Del 1
Barneliv foran, bak og i skjermen

1 Innledning

1.1 Bakgrunn

23. mars 2017 fremsatte stortingsrepresentantene Knut Arild Hareide, Olaug V. Bollestad, Anders Tyvand, Geir Jørgen Bekkevold og Kjell Ingolf Ropstad et representantforslag om flere tiltak for å beskytte barn mot pornografi: Dokument 8:74 S (2016–2017).

Intensjonene om å beskytte barn mot pornografi og økt seksualisering fikk bred støtte i justiskomiteen og debatten. Derimot var det forskjellige synspunkter på valg av virkemidler. Stortinget fattet vedtak 23. juni 2017:

Vedtak 892

Stortinget ber regjeringen utnevne et tverrfaglig utvalg som har som formål å legge frem nye tiltak som i større grad beskytter barn mot pornografi og økt seksualisering.

Vedtak 893

Dokument 8:74 S (2016–2017) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Knut Arild Hareide, Olaug V. Bollestad, Anders Tyvand, Geir Jørgen Bekkevold og Kjell Ingolf Ropstad om flere tiltak for å beskytte barn mot pornografi – vedlegges protokollen.

Ansvaret for oppfølgingen av vedtaket ble formelt overført fra Justis- og beredskapsdepartementet til Kulturdepartementet 4. juni 2018. Utvalgets mandat omfatter tiltak for økt beskyttelse av barn og unge mot skadelig medieinnhold generelt, likevel med særlig vekt på pornografi og seksualisert innhold. Utvalget er, i tråd med komiteens merknader i Innst. 433 S (2016–2017), først og fremst bedt om å utrede forebyggende, holdningsskapende og kompetansehevende tiltak.

Utvalg for beskyttelse av barn og unge mot skadelig medieinnhold – med særlig vekt på pornografisk og seksualisert innhold, ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 7. juni 2019 og gitt følgende mandat:

1.2 Mandat

1. Bakgrunn

I anmodningsvedtak nr. 892 har Stortinget bedt regjeringen«utnevne et tverrfaglig utvalg som har som formål å legge frem nye tiltak som i større grad beskytter barn mot pornografi og økt seksualisering.»

Justiskomiteens innstilling i saken (Innst. 433 S for 2016–2017) beskriver en bekymring om at barn eksponeres for økt seksualisering i tidlig alder og understreker viktigheten av god og riktig informasjon om seksualitet og grensesetting. Komiteen legger til grunn at forslagsstillerne foreslår to ulike strategier for beskyttelse av barn mot pornografi – for det første kunnskapsformidling og forebyggende tiltak, for det andre blokkering og filtrering av digitale kilder. Komiteen «slutter seg til forslagsstillernes strategi om å bruke informasjon og holdningsskapende arbeid for å beskytte barn mot pornografi».

Kulturdepartementet legger til grunn at temaet for anmodningsvedtaket i hovedsak er skadevirkninger på barn av eksponering for medieinnhold, spesielt i tilknytning til innhold i elektroniske medier.

Problemstillingene som knytter seg til barns eksponering for pornografisk og seksualisert innhold er i stor grad tverrsektorielle, og utvikling av tiltak er relevant på en rekke ulike områder. Beskyttelse av barn, og ivaretakelsen av deres behov og rettigheter står helt sentralt.

Kulturdepartementet har hovedansvaret for mediepolitikken, herunder mål og virkemidler knyttet til barn og unges mediebruk. Bildeprogramloven1 gir anvisning på et beskyttelsessystem for alle typer audiovisuelle medier, og stiller krav til fastsetting av aldersgrenser, informasjon og ulike beskyttelsestiltak. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for straffeloven, som blant annet gjør fremstilling av seksuelle overgrep mot barn, ulovlig pornografi mv. straffbart. Barne- og likestillingsdepartementet har ansvar for barne- og ungdomspolitikken og koordinering av arbeidet mot vold og seksuelle overgrep mot barn. Kunnskapsdepartementet har ansvar for vilkår knyttet til opplæring mv.

Flere tiltak bidrar til å møte utfordringene på feltet. Medietilsynets Trygg Bruk-arbeid (Norges «Safer Internet Centre») har som mål å hjelpe barn og unge til å få en tryggere og bedre digital hverdag, gjennom utvikling av ressurser og samarbeid med andre aktører både i Norge og internasjonalt. Politiets nettpatrulje og ung.no er blant ressursene som når ut til mange med forebyggende informasjon. I samband med regjeringens Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021) utarbeides det bl.a. en strategi mot internettrelaterte overgrep. Trygge foreldre – trygge barn. Regjeringens strategi for foreldrestøtte (2018–2021) ble lagt fram 29. juni 2018.

2. Mål

I Granavolden-plattformen slår regjeringen fast flere punkter som har relevans for dette utvalgsarbeidet:

«Regjeringen vil føre en politikk som legger til rette for at alle barn og unge får en trygg og god oppvekst som gir muligheter for alle. Barn og unge er vår viktigste ressurs. Hensynet til barnets beste er grunnleggende.»

«God seksuell helse er viktig for den enkeltes livskvalitet. Barn, unge og voksne trenger kunnskap og trygghet for å sette grenser og for å ta selvstendige valg om egen kropp og seksualitet.»

«Skolen skal både utdanne og danne, og være en trygg arena for mestring. Skolens viktigste oppgave er å utvikle elevenes kunnskaper, ferdigheter og forståelse, samt evne til å anvende kompetansen.»

Ett element i regjeringens mål om å sikre barn trygge og gode oppvekstsvilkår, er barns rett til beskyttelse mot medieinnhold som kan være skadelig for deres velbefinnende. Denne retten slås uttrykkelig fast i Barnekonvensjonen artikkel 17, men kan indirekte også utledes av bestemmelser som verner om ytringsfriheten.

I tillegg pålegger EØS-avtalens direktiv om audiovisuelle medietjenester (AMT-direktivet) medlemsstatene å treffe egnede tiltak for å sikre at audiovisuelle bestillingstjenester som i alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, mentale eller moralske utvikling bare blir gjort tilgjengelig på en måte som sikrer at mindreårige vanligvis ikke får tilgang til slike programmer.

Barn og unge har rett til å motta og innhente informasjon, også i form av levende bilder, jf. Grunnloven § 100, den Europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10 og Barnekonvensjonen artikkel 13. Etter Grunnloven § 100 fjerde ledd kan forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler likevel benyttes når det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Infrastrukturkravet i § 100 sjette ledd slår videre fast at det påhviler staten en positiv forpliktelse til å legge til rette for en åpen og opplyst samtale. Det innebærer også en plikt til å vurdere tiltak som tilrettelegger for at barn og unge kan utøve sin ytringsfrihet gjennom kommunikasjonskanaler hvor de føler seg trygge.

Utredningen vil dermed ha som hovedmål å sikre barn nødvendig beskyttelse mot skadelig innhold. Samtidig må målsetninger og konkrete tiltak på området avveies mot og ivareta andre rettigheter og hensyn, inkludert ytrings-/informasjonsfrihet og personvern/privatlivets fred.

3. Oppdrag

Utvalget skal:

1. Kartlegge og sammenstille eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold, og vurdere behovet for ytterligere undersøkelser eller forskning på området.

2. Beskrive og vurdere barns eksponering (tilgang og bruk) for skadelig innhold på elektroniske medieplattformer, inkludert utviklingen over tid og – i den grad det er mulig – skissere sannsynlige trender og kommende utvikling.

3. Gjøre rede for hvordan tilsvarende problemstillinger er håndtert i andre land. Det er nærliggende å se hen til de øvrige nordiske landene samt Nederland og andre land med tiltak som kan ha overføringsverdi.

4. Evaluere og vurdere lov 6. februar 2015 nr 7 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram (bildeprogramloven), særlig med tanke på å identifisere begrensningene i rekkevidden av det beskyttelsessystemet som etableres gjennom loven.

5. Med utgangspunkt i analysene under punkt 1–4 i mandatet skissere alternative muligheter for økt beskyttelse av barn mot skadevirkninger av eksponering for innhold på elektroniske medieplattformer. I denne sammenheng bør utvalget først og fremst vurdere forebyggende tiltak, inkl. holdningsarbeid og kompetansehevende tiltak som kan bidra til at barn bruker internett og ulike tjenester og innhold på en trygg og kompetent måte. Tekniske tiltak, for eksempel i form av filtrering og blokkering av digitale kilder, er ikke omfattet av utvalgets mandat.

6. Kartlegge omfanget av barns egen produksjon, publisering og deling av seksualiserte bilder (eller annet skadelig eller alvorlig skadelig innhold) på elektroniske plattformer. Utvalget skal videre vurdere mulige skadevirkninger av slik aktivitet, særlig for de som selv er avbildet, samt mulige tiltak for å forebygge slike skadevirkninger.

7. Inkludere barn og unges egne erfaringer og vurderinger i arbeidet. Dette skal gjøres på en ansvarlig og barnefaglig kompetent måte.

4. Avgrensning

Med «barn» menes i denne sammenheng personer under 18 år. Dette er i overenstemmelse med FNs barnekonvensjons artikkel 1 og internasjonal rett for øvrig. Dette er også i overensstemmelse med bruken av begrepet «mindreårig» i bildeprogramloven og annen lovgivning, inkl. straffeloven. Mandatet omfatter derfor ikke en vurdering av konsekvensene for voksne personer eller for samfunnet i sin alminnelighet av «seksualisering» eller eksponering for «pornografi» eller annet skadelig innhold.

Mandatet tar utgangspunkt i bildeprogramlovens forståelse av begrepene «skadelig innhold» og «alvorlig skadelig innhold», jf. loven § 2 bokstav h) og i) samt Prop. 123 L (2013–2014) punkt 6.4. Dette er en etablert skadelighetsnorm som er utviklet gjennom langvarig forvaltningspraksis basert på både bildeprogramloven og tidligere film- og videogramloven, kringkastingsloven mv. Skadelighetsbegrepet knytter seg etter dette til de emosjonelle/følelsesmessige og kognitive virkningene som medieinnhold kan forårsake hos barn og unge i ulike aldersgrupper, som for eksempel at noe skaper angst, vekker uro eller virker skremmende. Med andre ord er utredningen ikke begrenset til «pornografi» (verken i straffelovens forstand eller forstått etter alminnelig språkbruk) eller voldsskildringer, selv om dette kan være særlig aktuelle typeeksempler på skadelig innhold. Utredningen er likevel ikke begrenset til lovens materielle virkeområde. Konsekvenser for barn av økt tilgang til seksualiserte bilder gjennom reklame, musikkvideoer, blogger osv vil derfor også inngå i utredningen.

Samtidig forutsetter mandatet at det skal foretas en sammenstilling og vurdering av eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold, noe som åpner for endringer i den skadelighetsnormen som dagens beskyttelsestiltak er basert på.

5. Generelt

Utvalget vil få et eget sekretariat, administrativt tilknyttet Kulturdepartementet. Utvalget kan ved behov innhente faglig bistand og innspill underveis, blant annet fra ressurs- og kompetansemiljøer og berørte myndigheter.

Utvalget skal legge utredningsinstruksen til grunn. Utvalget skal redegjøre for økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av forslagene. Minst ett forslag (alternativ) skal være basert på uendret ressursbruk.

Utvalgets rapport i form av en NOU skal legges fram for Kulturdepartementet innen 1. juli 2020.

Utvalgets budsjett vil bli fastsatt av Kulturdepartementet. Om godtgjøring gjelder de til enhver tid gjeldende bestemmelsene i Statens personalhåndbok om godtgjøring mv. til leder, medlemmer og sekretærer i utvalg, samt supplerende retningslinjer fastsatt av Justis- og beredskapsdepartementet.

1.3 Sammensetning

Utvalget ble oppnevnt med disse medlemmene:

1.4 Tilleggsspørsmål til utvalget

Utvalget fikk i januar/februar 2020 to tilleggsspørsmål oversendt fra Kulturdepartementet, begge relatert til bildeprogramloven. Brev og møtereferat fra henholdsvis Barneombudet (oversendt utvalget 16. januar 2020) og Medietilsynet (oversendt utvalget 4. februar 2020) foreslår endringer i Bildeprogramlovens system når det gjelder forhåndskontroll og klagerett.

1.4.1 Vurdering av Barneombudets klagerett på aldersgrenser på film

Medietilsynets vedtak om aldersklassifisering kan påklages til Medieklagenemnda av bildeprogramdistributør og Barneombudet. Klageretten fremgår av bildeprogramloven § 16.

Klageretten har i svært liten grad har blitt brukt, og de siste fem årene har Barneombudet avvist alle saker som omhandler dette. Barneombudet peker blant annet på at de ikke har særskilt filmfaglig kompetanse og at Medieklagenemnda selv har barnefaglig kompetanse.

Barneombudet ber i brevet departementet om å vurdere en lovendring for å fjerne denne klageretten, slik at Barneombudet ikke blir bedt om uttalelser i klagesaker som skal gå for Medieklagenemnda

Barneombudets forslag med begrunnelse er oversendt til utvalget for vurdering.

1.4.2 Vurdering av forhåndsklassifisering etter bildeprogramloven

Etter bildeprogramloven skal Medietilsynet forhåndskontrollere og aldersklassifisere kino-film, mens aldersgrensene på øvrige bildeprogram settes av distributørene. Medietilsynet har overfor Kulturdepartementet pekt på utviklingen i mediebildet, at systemet medfører en forskjellsbehandling av distributører og at trenden i EU går mot økt sam-/selvregulering. Medietilsynet sendte i 2018 følgende forslag til Kulturdepartementet:

• Kinofilmdistributørene gis plikt til å aldersklassifisere kinofilm, og denne oppgaven flyttes dermed fra Medietilsynet og over til distributørene

• Bransjenes enhetlige aldersklassifisering sikres ved at Medietilsynet har ansvar for veiledning, opplæring, tilsyn og omgjøringsvedtak

• Medietilsynet får i samarbeid med bransjeaktørene i oppdrag å utrede muligheten for å etablere et bransjeorgan og et bransjeregelverk

Forslaget med begrunnelse er oversendt til utvalget for vurdering.

1.5 Utvalgets arbeid og hvem som har gitt innspill

1.5.1 Møter

Utvalget har hatt elleve møtedager fordelt på ni fysiske møter inntil den videre møteplanen ble satt på hold i mars 2020. Våren og høsten 2020 ble det avviklet tre møter på telefon og video av noen timers varighet.

Etter møtet 5. mars 2020 mottok utvalget et brev fra KUD om fremleggelse av utvalgets arbeid i september i stedet for 1. juli. Selv om det tidsmessig ikke ville bety mye på grunn av avvikling av sommerferien i perioden, var utvalget enig at fremleggelse i forbindelse med skolestart kunne være hensiktsmessig. Ved skolestart får barn gjerne tildelt elektroniske verktøy og mange foreldre ønsker mer informasjon om hva barn kan eksponeres for og rammeverket som eksisterer.

Den 12. mars 2020 iverksatte regjeringen omfattende tiltak mot spredning av koronaviruset. Tiltakene bestod blant annet i reise- og møterestriksjoner. Et to-dagers møte i slutten av mars, ble i stedet gjennomført som et kort telefonmøte, og alle utvalgets møter frem til sommeren ble avlyst. Utvalget hadde håpet å kunne møtes fysisk i løpet av høsten og vinteren, men den løpende smittesituasjonen har gjort det umulig. Følgelig er all kommunikasjon siden mars 2020 foregått elektronisk i korte videomøter og ved utveksling av dokumenter.

Våren 2021 er det gjennomført to korte videomøter og utvekslet mange utkast. For å gjennomføre arbeidet praktisk, har arbeidet vært supplert med telefoner og utkast mellom medlemmer direkte.

I samråd med Kulturdepartementet er fristen for overlevering forskjøvet tilsvarende.

1.5.2 Dialog med andre

Mange har synspunkter på barn, skadelig medieinnhold og bruk av medier generelt. Utvalgets medlemmer har alle sitt virke innen fagområder som overlapper med mandatet og har hyppig kontakt med fagmiljøer som har bidratt til innspill på mer eller mindre formell basis. En liste over samtalepartnere blir følgelig heller ikke komplett. Hele utvalget eller enkelte utvalgsmedlemmer har møtt med blant annet:

• Barneombudets ekspertrapport, Ungdom om digitale medier, presentasjon 17.06.2019.

• Utvalgets leder har hatt møte med representanter for mediebedrifter og menneskerettighetsorganisasjoner ved flere anledninger.

• Møte med barneombudet 23.09.2019.

• Norske Kvinners Sanitetsforening: Hvordan påvirkes ungdom av porno? Oslo, 29.10.2019.

• Medietilsynet: Innspillmøte om ny kulturmelding for barn og unge: Trygg digital oppvekst. Oslo 30.10.2019.

• Bærum kommune, møte med ungdomsgrupper ved én barneskole og én ungdomsskole i Bærum. Elevmøtene ble fulgt opp med diskusjoner med skoleeier (kommunen) og erfaringer med forskjellige undervisningsopplegg, Sandvika 31.10.2019.

• Barns trygghet på nett, Partnerskap mot mobbing / Barneombudet, 21.11.2019.

• Safer Internet Forum, Brussel, 21.11.2019

• Utdanningsforbundet, 26.11.2019.

• Elevorganisasjonen, 26.11.2019.

• Ung Arena Sør, 03.12.2019.

• Medietilsynet 27.01.2020.

• Barnevakten 28.01.2020.

• Barneombudets høynivåmøte, 12.02.2020.

• NRK Super 04.03.2020.

• Forskere ved UiO om litteraturgjennomgang, 21.10 og 12.11.2020 (video).

• Barneombudet, 15.12.2020 (video).

Utvalget, enkeltmedlemmer og sekretær har hatt kontakt med andre offentlige utvalg, departementer og direktorater på ad hoc basis. Utvalget ønsket å møte flere organisasjoner, men på grunn av koronasituasjonen ble dette ikke mulig. Dessverre har ikke utvalget hatt anledning til å innhente direkte informasjon fra andre nordiske land og Nederland.

1.6 Eksterne oppdrag

For å få en oppdatert oversikt over forskning knyttet til medieskadelighet, bestilte utvalget en ekstern litteraturgjennomgang. Følgende oppdragsbeskrivelse ble våren 2020 sendt til et utvalg forskningsmiljøer.

Utvalg for beskyttelse av barn og unge mot skadelig medieinnhold – med særlig vekt på pornografisk og seksualisert innhold ble oppnevnt 07.06.2019 med mandat som beskrevet på regjeringen.no. Utvalget skal utarbeide en NOU og i mandatet står det blant annet at utvalget skal:

… Kartlegge og sammenstille eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold, … [g]jøre rede for hvordan tilsvarende problemstillinger er håndtert i andre land … [k]artlegge omfanget av barns egen produksjon, publisering og deling av seksualiserte bilder (eller annet skadelig eller alvorlig skadelig innhold) …

I den forbindelse ønsker utvalget å få gjennomført en litteraturgjennomgang av nyere forskning på medieeffekter knyttet til barn og unges mediebruk. Utvalget er i særlig grad interessert i å få identifisert 1) operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet slik det fremstår i ulike forskningstradisjoner og forskningsprosjekter, 2) overordnede funn knyttet til barn, mediebruk og skadelighet 3) identifiserte forskningsgap. Utvalget opererer med en bred tverrfaglig tilnærming og litteraturgjennomgangen bør gjenspeile dette.

Utvalget mottok fem søknader. Staksrud trakk seg fra den videre vurdering av søknadene, da det var innkommet en søknad fra hennes kolleger ved UiO. Leder, Schofield og sekretær gjennomførte samtaler med tre søkere, alle forskergrupper med høy kompetanse. På bakgrunn av samtalene og innsendt dokumentasjon ble det utarbeidet en fullstendig evaluering av søkerne. I evalueringen fremkommer det at alle de vurderte søknadene var gode og grundige. Den endelige anbefalingen ble gjort på bakgrunn av innfallsvinkel og fordi én av søknadene reflekterte større direkte kunnskap om medieeffekter og medieskadelighet.

I møte 31. mars 2020 sluttet utvalget seg enstemmig til anbefalingen om å gi oppdraget til Niamh Ní Bhroin og Siri Folstad ved Universitetet i Oslo. Staksrud deltok ikke i utvalgets diskusjoner på grunn av ovennevnte habilitetsvurdering. Avgjørelsen ble gjort kjent for alle søkerne.

Som følge av koronautbruddet ble også litteraturgjennomgangen noe forsinket. Litteraturgjennomgangen ble overlevert til utvalget sommeren 2020, er diskutert i videomøter og har vært en del av grunnlaget for komiteens videre arbeid og konklusjoner.

Gjennomgangen er vedlagt og belyser status på forskningen rundt medieskadelighet. Utvalget anerkjenner det betydelige arbeidet som ligger i litteraturgjennomgangen.

2 Sammendrag og hovedelementer i utvalgets forslag

2.1 Forholdet til mandatet

Utvalgets mandat inneholder som gjengitt over, blant annet syv punkter som spesielt skulle besvares av utredningen. De ulike punktene har blitt behandlet på ulike måter og i noe ulikt omfang, integrert i utredningens forskjellige deler. Flere av punktene har innbyrdes sammenhenger, uten at det i en tverrfaglig utredning som den utvalget skulle levere, har vært naturlig å behandle dem i sammenheng på samme sted. Utvalget har heller ikke sett de syv punktene som en naturlig eller hensiktsmessig mal for disponeringen av selve utredningen. Av den grunn har utvalget valgt å knytte noen oppsummerende kommentarer til de syv punktene her, i tillegg til den behandlingen av dem som fremgår dels uttrykkelig, dels indirekte i utredningens hoveddeler:

1. Kartlegge og sammenstille eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold, og vurdere behovet for ytterligere undersøkelser eller forskning på området.

   • Utvalgets arbeid har vist at potensiell skade og risiko knyttet til mediebruk er et komplekst og sammensatt spørsmål. For å få en bred oversikt over eksisterende forskning når det gjelder medieskadelighet bestilte utvalget en ekstern litteraturgjennomgang av nyere forskning på medieeffekter knyttet til barn og unges mediebruk. Dette blant annet fordi det ble klart at det eksisterer få oppdaterte litteraturgjennomganger på medieeffekter, og i spesiell grad i et norsk perspektiv. Oppdraget gikk ut på spesifikt å få identifisert hvordan skadelighetsbegrepet har blitt operasjonalisert og definert i ulike forskningstradisjoner og forskningsprosjekter og få kartlagt overordnede funn når det gjelder skadelighet og barn og unges mediebruk, samt hvor det eventuelt finnes manglende forskning. Dette har gitt utvalget et viktig utgangspunkt for videre diskusjon. Litteraturgjennomgangen er i sin helhet vedlagt rapporten, viktige punkter fra gjennomgangen er tatt inn både eksplisitt og implisitt i de øvrige diskusjonene i rapporten.

   • Utvalgets medlemmer har også hatt brede diskusjoner om potensielle skadevirkninger i forbindelse med mediebruk fra ulike perspektiver, som medievitenskap, pedagogisk forskning, psykologisk forskning, psykiatrisk praksis, juridisk praksis og politiets praksis.

   • Utvalget finner at det er manglende kunnskap på dette området, noe som gjenspeiler seg i de endelige anbefalinger og konklusjoner: det er et stort behov for videre undersøkelser og forskning på dette området. Ett hovedforslag er derfor at det opprettes et tverrfaglig, nasjonalt kompetansesenter som er basert på grunnforskning, noe som kan bidra til å gi samfunnet bedre kunnskap om hvordan medievirkeligheten og dens utvikling påvirker barn.

2. Beskrive og vurdere barns eksponering (tilgang og bruk) for skadelig innhold på elektroniske medieplattformer, inkludert utviklingen over tid og – i den grad det er mulig – skissere sannsynlige trender og kommende utvikling.

   • Barns eksponering, deres tilgang til og bruk av medier generelt har vært et sentralt utgangspunkt for utvalget og diskusjonene som har ledet frem til rapporten. Et overordnet funn i prosessen har vært at barn og unges medieverden ikke lenger enkelt kan skilles fra det som ofte har blitt fremstilt som barn og unges «fysiske» verden. Mediebruk er integrert i hverdagen og i barn og unges øvrige sosiale praksis. I dette inngår også et annet viktig poeng – at medieinnhold ikke enkelt kan skilles ut fra mediebruk, da mediebruk i dag er en svært sammensatt praksis, der «eksponering» for ulike typer innhold, egen produksjon og deltakelse foregår samtidig og på mange ulike måter. Derfor må «skadelig innhold» sees i en bred forståelsesramme, og skadelig innhold må forstås som del av komplekse sosiale praksiser. Dette er beskrevet gjennom rapporten, og etter utvalgets oppfatning kan rapporten bidra til å gi en bred beskrivelse og vurdering av mediebruk og hvordan potensielt skadelig mediebruk inngår i barn og unges hverdag.

   • En kort mediehistorisk oversikt og et kapittel om debatten da fjernsyn ble innført, er tatt inn for å illustrere hvordan samfunnet har reagert på medieinnhold.

   • Utvalgets medlemmer har hatt tilgang til kunnskap om oppdatert forskning og erfaringer knyttet til barn og unges mediebruk, inkludert risiko og potensielt skadelig medieinnhold, gjennom blant annet store internasjonale studier som EU Kids Online. Innsikter fra dette er gjengitt i ulike deler av rapporten.

3. Gjøre rede for hvordan tilsvarende problemstillinger er håndtert i andre land. Det er nærliggende å se hen til de øvrige nordiske landene samt Nederland og andre land med tiltak som kan ha overføringsverdi.

   • Internasjonale erfaringer knyttet til barn og unges mediebruk generelt og potensielle skadevirkninger har vært et viktig utgangspunkt for utvalgsarbeidet.

   • Rapporten diskuterer praksis i andre land og internasjonale tiltak i forskjellige sammenhenger.

   • Utvalget hadde planlagt en reise til Nederland blant annet for å se på erfaringene med filmdistributørenes egenklassifisering, men dette ble avlyst på grunn av reiserestriksjoner knyttet til koronapandemien.

4. Evaluere og vurdere lov 6. februar 2015 nr. 7 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram (bildeprogramloven), særlig med tanke på å identifisere begrensningene i rekkevidden av det beskyttelsessystemet som etableres gjennom loven.

   • Bildeprogramloven omhandles foruten i et eget kapittel, flere steder i rapporten.

   • Flere av utvalgets anbefalinger har berøringspunkter mot bildeprogramloven, men bildeprogramloven fanger bare opp en svært begrenset medievirkelighet. Dagens medievirkelighet består av kommunikasjonsformer og innhold som en slik lov vanskelig kan regulere i praksis. Barn er ikke lenger bare passive konsumenter av medieinnhold, men også i økende grad aktivt deltakende produsenter og/eller formidlere av innhold. Utvalget mener likevel at bildeprogramloven – med enkelte justeringer – kan beholdes inntil videre, blant annet fordi dens krav til og system for merking av aldersgrenser kan ha en veiledende og normgivende effekt også overfor aktører som ikke omfattes av loven. Deler av lovens innhold er også nødvendig å bevare av hensyn til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

5. Med utgangspunkt i analysene under punkt 1–4 i mandatet skissere alternative muligheter for økt beskyttelse av barn mot skadevirkninger av eksponering for innhold på elektroniske medieplattformer. I denne sammenheng bør utvalget først og fremst vurdere forebyggende tiltak, inkl. holdningsarbeid og kompetansehevende tiltak som kan bidra til at barn bruker internett og ulike tjenester og innhold på en trygg og kompetent måte. Tekniske tiltak, for eksempel i form av filtrering og blokkering av digitale kilder, er ikke omfattet av utvalgets mandat.

   • Utvalget har skissert en rekke anbefalinger når det gjelder muligheter for å utvikle og styrke barn og ungdoms mestring og håndtering av potensielt skadelig mediebruk. Utvalget har valgt å vektlegge ikke bare medieinnhold i seg selv, men heller mediebruk, på grunn av den økende interaktiviteten og deltakelsen i dagens mediehverdag. Utvalgets fokus har vært på tre akser: kunnskap, koordinering og kommunikasjon. I dette er en helhetlig strategi for å utruste barn i møte med den digitale virkeligheten viktig, og som nevnt over anbefaler vi at det opprettes et tverrfaglig, nasjonalt kompetansesenter som er basert på grunnforskning, som kan bidra til å gi samfunnet et bedre og mer kunnskapsbasert utgangspunkt for å initiere og iverksette gode forebyggende tiltak i form av kompetansehevende og holdningsfremmende tiltak knyttet til mediebruk.

6. Kartlegge omfanget av barns egen produksjon, publisering og deling av seksualiserte bilder (eller annet skadelig eller alvorlig skadelig innhold) på elektroniske plattformer. Utvalget skal videre vurdere mulige skadevirkninger av slik aktivitet, særlig for de som selv er avbildet, samt mulige tiltak for å forebygge slike skadevirkninger.

   • Utvalget har i prosessen sett at det ikke har vært mulig for utvalget selv å innhente en omfattende kunnskapsbasert kartlegging av barns medieproduksjon, inkludert publisering og deling av for eksempel seksualisert innhold. Utover nyttige, men ikke representative, samtaler med barn og utvalgsmedlemmenes egne erfaringer, har ikke utvalget gjort en egen kartlegging av dette, men sett hen til forskning som også fremgår av litteraturgjennomgangen.

   • Basert på forskning gir forebygging størst virkning også når det gjelder barn og unges egen produksjon. Problematikk rundt barns egen produksjon bør inkluderes i utviklingen av en bred digital kompetanse. At digital kompetanse allerede er inkludert som en grunnleggende ferdighet i norsk skole gir et godt utgangspunkt. Digital kompetanse bør forstås og «oversettes» som en bred hverdagskompetanse som inkluderer både kvalifikasjoner, brukskompetanse, kritisk refleksjon og handlingskompetanse. Kompetanse og mestring knyttet til mediebruk kan også med fordel inngå som sentrale elementer i de nye tverrfaglige temaene i læreplanverket, kanskje spesielt ser utvalget mediebruk og digital kompetanse som høyst aktuelle deler av folkehelse og livsmestring og demokrati og medborgerskap.

7. Inkludere barn og unges egne erfaringer og vurderinger i arbeidet. Dette skal gjøres på en ansvarlig og barnefaglig kompetent måte.

   • Å inkludere barn og unges egne erfaringer inngår i de enkelte utvalgsmedlemmenes profesjoner og er således indirekte viktige premisser for de diskusjoner utvalget har hatt. I tillegg har utvalget, i den grad det har vært mulig, innhentet erfaringer fra barn og unge gjennom dialog med ulike aktører som alle har et tydelig barneperspektiv gjennom at de vektlegger dialog med barn og unge som del av sitt arbeid, dette gjelder for eksempel Barneombudet, Ung Arena og NRK Super. For å supplere har utvalget selv hatt samtaler med elevgrupper på både en barneskole og en ungdomsskole. Utvalget har også vært til stede på presentasjon av rapport fra Barneombudets ekspertpanel, men et dialogmøte med panelet ble ikke mulig å gjennomføre på grunn av koronapandemien.

2.2 Forslagene

• Utvalget har ikke funnet noen «quick fix», og et hovedbudskap fra utvalget er at det må et koordinert samspill av sektorovergripende tiltak til for å ivareta barnas beste i den digitale medievirkeligheten.

• Utvalget vurderer ikke (ytterligere) lovmessige tiltak som noe primært effektivt virkemiddel med hensyn til å verne barn mot skadelig medieinnhold, og utvalgets anbefalinger dreier seg hovedsakelig om andre former for tiltak.

• Utvalget vurderer ikke bildeprogramloven som et effektivt virkemiddel i møte med en digital medievirkelighet som i hovedsak består av kommunikasjonsformer og innhold som en slik lov aldri vil kunne regulere i praksis. I dagens virkelighet er barn ikke lenger bare passive konsumenter av medieinnhold, men også i økende grad aktivt deltakende «produsenter» og/eller formidlere av innhold. Utvalget mener likevel at bildeprogramloven – med enkelte justeringer – kan beholdes inntil videre, blant annet fordi dens krav til og system for merking av aldersgrenser kan ha en veiledende og normgivende effekt også overfor aktører som ikke omfattes av loven. Deler av lovens innhold er også nødvendig å bevare av hensyn til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

• Utvalget har kommet frem til at det skadelighetsbegrepet man har operert med i lovgivningen og praktisering av lovgivningen frem til i dag, i liten grad har vært forskningsbasert, og i større grad basert på antakelser om skadelighet og rådende moraloppfatninger. Utvalget anerkjenner at spørsmålet om skadelighet også kan romme en moralsk dimensjon, men mener at det er viktig for å kunne angripe problemet på en rasjonell og effektiv måte, at man søker å basere videre arbeid på forskningsbasert kunnskap om skadelighet, samt tilrettelegge for at vi får mer oppdatert forskning og kunnskap om nettopp dette. Utvalget har blant annet innhentet en litteraturgjennomgang som gir en oppdatert oversikt over tilgjengelig forskning på feltet. Utvalget anbefaler at det opprettes et tverrfaglig, nasjonalt kompetansesenter som basert på grunnforskning, kan bidra til å gi samfunnet bedre kunnskap om hvordan medievirkeligheten og dens utvikling påvirker barn.

• Utvalget ser det som viktig at ansvaret for en helhetlig strategi for det å utruste og ivareta barn i møte med den digitale virkeligheten, og for koordinering av tiltak i den forbindelse, herunder av tiltak for å beskytte mot skadelig medieinnhold, ligger hos ett departement. Utvalget ser derfor positivt på den nylige beslutningen om å legge et overordnet ansvar for en «trygg digital oppvekst» hos Barne- og familiedepartementet. Dette er i samsvar med Europarådets 2018-retningslinjer for beskyttelse av barns rettigheter i den digitale virkeligheten.

• Både de ovennevnte og utvalgets øvrige forslag til tiltak er i utredningens anbefalinger blitt delt opp i og presentert under tre overordnede hovedkategorier: Kunnskap – Koordinering – Kommunikasjon

3 Begreper og avgrensninger

3.1 Generelle avgrensninger

Utvalgets mandat tar utgangspunkt i barn definert som personer under 18 år og bildeprogramlovens forståelse av skadelig og alvorlig skadelig innhold. Utgangspunktet er barn som konsument av medieinnhold, men mandatet omfatter også «… barns egen produksjon, publisering og deling …»

Mandatets fokus er den tradisjonelle forståelse av barn og skadelig medieinnhold som det er angitt i bildeprogramloven, men ser også hen til barn og unges egenproduksjon av innhold. Mandatet åpner en vid port hvor det er mulig å tenke seg svært mange problemstillinger: medieavhengighet, seksualisering av unges mediekommunikasjon, misbruk av data fra sosiale medier, markedsføring mot unge, ekkokamre, eksponering for konspirasjonsteorier, radikalisering, kroppspress, omsetning av narkotika alkohol, mobbing, selvskading, selvmord, deling av voldsvideoer, osv. Sagt på en annen måte, nesten alle deler av barns og unges liv har en grenseflate mot deres mediebruk, når mandatet omfatter barns egen produksjon, publisering og deling.

Selv om begrepene er relativt enkle å forstå, byr de også på utfordringer. Det opplagte er forskjeller mellom aldersgrupper. Men mediene er ikke hva de var, følgelig er begrepet medieinnhold også vanskeligere å definere. Relativt klare kategorier som bøker, magasiner, kino og TV, blir flytende på digitale plattformer. Det meste kommuniseres via skjerm, kommunikasjonen er ikke enveis, men med en blanding av mottakere og produsenter hvor barn tar aktivt del. Ikke alle medier kan heller gis noen klar definisjon. Er YouTube en strømmetjeneste eller et sosialt medium? Sosiale medier har ikke et klart skille mellom avsender og publikum, fordi begge parter kan produsere og konsumere, og de åpner for mange-til-mange kommunikasjon. Medieopplevelsene flettes inn i hverdagen, og for unge er elektronisk interaksjon en forlengelse av deres sosiale omgang. Grensene mellom mobbing i en fysisk verden og på digitale flater er uklare. I en ideell verden vil en lærer kunne ha relativt god oversikt over hvordan barn oppfører seg mot hverandre i et skolemiljø. Det er ikke lett når mye av kommunikasjonen foregår digitalt.

I 2021 er barns digitale virkelighet like viktig som, og etter utvalgets syn mer presist en del av, den virkelige verden; om da begrepet den virkelige verden i det hele tatt gir mening når grensene mot det som skjer digitalt er omtrent umulige å trekke. Men det er viktig å erkjenne og se at barns bruk av medier inngår i en sosial prosess. Sosiale nettverk og utveksling av opplevelser er en viktig del av nettbruken til barn og unge, og man må se på hele den sosiale og kulturelle konteksten som mediebruken foregår i. Vennekrets, fritidsinteresser og forbruk har fått økt betydning som identitetsmarkører. Media fungerer her som en identitets- og sosialiseringsagent. Det gir mange muligheter, men vekker også bekymring, for eksempel knyttet til kroppspress og kjøpepress.

Selv om utvalgets arbeid i utgangspunktet favner barn fra 0 til 18 år er det store forskjeller mellom aldre og store forskjeller mellom modenhetsgraden til barn av samme alder. For eksempel er helt små barn og medieskadelighet noe som vil reise helt andre problemstillinger enn for tenåringer.

Potensielle skader ved bruk av medier har flere sider, inkludert fysiologiske. Men forskjellige fagdisipliner bruker, naturlig nok, begrepene med noe forskjellig innhold. I internasjonale konvensjoner er begrepene gjerne mer generelle og med videre betydning, enn hvordan de samme begreper brukes innen enkelte forskningsfelt.

I utvalgets arbeid er det lagt vekt på hvordan dagens medievirkelighet utfordrer det tradisjonelle synet på barn og medier, hvor barn og unge primært har blitt sett på som mottakere av et medieinnhold og hvor fokuset har vært på regulering av tilgang til ulike typer uønsket og potensielt skadelig innhold basert på barnas alder.

For det første har synet på og kunnskapen om barn endret seg.

Tanken om at barns utvikling foregår i stadier har lenge vært fremtredende. Her ser man barn som ufullstendige voksne, som skal utvikles gjennom flere stadier til å bli hele mennesker. Her ser man særlig på hvordan media kan forstyrre denne utviklingen, og barn sees på som særlig sårbare. Flere har argumentert for at barn blir utsatt for erfaringer før de følelsesmessig er klare til å håndtere dem, og at medieutviklingen er en trussel mot barnets fantasi og kreativitet.2

På 1980-tallet begynte en del forskere som studerte ungdomskultur, å argumentere for at unge er i stand til å filtrere og dekonstruere inntrykk fra de audiovisuelle massemedier, og at man gjennom å se filmer og tv-program bygger opp en kompetanse som beskytter mot negativ innflytelse.3

Nyere diskurs, med opphav i britisk sosiologi, vektlegger det sosiale barnet og ser på barnet som borgere av dagens samfunn, ikke bare som framtidige samfunnsborgere.4 Her ser man på barn som kompetente lesere av visuelt innhold og er opptatt av hvordan barn skaper sin egen forståelse av virkeligheten. Det brukes argumenter om at barn har en spontan og naturlig klokskap og at medier er bra for barn. Spesielt datamaskinen og internett sees på som demokratisk og frigjørende og som noe som innbyr til deltagelse.5 For mediestudiene betyr det blant annet at vi må se på media som en integrert del av barns kulturelle og sosiale liv.

