Del 2
Utvalgets anbefalinger
11 Utvalgets anbefalinger
11.1 Hovedpunkter
Diskusjonen om barn, effekter av mediebruk og regulering har ofte vært preget av usikkerhet om hvor godt barn og unge takler inntrykkene fra mediene, gjerne med en beskyttende tilnærming som en konsekvens. Samtidig viser nyere forskning at barn og voksne kan ha ulike oppfatninger av og erfaringer med hva som kan gi skade. Voksne er ofte bekymret for pornografi og vold. Spør man unge om mediebruk er fokuset ofte et annet: mobbing, selvskading, kroppspress, deling av voldsvideoer og et helt knippe med medieopplevelser som speiler hele bredden i barns liv. Og mediehverdagen er digital på mange plattformer. Det er ikke lenger opplagt å snakke om medieinnhold som vi har kjent det. Mediene er en integrert del av barn og unges liv. De er ikke bare mediekonsumenter, men også deltakere og skapere av innhold. Mediebruken inngår i en sosial prosess, slik at man må se på hele den sosiale og kulturelle konteksten som mediebruken foregår i.
Volumet av medieinnhold er verdt å nevne. Fra tekst, kino og TV – som alle var relativt lette å kontrollere – har de digitale plattformer en båndbredde som kan være vanskelig å fatte. Dagens barn har vokst opp med at det er vanlig å ha interaktive, online medier i hjemmet, og tilgang på smarttelefoner og nettbrett. Og et nærmest ubegrenset antall tilbydere av absolutt alle typer innhold kan tilgjengeliggjøre alt de har bare ved enkle tastetrykk; det være seg seksualisert innhold, fake news, krenkende informasjon, grov vold, overgrep, selvmordsoppfordringer… Selv om volumet av materiale som kan sees som skadelig materiale, er ubegrenset, må man få frem at det nyttige, gode medieinnhold er dominerende.
Forandringen har skjedd gradvis, men kanskje med størst styrke de siste ti årene. Tilgang til mange forskjellige digitale enheter – og ikke minst smarttelefoner – har langsomt visket ut skillene mellom medier og liv som man kjente det bare for et titalls år siden.
Mange kunne ønske seg lovregulering som gir en større grad av kontroll over barns eksponering for skadelig medieinnhold. Imidlertid er det begrenset hvor effektiv lovgivning vil kunne være, og kanskje spesielt nasjonal lovgivning.
Utvalget har valgt å oppsummere de viktigste anbefalingene til tiltak i tre hovedområder: Kunnskap, Koordinering og Kommunikasjon
11.2 Kunnskap
Barn har rett til ytringsfrihet, til deltakelse og til beskyttelse. Rettighetene danner den ytre ramme om det utvalget anbefaler.
Utvalget mener at om man skal lykkes med å styrke barn og unges digitale kompetanse må deres medieopplevelser anerkjennes og respekteres på en annen måte enn i dag. Det voksne mener er problematisk trenger ikke nødvendigvis gi skadelige eller negative opplevelser for barn og unge. Kunnskapsutvikling knyttet til digital kompetanse og involvering fra foreldre eller andre voksne må derfor ta utgangspunkt i barns egen mediehverdag. Mediekompetanse og digital kompetanse er dessuten dynamiske kompetanseområder som kontinuerlig bør utvikles hos barn og ungdom, foreldre og lærere, og i kulturen som helhet.
Utdanning og skole fremheves ofte som arenaer for å øke digital kompetanse hos barn og unge. Samtidig er det bred enighet om at kompetanse relatert til mediebruk og potensielt skadelig medieinnhold på internett og digitale flater ikke utvikles bare i skolen, men er en helhetlig og livslang prosess hvor barn selv, deres familie, venner, medieprodusenter og tilbydere – og andre aktører – spiller en rolle.
