2003). Også der foreldrene tar initiativ til å samle inn penger til en ekskursjon i skoletiden, har kommunen ansvaret for at gratisprinsippet er overholdt.

Bestemmelsen omfatter ikke aktiviteter som foreldrene arrangerer når elevene har fri. Dette er ikke en del av grunnskoleopplæringen.

Skyss fra elevens hjem og til skolen omfattes ikke av bestemmelsen, se forslaget § 5-1 og følgende paragrafer. Bestemmelsen gjelder heller ikke for leksehjelpen og skolefritidsordningen, se forslaget §§ 5-4 og 5-5.

Til § 3-6 Kva grunnskole eleven skal gå på

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 8-1 og er omtalt i kapittel 27.

Det følger av første avsnitt første setning at barn som bor i samme område, skal få gå sammen på skolen, og at denne skolen skal være en skole i det som er barnas naturlige nærmiljø. I ordet «nærmiljø» ligger ikke bare avstand, men også tilknytning.

Første avsnitt andre setning fastsetter at kommunen skal gi forskrift om skolekretser. Fastsettelsen av forskriften må skje innenfor rammene av elevenes rett til å gå på en skole i nærmiljøet. Kommunen kan for eksempel bestemme at alle i en gate eller i et boligfelt skal høre til samme skolekrets.

Etter kommuneloven § 17-1 kan to eller flere kommuner avtale interkommunalt samarbeid. Det innebærer at kommuner kan fastsette forskrifter om felles skolekrets mellom to eller flere nabokommuner.

Andre avsnitt innebærer at når skolekretsene skal fastsettes, skal kommunen fordele elevene mellom de tilgjengelige skolene med utgangspunkt i den fysiske avstanden mellom barnets bostedsadresse og skolen. Kommunen kan også legge vekt på de andre forholdene som er nevnt i bestemmelsen.

Det følger av tredje avsnitt at kommunen i forskrift kan åpne for unntak fra skolekretsene dersom skolen i kretsen ikke har ledig kapasitet. Unntaksmuligheten tar høyde for at det kan komme et uventet høyt antall elever flyttende til et område, og at det kan føre til at en skole ikke har kapasitet til å ta imot alle elevene som sogner til skolen etter den kommunale forskriften om skolekretser. Dersom en skole ikke har plass til en elev, fordi skolen er full, skal kommunen fatte enkeltvedtak om hvilken skole eleven tilhører. Foreldrene har rett til å uttale seg før kommunen fatter vedtak, og kan i den forbindelse komme med et ønske om hvilken skole barnet skal få plass på.

Bestemmelsen er for øvrig ikke til hinder for at kommunen kan innvilge plass for en elev på en annen skole enn den eleven sogner til, hvis foreldrene søker om det. Dersom kommunen ønsker å åpne for slike søknader, bør kommunen fastsette kriteriene for å plasseres på en annen skole i forskrift. En vanlig situasjon er at foreldrene flytter innad i kommunen og ønsker at eleven skal kunne fortsette på den skolen eleven gikk på før flyttingen. Vedtak om å innvilge eleven plass på en annen skole enn den eleven sogner til, kan ikke sette til side andre elevers rett til å gå en skole i nærmiljøet etter forslaget § 3-6. Kommunens avgjørelse om plass på en skole utenfor skolekretsen vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

I forbindelse med innvilgelse av søknad om skoleplass utenfor skolekretsen, kan kommunen stille vilkår om at elevens foreldre må dekke reisekostnadene til og fra skolen. Sivilombudsmannen har beskrevet grensene for adgangen til å stille et slikt vilkår i to uttalelser: SOMB-2001-27 og SOM-2017-3746. Det følger av disse uttalelsene at det er en snever adgang til å stille vilkår, men at der «motivet for søknaden om skolebyttet er et annet enn å sikre elevens rett til opplæring, vil skolemyndighetene kunne ha adgang til å stille som vilkår for innvilgelse av søknaden at de foresatte dekker skoleskyss selv».

Til § 3-7 Straffansvar for brot på opplæringsplikta

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 2-1 femte avsnitt og er omtalt i kapittel 23.4.6.

Hvilke dager eleven er forpliktet til å møte på skolen, fastsetter kommunen i forskrift, jf. forslaget § 13-1. Foreldrene kan ikke straffes for fravær fra skolen som er lovlig, for eksempel når eleven har fått permisjon etter forslaget § 3-2 eller fraværet skyldes sykdom. Dersom det er tale om langvarig eller hyppig sykdomsfravær, kan kommunen pålegge foreldrene å dokumentere fraværsårsaken.

Bestemmelsen omfatter både de tilfellene der foreldrene aktivt holder barna borte fra opplæringen, og der fraværet skyldes at foreldrene er passive. Foreldrene kan likevel ikke straffes dersom årsaken til fraværet ikke skyldes manglende aktivitet fra foreldrene, men andre utenforliggende forhold, for eksempel sykdom. Det samme gjelder dersom foreldrene har vært uvitende om fraværet og dette ikke kan anses som uaktsomt.

Med «andre som har omsorg for eit barn», menes andre som har daglig omsorg for barnet, for eksempel andre familiemedlemmer. Dersom foreldrene til eleven ikke bor sammen, er det den av foreldrene som har den daglige omsorgen de aktuelle skoledagene, som regelen først og fremst retter seg mot.

Kommunen må kreve påtale dersom saken skal forfølges. Hvem som kan begjære påtale på vegne av en kommune, er fastsatt i straffeprosessloven § 81 a andre avsnitt.

Se for øvrig Ot.prp. nr. 46 (1997–98), kapittel 7.1.1.

Kapittel 4 Val av skriftspråk og særskilde språkrettar i grunnskoleopplæringa

Til § 4-1 Norsk skriftspråk (målform) for elevane i grunnskolen

Bestemmelsen erstatter delvis dagens lov §§ 2-5 og 9-4 og er omtalt i kapittel 32.3.

Første avsnitt fastsetter at elever i grunnskolen skal ha opplæring i både bokmål og nynorsk. Departementet avgjør omfanget av, og innholdet i opplæringen og på hvilke trinn opplæringen skal gis, jf. forslaget § 1-4. Departementet fastsetter også hvordan denne opplæringen skal vurderes og dokumenteres, jf. forslaget § 3-3 andre avsnitt.

Forskriftshjemmelen åpner blant annet for at departementet kan fastsette i forskrift at elever som får opplæring i eller på samisk, kan fritas fra opplæring i ett av de norske skriftspråkene.

Etter andre avsnitt må elevene bruke det vedtatte hovedmålet i sine skriftlige arbeider til og med 7. trinn. Hvilket hovedmål den enkelte skole har, er fastsatt i forskrift, jf. forslaget § 13-4 andre avsnitt.

Hvilke læremidler som er omfattet av valgfriheten, er regulert i forslaget § 13-5 andre og tredje avsnitt, men likevel slik at elevene også kan velge om læremidlene i norsk skal være på bokmål eller nynorsk.

Etter tredje avsnitt er det tilstrekkelig at minst ti elever på samme trinn i kommunen ønsker opplæring i en annen målform enn det kommunen har gitt forskrift om etter forslaget § 13-4. Opplæringen skal gis på skolen i nærmiljøet, jf. forslaget § 3-6, dersom det er minst ti elever på samme trinn og samme skole som ønsker opplæring i en annen målform.

Retten til opplæring i «særskild gruppe» betyr at disse elevene er i en klasse hvor alle elevene har det samme skriftspråket. Den særskilte inndelingen i klasse er et unntak fra forslaget § 13-2. Dersom formålet med bestemmelsen ivaretas, kan disse elevene få deler av opplæringen i en annen gruppe i praktisk-estetiske fag og når det for eksempel holdes foredrag, se merknad til § 2-5 i Ot.prp. nr. 46 (1997–98) og merknad til § 2-5 fjerde ledd i Ot.prp. nr. 67 (2002–2003).

Både norskopplæringen, elevenes skriftlige arbeider og den skriftlige kommunikasjonen med lærerne skal være på hovedmålet til elevene i den særskilte gruppen. Dette gjelder også der elevene får opplæring i en annen gruppe.

Fjerde avsnitt gjelder for eksempel der kommunen har skoler for 1. til 4. trinn, og når elevene på en slik skole overføres til en annen skole som har et annet skriftspråk. Både norskopplæringen, elevenes skriftlige arbeider og den skriftlige kommunikasjonen med lærerne skal være på det skriftspråket elevene hadde på den skolen de ble overført fra.

Den særskilte gruppeinndelingen i faget norsk er et unntak fra forslaget § 13-2.

Bestemmelsen gjelder ikke ved bytte av skole fordi eleven flytter et annet sted.

Til § 4-2 Opplæring i og på samisk i grunnskolen

Bestemmelsen erstatter dagens lov §§ 6-1 og 6-2 og er omtalt i kapittel 33.

Første avsnitt gjelder samiske elever som bor utenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Samiske elever har rett til opplæring i ett av de samiske språkene som er angitt i bestemmelsen. Fra 1. til 7. trinn er det foreldrene som avgjør hvilket av de samiske språkene eleven skal ha opplæring i. Fra 8. trinn avgjør eleven dette selv, jf. fjerde avsnitt.

At man «kan» skrives inn i samemanntallet betyr at det ikke er et krav at verken eleven eller foreldrene faktisk er registrert i samemanntallet. Det er nok at eleven tilfredsstiller kravet til å kunne bli registrert i manntallet, eller at foreldrene kan registreres. Med «barna» menes både biologiske og adopterte barn.

Andre avsnitt regulerer opplæring i og på samisk i forvaltningsområdet for samisk språk. Hvilke kommuner som omfattes av forvaltningsområdet for samisk språk, er fastsatt i forskrift om forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3 nr. 1.

Med «andre områder» i andre setning menes at forskriften kan omfatte elever i flere kommuner, én kommune eller deler av en kommune. Det følger av forvaltningsloven § 37 at de som blir berørt av forskriften, for eksempel kommunene og Sametinget, skal gis anledning til å uttale seg. Dessuten foreligger det en konsultasjonsplikt i samiske saker, jf. blant annet Kgl. res. 28. juni 2005 Prosedyrer for konsultasjoner med Sametinget (konsultasjonsavtalen).

Tredje avsnitt første og andre setning omfatter alle elever utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, ikke bare samiske elever. Disse har rett til opplæring i og på samisk dersom minst ti elever i kommunen krever det, og så lenge det er minst seks elever igjen i gruppen. Det er ikke et vilkår at elevene som krever opplæring i og på samisk, går på den samme skolen eller på det samme trinnet.

Retten til opplæring i og på samisk gjelder ett av språkene nordsamisk, sørsamisk eller lulesamisk, jf. første avsnitt.

Tredje avsnitt tredje og fjerde setning gjelder bare for samiske elever utenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Det er ikke et vilkår at de samiske elevene som krever opplæring på samisk, går på den samme skolen eller på det samme trinnet. Det er nok at til sammen tre samiske elever i kommunen ønsker slik opplæring. Elevene har ikke rett til å gå i egen klasse, men de har rett til opplæring i egen gruppe når de får opplæring på samisk. Gruppen kan være aldersblandet. Disse elevene har også rett til opplæring i samisk, jf. første avsnitt.

Dersom departementet ikke gir forskrift om hvilke to fag retten til opplæring på samisk gjelder, er det kommunen som avgjør dette. Når det gjelder høring og konsultasjon, vises det til merknaden til andre avsnitt.

Etter fjerde avsnitt avgjør elever på 8. til 10. trinn om de skal ha opplæring i eller på samisk, så framt ikke kommunen har gitt forskrift om at alle skal ha opplæring i samisk, jf. andre avsnitt tredje setning.

Femte avsnitt første setning åpner for at kommuner både i og utenfor forvaltningsområdet for samisk språk kan bestemme at ikke alle skolene i kommunen skal ha tilbud om opplæring på samisk. Bestemmelsen gjelder ikke for de elevene som bare får opplæring i samisk.

Femte avsnitt andre og tredje setning åpner for at skoler i kommuner utenfor forvaltningsområdet for samisk språk som ikke har lærere som kan gi opplæring i samisk, kan tilby elevene opplæring på en annen måte. Språksamlinger og hospitering er eksempel på dette. Flere opplæringsformer kan kombineres. Kommunen må samarbeide med foreldrene og eleven om hvilket tilbud som gis, jf. forslaget §§ 2-2 første avsnitt og 2-3. Denne formen for opplæring er et unntak fra reglene om gruppeinndeling i forslaget § 13-2.

Opplæringen kan også gis i form av fjernundervisning, se forslaget § 13-3. Eksempel på når det kan være «nødvendig» å tilby eleven deler av opplæringen i et samiskspråklig miljø, er der eleven ikke får praktisert språket utenom samisktimene. Årsaken kan være at eleven ikke har språkstøtte i hjemmet, på skolen eller i andre deler av nærmiljøet. Hvor store deler av samiskopplæringen det eventuelt er nødvendig å gi i et samiskspråklig miljø, må bero på en konkret vurdering av om den opplæringen eleven får, gir eleven et grunnlag for å nå kompetansemålene i læreplanen eller ikke.

Eksempel på «samiskspråkleg miljø» kan være skoler som gir opplæring på samisk og språksamlinger hvor både lærerne og elevene snakker samisk utenom samisktimene.

Til § 4-3 Opplæring i kvensk og finsk i grunnskolen

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 2-7 og er omtalt i kapittel 34.2.

Kravet i første avsnitt om at det må være minst tre elever som krever slik språkopplæring, innebærer at det til sammen må være minst tre elever som krever opplæring i enten finsk eller kvensk. Det er også et vilkår at minst tre elever til sammen på den samme skolen, uavhengig av trinn, krever opplæring i finsk eller kvensk. Elevene har ikke rett til å gå i egen klasse, men de har rett til opplæring i egen gruppe når de får opplæring i finsk eller kvensk. Gruppen kan være aldersblandet. Se for øvrig Prop. 88 L (2018–2019), kapittel 5.

Fram til åttende trinn er det foreldrene til eleven som kan kreve opplæring i kvensk eller finsk. Fra og med åttende trinn er det eleven selv som tar avgjørelsen.

Hjemmel for departementet til å gi forskrift om læreplan for fag og tid til opplæring, inkludert i kvensk og finsk, er gitt i forslaget § 1-4.

Andre avsnitt lovfester at elevene kan få opplæring på en annen måte i de tilfellene der det er krevende å rekruttere kvalifiserte lærere. Hospitering eller særlige leirskoleopphold kan være eksempel på slik opplæring. Flere opplæringsformer kan kombineres. Kommunen må samarbeide med foreldrene og eleven om hvilket tilbud som gis, jf. forslaget §§ 2-2 første avsnitt og 2-3. Denne formen for opplæring er et unntak fra reglene om gruppeinndeling i forslaget § 13-2. Opplæringen kan også gis i form av fjernundervisning, se forslaget § 13-3.

Til § 4-4 Opplæring i og på norsk teiknspråk i grunnskolen

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 2-6 og er omtalt i kapittel 34.3.

Første avsnittførste setning slår fast at det bare er elever som har en hørselshemming som har rett til opplæring i eller i og på norsk tegnspråk. Hva som er en hørselshemming, er en medisinskfaglig vurdering. Det er likevel normalt sett ikke nødvendig å innhente dokumentasjon. Det stilles ikke krav til graden av hørselshemming, og i vurderingen bør det legges stor vekt på om foreldrene eller eleven mener at eleven er hørselshemmet.

Første avsnitt andre setning åpner for at kommunen kan legge opplæringen i norsk tegnspråk til en annen skole enn den eleven går på til vanlig. Selv om kommunen har tegnspråklærere på en annen skole, har den ingen plikt til å flytte læreren der elevene er. Dersom en elev får opplæring i norsk tegnspråk på en annen skole, skal eleven få den øvrige opplæringen på den skolen eleven går på etter forslaget § 3-6.

Andre avsnitt gir kommunen mulighet til å samle alle elevene som velger opplæring i og på norsk tegnspråk, på én skole i kommunen. Dette betyr at retten til å gå på en skole i nærmiljøet etter forslaget § 3-6 ikke gjelder for elever som velger opplæring både i og på tegnspråk. Bestemmelsen åpner følgelig for at kommunen kan legge opplæringen til et større tegnspråklig miljø.

Til § 4-5 Opplæring i punktskrift i grunnskolen

Bestemmelsen viderefører deler av dagens lov § 2-14 og er omtalt i kapittel 34.4.

Vilkåret for å få rett til opplæring i punktskrift er at eleven er blind eller sterkt svaksynt. Om eleven er blind eller sterkt svaksynt er en medisinskfaglig vurdering. Det er likevel normalt sett ikke nødvendig å innhente dokumentasjon. Om eleven har behov for opplæring i punktskrift, må vurderes ut fra både medisinskfaglig og skolefaglig kunnskap og erfaring. Dessuten har det betydning hva eleven og foreldrene mener, og elevens beste skal være et grunnleggende hensyn, jf. forslaget § 2-1.

Elever med vedtak etter forslaget § 4-5 kan samtidig ha rett til opplæring i bruk av tekniske hjelpemidler og opplæring i mobilitet etter forslaget § 10-11.

Til § 4-6 Særskild språkopplæring i grunnskolen

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 2-8 første til fjerde avsnitt og er omtalt i kapittel 35.4.1.

Første avsnitt slår fast at elever som har et annet morsmål enn norsk og samisk, og som ikke behersker norsk godt nok til å følge opplæringen i skolen, har rett til særskilt språkopplæring i norsk.

Særskilt språkopplæring for minoritetsspråklige elever i grunnskolen, skal alltid omfatte forsterket opplæring i norsk. Forsterket opplæring i norsk kan gis enten etter læreplanen i grunnleggende norsk for språklige minoriteter eller i form av tilpasning innenfor den ordinære læreplanen i norsk.

Ifølge bestemmelsen vil elever med svært begrensede ferdigheter i norsk – i tillegg til forsterket opplæring i norsk – ha rett til morsmålsopplæring og tospråklig opplæring i fag i en overgangsperiode. Det er et vilkår at eleven trenger slik opplæring. Dette vil gjelde elever som nylig har ankommet Norge, og andre minoritetselever som har så svake ferdigheter i norsk at de ikke kan følge opplæringen på skolen. Eventuell videre opplæring i morsmålet, etter at elevene er i stand til å følge opplæringen på skolen, er foreldrenes ansvar.

Målsettingen med bestemmelsen om særskilt språkopplæring er å lære eleven å bruke norsk som redskapsspråk så raskt som mulig. Når eleven kan norsk godt nok til å følge den vanlige opplæringen, opphører rettighetene etter bestemmelsen.

Hva som er å kunne norsk «godt nok» og om det «trengst» morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring vil være skjønnsmessige vurderinger som i stor grad baserer seg på et faglig-pedagogisk kunnskapsgrunnlag.

For hørselshemmede elever som har et utenlandsk tegnspråk som morsmål, for eksempel engelsk tegnspråk, vil retten til særskilt språkopplæring innebære at de har rett til norsk tegnspråk til de kan norsk tegnspråk godt nok – forutsatt at de benytter seg av retten til opplæring på norsk tegnspråk.

Andre avsnitt fastsetter at elever som får særskilt språkopplæring, skal få vurdert sine ferdigheter i norsk underveis i opplæringsløpet. Vurderingen skal sikre at de elevene som får særskilt språkopplæring, får realisert overgangen til den vanlige opplæringen når ferdighetene tilsier det. Hvor lang tid det må gå mellom hver vurdering, må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle.

Tredje avsnitt fastsetter at dersom kommunen ikke har lærere som kan gi morsmålsopplæring og tospråklig opplæring i fag, kan kommunen legge til rette for opplæring på en annen måte, for eksempel intensivundervisning. Det følger av forslaget § 13-3 at opplæringen kan gjennomføres som fjernundervisning, på visse vilkår.

Fjerde avsnitt fastsetter at morsmålsopplæring kan legges til en annen skole enn den skolen eleven går på. Forsterket opplæring i norsk og tospråklig opplæring i fag skal gis på den skolen eleven går på.

Til § 4-7 Innføringsopplæring for elevar i grunnskolen som har budd kort tid i Noreg

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 2-8 femte avsnitt og er omtalt i kapittel 35.4.2.

Første avsnitt gjør det klart at kommunen kan organisere opplæringen for minoritetsspråklige elever som har bodd kort tid i Norge, i egne klasser, i egne grupper eller på egne skoler. Kommunen har ikke plikt til å gi innføringsopplæring, men kan selv vurdere å sette dette i gang. Elevene har følgelig ikke rett til å få opplæringen organisert i egne klasser, i egne grupper eller på egne skoler. Formålet med den særskilte organiseringen av opplæringen er å lære elevene norsk så raskt som mulig.

Kommunen må selv vurdere om eleven har bodd så «kort tid» i Norge at han eller hun vil kunne ha behov for innføringsopplæring. Kommunen må også vurdere om innføringsopplæring vil være til det beste for eleven, jf. forslaget § 2-1. I denne vurderingen vil hensynet til integrering være et moment som vil veie tungt dersom eleven har bodd i Norge en tid allerede.

Formuleringen «heile eller delar av opplæringa» gjelder både innføringsklasser, innføringsgrupper og innføringsskoler.

Innføringsopplæring kan vare i inntil to år. Særlig elever som har behov for alfabetisering, og elever som kommer til Norge sent i skoleløpet, kan ha nytte av å få opplæringen organisert i egne klasser, i egne grupper eller på egne skoler.

En avgjørelse om at en elev skal få innføringsopplæring må fastsettes i et enkeltvedtak. Eleven har ikke plikt til å motta innføringsopplæring. Det er presisert i loven at eleven eller foreldrene til eleven må samtykke i at kommunen fatter vedtak om innføringsopplæring. Dersom en elev ikke vil gå i, eller foreldrene ikke samtykker til at eleven skal få opplæringen i en egen klasse, i en egen gruppe eller på en egen skole, skal eleven få tilbud om særskilt språkopplæring innenfor rammene av forslaget § 4-6.

Andre avsnitt slår fast at et vedtak om innføringsopplæring bare kan bare fattes for ett år om gangen. Kommunen må deretter gjøre en ny vurdering og eventuelt fatte et nytt enkeltvedtak.

I den perioden eleven skal få innføringsopplæring, kan det gjøres unntak fra kompetansemål i læreplanverket. Unntak kan bare gjøres når det er nødvendig for å ivareta elevens behov. Det må vurderes konkret for den enkelte elev om, og i så fall i hvilket omfang, det skal gjøres unntak fra læreplanverket. Unntak kan gjelde både fag- og timefordelingen og kompetansemålene. Elevene vil sannsynligvis ha svært ulike opplæringsbehov, avhengig av den opplæringen de har fått i hjemlandet og de språklige utfordringene de har.

Kapittel 5 Skyss, leksehjelp, SFO og overgang frå barnehage til i skole

Til § 5-1 Skyss til og frå skolen for elevar i grunnskolen

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 7-1 første og andre avsnitt og § 7-3. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 30.

Første avsnitt viderefører retten til skyss på grunn av lang skolevei. Avstanden mellom skolen og hjemmet etter første og andre setning skal måles fra inngangsdøren der eleven bor til inngangsdøren på skolen. Oppmålingen skal foretas langs alminnelig farbar vei. Elevene har vanligvis ikke rett til skyss fra døren hjemme, men fra en oppsamlingsplass som ligger i rimelig avstand fra hjemmet. Hva som er rimelig avstand, må avgjøres etter en konkret vurdering, der man blant annet skal legge vekt på trafikkforholdene og elevens alder. Naturlig nok kan det ikke kreves at elevene går like langt som skyssgrensene, som er to kilometer for elever på 1. trinn og fire kilometer for andre grunnskoleelever.

Første avsnitt tredje setning presiserer at elever som har to foreldrehjem, har rett til skyss til og fra begge hjemmene så framt skoleveien er lengre enn to eller fire kilometer til begge hjemmene. Retten gjelder både når barnet har delt bosted, og når det foreligger avtale eller rettslig avgjørelse om fast samværsordning. Retten til skyss for elever som reiser til skolen fra to foreldrehjem, gjelder bare når eleven har fast, planlagt og regelmessig opphold i de to hjemmene.

Retten til skyss når skoleveien er særlig farlig eller vanskelig etter andre avsnitt, gir rett til skyss når skoleveien er kortere enn fire kilometer for elever på 2. til 10. trinn, og når skoleveien er kortere enn to kilometer for elever på 1. trinn. «Særleg» står til både «farleg» og «vanskeleg». Om skoleveien er særlig farlig eller vanskelig skal blant annet vurderes ut fra skoleveiens tilstand, trafikkforholdene, klimaet og elevens alder og modenhet. Den risikoen skoleelever til vanlig utsettes for når de ferdes i trafikken, er ikke tilstrekkelig for å få rett til skyss etter bestemmelsen.

Skoleveiens tilstand kan variere med årstidene. For eksempel kan høy hastighet kombinert med glatte vinterveier medføre ekstraordinær fare for trafikkskader. Det kan derfor være aktuelt med rett til skyss deler av skoleåret. Kommunen kan velge å sette inn andre tiltak som fjerner de ekstraordinære faremomentene, for eksempel tilsyn eller reisefølge forbi særlig trafikkfarlige deler av skoleveien. Dersom kommunen har iverksatt slike tiltak, kan det være tilstrekkelig til at eleven ikke får rett til skyss på grunn av særlig farlig skolevei.

Tredje avsnitt viderefører regelen om retten til gratis båttransport når skoleveien totalt er kortere enn fire kilometer, eventuelt to kilometer for elever på 1. trinn. Vilkåret for å få rett til båttransport er at eleven «treng» slik transport, det vil si at naturlig farbar vei til skolen inkluderer transport over vann. Når skoleveien er mer enn fire, eventuelt to kilometer, følger retten til gratis skyss av første avsnitt. For å få rett til skyss i tillegg til båttransport, må elevene ha en skolevei som inklusiv strekningen med båt, er lengre enn to eller fire kilometer.

For å få rett til skyss etter fjerde avsnitt er det er ikke tilstrekkelig at eleven har nedsatt funksjonsevne, skade eller sykdom. I tillegg er det et vilkår for skyssretten at funksjonsnedsettelsen, skaden eller sykdommen forårsaker at eleven har behov for skyss. Rettighetene etter fjerde avsnitt gjelder elever som trenger skyss på grunn av både fysisk og psykisk funksjonsnedsettelse. Retten til skyss til og fra SFO for elever med nedsatt funksjonsevne gjelder ikke i skoleferien, det vil si sommerferien og øvrige ferier som framgår av kommunens skolerute.

Skyssen til og fra skolen må organiseres slik at eleven får en akseptabel reisetid. Det er den totale tiden eleven bruker fra han eller hun drar hjemmefra, til opplæringen starter, og fra opplæringen er slutt, til eleven er hjemme om ettermiddagen, som utgjør den samlede reisetiden. I vurderingen av hva som er akseptabel reisetid, må gangtid, tid med transportmidler og hensynet til effektiv og rasjonell organisering av skyssen ses i sammenheng.

Dersom foreldrene er villige til det, kan fylkeskommunen eller kommunen overlate til foreldrene å skysse barna selv. Fordi skyss skal være gratis, må den som er ansvarlig for skyssen etter forslaget § 22-7 dekke foreldrenes nødvendige og faktiske kostnader. Foreldrene kan ikke kreve å få overta skyssen, og de kan heller ikke tvinges til en slik ordning.

Ansvaret for å oppfylle retten til skyss går fram av § 22-7 i lovforslaget. Den som har ansvaret for å oppfylle retten til skyss, har ansvaret for å fatte enkeltvedtak i tråd med reglene i forvaltningsloven.

Til § 5-2 Reisefølgje for og tilsyn med elevar i grunnskolen

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 7-4 og er omtalt i kapittel 30.

Bestemmelsen gir elever rett til reisefølge og tilsyn når de får skyss etter § 5-1 dersom elevene «treng det». Det er ikke det vanlige at elevene trenger reisefølge og tilsyn, og dette må vurderes for hver enkelt elev. Det er særlig de yngste elevene, for eksempel på 1. trinn, og elever med nedsatt funksjonsevne som kan trenge reisefølge og tilsyn.

Retten til reisefølge er i hovedsak forbeholdt elever med nedsatt funksjonsevne som må ha følge for at de skal kunne bruke skysstilbudet de har rett til. Kommunen skal i slike tilfeller sørge for nødvendig reisefølge og også dekke skysskostnader og andre utgifter knyttet til reisefølget.

Retten til tilsyn gjelder som hovedregel tilsyn mens eleven venter på skoleområdet før og etter skoletid. Tilsyn i forbindelse med at eleven bytter skyssmiddel, kan i noen tilfeller også være omfattet av tilsynsplikten. Dette gjelder der bytte av skyssmiddel er særlig farlig. For eksempel kan de yngste elevene bli utsatt for særlig farlige situasjoner på en stor og travel bussholdeplass der de må bytte buss på vei til skolen.

Til § 5-3 Rett til losji og plikt til å la seg innlosjere for elevar i grunnskolen

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 7-1 og er omtalt i kapittel 30.

Det følger av første avsnitt at dersom fylkeskommunen kommer fram til at daglig skyss ikke er forsvarlig, skal kommunen fatte vedtak om losji for eleven. Retten etter bestemmelsen omfatter ikke utgifter til kost. Istedenfor å benytte retten til losji kan elevens foreldre velge å organisere og dekke kostnadene til skyss selv.

Fylkeskommunen kan legge vekt på kostnader og vanskeligheter når det skal vurderes om skyss er forsvarlig, men bare dersom kostandene eller vanskelighetene er «ekstraordinære». Regelen setter en yttergrense for retten til skyss. Dersom skyss til og fra skolen vil føre til uvanlig store kostnader eller vanskeligheter for fylkeskommunen, vil eleven ikke ha rett til skyss.

Andre avsnitt fastsetter at foreldrene skal avgjøre om eleven skal skysses eller innlosjeres hvis fylkeskommunen er i tvil om daglig skyss er forsvarlig.

Tredje avsnitt innebærer at selv om fylkeskommunen kommer fram til at daglig skyss ikke er forsvarlig, kan kommunen ikke vedta innlosjering mot foreldrenes vilje så framt foreldrene sørger for og dekker kostandene til skyss selv.

Tilsynsplikten etter fjerde avsnitt innebærer at kommunen må sørge for det tilsynet som er nødvendig gitt elevenes alder og evne til å klare seg selv.

Til § 5-4 Leksehjelp

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 13-7a. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 42.3.

Med «leksehjelp» menes både hjelp til lekser i tradisjonell forstand og hjelp til skolearbeid ellers. Leksehjelp skal tilbys uavhengig av om skolen gir elevene oppgaver som det er meningen at elevene skal gjøre utenfor skoletiden, altså lekser i tradisjonell forstand. Bestemmelsen har ikke betydning for om lekser kan gis, og eventuelt hvor mye lekser som kan gis. Adgangen til å gi lekser er regulert i forslaget § 2-2 tredje avsnitt.

Plikten til å ha et «tilbod» om leksehjelp innebærer ikke at alle elever skal få tilbud om leksehjelp. Kommunen bestemmer hvordan tilbudet skal innrettes, på hvilke trinn leksehjelp skal tilbys, og hvor mange plasser det skal være. At det skal være et «tilbud», innebærer også at det er frivillig for elevene å delta. At kommunen ikke kan ta betalt for leksehjelp som blir gitt i skolefritidsordningen, innebærer at kommunen ikke kan ta betalt for den delen av tiden i skolefritidsordningen som elevene får leksehjelp. Dette gjelder uavhengig av om elevene har plass i skolefritidsordningen. Utenom tiden til leksehjelp kan kommunen ta betalt for oppholdet i skolefritidsordningen etter reglene i forslaget § 5-5.

At leksehjelpen ikke er en del av den opplæringen eleven har rett til etter loven, innebærer blant annet at kommunen ikke kan oppfylle kravet i forslaget § 3-3 første avsnitt om opplæring i samsvar med læreplanverket, inkludert kravet om antall timer med opplæring gjennom tilbud om leksehjelp. Elevene har ikke rett til å få leksehjelp, og et tilbud om leksehjelp må komme i tillegg til den opplæringen som kommunen har plikt til å tilby elevene.

Reglene om skolemiljø, forbud mot ansiktsdekkende plagg og politiattest gjelder også for leksehjelpsordninger. Dette følger av forslaget §§ 11-1, 12-4 og 15-7.

Til § 5-5 Skolefritidsordning (SFO)

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 13-7. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 42.2.

Plikten i første avsnitt første setning til å ha et «tilbod» om skolefritidsordning innebærer ikke at alle elever skal få tilbud om å delta på skolefritidsordning. Tilbudet skal gjelde for barn på 1.–4. trinn og for barn med særlige behov på 1.–7. trinn, men kommunen er ikke forpliktet til å opprette et bestemt antall plasser eller til å gi tilbud om skolefritidsordning ved mer enn én av skolene i kommunen. Plikten gjelder et skolefritidstilbud «før og etter skoletid». Kommunen er dermed ikke forpliktet til å gi tilbud om skolefritidsordning i feriene. At det skal være et tilbud, innebærer også at det er frivillig for elevene å delta på skolefritidsordningen.

Første avsnitt andre setning innebærer at det gjelder et selvkostprinsipp for foreldrebetaling av skolefritidsordning. Det er et selvkostprinsipp på virksomhetsnivå, noe som innebærer at kommunen ikke kan ha inntekter gjennom foreldrebetalingen som overstiger kommunens totale kostnader for skolefritidsordningen. Det er ikke et forbud mot at foreldrebetalingen for den enkelte plass overstiger kostnaden for den aktuelle plassen. Kommunen kan dermed ha en ordinærpris som overstiger gjennomsnittskostnaden for én plass, for å kunne gi redusert pris til for eksempel søsken eller familier med lav inntekt. Hvordan selvkost skal beregnes, er fastsatt i kommuneloven § 15-1.

Andre avsnitt innebærer at kommunen kan delegere myndigheten til å fatte vedtak om og i skolefritidsordninger til private, og at private kan gi tilbud om skolefritidsordning på vegne av kommunen. Selv om kommunen benytter private til å oppfylle plikten til å ha et tilbud om skolefritidsordning, er det kommunen som har ansvaret for at reglene i opplæringsloven oppfylles. Kravet om internkontroll i kommuneloven § 25-1 innebærer at kommunen må sikre og følge med på at innbyggerne får det de har krav på, uansett om den utfører oppgaven selv eller gjennom private aktører. Dette kan kommunen gjøre på ulike måter, for eksempel gjennom å føre tilsyn med den private aktøren.

Tredje avsnitt beskriver innholdet i skolefritidsordningen og hva skolefritidsordningen skal være. Innenfor disse rammene bestemmer kommunen hvordan tilbudet skal innrettes.

Fjerde avsnitt pålegger kommunen å fastsette forskrift med regler for skolefritidsordningen om nærmere angitte forhold. Forskriften må fastsettes i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel VII.

Reglene om skolemiljø, forbud mot ansiktsdekkende plagg og politiattest og enkelte regler om skyss gjelder også for skolefritidsordningen. Dette følger av forslaget §§ 11-1, 12-4, 15-7 og 5-1.

Til § 5-6 Overgangen frå barnehagen til skolen

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 13-5. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 44.2.

Hva som er en trygg og god overgang fra barnehagen til skolen og skolefritidsordningen, er en skjønnsmessig vurdering. Vurderingen må gjøres med grunnlag i faglig-pedagogisk kunnskap og erfaring. Både barnehagefaglig og skolefaglig kunnskap og erfaring er relevant. En trygg og god overgang fra barnehage til skole og skolefritidsordning handler blant annet om at barn og foreldre opplever overgangen som forutsigbar og vet hva de kan forvente når barnet begynner på skolen og skolefritidsordningen. En trygg og god overgang handler også om at skolen er forberedt på hvilke erfaringer barna har med seg fra barnehagen. For å oppnå dette bør kommunen legge til rette for en god dialog som involverer foreldre og barnehage, skole og skolefritidsordning.

Det er opp til kommunen å vurdere på hvilken måte den vil sørge for overgangen, og om det vil innbefatte at det utvikles planer eller rutiner som sørger for overgangen. Kommunen må sørge for en trygg og god overgang for alle barn, og det må tas særlig hensyn til hvordan overgangen skal gjøres for barn med særlige behov. For disse barna kan det for eksempel være behov for å gjennomføre kompetanseutvikling og fysisk tilrettelegging i forkant av skolestart. Noen minoritetsspråklige barn vil ha behov for spesiell tilrettelegging når det gjelder språk. Samiske barn kan ha rett til opplæring i samisk.

Kommunen kan lage rutiner for informasjonsoverføring fra barnehagen til skolen og skolefritidsordningen. Informasjonsoverføring om det enkelte barn forutsetter samtykke fra foreldrene. Kravet til samtykke fra foreldrene gjelder uavhengig av om informasjonen overføres skriftlig eller muntlig.

Plikten gjelder overgangen fra barnehagen til offentlige skoler. Plikten gjelder uavhengig av om barnet kommer fra privat eller offentlig barnehage. Plikten gjelder skolefritidsordninger som er opprettet etter opplæringsloven, både offentlige og private.

Hensikten med bestemmelsen er at alle barn skal få en trygg og god skolestart. Plikten gjelder overgang fra barnehage til skole, men kommunen bør også ta kontakt med foreldre til barn som ikke går i barnehagen, og legge til rette for en god skolestart også for disse barna.

Tredje delen – vidaregåande opplæring

Kapittel 6 Rett til vidaregåande opplæring

Til § 6-1 Rett til vidaregåande opplæring

Bestemmelsen viderefører deler av dagens lov § 3-1. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 24.

Første avsnitt fastsetter vilkårene for å ha rett til videregående opplæring.

Vilkåret i første avsnitt første setning om «fullført» grunnskoleopplæring handler om hvor mye grunnskoleopplæring ungdommen har fått. Det handler ikke om ungdommens oppnådde kompetanse, men om han eller hun har mottatt grunnskoleopplæring av et tilstrekkelig omfang. Det er ikke et krav å ha bestått grunnskoleopplæringen. I de fleste tilfeller vil grunnskolen være fullført når man går ut av 10. trinn. I noen tilfeller kan en person gå ut fra 10. trinn uten å ha fullført grunnskolen. Se nærmere omtale av vilkåret om fullført grunnskoleopplæring i merknaden til forslaget § 3-1 tredje avsnitt.

Vilkåret i første avsnittandre setning om at den videregående opplæringen fra et annet land ikke blir godkjent, betyr at opplæringen ikke gir generell studiekompetanse etter GSU-listen eller ikke blir godkjent av NOKUT som sidestilt med norsk fag- eller svennebrev. Dersom opplæringen ikke har blitt vurdert av NOKUT, skal den i utgangspunktet regnes som ikke godkjent.