For det andre har vi hatt en kulturell utvikling med en mer avansert digital kultur.

Sosiale medier og andre interaktive applikasjoner har ikke noe klart skille mellom avsender og publikum, fordi alle kan skape og dele innhold, og samme plattform åpner for både en-til-en kommunikasjon og mange-til-mange kommunikasjon. Medieopplevelsene flettes inn i hverdagen, og for unge er elektronisk interaksjon en forlengelse av deres sosiale omgang, og man må se på hele den sosiale og kulturelle konteksten som mediebruken foregår i.

Barn og unge uttrykker gjerne et lekende forhold til online medier og bruker plattformene til å videreføre eksisterende interesser, slik som musikk, kontakt med venner, sport, film og spill. Det er også typisk at barns mediebruk endrer seg markant når de begynner å orientere seg mer mot vennekultur og jevnalderkultur, heller enn mot sine foresatte.

Voksne har en tendens til å undervurdere hvor viktig internett er for barnas sosiale relasjoner og for underholdning, samtidig som det er tydelig at sosiale nettverk og utveksling av opplevelser er en viktig del av nettbruken til barn og unge. Når voksne skal trekke frem positive aspekter ved barns mediebruk, så er det ofte argumenter om pedagogisk gevinst og praktisk nytteverdi som trekkes frem, og som regel forhold som ligger utenom selve mediebruken. Det er sjeldnere at mediebruken i seg selv trekkes frem som noe positivt. Barn har ikke dette perspektivet. De ser ikke egen lek som en forberedelse til livet – for dem er det selve livet. Det er et viktig utgangspunkt når man ser på barn og unges bruk av medier.

For det tredje vil det variere hva samfunn generelt og foreldre spesielt mener er akseptabelt. Det varierer også mellom generasjoner, land og kulturer hva som anses som upassende medieinnhold og mediebruk for barn. For eksempel er det store variasjoner i hva man mener er upassende når det gjelder innhold som omfatter nakenhet og seksualitet. I USA har man i flere sammenhenger hatt høyere toleranse for vold og lavere for sex enn i mange europeiske land. Innhold som vil få ett sett foreldre til å reagere, kan bli møtt med et skuldertrekk av andre. Noen typer innhold er det likevel bred enighet om at er upassende for barn. Det gjelder for eksempel grafiske skildringer av grov vold og seksuelt misbruk, og oppfordringer om å skade seg selv eller andre, men også her er det ulikheter i hvordan ulike land velger å regulere det. Utvalget har nedenfor i utredningen inkludert en kort oppsummering av en nyere studie om forskjeller i aldersgrenser på likt innhold.

For det fjerde har den teknologiske utviklingen gitt oss en mediehverdag som i større grad er preget av interaksjon med innhold og andre mediebrukere, og hvor mediebruk ikke naturlig begrenses gjennom fysiske rammer og til bestemte tider og steder.

Det norske regulatoriske systemet i dag bygger på historisk lovgivning knyttet til innhold i levende bilder (bildeprogramloven), slik disse blir presentert på kino, og samarbeidsregulering i form av nasjonale og internasjonale bransjestandarder for aldersanbefalinger som støttes av og utarbeides i samarbeid med myndighetene.

Klassifisering av medieinnhold bygger gjerne på mer eller mindre klart definerte beskrivelser av gitte tema: vold, seksualitet og endel andre temaer: stemning, utrygghet, beskrivelse av omsorgssvikt, selvmord, mobbing, å bli forlatt osv. Klassifiseringen baseres på en helhetsvurdering hvor også konteksten tillegges vekt.

Kontekst som vurderingskriterium er også kjent i lovgivningen. Straffeloven §§ 311 og 317 gjør unntak for fremstillinger/skildringer «… som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.» Et ofte brukt eksempel på kontekst er Vladimir Nabokovs roman Lolita om en voksens seksuelle forhold til en 12-åring. Fra Norge er Myklesaken ett av flere eksempler på hvordan kjønnslige skildringer som normalt ville rammes av en lovbestemmelse, vil måtte tillates i et ytringsfrihets- og kunstnerisk perspektiv. Kontekst er også en del av aldersvurderingen etter bildeprogramloven av 2015 hvor det etter § 4 gjøres unntak for aldersklassifisering for visse typer innhold som nyheter, undervisningsmateriale osv.

Gitt medieutviklingen, har utvalget i sitt arbeid, og i overensstemmelse med de innspillene som har kommet fra nasjonale aktører, valgt å legge en bred forståelse av medieeffekter, mediebruk og medieskadelighet til grunn. I dette ligger en forståelse av at barn og unge både kan være mottakere av, deltakere i og produsenter av medieinnhold og medieinteraksjoner, og at slike interaksjoner kan generere potensielt skadelige effekter som favner bredere enn det et tradisjonelt medieinnhold gjør, slik som digital mobbing, kroppspress, hatytringer, ekkokamre, falske nyheter, uheldig markedsføring, skjermavhengighet, radikalisering, svindel, konspirasjonsteorier, narkotikaomsetning og spredning av beskyttet materiale – være seg personopplysninger, opphavsrettslig beskyttet eller gradert informasjon.

Det som imidlertid har vært viktig for utvalget, er å fokusere på barns trygghet basert på eksisterende kunnskap om hvordan mediene og hele deres digitale liv påvirker dem.

Forskjellige forskningsdisipliner kan som nevnt bruke begrepene forskjellig. Skadelighet tillegges ikke nødvendigvis samme betydning i internasjonale (juridiske) konvensjoner som det kan ha i psykologien eller i medieforskningen. I tillegg kan det være verdt å nevne at foresatte kan ha sterkt varierende syn på hva som er riktig for deres barn å se. Empiriske undersøkelser omkring konstaterbare fysiske og psykiske skadevirkninger er sentralt med hensyn til selve skadelighetsnormen, men for foreldre kan det også være plass for en normativ vurdering av hvilke verdier, holdninger og inntrykk man i et bredere samfunnsperspektiv vil at skal formidles til barn i forskjellige aldre. Akkurat hvilke typer vurderinger som skal legges inn i et begrep som «skadelig» i lovgivningen blir, overordnet sett, et spørsmål for lovgiver, og i neste omgang, etter at lovgivning er vedtatt, et spørsmål om lovtolkning.

Utvalget understreker forskjellen mellom en vurdering av skadelighet og en vurdering av egnethet. At et bildeprogram ikke er skadelig betyr ikke at det trenger å være egnet for alle barn. I tillegg kommer at selv om et bildeprogram hverken er skadelig eller uegnet for barn, kan foresatte ønske å skjerme barn og unge fra medieinnhold av egne grunner slik som religiøse eller moralske. Samtidig har barn har rett til informasjon etter FNs barnekonvensjon.

3.2 Lovmessige avgrensninger

Barns mediebruk, deres digitale liv, er integrert i hele deres liv. Når fokus i det følgende er på skadelig medieinnhold, er det viktig å få frem at barn og unges mediebruk også – og kanskje overveiende – er positiv. For eksempel har aldri tilgangen på informasjon eller muligheten til å finne positive interessefellesskap vært større enn den er i dag. Det er derfor viktig å understreke at selv om fokus i det følgende er uheldige sider ved mediepåvirkningen, betyr ikke det at utvalget ser på barns mediehverdag som generelt negativ.

Selv om mandatets temaavgrensning er ryddig og logisk, er den heller ikke helt enkel slik mediebildet har utviklet seg. Spesielt ikke når det gjelder barns egenproduksjon av innhold. For eksempel er det ikke vanskelig å argumentere for at en rekke bestemmelser i markedsføringsloven, personopplysningsloven og åndsverksloven henger tett sammen med uheldig og skadelig mediebruk.

En rekke bestemmelser i straffeloven (strl.) kan anvendes, og blir anvendt, på barns bruk av medier (egenprodusert innhold) som for eksempel: § 310 (fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn), § 311 (fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn), strl. § 317 (pornografi), strl. § 236 (grove voldsskildringer), strl. § 183 (oppfordring til straffbar handling), strl. § 231 (narkotika), strl. § 332 (heleri), strl. § 190 (våpen og eksplosiver), strl. § 371 (bedrageri), strl. § 263 (trusler), strl. § 136 (terrorrekruttering), osv. Men disse bestemmelsene gjelder ikke bare barn og unge, og en nærmere diskusjon av disse paragrafers rekkevidde faller i all hovedsak på siden av utvalgets mandat.

Selv om jusen i disse paragrafer faller utenfor utvalgets mandat, vil mange bestemmelser i straffeloven – og andre rettsregler – kunne være aktuelle for problemstillinger som diskuteres i det videre. Et eksempel vil kunne være bruk av strl. § 311 for unges besittelse og deling av nakenbilder («nudes»). På samme måte vil også andre av straffelovens bestemmelser konkret ramme barns mediebruk: strl. § 305 (forlede barn til seksuelt krenkende / uanstendig atferd), strl. § 185 (hatefulle ytringer), strl. § 277 (selvmord/selvskading), strl. § 266 flg. (hensynsløs atferd, krenkelse av privatlivets fred), osv.

Utvalget merker seg at flere barn og unge har fortalt utvalget at det er uklart hva som er lov og ikke på nett. Det er kanskje ikke så rart. I et høringsnotat fra Justis- og beredskapsdepartementet i 2018, gjøres en grundig gjennomgang av hva slags materiale og hvilke krenkelser som bør ha et særlig vern og bestemmelser som er aktuelle: strl. § 266 (hensynsløs atferd), § 267 (krenkelse av privatlivets fred), § 298 (seksuelt krenkende atferd), § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år), § 311 (fremstilling som seksualiserer barn), § 332 (heleri av bilder som stammer fra en straffbar handling), ny åndsverklov § 104 (retten til eget bilde). Under punkt 4.1.1 skriver Justis- og beredskapsdepartementet:

Gjennomgåelsen av gjeldende rett viser at en lang rekke straffebud kan ramme ulike former for befatning med bilder som er særlig egnet til å krenke privatlivets fred. Ingen av bestemmelsene er likevel utformet med sikte på å beskytte spesielt mot spredning av slikt materiale. Dette innebærer at straffansvaret er fordelt på ulike, og til dels overlappende, straffebestemmelser.

Reguleringen kan dermed fremstå som fragmentert og lite oversiktlig. En tydeligere og samlet gjerningsbeskrivelse vil kunne ha pedagogiske og preventive virkninger gjennom å øke kunnskapen og bevisstheten om hva slags handlinger som er ulovlige.6

Justis- og beredskapsdepartementets notat kommenteres kort nedenfor under et eget punkt om parallelle arbeider.

Når barn og unges mediebruk er en integrert del av hele deres liv, vil nødvendigvis store deler av lovverket få betydning for adferd som kanskje tilfeldigvis skjer gjennom elektroniske kanaler. Bortsett fra at det ville være en stor og krevende oppgave, faller også en vurdering av all jus som også vil kunne ha et medieperspektiv utenfor utvalgets mandat.

Det er likevel ikke vanskelig å se at det juridiske rammeverket kan fremstå som uoversiktlig for både voksne og barn. Utvalget er generelt enige med alle som har pekt på at et mål må være klarest mulig regler, at reglene praktiseres mest mulig ensartet og at grensene for hva som er lov, bør være slik at de lettest mulig kan formidles også til barn og unge.

3.3 Beskrivelse av parallelle arbeider

Knapt en dag går uten at problemstillinger som knytter seg til unges bruk av medier diskuteres offentlig. Det er også mange, svært mange, offentlige og private aktører som engasjerer seg i problematikken. Mange som utvalget har snakket med, har også gitt uttrykk for at det kan være vanskelig å få oversikt over hva som er tillatt, hvor man skal henvende seg, hva aldersgrensene egentlig betyr. Mens mediebildet for ikke veldig mange år siden hadde definerte aktører og definerte tiltak, er barns mediebruk i dag en integrert del av deres liv. For å sette det på spissen: Fra å kunne ha en kinokontrollør som kunne sørge for at barns medieeksponering var i overensstemmelse med lov og aldersgrenser, har barn i dag tilgang til alt medieinnhold hele tiden. Og problemstillingene dreier seg som nevnt ikke bare om vold og seksualisert innhold, men personvern, ytringsfrihet, markedsføring, kroppspress, selvskading, overgrep, hatytringer, mobbing, Alle fasetter av barns og unges liv er også endel av deres mediehverdag.

Blant annet Barneombudet har påpekt at det er et behov for samordning av innsatsen for en tryggere digital hverdag.7

Men det er i dag over 20 statlige etater fra seks ulike sektorer og 50 organisasjoner som har til dels overlappende ansvar og tiltak rettet mot barns digitale liv.

– Det er behov for en samordnet og langvarig felles innsats. Lappeteppet må sys sammen og koordineringsansvaret må plasseres tydelig i ett departement, sier barneombud Inga Bejer Engh.

I den tiden utvalget har arbeidet, pågikk en rekke forskjellige offentlige og private arbeider og initiativ som på forskjellige måter overlapper med de problemstillinger som utvalget har diskutert, både i Norge og internasjonalt. Så mange at utvalget ikke har oversikt over dem alle, men nedenfor nevnes enkelte arbeider som danner en kontekst for arbeidet med skadelig medieinnhold. Listen er ikke uttømmende, men den illustrerer poenget som blant annet Barneombudet har trukket frem: at det er en utfordring å koordinere arbeidet som skal sikre barn en trygg digital hverdag.

3.3.1 Anmodningsvedtak om skjerming i skolen

Parallelt med utvalgets arbeid, har Utdanningsdirektoratet utarbeidet en veileder på bakgrunn av anmodningen fra Stortinget: «Hvordan beskytte barn mot skadelig innhold på nett? Hva skal barnehager og skoler gjøre for å hindre at barn og elever får tilgang til skadelig innhold på nett?»8

Veilederen omfatter kun skolen og legger vekt på kompetanse hos barn og voksne, digital dømmekraft, IKT-reglement i tillegg til tekniske løsninger.

Barnehage- og skoleeiere har et ansvar for å ivareta barnas sikkerhet og personvern når de tar i bruk digitale enheter. Det forutsetter både tekniske løsninger tilpasset den enkelte barnehage- og skoleeiers behov og kompetanse hos barn, ansatte og ledelse. Det forutsetter også organisatoriske grep, rutiner, retningslinjer og opplæring knyttet til bruk av digitale enheter i undervisning og administrasjon.

De aller fleste barnehage- og skoleeiere er bevisst på sitt ansvar når de deler ut nettbrett og annet utstyr til barn og ansatte. Tekniske løsninger alene er ikke tilstrekkelig for å sikre barna trygge og gode digitale læringsmiljø. Barnehage- og skoleeiere må kontinuerlig vurdere hvilke tekniske muligheter som er tilgjengelig og finne gode løsninger for å realisere dem på en måte som er tilpasset deres behov.

Selv om skolene har muligheter til å bruke tekniske løsninger for begrense tilgang til skadelig og alvorlig skadelig medieinnhold vil barn fortsatt bruke digitale enheter utenfor skolens kontroll – ikke minst egne og venners telefoner. Ellers har rådene som gis gyldighet også for foreldre. Det gjelder ikke minst digital dømmekraft og kompetanse hos barn og voksne. Rådene om teknisk skjerming kan i og for seg også være verdt å merke seg, men som veilederen indikerer kan det være krevende å administrere, ikke gi noen vanntett beskyttelse, og for strenge tekniske løsninger vil kunne begrense barns rett til ytringsfrihet og informasjon etter Barnekonvensjonen artikkel 13.

3.3.2 Høringsnotat om endringer i straffeloven (bilder som er særlig egnet til å krenke privatlivets fred)

Justis- og beredskapsdepartementets har hatt ute på høring et notat om nytt straffebud om befatning med bilder som er særlig egnet til å krenke privatlivets fred.9 Formålet med forslaget er å sikre at all uberettiget spredning, fremstilling og anskaffelse av krenkende bilder er straffbart, og at dette fremgår tydelig av loven. Det foreslås også en skjerpelse av straffenivået for slike overtredelser.

Det har kommet flere høringssvar. Uavhengig av hvilket alternativ som velges, er kanskje det aller viktigste tydelighet i straffebudet – hva som er lov og hva som ikke er lov – spesielt med tanke på at grensene må kunne formidles til unge barn. Fordi slike bestemmelser innebærer inngrep i ytringsfriheten, vil de uansett måtte tolkes og anvendes med hensynet til ytringsfriheten som en potensielt innskrenkende faktor. Dette gjør at det er vanskelig å utforme presise lovbestemmelser på dette feltet.

Deling av bilder er en viktig del av barns hverdag, og mange gir inntrykk av det er vanskelig å forstå hva som er tillatt og hva som ikke er det.10 Dersom straffebestemmelsene favner så vidt at selv relativt uskyldig deling rammes, vil det være en risiko for ytterligere uklarhet og at en eventuell preventiv effekt blir borte.

Samtidig bør klare grenser kunne formidles tydelig og entydig fra skole og hjem fra barn selv tar i bruk tjenester som lar dem dele bilder. Det foreligger med andre ord en pedagogisk utfordring ikke bare når det gjelder formidlingen til barn, men også til de voksne som skal formidle grensene.

3.3.3 Strategi mot internettrelaterte overgrep mot barn

I 2007 fikk Justisdepartementet overlevert en arbeidsgrupperapport Forebygging av internettrelaterte overgrep mot barn.11

Justisdepartementet er nå i gang med å utarbeide en strategi forankret i regjeringsplattformen og Opptrappingsplanen mot vold og overgrep (2017–2021); denne vil også ha et fokus på internettrelaterte overgrep.

Selv om internettrelaterte overgrep byr på en rekke andre utfordringer enn det som faller inn under utvalgets mandat, er det mange berøringspunkter. Digital kompetanse vil være en viktig forutsetning for å kunne håndtere skadelig materiale og redusere farene for internettrelaterte overgrep.

3.3.4 Handlingsplan for forebygging av selvmord

I 2019–20 var det mye fokus på selvmord. NRK satt i en artikkelserie lys på lukkede fora i sosiale medier med selvmord og selvskading som tema.12 Det engelske begrepet Trigger Warning ble et stikkord, et begrep som blant annet brukes som en advarsel om at tematikken vil kunne anspore til selvmord. Dekningen ble forsterket ved en større åpenhet om selvmord i mediene og til dels omfattende dekning av enkeltsaker. Bare et par år tidligere avstedkom Netflix serien 13 Reasons Why debatt og bekymring.13 Serien tok opp ungdomsproblematikk og «grunner til å ta sitt eget liv».

Mediepåvirkning og selvmord er en problemstilling som går langt tilbake. I 1774 ble Goethes bok «Die Leiden des jungen Werthers» antatt å kunne ha inspirert mange selvmord.14 Siden 1936 har Norsk Presseforbunds presseetiske retningslinjer, Vær varsom-plakaten, hatt regler om hvordan norske medier bør dekke selvmord. Reglene ble endret i 2006. Fra en hovedregel om at selvmord og selvmordsforsøk ikke skal omtales, endres ordlyden til at mediene skal være varsomme, spesielt beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger. WHO har utarbeidet en egen guide for medieskapere og selvmordsforebygging.15

I mai 2020 presenterte helseminister Høie, Psyktærlig,16 NSSF (Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging) og Facebook med flere en oversettelse av en australsk veileder – #chatsafe – Veiledning for ungdom om å kommunisere trygt om selvmord på nettet.17

Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord 2020–2025: Ingen å miste ble lagt frem i september 2020. I planens punkt 2.2 diskuteres selvskadings- og selvmordsinnhold på internett og i sosiale medier.18 Der står det blant annet følgende:

Arbeidet med å beskytte barn og unge mot selvskadings- og selvmordsinnhold på internett må ses i sammenheng med det øvrige arbeidet som gjøres for at barn og unge skal ha en trygg digital hverdag.

[…]

Barn og unge trenger god, kvalitetssikret og alderstilpasset informasjon om denne tematikken.

Denne konklusjonen sammenfaller med utvalgets vurdering. Tematikken rundt selvmord har nær tilknytning til barns nettbruk. Mange unge peker nettopp på selvskading og selvmord når de skal kommentere «skadelig medieinnhold».

3.3.5 Ytringsfrihetskommisjonen

Regjeringen nedsatte Ytringsfrihetskommisjonen i 2020.

Med utgangspunkt i Grunnloven § 100 skal kommisjonen utrede de sosiale, teknologiske, juridiske og økonomiske rammene for ytringsfrihet i dagens samfunn. Utredningen skal legges fram som en NOU innen 1. mars 2022.

Barn står riktignok på flere mange måter i en særstilling. Blant annet slik at Grunnloven § 100 fjerde ledd gjør unntak fra forbudet mot forhåndssensur, hvis sensuren er nødvendig for å beskytte barn mot skadelig påvirkning fra levende bilder:

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.

Imidlertid gjelder ytringsfriheten etter Grunnloven alle, også barn. I FNs barnekonvensjon artikkel 13 er det dessuten understreket:

Barnet skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst uttrykksmåte barnet måtte velge.

Samtidig inneholder Barnekonvensjonen artikkel 17 e et påbud om å:

… oppmuntre utviklingen av egnede retningslinjer for å beskytte barn mot informasjon og stoff som er skadelig for barns velferd, idet bestemmelsene i artiklene 13 og 18 tas i betraktning.

Hovedansvaret for barnets oppfostring legges i konvensjonenes artikkel 18 på foreldre, eventuelt verger, som skal la barnets beste komme i første rekke.

Utvalgets mandat åpner ikke for å gå inn på alle prinsipielle sider ved barns ytringsfrihet, men utvalget ser at i den grad det skal legges føringer på medietilbyderes plikter og rettigheter i barns mediebruk, for eksempel når algoritmer fjerner eller prioriterer barns innlegg, har dette også en side mot ytringsfriheten.

Både Grunnloven, Barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) behandles i et eget kapittel nedenfor i utredningen.

3.3.6 Kulturmelding – barn og unge

Regjeringen har igangsatt arbeidet med en barne- og ungdomskulturmelding, hvor kulturskole skal inngå. Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet samarbeider om meldingen.19

Kulturmeldingen skal fremlegges omtrent samtidig med denne utredningen. Et innspill til meldingen ble overlevert fra Kulturtanken til Kulturdepartementet 30. september 2019: «Barn og unges stemmer – Kunst og kultur».20 Medieskadelighet er ikke et spesielt fokus i rapporten, men rapporten gir et bilde av hvordan det digitale har blitt en viktig del av all kulturformidling – og utfordringer som kan knytte seg til det. Følgende utdrag kan illustrere dette:

I forbindelse med digitale kunst- og kulturuttrykk opplever mange en generasjonskløft og manglende forståelse fra voksne. Digitale plattformer beskrives som viktige kilder til opplevelser, skapende virksomhet og sosiale møter for barn og ungdom. … Barn og ungdom i hele Norge deltar i digitale felleskap som oppstår rundt felles interesser. Beskrivelser av press og utenforskap i forbindelse med bruk av sosiale medier går allikevel igjen. [s. 7]

Et høyt antall visninger eller likes på digitale plattformer fungerer også som kilde til bekreftelse. [s. 46]

Andre deltagere forteller at voksne har manglende forståelse for barne- og ungdomskulturen, og beskriver hvordan for eksempel dataspill og YouTube ikke anerkjennes som rettmessige kulturuttrykk av foreldrene. Barn og ungdom mener voksnes grensesetting ofte skyldes unødvendig bekymring, manglende erfaring og at de undervurderer barn og unges digitale kompetanse. [s. 62]

Utvalget merker seg at disse og mange andre perspektiver bringes inn i arbeidet med Kulturmeldingen for barn og unge.

3.3.7 Influencere, markedsføring og klageorganer

Influencere og kroppspress er et annet tema som får mye oppmerksomhet i mediene og ikke minst blant unge selv. Det er verdt å nevne noen hovedpunkter:

• Forbruksforskningsinstituttet SIFO publiserte i 2019 en rapport med tittel: Photoshop, fillers og falske glansbilder? En studie blant ungdom om kjønn, kropp og markedsføring i sosiale medier.21

• ANFO (Annonsørforeningen) og Mediebedriftene lanserte etiske retningslinjer mot kroppspress i sosiale medier 23. september 2019.22 Retningslinjene suppleres av et klageorgan: Det faglige utvalget for influencermarkedsføring.23

• Våren 2020 varslet BFD endringer i markedsføringsloven for å hindre kroppspress.24

• Problemstillingene er diskutert flere ganger i Stortinget.25

• Utvalget merker seg at flere organisasjoner engasjerer seg i spørsmålene rundt den ikke-ubetydelige påvirkning bloggere kan ha på unge. Blant annet har Redd Barna Ungdom, Press, en årlig pris, Gullbarbie, for å sette fokus på ensidige skjønnhetsidealer, gamle kjønnsroller og unødvendig seksualisering for å selge produkter.

Utvalget har diskutert bransjetiltak mot uheldig påvirkning og ser at det kan øke oppmerksomheten om problemstillingene. I den grad regulering eller offentlige tiltak vurderes, vil det være naturlig å se dette i sammenheng med andre former for potensielt skadelig medieinnhold.

3.3.8 UngIDag-utvalget: NOU 2019: 19 Jenterom, gutterom og mulighetsrom, Likestillingsutfordringer blant barn og unge

NOU 2019: 1926 beskriver en rekke problemstillinger relatert til mediebruk. Spesielt i kapittel 11, men mange av problemstillingene og anbefalingene er direkte relevante for enhver som skal vurdere skadelig medieinnhold.

Blant annet peker UngIDag-utvalget på behov for innsikt i risiko og sårbarhet knyttet til barn og digitale medier samt kompetanseoppbygging i skolen (se for eksempel s. 249 og 264: Undervisning om kjønn, kropp og seksualitet).

UngIDag-utvalgets fokus på likestilling gir kanskje en noe annen innfallsvinkel enn hva dette utvalget har hatt, men mye av det som foreslås i NOU 2019: 19 vil være relevante og viktige tiltak også når det gjelder medieskadelighet. Utvalget peker spesielt på at forslagene om kunnskap og kompetanseløft i skolen tilsynelatende er sammenfallende med Medieskadelighetsutvalgets anbefalinger.

3.3.9 Nye læreplaner og opplegg for seksualundervisning

Utvalget har ikke gjennomgått de nye læreplanene som innføres 2020–2022 i detalj. Omleggingen byr imidlertid på muligheter for å styrke flere av de kompetansetiltak utvalget peker på når det gjelder digital kompetanse og seksualundervisning.27

3.3.10 Personvernkommisjonen

Personvernkommisjonen ble oppnevnt 23. juni 2020.28 I pressemeldingen heter det at «Kommisjonen skal særlig vurdere hvordan barn og unges personvern ivaretas. Den skal kartlegge hvordan bruk av sosiale medier påvirker barn og unges personvern, og foreslå eventuelle tiltak for å bedre personvernet.»

På samme måte som kunnskap om skadelig medieinnhold, vil tidlig bevissthet om personvern være avgjørende for å kunne håndtere en digital verden på en tryggere måte.

3.3.11 Varslet nasjonal strategi for trygg digital oppvekst

I forbindelse med markeringen av Safer Internet Day i februar 2021, varslet regjeringen en samordning og styrking av den offentlige innsatsen for å trygge barn og unges digitale liv.29

Stikkord i strategien som den ble presentert, er koordinering, kunnskapsinnhenting og forskning, kunnskapsdeling på tvers av aktører og sektorer, kulturdeltakelse og bekjempelse av internettrelaterte overgrep. Det legges opp til at Barne- og familiedepartementet (BFD) skal ha en koordinerende rolle, mens Medietilsynet får ansvaret for strategiutvikling og samordning av det praktiske, brukerrettede arbeidet. I pressemeldingen nevnes også flere av de andre arbeidene over.

3.3.12 … og i og for seg veldig mange andre initiativer

Politiske initiativer og utspill er en ikke uvanlig respons på uønsket eller skadelig medieinnhold. Mange som svar på konkrete problemstillinger og hendelser. Det kan være forbud mot deling av voldsvideoer,30 mobilforbud i skolen, foreldre som deler bilder av barn (sharenting), når barn bør få sin første mobil og en rekke andre politiske og private innlegg. Det er ikke bare lett å ta til seg hele bredden i temaer som på en eller annen måte har et berøringspunkt mot mediebruk og skadelig medieinnhold. I sitt arbeid har utvalget også diskutert flere andre utredninger, blant andre:

• «Spillerom, regjeringens dataspillstrategi 2020–2022» ble presentert høsten 201931

• «Rom for demokrati og dannelse, nasjonal bibliotekstrategi 2020–2023»32

• «Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017–2022)»33

Spillverdenen har aldersklassifiseringer, men byr også på chat og er en viktig arena på siden av – eller som en del av – barns mediehverdag. Bibliotekene er, og skal være, et viktig møtested for barn og unge som mediebrukere og kan også spille en rolle i kompetanseoppbygging. Strategien for seksuell helse tar for seg seksualundervisningen, igjen et sentralt element dersom barn og unge skal lære seg å håndtere seksualisert innhold de møter i mediene.

Den som måtte ha et ønske om å skaffe seg en fullstendig oversikt, bare i Norge, vil ha en stor utfordring. I tillegg kommer internasjonale arbeider, handlingsplaner, anbefalinger og utredninger. Og i det ligger et selvstendig poeng:

For å se helheten i barn og skadelig medieinnhold, kreves stor oversikt. Siden mediene i dag ikke bare er viktige fenomener i barns liv – som man kan si at TV og kino var – men er en integrert del av livene, vil så godt som alle barnefaglige spørsmål også kunne ha en side mot barn og (potensielt) skadelig medieinnhold.

4 Historikk og teknologisk utvikling

4.1 Oppfatninger om barn, påvirkning og medier

Barn og unge påvirkes av verden rundt seg. Foreldre og samfunn er – og har alltid vært – opptatt av at barn skal lære å bli robuste, gode individer og medborgere tilpasset det samfunn de skulle leve i. Det er ikke vanskelig å trekke linjer langt tilbake for å beskrive hvordan mediene, synet på opplæring og ikke minst hva som kan være skadelig for barn og unge, har endret seg. I dag går debatten på mange fronter. Barn er på nett hele tiden, og mediene er også en integrert del av barns liv. Skillet mellom den fysiske og digitale verden er vanskeligere og vanskeligere å trekke. At medieeksponeringen er kontinuerlig, kan være relativt nytt, men diskusjonene rundt barns forhold til medier er det ikke.

Utvalget har – uten å gå i detalj – kastet et tilbakeblikk på et litt tilfeldig utvalg av utvikling og debatter; debatter om hvordan barn påvirkes av det de ser og hører og debatter om hvordan de skal oppføre seg mot hverandre.

Antikken

Platon er i flere av sine filosofiske skrifter (som «Staten» og «Lovene») opptatt av hvordan barn og unge skal oppfostres, herunder hvilke musikkuttrykk og andre kulturuttrykk de bør og ikke bør utsettes for om de skal bli harmoniske og dydige samfunnsborgere.

Renessansen

Gutenberg, boktrykkerkunst og reformasjon: Bøker (bibelen) blir tilgjengelige og leseferdigheten øker.

1739

Konfirmasjon og skolelov: Christian VI av Danmark og Norge: Forordning om Skolene paa Landet i Norge.34

1763

Norsk avis: Norske Intelligenz-Seddeler og tidsskrifter. Mediene aktualiseres i en medierevolusjon som bringer nyheter litt nærmere.35

1786

I en tid hvor foreldre og skole har kontroll over barnas utvikling og hva de utsettes for, går det en debatt om seksualisering av barn. I et bidrag til barneoppdragelsen uttrykkes bekymring over «selvsvekkelse» (onani). Blant årsakene fremheves:

• En Tilbøielighed til Ukydskhed, som enten arves af Forældrene eller indsuges med en Ammes Melk.

• En fordervelig Kultur, Romanlæsning, Følsomhed.

• Vellystige Skilderier, Kobberstik og Bøger.

• Karesser imellem gifte Personer og andre, i Børnenes Overværelse.

• Mangel paa Tidsfordriv.

• Lang Liggen i varme Senge.

• Lønlig Afklædning, Baden og andre Leiligheder, hvor et Barn seer sit eget nøgne Legeme.36

Vellystige skildringer, kobberstikk og bøker fremheves altså som årsaker, sammen med det å se sin egne nakne kropp. Bidraget er preget av en annen tids moralsyn. Problematikken rundt selvsvekkelse og årsakene som nevnes, vil vel fremstå som ganske fjern for de fleste i dag. Men bidraget har det til felles med mange diskusjoner opp igjennom tidene at den nettopp er preget av moral.

1834

I en kongelig resolusjon fra 1834 om undervisningen i almueskolene står det detaljert om lærers ansvar for at barn oppfører seg skikkelig mot hverandre også utenfor skolerommet. Eller som det nå heter i opplæringslova § 9 A-4, sikre at elever har et trygt og godt psykososialt skolemiljø:

§ 11. Ei blot i Læretimerne, men ogsaa i Fritiden bør Læreren holde Øie med Børnene, at de opføre sig mod hinanden skikkeligen og ei gjøre hinanden Fortred eller Skade.

§ 12. Ligeledes bør Skolelæreren have Opsyn med de Børn, der formedelst lange Veie forblive, hvor Skolen holdes, mellem For- og Eftermiddags-Timerne, at Børnene ei begaae noget Usømmeligt. Forsaavidt Børnene paa deres Gang til og fra Skolen ikke ledsages af Voxne, bør han, ved at bemyndige de sædeligste og ældste blandt Eleverne til at have Tilsyn med de Andre, drage Omsorg for, at Alle ogsaa da forholde sig som de bør.

§ 13. Skolelæreren bør beflitte sig paa at behandle og omgaaes Børnene med Godhed og Blidhed, jevnligen ved kjærlig Tale opmuntre dem til Flid, Orden og sædelig Opførsel, og lade det være sig magtpaaliggende at vinde deres Kjærlighed, Agtelse og Tillid.

§ 14 *). Han bør søge at vække og vedligeholde Børnenes Kappelyst ved passende Opmuntring og Belønninger for de Flittige og Sædelige. Saadanne Belønninger kunne være: Roes i den hele Skoles Overvær, eller naar Sognepræsten er der; Opflytten i Classen, som anmerkes i Protocollen; at give dem Opsigt over de andre Børn i Fritimerne; at betroe dem som Bihjælpere at undervise andre Børn, som have gjort mindre Fremgang; særdeles Anbefaling til Skolecommissionen. Dog maa han vogte sig for at uddele disse Belønninger altfor ofte, og aldrig lade sig bestemme af Partiskhed eller Lidenskab.

*) Denne § er ikke gjældende for Trondhjems Stift, hvis Biskop ikke har anseet Bestemmelsen hensigtsmæssig.

§ 15. Ved at straffe de forsømmelige, dovne, uordentlige og vanartige Børn, naar de ikke ville forbedre sig efter gjentagne Advarsler, skulle først lemfældige Midler anvendes, saasom: Irettesættelser i den hele Skoles Overvær; Nedflytten i Classen, som anmærkes i Protocollen; Hensætten i en Krog af Skolestuen; Udelukkelse fra at deeltage i Fritiden og deslige. Ere disse mildere Straffe uden Virkning, maa legemlig Revselse anvendes, dog paa saadan Maade, at den ikke er stadelig for Barnets Sundhed, eller anstødelig for Sædeligheden. Læreren maa vaage over sig selv, at han ikke ved at straffe udøver Partiskhed eller lader sig overile af Vrede, ligesom han ei heller nogensinde maa tillade sig at bruge Skjelds- eller Uqvems-Ord.37

1838

Medier for barn var det ikke mye av på 1800-tallet, men i 1838 fikk Norge sitt første barneblad. Som det beskrives i forskningsmagasinet Apollon,38 brakte Billed-Magazin for Børn verden inn på barnerommene.

Billed-Magazin for Børn ble ikke utgitt mange årene, men utgavene kan leses på Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek. Om ikke annet enn for å vise kontrasten til det ethvert barn har tilgang til i dag, gir en titt et fascinerende bilde av en ny verden som åpnet seg for barn i 1839.

1840-tallet

Telegrafi utvikles fra (begrensede) optiske systemer til å bli elektrisk. Morsealfabetet blir standard, og det bygges telekommunikasjonslinjer nasjonalt og internasjonalt. Mens posten begrenses av hvor raskt det er mulig å forflytte seg fysisk (10+ dager fra London til New York), blir kommunikasjonen umiddelbar. En første transatlantisk kabel kommer på plass i 1858, men går i stykker, og fra 1866 kommuniserer Europa og USA «direkte». Dette er forløperen til det som etter hvert blir (internasjonal) telefon og datakommunikasjon. Raskere kommunikasjon gjør at man allerede da snakker om «information overload».39

1842

Kriminalloven av 1842: Bestemmelser om «Forbrydelser med Hensyn til Religion eller Sædelighed» (kap. 8) og «Forbrydelser ved trykt Skrift og deslige» (kap. 25). Tidligere bestemmelser om æresstraff (gapestokk) videreføres ikke.

1855

1. januar: Det første norske frimerke. Porto settes relativt lavt for at befolkningen skulle sende brev. Lese- og skriveferdigheter øker.

1855

Det Norske Telegrafvæsen åpner telegraflinje imellom Christiania og Drammen.

1875

Lov angaaende Adgang til at give dramatiske og andre offentlige Forestillinger med Videre, blir på sett og vis stamfaren til filmlov og bildeprogramlov: «Opretholdelse af Orden og Forebyggelse af offentlige Krænkelser af Sædeligheden».

1880

Det finnes telefonanlegg i Oslo og Drammen, skrivemaskiner utvikles.

1900

Rett forut for århundreskiftet skjedde en revolusjon i mediebildet med fotografier, tegneserier, radiotelegrafi, rikstelefon, grammofon og ikke minst de «levende bilder»: filmen. Debatten uteble ikke i årene som fulgte.

1911

Film, debatt om film og sensur (og brannsikkerhet), Dagbladet skriver:

Gjennem tidligere artikler og uttalelser fra autorativt hold har vi søkt at paavise, at det vil komme til at skade vor bys kulturelle utvikling, dersom det ikke i tide paa effektiv maate blir sørget for at dette enestaaende utal av kinematografer, som vi her er blit velsignet med, blir holdt inden for sit rette og berettigede virkefelt. Kinematograferne repræsenterer en stor samfundsmagt. Det er vor pligt at forhindre at den misbrukes, det er vor pligt at søke den utnyttet paa den for samfundet gagnligste maate. Tilstanden her er allersde nu uholdbar. Noget alvorlig maa gjøres.40

1913

Norge får sin første lov om kinoene, fra forarbeidene:41

At man her staar overfor en alvorlig fare for den unge slegts forraaelse og en sænkniug av det moralske nivaa trænger ingen nærmere paavisning … (Kristiania sedelighetsforening)

Politikammeret finder det ogsaa nødvendig, at adgang til at forby fremføring av films ved en vordende lov ikke indskrænkes til at gjælde de tilfælde, i hvilke sedeligheten krænkes eller den offentlige orden forstyrres. Der gives en hel del kinematograf-films, som ikke netop kan siges at gaa ind under denne kategori, men som allikevel har et indhold, som maa befrygtes at ville kunne ha en yderst uheldig indflydelse paa barns og ubefæstet ungdoms moral og følelsesliv. (Politimesteren i Kristiania)

1913 høst

Og da loven og filmkontrollen var på plass og hadde virket et par måneder, uttaler filmskontrollør Halgjem til Dagbladet, 26. november 1913:

Har ikke andet at si, end at forældre ikke maa gaa ut fra, at al kontrol fra hjemmenes side overfor barnas forhold til kinematograferne er gjort overflødig, efterat vi har faat statskontrol. Kinematograferne har utvilsomt virket skadelig for mange barn ikke bare ved billedernes art, men ogsaa derved at de har fremmet barnas uteliv og delvis fristet til naskerier for at skaffe billetpenger.