Digital kompetanse eller mediekompetanse er ofte fremstilt som en forutsetning for å mestre mediebruk og medieinnhold på en måte som bidrar til deltakelse og danning. Digital kompetanse er definert som en kompetanse for fremtidens utfordringer; ferdigheter, kunnskaper og holdninger ved bruk av digitale medier for mestring i det lærende samfunn. Digital kompetanse inkluderer også aspekter som nettvett, personvern, digital dømmekraft og etisk refleksjon.I Norge har digital kompetanse blitt inkludert som en av fem grunnleggende ferdigheter i skolen, noe som betyr at digital kompetanse skal vektlegges i alle fag og i alle trinn i grunnskole, ungdomsskole og videregående opplæring og også i barnehagen. Dette gir et godt grunnlag for styrking og videreutvikling av digital kompetanse i hele befolkningen. I tillegg gir det nye læreplanverket nye muligheter for å styrke en bredt forstått digital kompetanse i opplæringen. De tverrfaglige temaene folkehelse og livsmestring og demokrati og medborgerskap bør inkludere digital kompetanse definert som et kompetanseområde som innebærer både brukskompetanse, mediekunnskap, kritisk refleksjon og håndteringskompetanse. Utvikling av foreldres og foresattes digitale kompetanse er i liten grad formalisert, og dette er et område som kan sees på med tanke på å styrke også barn og unges støtte i hjemmet. Forskningen understreker nettopp at slik støtte kan være avgjørende for hvordan barn og unge mestrer og håndterer utfordringer i sitt mediebruk.
En underkommunisert del av økt mediebruk er personvern, og det er manglende kunnskap om dette både hos barn og unge, foreldre og lærere. Det samles store mengder personopplysninger når barn – og voksne – bruker digitale medier. Ofte mer enn hva brukeren er klar over. På samme måte som kunnskap om skadelig medieinnhold, vil tidlig bevissthet om andre digitale utfordringer, som for eksempel personvern, være avgjørende for å kunne håndtere en digital verden sikrere.
Det er behov for mer forskning om barn, unge og deres mediehverdag. Temaer som spesielt bør undersøkes nærmere er mediebruk og medieinnhold knyttet til uheldige sider ved seksualitet og helserelaterte skader slik som selvskading, selvmord og ulike former for spiseforstyrrelser. Andre temaer som er viktige både i seg selv, men også fordi opplevelsen av dem har sterke assosiasjoner til de sistnevnte temaer, er nettmobbing, seksuell kommunikasjon samt hvordan barn opplever sitt forhold til venner, jevnaldrende, familier, lærere og andre relevante voksne.
Utvalget anbefaler:
Styrking av kompetanse hos oppfølgingsapparat om hva barn og unge finner plagsomt online. Ved å skille mellom kortvarig og langvarig risiko for skade vil man kunne ta utgangspunkt i anerkjente beskyttelsesfaktorer (mestring og inkludering i skole, hjem og fritid).
Bedre og tidligere seksualundervisning. I dag er mange barns første møte med seksualitet på nett. Skolens undervisning bør komme i forkant av at barn møter seksualiserte skildringer på nett. Skolen bør gi elevene bedre seksualitetsundervisning og kunnskapen om medienes rolle i og rundt seksualitet bør styrkes, herunder hvordan sosiale medier er del av barn og unges kommunikasjon også når det gjelder seksualitet.
Lærere må ha den nødvendige kompetansen til å gi god seksualitetsundervisning.
Styrking av og utvidelse av digital kompetanse i skole og barnehage. Digital kompetanse er en forutsetning for mestring av hverdagen og deltakelse i samfunnet. Barn og unge trenger også bedre teknologiforståelse og teknologiundervisning. Det er viktig å utvikle barns ferdigheter, kunnskaper og holdninger til å mestre hele den digitale hverdagen. Slik det har blitt påpekt i rapporten ser utvalget det som viktig at digital kompetanse forstås og implementeres som en bred hverdagskompetanse som inkluderer både kvalifikasjoner, brukskompetanse, kritisk refleksjon og handlingskompetanse.