Første avsnitt tredje setning presiserer at retten til videregående opplæring bare gjelder for dem som «truleg» skal være Norge i mer enn tre måneder i strekk. Bestemmelsen innebærer at de som er i Norge på ferie eller andre korte opphold, ikke får rett til videregående opplæring. For de aller fleste som søker om oppholdstillatelse, vil det være klart fra første dag at de sannsynligvis skal oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder. Se også merknaden til forslaget § 3-1 andre avsnitt første setning. Selv om man har rett til videregående opplæring, vil man ikke ha rett til å begynne i slik opplæring med en gang. Søknadsfrister og regler om inntak er avgjørende for når man kan begynne å bruke av retten til videregående opplæring.

Andre avsnitt første setning fastsetter antallet år med videregående opplæring som ungdommer som hovedregel har rett til. Det er ikke krav om at de tre årene med opplæring må tas i sammenheng. I opplæring som forutsetter fagopplæring i bedrift, blir tre års opplæring normalt fordelt over fire år (se merknaden til forslaget § 6-2 tredje avsnitt). For noen opplæringsløp følger det av tilbudsstrukturen at man må ha mer enn tre års opplæring for å oppnå den fastsatte sluttkompetansen. For eksempel er det i dag fem års opplæring for å bli flymotormekaniker. Andre avsnitt andre setning innebærer at retten utvides tilsvarende i slike tilfeller, slik at man får rett til opplæring den tiden som opplæringsløpet krever. Forslaget § 6-5 inneholder også unntak fra hovedregelen om at man har rett til tre år med opplæring.

Fravær som elevene selv er skyld i, avkorter elevenes rett til opplæring tilsvarende. Det samme gjelder annet kortere fravær, for eksempel sykefravær. I forbindelse med mer langvarig sykdom, kan fylkeskommunen likevel være forpliktet til å gi opplæring et annet sted enn på skolen, for eksempel i elevens hjem.

Andre avsnitt andre setning angir hovedregelen om inntak i videregående opplæring. Den videregående opplæringen er delt inn i utdanningsprogrammer, som igjen er delt inn i programområder. For å få rett til inntak på ett av tre utdanningsprogrammer er det en forutsetning at man har søkt på tre utdanningsprogrammer. Man kan ikke oppnå en bedre rett ved å bare søke på ett eller to utdanningsprogram. Man har ikke rett til inntak på en bestemt skole, eller én av tre skoler. Plasseringen av elevene på de ulike skolene kan reguleres av nasjonale og lokale forskrifter.

At man har rett til to år med videregående opplæring som bygger på det første året, innebærer at man har rett til inntak på opplæring som gjør at man kan oppnå studie- eller yrkeskompetanse. Tilbudsstrukturen som er fastsatt med hjemmel i forslaget § 1-4 femte avsnitt, viser hvilke opplæringsløp som fører fram til studiekompetanse og yrkeskompetanse. Tilbudsstrukturen åpner for kryssløp innenfor noen utdanningsprogrammer og programområder. Fylkeskommunen kan ikke oppfylle plikten etter andre setning ved å bare tilby kryssløp dersom ungdommen ikke har søkt om dette.

Retten til inntak til Vg1, Vg2 og Vg3 forutsetter at vilkårene for inntak er oppfylt. Vilkåret for inntak på Vg1 er fastsatt i første avsnitt, og det er gitt utfyllende regler i forskrift. Vilkårene for inntak til Vg2 og Vg3 er fastsatt i forskrift. Hovedregelen for inntak til Vg2 og Vg3 er at man har bestått alle fagene som er fastsatt i læreplanen for utdanningsprogrammet på Vg1 og programområdet på Vg2.

Retten til videregående opplæring etter forslaget § 6-1 omtales som en ungdomsrett, mens retten til videregående opplæring etter forslaget § 17-2 omtales som en voksenrett. Tredje avsnitt første setning innebærer at man maksimalt kan ha ungdomsrett til videregående opplæring ut det skoleåret som begynner det året man fyller 24 år. Dersom man har gjennomført de årene med opplæring som man har rett til etter tredje avsnitt, kan man bruke opp ungdomsretten før man fyller 24 år.

Tredje avsnitt andre setning er informasjon om at man kan ha voksenrett til videregående opplæring når man er for gammel for ungdomsretten. Om man da har voksenrett, kommer an på om vilkårene i forslaget § 17-2 er oppfylt. I forslaget § 17-2 første avsnitt andre setning åpnes det også for at man kan ha voksenrett før det året man fyller 25 år. For ungdomsretten til videregående opplæring, gjelder reglene i den tredje og fjerde delen i loven. For voksenretten til videregående opplæring, gjelder reglene i den femte delen i loven.

Tredje avsnitt tredje setning innebærer at den som har rett til videregående opplæring etter forslaget § 6-1 (ungdomsrett), etter søknad i stedet kan få videregående opplæring etter forslaget § 17-2 (voksenretten). Vilkår om særlige grunner, viser til at de som har ungdomsrett, som hovedregel skal gjennomføre opplæringen etter reglene som gjelder for ungdom. Eksempel på særlige grunner kan være søkerens alder eller at søkeren er i arbeid og derfor har vanskelig for å gjennomføre opplæring etter forslaget § 6-1. Et sentralt moment i vurderingen av om det foreligger særlige grunner, er om søkeren har behov for et mer tilpasset opplegg enn det som følger av forslaget § 6-1.

Tredje avsnitt fjerde setning innebærer at personer under 25 år som ikke får godkjent sin utenlandske utdanning, kan velge mellom ungdomsrett og voksenrett til videregående opplæring. Fordelen med å velge opplæring etter voksenretten er at tilbudet kan bygge på søkerens realkompetanse og lettere kan tilpasses arbeid og familieliv. Fordelen med opplæring etter ungdomsretten er at det gir bedre individuelle rettigheter.

Fjerde avsnitt gir departementet hjemmel til å gi forskrift om inntak, inkludert om krav til søknader, poengberegning og fortrinnsrett.

Til § 6-2 Studieførebuande og yrkesfaglege utdanningsprogram

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 3-3 og er omtalt i kapittel 24.

Første avsnitt angir de to hovedløpene innenfor videregående opplæring. Læreplaner for fag, fag- og timefordeling og tilbudsstrukturen i den videregående opplæringen fastsetter departementet med hjemmel i forslaget § 1-4.

Andre avsnitt fastsetter hva som er den normale opplæringsordningen og opplæringstiden i utdanningsprogram som fører fram til studiekompetanse. Dersom elevene gjennomfører omvalg eller får ekstra opplæringstid, jf. forslaget § 6-5, blir tiden til opplæring i skole utvidet tilsvarende.

Tredje avsnitt første setning fastsetter hva som er normalordningen i fag hvor læreplanen forutsetter opplæring i bedrift. Læretiden inkluderer også verdiskapning i lærebedriften. Dersom den fastsatte opplæringstiden i faget er lengre enn normalordningen, blir retten utvidet tilsvarende, jf. forslaget § 6-1 andre avsnitt.

Hvilke yrkesfaglige utdanningsprogrammer som har opplæring i bedrift, fastsetter departementet med hjemmel i forslaget § 1-4. Yrkesfaglige utdanningsprogrammer kan unntaksvis gis som tre års opplæring i skole, jf. «til vanleg». Hvilke programområder dette er, fastsetter departementet med hjemmel i forslaget § 1-4.

Tredje avsnitt andre setning åpner for at fylkeskommunen godkjenner kontrakter som ikke er i samsvar med tredje avsnitt første setning. Fylkeskommunen kan for eksempel godkjenne lærekontrakter som kombinerer opplæring i skole og bedrift, og kontrakter der fylkeskommunen påtar seg et større ansvar for opplæringen enn det som følger av læreplanverket. Dersom målet er fag- eller svenneprøve ved kontraktens utløp, må organiseringen av opplæringen være egent til å nå dette målet.

Tredje avsnitt tredje setning pålegger fylkeskommunen en plikt til å tilby opplæring i skole uansett årsak og antall. Elevene har rett til en opplæring i skole som bygger på det første og andre året, jf. § 6-1 andre avsnitt.

Dersom opplæringen blir gitt i skole, gjelder reglene for elever, jf. forslaget § 8-1 andre avsnitt. Når bedriftsdelen av opplæringen blir gitt i skole, skal det ikke settes av tid til verdiskapning.

Etter fjerde avsnitt kan departementet gi forskrift om opplæringsløp innenfor yrkesfaglige utdanningsprogrammer. Ulike opplæringsordninger omfatter ulike sluttprøver og sluttkompetanser. Dette omfatter også løp som har andre krav til læretid eller opplæring i skole. Departementet kan også gi forskrift om ordninger som fylkeskommunen kunne godkjent etter tredje avsnitt og om ulike sluttkompetanser for fag som forutsetter opplæring i bedrift.

Forskriftshjemmelen er begrenset til yrkesfaglige utdanningsprogrammer som forutsetter læretid i bedrift.

Til § 6-3 Planlegginga og utbygginga av det vidaregåande opplæringstilbodet

Bestemmelsen erstatter deler av § 13-3 i dagens lov og er omtalt i kapittel 24.4.10.

Første avsnitt erstatter § 13-3 femte avsnitt i dagens lov. Bestemmelsen slår fast at samfunnets behov for kompetanse og tilgangen på læreplasser er de viktigste hensynene ved dimensjoneringen av det videregående opplæringstilbudet. Det er naturlig at mangel på læreplasser innenfor et lærefag og bakgrunnen til deltakerne i Vg3 i skole ett år får direkte konsekvenser for antallet skoleplasser det påfølgende året. Det er meningen at «kompetanse» skal forstås bredt, se nærmere redegjørelse i kapittel 24.4.10.

Andre avsnitt erstatter dagens lov § 13-3 fjerde avsnitt andre setning. Bestemmelsen viderefører departementets hjemmel til å pålegge fylkeskommunene å drive videregående opplæringstilbud med hele landet som inntaksområde.

Til § 6-4 Innhald, vurdering og dokumentasjon i den vidaregåande opplæringa

Bestemmelsen viderefører deler av § 3-4 og er omtalt i kapittel 16. Bestemmelsen gjelder både for elever og for lærlinger.

Det følger av første avsnitt at den videregående opplæringen skal være i samsvar med læreplanverket og tilbudsstrukturen. Tilbudsstrukturen er «kva for utdanningstilbod som fører fram til studiekompetanse eller yrkeskompetanse», jf. § 1-4 femte avsnitt. Hjemmelen til å gi forskrifter om læreplanverket og tilbudsstrukturen er gitt i forslaget § 1-4. Det er henvist til disse i denne bestemmelsen for å tydeliggjøre at det i all hovedsak er disse forskriftene som regulerer innholdet i opplæringen.

Opplæringen skal være egnet til å nå de målene som planene fastsetter.

En «individuell vurdering» etter andre avsnitt første setning kan omfatte både underveisvurderinger og sluttvurderinger. Eksempel på sluttvurderinger kan være standpunktkarakter, eksamen og fag- og svenneprøve. Eksempel på «dokumentasjon» er vitnemål, fag- og svennebrev og kompetansebevis, men bestemmelsen åpner også for at departementet fastsetter andre former for dokumentasjon.

Andre avsnitt andre setning fastslår at departementet skal fastsette forskrift om hvilke individuelle vurderinger og hva slags dokumentasjon av opplæringen elevene har rett til etter andre avsnitt første setning. Departementet skal også gi forskrift om vurdering for privatister til eksamen og privatister til fag- og svenneprøve, jf. §§ 21-1 og 21-2 i forslaget. Se også omtale av prøvenemnder mv. i kapittel 29.4.6.

Bestemmelsen åpner for at departementet fastsetter forskrift om både karakterer og andre vurderingsformer/-uttrykk, inkludert om når det ikke foreligger vurderingsgrunnlag (IV).

Departementet kan etter andre avsnitt tredje setning gi forskrift om tap av rett til individuell vurdering med karakter. Departementet kan bare gi forskrift om tap av rett til individuell vurdering som skyldes at elevene har høyt fravær.

Departementet kan gi forskrift om hvem som er klageinstans for enkeltvedtak om individuell vurdering, se forslaget § 23-1 tredje avsnitt.

Til § 6-5 Rett til omval og rett til ekstra opplæringstid i den vidaregåande opplæringa

Bestemmelsen erstatter § 3-1 fjerde og femte avsnitt og er omtalt i kapittel 24.4.4 og 24.4.5.

Første avsnitt slår fast at elever som benytter retten til omvalg, har rett til å fullføre opplæringsløpet innenfor ungdomsretten. At de som velger på nytt, får rett til utvidet tid til å fullføre, innebærer at de får rett til så mange opplæringsår som er nødvendig for å gjennomføre den resterende delen av opplæringen slik det er fastsatt i læreplanen for det aktuelle faget eller utdanningsprogrammet. Omvalg skal kunne gjøres på alle trinn i utdanningsløpet. Eleven må ha ungdomsrett til videregående opplæring for å kunne benytte retten til omvalg. Det er derfor ikke mulig å gjøre omvalg etter Vg3, se nærmere omtale i kapittel 24.4.5.

Rett til utvidet opplæringstid etter andre avsnitt forutsetter at eleven har et reelt opplæringsbehov. Det er ikke tilstrekkelig at eleven ligger an til å ikke få bestått karakter i ett eller flere fag eller at eleven ved ekstra tid vil kunne forbedre karakterer i fag. Behovet for ekstra tid skal som utgangspunkt vurderes opp mot kompetansemålene i læreplanen, ikke en eventuell individuell opplæringsplan. Det kan fattes vedtak om to år ekstra opplæringstid eller vedtak om ett år om gangen. Vedtaket kan fattes før eleven har brukt opp ungdomsretten.

Det stilles ikke vilkår om at eleven faktisk har vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring eller særskilt språkopplæring. Det er tilstrekkelig at eleven har rett etter de nevnte bestemmelsene. Det stilles ikke krav om å innhente sakkyndig vurdering for å kunne fatte vedtak om ekstra opplæringstid for elever som fyller vilkårene for særskilt språkopplæring. Sakkyndig vurdering kan likevel være nødvendig for å klargjøre elevens behov for ekstra opplæringstid.

Til § 6-6 Påbygging til generell studiekompetanse

Bestemmelsen erstatter § 3-1 ellevte avsnitt i dagens lov.

Første setning gir en lovfestet rett til ett års påbygging til generell studiekompetanse til den som har fullført og bestått fag- og yrkesopplæringen. Retten innebærer opplæring som elev og kommer i tillegg til ungdomsretten på tre år, herunder eventuelt tre år opplæring og ett år verdiskaping i bedrift.

Det følger av andre setning at retten må tas i bruk i løpet av det året eleven fyller 24 år. Dette betyr at det er en forutsetning for retten etter bestemmelsen at man har oppnådd fag- eller svennebrev som del av ungdomsretten, jf. § 6-1. Det er tilstrekkelig at påbyggingsåret er påbegynt innen utløpet av det året vedkommende fyller 24 år. Dersom retten ikke er tatt i bruk i løpet av året vedkommende fyller 24 år, vil vedkommende ha rett til påbygg som voksen, jf. forslaget § 17-4.

Til § 6-7 Gratis vidaregåande opplæring

Bestemmelsen er en videreføring av dagens lov § 3-1 niende avsnitt og er omtalt i kapittel 24.4.6.

Fylkeskommunen kan for eksempel kreve at elevene dekker utgiftene til kokkekniver, enklere verneutstyr eller avanserte kalkulatorer. Det er derimot naturlig at det er fylkeskommunen som dekker mer kostbart verneutstyr, dersom slikt utstyr er nødvendig i opplæringen grunnet helse og sikkerhet. Det samme vil normalt gjelde dersom det er tale om utstyr som elevene bare vil ha bruk for i en liten del av opplæringen. Fylkeskommunen kan bare kreve at elever og lærlinger dekker utstyr som vanligvis er nødvendig for opplæringen. Unntaket fra hovedregelen om at opplæringen skal være gratis, åpner ikke for at fylkeskommunen kan kreve at elevene betaler for relativt kostnadskrevende utstyr.

I avgrensningen «som opplæringa til vanleg gjer det nødvendig å ha» ligger det at utstyr som ivaretar den enkelte elevens særlige behov, faller utenfor og dermed alltid skal være gratis. Det kan for eksempel gjelde ekstrautstyr som eleven har rett til etter bestemmelsen om fysisk tilrettelegging.

Fylkeskommunen har ansvaret for å holde elevene med nødvendige trykte og digitale læremidler og digitalt utstyr. Elevene kan ikke pålegges å dekke slike utgifter med mindre det følger av forskrift.

Ettersom videregående opplæring skal være gratis, kan ikke fylkeskommunen kreve at elevene betaler for deltakelse på aktiviteter og skoleturer som gjennomføres som en del av opplæringen. Det er likevel mulig å samle inn penger til slike turer og aktiviteter gjennom dugnad og anonym innsamling. Se også merknad til § 3-5.

Til § 6-8 Yrkesopplæringsnemnder

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 12-3 og er omtalt i kapittel 29.4.5.4.

Første avsnittførste setning pålegger fylkeskommunen en plikt til å ha en yrkesopplæringsnemnd. I første avsnitt andre setning er det presisert at det er fylkeskommunen som skal forberede sakene som skal behandles av nemnda. Fylkeskommunens ansvar gjelder i saker der loven pålegger fylkeskommunen å innhente nemndas vurdering, blant annet i saker om godkjenning av lærebedrifter etter §§ 8-5, 8-6 og 8-9. Å forberede saker som skal behandles i yrkesopplæringsnemnda vil blant annet innebære å utføre de praktiske oppgavene og å innhente den informasjonen nemnda ber om. Fylkeskommunen har ikke forberedelsesansvaret i saker som nemnda arbeider med på eget initiativ.

Andre avsnitt gir departementet hjemmel til å gi regler i forskrift om nemndas medlemmer, funksjonstid, representasjon mv. Departementet kan også gi regler om nemndas oppgaver, som kommer i tillegg til sakene der loven forutsetter at nemnda gjør en faglig vurdering eller uttaler seg, for eksempel i fylkeskommunens arbeid med dimensjonering av det videregående opplæringstilbudet, jf. § 6-3.

Til § 6-9 Rett til vidaregåande opplæring for dei som ikkje har opphaldsløyve

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 25.

Ungdom har som hovedregel rett til videregående opplæring uavhengig av oppholdsstatus i Norge. Dette følger av forslaget § 6-1 første avsnitt første setning. Paragraf 6-9 gjør unntak fra denne hovedregelen.

Det følger av første setning at de som har søkt oppholdstillatelse og fått avslag, og som ikke forlater Norge etter fastsatt utreisefrist, og de som ikke forlater landet etter at en oppholdstillatelse har gått ut, har rett til videregående opplæring bare når de er under 18 år. De har likevel rett til opplæring ut det skoleåret som begynner det kalenderåret de fyller 18 år. De som fyller 18 år i slutten av kalenderåret, det vil si i begynnelsen av skoleåret, har rett til å fullføre påbegynt skoleår. De som fyller 18 år i begynnelsen av kalenderåret, det vil si i slutten av skoleåret, har rett til å fullføre påfølgende skoleår.

Retten til opplæring etter bestemmelsen vil ikke påvirke myndighetenes adgang til å sende ungdommene ut av landet når vilkårene for det er oppfylt etter utlendingslovgivningen.

Andre setning fastsetter at retten til videregående opplæring ikke gjelder dem som oppholder seg ulovlig i Norge uten å ha søkt om oppholdstillatelse. De som har søkt og fått avslag, og de som har søkt og fått en midlertidig oppholdstillatelse som har gått ut, regnes for å ha søkt. Disse er dermed omfattet av første setning.

En forutsetning for å kunne benytte seg av retten til videregående opplæring er at man har søkt inntak til videregående opplæring i samsvar med gjeldende regler, blant annet at man har søkt innen frister fastsatt i forskrift til opplæringsloven.

Kapittel 7 Val av skriftspråk og særskilde språkrettar i den vidaregåande opplæringa

Til § 7-1 Norsk skriftspråk (målform) for elevane i den vidaregåande opplæringa

Bestemmelsen erstatter delvis dagens lov § 9-4 og er omtalt i kapittel 32.3.

Første avsnitt fastsetter at elever i videregående opplæring skal ha opplæring både i bokmål og nynorsk. Departementet avgjør omfanget av og innholdet i opplæringen og på hvilke trinn opplæringen skal gis, jf. forslaget § 1-4. Departementet fastsetter også hvordan denne opplæringen skal vurderes og dokumenteres, jf. forslaget § 6-4 andre avsnitt.

Forskriftshjemmelen åpner blant annet for at departementet kan fastsette i forskrift at elever som får opplæring i samisk, kan fritas fra opplæring i ett av de norske skriftspråkene.

Andre avsnitt innebærer at elevene for eksempel kan ha nynorsk som skriftspråk i sine skriftlige arbeider, selv om fylkeskommunen med hjemmel i forslaget § 13-4 andre avsnitt har vedtatt at hovedmålet ved skolen er bokmål.

Hvilke læremidler som er omfattet av valgfriheten, er regulert i forslaget § 13-5 andre og tredje avsnitt, men likevel slik at elevene også kan velge om læremidlene i norsk skal være på bokmål eller nynorsk.

Til § 7-2 Opplæring i samisk i den vidaregåande opplæringa

Bestemmelsen erstatter dagens lov §§ 6-1 og 6-3 og er omtalt i kapittel 33.

Bestemmelsen gjelder bare for elever, og ikke for lærlinger som får opplæring i bedrift.

Første avsnitt gjelder bare for samiske elever. Samiske elever har rett til opplæring i ett av de samiske språkene som er angitt i bestemmelsen.

At man «kan» skrives inn i samemanntallet betyr at det ikke er et krav at verken eleven eller foreldrene faktisk er registrert i samemanntallet. Det er nok at eleven tilfredsstiller kravet til å kunne bli registrert i manntallet, eller at foreldrene kan registreres. Med «barna» menes både biologiske og adopterte barn.

Andre avsnitt gjelder for alle elever som har hatt samiskopplæring i grunnskolen. Det er ikke stilt krav om hvor lenge opplæringen har vart, eller om innholdet i opplæringen i grunnskolen, for eksempel om eleven har hatt samisk som første- eller andrespråk. Elevene har ikke rett til å velge et annet samisk språk i videregående opplæring enn det samiske språket de hadde opplæring i i grunnskolen.

Tredje avsnitt åpner for at skoler som ikke har lærere som kan gi opplæring i samisk, kan tilby elevene opplæring på en annen måte, for eksempel i form av språksamlinger eller hospitering på en annen skole. Flere opplæringsformer kan kombineres. Fylkeskommunen må samarbeide med eleven om hvilket tilbud som gis, jf. forslaget § 2-2 første avsnitt andre setning. Denne formen for opplæring er et unntak fra reglene om gruppeinndeling i forslaget § 13-2.

Opplæringen kan også gis i form av fjernundervisning, se forslaget § 13-3. Eksempel på når det kan være «nødvendig» å tilby eleven deler av opplæringen i et samiskspråklig miljø, er der eleven ikke får praktisert språket utenom samisktimene. Årsaken kan være at eleven ikke har språkstøtte i hjemmet, på skolen eller i andre deler av nærmiljøet.

Hvor store deler av samiskopplæringen det eventuelt er nødvendig å gi i et samiskspråklig miljø, må bero på en konkret vurdering av om den opplæringen eleven får gir eleven et grunnlag for å nå kompetansemålene i læreplanen eller ikke.

Eksempel på «samiskspråkleg miljø» kan være skoler som gir opplæring på samisk og språksamlinger hvor både lærerne og elevene snakker samisk utenom samisktimene.

Til § 7-3 Opplæring i og på norsk teiknspråk i den vidaregåande opplæringa

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 3-9 og er omtalt i kapittel 34.3.

Første avsnitt slår fast at retten til å få videregående opplæring i og på norsk tegnspråk, forutsetter at eleven selv har en hørselshemming. Hva som er en hørselshemming, er en medisinskfaglig vurdering. Det er likevel normalt sett ikke nødvendig å innhente dokumentasjon. Det stilles ikke krav til graden av hørselshemming, og i vurderingen bør det legges stor vekt på om eleven selv mener at han eller hun er hørselshemmet.

Elever som oppfyller vilkåret, har rett til å velge mellom å få opplæring i og på norsk tegnspråk på en videregående skole som har et tilrettelagt tilbud for tegnspråklige elever, eller å få videregående opplæring på norsk tegnspråk ved hjelp av tolk ved en ordinær videregående skole.

Andre avsnitt viderefører at retten til opplæring i og på norsk tegnspråk er begrenset til de utdanningsprogrammene som tilbys på skoler med tilrettelagte tilbud for tegnspråklige elever. Deler av opplæringen kan likevel gjennomføres med tolk.

§ 7-4 Opplæring i punktskrift i den vidaregåande opplæringa

Bestemmelsen viderefører deler av dagens lov § 3-10 og er omtalt i kapittel 34.4.

Vilkåret for å få rett til opplæring i punktskrift er at eleven er blind eller sterkt svaksynt. Om eleven er blind eller sterkt svaksynt er en medisinskfaglig vurdering. Det er likevel normalt sett ikke nødvendig å innhente dokumentasjon. Om eleven har behov for opplæring i punktskrift, må vurderes ut fra både medisinskfaglig og skolefaglig kunnskap og erfaring. Dessuten har det betydning hva eleven selv mener, og elevens beste skal være et grunnleggende hensyn, jf. forslaget §§ 2-1 og 2-2 første avsnitt.

Elever med vedtak etter § 7-4 kan samtidig ha rett til opplæring i bruk av tekniske hjelpemidler og opplæring i mobilitet etter forslaget § 10-11.

§ 7-5 Særskild språkopplæring i den vidaregåande opplæringa

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 3-12 første til fjerde avsnitt og er omtalt i kapittel 35.

Første avsnitt viderefører dagens § 3-12 første avsnitt første setning. Bestemmelsen slår fast at elever som har et annet morsmål enn norsk eller samisk, og som ikke behersker norsk godt nok til å følge opplæringen i skolen, har rett til særskilt språkopplæring.

Særskilt språkopplæring for minoritetsspråklige elever i grunnskolen skal alltid omfatte forsterket opplæring i norsk. Forsterket opplæring i norsk kan gis enten etter læreplanen i grunnleggende norsk for språklige minoriteter, læreplanen i norsk for språklige minoriteter med kort botid i Norge eller i form av tilpasning innenfor den ordinære læreplanen i norsk.

Ifølge bestemmelsen vil elever med svært begrensede ferdigheter i norsk – i tillegg til forsterket opplæring i norsk – ha rett til morsmålsopplæring og tospråklig opplæring i fag i en overgangsperiode. Det er et vilkår at elevene trenger slik opplæring. Dette vil gjelde elever som nylig har ankommet Norge, og andre minoritetselever som har så svake ferdigheter i norsk at de ikke kan følge opplæringen på skolen. Eventuell videre opplæring i morsmålet, etter at elevene er i stand til å følge opplæringen på skolen, er foreldrenes ansvar.

Målsettingen med bestemmelsen om særskilt språkopplæring er å lære eleven å bruke norsk som redskapsspråk så raskt som mulig. Når eleven kan norsk godt nok til å følge den vanlige opplæringen, opphører rettighetene etter bestemmelsen.

For hørselshemmede elever som har et utenlandsk tegnspråk som morsmål, for eksempel engelsk tegnspråk, vil retten til særskilt språkopplæring innebære at de har rett til norsk tegnspråk til de kan norsk tegnspråk godt nok – forutsatt at de benytter seg av retten til opplæring på norsk tegnspråk.

Andre avsnitt fastsetter at elever som får særskilt språkopplæring, skal få vurdert sine ferdigheter i norsk underveis i opplæringsløpet. Vurderingen skal sikre at de elevene som får særskilt språkopplæring, får realisert overgangen til den vanlige opplæringen når ferdighetene tilsier det. Hvor lang tid det må gå mellom hver vurdering, må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle.

Tredje avsnitt fastsetter at når fylkeskommunen ikke har lærere som kan gi morsmålsopplæring og tospråklig opplæring i fag, kan fylkeskommunen legge til rette for opplæring på en annen måte, for eksempel intensivundervisning. Det følger av § 13-3 at opplæringen kan gjennomføres som fjernundervisning, på visse vilkår.

Fjerde avsnitt fastsetter at morsmålsopplæring kan legges til en annen skole enn den skolen eleven går på. Forsterket opplæring i norsk og tospråklig opplæring i fag skal gis på den skolen eleven går på.

§ 7-6 Innføringsopplæring for elevar i den vidaregåande opplæringa som har budd kort tid i Noreg

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 3-12 femte avsnitt og er omtalt i kapittel 35.

Første avsnitt gjør det klart at fylkeskommunen kan organisere opplæringen for minoritetsspråklige elever som har bodd kort tid i Norge, i egne klasser, i egne grupper eller på egne skoler. Kommunen har ikke plikt til å gi innføringsopplæring, men kan selv vurdere å sette dette i gang. Elevene har følgelig ikke rett til å få opplæringen organisert i egne klasser, i egne grupper eller på egne skoler. Formålet med den særskilte organiseringen av opplæringen er å lære elevene norsk så raskt som mulig.

Fylkeskommunen må selv vurdere om eleven har bodd så kort tid i Norge at han eller hun vil kunne ha behov for innføringsopplæring. Fylkeskommunen må også vurdere om innføringsopplæring vil være til det beste for eleven, jf. forslag til § 2-1. I denne vurderingen vil hensynet til integrering være et moment som taler for at elever som har bodd i Norge en tid allerede, får opplæring i en vanlig klasse.

Formuleringen «heile eller delar av opplæringa» gjelder både innføringsklasser, innføringsgrupper og innføringsskoler.

Innføringsopplæring kan vare i inntil to år. Særlig elever som har behov for alfabetisering, og elever som kommer til Norge sent i skoleløpet, kan ha nytte av å få opplæringen organisert i egne klasser, i egne grupper eller på egne skoler.

En avgjørelse om at en elev skal få innføringsopplæring etter bestemmelsen, må fastsettes i et enkeltvedtak. Eleven har ikke plikt til å motta innføringsopplæring. Det er presisert i loven at eleven må samtykke i at fylkeskommunen fatter vedtak om innføringsopplæring. Dersom en elev ikke vil gå i en egen klasse, i egen gruppe eller på en egen skole, skal eleven få tilbud om særskilt språkopplæring innenfor rammene av § 7-5.

Andre avsnitt slår fast at et vedtak om innføringsopplæring bare kan fattes for ett år om gangen. Fylkeskommunen må deretter gjøre en ny vurdering og eventuelt fatte et nytt enkeltvedtak.

I den perioden eleven skal få innføringsopplæring, kan det gjøres unntak fra kompetansemål i læreplanverket. Unntak kan bare gjøres når det er nødvendig for å ivareta elevens behov. Det må vurderes konkret for den enkelte elev om, og i så fall i hvilket omfang, det skal gjøres unntak fra læreplanverket. Unntak kan gjelde både fag- og timefordelingen og kompetansemålene. Elevene vil sannsynligvis ha svært ulike opplæringsbehov, avhengig av den opplæringen de har fått i hjemlandet og de språklige utfordringene de har.

Kapittel 8 Opplæring i bedrift

Til § 8-1 Verkeområdet for kapittelet

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 29.4.1.

Første avsnitt slår fast at reglene i kapitlet gjelder for opplæring i bedrift. Reglene gjelder bare for dem som har inngått kontrakt om opplæring i bedrift, og gjelder derfor ikke elever som er utplassert i bedrift, for eksempel gjennom faget yrkesfaglig fordypning.

Andre avsnitt første setning er ny. Bestemmelsen må ses i sammenheng med første avsnitt. Alle som får videregående opplæring i bedrift etter godkjent kontrakt, omfattes av lovens benevnelse «lærling». Andre setning viderefører dagens lov § 4-1 andre avsnitt. Tredje setning presiserer at reglene i lovens kapittel 8 ikke kommer til anvendelse når elever får opplæring i bedrift.

Til § 8-2 Inngåing og endring av kontrakt om opplæring

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 4-5 og er omtalt i kapittel 29.4.2.1.

Første avsnitt slår fast at det skal inngås skriftlig kontrakt om opplæring mellom lærlingen og lærebedriften, eventuelt med alle lærebedriftene dersom det er flere bedrifter som samarbeider om opplæringen for lærlingen. Videre følger det av bestemmelsen at kontrakten om opplæring må godkjennes av fylkeskommunen for å være gyldig. I «skal» ligger det også en plikt for fylkeskommunen til å godkjenne kontrakter som oppfyller lovens krav. I tillegg til kravene som følger av tredje avsnitt i bestemmelsen, må kontrakten være inngått med en godkjent lærebedrift og for øvrig samsvare med eventuelle regler gitt i forskrift med hjemmel i siste avsnitt. Tredje setning omfatter alle typer endringer i kontrakten om opplæring. Dersom lærlingen og lærebedriften er enige om å si opp kontrakten, kan likevel kontrakten sies opp uten samtykke fra fylkeskommunen, jf. § 8-3 første avsnitt.

Første setning i andre avsnitt sier at læreforholdet ikke anses for å være påbegynt så lenge det ikke er inngått kontrakt etter bestemmelsens første avsnitt. Andre setning sier at læreforholdet skal anses for å være oppstartet selv om fylkeskommunen ikke har godkjent kontrakten, forutsatt at det er søkt om godkjenning.

Tredje avsnitt angir minstekrav til hva kontrakten om opplæringen skal inneholde. Det skal stå i kontrakten om lærlingen skal gå opp til fag- eller svenneprøve eller annen avsluttende prøve ved læreforholdets slutt. Dersom lærlingen ikke skal følge fagets læreplaner fullt ut, skal det også gå fram av kontrakten hvilke kompetansemål som skal gjelde for læreforholdet. Dersom fylkeskommunen skal ha ansvaret for deler av opplæringen, eller dersom det er flere bedrifter som samarbeider om opplæringen for en lærling, skal det gå fram av kontrakten hvem som har ansvaret for hva. Dersom det er flere bedrifter som samarbeider om opplæringen til en lærling, skal det inngås en arbeidsavtale mellom lærlingen og den enkelte bedrift (se § 8-4 andre avsnitt) mens det bare skal inngås én kontrakt om opplæring.

Fjerde avsnitt gir departementet hjemmel til å gi forskrift om kontraktens form og innhold, for eksempel kan det fastsettes standardformularer. Departementet kan også gi forskriftsbestemmelser om endringer i kontrakten. Eksempelvis kan det gis nærmere regler om avbrudd i kontrakten om opplæring, for eksempel grunnet permisjon.

Til § 8-3 Heving og oppseiing av kontrakt om opplæring

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 4-6 og er omtalt i kapittel 29.4.2.1.

Første avsnitt slår fast at lærlingen og lærebedriften kan bli enige om å si opp kontrakten om opplæring. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 8-4. Normalt vil det gjelde regler om oppsigelsesfrist for arbeidsforholdet. Fylkeskommunen skal informeres før en kontrakt om opplæring blir sagt opp. Fylkeskommunen har ingen godkjenningsrolle og kan ikke nekte partene å si opp kontrakten.

Andre avsnitt første setning åpner for at kontrakten om opplæring kan heves etter ønske fra lærlingen. Det stilles ikke krav om en begrunnelse fra lærlingens side. Fylkeskommunen skal fatte enkeltvedtak om heving. Andre setning slår fast at kontrakten om opplæring kan heves dersom det foreligger vesentlige brudd på vilkårene i arbeidsavtalen fra lærlingens eller lærebedriftens side. Bestemmelsen oppstiller ikke et skyldkrav, men må ses i sammenheng med § 8-4. Særlig relevant i denne sammenheng er arbeidsmiljølovens regler om oppsigelse. Kontrakten om opplæring kan også heves dersom en av partene ikke er i stand til å fortsette ut kontrakttiden. Dette kan for eksempel gjelde dersom lærebedriften går konkurs eller driften av andre årsaker legges ned.

Tredje avsnitt pålegger lærebedriften en plikt til å skrive ut en attest for læreforholdet. Plikten gjelder uavhengig av årsaken til at læreforholdet ble avsluttet. Attesten skal omfatte den gjennomførte delen av kontraktstiden og attestere den gjennomførte delen av opplæringen.

Til § 8-4 Lærlingane sine rettar og plikter som arbeidstakarar. Tilhøvet til arbeidsmiljøloven

Bestemmelsen erstatter dagens lov §§ 4-2 og 4-5 tredje avsnitt og er omtalt i kapittel 29.4.1 og 29.4.2.

Første avsnitt slår fast at lærlinger er omfattet av reglene i arbeidsmiljøloven, yrkesskadeforsikringsloven og andre lover som gir regler om arbeidstakere. Også rettigheter og plikter som er fastsatt i forskrift med hjemmel i relevante lover, gjelder for lærlinger.

Andre avsnitt første setning må ses i sammenheng med første avsnitt. Det følger av arbeidsmiljøloven § 14-5 at det skal inngås arbeidsavtale i alle arbeidsforhold og at slik avtale skal foreligge senest en måned etter at arbeidsforholdet startet. Dersom to eller flere bedrifter samarbeider om opplæringen for en lærling, skal lærlingen inngå arbeidsavtale med hver enkelt lærebedrift. Andre setning innebærer at arbeidsmiljølovens regler om stillingsvern ikke gjelder for læreforhold.

Det følger av tredje avsnitt at arbeidsmiljølovens regler om prøvetid som utgangspunkt ikke gjelder for lærlinger. Arbeidsmiljølovens regler om prøvetid gjelder bare for lærlinger som er over 21 år, og som har inngått en kontrakt om opplæring som forutsetter at all programfagsopplæring gis i bedrift.

Fjerde avsnitt presiserer at arbeidsforholdet og læreforholdet avsluttes samtidig, uavhengig av årsaken til at arbeidsforholdet ble avsluttet.

Femte avsnitt regulerer tilfeller der det er inngått en ordinær arbeidsavtale mellom lærlingen og lærebedriften som ikke gjelder læreforholdet. Dette vil eksempelvis gjelde når arbeidsavtalen ble inngått før partene inngikk kontrakt om opplæring, noe som vil være tilfellet for kandidater til fagbrev på jobb. Femte avsnitt vil også gjelde der en lærling i tillegg til læreforholdet har inngått en ordinær arbeidsavtale om deltidsansettelse, eksempelvis om helgejobb eller sommerjobb.

Til § 8-5 Godkjenning av lærebedrifter

Bestemmelsen erstatter deler av § 4-3 i dagens lov og er omtalt i kapittel 29.4.3.

Første avsnitt legger til grunn at bedrifter som oppfyller lovens krav til lærebedrifter, skal få godkjenning fra fylkeskommunen.

Andre avsnitt slår fast at det skal foreligge en faglig vurdering fra yrkesopplæringsnemnda før fylkeskommunen kan fatte vedtak om godkjenning av lærebedrift. Nemndas vurdering skal si noe om hvorvidt bedriften er egnet som lærebedrift, jf. § 8-6. Nemndas vurdering skal ha stor, men ikke avgjørende betydning for utfallet i saken.