1921

Egen barneklassifikasjon foreslås i Lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder:

Departementet foreslaar, at billeder som de sakkyndige mener er egnet til aa paavirke barns sinn eller rettsbegreper paa skadelig maate, ikke maa godkjennes til forevisning for dem. Grensen settes ved 16-aarsalderen. 42

1930

Nå kommer etter hvert lydfilm, fargefilm og radio. Medietrykket blir litt mer intenst.

Spania publiserer en frimerkeserie med motiver av Goya. Time Magazine skal ha skrevet: «An indecent picture is bad enough…but a postage stamp, whose back side must be licked! … Millions of innocent children collect stamps.»43

I USA kommer den såkalte Hays Code44 som en veileder til filmproduksjon. Den inneholder en lang rekke anbefalinger til filmprodusentene: Nakenhet og banning kommer høyt opp på listen over alt som ikke må komme med på film. Veilederen danner utgangspunktet for amerikansk filmindustris syn på hva som er anstendig film i mange år fremover.

1936

Vær varsom plakaten vedtas, bl.a. regler om omtale av selvmord.45

1938

Statens Filmkontroll anbefaler ansettelse av sakkyndig konsulent i psykologi:

I en skrivelse til departementet av 7 mai d. å. påpeker Statens Filmkontroll at det er nødvendig for dem som skal kontrollere film å ha gode allmennkunnskaper i psykologi, spesielt barnepsykologi og anfører:

«I de fleste tilfelle representerer de filmer som kontrolleres, ganske enkle og banale problemer, men det hender ikke sjelden at man står overfor tilfelle av mere komplisert natur, hvor rent mentalhygieniske problemer melder sig, og hvor det vilde være godt å kunne støtte sig til en spesiell fagmanns råd.» 46

1954

Tegneserier vekker bekymring i USA, spesielt etter en psykiater så på hva barna leste. Han skrev en bok om tegneserienes negative påvirkning på ungdommen; at beskrivelsene av vold, sex og narkotika oppfordret barn til uheldig adferd.47

Tegneserieutgiverne foregriper regulering ved å velge selvregulering med mange av de samme elementene som filmindustrien bruker: Comics Code Authority.

1955

Den 26. oktober 1955 fremsatte representanten Wirstad en interpellasjon til justisministeren om den uheldige innflytelse visse blader, – bl.a. av seksuell art, har spesielt på barn og ungdom.

1956

Fjernsyn utredes også i Norge. Utgreiing om programverksemda i norsk fjernsyn poengterer: «Film, kriminal- og wild west-litteratur, krigsbøker og teikneseriar spelar vel ei viss rolle i denne alderen, og det er nok vanleg meining at denne utviklinga kan ha skadeverknader. Kringkastinga freistar å bremse på denne utglidinga så langt det let seg gjere, og ein må rekne med at fjernsynet vil fylgje same vegen.»48

1960-tallet

Fjernsyn blir allemannseie, datateknologien skyter fart. Helt mot slutten av tiåret unnfanges ARPANET, internetts forgjenger. Epost og @ tegnet tas i bruk. I norsk skole debatteres om man skal fortsette å bruke fyllepenner fordi kulepenner kan være skadelig for håndskriften.

1966

Representanten Korvald fremsatte 23. november 1966 en interpellasjon der han foreslo at «Stortinget ber regjeringen snarest vurdere Straffelovrådets forslag av 24 juni 1957 om en utvidelse av § 211 i straffeloven, spesielt med sikte på å verne barn og ungdom mot skadelig påvirkning og å trekke opp grenser for økonomisk spekulasjon i vold, sadisme og seksualisme» (sitert i NOU 1985: 19).

1970-tallet

NORSAR på Kjeller kobles på ARPANET som første node utenfor USA. Farge-TV kommer, og det skjer en enorm utvikling av nettverk og datamaskiner – og etter hvert videospillere til hjemmemarkedet. De første videospill (Pong 1972, Space Invaders 1978) lanseres.

Innføring av fargefjernsyn diskuteres. Stortingsrepresentant Einar Førde (senere kringkastingssjef) ironiserte over motstanden i Stortinget: «Me får finne oss i at synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar.» (1971)49

Sitatet er blant de meste kjente fra Stortingets talerstol, men motstanden mot fargefjernsynet var imidlertid ikke primært moralsk begrunnet, motstanderne ønsket å prioritere utbygging av sendere i de deler av landet som ikke hadde tilstrekkelig dekning.

1974

25. oktober 1974 fremsatte Kjell Magne Bondevik en interpellasjon om de grove skildringer av vold og porno og etterlyste tiltak fra regjeringens side.

1979

Filmen «Life of Brian» forbys vist av Statens Filmkontroll på grunn av blasfemi, forbudet oppheves året etter. Forbudet brukes som eksempel på skadefølgeprinsippet i debatten om ny straffelov i 2005.50

1980-tallet

Selv om betegnelsen Personal Computer (PC) har vært i bruk en stund, var det med introduksjonen av IBM PC at begrepet ble virkelig kjent og private datamaskiner begynte å bli vanlig. IBM brukte en åpen arkitektur som gjorde det mulig for andre å lage egne maskiner som kunne bruke samme programvare. Maskinen leveres etter hvert med operativsystemet MS/DOS (Microsoft Disk Operating System) som med tilnærmet monopol la grunnlaget for Microsofts dominans. Mot slutten av tiåret ble IBM PC og kloner med DOS også utbredt til hjemmebruk.

Satellitt-TV direkte til forbruker via geostasjonære satellitter gjør det mulig å få inn kanaler fra andre deler av verden.

Modemene gjør sitt inntog. Til å begynne med har de ganske begrenset kapasitet (1981: Hayes 300 bit/s, øker til 2400 bit/s mot slutten av 80-tallet, og kom til slutt opp i 56 kbit/s mot slutten av 90-tallet da digitale oppkoblinger overtok). 56 kbit/s ble da regnet som svært raskt, men det er langsommere enn den strupehastigheten mange teleleverandører har i 2021 når datakvoten er oppbrukt.

Selv om 80-tallets hastigheter fremstår som latterlig lave med dagens øyne, var de tilstrekkelige til at PC’er kunne kobles opp mot tjenere. BBS’er ble et begrep (Bulletin board system), diskusjonsfora hvor brukere kunne diskutere alt mellom himmel og jord. Prinsippene er ikke veldig forskjellige fra dagens sosiale medier selv om BBS’er var tekstbasert.

Internett dukker opp på forskningsinstitusjoner. E-post begynner å bre om seg og forløperen til emojis dukker opp, ganske enkle i begynnelsen: smileys :-) :-(51

I 1982 kommer CD (Compact Disc) for musikk. Formatet ble senere tilpasset datalagring og endog bilder og video. Prisen på lagringsmediene faller.

1980

Representanten Asdahl fremsetter 16. januar 1980 en interpellasjon bygget på at pornografi gir impulser til kriminelle handlinger, fremhevet sammenhengen mellom sex, narkotika og grovere forbrytelser og spurte om departementet ville ta initiativ til at politiet kunne settes i stand til effektivt å håndheve loven. Statsråd Cappelen reiste noe tvil om sammenhengen mellom pornografi og kriminelle handlinger … (NOU 1985: 19)

1984

Ved Justisdepartementets brev 8. februar 1984 ble Straffelovrådets mandat angitt slik: «Utredning om straffbar pornografi. Justisdepartementet gir med dette Straffelovrådet i oppdrag å utrede og komme med forslag til bestemmelser som retter seg mot forskjellige typer pornografiske skildringer og bruk av slike skildringer …» Utredningen blir til NOU 1985: 19 Pornografi og straff

1985

Representanten Rønbeck melder en interpellasjon der hun spør om hva departementet vil gjøre for å stoppe salg av pornografi gjennom forskjellige distribusjonskanaler, og hva som vil bli gjort for å skjerpe straffebestemmelsene om «… import, trykking, distribusjon og salg av pornografi». (NOU 1985: 19)

1990-tallet

World Wide Web (WWW) gjør grensesnittet mot nett enklere, og internett vokser i enorm hastighet. Mange hjem kan etter hvert koble seg opp via modem og analoge telefonlinjer.

Forgjengere til søkemotorene som vi kjenner dem i dag, ser sitt lys, Gopher, Archie, W3Catalog, Lycos, AltaVista.

Mobilnett bygget på GSM standarden og dedikerte frekvenser i Europa setter fart i utbredelsen av mobiltelefonene.

De første sosiale nettverk som minner om dagens: GeoCities (1994), SixDegrees (1997). I 1996 lanseres optiske plater med mye høyere lagringskapasitet: DVD. Prisen på lagringsmediene synker, og det er mulig å distribuere film i god kvalitet på optiske plater.

Fiberoptiske kabler øker kapasitet og hastighet på datakommunikasjon.

To studenter ved Stanford utvikler en søkealgoritme som leder til lanseringen av Google i 1998. Algoritmene rangerer sider og gir bedre søkeresultater. Google får etter hvert en helt dominerende stilling, med over 90% av markedet (92,96% pr september 2019).52

2000-tallet

Digital tilgang til nett (bredbånd), smarttelefoner, sosiale medier finner nye former og blir allemannseie.

Flere lovendringer, Grunnloven § 100 4. ledd presiserer, etter Ytringsfrihetskommisjonen har sagt sitt, visse unntak for forhåndssensur: «Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.»

Straffeloven endres og sondrer mellom pornografi (med barn) og overgrepsbilder (strl. §§ 204, 204a, nå §§ 311, 317).

Flere sosiale medier dukker opp i perioden 2003–2006: LinkedIn, MySpace, Facebook, Twitter … Publiseringstjenester for video er et nytt fenomen: Vimeo i 2004, YouTube i 2005. YouTube ble kjøpt av Google i 2006.

2002

Et skille mellom fantasi og virkelighet: Filmklagenemnda gir ikke Barneombudet medhold i å endre Filmtilsynets vedtak om 11-års aldersgrense til 15 år for filmen Ringenes herre på grunn av sterke voldsscener: «Dagens ungdom, også 11-åringer, ved bruk av dataspill og lignende vil være kjent med sjangeren, og makte å skille de inntrykk som skapes gjennom filmen fra virkelighetens verden.»53

2003

Forbud i forhåndssensur utfordres: 90 år etter forhåndssensur av film ble innført opphever Filmtilsynet forbudet for hundrevis av filmer som er nektet vist av sensuren. Filmtilsynets direktør Tom Løland uttaler at «Mange av disse filmene ble forbudt i en tid med andre rådende samfunnsnormer. Før lå det også mer moralske vurderinger til grunn for sensuren. Dagens filmtilsyn vektlegger heller faglige kriterier. … Det er et paradoks at filmer blir sensurert før de vises på kino, når Internett, TV, Video og DVD gir tilnærmet ubegrenset tilgang på filmer som ikke krever obligatorisk forhåndssensur. Da er veiledende aldersgrenser på tvers av mediene et mer framtidsrettet alternativ. Samtidig blir det stadig mer viktig å nå foreldrene med informasjon – gjerne sammen med barna.»54

Beslutningen om frislippet vekker oppsikt, Tom Løland får ikke stillingen som direktør i det sammenslåtte Medietilsynet.

2004

Filmtilsynet flyttes fra Filmens hus i Oslo til Fredrikstad, blir sammenslått med Eierskapstilsynet og Statens medieforvaltning. De tre etatene blir til Medietilsynet fra 1. januar 2005.

2006

Representanten Molvær Grimstad stiller 1. februar 2006 følgende spørsmål i Stortingets spørretime (spørsmål 32): «En av tidenes groveste voldsfilmer, «Cannibal Holocaust», er nå tillatt i Norge etter at Medietilsynet vedtok å tillate filmen. Kultur- og kirkedepartementet har styringsdialog med Medietilsynet. Hvilke voldsskildringer mener statsråden etter denne avgjørelsen vil være i strid med § 382 i straffeloven, og hvilke grep vil statsråden ta for at svært grove voldsfilmer som denne ikke skal tillates i framtiden?»

Kultur- og kyrkjeminister Giske avslutter et omfattende svar med: «… i dagens moderne medievirkelighet kan ungdom få tak i hva som helst, hvor som helst. Internett har gjort at hele informasjonssamfunnet kommer inn på gutterommet eller jenterommet med et tastetrykk. Jeg tror det bare er ved å bygge holdninger hos den enkelte, og bevisstgjøre den enkelte ungdom, at vi virkelig kan lykkes i dette arbeidet.» 55

2006

Vær varsom-plakaten mykes opp når det gjelder medienes dekning av selvmord. Fra en hovedregel om at selvmord og selvmordsforsøk ikke skal omtales, endres ordlyden til at mediene skal være varsomme med beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.

2007

«Hashtag» (#) introduseres, og i 2013 gis språkrådets anbefaling om at # brukt i sosiale media bør kalles «emneknagg» på norsk. Apple lanserer iPhone.

2010

Sosiale medier har blitt medieplattformer for store deler av befolkningen, inkludert mange barn under aldergrensen for registrering. Mediebrukere er ikke bare mottakere, men også aktører og bidragsytere.

I 2010 lanseres iPhone 4. I 2021 anslår Apple at det er en milliard iPhones i bruk.56 I tillegg kommer alle de andre smarttelefonene. Mobilnettene utviklet seg etter hvert til å støtte mye høyere datahastigheter, å kunne strømme video via mobilnett og telefon blir etter hvert en selvfølge.

2015

Lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv. Bildeprogramloven.

For å illustrere kan det være interessant å titte på argumentasjonen da fjernsyn skulle innføres.

4.2 Debatten om fjernsynet

Statens Filmkontroll hadde fra begynnelsen i 1913 sine standarder for hva man mente ville være skadelig å se. Etter hvert oppdaget man at det ikke alltid var nok kunnskap om hvordan kinoene faktisk påvirket barna. I 1938 tas barnepsykologi inn i budsjettene for Statens Filmkontroll:

I en skrivelse til departementet av 7 mai d. å. påpeker Statens Filmkontroll at det er nødvendig for dem som skal kontrollere film å ha gode almenkunnskaper i psykologi, spesielt barnepsykologi og anfører: «I de fleste tilfelle representerer de filmer som kontrolleres, ganske enkle og banale problemer, men det hender ikke sjelden at man står overfor tilfelle av mere komplisert natur, hvor rent mentalhygieniske problemer melder sig, og hvor det vilde være godt å kunne støtte sig til en spesiell fagmanns råd.»57

Fortsatt var kino et relativt kontrollert medium hvor det var satt aldersgrenser og stod en kontrollør i inngangen som kontrollerte aldersbevis og passet på at ingen barn fikk se det filmkontrollen mente de ikke burde se. Fjernsyn ble et taktskifte og debatten skjøt fart på ny.

Fjernsyn fantes allerede i store deler av den vestlige verden, og BBC hadde hatt fjernsynssendinger fra før krigen. NRK satte i gang prøvesendinger i 1954. Men innføringen var gjenstand for debatt om infrastruktur (kostnader), om administrasjon og om drift (redaktørkontroll og begrensede sendetider) – og ikke minst om barn, eksponering og skadevirkninger.

Det ble laget en utredning for styret i NRK som tok for seg et bredt felt problemstillinger.58

I utredningene vektlegges det at eksponeringen er begrenset og ikke skal ta oppmerksomheten bort fra lek og lekser, men at et par timers kvalitetsmessig forsvarlig fjernsynsprogram ikke vil føre til skadelige virkinger for familielivet eller det enkelte individ.

I samsvar med utredningen fra Programutvalget og med de økonomiske forutsetninger for øye, er Arbeidsutvalget blitt stående ved å foreslå 8 timer fast ukentlig sendetid ved overgangen til ordinær programtjeneste. Det svarer til en times program om dagen og en times sending for barn om uka.

[…]

En av de alvorlige innvendinger mot fjernsynet er som kjent at det tar oppmerksomheten bort fra andre sysler i heimen, arbeid, lesning, selskapelig samvær og samtale, for barnets vedkommende leik og lekser. Imidlertid må det vel kunne sies at et par timers oppmerksomhet under et kvalitetsmessig forsvarlig fjernsynprogram ikke vil føre til skadelige virkninger for familielivet i sin helhet eller for det enkelte individ. side 25

Blant annet skadelighetsvurderingen var utredet av en arbeidsgruppe og sier en del om tidens tenkning (fra vedlegg nr. 7.: Programverksemda i norsk fjernsyn, side 87).

Barne- og ungdomsprogram. I ordskiftet om fjernsyn blir det ofte halde fram at det kan ha skadelege verknader for born. Det er skadeleg å sitje inne i eit halvmørkt rom lange tider kvar dag og fylgje programmet i staden for å sysle med oppgåver som krev aktivitet og medverknad, anten det er arbeid eller leik. Til dette kjem at programmet frå først av – og mange stader den dag i dag – tok meir sikte på spaning og ytre dramatikk enn på karakterskapande og oppsedande innhald og tendens. Tenkjer ein på slike program, kan det bli sagt med ein viss rett at fjernsyn er skadeleg for born og ungdom, serleg når dei tek mykje av fritida.

Dette synet kviler oftast på inntrykk frå Amerika, der det er mest ubroten sendetid med tanke på reklameinntektene, og der dei kan få inn fleire stasjonar i same mottakaren, slik at det er høve til å finne eit lett «dobbeltprogram» til kvar tid. Utan å kome inn på spørsmålet om det i seg sjølv er skadeleg for born å sitje opptekne av noko dei ser eller høyrer i fjernsyn – og kringkasting – kan ein ikkje utan vidare gå ut frå at den skadeverknaden som det amerikanske fjernsynsystemet kan ha ført med seg der, vil melde seg her i landet. For det første vil det bli så mykje mindre sendetid at faren for overdriven passivitet vil bli minimal. For det andre vil programleiinga ha full kontroll over programmet til kvar tid, slik som ved barnetimane i lydkringkastinga. Då vil det vere lett å sjå til at ein fylgjer dei ålmenne retningslinene for oppseding også i den nye programtenesta. Det kan frå tid til anna stå strid om desse retningslinene, men det er ikkje grunn til å tru at fjernsynet vil setje seg ut over dei grunnleggjande prinsipp for eit etisk og sosialt forsvarleg barneprogram. Saman med heimen, skolen, barne- og ungdomsorganisasjonar og andre institusjonar må fjern synet likesom kringkastinga vere med og hjelpe dei unge til å bli ansvarlege borgarar i eit fritt demokratisk samfunn. Programma må vere levande, friske og skiftande, ikkje på trengjande i sin tendens, heller ikkje trøyttande i opplegg eller avvikling.

Skal ein freiste forme ei prinsipp-fråsegn i denne samanhengen, ligg det nær å byggje på det som er sagt i det politiske fellesprogrammet frå 1945 og seie det slik:

Målet for programverksemda må vere å vekkje dei unge til ansvarskjensle, tålsemd og godvilje. Det dei ser og høyrer, skal lære dei samkjensle, vørnad for menneskeverdet og medkjensle med alt som er utsett for urett, mishandling og liding. All oppseding må ta sikte på å styrkje karakteren og evna til arbeid og samarbeid i eit fritt samfunn. Ein viktig føresetnad er det då å orientere dei unge i det samfunnet dei skal leve i, å gjere dei kjende med natur og folkeliv i landet og vek kje sansen for vår nasjonale kultur og vår historiske tradisjon.

Programformene må ta omsyn til dei serlege føresetnadene hos borna. Dei vil helst høyre noko som er spanande, gripande eller morosamt. Sansen for humor og ironi kjem seint, men trongen til spanande og skiftande hendingsgang er sterk jamvel hos dei aller yngste, og aukar etter kvart opp gjen nom barneåra. Film, kriminal- og wild west litteratur, krigsbøker og teikneseriar spelar vel ei viss rolle i denne alderen, og det er nok vanleg meining at denne utviklinga kan ha skadeverknader.

Kringkastinga freistar å bremse på denne utglidinga så langt det let seg gjere, og ein må rekne med at fjernsynet vil fylgje same vegen.

I fjernsynet vil det vere lettare for større barn å fylgje det «vaksne» programmet enn i vanleg kringkasting, og dei eigenlege barnetimane kan difor ta serleg sikte på dei yngste årsklassene (t. d. under 12 år) i den første utbyggingsperioden, då det ikkje kan bli avsett meir enn 1 time for veka til barneprogram. I denne perioden kan ein så vinne røynsle både når det gjeld oppsetjing av dei ulike programtypane og når det gjeld reaksjonen mellom borna.

Spør ein kva for programstoff barnetimane i fjernsynet kan rekne med, må ein òg vise til framtida. Det er ikkje mogeleg å svare utførleg på det før ein har noko å byggje på. Men på grunnlag av barnetimeprogrammet i kringkastinga, og på røynslene frå utlandet og frå prøvesendingane her heime våren 1956, kan ein nemne slike innslag som samtaler, til dømes om og med musikk og song, solo, kor eller orkester, små spelstykke, gymnastikk og akrobatikk, folkevisedans og song leik, forteljing med teikningar, modellering eller andre illustrasjonar, hobbyklubbar, reportasje frå tilstellingar og institusjonar, trafikk-undervisning m. m. Også film kjem inn i biletet, og då både som dokumentarfilm og vanleg spelefilm i den mon det er høvelege barnefilmar å få til bruk i fjernsyn.

Med omsyn til sendetid, så kan ein rekne med at det blir høve til 1 time barne program for veka i første byggjesteget, då det blir ei samla sendetid på 8 timar for veka. Etter kvart som sendetida kan bli auka, vil denne programgruppa få lengre sendetid og. Det er rekna med 2 timar når samla sendetid er kome opp i 16 timar veka, 3 timar av ei sendetid på 24 timar osb. Det vil truleg vere mest praktisk å velje to faste sendedagar alt frå først av, t. d. måndag og fredag, med ein halvtime kvar av dagane. Etter dette vil gruppa barneprogram få 12% av sendetida. Til jamføring kan ein nemne at En[g]land har 18 % Frankrike 4, Tyskland (Hamburg) 11, Danmark ca. 14 og at Sverige reknar med 13 %.

Billedmediene var fortsatt under kontroll. Én forsvarlig time i uken. Helt sikkert godt pedagogisk tilrettelagt, med vekt på spill, lek, musikk, folkedans, sang, fortellinger, hobbyklubber og trafikkundervisning.

Også film kjem inn i biletet, og då både som dokumentarfilm og vanleg spelefilm i den mon det er høvelege barnefilmar å få til bruk i fjernsyn.

Slik var utgangspunktet da fjernsynet kom i ordinær drift i Norge august 1960.

De formelle åpningstaler var naturligvis positive, men røpet en viss skepsis:59

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Etter hvert ble det daglig barne-TV, men det var fortsatt god kontroll på at ikke noe som noen mente kunne være skadelig for barn skulle vises. I hvert fall ikke før leggetid, og det som ble sendt senere ville neppe skremt et barn av i dag det heller.

Den neste var frisk debatt om innføring av fargefjernsyn et drøyt tiår senere. Debatten avstedkom et av de kanskje mest kjente innleggene fra Stortingets talerstol da saksordfører, stortingsrepresentant og senere kringkastingssjef, Einar Førde ironiserte over motstanden i Stortinget:60

«Innføring av fargefjernsyn er ei reform mange går tvilande til. … Den viktigste skepsisen knyter seg til økonomiske argument: Bør vi ha råd til dette? Kan nå dette være nødvendig? … Motstanden har også sterke innslag av puritanisme: Me får finne oss i at synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar. Det må difor vere rett å slå fast at fargefjernsynet representerer ei naturleg utvikling av eit medium som vi for lengst har akseptert som eit gode, som gjer kvardagen rikare for dei som nyttar det, og som aukar vår innsikt og vår kunnskap om verda omkring oss.»

Stortinget vedtar å innføre farge-TV i Norge fra 1. januar 1972, med 94 mot 34 stemmer.61

4.3 Teknologi, tilgjengelighet og nye muligheter

Internett er over 50 år gammelt om man tar med forløperen, ARPANET. NORSAR (Norwegian Seismic Array) ble koblet opp med en 9,6 Kb/s linje via satellitt i 1974 som første node utenfor USA,62 selv om det skulle gå et drøyt tiår før internettilgang ble vanlig i universitetsmiljøene i Norge.

Forstørr bilde

25 år senere kommer World Wide Web (WWW) og brukere utenfor universitetsmiljøene tar internett i bruk for alvor. I løpet av de neste tiårene blir internett tilgjengelig over hele verden med hastigheter og informasjonsvolumer få ville drømt om. Litt avhengig av hvem man spør, anslås det at andelen av verdens befolkning med nettilgang har gått fra under 1% i 1995 til omtrent 60% i 2021. I Europa nærmer andelen seg 100% i mange land.

I 1988 kom den første fiberoptiske kabelen under Atlanterhavet: TAT-8, med en kapasitet på 280 Mbps. Med raskt økende kommunikasjon, ble den fulgt av flere. Alle verdensdeler med unntak av Antarktis er knyttet sammen med raske, fiberoptiske kabler som igjen suppleres av et tett nettverk av nasjonale og regionale fibernett på land. I mai 2018 åpnet Facebook, Microsoft og Telxius en ny transatlantisk kabel – MARES – fra Virginia Beach til Bilbao på 6605 km som kan overføre 160–200 Tbps, mange milliarder ganger raskere enn NORSAR linken.

Hastighet og kapasitet er vanskelig å forestille seg. Microsofts presentasjon av prosjektet beskriver 160 Tbps som nok til å overføre samlingene i Library of Congress åtte ganger hvert sekund.63 De store teknologiselskapene, Google, Facebook, Microsoft, investerer tungt også i infrastruktur.

Forstørr bilde

Ikke overraskende viser statistikken at mediekonsumet har blitt overveiende digitalt: kino og tradisjonelt fjernsyn – som billedmedielovgivningen i sin tid ble laget for – utgjør en stadig mindre del av de levende bilder barn og unge ser.

4.4 Det teknologiske bakteppet, hvem setter aldersgrenser og innholdsbegrensninger

For 50 år siden var barns bruk av billedmedier begrenset til NRK og kinoene. Gjennom Statens Filmkontroll (senere omdøpt Filmtilsynet og Medietilsynet etter det) var det relativt klare, om enn tidvis kontroversielle, rammer for hva som kunne vises. Utgangspunktet var regulert i lov, og det var stort sett mulig å fange opp alt innhold som barn ble eksponert for.

Denne relativt solide rammen slo sprekker rundt 1980. Satellitt-TV og video tilgjengeliggjorde innhold som var langt vanskeligere å kontrollere. Riktignok ble video underlagt aldersmerking og kontroll, men kontrollmulighetene var begrenset. Fra midten av 1990-tallet begynte internettjenester å bli tilgjengelig for alle, og fra omkring 2010 begynte selv mindre barn å få smarttelefoner med tilgang til en verden av innhold som ikke ble fanget opp av rammeverket i loven. Samtidig har teknologien gjort det lett for alle å produsere og distribuere eget innhold. En enkel smarttelefon kan i dag produsere film og bilder i en kvalitet som var forbeholdt store studioer for 50 år siden. Og teknologien gjør det mulig å manipulere, endre og forfalske bilder.

Den overveiende del av medieinnhold er likevel tilgjengelig gjennom et begrenset antall kommersielle aktører:

• TV-kanaler (lineær, strømming): NRK, TV2, TVN, mfl.

• Strømmetjenester: Netflix, HBO, Viaplay, mfl.64

• YouTube og andre brukerdrevne strømmetjenester

• Sosiale medier kontrollert av få store selskaper: Google, Facebook, Snapchat osv.

Alle de store aktørene utøver, i en eller annen form, sensur og filtrering av innhold både for voksne og barn. Men i tillegg finnes det mange andre distribusjonskanaler som distribuerer enorme mengder innhold. Noen praktiserer innholdsmoderasjon, men mange tilgjengeliggjør også innhold som neppe ville være i tråd med bildeprogramloven.

Poenget her er at uansett hvilket ansvar man måtte pålegge de store leverandørene, er det vanskelig å tenke seg et vanntett system. Selv om NRK/Netflix/YouTube/Facebook skulle legge sperrer på et nærmere angitt innhold, vil det samme innholdet finnes på andre tjenester.

I morgen kan det være helt andre aktører, jf. TikToks utvikling. Fra å være ukjent, gikk TikTok til å ta en ledende posisjon i helt unge aldersgrupper i løpet av et par år. Hvordan bildet vil se ut om noen år, er umulig å forutsi. Store sosiale medier som SixDegrees.com og MySpace.com gikk motsatt vei; fra å være ledende til å bli ubetydelige i løpet av kort tid.

Barns medietilgang er kanskje dominert av, men ikke begrenset til, de store kanalene. På nett kan alle ikke bare poste, men også sette opp egne tjenere som ikke kontrolleres på samme måte. For eksempel vokste nettstedene 4chan og 8chan/8kun frem utenfor de regulerte sosiale mediene – og ble også kanaler for innhold som hadde blitt fjernet andre steder. Da de store sosiale mediene la begrensninger på innlegg, blant annet fra Donald Trump, resulterte det i forflytning over i andre kanaler (parler.com/gab.com); kanaler med andre regler og til dels under andre jurisdiksjoner.

4.5 Ikke lovmessige tiltak: opplysning / opplæring / foreldrekontroll

I en vurdering av tiltak kan det være verdt å se raskt på informasjonstjenester og andre tiltak som er dukket opp på siden av den fastsatte mediepolitikken. I dag er Norges Safer Internet Centre koordinert av Medietilsynet, men siden det EU-støttede nettverket av nasjonale noder deles ut etter anbud er det ikke gitt at noden er drevet av en offentlig institusjon. I flere europeiske land er det private eller delvis offentlige konsortier som får EU-støtten til å være nasjonal node.

Listen over aktører som har en form for rolle eller funksjon når det gjelder trygg (digital) oppvekst er lang. Blant annet finnes det mange informasjons- og kontaktpunkter for barn og foresatte som har spørsmål om ubehagelige opplevelser: ung.no, Helsesista, Kirkens SOS, Mental Helse, Kors på Halsen, skolehelsetjenesten, Psyktærlig, Barnevakten, slettmeg.no, Bruk Hue.

For forbruker er det ikke alltid lett å skille mellom synsing og faglig basert veiledning. Mange gjør et betydelig arbeid, men som bl.a. Barneombudet har pekt på, er det viktig at forsknings- og fagmiljøenes arbeid kommer tydelig frem.

Når det gjelder medieinnhold, spesielt for foresatte som ønsker å engasjere seg, byr internett også på mange informasjonskilder. Medietilsynet legger ut aldersgrenser for forhåndsklassifiserte filmer på nett, og det gjør også mange andre av medietilsynene, med varierende detaljgrad i beskrivelsen av potensielt skadelig innhold.

Internet Movie Database (IMDb), opprinnelig et brukerdrevet nettforum (på USENET, rec.art.movies), som nå eies av Amazon, har detaljert informasjon om tradisjonelle medietitler: serier og film. Et menyvalg under den enkelte produksjon heter Parents Guide. Der ligger, i tillegg til annen informasjon, både aldersklassifiseringene og brukervurderinger av forskjellige kategorier av det som tradisjonelt er regnet som potensielt skadelig eller uegnet for barn og unge.

På nett finnes også en rekke innholdsfiltre som kan installeres på enhetene. Utvalgets mandat avgrenser mot tekniske tiltak, og filtre har også svakheter med hensyn til effektivitet og personvern, men er verktøy enkelte foresatte og skoler kan finne det hensiktsmessig å vurdere i noen sammenhenger.

5 Medieeffekter og skadelig medieinnhold

5.1 Medieeffekter

Utvalget har lagt følgende definisjon til grunn i sitt arbeid med medieeffekter: En medieeffekt kan defineres som de tingene som skjer som et (delvis eller helt) resultat av medienes innflytelse.65 I dette ligger en anerkjennelse av at medieeffekter både kan virke positivt (for eksempel ved at man lærer noe, blir underholdt eller er sosial med venner gjennom medietjenester) og negativt (for eksempel ved at man blir redd eller urolig, eller blir påvirket av andre til å gjøre noe som kan være farlig). Selv om utvalgets mandat primært er knyttet til hvordan man kan håndtere negative medieeffekter som kan være skadelige for barn og unge, har utvalget tatt høyde for og anerkjent de positive sidene ved barn og unges mediebruk.

Videre bygger utvalgets arbeid på en forståelse av at barn og unge ikke representerer en ensartet gruppe. Barn og unge er, som voksne, forskjellige og vil stille med ulike forutsetninger, tolkningskompetanse, kognitive evner og bakenforliggende erfaringer i møtet med mediene. Slik vil barn på samme alder kunne reagere forskjellig på det samme medieinnholdet, avhengig av kontekst, tidligere erfaringer og andre individuelle og sosiale variabler. Medieeffekter kan være fysiske, kognitive, påvirke våre følelser, holdninger og tro eller påvirke vår adferd.

Mediene kan også gi innflytelse og effekt på ulike måter: de kan gi oss noe vi ikke hadde fra før, de kan trigge noe i oss, de kan endre noe i oss eller de kan forsterke noe. Forskningen på feltet kan virke motsetningsfull. Det skyldes delvis at man ofte har lett etter et tydelig svar på om hvorvidt medievold fører til økt vold i samfunnet, samtidig som forskningen viser at situasjonen er mer komplisert. Dessuten får ulike mennesker ulike innrykk av medievolden, og forskningen har oftest vært fokusert på voldsskildringer i fiksjon og drama, og mindre på vold i nyheter og annet faktainnhold. Det har også vært mest fokus på korttidseffekter og mindre på langtidseffekter.

Studiet av medieeffekter er komplisert og et stort forskningsfelt i seg selv, men tabellen gir en oversikt over de viktigste effektene man kan snakke om på individnivå.

Historiske debatter om og bekymringer overfor medieeffekter, har ofte vært preget av og begrenset til bekymring for endringseffekter hos barn og unge.

Bildeprogramloven, sentralt i utvalgets mandat, benytter i sin § 2 en definisjon og begrensning av medieeffekter til å gjelde skadelig medieinnhold:

• h) skadelig innhold: skildringer i bildeprogram som kan virke følelsesmessig opprivende eller kognitivt forstyrrende for mindreåriges velbefinnende

• i) alvorlig skadelig innhold: skildringer i bildeprogram som kan virke sterkt følelsesmessig opprivende eller sterkt kognitivt forstyrrende for mindreåriges velbefinnende, særlig nærgående skildringer av kjønnslig aktivitet, grov vold og annen svært forstyrrende eller skremmende tematikk

Bildeprogramloven bruker, som det tradisjonelt har vært gjort for film og video, et skadelighetsbegrep. Dette begrepet er forskjellig fra egnethet. Det at et bildeprogram ikke er skadelig betyr med andre ord ikke at det trenger å være egnet for barn eller for alle grupper av barn.

Utvalget anerkjenner også at det vil være ulike sider ved barn og unges mediebruk som ikke nødvendigvis er skadelig, men som anses som uønsket. Utvalget har i sitt arbeid primært lagt vekt på skadelighetsaspektet og lovregulering og tiltak knyttet til begrensning av skade. Samtidig har utvalget i sitt arbeid og gjennom samtaler med ulike aktører på området, også sett behovet for å komme med noen råd knyttet til barn og unges mediebruk generelt og behovet for mer kunnskap og veiledning.

Medieeffekter finnes også på samfunnsnivå. Slike effekter inkluderer, men er ikke begrenset til effekter knyttet til medienes dagsordenfunksjon og agendasetting. Slike funksjoner vil også gjelde forståelsen av området barn og medier – og hvordan mediene påvirker barn og unges liv, velferd og hverdag. Utvalget har i sitt arbeid ikke gått inn på denne typer effekter og eventuelle skadevirkninger medieeffekter på samfunnsnivå kan ha på barn og unge.

Forstørr bilde

5.2 Medieskadelighet

Utvalget har i sitt arbeid lagt an et bredt perspektiv på medieskadelighet som går ut over det tradisjonelle medieinnholdet slik dette er presentert gjennom for eksempel kinofilm.

Barn og unges mediehverdag er i stor grad preget av internettrelatert mediebruk. Denne typen mediebruk åpner for interaksjon med andre mennesker på en annen måte enn de tradisjonelle, redaksjonsstyrte massemediene som papiraviser, radio og lineær-TV.

Den interaktive bruken gjør at det kan være vanskelig å få oversikt over de ulike typer risiko og muligheter barn og unge kan oppleve på nettet, og hvordan disse henger sammen.

Det europeiske forskningsnettverket EU Kids Online har derfor laget en typologi over de ulike typer risikoer og muligheter barn og unge kan møte fra mediene generelt, og fra digitale medier, slik som internett, mobil og dataspill. Typologien tar utgangspunkt i hvordan barn og unge ikke er passive mottakere av medieinnhold, men også potensielt aktive deltakere i kommunikasjon og interaksjon med andre mediebrukere. Barn og unge kan også være produsenter av medieinnhold som både kan ha positive og negative konsekvenser for andre (medie)brukere.

Potensielle muligheter og risikoer barn kan oppleve på nettet er sortert etter tre hovedakser basert på hvilken rolle barnet har: muligheter og risikoer knyttet til innhold på nettet (content), muligheter og risikoer knyttet til kommunikasjon på nettet (contact) og muligheter og risikoer knyttet til egen adferd på nettet (conduct).66

Innhold: barn som mottaker. Dette er nettbruken som ligner mest på bruken av tradisjonelle medier, der én sentral medieprodusent publiserer noe for et stort publikum. De fremste mulighetene her er informative og lærerike nettsider, nettsider som understøtter barn og unges samfunnsdeltagelse og kreativitet. Risikoene her gjelder først og fremst voldelig og pornografisk innhold, reklame og kommersiell utnytting, propaganda, rasisme eller annet hatefullt innhold, samt sider med falske helseråd og sider som oppfordrer til selvskading eller selvmord.

Kommunikasjon og interaksjon: barn som deltager. Her er det snakk om barn og unge som deltagere i en interaktiv situasjon. Mulighetene her er utvikling og bekreftelse av sosiale relasjoner og nettverk, kontakt med andre med felles interesser, og å delta i kreative prosesser. Risikoene dreier seg om sporing og lagring av personlig informasjon, mobbing og trakassering, uønskede seksuelle kommentarer, grooming, møte med fremmede, kommunikasjon som fremmer selvskading og annen uønsket overtaling.