Skolen bør gi elevene opplæring om ulike sider ved bruk av digitale medier. Dette må avspeiles i læreplanen for alle klassetrinn. Lærere og annet skolepersonell må sikres tilstrekkelig kompetanse i denne forbindelse.
Myndighetene bør også arbeide for å øke foresattes kompetanse til å veilede barna sine i møte med de muligheter, utfordringer og risikofaktorer som den digitale medievirkeligheten byr på, gjerne i samarbeid med skoleverket.
Foreldrenes kunnskap om barns mediebruk knyttet til seksualitet må bli bedre.
Skolehelsetjenesten og skolen må ha bedre kunnskap om ungdom og sosiale medier.
Skolen må gi elevene bedre kunnskap om kildekritikk, reklame og algoritmer.
Barn og unge trenger god, kvalitetssikret og alderstilpasset informasjon om tematikk knyttet til selvskadings- og selvmordsinnhold på internett. Informasjonen må være pedagogisk tilrettelagt for å forebygge selvskading og selvmord hvor håndteringskompetanse kan være et stikkord.
Kunnskap om personvern bør styrkes blant barn og unge. Tidlig bevissthet om personvern vil være avgjørende for å kunne håndtere en digital verden sikrere.
Barn og unge må få bedre kunnskap og håndteringskompetanse om digital mobbing, hatefulle og ekstreme ytringer på nett og i sosiale medier.
Barn og unge må lære å bruke digitale verktøy. Utvalget anbefaler ikke å innføre et generelt og landsdekkende mobilforbud på skolen. Dette ansvaret bør ligge hos den enkelte kommune, og utvalget anbefaler sterkt at elevenes medvirkning inkluderes i slike avgjørelser.
Politiet må informere mer om hva som er ulovlig når det gjelder mediebruk og digital kommunikasjon, og ungdom må vite mer om hvordan de kan anmelde og rapportere slike ulovlige hendelser.
Plattformene må gi bedre informasjon og ha bedre rapporteringsmuligheter.
Forskning på barns mediebruk og medieinnhold bør styrkes, spesielt når det gjelder seksualisert innhold, hatefulle ytringer, digital mobbing og ekstremt innhold.
Myndighetene må gi bedre informasjon om regelverket og håndheve det tydelig.
Myndighetene bør samarbeide med medieaktører og andre samfunnsaktører om opplysningskampanjer med målsetning om å informere om god mediebruk og digital dømmekraft, og å hindre barn i selv å delta i ulovlige aktiviteter på nettet.
11.3 Koordinering
For å se helheten i barn og unges «medieliv» generelt og skadelig medieinnhold spesielt, kreves stor oversikt. Siden mediene i dag ikke bare er et viktig fenomen i barns liv, men er en integrert del av livene, vil så godt som alle barnefaglige spørsmål være relevante i denne forbindelse. Utvalgets arbeid baserer seg dessuten på en forståelse av at barn og unge ikke representerer en ensartet gruppe. Mange aktører er da også engasjert i arbeidet med barn og medier. Det bidrar til at innsatsen i dag kan fremstå som uoversiktlig for barn og unge som bruker medier. Utvalget mener dette arbeidet bør koordineres bedre.
Utvalget ser det som viktig at ansvaret for en helhetlig strategi for det å utruste og ivareta barn i møte med den digitale virkeligheten, og for koordinering av tiltak i den forbindelse, herunder av tiltak for å beskytte mot skadelig medieinnhold, ligger hos ett departement. Utvalget ser derfor positivt på den nylige beslutningen om å legge et overordnet ansvar for en «trygg digital oppvekst» hos Barne- og familiedepartementet. Dette er i samsvar med Europarådets 2018-retningslinjer for beskyttelse av barns rettigheter i den digitale virkeligheten. Også forskningen på tematikk knyttet til barn og unge og potensielt skadelig medieinnhold kan koordineres bedre.