Tredje avsnitt gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om krav til lærebedrifter, om godkjenningen av lærebedrifter og om fordelingen av ansvaret mellom samarbeidende bedrifter.

Til § 8-6 Krav til lærebedrifter

Bestemmelsen erstatter deler av § 4-3 i dagens lov og er omtalt i kapittel 29.4.3.

Første avsnitt viderefører dagens lov § 4-3 tredje avsnitt første setning. Det er ikke et vilkår for godkjenning at bedriften kan gi opplæring som fullt ut dekker aktuelle læreplaner for fag. Bedriften kan være lærebedrift sammen med én eller flere andre bedrifter, eller fylkeskommunen kan stå ansvarlig for de resterende målene. Hvorvidt en lærebedrift kan stå alene om opplæringen for en lærling, vil også måtte vurderes ved godkjenningen av kontrakten om opplæring, jf. § 8-2.

Andre avsnitt viderefører dagens lov § 4-3 tredje avsnitt sjette og sjuende setning. Det er ikke fastsatt krav til utdanning for faglig leder i bedriften. Faglig leder kan være kvalifisert på bakgrunn av utdanning eller lang, allsidig og relevant praksis. Instruktør og faglig leder kan være samme person. Kravene til faglig leder og instruktør gjelder for hver enkelt lærebedrift. Dersom to eller flere lærebedrifter samarbeider om opplæringen for en lærling, gjelder kravet for alle bedriftene som inngår i samarbeidet.

Til § 8-7 Rekruttering av lærebedrifter og formidling til læreplass

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 29.4.4.

Første avsnitt slår fast at fylkeskommunen skal arbeide for at alle kvalifiserte søkere som ønsker det, skal få bedriftsdelen av opplæringen i bedrift. Fylkeskommunen skal søke å finne læreplass til alle kvalifiserte søkere, uavhengig av om de har fått opplæring på grunnlag av en lovfestet rett, og om det eventuelt var som ungdomsrett eller voksenrett til videregående opplæring. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 6-3, som sier at tilgangen på læreplasser skal ha stor betydning for dimensjoneringen av opplæringstilbudet.

Andre avsnitt legger ingen føringer for hvordan formidlingen skal foregå, og stiller ingen minimumskrav til innsatsen.

Tredje avsnitt gir departementet hjemmel til å gi regler i forskrift om formidling til læreplass. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 6-1 siste avsnitt som gir departementet hjemmel til å gi forskrift om inntak til videregående opplæring.

Til § 8-8 Tilskot til lærebedrifter

Bestemmelsen erstatter § 4-4 femte avsnitt i dagens lov og er omtalt i kapittel 29.4.4.3.

Første avsnitt slår fast at fylkeskommunen har en plikt til å utbetale tilskudd til lærebedrifter som har inngått kontrakt om opplæring med én eller flere lærlinger.

Andre avsnitt gir departementet hjemmel til å gi forskrift om lærlingtilskuddet.

Til § 8-9 Oppfølging av lærebedrifter og tap av godkjenning

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 4-8 og er omtalt i kapittel 29.4.3.4.

I første avsnitt er det slått fast at fylkeskommunen skal veilede og følge opp lærebedrifter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med internkontrollkravet i kommuneloven § 25-1. Fylkeskommunens ansvar etter bestemmelsen skal være egnet til å bekrefte god tilstand og/eller avdekke og forebygge manglende etterlevelse av kontrakten om opplæring og aktuelt regelverk i opplæringsloven med forskrifter.

Andre avsnitt slår fast at lærebedriften kan miste godkjenningen dersom fylkeskommunens oppfølging viser at lærebedriften ikke oppfyller kravene i loven. Videre følger det av bestemmelsen at yrkesopplæringsnemnda skal gi en faglig vurdering av om lærebedriften oppfyller kravene til godkjenningen, og at nemndas vurdering skal tillegges stor vekt ved avgjørelsen.

Det følger av tredje avsnitt at en godkjenning som lærebedrift automatisk bortfaller 24 måneder etter at den siste kontrakten om opplæring ble avsluttet, jf. §§ 8-3 og 8-4.

Fjerde avsnitt gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tap av godkjenning som lærebedrift.

Til § 8-10 Lærebedriftene sitt ansvar for opplæringa

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 4-4 og er omtalt i kapittel 29.4.3.

Første avsnitt pålegger lærebedriften å planlegge virksomheten og produksjonen på en måte som legger til rette for at lærlingen får opplæring i samsvar med kontrakten om opplæring. Dersom to eller flere bedrifter samarbeider om opplæringen for en lærling, må bedriftene ha en plan for samarbeidet og samordne virksomhetene på en måte som sikrer at lærlingen får opplæring i samsvar med kontrakten om opplæring. Tilsvarende gjelder der fylkeskommunen har ansvaret for deler av opplæringen for en lærling.

Lærebedriftens ansvar etter andre avsnitt går noe lengre enn arbeidsmiljølovens krav når lærebedriftene får et ansvar for å skape et godt læringsmiljø. Andre setning innebærer at både opplæringsdelen og verdiskapingsdelen av læreforholdet skal foregå innenfor det som er den normale arbeidstiden for ansatte i bedriften.

Tredje avsnitt pålegger lærebedriften en meldeplikt dersom bedriften ikke lenger kan oppfylle kravene til lærebedrifter, jf. § 8-6. Dette vil for eksempel gjelde der bedriften av ulike årsaker legges ned eller dersom det skjer omfattende endringer i produksjonen.

Til § 8-11 Krav til internkontroll i lærebedrifter

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 4-7 og er omtalt i kapittel 29.4.3.

Første avsnitt presiserer at det er lærebedriften som har det overordnede ansvaret for at bedriften oppfyller kravene i opplæringsloven med tilhørende forskrifter. Bedriften avgjør selv hvordan arbeidstakernes representanter involveres i internkontrollarbeidet.

Andre avsnitt pålegger lærebedriften en plikt til å gi fylkeskommunen informasjon om opplæringen den gir. Bestemmelsen innebærer også blant annet en plikt til å bidra med statistiske opplysninger.

Kapittel 9 Skyss, bustad og oppfølgingsteneste

Til § 9-1 Skyss til og frå skolen for elevar i den vidaregåande opplæringa

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 7-2 første avsnitt og er omtalt i kapittel 30.

Første avsnitt viderefører retten til skyss eller full skyssgodtgjørelse på grunn av lang skolevei. Avstanden mellom skolen og hjemmet skal måles fra inngangsdøren der eleven bor til inngangsdøren på skolen. Oppmålingen skal foretas langs alminnelig farbar vei. Elevene har vanligvis ikke rett til skyss fra døren hjemme, men fra en oppsamlingsplass som ligger i rimelig avstand fra hjemmet. Hva som er rimelig avstand, må avgjøres etter en konkret vurdering, der man blant annet skal legge vekt på trafikkforholdene. Naturlig nok kan det ikke kreves at elevene går like langt som skyssgrensen, som er seks kilometer.

Det følger av bestemmelsen at fylkeskommunen kan velge å organisere gratis skoleskyss eller overlate til eleven å ordne skoleskyssen selv mot full skyssgodtgjørelse. I de tilfellene fylkeskommunen overlater til eleven å ordne skyssen selv, må fylkeskommunen dekke utgiftene eleven eller elevens foreldre faktisk har i forbindelse med skoleskyssen. Også i de tilfellene eleven må gå på en skole i et annet fylke for å få oppfylt retten til videregående opplæring, skal hjemfylket sørge for skyss eller full skyssgodtgjørelse.

Skyssen til og fra skolen må organiseres slik at eleven får en akseptabel reisetid. Det er den totale tiden eleven bruker fra han eller hun drar hjemmefra, til opplæringen starter, og fra opplæringen er slutt, til eleven er hjemme om ettermiddagen, som utgjør den samlede reisetiden. I vurderingen av hva som er akseptabel reisetid, må gangtid, tid med transportmidler og hensynet til effektiv og rasjonell organisering av skyssen ses i sammenheng.

Første avsnitt andre setning presiserer at elever som har to foreldrehjem, har rett til skyss eller full skyssgodtgjørelse fra begge hjemmene så framt skoleveien er lengre enn seks kilometer til begge hjemmene. Retten gjelder både når eleven har delt bosted, og når det foreligger en avtale eller rettslig avgjørelse om fast samværsordning. Retten til skyss for elever som reiser til skolen fra to foreldrehjem, gjelder bare når eleven har fast, planlagt og regelmessig opphold i de to hjemmene.

Andre avsnitt viderefører regelen om retten til gratis båttransport. Vilkåret for å få rett til båttransport er at eleven «treng» slik transport, det vil si at naturlig farbar vei til skolen inkluderer transport over vann. Retten gjelder uavhengig av skoleveiens lengde. Når skoleveien er mer enn seks kilometer, følger retten til gratis skyss av første avsnitt. For å få rett til skyss i tillegg til båttransport, må elevene ha en skolevei som inklusiv strekningen med båt, er lengre enn seks kilometer.

For å få rett til skyss etter tredje avsnitt er det er ikke tilstrekkelig at eleven har nedsatt funksjonsevne, skade eller sykdom. I tillegg er det et vilkår for skyssretten at funksjonsnedsettelsen, skaden eller sykdommen forårsaker at eleven har behov for skyss. Rettighetene etter fjerde avsnitt gjelder elever som trenger skyss på grunn av både fysisk og psykisk funksjonsnedsettelse.

Fjerde avsnitt åpner for at elevene kan få rabatt på offentlig transport i stedet for gratis skyss. Rabattordningen må gjelde både på dagtid og på kveldstid, alle sju dager i uken.

Ansvaret for å oppfylle retten til skyss går fram av § 22-7 i lovforslaget.

§ 9-2 Reisefølgje for og tilsyn med elevar i den vidaregåande opplæringa

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 7-4 og er omtalt i kapittel 30.

Det er ikke det vanlige at elevene trenger reisefølge og tilsyn, og dette må vurderes for hver enkelt elev.

Retten til reisefølge etter første avsnitt er i hovedsak forbeholdt elever med nedsatt funksjonsevne som må ha følge for at de skal kunne benytte seg av skysstilbudet de har rett til. Fylkeskommunen skal sørge for nødvendig reisefølge og dekke skysskostnadene og andre utgifter knyttet til reisefølget.

Tilsynsplikten i videregående opplæring etter andre avsnitt er vesentlig mindre enn den tilsvarende plikten for å føre tilsyn med elever i grunnskolen på grunn av elevenes alder. Plikten omfatter bare elever som, på grunn av funksjonsnedsettelse, ikke kan klare seg alene i ventetiden.

Til § 9-3 Hjelp med å skaffe bustad for elevar i den vidaregåande opplæringa

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 7-2 tredje avsnitt og er omtalt i kapittel 30.

Fylkeskommunen skal hjelpe elevene med å skaffe dem et sted å bo dersom de velger innlosjering på grunn av lang eller vanskelig skolevei. Elevene må betale selv, men kan få lån og stipend, jf. lov om utdanningsstøtte. Det følger av bestemmelsen at fylkeskommunen skal bygge elevhjem hvis det ikke er mulig å skaffe elevene et sted å bo innenfor en avstand med mulighet for daglig skyss til skolen. Det skal mye til for at fylkeskommunen må bygge elevhjem.

Fylkeskommunens plikt til å hjelpe elevene med å skaffe et sted å bo eller bygge elevhjem gjelder bare de søkerne som fylkeskommunen har ansvaret for etter forslaget § 22-2. Det vil si at hjemfylket har plikt etter bestemmelsen også når elevene får plass på en videregående skole i et annet fylke. Dette gjelder likevel ikke ved inntak til landslinjer. I slike tilfeller har vertsfylket ansvaret.

Til § 9-4 Oppfølgingsteneste for ungdom som ikkje er i vidaregåande opplæring eller arbeid

Bestemmelsen er en videreføring av dagens lov § 3-6 og er omtalt i kapittel 42.7.

Første avsnittførste setning slår fast at fylkeskommunen skal ha en oppfølgingstjeneste. Det stilles ikke krav til hvordan oppgaven organiseres.

Første avsnitt andre setning sier hvem oppfølgingstjenesten skal rettes mot, og hva oppfølgingen skal gå ut på. De som har rett til videregående opplæring etter § 6-1, og som ikke er i opplæring, omfatter de som ikke har søkt eller tatt imot elev- eller læreplass, og de som avbryter opplæringen. I tredje setning er det fastsatt en øvre aldersgrense for hvem som er omfattet av oppfølgingstjenesten. Fylkeskommunen kan velge å også følge opp dem som er over 21 år. Ettersom oppfølgingstjenesten gjelder for dem som har ungdomsrett til videregående opplæring, er det i praksis en nedre aldersgrense for hvem som er omfattet. Aldersgrensen vil normalt være 16 år.

Andre avsnitt gir departementet hjemmel til å gi forskriftsregler om hva som skal være de konkrete oppgaven til oppfølgingstjenesten. Første avsnitt andre og tredje setning utgjør rammene for hvilke oppgaver som kan pålegges oppfølgingstjenesten i forskrift.

Fjerde delen – fellesreglar for grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa

Kapittel 10 Universell opplæring og individuell tilrettelegging

Til § 10-1 Universell opplæring

Første avsnitt er i hovedsak en videreføring av dagens lov § 1-3 og er omtalt i kapittel 31.

Dagens betegnelse «tilpasset opplæring» er erstattet med betegnelsen «universell opplæring». At opplæringen skal være universell, innebærer at opplæringen – innenfor et fellesskap – skal tilrettelegges på en slik måte at den så langt det er mulig, skaper et tilfredsstillende opplæringstilbud for alle.

Betegnelsen «universell» tydeliggjør og signaliserer at skolen skal gi en opplæring som retter seg mot alle elever. Med universell opplæring menes en faglig, metodisk og sosial tilpasning av opplæringen slik at elevene får realisert sitt potensial i så stor utstrekning som mulig innenfor fellesskapet, og med minst mulig behov for egne ordninger for enkeltelever. Skolen må ta høyde for at elevene har forskjellige evner, forutsetninger og behov. Det innebærer blant annet at skolen må jobbe aktivt for å få med alle elevene i klassen, både sosialt og faglig, og ha strategier for å få alle elever med. Dersom det ikke er mulig å gjennomføre den universelle opplæringen på en slik måte at eleven får tilfredsstillende utbytte av opplæringen, har eleven rett til individuelt tilrettelagt opplæring etter § 10-3.

Til § 10-2 Plikt til å sikre tilfredsstillande utbytte av opplæringa (aktivitetsplikt)

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring og sammenstilling av innholdet i dagens lov §§ 1-3, 1-4, 5-4 første avsnitt andre og tredje setning. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 31.

Bestemmelsen inneholder plikter som er ledd i et handlingsforløp som går ut på at kommunen og fylkeskommunen skal sørge for at (1) lærerne følger med på og vurderer elevenes utbytte av opplæringen, at (2) lærerne melder fra til rektor når en elev ikke har tilfredsstillende utbytte av opplæringen, og at (3) skolen følger opp ved å vurdere og iverksette tiltak innenfor den universelle opplæringen før eleven eventuelt henvises til PP-tjenesten eller får vedtak om fysisk tilrettelegging eller vedtak om personlig assistanse.

Tredje avsnittførste setning erstatter delvis innholdet i dagens § 1-4 første setning. Etter bestemmelsen skal elever som trenger det, raskt få forsterket innsats i form av målrettet opplæring, slik at forventet progresjon kan bli nådd. Hensikten med forsterket innsats er at elever som trenger det, skal få nødvendig hjelp så raskt som mulig for å forhindre at utfordringer får utvikle seg og bli mer alvorlige. Plikten gjelder overfor elever på alle trinn og gjelder all opplæring. Forsterket innsats kan blant annet dreie seg om fordypning og konsentrasjon, alternativ organisering og bruk av ulike læremidler, og kan vare i en kortere eller lengre periode. Elevene som får forsterket innsats, skal ikke ha unntak fra kompetansemålene i læreplanverket, men skal settes i stand til å følge den alminnelige progresjonen i opplæringen. Bestemmelsen gir skolen en plikt, men ikke en korresponderende rett for elevene. Dette betyr blant annet at det ikke skal fattes enkeltvedtak før skolen gir forsterket innsats.

Tredje avsnitt andre setning er en videreføring av dagens § 1-4 andre setning og gir skolen mulighet til å gi forsterket innsats i små grupper eller som eneundervisning dersom det er nødvendig for elevenes utbytte av opplæringen. Bestemmelsen er et unntak fra regelen i § 13-2 om inndeling av elever i klasser og grupper. Eneundervisning kan bare skje i et begrenset omfang og kun dersom det er til elevens beste.

Dersom en elev ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen til tross for forsterket innsats, vil eleven ha rett til individuelt tilrettelagt opplæring etter § 10-3.

«Skolen» er brukt som pliktsubjekt i andre avsnitt andre setning og fjerde avsnitt fordi oppfyllelsen av pliktene naturlig skjer på skolenivå. Skolen er ikke et eget rettssubjekt, og det er kommunen eller fylkeskommunen som har ansvaret for oppfyllelsen, jf. § 22-1 andre avsnitt andre setning og § 22-2 fjerde avsnitt.

Til § 10-3 Individuelt tilrettelagd opplæring

Bestemmelsen er en delvis videreføring av dagens lov § 5-1 og er omtalt i kapittel 31.

Dagens betegnelse «spesialundervisning» er erstattet med betegnelsen «individuelt tilrettelagd opplæring».

Det følger av bestemmelsen at elevene har rett til individuelt tilrettelagt opplæring dersom utbyttet av den universelle opplæringen ikke er «tilfredsstillande». Spørsmålet om utbyttet er tilfredsstillende, beror på en konkret faglig-pedagogisk vurdering av elevenes utbytte av opplæringen.

PP-tjenesten skal alltid gi en sakkyndig vurdering før kommunen eller fylkeskommunen fatter vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring, jf. § 10-4.

For elever som har et visst utbytte av den vanlige opplæringen, kan det i noen tilfeller være nok å få individuelt tilrettelagt opplæring i noen timer i uken eller for en kort periode. For elever som har svært lite utbytte av den vanlige opplæringen, eller som ikke har utbytte i det hele tatt, må hele opplæringen legges særskilt til rette.

Elever som har forutsetninger for å lære raskere og mer enn gjennomsnittet, har ikke rett til individuelt tilrettelagt opplæring. Kommunen og fylkeskommunen skal tilrettelegge den universelle opplæringen slik at den skaper et tilfredsstillende opplæringstilbud for alle, inkludert elever med stort potensial for læring. Elever i grunnskolen med stort læringspotensial og som lærer raskere enn gjennomsnittet kan for øvrig fritas helt eller delvis fra opplæringsplikten dersom hensynet til eleven tilsier det, se forslaget § 3-2 tredje avsnitt.

Elever som har vedtak etter bestemmelsen om individuelt tilrettelagt opplæring, kan samtidig ha rettigheter etter andre bestemmelser i lovforslaget. Det kan blant annet være rett til praktisk tilrettelegging, fysisk tilrettelegging, opplæring i og på norsk tegnspråk, opplæring i punktskrift, opplæring i mobilitet og særskilt språkopplæring dersom vilkårene for det er til stede.

Til § 10-4 Vedtak om individuelt tilrettelagd opplæring

Bestemmelsen viderefører deler av dagens lov §§ 5-3, 5-4 og 5-5 og er omtalt i kapittel 31.

Første avsnitt er en videreføring av dagens § 5-3 første avsnitt. Den sakkyndige vurderingen fra den pedagogisk-psykologiske tjenesten er bare rådgivende. Tjenesten har ikke myndighet til å fatte bindende vedtak.

Andre avsnitt første og andre setning er en videreføring av dagens § 5-3 fjerde avsnitt. Etter bestemmelsen har kommunen og fylkeskommunen en særskilt begrunnelsesplikt dersom de fraviker tilrådningen i den sakkyndige vurderingen.

Andre avsnitt tredje setning viderefører i hovedsak og klargjør innholdet dagens § 5-5 første avsnitt første setning. Etter bestemmelsen kan det i vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring gjøres unntak fra innholdet i opplæringen, det vil si at det blant annet kan gjøres unntak fra kompetansemålene i læreplanene, men bare hvis det er begrunnet i elevens behov og i faglig-pedagogiske vurderinger. Det kan også gjøres unntak fra reglene om organiseringen av opplæringen.

Tredje avsnitt viderefører dagens § 5-4 andre avsnitt første setning og tredje avsnitt. Om det er foreldrene eller eleven som må samtykke, følger av barneloven § 32, som sier at barn som har fylt 15 år, selv avgjør spørsmål om valg av utdanning. Regelen innebærer at ungdom som er fylt 15 år, selv må samtykke før det blir utarbeidet en sakkyndig vurdering, og før det fattes vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring. Foreldrenes samtykke er i slike tilfeller ikke nødvendig, og foreldrene har heller ingen myndighet i denne sammenhengen. Når eleven er yngre enn 15 år, er det foreldrene som gir samtykke, men de har plikt til å ta barnet med på råd etter barneloven § 31. Se også § 2-1 første avsnitt i lovutkastet om elevens rett til å medvirke. Den pedagogisk-psykologiske tjenesten plikter å rådføre seg med foreldrene og eleven i arbeidet med å utforme tilbudet om individuelt tilrettelagt opplæring. En tilsvarende plikt har kommunen og fylkeskommunen i oppfølgingen av den individuelt tilrettelagte opplæringen.

Til § 10-5 Kva den sakkunnige vurderinga skal innehalde

Bestemmelsen viderefører delvis dagens § 5-3 andre avsnitt og er omtalt i kapittel 31.

Bestemmelsen fastsetter et minimum av hva den sakkyndige vurderingen fra den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PP-tjenesten) skal inneholde av opplysninger og vurderinger.

Etter bestemmelsen skal PP-tjenesten blant annet alltid utrede hvilke tiltak som kan gi eleven tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Det innebærer at det er universell opplæring som skal være hovedløsningen, jf. § 10-1. PP-tjenesten skal ta stilling til om, og i så fall hvordan, den universelle opplæringen kan tilrettelegges slik at den kan gi eleven et tilfredsstillende opplæringstilbud. PP-tjenesten skal også alltid ta stilling til om eleven trenger individuelt tilrettelagt opplæring, jf. § 10-4 første avsnitt andre setning.

Hvor omfattende en sakkyndig vurdering skal være, må for øvrig vurderes i det enkelte tilfellet. Dersom eleven for eksempel har behov for hjelp eller støtte fra en særskilt kompetanse, skal dette framgå i den sakkyndige vurderingen fra PP-tjenesten.

Til § 10-6 Krav om kompetanse for å gi individuelt tilrettelagd opplæring

At det kan gjøres unntak fra kravene om relevant kompetanse i faget det undervises i, er en videreføring av dagens lov § 5-5 tredje avsnitt. For øvrig er bestemmelsen ny og er omtalt i kapittel 31.

Første avsnitt presiserer hovedregelen om at det er de samme formelle kravene til lærerkompetanse for å gi individuelt tilrettelagt opplæring som for å gi annen opplæring.

Etter andre avsnitt kan det gjøres unntak fra hovedregelen i første avsnitt. Ifølge bestemmelsen kan det gjøres unntak både fra kravene som gjelder for å kunne ansettes i lærerstilling, og fra kravene om at en lærer må ha relevant kompetanse i faget han eller hun underviser i. Det er et vilkår at unntaket vil gi eleven bedre individuelt tilrettelagt opplæring. Personen som skal gi individuelt tilrettelagt opplæring, må ha en universitets- eller høyskoleutdanning. Denne utdanningen må gjøre personen særlig og mer egnet til å ivareta elevens behov enn en lærer. Det må være en utdanning av et visst omfang og på et visst faglig nivå. Det stilles ikke krav til antall studiepoeng eller grad, men en kortvarig utdanning vil sjelden kunne gjøre personen særlig og mer egnet enn en lærer. Det kan være at en elev har behov for å få individuelt tilrettelagt opplæring gitt av for eksempel en audiopedagog, logoped, psykolog eller barnevernspedagog.

Til § 10-7 Individuell opplæringsplan

Bestemmelsen er en videreføring av dagens lov § 5-5 første avsnitt andre setning og er omtalt i kapittel 31.

Selv om det står «skolen», er det kommunen eller fylkeskommunen som er ansvarlig for at elever som får individuelt tilrettelagt opplæring, får en individuell opplæringsplan (ofte forkortet til IOP). Skolen er ikke et eget rettssubjekt, og det er kommunen som har ansvaret for oppfyllelsen, jf. § 22-1 andre avsnitt andre setning og § 22-2 fjerde avsnitt.

Den individuelle opplæringsplanen skal ta utgangspunkt i overordnet del av læreplanverket og læreplanen i de ulike fagene så langt det passer. Den individuelle opplæringsplanen må samordnes med planen for klassen slik at den individuelt tilrettelagte opplæringen ses i sammenheng med den opplæringen eleven får totalt.

En individuell opplæringsplan skal bygge på det som er fastsatt i enkeltvedtaket om individuelt tilrettelagt opplæring, og skal være et arbeidsverktøy for lærerne. Den individuelle opplæringsplanen trenger ikke nødvendigvis å være et omfattende dokument. Hensikten med planen er å utvikle kortfattede og praktiske planer til hjelp i planlegging, gjennomføring og evaluering av opplæringen.

Den individuelle opplæringsplanen kan ikke fastsette noe som ikke er innenfor rammene av enkeltvedtaket om individuelt tilrettelagt opplæring. Dersom det for eksempel ikke går fram av enkeltvedtaket at eleven skal ha unntak fra læreplanverket, kan ikke dette fastsettes i den individuelle opplæringsplanen.

Til § 10-8 Årleg evaluering av eleven sitt utbytte av den individuelt tilrettelagde opplæringa

Bestemmelsen er en videreføring av dagens lov § 5-5 andre avsnitt og er omtalt i kapittel 31.

Skolen skal hvert år gi en oversikt over hvilken opplæring eleven har fått, og i tillegg gi en vurdering av elevens utvikling. Elevens utvikling skal vurderes ut fra målene som er satt i elevens individuelle opplæringsplan.

I tillegg til den årlige evalueringen har elevene rett til individuell vurdering, det vil si både underveisvurdering og sluttvurdering.

«Skolen» er brukt som pliktsubjekt i bestemmelsen fordi oppfyllelsen naturlig skjer på skolenivå. Skolen er ikke et eget rettssubjekt, og det er kommunen og fylkeskommunen som har ansvaret for oppfyllelsen, jf. § 22-1 andre avsnitt andre setning og § 22-2 fjerde avsnitt.

Til § 10-9 Personleg assistanse

Bestemmelsen er en delvis videreføring av dagens lov § 5-1 og er omtalt i kapittel 31.

Med personlig assistanse menes praktisk hjelp og bistand fra en person (assistent) som kan følge med og hjelpe eleven i skolehverdagen. Assistansen kan variere både i omfang og oppgaver, og kan for eksempel være hjelp i forbindelse med av- og påkledning, måltider, medisinering, toalettbesøk, sosiale aktiviteter i friminuttet, forflytning, bæring av sekk og hjelp til å følge med i opplæringen. Personlig assistanse kan gis av personer som ikke er ansatt i lærerstilling.

En elev kan i tillegg ha rett til personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven.

De vanlige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven skal følges når det skal fattes vedtak om personlig assistanse. Det stilles ikke krav om at det skal foreligge en sakkyndig utredning fra PP-tjenesten før kommunen eller fylkeskommunen skal fatte vedtak om personlig assistanse. Siden saken ifølge forvaltningsloven skal være «så godt opplyst som mulig før vedtak treffes», vil det i noen tilfeller være nødvendig med en vurdering fra PP-tjenesten eller andre sakkyndige.

Til § 10-10 Fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemiddel

Bestemmelsen er en delvis videreføring av dagens lov § 5-1 og er omtalt i kapittel 31.

Bestemmelsen innebærer at elever som har behov for tilrettelegging av arbeidsplassen eller klasserommet for å få tilfredsstillende utbytte av opplæringen, har rett til fysisk tilrettelegging. Slik tilrettelegging kan blant annet omfatte tekniske hjelpemidler, inventar, teknisk utstyr og programvare og nødvendig hjelp for at eleven skal kunne bruke utstyret.

Kommunen og fylkeskommunen har ansvaret for å stille til rådighet de hjelpemidlene og det utstyret som er nødvendig for at elevene skal få et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Det må skilles mellom pedagogiske hjelpemidler, som kommunen og fylkeskommune har ansvaret for, og tekniske hjelpemidler, som NAV Hjelpemiddelsentralen kan være ansvarlig for. Kommunen og fylkeskommunen vil uansett ha et restansvar når noe ikke blir dekket av NAV og hjelpemiddelet er nødvendig for at eleven skal få tilfredsstillende utbytte av opplæringen.

Elever kan også ha rett til fysisk tilrettelegging etter § 11-7 tredje avsnitt første setning.

Til § 10-11 Opplæring i bruk av tekniske hjelpemiddel og i mobilitet

Bestemmelsen viderefører deler av dagens lov §§ 2-14 og 3-10 og er omtalt i kapittel 34.4.

Vilkåret for å få rett til opplæring i bruk av tekniske hjelpemidler og opplæring i mobilitet er at eleven er blind eller sterkt svaksynt. Om eleven har behov for opplæring i bruk av tekniske hjelpemidler og opplæring i mobilitet, må vurderes ut fra både medisinskfaglig og skolefaglig kunnskap og erfaring. Dessuten har det betydning hva eleven og foreldrene mener, og elevens beste skal være et grunnleggende hensyn, jf. § 2-1.

Skolens område skal i denne sammenheng tolkes i vid forstand. Med «aktivitetar i regi av skolen» menes det at aktivitetene må ha en sammenheng med skolens virksomhet.

Elever med vedtak etter § 10-11 kan samtidig ha rett til opplæring i punktskrift etter §§ 4-5 og 7-4.

Til § 10-12 Pedagogisk-psykologisk teneste

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 5-6 og er omtalt i kapittel 31.5.8.

Første avsnitt er en videreføring av dagens § 5-6 første avsnitt. Kravet om at det skal være en egen tjeneste, vil si at kommunen og fylkeskommunen ikke kan basere seg bare på å kjøpe tjenester utenfra. Kravene til den sakkyndige vurderingen slik de er fastsatt i § 10-5, betyr at loven stiller krav til kvaliteten på det arbeidet den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PP-tjenesten) har ansvaret for å få gjort. Indirekte stiller dette også krav til hvordan tjenesten er organisert.

Hvis PP-tjenesten ikke har nok fagkompetanse i en sak, må det innhentes kompetanse utenfra, for eksempel fra statlig spesialpedagogisk tjeneste (Statped), private sakkyndige eller andre kommunale tjenester som for eksempel kommunehelsetjenesten.

Selv om PP-tjenesten organisatorisk og økonomisk hører inn under kommunen, vil ikke det si at kommunen eller fylkeskommunen kan instruere om hva de sakkyndige vurderingene skal gå ut på. Tjenesten har plikt til å sørge for at de sakkyndige vurderingene blir tatt på et best mulig faglig grunnlag.

Etter kommuneloven § 17-1 kan to eller flere kommuner utføre felles oppgaver gjennom et interkommunalt samarbeid. Det innebærer at kommuner kan ha en felles pedagogisk-psykologisk tjeneste.

Andre avsnitt fører delvis videre det som i dag følger av § 5-6 andre avsnitt første setning. PP-tjenesten skal samarbeide med skolene og hjelpe til med tilrettelegging av opplæringen for alle elever, ikke bare elever med særskilte behov. Bestemmelsen innebærer blant annet at PP-tjenesten skal hjelpe skolene i det forebyggende arbeidet slik at skolene kan komme i forkant av eventuelle problemer.

Tredje avsnitt første setning viderefører dagens lov § 5-6 andre avsnitt andre setning. Etter lovforslaget kreves sakkyndig vurdering bare før det fattes vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring etter § 10-3 og om ekstra opplæringstid etter § 6-5.

Tredje avsnitt andre setning erstatter dagens lov § 5-6 andre avsnitt tredje setning. Forskriftskompetansen er avgrenset til at departementet kan gi forskrift om at den pedagogisk-psykologiske tjenesten skal utarbeide sakkyndige vurderinger i andre tilfeller enn de som er nevnt i loven. Departementet har følgelig ikke hjemmel til å gi forskrift om krav til kompetansen i og organiseringen av PP-tjenesten.

Kapittel 11 Skolemiljøet til elevane

Til § 11-1 Verkeområde for kapittelet

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 9 A-1 med språklige endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 36.4.2.

Bestemmelsen beskriver virkeområdet for hele kapittel 11. Ordlyden slår fast at reglene i kapittel 11 gjelder for skolen, leksehjelpordninger eller skolefritidsordninger. «Skoler» omfatter både grunnskoler og videregående skoler som er omfattet av loven, se forslaget til § 1-1. Kapitlet gjelder skolefritidsordninger og leksehjelpordninger som er opprettet etter opplæringsloven. Det er regulert i friskolelova hvilke av reglene om skolemiljø som gjelder i friskoler og tilbud om leksehjelp opprettet etter friskolelova. Skolefritidsordninger er ikke regulert i friskolelova.

Reglene gjelder på skoleområdet eller der opplæringen eller aktiviteter knyttet til skolen, skolefritidsordningen eller leksehjelpen foregår. Reglene gjelder også når skolen, skolefritidsordningen og leksehjelpordningen har aktiviteter utenfor skolens område. Selv om reglene gjelder «skolen», kan forhold utenfor skolen ha betydning, ettersom blant annet plikten til å sette inn tiltak etter forslaget § 11-4 gjelder uavhengig av hva som er årsaken til at en elev ikke har det trygt og godt på skolen. Skoleveien er i en særstilling, fordi skoleveien er så nært tilknyttet skolegangen. Rett og plikt til opplæring gjør at elevene må komme seg til og fra skolen, og dette skiller skoleveien fra blant annet hjemmet og fritiden. At aktivitetsplikten gjelder uavhengig av årsaken til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø, betyr at også forhold på en elevs skolevei kan utløse plikt til å iverksette tiltak. Egnede tiltak i denne sammenheng vil kunne være samtaler med elever og foreldre, anmodninger om å etablere følgegrupper eller lignende. På grunn av skoleveiens særstilling og nære tilknytning til skolegangen må skolen dessuten i større grad også kunne forventes å sette inn tiltak på selve skoleveien, for eksempel tilsyn på bestemte plasser.

Til § 11-2 Retten til eit trygt og godt skolemiljø

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9 A-2 og er omtalt i kapittel 36.4.3.

Bestemmelsen slår fast at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. «Skolemiljø» favner både det fysiske og det psykososiale miljøet. «Skolemiljø» omfatter i denne forbindelse hvordan elevene har det på skolen, skolefritidsordningen og leksehjelptilbudet.

Bestemmelsen innebærer at skolemiljøet ikke skal forårsake eller forsterke helseplager eller mistrivsel, eller ødelegge, hindre eller forstyrre læringen. I tillegg skal skolemiljøet ha en positiv virkning og gi den enkelte elev gode muligheter for helse, trivsel og læring. Om skolemiljøet fremmer helse, trivsel og læring, må vurderes ved å observere virkningen på elevene og ved å observere og måle ulike forhold ved selve miljøet.

Kapittel 11 inneholder flere regler som utfyller og konkretiserer hva som ligger i retten til et trygt og godt skolemiljø, for eksempel krav om forebyggende arbeid i forslaget § 11-3, krav om aktivitetsplikt for å sikre et trygt og godt psykososialt skolemiljø i forslaget §§ 11-4 og 11-5 og regler om det fysiske miljøet i forslaget § 11-7.

Til § 11-3 Nulltoleranse og førebyggjande arbeid

Bestemmelsen viderefører delvis dagens lov § 9 A-3 med noen språklige endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 36.4.4 og 36.4.5.

«Skolen» er brukt som pliktsubjekt i denne bestemmelsen fordi oppfyllelsen naturlig skjer på skolenivå. Skolen er ikke et eget rettssubjekt, og det er kommunen og fylkeskommunen som har ansvaret for oppfyllelsen, jf. forslaget § 22-1 andre avsnitt andre setning og § 22-2 fjerde avsnitt.

Første avsnitt innebærer at skolen ikke skal godta krenkelser verken fra elever eller fra dem som arbeider på skolen. Mobbing, vold, diskriminering og trakassering er tatt inn som eksempel på krenkelser som elever kan utsettes for, og som skolen ikke skal godta. Det er ikke en uttømmende oppramsing, men eksemplene er egnet til å belyse hva som menes med krenkelser.

Krenkelser kan omfatte direkte handlinger og verbale uttrykk rettet mot elever, men også mer indirekte krenkelser som utestenging, isolering og baksnakking. Det skal ikke være en høy terskel for hva som anses som krenkelser overfor elever. Barn og unge er mer sårbare enn voksne, og når de er på skolen, er de i en situasjon som de er pålagt å være i, eller som er nødvendig for at de skal kunne få den opplæringen de har rett til. Det er likevel ikke slik at enhver kritisk ytring eller uenighet mellom elevene er ment å omfattes. Det er en del av skolens samfunnsmandat å lære elever å tenke kritisk og kunne akseptere og respektere ulike meninger og overbevisninger. Elever kan bli irettesatt av lærere eller oppleve uenighet med lærere eller andre elever uten at dette vil være en krenkelse.

Krenkelsesbegrepet i denne bestemmelsen er objektivt i den forstand at hva som er en krenkelse, beror på en helhetlig vurdering, ikke bare den enkelte elevs opplevelse. Det er likevel ikke slik at terskelen for hva som er krenkende, er lik for alle elever. For eksempel kan elevenes alder ha betydning for hvilke handlinger og ytringer som anses å være krenkende. Personlige forhold ved den enkelte elev har også betydning for om noe må anses å være krenkende. Det kan være personlige forhold som elevens livssyn, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, funksjonsevne, at eleven har atferdsvansker eller sosio-emosjonelle vansker, eller forhold ved elevens familie- og hjemmesituasjon. Det har også betydning om elevene er særskilt sårbare, og om det er synlig for omgivelsene. At en elev tidligere har vært utsatt for krenkelser, kan gjøre vedkommende særskilt sårbar.

Selv om vurderingen av hvilke handlinger og ytringer som ikke skal godtas skal bero på en helhetlig vurdering, har de ansatte alltid en aktivitetsplikt etter forslaget §§ 11-4 og 11-5 dersom den enkelte elev selv opplever å ikke ha det trygt og godt på skolen.