Atferd: barn som utøver. Her er det hovedsakelig snakk om interaksjon der barn og unge selv tar initiativ eller er gjerningsperson. Mulighetene her er selvinitierte eller samarbeidende former for læring, samfunnsdeltagelse, å lage og publisere eget materiale, og å uttrykke seg selv. Risikoene dreier seg om ulovlig nedlasting av musikk eller filmer, hacking, gambling, barn som mobber eller trakasserer andre barn, barn som videresender eller publiserer seksuelt materiale, eller gir (usunne) råd om for eksempel selvskading, selvmord eller pro-anorektisk chat.

Forstørr bilde

5.3 Litteraturgjennomgang – sammendrag

En del av utvalgets mandat var å kartlegge og sammenstille eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold. For å kunne vurdere dette gjennomførte utvalget som nevnt en utlysning for å skaffe oversikt over forskningen på skadelig medieinnhold. Arbeidet ble utført av Niamh Ní Bhroin og Siri Hausland Folstad ved Universitetet i Oslo og overlevert utvalget sommeren 2020. Sammendraget gjengis her, den fullstendige rapporten er et eget vedlegg til denne utredningen:

Norske barn bruker i gjennomsnitt litt under fire timer per dag på internett og digitale medier (Staksrud & Ólafsson, 2019). Deres hverdagsliv er i økende grad preget av å bruke disse mediene, enten det er hjemme, på skolen eller i kombinasjon med andre fritidsaktiviteter. Barn bruker digitale medier alene, eller sammen med venner og familie. Det å ha tilgang til internett gir barn og unge mange muligheter til å være sosiale, å finne ny informasjon og kunnskap, å utvikle digital kompetanse og andre ferdigheter, og å være kreative. Det fører også med seg en viss risiko for å oppleve ting som kan være skadelig, som for eksempel å eksponeres for skadelig eller alvorlig skadelig innhold (cf. Bildeprogramloven, 2015). Samtidig må tiltak som rettes mot beskyttelse for slike skader veies opp mot barns rettigheter til å delta i samfunnet ved å bruke disse medier. Disse rettighetene til tilgang, deltakelse og beskyttelse er sørget for av blant annet FNs barnekonvensjon (1989), EØS-avtalens direktiv om audiovisuelle medietjenester (AVMSD, 2018), Grunnloven § 100 (Grunnloven, 1814), bildeprogramloven (Bildeprogramloven, 2015), samt den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10 (ECHR, 1950).

For å lykkes med å finne en god balanse mellom barns behov for tilgang og deltakelse og deres behov for beskyttelse mot skade trenger vi et solid kunnskapsgrunnlag, særlig om definisjoner, omfang og effekter av skade som barn kan oppleve når de bruker ulike medier. Derfor har Medieskadelighetsutvalget på oppdrag fra Kulturdepartementet kartlagt og sammenstilt eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold, gjort rede for hvordan tilsvarende problemstillinger er håndtert i andre land og beregnet omfanget av barns egen produksjon, publisering og deling av seksualiserte bilder (eller annet skadelig eller alvorlig skadelig innhold).

Denne rapporten kartlegger og sammenstiller nyere forskning på skadelige medieeffekter knyttet til barn og unges mediebruk. Forskningen inkluderer internasjonale og norske studier på dette området publisert mellom 2007 og 2020. Den er basert på tre hovedproblemstillinger som er utviklet på bakgrunn av Medieskadelighetsutvalgets mandat og beskrivelsen av oppdraget vi har fått. Problemstillingene er:

• Hvordan operasjonaliseres og brukes skadelighetsbegrepet i ulike forskningstradisjoner og forskningsprosjekter mellom 2007 og 2020?

• Hva er overordnende forskningsfunn knyttet til barn, mediebruk og skadelig effekter mellom 2007 og 2020?

• Hvilke forskningshull kan identifiseres fra forskning om barn, mediebruk og skadelige effekter utført mellom 2007 og 2020?

Materialet i rapporten er samlet inn ved et litteratursøk med aktuelle søkestrenger gjennomført i seks forskningsdatabaser i april 2020. 3080 studier ble funnet gjennom søket. 2751 studier ble ekskludert fra materialet fordi de fokuserte på positive heller enn skadelige effekter, eller fordi de ikke handlet om skadelige medieffekter på barn og unge, var fagfellevurderte publikasjoner, eller var av høy nok metodologisk kvalitet. I tillegg ble 49 studier ekskludert fordi de ikke fokuserte på empiriske studier, men ble vurdert som bakgrunnsmateriale fordi temaet var aktuelt for rapporten. Denne litteraturgjennomgangen baserer seg derfor på 280 forskningsartikler som undersøker ulike aspekter ved skadelige medieeffekter på barn og unge.

Søkeresultatene er kategorisert i tre hovedkategorier av skader som relaterer til 1) barns eksponering for medieinnhold (innholdsrelaterte skader); 2) barns kontakt med andre gjennom medier (kontaktrelaterte skader); og 3) barns atferd (atferdsrelaterte skader). De tre kategoriene bygger på en klassifisering av risiko utarbeidet av forskere knyttet til EU Kids Online nettverket (Staksrud et al., 2009). Det som er hovedforskjellen mellom de ulike kategoriene, er barns egen rolle i forhold til hvordan de eksponeres for skade og opplever den er ulik. Når barn opplever innholdsrelaterte skader er barn hovedsakelig mottakere av medieinnhold, i forbindelse med kontaktrelaterte skader er barn deltakere i kommunikasjon med andre, og når atferdsrelaterte skader skjer er barn aktører i kommunikasjon som fører til skade. Det er viktig å forstå omfanget av skadelige medieeffekter i forbindelse med disse ulike aspekter av barnets rolle.

Det overordnede bildet av funnene viser at forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge dekker mange ulike aspekter av barns digitale liv. Disse inkluderer det å eksponeres for voldelig og seksuelt innhold, men også andre typer for innhold som kan være skadelig som for eksempel innhold om selvskading, selvmord, om måter å bli veldig tynn på, om alkohol og narkotika, og innhold som er kommersielt. Barn kan også oppleve skade i forbindelse med det å komme i kontakt med andre på nettet, særlig i forbindelse med seksuell kommunikasjon, enten det er med kjente eller ukjente jevnaldrende eller voksne via ‘sexting’, misbruk eller digital voldtekt, eller i forbindelse med opplevelser av digital kjærestevold. I tillegg kan barn oppleve skadelige medieeffekter knyttet til deres involvering i eller eksponering for nettmobbing, digitale hatytringer og overdreven mediebruk. Derfor er dette et omfattende forskningsfelt.

Samtidig, viser vi i denne litteraturgjennomgangen at de fleste publikasjoner på dette området hverken definerer, eller operasjonaliserer skadelighetsbegrepet på en eksplisitt måte. De aller fleste publikasjoner analyserer risiko og ikke skade. Det gjør at det er utfordrende å finne forskning som er basert på påvist skade og som kan brukes for å forstå hvordan barn og unge kan beskyttes mot slik skade. Samtidig er det implisitt i forskningen at noen typer skade som barn og unge opplever henger sammen med deres mediebruk, særlig i forbindelse med seksuelle skader knyttet til vold og misbruk av barn som skjer på nett (Fransson et al., 2019; Jonsson et al., 2019), eller andre helserelaterte skader knyttet til selvskading og selvmord (Daine et al., 2013; Lewis & Seko, 2016; Staksrud & Ólafsson, 2016; Stänicke et al., 2019), eller anoreksi og bulimi (Staksrud & Ólafsson, 2019). Vårt funn på dette området er i tråd med en tidligere litteraturgjennomgang utført av Slavtcheva-Petkova et al. i 2015.

Vi finner i tillegg at forskning på dette området på et overordnende nivå er både omstridt og motstridende, og dette særlig når det gjelder skader som kan oppstå i forbindelse med barns eksponering for innhold i medier, og i forbindelse med barns handlinger ved digital kommunikasjon. De aller fleste publikasjoner finner for eksempel noen sammenhenger mellom barns mediebruk og enkelte skaderelaterte utfallsvariabler, men disse funnene er også kritisert i andre publikasjoner og metaanalyser for å være basert på svake effektstørrelser eller utilfredsstillende metodologiske tilnærminger.

De fleste av undersøkelsene i materialet vårt fokuserer på sammenhenger mellom faktorer på individnivå, som for eksempel hvordan barns eksponering for visse typer medieinnhold, eller barns personlighetstrekk, henger sammen med deres atferd. Allikevel, som Livingstone et al. (2017) har forklart, så er det nødvendig med studier som undersøker faktorer på både mellommenneskelige og samfunnsnivåer for å forstå mer om skadelige medieeffekter. For eksempel, hva slags betydning har barns forhold til venner eller jevnaldrende for hvordan de opplever nettmobbing? Eller hva slags betydning har barns forhold til deres foreldre eller lærere for hvordan de takler negative opplevelser ved bruk av medier? Andre faktorer på samfunnsnivå som også kan være viktig å undersøke er hvordan endringer i samfunnet, slik som tilgang til ulike velferdsordninger, eller koronakrisen, kan være med på å påvirke barns erfaringer med og opplevelser av skade.

De aller fleste publikasjoner som er omtalt i denne rapporten er basert på kvantitative analyser av korrelasjon eller tverrsnittsundersøkelser. Slike undersøkelser er svært nyttige for å undersøke prevalens av ulike variabler i befolkningen, samt å finne assosiasjoner mellom disse, men de klarer ikke å fange opp barns opplevelser av skade på en nyansert måte. Det er få studier som bruker metodetriangulering eller kvalitative metoder på dette området. Slike studier trengs for å kunne kartlegge og undersøke barns egne opplevelser av skade og hvordan disse er knyttet til deres bruk av medier.

I forbindelse med dette finner vi også at barn og unges egne perspektiver som oftest er fraværende i forskningen. Med unntak av EU Kids Online nettverket som kartlegger barns opplevelser av risiko og skade, er de fleste tverrsnittsundersøkelser opptatt av å måle assosiasjoner mellom mediebruk og ulike utfallsvariabler knyttet til oppførsel eller andre effekter. Skalaene som brukes er som oftest pålitelige og veletablerte måter å måle de ulike variablene på. Samtidig kan problemer med gyldighet oppstå i forbindelse med bruk av skalaer som ikke er tilpasset barns egne erfaringer og opplevelser. Knyttet til dette finner vi også svært lite forskning som fokuserer på barn og unge som er under 8 år. Dette gjør at kunnskapsgrunnlaget om skadelige medieeffekter på barn og unge er mangelfull.

Videre finner vi at forskning om skadelige medieeffekter på norske eller nordiske barn er nesten fraværende i litteraturen, med unntak av forskning gjennomført av EU Kids Online nettverket i Norge og enkelte andre undersøkelser. Dette gjør at vi har et akutt behov for forskning på hvordan og hvorfor akkurat norske barn er eksponert for og opplever skadelige medieeffekter og hvordan dette kan påvirke dem på kort og lengre sikt.

Det at barn og unge kan oppleve stor skade knyttet til deres bruk av medier ved for eksempel seksuelt misbruk eller utnyttelse, eller skade på psykisk helse knyttet til selvskading eller selvmordsider, gjør at disse barna har et sterkt behov for beskyttelse. Men for å kunne utvikle den beskyttelsen trengs også bevis og kunnskap om hvordan barn opplever slike skader. Dette behovet må i tillegg sees i lys av at det er de aller færreste barn som opplever slike skader, og at de aller fleste barn har både positive opplevelser og mange muligheter for utvikling og underholdning ved å bruke medier. Samtidig, som Slavtcheva-Petkova et al. (2015) finner, er det også en del barn som har andre negative opplevelser knyttet for eksempel til deres erfaringer med nettmobbing eller seksuell kommunikasjon. Disse barna må også få hjelp til å forstå sine erfaringer og finne gode måter å håndtere dem på. Dette gjelder ikke bare for barn som er offer i slike prosesser, men også for de som for eksempel mobber andre på nettet, eller de som opplever at andre blir mobbet.

Temaer som må undersøkes nærmere er knyttet til seksuelle skader og helserelaterte skader slik som selvskading, selvmord og ulike former for spiseforstyrrelser. Andre temaer som er viktig både i seg selv, men også fordi opplevelsen av dem har sterke assosiasjoner til de sistnevnte temaer er nettmobbing, seksuell kommunikasjon samt hvordan barn opplever sitt forhold til venner, jevnaldrende, familier, lærere og andre relevante voksne. Det er viktig også at forskning på dette området bruker ulike metoder, inkludert tverrsnittsundersøkelser og eksperimentelle metoder, men også særlig kvalitative og longitudinelle undersøkelser for å kunne utvikle et solid kunnskapsgrunnlag og bevismateriale for ulike tiltak som kan beskytte barn mot skadelige medieeffekter. Det er også viktig at forskerne på dette feltet driver med metodologisk innovasjon for å finne bedre og mer presise måter å undersøke hvordan barn og unges bruk av ulike medier kan føre til skadelige medieeffekter på dem.

5.4 Generelt om undersøkelser

I litteraturgjennomgangen gis en oversikt over mye av forskningen på barn og unges mediebruk. I tillegg finnes en rekke undersøkelser som kan gi noe informasjon. Selv om undersøkelsene preges av forskjellig kvalitet, metodikk og formål, er det kanskje noen trender som kan antydes:

• Barn har fra ung alder tilgang til nettbaserte medier ikke minst via mobil.

• Barn bruker sosiale medier fra ung alder, mange før de offisielle aldersgrensene.

• Mange har sett mobbing, skremmende og det som ville regnes som skadelig innhold etter bildeprogramloven: seksualisert innhold, vold osv.

• Deling av nakenbilder («nudes») er ikke uvanlig.

• Deling av voldsvideoer er et kjent fenomen for mange unge.

• Hvilke (sosiale) medier barn bruker varierer med alder og over tid. Det nye i 2020 var at TikToks eksplosive vekst.

Utvalget presiserer at denne opplistingen kun antyder fenomener som er presentert i forskjellige undersøkelser. Hvor utbredt de enkelte fenomenene er blant barn, har utvalget ikke hatt grunnlag for å ta stilling til.

5.5 Undersøkelse av variasjoner i aldersgrenser

Utvalget legger til grunn at vurdering av skadelighet og egnethet i fastsettelsen av aldersgrenser for kinofilm er betinget av kulturelle faktorer. Det er med andre ord ikke en omforent objektiv forståelse av hva som skal vurderes som skadelig eller uegnet på tvers av land og kulturer. Aldersgrenser har, enkelt forklart, et utgangspunkt knyttet til kunnskap om barn og unges gjennomsnittlige utvikling og modenhetsnivå. Ut fra dette ville man kunne forvente at barn og unges utvikling og modenhetsnivå ikke i stor grad ville variere mellom ulike land og kulturer.

En systematisk studie av aldersgrensesetting på kinofilm i fem land viser at dette ikke er tilfelle.67 Studien vurderte aldersgrenser satt på kinofilm i Norge, sammenlignet med Danmark, Storbritannia, Frankrike og Japan for alle filmer vurdert av samme land over en seksårsperiode (504 filmer totalt). Resultatene viste at landene satte samme aldersgrense for bare 13 titler (under tre prosent av filmene), og det var store variasjoner i vurderingene. Mens Frankrike vurderte 380 av filmene som «tillat for alle» var dette tilfelle for bare 36 av de samme filmene når de ble vurdert i Storbritannia og 90 av filmene når de ble vurdert i Norge. Størst enighet i aldersmerkingen ble funnet mellom Danmark og Norge (75 prosent av filmene), minst enighet finner vi mellom Storbritannia og Frankrike (7 prosent av filmene fikk samme aldersgrense). Når det gjaldt de norske aldersgrensene sammenlignet med de andre satte Medietilsynet samme aldersgrense som Storbritannia for 49 prosent av filmene, som Frankrike for 17 prosent av filmene og som Japan for 27 prosent av filmene.

For 27 av filmene i utvalget varierte aldersgrensene fra «tillatt for alle» til «18 år»/voksen.

Studien viste også at det er stor variasjon i hva de ulike organisasjonene som setter aldersgrenser for kinofilm, vektlegger i sine vurderinger av egnethet og skadelighet og hvordan det kan forklare ulike aldersgrenser. Medietilsynet vektlegger i stor grad «atmosfære» når de forklarer en hevet aldersgrense for en film, mens Storbritannia i betydelig større grad enn de andre landene i studien vektlegger språkbruk og bruk av narkotika. En sammenligning av 27 filmer med varierende aldersgrenser mellom landene, viste også at nakenhet ble gitt som grunn for økt aldersgrense i Storbritannia (13 filmer), men ble ikke nevnt av Medietilsynet. I Storbritannia fikk 22 av filmene høyere aldersgrense for å inneholde sex, mens dette gjaldt bare syv av de samme filmene i Norge, 11 av filmene i Japan og seks av filmene i Danmark, mens Frankrike ikke satte høyere aldersgrense på grunn av sex eller nakenhet for noen av filmene.

Oppsummert konklusjon basert på studien.

• Det er store variasjoner mellom land når de vurdere og gir aldersgrenser på kinofilm.

• Det er store variasjoner mellom land når det gjelder hva slags innhold de vurderer som potensielt skadelig eller uegnet for barn.

• Ulike lands regulatorer har ulik praksis og syn på hva slags innhold de mener krever anbefaling eller aldersgrense for voksne.

• Selv når land vurderer innholdet i en film likt, vil de i stor grad være uenige om hvilken aldersgrense innholdet bør settes til.

• Med andre ord – ulike typer medieinnhold blir vurdert som problematisk for ulike barn – og denne vurderingen er knyttet mer til hvilket land de bor i, enn deres alder, utvikling og modenhetsnivå.

6 Spesielt om seksualundervisning og digital kompetanse

6.1 Om mediekompetanse og digital kompetanse

Utvalgets mandat har vært å utrede tiltak for å beskytte barn og unge mot skadelig medieinnhold med spesiell vekt på pornografisk og seksualisert innhold. Utvalget er videre bedt om å spesielt se på kompetansehevende tiltak. Noen av de mest relevante kompetanseområdene vil da, slik utvalget ser det, være knyttet til mediekompetanse og digitalkompetanse eller andre kompetanseområder som berører bruk av medier og digitale verktøy, samt kunnskaper og ferdigheter knyttet til seksualitet, som omtales under betegnelsen seksualundervisning. Begge er viktige temaer i norsk skole, selv om de anvendes praktisk i ulik grad og på ulike måter.

Å beskytte barn og ungdom mot skadelig medieinnhold kan sies å være et av de opprinnelige og viktigste begrunnelsene for å vektlegge mediekompetanse i skole og oppvekst. I artikkelen The Future of Media Literacy fra 200968 påpeker den britiske forskeren David Buckingham nettopp det; at å beskytte barn og unge mot såkalt skadelig medieinnhold er en av de tradisjonelle delene av media literacy eller mediekompetanse. Flere aktører både innen forskning, praksis og på det politiske plan har i de siste årene vektlagt mediekompetanse som et viktig kompetanseområde knyttet opp mot en rekke av de problematiske sidene ved samfunnsutviklingen. Men arbeidsmetoder og forskning tyder på at man går mer bort fra målet om direkte å beskytte til mer indirekte å beskytte barn og unge gjennom å vektlegge mestring og evne til beredskap gjennom utvikling av kompetanse og literacy.

Vi forholder oss til medier og mediert informasjon gjennom store deler av døgnet og i de fleste aspekter av livet, på godt og vondt. Medienes rolle i livene våre er derfor omfattende og grenseoverskridende. Utdanning og skole fremheves ofte som en måte å øke medie- og informasjonskompetansen hos barn og unge. Men det er samtidig bred enighet om at kompetanse relatert til mediebruk og potensielt skadelig medieinnhold på internett og digitale flater ikke utvikles bare i skolen, det må heller sees som en helhetlig og livslang prosess. Det er noe som utvikles i sosialt samspill der også foreldre og andre voksenpersoner må sees som viktige.

I de siste årene har dette kanskje spesielt blitt knyttet til problematikk som skremmende og skadelig medieinnhold, falske nyheter, desinformasjon og lignende fenomener. Men også til mestring av hverdagen, dannelse, læring, psykisk helse, og en rekke andre beslektede aspekter som har betydning for livskvalitet og det som internasjonalt betegnes som «well-being». Mediebruk og tilgang til informasjon er relatert til mange «goder», slik som deltakelse i demokratiet, underholdning, sosial praksis, lek og utfoldelse. Disse temaene har fått stor oppmerksomhet i de nordiske landene, og har også blitt vektlagt i skole og utdanning hvor læring i og gjennom mediene og «nye» uttrykksformer har blitt viet oppmerksomhet. Det er flere ulike begreper som anvendes, hvor de vanligste er mediekompetanse (internasjonalt: media literacy), medie- og informasjonskompetanse (internasjonalt: media- and information literacy), og digital kompetanse (internasjonalt: digital literacy). Disse begrepene har ofte blitt svært bredt definert for å dekke de mangefasetterte behovene for kunnskaper, ferdigheter og holdninger som en digital og mediedominert samtid og fremtid gir. Vektleggingen på disse kompetanseområdene kan gjenspeiles i den internasjonale politiske diskursen uttrykt i for eksempel definisjonen av nøkkelkompetanse fra OECD69 og ferdigheter og kompetanser for det 21. århundre fra EU-kommisjonen.70

6.2 Begrepene

Internasjonalt bruker sentrale aktører som UNESCO og EU-kommisjonen både media literacy og media- and information literacy, hvor det sistnevnte kan sies å være det bredeste og mest omfattende, men også det mest dekkende med tanke på dagens omfattende mediebruk. UNESCO (2013, s. 29, egen oversettelse)71 definerer medie- og informasjonskompetanse som«et sett med kompetanser som gjør borgere i stand til å få tilgang, finne, forstå, evaluere og bruke, til å skape og dele informasjon og medieinnhold i alle formater, ved å bruke ulike verktøy på en kritisk og effektiv måte for å delta og engasjere seg i personlige, yrkesrelaterte og sosiale aktiviteter». Dette er et svært omfattende og ambisiøst kompetansebegrep som vanskelig kan sies å være for eksempel skolens ansvar alene. Likevel kan det anspore til hvordan kompetanse knyttet til medier og mediebruk kan forstås, hvor det viktige poenget er at mediekompetanse ikke bare handler om mediebruk eller medieinnhold i seg selv, men også hva mediebruk og medieinnhold kan bety for deltakelse og mestring i samfunnet blant annet.

En annen svært mye brukt definisjon som er mer forenklet, er Aufderheides (1993)72 definisjon. Definisjonen som ofte blir kreditert henne, er at media literacy defineres som «access, analyze, evaluate, and communicate messages using a wide variety of forms».73 Dette er en meget åpen og inkluderende definisjon, som også inkluderer ulike typer medier og eventuelle nye verktøy og plattformer. Dette er dessuten en definisjon som kan kjennes igjen i sentrale policy-dokumenter fra for eksempel UNESCO (2013),74 Aufderheides definisjon er også derfor bredt anvendt innen ulike felt. Den britiske mediemyndigheten Ofcom definerer media literacy relativt likt, som «the ability to access, understand and create communications in a variety of contexts».75 Denne regnes i dag som en av standarddefinisjonene. Denne forståelsen av media literacy er basert på den såkalte Aspen-definisjonen, som opprinnelig hadde fire deler: access, analyze, evaluate and produce (Tyner, 1998, s. 120).76 Ut fra dette kan media literacy eller mediekompetanse sees som ganske abstrakte, individualiserte ferdigheter i å bruke mediene (access), forstå og kritisk evaluere informasjon i forskjellige former (analyze og evaluate) og produsere medieinnhold (produce eller createcommunication). EU-kommisjonen anvender også samme type definisjon i forskjellige sammenhenger. Slik utvalget ser det er derfor mediekompetanse et sentralt kompetanseområde når det gjelder det å være i stand til å bruke mediene på en trygg måte, forstå og kritisk evaluere ulike typer medieinnhold, herunder potensielt skadelig medieinnhold og det å produsere medieinnhold på en etisk og trygg måte.

6.3 Mediekompetanse og digital kompetanse i praksis

I Norge er både mediekompetanse og digitalkompetanse begreper som er mye omtalt i forbindelse med ulike typer utfordringer knyttet til mediebruk og digital oppvekst. Erstad (2005, s. 133)77 definerer digital kompetanse som en kompetanse for fremtidens utfordringer; ferdigheter, kunnskaper og holdninger ved bruk av digitale medier for mestring i det lærende samfunn. I skolesammenheng har digital kompetanse og digitale ferdigheter gradvis blitt de mest anvendte begrepene, mye fordi digital kompetanse fra 2006 har blitt inkludert som en av fem grunnleggende ferdigheter i skolen (Udir, 2017),78 noe som betyr at digital kompetanse skal vektlegges i alle fag og i alle trinn i grunnskole, ungdomsskole og videregående opplæring.

En utfordring som ofte pekes på, er at når digital kompetanse i så stor grad knyttes til fag og konkrete læringsmål er det i noen sammenhenger en smal og til dels instrumentell forståelse av digital kompetanse som legges til grunn (Frantzen & Schofield, 2018).79 Samtidig har det i de siste årene vært fokus på at digital kompetanse skal inkludere aspekter som nettvett, personvern, digital dømmekraft og etisk refleksjon. Dette kan spesielt sees i de reviderte læreplanene i fagfornyelsen, der for eksempel folkehelse og livsmestring og demokrati og medborgerskap er to av tre nye tverrfaglige tema som skal vektlegges gjennom hele skoleløpet. Mediebruk og digital kompetanse er både implisitt og eksplisitt viktige aspekter i disse temaene.

De nordiske landene har ikke en helt lik anvendelse eller praksis knyttet til mediekompetanse og digital kompetanse, men det er flere likhetstrekk. En generell utvikling i de nordiske landene kan oppsummeres med at fokuset i mediekompetanse og medieundervisning har gått fra beskyttelse gjennom innholdskontroll til å bygge motstandsdyktighet, som Pia Kristine Lang-Holmen (2014)80 påpeker. Det kan derfor være relevant å se på hvilke strategier barn og unge har for å unngå og mestre skadelig medieinnhold. I artikkelen Preventive measures – how youngsters avoid online risks, som bygger på data fra EU Kids Online påpeker Vandoninck, d’Haenens, and Smahel (2014)81 at barn og unges opplevelse av nettinnhold og eventuelt skadelig innhold kan være svært annerledes enn det foreldres og voksnes antar. Dette handler blant annet om den kompetansen barn og unge utvikler gjennom medieopplevelser og deres erfaringer med mediebruk. Forskerne konkluderer blant annet med at om man skal lykkes med å styrke barn og unges mediekompetanse må deres medieopplevelser anerkjennes og respekteres. Det voksne mener er problematisk trenger ikke nødvendigvis gi skadelige eller negative opplevelser for barn og unge. Det er derfor viktig at eventuell medieundervisning og annen involvering fra foreldre eller andre voksne tar utgangspunkt i barns egen mediehverdag. Vandoninck et al. understreker videre at barns opplevelser sterkt avhenger av deres bevissthet om hvordan mediebruken kan bli problematisk eller skadelig. Bevissthet og kunnskap om potensielt skadelig eller skremmende medieinnhold kan med andre ord sees som sentralt. Å styrke barn og unges kunnskap om hva som kan være beskyttende vil da være en viktig del av arbeid med digital kompetanse, i og med at det virker som dette både bidrar til at de blir i stand til å mestre skadelig innhold og at de blir mindre redd eller bekymret over ulike typer medieinnhold.

Slik utvalget ser det er det viktig at digital kompetanse eller mediekompetanse både defineres og anvendes som brede kompetanseområder som dekker de kunnskaper og ferdigheter det er behov for i ulike kontekster og medieformater i den hverdagen barn og unge faktisk har. Dette fordi noen av de viktigste problemene barn og unge opplever i sitt mediebruk er knyttet til aspekter som ikke nødvendigvis tradisjonelt har blitt definert som skadelig medieinnhold. Dette gjelder for eksempel mobbing eller trakassering, selvskading og selvmord, uvelkommen kontakt med andre, falske nyheter og konspirasjonsteorier, misbruk av personlige opplysninger og uønsket kommersielt innhold, men også det som kanskje ofte blir definert som skadelig, slik som voldelig og seksuelt innhold. Ut fra dette vil utvalget argumentere for at det er viktig at kompetanseområder som digital kompetanse og mediekompetanse tar utgangspunkt i barn og ungdoms egne syn og forståelse av hva «skadelig» innebærer.

Mediekompetanse og digital kompetanse er dynamiske kompetanseområder som kontinuerlig bør utvikles, ikke bare hos barn og ungdom, men i kulturen som helhet, spesielt foreldre og lærere og andre voksne involvert i barn og unges mediekommunikasjon og bruk av digitale verktøy. Det er i dag og vil i fremtiden være, viktig å utvikle slik type kompetanse, ikke bare knyttet til fag og skole, men kanskje vel så mye som hverdagskompetanse eller kompetanse for deltakelse og danning. At digital kompetanse allerede er inkludert som en grunnleggende ferdighet i norsk skole gir et godt utgangspunkt. I denne sammenheng er det viktig å påpeke, slik flere av forskerne på området gjør, at digital kompetanse ikke bør anvendes for smalt og bruksorientert, men heller bør forstås og «oversettes» som en bred hverdagskompetanse som inkluderer både kvalifikasjoner og brukskompetanse, så vel som kritisk refleksjon og handlingskompetanse. Slik utvalget vurderer det kan kompetanse og mestring knyttet til mediebruk også med fordel inngå som sentrale elementer i de nye tverrfaglige temaene i læreplanverket, kanskje spesielt ser utvalget digital kompetanse som høyst aktuelt å vektlegge i temaene folkehelse og livsmestring og demokrati og medborgerskap.

6.4 Om seksualundervisning

Seksualundervisning har ulike definisjoner. Det kan generelt defineres som undervisning som omhandler seksuelle temaer. Det er omdiskutert hva undervisningen skal inneholde og hva formålet skal være, og ikke minst omfanget og hvem som skal ha ansvaret for dette. Seksualundervisning har likevel blitt sett som et viktig tiltak for å informere og utvikle holdninger knyttet til både «normal» seksualitet og potensielle problematiske sider ved seksualitet, herunder seksualisert medieinnhold og pornografi. Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen (2009)82 foretrekker begrepet seksualitetsundervisning, da de ønsker å endre fokus fra tradisjonell forståelse av seksualitet. Dette begrepet brukes også av organisasjoner som Sex og samfunn og Sex og Politikk. I den nasjonale strategien for seksuell helse, Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017–2022)83brukes også dette begrepet. Her står det følgende: «Seksualitetsundervisning defineres av WHO Europa som en livslang prosess hvor individet tilegner seg informasjon og danner egne holdninger og verdier. Seksualitetsundervisning etter denne standarden omfatter temaer som seksuell utvikling, seksuell og reproduktiv helse, relasjoner mellom mennesker, følelser, intimitet, kroppsbilde og kjønnsroller. Det vektlegges at undervisningen skal respektere menneskerettigheter og mangfold, tilpasses barn og unges alder, kunnskapsbehov og kulturbakgrunn, oppmuntre til kritisk tenkning og kommunisere en positiv livsløpstilnærming til seksualitet. Undervisningen skal være fundert i vitenskapelig informasjon og bør diskutere konsekvenser av at menneskerettigheter/seksuelle rettigheter krenkes» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017, s. 15).84

Kantar gjorde i 2017 en undersøkelse85 av elever i 10. og vg1, med svar fra 2433 elever. Undersøkelsen ble gjort på oppdrag fra stiftelsen Sex og samfunn. Undersøkelsen viser at de aller fleste av ungdommene har hatt seksualitetsundervisning på skolen, og det er stor oppslutning om seksualitetsundervisningen. De fleste mener videre at god seksualitetsundervisning på skolen er viktig for å få et godt forhold til egen kropp og de fleste ønsker også mer seksualundervisning i skolen. Undersøkelsen tyder på at en stor andel av de som svarte mener at seksualundervisning bør videreføres i skolen, men at det bør styrkes. Undersøkelsen viser nemlig tydelig at det brukes relativt lite tid på dette temaet. Det vises til at de fleste (nesten 4 av 10) svarer at de har hatt 1–3 timer seksualundervisning, 3 av 10 oppgir at de har hatt 4–7 timer, mens 1 av 10 svarer 8–10 timer og ca. like mange oppgir at de har hatt seksualundervisning i flere enn 10 timer.

Kantar sin undersøkelse viser også at seksualundervisning legges til en rekke ulike fag. Naturfag er det faget som mest spesifikt tar opp temaet, men også noe i KRLE, samfunnsfag og norsk. Videre er det også ulikt hvem som har ansvar for undervisningen. Undersøkelsen viser at helsesykepleiere er de som oftest oppgis som ansvarlig for seksualitetsundervisning. Men ganske mange oppgir også kontaktlærer og andre lærere som de som har holdt seksualitetsundervisningen. 3 av 10 svarer at de har fått seksualundervisning fra eksterne undervisere. De aller fleste, synes den som underviste om seksualitet hadde nødvendig kompetanse og kunnskap for å gjennomføre undervisningen. Det er altså kanskje ikke nødvendigvis et problem med for lite eller uadekvat kompetanse blant lærerne eller undervisere.

Stubberud, Aarbakke, Svendsen, Johannesen, & Hammeren86 viser til flere studier som viser mye av det samme; at både lærere, skoleledere og elevene sterkt mener at seksualundervisning er et viktig tema. Men likevel fremheves det at seksualitet og beslektede tema ikke blir sterkt prioritert av skoleledere, skoleeiere eller lærere. Det er flere trekk som tyder på at ansvaret for gjennomføring av seksualundervisning i stor grad overlates til den enkelte lærer eller lærerteam. Det er også et tema som tas opp i flere ulike fag, noe som også kan føre til en fragmentering og utydelig fokus. I sum tyder dette på at det er stor ulikhet i både hvordan temaet tas opp i skolen (metode), hva som tas opp (innhold) og hvilke fag som prioriterer temaet (kontekstualisering og «betydning» for eleven).

I likhet med mediekompetanse og digital kompetanse er seksualitet et aktuelt område innenfor det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. I beskrivelsen av temaet skrives det: «[…] Aktuelle områder innenfor temaet er fysisk og psykisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, og forbruk og personlig økonomi. Verdivalg og betydningen av mening i livet, mellommenneskelige relasjoner, å kunne sette grenser og respektere andres, og å kunne håndtere tanker, følelser og relasjoner hører også hjemme under dette temaet. […]»(Udir, 2020).87 Det er derfor relevant å se tematikk knyttet til skadelig medieinnhold generelt og seksualisert medieinnhold spesielt opp mot både det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring og seksualundervisning som emne og undervisningstema.

Seksualundervisning er også sentralt i internasjonale organisasjoner som UNESCO. I UNESCOs88 råd om seksualundervisning knyttes digitale medier og sosiale medier sterkt til denne tematikken. Det understrekes hvor viktig det er at barn og unge utvikler kunnskaper og ferdigheter som kan bidra til å ta ansvarlige valg i deres mediebruk. For eksempel trekkes informasjon og bilder knyttet til seksualitet frem, og seksualundervisning kan bidra til å utvikle kompetanse når det gjelder å forstå hvordan mediene både kan gi positiv informasjon og innsikt i ulike typer seksualitet, men også for eksempel unøyaktig og falsk informasjon og tilgang til voldelig og ekstreme former for pornografi, i tillegg til blant annet digital mobbing og sexting. UNESCO understreker både at god seksualundervisning er noe barn og unge har rett til og at det er viktig at seksualundervisning utvikles innenfor rammene for menneskerettigheter og likestilling, noe utvalget også vil argumentere for.

7 Gjeldende rett – barn og bildeprogram

7.1 Bildeprogramloven og internasjonale forpliktelser

Når det redegjøres for gjeldende rett her, siktes det først og fremst til gjeldende rett med hensyn til norsk retts regulering av hva utvalgets mandat har som tema: Tiltak som tar sikte på å verne barn mot medieinnhold som kan være skadelig for dem.

Med hensyn til rettslige tiltak, innebærer dette først og fremst å redegjøre for bildeprogramloven.

Det er imidlertid slik at norsk lovgiver ikke står helt fritt når det gjelder regulering på dette feltet. Bildeprogramloven selv er for eksempel en gjennomføring i norsk rett av Europaparlamentets- og Rådsdirektiv 2010/13/EU om audiovisuelle medietjenester (AMT-direktivet), som er innlemmet i EØS-avtalen.89

Videre utgjør og inneholder så vel Grunnloven som Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs barnekonvensjon både skranker for hva slags tiltak myndighetene kan ta i bruk og forpliktelser med hensyn til vern av barns beste.

Når det gjelder Grunnloven, EMK og FNs barnekonvensjon, har de relevans langt utenfor spørsmålet om rettslig regulering av medieinnhold, som bildeprogramloven. De har også betydning når det gjelder øvrige tiltak fra myndighetene på de områdene som utvalgets mandat omfatter. Blant annet av den grunn har utvalget valgt å behandle hva som i den sammenheng kan utledes av Grunnloven, EMK og FNs barnekonvensjon i et eget kapittel (8. Grunnlov og internasjonale konvensjoner).

Under nærværende punkt vil utvalget begrense seg til å redegjøre for de mest relevante deler av AMT-direktivet og bildeprogramloven.

7.2 Nærmere om AMT-direktivet

7.2.1 Innledning

AMT-direktivet har som overordnet mål å sikre fri bevegelse av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester i EØS-området, samt å styrke den europeiske mediesektoren i konkurransen med andre markeder ved en modernisering og forenkling av regelverket. Direktivet har videre til formål å legge til rette for likere konkurransevilkår mellom fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Det inneholder på flere områder regler som skal sikre et minstenivå av harmonisering når det gjelder nasjonal regulering av audiovisuelle medietjenester.

AMT-direktivet ble endret i 2018 gjennom Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2018/1808 av 14. november 2018 om endring av direktiv 2010/13/EU om samordning av visse bestemmelser, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene, om utøvelse av audiovisuelle medietjenester (direktivet om audiovisuelle medietjenester) i lys av endrede markedsforhold. Endringene er trådt i kraft i EU, og endringsdirektivet er – som AMT-direktivet – EØS-relevant. Det er imidlertid foreløpig ikke formelt innlemmet i EØS-avtalen. De relevante delene av endringene vil kommenteres i et eget punkt nedenfor, men når det i det umiddelbart følgende punkt refereres til AMT-direktivet, forholder utvalget seg til direktivet i sin opprinnelige form, som Norge er forpliktet etter i dag og som bildeprogramloven gjennomfører.

7.2.2 AMT-direktivt og vern av mindreårige

AMT-direktivet pålegger medlemsstatene blant annet å innføre egnede tiltak for å verne barn mot innhold i audiovisuelle medietjenester, som kan skade mindreåriges fysiske, mentale eller moralske utvikling.