Arbeid knyttet til bildeprogramloven bør dessuten koordineres på en bedre måte enn i dag. Bildeprogramloven gir anvisning på et beskyttelsessystem for alle typer audiovisuelle medier, og stiller krav til fastsetting av aldersgrenser, informasjon og ulike beskyttelsestiltak. Men å kontrollere at barn kun får tilgang til passende innhold, vil ikke la seg gjøre slik man pleide å se for seg i tiden med TV og kino som dominerende medium. Dels vil det være bortimot umulig siden kanalene ikke kan kontrolleres, hverken nasjonalt eller internasjonalt. Dels er mange av de historiske oppfatningene av hva som er skadelig bygget på (varierende) moralske vurderinger og i mindre grad på faktisk skadelighet.
Utvalget har ikke diskutert alternativene som fremlegges i Justis- og beredskapsdepartementets høring om nytt straffebud om befatning med bilder som er særlig egnet til å krenke privatlivets fred, men tiltrer ønsket om klarhet i straffebudene, spesielt for barn.
Utvalget har diskutert hvor effektivt kampanjer, selvregulering og egne klageorganer for bransjen vil kunne være. Selv om det var delte meninger om graden av nytte, mener utvalget at det kan ha en effekt på nasjonalt nivå, ikke minst for å øke bevisstgjøringen rundt uheldig påvirkning. Blant annet litteraturgjennomgangen viser at det er forskningsgap og at kunnskap om skadelig medieinnhold til dels er mangelfull.
Utvalget påpeker et behov for et koordinerende og samlende senter. Slike forskningssentra finnes på flere andre områder, men er manglende på feltet knyttet til barn og unges mediebruk. I dag har Medietilsynet til en viss grad en rolle når det gjelder informasjon og retningslinjer knyttet til mediebruk, men utvalget mener det er viktig at en koordinerende rolle legges til et miljø sentrert rundt forskning, utvikling og kunnskap.
Utvalget anbefaler:
At kinofilm kan likestilles med andre bildeprogram (bildeprogramloven § 6).1 Det vil si at aldersgrenser kan fastsettes av distributør, men det bør også utredes hvordan bildeprogramloven fortsatt kan inkludere mekanismer for å sikre at saker om fastsetting av aldersgrenser kan bringes inn for Medietilsynet og Medieklagenemnda av flere aktører enn distributørene selv, for eksempel etter lignende kriterier som organisasjoners søksmålsadgang etter tvisteloven § 1-4.
At Barneombudet ikke lenger skal ha en partsrolle når det gjelder klager på aldersgrenser. Barneombudet har ikke noe ønske om at denne rollen videreføres. Utvalget er enig denne vurderingen og foreslår at § 16. 2.ledd endres tilsvarende.
At lover som regulerer barns mediebruk, herunder bildedeling, bør være klare og forståelige. De bør bidra til en mest mulig ensartet praksis, og grensene for hva som er lov bør være slik at de lettest mulig kan formidles til barn og unge.
At myndighetene støtter utvikling av koordinerende ordninger og samarbeid for å følge med på og å følge opp krenkelser av barns rettigheter som skjer digitalt. Gjennomføre systematisk opplæring av politi, sosialarbeidere og aktorer i å etterforske og rettsforfølge klager om mobbing og trakassering på internett («cyberbullying»), samt påse at straffelovgivningen dekker alle typer mobbing og trakassering av barn som skjer via internett.
At det utlyses midler og ressurser til å utvikle og opprette et nasjonalt kunnskapssenter for barn og unges mediebruk. Senteret bør ha fokus på forskning, utvikling og kunnskap innen dette området, og anbefaler sterkt at dette legges til et forskningsmiljø. Vi anbefaler myndighetene til å være «modige» og ambisiøse i denne forbindelse, noe som vil kunne gjøre Norge til en ressurs på det internasjonale kartet.