Andre avsnitt inneholder et krav om kontinuerlig forebyggende arbeid. Arbeidet skal omfatte både det fysiske og det psykososiale miljøet, og omfatter alt fra renhold til det skolen gjør for å forebygge, oppdage og håndtere mobbeproblemer. Bestemmelsen innebærer at det ikke er nok at skolen reagerer når elevene ikke har det trygt og godt, jf. forslaget §§ 11-4, 11-5 og 11-7. Skolen har en plikt til å arbeide kontinuerlig for at dette ikke skal skje i utgangspunktet. Forebyggende tiltak kan settes i verk både på skole- og gruppenivå, og det er viktig at elevene selv får delta i utformingen av dette arbeidet, jf. forslaget § 2-4.

Til § 11-4 Plikt til å sikre at elevane har eit trygt og godt psykososialt skolemiljø (aktivitetsplikt)

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9 A-4 med noen endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 36.4.6.

Aktivitetsplikten gjelder elevenes psykososiale skolemiljø og inneholder fem handlingsplikter og krav til dokumentasjon. Elevenes rett til å medvirke og kravet om at elevens beste skal være et grunnleggende hensyn, følger av forslaget §§ 2-1 og 2-2. Hvilke barn som skal høres i skolemiljøsaker, og hvordan dette skal foregå, vil bero på den konkrete saken og barnas alder og modenhet. Det er imidlertid ingen nedre aldersgrense for retten til å bli hørt. Skolen skal høre både den eleven som man mistenker eller kjenner til at ikke har det trygt og godt, og andre elever som er direkte påvirket eller involvert i saken. Det skal legges vekt på hensynet til alle involverte elever. For at elevenes rett til medvirkning skal være reell, må skolen sørge for at elevene får informasjon om prosessen og inviteres til å beskrive situasjonen slik de opplever den og gi uttrykk for sine meninger, sin vilje og sine ønsker.

Pliktene til å følge med, gripe inn og varsle er plikter som gjelder for alle «som arbeider på skolen». Disse pliktene er individuelle plikter for den enkelte som arbeider på skolen, knyttet til at de regelmessig oppholder seg på skolen, skolefritidsordningen eller leksehjelpordningen for å gjøre arbeid eller tjeneste der og derfor har kontakt med eller observerer elevene. Personkretsen omfatter alle som har et ansettelsesforhold til skolen, kommunen eller fylkeskommunen, uavhengig av om det er fulltid eller deltid, fast eller midlertidig, kort- eller langvarig. Også andre som yter arbeid eller gjør tjeneste på skolen og jevnlig oppholder seg på skolen, er omfattet av formuleringen «som arbeider på skolen», uavhengig av hvem som er deres arbeidsgiver, eller om de mottar lønn. Derimot skal ikke personer som bare mer tilfeldig eller nå og da befinner seg på skolen, omfattes.

Omfanget av den enkelte ansattes plikt avhenger av hvilken rolle, hvilke oppgaver og hvilken posisjon vedkommende har på skolen. Det kreves mer av ansatte som har en omsorgsrolle overfor elevene, enn det kreves av ansatte med andre typer arbeidsoppgaver. Det vil for eksempel kreves mer av lærere, assistenter, miljøarbeidere og rektorer enn det kreves av vaktmestre, renholdere og kantinepersonale.

Plikten til å undersøke saken, sette inn tiltak, lage en skriftlig plan og dokumentere at plikten er oppfylt, er lagt på «skolen». Skolen er ikke et eget rettssubjekt, og kommunen og fylkeskommunen er ansvarlig for oppfyllelsen, jf. forslaget § 22-1 andre avsnitt andre setning og § 22-2 fjerde avsnitt. Rektor har også et personlig ansvar etter denne bestemmelsen ettersom rektor kan straffes etter forslaget § 11-9 ved brudd på enkelte av pliktene som er lagt til skolen.

Plikten til å «følgje med» i første avsnitt innebærer en plikt for den enkelte til å være årvåken og aktivt observere hvordan elevene agerer hver for seg og seg imellom. At de ansatte følger med, er en nødvendig forutsetning for at de skal få mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har det trygt og godt. Slik mistanke eller kjennskap utløser andre delplikter i aktivitetsplikten. Sammen med plikten til kontinuerlig forebyggende arbeid, jf. forslaget § 11-3 andre avsnitt, forutsetter plikten til å følge med for eksempel at det gjennomføres inspeksjoner på skolens område og tilsyn i garderober, og at det er en lav terskel for å bry seg med hva elevene driver med. Hvordan det følges med, må tilpasses konkrete omstendigheter ved elevene og skolen, for eksempel elevenes alder, elevgruppens sammensetning, forhold ved skoleanlegget mv.

Ordlyden «trygt og godt» sikter til elevenes psykososiale skolemiljø og retten etter forslaget § 11-2. Å ha det trygt og godt omfatter mer enn frihet fra krenkelser. Elevene har rett til et skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Rettigheten avgrenses dessuten ikke av årsaken til at eleven opplever at skolemiljøet ikke er trygt og godt. Det avgjørende for vurderingen er hvordan eleven opplever å ha det mens han eller hun er på skolen, skolefritidsordningen eller leksehjelptilbudet. At årsaken til elevens utrygghet eller mistrivsel er forhold som har skjedd utenfor skoletiden eller utenfor skolens område, begrenser ikke skolens aktivitetsplikt så lenge elevens opplevelse av skolemiljøet påvirkes negativt av det. Dette er blant annet aktuelt i forbindelse med digital mobbing, der krenkelsene typisk kan skje utenom skoletiden. Tilsvarende kan mobbing eller andre negative opplevelser tilbake i tid påvirke om en elev opplever at det er trygt og godt å være på skolen nå. Se også om virkeområdet for reglene om skolemiljø i merknaden til forslaget § 11-1.

Skolen har et skjerpet ansvar for å ivareta elever med en særskilt sårbarhet eller elever som er særlig utsatt for krenkelser. At en elev tidligere har blitt mobbet, kan for eksempel gjøre en elev særskilt sårbar. Personlige forhold ved den enkelte elev kan gjøre at eleven er særlig utsatt for krenkelser. Det kan være personlig forhold knyttet til for eksempel elevens religion, seksuelle orientering, kjønnsuttrykk, funksjonsevne, til at eleven har atferdsvansker eller sosio-emosjonelle vansker, eller til forhold ved elevens familie- og hjemmesituasjon.

Plikten til å «gripe inn» er knyttet til krenkelser som den ansatte selv er vitne til, og som fortsatt pågår. Ofte vil det handle om umiddelbart å stanse negativ oppførsel, for eksempel ved å bryte opp en slåsskamp eller stanse annen fysisk krenkelse, stanse en utfrysningssituasjon eller stanse og irettesette elever som krenker andre elever verbalt. Krenkelsesbegrepet i denne bestemmelsen er objektivt i den forstand at det må bero på en helhetlig vurdering, og ikke bare den enkelte elevs opplevelse, hva som er en krenkelse. Se også merknaden til forslaget § 11-3 første avsnitt. Plikten begrenser seg til inngrep som er mulige for den ansatte å gjennomføre, av hensyn til både elevene og den ansatte selv. Plikten til å gripe inn gir ikke en hjemmel til å gripe inn fysisk overfor elevene. Plikten er derfor også begrenset til tiltak som er lovlige for den ansatte å gjennomføre. Forslaget kapittel 12 regulerer skadeforebygging og ordenstiltak overfor elevene. Det er viktig at de ansatte, i tillegg til å kjenne til plikten til å gripe inn, også har kunnskap om hva som er lov, og om hvordan slik inngripen bør gjøres. Det er kommunens og fylkeskommunens plikt å sørge for at skolen har riktig og nødvendig kompetanse, jf. forslaget § 15-6.

Andre avsnitt pålegger alle som arbeider på skolen en plikt til å «varsle» rektor om enhver mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har det trygt og godt. Terskelen for hva som vekker en mistanke om eller gir kjennskap til at en elev ikke har det trygt og godt, skal være lav. At en elev sier fra om at han eller hun ikke opplever at det er trygt og godt på skolen, oppfyller kravet til at den ansatte har kjennskap. En mistanke om at en elev ikke har det trygt og godt kan basere seg på observasjoner av elevene, undersøkelser eller kartlegginger, beskjeder fra foreldre eller medelever, aktivitet i sosiale medier mv.

Rektor kan delegere ansvaret for å ta imot varslene til en annen person på skolen. Rektor er likevel ansvarlig for at varslene følges opp med en undersøkelse og med tiltak dersom det er nødvendig, jf. undersøkelsesplikten i tredje avsnitt og tiltaksplikten i fjerde avsnitt. At rektor varsles, betyr imidlertid ikke at alle undersøkelser skal gjøres av rektor. Undersøkelsene i en sak vil ofte utføres av andre enn rektor, og riktig nivå for tiltakene kan for eksempel være klassen eller trinnet. Rektor må imidlertid være involvert i sakene for å avgjøre hva som er riktig nivå for tiltakene.

All mistanke om og kjennskap til at en elev ikke har det trygt og godt, skal varsles. Tidspunktet for varsling må stå i forhold til sakens alvor. Vurderingen av hvor raskt varslingen skal skje må gjøres fra sak til sak, og det må tas hensyn til formålet med regelen, og at skolemiljøsaker er tidssensitive. I noen tilfeller er det er nødvendig å varsle rektor straks, mens det i andre tilfeller kan være forsvarlig å vente noe lenger, for eksempel til slutten av skoledagen eller til ukentlige oppsummeringer eller lignende.

Rektor skal varsle kommunen eller fylkeskommunen i alvorlige tilfeller. Hva som er alvorlige tilfeller, vil bero på en skjønnsmessig vurdering ut fra formålet med varslingen. Eksempel på hva som typisk regnes som alvorlig, er saker der krenkelsene er særlig voldelige eller på andre måter svært integritetskrenkende. Andre eksempel er når flere elever har mobbet én elev, eller der skolens ledelse over noe tid ikke har klart å løse saken. Digital mobbing på tvers av skoler eller grove trusler via for eksempel sosiale medier kan også være alvorlig. Kommunen og fylkeskommunen kan fastsette egne rutiner for når skolene skal varsle kommunenivået, med en lavere terskel for varsling enn det loven krever.

Rektor kan ikke utsette varslingen til undersøkelser etter tredje avsnitt er ferdige. Rektor kan derimot gjøre enkelte undersøkelser dersom disse kan gjøres raskt og det er nødvendig for å kunne ta stilling til om saken er alvorlig. Dersom rektor er i tvil og det kreves grundige undersøkelser for å vurdere om saken er alvorlig, skal saken varsles til kommunen eller fylkeskommunen.

Det skal gjelde samme lave terskel for undersøkelsesplikten etter tredje avsnitt som for plikten til å varsle etter andre avsnitt. Undersøkelsene skal iverksettes snarest. Plikten til å «undersøkje saka» innebærer at det må hentes inn nok informasjon til å kunne avdekke hva som har skjedd, og om én eller flere elever opplever at skolemiljøet ikke er trygt og godt. Hvor grundig en mistanke skal undersøkes, må vurderes skjønnsmessig og være avhengig av formålet og hva slags situasjon man står overfor. Undersøkelsene må ha som formål å få fram fakta om en situasjon, bakgrunnen for elevens opplevelse og hvilke forhold i elevens omgivelser som påvirker hvordan eleven har det på skolen. Dette kan kreve at undersøkelsene også handler om å avklare og opplyse forhold som har skjedd tilbake i tid eller utenfor skoletiden og skolens område. Hvis undersøkelsen viser at det er elever som ikke har et trygt og godt skolemiljø, eller i saker der eleven selv har sagt fra, må informasjonen som framkommer i undersøkelsen i neste omgang brukes til å vurdere hvilke tiltak som skal settes inn.

Fjerde avsnitt innebærer en plikt til å undersøke saken og sette inn egnede tiltak dersom en elev sier fra om at det ikke er trygt og godt på skolen. Det skal ikke stilles strenge krav til hva det er å «seie» at man ikke har det trygt og godt. Man kan ikke forvente at elevene bruker lovens ordlyd eller voksnes begreper. Det er skolens ansvar å fange opp at eleven sier fra om at skolemiljøet ikke er trygt og godt. Hensikten med undersøkelsen er å få et tilstrekkelig grunnlag til å finne fram til riktige tiltak. Skolen skal sette inn tiltak uansett om undersøkelsen viser at det etter en helhetlig vurdering ikke har skjedd noen krenkelser mot eleven. Så lenge eleven selv opplever å ikke ha det trygt og godt, skal skolen sette inn tiltak for å hjelpe eleven. Tiltakene behøver ikke å rette seg mot utvalgte enkeltelever, men kan rette seg mot større eller mindre problemer eller miljøutfordringer på skolen. I noen tilfeller kan også tiltakene gå ut på å veilede eleven og å sette eleven bedre i stand til å håndtere det som oppleves vanskelig.

Skolen har også plikt til å sette inn egnede tiltak dersom undersøkelser som skolen har utført på eget initiativ, viser at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø. Dette betyr at skolen skal sette inn tiltak på eget initiativ, i noen tilfeller også dersom eleven selv ikke har bedt om eller ønsker det.

Plikten til å sette inn tiltak må tolkes utvidende, og omfatter også en plikt til å følge opp tiltakene, evaluere virkningen og eventuelt legge til eller endre tiltak dersom det er nødvendig for å nå målet. Hvor omfattende evaluering som må gjøres, vil variere ut fra sakens art.

At tiltakene skal være «eigna», innebærer for det første av tiltakene må være lovlige. Plikten til å sette inn tiltak gir ikke en hjemmel til å gripe inn overfor elevene. Plikten er derfor også begrenset til tiltak som enten ikke krever lovhjemmel eller som kan gjennomføres med hjemmel i andre bestemmelser i loven, for eksempel reglene i forslaget kapittel 12. At tiltakene skal være «eigna», innebærer for det andre at de skal kunne føre til at eleven får det trygt og godt. Tiltakene må tilpasses den konkrete saken, blant annet hva som er årsaken til at eleven ikke har det trygt og godt.

At tiltak skal velges på grunnlag av en «konkret og faglig vurdering», betyr at skolen må bruke et relevant kunnskapsgrunnlag og i lys av både erfaringer, forskningsgrunnlag og den lokale konteksten finne fram til egnede tiltak. Kravet forutsetter at de ansatte har oppdatert og tilstrekkelig kompetanse om regelverket, skolemiljø og arbeid mot mobbing og andre krenkelser. Kommunen og fylkeskommunen må sørge for at alle som er omfattet av aktivitetsplikten, har nødvendig og tilstrekkelig kompetanse til å gjøre de vurderingene som er nødvendige, og sette i verk tiltak som virker etter hensikten, jf. forslaget § 15-6.

At plikten gjelder «så langt det finst» egnede tiltak, innebærer at skolen har plikt til å sette inn de egnede tiltakene som finnes, og som er tilgjengelige for skolen. Skolen må aktivt søke etter mulige og egnede tiltak. Ofte vil det være behov for flere tiltak i sammenheng for at tiltakene i sum skal være egnet til å løse problemet. Tiltakene behøver ikke å rette seg mot utvalgte enkeltelever, men kan rette seg mot større eller mindre problemer eller miljøutfordringer på skolen. Dersom årsaken til at en elev opplever at skolemiljøet ikke er trygt og godt er forhold utenfor skoletiden og skolens område, vil skolen ha mer begrenset mulighet til å rette opp dette. Men skolen skal så langt det finnes egnede tiltak sørge for at elevens rett etter forslaget § 11-2 oppfylles. Dersom årsaken til at eleven opplever at skolemiljøet ikke er trygt og godt er forhold utenfor skolen, må skolen likevel søke etter alle egnede måter å hjelpe eleven på. Dette kan være gjennom tiltak som settes inn på skolen, men som har effekt utenfor skoletiden og skolens område. I tillegg må det vurderes om det er andre instanser skolen bør involvere eller varsle, for eksempel helsetjenesten, barneverntjenesten eller kommunens oppsøkende tjeneste.

Plikten til å sette inn tiltak varer inntil eleven har det trygt og godt. Det innebærer at skolens plikt løper så lenge eleven opplever at skolemiljøet ikke er trygt og godt. Aktivitetsplikten oppfylles gjennom at skolen kontinuerlig vurderer hvilke tiltak som er aktuelle, setter inn de tiltakene som etter en faglig vurdering anses egnet og stadig evaluerer og eventuelt justerer tiltakene for å sørge for at eleven får et trygt og godt skolemiljø. Dette betyr ikke at skolen alltid må sette inn det tiltaket som eleven eller foreldrene ønsker. Men det betyr at skolen må fortsette å prøve å hjelpe eleven til å få det bedre på skolen. Det kan være enkelte tilfeller der skolen ikke klarer å oppnå at eleven får det trygt og godt, fordi det ikke er faglig forsvarlig å gjøre det ene tiltaket eleven mener er nødvendig. Men skolen kan ikke slutte å forsøke. Skolen må fortsette å gjøre det den kan for at eleven skal få det trygt og godt.

Plikten i femte avsnitt til å lage en plan for tiltakene utløses samtidig som plikten til å sette inn tiltak, jf. fjerde avsnitt. Omfanget av opplysninger under hvert av punktene a) til e) må tilpasses saken. En aktivitetsplan behøver ikke å knytte seg til én bestemt elev, men kan ta for seg en situasjon eller utfordring som omfatter flere. Det stilles ikke formkrav til planen utover at den skal være skriftlig. Planen er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Forvaltningslovens regler om prosess og innhold kommer derfor ikke til anvendelse.

Dokumentasjonskravet i sjette avsnitt innebærer at skolen må dokumentere hvordan de ulike delpliktene i aktivitetsplikten er oppfylt. Hvor mye som er nødvendig å dokumentere, og hvilken form det skal dokumenteres i, må vurderes ut fra formålet med dokumentasjonsplikten og risikoen for elevene. Jo høyere risiko det er for at elever ikke har det trygt og godt på skolen, desto strengere krav stilles til mengden dokumentasjon og til hvor grundig den må være. Kommuner, fylkeskommuner og skoler har relativt stor frihet når det gjelder formen for dokumentasjon. Eksempel på dokumentasjonsformer er referater, logger, notater, prosedyrer og lignende.

Det kreves ikke at skolene kan dokumentere om og hvordan de har fulgt med hver enkelt elev. Skolen må kunne dokumentere hvordan den generelt følger med, for eksempel gjennom inspeksjonsrutiner, inspeksjonslogg med videre. I tillegg må skolen dokumentere ut fra risiko. For eksempel kan det være enkelte områder som er særlig utsatte. Det kan være spesielt sårbare elever, eller det kan være pågående situasjoner som skolen er kjent med eller har mistanke om. Dersom det er en særlig risiko for at elever kan bli utsatt for krenkelser eller på annen måte ikke har det trygt og godt, stilles det også strengere krav til skolens dokumentasjon av hvordan den har fulgt med.

Når det gjelder plikten til å gripe inn, er det ikke nødvendig at skolen dokumenterer hvert tilfelle av irettesettelse av elever. Men dersom episoden som det gripes inn mot, er alvorlig eller det kreves betydelig inngripen, må dette dokumenteres. Se også forslaget § 12-1 fjerde avsnitt.

Når det gjelder plikten til å varsle rektor, kommunen og fylkeskommunen, vil varslet i seg selv være dokumentasjon dersom det varsles skriftlig. Ved muntlige varsler må det dokumenteres på annen måte, for eksempel gjennom møtereferater eller logger.

Dersom ansatte har kjennskap til eller mistanke om at en elev ikke har det trygt og godt, skal saken undersøkes. Dersom undersøkelsen fører til tiltak, vil det alltid være dokumentasjon i form av en aktivitetsplan. Det samme gjelder tilfeller hvor eleven selv har sagt fra om at han eller hun ikke har det trygt og godt på skolen. Aktivitetsplanen skal omhandle hvilke problemer planen skal løse, og her er det naturlig at det framgår hvordan saken er undersøkt. Dersom undersøkelsen ikke fører til tiltak, må det vurderes konkret om og i så fall hvor mye som må dokumenteres. Dersom undersøkelsen for eksempel går ut på å snakke med de involverte elevene og det viser seg å være en misforståelse som oppklares på stedet, er det ikke nødvendig at dette dokumenteres. Hvis saken krever ytterligere undersøkelser eller skolen er i tvil om hvorvidt det bør settes inn tiltak, skal skolens undersøkelser dokumenteres. Ofte vil undersøkelsene dreie seg om møter med elever, ansatte og foreldre, og referater vil være en naturlig måte å dokumentere slike undersøkelser.

Til § 11-5 Skjerpa aktivitetsplikt dersom ein som arbeider på skolen, krenkjer ein elev

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9 A-5 med enkelte endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 36.4.7.

Ordlyden «ein som arbeider på skolen» i denne bestemmelsen skal forstås tilsvarende som i forslaget § 11-4.

Det gjelder ingen nedre terskel for plikten til å varsle etter første avsnitt første setning. Den som arbeider på skolen, skal varsle rektor ved enhver mistanke om eller kjennskap til at en annen som arbeider på skolen, skolefritidsordningen eller leksehjelpordningen utsetter eller har utsatt en elev for krenkelser. I utgangspunktet er det opp til den ansatte etter en konkret vurdering å ta stilling til om det er grunn til mistanke om at en som arbeider på skolen, krenker eller har krenket en elev. Men det vil alltid gi grunnlag for mistanke dersom en elev selv sier at det har skjedd. At varsling skal skje straks, betyr at rektor skal varsles så raskt som mulig.

Første avsnitt andre setning slår fast at rektor skal varsle kommunen eller fylkeskommunen med mindre varslet er åpenbart grunnløst. Det er ment å være en svært lav terskel for å varsle, og rektor kan bare unntaksvis unnlate å varsle slike saker videre til kommunen eller fylkeskommunen. Rektor kan undersøke et varsel fra de ansatte før han eller hun varsler videre. Det siktes her til en rask undersøkelse for å vurdere om varslet er åpenbart grunnløst, ikke en fullstendig undersøkelse av saken. Dersom rektor er i tvil eller det krever mer enn en rask undersøkelse å vurdere varslet, skal rektor varsle kommunen eller fylkeskommunen. Kommunen og fylkeskommunen kan bestemme at rektor skal varsle i alle tilfeller, også i saker som er åpenbart grunnløse. Det bør i alle tilfeller være en dialog mellom kommunen eller fylkeskommunen og rektor for å sikre en lik forståelse av terskelen som loven legger opp til.

Andre avsnitt pålegger dem som arbeider i skolen, å varsle kommunen eller fylkeskommunen dersom de har mistanke om eller kjennskap til at det er en i skolens ledelse som krenker eller har krenket en elev. Det er ingen konflikt mellom forvaltningslovens regler om taushetsplikt og den skjerpede varslingsregelen her. Ikke alle opplysningene vil være av en art som omfattes av taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 og taushetsplikten er uansett ikke til hinder for utveksling av opplysninger innad i et forvaltningsorgan når utvekslingen skjer for å utføre de oppgavene som opplysningen er innhentet for, jf. forvaltningsloven § 13 b. Kanaler for varsling til skoleledelse og kommunen og fylkeskommunen må likevel ha tilfredsstillende informasjonssikkerhet slik at kravene i personopplysningsloven ivaretas.

Tredje avsnitt slår fast at både undersøkelser og tiltak, jf. forslaget § 11-4 tredje og fjerde avsnitt, skal settes i verk straks i tilfeller der det er mistanke om eller kjennskap til at en som arbeider på skolen, krenker eller har krenket en elev.

De øvrige delpliktene og kravene i aktivitetsplikten i forslaget § 11-4 gjelder også i tilfeller hvor eleven ikke har det trygt og godt fordi eleven blir eller har blitt krenket av en som arbeider på skolen.

Til § 11-6 Fylkesmannen si handheving av aktivitetsplikta i enkeltsaker

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 9 A-6 med noen endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 36.4.8.

Første avsnitt slår fast at en elev eller foreldrene til en elev som opplever at skolemiljøet ikke er trygt og godt, kan melde saken til fylkesmannen. Ordlyden «trygt og godt skolemiljø» skal forstås som en henvisning til det psykososiale skolemiljøet og elevens rett etter forslaget § 11-2. Et trygt og godt skolemiljø omfatter mer enn frihet fra krenkelser og skal dessuten ikke avgrenses av årsaken til at eleven opplever at skolemiljøet ikke er trygt og godt. Se for øvrig merknaden til forslaget § 11-4.

Saken må være tatt opp med rektor før den meldes til fylkesmannen. Fylkesmannen kan ikke kreve sikker dokumentasjon for at saken har vært tatt opp med rektor. Det vil være tilstrekkelig at eleven og foreldrene kan vise overfor fylkesmannen at det er sannsynlig at saken er tatt opp med rektor. Se for øvrig merknaden til andre avsnitt andre setning.

Eleven kan, uavhengig av alder, melde saken til fylkesmannen uten sine foreldres samtykke eller kjennskap. Foreldrenes rett til å melde saken inn gjelder uavhengig av hvem av dem barnet bor fast hos. Eleven eller foreldrene kan også peke ut en annen person til å melde saken til fylkesmannen, på elevens vegne, jf. forvaltningsloven § 12. Barneverntjenesten kan melde saken til fylkesmannen ved omsorgsovertakelse, flytteforbud og akuttplassering, jf. forslaget § 16-3.

Andre avsnitt første setning gir eleven og foreldrene en rett til å få spørsmålet om hvorvidt skolen har oppfylt sin aktivitetsplikt etter forslaget §§ 11-4 og 11-5 realitetsvurdert av fylkesmannen. Ordlyden «for å bidra til at eleven får det trygt og godt på skolen» innebærer at det primære formålet med ordningen er å hjelpe eleven framover, ikke å kontrollere etterlevelsen av reglene. Med utgangspunkt i dette formålet, må fylkesmannen ta stilling til hvilke delplikter som skal vurderes i den enkelte sak. For at håndhevingsordningen skal kunne gi eleven hjelp raskt, er det viktigst at fylkesmannen tar tak i saken der den står når den meldes til fylkesmannen. Hvis alle er enige om at det er behov for tiltak, men det er uenighet om hva tiltaket skal være, holder det at fylkesmannen vurderer hva skolen har gjort for å finne fram til riktig tiltak, og hvilke tiltak skolen har gjennomført. Dersom saken derimot er slik at elever og foreldre opplever å ikke bli hørt eller tatt på alvor, kan det være relevant for fylkesmannen å vurdere hva skolen har gjort for å følge med og undersøke mv. Prøving av kravene i forslaget § 11-5 vil bare være aktuelt dersom meldingen fra eleven eller foreldrene handler om at det er en som arbeider på skolen som har krenket eleven.

For de delpliktene som vurderes, er vurderingstemaet om skolen har gjennomført de aktiviteter som med rimelighet kan forventes i den aktuelle saken for å sørge for at eleven får et trygt og godt psykososialt skolemiljø, jf. forslaget § 11-2. Dette tilsvarer vurderingstemaet Høyesterett har lagt til grunn i sin praksis, jf. Rt. 2012 s. 146. Fylkesmannen må utrede fakta i saken og gjøre en faglig vurdering av om skolen har gjort det som med rimelighet kunne forventes ut fra tilgjengelig kunnskap og kravene i regelverket. I forbindelse med plikten til å sette inn tiltak vil det avgjørende for vurderingen være om skolen har sørget for, og eventuelt fortsatt vil sørge for, å vurdere ulike tiltak og sette inn tiltak som etter en faglig vurdering er egnet til å sikre eleven et trygt og godt skolemiljø. Se for øvrig merknaden til forslaget § 11-4 fjerde avsnitt.

Fylkesmannen skal ikke prøve om elevens rett til et trygt og godt skolemiljø, jf. forslaget § 11-2, er oppfylt. Dette er ikke et spørsmål som kan overprøves, ettersom det avhenger av elevens egen opplevelse av skolemiljøet.

Andre avsnitt andre og tredje setning handler om i hvilke tilfeller fylkesmannen skal avvise en sak. At saken avvises, betyr at fylkesmannen ikke realitetsbehandler saken som meldes inn. En avvisning er et vedtak som kan påklages, jf. forvaltningsloven § 2 tredje avsnitt. Fylkesmannen har en veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Dette kan innebære å hjelpe elever eller foreldre med legge fram saken for forvaltningen.

Det første avvisningsgrunnlaget er at eleven eller foreldrene ikke først har tatt opp saken med rektor eller det har gått mindre enn én uke siden saken ble tatt opp. Én uke vil si fem arbeidsdager i tilfeller med fri- og helligdager. Fylkesmannen kan ikke kreve sikker dokumentasjon for at saken har vært tatt opp med rektor. Det vil være tilstrekkelig at eleven og foreldrene kan vise overfor fylkesmannen at det er sannsynlig at saken er tatt opp med rektor. Det stilles ikke formkrav til hvordan saken skal tas opp med rektor eller meldes til fylkesmannen. En melding kan skje både muntlig og skriftlig, på papir og elektronisk. For at fylkesmannen skal kunne behandle saken, må eleven og skolen det gjelder være navngitt. Både rektor og fylkesmannen må være forberedt på at elever og foreldre ikke bruker ord eller uttrykk som samsvarer med lovens ordlyd når saken meldes.

Det andre avvisningsgrunnlaget er at saken ikke gjelder det psykososiale skolemiljøet på skolen der eleven går når saken meldes til fylkesmannen. Det er elevens opplevelse av det nåværende skolemiljøet som er avgjørende, ikke årsakene til at eleven ikke opplever at det er trygt og godt å være på skolen. Ordlyden «går på den skolen» omfatter også skolen der eleven skulle gått dersom eleven av ulike årsaker ikke kan eller vil møte på skolen, og tilfeller der eleven midlertidig og som et kortvarig tiltak har byttet skole for å være i et tryggere miljø enn på nærskolen.

Hvis vilkårene for avvisning er oppfylt, skal fylkesmannen avvise saken dersom det ikke er særlige grunner til å behandle den. Ordlyden «særlege grunnar» innebærer at saker som er svært alvorlige eller tidssensitive, kan tas til behandling. Det skal være en viss terskel for å ta en sak til behandling når vilkårene for avvisning er oppfylt. Unntaket «særlege grunnar» gjelder for begge avvisningsgrunnlagene. Ettersom håndhevingsordningen er en hjelpeordning, skal det mye til for å ta saker som gjelder miljøet på skoler hvor eleven ikke lenger går, til behandling. Det kan likevel unntaksvis være særlige grunner til å realitetsbehandle slike saker, for eksempel dersom det er en svært alvorlig sak og det har særlig stor betydning for elevens mulighet til å få det trygt og godt på den «nye» skolen at saken behandles. Dersom eleven har byttet skole eller er hjemme fra skolen fordi han eller hun ikke har det trygt og godt, er ikke vilkåret for avvisning oppfylt. Saken skal da tas til behandling.

I tredje avsnitt er fylkesmannen gitt myndighet til å kreve innsendt alle opplysninger som er nødvendige for å behandle saken. Fylkesmannen avgjør selv om pålegget om å sende inn opplysninger skal rettes til skolen eller kommunen eller fylkeskommunen. Opplysningene kan kreves overlevert muntlig eller skriftlig. Fylkesmannen kan sette en frist for når opplysningene skal være overlevert. Innsynsretten gjelder uavhengig av lovpålagt taushetsplikt etter forvaltningsloven eller avtaler med skolen eller kommunen eller fylkeskommunen. Dersom fylkesmannen skal få tilgang til opplysninger fra skolehelsetjenesten, fastlegen eller andre med taushetsplikt etter helsepersonelloven, forutsetter dette samtykke fra den opplysningene gjelder.

Elevenes rett til å medvirke og kravet om at elevens beste skal være et grunnleggende hensyn, følger av forslaget §§ 2-1 og 2-2. Hvilke barn fylkesmannen skal høre og hvordan dette skal skje, vil bero på den konkrete saken og barnas alder og modenhet. Fylkesmannen må vurdere om elevenes oppfatning og mening kommer tilstrekkelig fram i saksdokumentene, eller om fylkesmannen selv skal høre elevene direkte. Det er som regel ikke tilstrekkelig for fylkesmannen å bare høre den eleven som har meldt saken. Fylkesmannen må i hvert fall høre alle elevene som saken gjelder. Fylkesmannen må dessuten sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 17. Det kan derfor være nødvendig å innhente informasjon fra andre elever, fra foreldre og fra ansatte på skolen og i kommunen eller fylkeskommunen. Hvem som må høres, og hvor grundig saken må utredes, må vurderes konkret. Dersom fylkesmannen skal vedta hva skolen skal gjøre, jf. fjerde avsnitt andre setning, kreves det grundigere utredning av saken enn dersom fylkesmannen skal pålegge retting. Valg av tiltak skal baseres på undersøkelsen av saken, og ikke bare den enkelte elevens opplevelse (se merknaden til § 11-4 fjerde avsnitt). I hvilken grad det er behov for å innhente informasjon fra andre elever, kommer an på hva slags vedtak som er aktuelt, og om dette berører andre barn. Kravet i forslaget § 2-1 om at elevens beste skal være et grunnleggende hensyn, omfatter alle involverte elever, ikke bare den som har meldt saken. I noen tilfeller kan hensynet til de ulike elevene tale for ulike løsninger. Hvilke hensyn som skal veie tyngst, og hvilke tiltak som skal iverksettes, må vurderes konkret ut fra målet om at alle elevene skal ha et trygt og godt skolemiljø.

Fjerde avsnitt handler om hva slags vedtak fylkesmannen kan fatte dersom pliktene i forslaget §§ 11-4 og 11-5 ikke er oppfylt. Første setning innebærer at fylkesmannen som hovedregel skal pålegge kommunen eller fylkeskommunen å selv finne en løsning som gir eleven et trygt og godt skolemiljø. Fylkesmannens vedtak vil da bli et pålegg om retting, mens det overlates til kommunen eller fylkeskommunen å finne egnede tiltak. Andre setning innebærer at fylkesmannen i noen tilfeller likevel skal kunne vedta hva skolen skal gjøre, altså hvilke tiltak som skal iverksettes. Fylkesmannen skal for det første kunne vedta tiltak dersom det er grunn til å tro at kommunen eller fylkeskommunen ikke vil oppfylle pålegget om retting. Det avgjørende spørsmålet vil da være om fylkesmannen har grunn til å tro at kommunen eller fylkeskommunen vil følge opp pålegget om retting på en rask og god måte. Dersom fylkesmannen mener det er risiko for at saken drar ut i tid, kan fylkesmannen selv vedta hvilke tiltak som skal gjennomføres. Det samme gjelder dersom det er risiko for at tiltakene som kommunen eller fylkeskommunen setter inn, ikke vil være egnede. Kommunens og fylkeskommunens håndtering av saken fram til vedtakstidspunktet vil kunne gi fylkesmannen en oppfatning av hvordan kommunen eller fylkeskommunen vil følge opp saken. Fylkesmannen kan dessuten vedta hvilke tiltak som skal gjennomføres dersom det vil forsinke saken unødig å bare pålegge kommunen eller fylkeskommunen å rette forholdet. Dette kan være tilfellet i saker hvor det er åpenbart hvilke tiltak som bør gjennomføres, og det dermed bare ville være unødig formalistisk å overlate til kommunen eller fylkeskommunen å finne fram til egnede tiltak.

Femte avsnitt pålegger fylkesmannen å sette en frist for kommunen eller fylkeskommunen til å oppfylle fylkesmannens vedtak. Fristen skal angis presist. Det vil ikke være i samsvar med formålet å fastsette at et pålegg skal oppfylles så snart som mulig. Kommunen eller fylkeskommunen bør samtidig gis en frist for å gi tilbakemelding til fylkesmannen om at vedtaket er gjennomført. Det kan også bes om ulik informasjon fra kommunen eller fylkeskommunen som dokumenterer dette.

Sjette avsnitt innebærer at avgjørelsen er å regne som et enkeltvedtak overfor eleven som har meldt saken, og eventuelt andre private personer som avgjørelsen retter seg mot. Dette innebærer at avgjørelsen må forberedes, og at innholdet må være i samsvar med forvaltningsloven kapittel IV og V, og at avgjørelsen kan påklages etter forvaltningsloven kapittel VI. Avgjørelsen regnes ikke som enkeltvedtak overfor kommunen og fylkeskommunene. Kommuner og fylkeskommuner har ikke klagerett.

Til § 11-7 Det fysiske miljøet

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9 A-7 med språklige endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 36.4.11.

«Skolen» er brukt som pliktsubjekt i deler av denne bestemmelsen fordi oppfyllelsen naturlig skjer på skolenivå. Skolen er ikke et eget rettssubjekt, og det er kommunen og fylkeskommunen som har ansvaret for oppfyllelsen.

Det fysiske miljøet gjelder både innemiljøet og utemiljøet på skolen. Det fysiske innemiljøet omfatter faktorer som luft, temperatur, lys- og strålemiljø, akustikk og mekanisk innemiljø. Utemiljøet refererer seg blant annet til lokaliseringen, utformingen av utearealet, lekeapparater osv.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med det overordnede kravet i § 11-2. Om det fysiske miljøet er tilfredsstillende, må avgjøres konkret etter faglig skjønn. Føre-var-prinsippet tilsier at man ikke skal vente til ulykker, sykdom eller andre plager oppstår. Gjennom observasjoner og målinger kan man si noe om den potensielle risikoen for miljøet.

Kravet i første avsnitt til det fysiske miljøet retter seg ikke bare mot selve utformingen av skolebygget og skoleanlegget, men også mot driften av det. De daglige rutinene vil derfor også være viktige for kvaliteten på skolemiljøet, jf. forslaget § 11-3 om å kontinuerlig arbeide for å fremme helsen, trivselen og læringen til elevene.

Etter andre avsnitt første setning skal det fysiske miljøet på skolen være i samsvar med gjeldende faglige normer. Aktuelle faglige normer vil særlig være Helsedirektoratets anbefalinger. Direktoratet er myndighetsorgan og skal opptre nasjonalt faglig normerende, men vil i mange tilfeller også bygge sine anbefalinger på råd fra Folkehelseinstituttet som faglig uavhengig kunnskapsleverandør. Det er også relevant å se hen til andre alminnelig aksepterte faglige normer. Henvisningen til «gjeldande» innebærer at skolene må holde seg oppdatert på hvilke anbefalinger og råd som gjelder for ulike miljøforhold. Andre avsnitt andre setning innebærer at skolene kan avvike fra de faglige normene dersom de kan dokumentere at miljøet likevel er tilfredsstillende med hensyn til elevenes trygghet, helse og trivsel.

Tredje avsnitt slår fast at alle elever har rett til en arbeidsplass som er tilpasset behovene deres. I tillegg er det en særlig plikt til ved innredningen av skolen for øvrig å ta spesielt hensyn til elever med ulike funksjonsnedsettelser.