I direktivet er henholdsvis «audiovisuell medietjeneste» og underkategoriene «fjernsynssending» og «audiovisuell medietjeneste på bestilling» definert slik i artikkel 1 (1):

• a) «audiovisuell medietjeneste» […] en tjeneste som definert i artikkel 56 og 57 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte, som er underlagt det redaksjonelle ansvaret til en tilbyder av medietjenester, og som har som hovedformål å levere programmer med sikte på å informere, underholde eller opplyse allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett som definert i artikkel 2 bokstav a) i direktiv 2002/21/EF. En slik audiovisuell medietjeneste er enten en fjernsynssending som definert i bokstav e) i dette nummer eller en audiovisuell medietjeneste på bestilling som definert i bokstav g) i dette nummer […]

• e) «fjernsynssending» (det vil si en lineær audiovisuell medietjeneste) en audiovisuell medietjeneste som leveres av en tilbyder av medietjenester for samtidig visning av programmer på grunnlag av en programoversikt […]

• g) «audiovisuell medietjeneste på bestilling» (dvs. en ikke-lineær audiovisuell medietjeneste) en audiovisuell medietjeneste som leveres av en tilbyder av medietjenester for visning av programmer på et tidspunkt som brukeren velger og på dennes anmodning, på grunnlag av en programkatalog som er valgt ut av tilbyderen av medietjenester […]

Enkelt sagt, dreier dette seg om henholdsvis tradisjonell kringkasting av fjernsyn og fjernsynslignende programtilbud valgt ut og gjort tilgjengelig av redaksjonelle medier som digital bestillingstjeneste («on demand»), og som den enkelte tilbyder av medietjenesten selv utøver kontroll over. Direktivet omfatter ikke audiovisuelt innhold på internett generelt. Det omfatter for eksempel hverken audiovisuelt innhold som enkeltindivider laster opp og deler via elektroniske kommunikasjonsnett, eller for eksempel videodelingsplattformer der brukere kan laste opp og dele innhold (eksempelvis tjenester som YouTube) som sådanne. Heller ikke omfattes for eksempel spill/spilltjenester som gjøres tilgjengelig via elektroniske kommunikasjonsnett, som sådanne.

For fjernsynssendinger bestemmer direktivets artikkel 27 at medlemsstatene skal treffe passende tiltak for å sikre at fjernsynsselskap ikke sender programmer med innhold som i «alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, mentale og moralske utvikling, særlig programmer som inneholder pornografiske scener eller umotivert vold». For andre (fjernsyns)programmer som «kan skade mindreåriges fysiske, mentale og moralske utvikling», er det tilstrekkelig at «det ved valg av sendetid eller gjennom andre tekniske tiltak sørges for at mindreårige som befinner seg i sendeområdet, vanligvis ikke kan se eller høre slike sendinger».

For audiovisuelle medietjenester på bestilling krever direktivets artikkel 12 at medlemsstatene treffer «egnede tiltak» for å sikre av programmer som «i alvorlig grad» kan skade mindreåriges fysiske, mentale og moralske utvikling, bare gjort tilgjengelige på en måte som sikrer at mindreårige vanligvis ikke hører eller ser slike audiovisuelle medietjenester på bestilling.

Direktivet regulerer ikke nærmere hva som ligger i begrepet «i alvorlig grad kan skade». Med hensyn til tilsvarende begrep i en bestemmelse i AMT-direktivets forløper (fjernsynsdirektivet), uttalte EFTA-domstolen at direktivet «overlater til medlemsstatene å definere disse begrepene, så vel som begrepet «pornografi», i overensstemmelse med deres nasjonale lovgivning og moralnormer». Det antas å gjelde også for AMT-direktivet.

Direktivet definerer heller ikke i nærmere detalj hva slike «egnede tiltak» som artikkel 12 krever, skal gå ut på. I direktivets fortale (avsnitt 60) er det imidlertid sagt følgende om tiltak:

Tiltak som treffes for å verne om mindreåriges fysiske, mentale og moralske utvikling og menneskeverdet bør nøye veies opp mot den grunnleggende ytringsfriheten som er fastsatt i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. Målet med disse tiltakene, som for eksempel bruk av personlige identifikasjonsnumre (PIN-koder), filtreringssystemer eller merking, bør derfor være å sikre tilstrekkelig vern av mindreåriges fysiske, mentale og moralske utvikling og menneskeverdet, særlig når det gjelder audiovisuelle medietjenester på bestilling. I rekommandasjonen om vern av mindreårige og menneskeverdet og om retten til beriktigelse er betydningen av filtreringssystemer og merking allerede anerkjent, og den omfatter en rekke mulige tiltak til beste for mindreårige, som for eksempel systematisk å gi brukere tilgang til et effektivt filtreringssystem som kan ajourføres og er lett å bruke, når de tegner abonnement hos en tilgangsleverandør, eller å utstyre tilgang til tjenester som særlig er beregnet på barn, med automatiske filtreringssystemer.

Direktivet stiller ikke krav til at medlemstatene innfører tiltak som innebærer at offentlige organer skal utøve forhåndskontroll av audiovisuelle medietjenester, jf. fortalens avsnitt 62.

AMT-direktivet er ellers i hovedsak et minimumsdirektiv. Det vil si at den enkelte EØS-stat kan fastsette strengere eller mer detaljerte bestemmelser enn direktivet krever. Som vist ovenfor åpner direktivet dessuten for nasjonalt skjønn blant annet når det gjelder både det fastlegging av det nærmere innholdet i skadelighetsnormen med hensyn til vern av mindreårige og hvilke tiltak som er egnede for å verne dem. Forutsetningen er at den enkelte stats regelverk samsvarer med alminnelige prinsipper for fellesskapsretten.

Det siste forbeholdet omfatter ikke minst de rettslige skrankene som følger av EUs pakt om grunnleggende rettigheter, herunder artikkel 11 om ytringsfrihet, som også omfatter barns rett til ytrings- og informasjonsfrihet.

Det er dessuten verdt å trekke frem at direktivet inneholder en påminnelse og en oppfordring til medlemstatene om betydningen av tiltak for fremme av mediekunnskap i alle lag av samfunnet. Dette fremstilles som et tiltak i seg selv med hensyn til både å gjøre den enkelte bedre i stand til å beskytte seg selv og sine nærmeste mot skadelig materiale og samtidig gi den enkelte mulighet til å foreta velbegrunnede valg og dra fordel av de muligheter som ny informasjonsteknologi byr på. Det er uttrykt slik i fortalen avsnitt 47:

«Mediekunnskap» viser til ferdigheter, kjennskap og forståelse som gjør at forbrukere kan bruke mediene på en effektiv og sikker måte. Personer med mediekunnskap kan gjøre velbegrunnede valg, forstå arten av innhold og tjenester og dra fordel av alle muligheter som ny kommunikasjonsteknologi gir. De er bedre i stand til å beskytte seg selv og sine nærmeste mot skadelig eller krenkende materiale. Derfor bør utviklingen av mediekunnskap fremmes i alle lag av samfunnet og framdriften bør følges nøye. Europaparlaments- og rådsrekommandasjon av 20. desember 2006 om vern av mindreårige og menneskeverdet, og om tilsvarsretten i samband med konkurranseevna til den europeiske industrien for audiovisuelle tenester og direktekopla informasjonstenester​ inneholder allerede en rekke mulige tiltak for å fremme mediekunnskap, som for eksempel videreutdanning av lærere og instruktører, særlig opplæring om Internett for barn fra de er svært små, herunder undervisningstimer som er åpne for foreldrene, eller tilrettelegging av nasjonale kampanjer rettet mot borgerne gjennom alle kommunikasjonsmedier, for å gi opplysninger om ansvarlig bruk av Internett.

Direktivet bygger ellers på det såkalte senderlandprinsippet, som med noen unntak innebærer at den aktuelle medietjeneste reguleres av og er underlagt jurisdiksjonen i den EØS-stat hvor tilbyderen av den enkelte audiovisuelle medietjenesten er etablert. Og med grunnlag i EØS-rettens prinsipper om fri bevegelighet av blant annet tjenester i det indre marked, kan den enkelte EØS-stat som klar hovedregel ikke begrense tilgangen til audiovisuelle medietjenester fra en annen EØS-stat.

7.2.3 Endringsdirektivet – inkludering av videodelingsplattformer

Som nevnt innledningsvis ovenfor, har EU i endringsdirektiv av 2018, vedtatt visse endringer i AMT-direktivet. Implementeringsfristen for EUs medlemsstater var 19. september 2020. Endringsdirektivet er fremdeles ikke formelt innlemmet i EØS-avtalen, men vil bli det i nær fremtid.

Innenfor utvalgets mandat er det vesentligste i endringsdirektivet at man i tillegg til de audiovisuelle medietjenestene som allerede er omfattet av AMT-direktivet, nå inkluderer det som i direktivet kalles «videodelingsplattformstjenester».

Med «videodelingsplattformstjenester» menes tjenester som har til hovedformål (eller som essensiell funksjonalitet) å

1. tilby programmer og brukergenererte videoer til allmennheten for å informere, underholde eller opplyse,

2. tilbys gjennom elektroniske kommunikasjonsnett og

3. innholdets organisering bestemmes av tjenestetilbyderen, herunder ved bruk av automatiske metoder og algoritmer, særlig ved å vise, merke og sekvensere innholdet.

Dette vil omfatte tjenester som YouTube, Facebook og andre tilsvarende plattformer.

Tilbydere av slike tjenester har, i motsetning til tilbydere av audiovisuelle medietjenester, ikke redaksjonelt ansvar for innholdet som tilbys, som forutsetningsvis er brukergenerert; videoer som brukere av tjenesten laster opp i tjenesten.

Det forutsettes i og følger også av EUs ehandelsdirektiv artikkel 14 og 15.90 Ehandelsdirektivet, som på disse punkter er gjennomført i norsk rett i ehandelsloven §§ 18 og 19, bestemmer grovt sagt at tilbydere av slike tjenester ikke kan holdes rettslig (medvirknings)ansvarlige for innhold som brukerne laster opp i tjenesten, med mindre tilbyder unnlater å foreta seg noe etter å blitt kjent med det ulovlige innholdet. Slike tilbydere kan heller ikke pålegges en generell plikt til å overvåke hva brukerne laster opp eller til å undersøke forhold som antyder ulovlighet.

Når videodelingsplattformtjenester er innlemmet i AMT-direktivet, er de ovennevnte ansvarsbegrensningene i ehandelsdirektivet også hensyntatt. Hensynene og konsekvensene av dem er godt beskrevet i endringsdirektivets fortale avsnittene 47–49 (her sitert i dansk versjon):

(47) En betydelig del af det indhold, der leveres via videodelingsplatformstjenester, er ikke underlagt noget redaktionelt ansvar hos udbyderen af videodelingsplatformen. Det er dog typisk disse udbydere, der tilrettelægger indholdet, nemlig programmer, brugergenererede videoer og audiovisuel kommerciel kommunikation, herunder ved hjælp af automatiske metoder eller algoritmer. Derfor bør disse udbydere pålægges at træffe passende foranstaltninger for at beskytte mindreårige mod indhold, der kan skade deres fysiske, psykiske eller moralske udvikling. De bør også pålægges at træffe passende foranstaltninger for at beskytte offentligheden mod indhold, der tilskynder til vold eller had rettet mod en gruppe eller et medlem af en gruppe af nogen af de grunde, der er omhandlet i artikel 21 i Den Europæiske Unions charter om grundlæggende rettigheder («chartret»), eller hvis udbredelse udgør en strafbar handling i henhold til EU-retten.

(48) I betragtning af den rolle, som udbyderne spiller med hensyn til det indhold, der leveres via videodelingsplatformstjenester, bør de passende foranstaltninger for at beskytte mindreårige og offentligheden vedrøre tilrettelæggelsen af indholdet og ikke selve indholdets art. De krav, der er fastsat i direktiv 2010/13/EU i den henseende, bør derfor gælde med forbehold af artikel 12-14 i direktiv 2000/31/EF, som rummer en fritagelse for ansvar for ulovlige oplysninger, der transmitteres, eller oplagres automatisk, mellemliggende og midlertidigt, eller oplagres af visse udbydere af informationssamfundstjenester. Ved levering af tjenester, der er omfattet af artikel 12-14 i direktiv 2000/31/EF, bør disse krav desuden gælde uden at det berører artikel 15 i nævnte direktiv, som udelukker, at generelle forpligtelser til at overvåge sådanne oplysninger eller aktivt at undersøge forhold, der tyder på ulovlig virksomhed, kan pålægges disse udbydere, uden at det dog vedrører overvågningsforpligtelser i konkrete tilfælde, og navnlig uden at det berører påbud fra nationale myndigheder i overensstemmelse med national ret.

(49) Det er hensigtsmæssigt så vidt muligt at inddrage udbyderne af videodelingsplatforme ved gennemførelsen af de passende foranstaltninger, der skal træffes i medfør af direktiv 2010/13/EU. Der bør således tilskyndes til samregulering. Det bør desuden fortsat være muligt for udbydere af videodelingsplatforme at træffe strengere foranstaltninger på frivillig basis i overensstemmelse med EU-retten, samtidig med at ytrings- og informationsfriheden og mediernes pluralisme respekteres.

I samsvar med dette – og på grunn av utviklingen også med hensyn til audiovisuelle medietjenester samt harmoniseringshensyn – er AMT-direktivets bestemmelser om medlemstatenes forpliktelser når det gjelder vern av barn mot skadelig innhold generelt endret.

For audiovisuelle medietjenester oppheves skillet mellom fjernsyn og audiovisuelle medietjenester på bestilling, med hensyn til regulering av tiltak for å verne barn mot skadelig innhold. AMT-direktivet artikkel 12 og artikkel 27 (som er omtalt ovenfor) oppheves derfor. I den forbindelse oppheves også kravet om at det i fjernsyn ikke kan sendes programmer som «i alvorlig grad» kan virke skadelig på barn.

Istedenfor gis det felles regler for audiovisuelle medietjenester, som legger opp til en mer nyansert løsning. Det opereres blant annet ikke lenger med et kategorisk skille mellom innhold alvorlig skadelig innhold og annet skadelig innhold. Hvilke tiltak som kreves skal i stedet åpne for gradering slik at de aktuelle tiltak står i rimelig forhold til programmets mulige skadevirkninger, og slik at det mest skadelige innholdet, der umotivert vold og pornografi nevnes som eksempler, underlegges de strengeste tiltak.

Det ovennevnte kommer hovedsakelig til uttrykk i ny artikkel 6a, som lyder (i dansk versjon):

1. Medlemsstaterne træffer passende foranstaltninger for at sikre, at audiovisuelle medietjenester, der leveres af medietjenesteudbydere under deres jurisdiktion, og som kan skade mindreåriges fysiske, psykiske eller moralske udvikling, kun stilles til rådighed på en sådan måde, at mindreårige normalt ikke hører eller ser dem. Sådanne foranstaltninger kan omfatte valg af sendetidspunkt, værktøjer til alderskontrol eller andre tekniske foranstaltninger. De skal stå i et rimeligt forhold til programmets mulige skadevirkninger.

Det mest skadelige indhold, såsom umotiveret vold og pornografi, skal være underlagt de strengest mulige foranstaltninger.

2. Mindreåriges personoplysninger, som indsamles eller på anden måde genereres af medietjenesteudbydere i henhold til stk. 1, må ikke behandles med henblik på kommercielle formål såsom direkte markedsføring, profilering og adfærdsbaseret reklame.

3. Medlemsstaterne sikrer, at medietjenesteudbydere fremlægger tilstrækkelige oplysninger over for seerne om indhold, som kan skade mindreåriges fysiske, psykiske eller moralske udvikling. Til dette formål bruger medietjenesteudbydere et system, der beskriver de mulige skadevirkninger af indholdet af den enkelte audiovisuelle medietjeneste.

Ved gennemførelsen af dette stykke tilskynder medlemsstaterne til anvendelse af samregulering, jf. artikel 4a, stk. 1.

4. Kommissionen tilskynder medietjenesteudbydere til at udveksle eksempler på bedste praksis i forbindelse med adfærdskodekser for samregulering. Medlemsstaterne og Kommissionen kan fremme selvregulering med henblik på nærværende artikel gennem de i artikel 4a, stk. 2, omhandlede EU-adfærdskodekser.

Som det også går frem av bestemmelsen, legges det i større grad opp til at tjenestetilbyderne selv skal bidra med utforming av beskyttelsestiltak, og at medlemsstatene skal anvende samregulering. Dette er nærmere regulert og beskrevet i ny artikkel 4a. I hovedtrekk går det ut på at det oppfordres til at medlemstatenes regulering skal fremme selvregulering gjennom atferdskodekser/bransjestandarder hos tjenestetilbyderne. Dette kan skje både på nasjonalt plan og på EU-plan.

I henhold til ny artikkel 28b gjelder i utgangspunktet tilsvarende for videodelingsplattformstjenester, med de forbehold som følger av ansvarsbegrensningene i ehandelsdirektivet. På grunn av disse ansvarsbegrensningene og på grunn av disse tjenestenes egenskaper, herunder at det vesentligste av innholdet er brukergenerert og dermed involverer brukerne selv, er typen tiltak som nevnes også tilpasset deretter. De er blant annet i større grad fokusert på tjenestetilbyderes egne bidrag med hensyn til å utstyre brukerne – som her er både produsenter og/eller konsumenter av innholdet – med tekniske verktøy, informasjon og kunnskap som begrenser at barn blir utsatt for skadelig innhold.

I forlengelsen av hva som er sagt ovenfor om endringene i tilnærming – både for audiovisuelle medietjenester og nå for videodelingsplattformtjenester – kan man merke seg at dette også gjenspeiles i forståelsen og betydningen av «mediekunnskap» som beskyttelsestiltak i seg selv. I endringsdirektivet fortale avsnitt 59 (her i dansk versjon), er dette beskrevet slik:

‘Mediekendskab’ omfatter de færdigheder, den viden og den forståelse, der er nødvendig for at sætte borgerne i stand til at bruge medierne effektivt og sikkert. For at gøre det muligt for borgerne at få adgang til information og på en ansvarlig og sikker måde at anvende, kritisk vurdere og skabe medieindhold har borgerne brug for udvidede færdigheder vedrørende mediekendskab. Mediekendskab bør ikke begrænses til læring om værktøjer og teknologier, men bør have til formål at udstyre borgerne med evnen til kritisk tænkning, som er nødvendig med henblik på at kunne udvise dømmekraft, analysere komplekse realiteter og sondre mellem holdninger og kendsgerninger. Det er derfor nødvendigt, at både medietjenesteudbydere og udbydere af videodelingsplatforme i samarbejde med alle relevante berørte parter fremmer udviklingen af mediekendskab i alle dele af samfundet, for borgere i alle aldre og vedrørende alle medier, og at fremskridtene i den forbindelse følges nøje.

Etter endringsdirektivet er dette ikke lenger bare en oppfordring. I ny artikkel 33a oppstilles en plikt for medlemstatene til å fremme og treffe tiltak til utvikling av mediekunnskap. EUs medlemstater skal hvert tredje år underrette EU-kommisjonen om hvordan denne forpliktelsen er gjennomført.

7.2.4 Oppsummering

Gjennomgangen over, herunder om de endringene i AMT-direktivet som nå er implementert i EU og som vil bli gjeldende for Norge så snart endringsdirektivet blir innlemmet i EØS-avtalen, viser noen klare utviklingstendenser med hensyn til valg av tiltak for å beskytte barn mot skadelig audiovisuelt innhold. Her skal noen sentrale tendenser fremheves.

For det første ser man en erkjennelse av at teknologi- og medieutviklingen raskt har gjort det mindre realistisk å regulere og oppnå ønsket beskyttelse gjennom tiltak som forutsetter sterk myndighetskontroll med de aktuelle tilbyderne.

For det andre ser man at reguleringen i økende grad fokuserer på samregulering, slik at det innenfor rammene av noen grunnleggende, offentligrettslige krav, i større grad kreves av og overlates til tilbyderne selv å iverksette passene tiltak som i tillegg til å omfatte mer tradisjonelle beskyttelsestiltak, i økende grad omfatter bidrag til utvikling av mediekunnskap hos brukerne.

For det tredje ser man at utviklingen av mediekunnskap, slik det er definert i endringsdirektivets fortale, i alle lag av samfunnet, i seg selv har blitt et av de sentrale beskyttelsestiltak – og at medlemstatene også har fått en konkret, formell forpliktelse på dette punktet.

En ytterligere observasjon som har betydning for utvalgets mandat, er at AMT-direktivet bygger på hovedregler om senderlandprinsippet og på at tilbydere kun skal være underlagt en medlemsstats jurisdiksjon, innebærer at Norge i liten grad kan regulere store deler av de tjenestene som faktisk er tilgjengelige for den norske befolkningen, herunder barn. I tillegg kommer – som nevnt – ehandelsdirektivets regler om ansvarsbegrensninger for tjenestetilbydere som faller inn under direktivets artikkel 14 og 15 (herunder videodelingssplattformtjenestene).

7.3 Bildeprogramloven

7.3.1 Innledning

Bildeprogramloven er av nyere dato, vedtatt og satt i kraft i 2015.

Den ble utarbeidet og vedtatt dels for å oppdatere og samle regler om beskyttelse av barn mot skadelig påvirkning fra levende bilder, som tidligere hadde vært fordelt på henholdsvis kringkastingsloven og film- og videogramloven, i én lov. Dels ble den utarbeidet og vedtatt for å implementere AMT-direktivet i norsk rett.

Det er Medietilsynet som i første instans håndhever loven, med Medieklagenemnda som klageinstans.

Bildeprogramloven § 1 uttrykker lovens eneste formål; å beskytte mindreårige mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Mindreårige i lovens forstand er personer som ikke har fylt 18 år, som samsvarer med FNs barnekonvensjons definisjon av barn.

Loven gjelder levende bilder i «bildeprogram». Bildeprogramlovens definisjon av «bildeprogram» er «et sett av levende bilder, med eller uten lyd, som utgjør en avgrenset enhet», jf. § 2. I forarbeidene er det uttalt at begrepet skal forstås på samme måte som i kringkastingsloven, med det forbehold at bildeprogramloven har et noe videre virkeområde (herunder kinofremvisning og fysiske videogrammer, jf. nærmere om virkeområdet nedenfor).91 I forarbeidene til kringkastingsloven er begrepet forklart slik:

Med bildeprogrammer forstås levende bilder med eller uten lyd som utgjør ett enkelt innslag innenfor en programoversikt eller en programkatalog. Tekstbasert innhold som følger slike programmer (EPG) er også omfattet. Radio, lydoverføringer, podcasts, søkemotorer og spilltjenester er ikke omfattet. Det samme gjelder elektroniske versjoner av aviser og tidsskrifter. Som eksempler på bildeprogrammer som er omfattet av direktivet nevner AMT-direktivet artikkel 1 nr. 1 bokstav b ‘spillefilmer, idrettsarrangementer, komedier, dokumentarprogrammer, barneprogrammer og dramaproduksjoner. Listen er ikke uttømmende. Det er et krav om at et program må være et klart identifiserbart redaksjonelt produkt med en begynnelse og en slutt. Ifølge bestemmelsen i direktivet skal programmene være egnet til å informere, underholde eller opplyse allmennheten.92

Da bildeprogramloven er av så ny dato, og fordi det ikke foreligger forvaltnings- eller rettspraksis som utfyller eller endrer hva som fremgår av lovens tekst, utgjør dens forarbeider fortsatt en god og dekkende forklaring av det nærmere innholdet i loven og dens enkeltbestemmelser. Det henvises derfor generelt til forarbeidene.93

I det videre vil det fokuseres på lovens hovedtrekk og de deler av den som er særlig relevante for utvalgets mandat.

7.3.2 Virkeområdet

Det fremgår av bildeprogramloven § 3 at den gjelder for «tilgjengeliggjøring av bildeprogram og tilknyttet materiale til allmenheten» ved:

• a) fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester omfattet av kringkastingsloven

• b) fremvisning ved allmenn sammenkomst i Norge, inkludert kino eller annet visningssted

• c) tilgjengeliggjøring av videogram i Norge når bildeprogrammet tilgjengeliggjøres av et foretak som er registrert i Norge eller har forretningssted i Norge, av en person som er norsk statsborger eller har bosted i Norge, eller beslutningen om tilgjengeliggjøring er tatt i Norge.

Det er bokstav a) som på dette punkt gjennomfører AMT-direktivet. Henvisningen til kringkastingsloven innebærer at definisjonene av begrepene er i samsvar med definisjonene i AMT-direktivet (jf. behandlingen av AMT-direktivet ovenfor).94

Bokstavene b) og c), om henholdsvis kinofilm og lignende fremvisninger og videogram, er derimot ikke en gjennomføring av forpliktelser etter AMT-direktivet.

Av forarbeidene fremgår det at bokstav b), foruten kinofremvisning, omfatter «fremvisning av bildeprogram som kan iakttas på et offentlig sted eller der en avgrenset gruppe personer er samlet. Fremvisning på offentlig sted inkluderer blant annet fremvisning av bildeprogrammer på TV-skjermer i det offentlige rom, eksempelvis busser og andre offentlige transportmidler, utendørs i parker, inne i forretninger, i butikkvinduer, hos frisører, på kjøpesentre, varemesser, utstillinger, sportsarrangementer, museer mv». Men også fremvisning for en avgrenset gruppe av allmenheten, som for eksempel filmklubber, skoleklasser, barnehager, SFO mv. vil omfattes, ifølge forarbeidene. Fremvisning i privatsfæren, som avspilling av video innenfor en krets av familie og venner, for eksempel under en barnebursdag, faller utenfor.95

Når det gjelder bokstav c), er begrepet «videogram» definert i bildeprogramloven § 2 som «disk, plate, magnetbånd eller annen enhet med lagret informasjon som er egnet til å gjengi bildeprogram». Ifølge forarbeidene innebærer dette at bokstav c) kun omfatter formidling av bildeprogrammer lagret på fysiske informasjonsbærere (som DVD, Blu-ray eller lignende).96

Loven omfatter derfor ikke video som formidles elektronisk eller tilgjengeliggjøres via elektronisk kommunikasjonsnett, med mindre det skjer innenfor det som omfattes av definisjonen av fjernsyn eller audiovisuell bestillingstjeneste. Det innebærer at grovt sagt all tilgjengeliggjøring og deling av video som gjøres elektronisk av enkeltindivider og av andre aktører som ikke er audiovisuelle medietjenester, faller utenfor lovens virkeområde.

7.3.3 Bildeprogramlovens skadelighetsbegrep

Bildeprogramloven opererer – slik også AMT-direktivet gjorde før endringsdirektivet (jf. om dette ovenfor i dette kapittelet) – med to nivåer av skadelighet. Disse er definert i slik i bildeprogramloven § 2 første ledd bokstav h) og i):

• h) skadelig innhold: skildringer i bildeprogram som kan virke følelsesmessig opprivende eller kognitivt forstyrrende for mindreåriges velbefinnende

• i) alvorlig skadelig innhold: skildringer i bildeprogram som kan virke sterkt følelsesmessig opprivende eller sterkt kognitivt forstyrrende for mindreåriges velbefinnende, særlig nærgående skildringer av kjønnslig aktivitet, grov vold og annen svært forstyrrende eller skremmende tematikk.

Det fremgår av forarbeidene at skadelighetsnormen i bildeprogramloven innholdsmessig skal bygge på den normen som da loven ble vedtatt var utviklet i forvaltningspraksis etter tilsvarende bestemmelser i henholdsvis kringkastingsloven og film- og videogramloven. Ordlyden ble imidlertid oppdatert, både for å gjenspeile den nevnte forvaltningspraksis og for å ivareta kravene i AMT-direktivet samt være i samsvar med formålet i FNs barnekonvensjon, jf. artikkel 17, som har barns «velbefinnende» i fokus, men hvor også barns rett på informasjon og tilgang på medieinnhold er vesentlig.97

Når det gjelder det nærmere innholdet i skadelighetsnormen, uttalte departementet følgende:

Departementet vil her fremheve at med ‘skadelig’ (for mindreåriges velbefinnende) forstås de negative emosjonelle/følelsesmessige og kognitive virkningene innholdet i et bildeprogram kan forårsake hos barn og unge i ulike aldersgrupper, som for eksempel at noe skaper angst, vekker uro eller virker skremmende. Ved aldersklassifisering av et bildeprogram mener departementet at det også må legges vekt på om tematikken i programmet kan virke forstyrrende eller opprivende på mindreårige i gitte aldersgrupper, eller på annen måte gi ubehag, forvirre eller støte deres normer. Dette kan eksempelvis være seksualisert innhold som ikke presenteres på barn og unges premisser. Departementet mener at dette vil ivareta beskyttelsesbehovet for mindreårige på en tilstrekkelig god måte og legger ikke opp til en endret forvaltningspraksis for vurderingen av seksualisert innhold slik Barnevakten foreslår.

I vurderingen av om innholdet i et bildeprogram kan være «alvorlig skadelig», vil det etter departementets mening være avgjørende om skildringene i programmet kan sies å virke sterkt følelsesmessig opprivende og/eller særlig kognitivt forstyrrende på barn. Slike skildringer vil typisk være innhold som grenser opp mot forbudene i straffeloven § 204, § 204a eller § 382 [§§ 236, 311 og 317 i gjeldende straffelov], og inneholder grov vold eller omfattende og nærgående seksuelle skildringer. Men også annet innhold og tematikk kan omfattes hvis skildringene i særlig negativ grad kan skremme eller påvirke barn og unges tanker, ideer og holdninger over tid. Eksempler på slikt innhold kan blant annet være forherligelse av selvmord, selvtekt, grov dyremishandling og kombinasjoner av sex og vold.

[…]

Departementet vil understreke at i vurderingen av hvorvidt et bildeprogram har «skadelig innhold» eller «alvorlig skadelig innhold», skal det i tillegg til egenskaper ved programmet tas hensyn til konteksten samt barn og unges rett på informasjon og tilgang på medieinnhold, jf. artikkel 17 i Barnekonvensjonen. Dette innebærer at barn og unges rett på informasjon og tilgang til medieinnhold etter Barnekonvensjonen er en relevant tolkningsfaktor som Medietilsynet og Medieklagenemnda skal legge vekt på ved praktiseringen av regelverket. Med kontekst menes hvordan innholdet er fremstilt og barn og unges modenhet og kompetanse.98

Videre fremgår det av samme sted i forarbeidene at skadelighetsnormen vil være «en rettslig standard som åpner for endrede vurderinger i samsvar med samfunnsutviklingen», og at «Medietilsynets og Medieklagenemndas praksis vil her kunne utvikles over tid».

Dette kunne isolert tyde på at Medietilsynet blant annet skulle basere vurderingene på utviklingen innenfor forskningsbasert kunnskap på feltet. Departementet uttalte imidlertid i umiddelbar forlengelse av det det nettopp siterte at det «således ikke [så] behov for å etablere et fagråd for å vurdere regelmessig fornying av det faglige, sosiale og kulturelle grunnlaget som ligger til grunn for skadelighetsnormen».

I lys av dette må konklusjonen være at selv om loven ikke hindrer Medietilsynet fra å legge vekt på tilgjengelig, oppdatert forskning, og justere praktisering av skadelighetsvurderingen tilsvarende, er Medietilsynets kompetanse ikke bundet til å være forankret i forskning. I utvalgets samtaler med Medietilsynet oppfatter utvalget også at det ble bekreftet at Medietilsynet forsto og praktiserte sin kompetanse slik, og at man med hensyn til å endre vurderinger i samsvar med samfunnsutviklingen, blant annet vektla hva Medietilsynet oppfattet at rådende holdninger i befolkningen var.

I denne sammenheng kan det være hensiktsmessig å understreke at spørsmålet om hvilke bildeprogrammer som er skadelige for barn, prinsipielt er et helt annet spørsmål enn spørsmålet om hvilke programmer som er egnet for barn (eller aldersgrupper av barn). Bildeprogramloven handler kun om det første; skadelighet.

7.3.4 Tiltak for å verne mot skadelig innhold

7.3.4.1 Innledning

Bildeprogramlovens hjemler for tiltak for å beskytte barn mot skadelig programinnhold baserer seg grovt sagt i hovedsak på fastsetting av aldersgrenser og beskyttelsestiltak som forebygger at barn utsettes for programinnhold som de utfra disse aldersgrensene ikke ha tilgang til.

Dette er regulert i lovens kapittel 2 og 3, med utfyllende bestemmelser i forskrift gitt med hjemmel i loven (bildeprogramforskriften).99

7.3.4.2 Aldersgrenser

Som generelt utgangspunkt gjelder etter bildeprogramloven § 4 at ingen bildeprogram som omfattes av loven kan tilgjengeliggjøres uten å først være gitt én av følgende aldersgrenser:

• a) Tillatt for alle

• b) 6 år

• c) 9 år

• d) 12 år

• e) 15 år

• f) 18 år

Aldersgrensen for det enkelte program fastsettes etter en vurdering av om innholdet i bildeprogrammet kan være skadelig for personer under den aktuelle aldersgrensen. Bildeprogram med alvorlig skadelig innhold skal ha 18-årsgrense.

For alle andre bildeprogrammer enn kinofilm, er det bildeprogramdistributøren selv som skal sette disse aldersgrensene.100 Medietilsynet kan kontrollere distributørenes fastsetting av aldersgrenser, og overprøve dem i vedtak.

For bildeprogrammer primært produsert for fremvisning på kino, settes imidlertid aldersgrensen av Medietilsynet, ved pliktig forhåndskontroll. Dette er den siste rest av filmsensuren i Norge. I utvalgets kommunikasjon med Medietilsynet ble det opplyst fra tilsynets side at denne forhåndskontrollen, som innebærer at hver kinofilm som skal vises på norske kinoer, må sees gjennom og vurderes av en saksbehandler i Medietilsynet, innebærer cirka halvannet årsverk.

De bildeprogrammene som er aldersklassifisert av Medietilsynet (det vil først og fremst si kinofilm), legges inn i en offentlig tilgjengelig database, som er tilgjengelig via Medietilsynets nettsider.101 Databasen inneholder stikkord om filmene, men begrenset informasjon om den nærmere vurderingen for den aldersgrense som er satt.

Medietilsynet har imidlertid utviklet en veileder for aldersfastsetting, basert på kriterier som tilsynet selv har utviklet i sin praktisering av skadelighetsnormen. Kriteriene som brukes er også tilgjengelig for dem som ikke er underlagt forhåndskontroll, men plikter å sette aldersgrenser. Den er offentlig tilgjengelig via Medietilsynets nettsider.102 Kortversjonen er gjengitt i figur 7.1.

Forstørr bilde

7.3.4.3 Beskyttelsestiltak

Generelt gjelder at «[e]nhver som tilgjengeliggjør bildeprogram, plikter å iverksette egnede tiltak for å beskytte mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold», jf. § 8.

Generelt gjelder også at publikum på en tydelig og nøytral måte skal informeres om aldersgrensen før tilgjengeliggjøring av det aktuelle bildeprogrammet. Det følger av § 7, som også inneholder nærmere detaljer om hvordan denne informasjonsplikten skal gjennomføres for de enkelte tilgjengeliggjøringsformene.

Den nærmere reguleringen av beskyttelsestiltak sondrer mellom de forskjellige tilgjengeliggjøringsformene, jf. §§ 9 til 12.

Tilgjengeliggjøring i fjernsyn:

Bildeprogram med alvorlig skadelig innhold kan ikke sendes på fjernsyn.

For øvrig skal tjenestetilbyderen enten ved valg av sendetid eller tekniske tiltak sørge for at barn normalt ikke får tilgang til bildeprogram med skadelig innhold.

Det er i bildeprogramforskriften gitt utfyllende bestemmelser om sendetider for forskjellige aldersgrupper.

Tilgjengeliggjøring i audiovisuelle bestillingstjenester:

Tjenestetilbyder skal iverksette tiltak som sikrer at mindreårige normalt ikke får tilgang til bildeprogrammer med alvorlig skadelig innhold.

Tjenestetilbyder skal tilby tiltak som kan aktiveres av foresatte eller andre i foresattes sted, for å sikre at mindreårige normalt ikke får tilgang til bildeprogram med skadelig innhold.

I bildeprogramforskriften er kravet til tiltak utdypet slik at de må være etablering av et system med PIN-koder, passord eller andre løsninger som gir tilsvarende sikkerhet for at mindreårige normalt ikke får tilgang til alvorlig skadelig innhold.

Tilgjengeliggjøring ved fremvisning i kino og tilgjengeliggjøring av videogram:

For begge disse tilgjengeliggjøringsformene gjelder at visnings-/omsetningsstedet skal utforme og gjennomføre rutiner for alderskontroll.

Boks 7.1 Foreldrekontroll

Mediekanalene har beskyttelsestiltak etter loven §§ 8 og 9 og forskriften, NRK, Dagbladet og VG har på egen plattform alderskontroll på bildeprogram. Tekniske tiltak er ikke omfattet av utvalgets mandat, men for å få et helhetsinntrykk har utvalget sett raskt på hvordan mekanismene fungerer i praksis. Teknikken som brukes er tilsynelatende lik. Foresatte går inn på videosidene, velger «Foreldrekontroll / Alderskontroll» nederst på siden med liten skrift, setter aldersgrense og en PIN-kode. Innholdet er tilsynelatende klassifisert etter retningslinjene for egenklassifisering som Medietilsynet angir på sine nettsider med aldersgrenser 6 år, 9 år, 12 år, 15 år og18 år.

https://www.dagbladet.no/video

Forstørr bilde

Etter aldersgrensen er satt, må brukeren oppgi PIN-koden for å spille av innhold som overskrider den aldersgrensen.

Utvalget har ikke vurdert klassifiseringen, men konstaterer at det i alle tilfeller var lett å omgå sperrene ved å benytte en annen nettleser eller bare slette informasjonskapslene. Igjen uten å ha foretatt nøyere undersøkelser, bemerker utvalget at i en verden hvor barn har tilgang på mange digitale enheter med mange nettlesere, må disse tiltakene antas å ha begrenset praktisk verdi for annet enn de aller minste. Mange barn vil vite – eller lett kunne tilegne seg kunnskap om – hvordan man bytter nettleser, sletter informasjonskapsler eller logg.

Større strømmetjenester som NETFLIX, HBO, YouTube osv. tilbyr også foreldrekontroll med PIN-kode. Digitale mottakere har forskjellige typer innstillinger for tidskontroll (vannskille) osv. Operativsystemer og spillkonsoller har, i varierende grad, muligheter for å kreve passordtilgang på tid og innhold.

Det har vært gjort flere forsøk fra 1990 tallet for å lage standarder for aldersklassifisering og blokkering av innhold. Ingen så vellykkede at de har blitt etablert og kjent. Programvare for foreldrekontroll til bruk på elektroniske enheter har heller aldri slått gjennom på en måte som gjør det enkelt for foresatte å sette grenser på tvers av alle plattformer og enheter. Skolene kan bruke noen typer kontroll og filtrering på sine nettverk og enheter, men det fanger ikke opp andre enheter elevene måtte bruke.

For foresatte er det krevende å følge med på riktige aldersgrenser på alle enheter og alle kanaler for at barn ikke eksponeres for uønsket innhold. Selv om tekniske sperrer har begrenset praktisk verdi, kan det at er satt en aldersgrense og en sperre likevel ha en signaleffekt. Barnet får informasjon om at innholdet – etter foresattes mening – ikke er egnet for dem.

7.4 Fremmed rett

I forarbeidene til bildeprogramloven, Prop. 123 L (2013–2014), er det i kapittel 4 gitt en detaljert oversikt over rettstilstanden i de øvrige nordiske land, Storbritannia og Nederland.