11.4 Kommunikasjon
Kommunikasjon knyttet til mediebruk og medieinnhold innebærer betydelige utfordringer. Det er mange ulike aktører som berøres, og det er mange og til dels motstridende retningslinjer og regler som gjør seg gjeldende i barn og unges hverdagsliv. For eksempel er det pedagogisk utfordrende å formidle retningslinjer for bildedeling. Det kan være utfordrende for voksne å formidle dette korrekt og forståelig til barn og ungdom, men det kan også være vanskelig for voksne å forstå gjeldende regler. Reglene er heller ikke statiske; grensene for hva som er akseptabelt vil ikke være det samme i dag som det var for få år siden. I tillegg er aldersgrenser og aldersanbefalinger kulturelt betinget.
Det er flere problematiske aspekter knyttet til medietilbydernes plikter og rettigheter for barn og unges mediebruk, hvor beskyttelse ofte må veies opp mot ytringsfrihet og barns rett til informasjon. Alle de store aktørene utøver sensur og filtrering av innhold i en eller annen form, både for voksne og barn. Men det finnes også mye ulik praksis blant de ulike tilbyderne. Noen praktiserer innholdsmoderasjon, men mange tilgjengeliggjør også innhold som neppe ville være i tråd med bildeprogramloven.
Alene vil Norge ha begrensede muligheter til å regulere de store internasjonale mediekanalene, men det er også begrenset hvor mye Norge vil kunne bidra til å regulere de mange andre mindre mediekanalene. Juridisk vil Norge måtte forholde seg til internasjonale rammeverk. Sosiale medier er viktige i barn og unges mediebruk. Mens bildeprogramloven et virkemiddel for å regulere tradisjonelle billedmedier, kan ikke innholdet i sosiale medier reguleres på samme måte. Dette blir synlig når det gjelder aldersgrenser. Sosiale medier opererer gjerne med en 13-års grense, men er ikke først og fremst basert på innhold slik vi er kjent med fra bildeprogramloven. Aldergrensene i sosiale medier er heller satt på bakgrunn av personvernregelverk, gjerne med opphav i USA, og kan være misvisende. Håndhevingen av disse aldersgrensene er på mange måter utenfor myndighetenes kontroll, og er overlatt til familien eller barn og unge selv. Utvalget har ikke vurdert aldersklassifiseringen i sosiale medier i seg selv, men konstaterer at det vil være relativt lett å omgå for eksempel regulering i form av tekniske sperrer, noe som kun vil kreve kunnskap som mange barn lett vil kunne tilegne seg. Uansett hvilket ansvar man måtte pålegge de store leverandørene, er det vanskelig å tenke seg et vanntett system. Foresatte vil fortsatt være den viktigste instansen for medieregulering. For foresatte er det imidlertid krevende å følge med på riktige aldersgrenser på alle enheter og alle kanaler, og aldersgrenser på sosiale medier er spesielt utfordrende. Selv om tekniske sperrer har begrenset praktisk verdi, ser ikke utvalget bort ifra at det at det er satt en aldersgrense likevel kan ha en signaleffekt, selv om barn kan være forskjellige i utvikling og modenhet.
Det kan være utfordrende å vite når medieinnhold og mediebruk går «over grensen» fra å være potensielt skadelig til å bli kriminelt. Hva er politiets rolle i dette? Politiet har etter hvert fått en betydelig tilstedeværelse i elektroniske fora. Utvalget ser denne tilstedeværelsen som viktig når så stor del av barn og unges liv foregår elektronisk. Initiativer som politiets nettpatruljer virker forebyggende og gir politiet og samfunnet generelt verdifull informasjon om skadelig og ulovlig adferd på nett. Det gir også barn og unge en uformell inngang for å komme i dialog med politiet. I debatten omkring politiets bruk av elektroniske midler i etterforskningen reises ofte spørsmål om hvilke fullmakter politiet bør ha, for eksempel lagring av IP-adresser og andre etterforskningsmetoder. Utvalget har ikke tatt stilling til disse spørsmålene, men vurdert dem som spørsmål som ikke bør avgjøres spesielt for barn og unge, men i en bredere kontekst om etterforskningsmetoder og personvern generelt.