Fjerde avsnitt pålegger skolen å ta stilling til tiltak for å rette på det fysiske miljøet som elever, foreldre eller råd og utvalg der de er representert, ber om. Det stilles ikke krav om at det skal opprettes bestemte organer for å organisere elevers og foreldres medvirkning. Men dersom det er opprettet råd og utvalg som representerer elever og foreldre, for eksempel elevråd, skal skolen ta stilling til eventuelle tiltak som rådet ber om. Skolen skal behandle sakene etter reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven. Dersom skolen ikke innen rimelig tid tar stilling til forslagene om tiltak, kan det klages som om det hadde vært fattet enkeltvedtak.

Til § 11-8 Tvangsmulkt

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9 A-13 med språklige endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 36.4.14.

Tvangsmulkt forutsetter ikke skyld hos kommunen eller noen kommunen svarer for. Den kan ilegges uavhengig av omfanget av bruddet på aktivitetsplikten. Tvangsmulkt regnes ikke som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

I første avsnitt første setning gis fylkesmannen og klageinstansen (Utdanningsdirektoratet) myndighet til å fastsette tvangsmulkt for kommunen og fylkeskommunen. Tvangsmulkten skal sikre gjennomføring av vedtak etter forslaget § 11-6, noe som igjen har til formål å sikre at aktivitetsplikten oppfylles slik at eleven kan få det trygt og godt. Det følger også av formålsangivelsen i første avsnitt at et vedtak om tvangsmulkt må utformes slik at det er mulig å unngå tvangsmulkten ved å oppfylle vedtaket som tvangsmulkten er knyttet til. Det innebærer for eksempel at det ikke må settes en så kort frist for etterlevelse at fristen i utgangspunktet er umulig å overholde. I så fall får «mulkten» i større eller mindre grad preg av sanksjon mot et allerede begått lovbrudd, på siden av formålet med tvangsmulktinstituttet. Formålet med tvangsmulkt tilsier at det bør brukes i saker der det er grunn til å anta at kommunen eller fylkeskommunen ellers ikke vil oppfylle fylkesmannens eller Utdanningsdirektorarets vedtak innen den fastsatte fristen. Tvangsmulkten kan knyttes til et helt eller deler av et vedtak etter forslaget § 11-6. I første avsnitt andre setning er det fastsatt når vedtaket om tvangsmulkt kan gjøres. Det kan skje samtidig med fastsettelsen av vedtaket for å gi eleven et trygt og godt skolemiljø. Men vedtaket om tvangsmulkt kan også gjøres senere.

I andre avsnitt første setning er det fastsatt at vedtaket om tvangsmulkt får virkning når kommunen eller fylkeskommunen ikke holder fristen for å gjennomføre vedtak som skal sikre at en elev skal få et trygt og godt skolemiljø. Tvangsmulktens virkningstidspunkt er altså knyttet til oppfyllelsen av vedtak rettet mot kommunen eller fylkeskommunen. Tvangsmulkten begynner å løpe fra utløpet av fristen for å oppfylle vedtaket mot kommunen eller fylkeskommunen. Mulkten løper inntil vedtaket er oppfylt. Det innebærer at tvangsmulkten knytter seg direkte til kommunens eller fylkeskommunens etterlevelse av vedtaket, ikke til bruddet på aktivitetsplikten som er grunnlaget for vedtaket.

I andre avsnittandre setning er det oppstilt to kumulative vilkår for at en tvangsmulkt ikke skal få virkning. For det første må det være umulig å innrette seg etter og gjennomføre det vedtaket som er fattet for å sørge for at eleven får et trygt og godt skolemiljø. For det andre må det være slik at den ansvarlige, det vil si kommunen eller fylkeskommunen, ikke kan noe for dette. Det vil ikke være tilstrekkelig at kommunen eller fylkeskommunen påberoper seg at det er vanskelig eller dyrt å oppfylle vedtaket. At det viser seg umulig å oppfylle vedtaket innen fristen fordi kommunen eller fylkeskommunen planla å sette i verk et tiltak for sent til å rekke fristen, fritar heller ikke kommunen og fylkeskommunen fra tvangsmulkten.

I tredje avsnitt er det fastsatt at reglene i forvaltningsloven kapittel IV og V skal gjelde i saker om fastsettelse av tvangsmulkt. Fylkesmannens vedtak om tvangsmulkt retter seg mot kommuner og fylkeskommuner og kan ikke påklages. Forvaltningslovens regler om klage kommer derfor ikke til anvendelse.

I fjerde avsnitt første setning er det fastsatt at tvangsmulkten skal tilfalle statskassen. I fjerde avsnitt andre setning åpnes det for at tvangsmulkten i særlige tilfeller kan bli redusert eller falle helt bort. Det er opp til det forvaltningsorganet som ilegger tvangsmulkt, etter en konkret skjønnsmessig avveining selv å foreta denne avgjørelsen. Reduksjon eller frafall skal bare skje helt unntaksvis.

Femte avsnitt inneholder en hjemmel til å gi forskrifter med nærmere regler om tvangsmulkt. Av hensyn til ensartet forvaltningspraksis kan det være aktuelt å gi forskrifter om valg av type tvangsmulkt, det vil si om det skal brukes løpende mulkt eller engangsbeløp, og standardiserte størrelser eller rammer for tvangsmulktens størrelse.

Til § 11-9 Straffansvar for brot på reglane om skolemiljø

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9 A-14 med språklige endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 36.4.15.

Første avsnitt første setning regulerer straffansvaret for brudd på plikten til å følge med, gripe inn og varsle i skolemiljøsaker. Disse pliktene gjelder for alle som arbeider på skolen, og den enkelte ansatte kan dermed straffes. Strafferammen er bot eller fengsel i opptil 3 måneder. Det følger av straffeloven §§ 32 og 54 at bot og fengselsstraff kan kombineres. Bot kan også kombineres med samfunnsstraff, se straffeloven §§ 51 og 54.

Første avsnitt andre setning regulerer straffeansvar for brudd på plikten til å undersøke saken og sette inn tiltak. Disse pliktene er i forslaget § 11-4 lagt til skolen. Det er rektor som kan bli straffeansvarlig for brudd på de pliktene i forslaget § 11-4 som ligger på skolen.

Overfor den enkelte ansatte og rektor gjelder straffebudet ved forsettlige og uaktsomme lovbrudd. Det vil dermed ikke være slik at ethvert brudd på de ulike delpliktene er straffbare. Personlig straffansvar gjelder dessuten bare ved kvalifiserte lovbrudd, altså ved grove eller flere lovbrudd. I vurderingene av hva som er grove brudd, er det relevant å se hen til lovbruddets art og hvilke skadevirkninger bruddet har hatt.

I andre avsnitt er det informasjon om at kommunen eller fylkeskommunen kan ilegges straff etter reglene om foretaksstraff i straffeloven § 27 dersom § 11-4 første til fjerde avsnitt eller § 11-5 er overtrådt av noen som handler på vegne av skolen. Det er straffeloven § 27 som er avgjørende for om kommunen og fylkeskommunen kan ilegges foretaksstraff.

Tredje avsnitt henviser til den særskilte foreldelsesfristen for saker om psykososialt skolemiljø. Uten denne særregelen ville foreldelsesfristen vært to år, jf. straffeloven § 86 første avsnitt bokstav a.

Til § 11-10 Bevisbør i erstatningssaker om psykososialt skolemiljø

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 9 A-15 med språklige endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 36.4.16.

Bestemmelsen innebærer at det er delt bevisbyrde når det gjelder ansvarsgrunnlaget i erstatningssaker om psykososialt skolemiljø. Vilkåret om at «det er grunn til å tru at kommunen eller fylkeskommunen ikkje har følgt reglane […]» innebærer at den skadelidtes påstand må styrkes av opplysninger i saken. Men påstanden behøver ikke å være støttet av bevis i form av dokumentasjon eller vitneførsel. Dette angir en lempeligere standard enn det alminnelige kravet om sannsynlighetsovervekt som ellers vil gjelde i bevisføringen i en erstatningssak. Det er tilstrekkelig at det finnes opplysninger i saken som gir grunn til å tro at kommunen eller fylkeskommunen ikke har fulgt reglene; opplysningene må ikke nødvendigvis framskaffes av den skadelidte selv. Kommunen og fylkeskommunen må da sannsynliggjøre – med sannsynlighetsovervekt – at de likevel ikke er å bebreide.

Det følger av skadeserstatningsloven og rettspraksis at både kumulative og anonyme feil omfattes av erstatningsansvaret og samlet sett kan vurderes som uaktsomhet fra skolens side og danne grunnlag for ansvar for kommunen eller fylkeskommunen.

Regelen om delt bevisbyrde gjelder bare det erstatningsvilkåret som gjelder ansvarsgrunnlaget. For de andre erstatningsvilkårene – økonomisk tap og påregnelig årsakssammenheng – gjelder de ordinære bevisbyrdereglene. Se for øvrig forarbeidene til tidligere § 9a-10: Prop. 129 L (2012–2013) og Innst. 369 L (2012–2013).

Kapittel 12 Skadeførebygging og ordenstiltak

Til § 12-1 Tiltak overfor elevane for å halde ro og orden og avverje skade

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 37.2.

Bestemmelsen gjelder i grunnskoler og i videregående skoler, men ikke i skolefritidsordningen, i leksehjelpen og i lærebedrifter.

«Skolen» er brukt som pliktsubjekt i denne bestemmelsen fordi oppfyllelsen naturlig skjer på skolenivå. Skolen er ikke et eget rettssubjekt, og det er kommunen og fylkeskommunen som har ansvaret for oppfyllelsen, jf. forslaget §§ 22-1 andre avsnitt og 22-2 fjerde avsnitt.

Første avsnitt pålegger skolene å arbeide forebyggende slik at skade- og faresituasjoner ikke oppstår. Det forebyggende arbeidet skal ha som formål å skape trygghet på skolen med minst mulig inngripende tiltak. Skolen skal arbeide for å unngå å bruke tiltak etter andre avsnitt, men skolen skal også arbeide for å unngå å måtte gripe inn med grunnlag i nødrett eller nødverge. Det forebyggende arbeidet etter denne bestemmelsen må ses i sammenheng med det forebyggende arbeidet skolen skal gjøre etter forslaget § 11-3 andre avsnitt.

Kravet om forebygging innebærer at skolen må sørge for at det blir arbeidet kontinuerlig for at uro og skade ikke skal skje i utgangspunktet. Videre må skolen identifisere hva som både utløser og opprettholder atferd det må gripes inn mot, og vurdere hvordan dette kan håndteres på en best mulig måte. Hvis situasjonen gjentar seg eller det er grunn til å forvente det, må det settes i gang et arbeid med tanke på å avverge skade. Dersom skolen må gripe inn overfor en elev gjentatte ganger, kan dette være et uttrykk for at eleven har behov for nye eller andre tiltak for å forebygge at situasjoner oppstår i framtiden.

Forebyggende tiltak kan settes i verk både på skolenivå og på klasse- eller gruppenivå. I forberedelsen og gjennomføringen av slike tiltak er det viktig med god elevmedvirkning, jf. forslaget §§ 2-2 og 2-4.

Eksempler på forebyggende tiltak er kompetanseheving av personalet, bygningsmessige endringer, ominnredning eller organisatoriske endringer. Gode forebyggende tiltak forutsetter godt kjennskap til elevene og oversikt over hvor, når og i hvilken sammenheng krevende situasjoner oppstår. Tydelige, gode og godt kommuniserte skoleregler, jf. forslaget § 2-5, kan også være et ledd i det forebyggende arbeidet.

Andre avsnitt åpner for mindre inngripende fysiske tiltak mot en elev. Tilsatte skal kunne gripe inn med fysiske tiltak for å opprettholde orden eller for å avverge skade før situasjonen eventuelt eskalerer til en nødretts- eller nødvergesituasjon. Bestemmelsen åpner ikke for tiltak ved alminnelig uro i klassen eller gruppen. Tiltak skal bare brukes i særskilte situasjoner, og terskelen for tiltak er høyere ved fare for skade på eiendom enn ved fare for skade på andre personer.

Hva som er «nødvendig» og hva som er «vesentleg», vil være en skjønnsmessig vurdering. Vurderingen må bero på kunnskap om og erfaring med slike situasjoner. Dette vil langt på vei være en skolefaglig vurdering. I og med at det kan være tale om inngripende tiltak overfor elevene kan domstolene og tilsynsmyndighetene etterprøve vurderingene som ligger til grunn for tiltaket. Desto mer inngripende tiltak det er tale om, jo strengere vil etterprøvningen måtte være, av hensyn til elevenes rettssikkerhet.

Formålet med tiltakene er uttømmende regulert i bestemmelsen. Dette betyr for eksempel at det ikke kan brukes tiltak i opplæringsøyemed.

Eksemplene i bestemmelsen er ikke uttømmende, for eksempel kan det være aktuelt å ta elever ut av situasjoner som oppstår i skolegården eller når elevene forflytter seg.

Begrensingen «så få, kortvarige og skånsame som mogleg» retter seg både mot systemnivået og mot enkelthendelser og innebærer at tiltakene ikke kan opprettholdes lenger enn til den akutte situasjonen er avklart. Dette pålegger også skolen å arbeide forebyggende slik at tiltakene blir så få, kortvarige og skånsomme som mulig. I vurderingen av om det skal brukes tiltak, skal alltid elevens beste være et grunnleggende hensyn, jf. forslaget § 2-1. Eleven skal behandles hensynsfullt og med respekt.

Bestemmelsen åpner ikke for mer inngripende tiltak, for eksempel direkte bevegelseshindrende tiltak, større fysisk maktbruk og isolasjon. Det betyr for eksempel at skjermingstiltak ikke kan gjennomføres med hjemmel i denne bestemmelsen.

Bestemmelsen er begrenset til skade mot «andre personar». I dette ligger det at bestemmelsen ikke åpner for å avverge skade på eleven selv. Her gjelder helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, se sjette avsnitt.

Bestemmelsen åpner ikke for at foreldrene eller eleven samtykker til andre tiltak, for eksempel mer inngripende eller mer varige eller gjentatte tiltak.

Tredje avsnitt gir informasjon om aktuelle bestemmelser i straffeloven som gjelder uavhengig av denne bestemmelsen. Se omtale i kapittel 37.2.1.

Dokumentasjonen etter fjerde avsnitt må inneholde tilstrekkelig opplysning til at rektor, elevens foreldre og kommunen kan sette seg inn i hva som har skjedd, og hvilke tiltak som har vært gjennomført. Formuleringen er basert på formuleringen som er brukt i kommuneloven § 25-1 tredje avsnitt bokstav d om å dokumentere internkontrollen. Hvilken form som er nødvendig, må også vurderes ut fra formålet med dokumentasjonsplikten og risikoen for elevene. Kommuner og skoler har ellers stor frihet når det gjelder formen for dokumentasjon, og bør finne fram til hensiktsmessige rutiner.

Når det gjelder plikten til å varsle rektor, kommunen og fylkeskommunen, vil varslet i seg selv være dokumentasjon dersom det varsles skriftlig. Ved muntlige varsler, må det dokumenteres på annen måte, for eksempel gjennom møtereferater eller logger.

Det følger av den generelle plikten til å informere foreldrene i forslaget § 2-6 at skolen alltid må informere foreldrene til eleven om foretatte inngrep. Det samme gjelder nødretts- eller nødvergesituasjoner.

Femte avsnitt avgrenser virkeområdet for bestemmelsen. Dersom tiltaket heller ikke er så inngripende at det må anses som tvang eller makt uavhengig av motstand, kan det gjennomføres som et ordinært tiltak uten særskilt hjemmelsgrunnlag.

Betegnelsen «allment aksepterte» refererer seg både til type tiltak, til tiltakets styrke/intensitet og til hvor ofte tiltaket må brukes. Hva som er allment akseptert må bero på en skjønnsmessig vurdering. Det er relevant å vurdere om situasjonen kan virke skremmende og kan sette barnet eller ungdommen i en avmaktssituasjon. Spørsmålet henger nært sammen med hva slags atferd som kan anses som alminnelig på ulike alderstrinn, blant annet når det gjelder evne til ivaretakelse av påkledning, personlig hygiene, toalettrutiner og vanlig tilpasning til omgivelsenes krav.

Femte og andre avsnitt overlapper hverandre. Dersom skolen er i tvil om tiltaket faller inn under andre avsnitt eller femte avsnitt, bør handlingen uansett rapporteres etter fjerde avsnitt.

Se nærmere omtale i kapittel 37.2.3.

Sjette avsnitt tydeliggjør at helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 gjelder også i skolen. Dersom det er nødvendig å gjennomføre tiltak mot elevens vilje for å gjennomføre helsehjelp, er det helse- og omsorgstjenesteloven som er det relevante rettslige grunnlaget. Slike tiltak kan ikke gjennomføres med hjemmel i opplæringsloven. Se omtale i kapittel 37.2.1.

Sjuende avsnitt åpner for at departementet kan gi forskrift, for eksempel om varsling og dokumentasjon av forebyggende tiltak, jf. fjerde avsnitt.

Til § 12-2 Bortvising

Bestemmelsen viderefører § 9 A-11 og er omtalt i kapittel 37.3.

Bestemmelsen gjelder for grunnskoler og videregående skoler, men ikke i skolefritidsordningen, i leksehjelpen eller i lærebedrifter.

Første avsnitt regulerer rammene for i hvilke tilfeller og med hvilken varighet det kan fastsettes i skolereglene at bortvisning kan brukes som reaksjon på brudd på skolereglene i forslaget § 2-5. Dersom bortvisning, inkludert bortvisning for resten av skoleåret, ikke er fastsatt som en reaksjon i skolereglene, kan ikke denne reaksjonsmåten brukes.

Bortvisning kan bare brukes som reaksjon ved brudd på skolereglene, ikke andre regler, for eksempel regler i opplæringsloven. Det betyr at skolereglene må være dekkende for de situasjonene der kommunen og fylkeskommunen mener at bortvisning (og andre reaksjoner) er et aktuelt tiltak. Dersom bortvisning skal kunne brukes som tiltak ved brudd på forbudet mot ansiktsdekkende plagg i forslaget § 12-4, må dette fastsettes i skolereglene. Det samme gjelder brudd på plikten til aktiv deltakelse i opplæringen i forslaget § 2-2 andre avsnitt.

Med «grove brot» menes brudd på skolereglene som anses som alvorlige. Det kan være gjentatte brudd eller enkeltstående brudd. Bortvisning for resten av skoleåret kan bare brukes som reaksjonsmåte ved «særleg alvorlege» brudd på skolereglene. Bortvisning for resten av skoleåret skal bare brukes når det er absolutt nødvendig, og vil først og fremst være aktuelt ved gjentatte alvorlige brudd på skolereglene. Det kan også tenkes at svært alvorlige enkeltstående brudd kan være tilstrekkelig grunnlag for bortvisning for resten av skoleåret.

Både hva som er «grove» brudd og hva som er «særleg alvorlege» brudd på skolereglene, må bero på en skjønnsmessig vurdering. Vurderingen må bero på kunnskap om og erfaring med slike situasjoner. Dette vil langt på vei være en skolefaglig vurdering. Men ettersom bortvisning er et inngripende tiltak, bør domstolen og tilsynsmyndighetene av hensyn til elevenes rettssikkerhet likevel kunne overprøve vurderingen fullt ut.

Andre avsnitt regulerer hvem som kan ta avgjørelsen om å bortvise en elev. Myndigheten til å bortvise er lagt til rektor og fylkeskommunen «sjølv». Med «sjølv» menes at denne myndigheten ikke kan delegeres videre til andre. Selv om beslutningsmyndigheten er lagt direkte til rektor i loven, betyr ikke dette at styringsretten til kommunen og fylkeskommunen er innskrenket. Se nærmere om arbeidsgivers styringsrett i kapittel 10.3.

Det er ett unntak fra delegeringsforbudet i andre avsnitt andre setning. Dersom kommunen eller fylkeskommunen ikke har fastsatt noe annet, står rektor fritt til å delegere til én lærer, flere lærere eller alle lærerne ved skolen å bortvise elever fra en opplæringsøkt som læreren har ansvaret for. Én «opplæringsøkt» omfatter undervisning som blir gitt av den samme læreren, eller den samme gruppen av lærere, over en sammenhengende tidsperiode.

Andre avsnitt fjerde setning er ikke til hinder for at fylkestinget delegerer myndigheten til å bortvise elever for resten av skoleåret til administrasjonen, men myndigheten kan ikke delegeres til rektor eller andre på skolen.

Bortvisning for én dag eller mer, vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, og forvaltningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak gjelder. Utgangspunktet er at bortvisning for kortere tid enn en dag ikke vil være et enkeltvedtak, men dersom det er tale om en planlagt bortvisning fram i tid for mindre enn en dag, vil det være et enkeltvedtak.

Selv om kortvarig bortvisning normalt ikke er et enkeltvedtak, må rektor normalt rådføre seg med lærerne før bortvisning vedtas. Det følger av den alminnelige plikten til å opplyse saken i forvaltningsloven § 17. Uavhengig av om bortvisningen er enkeltvedtak eller ikke, skal eleven høres, og elevens mening skal tillegges vekt. Videre må elevens beste være et tungtveiende hensyn i vurderingen, jf. forslaget §§ 2-1 og 2-2.

Før elever som har behov for tilsyn, bortvises, skal elevens foreldre varsles.

Tredje avsnitt gjelder uavhengig av hvor lang tid det er tale om å bortvise eleven, og slår fast det mildeste inngreps prinsipp: Dersom det er tilstrekkelig med mindre inngripende tiltak enn bortvisning, skal mindre inngripende tiltak benyttes.

Det vises for øvrig til NOU 1995: 18, Ot.prp. nr. 46 (1997–98), Ot.prp. nr. 57 (2004–2005), Prop. 95 L (2009–2010) og Prop. 57 L (2016–2017).

Til § 12-3 Pålagt skolebyte

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9 A-12 med enkelte endringer og er omtalt i kapittel 37.4.

Bestemmelsen handler om pålagt skolebytte, som vil si at kommunen eller fylkeskommunen bestemmer at en enkeltelev må bytte skole av hensyn til de andre elevene. Bestemmelsen gjelder ikke tilfeller der en elev selv ber om å få bytte skole, eller der elever må bytte skole som følge av skolenedleggelser eller endringer i skolekretsene.

Første avsnitt angir grunnvilkåret for at pålagt skolebytte kan brukes som tiltak. Det er ikke en plikt for kommunen og fylkeskommunen å pålegge skolebyttet dersom vilkåret er oppfylt. Medelever har heller ikke en rett til å kreve at et skolebytte blir gjennomført. Pålagt skolebytte i grunnskolen innebærer at eleven blir pålagt å bytte fra den skolen eleven har rett til å gå på etter forslaget § 3-6.

Grunnvilkåret for å kunne pålegge skolebytte er at oppførselen til eleven går alvorlig ut over tryggheten, trivselen eller læringen til én eller flere medelever. Dersom skolen mener at skolebytte vil være det beste for en elev, men oppførselen til eleven ikke utgjør et problem for én eller flere medelever, kan ikke skolebytte pålegges. Slikt skolebytte forutsetter samtykke. Skolebytte kan heller ikke pålegges av hensyn til de ansatte på skolen.

Det er elevens oppførsel og virkningene av den som skal vurderes. Dette forutsetter at skolen gjør grundige undersøkelser, jf. også forslaget § 11-4 tredje og fjerde avsnitt. For at vilkåret for skolebytte skal være oppfylt, må undersøkelsene for det første vise at oppførselen til en enkeltelev faktisk er en vesentlig årsak til at én eller flere medelever ikke har det trygt og godt på skolen eller lærer mindre. Både forhold som skjer på skolen, og forhold som skjer på fritiden, kan begrunne skolebytte dersom det påvirker skolemiljøet til andre elever.

De negative virkningene for medelevene må dessuten være kvalifiserte. Om oppførselen til eleven går «alvorleg» utover tryggheten, trivselen eller læringen til andre elever, må vurderes konkret. I vurderingen skal det tas utgangspunkt i opplevelsen til medelevene, men det skal også gjøres en faglig vurdering av hva slags oppførsel som vanligvis er egnet til å gå utover andre elevers trygghet, trivsel og læring i alvorlig grad.

Andre avsnitt regulerer tilfeller hvor det ikke kan pålegges skolebytte selv om grunnvilkåret i første avsnitt er oppfylt.

Andre avsnitt første setning fastslår at eleven ikke kan flyttes dersom «mindre inngripande tiltak er tilstrekkelege». Kravet innebærer at det må vurderes om andre tiltak kan være tilstrekkelige til å forhindre at oppførselen til eleven går alvorlig utover tryggheten, trivselen og læringen til andre elever. Det innebærer at andre tiltak som hovedregel skal prøves ut og evalueres før det er aktuelt å pålegge et skolebytte. Skolebytte vil derfor først og fremst være aktuelt i saker som har pågått over tid og blitt stadig mer belastende for medelevene, uten at tiltakene som har vært satt inn, har bedret situasjonen.

I ekstraordinære tilfeller kan det likevel være riktig, av hensyn til medelevene, at andre tiltak ikke prøves ut før skolebytte blir gjennomført. Dette vil være saker der behovet for å verne medelevene er særlig stort. Et eksempel kan være et tilfelle der en elev har opplevd et grovt seksuelt overgrep fra én eller flere medelever, drapsforsøk eller andre ekstreme former for vold, og der det ikke er forholdsmessig eller rimelig å kreve at det først skal prøves ut andre tiltak.

Om andre tiltak er «tilstrekkelege», krever en vurdering av effekten av ulike tiltak som kan rettes inn mot situasjonen. Det er ikke nødvendig at mindre inngripende tiltak kan løse problemet helt, men tiltakene må hver for seg eller i samspill redusere skadevirkningene slik at oppførselen ikke lenger vil gå utover andre elever i alvorlig grad, jf. første avsnitt. Pålagt skolebytte er derfor bare aktuelt dersom skolebytte er det eneste tiltaket som har denne effekten.

Hvilke tiltak som er aktuelle, og hva som er mer eller mindre inngripende, vil avhenge av en konkret vurdering. Vurderingen av hvor inngripende et tiltak er, skal ta utgangspunkt i eleven det er aktuelt å flytte. Det skal vurderes tiltak som rettes mot hele skolemiljøet, mot grupper av elever, mot andre elever ved skolen og mot enkelteleven det er aktuelt å flytte.

Andre avsnitt andre setning innebærer også en begrensning i adgangen til å pålegge skolebytte. «[H]eimen» skal forstås som der eleven bor og ellers vil fortsette å bo dersom han eller hun ikke blir pålagt å bytte skole. Det vil som regel, men ikke alltid, være hjemme hos foreldrene eller en av dem.

Andre avsnitt tredje setning innebærer en begrensning i adgangen til å pålegge elever i videregående opplæring å bytte skole. Begrensningen gjelder i tillegg til de to andre begrensningene i andre avsnitt. Reglene om inntak til videregående opplæring vil begrense hvilke skoler det er aktuelt å bytte til. Disse reglene går i dag fram av gjeldende forskrift til opplæringsloven kapittel 6 og av lokale forskrifter i den enkelte fylkeskommunen. Etter inntaksreglene kan elevene bare flyttes til skoler hvor de kvalifiserer til inntak. At en elev ikke kan bli pålagt å bytte skole dersom det fører til at eleven «må byte utdanningsprogram og programområde», innebærer at eleven må få tilbud om en fagkombinasjon ved den nye skolen som gjør at eleven kan fullføre til planlagt tid. Et skolebytte hvor det er nødvendig med omvalg for å kunne fullføre videregående opplæring, forutsetter samtykke fra eleven.

Tredje avsnitt regulerer hvem som kan ta avgjørelser om pålagt skolebytte. Myndigheten er lagt til kommunen og fylkeskommunen «sjølv». Bestemmelsen er ikke til hinder for at kommunestyret eller fylkestinget delegerer myndigheten til å pålegge skolebytte til administrasjonen, men myndigheten kan ikke delegeres til rektor eller andre på skolen.

Elevenes rett til å medvirke og kravet om at elevens beste skal være et grunnleggende hensyn, følger av forslaget §§ 2-1 og 2-2. Hvilke elever som skal høres i saker om pålagt skolebytte, og hvordan dette skal skje, vil bero på den konkrete saken og barnas alder og modenhet. Det er imidlertid ingen nedre aldersgrense for retten til å bli hørt. Skolen skal høre både den eleven som kan bli pålagt skolebytte og andre elever som er direkte påvirket og involvert i saken. Det skal legges vekt på hensynet til alle involverte elever. For at elevenes rett til medvirkning skal være reell, må skolen sørge for at elevene får informasjon om prosessen og inviteres til å beskrive situasjonen slik de opplever den, og gi uttrykk for sine meninger, sin vilje og sine ønsker.

Til § 12-4 Forbod mot bruk av plagg som heilt eller delvis dekkjer ansiktet

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 9-7 og er omtalt i kapittel 37.5.

Første avsnitt første setning slår fast at elever som får opplæring, ikke skal bruke plagg som dekker hele eller deler av ansiktet. Forbudet gjelder uavhengig av om opplæringen skjer på skolens område eller ikke. «[O]pplæring» skal i denne sammenheng forstås bredt, og inkluderer blant annet turer og arrangementer i regi av skolen. Forbudet gjelder ikke i friminutt og pauser og heller ikke på skoleveien.

Første avsnitt andre setning slår fast at forbudet også gjelder når elevene deltar i skolefritidsordningen eller får leksehjelp i regi av skolen. Forbudet gjelder bare for fellesaktiviteter i skolefritidsordningen og ikke i situasjoner som tilsvarer friminutt og pauser i skolen.

Dersom kommunen og fylkeskommunen skal kunne bruke tiltak overfor en elev som bryter forbudet, må dette fastsettes i skolereglene etter forslaget § 2-5. Det må også fastsettes i skolereglene hvilke tiltak som da kan benyttes. Som hovedregel bør elever som bryter forbudet, først følges opp med en samtale. Det kan deretter være ulike tiltak som vil være aktuelle, som anmerkning, skriftlig advarsel til eleven eller samtaler med rådgiver eller andre. Kommunen og fylkeskommunen må i hvert tilfelle vurdere hvilke av tiltakene i skolereglene som er rimelige å bruke ved brudd på forbudet. I vurderingen vil det blant annet være relevant å ta hensyn til alderen til eleven, motivene for å bruke plagget, om bruddet har skjedd gjentatte ganger, og hva som er årsaken til at eleven ikke har rettet seg etter eventuelle pålegg fra skolen om å ta av plagget. Kommunen og fylkeskommunen bør være varsomme med bruk av bortvisning, særlig i grunnskolen. Det følger av forslaget § 12-2 tredje avsnitt at andre tiltak skal være vurderte før det blir gjort vedtak om bortvising. Bortvisning skal dermed ikke benyttes dersom det er tilstrekkelig med mildere tiltak.

Andre avsnitt slår fast at forbudet også gjelder ansatte i skolen, i skolefritidsordningen, leksehjelpsordningen, skolehelsetjenesten og PP-tjenesten, når disse er sammen med elevene. «[S]aman med elevane» betyr at forbudet gjelder utover det som kan regnes som ren undervisning. Blant annet vil ansatte som har ansvar for elevene i pauser og friminutt, og ansatte som har samtaler med elevene, være omfattet av forbudet. Forbudet gjelder ikke når de ansatte gjør arbeidsoppgaver alene eller bare sammen med andre ansatte, eksempelvis forbereder opplæringen eller retter prøver. Eventuelle brudd på forbudet mot ansiktsdekkende plagg reguleres av alminnelige arbeidsrettslige regler.

Tredje avsnitt åpner for at ansiktsdekkende plagg likevel kan være tillatt, dersom begrunnelsen er av hensyn til vær, helse eller trygghet. Med dette menes for eksempel plagg som blir brukt på grunn av kulde eller sterk sol, munnbind, bandasjer og verneutstyr. Ansiktsdekkende plagg er også tillatt dersom dette tjener pedagogiske eller sosiale formål, som for eksempel utkledningslek, skuespill med mer.

Kapittel 13 Organiseringa av opplæringa, læremiddel og opplæringsspråk

Til § 13-1 Skolerute og lengda på skoleåret

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov §§ 2-2 og 3-2 og er omtalt i kapittel 26.2.

Første avsnitt regulerer skoleårets lengde. Kravet betyr at det skal være 38 uker med opplæring. Det trenger ikke å være 38 uker sammenhengende opplæring, og det trenger ikke å være opplæring alle dagene i uken. Nasjonale regler om minstetid til opplæring etter forslaget § 1-4 tredje avsnitt vil i praksis også innebære en grense for hvor få undervisningsdager skolene kan ha. Kravet om at elevene skal ha sju uker sammenhengende ferie, innebærer at opplæringen skal gjennomføres innenfor en ramme på 45 uker sammenhengende.

Andre avsnitt første setning pålegger kommuner og fylkeskommuner å fastsette skole- og feriedager (skolerute) og presiserer at dette skal fastsettes i forskrift. Dersom det skal gjennomføres opplæring på andre dager enn det som er fastsatt i skoleruta, må forskriften endres, eller det må gjøres unntak i enkeltvedtak. For at det skal kunne gjøres unntak fra skoleruta i enkeltvedtak, må forskriften om skoleruta gi hjemmel til det.

Andre avsnitt andre setning innebærer begrensninger i kommunens og fylkeskommunens adgang til å bestemme hvilke dager som skal være skoledager og fridager. Avsnittet innebærer at det må være skoledager på dager hvor det skal gjennomføres nasjonale prøver og eksamen.

Til § 13-2 Inndeling av elevar i klassar og grupper

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 8-2 og er omtalt i kapitlene 26.3, 26.4 og 38.4.5.

Første avsnittførste setning innebærer et krav om at elevene skal deles inn i klasser. Det er ikke et krav at skolene må bruke betegnelsen «klasse». Kravet går ut på at elevene skal tilhøre én gruppe hvor de får så store deler av opplæringen at de kan oppnå sosial tilhørighet. Hvor mye opplæringstid elevene må ha i klassen for å oppnå sosial tilhørighet, vil være en skjønnsmessig vurdering. Faglig-pedagogisk kunnskap og erfaring og mer generell skolefaglig kompetanse vil stå sentralt i denne vurderingen. Generelt kan det være behov for mer opplæringstid sammen med klassen jo yngre elevene er. I videregående opplæring vil tilbudsstrukturen og inndelingen i ulike programfag, begrense hvor mye opplæringstid man kan få til i klassen.

Første avsnitt andre setning presiserer at så lenge kravet i første setning er oppfylt, så kan elevene få opplæring i andre grupper enn i klassen.

Første avsnitttredje setning regulerer hvordan grupper og klasser skal settes sammen. Kravet om at inndelingen skal bidra til at skolen blir en møteplass der elevene utvikler respekt og toleranse for hverandre, innebærer at elevene som hovedregel må deles inn i grupper på tvers av ulike karakteristikker som for eksempel kjønn, sosial og økonomisk bakgrunn, etnisitet og religion. Det innebærer også at det må ses til at inndelinger etter nøytrale kriterier som for eksempel bosted ikke faktisk innebærer skjevfordeling av elever etter kjønn, sosial og økonomisk bakgrunn, etnisitet og religion. Bestemmelsen stiller krav til resultatet av inndelingen, ikke bare inndelingskriterier.

Andre avsnitt regulerer hvor store gruppene og klassene kan være. Hva som er pedagogisk forsvarlig, er en skjønnsmessig vurdering som må gjøres med grunnlag i faglig-pedagogisk kunnskap og erfaring. Økonomiske hensyn kan dermed ikke brukes som argument for å lage større grupper enn det som er pedagogisk forsvarlig. Så lenge gruppen ikke er større enn det som er pedagogisk forsvarlig, kan kommunen og fylkeskommunen derimot legge vekt på andre momenter, som økonomi, ressurssituasjon, bygningsmessige betingelser mv.

Hvor stor gruppe som vil være trygt, vil avhenge av blant annet elevenes alder og ferdighetsnivå, den ansattes kompetanse og den konkrete risikosituasjonen. I vurderingen av gruppestørrelse på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene i videregående skole vil kunnskap og erfaring fra de ulike bransjene sammenholdt med skolens erfaringer med elever i den aktuelle aldersgruppen, være relevant beslutningsgrunnlag.

Tredje avsnitt er et unntak fra første avsnitt tredje setning ved at det åpner for at elevene på visse vilkår kan deles inn etter faglig nivå. Avsnittet omfatter enhver form for inndeling i grupper hvor utvelgelsen av elevene er gjort med utgangspunkt i elevenes faglige nivå. Det omfatter både tilfeller hvor alle elevene i en klasse eller på et trinn deles inn etter faglig nivå, og tilfeller hvor bare noen av elevene er gruppert sammen ut fra faglig nivå. At elevene er i en egen gruppe, innebærer at opplæringen skjer isolert fra øvrige grupper, ofte i et annet rom.

Tredje avsnitt første setning fastsetter vilkår for når elevene kan deles inn i grupper etter faglig nivå. Adgangen til å dele inn etter faglig nivå vil bare gjelde for den delen av opplæringen der nødvendighetskravet er oppfylt. Nødvendighetskravet betyr ikke at nivådeling må være nødvendig for alle elevene. Poenget er at nivådeling er nødvendig for noen, og at denne inndelingen samtidig vil være egnet til å gi alle et forsvarlig utbytte av opplæringen. Nødvendig betyr ikke at noe må være absolutt påkrevd, men det er ment å være en høyere terskel enn at inndelingen bare framstår som hensiktsmessig.

Kriteriet «forsvarleg utbytte av opplæringa» må relateres til målene for opplæringen og hva som er realistisk for den enkelte elev sammenlignet med andre elever. Videre må man vurdere hvordan organiseringen påvirker mulighetene til å realisere opplæringens brede samfunnsmandat, som er gitt i lovens formålsparagraf og i læreplanverkets ulike deler. Forsvarleg utbytte av opplæringa er en minimumsstandard. Den gir ikke elevene rett til et optimalt utbytte, men opplæringen skal som et minimum stimulere til faglig utvikling. Vurderingen av hva som er nødvendig for at elevene skal få forsvarlig utbytte av opplæringen, er en skjønnsmessig vurdering som skal gjøres med utgangspunkt i faglig-pedagogisk kunnskap og erfaring.

Tredje avsnitt andre setning innebærer at inndeling i grupper etter faglig nivå bare kan gjøres i særskilte og begrensede deler av opplæringen. Med «særskilde» menes at det må være en bestemt faglig del av opplæringen, og at behovet for nivådeling må være knyttet til denne delen. Med «avgrensa» menes at elevene bare skal være i slike grupper i en begrenset del av tiden. Hvor stor del av tiden elevene kan være i nivådelte grupper, må vurderes konkret. I denne vurderingen må det tas hensyn til elevenes muligheter for forsvarlig utbytte, at hovedregelen skal være mangfoldig fellesskap, og at elevene skal være så mye av tiden i klassen at de kan få sosial tilhørighet. Ettersom elevene skal være i klassen mer enn i særskilte og begrensede deler av opplæringen, vil det ikke være tillatt å dele inn elever i klasser etter nivå.