De landene som beskrives i proposisjonen, herunder de landene det er vist til i utvalgets mandatet, har varierende regler om forhåndskontroll, men alle landene har prinsipper om at det skal fastsettes nasjonale aldersgrenser for bildemedier, til dels med varierende aldersgrenser. Nederland og Finland baserer seg i større grad på leverandørklassifisering enn Sverige, Danmark og Norge.

Så vidt utvalget har kunnet se, er de eneste endringene i rettstilstanden i de øvrige nordiske land, dem som er foretatt av dem som EU-medlemstater, for å implementere endringsdirektivet til AMT-direktivet (jf. behandlingen av dette ovenfor i dette kapittelet).

Som også redegjort for i Prop. 123 L (2013–2014), har Nederland siden 2001 hatt et system (Kijkwijzer) hvor distributørene bruker et spørreskjema for å klassifisere medieinnhold.103 Spørreskjemaet munner ut ikke bare i en aldersklassifisering, men også en angivelse av type innhold, representert ved piktogrammer.

1. Frykt – en edderkopp.

2. Diskriminering – en svart og flere hvite figurer.

3. Narkotika / alkohol – en sprøyte

4. Vold – en knyttneve

5. Banning, grovt språk – figur som «banner»

6. Seksualisert innhold – to føtter mot hverandre

Piktogrammene fikk betydelig oppmerksomhet da de ble lansert og førte til økt forståelse av innholdsvurdering. Ikke minst ble piktogrammet for seksualisert innhold – de to føttene – gjenstand for både diskusjon og gjenkjennelse. Piktogrammene er for øvrig utgangspunktet for den europeiske merkeordningen for spill, PEGI (Pan European Game Information) som noen vil kjenne igjen, selv om kategoriene og piktogrammene avviker noe.

Nederland har, sammenlignet med andre land, herunder de nordiske, lang erfaring med samregulering og bruk av informasjon som tiltak. Dette er, som vist ovenfor under behandlingen av AMT-direktivet, i samsvar med det som etter hvert har blitt tilnærmingen også på europeisk nivå. Utvalget ønsket derfor opprinnelig å komme i dialog med Nederlands Instituut voor de Classificatie van Audiovisuele Media (NICAM) om erfaringene etter 20 år, blant annet om samspillet mellom flere medier (spill og film) og vurderingene av å utvide systemet til flere medier. Etter Covid 19-utbruddet, med påfølgende reiserestriksjoner, ble imidlertid dette avlyst.

7.5 Utvalgets vurderinger av bildeprogramloven

7.5.1 Generelt

Et av punktene i utvalgets mandat er å evaluere og vurdere bildeprogramloven, særlig med tanke på å identifisere begrensningene i rekkevidden av det beskyttelsessystemet som etableres gjennom loven.

Utvalget mener at gjennomgangen ovenfor i dette kapittelet har vist at bildeprogramloven og dets beskyttelsessystem i svært begrenset grad dekker den digitale medievirkeligheten som barn i dag befinner seg og deltar i. Barns, som voksnes, hverdag involverer i stor og økende grad kommunikasjonsformer og innhold som en slik lov vanskelig kan regulere i praksis. Utviklingen av EU-lovgivningen på feltet, nå sist med endringsdirektivet til AMT-direktivet er i så måte illustrerende.

Den teknologiske- og markedsmessige utviklingen har medført også for barns vedkommende at deres digitale medievirkelighet foregår i og gjennom tjenestene til aktører som både av juridiske og praktiske grunner ikke kan reguleres på samme måte som tradisjonelle medier. Det gjelder ikke minst for et land som Norge, som i all hovedsak ikke en gang har jurisdiksjon over de aktuelle aktørene.

Et dilemma i den sammenheng – som også ligger som en premiss for EUs regulering på feltet, herunder særlig AMT-direktivet – er at jo mer byrdefull regulering man gjør av de mer tradisjonelle mediene, som man kan regulere, desto skjevere blir vilkårene i favør av de tjenestene som ikke kan reguleres på samme måte. Det vil igjen kunne føre til at det er de uregulerte tjenestene som vinner ytterligere terreng.

Utvalget mener derfor at EUs tilnærming, illustrert sist ved de endringene som er gjort i AMT-direktivet, der man beveger seg vekk fra streng offentlig kontroll og mot mer samregulering og større vekt på god informasjon og utvikling av mediekunnskap/håndteringskompetanse i befolkningen, er fornuftig.

Når det er sagt, krever AMT-direktivet også fortsatt at vi har en viss minsteregulering av tilbydere av audiovisuelle tjenester, for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold. Bildeprogramloven er i dag den naturlige loven å fortsette å implementere de forpliktelsene gjennom, også når endringsdirektivet blir en del av EØS-avtalen og må gjennomføres i Norge.

Utvalget mener dessuten at selv om bildeprogramlovens system med fastsetting av aldersgrenser og tilhørende beskyttelsestiltak kun gjelder for en begrenset del av aktørene som leverer de tjenestene som dominerer barns digitale mediehverdag, kan det enn så lenge ha en positiv effekt utover lovens formelle virkeområde, i form av bevisstgjøring overfor andre aktører og befolkningen for øvrig.

I den sammenheng vil utvalget – under henvisning til hva som er sagt ellers i utredningen om kunnskap om og behov for mer kunnskap om skadelighet forbundet med barns bruk av medier – peke på at for at den rettslige skadelighetsnormen som praktiseres i fastsetting av aldersgrenser mv. skal oppleves som troverdig og få gjennomslag utenfor bildeprogramlovens snevre virkeområde, kan den med fordel kobles mer til forskningsbasert kunnskap enn hva loven forutsetter i dag. Utvalget erkjenner imidlertid at det forutsetter at slik kunnskap utvikles, tilgjengliggjøres og formidles på en måte som er egnet til å implementere i praktisering av lovens skadelighetsnorm. Dette spørsmålet er behandlet i andre deler av utredningen og i utvalgets anbefalinger.

7.5.2 Vurdering av forhåndsklassifisering etter bildeprogramloven

Etter bildeprogramloven § 5 skal Medietilsynet forhåndskontrollere og aldersklassifisere kino-film, mens aldersgrensene på øvrige bildeprogram settes av distributørene. Medietilsynet har overfor Kulturdepartementet pekt på utviklingen i mediebildet, at systemet medfører en forskjellsbehandling av distributører og at trenden i EU går mot økt sam-/selvregulering. Medietilsynet sendte i 2018 følgende forslag til Kulturdepartementet:104

• Kinofilmdistributørene gis plikt til å aldersklassifisere kinofilm, og denne oppgaven flyttes dermed fra Medietilsynet og over til distributørene

• Bransjenes enhetlige aldersklassifisering sikres ved at Medietilsynet har ansvar for veiledning, opplæring, tilsyn og omgjøringsvedtak

• Medietilsynet får i samarbeid med bransjeaktørene i oppdrag å utrede muligheten for å etablere et bransjeorgan og et bransjeregelverk

Forslaget med begrunnelse er oversendt til utvalget for vurdering.

Utvalget anser det hverken som nødvendig eller hensiktsmessig å fortsette med slik forhåndskontroll. Utvalget kan heller ikke se vektige argumenter for å opprettholde den ordningen, og foreslår derfor at den oppheves, og at kinofilm reguleres som de øvrige tilgjengeliggjøringsformene i loven, ved at distributøren selv setter aldersgrensene.

Utvalget har heller ingen innvendinger til forslagene i de to øvrige punktene gjengitt ovenfor. Begge følger naturlig av andre påpekninger som utvalget har gjort i utredningen.

7.5.3 Vurdering av Barneombudets klagerett på aldersgrenser på film

Medietilsynets vedtak om aldersklassifisering kan påklages til Medieklagenemnda av bildeprogramdistributør og Barneombudet. Klageretten fremgår av bildeprogramloven § 16.

Klageretten har i svært liten grad har blitt brukt, og de siste fem årene har Barneombudet avvist alle saker som omhandler dette. Barneombudet peker blant annet på at de ikke har særskilt filmfaglig kompetanse og at Medieklagenemnda selv har barnefaglig kompetanse.

Barneombudet har i brev til Kultur- og likestillingsdepartementet 28. oktober 2019105 bedt departementet om å vurdere en lovendring for å fjerne denne klageretten, slik at Barneombudet ikke blir bedt om uttalelser i klagesaker som skal gå for Medieklagenemnda

Barneombudets forslag med begrunnelse er oversendt til utvalget for vurdering.

Utvalget merker seg at siden loven trådte i kraft er kun en håndfull vedtak påklaget: «Kubo og det magiske instrumentet» (2016), «Løvetannbarn» (2017), «Fast & Furious: Hobbs & Shaw» (2019). Det er distributørene som har klaget, og siden bildeprogramloven trådte i kraft har Barneombudet hverken påklaget vedtak eller benyttet sin rett til å uttale seg.

Utvalget deler Barneombudets syn, og anbefaler at det tas til følge.

Som en erstatning for Barneombudets rolle, anbefaler utvalget at departementet utreder om man kunne gi sivile organisasjoner en klagerett bygget på lignende kriterier som organisasjoners søksmålsadgang etter tvisteloven § 1-4. Det bør i så fall inngå i utredningen om man i så fall inkluderer regler for forenklet behandling/avvisning blant annet av klager som klart ikke kan føre frem.

8 Grunnlov og internasjonale konvensjoner

8.1 Innledning

Utvalget vil i det følgende redegjøre for de overordnede skranker og føringer som følger av henholdsvis Grunnloven og av de internasjonale menneskerettskonvensjoner som er gjort til norsk lov i menneskerettsloven, og som ved motstrid skal gå foran annen lovgivning (se menneskerettsloven §§ 2 og 3).

Grovt sett har både Grunnlovens rettighetsbestemmelser og menneskerettskonvensjonene betydning i to retninger for arbeidet med å beskytte barn mot skadelig medieinnhold.

På den ene siden er det viktig at alle tiltak på dette området ligger innenfor de skranker for offentlig myndighetsutøvelse som følger av grunnlovsfestede og konvensjonsfestede rettighetsbestemmelser. Det er særlig ytringsfriheten som er aktuell som en skranke i denne forbindelse.

På den andre siden kan det følge av flere bestemmelser i så vel Grunnloven som menneskerettighetskonvensjonene at staten har en viss plikt til å iverksette positive tiltak for å beskytte barn mot medieinnhold som kan ha skadevirkninger for barna. FNs barnekonvensjon (Barnekonvensjonen, BK) vil være særlig aktuell i denne forbindelse.

Utvalget vil først gi et oversiktsbilde over betydningen av så vel Grunnloven som menneskerettskonvensjonene i hver av disse to retningene, for så å redegjøre nærmere for noen av de mest sentrale internasjonale føringene for statens positive plikt til å iverksette beskyttelsestiltak.

8.2 Ytringsfrihetens betydning

Det er viktig å være bevisst på at det ifølge både Grunnloven og menneskerettskonvensjonene vil gjelde visse skranker for hvilke tiltak staten kan iverksette for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold. Det er de grunnlovsfestede og konvensjonsfestede bestemmelser om ytringsfrihet som er særlig sentrale i denne forbindelse.

Det er flere viktige forbindelseslinjer mellom disse regelsettene, blant annet er mange av rettighetsbestemmelsene i Grunnloven utformet etter mønster av rettighetsbestemmelser i de internasjonale menneskerettskonvensjonene. Dette gjelder i mindre grad for ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven § 100 enn for flere av de øvrige bestemmelser i Grunnloven. Uansett vil det ved den nærmere tolkningen og anvendelsen av så vel Grunnloven § 100 som øvrige rettighetsbestemmelser i Grunnloven, være relevant å se hen til internasjonale håndhevingsorganers forståelse av parallelle rettighetsbestemmelser i menneskerettskonvensjonene.106 I praksis er det særlig Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og tilhørende rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) som har stor betydning i denne forbindelse.

Samtidig er det viktig å holde fast ved at rettighetsbestemmelsene i Grunnloven er norske lovbestemmelser. Det skal legges vekt på relevant internasjonal rettspraksis ved tolkningen av grunnlovsbestemmelsene, men tolkningen av en grunnlovsbestemmelse trenger ikke i alle tilfeller å samsvare med hvordan parallelle bestemmelser i menneskerettskonvensjonene har blitt tolket av de internasjonale håndhevingsorganene.107

Grunnloven § 100 knesetter ytringsfriheten som en grunnleggende rettighet som det offentlige må respektere og sikre. Grunnloven § 100 lyder:

Ytringsfrihet bør finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.

Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Som et utgangspunkt innebærer bestemmelsen at formidling av medieinnhold, også til barn og unge, er tillatt. Formidling av medieinnhold kan ikke føre til straff eller andre typer rettslig ansvar, jf. 2. ledd. Myndighetene kan heller ikke på forhånd hindre formidling av medieinnhold gjennom sensur eller andre typer tiltak, jf. 4. ledd.

Det er også et viktig aspekt ved denne og øvrige ytringsfrihetsbestemmelser at den ikke bare beskytter selve formidlingen av medieinnhold og annen type stoff. Det gjelder også en rett til fritt å motta informasjon av forskjellig slag. Dette følger av formuleringen «meddelt eller mottatt» i andre ledd. Det dreier seg altså om en vidtfavnende ytrings- og informasjonsfrihet, og ikke bare om en rett til selv å ytre seg. Dersom staten hindrer formidlingen av medieinnhold kan dette være problematisk ikke bare med hensyn til ytringsfriheten til den medieaktøren som vil formidle medieinnholdet, men også fordi det går utover andre personers rett til å kunne velge å tilegne seg medieinnholdet.

Samtidig åpner bestemmelsen for unntak fra disse utgangspunktene dersom de vilkår som bestemmelsen oppstiller, er innfridd. Det kan ifølge andre ledd reageres rettslig mot ytringer såfremt slikt ansvar har lovhjemmel, og såfremt «det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Ved et inngrep i ytringsfriheten må det altså vurderes om det har tilstrekkelig tungtveiende grunner for seg.

Når det gjelder formidling av medieinnhold til barn og unge, er det videre av betydning at fjerde ledd gir en åpning også for forhåndssensur og andre typer forhåndstiltak såfremt «det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder». Dette gjør at det ikke uten videre er grunnlovsstridig med lovgivning som regulerer adgangen til å vise bestemte typer film for barn og unge.

Grunnloven er forpliktende for statens myndigheter, og står over all annen lovgivning. Alle lover og andre typer tiltak for å beskytte barn og unge mot skadelig medieinnhold, må derfor holde seg innenfor de skranker Grunnloven setter for det å reagere mot eller forhåndskontrollere forskjellige typer ytringer. Statens myndigheter vil imidlertid ha et visst spillerom i denne forbindelse.

Ytrings- og informasjonsfriheten står sentralt også i flere av de internasjonale menneskerettskonvensjonene som gjelder som norsk lov, se Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Det at også barn har rett til ytrings- og informasjonsfrihet er eksplisitt fastsatt i BK artikkel 13.

EMK artikkel 10 lyder som følger i norsk oversettelse:

1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.

2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.

SP artikkel 19 lyder som følger i norsk oversettelse:

1. Enhver skal ha rett til meningsfrihet uten inngrep.

2. Enhver skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett omfatter frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, uten hensyn til landegrenser, enten i muntlig, skriftlig eller trykt form, eller ved kunstneriske eller andre uttrykksmidler etter eget valg.

3. Utøvelsen av de rettigheter som er fastsatt i denne artikkels paragraf 2 medfører særlige forpliktelser og et særlig ansvar. Den kan derfor gjøres til gjenstand for visse begrensninger, som dog må være fastsatt ved lov, og være nødvendige av hensyn til:

   1. Respekten for andres rettigheter eller omdømme.

   2. Beskyttelsen av den nasjonale sikkerhet, den alminnelige samfunnsorden (ordre public), eller den offentlige helse eller moral.

Det går igjen i disse bestemmelsene at det kan gjøres inngrep i retten til ytrings- og informasjonsfrihet såfremt inngrepet har lovhjemmel, forfølger et av de legitime formål som er listet opp, og fremstår nødvendig. Nødvendighetskravet har blitt forstått slik at det må vurderes om inngrepet er forholdsmessig, altså at det er et rimelig forhold mellom hvor tyngende inngrepet er og det formålet som søkes oppnådd. Dette gjelder både for EMK artikkel 10 og SP artikkel 19.108

Flere av de samme poengene går igjen når det gjelder BK artikkel 13. Denne bestemmelsen vil utvalget komme nærmere tilbake til nedenfor, i forbindelse med redegjørelsen av hvilken positiv plikt til beskyttelsestiltak som følger av Barnekonvensjonen.

Lover og tiltak for å beskytte barn og unge mot skadelig medieinnhold må holde seg innenfor de skranker som følger av EMK artikkel 10 og SP artikkel 19 når det gjelder det offentliges adgang til å gjøre inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten.

I de tilfeller hvor gjeldende lovgivning om forholdet mellom barn og medier, eller de tiltak som utvalget foreslår for å beskytte barn, innebærer et inngrep i ytringsfriheten, er det viktig å være oppmerksom på de inngrepsvilkår som følger av Grunnloven § 100, EMK artikkel 10 og SP artikkel 19, samt BK artikkel 13. Ethvert inngrep må ha lovhjemmel, forfølge et legitimt formål og være forholdsmessig.

Generelt vil det måtte regnes som et legitimt formål å søke å beskytte barn mot medieinnhold som kan være skadelig for dem. Det dreier seg om å «verne andres […] rettigheter» og eventuelt også om å «beskytte helse eller moral», jf. EMK artikkel 10. De samme formålene går igjen i SP artikkel 19. Grunnloven § 100 andre ledd har ikke en formålsoppregning, men det må helt klart regnes som et relevant grunnlag for inngrep at det offentlige søker å beskytte barn mot potensielt skadelig medieinnhold. I tillegg kommer at det følger eksplisitt av Grunnloven § 100 fjerde ledd at dette formålet til og med kan grunngi et så inngripende tiltak i ytringsfriheten som forhåndssensur.

Selv om formålet er legitimt, må det imidlertid for hvert inngreps vedkommende vurderes om det vil være forholdsmessig.

Dette er ikke plassen for å gi en utfyllende redegjørelse for alle de forskjellige aspektene og spørsmålene som er knyttet til ovenfor nevnte ytringsfrihetsbestemmelser. Det sentrale for utvalgets arbeid er å være oppmerksom på de skranker som følger av disse bestemmelsene i forbindelse med vurderingen av forskjellige typer tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold. Mange aktuelle tiltak, slik som kompetansehevende tiltak for barn, lærere og foreldre, vil ikke innebære noe inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten. Dersom et tiltak innebærer et inngrep, er det imidlertid viktig med et bevisst forhold til de inngrepsvilkårene som følger av Grunnloven og forskjellige menneskerettskonvensjoner.

Det kan legges til at ifølge i hvert fall EMK artikkel 10 har staten ikke bare en negativ plikt til selv å avstå fra konvensjonsstridige inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten, men også i en viss utstrekning en positiv plikt til aktivt å beskytte den enkeltes ytrings- og informasjonsfrihet.109 Dette kan innebære en plikt til å gripe inn dersom noen blir hindret i å ytre seg eller motta informasjon av andre private aktører. Overført på tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, kan det tenkes situasjoner hvor en medieaktør eller annen aktør går så langt i å iverksette egne tiltak for å skjerme barn at det går ut over andres rett til å motta informasjon eller ytre seg, slik at staten må gripe inn.

Det kan også tenkes situasjoner hvor private aktørers tiltak for å skjerme barn går så langt at det går utover barns rett til selv å motta informasjon eller ytre seg i henhold til så vel EMK artikkel 10 som BK artikkel 13. Siden BK artikkel 13, som eksplisitt gjelder barns egen ytrings- og informasjonsfrihet, henger nært sammen med bestemmelser i samme konvensjon om forholdet mellom barn og medier, vil utvalget komme nærmere tilbake til betydningen av denne bestemmelsen nedenfor, i forbindelse med redegjørelsen for de føringer som følger av Barnekonvensjonen når det gjelder det å beskytte barn mot skadelig medieinnhold.

8.3 Statens beskyttelsesplikt

Altså må tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold utformes under hensyntagen til de skranker som følger av grunnlovs- og konvensjonsfestede bestemmelser om ytrings- og informasjonsfrihet.

Videre er det et spørsmål om staten ifølge Grunnloven og menneskerettskonvensjonene også vil ha en viss positiv plikt til å iverksette tiltak nettopp for å beskytte barn mot medieinnhold som kan være skadelig.

Grunnloven har ikke bestemmelser som eksplisitt gjelder forholdet mellom barn og medier. Heller ikke EMK eller SP har noen slike bestemmelser. Det samme gjelder FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK).

Imidlertid må i hvert fall EMK tolkes slik at staten i en viss utstrekning har en positiv plikt til å iverksette tiltak for å sikre en rekke av konvensjonsrettighetene i praksis.110 Det kan derfor tenkes situasjoner hvor barns mediebruk har skadevirkninger som er i strid med en eller flere av deres konvensjonsrettigheter, og hvor staten vil være forpliktet til å iverksette visse tiltak for å forsøke å avverge slike skadevirkninger. Et mulig eksempel er at et barn utsettes for så sterk trakassering på sosiale medier at det er i strid med barnets rett til privatliv ifølge EMK artikkel 8, eller at det endog kan sies å utgjøre umenneskelig eller nedverdigende behandling i henhold til EMK artikkel 3.

Det er illustrerende i denne forbindelse at Europarådets ministerkomité i 2018 kom med retningslinjer for ivaretakelsen av barns rettigheter i den digitale virkeligheten111, og at det i disse retningslinjene forutsettes at det kan gå utover barns rettigheter ifølge så vel EMK som Barnekonvensjonen om staten ikke fører en aktiv politikk for å utruste og beskytte barn i møte med den digitale virkeligheten.

Samtidig som statene vil ha en positiv plikt til å iverksette tiltak for å beskytte barn mot skadevirkninger som følge av mediebruk, er det vanskelig å si noe særlig spesifikt om hvilke tiltak som vil være påkrevd. Staten vil ha et betydelig skjønn i denne forbindelse. Generelt er det slik i forbindelse med den positive sikreplikten ifølge EMK at staten må gjøre det som det er rimelig å forvente i lys av omstendighetene for å sikre de forskjellige rettighetene som EMK knesetter.112

ØSK knesetter rettigheter som staten i vid utstrekning må iverksette positive tiltak for å ivareta. En aktiv politikk for å utruste og beskytte barn i møte med den digitale virkeligheten kan ha betydning for realiseringen av flere av rettighetene i ØSK, slik som retten til «den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk» (ØSK artikkel 12) og retten til en utdanning som har som siktemål en «full utvikling av menneskets karakter og forståelse av dets verdighet» (ØSK artikkel 13). Noen særlig spesifikke føringer for akkurat hvilken politikk staten skal føre i denne forbindelse er det imidlertid vanskelig å trekke ut av denne typen bestemmelser.

Det som er sagt om den positive sikreplikten i forbindelse med bestemmelsene i EMK og ØSK, vil ha overføringsverdi for parallelle bestemmelser i Grunnloven.

Det er sentralt at de rettigheter i henholdsvis EMK og ØSK, og eventuelt SP, som fremstår aktuelle i forbindelse med forholdet mellom barn og medier, gjenfinnes i Barnekonvensjonen, som er utformet i lys av de særskilte utfordringene som er knyttet til det å ivareta barns menneskerettigheter. Barnekonvensjonen inneholder også en bestemmelse som eksplisitt gjelder forholdet mellom barn og massemediene, se BK artikkel 17. Det kan antas at i den utstrekning EMK, SP og ØSK gir opphav til en positiv plikt for staten til å beskytte barn mot skadevirkninger av mediebruk, vil den samme plikten kunne bygges på bestemmelser i Barnekonvensjonen.113 Det samme vil gjelde for grunnlovsbestemmelser som er parallelle til bestemmelser i ovenfor nevnte konvensjoner.

På denne bakgrunn vil utvalget ved den nærmere redegjørelsen for hvilken beskyttelsesplikt som følger av menneskerettskonvensjonene, fokusere på bestemmelsene i Barnekonvensjonen.

Noen av de bestemmelsene som er særpregede for Barnekonvensjonen har kommet til uttrykk i Grunnloven § 104, som lyder som følger:

Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

Bestemmelsen kom inn ved grunnlovsreformen i 2014, og er inspirert av flere bestemmelser i Barnekonvensjonen. Bestemmelsen om at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem (første ledd) har sitt forbilde i Barnekonvensjonen artikkel 12. Bestemmelsen om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn (andre ledd) har sitt forbilde i Barnekonvensjonen artikkel 3. Begge disse prinsippbestemmelsene har betydning for utvalgets arbeid. De føringer som Grunnloven gir i denne forbindelse, kan antas å samsvare med de føringer som følger av de tilsvarende bestemmelser i Barnekonvensjonen, i hvert fall langt på vei.114 Når det gjelder den nærmere betydningen av disse bestemmelsene for utvalgets arbeid, vises det derfor til redegjørelsen for Barnekonvensjonen nedenfor.

I fortsettelsen vil utvalget komme med en nærmere redegjørelse for hvilke føringer som følger av Barnekonvensjonen når det gjelder utformingen av politikk og tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold.

Hovedpoenger fra Europarådets ministerkomités retningslinjer, som ble nevnt like ovenfor, vil bli fremhevet underveis i redegjørelsen for hvilke føringer Barnekonvensjonen gir, da disse retningslinjene er ment å bygge på de forpliktelser som følger av blant annet Barnekonvensjonen. Det kan legges til at retningslinjene av 2018 er fulgt opp av en håndbok for politikkutformere av november 2020, utgitt av Europarådet. 115 Formålet med denne håndboken er å bidra til implementeringen av retningslinjene av 2018, gjennom å peke på en rekke praktiske tiltak Europarådets medlemsstater kan gjennomføre for følge opp retningslinjene av 2018, og slik fremme og ivareta barns rettigheter i møte med den digitale virkeligheten.116 De fleste av de praktiske tiltakene som håndboken peker på og løfter frem, er hentet direkte fra retningslinjene av 2018.117

8.4 Barnekonvensjonen

8.4.1 Rettskildebildet

Også FNs barnekonvensjon (Barnekonvensjonen) gjelder som norsk lov, og skal ved motstrid gå foran annen lovgivning, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. Barnekonvensjonen inneholder flere bestemmelser av betydning for utvalgets arbeid.

FNs barnekonvensjon skal i utgangspunktet tolkes i samsvar med de vanlige folkerettslige prinsipper for traktattolkning. Det sentrale er den naturlige språklige forståelsen av ordene og formuleringene i konvensjonen, som må fastlegges under hensyntagen til konvensjonens formål og sammenhengen mellom bestemmelsene.118

Et eget ekspertorgan, FNs barnekomité, har en viktig rolle når det gjelder oppfølgningen av forpliktelsene i Barnekonvensjonen ovenfor de statene som er tilsluttet. Barnekomiteen gjennomfører periodiske kontroller med hver enkelt stat, som fører til en sluttrapport om hvordan komiteen ser på statens generelle tiltak for å etterleve Barnekonvensjonen («concluding observation»). Barnekomiteen kan også behandle individklager, men denne ordningen er forholdsvis ny, og Norge har foreløpig ikke sluttet seg til denne ordningen. Barnekomiteen har også utarbeidet en del generelle kommentarer til forskjellige bestemmelser i konvensjonen. I tillegg avholder Barnekomiteen såkalte «diskusjonsdager» («Discussion Days») om aktuelle tema. Det blir utarbeidet en rapport fra slike diskusjonsdager, og rapporten kan være med på å tydeliggjøre komiteens synspunkter på utvalgte tolkningsspørsmål.119

Når Barnekomiteen uttrykker synspunkter på tolkningen av Barnekonvensjonen, det være seg i sluttrapporter eller på andre måter, må dette anses for å ha en viss betydning for den nærmere forståelsen av bestemmelsene i konvensjonen.120

Barnekomiteen har uttalt seg om forholdet mellom barn og medier og statens plikter i den forbindelse ved flere anledninger, både i sluttrapporter og i enkelte av sine generelle kommentarer. Barnekomiteen har også avholdt to diskusjonsdager som fokuserer på dette temaet: «Discussion Day on Media and Children» i 1996 (diskusjonsdagen om medier og barn) og «Discussion Day on Digital Media and Children’s Rights» i 2014 (diskusjonsdagen om digitale medier og barns rettigheter).121

Videre har Barnekomiteen over tid arbeidet med en generell kommentar om barnets rettigheter i en digital verden: General Comment No. 25 on Children’s rights in relation to the digital environment. General Comment No. 25 ble etter det opplyste vedtatt av Barnekomiteen den 4. februar 2021, men kommentaren har ikke blitt offentliggjort i tide til ferdigstillelsen av denne utredningen. Barnekomiteen ga i 2019 ut et «konseptnotat» («Concept Note») som et ledd i arbeidet med kommentaren. Dette konseptnotatet viser Barnekomiteens overordnede tilnærming til temaet, og er hensyntatt i den følgende redegjørelsen. 122 Det er grunn til å anta at hovedpunktene i den følgende redegjørelsen vil være avspeilet i Barnekomiteens General Comment No. 25.

Også uttalelser fra andre internasjonale organisasjoner og avgjørelsesorganer kan ha interesse for forståelsen av bestemmelsene i Barnekonvensjonen. Europarådets ministerkomités retningslinjer blir et eksempel på denne typen uttalelser. Som tidligere nevnt har Europarådets ministerkomité kommet med retningslinjer til Europarådets medlemsstater når det gjelder ivaretakelsen av barns rettigheter i møte med den digitale virkeligheten: Guidelines to respect, protect and fulfil the rights of the child in the digital environment (CM/Rec(2018)7). Disse retningslinjene er ikke i seg selv rettslig forpliktende for Europarådets medlemsstater, men de er tett knyttet til de forpliktelser som Norge og de andre medlemsstatene i Europarådet har ifølge så vel EMK som Barnekonvensjonen. Poenget med retningslinjene er at de skal være til hjelp for Europarådets medlemsstater i forbindelse med utformingen av tiltak for å ivareta barns rettigheter, og da særlig rettighetene i EMK og Barnekonvensjonen, i møte med den digitale virkeligheten.

Dette er formulert slik av Ministerkomiteen i appendikset til retningslinjene:

The present guidelines are intended to provide assistance to relevant stakeholders in the implementation of the rights enshrined in international and European human rights conventions and standards […]123

Utvalget vil fremheve flere av hovedpoengene i disse retningslinjene, samt i 2020-håndboken for implementeringen av retningslinjene, i det følgende, da de er med på å kaste lys over hvilke føringer som kan antas å følge av Barnekonvensjonen når det gjelder plikten til å iverksette tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold.

8.4.2 Barnekonvensjonens innhold og oppbygging

Det er viktig å merke seg noen sentrale poenger når det gjelder Barnekonvensjonens innhold og oppbygging. Konvensjonen fastlegger en del grunnleggende rettigheter for alle barn, altså for dem under 18 år (jf. artikkel 1). Ifølge BK artikkel 2 har staten plikt til å «respektere og sikre» rettighetene i konvensjonen for alle barn innenfor statens jurisdiksjon.

Ordet «respektere» («respect») innebærer en negativ sikreplikt for staten: offentlige organer skal ikke krenke rettighetene i Barnekonvensjonen.124 Samtidig har staten adgang til å gjøre inngrep i en rekke av rettighetene i konvensjonen. Slike inngrep må, for å være i samsvar med konvensjonen, gjennomgående ha hjemmel i lov, forfølge et legitimt formål og ikke gå lenger enn nødvendig, altså være forholdsmessige. Se for eksempel BK artikkel 13 nr. 2, som stiller opp vilkårene for at begrensninger i barns ytringsfrihet og informasjonstilgang skal være konvensjonsmessige.125 Staten vil tilstås en større eller mindre grad av skjønn, eller en viss skjønnsmargin («discretion», «margin of appreciation») til å vurdere hvilke inngrep som er påkrevd i forskjellige situasjoner.126

Ordet «sikre» («ensure») innebærer en positiv sikreplikt for staten: det offentlige må arbeide aktivt for å ivareta og realisere rettighetene i konvensjonen for alle barn.127 Det at Barnekonvensjonen innebærer positive plikter, følger også av artikkel 4, som slår fast følgende: «Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak for å gjennomføre de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon». Samtidig vil det gjelde grenser for hvor langt staten trenger å gå når det kommer til positive tiltak. Det må i ethvert tilfelle vurderes hvor mye det ut ifra omstendighetene er rimelig å forvente at staten gjør for å sikre den aktuelle rettigheten.128 Staten må ha et betydelig skjønn når det gjelder hvilke positive tiltak som skal iverksettes for å sikre de forskjellige rettighetene i konvensjonen.129

I forlengelsen av dette perspektivet følger det av BK artikkel 4 at med hensyn til «økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter» er omfanget av statens forpliktelser eksplisitt knyttet til ressurssituasjonen. Statene skal «treffe slike tiltak i størst mulig utstrekning innenfor de ressurser de har til rådighet». Staten må gjøre så mye som det er rimelig å forvente for å sikre barnets økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, men det nøyaktige omfanget av statens tiltak vil avhenge av tilgjengelige midler og øvrige samfunnsforhold.

Videre kan det skilles mellom to forskjellige aspekter ved statens positive sikreplikt. For det første har staten en plikt til å beskyttebarna mot at ikke-statlige aktører opptrer på en måte som krenker noen av rettighetene i Barnekonvensjonen. Staten har altså en beskyttelsesplikt («the obligation to protect»). For det andre har staten en plikt til å tilrettelegge, gjennom forskjellige typer positive tiltak, for at hvert barn i så stor grad som mulig sikres og kan gjøre bruk av sine rettigheter ifølge Barnekonvensjonen. Staten har altså en realiseringsplikt («the obligation to fulfil»).130

Det kan legges til at det har blitt hevdet at man i forbindelse med rettighetene i Barnekonvensjonen i en viss utstrekning må sondre mellom individuelle rettigheter, altså rettigheter som hvert enkelt barn har, og grupperettigheter, som har form av en plikt for staten til å opptre på bestemte måter ovenfor barn som en demografisk gruppe.131 De fleste rettigheter i del I av Barnekonvensjonen, slik som retten til liv (BK artikkel 6) og retten til ytringsfrihet (BK artikkel 13) er utpreget individuelle rettigheter, mens andre rettigheter, slik som BK artikkel 3 om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, kan sies å gi opphav til både individuelle rettigheter og grupperettigheter, som vi straks skal se.

Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 er av grunnleggende betydning for forståelsen av Barnekonvensjonen som helhet. Denne fanebestemmelsen knesetter prinsippet om barnets beste som et grunnleggende hensyn. Den lyder som følger i norsk oversettelse:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Ifølge Barnekomiteen er det tre sentrale aspekter ved denne bestemmelsen. For det første innebærer bestemmelsen materielle rettigheter. Ved enhver avgjørelse og ethvert tiltak som angår barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. For det andre utgjør bestemmelsen et grunnleggende tolkningsprinsipp. Dersom en lovbestemmelse eller konvensjonsbestemmelse kan tolkes på forskjellige måter, skal det tolkningsalternativet som mest effektivt ivaretar barnets beste, velges. For det tredje innebærer bestemmelsen prosessuelle rettigheter. Ved enhver avgjørelse som angår barn, må avgjørelsesprosessen være slik at den sikrer at barnets beste blir vektlagt, og det må fremgå av begrunnelsen for avgjørelsen at barnets beste faktisk har blitt vektlagt, og på hvilken måte.132

Bestemmelsens nedslagsfelt er vidt, og er ikke avgrenset til enkeltavgjørelser som gjelder et eller noen få barn, slik som rettsavgjørelser og enkeltvedtak. Bestemmelsen omfatter alle tiltak fra offentlige myndigheter som angår barn, inkludert lovgivning som i særlig stor grad har betydning for barn.133

Dette innebærer at i forbindelse med utformingen av så vel lovgivning som andre typer tiltak som gjelder barns tilgang til eller beskyttelse mot medieinnhold, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

En annen bestemmelse av grunnleggende betydning er Barnekonvensjonen artikkel 12, som gjelder barns rett til å bli hørt. Bestemmelsen lyder som følger i norsk oversettelse:

1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

Bestemmelsen er tolket slik at den ikke bare gir en uttalelsesrett til det enkelte barn som er direkte berørt av en forvaltningsavgjørelse eller domstolsavgjørelse. Den gir også barn som gruppe en rett til å bli konsultert i forbindelse med avgjørelser som har generell rekkevidde, slik som lovgivning som særlig angår barn.134

For utvalgets formål har bestemmelsen betydning på to plan. For det første bør barn involveres i prosessen frem mot fastleggingen av tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, herunder få uttale seg i forbindelse med utvalgets arbeid.135 Dette har utvalget forsøkt å ivareta. For det andre bør generelle regler og andre tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, utformes på en måte som gjør at barns egne synspunkter gjør seg gjeldende i forbindelse med den løpende håndhevelsen av regelverket eller gjennomføringen av tiltakene.136 På akkurat hvilke måter dette kan ivaretas, vil selvsagt variere ut ifra type tiltak.

Temaet i fortsettelsen er hvilke forpliktelser staten har ifølge Barnekonvensjonen til å iverksette tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold.

8.4.3 Barnekonvensjonen og skadelig medieinnhold

I forbindelse med Barnekonvensjonen har det vært et stadig økende fokus de siste årene på det overordnede spørsmålet om barnets rettigheter med hensyn til den digitale virkeligheten. Spørsmål knyttet til barns vern mot skadelig medieinnhold ifølge Barnekonvensjonen må således settes inn i en større sammenheng, hvor fokuset er på forholdet mellom barns rettigheter og den digitale virkeligheten som barn i vår tid må forholde seg til. Det blir gjerne understreket at den digitale utviklingen innebærer både utfordringer og muligheter i forbindelse med beskyttelsen og realiseringen av rettighetene i Barnekonvensjonen.137

Altså vil det å realisere rettighetene i Barnekonvensjonen i vår tid avhenge av en aktiv politikk og et mangfold av virkemidler for å utruste og ivareta barn med hensyn til den digitale virkeligheten.138 Tiltak for å beskytte barn mot forskjellige typer skadelig medieinnhold blir kun ett av flere aspekter ved en slik helhetlig tilnærming.

Fokuset i det følgende vil være på det å beskytte mot skadelig medieinnhold, men grensedragningen mellom dette og mer generelt å utruste barna i møte med en digital verden, vil ikke alltid være skarp.

Når det så gjelder skadelig medieinnhold, må det kartlegges hvilken plikt staten har til å forsøke å beskytte barn. Videre kan det være at bestemmelser i Barnekonvensjonen setter grenser for hvor langt staten kan gå når det gjelder å hindre barns tilgang til medieinnhold, for også andre hensyn enn hensynet til å beskytte mot det potensielt skadelige vil gjøre seg gjeldende. For utvalgets formål vil det være viktig å være bevisst på den betydning Barnekonvensjonen har i begge disse retningene.

Barnekonvensjonen har en bestemmelse som eksplisitt gjelder forholdet mellom barn og massemediene, nemlig artikkel 17. Ifølge bestemmelsen har staten en plikt til på forskjellige måter å «oppmuntre» («encourage») massemediene til å opptre på bestemte måter ovenfor barn, herunder til å treffe bestemte tiltak for å beskytte barn mot skadelig informasjon og stoff (se artikkel 17 bokstav e)), altså mot skadelig medieinnhold.