Utvalget anbefaler at:
De positive sidene ved bruk av digitale medier bør vektlegges på lik linje med de potensielt negative sidene i kommunikasjon som omhandler barn og unge og deres mediebruk.
Myndighetene bør følge opp og videreutvikle avtaler med plattformleverandører av sosiale medier når det gjelder deres arbeid med såkalte «hatefulle» og andre ekstreme ytringer.
Myndighetene bør oppmuntre medieaktører og andre til å utvikle og implementere tiltak mot digital mobbing («cyberbullying») og trakassering, herunder det å formidle tydelig informasjon om hvilken adferd som ikke tolereres, tilby klagemekanismer for barn som utsettes for slik adferd og hjelp til barn som utviser slik adferd.
Myndighetene bør oppmuntre medieaktører til å utvikle bedre muligheter for foresatte til å vurdere medieinnhold opp mot barns økende modenhet med alderen og barns rett til informasjonstilgang.
Myndighetene må gi tydelig informasjon om at alle har et ansvar for å skape en trygg digital hverdag.
Myndighetene må gi mer informasjon om aktuelt regelverk, og regelverket bør håndheves på en tydelig måte.
Barn, unge må få god og oppdatert informasjon om hva som er lovlig når det gjelder kommunikasjon på nett og bildedeling.
Å utvikle håndteringskompetanse bør være et tidlig mål i tiltak relatert til potensielt skadelig medieinnhold.
Plattformene og politiet må ta ansvar for å fjerne ulovlige nakenbilder og plattformene bør ha tydelige varsel om ikke å dele uønskede nakenbilder.
Myndighetene må drive holdningsskapende arbeid og ansvarliggjøre de som utsetter andre for digital mobbing og hatefulle ytringer.
Barn og unge skal føle at det er trygt å si fra om digital mobbing og hatefulle ytringer.
Forståelsen for politiets tilstedeværelse på internett bør styrkes, spesielt det forebyggende arbeidet. Myndighetene bør hjelpe til å forme en organisasjon som jobber forebyggende på internett som en naturlig del av forebyggende aktivitet.
Myndighetene bør bidra til at politidistriktene får et erfaringsgrunnlag og ny kunnskap om hvilke forebyggende virkemidler som kan benyttes i digitale medier for å hindre både nettbasert og «tradisjonell» kriminalitet. Tiltaket skal også gi læring om hvordan politidistriktet må utvikle seg tverrfaglig for i fellesskap å kunne forebygge i enda større grad og spesielt øke forebyggende kompetanse på nett og i sosiale medier.
12 Kort om økonomisk/administrative konsekvenser
Utvalget har ikke konkretisert noen anbefalinger på en slik måte at det vil være mulig å angi kostnader for hver enkelt anbefaling. Medietilsynets forhåndskontroll av kinofilm blir opplyst til å være et drøyt årsverk, mens det er lite trolig at å ta bort Barneombudets klagerett vil innebære noen stor endring administrativt for Barneombudet.
Mange av kunnskapsforslagene dreier seg om videreutvikling i allerede eksisterende arbeid, som for eksempel hvordan skolen skal legge opp undervisning i digital kompetanse. I samtaler med Utdanningsforbundet om oppfølgning av opplæringslova kapittel 9a, ble det gitt uttrykk for en bekymring med hensyn til ressurser for å styrke elevenes skolemiljø.
Utvalget påpeker et behov for et tverrfaglig, koordinerende og samlende senter for å styrke kunnskap om barn og medier. Til dette vil det nødvendigvis måtte avsettes midler. Utvalget har ikke diskutert organisering eller størrelse i detalj, men registrer at det foreligger en oppdragsrapport som skisserer en måte å gjøre det på:
Norske barns håndtering av risiko på Internett. Grunnlag for FoU-aktiviteter og forskernettverk
Oppdragsrapport, Justis- og beredskapsdepartementet 2019
Elisabeth Staksrud, Guro Torget og Kaija Risbakken