Tredje avsnitt tredje setning innebærer for det første at behovet for inndelingen etter faglig nivå skal vurderes jevnlig. Dette skal bidra til at elevene ikke er delt inn etter nivå i større grad enn det er behov for, og at det unngås at elevene blir værende i fast gruppe uavhengig av deres faglige utvikling. Kravet om jevnlig vurdering av inndelingen betyr også at det jevnlig skal vurderes hva som er virkningene av nivådelingen. Vurderingen skal forhindre at skolen fortsetter å bruke et tiltak som innebærer nivådeling, dersom tiltaket ikke har positive effekter, eller dersom det går utover enkeltelever på en uheldig måte. Det stilles ikke krav om systematisk evaluering. Kravet om jevnlig vurdering innebærer ikke et krav om fast intervall. Hvor ofte inndelingen må vurderes, vil bero på hvor omfattende nivåinndelingen er.

Fjerde avsnitt er et unntak fra første avsnitt tredje setning ved at det åpner for at elevene kan deles inn i grupper etter kjønn dersom det er særlig tungtveiende grunner til å gjøre det. Denne terskelen innebærer at undervisningen kan deles inn etter kjønn for temaer som gjelder seksualitet, pubertet mv., hvor det kan oppleves tryggere for elevene å få undervisning i kjønnsdelte grupper. Det kan også være aktuelt å dele inn elevene etter kjønn dersom elevene skal prate om utfordringer i skolemiljøet som særlig gjelder jentene eller guttene. Ellers vil slik inndeling bare være aktuelt dersom det ikke er praktisk mulig å få til felles undervisning på en måte som er forsvarlig og rimelig med hensyn til elevenes integritet, for eksempel dersom det ikke finnes garderobefasiliteter som gjør det mulig for jenter og gutter å dusje separat. I slike tilfeller må det i så fall være snakk om kortere perioder i unntakssituasjoner, ettersom kommunen og fylkeskommunen har et ansvar for å sørge for tilstrekkelige fasiliteter. Kravet om at det må foreligge særlig tungtveiende grunner for å dele elevene inn i grupper etter kjønn, innebærer at det ikke kan gjennomføres kjønnsdelt undervisning i for eksempel svømming for å ta hensyn til at enkelte elever og foreldre ønsker dette på grunn av religiøs overbevisning.

Femte avsnitt stiller krav om at alle elever skal ha en kontaktlærer som har et særlig ansvar for eleven, kontakten med hjemmet og for administrative, sosiale og pedagogiske gjøremål i klassen som eleven går i. Det kan være flere kontaktlærere i én klasse, men hver av elevene i klassen skal da bare ha én av dem som sin kontaktlærer.

Til § 13-3 Gjennomføring av opplæringa med tekniske hjelpemiddel utan at læraren er til stades saman med elevane (fjernundervisning)

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 28.

Bestemmelsen stiller tre vilkår for at opplæringen kan gjennomføres uten at en lærer er fysisk til stede sammen med elevene. Det første vilkåret er at elevene og læreren må kunne kommunisere «effektivt» med tekniske hjelpemidler. Kravet innebærer at elevene må ha tilsvarende mulighet for faglig hjelp og oppfølging som om læreren var fysisk til stede. Dessuten må læreren ha tilsvarende mulighet til å gi opplæring, foreta vurdering og registrere eventuelt fravær. De tekniske løsningene som benyttes, må legge til rette for kommunikasjon i sanntid eller med kort responstid.

Det andre vilkåret er at det er «gode grunnar» for å organisere opplæringen uten av læreren er fysisk til stede sammen med elevene, såkalt fjernundervisning. Kravet innebærer at det skal være en viss terskel for å organisere opplæringen som fjernundervisning. Undervisning der læreren er fysisk til stede sammen med elevene, skal være normalordningen, mens fjernundervisning er unntaket. Vilkåret om gode grunner innebærer at det må gjøres en helhetlig vurdering hvor fordelene med fjernundervisning veies opp mot ulempene. Fordelene kan for eksempel være at det blir mulig å gi elevene et tilbud på tross av lavt elevgrunnlag eller mangel på lærere, at det blir mulig å gi et mer fleksibelt tilbud til barn som må være hjemme på grunn av sykdom, og at det blir lettere å tilpasse opplæringen til den enkeltes faglig nivå. En ulempe med fjernundervisning er at elevene ikke møter læreren og heller kanskje ikke de andre elevene fysisk. I vurderingene av om opplæringen kan organiseres som fjernundervisning, må kommunene og fylkeskommunen ta hensyn til alle elevene. Opplæringen kan ikke gjennomføres som fjernundervisning dersom det innebærer at noen elever diskrimineres, for eksempel fordi disse elevene ikke får tilstrekkelig utbytte av undervisningen dersom den gis som fjernundervisning. Det er ikke tillatt å bruke fjernundervisning for å spare penger. Kommuner og fylkeskommuner kan dermed ikke la være å forsøke å rekruttere lærere som de ellers ville ha rekruttert, eller la være å opprette tilbud som de ellers ville ha opprettet.

Det tredje vilkåret er at kommunen og fylkeskommunen kan godtgjøre at opplæringen som skjer som fjernundervisning er «trygg og pedagogisk forsvarleg». Hva som er pedagogisk forsvarlig og trygt, må vurderes skjønnsmessig basert på et faglig-pedagogisk kunnskapsgrunnlag. Elevenes alder og modenhet vil ha betydning. I tillegg har det betydning hvor mye av opplæringen som gis gjennom fjernundervisning. Det skal mindre til for å kunne gi opplæring i enkelte fag eller temaer som fjernundervisning enn for å gi store deler av opplæringen på denne måten. Om og hvordan fjernundervisningen kombineres med ulike former for fysisk samhandling, har også betydning for om opplæringen vil være pedagogisk forsvarlig og trygg.

Kravet om at kommunen og fylkeskommunen må «godtgjere» at opplæringen som skjer som fjernundervisning, er trygg og pedagogisk forsvarlig, betyr at det er kommunen og fylkeskommunen som må sannsynliggjøre at dette vilkåret er oppfylt. Det vil ikke være noe absolutt dokumentasjonskrav.

Henvisningen til forslaget § 15-4 i første avsnitt første setning er informasjon om hva som er forholdet mellom kravet om tilstedeværelse av en lærer og adgangen til å organisere opplæringen som fjernundervisning.

Bestemmelsen om fjernundervisning innebærer et unntak fra hovedregelen om at en lærer må være til stede sammen med elevene. Kravene i § 15-4 om at det skal være en lærer som forbereder og følger opp opplæringen, gjelder derimot også for fjernundervisning. Bestemmelsen om fjernundervisning innebærer heller ikke unntak fra andre krav i loven. Opplæringen kan dermed ikke organiseres som fjernundervisning dersom det fører til at andre krav og rettigheter etter loven ikke blir oppfylt.

Til § 13-4 Opplæringsspråk og hovudmål på kvar skole

Bestemmelsen erstatter delvis dagens lov § 2-5 og utvides til å omfatte videregående opplæring. Bestemmelsen er omtalt i kapitlene 32.2 og 32.3.

Med samisk i første avsnitt menes nordsamisk, sørsamisk eller lulesamisk, jf. forslaget §§ 4-2 og 7-2. Kravet omfatter både den skriftlige og den muntlige opplæringen.

Dersom kommunen eller fylkeskommunen ønsker at én eller flere skoler skal gi opplæring på et annet språk, for eksempel på engelsk i faget samfunnsfag eller historie, må dette godkjennes av departementet. Bestemmelsen er ikke til hinder for at elever får opplæring i og på tegnspråk, jf. forslaget §§ 4-4 og 7-3, eller et annet morsmål, jf. forslaget §§ 4-6 og 7-5.

Med hovedmål etter andre avsnitt menes enten bokmål eller nynorsk. Bestemmelsen gjelder derfor ikke for de skolene som primært bruker et av de samiske språkene. Kommunen og fylkeskommunen kan fastsette ulikt hovedmål for de enkelte skolene, men hver skole kan bare ha ett hovedmål.

Forskrift om hovedmål må vedtas i samsvar med kravene i forvaltningsloven kapittel VII. Se for øvrig kommuneloven kapittel 12.

Til § 13-5 Læremiddel

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 9-4 og er omhandlet i kapittel 32.4. Elevenes valg av skriftspråk, inkludert valg av læremidler, er regulert i §§ 4-1 og 7-1, se merknader til disse.

Læringsverktøy som tekstbehandlingsprogrammer og andre kontorstøtteprogrammer inngår ikke i uttrykket «læremiddel» og er derfor ikke omfattet av bestemmelsen.

Første avsnitt omfatter både trykte og digitale læremidler, men gjelder bare for læremidler som er utviklet for bruk i opplæringen, jf. tredje avsnitt.

Andre avsnitt gjelder selv om alle elevene i kommunen, fylkeskommunen eller på en skole har samme hovedmål. Parallellitetskravet gjelder både trykte og digitale læremidler, men gjelder bare for læremidler som er utviklet for bruk i opplæringen, jf. tredje avsnitt.

Med «jamleg» menes at et læremiddel blir brukt fast, over en lengre periode eller regelmessig. Dersom det er tvil om hvorvidt læremiddelet «dekkjer vesentlege delar av læreplanen for faget», må dette vurderes konkret. Den skjønnsmessige vurderingen må i stor grad basere seg på et faglig-pedagogisk kunnskapsgrunnlag.

Det er fastsatt unntak fra kravet i bokstavene a til c. Eksempel på læremidler som kan dekkes av unntaket i bokstav c, er læremidler i språkfag. Det må vurderes konkret om «den norske teksten utgjer ein mindre del».

Tredje avsnitt innebærer at blant annet kildestoff, artikler, aviser og oppslagsverk ikke omfattes av parallellitetskravet i andre avsnitt siden disse ikke er «utvikla til bruk i opplæringa». For disse tekstene gjelder heller ikke kravet i første avsnitt.

Fjerde avsnitt omfatter ikke samiske ordlister og ordbøker. Kravet gjelder heller ikke for tospråklige ordlister, for eksempel fra engelsk til norsk. Bestemmelsen er ikke til hinder for at elevene leilighetsvis slår opp i ordlister og ordbøker som ikke er godkjent av Språkrådet, men disse ordlistene og ordbøkene kan ikke brukes systematisk i opplæringen.

Til § 13-6 Bibliotek

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 9-2 andre avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 42.4.

Bestemmelsen innebærer en plikt for kommunen og fylkeskommunen til å sørge for at elevene har tilgang til et bibliotek. Kravet kan oppfylles enten ved at det er et eget bibliotek på skolen, eller gjennom samarbeid med et bibliotek utenfor skolen. At biblioteket skal være tilgjengelig for elevene i skoletiden, innebærer at biblioteket må være åpent i skoletiden. Biblioteket må også ligge i nærheten av skolen med mindre det er gode skyssordninger som gjør at elevene likevel har tilgang til biblioteket.

At biblioteket skal være tilrettelagt for bruk i opplæringen, stiller blant annet krav til utvalget av litteratur. Det må være god tilgang på barne- og ungdomslitteratur og annen litteratur som er naturlig å bruke i opplæringen.

Det er for øvrig ingen krav til hvordan kommunene og fylkeskommunene organiserer denne oppgaven.

Til § 13-7 Opplæring om livssyn og fritak frå aktivitetar i opplæringa på grunn av livssyn

Bestemmelsen erstatter delvis dagens lov §§ 2-3 a og 2-4 og utvides til å omfatte videregående opplæring. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 43.3.

Etter første avsnitt gjelder forbudet mot forkynning alle deler av opplæringen, ikke bare i religions- og livssynsfagene.

I andre avsnitt er formuleringen «objektivt, kritisk og pluralistisk» tatt inn for å sikre at opplæringen om kristendom, andre religioner, livssyn og etikk er i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser.

Fritaksretten i tredje avsnitt skal ta utgangspunkt i elevens (og foreldrenes) subjektive oppfatning, men det skal gjøres en viss prøving ut fra objektive kriterier. Fritaksretten gjelder fritak fra aktiviteter som av enkelte med rimelig grunn kan oppleves som utøving av annen religion eller tilslutning til annet livssyn, eller som støtende eller krenkende. Formuleringen «krenkjande eller støytande» er tatt inn for å sikre at elever kan få fritak fra aktiviteter som kan være uakseptable ut fra den kulturelle bakgrunnen deres eller fordi aktiviteten oppleves som et brudd på etiske regler i deres egen religion eller eget livssyn. Se for øvrig Ot.prp. nr. 91 (2004–2005), kapittel 5.4.

Det er kommunen og fylkeskommunen som har ansvaret for å sørge for at fritak blir gjennomført når det er meldt om fritak.

Eksempel på aktiviteter som det kan gis fritak fra er deltakelse i skolegudstjenester, visse former for dans i faget kroppsøving og enkeltaktiviteter i felles programfag i Vg1 restaurant- og matfag. Kommunen og fylkeskommunen kan ikke frita elever fra kompetansemål i læreplaner for fag, for eksempel svømmeferdigheter.

For å sikre at fritaksretten er reell, må kommunene og fylkeskommunene sørge for at foreldre og elever får informasjon om retten til fritak, hvordan bestemmelsen skal forstås i praksis, og hvilke aktiviteter og arbeidsmåter som skal gjennomføres. Når kommunen og fylkeskommunen skal gi informasjon, bør de særlig være oppmerksomme på aktiviteter og arbeidsmåter der fritaksretten antas å kunne være særlig aktuell. Se for øvrig forslaget § 2-6.

Elever som har fylt 15 år, gir selv melding om fritak, jf. barnelova § 32 og lov om trudomssamfunn og ymist anna § 3.

Kravet i fjerde avsnitt om opplæring med «tilsvarande fagleg innhald» betyr at kommuner og fylkeskommuner må sørge for at eleven får mulighet til å tilegne seg den samme kunnskapen som de andre elevene, men på en annen måte. Paragraf 10-1 og følgende paragrafer gjelder også for denne opplæringen.

Kapittel 14 Rådgiving

Til § 14-1 Rådgiving om utdannings- og yrkesval

Bestemmelsen er delvis ny og erstatter delvis dagens lov § 9-2 første avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 42.6.

Første avsnitt regulerer hva slags rådgivning elever på ulike trinn skal få. På barnetrinnet gjelder rådgivningsplikten valg av fag på ungdomstrinnet. Ellers gjelder plikten rådgivning om utdannings- og yrkesvalg generelt. Kravet om «nødvendig» rådgivning innebærer at skolen aktivt må vurdere hva slags rådgivning den enkelte elev har behov for, og gi slik rådgivning direkte til den eleven det gjelder. Rådgivning innebærer å gi informasjon, veiledning, oppfølging og eventuelt hjelp til elevene. Rådgivningstilbudet kan bestå av ulike elementer som samlet sett skal dekke elevenes behov for rådgivning om utdannings- og yrkesvalg. Rådgivning gjennom digitale ressurser kan være en del av rådgivningstilbudet til elevene.

Kravet i andre avsnitt om at elevene skal få rådgivning på «den skolen de går på», innebærer at man ikke kan oppfylle kravet ved å ha tilbud om rådgivning på ett sted eller på utvalgte skoler i kommunen eller fylket. Tilbudet må være tilgjengelig på alle skoler. Det stilles før øvrig ingen krav til hvordan kommunene og fylkeskommunene organiserer denne oppgaven.

Rådgivningen kan være gruppevis eller individuell. At rådgivningen skal være individuell dersom elevene trenger det, innebærer at det er elevens behov som skal være avgjørende for valg av form på rådgivningen.

Tredje avsnitt stiller krav om at fylkeskommunen må sørge for at lærlinger har tilgang på rådgivning om utdannings- og yrkesvalg. Det stilles ikke krav om at lærlinger skal ha tilgang til rådgivning hos lærebedriften. Det holder at fylkeskommunen har tilbud om stedlig rådgivning ett sted i fylket. Stedlig rådgivning ett sted i fylket vil, særlig i større fylker, ikke være tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav om tilgang til rådgivning. Stedlig rådgivning må i så fall suppleres med rådgivning gjennom for eksempel digitale kanaler og ressurser. Det stilles ikke krav om en aktiv og oppsøkende rådgivning, men en mulighet for lærlingene til å oppsøke slik rådgivning ved behov.

Fjerde avsnitt gir departementet hjemmel til å gi regler i forskrift om rådgivning om utdannings- og yrkesvalg.

Til § 14-2 Rådgiving om sosiale og personlege forhold

Bestemmelsen er delvis ny og erstatter delvis dagens lov § 9-2 første avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 42.6.

Første avsnitt første setning regulerer hva slags rådgivning elever skal få. Sosiale og personlige forhold er ment å omfatte de fleste tenkelige problemer, inkludert problemer hjemme, følelsesmessige problemer, psykiske problemer og spørsmål om prevensjon, seksualitet mv. Rådgivning innebærer å gi informasjon, veiledning, oppfølging og eventuelt hjelp til elevene. Kravet om «nødvendig» rådgivning innebærer at skolen aktivt må vurdere hva slags rådgivning den enkelte elev har behov for, og gi slik rådgivning direkte til den eleven det gjelder.

Kravet om at elevene skal ha «god tilgang», handler om hvor mye og ofte elevene skal ha tilgang til rådgivning. Det er et skjønnsmessig krav, og det innebærer ikke krav om en bestemt frekvens. Om det er behov for at elevene har tilgang til rådgivning hver dag eller et visst antall dager hver uke, må vurderes konkret. Rådgivningstilbudet kan bestå av ulike elementer som samlet sett skal dekke elevenes behov for rådgivning om sosiale og personlige forhold. Rådgivning gjennom digitale ressurser kan være en del av rådgivningstilbudet til elevene.

Kravet i første avsnitt andre setning om at elevene skal få rådgivning på «den skolen de går på», innebærer at man ikke kan oppfylle kravet ved å ha tilbud om rådgivning på ett sted eller på utvalgte skoler i kommunen eller fylket. Tilbudet må være tilgjengelig på alle skoler. Det stilles før øvrig ingen krav til hvordan kommunene og fylkeskommunene organiserer denne oppgaven.

Rådgivningen kan være gruppevis eller individuell. At rådgivningen skal være individuell dersom elevene trenger det, innebærer at det er elevens behov som skal være avgjørende for valg av form på rådgivningen.

Kravet i første avsnitt tredje setning innebærer at elevene skal ha mulighet til å få råd fra andre enn lærerne sine dersom de ønsker det. Kontaktlæreren skal fortsatt ha en sentral rolle i rådgivningen til elevene, jf. § 13-2 femte avsnitt. Kravet betyr at skolen må ha tilbud om rådgivning i tillegg til den rådgivningen som gis gjennom kontaktlærerfunksjonen.

Andre avsnitt stiller krav om at fylkeskommunen må sørge for at lærlinger har tilgang på rådgivning om sosiale og personlige forhold. Det stilles ikke krav om at lærlinger skal ha tilgang til rådgivning hos lærebedriften. Det holder at fylkeskommunen har tilbud om stedlig rådgivning ett sted i fylket. Stedlig rådgivning ett sted i fylket vil, særlig i større fylker, ikke være tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav om tilgang til rådgivning. Stedlig rådgivning må i så fall suppleres med rådgivning gjennom for eksempel digitale kanaler og ressurser. Det stilles ikke krav om en aktiv og oppsøkende rådgivning, men en mulighet for lærlingene til å oppsøke slik rådgivning ved behov.

Tredje avsnitt gir departementet hjemmel til å gi regler i forskrift om rådgivning om sosiale og personlige forhold.

Kapittel 15 Personalet i skolen

Til § 15-1 Leiing

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9-1 og er omtalt i kapittel 38.

Første avsnitt inneholder et generelt krav til den samlede ledelsen av skolen. Hva som er en «forsvarleg» ledelse, må vurderes konkret.

Andre avsnitt gjelder uavhengig av hvor mange elever en skole har. Dette innebærer at alle skoler skal ha en rektor som har ansvaret for virksomheten.

Det er rektor personlig som skal «ta del i den daglege verksemda på kvar skole og arbeide med utviklinga av verksemda». Kravet om tilstedeværelse setter grenser for hvor mange skoler den samme rektoren kan være leder for. Dessuten gjelder kravet i første avsnitt om forsvarlig ledelse. Se for øvrig Ot.prp. nr. 67 (2002–2003), kapittel 4.

Med «pedagogisk kompetanse» menes realkompetanse, enten formell kompetanse, kompetanse opparbeidet gjennom praksis eller en kombinasjon av disse. Realkompetansen må være dokumenterbar. For øvrig gjelder kvalifikasjonsprinsippet. Når det er flere søkere til den samme rektorstillingen, skal den best kvalifiserte søkeren velges. Dette innebærer også at rektorstillinger normalt skal lyses ut offentlig.

Til § 15-2 Krav om kompetanse for å bli tilsett som lærar

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov §§ 10-1, 10-6 og 10-6a og er omtalt i kapittel 38.

Første avsnitt gjelder bare for tilsetting i lærerstillinger, ikke for andre stillinger i skolen. Kravene skal være oppfylt på «tiltredingstidspunktet». Dette åpner for tilsetting av lærerstudenter som snart er ferdigutdannet, men som ikke har fått vitnemål på tilsettingstidspunktet.

Kvalifikasjonsprinsippet gjelder. Når det er flere søkere til den samme lærerstillingen, skal den best kvalifiserte søkeren velges. Dette innebærer også at lærerstillinger normalt skal lyses ut offentlig.

Andre avsnitt gjelder dersom det ikke er søkere som oppfyller kompetansekravene i første avsnitt, se likevel HR-2016-2229-A. Dommen avklarer at opplæringsloven åpner for midlertidig ansettelse av søkere uten den formelle kompetansen, selv om det også er søkere som oppfyller kompetansekravene. (Dissens 3-2.) Tilsetting etter andre avsnitt krever normalt at lærerstillingen må ha vært lyst ut offentlig.

Regelen om at tilsettingen ikke kan vare lenger enn til 31. juli, gjelder også ved tilsetting i vikariater.

Det er ikke fastsatt en nedre grense for hva som kan regnes som påbegynt utdanning, men søkeren må faktisk være i gang med en utdanning som, når den er fullført, vil kunne oppfylle kravet til å kunne bli tilsatt i den aktuelle undervisningsstillingen.

Dersom utdanningen blir fullført innen den tidsfristen som er avtalt, vil vilkåret være oppfylt og arbeidsforholdet gå over til fast tilsetting. Med mindre noe annet er avtalt, vil dette skje automatisk. Dersom vilkårene i avtalen ikke er oppfylt, skal arbeidsforholdet i utgangspunktet avsluttes ved utløpet av det avtalte tidsrommet. Reglene om avslutning av midlertidige tilsettinger i arbeidsmiljøloven § 14-9 gjelder tilsvarende. Dette innebærer at en arbeidstaker som har vært tilsatt i mer enn ett år, har krav på skriftlig varsel om tidspunktet for fratredelse senest én måned før fratredelsestidspunktet. Arbeidsmiljøloven § 14–9 sjuende avsnitt om bruk av oppsigelsesreglene for fast tilsatte der arbeidstakeren har vært sammenhengende midlertidig tilsatt i mer enn fire år, gjelder ikke. Se omtale i Prop. 84 L (2011–2012), merknad til § 10-6a.

Med kompetanse i tredje avsnitt menes både faglig og pedagogisk kompetanse. Kravene kan variere mellom fag og trinn. Bestemmelsen åpner også for at departementet gir forskrift om godkjenning for tilsetting av lærere med utdanning og praksis fra utlandet.

Til § 15-3 Krav om relevant kompetanse i undervisningsfaget

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 10-2 og er omtalt i kapittel 38.

Kravet i første avsnitt kommer i tillegg til kravene for tilsetting i § 15-2 første avsnitt. Plikten påhviler kommunene og fylkeskommunene, og det er også disse som vurderer hva slags utdanning som skal anses som relevant for å undervise i det aktuelle faget på det aktuelle trinnet. Kravet gjelder ikke for alle fast tilsatte, se overgangsreglene i § 24-2 tredje avsnitt.

Kravet gjelder ikke dem som er midlertidig tilsatte eller på vilkår etter § 15-2 andre avsnitt eller etter arbeidsmiljøloven (vikarer).

Andre avsnitt åpner for at kommunen og fylkeskommunen om nødvendig kan avgjøre at lærere kan undervise selv om de ikke oppfyller kravet til relevant kompetanse i undervisningsfaget. Forutsetningen må være at virksomheten ikke har nok kvalifiserte lærere i faget, og at fagene er fordelt mellom lærerne slik at kravene kan oppfylles i størst mulig grad.

Kommunene og fylkeskommunene må vurdere konkret ut fra lokale forhold om det kan være et aktuelt alternativ å omdisponere lærerne i virksomheten, eller om en lærer kan undervise ved flere skoler i samme kommune/fylke. Dette må likevel avgjøres innenfor det som er mulig ut fra arbeidsavtaler og arbeidsrettslige forpliktelser ellers. Bestemmelsen innebærer ikke et krav om å avslutte eller endre arbeidsforhold eller om å tilsette flere lærere enn det man trenger i virksomheten.

Dersom kommunen og fylkeskommunen beslutter å fravike kravene i første avsnitt, må dette gjøres for hver enkelt lærer, inkludert hvert enkelt fag. Kommunen og fylkeskommunen er forpliktet til å vurdere om det fortsatt er nødvendig å fravike kravet minst en gang i året. Beslutninger etter andre avsnitt er ikke enkeltvedtak.

Tredje avsnitt gir departementet hjemmel til å gi forskrift om krav til kompetanse for dem som skal undervise i ulike fag på de ulike trinnene. Departementet kan også fastsette at det ikke skal stilles slike krav, for eksempel for enkelte fag på enkelte trinn.

Det vises for øvrig til Prop. 84 L (2011–2012).

Til § 15-4 Kven som kan ha fagleg ansvar for opplæringa

Bestemmelsen er delvis ny, og delvis erstatter den dagens lov § 10-11. Bestemmelsen er omtalt i kapitlene 39.4.1 og 39.4.3.

Bestemmelsen handler om hvilke oppgaver i skolen som bare lærere kan gjøre, og hvilke oppgaver som personer som ikke er lærere, kan gjøre. Med lærer menes en person som er tilsatt i lærerstilling i samsvar med kravene i forslaget § 15-2. Det vil si at vedkommende enten oppfyller kompetansekravene for en lærerstilling eller er tilsatt midlertidig eller på vilkår i en slik stilling fordi det ikke fantes kvalifiserte søkere. Det følger av forslaget § 10-6 andre avsnitt at det på visse vilkår kan gjøres unntak fra kompetansekravene for personer med høy og særlig relevant kompetanse i vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring. Dersom det er gjort vedtak om slikt unntak, vil vedkommende regnes som lærer etter denne bestemmelsen.

Kravet i første avsnitt første setning om at bare lærere kan ha det faglige ansvaret, er et overordnet krav, og det rettslige innholdet er nærmere presisert i andre setning.

Det skal være stor faglig frihet i hva som skal regnes som å «førebu og følgje opp» opplæringen etter andre setning. Hensikten er ikke å legge føringer for hvordan opplæringen forberedes og følges opp av læreren, men å oppnå intensjonen med kompetansekravene – at elevene får en pedagogisk forsvarlig opplæring.

At en lærer som hovedregel må være «til stades saman» med elevene i opplæringssituasjonene, skal forstås som at en lærer som hovedregel må være fysisk til stede. Se likevel forslaget § 13-3 om gjennomføring av opplæringen med tekniske hjelpemidler uten at læreren er til stede samme med elevene (fjernundervisning). Kravet om at en lærer skal forberede og følge opp opplæringen, gjelder selv om opplæringen organiseres som fjernundervisning.

Å være til stede innebærer at læreren er i samme rom som elevene. For skoler som har åpne planløsninger eller inndeling i stasjoner i større landskap eller lignende, må det vurderes konkret om læreren kan anses å være til stede sammen med elevene. I vurderingen skal det tas hensyn til om elevene har mulighet til å få faglig hjelp og oppfølging og om læreren har mulighet til å hjelpe elevene, foreta vurdering og registrere eventuelt fravær.

Hovedregelen om lærerens tilstedeværelse skal forstås strengere enn at dette er en normalordning som kommuner og fylkeskommuner står fritt til å avvike fra så lenge det ikke skjer så ofte. Hovedregelen er ment som et strengt krav. Det skal alltid være en lærer til stede med mindre det er en god begrunnelse for at opplæringen gjennomføres uten en lærer til stede. Dersom elever gis opplæring utenfor klasserommet, innebærer kravet at en lærer også må være med. Økonomiske hensyn kan ikke begrunne et unntak fra hovedregelen. Et eksempel på typetilfeller hvor det kan være aktuelt å avvike fra hovedregelen, er dersom faget eller temaet er av en art som tilsier at læreren ikke kan være til stede, for eksempel ved yrkesfaglig fordypning i videregående opplæring. Et annet eksempel er dersom det ut fra en faglig-pedagogisk vurdering er hensiktsmessig å gjennomføre opplæringen ved at elevene gjør selvstendig arbeid på skolen. Elevene må i så fall ha tilgang til veiledning fra en lærer. Hovedregelen om tilstedeværelse er heller ikke til hinder for at opplæringen gjennomføres uten at en lærer er til stedet i tilfeller hvor lærerens fravær er akutt og uforutsigbart og det ikke kan dekkes av en forsvarlig vikarordning (se forslaget § 15-5). Adgangen til å fravike hovedregelen gjelder bare så lenge fraværet er akutt.

Kommunen og fylkeskommunen er i alle tilfeller ansvarlig for at opplæringen er forsvarlig (se forslaget § 1-3). Uavhengig av begrunnelse kan dermed opplæringen bare gis uten at en lærer er til stede dersom dette er forsvarlig. I vurderingene av hva som er forsvarlig, vil elevens alder og modenhet ha betydning. I tillegg er det relevant hvor lang tid det er snakk om, og hvilken risiko det innebærer for elevenes læring og trygghet.

Tredje setning slår fast at personer som ikke er lærere, ofte omtalt som assistenter, kan hjelpe til i opplæringen. Assistenter kan hjelpe til med praktiske og sosiale utfordringer og i selve opplæringen. Hvilke oppgaver og hvilket ansvar en assistent kan ha, vil begrenses av første avsnitt om at en lærer må forberede, følge opp og som hovedregel være til stede under opplæringen. Det er læreren som har det faglige ansvaret for opplæringen. Assistenten kan bare hjelpe til i opplæringssituasjonen dersom læreren er til stede. Kravet om tilstedeværelse i opplæringssituasjonen er ikke til hinder for at assistenter kan hjelpe til med andre oppgaver enn selve opplæringen uten at en lærer er til stede. For eksempel kan assistenter følge elever til helsesykepleier eller lignende.

Til § 15-5 Krav om forsvarleg vikarordning

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 39.4.2.

En forsvarlig vikarordning vil si at skolene har tilgang til nok lærerressurser til å dekke opp vanlig fravær. Med lærer menes en person som er tilsatt i lærerstilling i samsvar med kravene i § 15-2. Det vil si at vedkommende enten oppfyller kompetansekravene for en lærerstilling eller er tilsatt midlertidig eller på vilkår i en slik stilling fordi det ikke fantes kvalifiserte søkere.

At vikarordningen må dekke «vanleg og venta» fravær, betyr at kommunen og fylkeskommunen må vurdere hva som er sannsynlig framtidig fravær i virksomheten, for eksempel ved å ta utgangspunkt i tidligere års fravær eller annen kunnskap og erfaring som kan si noe om hvor mye fravær som kan forventes. Det er opp til den enkelte kommune og fylkeskommune om den vil benytte lærere ved skolen som vikarer, enten i egne stillinger eller prosentandeler av lærerstillingene, eller om den vil ha egne vikarpooler eller lignende.

Til § 15-6 Krav til kompetanse i verksemda

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 10-8 og er omtalt i kapittel 38.

Første avsnitt omfatter å ansette eller på annen måte skaffe tilgang til nødvendig og tilstrekkelig personell med riktig kompetanse. Loven åpner for at personer uten lærerutdanning eller annen formell pedagogisk kompetanse kan tilsettes midlertidig eller på vilkår. Kommunene og fylkeskommunene må sikre at skolen samlet sett har god nok kompetanse til å sikre den enkelte elev en forsvarlig opplæring og et godt skolemiljø i tråd med de kravene som til enhver tid gjelder.

Andre avsnitt presiserer at kommunen og fylkeskommunen har ansvaret for nødvendig kompetanseutvikling, for eksempel etter- og videreutdanning. Det ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett å pålegge ansatte å delta i nødvendig kompetanseutvikling.

Til § 15-7 Politiattest og forbod mot tilsetjing

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 10-9 og utvides til å gjelde grunnskoleopplæring og videregående opplæring særskilt organisert for voksne. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 41.

Første avsnittførste setning innebærer en plikt for kommunen og fylkeskommunen til å kreve politiattest. Kravet om politiattest gjelder alle typer stillinger og også personer som skal ha praksis i skolen, for eksempel studenter eller folk som har arbeidspraksis eller lignende. Kravet gjelder ved tilsetting og oppstart av praksis. Kommunen og fylkeskommunen kan ikke kreve politiattest av personer som alt er tilsatt eller er i praksis. (For ny vandelsvurdering gjelder politiregisterloven § 43.) Med «skoleliknande aktivitetstilbod» menes aktivitetstilbud i regi av kommunen eller fylkeskommunen som har tilknytning til skolen, og som har karakter av opplæring. Et eksempel på dette er sommerskole.

Det følger av forskrift til opplæringsloven § 15-1 at det skal tas forbehold i tilbudet om at merknader på politiattesten kan føre til endring av tilbudet om stilling. Om det ikke blir tatt et slikt forbehold, er det likevel ikke anledning til å tilsette en søker som har merknader om lovbrudd som er omfattet av tilsettingsforbudet. Av hensyn til personvernet til søkerne er det bare den som skal tilsettes som skal levere politiattest.

Første avsnitt andre setning fastsetter at kommunen og fylkeskommunen kan kreve politiattest av andre personer som regelmessig oppholder seg i skolen eller i tilbud som nevnt i første avsnitt første setning. Det er ikke plikt til å innhente politiattest i slike tilfeller, men det er en anledning til det. Eksempel på personer som «jamleg oppheld seg» på skolen, er tilsatte i skolehelsetjenesten eller en sentral vaktmestertjeneste.

Det andre avsnittet fastsetter hvilke straffebestemmelser som skal tas med i den politiattesten kommunen og fylkeskommunen skal eller kan kreve framlagt etter første avsnitt.

I andre avsnittførste setning vises det til den generelle regelen i politiregisterloven § 39 første avsnitt. Det er dermed et krav om at det skal framgå av politiattesten om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for brudd på bestemmelsene som er ramset opp i politiregisterloven § 39 første avsnitt. (Se en nærmere redegjørelse for hvilke lovbrudd som omfattes av politiregisterloven § 39, i kapittel 41.4.4). Dette innebærer at de fleste seksuallovbrudd skal tas med i politiattesten. Av voldslovbrudd skal det tas med grov kroppsskade (straffeloven § 274) og drap (§ 275). Narkotikalovbrudd (straffeloven §§ 231 og 232) skal også tas med. Henvisningen til politiregisterloven § 39 første avsnitt gjør at dersom denne regelen senere blir endret, vil reglene om politiattest i skolen også bli endret. Etter politiregisterloven § 39 skal drap (§ 275) og de fleste seksuallovbrudd føres på politiattesten etter reglene i politiregisterloven § 41 nr. 1. Det vil si at disse lovbruddene som hovedregel skal stå på politiattesten for alltid. De øvrige lovbruddene som er omfattet av politiregisterloven § 39, skal anmerkes etter reglene om ordinær politiattest i politiregisterloven § 40 og vil dermed falle bort etter en tid.

Andre avsnittandre setning innebærer krav om at politiattesten skal inneholde merknader om reaksjoner for brudd på flere straffebestemmelser enn det som følger av politiregisterloven § 39 første avsnitt. Det er ramset opp hvilke straffebestemmelser som er omfattet. Dette er reaksjoner for brudd på straffelovens regler om tvang (§§ 251 og 252), frihetsberøvelse (§§ 254 til 256), trusler (§§ 263 og 264), kroppskrenkelse (§§ 271 og 272) og kroppsskade (§ 273). I tillegg skal det anmerkes reaksjoner for brudd på avvergingsplikt (§ 196) og brudd på taushetsplikt (§§ 209 til 211), tvangsekteskap (§ 253) samt brudd på forbudet mot kjønnslemlestelse (§§ 284 og 285).

Hvilke reaksjoner som skal anmerkes på politiattesten og hvor lenge de skal stå på politiattesten mv., følger av politiregisterloven § 40, jf. andre avsnitt tredje setning om at merknadene skal «vere i samsvar» med denne bestemmelsen.

Andre avsnitt siste setning slår fast at verserende saker skal anmerkes på politiattesten i samsvar med politiregisterloven § 41 nr. 2. Dette kravet gjelder både straffebestemmelsene i politiregisterloven § 39 første avsnitt og straffebestemmelsene som er ramset opp i andre avsnitt andre setning.

Straff ved brudd på reglene om skolemiljø etter forslaget § 11-9 skal ikke føres på denne politiattesten.

Tredje avsnitt første setning innebærer et tilsettingsforbud ved at personer som er dømt for eller har vedtatt forelegg for seksuelle overgrep mot mindreårige, ikke kan tilsettes i skoler eller tilbud som nevnt i første avsnitt, eller ha praksis. Hvilke straffebestemmelser som skal regnes for å være omfattet av formuleringen «seksuelle overgrep mot mindreårige», skal fastsettes i forskrift, jf. fjerde avsnitt første setning.

Tredje avsnitt andre setning innebærer ikke et tilsettingsforbud. Ved merknader om reaksjoner for brudd på andre straffebestemmelser enn bestemmelser om seksuelle overgrep mot mindreårige skal kommunen og fylkeskommunen vurdere konkret om søkeren bør tilsettes eller ikke. Det samme gjelder dersom det er brukt andre reaksjoner enn dom eller forelegg ved seksuelle overgrep mot mindreårige, jf. tredje avsnitt tredje setning. Ordlyden «seksuelle overgrep mot mindreårige» sikter til brudd på de straffebestemmelsene det er fastsatt at skal være omfattet, jf. forskriftshjemmelen i fjerde avsnitt første setning.

At det skal gjøres en konkret vurdering, hindrer kommunen og fylkeskommunen i å etablere absolutte regler om utelukkelse, men det vil være naturlig å ta utgangspunkt i at det er det å se bort fra anmerkningen som må begrunnes. Begrunnelsen kan være at lovbruddet er i det nedre sjikt for hva den aktuelle straffebestemmelsen rammer, eller at det er gått svært lang tid siden lovbruddet.