Flere øvrige bestemmelser i Barnekonvensjonen kan imidlertid også fungere som grunnlag for en plikt for staten til å beskytte barn mot medieinnhold som kan være skadelig, herunder måtte ty til tiltak som går lengre enn til å «oppmuntre» massemediene.

For det første vil fanebestemmelsen i BK artikkel 3 kunne gi grunnlag for å oppstille en materiell plikt for staten til å treffe visse tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, eller mot andre typer skadefølger av barns mediebruk. For eksempel bør lovgivning som regulerer massemedienes virksomhet på forskjellige måter, inneholde bestemmelser som viser at man har hatt også barns beste for øye ved utarbeidelse av lovgivningen.

I tillegg har BK artikkel 3 den betydningen at alle øvrige bestemmelser i konvensjonen må tolkes under hensyntagen til det grunnleggende prinsippet om at barnets beste er et grunnleggende hensyn. Dette kan være med på å gjøre at flere øvrige bestemmelser må tolkes slik at staten i visse situasjoner vil være forpliktet til å iverksette tiltak for å beskytte barn mot bestemte typer skadelig medieinnhold.

Barnekomiteen har flere ganger lagt til grunn at statene har en plikt til å forsøke å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, herunder at de bør gjennomføre alle tiltak som er nødvendige i denne forbindelse. Komiteen har for eksempel uttrykt seg som følger i en sluttrapport til Albania: «The Committee recommends that the State party take all necessary measures to protect children from harmful information, in particular from television programmes».139 Det er også flere eksempler på sluttrapporter hvor Barnekomiteen i ganske generelle ordelag ber staten om å iverksette tiltak for å beskytte barn mot skadevirkninger av internettbruk, slik som skadelig medieinnhold på nettet.140

I rapporten fra diskusjonsdagen om digitale medier og barnas rettigheter i 2014, uttalte Barnekomiteen følgende:

States should address the risks posed by digital media and information and communications technologies to the safety of children, including online harassment, sexual exploitation of children, access to violent and sexual content, grooming and self-generated sexual content, through holistic strategies that ensure the full enjoyment of their rights laid down under the Convention […]. States should thereby always ensure a balance between promoting the opportunities provided by digital media and information and communications technologies, and protecting children from harm.141

Også Europarådets ministerkomités retningslinjer oppfordrer statene til å utvikle en helhetlig politikk for ivaretakelsen av barns rettigheter i møte med den digitale virkeligheten: «States should establish a comprehensive strategic national approach, and ensure that policies and measures are consistent and mutually reinforcing.»142

Barnekomiteens «konseptnotat» («Concept Note») i forbindelse med arbeidet med General Comment No. 25 om barns rettigheter i møte med en digital verden (omtalt ovenfor) viser hvilken overordnet tilnærming de ser for seg i General Comment No. 25, og hvilke problemstillinger de særlig vil løfte frem. Konseptnotatet viser at Barnekomiteen bygger sin tilnærming til temaet på flere av konvensjonens bestemmelser i samspill, og at en viktig problemstilling er hvordan man kan beskytte barn mot skadefølger av deres bruk av digitale medier og verktøy.143

Barnekomiteen har oftest ikke vært særlig spesifikk hverken når det kommer til å identifisere de bestemmelser i konvensjonen som anses å gi opphav til en plikt til å beskytte mot skadefølger av mediebruk, eller når det kommer til å identifisere hvilke tiltak som bør iverksettes.144

De bestemmelser som det er særlig aktuelt å bygge en slik plikt på vil nok, i tillegg til fanebestemmelsen i artikkel 3, være følgende bestemmelser:

• Artikkel 6, som gjelder hvert barns rett til liv.

• Artikkel 19, som gjelder barnets rett til beskyttelse mot alle former for vold og seksuelt misbruk.

• Artikkel 24, som gjelder barnets rett til en så høy helsestandard som mulig.145

I tillegg kommer altså at BK artikkel 17 eksplisitt gjelder forholdet mellom barnet og massemediene, og inkluderer en plikt til å oppmuntre til at mediene selv utarbeider retningslinjer for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold.

Ut ifra Barnekomiteens praksis kan det fremstå uklart nøyaktig hvordan BK artikkel 17 forholder seg til øvrige bestemmelser i Barnekonvensjonen når det gjelder å fastlegge hvilke plikter staten har i forbindelse med medieinnhold som kan være skadelig for barn.

Ifølge Tobin / Handsley kan forholdet mellom artikkel 17 og øvrige bestemmelser uttrykkes som følger. I utgangspunktet er staten forpliktet til å samarbeide med massemediene og øvrige aktuelle aktører for å få utviklet egnede retningslinjer. I den utstrekning dette ikke er tilstrekkelig til faktisk å beskytte barnet mot skadefølger av mediebruk, vil staten, med grunnlag i øvrige bestemmelser i Barnekonvensjonen, være forpliktet til å gjennomføre mer effektive tiltak, såfremt det finnes tiltak som vil være egnet til å beskytte barns velferd.146

Hovedpoenget er at staten vil være forpliktet til å iverksette tiltak for å beskytte barn mot skadefølger av mediebruk, herunder skadelig medieinnhold, i den utstrekning dette er påkrevd for å ivareta og i så stor grad som mulig realisere de rettigheter som konvensjonen stiller opp.

Akkurat hvilke tiltak som skal benyttes, vil variere ut ifra hvilken rettighet det dreier seg om å beskytte og de omstendigheter som gjør seg gjeldende. Plikten til å beskytte barn mot skadelig medieinnhold vil gjennomgående være en positiv forpliktelse, idet det dreier seg om å beskytte barn mot skadevirkninger som en følge av hvilke typer medieinnhold som produseres og distribueres i samfunnet. Det sentrale spørsmålet bør være om staten har gjort så mye som det er rimelig å forvente for å beskytte barn mot forskjellige typer medieinnhold med skadepotensiale. Tiltak for å beskytte barn mot bestemte typer medieinnhold må heller ikke være av en slik art eller gå så langt at øvrige rettigheter i konvensjonen krenkes.

Samtidig har man med en vekselvirkning å gjøre i denne forbindelse. Mange av de rettighetene i Barnekonvensjonen som blir påvirket av tiltak som hemmer barns tilgang til medieinnhold, slik som ytrings- og informasjonsfriheten, gjelder det en inngrepsadgang for. Spørsmålet kan bli om et bestemt tiltak for å beskytte mot skadelig medieinnhold utgjør et inngrep i en annen konvensjonsrettighet, og om dette inngrepet er i samsvar med inngrepsvilkårene. Fordi staten ifølge flere bestemmelser i konvensjonen vil ha en viss plikt til slike beskyttende tiltak, vil man helt klart ha med et legitimt formål å gjøre. I betydelig utstrekning vil nok slike beskyttelsestiltak også være som forholdsmessige inngrep i øvrige konvensjonsrettigheter å regne.147 Dette vil imidlertid avhenge av hvor godt begrunnet beskyttelsestiltaket fremstår.

Uansett: siden man her har med vanskelige avveininger å gjøre, som til dels må gjennomføres i lys av samfunnsforholdene i den enkelte stat, må statene generelt sett ha et betydelig skjønn ved valget og utformingen av tiltak.

8.4.4 Nærmere om Barnekonvensjonen artikkel 17

Som nevnt inneholder Barnekonvensjonen en bestemmelse som helt eksplisitt gjelder visse tiltak for å beskytte barn og unge mot skadelig medieinnhold, se BK artikkel 17 bokstav (e). Bestemmelsen må sees i sammenheng med både artikkel 17 for øvrig og med flere øvrige bestemmelser i konvensjonen.

Barnekonvensjonen artikkel 17, som eksplisitt gjelder forholdet mellom barn og massemediene, lyder som følger i norsk oversettelse:

Partene erkjenner massemedienes viktige rolle og skal sikre at barnet har tilgang til informasjon og stoff fra forskjellige nasjonale og internasjonale kilder, særlig de som har som formål å fremme barnets sosiale, åndelige og moralske velferd og fysiske og psykiske helse. For dette formål skal partene:

• a) oppmuntre massemediene til å spre informasjon og stoff som er av sosial og kulturell verdi for barnet og er i pakt med ånden i artikkel 29,

• b) oppmuntre internasjonalt samarbeid om produksjon, utveksling og spredning av slik informasjon og slikt stoff fra forskjellige kulturelle, nasjonale og internasjonale kilder,

• c) oppmuntre produksjon og spredning av barnebøker,

• d) oppmuntre massemediene til å ta særlig hensyn til de språklige behov hos barn som tilhører en minoritetsgruppe eller et urfolk,

• e) oppmuntre utviklingen av egnede retningslinjer for å beskytte barn mot informasjon og stoff som er skadelig for barns velferd, idet bestemmelsene i artiklene 13 og 18 tas i betraktning.

Bestemmelsen innebærer for det første en rett til tilgang til medieinnhold for barnet, og en positiv plikt for staten til å sikre barnet slik tilgang (på engelsk: «ensure that the child has access to information and material from a diversity of national and international sources»). Bestemmelsen bygger slik sett på en helhetlig tilnærming til forholdet mellom barn og massemedier. Fokuset ligger ikke kun på det å beskytte barn mot medieinnhold som kan være skadelig. Tvert imot er bestemmelsens hovedfokus på den positive og konstruktive rollen som massemedier kan spille for å fremme barns velferd, og på hvordan staten kan være med på å fasilitere en slik rolle for mediene.148 Fokuset på å sikre tilgang til et mangfold av medier bør forstås som et middel for å nå målet om å sikre tilgang til et mangfold av informasjon som kan bidra til barnets velferd og utvikling.149

Samtidig fremgår det av bokstav e) at staten også har en plikt til visse tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, nærmere bestemt å legge til rette for utviklingen av egnede retningslinjer i denne forbindelse (på engelsk: «Encourage the development of appropriate guidelines for the protection of the child from information and material injurious to his or her well-being, bearing in mind the provisions of articles 13 and 18»).

Det er en nær sammenheng mellom plikten ifølge BK artikkel 17(e) og det bestemmelsen for øvrig sier om å sikre barn tilgang til medieinnhold. Staten skal legge til rette for at massemediene kan spille en positiv og konstruktiv rolle i barns liv, og det kan undergrave denne rollen om barn utsettes for materiale som er skadelig. BK artikkel 17(e) innebærer en erkjennelse av at en vid tilgang til medieinnhold også innebærer en fare for å bli utsatt for skadelig materiale.150

Det kan spørres om rettighetene i BK artikkel 17 er rettigheter som det enkelte barnet har, altså at det dreier seg om individuelle rettigheter, eller om rettighetene gjelder kun for barn som en gruppe, altså at det dreier seg om grupperettigheter. Det har i litteraturen blitt hevdet forskjellige syn på dette, ut ifra forskjellige syn på betydningen av at bestemmelsen bruker bestemt form entall når den peker på dem staten har plikter ovenfor («barnet» / «the child»).151

Den praktiske betydningen av dette spørsmålet trenger ikke å overdrives. For praktiske formål vil staten måtte følge opp forpliktelsene ifølge BK artikkel 17 gjennom tiltak som er rettet mot forholdet mellom mediene og barn generelt sett, selv om det formelt sett kan hevdes å være det enkelte barn som har rettigheter ifølge bestemmelsen.

Det er et viktig kjennetegn ved BK artikkel 17 at det staten er forpliktet til, er å oppmuntre massemediene til å opptre på bestemte måter. Dette fremstår som en forholdsvis svak plikt, og mer som en innsatsforpliktelse enn en resultatforpliktelse.152

I ordet «oppmuntre» («encourage») ligger det videre at staten ikke ifølge bestemmelsen trenger å bruke tvangstiltak ovenfor mediene. Hovedpoenget med bestemmelsen er at staten må etterstrebe en konstruktiv dialog og et fruktbart samarbeid med forskjellige medieaktører når det gjelder hvilke typer roller massemediene kan spille i barns liv. Det at bestemmelsen fokuserer på potensialet for dialog og samarbeid fremfor å forplikte staten til forskjellige tvangstiltak ovenfor mediene, kan knyttes til hensynet til medienes frihet, som igjen har med ytringsfriheten å gjøre.153 Staten kan ikke uten videre pålegge mediene å opptre på bestemte måter.

Slik bestemmelsen er formulert, gir den altså inntrykk av at statens plikter på dette området ikke strekker seg veldig langt, og at det i stor grad vil være opp til staten selv hvilke tiltak som skal benyttes. Bestemmelsen oppregner i bokstavene a) til d) hva staten er pliktig å gjøre for å sikre barnet tilgang til medieinnhold, nemlig å «oppmuntre» massemediene til å «spre informasjon og stoff som er av sosial og kulturell verdi for barnet» (se bokstav a)), og «oppmuntre» så vel massemedier som andre aktører også på diverse andre måter (bokstavene b) til d)). Hva som ligger i «oppmuntre» (på engelsk: «encourage») er ikke nærmere definert. Staten må ha et betydelig skjønn når det gjelder måter å oppmuntre på.154

Samtidig er det viktig at disse kjennetegnene ved bestemmelsen ikke blir brukt som en unnskyldning til å la være å følge den opp i tilstrekkelig grad. Bestemmelsen innebærer en reell plikt for staten til å prøve å påvirke mediene til å opptre på de måter som bestemmelsen nevner.155

Rettskildetilfanget i tilknytning til BK artikkel 17 er forholdsvis sparsomt. Forarbeidene kaster i liten grad lys over de tolkningsspørsmål som bestemmelsen reiser. Barnekomiteen har også i ganske liten utstrekning gått i detalj når det gjelder forståelsen av bestemmelsens forskjellige aspekter. Den praksis som foreligger i form av forskjellige rapporter og kommentarer er er oftest – men ikke alltid – holdt i veldig generelle ordelag.156 Uansett er det mulig å skissere noen hovedtrekk ved de forpliktelser som bestemmelsen pålegger statene.

I det følgende vil utvalget gå nærmere inn på noen hovedspørsmål knyttet til statens plikt til å beskytte barn mot skadelig medieinnhold. Det tas utgangspunkt i plikten ifølge BK artikkel 17(e). Flere av de tolkningsspørsmålene som denne bestemmelsen reiser, vil være relevante også for en mer helhetlig forståelse av den generelle plikten til å beskytte mot skadefølger av mediebruk.

8.4.5 Forholdet mellom BK artikkel 17(e) og øvrige konvensjonsrettigheter

Det er fastsatt i BK artikkel 17(e) at utviklingen av retningslinjer for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold må hensynta det som følger av artiklene 13 og 18.

• e) oppmuntre utviklingen av egnede retningslinjer for å beskytte barn mot informasjon og stoff som er skadelig for barns velferd, idet bestemmelsene i artiklene 13 og 18 tas i betraktning.

Barnekonvensjonen artikkel 13 slår fast at barn har ytringsfrihet, noe som inkluderer en rett både til selv å ytre seg og til å oppsøke og motta informasjon og ideer, jf. artikkel 13. Bestemmelsen lyder som følger:

1. Barnet skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst uttrykksmåte barnet måtte velge.

2. Utøvelsen av denne rett kan undergis visse begrensninger, men bare begrensninger som er fastsatt ved lov og som er nødvendige:

   • a) av hensyn til andres rettigheter eller omdømme, eller

   • b) for å beskytte nasjonal sikkerhet, offentlig orden (ordre public) eller offentlig helse eller moral.

Som vi ser kan det gjøres inngrep i barns rett til ytrings- og informasjonsfrihet, men kun dersom inngrepsvilkår om lovhjemmel, legitimt formål og forholdsmessighet er innfridd.157 Staten må derfor foreta en forsvarlig avveining av barnets rett til informasjon ifølge BK artikkel 13 på den ene siden, og det å søke å beskytte barnet mot skadelig medieinnhold på den andre siden. Det samme perspektivet vil spille inn i relasjon til retten ifølge BK artikkel 17 til at staten legger til rette for tilgang til et mangfold av medier. Sluttrapporter fra FNs barnekomité illustrerer at for sterk statlig kontroll med mediene og internett kan være problematisk i lys av barns rett til informasjons- og medietilgang.158

Dersom et bestemt statlig tiltak innebærer en innskrenkning av barnets informasjons- og medietilgang, vil det telle som et legitimt formål at staten søker å beskytte barnet mot potensielt skadelig materiale. Tiltaket må imidlertid være forholdsmessig, herunder bygge på et betryggende grunnlag og ikke gå lengre enn nødvendig.159

I tillegg kommer at staten vil ha en viss plikt til å beskytte barna mot for sterke innskrenkninger i deres informasjons- og medietilgang som besørges av andre aktører, slik som massemediene selv.160 Tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold kan også, dersom de blir for vidtrekkende, støte an mot andres rettigheter, det være seg medienes frihet eller voksnes rett til tilgang til informasjon og stoff.161

Barnekonvensjonen artikkel 18 slår fast det grunnleggende prinsippet om at det i utgangspunktet er foreldrene som har hovedansvaret for barnets oppvekst og oppdragelse, mens staten har en plikt til å bistå foreldrene i denne forbindelse:

1. Partene skal bestrebe seg på å sikre anerkjennelse av prinsippet om at begge foreldre har et felles ansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Foreldre, eventuelt verger, har hovedansvaret for barnets oppdragelse og utvikling. Barnets beste skal for dem komme i første rekke.

2. For å garantere og fremme de rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon, skal partene yte egnet bistand til foreldre og verger når de utfører sine plikter som barneoppdragere, og de skal sørge for utvikling av institusjoner, ordninger og tjenester innen barneomsorg.

3. Partene skal treffe alle egnede tiltak for å sikre at barn av yrkesaktive foreldre får rett til å nyte godt av omsorgstjenester og – ordninger for barn når de oppfyller vilkårene for dette.

Det at foreldrene har hovedansvaret for barnet, innebærer også rettigheter for foreldrene, eventuelt for andre omsorgspersoner som kommer i foreldrenes sted. Dette blir tydelig når Barnekonvensjonen artikkel 18 leses i sammenheng med konvensjonens fortale og artikkel 5. Barnekonvensjonens fortale fremhever familiens sentrale rolle i barns liv, og understreker at familien er den «grunnleggende enhet i samfunnet». Barnekonvensjonen artikkel 5 følger opp fortalens uttalelser om dette, og gjør det klart at foreldrene har både ansvar, rettigheter og forpliktelser i forbindelse med barnets oppvekst, nærmere bestemt når det gjelder «å gi det veiledning og støtte» under barnets utøvelse av sine rettigheter ifølge Barnekonvensjonen.

Det er altså en viktig side ved Barnekonvensjonen at foreldrene skal regnes som de primære omsorgspersonene, og at statens rolle i utgangspunktet er begrenset til å yte «egnet bistand» ved barneoppdragelsen, jf. BK artikkel 18 nr. 2. Samtidig forventes foreldrene å sette hensynet til barnets beste høyest i forbindelse med utøvelsen av foreldreansvaret, jf. artikkel 18 nr. 1 tredje punktum. Staten kan gripe inn ovenfor foreldre som svikter grovt i denne forbindelse, noe som følger av BK artikkel 9 og flere øvrige konvensjonsbestemmelser. Det klare utgangspunktet er imidlertid familienes selvbestemmelsesrett, som innebærer at foreldrene er de som i første rekke tar avgjørelser i forbindelse med barnets oppvekst.162

Foreldreretten og foreldreansvaret følger også av bestemmelser i andre menneskerettighetskonvensjoner, slik som EMK artikkel 8 og SP artikkel 17, som begge verner retten til familieliv. Det samme vernet om familielivet følger av Grunnloven § 102.

Det følger av dette at all lovgivning og alle andre tiltak for å beskytte barn mot bestemte typer medieinnhold, må ta tilstrekkelig hensyn til foreldrenes oppdrageransvar og bestemmelsesrett, det vil si til foreldreretten. Dette må regnes for å ha betydning med hensyn til statlige tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, i den forstand at statlige beskyttelsestiltak ikke kan gå for langt i å overstyre foreldrenes avgjørelser om hvilket medieinnhold barnet skal gis tilgang til.163 Dette vil gjelde i begge retninger. På den ene siden må det settes grenser for statens adgang til å hindre eller vanskeliggjøre at barnet får tilgang til medieinnhold som foreldrene ikke vil nekte barnet tilgang til. På den andre siden må foreldrene i en viss utstrekning kunne nekte sitt barn tilgang til medieinnhold som foreldrene vurderer som skadelig, selv om dette ikke er en vurdering som deles av staten.

Det er også en rent praktisk side ved artikkel 17(1)(e)-henvisningen til BK artikkel 18. I praksis vil det være foreldrene, som de primære omsorgspersonene, som har størst mulighet til faktisk å sørge for at barnet beskyttes mot skadelig medieinnhold, som henvisningen til BK artikkel 18 tydeliggjør. Samtidig er det viktig at henvisningen til BK artikkel 18 ikke blir brukt som en unnskyldning for staten til å fraskrive seg ansvaret for beskyttelsestiltak. Tvert imot følger det også av artikkel 18 at staten har en plikt til å bistå foreldrene, noe som vil inkludere en plikt til å hjelpe foreldrene til å beskytte barnet mot skadelig medieinnhold, jf. BK artikkel 18 nr. 2.164 Tiltak som skal sette foreldre bedre i stand til å gi barna sine råd og veiledning i forbindelse med mediebruk, og til å ta fornuftige avgjørelser om grensesetting i denne forbindelse, vil derfor være en veldig aktuell måte å følge opp beskyttelsesplikten på.

Sammenfatningsvis kan det legges til grunn at de grenser som følger av Barnekonvensjonen for hvilke tiltak staten kan iverksette for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, i praksis vil være ganske vide. Staten vil ha et betydelig spillerom i denne forbindelse. De grunnleggende poenger som er fremhevet ovenfor, er det uansett viktig å være bevisst på. Både barnets rett til informasjons- og medietilgang og prinsippet om foreldremyndigheten innebærer noen grenser for hvor langt staten kan gå i sine beskyttelsestiltak, og gir noen føringer for hvilke typer tiltak som vil være mest aktuelle. Det vil være sentralt at staten kan vise at den har vært bevisst på å avveie beskyttelsestiltak mot øvrige hensyn.

8.4.6 Hva beskyttelsesplikten går ut på

8.4.6.1 Innledning

Vi har sett på noen grenser for hvor langt staten kan gå når det gjelder tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold. Vi vil nå se nærmere på hva statens positive plikt ifølge BK artikkel 17(e) innebærer. I den forbindelse kommer vi også inn på noen poenger av mer generell betydning for statens plikt til å beskytte barn mot skadelig medieinnhold og øvrige skadefølger av mediebruk, en plikt som går lengre enn hva som følger av BK artikkel 17(e) isolert sett.

8.4.6.2 Forskjellige typer medieaktører og medieinnhold

Et innledende spørsmål er hva som skal regnes som massemedier («mass media») ifølge BK artikkel 17(e), idet bestemmelsen retter seg mot forholdet mellom barn og massemediene. Det er klart at tradisjonelle medier som aviser, TV, kino- og leiefilm, og så videre, må regnes som massemedier, og at bestemmelsen gjelder for statens forhold til slike aktører.

Et aktuelt spørsmål i vår tid er om sosiale medier av forskjellig slag (Facebook, Instagram, TikTok, og så videre) skal regnes som massemedier ifølge BK artikkel 17, slik at statens plikt til å oppmuntre massemediene til forskjellige typer tiltak også vil omfatte en oppmuntringsplikt ovenfor denne typen medieaktører.

Det har blitt hevdet i litteraturen at sosiale medier bør regnes for en type massemedier, slik at de personer og selskaper som er ansvarlige for opprettelsen og driften av sosiale medieplattformer anses som aktører som staten må prøve å påvirke i henhold til BK artikkel 17. «[I]t is reasonable to demand that those persons or entities that are responsible for the creation, maintenance, and oversight of social media platforms should fall within the definition of mass media».165

Videre har Barnekomiteen understreket hvor viktig det er at slike aktører tar et ansvar for hvordan de sosiale medieplattformene de tilbyr, påvirker ivaretakelsen og realiseringen av barns rettigheter ifølge Barnekonvensjonen.166

Et hovedpoeng i denne forbindelse er at de som er ansvarlige for de sosiale medieplattformene, er med på å tilrettelegge for massespredning av materiale. De har dessuten muligheten til å regulere hva som skjer på plattformene deres. Dette tilsier at de sosiale medieplattformene bør regnes som massemedier i henhold til BK artikkel 17.

Uansett vil statens generelle plikt til å beskytte barn mot skadefølger av mediebruk, som kan bygges på flere konvensjonsbestemmelser enn kun artikkel 17, måtte omfatte en plikt til å forsøke å beskytte barn mot skadefølger av det å delta i sosiale medier.

Når det gjelder den typen medieuttrykk som barn utsettes for på sosiale medier, kan det dreie seg om medieinnhold i mer tradisjonell betydning, i den forstand at en medieaktør kommuniserer informasjon og stoff til barnet. Man kan tenke seg at barnet ved bruk av for eksempel Tik Tok får opp lenker til nyhetssaker på en nettavis, eller utsettes for aggressiv markedsføring. I stor utstrekning vil imidlertid det som skjer på sosiale medier ha form av interaksjon mellom barnet og andre, det være seg andre barn eller voksne, i form av meldinger, bildeutvekslinger, og så videre. Slik interaksjon kan være av stor verdi, men det kan også skje at barn blir utsatt for trakassering, trusler, mobbing eller andre typer overgrep gjennom sosiale medier.

Det kan diskuteres om interaksjon med andre på sosiale medier overhodet skal regnes som «informasjon og stoff» i BK artikkel 17(e)s betydning, altså som medieinnhold. Spesielt vil dette gjelde der noen få barn skriver meldinger til hverandre og deler bilder med hverandre, eller kommuniserer på annet vis ved hjelp av sosiale medieplattformer. Barnekonvensjonen har heller ingen øvrige bestemmelser som eksplisitt gjelder denne typen interaksjon på sosiale medier – som jo er naturlig for en konvensjon som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989.

Dette stenger imidlertid ikke for at flere av de øvrige bestemmelsene i Barnekonvensjonen kan innebære plikter for staten når det gjelder å beskytte barn mot skadevirkninger som en følge av interaksjon på sosiale medier. Om slik interaksjon innebærer en trussel mot barnets liv, helse eller fysiske eller psykiske integritet, kan det innebære en krenkelse av artiklene 6, 24 eller 19 om staten ikke har truffet de tiltak som det er rimelig å forvente for å beskytte mot den typen følger av deltakelse på sosiale medier. Den generelle plikten til å beskytte barn mot skadefølger av mediebruk må omfatte også denne typen risikofaktorer.

Uansett kan det i praksis være flytende overganger mellom hva som skal regnes som interaksjon med andre på sosiale medier og hva som er å bli utsatt for medieinnhold produsert av andre. Om en annen bruker publiserer en video av at det utføres grov vold, og dette blir delt med et barn, eller et barn får videoen opp i sin informasjonsstrøm, kan det hevdes at dette innebærer at barnet blir utsatt for «informasjon og stoff» i BK artikkel 17(e)s forstand, altså at barnet blir utsatt for potensielt skadelig medieinnhold, selv om videoen ikke har blitt produsert og publisert av en tradisjonell medieaktør.

Oppsummert bør staten, om den skal leve opp til sine forpliktelser ifølge Barnekonvensjonen, ha tiltak for å beskytte barn mot både tradisjonelle typer medieinnhold med skadepotensiale og mot skadevirkninger som en følge av forskjellige typer interaksjon med andre på sosiale medier. Det overordnede perspektivet blir at barns bruk av digitale verktøy innebærer risiko for skadevirkninger av forskjellig slag, og at det følger av en rekke bestemmelser i Barnekonvensjonen at staten må iverksette forskjellige tiltak for å forsøke å beskytte barn mot slike skadevirkninger.

8.4.6.3 Når medieinnhold vil være skadelig

Det staten ifølge BK artikkel 17(e) er forpliktet til er å oppmuntre til retningslinjer for å beskytte mot informasjon og stoff som er skadelig for barns velferd (på engelsk: «injurious to his or her well-being»). Et sentralt spørsmål er hvilke typer informasjon og stoff, altså hvilke typer medieinnhold, som kan regnes som «skadelig for […] velferd» ifølge denne bestemmelsen, slik at bestemmelsen overhodet kommer til anvendelse. Også for den mer generelle plikten til å beskytte mot skadefølger av mediebruk, herunder skadelig medieinnhold, har det betydning å kartlegge nærmere hva som menes med «skadelig» i BK artikkel 17(e).

Dette spørsmålet har betydning også i motsatt retning. Medieinnhold som det ikke vil være grunn til å regne som «skadelig» i henhold til BK artikkel 17(e) vil det være problematisk om staten hindrer eller vanskeliggjør barns tilgang til, da dette kan krenke retten til ytrings- og informasjonsfrihet ifølge BK artikkel 13 og retten til medietilgang ifølge BK artikkel 17.

Her er det naturlig å trekke inn det som står tidligere i bestemmelsen om hvilket medieinnhold barn særlig skal sikres tilgang til, og forstå uttrykket «velferd» i bokstav e) på linje med det som står om velferd og helse tidligere i bestemmelsen. Barn skal i særlig grad sikres tilgang til medieinnhold som kan fremme deres sosiale, åndelige og moralske velferd og dets fysiske og psykiske helse, jf. BK artikkel 17 første setning. Motsatt vil det da være et poeng å beskytte barn mot medieinnhold som kan være skadelig for deres sosiale, åndelige og moralske velferd og deres fysiske og psykiske helse. Dette gir et bredt spekter av mulige skadevirkninger som staten kan, eventuelt må, forsøke å beskytte barnet fra.

Ifølge Tobin / Handsley kan man skille mellom forskjellige typer risiko i forbindelse med plikten til å beskytte barn mot skadevirkninger som en følge av deres mediebruk eller som en følge av massemedienes virksomhet mer generelt. Det kan skilles mellom ihvertfall følgende risikotyper:

• Risiko knyttet til innholdet av det som massemediene formidler.

• Risiko knyttet til tidsbruken.

• Risiko knyttet til deltagelse, det være seg på sosiale medier eller ved at barn interagerer med mer tradisjonelle medieaktører.

• Risiko knyttet til hvordan barn som gruppefremstilles.

• Risiko knyttet til hvordan enkeltbarn fremstilles.

• Risiko knyttet til misbruk av sosiale medier til å skade barn, for eksempel i form av seksuell trakassering eller hets.

• Risiko knyttet til privatlivskrenkelser som en følge av datainnsamling.167

Ikke alle disse risikotypene kan sies å omfattes av BK artikkel 17(e). Denne bestemmelsen synes primært å gjelde for materiale som etter sitt innhold kan være skadelig. De øvrige risikotypene kan imidlertid staten være forpliktet til å iverksette tiltak mot med grunnlag i andre bestemmelser i Barnekonvensjonen, slik som artiklene 3, 6, 19 og 24.

Det er her illustrerende at Europarådets ministerkomités retningslinjer vektlegger barns rett til å bli beskyttet mot et bredt spekter av potensielle skadevirkninger forbundet med den digitale virkeligheten. Videre fremheves fire forskjellige typer skaderisikoer,168 nemlig:

• Kontaktrisiko («contact risks»), som er forbundet med at personer eller organisasjoner med et ønske om å misbruke eller utnytte barn tar kontakt med dem eller forsøker å rekruttere dem.

• Innholdsrisiko («content risk»), som er forbundet med innholdet av de medieinntrykk barn utsettes for på internett.

• Atferdsrisiko («conduct risks»), som er forbundet med den interaksjon barn har med andre på internett, og som kan innebære for eksempel mobbing og trakassering.

• Helserisiko («health risks»), som er forbundet med for eksempel overdreven bruk av digitale verktøy.169

I lys av utvalgets mandat, er det særlig den andre og tredje av disse risikotypene som er aktuelle for utvalget å foreslå tiltak for å håndtere.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke medieinntrykk som kan regnes som skadelige ut ifra sitt innhold ifølge BK artikkel 17(e), har ikke Barnekomiteen gitt detaljerte føringer for denne vurderingen. Det Barnekomiteen ved flere anledninger har gjort, er å peke på forskjellige typer innhold som generelt sett kan fryktes å være skadelig, og som statene derfor bør være oppmerksomme på.

Barnekomiteen har blant annet pekt på skaderisiko forbundet med skildringer av vold og rasisme på film. Barnekomiteen har videre pekt på skaderisiko forbundet med pornografi og andre seksuelle skildringer, samt skildringer av kjønnsstereotypier. Barnekomiteen har også pekt på reklame som kan føre til skadelige forbruksmønstre.170

Det er illustrerende at Europarådets ministerkomités retningslinjer eksemplifiserer potensielt skadelig medieinnhold ved å fremheve flere av de samme innholdstypene: «the degrading and stereotyped portrayal and over-sexualisation of women and children in particular; the portrayal and glorification of violence and self-harm, in particular suicides; demeaning, discriminatory or racist expressions or apologia for such conduct; advertising, adult content».171

Det finnes forskning som underbygger at disse typene medieinnhold kan ha skadevirkninger på barn. Samtidig kan denne forskningen være omstridt, og gir ikke nødvendigvis klare og sikre svar. Det er også et poeng at barn vil reagere forskjellig på medieinnhold.172

Det at forskningen ikke gir et sikkert og endelig svar, er imidlertid ikke til hinder for at statene både kan og bør utvikle egnede retningslinjer i forbindelse med slike typer materiale som er nevnt ovenfor, samt andre typer materiale som staten kan ha en grunn til å frykte skadevirkninger av. Dette kunne gjort anvendelsesområdet for BK artikkel 17(e) altfor snevert, og vært med på å undergrave formålet med bestemmelsen. Heller ikke i forbindelse med øvrige konvensjonsbestemmelser som kan gi opphav til en plikt til å beskytte mot skadelig medieinnhold, fremstår det fornuftig å kreve sikkerhet for at bestemte typer materiale vil være skadelig på en bestemt måte.

Det sentrale må være om staten, ut ifra tilgjengelig kunnskap og forskningsmateriale, har en rimelig og saklig grunn til å frykte at en bestemt type materiale vil være skadelig på en eller annen måte. I så fall bør materialet regnes som skadelig ifølge BK artikkel 17(e), slik at bestemmelsen får anvendelse.173

Der forskningen gir holdepunkter for at bestemte typer medieinnhold kan være skadelig, men ikke sikre og endelige svar, bør staten ha et forholdsvis vidt skjønn ved vurderingen av om det er sterke nok holdepunkter for skaderisiko til å iverksette forskjellige typer tiltak. Dette er fordi vurderingen av når medieinnhold skal regnes for å ha tilstrekkelig skadepotensiale til å nødvendiggjøre tiltak, kan være vanskelig og skjønnsmessig. I tillegg kommer at kulturelle forhold og øvrige samfunnsforhold i den enkelte stat kan spille enn på vurderingen av hvilke typer medieinnhold som skal regnes som skadelig for barn.

Samtidig kan det hevdes å være i godt samsvar med BK artikkel 17(e) og med konvensjonen for øvrig om staten legger en føre-var-tilnærming til grunn i de situasjoner hvor forskning og øvrig kunnskapsgrunnlag gir indikasjoner på at medieinnhold kan påvirke barn negativt, selv om dette ikke kan anses som sikkert.174

Det vil også være i godt samsvar med de hensyn som BK artikkel 17(e) bygger på om staten aktivt støtter opp om forskning omkring hvilken effekt forskjellige typer medieinnhold har på barn. Staten bør etterstrebe at vurderingene av hvilke typer medieinnhold som regnes som skadelig, til enhver tid bygger på så oppdatert og fullstendig informasjon som mulig.175

Ifølge BK artikkel 17(e) er det avgjørende om medieinnholdet vil være skadelig for barnets «velferd», eller «well-being», som er et vidt begrep, og som åpner for at en mengde forskjellige effekter kan tas i betraktning. Fysisk eller psykisk skade vil klart falle inn under det som er skadelig for barnets «well-being», men også det at barnet blir skaket av medieinnholdet, og opplever det ubehagelig, vil antakelig være omfattet, selv om virkningen er kortvarig. Generelt vil det nok være slik at virkningen på barnet ikke trenger å være veldig alvorlig for å kunne regne noe som skadelig i henhold til BK artikkel 17(e). Det bør imidlertid ikke dreie seg om et trivielt eller bagatellmessig ubehag.176

Det at medieinnholdet formidler holdninger og verdier som strider sterkt mot de verdier som man i den aktuelle staten ønsker at skal bli formidlet til barn, kan det også hevdes at bør falle inn under hva som kan regnes som skadelig for barnets «well-being». Forutsetningen bør være at det dreier seg om holdninger og verdier som synes problematiske også i lys av Barnekonvensjonen og andre menneskerettighetskonvensjoner. Eksempler kan være medieinnhold som forherliger grov vold eller seksuelt misbruk, eller som fremmer rasistiske eller kvinnediskriminerende holdninger.

Det er her illustrerende å se hvilke typer medieinnhold som Barnekomiteen selv har pekt på som aktuelt at staten beskytter barn mot. Barnekomiteen har pekt på så vel «racism»177 som «gender stereotypes that may affect girls’ choices and aspirations»178 som typer medieinnhold som staten bør forsøke å beskytte barn mot.

Det kan også vises til BK artikkel 17(a), hvor det understrekes at det medieinnhold som statene særlig skal legge til rette for tilgang til, er det som er av «sosial og kulturell verdi for barnet og er i pakt med ånden i artikkel 29». Artikkel 29 regulerer hva det er viktig at barnets utdanning omfatter, og fremhever betydningen av en utdanning som fremmer en rekke grunnleggende verdier. Det dreier seg om at barnet skal utvikle respekt for menneskerettighetene (artikkel 29 bokstav b)), for både sin egen og andres kultur (artikkel 29 bokstav c)), for likestilling mellom kjønnene (artikkel 29 bokstav d)), for det naturlige miljø (artikkel 29 bokstav e)), med mer. Medieinnhold som fremmer denne typen verdier skal det regnes som særskilt verdifullt at barnet har tilgang til. Medieinnhold som kan sies å fremme eller forherlige verdier som strider mot de som artikkel 29 løfter frem, kan det da hevdes at vil være skadelig i henhold til BK artikkel 17(e). Dette skaper god indre sammenheng mellom de forskjellige delene av BK artikkel 17.

Når det gjelder i hvilke tilfeller en stat skal regne medieinnhold som skadelig ut ifra denne typen verdivurderinger, må staten ha et betydelig skjønn, nettopp fordi slike vurderinger kan henge sammen med samfunnsforholdene i den aktuelle staten.

Et ytterligere viktig poeng når det gjelder vurderingen av hvilket medieinnhold som skal regnes som skadelig, er at barnets alder må tas i betraktning. Det er klart at en 17-åring har andre forutsetninger for å håndtere forskjellige typer medieinnhold, herunder medieinnhold som synes å fremme problematiske verdier og holdninger, enn hva en 6-åring har. Beskyttelsestiltak som ikke differensier ut ifra alder på barna er det lett å se for seg at ville vært dypt problematisk i lys av retten til ytrings- og informasjonsfrihet og retten til medietilgang. Også i andre henseender kan det være viktig at barn ikke behandles som en homogen gruppe.179

Oppsummert vil staten ha et betydelig skjønn ved vurderingen av hvilket medieinnhold som skal regnes som «skadelig» i henhold til BK artikkel 17(e), men statens spillerom er ikke ubegrenset. Det er sentralt at staten kan forklare hvorfor den har vurdert bestemte typer medieinnhold som skadelig eller ikke skadelig, og at statens begrunnelse fremstår saklig og som bygd på et tilstrekkelig grunnlag.

8.4.6.4 Betydningen av mediekompetanse

Vi går nå videre til spørsmålet om hvordan staten kan gå frem for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold. Hovedfokuset i BK artikkel 17 er at staten skal legge til rette for at barn kan få tilgang på et mangfold av medieinnhold, idet slik tilgang blir sett på som viktig for barnets velferd. Bestemmelsen i artikkel 17(e) om også å forsøke å beskytte barnet mot skadelig materiale henger imidlertid tett sammen med bestemmelsen for øvrig.

På den ene siden ligger det her en erkjennelse av at en vid tilgang til medieinnhold, som i utgangspunktet anses positivt, også innebærer en risiko for barns velferd.

På den andre siden kan det være en sammenheng mellom det å gjøre barn medievante og utrustet i møte med den digitale virkeligheten, og det å beskytte dem mot skadelig medieinnhold. Det å gjøre barn vant til å omgås medieinnhold og jobbe for å gjøre dem kompetente til å håndtere et mangfold av massemedier og digitale verktøy, kan være med på å sette dem i stand til selv å klare å unngå skadelig medieinnhold, eller til å håndtere den typen inntrykk på en konstruktiv måte. Her er det en forbindelseslinje til det som ble fremhevet ovenfor om at det i lys av en rekke bestemmelser i Barnekonvensjonen bør være et mål for statene å utruste barn så godt som mulig i møte med vår tids digitale virkelighet.

Det å bygge opp mediekompetanse og digital kompetanse hos barn og foreldre, samt lærere, har altså betydning både for at barna skal finne frem til og nyttiggjøre seg medieinnhold som kan ha stor verdi, og for at de skal kunne navigere trygt i møte med massemediene, inkludert sosiale medier. Dette er fremhevet i flere sluttrapporter fra Barnekomiteen.180

Dette poenget er fremhevet også i Europarådets ministerkomités retningslinjer:

States should promote the development of digital literacy, including media and information literacies and digital citizenship education, to ensure that children have the competence to engage in the digital environment wisely and the resilience to cope with its associated risks.181

Denne uttalelsen følges opp av et konkret forslag om at digital kompetanse («digital literacy») bør være en del av læreplanen i grunnskolen fra de aller tidligste skoleårene. Videre understrekes det at undervisningen i digital kompetanse bør omfatte rent tekniske ferdigheter når det gjelder å bruke et vidt spekter av digitale verktøy, kompetanse til selv å produsere digitalt innhold, og kompetanse til å forholde seg kritisk til det som skjer i den digitale virkeligheten, herunder ha et bevisst forhold til så vel muligheter som risikofaktorer. I tillegg fremheves betydningen av å jobbe for barnas digitale kompetanse på de arenaer hvor barn typisk opererer, og at dette ikke er avgrenset til skoleverket.182

Ministerkomiteen fremhever i retningslinjene at det også er viktig med tiltak rettet mot foreldre og andre primære omsorgspersoner, for å øke deres digitale kompetanse, slik at de kan veilede sine barn i møte med den digitale virkeligheten.183 Dette er godt i samsvar med BK artikkel 18, som knesetter en plikt for staten til å yte bistand til foreldre og verger i forbindelse med barneoppdragelsen, som tidligere fremhevet.

For at arbeidet for å øke barns egen digitale kompetanse skal være effektivt, vil det være viktig å arbeide for tilstrekkelig digital kompetanse også hos lærere og andre med viktige opplæringsfunksjoner. Staten må også sørge for oppdatert læringsmateriell og at gode digitale verktøy er tilgjengelig for alle barn.184

8.4.6.5 Nærmere om utformingen av beskyttelsestiltak

Målsetningen: effektive beskyttelsestiltak

Når det gjelder øvrige tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, er det sentralt at det BK artikkel 17(e) pålegger statene er å «oppmuntre utviklingen av egnede retningslinjer for å beskytte barn mot informasjon og stoff som er skadelig for barns velferd». Vi vil nå se nærmere på hva som ligger i denne positive plikten, og også på hvilke ytterligere tiltak som kan være påkrevd i lys av øvrige konvensjonsrettigheter.

Akkurat hva retningslinjene skal inneholde, har Barnekomiteen ikke gitt spesifikke føringer for. Det kan tenkes mange forskjellige måter å oppfylle oppmuntringsplikten i BK artikkel 17(e) på. Det må imidlertid regnes som mangelfull etterlevelse om staten ikke iverksetter noen som helst tiltak for å få utviklet egnede retningslinjer på dette området. Staten må gjøre så mye som det er rimelig å forvente for å få utviklet retningslinjer og andre beskyttelsestiltak som er effektive og velfungerende i praksis.185

Selv om Barnekomiteen ikke har gitt noen detaljerte føringer for hvordan utarbeidelsen skal skje, og hva retningslinjene skal inneholde, går det an å løfte frem et knippe sentrale poenger i forbindelse med den plikten som følger av BK artikkel 17(e). Flere av disse har overføringsverdi også med tanke på øvrige beskyttelsestiltak.

Hvordan retningslinjene skal komme til uttrykk

Det kan tenkes forskjellige måter retningslinjer som nevnt kan komme til uttrykk på. Det kan i praksis komme til å dreie seg om et samspill mellom forskjellige typer normer og retningslinjer.186 I Norge har vi for eksempel lovgivning som pålegger medieaktører å merke filmer med aldersgrenser (bildeprogramloven);187 vi har selvregulering innad i mediebransjen i form av Vær Varsom-plakaten, som inneholder bestemmelser som spesielt gjelder forholdet mellom mediene og barn;188 og vi har ideelle aktører som driver med foreldreveiledning når det gjelder hva filmer, TV-serier, dataspill og så videre inneholder, og som det offentlige på visse måter samarbeider med;189 og så videre.

Behovet for samarbeid mellom forskjellige aktører

BK artikkel 17(e) er åpent utformet når det gjelder hvem som skal formulere retningslinjene. Det vil være naturlig at staten samarbeider med massemediene om utformingen av retningslinjer, men det er ikke noe i veien for at også øvrige aktører, det være seg offentlige, kommersielle eller ideelle aktører, også involveres. Tvert imot kan det ha mye for seg at et så bredt spekter som mulig av aktuelle samfunnsaktører blir involvert. Også barn selv bør involveres i prosessene, noe som også er fremhevet ovenfor i forbindelse med BK artikkel 12.

Det kan spørres om staten kan velge å oppfylle sin plikt ifølge BK artikkel 17(e) ved selv å vedta lovgivning og annet regelverk som anviser hvordan barn skal beskyttes mot skadelig medieinnhold. Det samsvarer ikke med bestemmelsens ordlyd om staten nøyer seg med å vedta lovgivning, uten også å ha tiltak for å få mediene selv og øvrige samfunnsaktører til selv å utarbeide retningslinjer.190 Samtidig vil det være godt i samsvar med formålet om å beskytte barn mot skadelig medieinnhold om staten sørger for at enkelte grunnleggende prinsipper og sentrale beskyttelsestiltak fastsettes i lov.

Overordnet bør det regnes for å være godt i samsvar med bestemmelsen om staten legger opp til et samspill mellom lovgivning og retningslinjer som utarbeides av mediene selv og andre aktuelle samfunnsaktører.191

Også når det gjelder øvrige tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, kan det være nødvendig at staten legger opp til å involvere et mangfold av samfunnsaktører, og at forskjellige typer tiltak kombineres. Dette er understreket i Europarådets ministerkomités retningslinjer:

[…] policies in this area require a combination of public and private, legal and voluntary measures, that all relevant public and private stakeholders share responsibility for ensuring the rights of the child in the digital environment, and that co-ordination of their actions is necessary […]192

Når det gjelder forholdet mellom staten og private medieaktører i forbindelse med ivaretakelsen av barns rettigheter i møte med den digitale virkeligheten, følger det av Europarådets ministerkomités retningslinjer at staten bør kombinere krav og pålegg med oppfordringer til frivillig samarbeid.193

Eksempler på tiltak

Når det gjelder typer tiltak utover utarbeidingen av den type retningslinjer som BK artikkel 17(e) nevner, vil et sentralt tiltak gjerne være å arbeide for digital kompetanse både for barna selv, for foreldrene og for lærere og andre med viktige opplæringsfunksjoner. Dette poenget er fremhevet tidligere.

En lang rekke andre tiltak kan også være aktuelle. FNs barnekomités sluttrapporter fra de seneste årene gir eksempler på oppfordringer til konkrete tiltak, slik som:

• Å forby reklame for tobakk og alkohol.194

• Å oppdatere læreplanene for grunnskolen for å ivareta beskyttelse av barn i forbindelse med bruken av internett og sosiale medier.195

• Utvikle ordninger for å følge med på og følge opp krenkelser av barns rettigheter som skjer digitalt.196 Gjennomføre systematisk opplæring av politi, sosialarbeidere og aktorer i å etterforske og rettsforfølge klager om mobbing og trakassering på internett («cyberbullying»), samt påse at straffelovgivningen dekker alle typer mobbing og trakassering av barn som skjer via internett.197

• Følge opp implementeringen av avtaler med plattformleverandører av sosiale medier for å sikre at hatposter blir raskt fjernet.198

• Hindre barn i å se på tyrefekting.199

I siste sluttrapport til Norge i 2018 kom Barnekomiteen med følgende konkrete oppfordringer til Norge når det gjelder arbeidet for å hindre mobbing og trakassering på internett:

Continue its efforts to combat bullying and raise awareness of its harmful effects, with particular emphasis on the prevention of cyberbullying and on how children can defend themselves against cyberbullying, introduce mandatory elements into school curricula at all education levels on tolerance for diversity, non-violent conflict resolution skills and the judicious and safe use of the Internet, further build the capacity of teachers and school personnel in that regard and ensure that schools conduct special information sessions for parents on those issues.200

Appendikset til Europarådets ministerkomités retningslinjer peker blant annet på følgende aktuelle tiltak fra statens side for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold og andre mulige skadevirkninger forbundet med bruk av digitale verktøy:

• Oppmuntre medieaktører og andre til å implementere sikkerhetsforanstaltninger som en implementert del av produkter og tjenester rettet mot barn («safety by design»).201

• Oppmuntre medieaktører og andre til å utvikle foreldrekontrollfunksjoner for å hjelpe foreldre å minimere risikoen for sine barn, hele tiden under hensyntagen til barns økende modenhet med alderen og barns rett til informasjonstilgang.202

• Pålegge leverandører av digitale tjenester å bruke effektive aldersverifikasjonssystemer i de tilfeller hvor tjenester eller innhold ifølge loven ikke kan tilbys til barn under en viss alder, hele tiden under hensyntagen til prinsippet om å samle inn så lite data som mulig om brukerne («the principles of data minimisation»).203

• Kreve at digital markedsføring rettet mot barn tydelig presenteres som reklame.204

• Samarbeide med medieaktører og andre samfunnsaktører om opplysningskampanjer med målsetning om å beskytte barn mot skadelig medieinnhold og hindre barn i selv å delta i ulovlige aktiviteter på nettet.205

• Oppmuntre medieaktører og andre til å utvikle og implementere tiltak mot mobbing («cyberbullying»), trakassering og hatefulle ytringer på internett, herunder det å formidle tydelig informasjon om hvilken adferd som ikke tolereres, tilby klagemekanismer for barn som utsettes for slik adferd og hjelp til barn som utviser slik atferd.206

• Også på andre måter sørge for at barn og foreldre har tilgang til klagemekanismer i forbindelse med rettighetskrenkelser som skjer på internett. «Effective remedies can include, depending on the violation in question, inquiry, explanation, reply, correction, proceedings, immediate removal of unlawful content, apology, reinstatement, reconnection and compensation».207 Staten bør kreve at medieaktører og andre som leverer digitalt innhold og digitale tjenester til barn tilbyr egne klage- og rapportertingsmekanismer, som er lette å benytte for barn og som det gis god informasjon om.208 Staten bør sikre at barn som er utsatt for rettighetskrenkelser på internett kan få kompensasjon for dette, eventuelt gjennom egne ordninger: «Where appropriate, consideration should be given to the establishment of funds for the compensation of child victims».209

Europarådets ministerkomité foreslår at den enkelte stat utpeker eller oppretter en egen offentlig instans til å ha et overordnet ansvar for ivaretakelsen av barns rettigheter i møte med den digitale virkeligheten, og gjennomføre kontinuerlige vurderinger av hvordan den teknologiske utviklingen kan påvirke ivaretakelsen av disse rettighetene. Denne offentlige instansen må trekke inn barn i sine avgjørelsesprosesser.210 Den samme anbefalingen er fremhevet i Europarådets 2020-håndbok.211

Behovet for internasjonalt samarbeid og internasjonale perspektiver

Det følger også av Europarådets ministerkomités retningslinjer at statene bør søke internasjonalt samarbeid når det gjelder politikk for å utruste og beskytte barn i møte med den digitale virkeligheten, både med hverandre og med internasjonale organisasjoner, slik som Europarådet.212 Internasjonalt samarbeid kan være viktig for at statene effektivt skal kunne stille krav til mektige, globale medieaktører, slik som de som tilbyr plattformer for sosiale medier. For at tiltak for å beskytte barn skal være effektive, bør derfor statene jobbe offensivt for internasjonalt samarbeid. Den enkelte stat bør også på konstruktivt vis prøve å påvirke de globale medieaktørene direkte.

Oppdatert informasjonsgrunnlag

Det er viktig at retningslinjer og eventuelle andre beskyttelsestiltak bygger på et så oppdatert og grundig informasjonsgrunnlag som mulig. Det er viktig at staten understøtter ikke bare forskning på hvilket medieinnhold som kan være skadelig, men også på hvilke metoder som kan være effektive og egnede for å beskytte barn mot slikt medieinnhold.213

Jevnlig evaluering

Til sist er det viktig at både staten og massemediene følger med på og evaluerer hvordan så vel retningslinjer som andre beskyttelsestiltak fungerer i praksis, og at det jevnlig finner sted prosesser for å oppdatere og revidere retningslinjer og andre tiltak i lys av et oppdatert informasjonsgrunnlag.214 Betydningen av jevnlig evaluering av tiltak er understreket også i Europarådets ministerkomités retningslinjer.215

Oppsummert har staten et betydelig skjønn når det gjelder hvordan den skal oppmuntre til retningslinjer ifølge BK artikkel 17(e), når det gjelder hva retningslinjene nærmere bestemt skal gå ut på, og hvilke ytterligere tiltak som eventuelt bør gjøres bruk av for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold. Statens spillerom er imidlertid ikke ubegrenset.

8.4.7 De hovedføringer som følger av Barnekonvensjonen

Det kan etter dette fastslås at staten har et betydelig skjønn når det gjelder etterlevelsen av plikten til å beskytte barn mot skadefølger av mediebruk. Noen særlig detaljerte føringer lar seg ikke oppstille på grunnlag av hverken BK artikkel 17(e) eller øvrige konvensjonsbestemmelser. Det som imidlertid kan sies er at det følger både av BK artikkel 17 og av Barnekonvensjonen for øvrig, herunder prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, at staten bør føre en helhetlig og gjennomtenkt politikk for å beskytte barn mot medieinnhold og andre typer medieopplevelser som kan være skadelig for deres velferd. Staten må kunne dokumentere at den har gjort den innsats som det er rimelig å forvente for å få utviklet effektive og velfungerende retningslinjer, og når det gjelder å iverksette øvrige beskyttelsestiltak.

Barnekonvensjonens betydning for utvalgets arbeid kan oppsummeres ved å peke på følgende fem hovedpoenger.

For det første: Barnekonvensjonen gir kontekst og fundament for utvalgets arbeid. Ifølge Barnekonvensjonen har staten en plikt til å forsøke å beskytte barn mot skadefølger av mediebruk. Dette gjelder både med hensyn til tradisjonelt medieinnhold, slik som filmer og TV, og med hensyn til den mangefasetterte digitale virkeligheten som barn i vår tid må forholde seg til, blant annet gjennom interaksjon med andre på sosiale medier. Utvalgets arbeid, og oppfølgingen av det fra de politiske myndigheters side, er en måte å følge opp denne plikten på.

For det andre: Tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold må hensynta hvert barns rett til ytrings- og informasjonsfrihet ifølge BK artikkel 13, og barns rett til medietilgang ifølge BK artikkel 17. Tiltakene kan heller ikke gå for langt i å innskrenke andres ytrings- og informasjonsfrihet. Det må gjennomføres forsvarlige avveininger i denne forbindelse, og begrensninger i eller vanskeliggjøring av barns tilgang til medieinnhold må ha sterke og saklige grunner for seg.

For det tredje: Tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold må utformes og gjennomføres i lys av at det er foreldrene som har det primære ansvaret for å følge opp barna sine i denne forbindelse. Det er også foreldrene som praktisk sett har de beste muligheter til å tilrettelegge for og sette grenser for barns mediebruk. Dette gjør det svært aktuelt med tiltak rettet mot foreldre og andre som har primært omsorgsansvar, med målsetning om å utruste og veilede dem i møte med den digitale virkeligheten som de og barna må forholde seg til. Det er videre viktig at også alle øvrige tiltak utformes i lys av den rollen foreldrene har som barnets primære omsorgspersoner.

For det fjerde: Barnekonvensjonen legger opp til at statlige tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold primært vil gå ut på samarbeid og dialog med medieaktørene og øvrige samfunnsaktører. Dette kommer til uttrykk gjennom bruken av ordet «oppfordre» i BK artikkel 17(e). Forskjellige former for pålegg ovenfor medieaktørene kan imidlertid være påkrevd som et supplement til de frivillige tiltakene.

For det femte: Det er viktig at tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold bygger på det til enhver tid gjeldende kunnskapsgrunnlag, herunder den nyeste forskningen, og på de verdier som Barnekonvensjonen bygger på og løfter frem. Dette gjelder både for vurderinger av hvilke typer medieinnhold som skal anses å ha skadepotensiale, og for vurderinger av hvilke tiltak som vil være effektive og egnede. Dersom det hefter en viss usikkerhet ved om og i hvilken grad bestemte typer medieinnhold vil være skadelig, bør staten legge til grunn et føre-var-prinsipp, altså at det ikke trenger å være helt sikkert at medieinnhold vil være skadelig for å iverksette beskyttelsestiltak. Samtidig vil graden av usikkerhet ha betydning for hvor inngripende tiltak som vil være aktuelle.

8.5 Sammenfatning

Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner har betydning for utvalgets arbeid på forskjellige måter. Det formuleres et tosidig forhold til barn og media. På den ene side vil man beskytte barn mot eventuell skadelig påvirkning fra medieuttrykk, mens man på den annen side anerkjenner medias sentrale posisjon i samfunnet og vil sikre barns rett til å ytre seg og oppsøke informasjon i ethvert medium etter barnets ønske.

På den ene side er det viktig å være bevisst på de skranker som følger av grunnlovsfestede og konvensjonsfestede bestemmelser om ytrings- og informasjonsfrihet. Tiltak for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold må holde seg innenfor de grenser for inngrep som følger av disse bestemmelsene.

På den andre side gir Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner, og da spesielt Barnekonvensjonen, kontekst og premisser for utvalgets arbeid. En helhetlig politikk både for å utruste og beskytte barn i møte med vår tids digitaliserte medievirkelighet er viktig for realiseringen av en rekke av de grunnleggende rettighetene i Barnekonvensjonen.

Videre gir Barnekonvensjonen noen sentrale føringer og retning for arbeidet med å beskytte barn mot skadelig medieinnhold, herunder når det gjelder spørsmålet om hvilket medieinnhold som skal anses skadelig, og når det gjelder det å vektlegge samarbeid med og involvering av andre aktører enn det offentlige, slik som private medieaktører.

Samtidig gir Barnekonvensjonen og øvrig internasjonal rett i liten grad detaljerte angivelser av hvilken politikk som skal føres og hvilke tiltak som skal benyttes når det gjelder å beskytte barn mot skadelig medieinnhold. Staten vil ha et betydelig skjønn når det gjelder den nærmere politikkutformingen på dette området.

9 Om nettpatruljer og politiets arbeid

Politiets samfunnsoppdrag er å forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for befolkningen. Tilstedeværelse på rett sted til rett tid bidrar til å opprettholde denne tryggheten – også på nett.

Politiet bruker nett til digitale tjenester, å informere og som arenaer for dialog med befolkningen. Politiet har ulike profiler i sosiale medier. De møter befolkningen på Facebook, Twitter, Instagram og YouTube, Snapchat og TikTok, og innhold hentes fra det lokale til det sentrale, og fra det politifaglige til det kommunikasjonsfaglige. Noen sosiale medier brukes til å informere om hendelser og politiets håndtering, noen til å forebygge kriminalitet og andre til å opplyse om politiets virksomhet og resultater. I noen få kanaler er politiet aktivt til stede og i dialog med borgerne, i andre er de mer enveis og sender fra seg informasjon.

Politidirektoratet har gitt politidistriktene oppdrag om å opprette nettpatruljer. «Trygghet i det digitale rom» er ett av fire strategiske tema i politiets virksomhetsstrategi Politiet mot 2025 og beskrives slik: «I 2025 møtes kriminaliteten i det digitale rom effektivt og i sammenheng med tradisjonell kriminalitet. Innbyggerne opplever trygghet og har høy tillit til politiets arbeid på dette området.» I oppdragsbrevet for 2018 kreves det at alle politidistrikt skal ha tilstedeværelse på nett. I 2020 har alle landets politidistrikt etablert nettpatruljer. Oslo politidistrikt var det første distriktet som etablerte sin nettpatrulje i 2018 og er den nettpatruljen med lengst erfaring med åpen tilstedeværelse på nett.

Målet for nettpatruljene er å drive et åpent, forebyggende politiarbeid for å forhindre kriminalitet og uønskede situasjoner. Videre å tilegne seg økt kompetanse om nye trender og få erfaring med operativt arbeid på nett. Tilstedeværelse for publikum i politifaglig øyemed og besvare på politirelaterte spørsmål. Videre skal nettpatruljen tilegne seg økt kompetanse om nye trender og få erfaring med operativt arbeid på nett. Det er på nett ungdom etablerer vennskap, knytter kontakter, avtaler møter og blir sett. Internett har blitt de unges nærmiljø, og det er naturlig at politiet også blir en del av det nærmiljøet på lik linje som ute i det offentlige rom. For å tilrettelegge for en proaktiv forebygging av internettkriminalitet er man avhengig av kunnskap om den og de faktorene som påvirker den. Politiet må ha god kjennskap til sosiale medier for å henge med i utviklingen.

Nettpatruljene skal ikke ivareta oppgaver som ligger innenfor det som defineres som informasjonsoppgaver (for eksempel politi.no) og skjulte, sivile politioppgaver. Men den samlede effekten av tiltaket antas være:

• Bidra til å redusere omfang og virkninger av mobbing og sjikane på internett.

• Redusere rekruttering til ekstreme miljøer.

• Redusere vold og oppfordring til vold på internett.

• Redusere seksuelle krenkelser og voldtekter på internett.

• Redusere risikoen for at unge selv bruker eller gir andre mulighet til å bruke illegale eller andre farlige stoffer.

• Bidra til læring og kompetanseutvikling i politidistriktet.

Nettpatruljene har også utstrakt kontakt med forskjellige miljøer og har oppsummert endel innspill fra andre til utvalget, for eksempel ønsker om kompetanseøkning blant voksne (foreldre) og at foreldre deltar (våger å delta) og kan veilede på nett. Voksne bør være ressurspersoner, det er ofte lettere for ungdom å kontakte noen på en fritidsklubb enn en lærer. Barn og unge må få opplæring i å håndtere det de kommer over på nett, ikke bare skadelig materiale, men også bevisstgjøring om ensidig informasjon, at søkemotorer husker søkene, fremmede følgere og så videre. Innspillene gir inntrykk av at bildeprogramloven og Medietilsynet ikke er spesielt godt kjent og at barn har behov for tydeligere informasjon om hva som er lov og ikke lov på nett. Mange trekker også frem skolens rolle, skolen kan bidra til mer bevisst mediebruk blant elevene, men også tilby foreldrekurs.

10 Utvalgets undersøkelser

10.1 Et knippe uformelle samtaler

Innledningsvis understreker utvalget at det i disse samtalene ikke vært noen ambisjon å gjennomføre noen vitenskapelig analyse av spørsmål som reises i mandatet. Samtalene har likevel vært viktige for å få innspill, anledning til å stille spørsmål og prøve ut tanker.

Dessverre satte koronautbruddet en stopper for å fullføre samtalene. Den kanskje største mangelen er at utvalget ikke fikk gjennomført samtaler med mediemyndighetene i de nordiske land og Nederland. De ville alle kunnet bidra med opplysninger om erfaringer fra et myndighetsperspektiv som ville ha kunnet danne et nyttig bakteppe for utvalgets anbefalinger.

Videre har utvalget heller ikke kunnet gjennomføre samtaler med hjelpelinjene som brukes av barn og unge og flere andre. Utvalget ønsket for eksempel også å møte biblioteker for å utforske alternative arenaer for å legge til rette for digital kompetanse, men heller ikke det ble noe av.

Referatene tas inn i form av korte notater i stikkords form. Det utvalget ønsket å oppnå – et direkte inntrykk – blir dessverre heller ikke mulig å formidle.

Utvalget takker alle som har gitt sin tid til – med stor glød – å gi sine synspunkter over bordet.

10.2 Elever og ungdom

Utvalgsmedlemmenes gjennomsnittsalder er godt over målgruppen skissert i mandatet. Vel kan utvalget lene seg på internasjonal og nasjonal forskning, men besluttet allerede i andre møte å gjennomføre direktemøter med elever på barnetrinn og ungdomstrinn. Meningen var ikke å gjøre en faglig undersøkelse av barns medieopplevelse, men å la utvalget høre direkte og spontane utsagn. Elevene utvalget snakket med er ikke nødvendigvis representative for all ungdom, men det gjelder i og for seg mange ungdomspaneler. Likevel var det en mulighet til å få direkte informasjon på en helt annen måte enn det statistiske gjennomganger kan gi.

Med god hjelp av Bærum kommune fikk utvalget uformelle møter med elever ved to skoler med relativt bredt sammensatte elevgrupper, selv om utvalget er klar over at disse elevene ikke vil kunne være representative. Utvalget ville heller ikke utforme konklusjoner kun på bakgrunn av disse møtene, men opplevde innspillene og engasjementet som direkte og inspirerende. Forberedelsene som ble gjort av både kommune og hver skole var imponerende, og utvalget er dem stor takk skyldig for bidragene.

Møter Skui barneskole 11–12 år: Elevene ble oppfordret til å fortelle fritt om deres bruk av sosiale medier.

Elevene bruker et bredt spektrum av sosiale medier: YouTube, Snapchat, Instagram, TikTok, xBox-chat, osv. Flere har opplevd å bli spurt om nudes, fått perverse meldinger, blitt sagt stygge ting til og fått henvendelser og bildekommentarer fra fremmede. De har med andre ord blitt spurt om å gjøre ting de ikke er komfortable med. Elevene er også klar over at de ved å bruke private konti kan unngå henvendelser fra fremmede. Det er noe mobbing. Utfrysing kommenteres spesielt, for eksempel når en elev opplever ikke å få noen likes fra de andre, eller ikke blir gratulert med dagen. Elevene opplever kroppspress.

Det varierer hvor mye elevene snakker med voksne om bruk av medier. Noen har konti de voksne ikke vet om. Elevene nevner selv at nyheter (for eksempel fra Irak/Syria) kan være skremmende. En elev kommenterer at «VG har kanal på TikTok med skremmende nyheter, liker det dårlig: VG oppsøker oss med ubehagelig innhold, det er ikke vi som oppsøker dem …»

Møter Belset ungdomsskole: Elevene ville være med på møtet fordi de følte de kunne bidra. De mener temaet er viktig og at de kan mye om det. Tar opp «avhengighet» – at de er for mye på mobilen. Foreldre kan (og burde kanskje) sette «skjermtid», men ungdommene liker det ikke. Noen mener det er spørsmål om selvkontroll. Selv om de holder på sent på natten er skjermtid[sbegrensninger] en dårlig ide – det er jo online man holder kontakt med venner. En gutt hadde opplevd at en eldre dame sendte nakenbilde: han blokkerte henne bare og gjorde ikke noe mer med det. Flere føyde til at «Det er bare å ha privat konto og ikke svare». Flere har blitt tilsendt porno. Volds- og sexvideoer distribueres daglig. Hva som er skadelig er veldig personlig. «Tar ikke seksuelle greier så mye innover seg, men vold …» Skolen må ta opp problemene og følge opp (om noe skjer). Dersom de skulle ønske å «anmelde» noe, ville de foretrekke chat som kanal. Elevene kan også gå til eldre elever for å få hjelp. Elevene stoler mest på de store sosiale mediene. Flere kommenterte at de ikke var spesielt imponert over seksualundervisning i skolen.

10.3 En skoleeier – Bærum kommune

Bærum kommune er en stor og ressurssterk kommune. Som skoleeier har kommunen, foruten vektlegging av informasjonssikkerhet generelt, både skadelig innhold og digital dannelse som elementer i skolepolitikken. Kommunen har kompetanseprogram og opplæringsløp for lærere og et sentralt opplegg som presenteres på skolene. Som eksempler på spørsmål kommunen ønsket å engasjere elevene i var for eksempel:

• Hvem kan man stole på?

• Det man legger ut må kunne stå på forsiden av avisen.

• Sosial manipulasjon og følelser.

• Vise hvordan man kan ‘etterforske’ på nett.

• Hvordan kan man få hjelp til å slette (slettmeg.no).

• Man må ikke sende bilder som kan være krenkende for andre.

• Elevene må selv lage risikovurdering, en forhåndsplanlagt interaksjon: Hva kan gå galt, og hvilke konsekvenser vil det få?

Kommunen beskrev et bevisst forhold til forskjellige ressurser elevene kunne bruke (dubestemmer.no, brukhue.no osv.), men var klar over at elevene ofte ikke ville si fra om det mest alvorlige. Prosessen la vekt på forebygging, å lære elevene til å bli dyktige mediebrukere. Det var viktig for kommunen å få barna med på lag, slik at ikke skolens rolle ble å føre krig mot barns digitale hverdag.

10.4 Et tilbud utenom skole – Ung Arena, Oslo Sør

Ung Arena er et lavterskel samtaletilbud for unge fra 12 til 25 år som bor i Oslo med fokus på psykisk helse.216 To utvalgsmedlemmer fikk anledning til å møte ungdomspanelet til Ung Arena, Oslo Sør på Hauketo.

I og for seg ikke ulikt de andre unge utvalget har snakket med, er det ikke først og fremst seksualisert innhold som trekkes frem på spørsmål om hva de opplever som skadelig. Umiddelbart ble det pekt på dyremishandling og psykisk/fysisk helse. I deres medievirkelighet er det skadelig når negative tanker blir delt med andre, det blir lett å kjenne seg igjen hvis man har en dårlig dag. Lett å bli dratt med, men det er også mulig å få støtte på en tung dag.

Media er med på å forsterke skadelig innhold fordi det er mye fokus på negative ting. Små ting kan sette i gang store ting og påvirkningen er stor. Det er mye fokus på kroppspress. Mange som sliter ønsker oppmerksomhet og hjelp uten å tenke over at det negative de deler kan påvirke andre i negativ forstand. Å se en svart skjerm på en SoMe konto med tekst: «Jeg vil dø!» vil gjøre mange unge redde.

Mange unge vil ikke fortelle til sine foreldre hva de sliter med i frykt for å skuffe dem. Voksne må komme på banen og hjelpe dem som trenger oppmerksomhet.

Voksne må også tenke over, være bevisste på, hva de bidrar med å dele av skadelig innhold på nett – og hva de sprer.

10.5 Utdanningsforbundet

Utvalget ble orientert om læreres og skolers rolle, spesielt ansvaret som følger av opplæringslova kapittel 9a (Elevene sitt skolemiljø),217 hvor langt læreres ansvar strekker seg, varslingsplikt, undersøkelsesplikt og ikke minst plikt til å sette inn tiltak. For lærere blir det ofte et spørsmål om hva de bør se etter når barn opplever mobbing og andre ubehagelige opplevelser. Mobbing og digital mobbing er meldt inn som kompetansemål hos lærerne (barn og unges psykiske helse). Det er viktig at barn skal føle at det er trygt å gå til lærere, men det kan være krevende for lærere. Utvalget spurte om læreres rolle og om det var vanskelig å balansere mellom oppgaven som regelgivere og dialogpartnere. Og det må skilles mellom læreres forebyggende rolle og den reaktive rollen. Og hvem skal læreren gå til? Hva er laget rundt læreren?

Innføring av digitale verktøy krever kompetanse hos både skole og foreldre. For å få til det, er foreldresamarbeid viktig. En aktuell problemstilling er bruk av mobilforbud på skoler. Utdanningsforbundet støtter ikke et nasjonalt mobilforbud, men skoler kan ha lokale ordenstiltak/tilpassinger, mobilhotell.

Utdanningsforbundet uttrykket bekymring over ressurssituasjonen, blant annet for å kunne håndtere oppgavene som følger av opplæringslova 9a.

10.6 Elevorganisasjonen

Elevorganisasjonen pekte på at skadelig innhold er et enormt tema og at unges digitale liv er like ekte for unge som det vanlige livet. Skillet må viskes ut og ikke behandles som to forskjellige ting. Mange ansatte i skolen kommer til kort fordi de selv ikke er oppvokst med den digitale verden.

Viktig at voksne viser interesse, men kan være vanskelig å henvende seg til dem når de ikke har kompetanse. Mobilforbud er å forby det man ikke skjønner, men problemene skyves bare til etter skoletid, lokale tiltak må gjøres i samråd med elevene. Elever må få kompetanse i hva man kan dele og hva man ikke kan dele (lovlig). At voksne skjuler IS videoer og grov vold, fører til at det deles mer. Hvis voksne er belærende [uten å skjønne] vil unge heller ikke gå til dem.

Utvalget var interessert i hvilken rolle eldre elever kunne spille for å rådgi og hjelpe. Jo, eldre elever kan være mentorer, men det er viktig ikke å skyve ansvaret over på dem. Det er et paradoks at unge hater at voksne dukker opp på sosiale medier, samtidig som unge kritiserer de voksne for ikke å forstå sosiale medier. Dessverre opplever ikke unge at voksne er gode forbilder når det gjelder for eksempel å dele bilder.

Om unge skal lære digital kompetanse må man begynne tidlig. På utvalgets spørsmål, kom svaret kontant: barnehagen. Ikke nødvendigvis med pornografi, men unge må rustes og være forberedt for å kunne håndtere skadelig innhold. Det krever at man er i forkant og kanskje tidligere enn mange vil tro: Stikkord kan være å lære respekt, grensesetting og å skille mellom god og dårlig informasjon, for eksempel fake news.

10.7 Barnevakten

I erkjennelsen av at utvalget ikke ville ha anledning til å snakke med alle som driver informasjonsarbeid om unge og medier, hadde utvalget en diskusjon om det ville være riktig å velge ut bare én ikke-offentlig aktør i fare for at det kunne gi et skjevt bilde. Imidlertid er de uformelle samtalene utvalget gjennomførte preget av generelle innspill og formålet er heller ikke en objektiv bevisførsel.

Barnevakten gjennomgikk både det opplegget de tilbyr, eksempler på problemområder og mulige tiltak. Barnevaktens arbeid og satsingsområder fremgår også gjennom organisasjonens hjemmesider, og utvalget gjengir ikke detaljene her. Men utvalget merker seg blant annet at mange foreldre og foresatte har liten kunnskap om barns medieverden og at aldersgrensene på forskjellige plattformer er forvirrende.

10.8 Norsk filminstitutt

Utvalget fikk anledning til å låne lokaler hos Norsk filminstitutt (NFI) for ett av sine møter. Lokalene ligger i Oslo, i Filmens hus sammen med Cinemateket og mange filmrelaterte institusjoner. Her holdt også Filmtilsynet hus i mange år. I bygningen har det vært vurdert film i mange år, selv om Filmtilsynet er slått sammen med andre institusjoner, blitt til Medietilsynet og flyttet til Fredrikstad.

NFIs arbeid er ikke direkte relatert til skadelig medieinnhold som sådan. Men NFI er likevel en viktig brikke i det norske mediebildet og arbeider med et bredt spektrum av relaterte problemstillinger: innkjøpsordninger dataspill, møteplasser. I motsetning til i Danmark har ikke NFI egen barneavdeling (men i Danmark er filmtilsynet og filminstituttet samme). NFI arbeider også mot bibliotekene, en ordning som – slik utvalget oppfattet det – er til vurdering.

Utvalget ser at et bredere medieperspektiv – herunder fysiske møteplasser – kan være viktige tanker å ta med seg videre. For å oppnå digital kompetanse, bør dét være et mål for alle som har med barn og medier å gjøre. For eksempel vil biblioteker – som fysisk/digitale arenaer for ungdom – kunne spille en rolle.

10.9 Barneombudet

Barneombudet har et klart fokus på barn og unges digitale hverdag og er en av de tydeligste stemmer i offentligheten. Utvalget har fulgt Barneombudets arbeid med trygg digital oppvekst. I tillegg til et eget møte, uformell kontakt og god veiledning, har deler av utvalget vært med på presentasjoner fra ekspertgruppa (Barneombudets ungdomspanel og anbefalingene til en høynivågruppe).

Barneombudet har oppsummert sine synspunkter i et eget innspill til utvalget, det er tatt inn som eget vedlegg.

10.10 Barneombudets ekspertpanel

Barneombudet har et ekspertpanel med ungdommer som gir innspill om digitale medier, synspunkter på hva som er positivt/negativt og hva ekspertpanelet mener bør gjøres. Utvalget har dessverre ikke hatt anledning til direkte dialog med Barneombudets ekspertpanel, men var til stede på presentasjonen av deres rapport helt i starten av utvalgets arbeid. Selv om panelet ikke nødvendigvis kan være representativt, gir rapporten noen indikasjoner på ungdoms oppfatning av skadelig medieinnhold og prioriteringer for å få en tryggere digital hverdag. Både temavalg og anbefalingene er interessante, ikke minst fordi de nok er forskjellige fra hva mange voksne umiddelbart ville tro.

Panelet tar for seg nakenbilder, mobbing, hatefulle ytringer, stress og press og skadelig innhold. Det er verdt å merke seg at ekspertpanelets definisjon av skadelig medieinnhold har et klart fokus på selvmord, selvskading, slanking, hatmeldinger og narkotika. Pornografi og vold, altså den tradisjonelle kjernen i det som regnes som skadelig medieinnhold nevnes også i rapporten, men pornografi problematiseres ikke som skadelig.

De punktvise anbefalingene fra ekspertpanelet gjengis i sin helhet i et vedlegg.