Tredje avsnitt siste setning innebærer at det også skal vurderes konkret om en som jevnlig oppholder seg på skolen eller i andre tilbud etter første avsnitt, skal få tilgang til skolen eller tilbudet.

I fjerde avsnittførste setning gis det hjemmel for departementet til å fastsette i forskrift hvilke straffebestemmelser som skal være omfattet av ordlyden «seksuelle overgrep mot mindreårige» i tredje avsnitt. Formuleringen «skal gi forskrift» betyr at departementet må gi slike regler for at ansettelsesforbudet i tredje avsnitt skal få et innhold og dermed ha noen rettslig virkning. Det er naturlig å velge samme liste som ved tilsetting i barnehage, jf. forskrift om politiattest i barnehager.

I fjerde avsnittandre setning er det en hjemmel for departementet til å gi forskrift om innhenting og behandling av politiattest.

Kapittel 16 Opplysningsplikt og anna

Til § 16-1 Plikt til å opplyse sosialtenesta og helse- og omsorgstenesta

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 15-4 og er omtalt i kapittel 50.3.

Bestemmelsen inneholder både en oppmerksomhetsplikt og en opplysningsplikt.

Kommunen og fylkeskommunen er pliktsubjektet. Det betyr at kommunene og fylkeskommune er pålagt en plikt til å sørge for at alle som utfører tjenester eller arbeid etter opplæringsloven, gir opplysninger av eget tiltak til sosialtjenesten og helse- og omsorgstjenesten i kommunen der det kan være aktuelt med tiltak etter sosialtjenesteloven eller helse- og omsorgstjenesteloven. Kommunen og fylkeskommunen må derfor sørge for at de ansatte har kunnskap om hvilke «tiltak» som kan være aktuelle etter både sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

Eksempler på hvem som «utfører tenester eller arbeid etter denne lova», er ansatte i skolen, skolefritidsordningen, PP-tjenesten og oppfølgingstjenesten.

Opplysningsplikten må praktiseres innenfor taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 og følgende paragrafer. Dette betyr at opplysninger som er omfattet av taushetsplikten, bare kan gis videre til sosialtjenesten og helse- og omsorgstjenesten av eget tiltak med samtykke fra eleven eller foreldrene.

Til § 16-2 Plikt til å opplyse barnevernet

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 15-3 og er omtalt i kapittel 50.2.

Det er fastsatt en generell meldeplikt til barnevernet i barnevernloven § 6-4. Forslaget § 16-2 er derfor fastsatt i opplæringsloven av pedagogiske grunner. Flere av de situasjonene som kan skape en meldeplikt etter denne loven og barnevernloven, kan også utløse en avvergingsplikt etter straffeloven § 196. For eksempel vil mishandling av barn ofte være straffbart etter straffeloven § 282 og utløse en avvergingsplikt, se nærmere omtale av forholdet til straffelovens regler om avvergingsplikt i kapittel 50.2.2.

Bestemmelsen inneholder både en oppmerksomhetsplikt og en opplysningsplikt (meldeplikt). Pliktene er et selvstendig og personlig ansvar som påligger den enkelte. Dette innebærer at vurderingen av om melding skal sendes til barneverntjenesten, ikke kan overlates til andre, for eksempel rektor eller en annen leder. Det personlige ansvaret er imidlertid ikke til hinder for at det etableres praktiske rutiner om formidling av meldinger. Slike rutiner kan likevel ikke utformes slik at de fører til forsinkelser, og de må ikke innebære en faktisk eller faglig overprøving av vurderingen av om vilkårene for meldeplikt er oppfylt.

Eksempler på hvem som er omfattet av plikten, er ansatte i skolen, skolefritidsordningen, leksehjelpen, PP-tjenesten, oppfølgingstjenesten og voksenopplæringen. Bestemmelsen gjelder også for ansatte i private skoler som er godkjent etter denne loven. Pliktene kan også omfatte enkelte ansatte i lærebedrifter, for eksempel instruktørene og eventuelt den faglige lederen. Pliktene omfatter ikke bare fast ansatte, men også praktikanter, vikarer og midlertidig ansatte.

I hvilke situasjoner det er plikt til å melde fra til barneverntjenesten, framgår i bokstavene a til d. Disse er nærmere beskrevet i merknaden til barnevernloven § 6-4 i Prop. 169 L (2016–2017). Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt, finnes det ingen andre handlingsalternativer som kan erstatte meldingen til barneverntjenesten, og opplysningsplikten faller for eksempel ikke bort selv om personen selv forsøker å avhjelpe situasjonen.

Meldeplikten til barnverntjenesten gjelder uavhengig av taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 og følgende paragrafer.

Til § 16-3 Rett til å ta avgjerder på vegner av barnet når barneverntenesta har overteke omsorga

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 15-6 og er omtalt i kapittel 43.5.

Bestemmelsen regulerer om det er barneverntjenesten eller foreldrene som kan ta avgjørelser på vegne av barnet. Bestemmelsen får ingen følger for hvilke tilfeller og saker barnet selv kan ta avgjørelser i. Bestemmelsen får heller ingen følger for forholdet mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene eller barneverninstitusjonen.

Første avsnitt slår fast at det er barneverntjenesten som har rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet når det er gjort vedtak etter barnevernloven §§ 4-6 andre ledd, 4-8 eller 4-12. Denne hovedregelen gjelder for de avgjørelsene som etter opplæringsloven er lagt til barnets foreldre. Bestemmelsen innebærer at barneverntjenesten blant annet har rett til å samtykke til individuelt tilrettelagt opplæring, søke om en annen offentlig skole enn en skole i nærmiljøet og ta avgjørelser om skyss eller innlosjering. I tillegg innebærer bestemmelsen at det er barneverntjenesten som tar avgjørelser og opptrer på vegne av barnet i alle typer skolesaker som er en del av den daglige oppfølgingen av barnet.

Andre avsnitt ramser opp hvilke avgjørelser som foreldrene har rett til å ta på vegne av barnet. At foreldrene har rett til å velge privat skole, innebærer at de skal kunne velge privat skole framfor offentlig skole og dessuten velge type privat skole. De skoletypene som finnes i området der barnet bor, vil danne en naturlig ramme for valgfriheten til foreldrene, og det vil være en forutsetning at foreldrene er villige til å betale eventuelle ekstrautgifter som følger av det valget de gjør.

Til § 16-4 Innhenting av opplysningar frå folkeregisteret

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 15-9 og er omtalt i kapittel 50.7.

Bestemmelsen slår fast at offentlige myndigheter, altså staten, kommunene og fylkeskommunene, uten hinder av taushetsplikten kan innhente opplysninger fra folkeregisteret når det er nødvendig for å uføre oppgavene etter loven.

Eksempel på slike oppgaver er plikt til samarbeid med foreldrene, å fatte vedtak om særskilt språkopplæring, å undersøke hvorfor et barn ikke møter på skolen, og drift av skolefritidsordninger.

Informasjon som det kan være «nødvendig» å innhente fra folkeregisteret, er opplysninger om ektefelle, registrert partner, barn og foreldre.

Se for øvrig Prop. 86 LS (2017–2018), kapittel 13.2.

Til § 16-5 Plikt til å delta i evalueringar og gi opplysningar

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 14-4 og er omtalt i kapittel 50.10.

Med hjemmel i bestemmelsen kan departementet gi forskrifter som pålegger kommuner, fylkeskommuner, skoler, elever og lærlinger å gi opplysninger og å delta i evalueringer om forhold som har betydning for evaluering av opplæringsvirksomheter som er omfattet av loven.

Femte delen – grunnskoleopplæring og vidaregåande opplæring for vaksne elevar

Kapittel 17 Rett til grunnskoleopplæring og vidaregåande opplæring for vaksne

Til § 17-1 Rett til grunnskoleopplæring for vaksne

Bestemmelsen er delvis ny, og delvis erstatter den dagens lov § 4A-1 første avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.3.

Bestemmelsen handler om rett til grunnskoleopplæring for voksne. For grunnskoleopplæring for voksne gjelder femte del av lovforslaget. I tillegg er det regler om ansvar, klage, tilsyn mv. i sjuende del som også gjelder. Voksne som får grunnskoleopplæring, omtales i loven som «vaksne elevar», uavhengig av om de har rett til slik opplæring eller ikke.

Vilkåret i første avsnitt om at man ikke lenger kan ha rett til grunnskoleopplæring etter forslaget § 3-1, betyr at man må ha avsluttet 10. trinn eller være over den alderen da 10. trinn avsluttes (grunnskolepliktig alder). Videre er det et vilkår at man ikke har rett til videregående opplæring etter ungdomsretten, se merknaden til forslaget § 6-1.

Hovedvilkåret for retten til grunnskoleopplæring for voksne er at den voksne trenger slik opplæring. Behovet for grunnskoleopplæring kan være knyttet til fag, deler av fag eller grunnleggende ferdigheter. Med grunnleggende ferdigheter siktes det til de grunnleggende ferdighetene i læreplanverket som er fastsatt med hjemmel i § 1-4. Etter gjeldende læreplanverk er de grunnleggende ferdighetene lesing, regning, skriving, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter. Voksne kan få trening i andre ferdigheter enn ferdighetene i læreplanverket som en del av opplæringen, men bare dersom det er nødvendig for å gi den voksne tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Dersom den voksnes behov for trening i andre ferdigheter ikke knytter seg til muligheten for tilfredsstillende utbytte av opplæringen, men for eksempel til arbeidet i en bedrift for varig tilrettelagt arbeid, vil dette falle utenfor grunnskoleopplæringens område. Et behov for å utvikle eller holde vedlike andre grunnleggende ferdigheter enn ferdighetene i læreplanverket gir ikke i seg selv rett til grunnskoleopplæring.

Andre avsnitt regulerer hvilke momenter det skal tas hensyn til i vurderingen av om den voksne trenger grunnskoleopplæring. Når det gjelder hensynet til «tidlegare opplæring», skal det tas utgangspunkt i hvor mange år med grunnskoleopplæring den voksne tidligere har fått. I tillegg er kvaliteten på opplæringen relevant. Det må vurderes om grunnskoleopplæringen var forsvarlig og tilstrekkelig ut fra regelverket på det tidspunktet opplæringen ble gitt. Personer med grunnskoleopplæring fra andre land må bedømmes ut fra de behovene for opplæring de har etter norske forhold. Dersom den tidligere opplæringen ikke inkluderte de fagene man i dag trenger for å få vitnemål, kan den voksne ha behov for grunnskoleopplæring selv om den tidligere grunnskoleopplæringen var tilstrekkelig og forsvarlig på det tidspunktet den ble gitt. I andre tilfeller vil man normalt ikke ha rett til grunnskoleopplæring dersom man allerede har fått slik opplæring og opplæringen var forsvarlig og tilstrekkelig på det tidspunktet den ble gitt. At samfunnet endrer seg, og at kompetansen og ferdighetene som inngår i grunnskoleopplæringen, endres som følge av dette, gir ikke rett til ny grunnskoleopplæring.

Behovet for ny grunnskoleopplæring «på grunn av skade eller sjukdom» må knytte seg til opplæring i fag, deler av fag eller grunnleggende ferdigheter i læreplanverket som er fastsatt med hjemmel i § 1-4. Selv dersom vilkårene for grunnskoleopplæring er oppfylt, kan omstendigheter ved den praktiske gjennomføringen tilsi at tjenesten den enkelte skal få, ikke er grunnskoleopplæring. For eksempel vil voksne som etter skade og sykdom har behov for fornyet opplæring i grunnleggende ferdigheter etter læreplanverket, ofte ha et mer akutt behov for opptrening av disse ferdighetene enn det som kan oppfylles gjennom grunnskoleopplæringen. Voksne med rett til grunnskoleopplæring skal gis et slikt tilbud innen rimelig tid, men kommunen må også ha rimelig tid til å planlegge, legge til rette og iverksette tilbudet. For at en aktivitet skal regnes som opplæring, må den ha et pedagogisk siktemål, den må være knyttet til fag, deler av fag eller grunnleggende ferdigheter og stå under kommunens ledelse og ansvar. Dersom opplæringen må gis som individuelt tilrettelagt opplæring, må opplæringen dessuten gjennomføres innenfor rammene i enkeltvedtaket om dette. Opptrening og rehabilitering etter skade som gjennomføres av helsepersonale på behandlingsinstitusjoner, vil ikke være grunnskoleopplæring.

I den helhetlige vurderingen av om en voksen trenger grunnskoleopplæring, skal det tas hensyn til «kva den vaksne meiner». Det ikke skal være en høy terskel for å få rett til grunnskoleopplæring for voksne.

Retten til grunnskoleopplæring gjelder i utgangspunktet så lenge vilkårene for retten er oppfylt. Vilkårene for rett til grunnskoleopplæring og at aktiviteten må være opplæring, har betydning for hvor lenge retten til grunnskoleopplæring varer.

Til § 17-2 Rett til vidaregåande opplæring for vaksne

Bestemmelsen er delvis ny og delvis erstatter dagens lov § 4A-3 første avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.4.

Bestemmelsen handler om rett til videregående opplæring for voksne. For videregående opplæring for voksne gjelder femte del av lovforslaget. I tillegg er det regler om ansvar, klage, tilsyn mv. i sjuende del som også gjelder. Voksne som får videregående opplæring, omtales i loven som «vaksne elevar», uavhengig av om de har rett til slik opplæring eller ikke.

Første avsnitt regulerer tre typetilfeller hvor man har rett til videregående opplæring for voksne. For det første har man rett til videregående opplæring for voksne dersom man har fullført grunnskolen, men ikke har fullført videregående opplæring. Man har da rett til videregående opplæring for voksne fra det året man fyller 25 år. Før det året man fyller 25 år, har man rett til videregående opplæring etter forslaget § 6-1 dersom slik opplæring ikke er fullført.

Den voksne kan enten ha fullført grunnskoleopplæring i Norge eller tilsvarende opplæring fra andre land. Se nærmere om hva som menes med «fullført», i merknaden til forslaget § 3-1 tredje avsnitt. Den voksne kan også få en realkompetansevurdering som viser at deres realkompetanse er likeverdig med kompetansen som oppnås gjennom grunnskoleopplæring. Voksne kan dessuten fullføre grunnskoleopplæring ved å avlegge privatisteksamen i de fem fagene som inngår i grunnskoleopplæringen for voksne.

Vilkåret om at videregående opplæring ikke allerede må være fullført, handler om hvor mye opplæring man tidligere har mottatt, ikke hvilken sluttkompetanse man har fått. Det må foretas en totalvurdering basert på hvor mye opplæring den voksne faktisk har mottatt. Opplæringen kan være fullført uten å være bestått ved at den enkelte har «brukt opp» antallet år med opplæring vedkommende har krav på etter ungdomsretten, uten å ha grunnlag for vitnemål. Elever som har avbrutt den videregående opplæringen, har ikke fullført. Dersom man har vært elev ved en skole per 1. november, har man trolig brukt opp retten sin til det aktuelle opplæringsåret, mens den som har sluttet før 1. november, trolig ikke vil ha brukt opp sin rett. De som har gått opp til praksisbrev som ungdom, regnes ikke for å ha fullført videregående opplæring. Se omtale om å bruke opp voksenretten til videregående opplæring i merknaden til andre avsnitt.

For det andre har man rett til videregående opplæring dersom man har fullført videregående opplæring etter ungdomsretten, men ikke har oppnådd studiekompetanse, yrkeskompetanse eller annen planlagt kompetanse. Det er da ingen aldersgrense for retten, og den kan i praksis inntre fra man er 19 år. Med «annan planlagd sluttkompetanse» menes kompetanse som ikke utgjør full studie- eller yrkeskompetanse og som er planlagt. Både innenfor studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogrammer kan man velge en kompetanse som ikke gir studie- eller yrkeskompetanse. Dette forutsetter sakkyndig vurdering og en individuell opplæringsplan med kompetansemål som avviker fra læreplanverket som er fastsatt med hjemmel i forslaget § 1-4. I yrkesfag som forutsetter læretid i bedrift, er det lærekandidatordningen som skal brukes i slike tilfeller.

For det tredje har man rett til videregående opplæring dersom man har fullført videregående opplæring i et annet land, men ikke fått denne godkjent i Norge. At den videregående opplæringen fra et annet land ikke blir godkjent, betyr at opplæringen ikke gir generell studiekompetanse etter GSU-listen eller ikke blir godkjent av NOKUT som sidestilt med norsk fag- eller svennebrev. Dersom opplæringen ikke har blitt vurdert av NOKUT, skal den i utgangspunktet regnes som ikke godkjent. Det er ingen nedre aldersgrense for retten på dette grunnlaget fordi det følger av forslaget § 6-1 tredje avsnitt fjerde setning at de under 25 år kan velge mellom ungdomsretten og voksenretten til videregående opplæring.

Andre avsnitt fastsetter hovedregelen om inntak til videregående opplæring for voksne. Nærmere inntaksregler fastsettes i forskrift med hjemmel i fjerde avsnitt. Bestemmelsen innebærer at voksne som ønsker det, skal ha mulighet til å formalisere sin yrkeskompetanse eller oppnå studiekompetanse. Dersom voksne ønsker annen sluttkompetanse, skal de ha rett til ett av tre opplæringstilbud som de har søkt på. Retten til inntak på et opplæringstilbud som gir voksne «moglegheit til å formalisere yrkeskompetanse» forutsetter at den voksne har arbeidserfaring som har gitt betydelig realkompetanse innenfor et yrkesfag. At den voksne har rett til inntak til ett av tre opplæringstilbud som den voksne har søkt på, innebærer en rett til opplæring som fører fram til én av tre ønskede sluttkompetanser. Retten til inntak på ett av tre tilbud gjelder innenfor det fylkeskommunen tilbyr. Fylkeskommunens planlegging og utbygging av det videregående tilbudet er regulert i forslaget § 18-11 jf. § 6-3.

Tredje avsnitt regulerer fylkeskommunens plikt dersom den ikke finner læreplass til voksne og hvilke regler som gjelder når voksne får opplæring i bedrift. Med «opplæring i bedrift» menes opplæring i bedrift etter godkjente lærekontrakter. Se også merknaden til forslaget § 6-2 tredje avsnitt tredje setning.

Fjerde avsnitt gir departementet hjemmel til å gi forskrift om hvem som har rett til videregående opplæring for voksne, og om inntaket. Forskriftsreglene kan ikke innskrenke rettigheter etter loven, men kan utfylle lovbestemmelsene. For eksempel kan det reguleres i forskrift på hvilke grunnlag man regnes for å ha fullført grunnskolen eller tilsvarende.

Til § 17-3 Kva reglar som gjeld for vaksne

Bestemmelsen er delvis ny, og delvis erstatter den § 4A-3 andre avsnitt i dagens lov. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.3.8, 45.4.4.9 og 45.4.4.10.

Første avsnitt slår fast hvilke regler som gjelder for grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne. Hvilke regler som gjelder grunnskoleopplæring og hvilke som gjelder videregående opplæring, framgår av den enkelte bestemmelsen. I kapitlene som gjelder voksne, er det vist til bestemmelser andre steder i lovforslaget som også gjelder for voksne. I tillegg gjelder den sjuende delen av lovforslaget også for grunnskoleopplæringen og den videregående opplæringen for voksne, men disse reglene handler om ansvarsdelingen mellom kommuner og fylkeskommuner, statlige oppgaver mv.

Andre avsnitt regulerer hvilke regler som gjelder når voksne uten rett til videregående opplæring tas inn til slik opplæring eller voksne tas inn i ordinære videregående skoler (for ungdom). At de får de samme rettighetene og pliktene, innebærer også at de får rett til å fullføre opplæringsløpet på lik linje med dem som har rett til slike tilbud. Det er opp til fylkeskommunen om den vil tilby en voksen å ta videregående opplæring i en ordinær videregående skole, og den voksne velger selv om han eller hun vil ta imot et slikt tilbud.

Til § 17-4 Påbygging til generell studiekompetanse

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 4A-3 sjuende avsnitt med endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.4.8.

Se merknaden til forslaget § 6-6. For voksne gjelder det i tillegg et vilkår om at fag- og yrkesopplæringen må være bestått før fylte 24 år.

Til § 17-5 Realkompetansevurdering

Bestemmelsen er delvis ny, og delvis erstatter dagens lov § 4A-3 femte avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.6.

Opplæringen til voksne skal tilpasses den voksnes kompetanse, jf. forslaget § 18-1 andre avsnitt. Med realkompetanse menes både den formelle, den ikke-formelle og den uformelle kompetansen vedkommende har. Hensikten med realkompetansevurdering er å avgjøre hva slags opplæring den voksne skal ha, ikke om den voksne har rett til grunnskoleopplæring eller videregående opplæring. Det er fastsatt regler om realkompetansevurdering i forskrift, og Utdanningsdirektoratet har utarbeidet nasjonale retningslinjer for realkompetansevurdering i grunnskolen og i videregående opplæring.

Til § 17-6 Gratis opplæring for vaksne elevar

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 4A-1 tredje avsnitt og § 4A-3 fjerde avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.15.

Se merknader til forslaget §§ 3-5 og 6-7.

Til § 17-7 Rett til opplæring for dei som søkjer om opphaldsløyve

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 4A-3 åttende avsnitt og viderefører § 4A-1 fjerde avsnitt med endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.5.

Se merknaden til forslaget § 6-9 om hvordan første avsnitt skal forstås.

Til § 17-8 Plikt til oppmøte og aktiv deltaking for vaksne elevar

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 45.4.16.

Plikten til å møte opp innebærer å møte opp til den tiden og på det stedet som er bestemt av kommunen og fylkeskommunen. Det skal ikke være en høy terskel for å oppfylle kravet om å delta aktivt. Hensikten er at den voksne må være til stede i den hensikt å få opplæring og selv bidra for å tilegne seg kunnskap. Dersom voksne elever skal kunne bortvises eller det skal brukes andre tiltak ved brudd på plikten til å møte opp og delta aktivt, må dette framgå i de lokale reglene som kan fastsettes for det enkelte opplæringssted, jf. forslaget § 18-7.

Kapittel 18 Innhaldet i og organiseringa av grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa for vaksne elevar

Til § 18-1 Innhald, vurdering og dokumentasjon for vaksne elevar

Bestemmelsen viderefører deler av dagens lov § 4A-1 første avsnitt tredje setning, § 4A-3 første avsnitt tredje setning og § 4A-6 med enkelte endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.8.

Første avsnitt første og andre setning gjelder både grunnskoleopplæring og videregående opplæring særskilt organisert for voksne. Første setning innebærer at læreplanene for fag gjelder for den opplæringen den voksne faktisk skal ha. Dersom en voksen elev på grunn av vurdering av realkompetanse eller ut fra eget ønske bare skal ha opplæring i deler av et fag, er det bare den aktuelle delen av læreplanen som skal legges til grunn for opplæringen. Det kan fastsettes i læreplanen at enkelte deler likevel ikke skal gjelde for opplæring særskilt organisert for voksne. Ordlyden «så langt det høver» i andre setning betyr at de delene som ikke er så relevant på grunn av den voksnes alder og livssituasjon, ikke gjelder. Et eksempel er det som omhandler foreldresamarbeid. Tredje setning gir departementet hjemmel til å fastsette i forskrift hvilke fag som skal inngå i grunnskoleopplæringen for voksne.

Kravet i andre avsnitt innebærer at opplæringen skal bygge videre på og komplettere den voksnes realkompetanse. Realkompetansevurderingen etter forslaget § 17-5 vil danne grunnlaget for vurderingen av hva slags opplæring den voksne skal ha. At opplæringen skal tilpasses den voksnes kompetanse, innebærer ikke at kommunen og fylkeskommunen må lage et eget, skreddersydd opplæringsløp for hver enkelt voksen elev. Men de opplæringsløpene som kommunene og fylkeskommunene etablerer, må legge til rette for at den voksne eleven bare må ta opplæring i de fagene eller de delene av fagene han eller hun trenger.

Tredje avsnitt gir voksne elever rett til individuell vurdering og dokumentasjon av opplæringen og departementet hjemmel til å gi forskriftsregler om dette og om klage.

Til § 18-2 Rett til opplæring i og på samisk for vaksne elevar

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 45.4.11.

Første setning innebærer at retten til grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne omfatter en rett til opplæring i samisk for samer.

Andre setning gjelder bare grunnskoleopplæring og handler om retten til opplæring på samisk. Retten til opplæring på samisk for voksne er ikke den samme som retten til opplæring på samisk for barn og unge etter forslaget § 4-2. Vilkåret for retten til opplæring på samisk er at det er «nødvendig for at opplæringa skal vere forsvarleg». I vurderingen av om vilkåret er oppfylt, skal det legges vekt på forutsetningen til den voksne eleven og muligheten til faglig utbytte av opplæringen. I praksis har den voksne bare rett til opplæring på samisk dersom han eller hun ikke kan følge opplæringen på norsk.

I tredje setning er det tatt inn en definisjon av «samar». Se omtale av denne definisjonen i merknaden til forslaget § 4-2 første avsnitt.

Til § 18-3 Universell og tilrettelagd opplæring for vaksne elevar

Bestemmelsen er delvis ny, og delvis viderefører den dagens lov § 4A-1 første avsnitt tredje setning, § 4A-3 første avsnitt tredje setning og § 4A-12. Bestemmelsen er omtalt i kapitlene 45.4.9 og 45.4.10.

Første avsnitt fastsetter et krav om at opplæringen skal være universell. Se merknaden til forslaget § 10-1. Betegnelsen «individuell tilrettelegging» i § 10-1 må for voksne elever forstås i lys av de rettighetene som voksne har til individuell tilrettelegging etter andre og tredje avsnitt.

Andre avsnitt fastsetter hvilke rettigheter til individuell tilrettelegging som voksne i grunnskoleopplæringen har. Se merknadene til forslaget §§ 10-3 til 10-8, 10-9, 10-10 og 4-6.

Tredje avsnitt fastsetter hvilke rettigheter til individuell tilrettelegging som voksne i videregående opplæring har. Det må gjøres en helhetsvurdering av om tilrettelegging er nødvendig, og i så fall hvilken tilrettelegging som er «nødvendig» for at opplæringen skal bli forsvarlig. I vurderingen skal fylkeskommunen ta hensyn til forutsetningen til den enkelte voksne, muligheten for faglig utbytte og hvilke ressurser som kreves når det skal avgjøres om den voksne skal få tilrettelegging, og i så fall hva slags tilrettelegging den voksne skal få. Fylkeskommunen står friere i hvordan den tilrettelegger for voksne etter denne bestemmelsen enn for barn, unge og for voksne i grunnskoleopplæringen som har rett til individuelt tilrettelagt opplæring etter forslaget § 10-3. Fylkeskommunen står også friere når det gjelder når, hvor lenge og hvor mye opplæringen skal tilrettelegges. At det kan tas hensyn til hvilke ressurser som kreves, innebærer at det er en grense for hva som kan forventes av individuell tilrettelegging. Når det gjelder terskelen om «forsvarleg» opplæring, vises til merknaden til forslaget § 1-3.

Til § 18-4 Krav om kompetanse for å bli tilsett i lærarstilling i opplæringa for vaksne elevar

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 4A-5 og er omtalt i kapittel 45.4.20.

Første avsnitt fastsetter at reglene i forslaget § 15-2 gjelder for dem som skal ansettes i grunnskoleopplæring og videregående opplæring særskilt organisert for voksne. Se merknaden til forslaget § 15-2.

Andre avsnitt gir departementet hjemmel til å gjøre unntak fra første avsnitt i forskrift.

Til § 18-5 Politiattest og forbod mot tilsetjing i opplæringa for vaksne elevar

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 45.4.21.

Bestemmelsen fastsetter at reglene i forslaget § 15-7 gjelder for grunnskoleopplæring og videregående opplæring særskilt organisert for voksne. Se merknaden til forslaget § 15-7.

Til § 18-6 Læringsmiljøet i opplæringa for vaksne elevar

Bestemmelsen er delvis ny og viderefører delvis dagens lov § 4A-4 fjerde avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.22.

Første avsnitt innebærer en plikt for kommunen og fylkeskommunen til å arbeide for et godt læringsmiljø i voksenopplæringen. Avsnittet innebærer dessuten en plikt til å legge til rette for at de voksne kan få medvirke i arbeidet med læringsmiljøet.

Ordlyden «høvelege lokale» i andre avsnitt innebærer både krav til det fysiske miljøet og krav om at lokalene som brukes, skal være egnet til opplæringsformål. Det fysiske miljøet omfatter faktorer som luft, temperatur, lys- og strålemiljø, akustikk og mekanisk innemiljø. Gjeldende faglige normer, og særlig anbefalinger fra Helsedirektoratet, vil ha betydning for hva som er «høvelege» lokaler.

Til § 18-7 Lokale reglar for vaksne elevar

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 45.4.18.

Første avsnitt pålegger kommunen og fylkeskommunen å fastsette regler for det enkelte opplæringssted. Kommunene og fylkeskommunene kan også vedta noen regler som er felles for alle opplæringsstedene, og noen regler som bare gjelder for enkelte opplæringssteder. Det er opp til kommunene og fylkeskommunene om beslutningsmyndigheten delegeres, og hvordan de voksne elevene tas med på beslutningene. Se likevel forslaget § 18-6, som innebærer at det skal legges til rette for at de voksne elevene får delta i arbeidet med læringsmiljøet.

Kjerneområdet for skolereglene er på opplæringsstedet i undervisningstiden. Reglene skal handle om hvilke rettigheter og plikter de voksne elevene har når de deltar i opplæringen. Reglene kan ikke begrense voksenes rettigheter etter loven eller nasjonale forskrifter i medhold av loven. Reglene må vedtas i form av en forskrift, jf. forvaltningsloven § 2. I forvaltningsloven kapittel VII er det fastsatt krav til forskrifter, blant annet krav til prosess, form og kunngjøring.

Andre avsnitt innebærer at alle «tiltak», det vil si reaksjoner, som skal kunne brukes mot voksne elever som bryter reglene, må fastsettes i de lokale reglene. Det må likevel avgrenses mot mindre inngripende tiltak. Se merknaden til forslaget § 2-5 andre avsnitt. Dersom voksne elever skal kunne bortvises eller det skal brukes andre tiltak ved brudd på plikter og forbud i loven, må dette framgå av de lokale reglene. Se om bortvisning i merknaden til forslaget § 18-9.

Til § 18-8 Forbod mot bruk av klesplagg som heilt eller delvis dekkjer ansiktet i opplæringa for vaksne elevar

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9-7 for voksne. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 37.5 og 45.4.17.

Bestemmelsen fastsetter at reglene i forslaget § 12-4 gjelder for grunnskoleopplæringen og den videregående opplæringen særskilt organisert for voksne. Både reglene som retter seg mot de ansatte, og reglene som retter seg mot elevene, gjelder. Dersom voksne elever skal kunne bortvises eller det skal brukes andre tiltak ved brudd på forbudet mot ansiktsdekkende plagg, må dette framgå av de lokale reglene som fastsettes med hjemmel i forslaget § 18-7. Se for øvrig merknaden til forslaget § 12-4.

Til § 18-9 Bortvising av vaksne elevar

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 4A-9 med enkelte endringer. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.18.

Første avsnitt regulerer rammene for hvilke tilfeller og med hvilken varighet det kan fastsettes i de lokale reglene etter forslaget § 18-7 at bortvisning kan brukes som reaksjon på brudd på reglene. Dersom bortvisning, inkludert bortvisning for resten av den opplæringen den voksne er tatt inn på, ikke er fastsatt som en reaksjon i reglene etter forslaget § 18-7, kan ikke denne reaksjonsmåten brukes. Dersom bortvisning skal brukes som reaksjon ved brudd på reglene i loven, som forbudet mot ansiktsdekkende plagg og plikten til oppmøte og aktiv deltakelse, må dette fastsettes i de lokale reglene etter forslaget § 18-7. Ordlyden «resten av den opplæringa dei er tekne inn på» er benyttet fordi det ikke er skoleår i opplæringen særskilt organisert for voksne på samme måte som i opplæringen for barn og unge. Det siktes til kurs eller en annen type opplæringsenhet som er begrenset i tid, ikke hele grunnskoleopplæringen og hele den videregående opplæringen. Hva som ligger i «grove brot», og «særleg alvorlege brot» er omtalt i merknaden til forslaget § 12-2.

Andre avsnitt regulerer hvem som kan ta avgjørelsen om å bortvise en voksen elev. Når det står «sjølv», betyr dette at kommunen og fylkeskommunen ikke kan delegere myndigheten videre til andre, det vil si at det er et delegasjonsforbud. Bortvisning for én dag eller mer, vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, og forvaltningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak gjelder. Det må vurderes konkret om bortvisning for kortere tid vil være et enkeltvedtak, for eksempel kan bortvisning for enkelttimer som skal gjennomføres noe fram i tid, være et enkeltvedtak.

Tredje avsnitt gjelder uavhengig av hvor lang bortvisning som er aktuell. Hensikten er at dersom det er tilstrekkelig med mindre inngripende tiltak enn bortvisning, skal mindre inngripende tiltak benyttes.

Til § 18-10 Organisering av opplæringstilbodet til vaksne elevar

Bestemmelsen viderefører deler av dagens lov § 4A-1 første avsnitt tredje setning, § 4A-3 første avsnitt tredje setning og § 4A-4 andre avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.14.

Med ordlyden «eit særskilt tilbod for vaksne» i første avsnitt menes det et eget opplæringstilbud for voksne, i motsetning til at opplæringen organiseres felles med opplæringen for barn og unge.

Hva som ligger i kravet i andre avsnitt første setning om at opplæringen skal «tilpassast livssituasjonen» til de voksne, er eksemplifisert i andre setning. At opplæringen skal tilpasses den voksnes livssituasjon innebærer ikke at kommunen og fylkeskommunen må lage et eget skreddersydd opplæringstilbud for hver enkelt voksen elev. Men de tilbudene som kommunene og fylkeskommunene etablerer, må legge til rette for at voksne med ulike livssituasjoner kan benytte seg av tilbudet.

Tredje avsnitt første setning slår fast at kommunen og fylkeskommunen kan benytte private til å gi voksne et opplæringstilbud. For eksempel kan det være aktuelt å bruke studieforbund og godkjente nettskoler. Tredje avsnitt andre setning innebærer et delegeringsforbud når det gjelder å dokumentere opplæringen som den voksne har fått, for eksempel utstede kompetansebevis eller vitnemål. Andre avgjørelser kan delegeres, jf. kommuneloven § 5-4. Kommunen og fylkeskommunen har fortsatt ansvaret for at de voksne elevene får opplæring i samsvar med loven.

Til § 18-11 Det vidaregåande opplæringstilbodet for vaksne elevar

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 4A-4 første avsnitt, jf. § 13-3 femte avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.4.11.

Bestemmelsen fastsetter at reglene i forslaget § 6-3 om planleggingen og utbyggingen av det videregående opplæringstilbudet også gjelder for opplæringstilbudet til voksne elever. Se merknaden til forslaget § 6-3.

Kapittel 19 Skyss, reisefølgje og losji for vaksne elevar i grunnskoleopplæringa

Til § 19-1 Skyss til og frå opplæringsstaden for vaksne elevar i grunnskoleopplæringa

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 4A-7 første avsnitt og deler av andre avsnitt. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 45.4.23.

Første avsnitt regulerer retten til skyss på grunn av lang vei til opplæringsstedet. Lengden på veien skal måles fra inngangsdøren der den voksne eleven bor, til inngangsdøren på opplæringsstedet. Oppmålingen skal foretas langs alminnelig farbar vei. Elevene har vanligvis ikke rett til skyss fra døren hjemme, men fra en oppsamlingsplass som ligger i rimelig avstand fra hjemmet. Hva som er rimelig avstand, må avgjøres etter en konkret vurdering, der man blant annet skal legge vekt på trafikkforholdene.

For å få rett til skyss etter andre avsnitt er det er ikke tilstrekkelig at den voksne eleven har nedsatt funksjonsevne, skade eller sykdom. I tillegg er det et vilkår for retten til skyss at funksjonsnedsettelsen, skaden eller sykdommen forårsaker at eleven har behov for skyss. Rettighetene etter andre avsnitt gjelder elever som trenger skyss på grunn av både fysisk og psykisk funksjonsnedsettelse.

Ansvaret for å oppfylle retten til skyss går fram av forslaget § 22-7.

Til § 19-2 Reisefølgje for og tilsyn med vaksne elevar i grunnskoleopplæringa

Bestemmelsen viderefører deler av dagens lov § 4A-7 andre avsnitt og er omtalt i kapittel 45.4.23.

Retten til reisefølge og tilsyn gjelder bare for voksne elever dersom de på grunn av nedsatt funksjonsevne ikke klarer seg alene. Dersom vilkåret er oppfylt, skal kommunen sørge for reisefølget og tilsynet og også dekke skysskostnader og andre utgifter knyttet til det. Se også merknaden til forslaget § 9-2 andre avsnitt om tilsyn i ventetiden før og etter opplæringen.

Til § 19-3 Rett til losji for vaksne elevar

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 4A-7 tredje avsnitt og er omtalt i kapittel 45.4.23.

Første avsnitt gir voksne elever rett til losji på samme vilkår som barn og unge. Vilkåret for retten til losji er omtalt i merknaden til forslaget § 5-3 første avsnitt.

Kommunens plikt i andre avsnitt til å ha tilsyn med innlosjerte voksne elever gjelder bare når det er nødvendig. Tilsyn vil i hovedsak bare være nødvendig dersom en voksen på grunn av nedsatt funksjonsevne ikke klarer seg selv. Det kan også være nødvendig med tilsyn med dem i aldersgruppen 16–18 år som har rett til grunnskoleopplæring for voksne.

Sjette delen – privat opplæring, godkjennings- og privatistordningar

Kapittel 20 Privat opplæring

Til § 20-1 Kven som kan drive private skolar etter lova

Bestemmelsen erstatter § 2-12 i dagens lov og er omtalt i kapittel 46.2 og 46.3.

Første avsnitt første og andre setning viderefører godkjenningskravet og retten til godkjenning i dagens § 2-12 første avsnitt.

Det følger av bestemmelsens første avsnitt, sett i sammenheng med friskoleloven § 1-2, at private grunnskoler må ha godkjenning etter opplæringsloven eller friskoleloven, mens det på videregående nivå kan etableres skoler uten godkjenning. Overtredelse av bestemmelsen kan føre til straff etter straffeloven kapittel 4 om foretaksstraff og kapittel 9 om bøter.

Videregående skoler uten godkjenning kan gi opplæring, men de har ikke såkalt eksamensrett. Det betyr at de ikke kan avholde verken lokalt gitt eller sentralt gitt eksamen, og de kan heller ikke utstede vitnemål eller annen dokumentasjon med hjemmel i opplæringsloven.

Andre avsnitt viderefører godkjenningsadgangen i § 3-11 i dagens lov. Det er en forutsetning for godkjenning at staten har inngått en avtale med én eller flere andre stater om å etablere én eller flere videregående skoler. Det settes ikke vilkår om formålet med driften. Det stilles for eksempel ikke krav om at opplæringen skal kunne føre fram til norsk vitnemål. Det er innholdet i avtalen mellom partene som blir førende for hvilke av lovens krav som skal gjelde for skolene.

Tredje avsnitt er nytt. Første og andre setning tilsvarer § 2-1 femte avsnitt i friskolelova. Bortfall av godkjenning etter bestemmelsen gjelder uavhengig av årsaken til at driften blir nedlagt. Det stilles ingen formkrav til melding etter siste setning.

Til § 20-2 Ansvaret til private grunnskolar

Bestemmelsen erstatter § 2-12 i dagens lov og er omtalt i kapittel 46.2.

Første avsnitt gir en uttømmende opplisting av bestemmelsene i opplæringsloven som gjelder for private grunnskoler. Regler gitt i forskrift med hjemmel i bestemmelsene gjelder også for de private skolene. Bestemmelsene gjelder på samme måte for de private skolene som for offentlige skoler. Bestemmelsen må ses i sammenheng med tredje avsnitt.

Kommunelovens regler om internkontroll i kommunen og fylkeskommunen er gjennom andre avsnitt gjort gjeldende for private skoler. Der kommuneloven legger ansvar og oppgaver til kommunedirektøren, vil det være det øverste ansvarlige organet på skolen som har ansvaret, se også tredje avsnitt.

Det er presisert i tredje avsnitt at der loven legger ansvar og oppgaver til kommunen, vil det være det øverste ansvarlige organet på skolen som har ansvaret. Presiseringen legger ikke føringer for hvordan de private skolene organiserer seg. Der loven pålegger kommunen å fastsette regler i forskrift, er det skolens øverste ansvarlige organ som skal fastsette forskrift. Dette gjelder for eksempel skoleregler og skolerute, jf. første avsnitt bokstav c og bokstav h.

Fjerde avsnitt slår fast at det er kommunen der skolen ligger som har ansvaret for å gi elever ved private skoler tilgang til kommunens PP-tjeneste. Henvisning av en elev ved en privatskole skal behandles på samme måte som henvisning av en elev fra en offentlig skole.

Til § 20-3 Unntak frå visse krav for utanlandske og internasjonale grunnskolar

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 46.2.

Første avsnitt slår fast at kravene til læreplaner og vurdering som gjelder for den offentlige skolen, ikke gjelder for internasjonale og utenlandske skoler i Norge. Heller ikke reglene om målformer og retten til særskilt språkopplæring gjelder ved disse skolene.

Det følger av andre avsnitt at kravene til kompetanse for å bli tilsatt som lærer og kravene om relevant kompetanse i undervisningsfaget ikke gjelder for internasjonale og utenlandske skoler som følger en sertifiseringsordning. Dette vil for eksempel gjelde skoler som er sertifisert med tillatelse til å følge læreplaner utarbeidet av International Baccalaureate Organization.

Det er ikke gitt unntak fra kravene i § 15-4 om hvem som kan ha ansvaret for opplæringen. Dersom det er gitt unntak fra § 15-2, vil det avgjørende være at den som har ansvaret for opplæringen, fyller kravene for tilsetting i undervisningsstilling ved skolen. Hvilke krav som gjelder, vil følge av sertifiseringsordningen. Også kravet i § 15-5 om forsvarlig vikarordningen gjelder selv om skolen har fått unntak fra kravene i §§ 15-2 og 15-3. Det må i denne sammenheng vurderes om skolen har en forsvarlig ordning for å sikre kvalifisert personale til å dekke ventet fravær. Skolens praksis må for øvrig ses i sammenheng med § 15-4 siste setning.

Tredje avsnitt gir en generell adgang til å vedta at én eller flere av bestemmelsene som er nevnt i § 20-2, likevel ikke skal gjelde for skolen. Det kan ikke gjøres unntak fra bestemmelser dersom det vil svekke elevenes grunnleggende rettigheter. Dette innebærer for eksempel at det ikke kan vedtas at kravene til politiattest ikke skal gjelde, eller at elevene ikke skal kunne få fritak fra aktiviteter på grunn av livssyn.

Til § 20-4 Forvaltningsloven

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 15-1 andre avsnitt. Bestemmelsen fastslår at forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt gjelder for private virksomheter som er godkjent etter loven.

Til § 20-5 Grunnskoleopplæring i heimen

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 2-13 og er omtalt i kapittel 46.4.

Kravet om forhåndsgodkjenning av grunnskoleopplæring i hjemmet betyr at foreldrene ikke kan starte med denne formen for opplæring før kommunen har behandlet saken i form av et enkeltvedtak. Dersom barnet er i opplæringspliktig alder og går på skolen, kan ikke foreldrene starte med grunnskoleopplæring i hjemmet før det foreligger svar fra kommunen.

Når kommunen behandler søknader om grunnskoleopplæring i hjemmet, skal kommunen ikke be foreldrene om mer informasjon enn at foreldrene sannsynliggjør at opplæringen vil være i samsvar med minimumskravene i loven. Eksempel på informasjon det kan være relevant for kommunen å be om, er en overordnet plan for opplæringen, inkludert informasjon om læremidler, læringsarenaer og kompetanse, både den formelle og den ikke-formelle. Videre trenger kommunen informasjon om hva barnet heter, hvem av foreldrene som skal undervise, når foreldrene ønsker at opplæringen skal starte, og anslått varighet.

Opplæringen skal gjennomføres i «heimen» til eleven, det vil si på folkeregistrert adresse. Det betyr blant annet at opplæringen ikke kan gjennomføres hos slektninger eller i utlandet. Kravet om at opplæringen skal gjennomføres i hjemmet, er likevel ikke til hinder for at deler av opplæringen gis på en annen læringsarena, for eksempel på et bibliotek, i en svømmehall eller på et museum.

Minimumskravene til grunnskoleopplæringen i hjemmet framgår av andre setning. Når det gjelder kravet til forsvarlig opplæring, vises det til merknaden til forslaget § 1-3. Ingen andre bestemmelser i loven gjelder for privat grunnskoleopplæring i hjemmet, blant annet vil ikke forslaget § 3-3 andre avsnitt om individuell vurdering og dokumentasjon eller forslaget § 3-5 om gratis grunnskoleopplæring gjelde. I stedet for dokumentasjon etter sistnevnte bestemmelse bør kommunen skrive ut dokumentasjon om at grunnskolen er avsluttet eller fullført.

Bestemmelsen åpner bare for at foreldrene gir opplæring til egne barn. Dersom foreldrene ønsker å undervise andres barn, må de ha godkjenning etter forslaget § 20-1. Om steforeldre kan undervise barn som de bor sammen med, må vurderes konkret. Dette vil blant annet avhenge av om de som har foreldreansvaret, samtykker til at det gis opplæring i hjemmet.

Kommunen er ikke forpliktet til å akseptere løsninger der opplæringsplikten dels blir oppfylt i skolen, dels blir oppfylt ved privat grunnskoleopplæring i hjemmet.

Til § 20-6 Statleg tilsyn med private skolar

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 14-1 andre avsnitt.

Det følger av bestemmelsen at staten fører tilsyn med private skoler godkjent etter opplæringsloven. Tilsynsmyndigheten er i loven lagt til departementet, men ordinær delegering er mulig. I likhet med tilsynet med kommunepliktene gjelder kommuneloven også for tilsynet med de private skolene. Se nærmere omtale i merknaden til § 23-2.

Til § 20-7 Kommunalt tilsyn med grunnskoleopplæring i heimen

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 14-3 og er omhandlet i kapittel 46.4.

Kommunen skal føre tilsyn med at grunnskoleopplæringen i hjemmet er i samsvar med forslaget § 20-5. Tilsynet må være egnet til å avdekke om opplæringen oppfyller minimumskravene i loven. Innenfor denne rammen er det kommunen som avgjør hvordan tilsynet skal organiseres, inkludert omfanget og hyppigheten, og hvem som skal være tilsynsperson.

Kommunen har både rett og plikt til å innkalle eleven til prøver. Slike prøver må være begrunnet med tilsynsansvaret til kommunen. Med «prøver» menes derfor ikke eksamen i grunnskolen, men andre prøver som kan gi kommunen relevant informasjon om opplæringen som ledd i tilsynet. Det skal ikke gis individuell vurdering av prøver etter forslaget § 3-3 andre avsnitt.

Dersom tilsynet viser at opplæringen ikke er i samsvar med kravene i forslaget § 20-5, skal kommunen kreve at barnet får opplæringen sin på en grunnskole. Foreldrene kan da velge om barnet skal få opplæring i den offentlige grunnskolen, ved en privat grunnskole som er godkjent etter forslaget § 20-1, eller ved en grunnskole som er godkjent etter friskolelova, jf. forslaget § 3-2 første avsnitt.

Grunnskoleopplæringen i hjemmet er ikke lovlig dersom det ikke er mulig for kommunen å føre tilsyn som følge av manglende samarbeid fra foreldrene, for eksempel fordi opplæringen ikke blir gitt i hjemmet. Kommunen skal da kreve at barnet begynner på skolen. Denne kan være offentlig eller privat, se ovenfor. Dersom kommunen har fattet enkeltvedtak om at eleven skal gå på skolen, og eleven likevel ikke møter til opplæringen, kan foreldrene straffes, jf. forslaget § 3-7.

Kapittel 21 Godkjennings- og privatistordningar

Til § 21-1 Privatistar til eksamen

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 46.5.

Første avsnitt gir definisjonen på privatist til eksamen. Den som melder seg til eksamen uten å ha fulgt opplæring i faget, er privatist.

Andre avsnitt slår fast at det ikke er en generell privatistadgang i grunnskolen.

Til § 21-2 Privatistar til fag- og sveineprøva

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 3-5 om adgangen til å ta fag- og svenneprøve uten læreforhold eller skole, tidligere kalt praksiskandidatordningen. Endringen er omtalt i kapittel 46.6.

Første setning angir vilkårene for å kunne framstille seg til fag- eller svenneprøve uten å ha gjennomgått opplæring i faget. For å kunne erstatte opplæring må yrkespraksisen ha en varighet som tilsvarer minst 25 prosent mer enn læretiden, og den må dekke de mest vesentlige delene av Vg3-læreplanen i faget. Praksistiden kan kortes ned gjennom godskriving av opplæring.

Andre setning slår fast at det er fylkeskommunen som godkjenner praksisen. Fylkeskommunen skal fatte enkeltvedtak i saken.

Tredje setning åpner for at det kan godkjennes en praksis som har kortere omfang enn 25 prosent av læretiden i faget. Dette er en snever unntaksadgang som forutsetter at det er tale om et særlig tilfelle. Det kan være tilfeller hvor det er svært vanskelig å få relevant praksis i bedrift, eksempelvis i verneverdige tradisjonshåndverksfag.

Til § 21-3 Godkjenning av utanlandsk fag- og yrkesopplæring

Bestemmelsen er identisk med § 3-4a i dagens lov, og er omtalt i kapittel 46.7.

Første avsnitt gir departementet ansvar for og kompetanse til å godkjenne utenlandsk fagopplæring som sidestilt med norsk videregående opplæring. Godkjenningen skal innebære verifisering av dokumentasjon, godkjenning av nivå og omfang og godkjenning av faglig innhold.

Andre avsnitt gir departementet hjemmel til å fastsette vilkår for godkjenning, regler om saksbehandling og klage i forskrift. Bestemmelsene om klage kan blant annet omfatte hvem som skal være klageinstans, og at klageadgangen ikke skal gjelde alle deler av vedtaket.

Sjuande delen – sluttføresegner

Kapittel 22 Ansvaret til kommunane og fylkeskommunane

Til § 22-1 Kommunen sitt ansvar

Bestemmelsen erstatter § 13-1 i dagens lov og er omtalt i kapittel 48.

Første avsnitt slår fast at det som hovedregel er kommunen som skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring. Kommunens ansvar gjelder for barn, unge og voksne som er bosatt i kommunen. Barn og unge er som hovedregel bosatt i den kommunen der foreldrene eller den av foreldrene som har omsorgsansvaret, bor.

Andre avsnitt presiserer at kommunen har et overordnet ansvar for grunnskoleopplæringen. Andre setning må ses i sammenheng med kommuneloven og normalordningen, som er at det er kommunestyret som er øverste ansvarlig. Det er kommunen som er juridisk, økonomisk og administrativt ansvarlig for grunnskoleopplæringen. Kommunen har myndighet og ansvar for oppfyllelsen av plikter også der loven angir skolen, rektor eller andre ansatte som pliktsubjekt.

Tredje avsnitt gir departementet kompetanse til å gi generelle regler i forskrift og til i enkelttilfeller å gi pålegg om hvem som skal regnes som bosatt i kommunen. Kompetansen til å gripe inn i enkelttilfeller kan for eksempel brukes der det er uenighet mellom kommuner. Etter siste setning kan departementet gi regler om refusjon mellom kommuner.

Til § 22-2 Fylkeskommunen sitt ansvar

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 13-3 og er omtalt i kapittel 48.

Første avsnitt slår fast at fylkeskommunen har ansvaret for at alle som har lovfestet rett til videregående opplæring, får det. Tilbudet etter andre setning skal rette seg mot voksne som ikke har ungdomsrett eller voksenrett til videregående opplæring. Det er en forutsetning at den voksne har søkt om inntak innenfor de fastsatte søknadsfristene. Det er opp til fylkeskommunen å avgjøre innholdet i og omfanget av tilbudet til voksne uten rett.

Fylkeskommunens ansvar etter andre avsnitt første setning omfatter barn og unge i barneverninstitusjoner, helseinstitusjoner og fengsel. Se nærmere omtale i merknaden til §§ 22-4, 22-5 og 22-6. Ansvaret etter andre avsnitt andre setning er nytt. Fylkeskommunen har etter bestemmelsen plikt til å gi et tilrettelagt tilbud om grunnskoleopplæring til dem som har gått ut av 10. trinn i grunnskolen, men som ikke har fått grunnskoleopplæring av et tilstrekkelig omfang. Det er kommunen som vurderer om grunnskolen anses som fullført. Se nærmere omtale i merknaden til § 3-1 tredje avsnitt.

Tredje avsnitt innebærer at fylkeskommunen har plikt til å behandle søknader og ta imot søkere fra andre fylker dersom den har ledig kapasitet. Plikten omfatter bare søkere med ungdomsrett til videregående opplæring. Fylkeskommunen har ikke plikt til å ta hensyn til ansvaret etter denne bestemmelsen når den skal dimensjonere det videregående opplæringstilbudet i fylket. Fylkeskommuner som tar inn søkere som er bosatt i et annet fylke, har krav på refusjon. Plikten til å finansiere skoleplasser i andre fylker fritar ikke fylkeskommunen fra plikten til å oppfylle retten til videregående opplæring for søkere som er bosatt i fylket.

Fjerde avsnitt presiserer at fylkeskommunen har et overordnet ansvar for den videregående opplæringen. Andre setning må ses i sammenheng med kommuneloven, se omtale i merknaden til § 22-1 andre avsnitt.

Femte avsnitt gir departementet kompetanse til å gi generelle regler i forskrift og til i enkelttilfeller å gi pålegg om hvem som skal regnes som bosatt i fylket. Kompetansen til å gripe inn i enkelttilfeller kan for eksempel brukes der det er uenighet mellom to fylkeskommuner. Etter siste setning kan departementet gi regler om refusjon for elever som er bosatt i et annet fylke.

Sjette avsnitt slår fast at Oslo kommune fullt ut tilsvarer en fylkeskommune etter loven.

Til § 22-3 Unntak frå hovudreglane om kommunale grunnskolar og fylkeskommunale vidaregåande skolar

Bestemmelsen er ny, men viderefører dagens regler om adgangen til å godkjenne en annen ansvarsdeling enn det som følger av §§ 22-1 og 22-2.

Godkjenning kan bare gis i «særlege tilfelle». Det understrekes med dette at det må være gode grunner som taler for en annen ansvarsdeling enn den som følger av lovens hovedregel. Når bestemmelsen her sier «opplæring», er det for å klargjøre at tilbudet ikke behøver å være ved en egen skole.

Første avsnitt viderefører reguleringen i §§ 13-1 tredje avsnitt og 13-3 sjette avsnitt i dagens lov og gjelder all grunnskoleopplæring og videregående opplæring. Merk at fylkeskommunen ikke behøver godkjenning for å drive grunnskoleopplæring etter § 22-2 andre avsnitt.

Andre avsnitt viderefører § 1-2 fjerde avsnitt i dagens lov. Det er presisert at opplæringsloven også gjelder for opplæring i utlandet. Ordningen vil kunne omfatte både norske og utenlandske elever, basert på frivillig deltakelse.

Departementet kan i godkjenningen gjøre unntak fra bestemmelser i loven og forskrifter til loven så langt det er forsvarlig og nødvendig. Det må foretas en konkret vurdering med avveiing av ulike hensyn, som praktiske behov og hensynet til elevene og samfunnet. Departementet kan også endre vilkårene hvis forholdene tilsier det, for eksempel der det skjer endringer i regelverket som gjør det nødvendig. Departementet kan også trekke tilbake godkjenning dersom det er nødvendig. Dette er en avgrenset mulighet der det er nødvendig for eksempel av hensyn til elevene.

Tredje avsnitt viderefører statens adgang til å kunne drive grunnskoleopplæring og videregående opplæring.

Til § 22-4 Ansvar for opplæringa til dei som bur i barneverninstitusjonar

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 13-2.

Første avsnitt slår fast at fylkeskommunen har ansvaret for både grunnskoleopplæring og videregående opplæring til barn og unge som bor i godkjente statlige regionale og kommunale barneverninstitusjoner. Fylkeskommunen der institusjonen ligger, er faglig, juridisk og økonomisk ansvarlig for å oppfylle opplæringsrettighetene etter opplæringsloven. Ansvaret til institusjonsfylket omfatter også barn og unge fra andre fylkeskommuner.

Andre avsnitt slår fast at fylkeskommunen der institusjonen ligger, har krav på refusjon for opplæring som gis.

Tredje avsnitt klargjør at det bare er når opplæringen skjer i institusjonen, at institusjonen skal sørge for lokaler til formålet. Ansvaret omfatter både lokaler til selve opplæringen og nødvendige tilleggslokaler, som for eksempel personalrom. Lokalene skal være gratis for fylkeskommunen. Hvis opplæringen foregår utenfor institusjonen, for eksempel i en ordinær skole, har ikke institusjonen ansvar for lokalene.

Til § 22-5 Ansvar for opplæringa til innlagde i helseinstitusjonar

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 13-3a.

Første avsnitt slår fast at fylkeskommunen har ansvaret for både grunnskoleopplæring og videregående opplæring til barn og unge som er pasienter innlagt ved helseinstitusjoner geografisk plassert innenfor fylkesgrensen. Ansvaret omfatter statlig spesialisthelsetjeneste organisert i helseforetak, som igjen er eid av de regionale helseforetakene. Ansvaret omfatter også private helseinstitusjoner som er finansiert av de regionale helseforetakene. Fylkeskommunen der institusjonen er lokalisert, har bare ansvar for dem som er «innlagde». Dette betyr at elever som får behandling ved en poliklinikk, er bostedsfylkets ansvar.

Andre avsnitt slår fast at fylkeskommunen der institusjonen ligger, har krav på refusjon av utgifter til opplæring fra den fylkeskommunen der pasienten var bosatt på tidspunktet for innleggelse. Refusjonsretten er avgrenset til å gjelde utgifter knyttet til opplæring i institusjoner som tilbyr tverrfaglig, spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og pasienter i institusjoner innenfor psykisk helsevern. Tredje setning gir departementet myndighet til å fastsette regler om refusjon i forskrift.

Tredje avsnitt klargjør at institusjonen skal sørge for lokaler når opplæringen skjer i institusjonen. Ansvaret omfatter både lokaler til selve opplæringen og nødvendige tilleggslokaler, som for eksempel personalrom. Lokalene skal være gratis for fylkeskommunen. Hvis opplæringen foregår utenfor institusjonen, for eksempel i en ordinær skole, har ikke institusjonen ansvar for lokalene.

Til § 22-6 Ansvar for opplæringa til innsette i fengsel

Bestemmelsen erstatter § 13-2a i dagens lov.

Fylkeskommunens ansvar etter første avsnitt omfatter både soningsinnsatte og varetektsinnsatte som har lovfestet rett til opplæring som ungdom eller voksen. Ansvaret omfatter også innsatte som soner i overgangsbolig, jf. straffegjennomføringsloven § 10. Innsatte som soner i heldøgnsopphold i sykehus, vil ikke omfattes av denne bestemmelsen, men av fylkeskommunens ansvar etter § 22-5.

Kriminalomsorgens ansvar etter andre avsnitt tilsvarer barneverninstitusjonenes og helseinstitusjonenes ansvar for lokaler, se nærmere omtale i merknaden til §§ 22-4 og 22-5.

Til § 22-7 Ansvar for skyss, reisefølgje, tilsyn og losji

Bestemmelsen erstatter § 13-4 i dagens lov.

Fylkeskommunens ansvar for skyss etter første avsnitt omfatter alle elever med unntak av grunnskoleelever som har særlig farlig eller vanskelig skolevei. Det betyr at når grunnskoleelever, elever i videregående opplæring eller voksne elever har rett til skyss på grunn av skoleveiens lenge, nedsatt funksjonsevne, skade eller sykdom, er fylkeskommunen ansvarlig for skyssen. Fylkeskommunen har også ansvaret for å oppfylle retten til båtskyss.

I noen tilfeller kan en grunnskoleelev ha rett til skyss etter flere bestemmelser. For eksempel kan en elev ha rett til skyss både på grunn av skoleveiens lengde og fordi skoleveien er særlig farlig. I slike tilfeller har fylkeskommunen ansvaret for å oppfylle retten til skyss.

Andre avsnitt slår fast at ansvaret for reisefølge og tilsyn er fordelt mellom kommunen og fylkeskommunen på samme måte som ansvaret for opplæringen er.

Tredje avsnitt slår fast at kommunen skal dekke vanlig persontakst for grunnskoleelever og voksne elever og betale refusjon til fylkeskommunen for dette. Refusjonen skal tilsvare den ordinære billettprisen for strekningen, uavhengig av hva som er fylkeskommunens reelle utgifter. «Persontakst» vil si den laveste prisen på ordinær enkeltbillett. Dette fastsettes lokalt. Kommunen kan dekke reisekostnadene ved å benytte rabattordninger som er knyttet til den enkelte reisen, hvis slike rabattordninger finnes. Det er ikke nok at kommunen betaler for månedskort, halvårskort eller årskort.

Det følger av første avsnitt andre setning at kommunen har ansvaret for å oppfylle retten til skyss for grunnskoleelever som har rett til skyss på grunn av særlig farlig eller vanskelig skolevei. Så lenge rettighetene blir oppfylt, kan kommunen henvise elevene til ledige plasser på skyssruter som fylkeskommunen allerede har etablert. Kommunen skal i slike tilfeller dekke vanlig persontakst. Dersom fylkeskommunen må etablere nye ruter for å skysse grunnskoleelever som kommunen er ansvarlig for, vil det ikke være tilstrekkelig med refusjon etter persontakst.

Det følger av fjerde avsnitt første setning at fylkeskommunen og kommunen skal samarbeide om organiseringen av skoleskyssen. Kommunen skal ta organiseringen av skyssen med i vurderingen når den fastsetter timeplanen og skoleruta. Andre setning gir fylkesmannen kompetanse til å gripe inn dersom det er uenighet om organisering og finansiering av skoleskyssen.

Femte avsnitt gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om skyss, godtgjørelse, reisefølge, losji og refusjon ved skyss mellom fylker.

Til § 22-8 Tilbod om meir grunnskoleopplæring

Bestemmelsen erstatter § 4A-1 andre avsnitt og er omtalt i kapittel 24.4.2.

Bestemmelsen gjør det mulig for kommuner og fylkeskommuner å tilby grunnskoleopplæring til ungdommer som allerede har fullført grunnskolen. Opplæringen gir mulighet til å forbedre grunnskolevitnemålet.

For å kunne tas inn på et tilbud om mer grunnskoleopplæring må ungdommene oppfylle to vilkår. For det første må de ha ungdomsrett til videregående opplæring etter forslaget § 6-1. Dette innebærer at de må ha fullført grunnskolen, og at de ikke har brukt opp retten til videregående opplæring for ungdom. Det andre vilkåret er at de må ha behov for mer grunnskoleopplæring. I vurderingen av om den enkelte har behov for mer grunnskoleopplæring, skal det legges vekt på hvilket faglig grunnlag den enkelte har fra grunnskolen, og hvordan dette påvirker sjansene for at vedkommende klarer å fullføre videregående opplæring.

De som deltar i et tilbud om mer grunnskoleopplæring etter denne bestemmelsen, regnes som voksne elever etter femte del i loven, og bruker ikke av retten sin til videregående opplæring etter forslaget § 6-1. Reglene i femte del i loven gjelder for opplæringen etter denne bestemmelsen.

Til § 22-9 Skolefagleg kompetanse og kvalitetsutvikling

Bestemmelsen er delvis ny. Første og fjerde avsnitt erstatter delvis § 13-10 i dagens lov. Andre avsnitt erstatter dagens lov § 13-1 fjerde avsnitt. Tredje avsnitt erstatter forskrift til opplæringsloven § 2-1. Innholdet i bestemmelsen er omtalt i kapittel 43.10 og kapittel 49.

Første avsnitt stiller krav om at kommunen og fylkeskommunen skal arbeide for å opprettholde og heve kvaliteten i grunnskoleopplæringen og den videregående opplæringen. Med kvalitet menes i hvilken grad målene for grunnopplæringen oppnås. Kommunen og fylkeskommunen kan med hjemmel i forslaget § 16-5 pålegges å gjennomføre nasjonale undersøkelser som nasjonale prøver mv. Slike undersøkelser vil gi relevant grunnlag for arbeidet med kvalitetsutvikling, men det er ikke et absolutt krav om at dette grunnlaget benyttes. Dersom en kommune eller fylkeskommune ut fra en forsvarlig vurdering finner at det er et annet grunnlag som gir bedre informasjon om tilstanden i skolen, kan annet grunnlag benyttes i stedet. Kommunen og fylkeskommunen må uansett alltid vurdere om det er behov for mer informasjon om tilstanden i skolene enn den informasjonen som de nasjonale undersøkelsene gir.

Kvalifikasjonskravet i andre avsnitt omfatter kunnskap om både pedagogikk og om regelverket for skolen. Kravet omfatter både realkompetanse og formell kompetanse. Hva som er tilstrekkelig formell og uformell kompetanse må vurderes konkret, blant annet ut fra kommunens organisasjon, størrelse og kompleksitet. Administrasjonen skal ha tilstrekkelig og relevant skolefaglig kompetanse til å kunne løse sine oppgaver etter opplæringslovgivningen på en forsvarlig måte. Dersom det er forsvarlig, kan administrasjonens skolefaglige kompetente person også inneha en annen funksjon i kommunen eller fylkeskommunen.

Tredje avsnitt innebærer et krav om kvalitetsvurdering på skolenivå. Det er kommunen og fylkeskommunen som har ansvaret, men vurderingen skal skje på den enkelte skole. Kravet om at vurderingen skal gjøres «jamleg», innebærer ikke et krav om et fast intervall. Poenget er at det ikke må gå for lang tid mellom hver gang det vurderes. Denne vurderingen vil være et viktig grunnlag for kommunens arbeid med kvalitetsutvikling. Det må derfor være gode grunner for at vurderingen skal kunne gjøres sjeldnere enn én gang per år.

Fjerde avsnitt innebærer krav om at kommunestyret og fylkestinget skal få informasjon om læringsmiljøet, læringsresultatene og frafallet minst én gang per år. Det stilles ingen formkrav til hvordan informasjonen gis til kommunestyret og fylkestinget, og det er heller ikke nødvendig at informasjonen om de tre områdene gis samlet. Kommunene og fylkeskommunene kan selv vurdere hva slags rapportering som er hensiktsmessig for dem ut fra lokale forhold. Én måte å oppfylle kravet på er å rapportere i en årlig tilstandsrapport.

Til § 22-10 Ulykkesforsikring

Bestemmelsen erstatter § 13-3b i dagens lov.

Plikten i første avsnitt kan oppfylles gjennom privat forsikring eller gjennom selvassuranseordning. Bestemmelsen pålegger ikke en plikt til å ulykkesforsikre voksne elever eller barn i skolefritidsordning eller leksehjelp. Kommunen har heller ikke plikt til å ulykkesforsikre dem som får privat opplæring i hjemmet.

Andre setning innebærer at fylkeskommunen også skal sørge for ulykkesforsikring av lærlinger på veien mellom hjemmet og arbeidsstedet. Forsikringen skal gjelde både til lærebedriftens faste lokasjon og på reise mellom hjem og arbeidsplass, så framt yrkesskadeforsikringsloven ikke dekker forholdet.

Andre avsnitt gir departementet hjemmel til å gi nærmere forskrifter om ulike sider av forsikringsordningen. Departementet kan også gi nærmere regulering av selvassuranse.

Kapittel 23 Klageinstans, tilsyn og forsøk

Til § 23-1 Klageinstans

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 15-2 og er omtalt i kapittel 51.

Første avsnitt viser til forvaltningsloven § 28. Det betyr at enkeltvedtak som hovedregel skal påklages til kommunen eller fylkeskommunen.

Andre avsnitt inneholder en særregel som gjør unntak fra normalordningen i forvaltningsloven. Etter bestemmelsen skal staten være klageinstans for visse typer saker. Det gjelder enkeltvedtak om grunnleggende rettigheter og enkeltvedtak om rettigheter for elever som utgjør et mindretall. Ifølge bestemmelsen er staten klageinstans for samme type enkeltvedtak både i grunnskolen og i videregående opplæring der det er samme type rettighet. Se kapittel 51.4.3.

Oppgaven som statlig klageinstans er, som etter dagens lov, lagt til departementet. Det er derfor departementet som avgjør om det selv skal behandle klagene, eller om det skal delegere kompetansen til en nasjonal statlig instans, for eksempel Utdanningsdirektoratet, eller til regionale statlige instanser, for eksempel fylkesmannen i de enkelte fylkene.

Tredje avsnitt åpner for at departementet kan gi forskrift om klageinstans som avviker fra normalordningen i forvaltningsloven når det gjelder klage på individuell vurdering.

Til § 23-2 Statleg tilsyn

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 14-1 og er omtalt i kapittel 52.

Første avsnitt viderefører dagens regel i § 14-1 første avsnitt om at fylkesmannen kan føre tilsyn med kommunens eller fylkeskommunens oppfyllelse av plikter som er pålagt i eller i medhold av opplæringsloven (kommuneplikter). Bestemmelsen inneholder også hjemmel for fylkesmannen til å føre tilsyn med at kommunene og fylkeskommunene oppfyller plikten til å ha internkontroll etter kommuneloven § 25-1. Tilsynet etter bestemmelsen blir regulert av kommuneloven når det gjelder rett til innsyn og myndighet til å gi pålegg om retting.

Andre avsnitt viderefører dagens regel om at fylkesmannen kan føre tilsyn med andre plikter enn kommunepliktene (aktørplikter). Det vil si at fylkesmannen kan føre tilsyn med plikter der det er andre pliktsubjekt enn kommuner og fylkeskommuner, for eksempel private skoler som er godkjent etter opplæringsloven. Tilsynet etter bestemmelsen blir regulert av kommuneloven når det gjelder rett til innsyn og myndighet til å gi pålegg om retting.

Til § 23-3 Forsøksverksemd

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av dagens lov § 1-5 og er omtalt i kapittel 43.11.

Bestemmelsens første avsnitt åpner for at departementet kan godkjenne at kommuner og fylkeskommuner gjennomfører pedagogiske eller organisatoriske forsøk som forutsetter unntak fra lov eller forskrift. At et unntak må være «nødvendig», innebærer at det ikke vil være tale om forsøk etter bestemmelsen dersom utprøvingen kan gjennomføres innenfor den fleksibiliteten som ligger i regelverket.

Det er et vilkår at forsøkene det søkes om, er tidsavgrensede. Hva som vil være hensiktsmessig varighet, må vurderes konkret. Det vil blant annet være relevant å se hen til hvilke unntak forsøkene krever, hva som er hensikten med forsøkene, og hva som er nødvendig for at man kan få erfaringer fra utprøvingen.

Bestemmelsens andre avsnitt gir departementet hjemmel til å gjøre unntak fra lov eller forskrift dersom dette er nødvendig for å gjennomføre nasjonale forsøk.

Tredje avsnitt fastslår at forsøkene må være «etisk forsvarlege». Vilkåret følger av det overordnede forsvarlighetskravet i loven, se forslaget § 1-3. De samme forskningsetiske kravene som stilles til øvrig forskning, gjelder også for forsøk etter opplæringsloven.

At forsøkene skal være godt faglig underbygd, og at forsøksvirksomheten skal evalueres og rapporteres, følger av at det må være mulig å lære av gjennomførte forsøk. Målet med forsøksvirksomheten skal være å finne ut om nye eller alternative pedagogiske eller organisatoriske løsninger som prøves ut, bør føre til regelverksendringer.

At forsøkene ikke kan svekke elevenes grunnleggende rettigheter etter loven, innebærer blant annet at forsøkene ikke kan føre til at elevene som deltar i utprøvingen, får et vesentlig dårligere utgangspunkt enn andre elever. Eksempelvis kan forsøkene ikke begrense elevenes rett til individuell vurdering og dokumentasjon, noe som igjen kan få følger for elevenes inntak til videregående opplæring og høyere utdanning.

Til § 23-4 Oppfylling av enkeltvedtak som er kjent ugyldig

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 15-7 og er omtalt i kapittel 50.9.

Første setning slår fast utgangspunktet om at en kommune eller en fylkeskommune har plikt til å oppfylle de tjenestene en privat part har fått gjennom et vedtak i et statlig forvaltningsorgan, selv om kommunen eller fylkeskommunen har reist søksmål mot staten etter tvisteloven § 1-4 a og domstolene har funnet vedtaket ugyldig.

Andre setning er et unntak fra det alminnelige utgangspunktet om at et ugyldig vedtak kan gjøres om, jf. forvaltningsloven § 35 første avsnitt bokstav c. I de tilfellene der en domstol har funnet et vedtak etter opplæringsloven ugyldig etter et søksmål etter tvisteloven § 1-4 a, kan forvaltningen i utgangspunktet ikke gjøre om vedtaket etter forvaltningsloven § 35 første avsnitt bokstav c til skade for den private parten. Omgjøring etter forvaltningsloven § 35 første avsnitt bokstav c til skade for den private parten kan likevel skje dersom årsaken til at vedtaket er ugyldig, er at parten selv eller noen som handlet på vegne av den private parten, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger. Det er ikke tilstrekkelig for omgjøring etter andre setning at vedkommende selv eller noen som opptrer på vegne av vedkommende, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger. For at vedtaket skal kunne gjøres om, må saken i tillegg framstå slik at vedtaket ikke ville fått det innholdet det fikk, dersom det ikke var blitt gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger, jf. «fordi» i loven. Uriktige opplysninger har altså ingen betydning dersom den private parten ville hatt krav på tjenesten etter de reelle forholdene i saken. Det er videre bare dersom den personen som ga de uriktige opplysningene, har rett til å representere den private parten overfor det offentlige, typisk der en verge gir opplysningene, at vedtaket kan gjøres om etter denne bestemmelsen.

Omgjøringskompetansen til forvaltningen blir ellers ikke endret av denne bestemmelsen. Det innebærer for det første at forvaltningen, etter en dom om at et vedtak er ugyldig etter et søksmål etter tvisteloven § 1-4 a, fremdeles vil kunne gjøre om vedtaket etter de andre bestemmelsene i forvaltningsloven § 35, også § 35 siste avsnitt. For det andre innebærer det at dersom kommunen ikke bringer vedtaket inn for domstolen, gjelder de alminnelige omgjøringsreglene fullt ut.

Kapittel 24 Iverksetjing og overgangsreglar

Til § 24-1 Iverksetjing og oppheving

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 16-1 og er omtalt i kapittel 54.1.

Etter første setning fastsetter Kongen når loven skal tre i kraft. Fra samme tid oppheves lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa. Det er behov for å gjennomgå og endre forskrifter og annet underordnet regelverk i forbindelse med ikraftsetting av loven. Det kan også være nødvendig med administrative tiltak. Derfor gis det en hjemmel i andre setning til at Kongen kan vedta delt ikraftsetting, det vil si at kapitlene og bestemmelsene i loven kan tre i kraft til ulik tid. Kongen kan også delegere myndigheten til å sette i verk deler av loven til departementet. Det er særlig aktuelt for retten til opplæring på samisk i to ekstra fag, se forslaget § 4-2 tredje avsnitt, der det på kort sikt er for få lærere til å innfri kravet, og det kan være hensiktsmessig å gi departementet muligheten til å vurdere når denne delen av loven bør tre i kraft.

Til § 24-2 Overgangsreglar

Bestemmelsen erstatter delvis dagens lov § 16-2 og er omtalt i kapittel 54.2.

Hjemmelsgrunnlaget for flere forskrifter og enkeltvedtak vil etter denne lovens ikrafttreden ligge i denne loven. Det gjelder for eksempel forskrift til opplæringsloven, læreplanverket og lokale forskrifter, herunder skoleregler. Forskriftene og enkeltvedtakene vil etter første avsnittførste setning stå ved lag inntil Kongen bestemmer noe annet. Etter første avsnittandre setning kan Kongen gi overgangsregler for å sikre en god overgang til en ny lov.

I andre avsnitt videreføres stillingsvernet til enkelte ansatte i grunnskolen, se merknad til dagens lov § 16-2 i Ot.prp. nr. 46 (1997–98).

I tredje avsnitt gis det en overgangsregel for kravet om relevant kompetanse i undervisningsfaget i forslaget § 15-3 første avsnitt for enkelte lærere i grunnskolen. Overgangsregelen varer fram til 1. august 2028 og omfatter «dei som har fullført allmennlærarutdanninga, og dei som før 1. januar 2014 oppfylte krava for tilsetjing i lærarstilling». Overgangsregelen omfatter alle med allmennlærerutdanning, også de som har avsluttet denne utdanningen etter 2014. Hvem som oppfylte kravene for tilsetting i undervisningsstilling framgår av dagens lov § 10-1 og dagens forskrift til opplæringsloven kapittel 14. Se for øvrig Prop. 4 L (2016–2017).

Det følger av fjerde avsnitt at foreldre som er i gang med grunnskoleopplæring i hjemmet når loven blir sett i verk, ikke trenger å søke kommunen om godkjenning etter forslaget § 20-5.

Til § 24-3 Endringar i andre lover

Se omtale i kapittel 54.3.